Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser:
Populisme
Oversatt av Helle Sommerfeldt
Dreyers forlag 2019, 162 sider

Av Tore Linné Eriksen
bokredaktør i Gnist.

Hege Ulstein, Dagsavisens skarpskodde kommentator, fortalte oss nylig at Norge har tre populistpartier: Rødt, Senterpartiet og FrP. Særlig var Bjørnar Moxnes en fullblods populist etter mønster fra Carl I. Hagen. I Aftenposten følger Harald Stanghelle opp med at populister polariserer og hindrer de gode kompromissene, som åpenbart er mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Slik kan man ikke ha det. Populisme ser dermed ut til å være en felles­betegnelse på alt man ikke liker.

Det er altså behov for å rydde i begreper, og det er det Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser tar sikte på i den vesle boka Populisme. De er begge professorer i statsvitenskap, med base i henholdsvis University of Georgia og universitetet i Santiago de Chile, og anlegger et sammenliknende perspektiv i et leservennlig språk. Et sentralt poeng er at populisme er en «tynn» ideologi, som først får sin kraft gjennom kopling til en vertsideologi, som kan stamme fra både venstre- og høyrefløyen.

Alt handler selvsagt ikke bare om stil og form. Isteden legges det vekt på noen substansielle fellestrekk, slik som forestillingen om at ­samfunnet er skarpt – og moralsk – todelt mellom det gode «folket» og den onde og korrupte «eliten». Selve trumfkortet er «nasjonen», og hvem husker ikke uttalelsen om at Arbeiderpartiet setter terroristenes interesser framfor nasjonens interesser?

Målt etter forfatternes definisjoner må Moxnes forresten sies å skåre dårlig. Han tror neppe at den sanne og reine nasjonen bare har én allmennvilje og et felles sett av verdier, og ikke ulike klasseinteresser. Det er dessuten stor forskjell på å være solidarisk og å være solid arisk. Med utgangspunkt i Mudde og Kaltwasser er det også naturlig å spørre: Hvor mye skal vi høre på Sylvi Listhaug når hun maner til kamp mot eliten? Er hun ikke statsråd, ansatt i First House og nestleder i et parti som rikfolk investerer i for å få skattelette?

«Populisme» formidler mye kunnskap, men blir i blant for knapp. For eksempel hadde jeg ønsket meg mer om hvordan sentrumsnære partier fristes til å delta i kampen om fremmedfiendtlighet og islamofobi. Det er heller ikke så mye om viktige strømninger som anti-intellektualisme og forakt for vitenskap. Nasjonalisme er heller ikke definert særlig tydelig, selv om «norskhet» gjerne brukes som kodeord for å ekskludere dem som ikke er hvite nok eller tror på feil gud.

Som leser blir en slått av hvor mye som har endra seg fra Mudde og Kaltwasser skreiv denne boka i 2016. Ikke minst har Donald Trump, Matteo Salvini, Sverigedemokratene og,det spanske Vox stormet fram. Enda flere har fylket seg under Bannons banner og ­opprettet «den brune internasjonalen», slik det skjedde i Milano siste helga i mai. Nå ser de også ut til å tro på at EU-kan påvirkes innafra. Men det er nok Jair Bolsonaro i Brasil som tydeligst har suksess med autoritær nostalgi, homofobi, kvinnefiendtlighet, høyrekristendom, lefling med militærdiktatur og bruk av vold i statens tjeneste. Slik blir det lettere å kalle en spade for en spade.

Det hjelper at den norske utgava er oppdatert med ei innledning av Anders Ravik Jupskås, som også gir glimt av norske forhold. Men nå som flere populismestudier er oversatt, burde tida være kommet til bøker som viser hvordan høyreorientert nasjonalpopulisme truer demokratiet innenfra. Det begynner også å bli en rikholdig litteratur som dokumenterer fascistiske islett også hos dem som opererer innafor demokratiet og taler om kultur og nasjon istedenfor blod og rase.

Populisme lykkes bare sånn måtelig med å forklare forskjellene mellom det som med upresise samleord kalles høyre- og venstrepopulisme. Men det er grunn til å tro at Cas Mudde vil rette dette opp når han om noen måneder utgir The far right today, som handler om hvordan holdninger fra det ekstreme og mørke høyre nå blir normalisert gjennom statsledere både i USA, Brasil og India. Det varsles at han denne gang også vil ta opp hvordan disse kreftene kan bekjempes, det vil si at han trer ut av rollen som observatør.

(Omtalen har stått i Klassekampens bokmagasin)

Karl Marx:
Kapitalen Bok 2
Oversatt av Harald Minken
Forlaget Rødt, 2017, Larvik, 676 s.

Av Stein Rafoss,
en av oversetterne av den første boka av Marx’ Kapitalen.

I den første norske oversettelsen av ­Kapitalen hvor Bok 1 kom ut fra 1930 av på Fram forlag, og hvor Bok 2 og Bok 3 fulgte i løpet av 30-åra, står Erling Falk oppført som eneste oversetter. Men vi vet fra Trygve Bulls bok om Mot Dag at denne oversettelsen langt på vei var et stort felles prosjekt, hvor oppimot et tyvetalls av Mot Dags medlemmer til tider var med på oversettelsen. Jon Elster forteller dessuten til Ståle Holgersen (Gnist 2018 nr 3) at hans far, Torolf Elster, måtte oversette hele bind 2 for Falk. Men all produsert tekst gikk gjennom Falks hender, ble bearbeidet og publisert i hans navn. Da jeg for noen år siden fikk høre at Harald Minken hadde begynt å oversette Karl Marx’ Kapitalen Bok 2, tenkte derfor jeg at dette er det vel ikke mulig for én person å gjøre som dugnadsarbeid på fritida. I arbeidet med oversettelsen av Bok 1 av Kapitalen for forlaget Oktober var vi tre personer (Erling Kielland, Tom Rønnow og meg) som arbeidet med full betaling. Men Minken har vist en bemerkelsesverdig stahet og utholdenhet, og er nå kommet i mål med oversetterprosjektet sitt.

Da jeg ble kjent med Minken i Sosialistisk Studentlag og på Filosofisk institutt på Blindern i 1960-åra, hadde vi en felles interesse for blant andre Wittgenstein og Marx. Minken studerte omsider sosialøkonomi og ble cand. oecon. og ansatt som forsker på Transportøkonomisk institutt. De siste 17 årene har han publisert godt over 20 artikler, noe som viser at Minken er en erfaren og dyktig økonom.

Om å oversette Marx

Når man skal oversette faglitteratur, må man beherske både faget og originalspråket. Min erfaring med oversettelser er dessuten at det nesten er aller viktigst å beherske det norske språket.

Undertittelen i både bok 1, 2 og 3 er: «Kritikk av den politiske økonomien». Minken (i likhet med Erling Falk) har unnlatt å oversette denne undertittelen, uvisst av hvilken grunn. Heldigvis er dette den eneste utelatelsen jeg har registrert. For øvrig har han fulgt sitt prinsipp om at oversettelsen skal være fullstendig. Og ikke utelate noe, slik Falk gjorde i sin oversettelse fra 1930-årene. Han peker også på to andre grunner til at Falks oversettelse ikke duger i dag: At noen av faguttrykkene ikke er passende oversatt og at språkdrakta er litt for gammeldags.

Dette siste punktet peker på et allment problem ved oversettelser: Vårt eget språk er i stadig utvikling og forandring slik at en oversettelse kan «gå ut på dato». I dette tilfellet: Lesere i 2018 kan ha problemer med å forstå normal norsk tekst fra 1938. 80 års språkutvikling har gjort det vanskelig å forstå Falks norsk. Dette problemet kommer i tillegg til problemet med at Kapitalen var 70 år i 1938 og 150 år i 2018. De mange oversettelsene av Dantes Guddommelige komedie som er gjort til bokmål og nynorsk i løpet av de siste 50 årene, illustrerer dette oversettelsesproblemet og behovet for nyoversettelser i det samme språket.

Erling Falk beskriver i 1930 prinsippene for sin oversettelse slik:

Oversettelsen har voldt adskillige vanskeligheter. Fremmedord og tekniske uttrykk er i stor utstrekning erstattet av norske ord. Stilen er til dels tung og innviklet. Den skriver seg fra en annen tid enn vår, den henvender seg til lesere hvis sproglige og litterære forutsetninger var helt andre enn hos de lesere som den norske oversettelsen henvender seg til. Samtidig er fremstillingen særpreget, kraftig og malerisk. Et forsøk er gjort på å oversette den til almindelig, moderne norsk og samtidig så vidt mulig bevare den opprinnelige fremstillingens særpreg. (Karl Marx Kapitalen, Fram forlag, 1930, s. 8)

Mot Dag mente, i likhet med Marx, at det er arbeiderklassen som er den klassen som skal lede an i revolusjonen som skal styrte det kapitalistiske systemet. Og at Kapitalen er et viktig våpen i denne sammenheng. Derfor var det viktig for Falk at språket i oversettelsen var forståelig for norske arbeidere. Deres markedsføring og distribusjon av Kapitalen rettet seg logisk nok mot arbeidere.

Minken skriver: «Vi ser vår oversettelse av andre bok som en fortsettelse av Oktobers utgivelse av første bok.» (Kapitalen Bok 2, s. 12) Våre prinsipper for oversettelsen av første bok for Oktober var: Oversettelsen skal være vitenskapelig og filosofisk korrekt, og den skal være på godt norsk. Det siste innebar ikke minst å bryte opp den tyske setningsstrukturen til flere setninger. Minken har arbeidet etter liknende prinsipper som han formulerer slik:

Prinsippet for oversettelsen har vært å gjengi meningen i alle setninger og avsnitt så nøyaktig som mulig, i et så enkelt språk som mulig. Det innebærer at lange og kompliserte setninger mange steder er brutt opp i sine enkelte deler, og ofte også stokket litt om, for å få det til å flyte logisk. Men alle meningsbærende deler skal være tatt vare på, og helheten av hvert avsnitt skal si det samme som originalen. (Kapitalen Bok 2, s. 9–10).

Minken har klart å følge programmet sitt. Han har stort sett klart å løse opp den kronglete tyske setningsstrukturen slik at vi har fått et lesbart norsk. Han har også brukt de etablerte norske termene for Marx’ økonomiske begreper og vært konsekvent i begrepsbruken. Minken nevner at han har hatt god hjelp av filosofen Oscar Dybedahl som har «lest igjennom hele oversettelsen og kommet med kommentarer og rettelser.» (ibid s. 13). Kapitalen er preget av en hegeliansk begrepsbruk fra begynnelse til slutt. Det er nødvendig å ha et filosofisk hode for å sikre en god oversettelse av disse begrepene, og her har Minken/Dybedahl gjort en god jobb.

Oversetteren viser en herlig udogmatisk holdning til Marx når han redegjør for de anmerkningene som han for egen regning ledsager teksten med i form av fotnoter. Han bruker dem:

til å forklare spesielt vanskelige steder i teksten eller til å si noen sannhetsord når jeg mener Marx roter det til. For det gjør han noen steder. Men så sier jeg også ifra når det, midt i et avsnitt med kjedelige gjentakelser, plutselig kommer dype innsikter. (Kapitalen Bok 2, s. 11)

Marx’ samfunnssyn

Kapitalen er først og fremst et økonomiteoretisk verk, men også i stor grad sosiologi og historie. Hele verket er dessuten skrevet innenfor en hegeliansk filosofisk og vitenskapsteoretisk forståelseshorisont som gikk av bruk for over 100 år siden. De siste 50 årene har det vært en renessanse for Hegels filosofi, noe som har gjort det mulig for våre dagers lesere å forstå Marx’ metode bedre enn det som var mulig for Erling Falk.

Marx’ plan var å lage en helhetlig beskrivelse og analyse av den kapitalistiske økonomien, som han skulle presentere i tre bøker. Denne tredelinga henger sammen med hans metode: Det er Marx’ syn at det kapitalistiske samfunnet som han undersøker utgjør et sammenhengende hele, en totalitet hvor helheten bare kan forståes når en kjenner delene, og delene bare kan forståes når en kjenner helheten. Dette forståelsesproblemet kalles tradisjonelt for den hermeneutiske sirkel og er virksomt i all formidling av samfunnsmessig kunnskap. Det er ikke all filosofi som anerkjenner dets eksistens siden de ikke vil gå med på at det virkelig forekommer slike totaliteter som antydet ovenfor. En slik filosofi vil ifølge marxistisk tankegang nødvendigvis ikke kunne fatte virkeligheten adekvat. Det er en av fordelene ved den dialektiske metoden framfor den analytisk-empiriske/hypotetisk-deduktive, nemlig at den tar hensyn til at samfunnet faktisk i dag (og på Marx’ tid) utgjør en totalitet.

At dette siste er tilfelle er ikke på noen måte en evig, overhistorisk sannhet. Samfunnets totalitet er historisk konstituert, og Marx viser i Kapitalen hvordan dette har skjedd.

Å påvise de enkelte delenes sammenheng med helheten og de andre delene vil si å gå fra det abstrakte til det konkrete. Her viser Marx’ hegelianske begrepsbruk seg. At noe er abstrakt betyr i denne sammenheng at det sees isolert, som noe enkeltstående, mens det som er konkret sees i sammenheng med andre ting, som noe «sammenvokst». Når noe sees i sin umiddelbarhet er det abstrakt, når dets formidlethet blir blottlagt, blir det konkret.

Det konkrete er konkret fordi det er en sammenfatning av mange bestemmelser, altså en enhet av det mangfoldige. I tenkningen fremstår det derfor som en prosess av sammenfatning, som resultat, ikke som utgangspunkt, til tross for at det er det virkelige utgangspunkt og derfor også utgangspunkt for anskuelsen og forestillingen. (Karl Marx «Grunnriss til Kritikk av Sosialøkonomien», Verker i utvalg 2, s. 162)

Marx’ prosjekt

I første bok analyserer han kapitalens produksjonsprosess, i andre bok kapitalens sirkulasjonsprosess og i tredje bok den kapitalistiske produksjons samlede prosess.

Han tar i første bok utgangspunkt i noe abstrakt; varen: «I de samfunnene der den kapitalistiske produksjonsmåten rår, framtrer rikdommen som en «uhyre varesamling», med den enkelte varen som dens elementærform. Undersøkelsen begynner derfor med analysen av varen.» (Kapitalen Bok 1, s. 43)

Varen er her abstrakt fordi den sees isolert. Den brukes som utgangspunkt for å nøste opp totaliteten i den kapitalistiske produksjonsprosessen. Varen er et skinn som er uttrykk for et vesen som det gjelder å erkjenne. Marx tenker og skriver innenfor en hegelsk forståelse av virkeligheten: Det er et skille mellom Wesen og Erscheinung, mellom vesen og skinn/framtreden/fenomen. Vesenet framtrer/viser seg og kan bare erkjennes via dets framtreden. Målet for enhver vitenskap er å erkjenne noes vesen. Dette skillet er parallelt til skillet mellom innhold og form. Et vesen kan framtre på ulike måter, det kan ha flere former, men det er det samme vesenet som viser seg i ulike former.

I Bok 2 og 3 ville Marx utvide analysefeltet slik at de tre bøkene samlet grep den kapitalistiske produksjonen som helhet – i dens totalitet. Og at de dermed også hadde grepet dens vesen. Bok 2 og 3 er gjort ferdig av Engels ut fra Marx’ etterlatte manuskripter. Er det noe poeng i å lese Bok 2 og 3 av Kapitalen i våre dager? Har de mer enn historisk interesse?

Bok 1 er et helstøpt og gjennomarbeidet verk, en vitenskapelig bragd og litterært mesterverk. Den viser hva som er den grunnleggende dynamikk i en kapitalistisk økonomi, også i dag, etter at vi har fått en stat som forsøker å styre økonomien og omfordele en del av rikdommen som blir skapt. Marx har også et historisk perspektiv og en moralsk nerve i sin politiske økonomi. Alle som arbeider vitenskapelig med samfunnsmessige forhold i dag, bør ha lest Kapitalen Bok 1!

Bok 2 og 3 er tyngre lesing. Det var ­vitenskapelig­ nybrottsarbeid av Marx da han i Bok 2 analyserte vareproduksjonen i sammenheng med varesirkulasjonen og konstruerte sine reproduksjonsskjemaer. I dagens økonomiske vitenskap har man matematiske modeller som brukes til å analysere hvordan elementene i økonomien påvirker hverandre gjensidig. Dette er sentrale planleggingsredskaper for økonomisk politikk for ethvert finansdepartement ­­­­i dag.­­­

Når alle som har oversatt Kapitalen til norsk har hatt som målsetting at den skal være på godt og leselig norsk, så ligger det en tanke bak at de som ønsker å bekjempe kapitalismen skal kunne bruke den som et vitenskapelig våpen til å forstå kapitalismen, for så å kvitte seg med den. Både Mot Dag og AKP(m-l) hadde opplegg for å spre oversettelsene til politiske aktivister og til politisk interesserte arbeidere. Mot Dag samarbeidet med Arbeidermagasinet og ml-bevegelsen overbeviste medlemmer og sympatisører om at de trengte Kapitalen i det politiske arbeidet.

Et hovedpoeng i Kapitalen er å vise hvordan den enkelte kapitalist og en kapitalistisk økonomi som helhet er underlagt en akkumulasjonstvang: De må øke kapitalen for å overleve, noe som fører til en umettelig rovdrift på natur og mennesker. Bok 2 analyserer denne mekanismen nærmere.

Økonomer som arbeider med samme tema som Bok 2 inneholder, bør gjerne bruke litt energi på å lese i den. Hvis du er marxolog vil du ha glede av den. Hvis du allerede er fortrolig med og sympatisk til Marx’ analyser i Bok 1, og arbeider politisk med å avskaffe eller bare temme kapitalismen, vil du kunne finne ytterlige ammunisjon her i Bok 2. Men ikke gå løs på teksten uten å ha Minkens hjelpebok for hånda! ¹

Minken varsler at han nå ønsker å gå i gang med å oversette Bok 3 av Kapitalen. Jeg ønsker ham lykke til og håper han klarer det!

Litteraturliste

Trygve Bull: Mot Dag og Erling Falk, Cappelen Damm, 1987

Ståle Holgersen: Kapitalen i Norge, Gnist nr 3 2018

Karl Marx «Grunnriss til Kritikk av Sosialøkonomien» i Verker i utvalg 2, Pax forlag, 1970

Karl Marx: Kapitalen Bok 1 oversatt av Erling Falk. Fram forlag, Oslo 1930

Karl Marx: Kapitalen Bok 2 oversatt av Harald Minken, Forlaget Rødt!, Larvik 2017

Karl Marx: Kapitalen Kritikk av den politiske økonomien Bok 1. Oversatt av Erling Kielland, Stein Rafoss og Tom Rønnow. Forlaget Oktober, Oslo1983

Harald Minken: Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2, Forlaget Rødt, Larvik 2017, 82 sider

Noter

1 I forbindelse med utgivelsen av Bok 2 har Minken skrevet «Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2» som er på 82 sider. Han gir et sammendrag av innholdet i de enkelte kapitlene og har en fremstilling av de såkalte reproduksjonsskjemaene som Marx utvikler i Bok 2. Han forklarer og kommenterer disse og forteller hvilken rolle reproduksjonsskjemaene har spilt for marxistiske økonomer siden. Denne boka er virkelig en god hjelp til å forstå Bok 2 og anbefales som en inngang til alle som vil gi seg i kast med denne.

Simon Malkenes:
Det store skoleeksperimentet. Makt, barn og forretningshemmeligheter i «verdens beste skole»
Oslo: Forlaget Manifest AS, 2018, 336 s.

Av Jorun Gulbrandsen,
tidligere leder av AKP, aktiv i Rødt kvinne­utvalget og Aksjonskomiteen for sekstimersdagen og har vært lærer i mange år.

En dag kom det en stolt femåring inn på biblioteket på skolen der jeg jobba, med et stort skilt i snor rundt halsen, hvor det sto: Spør meg! Jeg spurte: Er det noe fint du har gjort? Det var det. Han forklarte. Jeg har åpnalør … jeg har åpnalins jeg har molene … jeg har ålæringmøle jeg har opp… nåd … læringmølene!

Ja, var ikke det fint? Han har begynt, og det er bare fem tusen læringsmål til igjen – i Oslo.

Denne hendelsen tenkte jeg på når jeg leste boka til Malkenes. Forsida forteller mye om boka. Ei hand med laboratoriets hvite hanske holder et reagensrør. I det trange røret står en elev som står i nok vann til å drukne, blid og tillitsfull. Designet er laget av Johanne ­Hjorthol.

Jeg henvender meg først og fremst til foreldrene med denne bokmeldinga. Men også til lærere, besteforeldre, tanter og onkler, skoleelever, skoleledere, lærerstudenter, spesiallærere og helsesøstre. Boka er lett å lese, og lista over innholdet er lett å forstå. Malkenes er grundig, og han viser hele tida kildene til det han skriver.

Boka er ei slegge til bruk for dem som ønsker å befri barna sine, store som små, fra en skole der elevene hensynsløst er gjort til midler for dem som gjerne vil vise at markedet skaper kvalitet. (Malkenes har også skrevet Bak fasaden i Osloskolen, som kom i 2014.) For meg er boka en skrekkfilm. Jeg har opplevd mye av det Malkenes forteller om. Først når jeg leste boka, forsto jeg bakgrunnen for alt. Eleven er ikke lenger målet for undervisninga.

Simon Malkenes er læreren som i Dagsnytt atten leste noe han kalte et haikudikt, fra en time på skolen. Det var 5. mars 2018. Tilsynelatende var det dette som utløste personalsak mot han fra Utdanningsetaten i Oslo. Men det er ikke riktig. Den dagen ble avtalen mellom Konsulentselskapet EY (kjent som Ernst og Young) og skoleetaten i Oslo gjort kjent. Avtalen viste at EY hadde hatt kontrakt med Utdanningsetaten fra 2008, og fram til 2017 fått 26,5 millioner kroner. Les fra side 258 i boka.

Malkenes har nemlig i lang tid plaga Utdanningsetaten i Oslo med krav om innsyn i flere avtaler, fått nei, har anket til Fylkesmannen og ofte fått medhold der. Malkenes mener at folk bør få vite hvem som styrer skolen og hvor mye det koster.

Veit dere at elevene er redskapet som skal skaffe skolen mer penger i konkurranse med andre skoler? Utdanningsetaten krever at rektorene driver «omdømmebygging» for å konkurrere om elevene.

Hva skjer med elever som trenger mye hjelp i en slik skole? Dette er et tenkt eksempel fra meg: La oss si at du har et barn som du tror ser dårlig. Legen skal teste synet. Skolen lærer barnet å pugge rekkefølgen på bokstavene på den nederste linja, på den plakaten dere veit, hos øyelegen. Der ramser barnet opp bokstavene så lett som en plett. Skolen annonserer at på denne skolen er det ingen som ser dårlig, og det er også skolens mål, det er slik vi jobber her.

Dette var altså noe jeg fant på, alle vi si at det er skadelig og korrupt. Men dette har skjedd! Ikke med øyenprøver. Malkenes beskriver grundig hvordan skolene ble oppfordra av Utdanningsetaten til å øve på noe som heter kartleggingsprøver. Det er ikke dem vi kjenner som «nasjonale prøver». Kartleggingsprøver er laget for å finne ut om et barn har spesielle lærevansker. Det kan være alvorlige eller mindre alvorlige ting. Men det trengs hjelp, og det skal bli videre undersøkelser. Disse prøvene kan ha stor, positiv betydning i barns liv. Forskning gjennom mange år forteller at det er en viss prosent barn med skader og hjelpebehov. Dette visste/veit Utdanningsetaten veldig godt. Likevel oppmuntra de skolene til å trene elevene i forrige års prøver, og målet var NULL problemer! Dette blei avslørt i VG og Klassekampen, og både daværende skolebyråd Anniken Hauglie (H) og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) forsvarte det. Denne kyniske handlinga er beskrevet grundig i boka fra side 101, og sier alt om tankegangen til Utdanningsetaten.

Foreldre – har dere barn, som fra de er 5–6 år gamle, får lekser, tester og ukeprøver som gjør dem motløse og får dem til å gråte? Malkenes forteller fra side 151 at de er offer for «læringsmålstyrt undervisning». Det er ikke nødvendig. Snakker de på skolen om å øke «læringstrykket»? Det handler om at elevene skal øves til riktige svar på neste test. Å forstå blir ikke viktig. «Suksess er ikke at skolen er god, men at den er bedre enn andre skoler og at en elev får bedre resultater enn andre elever», skriver Malkenes.

Er dere klar over at rektor får høyere lønn, hvis elevene deres skårer bedre på nasjonale prøver?

Eller at testsystemet fører til at de flinkere får mer hjelp enn dem som sliter, fordi de flinke raskere får flere poeng?

Har barna deres hatt «TIEY» fra 1. til 4. klasse? Det er det elegante navnet på «Tidlig Innsats Early Years», som Utdanningsetaten har pressa på de fleste skolene. Elevene skal sitte i grupper, på stasjoner, og skal rotere til nye aktiviteter hvert 12. minutt. Dette skal skje i 90 minutter. Hvorfor i all verden skal enhver klasse gjøre dette? Jo, læreren er nemlig en trussel mot konkurranseskolen, for de har en tendens til å bry seg om hvordan elevene og klassen er og hvordan de har det. Derfor må lærerne kues så mye at de godtar å følge ordren: 12 minutter … 12 minutter … Det skjer en standardisering av undervisninga, når alle skal måles etter de samme testene og testene styrer.

Malkenes forteller om «Teaching for the Test»: Bare det som kan telles, teller. Det som ikke kan telles, teller ikke. Hvis barnet ditt har fått et frø til å bli til ei plante under vanskelige vilkår, eller tegna en gekko, eller endelig tør å snakke høyt i klassen, er jeg temmelig sikker på at læreren vil gi ærlig ros. Men det teller ikke. Det er forklaringa på at naturfag, forming og musikk ikke er så viktig lenger. Undervisninga blir ensformig.

Skal lærere få tenke sjøl? En skole jeg jobba på fikk besøk av en «områdedirektør» en vår. De skal hjelpe Utdanningsetaten å holde styr på lærere og rektorer. Direktøren hadde ett budskap: Elevene i 7. klasse skulle øve ut året til den nasjonale prøven i matematikk som kommer om høsten i 8. klasse. De skulle øves i fjorårets prøve. Han så undring i noen fjes, og da kom det kontant: Dere og jeg er funksjonærer i Utdanningsetaten. Vi har å utføre vedtakene derfra! Er dere uenige, får dere arbeide politisk! Malkenes forteller om kravene til lydighet.

Den reaksjonære konkurranseideologien ser elevene som humankapital. Lærerne skal tilføre humankapitalen mer verdi, innafor et stramt budsjett. Det er resultatet på prøvene som vil trekke til seg flere flinke elever og flere penger. Derfor bruker skolene mye tid på å øve elevene i prøvene. Derfor er det skoler som holder de svakeste elevene unna.

Malkenes skriver om fritt skolevalg, som ikke er fritt for andre enn de flinkeste elevene. Det er nemlig karakterene fra ungdomsskolen som bestemmer hvilke videregående skoler elevene kommer inn på. Skolene konkurrerer om å få de flinkeste elevene over til seg, da får skolen minst bry og utgifter.

Er det sant at osloskolen er den beste? Nei, en bløff. Malkenes viser Statistisk sentralbyrås oppsummering av 2017: «Oslo gjør det usedvanlig bra i småskolen og på mellomtrinnet, som er målt med nasjonale prøver. Men når elevene går ut av 10. klasse og tar eksamen, er resultatene helt ordinære. Oslo ligger langt foran de andre storbyene (Bergen, Trondheim, Tromsø, Drammen, Stavanger, Kristiansand) på nasjonale prøver, men ligger nest sist på skriftlig eksamen i tiende klasse.» I osloskolen lærer slett ikke elevene mer enn andre, og politikken utjamner ikke forskjeller, med forsterker dem.

Er det håp om forandring? Det er vanskelig, i hvert fall. Det er gått 17 år med en den tenkninga Malkenes viser de grelle resultatene av. Skoledirektør Astrid Søgnen er gått, men byråkratiet er på plass. Rektorene er skifta ut og har fått utdanninga si på BI. Rektorer og lærere har fått intens politisk oppdragelse. Nye lærere har bare jobba i denne skolen, og kan ikke vite at det finnes en annen skoleverden. Men det gjør foreldrene! Og besteforeldrene! De blir viktige nå.

Men det er håp! Malkenes har slått et høl i muren. Han har stor støtte fra lærerne i Oslo. Kampen må komme fra foreldre og lærere som må stå sammen om å ta tilbake skolen for barnas, elevenes, skyld. Erfarne lærere må heve hodet stolt og huske hva de har lært. Ta næring fra boka! Eksperimentet med eleven som et redskap for den kyniske markedsliberalistiske skolepolitikken, har gjort nok skade. Slipp jenta i reagensrøret fri! Hva vil bystyret i Oslo gjøre? Lese boka?

 

Mike Gonzalez:
The ebb of the pink tide. The decline of the left in Latin America
London: Pluto Press, 2019, 199 s.

Av Einar Braathen,
forsker ved OsloMet – Storbyuniversitet

Mike Gonzalez er pensjonert professor i latin­amerikanske studier ved universitetet i Glasgow. Han har siden 1980-tallet publisert kritiske artikler og bøker om det han kaller statskapitalismen på Cuba, sandinismen i Nicaragua og chavismen i Venezuela. Med ståsted i «revolusjonær sosialisme» og tradisjonen fra det britiske Socialist Workers’ Party (SWP) har han nå skrevet bok om ‘den rosa bølgen’ som han påstår har ebbet ut i hele Latin-Amerika, med mulig unntak i Mexico der Andres Manuel López Obrador vant presidentvalget i 2018.

Boka er interessant på to måter: For det første representerer den en av de første helhetlige gjennomgangene av den rosa bølgen med en radikal kritikk fra venstre. Den har et åpningskapittel om «nyliberalismen i angrep» som drar linjer tilbake til Pinochets kupp i Chile i 1973. Deretter har den to kapitler om Venezuela, ett hver om Bolivia og Ecuador, et samlekapittel om Mexico, Argentina og Brasil, og til slutt en velskrevet konklusjon. Store deler av venstresida i Latin-Amerika og dens sympatisører i den vestlige verden, inkludert Norge, klamrer seg til illusjoner om at den bolivariske revolusjonen i Venezuela, urfolkenes regjering i Bolivia og Lulas arbeiderparti i Brasil fortsatt har en lysende fremtid, akkurat som ‘sosialismen’ på Cuba, selv om en innrømmer press og tilbakegang på alle fronter. Mike Gonzalez derimot kritiserer de på venstresida som «avviser å se nederlaget i øynene», nekter å søke årsakene til dette nederlaget, og dermed unngår de å diskutere lærdommene for framtida. Boka må derfor ønskes varmt velkommen av en fremtidsorientert, men realistisk venstreside.

For det andre er boka interessant fordi den drar oss inn i en levende (latin-amerikansk) debatt om sosialistisk strategi. Den vitner om en spennende utvikling i debatten på ‘ytre venstre side’, med relevans ikke bare for Latin-Amerika men også for den øvrige verden. Tre ‘ismer’ blir i ulik grad tematisert i boka: leninismen, autonomismen og ikke minst venstrepopulismen.

Gonzalez kommer fra en tradisjon (SWP) som svinger mellom på den ene siden Rosa Luxembourg-inspirert begeistring for sosialisme nedenfra basert på massenes selvstendige kamper, på den andre siden leninistisk insistering på at Partiet må bygges i dag så det står klart til å samordne revolusjonen i morgen. Gonzalez tar et oppgjør med denne leninismen. De folkelige bevegelsene basert på fattigfolk drevet inn i storbyene og urfolk utgjorde den egentlige rosa bølgen, ifølge ham. Bevegelsene ble etter hvert godt samordnet, og de utfordret makta og nyliberalismen i sine land. Det de imidlertid manglet, var et felles politisk prosjekt for en alternativ samfunnsorden. Kall det gjerne et politisk parti, men et parti sprunget direkte ut av bevegelsene i kamp.

Uten eget politisk parti ble bevegelsene brikker i populistiske lederes maktbegjær, som i beste fall tilbød en slags sosialisme ovenfra («sosialisme for det 21. århundre»), men som i realiteten sikret en fortsettelse av nyliberalismen i en viss sosial, nasjonal og utviklingsorientert støpning, i allianse med ‘nasjonale’ kapitalistgrupper. Disse venstrepopulistiske alliansene har deretter slått ned på de folkelige bevegelsene eller aktivt bidratt til å demobilisere og kooptere dem. I tillegg har de ødelagt økonomien i sine land. De populistiske lederne svingte seg opp gjennom økte priser på olje, gass og andre mineraler; i stedet for å økonomien mer allsidig, gjorde de landene mer sårbare enn før når prisene på verdensmarkedet sank. Samtidig florerte korrupsjon og selvberikelse blant de populistiske pampene. Dagens Venezuela representer ifølge Gonzalez «en grotesk parodi på samfunnet som ble lovet av den bolivariske revolusjonen».

Gonzalez henter støtte for sin kritikk av venstrepopulismen fra forfattere som John Holloway og John Burbach, men samtidig kritiserer han disses ‘autonomisme’. Inspirert av zapatist-bevegelsen og ‘Subcomandante Marcos’ sine brev til verden på internett, hevder Holloway i boka How to change the world without taking power at sosialisme nedenfra er mulig bare hvis bevegelsene forblir ‘autonome’ og holder seg unna partipolitikk og stat. Gonzalez kritiserer denne venstrestrømningen for å være ‘anti-politisk’.

The ebb of the pink tide kopler seg derfor godt opp til diskusjoner i dagens Europa. Med eksempler fra Latin-Amerika advarer Gonzalez mot venstrepopulistiske løsninger i kampen mot høyrereaksjon og nyliberalisme. I stedet viser han at ‘sosialisme nedenfra’ var og er mulig, dersom (i) klassebasisen er bredere enn den snevre industrielle arbeiderklassen og (ii) bevegelsene har et felles politisk prosjekt. Slik sett er dette en debattbok som kanskje slår inn noen åpne dører i Norge, men som likevel kan tilføre sårt tiltrengt surstoff.

Derimot tilbyr boka ingen sammenhengende og overbevisende analyse av den rosa bølgens flo og fjære. Hvorfor og hvordan det rosa tidevannet bar fram ‘båter’ som til slutt endte i forlis styrt av venstrepopulistiske kapteiner, er komplekse spørsmål en må lese andre og mange bøker for å få svar på. Til tross for å være historiker og litteraturviter, mangler Gonzalez (og tradisjonen han kommer fra) historisk forankrede og presise klasseanalyser, innsikt i nasjonale hegemoniforhold og andre kulturelle-institusjonelle betingelser (i tillegg til de materielle-økonomiske betingelsene) for makt og motmakt. Med slike redskap ville vi kunne få en bedre forståelse av venstrepopulismens vekst og fall i Latin-Amerika.

Anne Marit Godal og Leif Høghaug (red.):
Alt skal bli forandra. Snart
100 dikt om fellesskap og kamp
Res Publica, 2018, 279 s.

Av Taran Anne Sæther,
utdannet trikkefører, syerske og fusker i mange andre fag.

Tittelen er henta fra Paal-Helge Haugens tekst ved samme navn. Tittelen inngir forventninger til innholdet i boka. Nysgjerrigheten på om de gamle tekstene i boka kan bevege i dag og hvordan går de i dialog med nyere tekster?

Samlinga er inndelt i ni avdelinger, et langt etterord og presentasjon av forfatterne.

Hver avdeling er bygd opp på samme måte med de eldste diktene først.

Denne måten å ordne så mange dikt fra forskjellige tidsepoker på, gjør det enklere å få til det redaktørene ønsker: at diktene skal «snakke» sammen. I alle fall på den måten at det er enkelt å finne fram.

I første avdeling er kampen for fred og mot krig temaet i utvalget. Og det er urovekkende å lese dikt fra før 1.verdenskrig, borgerkrigen i Spania og etter den politiske terroren 22.7.2011 og oppleve at de er relevante for uroen, sinnet og viljen til å kjempe i mot. Det er de samme kreftene som kjemper mot hverandre da som nå, sjøl om formen angrepene tar i dag er annerledes i formen.

Eksempel på samtale mellom dikt

Del II har fått kapittelteksten «I den tro at fugl er fugl». Her er det samla dikt om hvor diktersubjektet kommer fra. Hva slags kår. Om det umiskjennelige mistenksomme og nedvurderende utenfra- (eller snarere ovenfra) blikket på arbeidsfolk. Bjørn Aamodts dikt «Informasjon. Forskning. Statistikk» snakker godt med Hans Børlis «Arbeidsgjeng» i del III, Linda Klakkens «hvit slave» også i del III og Kjersti Ericssons «Sosialkontor» i V.

I Bjørn Åmodts tekst står det:

Fra engelsk forskning: Arbeiderklassens seksualitet er lite variert,

og har lavere frekvens enn høyere samfunnslag. Dessuten

benyttes i økende grad P-piller, påpeker ny norsk undersøkelse.

Allikevel har folk flere unger jo fattigere de blir. Og aborterer.

Det kan skyldes manglende inderliggjørelse av tilgjengelig

informasjon.

…….

Forholdsvis mange tar arbeid i industri, håndverk og servicenæringer

eller reiser til sjøs, i følge statistikk, med hyppigere forekommende

lidelser,

………

Arbeidere oppnår også relativt sett lavere fortjeneste, forteller statistikk, og kortere fritid.

Spiser uforholdsmessig mye ferdigmat, som pommes

frites

og grillpølser, og sitter i sofa om kvelden og ser på TV i leiligheter

som er relativt trangere. Skilsmisser er hyppige, og det

kan nok skyldes manglende inderliggjørelse av tilgjengelig informasjon.

……

Hans Børli driver i sitt dikt:

……

Visst elsker vi livet!

Lever vi ikke i en velferdsstat?

Er det ikke en god frokost

som rumler under livremmen?

Jo visst – men djupt i de støvete hjertene våre

ligger en desperat vilje

sammenkrøpet

som flyktning med sin avbitertang

i mørket ved piggtråden.

og Kjersti Ericssons vare dikt:

Sosialkontor

I venterommet

var det ingen kleshenger

til verdigheten

så hun hengte den forsiktig

over stolryggen.

Likevel var den blitt krøllet

da hun skulle ta den på.

Hun glattet

med vante hender.

Disse utdragene yter ikke denne samtalen rettferdighet. Redaktørene har gjort gode valg av dikt nettopp med dette for øyet. Både historisk, når det gjelder temaer og alle områder av livet.

Jeg vil sette sammen to tekster til for å forsøke å gi dere lyst til å lese denne samlinga flere ganger. Jeg oppdaga denne «samtalen» ved andre gangs lesing.

Hans Aleksander Hansen skriver i siste vers av «Tømmerhøggervisa tel Kælvedør`n» fra 1964:

…

få proppen tor hæsjen, la galliken gå,

gi flaska tel tøsa, je taua!

Som pris for ei førkje kan halliken få

en femtilapp midt mellom aua!

For om je tel måndan i pongen får kink,

je fæller og kvister og rundborker blink

Magli Elster: « I august» fra 1955:

……

de sier bare dette

når begynner jeg

og når slutter du

– derfor er det vondt for deg

i den mørke åpne natt

at du slo meg

så hårdt.

Redaktørene peker i sitt lange og svært gode etterord på at litteratur kan sette problemer under debatt. Denne tekstsamlingen skaper samtale og setter spørsmålene knytta til et «vi» og «dem» opp i mange sammenhenger. Innad i arbeiderklassen, på en arbeidsplass, solidariteten med andre arbeidsfolk andre steder i verden, med de som kjemper for og mot, kjønn og verdighet og skam.

Diktutvalget gir også perspektiver på hvordan fellesskapet og «vi-ene» ble beskrivi i tekst fra seint 1800-tall og på tidlig 1900-tall til 70-80tallet. Arbeidsfellesskap, fabrikker, fyrstikkarbeidernes streik i Carl Jeppesens dikt «Kvindernes tog» fra 1889, fattigdommen og slitet. Diktene fra de seineste årene handler også om vanskelige vilkår, men individet står mer i sentrum.

Skam og identitet

Skam er en følelse vi er født med. Den hjelper oss til å tilpasse oss den flokken vi lever med.

Identitet er individualismens ektefødte barn. Identitet er en markør som er blitt viktigere ettersom gruppetilhørighet; som arbeiderkollektiv, fagforeninger, organisasjoner for kollektive krav/rettigheter og klasse har mindre betydning. Vi-et forutsetter at du og jeg, alle har en plass og finner en plass.

Denne samlinga har lyrikk for «alt» som angår arbeidere av alle kjønn, farger og fasonger. Og for den tida vi er i og den som kommer. Den har fest, kamp, fellesskap og konflikt.

Det er kun 22,5 % av forfatterne i boka som er kvinner. Er det noe å hefte seg ved?

For undertegnede ble det tydelig og et savn av perspektiv under lesinga. Spesielt savner jeg unge damer som Tina Åmodt. Riktignok heter hennes korttekster Anleggsprosa, men formen er svært lik lyrikk og kunne passa godt i denne samlinga.

Noen ord om språk til slutt. I etterordet skriver redaktørene at historisk er arbeiderdiktene et eksempel på at kampen også finnes i og om språket. Altså er kampen om orda som brukes, perspektivet i dikta og måten temaet i diktet behandles på, en del av kampen for at arbeiderperspektivet skal synes, leses og oppleves. Er fokuset på jeg og meg bare? Er det på jeg som en del av vi? Er det ironisk? Hvem retter ironien seg mot? Kan du gjenkjenne kjærligheten og varmen i fellesskapet uten at det utbasuneres?

Språket er en egen arena og kampen om det kjempes jo hver dag.

Lyrikk er fortetting. Det kan gi innsikter som er vanskelig å finne i andre tekstformer. Gjenkjennelse og en plutselig opplevelse av å få «ting» på plass. Utvidelse av egen erkjennelse. Pur glede og korte øyeblikk av lykke.

Sånn er det for undertegnede også med denne samlingen.

 

Costas Lapavitsas:
The left case against the EU
Oxford: Polity Press, 2019, 160 s.

Av Helle Hagenau,
generalsekretær i TEAM – The European Alliance of EU-Critical Movements og Trade Unions against the Single Currency

Costas Lapavitsas er professor i økonomi ved School of Oriental and African Studies (SOAS), University of London. Han ble valgt til det greske parlament for Syriza i januar 2015, men meldte seg ut i protest mot nedskjæringspolitikken. Hans stilte for sitt nye parti, Left Unity, ved nyvalg et i september samme år, men nådde ikke opp.

Mange av de toneangivende partiene på venstresida i Europa er for EU, og oppfatter langt på vei EU som et solidaritetsprosjekt. I boka The left case against the EU tar Costas Lapavitsas et oppgjør med deres positive innstilling til EU og euroen. Allerede i første kapittel går han til frontalangrep på deres holdninger og bruker resten av boken til underbygge og argumentere for sitt syn. Det er for ham et paradoks at venstresida på den ene siden kritiserer nyliberalismen, nedskjæringspolitikken og dens mange konsekvenser, og på den andre siden er for et EU som står for akkurat den politikken.

I sin analyse av EUs utvikling tar Lapavitsas utgangspunkt i Maastricht-traktaten og innføringen av euro som EUs felles valuta. Han mener at euroen er det viktigste elementet i traktaten. Det skal i rettferdighetens navn sies at han eksplisitt skriver at han ikke vil omtale den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, men han reflekterer ikke over at Den europeisk union så dagens lys.

Som økonom er Lapavitsas svært opptatt av Den økonomisk og monetære unionen (ØMU) og euroen. Han beskriver forarbeidene til ØMU og kommer inn på Tysklands ledende stilling i ØMUen og i EU mer generelt. Han vier en stor del av boka til tysk økonomi, dens relasjon til ØMU og Tysklands dominans. Han forklarer på pedagogisk vis utviklingen i tysk økonomi og trekker fram introduksjonen av Hartz-reformene og foreningen av Øst- og Vest-Tyskland som viktige elementer. Ikke bare for økonomien, men også de mange negative konsekvensene for det tyske arbeidsmarkedet, fagforeningene og et organisert arbeidsliv.

Ifølge Lapavitsas var innretningen på den tyske økonomien den primære grunnen til eurokrisen i 2010 og oppdelingen av ØMU i en kjerne og en sørlig periferi. Han mener at ØMUen har vært en historisk fiasko når det kommer til å fremme stabilitet og samhold i Europa. Eurokrisen får naturlig nok en god del plass i boka, der mye oppmerksomhet naturlig nok vies hva som skjedde i Hellas, hvordan landet ble behandlet og de konsekvensene dette fikk. Hellas er derfor et eksempel på at EU/ØMU ikke er solidaritetsprosjekt, hvis det noen gang har vært det.

Lapavitsas skriver rett ut at det medlemskap i ØMUen gjør det umulig å føre en politikk mot nedskjæringer og til fordel for arbeidsfolk. Syriza-regjeringen i Hellas prøvde, men feilet. Den måtte rask innse at det ikke var mulig å få gjennomført progressiv politikk i EU. Lapavitsas mener at det er en direkte fiendtlig holdning i EU overfor venstresida ideer og politikk. Det er derfor ikke mulig å forandre EU innenfra, slik som for eksempel DiEM25 – Democracy in Europe Movement 2025 – tror på. DiEM25 blir, interessant nok, ledet av Yanis Varoufakis, en tidligere partikollega til Lapavitsas.

Men hva kan venstresida da gjøre? Først må de innse at EU verken er en leverandør av «soft power» eller en velgjørende, humanitær makt. Det er hierarkisk allianse av land som har dannet et institusjonelt rammeverk i form av et indre marked, som produserer neoliberalisme. Lapavitsas staker ut en kurs for venstresida med utgangspunkt i Marx. Det må kjempes lokalt og nasjonalt hvis man skal vinne. Først må man ut av ØMUen, og hvis ulike reformforslag ikke lykkes, ja, da kan man bli nødt til å gå helt ut av EU.

Helt avslutningsvis i boka, nevner Lapavitsas Brexit og det britiske Labour samt deres leder, Jeremy Corbyn. Han har stor tro på Corbyn og mener han kan bli en ledestjerne for resten av Europa og gi Storbritannia en ny start, ifølge Lapavitsas.

Costas Lapavitsas har skrevet en interessant bok. Hvis man mener at det er gjennom det mislykkede euro-prosjektet at man skal overbevise venstresida om at de tar feil i deres forherligelse av EU, da kan boka kanskje være nyttig. Men jeg mener at han også er selvmotsigende på flere punkter. Først avviser han at man kan reformere EU/ØMU innenfra, men foreslår så reformer for å gjøre nettopp det. Han er ikke avvisende til at man kan tre ut av EU, men det virker nesten som om at det er en slags siste utvei. Lapavitsas støttet Corbyn da han første gang stilte til leder i Labour, og vant mot alle odds. Corbyn er mangeårig EU-kritiker, men leder et parti som er tilhenger av EU. Partiet var mot Brexit og har gjort alt de kan for at Storbritannia ikke skal forlate EU. Det synes Lapavitsas heller ikke å reflektere over.

Kanskje hadde jeg for store forventninger til en bok med tittelen The Left Case Against the EU. Den handler langt mere om euroen, ØMU og eurokrisa enn om EU som prosjekt, og enda mindre om den progressive venstresida. Kanskje det er hans EU-sentriske utsyn som forstyrrer meg. At han ikke én eneste gang nevner at de fleste partiene til venstre for Arbeiderpartiet (og deres søsterpartier), her i Norden er EU-motstandere.

Bjørn Hatterud:
Mot normalt
Oslo: Samlaget 2018, 70 s.

Kristin Fridtun:
Homoflokar
Oslo: Samlaget 2018, 66 s.

Sumaya Jirde Ali:
Ikkje ver redd sånne som meg
Oslo: Samlaget 2018, 92 s.

Ingrid Baltzersen,
redaktør

Samlaget har invitert eit utval norske skribentar til å skriva korte, hendige bøker i form av eit personleg essay. Det er eit vellukka prosjekt, bøkene har det til felles at dei er spanande og relevante, men er i stil og tematikk ganske ulike. Det som er til felles for dei tre som er omtalte i denne bokmeldinga er likevel at dei handlar om det å vera annleis, og det å ikkje vera inkludert i «det normale».

Mot normalt

I Mot normalt fortel Bjørn Hatterud om korleis alle avvika han vaks opp med, har bidratt til ei livsreise han kanskje ellers ikkje ville ha gjort. Det er ein brutal tekst som startar med fødselen hans, der han og mora berre så vidt overlevde. Det er ein tekst som handlar mykje om kropp. Om sjukehus-reality-seriane han konsumerer med glede saman med mor si no. Om alle operasjonane og smertene kroppen hans har vore gjennom i løpet av barne- og ungdomsåra. Han skriver direkte og enkelt, men likevel nesten poetisk om dette: «Og der låg eg altså i hendene hans med kniv og andre kalde, blanke reiskapar inne i meg. Eg var seks år, og kroppen min låg på operasjonsbordet i seks timar.» Forfattaren skriver også om at han blei sterkt overvektig på grunn av den utryggheita operasjonane hadde gitt kroppen hans, og av ein steroidekur han blei sett på.

Det kroppslege går også igjen i klassebakgrunnen. «Du kan ikkje komme frå arbeidarklassa på Hedemarken utan å ha høge skuldrer, breie bein og eit blikk som går nedover, nærast i forsvarsposisjon.» Han skriver også med kjærleik til kroppsarbeidet om dyktigheita broren har i jobben sin som bilmekanikar. Men også om at det å ta utdanning ikkje blir oppfatta som eit val for dei som er «normale» i arbeidarklassefamilien hans, og den underliggande sorga det kan gje dei.

Ungdomstida er skildra som ei forsøksvis klassereise inn i akademia og homomiljøet der begge desse tema, den skada og overvektige kroppen og kroppshaldninga frå arbeidarklassen, hindrar han i å vera «normal» der også. Han refererer til Édouard Louis si skildring av det same i den sjølvbiografiske romanen Farvel til Eddy Bellegueule. Men i motsetnand til Louis kjem ikkje Hatterud heim til dei mjuke mannsideala i middelklassa, blant akademikarar og homsar. Han kjenner seg utafor, med feil kropp og feil språk. Likevel finner han til slutt ein identitet, studiet i kulturhistorie gir han teoriar og strukturar som han har kjent på kroppen. Opplevingane hans gir han eit verdifullt sideblikk og gjer han både verdsatt som tekstforfattar og som kunstkurator.

Tematikken kan høyrast ganske traurig ut. Men Mot Normalt er ein vakker tekst oppi alt det brutale og fysisk kroppslege. Og har interessante skråblikk på klasse, seksualitet og kropp.

Ikkje ver redd sånne som meg

Sumaya Jirde Ali hadde eigentleg tenkt å bruka invitasjonen frå Samlaget om å skriva bok på eit samarbeid med Suha Alhajeed. Alhajeed blei kjent då ho 18 år gammal skreiv ein kronikk med tittelen «Ikke vær redd for sånne som meg» som blei delt mykje i 2017, nesten same tittel som denne boka fekk. Boka skulle eigentleg vera ein samtale med ho om flukta hennar frå Syria og det nye livet i Noreg. Men Sumaya Jirde Ali såg i prosessen at ho måtte jobba med ein del av sine eigne erfaringar først.

Boka startar og sluttar våren 2018, rett etter at Sumaya Jirde Ali hadde opplevd ein foreløpig topp av både ekstrem hets og sterk støtte. Å stå i dette som 20-åring må vera svært krevjande. Jirde Ali fortel at ho skreiv sitt første lesarbrev hausten 2016 eit år etter det har ho fått seg valdsalarm, og et halvår etter det har ho pusteproblem og angst. Hetsarane beskriver detaljert kva dei vil gjera med ho, som: «Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene», og at ho burde voldtas med ein kaktus og «jeg vil skrelle av deg negerhuden din». (Det gjer vondt å sitera så ekstrem hets, men samtidig trur eg ikkje han berre kan tiast i hjel.) Men det er krevjande å stå i så mykje støtte også, ho føler eit ansvar for å svara og takka.

Forfattaren krev retten til å ikkje vera unnskyldande for kven ho er, ikkje måtta utdanna oss andre, ikkje måtta vera ein takknemleg gjest i Noreg. Ho finner støtte i andre forfattarar og poetar, som Aude Lorde: «Black and Third World people are expected to educate white people as to our humanity. (…) The oppressors maintain their position and evade their responsibility for their own actions.» Både Lorde og Jirde Ali argumenterer for kor tappande det er å bruka tida på å forklara at ein er eit menneske, at ein ikkje skal vera redd sånne som ho, i staden for å snakka om sin eigen agenda.

Teksten handlar mykje om det å veksa opp i eit krysspress. På lik linje med boka til Hatterud handlar det om kven ein er reint fysisk, ho prøver å vera mindre tung, mindre byrde. Ho prøver å snakka norsk når andre kan høyra, så ho ikkje skremmer med det buldrande språket sitt. Ho prøver å gå i gatelyset i Bodø, så ho ikkje skremmer med den mørke huden sin. Ho opplever at hijaben definerer ho på ein annan måte enn det ho tenkte sjølv, då ho ville ta den i bruk som tiåring på tross av mora sin skepsis. Ho vil flytta tilbake til Somalia etter 22. juli, for ho vil ikkje vera ansvarleg for at nokon vil drepa fordi ho bur i Noreg. Og ho saknar at grunnen til at terroristens drap blir haldt fram i lyset. Noreg minnest terroråtaket samtidig som hets mot muslimar blir samtidig feia under teppet.

Boka er tydeleg skriven midt i ein prosess, av ein ung skribent som nok skal utvikla stemmen sin i mange år framover. Teksten er prega av tankesprang og minnebilete, og oppleves nokre gongar litt usamanhengande. Men det er også styrken i boka, den gir eit innblikk i korleis det har vore å bli ung vaksen under dette krysspresset, og det presenterer også mange viktige synspunkt.

Homoflokar

Boka til Kristin Fridtun handlar også om å vera definert utanfor normalen. Den tar utgangspunkt i Kristin 15 år sin kjennskap til homofili, som ho då skriver i dagboka at «høyres ut som en medisinsk diagnose». Boka brukar av personlege erfaringar, men er likevel mindre personleg enn dei andre, så eg blir ikkje så riven med. Grunnen er kanskje også at det er den boka eg kjenner meg mest igjen i, sjølv om eg hadde håpa me hadde kome litt lengre. Men det er ei klårtenkt og analytisk bok som er nyttig å lesa og reflektera over.

Fridtun skriver om korleis det var å læra om «dei homofile» då ho var ungdom. «Dei homofile» er «dei andre» i skuleboka, dei som ein skal forstå og ta vare på. Ho seier at dette skapar ei floke, fordi dei ein skal vera grei med er samtidig ikkje ein del av fellesskapen. Ho skriver:

Ulempa er at denne veldige godhugen for seksuelle minoritetar kan forvekslast med likestilling. Ved fyrste augnekast kan det sjå ut til at skeive og streite er likestilte, men i røynda har me ei rangordning der den heteroseksuelle majoriteten tolererer og stør det skeive mindretalet. Det er difor det er så stas å konkurrerra om kven som er mest homovenleg: Deltakarane får visa kor rause og forståingsfulle dei er.

Dette får uttrykk i oppgåver i skulen, som: «Hvordan tror du det er å være homofil?» Det ser jo ut som eit veldig tolerant spørsmål, men det gjer likevel «dei homofile» til nokon andre. Ein spør jo ikkje ein homofil ungdom om korleis ein trur det er å vera homofil.

Det interessante er jo at dei siste åra har dei homofobe eller homofiendtlege også blitt dei andre. Fridtun skriver om korleis høgreekstreme i Sverige har svært homofiendtlege tekstar, men samtidig er sanninga i ålmeinta at dei homofiendtlege er muslimane, dei som bur i Oslo Aust. Eit viktig poeng her er å kjempa mot at ein set minoritet opp mot minoritet og å nyansera dei forenkla framstillingane som dukkar opp. Og å la dei som står i situasjonen, bestemma kva tiltak ein gjer for å støtta dei.

 

 

Odd Karsten Tveit:
Gudfaren Trygve Lie. General­sekretæren som sviktet FN
Oslo: Kagge Forlag, 2018, 455 s.

Av Petter Bauck,
medredaktør av boka The Oslo Accord. A Critical Assessment. Jobber ved ambassaden i Kyiv.

I denne boka vever Tveit sammen flere til dels parallelle historiske utviklingsløp: Trygve Lies liv og yrkeskarriere, Arbeiderpartiets utvikling fra et revolusjonært parti til styringsparti, framveksten av den sionistiske bevegelsen, arbeidet for å opprette en ny verdensorganisasjon etter den andre verdenskrigen og Lies rolle som generalsekretær.

Sentralt står sjølsagt Trygve Lie, oppvokst med en alenemor på Grünerløkka, tidlig med i den sosialdemokratiske bevegelsen i Norge, aktiv i det revolusjonære Arbeiderpartiet med tette bånd til Moskva, før pragmatismen tydeligvis gjorde sitt inntog og Lie ble en aktet arbeidslivsjurist. I perioder i mellomkrigstiden og under den andre verdenskrigen var Trygve Lie, som andre sentrale aktører innenfor den politiske eliten, preget av negative oppfatninger av ikke minst jødene. Dette kom blant annet til overflaten i Lies tid som justisminister i årene før utbruddet av den andre verdenskrigen. Etter en kort periode som handels- og forsyningsminister i krigens første fase, tok Trygve Lie over som utenriksminister i den norske regjeringen i London. Trygve Lie, arbeidslivsjuristen og pragmatikeren, hadde klatret i Arbeiderpartiet og i regjeringsapparatet og endt som utenriksminister, etter at han aktivt hadde stemplet sin forgjenger i jobben, Koht, som udugelig. Det var han som etter den andre verdenskrigen skulle velges til den nye verdensorganisasjonen FNs første generalsekretær.

Parallelt følger vi sionismens utvikling og den voksende antisemittismen som råder i mange land, ikke minst i Tyskland. Utvandringen til Palestina blir for en god del jøder løsningen, andre velger USA. Britenes løfter til de sionistiske lederne gjennom Balfour-erklæringen inngår i denne utviklingen. Norge var av de landene som ikke var så sterkt preget av antisemittismen, men som boka klart dokumenterer, var skepsisen til jødene også tilstede, blant annet i justisdepartementet under Trygve Lies ledelse, og seinere i Utenriksdepartementet. Tankene går til Marte Michelet og hennes bok Hva visste hjemmefronten?

Med valget til FNs første generalsekretær og oppbyggingen av den nye verdensorganisasjonen, møter vi en Trygve Lie hvor personlige ambisjoner og prestisje blir mer og mer dominerende. Generalsekretæren, som i henhold til FNs statutter ikke skal la seg styre og påvirke av noen enkeltstater, men representere verdenssamfunnets interesser, veves raskt inn i et nettverk av særinteresser. Ifølge Tveit er det ikke minst ledelsen i den nye staten Israel som får nyte godt av generalsekretær Lies øre. Det var under Trygve Lie at FNs Generalforsamling vedtok å dele det britiske mandatområdet Palestina i en jødisk og en arabisk stat. Det var under Trygve Lie, og med hans aktive støtte, at den nye staten Israel startet på sitt kolonialistiske prosjekt, som bl.a. innebar å legge under seg stadig nye landområder, og fordrive den palestinske lokalbefolkningen.

At Tveit i sin tilnærming til Trygve Lie og hans rolle som FNs første generalsekretær, fokuserer sterkt på opprettelsen av staten Israel og skjebnen til den palestinske befolkningen, er som forventet, ikke minst gitt Tveits omfattende kunnskap om og engasjement i den pågående konflikten. Her bringer boka interessante perspektiver på et tema mange umiddelbart tenker er dissekert nok allerede. Mens jeg leste boka ble jeg stadig hjemsøkt av spørsmålet: Er det sentrale budskapet i boka Trygve Lies svik mot FN eller mot palestinerne? Det kan ikke være tvil om at Trygve Lie, som den første generalsekretæren, sviktet FN når det gjaldt kravet om upartiskhet og om ikke å la seg påvirke. Hans etterfølger, Dag Hammarskjöld, framsto som langt mer rakrygget i rollen som generalsekretær. Men i en organisasjon med fem vetomakter i Sikkerhetsrådet, og svært mange motstridende interesser, finner jeg det usannsynlig at ikke flere generalsekretærer har «sviktet».

Trygve Lies rolle som fanebærer for Israel i FN, ofte i det skjulte, er uansett interessant, ikke minst i lys av hvordan FN, etter vedtaket om å dele det britiske mandatområdet Palestina i 1947, totalt har sviktet når det gjelder å sikre at alle etterlever vedtaket til punkt og prikke. Det boka derimot, så langt jeg forstår den, ikke går nærmere inn på er hvorfor Trygve Lie endte opp som den varme forsvareren for Israel. Han hadde jo i mellomkrigstiden og under den andre verdenskrigen forfektet holdninger som vitnet om en betydelig skepsis til jødene. Hvorfor endret han oppfatning? En grundigere analyse av dette hadde bidratt til å belyse sviket langt bedre. Var det bare sjokket over utryddelsene som tyskerne satt i scene mot jøder, rombefolkningen, homofile og andre minoriteter som presset fram en holdningsendring og endte opp i et ukritisk syn på den nye staten Israel?

Boka er, slik jeg leser den, et karakterdrap på Trygve Lie. Han framstår som en sviker, en som gjør hva det skal være for å tjene egen karriere og egne ambisjoner, en som har et totalt urealistisk syn på seg sjøl og sin fortreffelighet. Omgivelsene, enten det er i FN eller i sosiale sammenhenger, blir ofte behandlet nedverdigende. Trygve Lie ville utvilsomt ha blitt hardt rammet av det siste årets #MeToo kampanje. Etter min mening er dette den svakeste delen av boka. Gjennom hele teksten kommer det korte innspill om uheldige situasjoner iscenesatt av Trygve Lie. Mest malplassert er kanskje historien om hans møte med Sonja Henie. Ofte virker disse innslagene helt umotiverte. De står der, jeg registrerte dem, og så fører teksten meg til et helt annet sted. Kanskje har forfatterens tanke vært at dette danner et bakteppe, som forteller leseren noe underliggende om personen Trygve Lie? For meg ble det mest irriterende. Disse ulike kortfattede beskrivelsene av ulike til dels svært uheldige situasjoner, som Trygve Lie satt seg sjøl i, fungerer i dag ikke som et viktig element i boka. Det er min mening at forfatteren burde ha trukket dette sammen i et forsøk på en mer dyptpløyende vurdering av personen Trygve Lie, og ikke bare knyttet til stillingen som FNs første generalsekretær.

Oppsummert er boka om Trygve Lie en spennende bok, som dessverre er blitt for springende, og hvor noen viktige spørsmål ikke er fulgt opp på en god måte.

 

Bjørg Aftret:
Takk for dansen. Kvinneblikk på LO
Oslo: KAMP forlag, 2018, 99 s.

Av Jeanette Syversen,
leder i Rødt Bergen og 1. kandidat for Rødt Vestland ved fylkestingsvalget i 2019.

Gjennom 99 korte sider og 23 kapitler, tar Bjørg Afret oss med på en liten visitt innenfor LO-hierarkiet. Hun har valgt å fortelle historien om LO gjennom Oddrun Remvik, tidligere forbundsleder av FO, og Turid Lilleheie, tidligere forbundsleder for NTL, sine perspektiver. Vi får bekreftet veldig tydelig at LO som organisasjon ikke er, eller har vært, unntatt kvinneundertrykkende samfunnsstrukturer. Kvinnekamp og feministisk organisering, kursing og analyse er helt nødvendige deler av den daglige kampen for en mer rettferdig og sosialistisk verden, hvor også kjønnene er ­likestilt.

Med referanser til #metoo-oppropet mot seksuell trakassering innad i LO får leseren innsikt i hvordan det, også i dag, er en kamp å få LO til å gjennomføre faktiske tiltak og sette ned retningslinjer i egen organisasjon. Generelt vil jeg si at boken rører forsiktig ved de aller viktigste områdene hvor LO som organisasjon har enormt forbedringspotensiale, og fungerer således som et godt verktøy for radikal debatt om handlingsplaner for tillitsvalgte i klubbene. Det å tilhøre et annet parti enn AP problematiseres også, da Oddrun Remvik var SV-er og Turid Lilleheie, selv om hun var medlem av AP, mente at LO burde hatt et mer løsrevet forhold til Arbeiderpartiet.

Boken kunne vært strukturert mer systematisk, og har en tendens til å gjenta seg. Mulig det er bevisst fra forfatterens side, som en repetisjon av viktige momenter, men det føles tilfeldig og unødvendig. For øvrig er temaene som tas opp veldig viktige, og fortellermåten gir oss en unik historisk innsikt i hvordan det har opplevdes å være engasjert som kvinnelige tillitsvalgte i LO, og samtidig konfrontere de autoritære, uskrevne og patriarkalske strukturene innad i fagbevegelsen.

Det er særlig positivt at boken setter fokus på de store utfordringene det har vært å få på plass kvinneperspektivet, med representasjon av kvinner i styrende verv, og forfatterne trekker paralleller til likelønnskampen, ulikelønn og pensjonskampen. Her er det blant annet berettiget kritikk av de tette båndene mellom AP, Jens Stoltenberg og LO-leder Gerd Liv Valla, og forfatteren utfører en vellykket drøfting av den subjektive opplevelsen av å være kvinne i en heftig maktposisjon, som er generelt prestisjetung, og samtidig være preget av patriarkalske uskrevne regler om partitilhørighet, lojalitet eller mistillit i valgprosessen i de ulike posisjonshierarkier. Hvis man noensinne skal benytte ordet «pampevelde» så vil jeg si at denne lille boken gir en detaljert fremstilling av det komplekse innholdet i det begrepet, for kvinnekampens del.

For de som står utenfor LO, er ukjent med hierarkiene og strukturene innad i LO, eller eventuelt bare anser seg for å være et menig medlem, så er denne boken en meget oppklarende innføring. Forfatteren problematiserer maktstrukturene og misbruk av disse med tanke på kjønnskvotering, metoo, tiltak mot trakassering, likelønn, partitilhørighet, fagligpolitisk uenighet og forbundstilhørighet. Vi får inntrykk av en organisasjon sterkt preget av uskrevne regler, udemokratiske hersketeknikker og regler i LO-sekretariatet, og ikke minst en dominans av kameraderi blant mannfolkene.

Forfatteren referer til mye bra kildemateriale, ikke minst viktige Fafo-rapporter, og dessuten refererer hun ofte til boken Kvinner i fagbevegelsen fra 2013. Noen ganger føles boken som en tilleggspamflett til deler av historien som forfatteren mener skulle vært tatt med i Kvinner i fagbevegelsen. Først på slutten får man innsyn i forfatterens subjektive meninger om at LO potensielt sett kunne fungert bedre med mer handlingskraft og mindre interne maktkamper. Forfatteren etterlyser et LO som jobber tydeligere for solidariske samfunnsløsninger.

Vi blir til og med introdusert for idéen om et forbundsløst LO, noe som ville vært et godt utgangspunkt for å heve solidaritetsfanene og se med friske øyne på LO som kampenhet. For oss som har litt fartstid i LO, finnes det dessverre mange eksempler på kamp mellom forbund om tariffområder og medlemmer, og diskusjonen om et forbundsløst LO er nært knyttet til spørsmålet om hvordan fagbevegelsen kan jobbe internasjonalt, i kampen mot de multinasjonale selskapenes angrep på arbeidsfolks rettigheter.

Til slutt, det er litt rart at boken er titulert Takk for dansen, for det refereres aldri til noe dansing, og jeg ble litt skuffet over at ikke «Ellinors visen» ble brukt som kildemateriale. Mitt forslag til alternativ tittel: Et kvinneblikk på pampeveldet i LO.

Ingrid Grønli Åm:
Hjelp, vi er i EU!
Oslo: Forlaget Manifest AS, 2018, 206 s.

Av Karianne Hagen Wendt,
styremedlem i Nei til EU og tidligere generalsekretær i Ungdom mot EU.

Samtidig som «de gule vestene» demonstrerer i Frankrike, er lite mer aktuelt enn en solid innføring i den franske politikken som har blitt ført de siste par tiårene, og som nettopp har ledet an til dagens situasjon. Ingrid Grønli Åm gir oss i Hjelp, vi er i EU! et innblikk i historien til den franske sosialistbevegelsen. Boken tar for seg hvordan Sosialistpartiet, Parti socialiste, flere ganger har brutt med sine egne valgløfter til fordel for EU-prosjektet, og hvordan dette sakte men sikkert har ført til en splittelse på den franske venstresiden. Dette har til slutt har resultert i fremveksten av Mélenchons bevegelse, La France Insoumise (det ukuelige Frankrike), og et nærmest dødt Sosialistparti.

Blikket rettes først tilbake mot Mitterrand og deretter mot Hollande, to ledere i Sosialistpartiet (som egentlig er mer å regne som det franske sosialdemokratiske partiet) som begge lot sine valgløfter vike til fordel for troen på det felles europeiske prosjektet. Tilsynelatende har franske sosialdemokrater blitt nærmest tvunget fra Brussel til å føre en mer liberalistisk politikk enn de selv har ønsket, med flere oppmykninger og fleksibilitet i arbeidslivs­politikken. Det hele har resultert i at Mélenchon, som forlot Sosialistpartiet på grunn av de stadige svikene mot eget valgprogram, gjorde et brakvalg i 2017 hvor hans bevegelse fikk nesten 20 % av stemmene, mens Sosialistpartiet havnet på skarve 6 %. En av grunnene til Mélenchons suksess, er at han fikk en oppvåkning da den franske befolkningen i 2005 stemte nei til førsteutkastet til det som senere skulle bli Lisboatraktaten. Da forstod han hvor EU-skeptisk den franske befolkningen faktisk er, noe som han har vist at han respekterer. Denne EU-skepsisen kommer også klart til uttrykk med fremgangen til Marine Le Pen, som også kjører en veldig hard retorikk mot EU.

Grønli Åm viser at hun har mye kunnskap om fransk politikk, og det er spennende å følge fortellingen om hvordan Mélenchon har gått vekk fra å lede et tradisjonelt venstresideparti, til å danne en mer løsrevet bevegelse. Der spiller internettavstemninger rundt valgprogram og forsøk på å appellere til en bredere gruppe en mye større rolle enn marxistisk teori og studiesirkler. Det er ikke venstre- mot høyresiden som er viktig lenger, i følge Mélenchon, det er folket mot elitene – mot de rike som flytter arbeidsplasser ut av landet, mot politikere som ikke viser en reell interesse for noe annet enn liberalisering og mot Brussel, som presser kuttpolitikk og umulige krav til underskudd i budsjetter ned over hodene på medlemslandene. Spesielt denne skepsisen mot den gamle politikereliten kom til uttrykk ved det franske valget i 2017, hvor Macron med sin helt ferske bevegelse, La République en Marche, og høyrepopulisten Marine Le Pen, stakk av med seieren i første runde. Samtidig nådde Mélenchon nesten opp, bare et par prosentpoeng under.

Bevegelsen Mélenchon har bygget opp, er fascinerende. La France Insoumise har åpnet for en annerledes organisasjonsstruktur, som antageligvis mange venstresidepartier i Europa kommer til å studere nærmere i fremtiden. Denne måten å bygge organisasjon på var antageligvis viktig for den gode valgoppslutningen, men det var kanskje enda viktigere at Mélenchon turde å ta opp kampen mot Le Pen når det gjaldt EU-spørsmålet. Riktignok går ikke Mélenchon like langt som Le Pen. Han vil først og fremst forsøke å reformere EU eller å trekke Frankrike ut av de mest ugunstige EU-ordningene. Tidligere snakket han om en Plan B som var å trekke Frankrike ut av unionen, men her har han blitt mildere i målet i det siste. Likevel er det ganske skarpt for en gammel, fransk sosialist som Mélenchon å være såpass kritisk til EU-prosjektet.

«Er det mulig for et venstreparti å reformere EU dersom de kommer til makten?», spør Grønli Åm. Det er nettopp dette spørsmålet det bygges opp til gjennom hele boken. Leseren får ikke noe klart svar på dette fra forfatterens side, men heller visse pekepinner som lar leseren selv reflektere over nettopp dette spørsmålet. Et annet viktig spørsmål jeg som leser også satt igjen med, er hvorvidt den franske sosialistbevegelsen burde forsøke å reformere EU dersom de kommer til makten. Burde de kanskje heller gå inn for en såkalt «Plan B», og sakte men sikkert trekke seg ut av ulike deler av EU-samarbeidet, som for eksempel euroen, eller være mer ulydige mot EU ved å nekte å overholde kravene om hvor mye underskudd man kan budsjettere med hvert år? Kan bevegelsen til Mélenchon vokse seg like store eller større enn Rassemblement national (tidl. Front National) uten å være minst like skarpe i sin EU-kritikk? Frykten er at Mélenchon, slik som Mitterrand og Hollande, kommer med gode løfter men liten evne til å gjennomføre dem.

Samtidig har Mélenchon etablert EU som et problem i fransk politikk, noe veldig få andre ledere av venstresidepartier i EU har. Til og med Yanis Varoufakis, den tøffe, greske, tidligere finansministeren som sto så hardt imot EU-makten, har nå dannet sin egen bevegelse for å reformere EU fra innsiden. For meg ­virker det tydelig at dersom venstresiden i Europa ønsker å ta opp kampen mot ytre høyre, så er EU-spørsmålet og det å tørre å være kritisk til unionsprosjektet uten nødvendigvis å ville melde seg ut, helt sentralt. Spørsmålet er om Mélenchon faktisk er kritisk nok. Også han står i en spagat mellom hensynet til EU og politikken han lover sine velgere. Dette er det underliggende poenget i boken, slik jeg tolker den. Boken gir oss fortellingen om hvordan tidligere sosialistledere har sviktet seg selv og egen befolkning til fordel for EU, noe som har gitt grobunn for Mélenchons bevegelse. Så blir spørsmålet om han har lært av andres feil, eller om han blir nødt å begå dem selv.

Ingrid Grønli Åm skriver godt om fransk politikk, og det er ikke vanskelig å tenke at det finnes paralleller mellom den franske situasjonen og andre europeiske land. Til tider er boken kanskje litt mye oppramsing av ulike ledere av Sosialistpartiet, og ulike lover de innførte, men det er nettopp denne historiske bakgrunnen som må til hvis man skal forstå hvorfor Frankrike er blitt som det er. Kanskje er det lov å håpe på en oppfølger om et par år, etter at «de gule vestene» har sagt sitt?

Når både drivkreftene og populasjonen av døde ikke er tilfeldig sammensatt, men danner et skrikende mønster – er det da fortsatt snakk om sjølmord? Eller snakker vi om mennesker som har blitt drept?

Hans Husum ga ut boka Skjult, ny krigsmaskin rett før jul 2018. Dette er et utdrag av boka.

Hans Husum,
krigskirurg og forfatter av boka Skjult, ny krigsmaskin (Forlaget Rødt, 2018).

Sjølmord, Phoenix USA

I juni 2003 dro tjueen år gamle Daniel Somers i krigen, i Irak.

Ti år seinere drepte han seg sjøl med et hodeskudd hjemme i Phoenix.

Daniel var en god tenker. Han la igjen dette brevet til foreldrene:

«Nå har jeg gjort mitt beste for å holde ut i mer enn et tiår. Men egentlig har jeg vært

vekk lenge, lenge.

Hodet mitt er en ødemark av fæle bilder, endeløs fortvilelse, og lammende angst.

Jeg kan verken le eller gråte.

Dette er tortur.

Sannheta er ganske enkel:

Under det første oppdraget i Irak måtte jeg være med på saker som ikke kan beskrives.

Krigsforbrytelser, forbrytelser mot menn­eske­­heten.

Verre enn folk flest kan forestille seg.

Hvordan i all verden kan jeg leve videre som alle andre, mens enkene etter meg og alle de farløse ungene fortsatt slåss for å overleve.

Er det noe rart at rapportene viser at 22 veteraner tar livet av seg hver dag? Det er flere veteraner enn alle ungene som ble drept ved Sandy Hook, hver eneste dag. Hvorfor støtter ikke presidenten disse familiene? Kanskje fordi vi ikke ble drept av én enkelt gærning, men av hans eget dehumaniserende system.

I det siste har jeg spekulert på å gjøre et siste oppdrag.

Det er litt trøst i tanken på å kunne bruke evnene og drapsinstinktet mitt til å gjøre noe godt.

Men faktum er at det ikke er realistisk.

For det første er det all logistikken med å finansiere og utstyre en slik operasjon.

Så er det vissheta om en uhyggelig død, og å bli hengt ut i media som terrorist.

Men det som egentlig holder meg tilbake er at jeg faktisk har blitt for sjuk for slike jobber.

Til og med det har de stjælt fra meg.

Derfor er det ingenting igjen.

Altfor fanga i krigen til å ha fred.

Altfor skada til å drive krig.»

Glyfosat brytes ned svært sakte i vann. I monsuntida er India fylt av vann. US Army bruker Roundup i ­krigen mot Mesopotamias bønder.

Sjølmord, Maharashtra India

Høsten 2008, mens Daniel fortsatt rava rundt på krigens branntomter, drepte den femti år gamle bonden Shankar Mandaukar seg sjøl på den andre sida av kloden, i Maharashtra i India.

Shankar skyldte lånehaiene 80 000 rupier, to års inntekt fra det lille bomullsbruket.

Også i 2008 var det klart at avlinga kom til å bli dårlig.

– Han tenkte ikke på noe annet, fortalte kona hans, Nirmala. Jeg sa til ham at det finnes nok ei løsning. Men han svarte bare at døden er bedre når alt er tapt.

En søndag før solnedgang tømte Shankar et glass med sprøytemiddelet Roundup.

Han falt om på bakken da magekrampene satte inn, stønna i smerte og skrapa i jorda med fingrene. Nirmala, naboene og de to ungene hans sto lenge og så på ham.

Det var ikke første gang de hadde sett folk dø sånn.

Da sola gikk ned, lå Shankar endelig stille.

– Shankar var en god mann, sa naboene. – Han sendte ungene til skolen og han betalte skatt.

– Det var disse mystiske såkorna som drepte ham.

– De selger frø og sier at vi ikke trenger å sprøyte, men det er ikke sant.

– Og vi må kjøpe de samme såkorna hvert eneste år fra selskapet.

– Dette dreper oss. Vær så snill, fortell verden hva som skjer her.

Shankar levde og døde i Indias ‘sjølmords-belte’, Maharashtra-staten øst i India. Det var her Monsanto sammen med korrupte politikere og lokale lånehaier introduserte den gen modifiserte bomullen seint på 1990-tallet. Monsanto frøa gir mye større avlinger enn den tradisjonelle bomullsvarianten. Men den krever også mye mere vann. Og den er «Roundup-ready». Plantene må ha – og de tåler – den kraftige ugrass-dreperen glyfosat.

Monsantos genkode har en innebygd sjølmords-mekanisme, et terminator-gen. Bøndene kan ikke legge til side deler av avlinga for neste års planting. Frøa spirer ikke. De har begått sjølmord.

Det må kjøpes nytt såkorn hvert år.

Prisen på Monsantos ‘forbedra såkorn’ er åtti ganger høyere enn de gode gamle frøa.

Som nå ikke er å få tak i lenger.

I løpet av de siste femten åra har en kvart million indiske bønder tatt livet sitt.

Det er ikke lenger bærerne av gammel økologisk visdom som kontrollerer jorda – men Monsantomaskina.

Da dør bonden ved å snu det kjemiske våpenet innover, mot seg sjøl.

Sjølmord?

Menneskeverdenen er hard, og mange tar livet av seg.

Dødsårsakene er mangslungne, hvert sjølmord en roman.

Men når både drivkreftene og populasjonen av døde ikke er tilfeldig sammensatt, men danner et skrikende mønster – er det da fortsatt snakk om sjølmord?

Eller snakker vi om mennesker som har blitt drept?

USA mister flere soldater hjemme etter endt tjeneste enn i krigene ute.

Hver time tar en amerikansk soldat med blodige hender sitt eget liv.

Minner om skitne drap kan være dødelige.

Men det er verre.

Pentagon-statistikken omfatter bare sjøldrap hjemme, soldater som har kommet trygt hjem fra krigen.

Hva med alle sjøldrapa og de skjulte morda under krigens gang? Mens jeg skriver dette er 6 774 amerikanske krigere rapportert døde i de nye krigene i Asia og Afrika. 1 452 av dem ble ikke drept av fienden, de døde av «ikke-krigsrelaterte årsaker». Femten hundre drept i bil- og helikopterkrasj? Umulig. Vietnamkrigen viste at når en aggresjonshær kjører seg fast og råtner fra innsida, internaliserer krigerne hatet mot fienden og begynner å drepe hverandre.

Det er meningstunge dødsfall på hjemmefronten også. Bil i fjellvegg i høy hastighet – trafikkulykke? Soldat voldtatt ute i krigsteateret finni død hjemme etter to flasker whisky – alkoholforgiftning? En hær av amerikanske ex-krigere som har risikert livet i krig, kommer tilbake til et hjemland uten hus, uten arbeid – working class heroes døde og kalde på en benk i parken ved soloppgang.

Snakker vi fortsatt om sjølmord?

Enda verre.

De fleste sjølmordere mislykkes i første forsøk. Ørkenvandrerne vekkes tilbake til livet av dyktige leger og fortvila foreldre, livredda til fortsatt eksistensiell fortvilelse.

Mange av førstegangstaperne prøver igjen.

Og igjen.

Det er en epidemi av sjøldrap på gang ‘her hjemme’, drap like stygge og dehumaniserende som Irak-krigen.

– Jeg kan kunsten å drepe, skreiv Daniel i avskjedsbrevet.

Han vurderte til og med å rigge et nytt 11. september.

– Vi ble drept, forteller Shankar og Daniel.

Hva slags skitten krig hadde de vært inne i?

‘Bunker Buster’ er et dobbelt-prosjektil som er designa for å knuse bomberom. Jeg så det i bruk første gang 12. august 1982

mot et tilfluktsrom i flyktningeleiren Borj el Baranje i Beirut der en familie på tolv palestinere hadde gjemt seg. Den første ladninga

bryter gjennom de armerte betongveggene, den andre ladninga griller innholdet i rommet. Vi så silhuetten av barnet på

fanget svidd inn som et foto-negativ i brannsåra på moras kropp.

Monsantos Krigsmaskin

Vi veit en del om Daniel Somers i Irak. Han jobba i etterretningsnettverket til James Steele, ‘Morderen fra El Salvador’, arkitekten bak Iraks ‘black sites / svarte hull’. Sjøl om Steele er fagmann i forkledning, har også han etterlatt seg noen spor, tilstrekkelig for en dekonstruksjon av uhyret.

Shankar derimot, kunne umulig forstå hva slags monster han hadde møtt. Det finnes mengder av dokumentasjon om genmodifisert såkorns-krig retta mot den sjølstendige småbonden. Men Shankar kunne ikke lese. Og det er krevende å spa opp røttene til Monsantos Krigs-Maskin.

Shankar visste ikke at Monsantos første store treffer var Agent Orange, dioxin-gassen som de amerikanske pilotene brukte for å avskoge Vietnam i et forsøk på finne ‘Ho Chi Minh-veien’ som uten opphold forsynte den anti-amerikanske motstanden i Sør med ammunisjon. Der det før var jungel, fødes i dag den tredje etterkrigs-generasjonen vietnamesere med misdannelser.

Etter dioxin-suksessen i Vietnam har MKMs kommandonettverk vært godt bemanna med krigshissere: CIA direktørene Helms, Turner og Deutch, teppebomberne Scowcroft og Kissinger, general Ashcroft – mannen bak Abu Ghreeb-torturen, og sjølsagt Rumsfeld – føringsoffiser for James Steele.

En annen interessant flora knytta til dette dynamiske rhizomet er Rockefeller klanen, den ‘Grønne Revolusjonens’ fedre på 1960 tallet, nå hovedsponsor for noe de kaller ‘Den Andre Gen-Revolusjonen’.

Rockefeller-stiftelsen har tatt ansvaret for å åpne Afrika for genmodifisert såkorn. Og ‘bunkers-knuseren’ som sikrer god gjennomtrengning er AGRA, Alliansen for Grønn Revolusjon i Afrika, stifta i 2006 med Kofi Annan ved rattet. Bill Gates, informasjonsstrategikeren som nylig åpna bakdørene på Google for CIAs globale informasjonskrig, er co-designer for AGRA-prosjektilet.

Shankar kjente ikke sjølmords-frøets historie.

Og vendte våpenet mot seg sjøl.

Cofer Black forlot CIA i 2005 for å ta over ledelsen av Blackwater/

Academi, verdens største skygge-armé. Se side 121, de siste revisjonene av amerikansk lov har gjort leiemordernes spor usynlige.

Monsanto og kjeveknuserne

Vi kan også bruke ei indirekte tilnærming for å dekonstruere det indiske sjølmordet.

En professor i forskningsmetodikk lærte meg ’overflate-responsmønster-analyse’ for å avdekke utydelige konturer: å smelle squash baller i den ukjente veggen for så å studere mønsteret i returene.

Utgangspunktet i vår studie er at krig er jævlig og nødvendigvis avler motreaksjon.

Hvordan svarer MKM på reaksjon? Hvordan handterer maskina sine motstandere?

MKM har tatt om bord Al Gore og Hillary Clinton, eksperter på internasjonale lover og smutthull. Obamas bidrag var utnevnelsen av Elena Keagan fra Monsanto-lobbyen til leder av Høyesterett. Det avfødte ‘Vern Monsanto Loven’ av 2013 som gir rettslig immunitet for amerikanske produsenter av genmodifisert såkorn.

Studier av proaktive MKM offensiver tar oss til Tyskland der Monsantos sikkerhetssjef møtte Cofer Black for å knekke den europeiske kampanjen mot genmodifisering. Det er en rik flora omkring Mister Black. I 2008, da han leda angrepet på de tyske miljøaktivistene, var han sjef for Blackbird Technologies. Det ligger en lekker Blackbird-trailer på Internett som forsikrer oss om «nøkkelkompetanse i hardware- og software-utvikling, hurtig reaksjon og avanserte kommunikasjonssystem, pålitelige også i fiendtlige scenarier.»

Noe som kan forklare den sofistikerte hackinga av anti-Monsanto-bevegelsen i Europa i 2009.

Graver vi fram røttene til det vitale utskuddet Cofer Black, kommer vi ned til 2001 og jakta på bin Laden. Black var direktør for CIAs Anti-terrorist Senter som leda mannejakta i Afghanistan. To måneder før Twin Tower-hendelsen, i juli 2001, forutså han et angrep av 11. september-type mot USA – men ingen hørte på ham. Black er ikke bare smart, men tøff også. Jakta på bin Laden fikk navnet ‘Kjeveknuser-5’. Like etter 11. september rapporterte Cofer Black til generalstaben omkring Bush: «Når jeg har gjort jobben vil fluene danse på øyeeplene deres.»

Det er matkrisa som har gjort MKM kraftfull. Nå er maskina klar for vannkrigene:

– Vi har vært i en matskvis, men vannkrisa vil nok blir enda mere dramatikk, og den er her snart, sa Monsanto-sjefen allerede i 2008.

Cofer Black sier seg enig. I et intervju med Men’s Journal samme år ble Black spurt, – Hvilke trusler skal vi passe oss for? Han svarte,

– Vi må regne med nye trusler som et resultat av den raske befolkningsveksta på kloden. Det er ganske enkelt ikke nok for alle. Først vil vi se knapphet på energi-ressursene.

Så kommer kampen om livsgrunnlaget – vann, rein luft, og mat. Konkurransen nasjonene i mellom for å sikre sin andel av disse varene kan få bisarre uttrykk.

Vi tilskuere kan vanskelig fatte energiflyten under bakken. Men to ting synes klare:

De djupe krigene er allerede i gang.

Og leiesoldaten vi kjente fra tidligere kriger – den tatoverte kjeveknuseren – har gått ut på dato.

Leiemorderne vi skal se etter, er Cyber ­Space-krigere i blankpussa sko.

 

 

 

Marte Michelet har skrevet en modig bok: Hva visste hjemme­fronten? Holocaust i Norge. Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, der hun påstår Hjemmefronten svek jødene under 2. verdenskrig. Det kommer frem at ledelsen i Hjemmefronten ikke anså en redningsaksjon av jøder i forbindelse med deportasjonene som viktig å prioritere. Denne påstanden er løftet frem i TV-debatter og avis­spalter og har til dels fått mye motbør.

Av Berit Rusten,
faglitterær forfatter, scenekunstner og feministaktivist
Foto: Gyldedal, «Jude»-merker som jødene ble tvunget til å gå med i Tyskland. Fra samlingen til Jüdisches Museum Berlin.

 

 

Når Marte Michelet skriver om Hjemmefronten, bruker hun det som en samlebetegnelse på alle organiserte, illegale nettverk under den tyske okkupasjonen. Dette er diskutabelt.

Etter å ha arbeidet med kommunistenes motstandshistorie i Trondheim og Trøndelag (Thingstad/Wærdahlgruppene) siden 2011, har jeg etterhvert skjønt hvor viktig det er å ha et kart, for å orientere meg i fortellingene som dukker opp. Et kart med tydelig opptrukne grenser, som gir uttrykk for motsetningen mellom AP, regjeringen og de borgerliges linje i motstandsarbeidet på den ene siden og kommunistenes og andre som hadde vilje til illegal og aktiv kamp mot okkupasjonsmakten på den andre. Bergliot Egge understreker dette i et intervju i 1995 i forbindelse med Bjørn Nilssens TV-serie for NRK om Rinnan, Skyggespill. I råmaterialet, som finnes på Falstad, forteller hun hvordan hun ble trukket inn i motstandsarbeidet. Det var en gruppe som tilhørte AUF i Bogstadveien. Laget het Frihet. Under krigen ble hun kommunist. Hun snakker om motsetninger i Hjemmefronten. Hun snakker om historikere som hun ikke har tillit til. Om historieskriving som er skeiv. Etter å ha lyttet til dette intervjuet, fikk jeg en tydeligere forståelse av et stort materialet som ligger i skyggen og som vil forbli der, om man ikke tar inn det Bergliot Egge snakker om.

Å tegne motstandsarbeidet med en samlebetegnelse, gjør kartet utydelig. Marte Michelet skriver om kvinnene og kommunistenes (NKPs) innsats, relatert til jødenes situasjon og mulighet for flukt og berging, men nettopp fordi hun ikke bruker «kartet», får innsatsen et slags uorganisert og tilfeldig stempel og blir utydeliggjort. Dette er forsåvidt forståelig, da Marte Michelets fokus jo ligger på Hjemmefrontledelsens manglende innsats relatert til jødedeportasjonene. Med det stakk hun fingeren i et vepsebol og i kjølvannet av dette, drukner nesten det aspektet som hun også skriver om og som jeg tenker er vel så viktig i fortellingen. Representasjonen av en annen praksis, i holdninger og innsats, relatert til jødenes skjebne. Det er dette aspektet jeg prøver å vektlegge i denne artikkelen.

Sviket, fortielsen og unntaket

Hjemmefronten sviktet jødene eller de prioriterte ikke å hjelpe jødene, skriver Marte Michelet.

Denne mangel på engasjement kommer også til uttrykk i at de illegale avisene ikke skrev om jødeforfølgelsene. Unntaket var Håndslag, som trykket en lang artikkel om jødeforfølgelsene 10. oktober 1942, nevnte massearrestasjonene 7. november 1942 og 21.november ble det i avisa informert om at det ble foretatt forberedelser til at jødiske kvinner og barn skulle samles i gettoer i Norge. Håndslag ble produsert i Stockholm. Redaktøren var kona til Helge Krog på dette tidspunktet, Eli Krog. Helge Krog er kjent for pamfletten 6. kolonne, som han forfattet fra Stockholm. I pamfletten kritiserer han i sterke ordelag den passive motstandslinjen til Hjemmefronten og regjeringen i London.

Et annet unntak var Friheten, NKPs illegale hovedavis, som i et nummer skrev om jødeforfølgelsene.

Nansenhjelpen og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets rolle ovenfor jødene i mellomkrigstiden

I mellomkrigstida ble jødene ikke anerkjent som politiske flyktninger i Norge, og staten var derfor ikke villig til å ta dem imot.

Selv om vi nemlig aldrig så gjerne vil søke å hjelpe disse flyktninger, er vi dog oss selv nærmest. Skulde vi forsømme å ta dette i betraktning vilde det alene føre til at de flyktninger som måtte komme hit, og som formentlig alle er jøder, vilde bli uglesett. En slik situasjon er ingen, og aller minst flyktningene selv, tjent med. Vi har heldigvis ingen jødeproblemer å kjempe med her i landet, således som de har i Tyskland og antakeligvis i nær framtid vil få i Østerrike. Vi bør imidlertid stelle oss slik at vi heller ikke får noget jødeproblem.

Dette sitatet er hentet fra et brev fra Centralpasskontoret til Justisdepartementet i oktober 1934. Om jødiske barn står det i samme brev: «De utgjør det største problemet. Voksne greier seg selv. Eller emigrerer. Men de minste? De vil ligge landet til last, kanskje blir de i Norge for alltid.» 

Selv om de norske myndighetene var negativt innstilt til jøder, klarte Nansenhjelpen å redde mange. Nansenhjelpen ble støttet av kvinner som var aktive i Asylrettens venner, der Mimi Sverdrup Lunden var leder, og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, med Sigrid Helliesen og Ingebjørg Sletten i spissen. Kvinnene reiste selv til Østerrike og Tsjekkoslovakia og hentet jøder og brakte dem trygt til Norge. De skaffet opphold til 200 voksne og 60 barn på flukt fra nazismen. Fra Hitler tok makten til okkupasjonen fikk totalt 400 opphold til Norge.

Nansenhjelpen og det illegale apparatet

Flere av kvinnene i Nansenhjelpen og nettverket rundt ble dratt inn i illegalt arbeid og de fortsatte å hjelpe jødene de hadde fått inn i landet. Forbindelsen til det illegale nettverket var sannsynligvis Ragnar Nordli, som var Nansenshjelpens sekretær da krigen brøt ut og som satt i NKPs illegale ledelse.

Primus motor for å hjelpe jødene via Nansenhjelpen var Tove Filseth, som var ansatt i Nansenhjelpen før krigsutbruddet og som jobbet fulltid i oktober og november 1942 for å få jødene ut av det tyskokkuperte Norge.

Arrestasjon av jødene og de som advarte

Fredag 23. oktober 1942 klokka 21.30 blir polititjenestemenn innkalt. Statspolitisjefen Knut Rød jobber 48 timer i strekk med å forberede aksjonene.

Søndag 25. oktober 1942 ble det sendt telegram til alle landets politikammer om at alle jøder, mannlige, over 15 år, skulle arresteres. De skulle bringes til Kirkeveien 23 i Oslo.

Mandag 26. oktober. 124 politi og tjenestemenn var klare. Klokka var 5.30. Rundt 260 jøder blir arrestert denne dagen i Oslo og plassert i Berg konsentrasjonsleir.

Men halvparten av mennene i Oslo var ikke arrestert. I følge Marte Michelet var dette fordi oberstløytnant Theodor Steltzer, som var transportoffiser for okkupantmakten, hadde slått alarm og forretningsmannen Wolfgang Geldmacher hadde reagert og tatt kontakt. Nansenhjelpen ved Sigrid Helliesen Lund fikk beskjed. Og Lise Børsum var hentet ut av en handlekø, så hun kunne samle sine kontakter for å sette i gang hjelpetiltak. Sånn ble norske jøder advart. Men det var altså ikke fra Hjemmefrontens folk varslene kom!

Kvinner fester grepet

Noen jøder klarte å flykte, men mange kom ikke videre, da fluktrutene som Hjemmefronten disponerte, ble stengt samme dag som massearrestasjonene ble satt i verk.

Jødene strømmet derfor til sykehus og psykiatriske institusjoner. Det gikk rykter om at der kunne de søke tilflukt. 150 jøder lå i dekning på sykehus i Oslo. På Rikshospitalet. Lovisenberg. Gaustad og Ullevål. Ikke Aker, der samarbeidet den administrerende overlegen med Knut Rød om å peke ut jødiske pasienter.

Tidlig i november 1942 tok den 39 år gamle sykepleiersken Bartholine Eufemia Leganger, med kallenavn Effi, grep. Marte Michelet skriver at hun tror Effi leste den lange artikkelen om jødene i Håndslag eller i det minste kjente hun innholdet. Effi hadde vært med i den spanske borgerkrigen på republikkens side. Hun var også med i et illegalt nettverk i Norsk Sykepleierforbund og kjente folk på mange sykehus. Effi hadde tette forbindelser til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hun hadde på 30-tallet vært leder for Sosialistiske Sykepleierers Forening. Hun ble samboer med Arnulf Øverland i 1934 og de bodde sammen da han skrev «Du må ikke sove», der strofen «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», er med. De var gift fra 1940-1945, men dette var et proforma ekteskap.

Banden blir til

Effi etablerte et eget transportopplegg, for å transportere jøder, sammen med Ingebjørg Sletten fra Nansenhjelpen og mange flere, i hovedsak kvinner. De kalt seg Banden. En av dem som var tilknyttet Banden var selv jøde. Sarah Blomberg. Hun hjalp Ingebjørg Sletten å finne navn og adresse på jøder som måtte varsles.

Bandens metode

Effi hadde dekknavnet «søster Eva» og var tekkelig kledd som en middelaldrende prestefrue. Hun dro rundt på sykehusene og organiserte «sykehusoperasjoner». En av hennes nærmeste medarbeider var studenten Sigrid Frøyland.

Etter at pasientene var kommet til ro om kvelden, trillet Effis lege og sykepleierkontakter fram de jøder som på forhånd var avtalt skulle transporteres. Sengene ble plassert i korridoren og bakdøra var ulåst. Ikledd hvite frakker kom Bandens representanter til sykehuset sent på kvelden, tok flyktningene med seg, kledde av dem pasientklærne og så ble de geleidet ut til en ventende drosje.

Sigrid Frøyland sa i et intervju med Ragnar Ulstein etter krigen at Effi hadde mange kontakter blant drosjesjåførene, men at vanskene besto i at de måtte smøres ettertrykkelig.

Harald Johansen Sæle, kommunist, som var involvert i Bandens arbeid, måtte flykte i midten av november. Han rapporterte at NKPs apparat hadde 80–100 jøder i dekning og mente at ettersom drosjene kun tok 3–4 personer om gangen, ville dette ta tid å få alle jødene i sikkerhet. Drosjesjåførene kjørte flyktningene så nær grensa som mulig og så ble de fulgt til fots det siste stykket på ulike skogsruter. Banden hjalp også jødene som lå i skjul hos privatpersoner.

NKPs fluktruter ble brukt

Marte Michelet skriver at det ikke er kartlagt hvilke grenseloser som ble brukt i Bandens arbeid, men at mye tyder på at det i hovedsak var det kommunistiske grenseapparatet som var i sving.

I motsetning til en del andre etablerte eksportsentraler, lukket ikke NKP sitt apparat for jødene. Dette kan ha sammenheng med, slik Marte Michelet skriver, at NKPs eksportsjef var den tyske kommunisten Hans Holm, som var kommet til Norge som flyktning i 1939, gjennom Nansenhjelpen. Hans kone var jøde. Edith Raphael. Hun var involvert i det kommunistiske motstandsapparatet i Oslo. Det var dem Tove Filseth, fra Nansenhjelpen og sentral i Banden, lente seg på da hun jobbet med å få jødene ut. Da hun måtet flykte i midten av november, skriver hun i en rapport at hun hadde mye å gjøre med Hans og Edith og at de var til stor hjelp.

Kvinnene, Effi, Ingebjørg Sletten og Sigrid Helliensen Lund drev fluktarbeidet videre etter at Tove Filseth måtte flykte. De møttes om kvelden i Meltzergt. 3. Dette forteller en annen kvinne som også var med i Banden, Sigrid Lilleba Frøyland i 1978. Sigrid navngir flere kvinner, Markje Kullmann, Edith Østlyngen og to menn, Ottar Grønvik og Einar Fosstvedt. Disse var også en del av Banden.

NKP og Moskvas linje

At det var NKPs nettverk som ga fluktmuligheter for jødene, kan også være fordi det var NKPs linje. Fra mitt arbeid med Thingstad/Wærdahlgruppene (det kommunistiske motstandsnettverket i Trondheim/Trøndelag), finnes flere eksempler på hvordan dette nettverket hjalp jøder over til Sverige.

At å hjelpe jødene var NKPs linje, understrekes også i et innlegg historiker Terje Halvorsen skrev i Klassekampen 15. november 2018.

La oss først slå fast at ingen som kalles «venstresosialistisk» satt i ledende posisjon i hjemmefrontens lederorgan i 1942. Eventuelle unnlatelsessynder derfra ovenfor jødene kan derfor ikke skyldes dem (…) En av frontfigurene, Ørnulf Egge (senere NKP- sentralt sin kontakt til Trøndelag under okkupasjonen, min anmerkning), inngikk under studieopphold i Paris på 1930-tallet et proforma-ekteskap med en jødisk tysk kvinne for å sikre henne innreise til Norge og norsk statsborgerskap. De ble skilt, men Egge organiserte under krigen flukt til Sverige for henne og en annen jødisk kvinne. (…) Både NKP og ungdomsforbundet NKU hadde jødiske medlemmer også i styreverv. (…)

Partiets sterke mann og redaktør av hovedorganet Arbeideren, Henry W. Kristiansen, var gift med en sovjetiskfødt jødinnene. 26. april 1940 begrunnet han i avisa hvorfor partiet tok avstand fra fascismen og nazismen. Ett argument var at disse sto for «jødeforfølgelser og andre eksesser». Tyskerne grep inn og lot restopplaget i avisa beslaglegges.

I juni samme år, under pakten, ga Komintern i Moskva direktiver til NKP. Ett av dem var at partiet skulle «stå opp mot enhver antisemittisk hets» (…)

Ved det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 ble ekteparet Kristiansen arrestert. Mirjam («Mira») som hustruen het, var en av de to første jøder som ble gasset ihjel i Auschwitz. Den andre var Helene Strand Johansen, også sovjetiskfødt og gift med en fremtredende NKP-er. Kommunistenes fluktorganisasjon var for øvrig aktiv med å hjelpe jøder over til Sverige og spilte en sentral rolle da barna på det jødiske barnehjemmet i Oslo ble reddet.

Evakulering av barnehjemmet i Holbergs gate – en kvinnebragd med støtte i NKPs illegale nettverk og fluktruter

Barna var kommet til Norge fra Wien i Østerrike i 1938. De var på sommeropphold i Oslo. De kom 15.juni. Bodde først i en feriekoloni i Bærum. I en hytte som ble drevet at den jødiske ungdomsforeningen.

Det var først meningen at de skulle bli til begynnelsen av september. Men. Det ble samlet inn penger slik at barna kunne bli i Norge. Bidragene som strømmet inn kom fra alle kanter av landet. Det at det kom bidrag fra ikke-jøder, viste at kampanjen hadde alles sympati og at det var en forståelse for å skåne barn for lidelser. Det ble fremhevet at barna burde anbringes i Jødisk barnehjem i Oslo. Og i den forbindelse var pengeinnsamlingen viktig. Det var behov for bortimot 8–10 000 kr, og bare i Trondheim lyktes man å få innbetalt 3000 kr.

Barnehjemmet

Den 22.oktober 1938 kunne seksten barn (fire hadde reist hjem) flytte inn i det nye barnehjemmet som ble opprettet for dem. Hjemmet ble drevet av Wienerbarnas venner og bestyrerinnen var Nina Hasvold. Dette var i en leilighet i Industrigaten i Oslo. Etter hvert flyttet barna inn i Holbergsgate 21, en bygård som den jødiske menigheten i Oslo hadde kjøpt. I 1939 henter Nansenhjelpen ut flere barn fra Praha etter nazistenes innmarsj i Tsjekkoslovakia.

Nic og Nina

Det var en mystiske stemmen i telefonen som advarte med ordene: «Ja, det skal være fest i kveld igjen – det er de små pakkene de skal hente denne gangen».

Nic Waal tok kontakt med venninnen Nina Hasvold, senere Nina Hasvold Meyer, som var bestyrerinne ved barnehjemmet for de jødiske barna i Holbergs gate. Nic og Nina hadde kjent hverandre lenge.

Nina Hackel flyktet fra forfølgelse fra St. Petersburg til Tyskland i 1918. Hun tok gymnas og begynte på sosialpedagogisk seminar i Berlin. Her ble hun kjent med Nic Waal fra Oslo som kom til Berlin for å studere og gå i terapi hos den kjente psykologen Wilhelm Reich. Nina ble venn med Nic Waal og hennes mann, forfatteren Sigurd Hoel. Hitlers maktovertagelse gjorde at Nic og Sigurd reiser til Oslo. Nina flyktet etter hvert til Frankrike, men kom i 1936 til Oslo for å studere psykologi. Det betydde imidlertid bare oppholdstillatelse i et halvt år. Fra den sosialistiske organisasjonen Mot Dag kjente Nic den 24 år gamle Bertold Hasvoll. Hun arrangerte et møte mellom Berthold og Nina. I oktober samme år giftet de to seg, med Nic som forlover.

Fluktplanene

Den kryptiske beskjeden om «de små pakkene» betydde at nazistene skulle arrestere jødiske kvinner og barn i Norge for å deportere dem til dødsleirene i Tyskland. Deportasjonen skjedde 26. november 1942. Da ble 532 jøder sendt fra Oslo med skipet MS Donau.

Nina og Nic med flere hadde begynt å planlegge flukt allerede etter 26. oktober, da mange av de jødiske mennene ble arrestert. I Nina Grünfeldts dokumentar sier Nina Hasvold Meyer:

Så forsto vi at det kunne bli farlig også for oss kvinner og barn og vi begynte å planlegge sammen med Nic Waal og de andre i det kommunistiske nettverket. Vi hadde mange gode hjelpere som skaffet penger til oss.

I filmen Ninas barn er det snakk om 10 000 norske kroner, som ble levert til Gudrun på Grorud. Dette skulle brukes til flukten. Det er mye penger!?

Her bør det nevnes at NKPs fluktruter ikke var fullfinansiert fra Stockholmslegasjonen, slik de rutene som var stengt for jøder frem til slutten av november var. Da ble de åpnet for Carl Fredriksens Transport (CFT). CFT har fått mye ære, medaljer og en statue, for å ha bragt så mange over grensa til Sverige. Dette nettverket opererte i en begrenset periode, i hovedsak fra 30. november til 6. desember. Kanskje seks uker tilsammen? 350 jøder forlot Norge med Carl Fredriksens Transport (CFT). Da Hjemmefrontledelsen endelig åpnet sine ruter, tok det altså ikke lang tid å få den gjenlevende jødene over til Sverige. CFT tjente 180 000 på dette. Det tilsvarer 4,1 millioner anno 2018. Profittmotivet i denne operasjonen setter Marte Michelet spørsmålstegn ved.

Nina Hasvold sier i filmen:

Da vi hadde ligget i dekning, ble vi fraktet til Finnskogen av mine venner i det kommunistiske nettverk. Der ble vi møtt av en grenselos. Han skulle følge oss over til Sverige.

I forbindelse med Nina Grünfeldts bok og film, Ninas Barn, sies det at barna ble ledsaget at representanter for Nansenhjelpen og Kvinneligaen for fred og frihet. Dette var nettverk som var involvert i Bandens virksomhet og det er sannsynlig at Bandens nettverk ble brukt også i denne fluktfortellingen. Lise Børsum og mannen nevnes også blant de som hjalp.

Basert på NKPs fluktruter kan det se ut som om nettverket tilknyttet Banden fikk 88 jøder over i uka fra midten av november og siste uka i november fikk de over 38.

Fortellingen om flukten

De 14 barna som sov i sengene var mellom 10 og 13 år. De fikk beskjed om å ta på seg to av alt. To truser, to bukser, to gensere. Skoene måtte de ta i hånda, for i etasjen under bodde ei dame som sympatiserte med nazistene.

Nic Waal var lege og hadde tilgang til bensin og en sykebil. Nede på gaten ble de yngste barna stuet inn i bilen hennes og kjørt til venninnen Gerda Tandberg på Ullern. Der skulle de ligge i dekning. Så dro hun tilbake for å hente de eldste barna. Da de kom opp til Majorstua, holdt tyskerne på å sperre krysset. De forsøkte å stoppe Nic, men hun ga full gass og kjørte over.

Nic Waal og nettverket hadde gjort avtaler med flere motstandsfolk, og sørget for at de fikk betaling. En uke etter flukten fra barnehjemmet skulle det skje. Barna lå i bunnen av drosjen, så de ikke skulle synes, til de kom et godt stykke ut av Oslo. Den natten gjemte de seg i ei tømmerkoie i Elverum fordi de ikke rakk å komme seg over grensa. I løpet av natten blåste det opp til snøstorm, og neste dag lå nysnøen på bakken. De måtte gå i fotsporene til hverandre, så tyskerne ikke skulle oppdage at det hadde gått flere der. Losen hentet dem i titida på formiddagen, og fulgte dem til mannen som skulle ta dem med over grensa til Sverige. Den neste losen fulgte Nina og de 14 jødiske barna helt over grensa. De jødiske barna fra barnehjemmet i Holbergs gate var i sikkerhet. Takket være flere kvinners innsats og med støtte i kommunistenes fluktruter.

Kilder:

Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, Gyldendal 2018

Lars Egelands blogg www.nrk.no/ostlandssendingen/jodebarnas-ukjente-redningskvinne-1.8703890

Nina Grünfeldts film Ninas barn; https://tv.nrk.no/program/KMTE30002113/ninas-barn

Terje Halvorsen, «Antisemittisme fra Moskva?», Klassekampen 15/11 2018

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23307/Kap.x3.pdf?sequence=3

Skyggespill – Norsk dokumentarserie om Henry Rinnan.

https://tv.nrk.no/serie/skyggespill/DSTL76000195/11-01-1996

Ahmet Altan:
Eg får aldri sjå verda igjen
Oslo: Samlaget, 2019, 179 s. s

Av Tomine Sandal,
med i redaksjonen til Gnist, bokredaktør for bøker på norsk og studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

Hva gjør det med et menneske å bli frarøvet friheten?

I september 2016 ble forfatter og journalist Ahmet Altan arrestert og fengslet. Arrestasjonen er en del av den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğans angrep på den kritiske pressen. Altan beskriver i Eg får aldri sjå verda igjen deler av de kaotiske – og kafkaske – rettsrundene, hvor anklagene stadig skiftes og bevisene aldri legges frem. Til slutt blir han dømt til livstid i fengsel.

Eg for aldri sjå verda igjen er en kort bok, og hvert kapittel består av fragmenterte avsnitt. Den oppstykkede formen passer til bokens innhold, for i fengselet er det ikke akkurat lagt opp til at den livstidsdømte forfatteren skal kunne få muligheten til å skrive. Boken er politisk på flere nivåer, både ved at den beskriver den manglende ytringsfriheten og rettsvernet i Tyrkia, men også ved at Ahmet Altans skrivehandling i seg selv er politisk. Han er fengslet på grunn av ting han har skrevet og sagt, men denne fengslingen kan ikke stoppe han fra å fortsatt heve stemmen sin.

Det er en sjokkerende historie, som dessverre ikke er unik. Gjennom Altans penn blir vi introdusert for flere andre innsatte, som også har opplevd justisens manglende rettferdighet. «Dagen lang prater eg med menneske som ingen har sett eller høyrt, menneske som ikkje fins før eg har prata om dei», skriver han. Gjennom bokens trykte sider blir disse menneskene levende igjen, de blir husket.

Å skrive er ifølge Ahmet Altan både å huske og å glemme. Skrivingen blir en fluktmulighet. Gjennom skrivingen kan Altan glemme den vonde realiteten han befinner seg i, han kan gjemme seg i fantasien, og han kan skape tekster som kan spre seg forbi fengselsmurene og ut i verden. Disse tekstene bidrar til at han som forfatter ikke blir glemt. Senere skriver han: «Dei har makt til å setje meg i fengsel, men ingen har makt til å halde meg innesperra. Eg er ein forfattar.»

Ahmet Altan finner trøst i litteraturen. Han referer ofte til ulike bøker og tekster han tidligere har lest. På ett tidspunkt får han låne en bok av Tolstoj fra fengselsbiblioteket, og dette får stor betydning. Altan diskuterer ikke bare bøker han har lest av andre forfattere, han reflekterer også rundt sitt eget forfatterskap. Disse refleksjonene utvikler seg i retningen av en slags poetikk, altså tekster som reflekterer rundt egen poetisk praksis. Dette er interessante tanker, som alle som er opptatt av skriving og litteratur vil få glede av å lese.

Skrivingen er Altans våpen i kampen mot det autoritære systemet som har stjålet friheten hans. Han finner inspirasjon til å stå i kampen fra blant annet Homers fortelling om den greske helten Odyssevs: «Eg burde kjempe som ein Odyssevs i møte med Poseidons vreide, all mi kraft burde setjast inn på å komme heil gjennom stormen, ikkje ved å fokusere på stormen i seg sjølv, men på kva eg sjølv burde gjere, eg måtte skrive min eigen odyssé i den mørke cella».

Altans kamp er en alvorlig kamp, men Eg får aldri sjå verda er også en forbausende morsom bok. Humoristiske anekdoter dukker stadig opp, også etter mer alvorstunge tekstpassasjer. Vi besøker ikke bare Altan i fengselscellen hans, leseren får også være hans følgesvenn i fantasien. «Sperr meg inne kor de vil, i mitt grenselause sinn slår eg vengjene og fer jorda rundt», skriver han på bokens nest siste side. Eg får aldri sjå verda igjen står som et fysisk bevis på at de tyrkiske myndighetene ikke har vunnet over Ahmet Altan, de har ikke knekt han og det kommer de heller aldri til å gjøre – i hvert fall ikke så lenge han fortsatt er en forfatter.

Alle har ei historie å fortelje til dei som vil lytte. Det er ikkje mangel på historier her i verda, men på lyttarar.

Ahmet Altans historie er verdt å lytte til. Det er vondt å lese om hvordan ytringsfrihet og rettsvern ikke eksisterer i Tyrkia, og hvordan Altan og hans medfanger frarøves friheten av diktatoriske politikere. Men det er viktig fortelling å lytte til. I tillegg skriver Altan enormt godt, og han behandler et alvorlig tema med en letthet og humor som er klart beundringsverdig. Eg får aldri sjå verda igjen er en bok man ikke glemmer. Med denne boken makter Ahmet Altan å overskride fangenskapet han befinner seg i.

 

Hans Husum:
Skjult. Ny krigsmaskin
Larvik: Forlaget Rødt!, 2018, 224 s.

Av Harald Dyrkorn,
pensjonist og bur på Skarnes. Han er samfunnsvitar med bakgrunn i samfunnsgeografi og sosialantropologi.

Hans Husum, forfattar av Skjult, er ein krigskirurg med 40 års erfaring frå mellom anna Afghanistan  der han arbeidde for Afghanistankomiteen. Han har medisinsk doktorgrad i krigsskadar og har publisert ei rad artiklar i internasjonale tidsskrift. Han har skrive fagbøker om emnet som er utgjevne på 12 språk. Saman med den kurdiske filmskaparen Zaradasht Ahmed laga han i 2016 dokumentarfilmen Nowhere to hide frå krigssonene i Irak. Delar av boka Skjult byggjer på materiale frå denne filmen.

Du merkar det med ein gong du får denne boka i handa: Dette er ei annleis bok. Berre ved å bla gjennom henne merkar du at ho verkar kroppsleg eller affektivt på deg. Der er bilete av menneske som står midt oppe i krigen, kombinert med vitnemål frå kirurgens kvardag i feltsjukehusa der nesten sundsprengde kroppar blir borne inn på operasjonsbordet og kirurgen og hjelparane hans fortvila freistar å bøte skadane. Men trass i denne håpløysa greier Husum å gje lesaren innsikt i korleis krigen har endra seg frå å vere den gamle krigen mellom statar om klårt definerte territorium, til å bli ein hyperkrig der fienden er uspesifisert og dehumanisert.

Den nye krigsmaskinen er eit monster. Dette er ikkje den type krig Carl von Clausewitz skreiv om i si kjente bok Om krigen (Vom Kriege) frå 1832. Under lesinga av Skjult kan det likevel vere nyttig å ta med seg ei viktig påminning frå Clausewitz – at krigen er eit framhald av politikken med andre middel. Den reint militære oppgåva til hyperkrigen viser Husum oss ved å sitere US Air Force general Horner (Nasjonalt Militæruniversitet, 1998):

Oppgava er å ødelegge, nedkjempe og kastrere fiendens vilje til motstand. Målet er å levere ei ferdig pakke av ferdigheter som forårsaker sjokk og avmakt til en slik grad at fienden blir gjort varig impotent.

Du startar kanskje å lese framanfrå – som du elles gjer når du les ei bok – men så oppdagar du desse små myggane som Husum har plassert i margen. Det er interne referansar til andre stader i boka. Ved å følgje desse oppdagar du at boka ikkje er ei vanleg lineær bok, men ein hypertekst. Slik skjønar du at du eigentleg kan starte lesinga kvar som helst i boka, noko Husum også tilrår. Boka er såleis eit rhizom – ein bokmodell Husum nok har henta frå dei franske filosofane Gilles Deleuze og Felix Guattari. Husum bruker også rhizomet som tankereiskap fleire stader i boka. Rhizomet er eit omgrep frå botanikken: ein underjordisk stengel som det stendig dukkar opp nye plantar frå. For å få overblikket kan vi ikkje nøye oss med berre det som stikk opp over bakken.

Husum skriv:

Langsomt gående har du mulighet til å lese skjulte mønstre. Se, teppet av hvitveis i vårskogen, så vakkert! Du plukker en blomst, og en til, og du tror du plukker blomster. Men så enkelt er det ikke. Du napper noen vitale skudd fra et rhizom, en svær rotvev av energi, under bakken. Hvitveisen i handa di er like stor som heile skogen.

I ein handteikna illustrasjon på side 132 har Husum erstatta kvitveisen med uttrykk og termar frå hyperkrigens verd – som jo også er eit rhizom, eit skjult mønster som boka til Husum hjelper oss å avdekke.

Hyperkrigen er ikkje berre ein krig mot konvensjonelle militære installasjonar og avdelingar. Det har utvikla seg til ein bykrig der det handlar om å sprenge kroppar, og framfor alt sivile. I dei store verdsbyane forskansar overklassen seg no i sosiale tilfluktsrom åtskilt frå dei store massane som etter kvart blir til overs. I eit lengre avsnitt om sprengkrafta i moderne bykrigsvåpen med sterke illustrasjonar, viser Husum korleis desse våpna er tilpassa føremålet: sjokk og avmakt. Nye våpen særleg designa til å drepe folk heime. Vi får vite at også i Norden blir det produsert våpen som til dømes på Gaza er blitt brukte mot sivile. Nordic Ammunition Company (NAMMO) med hovudkvarter på Raufoss er verdsleiande i å utvikle nye våpen til moderne krigføring.

Korleis finn hyperkrigsmaskinen sine mål? Husum siterer General Fogelman (US Air Force, 1997): «Tidlig i det 21. århundre skal vi kunne finne, spore og i samme sekund ta ut hva som helst som beveger seg på jordas overflate». I boka blir vi gjort kjende med PRISM, det enorme overvakingsnettet til krigsherrane. Amerikanarane kallar det Obamas søppelsil. Det er eit filter som skal skilje ut uønska menneske. Systemet har mellom anna 500 datastasjonar på bakken – ein av dei på Eggemoen ved Hønefoss. Eit slikt system har vi ikkje sett før. Det er basert på at det imperialistiske krigsmaskineriet ikkje veit kva menneskekroppar kan finne på. Det er eit overvakings- og kontrollregime som opererer i notida med eit blikk på framtida. Det har ein ambisjon om å førutsjå og kontrollere kva desse kroppane i det heile teke kan kome til å gjere.

Frå Tidsskrift for Den norske legeforening 21. juni 2016, har eg saksa frå eit intervju med Hans Husum:

Han peker opp i fjellsiden: – Du vet, ­afghanerne har et uttrykk som jeg lurte på i lang tid. ‘Du vinner ikke en krig uten en god fjellbase’, sa de. ‘Fjellbase, fjellbase, hva er det?’ spurte jeg, og lærte at en fjellbase er et sted hvor du er trygg, har ro, hvor du kan tenke og hvor du har dine nærmeste. Hvis ikke du har en fjellbase, kan du ikke vinne en langvarig fight, forklarer han.

Kva tyder dette for oss? Kva kan vere vår fjellbase mot kreftene bak hyperkrigen? Hans Husum fortel at han har ei «storesyster» – vi treng alle ei slik når vi er utafor og fortvila. Storesystra, Swee Chai Ang, politisk flyktning frå Singapore, krigskirurg og overlækjar på Royal London Hospital seier:

– Gå, og gjør godt, Hans. Gode gjerninger kvalifiserer deg.

– Gjør godt?  Men de dreper jo til og med biene!

– Hvem de?

– Veit ikke.

– Så, se nå til å finne det ut.

– Ja. Vi må vel det.

Fjellbasen – det er solidariteten og samhaldet mellom alle som kjempar mot imperialisme, krig og undertrykking. Til det treng vi slike bøker som denne, og vi må ta oss arbeidet med å lese, følgje vegane som myggane i margen viser oss, bli uroa og prøve å forstå.

 

Kristina Leganger Iversen:
Bli mor no?
Samlaget, 2019, 255 s.

I Bli mor no? kombinerer forfatter og litteraturviter Kristina Leganger Iversen politiske analyser av mødres situasjon med personlige refleksjoner over om hun selv skal velge å bli mor. Resultatet er en klok bok om det nyliberale arbeidslivet, kjønnsroller og morskap.

Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Samlaget

I boken reflekterer Iversen over valget om å bli mor eller ei, muligheten for å velge å være bar- nefri og det å angre på å ha blitt mor. Likevel er det spørsmålet om tidspunktet er rette som utgjør den primære tvilen i Iversens personlige beretning, noe som kommer frem i bokens tittel Bli mor no? Er nå det rette tidspunktet?

På mange måter kan svare synes å være nei. Iversen forteller åpenhjertig om egne erfarin- ger med et yrkesliv hvor midlertidige stillinger og timeskontrakter er regelen heller enn unntaket. Hun har gjort «alt rett», tatt høyere utdanning, spart penger og kommet seg inn på boligmarkedet i liten leilighet på Sagene. Men hva hjelper det når man ikke vet om man har jobb neste måned?

Iversen kobler spørsmålet om å bli mor til prekariseringen av både arbeider- og middelklassen.

Med et arbeidsliv preget av stadig større usikkerhet, blir det enda tydeligere at det å få barn også er et økonomisk spørsmål. Iversen viser også til at det faktisk straffer seg økonomisk å få barn – for kvinner. Kvinner tjener mindre enn menn, jobber mer deltid og får oftere midlertidige stillinger. Til tross for Ernas Solbergs bønn til norske kvinner, er faktum det at dagens Norge, preget av nyliberalistisk politikk og fortsatt manglende økonomisk likestilling, ikke er et veldig mødrevennlig sted.

Iversen understreker dermed at å få barn eller ei ikke bare er et eksistensielt spørsmål. Hun skriver:
Det er noko både nyliberalt og historielaust over å redusere spørsmålet om morskapet til berre eit eksistensielt val for kvar enskild kvinne, uavhengig av kva samfunn, kultur og kontekst hos tår i. Kva kostnadar morskap (og foreldreskap) inneber avheng av den politiske organiseringa av mor- og foreldreskap, av omsorg og oppdraging.

Det personlige og det politiske er sammenvevd i livene våre. I det nyliberale arbeidslivet er det alle mot alle, og som akademiker og frilanser forteller Iversen åpenhjertig om stress, usikkerhet og følelsen av at man må delta i en konkurranse hvor man alltid må være best. En stressende arbeidssituasjon fører i en periode til at Iversen har færre eggløsninger enn normalt. Dette er et godt eksempel på at en kapitalistisk økonomi ikke sammenfaller perfekt med menneskets «natur».

Boken er skrevet over et år, og underveis svarer Iversen «ja» på sitt eget spørsmål. Hun føder datteren Anny, oppkalt etter sin egen oldemor. Selv om forfatteren selv velger å bli mor, skriver hun også godt om kvinner som har valgt annerledes. Hun påpeker at vi vanligvis går ut fra at «mødrer som er ambivalente, sårbare eller fortvila, over morskapet eller kva det krev å vere mor, er dårlege mødrer».

Det må være rom for tvil, og for å kunne snakke åpent om morskapets skyggesider, uten å bli stemplet som en dårlig mor. Og det må ikke minst bli en større aksept for at mange kvinner rett og slett ikke ønsker å få barn. Denne boken er et forsøk på å åpne dette rommet.

Bli mor no? er en politisk undersøkelse av, og en personlig refleksjon over morskapet. Men boken er også en kjærlighetserklæring: til kvinnekroppen, til formødrene, til han hun velger å få barn med og ikke minst til velferdsstaten – til alle som er involvert i å skape trygghet for både mødre og barn.

Marianne Hafnor Bøe:
Feminisme i islam
Universitetsforlaget, 2019, 200 s.

Av Rameen N. Sheikh
Studerer tverrfaglige kjønnsstudier med fordypning i kriminologi på UiO. Har tidligere vært aktiv i Rød Ungdom.

Feminisme i islam av Marianne Hafnør Bøe er den første faglige boken om temaet på norsk, så vidt meg bekjent. Den tar for seg ulike internasjonale feministiske stemmer med muslimsk bakgrunn, hvilke spørsmål disse er opptatt av og hvilke måter de jobber på for å få til en forandring i muslimske miljøer innenfra. De siste årene har vi i Norge sett flere unge kvinner med muslimsk bakgrunn som tar oppgjør med ukultur i muslimske miljøer, dermed er denne boken også høyst aktuell.

Boken er informativ og presenterer ulike stemmer som er opptatt av hvordan forholdet mellom mann og kvinne behandles i Koranen, og viser til flere ulike stemmer og motsetninger. Forfatterens mangfoldige valg av ulike feministiske stemmer som har jobbet med likestillingskamp i muslimske miljøer i flere tiår, samt nye stemmer som har kommet til de senere årene, får godt frem at «muslimske feminister» ikke er en homogen gruppe.

I alle bokens kapitler har forfatteren inkludert ulike feministiske stemmer fra den muslimske verden og deres syn på de aktuelle problemstillingene. Det skilles mellom den akademiske retningen som bruker teologi og tolker Koranen i henhold til den tradisjonelle fortolkningstradisjonen i islam, og den aktivistiske retningen som jobber for en endring gjennom aksjoner og kampanjer.

Noen sentrale skikkelser går igjen i de ulike kapitlene, deriblant amerikanske Amina Wadud som er en av de mest kjente for sitt syn på kjønn og islam. Hun har skrevet en rekke bøker og uttalt seg om feminisme og islam i flere tiår, og har selv sagt at for henne kom religionen først, deretter innså hun at kvinners posisjon er sterk i islam. For henne var islam en åpenbaring som ga kvinner en rekke rettigheter som den vestlige verden har hengt etter med, blant annet arverettigheter.

Bøe viser til et større mangfold av kvinnelige stemmer som kommer fra ulike muslimske land, deriblant pakistanske Asma Barlas, iranske Ziba Mir-Hosseini, og sørafrikanske Sadiyya Shaikh. Synet på kjønn og islam er preget av hvilke land disse kvinnene er oppvokst i, og hvilke muslimske tradisjoner de kjenner best til. For eksempel står spørsmålet om bekledning og om kvinner kan stille til valg sterkt i Iran. Bøe presenterer i tillegg til nye stemmer også kvinnelige lederskikkelser datert tilbake i tid til så langt som 1100-tallet.

Feminisme i islam tar for seg hvordan ulike muslimske feminister har tolket koranvers, og dermed brukt teologiske argumenter for å oppnå kjønnslikestilling. Bøe presenterer også ulike definisjoner av feminisme, og påpeker at en rekke muslimske kvinner som jobber for kjønnslikestilling ikke ønsker å definere seg som feminister. «Feminisme» sees på som et «vestlig begrep», som ikke har rom for disse kvinnene. Dessuten kan det være farlig i enkelte land, deriblant Iran, å kalle seg feminist. Likevel har alle disse kvinnene en ting til felles: de jobber for en bedre posisjon for muslimske kvinner, uavhengig av hvilke merkelapper og begreper de bekjenner seg til. De fleste velger å si at de er opptatt av kjønnslikestilling og at de ønsker å se kvinners posisjon ut fra budskapet i Koranen, og hva den sier om forholdet mellom mann og kvinne.

Boken presenterer også hvordan ulike muslimske feminister går tolkninger av muslimske tekster i sømmene med kildekritikk, og bruker koranen til å forstå Hadith-litteraturen, altså skriftene om profeten Muhammads liv og lære. Hadith-litteraturen har imidlertid ikke stått sentralt for muslimske feminister, da det er fortellinger fortalt av mennesker som kan inneholde en rekke feilsiteringer. Bøe får frem hvorfor det er viktig at muslimske feminister bruker koranen, som Guds ord og det uforanderlige språket, som sin kilde for å kjempe for kjønnslikestilling i islam. Dette er noe som også vil gi disse stemmene mer troverdighet, da alle muslimer er enige om at Koranen er det mest hellige. Dette stiller muslimske kvinner som ønsker en endring for kvinners posisjon i en sterkere posisjon til å bli hørt og tatt på alvor.

Forfatteren skildrer også på en god måte hvordan muslimsk feminisme er i endring i dag, og hvordan stadig nye stemmer verden over slipper til og engasjerer seg innenfor feltet, selv om de kanskje ikke omtaler seg selv som «muslimske feminister». Flere engasjerer seg for å eie sin muslimske identitet i sameksistens med sin seksuelle legning, eller i kraft av å være en selvstendig kvinne som krever sin plass.

Bøe viser også til kritikken muslimske feminister får både innenfra og utenfra. Utenfra er det særlig fra eks-muslimer som mener at det å lete etter svar i gamle religiøse tekster er å svikte kvinnekampen. Fra egne trosfeller får muslimske feminister høre at de har importert tankegods fra vesten og forvrengt koranens budskap.

Jeg mener boken er høyst aktuell i dag, også i Norge, da det er mye snakk om islam og muslimske kvinners posisjon i den offentlige samtalen. Vi ser også farlige tendenser i resten av Europa, med fremveksten av høyreekstremistiske organiseringer og partier som bruker blant annet muslimske kvinners bekledning som et argument for strengere innvandringspolitikk. Denne boken utfordrer et vestlig syn på muslimske kvinner som må reddes fra islam og undertrykkelse.

Som en med muslimsk bakgrunn, har det vært svært befriende å lese en bok om mangfoldige muslimske kvinner med sterke meninger, som plasserer konservative muslimer på plass med teologiske og religiøse argumenterer, samtidig som de også gir et spark til et vestlig narrativ om stakkarslige og undertrykte muslimske kvinner. Jeg syns det har vært ekstra spennende å lese de feministiske tolkningene versene som har blitt brukt til å kontrollere kvinners atferd og bekledning. Det har gitt meg en trygghet på at jeg selv kan lese hovedkilden dersom jeg er usikker på en tolkning som er allment kjent hos muslimer. Boken har vist meg at det ikke trenger å være etablerte imamer som setter premissene for hvilken utvikling muslimer skal gå i møte.

Boken viser at det pågår et opprør innenfra, på muslimske kvinners egne premisser. Det er godt at det endelig har kommet en bok om det på norsk, og det beste med boken er dens informative form. For det er nemlig viktig at når det kommer en slik bok på norsk for første gang, at den er informativ og ikke debatterende. Boken opplyser om hvilke bevegelser som allerede finnes der ute og hva som gjøres av likestillingsarbeid i islams navn.

Aaron Bastani:
Fully Automated Luxury Communism
Verso, 2019, 288 s.

Av Peder Østring
Medlem av Gnist-redaksjonen og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

I 1894 sto London midt i en krise. Verdens største by var i ferd med å drukne i hestemøkk, og man hadde ikke infrastruktur til å ta unna det enorme restproduktet av kapitalens sirkulasjon. The Times spådde den gang at om femti år ville London være dekket av nesten tre meter med hestemøkk, og døpte den prekære situasjonen «den store hestemøkk-krisen». Noen år senere kom Londons første trikkelinje, og krisen var avverget.

Aaron Bastani spør: Hva er vår tids hestemøkkrise? Han tror vi står foran enda større endringer enn det man så rundt inngangen til 1900-tallet, og mener at dagens økologiske krise også kan komme til å virke fullstendig overkommelig om ikke lenge. Fully Automated Luxury Communism (FALC) er en idé om at full automatisering av arbeid vil kunne gi mennesker overflod av varer og tjenester. Ideen har blitt popularisert av den radikale mediagruppen Novara Media, hvor blant andre Bastani er medvirkende. FALC vil koble kapitalismens automatisering med kommunismen, og endelig befri oss fra lønnsarbeidet. Den er en moderne radikal utopi ment for å spres på internett som ild i tørt gress, som et visjonært motsvar til nyliberalismens mantra «there is no alternative».

Kapitalismens produksjon har allerede brakt oss utgangspunktet for en verden med overflod, mener Bastani. Verdens første burger har blitt grodd frem i et laboratorium, og senere eksperiment har gjenskapt det samme resultatet med synkende kostnader og stadig bedre resultat. Menneskets DNA er for lengst kart- lagt, og genterapi brukes i dag for å behandle flere sykdommer, inkludert kreft. Solenergi kan gi desentralisert, grønn energi til land i det globale sør, som kan hoppe over mange utviklingstrinn for å nå vårt velferdsnivå. Mye av den akselererende teknologiutviklingen som har muliggjort dette, er selv et resultat av prosessorkraften i datamaskiner, som har økt eksponentielt i årevis.

Og her kommer hesten inn i bildet. Akkurat som man nådde «peak hest» i overgangen mellom det 19. og 20. århundre, mener Bastani vi i dag har nådd «peak menneske» i produksjonen. Datamaskiner kan ikke bare slå hvilket som helst menneske i sjakk, den kan også lage fengende popmusikk, og humanoide roboter kan ta baklengs salto med en motorikk som snart overgår den menneskelige. Hvordan skal denne utviklingen fortsette, når det kreves stadig mer av begrensede ressurser som platina, kobber og andre metaller? Også her har Bastani svaret klart: Han hevder at vi i en nær framtid vil kunne drive gruvedrift på asteroider i verdensrommet!

Bastani har i sin bok tatt kraftig sats for å male en populistisk visjon av det post-kapitalistiske samfunnet. Venstresidens styrke har vært å skape begeistring rundt en bedre fremtid enn det kapitalismen kan gi oss, og Bastani ønsker å ta steget videre fra å kun forsvare seg mot stadige nyliberale offensiver. I Peter Frases bok Four Futures: Life After Capitalism (2016) skildres fire ulike fremtidsscenario ut fra om demokrati eller hierarki vinner frem, og hvorvidt man klarer å sikre nok ressurser til alle. FALC kan ses på som en beskrivelse av et scenario hvor teknologiens frukter blir underlagt demokratisk kontroll, og overflod og luksus blir allemannseie. Han spesifiserer også at det er slik boken må leses, som en mulighet og ikke en nødvendighet. Nettopp derfor manes det til kamp for at den teknologiske utviklingen vi nå opplever styres mot det som vil være alles beste, og ikke underlegges kunstig knapphet gjennom lisenser og monopol. Utfallet vil ifølge Bastani være avhengig av styrkeforholdene i samfunnet, altså klassekamp.

Boken skriver seg inn i en tradisjon man kan kalle akselerasjonisme. I stedet for å sakke ned tempo, bør man tråkke på gasspedalen og omfavne teknologi som svaret på våre moderne problemer. Karl Marx så i sin tid kapitalismens produktivitet som dens egen undergang. I følge Bastani er denne spådommen riktig, den kom bare to hundre år for tidlig. Først nå har man mulighet til å overvinne knapphetens tyranni, fordi marginalkostnaden innen visse deler av produksjonen går mot null.

Bastanis visjon kan virke forlokkende, men den er også en flammende brannfakkel. Vekst og ressursmangel blir ikke problematisert i særlig grad, og i likhet med teknologioptimister og tilhengere av grønn kapitalisme feies utfordringene under teppet med forsikringer om teknologiens frelse. Et stadig økende for bruksnivå hvor alle skal ha samme forbruksmønster som i USA, er ikke noe som resonnerer godt med nåværende kunnskap om planetens tålegrenser. Videre vil økt produksjon av energi kunne medføre konflikt med areal og ressursbruk, slik vi har sett med norske vindturbiner, og dette er en motsetning man ikke kommer utenom, selv om en overflod av grønn energi skulle kunne bli en realitet. Ikke minst har verdensrommet blitt en lekegrind for superrike menn som Jeff Bezos og Elon Musk, heller enn en allmenning som vil gi oss kollektiv overflod og luksuriøse liv i fremtiden.

Noen av tiltakene boken foreslår for å bryte med nyliberalismen er mer jordnære og kommer slett ikke ut av det blå for dagens kommunister. BNP kan ikke fortsette å være det viktigste målet på menneskelig fremgang, og rike land og kapitalister må skattlegges for å hjelpe frem ren energi i det globale sør. Lokal proteksjonisme trekkes frem for å skape sysselsetting og vekst, og for å motvirke kappløpet mot bunnen som mange regioner i dag deltar i. Videre bør basisvarer og tjenester som bolig og mat bli gratis. Det vil til slutt være styrke- forholdet mellom klassene som avgjør hvilken fremtid vi går i møte.

Boken er et provokativt bidrag i debatten om hvordan venstresida igjen kan komme på offensiven. Uansett om man er med på konklusjonene eller ei, er spørsmål knyttet til automatisering og teknologi noe man ikke kommer utenom. På tross av dette fungerer Fully Automated Luxury Communism bedre som science fiction enn som politisk manifest.

Hans Olav Lahlum:
Reiulf Steen – Historien, triumfene og tragediene
Cappelen Damm, 2019, 670 s.

Av Per Medby
Redaksjonsmedlem i Gnist

Reiulf Steen hadde en klassebakgrunn som var typisk for ledende politikere i Arbeiderpartiet før han. Han vokste opp i industriarbeidermiljøet på Sætre i Hurum og kom tidlig ut i arbeidslivet. Han mistet faren som sjuåring og opplevde fattig-Norge på kroppen. Vi snakker matlapper, og ofte bare poteter til middag. Reiulf Steen organiserte seg første gang i arbeiderbevegelsen som 14-åring, og var knapt fylt 20 før han satt i AUFs landsstyre. Han begynte å arbeide som industriarbeider, men kom raskt inn i Arbeiderpressen i likhet med mange andre Ap-politikere med hans bakgrunn.

Reiulf Steen kom inn i ledelsen i Arbeiderpartiet på et tidspunkt da partiet nøyde seg med å administrere kapitalismen, kombinert med utbygging av velferdsstaten. Forholdet mellom Steen og den mektige partisekretæren Haakon Lie var anstrengt, blant annet fordi Steen hadde et mer nyansert syn på utenrikspolitikken. Motsetningene mellom sekretær og nestformann kom også tydelig til uttrykk når det kom til partidisiplin. Der Haakon Lie styrte partiet med jernhånd, ville Reiulf Steen i langt større grad åpne for diskusjon og meningsbrytning, også i partiets styrende organer.

Lahlum legger etter mitt syn unødvendig vekt på at det han kaller «de nye gruppene» (sannsynligvis grupper med høyere utdanning) var lite representert blant Arbeiderpartiets politikere. I 1950 var det bare 10 prosent av ungdomskullet som tok artium. «De nye gruppene» var altså av relativt liten betydning i denne perioden. Hans påpekning av det nærmest fullstendige fraværet av kvinner i partiets organer i mange tiår, er derimot viktig. Så godt som alle ledende politikere var menn, gjerne godt opp i alderen.

Steens periode i partiets ledelse skulle bli prega av motsetninger mellom partiets dels aldrende ledelse og nye ungdomskull. USAs krigføring i Vietnam bidro til at ungdomskullene i hele verden på slutten av 1960-tallet ble sterkt radikalisert. Dette slo også til en viss grad inn i Arbeiderpartiet, til Haakon Lies store ergrelse. NATO-spørsmålet var i en periode betent i Arbeiderpartiet. AUF, som Steen en gang leda, hadde i 1969 med overveldende flertall blitt motstandere av NATO. Dette ble stående helt fram til 1987. Også i partiet fantes det et mindretall som stemte mot fortsatt NATO-medlemskap på Arbeiderpartiets lands- møte i 1969, de fleste av dem AUF-ere. Steen var aldri blant NATO-motstanderne.

Steen var i hele sin politiske karriere en entusiastisk tilhenger av norsk EEC/EF/EU-medlemskap, selv om hans entusiasme nok falmet litt mot slutten av livet. Det viktigste for ham i EU-spørsmålet var det han oppfatta som det europeiske fellesskapets fredsskapende funksjon. Det virker som at han i liten grad reflekterte over EUs liberalistiske traktatgrunnlag, selv om han på sine eldre dager ble kritisk til visse deler av EUs politikk. Han var imidlertid forsonlig i møte med partiets EF-motstandere,og bidro til å holde partiet sammen etter ledelsens nederlag i EF-avstemninga i 1972. Dette i motsetning til partisekretær Ronald Bye. På sine gamle dager skulle Bye innrømme at Steen hadde rett i sin måte å tilnærme seg EF-motstanderne. Lahlum undervurderer imidlertid at det faktisk skjedde et utbrudd fra DNA i 1973, da store deler av EF-motstanderne i AIK (Arbeiderbevegelsens informasjonskomite mot norsk medlemskap i EF) gikk inn i det nye Sosialistisk Valgforbund. Arbeiderpartiet gikk også sterkt tilbake ved Stortingsvalget i 1973, men det er mulig tilbakegangen hadde vært enda sterkere og utbruddet større uten Steens forsoningslinje.

Steen har ofte blitt framstilt som litt til venstre i Arbeiderpartiet. Hvor venstreorientert NATO- og EU-tilhengeren Steen var, kan i høy grad diskuteres. Det varierte fra sak til sak. Steen kunne ha radikale standpunkter i enkeltsaker. Som leder av Steen-komiteen fikk han gjennomslag for retten til treårig utdanning for alle etter ungdomsskolen, tilrettelagt for funksjonshemmede og med mulighet til å mikse yrkesutdanning og allmennfag. Dette var helt nye tanker. Han gikk i likhet med SF/SV inn for full sosialisering av bank- og kredittsektoren, noe hovedtyngden i hans eget parti var nølende til. De nøyde seg med å kreve styrerepresentasjon. På sine gamle dager fortsatte Steen å innta noen radikale standpunkter. Han gikk for eksempel i 2005 i Klassekampen sterkt ut mot pensjonsreformen. Han var også en periode nestleder i Attac. Han var en av dem som tidlig talte for miljø- og naturvern, og da klimaspørsmålet seinere ble aktualisert fronta han besteforeldrenes klimaaksjon.

Det kan diskuteres om Reiulf Steen ble mer radikal på sine gamle dager. Etter mitt syn er det snarere slik at Steen holdt fast på noen gamle sosialdemokratiske standpunkter partiet hadde forlatt. Tyngdepunktet både i Arbeiderpartiet og det øvrige politiske Norge, sto i Steens periode som politiker vesentlig til venstre for i dag. Høyredreininga i de siste tiåra illustreres for øvrig godt ved at SV-politikeren Lahlum i sitt oppsummeringskapittel karakteriserer Steens støtte til forslaget om sosialisering av banker og forsikringsselskaper som en skivebom. Det er tankevekkende at et profilert medlem av et parti som kaller seg sosialistisk fullstendig avviser et av kjernepunktene ved sosialisme.

Steen vektla at Arbeiderpartiet måtte ha for ankring i arbeiderklassen. Han var derfor negativ til millionæren Jonas Gahr Støre som leder av Arbeiderpartiet. Han mente Støre sto fjernt fra både Arbeiderpartiets grunnfjell og de fleste som bodde i Norge ved årtusenskiftet.

Steens avskjed med norsk toppolitikk ble trist. Den uortodokse omgangen med møbelhandler Arvid Engen ble offentlig kjent i 1989. Engen ble kalt «edderkoppen», og brukte opplysninger han fikk i sin omgang med Steen til å så splid innad i Arbeiderpartiet. Reiulf Steen ble nødt til å innrømme denne kontakten – til og med at han ofte hadde sagt ja til at telefon- samtalene ble tatt opp på bånd. Steen forlot Stortinget i 1992, ett år før stortingsperioden utløpte. Etter å ha forlatt norsk politikk, ble han utnevnt til ambassadør i Chile i 1992, hans kone Ines Vargas’ hjemland, noe som ikke var en udelt suksess. Han fikk ikke noen ny ambassadørstilling etter at åremålet var utløpt.

Lahlum behandler også Reiulf Steens personlige problemer i full bredde. Reiulf Steen hadde både alkoholproblemer og psykiske problemer, som angst og depresjoner. Mot slutten av livet fikk han diagnosen unipolar depresjon og var flere ganger innlagt på psykiatrisk sjukehus. Fyllehistoriene i boka er mange. Steen kunne nok i flere tilfeller være glad for at han ikke ble eksponert for dagens medier. Boka viser også til det Lahlum omtaler som flere upassende episoder i forhold til kvinner, både partifeller og ansatte ved ambassaden. I dag ville det nok kunne blitt saker av noe av dette.
Det kan stilles spørsmål om Lahlum i en politisk biografi burde ha tatt med så mye som han gjør om Steens privatliv. Spekulasjoner rundt det påståtte forholdet mellom Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland kunne for eksempel etter mitt syn ha vært droppa.

Selv om det er tatt med mye om Steens privatliv, er det tydelig at dette er en historisk biografi, og Lahlum bidrar med en solid gjennomgang av Arbeiderpartiets etterkrigshistorie. Jeg liker denne sjangeren som etter hvert har blitt sjeldnere. Gjennomgangen blir imidlertid litt for referatpreget noen steder, og boka er skrevet i et litt stivt og konservativt språk. Jeg savner mer kritisk diskusjon, men underskudd av dette kan skyldes at Lahlum er lite kritisk til Arbeiderpartiet.

 

Marte Michelets bok, Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet (Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018, 412 s.) har vært utgangspunkt for den største offentlige debatten om krigshistorien siden jeg skrev boken De tjente på krigen (Oktober, 1974).

Terje Valen,
lektor i historie, medlem av Rødt og forfatter av boka, De tjente på krigen (Oktober Forlag, 1974).

Den 26. oktober 1942 ble alle jødiske menn over 15 år som var i Norge og kunne finnes, pågrepet for så å bli sendt til utrydningsleire i tyskokkupert Europa. En måned senere ble resten av jødene og kvinner og barn tatt og sendt samme veien. Michelet stiller spørsmål om hva hjemmefronten og den norske regjeringen i London visste om dette, og hva den gjorde for å varsle og redde jødene, ut fra de opplysningene om aksjonen som da var kjent. I den offentlige debatten om boken har den sentrale innvendingen mot hennes konklusjoner vært at hun behandler det som skjedde uten å forstå hvordan det var å være i den situasjonen som fantes, da jødene ble tatt. Så har det vært hevdet at hun har tillagt mennesker en jødefiendtlighet som det ikke er belegg for. Dessuten har det vært pirket på Michelets bruk av et par kilder. Under det hele ligger en oppfatning av at hun angriper det positive bildet som tradisjonell okkupasjonshistorie har bygget rundt hjemmefronten, og at det ikke er bra. Tittelen på boken er ikke helt dekkende, for Michelet tar også opp utefrontens forhold i denne saken.

Marte Michelet tar utgangspunkt i en oppfatning som har hersket i den såkalte etablerte historieskriving. Hun sier at den er greit sammenfattet av Bjarte Bruland i det store verket Holocaust i Norge fra 2017. Bruland sier at aksjonen mot jødene i Norge kom plutselig og var over relativt raskt. Ut fra dette mener han at motstanden mot den var betydelig, når man tar hensyn til at den måtte organiseres på kort tid.

Michelets viktigste påstander.

En første vurdering av dem

Michelet sine hovedpåstander er at regjeringen i London og de ledende i hjemmefronten i Norge ikke varslet jødene til tross for at de visste hva som skulle skje, og at hjemmefronten heller ikke på noe tidspunkt hjalp jødene til å flykte.

Noe av det hun påstår, er udiskutabelt. Det ble ikke sendt advarsler til jødene gjennom de norske radiosendingene fra England. Opptak av sendingene viser det. Eksilmiljøene i England visste om det som skjedde med jødene i de tyskokkuperte områdene. Deportasjoner fra steder i Vest-Europa var i gang. Disse opplysningene kom gjennom forskjellige kanaler. Hun viser blant annet til flere oppslag i engelske aviser.

Michelet belegger også godt at ledende folk i den norske hjemmefronten fikk vite om faren for at jødene skulle deporteres lenge før det skjedde, og at de også fikk oppdaterte opplysninger like før jødene ble tatt. Det var direkte kontakt fra miljøer i Tyskland som var i opposisjon til Hitler, med folk i Norge som hadde god forbindelse til hjemmefrontens ledende personer. Dessuten viser hun til en professor i teologi som har undersøkt disse forholdene, og som konkluderer at det er grunn til å regne med at Den midlertidige kirkeledelse i Norge var kjent med at tyskerne hadde planer om en storaksjon mot de norske jødene. Det ble ikke gitt advarsler til jødene fra hjemmefronten i Norge. Det finnes ikke gode kilder for at det skjedde.

Andre kilder bekrefter
Michelets påstander

Jeg vil her føye til en del opplysninger fra annen forskning som viser når de allierte fikk vite om massedrap på jøder, og når man visste at det dreide seg om fullstendig utrydding. Først en uttalelse fra Yad Vashem, Jerusalem¹:

Informasjon angående massemord på jøder begynte å komme frem til den frie verden etter at disse aksjonene begynte i Sovjetunionen sent i juni 1942, og antallet slike rapporter økte med tiden. De første rapportene kom fra tyske politirapporter som ble fanget opp av engelsk spionasje; lokale øyenvitner og jøder som hadde klart å flykte som rapporterte til undergrunns­bevegelser, fra sovjetiske eller nøytrale kilder; og fra ungarske soldater som var hjemme på permisjon. I løpet av 1942 begynte rapporter om nazistenes planer om å utrydde alle jøder, sammen med detaljer om metoder, tall og steder å nå frem til de allierte og nøytrale ledere fra mange kilder – i mai fra det Sosialistiske Bundpartiet, som arbeidet undergrunn i Warszawa-gettoen, og i august gjennom Gerhard Riegners² telegram fra Sveits, ….

Det hører med til denne historien at deportasjon av jødene fra Nederland begynte omtrent samtidig. Aftenposten hadde en opplysende artikkel om dette den 1. april 2018.³

Mer om hvordan nazistaten ville løse «jødeproblemet»

La oss se litt mer på dette. Etter at nazistene fikk den politiske makten i Tyskland, endret deres løsning på jødeproblemet seg over tid. Utgangspunktet var selvfølgelig hele tiden Hitlers og nazistenes grunnleggende synspunkt. De hevdet at jødene var en biologisk rase og at denne rasen representerte alt som ville ødelegge livsvilkårene på jorden. Viktig var at jødene representerte kommunismen, finanskapitalen som var fiendtlig til nazistene, og alle andre som angrep Hitlers tanke om å samle alle mennesker og samfunnsklasser i Tyskland til ett sammensveiset folkelegeme som skulle sørge for at den «ariske rase» erobret og styrte verden. I tillegg var tanken at alle andre påståtte raser var mindreverdige i forhold til den ariske, for eksempel den «slaviske» befolkningen som bodde øst for Tyskland. Hitler uttalte også i Mein Kampf at når han kjempet mot jødene, så tjente han Guds sak.

Det ligger i denne tankegangen at jødene er så skadelige at de må fratas all makt og fjernes for at menneskeheten skal bli reddet. Så det er en direkte linje fra Hitler sine raseteorier slik han la dem frem i Mein Kampf, og den store jødeutryddelsen han seinere satte i verk. Men frem til et visst tidspunkt var det det å fjerne jødene fra Tyskland som sto sentralt. Så lenge dette var den rådende politikk, ble jøder forsøkt transportert vekk fra Tyskland. Palestina var ett av målene, og det ble utviklet planer for å sende dem til Madagaskar. Nazistene arbeidet også lenge sammen med den sionistiske retningen blant jødene for å sende dem til Palestina.

Mot den «endelige løsningen»

Etter at Tyskland satte i gang 2. verdenskrig var disse mulighetene vekk, og da ble planen om å sende jødene østover til de erobrete områder i Polen og seinere i Sovjet satt ut i livet. I forbindelse med angrepet på Sovjet 22. juni 1941 kom så ordren om å drepe jøder og kommunister; først bare ledende folk innen disse gruppene, men etter hvert alle sammen. De polske jødene var med i dette regnestykket. Det var likevel enda slik at faren for deportasjon av jøder fra andre land enn fra Tyskland ikke hadde utviklet seg i særlig grad. Den «endelige løsningen» var heller ikke vedtatt.

Først sent i 1941 bestemte Hitler seg for sette i gang fysisk utrydding av alle Europas jøder. Himmlers livlege, Felix Kersten, skrev følgende i sin dagbok den 11. november dette år:

Himmler er i dag svært nedtrykt. Han kommer fra møte med Hitler. Etter lengre påtrykk og spørsmål om hva som feiler ham, erklærer han at man planlegger å utrydde jødene.⁴

Fra rundt dette tidspunktet ble politikken med fordriving erstattet med utrydding. Det ­medførte også at jøder ikke lenger ble ført ut av tysk område eller ut i ytterkantene av området for å bli der, men at de ble ført inn i området og videre til utryddingsleirene. Dette ble videre organisert ut fra konferansen i Wannsee i begynnelsen av januar 1942, og en begynte umiddelbart å komme i gang med utryddelsen.

Når oppsto faren for deportasjon fra Norge?

Etter dette var det at faren for deportasjon over alt i de okkuperte områdene oppsto. Da begynte deportasjonene fra okkuperte land i vest til utryddingsleirene. Beretninger om dette begynte så å tilflyte de som ledet krigen på det vi kaller alliert side. Fra mai 1942 og utover kom det stadig flere opplysninger om deportasjoner og målet med disse. Det betyr at representantene for den norske utefronten, dvs. Regjeringen i London og dens organer, visste godt hva som skjedde da vi kom til høsten 1942. Spesielt deportasjonene fra Nederland, som begynte midt i juni 1942, var vanskeligere å holde skjult enn det som foregikk på østfronten.

Aksjonen mot jødene i Norge varte i en hel måned

Så tilbake til Marte Michelet. Hun viser også at aksjonen mot jødene i Norge ikke var kortvarig. Etter at mennene var tatt og skipet ut til Tyskland var kvinner og barn igjen i Norge i en måned før de også ble tatt. Heller ikke i dette tidsrommet var den organiserte hjemmefronten aktiv for å bringe disse i sikkerhet. Fluktrutene som denne kretsen disponerte, ble stengt for jøder, og privat organisering av flukt mot betaling ble satt i gang. Fluktruter organisert av kommunistene ble også holdt åpne for jøder.

Hun viser også at det ble spredd negative beretninger om jødene. Det ble sagt at de hadde mye penger som de ville ha med seg, og at de sprakk lett under avhør slik at de var en fare for de som hjalp dem. Dette er også godt belagt. En viktig ryktespreder var blant annet en av de som hadde myrdet to jøder og tatt pengene deres, mens de skulle fraktes over grensen til Sverige. Under det hele mener Michelet at det lå en holdning til jødene som at de ikke var av oss. Det viste seg også ved at de ad hoc-redningsaksjonene som ble satt i gang tidligere og like før det norske statspolitiet brakte inn alle mannlige jøder, ble foretatt av privatpersoner som var venn med jøder, eller kjente dem godt.

Alt i alt viser Michelet tydelig at den kretsen som ble ledende på hjemmefronten, ikke prioriterte å redde jødene. Det ble sett på som viktigere å redde de personene som drev motstandsarbeid og som sto i fare for å bli tatt av tyskerne. Flere motstandskjempere har gitt uttrykk for at det å redde jødene ikke var noen prioritert oppgave for hjemmefronten. Den hadde andre og viktigere oppgaver.

Kvinnebanden og kommunistene sin rolle

Det var også noen som gjorde en stor innsats for å redde jøder ut av Norge da de ble oppbrakt av norske politifolk for å sendes til dødsleirene. Michelet forteller om hvordan et kvinnenettverk, ledet av sykepleier Bartholine Eufemia Leganger satte i gang en aksjon som reddet en stor del av disse. Hun hadde vært frivillig på antifascistisk side under borgerkrigen i Spania og hadde tette forbindelser til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Gjennom de kommunistiske fluktrutene til Sverige ble dette risikable og storartet foretakende gjennomført. Berit Rusten har også fortalt i Klassekampen om en slik redningsaksjon et barnehjem i Oslo. Hun skriver også at «banden» reddet til sammen 126 personer.5

Tanker om hvordan dette kunne skje

Michelet går også inn på den allmenne jødefiendtligheten som eksisterte ikke bare i Tyskland, men i store deler av Europa, på denne tiden. Hun mener at den spilte en vesentlig rolle når så mange jøder i Norge ble sendt til Tyskland for å tilintetgjøres. Her trekker hun frem flere personer. Når det gjelder disse, er det i den offentlige debatten kommet frem noen få eksempler på at Michelet her kan ha vurdert feil angående noen enkeltpersoner. Det kan ha noe for seg.

Men hennes sentrale vurdering gjelder personen Arvid Brodersen som var den viktigste kontakten mellom en opposisjonell gruppe i Tyskland og ledelsen for hjemmefronten i Norge. Hennes fremstilling av Brodersen som ledende raseforsker og tilhenger av Hitler og nazismen tidlig på 1930-tallet er godt dokumentert. Hun viser også at han fra 1935 distanserer seg fra de mest rasistiske holdningene fra 1935 og utover, men sier også at hun ikke finner noe som viser at han foretok at grunnleggende brudd med det han hadde stått for tidligere.

Her hadde det vært interessant å få en videre vurdering av antisemittismen og støtten til Hitler i Norge, i norske medier og blant flere av de ledende personene i hjemmefronten og deres mektige bakspillere. Jeg avdekket disse personene under en diskusjon i tidsskriftet Materialisten gjennom 1979 med den tradisjonelle okkupasjonsforskeren, Ole Kristian Grimnes. Sammenfatningen finnes i nr. 2, 1980. Jeg argumenterte for at klassegrunnlaget var en gruppe som representerte de største kapitalene i Oslo og Bergen, og la frem fakta for å underbygge dette. Ut fra dette påsto jeg også at Grimnes tykke bok, ­Hjemmefrontens ledelse (1977), var systematisk bygget opp for å skjule klassegrunnlaget til det reelle maktsentrumet i hjemmefronten. Det ser ut som Marte Michelet har holdt seg vel mye til Grimnes’ bok ved fremstillingen av hjemmefrontens ledelse. Dermed har hun ikke kunnet avdekke eventuelt tyskvennlige og antisemittiske holdninger i de breiere borgerlige miljøene i Norge som var det reelle maktsentrum bak både Kretsen, Koordinasjonskomiteen og Milorg. Her ligger en ny oppgave og venter for historieforskningen.

Michelets bok er del av en breiere diskusjon om krigshistorien og utryddingen av jødene

Marte Michelets bok er del av en større tradisjon når det gjelder forskning på 2. verdens­krig der det offisielle bildet av det som skjedde under krigen, og som tjente politiske mål i den første etterkrigstiden, blir utfordret. I Norge var utgangpunktet for diskusjonen om hjemmefrontens rolle gitt av Helge Krog⁶ som i 1944 ga ut pamfletten 6-kolonne, der han hevdet at hjemmefronten hindret kampen mot tyskerne fordi ledelsen der var dominert av ledende kapitalister. Den kom i ny utgave i 1947. Krog ble sterkt angrepet av de som skrev den offisielle historien. Selv fulgte jeg opp Krogs argumenter ved å utgi min hovedoppgave i historie, Økonomi og politikk i Norge 1940–1945, i bokform med tittelen De tjente på krigen i 1974. Den ble angrepet på det groveste av tradisjonalistene. Det var derfor en glede å konstatere at Krogs bok i 2015 ble utpekt til en av de ti viktigste bøkene om 2. verdenskrig i Norge. Flere andre har fulgt med spesialstudier både når det gjelder militærvesenets rolle og rollen til NSB i forbindelse med de sovjetiske, jugoslaviske og polske arbeidernes slavearbeid for bygge jernbane i Norge. Også Norsk Hydro sitt samarbeid med okkupasjonsmakten har fått sin studie.

Men utenfor Norge legges det også frem nye vurderinger som angripes, og her er det relevant å vise til en interessant diskusjon om jødeforfølgelsene innad i Tyskland. Den tyske historikeren Gøtz Aly⁷ ga i 2005 ut boken Hitlers Volksstaat, Raub, Rassenkrig und nationaler Sozialismus. Boken kom i svensk oversettelse i 2009 med tittelen Hitlers Folksstat – Rån, Raskrig och Nationell Socialism. Her går han inn på hvordan man under Hitlers despoti innførte fordeler for de «ariske tyskere» som utgjorde 95 % av befolkningen, ved først å ta opp gjeld og så ved å røve fra jødene og de områdene som ble okkupert. På denne måten oppretthold tyskerne en levestandard som var mye bedre enn den de husket fra 1930-tallet. Aly sier at dette var den viktigste grunnen til den store oppslutningen som Hitler og nazistene hadde blant flertallet i Tyskland.

Debatten i Tyskland

Dette førte til en stor, opphetet debatt i Tyskland. Tidsskriftet Sozial. Geschichte⁸ ble et forum for debatten, og kritikken ble samlet på noen nettsteder.⁹ I tillegg var det mange anmeldelser av boken og kritiske essayer om den. Da boken kom ut i billigutgave kort etter, imøtegikk Aly kritikken fra hver enkelt i et etterskrift. Jeg trekker bare ut debatten med en av de mest sentrale historikerne i Tyskland, Hans-Ulrich Wehler.^{10 11 12}

Wehler kalte analysen til Aly for trangsynt materialisme og sier at boken til Aly ser bort fra den «radikaliserende antisemittismen». Aly svarer at boken hans ikke handler om antisemittismen. Den undersøker hva det kan komme av at tyskerne fortsatte å støtte den nazistiske politikken på tross av at det store flertallet ikke var aktive antisemitter. Mange historikere har fastslått at det var slik, deriblant Wehler selv, og det bekreftes av feltbrevsamlingen på Stuttgarts bibliotek for samtidshistorie og Walter Kempowskis brev- og dagboksarkiv.

Men hvis man legger større vekt på den passive antisemittismen enn på den aktive og militante, forandres dette bildet. Aly beskriver dette som en smygende infiltrasjon som resultat av en utbredd likegyldighet når det gjelder jødenes skjebne. Han sier at denne hadde aldri kunnet ha vokst seg så sterk om det ikke hadde vært for den mangehundreårige kløften mellom jøder og kristne.

Personlig jødehat var ikke noen forutsetning for fremveksten av den passive antisemittismen. Hvis ikke nasjonalsosialismens integrerende kraft ligger i den radikaliserte antisemittiske ideologi, så må vi leite andre steder. Og da må man titte nærmere på de politiske faktorer som Wehler unngår å nevne på de tre hundre sidene om NS-tiden i hans Tyske samfunnshistorie. Og så går Aly detaljert inn på betydningen av statens ekstrainntekter fra ariseringen i budsjettåret 1938/39, dvs. tilegningen av midler som jødene ble tvunget til å overlate til staten, og som utgjorde nesten 10 % av de løpende statsinntektene. Dessuten viser han til alle tiltak som nazistaten satte ut i livet for å bedre forholdene for de ariske tyskerne både før krigen og særlig under krigen. Da ble alle okkuperte områder røvet, og en la stor vekt på at den tyske hjemmefronten skulle opprettholde best mulig leveforhold på grunnlag av det røveriet som ble foretatt andre steder.

Wehler ga så i 2009 ut National Socialismen – Från massrörelse til führervälde och utrotningskrig som var basert på bind 4 i hans store fembindsverk om tysk historie fra 1700 til rundt 2004. Dette bindet tar opp tiden 1914 til 1949. Her holder han fast på sin Weber-­inspirerte teori om at det var Hitlers karismatiske ledelse og den radikaliserende antisemittismen som var viktigst for støtten til nazisystemet.

For meg ser det ut som den radikaliserende antisemittismen helst var utbredd i den tyske overklassen. Fabrice D’Almeida har behandlet dette i boken La vie mondaine sous le nazisme fra 2006 som kom på norsk samme år med tittelen Med pisk og Champagne – Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933–45. Han skriver:

Den høyere tyske sosietet satte desto mer pris på ideen om rase og den kulturelle rasismen, som økte deres egen verdi, fordi den oppfattet disse tankene som en anvendelse av sin egen tro på den arvelige overføringen av makt og fornemhet.¹³

Dermed kan det se ut som Wehler sin oppfatning samsvarer med den tyske overklassen sin oppfatning og ikke slik vanlige tyskere oppfattet det.

Så ga Aly i 2017 ut Europa gegen die Juden 1880–1945. Den kom i svensk utgave (Europa mot juderna 1880–1945) i 2018. Her skriver han at Hitler og nazistene nok har ansvaret for jødeutryddelsen, men at et folkemord ikke kan begås bare av dem som tar initiativ til det.

«Den som undersøker hvordan jødeforfølgelsene foregikk i de forskjellige land, blir uvegerlig slått av hvordan tyskerne klarte å utnytte den allerede gitte, nasjonalistiske, nasjonal-sosiale og antisemittiske holdningen for sine egne formål. Uten i det minste passiv støtte, uten de statsansatte, de i politiet, de politikere og tusentals hjemlige mordere som i flere stater hjalp til med og utførte deler av arbeidet, hadde en ikke kunne virkeliggjort det monstrøse prosjektet med en slik svimlende fart. Verken utryddelsens raske forløp eller stans er mulig å begripe om man bare ser på de tyske kommandosentralene.»14¹⁵

En avsluttende kommentar

Her finner Marte Michelets bok sin plass i den store debatten rundt disse forholdene også i Tyskland og ellers. Hun også understreker at likegyldighet overfor det som skjer med jødene, preger eksilregjeringens og hjemmefrontens handlinger da de norske jødene ble fanget og deportert.

Hva visste hjemmefronten er et betimelig og godt dokumentert verk om denne likegyldigheten og dens resultater. Dessuten viser den at også her i Norge var det ikke bare likegyldighet. Det var mange som aktivt arbeidet for å redde jødene og tross alt klarte over halvparten av de jødene som bodde i Norge da landet ble okkupert, å komme seg unna. Flere flyktet før tyskerne sin aksjon. Men i tillegg til de likegyldige var det også noen aktive medspillere i det som skjedde. Og så var det noen som tok seg godt betalt for hjelpen sin.

Sluttnoter

1. https://en.wikipedia.org/wiki/Yad_Vashem

2. https://www.telegraph.co.uk/news/obituaries/1364322/Gerhart-Riegner.html

3. https://www.aftenposten.no/verden/i/BJq0z0/Dode-som-107-aring-Reddet-600-jodiske-barn–men-slet-med-darlig-samvittighet

4. Refert fra Heinz Höhne, Der Orden unter dem Totenkopf – Die Geschichte der SS, Fischer Bücherei 1969, bind 2. side 343.

5. Klassekampen, 17.1.2018, sidene 16-17.

6. https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Krog

7. Henvisningen til engelsk wikipedia har ikke med de siste opplysningene som jeg har i min tekst og den tyske wikipedia fremstiller Alys siste bok feil. Ellers er jeg ikke enig med alt Aly skriver i andre av sine bøker, særlig ikke når det gjelder påstanden om at 68-opprørerne, som han selv var en del av, var sterkt preget av sine foreldre som hadde støttet Hitler; https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6tz_Aly og https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6tz_Aly

8. Aly sitt svar på kritikken ble først utgitt i tidsskriftet Sozial. Geschichte, hefte 1/2006, side 79–103, se også https://de.wikipedia.org/wiki/Sozial.Geschichte_Online og https://sozialgeschichte-online.org/

9. http://sehepunkte.historicum.net og http://hsozkult.geschichte.huberlin.de

10. https://www.theguardian.com/education/2014/jul/18/hans-ulrich-wehler

11. https://en.wikipedia.org/wiki/Hans-Ulrich_Wehler

12. https://www.cambridge.org/core/journals/central-european-history/article/hansulrich-wehler-19312014/FAC836AA57EE84C9D3C25127889368DC/core-reader

13. Fabrice D’Almeida, Med pisk og Champagne – Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933-45, side 99. Han viser til Klaus Mann som behandlet dette i romanen Mephisto: Roman einer Karriere som kom på tysk i 1965 og på norsk i 1995 med tittelen Mefisto, roman om en karriere. D’Almeida siterer etter den franske utgaven, Méphisto, 1975, side 206.

14. Gøtz Aly, Europa gegen die Juden, svensk utgave 2018, Europa mot juderna – 1880–1945, side 5.

15. Krig

 

Odd Karsten Tveit:
Midtøsten på 200 sider fra 1820 til i dag
Oslo: Kagge Forlag, 2020, 200 sider

Av Petter Bauck, medredaktør av boka The Oslo Accord. A Critical Assessment. Jobber ved ambassaden i Kyiv.

---

 

Odd Karsten Tveit har skrevet en bok som er lett å lese. Gjennom 7 kapitler, som kronologisk følger utviklingen i regionen fra 1820 fram til i dag, presenteres de aktuelle landene og sentrale aktører. Bare en titt på innholdsfortegnelsen, med kapitteltitler som «Imperiet slår sprekker», «Det nye Midtøsten», «Olje, våpen og blod», «Året som endret alt», «Ingen fred å få», «Arabisk vår og vinter» og «De store spillerne», slår an tonen i det ambisiøse prosjektet forfatteren har gitt seg ut på. Samtidig får vi som lesere en introduksjon til sentrale aktører og milepæler som har preget Midtøstens historie i perioden.

Det var med spenning og litt uro at jeg gikk løs på boka. Spenningen var knyttet til i hvilken grad en slik bok på 200 sider ville gi en dekkende introduksjon. Vi snakker om et geografisk område bestående av en rekke ulike land, som gjennom det aktuelle tidsrommet har gjennomlevd en rekke kriger og konflikter, og som huser ulike folkeslag og religiøse grupper. En særskilt utfordring må være at Midtøsten, slik navnet indikerer, ligger midt mellom tilgrensende områder, som et brohode mellom Asia, Afrika og Europa. Uroen var nok mest knyttet til i hvilken grad denne boka, med sin avgrensing i antallet sider, makter å presentere også nyansene i de ulike samfunnene, knyttet til de ulike konfliktene, og relatert til de ulike aktørene. Midtøsten var og er tross alt en arena hvor aktører fra hele det globale samfunnet kives for å sikre egne interesser, enten det knyttes til naturressurser, militærstrategiske interesser eller religiøse overbevisninger.

Vi beveger oss fra det ottomanske imperiet, via fredsslutningen etter den første verdenskrigen, naturressursenes stadig større betydning, omveltningen i Iran i 1979, utallige kriger, som ikke minst involverer Irak og Iran, men også Libya, Israel og Palestina, og sjølsagt USA, gjerne med støtte fra diverse europeiske land og andre, til opprøret som startet den arabiske våren i Tunis og etter hvert berørte svært mange av de arabiske landene. 

Når man skal skrive om et område av verden hvor hver dag bringer ferske nyheter, er det vanskelig å presentere en naturlig avslutning på en bok. For verden og Midtøsten går videre om boka er avsluttet. Tveit har valgt å løse dette med et avsluttende kapittel som omhandler de sentrale aktørene i Midtøsten. Så blir det opp til leserne, gjennom nyhetene og annen lesning å følge utviklingen videre. 

Forfatteren har en viktig styrke i at han i flere år har arbeidet som journalist med base nettopp i Midtøsten. I den siste halvparten av boka fletter han på en god måte personlige møter og observasjoner inn i den historiske framstillingen. Dette kommer i tillegg til den omfattende bokproduksjonen om ulike sider ved forhold i nettopp Midtøsten Tveit har på samvittigheten.

Gjennom lesingen av de første kapitlene i boka følte jeg meg hensatt til historie- og samfunnskunnskapsundervisningen på skolen tilbake på 1960-tallet. Det var land, herskere og årstall. «Flere byer i Belgia» var et begrep som stadig vendte tilbake. På denne måten får Tveit plassert de ulike landene, aktørene og viktige utfordringer som man balet med. Noen anekdoter bidrar til å nyansere bildet at det ottomanske imperiet, som i de første 100 årene spilte den sentrale rollen i Midtøsten. Byggingen av Suez-kanalen fra Middelhavet til Rødehavet illustrerer på en god måte hvordan britiske interesser befestet seg, på kollisjonskurs med en voksende bevegelse i Egypt om løsrivelse fra det ottomanske riket. Hvilken rolle khedivens sønn og hans hang til å spise makaroni, en nytelse han fikk utløp for sammen med den franske konsulens sønn Ferdinand de Lesseps, fikk for kanalens bygging og kontrakten som fratok Egypt kontroll med kanalen, vites ikke. Ferdinand de Lesseps var nemlig personen som sto for byggingen.

Journalisten Tveit dykker ned i historien gjennom sitt arbeid i regionen de siste 40 årene. Det er ikke få statsledere og sentrale politikere han har møtt i perioden, fra en lang rekke land. Inntrykk og utsagn flettes på en god måte inn i den historiske framstillingen. Også holdningene og bevegelser på grasrota kommer med, om enn i mindre grad. 

Palestinernes skjebne, og den israelske koloniseringen av «det lovede landet» er en sentral bærebjelke i boka, naturlig nok. Tveit har jo gjennom sitt forfatterskap viet nettopp dette komplekse konfliktbildet mye plass. Korrupsjonen som en fellesnevner mellom okkupanten Israel og ledelsen i det okkuperte Palestina trekkes fram. Det er viktig. At korrupsjonen på palestinsk side ikke nevnes som en av de utløsende årsakene til den andre Intifadaen i september 2000, forundrer en som bodde og jobbet i Palestina i det aktuelle tidsrommet. 

På 200 sider er det begrenset hva du får plass til. Det som nok har lidd mest er muligheten til å utdype analysene rundt viktige milepæler, som en historisk gjennomgang nødvendigvis vil bygge på. Norges rolle i prosessen som ledet fram til Oslo-avtalen i 1993 er fri for det forspillet bl.a. Al Jazeera kunne presentere i markeringen av avtalens 20 års jubileum i 2013. Hans Wilhelm Longva kunne i et intervju fortelle om utfordringene som oppsto i kjølvannet av Khomeinis maktovertakelse i Iran i 1979. Med ett var Israel uten en sikker leverandør av oljeprodukter. USAs regjering henvendte seg til Norge, som nettopp hadde startet oljeutvinning i Nordsjøen. Longva fikk oppdraget å avklare palestinernes holdning til en eventuell norsk leveranse av olje til Israel. Yasir Arafat hadde ingen betenkeligheter, men … når tiden var inne, måtte Norge love å bidra til en hemmelig bakkanal for palestinske forhandlinger med Israel. Heller ikke noen inngående analyse av Arafats beveggrunner for å initiere en slik bakkanal i 1992/3, fem år etter utbruddet av den første Intifadaen, er det funnet plass til. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg hevder at Oslo-avtalen i sterk grad har bidratt til å splitte den palestinske nasjonale bevegelsen. Som en tilrettelegger, og til dels aktiv forhandler, hadde Norge gode intensjoner, men ingen midler til rådighet for å utjevne styrkeforholdet mellom okkupanten og den okkuperte. 

Norges rolle i Midtøsten kommer også fram i boka, fra Henrik Ibsen, som representerte Norge og Sverige ved åpningen av Suezkanalen, via tungtvann til Israel som basis for Midtøstens eneste atomvåpenmakt, til Palestina-Israel og Oslo-avtalen, og bombingen i Libya. Dette er opplagt ikke det mest sentrale i en bok om Midtøstens historie fra 1820 til i dag. Men når det er med, savner jeg en kritisk analyse av rollen Norge har spilt i regionen.

Et sentralt spørsmål, som har enorm betydning for en nyansert forståelse av utviklingen i området og intensjonene til de ulike aktørene, er hvordan en bibelsk historieskrivning de siste drøyt 100 årene har marginalisert palestinerne som folk og nasjonal enhet. Religiøs tilhørighet er omskrevet til etnisitet. Jøder fra Øst-Europa, Irak, Marokko og Etiopia blir med ett en felles etnisk gruppe. Nur Masalaha omtaler dette i boka Palestine – A four thousand year history”. Han torpederer sionistenes påstand om at jødene er «et folk uten land som kom til et land uten folk». Samtidig dokumenterer han at Palestina har vært et geografisk begrep og palestinerne et folk i flere tusen år.

Midtøsten er, som jeg har skrevet over, området som utgjør et brohode mellom Afrika i vest, Sør-Asia og Sentral Asia i øst og Europa i nordvest. Nettopp denne plasseringen gjør det utfordrende å skrive om områdets historie uten å trekke linjene også til nabo-områdene. Sovjetunionens oppløsning i 1991, Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979 med den påfølgende krigen som siste kapittel i den kalde krigen, Taliban i Afghanistan fra 1994 til 2001, sterkt influert fra wahabismen i Saudi-Arabia og den amerikansk ledede invasjonen i Afghanistan i 2001 som ledd i krigen mot terror, er alt hendelser de siste over 40 årene i Midtøstens nabolag, som både har fått ringvirkningen på utviklingen i Midtøsten og som ofte har hentet ideologisk og økonomisk støtte fra nettopp Midtøsten. Tilsvarende relasjoner er jeg sikker på at man vil finne opp gjennom de 200 årene som boka på 200 sider skal dekke, både når det gjelder Afrika og Afrikas Horn og Europa. Jeg hadde gjerne sett at disse forholdene hadde vært omtalt noe mer utførlig. 

Når dette er sagt, vil jeg gi honnør til Tveit for å ha gitt seg ut på et etter min mening hasardiøst prosjekt hvor 200 års historie i en region som Midtøsten skal dekkes på 200 sider. Da er det mye som må utelates. Boka gir en god innføring i sentrale problemstillingen knyttet til regionen og makter å plassere alle landene og deres sentrale utfordringer mellom de to permene. Noen enkle kartskisser, som plasserer geografiske steder og land, hadde hjulpet leseren som gjennom boka skal orientere seg i en region han eller hun har lite kjennskap til. 

 

 

Av Tore Linné Eriksen er bokredaktør i Gnist for utenlandske bøker og professor emeritus i utviklingsstudier.

---

Samir Amin:
The long revolution of the Global South. Toward a new anti-imperialist international. New York: Monthly Review Press, 2019, 480 s.

Samir Amin:
Only people make their own history. Writings on capitalism, imperialism, and revolution. New York: Monthly Review Press, 2019, 246 s. 

Samir Amin, som døde i 2018, er ikke ukjent for mange av dette tidsskriftets lesere. Ei samling av nyere artikler på norsk, hvorav flere hadde stått på trykk i Gnist, blei da også utgitt på norsk for fem år sida (Kapitalismen i vår tid – krefter og motkrefter, Forlaget Rødt, 2014). Nå foreligger to nye bøker som allerede lå ferdig i manus før den skarpskodde marxisten med egyptisk bakgrunn gikk bort, og som oppsummerer mye av hans tenkning og aktivisme. 

Den første av dem er en slags selvbiografi som dekker den lange perioden fra 1970-tallet, der han tar oss med på reise til mange land hvor han har vært rådgiver for radikale politikere og sosiale bevegelser, samtidig som han gir sin versjon av de utfordringer og de kamper som de står oppe i. De mange observasjonene og analysene forteller mye om hvordan verden er skrudd sammen, der er en rød tråd hvordan land i Sør tappes gjennom «monopol- og imperialistrenter» og hvordan USA – både under demokrater og republikanere – står fram som en økonomisk, militær og politisk trussel mot folk både i eget og i andre land. Selv om mye stemmer til pessimisme, viser Amin hvordan han helt til det siste var fylt av optimistisk tro på at kamp for nasjonal og menneskelig frigjøring nytter. (Har vi da noe valg?)

Only people make their own history er et representativt utvalg av artikler fra 2000 til 2018, som gir ei god innføring for dem som kommer til Samir Amin for første gang. (Flere av dem er allerede med i Kapitalismen i dag – krefter og motkrefter). Her møter vi også nye bidrag både om den russiske revolusjonen ved 100-årsjubileet og dens overvurdering av arbeiderklassen i kapitalismens sentrum, om Manifestet 170 år etter og om hvordan Marx kan fornyes når det gjelder teorier om produksjonsmåter og overgangssamfunn. Både her og i sjølbiografien tas vi også med inn i et par av de mest omstridte temaene hos Samir Amin. Et av den er hans – etter manges mening – altfor positive syn på dagens Kina, der han operer med et litt rart skille mellom pro-kapitalistiske økonomiske strategier og en mer sosialistvennlig politisk ledelse, inkludert deler av byråkratiet. Det andre, og som kanskje angår oss mer direkte, er hvordan «akkumulasjon på globalt nivå» og sentralisering av profitt i det industrialiserte Norge også kaster av seg fordeler for langt flere enn det øverste sjiktet i kapitalistklassen. I tillegg er det verdt å merke seg hvordan hans tidligere forhåpninger om et Europa som geopolitisk motvekt til USA for lengst har måttet vike for analysen av et EU som både er en kapitalistisk spydspiss og et redskap for «amerikanisering» av vår egen verdensdel.

Det er altså store spørsmål som Amin reiser, og det er vemodig at han ikke lenger er med når de diskuteres videre, og når vi trenger hans råd, kritikk og inspirasjon til motstand.

 

Ingrid Brekke:
Polen – Aske og diamanter
Humanist forlag 2019, 324 s.

Av Ingrid Baltzersen,
redaktør i Gnist.

For oss som ikkje har vore i Polen, og ikkje møter polakkar gjennom jobb, er bildet av Polen og polakkar lett prega av stereotypiar. Det er arbeidsinnvandrarar som tar dårleg betalte jobbar og som bur i brannfarlege brakker og har familie i heimlandet, går i den katolske kyrkja på sundagar og er rasistiske. Det er det landet norske familiar rømmer til på flukt frå barnevernet. Nokre har kanskje fått med seg litt oppdatert kunnskap, at mange polakkar har busett seg meir permanent som familiar i Noreg, mange driver eigne firma eller jobbar i andre bransjar enn bygg- og anlegg, og at Polen no går så godt at dei sjølv tar imot mange arbeidsinnvandrarar austfrå.
Ingrid Brekke har laga ei bok for at me skal forstå meir av dette landet, som både ligger ganske nært oss geografisk, og som er heimlandet til den desidert største innvandrargruppa i Noreg. Ho har ei tematisk tilnærming til dette, og knyter liner mellom notid og fortid i kvart kapittel. For meg som kunne lite om Polen, var det spesielt spanande å lesa om den fleirkulturelle og tolerante historia landet hadde. Det undergrev bruken av historia for å nøra opp under konflikt mellom «islam» og «kristendom». Eit eksempel ho nemner frå historikaren Adam Zamoyski, er at i renessansen såg den polske adelen, szlachtaen, på seg sjølv som etterkommarar av sarmatane, eit forbund av iranske ryttarfolk. Dette resulterte i at dei sette pris på persisk og tyrkisk utsmykking, klesstil og hårfrisyrar. I slaget om Wien i 1683 var polakkane så like tyrkarane, at kong Jan III Sobieski ga ordre om at dei måtte ha på seg ein strårosett for å unngå forveksling. Dette stemmer ikkje heilt med bildet som nettsida Gates of Vienna prøver å skapa. Polen var eit land med stort kulturelt mangfald fram til andre verdskrig.

Også sinnet den polske regjeringa har vist over koplinga mellom Polen og jødeutryddinga, blei meir forståeleg av denne boka. Brekke skildrar korleis slavarane, til forskjell frå oss i Noreg, blei sett på som undermenneske av nazistane. Det å fordriva og utrydda dei var eit eksplisitt mål, til forskjell frå i Noreg der nazistane ønska å skapa alliansar. Det var ein aktiv polsk motstandskamp mot okkupasjonen, som blei brutalt slått ned. Det er rekna at 17 prosent av befolkninga i Polen døydde under krigen. Og mange hjelpte den jødiske befolkninga. Så det er lett å forstå at den polske regjeringa synst det er djupt fornærmande når det blir snakka om «polske» dødsleirar. Det er mindre forståeleg at dei har laga ei lov som gir ei strafferamme med 3 års fengsel å sei dette.
Polsk politikk i dag er vanskelegare å få grep om, sjølv om Brekke forklarer det godt. Begge dei største partia hadde opphav i fagrørsla Solidaritet og ligger langt ute på høgresida. Abort er nær sagt ulovleg. Media blir manipulert. Likevel er det viktige forskjellar mellom det liberalkonservative partiet Borgarplattforma og det nasjonalkonservative Lov- og rettferdspartiet (PiS). I følgje Brekke var ikkje forskjellane så klare for veljarane heller før valet i 2015, då PiS framstilte seg som ein slags betre utgåve av Borgarplattforma. I ettertid ser ein at dei prøver å endra det polske statssystemet, blant anna gjennom å overkjøra grunnlovsdomstolen og velje nye dommarar, og å gi justisministeren og parlamentet meir makt.

På 70- og 80-talet var polsk politikk godt kjent her i Noreg, og det var stor støtte til den opposisjonelle fagrørsla Solidaritet. Sjølv om etter følgjarane har blitt reaksjonære parti, så er det likevel verdt å setta seg inn i korleis landet har blitt nokre tiår etter at rørsla vann og regimet blei avvikla, og denne boka er ei god hjelp til større innsikt.

Naomi Klein:
On fire. The burning case for a new green deal
London: Allen Lane 2019, 309 s.

Martin Empson (red.):
System change, not climate change.
A revolutionary response to environmental crisis
London: Bookmarks, 2019, 184 s.

Av Tore Linné Eriksen, historiker, faglitterær forfatter og professor emiritus i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Han er aktuell med boka Afrika. Fra de første mennesker til i dag. (Oslo: Cappelen Damm, 2019).

For fire år sida fortalte Naomi Klein oss at klimaendringene mer er et resultat av kapitalisme enn av menneskenaturen, og Dette forandrer alt – klimaet mot kapitalismen (Oslo: Oktober, 2015) var en global bestselger som bidro til å flytte debatten flere hakk mot venstre. Men mye skjer på kort tid, og hun er nå ute med On fire, der de siste kapitlene er skrevet etter at Donald Trump har blitt president og FNs klimapanel har utgitt stadig flere alarmerende rapporter. Og om ikke millioner av skolestreikende ungdom forandrer alt, så bidrar de alle fall til økt oppmerksomhet om det Naomi Klein kaller for en planetarisk dødsspiral.

Bokas konkrete gjennomgang av «a new green deal» viser at dette er et langt mer omfattende og radikalt program enn det som i tilslørende nytale her hjemme kalles for et «grønt skifte». Her tar Klein også for seg de vanligste innvendingene, ikke minst når det gjelder arbeidsplasser, men viktigst er hennes budskap om at gjennomgripende løsninger bare kan skje gjennom en sterkere offentlig sektor, folkestyrt samfunnsplanlegging og økonomisk demokrati. Det er nettopp dette anti-kapitalistiske budskapet om klimarettferdighet som skremmer fossile selskaper og fossile politikere til å avvise både vitenskap og sunn fornuft, men som bærer i seg muligheten til brei mobilisering nedenfra.

Naomi Kleins styrke er at hun er journalist, det vil si at hun rapporterer med innlevelse om PuertoRico, Alberta, British Columbia og andre steder hvor folk opplever klimakatastrofen, eller katastrofekapitalismen, på kroppen. Hun forteller ikke bare om ofrene og om klimakampen nedenfra, men tar oss med til konferanser der reaksjonære tenketanker og fossilmilliardærer møtes. Herfra formidler hun holdninger og løgner som ligger til grunn for deres lobbyvirksomhet, slik at vi kan forberede oss på argumentene til dem som krever «business as usual», med vekt på business.

Som i sine tidligere bøker, byr Naomi Klein også denne gange sine lesere en kombinasjon av innsikt og inspirasjon, alt i et medrivende språk krydret med slående formuleringer og metaforer. Hun er pedagogisk, som er det motsatte av belærende, og gir argumenter og informasjon som er velegnet til videre spredning. Tidligere har en riking kjøpt Hege Storhaugs bok til alle stortingsrepresentanter, i frykt for at hennes hatefulle budskap ikke skal være godt nok kjent. Det er lov å håpe på at noen gjør det samme med Naomi Klein, som har viktige ord på hjertet til begge de to formene for klimafornekting hos våre folkevalgte. Minst farlig er den som kommer fra FrP-ere, det er bare en naturlig refleks av uvitenhet og arroganse. Verre er det med det store flertallet som innser alvoret i vitenskapen, men som i lojalitet til kapitalismen nekter å ta konsekvensene.

Martin Empson, som er historiker, økomarxist og miljøaktivist, har redigert ei bok som er helt annerledes. De fleste av bidragsyterne er knyttet til tidsskriftene International Socialism i Storbritannia og Monthly Review i USA, som begge vil være kjent for mange av leserne av Gnist. Det betyr at de ti forfatternes siktemål ikke er å nå Naomi Kleins breie publikum, men å levere grundige analyser av kapitalismens systemtvang. De ser det derfor som et sentralt poeng er å redde marxismen fra både fiendtlige kommentarer i dag og den tunge arven fra østeuropeiske regimer som kalte miljøødeleggelser for kommunisme. Underveis er det mange påminninger om at Karl Marx sjøl var opptatt av forholdet mellom mennesker og andre deler av naturen, og at han hadde et våkent blikk for vitenskapelige bidrag fra helt andre områder enn økonomi og filosofi. Men mest kretser bidragsyterne seg rundt dagsaktuelle spørsmål og økososialistiske strategier, og de lykkes godt med å oppdatere konkret kunnskap om klima og biologisk mangfold. Sjøl om det i blant er krevende lesning, er det bryet verdt for dem som står midt oppe i debatten med Miljøpartiet De Grønne på den ene sida og skeptikere innafor fagbevegelsen på den andre. I denne kampen er det umulig å vinne fram uten en helhetlig forståelse av hvordan samfunnet er skrudd sammen. Og på kjøpet får vi med oss inspirasjon fra den folkelige motstanden som allerede finnes, og som viser at klimarettferdighet ikke kan vinnes uten kamp nedenfra.

Langt fra alle på venstresida er begeistret for begrepet anthropocen, som betyr at menneskenes omforming av naturen er så dyptgripende i nyere tid at det rett og slett er tale om en ny geologisk epoke. I så tilfelle vil det være ei avløsning av holocen, som vi har levd i sida avslutninga av siste istid for 10-12000 år sida. Opphopninga av C02 i atmosfæren er bare ett av mange symptomer på klodens systemkrise.Blant de fagfolk som bruker begrepet, er det uenighet om når denne epoken starta. Mens noen går tilbake til rundt 1500, da alle deler av verden blei vevd sammen i et sammenhengende økonomisk og økologisk system, foretrekker andre å begynne med overgangen til fossil energi mot slutten av 1700-tallet, om ikke det først er den voldsomme veksten og militariseringa etter 1945 som er det avgjørende vendepunktet. Innvendingene går ut på at det ikke mennesker som mer allment forårsaker endringer, eller at miljøødeleggelser nærmest ligger i menneskenaturen.

I marxistisk tradisjon er det sjølsagt ei tilslørende mystifisering å frikjenne et spesifikt økonomisk system og spesifikke klasseforhold for det grunnleggende ansvaret. Burde det ikke hete capitalocen? Det er vel og bra med slike innvendinger, heter det i bokas kanskje viktigste bidrag, skrevet av geografen Camilla Roye, som også er redaksjonsmedlem i International Socialism. Men hun argumenterer for at betegnelsen på den nye geologiske epoken allerede er i ferd med å slå gjennom, og at man stiller seg på den sekteriske sidelinja om man ikke isteden tar jobben med å fylle det med et mer presist innhold. Når jeg nølende lar meg overbevise, er det fordi både 1500, 1750 og 1945 er årstall som er tett kopla til imperialismen, industrikapitalismen og kriger at det åpner for en forståelse av historiske sammenhenger langt utafor de frelstes rekker. Dessuten synes jeg Roye viser at mange av begrepets pionerer og talspersoner aldeles ikke fordeler skyld og ansvaret likt på alle mennesker i kraft av å tilhøre som art, Homo sapiens. Et annet sentralt bidrag er skrevet av Ian Angus, som her gaider oss gjennom den grunnleggende litteraturen om økososialisme. Angus er på forhånd kjent for flere bøker som bør stå på radikale miljøaktivisters leseliste, og er redaktør for det uunnværlige nettstedet «Climate and capitalism»¹.

Men det er også mye mer å hente i denne boka, enten det er om plast, biologisk mangfold, jordbruk og fornying av marxismen. Alt er lærerikt og teoretisk forankra uten at vi slås i svime av akademiske piruetter.

Note

1 Facing the anthropocene. Fossil capitalism and the crisis of the earth system. New York: Monthly Review Press, 2016, 282 sider og A redder shade of green. Intersections of science and socialism. New York: Monthly Review Press, 2017, 160 sider. Adressa til nettmagasinet er https://climateandcapitalism.com/

 

Ebba Wergeland:
Med fare for liv og helse.
Uforsvarlige arbeidstider og hvordan vi avskaffer dem
Manifest, 2019, 136 s.

Av Morten Anker, medlem i Rødt og folkevalgt i Ås kommune, og jobber som lektor i historie, samfunnsfag og engelsk.

I dagens Norge er det relativt vanlig med ubekvemme arbeidstider og dårlige skiftordninger. Det har ikke alltid vært sånn. Det foregår en uthuling av arbeidstakernes rettigheter – ordningen vi har hatt i Norge med faste, forutsigbare arbeidstider med lange nok hvileperioder, er under press. Arbeidsgiverne krever fleksibilitet. Konkurranseutsetting gjør at de mest skruppelløse arbeidsgiverne vinner anbud på bekostning av de ansattes arbeidstider. 

Med fare for liv og helse er en bok om arbeidstiden vår. Den handler om hvordan arbeidstidene påvirker helsen til de ansatte, om hvordan arbeidstidsordningene påvirker sikkerheten både til de ansatte og de som kan bli påvirket, og om hvordan vi vet at arbeidstidene er forsvarlig. Boken tar også for seg de politiske vurderingene som førte fram til normalarbeidsdagen i 1915, og uthuling av den siden 1968. 

Wergeland tar opp flere store viktige temaer . I løpet av bokens 136 sider får leseren en innføring i hvordan mange forskjellige skiftordninger fungerer, og forsvarligheten ved dem. For de av oss som er interessert i arbeidslivspolitikk, finner man mange gode argumenter mot dårlige ordninger og farene ved dem. Et eksempel er bussjåfører som har delte skift. De begynner i fire- eller fem-tiden om morgenen, kjører i morgenrushet, har tre timer fri midt på dagen og kjører i ettermiddagsrushet fram til klokken 16.00–17.00. Slike eksempler burde gjøre de fleste betenkt. Ikke bare på grunn av den åpenbare håpløse arbeidstiden – i praksis stjeler man tre timer av de ansattes fritid hver arbeidsdag. Skift som dette øker også sjansen for ulykker, fordi de ansatte blir utmattet. Utmattelse er et resultat av en biologisk prosess. Jobber man for lenge uten mulighet til hvile, blir man utmattet. Det går utover privatlivet og sikkerheten. 

Wergeland skriver også om de politiske vurderingene som førte til normalarbeidsdagen, og hvorfor mange er unntatt den i dag. Det burde kanskje ikke komme som noen overraskelse at de borgerlige og Arbeiderpartiet har vært med på nedbyggingen av normalarbeidsdagen av internasjonale konkurransehensyn. EUs hviletidsbestemmelser for transportbransjen er så dårlige og kronglete at de bidrar til uforsvarlige arbeidstider. Det er interessant å lese hvordan lovverket bidrar til de kabinansatte får veldig dårlige arbeidstider og arbeidsbetingelser.

En kritikk jeg sitter igjen med etter å ha lest boken, er at jeg gjerne skulle lest litt mer om hvordan vi avskaffer uforsvarlige arbeidstider. Dette spørsmålet er gjennomgående i bakgrunnen av boken, men kunne godt vært mer eksplisitt besvart. Jeg la likevel merke til tre ting som jeg oppfattet som viktig: den ene er at vi må jobbe for en lovregulert normalarbeidsdag. Hvis uforsvarlige skiftordninger, slik som i eksemplet over, ikke er lov, så kan vi hindre at konkurranseutsetting fører til dårlige arbeidstider. Det andre er at underbemanning ikke må være normalen på arbeidsplasser. Dette gjelder spesielt i helsesektoren. Det tredje er at hvis vi reduserer arbeidstiden, vil arbeidstakerne få mer tid til å hvile og problemet med uforsvarlige arbeidstider vil bli mindre. 6-timersdagen er dermed et viktig mål i arbeidet for å sikre helsen til arbeidstakerne. 

Ebba Wergeland har skrevet en god bok. Jeg har lært mye nytt om arbeidstider og de mulige konsekvensene av hvordan arbeidstidene blir lagt opp. Dette er en bok alle som er opptatt av arbeidslivspolitikk, eller som er aktivt involvert i utarbeidelsen av skiftordninger og arbeidsavtaler, burde lese. Boken er lettlest og oversiktlig. Den er et oppslagsverk over gode argumenter for hvorfor det er viktig å fortsette kampen for gode arbeidstidsordninger.

Ingjald Gaare:
Stein på stein. Murerliv
Forlaget Rødt, 2019, 216 s.

Av Thomas Alexander Nørstad Jørgensen,
tillitsvalgt for Lagerklubben Ahlsell og tidligere ungdomsleder for Norsk Transportarbeiderforbund.

Stein på stein byr på ei god fortelling om livet til Ingjald Gaare, som gjennom proletariseringsprosjektet til AKP på 70-tallet vendte ryggen til en fast og trygg jobb som arkitekt, og starta livet som murer i Trondheim. Et yrke som er prega av stor yrkesstolthet – eller nærmere yrkesarroganse som forfatteren selv beskriver det – og et tydelig skille mellom murer og murarbeider.

Forfatteren skildrer livet med arbeidskameratene på byggeplassen, faglige kamper og utfordringer. Han byr på gode historier fra byggeplassene i Trondheim, om tøffe forhandlingssituasjoner og direkte aksjoner. Han forteller ut fra anekdoter og korte fortellinger fra egne erfaringer, og byr på mange gode røverhistorier fra byggeplassen. Både morsomme hendelser med arbeidskamerater og tøffere historier om en til tider hensynsløs arbeidskjøper, som kronisk prøver å holde tilbake lønn, og stadig vil sno seg unna både lov og avtaleverk. Han byr også på mange erfaringer fra sitt arbeid som tillitsvalgt, både på arbeidsplassen og i foreninga deres.

Gaare forteller om hvordan det som AKPer var å engasjere seg i samfunnet og i en fagbevegelse tydelig preget av Arbeiderpartiet. Alt fra å få døra smelt i trynet av potensielle arbeidskjøpere, som ikke ville ha kommunistagitatorer på arbeidsplassen, til helt konkrete svik fra det som skulle være solidariske fagforeningskamerater. Dette er ikke noen form for klage eller kritikk, men heller en skildring av de politiske skillelinjene i fagbevegelsen og på venstresida.

Boka er en reise gjennom livet til en mann i møte med murerfaget, en arbeider med stor yrkesstolthet som etter hvert blir tillitsvalgt i fagforeninga og en viktig kamerat for murerne og murarbeiderne i Trondheim. 

Forordet brukes på å sette leseren inn i det tekniske rundt murerfaget. Alt fra lønnssystemer til skillet mellom murer og murerarbeider. Dette kan virke rart og uforståelig med det første, men det kommer godt til nytte seinere i boka. Forfatteren gir leseren et dypdykk inn i murerfaget, alt fra historier om det tunge arbeidet med å blande mørtel og frakte det rundt i trillebårer på byggeplassen, til møysommelig pirkearbeid hos byens mer velstående borgere. Innlevelsen han beskriver arbeidet med, gjør boka til spennende lesing.

Boka bærer også preg av at forfatteren tydelig vil gi et bilde av de sosiale og yrkesmessige forholdene til arbeidskameratene sine, dette gjør han ved å dedikere avsnitt og til tider hele sider til å skildre historiene deres. Vi blir kjent med både morsomme, triste og interessante skjebner og personer. Mennesker som blir utsatt for drastiske livsendringer, fra tragedier til solskinnshistorier. Dette er med på å gi leseren en god helhetsforståelse av hvordan det faktisk har vært, og fortsatt er, å jobbe innen murerfaget. 

Gjennom boka kommer forfatteren med flere analyser av utviklinga i egen bransje, arbeidslivet og samfunnet fra tidlig 70-tallet til de utfordringene vi står overfor i dag. Gaare beskriver hvordan store hendelser, som storstreika i 2000, og politiske vedtak som EØS-avtalen, drastisk har endra forholda i norsk arbeidsliv og spesielt i byggenæringa. 

Som fagforeningsmann med 10 års erfaring fra klubb, forening og forbund, vil jeg si at denne boka har gitt meg nye tanker og lærdommer. Historien til Ingjald er inspirerende, og man kan lære mye av de erfaringene han skildrer. Det viktigste man er at arbeidere som tør å stole på egne krefter, faktisk kan utrette ganske mye. Mye av problemene i dagens fagbevegelse stammer fra et system som i stadig større grad baserer seg på å ringe forbundet for svar, fremfor å gjøre det Ingjald og murerkollegaene gjorde – nemlig å stole på eget hue og egne krefter for å finne løsninger.

Som transportarbeider ser jeg Gaare som en sterk, empatisk og rådsnar klubbleder som har stått i front for kameratene sine i mange kamper, uten å miste kontakten med dem han er valgt til å representere. Boka vitner om at han er i stand til å bære nederlag og samtidig dra lærdom av det. Her har mange tillitsvalgte mye å hente. Dette er tydelig en mann som ikke har latt seg friste med flotte verv og kontor i Oslo, men heller har søkt å bedre sin egen og andres situasjon mens han samtidig har praktisert yrket han elsker. 

Dette er en bok jeg kan anbefale for gode krefter som vil ha et dypdykk inn i en historie utenom det vanlige vi hører og leser om i norsk fagbevegelse. Spesielt vil jeg anbefale den for tillitsvalgte og klubbledere som trenger litt inspirasjon og idéer i hverdagen. 

Husk at en klubb ikke bare oppstår, men blir bygget stein på stein.

 

 

 

 

Enzo Traverso:
The New Faces of Fascism: Populism and the Far Right
London: Verso 2019, s. 208

Av Oscar Dybedahl,
sitter i redaksjonen til Radikal Portal og studerer filosofi ved Universitetet i Oslo.
Denne anmeldelsen er en forkortet og modifisert utgave av en som stod på trykk i Agora, nr. 3-4 2019.

Den europeiske fascismen er beseiret, død og begravet, slo fascismeforskeren Michael Mann fast i boka Fascists fra 2004.¹ Dersom dette kunne virke riktig da Mann skrev det, stilles det i forlegenhet av de siste års utvikling, der partier og personligheter fra ytre-høyre har opplevd en frammarsj verden ikke har sett siden 1930-årene. Særlig valgseieren til Donald Trump i 2016 fikk svært mange kommentatorer til å trekke linjene til fascismen. Har fascismen kommet tilbake, eller har det gått inflasjon i begrepet? På et vis er dette utgangspunktet for Enzo Traversos The New Faces of Fascism. Han hevder begrepet fascisme både er uunværlig og utilstrekkelig for analysen av det nye ytre-høyre, og lanserer «postfascisme», for å løse floken.

Fra fascisme til postfascisme

Boka har blitt lansert av forlaget som Trump-­alderens nødvendige, storstilte analyse av det nye høyre. Her diagnostiseres postfascismen som en bevegelse som enda ikke har funnet sin endelige form. Det er en slags mutasjon eller forvandling av et fascistisk arvemateriale, men inntil videre vet vi ikke hvor det bærer.

For Traverso er ideologienes død og nyliberalismens udemokratiske styringsteknikker nøkkelen til postfascismens frammarsj. Den er et symptom på en verden som «har trukket seg inn i nåtiden og som mangler evnen til å projisere seg inn i framtiden» (s. 184). Partier fra både konservative og sosialdemokratiske tradisjoner samlet seg rundt den samme nyliberalistiske politikken, og venstresiden ble stående uten visjoner og alternativ politikk. Samtidig har politikkens demokratiske innhold gradvis blitt uthulet av nyliberalistiske styringsteknikker. Dermed kunne postfascistene framstå som de eneste kritikerne av «systemet».

Fascismens historiografi

Likevel er bokas hovedfokus ikke så mye samtidsdiagnosen av vår tids «brune» partier og bevegelser, men historiografiske debatter om fascismen. Det har pågått en lang debatt om slike spørsmål blant historikere de siste tiårene. For enkelte har fascismeforskningen lidd under en dogmatisk slumring, siden den bare har betraktet sitt forskningsobjekt utenfra, og ikke undersøkt «fascismen på dens egne termer», dens «framstilling av seg selv», for å sitere kulturhistoriker Georg Mosse.² De marxistiske fascismeteoriene, ble det sagt, så fascismen bare «utenfra», som uttrykk for et skjult klasseinnhold de selv hadde priviligert innsikt i.

Traverso drøfter tre bidragsytere til dette innenfra-perspektivet på fascismen – Georg Mosse, Zeev Sternhell og Emilio Gentile. De framhever fascismens moderne og «revolusjonære» aspekter, såvel som dens forbindelseslinjer til sosialismen og jakobinismen. Mosse fokuserte på spørsmål om politisk stil, og hevdet at det her gikk en linje fra jakobinerne til fascismen, selv om det politiske innholdet var svært ulikt. Traverso stiller seg ikke helt avvisende til denne vendingen, men føyer til at deres framstillinger av fascismen som «revolusjonær» og «utopisk», har fått dem til å neglisjere en av fascismens viktigste dimensjoner: antikommunismen.

Fascismen kunne ikke ha eksistert uten antikommunismen, hevder Traverso. Han slår fast at italiensk fascisme, tysk nazisme og mange andre små fascistbevegelser nettopp samlet seg under antikommunismens banner i forsvaret av Franco under den spanske borgerkrigen. Man kunne tilføye at antikommunismen var vesentlig for deres respektive maktovertakelser. Arno Mayer hevder i boka Why Did the Heavens Not Darken? at antikommunismen ikke bare var bindemiddelet for koalisjonen mellom Hitler og de konservative i koalisjonskabinettet som kom på plass den 30. januar 1933, men at den også legitimerte den politiske volden som raserte rettsstaten og muliggjorde det nazistiske ettpartidiktaturet. Krigen mot Sovjetunionen var også fundamental for nazismens ideologi og politikk, som både Traverso og Mayer forsøker å vise. Den tjente flere funksjoner: som en kolonikrig for sikre lebensraum (koloniområder) for det ariske fellesskapet, som et ideologisk korstog for å utrydde kommunismen, og som en rasekrig for å erobre de underlegne slaverne og utrydde jødedommen, i samme slag som man eliminerte dens globale hovedsete.3 Fascismen kan ikke reduseres til antikommunisme, slik Ernst Nolte forsøkte, men man forstår den heller ikke uten antikommunismen.⁴

Totalitarisme og antikommunisme

Det er særlig med avslutningskapitlet om totalitarismeteorien at denne boka utmerker seg. Slik begrepet totalitarisme har blitt anvendt i nyere tid, handler det om at kommunismen, fascismen og nazismen har en felles politisk form: den utopiske drømmen om et annet samfunn, kombinert med et ønske om revolusjon, et syn om at målet helliget midlene, en fanatisk overbevisning om at man sitter på selve Sannheten, og så videre.⁵ Denne teorien er utbredt nok i amerikansk offentlighet til at den kunne inspirere finaleepisoden til tv-serien Game of Thrones. Der ble dronning Daenerys en massemorder nettopp fordi hun ville frigjøre verden fra slaveri. Som seerne fikk forklart av seriens klokeste karakter, Tyrion: «Hun tror at hennes skjebne er å bygge en bedre verden. Om du trodde det, ville du ikke ha drept enhver som stod mellom deg og paradis?»

Traverso utvikler en effektiv kritikk av slike teorier. For det første dekker de over det faktum at praksiser og ideologier fra imperialismen representerte noen av de viktigste forløpere til og inspirasjonskilder for nazismen.⁶ Det var i «liberalistiske» imperialistmakter som Storbritannia og Frankrike at teorier om rasehierarkier, degenerering og den ariske rasens behov for vitalisering gjennom et erobret «lebensraum», ble utviklet. Den brutaliserende opplevelsen av første verdenskrig tjente som en katalysator for at slike ideer ble kombinert med antikommunisme, uniformert politikk og en tro på voldens frelsende kraft. Her finnes totalitære røtter som ikke har forankring i den revolusjonære tradisjonen fra 1789 til 1917 som i det store og hele gjøres til syndebukk av totalitarismeteoriene. Dette utvikles grundigere av Traverso i bøker som Fire and Blood: The European Civil War, 1914–1945 (2016) og The Origins of Nazi Violence (2003). For det tredje tilhører nazismen og kommunismen simpelthen ulike «ideologiske familier», for å låne et uttrykk fra historikeren Eric Hobsbawm.⁷ Der man finner flere av nazismens idemessige røtter i den tysk-romantiske Sturm und Drang-perioden, som markerte en reaksjon mot opplysningstiden, var kommunismen en rendyrket opplysningsideologi. Av dette oppstår flere fundamentale skillelinjer mellom de to ideologiene: Nazismen forkastet det universialistiske menneskesynet for en radikal partikularisme og byttet ut troen på det historiske framskrittet med degenereringsteorier, slik humanismen ble erstattet ned antihumanisme og troen på opplysning med irrasjonalisme.

Denne boka er ikke like grundig som Traversos øvrige bøker. Men om den ikke leses som et forsøk på å analysere ytre-høyre, men heller som et bidrag til historiografiske debatter innen fascisme- og totalitarismeforskningen, der ytre-høyre danner et slags bakteppe, er denne boka et viktig bidrag.

Noter

1 Michael Mann, Fascists. Cambridge: Cambridge University Press 2004

2 Georg Mosse, «Fascist Aesthetics and Society: Some Considerations.» i Journal of Contemporary

History (31), s. 245. Se også: Roger Griffin (red.), International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus, New York: Bloomsbury Academic 1998.

3 Arno Mayer, Why Did the Heavens Not Darken?: The Final Solution in History. New York: Pantheon Books 1988.

4 Ernst Nolte, Der europaïsche Bürgerkrieg. Nationalsozialismus und Bolschewismus 1917–1945, Berlin: Ullstein 1987.

5 For en oppsummering av teorien om totalitære ideologier, se Øystein Sørensen, Drømmen om det fullkomne samfunn. Oslo: Aschehoug 2011.

6 Hannah Arendt viet plass til dette poenget i On The Origins of Totalitarianism, men det ble ikke en del av etterkrigstidens totalitarismeparadigme.

7 Eric Hobsbawm, Ekstremismens tidsalder, Oslo: Gyldendal 1997, s. 150.

 

 

 

 

Roman Linneberg Eliassen:
Hva er penger?
Oslo: Universitetsforlaget 2019, s. 160

Av Mathias Bismo,
redaksjonsmedlem i Gnist.

Penger er et mysterium, skriver Roman Linneberg Eliassen, rådgiver i Manifest analyse, i boka Hva er penger? som kom ut på Universitetsforlaget tidligere i år. Men selv om han borrer seg inn i mysteriet, sitter man som leser igjen med en følelse av at mysteriet slett ikke er løst.

Eliassen er derimot klar på hva penger ikke er. I motsetning til hva mange tror, skriver han, er det ikke noe som en gang i tida ble tatt i bruk for å gjøre det enklere å bytte varer med hverandre. Det har aldri eksistert noen ren bytteøkonomi, skriver han, og viser til en rekke eksempler på at penger har vært i bruk i ulike samfunn, så langt tilbake som for over 5000 år siden. Det har han sikkert rett i. Men det at det eksisterer penger i et samfunn, sier egentlig ikke så mye om hva pengene brukes til. Selv om det eksisterte penger, betalte ikke middelalderens småbonde – leilendingen – leie til godsherren med penger, han betalte med pliktarbeid, eller merarbeid, og når han gikk på markedet, foregikk også en stor del av handelen uten penger som mellomledd.

Under det kapitalistiske systemet, derimot, forholder det seg annerledes. Merarbeid, jordleie, varebytte osv. – alt dette og mere til formidles ved hjelp av penger. Selv om de fysiske pengene kan være identiske i et kapitalistisk og et før-kapitalistisk samfunn, har de en helt annen betydning for den kapitalistiske økonomien enn for tidligere epokers økonomi. Selv om penger også under før-kapitalistiske forhold ble benyttet som et redskap til utsuging av arbeidsfolk, fremfor alt gjennom ågerrenter, er det først i den kapitalistiske pengeøkonomien pengene formidler utbytting i produksjonen. Ved at pengene formidler utbytting, blir de et uttrykk for klasseforholdene, men disse klasseforholdene tilsløres i samme øyeblikk nettopp av at merarbeidet uttrykkes i penger. Dersom man ønsker å forstå hva penger er i dag, må man undersøke pengenes betydning i den kapitalistiske pengeøkonomien. Det gjør ikke Eliassen, og dermed kommer han skjevt ut av startblokka.

Denne tilnærmingen, der han tar utgangspunkt i penger som ting, ikke i deres vesen, påvirker også Eliassens kriseforståelse. Kriser er ikke kriser i den realøkonomiske sfæren, det er kriser i pengesfæren – finanskriser – og løsningen ligger dermed også i pengepolitikken, eller i pengenes politikk. Selv om han foreskriver en helt annen pengepolitikk enn den nyliberale ortodoksien, synes han uinteressert i forholdene i produksjonen og forholdet mellom klassene.

Og noen ganger er selvsagt også pengepolitiske spørsmål av betydning. Eliassens beskrivelse av hvordan eurosonen effektivt gjorte Hellas til Europas gjeldsslave, er, tross denne mangelen, en god beskrivelse. Det er også interessant å lese hvordan han kobler ideologien i fellesvalutaen sammen med ideologien bak gullstandarden som rådet frem til første verdenskrig og, i noe modifisert form, frem til 1973. Det som for eksempel skjedde i Norge på 1920-tallet, da Norges Banks virksomhet var rettet inn mot å gjenopprette gullstandarden slik den hadde vært før første verdenskrig, har flere likhetstrekk med krisa som rammet Hellas mer enn 80 år senere, enn man skulle tro.

Generelt er Eliassen på sitt beste som kritiker av rådende økonomisk ortodoksi. Pengepolitikken er slett ikke uten betydning, og han gir en god innføring i hvordan den kan bidra til å oppfylle bestemte mål – og ikke minst hvordan den effektivt svekker muligheten til å oppfylle andre mål. Pengepolitikken kan for eksempel være et viktig redskap for eksempel i arbeidslivspolitikken og handelspolitikken. Men pengepolitikken har også sine begrensninger. Det er ikke pengepolitikken som gjør at det investeres i forurensende industri, men det bakenforliggende profittmotivet, og selv om «grønne» investeringer skulle få mer fordelaktige finansieringsvilkår enn andre investeringer, noe Eliassen tar til orde for, betyr ikke det at forurensende investeringer ikke blir attraktive for kapitalen.

Et annet forslag han lufter, er å gi sentralbankene enerett til å utstede penger, herunder kredittpenger. På den ene siden kan man jo selvsagt spørre seg om realismen i dette så lenge man har en kapitalistisk økonomi. Det er jo ikke slik at privatbankenes kreditter eksisterer i et vakuum. Tvert imot, de utgjør en helt sentral komponent i systemet, og det er slett ikke gitt at konsekvensene av å fjerne denne muligheten ikke først og fremst vil ramme arbeidsfolk. På den andre siden så gjør ikke dette noe med hva pengene formidler. Det kan like gjerne kombineres med en intensivert utbytting av arbeiderklassen som det motsatte.

Penger er et mysterium, og det er langt mellom bidragene til å fremstille dette mysteriet på et vis som er forståelig uten at man har en mastergrad og vel så det i økonomi. Sånn sett er denne boka et gledelig tilskudd. Dessverre berører forfatteren bare overflaten, han beskriver bare mysteriet. 

Edwart Snowden:
Systemfeil
Norsk av Aschehoug, 2019, s. 354
Oversatt av Lene Stokseth

Av Jonas Bodin Granerød, helsearbeider og student.

Boka er skrevet som en selvbiografi, med begynnelse, hoveddel og slutt. Mens historien dreier seg om statlige myndigheters etterretning og overvåkningsprogrammer, fortelles den som det levde livet til Edwart Snowden.

Boka begynner med et par kapitler om barndom, oppvekst og familieliv. Denne handlingen dreier seg over til Snowdens opplevelser med data og internett på 90-tallet. Han blir fort selvstendig, og kommer seg på arbeidsmarkedet for delvis ufaglærte datakyndige. Hovedhandlingen i boka begynner da Snowden blir med i hæren etter 11. september 2001, og skader seg under opplæringen som rekrutt. Snart får han opplæring i teknisk etteretning, og beveger seg så rundt på forskjellige arbeidsplasser innenfor etterretning, deriblandt den Amerikanske ambassaden i Geneve, før han får jobb i National Security Agency (NSA).

Her beskriver han hvordan Amerikansk etterretning driver systematisk overvåkning av «alle som eier noe med en skjerm», og driver hensynsløse misinformasjonskampanjer ovenfor statlige og sivile aktører over hele verden. Han beskriver prosessen med intern konflikt om samfunnsoppdraget helliger midlene han ser tatt i bruk. Et kapittel av boka brukes på å beskrive hvordan han begynte å «overvåke overvåkerene», først som et tilnærmet fornøyelsesprosjekt. Denne typen makt fikk man tydeligvis som «glorifisert data-vaktmester», noe Snowden legger vekt på som et «wake up-call». Han bruker et kapittel på å beskrive at han finner ut av hvordan NSA bryter lover spesifikt laget for å begrense NSAs handlingsrom, ved å forfalske rapporter og lyve til den Amerikanske regjeringen.

Siste del av boka handler om hvordan han forbereder seg på å lekke informasjon til offentligheten, hvordan han går frem for å gjøre dette, og hva som skjer etterpå.

Boka har en god balanse mellom å fortelle historien om et liv, og å fortelle hvordan Amerikansk etterretning samler inn, systematiserer og utnytter informasjon. Den kan leses uansett om man er interessert i det politiske, i det tekniske, eller det praktiske ved Amerikansk overvåkning og etterretning. Enkelt språk og den flytende fortellingen om forfatterens liv, gjør boka enkel å lese. Forfatteren porsjonerer jevnlig ut interessante detaljer og anekdoter om metoder og utstyr brukt i teknisk etterretning.

Snowden kommer med få politiske utsagn i boka. Det eneste gjennomgående budskapet hans er at internett en gang var anonymt, fritt for alle, men har kommet under fullstendig kontroll av en håndfull børsjnoterte selskaper med monopolmakt, som er mektigere enn de fleste individuelle stater. Dette har ført til et systematisk råttent internett, der personvern er noe som hører fortiden til. Amerikansk etterretning påvirkes av dette og får gjøre som de vil, mens lovmakere og domstoler på mange måter henger tiår etter, og forholder seg til virkeligheten fra forrige århundre. Han nevner også ved flere anledninger at tekstene til ekstreme libertarianske kapitalistiske tenkere, som Ayn Rand, var populært lesestoff «på kontoret» på flere av arbeidsplassene hans i Amerikanske etterretningstjenester.

Barbara Foley:
Marxist literary criticism today
London: Pluto Press, 2019, 288 s.

Av Kristin Buvik Sivertsen,
forfatter av romanen Omsorg (2017) og universitetslektor i litteratur ved Nord universitet.

Marxistisk litteraturteori undersøker forholdet mellom litteratur, ideologi og frigjøring. I dag utgjør mange marxistiske begreper og analytiske blikk viktige elementer i flere litteratur- og kulturkritiske praksiser. Størrelser som for eksempel Slavoj Žižek har bidratt til å popularisere et marxistisk begrepsapparat i kulturkritikken.

Marxisme tar med andre ord mange former i kulturfeltet, og de ulike avartene av marxistisk litteraturteori er noe Barbara Foley i boka Marxist literary critisism today stiller seg skeptisk til. I Innledningen polemiserer hun mot nyere innfallsvinkler til marxistisk kulturkritikk som hun oppfatter som en omvei. Foley er tydelig når hun beskriver hva hennes prosjekt er. Hun ønsker å gi en introduksjon til en marxistisk litteraturteori som er nært knyttet til Marx´ egen terminologi, og vier derfor de første 80 sidene til grundige redegjørelser for hva vi kan kalle marxistiske grunnbegreper: historisk materialisme, politisk økonomi og ideologi. For en leser som ikke har vært med på marxistiske studiesirkler i ungdomstida, er disse kapitlene opplysende, og reder grunnen for en tilnærming til litteraturstudier med en tydelig samfunnsanalytisk forankring.

Likevel synes jeg denne delen er vel omfattende. Særlig fordi Foley i liten grad trekker inn litterære eksempler her. Selv om hun har et poeng i at man trenger dette begrepsapparatet for å fullt ut forstå formålet med marxistisk litteraturkritikk, finnes det nok av andre innføringer i sentrale marxistiske begreper i den akademiske floraen. Denne delen oppleves derfor litt overflødig og jeg skulle gjerne sett at den var enda mer rettet mot det litterære feltet.

Et viktig poeng hos Foley er at marxistisk litteraturteori ikke er en innfallsvinkel til litteratur på lik linje med andre tilnærminger. Marxistisk litteraturteori skal ikke bare forstås som en metode. Siden marxisme er en helhetlig samfunnsanalyse, innebærer en marxistisk tilnærming til litteraturen at hele den litterære institusjonen må under lupen. Foley skriver at marxismen er en metateori som innebærer å stille seg kritisk til selve begrepsapparatet som brukes til å snakke om og forske på litteratur. Og den tilbyr en tilnærming som kan avsløre hva slags oppfatning av samfunnet skjønnlitterære verk er med på å skape. Når Foley undersøker litteraturens konvensjoner om hva litteratur er og skal være, og foretar en metaanalyse av det litterære feltet, er boka på sitt beste. Her gjennomgår hun veletablerte forestillinger om hva som regnes som litteratur, og ikke minst god litteratur. Med utgangspunkt i en materialistisk historieforståelse problematiserer hun disse begrepenes universalitet. Hun peker på hvordan terminologien vi bruker når vi snakker om litteratur, henger sammen med bestemte historiske og økonomiske forhold. Her følger også en interessant diskusjon av forholdet mellom høy- og lavkultur.

Det marxistiske perspektivet forholder seg skeptisk til sitt studieobjekt, det vil si at det litterære uttrykket alltid peker på noe annet. Språket, temaene og virkemidlene i verket kan ikke leses naivt eller som en umiddelbar kunstopplevelse, men heller som et uttrykk for videreføring av, eller opprør mot, dominerende ideologier. Flere av Foleys lesninger av, ofte kanoniserte, litterære verk i kapittel 6, er spennende og åpner for en diskusjon av sentrale litterære motiver. Særlig lesningen av bestselgeren Fifty shades of grey er morsom og betimelig.

Foleys analyser har et tydelig mål for øye, og dette er både bokas styrke, men også dens svakhet. En av hovedinnvendingene mot marxistisk litteraturteori er at det er en retning med et instrumentelt forhold til litteraturen. Det vil si at den behandler litteraturen først og fremst som et redskap til å forstå samfunnet med. Og dette er en kritikk som til dels også Foley rammes av. Etter å ha lest flere analyser, begynner man å skjønne hva konklusjonen vil bli lenge før analysen er fullført. Da blir det fort kjedelig. Denne typen litteraturanalyser kan nesten ikke unngå å bli moralske vurderinger, siden formålet er å avdekke verkets ideologiske forankring. Og selv om de kan gi givende perspektiver, kan slike lesninger også stenge av for sider ved teksten som ikke kan settes i direkte sammenheng med dette avsløringsprosjektet. Når det er sagt: Boka er godt skrevet i et relativt tilgjengelig språk, og gir en god og oppdatert innføring i hva marxismen har å bidra med når det kommer til litteratur og kultur.

Heidi Helene Sveen:
«Det var ikke voldtekt.» Ti menn forsvarer seg i retten
Spartacus, 2019, 269 s.

Av Mira Stokke,
tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Voldtekt er aldri offerets ansvar. Dette understreker Heidi Helene Sveen i «Det var ikke voldtekt.» Ti menn forsvarer seg i retten. Samtidig viser forfatteren hvordan slike voldtektsmyter fortsatt svekker kvinners troverdighet i rettssalen.

«Det var ikke voldtekt» tar for seg åtte voldtektssaker fra start til slutt. Vi møter flere kvinner med ulike historier om tillitsbrudd, utnyttelse og brutale overfall. Mange av sakene har til felles at det på den andre siden er en overgriper som mener voldtekten var frivillig. Sveen gjennomgår vitnemål, prosedyrer og domsslutninger, og forsøker å finne ut av hva som faktisk skjedde. Oppgaven viser seg å være vanskelig, ettersom voldtektsmyter stadig forstyrrer sakene.

Boka er bygd opp slik at hvert kapittel er en ny historie. Ved å gjennomgå ulike voldtekter, gir “Det var ikke voldtekt» leseren en bedre forståelse av hva en voldtekt faktisk er. Dette er spesielt takket være Sveens ryddeoperasjon, der hun luker ut myter som ikke har noe med overgrepet å gjøre. Sannheten om hva som skjedde, viser seg å være så mye mer enn det avisoverskriftene får med seg.

Boka er på sitt beste når Sveen i forbindelse med hver enkelt sak, forteller helt konkret hva de ulike voldtektsmytene går ut på, og forklarer velbegrunnet hvorfor de ikke stemmer. For eksempel når forsvarsadvokaten i pausen uttrykker at kvinnen umulig kan ha tatt stor skade av en sovevoldtekt, og Sveen presiserer at voldtekt jo faktisk ikke krever fysisk vold og tvang. Eller når overgriperen bagatelliserer egne handlinger, og forfatteren påpeker at dette bygger på myten om at det er kvinnen som fremprovoserer overgrep ved å sette seg i risikable situasjoner.

«Det var ikke voldtekt» påpeker at voldtekt kan skje, uansett hvilke forhåndsregler offeret tar. Sakene gjelder voldtekter begått hos venner, på skolen, ved egen inngangsdør og i eget hjem.

Samtidig spørres det om kvinnenes klær og alkoholinntak. Sveen skriver:

«Dersom denne logikken skulle utvides til også å gjelde den vanligste typen voldtekter, nemlig de som skjer i private hjem, måtte kvinner helt slutte å omgås menn».

Forfatteren er tydelig på hvorfor det er nødvendig å flytte fokus over til gjerningspersonens ansvar.

Selv om voldtektsmyter nettopp er myter, får de stort spillerom i rettssakene. Å svekke troverdigheten til den utsatte er kanskje en nødvendig forsvarsstrategi. Det er likevel oppsiktsvekkende å se hvordan dette gjøres basert på feilaktig synsing, og hvordan jury og dommere påvirkes av utdaterte holdninger til kjønn og seksualitet. Hvorvidt dette har noe å si for utfallet av saken er noe uklart, ettersom det viser seg at retten tror på kvinnens historie i samtlige saker forfatteren følger. Det virker som om retten så langt som det er mulig, klarer å finne ut av hva som faktisk skjedde. Kanskje hadde problematikken med voldtektsmyter blitt bedre illustrert med saker der utfallet var et annet.

Fortellingene fra rettssalen oppleves som balansert og saklig, særlig fordi innholdet i boka hovedsakelig består av referat fra hva som ble sagt i de ulike rettssakene. Sveen forklarer det juridiske innholdet på en pedagogisk måte, og gir leseren en forståelse for hvordan rettssikkerheten til både offer og overgriper skal ivaretas gjennom rettssaken.

Selv om tittelen sier at dette er ti menn som forsvarer seg i retten, er det kvinnenes rettssikkerhet som er i fokus. Det at boka fokuserer på offerets rettsikkerhet i voldtektssakene, gjør at den skiller seg fra andre rettssaksberetninger, der den tiltaltes opplevelse ofte får mer oppmerksomhet. Her leser vi om kvinner som ikke ønsket å anmelde, fordi de var redd for at en rettssak ville bli for krevende. Vi leser om uverdige angrep på kvinnens troverdighet. Mye tyder på at fordommene gjør prosessen unødvendig vond for ofrene. Sveens ønske om å forstå hva som faktisk skjedde er et nødvendig prosjekt, fordi det gir ny innsikt hvordan rettsaken oppleves for kvinnene.

Offerperspektivet gjør at boka tidvis blir politisk. Blant annet løftes den feministiske kampsaken om en ny samtykkelov. Sveen forklarer at etter dagens lovtekst, vil passivitet som ikke direkte utelukker frivillighet bli regnet som samtykke. For en av sakene fører dette til at argumentasjonen handler om hvorvidt kvinnen var for full til å samtykke, heller enn hvordan samtykke kunne bli gitt når hun ikke sa noen ting. Her ble de tiltalte frifunnet for overtredelse av straffeloven. Forfatteren spør: «Kunne saken fått et annet utfall dersom loven krevde aktivt samtykke?». Jeg skulle gjerne sett at boka ga mer plass til denne debatten.

Det er krevende å lese om voldtekt, spesielt med rettssakenes brutale detaljer. Forfatteren skriver selv at det har vært en «rystende erfaring» å følge sakene i rettssalen. Jeg anbefaler boka for alle som tåler lesingen.