Linn Stalsberg:
Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur
Manifest, 2019, 192 s.

Lone Lunemann Jørgensen,leder av NTL Ung, har vært engasjert i LOs ungdomsarbeid i snart ti år. Hun studerer retorikk og språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Det kjem til å gå til helvete, tenker eg, når eg har lest om lag halvparten av boka om nyliberalismen. Og eg må lese ho i porsjonar, ikkje fordi teksten er så vanskeleg og tunglest, men fordi den er inngripande i mitt eige liv og mi eiga tilnærming til eigen kvardag. 

Hadde eg lest denne boka som nyfrelst raddis hausten 2004, i staden for Barbara Ehrenreichs skildring frå den amerikanske arbeidarklassen, Kjøpt og underbetalt, hadde eg kanskje forstått det ideologiske hegemoniet vi lev i på ein annan måte. Og eg hadde kanskje gjort noko anna enn å føle meg som ein ideologisk lettvektar i møte med dei tilsynelatande velskulerte kommunistgutane eg møtte på sumarleir med Raud Ungdom på Utøya sumaren etter. På same måte som at eg kjente meg att i feminismen sitt språk og rammeverk i kampen mot patriarkatet, ville eg kanskje kjent meg att i skildringa av det å vere eit ekte barn av nyliberalismen. Og eg seier kanskje, for det å sjå seg sjølv i systemet, slik Linn Stalsberg manar til, er ei krevjande øving. Kanskje hadde eg ikkje reflektert over kjensla av å alltid måtte hevde meg, det smått absurde i det å skulle vere ein så flink kommunist som mogleg, og at eg ville sjå raddis ut på den rette måten. Kanskje ville 16 år gamle meg vore for ung for denne boka. Og kanskje var det for tidleg for denne boka, for oss som radikal rørsle, å skulle sei noko så altomfattande som det Linn Stalsberg gjer i dette kampskriftet, berre tjuefem år inn i nyliberalismens ideologiske herredømme. 

For det er eit kampskrift det er. Det er eit oppgjer med korleis nyliberalismen som ideologi har fått sive inn i både tankesett og styreform i vår del av verda dei siste førti åra. I heile mitt liv, og litt til, har nyliberalismen vore ein uttalt ideologi, om enn noko skjult i diverse elitistiske tankesmiers politikkutforming, fordekt som fornying og modernisering. Det som er aller best med Det er nok no, er å forstå at utviklinga er villa av høgresida – ho er ikkje vilkårleg, slik det kan synast at mange tenker om marknadskreftene eller politikken som blir ført. Det er berre å kaste eit blikk på den sittande regjeringa og deira politikk. Velferdsstaten skjerast inn til beinet, dei gjennomfører smålege kutt i velferdstilbod for dei svakaste blant oss, og førar ein relativ aggressiv arbeidsgjevarpolitikk mot dei tilsette i staten. Kapitalismen kjenner ingen grenser, og alle desse grepa gjev meining med dei nyliberalistiske brillene på. 

Det andre som er bra, er korleis boka verkar inn på meg som person. Linn Stalsberg skriv mykje om det å vere menneske i nyliberalismen, og det meste er truverdig og fengande. Refleksjonane kring psykisk helse og depresjon haltar derimot litt språkleg, og verker litt uferdig tenkt. Det er også eit veldig kort kapittel. Det er kanskje like greitt, for teksten elles bærast godt av dei mange kjeldene som underbygger poenga om politikkutvikling og økonomisk styring. Det er heile tida små drypp undervegs som gjer at eg blir overtydd av det forfattaren skriv om korleis nyliberalismen verkar inn på oss som menneske. Det er enda ein grunn til at eg måtte stoppe opp undervegs og faktisk kjenne etter: Kva delar av livet mitt er mest påverka av dei samfunnsøkonomiske høvene? Kor kjem denne kjensla etter å alltid vere på, frå? Det som er vanskeleg med denne delen av systemkritikken, er jo nettopp at vi alle konkurrerer med kvarandre som om vi er i ein marknad. Vi konkurrerer om jobbar, om likes, om dei beste minna frå ferier og opplevingar med familien, og vi konkurrerer om å vere den beste utgåva av oss sjølv. Heile tida. Å stå imot desse krava er vrient om ein ikkje ynskjer å vere ho der rare hippien som sakkar akterut – då er lettlesen systemkritikk som denne boka ein god start, tykkjer eg. 

Er det problematisk med ei slik heilskapleg tilnærming til verda? I Linn Stalsberg sitt høve er det nok ikkje skummelt. Dette er ikkje eit manifest i den forstand at det berre er dei reine og ranke som har alle svara. Og slik jobbar ikkje den solidariske rørsla i vår tid heller; vi i fagrørsla jobbar med å forsvare retten til verdige, ordna arbeidsforhold kvar dag. Folk i heile landet går saman for å bevare arbeidsplassar og lokalsjukehus. Unge organiserer seg i hopetal for eit leveleg miljø og klima – mot oljeboring og krav om profitt, og no er det dei som fornektar klimaendringane som har bevisbyrda mot seg. Det står meir på spel for dei unge enn arbeidsplassar, og alle veit det. Kampane er mange og metodane mangfaldige. Løysinga som Linn Stalsberg skisserer opp, er heller ikkje eit endeleg svar (så dette er ikkje ein spoiler alert), men det same som vi i fagrørsla alltid har sagt: organisering, organisering, organisering. 

Innleiingsvis skreiv eg at eg tenkte at dette kjem til å gå til helvete. Men det som er bra, er at alle politiske system og ideologiar er skapte av menneske. Det må tyde at det er mogleg å endre dei til det betre. Så det er berre å brette opp ermane. 

Trond Hofvind, Arne Klyve,
Jon Severud:
Markedsfundamentalismen
De rikes revolusjon
Kapabel forlag AS, 2019, 235 s.

Av Birger Thurn-Paulsen,
medlem av redaksjonen i Gnist.

Jeg liker tittelen, begrepet. Det er noe fundamentalistisk over at markedsliberalismen glefser og spiser seg inn overalt, gjennomsyrer språket og nærmest ukritisk omfavnes av konsensus-Norge. Kapitalismen må med nødvendighet søke å gjøre mest mulig om til markeder hvor det kan hentes profitt. Markedet omtales i dagens tale nærmest som et tenkende og agerende organ. Markedet reagerer – markedet forventer – markedet er skuffet! Slikt står å lese. Til og med produkter kan nå handle på egenhånd. I alle disse sponsorannonseringene kan man se at det ikke bare er konserner og firmaer som er oppført som sponsorer for det ene eller det andre, programmet kan være sponset av et produkt. Og håret kan jo reise seg når kommentatoren roper at idrettsstjernene leverer varene!

Kapitalen søker friest mulige tøyler. Det selges gjennom en ideologisk overbygning som framstiller markedsliberalismen nærmest som en naturlov. Det går en linje fra Thatchers ord: «Det finnes ikke noe alternativ» til Støres uttalelse for litt siden: «Det er sterke, nesten naturgitte krefter som bidrar til at vi får større forskjeller i Norge.»

Boka er en samling artikler som tar for seg de ødeleggende konsekvensene av markedsliberalismen på de aller fleste områdene i samfunnet. Det er ikke oppført noen forfatter til de enkelte artiklene, så de er åpenbart alle et samarbeid mellom de tre forfatterne. Jeg leser boka slik at ambisjonen er å beskrive hvordan markedsliberalismen åpner stadig nye områder for profitt. Forfatterne tar for seg område etter område i samfunnet og illustrerer utviklinga med masse informasjon og tall. Hvert enkelt av dem blir kanskje ikke utforsket i dybden, og jeg synes nok at de farer litt for lett over hva som skjer innen kunst, kultur og media, men jeg tror altså at meningen først og fremst er å beskrive bredden, en framstilling av hvordan markedsliberalismen og dens profitører og profeter gjennomsyrer samfunnet i vår tid, hvordan det manifesterer seg i språket og hva det gjør med menneskene.

De forklarer godt hva som skjer. Det viktigste for kapitalen er at det skapes nye markeder for investering, for kjøp og salg, for profitt. Sitat: «Offentlig virksomhet markedsgjøres og privatiseres. Det skal skapes dyrkbar jord for pengeinteresser, men det ender som slagmark.» Hele arbeidslivet blir mer og mer slagmark. Tariffavtaler og pensjonsordninger brytes opp, det er et press for å skape individualisert lønnsdanning. Det er streiker for i det hele tatt å få tariffavtaler, bruk av bemanningsbyråer og lugubre arbeidsavtaler florerer. De sier det slik i boka: «Det nyliberale arbeidsidealet er en iverksetter, en selvutnyttende arbeider i egen virksomhet. Klassekampen erstattes av en indre kamp i individet.» Det kan også sies sånn: «At folk skal jobbe billigst mulig og kjøpe mest mulig, er en uløselig motsetning.» Men profetene følger ufortrødent opp med forherligelse av den hellige frie konkurranse – markedet og konkurranse løser det meste over tid gjennom frie krefters utfoldelse, til det beste for alle.

Hva gjør dette med menneskene når det meste gis varekarakter, også i alt fra friluftsopplevelser, kjærlighetsliv, sosial kontakt, idrett og alle former for kultur? Forsterket av den eksplosive utviklingen innen sosiale medier med såkalte selfies og alskens støyende egenreklame er det som om alt kan skilles ut og stilles ut som vare. Mennesket selv blir en vare. Men vi skal dysses ned slik at vi følger med på ferden ved hjelp av et regn av besnærende ord som handler om individets utvikling, om frihet og mangfold. Kort oppsummert kan vi vel heller si at under markedsliberalismen er individ synonymt med ego.

Alt i alt synes jeg at forfatterne gir god innsikt i hva markedsliberalismen fører til og hva det gjør med menneskene. Det er systemkritikk, kapitalismekritikk, et varsko, en etterlysning av et alternativ. De spør: Kan folk styre – finnes alternativer? De peker på viktige reformkrav på forskjellige områder, ikke minst kortere arbeidsdag, som blant annet er et bidrag til å gi folk mer overskudd og mulighet til å delta i samfunnet. Et vesentlig stikkord for å skape forandring er organisert motstand, organisering, organisering. De refererer særlig til hva fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen har oppnådd, og kan oppnå, med særlig vekt på fagbevegelsen. Forfatterne sier det slik: «Uten fagforeningene har vi ingenting.»

Mange av kravene de mener er riktig å stille, kampene de mener må reises, handler om å slå tilbake mot ødeleggelsene under nyliberalismen, og om å utvikle folkemakt og demokrati. De krever systemendring og stiller mange vesentlige spørsmål om hvordan, kanskje oppsummert under et avsnitt kalt: «Tenke sjæl – og sammen.» Sosialisme? Tja, det ligger kanskje implisitt i summen av spørsmål og forslag. De sier: «De stor brikkene må legges først: demokratisk kontroll over de store pengene.» Forøvrig handler det om å utvikle og styrke reell folkemakt.

Boka avsluttes med tre forskjellige tenkte framtidsscenarier, ti års tid fra nå. Det ene forteller at ting i skremmende grad går den gale veien. Et annet forteller om at ting er i positiv utvikling, hvor nyliberalismen et stykke på vei er satt i revers og demokratiet er styrket. Det tredje ligger omtrent midt i mellom, det vil si det fortsetter mer eller mindre som i dag.

Boka har masse stoff, tall og informasjon og ledetråder som kan inspirere til å grave videre på de forskjellige områdene. Kunnskap om kapitalismen, nyliberalismen, om hva vi kjemper mot er vesentlig. Og tanker om hva vi vil.

Markedsfundamentalisme. Nettopp!

Kjersti Ericsson:
Hun, han og kvinnekampen
Forlaget Oktober, 2019, 232 s.

Av Tomine Sandal,
redaksjonsmedlem i Gnist og bokredaktør for norske bokutgivelser. Hun studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

I romanen Hun, han og kvinnekampen stiller Kjersti Ericsson spørsmålstegn ved både kvinnekampens og kjærlighetens utopier. Hvordan kan en mann og en kvinne finne sammen i kjærlighet, i et samfunn som er gjennomsyret av patriarkatet? Det er mildt sagt utfordrende, men i Ericssons roman finner jeg en kime til håp for både kvinnekampen og for kjærligheten. 

Romanens jeg-forteller og hovedperson er hun, som også påtar seg å fortelle hans historie: «Jeg låner ham stemmen min, og bit for bit limer jeg hans del av fortellinga inn i min egen, slik jeg tror at det kanskje var» (s. 42). Dette er et interessant fortellergrep, fordi tradisjonelt sett har kvinners stemme vært underrepresentert i litteraturhistorien. Her er det derimot kvinnestemmen som er sentral, og mannens perspektiv kommer frem gjennom kvinnens tolkning. Jeg-fortelleren jobber som arkeolog og er opptatt av at bortglemte stemmer skal komme til ordet. I fortellingen om kvinnekampen på 70-tallet er det kanskje mennenes stemme vi mangler, og Hun, han og kvinnekampen kan leses som et forsøk på å utvide historien om kvinnekampen – men fortsatt gjennom at kvinnene, i dette tilfelle jeg-fortelleren, har definisjonsmakten. 

«Det skulle være de to, bare de to. Nå trampet et helt 8. mars-tog inn i forholdet deres. Han kunne naturligvis ikke si det. Noe så dumt og bakstreversk. Han var jo ikke en sånn mann som ikke tålte at hun var aktiv i kvinnekampen». (s. 59) Han støtter kvinnefrigjøringen, men den politiske kampen oppleves krevende å forholde seg til i privatlivet. Men det føles også utfordrende for henne: «Jeg ville leve med ham, men jeg kom også til å leve mot ham. Han og livet hans var en del av mine livsbetingelser, og jeg strevde etter å endre de livsbetingelsene en kvinne ble budt. Da måtte også han forandre seg». (s. 41) 

Den store forandringen – kvinnefrigjøringen – krever mange små forandringer på hjemmebane. Husarbeid, barnepass og andre oppgaver måtte fordeles på en rettferdig måte, men hvordan sikrer man at dette skjer i praksis? «Vi måtte insistere på regnemesteren, det var den eneste måten. Raushet var farlig, et skråplan som vi kunne rutsje utfor, lukt inn i våre foreldres ekteskap» (s. 102), skriver Ericsson. Forsøket på rettferdig fordeling krever mye, ikke bare i planlegging og oppfølging, men også av kjærligheten: «Jeg ville ha ham, men mest av alt ville jeg gi, uten forbehold og beregning. Var det ikke det som var kjærlighet?» (s. 103) Er det mulig å oppnå både rettferdighet og fri kjærlighet?

Kanskje finnes rettferdighet og kjærlighet i det som deles, det han og hun helt og holdent er sammen om. I boken beskrives et besøk hos helsesøsteren, hvor både han og hun deler stoltheten over det de sammen har skapt. De feirer babyens gode helse med et restaurantbesøk, hvor de sammen insisterer på at barnevognen må få bli med inn i lokalet. «Barnet sov. Han og hun, på hver sin side av bordet. Hendene flettet i hverandre, som før i tida, på de brune kafeene. Men ikke øl i en sådan stund. De løftet glassene mot barnevogna og skålte i musserende vin.» (s. 112) Hun og han deler foreldreansvaret – men de er også sammen om det. Foreldregenerasjonen deres hadde det ikke slik. Han får – på grunn av kvinnekampen – muligheten til å være en likestilt forelder, og han viser stolt frem for sine mannlige kamerater hvor dyktig han er til å skifte bleier. 

For henne står det om kampen om å være et fullt og helt menneske. Helt siden hun var liten ønsket jeg-fortelleren å bli arkeolog: «Snart var jeg et fenomen: den lille jenta som skulle bli et fremmedord.» (s. 32) Det var ikke enkelt å kombinere arbeid med familieliv, det fantes knapt barnehager og de var umulige å få plass i om man var gift. Men arbeid er enormt viktig for kvinners frigjøring, ikke bare fordi lønnsinntekter øker mulighetene for økonomisk uavhengighet, men også fordi arbeid gjør kvinner til deltakere i verden utenfor hjemmet. 

Kvinnegruppen, som jeg-fortelleren blir en del av, er også en inngang til verden. Fra hans synsvinkel oppfattes det som «Hun hadde fått en ny forpliktelse, en ny lojalitet. Og noe som kunne likne en ny forelskelse. Det var kvinnegruppa.» (s. 58) Denne forelskelsen kommer også tydelig frem fra jeg-fortellerens side. Aksjoner, stands, løpeseddelutdelinger og kvinnegruppemøter – kvinnekampen er et solidarisk fellesskapsprosjekt. Sammen kjemper de for abort, barnehager og krisesentre. Men de oppdager også «glemte» kvinnelige forfattere som «Olympe de Gouges, Mary Wollstonecraft, Ellisif Wessel, Katti Anker Møller, Clara Zetkin, Alexandra Kollontaj, Simone de Beauvoir». (s. 61) Kvinnegruppen åpner opp verden og fremtiden for den store forandringen, samtidig som de kaster lys på tidligere kjempende søstre. 

Selv om han støtter kvinnekampen, så er det likevel aspekter ved kvinnegruppen som plager ham. Han misliker kvinnegruppens, og hennes, retorikk om mannssamfunnet og menn: «’Alle menn.’ Han var ikke ‘alle menn’, han var seg sjøl, en person, et individ. For å vite hva han var, måtte en kjenne akkurat ham. Hun kjente ham jo!.» (s. 74) Men det er jo nettopp dette som er poenget med kvinnekampen: kvinner må også kunne være sin egen person. Menn er ikke vant med å være oppmerksomme på seg selv som kjønn. Kvinner derimot er, med Simone de Beauvoirs ord, alltid det annet kjønn. 

Så hvordan kan en mann og en kvinne både være sin egen person og samtidig være hverandres? Dette er kjærlighetens problem, og Hun, han og kvinnekampen byr ikke på noen tydelig fasit. Men problematiseringen er interessant og viktig: «I kampen mot patriarkatet finnes ingen fredede områder, heller ikke kjærligheten». Mye har skjedd siden 70-tallet, men kvinneundertrykking er fortsatt en realitet, også i kjærlighetsrelasjoner mellom menn og kvinner. Kanskje kan Ericssons bok være starten på en større samtale om kvinnekampens vei videre?

Christoffer Conrad Eriksen (red.)
Den unge Marx – rett, samfunn og vitenskapsteori
Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2019, 316 s.

Av Mathias Bismo,
redaksjonsmedlem i Gnist.

Jeg spilte en gang et kunnskapsspill der jeg fikk følgende spørsmål: Hva studerte Karl Marx? Jeg husker ikke mitt svar nå, så lenge etter, men jeg er rimelig sikker på at jeg nevnte både historisk materialisme, klassekamp, kommunisme og mere til. Men det var feil – svaret var juss. Litt den samme følelsen sitter jeg igjen med etter å ha lest Christoffer Conrad Eriksens antologi om den unge Marx. Ikke primært fordi den er et resultat av en seminarrekke ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, men fordi forfatterne fremstiller ham avkledd det som faktisk gjorde Marx til Marx.

Dels kan nok dette forklares ved avgrensningene forfatterne selv gjør. Som tittelen antyder, begrenser de seg til Marx i hans unge år – før han fant potensialet for frigjøring hos arbeiderne, før han slo fast at det det kommer an på, er å forandre verden, før han utviklet grunnideene i det vi i ettertid kjenner som marxisme. Nå behøver ikke dette i seg selv være et problem, den unge Marx er absolutt relevant, både isolert sett og som bakteppe for den eldre, modnere Marx. Problemet oppstår når man isolerer den unge Marx og reduserer ham til en radikal liberaler.

Sverre Flaatten skriver eksempelvis om en artikkelserie Marx skrev i 1842, der han kritiserte et lovforslag som skulle kriminalisere den århundrelange tradisjonen med at fattigfolk kunne samle kvist og trevirke som hadde falt naturlig fra trærne, og bruke det som ved. Dette regnes gjerne som Marx’ første bidrag til egentlig samfunnskritikk – frem til da hadde han stort sett holdt seg i den mer abstrakte, filosofiske verden. Som sådan kan man selvsagt, som Flaatten, rettferdiggjøre å isolere kritikken fra hans øvrige samfunnskritikk som jo, tross alt, kom senere. Men idet han gjør dette og ikke engang nevner begrepet opprinnelig akkumulasjon, som Marx senere skulle bruke så mye tid på å beskrive, ja, da røsker man kritikken ut fra det som gjør Marx’ kritikk av lovforslaget til noe mer enn annen samtidig kritikk av det. Kritikken blir en liberal kritikk, og er det noe det eksisterer mye av, er det liberal kritikk av kapitalistisk umoral.

Den samme reduksjonismen kommer også til syne i Cathrine Holsts artikkel om Marx’ kritikk av byråkratiet som ekspertenes styre. Hun nevner riktignok at Marx senere utviklet en mer grunnleggende kritikk av staten, men hun avfeier det i neste omgang som irrelevant for tematikken. Konsekvensen av en slik tilnærming ser vi i redaktør Eriksens eget bidrag om Marx’ kritikk av grunnlovene som hadde blitt utarbeidet fra slutten av 1700-tallet og fremover. I likhet med Holst isolerer han Marx’ kritikk av Hegels rettsfilosofi fra hans mer omfattende statskritikk – som riktignok fortsatt ikke var artikulert da han skrev kritikken – og konkluderer med at Marx’ konstitusjonskritikk ikke er et nødvendig redskap for å avsløre konstitusjonelle illusjoner. Nei, det er heller ikke overraskende med mer enn 175 år med liberal byråkrati- og konstitusjonskritikk.

Det klareste uttrykket for at boka står i en helt annen tradisjon enn Marx’ egen, er det imidlertid Iver Alvik som oppviser i sin artikkel om Marx’ begrep om fremmedgjøring og hans moralske kritikk av liberalismen. «Siden kommunismens fall finnes i realiteten ingen alternativ, realistisk visjon om hvordan samfunnet kan organiseres.» Her simpelthen runger ekkoet fra Margaret Thatcher – «there is no alternative». Dessverre er dette noes om preger den overordnede tilnærmingen, og når dette er forutsetningen, så blir ikke dette en studie av Marx, det begrenser seg da fort til ren tekstanalyse.

Riktignok kan tekstanalyse også være interessant, dersom tekstene som analyseres er interessante. Eirinn Larsen bidrar for eksempel med en nyttig sammenligning av Marx’ og Wergelands tilnærming til jødespørsmålet, som det ble omtalt som den gang. Marx’ artikkel «Til jødespørsmålet» benyttes ofte for å bevise at Marx i bunn og grunn skal ha vært jødehater og dermed også medansvarlig for grusomhetene som har fulgt i jødehatets spor. Selv om det teoretiske rammeverket for analysen er nokså tungt tilgjengelig, viser hun at tilnærmingen hos Marx og Wergeland, som i ettertid har blitt det fremste symbolet for oppgjøret med jødehatet i Norge, hadde flere overraskende likhetstrekk. Om bidraget kanskje ikke har den store revolusjonære sprengkraften i seg, så kan det være nyttig ballast neste gang en Lars Akerhaug eller en Didrik Søderlind forsøker å klistre jødehat til Marx’ navn, og dermed i forlengelsen alle som lar seg inspirere av Marx’ teorier.

Jeg vil også trekke frem Markus Jerkøs artikkel om Marx’ kritikk av menneskerettighetsbegrepet, som kanskje er det bidraget som går lengst i å gjøre den unge Marx relevant for vår tid. Der antikommunister og sentrumsekstremister av Bernt Hagtvet og Bård Larsens kaliber innbiller seg at Marx’ kritikk av menneskerettighetene betyr at han var mot rettighetene, oppfatter Jerkø hva kritikken i virkeligheten handler om, nemlig rettighetenes egoistiske og individualistiske karakter. Problemet med ideen om menneskerettighetene, både som de var formulert da og som de er formulert nå, er at de tar utgangspunkt i det isolerte, egoistiske mennesket, og dermed ikke tar hensyn til virkelig sosial, menneskelig frigjøring. Jerkø aktualiserer kritikken ved å problematisere Klimasøksmål Arktis, der norske miljøvernorganisasjoner gikk til sak mot staten for brudd på grunnlovens paragraf om retten til et rent miljø. Ut fra Marx’ kritikk av menneskerettighetene, er problemet at dette er en individuell, «egoistisk» paragraf, mens søksmålet har en samfunnsmessig tilnærming. Ja, Jerkø går endatil så langt som å antyde at denne paragrafen kan svekke miljøkampen, ikke styrke den. 

Det kanskje mest interessante med boka, er likevel at den i det hele tatt har blitt til, at en håndfull ikke-marxistiske forskere ved Universitetet i Oslo, primært fra Juridisk fakultet, har satt seg ned for å studere Marx og å skrive en bok med dette utgangspunktet. Dette illustrerer i seg selv Marx’ fortsatte relevans, uansett hvor irrelevant bidragsyterne konkluderer med at han er for deres relativt snevre problemstillinger, og uansett hvor mye de reduserer Marx’ virke. Boka gir uansett en inngang til Marx, og bare derfor bør den ønskes velkommen. Men er man ute etter en innføring i den unge Marx’ virke og betydningen hans tidlige virke hadde for hans senere virke, så er det langt bedre steder å starte.

Til slutt et hjertesukk. Marx skrev i all hovedsak sine tekster på tysk. Derfor skal forfatterne ha skryt for at de i noteverket stort sett forholder seg til Marx Engels Gesamtausgabe (MEGA), der tekstene er gjengitt på originalspråket, slik de ble skrevet. Men når man skal gi henvisninger til ikke-tyskkyndige, hvorfor er det, i en bok på norsk, beregnet på et norsk publikum, nødvendig å vise til en engelsk oversettelse når det finnes norske oversettelser av de fleste tekstene de benytter seg av, altså oversettelser til et språk som på alle måter ligger nærmere originalspråket, og som den jevne norskspråklige leseren vil ha langt bedre forutsetninger for å nyttiggjøre seg enn en engelsk oversettelse?

Antonio Gramsci:
Utvalgte tekster 1916–1926
Cappelen Damm, Oslo 2019, 120 s.
Oversatt til norsk: Geir Lima

Av Peder Østring, medlem av redaksjonen i Gnist og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

I Utvalgte tekster 1916–1926 har Geir Lima kuratert et stort spenn av den unge Antonio Gramscis refleksjoner og kommentarer på sin samtid, samlet i en liten bok på 120 sider. I mellomkrigstidens Italia opplever Gramsci borgerkrig, den russiske revolusjon og ikke minst fascismens fremvekst. På tross av de mørke skyene som former seg over den italienske halvøy, anført av Mussolini med støtte fra borgerskapet, tviholder Gramsci på håpet. I noen kapitler leverer han gnistrende angrep på fatalisme og anklager de passive for å være revolusjonens største fiender, og han agiterer for en revolusjonær disiplin hos sine partifeller. Denne holdningen gir mening for Gramsci, som avfeier all økonomisk determinisme og en ortodoks marxisme, hvor de økonomiske lovene er historiens største drivkraft. For Gramsci er dette en feiltolkning av Marx. Det eneste dogmet Marx forkynte var, i følge han, «Proletarer i alle land, foren dere». Det å føle plikten til å gå sammen, organisere seg og agitere skiller i utgangspunktet marxister fra de andre. Videre beskriver han den økonomiske innsikten til Marx som viktig for den gryende klassebevisstheten, som kollektivt skal undergrave «privilegiets herredømme». Revolusjonen i Russland beskriver han i en artikkel som et bevis på at det slett ikke er noen nødvendighet i å gjennomgå den kapitalistiske utviklingen for å danne grunnlaget for revolusjon. Dette gir videre håp for et økonomisk tilbakeliggende Italia, og for dem unge revolusjonære journalisten Gramsci virker det som om arbeidernes endelige seier aldri er langt unna.

Tidsperioden artiklene og brevene i denne utgivelsen er hentet fra, kommer før de mer kjente fengselsopptegnelsene, hans skrifter etter fengslingen i 1926 hvor han kom til å utarbeide begrepet hegemoni som han har blitt mest kjent for i ettertiden. Likevel er tema som kultur og utdanning viktige for Gramsci som journalist og partimann, også i perioden før han ble fengslet. Man kan i disse tidlige tekstene anspore kimen til Gramsci som overbygningens teoretiker. Man får lese om hans betraktninger om alt fra fotball og kortspills posisjon i arbeiderklassen, utdanningssystemet til betraktninger om futurismen som kunstretning. I futurismen så Gramsci potensialet til å rive ned den borgerlige kulturen og bygge opp arbeiderklassens egen uttrykksform fra asken av det gamle. Altså tar han til orde for å utfordre og undergrave borgerskapets hegemoni i den kulturelle sfæren.

Boken gir et innblikk i motsetningene innad i kommunistpartiet i Russland, og hvordan Gramsci ser på de økte spenningene internt i partiet. I et brev tiltenkt sentralkomiteen i Moskva maner han til samhold og advarer om at et brudd mellom mindretallet og flertallet kan kvele den internasjonale bevegelsen, samtidig som han minner om at Sovjet har et spesielt ansvar til å være et ledende eksempel for resten av verden. Brevet ble aldri overlevert siden partifellen Togliatti, som ble bedt om å oversette, nektet. I følge han var brevet alt for kritisk til å bli overlevert til Stalin. Kort tid etter ble Gramsci fengslet og han skulle aldri mer bli en fri mann.

Utvalgte tekster 1916–1926 er en god og allsidig inngangsport til å forstå Gramsci. Språket kan noen steder bære preg av at Gramsci på denne tiden var svært produktiv, og av og til kan lange setninger eller referanser til historiske skikkelser eller hendelser være vanskelig å få tak på, men når poengene og refleksjonene treffer som best, er det som om de hundre årene som har gått siden den gang, ikke har noe å si. Historieinteresserte vil også sette pris på dette unike perspektivet på en svært turbulent tid i Europas historie. Gramscis inntog i Cappelen Damms Upopulære skrifter er en velkommen utvidelse av serien.

Michael Heinrich:
Karl Marx and the birth of modern society. The life of Marx and the development of his work. Volume 1: 1818–1841
New York: Monthly Review Press, 2019, 464 s.

Av Hans Ebbing,
magister i filosofi og medlem av SV

Nok en biografi om Karl Marx, altså.

Hvorfor blir vi aldri ferdig med å skrive biografier om denne mannen? Hittil er det skrevet minst 25 slike av et visst format, men ingen av dem vurderer framstillingen av hans liv og av hans verk som to likestilte størrelser som kaster lys over hverandre, hvis vi skal tro biografens ambisjon.

Men må vi virkelig forstå forfatterens liv og samtid for å forstå og verdsette hans vitenskapelige ytelser?

Sjølsagt er det slik at gyldigheten av den teorien, som i Kapitalen, første bind (1867) framstiller forholdet mellom arbeid og merarbeid i en økonomi basert på vareproduksjon – merverditeorien – blir avgjort uavhengig av kunnskap om livet til forfatteren bak denne teorien og dette individuelle livets mangfoldige ytringer, konflikter, sorger og gleder. Det teoretiske arbeidet har sin egen interne gyldighet og logikk uavhengig av opphavsmannens (-kvinnens) biografi, nasjonalitet, seksuelle legning, etnisitet osv. Dette gjelder i utgangspunktet for alt arbeid som gir seg ut for å være ­«vitenskapelig».

På den andre side vet vi blant annet på grunnlag av Marx´ omfattende vitenskapelige arbeid, at vitenskap som ikke er forankret i en bestemt historisk situasjon, viklet inn i et mer eller mindre (u)oversiktelig netteverk av overleverte, gitte motsetningsforhold, og gjort mulig av denne, er rett og slett utenkelig. Slik historieløs vitenskap fins ikke. At samfunnsvitenskapene, og særlig den nye, politiske økonomi vokser fram parallelt med utviklingen av kapitalismen som produksjons- og distribusjonsform på 1700-tallet, er ikke en empirisk tilfeldighet. En vitenskap som i sin sjølforståelse klynger seg til sin interne logikk og glemmer refleksjonen over sine historiske og samfunnsmessige forutsetninger og begrensninger, forblir naiv.

Forfatteren av denne biografien betrakter ikke Marx´ samtid derfor bare som en bakgrunn for de konflikter Marx ble involvert i. Bakgrunnen gir en «dypere» historisk mening til de begrepene Marx utvikler som økonom og samfunnsviter. Terminologien «det moderne samfunn», som Marx ofte tar i bruk etter ca 1850 når han for alvor har begynt sine økonomiske studier, dreier seg om den type samfunnsformasjon hvor den kapitalistiske produksjonsmåten er blitt dominerende som «universell vareproduksjon». Det er produksjon ikke primært for behov, men for profitt i et marked, organisert på grunnlag av lønnsarbeid, altså arbeidskraften som «fri» vare. Det fins ingen «naturlig» form for økonomi. Et økonomisk system – en produksjonsmåte – er alltid formet av sine historiske, og dermed foranderlige produksjonsforhold, klasseforhold, og den formen for utøvelse av makt som ligger innebygget i disse.

Et sentralt begrep i denne biografien er nettopp begrepet om det moderne samfunnets fødsel. Gjennombruddet for en «ekte» kapitalistisk produksjonsmåte tidfester Marx i Kapitalen til overgangen fra absolutt merverdiproduksjon (absolutt utbytting ved økning av arbeidsdagens lengde eller ved å utvide arbeidsstokken), til relativ merverdiproduksjon, der økningen i arbeidsproduktiviteten skjer innenfor rammen av en (kortere) normalarbeidsdag på grunnlag av nye teknologier. Denne gjennombruddsperioden for den relative merverdiproduksjon som dominerende økonomisk «logikk» skjer rundt 1850.

Men kunnskapen om denne dreiningen i produksjonsmåtens logikk blir satt på begrep først av Marx i siste halvdel av 1850-årene og utkrystallisert «vitenskapelig» og offentlig i første bind av Kapitalen (1867). Med andre ord: Biografien om Marx i perioden 1818–1841 (bind 1) plasserer Marx i en historisk periode, det moderne samfunnets fødsel, som først er mulig å analysere som fødselsperiode» med begreper hentet fra Kapitalen (1867), altså i et tilbakeskuende blikk. Og dermed er vi ved kjernen i det å skrive biografi på en vitenskapelig reflektert og kildekritisk måte – hvordan ettertidens begreper bestemmer vår forståelse av fortiden og «skaper» den i vår bevissthet.

Michael Heinrich minner oss om at det nye samfunnet som vokser fram gjennom denne dynamikken i Europa løpet av 1800-tallet, er den mest radikale samfunnsmessige omveltning noen gang innenfor er tilsvarende historisk tidsrom. Biografien understreker hvordan vår egen samtid i overgangen mellom det 20. og 21. århundre med sine nye teknologier innenfor kommunikasjon, informasjon og produksjon mer står i forlengelsen av 1800-tallets teknisk-vitenskapelige gjennombrudd enn som et historisk brudd med dem. De nyeste former for produksjon, kommunikasjon og informasjon i dag med økende automasjon, bil, fly og internett viderefører virkningene av teknologiene på 1800-tallet med jernbane og dampbåter, kjemi, telegraf og telefon. En samfunnsborger i 1867 ville ha mye lettere for å kjenne seg igjen i det 21. århundrets «kommunikasjons- og informasjonssamfunn» enn det en samfunnsborger fra 1770 ville gjort om han/hun med sine forståelsesformer og begreper fra 1770 var blitt plassert og måtte orientert seg i et Europa av 1867. De samfunnsmessige endringene i fødselsperioden utløste i sin tur nye konflikter på alle nivåer i samtiden, i hverdagslivet, i vitenskapene, i filosofien, i forholdet til religionen, staten og samfunnets institusjoner og nye sosiale klasser og klassefraksjoner.

Marx og hans samtidige viklet seg tidlig inn i disse stridighetene og bidrog til dem på sin måte, i første omgang særlig slik de utspilles innenfor filosofien og religionen og i forhold til den prøyssiske staten – og da som religionskritikk. På det viset ble religionskritikk en opptakt til en ny form for samfunnskritikk. Og i disse stridene utvikler det seg personlige og politiske motsetningsforhold og allianser i tett tilknytning til den intellektuelle utvikling. For Marx fører dette seinere til konsentrasjonen omkring kritikken av den politiske økonomi (jfr. undertittelen på Kapitalen). Religionskritikken blir hos ham «overvunnet» rundt 1840 og frigjør etter hvert intellektuelle krefter for kritikk av den økonomiske dynamikken og dens forankring i klasseforhold som produksjons- og maktforhold. Det er derfor logisk at det første bindet av biografien slutter med Marx i 1841.

Dette første bindet i Marx-biografien går grundig og kildekritisk inn på Marx´ ungdomstid i Trier og studietida i Bonn og Berlin. Den drøfter hvilken rolle diktning hadde for den intellektuelle utviklingen hos den ungdommelige Marx og hans møte med Hegels filosofi og de såkalte unghegelianerne. Særlig interessant er Heinrichs framstilling av Marx` forhold til Kant og den kritiske drøftingen av det idéhistoriske begrepet om «den tyske idealismen» og stemplingen av Hegel som «idealist». Dette er en terminologi som først oppstår på 1850-tallet og som seinere er blitt en filosofihistorisk fordom som har hemmet ikke bare en fruktbar forståelse av Hegels filosofi, men også forståelsen av Marx` og unghegelianernes forhold til denne.

Forfatteren drøfter inngående hvilke betingelser som kan gjøre skriving av biografier til opplysende virksomhet om noe mer enn om den personen som biografien handler om – og hvordan et biografisk arbeid kan bidra til å forstå de samfunnsmessige forholdene bedre. Biografien kaster i sin tur lys over den samtiden som biografiskriving nødvendigvis vil være forankret i og leses i. Følgelig vil nye tider skape behov for nye biografier – også om Karl Marx. Biografien for perioden 1818–1841 er det første bindet i et planlagt verk over tre bind og er eksemplarisk i sin drøfting av det vi kan kalle «biografiens problem».

Forfatteren er tysk med faglig bakgrunn i sosiologi og økonomi. Biografien er oversatt til et lettlest engelsk av Alexander Locasio.

The Leader
Dongmantang Wawayu, 2019
(produksjonsselskap)

Foto:Skjermbilde fra The Leader
Av Tomine Sandal,
redaksjonsmedlem i Gnist og bokredaktør for norske bokutgivelser. Hun studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.
og
Fredrik Vaaheim,
tidligere leder i Hyperion – Norsk forbund for fantastiske fritidsinteresser og medlem av Rødt Gamle Oslo.

Historien om historiene blir ofte fortalt gjennom fortellinger om Store Fremragende Menn. The Leader (2019), en kinesisk animasjonsserie om Karl Marx, er intet unntak. Serien ble bestilt av det kinesiske kommunistpartiet. Kinesiske myndigheter, marxistiske akademikere og samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner har vært involvert i produksjonen. Resultatet er en serie som fremstår som grundig forarbeidet, samtidig som det er veldig tydelig at historien fortelles på en måte hvor Karl Marx fremstilles overdrevent sympatisk. Resultatet er rett og slett en slags Jesus-fortelling hvor Marx blir et middel i myndighetenes propaganda. Men til propaganda å være, er den i det minste ganske underholdende!

Serien starter med at den unge Karl Marx taler for sine medelever ved en avslutningsseremoni i Trier, før han skal begynne på universitetet. Her etableres han allerede som et usedvanlig talent. Og ikke nok med det – i samme episode blir han også invitert på ball av Jenny von Westhalen, en jente som er «utenfor hans liga», men som likevel er forelsket i Karl Marx. Og hvem ville ikke vært det? Den unge Karl Marx fremstilles – nesten overdrevet – som smart, pen og modig. Også når han senere anlegger det karakteristiske skjegget, er det alltid velstelt – selv når familien ikke eier nålen i veggen.

Marx taler bestandig imot urett, selv når ingen andre tør. Som redaktør i avisen Rheinische Zeitung, er han en sterk pådriver for å avsløre urettferdighet og borgerskapets forbrytelser. Han publiserer flere kritiske artikler, også skrevet av andre journalister, og er villig til å ta støyten også for det andre har skrevet. Til en litt nervøs medjournalist forsikrer han: «Jeg er et halvt hode høyere enn deg, så selv hvis himmelen faller, skal jeg bære den på mine skuldre».

Kritikken faller ikke i god jord hos makthaverne, og avisredaksjonen blir oppsøkt av borgerskapets soldater. Karl Marx stiller seg da foran de andre journalistene og er villig til å ta en kule i det som fremstår som «det godes kamp mot det onde».

Det må påpekes at det oppleves litt paradoksalt når Karl Marx’ forsvar for demokratiske rettigheter og ytringsfrihet blir fremhevet som positivt i en animasjonsserie som er bestilt av kinesiske myndigheter med et åpenbart propagandaformål. Serien er tydelig rettet mot en ung målgruppe, og den avsluttes med at Karl Marx knyttes i relasjon til Mao og kinas nåværende statsleder, Xi Jinping – som har tatt over stafettpinnen som marxismens leader. Men kanskje kan denne serien om Marx også inspirere unge kinesere til å ta et oppgjør med kinesiske myndigheters sensur og manglende ytringsfrihet? Skal man ta Marx på alvor, vil den type elitistisk styresett som Kina i dag har, være i konflikt med visjonen om et reelt klasseløst samfunn.

I The Leader er det ikke interessemotsetningen mellom arbeiderklassen og borgerskapet som er samfunnets hovedmotsetning, men snarer motsetningen mellom «De Gode» og «De Onde». Selvsagt er det en sammenheng – det er i all hovedsak kapitalistene som er de onde, og arbeiderklassen som er de gode. Men det er interessant at kapitalistene fremstilles som ensidig, overdrevet onde – på et tidspunkt blir de enkelt og greit illustrert som vampyrer. At Friedrich Engels også kommer fra en borgerlig familie, blir ikke problematisert – slik som det til en viss grad blir i Raol Pecks film Den unge Karl Marx (2017) – han er jo tross alt fullt og helt et godt menneske. Når klassekampen blir redusert til et spørsmål om moral, mister man samtidig en del av marxismens materialistiske fundament.

Kvaliteten på animasjonene er dessverre ikke så høy som man skulle ønsket, spesielt med tanke på at serien var i produksjon i tre år. Mange klipp går flere sekunder uten animasjon, og noen steder har animatørene latt vær å tegne ansiktene på bakgrunnskarakterer, som skaper en spøkelsesaktig fremtoning. Disse «bakgrunnsspøkelsene» gir noen ganger en styrke til scenen når det for eksempel er soldater som tegnes på denne måten. Men det fremhever også det faktum at The Leader først og fremst er en fortelling om det fremragende individet Karl Marx – som alltid er tegnet feilfri og flott.

Serien er smekkfull av lange dialogsekvenser hvor kompliserte marxistiske ideer blir forsøkt forklart i et rasende tempo. Disse sekvensene fungerer best når produksjonen iblant tar seg råd til en illustrerende animasjonssekvens, fremfor en lang scene hvor karakterene bare prater mens de spaserer.

Når Marx og Engels skriver Det kommunistiske manifest, får vi også en av disse godt illustrerte scenene: Utfra skriveboken til Marx kommer det en glitrende sommerfugl som skal illustrere kommunismens spøkelse, som flyr avsted og besøker arbeidere, mens en fyr i flosshatt ser skeptisk på. Den besøker kvinner som arbeider på fabrikken og på åkeren, og til slutt – ironisk nok – en intellektuell som er fengslet.

En annen skrivescene som illustreres med rik billedbruk, er når Marx jobber med Kapitalen. Sittende på lesesalen i The British Museum, blir han møtt av den lille gutten Tommy som gjør renhold på museet. Marx blir venn med Tommy, og forklarer kapitalen for han som et eventyr der antagonisten er en ond vampyrkonge som bor i en vampyrborg og nærmest suger livskraften ut av arbeiderne.  

Et av den kubanske revolusjonshelten Che Guevaras mest kjente sitater er: «En ekte revolusjonær er ledet av stor kjærlighet». I The Leader er kjærligheten essensiell for Karl Marx’ arbeid. Det legges stor vekt på kjærlighetsforholdet mellom Jenny og han, men den mer kameratslige kjærligheten mellom Marx og Engels fremheves som bortimot like viktig. De er helt i synk med hverandre, de leser hverandres tekster i kor, og animasjonen viser at de to nærmest blir til én – en klassisk bromance.

Et tema som er svært fremtredende i serien, er en sterk kollektivisme hvor individet alltid forventes å underkaste seg fellesskapet og bevegelsens beste. Det tydeligste punktet dette kommer til utrykk, er i episode fem hvor Karl og Jenny mister sin eneste sønn Henry, fordi de ikke har råd til å tilkalle en lege. Karl forbanner seg selv for å ikke ha penger nok til å en gang kjøpe en kiste til å begrave sin sønn.  Jenny svarer han ved å påpeke at de har mistet tre barn på fem år, og at hun deler hans hat mot dette samfunnet. Men hvis han står fast på sin sti og kjemper for kommunisme, kan de redde alle barnene – ikke bare sine egne. Så hvis han på dette punktet svikter sine prinsipper og svikter bevegelsen for å få en fast lønn, vil barna ha død for ingenting. Det er en fryktelig sterk scene, men som også føles som et av de øyeblikkene hvor det kineiske kommunistparitet har lånt stemmen til karakterene.

Alle episodene avsluttes med den samme avslutningslåten, som selvfølgelig er en poplåt med rap-innslag og allsangrefreng. Låten har et oppbyggelig budskap, knyttet til at vi alle kan bli bedre mennesker dersom vi blir litt mer som Karl Marx: «No one can quell the fire in my heart – this is very Marx». For de kinesiske myndighetene som har bestilt animasjonsserien, er nok sangtekstens budskap at man bør å være lojal mot regimet og Xi Jinping, nåtidens leader. Men kanskje kan det å være mer som Marx også bety å stå opp for ytringsfrihet og demokrati, og å innta en kritisk holdning mot samfunnet man lever i. Forhåpentligvis kan revitaliseringen av Marx i Kina komme til å få utilsiktede konsekvenser. Å innta en kritisk holdning til klassestrukturer i samfunnet er jo tross alt very Marx.

Lønnsslaver er en viktig historie fra skandinavisk arbeidsliv, som er langt fra så rosenrødt som vi gjerne tenker at det er. Gjennom å skildre egne erfaringer, kommer Daria Bogdanska med vitnesbyrd direkte fra den nye løsarbeidende generasjonen. Hovedpersonen Daria er en nyinnflyttet polsk innvandrer, som har flyttet til Malmö for å gå på tegneserieskole. Hun starter fra scratch og hun må lære å kjenne både svensk språk og kultur på relativt kort tid. Den største utfordringen er likevel penger. Hun får ikke studiestøtte og må jakte på jobber.

Som desperat jobbsøker er det lett å bli utnyttet. Daria får seg etter hvert en jobb i en restaurant, men problemene kryper snart til overflaten. Manglende opplæring, lange arbeidsdager og lav lønn er bare noen stikk- ord. Hun får heller ikke kontrakt, og når hun prøver å ta opp problemene med arbeidsgiver kommer han med den ene unnskyldningen etter den andre.

Daria blir også fanget i det svenske byråkratiet: uten kontrakt kan hun ikke få person- nummer, og uten personnummer kan hun ikke få kontrakt. Uten arbeidskontrakt risikerer hun også å miste oppholdstillatelsen. Selv om Daria av økonomiske grunner er redd for å miste jobben, så er hun nødt til å gjøre noe. Hun prøver å alliere seg med noen av kollegaene, men mange av de hun jobber med er i en enda verre forhandlingsposisjon enn hun selv er. Blant de som jobber på kjøkkenet er det flere som har en enda større avhengighet til sjefen enten fordi de leier leilighet av ham, eller fordi han har hjulpet dem med å komme til Sverige. Selv om Daria også er innvandrer, er hun fortsatt i en posisjon der hun har en større mulighet til å ta kampen enn sine kollegaer.

Til tross for allmenngjøringen av tarifflønn i serveringsbransjen, er det fortsatt mange som får altfor lite utbetalt lønn, og mange blir på papiret ansatt som «ekstrahjelp» selv om de egentlig jobber fast.

I sommer gikk jeg sammen med mange andre unge LO-aktivister sommerpatrulje for å sjekke unge arbeidstakeres arbeidsforhold. Selv om de aller fleste har det helt greit på jobb, finner man fortsatt mange brudd på arbeidsmiljøloven, som at i underkant av ti prosent av de man har snakket med har ikke arbeidskontrakt.

I Lønnsslaver blir den syndikalistiske fagforeningen LS etterhvert en støttespiller for Daria, men det er likevel tydelig at hun selv må ta den tyngste delen av kampen mot sjefen alene. Det kan virke som at den skandinaviske fagbevegelsen har litt å jobbe med når det gjelder å følge opp og hjelpe medlemmer som har havnet i den svært kompliserte situasjonen som innvandrer og kontraktsløs. Dette er noen av utfordringene Lønnsslaver peker mot, og som det kan være nyttig at både partier på venstresiden og fagbevegelsen jobber mer med å finne gode strategier for å løse.

Lønnsslaver er ikke bare en bok om arbeidsliv, en annen viktig tematikk er for eksempel kjønn og kjærlighet. Kjærlighetshistorien er både morsom og sår, og fremfor alt kanskje gjenkjennelig, særlig for unge lesere. Vennskap er også et viktig moment i boken. Selv om Daria på mange måter opplever ensomhet, både i kampen på jobben og som nyinnflyttet, skildres det i Lønnsslaver likevel flere fine historier om vennskap og fellesskap.

Selv om Lønnsslaver tar opp mange alvorlige problemstillinger, er det fortsatt en bok som evner å være morsom, til tross for at humoren ofte er ganske tragikomisk. Et eksempel er det ironiske ved sjefene bak den veganske burger-food trucken, som unngår å betale arbeiderne sine det de skal, samtidig som de tenker på seg selv som moralske mennesker fordi de ikke spiser kjøtt. Daria Bogdanska avslører dobbeltmoralen deres. Selv om det kanskje har blitt «trendy» å være «woke», så hjelper det lite dersom man ikke også anerkjenner at arbeiderklassen utnyttes, og at dette er et grunnleggende trekk ved kapitalismen. Når Darias sjef ved bokens slutt møter opp til meklingsmøte med et antifascistisk slagord på t-skjorten og en pønker ved sin side, så hjelper det lite fordi Darias strek allerede har avslørt hykleriet.

Kvinner i kamp tar for seg kvinnesak fra 1800-tallet og frem til i dag. Boka er fargerik og kortfattet, og blir en viktig, etterlengtet og tilgjengelig fortelling om kvinnebevegelsens historie.

Mira Stokke er feministisk ansvarlig i Rød Ungdoms sentralstyre.
Foto: Cappelen Damm

Boka er den siste i en rekke feministiske utgivelser av forfatter Marta Breen og illustratør Jenny Jordahl. Samarbeidet har tidligere resultert i quiz, biografi, kortstokk og sitatsamling. Til forskjell fra biografien 60 damer du skulle ha møtt, som enkeltvis portretterer kule damer fra politikk, kultur-, og næringsliv, handler Kvinner i kamp om bevegelser som er større enn enkeltpersonene selv. Tegneserien blir forfatternes viktigste utgivelse hittil, nettopp fordi den skildrer et sterkt kvinnefellesskap og stor kampvilje til å stå opp mot urett og undertrykking. Den er relevant for kvinnebevegelsen i dag, og alle som er opptatt av kvinnekamp.

At det skulle komme en lettlest bok om kvinnekamp var ikke selvsagt. Det er i det hele tatt få bøker som tar for seg historiske kvinner, enda mindre kvinnehistorie. I historieundervisningen på skolen var damer nærmest usynlige. De var underrepresentert i fortellingen om samfunnsutviklingen, kriger, eller folkebevegelser.

Riktignok ble vi presentert for enkelte viktige kvinner, men kvinnebevegelsens egen historie var totalt fraværende. Jeg husker godt at vi hadde en egen temadag om Eidsvoll, 1814 og demokrati. Samtidig ble det så vidt nevnt at kvinner først fikk stemmerett i 1913, og vi lærte ingenting om veien dit. Kvinnekampen har vært lang og kommet i flere bølger, og den fortjener ikke å bli oversett.

Endelig får vi denne boka, en helhetlig framstilling, på kun 120 sider, om kvinnebevegelsens historie. Den tar for seg kamper som er tatt, derav også evige omkamper (les: abort), og peker fremover på kampene som gjenstår.

Kvinner i kamp åpner med fortellingen om kvinnens liv på 1800-tallet: Hun er umyndig på linje med et barn og det er faren, senere ektemannen, som bestemmer over henne. Kvinnebevegelsen har senere kjempet frem rettigheter som har gjort det mulig for henne å delta i samfunnslivet. Hun får stemmerett, rett til å bestemme over egen kropp, rett til å få en utdannelse og delta i arbeidslivet, og retten til å være sammen med den hun elsker uavhengig av kjønn.

Tegneserieformatet gjør at historien formidles på en oversiktlig og tilgjengelig måte. Selv om historien er kraftig forenklet for å tilpasse formatet, oppleves den verken fordummende eller overfladisk. Boka er en lettfattelig innføring for voksne som vil ha gode argumenter for fortsatt kvinnekamp, samtidig som den er interessant for barn og ungdom. Viktigst av alt er nettopp at den underkommuniserte historien når ut til et bredt publikum.

Samtidig som Jordahls illustrasjoner tidvis er svært humoristiske, er dette en bok som tar for seg dramatisk historie med et nødvendig alvor. Det gjør vondt å se illustrasjonen av suffragetten som blir tvangsfôret, eller den unge jenta som sitter i bekmørke og skjelver etter å ha blitt voldtatt. På den andre siden bidrar det muntlige språket til at boka ikke blir for tung. For eksempel blir forbudet mot å diskriminere homofile og lesbiske illustrert med et «faen så PK alt er blitt» fra en diskriminerende mann. Balansen mellom humor og alvor gjør at Kvinner i kamp både fungerer som underholdning og pensum.

Marta Breen og Jenny Jordahl får frem nødvendigheten av å kjempe for egne og andres rettigheter på tross av motstand. Avslutningsvis nevnes flere kamper som gjenstår: mot prostitusjon, omskjæring, voldtekt og seksuell trakassering. Samtidig er det ikke tvil om at reell likestilling er mulig. For ved å gjennomgå 150 år med feministisk historie, viser Kvinner i kamp at enorm forandring er mulig, bare man tar kampen og står sammen.

Det er snart 100 år siden Rosa Luxemburg ble myrdet i Berlin den 15. januar 1919, men hun leses og diskuteres fortsatt hyppig. Kanskje har det kommet ekstra mange bøker om henne den siste tida fordi denne minnemarkeringen nærmer seg? Kanskje kommer de fordi hun oppleves veldig aktuell særlig nå, i vår post-finanskrise-verden preget av høyrepopulisme på frammarsj, en ideologisk død nyliberalisme og en litt famlende venstreside? Eller kanskje kommer det ikke ekstra mange bøker om Luxemburg nå, kanskje har de alltid kommet på løpende bånd og jeg har bare ikke lagt merke til det før. Uansett: Av de seneste årenes bøker om Luxemburg har jeg tidligere anmeldt Nina Björks flotte Drömmen om det röda (2016) som bruker Luxemburg til å tenke med og mot samtida, i spørsmål om kapitalisme og revolusjon, men også om identitetspolitikk og kjærlighet. Jeg har også lest britiske Kate Evans Red Rosa (2015), en tegnet biografi som nesten utelukkende bruker tekst fra originale kilder til å brette ut Luxemburgs dramatiske liv og skarpe penn. Jon Nixons bok om Luxemburg av året, Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal, kan sies å være en slags blanding av disse to. Den gir en fin biografisk innføring, samtidig som den diskuterer hvordan Luxemburgs tanker passer inn i dagens politiske landskap.

Ellen Engelstad er redaktør i Manifest Tidsskrift og litteraturkritiker i Klassekampen.
Foto: Pluto Press

Nixon er filosof og professor, og har tidligere skrevet bøker om filosofer som Hans-Georg Gadamer og Hannah Arendt. Boka om Luxemburg er delt i tre deler, hvorav den første er en biografisk gjennomgang av Luxemburgs liv. Denne ligner Evans sin tegneserie, men er mer detaljert, særlig når det gjelder politiske stridigheter og grupperinger i hennes samtid, og dermed en ypperlig introduksjon til svært spennende sosialistisk historie. Den biografiske delen deler på en måte livet hennes inn i to: Som en lang skole for teoretisk og intellektuell utvikling og debatt, som går fra fødselen og fram til utbruddet av første verdenskrig. Det andre kapittelet blir da hennes fem siste leveår, som består av første verdenskrig og den mislykkede, tyske revolusjonen. I denne perioden gikk hun aktivt inn i historien som en aktør, ikke bare en intellektuell, hevder boka. Og det er jo sant, men hun hadde vitterlig også gjort det tidligere, helt fra tenårene. Jeg tror imidlertid ikke at boka er opptatt av å lage noe klart skille mellom disse, snarere å understreke hvor dramatisk verdenskrigen var for Luxemburg og den internasjonale sosialismen.

I del to undersøker Nixon noen begreper han mener er gjennomgående i Luxemburgs tenkning, og som er viktige for aktivister på venstresida i dag: politisk kamp, politisk handling og politisk formål. Under overskriften kamp skriver Nixon om Luxemburgs syn på politikk som både en forlengelse av Marx og en kritikk av marxismen. Nixon viser hvordan Luxemburg brøt med et syn på politikken som nærmest ensbetydende med økonomi, og hvordan hun manet til kritisk tenkning og å involvere folk flest i dette. Med andre ord at en revolusjonær arbeiderklasse ikke oppstår ut av ingenting, men skapes gjennom kunnskap og kritikk av rådende samfunnsformer. Luxemburg insisterte også på historien som en åpen og ikke avgjort prosess, noe som var et brudd med den mest ortodokse marxismens tro på historisk determinisme. Her finnes også en diskusjon av hennes tanker om spontanitet, revolusjon og organisering. Organisering var for Luxemburg mer en virkning av enn årsaken til en revolusjonær prosess, noe hun var i mange diskusjoner med andre sosialister om, fra Lenin til det tyske sosialdemokratiske partiet SPD.

I kapittelet om politisk handling («political agency») ønsker Nixon å vise at Luxemburgs tanker ikke er utdatert selv om det gamle industrisamfunnet har forsvunnet, i hvert fall fra vesten. Han hevder at Luxemburg ønsket å inkludere «hele det arbeidende folk», slik Gerhardsen formulerte det, i sitt revolusjonære subjekt, og at det inkluderte kvinner og folk i den tredje verden, som hun var opptatt av i sin undersøkelse av imperialismens herjinger. Det viktigste for Luxemburg var ikke hvem man er, men hvilket perspektiv man velger å innta. Politikken må ha et materialistisk grunnlag, og ta utgangspunkt i de som lider mest under kapitalismen. Utdanning, kunnskap og fakta er dermed uvurderlig for den revolusjonære. Dette glir over i en diskusjon om politikkens formål og hvordan Luxemburg tenker om organisering: Å bygge på fortiden og gå forsiktig og skrittvis fram. Her trekker forfatteren inn filosofer som Alain Badiou og Slavoj Žižek, som går i dialog med Luxemburgs tanker om spontanitet.

I bokas tredje og siste del forsøker Nixon å trekke Luxemburg enda lengre inn i samtiden, ved å bruke henne til å analysere starten på den arabiske våren på Tahrirplassen i 2011 og solidaritetsstreiker i Sør-Afrika. Det er godt sett at det er klare forbindelseslinjer mellom Luxemburg og alle de spontane opprørene på plasser rundt om i verden etter finanskrisen, fra Occupy Wall Street i USA til den arabiske våren og 15M-bevegelsen i Spania, Syntagma-bevegelsen i Hellas og Nuit debout i Frankrike. Disse bevegelsenes spontane tilblivelse og demokratiske massestruktur, hvordan de forsøkte å la folk komme sammen og finne ut av ting sammen uten å bli styrt av noen partielite, er så åpenbart knyttet til Luxemburgs tekning at Nixon ikke er den første som har dratt denne parallellen. Den diskuteres for eksempel også i den fine antologien Rosa Remix som ble utgitt av Rosa Luxemburg Stiftung i New York i 2016. Men at Nixon ikke er den første som leser vår tids bevegelser opp mot Luxemburgs tankegods er jo ikke viktig så lenge han gjør det bra. Og det synes jeg absolutt han gjør. I delen om Tahrirplassen siterer han fra dagboken til den kvinnelige aktivisten Ahdaf Soueif, og historiens sus fra Luxemburg til henne formelig bruser over sidene.

Men at Nixon ikke er den første som leser vår tids bevegelser opp mot Luxemburgs tankegods er jo ikke viktig så lenge han gjør det bra. Og det synes jeg absolutt han gjør.

Mot slutten maner Nixon oss til å bruke Luxemburg til å drømme, men ikke minst tenke, oss til et annet og bedre samfunn drevet av andre krefter enn profittjag og rovdrift på naturen. Det er mye mot og kraft å hente hos henne, og Nixon setter Luxemburg fint inn i både hennes egen samtid og vår, samt i en god dialog med andre tenkere. Det gjør Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal til en veldig fin liten bok som både fungerer som innføring til Luxemburgs tekster, og som et verk å tenke videre med. Det eneste jeg har å utsette på den er at den til tider er litt gjentakende, men i det store og det hele har Nixon lyktes med sin demokratiske fornyelse.

Den kapitalistiske produksjonsmåten, slik Marx analyserte den, er på vei ut. En egen klasse av ledere – managers – er i ferd med å overta posisjonen som herskende klasse fra kapitalistene, om de ikke allerede har gjort det. Det betyr ikke at motsetningen mellom arbeid og kapital har forsvunnet, men den formidles nå gjennom dette ledersjiktet. Klassekampen handler derfor fremfor alt om å vinne lederne for sin sak. Det mener i hvert fall de franske økonomene Gérard Duménil og Dominique Lévy, som har skrevet boka Managerial Capitalism.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Pluto Press

De er ikke de første som sier dette. James Burnham, som i mellomkrigstiden var en del av den amerikanske trotskistiske bevegelsen og som senere skulle bli en konservativ kaldkriger, lanserte en lignende påstand allerede i 1941. Men der disse tankene var en sentral komponent i Burnhams drift fra marxismen til konservatismen, er de for Duménil og Lévy fremfor alt en videreutvikling av marxistisk teori. De er med på at Marx’ analyse av kapitalismen, fremfor alt i Kapitalens første bok, var en presis analyse av den samtidige produksjonsmåten. Men det har skjedd mye siden da, og et helt sentralt utviklingstrekk, mener de, er fremveksten av en klasse av ledere.

Utgangspunktet for lederklassen, finner de i storindustriens fremvekst rundt forrige århundreskifte og i det voksende skillet mellom eiere, eller kapitalister i tradisjonell forstand, og ledere. Selv om lederne opprinnelig var eiernes forlengede arm, mener de, har de gradvis skilt lag, og mens kapitalinntekter relativt sett har blitt mindre viktig, mye på grunn av de utviklingstrekkene Marx selv beskrev, så har ledernes økonomiske posisjon styrket seg til et nivå der interessene ikke lenger nødvendigvis sammenfaller med kapitalistenes. Det betyr ikke at vi i dag lever under en «lederistisk» produksjonsmåte heller, noe tittelen heller ikke antyder. Forfatterne viser i stedet til kapitalismens barndom, da kapitalistene konkurrerte med føydalherrene om makta, og forstår dagens situasjon i et lignende perspektiv. Men de virker ganske sikre på at det er lederne som vil gå seirende ut av kampen – det har den nyliberale alliansen med kapitalistene gjort sitt for.

Nå er det ikke slik at Marx ikke var opptatt av skillet mellom dem som eier kapitalen og dem som forvalter den, noe Duménil og Lévy også understreker. Men så lenge det er viktig for dem å fremstille teorien sin som en videreutvikling av, og ikke et brudd med, marxismen, gjør de en del underlige sprang. Marx var jo aldri egentlig ute etter å kategorisere individer. Tvert imot, gjennom hele Kapitalen var han svært nøye med å understreke at han analyserte klassene gjennom deres roller i produksjonen. Om man da skal følge Marx, må man da på en eller annen måte kunne vise at disse rollene i produksjonen har endret seg så dramatisk at det ikke lenger er motsetningen mellom arbeid og kapital som står i sentrum.

Det gjør ikke forfatterne.

Det er riktig, som det hevdes i boka, at lønnsinntekter har blitt stadig viktigere blant de rikeste, mens kapitalinntektene i hvert fall relativt sett har blitt mindre viktige. Men om profitten utbetales som lønns- eller kapitalinntekter er i stor grad et teknisk spørsmål, som ikke rokker ved klassekarakteren til mottakerne av disse inntektene. Dessuten er det jo heller ikke slik at hele profitten tas ut som inntekt av kapitalistene, enten det er som lønn eller utbytte. En større eller mindre del av profitten vil i stedet bli reinvestert i utvidet produksjon, og det er denne prosessen, ikke kapitalistenes eget forbruk, som utgjør kapitalismens drivkraft, i hvert fall i følge Marx.

Det er også riktig at kapitalen i dag er langt mindre personifisert enn tidligere. Selv om det fortsatt finnes typiske eier-kapitalister – navn som Bjørn Kjos og Olav Thon renner en fort i hu – er dette unntak. Men om en kapitalist eier 100 prosent av aksjene i ett selskap, eller 5 prosent av aksjene i tjue selskap, eller for den saks skyld 5 prosent av aksjene i ett selskap av en viss størrelse, så endrer ikke det på saken. Det gjør det heller ikke om ens aktivitet først og fremst er rettet mot finansielle virkemidler. Det bare forklarer hvorfor det har oppstått et skille mellom eiere og ledere innenfor rammene av den kapitalistiske produksjonsmåten, og hvorfor dette har blitt som det har blitt.

Duménil og Lévys ideer har, hvis vi skal ta dem på alvor, betydelige konsekvenser for klassekampen. Siden arbeiderklassen nå ikke lenger står i et motsetningsforhold til herskerklassen, vil den heller ikke lenger kunne være et redskap for endring. Dette var viktig for Burnham i sin tid, og selv om utgangspunktet hans var et noe annet, så forsvinner det revolusjonære potensialet også her. Det arbeiderklassen maksimalt kan håpe på, er å få med seg lederne på en politisk og økonomisk utvikling i tråd med arbeiderklassens interesser, slik den klarte i den vestlige verden i kjølvannet av annen verdenskrig. Men i motsetning da, da politikken var et svar på en historisk unik økonomisk og politisk situasjon, så reduseres det hele til et rent politisk spørsmål. Hvem heier lederne på?

Det er kontroversielle synspunkter Duménil og Lévy kommer med. Nettopp derfor er det synd at de i stedet for å rette oppmerksomheten mot disse kontroversene, synes å samle sammen de argumentene som taler for deres på forhånd definerte ideer og mer eller mindre hoppe bukk over motstridende argumenter. Og all den tid de faktisk hevder å basere seg på Marx, så er det underlig at to så drevne økonomer ser ut til å ha forstått så lite av Kapitalen. Det er ikke slik at beskrivelsene i de 3-4 første kapitlene av første bok er ment å være en uttømmende analyse av den kapitalistiske produksjonsmåten. Tvert imot, det er få som abstraherer og forenkler like mye som Marx gjør for å få frem hovedpoenget sitt her. Dessverre er det nok litt for mange som har gitt opp å lese boka etter å ha lest gjennom dette – det er få verker som er bygget opp så lite leservennlig som Kapitalen – men Duménil og Lévy er neppe blant disse. Det bare virker sånn.

Når dette er sagt, så er det ikke slik at det ikke har skjedd ting med kapitalismen siden Marx skrev Kapitalen. Det er mange utviklingstrekk ved kapitalismen Marx ikke forutså eller hadde forutsetninger for å forutse, og Duménil og Lévy setter pekefingeren på flere av disse. Selv om Marx observerte og analyserte det fremvoksende skillet mellom eierskap til og forvaltning av kapitalen, så han neppe for seg den utviklingen vi har sett, der eierskapet fremstår så ubetydelig at noen hevder at det heller ikke har noen betydning. Men at et fenomen fremstår på en bestemt måte, betyr ikke at det er slik. Tvert imot, det å avdekke fenomeners vesen sto helt sentralt i Marx’ metode. Når Duménil og Lévy, på sin side, gjør et fenomens fremtredelsesform til dets vesen, så snur de det hele på hodet.

Ledernes betydning i det moderne samfunnet er et fenomen som bør analyseres og forstås, ikke minst for marxister. Men det er skrevet mye som på en langt bedre måte enn denne boka utvikler et marxistisk perspektiv på ledelse, som Harry Bravermans bok Labor and monopoly capital fra 1974 eller Erik Olin Wrights bøker om klasse.

Andreas Malm, som er professor i humanøkologi ved Universitetet i Lund, ble «verdensberømt» for boka Fossil capital. The rise of steam power and the roots of global warming ^{1, 2}. Nå har han igjen levert et vektig bidrag til debatten om forholdet mellom samfunn og kultur, der han ikke minst leverer en knusende kritikk av ulike postmodernistiske filosofiske retninger. Et typisk utsagn fra dette hold er at naturen ikke er annet enn «en spesielt kraftfull fiksjon», som bare er dere ute et sted om så lenge vi kollektivt tror at den eksisterer. Dette kaller Malm den «konstruktivistiske» skolen. Naturen finnes «egentlig» ikke – den er konstruert av oss. For konstruktivistene er ikke nøytroner noe mer reelle enn enhjørninger, nøytronene har bare med «mer mektige animalske og ikke-animalske allierte»³. Her finnes det altså ikke noen objektiv sannhet, bare mer eller mindre utbredte kollektive fiksjoner. En annen retning innenfor postmodernismen er «ny-materialisme» hvor naturen er et selvstendig objekt, slik at naturfenomener har blitt «aktører» som påvirker samfunnet. Bakterier blir (intensjonelle?) aktører i historien – skoleeksemplet er Svartedauen.

Anders Ekeland er samfunnsøkonom og leder av Akershus SV.
Foto: Verso Books

Malms kritiske utgangspunkt i The progress of this storm er sjølsagt det helt åpenbare faktum at naturen og dens prosesser eksisterer uavhengig av vår beskrivelse av dem og at det er menneskearten, strukturert av kapitalismens logikk, som er den eneste intensjonelle aktøren i politisk forstand. Malms kritikk er hovedsakelig rettet mot Bruno Latour, som til og med er tildelt den prestisjefylte Holberg-prisen. En undersøkelse fra 2007 viste at Latour var den mest siterte innenfor humaniora, klart foran Freud og Marx. Latours utgangspunkt er at «På godt og vondt har vi beveget oss inn i en post-naturlig verden»⁴. At Latour er en dilettant er det ingen tvil om. Han hevder for eksempel at den egyptiske faraoen Ramses II ikke kan ha dødd av tuberkulose, siden denne basillen ikke ble påvist vitenskapelig før 1882. At en moderne obduksjon fant tuberkulosebasiller i det balsamerte liket spiller derfor ingen rolle for Latour ⁵ Spørsmålet om hvordan slike åpenbart uvitenskapelig påstander ikke bare kan gi folk akademiske posisjoner, men en stor utbredelse i noen spesielle akademiske miljøer, går ikke Malm inn på.⁶. Forfatteren nøyer seg isteden med å påpeke at dette meningsløse ordgyteriet får konsekvenser for klimapolitikken: når det ikke finnes noe som er mer sant enn noe annet, når hva som virkelig er vitenskap er usikkert, så fører det til handlingslammelse.

Malms motivasjon for å bruke tid på dette pølsevevet er at «Noen teorier kan gjøre [den klimapolitiske] situasjonen klarere, mens andre kan grumse den til. Aktivisme er best tjent med teoretiske kart som kan vise de motstridende kreftene med en viss nøyaktighet, ikke som utydelige figurer og tåkete tenkning – og som vi skal se – det ikke er noen mangel på.» (s. 16). Denne anmelderen er ikke så sikker på om å skrive denne boka har vært vel anvendt tid. For som Malm selv påpeker, i klimabevegelsen har «aktivistene så langt vært uinteresserte i konstruktivisme, Latourisme, ny-materialisme, post-humanisme etc. og hele tiden vært mer inspirert av marxisme/anarkisme»⁷. Malm påpeker også at klimabevegelsen fortsatt er «svak og fragmentert», men konkluderer helt riktig med at det gjør det desto «viktigere å bli med i den og bidra på alle mulige måter» (s. 176).

Nå som Malm har levert en skarp og knusende kritikk av postmodernistisk skvalder om natur og samfunn, er det på høy tid å komme med en bok som diskuterer klimabevegelsens strategier. Men det vil bli vanskeligere å gjøre, ettersom det Malm først og fremst vil gjøre er å stanse all videre utvinning av fossil energi. Han har den «kløende følelsen av at det eneste meningsfulle man kan gjøre nå er droppe alt annet og bare fysisk stanse forbrenning av fossilt brensel, tappe ut luften ut av dekkene, blokkere rullebanene, omringe plattformene, invadere gruvene». (s. 16). Det han foreløpig ikke ser er at om en slik «keep the coal in the hole, the oil in the soil» taktikk skulle lykkes, så ville det reduserte tilbudet av fossilt brensel i første om gang bare skape en kraftig prisstigning, jf. OPECs «prissjokk» på sytti- og åttitallet. En slik prisstigning ville ramme sosialt skjevt. Det er bare ved å kombinere en stadig stigende pris på karbon med kraftige omfordelingsmekanismer, dvs. grønn skattlegging av de rike, at man kan mobilisere arbeidsfolk for økt karbonpris som vil gjøre slutt på forbrenning av karbon.

For de som er nødt til å forholde seg til postmoderne ord- og begrepsgyteri på «feltet» natur og samfunn så er denne boka viktig lesning. Men for aktivister på venstresida er det bedre og spare tid og penger til Malms neste bok.

Sluttnoter:

1. Tittelen på boka henspeiler på et sitat fra Fredric Jameson, kjent marxistisk litteraturviter, som i 1990 skrev at «we are stranded in the mega-city where glass surfaces mirror each other, where images and simulacra rule over night and day, where the free play of masks and roles goes on and on without any real, material substance. But towards this city a storm is on the move”. Stormen som nærmere seg det «kunstige», virtuelle livet i mega-byene er konsekvensene av global oppvarming.
2. For min anmeldelse i Gnist, se http://marxisme. no/hvordan-oppstod-fossilkapitalismen/ . En mer utførlig kritikk min side finnes i Agora, 1-2017.
3. “We cannot say that neutrons are more real than unicorns, only that they are stronger than unicorns. After all, neutrons simply have more and better animate and inanimate allies testifying to their exis- tence.” Graham Harman: Bruno Latour: Reassembling the political (London: Pluto Press, 2014), s. 7 (kursiv i orginalen).
4. Bruno Latour, Facing Gaia (Cambridge: Polity Press, 2017), s. 142.
5. Denne og de følgende henvisningene til Latour & Co har jeg tatt fra en mer utførlig og meget god anmeldelse av Malms bok av Ian Angus, redaktør for nettstedet «Climate and Capitalism», http://climate- andcapitalism.com/2018/02/19/the-progress-of-this- storm/
6. For en kortfattet, marxistisk analyse, se Terry Eagleton: The illusions of postmodernism (Oxford: Blackwell, 1996).
7. På midten av nittitallet var jeg involvert i kampen mot postmodernismen som hadde fått en viss innflytelse i redaksjonen i avisa Klassekampen. Når post-modernismen får innflytelse blant de politiske aktivistene må den bekjempes. Innenfor akademia har post-modernismen mange skarpe kritikere som Malm refererer til.

Dette er ei bok som bør leses av alle som er opptatt av de aller viktigste spørsmålene i verden; hvordan produsere nok og sunn mat til verdens befolkning på bærekraftige måter og samtidig bekjempe fattigdommen. Forfatteren har solid bakgrunn for å skrive om dette. Han har i mange år vært leder for The Institute for Food and Development Policy i USA, bedre kjent som Food First. Han har tidligere arbeidet i Latin-Amerika, forsket og undervist ved flere kjente universiteter, og skrevet flere bøker om tema knyttet til mat og landbruk.

Aksel Nærstad er internasjonal koordinator for More and Better Network, styremedlem i Handels- kampanjen og Attac. Jobbet i Utviklings- fondet i mer enn 20 år.
Foto: Monthly Review Press

Boka inneholder mye viktige fakta. En del av det vil være oppsiktsvekkende for de fleste lesere som ikke sjøl arbeider med slike spørsmål. Blant eksempler på dette er at bare ca. 15 prosent av all mat som produseres i verden, krysser landegrenser, og at 30–50 prosent av maten som produseres, ikke blir spist. For det store flertallet av lesere vil det antakelig også være ny informasjon at Frankrike nylig innførte forbud mot kasting av mat fra dagligvareforretninger. Boka vil forhåpentligvis for mange bli et oppslagsverk for viktig og interessant informasjon om mat og landbruk. Det er hele 20 sider med kildehenvisninger. Likevel hadde det vært ønskelig med noen flere Det har betydelig større tyngde å vise til at fakta er hentet fra navngitte FN-rapporter enn fra ei bok av en radikal forsker og forfatter.

Noe av det viktigste ved boka, og som også skiller den fra de aller fleste andre bøker som handler om mat og landbruk, er at den setter konkrete fakta, utviklingstrekk og politikk inn i en større samfunnsmessig og politisk sammenheng og analyse. Som tittelen på boka klart sier, så knytter den spørsmål knyttet til mat sammen med beskrivelse og analyse av kapitalismen. Det er det dessverre få bøker som gjør!

Det er noen direkte henvisninger i boka til Karl Marx’ analyser av kapitalismen. Følgende sitat fra Kapitalen, som er tatt med i boka, er verdt å merke seg: «All framgang i kapitalistisk landbruk er en framgang i kunsten, ikke bare i ran av arbeideren, men også ran av jord; all framgang i å øke fruktbarheten av jorda for en viss tid, er framgang i retning av å ruinere den langsiktige kilden av fruktbarhet.»

Konklusjonen som forfatteren trekker ut av alle fakta og analysene som han presenterer i boka, er at for å skape et godt, reint og rettferdig matsystem, er det nødvendig å bygge et alternativ til kapitalismen. Av dette følger innholdet i de siste linjene av boka; «Det er to lærdommer i denne boka som jeg håper leserne til ta innover seg. Den ene er at det er nødven- dig å forstå kapitalismen for å forandre vårt matsystem. Den andre er at kjærlighet aleine ikke vil forandre vårt matsystem, men uten det vil vi aldri forandre verden.»

Boka har et globalt perspektiv, og kommer med mange gode eksempler og beskrivelser av forhold i mange deler av verden. Det er virkelig imponerende hva forfatteren kan om landbruket og politikk verden over! En stor del av innholdet er imidlertid om forholdene i USA der forfatteren har sitt daglige virke.

Til tross for at jeg synes boka er god og viktig, og anbefaler den varmt, så mener jeg den har noen svakheter. Den viktigste er at jeg synes forfatteren ikke skiller godt nok mellom beskrivelsene og analysene av landbruket i USA og i andre deler av verden. Jeg mener han «overfører» beskrivelser, utviklingstrekk og analyser av landbruket i USA til å gjelde for andre deler av verden der de etter min mening ikke passer.

De er bra at agroøkologi løftes fram i boka. Likevel hadde jeg ønsket at boka hadde gått grundigere inn i hva agroøkologi er og hvordan det praktiseres. Til tross for at agroøkologi har vært en betegnelse på en form for landbruk siden 1930-tallet, så er det først de siste fire-fem årene at oppmerksomheten og kunnskapen om agroøkologi har nådd bredt ut. Det har nærmest «eksplodert». FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, har avholdt symposier om agroøkologi over hele verden. Det samme har bondeorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner. Verdens største internasjonale bondeorganisasjon, la Via Campesina, som består av 182 bondeorganisasjoner i 81 land, og som representerer omtrent 200 millioner småbrukere, er en av organisasjonene som går i spissen for praktisering av og informasjon om agroøkologi.

Boka ville også blitt styrket av en mer systematisk gjennomgang og forklaring av ulike former og betegnelser på forskjellige former for landbruk, og på likheter og forskjeller mel- lom økologisk, agroøkologisk, regenerativt og bærekraftig landbruk, og kunne godt tatt med permakultur.

La ikke mine kritiske merknader til enkelte sider ved boka, og mine ønsker om mer informasjon på enkelte temaer, få deg til å «slå bort» tanken om å kjøpe og lese boka! Kjøp den og les den! Det er jeg ganske sikker på at du ikke vil angre på.

Det har blitt skrevet en rekke beretninger om Labours historie, men som kjent er det seier- herrene som oftest skriver historien. Denne gangen er det partiets venstreside som slipper til, og historiefortelleren er Simon Hannah, forfatter og politisk aktivist, med bakgrunn fra fagbevegelsen og medlem av Labour. Det har blitt en velskrevet og svært innholdsrik bok, med relevans ikke bare for partiets nye med- lemmer som Hannah begrunner bokprosjektet med, men også for andre som prøver å forstå sosialdemokratiet og venstresidas fortid – og forhåpentligvis framtid – i Vest-Europa.

Helle Linné Eriksen er lektor ved Lillestrøm vgs. og medlem av SV
Foto: Pluto Press

Hannah beskriver Labours to forskjellige hovedretninger. På den ene sida, ønsket om å utfordre maktforholdene i samfunnet, og på den andre, forsøket på å integrere arbeiderbevegelsens interesser i det bestående. Dette kunne blitt pinlig overtydelig – Corbyn utfordrer makta, Blair gjorde det ikke. Men om man løfter blikket fra partiprogrammer og landsmøtevedtak og ser på politikken som handling og ikke ord, blir det med en gang en mye mer spennende beretning.

Bokas tittel spiller på et sitat av Tony Benn:

«Labour har aldri vært et sosialistisk parti, men et parti med sosialister i seg». Dette er et godt utgangspunkt for å forstå partiet. På samme måte som i Norge begynte Labour som arbeiderbevegelsens valgallianse rundt 1900, men deretter er forskjellene større. Partiet rommet Keir Hardies Independent Labour Party, militante marxister og den mer reformistiske Fabianbevegelsen. Det var også i perioder skepsis i de deler av fagbevegelsen som mente at arbeidernes kamp burde føres gjennom fagbevegelsen, og ikke i parlamentet. Sårbare allianser førte til et forsiktig parti, for eksempel tok det tolv år før partiet støttet stemmerett for alle, og en pasifistisk grunnholdning gjorde at man fordømte Påskeopprøret i Irland i 1916. Etter at kommunistene forlot partiet etter revolusjonen i Russland, skiftet det politiske tyngdepunktet i det som ble et formelt parti året etter, på tross av at man vedtok den etter hvert så omstridte Paragraf IV som tydelig erklærte at målet var arbeiderklassens eierskap av produksjonsmidlene. Dette ble stående til Blair fjernet paragrafen i 1995, men har sjelden kommet til uttrykk når Labour har vært i posisjon: radikale programmer overlever ikke nærkontakt med regjeringsmakt. De første Labour-regjeringene i mellomkrigstida var så opptatt av å framstå som ansvarlige og styringsdyktige at de i økonomiske krisetider kuttet i velferdsordninger, og satte inn soldater mot streikende havne- arbeidere. Det var også full oppslutning om det britiske imperiet, jfr. den første koloniministerens utsagn «I am here to make sure there is no mucking about with the British Empire» (s. 31). Med unntak av India, var dette også posisjonen til langt ut på 1950-tallet.

ADMINISTRASJON AV KAPITALISMEN

Deler av Hannahs analyse er gjenkjennelig, men tidvis slår han til med nylesing av etablerte historiske sannheter. Da Attlee-regjeringa i 1945 nasjonaliserte deler av industrien og bygde ut velferdsstaten har det blitt sett på som et tegn på Labours styrke og radikale grunnverdier. Hannah hevder at dette kun var mulig fordi det ga mening også for det konservative partiet i en oppbyggingstid, og at det derfor var utbredt enighet i etterkrigstida om dette. Nasjonaliseringen det var strid om, særlig stålindustrien, ble reversert så snart de konservative hadde muligheten. I mellomtida lot de Labour administrere kapitalismen, for selv i de nasjonaliserte fabrikkene ble ingenting endret – verken lønn, streikevilkår eller arbeiderrepresentasjon sto på dagsorden.

En annen spenstig diskusjon er Hannahs drøfting av det beryktede valgnederlaget i 1983. Han legger ikke ansvaret entydig på partiets radikale venstreside og deres mye omtalte selvmordsbrev av et program, men på en illojal høyrefløy som sutret til pressen over partiets vedtatte politikk, Thatchers popularitet etter Falklandskrigen som Labour ikke klarte å møte med et tydelig alternativ, og en høyre-sosialdemokratisk utbryterfløy som splittet stemmene. Men mest av alt beskriver Hannah en hundre år lang runddans, med Labour som går til høyre i posisjon, til venstre i opposisjon, og hvor høyrefløyen systematisk knebler opposisjonen ved nedlegging av aviser og lokallag, manipulerer med ministertaburetter og tomme verv, driver en heksejakt McCarthy verdig og mistenkeliggjør såkalt minoritetskamp, det være seg fra kvinner (som i Labour helt riktig kan omtales som en minoritet), skeive eller svarte.

ANNERLEDES ENN DET NORSKE PARTILANDSKAPET

Ettersom boka er skrevet av en brite, for briter, om Storbritannia, så er det noen elementer som kunne vært tydeligere for en norsk leser. Det viktigste er betydningen av den britiske valgordningen. Som kjent holder de seg med flertallsvalg i enpersonskretser, noe som betyr at det er nesten umulig å få representasjon dersom man ikke tilhører de store partiene. Et godt eksempel på dette er UKIP, som i 2015 med 12,6 % av stemmene ble avspist med én plass i parlamentet. Dette gjør at der hvor vi i Norge de siste tiårene ville sett splittelse etter splittelse, tørker Labours venstrefløy tårene og knytter nevene og fortsetter sin relativt håpløse kamp. De få ganger grupper har meldt seg ut eller blitt ekskludert, har de raskt forsvunnet fra den politiske scenen, ettersom det er kaldt i Labour, men kaldere på utsida. Det er lett å trekke et lettelsens sukk for en norsking, her er det som kjent to partier til venstre for sosialdemokratiet å stemme på, for ikke å si å delta aktivt i.

Det andre som trenger en tydeligere forklaring, og jeg vil anta også for den unge, britiske målgruppa, er den formelle oppbyggingen av Labour og partiets organer. Dette er partiet som i mesteparten av sin historie valgte sin leder i stortingsgruppa, ikke på landsmøter, og hvor fagforeningene møtte på landsmøtet med sine «blokkstemmer» på tusenvis av fag- foreningsmedlemmer, og hvor sentralstyret (og ikke landsmøtet) ofte vedtar valgprogrammet, fordi man ikke vet når det blir parlamentsvalg neste gang. Mangelen på et ryddig og forutsigbart partidemokrati har bidratt til at ledere fra høyrefløyen gang på gang har sett bort fra landsmøtevedtak de ikke er enig i, og sluppet unna med det. De har til og med argumentert for at dette er det eneste fornuftige å gjøre, ettersom de står ansvarlige kun ovenfor sine velgere, ikke partiet.

FORSIKTIG OPTIMISME?

Det er mer krevende å skrive en historiebok om historie som leserne husker, og Hannah går raskere gjennom de siste tiårene med Tony Blair, Gordon Brown og Ed Miliband, for å lande i Corbyns Labour. Historien om New Labours høyredreining av partiet blir jo også mindre interessant når beretningen har vist at denne dreiningen fant sted flere tiår før, og at New Labour i større grad handlet om profesjonelle mediespinnere og hvilke velgere man klarte å appellere til, enn de faktiske standpunktene. I et forsøk på å slippe unna fagforeningene har Blair-tilhengerne gradvis omstrukturert deler av partiet, noe som utilsiktet bidro til Corbyns to valgseiere. Hannah vektlegger bevegelsenes tidsalder og en internasjonal ung optimisme når han forklarer Corbyns framgang, blant annet ved å løfte blikket og se utenfor Storbritannia. Når mobiliseringen for Corbyn kunne trekke inn ungdom, antikrigsbevegelse, skeive, antirasister og desillusjonerte tidligere medlemmer, så var det fordi Corbyn selv hadde kombinert sin parlamentariske karriere med utenomparlamentarisk arbeid. En radikal bevegelse trenger flere føtter å stå på, samfunnsendringer trenger noe mer enn et stortingsflertall for å kunne gjennomføres i møte med sterke høyrekrefter. Det er en lærdom som ikke er begrenset til Storbritannia.

Simon Hannah holder optimistisk døra på gløtt for tanken om at Labour under Corbyn en gang i framtida kan ta mål av seg til å gjøre noe annet enn å forvalte kapitalismen. Vi håper han har rett, men forfatteren burde ha drøftet dette fyldigere med tanke på sosialdemokratiets krise både i Norge og andre europeiske land.

Dette er en dypt filosofisk bok, som til tross for at den handler om svært konkrete, økonomiske realiteter, tidvis kan framstå ganske svevende. Faktisk er noe av bokas argument at kapitalismen i seg selv er et flytende, ustabilt og svevende system som ikke hviler på noe fast, men at dets kritikere likevel vil gjøre lurt i å forsøke å forstå det produktive i kapitalismens spekulative natur.

Ola Innset er forfatter og historiker med doktorgrad fra European University Institute i Firenze. Jobber for tiden med en bok om nyliberalismens historie i Norge.
Foto: Stanford University Press

KAPITALISMEN ER GRUNNLEGGENDE SPEKULATIV

Målskiva for Konings’ kritikk er ikke først og fremst kapitalismen eller nyliberalismen i seg selv, men kritikere som han mener mangler verktøyene for å forstå det de kritiserer. Dette gjør han ikke for å forsvare nyliberalismen, men for å legge grunnlaget for en bedre kritikk. Her er Konings hovedpoeng godt: Helt siden finanskrisa i 2007/2008 har en lang rekke venstreorienterte tenkere beskrevet den som et slags nyliberalismens sammenbrudd. Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck er blant de mange som har hevdet noe i nærheten av at nyliberalistisk politikk har gjort at kapitalismen nå lever på «lånt tid», og at endringer er nødt til å presse seg fram. Men det er vanskelig å si at vi har vært vitne til noe sammenbrudd, systemet fortsetter i den samme tralten og de politiske endringene lar vente på seg.

Konings hevder finanskrisa misforstås som noe som «avslørte» et misforhold mellom finansøkonomien og det som ofte kalles den produktive økonomien, altså den delen av økonomien som produserer faktiske varer og tjenester. Dette i motsetning til finansøkonomien, som kun omsetter verdipapirer, opsjoner, derivater av andre derivater og stadig mer kreative «finansielle produkter». Dette skillet mellom spekulasjon og produktiv økonomisk virksomhet er imidlertid ikke så tydelig som man kanskje skulle tro, og ifølge Konings har ulike venstreorienterte kritikere sett seg blind på denne motsetningen mellom finansøkonomien og «den virkelige økonomien». Alt fra ulike marxister til mer sentrumsorienterte keynesianere har dermed misforstått kapitalismens grunnleggende spekulative natur, og misforstår dermed også de siste tiårenes nyliberalisme og samtidens politiske utvikling.

«DOBBELTBEVEGELSER»

Konings er særlig ute etter tenkere som nevnte Streeck, som er inspirert av ungarske Karl Polanyi (1886–1964) sine arbeider. Polanyi var radikal sosialist, men uten det marxistiske rammeverket som forstår historiens gang som drevet av kamp mellom samfunnets klasser. Polanyi var isteden opptatt av markedsformens utbredelse fra og med Den industrielle revolusjon. Han mente at markedets logikk, med konkurranse og kjøp og salg, var en ekspansiv og destruktiv logikk som alltid ville forsøke å underlegge seg flere sfærer av samfunnet, og løsrive økonomien fra sosiale bånd. Dette mente imidlertid Polanyi at ville føre til en

naturlig motreaksjon, etterhvert som samfunnet motsetter seg å gjøres om til et marked. Den moderne historien kan dermed forstås som en slags «dobbeltbevegelse», hvor markeder først blir forsøkt «satt fri», for så å bli reintegrert i samfunnet gjennom ulike reguleringer og kontrollmekanismer.

Ifølge Polanyi var fascismens framvekst på 1930-tallet et uttrykk for nettopp en slik dobbeltbevegelse: Laissez-faire kapitalismen kollapset med blant annet børskrakket i 1929, og fascismen var, tross sin destruktive natur, en form for beskyttelsesmekanisme fra samfunnets side mot markedets herjinger. Etterkrigstidas klassekompromiss kan så forstås som et langt mer konstruktivt og vellykket utfall av dobbeltbevegelsen, hvor markeder ble regulert og dermed underlagt samfunnets egen logikk og behov i langt større grad enn i tida før. I vår tid har en ny generasjon «polanyianere» forstått nyliberalismen siden 1970-tallet som en ny episode av denne bevegelsen, hvor markeder er blitt forsøkt «satt fri». De destruktive konsekvensene av dette ser vi nå, og etter krisa i 2008 venter vi dermed på dobbeltbevegelsens fortsettelse: En eller annen form for politikk som sikter på igjen å underlegge markedene samfunnets kontroll. Dette gjelder ikke bare Streeck og de mange andre som eksplisitt refererer til Polanyi. Langt inn i den mer sentrumsorienterte venstresida venter man stadig på en «ny økonomisk politikk», til forveksling lik etterkrigstidas såkalte keynesianisme «embedded liberalism», som skal stabilisere finansmarkedene og bremse den sosiale ulikheten.

MISFORSTÅTT KAPITALISME

Men så langt venter vi altså forgjeves. Ifølge Konings skyldes dette at venstreorienterte tenkere har misforstått hvordan markeder fungerer, og dermed intet mindre enn hele kapitalismen. Det er ganske få filosofer som kan så mye om finansmarkeder som Konings, og blant de som kan mye om finansmarkeder er det få som har en så solid filosofisk bakgrunn som ham, (det finnes unntak her, for eksempel Donald Mackenzie, Joseph Vogl og Melinda Cooper). Dermed blir dette en unik og viktig bok, som det tidvis også er vanskelig å henge med på. Har man ikke først forstått ganske kompliserte finansøkonomiske sammenhenger, så må man også lese seg opp på moderne fransk filosofi for å forstå hva Konings forsøker å si om finans. Jeg er verken filosof eller økonom, men jeg skal forsøke å forklare kort hva Konings argument går ut på:

Ifølge Konings er utviklingen av kapitalismen tett knyttet opp mot utviklingen av moderne, sekulære samfunn, hvor endring skjer mye raskere enn tidligere, og ikke lenger forstås som forutbestemt av en guddommelig vilje. Det er her tid kommer inn i bildet, fordi kapitalistiske praksiser som utlån av penger og reinvestering av overskudd, i bunn og grunn kan forstås som en måte å håndtere slik sekulær tid på. Sekulær tid er preget av det Konings kaller radikal kontingens, altså det faktum at framtiden, for moderne mennesker, er usikker – man kan ikke vite hva som kommer til å skje. En rekke filosofer og modernitetsteoretikere har pekt på dette åpenbare som en viktig forskjell mellom moderne og tradisjonelle samfunn, ettersom innbyggerne i tradisjonelle samfunn opplevde at framtiden var nokså forutbestemt. For de aller, aller fleste var livets gang gitt på forhånd og at på til styrt av guddommelige makter. Dette forandret seg med overgangen til moderne, kapitalistiske samfunn når det, med filosofen Hartmut Rosas begrep er som om tiden akselererer og livsbetingelser som kan så mye om finansmarkeder som Konings, og blant de som kan mye om finansmarkeder er det få som har en så solid filosofisk bakgrunn som ham (…). Dermed blir dette en unik og viktig bok, som det tidvis også er vanskelig å henge med på.

forandrer seg på en helt annen måte og med en helt annen hastighet enn tidligere. Konings hevder at kapitalisme i seg selv alltid er en form for spekulasjon, samme hvor konkrete produkter man opererer med, fordi all kapitalistisk virksomhet i prinsipp innebærer satsing på en usikker framtid. Det er denne grunnleggende forståelsen av kapitalismen som gjør Konings så kritisk til skillet mellom spekulasjon og produksjon, som svært mange kritiske tenkere opererer med og bruker for å forstå nyliberalisme og finansialisering av verdensøkonomien etter 1970-tallet.

En slik forståelse av kapitalismen stiller nemlig denne utviklingen et litt annet lys: Den økonomiske politikken som er blitt ført siden 1970-tallet forstås altså nå av mange som feilet, ettersom finansmarkedene kollapset for over ti år siden og regjeringer verden rundt måtte gjennomføre storstilte redningsaksjoner som i mange tilfeller fortsatt pågår. Men hva om 2007/2008, sett med nyliberalistiske øyne, egentlig ikke var noen jordskjelvlignende krise som gjør at alt må endres, men snarere en hendelse man nok gjerne skulle ha vært foruten, men som man tross alt kan hanskes med – innenfor systemet og med akseptable kostnader? Slik forstår Konings den nyliberalistiske filosofen Friedrich Hayek (1899–1992) sin insistering på at økonomien er noe som verken kan eller bør forstås eller styres. Hayek var en reaksjonær tenker som ønsket å argumentere mot enhver form for omfordeling av makt og velstand, og hans teorier bygde videre på Adam Smiths (1723–1790) idé om markedets usynlige hånd, som gjør at egoistiske enkelthandlinger går opp i en høyere, samfunnsnyttig enhet. Som Smith var Hayek opptatt av hvordan uplanlagte og tidvis svært komplekse markedsinteraksjoner likevel generer en form for orden.

Konings ser Hayeks fokus på ordenen som oppstår gjennom markedsinteraksjoner som nyliberalismens essens, og foreslår dermed et nokså originalt syn på bakgrunnen for skiftet til nyliberalistisk økonomisk politikk på 1970-tallet. Utviklinger som liberalisering av kredittmarkeder og arbeidsmarkeder foregikk over hele verden på 1970-tallet, også i Norge. Istedenfor å forstå denne politikken som et mislykket forsøk på å skape vekst og stabilitet, ser han den som forsøk på å tilpasse samfunnsstyringen til kapitalismens spekulative logikk. Han mener det er misforstått å se stater og sentralbanker som noe som kan og bør legge bånd på spekulasjonen, snarere ser han de som institusjoner hvis oppgave under nyliberalismen er å normalisere kontingens og spekulasjon i selve samfunnsveven. Etter en krise kan man alltids «mop up after», og bruke krisesituasjonen til å innføre tiltak som ikke bryter med nyliberalismen, men tvert i mot forsterker den og

går enda hardere til angrep på omfordelende og forsøksvis samfunnsstyrende mekanismer i kriserammede samfunn.

NY MATERIALISME?

Her hopper Konings så elegant som bare en filosof kan fra finansmarkeder og over til den store litteraturen som finnes om nyliberalistisk rasjonalitet. Her er poenget at enkeltmennesker i våre samfunn i stadig større grad tvinges til å forstå seg selv som humankapital, og gjøre selv de mest hverdagslige foreteelser til en del av kapitalens logikk med kjøp og salg, inves- tering og avkastning. Mye av dette er relativt kjent stoff fra annen litteratur, så Konings store bidrag må ligge i påstanden om at andre kritikere sitter fast i ideen om at det er for- skjell på spekulasjon og produktiv økonomisk virksomhet, og at misforholdet mellom de to førte til finanskrisa. Konings poeng er altså at kapitalisme i seg selv er spekulativ, ja faktisk at hele den moderne, sekulære og sammenvevde verden er det, og at denne måten å kritisere nyliberalismen på derfor bommer på mål. Spørsmålet blir hvordan nyliberalismen da skal kritiseres, og der har dessverre Konings lite konkret å komme med. Siste kapittel er enda mer teoretisk enn de forutgående, og omhandler noe han kaller «ny materialisme» – men det forblir svært uklart hvordan dette skal kunne brukes til å kritisere og ikke minst finne alternativer til nyliberalismen. Konings kritikk av en rekke gjengse oppfatninger på venstresida av hva nyliberalisme er og hvordan det skal bekjempes er likevel såpass treffende at det er lov å håpe at den legger grunnlaget for økt forståelse av verden rundt oss. Det er ikke utenkelig at det er en nødvendighet for å kunne forandre den.

Bernie Sanders og det nye USA er uten tvil en «page turner». Gjennom et kritisk blikk på det amerikanske demokratiet og en glimrende skildring av Bernie og bevegelsen rundt han fanger Reidar Strisland leseren fra første side.

Per Emil Skjelbred sitter i sentralstyret til Rød Ungdom og studerer nordisk litteratur, språk og retorikk på UIO.
Foto: Manifest

Boka er en del av Manifest Forlag sin serie Radikale bevegelser som nå omfatter bøker om blant annet Enhedslisten i Danmark, Podemos i Spania og Jeremy Corbyn fra britiske Labour. Felles for alle bøkene er at de gir et innblikk i ulike politiske og demokratiske systemer og de venstreradikale kreftene som preger dem. Strislands bok er intet unntak.

Boka starter med en skildring av den lille industribyen Toledo i delstaten Ohio, hvor det blir dannet et bilde av de sosiale utfordringene som har preget USA, og særlig industribyene, etter finanskrisen. Arbeidsledighet og økonomiske nedgang er sentrale begreper for å forstå den thrilleren av et presidentvalg verden var vitne til i 2016. Strisland gir leseren et bilde på den fremmedgjorte mentaliteten som preget det amerikanske folket.

Denne mentaliteten er et sentralt tema videre i boka, og brukes som et slags forklaring på, eller som et springbrett for, Bernie Sanders suksess. Sanders ble alternativet til den klassiske demokraten. Han var ikke styrt av Super-PACs og donasjoner fra ideelle organisasjoner. Han ønsket å ta et oppgjør med hemmelighold, oligarkiet og big business i det amerikanske politiske systemet. Og ikke minst, han ønsket seg en venstrevending hos Demokratene. Dette er det bildet Strisland danner av den lille, store mannen som skulle ta USA med storm og bygge en bevegelse for et bedre USA. Det er denne bevegelsen boka handler om, Bernie var bare gnisten som tente en flamme i det amerikanske folket.

Strisland skriver grundig om bevegelsen rundt Sanders og drar linjene tilbake til Occupy Wall Street bevegelsen. Han løfter fram problemene som har preget venstresidebevegelser i USA, med særlig vekt på manglende organisering på nasjonalt plan. Sanderskampanjen ble det som samlet alle disse kreftene fra Our Revolution til folkene bak den Youtube-baserte nyhetskanalen The Young Turks. Måten dette redegjøres for viser hvordan organisering i høyeste grad er politisk, gjennom at bevegelsen rundt Sanders fungerte som en opponering mot status quo hos Demokratene. Historien om bevegelsen er preget av fantastiske oppturer og lamslående nedturer. Likevel klarer Strisland å gjøre den store nedturen om til et optimistisk syn på framtida. Ved ikke å ende boka med nederlaget til Sanders på landsmøtet til DNC, men heller la den fortsette med revolusjonen etter tapet, gjør at boka vekker et slags håp for et nytt USA og flere progressive kandidater.

Bernie Sanders og det nye USA er boka du skal plukke med deg fra bokhandleren neste gang du er innom. Den gir deg en livlig skildring av Bernie Sanders, bevegelsen rundt han og det politiske USA. Strisland har virkelig klart å sette fingeren på hva som rører seg i «the land of the free». Gjennom å møte alle slags politiske supportere under sin reise i USA klarer Strisland å tegne et spennende og interessant, men også forståelig, bilde av det politiske kaoset som herjer i USA. Jeg vil også gi honnør til forfatter for språket som er med på å innkapsle leseren, noe som er oppløftende å møte i sakprosa. Enten du liker Bernie Sanders eller ei, så er dette en av de politiske bøkene man børe lese i år.

Har venstresiden vært på retrett i tretti år fordi vi aldri forsto dette med frihet? Stemmer det at sosialdemokratiet byttet bort frihet mot likhet? Hvor er mennesker mest frie – i USA eller i Norge? Dette er de store spørsmålene Magnus Marsdal, leder av tankesmien Manifest, undersøker i sin nye bok Frihetens Mødre.

Anja Ariel Tørnes Brekke er tidligere generalsekretær i Rød Ungdom og studerer forfatterstudiet i Tromsø
Foto: Forlaget Oktober

Dette er viktige spørsmål å finne svar på. Hvem ønsker vel ikke å være fri? De i politikken som har eierskap til frihet vil være godt stilt for å vinne velgernes virkelighetsoppfatning. Marsdal, som har jobbet med bokprosjektet i 7 år, leverer et grundig, viktig og spennende produkt.Boka tar utgangspunkt i Marsdals oldemor Sanna og hennes søster Lina, som flytter til USA på jakt etter et bedre liv, imens Sanna blir igjen på Brasøya på Helgelandskysten. Marsdal, i foreldrepermisjon i USA, bestemmer seg for å oppsøke Linas etterkommere i USA for å finne ut hvilken slektsgren som fikk mest frihet. Familien i «the land of the free» – USA, eller den sosialdemokratiske arbeiderfamilien i Norge? Slektsforskningen gjør det enkelt å følge historien og konkretisere frihetstoppfatningen, som fort kan fremstå abstrakt i politisk debatt.

Den amerikanske friheten er bygget på ideen om at statens innblanding alltid vil være mer ufri, og at desto mer fritt markedet er, desto mer fri er innbyggerne. Tea party-aktivisten Heidi Monsun, som Marsdal møter på Northgate Mall i Seattle, mener at personlig ansvar er selve nøkkelen til frihet. Dersom det kun er din innsats – ikke statens – som er bakgrunnen for din frihet, vil du oppnå en fullkommen frihet, slik vi blir fortalt i mottoet: «Land of the free, home of the brave!»

Men grunnlovens vern av ytringsfriheten – The First Amendment – beskytter individet mot myndighetenes inngrep, ikke bedriftslederens. Resultatet blir arbeidere som blir i jobber med seksuell trakassering eller politisk sensur, fordi det å si sin ærlige mening kan komme til å koste dem jobben, og i mange tilfeller også helseforsikring som kommer med den.

Her blir forskjellen på den amerikanske og den norske frihet tydelig. I USA har man friheten til å dominere. Trump kan si «you’re fired!» uten saklig grunnlag, mens vi i Norge har et vern mot slik oppsigelse. Vi har frihet fra dominans. Den norske friheten er til for folk flest – den amerikanske friheten er til for de øvre samfunnslag. Den norske friheten er egalitær, mens den amerikanske er hierarkisk. Der amerikanerne ser på statlige inngrep som et hinder for frihet, argumenterer Marsdal for at vi i Norge, gjennom skattepenger, har finansiert institusjoner og kjempet frem rettigheter som sikrer oss frihet. Dette gir oss valgalternativer, og frihet uten valgalternativer er en mager frihet. Marsdal skriver at «De økonomiske omstendighetene Adam Smith døpte «markedets usynlige hånd», kalte pionerene i amerikansk fagbevegelse nødens og avhengighetens sverd. «Nødens sverd avtvinger vårt samtykke», skrev arbeideren Thomas Skidmore i New York i 1829.»

Fortellingen i Frihetens Mødre blir ytterligere aktualisert når Marsdal trekker inn Ileana Ducu, vaskehjelpen fra Romania. Tilsynelatende er alt på det rene hos vaskefirmaet Marsdal og familien ansetter Ducu fra, men det viser seg fort å ikke stemme. Hun lever under det samme ufrie skrekkregime som mange arbeidere i USA.

Utviklingen i norsk arbeidsliv viser at Norges frihet ikke vokser lineært. De underordnedes avhengighet, pluss maktens vilkårlighet, skapte til sammen grunnlaget for den ufrihetens mentalitet vi kalte husmannsånd. EØS, bemanningsbransjen og 0-timerskontrakter uten lønn mellom oppdrag, tvinger frem den samme mentaliteten. Det vokser frem et løsarbeidersamfunn i Norge der arbeidere ikke kan fagorganisere seg eller si sin mening uten å frykte for jobben de er avhengig av.

I et intervju med Aftenposten sier Marsdal at: «Det er mye viktigere for meg å skrive en bok som kan bety noe mer enn å være med i en relativt forutsigbar debatt hver uke». Det klarer Marsdal med Frihetens Mødre. Han er på banen som premissleverandør for venstresiden – neste oppgave er å finne ut hva som må gjøres for å beholde og utvide den friheten som gjør oss selvstendige og rakryggede.

Tollef Hovig har gjort et imponerende forsøk på å sammenfatte menneskenes historie fram til vår tid. Noen av prediksjonene hans av vår videre tid er også interessante. Likevel halter tobindsverket både i dybde, struktur og mangelfulle analyser.

Ivar Espås Vanegn er historielektor og medlem i Rødts internasjonale utvalg
Foto: Kolofon

EN EUROPEISK GLOBALHISTORIE?

Første bind i tobindsverket tar for seg menneskenes historie fra de første avanserte menneskeapene, til vår tids industrikapitalisme. Mye av dette er interessant og spennende lesning. Hans utgreiing av de tidlige perioder i menneskets historie, fra perioden med storviltjakt, til jordbrukets og de første sivilisasjonenes tilblivelse, er både spekket med detaljer og gode overblikk. Detaljkunnskapene sitter løst, og sjøl synes jeg å ha lært mye både om økonomiske og religiøse forhold av disse delene.

Boka virker på mange vis som et nytt tilskudd i tradisjonen globalhistorie, altså historieskriving som forsøker å se forbi den tradisjonelle nasjonshistoria, men heller fokusere på verdenshistoria over landegrensene. Dette skulle både motvirke nasjonalistisk fordreining av historiefaget, samt åpne viktige perspektiver for viktige transnasjonale prosesser innen økonomi og tenkning, og ikke minst: bøte på mange års svært Europa-sentrert historieskriving. Her kommer den første unnlatelsessynden i Hovigs verk. Når man påberoper seg å skrive en framstilling av menneskets historie som «Den store sammenhengen», og knapt beveger seg utafor den vesterlandske kulturkrets, sier det seg sjøl at man mister noe. Joda, hans dekning av de tidlige oldtidssivilisasjonene i Mesopotamia og Den fruktbare halvmåne er gode og utførlige, men derifra beveger han seg knapt utafor Europa. Enorme sivilisasjoner som den kinesiske og indiske er så vidt nevnt. Resten av verden utafor Europa nevnes mer eller mindre bare når de kommer i kontakt med europeerne. Det er en ærlig sak å ville skrive et verk om den vestlige kulturkrets’ historie, men da bør man være mer ærlig om at det er dette man prøver på.

SKRÅSIKKERHET OG MANGLENDE REFERANSER

Noe typisk når personer som ikke er faghistorie skriver historie, er skråsikkerheten. Man konkluderer gjerne raskt når man trekker koblinger mellom ulike fenomen, kanskje uten at man veit at dette er omdiskutert eller én av mange ulike tolkninger mellom fagfolk. Jamt over styrer Hovig unna slikt, og passer som oftest på å understreke at ting er «uvisst» eller «omdiskutert» når han veit de er det. Likevel hender det flere ganger gjennom lesninga at jeg spør meg sjøl: Er dette virkelig sant? Med tanke på kunnskapene forfatteren åpenbart er i besittelse av, er det godt mulig det er det. Men dette ville blitt gjort mye lettere med noen enkle kildehenvisninger til de mer radikale påstandene som framsettes. Det finnes som oftest ikke, ogforuten litteraturlista til hvert kapittel, er det umulig for meg å vite hva forfatteren baserer påstandene sine på, med mindre dette spesifikt nevnes. Det er en stor svakhet for et bokverk som gaper over så mye.

RESSURSMANGEL OG ØKOLOGISKE KRISER

Noe av det mest interessante i boka er i bind 2 hvor Hovig prøver å si noe om hvor menneskeheten er på vei. Da kommer han selvsagt ikke forbi menneskenes påvirkning på miljøet og klimaet.Hovig skal ha honnør for at han ikke lar klimaspørsmålet fullstendig overdøve spørsmåla om andre kriser: energikrise, forsuring av havene, vannkrise, ressurskrise, overbefolkning m.m. Uavhengig av om man fornektermenneskeskapte klimaendringer eller ei, gjør man seg en bjørnetjeneste om man unnlater å snakke om disse.

Men også her synes jeg Hovig underkommuniserer flere av dem. Han bruker for eksempel mye tid på å snakke om de begrensa reservene og den ujamne fordelinga av ferskvann på jorda, noe vi som er opptatt av økonomi og internasjonale relasjoner bør gjøre mye mer. Derimot snakker han relativt lite om hvordan vi skal klare å produsere og fordele nok mat til kommende generasjoner, estimert til totalt 12 milliarder mennesker i 2015, når vi etter hvert ikke lenger kan benytte oss av fossile brensler eller store fosfatressurser. Bind 2 i boka heter tross alt Kapitalens svanesang. En skulle trodd at han dermed viet mye mer plass til nettopp motsetninga mellom kapitalismen og jordas bæreevne, slik for eksempel Pål Steigan og Naomi Klein, men også dette tidsskriftet har gjort ved flere anledninger de siste årene.

STRUKTUR, MÅL OG MENING

Jeg merker jeg sliter med å oppsummere disse to bøkene for folk. På den ene siden har jeg lært veldig mye, ikke minst om økonomisk og religiøs historie. Dette har jeg satt pris på, og håper at også andre kan dra nytte av dette. Hovig har gjort et enormt arbeid, og har på mange vis skrevet et unikt politisk verk med globalhistoriske veksler. Med en bedre struktur og med bedre oppfølging, kunne dette fått et bredt og kraftig nedslagsfelt.

Der kommer dog den andre siden. Jeg slet ofte med å forståhvor forfatteren ville. Noen ganger er det viet utrolig mye plass til periferi ting som ikke egentlig tjener til å underbygge de sentrale poengene i boka, og som heller ikke er særlig interessante. Strukturen er ofte svært rotete, og mye av språkføringer vitner tydelig om at dette er et enmannsverk, uten nok ressurser til redigering og etterarbeid. Mye av stoffet er dessuten veldig tungt, og gjør at jeg, som tross alt har utdanning innafor historie, noen ganger sliter med å følge med. Andre ganger er tonen lett og folkelig igjen. Dette skaper en vanskelig flyt å forholde seg til.

Alt i alt er ikke dette noe jeg anbefaler for hvem som helst. Dette verket krever mye, og man bør slik jeg ser det være temmelig belest for å få noe ut av dette. Dersom man dog først tar fatt på verket, vil man utvilsomt lære mye nytt, og vil trolig få igangsatt en rekke tankeprosesser om verdenen vi lever i, og verdenen våre barn forhåpentligvis skal arve i framtida.

Åsa Linderborg, kultursjef i Aftonbladet, og Gøran Greider som er sjefsredaktør i Dala-Demokraten har begge fått utgitt flere bøker og begge er hjemmehørende på venstresiden. De er helt klart representanter for den kultureliten høyrepopulistene har som et av sine hatobjekter. I omslaget på boka kalles Populistiska manifestet for et «forsvar for populismen som politisk strategi».Ved å kalle det et «manifest» innrømmer de flørten med det kommunistiske manifestet, og mener det passer godt fordi de – som forfatterne av det kommunistiske – benytter seg av maktanalyse og konfliktterminologi, og framhever nødvendigheten av at folk organiserer seg og står sammen. De vil spre argumentasjonen om at en annen verden er mulig, nå som da. I boka framsettes det 151 teser. Disse er ikke i henhold til noen rekkefølge eller innbyrdes rangering. Noen teser er framsatte påstander som ikke kommenteres, mens andre blir grundig drøftet. Det gjør at boka kan virke tematisk springende, og at den framstår som en samling litt uferdige debattinnlegg.

Kari Celius er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Forlaget Natur & Kultur

Gjennomgangen av tesene analyserer populisme både som politisk strategi og «fenomen i tiden». Her er det mange gode poenger, illustrert med gode eksempler. Etter min mening er dette noe av det mer forklarende og oppklarende jeg har lest på dette tema.

Her er noen utvalgte poenger:

• Høyrepopulismens framgang må forstås som en protest mot 30 år med markedsliberalisme, der avregulering, privatisering og innstrammingspolitikk har bygget ned båndene mellom folk og senket deres forventninger til framtida.
• Høyrepopulistene tør å love noe, mens etablerte partier med sine bånd til den globale markedsliberalismen sier at det ikke fins andre alternativer enn det vi har i dag, dermed ikke kan love noe i det hele tatt. Inkludert her er de svenske sosialdemokratene som har utelatt klasse og konflikt fra poltikk og agitasjon.
• Det er arbeiderklassen som er blitt den tapende part gjennom disse 30 årene. De har mistet faste trygge jobber og velferd gjennom globaliseringa, men de blir også forsøkt fratatt klassebevisstheten når klasse er forsvunnet fra den politiske agitasjonen.
• Venstresiden er på ingen måte vernet i denne boka. De får sitt for moralisme og mangelen på folkelighet, for klasseforakt. Det er viktig å forstå dette som et grunnlag for at deler av arbeiderklassen slutter opp om høyrepopulistiske partier, heller enn moralisere over det.
• Venstresiden må tørre å ta diskusjonen om hvor stor innvandring et land kan ha, og den må ta på alvor de spørsmålene som høyrepopulistene stiller. De må besvares med argumenter og alternativ politikk, ikke avfeies. De må fortelle hvem som er den virkelige eliten, de som eier og forvalter kapital.

Når jeg leser det som skrives om flyktning- og innvandringspolitikken så tenker jeg at det er forskjell på norske og «svenske tilstander»: Sverige har vært åpne for å ta imot flere flykninger og asylanter, også før 2015. Det henger sammen med at de har hatt et borgerskap som har ønsket seg innvandring. I Norge har vi hatt en mer restriktiv innvandrings- og flyktningpolitikk i utgangspunktet. Sosial dumping og arbeidsinnvandring behandles ikke i denne boka, kun innvandring/flyktningpolitikk. Det kan bety at det ikke har vært en del av den politiske debatten på samme måten som den er i Norge. En tilsvarende analyse av situasjonen i Norge ville vært annerledes.Behovet forfatterne ser for venstrepopulisme gjøres rede for i etterordet. Venstrepopulismen disse holder fram er snarere representert ved Jeremy Corbyn og Bernie Sanders enn Podemos og de søreuropeiske/søramerikanske folkelige bevegelsene.

I etterordet uttrykkes populismen som «en budbringer gjennom demokratiet». Det høres litt luftig ut, men det betyr noe slikt som at den er et slags termometer som viser tilstanden til et samfunn eller en tidsepoke. Det gjelder enten populismen framtrer som dypt usympatisk og nasjonalt innsnevret, eller som systemkritisk og utopisk.

Strålende om kapitalismens historie

Henry Heller er en usedvanlig produktiv historiker som har gitt ut rekke grunnleggende studier om den franske revolusjonen, kapitalismens framvekst og materialistiske tilnærminger til fortida. Det er betegnende for hans bredde at han også har gitt ut en samlet oversikt over den kalde krigen og den nye imperialismen etter 1945.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer presenterer han et knippe av fag- og debattbøker på andre språk enn norsk.
Foto: Jannis Andrija Schnitzer

For noen år sida kom Heller med boka The birth of capitalism (2011), som ga ei grundig innføring i den politisk-historiske diskusjonen om kapitalismens framvekst som lenge har vært ført blant radikale/marxistiske fagfolk innenfor de akademiske murene. Her har ulike retninger brynt seg mot hverandre i åpen kamp: Skyldes det slaveri og kolonialisme, Vest-Europas plass i verdenssystemet, endringer i klasseforhold i det engelske jordbruket (og bare der!) eller den industrielle revolusjonen? Og var forresten den franske revolusjonen en borgerlig revolusjonen der også arbeiderklassen var med? Det er en spennende debatt, men Hellers opprydding er kanskje mest til innvortes bruk.

Men heldigvis bruker Heller også sine store kunnskaper og pedagogiske evner til å nå en større leserkrets. Med A marxist history of capitalism trekker han denne gang lange linjene i kapitalismens historie helt fram til i dag, unngår unødvendig stammespråk og begrenser seg til 150 sider. Det kunne bli overflatisk og lettvint, men det har blitt et mesterverk.

Heller viser klart at kapitalismen verken sto med verdenshandelen fra 1500-tallet eller ble avgjort på den engelske landsbygda. Kapitalismens utvikling foregikk selvsagt over flere århundrer, med endringer i klassekamp og endrete produksjonsforhold i mange deler av verdener. Og ikke noe av dette kan forstås uten den avgjørende rollen som territorialstaten har spilt, det gjelder både i koloniseringas, monopolkapitalens og nyliberalismens epoke. Nå er det ikke ulike marxistiske tolkninger han først og fremst er opptatt av, i stedet er hensikten å gjendrive naive forestillinger om at kapitalismen er økologisk levedyktig eller er i stand til å reformere seg selv. Det hører også med til sjeldenhetene at ei historiebok avsluttes med et kapital om framtida, det er til og med optimistiske grunntoner. De bunner i historiske erfaringer om hvordan samfunnsendringer har vært kjempet fram av folkemassene, kombinert med innsikt i at dagens kapitalisme ikke kan overleve dens ødeleggelse av naturen. Det er altså ikke nok å fortsette som før med noen «klimatiltak» og noen fordelingsreformer.

Det faller naturlig å sammenlikne med Jürgen Kockas bok – Kapitalismens historie – som kom på norsk på Dreyers forlag tidligere i år. Den tyske historikeren skriver også kort og godt, og det er en del sammenfall i beskrivelsen av handels- og industrikapitalismen. Men det er når vi nærmer vår egen tid, at Kockas prosjekt faller sammen, og hvor analysen av klasser og makt tones til fordel for et ideologisk forsvar for en kapitalisme hvor staten regulerer, trøster og reformerer. Militarisering, opprustning og kriger nevnes knapt i drøftinga av kapitalismen etter 1945, og det er liten interesse for både fossil energi og maktforhold som oppretteholder utbyttinga innenfor rammen av globale maktforhold. Det er neppe tilfeldig at det er Kocka – og ikke Heller – som (foreløpig) er oversatt til norsk.

Hvem kan forandre verden?

Michael D. Yates er et av de fremste eksemplene på det som engelsk kalles «scholar-activist». Med solide røtter i den tradisjonelle gruve- og industriarbeiderklassen i USA, var han i en periode professor i samfunnsøkonomi, før han sa opp og blei en slags omreisende folkeopplyser og kursholder for fagbevegelsen. Som pensjonist har han slått seg ned i New York, der han er forlagsredaktør i Monthly Review Press. Selv står han bak titler som The great inequality og ABC of the economic crisis, og er nå ute med Can the working class change the world.

Selv om mye naturlig nok vil være kjent, og ikke alle eksempler fra USA er like relevante, skriver Yates som alltid forbilledlig klart. Derfor gir han et godt innblikk i både marxistiske grunnbegreper, endringer i klassesammensetninga, tendensen til å erstatte fagarbeidere med «løsarbeidere» og å bruke arbeidsløs «reservearmé» til å presse lønninger samt strategier for å splitte ut fra kjønn, etnisitet eller nasjonal tilhørighet. Hans globale perspektiv minner om at 3,5 milliarder mennesker tilhører arbeiderklassen, og det er deres potensielle kraften som løftes fram. Mer enn tidligere skriver Yates kapitalismens økologiske sammenbrudd inn i sin store fortelling om utbytting og plyndring, slik som er blitt et av kjennemerkene fra miljøet rundt Monthly Review. Dessuten byr han på en skisse av hvordan veien videre kan se ut, der kombinasjonen av grasrotdemokrati og økonomisk planlegging er et viktig steg. Men hans tenkning er her naturlig nok begrenset av hans tilhørighet i USA, der det ikke finnes noe politisk parti som i dag målbærer et slikt program. (Den som vil lese et fyldig utdrag fra et av kapitlene, kan gå til https://monthlyreview.org/2018/10/01/nothing-to-lose-but-their-chains/).

Det er all grunn til å glede seg til seg rett over nyttår, da kommer hans strålende klassiker – Why unions matter – i ei ny, oppdatert og utvidet utgave.

Klassekamp på landsbygda, urfolk og økososialisme

I blant kommer det bøker som fører oss inn i et terreng de færreste av oss har et nært forhold til. Hugo Blancos tekster, samlet her for første gang på engelsk, er et eksempel nettopp på dette. I en alder av 84 år har han da også de aller beste forutsetninger for å formidle den kampen som latinamerikanske landarbeidere og småbønder (campesinos) fører mot både lokale godseiere, nasjonale regjeringer og flernasjonale storselskaper. I sitt eget hjemland, Peru, har han selv vært en utrettelig aktivist sida slutten av 1950-tallet, og forteller historien om seire og nederlag gjennom streiker og væpnete jordokkupasjoner. Men det handler ikke bare om klasse, men i høy grad også om urbefolkninga i både Andes- og Amazonas-området. Dermed er også den koloniale arven, rasismen og den kulturelle undertrykkinga røde tråder gjennom hele boka, og kollektive tradisjoner og samhørighet mellom mennesker og andre deler av naturen stilles opp som alternativer til nyliberalistisk «modernisering».

Boka forteller også om skiftende posisjoner i det politiske landskapet. Som en sentral person innenfor den trotskistiske bevegelsen, som oftest vektla industriarbeiderklassen, valgte han å vie seg til bondeopprør. Med stor skepsis til parlamentarisk arbeid, satt han i flere perioder i Senatet valgt av en radikal front. I de to siste tiåra har han beveget seg bort fra ideen om et disiplinert parti som har overtaking av statsmakt som mål, og nærmer seg mer anarkistiske tanker. Men aller mest avspeiler han en økososialistisk retning, som er forankret i dagsaktuell kamp mot utpining av jord og mobilisering mot transnasjonale gruveselskaper. Slik blir boka både en slags selvbiografi og en beretning om kollektiv kamp på mange arenaer.

En nordisk modell i forvitring

«Katalys.se» er et kraftsenter som har sprunget ut fra fagbevegelsen. Deres mange rapporter om klasse og makt, alle spekket med store datamengder og fornuftige spørsmål ligger nå til grunn for Kapitalen, överheten och alla vi andra. Det er en kortfattet, lærerik og spenstig framstilling i et normalt menneskespråk, det er en bragd. Boka er ført i pennen av Göran Therborn, som internasjonalt er en slags akademisk superstjerne. Helt sida 1960-tallet har han undersøkt samfunnsendringer, klassemotsetninger og ulikhet, godt hjulpet av begreper og analysemåter med marxistisk forankring. Med sitt globale perspektiv er han som få andre i stand til å sammenlikne, sammenfatte og se sammenhenger.

Forfatteren dokumenter grundig de dramatiske vendingene i klasse- og maktstrukturene fra 1980 til i dag, og viser hvor oppskrytt «den nordiske modellen» er. F. eks. har Sverige og Norge langt flere milliardærer per innbygger enn USA eller Tyskland, og nøkterne tall viser at dette får stadig mer – og ikke mindre – å si for skoleresultater, levealder og adgang til gode helsetjenester. Therborns forrige bok på svensk betegnende nok Ojämlighet dödar.

Forfatteren går dypere enn til nyliberalismens ideologiske krigføringa, og diskuterer industrikapitalismens omdanning til et samfunn med finansspekulasjoner, privatisering av offentlig velferd, alskens konsulentselskaper og investeringsfond som kjøper opp, slakter, selger og spekulerer. Derfor vier han også stor oppmerksomhet til det nye – og mer brutale – arbeidslivet og boligmarkedet, med usikre jobber, robotisering og umyndiggjøring av stolte profesjoner gjennom new public management. Securitas har flere ansatte enn Volvo, Ericsson og Electrolux til sammen. Et sentralt poeng er også hvordan sosialdemokratiet er vevd inn i en elite der overgang til kapitalkreftenes lobbyselskaper og organisasjoner er en utbredt karrierevei. Slik forrykkes styrkeforholdet, og politisk og økonomisk makt sys sammen på en måte som før var utenkelig. Det er noe vi kjenner godt til på denne sida av Kjølen.

Mye norsk klasseforskning peker i samme retning, og kanskje er tida nå moden for ei tilsvarende presis, kortfattet og velinformert sammenfatning.

Å lese bind 1 av Kapitalen er på mange måter en ganske underholdende affære. Boka er levende skrevet, med mange eksempler. Mange førstegangslesere av Kapitalen synes det går overraskende greit, selv om det enkelte steder kan være noen vriene deler (og selv om den første delen av boka faktisk er blant de vanskeligste).

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyrerepresentant i Bergen for Rødt.
Foto: Bookmark Publications

Men som vi vet er bind 1 i virkeligheten bare en del av et mye større verk, som Marx aldri klarte å fullføre. Det var Engels som gjennom en enorm og imponerende prestasjon klarte å få gitt ut mye av det ikke-fullførte gjennom utgivelsen av bind 2 og bind 3, der det særlig i bind 3 er innsatsen til Engels som binder helheten sammen. Men nettopp fordi helheten av verket Kapitalen er mye større, vil en leser som leser videre utover i bind 1, 2 og 3, oppdage at man ikke forsto dybden og presisjonsnivået i bind 1 første gang man leste det. Nettopp på dette punktet er Joseph Choonaras bok A Reader’s Guide to Marx’s Capital en veldig verdifull støttespiller. Han legger stor vekt på å bringe inn og forklare viktige momenter som Marx behandler senere i sitt storverk, og som det faktisk er veldig nyttig og lærerikt å få litt peiling på allerede underveis i lesingen av bind 1.

Under arbeidet med denne anmeldelsen har jeg «jukset» og lest andre anmeldelser av samme bok før jeg skrev min egen. Det er faktisk veldig interessant å se hvor forskjellige synsvinkler man kan ha på en slik bok. En anmelder kritiserer Choonara for å prøve å oppsummere Kapitalen, mens det han egentlig skulle gjøre – ut fra tittelen på boka – var å fortelle oss om hvordan vi skulle lese den. Jeg er helt uenig i en slik kritikk. Det er tvert imot ved å bringe inn sin egen forståelse fra senere deler av Kapitalen at Choonara gir oss verdifulle innspill som kan gi oss bedre forståelse underveis i vår egen lesing.

Forutsetningen for at Choonaras bok skal kunne fungere slik, er selvsagt at Choonara selv har en god forståelse av det Marx skriver. Det er slett ikke alle som utgir bøker om Marx, som har det. Her er vi inne i et konfliktfylt område. Vi vet godt, for eksempel fra debatten om Marx sin teori om profittratens fallende tendens, at oppfatningene kan være sterkt sprikende om hva Marx egentlig har ment, og om Marx selv hadde en riktig forståelse av viktige sammenhenger. Derfor blir mitt eget syn på Choonaras bok selvsagt preget av hva slags forståelse jeg selv har.

Jeg er for egen del svært ofte og i all hovedsak enig med Michael Roberts, som mange kjenner fra hans blogg og som forfatter av boka The Long Depression, og stort sett (men ikke alltid) har Choonara en lignende forståelse av Marx. Stort sett er han også ganske flink til å påpeke det dersom det er flere ulike måter å forstå saken på.

På ett punkt er jeg enig med den kritiske anmelderen som jeg refererte til ovenfor: Choonara oppsummerer i boka si sentrale sider ved marxismens politiske økonomi. Etter mitt syn gjør han det meget godt. For meg er det en ekstra og viktig grunn til å anbefale boka.

Jeg trodde julen kom tidlig i år. Mike Davis med helt ny bok om klasse! Men med store forventninger kan også nedturen bli solid. Davis’ nye bok Old gods, new enigmas: Marx’s lost theory er riktignok både inspirerende og lærerik, men også veldig kaotisk.

Ståle Holgersen er forsker ved Institutet för bostads- och urbanforskning, ved Uppsala universitet. Hans seneste bok er Staden och Kapitalet – Malmö i krisernas tid, Daidalos, 2017.
Foto: Verso Books

Mike Davis er en marxist som ikke bare tenker kritisk, men som også skriver veldig bra. I innledningen til Old gods skriver Davis at han egentlig skulle skrive sin oppfølger til Planet of slum – klassikeren fra 2006 som beskriver den politiske, økonomiske og sosiale utviklingen av storbyenes fattige områder. Ifølge FN bor i dag nærmere én milliard mennesker – altså én av seks! – i forskjellige former for slum. En oppfølger på temaet klasse kunne selvsagt undersøkt hvilken rolle denne milliarden mennesker kunne hatt i klassekampen, og hvordan denne relativt fattige delen av arbeiderklassen – «uformell», men likevel integrerte i verdenskapitalismen – kan bli et revolusjonært subjekt på forskjellige steder. Og i tråd med Planet of slums begynner også Davis boken med å vise at både vekst uten nye arbeidsplasser og stadig flere som regnes som «overflødige», dvs. trekk som er dominerende både i det globale sør og globale nord. Her er han på jakt etter den «universelle klassen». Hvilken klasse kan klare seg alene, uten de(n) andre?, hvilken klasse er bæreren av fremtiden? Tredjestanden (eller «folket») under den franske revolusjonen og det eiendomsløse proletariatet utover 1800-tallet representerte begge på sin tid den universelle klassen. Hvordan kan en slik klasse se ut på en planet av slum? Og selv om vi konkluderer med at «arbeiderklassen» fremdeles er den universelle klassen – «the actual gravediggers» av den gamle orden – hvordan ser klassen ut i dag, og hvem utgjør dens kjerne? Dette høres spennende ut, men i virkeligheten blir det aldri levert noe skikkelig svar på dette sentrale spørsmålet. Det er både uventet og som skuffende, men heldigvis har boken også andre sider som det er verdt å dvele ved.

Det er ikke lett å oppsummere, men kort fortalt består boken av fire kapitler. Den første handler om arbeiderklassens utvikling fra 1838 til 1921. Dette kapitlet utgjør hoveddelen i boken, både i form og innehold er det bokens kjerne. Kapitel to, tre og fire er tidligere tekster som er lagt til av uklart grunn. Ingen er av høy kvalitet, og temamessig bryter de også noe med bokens fokus på klasse, ettersom to handler om nasjonalisme (hvilket forøvrig er Marx’ «lost theory», jmf. bokens tittel), og kapitel tre og fire mest er viet klima. Boken ville vært langt mer sammenhengende om disse kapitlene hadde vært omskrevet og innarbeidet i bokens hovedtekst, altså det første kapitelet. I det følgende vil jeg konsentrere meg om bokens hovedbudskap: hvordan ble arbeiderklassen skapt som politisk subjekt mellom 1838 og 1921, og hva kan vi eventuelt lære av det i dag?

Old gods er en analyse av Marx’ og Engels’ tanker om klasse, lest mot sosialismens historie på attenhundretallet og tidig nittenhundretall. Her undersøkes veldig mange innfallsvinkler til temaet, og undersøkelsene er organisert gjennom sju teser. Det skjer veldig mye gjennom disse tesene, og det er tidvis kaotisk, tidvis lærerikt, underholdende og inspirerende. Noen argumenter blir forklart med anekdotiske eksempel, og vi treffer noen kommunister her, noen anarkister der, vi får England eller Belgia her, Skandinavia der. Boken har tidvis karater av «som man leter, finner man».

Den første tesen heter Radikale lenker. Dette er en referanse til Marx’ Kritikk av den hegelske rettsfilosofi (1844), og tesen er at proletariatets lenker er «radikale» ettersom deres avskaffelse ikke bare skulle medføre at de selv skulle bli frigjorte samtidig som samfunnet i øvrig skulle kunne fortsette som før. Kaster proletariatet sine lenker, vil det også innebære at privat eiendomsrett avskaffes og klassesamfunnet opphører. Dette henger også sammen med synet på den «universelle klassen», men Davis går ikke videre med analysen. Han fortsetter snarere med å diskutere forskjeller mellom den yngre Marx (klasse som eksistensiell tilstand) og den eldre Marx (klasse som strukturell posisjon). Davis argumenterer også for at revolusjonære impulser ikke genereres av en progressiv utarming, men snarere av plutselige tap av tidligere vunnet seire. Det siste kan være sant, men vi får ingen djupere forklaring her.

Den andre tesen er Fabrikker og fagforeninger. Her møter vi argumenter om at fabrikksystemet er opphav til «solidariske fellesskap», og at solidaritet og klassebevissthet ikke kommer automatisk fra fabrikkene eller produksjonsforholdene, men er alltid et «prosjekt» som må skapes gjennom aktiv handling. Davis argumenterer også for at rasisme og patriarkatet alltid har vært arbeiderklassens akilleshæl.

Den tredje tesen heter Massestreik og arbeiderkontroll. Gjennom attenhundretallet kunne arbeidere som var «strategisk bra plassert», få veldig stor makt gjennom ikke-voldelige metoder. Men verken arbeiderne eller kapitalistene kjente på dette tidspunktet til grensene for denne makten, eller til hvilke radikale ytterligheter som eierne skulle gå til, når de ble konfrontert med denne makten. Davis beskriver videre generalstreiken som proletariatets atombombe(!), og leverer «funfacts» som at Engels var skeptisk til generalstreik på 1. mai, og at bolsjevikene ble kaldt «baroner» etter 1905, ettersom mange medlemmer hadde bra lønninger og gikk i fine klær!

Den fjerde tesen heter Den industrielle byen. Vi møter argumentet at sosialismen – i siste instans – er et barn av byen, selv om Davis også viser eksempel på at også landsbygda kan være rød. Vi får diskusjoner om forholdet mellom arbeidsplass og byen, og vi møter «sosialistkommunenes kortvarige gullalder» i byer som Wien, Berlin og Amsterdam etter 1919. Davis argumenterer også for at det fantes mye debatt om/hvordan man kunne administrere sosialismen på lokalt nivå også i Den andre internasjonalen, i hvilken grad man måtte alliere seg med den «urbane middelklassen», og hvorvidt et altfor stort fokus på lokale spørsmål egentlig var en avsporing på veien til sosialismen. Dette er, strengt tatt, spørsmål som er veldig relevante den dag i dag.

Marx skrev som kjent ingenting om boligspørsmålet eller byen. Det gjorde derimot Engels som anså boligspørsmålet som et mindre, sekundært onde som fulgte direkte fra den kapitalistiske produksjonsformen. I praksis, derimot, har kamper og opprør knyttet til hverdagslivet i byen ikke vært av «mindre, sekundær» karakter. Marxismens og klassekampens historie vært full av brødstreiker og husleiestreiker. Fokuset på byen og det urbane er også noe som går igjen i flere teser hos Davis – ikke helt overraskende med tanke på at han har skrevet tidligere om urbanisering og Los Angeles, og at boken egentlig skulle være en oppfølger til Planets of slums. I den første tesen ble det vektlagt at den urbane konsentrasjonen av folk og aktiviteter har vært avgjørende for utvikling av solidariteten gjennom nittenhundretallet. Davis viser også interessant hvordan masseinnvandring til byer historisk kan være en sosialistisk styrke, som de 60 000 (!) tyske arbeiderne som bodde i Paris, eller jødiske arbeidere i London og New York.

Den femte tesen heter Proletær kultur. Her diskuteres hvordan proletariatet skapte egne offentligheter, hvordan disse vokste fram gjennom organisert motkultur, og hvordan proletære offentligheter var avhengig av steder for å møtes, og for agitasjon og rekreasjon. Videre diskuteres klassekarakteren til, blant annet, fotball, cricket, sykling, trykte medier og kunnskapsproduksjon.

Den sjette tesen heter Klassekamp og hegemoni. Hovedargumentet er hentet fra Rosa Luxemburg og hennes lærdommer etter 1905: det økonomiske og politiske må ses som moment i en enhetlig revolusjonær prosess. Selv om Davis hevder klassens mulighet til å være en historisk aktør – i siste instans – kommer fra utviklingene av produktivkreftene, får vi også vite at det er mer komplekst en som så. Med Davis: «Klassekampen er formet av de objektive forholdene, men bidrar også til å omskape dem» (s. 116).

Den syvende og siste tesen heter Klassebevissthet og sosialisme. Her legger Davis seg nærme Georg Lukács. På grunn av sin stilling i produksjonen, og ved at målet er en «universell objektiv interesse», har proletariatet en overlegen kapasitet til å skaffe seg gyldig innsikt i økonomien og samfunnet. Klassebevisstheten er ikke et partiprogram, men heller syntesen man lærer seg gjennom klassekampen. For folk som kjenner disse argumentene fra før, så er det enkelt å være enig. Men for andre, så skulle mange av disse argumentene absolutt behøvd en ny språkdrakt og moderne eksempler. Men det er det dessverre smått med i denne boken.

***

Å skrive om klasse er vanskelig. Jeg tror de fleste som har forsøkt å skrive en noenlunde sofistikert analyse skulle være enig i det. Men det er fremdeles veldig viktig. Ikke minst er det viktig å skrive om dette på en oversiktlig og enkel måte. Davis nevner at Marx aldri ble ferdig med sine analyser av klasse. Det samme kan sies om Davis. Old gods går i forskjellige retninger og kjennetegnes av å være notater og ufullstendige argument. Vi får lese Old gods som Davis sier han leser Marx: det blir leserens oppgave å ta det ufullstendige arbeidet videre.

En forskjell på Marx og Davis er selvsagt at sistnevnte ikke er død. Forhåpentligvis er Old gods bare noe han måtte ta seg gjennom før han tar fatt på den egentlige oppgaven. Om Davis kommer med en ny bok om hvordan arbeiderklassen i verdens fattige byområder kan bli et nytt revolusjonært subjekt – the actual gravediggers av verdenskapitalismen – kommer jeg nok en gang til å ha store forventninger.

Veien videre, gjennom seks spørsmål

Bokens struktur og mange åpninger gjør den tidvis vanskelig å lese, men også godt egnet som utgangspunkt til politiske diskusjoner. Jeg vil derfor avslutte med seks spørsmål vi bør ta med oss videre.

1) Davis skriver at arbeiderbevegelsen både må og kan konfrontere kapitalmakten på alle områder av vårt sosiale liv, dvs. å organisere motstand både når det gjelder økonomi, politikk, sosial reproduksjon, organisering og livet i byene. Det er lett å være enig i at forskjellige aspekter er avgjørende i klassekampen. Men hvordan konfronterer vi alle aspektene? Må vi ikke gjøre prioriteringer? Og hvilke muligheter og begrensninger finnes med en så bred tilnærming?

2) Et annet aspekt jeg liker ved Davis’ klasseanalyse er evnen til holde hovedfokus på økonomien og arbeidet, uten å falle for økonomisk determinisme. En lærdom fra Old gods er at klassekampen ikke kan avgrenses til arbeidsplassen alene. En sentral hypotese er at klassekampen må føres på både arbeidsplasser og i det urbane rom, i Skandinavia finnes det mange eksempler på at dette skjer. Utfordringen blir dermed, hvordan kan disse lenkes sammen i felles klassekamp, og (hvordan) kan sosialistiske partier fungere som en link?

3) Davis mener at det som gjorde at den politiske og økonomiske klassekampen smeltet sammen til en felles bevegelse rundt forrige århundreskiftet, var det universelle kravet om åtte timers arbeidsdag. Hvilke konkrete kamper kan synkronisere forskjellige deler av klassekampen i dag?

4) Når vi i dag tenker klasse og klassekamp, er det dessverre enkelt å automatisk tenke seg tilbake til etterkrigstiden, med «arbeideren» som en hvit heteroseksuell mann som stemmer AP (eller kanskje FrP i dag), helst ved et samlebånd i en fabrikk. Selv om det fremdeles finnes personer som passer til denne beskrivelsen, er denne stereotypien et stort problem, da den så absolutt ikke speiler den brede arbeiderklassen i dag. Et interessant aspekt ved Davis’ bok er at den behandler tiden før fordismen, altså klassekampen før samlebåndet, før fagforeninger ble relativt sterke og før velferdsstaten. (Hvordan) kan en lesning av attenhundretallet hjelpe oss å se klassekampen med nye briller, bortenfor sterke stereotyper formet under midten av nittenhundretallet?

5) Når det kommer til klassebevissthet, lar Davis seg inspirere av Georg Lukács. Dette er veldig spennende med tanke på at Lukács har mange gode poenger: arbeiderklassen ser verden forskjellig fra kapitalistene, dvs. at arbeidere ser sannheter om verden som kapitalister aldri kan se. Det hadde vært veldig spennende om Davis hadde tatt analysene ett steg lengre, inn i vår tid og ikke minst til proletariatet i utkanten av verdens storbyer. Hvordan tenker vi klassebevissthet og kunnskap med Lukács, når en stadig større del av arbeiderklassen regnes som helt «overflødige», dvs. har uformelle eller halvformelle forhold til arbeidsmarkedet og til verdenskapitalismen?

6) Davis nevner tidlig i boken «tre avgjørende elementer for revolusjonær forandring»: 1) organisatorisk kapasitet, 2) strukturell makt og 3) hegemonisk politikk. Dessverre forsvinner kategoriene ikke så lenge etter at de blir introdusert. Det behøver de ikke gjøre i den politiske debatten. Med utgangspunkt i disse tre elementene: Hvilke strategier kan arbeiderklassens bruke for å vinne makt som den universelle klassen?

Hvordan ble Marx til Marx? Det er et vanlig åpningsspørsmål for bøker som Terrell Carvers Marx. Carver er professor i politisk teori og har forsket på Marx siden midten av 1970-tallet. I boka vil han ikke så mye svare på hvordan et bestemt spedbarn ble til en berømt sosialistisk tenker, men om hvordan vårt inntrykk av Marx som en slik tenker dannet seg, ble konstruert, gjennom historien. Naturligvis hadde ikke Marx samme status og rykte i sin levetid som han har i vår. Som den britiske historikeren Eric Hobsbawm påpeker, var han mot slutten av livet kjent som forfatteren av Kapitalen og av et par briljante politiske pamfletter, men det var også alt. Hvordan ble han så «Marx»?

Oscar Dybedahl er styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.
Foto: Polity/Haymarked Books

Da Marx døde i 1883, fikk Friedrich Engels i stand en omfattende republisering av ulike verker, og han ga ut tolkninger av dem der de ble plassert i et sosialistisk tankesystem. I Den andre internasjonale ble populariseringen videreført ved at Marx’ lære, av Karl Kautsky og andre, ble gjort til sosialdemokratiets offisielle credo, som skulle samle og gi handlekraft til en brokete bevegelse.

Dette understøtter Carvers i og for seg riktige poeng om at inntrykket av et helhetlig sosialistisk tankesystem, «marxismen», var en konstruksjon som ble gjennomført i etapper og stadier etter Marx’ død. Det sier seg selv at dette måtte innebære at visse finurligheter i tenkningen ble polert bort. Men hva innebærer dette videre? Et naturlig spørsmål blir hvilke av de overleverte sannhetene om «Marx’ lære» som er et forenklet produkt av denne konstruksjonen, og ikke en riktig eller fruktbar bruk av Marx. For å tegne en karikatur av debatten finnes en «akademistisk» linje som hevder at Marx slett ikke utviklet noe tankesystem, og at det meste, fra den politiske økonomien til den historiske materialismen, er konstruksjoner ved Engels, Kautsky, sovjetiske ideologer og liknende. Det finnes også en «ortodoks» linje som hevder at marxismen som et sosialistisk tankesystem ble bygget av Marx og Engels fra og med 1840-tallet, og videreutviklet av Engels etter Marx’ død. Marxismen fantes hele tiden og påstandene om noen slags konstruksjon er oppspinn.

Som hver gang en debatt karikeres på denne måten, ligger sannheten et sted i midten. Viktige uenigheter skiller Marx fra marxistiske sammenfattere som Kautsky og Lenin, men også fra Engels. Man burde passe seg for å sitere disse om hverandre, liksom for å illustrere en eller annen sannhet i en «helstøpt» marxisme. Men samtidig kan man ikke late som at Engels, Kautsky, Lenin og senere deltakere i marxistiske debatter var forfalskere, at de utviklet teorier nesten uten forbindelse til Marx. Som det ble sagt av en selvkritisk stemme i det danske Kurasje, et akademisk tidsskrift som på 1970- og 80-tallet, ville «redde» Marx fra marxismen, kunne denne øvelsen likne «mer på en avvikling enn en utvikling», der «den grundige akademiske skeptisisme stadig tømmer teorien for innhold».¹

Dessverre lener Carver seg i den siste retningen. Han prøver hele tiden å tolke Marx på en ny og relevant måte, enten ved å hoppe over marxistene eller ved å vise at de fullstendig har misforstått Marx. Han vil illustrere at Marx’ innsikter er samtidsrelevante. Men av de innsikter han utvikler i boka, finnes knapt et eneste poeng som er gjenkjennelig fra over hundre år med Marx-debatt, hvilket antyder at det hele har vært en stor misforståelse. Det han derimot framstiller av marxske innsikter, virker som trivielt stoff. Det kan være slikt som at også vanlige menneskers erfaringer fortjener oppmerksomhet i historieskrivingen, at det finnes et «sosialt spørsmål», dvs. spørsmål om fattigdom og ulikhet, at økonomiske ulikheter kan ligge til grunn for ulikheter i politisk makt, eller at staten skulle etterstrebe velstand for alle borgere, snarere enn for et dynasti eller snevert samfunnssjikt. Disse drøftingene skal for Carver illustrere at «vi alle er marxister nå», siden vi ofte tar Marx’ innsikter for gitt, og bruker dem uten å nevne ham. Å bevise dette blir ikke vanskelig når Marx’ tenkning reduseres til trivialiteter, eller til poenger som kanskje ikke er trivielle, men som er blitt mer kjente i vår tid enn de var på 1840-tallet på grunn av dynamikken i kapitalismens utbredelse, og ikke på grunn av Marx.

I gjennomgangen av synet på historien hevder Carver at hovedsaken for Marx ikke var en bestemt tese om eksempelvis hvilken rolle økonomien spilte for historisk endring. Det relevante er måten han utfordret den overleverte oppfatning om hva som teller som historie på. Dersom all historie fram til 1848 var historien om storslåtte hendelser og handlingene til samfunnets øverste elite, om kriger, religionsomvendelser eller dynastiers fall, ble dette snudd på hodet av Marx og Engels ved at de løftet vanlige menneskers levde erfaringer fram som historie. Historien ble historien om klassekamp, som for dem kunne ta spektakulære former, revolusjoner, men også hverdagslige former, som forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår. Dette åpnet historien for kvinnehistorie, arbeiderhistorie, historien om koloniserte folk, og så videre, som vi nå tar for gitt. Slik er vi allerede marxister. Men hvor uttømmende er dette for Marx’ historieteori?

Deretter blir framstillingen mer politisk og relaterer Marx’ samfunnskritikk til datidens demokratibevegelser. Her følger interessante lesinger av tekster om tysk politisk tilbakeliggenhet (Kritikk av den hegelske rettsfilosofi), frihandel og økonomisk proteksjonisme (i taler mot slutten av 1840-tallet) og om hvordan demokratiske ordninger kunne bli kuppet av protofascistiske demagoger (Napoleon Bonapartes attende brumarie). Marx’ poenger om frihandel er relevante i en tid hvor venstresiden ofte framstår mer som økonomiske nasjonalister enn som sosialister, og refleksjonene rundt Bonaparte er godt tilpasset Trump-alderen.

Carver foretar også en slags gjennomgang av Kapitalen. Interessant nok påpeker han at Marx’ skrivestil ble utviklet under 1840-tallets skarpe sensur, som gjorde satire og innfløkt argumentasjon til hovedformen for radikal samfunnskritikk. Dette merker man av Kapitalens satiriske og kunstneriske utageringer. Men poenget ledsages dessverre av et nokså overfladisk blikk på selve Kapitalen, med feilaktigheter som at Marx simpelthen «syntetiserte» de klassiske politiske økonomenes teori og tilførte noen skarpe fotnoter. Han får heller ikke med seg at Kapitalen var en banebrytende hendelse også for utviklingen av Marx’ historiesyn, slik historikere som Ellen Meiksins Wood framhever.

Boka er på mange måter et friskt pust i litteraturen om Marx. Forfatteren har tilsynelatende god kontroll på Marx-forskningen og over Marx’ skrifter, men utfordrer i det minste denne leseren med noen nokså merkverdige lesinger og påstander. Det er positivt. Likevel virker det som at Carver drives så sterkt av et ønske om å unngå «belastet» marxistisk tankegods at han ikke får fram kjernen i noen av teoriene Marx faktisk utviklet, men reduserer dem til en allerede eksisterende common sense. Slik overflødiggjøres Marx i forsøket på å aktualisere ham.

Jan Hoffs Marx worldwide, opprinnelig publisert i Tyskland under tittelen Marx Global, tar også utgangspunkt i spørsmålet om hvordan Marx ble til Marx. For ham handler det om motsetningen mellom bruken av Marx for å utvikle en legitimeringsideologi for makten i Sovjetunionen, og som en vitenskapelig kritikk av det kapitalistiske samfunnet.

Denne motsetningen lar seg illustrere av Marx-forskningens historie. Lenin ga drivkraft til samlingen av skriftene til Marx og Engels ved å dirigere penger til Marx-Engels Instituttet i 1919. Dette stagnerte imidlertid etter hans død, da instituttleder David Rjasanov ble dømt i «mensjevikrettsaken» av 1931, før han ble tatt av dage i 1938. På et møte om økonomisk politikk i 1920-årene skal Stalin ha forsøkt å skyte inn teoretiske kommentarer, men ble sablet ned av Rjasanov. «Gi deg, Koba. Du tabber deg ut. Vi vet alle at teori ikke akkurat er din sterke side.» Dermed var skjebnen hans beseglet, skulle det vise seg. Flere av de viktigste Marx-forskerne i Sovjetunionen, som Isaak Rubin, Jevgenij Pasjukanis, Jan Sten og andre, gikk liknende skjebner i møte.

Hoff drøfter ikke denne historien, som er tilstrekkelig behandlet andre steder, men tar utgangspunkt i den. Framstillingen begynner med 1960-tallet, da tenkere og aktivister i en rekke land utviklet marxismen på nye måter, for å rehabilitere den som en skarp og vitenskapelig kritikk av det kapitalistiske samfunnet. Han forankrer seg særlig i en tysk teoritradisjon, den såkalte Neue Marx-Lektüre, igangsatt av elever av Max Horkheimer og Theodor Adorno. Særlig Helmut Reichelt og Hans Georg Backhaus ledet an i å knytte kritisk teori til det Marx kalte «kritikk av den politiske økonomi», som en «kritisk teori om det kapitalistiske samfunnet».

Der Carver i sin bok nesten fullstendig forkaster marxismen, er Neue Marx-Lektüre noe mer selektiv i kritikken. De tok utgangspunkt i Frankfurterskolens kritikker av marxistisk ortodoksi, som angikk slikt som gjenspeilingsteorien (at teorier og begreper speiler en ytre virkelighet), naturdialektikken og teorien om basis/overbygning. De var derimot «ortodokse» når det gjaldt kritikken av den politiske økonomi slik den fantes i Kapitalen, som Backhaus påpekte. Særlig hevdet de at Marx utviklet framstillingen i Kapitalen på grunnlag av en metode han tilpasset fra Hegels skrifter om logikk, og at boka ikke ble skrevet som et bidrag til økonomifaget, men forsøkte å overskride økonomifagets problemer gjennom en totaliserende fagkritikk.

For alt dette var debatten i Vest-Tyskland fra og med 1960-tallet særlig viktig, og framstilles i boka på informativt vis. Heldigvis vil ikke Hoff begrense seg til dette, men tar for seg «den internasjonale mottakelsen av kritikken av den politiske økonomi i perioden fra 1960 til vår tid». Derfor kritiseres særlig den tyske debatten for sin provinsialistiske uvitenhet om internasjonale bidrag. Hoff viser at seriøs Marx-basert tenkning utviklet seg flere steder, uten oppmerksomhet verken fra tyske eller anglosaksiske miljøer.

Kjent for mange interesserte er slikt som renessansen innenfor fransk marxisme under ledelse av filosofen Louis Althusser og de Hegel-kritiske bidragene til italieneren Lucio Colletti. Men detaljene i Japans tradisjoner for Marx-debatt, som Hoff gjennomgår fra etterkrigstiden til vår tid, kjenner nesten bare spesialistene. I ulike utgaver har det i Japan blitt trykket flere millioner eksemplarer av Kapitalen. Den japanske oversettelsen av notatbøkene Marx skrev som et forarbeid til Kapitalen, kjent som Grundrisse, var en av de første fullstendige oversettelsene i verden. Han viser til amerikanske forskere som har anslått at kanskje så mange som halvparten av alle økonomiprofessorer ved japanske universiteter var marxister da de var på høyden, mot slutten av 1960-tallet. Interessen er fortsatt neppe sterkere i noe annet land.

Det er i gjennomgangen av Marx-debatten i store deler av verden, som i de gamle sosialistlandene, Spania, Frankrike, Vietnam og andre steder, men kanskje særlig Japan og Latin-Amerika, at denne boka utmerker seg. Den videreformidler og levendegjør en rekke forskningsbidrag som kanskje vil være ukjente for de fleste, i det minste for denne anmelderen.

Både som bidrag til en marxsk samfunnskritikk, og som en historisk gjennomgang av den, er det klart at Hoffs bok er langt mer avansert enn Carver. Hoff er også mer konkret i den kritiske analysen av marxismen. Der Carvers Marx kanskje bør regnes en kuriositet av en innføringsbok, må Marx worldwide stå som et nødvendig verk for alle med særlig interesse for Marx’ kritikk av den politiske økonomi. Den gir ikke bare en analyse av denne marxismevariantens historiske utfordringer, men lykkes langt på vei med å etablere en samtale mellom slike marxister i ulike verdensdeler, som tidligere bare unntaksvis har diskutert med hverandre.

Slutnoter:

1. Jens Henning Rasmussen, «Noget om dét som er og dét som bør være. Til forsvar for dialektikken og den immanent begribende fremstilling af det bestående og dets ophævelse», Kurasje 1985, no. 35–36.

Alfred McCoy (1945– ) er en amerikansk historieprofessor som har spesialisert seg på USAs krigføring i Indokina og Filippinene. Hans nye bok er en interessant gjennomgang av USAs rolle som imperialistisk makt – hvordan den oppsto, hvordan den opprettholdes, og hvordan den etter hans mening kommer til å avvikles. Visse partier kunne med fordel vært korta ned, men boka er vel verdt å lese for alle anti-imperialister.

Aslak Storaker er redaktør i tidsskriftet Sosialistisk framtid og med i Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Oneworld Publications

USA som verdens ledende imperialistiske makt

Etter Den andre verdenskrigen sto USA for halvparten av verdens industriproduksjon, og etter Sovjetunionens kollaps blei de det første imperiet som var i stand til å projisere sin makt over hele kloden. McCoy innleder gjennomgangen av USAs imperialistiske historie med veldokumenterte fortellinger om den direkte koloniale dominansen over stater som Filippinene og Cuba. Hovedregelen er likevel at USAs imperialisme i form skiller seg fra kolonimakter som Storbritannia og Frankrike – men ikke i innhold.

McCoy definerer et imperium som «en form for globalt styresett der en dominant makt utøver kontroll over andres skjebne, enten gjennom direkte territorial kontroll (kolonier) eller indirekte innflytelse (militær, økonomisk, kulturelt)» (s. 40). USA innehar i dag denne posisjonen både gjennom sine multinasjonale storselskaper, kulturproduksjonen i Hollywood og gjennom over syv hundre militærbaser spredt over hele kloden.

Interessant nok viser McCoy til at også tilhengere av USA-imperialismen er enige i å definere USA som et imperium – han viser særlig til den konservative britiske historikeren Niall Ferguson som ser på USA som «den påtrengte etterfølgeren til Storbritannias ’liberale imperium’, som brukte militærmakten sin til å opprettholde en verdensorden basert på frihandel og sivilisasjon» (s. 42). Også den amerikanske militærhistorikeren Max Boot sier at «USAs imperialisme har vært den største forkjemperen for ’det gode’ i det forrige århundret» (s. 43). USAs ledende geopolitiske tenkere ønsker å opprettholde denne dominansen gjennom det 21. århundret, men McCoy mener at de er dømt til å mislykkes.

Geopolitikk og avhengigheten av vasaller

McCoy innleder boka med å vise til de geopolitiske teoriene til Halford MacKinder (1861–1947). MacKinder mente at nøkkelen til å kontrollere verden er å dominere Eurasia – her definert som Europa, Asia og Nord-Afrika. Til det finnes det to strategier – omringende sjømakt, eller landmakt som strekker seg over kjerneområdene. Så langt i historien har det vært flere kamper om kontroll der sjømaktene har gått seirende ut: Storbritannia vs. Napoleons Frankrike, Storbritannia vs. Keiser-Tyskland, Storbritannia/USA vs. Hitler-Tyskland, og USA vs. Sovjetunionen under den kalde krigen. I dag reiser Kina seg som en ny landmakt med ambisjoner om å gjøre Eurasia til et sammenhengende handelsområde dominert av kinesisk kapital og infrastruktur, gjennom sin ’Silkevei-strategi’.

McCoy argumenterer overbevisende for at planene om å opprettholde USAs overherredømme ikke kan lykkes. Han viser til at imperialistisk dominans ikke først og fremst avhenger av imperiets egne styrker, men av underordninga til dets vasaller. Da Storbritannia dominerte verden, besto deres egen stående hær bare på rundt 100 000. For å opprettholde imperiet var de fullstendig avhengig av lokale styrker rekruttert i koloniene, i første rekke India. Så snart de lokale elitene ikke lenger så sine egne interesser best tjent med å tjene britene, kollapsa imperiet. USAs posisjon er svekka ved at deres andel av verdens bruttonasjonalprodukt er redusert fra 50 prosent i 1950 til 23 prosent i 2012, en utvikling som ikke minst skyldes Kinas framvekst. For mange tidligere vasallstater framstår nå Kina som et mulig alternativ eller motvekt til USA.

Washington har heller ikke vært i stand til å kvitte seg med fiendtlig innstilte statsledere like lett som før, illustrert ved det mislykka kuppet mot Venezuelas Hugo Chavez i 2002. Etter invasjonen av Irak i 2003 brukte USA 25 milliarder dollar på å bygge opp sine vasaller i den nye irakiske hæren, men var verken i stand til å hindre at de rømte hals over hode fra IS, eller i å forhindre Iraks tilnærming til USAs erkefiende Iran.

USAs metoder for dominans

McCoy framholder fire metoder USA har for å opprettholde sitt imperium: Overvåking, tortur, hemmelige tjenester og overlegen militærmakt. Et hovedpoeng er at mye av dette må foregå i det skjulte. Det må opprettholdes et skille mellom USAs offisielle (og ikke betydningsløse) tilslutning til internasjonale institusjoner som FN, og deres imperialistiske realpolitikk. Forfatteren gjengir en samtale mellom USAs tidligere president Dwight D. Eisenhower og finansminister George Humphrey. Humphrey var opptatt av at USA måtte støtte høyrevridde diktaturer i det skjulte, og at «Hva vi enn måtte velge å si offentlig om ideer og idealisme, så må vi mellom oss forstå å være mer praktiske og materialistiske» (s. 62).

Fordi USA offisielt respekterer FN-pakten, foregår mange regimeskiftestrategier uoffisielt, hemmelig og kriminelt – og hvem er da de naturlige samarbeidspartnerne for CIA og deres allierte? Jo, lokale kriminelle grupper som allerede opererer utenfor den offisielle sfæren. Her vises det til hvordan CIA har inngått allianser med narkotikakarteller i Vietnam, Nicaragua og Afghanistan. De brukte lokale kriminelle til å frakte våpen til sine allierte, mot å tillate at de kriminelle smugla narkotika tilbake langs samme rute. USAs hemmelige ruter for å frakte våpen til nicaraguanske Contras blei brukt til å frakte kokain tilbake til USA. Det var med på å forårsake en narkotikaepidemi blant svarte i USAs storbyer. Gjennom CIAs samarbeid med mujahedin blei våpen smugla fra Pakistan til Afghanistan, og opium langs den samme ruta fra Afghanistan til Pakistan. Det førte til at antallet opiumsavhengige pakistanere økte fra nær null i 1979 til 1,3 millioner i 1985. Under Vietnamkrigen frakta CIA-helikoptre opium fra sine allierte i provinsen inn til byene, som førte til at 34 prosent av de amerikanske soldatene i Vietnam blei «flittige opiumsbrukere» (s. 9).

Edvard Snowden avslørte i 2013 at USAs etterretning hadde over 100 000 ansatte, og at CIA har tilgang til 69 000 spesialstyrker. På grunn av internett har mulighetene for global overvåkning økt eksponentielt og kan gjennomføres med langt færre ansatte. McCoy mener at det samles inn mer informasjon av amerikansk etterretning nå enn det østtyske STASI klarte. De overvåker ikke bare fiender, men også egne borgere og allierte statsledere. Det dreier seg ikke bare om å overvåke avvikende holdninger, men også private hemmeligheter og seksuelle affærer som kan utnyttes som pressmidler. I tillegg kan de innhente opplysninger som kobles mot et stadig mer effektivt droneprogram, slik at USA i prinsippet er i stand til å likvidere ethvert individ over hele kloden.

Det militære overherredømmet og dets svakheter

USA har per i dag et nærmest totalt militært overherredømme mot enhver annen makt, med unntak for den gjensidige utslettelsestrusselen fra atomvåpen. McCoy argumenterer imidlertid for at også det er på hell overfor Kina, fordi mange av dagens militære strukturer vil bli forelda til fordel for cyberforsvar og romteknologi. Han viser her til en dialog mellom USAs tidligere president Barack Obama og den republikanske senatoren Mick Romney. Da Romney klaga over at USAs marine var mindre i 2012 enn noensinne siden 1917, svarte Obama at USA også hadde «færre hester og bajonetter» – men at det ikke var viktig, fordi det ikke var det som ville avgjøre framtidas kriger. Det er ikke gitt at USA klarer å opprettholde sin overlegenhet innen de nye forsvarsgrenene. Det kom tydelig fram da Kina viste seg i stand til å skyte ned en av sine egne satellitter i 2007.

Obama framholdes i boka som en av USAs fremste geopolitiske tenkere gjennom tidene. Obamas planer om å trekke seg militært ut av Midtøsten for å fokusere på en «dreining mot Asia», og å binde de sørøstasiatiske og europeiske statene til USA gjennom handelsavtalene TTP og TTIP, var en bevisst strategi for å motvirke Kinas framvekst. Men tilbaketrekninga fra Midtøsten blei hindra av IS’ oppstand i Irak og Talibans framgang i Afghanistan, og handelsavtalene TTP og TTIP blei skrota av Donald Trump da han vektla amerikanske arbeidsplasser høyere enn geostrategisk kontroll. I tillegg fornærma Trump statslederne i land som var avgjørende for Obamas sjømakts-baserte innringningsstrategi, som Australia og Tyskland. Dette åpner veien for kinesiske handelsavtaler og dominans. McCoy går langt i å beskrive Obamas mislykka strategi som den siste sjansen USA hadde til å bevare sitt imperium – men da riktignok som et alternativ der en valgte «å beholde imperiet heller enn å opprettholde demokratiet» (s. 208).

Tankesmia National Intelligence Council, «Washingtons fremste analyseenhet», skreiv i 2012 en rapport der de antar at «I 2030 vil ingen stater – verken USA, Kina eller noe annet land – være en hegemonisk makt» (s. 228). Derimot vil USAs militære makt sikre dem status som «den første blant likemenn» også i 2030. McCoy mener det er feil, at det er Kina som vil innta posisjonen som den sterkeste makten. Han argumenterer for at kinesisk satsing på cyberkrigføring og militære satellitter vil være i stand til å slå ut kommunikasjonssystemene til de konvensjonelle amerikanske stridsstyrkene på en måte som vil gjøre dem fullstendig impotente i en stormaktskonflikt.

McCoy viser til at Kina ifølge de fleste beregninger vil overta rollen som den største økonomiske makten innen 2030. I 2014 skapte kineserne 801 000 nye patenter mot USAs 285 000, og Kina innehadde 167 av verdens «superdatamaskiner» mot amerikanernes 165. USAs andel av 25–34-åringer med universitetsutdanning har falt fra førsteplass til 12. plass fra 1980 til 2010. Over halvparten av de som utdannes i realfag («sciences») ved amerikanske universiteter er dessuten utlendinger, som ikke nødvendigvis vil fortsette sitt akademiske virke i USA. Andelen av USAs bruttonasjonalprodukt brukt på forskning har falt fra 2 prosent i 1970 til 0,78 prosent i 2014. Befolkningsaldringa vil øke velferdskostnadenes andel av bruttonasjonalproduktet fra 4 prosent i 2010 til 18 prosent i 2050.

Samtidig trues dollarens stilling som global reservevaluta, som har vært med på å muliggjøre finansieringa av USAs imperium gjennom dyre militærbaser i utlandet. Siden USA og Saudi-Arabia inngikk en avtale om at alle oljetransaksjoner skal gjøres i dollar i 1974, har amerikanske dollar hatt status som verdensomspennende handelsvaluta. Det har tillatt USA å ta opp verdens største statsgjeld bl.a. fordi verdens sentralbanker sitter på hele 4 billioner dollar i reserver. Så lenge hele verden har vært avhengig av dollar som betalingsmiddel, har USA kunnet trykke stadig flere sedler for å finansiere utgifter de ellers ikke hadde hatt råd til. Dollarens stilling står nå under press, og muligens for fall. Siden 2015 har IMF ansett den kinesiske valutaen renminbi som en alternativ global reservevaluta.

Dystre utsikter

McCoy viser avslutningsvis til globale utviklingstrekk som kanskje er enda viktigere enn hvilken makt som er dominerende, men som også påvirker dette regnestykket. F. eks. slår beregningene til FNs klimapanel fast at i 2030 vil «halvparten av menneskeheten mangle tilstrekkelige forsyninger av vann og over en tredjedel av jordas dyrkbare mark vil være økologisk utpint, noe som vil true matforsyninga for mange av verdens fattige» (s. 234). Dette vil føre til humanitære katastrofer hvis implikasjoner er vanskelige å forutsi konsekvensene av.

Framtids scenariene i boka innebærer en oppdeling av verden der ulike stormakter utøver hegemoni over sine nærområder, samtidig som klimaendringer fører til nød og kaos i periferien. Perspektiver om kamp for internasjonalistiske og solidariske alternativer er dessverre ikke tilstede. Det er mye å lære av geopolitiske forskere som McCoy når de gir et nøkternt bilde av verden, men vi må også evne å bruke innsiktene til å legge utopiske, realistiske planer for en annen og bedre verden.

Med utgivelsen av denne boka er Aud Korbøls store sosiologiske undersøkelse fra 1974 løftet ut fra en støvete stensil-tilværelse i arkivene på Institutt for samfunnsforskning. Til tross for at boka er en fagbok, og at den både er omfangsrik og relativt dyr, tror jeg den kan få en brei leserkrets. Den kan leses med stort utbytte ikke bare av samfunnsvitere, men også av de mange som er opptatt av innvandringsspørsmål, og ikke minst av etterkommerne av de første pakistanske innvandrerne.

Anne Minken historiker og har skrevet doktoravhandlingen Tatere i Norden før 1850.
Foto: Universitetsforlaget

I en klok og morsom epilog beskriver Aud Korbøl selv hvordan hun strittet imot da den unge innvandringsforskeren Arnfinn H. Midtbøen foreslo at avhandlingen fra 1974 skulle utgis som bok.

Jeg snikleste den gamle avhandlingen. Selv med briller, høreapparat og rullator oppfattet jeg at bokas «jeg» er norsk, at hun representerer den hvite majoritetsbefolkningen, at perspektivet er paternalistisk (maternalistisk, vil jeg si), kanskje rasialisert – et av de mange nye begreper jeg ikke vet om jeg forstår. Nei. ALDRI … Ingen utgivelse takk.

Men heldigvis ombestemte hun seg. Det utslagsgivende var en e-post fra 17 år gamle Malika Hussain, som skulle skrive en skoleoppgave og ville vite mer om bestefaren sin. Han hadde vært en av Korbøls kontakter. Malika og Aud møttes og fant tonen, den unge skoleeleven kastet seg over stoffet hun fikk fra Korbøl og meldte tilbake «jublende glad, nesten elektrisk» at hun hadde fått en sekser på oppgaven. «Jeg vet ærlig talt ikke hvem som følte størst glede eller stolthet, forteller Korbøl. Kontakten med Malika viste at andre kunne ha nytte av historien – som historie. «At det nettopp er historie som kan læres. Å tolke historiske tekster. Å tenke sjøl.».

Bokas tittel, Den kritiske fase, er Korbøls betegnelse på de første åra etter innvandringen hvor alt var nytt og ukjent, og innvandreren ble stilt over for noen viktige valg. Korbøl viser hvordan den enkelte innvandrer møtte tøffe og stadig skiftende krav om tilpasning til norsk lovverk og norske forhold. I denne situasjonen ble det å søke støtte innad i egen gruppe en helt nødvendig overlevelsesstrategi. Men omkostningene ved å knytte tette bånd innad i gruppa kunne føre til en form for sosial isolasjon som ga den pakistanske innvandrergruppa et lukket preg. Korbøl viser at dette ble drevet fram av den faktiske situasjonen innvandrerne sto oppe i, og hadde mindre å gjøre med eventuelle kulturelle særkjennetegn for pakistanere eller muslimer. Isolasjon og tilbaketrekking var en forsvarsmekanisme. Hun trekker linjene til Sverre Lysgaards klassiske analyse av norsk arbeidsliv. Lysgaard viste hvordan arbeiderkollektivene i norske bedrifter fungerte som en forsvarsmekanisme mot bedriftenes harde krav om effektivitet og profitt.

Boka gir et bakteppe for dagens integrasjonsdebatt. Forbindelseslinjene til dagens situasjon blir tatt opp i et etterord av Zeshan Shakar, forfatteren av suksessromanen Tante Ulrikkes vei. Han forteller at han oppfattet historiene han hørte fra faren og hans venner som «seierherrenes historie». Slitet, usikkerheten, problemene hadde over åra blitt tonet ned. Med Korbøls bok har bildet blitt utfylt. Shakar skriver at det er umulig å lese Korbøls bok uten at tankene vandrer til dagens integreringsdebatt. Boka gir ham rom for ettertanke «om den virkelige byrden mennesker som migrerer bærer på i sitt møte med et helt nytt samfunn, og realismen i de forventninger og krav vi tar for gitt at de skal oppfylle – på kortest mulig tid.».

Den kritiske fase er en bok som favner bredt. Den inneholder grundige analyser av norsk fremmedlovgivning og av arbeids- og boligforholda for pakistanerne i Norge i begynnelsen av 1970-åra. Boka gir også informasjon om arbeids- og samfunnsforhold, slektskapssystemer og tradisjoner i landet innvandrerne forlot. En del av boka inneholder innvandrernes egne beretninger, presentert i en mer litterær form. Korbøl har kalt denne delen «Let them talk», inspirert av det korte og fyndige svaret som ble gitt i Fremmedarbeiderforeningen på spørsmålet om hvordan en skulle beskrive forholda for utenlandske arbeidere i Norge.

Korbøl skriver utførlig om arbeidsmetodene hun brukte. Det dreide seg om aksjonsforskning, en retning som på den tida ble regnet som nyskapende innen samfunnsforskningen. Aksjonsforskningen vektla en vekselvirkning mellom teori og praksis, mellom forskning og handling. Forskningsresultatene skulle brukes aktivt for å forbedre «forskningsobjektenes» situasjon. Tradisjonelt har forskeren hatt monopol på å stille spørsmål. Korbøl bryter med dette. Det var viktig for henne at innvandrerne selv skulle spørre og dermed selv være med på å definere de sentrale problemstillingene. Forholdet mellom forskeren og forskningsobjektene beskriver hun som en gi og ta-relasjon. De pakistanske arbeiderne fikk informasjon og praktisk hjelp av Korbøl. Gjennom pakistanernes spørsmål fikk hun innsikt i deres situasjon. Hun beskriver sin rolle som «en mellomting mellom sosialarbeider, deltagende observatør og aksjonist».

Korbøl redegjør klart for sin posisjon. Hennes ideal er ikke den nøytrale forskeren som betrakter det hele med et utenfra blikk. Men det betyr ikke at hun gir avkall på kritisk analyse. Hun går ikke inn i problemfeltet på en naiv måte, men vektlegger alltid vitenskapelig refleksjon. Hun idealiserer heller ikke de pakistanske innvandrerne, men beskriver økonomiske og politiske strategier og maktkamper i miljøet.

Historien om de første pakistanske innvandrerne i Norge er en viktig del av vår nære historie. Den er spesielt viktig i tider når innvandrings- og integreringsdebatten gjør en kraftig høyresving. Ett element i denne høyresvingen er Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet. Her forsøker Tvedt å omskrive historien om de pakistanske innvandrerne. Han karakteriserer beskrivelsene av innvandringen som en nasjonal myte. I Tvedts versjon kom de første pakistanerne til Norge på uhederlig vis – de lurte seg inn i landet på turistvisum. Han underslår fullstendig at datidas fremmedlovgivning var svært liberal, og at det i utgangspunktet slett ikke var ulovlig å søke arbeidstillatelse fra Norge. Innstramningene kom gradvis utover 1970-tallet. Men det underligste i Tvedts nyskriving er vel påstanden om at det egentlig ikke var noe behov for arbeidskrafta til de pakistanske arbeiderne. Det er selvfølgelig riktig at den norske staten ikke drev med organisert gruppeimport. Det er det heller ingen seriøs innvandringsforsker som har hevdet. Men det kan neppe være tvil om at pakistanerne dekket et behov for billig, hardt arbeidende og fleksibel arbeidskraft. De fylte opp ledige jobber i hotell og restaurant, vask og reinhold og i lavlønnsområdene i industri og transport, i startfasen ble de ofte ansatt på usikre korttidskontrakter.

Aud Korbøl og Arnfinn H. Midtbøen skal ha stor takk for å ha gjort denne boka tilgjengelig. I tillegg vil jeg trekke fram Zeshan Shakars etterord og Siri Dokkens uttrykksfulle omslagstegning.

Mimir Kristjánsson har interessante analyser av Arbeiderpartiets krise etter siste Stortingsvalg både med hensyn til partiets fravær av ideologi og ledelsens manglende forankring i arbeiderklassen. Hans svar er å gjenreise Arbeiderpartiet slik det var på Einar Gerhardsens tid. Det mest relevante spørsmålet som bør stilles i dag, er ifølge Kristjansson: «Hva ville Gerhardsen gjort?». Han trekker paralleller til at kristne organisasjoner pleier å spørre «Hva ville Jesus ha gjort». Med denne starten er ikke leseren i tvil om hva som kommer. For her er det en tilbeder som skriver om sin helt. Alt godt tilskrives Gerhardsen, og det er lite av nyanser og motforestillinger. Det er ikke Gerhardsens periode som ung revolusjonær Kristjansson framholder som ideal for dagens venstreside, men hans periode som statsminister i NATO-landet Norge.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Forlaget Manifest

At boka framstiller Gerhardsen ukritisk er ikke rart med tanke på at de vesentligste kildene er Gerhardsens egne memoarer (som er kjent for å skjønnmale), samt den Gerhardsen-vennlige historikeren Finn Olstad. Utvalget av sitater fra programmer og landsmøtedokumenter er svært selektivt. Det jaktes på utsagn som kan få Arbeiderpartiet til å framstå som mest mulig venstre. Kristjansson mener at Arbeiderpartiets leder i perioden 1945–65 (og statsminister i det meste av denne perioden) hadde «… en ideologi, en visjon om et samfunn uten klasser og utbytting som var styrende for hele hans politiske prosjekt i etterkrigstida».¹ Demokratiet innad i Arbeiderpartiet beskrives med følgende glansbilde: «På Gerhardsens tid var det partiet som bestemte, og i partiet var det fagbevegelsen og vanlige folk som satt med makta. Det som ble vedtatt i partiet, måtte følges opp i stortingsgruppe og regjering».²

Jeg mener Kristjansson har en feilaktig analyse av Arbeiderpartiets politikk i perioden Gerhardsen var partileder. Det at partiet hadde regjeringsmakt i flere tiår, brakte ikke Norge nærmere sosialisme, noe som ble påpekt av DNAs første statsminister Christopher Hornsrud allerede i 1959.³ Jeg er enig med Hornsrud i at velferdsstat ikke er det samme som sosialisme. Det systemet Gerhardsen administrerte, var en regulert velferdskapitalisme. I Norge og andre nordiske land ble det etter krigen satset på offentlig utdanning, helse- og sosialvesen mm. Omfattende privat skole- og helsevesen ville på det tidspunktet vært umulig å organisere i Norge. Derfor ble ikke velferdsstaten kjempet igjennom mot borgerskapets interesser, men som en del av borgerskapets strategi for å utvikle den norske kapitalismen som hadde behov for et høyere nivå på helse og utdanning mm. Makta i partiet lå hos noen få menn som «snakket sammen».

DNA tok aldri noen konfrontasjon med borgerskapet og har i hele etterkrigstida ført en politikk i tråd med borgerskapets interesser: Fortsatt kapitalisme og utbytting av arbeidsfolk, tett allianse med storkapitalen i USA og Vest-Europa og temming av radikale krefter i arbeiderbevegelsen. Forfølgelse, overvåking og kontroll med faglige og politiske opposisjonelle (særlig NATO-motstandere) var en viktig del av politikken. Gerhardsen spilte en sentral rolle i å få Norge inn i NATO, og gjorde aldri noe for å stoppe omfattende overvåking av venstreorienterte. Dette nevnes knapt nok av Kristjansson, han mumler riktig nok litt om at «I kampen mot de norske kommunistene ble en rekke virkemidler tatt i bruk, og ikke alle av dem var like lovlige».⁴ Dette er litt av et «understatement».

Boka inneholder mange historiske faktafeil. For eksempel gis Gerhardsen æren for at folketallet økte i distriktene, og at han var den som ordnet opp slik at omsetning av fisk ble kontrollert av fiskerne. Begge deler er feil. Råfiskloven kom i 1938 under Nygaardsvold (mannen Gerhardsen fikk fjernet på brutalt vis i 1945⁵). At mye av industrien både før, under og etter Gerhardsen ble lokalisert i utkant-Norge skyldtes særlig tilgang til vannkraft, noe som ikke kan tilskrives Gerhardsen. Den økte innsatsen i distriktspolitikken kom særlig etter at makta i Norge hadde tapt første folkeavstemning om EF, men da var også Gerhardsens tid ute.

Det er videre feil at det var et mål at staten skulle eie industrien. Omfanget av statlig eid industri var like stort i f. eks. Frankrike. Under Gerhardsens periode ble det ikke ekspropriert noe privat kapital, bortsett fra tyske aksjer som del av rettsoppgjøret etter krigen. Kristjansson overdriver også styringsambisjonene til Arbeiderpartiet. I de fleste vestlige land var det betydelig mer innslag av planøkonomi enn i dag. Heller ikke det var Gerhardsens verk. Sosialøkonomen Ragnar Frisch forlot DNA da SF ble stifta, dels på grunn av misnøye med DNAs manglende styringsambisjoner.

Gerhardsen gjorde ikke bare feil. Demonisering av han er like lite fruktbart som Kristjanssons kanonisering. Etter å ha vært en sterk tilhenger av de to første EEC-søknadene, tok han i 1972 til orde mot den harde linja den daværende partiledelsen hadde overfor EF-motstanderne innad i partiet. Selv om Gerhardsen sto sentralt i å få Norge inn i NATO, var han også sentral i å etablere basepolitikken som satte forbud mot utenlandske baser og atomvåpenlagre på norsk jord så lenge landet ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Han var en bremsekloss mot krefter innad i partiet som ville uthule denne. I dag går jo for øvrig Arbeiderpartiet inn for amerikanske baser på norsk jord, et brudd med Gerhardsen Kristjansson merkelig nok unnlater å nevne.

Selvsagt har Kristjánsson også påpekninger av historiske fakta som er viktige, f. eks. at DNAs klassegrunnlag var langt breiere enn bare industriarbeidere, som aldri utgjorde noe flertall blant DNAs velgere. Videre framhever han at det var mange akademikere, også i Gerhardsens regjeringer, men at disse ikke dominerte partiets ledelse på samme måte som i dag. Valgdeltakelsen var den gangen høyest på Østkanten i Oslo.

Kristjansson er atskillig bedre når han diskuterer dagens situasjon. Mytene han tilbakeviser, f. eks. om at folk flest har høyere utdanning, mange drømmer om å bli gründere osv., er nyttige og viktige påpekninger. Det samme er påpekningene om at Arbeiderpartiet i dag er helt avideologisert og at partiets aktive politikere har et vesentlig annet klassegrunnlag enn de hadde tidligere, det siste godt eksemplifisert med at partiets stortingsliste i Oslo i 2017 hadde et sterkt innslag av kommunikasjonsrådgivere.

Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet (i likhet med det øvrige politiske Norge) var mer venstreorientert under Gerhardsen enn det partiet er i dag. Jeg tolker Kristjánsson som om at han mener det er mulig å reetablere den norske politiske situasjonen slik den var i 1945. Han undervurderer imidlertid at selv det å gjennomføre forsiktige sosialdemokratiske virkemidler i dag vil støte på kraftige motkrefter, ikke minst fra internasjonale sammenslutninger som Arbeiderpartiet støtter. Kristjansson problematiserer i liten grad om det er realistisk at Arbeiderpartiet vil ta en slik konfrontasjon. Etter mitt syn er dette utenkelig når til og med Syriza, som lå lenger til venstre, ikke gjorde det. For å få til «sosialdemokrati i ett land» i dagens situasjon trengs det nesten en revolusjon.

Partiene til venstre for Arbeiderpartiet regnes i boka som lite relevante og bare interessante for mellomlag i de største byene. Det er paradoksalt at Kristjansson ignorerer alternativene til venstre for Arbeiderpartiet like etter et Stortingsvalg der valgundersøkelser har vist at både Rødt og SV har gått kraftig fram blant LOs medlemmer. Begge partier, særlig Rødt, står faktisk relativt sterkere blant LO-medlemmene i forhold til oppslutningen i velgermassen som helhet enn det Arbeiderpartiet gjør.⁶

Sluttnoter:

1. S. 36.
2. S. 71.
3. Hornsrud påpekte i et intervju med Orientering på sin 100-års dag i 1959 at: “Vårt samfunn har vel ikke utviklet seg noe i sosialistisk retning. Sosialisme må bygge på erobring av produksjonsmidlene. Vi har utbygget velferdsstaten, men den er ikke sosialistisk”. Hornsrud gikk (i motsetning til Gerhardsen) mot både NATO-medlemskapet og fraværet av sosialisme i DNAs nye politikk etter 1948-49.
4. s. 131.
5. Se Harald Berntsens bok Statsministerkuppet.
6. https://frifagbevegelse.no/loaktuelt/nye-tall-kraftig-fall-for-ap-blant-los-medlemmer-6.158.495945.5dd4acf4a5

Da professor Knut Kjeldstadli fylte 70 år i juni, blei det markert med boka Kollektive bestrebelser¹, der en rekke kolleger bidro med faghistoriske artikler for «å fremme historiefaglige og samfunnsmessige dygder forbundet med hans navn, ikke minst samfunnsengasjement, politisk bevissthet og teoretisk refleksjon.»² Festskriftet handler i hovedsak om undertrykte som har reist seg til kamp, og betingelsene for dette. Men Kjeldstadli kom også selv med ei bok til 70-årsdagen. Der drøfter han sammenhengen mellom produksjonsforhold, klassestruktur, klassebevissthet, fagorganisering og kultur – alt i hovedsak i norsk kontekst. Boka Arbeid og klasse. Historiske perspektiver bygger i hovedsak på ting han har skrevet før, gjennom en periode på mer enn 35 år – i artikkelform i ulike tidsskrifter³, som foredragsmanus og som bidrag til bøker med flere forfattere. I boka har han samlet de kortere tekstene, og i noen grad videreutviklet dem og ordnet dem til et hele. Flere av dem bygger for øvrig på større forskningsarbeider. Kapitlet «To industrikulturer. Christiania Spigerverk og Kværner Brug» har f.eks. utgangspunkt i Kjeldstadlis doktorgradsarbeid fra 1989.⁴

Jørn Magdahl er pensjonert lektor, historiker og lokalpolitiker for Rødt.
Foto: Pax

Det nyskrevne sluttkapitlet om forholdet mellom standardarbeideren og prekariatet handler om forholdet mellom det som ofte kalles kjerneproletariatet og andre deler av arbeider- eller underklassen. Kapitlet viser hvordan han ut fra grunntemaet (arbeid og klasse) går inn i aktuelle problemstillinger. Dette kapitlet har avsnitt om «Arbeiderklassens andre», Husmannsklassen ufri og usikker, Fattigfolk i byene – skamfulle eller frekke, Arbeidsløse – del av det «almindelige proletariat», Innvandrere som «arbeiderklassens andre» og Standardarbeideren har kjønn, De andre – solidaritetens dilemmaer, Er prekariatet en ny klasse? Det er illustrerende for hele forfatterskapet at han går til dagens debatter med historiske perspektiver, og omvendt. Det politiske engasjementet og det faghistoriske arbeidet står slik i et fruktbart forhold til hverandre. Analysen har også brodd mot en type arbeiderromatikk som ensidig ser arbeiderklassen som historisk enhetlig og sterk. Å skape klassebevissthet og bygge enhet mellom ulike deler av arbeiderklassen (og med mulige allierte) er en læreprosess – og noe som må skje på nytt og på nytt. «Vi må altså kvitte oss med påstanden om at arbeiderne var kollektive av vesen. Solidariteten var ikke noe innebygd, men ble skapt og opprettholdt under visse historiske vilkår. Forestillingen om en felles arbeiderkultur må forlates. Det er ikke fordi det ikke kan gi mening å uttale noe generelt om arbeiderne i Norge (…), men tanken om en allmenn solidaritet holder ikke empirisk.»⁵ «Hovedtemaet i denne boka er altså spørsmålet om betingelsene for at folk søker felles løsninger, særlig knyttet til arbeidet.»⁶

I et kapittel om utrygghet, som et viktig grunnlag for fremmedfiendtlighet blant vanlige folk, konkluderer han analysen med politiske råd om hva som bør gjøres. Det er ikke nok å møte fordommer med kunnskap og holdningskampanjer, dersom folk opplever at det ikke fins relevante svar på økende økonomisk og sosial utrygghet.

Ikke begivenhetshistorie, men analyse

Kjeldstadli skriver ikke begivenhetshistorien, men om sammenhengen mellom og årsakene til de fenomenene som han har satt under lupen. Analysene hans er selvfølgelig bygd på en omfattende empiri, men i tekstene er empirien mest framtredende når den trengs som eksempler på de fenomenene og sammenhengene som blir analysert. Kjeldstadlis arbeider er teoretiske og dermed ikke umiddelbart lett tilgjengelige, skulle en tro. Men de er skrevet i et kreativt, lettfattelig og ujålete språk med et stort antall av slående eksempler. De er dermed ikke vanskelige å forstå.

Kjeldstadli er materialist og gjentar stadig at bygningsarbeideren igjen må bli viktigere enn «overbygningsarbeideren». Han har samtidig stor faglig interesse for kultur – i mange betydninger av ordet. I ett kapittel, om ulike arbeiderkulturer i Telemark klassifiserer, beskriver og forklarer han hvordan ulike livsformer (i stor grad formet med utgangspunkt i næringsstruktur og produksjonsforhold) gir opphav til forskjeller i tenkning om politikk og annet. I boka er det også egne kapitler om fagforeningsfaner, om allsang i arbeiderbevegelsen og om klengenavn blant jernarbeidere.

Utgangspunktet hans er at arbeidet er et vesenstrekk ved mennesket, og at arbeidets organisering er grunnleggende for å forstå de andre sidene ved et samfunn. Men bevissthet og kultur er ingen refleks av de økonomiske og sosiale livsvilkåra, men bearbeiding av erfaringer gjennom ulike læringsprosesser, og mye av boka handler om slike. I forståelse av klassesolidariteten var det viktigste «dialektikken mellom arbeidskamper og organisering.»⁷

En særlig styrke ved måten som Kjeldstadli skriver historie på, er evnen til samtidig å se helhet, nyanser og distinksjoner. Kjeldstadlis bok, Sammensatte samfunn, om forholdet mellom majoritet og minoriteter og integreringspolitikken⁸ er et tidligere eksempel på dette, og vi ser det igjen i denne boka. Evnen til å drøfte med utgangspunkt i alternative perspektiver eller modeller er svært fruktbar. I denne boka viser han f.eks. at tolkningen av den faglig-politiske utviklinga til formerne (støperiarbeiderne) i Kristiania 1880–1930 blir forskjellig om en analyserer dem først og fremst som 1) selgere av varen arbeidskraft, 2) produsenter som gjør konkret arbeid eller 3) bærere av en bestemt kultur og identitet.

Et utpreget trekk ved metoden hans er at han redegjør punktvis for svært mange aspekter ved de fenomen han drøfter. Dette er et uttrykk for kunnskapsrikdom, og det er medisin mot ensidige og overflatiske analyser, og er i utgangspunktet bra. Det er som Jan Eivind Myhre skriver i festskriftet om Knut Kjeldstadlis forfatterskap: «Forfatteren uttrykker en tilfredshet, ja glede, ved å ordne og sortere. Nesten overalt (…) nummererer han sine punkter, sine argumenter for og mot et standpunkt, en teori eller en framgangsmåte. Dette gir klarhet og forståelse hos studenter og andre lesere.»⁹ Men noen ganger kan det etter denne anmelderens smak bli litt for mange lister med litt for mange momenter. En kunne ønske seg at «hovedmotsigelse», hovedpoeng og hovedkonklusjoner hadde blitt (enda) sterkere betont, og at han i sterkere grad hadde gått i direkte polemikk med sine motstandere og egget til motforestillinger.

Kjeldstadli har selvfølgelig mange referanser til andre historikere og samfunnsvitere, men det virker som om de som har betydd mest, er Edvard Bull d.y. (som for mange andre) og Øyvind Bjørnson (1950–2007). Han karakteriserer Bjørnsons andre bind i Arbeiderbevegelsens historie (1990) om perioden 1900–1920,¹⁰ som intet mindre enn epokegjørende. Han siterer Bjørnson på at «Arbeidsprosessen er det forskningsstrategiske punkt der det er mogeleg å analysere heile feltet av relasjoner som bestemmer interesse- og ageringsmønster.»¹¹ Derimot har jeg ikke i denne boka funnet noen åpenbare eksempler på at han knytter an til Harry Braverman¹² og dem som har latt seg inspirere av ham, til å se ny teknologi og omorganisering som et resultat av klassekamp fra eiernes side – der større kontroll over kunnskap og arbeidsprosess skal bryte ned arbeidernes motstandsevne og øke profitten.

Mange av Gnists lesere har sikkert lest Knut Kjeldstadli i Klassekampen, men det er altså mye mer å hente i historieskrivingen hans – også når det gjelder politiske perspektiver.

Sluttnoter

1. Kollektive bestrebelser, redigert av Jardar Sørvoll, Trine Rogg Korsvik og Idar Helle, Novus forlag, Oslo 2018.
2. Kollektive bestrebelser, s. 15
3. Det tidligere Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, Arbeiderhistorie, Historie, Dugnad og St Hallvard.
4. Jerntid. Fabrikksystem og arbeidere ved Christiania Spigerverk og Kværner Brug fra om lag 1890 til 1940, Pax forlag, Oslo 1989
5. Arbeid og klasse s. 76
6. Samme sted s. 17
7. Samme sted s. 53
8. Sammensatte samfunn. Innvandring og inkludering, Pax forlag, Oslo 2008
9. Jan Eivind Myhre: Arbeid – Respekt – Glede. Knut, s. 22 i Kollektive bestrebelser.
10. På klassekampens grunn (1900–1920), Tiden, Oslo 1990.
11. s. 166 i Arbeid og klasse – fra en artikkel av Bjørnson om Kollektive aksjonar blant typografar og målarar 1880 – 1918 i Tidsskriftet for Arbeiderbevegelsens historie 2/1980.
12. Harry Braverman: Labor and monopoly capital, Monthly Review Press, New York 1974. På svensk: Arbete och monopolkapital med forord av Paul M. Sweezy, Rabén & Sjögren, 1977

Asbjørn Wahl er en kjent skikkelse i norsk samfunnsdebatt. Nå like før han går av med pensjon fra Fagforbundet og For Velferdsstaten og internasjonale verv i den internasjonale transportarbeiderføderasjonen, har han samlet over 250 sider med sine beste artikler.

Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet og regnskapsfører for Forlaget Rødt.
Foto: Progressivt forlag

I sitt forord skriver Asbjørn Wahl:

Vi lever i dramatiske tider. Verdensøkonomien er inne i en dyp og langvarig krise. Ulikhetene i samfunnet, både nasjonalt og globalt, er sterkt økende. Konsentrasjonen av velstand blant en liten klikk av superrike overgår alt vi har sett i moderne historie. Etterkrigstidas politiske regime i vår del av verden er i ferd med å bryte sammen. Vi opplever sterke samfunnsmessige oppløsningstendenser. På toppen av dette står vi overfor ei klimakrise som truer menneskehetens framtid dersom det ikke iverksettes umiddelbare tiltak – med et helt annet omfang enn det som er situasjonen i dag.

Jeg er neppe den mest saklige i anmeldelse av boka hans. Gjennom 40 år har jeg lest, og ikke minst brukt artiklene til Asbjørn i tillegg til å være kollega.

Men nettopp dette, med bruk av artiklene, er viktig. Disse er skrevet de siste tjue årene, og jeg nevner noen: Globalisering, EU og krise, Arbeidsliv, Kampen om offentlig sektor, Klasse og politikk, Klimakamp og Slik virkeliggjør vi våre visjoner. For mange av oss har disse artiklene enkeltvis fått oss til å tenke og se hvorfor ting skjer, og hva vi kan tenke på av mottrekk. Å bruke disse artiklene har gjort at mange har fått innblikk i utviklinga i kapitalismen i Norge i dag, hvordan den forandrer seg, og hvordan den finner nye områder for profitt.

Asbjørn har i lang tid vært leder for aksjonen For Velferdsstaten, og i boka får du nyttig kunnskap om inntoget av profittjegerne i den norske velferdsstaten. Han viser hvordan denne typen kapitalister delvis ønskes velkommen som valgfrihet innen velferden, eller hvordan politikerne har gitt opp å regulere kapitalen på disse områdene.

Han peker skarpt på hvordan de sosialdemokratiske partiene søker mer og mer inn mot det politiske sentrum og ikke mot arbeiderklassen. Ved å gå i ett med mange av de tradisjonelt borgerlige partiene på mange områder, utvisker de seg selv. Markedsliberalismen har blitt den felles politikken. Det er bare nyanser igjen.

Men han peker også i artiklene på at det i Norden fremdeles finnes et håp. Det er mulig å slåss for en endring tilbake mot en velferdsstat uten profitt, uten det brutalisert arbeidslivet (begrepet jeg faktisk trur Asbjørn var den som lanserte).

Interessant er også hans tanker om framtida. Kapitalkontroll må på dagsordenen igjen, for å oppnå demokratisk kontroll av økonomien, og det må til og med skje gjennom å bryte med internasjonale avtaler (EU/EØS og diverse investeringsavtaler), ettersom disse i markedsliberalismens tidsalder i stor grad er blitt brukt til å sikre kapitalinteressene «evig liv» og uinnskrenket makt.

Fagbevegelsen har en viktig rolle å spille. Den må gå mot venstre – ikke høyre. Den må dra de politiske partiene til venstre. Fagforeningsledere er ofte tilfreds med politiske løfter på ett område – uten at intensjonene følges av tiltak eller mobilisering for å endre de maktforholdene som er nødvendige for at intensjonene skal kunne realiseres. Fagbevegelsen må våge å kjempe og våge å vinne.

I avslutningen understreker han ei utfordring venstresida stadig møter, at for å kunne løse et problem, må vi først forstå det.

Denne artikkelsamlinga er et tungt bidrag for å kunne forstå problemene og bli inspirert til å forandre verden. Ei bruksbok som anbefales.

Ildsjelen er en biografi om Arthur J. Olsen fra Horten, en svært sentral skikkelse i arbeiderbevegelsen i Vestfold fra han som ung verftsarbeider fagorganiserte seg i 1912 og til han døde i 1964. Men boka er nesten mer en fortelling om arbeiderbevegelsens historie i fylket fortalt med Olsens liv og virke som utgangspunkt. Det er bokas største styrke.

Ole Marcus Mærøe er leder av Rødt Tønsberg og Færder og nettansvarlig i Gnist.
Foto: Ares forlag

Boka bygger i stor grad på Olsens egne dagbøker (han skreiv over 3500 maskinskrevne sider), men også på intervjuer med slektninger og noen av Olsens samtidige i arbeiderbevegelsen lokalt som fortsatt lever (eller levde da intervjuene ble gjort).

Vi får følge Olsen gjennom oppbygginga av fagorganisasjonene i industrien og etterhvert på bygda i Vestfold, gjennom partikampene mellom Ap og NKP (der Olsen på ulike tidspunkt sto på ulike sider – han gikk fra å være kommunist i mellomkrigstida til å bli en del av Arbeiderpartiets overvåkingsregime retta mot nettopp kommunister), gjennom uenigheter om organisering av det illegale arbeidet under andre verdenskrig og gjennom oppbygginga av Arbeiderpartistaten etter krigen.

Vi får innsikt i motsetninger i arbeiderbevegelsen i forhold til partipressa sin rolle, kampen mot nedleggelsen av de fylkesvise samorganisasjonene og oppbygginga av arbeiderbevegelsens folkeopplysningsarbeid. En del plass vies også en rekke konflikter Olsen sto oppe i av både personlig og politisk art.

Olsen framstår i boka som en drivende engasjert tillitsvalgt med et ukuelig klassestandpunkt, disiplinert på grensa til det pietistiske, nokså moralistisk og litt kranglete. Sjøl etter at han gikk fra NKP til Ap fortsatte han hele livet med en politisk arbeidsstil som vi mest forbinder med kommunistiske kaderpartier. Han beskrives som en god taler, med et brennende hjerte for arbeidsfolk – og særlig for opplysningsarbeidet han var med på å bygge opp.

Om det er noe som mangler i framstillinga, må det være Olsens politiske argumenter for de linjeskiftene han gjør, for eksempel da han gikk fra NKP til Ap i 1927, eller da han gikk fra å være for samling av Ap og NKP i 1947 til å være med på Aps klappjakt på kommunister etter 1948. Men dette er nok en svakhet ved Olsens dagbøker, noe forfatterne også påpeker i boka.

Boka er lettlest, framstiller stoffet forståelig og stort sett oversiktlig. Noen steder blir personer nevnt i et kapittel før de blir ordentlig introdusert i et annet – en konsekvens av at mye av boka er inndelt etter tema heller enn reint kronologisk. Men alternativet ville trolig vært å bryte opp hendelser som logisk hører nokså tett sammen.

Boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk er en samling tekster skrevet av Jorun Gulbrandsen som ble gitt ut i anledning Joruns 70 års dag. Leseren blir raskt introdusert for skildringer fra hennes oppvekst i en arbeiderfamilie på Oslos østkant, og senere Nittedal. Leseren får også lese om da hun jobba som lærer, og sist men ikke minst blir vi introdusert til hennes rolle som aktivist i den kommunistiske bevegelsen i Norge.

Even Brockstedt er studieansvarlig i Rød Ungdom.
Foto: Forlaget Rødt!

Artiklene går i kronologisk rekkefølge, så vi får raskt vite om Joruns engasjement som starta i SUF noen år før splittelsen med Sosialistisk Folkeparti i 1969, og hennes videre engasjement i SUF(ml), AKP(ml), RV, Rødt, fagbevegelsen, Solidaritetskomiteen for Vietnam og ikke minst den organiserte kvinnekampen. Joruns erfaringer fra oppvekst, som yrkesaktiv, som AKP-leder i 10 år, sentralstyremedlem i 20 år og engasjement i flere andre organisasjoner gir leseren spennende informasjon fra datidens og dagens Norge og verden.

Gjennom boka får vi mange spennende refleksjoner rundt AKP og RV, fra bragder til nederlag, som for eksempel i utdraget under.

«Jeg håper denne boka kan bidra til å vise at politikken vår på svært mange felt har stått seg. I det siste tiåret før AKP og RV gikk sammen i Rødt, var det flere runder med massive mediekampanjer mot AKP, der medlemmene (både de som var med i partiet og de som tidligere hadde vært det – og noen som aldri hadde vært med) blei avkrevd bot og anger.»

Leseren får innsyn i hvordan AKP ble demonisert av medier og meningsmotstandere, og hvordan partiet samt partiets medlemmer ble systematisk overvåka av politiet. Gjennom boka kan en med andre ord forvente seg et innblikk i hvordan det var å stå i opposisjon til det etablerte samfunnet. For medlemmer og tidligere medlemmer av Rød Ungdom og SUF kan boka være en god innføring i ungdomsorganisasjonens tidlige historie.

Gjennom boka finner vi ikke bare artikler av Jorun, men også utdrag fra medienes dekning av aksjoner Jorun har deltatt på som i dette utdraget fra Dagbladet i 1985.

«Dere tjener penger på blodet fra folk i Sør-Afrika! Dere er så feige at dere ikke tør snakke med oss! Dere er en skam for norsk skipsfart! Denne hilsningen ropte Jorun Gulbrandsen, førstekandidat for Rød Valgallianse ved stortingsvalget, til skipsrederne Morten Bergesen og Petter C.G. Sundt utenfor rederikontorene i Oslo i går. Minuttene før var 19 av hennes politiske meningsfeller pågrepet av politiet inne i rederikontorene der de hadde slått seg ned. De satt alle stuet inn i tre «marjer» på vei til Oslo politikammer for registrering av personalia, avhør og bøtelegging. Demonstrantene slo til klokka 12.10 i går, under lunsjpausen i rederiet. De ble ledet av Jorun Gulbrandsen og nestformannen i AKP(m-l), Arne Lauritsen.»

Jorun viser et ekstra stort engasjement for kvinnekamp, og at hun sitter på mange erfaringer og tanker rundt kvinnerørsla, vil leseren fort finne ut av. I boka kan en lese en rekke teoretiske tekster, og tekster som omhandler erfaringer Jorun har gjort seg i kvinnekampen. Les for eksempel om hvordan gutter og jenter blir behandla ulikt i skolen:

«Kari, så nydelig orden du har i bok …, sa jeg før jeg stoppa brått. Nå var jeg akkurat slik som lærerne i bøkene jeg hadde lest fra flere land. Artikkelen i Newsweek sto for meg, der det sto om forsking i USA som viste at gutter får ros for det faglige innholdet, mens jenter oftere får ros for at arbeidet er pent gjort. Vi lærere har det nemlig med å rose jenter for penheta i bøkene når vi heller skulle tatt oss tid til å kommentere det faglige innholdet.»

En kan forvente seg mange tanker rundt hvordan kvinneundertrykking har tatt form opp gjennom åra, og hvordan kvinnerørsla gjennom mange år med kamp har klart å kjempe fram mange rettigheter. Jorun vil imidlertid raskt minne leseren på at vi fremdeles har et stykke å gå for å oppnå kvinnefrigjøring, og tar for eksempel et oppgjør med den såkalte sosiobiologien i artikkelen Til kamp mot sosiobiologenes offensiv!

«Ut fra en vurdering der jeg sjøl har fagkunnskap, må jeg si at det jeg har lest til nå, viser meg at sosiobiologien ikke er en vitenskap, men en reaksjonær ideologi eller politikk, laget for å opprettholde urettferdige maktforhold, undertrykking, vold og ulik fordeling av ressurser, og at dens propagandister ikke trenger å føre bevis for sine påstander.»

Tekstene i boka bærer preg av alt fra blodig alvor til tekster skrevet med en god dose humor.

Boka er lettlest og passer til grunnleggende studiearbeid, som en innføring i kvinnekamp og klassekamp, og AKP og rørsla rundt sin historie. Boka passer for et vidt aldersspenn, og det vil neppe være vanskelig for leseren å finne noe av interesse.