Hva venter man seg av en bok med tittelen Creating an Ecological Society – towards a revolutionary transformation? I forordet gjør forfatterne det klart at boka er skrevet fordi vi allerede nå må å tenke på hvordan et økologisk samfunn kan organiseres, fungere og hvordan det kan realiseres. For denne anmelderen ville følgelig en analyse av de grunnleggende materielle, klassemessige drivkreftene som gjør «a revolutionary transformation» mulige være det sentrale tema. Med utgangspunkt i dype drivkrefter som kamp mot utbytting, forsvar for velferdsstaten, miljøet og klimaet kunne en så i større detalj drøfte det politiske programmet som en slik brei og mangeartet bevegelse må ha. Men mesteparten av denne boka, ti av tolv kapitler, handler for det meste de naturvitenskapelige årsakene til og konsekvensene av global oppvarming og andre aspekter av den økologiske krisen.

Anders Ekeland er samfunnsøkonom og leder av Akershus SV.
Foto: Monthly Review Press

Boka gir veldig nyttig innsikt i hvordan kapitalismen herjer med naturen. Den argumenterer godt for at kapitalismen er ute av stand til å løse problemene og at det ikke er noe i den menneskelige natur som gjør økososialisme umulig. Men med den store vekten som legges på beskrivelser, illustrerer boka også den økososialistiske bevegelsens teoretiske og politiske svakheter. For sjøl om begge forfatterne er velskolerte marxister, så mangler boka fullstendig vilje til å stille vanskelige og kritiske spørsmål. Hvilke sosiale grupper er interessert i økososialisme? Hvorfor er det ikke en sterkere klimabevegelse når fler og fler innser at vi høyst sannsynlig ikke er så mange tiår unna at oppvarmingen blir irreversibel? Hva er rollen til markeder og priser i overgangen til økosialisme? Ikke på noe punkt stopper forfatterne opp og stiller seg selv eller leseren vanskelige spørsmål, til tross for at en god del viktig spørsmål nevnes. Typisk er at man forfatterne bare bruker tre sider på spørsmålet om rollen til markeder og priser. Her gjør forfatterne det lett for seg ved å ta noen ganske tradisjonelle økonomer og polemisere mot dem. Dette til tross for at redaktøren av Monthly Review, J. B. Foster, har gått inn for karbonavgift til fordeling som en «exit strategi» fra fossilkapitalismen og Naomi Klein har gått inn for en «progressiv karbonskatt», men slike forslag omtales ikke. Vi får bare vite i et par setninger at «selv personer som virkelig bryr seg om miljøet, har begynt å tro at markedsbaserte løsninger […] er bedre enn offentlig regulering og styring.” Hvordan slike reguleringer skal utformes uten å bli byråkratiske sies det ingenting om.

Det forfatterne – i likhet med svært mange på venstresida – ikke tar inn over seg er at hvis man for eksempel forbød all videre utvinning av fossilt brensel så ville prisene på fossilt brensel – og følgelig også fornybar energi – stige dramatisk, jfr. oljeprisjokkene på sytti- og åttitallet. Det rammer veldig sosialt skeivt – og har derfor liten sjans til å få oppslutning. I avsnittet om transport tar forfatterne enkelt og greit utgangspunkt i at man kan «eliminere behovet for bil for mesteparten av befolkninga ved redesign av byene». Men hvordan man får politisk oppslutning om det, om det er økologisk forsvarlig å bruke en masse energi, dvs. utslipp, for å redesigne byene – det blir ikke engang forsøkt drøftet. For ikke å snakke om tidsperspektivet. Hvor lang tid vil det ta å «redesigne byene»? Hva med utslippene fra privatbilismen før byene er «redesignet»? Det er nå drøyt en milliard fossilbiler i verden, vi er raskt på vei mot to milliarder når folkerike land som India og Kina får en biltetthet på linje med den «vestlige». Regjeringene i Kina og India har erklært at de vil elektrifisere bilparken – skal vi støtte opp om det? Forfatterne forholder seg ikke til det. Ikke til Tesla, ikke til elbilpolitikk i noe land. De forholder nesten ikke til politikkutvikling eller politiske bevegelser i det hele tatt. De få eksemplene som nevnes er de jordløses arbeidernes bevegelse i Brasil (MST), ANC i Sør-Afrika og Zapatistene og andre urfolk i Latin-Amerika.

Det som kanskje glimrer mest med sitt fravær er en analyse av arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen i vestlige land. De slår fast at USA er et «plutokrati», basert på en riktig, men også veldig velkjent kritikk av det amerikanske demokratiet. Men kampen for et mer reelt demokrati, f.eks. en reform av valgordningen kommer ikke inn på radaren i det hele tatt. De sier ikke noe om De grønne i USA, ei heller om Bernie Sanders. Det er tilløp til en drøfting av hvorvidt det er mulig å omdanne samfunnet via den parlamentariske veien, men analysen blir kort og veldig allmenn, og nøyer seg etter én med å konkludere med at man må ha nærmiljø- og arbeiderråd. Det er en kortfattet, men riktig kritikk av poltikken til de store miljøorganisasjonene i USA. Ikke minst at de for eksempel i forbindelse med den store klimamarsjen i 2014 avsto fra å stille krav siden de aller største miljøorganisasjonene («the Big Greens») mente det ville være splittende. Det er sikkert riktig at mangelen på klare krav virket passiviserende og frustrerende på grasrota. Men hvilke krav som burde vært stilt – og av hvem –blir overhodet ikke drøftet. Vi får i det hele tatt ikke vite om forfatterne er aktive på venstresida, i tilfelle i hva slags organisasjoner, så dette blir i praksis stemmer fra «kommentariatet».

Magdoff og Williams er klare på at det framtidige økologiske samfunnet sjølsagt er en planøkonomi, som forfatterne i forbifarten nevner har et dårlig rykte på grunn av den byråkratiske måten den ble gjennomført på i Sovjet. Men utover det er planøkonomi problematisk, hvis man ikke har forholdsvis klart for seg hvordan priser og lønninger skal fastsettes, men det sier forfatterne ikke noe om. Selv under mellomtitler som burde kreve litt grundigere tenkning som «Behovet for internasjonalisme», er det ikke noen analyse av tidligere og nåværende noen forsøk på internasjonal organisering som Komintern eller Fjerde Internasjonalen. Ei heller noen analyse av det som finnes av klimabevegelse, hverken det «moderate» CAN (Climate Action Network) eller det mer venstreorienterte CJN (Climate Justice Now) nettverket. Dette til tross for at global oppvarming virkelig er et globalt fenomen som virkelig krever internasjonal organisering.

Trass mange gode beskrivelser av planetens sørgelige tilstand, har boka ikke noen diskusjon av hvordan vi kommer fra dagens situasjon til et økologisk samfunn. Dermed plasserer den seg etter min mening trygt i sjangeren utopisk sosialisme, ikke vitenskapelig, materialistisk sosialisme.

I fjor var det 150 år siden Karl Marx’ hovedverk, Kapitalen, ble gitt ut. Sammen med 100-årsjubileet for den russiske revolusjonen, fikk marxister en anledning til å revurdere både teoretiske og praktiske begivenheter fra fortiden, og kanskje også til å stille seg følgende spørsmål: Hvilke analyser og metoder er fortsatt gyldige i vår tid?

Sofie Marhaug er gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre, stipendiat i allmenn litteratur­vitenskap ved Universitetet i Bergen og redaksjons­medlem i tidsskriftet Røyst.
Foto: Forlaget Rødt!

Å oversette Kapitalens andre bok, eller skissene til den, er kan hende mer offensivt enn å markere 100- og 150-årsjubileer. Tanken bak en slik oversettelse må da være – mer enn at man skal diskutere noe som en gang hendte – at det finnes noe i Marx’ korpus som gir mening for oss i dag enten faglig eller politisk, eller begge deler.

Det er denne oppgaven Rødt-medlem og forsker ved Transportøkonomisk Institutt, Harald Minken, har påtatt seg: I disse dager gis Kapitalen. Andre bok ut på Forlaget Rødt!. I forlengelsen av dette arbeidet har Minken skrevet en lengre introduksjon til Marx’ kompliserte oppfølger som bærer tittelen «Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2».

Denne andre boken ble som kjent ikke publisert mens Marx selv var i live. Han etterlot seg derimot en samling av løse tekster og sitater, som i sin tur ble redigert og utgitt av Friedrich Engels i 1885. Engels startet forordet med å skrive at «[å] gjøre andre bok av Kapitalen ferdig til trykking var ingen lett oppgave».¹ Det samme kan man hevde om hvordan det er å lese boken. Dermed er Minkens introduksjon til det massive verket et desto mer kjærkomment bidrag.

Her går han gjennom de tre avsnittene som til sammen utgjør Kapitalen. Andre bok. Disse avsnittene består i sin tur av en rekke kapitler. Minken tar seg også tid til å kommentere noen av disse, og redegjør fint for sine utvelgelser. Denne tilleggsboken drukner likevel ikke i detaljer og uvesentligheter, selv om noen av utlegningene er nokså komplekse. Hovedpoenget til forfatteren synes å være å gi en innføring i Marx’ økonomiske begrepsapparat, med særlig vekt på hva Kapitalens andre bok utdyper og tilfører den første. I så måte kunne introduksjonen like gjerne fått navnet «Hjelp til å forstå Kapitalen» eller «Hjelp til å forstå marxistisk økonomi».

Før Minken tar for seg de ulike delene av boken, kommer han med en generell utlegning om Marx’ kapitalbegrep. Her nevnes eksempelvis at andre bok innfører et nytt skille mellom sirkulerende og fast kapital. Det later imidlertid til å være enda viktigere for Minken å understreke hvordan varesirkulasjonen, slik den presenteres i Kapitalens første bok, kompliseres i det nyoversatte verket. Et tilbakevendende poeng er at kapitalens kretsløp her ses fra flere synsvinkler, og at disse ulike innfallsvinklene må tas med i betraktning hvis man vil forstå kapitalen som sådan.

Minkens språkføring er muntlig og nokså ukomplisert, noe som for det meste er en fordel all den tid stoffet som presenteres er innviklet nok i seg selv. Teksten blir likevel vanskeligere å følge, jo lenger inn i Marx’ tankerekker og ligninger vi kommer.

Introduksjonens muntlige stil kan enkelte steder minne om en studiesirkel eller en lærerbok, med diskusjonsspørsmål oppført i den løpende teksten. Slike grep gjør det tyngre for en nevrotiker som meg selv å lese den fra A til Å, men så er det kanskje ikke meningen at man skal gjøre dette. Stoffet som behandles er så tett og kompakt at det kan (og bør) leses og diskuteres mer enn én gang.

Poenget om å lese tekster om igjen bringer meg tilbake til det innledende spørsmålet om oversettelsen og introduksjonens aktualitet: Hvorfor skal vi bry oss om å lese Kapitalens andre bok i dag?

Den har som kjent blitt oversatt til norsk tidligere, riktignok for over 80 år siden.

For to år siden hørte jeg på et foredrag av Leif Høghaug i forbindelse med at han ga ut en nyoversettelse av Det kommunistiske partis manifest (2016). Han fikk et lignende spørsmål fra én i publikum: «Hvorfor gir du ut manifestet akkurat nå?» Hva er hensikten med å gi ut Marx’ tekster på ny, kan vi legge til.

Den gang pekte Høghaug på det åpenbare: at slike nyutgivelser kan bidra til at verkene blir lest på nytt, og at manifestet dermed kan få en fornyet aktualitet, slik også ideen om kommunismen har kommet og gått – som et spøkelse. Derfor var det neppe tilfeldig at Høghaug hadde valgt gjenferd i sin oversettelse av tyske das Gespenst des Kommunismus. Noen tanker (og tekster) vender tilbake for å hjemsøke oss.

I lesningen av Minkens introduksjon gjentas grunnleggende tanker innenfor marxistisk teori. For noen oppleves disse innsiktene som nye, for andre vil de fungere som repetisjon. Jeg vil like fullt tro at Minken rydder opp i noen misforståelser omkring begrepsbruk som mange kan vedkjenne seg, idet han diskuterer marxistisk terminologi opp mot hverdagsspråk og dominerende ordbruk i moderne økonomisk teori.

Selv fikk jeg en såkalt aha-opplevelse da jeg kom over et ganske åpenbart poeng i Marx’ analyse. I introduksjonen beskrives kapitalens kretsløp sett fra kapitalistens ståsted. Om hva som produseres peker Minken på følgende: «Det kan være hva som helst: et jordbruksprodukt, et industriprodukt, eller til og med en tjeneste, bare den er kapitalistisk produsert, dvs. produsert for profitt.»²

I lokalpolitiske diskusjoner blir jeg ofte oppgitt over høyresidens språkbruk. Kanskje er ikke dette så rart, ettersom at min egen faglige bakgrunn er fra litteraturvitenskapen. Særlig én høyremann har flere ganger fått meg til å bli moralsk indignert når vi debatterer barnehagepolitikk. Han bruker ord som «barnehagebedrifter» og omtaler foreldre som «kunder». Ofte adresserer jeg ordvalgene hans, «hvordan kan du snakke om barn på denne måten?», med min implisitte fordømmelse: Hvordan våger du å gjøre omsorg for barn om til et produkt?!

Jeg mener fortsatt at indignasjonen min er berettiget, men høyrepolitikeren presenterer egentlig noen vesentlige innsikter. Det går nemlig an å drive barnehage som butikk. Velferdsprofitører finnes. Det er deres tenkemåte han beskriver. Denne tenkemåten samsvarer med en del av den kapitalistiske produksjonsmåten. Og det er denne kapitalistiske produksjonsmåten seg på som er det største problemet, ikke at noen kaller den ved dens rette navn. Språkbruken er ille nok i seg selv. Den legitimerer og påvirker hvordan vi tenker og handler. Samtidig er den ofte et symptom på noe annet, slik som i tilfellet med barnehageprofitørene.

«Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2» er stort sett til «hjelp», selv om noen av de økonomiske diskusjonene forblir innfløkte for personer som meg selv, dvs. lesere med bakgrunn fra andre fag enn økonomi. Jeg mener likevel at introduksjonen ikke er forbeholdt økonomer; flere kan ha godt av litt hjelp til å fortolke Marx’ analyser av kapitalismen. Enhver med interesse for politikk i konkret så vel som i vid forstand bør prøve å forstå hva Marx beskriver. Vi lever i et samfunn hvor den kapitalistiske produksjonen styrer livene våre i stadig større grad.

Og til de som kjenner kapitalismens herjinger på kroppen: Å fortolke verden kan muligens gjøre det lettere å forandre den.

Noter:
1. Karl Marx, Kapitalen. Andre bok, oversatt av Harald Minken, (Forlaget Rødt!, 2018), s. 14.
2. Harald Minken, «Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2», (Forlaget Rødt!, 2018), 27.

Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei gir et innblikk i livet til to unge gutter, Mo og Jamal, som vokser opp på Stovner, en drabantby på Oslos østkant. Rammefortellingen er et forskningsarbeid som tar sikte på å kartlegge leveforholdene for ungdom i Groruddalen. Informantene skal føre en form for dagbok som regelmessig skal sendes inn til forskerne. Boka består av rapportene fra Mo og Jamal. Den skoleflinke Mo leverer sine rapporter skriftlig. Skole-drop-outen Jamal snakker sine rapporter inn ved hjelp av en diktafon som prosjektet har stilt til rådighet. Framstillingsformen gir en spennende språklig variasjon. Jamals muntlige språk, en slags kebab-norsk, er rikt og sterkt på følelser. Den hip-hop inspirerte språktonen treffer i alle fall denne leseren i hjerte og mellomgulv. Mos rapporter er særlig i begynnelsen litt tørre og stive. Men blir etter hvert preget av en underliggende desperasjon og fortvilelse. I korte brudd møter vi også en tredje språkform , samfunnsforsker-språket, representert ved forskerens meldinger til de to informantene.

Anne Minken er historiker. Hun har blant annet arbeidet med innvandrings- og minoritetshistorie.
Foto: Gyldendals forlag

Mo og Jamal har foreldre fra Pakistan. Selv er de født og oppvokst i Norge og er nok mer preget av oppveksten på Stovner enn av pakistansk tradisjon og kultur. Guttene har arbeiderklassebakgrunn. Mos far er uføretrygdet industriarbeider, moren hans er hjemmeværende. Hjemmet er preget av trang økonomi, men familien har alt på stell. Barna følges tett opp og foreldrene har høye ambisjoner på Mos vegne. Hjemme hos Jamal har det meste gått galt. Faren har stukket av for flere år siden, moren sliter med tunge psykiske problemer og ansvaret for å følge opp lillebroren som også sliter, faller ofte på Jamal.

Handlingen i boka er lagt til tidsrommet 2001–2006. Men med romanforfatterens suverene rett er noen av begivenhetene som skildres i boka, flyttet i forhold til tid og sted. Gjennom guttenes rapporter får vi deres opplevelse av noen av hendelsene som danner opptakten til dagens økende islamfiendtlige klima: 11. september, Fadime-drapet (i romanen finner æresdrapet sted på Stovner), oppstyret rundt en ekstrem imam på moské-besøk og TV-debattenes gjentatte hamring om «mislykket integrering».

Et sentralt tema i boka er hvordan det oppleves å bli omtalt som et problem og framstilt som «de andre» som noen som myndigheter og medier fritt kan diskutere og mene noe om? Dette er en form for stigmatisering som slår inn på mange forskjellige nivåer, både i form av reportasjer og TV-debatter, i et møte med passkontrollen hvor stovnergutten Mo blir forhørt som illegal innvandrer og på bilverkstedet hvor bilvaskeren Jamal ikke bare er nederst i jobbhierarkiet, men i tillegg «en svarting» som kundene kan herje med eller overse. Den skinner også igjennom og i små, tilsynelatende harmløse, hverdagskommentarer. Kanskje er det guttenes reaksjoner på hverdagskommentarene som treffer meg hardest. Åtte år gammel overhører Mo en samtale mellom to eldre lærere som klager over at det har blitt så mange utlendinger på skolen. Han forteller at han kanskje ikke fikk med seg alt de sa. «Men det var en ting som ikke var til å misforstå, og det var hvor sterkt de mislikte oss, og hvor sinte vi gjorde dem.» Jamal er motvillig utkommandert på en naturfagsekskursjon i første time. Han klager over at han fryser, og læreren svarer, «sånn er det her i Norge. Fryser du må du kle deg bedre». «Jeg sverger han sa det», sier Jamal. «Sånn er det i Norge liksom? Som jeg ikke veit? Hva faen du skal lære meg om å bo her liksom.»

Stigmatiseringen disse guttene opplever er ikke ny. Den har fulgt drabantbyen siden området ble utbygd tidlig i 1970-åra, lenge før innvandrerne kom til Stovner, da det dreide seg om heilnorsk, hvit arbeiderklasse. Den såkalte Stovner-rapporten fra 1975 skildret stovnerbeboerne som sosiale problemtilfeller. Barna som vokste opp der, var nærmest analfabeter. Rapporten konkluderte med at det var et miljø preget av «passivitet, hærverk og nederlag». Nå 40 år seinere skildres drabantbyene i Groruddalen som en sosialdemokratisk idyll som ble ødelagt av innvandringen. «1970-årenes bekymring for bomaskiner og fremmedgjøring er blitt erstattet av angst for den etniske og religiøse sammensetningen og «hvit flukt», ellers er alt ved det gamle», skriver groruddalsforfatteren Øyvind Holen.

Historien om Stovner viser at klasseforakt og etnisk stigmatisering er temmelig nært beslektede fenomener. Zeshan Shakars roman gir oss en skarp, vittig og gripende analyse av disse fenomenene.

Det har etter hvert kommet mange bøker om Syriakrigen. Stort sett utfyller disse hverandre godt, og med unntak av vinkling og fokus er det sjeldent mer enn detaljer de forskjellige forfatterne er uenige om.

Ivar Espås Vangen er leder av Rødt Universitetslag Trondheim, og medlem i Rødts internasjonale utvalg
Foto: Baraka Books

Stephen Gowans’ Washington’s long war on Syria, er ikke en slik bok. For den som har fulgt diverse diskusjonsfora på internett, vil mange av perspektivene være kjente: Syriakrigen må ses på som en geopolitisk konflikt hvor USA/Vesten, oljemonarkiene på den arabiske halvøy, Tyrkia og Israel står på én side, mens Syria, Russland og Iran står som motsats. Krigen forstås gjennomgående gjennom hele boka som et resultat av at førstnevnte gruppe endelig er i ferd med å lykkes i sitt langsiktige mål: å knuse et av de siste noenlunde vellykkede eksemplene på et sekulært nasjonalistisk styre i den arabiske verden.

Mange vil nok mene det er en håpløs foreteelse å begi seg ut på en bok med et slikt utgangspunkt. Boka minner nærmest om en karikatur av enøyd anti-imperialisme, komplett blottet for forståelse for at Syria er et beinhardt diktatur hvor det faktisk eksisterte en voldsom misnøye med det despotiske regimet. Den som ønsker en nyansert bok som gir begge sider litt rett i tillegg til å kritisere dem, bør definitivt lete etter alternativ litteratur, for eksempel Cecilie Hellestveits Syria – en stor krig i en liten verden, eller Philips’ The Battle for Syria, som begge er eksemplariske gjennomganger av det internasjonale perspektivet bak krigen. For lesere som likevel gir boka en sjanse, vil det definitivt også være interessante perspektiv og faktaopplysninger her som dessverre har vært nesten fraværende i den norske diskusjonen om landet. Evner man å sile ut regimepropagandaen vil man kunne lære mye.

Det er nemlig overraskende få i Norge som egentlig har særlig greie på ideologien som ligger til grunn for Assads Syria. Baath-ideologien var en antikolonial, antiimperialistisk, sekulær, nasjonalistisk – og til og med sosialistisk ideologisk retning som sammen med øvrig nasjonalistisk tankegods fikk mye vind i seilene i den arabiske verden etter andre verdenskrig. Målet var å samle alle arabere til felles kamp for å trygge den arabiske nasjonens interesser, blant annet i gjennom at regionens veldige ressurser skulle tilfalle det arabiske folket, og ikke vestlig storkapital.

Det er ikke til å undres over hvorfor dette er et ideologisk tankegods som er lite likt av stormaktene. Araberne er nest etter Han-kineserne den største pan-etniske gruppa i verden, og strekker seg reint geografisk helt fra Marokko i vest, til Irak i øst. Arabernes oppsplitting i 22 mindre, og ofte krigerske stater, har vist seg å utgjøre et godt utgangspunkt for splitt og hersk fra utenforstående makter med ønske om å profitere på regionens veldige oljeressurser. Gowans spør for eksempel om hvorfor sju arabiske stater tapte krigen mot Israel i 1948? Et viktig svar er helt enkelt at det var sju av dem. Om araberne hadde klart å vinne over sine splittelser basert på kunstige stater fra kolonitida, samt religiøse og andre uvesentlige sekteriske skillelinjer, og heller forent seg basert på språk og følelse av felles tilhørighet, ville de blitt vanskeligere å dominere utenfra. Baath-ideologien var i likhet med Gaddafis Libya og Nassers Egypt, et forsøk på å bøte på denne splittelsen, og Syria ble fra 1960-tallet langt på vei styrt etter disse prinsippene.

En hovedtese i boka, er at baath-statene må ses på som den progressive krafta i Midtøsten. Alternativet til baathismen eller andre former for sekulære nasjonalistiske ideologier i den arabiske verden, har tradisjonelt vært de religiøse monarkiene, som også har vært støttet av både USA og Storbritannia. Gowans peker på at også Saudi-Arabia, Bahrain, Kuwait og Oman opplevde store folkelige protester i 2011. Felles for disse statene, er at de er diktaturer i en eller annen form, huser amerikanske militærinstallasjoner, og er mer eller mindre åpne for utenlandske investeringer og eierskap. Gowans mener det er illustrerende for Vestens dobbeltmoral å studere hvordan man reagerte da Saudi-Arabia sendte inn tanks for å knuse opprøret i Bahrain. Moralismen og fordømmelsen fra Libya og Syria var glemt. I store og mektige mediehus ble begivenhetene skildret i et «realistisk» språk, hvor det nærmest ble framstilt som nødvendig å bruke vold for at sunni-diktaturet skulle bli sittende ved makta i et sjia-dominert land. Andre igjen brukte nøkternt geopolitisk språk, for å rettferdiggjøre at Saudi-Arabia beholdt kontrollen i nabolandet sitt. Slik lakonisk dekning er bare forbeholdt stater med et godt forhold til Vesten. Disse slapp også unna at fremmede makter blanda seg inn og finansierte voldelige elementer.

Tanken om at det syriske opprøret i 2011 lenge var dominert av demokratiske og moderate krefter, sto sterkt i Norge. Gowans viser godt hvordan dette i beste fall er en sannhet med klare modifikasjoner. Den «frie syriske hær» hadde aldri noe demokratisk eller sekulært program, og hadde hele tida sterke islamistiske og antidemokratiske innslag i egne rekker. Dette var krefter som aldri så for seg en pluralistisk stat med respekt for Syrias minoriteter, som i dag er de tydeligste støttespillerne bak Baath-staten. Gjennom boka viser Gowans godt hvordan Det muslimske brorskapet i Syria i mange tiår har hatt en ekstremt sekterisk linje, som spesielt har vært hardt retta mot den overveiende sekulære alawitt-minoriteten fra fjellområdene vest i Syria. Nyere uttalelser fra andre islamistiske grupper i Syria fra opprørets senere år, bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle som kjenner igjen grunntrekkene i folkemord-retorikk.

I praksis var dessuten Den frie syriske hær aldri sterk nok til å stå på egne ben. Den måtte derfor raskt alliere seg de andre langt mer ytterliggående jihadistiske krefter, som nærmest har hatt ubegrenset finansiering av rike sponsorer i utlandet. I en krig hvor nær sagt samtlige grupper som slåss er enten direkte eller indirekte allierte med ekstreme islamistiske krefter, er selv støtte til pseudo-moderate krefter i praksis støtte til jihadistene, som raskt også fikk mange titusener av fremmedkrigere i rekkene sine. Selv om noen har overdrevet islamistenes betydning i opprørets tidlige fase, er det enda flere som har underkommunisert rollen de har spilt i årene som fulgte.

Et siste aspekt jeg vil trekke fram ved boka, er hvordan den skildrer Irans rolle i Midtøsten. Iran har siden 1979 vært en islamistisk republikk, hvor politisk styre har vært underlagt et langt på vei allmektig presteskap. Men der hvor Saudi-Arabias styresett nærmest har blitt skreddersydd for å samsvare med vestlige interesser, er dette ikke tilfellet med Iran. I Irans nåværende grunnlov er det klart nedfelt at viktige mål er «den fullstendige eliminering av imperialisme, og å forhindre utenlandsk innflytelse» samt å «konstant etterstrebe oppnåelse av politisk, økonomisk og kulturell enhet i hele den islamske verden» for å knuse «alle former for dominering» av «hegemoniske supermakter». I tillegg til dette skal staten oppnå «sjølberging på det vitenskapelige, teknologiske, industrielle, militære og landbruksmessige området», samt «planlegging av en korrekt og rettferdig økonomisk orden (…) med mål om å skape velferd, eliminere fattigdom, og å avskaffe alle former for deprivasjon med tanke på mat, husvære, arbeid, helsestell, samt frembringelse av sosial sikkerhet for alle». Iran har altså, ifølge Gowans, til felles med Syria at de kjemper for kontroll på egne ressurser, enhet framfor sekterisme og motstand mot imperialisme og fremmed dominans. Dette gjør at Iran kan finne på å støtte sunni-arabiske bevegelser som Hamas, like mye de støtter sjia-bevegelser som Hezbollah, eller selv et sekulært regime som Syria. Denne delen av Midtøstens geopolitikk er nok noe ny for mange her i Norge, hvor vi blir lært opp til at sunni/sjia-skillet er det mest grunnleggende, og at dette betyr alt også for aktørene i regionen. Noen har alt å tjene på sekterismen, og noen har alt å tape på den.

Gowans’ bok gaper over mye. Den prøver seg både på en historisk gjennomgang av Syria og baathismens historie, samt en detaljert dementering av de dominerende narrativene om den nåværende konflikten. Etter mitt syn halter store deler av boka, rett og slett fordi forfatteren har bestemt seg for en fortelling han ønsker å formidle, og det er fortellingen om det progressive Syria i kamp mot imperialismen. I denne kampen er det ikke rom for nyanser, og Assads Syria framstilles nærmest som et humant demokrati. Det krever mye av leseren å skille skitt fra kanel, og mange vil dessverre kunne bruke nettopp de svakere og dårligst belagte delene av denne boka til å bygge opp under sitt eget forkvakla syn på konflikten og regimet. Det er synd, for boka har definitivt analyser mange i Norge, spesielt de som lenge romantiserte kreftene i opprøret, burde ta inn over seg. På tross av at denne boka også tidvis har gode analyser, spesielt med tanke på Midtøstens geopolitikk, blir det for mye ønsketenkning, vrengebilder og tidvis virkelighetsfjernt oppspinn. Skal man først lese boka, bør man i det minste på forhånd ha gode kjennskaper til konflikten. Hvis ikke kan man ende med en, etter mitt syn, dårligere forståelse for regionen enn man hadde før man satte i gang.

Klasse, kjønn og etnisitet i skolen

Forskjeller i klassen – nye perspektiver på kjønn, klasse og etnisitet i skolen gir forståelse for hva kjønn, sosial klasse og etnisitet kan bety for læringsprosesser og hvilke konsekvenser dette kan ha for eleven i fremtiden. Boken tar opp dagsaktuelle spørsmål om gutter som skoletapere, at dagens skole er feminisert, at kjønn skapes i skolen, mangel på mannlige rollemodeller i skolen og kjønnede fag.

Mette Bjerkaas er tidligere lærer og jobber nå med undervisning om internasjonale spørsmål. Hun er aktiv i Røde Kors.
Foto: Universitetsforlaget

Forskning fra klasserommet

Boka bygger på forskningsprosjektet Nye kjønn, andre krav? ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo 2008–2012. Prosjektet tok utgangspunkt i kjønn og undersøkte forholdet mellom to prosesser. På den ene siden endringer i hva kjønn betyr for barns oppvekst i dag, på den andre siden endringer i kravene som blir stilt i skolen og som igjen avspeiler endringer av kompetansekravene i dagens samfunn.

Bokens kapitler baserer seg på de ni delprosjektene i «Nye kjønn, andre krav?». Til sammen dekkes aldersspennet fra barnehage til videregående skole. Fødselsårene til elevene som boken bygger sitt grunnlag på, dekker en imponerende periode på mer enn hundre år, der hovedvekten er på dem som er født etter 1970. Forskningen dekker endringene som er skjedd gjennom de siste tre generasjonene, når det gjelder kjønn og skole. I tillegg til kjønn og etnisitet, har prosjektet også hatt fokus på familiens rolle for læring i skolen.

Endringer i kjønn

Alle kapitlene handler om det som betegnes som «nye kjønn», om jenter og gutter har utvidet sitt repertoar eller uttrykker kjønn på andre måter enn tidligere, og hvordan dette påvirker og påvirkes av endrede krav i skolen. I bokens tre første kapitler er endringer i skolen over tid i fokus. Her rettes søkelyset mot spørsmål om gutter er de nye skoletaperne, om skolen i dag er feminisert eller bare modernisert, samt om kravene fra samfunnet til gutter og jenter er radikalt forskjellige fra tidligere, slik at man er gutt eller jenter på helt nye måter. Disse temaene er blant annet blitt sett på gjennom et generasjonsperspektiv samt en studie utført med 40 års mellomrom.

De fire neste kapitlene baseres på undersøkelser fra nyere tid. Kapitlene viser hva alder og kjønn har å si i baseskolen, som de fleste studiene er gjennomført på. Baseskoler stiller store krav til ansvar for egen læring og selvstendighet. I disse kapitlene kommer kjønn til uttrykk gjennom såkalte «nye gutter» og «nye jenter» som dagens samfunn og skole er med på å skape. Leseren får også et dypdykk i en undersøkelse som har fokuset rettet mot gutter og jenter som sliter på skolen, som viser skolemotstand på kjønnede måter og at dette noen ganger kan knyttes til etnisitet. Kapitlene får frem betydningen av skolens organisering og tilbud av fag, og hvordan dette påvirker elevenes hverdag, motivasjon og muligheter for fremtiden.

Til slutt tar boken for seg familiens betydning for barnas læringsidentiteter. Foreldrene blir satt i sentrum og leseren blir kjent med ulike foreldrepraksiser innenfor middelklassen. Avslutningsvis konkluderer den delstudiene med at god læring er subjektivt, og at alle i klasserommet er unike.

Gir økt forståelse

Nilsen skriver at hensikten med boken er å gi nye perspektiver og ny kunnskap om hvordan kjønn, etnisitet og sosial klasse får betydning i skolen i dag. Boken stiller spørsmålet; hvilke forskjeller finnes det i klassen, og hva betyr de? Dette gir boken gjennomgående svar på.

Forfatterne av boken viser til at vi på 1970-tallet rettet oppmerksomheten mot sosial klasse og skoleresultater, mens på 80-tallet var det sammenhengen mellom kjønn og synlighet i klassen som var i søkelyset. I de siste årene har det vært mer fokus på etnisitet i skolen, men lite i sammenheng med kjønn og sosial klasse. Det er liten tvil om at lærere og andre som arbeider med elever, må forstå målgruppen de jobber med. Slik sett dekker boken et tomrom i pensumlisten til lærerstudenter, som er en av målgruppene til boken. Etter å ha lest Forskjeller i klassen – nye perspektiver på kjønn, klasse og etnisitet i skolen vil leseren sitte igjen med forståelse for hva kjønn, sosial klasse og etnisitet betyr i klasserommet.

Overførbar kunnskap?

Gjennom elleve kapitler får leseren god kjennskap til hvordan kjønn, klasse og etnisitet spiller en rolle i skolen, men boken gir ingen oppskrift på hvordan undervise med dette mangfoldet. Boken er rettet mot alle med interesse for barn, ungdom, kjønn og skole, men den er særlig skrevet for lærere og lærerstudenter. Spørsmålet er da om boken gir kunnskap som er overførbart til klasserommet. Etter endt lesning har leseren bedre forutsetninger til å forstå samspill og mangfold som utspiller seg i skoleverket. Likevel ligger utfordringen der om hvordan løse dette i virkeligheten.

Teori og praksis er to ulike verdener, og boken gir få svar på hvordan overføre kunnskapen til praksis. Leseren vil derimot kunne sitte igjen med en bedre forståelse samt et godt grunnlag for å kunne se sammenhenger i klasserommet. Dette kan bidra til at ansatte i skoleverket gjør klokere valg i tilrettelegging av undervisning med tanke på kjønn, klasse og etnisitet.

Da jeg så at det skulle komme ei bok om Forsøksgym i Oslo (FGO), tenkte jeg at det var på tide, og at det ville være en anledning til å debattere skole og samfunn. Det har boka også blitt.

Erik Ness er redaksjonsmedlem i Rødt, tidligere styremedlem i Norsk Summerhill og studentrådsleder på Sagene Lærerskole.

Cecilie Winger har skrevet en hovedtekst som går gjennom hele boka. Underveis er det 46 korte innlegg fra lærere og elever, av og til intervjuer, med mange bilder fra den aktuelle fra den tida han/hun gikk på skolen. Ofte anekdoter, de fleste entusiastiske. Grafisk skiller teksten fra disse seg ut ved at de blir presentert med en bokstavtype som likner datidas skrivemaskiner. Sammen med et uttall klipp og bilder blir dette et slags scrapbook med en gjennomgående historie. Denne metoden kler ideen om FGO, slik at dette ikke er boka om FGO, men mange innslag og synspunkter. Det styrker troverdigheten og som debattbok at også kritiske stemmer slipper til.

Dette er boka for dem – eller til –som gikk på skolen i løpet av de trettisju åra FGO eksisterte. Den forteller om en spesiell skole, men også om en spesiell skolepolitisk tid, en pedagogisk brytningstid på alle nivåene i utdanninga. Jeg nevner: barneskolen, framhaldsskolen/realskolen, gymnaset/videregående og universitet/lærerskole. Puggeskolen og den autoritære skolen sto for fall, og FGO var den mest antiautoritære varianten.

Forsøksgym (FGO) ble oppretta i 1967 på initiativ fra tre skoleungdommer. «Gym» i Forsøksgym er en forkortelse for gymnasiet, ikke gymnastikk ,og var det vi i dag kaller en videregående skole.

Skolen fikk etter hvert en avlegger i Bærum, som ble kortvarig, mens skolen i Oslo ble flyttet rundt hele sju ganger.

Barneskolen hadde omfattende revidering av planene sine, med statlig vedtatte normalplaner og den antiautoritære Mønsterplanen fra 1974. Allerede året før FGO starta, ble Sagene Lærerskole oppretta i 1966, med gruppeeksamen, bare noen få skriftlige eksamener og med et betydelig innslag av studentinnflytelse. Det var et eget statlig råd for eksperimentering i gymnasene, Forsøksrådet. Norsk Summerhill, fri barneoppdragelse på folkeskolenivå, prøvde for eksempel å opprette en egen privatskole på Frysja i Oslo.

Debatten om demokrati preget også de vanlige skolene, uten at det fikk det organisatoriske uttrykket som på FGO. Titlene på noen av debattbøkene på sekstitallet illustrerer temperaturen: Arild Haalands Gymnaset under hammeren, Mosse Jørgensens Kunsten å leve med en tenåring i huset, Edvard Hambros Er gymansiaster mennesker? De ble lest av oss som var tenåringer, også av foreldrene våre, uavhengig av ståsted i den skolepolitiske debatten.

Tida var moden for Forsøksgym, og det var Arbeiderpartiet i Oslo bystyre med skoleradikaleren Helge Sivertsen og Reiulf Steen som støttespillere. Tillatelsen kom 14. juli 1967: «Skolen fikk imidlertid ikke eksamensrett, så elevene måtte gå opp som privatister i alle fag. Dessuten ble skolens frihet begrenset: Forsøksvirksomheten skulle bare gjelde skoledemokrati, ikke pensum og fag.» Mosse Jørgensen skriver i Arbeiderbladet 25. april 1969: «På Forsøksgym er vi overbevist om at et skoledemokrati ikke kan bli virkelighet uten at det er innarbeidet i undervisningsformene. Eller med andre ord: Demokrati er en helhet.» Men FGO ble altså vingeklippet fra starten.

På de andre skolene holdt det med skriftlig eksamen i hovedfagene og noen få muntlige. Camilla Stoltenberg skriver: «Det var en skole som stilte ekstremt store krav til selvdisiplin.» Et forslag fra Mosse Jørgensen, skolens første rektor, kalt skoleleder, om å registrere oppmøte til timene ble nedstemt av allmøtet. «Vi fikk ansvar for eget liv, og ikke minst egen læring, i disse mest sårbare årene,» skriver Winger i forordet. De flinkeste nistuderte de første ukene og et par til før eksamen. Så brukte de resten av året som «et sted å være» (et begrep den gang for ungdomsklubber) og dyrke spesialinteresser og skolens tilbud med valgfag. Tom Rewlow skriver at det «var nesten som en folkehøyskoleopplevelse».

Mosse Jørgensen skriver: «Ved siden av vanlige elever har den betydd en fluktvei, et pustehull for to typer elever. På den ene siden de som er plaget av kjedsomhet fordi de har behov for større selvstendighet og et raskere tempo enn det de finner i den vanlige skolen, på den andre siden de som av forskjellige årsaker har vanskeligheter med å tilpasse seg det tradisjonelle systemet.» Mosse – alle var på fornavn med lærerne, uhørt i resten av skoleverket – var skoleleder i to år og sluttet tidlig. Om årsaken til at Mosse slutta, står det i boka: «Det er ingen tvil om at en viktig grunn til at Mosse Jørgensen sluttet var skuffelse over enkelte av elevene som startet på skolen den første høsten, elever som var mer interessert i hasjrøyking enn alternativ pedagogikk.»

Det er særlig ett rykte skolen skulle ha vært foruten: at noen voksne lærere hadde sex med tenåringene de underviste. Boka bekrefter disse ryktene. Camilla Stoltenberg sier: «Men mye av det som skjedde på disse festene , mye av det som var livet på skolen, ville jo ført til at den ble stengt på dagen i dag. At lærerne hadde kjærlighetsforhold til elevene, og alle visste det, tror jeg. Det var ikke noen hemmelighet.» Winger skriver: «I alt for mange tilfeller utviklet vennskap mellom elever og lærere seg i en retning som ville vært uhørt og oppsigelsesgrunn i dag.» Psykolog og en gang elev ved FGO, Karl Eldar Evang, skriver om hvordan «ryktene» ble møtt: «Med taushet. Dette er en side av FGO som er problematisk, som det ikke er noe romantisk eller over.»

Makta på FGO var allmøtet der elever, lærere, vaktmester og andre ansatte stort sett hadde ukentlige møter. En stemme er en stemme, og allmøtet valgte skoleleder(e), bestemte timeplaner, valgfag, om røyking og hasj var tillatt eller ikke, men også massevis av småting som hvor askebegrene skulle plasseres. Det var en dristig variant i skoleNorge. Men allmøtet fikk altså ikke lov av departementet å bestemme det faglige innholdet.

Da tenåringene tok makta gir forfatterne mye plass til hvordan demokratiet fungerte i praksis på skolen. Var det virkelig elevene som bestemte på allmøtene, selv om de stemte? Camilla Stoltenberg sier: «Men det som var fint, var å få opplæring i å mestre at det var såpass kaotisk. Og noen ganger når alle disse stemmene som var så forskjellige, kom til orde og prøvde å trekke én konklusjon, var det vellykket. Hvis jeg skulle prøve å formulere det tydeligere, så har jeg ikke blitt ikke veldig glad i allmøte som øverste styrende organ for noen organisasjon.» Men allmøtet hegnet alltid om retten til å bestemme mest mulig.

Allmøtene greide i mange år å organisere rekrutteringskampanjer på de vanlige skolene for å få nye elever. De hadde til og med et valgfag et år som var å organisere forsvar av skolen. Det var nemlig en evig kamp mot nedleggingsspøkelset.

Det sier kanskje noe om skolens elever og lærere at Gateavisa med fri hasj, reportasjer om husokkupasjoner og økologisk jordbruk var mer populær enn marxist-leninistenes Klassekampen, hevdes det. Selv om begge avisene støttet okkupasjonen av Hammersborg skole, som FGO ble kastet ut av, og begge avisene forsvarte skolens rett til eksistens.

Winger skriver om lærerne: «Forsøksgym tiltrakk seg opprørske elever, men også opprørske lærere. En gjennomgang av kollegiet gjennom årenes løp, etterlater ingen tvil om at svært mange av lærerne var meget dyktige, entusiastiske og inspirerende.»

Jeg skulle gjerne hatt Herman Ruge som mattelærer, entusiastisk og opptatt av data. Jim Brown omtales av flere som den læreren de har lært mest av. Han underviste i engelskspråklig litteratur i 23 år, og krevd full konsentrasjon og oppmerksomhet.

Peter Normann Waage skriver om lærerne at de i likhet med elevene ville ha mistrivdes i den vanlige skolen og «fikk utfolde seg som oss elever». Han skriver: «Vi hadde en fantastisk biologilærer som het Øystein Emanuelsen. Han fikk for eksempel en idé om at han bare skulle leve av det som var i nærheten. Så han gikk og gresset på trærne, spiste løv.»

Var det lurt å starte FGO hvis strategien var å forandre den offentlige skolen? Hvis målet var en mer demokratisk skole over alt? For de fleste radikale elever og lærere var det viktig å være i den vanlige skolen og ta debattene og konfrontasjonene der. Mange så på FGO som hippieskolen, en øy. Sjøl om de støtta retten til at FGO skulle leve videre.

Da tenåringene tok makta behandler så vidt dette temaet, og bokas elever og lærere svarer naturlig nok ja på spørsmålet. Men boka slipper blant annet til lærer Berit Bogstad, sterke tilhenger av Forsøksgyms ide, i et intervju: «For Holtet Gymnas, forklarte Berit, var Forsøksgym en katastrofe. Og ikke bare for Holtet. Forsøksgym førte til en «brain drain» ved de øvrige gymnasene som på sin side ble mer ensrettede.» Og Winger legger til: «Hun har et poeng.»

FGO var tross alt en liten skole, så «brain drain» av lærere kan ikke ha vært enormt, men i Oslo kan det ha vært merkbart som Bogstad skriver. Når det gjaldt elevene, sleit skolen etter hvert med å få elever og hadde hele tida egne kampanjer for å rekruttere på de andre skolene.

Det er vanskelig å vurdere effekten av FGO på den offentlige skolen. Men bare det at FGO eksisterte, holdt liv i debatten om demokrati og hadde sånn sett en viss smitteeffekt. Men mest av alt tror jeg skolen var til for dem som gikk der.

Boka drøfter ikke det prinsipielle forholdet mellom skole og samfunn, hvilken rolle skolen spiller for det samfunnet vi har. Det er utafor bokas intensjon. Som en utenforstående debattant, men som har fulgt skolen ganske tett fra starten, mener jeg en slik analyse er viktig i vurderinga av all pedagogikk. Fordi skolen ikke fungerer i et vakuum. Den debatten ble også ført i datida, særlig på 70-tallet. Det er litt rart at Edvard Befring ikke nevnes, som må ha vært en del at referansene til lærerne på FGO. Han var blant annet tilhenger av aksjonspedagogikk, en praktisk og samfunnsorientert måte å undervise på. Av andre pedagoger var kanskje Stieg Mehlin-Olsen fra Universitetet i Bergen den meste radikale.

Min mening er at skolepolitikk i virkeligheten dreier seg om hva slags institusjoner samfunnet putter de unge inn i for å disiplinere og gjøre dem til nyttige borgere i dette samfunnet. Grovt sett er den norske skolen kapitalistenes skole, med hovedoppgave å skaffe dem nyttig arbeidskraft å bli rike på. De som har et sosialistisk samfunn med en sosialistisk produksjonsmåte som mål, vil per definisjon stange hodet i veggen. Det er et dilemma for sosialister som vil ha et annet samfunn og der pedagogikken skal spille en rolle for å berike samfunnet/menneskene, ikke profitt.

Det betyr ikke at maktas skole ikke er nyttig for elevene av alle samfunnsklasser. Man må jo ha mat i munnen for å overleve, de fleste blir arbeidere, og kunnskap er nødvendig for både å fungere i og forandre samfunnet.

Da tenåringene tok makta er en flott, velskrevet og redigert bok til dem som gikk der og litt for dem som deltok i debatten da. At boka ikke bare er et forsvarskrift og lar motforestillinger slippe til, styrker den som et bidrag i debatten om framtidas skoler.

Terje Tvedts kritikk av det han kaller «det internasjonale gjennombruddet» i det norske samfunnet har mange interessante elementer. Men når han gir bistanden så dominerende plass, betyr det samtidig at han skyver den økonomiske imperialismen i bakgrunnen. Han interesserer seg lite for norske oljeinvesteringer, bruken av Oljefondet, transnasjonalt eierskap i norske bedrifter, norske interesser i de globale storselskapene eller våpeneksporten. Da blir det ingen fulltreffer om målet er å gi en overordnet maktanalyse av det norske samfunnet i de siste tiåra.

Jørn Magdahl er historiker, tidligere leder av RV kommunestyrerepresentant for Rødt i Færder kommune (Nøtterøy og Tjøme)
Foto: Dreyer Forlag

Gjennom tre tidligere bøker har Terje Tvedt analysert en grunnleggende vending i norsk historie fra 1960-tallet til i dag, som han har karakterisert som «det internasjonale gjennombruddet.»¹ I en ny fjerde bok gjør han nå et svært ambisiøst forsøk på å videreføre analysen til en overordnet syntese om hvordan vi skal forstå det moderne Norge. Her knytter han systematisk an til Jens Arup Seips berømte foredrag «Fra embetsmannsstat til ettpartistat»² og har som prosjekt å analysere det som skjedde i perioden etterpå.

Forsøk på syntese

På et generelt grunnlag er det liten tvil om at historiefaget som en singulariserende vitenskap som i stor grad er konsentrert om unike begivenheter og utviklingsforløp, har svært godt av mer grunnleggende debatt om periodebekrivelser, grunnleggende drivkrefter, vendepunkt osv. Det er da også en klar styrke i prosjektet til Tvedt at det er intellektuelt utfordrende og kan egge til motforestillinger, begrepsutvikling og videre undersøkelser. Men selv om noen historikere har vært i aktive i diskusjonen om Tvedts synspunkter³, har debatten om Det internasjonale gjennombruddet først og fremst inngått i det aktuelle ideologiske ordskiftet om innvandring, integrering og islam.

Tvedt har som kjent fått entusiastiske bifall fra innvandringsmotstanderne langt ute på høyresida, og spesielt fra Hege Storhaug som har vært overbegeistret for Det internasjonale gjennombruddet. Det kan sikkert hevdes at noe av denne begeistringen skyldes dårlig leseevne, og at Tvedt ikke kan stilles til ansvar for hvordan forskningen hans blir brukt, men det er dessverre ikke noe rart at rasistene synes de kan søke legitimering gjennom en del av det han skriver. Lektor Øyvind Andresen, tidligere fylkesleder i Rødt i Vest Agder, har hevdet⁴ at dette på deler av venstresida blir brukt som en sperre mot «å ta innover seg eller drøfte den innsikten som boka formidler.» I forsøkene på å underminere bokas relevans lukker disse «kritikerne for en gyllen mulighet til å lufte ut innestengte tanker og kunne fornye politikken. Blant de store taperne er selvfølgelig ikke Tvedt, men en «venstreside» som gjør seg stadig mer sekterisk og irrelevant» (!). Andresen mener at «Det internasjonale gjennombruddet kan sette premisser som kan innlede et paradigmeskifte i synet på nær norsk historie.» Han tror «også den vil endre ordene vi bruker når vi snakker om Norge i dag og vår nærmeste framtid». Flere anmeldere har skrevet noe liknende, men tvert imot dette vil jeg hevde at svakheter ved Tvedts teorier blir ekstra tydelige når han forsøker å heve dem til en overordnet syntese om nyere norske historie.

Norge etter «ettpartistaten»

Jens Arup Seip hadde noen herlige spissformuleringer om maktutøvelsen under «Arbeiderpartistaten», men han hadde som uttrykt metode at han analyserte samfunnet ovenfra – gjennom de politiske elitenes stilling. Grunnen til at noe av analysen i Fra embetsmannsstat til ettpartistat fortapte seg ganske raskt, var nettopp at han var særlig opptatt av de sidene ved styringssystemet som hadde sitt grunnlag i «partiørnens» langvarige flertallsstilling i Stortinget, som jo gikk tapt allerede i 1961. Andre analyser har lagt større vekt på mer bestandige sider ved «Arbeiderpartistaten» – og dermed på en mer «langsom» forvitring av denne. Det gjelder f. eks. Edvard Bull d.y. – i Fra bøndenes og husmennenes samfunn til organisert kapitalisme⁵, og teorien om det korporative samarbeidet gjennom «toppenes partnerskap». Det gjelder f.eks. også Berge Furre med sin beskrivelse av «den sosialdemokratiske orden», og den gradvise oppløsningen av denne.⁶

For meg synes de to vesentligste sidene ved utviklinga av det moderne Norge å være:

1) En mer reindyrka markedskapitalisme, som har undergravd viktige sider ved klassekompromisset og «den organiserte kapitalismen», slik den artet seg i de lange oppgangsperioden fra 1945 – og til langt ut på 1970-tallet.

2) En kraftig styrking av lille Norges internasjonale økonomiske og politiske stilling – i hovedsak på grunnlag av oljeøkonomien, men også gjennom en omlegging av USA og NATOs strategi, som har ført Norge inn i en rekke angrepskriger.

På begge punkter er det avgjørende å se internasjonale utviklingstendenser og særtrekk ved Norge i sammenheng. På samme tid som klassekompromisset har vært under sterkt press, har oljeøkonomien bidratt til at forskjellene mellom forholda for folk flest i Norge og i mange andre mer kriserammede europeiske land har økt. Markedsliberalismen har fått ideologisk hegemoni i norsk politikk, og har i gjennomføringen kunnet støtte seg på EØS-avtalen og en svekket sjølråderett. Norges økte økonomiske styrke har sammenfalt med en ytterligere globalisering og styrket Norges rolle som imperialist.

På mange måter er «det internasjonale gjennombruddet» en god betegnelse på denne perioden i norsk historie. Avhengigheten av EU og USA har økt, samtidig som Norges egne internasjonale rolle har blitt sterkere. Men det viktige her er jo å drøfte hva Tvedt legger i begrepet.

Tredelt teori

Jeg oppfatter Tvedts teori som treleddet:

1) Under forehavende av å spre universelle utviklingsmetoder og universelle menneskerettigheter har Norge blitt en betydelig internasjonal bistandshjelpsaktør.

2) Dette er blitt drevet gjennom av en humanitær-politisk elite. Det dreier seg her om et voksende sjikt av mennesker, bundet sammen i et normfellesskap, som sirkulerer mellom jobber i politikk, NGOer, forskning osv., og hvor hele feltet overrisles av økonomisk støtte fra en pengesterk stat. Toppen i dette sjiktet kommer fra ulike partier, men har sitt senter i Utenriksdepartementet, ifølge Tvedt.

3) Som en forlengelse av utviklingspolitikken har dette sjiktet vært en drivkraft for en liberal flyktningpolitikk og et multikulturelt statsbyggingsprosjekt, som både er ideologisk og økonomisk motivert, og som Tvedt spår vil få enorme langtidsvirkninger på det norske samfunnet. Den humanitær-politiske eliten opererer som et «godhetstyranni», som vokter den moralsk korrekte oppfatningen av dette feltet.

Relevant kritikk av «universalismen»?

Tvedt viser godt hvor hvordan forestillingene om universelle menneskerettigheter – bevisst eller ubevisst – blir misbrukt. Bombinga av Libya er det klareste eksempelet. Han argumenterer også sterkt for at norsk bistandspolitikk er preget av en ny form for paternalisme. I form skiller den seg den klart fra den gamle etnosentrismen der andre samfunn og kulturer blir nedvurdert, men ideene om universalisme gir noen av de samme konsekvensene. Om en tenker at alle religioner og kulturer grunnleggende sett har de samme verdiene – og at alle mennesker har de samme ønskene for et godt liv, så kan norsk bistand uproblematisk bringe «de andre», de hjelpetrengende høyere opp på en felles utviklingsstige. Også her underbygger han med mange treffende eksempler. Norsk bidrag til statsbygging i Sør Sudan ser til tross for muligens gode intensjoner, å være en like stor tragedie som «innsatsen» i Libya og Afghanistan. Han har med en del tragikomisk eksempel på forfeila bistandsprosjekter, og mener at det er eksempler på at noen av de mest framtredende i det humanitær-politiske komplekset har snakket om å redde millioner fra sultkatastrofer – og ikke oppnådd noen verdens ting.

Gunnar M. Sørbø anerkjenner, som meg, betydningen av dette når han skriver om boka i Morgenbladet⁷, men det er åpenbart betimelig når han påpeker at «som analyse av utviklingen av norsk bistandspolitikk, oppgradert til å inkludere innvandringspolitikk, har boken klare mangler. Den konsentrer seg om en retorisk framstilling av politikken slik den ble formulert av (den politiske eliten), og analyserer ikke hvilke interesser og strukturer som faktisk drev den. … alle regjeringer iscenesetter seg selv for å bruke et av Tvedts favorittuttrykk, men det betyr ikke at de i sin helhet forfølger en politikk basert på det de sier.» Tvedts analyse er ikke uten vektlegging av økonomiske motiver når han analyserer hvorfor organisasjoner driver bistand og vil ta imot flyktninger, men i likhet med Sørbø mener jeg han blir utydelig når han skal forklare hvorfor Norge agerer som det gjør i internasjonal politikk.

Treffer ikke på helheten

Selv om en del av Tvedts kritikk av det voksende internasjonale norske engasjementet er viktig, er det likevel merkelig at han til de grader lar bistanden dominere fortellingen om det «internasjonale gjennombruddet». Den økonomiske imperialismen forsvinner i bakgrunnen. Det gjelder slikt som de norske oljeinvesteringene, bruken av Oljefondet, transnasjonalt eierskap i norske bedrifter og norske interesser i de store globale selskapene osv. Det gjelder også de økonomiske og «sikkerhetspolitiske» drivkreftene bak den økende norske våpeneksporten, og i stor grad tilknytningen til EU gjennom EØS.

Det blir også feil å definere de siste tiåras historie i Norge bare ut fra «det internasjonale», og uten å gå inn på utviklinga av de grunnleggende maktforholda i Norge.

Den humanitær-politiske eliten

Den humanitær-politiske eliten har i følge Tvedt kjempestor ideologisk makt, og har til og med greid å knytte tradisjonelle næringslivsaktører, viktige medier, og vanlige norske organisasjoner som tidligere ikke har vært engasjert i humanitært arbeid eller internasjonalt utviklingsarbeid, inn i sitt prosjekt, ideologisk og praktisk. Også utdanningsvesenet har fått en enorm betydning for å oppdra befolkningen i denne tenkemåten, mener Tvedt.

Tvedt mener ikke at denne eliten har avgjørende generell makt, men at den makta den har altså er viktig nok til å prege en helt epoke i norsk historie. For meg blir det uklart hvordan Tvedt plasserer den humanitær-politiske eliten i forhold til borgerskapet og til andre eliter. I foredraget sitt på Litteraturhuset⁸ sa han bare at det ikke var Røkke og det tradisjonelle borgerskapet som ville bombe Libya. Tvert om er det norske selskap som trives godt i de diktaturstatene der de er, og ikke ønsker seg humanitære intervensjoner e.l. Her trengs det flere studier, men det er jo ikke noe nytt i at det fins sjikt som representerer de helhetlige interessene til borgerskapet bedre enn det den enkelte næringsaktør er i stand til. Det gjaldt f.eks. den norske embetsmannsstanden ved det liberalistiske økonomiske gjennombrudd i Norge på 1840-tallet, der mange kapitalister først og fremst tenkte på egne særinteresser. Det gjaldt også Gerhardsen og de andre lederne i Arbeiderpartistaten, som voktet klassekompromisset. Tvedt har opplagt rett i at det fins en del betydelige «kosmopolitiske» politiske ledere (av typen Støre, Brende, Barth Eide) som sirkulerer mellom viktige norske og internasjonale posisjoner og mellom politikk og organisasjonsliv, men andre deler av den/de øverste politiske elite(r) har andre plattformer, og det er ingen enkelt øvelse å skille ut disse lederne som et eget sjikt. Personer som Harlem Brundtland, Jagland og Stoltenberg har norsk politikk som grunnlag for sine internasjonale karrierer.

Det er et hovedpoeng for Tvedt at en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner på det humanitærpolitiske feltet er avhengige av statsmidler, og at dette i mange sammenhenger gjør dem til noe bortimot statens forlengede arm. Samtidig vet vi at mange av disse organisasjonene ofte er kritiske til den statlige politikken. F.eks. har mange NGOer drevet fram kritikk av plasseringene til Oljefondet. Selv om mange sirkulerer mellom jobber i det offentlige og i NGOene, kunne jeg tenkt meg at Tvedt skilte klarere mellom det han oppfatter som et elitesjikt med stor makt, og de mange organisasjonsansatte- og aktivister som nok bruker mye tid på å skrive søknader om offentlig støtte og rapportere på denne, men som likevel fungerer som en kritisk opposisjon i mange sammenhenger. Arnfinn Nygaard, som er seniorrådgiver i det såkalte RORG-samarbeidet⁹, mener omleggingen av NORADs informasjonsstøtte fra 90-tallet nettopp har gitt flere NGOer armslag til å kritisere de humanitære organisasjonene (og «godhetsregimet») når dette er nødvendig. Han kritiserer Tvedt for å «retusjere» vekk dette.¹⁰

Tvedts avdekking av korporativt samarbeid på det humanitær-politiske feltet er interessant, men det har også mange fellestrekk med slikt samarbeid på andre samfunnsområder. Enten vi går til arbeidsliv, høyere utdanning, mediene eller kultursektoren, finner vi store sjikt som er knyttet til staten – bl.a. gjennom offentlige bevilgninger, men som kan stå i et motsetningsfylt forhold til «makta».

Multikulturalisme?

Tvedt legger stor vekt på å vise at den norske staten har gått fra et nasjonsbyggingsprosjekt til å ville bygge det han karakteriserer som en multikulturell stat. Som ellers bygger analysen på retorikken, på en diskursanalyse av formuleringer i offentlige utredninger. Mot dette kan først og fremst innvendes at hovedsignalene til de store partiene gjennom flere år er at det trengs en mer restriktiv flyktningpolitikk. Det er liten tvil om at innvandringen er så pass stor at dette vil bli et viktig politikkfelt i overskuelig framtid, men det er betenkelig at Tvedt samtidig som han mener at innvandringen truer velferdsstaten¹¹, ikke har i synsfeltet at det er endrede akkumulasjonsbetingelser for kapitalen (den markedsliberalistiske vendingen) som virkelig undergraver velferdsstaten. Det norske samfunnet er på mange måter blitt flerkulturelt, men dette er ikke det samme som at staten og den statlige politikken, selv før Listhaug, i noen meningsfylt forstand var blitt «multikulturell». Norsk integreringspolitikk har (i praktisk politikk) nok hatt vanskeligere for å avgrense seg fra «mykassimilering» enn fra en fragmentering av samfunnet etter etniske skillelinjer. For øvrig vil bestrebelser på å unngå assimilering og segregering på mange måter være to sider av samme sak.

Det er interessant, og litt tragikomisk, når Tvedt viser eksempler på at offentlige utredninger forsøker å erstatte «norsk kultur» med «rikskultur». Vi så det også ved 200-årsjubileet for 1814 at «det offisielle Norge» er redd for alt som appellerer til den nasjonale identiteten. Men jeg tror nok denne statlige «kosmopolitismen» er nærmere forbundet med ønsket om å bli en del av EU og delta i globaliseringen enn med ønsket om en liberal innvandringspolitikk. Det er ingen uoverstigelig motsetning mellom en klarere definering av politiske og kulturelle særtrekk ved den norske nasjonen, og en politikk som integrerer minoriteter – dvs. gjør det mulig for dem å bli til deltakende samfunnsmedlemmer gjennom jobb, politisk deltakelse, organisasjonsmedlemskap og norskspråklige ferdigheter – samtidig som kulturen deres (med noen få nødvendige unntak) blir respektert.

En betydelig del av boka til Tvedt dreier seg om forholdet til islam og om hvordan muslimer blir «tatt imot» i det norske samfunnet. På Litteraturhuset sa Tvedt at han ikke ønsket seg noen annen debatt om islam enn om hvilket som helst annet fenomen, men her bringer han lite nytt til debatten. Jeg nøyer meg på dette punktet med å vise til anmeldelsen min av den forrige boka hans.¹²

I destillert form?

Tvedt konkluderer boka si slik:

«Da Jens Arup Seip analyserte det norske sosialdemokratiets «ettpartistat» i 1950- og 60-årene oppsummerte han: «Vi møter hos oss slike tendenser som vi skimter alle vegne, men vi møter dem i forsterket form, i et renere destillat.» Norge fremsto mente Seip, overnormalt».

Jeg har vist at under det internasjonale gjennombruddet fremviste Norge i destillert form hva som definitivt i samme periode også har vært viktig i andre lands historie. Internasjonaliseringen av Norge rommer historier og utviklingstrekk som det er mulig å skimte også i flere europeiske land, også fordi den i sterk grad ble påvirket av hva som skjedde der og i USA. I Norge opptrådte disse globalhistoriske prosessene i en tydeligere, mer oversiktlig og noen ganger, overnormal utgave.»¹³

Om «den markedsliberalistiske vendingen», eller hva vi skal kalle det, tror jeg vi kan si at det også er sterke likhetstrekk mellom Norge, og andre vestlige kapitalistiske land, men at felles utviklingstrekk i Norge framtrer i mindre destillert form, pga. oljeøkonomien – og fordi fagbevegelsen tross problemer fortsatt er mer intakt. En historieteori om det moderne Norge bør se markedsliberaliseringa og styrket norsk imperialisme som to sider av et globalisert Norge, der det tradisjonelle borgerskapet ikke bare besitter mer rikdom, men sannsynligvis også har mer makt enn noen gang før.

Noter:

1. Jeg anmeldte Terje Tvedts forrige bok «Norske tenkemåter» i Gnist 1/17. Anmeldelsen her kan med fordel leses i sammenheng med denne.
2. Foredrag i Det norske Studentersamfund høsten 1963, utgitt av Universitetsforlaget sammen med andre essays, 2. opplag 1974,
3. Her bør særlig nevnes Anne Minken og Ola Innset, som i henholdsvis kronikk og bokmelding i Klassekampen (09.12.17 og 16.12.17) tok tak i noen eksempler på tvilsom kildebruk hos Tvedt. Det må ha fornærmet forfatteren, for når han når han på Facebooksida si kommenterer et par ankepunkter, og foreløpig ikke forøker å forsvare seg på det øvrige, så polemiserer han mot to hvis navn tydeligvis ikke er verdt å nevne. Innvendingene til Minken og Innset er viktige, men det er også å håpe at flere historikere kommer på banen i diskusjonen om den overordna karakteriseringen av den historiske perioden.
4. Fins også på Steigan.no – og på Tvedts Facebookside.
5. I Makt og motiv. Et festskrift til Jens Arup Seip, Oslo 1975. Ottar Dahl var redaktør.
6. Berge Furre: «Vårt århundre». Se spesielt s.248 – 253.
7. Morgenbladet 22.12.17. Sørbø er sosialantropolog. Han var tidligere leder for Christian Michelsens institutt i Bergen, og den første lederen av Senter for utviklingsstudier ved universitetet i Bergen på 1980-tallet.
8. Foredrag på Litteraturhuset i Oslo 10.12.17. Møtet var arrangert av Dreyer forlag og foredraget ligger på nett.
9. RORG er forkortelse for Rammeavtaleorganisasjoner, og er et samarbeid mellom frivillige organisasjoner som gjennom rammeavtaler med NORAD mottar støtte til å drive folkeopplysning om nord/sør- og utviklingsspørsmål.
10. Dagbladet 15.01.18.
11. s. 115
12. Der skreiv jeg: «Tvedt polemiserer mot velmenende lederskribenter som skriver at terrorisme i Allahs navn ikke har noe med islam å gjøre. Han mener tvert om at ISIL og andres ekspansjonistiske bestrebelser på å bygge et globalt kalifat, nettopp har sterke røtter i islamsk tradisjon. Men det farlige er vel at en urimelig oppfatning om at jihadistisk terrorisme er en nødvendig følge av islamsk tro, nå sprer seg stadig mer, at islam i seg selv skulle være en ideologi, ikke en religion, som det gjerne heter langt ute på høyresida. Det er åpenbart at det med utgangspunkt i både islam, kristendom, hinduisme og buddhisme, er mulig å begrunne og motivere reaksjonære handlinger, men også det motsatte. Å ta faren for islamistisk terror på alvor betyr ikke å stigmatisere muslimer flest. Det er en banal sannhet at stigmatisering tvert imot er en sikker vei til å gjøre denne faren større. I en egen artikkel bekymrer Tvedt seg (greit nok) for at religionskritikk mot islam i Norge i dag blir stemplet som rasisme, men tilsynelatende ikke for det langt mer utbredte fenomenet at kulturrasisme ikles et skinn av religions- eller ideologikritikk».
13. s. 289.

Historikeren Bodil Stenseth har levert et viktig bidrag til norsk historie. Hun har tidligere knyttet den lille og store verden mesterlig sammen i bøker både om Wergelandsveien og Jacob Aallsgate 13, og tar denne gang for seg en av de mest symboltunge bygninger, Villa Grande på Bygdøy i Oslo. Med dette konkrete utgangspunktet forteller hun om flere faser i vår historie gjennom det siste hundreåret.

Oppføringen av dette grandiose byggverket, som minner om en borg med stor park, startet egentlig i regi av næringslivstopper som tjente godt på «jobbetida» under og rett etter den første verdenskrigen. Men det kollapset under kommende kriser, og arbeidet blei ikke fullført før i 1942. «Ministerpresident» Vidkun Quisling sparte ikke på noe under okkupasjonen og lot staten bekoste sin storslåtte bolig, som nå blei gitt navnet Gimle. Alt inventar, som også omfattet store mengder kunst og verdifulle gjenstander, blei nøyaktig registrert, og dette materialet har Stenseth studert med sin vanlige grundighet. Hennes viktigste funn er at mye var blitt plyndret fra Philip Sam Watchmans kunst- og antikvitetssamling og forretning, som beskrives som et «ran med døden til følge», der Quisling selv spilte en viktig rolle. Det er ingen tvil om at jødiske eiendeler blei beslaglagt og fordelt i trygg forvissning om at ingen ville overleve. Watchmans familie blei deportert med skipet «Donau», og var blant de 260 jødiske familier som måtte bøte med livet.

Under rettsaka etter krigen bedyret Quisling ustanselig sin uskyld, verken han eller noen andre visste noe om holocaust, som blei framstilt som et tysk anliggende. I ettertid er det også andre som har forsøkt å tone ned den norske medvirkningen. Men Stenseth dokumenterer at utryddingen av norske jøder foregikk under Quislings ledelse, samtidig som det jo var nordmenn som sto for arrestasjon, deportasjon og tilsløring. Det er derfor rett og rimelig at Villa Grande nå huser HL-senteret, som er et forsknings-, dokumentasjons – og utstillingssenter viet studier av holocaust, folkemord og behandlingen av livssynsminoriteter, og som også gjør mye for å belyse den den rasismen – i ulike forkledninger – som er høyst levende.

Tore Linné Eriksen

Elling Borgersrud

Det er en utbredt øvelse i mye av litteraturen om sosiale bevegelser og kampen mot nyliberalistisk globalisering å skrive tradisjonelle fagforeninger ut av historien. I stedet er det kraftige, men ofte kortvarige, demonstrasjoner og aksjoner som trekker til seg massemediene. «Slaget om Seattle» i 2001, Occupy Wall Street og Indignados i Spania er blant de mest kjente eksemplene, som brukes til å lovprise mer uformelle nettverk, «flat struktur» og ungdom på bekostning av tungrodd og byråkratisk pampevelde i etablerte fagforeninger.

Dette er utgangspunktet for at Sian Lazar har samlet et knippe av akademikere og aktivister (ofte i samme person) mellom to permer, der synsfeltet er utvidet til tre av verdens regioner. Her er veldokumenterte, med ikke så vanskelig tilgjengelige, artikler fra bl.a. Hellas, Spania, Egypt, Tunisia, Argentina og Brasil. Et gjennomgangstema er at det utvilsomt er slik at den globale kapitalismens herjinger, som medfører arbeidsløshet og utrygge kontrakter, har bidratt til en mindre fast tilknytning il arbeidsmarkedet. I en rekke land har oppslutning om klassiske arbeiderklassepartier (les: sosialdemokrati) derfor blitt svekket, og det en gjennomgående tendens til at andelen som er organisert er på vei ned.

Budskapet er likevel at den organiserte fagbevegelsen fortsatt spiller en viktig rolle i de landene som blir diskutert, selv om de ofte går under radaren. Kapitlene om Tunisia og Egypt viser tydelig at de fagorganiserte spilte en viktig rolle i forkant av det som kalles den arabiske (dvs. den nordafrikanske) – våren. I Tunisia foregikk en åpen kamp helt fra 2005, og i Egypt blei en ny og uavhengig bevegelse dannet på Tahir-plassen under de dramatiske dagene i 2011. Selv om Evo Morales sosialistparti og hans styre i Bolivia gjerne knyttes til urfolks mobilisering på etnisk grunnlag, går det i boka fram at den sprang mer klassebasert ut fra organisasjonen for koka-bønder. På samme måte gikk både arbeidsløse, organiserte arbeidere og lokalsamfunn sammen i Argentina med fabrikkokkupasjoner, veisperringer og opprør. Det gis derfor mange eksempler på hvor ufruktbart det er å skille kampen på arbeidsplassene (dvs. i produksjonen) fra kampen for levelige vilkår der folk bor (dvs. sosial reproduksjon.).

Det er ingen lettvint optimisme eller arbeiderutopier som kjennetegner boka. En rød tråd er de utfordringer mer tradisjonelle fagforeninger står overfor når de skal organisere arbeidsløse eller de som tilhører det mye omtalte – men dårlig definerte – såkalte «prekariatet». Mens dette alltid har vært tilfelle i det globale Sør, begynner nå forholdene i Nord å få mange av de samme trekkene. Et annet evigvarende tema er den vanskelige avveiningen mellom frikoplet uavhengighet og de muligheter som tilknytning til politiske partier i maktens sentrum kan gi. Det gis ingen svar med to streker under, og det må konkrete analyser til for å finne ut hvor stort handlingsrommet er, og hvordan det kan brukes. Men gjennomgående advares det mot farene for å bli sugd opp og utgjøre statens representant overfor arbeiderklassen, selv når det er regimer som har kommet til makta gjennom kamp nedenfra. Ikke minst illustrerer Egypt hvilken risiko som ligger i ei slik kopling, symbolisert med at fagorganisasjonens leder blei utnevnt til Arbeidsminister, og seinere sendte statens voldsapparat mot streikende arbeidere ved Suez-stålverket. Men andre eksempler viser hvordan streiker og målbevisst kamp fortsetter i land hvor fagbevegelsen opprinnelig utgjorde en del av en seirende koalisjon.

Dessverre har ikke redaktørene invitert bidragsytere fra Afrika. Det er synd, ikke minst bør situasjonen i sørafrikansk fagbevegelse i dag påkalle oppmerksomhet. Her utgjør Congress of South African Trade Unions (COSATU) en lydig del av ANC-alliansen, selv om tilliten til president Jacob Zuma har blitt borte. Opposisjonen hadde lenge sitt feste i jern- og metallarbeiderforbundet, som blei ekskludert i 2014, og utgjør kjernen i en alternativ landsorganisasjon – på et sosialistisk grunnlag – som blei stifta i april i år.

Alt i alt er dette ei velredigert og rikholdig samling av enkeltstudier, som bindes sammen med gode innledninger og avslutninger. Temaene er gjenkjennelige for alle som er opptatt av arbeiderklassens og fagbevegelsens kamp, samtidig som det er nyttig for lesere i vår del av verdens å kaste et blikk mot det globale Sør, der det store flertallet av arbeidere finnes i dag.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Gnist.

Rune Ottosens Turist i Utopia, et oppgjør med egen og en bevegelses utopisme, er både lesverdig og lærerik. Den bør spesielt leses av oss som var med på den ferden han tar for seg, enten den innebar fysiske reiser til Albania, politiske avstandsvurderinger av ørnelandet, eller du bare var en del av bevegelsen på den tiden.

Hans betraktninger angår også solidaritetsreiser og solidaritetsarbeid i videre forstand, og vel like sentralt for boka: en vurdering av det ideologiske bakteppet for AKP(m-l) sitt forhold til Albania på 1970-tallet. Først noen kommentarer til Albania-skildringen:

Det ble med en tur til landet for meg, også den i 1973. Men jeg kjenner meg igjen i flere av de betraktningene Ottosen gjør. Reiseopplevelsene der farga nok ikke så sterkt min oppfatning av landet som den jeg hadde og fikk gjennom mitt politiske arbeid ellers. Jeg hadde ikke den halleluja-oppfatningen av landet som Ottosen beskriver, og kunne heller ikke ta standpunkt til om det foregikk en kontrarevolusjon eller ei der rundt 1978, sjøl om jeg var enig i å velge Kinas side da bruddet ble gjort. Jeg er enig med Ottosen i at dette bruddet skyldtes utenrikspolitikk og hadde mindre å gjøre med innenrikspolitiske endringer i Albania. Men ikke fordi vi ønsket «å sitte i kritthuset til KKP» (s. 249). Vi var politisk uenige med Hoxha, da han gikk så hardt ut mot «tredje verden teorien», som vi oppfatta som en nedvurdering av frigjøringsbevegelsene.

Helt opp til nå bringer mitt politiske engasjement meg ut på ulike solidaritetsreiser, men, som også partiet jeg hører til (Rødt) har evna å lære av sine erfaringer, innebærer ikke solidaritet å gi avkall på egen integritet. Solidaritet må bygge på gjensidig respekt og aksept av kameratslig uenighet og diskusjon.

Jeg har valgt en noe kritisk overskrift på anmeldelsen fordi jeg føler at Ottosens egne, nære rolle i valfarten til Albania på 1970-tallet kanskje har bidratt til at han går fra den ene ytterligheten til den motsatte. I alle fall i beskrivelsen av det som skjedde med Albania, og kanskje også vårt forhold til landet? For å bruke et bilde fra landet på den andre siden av Adriaterhavet, får jeg følelsen av at Folkerepublikken Albania og Enver Hoxha styrtes fra Capitolhøyden og ut for den tarpeiske klippen. Eller med et mer hjemlig uttrykk: Rives ned fra fyrtårnet til framtredende plass i skrekkabinettet.

Slik sett tar han ikke helt innover seg at vi visselig hadde en idealistisk utopi av landet første delen av 1970-tallet. Ved å neglisjere en materialistisk analyse av hvilke sosiale og kulturelle røtter Folkerepublikken Albania sprang ut av i 1944, skapte vi et glansbilde, som igjen mye var farga av våre oppfatninger om hvordan et sosialistisk samfunn burde være. Vi kan ikke bruke spriket mellom vårt glansbilde-Albania og det reelt eksisterende Albania rundt 1970-tallet til å trekke sikre slutninger om det reelle utviklingsløpet Albania gjennomgikk fra 1944 til ut på 1970-tallet.

Ottosen trekker da også fram at albanere vurderer utviklingen annerledes enn oss, som når han peker på at undersøkelser fra OSSE viser at den albanske befolkningen er dypt splittet i synet på historien ( 42 % mener at Hoxha bidro positivt til albanske historie, mot 45 % negativt osv). Og han intervjuer også mange personer som har en mer ambivalent holdning til kommunistepoken, til forskjell fra Ottosens karakteristikker som at det ble det verste landet i den ikke-vestlige delen av Europa. Dette veier opp for ellers vel bastante egne konklusjoner om hva slags land Albania var/ble. Det å slippe flere røster til er en styrke ved boken, som inviterer til meningsbrytning og også til å ta Ottosens framstillinger på alvor. Siste ord om hva slags land Albania var i 1944 og utviklinga etterpå og utenrikspolitikken folkerepublikken sto for, er ennå ikke sagt.

Så til oppgaven som Ottosen formulerer slik: «..å beskrive og forstå min egen radikalisering og tilslutning til en totalitær ideologi, og veien tilbake til et verdisyn basert på demokrati og menneskerettigheter»? (s. 11).

Ottosen får godt fram de historiske rammebetingelsene for at samfunnsbevisste ungdommer, ble radikalisert på 1960–70-tallet: Avkoloniseringa, som i de fleste tilfellene krevde bruk av våpen. Utdanningsrevolusjonen og framveksten av velferdsstaten i vår del av verden skapte også utålmodighet og protester mot det en oppfattet som stengsler og urettferdighet. Sosialdemokratiet som den bærende politiske krafta hos oss ble skyteskiva, tiltross for at det var motoren i velferdsutviklingen. For oss som gikk til m-l-bevegelsen, gikk dette også hånd i hanske med forsøk på å fornye den kommunistiske bevegelsen. Både Sovjet-kommunisme og sosialdemokrati sto for blindveier.

Jeg har sans for Ottosens svar på spørsmålet om anger (s. 14). Levd er levd, og det blir ahistorisk å sitte i 2017 og vurdere 1970-tallet ut i fra dagens forhold. Verden og Norge har forandra seg, og vi er også andre personer om vi har tatt lærdom av erfaringene vi har høsta. Det betyr ikke at vi ikke har tatt, eller gjort, feil.

Jeg oppsummerer at det meste av det vi gjorde også på 1970-tallet, kan vi være stolte av. Det hadde sjølsagt sine omkostninger, som kunne vært mindre med færre feilskjær. Men det har påvirka det politiske landskapet i Norge og gitt oss redskaper som vi ikke ville hatt om vi hadde vært mer høflige og ikke åpna «egen butikk». Så har erfaring og ny innsikt gjort at en har endra noen standpunkter og utvikla både seg sjøl og bevegelsen en har vært en del av. Her må hver og en finne ut av dette med seg sjøl. Bevegelsen vi har vært en del av har uansett gjort det! En blir ikke utdatert før en tror at en har tenkt sin siste tanke, heter det visst.

AKP(m-l) kvitta seg både med ettpartistaten, kulturrevolusjonen som en saliggjørende metode og parentesen i navnet i løpet av 1980-åra. Forholdet til såkalte søsterpartier endra seg også i takt med dette, som en refleks av erkjennelsen av at ulike forhold i ulike land gjør at det ikke er vår oppgave å leite etter tvillingpartier, eller oppkaste seg til dommer over hva som er rett politikk i alle land.

Forsvar for ytringsfrihet og andre menneskerettigheter har vært en programmatisk kampsak hele veien, men jeg mener Ottosen har rett når han peker på at vi den første tida hadde en brist i forståelsen av hva det innebærer, og å ta konsekvensen av det i handling. Det medvirka til at vi så gjennom fingrene med feil som våre venner sto for. Forsterka av prinsippet om at enkeltmennesket måtte underordne seg fellesskapets behov.

Det siste her kan misbrukes i en sosialistisk strategi. Forbrytelser mot og utslettelse av individet er i strid med det kommunistiske prinsippet, slik Marx formulerer det i Manifestet. I lignende språkdrakt også i AKPs siste prinsipprogram fra 2001: «Under kommunismen vil menneska organisere seg og finne si frihet uten å trampe på andres frihet, i ei sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er et vilkår for alles frie utvikling.»

For å avslutte som jeg starta: Les boka til Ottosen. Ikke som en ny fasit, men med et kritisk blikk. Noe jeg vel også tror er forfatterens intensjon.

Arnljot Ask er medlem av internasjonalt utvalg i Rødt

I forbindelse med 100-årsmarkeringen for Oktoberrevolusjonen er det kommet en rekke bøker. Neil Faulkners A People’s History of the Russian Revolution er en av disse. I form er boka først og fremst en kronologisk gjennomgang av forspillet, gjennomføringen og etterspillet til Oktoberrevolusjonen. Som sådan er det lite rom for drøftinger og analyser av det som faktisk skjedde. Det er i seg selv ikke noe problem, men det gjør at det er vanskelig å se hvordan boka skal fungere etter den uttalte hensikten, nemlig å være et redskap for aktivister som vil forandre verden.

For å begynne med det positive. Hvis man ikke har mer enn overflatisk kjennskap til hendelsene i 1917, er de knappe hundre sidene som faktisk omhandler dette, et meget informativt utgangspunkt. Faulkner er på sitt beste nettopp når han forteller hvordan den organiserte arbeiderklassen i Petrograd (i dag: St. Petersburg) klarte å velte monarkiet gjennom Februarrevolusjonen og hvordan det som skjedde i de påfølgende månedene, bidro til å tilspisse motsetningene mellom borgerlige liberalere på den ene siden og arbeidere og den andre, til et slikt nivå at Oktoberrevolusjonen lot seg gjennomføre. Dette er også den delen av boka der han i størst grad oppfyller det tittelen lover – det er ikke bare en bok om lederne av bolsjevikpartiet, det er vel så mye en bok om det russiske folket og hvordan det skapte revolusjonen. Som sådan gir den gode argumenter mot Bernt Hagtvet og andre antikommunisters påstander om at Oktoberrevolusjonen var et totalitært kupp mot en ellers liberal og demokratisk statsmakt.

Problemet er at det på mange måter stopper der. Han beskriver både den russiske kapitalismens og den russiske arbeiderbevegelsens fremvekst i detalj, men han klarer ikke å etablere noen sammenheng mellom dette og revolusjonen. Han bruker også betydelig med plass på å skrive om utviklingen etter revolusjonen, men heller ikke dette knytter han det opp mot det som skjedde under revolusjonen eller ikke engang borgerkrigen. Det burde man kunne forvente av en faghistoriker som Faulkner tross alt er, selv om boka ikke først og fremst henvender seg til akademikere.

I det hele tatt bringer Faulkner svært lite nytt på banen, noe som også reflekteres i kildebruken. Den klart viktigste kilden er Trotskijs verk om den russiske revolusjonen fra 30-tallet. Bare det å gjøre en aktørs egen beretning til hovedkilde, er problematisk. Når denne i tillegg er skrevet i en kontekst der vedkommende har en helt klar politisk agenda bak sin beskrivelse av hendelsene, bør det få en og annen varsellampe til å blinke. På sett og vis kunne man da egentlig like gjerne lest originalen, rent bortsett fra at den er flere ganger så lang og langt mindre tilgjengelig enn Faulkners bok. Utover Trotskij, er det primært to kilder han benytter seg av: Tony Cliffs firebindsverk om Lenin fra annen halvdel av 70-tallet og W.B. Lincolns standardverk om den russiske revolusjonen fra 1986. Er det virkelig ikke skrevet ting de siste 30 årene som kan øke forståelsen for den russiske revolusjonen?

Den ensidige vektleggingen av Trotskijs egen historieskriving, en kilde som også var svært viktig for Cliff, kan også være med på å forklare den veldige tilliten han viser til Trotskijs strategier og posisjoner. Trotskij blir for Faulkner selve legemliggjøringen av den russiske revolusjonen, og dermed fritas han også, i enda større grad enn Lenin, for ethvert ansvar for utviklingen etter revolusjonen. Han kommer riktig nok ikke unna for eksempel å omtale Kronstadt-opprøret i 1921 som en rystelse i det sosialistiske byggverket, men han unngår fullstendig å omtale Trotskijs rolle. Det er også interessant å se hvor ulikt han omtaler den russiske hæren under første verdenskrig og hvordan han omtaler den røde hær, under Trotskijs kommando, under borgerkrigen som fulgte etter revolusjonen, trass i at likhetstrekkene er mange. I stedet for å se på slike faktorer, velger Faulkner, akkurat som Trotskij, nærmest utelukkende å se på utviklingen av parti- og statsbyråkratiet under Stalin når han skal forklare utviklingen av det totalitære Sovjetunionen. Og, for all del, dette var en viktig faktor, men med det vi i dag vet, er det problematisk å legge hele ansvaret her. Sammenbruddet for revolusjonens idealer er nok langt mer komplekst.

Det er i det hele tatt synd at boka tar denne retningen. Allerede i innledningen kommer nemlig Faulkner med noen påstander han hevder han vil forsøke å bekrefte gjennom boka, blant annet at bolsjevikpartiet i realiteten var et masseparti og at utviklingen under Stalin var et brudd med, ikke en fortsettelse av, leninismen. Dette er interessante påstander som det er all mulig grunn til å drøfte, men han følger ikke opp. Dermed blir det lett å lure på hva som egentlig er vitsen med boka.

Kort sagt, er du ute etter å vite hva som skjedde i Russland i 1917 er det i underkant av hundre gode sider i denne boka. Men er du ute etter hvorfor det skjedde og hva det innebar, så er det langt bedre bøker å lese.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist

Boka er i tegneserieformat, illustrasjonene laga med en blanding av tegning og vannmaling. Den er delt opp i 10 «kapitler», ett for hver måned i 1917 fram til oktober.

I stedet for å vise revolusjonsåret 1917 gjennom partitopper og statsledere sine øyne, følger boka to vanlige mennesker: Natalia er fabrikkarbeider og aktivist, Peter er soldat. Boka bruker korte vilkårlige, ofte hverdagslige og fiksjonelle scener, noe jeg synes gir et godt «nedenfra» inntrykk av hva som skjedde.

På grunn av dette, er det mange historiske elementer jeg er vandt til å lese om i sentrum av historia om Oktoberrevolusjonen, som kun nevnes i forbifarta eller indirekte. Natalia er ikke for arbeiderstyre pga Lenins Aprilteser, men fordi hun har vært med på å bygge og utøve arbeidermakt selv. Peter og soldatene prater aldri om Lenins analyse av imperialismen og verdenskrigen, men om dårlige rasjoner og at de hverken vil dø eller drepe.

Historien starter med streiken og demonstrasjonen mot verdenskrigen på kvinnedagen, som vokste og kuliminerte i masseoppslutning blant både arbeidere, bønder og soldater. Tsaren går av, og revolusjonen er i gang. Arbeiderne i Petrograd organiserer seg i arbeiderråd for å sikre demokrati og rettferdighet, soldater nekter å drepe. Tilslutt kaster de den provisoriske regjeringa, når den viser sitt sanne ansikt og nekter å trekke Russland ut av krigen uten annekteringer og krigsutbytte. Her slutter boka, før opphevelsen av den grunnlovsgivende generalforsamlinga.

Mens boka vier mindre tid og oppmerksomhet til de største historiske begivenhetene som Apriltesene, Kerenskij og Kornilovs forsøk på statskupp osv., synes jeg den gir et godt inntrykk av hva som skjedde blant folk. Altså hva som førte til at vanlige folk blei drivkrafta i en slik omfattende samfunnsomveltning.

Om du er på utkikk etter detaljerte skildringer av politiske splittelser og konflikter mellom forskjellige partier og fraksjoner osv, er ikke dette boka for deg.

Introduksjonen avslutter med: «Lærdommen om arbeiderklassens frigjøring av seg selv må aldri glemmes». Det virker som om hovedpoenget med boka er å formidle dette, og det synes jeg den klarer.

Jonas Bodin Granerud er landsstyremedlem i Rød Ungdom

Den russiske revolusjonen var ei viktig hending som fekk store innverknader på det 20. århundret. Mange bøker har vore skreve om han, både gode og dårlege. Ei ny bok er nyleg komen i høve dei 100 åra sidan revolusjonen i 1917. Ho tek føre seg Lenin, hans dilemma, historiske hendingar før, rundt og etter 1917, i Russland så vel som i Europa elles. Boka er skreve av den kjende skrivaren Tariq Ali.

The Dilemmas of Lenin tek i stor grad opp det som tittelen tilseier. Dilemmane og vala Lenin måtte ta dei knappe 5 åra han leia partiet (Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikane) (1912–1918)

Det russiske kommunistpartiet (1918–1924, Wikipedia), stod i kø. Både innan- og utanlands gjorde hendingane sin inngripande lagnad det vanskeleg for det nye sosialistiske prosjektet. Mange faktorar, inkludert eigne feil i partiet, førte til at «revolusjonen» vart byråkratisert, autoritær og gjekk i feil retning. Dette såg Lenin og prøvde å gjera noko med det, men det vart for seint. Lenin døydde av slag i 1924.

Europa stod i brann. Russland var trekt inn i 1. verdskrigen med begge beina. Eit korrupt, autoritært og inkompetent tsarregime prøvde å pynte på fasaden for å møte folk si aukande misnøye. Fattigdom, svolt, krig og elendig økonomi. Alt låg til rette for revolusjon!

Tariq Ali skriv at Lenin, leiaren av Oktoberrevolusjonen, er ein av dei mest misoppfatta leiarane i det 20. århundret. Mange i hans samtid, sjølv motstandarar, akseptere hans fulle intellektuelle og politiske kapasitet. Dette meiner Ali har vorte mista i mistolkingar og at verka til Lenin sjeldan vert lest.

Tariq Ali utforskar i denne boka Lenin sine to viktigaste påverknader i hans tenking: Den turbulente tsarrussiske historia og starten på den internasjonale arbeidarrørsla. Ali forklarar godt Lenin sine måtar å arbeide med sine dilemma på. Dilemma som framleis i vår tid kastar sin «skuggar»: Er terrorisme ein farbar strategi? Er støtte til imperiale krigar nokon gong rettferdiggjerande? Kan politikk verte utforma utan eit parti? Dette er spørsmål Lenin strevde med, og som i høve det gjer «Lenin sine dilemma» også for oss i dag aktuell i vår streven med våre dilemma.

Boka er delt opp i fem hovuddelar (seksjonar) med underkapittel. Seksjon 1 handlar om terrorisme og utopia, Seksjon 2 om internasjonalisme, sosialisme, imperia og krig. Seksjon 3 (1917–1920: States and revolutions er den største og tek føre seg revolusjonsåret 1917 og etterspelet og borgarkrigen. Seksjon 4 om kvinnene før, under og etter revolusjonen, og Seksjon 5 om den siste tida til Lenin og problema som han prøvde å løyse. Epilogen er Lenins eigen korte tekst: «On Climbing a High Mountain», skreve i februar 1922 og først trykt i Pravda i april 1924, etter hans død.

Introduksjonskapittellet gjev ei god oversikt og innsikt i kva Ali vel å ta opp og setje ljoset på i boka. For eit val er det, og slik vil det alltid vera i store tema.

Noko av det sentrale Ali tek opp, er at Lenin er ein av dei mest misoppfatta leiarane i det 20. århundret. Arva etter han har vorte tapt i mistolking. Lenin har vore heidra, men nesten ikkje lest.

Kvifor skrive om Lenin, spør Ali og svarar nesten lakonisk: Lenin-kulten var ei katastrofe for tenkinga hans (og den må kome fram saman med historiske fakta, min merknad).

Kva påverka Lenin og kva var han oppteken av

– Jacobinarane sitt nederlag i 1790-åra og Parisarkommunen rett under eitt århundre seinare, var viktige historiske lærdomar for Lenin. Studiar av dette var noko han vende attende til, gong etter gong. «Kommunen» sitt nederlag er sterkt forklara av den eminente skrivaren Prosper- Olivier Lissagaray ( s. 105).

– Oppløysing av Den første internasjonale i 1873. Splitting, nye sosialistiske parti i Europa og USA, den skarpe motstanden mellom Marx og Bakunin, osb., var sentrale ting som påverka Lenin.

– I motsetnad til andre land, var det vanskeleg med massemobilisering i Russland (borgarskapet og bønder var makteslause på kvar sin måte), difor måtte ein, meinte Lenin, ha eit praktisk reiskap som var slik: Eit sentralisert, framskote parti av profesjonelle revolusjonære, var naudsynt for å få til ein revolusjon (s. 124).

– Grunnane til og bakgrunnen for Lenin si «harde line» om kven som kunne verte medlem eller ikkje, og som er mykje av grunnen til splittinga i bolsjevik og mensjevik, er godt forklåra av Ali (ss. 125–27).

– Friedrich Engels og hans førevarsel om ein komande europeisk storkrig. Lenin, Luxemburg og Martov si kunngjering om «forventa» komande storkrig, og arbeidarklassen med deira leiarar sitt ansvar og plikt til så langt råd er hindre krig. Og skulle krig likevel bryte ut, prøve å korte ned krigen og ta makta frå den herskande kapitalistklassen (2. Internasjonale, Stuttgart, 1907).

– Her er Lenin si Imperialismen, det høgaste stadie i kapitalismen, eit fundament i forståing av m.a. imperialistmaktene og 1. verdskrig, skriv Ali (s. 134).

– Det tyske sosialdemokratiske partiet sin «kapitulasjon» for sin støtte til krigsdeltaking ved leiarskapet og leiaren Karl Kautsky. Dette forbausa Lenin sterkt og Rosa Luxemburg argumenterte kraftig mot dette sviket (s. 137).

– Lenin sin pamflett Sosialistar og krig, skreve etter møtet i 2. Internasjonale, som reaksjon på at dei ikkje klarte å oppretthalde sin eigen tidlegare «antikrigsresolusjon». I skrivet refererar Lenin m.a. Clausewitz si maksime om «krig som ei fortsetting av politikk med andre midlar» (s. 138).

– Clausewitz si bok I krig klargjorde Lenin sine eigne tankar om kompleksitetane i den revolusjonære prosessen (s.139).

– USA sitt inntog i 1. verdskrig og konsekvensane av audmjukinga av Tyskland seinare, og «imperialistkongen» Wilson sitt grep på Europa og hans store «imperialistmistak» (s. 143–5).

– Det tredje riket sin ekspansive imperialistmodell for Europa, var ein blåkopi av Monroe-doktrina til USA for «full kontroll» over Latin Amerika (s. 145).

Den Raude Arme, borgarkrig og militære «filosofar»

I kapittel 11 skriv Ali at Lenin ville ha fredsforhandlingar med den gamle tsararmeen si leiing på alle frontar, men dei nekta, og til slutt storma folk frå den raude armeen det militære høgkvarteret og armeen vart etter kvart heilt øydelagt. Fleire av dei avsette generalane flydde sørover og prøvde å etablera ein kontrarevolusjonær styrk med støtte frå Ententen (allianse m.a. mellom Frankrike og Storbritannia, min merknad), for å prøve å vinne attende landet. Det gjekk mot ein stygg borgarkrig (s. 217).

«Dei kvite» bygde seg opp og Lenins revolusjon fekk kjenne på press både innanfrå og utanfrå. Den Raude Armeen pressa Dei kvite attende på mange frontar og stod til slutt langt inne i Polen og kunne også ha hjelpt den tyske revolusjonen. Men ei kjempetabbe (eller var det det?, min merknad) forårsaka av Stalin og to andre generalar si ordrenekt i sørkommandoen, ovanfor den høgstkommanderande og dyktige Tukhachevsky, gjorde at presset glapp. Ei fatal opning i fronten oppstod, og Bolsjevik revolusjonen vart verande innanfor sine grenser (s. 220).

– Den brilliante generalen Tukhachevsky i Trotsky sin Raude Arme, held fram i ulike postar etter borgarkrigens slutt og vidare etter Lenins død. Riktig nok diskreditert og med fiendar, men var m.a. leiar for Militærakademiet i Moskva. Han vart til slutt konspirert mot med forræderi og avretta av Stalin, saman med andre i 1937 (s. 222).

Ali skriv at mykje litteratur er skreve om sjølve Oktoberrevolusjonen, men veldig lite spesifikt om borgarkrigen. Ein ting Ali peikar på, er at den verkelege historia om klassekamp på død og liv som ville avgjera lagnaden til den russiske revolusjon, byrja ikkje i oktober 1917, men i mars 1918. Når den sokalla tsjekkoslovakiske legion byrja sin «kvite» kontrarevolusjonære kamp langs elva Volga. Tre øydeleggande år bestemte etter kvart den endelege form på revolusjonen mykje meir enn starten året før, skriv Ali, og borgarkrigen vridde revolusjonen til den forma som seinare vart stalinismen (s. 222). Dette spennande temaet og problemstilling, kunne Ali godt ha skreve meir utdjupande om. Elles skriv han ein del om «militære filosofar» og strategar, både i den russiske borgarkrigen og seinare i 2. verdskrig. Dette er interessant lesing, men for omfattande til å kome inn på det her.

Kvinner før, under og etter revolusjonen

Eit av dei beste delane i boka er om dei radikale kvinnene, i seksjon 4. I kapittel 12 skriv Ali om «den første bølga». Sosialismen var den første politiske straumen som forstod og diskuterte undertrykkinga av kvinner meir grunnleggande. Dette skreiv franskmannen Charles Fourier om allereie i 1808. To viktige tekstar av Friedrich Engels og August Bebel vart skreve om dette (Engels angra seinare på at han ikkje gav meir oppmerksemd til teksten til Fourier i sitt arbeid.). Lenin tok ofte opp i sine talar orda til Fourier om at lakkmustesten på eit samfunns sosiale framgang er kor lagt kvinnene si stilling eg fridom er komen (ss. 243–44). Den først bølga var kvinner frå borgarskapet som vart medlemmer av «Folkets vilje» som med vald/terror ville endre samfunnet, motivert av liberale idear (litt uforståeleg for oss, kanskje, skriv Ali), og særs aktive var dei også.

Desse kvinnene var i ein historisk tradisjon i å prøve frigjering frå patrialkalsk undertrykking, familiært, seksuelt, økonomisk og politisk. Her nemner Ali dømer på organiserte grupper frå mellomalder til den franske revolusjon (s. 258).

Det var ikkje for ingenting at Lenin kalla «Folkets vilje» for «liberalarar med bomber», skriv Ali (s. 259). Fleire av kvinnene i denne gruppa var dei som leia og utførte drapet på tsar Alexander II i 1881: Vera Figner, Vera Zasulich, Sofia Petrovskaya, m.f. Petrovskaya var hovudorganisatoren, vart teken, tiltalt og hengt i 1883. Lenin fekk laga ei statue av henne i 1918.

Det konkrete arbeidet med å endre samfunnet var det derimot «Oktober-kvinnene» som gjorde (kapittel 13). Kvinnene deltok i stor grad i begge revolusjonane i 1917, og i mykje større grad enn i 1905. Faktisk var det kvinnene sin streik i tekstilindustrien som uløyste februaropprøret. Dei sende appell til metallarbeidarane om støtte og raskt (same dag) demonstrerte 50 000 arbeidarar i gatene. Husmødre slutta seg til marsjen mot Dumaen, med krav om brød.

Men, i sentralkommiteen til bolsjevikane var det berre to kvinner i 1917: Alexandra Kollontaj (seinare ambassadør i Noreg) og Elena Stasova. Eit år etter kom Varvara Yakovleva (seinare utdanningsminister), s. 263.

I alle høve var kampen for likestilling og frigjering av kvinner noko Lenin stadig fronta. Dei gamle ekteskapslovene frå tsartida vart erstatta med nye, avkriminalisering av homoseksualitet kom (sjølv om ikkje mykje anna kom ut av det) og eit nytt departement, Zhenotdel (Dep. for arbeid blant kvinnelege arbeidarar og bønder) som hadde likestilling på alle plan som viktigaste oppgåve. Russiske kvinner var på denne tida mykje lenger komne og meir opplyste enn sine europeiske søstre, skriv Ali. Men haldningar og fordomar eksisterte også då, og gjer det enno i det russiske samfunn.

I kapittel 14 skriv Ali om Lenins mange dilemma i kjærleiken. Hans to største kjærleikar ved sida av partiet var Nadya Kropskaya som han gifte seg med, og Inessa Armand (fødd i Paris), Lenins andre store kjærleik. Mykje om Lenins privatliv er det ikkje skreve. Noko av grunnen til det skuldast biografar sin «kanonisering og glorifisering av han, skriv Ali. Då vart ikkje slike ting noko som passa seg i dei store ovasjonar kring Lenins liv og virke. Det var truleg eit veldig kjenslevarmt tilhøve mellom Lenin og Armand. Ho var den han kunne vende seg til og snakke med om alt mogleg, skal han ha sagt. Dette tilhøvet både kjenslesett og politisk var noko som gjorde han heilt knust da Inessa døydde av tyfus i 1920. Ho vart gravlagt i Moskva.

Same kveld etter gravferda gjekk Lenin attende til kontoret sitt i Kreml og held fram med arbeid. Han måtte berre gjere oppgåvene som stod i kø og prøve å kome litt vekk frå den kjempetunge sorga som då tynga han. I tida frametter skulle kona Nadya vera ei viktig støtte for Lenin både menneskeleg og politisk.

Slutten og den bitre kampen

I siste seksjon 5 – Den sist kampen, kapittel 15 – til siste slutt og kapittel 16 – vener og uvener, forklårar Tariq Ali godt kva Lenin stod ovanfor av utfordringar i borgarkrigen og mot slutten av sitt liv: Korleis kunne dei hjelpe Tyskland i deira revolusjonsforsøk? Korleis skulle dei stå imot det stadig aukande presset utanfrå med boikott, økonomiske sanksjonar og militær støtte til kontrarevolusjonen? Ville dei vinne over dei kvite? Etter tre lange år vann dei raude, men det kosta. 3 millionar russarar var drepne, store deler av ein generasjon, flest bønder var borte. Korleis skulle dei få bygd opp landet etter dette? Og så var det Julius Martov då. Venen og sosialdemokraten som hadde vorte hans uven. Kva kunne han gjere med det? Det var for seint, Martov døydde i 1923, åtte månader før han sjølv døydde.

Lenin tenkte, konsoliderte og skreiv. Men til kva nytte? tenkte han sjølv. Problema tårna seg opp. Indre splid gjorde at all opposisjon mot den etter kvart einsretta lina forsvann frå partiet. Lenin såg denne feilen i mangel på demokratisk sinnelag , men det var for seint. Han var døyande. Det var partiet også, skriv Ali. I ein alder av 52 fekk Lenin sitt første slag i 1922. Det var altfor mykje å gjera og altfor liten tid, kreftene tok slutt. Ei tid etter sitt andre slag døydde Lenin, 21. januar 1924.

Hans verste føresjåingar slo til: Kulturen (hegemoniet som Antonio Gramsci kalla det) i partiet var forsteina i gamle spor, byråkratiseringa, innstraminga av meining og det autoritære auka. Idolisering og «helgendyrking» av Lenin byrja. Mot hans og kona Nadya si viljevart han balsamert etter vedtak av Stalin og politbyrået. Og innan få år vart Lenins idear «balsamert» også, skriv Ali. Ei anna retning enn det Lenin og folka hans såg for seg, utvikla seg i den totalitære staten og som det heiter: resten er historie.

Ivar Jørdre er kunstnar, politisk aktivist, bloggar, medlem i Raudt Bergen, Latin-Amerikagruppa i Bergen og NTL. Har hovudfag i klassisk arkeologi ved Universitetet i Bergen.

Pål Steigan var en av de sentrale drivkreftene i den unge marxist-leninistiske bevegelsen som vokste fram fra slutten av 1960-tallet. I perioden 1975 til 1984 var han leder av AKP. Fra 2014 har han gitt ut bloggen Steigan.no. Her publiserer han egne artikler, og han har etter hvert også knyttet til seg mange gjesteskribenter.

Steigans lille røde inneholder et utvalg av artikler som tidligere har vært publisert på Steigan.no. Boka spenner over et vidt felt. Hovedtyngden ligger på utenrikspolitiske spørsmål med artikler som tar opp Ukraina, Libya og Syria som de største bolkene. Andre sentrale temaer er mediekritikk, sensur og ensretting i den vestlige pressa, islamisme og innvandring. Sosialdemokratiet er behørig behandlet, og den norske venstresidas utilstrekkelighet er et gjennomgående tema i en rekke artikler.

De forskjellige artiklene er samlet i emnebolker. Det gjør det forholdsvis lett å finne fram, men disponeringen ville ha vært mer leservennlig med noen innledende tekster til de viktigste bolkene. Datering av artiklene ville også ha vært nyttig.

Ifølge forlagets baksidetekst skal artiklene fra bloggen være utvidet og bearbeidet. Jeg har sammenliknet noen av tekstene i boka med originalene på nettet, og for meg ser det ut som om endringene er få og små. Det dreier seg i hovedsak om at lenkene i originalartiklene er gjort om til sluttnoter. Det er jo nødvendig ved overgang fra nett til papir, men det gjør det betydelig vanskeligere for leseren å sjekke kildegrunnlaget. Det ville ha vært mer leservennlig å bruke fotnoter. Notene er satt opp som rene nettadresser. Vanlig skikk for noter er at også forfatter og nettsted skal oppgis. Det er mer informativt. Boka inneholder for øvrig et nyttig personregister.

Maos lille røde og Steigans

Steigans lille røde behandler dagsaktuelle og viktige temaer, og boka inneholder stoff som du vanligvis ikke finner i norske medier. Det høye lesertallet på Steigan.no tyder på at bloggen dekker noen viktige behov for informasjon og politisk analyse blant grupper på venstresida som er misfornøyde med avisa Klassekampen og med utviklinga av de venstresosialistiske partiene. Men er det bøker som denne vi trenger? Er informasjonen vi får etterrettelig? Er analysene grundige nok, og er Steigans kritikk av identitetspolitikk, innvandringspolitikk og islam det som skal til for å styrke og videreutvikle norsk venstreside?

Jeg tilhører den generasjonen SUF-ere som i noen år alltid hadde Maos lille røde i veska. Den ble brukt aktivt som underlag for studiepunktet, som sto først på dagsordenen på alle møter, små som store. Bruken av sitatboka ble ofte latterliggjort. Var det sånn at vi satt og ramset opp kinesiske slagord på ukritisk vis? Nei, etter mitt syn fungerte sitatstudiene i hovedsak bra. Det var fordi Maos lille røde er handlingsorientert, den er rettet inn mot politisk praksis. Steigans lille røde er ikke en sånn bok. En ting er at den ikke er liten. Medregnet noteapparat og personregister er den på over fire hundre sider. Men viktigere: Den er ikke retta inn på politisk handling og organisering. Det er et felt Steigan har abdisert fra for lenge siden. Når det gjelder flyktningspørsmålet sier han dette eksplisitt. «Det er ikke min oppgave å foreslå en immigrasjons politikk , jeg er mer opptatt av analyse» , skriver han i en artikkel om flyktningkrisa i 2015 (s. 261). Svarene han gir blir dermed ofte ganske langt fra den politiske hverdagen, og de kommer med store bokstaver. Steigans løsning på flyktningkrisa er «Stopp krigen i Syria» Anti-rasistisk arbeid har han ikke mye sans for. Problemer med rasisme løses ved å «forene arbeidere av ulike nasjoner og grupper i en felles klassekamp for frigjøring» (s. 331).

Venstresidas elendighet

Den mangfoldige norske venstresida behandles langt på vei som en ensartet blokk i Steigans tekster. Den består med få unntak av venstreliberale, småborgerlige intellektuelle og naive identitetspolitikere (folk som mener at anti-rasistisk kamp, kvinnekamp og LHBT-kamp er viktig). Det er helt sikkert mye en kan kritisere norsk venstreside for, men Steigans kritikk er svært ofte basert på rein stråmanns-argumentasjon. For eksempel hevder han at venstresida mener at mest mulig migrasjon er svaret på verdens fattigdomsproblemer (s. 348), og at venstresida ser niqab og barnehijab som «spennende kulturelle innslag» (s. 319). Jeg har aldri støtt på noen på norsk venstreside som har sånne synspunkter

Steigans nye venner

Steigan forkaster altså mesteparten av norsk venstreside. I stedet har han fått nye venner. Han forteller om det sjøl i forordet: Artikkelen «Kultur, innvandring og klasse» ga i 2012 et voldsomt oppsving av nye lesere. Totalt ukjente mennesker begynte å ringe og maile. Steigan hadde aldri opplevd så mye positiv respons i hele sitt liv. Artikkelen lanserer teorien om at multikulturalismen er EUs rådende ideologi, og at migrasjon er storkapitalens komplott for å splitte arbeiderklassen. Jeg husker godt blandingen av sinne og fortvilelse da jeg leste denne artikkelen første gang. Den er gjengitt uendret i boka, og når jeg leser den på nytt i dag, tenker jeg: Var det ikke verre? Men reaksjonen min er ikke lettelse, men forsterket uro. I løpet av åra som har gått siden artikkelen ble lansert første gang, har debatten om innvandring flyttet seg betydelig, Vi svelger unna mye nå som vi ikke ville ha godtatt for fem år sida. Denne artikkelen var startpunktet for at Steigan etter hvert fikk en høy stjerne blant mange i Fremskrittspartiet og langt inn i det ytterste grumsete høyre Og han er altså svært fornøyd med det, skal vi tro det han skriver i forordet. Vanligvis er det vel en god regel at enkelte typer av støtte bør man betakke seg for. Her kunne Steigan ha mye å lære av «de skamløse jentene» som har trukket en skarp grense mot «støttespillere» som driver med generell muslimhets.

Verden i svart/hvitt

Det trengs i høy grad motstemmer til norske medier. Steigans bok inneholder en god del stoff som er nyttig lesning. Og han har uten tvil lagt mye arbeid i å leite fram nye kilder. Men boka skjemmes av en gjennomgående svart/hvitt tenking. Tydeligst kommer det til uttrykk i behandlingen av situasjonen i Ukraina og krigen i Syria. Her serverer Steigan følgende kraftsats: «Vesten støtter væpna revolusjon så lenge den gjennomføres av nazister og jihadister» (s. 195) Sånn blir kompliserte politiske situasjoner gjort om til en enkel kamp mellom de onde og de gode. I Steigans verden er alle motstandere av Assad-regimet jihadister, og motstandere av Janukovitsj enten nazister sjøl eller i beste fall ført bak lyset av nazister.

Det er et klart behov for å få fram flere og andre kilder enn det vi vanligvis finner i norske medier. Men svaret kan ikke være å erstatte vestlige kilder med russiske (RT). Og selv om vestlige medier juger mye om situasjonen i Syria, blir vi ikke bedre informert om de vestlige kildene byttes ut med Assad-propaganda.

Kildebruken. Juks eller slurv?

Det er ikke uvanlig å hevde at Steigans arbeid alltid er veldokumentert. Det er dessverre ikke tilfelle. Folk lar seg kanskje lure av de utallige lenkene som krydrer artiklene på Steigan.no. I boka er noteapparatet på hele 20 sider. Det kan se solid ut, men min erfaring er at kildene ofte er selektivt gjengitt i Steigans tekst, i verste fall sier de noe helt annet enn det Steigan hevder. Jeg skal se nærmere på et eksempel fra boka. Det dreier seg om artikkelen «Hollande vil forby konspirasjonsteorier» (s. 137–142). Ved hjelp av «sitater» fra den franske stiftelsen Fondation Jean-Jaurès vil Steigan ha oss til å tro at dette forbudet vil ramme et bredt spekter av folk med utradisjonelle meninger, ikke bare holocaustfornektere og folk som lengter tilbake til det tredje riket, men også tilhengere av Hugo Chavez, fans av Vladimir Putin, aktivister på venstre fløy, venstreekstremister, malcontents (misfornøyde), suverenitetstilhengere, revolusjonære nasjonalister, ultranasjonalister, vaksinemotstandere, 11. september revisjonister, antisionister, afrosentrister, survivalister, tilhengere av alternativ medisin, innflytelsesagenter for det iranske regimet, katolske eller islamistiske fundamentalister. En skremmende liste. Her er det mange som kan rammes av et forbud. Det er bare det at dette ikke er en liste over synspunkter som skal forbys, Det er en beskrivelse av det artikkelforfatteren kaller konspirasjonssfæren. Poenget i den franske artikkelen er at folk som fremmer konspirasjonsteorier finnes i mange forskjellige miljøer med varierende politisk agenda. Her har Steigan, muligens hjulpet av litt haltende franskkunnskaper, lest med konspirasjonsbrillene på og konstruert et storstilt fransk angrep på annerledestenkende. Dette eksempelet er dessverre ikke enestående. Jeg har flere ganger kritisert kildebruken på Steigan.no uten å få fornuftige svar.

Angela Nagle:
Kill All Normies. Online culture wars from 4chan and Tumblr to Trump and the alt-right.
Zero Books, 2017. s. 120.

Facebook har reglar for deling av bilete som mellom anna omfattar ein null-toleranse for nakenskap. Dette har gjeve nokre spesielle og mykje kritiserte utslag som sensur av ammande kvinner og det ikoniske bilete av Phan Thị Kim Phúc. (Det siste tilfellet kjent frå ein debatt i 2016 som ikkje minst viste at Aftenposten har endra den redaksjonelle lina si på Vietnamkrigen.) Om ein lurar på kvifor Facebook har så strenge reglar kan ein kanskje finne noko av svaret ved å vitje eit av dei heilt uredigerte foruma som finst på nettet som for eksempel biletedelingsforumet «4chan random» (boards.4chan.org/b/). Dette forumet er der hackarrørsla Anonymous har sitt historiske opphav (detaljert og ikkje særleg kritisk skildra av Gabriella Coleman[i]) og vert nokre gonger omtala som ein «meme-fabrikk» sidan det har gjeve oss mykje av den typen slang og biletebruk på internett som vert kalla «memes». Men det er også ein nettets kloakk der kvinnehat og rasisme har fritt spelerom, og som fungerer som eit samlingspunkt i trolle- og mobbekampanjar (som også kan knytast direkte til starten av Anonymous). Eit heimleg eksempel kan vere ei hending i 2014 som vert omtala som «The Snappening». Då servaren til Snapsaved, ein tredjepartsapp for å lagre Snapchat-bilete som var spesielt populær i Noreg og Sverige vart hacka og 200 000 bilete gjort tilgjengelege på internett, vart 4chan ein sentral for å finne og spreie nakenbilete mellom bileta som var på avvege.  

Angela Nagle følgjer i boka Kill All Normies ei ekstrem høgrerørsle frå internettgrumset representert ved 4chan til Donald Trump, Twittersjefstrollet sjølv som vart USAs 45. president. For kva skjedde eigentleg med det internettet og dei sosiale media med brukar-skapt innhald som vi framelska for det demokratiske potensialet som skulle gjere all verdas informasjon tilgjengeleg og gje alle ei plattform og ei røyst? Korleis vart det ein sump av falske nyhende der ei kvar kvinne som ytrar seg kan risikere trugsmål om valdtekt og drap? Ein kan sjølvsagt forklare med at «alle» faktisk tyder alle, men det er ikkje godt nok for Nagle.

I sentrum for denne utviklinga står alt-right, og kanskje spesielt alt-light, den litt meir fordøyelege varianten. Alt-right, det alternative høgre, omgrepet er fyrst og fremst ein eufemisme, er både ein alternativ internettbasert medieplattform i opposisjon til «mainstream media» og ein ekstrem høgrepolitikk som er anti-innvandring, anti-islam, anti-likestilling, anti-politisk-korrekt, og populistisk anti-establishment og difor i opposisjon til tradisjonell konservatisme og liberalisme, særleg i kulturspørsmål. Alt-light er den freshe og ungdommelege varianten, i Nagles framstilling personifisert med skribenten Milo Yiannopoulos. Det er høyreekstremisme med eit ironisk tilsnitt, ei kooptering av 90-talets ironi og 60-talets grensesprenging i symbiose med meme-kloakken frå 4chan kombinert med rasisme og kvinnehat frå eit kommentarfelt av avmektige menn som har mista mikroprivilegia sine i heimen, yrkeslivet og offentlegheita, kombinert med alle antipatiane til alt-right, kombinert med marknads-liberalisme, kombinert med ein fascinasjon for fascismens estetikk. Det er ein post-modernisme på speed med ein ekstrem individualisme der mi nyting er viktigare enn lidinga til andre, i opposisjon til både konservative familieverdiar og liberal politisk-korrektheit.

Bragda til alt-light er å fungere som brekkstang som har late dette grumset bryte gjennom til overflata og inn i «mainstreamen».  Ingenting er heilag og alt kan tøysast med har vi høyrd komikarane seie i to tiår no. Og medan det er effektivt for å bryte tabu i samfunnet, er dette kanskje den ytste konsekvensen: Ei legitimering og ufarleggjering av ekstrem ytre høgre, kvinnehat og fascisme som samtidig er immunt mot kritikk, for det er ironi ikkje sant? Vi har til dømes sett det då Thomas Seltzer og Trygdekontoret i ein «krenk-spesial» i 2015 nytta lisensbetalaranes pengar til å få laga hevnporno retta mot Kari Jaquesson.

Det vert ein mix som den liberale venstresida har problem med å forhalde seg til sidan ein del av elementa er så fordømt gjenkjennbare. Kulturell grensesprenging er tradisjonelt assosiert med venstresida, men provokasjon som verkemiddel er nøytralt og kan slå båe vegar. Kva er meir provokativt enn å flørte med nazisme? Problemet for venstresida er at den er samtidig anti-moralistisk, i tydinga bryte med undertrykkande normer/kultur/moralisme, og moralsk, i tydinga solidaritet med og støtte til dei svake/undertrykte/minoriteten. Men å freiste bryte ned alle normer og all moral er å spele ballen til ei grensesprengande høgresida som kan vere tilsynelatande alliert men som har absolutt ingen moral.

Vi står midt i ein online kulturkamp, skriv Nagle. Medan høgresida vann det økonomiske hegemoniet på 80-talet, vann den liberale venstresida det kulturelle hegemoniet på 90-talet, men med individet og ikkje økonomisk likskap som det grunnleggjande prinsippet. No er det revansje frå kulturkampane på 60- og 90-talet, men der alt-light har stole kleda til den liberale venstresida medan dei var ute og nakenbada og venstresida er vorte moralistane. For den liberale venstresida har utvikla ein online subkultur, som på trass av å vere grensesprengande mellom anna i si avvising av tradisjonelle kjønnskategoriar også har ei dyrking av offerrolla som er ultra-politisk-korrekt og hypersensitiv. Facebooks forsiktigheit (eller kva ein skal kalle det) kjem ikkje frå ingen stadar og dette er ein av dei. Også denne subkulturen har brote overflata, fyrst og fremst inn i amerikansk studentpolitikk med krav om trigger warnings –åtvaringar om innhald i pensum eller førelesingar som kan trigge traumar hjå studentane – og liknande. Men også her heime fekk vi tidlegare i år vår fyrste no-platforming då SVs kvinnekonferanse trakk tilbake invitasjonen til den britiske feministen Julie Bindel. Trass i sin sensitivitet står ikkje denne rørsla tilbake for kampanjar mot einskildpersonar dei er usamd med. Ei lissepasning til høgresida seier Nagle, vi skaper ei venstreside så lam at sjølv det mest smaklause høgre kan framstå attraktivt når det peikar på absurditeten.

Med ståstad på venstresida og i feminismen skriv Nagle polemisk, drivande og kompakt. Det er ikkje berre ein analyse og ei fordømming av ei høgreside om har mista alle hemningar, men òg ei utfordring til venstresida. For å kunne slå tilbake må ein kanskje leggje ifrå seg ideen om grensesprenging og normoppløysing for sin eigen del og kanskje leggje ifrå seg den oversensitive offerrolla. Nagle skriv om genuint subkulturelle online-fenomen, men som det no går opp for oss får større og større innpass i det vi oppfattar som mainstream. Dette er kanskje fyrst og fremst eit angloamerikansk fenomen (Nagle har base i Irland), men som vi ser finst det eksempel òg her heime. Kanskje er det ein debatt også vi treng å ta. 

Mass Soldal Lund er førsteamanuensis i informasjonssikkerheit ved Forsvarets Høgskole

Ståle Holgersen:
Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid
Daidalos, 2017, 402 s.

Det gis ikke ofte ut bøker i Norden om hvordan politisk-økonomiske forhold og økonomiske kriser påvirker byutviklingen. Ståle Holgersens bok Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid er et kjærkomment bidrag til større innsikt i samfunnsmessige drivkrefter som påvirker politikernes prioriteringer i spørsmål omkring byenes romlige utvikling. Holgersen er samfunnsgeograf og forsker ved Uppsala universitet, men kommer fra Haugesund og har bl.a. jobbet tre år som byplanlegger i Bergen. Fra 2010 til 2014 var han PhD-stipendiat ved Lund universitet i Sverige, og det er Lunds naboby Malmö som utgjør den geografiske konteksten for boka han nå har gitt ut. Lesere av dette tidsskriftet vil kanskje huske Holgersen fra artikler i 2014 og 2015 om marxistisk kriseteori, kapitalisme og økokrise, og om boligpolitikk i 2008. (Spesielt interesserte vil kanskje også gjenkjenne Holgersen som mandolinspilleren i den progressive musikkgruppa Albert og Elise.)

Kritisk byteori og kriseteori

Selv har jeg benyttet Holgersen som gjesteforeleser ved NMBU om planlegging for bærekraftig utvikling i byregioner, og så på bakgrunn av dette fram til å lese den kommende boka. Og la det være sagt med en gang, når boka nå foreligger: Den innfrir forventningene til overmål. Holgersen gir i de første kapitlene en grundig innføring i kritisk byteori og marxistisk kriseteori. Kapitalismens behov for eksponentiell vekst, de stadig tilbakevendende økonomiske krisene og «kreativ destruksjon» som kriseløsning er sentrale temaer her. Holgersen forklarer framveksten av nyliberalismen som et resultat av at innebygde motsetninger i den fordistisk-keynesianske formen for kapitalisme som hadde rådd grunnen etter andre verdenskrig, ble for store. Kapitalismen gikk inn i en krise på 1970-tallet med både økonomisk stagnasjon og sterk inflasjon. Nyliberalismen åpnet for ny kapitalakkumulasjon, men denne veksten var i stor grad lånefinansiert basert på kunstig høy verdistigning av fast eiendom og aksjer som sikkerhet – en «bobleøkonomi». I takt med at «boblene» sprekker og mulighetene for geografiske ekspansjon av kapital og markeder til nye land (slik Russland og Kina har vært eksempler på) blir uttømt, oppstår igjen problemer med å opprettholde veksten. I følge Holgersen befinner kapitalismen seg i dag i en dobbelt, eller «diabolsk» krise (et uttrykk lånt fra den engelske geografen Andrew Sayer). På den ene siden har kapitalismen et akutt behov for å løse problemet med manglende vekst. På den andre siden blir det stadig klarere hvor alvorlige klima- og miljøutfordringene er. Løsning av disse to ulike, men sammenbundne krisene, krever virkemidler som står i diametral motsetning til hverandre.

Ulike teoretiske perspektiv

Foruten å trekke veksler på Karl Marx’ politiske økonomi, bygger Holgersen på en rekke senere marxistiske tenkere som har arbeidet teoretisk med byutvikling, økonomiske kriser og miljø, bl.a. Henri Lefevbre, David Harvey og John Bellamy Foster. Det er en styrke ved de teoretiske kapitlene at Holgersen presenterer ulike og tilsynelatende konkurrerende perspektiver på de temaene som presenteres. I stedet for å forfekte en bestemt fortolkning og avfeie de øvrige, drøfter Holgersen styrker og mangler ved de ulike perspektivene og konkluderer ofte med at de ulike perspektivene utfyller hverandre, heller enn å være gjensidig utelukkende. Det gjelder f. eks. spørsmålet om det er overproduksjon eller profittratens fallende tendens som kan forklare hvorfor det med mer eller mindre jevne mellomrom oppstår omfattende kriser i den kapitalistiske økonomien. Boka er i det hele tatt skrevet på en befriende udogmatisk måte, samtidig som det ikke er tvil om forfatterens ståsted innenfor en marxistisk byteoretisk tradisjon. Sammenliknet med teoretikere som Lefevbre og Harvey, framhever Holgersen de økologiske aspektene sterkere. Boka avspeiler – og bidrar selv til – en pågående og etterlengtet oppdatering av marxistisk byteori i erkjennelse av stadig mer påtrengende miljø- og klimaproblemer.

Holgersen illustrerer de teoretiske resonnementene med en rekke velvalgte eksempler fra Malmö – en gang Sveriges viktigste industriby og i dag en postindustriell by internasjonalt kjent for miljøvennlig byplanlegging og nyskapende arkitektur. Historien om Malmös utvikling de siste femti årene blir gjerne – ikke minst av byens egne politikere – beskrevet som en vellykket transformasjon oppnådd gjennom kløktig krisehåndtering. Holgersen går under overflaten på denne «standardfortellingen». Analysen hans bygger på omfattende dokumentstudier og et stort antall intervju med ledende politikere, byggherrer, planleggere og byråkrater. Man kunne kanskje tro at en slik byhistorisk gjennomgang lett ville bli tørr og kjedelig lesning. Det er ikke tilfelle i denne boka. Holgersen skriver levende og engasjert, og til tider så medrivende at boka – i hvert fall for denne leseren – var en ren «page-turner». Under lesningen kom jeg til å tenke på Bent Flyvbjergs bok om makt og rasjonalitet i bymiljøplanlegging i Aalborg, som har blitt framholdt som skoleeksempel på hvordan en forsker ved hjelp av effektiv retorikk kan formidle innsikt fra en casestudie til et bredt publikum. Staden och kapitalet har noen av de samme kvalitetene.

Postindustriell kunnskapsby

Holgersen viser hvordan Malmö, med det store skipsverftet Kockum som hjørnesteinsbedrift, opprettholdt statusen som industriby lenge etter at avindustrialiseringen var i full gang i de fleste andre europeiske byer. Da skipsverftet måtte legge ned, klarte kommunen, bl.a. gjennom sterkt subsidiert tomtesalg, å få bilfabrikken SAAB til å etablere seg på en del av verkstomta. Dette skulle imidlertid vise seg å bli en krampetrekning, og etter et par år med bilproduksjon var industriepoken slutt også for Malmös vedkommende.

Hva skulle Malmö så gjøre? Tidene hadde skiftet, og politikerne måtte forholde seg den nyliberale politisk-økonomiske virkeligheten. Holgersen beskriver hvordan politikerne, anført av en ambisiøs sosialdemokratisk ordfører (Ilmar Reepalu), satte i gang et «visjonsarbeid» i samarbeid med næringslivet for å transformere Malmö til en postindustriell «kunnskapsby». Etter hvert kom også miljøaspektet sterkere inn, men først og fremst som profilering og virkemiddel for å få satt Malmö «på kartet». Boligutstillingen Bo01 i 2001 på Västra Hamnen (langs sjøfronten av den gamle skipsverft-tomta) ble presentert som «beste praksis» innenfor miljøvennlig arkitektur og byplanlegging. Holgersen viser at den faktiske miljøvennligheten og energisparingen ikke lever helt opp til markedsføringen, og at de nye boligene i utstillingsområdet og de etterfølgende byggetrinnene ble forbeholdt den rikeste delen av Malmös innbyggere. De geografiske skillelinjene mellom fattige og rike bydeler har blitt forsterket, med særlig store sosiale problemer i arbeider- og innvandrerområdet Rosengård, oppført som en del av «millionprogrammet» for sosial boligbygging på 1970-tallet. Trass i dette har Malmö klart å opparbeide seg et ry som foregangsby innenfor miljøvennlig og bærekraftig byutvikling. Byen mottok hele 19 internasjonale utmerkelser for dette i årene 2007–2015. Strømmen av planleggere, forskere og arkitekter som reiser langveisfra for å se den nye, miljøvennlige bydelen på havna, utgjør et viktig tilskudd til Malmös turistnæring.

«Green fix»

Malmös miljøvennlighet handler i følge Holgersen mindre om å redusere den faktiske miljøpåvirkningen enn å framstå som miljøvennlig. Holgersen bruker begrepet «green fix» om denne strategien: Nye, miljøeffektive og «smarte» løsninger brukes aktivt som virkemiddel for å tiltrekke investorer og høyt utdannete skattebetalere og på den måten skape vekst i økonomien. Holgersen hevder at den økte sosiale segregeringen som følge av Malmös satsing på miljøeffektive luksusboliger ikke er en uheldig sidevirkning av bytransformasjonen, men et nødvendig og planlagt resultat. Samtidig erkjenner han at kommunepolitikernes spillerom for å skape en byutvikling til fordel for arbeiderklassen og arbeidsløse er sterkt begrenset innenfor den rådende nyliberale konteksten. Han vegrer seg derfor for å komme med for sterk fordømming av de politikerne og byråkratene som har stått i spissen for transformasjonen. Samtidig peker Holgersen på at de lokale beslutningstakerne tross alt har valgmuligheter, og at Malmö kunne gjort andre valg enn kommunen faktisk har gjort.

Snevre miljøeksempel

Det siste gjelder ikke minst beslutningen om å fortsette utbyggingen av kjøpesentre, kulturbygg, sportsarenaer, konferansesentre og boliger for høyinntektsgrupper i høyt tempo også etter at den økonomiske krisen slo inn over Sverige i 2008. Holgersen spør om ikke dette er en gjentakelse av feilen byen gjorde da man i slutten av 1980-årene prøvde å gi kunstig åndedrett til industribyen ved å subsidiere etableringen av bilfabrikk på det tidligere skipsverftsområdet. I de senere årene har kommunen, i tett samarbeid med næringslivet, opprettholdt satsingen på postindustrielle byggeprosjekter i så stor grad at overkapasitet, nedlegginger og overflødig bygningsmasse truer i neste omgang. Mens Malmö på overflaten fortsatt klarer seg bra økonomisk, vokser spenningene og motsigelsene under overflaten. Og de sosiale problemene og urolighetene i de bydelene som ikke er med på det postindustrielle eventyret, øker.

Som det burde framgå ovenfor, har jeg et klart positivt inntrykk av denne boka. Hvis jeg likevel skal komme med et kritikkpunkt, må det være at vurderingen av Malmös miljøvennlighet i byutviklingen bygger på noen nokså snevre eksempler. Holgersen fokuserer på den internasjonalt kjente byggingen av spektakulær, «energismart» boligbebyggelse i Västra Hamnen (se ovenfor) og på den mindre spektakulære oppgraderingen av arbeiderboligkvarteret Augustenborg, bl.a. med solcellepaneler. Problematikken omkring byutviklingens miljøkonsekvenser handler imidlertid om mye mer enn bare energiforbruket i bygninger. Holgersen skriver ikke noe om hvorvidt Malmös arealbruk har bidratt til mer bilisme eller lagt til rette for at flere av reisemålene kan nås lett til fots, med sykkel eller med kollektivtransport. Boka hopper også lett over konsekvensene av byutviklingen når det gjelder nedbygging av landbruksjord, naturarealer og friluftsområder. (Data fra Sveriges statistiske sentralbyrå kan tyde på at Malmö skårer forholdsvis bra på disse kriteriene, også i internasjonal sammenheng, men tallene er usikre på grunn av endringer i målemetodene over tid.) Holgersen skriver heller ikke mye om veibyggingens rolle i forhold til å oppnå en klima- og miljøvennlig trafikkutvikling.

Disse kritikkpunktene er likevel detaljer i forhold til Holgersens spennende og overbevisende fortelling om hvordan Malmös bypolitikk har endret seg som respons på økonomiske kriser, og ikke minst koplingen av den konkrete Malmö-casen til kritisk byteori og marxistisk kriseteori. Boka bør leses av både akademikere, studenter, planleggere og den politisk interesserte allmennheten. Selv om mye av stoffet bygger på forfatterens doktoravhandling fra 2014, er innholdet framstilt slik at man ikke trenger spesielt mye forkunnskaper for å henge med. Litteraturhenvisninger og mer spissfindige utdypinger er henvist til noter, så flyten i lesningen ikke blir brutt opp for dem som ikke har hang å gå inn i alle detaljene. For detaljene og dokumentasjonen bak resonnementene er på plass, og notene og referansene utgjør hele 73 av bokas 402 sider.

Boka bør snarest inn på pensumlista i planleggerutdanningene i de nordiske landene. Jeg mener at stoffet også har et potensial ut over den nordiske konteksten. En engelsk utgave vil være en god ide. Boka kan måle seg med mye av den beste internasjonale, case-forankrete litteraturen om byutvikling og kapitalisme.

Petter Næss
Professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Samuel Farber:
The politics of Che Guevara.
Theory and practice.
Chicago: Haymarket Books, 2016, 162 s.

Ernesto «Che» Guevara var en av det forrige århundrets fremste revolusjonære, og det ikoniske bildet – svart på rødt – lever i dag videre på t-skjorter, plakater og jakkemerker. Det er det gode grunner til; anti-imperialisme, revolusjonært heltemot og idealistisk offervilje er det da heller ikke for mye av i vår tid. Alt dette er egenskaper og historiske trekk som er løftet fram i filmer og biografier, ofte med mer enn et snev av romantisk beundring for en av de «unge døde», som bare blei 38 år.

I ei ny bok har Samuel Farber til hensikt å kaste nytt lys over Che Guevara, bygd både på klassiske skrifter og tilgang på nytt kildemateriale som har kommet for dagen. Samuel Farber er ingen nykommer på dette feltet, og har som innsiktsfull samfunnsforsker publisert en lang rekke bøker og artikler om Cuba og om marxistisk teori. Han var som ung aktiv i studentbevegelsen som bekjempet Batista-diktaturet, før han forlot landet før revolusjonen. I USA har han seinere kombinert stillingen som universitetssosiolog med et liv som politisk aktivist. Hans grunnleggende sympati for den kubanske revolusjonen har ikke hindret et kritisk perspektiv, som bunner i en tro på demokratisk folkemakt nedenfra. (Han har da også skrevet ei bok om hvordan den russiske revolusjonens potensial blei deformert av de stalinistiske regimet.)

En voluntaristisk fortropp?

Farber legger ikke skjul på alle de kvaliteter, både personlig og politisk, som gjør at Che Guevara fortjener en sentral både i kubansk historie og historien om revolusjonær internasjonalisme. Det er jo nettopp dette som gjør at han har krav på en seriøs og kritisk gransking. Et av Farbers hovedpoenger, som presenteres i en reflekterende, åpen og meget leservennlig form, er Che Guevaras manglende forankring i arbeiderklassen, både i sitt eget liv og i sin tenkning omkring hvordan revolusjoner blir til, for ikke å si videreført. I stedet er det her tale om en høy grad av voluntarisme, der fortroppens vilje er det helt avgjørende. Så kan heller massebevegelsens betydning komme etter hvert, når de har nådd avantgardens «høye bevissthetsnivå». I praksis var da Che Guevara fra første øyeblikk opptatt av å gjøre Cuba til en ettpartistat, og han hadde liten sans for uavhengig organisering på arbeidsplasser og i uavhengige fagbevegelser. Kommandopolitikken blei ført videre over i en sentralisert kommandoøkonomi, med Che Guevara som sentralbanksjef og seinere industriminister, som ga lite rom for diskusjon om alternative utviklingsveier.

Farber er sjølsagt aldri i tvil om at alle anti-imperialister har til oppgave å forsvare Cuba under presset fra USAs krig, innblanding og blokade, men mener at autoritære trekk, kommandopolitikk ovenfra, krav om lojal lydighet og prosovjetiske posisjoner ikke bare kan forklares som virkninger av yte press. Etter hans mening peker Che Guevaras skrifter, etterlatte papirer og annen dokumentasjon mot at disse grunntrekkene allerede var på plass.

Tragiske nederlag i internasjonalismens navn

Ett annet tema som drøftes utførlig, er hvordan Che Guevaras støtte til kommando ovenfra og ytterliggående voluntarisme forklarer de katastrofale resultatene og nederlagene i Congo og Bolivia. Det som på den ene sida var et høydepunkt i hans internasjonalisme, viste samtidig begrensninger i å gjenskape revolusjoner under helt andre omstendigheter. Selv om han i sin brennpunktsteori (foco) teoretisk løfta fram bøndenes revolusjonære potensial, var de beskjedne geriljastyrkene i det østlige Congo i 1965 helt uten tilknytning til lokalbefolkningen. Det kunne ikke gå bra, og det gjorde det da heller ikke.

Bolivia hadde på sin side en betydelig og bevisst arbeiderklasse, ikke minst i gruvene, de var politisk aktive, visste hvordan streikevåpenet kunne brukes og kjente verdien av mobilisering på brei front. Men i 1966 viste Che Guevara liten interesse for denne kampen, og ba i stedet om tilslutning til en ganske isolert kamp i et utkantområde. Noen ytterst få fulgte oppfordringa, og resultatet kjenner vi.

Linjer fram til i dag

Det skinner i gjennom i Farbers bok, at han ikke bare er ute i et historisk ærend, selv om det i seg sjøl har sin verdi. Han betviler sjølsagt ikke det kubanske styrets mange landevinninger, som særlig fram til 1990 ga det en stor folkelig oppslutning. Men samtidig legger han vekt på videreføringen av de mange kommandotrekkene, som Che Guevera trass sin idealisme og egalitære holdninger, var med på å rotfeste. Farber frykter åpenbart at dette har svekket grunnlaget for ei fortsatt radikal mobilisering nedenfra, noe det utvilsomt er behov for når kursen – etter hans mening – ser ut til å legges i kinesisk og vietnamesisk retning. Det kan bety en kombinasjon av statskapitalisme, åpning for nyliberalisme for å trekke til seg utenlandsk kapital og et fortsatt ettpartimonopol i kommunistpartiets regi.  

Et personlig tillegg til slutt: Jeg er på langt nær så godt kjent med kubanske forhold at jeg kan trekke konklusjoner med to streker under, og muligens vil spesialister på Che Guevara supplere – eller korrigere – Farber på viktige punkter. Men min interesse for å forstå etter-revolusjonære regimer mer generelt i den tredje verden, sammen med studier av forholdet mellom marxistiske teorier, folkelig demokrati og mobilisering nedenfra, gjør at jeg ikke nøler med å anbefale Farbers bok til lesning og diskusjon.

Tore Linné Eriksen
Professor emeritus i utviklingsstudierog redaksjonsmedlem i Gnist.

Samir Amin
Russia and the Long Transition from Capitalism to Socialism
New York: Monthly Review Press
2016, 134 s.

Den marxistiske teoretikeren Samir Amin har satt mange spor etter seg på den revolusjonære venstresida. Først og fremst i den tredje verden, hvor han har deltatt aktivt i, og vært premissleverandør for bevegelser som har kjempet mot imperialismen, men også som leverandør av analyser av den globale kapitalismen for radikale partier i Vesten.1 Han gir stadig ut nye bøker, og i 2016 kom denne artikkelsamlingen som spesielt fokuserer på Russland, og landets plass i det globale systemet.

Innholdet spenner vidt, fra en artikkel om forskjellene mellom Tsar-Russlands og Vestens kolonipolitikk, til artikler med mer aktuelle tema, som krisen i Ukraina og fascismens tilbakekomst i den moderne kapitalismen. I forordet skriver Amin at målet med samlingen er å ta til motmæle mot fiendebildene som har blitt tegnet av Russland i vestlig propaganda gjennom historien. Fra tsarens dager, via Sovjetunionen og den kalde krigen, til dagens hysteriske ordskifte, hvor Putin senest i 2014 ble sammenlignet med Hitler av David Cameron. Også her hjemme er dette lett å kjenne igjen, når forskere som forsøker å nyansere debatten om Norges forhold til Russland, blir kalt Putin-apologeter og avfeid. Det er med andre ord ikke mangel på behov for nyanseringer av Russland og russisk historie.

Det er mye å hente i boka, og sentralt står Amins analyse av den globale kapitalismen. Amin fokuserer på hvordan kapitalismen er et globalt system, dominert av triaden (USA, Europa og Japan) som samarbeider om utbytting av periferien, og blokkerer alle forsøk på delinking, eller frikobling, fra de økonomiske strukturene dominert av monopolkapitalen og triaden. Denne forståelsesrammen får konsekvenser for Amins tolkning av konflikten i Ukraina, som han setter inn i en større sammenheng hvor Vestens innsirkling av Russland står sentralt. Til tross for dette holder ikke Samir Amin fram Putin som noen anti-imperialistisk helt, men snarere en konservativ politiker preget av «forvirret høyretenking».

Artikkelsamlingen gir et bredt sveip over lange linjer i russisk og sovjetisk historie. Samtidig er det mye Amin tar for gitt at leseren kjenner til fra før. Man får helt klart mest ut av boka om man kjenner til Amins tenking fra før, og hans analyser av den globale kapitalismen. Amin lar det i sluttkapittelet være opp til leseren å avgjøre om boka er i henhold til historiefaglige standarder, eller om den bare er et raskt skrevet essay av en amatør. Det er vanskelig for en novise i russisk historie å si noe klokt om, men jeg kunne allikevel ha ønsket meg flere referanser og kildehenvisninger. Artiklene favner bredt, og noen ganger føles det som avstanden til empirien blir vel stor. Sikkert ikke for forfatteren, men en tydeliggjøring av hva de ulike hypotesene og betraktningene bygger på hadde gjort boka enda mer opplysende.

Stian Bragtvedt
Ansatt i FN-sambandet og
med i redaksjonen i Gnist.

For en utmerket oversikt over Samir Amins arbeid og artikler oversatt til norsk, kan man skaffe seg Kapitalismen i vår tid, utgitt av forlaget Rødt! I 2014. www.marxisme.no

Robert Chernomas og Ian Hudson:
The Profit Doctrine – Economists of the neoliberal era
London: Pluto Press, 2017, s. 225

Robert Chernomas og Ian Hudson er begge professorer i samfunnsøkonomi ved University of Manitoba i Winnipeg i Canada. Begge har bak seg en betydelig produksjon av artikler og bøker om ulike samfunnsøkonomiske emner, bl.a. på områdene helse, fattigdom og økonomiske forskjeller, delvis fra en marxistisk synsvinkel. De har begge markert seg som kritiske, såkalte heterodokse økonomer. Mye av det de har publisert, har de gjort sammen. De er sterkt opptatt av maktforhold og kapitalismekritikk. Derfor er det naturlig for dem å bruke Marx som referanseramme innledningsvis.

Bind 1 av Kapitalen innledes med noen forord og etterord som Marx og Engels har skrevet til de tyske og franske utgavene. I etterordet til den andre tyske utgaven skriver Marx om hvordan samfunnsøkonomenes rolle endret seg etter at borgerskapet kom til makten. Det er egentlig nokså opplagt at når borgerskapet er en revolusjonær klasse som kjemper mot de føydale makthaverne, har de borgerlige økonomene klare interesser i å avdekke de faktiske maktforholdene og forstå økonomiens faktiske virkemåte. Men etter at borgerskapet selv er blitt makthavere, dreier interessen seg mot å legitimere borgerskapets nye rolle, og å tildekke heller enn å avdekke utbytting og undertrykking.

Marx skriver: «For så vidt den politiske økonomien er borgerlig, dvs. for så vidt den oppfatter det kapitalistiske systemet som den absolutte og siste formen for samfunnsmessig produksjon – og ikke som en forbigående utviklingsfase – kan den forbli en vitenskap bare så lenge klassekampen ikke har slått åpent ut eller så lenge den bare manifesterer seg i enkeltstående hendelser.»¹

«I Frankrike og England hadde borgerskapet erobret den politiske makta. Fra da av antok klassekampen, både praktisk og teoretisk, stadig klarere og mer truende former. Den vitenskapelige borgerlige økonomiens dødsklokke lød. Nå dreide det seg ikke lenger om det ene eller andre teoremet var sant eller ikke, men om det var nyttig eller skadelig for kapitalen, om det var bekvemt eller ubekvemt, om det var tillatt av politiet eller ikke. I stedet for uegennyttig forskning, trådte det betalte spillfekteri², i stedet for fordomsfrie vitenskapelige undersøkelser, trådte apologetikkens³ dårlige samvittighet og slette hensikter.»⁴

Det er dette Marx-sitatet Chernomas og Hudson bruker som utgangspunkt for sin nye bok «The Profit Doctrine – Economists of the Neoliberal Era». De understreker at de ikke påstår at nyliberalismens samfunnsøkonomer var uærlige, men at de fremmet idéer og analyser som passet makthaverne godt og var til deres fordel.

Som bokas tittel forteller, er den en kritisk gjennomgåelse av den nyliberale æras samfunnsøkonomer. En stor del av dem er vinnere av Nobelprisen i økonomi (Som ikke er noen egentlig Nobelpris, men Sveriges Riksbanks økonomipris, opprettet i 1969 til minne om Alfred Nobel). Det dreier seg om dem som fra midten av 1970-tallet og fram til vår tid har stått som de mest lysende, anerkjente stjernene i de rådende samfunnsøkonomiske fagmiljøene i den vestlige verden. Milton Friedman, som var Nobelprisvinner i 1976, er førstemann ut, og deretter gjennomgås omkring 20 av de mest framtredende samfunnsøkonomene.

Gjennomgangen er knusende. Allerede i kapittel 2 kommer det som må sies å være bokas konklusjon: De samfunnsøkonomene som blir toneangivende, institusjonalisert og popularisert i de mest brukte lærebøkene, utvelges ikke gjennom noe som kunne ligne en darwinistisk utviklingsprosess, der overlegne tanker overtar for mindreverdige forgjengere. Tvert imot. Det avgjørende har vært om idéene var særlig tjenlige for det privilegerte mindretallet: De rikeste menneskene, de store bedriftseierne. Mens disse økonomene har lagt et «faglig» grunnlag for en økonomisk politikk som har ført mange mennesker ut i katastrofen, har denne politikken samtidig vært svært fordelaktig for dette privilegerte mindretallet.

Det er en lærerik og avslørende gjennomgåelse som foretas. Den pinlige mangelen på evne til å forutsi den såkalte «finanskrisen» i 2007-2008 gir disse anerkjente økonomene liten ære. Ikke desto mindre har den økonomiske politikken som er blitt tilrådd og iverksatt for å komme ut av denne krisen, ført til at nettopp dette privilegerte mindretallet er kommet svært så bra ut av det.

Hvis boka kan sies å ha noen helter, så er det Hyman Minsky, Joseph Stiglitz og Paul Krugman, som har framstått i opposisjon til de toneangivende økonomene. Men hyllesten er ganske forbeholden, spesielt når det gjelder Krugman. John Maynard Keynes, som døde i 1946, trekkes ofte fram i boka, men forfatterne kritiserer ham for å ha for store illusjoner om at de overlegne tankene vil vinne fram. Selv om Chernomas og Hudson slett ikke har noen marxistisk tilnærming til sin framstilling, er de likevel tydelige på at de mener at det er mer treffende å peke på de økonomiske maktforholdenes styrende rolle, slik Marx gjorde.

Forfatterne gjør en grundig jobb, og boka er lærerik å lese. De som ønsker å sette seg inn i hva de «ledende» samfunnsøkonomene i nyliberalismens æra sto for, vil ha glede av den. Men etter mitt syn er dette en bok for de spesielt interesserte. De som ønsker å skaffe seg en skarp og poengtert gjennomgang av viktige svakheter ved samfunnsøkonomifaget slik studenter møter det i økonomistudier ved norske universiteter og høgskoler, bør etter mitt syn heller lese Roman Linneberg Eliassens bok «Hysj, vi regner – Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten». Også den boka trekker fram de samme «heltene» som Chernomas og Hudson gjør. Og heller ikke den boka legger opp til noe grunnleggende oppgjør med det som Marx kaller «borgerlige økonomer». Men den er lettere og mer spennende å lese, og den gir mye av den samme innsikten.

Om å miste orienteringsevnen i virkelighetens verden

Chernomas og Hudson (og Linneberg Eliassen) peker på hvordan såkalte «mainstream» økonomene var fullstendig ute av stand til å forutsi den omfattende krisen som preget store deler av verden i 2007-2009, og som ofte – ikke helt treffende – kalles for «finanskrisen». Chernomas og Hudson bringer flere eksempler på denne manglende evnen til å være på høyde med vår tids utfordringer.

Chernomas og Hudson bruker kapittel 8 i boka si til å sette søkelyset på den amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan og den mindre kjente Lawrence Summers, som har hatt framtredende posisjoner som sjefsøkonom i Verdensbanken, finansminister og rektor («President») ved Harvard University. Summers gjorde seg bemerket med noen virkelig grove utspill basert på sin variant av samfunnsøkonomisk forståelse.

Det ene var da han i egenskap av sjefsøkonom i Verdensbanken presenterte sin strategi for håndtering av industri som var så forurensende at den forkortet livet til innbyggerne på stedet. Siden folk i utviklingsland var lavtlønnet, ville det være billigst og gi minst tap dersom man plasserte slik livsforkortende virksomhet i de minst utviklede landene.

Et annet eksempel var da han som Harvard-rektor anvendte økonomisk teori utviklet av mainstream-økonom og Nobelprisvinner Gary Becker for å analysere spørsmålet om diskriminering av kvinner i jobber innenfor realfag og matematikk. Det kunne nemlig ikke være tilfellet at kvinner ble diskriminert, for hvis det var slik, ville en eller annen som ikke diskriminerte kvinner, tjene mye på å ansette disse dyktige, diskriminerte kvinnene. De ville jo ikke kunne kreve særlig høy lønn, siden de var utstengt av diskriminerende arbeidsgivere. Så siden det ikke var noen som utnyttet en slik åpenbar mulighet til å få en billig og dyktig stab, måtte årsaken rett og slett være at kvinner ikke hadde særlig gode evner for matematikk og realfag.

Det går litt i samme gate som en annen framtredende økonom som spaserte på fortauet sammen med en student. På fortauet lå det noen store pengesedler som tilsynelatende var mistet. Studenten bøyde seg ned for å ta dem opp. «Nei, det har ingen hensikt», sa økonomen. «Hvis det virkelig er ekte pengesedler, ville noen andre ha plukket dem opp for lengst».

Det er mange eksempler på liknende og vesentlig mer alvorlige kortslutninger. Boka til Chernomas og Hudson gir inngang til flere av dem.

Torstein Dahle
Siviløkonom og høgskolelektor ved Høgskulen på Vestlandet, Campus Bergen. .
Han har siden 1987 for RV og senere Rødt.

Pierre Gilly:
Konsten att sälja krig – propaganda från Cato till NATO
Stockholm: Verbal förlag, 2016, 288 s.

Det sies at sannheten gjerne er krigens første offer. For å klare å mobilisere kampvillige soldater og en samarbeidende sivilbefolkning er det helt avgjørende at krigen kan fremstilles som rettferdig og nødvendig. Hvordan dette skjer og med hvilke midler er tema for den svenske frilansskribenten Pierre Gillys bok Konsten att sälja krig.

I tillegg til et innledende kapittel om hvordan propaganda former og påvirker menneskers tankesett, er boka bygget opp med to hoveddeler. I den første, tematiske delen forsøker han å systematisere ulike propagandamekanismer som benyttes i en krigssituasjon, eventuelt i oppbyggingen til en krig. Det er selvsagt ingen vanntette skott mellom disse mekanismene, hvorvidt propagandaen lykkes har snarere å gjøre med i hvilken grad man klarer å kombinere disse. I den andre, kronologiske delen viser han hvordan disse mekanismene har vært benyttet for å skape legitimitet for krigføring fra første verdenskrig og frem til dagens krigshandlinger i Syria og Ukraina.

Det er ingen tvil om at Gilly har satt seg grundig inn i tematikken, og han har lyktes med å skrive en bok som både er ledig i formen og fremstår som godt underbygd. Både den tematiske og den kronologiske delen er krydret med eksempler på hvordan krigspropaganda har vært brukt – fra Cato til NATO, som undertittelen gjenspeiler, selv om fokus ligger fra 1914 og fremover. For den som kun kjenner krigshistorien i denne perioden overflatisk, vil det også være mye ny kunnskap å ta med seg. Når man skal avsløre hva som er krigspropaganda, er man også nødt til å gå inn på hva som egentlig skjedde. Er det for eksempel mulig å forstå Storbritannia og Frankrike under annen verdenskrig uten å ta hensyn til deres rolle som kolonimakter?

Det er gode argumenter for kronologisk å begrense seg til de siste drøyt hundre årene, både av plasshensyn og kildehensyn. Det er likevel enkelte viktige kriger som mangler, som Koreakrigen, den første Gulfkrigen og USAs mange kriger i Latin-Amerika. Men den største mangelen er nok likevel de krigene som ble ført med Sovjetunionen og deres allierte i spissen, som i Angola, Eritrea og Afghanistan. Sistnevnte nevnes riktignok kort i forbindelse med USAs angrep på landet i 2001, men gitt at det offisielle målet med disse krigene var noe helt annet enn for de krigene som omtales i boka, ville det vært interessant. Denne mangelen gjør det ikke til noen dårlig bok, men den ville trolig kunne blitt enda bedre dersom det hadde vært med.

Det er også mulig å stille spørsmålstegn ved hvorvidt de ulike propagandateknikkene bare er propaganda, eller om det også kan være noe reelt ved dem. To av teknikkene som nevnes er «fremstill deg som et offer» og «pek ut en trussel», og i omtalen av begge disse er det mange gode eksempler på hvordan det har blitt brukt for å selge inn en mer eller mindre meningsløs krig. Men noen ganger er det også reelt – man er faktisk et offer som står overfor en trussel. Er det da ikke slik at det egentlig heller er snakk om regelrett løgn – å gjøre angriperen til offeret og vice versa og å peke ut en falsk trussel? Dette kan kanskje fremstå som flisespikkeri, men det bør likevel være et poeng at man ikke skal gå ut fra at alt snakk om trusler er propaganda – noen ganger er det dødsens alvor.

Samlet sett er dette likevel små mangler sammenlignet med det som faktisk er omtalt i boka. Uansett hvor mange kriger det er, ja, uansett om krig er noe i nærheten av en normaltilstand, så er krigen samtidig, som han skriver i innledningen, noe som må forklares og som folk må overbevises om nødvendigheten av. Da er det greit å kjenne til hvordan dette gjøres og hvordan det kan avsløres.

Mathias Bismo
Redaksjonsmedlem i Gnist.

Jon Nordenson:
Online activism in the Middle-East: Political Power and authoritarian governments from Egypt to Kuwait
I.B.Tauris, 2017, s.336

I 2011, mens hundretusener demonstranter samlet seg på offentlige plasser rundt i Midt-Østen, sirkulerte den egyptiske Twitter-«hashtagen» #Jan25 verden rundt. Samme år var #Egypt den mest brukte «hashtagen» på Twitter, og den mest diskuterte nyheten på siden var Hosni Mubaraks avgang. Det er kanskje ikke overraskende at den internasjonale medieverden beskrev den arabiske våren og protestbølgene som «Twitter-revolusjoner» eller «Facebook-opprør», selv om den faktiske betydningen av sosiale media knyttet til disse demonstrasjonene er et hett diskusjonstema.

I sin nye bok ønsker Jon Nordenson å øke vår forståelse for hvordan nettaktivisme kan hjelpe aktivister i autoritære regimer til å virkeliggjøre sine mål. Han gjør dette ved å bruke forskning han utførte om nettaktivisme knyttet til to protestbevegelser på starten av 2010: En bevegelse mot seksuell trakassering i Egypt og en ungdomsbevegelse i Kuwait som krevde større demokratiske rettigheter i landet sitt.

Å slå fast virkningen av nettaktivisme ved protestbevegelsen i Midt-Østen er et ambisiøst prosjekt, særlig når man tar i betraktning mangelen på tilgjengelige data om hvilke vaner, holdninger og tro det er som ligger bak protestbevegelsens framtreden i regionen. Det er spesielt vanskelig å skille mellom virkningen nettaktivisme hadde på mobiliseringen av folk i de fem åra som ledet opp til den arabiske våren, og virkningen på utviklingen av annen aktivisme i Midt-Østen gjennom samme periode. I Egypt økte for eksempel utbredelsen av nettaktivisme samtidig med økt tilgang til flere nyhetskanaler på TV (som Al-Jazeera) i årene fram til den arabiske våren. I tillegg fantes det et voksende nettverk av demokratiaktivister i Kairo, utenfor sosiale medier. Mange forskere har faktisk argumentert med at Al-Jazeeras dekning av protestene i 2011 og de virkelige aktivist-nettverkene spilte en viktig rolle i opprøret.

Nordenson har lite av faktisk materiale som kan overbevise om at det er noe spesielt ved nettaktivisme – i motsetning til virkelig aktivisme – som kan gi en særegen fordel i mobiliseringen av folk under autoritære regimer. For eksempel ble deltakelsen i det populære TV-showet al-Bernamig av typen nyhetssatire en milepæl for aktivister mot seksuell trakassering i Egypt. Det ble et viktig bidrag til å øke bevisstheten om dette. I tillegg viet programmet en hel sending som tok opp temaet seksuell trakassering. Som Nordenson bemerker kom dette i stand ved at det fantes forbindelser utenom nettet mellom aktivistene og kontakter i media. Nordenson nevner også de tradisjonelle sosiale møtene, kalt diwaniyyat, som finnes i Kuwait. Disse møtene har hatt betydning for utviklingen av politisk diskusjon, og det har bidratt til at aktivister i Kuwait har klart å samle store folkemengder over lengre tid – både før og etter internett. Det er helt klart at organisering utenfor nettet er mulig. Det spiller en viktig rolle, og det på tross av den autoritære karakteren til regimene i Egypt og Kuwait.

Nordenson framhever at det som særpreger nettaktivisme, er at det kan gi en sterkere stemme til dem som tradisjonelt har blitt marginalisert av hovedstrømningene i politikken og av vanlige media, og kan gi dem et rom hvor de kan unngå hegemoniet til mektigere aktører. For å understøtte dette hevder han at nettaktivisme skapte en mulighet for at den vanskeligstilte stammebefolkningen i Kuwait (i motsetning til den tradisjonelt mer tilgodesette urbane befolkningen) kunne framføre sin klagemål. Når det gjelder Egypt, tåler imidlertid ikke idéen om at nettaktivisme forsterker stemmen til de marginaliserte nærmere ettersyn. For det første er utbredelsen av internett liten i Egypt. En undersøkelse utført av Pew i 2012 fant at bare 37 % av den egyptiske befolkningen bruker internett. Undersøkelser har også vist at de egyptere som faktisk bruker internett, gjerne hører til blant de rikere, framfor de marginaliserte. Nordenson mener at aktivistene mot seksuell trakassering kan regnes som marginaliserte nettopp fordi de er kvinner, men da er det verdt å vurdere hva dette betyr når vi snakker om kvinner med privilegert bakgrunn. Det sier en del at de twittermeldingene fra disse gruppene som han siterer fra er på engelsk, et språk som er utilgjengelig for egyptere fra arbeiderklassen, mens det gjerne er foretrukket av Egypts øvre middelklasse med vestlig utdanning.

Situasjonen i Kuwait er imidlertid helt annerledes. Det har blitt anslått at det er rundt 80 % av befolkningen som bruker internett. Landet kan også skryte av å ha verdens høyeste antall Twitter-brukere per innbygger. Når forholdene er slik at det store flertallet av befolkningen bruker internett, er det naturligvis forståelig at nettaktivisme har et langt større potensiale til å åpne og utjevne mulighetene til å uttrykke seg for marginaliserte aktivister. Men selv om det er tilfellet, er det mange andre faktorer som spiller inn. I et land som Singapore som regnes som et av verdens teknologisk mest avanserte nasjoner, men som også er autoritært, har myndighetene satt i verk et sofistikert system med sensur av online virksomhet, og det har strupet mye av nettaktivismen. Når man leser om nettaktivisme er det også viktig å ta i betraktning de ideologiske rammene som denne formen for å uttrykke seg på stort sett har holdt seg innenfor – særlig i vestlige media. Gjennom 2011 ble bilder av unge mennesker med sine smarttelefoner på plassene rundt i de arabiske hovedstedene ofte brukt som selve bildet på protestene i den arabiske våren, særlig i vestlige mediers nyhetsdekning. Det året dukket en innflytelsesrik egyptisk «tweep» opp på «The Daily Show». På perfekt engelsk fortalte hun om tiden som student ved det amerikanske universitetet i Kairo. På den tiden lovpriste Barack Obama det egyptiske opprøret som en modell for ikke-vold, og sa at han håpet det ville føre fram og at det ville være mulig for «the Google guy» å bli president, med referanse til den prominente online aktivisten Wael Ghonim, som også hører til i sjefssjiktet hos Google. Alt dette bidro til å dyrke fram en forestilling om at den arabiske våren føyde seg inn i rekken av de liberale, ikke-voldelige fargerevolusjonene som feide over flere av de Øst-Europeiske landene og Balkan tidlig på 2000-tallet.

Men framstillingen av opprøret i Egypt som fredelig stemmer ikke med det som ny forskning har avslørt om volden knyttet til disse opprørene. Mens det pågikk, var det lite dekning i media av det faktum at egyptiske demonstranter hadde satt fyr på en fjerdedel av politistasjonene i Egypts to største byer, Kairo og Aleksandria. Disse brannene ble typisk nok startet av innbyggerne i fattige urbane nabolag. De passer kanskje bedre til beskrivelsen «marginaliserte aktivister» heller enn anglofile «tweeps.» Sikkerhetsrisikoen disse angrepene representerte, førte til at sikkerhetstjenesten gjorde vedtak om å forsterke beskyttelsen av politistasjonene rundt om i landet, selv om det sprengte kapasiteten til sikkerhetsstyrkene såpass at regimet ble ute av stand til å kontrollere og slå tilbake mot de store demonstrasjonene på Tahrirplassen og andre steder. Selv om sosiale media sannsynligvis har mobilisert mange, så er det viktig å tenke over at overvurdering av rollen til sosiale media kan forkludre vår forståelse av opprøret i Egypt i 2011.

Om svakheten i Nordensons bok ligger i tendensen han har til å dra overdrevne generaliseringer, så ligger styrken i hans detaljerte beskrivelser av de to kampanjene han trekker fram i Egypt og Kuwait. Sånn sett gir boka et interessant innblikk i hvordan sosiale media kan være til hjelp for å få fram helt spesielle metoder for organisering. Når det gjelder Kuwait, dokumenterer han hvordan aktivistgruppene brukte sosiale media til å utveksle detaljerte beskrivelser og kart over planene sine. Ved å peke ut forskjellige møteplasser for de sentrale demonstrasjonene ut fra deltakernes geografiske plassering, skapte og spredde organisatorene på effektivt vis et lett forståelig system som gjorde det vanskeligere for regimet å hindre demonstrasjonene eller slå dem ned. Organisatorene brukte også sosiale media til å dele reserveplaner for det ene eller andre scenario, og de ba sine online tilhengere å løpende følge med på kontoene sine slik at de kunne være oppdatert om alternative møteplasser i tilfelle politiet var på sporet. Denne taktikken viste seg verdifull for virkelighetens aksjoner. Nordensons beskrivelser av denne formen for kreativ tenkning er ikke bare fascinerende, de kan også overføre redskaper og kunnskap til andre aktivister i autoritære regimer slik at de kan få mest mulig ut av sine egne strategier for bruk av sosiale media.

Jon Nordenson er forsker ved Universitetet i Oslo hvor han også fullførte sin PhD ved Senter for islamske og Midt-Østen studier. Arbeidene hans har blitt publisert i The Middle East Journal, CyberOrient og Babylon: Nordic Journal for the Middle East and North Africa.

Tekst: Thoraya El-Rayyes
PhD student i statsvitenskap ved London School of Economics

Oversatt av Birger Thurn-Paulsen,
Redaksjonsmedlem i Gnist.

Halvor Fjermeros er forfatter og bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand

Enhedslisten har via en omfattende «modernisering» oppnådd større suksess enn sine nordiske søsterpartier, målt både i oppslutning og medlemstall, gitt parlamentarisk innflytelse, men også svekket politisk gangsyn, lærer vi av denne boka.

I 2005 oppnådde Enhedslisten 3,4 % av stemmene i valg og hadde gjort et byks i medlemstallet, opp til 4 000, eller med andre ord større enn det norske søsterpartiet Rødt er i dag. De hadde lenge slitt med å nå den danske sperregrensa på to prosent, men nå var de i siget, særlig i København. Men nedslagsfeltet var mer alternativt enn Rødt noen gang har vært i nærheten av, blant de hasjliberale i Christiania og autonome husokkupanter på Nørrebro. Men det var også et politisk lappeteppe av ulike venstresidestrømninger: det danske moskvatro kommunistpartiet DKP (etter en splittelse), Venstresocialisterne (VS) som hadde blitt stiftet av utbrytere fra SF (SVs danske søsterparti) samt trotskistene i 70-tallspartiet SAP. Til tross for at Enhedslisten ble dannet i 1989, var her fortsatt mye som var uforent.

Men nå begynte det å svinge. Og en av de nye folketingsrepresentantene sa på landsmøtet i 2006 at målet nå måtte være å få 10 000 medlemmer og oppnå 10 % i valg. Partiet var ferdig med puberteten, meldte danske aviser. I 2015, ni år seinere, var medlemstallet oppe i 9 000 og valgresultatet rundt 9 %. Det er i hovedsak denne niårige utviklinga Fredrik Sand dokumenterer i boka si, og det har blitt en tankevekkende framstilling av en politisk strømlinjeforming med effektivitet og resultater som har gitt partiet innflytelse på danske regjeringer og framskaffet Danmarks mest populære partileder, Johanne Schmidt-Nielsen. Hun kom i 2007 inn i Folketinget 23 år gammel og hadde vært tidenes yngste deltaker i partilederdebatten rett før valgdagen. Fire år seinere skjedde det store gjennombruddet da Enhedslisten fikk 6,7 % og 12 representanter i Folketinget. I den beste valgkretsen i København oppnådde partiet 27,6 % og den unge partilederen fikk 47 000 personlige stemmer, flere enn påtroppende statsminister Helle Thorning-Schmidt. Dette året hadde fagbevegelsen ikke bare oppfordret sine medlemmer til å stemme på sosialdemokratene og SF, men også Enhedslisten (EL). Altså en drøm for en radikal partileder.

I Fredriks Sands bok får vi inngående kjennskap til det han døper som kampen mellom «tradisjonalistene og modernister». Han gir en fin beskrivelse av hvordan noen i ledelsen i 2008 spurte seg hva velgerne tenkte, og så satte et partimedlem som hadde vært med på Obamas valgkamp det året til å gjøre en undersøkelse. Han dybdeintervjuet 16 folk i to grupper, den første av folk som stemte SF/EL, den andre av borgerlige velgere. Hvorfor valgte folk bort EL? Spørsmålet ble besvart med at «partiets image var for alternativt og at politikken ble oppfattet som urealistisk.» Dette ga støtet til en større utspørring av 3000 folk, faktiske så vel som potensielle velgere. Av dette fant ledelsen ut at partiet «manglet vilje til å inngå kompromisser og delta i politiske forlik. Ikke hadde de innflytelse, og ikke var de interessert i det heller, var velgernes klare inntrykk.» Det opposisjonelle selvbildet sto sterkt i EL, skriver Sand:

«Noen assosierte EL med væpna revolusjon, andre med voldelige anarkister. Enkelte hadde festet seg ved støtte de hadde signalisert, mer eller mindre direkte, til militante bevegelser i Midtøsten, mens atter andre la vekt på at EL lå for langt ute i EU-spørsmålet.»

Det siste peker på kravet om å melde Danmark ut av EU, noe Sand bruker som eksempel på det mange oppfattet som «et parti som stilte urealistiske krav».

Det er jo et stykke vei fra væpna revolusjon til EU-utmelding, og vi ser hvordan velgerundersøkelser kan gi svar på så mangt, avhengig av hvor langt utenfor velgerskaren en går. Men å bruke EU-utmelding som eksempel på «urealistiske krav» i 2017, mens britene forhandler om brexit, hører med til denne bokas rariteter. Det er flere av dem, som når Sand skriver at det under debatten om budsjettforlik «var et par tradisjonalister som mente partiet aldri kunne stemme på et statsbudsjett med bevilgninger til krigen i Afghanistan.» Jaha, er det «tradisjonalisme» å mene noe sånt i et angivelig anti-krigsparti? Under drøfting av fornyingsprosessen og ønsket om ny språkbruk skriver Sand om å luke ut de mest omstridte formuleringer: «- som begrepet kommunisme og kravet om å legge ned politiet …» Dette nevner han samme i åndedrett, dvs politiske spørsmål som befinner seg i to ulike galakser. Her ser vi hvordan Christiania-hippienes og de svartkledte balaklavakjempernes «drep purken»-innstilling har infisert partiprogrammet med et mildt sagt latterlig standpunkt. Fullt så latterlig er det vel ikke å diskutere hva som er innholdet i begrepet kommunisme for et revolusjonært parti som har «fellesskap fungerer» som sitt slagord. De to ordene betyr jo det samme.

Og apropos det siste, så lærte jeg av Sands bok at dette slagordet, som Rødts ledelse lanserte som valgkampmotto i år, faktisk er utplantet fra tankesmia Manifest i Oslo via et notat med tittelen «Fellesskap funker» til partistrategen Pelle Dragsted i København. Dette gir også et stikkord til det som kan leses som denne bokas metafortelling, nemlig ønsket om at Rødt i Norge må følge Enhedslistens oppskrift på «modernisering» for å komme i posisjon og slutte å surre rundt i kulissene. Det Sand beskriver med innsikt og autensitet er kort sagt hvordan det danske partiet har klart å manøvrere seg inn i en posisjon der de har klart å utnytte Socialdemokraternes og SFs høyredreining til å inngå allianser der Enhedslisten har kunnet stille ultimative krav. De beste eksemplene er kampen om dagpengekuttene, angrepet på lærernes stilling i skolen (en parallell til den norske streiken i forfjor) og massebevegelsen mot salg av det statseide danske energiselskapet DONG til investeringsbanken Goldman Sachs.

Dette er resultatet av en systematisk fornying som i forfatterens øyne handler om å kvitte seg med alt som kan skremme vekk nye velgere eller som kan fyre opp media til nye angrep på «museumsvoktere», «tradisjonalister» eller «ekstremister». Ingen skal være i tvil om hvilken side forfatteren er på. I hans begrep om modernisering hører alt fra kampen om nystrøket skjorte kontra t-skjorte innenfor dressjakka til oppgjøret med gamle standpunkter og formuleringer som kan skape den minste mistanke om ytterliggående standpunkter. Sand er tett på disse bestrebelsene på fornying, ofte frisk formulert, som når han gjengir partilederens hjertesukk om «de forpulte sosialdemokratene» som kommer og ødelegger hele hennes plan. Men ofte blir beskrivelsene så tett på og så opptatt av blazer/bluse-detaljer, «to knapper åpne i skjorta», «for anledningen i hvit bluse», liksom for å understreke at modernisering er synonymt med form og stil. Og her stikker også bokas grunnleggende problem. For Sands insisterende «modernisering uten høyre­dreining» tas ikke opp til dypere drøfting.

Mest påfallende blir det i behandlingen av Enhedslistens største politisk fadese, støtten til godkjenning av bombekrigen mot Libya i Folketinget våren 2011. Her inntok partiet samme posisjon som SV i Norge, som ukritisk haleheng til sosialdemokratene, og gikk rett i Nato-fella som klappet igjen med et smell og gjenlyd av regimeskifte. Med en bisetning sist i boka bemerker Sand at «det er vanskelig å se noe venstrevridd med krigstokt i Libya», men ellers gjør han intet forsøk på å beskrive hvordan noe slikt er mulig i et «fredsparti» som nyss har gjort opp med krav om å oppløse militæret – nok en raritet i dette partiet med sterke innslag av autonome og overvintra hippier. Den manglende årvåkenhet for imperialistiske påvirkninger i fornyingslinja forsterkes av den nevnte støtte til krigen i Afghanistan. Og det generelle forfall i partidebatter avdekkes i eksemplet Sand nevner om folketingsrepresentanten som tok til ordet for dialog med jihadistene i IS. Han var intet mindre enn utenrikspolitisk talsmann, og ble fratatt vervet da han hadde blamert seg i 2014.

En annen kontrovers er beslutninga om at EL skal stille egen liste til EU-parlamentet og dermed forlate den gamle linja med å stille seg bak den breie fronten i Folkebevægelsen mod EU. Heller ikke dette blir analysert. Vi får i det hele tatt ikke vite noe som helst om partiorganisasjonen, medlemmene og lagsaktiviteter. Det er en kardinalfeil i ei bok på 150 sider som handler om ett eneste parti. Alt er sett fra toppen, med et alt for nærsynt blikk, og det er ikke mulig å gå forfatteren etter i sømmene når han f.eks. påstår at EL «i et visst omfang er blitt et arbeiderparti – især blant de ufaglærte.» Vi møter ikke en eneste verken fag- eller ufaglært, vi er ikke i nærheten av ei fagforening, vi få ikke møte et eneste faglig engasjert medlem. For i denne boka handler det hele om spillet på toppen, fritt for analyse av det som uansett hva forfatteren påstår, er en klar høyredreining på i «fornyingens navn». Det nærmeste Sand kommer en drøfting av arbeiderklassepolitikk er der han viser at partilederen nylig har skjerpet kampen mot sosial dumping og EUs frie arbeidsinnvandring, antakelig fordi hun må møte en kritikk som det høyrevridde Dansk folkeparti lenge har vært aleine om. Men dette vitner ikke om et parti med lange faglige antenner, noe også en av partiets folkevalgte og mangeårig faglig tillitsvalgt antyder i sin kritikk da partiledelsen fikk det for seg at de kunne tenke seg å skifte alliansepartnere til det ikke-sosialistiske Alternativet. Her er det mange ubesvart spørsmål om veivalg og livet på grasrota i et parti som definitivt har opparbeidet en evne til å nyorientere seg fortløpende.

Til slutt et hjertesukk fra en sjøloppnevnt språkvokter. Et dusin ganger omtrent leser jeg at infinitivsmerket konsekvent er feilplassert (å ikke, å både, å endelig… i stedet for å foran verbet). Kan forlaget luke det vekk før neste opplag? Og til forfatteren: Til oppfølgeren tar du med deg Johanne Schmidt-Nielsens gode råd som du sjøl siterer i siste avsnitt: «Politikk er ikke bare parlamentet. Politikk er mye forskjellig.» Vel talt.

Stein Stugu
Du har sparken!
Manifest, 2017, s. 262

Denne spenstige tittelen er nemlig tittelen på boka til Stein Stugu som omhandler HR (Human resources) og amerikanisering av norsk arbeidsliv. Tittelen kan sees på som et frampek på hva vi kan vente oss i Norge om utviklingen fortsetter som den er nå, da med klar henvisning til det kjente sitatet til en ganske så kjent nyvalgt president.

Stein Stugu tar leseren med på en reise igjennom kjente utviklingstrekk i norsk arbeidsliv. Du vil definitivt kjenne deg igjen om du har vært noen år i arbeidslivet i en større bedrift. Samtidig vil du gjenkjenne alle den skjulte strategien bak alle medarbeidersamtalene, alle omstillingene på bedriften din, og selvfølgelig: Ledelse og arbeidere er i samme båt, vi skal samme vei.

HR sitt inntog i norsk arbeidsliv er et skjult angrep på arbeiderklassen. HR er en oppgradering av den gamle personalsjefen som alltid var på lag med alle, og som hadde som hovedoppgave at alle skulle være snille og greie mot hverandre. HR er noe helt annet. Ansatte blir sett på som ressurser for å tjene firmaet, og HR skal brukes til å effektivisere ressursene til maksimal profitt. Dette en av beskrivelsene Stugu bruker som begrepet «Hard HR». For det finnes faktisk flere typer HR i arbeidslivet. Alt etter hvilken utdanning og tro personen har hatt før man inntar rollen.

Du har sparken viser leseren forskjellige måter HR blir praktisert på, men boka forteller også hvordan fagbevegelsen reagerer og hvordan man bør møte HR. Stugu bruker erfaringen som mangeårig tillitsvalgt fra Ringnes og Orkla til å gjøre om fine ord som HR bruker, til begreper enhver arbeider forstår. Og som man har opplevd på arbeidsplassen sin. Gjennom en inpirasjon fra amerikansk ideologi og tenkning har HR en bevisst strategi for å bekjempe fagbevegelsen, da fagbevegelsen har noe som står i veien for individualisering – samhold og fellesskap.

«Den norske arbeidslivsmodellen trues nå av en mer autoritær ledelse med vesentlig større vekt på individuelle prestasjoner, individuell lønn, rapportering og kontroll. Sammen med nye organisasjonsformer svekker dette muligheten for faglig organisering. I sum bidrar dette til en amerikanisering av arbeidslivet,» skriver Stugu. Dette er bekymringer flere i fagbevegelsen har allerede, men få har kanskje forstått at det er et system på det hele. Et system som følges slavisk, delmål som nås, sten for sten, legger HR til rette for at det kommer et nytt arbeidsliv frem, basert på et nyliberalistisk menneskesyn hvor alle mennesker er ansett som egoister. Egoister som individer er de som driver verden framover. Vil du noe sted i verden må du gjøre karriere. Hvem har vel ikke hørt det før, er du fornøyd med å bare være elektriker?

Hva er det McDonalds, Rema 1000, Narvesen og mange flere butikker har til overs? Hvorfor tjener de så sabla mye penger? Det er franchise bedrifter. De er som skreddersydd til å passe HRs fleksibilitetsmal. Franchisegiveren styrer hva som skal gjøres, samtidig som de kan organisere seg vekk fra arbeidsgiveransvaret som det passer dem. Stugu forklarer på en god måte kynismen i hele organisasjonsformen, og det er kanskje en god grunn til at noen tar til orde for å forby hele formen franchise?

Ytringsfrihet. Muligheten til å si ifra hvis du føler noe er urettferdig på din arbeidsplass, det er noe man setter pris på i Norge. Men hva når arbeidsgivere setter klausuler i arbeidskontrakta di som sier du ikke har lov til å være kritisk mot din arbeidsgiver, selv ikke etter arbeidsforholdet er over? Du er bundet, og arbeidsgiveren kan diktere hva som skal komme ut av informasjon. Du husker kanskje alle konfliktene som har vært med Ryanair eller Norwegian? Stugu har flust med eksempler hvor han plukker ifra hverandre argumentasjonen brukt av diverse næringslivsledere og høyrepolitikere som lovpriser nyliberalistiske verdier og ideologier. Taushetskulturen der kritikk blir ansett som illojalt fordi det bryter med bedriftens verdier. Akkurat som den tøffe renholderen som sto fram fra ISS som klaget over det enorme arbeidspresset de ble pålagt på jobb. Renholderen ble trua av ISS i ettertid med skriftlig advarsel. Var det fordi ISS ikke likte at de ble kritisert?

Har du lett etter argumentasjon for å forhindre at lønnsoppgjør endres fra fordelingspolitikk til belønning og straff? Da er dette boka du må lese. HR ser ikke på lønn som du får mot at du arbeider – lønn er noe som gis som belønning gitt at du tilfredstillier målene bedriften og HR har satt!

Bygger vi ikke motmakt raskt mot denne amerikaniseringen av norsk arbeidsliv, vil mer og mer makt forskyve seg og øke ulikheten i arbeidslivet som Stugu sier:

«Det er flere sider ved HR som svekker fagbevegelsen. Én ting er den ideologiske individualiseringen, men minst like viktig er pulveriseringen av arbeidsfellesskap.»

Kanskje det største problemet med HR er at det innføres på en bedrift med små tiltak om gangen. Litt etter litt blir det implementert. Flere og flere målinger, medarbeiderundersøkelser. Kjente tiltak får plutselig helt nye navn inspirert av HR-tenkning. Det innføres en sterk grad av kontroll i arbeidet og friheten i arbeidet forsvinner. Du skal styres som arbeider.

Du har sparken kan leses når som helst og den er særs relevant. Den vil skremme deg, du vil føle deg maktesløs, og du vil ønske å skape en motmakt. Boka mangler kanskje litt på hvordan skape en kollektiv motmakt med unntak at man bør være med i fagforeningen og arbeidsfelleskapet. Her kunne Stugu helt sikkert hatt med mer. Det skal dog nevnes at Stugu holder fagbevegelsen og sine egne erfaringer som en rød tråd gjennom hele boka – så man alltid har relevante situasjoner å sammenligne med – noe som gjør at du ikke trenger å være ekspert på feltet for å komme igjennom boka. Er mye av bokas innhold ukjent for deg, vil innholdet mest sannsynlig holde deg våken om nettene helt til du kommer til på jobben, og du har et helt nytt syn på HR-sjefen.

Les boka – bli opplyst – skap en motmakt.

Markus Hansen,
Leder av Heismontørenes forening og er faglig leder i Rødt.

Jonas Bals
Hvem skal bygge landet?
Cappelen Damm, 2017, s. 332

Denne boka kan leses som en argumentasjon om arbeidernes plass i samfunnet, i Arbeiderpartiet og i det LO-organiserte arbeidslivet. Fagbevegelsen utenfor LO og deler av arbeiderklassen har derimot ikke fått noen plass. Det blir heller ikke tatt noe oppgjør med det kapitalistiske systemet selv om Bals i sitt sluttord i boka nevner:

«Vi er på vei tilbake til et samfunn vi gjennom kollektiv innsats arbeidet oss bort fra: Et samfunn der arbeidskraften var en vare på linje med andre, der arbeidsfolk stod med lua i hånda».

Bals drøfter ikke det grunnleggende i arbeidslivet, at arbeidskraften fortsatt er en vare og vil forbli det så lenge det ikke blir tatt et oppgjør med kapitalismen.

Bals skriver derimot godt om mange viktige hendelser og historiske betraktninger, som er nyttig å kjenne til for å forstå arbeiderbevegelsens betydning i samfunnsutviklingen. Han har flere gode, konkrete forslag til tiltak som kan bidra til forbedring for arbeiderklassen, om en ny regjering følger opp disse og fagbevegelsen gjør sin del.

Bals kommer innom at Arbeiderpartiet har blitt stort når det har stått store oppgaver på dagsorden, og de har evnet å gi gode svar, lage allianser og kompromisser med appell til både arbeidere og de brede lag i befolkningen. Med etterkrigstidas gjenreising og de store reformene på 1970-tallet hadde Arbeiderpartiet sympati langt inn i borgerskapet.

Men har ikke Arbeiderpartiet alltid stått for arbeidsfolks interesser? Mange vil hevde det, mens andre vil si at man har søkt mot sentrum for å fange opp større del av befolkningen, og dermed skjøvet fra seg arbeidsfolk. «Skal man unngå at sosialdemokratiet svikter arbeiderklassen, må ikke arbeiderklassen svikte sosialdemokratiet», skriver Bals. Har han funnet svarene, og vil partiet og fagbevegelsen lytte til det Bals bringer til torgs?

I Støres bok, I bevegelse fra 2015, hvor Bals var hans samtalepartner, gir de inntrykk av at partiet er villig til å lytte, men det kan synes som de forsatt holder fast ved og forsvarer mye av det nyliberalistiske tankegodset og politiske løsninger som de i regjeringsposisjon har servert de senere årene.

Et oppgjør med nedvurderingen av praktiske yrker

Han dokumenterer utviklingen med egne erfaringer som faglært maler, og som organisasjonsarbeider og rådgiver i Fellesforbundet, men også med mange henvisninger til vitenskapelige bøker og artikler. Reform 94 blir slaktet, og han vektlegger at undervisningen i yrkesfag må veksle med praksis, og lærerne må kunne knytte teorien til den praksisen elevene møter i yrkeslivet. Bals mener maset om frafall i skolen er feil fokus, og at ungdom må få lov å prøve seg før man velger yrke. Han mener at ungdom som først velger et yrkesfag, senere skal kunne gå over i studier ved høyskoler og universitet. Han fnyser av begrepet «kunnskapssamfunnet» og «høyere» utdanning, og spør om høyere betyr bedre, og om lavere er å betrakte som dårligere? Han tar opp at når folk med ulik utdanning og praksis, fagarbeidere og ingeniører, løser problemer sammen, får man innovasjon og høy produktivitet.

Bals påpeker også at høy minstelønn driver opp innovasjon og produktivitet, stikk i strid med det som hevdes fra høyresida og markedsliberalistene. Han viser at billig arbeidskraft som erstatter investeringer i effektive maskiner og nye løsninger, saboterer produktivitetsutviklingen.

Et kampskrift for det organiserte arbeidslivet

Han tillegger LO og AP å spille hovedrollene. Byggenæringen får moderat ros, mens NHO får gjennomgå for sin motstand mot allmenngjøringsloven og verftsdommen som de anker til EFTA-domstolen.

EØS-avtalen står sterkt i Arbeiderpartiet, og Bals mener utmelding er feil svar.

Han bruker mye plass til å argumentere for at det er mulig å bekjempe det useriøse og kriminelle arbeidslivet, stoppe rasering av tariffavtaler og fagforeninger, bare med styrka kontroll og hjemlige tiltak, uten å gå ut av EØS. Han argumenterer sterkt imot forslag om innføring av arbeidstillatelser, som han hevder kan forsterke problemene. Han drøfter lite at motstanden mot EØS vokser og at avtalen tilsidesetter norske tariffavtaler, slik havnearbeiderne har kjempet mot med Holship. Denne motstanden blir sterkere og sterkere i fagbevegelsen, kanskje fordi disse fenomenene er blitt symboler på mange av fagbevegelsens problemer.

Fagbevegelsen utenfor LO har ikke fått noen plass

Nesten alle fagforbund utenfor LO har i de seinere tiåra bevega seg i retning av LO-tradisjonen, og det er nå mye lettere å stå sammen i viktige og prinsipielle kamper.

Uten å mobilisere hele fagbevegelsen, vil arbeiderklassen ikke lykkes i å få store gjennomslag. Han nevner knapt de selvstendige, som bygghåndverkere og kunsthåndverkere, frisører, fotografer, forfattere, fiskere og småbrukere.

Bals glemmer også prekariatet

Dette er folk som tvinges til lavtlønnede jobber, midlertidig arbeid eller trygd med minimal om i det hele tatt noen form for trygghet for arbeid og inntekt. Han ser ut til å stå på den tradisjonelle LO- /AP-linja som ser på denne gruppa som uinteressant, i beste fall. I stedet for å knytte denne uensarta gruppa til bevegelsen, skapes det skeptikere og motstandere hver time hver dag ved at de opplever utrygghet og dårligere vilkår, og at samfunnet, myndighetene og fagbevegelsen ser ned på dem. Dette er et strategisk feilgrep som kan være med å gi ekstreme høyrekrefter og gryende fascisme større tilslutning.

Boka kan være nyttig som utgangspunkt i diskusjon og studier om fagbevegelsen og sosialdemokratiet.

Ole Roger Dyrkorn
Industriarbeider i prosessindustrien og leder av Rødt Telemark.
Hvem skal bygge sosialdemokratiet?

I blant hender det at norske akademikere leverer forskning som er internasjonalt banebrytende, og som derfor møter stor interesse både innenfor og utenfor universitetsmurene. Digital jihad, som blei utgitt i fjor høst, har på kort tid etablert seg som et standardverk om det som gjerne kalle «hacktivisme». Erik Skare illustrerer dette temaet gjennom en nærstudie av «elektronisk jihad» som et innslag av den palestinske motstands- og frigjøringskampen. Forfatteren har tidligere gitt ut Palestina – ei politisk reisehandbok på Rødt forlag (2012), er aktiv i Rødt og i Palestinakomiteen, har en mastergrad i arabiske studier og er redaktør i Babylon, det nordiske tidsskriftet for Midtøsten-studier.

Digital jihad er en detaljert, konkret og perspektivrik gjennomgang av hacktivisme som en ny kampform, med vekt på miljøer rundt Gaza Hacker Team og KDMS Team. Der de førstnevnte tar sikte på å angripe israelsk cyber-infrastruktur og hjemmesider, både ved å blokkere og ved å forvri dem («deface») til å formidle et budskap rettet mot okkupasjonsmyndighetene, konsentrerer de andre seg om nettsteder i Nord-Amerika og Europa for å spre det palestinske budskapet. I tillegg til å fortelle om en ny virksomhet som er tilpasset vår digitale tidsalder, er det et sentralt poeng hos Skare at en slik aktivisme ikke skal sees på som eksotisk og særegent, men som ett av flere midler som tas i bruk i en felles kamp mot okkupasjon. I virkeligheten er hacking og det å stå ansikt til ansikt med israelske soldater, eller det å fysisk blokkere veier eller blokkere internettkanaler, to sider av samme sak. I den utstrekning motstands- og frigjøringskamp mot okkupasjon er legitim (og ikke kriminalitet eller «terrorisme»), gjelder det samme for en elektronisk hijad og hacktivisme i møtet med undertrykking.

Boka er skrevet uten akademisk sjargong, og er en kilde til informasjon og inspirasjon også utenfor Midtøsten.

Tore Linné Eriksen er historiker, professor em. i utviklingsstudier (HIOA), faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Gnist.

Den i særklasse mest omfattende migrasjonen i historien, er den som 270 millioner mennesker har foretatt fra landsbygda til industribyene i Kina. Resultatet er velkjent: økonomisk vekst og industriell eksplosjon uten sidestykke. Om ikke folk flest bor i Kina, bor arbeidere flest i dette gigantlandet.

Iblant tegnes det et bilde av kinesiske arbeidere som en passiv, taus og kuet masse, som i fravær av en uavhengig fagbevegelse knapt har noe annet valg enn resignasjon. Men dette er langt fra sannheten, noe som blir grundig dokumentert i China on strike. Boka springer ut av et miljø av radikale samfunnsforskere, der flere regner seg som marxister, og bygger på rikholdige dybdeintervjuer med arbeidere som har vært engasjert i streiker, protester og demonstrasjoner. Materialet er hentet fra Pearl River Delta, som gjennom tretti år har vært et tyngdepunkt i den massive industrialiseringa i form av store fabrikker. Samtalene fant for det meste sted i 2010–2012, og er seinere bearbeidet og føyd sammen med innsiktsgivende analyser. På en nærgående måte dokumenterer de hvor omfattende streike- og protestbevegelsene i virkeligheten er, og i tillegg blir mulige forklaringer diskutert inngående. De gjennomgående fellestrekkene er motstand mot lønnskutt, nedlegginger, umenneskelige arbeidsforhold og arrogante sjefer. Selv om en god del av denne aktiviteten ser ut til å være spontan, er det også eksempler på mer forberedte aksjoner og utbredt tillit til at mange vil slutte seg til.

Boka dokumenterer også hvor hardt myndighetene slår ned på streiker og alternativer til den offisielle fagbevegelsen. Selv om ledelsen ofte gir visse innrømmelser for å få arbeiderne tilbake i produksjonen, etterfølges dette gjerne av at opposisjonelle arbeidere får sparken eller blir fengslet for «oppvigleri». Et annet påfallende trekk ved de mange fortellingene, er den sentrale posisjonen som kvinnelige arbeidere har, når aksjoner gjennomføres.

De som vil følge dette temaet videre, vil ha stor glede og nytte av China Labour Bulletin, som også er på nett: clb.org.uk.

Tore Linnné Eriksen

Fagbevegelsen spilte en sentral rolle i kampen mot apartheid i Sør-Afrika, ikke minst gjennom et mangfold av forbund som i 1983 gikk sammen i Congress of South African Trade Unions (Cosatu). En av de sterkeste og mest radikale medlemsorganisasjonene var gruvearbeiderforbundet (NUM), ledet av Cyril Ramaphosa. I dag er han en av Sør-Afrikas rikeste, i tillegg til å være landets visepresident. Cosatu har langt på vei blitt en ukritisk støttespiller for ANC-styret, og illustrerer hvordan fagforeningsbyråkratiet lett kan korrumperes og komme på kant med grasrota. Et av forbundene, med grunnlag i jern- og metallarbeiderne, har nå forlatt Cosatu og nekter å drive valgkamp for ANC. Det tradisjonelle gruvearbeiderforbundet er sterkt svekket, og har fått en uavhengig rival.

Historien om den etablerte fagbevegelsens inkorporering i statsapparatet har lenge opptatt den sørafrikanske samfunnsforskeren Luke Sinwell, og i denne boka har han fått god hjelp av en sosialistisk aktivist, Siphiwe Mbatha. Tittelen viser til myndighetenes nedslakting av 34 streikende arbeidere i Marikana-gruvene i 2012, landets mest sjokkerende politiske massakre sida Sharpeville i 1960. Men boka spenner videre, og tar for seg to streiker til i perioden 2012–2014.

Sør-Afrika er verdens største produsent av platina, som i råvåreboomen før 2007/8 ga rekordprofitt i kombinasjon med synkende reallønner. Det Cosatu-tilknyttete gruvearbeiderforbundet sto i praksis på eiernes side og mante til ro, mens initiativet i denne – og flere påfølgende streikeaksjoner – blei overtatt av spontane arbeiderråd og av det uavhengige forbundet, Association of mineworkers and construction union (AMCU). Det er også avslørt av Cyril Ramaphosa, i egenskap av storaksjoner i Marikana-gruvene i e-poster krevde resolutt opptreden fra politiet. Hovedeier er gruvegiganten Lonmin, hvor også det norske «oljefondet» er inne i bildet.

The spirit of Marikana vever sammen sosiologisk forskning, intervjuer med en lang rekke arbeidere og en skarp analyse av maktforhold i dagens Sør-Afrika. Boka er derfor et overbevisende korrektiv til litteratur som erklærer arbeiderklassens død, eller som tror at den sørafrikanske «regnbuenasjonen» har opphevd klassekampen.

Tore Linné Eriksen

Michael Brøndbos bok Jeremy Corbyn og året som snudde opp–ned på britisk politikk er den tredje boka i Forlaget Manifests serie om radikale bevegelser. Tidligere er gitt ut bøker om Podemos i Spania  og Syriza i Hellas. Men ulikt disse, handler ikke denne boka om noen ny bevegelse – den handler om hvordan én mann plutselig ble et symbol på en radikalisert venstreside.

Det var neppe mange som hadde forestilt seg at Jeremy Corbyn skulle bli partileder da han stilte som kandidat til å overta lederrollen etter valgnederlaget i 2015. Ja, det var ikke engang gitt at han ville bli kandidat – for å bli kandidat måtte man nemlig ha støtte fra minst 35 medlemmer av Underhuset. Det hadde ikke Corbyn. Når han likevel ble kandidat, var det fordi enkelte støttespillere for andre kandidater, i dette tilfellet den "myke" venstresidas kandidat Andy Burnham, av taktiske årsaker lånte ut stemmene sine til Corbyn slik at hans støttespillere ville støtte deres kandidat når, som alle ventet, Corbyn ble slått ut i første runde. Det var i hvert fall slik det hadde gått da Diane Abbott fra partiets "harde" venstreside hadde stilt som kandidat i 2010.

Men, som kjent, Corbyn ble ikke slått ut i første runde. Tvert imot, med 59,5 prosent av stemmene i første runde, satt Labour plutselig med en leder som var minst like upopulær i partieliten som han var populær blant medlemmene og registrerte sympatisører. Han hadde nesten ingen støtte i Underhuset, og heller ikke i de Labour-lojale mediene var det mye støtte å få. Dette har da også preget Corbyns ledertid, og etter folkeavstemningen om fortsatt britisk EU-medlemskap bød anledningen seg. Etter mistillitsvotum i partigruppa, forsøkte motstanderne hans, med nestleder Tom Watson i spissen, å forhindre Corbyn fra å stille på nytt. Dette lyktes nesten, men bare nesten. På tross av at Corbyns motstandere nå samlet seg om en felles motkandidat, den "myke" venstresidens Owen Smith, seiret Corbyn igjen, denne gangen med 61,8 prosent av stemmene.

Det er denne historien Brøndbo forteller, og selv om historien nok ikke er ukjent for bokas potensielle lesere, representerer boka en god oppsummering av hvordan dette har utspilt seg. Om man derimot er interessert i hvorfor ting har utspilt seg som det har gjort, gir boka derimot ikke så mange svar.

En helt avgjørende faktor var, som Brøndbo beskriver, den støtten Corbyn fikk fra de store fagforeningene i privat og offentlig sektor. Disse har tradisjonelt vært støttespillere for den "myke" venstresida, og stilte seg bak Ed Milibands kandidatur i 2010. På samme måte var det forventet at de ville stille seg bak Burnham i 2015. Det gjorde de ikke, og selv om man ikke bør kritisere Brøndbo for ikke å ha et klart svar på hvorfor de endret strategi, burde det i det minste problematiseres. Hva hadde skjedd siden 2010 som gjorde at de nå ville satse på en kandidat som få år tidligere ville vært regnet som uaktuell?

Selv om boka eksplisitt handler om én mann, ville det, i forlengelsen av dette og lignende spørsmål, også vært nyttig med en noe mer utfyllende omtale av det partiet han faktisk ble leder for. Både sammensetningen av partiet og de demokratiske strukturene er av en helt annen karakter enn det vi kjenner de fleste vesteuropeiske sosialdemokratiske partier. Valgsystemet – som i praksis gjør det umulig for nye partier å hevde seg – har skapt et parti som i Norge ville spent fra Rødt til et godt stykke inn i Venstre og kanskje også Høyre. Brøndbo identifiserer riktignok flere fløyer, især den "harde" og den "myke" venstresida, i tillegg til blairistene, men det er ikke alltid like lett å utlede av dette hva det egentlig betyr.

Boka inneholder heller ikke noen egentlig analyse av spenningene i partiet som har kommet til overflaten under Corbyns ledelse. Riktignok forsøker forfatteren seg på en forsiktig analyse i bokas etterord, men for en leser som ønsker seg vurderinger av det politiske prosjektet Corbyn står i spissen for, er det ikke så mye å hente. Dette har da også sammenheng med Labours karakter som parti. Selv om Corbyn står igjen, på et vis, som en usannsynlig seierherre i Labour befinner partiet seg i dag i en kritisk situasjon, med en oppslutning langt under selv katastrofevalget i 2015. Det er kanskje ikke rart at dette skjer i et parti der en stor andel av de profilerte ansiktene er mer opptatt av å motarbeide Corbyn enn de er av å motarbeide Tory, men dette er jo i seg selv også en interessant og viktig del av en debatt om hvilke lærdommer vi kan trekke av det som har skjedd i Storbritannia.

Når det er sagt, så utgir heller ikke boka seg for å være en analytisk bok, det er snarere, som det står på baksiden, "fortellingen om mannen som hatet å være midtpunkt, men som havnet i begivenhetens sentrum." Det lever den så absolutt opp til. Men bokas bidrag til å forstå samtidig politisk historie og fremveksten av radikale bevegelser er likevel noe begrenset.