Jamie Allison, China Miéville, Richard Seymour og Rosie Warren:
The tragedy of the worker
London: Verso, 2021, 104 s.

Omtalt av Peder Østring, redaksjonsmedlem i Gnist.

The tragedy of the worker er en alvorstynget oppsummering av hvor vi står i klimakampen, uten illusjoner om at tida som kommer blir lett.

Ifølge forfatterne har vi kommet langt forbi det punktet hvor man kan snakke om noen form for sosialistisk overflodssamfunn. Ideer som helautomatisert luksuskommunisme, en visjon løftet opp av Aaron Bastani i en bok med samme navn, er ikke bare urealistisk på dette punktet – det betyr også å fullstendig se bort i fra naturens tålegrenser. I stedet bør vi forsone oss med at vi, selv i et scenario hvor arbeiderne tar makta, vil måtte forholde oss til dramatiske klimaendringer som på dette tidspunktet er bygget inn i klodens økosystem. Begrepet «salvage communism», eller bergings-kommunisme om du vil, blir lansert for å gi et bilde av en fremtid hvor vi må gjøre det beste vi kan for å redde stumpene av dagens sivilisasjon. Om du synes dette høres stusselig ut, er også forfatterne selverklærte pessimister. Men som de skriver i etterordet, er dette en pessimisme som søker å falsifisere seg selv gjennom å trassig føre kampen for sosialisme videre. Alternativet som kjent, er barbari.

Bokas undertittel Towards the proletarocene henspiller på det foreslåtte begrepet for en ny geologisk tidsalder som har gått sin seiersgang innenfor akademia de senere årene, nemlig anthropocen – menneskets tidsalder. Ifølge dette begrepet har mennesker med sin moderne sivilisasjon og forbrenning av fossile energikilder blitt en planetær kraft, som har forandret jorda i en skala som krever at vi redefinerer vår geologiske tidsregning. Flere har vært kritiske til en slik typologi, da det ikke er mennesket i seg selv som har forårsaket dagens klimakrise, men heller et historisk avgrenset og spesifikt sett med sosiale relasjoner, også kjent som kapitalisme. Forfatterne hevder dermed at vi i dag lever under kapitalocenen, mens målet bør være å avskaffe kapitalen og at arbeiderne setter i gang med sin egen omforming av kloden – altså proletarocenen. 

Akkurat som at kapitalismen i seg selv representerer en form for klimafiksing, hevder forfatterne at ethvert annet system enn kapitalisme også nødvendigvis må defineres som klimafiksing, og advarer mot en moralistisk økologi som på generell basis tar avstand fra en slik prosess. Det er to grunner til at en slik begrepsbruk verken er særlig konstruktiv eller presis: For det første er det med på å vanne ut hva man legger i klimafiksing, som for de fleste betyr å aktivt forsøke å endre jordas klima gjennom for eksempel å pumpe aerosoler ut i atmosfæren for å reflektere sollys tilbake til verdensrommet. Slike øko-modernistiske visjoner fungerer først og fremst som en unnskyldning til å fortsette status quo, og vil være ekstremt risikabelt om de skulle bli satt ut i livet slik blant annet Andreas Malm skriver om i slutten av Fossil capital. For det andre vil man i et tenkt scenario hvor borgerskapet fullstendig avskaffes, heller ikke ha noen arbeiderklasse, da arbeideren defineres ut fra sitt forhold overfor kapitalisten. Den revolusjonære arbeiderbevegelsen bærer med seg det paradoksale målet om å oppheve seg selv. 

Den filosofiske posisjonen som legges frem i boka, er gjennomgående usentimental. Menneskeheten er bare en kosmisk tilfeldighet og har ikke, slik dypøkologien hevder, noen essensiell egenverdi. I debatten om økologi på venstresida legger Salvage-kollektivet seg på en linje som kritiserer økomodernister så vel som økososialister. Mens førstnevnte strømning fremhever hvordan teknologi og økt produktivitet både vil gjøre oss i stand til å håndtere klimakrisa og til å ta steget over i sosialistiske overflodssamfunn, er økososialistene i større grad opptatt av at det finnes reelle tålegrenser i naturen og at ethvert sosialistisk prosjekt bør ha som mål å respektere disse ved å gjenopprette balansen i stoffskiftet mellom natur og miljø. Den amerikanske sosiologen John Bellamy Foster er sentral i denne tradisjonen, og har kalt trangen til å underlegge seg og dominere naturen for «prometeansk», et begrep oppkalt etter den greske gudeskikkelsen Prometeus som brakte ild til menneskene. I vestlig tradisjon representerer Prometeus både søken etter fremskritt og vitenskapelig kunnskap, men også hvordan gode intensjoner kan ha utilsiktede og tragiske konsekvenser. Hvilken av tolkningene man stiller seg bak, overlapper gjerne med hvilken leir man sokner til i debatter om klima og miljøspørsmål på venstresida. Salvage-kollektivet tar til orde for at vi som menneskehet bør følge Prometeus’ streben etter å bedre vår tilværelse, men at en slik prosess bør ta form av en granskning av vår egen sjel og hva vi verdsetter, heller enn et blindt jag etter produkter og materiell velstand. Mens prometeanisme ble brukt av Foster som et skjellsord overfor marxister som anser økt produksjon som et iboende gode, søker forfatterne å fylle begrepet med en ny og positiv mening.

Boka er delt opp i elleve mindre kapitler, som streifer innom et stort spenn av temaer, fra en diagnostikk av dagens klimatiske og politiske situasjon og over i essayistiske partier om økologi og marxisme. Flere kapitler og tema er interessante i seg selv, som hvordan et gryende miljøvern ble erstattet med en selvutslettende produktivisme i Sovjet, og hvordan vi risikerer mer militarisering og fossil-fascisme i kjølvannet av et mer ekstremt klima. Likevel er det vanskelig å finne en klar rød tråd. Selv om forfatterne utvilsomt drar veksel på en imponerende litteraturliste – den relativt korte pamfletten har en hele 10 siders referanseliste – klarer de ikke å lage noen større syntese, eller presentere noen klar idé om veien videre for klimakampen. Språket lider av å være vanskelig tilgjengelig, og en må tråkle seg gjennom en imponerende mengde fremmedord og sjargong underveis i lesingen. Slik sett kan man si at den uttalte ambisjonen til Salvage-redaksjonen om å skape en stilistisk og vakker språkdrakt gjør at hele boken blir for mye form, på bekostning av innholdet. The tragedy of the worker kommer dermed ikke til å få noen bred leserkrets, men pamfletten inneholder like fullt originale og tankevekkende bidrag til diskusjonen om fremtidsvisjoner og klimakamp på venstresida.

Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik:
Capital and imperialism. Theory, history and the present.
New York: Monthly Review Press, 2021, 424 s.

Omtalt av Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom og aktuell med boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden. Solum bokvennen (2021)

Når vestlige økonomer gjennom tidene har beskrevet kapitalismen og lansert teorier om kapitalistisk økonomi, skjer alt innafor et lukket kapitalistisk system. Verden utafor den kapitalistiske verden eksisterer så å si ikke. Det er dette feilaktige bildet Utsa og Prabhat Patnaik går til angrep på, som marxistiske økonomer fra India er de godt skodd nettopp til dette. De har da også bak seg en lang rekke empiriske og teoretiske studier.

De viser på en overbevisende måte at kapitalismen som system langt fra ble utviklet i en liten isolert del av verden, men at den raske utviklingen av kapitalismen i Holland og England langt på vei skyldtes den ekstreme utbyttingen av koloniene. Økonomisk teori er utviklet av hvite «menn» i den vestlige verden. De utviklet sine teorier med den store overbevisning om at den hvite mann var overlegen alle andre og at framskrittene skyltes den europeiske «rasens» dyktighet. På paternalistisk vis så de koloniene som en byrde de rike landa måtte ta seg av. Men tanken om at koloniene hadde betydning for kapitalismens utvikling, var fjern for de fleste. På en overbevisende og svært grundig måte viser Utsa og Prabhat Patnaik at teoriene er feilaktige eller har store mangler. Også Karl Marx var en hvit mann farget av sin verden. Men skriver forfatterne: Marx har forstått mer enn borgerlige økonomer og har langt mer enn dem trukket inn koloniøkonomien i sine teorier.

Dette er ikke ei lett bok å lese. Men det første kapitlet i boka, som forutsetter forkunnskap om økonomisk teori, kan hoppes over. De viktigste poengene kommer fram av de mer beskrivende kapitlene.

Boka tar opp helt sentrale temaer fra økonomisk historie og økonomisk teori, der de velger å dele kapitalismens historie i fem faser:

1. Kolonialismen, før første verdenskrig
2. Mellomkrigsperioden
3. «Den gylne perioden» etter 2. verdenskrig
4. Globaliseringens tidsalder
5. Den nåværende fasen – mot globaliseringens sammenbrudd.

I Kapitalen, kap. 24, analyserer Marx «den såkalte opprinnelige akkumulasjonen». Det handler om årsaken til at kapitalismen kunne utvikles i noen europeiske land på 1700-1800-tallet. Her mener forfatterne at både Marx og andre historikere overdriver betydningen av jordbruksrevolusjonen. I et eget kapittel diskuterer de det de kaller «Mytene om jordbruksrevolusjonen». De avviser ikke jordbruksrevolusjonens betydning, men viser at betydningen er sterkt overdrevet i forhold til hva den enorme utbyttingen av koloniene betydde. 

Når det gjelder kritikken av Marx, er jeg enig med forfatterne i at også Marx skriver relativt lite om kolonipolitikken. Men, i forhold til den kunnskapen som var tilgjengelig da Marx skrev Kapitalen, gir han utbyttingen av koloniene en viktig plass. (se Kapitalen, første bok, del 4, Oktober forlag. s. 227–235). På s. 233 skriver han bl.a. at for industribyen Liverpool var slavehandelen grunnlaget for den opprinnelige akkumulasjonen.

Forfatterne påpeker at kolonipolitikken endret det som til da hadde vært tendensen i den økonomiske utviklingen i ulike verdensdeler. India var godt i gang med enkel industriell utvikling da landet ble kolonisert. Forfatterne hevder at uten koloniseringen ville India i dag trolig vært mer industrielt utviklet enn Japan. Hvor store verdier ble så ranet fra India og andre koloniområder? Dette er selvsagt vanskelig å beregne, bl.a. fordi formene for utbytting er mange. Forfatterne viser til nyere data som er kommet til at enorme rikdommer ble overført fra det indiske kontinentet til England. Det samlede «drain» fra India til England i perioden 1765 til 1938 utgjør 867 milliarder £. Det er mer enn 80 ganger Englands BNP i 1947 (s. 169). Det beste norske ordet for «drain» i denne sammenhengen er «ran». 

Mangelen på forståelse av kolonilandas betydning gjelder ikke bare historia. Også forståelsen av hvordan dagens globaliserte økonomi virker, er preget av et eurosentristisk syn. Det er lite som tyder på at den norske venstresida har innsett hva det betyr at over 80 prosent av dagens industriarbeidere jobber i den tredje verden. (Se min nylig utgitte bok: Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden). I dag er hele verdensøkonomien preget av den nyliberale globaliseringen. Forfatterne spør: er det mulig å unnslippe en nyliberalisme på vei mot krise? Deres svar er at den eneste muligheten land har er å koble seg av. De diskuterer ikke om en slik «delinking» er mulig.

Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik har lagt ned et stort og viktig arbeid i denne boka. Den kommer på et tidspunkt der den nyliberale revolusjonen har passert senit og spørsmålet om kapitalismens framtid står på dagsorden. Boka er et svært viktig bidrag i denne debatten. 

Helge Ryggvik: På kanten – Norsk oljevirksomhet i Barentshavet og hvorfor det må settes en strek Cappelen Damm, 2021, s.569 

Omtalt av Peder Østring, redaksjonsmedlem i Gnist 

Historikeren Helge Ryggvik har gjennom en årrekke fulgt oljeindustriens utvikling i inn- og utland, et arbeid som har ført til flerfoldige artikler og bøker, blant annet Til siste dråpe: om oljens politiske økonomi fra 2009. I Ryggviks nyeste bok vendes blikket mot nord, og til spørsmålet om oljeleting i Barentshavet. På kanten er en liten murstein av en bok, som vil stå igjen som en grundig og ettertrykkelig advarsel mot et nytt oljeeventyr i Arktis. 

I høst har katastrofefilmen «Nordsjøen» rullet over kinolerret i det ganske land. Historien dreier seg om et rimelig spinnvilt scenario, hvor grunnen under sentrale deler av norsk sokkel forsvinner i et enormt undersjøisk ras. På kanten viser imidlertid at man ikke trenger å ty til katastrofefilmer for å innse at norsk oljeproduksjon er en prosess knyttet til risiko på mange ulike plan. Gjennom over 500 sider belyses ulike problemer ved å åpne for oljeleting i Arktis, enten det dreier seg om faren for miljøødeleggende utslipp i et av verdens mest rikholdige havområder, geopolitiske gnisninger eller overskridelse av klimaets tålegrense. I lys av stadig mindre sikre profittmarginer for nye oljefelter i nord i tillegg en stigende miljøbevissthet i befolkningen, argumenterer Ryggvik overbevisende for at tida er inne for å dra en tydelig linje i sanden og si en gang for alle: Hit, men ikke lenger. 

Det er få ting som i større grad vitner om Norges opportunistiske tilpasning til klimaendringene enn flyttingen av iskantsonen for å erklære tidligere utilgjengelige områder åpne for butikk. Dersom en slik aktivitet får starte, tar man store sjanser på vegne av naturmangfold og beredskap, fordi nye felter i Barentshavet vil være utsatt for helt andre, mer ekstreme, forhold enn hva man er vant med fra Nordsjøen. I oktober 2021 – kort tid etter at På kanten kom ut – fikk verden nok en gang se strender i California tilgriset av oljesøl. Selv om dette utslippet var langt mindre omfattende enn tidligere katastrofer som Exxon-Valdez forliset eller Deepwater Horizon-utblåsningen, er det påfallende at selv et relativt lite utslipp i rolig farvann vanskelig lot seg kontrollere når ulykken først er ute. 

At Ryggvik velger å fokusere på Barentshavet viser et blikk for strategi i klimakampen, siden det er langt lettere å forhindre ny ekspansjon enn å forsøke å stenge ned produksjon som først har begynt. Dersom nye områder i Nord først blir åpnet og koblet til ny infrastruktur, risikerer vi en oljedrevet stiavhengighet som ytterligere vil låse fremtiden til fossil energi. Utviklingen av et nytt felt krever

enorme investeringer i fast kapital, som både oljeselskaper og grunneier, altså staten, vil kjempe innbitt for at skal tjenes inn. Man kan selvfølgelig argumentere for at produksjon på eksisterende felt også burde stenges ned, men enda viktigere er det å unngå nye kostbare eskapader i Barentshavet. Særlig fremheves det betydelige Wisting-feltet som noe klimabevegelsen bør sette inn alle krefter for å stanse. 

Noe av det som står sterkest igjen etter å ha lest boka, er den sikkerhetspolitiske faren Norge står overfor ved å holde døra åpen for oljeleting rundt Svalbard. Ryggvik nøster opp i norske myndigheters intrikate diplomatiske spill for å opprettholde denne muligheten, et spill som har pågått siden svalbardtraktaten ble underskrevet i 1920. Som en parentes trekker Ryggvik også fram hvordan norsk ishavsimperialisme lå bak ambisjonene om både suverenitet på Svalbard, men også det feilede forsøket på å annektere Grønland i 1931. Inspirert av datidens sosialdarwinistiske strømninger og ideen om «livsrom» – at stater kunne sammenlignes med biologiske arter og dermed trenger et visst territorium for å leve og utvikle seg – begynte også norske aktører å formulere et rasjonale for en norsk territoriell ekspansjon. Siden den gang har Norge i det stille flyttet frem sine posisjoner, senest ved å etablere en fiskevernsone rundt øygruppen, helt uten anerkjennelse fra andre land som har underskrevet traktaten. Når rettighetene til å bestemme hvem som skal fiske snøkrabbe skaper såpass mye diplomatisk friksjon, kan man bare tenke seg hvordan en tilsvarende unilateral erklæring fra Norge om å ha hevd på de anslåtte oljeforekomstene rundt Svalbard vil bli mottatt. Det russiske forsvarsdepartementet vurderte i 2017 en konflikt rundt Svalbard som den mest sannsynlige årsaken til en militær konfrontasjon med NATO til havs. Heldigvis presenterer Ryggvik også en relativt enkel løsning: Ved at Norge benytter sin suverenitet på Svalbard til å lukke døra for all fremtidig oljeutvinning, vil også de geopolitiske spenningene avta. Med dette vil Norges legitimitet til å regulere fiske i området styrkes tilsvarende, da denne aktiviteten ikke lenger vil kunne tolkes som en trojansk hest for norsk oljeutvinning rundt Svalbard. 

Naomi Klein lanserte i 2007 begrepet «sjokkdoktrinen» for å beskrive hvordan kapitalister benytter kriser for å få innrømmelser de aldri kunne drømt om ellers. Ryggvik argumenterer for at oljeskattepakken som ble innført i Stortinget i juni 2020, er nok et eksempel på en slik katastrofekapitalisme, hvor selskaper fikk lukrative skatteutsettelser mens det offentlige satt igjen med betydelig fremtidig risiko. Bakteppet for skattepakken var den rekordlave prisen på olje, dels som følge av global nedstengning og pandemi, hvor særlig leverandørindustrien uttrykte bekymring for at nye investeringer i olja ville utebli med mindre man lempet på skattekravene til oljenæringen. Dette er en klassisk nyliberal oppskrift, hvor profitt privatiseres mens kostnadene tilfaller fellesskapet. Ulike aktører med en betydelig egeninteresse av fortsatt oljeleting, fra ordførere til representanter for store oljeselskap, utgjør en gruppe som Ryggvik omtaler som det oljeindustrielle kompleks. Disse var sentrale i å legge et betydelig press mot Stortinget våren og sommeren 2020. Denne gruppens

gjennomslag for oljeskattepakken viste hvilken formidabel motstander klimabevegelsen står overfor. I boka blir narrativet om at tusenvis av arbeidsplasser hang i en syltynn tråd kraftig utfordret, og Ryggvik bidrar slik til en kritisk historieskriving som forhåpentligvis kan bidra til at man ikke lar seg lure like lett neste gang fossilkapitalen kommer tryglende om skatteletter i krisetider. Dette vil være særlig relevant ettersom man har sett at noen påbegynte prosjekter i kjølvannet av skattepakken kan ende opp med å bli samfunnsøkonomisk ulønnsomme, slik blant andre professor Knut Einar Rosendahl ved NMBU har pekt på. 

På tross av sin potensielt avskrekkende lengde, vil På kanten holde en leser med interesse for feltet engasjert fra start til slutt. Det er en aldri så liten bragd å forklare alt fra tekniske aspekter ved havrett og oljeproduksjon til klimavitenskap og marinbiologi med forståelig prosa, men her har Ryggvik altså lyktes. Velkjente argumenter fra oljelobbyen om «den rene norske olja», og at det er nytteløst å gå inn for begrensning av fossil energi på tilbudssiden, blir også utførlig dissekert og plukket fra hverandre. En ekstra runde korrektur kunne luket ut noen ubetydelige feil, men disse rokker likevel ikke ved helhetsinntrykket: Miljøvernere som vil ta opp kampen mot oljeleting i Arktis har med På kanten fått et soleklart referanseverk. Med to oljetørste partier i regjering – og nordområdenes store strateg, Jonas Gahr Støre som statsminister – er dette en bok som ikke ser ut til å bli mindre relevant i tida som kommer.

Jonas Bals: Streik: En historie om strid, samhold og solidaritet. Oslo: Res Publica. 652 s.

Omtalt av Truls Strand Offerdal, stipendiat i medievitenskap ved Universitetet i Oslo og med-leder i Solidaritet med Kurdistan

Jonas Bals har levert et viktig, grundig og imponerende festskrift over streikens rolle i Norsk historie. Mens størrelsen på boka gjør den mer egna som selvforsvarsvåpen enn som strandlektyre bringer de nesten 500 sidene deg med på en detaljert reise fra gruver og fyrstikkfabrikker på 1800-tallet, via andre verdenskrig og hatten til Wenche Foss og hele veien til rosastreikens hashtag-aktivisme. 

Boka inneholder 30 kapitler med norsk streik og fagforeningshistorie og forsøker å i store trekk fortelle historien om hvordan fagbevegelsen ble startet, utviklet seg og vokste fra spede tanker om likeverd til å bli en sentral del av det norske samfunnet. I enhver slik samlet beretning finnes det selvsagt ting som har blitt utelatt, men om man leser boka som en beretning om streikens rolle kan man i all hovedsak forstå valgene som er gjort. Som anmelder ser jeg få åpenbare mangler, med unntak av at Havnearbeiderstreiken på 2010-tallet er utelatt fra boka.

Bals har med sin lange historie i ulike deler av fagbevegelsen et godt øye for strukturer og legger naturlig nok vekt på streiker og konflikter som var viktige i utviklingen av dagens fagforeningssystem. Man får med andre ord historier om intriger, samarbeid, konflikter og uenigheter og om de store politiske og strategiske kampene som har skapt dagens system. Man får utførlige og grundige gjennomganger av konfliktene rundt bruken av direkte aksjoner som sabotasje og kreative kampformer og mer ordnede former for arbeidslivskamp på 1910-tallet. Man får høre om konfliktene på 1920-tallet mellom de Sovjet-tro delene av fagbevegelsen, som sverget til Strassburg-tesen og ideen om eskalasjon av alle konflikter, og de delene av bevegelsen som ønsket å demonstrere ansvarlighet og stabilitet som forhandlingspartner. Og om konfliktene mellom sentral styring og medlemsdemokrati på 1970-tallet. Særlig de sistnevnte konfliktene får på mange måter sin oppreisning i boka, hvor de illegale streikene som ofte har blitt omtalt og fordømt som AKP-streiker kontekstualiseres og forklares som ganske naturlige følger av misnøye og frustrasjon blant medlemmer og grasrot. Boka nyanserer også det bilde som tidligere er blitt tegnet av at disse tariffstridige streikene kun var et resultat av arbeidere som ble forledet og brukt av skumle kommunister. 

Gjennomgående benytter Bals seg av en solid rekke kilder, og boka har med rette blitt løftet frem som et faglig sterkt historisk verk. Boka styrkes spesielt av utførlige intervjuer med sentrale personer fra streiker de siste 60 årene, og inneholder med det kimen til en praksis som den norske venstresiden i større grad behersket tidligere, nemlig egen historiefortelling og overlevering av egne erfaringer og lærdommer. Nettopp den rikdommen av kilder som gjør boka så underholdende å lese risikerer vi å miste i fremtiden dersom vi ikke passer på å forevige de kampene vi selv deltar i. 

Når Bals har gjort seg ferdig med den historiske gjennomgangen forsøker Bals seg på en overordnet oppsummering i kapittelet “Opprør – streik – opprør. Er streikevåpenets tid forbi?”. Her trekkes de lange linjene over i det moderne samfunnet for å diskutere hvordan vi bør forstå streikevåpenet, og med det, fagforeningers rolle og funksjon i et moderne samfunn. Her diskuterer han hvordan et globalisert samfunn med stadig mer uformell tilknytning til arbeidslivet har sammenfalt med en retur til andre former for protester og opprør hvor man i større grad rammer sirkulasjonen av varer enn produksjonen. Bals peker på at man samtidig har sett at de nye protestbevegelsene ofte bruker nettopp streik for å videreføre sine kamper, fra skolestreiken til paraply-protestene i Hong-Kong. Han viser også til at de store multinasjonale selskapene, fra Ikea til Amazon, åpenbart ser streikevåpenet som en trussel ettersom de bruker store ressurser på overvåkning og motarbeidelse av fagorganisering blant sine ansatte. Denne typen angrep på streik som virkemiddel ser han også tendenser til her hjemme. Bals nevner spesielt bruken av lockouts, altså at arbeidsgivere stenger arbeidere ute fra arbeidsplassen som del av en konflikt, som eksempler på aktiv klassekamp fra arbeidsgiversiden. Bals lander derfor på at streikevåpenet neppe er modent for pensjon helt enda. 

Andre anmeldelser har omtalt boka som materiale til utallige studiesirkler, og det kan jeg ikke gjøre annet enn å si meg enig i. Mens man neppe kan påstå at en bok av denne størrelsen burde vært større, tar jeg meg i å ønske meg litt mer plass til de diskusjonene det siste kapittelet peker på. Bals har åpenbart god kjennskap til pågående diskusjoner om for eksempel streiker i reproduktivt arbeid og sosiale streiker, for ikke å snakke om diskusjoner om organisasjonsformer og fagbevegelsens svar på globalisering og prekarisering. Likevel blir forsøket på å romme det hele i ett enkelt kapittel dessverre noe hektisk. Samtidig er det vel nettopp disse diskusjonene som peker seg ut som naturlige temaer for studiegrupper, lesesirkler og debatter i bevegelsen i årene som kommer.

Sally Rooney: Skjønne verden, hvor er du. 2021. Strawberry Publishing. 316 s. Oversatt av Hilde Stubhaug.

Av Rita Paramalingam, jusstudent og skjønnlitterær forfatter. 

Alice, en ung og anerkjent forfatter, møter Felix på date. Hun spør hva han jobber med, og Felix forteller at han gjør noe mye mer vanlig, han jobber på et lager. Han sier:

«Jeg kan ikke fordra det jævla stedet. Men de ville vel ikke betalt meg for å gjøre noe jeg likte, hæ?»

Alice anerkjenner Felix’ utsagn. Hva betyr det for Felix at hun anerkjenner dette? Og hva betyr det at Alice sier seg enig? Hvor godt kan man egentlig forstå et annet menneske?

Sally Rooney er en selverklært marxistisk skjønnlitterær forfatter. Skjønne verden er hennes tredje roman. Hennes forrige roman Alle andre ble en bestselger og er også kjent som TV-serien Normal People. Alle bøkene hennes har samtaler om politikk, men i denne er den eksplisitt og tydeliggjort gjennom en e-postutveksling mellom to venner som ikke lenger bor i samme by. Også når personene møtes i samme rom og tid trer deres politiske bevissthet frem, både i samtaler og krangler. Karakterene ser på både verden og relasjonene sine i en maktanalyse, stort sett i et klasse- og kjønnsperspektiv.

Men livet handler ikke bare om å forstå sitt eget liv eller andres analytisk, for menneskets følelsesliv er for komplisert til å reduseres til noen bestemte materielle og sosiale faktorer. Livet, i hvert fall for disse karakterene, handler også om ønsket om meningsfulle vennskap og relasjoner, om å bli tilbudt kjærlighet og ikke klare å ta det imot, om å elske og samtidig holde avstand, om styrken i samhold, og avmakt og bitterhet som oppstår ved å bli avvist. 

Boka lar oss følge fire karakterer, to kvinner og to menn. Ingen av de er perfekte, til tider er de svært irriterende. Det mest fremtredende forholdet i boka er mellom Alice og Eileen, som i stor grad skjer gjennom e-postutveksling. I tillegg til å oppdatere hverandre om sine liv, lar Rooney også Eileen og Alice diskutere politikk i disse mailene. Ved at Rooney har servert oss Eileen og Alices meninger ser vi også hvordan deres politiske meninger kommer i konflikt, eller ikke i konflikt, med det man kan kalle den fysiske verden – i dagliglivet og i møte med andre mennesker.

E-postutvekslingene blir til tider litt for lange og litt for lite konkrete, spesielt når karakterene analyserer historiske begivenheter. Det er troverdig at Eileen og Alice har en slik mailtråd, og det oppleves ikke påtatt, men som et rom for å dele tanker. Selv om e-postene gir mulighet for lange politiske analyser som det ellers kan være vanskelig å få plass til i en roman, er jeg usikker på hvor nødvendig alle e-postene er.

Boka er på sitt beste når karakterene møtes fysisk, og når vi får konkrete skildringer av hvordan de har det rundt seg. Det er mye å forstå om karakterenes handlinger ut ifra hvordan de lever sine liv. Dialogene er engasjerende, og etterlater mye rom for tolkning, både hos leseren og for karakterene. 

Noe som en virkelig kan sette pris på ved å lese Skjønne verden er tematiseringen av menneskets trang til å bli elsket og elske andre. Allerede midt i boka får vi servert en setning som kan oppsummere hele romanen: 

«For mens vi skulle ha organisert fordelingen og verdens ressurser og gjennomført en kollektiv overgang til en bærekraftig økonomisk modell, bekymret vi oss om sex og vennskap isteden. Fordi vi elsket hverandre for høyt og var for interessert i hverandre. Og det er noe jeg elsker ved menneskeheten, ja, faktisk er det selve grunnen til at vi skal overleve – fordi er så tåpelig opptatt av hverandre».

Når menneskene i Rooneys roman lar seg selv bli elsket, er de mer fornøyde enn når de ikke gjør det. Når de møtes i samme rom og evner å være gode mot hverandre, har de det bedre. Det høres kanskje ikke så vanskelig ut, men i praksis kan det vise seg at mye står i veien for å ta imot kjærlighet. Karakterene sliter alle med å balansere egne behov med andres behov – og det gjør dem til tider både selvopptatte og selvoppofrende. Jeg vil påstå at hele boka egentlig er en utforskning i kjærlighet: den du kan gi andre mennesker og den du kan gi verden – og den kjærligheten du må gi deg selv fordi du også er en del av verden. 

Ida Jackson: Fødselsdag
Oslo: Gyldendal, 296 s

Av: Ingrid Baltzersen, redaktør i Gnist

Ida Jackson vil bidra til å fylla «det fødselsforma holet» i litteraturen, ei formulering ho har henta frå forfattaren Siri Hustvedt. Sjølv om alle mennesker er født, og ganske mange mennesker har født, så er det ikkje omtalt noko særleg i skjønnlitteratur. Boka har eit tildels skjønnlitterært språk og fortellargrep, men drar samtidig inn filosofi og politikk. Den skildrar først og fremst fødselen av sonen til forfattaren, og den tidlege barselperioden. Men den går også inn på graviditetane forfattaren har hatt, og erfaringane frå livet hennar før det. Den trekker opp spanande og viktige politiske problemstillingar om likestilling og produktivitetskravet i vårt samfunn.

Boka er kategorisert som «en memoar». Eg ser slektskapet til ektemannen Jan Grues to bøker om sitt liv med funksjonshemming, men også til andre bøker som forsøker å kobla den individuelle historia og samfunnet, som Samlaget sin serie med kortbøker som dei kalla «Norsk røyndom», Bjørn Hatteruds Mjøsa rundt med mor, der han ser på klasse, legning og funksjonshemming i sitt eige liv, og Madeleine Schultz’s Morslinjer om korleis traumer frå vald og overgrep forplantar seg nedover i familien.

Felles med desse bøkene har Jackson at ho skildrar kroppen i møtet med systemet. Eller som ho skriv sjølv, så skil ho ikkje mellom kropp og sinn, men det er heile ho, med både kropp, intellekt og overgreps- og psykiatrierfaringar som møter den grenseoverskridande opplevinga det er å føda eit barn. Jackson skildrar altså si eigen erfaring, der staven for innvendig ultralyd blir ført inn i same vagina som har opplevd overgrep. Der møtet med eit rigid sjukehus skjer med den kroppen som har blitt halden fast og utsett for tvang på psykiatrisk avdeling. Alle som føder har jo si eiga livserfaring. Men i skildringa av den individuelle erfaringa si, opnar ho likevel rommet for alle våre andre erfaringar, som god litteratur gjer.

Eg las boka i den perioden ho skriver om, med ein tre månadar gammal baby leikande i babygymmen eller diande på puppen. Så mitt eksemplar av boka er fylt opp av understrekingar og utropstegn i margen. Eg legger også merke til forfattarens reaksjon på Helena Brodtkorbs «Mammasjokket», der ho heile tida har lyst til å korrigera Brodtkorb og sei at – Det var ikkje sånn for meg. Jackson noterer seg sin egen irritasjon over Brodtkorp si fortelling. Ho skriver: «Kunne jeg fått en illsint kolikkbaby til å like seg i bæresjal, kunne jeg umulig ha gjort noe galt som mor selv. Hvis jeg bare kunne fått Helena-jeg-et i denne teksten til å skjønne at hun gjorde noe galt da hun sluttet å amme etter seks måneder, så ville jeg, langtidsammende Ida, hatt et overtak som kunne dempe angsten jeg følte rundt mitt eget hemmelige år». Jackson skriver at det normative språket om morskap er så sterkt, at alt som er forskjellig blir oppfatta som ei korrigering av ein sjølv. Hennar prosjekt er å opna opp dette trange rommet, og dermed gi plass til fleire historier, men ho må kjempa med den same trongen i seg sjølv, og det same må eg som lesar som er i same situasjonen.

Det å vera gravid og ny forelder er som å vera med i ei kontrollerande sekt, og driva teksttolkning av normativ informasjon frå helsevesenet, appar og andre foreldre. Og mykje av det er ikkje så skråsikkert som det framstår, viss ein sjekkar med forskinga. Så den gravide går mellom å ønska å få sikre reglar som gjer at dette går bra, og samtidig slita seg ut av å følgja desse reglane om å sova på ryggen, ikkje spisa mjuk ost, ikkje drikka kaffi, ikkje gå opp for mykje eller for lite i vekt, ellers vil det gå gale.

Ein viktig politisk diskusjon Jackson tar opp i boka er om kva likestilling innebærer, og kva som er krava våre for eit betre samfunn. Ho skriver om seg sjølv, som prøvde å vera perfekt gravid og perfekt mor, ho skulle komma tilbake på jobb raskt, og ikkje bli prega og annleis av å bli mor. Men så opplever ho den biologiske prosessen det er å gå gravid, føda og amma eit barn, og blir rasande på ordet likestilling. Korleis kan ei likestilla den enorme kroppslege opplevinga det er å gå gravid og føda? Ho er feministen som oppdagar at ho vil vera lenge heime med babyen, og ønsker sein barnehagestart. Jackson argumenterer for at synet på den produktive gravide og barselkvinna, som forblir som før, er kvinnefiendtleg. Den friske produktive mannen som er målet for vårt samfunn er eit unntak, og heller enn å måla seg opp mot han bør ein finna andre alternativ.

Heile opplevinga rundt graviditet, fødsel og barsel manglar eit offentleg språk, og Jackson bidrar med denne boka til å skapa det. Det er ein kunnskap og ein fellesskap mange kvinner har opplevd innviinga i når ein kjem dit. Då oppdagar ein at spontanabortar er vanleg, ein høyrer om brutale fødselskadar og traumatiske fødslar og ammestart. Forfattaren gir også ekstra dybde til dette med å knytta det til erfarte traumer og psykiatrierfaring og ein partnar med funksjonshemming. Boka er eit litterært prosjekt, so ho skriver at ho prøver å tetta hol, men teksten er ikkje kronologisk og sakleg nøytral, den lagar samtidig nye hol. Forfattaren gir ut informasjon når det passar ho, så ein episode får gjerne fleire lag etter kvart som ein lærer meir om historia hennar.

Det litterære ser ein også i dei mange vakre og spanande formuleringarne i boka, som: «Under fødselen hadde jeg blitt en kyborg, hadde fått utvidelser i stål og plast, fått to dryppstativer, det hadde vært koblet på sommerfugl-nåler i håndbakene, ri-målere på magebånd, jeg hadde hatt en sonde i skrevet, en kateterpose klistret til låret, fått preksetol, fått blodtrykksmålere, fått voksenbleier». Kapitteloverskrifter som «Dobbeltkropp» og «Pattedyr» er også både poetiske og skapar veldig konkrete bilete i hovudet til lesaren.

Ida Jackson klarer på ein spanande og poetisk måte å setta ord på det djupaste, mest intime og mest traumatiske. Eg håpar denne boka kan bidra til måten me snakkar om graviditet, fødsel og barsel, og kva politikk me vil ha på dette området.

Harald Berntsen:
Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat – Et portrett i politisk idéhistorie (2021)
Norge: Svein Sandnes bokforlag. 384 s.

Av Håkon Brimsø, historieutdanna bibliotekarstudent

Marcus Thrane (1817-1890) er ein sentral, men på enkelte punkt ein uhandgripeleg figur i norsk arbeidarhistorie. Som leiar av landet sin første reine arbeidarorganisasjon la han ned grunnarbeidet som den norske arbeidarrørsla framleis byggjar vidare på. I eit før-industrielt Noreg presterte Thrane på få år å mobilisere ei folkerørsle som lett kunne måle seg med tilsvarande organisasjonar i resten av verda. Denne rørsla har blitt skildra i fleirfaldige bøker og avhandlingar i ettertida, men eit aspekt med Marcus Thrane er det knapt nokon som har prestert å lage eit heilskapleg portrett av: Arbeidarleiaren sin plass i den politiske idéhistoria.

Harald Berntsen har tidlegare skrive omfattande biografiar om bla. Johan Nygaardsvold og Per Borten, samt fleire bind om eigen oppvekst, erfaringar og politisk utvikling. Med Marcus Thrane -en foranskutt sosialdemokrat – Et portrett i politisk idéhistorie kjem Berntsen med ein grundig gjennomgang av ideane og folka som forma mannen bak den tidlege arbeidarrørsla. I tillegg til Thrane sjølv, handlar boka minst like mykje om filosofane og teoretikarane som inspirerte (og ikkje inspirerte) han, spesielt i tida etter revolusjonsåret 1848. Ein får òg servert kvasse portrett av både kameratar og krasse motstandarar av Thrane, både i og utanfor hans eiga rørsle.

Det sentrale spørsmålet Berntsen går inn for å få svar på er i utgangspunktet enkelt: «Var Marcus Thrane på nokon måte marxist»? Svaret frå Berntsen er eit klart «nei». Trass i at Thrane levde, agiterte, og skreiv samstundes som den jamgamle Karl Marx (1818-1883), finnes det ifølgje Berntsen få bevis på at den vellærde og verdsvande nordmannen nokon gong kom i kontakt med den banebrytande filosofen.

Som tittelen kanskje avslørar, var Marcus Thrane ifølgje Berntsen ein «foranskutt sosialdemokrat». Kort sagt var ikkje Thrane ein revolusjonær som ville velte heile den rådande samfunnsordninga. Han hadde som mål å innføre progressive og omfattande reformer for å gje den veksande arbeidarklassen ein plass rundt bordet i styringa av samfunnet, i første omgang gjennom innføringa av allmenn røysterett. Trugselen om revolusjon skulle vere eit verktøy for å presse fram desse reformene. Val av denne taktikken var òg grunna i ei uro for den rådande kontrarevolusjonen i Europa, som blant anna jobba hardt for å velte den andre franske republikken av 1848. Dette uttalte målet om fredeleg overgang til arbeidarstyre hindra ikkje det norske statsapparatet, med statthaldar Løvenskiold i spissen, frå å fengsle leiarane i Thranittarrørsla i 1851, og på denne måten lamslå den norske arbeidarrørsla dei neste 20 åra.

Berntsen drar konklusjonane sine ut ifrå ei god del spekulering, men grunnar desse konklusjonane med ein grundig og omfattande analyse av tilgjengelege kjelder. Med utgangspunkt i oversikta over Thrane sine lån hjå Universitetsbiblioteket, samt nøye saumfaring av Arbeider-Foreningernes Blad (1849-1856), puslar Berntsen vidare på det store biletet av Marcus Thrane som andre biografar har byrja på, no med nye brikker.

Thrane leste før og under fengslinga i 1851-1858 fleire verk av før-marxistiske radikalarar som William Godwin, Max Stirner og Pierre-Joseph Proudhon, samt borgarlege naturrettsfilosofar som John Locke og Adam Smith. Thrane sin vyrdnad for Proudhon får særskild merksemd i boka, noko som legg grunnlaget for mykje av Berntsen sin vidare analyse. Trass interessa for den franske anarkisten sine skrifter, er det ifølgje Berntsen ein forsvinnande liten kjangs for at Thrane nokon gong fekk med seg Karl Marx sin kritikk av Proudhon sine økonomiske analysar og foreslegne metodar, for eksempel i Das Elend der Philosophie frå 1847. I skildringa av Proudhon sine tankar og korleis dette påverka Thrane, skriv Berntsen ut ifrå Marx sin kritikk av Proudhon, noko som på godt og vondt blir symptomatisk for analysen i resten av boka. Desse reint teoretiske delane av boka kan nok fort møte lesaren som eit brått gir-skift om ein ikkje har marxistisk teori eller filosofisk terminologi heilt under huda, men Berntsen klarer til slutt å runde av på ein klar måte.

Lite tydar på at Thrane var heilt samd med eller i det heile tatt merksam på Marx sin arbeidsverditeori og historiske materialisme. Berntsen peiker på at Thrane sin analyse av økonomien og samfunnsordninga i utgangspunktet baserte seg på det reint sanselege, og det ein enkelt kan kalle sunn fornuft og kristen moral. Thrane meinte at kapitalismen strida mot den naturlege ordenen, men gjekk aldri så langt at han ville oppheve eigedomsretten som den borgarlege staten han kritiserte vart bygd på. I seinare tid skjerpa Thrane retorikken og skiljelinjene mellom arbeidarar og kapitalistar i artiklane sine, men braut ifølgje Berntsen aldri heilt med den før-marxistske sosialismen. Thrane var ein eklektisk idealist, som kunne vere tilsynelatande sjølvmotseiande til tider, noko som i det heile er talande for den brytningstida han fann seg sjølv i.

Då det frå før av ikkje finnes mangel på litteratur om Marcus Thrane og folkerørsla han starta, kan ein fort gjere feilen å tenkje at dette er eit tilstrekkeleg dekka interessefelt innan norsk historieskriving. Harald Berntsen klarar å vekke ny interesse for både gamle og nye spørsmål som andre Thrane-biografar samla sett har latt gå under radaren. Trass lett diskutable val av metode, har Berntsen prestert å setje saman eit verk som bidrar sterkt til vidare diskusjon rundt den tidlege arbeidarrørsla i Noreg, og som på fleire måtar er eit viktig supplement til den tidlegare eksisterande Thrane-litteraturen.

Grace Blakeley: 
The Corona Crash: How the Pandemic Will Change Capitalism
Verso, London, 2020. 92 sider.

Av: Hannah Eline Ander, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist

I tillegg til å være koronakrasjets år, var 2020 også det store lesesirkelåret. Skal vi gjøre krisa til en mulighet, håper jeg 2021 blir året for strategisirkler. Et fint sted å begynne er å lese The Corona Crash og diskutere hvordan vi kan omsette Grace Blakeleys idéer til handling. 

Blakeley har på kort tid blitt en sentral tenker og kommentator på den britiske venstresiden. Hennes The Corona Crash er en av hittil fire utgivelser i forlaget Versos serie pamfletter som setter pandemien i en bredere politisk kontekst. På skarve 92 sider har økonomen, journalisten og aktivisten Blakeley skrevet en solid kritikk av den globale finanskapitalismen, en overbevisende spådom om en gryende statsmonopolkapitalisme og et løsningsorientert manifest for framtida. 

Koronakrasjet

I pamflettens første kapittel forklarer Blakeley hvordan pandemien traff en verdensøkonomi som allerede lå med brukket rygg etter forrige finanskrise, og hvorfor: Fordi responsen til forrige finanskrise var fokusert på å få verdensøkonomien tilbake til slik den var før krisen, heller enn å ta tak i dens årsak – finanskapitalismen. Som en konsekvens traff korona en økonomi preget av lavere produktivitetsvekst, stagnasjon i verdenshandelen, lav lønnsvekst, enorm og stadig økende stats-, selskaps- og husholdningsgjeld. Og slik ble verdensøkonomien med korona ført inn i den største resesjonen siden andre verdenskrig. 

Staten og kapitalen 

Til tross for at kapitalismens største forsvarere alltid har argumentert for frie markeder, kom nok en krise hvor kapitalen trengte å bli reddet av staten. Da korona kom, falt det private næringslivet om og landet i armene på staten, og 2020 ble året alle selskaper ble statsstøttede selskaper, påpeker Blakeley. Selv om privatkapitalen alltid har vært avhengig av statlige intervensjoner, særlig i krisetid, mener Blakeley at under koronakrisa har stater, de store selskapene og bankene begynt å smelte helt sammen. Og slik blir verden i følge Blakeley ført inn i en ny fase av kapitalismen: Statsmonopolkapitalismen. 

Via Marx, Hilferding og Lenin forklarer Blakeley statsmonopolkapitalisme som en fase av kapitalismen, kjennetegnet av økt markedskonsentrasjon og store selskaper, og et nært forhold mellom store selskaper og finansinstitusjoner som utgjør en forent og sterk maktfaktor i planleggingen av kapitalismen. Denne maktkonstellasjonen har igjen imperialistiske konsekvenser, da interessene til stater og selskaper blir likere, og vi ser en internasjonal konkurranse om nye markeder mellom statsstøttede flernasjonale selskaper. Derfor ser vi under statsmonopolkapitalismen at kapitalistiske monopoler og staten jobber sammen mot samme mål: å bevare og styrke det kapitalistiske systemet og støtte monopolene. 

Hadde vi vært på vei mot denne fasen av kapitalismen lenge, argumenterer Blakeley overbevisende for at dette går fortere med koronakrisa. Verden over ser vi små og svakere næringsdrivende bukke under for eller kjøpes opp av større og sterkere konkurrenter, samtidig som teknologigigantene opplever en monstrøs vekst bl.a. på grunn av økt etterspørsel etter deres varer og tjenester under pandemien. Samtidig har stater og sentralbanker verden over satt i gang historiske økonomiske intervensjoner, ikke for å redde de mest sårbare gjennom krisa, men for å redde kapitalismen fra seg selv. De som tjener på krisepakkene og intervensjonene er store selskaper, banker og mektige politiske interessegrupper. Med korona ble staten offisielt de rikes sikkerhetsnett, påpeker Blakeley. For mens investorer beskyttes og risikoen knyttet til å investere er blitt sosialisert ved at det offentlige tar kostnaden, forblir fortjenesten privat. 

Disse tankene gir gjenklang i Norge, hvor vi også ser vi tegn til en gryende statsmonopolkapitalisme. Mens uavhengige kaféer og butikker i Oslo det siste året har måttet legge ned, har selskapet Askeladden AS vært i vekst og satt sitt preg på byens førsteetasjer med sine standardiserte billig-konsepter som Dr. Dropin, Cutters, Digg, Kopp og Squeeze. Og samtidig som arbeidsledige studenter har fått tilbud om mer lån for å ha råd til husleia, har staten utformet støtteordninger til boliginvestorer som sliter med å få leid ut sine tomme boliger. 

«Er koronastøtten rigget for de rike og mektige?» spør forsker fra NHH, Ole-Andreas Næss, i Dagens Næringsliv. I innlegget ser vi hvem staten prioriterer for sine støtteordninger: Fem selskaper har mottatt én milliard kroner i koronastøtte, like mye som 27 000 småbedrifter til sammen, og eiendomsselskapene ser ut til å være blant de store vinnerne. Selskapet Eiendomsspar, der Christian Ringnes er største aksjonær, har gått med 506 millioner kroner i overskudd, et overskudd som er like stort som den samlede koronastøtten mottatt av 20.000 norske småbedrifter.  

Mot en grønn, global og sosialistisk rekonstruksjon

Konsekvensen av koronakrasjet, skriver Blakeley, vil være at den økonomiske og politiske makten ytterligere konsentreres i hendene på et lite oligarki bestående av mektige politikere og sjefer for store selskaper, banker og andre finansinstitusjoner i den rike delen av verden. Utfordringen for venstresida blir å kapre makten tilbake fra de som under krisa har fått styrket sin makt og velstand. 

Heldigvis peker ikke Blakeley kun på problemene, men løfter gjennomgående saker venstresida må kjempe for om vi, folket, skal greie å ta makten fra topp-politikere, eiere av selskaper og finansfolk, og få fremtida vi ønsker oss. Nettopp derfor mener jeg Blakeley har skrevet en svært viktig bok i floraen av bøker om økonomiske, sosiale, miljømessige og individuelle problemer knyttet til vår turbokapitalistiske nyliberale samtid. For der mange av disse bøkenes «hva må gjøres?»-kapitler ofte gir meg en følelse av å ikke helt vite hvordan jeg kan oversette engasjementet i handling, tilbyr Blakeley overskrifter for konkret politisk engasjement for en grønn, sosialistisk rekonstruksjon av samfunnet etter pandemien. 

Blakeley er en viktig tenker bak og forkjemper for en Green New Deal, som i boka fremmes som paraplyen venstresidas kampsaker nå må forenes under. Til forskjell fra moderate varianter, er Blakeleys versjon både radikal og global.

At massiv statlig styring av økonomien under korona har drept skillet mellom økonomi og politikk – også for de som har tviholdt på idéen om at markedet trives best uten politisk styring – gir oss nå en gylden mulighet til å bevege oss vekk fra diskusjoner om hvorvidt staten skal styre økonomien til å diskutere hva vi vil med den økonomiske politikken. For Blakeley handler ikke kravet om en global ny grønn deal om å kreve at staten må ta en langt større og mer aktiv rolle i den økonomiske planleggingen av hvordan vi kommer oss gjennom klimakrisa, men hvordan staten skal gjøre det. Om man fokuserer på størrelsen på statlige subsidier og styring som mål i seg selv, vil man bare falle i statsmonopolkapitalismefella. I møte med utfordringer knyttet til stagnasjon, pandemi og klimakollaps, må venstresida forstå at man står i en kvalitativ kamp som handler om hvordan man skal drive offentlig planlegging, og for hvem. Blakeley peker mot en radikal ny deal som i tillegg til å ta oss vekk fra fossilalderen og inn i en fornybar æra, også fundamentalt transformerer staten og våre økonomiske og politiske institusjoner. 

Mens debatten om en ny grønn deal i Norge er svært fokusert på norsk industri, infrastruktur og arbeidsliv, er den globale komponenten omtrent fraværende. Maktkonsentrasjon og økonomisk ulikhet i det globale nord, klimakrisa og økonomiske kriser i det globale sør er symptomer på samme struktur. At en grønn ny deal derfor må være global er en rød tråd i denne pamfletten, og er et viktig bidrag til den norske debatten om GND. Det hjelper lite å innføre en ny grønn deal i ett land. 

Blakeley gjør et stort poeng ut av det første grepet må være gjeldsslette for gjeldstyngede land i det globale Sør. Dette er en sak venstresida også her hjemme burde rope mye høyere om i en tid der altfor mange land på randen av konkurs har som eneste alternativ å ta opp enda mer lån for å takle en klima- og helsekrise alle er avhengige av at også land i det globale Sør kommer seg gjennom. I tillegg står direkteoverføring av ressurser og teknologi til Sør, stans i skatt- og kapitalflukt, og en endring i internasjonal handels- og finanspolitikk som lar land i Sør få styre sin egen økonomi og utvikling sentralt i Blakeleys politikk.

I en tid der vi ser forslag til «grønne nye dealer» som verken er spesielt radikale, globale eller sosialistiske, inspirerer altså Blakeleys versjon til å tenke langt større. Særlig med sitt globale perspektiv på grønn nye deal peker Blakeley på en utfordring vi må ta inn over oss: Etter 2008 vant kanskje venstresida kritikken av kapitalismen, men vi tapte kritikken av globalisering til en høyreside opptatt av anti-innvandringskritikk og nasjonalisme. Venstresida må i kampen mot kapitalismen ta tilbake antiglobaliseringskampen.

Pamfletten er kort, og kanskje er den litt for kort. Som ikke-økonom er det flere begrep jeg må google meg til å forstå underveis, som Blakeley kunne forklart enkelt og slik gjort innholdet mer tilgjengelig for et bredere publikum. Men The Corona Crash er uansett en bok alle som ønsker en ny kurs etter korona bør lese. For mens venstresida i stor grad mislyktes med å gripe mulighetsrommet etter finanskrisa i 2008, har vi i lys av den presserende natur- og klimakrisa ikke råd til å la sjansen gå fra oss nå. 

Noreena Hertz:
Ensomhetens århundre
Utgitt av ResPublica 2020, 379 sider, oversatt av Lene Stokset

Av Rolv Rynning Hanssen, rådgiver i Fagforbundet

Ensomhetens århundre av Noreena Hertz er en tankevekkende bok, som sier mye om hvordan nyliberalismen har påvirket mennesket hverdag. Forfatteren er første og fremst kjent for boka The Silent Takeover: Global Capitalism and the Death of Democracy. Jeg husker Noreena Hertz først fra hennes spådommer etter finanskrisa, hvor hun sa den første fulle globaliseringskrisen betyr starten på et snillere, mer uselvisk økonomisk system. Det sier hun ikke nå.  

Ensomhetens århundre er en oppsummering av hvordan nyliberalismen har endret vår hverdag på en måte vi ikke tenker over. Vi er alle blitt mer ensomme. Noen leser boka som en tragisk fortelling om enkeltindivid som blir mer og mer ensomme, uten å sette det inn i konteksten av resten av boka. Selv om forfatteren, som er britisk, mest bruker eksempler fra USA og Storbritannia, er det lett å se norske paralleller.
 

Ensomheten i Norge

Ja, vi er ensommere. Nesten 40% av husholdningene i Norge er enpersonshusholdninger (SSB). Sentraliseringen har gått fort i Norge, til tross for et ønske om å bremse den. Folk blir brutt opp fra sitt kjente miljø, beveger seg til byen og blir sendt inn i bo-maskiner hvor det å oppnå kontakt med naboer er mye vanskeligere. Tempoet i byene er mye høyere enn på landsbygda, som det fint beskrives i boka. Tida til å ta kontakt og holde kontakt blir mer og mer sparsom. Vi går faktisk fortere og fortere, boka forteller at hastigheten har økt med mer enn 20% siden 1990. Har vi tid til å være menneske?

Arbeidsplassen var det største botemiddel mot ensomhet tidligere. Her traff du kolleger og fikk nye venner. Her gikk diskusjonene heftig og vi hadde felles aktiviteter. Jobben knytta oss sammen.

Men det er verre nå. Oppdragsøkonomien – eller delingsøkonomien som de som tjener på det kaller den – bryter ned arbeiderkollektivet. Det ender med en evig runddans for å få nok vakter, nok timer på jobb til å overleve. Kravet til effektivitet gjør at vi ikke lenger har tid til å prate, til å være sosiale. Men verst er det for de som alltid jakter arbeid – mobilen og uniforma klar til å gjøre en innsats. Kan ikke være med på sosiale ting – må være i beredskap som om det gjaldt utrykningspersonale.

Ja, vi er mer ensomme, det er den urbane ensomheten sammen med krav til alltid å gjøre ting fortere og oppløsningen av arbeiderkollektivene som vi ser begynnelsen på nå. 

I boka finner vi den lærerike historien om den ensomme musen. Etter lang tids isolasjon blir den mer og mer aggressiv mot nykommerne. Slike vitenskapelige forsøk kan lett overføres til mennesker. Ensomme bygger ofte et beskyttende skall. Det er sammenheng mellom ensomhet og evnen til å føle empati, å kunne sette seg inn i andres situasjon og til å forstå deres synspunkt eller smerte. Ensomhet skaper intoleranse. Marginalisering, følelsen av at ingen forstår dine problemer, skaper aggresjon og sinne. Ensomheten er grobunnen for mistillitens politikk. Se på det som nå foregår i USA hvor Trumps eneste kort var å spille på mistillit til politikere, og å mobilisere grupper som er marginalisert – og som ikke minst kun kan hevde seg gjennom vold. 

Hvem i samfunnet vårt skal vi være mest bekymret for? Helt klart de som faller utenom de beskyttelsesnettene vi har bygd, de som aldri får noen fast jobb, aldri blir del av noe kollektiv på jobben, de som lett kan tro at det er fiender overalt. Likeledes er jeg bekymret for de som faktisk tjener så lite at de – og deres barn – aldri har råd til å delta sosialt. De blir ensomme dersom barna ikke har råd til å gå på trening, delta på skoleturer osv.

Og den store stigmatiserte gruppa av NAV-ere. De som blir tatt for å være late, men som strever på små godtgjøringer som det stadig blir kutta i. De kan fort havne i en veldig ensom situasjon uten mulighet til å leve et aktivt liv. Men jeg er også bekymret for de som havner i musens situasjon og blir aggressive mot alle nye, som synes det er ille at de lenger ned på rangstigen tar jobbene deres – som de faktisk aldri ville ha utført selv. Vi kan se tilløp til slike tendenser med SIAN og de nye nazistene, som bygger på at vi skal føle at de som kommer inn på vårt domene er en trussel.

Utfordrer fagbevegelsen

Boka utfordrer oss i fagbevegelsen. Nyliberalismen har fått oss til å se på oss selv som konkurrenter, ikke samarbeidspartnere; se oss som forbrukere, ikke borgere; som folk som hamstrer, ikke deler; som folk som har det for travelt til å kjenne naboene. Boka viser hvordan vi i stor grad sier «jeg» og «mitt», ikke «oss» og «vårt».

Det er en stor utfordring å bygge fellesskap – men det er det fagbevegelsen alltid har gjort og som er vår store styrke. Det er over 150 år siden begrepet fremmedgjøring ble brukt i arbeiderbevegelsen, hvor arbeiderne som ikke har kontroll over produksjonsmidlene og begrenset belønning for arbeidet, ikke bare føler seg fremmedgjort fra arbeidsprosessen og produktet en lager, men også fra arbeiderkameratene. Nå ser vi en like stor endring i arbeidets art. Vi må sørge for at våre arbeidstakere har innflytelse på alle endringene. At vi ikke kun blir gjort til slaver av algoritmer og et tall i storselskapenes datasamling.

Vi må arbeide hardt for at vi som mennesker skal kontrollere teknologien, ikke motsatt. Vi må fortsette å utvikle beskyttelsesmekanismer selv for folk i de yrkene vi ikke organiserer – det vil i hovedsak si blant oppdragsarbeidere – plattformarbeiderne som i dag bare har en app som arbeidsgiver.

Jeg jobber i Fagforbundet. Der kan vi nå alle de 400.000 medlemmene med en sms på et minutt. Det er fantastisk! Men fagbevegelsen har hatt sin styrke i å utvikle et kameratskap, et fellesskap hvor vi ble sterke, hvor vi følte at vi hørte til, hvor vi fikk venner, ikke bare arbeidskamerater. 

I dag forsøkes fagbevegelsen brutt ned, se bare på Wizz Air som kommer til Norge. Vi må rekruttere, vi må organisere slik at vi kan opprettholde arbeiderfellesskapet og tilby det til grupper som i dag er utestengt fra det. Da tilbyr vi ikke bare fellesskap, men styrke, selvtillit og stolthet. Det motvirker ensomhet og utenforskap. Svaret kan virke enkelt, men det er utrulig vanskelig å få til når sterke markedsliberale krefter jobber for å utslette oss og splitte opp folk til nærmest menneskelige roboter som løper som algoritmene vil.

Boka anbefales, den er en tankevekker – den viser hvordan vi alle har blitt sterkt påvirket av nyliberalistisk politikk, kanskje på måter vi ikke var klar over.

Rachel Holmes:
Sylvia Pankhurst. Natural born rebel
London: Bloomsbury, 2020, 976 s.

Av Tore Linné Eriksen, tidl. professor ved OsloMet, medlem av Rødt og bokredaktør i Gnist

Et langt og rikt liv krever en lang og rik biografi, og det er nettopp det Rachel Holmes har gitt oss. Hun har tidligere gitt ut ei fortreffelig bok om Eleanor Marx, som den unge Sylvia traff som 13-åring, og følger nå opp med et verk som overgår alle andre bøker om en aktivist som forente feminisme, sosialisme, anti-rasisme og anti-imperialisme. Hun deltok i kamper på alle disse feltene, men det mest inspirerende er hvordan hun viste at de hang uløselig sammen. Det var det ikke alle som forsto, eller som forstår. For øvrig er det langt mer enn en biografi, det er en historie om hele perioden mellom 1882 og 1960, som langt fra er begrensa til Storbritannia, men som fanger inn andre deler av Europa, USA, Sovjetunionen og – ikke minst – Afrika med Etiopia i sentrum.

Sylvia Pankhurst blei først kjent for kampen for stemmerett for alle kvinner, der hun utgjorde en sterk Pankhurst-trio sammen med sin mor (Emmeline) og søster (Christabel). Men allerede i 1914 kasta familiemedlemmene henne ut av den dominerende organisasjonen av «suffragettene», der begrunnelsen var at hun knyttet sin aktivisme til arbeiderbevegelsen. Med hennes egne ord: Det nytter ikke bare med middel- og overklassens kvinner, som ikke vil drømme om å gi stemmerett til sine hushjelper og sjåfører. Hun la sin virksomhet til Londons østkant, samtidig som hun i 1913 også opptrådte sammen med lederne for 1913-streiken i Irland, deriblant John Conolly, som blei henretta av britene tre år etter. 

Det endelige bruddet med både familie, den etablerte stemmerettsbevegelsen og Labour fant sted med motstanden mot deltaking i Den første verdenskrigen, der hun med stor sorg så hvordan hoveddelen av arbeiderbevegelsen vraket proletarisk internasjonalisme og samla seg under nasjonalsjåvinistiske faner. Hun sto i kontakt med både Clara Zetkin og Rosa Luxemburg, som hun var beundrer av, og knytta seg til den russiske revolusjonen i 1917, og var seinere med på å stifte det britiske kommunistpartiet. Derimot fulgte hun ikke Lenins råd om å delta i parlamentsvalg, det var en forsamling hun altså hadde kjempet for kvinnelige deltaking i, men som hun nå avviste som en illusjon. I Lenins pamflett om «radikalismen» som en barnesjukdom, er Pankhurst en av dem som fordømmes hardest. 

Fra midten av 1930-tallet var det mobilisering mot fascismen som var hennes viktigste arena, ikke minst fordi hun i flere tiår levde sammen med en kamerat fra Italia. Da Mussolini angrep Etiopia i 1935, mens andre vestlige land sto og så på, blei anti-fascismen naturlig nok vevd sammen med kamp mot rasisme og imperialisme. Hun var krumtappen i det internasjonale solidaritetsarbeidet for panafrikanisme og Etiopias rett til å leve, sjøl om keiser Haile Selassie langt fra var noen demokrat eller sosialist. På sine gamle dager flytta hun til Addis Abeba, der hun i 1960 fikk sin statsbegravelse.

Når Holmes kan gi et så fullstendig bilde, er det fordi hun flittig har brukt – og siterer fra – mengden av Pankhurst artikler, pamfletter og upubliserte skrifter, en del av dem også fra hennes mange fengselsopphold og fra Moskva i dagene etter revolusjonen. Etter å ha lest denne boka, er det lett å si seg enig i forfatterens forhåpninger om at dette materialet en gang vil samles og utgis som «samlete verker». Det vil bety at mange av den yngre generasjonen vil finne kilder til både kunnskap og inspirasjon, og i mellomtida får vi glede oss over denne storslåtte biografien, som gir oss Pankhurst i helfigur. 

Richard Smith:
China’s engine of environmental collapse
London: Pluto Press, 2020, 286 s. 

Kristen Nordhaug, professor i Utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet, og redaksjonsmedlem i Vardøger

Med koronakrisa har verdens samlede bruttonasjonalprodukt falt sammen med klimagassutslipp. Dette gjelder ikke Kina, verdens største utslipper, og det eneste større landet med positiv økonomisk vekst i 2020. Richard Smith er en amerikansk, økonomisk historiker og grunnlegger av det økososialistiske nettverket «System Change Not Climate Change». Boka hans dokumenterer de ekstraordinært alvorlige lokale og globale miljøfølgene av Kinas vekstmodell. For eksempel utgjorde Kinas bruttonasjonalprodukt per innbygger om lag 15 prosent av USAs i 2018, mens dets CO2-utslipp per innbygger var om lag halvparten av de amerikanske. Det kan innvendes at mye av Kinas klimagassutslipp og annen miljøødelegging drives fra utlandet, men Smiths analyse peker på sterke hjemlige røtter. 

Smiths økososialistiske utgangspunkt er at kapitalistisk konkurranse nødvendigvis fører til økonomisk vekst og miljøødeleggelse. To mekanismer i «normal» kapitalisme begrenser, eller utsetter likevel i noen grad miljøødeleggelsene. For det første reguleres veksten av profitt. Når bedriftenes profitt blir lav eller negativ legges produksjon ned. Det skjer i stor skala under nedgangskonjunkturer og kriser, slik at vekst og miljøødeleggelser avtar. For det andre tillater kapitalistisk demokrati organisasjoner som begrenser miljøødeleggelsene. Kina mangler disse mekanismene, fordi det er en kapitalistisk hybridmodell.

Kinas markedsreformer skapte en privat økonomi ved siden av den statlige. Utenlandske selskaper fikk adgang til å investere i Kina. De bidro til Kinas eksportoverskudd, og overførte teknologi og kunnskap mot adgang til Kinas hjemmemarkeder. Denne framvoksende kapitalistiske produksjonsmåten sameksisterte med en byråkratisk-kollektivistisk produksjonsmåte. Partistaten eier kollektivt Kinas jord, naturressurser og en stor andel av bedriftene. Partistatens medlemmer driver privat kapitalakkumulasjon gjennom korrupsjon, og (juridisk, eller reell) privatisering av statlig eiendom, men staten opprettholder kollektiv kontroll over en rekke «strategiske» store, statseide selskaper. 

Statsselskapene risikerer ikke å gå konkurs. De drives ikke av profitt, men av beslutninger i Kinas Kommunistparti, den kollektive representanten for Kinas herskende klasse. De spiller en sentral rolle i denne klassens kamp for å opprettholde sin makt og akkumulasjonsinteresser, men det er også rivalisering og konkurranse innad i herskerklassen. Lavere forvaltningsnivåer rivaliserer om ressurser fra sentralt hold, og forsøker å styrke «sine» statsselskaper. Denne politiske logikken fører til intern «proteksjonisme», for eksempel mot investeringer fra andre provinser. Sammenkoblingen av sentralmyndighetens prioritering av vekst og forbruk, prioritering av statsselskapers beskyttelse mot konkurs og rivalisering mellom provinser, byer og andre lavere forvaltningsnivåer fører til ulønnsomme prestisjeprosjekter, duplisering av investeringer og industriell overakkumulasjon. Smith viser at denne statsdrevne overakkumulasjonen i stor grad er knyttet til sektorer med høyt energiforbruk og alvorlige direkte og indirekte miljøkonsekvenser, som bilproduksjon, bygg og anlegg, metallproduksjon og kraftproduksjon. 

Dette er en spennende ansats, men boka er i for stor grad en lang eksempelsamling koblet sammen med flekkvis, strukturell analyse. Jeg savner en analyse av utviklingsforløp, perioder og aktører i Kinas miljøødeleggende vekst. Boka skjemmes av at Smith er for ivrig i å frakjenne den kinesiske partistaten all ære. For eksempel later han til å være overbevist om at teknologisk utvikling blant Kinas statsbedrifter kun skjer gjennom intellektuelt tyveri, mens Kina de seinere år har utviklet formidabel forsknings- og utviklingskapasitet. Ideen om en kollektiv-byråkratisk kapitalistisk hybridmodell som er enda verre for miljøet enn normal kapitalisme, er like fullt et verdifullt bidrag.

Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mimir Kristjansson (Red.):
Markedsmennesker
Dreyer, 2020, 224 s.

Markedsmennesker er en antologi bestående av 10 tekster fordelt på 12 bidragsytere som på hver sin måte beskriver hvordan markedskreftene har trengt seg inn på stadig flere arenaer, og hva dette har gjort med samfunnet. Redaktører Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mimir Kristjansson har gjort en god jobb med å samle en interessant gjeng bidragsytere fra ulike deler av akademia og kultur-Norge. Fellesnevneren er en sunn skepsis mot markedsliberalisme, en sterk faglig forankring og en spennende innfallsvinkel til hvordan markedstenkningen har infiltrert akkurat deres område. Bevæpnet med skarpe analyser blir markedsmekanismene gang på gang avslørt, og leseren stadig mer dystopisk.

Å lese denne boken er litt som å gå gjennom de ulike stadiene av sorg. Det starter med fornektelse, og der havner jeg allerede i forordet. Beskrivelsene av Norge stemmer bare ikke overens med måten vi ønsker å se landet vårt, og måten vi vil at andre skal se oss på. I årevis har jeg ironisert over ståa i USA, og lykkelig ignorert utviklingen i min egen bakgård. Ignorance is bliss no longer. Men kan dette i det hele tatt stemme? Kapittelet Når staten skal leke butikk av Linn Herning og Ola Innset er spesielt rystende lesning. Her går man metodisk gjennom nedbyggingen av offentlig sektor, og leseren får seg virkelig en realitetssjekk. Jeg holder fast i håpet om at det skal være en overdrivelse i noen sider til, problemet er bare at den faglige tyngden og de mange meterne med kildehenvisninger enkelt knuser denne illusjonen.

Da tar sinnet over. Hvorfor har vi tillatt dette å skje? Hvordan kan noen synes dette er greit? Det er provoserende å lese om forventningene til «produksjon» selv innenfor sektorer hvor man ikke produserer noe. Man produserer ingenting ved å gi helsehjelp og omsorg til aldrende mennesker på omsorgshjem, og en utdanningsinstitusjon produserer heller ingenting ved å utdanne elevene sine. «Produksjon» av velferdstjenester og «produksjon» av studiepoeng er eksempler på poengløs markedsretorikk. Vi er heller ikke mennesker i nød lenger, vi er «brukere av NAV», og det er til å rive seg i håret av.

Jeg leter desperat etter lyspunkter, og kommer til forhandlingsfasen av sorgprosessen. Kanskje det ikke er så ille likevel? I forkant av hvert nytt kapittel håper jeg, mot all sannsynlighet, at nå kommer det endelig noe hyggelig. Et kapittel som trøster meg litt, sier «det er ikke egentlig så ille som det virker, altså. Det går fint til slutt». For hvert nytt kapittel blir jeg skuffet, og jeg havner på det fjerde sorgstadiet, depresjon. Det føles som om jeg nettopp har sett hele velferdsstatens metaforiske tannkrem bli presset ut av tuben, og jeg står maktesløs tilbake, uten noen mulighet til å endre utfallet. Og apropos psykisk helse er psykolog Joanna Rzadkowskas kapittel Det psykologiske er politisk svært interessant. Her viser hun koblingen mellom sosial ulikhet og dårligere psykisk helse blant dem med lav sosioøkonomisk status, og nyliberalismens rolle i det hele, på en tydelig og konkret måte.

Det så lenge dystert ut, men heller enn å etterlate meg som et tomt skall uten håp for fremtiden klarer boken å gjøre meg kampklar. Jeg nådde altså aldri det femte og siste sorgstadiet – aksept – og godt er det. Forhåpentligvis kan denne boken brukes som et verktøy i kampen mot en kollektiv aksept av markedstenkningen som den nye normalen.

Yohan Shanmugaratnam:
Vi puster fortsatt
Oslo: Manifest, 2020, 123 sider

Av: Susanne Normann, stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo

«Gjør hva dere vil med boka, resten er opp til dere», skriver Yohan Shanmugaratnam på baksiden av boka Vi puster fortsatt. Boka er skrevet i den umiddelbare tiden etter at George Floyd uttalte ordene I can’t breathe tjue ganger før henrettelsen av ham ble fullbyrdet av politiet i USA, og antirasistiske mobiliseringer deretter skjøt fart i mange deler av verden, også i Norge. Shanmugaratnam skriver om rasisme, og om røtter, og selv kaller han boka en tidskapsel. Shanmugaratnam, som kom flyttende fra Japan til Ås kommune utafor Oslo med sin familie da han var 6 år gammel, fornemmer at samfunnet er i endring: kanskje er oppvekstsvilkårene i 2020 blitt mer kvelende for generasjonen til barna hans. Det er også barna hans boka eksplisitt henvender seg til.

Gjennom en introduksjon og fem korte kapitler rår samfunnsgeografen Shanmugaratnam over den krevende øvelsen det er å dra leseren med på reiser frem og tilbake i tid; på å zoome inn på hans families intime, men likevel tydelig politiske, erfaringer, og ut på store geopolitiske problemstillinger og filleristende hendelser som innsnevrer eller utvider mulighetsrommene vi har, og som er i ferd med å gjøre det vanskeligere å puste for oss alle, men aller mest for noen. I tittelen «Vi puster fortsatt» er det derfor både optimisme og pessimisme; vi puster fortsatt, men hvor lenge gjør vi det egentlig?

Fra røtter til fremtiden: oppbygningen av boka
Før første kapittel kastes vi inn i Shanmugaratnam, hans partner og deres barns traumatiserende opplevelser den fredags ettermiddagen i sommervarmen i Oslo, 22. juli 2011. De hadde vært innom regjeringskvartalet da bomben sprenger rett bak dem. De overlever, de puster fortsatt. Husker dere noe av dette, spør Shanmugaratnam barna sine, men utfordrer samtidig mange av oss til å huske tilbake til hvor vi var. Husker vi fortsatt? 

Første kapittel tar oss så med til de siste sekundene Floyd levde. Og til de siste sekundene i livene til en rekke folk som er blitt drept av rasisme. Men også til opplevelser Shanmugaratnam gikk gjennom med sine foreldre og bror i Norge da han var barn. Erfaringer som på helt utvetydig måte har rasistiske årsaker, og hvor familiemedlemmenes protester kunne ha gitt dem et helt annet utfall, det er millimetere som avgjør, man er sårbar.

Andre kapittel tar oss med på den tøffe, men også veldig vakre reisen hans familie har gjort. Fra studentopprør i Japan og tamilsk kamp på Sri Lanka, til opprør mot konservative familier som redder kjærligheten og sakte utvider besteforeldregenerasjonenes horisonter, til det plutselige møtet med Ås kommune, som skulle bli Shanmugaratnam og brorens oppvekstplass heretter. Shanmugaratnam trekker frem de gode, om enn litt klønete menneskene som kom ham i møtet der, og en oppvekst som på tross av annerledeshet ikke ble annerledesskap hvis jeg kan si det sånn, og fungerte på sitt skeive, men ikke alltid for vonde vis. Er det slike møter som er i ferd med å endre seg i et kaldere Norge? Eller handler det også om forskjellene mellom det å vokse opp på små steder sammenlignet med i storbyen Oslo? Shanmugaratnam viser til Fremskrittspartiets vekst og Carl Ivar Hagens falske Mustafa-brev, til den dagen bestevennen Eirik nesten drepes av den samme nazisten som år etterpå skulle henrette 15 år gamle Benjamin. Bak læreres hverdagshandlinger for å omfavne Shanmugaratnam, ulmer det rasisme. 

Kapittel tre tar oss ut i verden igjen, til krig, imperialisme og kolonialistisk vold. Til Victor Jara, som ble drept under militærdiktaturet i Chile, til amerikanernes torturmetoder i irakiske fengsler, til tvillingtårnene på Manhattan, til britenes kyniske torturmetoder i forbindelse med Mau-Mau opprøret i Kenya. Kapittel fire tar oss med tilbake til regjeringsbygget i 2011. Shanmugaratnam viser at samtidig som rasisme har konkrete mål kan enkelte ganger tilfeldigheter avgjøre hvem som mister livet. Shanmugaratnams familie puster fortsatt, men deres venn og kollega Hanne ble fratatt denne muligheten den juli-ettermiddagen. Kapitlet tar oss videre med til Øyafestivalen i 2019.  Karpe Diem spiller låta Her , «Puster du fortsatt? Puster du fortsatt?», men Shanmugaratnam blir avbrutt av meldinger om angrep i Bærum, som senere skulle gi vissheten om at Johanna hadde blitt henrettet av sin egen bror, mens hun satt i sin egen seng i Bærum. Hun hadde ukene i forkant forsøkt å si ifra om at hun var blitt redd ham på grunn av hans tiltagende rasistiske holdninger. 

Kapittel fem peker mot fremtiden. Vi er slitne, skriver Shanmugaratnam, men samtidig skriver han om samhold, om vennskap, om klassekamp og antirasistisk kamp. Fortellergrepet å skrive til sine egne barn minner om Anne Bitsch sin «Brev til min ufødte datter», hvor det å skrive direkte til de kommende generasjonene lar forfatteren fjerne støy, spisse argumentet og tviholde på optimisme. For ingen far kan vel skrive til sine barn uten å la det være en fremtidstro igjen der. Samtidig leser og refererer Shanmugaratnam den antikolonialistiske forfatteren og psykiateren Frantz Fanon. Humanismen og letingen etter broer mellom folk som Fanon beholdt på tross av hans analyser av kolonialismens enorme brutalitet i Algerie, strømmer gjennom boka. 

Fra ord til handling
I boka viser Shanmugaratnam både raushet med menneskenes forsøk på å få leve sine liv, samtidig som det går en rød linje gjennom boka om viktigheten av å stå opp mot urett og puste liv i hverandre selv i situasjoner der man taper på kort sikt. Øyeblikket der faren til Shanmugaratnam raser mot en rasistisk motivert sikkerhetskontroll på en flyplass og som åpenbart er en opplevelse som rystet hans sønn, til kameraten Eirik sin protest mot nazistene på Ås, til gitaristen Victor Jara, som synger Venceremos da militærdiktaturet i Chile kapper hendene av ham, blir stående som eksempler som blir viktige for fremtiden. Samtidig som Black Lives Matter protestene eller protestene etter drapet på Benjamin bekrefter overfor ungdommer at de ikke står helt alene, kan også de små handlinger være med på å holde oss oppe, som da Shanmugaratnam som ungdom lar en bekjent fra bygda uten penger få med seg en stor tusj fra bokhandelen han jobber i, i det Benjamin-protestene skjer i Oslo, slik at han kan skrive slagord på en plakat. Også her går det en linje til andre bøker i samtida. Jeg tenker både på Camara Lundestad Joof og Anne Bitsch sine bøker om betydningen disse tilsynelatende små handlingene kan ha, men også hvor tøffe de kan være å gjennomføre. 

Som dere sikkert skjønner, anbefaler jeg boka! Den er et friskt pust, ulidelig trist og samtidig raus og morsom bok, som jeg tror kan være med på å motivere til handling. Det er befriende at Shanmugaratnam fokuserer på handling, og ikke bare samtale, eller dialog, som selvsagt er viktig, men noen ganger kan det virke som om handlingsrommet vårt reduseres til nettopp det. Her ser vi kanskje et uttrykk for noe Fanoniansk hos Shanmugaratnam. Fanon var opptatt av problemene som oppstår når de undertrykte søker anerkjennelse hos kolonistene. Kanskje derfor blir statue-debatten her til lands, slik jeg forstår Shanmugaratnam i boka, støyskapende. Man ender opp i en umulig dialog om det, i stedet for bare handling. Den første statuen jeg hørte om falle var nemlig Diego de Mazariegos- statuen i den sørøstlige mexicanske småbyen San Cristóbal de las Casas i 1992. Diego de Mazariegos ledet koloniseringen av denne delen av Mexico på 1500-tallet, og startet dermed massakrene og tvangsfordrivelsene av urfolk i denne delen av verden. Ingen trodde en kolonialistisk stat ville gå med på å fjerne statuen; man gjorde det selv, med de risikoer det åpenbart innebar. Etter frigjøringsbevegelsen Zapatistenes opprør i Mexico i 1994, ble det klart at rivningen av statuen hadde vært en opptakt. 

Så er det sånn at alle bøker vil ha mangler, og ved å peke på dem risikerer man egentlig å be forfatteren om å skrive en annen bok i tillegg. I denne boka hentydes det, men utdypes for eksempel ikke, den strukturelle siden av rasisme som er knytta til produksjon og konsum av varer, og som gjør at de mer eller mindre fargerike klærne vi har på oss vi som bor her i Norge gjør at kroppene våre bærer med seg de nesten ulevelige historiene til blod-utbytta syersker i øst-asiatiske land, eller tvangsfordrivelser av bønder og urfolk fra rurale områder der bomull dyrkes frem. En annen side er når Shanmugaratnam viser til hvordan fagforeningenes uniform kan skape solidaritet og fellesskap på tvers. Men hva når ens kamp er en annen? Hva om fagforeningens uniformerte kamp for grønne jobber usynliggjør hvordan samiske reineiere uten uniform mister beiteland; eller når vi ikke snakker nevneverdig om råskapen i land i sør, der metallene som brukes i det grønne skiftet utvinnes? En siste spørrende kommentarer gjelder kvinnenes rolle i boka. Kvinnene i Shanmugaratnams familie presenteres som sterke, og kompromissløse overfor teoretisk dogmatisme. Farmor, skriver Shanmugaratnam, skjønte at Marx og Engels ikke var ingredienser på matbordet. Moren derimot, bruker Lenins hode som morter i matlagingen. Er nysgjerrig på om hele to sånne referanser i en relativt kort bok er gjort helt med vilje, eller om de er resultat av et syn på kjønn hos Shanmugaratnam som knytter menn til teori og kvinner til hjemmets dialektikk. Uansett – les boka, og organiser deg i den antirasistiske kampen!

Ola Innset:
Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge
Fagbokforlaget, Bergen, 2020, 244 s. 

Av Yngve Solli Heiret, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist.

Nyliberalisme er et mye omdiskutert begrep. I den norske konteksten blir det ofte avvist av politikere så vel som samfunnsanalytikere som hevder at de siste tiårenes markedsorienterte reformer har vært en måte å tilpasse det norske sosialdemokratiet til en endret internasjonal kontekst på, heller enn å ha vært et nyliberalt brudd. Det norske samfunnet preges av en fortsatt relativt sterk velferdsstat som aktivt griper inn i markedet, og det hevdes derfor at norsk samfunnsutvikling frem til i dag karakteriseres av en form for kontinuitet fra den sosialdemokratiske orden.

I sin siste bok, Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge (2020), tar historiker Ola Innset et oppgjør med dette synet på utviklingen av norsk politikk, og viser gjennom en historisk analyse hvordan nyliberalismen har formet det norske samfunnet. Men heller enn å vise til en nyliberal revolusjon eller en fullstendig nyliberal samfunnsomveltning, som er vanlig hos begrepets forsvarere, beskriver Innset i stedet hvordan markedsvendingen i den norske konteksten har skapt en «nyliberalistisk velferdsstat». Innset sin intervensjon er viktig og inspirerende, men boken har også sine begrensninger. Markedsvendingen bør derfor leses som en oppfordring til videre analyse av hvordan nyliberalismen har formet det norske samfunnet.  

Å analysere nyliberalismen

Innset mener at den utbredte tendensen til å hevde at nyliberalisme er et irrelevant begrep for å forklare nyere norsk historie, hviler på en feilaktig forståelse av hva nyliberalismen egentlig er, og ikke minst hvordan den har utviklet seg historisk. For det første er det en utbredt tendens til å definere nyliberalisme som en ideologi som fremmer en tilbaketrekning av staten til fordel for frie og uregulerte kapitalistiske markeder. Nyliberalisme sidestilles dermed med den klassiske liberale laissez faire-ideen om at markeder fungerer best om de frigjøres fra statlige inngripen. For det andre, hevder Innset, preges mye norsk forskning av metodologisk nasjonalisme, hvor norsk historie og statsbygging blir analysert som isolert fra utviklingen i verdenskapitalismen forøvrig, og hvor det unike ved norske utviklingstrekk derfor overdrives. Innset tilnærmer seg med andre ord historien om nyliberalismen i Norge med utgangspunkt i en bred og ettertrengt metodologisk kritikk av forskning på norsk statsbygging. En kort gjennomgang av hans metodologiske rammeverk er derfor på sin plass.

Nyliberalisme som ideologi

På bakgrunn av sitt doktorgradprosjekt gjør Innset en gjennomgang av nyliberalismens idéhistorie for å vise at nyliberal ideologi slett ikke er tuftet på tanken om frie markeder, men tanken om en aktiv markedsfremmende stat. Ideologien vokste frem i mellomkrigstiden i opposisjon til den da stadig sterkere arbeiderbevegelsen som kjempet for en demokratisering av det kapitalistiske samfunnet ved å legge økonomien og markedet under politisk kontroll. De tidlige nyliberalistene så på arbeiderbevegelsens mål om å demokratisere økonomien som potensielt farlig, da de anså politisk planlegging av økonomien som iboende totalitært. Slik de så det, kunne rasjonell fordeling av ressurser i samfunnet kun sikres gjennom markedsmekanismer som tilbud og etterspørsel i et system drevet av konkurranse og profittmotiv. Nyliberalistene mente derfor at arbeiderklassens demokratiske krav om politisk styring måtte vike for det kapitalistiske markedets økonomiske logikk. Innset viser med dette hvordan nyliberalismens idégrunnlag grunnleggende sett står i motsetning til demokratiske idealer om folkelig medbestemmelse.

Nyliberalistenes motstand mot politisk kontroll over økonomien sto imidlertid ikke i motsetning til ønsket om en sterk stat. Tvert imot, det som gjorde nyliberalismen ny, var ifølge Innsett et oppgjør med den klassiske liberale troen på frie markeder. Nyliberalistene anerkjente at markeder bare kunne skapes og vedlikeholdes gjennom staten. For dem var spørsmålet om staten dermed ikke et spørsmål om «hvorvidt staten skal spille noen rolle i økonomien, men om hvordan den kan fremme snarere enn hemme markedsmekanismer». Forholdet mellom stat og marked ble derfor ikke sett på som et kvantitativt forhold, i form av mer marked og mindre stat, men et kvalitativt spørsmål om hvilke hensyn og interesser som skulle ligge til grunn for anvendelsen av statsmakt.

Nyliberalismen som konkret politisk prosess

På tross av at Innset bruker store deler av boken til å diskutere nyliberalismens ideologiske bakteppe, er hans sentrale poeng at markedsvendingen i Norge ikke var en direkte omsetting av nyliberalistisk ideologi til politisk praksis. Han skiller mellom nyliberalisme som ideologi og som analytisk begrep, hvor sistnevnte refererer til en form for styringspolitikk hvor beslutningstakere og økonomisk ekspertkunnskap tilpasser seg praktiske problemer. Mens nyliberal ideologi vokste frem i mellomkrigstiden, gjorde nyliberal styringspolitikk seg gjeldende med den økonomiske krisen som rammet verdenskapitalismen på 70- og 80-tallet. Vi hadde høy arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon samtidig med høy inflasjon, den såkalte stagflasjonskrisen. Selv om det fantes en gruppering med nyliberale ideologer i Norge i etterkrigstiden, viser Innset at de politiske reformene som kom i kjølvannet av krisen, ikke ble gjennomført av overbeviste nyliberale ideologer. Snarere tvert imot ble de nyliberale reformene utarbeidet og gjennomført av politikere som anså seg som sosialdemokrater som forsøkte å revitalisere sosialdemokratiet i en kontekst av internasjonal økonomisk krise. 

Sosialdemokratiets omfordelingspolitikk og mål om full sysselsetting var mulig blant annet på grunn av en høy og stabil økonomisk vekst stimulert av keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Da motkonjunkturpolitikken viste seg å ikke fungere på stagflasjonskrisen, fremsto nyliberale styringsverktøy, som innstrammingspolitikk og liberaliseringer som slapp markedskrefter fri, som et rasjonelt alternativ. Markedsvendingen, mener Innset, skyldtes dermed at økonomer og beslutningstakere opplevde at de ikke hadde andre valg enn å gjennomføre markedsreformer på grunn av den internasjonale krisen, samtidig som at de faktisk anså de nyliberale styringsverktøyene som positive. Med dette viser Innset hvordan nyliberalismen har befestet seg gjennom det den franske idéhistorikeren Michel Foucault kalte politisk rasjonalitet, som Innsett tidligere har definert som «en måte å tenke om politikk og samfunn på som ikke nødvendigvis er bevisst». 

Fremveksten av den nyliberale rasjonaliteten, argumenterer Innset, innebar ikke et fullstendig brudd med sosialdemokratiet, men en gradvis prosess hvor sosialdemokratiske institusjoner ble reformert i tråd med det nyliberale formålet om å legge til rette for markedsmekanismer. Innset karakteriserer derfor markedsvendingen som «et historisk lag oppå sosialdemokratiet», hvor utfallet har blitt fremveksten en «nyliberalistisk velferdsstat». Mange opparbeidede institusjoner og rettigheter er opprettholdt, men er blitt omformet av en ny politisk rasjonalitet hvor konkurranse og effektivisering trumfer sosiale behov og formål.

Et startskudd for nye analyser

Innset sitt analytiske fokus på politisk rasjonalitet bidrar med en sårt tiltrengt nyansering av den norske nyliberalismedebatten, som i dag er preget av dualismen mellom brudd eller kontinuitet fra den sosialdemokratiske orden. Likevel blir bokens analytiske fokus noe ensidig rettet mot politiske eliters idéverden. Maktrelasjoner, og særlig styrkeforholdet mellom klassene, blir i liten grad diskutert i relasjon til markedsvendingen. Fortellingen som blir stående i boken er i stor grad at nyliberaliseringen er blitt gjennomført av politikere som, tross alt, har forsøkt å gjøre det beste ut av situasjonen for folk flest. Dette står i motsetning til hvordan mange marxistiser forstår den nyliberale vendingen som et resultat av endringer i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, hvor stagflasjonskrisen førte til et regelrett angrep – i regi av staten – på vanlige folks opparbeidede rettigheter. Innset sin analyse beskriver derfor hvordan en nyliberal rasjonalitet har overtatt den økonomiske styringen i Norge, men evner i mindre grad å forklare hvordan denne rasjonaliteten har kunnet flytte maktbalansen mellom klassene i kapitalens favør. 

Fokuset på idéverdenen gjør også at Innset overser andre materielle faktorer, slik som den norske oljeøkonomien og hvordan den påvirket nyliberaliseringens form i Norge. Med oljeinntekter i bakhånd, har den norske staten hatt en viss form for økonomisk sikkerhet i tider hvor store deler av verden har opplevd økonomisk turbulens. Eksempelvis etter finanskrisen i 2008, da sentralbanksjef Øystein Olsen omtalte den norske økonomien som en grønn øy i et hav av statsgjeld. Hvis fremveksten av en nyliberal politisk rasjonalitet blir forstått som en løsning på kriser, burde faktorer som oljeøkonomien etter årtusenskiftet spille en sentral del i analysen av hvordan den nyliberale utviklingen har utspilt seg i Norge, som tross en krisepreget verdensøkonomi har opplevd relativ økonomisk stabilitet etter årtusenskiftet. Mens Innset er opptatt av å overvinne den metodologiske nasjonalismen som har preget nyliberalismedebatten, tenderer han til å glemme hva som utgjør den spesifikt norske konteksten.

Innset sin analyse av nyliberalismens historie i Norge er basert på et omfattende tolkningsarbeid av norsk historieskriving. På denne måten klarer han å samle det som til nå har vært relativt spredte fortellinger om spesifikke sektorer og sfærer av samfunnet. Han samler også disse fortellingene i sitt eget teoretiske rammeverk og viser hvordan nyliberalismen som en spesifikk form for stat har utviklet seg i Norge. På denne måten er Markedsvendingen et viktig tilskudd til den norske nyliberalismedebatten, ettersom den ser nyere norsk historie i kontekst av en helhetlig vending og i en ny teoretisk drakt. Samtidig utgjør styrkeforholdet mellom klassene og faktorer som oljeøkonomien en mangel i Innset sitt narrativ. Markedsvendingen bør derfor sees som et ufullstendig verk som må inspirere til nye runder med analyse av nyliberalismens historie i Norge. 

Litteratur

Ola Innset 2020. Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge. Fagbokforlaget, Bergen.

Ola Innset 2016. «Nyliberalisme – filosofi eller politisk rasjonalitet?». I Agora 02–03/2016 (Volum 33). 

Einar Lie 2012. Norsk økonomisk politikk etter 1905. Universitetsforlaget, Oslo.

Aslak Storaker, bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder.

Terje Halvorsen:

Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940–1945

Vigmostad & Bjørke 2020, 470 s.

I mange år har jeg ønska meg et oversiktsverk om de norske kommunistenes motstandskamp under andre verdenskrig. Og ingen nålevende nordmenn trur jeg er bedre kvalifisert til å skrive den historien enn nettopp Terje Halvorsen, som både er en historiker som har arbeida med dette stoffet siden 1970-tallet og er sønn av den kjente motstandskjemperen Roald Halvorsen.

Halvorsen innleder med en lengre drøfting av kommunistenes stilling ved krigsutbruddet. Han gjør et poeng av hvor uforberedt en i Norge var på tyskernes «totale krig». Etter okkupasjonen skrev NKPs avis Arbeideren at motstandskampen regjeringa leda fra Tromsø, betød å «stille seg i den britiske imperialismens tjeneste». Men også Stortingets presidentskap førte sommeren 1940 forhandlinger med okkupasjonsmakten om å avsette kongen og regjeringa. Mange brukte lang tid på å ta inn over seg realitetene i de nye, rådende forhold med nazifisering, folkemord og «den totale krig». En del kom aldri riktig til å gjøre det.

NKP var det eneste partiet som opprettholdt en illegal organisasjon under hele krigen. Partiet holdt hele tida fast på sin prinsipielle antifascisme, med krasse angrep på fascismen, NS og jødeforfølgelser. NKP hadde en fordel framfor de andre partiene ved at mange medlemmer hadde lært om illegalt arbeid på kaderskole i Moskva og hadde medlemmer og sympatisører med militær erfaring fra den spanske borgerkrigen. Halvorsen anslår at mellom 6 000 og 10 000 mennesker deltok i kommunistisk motstandsarbeid, og at rundt 200 mista livet som følge av sitt engasjement.

Halvorsen gir en inngående og detaljert beskrivelse av hvordan kommunistene dreiv illegalt arbeid rundt om i landet, både delt inn etter geografisk område og aktivitetsform: illegale aviser, fluktruter, studiesirkler, militærtrening og likvidering av nazister. Mest sentralt står nok likevel partiets innsats i den militære sabotasjen, og boka går nøye gjennom hvilke aksjoner som blei gjennomført og hva slags politisk linje NKP førte for å fronte dette arbeidet.

Etter at Peder Furubotns overtok som partileder ved årsskiftet 1941/42 gjorde NKP et iherdig forsøk på å opprette en felles front med den øvrige motstandsbevegelsen og å vinne dem over for en linje med sabotasje av krigsviktig industri og forberedelser til partisankrig. De viktigste navnene her var foruten Furubotn, «Osvald»-gruppas leder Asbjørn Sunde og «Pelle»-gruppas leder Ragnar Sollie. Men Halvorsen lar oss også bli kjent med svært mange andre kvinner og menn som våga livet med sin innsats for friheten, for kvinnenes del blant annet i form av kurérvirksomhet og sanitetstjeneste.

Jeg synes det er fortjenestefullt at forfatteren bruker like mye plass på de motstandsheltene som blei arrestert, torturert og henretta, som de som lyktes og overlevde. Vi får også et godt innblikk i hvordan flertallet i Hjemmefronten og den norske regjeringa i Londons linje var å fokusere på holdningskamp mot nazifiseringen, og at militær aktivitet skulle begrenses til å trø støttende til ved en alliert invasjon. Den britiske regjeringa delte derimot NKPs syn på betydningen av den aktive motstanden. Fra høsten 1944 fulgte også Milorg opp og begynte sjøl med militær sabotasje.

Et sentralt element i den kommunistiske motstandskampen var at en skulle legge alle politiske uenigheter og klassemotsetninger til side for å samle flest mulig i kampen mot nazismen og okkupasjonen – en brukte derfor gjerne nasjonale og aksjonsrettede navn på aviser og paroler. Samtidig avviste en det nasjonalistiske synet om at en skulle holde oppe den norske industriproduksjonen og ikke foreta seg noe som kunne risikere norske liv, når millioner døde på slagmarka og i motstandskampen mot nazistene i andre okkuperte og angrepne land.

En svakhet med boka er at Nord-Norge nesten ikke behandles. Dette begrunnes med at det ikke var mulig for NKP-lag i Nord-Norge å opprettholde kontakten med NKPs sentralledelse på Østlandet, og at kommunistene der i hovedsak utførte motstandsarbeid for britisk og sovjetisk etterretning. Ellers er boka både levende skrevet og grundig dokumentert med hele 1117 kildehenvisninger. Det er ingen tvil om at dette er Terje Halvorsens store livsverk, som han har arbeida til og fra på helt siden 1970-tallet. Det er all grunn til å si seg fornøyd med resultatet.

Et storverk om den kommunistiske motstandskampen.

Sist jeg var i USA snek jeg meg med på studiegruppen til republikanernes studentorganisasjon ved Harvard. De fikk besøk av CNN-reporteren Jim Acosta. Han er neppe enig med republikanerne i ett og alt, men han hadde et budskap som ble tatt godt imot: «The American people want sanity, not socialism.» Salen jublet.

Sofie Marhaug, gruppeleder i Bergen bystyre og stipendiat ved Universitetet i Bergen.

Bhaskar Sunkara:

Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet

Forlaget Manifest, 2020, 297 s.

Den høsten var de selverklærte sosialistene Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez i vinden. Da så de såkalte moderate kreftene – republikanere så vel som demokrater – det som sin oppgave å advare mot den sinnssyke sosialismen. Varsellampene begynner først å blinke når sosialister vinner terreng.

Amerikanske tilstander

Det er vanskelig ikke å lese Bhaskar Sunkaras bok, Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet i lys av disse varsellampene, selv om boken er en introduksjon til den radikale venstresidens historie både i og utenfor USA. Den starter riktignok mer humoristisk, idet Sunkara forklarer både hvordan kapitalismen fungerer i dag og hvordan en overgang til sosialisme kan se ut med utgangspunkt i den fiktive spagettiprodusenten Bongiovi.

Deretter begynner alvoret. Det sosialistiske manifest tar oss gjennom kommunismen, sosialismen og sosialdemokratiets historie, fra og med Marx og Engels, via Tyskland, Russland, Sverige, Kina og USA. Forfatteren balanserer mellom det deskriptive og normative, mellom materialistiske årsaksforklaringer og behovet for en demokratisk overgang til sosialisme.

Mest interessant er det likevel når Sunkara beskriver tradisjonen for sosialisme i USA. Dette skyldes også min egen uvitenhet. Mens jeg har lest tekster både om og av Marx, Luxemburg og Lenin, kan jeg ærlig talt mindre om Eugene V. Debs og John Reed. Historien om forsøk på å organisere kommunister, sosialister og sosialdemokrater er også relevant for de 15 budene Sunkara lister opp mot slutten, det vi strengt tatt kan regne som bokens manifest. Den historiske gjennomgangen gir oss bakgrunn for å forstå hvorfor organisasjonsgraden er lav og det demokratiske partiet er udemokratisk. Betingelsene for sosialisme i USA har vært dårlige av strukturelle årsaker, som det både går an å analysere og forandre politisk.

Det skandinaviske sosialdemokratiet

Idealiseringen av det skandinaviske sosialdemokratiet har jeg større problemer med. Sunkara har kritiske innvendinger, men også et ønske om å fremheve en demokratisk, sosialistisk tradisjon. Å løfte frem Skandinavia som sosialistisk fyrtårn, gir meg en følelse av å være på ferie. Da kan jeg nemlig få spørsmål om jeg ikke er i et sosialt paradis, siden jeg kommer fra Skandinavia. Jeg føler meg ubekvem, for det er så mye jeg er misfornøyd med i Norge. Samtidig skjønner jeg at ubehaget mitt kommer fra en privilegert posisjon.

For det er mye fint å si om det skandinaviske sosialdemokratiet, ikke minst om Olof Palme som vies særlig oppmerksomhet i boken. I iveren etter å fremheve de positive sidene finner like fullt noen tilsnikelser sted. For eksempel tilskrives kvinnefrigjørende reformer som barnebidrag, foreldrepermisjon, barnehage og offentlig skolemat det svenske sosialdemokratiet i kontrast til den russiske tradisjonen (i parentes nevnes det at Aleksandra Kollontaj avfeide feministbevegelsen som «gift»).1

Dette er merkelig all den tid Kollontaj som verdens første kvinnelige minister, og senere som sentral politiker i Sovjet, var en pådriver for at uekte barn skulle få de samme rettighetene som andre barn etter modell fra de norske castbergske barnelovene (Kollontaj var godt kjent med norsk politikk); for at abort ble legalisert; og for at offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner ble bygget ut. Noen av hennes første handlinger som minister er talende for Kollontajs kamp for arbeiderkvinner: De gamle barnehjemmene skulle ikke lenger være en plass for almissepolitikk og utnyttelse av arbeiderkvinner, som ifølge Kollontaj hadde «gjort arbeiderkvinner til enfoldige melkedyr»,2 men profesjonaliseres med oppgaver for leger, jordmødre og pedagoger. Hun opprettet et eget senter for mødre og barn i St. Petersburg i en herskapelig bygning. En rekke slike adelige og geistlige rom ble gjort om til offentlige omsorgsinstitusjoner.

Dette betyr ikke at Kollontaj lever opp til dagens standard eller definisjon av verken radikal eller interseksjonell feminist. En slik kritikk rammer imidlertid også datidens sosialdemokrater. Derfor undrer jeg meg over hva som er poenget med å underspille den positive innsatsen kommunister tross alt har hatt for feminismen?

Ironisk nok hadde Kollontaj direkte påvirkning på kvinnekampen i Skandinavia. Hun var med å arrangere den første kvinnedagen i Norge sammen med blant andre Anna Lindhagen og Martha Tysnæs fra Arbeiderpartiet. Etter partisplittelsen opprettholdt hun kontakt med både kommunister og sosialdemokrater.3 Kollontaj hadde ikke bare kontakt med arbeider- og kvinnebevegelsen i Norge. I femten år var hun Sovjets ambassadør i Sverige (1930–1945). En av dem hun hadde utstrakt kontakt med i Sverige, var Ada Nilsson – som regnes blant grunnleggerne av den svenske kvinnebevegelsen. Sammen med Nilsson gjestet Kollontaj den Kvinnliga Medborgarskolan ved Fogelstad.

Det er ikke riktig å tilskrive alle feministiske seiere – selverklærte eller ei – til sosialdemokratiet. Abort ble lovlig med den russiske revolusjonen. I Norge ble kampen for selvbestemt abort ført av Katti Anker Møller og andre kvinnesaksaktivister. De vant frem med krav i både Arbeiderpartiet og NKP. I Sverige var det Vänsterpartiet Kommunisterna som gikk i bresjen for homofiles rettigheter.4 Det er nødvendig å kritisere antidemokratiske tendenser hos kommunistene, men det er merkelig å gi de skandinaviske sosialdemokratene all æren for frigjørende reformer som fant sted på 1900-tallet. Feminismen i Sverige og Norge fra 1970-tallet og utover har riktignok sine særtrekk, blant annet det som Helga Hernes omtalte som statsfeminisme, men seirene har oppstått i vekselvirkning med sosiale bevegelser – deriblant kvinnekamp drevet av kommunister så vel som sosialdemokrater.

Så kan man spørre seg hva som er poenget med å henge seg opp i én enkelt og litt sleivete formulering om Aleksandra Kollontaj. Grunnen er at kommentaren illustrerer et større problem, nemlig tendensen til å skjønnmale det skandinaviske sosialdemokratiet. Selv om det er lett å si seg enig i at den sosialdemokratiske politikken har hatt flere positive resultater, er det vanskeligere å si seg enig i fortellingen om hvordan Skandinavia har oppnådd disse resultatene.

Dette bringer meg videre til et annet spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boken. Ettersom Det sosialistiske manifest behandler både revolusjonær og reformistisk sosialisme om hverandre (som det finnes både historiske og ideologiske argumenter for), lurer jeg på hvorfor ikke de økonomiske forholdene i de skandinaviske sosialdemokratiene diskuteres mer inngående. Sverige trekkes antakelig frem fordi Palme agiterer for sosialisme også etter 50- og 60-tallets økonomiske høykonjunktur – en situasjon som i sin tur påvirket forholdet mellom arbeid og kapital. I hvor stor grad henger den økonomiske situasjonen sammen med de sosialdemokratiske partienes suksess i etterkrigstiden? Det er forlokkende og løfterikt å vektlegge subjektive faktorer som partier og fagforeninger, og det har selvsagt mye å si for utviklingen i Skandinavia. Jeg sitter likevel igjen med en følelse av at disse gis for stor vekt.

Oversettelsen

Kanskje kan irritasjonen over idealiseringen av Skandinavia skyldes et generelt oversettelsesproblem: Fungerer boken like godt på norsk som på amerikansk?

Likevel forstår jeg godt hvorfor Forlaget Manifest har valgt å oversette Det sosialistiske manifest. Boken er nemlig en lettfattelig og god introduksjon til sosialisme. Den er tilgjengelig uten å bli overfladisk. Den blir desto mer tilgjengelig i norsk språkdrakt.

Noen ganger undrer jeg meg likevel over valgene til oversetteren, Åshild Lappegård Lahn. Et poeng som hadde stått seg bedre med innslag av engelsk, er Sunkaras definisjon av sosialisme via Backstreet Boys: Å være sosialist handler om å forsvare menneskets moralske verdi uavhengig av «who you are, where you’re from and what you do».5 I kapittelet som omhandler Sverige, gjengis derimot alle sitater på svensk. Det er mulig dette er en panskandinavistisk gest, men for meg fremstår det noe inkonsekvent.

Et annet problem med å oversette Det sosialistiske manifest knytter seg til bokens nyhetsverdi. Selv om Sunkaras manifest inneholder en solid gjennomgang av historiske forsøk på sosialisme, behandler den også samtidige bevegelser. Allerede nå kan forfatterens forholdsvis optimistiske analyser av Bernie Sanders-bevegelsen, Jeremy Corbyn og Momentum fremstå utdaterte. I en tid ikke bare med ekstrem ulikhet, men også med politisk uro, er det vanskelig å oversette tidsnok og grundig nok på én og samme tid.

En radikal politikk for vår tid

Til tross for innvendinger mot både fremstillingen av Skandinavia og deler av oversettelsen, mener jeg at Det sosialistiske manifest inviterer til noen viktige og relevante politiske diskusjoner– også utenfor USA. Flere av de femten budene forfatteren lister opp til slutt er verdt å diskutere: Er det riktig at det Sunkara kaller «klassekamp-sosialdemokrati» ikke står i veien for enda mer radikale krefter, og hvor går i så fall grensen mellom klassekamp og klassekompromiss med en slik strategi? Forfatteren peker på historiske eksempler der sosialdemokrater har gitt etter for kapitalister, mens både samtiden og fremtiden (naturlig nok) er mer i det blå.

Eller punktet om at «politikken må være universell»: Det er vanskelig å si seg uenig i et slikt bud, men i virkeligheten snubler venstresiden – i både Europa og USA – i høyresidens feller i diskusjoner om identitet, likhet og frihet. Jeg ønsker meg en radikal venstreside som spiller på lag med antirasister, feminister, transaktivister og andre grupper som kjemper for frigjøring og rettferdighet. Jeg er langt på vei enig med forfatteren i at en måte å gjøre dette på, er å «forene folk mot vår felles motstander» – det vil si kapitalismen.

I praksis er dette imidlertid lettere sagt enn gjort. Mens den radikale venstresiden vil snakke om arbeid og bolig, blir avisene oversvømt av liberale og konservative innlegg om hvorfor rasisme ikke egentlig er et problem, at metoo har gått for langt, og så videre, mens algoritmene i digitale medier belønner slike provokative innlegg. Hvordan skal vi mobilisere for fellesskap og solidaritet i en slik medievirkelighet?

Et sted å begynne er å diskutere strategi, og det er nettopp det Sunkara gjør – både med henblikk på fortiden og samtiden. Noen debatter er felles for USA og Skandinavia, mens andre føles mindre relevante. At sosialismen har fått en ny, amerikansk vår er uansett motiverende.

Litteratur

Kollontaj, Aleksandra. Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930. Oversatt av Dina Roll-Hansen og Steinar Gil. Oslo: Res publica, 2015.

Rydström, Jens. Odd Couples. A History of Gay Marriage in Scandinavia. Amsterdam: aksant, 2011.

Sjejnis, Sinovij. Alexandra Kollontaj. Sider av et liv. Oversatt av Kari Knutsen. Oslo: Falken forlag, 1988.

Sunkara, Bhaskar. Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet. Oversatt av Åshild Lappegård Lahn. Oslo: Forlaget Manifest, 2020.

Noter

1 Sunkara, Det sosialistiske manifest (Oslo: Forlaget Manifest, 2020), 142.

2 Sjejnis, Aleksandra Kollontaj (1988), 138. Det kan legges til at biografien har et bestemt politisk prosjekt, der Kollontaj fremstilles nettopp som en radikal feminist. Jeg stoler ikke på at bokens sitater er fullstendig etterrettelige, men jeg har tilsvarende skepsis mot angivelige sitater i motsatt retning, som det Sunkara refererer.

3 Dette fremgår ikke minst av dagboksnotatene fra Kollontajs tid som ambassadør i Norge, som er utgitt på norsk under tittelen Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930 (2015). Som det påpekes i forordet til denne norske oversettelsen, er det sannsynlig at utgivelsen er sensurert. Det er med andre ord vanskelig å nøste opp i nøyaktig hvilken rolle Kollontaj spilte i Arbeiderpartiet, men det vi vet sikkert er at hun fortsetter å ha kontakt med representanter på begge siden av konflikten.

4 Rydström, Odd Couples (Amsterdam: aksant, 2011), 41.

5 Sunkara, Det sosialistiske manifest (Oslo: Forlaget Manifest, 2020), 35.

Mímir Kristjánssons nyeste bok begynner med at Martin Tranmæl sitter i cella i Møllergata 19. Han ble arrestert to måneder før stortingsvalget 1933. Arbeiderpartiet har blitt forbudt. Demokratiet har brutt sammen. De borgerlige partiene har plassert Quisling på statsministerens kontor i den tro at fascismen kan kontrolleres.

Morten Anker, medlem i Rødt, folkevalgt i Ås kommune og jobber som lektor.

Mímir Kristjánsson:

Martin Tranmæls metode

– Da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre og hvordan vi kan gjøre det igjen

Manifest Forlag, 2020, 226 s.

Dette er selvfølgelig ikke det som faktisk skjedde, men det åpner for det sentrale spørsmålet i Martin Tranmæls metode: Hvorfor fikk ikke fascismen fotfeste i Norge?

Dette spørsmålet er sett igjennom Arbeiderpartiets utvikling fra det revolusjonære Komintern-partiet det var i 1920-årene, til regjeringspartiet det ble etter 1935. Boken følger den ideologiske og realpolitiske utviklingen i AP gjennom Martin Tranmæl. Tranmæl var en av de viktigste maktfaktorene i Arbeiderpartiet fra 1920-åra og fram til slutten av 60-tallet. Boken er delt i fire deler, hvor forfatteren skriver om Martin Tranmæl, om høyreekstremismen etter 1929, om hvorfor AP utkonkurrerte ytterste høyre og til slutt om hvilke lærdommer vi kan ta fra Tranmæl og APs vei til regjeringsmakt.

Den historiske delen av boken er godt skrevet og lettlest. Delen om Tranmæls liv er en god mini-biografi. Det mest relevante av norsk i historie fra perioden er med, og framveksten av ytre høyre i Norge beskrives på en god måte. En ting jeg liker med boken er at situasjonen flere steder sammenlignes med nåtiden. Kristjánsson sammenligner blant annet effekten 1920-tallets paripolitikk med dagens kutt og spare-regime i EU. Paripolitikken skulle holde kronekursen stabil og inflasjonsfri, men forårsaket mye unødvendig lidelse for vanlige folk. I likhet med den økonomiske politikken i EU i dag, førte dette til et økonomisk tapt tiår. De økonomiske og materielle problemene som bidro til oppslutningen rundt fascismen ligner problemene Europa har i dag. Framveksten av dagens høyrepopulistiske partier henger sammen med de materielle kårene til folk flest.

Siste halvdel av boken er en analyse av hvorfor AP lyktes i å vinne oppslutning og utkonkurrere ytre høyre. Her følger vi de spesifikke forandringene AP gjennomførte for å få bredere oppslutning. Et eksempel er hvordan Tranmæl tok Ole Colbjørnsen inn i varmen. Colbjørnsen var en nytenkende økonom og tidligere medlem av det Sovjetiske Kommunistpartiet. Han forlot sovjetisk tjeneste da det virket som om han ville bli rammet av Stalins utrenskninger. Da han kom tilbake til Norge etter årevis i utlandet oppsøkte han Tranmæl og fikk jobb i Arbeiderbladet. Colbjørnsen var en av dem som tok til orde for at AP måtte føre en Keynesiansk motkonjunkturpolitikk, en slags statskapitalisme som ikke var forenlig med tradisjonell marxisme. For ortodokse marxister var dette kontroversielt, men det kan hende at det førte til økt oppslutning for AP, fordi man hadde en positiv løsning på den økonomiske krisen og lovet en bedre framtid. I siste del av boken trekker Kristjánsson også fram fire lærdommer den radikale venstresiden kan lære av Tranmæl og AP. Dette er interessant lesning fordi det er en del paralleller mellom mellomkrigstiden og vår tid. Arbeiderbevegelsen må lære av fortiden, og unngå å gjøre åpenbare feil.

En kritikk jeg har av boken er at den er veldig fokusert på de få mennene som var i toppsjiktet i AP. Det å påvirke et parti til å endre politikk handler så klart om profilerte lederfigurer som utvikler politikk, men det ligger også en del partiarbeid bak. Det er kanskje ikke så lett å unngå at framstillingen blir personfokusert i en bok som nettopp fokuserer på en enkeltperson. Leseren får noe innblikk i hvordan partiorganisasjonen og velgerne reagerte gjennom voteringene i landsmøter og oppslutning. Vi får også innblikk i utviklingen av politikk gjennom aviser, pamfletter og bøker. Det hadde likevel vært interessant å fått et enda større innblikk i hvordan Tranmæl og hans støttespillere klarte å overbevise medlemmene om at deres politikk var riktig.

Det er en historisk analyse jeg savner i en bok om hvordan venstresiden overvant fascismen. Det er den aktivistiske og sosiale delen av antifascismen. Kampen mot fascismen var en kamp om ideer, men minst like viktig var de sosiale represaliene overløpere til fascismen kunne møte. I mellomkrigstiden var det demonstrasjoner og regelrette opptøyer der det kom til slåsskamper mellom folk på venstresida mot fascister og nazister. Nasjonal Samling opplevde å bli jagd ut av byer av rasende demonstranter. Hvis man leser Arbeiderbladet i denne perioden sto det ofte om disse hendelsene dagen etterpå. Nazister ble navngitt og latterliggjort. Arbeidere som gikk til NS eller andre høyreekstreme organisasjoner, risikerte både fysisk vold og å bli utstøtt sosialt. Men, som Kristjánsson skriver, er boken basert på sekundærlitteratur og det kommer ikke fram noen ny historisk kunnskap. Arbeiderbladet og Martin Tranmæl skrev av og til om disse planlagte fascist-møtene og aktive høyreekstreme i avisen, men det er ikke godt dekket i historieskrivingen. Det betyr at man heller ikke kan forvente så mye av det i en bok bygget på sekundærlitteratur.

Tidsrammen for boken er mellomkrigstiden. Det betyr at Kristjánsson slipper å analysere den politiske retningen AP tok etter krigen. Kråkerøy-talen, antikommunismen, medlemskap i NATO og støtte til USA og dets imperialistiske kriger. Er det mulig å forene radikal venstresidepolitikk i allianse med verdens største kapitalistiske makt? Det store kontrafaktiske spørsmålet her er jo selvfølgelig om AP hadde tatt denne politiske vendingen hvis Norge hadde vært nøytrale i andre verdenskrig.

Martin Tranmæls metode er en interessant og lesverdig bok. Den er en god blanding av viktig historie og relevante politiske analyser. Boken er engasjerende og informativ. Martin Tranmæl var en nøkkelperson i AP, så å analysere denne delen av historien gjennom ham fungerer godt. Hvis du leser Gnist er også sjansen for at du er over middels engasjert i politikk stor, og at du dermed har noe å lære av den. Ved forrige århundreskifte var Arbeiderpartiet et relativt lite og isolert parti. Det overlevde splittelser, samlinger, krig og okkupasjon. Historien om hvordan den radikale venstresiden vokste og fikk makt bør man kjenne.

Eg-personen i Heike Geisslers roman Midlertidig ansatt er eigentleg forfattar, og det å jobbe på Amazon-lageret er eigentleg ikkje det ho driv med eller den ho er. Gjennom elleve korte kapittel får vi levert ein essayistisk tilstandsrapport frå innsida av Amazon-muren, som ein flow av samtidskritikk, gryande klassebevisstheit og utførlege skildringar av den kroppslege erfaringa det er å jobbe ved eit samleband. Denne flyten passar bra til innhaldet og rammar inn døsen eg-personen tilsynelatande kjenner på i arbeidet ho gjer, ein døs vi heller kan kalle framandgjering i full bløming. For eg-personen er framandgjort frå det fysiske arbeidet ho skal til med når ho ikkje ser nokon annan utveg enn å ta jobben, ho er framandgjort frå kollegaene sine, og ho er framandgjort frå produkta ho jobbar med. Denne flyten rammar inn forteljinga godt og gjer at ein kan kjenne korleis arbeidet og dagane er. Som litterær oppleving er boka i beste fall litt seig og på ingen måte nokon pageturnar – som dagane på lageret jo heller ikkje er.

Lone Lunemann Jørgensen, masterstudent i retorikk og språkleg kommunikasjon ved UiO. Tidligere leiar av NTL Ung.

Heike Geissler:

Midlertidig ansatt

Fanfare, 2020, 184 s.

Boka handlar både om den klassebevisstheita hovudpersonen dagdraumar om at kollegaene hennar har, men óg om hennar eigen ibuande klassetilhøyrsle: Ho gjer jo ikkje denne typen arbeid. Ho kjenner ingen som har ein fysisk jobb, og dei einaste gongane livet utanfor minner ho om det er når sambuaren får ein pakke frå Amazon. Arbeidet er tungt og hardt, det er repetitivt og keisamt, og dei overordna kjem med audmjukande kommentarar.

Midlertidig ansatt er ei bra bok, fordi ho gjev oss som ikkje har harde fysiske jobbar eit innblikk i korleis det er. Og Amazon-konsernet driv verksemda si slik med overlegg, slik at dei som jobbar der ikkje tek til motmæle utan konsekvensar.

Men så kjem det potensielt vanskelege spørsmålet som eg opplever at ikkje blir belyst nok i boka. Nokon må jo gjere jobben med å pakke og sende varar i all den tid vi lever på ulike stadar på kloden. Nokon må gjere det som med rette opplevast som ein drittjobb, sjølv om det er lett å sitte i redaksjonane våre og tankesmiene våre og tenke at huff, kor trasig det må vere å ha ein fysisk jobb. Men dei fleste har jo ei jobb kor dei nyttar kroppen: i helsevesenet, i industrien, i anleggsbransjen eller som pedagogar i barnehage. Det er berre at dei fleste som har fysiske jobbar ikkje skriv om dei. Eg trur det lett gjer at dei som tenkjer og snakkar høgt på vegne av venstresida er framandgjort frå ideen om det fysiske arbeidet, uansett kva for ein økonomisk modell det skjer i.

Det er ikkje nødvendigvis slik at Heike Geissler meiner eller kjenner akkurat det. Men eg trur det er viktig å snakke om når vi diskuterer politisk litteratur om og med arbeidarklassen. Innsida av Amazon-lageret synar ein realitet som er ein grovare og hardare kapitalisme enn den vi stort sett kjenner i Noreg, fordi vi har avtalt strenge spelereglar i arbeidslivet vårt. På den måten kan Geisslers bok lesast som ein trasig framtidsdystopi kor maktbalansen er forskjøve og arbeidaren igjen er ei maur som aldri når opp og fram. Men det er den jo ikkje, den er frå 2014 og beskriv røynda slik ho er. Det er lett å sjå kva som manglar: kameratskap og fellesskap i arbeidet, medbestemmelse, tillitsvalte og innflytelse over eige arbeid.

Man kan anta at det var en varm aprildag i 1947, da en gruppe høyreliberale intellektuelle møttes for første gang i de sveitsiske alper for å ha en ti dager lang konferanse. Dets formål? Å etablere en organisasjon, Mont Pèlerin Society, et fristed hvor likesinnede kunne diskutere hva de anså som den riktige frihet. De ble kalt «en hær av krigere for frihet» av Friedrich Hayek, og vil til tider bruke «nyliberalisme» som en beskrivelse av filosofien de utviklet. Senere skulle mange av dem heller velge å kalle det «klassisk liberalisme» eller andre lignende beskrivelser. Men var liberalismen deres klassisk, eller var den ny? Og hva er i så fall ny-liberalisme?

Av August Ågrimsønn Næss Tekrø, idéhistoriker og aktiv i Rødt.

Ola Innset:

Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920–1947)

Springer, 2020, 207 s

Siden finanskrisen inntraff i 2008, kan man godt si at ordet «nyliberalisme» har blitt et slangord for kritikk av «alt venstresiden ikke liker». Men samtidig som dette ordet oftere ble brukt i det offentlige ordskiftet, eksploderte den akademiske forskningen på temaet. Selv om begrepet den i dag i dag fortsatt blir beskyldt for å være vagt og inneholde praktisk talt all sosioøkonomisk utvikling som «venstresiden» ikke liker, har akademikere stort sett jobbet i en helt annen retning. Dette har de gjort ved å gå tilbake og undersøke de selvutnevnte nyliberale, og ved å følge sporene derifra har man oppdaget et internasjonalt nettverk av nyliberale tenketanker som Mont Pèlerin Society, grupperingen som generelt blir ansett som det sentrale knutepunktet for nyliberalismen. I sin nye akademiske bok, Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920-1947), gir den norske historikeren Ola Morris Innset en detaljert analyse av nyliberalismen og dens inngang til alle sfærer av samfunnet.

Innledningsvis gir Innset en kort oversikt over litteraturen om nyliberalisme, og skiller hans tilnærming fra både den marxistiske og den «politiske» tilnærmingen. Innsets metodikk er en ikke-normativ og rasjonell gjenoppbygging, som bygger på merkevaren for idéhistorie utviklet av Cambridge-skolen. Men han forklarer selv at han søker å innovere denne tilnærmingen, ved å bruke verktøyene i mikrohistorien i en nær studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society. Innset skisserer sitt begrep om det «doble argumentet» som et grunnleggende element i tidlig nyliberalisme, og forklarer dermed innledningsvis at nyliberalismen var eksplisitt ny, siden det doble argumentet innebar angrep på begge de tilgjengelige liberalismene på dette tidspunktet: laissez-faire – som er et økonomisk system der transaksjoner mellom private parter mangler form av økonomisk intervensjonisme, slik som regulering og subsidier – og sosialliberalisme.

I et metodologisk øyemed kan det virke som en nokså enkel oppgave. Referatet fra det aller første møtet i Mont Pèlerin Society har blitt godt bevart, og mange av de som deltok skrev egne notater selv, som har blitt arkivert. Det er likevel ikke enkelt det Innset prøver seg på. Og selv om det er noen som vil argumentere for at Innset mistolker primærlitteraturen for å underbygge egen ideologisk overbevisning – og kanskje, ironisk nok, særlig tanketanken Civita – så kan man heller si at de velger å vranglese Innsets utgangspunkt. Innset viser tidlig at han håndterer denne problemstillingen i den første delen av boken, ved å knytte det aller første møtet i Mont Pèlerin Society til en mye lengre og større historisk sammenheng. De tre innledende kapitlene skisserer etableringen av det – som tidligere nevnt – Innset kaller det «doble argumentet». Det vil si de nyliberales samtidige holdning mot sosialisme og klassisk liberalisme.

For de av oss som ikke fulgte så godt med i historietimene, inneholder heldigvis boken detaljert kontekstualisering. Innset gir en gransking av den sosialistiske beregningskontroversen, inkludert både de tyske språkdebattene sentrert i Wien og de engelskspråklige debattene mellom Hayek og markedssosialistene. Han går grundig igjennom hver eneste registrerte deltager på seminaret – deriblant nordmannen Trygve J.B. Hoff. Innset henviser til argumentet om markeder som formidlere av modernitet fra de sosialistiske beregningsdebattene i Walter Lippmanns kollokvium fra 1938. Han følger oss igjennom de økonomiske problemene i Europa etter krigen. Innset følger de forskjellige tenkerne knyttet til det nyliberale prosjektet siden Lippmanns kollokvium gjennom krigsårene, der deres organisatoriske innsats ble kuet. Og Innset viser at nyliberale på det kontinentale Europa, som Röpke, Eucken, Rougier og De Jouvenel, balanserte forholdet til fascisme og nazisme på forskjellige måter. Han gir også en grundig demonstrasjon av demografien – kun hvite menn – og viser i tillegg deltagernes notater rundt dette.

Innset gir en grundig påminnelse om at sosialismen var relativt ny som en storstilt politisk praksis i de tidlige mellomkrigsårene, med det nyetablerte Sovjetunionen som det mest betydningsfulle. Men selv om Sovjetunionens oppblomstring skapte uro blant de liberale i Europa, var det likevel et par senere fremtredende økonomer som kanskje ble enda mer rystet av de sosialistiske eksperimentene som fant sted i umiddelbare nærhet. Dette var i all hovedsak de markedsorienterte liberale, som Ludwig von Mises. Da sosialistiske partier fikk flertall i flere byer, kanskje mest merkbart «Røde Wien», fremmet det frykten for at sosialistiske ideer kunne slå rot i hjertet av Europa, som ifølge Mises ville føre til avskaffelse av frihet og den frie økonomien slik vi kjente det. I forsvar av liberalismen, forsøkte Mises å demonstrere umuligheten av «sosialistisk beregning», heller ikke så ulikt nordmannen Trygve Jacob Broch Hoff.

Innset avslutter sin studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society i 1947 med utdypninger om hva det vil si å se nyliberalismen som en teori om modernitet, og ikke bare et sett med politiske forslag. Bare når vi verdsetter hele sammenhengen med utviklingen av tidlig nyliberalisme, kan vi se dens dyptgående røtter, og hvordan det er en mye bredere filosofi enn det som ofte antas. Forestillingen om markeder som formidlere av modernitet underretter de fleste politiske prosjekter – og til og med sunn fornuft til en viss grad. Forfatteren undersøker sentrale nyliberale oppfatninger av totalitarisme, markedsmekanismer og stater, og presenterer en detaljert studie av diskusjonene under det første møtet i Mont Pelerin Society. Denne studien tilbyr et nytt perspektiv på ideene som har påvirket økonomi og politikk siden 1970-tallet, og appellerer spesielt til interesserte i moderne og politisk historie, politisk teori og økonomisk idéhistorie.

Reinventing Liberalism er fremfor alt god idéhistorie. Den gir en velskrevet, tilgjengelig og bevisst beretning om de tidlige nyliberale og deres kamp – som ikke bare var å bekjempe sosialismen, men også å frigjøre seg fra laissez-faire og dens noe løse bånd til fascisme, og den, i deres øyne, alt for statsvennlige liberalismen. Ved å gå dypt inn i kildemateriale og analysere denne intellektuelle kampen i detalj, greier Innset å vise at de nyliberale ikke er naive mennesker som kun tror på det økonomiske mennesket, noe de blir fremstilt som så ofte i den offentlige debatten. Innset viser at de derimot slet med å samkjøre det som er betingelsene for individuell frihet med statlige frie markeder. Innset viser at de nyliberale på denne måten får til å kjøre kiler, ikke bare mellom de klassiske liberale og seg selv, men også mellom individuell samfunnsfrihet og demokratisk beslutningstaking.

Som flere har påpekt, vil vi med Reinventing Liberalism endelig få en slutt på de uendelige debattene om hvorvidt nyliberalisme faktisk eksisterer eller ei. Ola Morris Innset viser tydelig at den eksisterer, og presenterer et klart og definitivt argument for hva nyliberalisme er. Denne boken er et «must» å lese for alle de som ønsker å ha en solid historisk forståelse av ideologien som rammer inn, og stadig synligere setter verden i fare.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er en bok som vil mye. På forsiden blir vi lovet 20 veier til mer likestilling på jobben, i livet og i kjærligheten – noe som er ambisiøst å skulle få til på bare 176 sider. Boken er svært lettlest, og Marta Breen evner å snakke om feminisme på en konkret og rett frem måte, uten å verken over- eller undervurdere leseren.

Anja Rolland, 30 år fra Bergen. Rødt-medlem og tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Marta Breen:

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist

Cappelen Damm, 2020, 176 s.

Hvert kapittel har fått et sterkt oppfordrende, om ikke direkte kommanderende navn. I kjent selvhjelpslitteratur-stil får leseren tydelige beskjeder om ting som «Kall deg feminist», «Vær radikal», «Organiser deg» og «Vær mindre flink», noe som gjør at man sitter igjen med en følelse av at dette angår alle – også meg.

De fleste kapitlene har en ordliste som forklarer begreper eller utdyper fakta som tas opp i teksten, slik at man får en innføring i hva for eksempel kulturell appropriasjon og manspreading innebærer, og hva bokstavene i LHBT står for. Dette hjelper leseren å navigere i jungelen av popkulturelle referanser og innarbeidete «selvfølgeligheter» man ofte møter på. Gjennom hele boken slås kjente og ukjente sitater fra kjente og ukjente kvinner opp med store typer. Fra homoaktivist Kim Friele, diverse norske og utenlandske forfattere, professorer, forskere og artister – og til og med en Kardashian- søster – (!) – siteres på løpende bånd. Teksten krydres dessuten med interessante «funfacts» – visste du for eksempel at det i Bergen er flere statuer av buekorpsgutter enn av kvinner? Ikke jeg heller.

Breen er systemkritisk, og tar også opp problemstillinger knyttet blant annet til rasisme, homokamp og mannens plass i feminismen. Breen redegjør for at vi er inne i det hun omtaler som den fjerde feministiske bølgen, men jeg savner en tydeligere argumentasjon for hva dette betyr i praksis, og hvor veien videre går. Det blir dessverre vanskelig å gå dypt nok inn i alle de ulike temaene når man har under 200 sider til rådighet, noe som gjør at boken kan oppleves som litt for grunn for dem som har lest en bok eller to om feminisme fra før.

Selv om forfatterens personlige perspektiv på feminisme er en av bokens styrker, og bidrar til å løfte den fra noe som lett kunne blitt traust og kjedelig, er det ikke et helt uproblematisk perspektiv. Å skulle skrive en slags nordisk-feministisk «fasit» er vanskelig når man har en kvinnebevegelse som på mange måter står i spagaten når det kommer til flere viktige spørsmål.

Det mest åpenbare og konfliktfylte eksempelet er nok spørsmålet om rettigheter for transpersoner. Utfra det Breen skriver om T-en i LHBT får jeg inntrykk av at hun, som meg, mener at man ikke kan kalle seg feminist dersom man ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin. Problemet med dette er at det er umulig å gi et entydig svar på hva norske (eller nordiske) feminister mener om dette, fordi mange fortsatt har et, etter min mening, svært konservativt syn på kjønn og seksualitet. To av de største feministiske organisasjonene i Norge, Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten, har eksempelvis fått kritikk for å være det man kaller «TERFs» – trans exclusionary radical feminists, altså feminister som ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin, av blant andre samfunnsdebattant Christine Jentoft og organisasjoner som Skeiv Ungdom og Skeiv Verden. Å fremstille det som om kvinnebevegelsen er samstemt i synet på transpolitikk blir derfor for enkelt, og glatter over motstanden transpersoner opplever fra de som burde være «deres egne», som istedenfor bidrar til undertrykkingen av en svært utsatt minoritet.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er, til tross for dette, interessant og underholdende lesning. Breen skriver på en måte som gjør det umulig å ikke bli engasjert, og boken er tidvis vanskelig å legge fra seg. Dette er ingen tung ideologisk tekst man trenger forkunnskaper for å forstå, faktisk trenger man ikke en gang være særlig interessert i feminisme for å få noe ut av lesningen. Nettopp dét er kanskje en av bokens styrker. Man kunne med fordel gjort den til pensum for elever på videregående, hvor den kunne fungert som et slags litterært bøllekurs for mange. Og er det én ting russejenter trenger, så er det bøllekurs.

Frank M. Snowden er en amerikansk medisinhistoriker. Førsteutgaven av boka kom i oktober 2019, altså før det var klart hvor dagsaktuell den kom til å bli. Jeg har lest paperback- utgaven fra i år som inneholder et nyskrevet forord. Her tar forfatteren blant annet opp hvor raskt beredskapen mot epidemiske sykdommer har fått lov å forfalle. Han betegner det som et samfunnsmessig hukommelsestap. Når nye infeksjonssykdommer dukker opp, fører det som regel til en intens forskningsaktivitet nasjonalt og internasjonalt, men etter en tid dabber interessen av, bevilgninger blir kuttet og en fortsetter som før. Snowden er redd det samme kan skje igjen, også etter covid-19-pandemien.

Av Anne Minken, historiker

Frank M. Snowden:

Epidemics and society. From the Black Death to the present

Yale University Press, 2020, 608 s.

Boka inneholder grundige kapitler om en rekke alvorlige epidemiske sjukdommer fra byllepest og kopper til ebola og SARS. Jeg savner et eget kapittel om spanskesyken, men blant det høye antallet epidemiske sykdommer har forfatteren vært nødt til å gjøre noen valg. Ingen influensasykdommer er behandlet. I tillegg til gjennomgang av de enkelte sykdommene får vi også en interessant gjennomgang av den medisinske utviklingshistoria på feltet.

Det er umulig å lese boka uten å gjenkjenne trekk fra dagens pandemi. I det historiske materialet finner vi mange eksempler på fortielse eller bagatellisering av epidemier. Snowdens analyse av det siste kolerautbruddet i Napoli er illustrerende. Epidemien rammet byen i 1911. Den kom svært ubeleilig for de italienske myndighetene. Kolera ble sett på som en skitten underklassesykdom og et tegn på fattigdom og vanstell, ikke noe for en moderne nasjon. Landet sto foran en storstilet feiring av 50 år som nasjonalstat og håpet på et stort internasjonalt innrykk av høytstående gjester og turister. Myndighetene møtte epidemien med statistisk juks, hemmelighold og aktiv fortielse.

Snowden viser hvordan epidemiene avslører samfunnets svake punkter og skjerper konfliktområdene. 1800-tallet var både koleraens og revolusjonenes hundreår. Derfor var det nærliggende for noen historikere å knytte spredningen av kolera til revolusjons- og opprørsbølgene. Men en nærmere gjennomgang av hendelsesforløpene viser at koleraen ikke førte til revolusjoner, men fulgte i kjølvannet av dem. Koleraen ble spredt av troppene som ble utkommandert for å slå ned revolusjonene, ikke av folkemassene som gjorde opprør.

Koleraepidemien skjerpet borgerskapets oppfatning om «de farlige klassene». De fattige var ikke bare farlige politisk og moralsk, men også medisinsk. Ifølge Snowden gir disse oppfatningene noe av bakgrunnen for de blodige nedslaktningene av arbeidsfolk under revolusjonen i 1848 og Pariserkommunen i 1871.

Den tredje byllepestpandemien (1894–1910) var i mange land begrenset til havnebyer, bare i noen land spredte pesten seg videre til innlandet. I India døde 20 millioner av en befolkning på den gang 300 millioner. I Europa og USA var det relativt få dødsofre. Her var det stort sett havnearbeidere og folk som bodde i fattigkvarterene rundt havnene, som ble rammet.

Pesten hadde sitt utspring i Kina, havna i Hongkong var utgangspunktet for smittespredning til andre havnebyer. I Europa ble den kalt den orientalske eller asiatiske pesten. Mønsteret i smittespredninga forsterket rasialiserte konklusjoner i medisinen. Det ble hevdet at hvite hadde bedre genetisk immunitet, og påstanden ble brukt til å legitimere rasesegrering. Byllepesten ble beskrevet som en sykdom for de mørkhudede, de usiviliserte og for de uheldige europeerne som måtte leve i nærheten av sånne folkegrupper. Anti-kinesiske holdninger florerte. Kina ble karakterisert som et land ute av stand til utvikling og forbedring og det mest skitne og uappetittlige landet på jorda.

Karantene, isolasjon, nedstenging og grensekontroll har vært effektive smitteverntiltak gjennom mange hundre år. Men noen av de mest hardhendte tiltakene sprang ut av feilaktige medisinske teorier Nedbrenning av fattigkvarterer og utrøyking av boliger med svovel gjorde livet for de fattige enda vanskeligere uten at det bidro til mindre sykdomsspredning. Den brutale politikken bidro også til utvikling av konspirasjonsteorier. Myndighetenes representanter ble jaget av fattigfolk bevæpnet med brostein. Ta dem, de har kommet for å drepe oss! var kampropet under koleraepidemien i Napoli i 1882. Rasende folkemengder forsøkte å befri pasientene på kolerahospitalene og skjelte ut legene som mordere. Under byllepesten i Hongkong hevdet mange at «de fremmede djevlene» spredte pest for å bli kvitt de fattige. Under samme epidemi i Bombay gikk det hardnakkede rykter om at pesten var en gift spredt av britene for å utrydde de fattige og hindre overbefolkning.

Hvis du synes at en fem hundre siders murstein om epidemier blir i overkant kraftig sommerlesning, finnes det også en annen inngang til stoffet. Boka bygger på et nettkurs som ble holdt på Yale- universitetet. Forelesningene er lagt ut på You Tube (https://www.youtube.com/watch?v=UoWxdlGBVTI&list=PL3AE7B3B6917DE8E6). Boka er for øvrig rimelig i innkjøp.

Mike Gonzalez følger opp boka The ebb of the pink tide. The decline of the left in Latin America (anmeldt i Gnist nr.1 2019) med ei bok som presenterer et marxistisk og revolusjonært alternativ for venstresida i dagens Latin-Amerika – så vel som ellers i verden. Dette alternativet bygger på arven etter peruaneren José Carlos Mariátegui (1894–1930). Mens hans skrifter er blitt lest av de fleste politiske skolerte mennesker i Latin-Amerika, har Mariátegui utenfor den spansktalende verden bare blitt skrevet om og lest i akademiske sirkler. Gonzalez sin bok er den første som prøver å nå et bredere engelsk-lesende publikum.

Av Einar Braathen, forsker ved OsloMet – storbyuniversitetet. Medlem av redaksjonen, i tidsskriftet Vardøger.

Mike Gonzalez:
In the red corner. The marxism of José Carlos Mariátegui
Haymarket Books, 2019, 231 s.

Et liv i revolusjonens tid

Mariátegui kom fra en relativt fattig familie i en liten provinsby ved kysten langt sør i Peru. 15 år gammel fikk han jobb som trykkerilærling i landets største avis La Prensa i hovedstaden Lima. Han avanserte raskt til å bli politisk journalist i avisa. I 1918 startet han sin egen månedsavis Nuestra Época. Da denne ble stengt av myndighetene, grunnla han en enda mer radikal avis, La Razón. Den hadde som uttalt formål å fremme stiftelsen av et sosialistisk parti i Peru. På denne tiden var arbeiderklassen svak både i antall og organisatorisk, uten en landsorganisasjon. Venstresida var dominert av anarkistiske idéer, men med sterk støtte både til den meksikanske revolusjonen (1910–20) og den russiske. Etter bare to utgivelser ble avisa forbudt. I slutten av 1919 dro Mariátegui sammen med sin nærmeste kollega i politisk eksil i Europa. Mesteparten av tida tilbrakte han i Italia som gjennomgikk to ‘røde år’ (biennio rosso) med streiker, fabrikkokkupasjoner særlig i Torino og Milano og utbredt revolusjonær agitasjon.

Mariátegui stiftet her bekjentskap med Antonio Gramscis gruppe Ordine Nuovo. Han overvar stiftelsen av det italienske kommunistpartiet i januar 1921. Han fikk også med seg den fascistiske motreaksjonen til Mussolini (biennio nero, de to svarte årene 1921–1922.)

Da han vendte tilbake til Peru i 1923, var han en erklært revolusjonær marxist. Han grunnla et nytt blad kalt Amauta, som betyr «vis lærer» på inkaspråket quechua. Bladet fremmet en enhetsfront av progressive sosiale og politiske krefter. I 1928 munnet dette arbeidet ut i stiftelse av Perus første faglige landsorganisasjon (CGTP) så vel som av Perus Sosialistparti (PSP). Partiet sympatiserte med den kommunistiske internasjonalen (Komintern), men Mariátegui motsatte seg – av grunner vi kommer tilbake til – å stifte et kommunistparti med fullt medlemskap i Komintern. Mariátegui hadde hatt dårlig helse fra barnsben av, og de siste årene tilbrakte han i rullestol etter å ha måttet amputere et bein. Han døde allerede i 1930 og fikk dermed ikke konsolidert de revolusjonære prosjektene han hadde satt i gang.

Sentrale spørsmål

Mariátegui reiste spørsmål som lenge ble ignorert av den staliniserte kommunistbevegelsen i Latin-Amerika. Av dem Gonzalez går grundig inn på, skal jeg framheve tre: De subjektive faktorenes betydning, myters og religioners potensielt positive rolle, og «indianer» (urfolks)- spørsmålet.

For det første var Mariátegui opptatt av kulturell analyse for å forstå de subjektive faktorenes betydning. I Italia hadde han sett hvor dyktige fascistene var i å spille på historiske, nasjonale og religiøse referanser i folket, som særlig appellerte til småborgerskapet som slik ble en støttespiller for reaksjon og ikke for framskritt. Marxistene og den øvrige venstresida hadde en ‘mekanisk’ forståelse og mobiliserte ut ifra den materielle økonomiske krisa, men dette var ikke et tilstrekkelig grunnlag for å få flertallsoppslutning om sosialismen. Marxistene måtte gjøre et møysommelig pedagogisk arbeid som ikke belærte massene men bygde på deres egne språk, erfaringer og tradisjoner. Mariátegui foregrep på mange måter brasilianeren Paulo Freire (1921–97) som spredte praksisfilosofien «de undertryktes pedagogikk».

For det andre var han inspirert av anarko-syndikalisten Georges Sorels teorier om «myter» eller «mystikk». I alle religioner, sagn og muntlige overleveringer finnes innbakt folkelige forestillinger om det gode liv, det utopiske elementet det er verdt å strekke seg mot. Disse må venstresida aktivt bruke i det pedagogiske arbeidet for sosialismen. Mariátegui fant inspirasjoner både i inkakulturen og i katolisismen. Denne tilnærmingen ble seinere praktisert av frigjøringsteologien innenfor den katolske kirken, utviklet bl.a. av Mariátegui landsmann Gustavo Gutiérrez. I Evo Morales’ sin sosialistiske bevegelse i Bolivia har de i vår tid gjort urfolksforestillingen sarwak karsay («buen vivir» eller «det gode liv») til et viktig ideologisk våpen.

For det tredje var Mariátegui den første i Latin-Amerikas moderne venstreside som nærmet seg urfolkene med seriøsitet og respekt. 60–65 prosent av Perus befolkning hadde på hans tid inkaenes quechua som morsmål. Mariátegui så en form for sosialisme i inkaenes jordfelleskap ayullu. Dette betydde ikke at han mente at moderne sosialisme kunne bygges gjennom urfolkenes selvstyre og gjenoppbygging av sin gamle kultur. Men inkafolket kunne mobiliseres og bli del av en nasjonal enhetsfront for radikale jordreformer som måtte tilpasses ulike lokale tradisjoner.

Mariátegui ga i 1928 ut en essaysamling med en samlet presentasjon av tankene sine – se engelsk oversettelse, Seven Interpretative Essays on Peruvian Reality, Austin: University of Texas Press, 1971.

Et spark til eurosentrismen

Mike Gonzalez har skrevet en inspirerende bok som bringer oss tilbake til årene etter 1917 og viser at det var et mangfold av levende revolusjonære marxismer. Boka er et kampskrift mot dogmatikken, «den ene rette læra», og viser at Europa inkludert Russland ikke var den eneste plassen på kloden hvor det ble utviklet kloke tanker og overskridende praksiser. Mange har kalt Mariátegui for «Latin-Amerikas Gramsci» på grunn av deres felles vekt på kulturens og de subjektive faktorenes rolle i utviklingen av et demokratisk sosialistisk samfunn, som måtte bygges ikke bare på den industrielle arbeiderklassen men også på fattigbøndene og andre folkelige sjikt. Mariátegui traff antakelig Gramsci da han oppholdt seg i Italia, men Mariátegui var tidligere ute enn Gramsci med å skrive ned sine filosofiske tanker. Det går derfor an å konkludere: Gramsci ble Europas Mariátegui! Lenge leve Latin-Amerika!

Perry Anderson:
Brazil apart (1964-2019)
Verso, 2019, 231 s.

Den 81 år gamle historikeren, sosiologen og marxisten Perry Anderson har vært en drivkraft i det britiske tidsskriftet New Left Review over flere generasjoner. Som relativt ung ga han ut tunge og lærde verk – Passages from antiquity to feudalism (1974), The antinomies of Antonio Gramsci (1976, ny utgave 2017 med nytt og spennende forord), In the tracks of historical materialism (1983), for å nevne noen. Etter hvert har han gått over til å dyrke elegant skrevne essays om aktuelle emner. Som professor ved University of California, Los Angeles (UCLA) har han særlig hatt et globalt blikk på politikk. De siste årene har han hatt et stort prosjekt med å studere det politiske livet til de større maktene i verden (USA, Europa/EU, Russland, Kina, India, Brasil), samt det nye mellomstatlige systemet som disse landene er i ferd med å utvikle.

Einar Braathen er «brasileirista» og medlem av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger.
Foto: Verso

Hans siste bok, Brazil apart, springer ut av dette prosjektet. Boka er en samling essays han publiserte i London Book of Reviews med ujevne mellomrom fra 1994 til 2019, hver gang det hadde vært et «politisk vendepunkt» i Brasil, ifølge han. Hans første lengre utenlandsopphold var i nettopp dette landet. Studieoppholdet fra 1966 til 1967 ga ham et faglig grunnlag, og ikke minst venner for livet, som har inspirert ham til å skrive disse artiklene. De utgjør antakelig de mest innsiktsfulle sammenfatningene og betraktningene av brasiliansk politikk etter 1964 som er publisert av en ikke-brasilianer. Anderson får fram både de dramatiske detaljene og de lange linjene, med et spesielt blikk for det som skiller Brasil fra resten av verden, på en måte som en innenlandsk analytiker ikke ville klare.

Hva mener Anderson er så særskilt med de siste tiårenes Brasil?

Anderson fremmer flere synspunkter på dette, og de oppsummeres ikke klart i avslutningskapitlet som er skrevet spesielt for boka. Men følgende sitater fra de ulike artiklene får fram de tre kanskje viktigste særtrekkene:

1. «Brasil var i 12 år det eneste større landet i verden som motsa epoken, ved å avvise en forsterking av kapitalens nyliberale regime» (s. 196, om perioden som startet i 2002/2003).
2. «Brasil er det eneste landet i verden etter andre verdenskrig som har produsert et nytt arbeiderklasseparti av klassiske dimensjoner» (s. 28, om Arbeidernes Parti, PT). «Kombinasjonen av en karismatisk personlighet (Lula) og en landsomfattende masseorganisasjon utgjorde en formidabel maktfaktor» (s. 53).
3. «Brasil har vært en arena for et sosio-politisk drama uten sidestykke i noen annen større stat» (s. ix).

Dette «dramaet» ble altså innledet med at Luiz Inácio Lula da Silva (Lula), metallarbeideren og streikelederen uten fullført folkeskole, ble valgt til president i oktober 2002. Han ble gjenvalgt i 2006 og gikk av som «den mest populære politikeren i sin tid» (s. 53). Han ble etterfulgt i 2011 av sin stabssjef Dilma Rousseff. I hennes andre presidentperiode fra 2015 fikk hun ikke utrettet noe særlig. Ført kapitulerte hun for nyliberalismen etter press fra Kongressflertallet. Så ble hun avsatt etter en konspirasjon og juridisk tvilsom riksrett i 2016. Slik ble «dramaet» avsluttet akkurat som forrige gang Brasil hadde en demokratisk valgt regjering som på ingen måte var revolusjonær, bare litt for radikal sett fra de militære og økonomiske elitenes synsvinkel. Som i 1964, erfarte Brasil vel 50 år seinere et kupp som endte med at generaler tok over styringa av landet. Anderson framhever at kuppet i 2016 ble utført av den folkevalgte kongressen og rettsapparatet, ikke av militæret. Men dette kuppet banet veien for at den tidligere offiseren Jair Bolsonaro, «en febril beundrer av militærdiktaturet» (1964-1985), ble valgt til landets president i 2018, og i regjeringen hans sitter flere generaler (i alt 45 inkludert alle med ministerstatus) enn i noen regjering under militærdiktaturet.

Som i de greske tragediene gjorde hovedpersonene store feil, uten at vi kan forklare tragedien fullt og helt med disse feilene. Dypereliggende krefter spilte en avgjørende rolle. Ut ifra avslutningskapitlet «Parabola» tolker jeg Anderson slik: Brasil skiller seg fra de andre stormaktene ved å ha maktstrukturer som ikke lar seg reformere. Brasil kan aldri bli et sosial-liberalt eller på andre måter «modernisert» kapitalistisk land. Landet lider av et uavklart og ustabilt forhold mellom sivil-demokratiske og militær-autoritære krefter. Landet ble hjemsøkt av denne Jair Messias Bolsonaro fordi det ikke hadde tatt et grundig nok oppgjør med sin militær-autoritære fortid. Brasil trenger en sosial og demokratisk revolusjon!

Paul Cockshott:
How the World Works: The Story of Human Labor from Prehistory to the Modern Day
Monthly Review Press, 2019, 440 s.

Paul Cockshott begir seg i boken How the World Works ut på et forsøk på å beskrive arbeidets historie fra forhistoriske tider og frem til i dag. Det lykkes han bare delvis med.

Cockshotts utgangspunkt er trivielt. Mennesket må produsere for å overleve, som individ, som gruppe, og som art. Det som varierer, er måten produksjonen foregår på, produksjonsmåten, som Marx kalte det. Cockshott identifiserer fem ulike produksjonsmåter – klansamfunn, slaveøkonomi, bondeøkonomi, kapitalistisk økonomi og sosialistisk økonomi. Men, understreker han, det er ingen gitt progresjon fra det ene til det andre. Det er ikke slik at en slaveøkonomi er en forutsetning for en bondeøkonomi, like lite som en kapitalistisk økonomi er en forutsetning for en sosialistisk økonomi. Ja, mener han, det er endatil mulig å gå direkte fra et klansamfunn til sosialisme, slik de skal ha gjort i Mongolia.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Monthly Review Press

Det avgjørende, mener Cockshott, er hvordan motsetningene internt i en gitt produksjonsmåte utvikler seg. Det var ikke en overhistorisk usynlig hånd, en nødvendig utvikling fra det ene til det andre, som gjorde at den romerske slaveøkonomien gikk over i en mer eller mindre føydal bondeøkonomi. Det var motsetningene internt i slaveøkonomien. Men også i det germanske klansamfunnet var det faktorer som pekte mot det samme, selv om det ikke er noe som tyder på at det eksisterte noen slavebasert produksjonsmåte der. Samtidig, understreker han, var det ikke slik at bondeøkonomien var én og den samme, akkurat som den oppsto på bakgrunn av ulike omstendigheter, fikk den også ulik form alt etter hvor den dominerte. Og det var nettopp formen den antok, som la grunnlaget for den kapitalistiske økonomiens gjennombrudd.

Trass i at dette er en tilnærming som gir mening i stort, har Cockshott likevel en tendens til å bli vel teknologideterministisk i sine tilnærminger, og jo nærmere vår tid han kommer, desto mer kommer dette til syne. Han innleder kapittelet om den kapitalistiske økonomien med et sitat av Marx der han skriver at håndmøllen gir deg føydalherren, mens dampmøllen gir det industrikapitalisten. Og dette tolker han rent bokstavelig. Grunnen til at den kapitalistiske økonomien slo gjennom når den gjorde, mener han, var at teknologien var moden. Vekselvirkningen mellom teknologiske og andre samfunnsmessige faktorer, som han beskriver på en god måte, særlig i analysen av den romerske slaveøkonomiens sammenbrudd, skyves her i bakgrunnen. I stedet blir teknologien det avgjørende.

Kapitalistisk produksjon er maskinproduksjon, skriver Cockshott, og reduserer samtidig produksjonsmåten til den karakteristiske tekniske måten noe produseres på. Produksjonsforholdene blir altså sekundære. Det betyr ikke at han ikke har gode poenger i sine beskrivelser av kapitalismen. Blant annet har han en interessant tilnærming til teorien om profittratens tendens til å falle, og han har også en original tilnærming til spørsmålet om produktivt og uproduktivt arbeid. Selv om det absolutt er grunn til å sette spørsmålstegn ved tilnærmingene, er de likevel godt underbygd gitt Cockshotts overordnede tilnærming til den kapitalistiske produksjonsmåten, og dermed også et godt utgangspunkt for debatt.

De virkelig problematiske sidene ved boka, kommer imidlertid til syne når forfatteren skal analysere sosialismen. Hva sosialisme egentlig er, skriver han ikke, men han baserer en stor del av analysen sin på «den reelt eksisterende sosialismen» slik den utviklet seg fra 1917 og fremover, og deduserer sosialisme fra dens kjennetegn. Dermed ender det hele opp i en slags sirkelargumentasjon – «den reelt eksisterende sosialismen» var en virkelig sosialisme fordi den var «en reelt eksisterende sosialisme». For Cockshott er det altså ingen motsetning mellom sosialisme på den ene siden, og lønnsarbeid, en pengeøkonomi og kapital på den andre.

Men Cockshott kjenner sin Marx, og han forsøker heller ikke å skrive om Marx for å få dette til å passe inn. Derimot fokuserer han på det som skiller disse fenomenene i en kapitalistisk og en sosialistisk form. Det lykkes har bare sånn måtelig med. Han nevner ikke engang motsetningen mellom bruksverdi og bytteverdi, som var så sentral for Marx, og han problematiserer heller ikke hensikten med produksjonen. Dermed blir rikdommen også innenfor sosialismen «en uhyre vareansamling», som Marx skrev. Og om man så skulle mene at dette ikke helt harmonerer med det Marx la til grunn, vel, da kan Cockshott fortelle oss at millioner av kommunister i land med «reelt eksisterende sosialisme» ikke kan ta feil.

Selv om Cockshott altså bryter med tendensen til å se menneskehetens historie i form av trinn, tar han det igjen, og vel så det, med en teknologideterminisme som blir stadig strengere desto nærmere vår tid man kommer. Dermed blir det hele likevel nokså mekanisk. Menneskenes aktive rolle – klassekampen – skyves i bakgrunnen.

Billy Jacobsen:
Jack – et liv i søkk og kav. Protest­sangeren som stengte døra til EU
Utenfor allfarvei, 2019, 400 s.

Det er slett ingen selvfølge at en radikal nordlending er best egnet til å omtale Jack Berntsens biografi. Ja, det er nesten ironisk, fordi mitt forhold til ham er alt annet enn politisk. Det var i alle fall det jeg trodde, da jeg så undertittelen til Billy Jacobsens Jack. Et liv i søkk og kav: «Protestsangeren som stengte døra til EU». Jeg kjente ikke denne Jack-en, og visste knapt nok hva ei protestvise var på 70-tallet.

Ingrid Klein Hedlund er lærer og aktiv i Rødt Harstad
Foto: Utenfor allfarvei

Jeg var så vidt begynt på skolen da mamma søkte ly for vær og vind med oss på Kaffistova i Svolvær. Tilfeldigvis hadde Jack Berntsen konsert. Det eneste jeg husker, er skrekken over å se selveste Senja-trollet i levende live. Derfor leter jeg etter min Jack. Han som sang seg inn i barndommen min, og helt uforskyldt skremte livet av meg.

Samtidig varsler forordet at biografien vil finne Jacks mot, glød og vilje til å kjempe mot overmakta. Noe vi vil få innblikk i gjennom både hans arv og miljø. Og som etter hvert også vil forklare hvorfor jeg selv er radikal i dag. Uten at jeg helt forstår det. Ennå.

Boka starter med Joakim Berntsens russekort, og etter en fjerdedel av sidene er vi fortsatt bare kommet 20 år ut i livet hans. Jacks oppvekst er gjenkjennelig. Jeg har hørt historien før, fordi han deler den med veldig mange. Han er en av de første i sin generasjon som faktisk har russekort, og mottoet «Gå stille, gå dypt» er slett ikke så lyrisk som det ser ut til.

Mye av bakgrunnsstoffet i biografien er fra Jack Berntsens eget arkiv, lydopptak og biografiske sangtekster, noe som skaper stor troverdighet og dybde. Jeg tror på hvert et steinsens ord! Det at hovedpersonen selv står for deler av arkivmaterialet, gir lesinga en ekstra dimensjon. På denne måten skriver han seg selv inn i sin egen storhet. Menneskene rundt Jack Berntsen er skildret lunt og underfundig, det nærmest oser ømhet fra fotografiene i svart-hvitt. Skildringene får leseren til å nesten glemme krigen.

Billy Jacobsen har en stødig fortellende stil, og bygger stemninga som gir oss et rikt portrett av Nord-Norge i etterkrigstida. Innebygd er rockens inntog, med musikkens makt over folk og Jack. Akkompagnert av mange sjarmerende bilder, som heldigvis vies stor plass.

Steg for steg, bokstavelig talt, følger vi Jack gjennom livet. Dette fungerer som ei fin ramme rundt en oppvekst i enkle kår, uten at det blir sentimentalt. Moren Lilly blir nærmest kilden til Jacks mot og vilje, der hun sammen med sin Johan går opp nye stier for seg selv og sønnene.

Boka markedsføres også som ei fortelling om Nord-Norge. For yngre lesere kan det virke malplassert med et referat fra en fotballkamp i Harstad, helt til det elegant føyes inn i Jacks egen historie. Kapitlet om fotballsystemet og fordums hybelannonser i Oslo virker som et brudd i både stil og tema, men er et viktig utgangspunkt for kampen som Jack og hele landsdelen var en del av.

For Billy Jacobsens tydelige språk vever både handling og tematikk sammen. På samme måte er historien bak begrepet «Nord-Norge» viktig for forståelsen av bokas hovedperson og hans liv og virke. Og peker framover mot dagens kamp mot overmakt og kapitalkrefter.

Jack Berntsens livshistorie er krydra med små drypp av politikk, drypp som blir større og større. Vi følger ham fra enkle kår i Nordland til Universitetet i Oslo, og slektninger og venner med spesielle forbindelser der sør. Vi får være med i brytninga mellom dansemusikk, viser og rock, og videre til punken. Fortellinga om han Ludvig i Skilvassbakk er like sentral som Dylan og Seeger. Sakte, men sikkert formes Jacks voksenliv i politikk, protest og musikk.

Det kunne ikke passet bedre at han kommer som nyutdannet lærer til et av Norges rødeste gymnas i 1968. Slik skaper boka en fin balanse mellom det nære og private og verdensbegivenhetene som utspilte seg samtidig. Vi blir tatt med i Jack Berntsens tilsynelatende ordinære oppvekst og det som skulle komme til å bli hans helt ekstraordinære liv. Hans møter med andre norske kunstnere flettes naturlig inn, både de andre bautaene i norsk kulturliv, og større og mindre døgnfluer.

Litt etter litt befester Jack Berntsen seg som katalysator for en hel bevegelse. Boka er likevel raus overfor de som kjempet sammen med ham. Ikke minst er viseklubben Lovisa et eksempel på hvor nær verdens midtpunkt man kan være «ytterst i havgapet». Det kan garantert deltakerne på Troilltampen skrive under på! Med Lovisa i front ble visefestivalen født i 1973, uten kjendiser, honorar og alkoholservering. Filosofien var enkel: «har du ei vise eller et dikt, så er scenen din».

Billy Jacobsen trekker oss i tillegg inn i Jack Berntsens engasjement i kulturpolitikken. «Vi må synge om vår egen virkelighet, på vår egen dialekt. Vi må skrive sjøl, være motkultur mot det kommersielle og importerte», siteres Jack. 40-50 år senere vet vi at han lyktes, det er ingen som stusser når det kommer musikk på dialekt, verken fra nord eller sør i landet. Ei heller på samisk, noe Jack Berntsen også kan tilskrives noe av æren for. Finnmarkingene, ikke minst viseklubben Svartoksen tok grep og fikk Jack nordover til kampen mot utbygging av Alta/Kautokeino, hvor han blant annet opptrådte sammen med Nils-Aslak Valkeapää.

Boka om Jack Berntsen er ei historielekse, så vel som en biografi. Min egen Jack blir også mindre skremmende. Ut fra glemselen kommer «Karamell og sukkertøy», en rabulistisk barnekamp-sang med et fengende refreng som jeg gikk og kauka på som liten. Lite ante jeg at jeg like gjerne kunne sunget den i dag, med langt mer trøkk på versene.

Det eneste som imidlertid holder denne bokmeldinga fra terningkast 7, er noteapparatet: Det er litt strevsomt å bla fram og tilbake for å se hva som skjuler seg i fotnotene bakerst. Flere av dem kunne med fordel vært skrevet inn i teksten. Eventuelt kunne de vært plassert på sine respektive sider. Det kunne også hjulpet på klosse-formatet, selve boka på 400 små sider er tung å holde i hånda.

Jeg får dog sett Frank A. Jenssens bilde av Jack på stranda hver gang jeg må bla, og det veier veldig opp for umaken. Det store mennesket i harmoni med gitaren, havet, fjellet og sjarken – og ikke minst seg selv. Bildet favner Jack Berntsens liv, uten snev av klisjeer.

Jovial og trivelig av utseende, og full av politisk sprengkraft: Jack Berntsen møtte motstand, både profesjonelt og privat. I tillegg viser biografien hvordan arven etter ham ikke dør. Og hvordan han, som ble beskrevet som kulturgangster og kystforkjemper, også engasjerte barn og ungdom.

Og han ville garantert støtta godt opp om Moddi fra Senja, som i 2019 lanserte «Det nye nord», og har som mål å «etablere en norskspråklig, slagkraftig visepop som er relevant for vår egen tid.» Jack. Et liv i søkk og kav er ikke bare ei minnebok, den er vel så mye en manual for de nye unge modige.

Tore Linné Eriksen:
Afrika. Fra de første menneskene til i dag
Cappelen Damm, 2020, s. 392

Jeg har blitt oppfordret til å omtale Tore Linné Eriksens (TLE) sin bok Afrika. Fra de første menneskene til i dag. Kanskje fordi jeg har et nært forhold til Afrika, har jobbet for og med mange fagforbund særlig i det sørlige Afrika og tilbringer så mye som mulig tid i vårt annet hjem i Zimbabwe.

På den bakgrunn har jeg lest mye om historie og politikk i Afrika. Men TLEs bok har lært meg at jeg bare kjente brøkdeler. Jeg har konsentrert meg når jeg har lest. Det er ikke en bok å lese på senga – med 391 sider i nesten A4-format. Den spenner vidt over tid og områder. Forfatteren går ikke i detaljer, men er opptatt av hovedlinjene, leseren oppfordres til å bruke internett og bibliotek for å følge opp hans introduksjoner til ulike hendelser og personer.

Rolv Rynning Hanssen er rådgiver i Fagforbundet og regnskapsfører i Forlaget Rødt.
Foto: Cappelen Damm

Boka er, som forfatteren sier, en reise i arkeologi, antropologi, miljøhistorie, økonomisk historie, sosialhistorie, kulturhistorie og religionshistorie. Jeg har aldri opplevd at noen har greid å dra hele Afrika sammen. Som oftest er det enten nord eller sør for Sahara, engelsk-, fransk- eller portugisiskspråklige områder. Men Sahara er jo interessant i seg selv, og TLE beskriver de første klimaflyktningene fra mer enn 5000 år tilbake, de som flykta ettersom det fruktbare området forvandlet seg til dagens ørken. Men det er ingen barriere mellom nord og sør i Afrika. Afrika er et kontinent, folk har mange felles problemer og interesse av å stå sammen. Men det har ikke alltid vært tilfellet. Boka er historien om kriger og konflikter på alle nivå. Fra stammekriger til verdenskriger og borgerkriger.

Boka starter med eksempler på det beste. TLE skriver om hvordan mennesker, homininer, utviklet seg i Afrika og hvordan menneskene deretter spredte seg over hele verden fra Afrika. Her setter han inn en av de mange rammetekstene, hvordan kan vi vite? Det er korte forklaringer, tilføyelser og interessante sidesprang. Mange av oss lurer f. eks. på hvordan man vet så mye om ting som skjedde for mange millioner år siden, her er nyttig informasjon og oppmuntring til å finne ut mer.

Vi er alle afrikanere

TLE forklarer folkestrømmen ut av Afrika for å befolke verden. Han beskriver utviklingen til Homo habilis (det dyktige mennesket) og hvordan man tok i bruk redskaper, temmet dyr og ble jordbrukere. Men han beskriver også hvordan utviklingen går sprangvis, og snur opp ned på en del forestillinger som at overgangen til jordbruk var en historisk triumf, men sankere, jegere og fiskere hadde fortsatt et bedre kosthold. Samtidig knytter han mye av de fjernere historiske hendelsene til store endringer i klimaet. Ikke bare oppsto Sahara, men folkevandringene og de første statene eller avanserte stammestrukturene oppsto der man hadde gode naturlige forutsetninger for å overleve og produsere.

Her kan vi trekke paralleller til i dag, Afrika er en verdensdel hvor store områder er karrige, tynt befolket og utsatt for uberegnelig eller sviktende nedbør og rammes hardest av de klimaendringene de bærer minst ansvar for. Dette skaper mennesker på søken etter steder de kan livnære seg og sin familie, det er liten grunn til å moralisere over dette.

Selv om Afrika er karrig, har landet enorme rikdommer. Landbruksprodukter eksporteres, blant annet kjøtt. Men først og fremst er det mineraler, gull, sjeldne metaller for bl.a. batteriproduksjon og diamanter. Boka forteller om Mansa Musa som dro på pilgrimsferd til Mekka med mellom 20 og 30 deltakere og hundrevis av kameler lastet med gull. Rikdommen var enorm allerede på 1300-tallet da dette fant sted. Med moderne produksjonsmetoder er rikdommen enda større og like ulikt fordelt.

Slike historier hvor kildene er afrikanske historikere, bidrar til å skape et nytt bilde av Afrika. Ikke som det fattige, lidende kontinentet, men som det utviklede, rike, men utbyttede kontinentet. Ikke engang sin egen historie fikk de lov til å skrive. Særlig har dette blitt tydelig under koloniperioden. Ett av TLE mål er at kolonihistorien må avkoloniseres, som han skriver. Det er denne boka et betydelig bidrag til. Her løftes afrikanske historikere, afrikansk kultur og afrikansk storhet fram.

Et av de første store ranene av Afrika var slavehandelen. Bare over Atlanteren ble det sendt minst 12,5 millioner slaver. Tall for slavehandel østover og i andre former er ikke så nøyaktige. Det ble en stor forretning også for afrikanske herskere å selge slaver i bytte for særlig våpen. Boka er grundig på dette området og mulige virkninger det har i Afrika. TLE drar også fram den dansk-norske slavehandelen som sto for salg av ca 100 000 slaver. Det var ikke mange i Danmark-Norge som reagerte moralsk på denne handelen, midt på 1700-tallet fikk virksomheten sin teoretiske begrunnelse av Bergens biskop Erik Pontoppidan. Han var ikke fremmed for enkelte uheldige sider av virksomheten, men det telte mest at slavene slapp unna det hedenske mørke og fikk møte kristendommen på dansk-norske plantasjene.

En av forventningene til boka var at den skulle ta opp mer hvordan religionen har og blir brukt til å undertrykke folk. Det blir noen korte passasjer, men synes det er underkommunisert. Av egen erfaring ser jeg hvordan folk identifiserer seg mer med sin egen kirke enn sin klasse og posisjon i samfunnet. Tradisjonelle healere og profeter og kirkeledere har en enorm innflytelse over folk, og bruker det delvis til å passivisere (be – ikke slåss) og til å berike seg selv. Profetene er multimillionærer, TV-predikantene setter Jan Hanvold TV Visjon Norge i amatørklassen. Kirkene slåss mot informasjon om kondombruk under de verste aids-bølgene. Men det finnes unntak. Erkebiskop Desmond Tutu var et symbol mot apartheid og ble sentral i motstanden. En for en gangs skyld modig nobelkomite ga ham Nobelprisen. Men religionens påvirkning tror jeg er en av Afrikas svøper, jeg var sjokkert første gang jeg var på et fagforeningsmøte og de startet med bønn og salmesang. Dog opplevde jeg i bushen i Nigeria at de sang både muslimske og kristne religiøse sanger for å understreke enighet over religionsgrensene.

Et annet problem som blir underkommunisert, er lobola, at man betaler brudens familie for å få gifte seg med dattera. Dette er ikke som noen sier, en utdøende tradisjon, men lever selv i relativt utdannede familier, og i Sør-Afrika er den lovfestet i Customary Law of Marriage. Det gjør at kvinnen blir sett på som mannens eiendom og har svært få rettigheter. Dør mannen, mister kvinnen alt eller hun tilbys å bli andre-hustru til mannen bror. Dette kunne vært utdypet mye mer i boka.

De tre C-er

Det er svært interessant lesning når TLE legger fram opptakten til koloniseringa av Afrika. Han er svært så forsiktig med å bruke ord som imperialisme, i stedet beskriver han inngående bakgrunnen for ekspansjonen, koloniseringa, av Afrika. Det var behovet for råvarer til innenlandsk britisk og fransk industri som var hoveddrivkrafta. Fra slutten av 1800-tallet var det ikke lenger nok å ha kontroll med kystområdene, man måtte lenger inn i landet. Koloniseringen av Afrika var en del av en verdensomspennende kamp om kolonier og makt. Det var mange pådrivere for kolonisering, ­handelsselskaper, rederier og misjonsselskap som TLE oppsummerer for Tysklands del. Rasismen gjorde det lettere å kolonisere, man hadde en naturgitt rett – eller plikt – som europeere til å herske over andre, Ideen om at afrikanerne hørte hjemme aller nederst på en rasebiologisk rangstige og iblant ble de framstilt som en del av faunen heller enn menneskeheten, sto sterkt i. De tre C-er, Christianity, Civilisation, Commerce, er en god oppsummering av dette.

Historien som fortelles i en rammetekst om Sarah Baartman, er forklarende. Hun kom fra Kappkolonien, men ble tatt til Storbritannia og vist fram som et dyr i en dyrehage. Etter hennes død ble hennes hjerne og kjønnsorganer oppbevart i glassbeholdere og vist fram helt til 1970-tallet. Etter at Nelson Mandela ble president i Sør-Afrika, tok det 8 år med internasjonalt press før levningene kunne hentes hjem. I 2002 ble hun begravd under store offisielle æresbevisninger, og hovedbygningen ved universitet i Cape Town bærer nå hennes navn.

I sin beskrivelse av kolonitiden beskriver TLE utviklingen kortfattet, men intenst. Mellomtitler som «Mat eller eksport?», «storselskaper og ensidig økonomi», «hvem skal eie jorda», «gruvedrift og rovdrift», «inn i verdenskrisen» sier alt. Han forklarer også hvordan en liten del av afrikanerne fikk utdanning i Europa og etter hvert overtok mye av administrasjon og styre i koloniene. Men like fullt var herredømmet over koloniene trygt.

Men nye former for imperialistisk utbytting vant fram. Motstanden mot koloniveldet økte også over hele Afrika. Det er interessant å se hvordan frigjøringsbevegelsene valgte ulike veier, og hvordan koloniene en etter en ble selvstendige. Den eneste gjenværende kolonien i dag er Vest-Sahara. Statsdannelsene bak koloniene var egentlig tilfeldig styrt ikke av innbyggerne, men av koloniale interesser. Statene rommet mange motsetninger og mange av grensene var bare rette linjer på kartet.

Bokas beskrivelse av problemene etter selvstendigheten er lærerik, en beskrivelse av motsigelser og stridigheter i de nye selvstendige statene, men også en beskrivelse av drømmer og visjoner som ble knust. Ikke bare av indre konflikter, men også av utenlandsk innblanding og fortsatt utbytting. Kanskje den sterkeste illustrasjonen i boka er «hvem tjener på kaffen». Kakediagrammet viser hvem som får penger for en kopp kaffe solgt for 30 kroner i London. Kaffebonden får 12 øre!

Landene ble etter hvert avhengige av lån fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Disse krevde i kjent stil ­markeds­liberalistiske tiltak for å gi lån. Dette var tiltak som reduserte mulighetene for innenlandsk velferd og sikkerhet, og ga prioritet for å betale tilbake lånene og dermed omlegging av nasjonale prioriteringer.

Sjelden har jeg sett statistikk og grafer over antall statskupp presentert som i boka. På nittitallet var det 40 vellykka i Afrika og halvparten så mange mislykka. Det er sjelden en president går fra makta frivillig, men det er noen unntak og noe framgang. Noen presidenter sitter på livstid, andre steder er det de gamle frigjøringslederne som hersker. Men det å frigjøre landet sitt, ofte gjennom væpna kamp, er noe annet enn å bygge en demokratisk stat. Det er ikke bare i Afrika det er tydelig.

Boka avsluttes egentlig med spørsmålet «et håpløst eller skinnende kontinent?». Det er et godt spørsmål. Vi ser framgang, men Afrika er mer enn noensinne tynget av gjeld. I tillegg til gamle kolonimakter turer nå Kina og EU fram for å få sin del av kaka. En liten reise i Afrika avslører fort hvor enormt Kina bygger seg opp. De spør sjelden om det er demokratisk styresett, men lever godt med enhver leder. TLE peker på at i forhold til (den latterlig lave) fattigdomsgrensa Verdensbanken bruker på USD 1,90 per dag, så er andelen fattige sunket, men antallet har økt. Det er mye å glede seg over, men Afrika generelt er dårlig rustet til å håndtere for eksempel en oppblomstring av koronapandemien på kontinentet. Det kan snu gode statistikker på hodet.

Og hva med AfCFTA (African Continental Free Trade Area). Denne frihandelsavtalen er undertegnet av 54 av de 55 afrikanske statene. Fagbevegelsen spesielt i Sør-Afrika og Nigeria har uttalt seg skarpt mot avtalen som likner vår EØS-avtale, bortsett fra at det er valgfritt om man vil ha fri bevegelse av personer. Det har vært sterke innvendinger mot avtalen, som man mener kan avindustrialisere de svakeste landene, men den er nå i kraft og flere og flere land ratifiserer den. Inngåelsen av denne avtalen ligger tett opp til avslutninga av boka, og er derfor så vidt nevnt.

Det enorme korrupsjonsproblemet en møter over hele Afrika er forklart, men det bare konstateres. Det er synd for korrupsjon er en av grunnene til at framgangen går så sakte. Men du får ikke alt inn på 391 sider.

Jeg koste meg som sagt med boka og ­tenker meg TLE som en drone som har svevet over Afrika fra tidenes morgen og observert, plukket opp viktige hendelser og tendenser og dem for oss. Han presenterer dem på en slik måte at du blir utfordret til å lese mer uten at du blir fortalt det. Du bare må ha enda mer kunnskap etter å ha lest boka. Da er henvisningene til annen litteratur bak i boka nyttig.

Boka er ikke ei lærebok, men jeg har helt siden folkeskolen likt å studere kart, geografiske og politiske. Her fikk jeg stort utbytte av å studere de mange kartene i boka. Kart sier mye, det samme gjør tabellene og grafene. Det er lagt mye arbeid i dette og gir leseren mye ekstra og gjør den lettlest. Språket er i det hele veldig muntlig og fagbegreper er alltid forklart. Den har ikke fotnoter, det er imponerende når det er en professor som har skrevet den. Boka er ikke ei lærebok, men den er utrulig mest fornøyelig bildet er mellom de Klerk og Mandela under nobelprisutdelinga i 1993. Et offisielt smilebilde og et reelt stemningsbilde nok ingen av dem var klar over.

Afrika-boka avsluttes med et ordspråk fra Kamerun: Det er ingen snarvei til toppen av et palmetre.

Det er ingen snarvei for Afrika heller.

Kjetil Gyberg:
Boligdrømmen. Hvordan sikre alle et godt sted å bo.
Manifest, 2019, 165 sider

Det er noe med måten vi snakker om bolig på. Du skal gjøre boligkarriere, sikre deg en del av prisstigningen på markedet og få en fot innafor. Gjennom flere tiår med deregulering har vi fått en nasjon av små spekulanter, hvor postnummeret til foreldrene dine er med på å reprodusere ulikhet mellom generasjoner. Heller enn å sikre alle et godt sted å bo, slik undertittelen på boken lyder, er dagens boligmarked en katalysator for regional ulikhet, segregering og en stadig voksende boligboble. Hvorfor er bolig noe som snakkes om mer som en vare enn som en rettighet? Og ikke minst, kunne det vært annerledes? Om man med denne korte boken følger Kjetil Gybergs fotspor til Wien, London, København og Zürich, får man kanskje ikke hele svaret, men en god inngangsport til et komplisert tema.

Peder Ressem Østring studerer samfunnsgeografi ved UiO, sitter i Bydelsutvalget for Rødt i Frogner og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Manifest

Kjetil Gyberg har skrevet en kunnskapsrik og tankevekkende bok, som tar leseren med på en reise til fire europeiske storbyer, i jakten på sosial boligpolitikk. Selv om Norge har en av Europas mest frislupne boligmarkeder, er ikke forfatteren ute etter å dvele ved alt som ikke fungerer. Tvert imot gir boken et oppløftende innblikk i realiserte prosjekter og program innen sosial boligbygging. Ta for eksempel i Danmark, hvor alle kommuner kan bestemme at inntil 25 % av alle nye tomtereguleringer for bolig skal avsettes til ikke-kommersielle boligbyggelag, en såkalt tredje boligsektor. Dette fungerer som en ventil i et overopphetet boligmarked, som sikrer eget tak over hodet til grupper i samfunnet som ellers aldri kunne kjøpe egen bolig.

Overraskende nok blir vi også tatt med til London, en by hvis assosiasjoner løper i retning Charles Dickens og grufulle kår for arbeiderklassen, heller enn progressiv boligpolitikk. Det har blitt så dyrt å bo i byen at det er problematisk å rekruttere folk til helt vanlig betalte jobber, da man ikke kan bosette seg i nærheten av der man arbeider. Dette er en problematikk vi også har blitt kjent med fra Oslo. Den såkalte sykepleierindeksen viser hvor mange prosent av solgte boliger en sykepleier kunne kjøpt, og i 2019 ville en heltids sykepleier kun hatt råd til 2,9 % av boligene i hovedstaden¹. I London har det Labour-kontrollerte bystyret lagt flere tiltak på bordet, blant annet en progressiv dokumentavgift, hvor utbygging av boligprosjekt i det dyreste sjiktet subsidierer boligsosiale prosjekter og hvor offentlige subsidier kanaliseres inn i ikke-kommersielle allmennboliger med delt eierskap og leie-til-eie-system for å hjelpe flere frem til et eget tak over hodet. Likevel sliter London med en grunnleggende utfordring: løpske tomtepriser.

Wien ble i fjor kåret til verdens beste by å bo i for tiende år på rad. Grunnlaget ble lagt i «røde Wien» og med radikale sosialdemokraters kompromissløse kamp i starten av 1900-tallet for å sikre arbeiderklassen en rett til byen. Wien er et levende eksempel på at man ikke bare kan sikre arbeidere tak over hodet, men også virkelig gode og rimelige boliger. Aktiv tomtepolitikk, med et sterkt fokus på allmennboliger, samt et eget boligfond hvor finansieringen er delt mellom arbeidskjøper og arbeidstaker, har gjort at Wien burde være pensum for alle som ønsker en by for alle.

Etter reisen blant boligpolitiske fyrtårn i Europa vender forfatteren hjem til Oslo. For kanskje er ikke den eneste nøkkelen for å sikre alle et godt sted å bo å finne i hverken Zürich eller London, men noe som kan sikres ved å børste støvet av det som var kjernen i den sosialdemokratiske politikken, nemlig Husbanken og reguleringer på uttak av profitt i boligtransaksjoner. Eierlinja blir betimelig utfordret i boken, og Gyberg stiller spørsmål om subsidier til boligeiere gjennom rentefradrag heller kunne vært bedre utnytta gjennom en satsning på leie, hvor langtidsleie, og til og med arvet leierett, kan sikre langsiktighet samtidig som man hindrer at offentlige midler ender opp som privat kapital.

Det rødgrønne byrådet har, etter press fra Rødt, kommet på banen med pilotprosjekter for det de kaller en tredje boligsektor. Gyberg mener at selv om tiltakene er velkomne, er ambisjonsnivået for lavt så lenge eierlinja ligger fast, og det offentlige ikke ønsker å legge penger på bordet. Selv om man skulle få til å ta bort profitten som forsvinner til private utbyggere gjennom ikke-kommersielle boligbyggelag, hjelper det ikke stort dersom kjernen i de løpske boligprisene ikke berøres – nemlig tomteprisene. I København har man klart å få havnevesenet til å tilby en betydelig del av nye tomter ved havna, altså selve indrefileten av deres fjordbyområde, til ikke-kommersielle almennboliger.

Jeg kom over Boligdrømmen på et bokbad på Tøyen bibliotek en regnfull februarkveld. RadioRabulistene hadde live-podcast og bokbad, som en del av sin serie boligskammen på RadiOrakel. Programlederne beskrev med indignasjon det de omtalte som bolighelvete og et boligmarked som skaper tapere, og vinnere som trekker stigen opp langt utenfor rekkevidden til hvermannsen. Programledernes patos ble fint balansert av forfatterens saklige og kunnskapsdrevne tilnærming til boligspørsmålet. Jeg skulle ønske noe av denne kveldens engasjement også hadde vært mer fremtredende i boken, som kunne gått lengre i en politisering av dagens situasjon for å vekke engasjement hos leseren.

Boligdrømmen er en lærerik og oppløftende bok – et friskt pust i en norsk boligdebatt preget av Civita og sjeføkonomer. Boken er ingen fasit, men et godt sted å starte for en opplyst og kritisk debatt om noe av det viktigste materielle grunnlaget for våre liv, nemlig hvor vi bor. Selv om boken er full av informasjon og har en del tall, blir det ikke kjedelig, da forfatteren med sine litterære grep gir fortellingen en form som føles litt som et reisebrev. Med start og sluttpunkt i Oslo kan vi kalle det vår tids bolig­politiske dannelsesroman.

Sluttnoter:

1 Bård Amundsen: «Her er verdens største boligbobler», forskning.no: https://forskning.no/okonomi/her-er-verdens-storste-boligbobler/1358124

Mímir Kristjánsson:
Mamma er trygda
Kagge Forlag, Oslo 2019, 189 s.

Den etter kvart ganske kjende tidlegare journalisten, forfattaren og Raudt-politikaren Mímir Kristjánsson har laga politikk av det personlege i Mamma er trygda. Men også ei bok med gode skjønnlitterære kvalitetar.

Ingrid Baltzersen er redaktør i Gnist
Foto: Kagge Forlag

Boka vekslar mellom ei notid, der forfattaren nettopp har fått beskjed om at mora var medvitslaus og er lagt inn på sjukehuset, og glimt frå oppveksten med ei kreftsjuk mor. Det er brutalt skildra, ispedd galgenhumor men også varme. Boka viser korleis det er for eit barn å veksa opp med ein alvorleg sjuk forelder. Mora fekk på nytt kreft då Kristjánsson var ti år gammal. Han skriver om korleis han pleidde gøyma seg i hagen når han kjem heim frå skulen, fordi han ikkje vil gå inn og finna mora daud.

Det finst mange skildringar av korleis liding gjer folk til edlare menneske. Men det som ofte skjer er at ein blir opptatt av sine eigne smerter og ikkje har plass til så mykje meir. Både kroppen og hovudet blir skada av behandlinga. Mora blir framstilt som krevjande og sjølvsentrert. Dei kranglar, og har ingenting å snakka om. Ho som pleidde å lesa mykje, klarer ikkje ein gong å lesa bøkene til sonen. Han skriver: «Det er de beste som dør, og den beste versjonen av mamma var død for lengst. Så hadde den nest beste dødd, så den tredje og den fjerde beste, og nå hadde den femte beste utgaven også tatt kvelden».

Mora blir framstilt som krevjande, mens sonen blir framstilt som skamfull og distansert. Han fortel om korleis han for ein gongs skuld sto opp for mora mot ein lege som himla med augo då mora ikkje hugsa kva medisiner ho gjekk på og ikkje kunne finna lappen i veska si. Men dette som kontrast til alle dei gongane han sto på legens side. Likevel forklarer og forsvarer han mora i same kapittel. Når ho pyntar seg til legetimen, og for lesaren framstår som litt latterleg, så er det samtidig smart. For pasientar som framstår som dei er frå høgare klasse og med høgare utdanning får betre behandling i helsesystemet enn dei frå lågare klasse.

Naving er eit gjennomgåande tema i boka, som det framgår av tittelen. Forfattaren gir ein god gjennomgang av korleis det å motta trygd har blitt stigmatisert, og at politikarar og tenketankar framstiller folk som late unnasluntrarar. Mamma er trygda, men ho er ikkje ein fornøyd navar, ho har kreft. Og det er ikkje berre sjukdommen og plagane ho har fått etter behandlinga som tar opp plass i hjernen. Det er bekymringar for økonomi og praktiske ting, som parkeringbevis for forflytningshemma. Det er vanskeleg nok for friske folk å forstå NAV sine reglar og få skikkelege svar frå chatbotar eller venta i telefonkø. Når ein har meir enn nok med å vera sjuk og har problem med å orientera seg på nett blir det nærmast umogleg. Kristjánsson samanliknar tilliten det norske systemet har til oss som lønnstakarar, der me har ansvar for å melda inn inntekter og utgifter sjølv, med kontrollsystemet til NAV. Ekspertane anslår at det blir svindla for ti milliardar i trygdesystemet kvart år. Mens i skattesystemet er det anslått at det blir svindla for nærmare femten gongar så mykje. Likevel er det dei som går på trygd ein ser på som snyltarar.

Boka har vore viktig i debattane om NAV den siste tida, og Kristjánsson har mykje god politisk argumentasjon i boka som er nyttig å ha med seg for dei som skal delta i desse debattane. Men styrken til boka er at både han og mora har tort å blottlegga det mest såre i livet sitt. Han refererer ein del til skjønnlitteratur om temaet, blant anna Édouard Louis sin Hvem drepte faren min, og eg kjenner igjen ein del grep frå dei andre Louis-bøkene eg har lese, i det å blottstilla korleis sjukdom og klasseforakt øydelegg livet.

Ann Pettifor:
The Case for the Green New Deal
London: Verso Books, 2019, 208 s.

I The Case for the Green New Deal presenterer økonomen Ann Pettifor på drøyt 170 sider sin visjon for en radikal og omfattende Green New Deal (GND). Gjennom penge- og finanspolitisk reform kan vi, ifølge Pettifor, både ta makten over økonomien tilbake fra «the 1 %» og sikre avkarboniseringen, som er tvingende nødvendig for at klimakrisa ikke skal få et katastrofalt utfall.

Daniel Vernegg er samfunnsgeograf og aktiv i Kritisk Bynettverk
Foto: Verso Books

Hva er The Green New Deal?

Venstresiden har i land etter land omfavnet ulike varianter av ideen om en GND som strategi for å omstille økonomien i møte med klimakrisa. I USA er ideen blitt omfavnet av presidentkandidaten Bernie Sanders, i Storbritannia har det nyradikaliserte Labour programfestet det de kaller en «Green Industrial Revolution» og her hjemme har tankegodset funnet veien inn i programmene til både SV og Rødt. GND synes å være på alles lepper. Men hva går ideen om en GND egentlig ut på?

Pettifor påpeker at det finnes flere ulike utgaver av planen om en GND. Selv om disse kan være ulike på enkelte punkter, identifiserer hun syv nøkkelprinsipper som ligger til grunn for både den britiske versjonen hun selv er talsperson for, og den amerikanske versjonen foreslått av den sosialistiske kongressrepresentanten Alexandria Ocacio-Cortez. Disse er 1) en økonomi av stabil størrelse, 2) oppfyllelse av begrensende behov, ikke av ubegrensede lyster, 3) selvforsyning, 4) en blandingsøkonomi, 5) en arbeidsintensiv økonomi, 6) penge- og finanspolitisk koordinasjon og 7) at en forlater alle illusjoner om evig økonomisk vekst.

Kort oppsummert kan en si at punktene over samlet definerer GND som en plan for å ved hjelp av mer aktiv statlig kontroll over økonomien skape en nullvekstøkonomi som er økologisk bærekraftig, sosialt rettferdig, har full sysselsetting og hvor nasjonal selvforsyning og kontroll prioriteres foran globale forsyningskjeder og markedsintegrasjon over landegrenser.

Penge- og finanspolitikk

Inspirasjon til hvordan en politikk som kan sikre disse målene bør se ut, finner Pettifor primært i økonomen John Maynard Keynes (1883 – 1946). Særlig fokuserer hun på hvordan alternativer til dagens penge- og finanspolitikk er nødvendige forutsetninger for en GND. Faktisk kan en si at boka vel så mye omhandler penge- og finanspolitikk som GND.

Finanspolitisk argumenterer Pettifor for keynesiansk motkonjunkturpolitikk i form av offentlige investeringer i grønn omstilling. Hun går inn for at denne kan finansieres gjennom at sentralbanken kjøper statsobligasjoner hvor rentenivået settes lavt. Når økonomien som følge av investeringene ekspanderer og genererer nye arbeidsplasser, vil også statens skatteinntekter øke, og den vil kunne betjene rentene på statsobligasjonene. Slik kan en sikre at investeringer går inn i produktiv grønn industri som generer arbeidsplasser fremfor å havne i den uproduktive finanssektoren.

Selv om Keynes gjerne primært forbindes med finanspolitikk av typen beskrevet over, var det for Pettifor pengepolitisk at han gjorde de mest sentrale nyvinningene, noe hun illustrerer blant annet ved hjelp av en gjennomgang av Keynes 1919-forslag for gjenoppbygging av Tyskland etter første verdenskrig. Sentralt for Pettifor er at pengepolitikken må underlegges offentlig og nasjonal kontroll. Hun argumenterer for intet mindre enn en «demontering […] av det nåværende globaliserte finanssystemet (s. 59)» og for at det i dets sted må bygges en likhets- og samarbeidsbasert infrastruktur for regulering av finans globalt. 

Hvordan få til radikal reform?

Å skissere opp tekniske løsninger er én ting, det å faktisk implementere disse en annen. I Pettifors diskusjon av hvordan en GND vil kunne realiseres, spekulerer hun i at det vil være sannsynlig at kommende kriser – både økonomiske og økologiske – vil kunne komme til å medføre at stadig større deler av befolkningen vil reise krav om politikk som utfordrer det bestående, og at dette vil tvinge politikere til å ta mer radikale grep enn hva det har vært politisk vilje til hittil. Da vil det være essensielt at venstresiden har utformet konkrete og realistiske alternativer. Det er nettopp slike alternativer Pettifor med denne boka søker å bidra til å skissere opp, noe som er verdifullt, selv om motstanden fra høyresida vil være stor.

Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser:
Populisme
Oversatt av Helle Sommerfeldt
Dreyers forlag 2019, 162 sider

Av Tore Linné Eriksen
bokredaktør i Gnist.

Hege Ulstein, Dagsavisens skarpskodde kommentator, fortalte oss nylig at Norge har tre populistpartier: Rødt, Senterpartiet og FrP. Særlig var Bjørnar Moxnes en fullblods populist etter mønster fra Carl I. Hagen. I Aftenposten følger Harald Stanghelle opp med at populister polariserer og hindrer de gode kompromissene, som åpenbart er mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Slik kan man ikke ha det. Populisme ser dermed ut til å være en felles­betegnelse på alt man ikke liker.

Det er altså behov for å rydde i begreper, og det er det Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser tar sikte på i den vesle boka Populisme. De er begge professorer i statsvitenskap, med base i henholdsvis University of Georgia og universitetet i Santiago de Chile, og anlegger et sammenliknende perspektiv i et leservennlig språk. Et sentralt poeng er at populisme er en «tynn» ideologi, som først får sin kraft gjennom kopling til en vertsideologi, som kan stamme fra både venstre- og høyrefløyen.

Alt handler selvsagt ikke bare om stil og form. Isteden legges det vekt på noen substansielle fellestrekk, slik som forestillingen om at ­samfunnet er skarpt – og moralsk – todelt mellom det gode «folket» og den onde og korrupte «eliten». Selve trumfkortet er «nasjonen», og hvem husker ikke uttalelsen om at Arbeiderpartiet setter terroristenes interesser framfor nasjonens interesser?

Målt etter forfatternes definisjoner må Moxnes forresten sies å skåre dårlig. Han tror neppe at den sanne og reine nasjonen bare har én allmennvilje og et felles sett av verdier, og ikke ulike klasseinteresser. Det er dessuten stor forskjell på å være solidarisk og å være solid arisk. Med utgangspunkt i Mudde og Kaltwasser er det også naturlig å spørre: Hvor mye skal vi høre på Sylvi Listhaug når hun maner til kamp mot eliten? Er hun ikke statsråd, ansatt i First House og nestleder i et parti som rikfolk investerer i for å få skattelette?

«Populisme» formidler mye kunnskap, men blir i blant for knapp. For eksempel hadde jeg ønsket meg mer om hvordan sentrumsnære partier fristes til å delta i kampen om fremmedfiendtlighet og islamofobi. Det er heller ikke så mye om viktige strømninger som anti-intellektualisme og forakt for vitenskap. Nasjonalisme er heller ikke definert særlig tydelig, selv om «norskhet» gjerne brukes som kodeord for å ekskludere dem som ikke er hvite nok eller tror på feil gud.

Som leser blir en slått av hvor mye som har endra seg fra Mudde og Kaltwasser skreiv denne boka i 2016. Ikke minst har Donald Trump, Matteo Salvini, Sverigedemokratene og,det spanske Vox stormet fram. Enda flere har fylket seg under Bannons banner og ­opprettet «den brune internasjonalen», slik det skjedde i Milano siste helga i mai. Nå ser de også ut til å tro på at EU-kan påvirkes innafra. Men det er nok Jair Bolsonaro i Brasil som tydeligst har suksess med autoritær nostalgi, homofobi, kvinnefiendtlighet, høyrekristendom, lefling med militærdiktatur og bruk av vold i statens tjeneste. Slik blir det lettere å kalle en spade for en spade.

Det hjelper at den norske utgava er oppdatert med ei innledning av Anders Ravik Jupskås, som også gir glimt av norske forhold. Men nå som flere populismestudier er oversatt, burde tida være kommet til bøker som viser hvordan høyreorientert nasjonalpopulisme truer demokratiet innenfra. Det begynner også å bli en rikholdig litteratur som dokumenterer fascistiske islett også hos dem som opererer innafor demokratiet og taler om kultur og nasjon istedenfor blod og rase.

Populisme lykkes bare sånn måtelig med å forklare forskjellene mellom det som med upresise samleord kalles høyre- og venstrepopulisme. Men det er grunn til å tro at Cas Mudde vil rette dette opp når han om noen måneder utgir The far right today, som handler om hvordan holdninger fra det ekstreme og mørke høyre nå blir normalisert gjennom statsledere både i USA, Brasil og India. Det varsles at han denne gang også vil ta opp hvordan disse kreftene kan bekjempes, det vil si at han trer ut av rollen som observatør.

(Omtalen har stått i Klassekampens bokmagasin)