Prosessen er en personlig beretning om den tøffeste politiske heksejakt i vårt land.

 

Gerd-Liv Valla: Prosessen
Cappelen forlag 2007

Den har form av dagboksnotater. Skrevet i et lett og drivende språk som gjør den leseverdig som litteratur i tillegg til å være en politisk brannfakkel.

Gjennom tida fra Yssens oppsigelsesbrev kom VG og Valla i hende, til avgangen som LO-leder 10. mars får vi hendelsesforløpet, Gerd-Liv Vallas opplevelser, følelser, vurderinger, opp- og nedturer.

Boka byr også på tilbakeblikk knyttet til viktige politiske stridsspørsmål der uenigheten mellom Arbeiderpartiets og LOs ledelse har vært stor. Vallas usvikelige ståsted i LO og vilje til å kjempe for LO-medlemmenes interesser gjorde henne ikke populær i et maktarrogant parti, som var vant til at lojaliteten til "partiet" gikk først.

Viktige historier og hvordan lederen og sekretæren i Ap håndterer uenigheter med LO, om Aps politiske helomvending i sjukelønnssaken og den knallharde striden for å få dem til å snu.

Et spørsmål en kan stille seg, er hvorvidt hun var litt naiv i forhold til maktspillet? Eller om hun var sikker og sterk i sin sak fordi hun var LO-leder? Boka framstiller en leder som var svært dedikert til oppgaven og gjorde alt for å styrke LOs innflytelse.

I boka blir vi kjent med en LO-leder som er lite opptatt av synsing, å karakterisere mennesker og utrolig lite opptatt av sladder. Det er noen personer som får ganske krass kritikk gjennom beskrivelser av valg, handlinger og mangel på handlinger. Men det gjør sterkt inntrykk å lese beretningen til den personen som har opplevd det hardeste mediekjør i moderne norsk historie, ha så lite behov for å slenge kommentarer om aktørene i dette dramaet.

Hun er varsom i forhold til kollegaer, Bjørndalen, Flåthen, Davidsen, Sande, Lilleheie, Lekang osv. Kanskje med unntak av Per Østvold, som i denne saken har utvist ualminnelig dårlig dømmekraft og blitt "synser" av kaliber. Til glede for journalister av ymse slag. Undertegnede synes også hun er varsom overfor Ingunn Yssen. Ingen kan tro at det ikke er mye som er usagt.

Støttespillere og medarbeidere, venner, familie og medlemmer i LO omtales med varme. Naturlig nok. Det ville alle og enhver ha gjort. Men det hører med i denne historien også og har nok bidratt til at Gerd-Liv Valla er blitt i stand til å skrive boka, og forsette å være en politisk aktør. Boka er lite privat selv om forholdet til datteren får stor plass. Også ukene med konstant politibeskyttelse er sterkt fortalt og gir et bilde av den angsten som setter seg i en slik situasjon.

I en svær og komplisert organisasjon som LO er det mange hensyn som skal balanseres, og i avsnittene der hun er mest opptatt av politikk, kommer hennes hjertesaker tydelig fram. Samarbeidet mellom privat og offentlig sektor; de sakene som styrker dette. Likelønn, likestilling, kvinnepolitikk og pensjon, rettferdighet og solidaritet. Hun er agiterende og tydelig engasjert her.

Siden boka er ført i pennen av Stian Bromark, kan vi kanskje regne med at han ble revet med av dette engasjementet.

Hva var det Valla skulle «bevise» med denne boka?

Fra noen på venstresida har kravet om å gjenopprette bildet av hennes "karakterbrister" som personalansvarlig vært tydelig. Også ønsket om at hun skulle vist større evne til empati. Hun gir ikke ved dørene, heller ikke i denne boka, i en fortelling om en ekstrem situasjon og politisk hekseprosess.

Boka formidler en sterk, fokusert og engasjert kvinnelig politisk leder. Hvem ville krevd noe liknende av en mannlig leder? Et retorisk spørsmål selvfølgelig, men det er absolutt på sin plass.

Det er selvsagt ikke mulig for undertegnede å omtale denne boka uten å fortelle at den dagen LO-lederen meldte sin avgang, var jeg så heldig å dele med noen kvinner i fagbevegelsen som oppsummerte hennes tid som "den første perioden med kvinnepolitisk trøkk" i LOs historie.

Taran Anne Sæther

Selv om denne boka ikke er noen dyptpløyende analyse, men heller en motivasjonsfortelling for den svenske venstresida, så er den interessant på flere måter.

 

Aron Etzler: Trondheimsmodellen. Radikala framgångshistorier från Norge och Nederländerna
Karneval förlag 2007

 

Det at så store deler av boka baseres på samtaler og intervjuer med personer som har deltatt i hendelser og omstendigheter forfatteren kommer inn på, gjør boka lettlest, og pirrer også min nysgjerrighet for å få vite mer om deres erfaringer. En liten svakhet er at det ligger noen feil i forfatterens egne beskrivelser i de deler av fortellingene jeg sjøl kjenner godt til, og som gjør at man kan stille spørsmål om nøyaktigheten på andre områder i fortellingene, men akkurat det kan jeg som leser av denne boka, leve med.

«Det inngår i den svenska självbilden at ingen annen är så bra som vi. Lyckoligtvis är det inte alls sant,» skriver Aron Ezler, sjefsredaktør for avisa Flamman i Sverige som har skrevet boka Trondheimsmodellen. Med et bakteppe som brettes ut gjennom fire korte innledende kapitler, beskrives den svenske høyresidas frammarsj gjennom det han kaller 25 års seierstog for borgerskapet, fra det tidspunkt de sosiale og økonomiske forskjellene i Sverige begynte å øke på 1980-tallet, og med valgseieren i 2006 som høydepunkt. Den svenske venstresida beskrives som utslått, hvor folk har gått lei og mistet håp om at ting skal gå bedre på grunn av årtier med motgang. Han konkluderer sin innledning med at historien endres av mennesker som handler, og det mer enn skinner igjennom at forfatteren mener at nettopp handling mangler i den svenske venstresida for øyeblikket.

Hoveddelen av boka består av to helt separate og ganske ulike fortellinger der handling har ført til synlige framganger for venstresida, og som i følge forfatteren har som fellesnevner at de begge er radikalt demokratiske. Den første historien er fra Norge, med hovedfokus på det som skjedde da LO i Trondheim tok initiativet til å drive en egen valgkamp for sine medlemmers interesser, og på et program som krevde en annen politisk linje enn den som hadde blitt ført i den høyrestyrte kommunen over flere år. LO krevde stillingstaken til dette programmet i forkant av kommunevalget fra de lokale partiene. Strategien førte fram og bidro til høyrestyrets fall i Trondheim i 2003 og en synlig endring av politikken blant annet gjennom rekomunalisering av tidligere privatiserte selskap. Selv om det i følge forfatteren sitter langt inne for enkelte å innrømme, så var det Trondheimsmodellen som beredte grunnen for LOs lange valgkamp i forkant av Stortingsvalget 2005, hvor LO lyttet til hva som var viktig for sine medlemmer, og som var avgjørende for høyresidas nederlag mot det rød-grønne regjeringsalternativet.

Når det gjelder fortellinga fra Norge, så blir enkeltstående hendelser fra nær historie i bokform filtrert for mediastøy og forstyrrende elementer. Dette gjør at de settes inn i en tydeligere sammenheng, slik forfatteren ser den. Fortellinga fra Norge starter på et overordnet nivå på 1980-tallet. Via den gryende motstanden mot norsk liberal politikk under Bondevik II-regjeringa, gir boka korte påminnelser om viktige hendelser med hovedfokuset på LO i Trondheim og den lange valgkampen ført på nasjonalt plan av LO før stortingsvalget 2005. Den berører også hendelser etter stortingsvalget helt fram til og med Gerd-Liv Vallas avgang som LO-leder. Her kan nevnes blant annet regjeringens stans av forslaget til ny arbeidsmiljølov fra B-II-regjeringa, LOs seier i kampen om sykelønnsordningen, SVs fall på partibarometrene og regjeringens stagnasjon i forhold til løftene fra Soria-Moria. Et eget kapittel er viet Fremskrittspartiets framvekst som det nye «arbeiderpartiet». Det viktigste med bokas fortelling fra Norge er bokas fokus på hva den sterke bølgen av mobilisering med fagforeningene i spissen kan oppnå av politisk betydning for folk, og i dette tilfellet var det synliggjøringen av de sentrale spørsmålene i kampen for folks velferd som fikk konsekvenser både på lokalt og nasjonalt politisk plan.

Sosialistische partij

Den andre fortellingen er om Sosialistische partij (SP) i Nederland – det raskest voksende venstrepartiet i Europa i følge forfatteren. Partiet har hatt en tydelige framgang i Nederland de siste årene, med seineste høydepunkt i parlamentsvalget i Nederland i 2006 hvor de tredoblet sin oppslutning til 16,6 % i forhold til sist valg. Bakgrunnen for SPs framgang er i følge Etzler partiets mangeårige iherdige grasrotarbeide med og blant folk, gjennom en rekke ulike arbeidsmetoder som nevnes i boka, samtidig som det har vært en sterk fokus på organisasjonsbygging og skolering. Etzler skriver at partiets suksess skyldes deres vekt på aksjon istedenfor prat. «Ti timer praktisk politisk arbeid for hver time politisk teori,» som partisekretær Hans van Heijingen forteller forfatteren.

Dette er en ganske annerledes fortelling enn den første, og fokuserer på bakgrunnen for framgangen til et i utgangspunktet lite sosialistparti, som sakte men sikkert har bygd opp en organisatorisk evne til å kunne drive politisk opinion, og som har blitt en bevegelse av og for folket, ofte gjennom langvarig vanskelig og hardt arbeide. Forfatteren innleder med konkrete fortellinger om SPs arbeidsmetodikker som gir direkte resultater for folk. Blant eksemplene er partiets kontorer for hjelpetjenester, hvor folk kan få juridisk og sosial hjelp innenfor en rekke områder. Kontorene har samtidig en sentral funksjon som partiets «øyne og ører» ute i virkeligheten, som lager rapporter og gir råd til partiets parlamentarikere. Partiet har også etablert et medisinsk senter som erstatning for bortfall av helsetjenester.

Forfatteren forteller om utvikling av politikk for dagligpolitisk arbeid gjennom organiserte rundspørringer på dørene til folk, og om opprettelsen av hotlines for telefonhenvendelser innenfor ulike begrensede saksområder, som for eksempel partiets «Byråkratibrigade» for henvendelser om byråkratiske overtramp og overformynderi.

I tillegg til denne jobbinga for folk forteller forfatteren om intensiv skolering av partimedlemmer og utplukking av partitillitsvalgte ut fra et nærmest elitistisk prinsipp, hvor de beste plukkes ut til å videreskoleres av partiets mest sentrale og erfarne folk.

Et av flere interessante perspektiver med SP presenteres i boka som måten de aktivt håndterer høyrepopulismen på, ut fra prinsippet om at man må vinne tilbake hjertene hos de som går til populistiske bevegelser pga av tapet av troen på andre politiske løsninger. Ikke klag på deres sett å tenke på, sier en SP-representant, overbevis dem isteden om at dine løsninger er bedre for deres framtid. Med til historien hører da også at SP selv har blitt beskyldt for å være populistisk, noe boka også berører på flere steder. Resultatet er at SP er det store protestpartiet i Nederland, istedenfor et invandringsfiendtlig parti som man har fått i Norge og mange andre land i Europa.

Forfatteren avslutter fortellingen om Sosialistische partij ved å dvele ved noen av utfordringene for SP ved å sitte i posisjon, noe partiet nå gjør flere steder lokalt i Nederland gjennom samarbeid med andre partier, blant annet i byen Nijmegen.

Bokas store styrke mener jeg ligger i den utstrakte bruken av gjengivelser fra samtaler forfatteren har hatt med folk som i større eller mindre grad har vært, eller er, deltagende i hendelsene det fortelles om. Dette gir et lite innblikk i ulike måter å se ting på, både innenfor den norske og den nederlandske fortellingen, uten at boka går i detalj eller utgir seg for å skulle være 100 % objektiv fakta. Fortellinger gjengitt som folks egne ord bidrar også til en troverdighet i og med at fortellingene ikke framstår som absolutte fasiter eller konklusjoner.

Jeg lærte en del ting ved å lese boka, jeg lot meg inspirere og jeg fikk lyst til å prøve ut en del nye ting i det strategiske og praktiske dagligpolitiske arbeidet. Vi får håpe at boka får den samme effekten på den svenske venstresida.

Asgeir Drugli

Heike Geissler:
Midlertidig ansatt
Fanfare, 2020, 184 s.

Lone Lunemann Jørgensen er masterstudent i retorikk og språkleg kommunikasjon ved UiO. Ho har ti år bak seg med engasjement i ulike LO-forbund, seinast som leiar av Norsk Tenestemannslag Ung (NTL Ung).

Eg-personen i Heike Geisslers roman Midlertidig ansatt er eigentleg forfattar, og det å jobbe på Amazon-lageret er eigentleg ikkje det ho driv med eller den ho er. Gjennom elleve korte kapittel får vi levert ein essayistisk tilstandsrapport frå innsida av Amazon-muren, som ein flow av samtidskritikk, gryande klassebevisstheit og utførlege skildringar av den kroppslege erfaringa det er å jobbe ved eit samleband. Denne flyten passar bra til innhaldet og rammar inn døsen eg-personen tilsynelatande kjenner på i arbeidet ho gjer, ein døs vi heller kan kalle framandgjering i full bløming. For eg-personen er framandgjort frå det fysiske arbeidet ho skal til med når ho ikkje ser nokon annan utveg enn å ta jobben, ho er framandgjort frå kollegaene sine, og ho er framandgjort frå produkta ho jobbar med. Denne flyten rammar inn forteljinga godt og gjer at ein kan kjenne korleis arbeidet og dagane er. Som litterær oppleving er boka i beste fall litt seig og på ingen måte nokon pageturnar – som dagane på lageret jo heller ikkje er.

Boka handlar både om den klassebevisstheita hovudpersonen dagdraumar om at kollegaene hennar har, men óg om hennar eigen ibuande klassetilhøyrsle: Ho gjer jo ikkje denne typen arbeid. Ho kjenner ingen som har ein fysisk jobb, og dei einaste gongane livet utanfor minner ho om det er når sambuaren får ein pakke frå Amazon. Arbeidet er tungt og hardt, det er repetitivt og keisamt, og dei overordna kjem med audmjukande kommentarar.

Midlertidig ansatt er ei bra bok, fordi ho gjev oss som ikkje har harde fysiske jobbar eit innblikk i korleis det er. Og Amazon-konsernet driv verksemda si slik med overlegg, slik at dei som jobbar der ikkje tek til motmæle utan konsekvensar.

Men så kjem det potensielt vanskelege spørsmålet som eg opplever at ikkje blir belyst nok i boka. Nokon må jo gjere jobben med å pakke og sende varar i all den tid vi lever på ulike stadar på kloden. Nokon må gjere det som med rette opplevast som ein drittjobb, sjølv om det er lett å sitte i redaksjonane våre og tankesmiene våre og tenke at huff, kor trasig det må vere å ha ein fysisk jobb. Men dei fleste har jo ei jobb kor dei nyttar kroppen: i helsevesenet, i industrien, i anleggsbransjen eller som pedagogar i barnehage. Det er berre at dei fleste som har fysiske jobbar ikkje skriv om dei. Eg trur det lett gjer at dei som tenkjer og snakkar høgt på vegne av venstresida er framandgjort frå ideen om det fysiske arbeidet, uansett kva for ein økonomisk modell det skjer i.

Det er ikkje nødvendigvis slik at Heike Geissler meiner eller kjenner akkurat det. Men eg trur det er viktig å snakke om når vi diskuterer politisk litteratur om og med arbeidarklassen. Innsida av Amazon-lageret synar ein realitet som er ein grovare og hardare kapitalisme enn den vi stort sett kjenner i Noreg, fordi vi har avtalt strenge spelereglar i arbeidslivet vårt. På den måten kan Geisslers bok lesast som ein trasig framtidsdystopi kor maktbalansen er forskjøve og arbeidaren igjen er ei maur som aldri når opp og fram. Men det er den jo ikkje, den er frå 2014 og beskriv røynda slik ho er. Det er lett å sjå kva som manglar: kameratskap og fellesskap i arbeidet, medbestemmelse, tillitsvalte og innflytelse over eige arbeid.

Mikael Nyberg er redaktør av Clarté og forfatter av boka Kapitalet.se.
Han har selv forkortet kapittel 6 i denne for oss.
Oversatt av Ola Lars Andresen

http://www.mikaelnyberg.nu

---

Blant de viktigste initiativtakerne og inspirasjonskildene bak Aspeninstituttet var filosofen José Ortega y Gasset. Han flyktet fra borgerkrigen i Spania i 1936 og tok avstand fra republikken. Da hadde han allerede fått utgitt boka La rebelión de las masa (Massenes opprør), som handler om stemningen i borgerskapet etter at «massene» trengte seg inn i samfunnslivet på begynnelsen av 1900-tallet. For Ortega fantes det to slags demokrati. I det ene kjenner massene sin plass. Massene bøyer seg for de liberale rettighetene og gir kulturens og statsmaktens forvaltere – som han kaller de «kvalifiserte minoriteter» – rom til å styre samfunnet. I det andre fortrenger majoriteten det moderne aristokratiet. «Nå tror massen … at den har rett til å gjennomføre og lovfeste tanker som er født ved kafebordet. Jeg tviler på at det har eksistert andre perioder i historien da flertallet fikk styre mer direkte enn i vår tid.» I dette «hyperdemokratiet» lyder ikke folk lenger de opplyste. De respekterer dem ikke. De tar seg til og med retten til fornøyelser og bekvemmeligheter som før var forbeholdt den utvalgte eliten. Dermed forfaller samfunnet til «barbari», og den mest utstuderte barbaren og «massemennesket» er vitenskapsmannen. Med sin stadig høyere spesialisering har han fratatt samfunnet dets følelse av en høyere sammenheng. Et kreativt liv kan bare gjenopprettes gjennom lederprinsippet: «enten hersker jeg, eller så adlyder jeg». Lydigheten skal ikke bestå av underkastelse. Den skal bestå av solidaritet med lederen og en «entusiastisk tilslutning til hans fane.»

Men hva slags ide skulle på en slik måte kunne få makt over menneskenes sinn? Massenes opprør og verdens allmenne moralske forfall hadde opphav i en europeisk demoralisering, mente Ortega. Kontinentet hadde mistet makten over fremmede folk og land og blitt sittende fast i trangsynt nasjonalisme. Det var bare Europatanken som kunne snu denne utviklinga. «Bare besluttsomhet om å skape én sterk nasjon av kontinentets folkeslag kan gi Europa livskraften tilbake.» Et forent Europa ville igjen kunne utøve et moralsk lederskap i verden. Dette ville også være eneste vei å gå for å forhindre «en seier for femårsplanene», det vil si for kommunismen (1).

Det var slike tanker som sirkulerte i den klare fjellufta i Colorado. Menneskene der oppe foraktet forstadsbeboerne som mekka på bilen, gikk på supermarkedet og lo av klovnene på tv. De var selvstendige næringsdrivende og ledere i statsadministrasjonen. De tillempet en vitenskapelig forretningsledelse og forsto å utnytte (moderne) sosial ingeniørkunst, men for dem sto Karl Poppers abstrakte samfunn, med dets fornuftstro og formelle likhetsregler, som ettergivenhet overfor massen og dens hyperdemokrati. I sine egne øyne forvaltet de noe som var høyere. De skulle, som grunnleggerne av instituttet forklarte det, «gjenoppdage de åndelige og moralske sannheter som gjør det mulig for menneskene å mestre vitenskapene og disses maskineri» (2). En gang i framtida skulle den kvalifiserte minoriteten igjen frigjøre seg fra massesamfunnets begrensninger, men først gjaldt det å lede den kapitalistiske verden ut av dens aktuelle problemer.

Europaprosjektet

Det høystemte snakket om kultur og humanisme under Goethe-festivalen i Colorado skjulte et nærliggende politisk motiv: anstrengelsene for å styrke USAs og vestmaktenes innflytelse over den vestlige delen av Tyskland. Grunnleggerne av Aspeninstituttet så det slik at det ikke var tilstrekkelig med et økonomisk og militært engasjement. Tyskland måtte også gjenopptas i det vestlige kulturfellesskapet (3).

Utenriksminister George Marshall hadde sagt: «Det er fåfengt å tro at et Europa overlatt til å streve for seg selv med sine komplekse gjenoppbyggingsproblemer, fortsatt vil være åpent for amerikansk forretningsvirksomhet slik vi har vært vant til fra gammelt av.» (4) Trusselen kom ikke fra Den røde hær. Sovjetunionen hadde flyttet fram sin posisjoner i øst i henhold til den oppdelinga som de allierte avtalte på Jalta og i Potsdam, men Stalin planla ingen erobring av Vest-Europa. Det visste lederne i Washington. Det som uroet dem var de politiske stemningene som bredte seg i Europa etter fascismens fall. Kommunistpartiene var sterke, fagorganisasjonene vokste, og det var en overhengende risiko for at de vesteuropeiske landene skulle gjenreise nasjonale kapitalistiske økonomier med begrenset adgang for amerikansk kapital.

Da gjestene ankom Aspen i 1949 var det krise i den amerikanske politikken. Marshallplanen var ment å skulle dempe ropene på sosiale forandringer og å frata Wall Street kontrollen med den kapitalistiske utviklingen, men var mislykket. En av USAs ledende forretningsmenn konstaterte at «i Frankrike er arbeidernes relative stilling dårligere enn før krigen. Og både i Italia og Tyskland når lønningene knapt over eksistensminimum, samtidig som det rår alvorlig arbeidsløshet.» (5) Allierte soldater ble satt inn mot streikende arbeidere i Vesttyskland, og i Frankrike okkuperte militæret gruveområdene da fagforeningene gikk til kamp. Tre arbeidere ble drept, flere hundre skadd og et par tusen fengslet.

Den følelsen av usikkerhet som deltakerne ved Goethe-festivalen dyrket, ble forsterket av nyhetene fra Asia om den kommunistiske revolusjonen i Kina. Myndighetene i Washington hadde begynt å revurdere utenrikspolitikken. Det fantes fire alternativer, forklarte en underkomite under Det nasjonale sikkerhetsrådet.

1. Å snuble videre som før.
2. Å foreta et preventivt angrep mot kommuniststatene.
3. Å trekke seg ut av Europa og Asia.
4. Å utvikle den frie verdens militære ressurser.

Komiteen gikk inn for det siste alternativet, men da måtte kongressens øvre grense for militære utgifter overskrides. Forsvarsdepartementet forestilte seg en økning fra 13,5 milliarder dollar til 18 milliarder. Komiteen ble ledet av Paul Nitze, en av Aspeninstituttets grunnleggere. Han syntes departementet var for gnient. Komiteen foreslo 50 milliarder dollar (6). Men det var vanskelig å få kongressen med på en slik opprustning. Finansavisene forventet derfor at regjeringen i Washington skulle dramatisere en eller annen internasjonal krise. Krigen i Korea ble oppfattet som en trussel mot landets eksistens, og militærutgiftene ble tredoblet og nådde det oppsatte målet i 1953. Krigen og opprustningen snudde på konjunkturene og hjalp Vest-Europa og Japan ut av sine økonomiske kriser, og bidro til den sosiale ingeniørkunstens storhetstid.

Tida var inne for den bærende ideen som Ortega y Gasset hadde etterlyst: Europatanken. To politiske krefter spilte en ekstra iherdig pådriverrolle. I bestrebelsene på å oppnå vesteuropeisk enighet fant det vesttyske borgerskapet en vei ut av sin beklemte stilling etter krigen. Og styresmaktene i USA fant i prosjektet løsningen på sine aktuelle problemer i Europa.

USA bestemte seg tidlig for å gjøre Tysklands deling permanent, og gi blaffen i den allierte beslutningen om avrustning og nøytralisering av landet, som det var enighet om før krigens slutt. I Europaprosjektets navn ble USAs politikk nå satt ut i livet. Churchill var villig til å prøve ut et sovjetisk forslag om et gjenforent, demilitarisert Tyskland, men Eisenhower sa nei. Det var ikke lenger snakk om å oppløse de tyske industrikonsernene og stenge portene til våpensmiene. Alfried Krupp, som hadde brukt slavearbeidere fra konsentrasjonsleirene til å produsere våpen for Hitlers armer, fikk tilbake både friheten og eiendommene sine, mens veteraner fra Waffen-SS og Gestapo fikk tjeneste i den amerikanske etterretningen (7).

En militær og industriell gjenopprustning av Vest-Tyskland skulle få fart på handel og investeringer i den transatlantiske økonomien og gjøre det lettere å bekjempe den røde faren, mente lederne i Washington. Men det var ikke lett å få Frankrike og Storbritannia til å si ja til kursendringen. Derfor forsøkte USA å knytte den nye politikken sammen med et større prosjekt, ideen om europeisk forening.

På trettitallet hadde den franske ambassadøren i Tyskland, stålmagnaten François-Poncet, foreslått et felles kartell innenfor tungindustrien. Han håpet at Hitler skulle fremme sine mål på fredelig vis og gi Frankrike dets rettmessige plass i et nytt Europa. Etter krigen ble han fransk overkommissær i Tyskland, og fikk anledning til å virkeliggjøre planen sin (8). Den amerikanske overkommissæren, John J. McCloy, foreslo en internasjonalisering av Ruhr-områdets og Vest-Europas tungindustrier under privat kontroll. Jean Monnet, som var ansvarlig for gjenoppbyggingen i Frankrike, videreutviklet ideen ved å foreslå opprettelsen av et kartell innen kull- og stålindustrien. I høytidelige erklæringer ble det sagt at prosjektet skulle gjøre slutt på den gamle tysk-franske rivaliseringa og legge grunnlaget for et forent Europa.

I dag fins bare det vakre innpakningspapiret igjen i vår allmenne bevissthet. Hver glanset EU-brosjyre fra UDs informasjonsavdeling forteller sagaen om den heltemodige Jean Monnet og fredsprosjektet hans. Men da planen ble lagt fram, var mottakelsen langt fra hjertelig. Storbritannias statsminister Attlee erklærte at han ikke kunne «akseptere et prinsipp om at landets mest vitale økonomiske krefter skulle overlates til et organ som er ytterst udemokratisk og ikke ansvarlig overfor noen.» Og den sosialdemokratiske lederen Schumacher i Vest-Tyskland advarte mot at Tysklands deling kunne bli permanent i et «direktørenes Europa» (9). Men med støtte fra USA ble Kull- og Stålunionen iverksatt i april 1951, to måneder etter at Alfried Krupp var satt på frifot. Det var første skritt mot EU.

Borgerskapet i Vest-Tyskland jublet over utsiktene til å gjenvinne uavhengighet og makt. Den kristeligdemokratiske forbundskansleren, Konrad Adenauer, pekte på de tyske generalenes erfaring i å slåss mot russerne. Han mente at med et Europeisk Fellesskap i ryggen, ville det bli mulig både å gjenvinne Øst-Tyskland og provinsene øst for elvene Oder og Neisse, som tilfalt Polen og Sovjetunionen etter krigen (10). Naboene i Vesten gikk med i spillet fordi USA presset dem til det, og fordi et samarbeid med Tyskland slik som tidligere, var noe som ga løfter om økonomisk utbytte og beskyttelse mot den organiserte arbeiderklassen og den sovjetiske innflytelsen. De nye styrkeforholdene i Europa gjorde det lettere å overvinne motviljen mot den tidligere fienden. USA sto som garantist mot en ny tysk maktpolitikk, og Frankrike trodde at landet kunne opprettholde en balanse med Tyskland, så lenge Tyskland forble delt. Den kalde krigen ga plass til kalkulasjoner på to kanter. På den ene siden skulle Tyskland gjenopprettes som et bolverk mot bolsjevismen. På den andre siden førte tvekampen mellom USA og Sovjetunionen til at Vest-Europa følte seg sikker på at Tyskland ville fortsette å være delt og relativt svakt. I 1989 holdt ikke regnestykkene stikk lenger.

Eurotanken og dens sponsorer

Den politikken som USA og de andre vestmaktene slo inn på, gikk stikk i strid med de folkelige forventningene etter krigen. Sovjetunionens forslag om avrustning og fredelig gjenforening ble godt mottatt også i de vestlige delene av Tyskland, og i hele Europa fantes det støtte for å nasjonalisere og på annen måte innskrenke den private kapitalens friheter. Mot redselen for tysk revansjisme, mot Sovjetunionens og kommunistpartienes fredskampanjer og mot kravene om sosiale forandringer, bygget de vestlige lederne Europatanken; forstillingen om et Europas Forente Stater etter nordamerikansk forbilde og med nordamerikansk støtte. Adenauer erklærte at det gjaldt å «fange og samle den europeiske ungdommens fantasi» (11).

John J. McCloy var den store strategen. Siden sommeren 1920, da han lærte de unge Rockefeller-sønnene å seile, hadde han hatt nære forbindelser til de mektige kapitalkreftene på USAs østkyst. Som jurist i New York under 20-tallets svindelkonjunktur gjorde han forretninger med Jean Monnet. De lurte penger fra småsparere på vegne og bankierer og børshaier. Da McCloy ble begravd i en kirke på Manhattans Upper East Side våren 1989, var det trangt om plassen mellom ministrene og de tidligere statslederne som flokket seg om kista sammen med oljemilliardærer, bankierer og industrieiere. Han hadde aldri hatt noen ledende politisk posisjon, men ble allment kalt «formannen» for the establishment. Han var den fremste blant likemenn som påvirket de store avgjørelsene uten å være synlig. Han hadde ledet presidenter gjennom nasjonale kriser og vært sjef for betydelige institusjoner som Verdensbanken, Ford Foundation og Chase Manhattan Bank. Han hadde også vært leder av Aspeninstituttet, og der engasjerte han to medarbeidere fra årene i Tyskland, Joseph Slater og Shepard Stone, i virksomheten. Fra krigens slutt og helt til sin død hadde McCloy stor innflytelse over USAs Tysklands- og Europapolitikk. I sin biografi skriver Kai Bird:

«På 1970- og 80-tallet benyttet McCloy enhver talerstol han hadde adgang til, til å preke sitt ‘atlantiske’ budskap om vesteuropeisk enhet. Han besøkte Tyskland hvert eneste år, og som formann eller styremedlem i Council on Foreign Relations, Atlantic Council, American Council on Germany, German-Marshall Fund og Aspen Institute fortsatte han å øve innflytelse over journalister, akademikere og utvalgte politikere. Bekvemt nok var det nettopp disse allmennyttige organisasjonene som tilfeldigvis kontrollerte det meste av reisetilskudd, konferansepenger og trykksaksabonnementer som finansierte de politiske debattene om NATOs framtid, de tysk-amerikanske forbindelsene og utviklingen i den kalde krigen. McCloy overvåket disse aktivitetene, anførte tonen og den allmenne innretningen. Andre personer som var nært knyttet til ham, som Shepard Stone, sjef for Aspeninstituttets Berlinkontor, Joseph Slater, en annen sjef for Aspeninstituttet, og David Klein, som ledet American Council on Germany, ledet det daglige sekretariatsarbeidet. Langt ut på 80-tallet fortsatte de opinionsdannende institusjonene til eliten å legge parametrene for hva etablissementet anså for å være ‘legitim’ debatt om USAs Europa-politikk.» (12)

McCloy dikterte ikke forskernes avhandlinger, journalistenes nyhetsartikler eller politikernes standpunkter. På vegne av den nordamerikanske østkystkapitalen forvaltet han den infrastrukturen som formet den allmenne bevissthets visjoner om Europa. Det ble forutsatt at forskerne, journalistene og politikerne fikk tenke fritt, men de frie tankene deres ble filtrert gjennom en bestemt interesse. De som tenkte feil eller som uroet denne interessen, ble med uunngåelig automatikk koblet ut. De fikk problemer med å skaffe seg tilskudd, de ble refusert, de ble ikke lenger invitert til seminarene. De som tenkte politisk korrekt og debatterte etter denne interessens smak, fikk derimot klatre opp til berømmelsens og maktens tinde. Slik McCloy hevet den unge forskeren Henry Kissinger til framgang og politiske posisjoner under beskyttelse av brødrene Rockefeller.

Ikke bare USAs, men hele det transatlantiske borgerskapets politikk, ble preget av disse prosessene i den offentlige infrastrukturen. I et samspill mellom lukkede selskaper for utvalgte og hemmelige deler av statsapparatene, forsøkte den kvalifiserte minoriteten å møte utfordringene fra massesamfunnet og hyperdemokratiet.

Den kalde krigen var for McCloy i første rekke en krig om tenkingen. Med penger fra hemmelige CIA-fond organiserte han en «altomfattende psykologisk offensiv». Etter den kinesiske revolusjonen ble omfanget firedoblet. Det ble trykket minst 1.000 hendige bøker i masseopplag og spredt over hele verden. Diktene til T.S. Eliot ble sluppet fra fly på den andre siden av Jernteppet. Det ble startet kulturtidsskrifter, organisert musikkfestivaler og i Hollywood ble det produsert oppbyggelige filmer for den store massen. John Wayne, som gjorde alt for å unngå verneplikt under 2. verdenskrig, fikk personifisere den frie verdens heltemot. Bildene av tyske soldater i krigsfilmene ble mer sympatiske. Ezra Pound, som var den eneste amerikaneren som ble tiltalt for forræderi under 2. verdenskrig, fikk en pris, og trass i jødiske protester ble det 3. rikets stjernedirigent, Herbert von Karajan, sendt på turné. Strategene i Washington anså kampen om de intellektuelle som sentral. Det gjaldt å drive tilbake den sosialt kritiske kunsten og overvinne all mistenksomhet overfor USA og den amerikanske kulturen. I Europa ble den abstrakte ekspresjonismen lansert med CIAs hjelp, som et symbol på den individuelle friheten i det liberal-kapitalistiske amerikanske samfunnet. Massen ble foret med John Wayne, mens kultureliten skulle fengsles av den hardtdrikkende maleren og cowboyen Jackson Pollock. Den estetiske radikalismen skulle erstatte den politiske (13).

Et hovedmål for McCloy og strategene ved CIAs hovedkvarter var å trekke sosialdemokratene vekk fra klassetankegang og nøytralitet. For å oppnå dette gjaldt det få tillit hos den ikkekommunistiske intellektuelle venstresida. Under ledelse av CIA-agenten Michael Josselson kom flere hundre intellektuelle fra 21 land sammen i Vest-Berlin i juni 1950, for å grunnlegge Kongressen for kulturell frihet. Det var en organisasjon som skulle «forsvare frihet og demokrati mot det nye tyranniet som går som en svøpe over verden.» Arthur Koestler forklarte at valget sto mellom frihet og slaveri, og hvorfor «begrepene ‘sosialisme’ og ‘kapitalisme’, ‘venstre’ og ‘høyre’ . . . på det nærmeste er blitt innholdsløse.» Franz Borkenau hevdet at menneskeheten var blitt oppmerksom på det absurde i troen på «perfekte og logiske samfunnskonstruksjoner.» Den «snevre materialismen» hos både liberalismen og sosialismen kunne nå overvinnes. 15.000 vestberlinere jublet over det antikommunistiske budskapet under avslutningsseremonien. I de etterfølgene årene ble Kongressen for kulturell frihet utrustet med filialer i 35 land og en stab på nesten 300 ansatte. Kongressen ga ut tidsskrifter og sponset konferanser, kunstutstillinger og forfattermøter. Virksomheten ble overvåket i detalj av operatørene til CIA, og penger ble sluset inn i organisasjonen via stiftelser med velgjørende formål.» (14)

Det samme hemmelige fondet fremmet tanken om en overnasjonal europeisk statsdannelse. En av entusiastene var doktor Joseph Hieronim Retinger, som under krigen var rådgiver den landflyktige polske general Sikorski. Han hadde siden 1920-tallet agitert for europeisk enhet mot den sovjetiske trusselen. Under de nye politiske forholdene kunne han regne med støtte fra så vel brødrene Rockefeller i USA, François-Poncet i Frankrike og den tyske bankmannen Hermann Abs, tidligere ledende finansmann i det 3. riket og seinere en av Adenauers fortrolige. Det ble organisert en bevegelse for europeisk enhet, og Joseph Retinger, Winston Churchill og den belgiske statsministeren, Paul Henri Spaak, dro til USA for å tigge penger. Der opprettet man The American Committee on a United Europe, en støtteforening som ble ledet av representanter for den amerikanske etterretningen. Komiteen begynte å sluse føderale midler inn i Retingers prosjekt.

CIA hadde i hemmelighet filmet Verdens Ungdomsfestival i Øst-Berlin i 1951. Festivalen ble ledet av kommunister. McCloy fikk se opptaket, og ble forskrekket. Hans assistent Shepard Stone fikk i oppdrag å organisere et forsvar mot den økende sovjetiske fredspropagandaen. Stone foreslo å opprette noe som skulle kalles Europabevegelsen for en antikommunistisk motkultur, men Retinger og hans venner hadde en bedre ide, og startet en ungdomskampanje for Europas samling. De neste årene ble det arrangert tusentalls konferanser og filmframvisninger. Det ble spredd flygesedler i masseopplag, og over radionettet nådde Europatanken lyttere over hele kontinentet. I årene 1951-1959 skal CIA ha brukt nærmere 1,5 millioner pund (sterling) på denne kampanjen (15).

På denne måten ble Europatanken lansert, men trass i den omfattende kampanjen, og trass i mobiliseringen for den kalde krigen, ble den transatlantiske leiren rammet av omfattende indre motsetninger. Doktor Retinger var bekymret. Han innså at den brede allmennheten alltid hadde vanskeligheter med å forstå de store linjene, men nå hadde forvirringen også bitt seg fast innenfor eliten. Det var mer alvorlig. Innenfor det europeiske borgerskapet bredde det seg mistro mot USA og de amerikanske bestrebelsene. Og på den andre siden av havet ble østkystkapitalens globale ambisjoner utfordret av en voksende isolasjonistisk tendens. På enkelte holde utviklet spenningene mellom nordamerikanske og vesteuropeiske forretningsinteresser seg til åpen rivalisering (16).

Slik Retinger så det, fulgte den alminnelige opinionen alltid lederskapet til innflytelsesrike enkeltpersoner. Derfor måtte det oppnås en felles forståelse innenfor den transatlantiske eliten. Først da kunne den kalde krigens ideologi og Europakampanjene få gjennomslag (17). Han kontaktet Bernhard av Nederland, prinsen som startet sin karriere hos IG Farben og nazistene og sluttet som bestikkelsesagent for Lockheed. De diskuterte situasjonen, og fant ut at den var alvorlig (18). Sammen med en liten gruppe politikere og forretningsfolk utarbeidet de planer om en hemmelig konferanse som skulle legge bro over motsetningene. De fikk støtte for ideen i CIA og den føderale ledelsen i Washington. David Rockefeller og andre representanter for østkystkapitalen dannet en forberedelseskomite (19).

De siste maidagene i 1954 hilste prins Bernhard og doktor Reitinger et syttitall ledende direktører, bankfolk og politikere velkommen til Hotel de Bilderberg i Oosterbeek i Holland. Unilever og CIA betalte regningen. Pressen var ikke informert, og det var satt ut vakter som skulle passe på at ingen utenforstående kom i nærheten. Fra Sverige kom Marin Waldenström fra den svenske arbeidsgiverforeningen og Herbert Tingsten fra avisa Dagens Nyheter. Det skulle gå mange år før offentligheten fikk vite at møtet hadde funnet sted. Representanter for de transatlantiske kapitalgruppene kunne i fred og ro prøve å greie ut flokene seg i mellom. Det ble satt opp en hemmelig protokoll om å vie de interne motsetningene mer oppmerksomhet. Forsamlingen vedtok å treffes igjen.

Spørsmålet om vesteuropeisk forening dukket opp igjen og igjen i Bilderberggruppens sammenkomster. I Garmisch i 1955 diskuterte man muligheten for å bygge videre på Kull- og stålunionen. I protokollen kan det blant annet leses: «Det eksisterer allmenn erkjennelse av at vi har et felles ansvar for snarest å oppnå størst mulig integrering ved å danne et europeisk fellesmarked (20). George McGhee, tidligere oljedirektør, regjeringstjenestemann, amerikansk ambassadør i Vest-Tyskland og medlem av Bilderberggruppens styringskomite, har forklart at «Romatraktaten, som skapte Fellesmarkedet, fant sin form under Bilderbergmøtene» (21).

Men gruppen befattet seg ikke med detaljene. Bilderbergmøtene var bare enda ett av de foraene i den offentlige infrastrukturen hvor den kvalifiserte minoriteten kunne trekke opp de store linjene uten å måtte ta hensyn til den offentlige opinion i massesamfunnet. I en protokoll het det at «… i lys av den enighet som er kommet til uttrykk i diskusjonene,» (bør deltakerne) «… kunne formidle våre oppfatninger til den alminnelige opinion innen sine egne innflytelsessfærer, uten å avsløre kildene» (22).

De ble ikke alltid enige. Men i mange tilfeller kunne de bilegge mindre viktige tvister og utvikle en overordnet konsensus. Gjennom felles forståelse ble etterkrigstidens politiske og faglige ledelse formet. På Bilderberggruppens møter deltok ledende sosialdemokrater, og på et av de første møtene ble det uttrykt forhåpning om at «fagbevegelsen vil bli mer aktiv i sin kamp mot kommunistisk infiltrasjon og propaganda.» Faglige ledere «burde inviteres til å diskutere spørsmålet med ledende personligheter» (23).

Kongressen for kulturell frihet drev flere kampanjer for å gjøre Vest-Europas sosialdemokratiske og sosialistiske partier om til kloner av det demokratiske partiet i USA. Den marxistiske teorien om klassekampen var ikke lenger relevant, forkynte talerne under konferansene. Velferdsutviklingen og de små skritts sosiale ingeniørkunst hadde forvandlet arbeiderklassen til middelklasse. I 1960 satte Roy Jenkins, Hugh Gaitskell og andre flittige deltakere i Kongressens aktiviteter, i gang en omfattende kampanje for «demokratisk sosialisme innen (britiske) Labour. Pengene kom fra en ukjent kilde. Partiet skulle slutte opp om NATO og gå inn for britisk medlemskap i EF (24). I Sverige agiterte Tingsten for NATO-medlemskap, og kulturtidsskriftet Kulturkontakt, utgitt av Svenska kommittén för kulturens frihet, gjorde seg arg over det svenske folkets forkjærlighet for en forgangen nøytralitet. Kjell-Olof Feldt, som var redaktør for det sosialdemokratiske studentforbundets tidsskrift Libertas, harselerte over gjenstående antikapitalisme i forslaget til nytt partiprogram. Bladet hyllet bestrebelsene på å «modernisere» den europeiske venstresiden. Den kommende tv-reporteren Olle Tolgraven refererte til tidsskriftet Encounter, som i hemmelighet var finansiert av CIA, og mente at sosialdemokratene måtte lære av demokratene i USA (25).

De hemmelige nordamerikanske fondene hadde en finger med overalt. Pengene gikk ikke bare til organisasjoner som Kongressen for kulturell frihet og Europabevegelsen, men også direkte til enkelte politikere, journalister og fagforeningsledere. I visse tilfelle ble det delt ut så høye beløp som 50.000 dollar (26). En hel generasjon lovende unge politikere fikk stipend til besøk i USA og til internasjonale oppdrag for organisasjoner som ble finansiert av CIA. I Sverige satt Erik Södersten, bror av Bo Södersten, og drev butikken fra den amerikanske ambassaden (27). Flere av de politiske skandalene som har skaket opp Italia og andre vesteuropeiske land i nyere tid, har sin opprinnelse i disse årene. Sosialister og kristligdemokrater lærte seg å satse på hemmelige aksjoner og samarbeid med kriminelle og fascistiske organisasjoner i kampen mot kommunistisk innflytelse.

De unge europeerne var ikke lydige undersåtter som lederne i Washington kunne styre som de ville, men de ble trukket inn i et miljø som gjorde dem åpne for de lukkede selskapenes felles innforståtthet. I sin videre karriere tok de med seg tankegods fra femtitallet som de kunne videreutvikle når det ble bruk for det igjen. Det fornyelsens og den tredje veiens sosialdemokrati som sto fram på midten av åttitallet, tok opp igjen de argumentene som ble forkludret av de folkelige bevegelsene på seksti- og syttitallet. Klassekamp var igjen passé, og nøytralitet var igjen foreldet. Feldt gikk igjen ut mot marxistiske rester i partiprogrammet, og EF-minister Anita Gradin gikk i tankene tilbake til Europabevegelsens første tid. «Som ung møtte jeg Europatanken på mitt første internasjonale kurs. Det var Paul Henri Spaak som talte engasjert til oss 18-19-åringer om hvordan et nytt og forent Europa skulle bygges på ruinene av den 2. verdenskrigens Europa» (28). Slike minner er det mange EU-ledere som har.

Den kalde krigens felles innforståtthet var ikke kjøpt og betalt, men med dollar fra de hemmelige fondene sikret man seg kontroll over en allmenn sosial bevissthet, som gjorde det mulig for denne felles innforståttheten å manifestere seg også utenfor de lukkede selskapene. CIAs transaksjoner og de store konsernenes skattefrie velgjørenhet gled over i hverandre. McCloy kontaktet Ford Foundation, en stiftelse med enorme ressurser, og ba om støtte til «visse operasjoner» i Tyskland som USAs offisielle representanter kunne få problemer med å opprettholde. Som styremedlem tok han seinere over den reelle ledelsen av stiftelsen. På månedlig basis stakk han innom det nasjonale sikkerhetsrådet i Washington for å høre om det fantes hemmelige prosjekter i utlandet som regjeringen behøvde hjelp for å gjennomføre (29).

Shepard Stone var på den tida sjef for de utenlandske aktivitetene til Ford Foundation. Ved samme avdeling arbeidet også Joseph Slater, en annen av McCloys medarbeidere fra det amerikanske kommissariatet i Tyskland. Da Kongressen for kulturell frihet i 1968 byttet navn til Det internasjonale forbundet for kulturell frihet, ble Stone tildelt lederjobben, og i 1973 ble han sjef for Aspeninstituttets nyåpnede Berlin-kontor. Slater arbeidet under Eisenhower og Kennedy med å reorganisere USAs økonomiske hjelp til utlandet, for å få utdannings- og kulturinnsatsen til å tjene de utenrikspolitiske målene. I 1968 ble han sjef for Aspeninstituttet, der McCloy umiddelbart tiltrådte som styreformann (30).

Et tjueårsjubileum

[…] Nesten tjue år var gått. Walter Paepcke var død, og en ny velgjører hadde tatt over Aspeninstituttet. Det var Robert O. Anderson, en cowboykapitalist som eide New Mexicos største ranch og store formuer i oljebransjen. Han satt i styret til et par av Rockefellernes høysatsingsområder. Hans eget selskap var Atlantic Richfield, et av USAs største gruve-, olje- og energikonserner. Anderson, Slater og McCloy fant ut at tida var inne til å virkeliggjøre instituttets motto; «thought leading to action» – fra tanke til handling.

Den vestlige kapitalismen befant seg i en kritisk situasjon. Den kalde krigens fellesforståelse – hele det tankebygget som de hemmelige operatørene hadde reist – var falt sammen. Gettoopprør, streiker, studentprotester og antiimperialistiske massebevegelser fortrengte gamle ideologiske forestillinger. Det demokratiske partikonventet i Chicago i 1968 ble holdt i en ramme av gatekamper og politivold, og til og med på handelshøyskolene kunne man høre høyrøstede ungdommer sette spørsmålstegn ved samfunnets autoriteter. Europeiske intellektuelle som tidligere hadde skrevet hyggelige innlegg i CIAs kulturpublikasjoner, snakket nå om den 3. verden og om arbeiderklassen. Det tidsskriftene til CIA skrev om den vestlige kolonialismens frihetsverdi for Asia på begynnelsen av femtitallet, var det umulig å trykke 15 år seinere. Den antikommunistiske konsensus var brutt.

Derfor ble feiringen av Aspeninstituttets 20-årsjubileum preget av forvirring og uro. Professor Hutchins talte dystert om undervisningsvesenets ødeleggelse. Han forsøkte å tolke de aktuelle stridighetene som symptomer på den vanskelige overgangen fra det industrielle til det postindustrielle samfunnet. For humanismens forvaltere gjaldt det å stålsette seg og finne utveier til å skjerme de liberale kunstene og de frie tankene.

«Om de kan holdes glødende, og om små grupper kan få dem til å fungere som lysglimt i mørketiden, da kan kulturen og sivilisasjonen bevares og utvikles som tidligere.» (31)

Joseph Slater utarbeidet en femårsplan for instituttets virksomhet. Man skulle gjennomgå utenrikspolitikken, utdanningsvesenet, miljøet og andre viktige samfunnsområder, og med stipender og andre økonomiske bidrag skulle de «mest begavede unge lederne» i USA og i utlandet knyttes til instituttet (32).

Sammen med restene av Kongressen for kulturell frihet arrangerte instituttet flere seminarer og konferanser. Ett av spørsmålene dreide seg om hvordan de intellektuelle igjen skulle kunne komme til å spille en ansvarsfull rolle i samfunnet. Den sosiale ingeniørkunstens framskrittsoptimisme hadde mistet sin tiltrekningskraft. Den tjente ikke lenger det borgerlige samfunnet. Det trengtes noe nytt. Aspeninstituttet så redningen i den dunkle sivilisasjonspessimismen som ble dyrket i Coloradofjellene i årene rett etter krigen.

John Hunt, en av CIAs samarbeidsfolk blant de intellektuelle (33), var blitt vervet av Slater til instituttet fra Kongressen for kulturell frihet. Utviklingens ubønnhørlige gang hadde ført de høyindustrialiserte landene inn i et stadium av stadig hyppigere institusjonelle sammenbrudd, forklarte han. Roten til ondet var den vitenskapelige spesialiseringen. Utenfor de partielle, stadig mer briljante oppdagelsene som forskerne gjorde, famlet menneskene i mørke for å gjenfinne seg selv.

«Derfor synes nåtidsmennesket å være urovekkende bortkommen, ikke lengre bevisst de grenser som hjelper det med å definere seg selv, så dårlig tilpasset sin egen verden at det nesten kan se ut til å ha glemt livets språk. Individualiteten er redusert til tallkolonner i statistiske tabeller, til fysikkens og kjemiens felles byggesteiner og de molekylære mekanismenes uendelig små virkninger. Menneskets samfunnsmessige eksistens er blott og bart blitt et brennpunkt for historiske og økonomiske ‘krefter’, mens menneskenaturen ikke er annet enn en leirklump som miljøet kan forme etter behag. Foran mennesket strekker det seg ugjestmilde veier som gjennom abstraksjonenes villmark leder til oppløsning i den andre enden.

Blir det menneskets tur etter ‘Guds død’? (34)

Det var 1973. Ut fra Poppers og de sosiale ingeniørenes abstrakte samfunn flyktet ideologene inn i det postmoderne paradisets mondene ufornuft.

---

Fotnoter:

1. José Ortega y Gasset: The Revolt of the Masses, s. 14, 83, 110, 139ff.
2. A.a., s. 98.
3. A.a., s. 20.
4. Department of State Bulletin 480125.
5. Richard Bissell, cit. i Joyce & Gabriel Kolko: The Limits of Power, s. 451.
6. Kolko, s. 507ff.
7. Kai Bird: The Chairman, s. 345ff., 368; BBC-reportage, TV4 920831, 920907.
8. Schwartz: America’s Germany, s. 59f.
9. Kolko, s. 467f.; Schwartz, s. 110f.
10. Adenauer: Minnen 1945-1953, s. 358, 426.
11. A.a., s. 482.
12. Bird, s. 623f.
13. Stonor Saunders; Bird, s. 357, 413.
14. Stonor Saunders; The Nation 670911; Independent on Sunday, 951022.
15. Robert Eringer: Global Manipulators, s. 20; Holly Sklar (red.): Trilateralism, s. 184, Philip Agee & Louis Wolf (red.): Dirty Work, s. 201ff.
16. Sklar, s. 163.
17. Joseph Retinger: Memoirs of an Eminence Grise, s. 250.
18. Eringer, s. 20f.; AB 960103.
19. Eringer, s. 21f.; Sklar, s. 165f.
20. Eringer, s. 26.
21. Sklar, s. 170.
22. Eringer, s. 30.
23. Eringer, s. 28.
24. Richard Fletcher i Agee & Wolf (red), s. 188ff.
25. Kulturkontakt, nr 1/54, 2/54; Libertas nr 5/59, 1/60, 3/60.
26. Bird, s. 358.
27. AB 901203.
28. Tiden 89/1; UDH: Sverige i Europa.
29. Bird, s. 358, 519.
30. Hyman, s. 232, 236ff; Munziger-Archiv 39/88.
31. Hyman, s. 250f.
32. A.a., s. 254ff.
33. Stonor Saunders, s. 241.
34. A.a., s. 345f.

Såkalte antirasister, Hønesfoss
Ringerike antirasistisk ungdom (eget forlag) 2001
100 kroner, solidaritetspris fra 150 kroner
90 sider, ISBN 82-995713-0-8
http://www.rau.no/

Helle Borgen er medlem av distriktsstyret i Oslo AKP

---

«Store politistyrker rykket i går kveld ut i Hønefoss sentrum for å stoppe gatekamper mellom såkalte antirasister og lokale ungdommer.» (VG 13. november 1994.)

Boka Såkalte antirasister, en bok fra Ringerike antirasistisk ungdom, er «de såkalte antirasistenes» historie om antirasistisk kamp, om kommunenorges svar eller mangel på svar på nazistenes aktivitet, og om nazistisk organisering. Den omhandler perioden 1994 til våren 1999. Den er dedikert til Arve Beheim Karlsen og Benjamin Labrahan Hermansen. Den viser hvor langt det gikk i Ringeriksdistriktet, før drapet på Holmlia og de voldsomme reaksjonene etter det.

Sjelden gir folkelige organisasjoner ut sin egen historie. Fagforeninger gir ut historiebøker ved jubileer. Av liknende utgivelser er det nærmeste jeg kan komme, boka Arbeidsløses buss fra 1986 og heftet Aktivistene forteller som AKP gav ut for noen år sida. Boka Rødt! av Erling Folkvord er også noe liknende. Historia om Tyssedalskampen, Krafta er vår av Ellen Røsjø tilsvarende.

Men denne boka skiller seg fra disse ved at det er en organisasjon som vil oppsummere og gi fra seg historia si ut fra en kollektiv beslutning. Boka er skrevet av et redaksjonskollektiv. Boka viser stor stolthet over hva de har fått til, over egen organisering og kamp. De er stolte over felles politisk arbeid, engasjement og resultater – slik utfordrer boka den rådende ideologi om at det ikke gjelder å stå for noe eller gjøre noe sammen men å virkeliggjøre seg selv på individualistisk vis.

Boka skildrer Ringerike antirasistisk ungdom (RAU) fra oppstarten. Bakgrunnen for organisasjonen var nazistisk og rasistisk aktivitet i byen. Boot Boys hadde lufta støvlene sine i en marsj, hiphoppere var banka opp, en innvandrerbutikk var spraya ned og nazistene hadde på lokal-tv trua med at de «skulle bruke køller for å banke opp alle svartinger». Boka forteller at ved oppstarten av RAU hadde nazistene sympatisører blant rasistisk ungdom i Sokna, mens RAU hadde støtte i Hønefoss.

50 kom på oppstartingsmøtet. Natur og ungdom var den organisatoriske krafta i RAU. RAU ble flatt organisert, og en begrunnelse for det blir lagt fram i boka. RAU valgte å ikke tilslutte seg noen landsomfattende bevegelse, for eksempel SOS-rasisme som på den tida hadde mange lokallag.

Lurt å ramponere bilen?

I kapitlet «Tid for opprør» skildres etterspillet etter en antirasistisk konsert arrangert av RAU i samarbeid med Natur og ungdom og med støtte fra Nei til EU. Noen unge gutter kom og gjorde hitlerhilsen og et femtitalls ungdommer løp etter nazistene og ramponerte bilen deres.

Etter dette kom det negative oppslaget i VG, og boka sier: «omtalen satte standarden for hvordan pressa i framtida skulle beskrive konfrontasjoner mellom antirasister og nynazister.» Etter dette kommer nazistene til Hønefoss, arrangerer nazimarsj, og banker opp folk. Politikerne engasjerte Tore Bjørgo, og mente at både antirasister og nazister er like ille. RAU oppfatter selv at de ble ansett som en del av problemet og ikke en del av løsningen, og at de ble stigmatisert.

En lang periode følger før kommunen begynner å ta nazistenes vold på alvor, og legger om kursen. Nazistene blir da delvis også avslørt av egne gjerninger, de går for langt i volden og i å skryte av den. Endelig i 1996 blir det breie og gode markeringer mot nazismen. Men RAU erklærte at FrP var uønska i disse. Boka reflekterer ikke over om en annen taktikk i forhold til bilen som ble knust etter konserten i 1994, hadde lagt et bedre grunnlag for å bli akseptert i byen/distriktet, og om det var fornuftig å skille ut FrP fra fronten mot den nazistiske volden.

I boka er det en tydelig forståelse for at nazistenes taktikk ikke var gunstig for dem, mens det er liten vilje til å gå inn på en konkret vurdering av egen taktikk og politiske linjer. En nøyere vurdering hadde vært fint av for eksempel aksjonen til Hønefoss AFA som knuste rutene i politikammeret som protest mot dårlig oppfølging av saker. Men historia er jo gitt oss, slik at det er opp til oss som lesere å vurdere. For meg som leser og med erfaring fra antinaziarbeid i en annen by, Haugesund, er det tydelig at RAUs taktikk ikke var gunstig. Jeg tenker at kampen kunne vært vunnet før hvis bilen ikke hadde blitt knust (også rett før folkeavstemninga om EU), og hvis en hadde jobba mer inn mot voksne miljøer.

Boka hadde tjent på å stille spørsmålet: Hvorfor kunne RAU bli stigmatisert? Hva gjorde vi som gjorde oss lettere å stigmatisere?

I Tønsberg og Ringerike ble den antirasistiske motstanden organisert i uavhengige ungdomsgrupper, TAU og RAU, mens antirasister ellers lagde SOS-Rasisme-lag. TAU og RAU var nok en del inspirert av Blitz og hadde lokallag av AFA. Slik jeg ser det, førte denne linja til at nazistene i alle fall ikke ble stoppa raskere enn andre steder i Norge, og at politi og kommune i disse byene gikk langt i å bagatellisere nazivolden.

Et problem for ungdommen på Ringerike var at den fikk lite støtte, for eksempel var det ikke noe AKP- eller RV-lag, RV stilte ikke liste til kommunevalget i 1995. Boka forteller om lite bruer inn i voksne miljøer. Det ble det voksne establishment mot ungdommen.

Noe av det beste med boka er hvordan den skildrer nazistisk aktivitet. En får vite noe om deres bakgrunn som ikke de mest «vellykka» og om deres raid og gruppedannelser, både formelle for å bløffe og deres reelle oppsplitting og kiv. Spesielt for Hønefoss og Østlandet ellers er at nazistene blir farligere ved at de raskt kan forflytte seg og trekke sammen krefter fra flere lokalmiljøer, for eksempel fra Hokksund, Jevnaker og Oslo.

Boka viser også hvordan en nazibevegelse som blir isolert i en periode er svært farlig – da står bare den reine terroren igjen. En tallmessig oppsummering av nazistenes markeringer, sjikane trusler, vold og skadeverk fordelt på de enkelte årene er også svært nyttig.

Kapitlet «Med knyttneven klar» er en drøfting av vold i kampen. For meg som ikke er pasifist men antinazist, har jeg ikke prinsipielle innvendinger mot bruk av vold mot nazister. Jeg synes det er viktig at volden er politisk styrt og vurdert. «Politikken skal styre over geværløpet» (Mao). I og med at RAU ikke organiserte volden som ble brukt mot nazistene, fritar de seg selv fra å vurdere om den var gunstig for kampen eller ikke på en konkret måte. I stedet blir bokas konklusjon generelt at uten volden hadde vi ikke vinni.

Jeg synes det mangler en diskusjon i boka om volden isolerte RAU fra folk på Hønefoss, om den gjorde det vanskeligere for kommunen å se på RAU som en del av løsninga i stedet for som en del av problemet. Og om volden gjorde det vanskeligere å få politiet til å ta nazivolden på alvor.

I boka sies det at RAU vant kampen. Etter min mening er det riktigere å si at folk i Hønefoss og Ringerike vant kampen, og at RAU spilte en viktig rolle i å organisere folk til motstand. Flisespikking? Ikke etter min mening. Det er en tendens i det autonome miljøet til å gi seg selv mye ære for aksjoner, mens folk flest ikke blir så viktige. I boka vises også slagordet Hønefoss-rasisme 1-0, som jeg synes er en bedre og mer lovende oppsummering.

Tilslutt i boka skildres perioden etter at nazimiljøet falt sammen. De antirasistiske ungdommene fikk rom for å utvide engasjementet sitt og gjennom RAU ble det nå holdt støttekonsert for Chiapas, jobba videre for selvstyrt ungdomshus, RAU var medarrangør av demo mot Nato på Balkan og jenter i RAU lagde egen gruppe, kvinnekamp-uke og 8. mars. Her ser en tendenser til at RAU vokste ut av sin rolle som samlende gruppe for alle antirasister og ble en radikal ungdomsorganisasjon.

Et kort sammendrag av boka ligger på RAUs hjemmeside, www.rau.no. Jeg vil anbefale folk å kjøpe eller låne boka, ikke bare gå inn på hjemmesida deres. En viktig grunn til det er bildene og presseklippa, som gir mye informasjon om utviklinga i opinionen i Ringerike, og om hvordan RAU var organisert.

Boka har også med en gjennomgang av nazistisk og fascistisk historie og ideologi, en adresse og kildeliste.

Les, tenk, kos deg med RAUs historie og vurder selv!

Murray Bookchin:
Direkte demokrati som alternativ: politiske essays 1983-2000
oversatt og redigert av Eirik Eiglad, Larvik: Ariadne forlag 2001
176 sider, ISBN 82-90477-42-2

Mathias Bismo er distriktsstyremedlem i Hordaland AKP og med i redaksjonen i Røde Fane

---

Tidligere i år ga det lille Larviksbaserte forlaget Ariadne ut Direkte demokrati som alternativ, en artikkelsamling av den amerikanske politiske teoretikeren Murray Bookchin. Denne retningen, den såkalte sosialøkologien, er en retning som beskriver seg selv som radikal og samfunnsomveltende, og samtidig et alternativ til både marxismen, anarkismen og syndikalismen, som i følge sosialøkologiens tilhengere, i Norge organisert i Demokratisk Alternativ, har vist seg å slå feil.

Klasser og økologi

Bookchin (1921-) var fra 30-tallet trotskist, men når det viste seg at 2. verdenskrig ikke førte til den verdensrevolusjonen Trotski spådde, revurderte han sine synspunkter og sluttet seg til den anarkistiske bevegelsen. Imidlertid ble dens rammer alt for trange, og med økologibevegelsens fremvekst på 60-tallet, gikk Bookchin i retning av denne. Mot mange av de mystisistiske retningene innen denne, utviklet han sosialøkologien, en teori som gjør krav på å være en samfunnsomveltende kraft basert på den økologiske krisa og behovet den skaper for en radikal samfunnsendring.

Utgangspunktet, som ikke kommer eksplisitt frem i boka, er den «dialektiske naturalismen». Denne filosofien har imidlertid stor påvirkning på politikken og dens mål. Utgangspunktet for all undertrykking er i følge denne filosofien ideen om menneskets dominans over mennesket. Allerede her skiller han lag med Marx som mente undertrykkingen oppsto fordi utviklingen av produktivkreftene tvang frem en samfunnsmessig arbeidsdeling som resulterte i sosiale klasser.

Bookchin erkjenner eksistensen av klasser, men for ham er klassekampen ingen særskilt kraft. Eksistensen av klasser og klassekamp er for ikke noe annet enn et symptom på en umoralsk orden som i sin tur har ledet til den økologiske krisa. Klasser har historisk utgjort en sprengkraft idet de har gått mot denne ordenen, men det er ikke snakk om særskilte interesser.

En objektiv etikk

Sosialøkologien gjør krav på verken å være materialistisk eller idealistisk, men «naturalistisk». Denne ordbruken utsetter imidlertid bare spørsmålet, er «naturalismen» materialistisk eller idealistisk?

Det er egentlig ikke så mye som skiller det vesentlige av Bookchins fra Hegels idealistiske dialektikk. Bookchin forkaster mytologi og gudetro, men han erstatter det av en objektiv etikk. Denne objektive etikken reproduseres i idealet om å skape et samfunn fritt for undertrykking. Det som skiller dette fra Hegels verdensånd er at det dreier seg om en viljehandling, ikke nødvendige utviklingstendenser. Spørsmålet er da også hva som blir igjen av dialektikken.

Det Bookchin setter seg fore å finne, er hva det undertrykkingsfrie samfunnet består av. Undertrykkingen kommer nettopp frem i form av at noen bestemmer over andre, måten å løse det på er dermed et fullstendig demokrati. Idealene til dette demokratiet finner han i antikkens Athen og dets direkte demokrati. Han nekter å identifisere Athen med en stat, i stedet går han til den etymologiske betydningen av begrepet «politikk», som er avledet av polis, by, og kommer til at det dreier seg om administrasjonen av en by. Mens staten er et undertrykkingsmiddel, er den frie kommunens politikk dens motsetning.

Han glemmer riktignok ikke at det athenske demokratiet utelukket alle utenom frie (mannlige) borgere, men han har problemer med å trekke konsekvensene av det. Staten er jo nettopp et undertrykkingsmiddel idet den brukes til å holde andre nede. Dette var også tilfellet i Athen. Det direkte demokratiet ble brukt av den økonomiske eliten til å opprettholde sitt klasseherredømme. Det athenske demokratiet var i så måte sterkt undertrykkende.

En moralsk elite

Bookchin ønsker, selvsagt, verken slaveri eller umyndiggjøring av kvinner. Det moralsk riktige samfunnet er et direkte demokrati, og for at dette skal fungere trenger man små enheter som eksisterer i en konføderasjon. Idealet skiller seg i så måte ikke grunnleggende fra kommunismens høyere fase. Forskjellen er at han mener det kan og bør bygges allerede i dag. Mot den marxistiske revolusjonsteorien, anfører Bookchin en evolusjonsteori. Mens det kommunistiske partiet sin rolle som fortropp er å være ledende i en arbeidernes revolusjon, er den sosialøkologiske organiseringen sin rolle som fortropp å trekke med seg folk i en langsom oppbygging av en dobbelmakt. Sosialøkologer og andre kommunalister etablerer kommunale og regionale direkte demokratiske enheter i konføderasjon.

Som fortropp er de ikke bare en ledende gruppe, de er en gruppe som skal danne fundamentet for de nye samfunnsstrukturene idet de baserer seg på den objektive etikken. De fremstår dermed ikke som annet enn den eliten Marx og Engels kritiserte, en moralsk elite som jobber etter «prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget» (1).

Det sier seg selv at en slik moralsk elite vil bestå av i utgangspunktet ressurssterke mennesker. Men det er heller ikke noe problem for Bookchin. Kampen mot undertrykking er ikke en kamp mellom undertrykker og undertrykt. Den økonomiske krisa har avslørt at alle klasser har felles interesser i å avskaffe all undertrykking. Alternativet til markedsøkonomien sin miljøødeleggende vesen, blir en moralsk økonomi som krever nettopp de objektivt etisk riktige styringsformene, og disse mener han at alle, kapitalister inkludert, har objektiv interesse av å fremme. Den økologiske krisa skaper altså ikke sine egne banemenn og -kvinner. Den blir ikke en gang overvunnet ved at man tar utgangspunkt i det eksisterende samfunnet. I stedet tar han utgangspunkt i et utopisk system og deduserer ut fra det hvordan man skal komme frem til det.

Følger for politisk virksomhet

For den konkrete politikken som føres, har dette drastiske følger. Den lille sosialøkologiske bevegelsen i Norge nektet lenge å delta i masseorganisasjoner som ikke hadde disse moralske målene. Bookchin skriver også selv hvilken følge dette hadde for hans syn på Vietnamkrigen. Han var mot USAs krigføring, men han ville heller ikke støtte FNL; han ville ikke støtte en eneste nasjonal bevegelse, eller bevegelse over hodet, som ikke hadde de riktige moralske ståstedene.

For internasjonalt solidarisk arbeid er det viktig å ta stilling til det som skjer, i praksis betyr det å ta stilling for en side i en konflikt. For Bookchin er dette fullstendig irrelevant. For ham er det enten-eller; hvis det ikke finnes noen moralsk riktig bevegelse, er solidariteten meningsløs. Hvis en bevegelse er nasjonal, er den per definisjon regressiv. Hvis den ønsker en selvstendig stat, er den per definisjon regressiv. Hvis den ikke vil sprenge kapitalismens rammer, er den per definisjon regressiv. I Norges tilfelle, vil for eksempel Nei til EU være en regressiv bevegelse i sosialøkologiske øyne. Igjen hensetter han seg til et Utopia der det er de moralsk riktige verdiene som er drivende, uten å ta hensyn til, eller i det hele tatt vurdere, de faktisk eksisterende bevegelsene og den fullstendige mangelen på moralsk korrekte alternativer.

At de ikke eksisterer, burde ikke overraske noen. Sosialøkologien er en politisk retning som er som skapt for et lag med ressurssterke mennesker idet den nedprioriterer den aktuelle situasjonen, de kampene som føres, men heller organiserer seg ut fra et ideal. Dette er et ideal som filosofer kan sitte og tenke ut, og som de faktisk har gjort i tusener av år (2). Men det å utvikle et ideal, også det å tenke seg metoder for å realisere dette idealet, har ingen samfunnsomveltende kraft så lenge det ikke er basert på virkeligheten slik den ser ut i dag.

---

Fotnoter:

1) Marx og Engels: Det kommunistiske manifest, Røde Fane 1998, side 61.

2) Marx: Teser om Feuerbach, tese 11, gjengitt i Engels: Ludwig Feuerbach, Oktober 1981, side 84.

---

Om seg selv

av Sveinung Legard, Direkte Demokrati

Høsten 1999 ble Demokratisk Alternativ lansert i Norge. Bakgrunnen for organisasjonen var et anarkistisk inspirert ungdomsmiljø i Grenland og den venstreradikale, amerikanske tenkeren Murray Bookchins ideer om kommunalisme og sosialøkologi. Siden begynnelsen av 90-tallet hadde kommunalistiske ideer versert i Sauherad, Skien, Porsgrunn og Bamble, og manifestert seg i ulike nettverk og grupper som «Arbeidsgruppa for et økologisk samfunn», «Sosial-økologisk prosjekt» og «Revolt». Dette miljøet drev primært med utdanningsmessige og propagandaartede prosjekter, med studiesirkler, forlag og bokcafé som samlingspunkt. Nettverket «Sosial-økologisk prosjekt» var også engasjert i mer praktisk politisk arbeid med å demokratisere og radikalisere velforeninger i Porsgrunn, og i Sauherad kommune stilte de også til valg på et kommunalistisk program, hvor det fremste kravet var opprettelsen av folkeforsamlinger i kommunens ulike bygdesentra. Etter hvert som kommunalistiske ideer om folkeforsamlinger og konføderalisme spredte seg til andre deler av landet, følte enkelte et behov for å skape en landsdekkende og mer «voksen» organisasjon. Siden lanseringen i 1999 har organisasjonen også spredt seg til Sverige og Finland, og Demokratisk Alternativ er i dag en skandinavisk organisasjon. Dens primære aktiviteter er fremdeles studiesirkler og bladet Direkte Demokrati, men medlemmene engasjerer seg også i andre lokale aktiviteter og sosiale bevegelser. Til høsten vil vi kjøre i gang en kampanje mot Stortingsvalget, med det øyemed å avkle dets «demokratiske» slør.

www.motkraft.net/demalt/demalt-no.html

Mikael Nyberg: Kapitalet.se – myten om det postindustriella paradiset
Stockholm : Ordfront, 2001
463 sider, ISBN 91-7324-819-3
http://www.mikaelnyberg.nu

Bjarne Nærum arbeider med nettbasert utdanning ved Høgskolen i Telemark, og er lokalt engasjert i Attac.

---

[Les et utdrag av boka her]

Mikael Nyberg har lagt ti års strev med en større analyse av samfunnsutviklingen bak seg. Det er blitt ein grausom Salbe, mot ny økonomi og nye tanker. Nyberg tar et oppgjør med myter om nye samfunnsformer og historiske bølger, nyliberal ideologi og nye «guruer» av nesten alle slag. En bestselger av ei blågul bølgebryterbok? 6.000 solgte bøker i Sverige siden nyttår!

Allerede i bokas tittel – kapitalet.se – tar forfatteren ladegrep. Den gir sterke assosiasjoner, selvfølgelig til Kapitalet, Marx på svensk, men også til «den nye tid», her som ofte ellers symbolisert ved internett. Den fiktive, svenske internettadressa snudd om blir imidlertid til «se kapitalet», og nettopp den oppfordringa er kanskje selve hovedbudskapet i boka.

Nyberg skjærer gjennom allslags ideologisk tåkeprat om «nye tider» og epokale endringer, som har tatt oss fra et klassedelt industrisamfunn og over i et postindustrielt og nær paradisisk samfunn, der hardt slit og rå utbytting ikke lenger er tema og der kampen mellom arbeid og kapital er over, eller i det minste sover. Dette stemmer ikke med virkeligheten, hamrer forfatteren over mer enn 400 sider, fulle av talende eksempler fra både Sverige og Europa, USA, Asia og verden forøvrig.

Se kapitalen! Se klassekampen! Se den snikende spredninga av slit, stress og sult! Se sviket, alle løgnene! Se hvordan dise tjener interessene til stadig færre, stadig rikere mennesker! Se den stadig økende industrialiseringa av stadig flere sektorer i samfunnet! Nyberg er klar: «Vi lever inte i något postindustriellt informations- och kunnskapssamhälle utan i en tid av forcerad kapitalistisk industrialisering.»

Forfatterens ærend er å avsløre den rådende ideologi som falsk bevissthet, og vise at de pågående samfunnsendringer slett ikke tjener folk flest. Det klarer han på en overbevisende måte, i ei bok som fortjener mange, mange lesere, også her i Norge. Dette til tross for visse svakheter, som jeg vil komme inn på.

Hvem er Mikael Nyberg?

Forfatteren er sjøl veldig tilstede i denne boka, kompromissløst engasjert og tidvis retorisk inntil det forførende. Jäklar, som dette nok vil irritere enkelte. For undertegnede var det likevel mest befriende, etter å ha lest hyllemetre med «akademiske» tekster der nye samfunnsendringer blir til ideologi gjennom «nøytral og kjølig» analyse, begått av samfunnsvitere som kappes om å være minst «70-talls» (les: kritisk, radikal) og mest «i tiden», muligens fra posisjoner som i denne boka omtales som «sosial karantene». Mikael Nyberg har ingen akademiske klatreplaner. Han tar klart stilling i sin egen tekst, og det er bra. Dette er hans versjon av den store, politiske samfunnsanalysen.

Nyberg har noen år «på golvet» bak seg, flere egenerfarte eksempler og et støtt perspektiv «nedenfra» tyder på det. Men på 70-tallet studerte han fag som økonomisk historie og filosofi på universitetet. I dag er han frilansjournalist og forfatter. Hans forrige bok kom i 1998 – Det gröna kapitalet, utgitt på engelsk som The Green Capitalists. Nyberg er dessuten redaktør av det venstreradikale svenske tidskriftet Clarté, og redigerte i 1994 Kritiska EU-fakta, Folkrörelsen Nej till EUs avis. Han har lenge vært aktiv i samfunnsdebatten med artikler i Aftonbladet, Dagens Nyheter, Expressen og andre aviser og tidskrifter.

Til tross for sitt generaloppgjør med «myten om det postindustrielle paradiset» er Nyberg gudskjelov ikke av typen venstreraddis som gir internett og ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) skylda for alt som er galt i verden. Han er ingen teknologideterminist. Her er det kampen mellom samfunnsklassene som primært bestemmer vår verdens (skjeve) utvikling. I motsetning til endel andre på venstresida, som i denne boka muligens vil finne næring til stivna skepsis og ignorans overfor IKT, er Nyberg sjøl aktiv bruker av internett. Man finner mer om og av forfatteren på hans eget nettsted www.mikaelnyberg.nu – her blir selvsagt også kapitalet.se presentert, markedsført og solgt.

Men «nettsamfunnet» og andre begreper som søker å fange aktuelle samfunnsendringer vil Nyberg likevel ikke høre snakk om. Mitt første møte med ham var en artikkel i Aftonbladet sist vinter, «Tro inte på den mannen!», der Nyberg etter mitt syn altfor kategorisk avviste den spanske sosiologen Manuel Castells og hans teorier om blant annet «nettverkssamfunnet». Sjøl mener jeg venstresida i dag bør studere Castells, ikke minst hans beskrivelser av nye sosiale bevegelser og offensiv bruk av IKT (1).

Jeg var derfor først litt skeptisk til Nybergs bok. Men selv om synet på Castells er uforandra her, kom jeg snart til at den er blitt et viktig bidrag til forståelsen av samfunnet og kapitalismen av i dag. Boka er svært lærerik og nyttig for enhver som trenger argumenter og dokumentasjon til sin deltakelse i samfunnsdebatten, klassekampen, EU-striden og/eller andre slag.

Litt mer om innhold – og savn

Veldig kort fortalt består boka av fire deler, der den første danner et historisk og bredt anlagt bakgrunnsteppe for dagens tilstander i verden, særlig i et Sverige der «folkhemmet» står for fall. Sentralt i analysen står forfatterens syn på samfunnsforholdenes uvikling bestemt av stillinga i klassekampen. Etter 1917 og seinere etter 1945 var den vestlige kapitalismen i forsvarsposisjon og måtte justere seg etter arbeiderklassens uro og krav. Folkhemmet blir til i midlertidige perioder av samarbeid mellom klassene. Nyberg skriver mye og godt om den «sosiale ingeniørkunst» som får sin storhetstid etter krigen, men som etterhvert blir utskjelt både fra høyre og venstre. Det siste er noe Nyberg faktisk tar sjølkritikk for i dag, høyrekreftenes angrep på velferdsstaten ble sterke nok aleine.

I noen av bokas mest interessante kapitler, blant annet om EU-prosjektets bakgrunn og utvikling (6), tar Nyberg leserne med inn bak lukkede dører til møter med mektige menn og mer eller mindre skjulte og anti-demokratiske nettverk, med sterke forgreininger til maktsentra i USA. Spennende lesning! Vi tas også innom ulike ideologisk prega reaksjoner mot tidligere fornuftstro og framskrittsoptimisme, new age, postmodernismen, etikkbølgen og «økologi som falsk bevissthet».

Andre del, «från tanke till handling», er særlig om Sverige, hvorfra Nyberg trekker fram en rekke konkrete uttrykk for perspektivene foran. Vi får vite mer om «den svenska modellens två kriser» og blir kjent med et rikt utvalg svenske maktpersoner og ideologer. Blant disse finner vi navn som Gyllenhammar, Wallenberg og Wolrath, enkelte andre er ivrige «overløpere» fra venstresida.

Mange navn og situasjoner vil nok være ukjente for norske lesere, men vi har ikke vondt av å lære mer om nabolandet. Slik vil vi også lære mer om oss sjøl. For egen del ble det en artig øvelse å finne aktuelle norske erstattere til nevnte personer. Men ei tilsvarende norsk bok har vi ikke, nærmest kommer kanskje Fløgstads og Østerbergs siste bøker om nyliberalisme, ideologi og norske «Oslo-prosesser».

Nyberg tar oss i bokas tredje del ut i et stadig tøffere arbeidsliv. Gjennom mange konkrete eksempler, både fra Sverige og verden forøvrig, viser han hvordan «den forcerade kapitalistiska industrialiseringens magra produktion» fungerer, nå også innen tjenester og mange nye sektorer – stikk i strid med vår tids ideologi. Samlebåndene er ikke borte, de er blitt lengre. Flere stikkord fra denne viktige delen av boka: Just-in-time, farvel til mikropausene, styrt underbemanning, management-by-stress, re-paternalisering av arbeidslivet og fleksibilisering inntil døden for hverdagslivet.

Den fjerde og siste delen er kanskje bokas svakeste. Til tross for viktige emner som tredjedelssamfunnet, illusjonen om EU som motvekt mot kapitalen, EU som militærmakt, 1989 og antikommunismen etter Sovjets fall, den tredje veien og «den nye Marx» (om Manuel Castells), bærer særlig denne delen preg av å være sammensatt av endel tidligere artikler. Det blir veldig mye «svartmaling», som fører denne engasjerende boka til et lite engasjerende endepunkt av desillusjonert maktesløshet . Rett nok ikke helt uten grunn, men litt skuffende likevel. Bare de flotte tegningene til broren, Robert Nyberg, utgjør små lyspunkter. Jeg savner noe, om ikke et avsluttende «what is to be done?» som hos Lenin (og Castells). Energien i denne boka hadde fortjent en mer offensiv avslutning. Jeg savner for eksempel noe om de siste års massedemonstrasjoner, etter Seattle. Og om Attac og andre nye og raskt voksende sosiale bevegelser.

Grunn til optimisme gir uansett det faktum at Nybergs bok bare i løpet av få måneder er solgt i over 6.000 i Sverige. Unge aktivister diskuterer den og studiesirkler settes i gang. Her hjemme har en herværende redaktør (Erik Ness) offentlig hevda at boka burde «ligge på enhver revolusjonærs nattbord». Også Morgenbladets anmelder roper «løp og kjøp!». Jeg er enig, men ikke la boka ligge helt aleine på nattbordet.

---

Fotnote:

1) Min artikkel «Mot et radikalt nettsamfunn?» i Røde Fane nr 2, 2001 bygger blant annet på Castells, og tar for seg Attacs og Zapatistenes suksess i nettsamfunnet, så langt.

Morten Falck er journalist og medlem i AKP

Stefan Lindgren (1949 -):
Lenin, Stockholm: Fischer 1999, ISBN 91-7054-875-7

---

Nesten alle diskusjoner om det er mulig å endre dette jævlige samfunnet, kretser på ett eller annet vis rundt Oktoberrevolusjonen. Men uten kunnskaper vil diskusjonene gå i ring og ende blindt. Stefan Lindgrens biografi Lenin er ei bok i rett tid.

Tre dager etter Oktoberrevolusjonen ga Lenin et dekret om pressa. Han gjorde det klart at innstrammingene i pressefriheten var midlertidige. Så snart den nye makta var konsolidert, ville de bli erstattet av en lov som ville være «den videste og mest progressive på området». Lenin tenkte seg en stat der trykkefriheten var enormt utvidet, og typografiske hjelpemidler ble stilt til rådighet for alle som kunne samle et visst antall underskrifter.

Lenins drøm om den store ytringsfriheten blei knust av borgerkrigen og intervensjonskrigen. Det blei ikke setterier og trykkpresser til alle, men blodig terror og kamp for en bit brød. Hvem var denne arbeiderlederen med de store drømmene og den håndfaste praksisen? Det er snart 80 år siden han døde. Men ennå er bildet av ham preget av mytedannelser og sterke følelser. Når Gerhard Helskog forlanger anger, og «avslører» at Dagsavisens Tuva Gry Øyan har vært medlem av AKP, svarer hun med å rette en harmdirrende pekefinger mot «despoten» Lenin.

Lenin er viktig. Han er en portalfigur for vår tid, den første som ledet en seirende revolusjon og startet oppbygginga av et sosialistisk samfunn som skulle vare i flere tiår og prege verdenshistorien.

77 år etter Lenins død hersker kapitalismen mer uinnskrenket enn noen gang. Er det mulig å skape et rettferdig samfunn? Er sosialismen mulig eller bare en drøm? Og hvis den er mulig, hvordan vil den se ut? I disse tider ønsker alle seg en «demokratisk sosialisme». Men hva er demokrati – under kapitalismen og under sosialismen? Må ikke det sosialistiske demokratiet være mye større og mer omfattende, ja, mye mer reelt, enn det såkalte «demokratiet» under kapitalismen? Mens Røkke står fritt til å rasere tusenvis av arbeidsplasser og velte seg i en rikdom som skyldes andres arbeid, er strømprisene så høye at minstepensjonister ikke har råd til å holde varmen midtvinters. Og vi får aller nådigst velge administrasjon for faenskapen hvert fjerde år. Må ikke sosialismen innebære at vanlige mennesker virkelig får innflytelse over sin egen hverdag og sine egne liv?

Hvordan ble Lenins union av sosialistiske sovjetrepublikker? Den ga vel verken ytringsfrihet eller personlig sikkerhet til arbeiderne og de fattige bøndene – langt mindre makt over staten? Var den mer enn en undertrykkende politistat? Det er viktige spørsmål å finne svar på. Men det er også viktig å forstå hvorfor Sovjet-staten utviklet seg slik den gjorde.

I 1917 overtok bolsjevikene et ruinert land etter tre års krig, og da de omsider hadde seiret fire år seinere, var landets produksjonskapasitet og evne til å brødfø befolkningen drastisk redusert. Uår og hungerkatastrofe toppet krisa. Lindgren oppsummerer:

«Maskiner og lagre var oppbrukt. I byene hadde menneskene fyrt med møbler for å overleve. Millioner av bønder og foreldreløse barn dro omkring på veiene, den klassiske formen for «vandrende» hungersnød i Russland. Den lille arbeiderklassen var i praksis oppløst og dens avantgarde var stort sett falt i borgerkrigen.»

Landet måtte bygge opp et industrielt nivå som kunne stå imot imperialismen, og Sovjet hadde færre vitenskapskvinner og -menn enn Sverige. Da Stalin døde 30 år seinere, var Sovjet etter enda en krig og enorme prøvelser i ferd med å ta opp konkurransen med USA på viktige områder som romforskning. Sovjets stilling som «supermakt» fram til 1991 var noe ganske annet enn det konkursboet Lenins bolsjeviker overtok. Men det er moderne å hevde at denne økningen av levestandard, kulturelt nivå og produksjonskapasitet ikke hadde noe med sosialisme å gjøre, for det manglet demokrati. Akkurat som det er moderne å sitte ved sitt trygge skrivebord i det oljerike Norge og definere demokrati på vegne av Sovjetunionens arbeidere og bønder. For disse skrivebordsheltene er det ikke så viktig om folket har brød, klær, brensel, et jordbruk og en industri som kan sikre landet sjølstendighet, skoler, universiteter og biblioteker.

Lenin hadde et annet utgangspunkt. Han vokste opp i tsarens Russland, i folkenes fengsel. Han opplevde nød, fattigdom og ufrihet, religiøsitet og middelaldersk mangel på kunnskaper. For ham var revolusjonen ikke et spørsmål om teoretisk diskusjon, men om levekår. Han skjønte at revolusjonen var et spørsmål om klassekamp, om å erobre makta. De mange folkene i tsarens veldige imperium måtte sjøl ta makta fra herskerne og innføre sitt eget herredømme, en stat som kunne undertrykke borgerskapet og imperialismen så de ikke kunne ta makta tilbake igjen. Boka skildrer Lenins liv, og beskriver hvordan han ble en utrettelig revolusjonær organisator og leder, en mann som alltid satte revolusjonen foran alt annet. Mensjeviken Dan sa om Lenin: «Det finnes ingen mann som hver dag, tjuefire timer i strekk er opptatt av revolusjonen, som tenker og til og med bare drømmer om revolusjonen. Hva skal man gjøre med et sånt menneske?» Forfatteren Maxim Gorkij forteller at han ble forbauset da han første gang møtte Lenin: «Han var på en måte altfor alminnelig. Han gjorde ikke inntrykk av å være en leder.» Han blir også beskrevet som en mann som hadde svært lett for å le.

Stefan Lindgren skildrer Lenin i sammenheng med tid og historie. Han var formet av sin tid og sitt miljø. En ganske alminnelig mann, med stor sans for virkeligheten. Han var født i et av Europas mest tilbakeliggende land. Kunne den sosialistiske revolusjonen seire der? Lenin analyserte omhyggelig kapitalismens utvikling fram til første verdenskrig, framveksten av monopolene, av imperialismen. I dette systemet var det tilbakeliggende russiske imperiet ett av de svakeste leddene. Det ga muligheter for å bryte gjennom der, og vriste landet ut av imperialismens klør. Lenin gjorde viktige teoretiske analyser av kapitalismens utvikling i Russland, av spørsmålet om staten, av imperialismen.

Men først og fremst var han en politisk leder med dyp innsikt i det russiske samfunnet, i klassene og i klassekampen. Han kjente sitt russiske folk, han var en av dem. Uten Lenin hadde Oktoberrevolusjonen neppe funnet sted. Og om ikke bolsjevikene hadde forsvart revolusjonen med den største fasthet, ville den vært knust etter få måneder.

Marx og Engels hadde sagt svært lite om hvordan sosialismen ville arte seg. For Lenin ble jobben å utvikle et sosialistisk samfunn i virkeligheten, blant fattige analfabeter og dypt religiøse bønder. I dette arbeidet var Lenin villig til å sette de helligste av alle dogmer til side for å finne løsninger i praksis – samtidig som han forsvarte sosialismens prinsipper med en ukuelig fasthet. Men først måtte revolusjonen forsvares i en krig som var ubegripelig rå, der det ikke fantes rom for å tenke på demokrati, på ytringsfrihet og personlig rettssikkerhet. En bondebefolkning som ser sine søstre og mødre voldtatt og torturert, sine brødre og fedre brent og flådd levende, slaktet av overklassehærer og imperialistiske inntrengere, tar en brutal hevn når den slår fienden til jorda. Den spør ikke om demokratiske rettigheter. Den bruker ikke stemmeseddel. Og en slik bestialsk fiende kan heller ikke overvinnes med «demokratiske midler». Dette er et poeng som den gamle høyremannen Kåre Willoch forstår bedre enn mange teoretikere som sier de hører til på venstresida.

Lindgrens bok er grundig og kunnskapsrik. Særlig spennende er avsnittene der han gjennomgår de dokumentene som tidligere har vært hemmeligholdt, og som skal «avsløre» Lenins virkelige karakter. Lindgrens djupe og omfattende kunnskaper gir boka en nøktern styrke. Den forklarer, den gjør det mulig å forstå, ikke bare Lenin, men Sovjetunionens historie. Skildringa er konkret, tydelig. Les den, og bli klokere. Tenk om alle som deltok i diskusjonene om sosialismen hadde lest denne boka!

Lenin døde 21. januar 1924. Arbeidet med å skape sosialismen var så vidt påbegynt. Lindgren skildrer også dem som allerede kjempet om makta etter Lenins død. Når skal han følge opp med den helt nødvendige biografien om Stalin?

August Ågrimsønn Næss Tekrø er idéhistoriker og aktiv i Rødt.

---

Ola Innset:
Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920-1947)
Springer, 2020, 207 s

Man kan anta at det var en varm aprildag i 1947, da en gruppe høyreliberale intellektuelle møttes for første gang i de sveitsiske alper for å ha en ti dager lang konferanse. Dets formål? Å etablere en organisasjon, Mont Pèlerin Society, et fristed hvor likesinnede kunne diskutere hva de anså som den riktige frihet. De ble kalt «en hær av krigere for frihet» av Friedrich Hayek, og vil til tider bruke «nyliberalisme» som en beskrivelse av filosofien de utviklet. Senere skulle mange av dem heller velge å kalle det «klassisk liberalisme» eller andre lignende beskrivelser. Men var liberalismen deres klassisk, eller var den ny? Og hva er i så fall ny-liberalisme?

Siden finanskrisen inntraff i 2008, kan man godt si at ordet «nyliberalisme» har blitt et slangord for kritikk av «alt venstresiden ikke liker». Men samtidig som dette ordet oftere ble brukt i det offentlige ordskiftet, eksploderte den akademiske forskningen på temaet. Selv om begrepet den i dag i dag fortsatt blir beskyldt for å være vagt og inneholde praktisk talt all sosioøkonomisk utvikling som «venstresiden» ikke liker, har akademikere stort sett jobbet i en helt annen retning. Dette har de gjort ved å gå tilbake og undersøke de selvutnevnte nyliberale, og ved å følge sporene derifra har man oppdaget et internasjonalt nettverk av nyliberale tenketanker som Mont Pèlerin Society, grupperingen som generelt blir ansett som det sentrale knutepunktet for nyliberalismen. I sin nye akademiske bok, Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920-1947), gir den norske historikeren Ola Morris Innset en detaljert analyse av nyliberalismen og dens inngang til alle sfærer av samfunnet.

Innledningsvis gir Innset en kort oversikt over litteraturen om nyliberalisme, og skiller hans tilnærming fra både den marxistiske og den «politiske» tilnærmingen. Innsets metodikk er en ikke-normativ og rasjonell gjenoppbygging, som bygger på merkevaren for idéhistorie utviklet av Cambridge-skolen. Men han forklarer selv at han søker å innovere denne tilnærmingen, ved å bruke verktøyene i mikrohistorien i en nær studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society. Innset skisserer sitt begrep om det «doble argumentet» som et grunnleggende element i tidlig nyliberalisme, og forklarer dermed innledningsvis at nyliberalismen var eksplisitt ny, siden det doble argumentet innebar angrep på begge de tilgjengelige liberalismene på dette tidspunktet: laissez-faire – som er et økonomisk system der transaksjoner mellom private parter mangler form av økonomisk intervensjonisme, slik som regulering og subsidier – og sosialliberalisme.

I et metodologisk øyemed kan det virke som en nokså enkel oppgave. Referatet fra det aller første møtet i Mont Pèlerin Society har blitt godt bevart, og mange av de som deltok skrev egne notater selv, som har blitt arkivert. Det er likevel ikke enkelt det Innset prøver seg på. Og selv om det er noen som vil argumentere for at Innset mistolker primærlitteraturen for å underbygge egen ideologisk overbevisning – og kanskje, ironisk nok, særlig tanketanken Civita – så kan man heller si at de velger å vranglese Innsets utgangspunkt. Innset viser tidlig at han håndterer denne problemstillingen i den første delen av boken, ved å knytte det aller første møtet i Mont Pèlerin Society til en mye lengre og større historisk sammenheng. De tre innledende kapitlene skisserer etableringen av det – som tidligere nevnt – Innset kaller det «doble argumentet». Det vil si de nyliberales samtidige holdning mot sosialisme og klassisk liberalisme.

For de av oss som ikke fulgte så godt med i historietimene, inneholder heldigvis boken detaljert kontekstualisering. Innset gir en gransking av den sosialistiske beregningskontroversen, inkludert både de tyske språkdebattene sentrert i Wien og de engelskspråklige debattene mellom Hayek og markedssosialistene. Han går grundig igjennom hver eneste registrerte deltager på seminaret – deriblant nordmannen Trygve J.B. Hoff. Innset henviser til argumentet om markeder som formidlere av modernitet fra de sosialistiske beregningsdebattene i Walter Lippmanns kollokvium fra 1938. Han følger oss igjennom de økonomiske problemene i Europa etter krigen. Innset følger de forskjellige tenkerne knyttet til det nyliberale prosjektet siden Lippmanns kollokvium gjennom krigsårene, der deres organisatoriske innsats ble kuet. Og Innset viser at nyliberale på det kontinentale Europa, som Röpke, Eucken, Rougier og De Jouvenel, balanserte forholdet til fascisme og nazisme på forskjellige måter. Han gir også en grundig demonstrasjon av demografien – kun hvite menn – og viser i tillegg deltagernes notater rundt dette.

Innset gir en grundig påminnelse om at sosialismen var relativt ny som en storstilt politisk praksis i de tidlige mellomkrigsårene, med det nyetablerte Sovjetunionen som det mest betydningsfulle. Men selv om Sovjetunionens oppblomstring skapte uro blant de liberale i Europa, var det likevel et par senere fremtredende økonomer som kanskje ble enda mer rystet av de sosialistiske eksperimentene som fant sted i umiddelbare nærhet. Dette var i all hovedsak de markedsorienterte liberale, som Ludwig von Mises. Da sosialistiske partier fikk flertall i flere byer, kanskje mest merkbart «Røde Wien», fremmet det frykten for at sosialistiske ideer kunne slå rot i hjertet av Europa, som ifølge Mises ville føre til avskaffelse av frihet og den frie økonomien slik vi kjente det. I forsvar av liberalismen, forsøkte Mises å demonstrere umuligheten av «sosialistisk beregning», heller ikke så ulikt nordmannen Trygve Jacob Broch Hoff.

Innset avslutter sin studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society i 1947 med utdypninger om hva det vil si å se nyliberalismen som en teori om modernitet, og ikke bare et sett med politiske forslag. Bare når vi verdsetter hele sammenhengen med utviklingen av tidlig nyliberalisme, kan vi se dens dyptgående røtter, og hvordan det er en mye bredere filosofi enn det som ofte antas. Forestillingen om markeder som formidlere av modernitet underretter de fleste politiske prosjekter – og til og med sunn fornuft til en viss grad. Forfatteren undersøker sentrale nyliberale oppfatninger av totalitarisme, markedsmekanismer og stater, og presenterer en detaljert studie av diskusjonene under det første møtet i Mont Pelerin Society. Denne studien tilbyr et nytt perspektiv på ideene som har påvirket økonomi og politikk siden 1970-tallet, og appellerer spesielt til interesserte i moderne og politisk historie, politisk teori og økonomisk idéhistorie.

Reinventing Liberalism er fremfor alt god idéhistorie. Den gir en velskrevet, tilgjengelig og bevisst beretning om de tidlige nyliberale og deres kamp – som ikke bare var å bekjempe sosialismen, men også å frigjøre seg fra laissez-faire og dens noe løse bånd til fascisme, og den, i deres øyne, alt for statsvennlige liberalismen. Ved å gå dypt inn i kildemateriale og analysere denne intellektuelle kampen i detalj, greier Innset å vise at de nyliberale ikke er naive mennesker som kun tror på det økonomiske mennesket, noe de blir fremstilt som så ofte i den offentlige debatten. Innset viser at de derimot slet med å samkjøre det som er betingelsene for individuell frihet med statlige frie markeder. Innset viser at de nyliberale på denne måten får til å kjøre kiler, ikke bare mellom de klassiske liberale og seg selv, men også mellom individuell samfunnsfrihet og demokratisk beslutningstaking.

Som flere har påpekt, vil vi med Reinventing Liberalism endelig få en slutt på de uendelige debattene om hvorvidt nyliberalisme faktisk eksisterer eller ei. Ola Morris Innset viser tydelig at den eksisterer, og presenterer et klart og definitivt argument for hva nyliberalisme er. Denne boken er et «must» å lese for alle de som ønsker å ha en solid historisk forståelse av ideologien som rammer inn, og stadig synligere setter verden i fare.

Anja Rolland er 30 år fra Bergen. Rødt-medlem og tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

---

Marta Breen:
Hvordan bli (en skandinavisk) feminist
Cappelen Damm, 2020, 176 s.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er en bok som vil mye. På forsiden blir vi lovet 20 veier til mer likestilling på jobben, i livet og i kjærligheten – noe som er ambisiøst å skulle få til på bare 176 sider. Boken er svært lettlest, og Marta Breen evner å snakke om feminisme på en konkret og rett frem måte, uten å verken over- eller undervurdere leseren.

Hvert kapittel har fått et sterkt oppfordrende, om ikke direkte kommanderende navn. I kjent selvhjelpslitteratur-stil får leseren tydelige beskjeder om ting som «Kall deg feminist», «Vær radikal», «Organiser deg» og «Vær mindre flink», noe som gjør at man sitter igjen med en følelse av at dette angår alle – også meg.

De fleste kapitlene har en ordliste som forklarer begreper eller utdyper fakta som tas opp i teksten, slik at man får en innføring i hva for eksempel kulturell appropriasjon og manspreading innebærer, og hva bokstavene i LHBT står for. Dette hjelper leseren å navigere i jungelen av popkulturelle referanser og innarbeidete «selvfølgeligheter» man ofte møter på. Gjennom hele boken slås kjente og ukjente sitater fra kjente og ukjente kvinner opp med store typer. Fra homoaktivist Kim Friele, diverse norske og utenlandske forfattere, professorer, forskere og artister – og til og med en Kardashian- søster – (!) – siteres på løpende bånd. Teksten krydres dessuten med interessante «funfacts» – visste du for eksempel at det i Bergen er flere statuer av buekorpsgutter enn av kvinner? Ikke jeg heller.

Breen er systemkritisk, og tar også opp problemstillinger knyttet blant annet til rasisme, homokamp og mannens plass i feminismen. Breen redegjør for at vi er inne i det hun omtaler som den fjerde feministiske bølgen, men jeg savner en tydeligere argumentasjon for hva dette betyr i praksis, og hvor veien videre går. Det blir dessverre vanskelig å gå dypt nok inn i alle de ulike temaene når man har under 200 sider til rådighet, noe som gjør at boken kan oppleves som litt for grunn for dem som har lest en bok eller to om feminisme fra før.

Selv om forfatterens personlige perspektiv på feminisme er en av bokens styrker, og bidrar til å løfte den fra noe som lett kunne blitt traust og kjedelig, er det ikke et helt uproblematisk perspektiv. Å skulle skrive en slags nordisk-feministisk «fasit» er vanskelig når man har en kvinnebevegelse som på mange måter står i spagaten når det kommer til flere viktige spørsmål.

Det mest åpenbare og konfliktfylte eksempelet er nok spørsmålet om rettigheter for transpersoner. Utfra det Breen skriver om T-en i LHBT får jeg inntrykk av at hun, som meg, mener at man ikke kan kalle seg feminist dersom man ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin. Problemet med dette er at det er umulig å gi et entydig svar på hva norske (eller nordiske) feminister mener om dette, fordi mange fortsatt har et, etter min mening, svært konservativt syn på kjønn og seksualitet. To av de største feministiske organisasjonene i Norge, Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten, har eksempelvis fått kritikk for å være det man kaller «TERFs» – trans exclusionary radical feminists, altså feminister som ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin, av blant andre samfunnsdebattant Christine Jentoft og organisasjoner som Skeiv Ungdom og Skeiv Verden. Å fremstille det som om kvinnebevegelsen er samstemt i synet på transpolitikk blir derfor for enkelt, og glatter over motstanden transpersoner opplever fra de som burde være «deres egne», som istedenfor bidrar til undertrykkingen av en svært utsatt minoritet.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er, til tross for dette, interessant og underholdende lesning. Breen skriver på en måte som gjør det umulig å ikke bli engasjert, og boken er tidvis vanskelig å legge fra seg. Dette er ingen tung ideologisk tekst man trenger forkunnskaper for å forstå, faktisk trenger man ikke en gang være særlig interessert i feminisme for å få noe ut av lesningen. Nettopp dét er kanskje en av bokens styrker. Man kunne med fordel gjort den til pensum for elever på videregående, hvor den kunne fungert som et slags litterært bøllekurs for mange. Og er det én ting russejenter trenger, så er det bøllekurs.

Johan Petter Andresen. Medlem av Rødt Grünerløkka og i landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.
Abdullah Öcalan er grunnleggeren og den ubestridte lederen av Kurdistans arbeiderparti, (PKK). I tyrkisk fengsel siden 1999 har han skrevet et fembindsverk med analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp i perioden 2000 til 2006. I denne artikkelen presenteres sentrale teser fra de første to binda. Öcalan har gått fra et marxistisk-leninistisk standpunkt til et mer venstrelibertariansk standpunkt. Analysa hans er preget av marxismen, men han anser at en kritikk av denne er nødvendig for å hindre en fortsettelse av kapitalismen slik verden har sett med skjebnen til Sovjetunionen og Kina.

---

Abdullah Öcalan:
Manifesto for a Democratic Civilization, Volume l, Civilization, The Age of Masked Gods and Disguised Kings.

Abdullah Öcalan:
Manifesto for a Democratic Civilization, Volume ll, Capitalism: The Age of Unmasked Gods and Naked Kings.
New Compass Press, 2015.

I tida mellom 2005 og 2008 har Abdullah Öcalan skrevet et fembindsverk med nye standpunkter, analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp. Bare de to første verkene er hittil oversatt til engelsk. Men alle vil oversettes. Kurdernes frigjøringskamp ser han i sammenheng med hele menneskehetens frigjøring, om enn han konsentrerer seg om Vestens (inkludert Midtøstens) historie og situasjonen i dag.

Öcalan er den sentrale grunnleggeren av Kurdistans arbeiderparti (PKK). Han ble tatt til fange av Tyrkia i 1999, og har vært fengsla siden. Under disse forholdene har han fortsatt med å utvikle sin politiske tenking. Öcalan anses som den ledende tenkeren blant frihetskjempere i Kurdistan og nyter stor respekt langt utafor de revolusjonæres rekker. Hans idéer påvirker millioner av mennesker.

Også her i Norge har Öcalans idéer oppslutning blant mange kurdere. Spørsmålet er, kan vi her i Norge lære noe fra Öcalan? Jeg for min del har hatt stor nytte av å lese ham for å få nye vinkler på sentrale spørsmål som årsakene til sosialismens nederlag i Sovjet og Kina, forholdet mellom stat, klasse, nasjon og demokrati og forholdet mellom kvinnekamp og klassekamp, for å nevne noe. Men jeg finner det vanskelig å slutte opp om flere av hans synspunkter. For eksempel: Han tar avstand fra Marx sitt verdibegrep som han mener er for enkelt. Der savner jeg en bedre begrunnelse.

For de av oss som er opptatt av «de store spørsmåla» og som behersker engelsk, mener jeg at det kan fungere frigjørende for tanken å lese Öcalan. Han har skrivi flere korte og lengre tekster.

Öcalan har endra analyse og politisk strategi i fengsel. Han har gått fra det man kan kalle et marxist-leninistisk standpunkt til det jeg velger å kalle et frihetlig (venstrelibertariansk) standpunkt. Hans analyse er fortsatt veldig prega av marxismen, men han har også en ramsalt kritikk av denne. Han var altså fram til 1998 først og fremst påvirka av den kommunistiske nomenklaturen fra Marx og videre. Han skriver sjøl at hans nye standpunkter er påvirka av Murray Bookchin, Fernand Braudel og Michel Foucault. Samtidig kritiserer han disse tre.

Omstendighetene han skriver under er ekstreme. Michael M. Gunther skriver:

Måten som Öcalans avhandling ble til på er bemerkelsesverdig. Det ser ut til at han helt enkelt ga håndskrevne sider til sine advokater eller slekt som med ujamne mellomrom besøker hans celle på fengselsøya Imrali. Andre ganger har han diktert til advokatene eller fått dem til å ta notater mens han snakka. Han hadde ikke tilgang til kilder eller til noen han kunne diskutere sakene med.
Den første boka har tre deler: «Om metode og sannhetsregimet», «Sivilisasjonens viktigste kilder» og «Det urbaniserte, siviliserte samfunnet».

I sitt forord (s 23) skriver Öcalan blant annet:

Jeg har nå fått det klart for meg: Den moderne kapitalismens virkelige makt er ikke dens penger eller dens våpen; dens virkelige makt ligger i evnen til å kvele alle utopier – inkludert den sosialistiske utopien som er den siste og sterkeste av alle – med dens liberalisme. Hvis man ikke grundig analyserer liberalismens makt, vil ingen ideologi unngå å bli kapitalismens ydmyke tjener. Det finnes knapt noen som har analysert kapitalismen så grundig som Marx, eller noen som fokuserte på staten og revolusjonen som Lenin. Men det har blitt mye klarere i dag at, til tross for at man påstår å være dens negasjon, har den marxist-leninistiske tradisjonens bidrag til kapitalismen både materielt og som idé vært betydelig.

I del 1, Om metode og sannhetsregimet, kritiserer Öcalan de ulike metodene som hittil har blitt brukt for å finne fram til sannheten for å kunne leve et meningsfullt liv. Han definerer tre grunnleggende metoder: den mytologiske, den religiøse og den vitenskapelige. Den mytologiske metoden knytter Öcalan spesielt til neolittisk tid. Öcalan legger vekt på at man også i dag må sette seg inn i og forstå disse mytene for å få en helhetlig forståelse for menneskehetens historie.

Religionens inntreden knytter Öcalan til overgangen fra et egalitært samfunn til danninga av klassesamfunn og utbytternes behov for uomtvistelige dogmer. Den religiøse metoden hadde negative og positive sider. En positiv side var at den bedra samfunnets moral, ved at det skilles mellom det gode og det onde.

Idéen om vitenskapelig metode var sentral for utviklingen av kapitalismen. Menneskets subjektivitet og den objektive verden ble sentrale faktorer. Idéen om objektivitet slik den blir brukt som vitenskapelig metode innebærer at naturen som helhet blir definert som objekt. Subjektet er den enkelte borger, nasjonen eller staten i uavbrutt kamp for å underlegge seg naturen og fellesskapet.

Öcalan mener at for at vi skal forstå hvordan vi kan frigjøre oss fra dagens samfunn, må vi forstå dets utgangspunkt. Her refererer han til Braudel og det som heter «la longue durée». Öcalan skriver (s 61):

Fernand Braudel retta hard kritikk mot samfunnsvitenskapene som er løsrevne fra den historiske og geografiske dimensjonen. Han kaller dem «en triviell samling hendelser». Dette er et svært viktig bidrag til metodespørsmålet. Nye horisonter for hvordan å skrive historie har åpnet seg ved hjelp av hans idé om la longue durée eller geografiske strukturer, conjuncture, eller mellomlange sosioøkonomiske sykluser og événements, eller korte eller episodiske hendelser.

Öcalans utgangspunkt er at menneskene vandra ut av Afrika og slo seg ned i den fruktbare halvmånen i Midtøsten. Her utvikla vi dyrehushold og jordbruk. Dette var under den neolittiske perioden. Samfunnet som utvikla seg frambrakte alle de viktigste oppdagelsene og framskrittene som også preger dagens samfunn. Og overskuddet som jordbruket og husdyrhold ga, la grunnlaget for rikdom og byer. Öcalans påstand (svært forenkla) er at disse byene de første tusen åra var demokratiske. Kvinnene var ikke ennå blitt gjort til husslaver, tvert i mot var det kvinnene som var det overordna kjønnet.

Min korte oppsummering med litt «marxistisk» terminologi er: Öcalan mener at urkommunismen slik den utvikla seg i den vestlige delen av verden hadde sin storhetstid i områdene tilknytta Eufrat og Tigris (Mesopotamia) og Nil-deltaet i det som kalles neolittisk tid (yngre steinalder). Her dominerte altså kvinnene, det kollektive og samholdet. Men etter hvert som menneskene utvikla jordbruk og dyrehold fikk menneskene et overskudd som kunne oppbevares. Dette igjen førte til at man kunne lage byer og til at man kunne bytte varer, innføre handel. I denne situasjonen greide mannen, i samarbeid med den religiøse lederen (sjamanen/presten) å få overherredømme over kvinnen og innførte patriarkat, privat eiendom og stat, det som kalles sivilisasjon – i motsetning til det statsløse urkommunistiske samfunnet. Urkommunismen ble knust av sivilisasjonen, men ikke helt. Og dets positive materielle og sosiale kultur har levd videre og må leve videre fordi sivilisasjonen ikke kan leve uten. Sivilisasjonens kultur er negativ, forvridd og forbigående, mens urkommunismens positive kultur er permanent. Det er altså en uavbrutt kamp mellom «sivilisasjonen» og de kreftene som har sine røtter i urkommunismens kollektive, kvinnedominerte, statsløse kultur (s 169 til 171).

Öcalan mener at kritikken av kapitalismen har vært for dårlig, fordi man ikke har forstått dens sammenheng med det siviliserte samfunnet, og derfor har man ikke greid å overkomme kapitalismen.

Öcalan avslutter denne første boka med noen kommentarer (s 197). Han skriver blant annet:

Systemer basert på undertrykking og tyranni kan bare ha suksess dersom de har ideologisk hegemoni. Derfor er den viktigste konflikten ikke bare en konflikt basert på klasseskille, men også en konflikt basert på et sivilisasjonsnivå (samfunnsformasjonsnivå). Den historiske kampen som man kan følge tilbake minst fem tusen år, er i sin kjerne en kamp mellom en stats-sivilisasjon og en demokratisk sivilisasjon; den siste bestående av før-statlige landsbyer og jordbruksfellesskap. Alle ideologiske, militære, politiske og økonomiske forhold, konflikter og kamper skjer innafor de to hovedformene for sivilisasjoner.

Öcalan lager en egen myte som begynner i neolittisk tid i den fruktbare halvmånen – i områdene der kurderne og «protokurderne» (hurrittene s 132) har holdt til. Her begynte sivilisasjonen som skapte kvinneundertrykkinga, staten og klasseundertrykkinga. Og her kan også bli et sentrum for menneskehetens frigjøring, dersom man er villig til å kaste de ideologiske lenkene og påbegynne, allerede i dag, bygginga av det frie mennesket.

I forordet til bok to, skrevet av den indiske akademikeren og venstreaktivisten Radha D’Souza, finner vi en viktig innfallsport for å forstå bøkene. I likhet med Öcalan forholder hun seg til de asiatiske filosofiske tradisjonene og mytene. Disse blir undertrykt av kapitalismen/imperialismen, og vi kjenner derfor rett og slett ikke til dem.

I analysen av kapitalismen, kritiserer Öcalan Marx sin forklaring av bytteverdi som et resultat av arbeid. Han skriver (s 72): «Jeg argumenterer ikke for å helt se bort fra faktoren arbeid, men jeg insisterer på at det ikke er den som i størst grad bestemmer bytteverdien. (…) I praksis er den avgjørende faktoren spekulasjon».

Men Öcalan går ikke i dybden med denne kritikken. Spekulasjon bygger på å kjøpe billig og selge dyrt. Men for at noe skal kunne kjøpes og selges, må det først produseres. Marx argumenterte med at samfunnsmessig sett er ikke den enkelte kapitalistens evne til å gjøre gode kjøp eller godt salg annet enn at bytteverdien i produktene som er produsert skifter hender til den ene eller den andres fordel. Jeg kan ikke se at Öcalan begrunner hvordan spekulasjon skaper bytteverdi.

Öcalan kritiserer de som mener at Vesten skapte sine første store profitter ved å være mer intelligente i å utnytte såkalte økonomiske lover. Han legger hovedvekten av forklaringa på Vestens overhøyhet på kolonimakt, drap og krig.

Han er enig med Braudel: «Den briljante historikeren Fernand Braudel har en svært viktig uttalelse når han erklærer at kapitalismen er anti-marked og dermed anti-økonomi, til og med ikke-økonomi – en mening jeg er enig i. Kapitalismen, som kveler alt i økonomien, er økonomiens svorne fiende. La meg gjenta: Kapitalismen er ikke økonomi, men økonomiens svorne fiende» (s 121).

Han har mange innvendinger mot marxismen. De er blant annet at Marx ikke forsto viktigheten av staten og ikke frigjorde seg tilstrekkelig fra den borgerlige tenkinga (s 76):

Jeg synes at Das Kapital er en av bøkene med de største svakhetene mot kapitalen og som er mest åpen for feiltolkninger. Nok en gang, jeg skylder ikke på Marx, heller sier jeg at sider ved historien, staten, revolusjonen og demokratiet ikke har blitt godt utvikla. Og de europeiske intellektuelle som gjør krav på å være så vitenskapelige, baserte sine analyser og forskning på Das Kapital, og evna faktisk ikke å lage (…) anti-kapitalistisk vitenskap og ideologi «på vegne av arbeiderne».

Öcalan er også negativ til den marxistiske tesen om at arbeiderklassen er den eneste revolusjonære klassen.

Öcalan kritiserer de engelske og nederlandske filosofene fra kapitalismens gjennombrudd på begynnelsen av 1600-tallet. Vitenskapen er ikke objektiv. Han mener at for å praktisere meningsfull vitenskap må vi etablere et forhold mellom fortelling (narrativ), kunnskap og vitenskap. Vitenskap uten en fortelling/historie kan ikke anses som meningsfull (s 96).

Öcalan opererer med tre sosiale formater eller moduser: det primitive klansamfunnet, klassestaten eller det siviliserte samfunn og det demokratiske, pluralistiske samfunnet (s 106). Det demokratiske, pluralistiske samfunnet har alltid eksistert i kamp mot det siviliserte samfunnet. Staten, presteskapet og overklassen har ikke evna å utslette denne. Den fundamentale motsigelsen er da mellom sivilisasjonen med statsmonopolet og den demokratiske sivilisasjonen til det statsløse samfunnet (s 258). I kampen mellom det demokratiske, pluralistiske samfunnet og staten kan det gjøres kompromisser, og man må i så fall skape balanse (s 115). Kanskje om mange tusen år, om enn den kanskje vil ta en annen form, vil staten og demokratiet fortsette å eksistere (ibid).

Öcalan hevder at skal man finne ut av økonomien, må man se til kvinnen. Han ser kvinnen som den virkelige eieren av økonomien. «Dersom vi ønsker å vurdere økonomien fra et sosiologisk perspektiv, må vi se kvinnen (hun som går svanger, bærer, oppdrar og før barna inntil de kan bli uavhengige, samtidig som hun er husets håndverker) som den grunnleggende kraften» (s 134).

Öcalan prøver også å sette de tre monoteistiske religionene (kristendom, islam og jødedom) i sammenheng og vier over tjue sider til jødisk tro og til jødenes historie og plass i sivilisasjonssammenheng. Han knytter de tre religionene til sivilisasjonens andre fase og utvider denne fasen til også å omfatte middelalderen (s 175 og 178). Den tredje fasen er kapitalismen.

Öcalans kritikk av Marx handler primært om Marx’ manglende analyse av staten (s 183). Når det gjelder utviklinga av staten er det avgjørende for Öcalan å påvise at nasjonalstaten er den mest ødeleggende statsformen. Han skriver: «Nasjonalstaten er ikke bare den siste formen for gudegitt stat, den er også den farligste statsformen» (s 192).

Videre kritiserer han både marxistene og anarkistene. Han kritiserer Lenins bok Staten og revolusjonen. «Lenin ville definere staten i sitt verk Staten og revolusjonen. Men til og med mens han levde ble det klart at staten var det ene punktet der han tok mest feil. Og dessuten ønska han ikke en gang å forstå hva makt er. Han forsto ikke at ved å ta i bruk den magiske steinen (som bæres av den sterke og slu mannen ved å bruke ulike sivilisasjonsmasker gjennom tidene) gjorde han sosialismen ugyldig fra starten av i navnet til ‘sosialistisk makt’» (s 227). Her er den magiske steinen symbolet på makta som brukes for å oppnå overhøyhet. Han skriver også: «Jeg finner heller ikke definisjonen av stat og (samfunns)formene uten stat slik de er formulert av anarkistene veldig meningsfulle og mulige å implementere. Realiteten etter 150 år med sosialistisk praksis viste at ingen av dem hadde suksess» (s 193).

Öcalan definerer staten som å være det økonomiske monopolet som er basert på merprodukt og verdi. Staten organiserer og monopoliserer seg sjøl som en overbygning over samfunnet gjennom å bruke ulike ideologiske og undertrykkende redskaper for å kunne presse ut merproduktet og verdien fra samfunnet (s 193).

Når det gjelder økonomien skriver han: «Den store fordelen med lave kostnader og masseproduksjon la grunnlaget for Englands hegemoni» (s 268). Men han trekker ikke fram produktiviteten som ligger i den nye teknologien som England kontrollerte før dampmaskinen, som igjen la grunnlaget for engelsk overmakt.

Öcalans tese er: «Akkurat som økonomien er et samfunnsmessig område som ikke trenger borgerskapet, er industrien også et økonomisk område som ikke trenger et industrielt borgerskap på forhånd (…) Ingen av de virkelige revolusjonære var fra borgerskapet» (s 235). Altså at samfunnet kunne utvikle seg teknologisk og vitenskapelig, helt uten borgerskapet som misbrukte situasjonen til å berike seg som parasitt.

Om urbaniseringen som kapitalismen viderefører og forsterker skriver Öcalan:

«For første gang i historien oppsto byer med milliontalls innbyggere. Det er klart at en by som blir større enn en halv million ikke kan være funksjonell. Når det er flere enn en million viser den sine kritiske sjukdomsdimensjoner» (s 275).

Mot slutten når Öcalan beskriver finanskapitalismen, mener han å se en tendens til at nasjonalstaten undergraves og må justere seg for å overleve (s 269).

Når det gjelder dagens globaliserte finanskapital skriver han (s 310):

Kapital-profittforholdet, som har blitt avhengig av papirruller (seddelbunker, min anmerkning) prøver å hindre samfunnet fra å agere gjennom uavbrutte kriser. Den tredje verdensomspennende bevegelsen til det kapitalistiske systemet er faktisk det tredje og siste stadiet til sivilisasjonens strukturelle krise.

Jeg avslutter med et sitat (s 314):

Bak nederlaget til de revolusjonære i det nittende og tjuende århundret ligger deres feil i synet på makt og dens moderne kroppsliggjøring: nasjonalstaten. De forutsatte at løsningen på de sosiale problemene ville nås når de kom til makta. Hovedmålet til deres program var å ta makta i egne hender. Alle kampformer ble formulert ut fra dette perspektivet. Men, makt er sjøl mangel på frihet, mangel på likhet og anti-demokrati. Dette redskapets tradisjonelle karakter er så sterk at det vil klusse med til og med de sterkeste revolusjonære som bruker den.

De satte altså kampen for statsmakta som overordna og tilsidesatte kampen for demokrati.

 

Anmeldelsen er en sterkt forkorta versjon av to anmeldelser for det enkelte bind som kan fås ved henvendelse til johanpetterandresen@gmail.com

 

 

Av Einar Braathen, forsker ved OsloMet – storbyuniversitetet. Medlem av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger. E-post: einarb@oslomet.no

---

Mike Gonzalez:
In the red corner. The marxism of José Carlos Mariátegui.
Chicago: Haymarket Books, 2019, 231 s.

Mike Gonzalez følger opp boka The ebb of the pink tide. The decline of the left in Latin America (anmeldt i Gnist nr.1 2019) med ei bok som presenterer et marxistisk og revolusjonært alternativ for venstresida i dagens Latin-Amerika – så vel som ellers i verden. Dette alternativet bygger på arven etter peruaneren José Carlos Mariátegui (1894–1930). Mens hans skrifter er blitt lest av de fleste politiske skolerte mennesker i Latin-Amerika, har Mariátegui utenfor den spansktalende verden bare blitt skrevet om og lest i akademiske sirkler. Gonzalez sin bok er den første som prøver å nå et bredere engelsk-lesende publikum.

Et liv i revolusjonens tid

Mariátegui kom fra en relativt fattig familie i en liten provinsby ved kysten langt sør i Peru. 15 år gammel fikk han jobb som trykkerilærling i landets største avis La Prensa i hovedstaden Lima. Han avanserte raskt til å bli politisk journalist i avisa. I 1918 startet han sin egen månedsavis Nuestra Época. Da denne ble stengt av myndighetene, grunnla han en enda mer radikal avis, La Razón. Den hadde som uttalt formål å fremme stiftelsen av et sosialistisk parti i Peru. På denne tiden var arbeiderklassen svak både i antall og organisatorisk, uten en landsorganisasjon. Venstresida var dominert av anarkistiske idéer, men med sterk støtte både til den meksikanske revolusjonen (1910–20) og den russiske. Etter bare to utgivelser ble avisa forbudt. I slutten av 1919 dro Mariátegui sammen med sin nærmeste kollega i politisk eksil i Europa. Mesteparten av tida tilbrakte han i Italia som gjennomgikk to ‘røde år’ (biennio rosso) med streiker, fabrikkokkupasjoner særlig i Torino og Milano og utbredt revolusjonær agitasjon.

Mariátegui stiftet her bekjentskap med Antonio Gramscis gruppe Ordine Nuovo. Han overvar stiftelsen av det italienske kommunistpartiet i januar 1921. Han fikk også med seg den fascistiske motreaksjonen til Mussolini (biennio nero, de to svarte årene 1921–1922.)

Da han vendte tilbake til Peru i 1923, var han en erklært revolusjonær marxist. Han grunnla et nytt blad kalt Amauta, som betyr «vis lærer» på inkaspråket quechua. Bladet fremmet en enhetsfront av progressive sosiale og politiske krefter. I 1928 munnet dette arbeidet ut i stiftelse av Perus første faglige landsorganisasjon (CGTP) så vel som av Perus Sosialistparti (PSP). Partiet sympatiserte med den kommunistiske internasjonalen (Komintern), men Mariátegui motsatte seg – av grunner vi kommer tilbake til – å stifte et kommunistparti med fullt medlemskap i Komintern. Mariátegui hadde hatt dårlig helse fra barnsben av, og de siste årene tilbrakte han i rullestol etter å ha måttet amputere et bein. Han døde allerede i 1930 og fikk dermed ikke konsolidert de revolusjonære prosjektene han hadde satt i gang.

Sentrale spørsmål

Mariátegui reiste spørsmål som lenge ble ignorert av den staliniserte

kommunistbevegelsen i Latin-Amerika. Av dem Gonzalez går grundig inn på, skal jeg framheve tre: De subjektive faktorenes betydning, myters og religioners potensielt positive rolle, og «indianer» (urfolks)- spørsmålet.

For det første var Mariátegui opptatt av kulturell analyse for å forstå de subjektive faktorenes betydning. I Italia hadde han sett hvor dyktige fascistene var i å spille på historiske, nasjonale og religiøse referanser i folket, som særlig appellerte til småborgerskapet som slik ble en støttespiller for reaksjon og ikke for framskritt. Marxistene og den øvrige venstresida hadde en ‘mekanisk’ forståelse og mobiliserte ut ifra den materielle økonomiske krisa, men dette var ikke et tilstrekkelig grunnlag for å få flertallsoppslutning om sosialismen. Marxistene måtte gjøre et møysommelig pedagogisk arbeid som ikke belærte massene men bygde på deres egne språk, erfaringer og tradisjoner. Mariátegui foregrep på mange måter brasilianeren Paulo Freire (1921–97) som spredte praksisfilosofien «de undertryktes pedagogikk».

For det andre var han inspirert av anarko-syndikalisten Georges Sorels teorier om «myter» eller «mystikk». I alle religioner, sagn og muntlige overleveringer finnes innbakt folkelige forestillinger om det gode liv, det utopiske elementet det er verdt å strekke seg mot. Disse må venstresida aktivt bruke i det pedagogiske arbeidet for sosialismen. Mariátegui fant inspirasjoner både i inkakulturen og i katolisismen. Denne tilnærmingen ble seinere praktisert av frigjøringsteologien innenfor den katolske kirken, utviklet bl.a. av Mariátegui landsmann Gustavo Gutiérrez. I Evo Morales’ sin sosialistiske bevegelse i Bolivia har de i vår tid gjort urfolksforestillingen sarwak karsay («buen vivir» eller «det gode liv») til et viktig ideologisk våpen.

For det tredje var Mariátegui den første i Latin-Amerikas moderne venstreside som nærmet seg urfolkene med seriøsitet og respekt. 60–65 prosent av Perus befolkning hadde på hans tid inkaenes quechua som morsmål. Mariátegui så en form for sosialisme i inkaenes jordfelleskap ayullu. Dette betydde ikke at han mente at moderne sosialisme kunne bygges gjennom urfolkenes selvstyre og gjenoppbygging av sin gamle kultur. Men inkafolket kunne mobiliseres og bli del av en nasjonal enhetsfront for radikale jordreformer som måtte tilpasses ulike lokale tradisjoner.

Mariátegui ga i 1928 ut en essaysamling med en samlet presentasjon av tankene sine – se engelsk oversettelse, Seven Interpretative Essays on Peruvian Reality, Austin: University of Texas Press, 1971.

Et spark til eurosentrismen

Mike Gonzalez har skrevet en inspirerende bok som bringer oss tilbake til årene etter 1917 og viser at det var et mangfold av levende revolusjonære marxismer. Boka er et kampskrift mot dogmatikken, «den ene rette læra», og viser at Europa inkludert Russland ikke var den eneste plassen på kloden hvor det ble utviklet kloke tanker og overskridende praksiser. Mange har kalt Mariátegui for «Latin-Amerikas Gramsci» på grunn av deres felles vekt på kulturens og de subjektive faktorenes rolle i utviklingen av et demokratisk sosialistisk samfunn, som måtte bygges ikke bare på den industrielle arbeiderklassen men også på fattigbøndene og andre folkelige sjikt. Mariátegui traff antakelig Gramsci da han oppholdt seg i Italia, men Mariátegui var tidligere ute enn Gramsci med å skrive ned sine filosofiske tanker. Det går derfor an å konkludere: Gramsci ble Europas Mariátegui! Lenge leve Latin-Amerika!

 

Espen Løkeland-Stai er jounalist i Klassekampen

Lars Borgersrud:
Konspirasjon og kapitulasjon – nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940,
Oslo: Oktober 2000, ISBN 82-7094-866-7

---

Å skrive om krig er å føre den videre med andre midler, skriver Lars Borgersrud i innledninga til boka Konspirasjon og kapitulasjon, som ble gitt ut på Oktober forlag før jul. Denne boka er et mektig våpen for alle som vil føre krigen om historia videre.

«Etterkrigshistorikerne har etablert en oppfatning om at i Norge, i motsetning til andre land vi ikke liker å sammenligne oss med, har offiserene og de militære aldri blandet seg inn i politikken, men vært opptatt av å forsvare landet mot ytre trusler.

Denne oppfatningen står for fall. Det fantes en konspirativ tradisjon blant norske offiserer mellom 1814 og 1940, som i høyeste grad var politisk.

(…) Det er selve tradisjonen som her skal beskrives.»

Slik innleder Borgersrud det som mer enn noe annet er en historisk reise gjennom den norske arbeiderbevegelsens framvekst og statsapparatets forsøk på å knuse bevegelsens inntreden som en organisert kraft i klassekampen.

Stille mobilisering

I boka beskriver Borgersrud med et vell av eksempler hvordan det norske forsvaret først av alt er bygd opp for å forsvare staten mot «den indre fiende» – den framvoksende arbeiderbevegelsen. Den 9. april 1940 får dette fatale konsekvenser: Den norske forsvaret har forberedt seg på en indre revolusjon og slett ikke en ytre invasjon. Resultatet kjenner vi i dag.

Den største delen av boka omhandler forsvarsmyndighetenes vaklende opptreden aprildagen i 1940. Med god grunn. Generasjonene etter krigen er flasket opp på det Borgersrud beskriver som «en krigsversjon hvor arbeiderbevegelsen, «den brukne gevær» og regjeringen Nygaardsvold fikk skylden for 1940». Mot dette setter historikeren en krigsversjon der et fascistoid offiserskorps sin stille mobilisering da okkupantene kom til landet, får skylden.

«Den største skandalen i 1940 var den stille mobiliseringen, og den største skandalen for norske krigshistorikere er at de aldri har interessert seg for den. Hvordan kunne landets myndigheter iverksette en hemmelig mobilisering når fienden sto i landet, og hvorfor har nesten ingen historikere tatt det opp?»

Slik innleder Borgersrud historien om 1940 med et spørsmål han senere besvarer med glans. Da boka kom, stilte Dagbladets anmelder Hans Fredrik Dahl spørsmål ved hvorvidt sammenhengen mellom mellomkrigstidas politisering og mobiliseringskaoset 9. april egentlig holder. Sammenhengen er ikke klar, mener Dahl. Det er selvsagt ingen sannhet Borgersrud har presentert, slik ingen historieskriving er det. Men Borgersruds analyser er imponerende spekket med dokumentasjon og eksempler. Sammenhengen er ikke vanskelig å se, hvis man vil.

Offiserene sympatiserte med NS

Som ung historieforsker skal Borgersrud ha blitt forsikra om at prosenten av NS-medlemmer blant offiserer var langt under gjennomsnittet i Norge. Det var han selv som skulle avlive myten. Etter å ha pløyd seg gjennom arkiver, som dels har blitt forsøkt stengt for historikeren, viser han at 40 prosent av alle norske offiserer valgte okkupantenes side eller tok ledende stillinger i Hitlerstaten etter 1940. NS-prosenten blant offiserene var sju ganger større en i befolkninga ellers.

Ikke bare gikk Norge inn i krigsårene med et nazisympatisk offiserskorps. Da soldatene skulle forsvare landet mot okkupantene, viste det seg at mange av våpnene rett og slett var ubrukelige fordi de var basert på et forsvar som rettet seg mot folket, og ikke mot fienden. Dette sammen med det Borgersrud mener var en lovstridig indre mobiliseringsordning, rettet mot folket, var altså årsakene til at det gikk som det gikk i 1940, skal vi tro Borgersrud.

Påstandene fra Borgersrud er mildt sagt oppsiktsvekkende. Hvordan kunne undersøkelseskommisjonene etter krigen ha styrt unna det som forfatteren hevder var en lovstridig mobiliseringsordning rettet mot egen befolkning? En konspirasjon som ifølge Borgersrud var blitt holdt skjult for Nygaardsvold-regjeringa etter 1935? Forfatteren svarer slik: «En slik avsløring var ikke ønsket verken av regjeringen eller av den borgerlige opposisjonen i tiden etter 1945.»

Revolusjonsfrykt

Selv om beskrivelsen av situasjonen i april 1940 både er mest omtalt og har blitt viet mest plass, starter historien lenge før. Historien Borgersrud beskriver, spenner fra bruken av militære styrker under motsetningene mellom Norge og Sverige og til statsmaktas kamp mot arbeiderbevegelsen fram mot utbruddet av andre verdenskrig.

Forfatteren gir et godt overblikk over arbeiderbevegelsens mange streiker og forskjellige sosiale bevegelser – og hvordan de ble møtt med militær makt. Bondereisningen mot økte skatter ble møtt av soldater i 1818. Revolusjonsåret 1848 skapte frykt og Thranerørsla ble hardt undertrykt med militær makt i 1851. Soldater ble før første verdenskrig og den russiske revolusjonen satt inn i arbeidskonflikter i 1878, 1880, 1881, 1902, 1903. Eksempelet Menstad, da Vidkun Quisling satt som forsvarsminister i Bondeparti-regjeringa, skulle være godt kjent for Røde Fanes lesere. Det som kanskje er mindre kjent er hvordan en av grunnpilarene i det borgerlige demokratiet, parlamentarismen, ble innført mot forsvarsledelsens vilje.

Dyrtidsaksjoner og revolusjonsfrykt i årene 1917 og 1918 skapte en ny utvikling av forsvaret. Mobiliseringen mot den indre fienden startet for fullt og etter en tid med innretting av forsvaret mot denne fienden, var det ifølge Borgersrud ingen tvil om hva forsvaret nå representerte. «At det borgerlige militærapparatet nå først og fremst var rettet innover mot arbeiderklassen, mente de fleste – uavhengig av politisk ståsted – forlengst var demonstrert», skriver han. Fram mot Arbeiderpartiets inntreden i regjeringa med kriseforliket i 1935, ble det mobilisert for militærkupp ved en eventuell revolusjon. Men i motsetning til i Spania 1936 ble som kjent et kupp forhindret i Norge.

Den løgnen man blir enige om

Boka, Konspirasjon og kapitulasjon, er egentlig en omarbeidelse av fire bøker Borgersrud tidligere har gitt ut på Oktober. De tre første, serien Våpen mot folket, ble gitt ut under pseudonymet Ottar Strømme, mens den siste, Unngå å irritere fiende, ble gitt ut under eget navn. Grunnen til bruken av pseudonym for de tre første var at bøkene var bygget på Borgersruds hovedfagsoppgave som ble klausulert etter påtrykk fra daværende sjef for Forsvarets krigshistoriske avdeling.

«Historie er den løgnen man er blitt enig om,» skal Napoleon engang ha sagt. Borgersrud går til angrep på det rådende historiesynet, og bøkene var omstridt da de kom første gang. Ikke underlig da de beskriver en forsvarshistorie som ligger fjernt fra den heltehistorien som vanligvis presenteres. Jeg er enig med forfatteren når han skriver at det ikke finnes noen abstrakt «sannhet» og slett ikke historikere som i det lange løp kan forutse hva et framtidig samfunn vil lete etter i fortida, uansett i hvilken retning de måtte søke empiri og uansett hvor innsiktsfullt de måtte lete.

«Sannhet er ikke bare knyttet til metode, men også til verdi- og maktforhold og i siste instans til samfunnsinteresser. Denne historien er skrevet ut fra en teori om at militærmaktens rolle i den indre, politiske og økonomiske samfunnsutviklingen bestemmer dens utadrettede virksomhet,» skriver forfatteren.

Samtidig som Borgersrud har gitt ut sin bok kommer nå den offisielle, statsbetalte forsvarshistoria i fem bind. Første bind har allerede høstet stor oppmerksomhet og fyndord. Borgersrud har startet krigen om forsvarshistorien med en bok som utgjør et viktig korrektiv til den offisielle historien og bør være pensum for alle som vil fordype seg i historien til statens militære apparat. Ikke minst er den velskrevet og en fryd å lese.

Hugh Deane:
The Korean War, 1945–53
San Francisco: China Books and Periodicals, Inc. 1999, 246 sider
http://www.chinabooks.com

Martin Hart-Landsberg underviser i økonomi på Lewis and Clark College i Portland, Oregon
Artikkelen er fra Monthly Review oktober 2000
Den er oversatt av Kjell S Johansen

---

Hugh Deane har skrevet en presis, politisk og engasjerende historie om Koreakrigen. En av grunnene til at denne boken er spesiell, er at Deane var i det sørlige Korea i slutten av 1940-årene som reporter. Erfaringene derfra gjør ham i stand til å gi et mer umiddelbart og personlig perspektiv på hendelsene enn de en normalt finner i historier om Koreakrigen.

I The Korean War, 1945–1953 utfordrer Deane den tradisjonelle oppfatninga av krigen. De viktigste punktene er det at han argumenterer for at den begynte i 1945, ikke i 1953. Det største ansvaret for krigen har USAs regjering som aktivt og med viten og vilje delte Korea for å fremme sine imperialistiske ambisjoner, og endelig at kampene mellom 1950 og 1953 best kan karakteriseres som en borgerkrig heller enn en uprovosert invasjon fra en nasjon inn i en annen.

Selv om Deane ikke gjør særlig forsøk på å forklare bokas relevans i våre dager, er det en lett sak. En fredsavtale som avslutter Koreakrigen er aldri blitt signert. Teknisk sett er USA og Nord-Korea fortsatt i krig, USA har avslått tallrike forslag fra Nord-Korea på å forhandle fram en avslutning. Faktisk er det sånn at USA og Japan nekter å anerkjenne Nord-Korea. Denne vedvarende fiendtlige tilstand (som blir intensivert av tilstedeværelsen av militære styrker fra USA i Sør-Korea) har potensiale til å starte en ny Koreakrig, muligens med atomvåpen. Den har også gitt et brukbart dekke både for høyresida i Japan til å kjempe for remilitarisering og for det militær-industrielle kompleks i USA til å opprettholde høye nivå på militærbudsjettet. Denne situasjonen sammen med spenningene som følger av delinga av Korea, har gitt regjeringene i både Nord- og Sør-Korea et forsvar for en politikk som har avledet og begrenset progressive politiske og sosiale muligheter på begge sider av den 38. breddegrad. [1]

Hendelsene rundt Koreakrigen kan ikke fullt forklare alt som er nevnt over, men roten til dagens spenning og kamper ligger i perioden mellom 1945 og 1953. Siden den offisielle historia om Koreakrigen omhyggelig har hjulpet dem som lager USAs politikk til å opprettholde folkelig støtte til sin utenrikspolitikk, er det nødvendig å utfordre denne historiefortolkningen hvis vi skal utvikle støtte for en ny US-amerikansk politikk overfor Korea og en meningsfylt solidaritet med det koreanske folket.

Sprekker i den konvensjonelle historiefortolkning blir langsomt synlige. I september 1999 blei regjeringa i USA endelig tvunget til å innrømme at den amerikanske hæren kanskje hadde begått en grusomheter i løpet av Koreakrigen. Det gjaldt at amerikanske soldater hadde myrdet flere hundre koreanske sivile nær landsbyen Nogun i slutten av juli 1952. [2]

Blodbad

USAs regjering vedgår at det skjedde grusomheter i løpet av krigen, men har til nå lagt all skyld på Nord-Korea, ikke seg selv eller Sør-Korea. Deane viser imidlertid at det motsatte er nærmere virkeligheten. For eksempel, Syngman Ree regimet «beordret et blodbad i de sørlige regionene som ble tatt tilbake fra nord etter Inchon høsten 1950 (…) Gregory Henderson (representant for USA, stasjonert i Seoul) anslo (…) at sannsynligvis blei mer enn 100.000 drept uten noen form for rettssak når soldater fra Counter-Intelligence Corps gjenvant områder der venstresida var kjent for å stå sterkt» (s. 96). Deane belyser også den vanligvis oversette perioden fra oktober til og med november 1950, da amerikanske og sørkoreanske styrker okkuperte Nord-Korea. Resultatet var et terror regime. «Etter å ha gjenerobret Pyongyang, hevdet nordkoreanerne at 15.000 mennesker hadde blitt massakrert der – kroppene blei dumpet på gårdsplassen til hovedfengselet og i 26 bomberom» (s.101).

Den virkelige starten på Koreakrigen

Boka til Deane er delt inn i 5 deler (der de midterste dominerer): Historia former nåtida, Den virkelige starten på Koreakrigen, 1950-krigen holder på å ta form, Armeer i krig, Våpenstillstanden og følgene. Mens hovedretningen av beretninger om starten på Koreakrigen normalt begynner med at nordkoreanske styrker «invaderer» Sør-Korea, er Deanes mål i del 2 å vise at krigen startet i 1945 som et resultat av politikken til USA. Han begynner derfor analysen med at USAs tropper ankommer det sørlige Korea i 1945.

Til tross for at USAs soldater angivelig blei sendt for å føre oppsyn med at de japanske soldatene overga seg, var oppdraget mye større. Betydningsfullt er det at soldatene fra USA, til og med før de hadde landet i Korea, blei fortalt av sine befalshavende at det koreanske folket skulle anses som fiender av USA. USA søkte etter å dominere så mye som mulig av Korea på grunn av dets strategiske nærhet til Japan, Kina og Sovjet. Siden det store flertallet av koreanere hadde sin egen visjon om et demokratisk, uavhengig og sosialistisk land, sto de i veien for USAs planer.

Situasjonens logikk førte raskt til at USA allierte seg med den eksisterende japanske koloniadministrasjonen i Korea og med høyreorienterte koreanere mot den folkelige støttete Folkerepublikken Korea og de masseorganisasjonene som støttet den. Deane beskrive ganske detaljert hvordan USAs okkupasjonstyrker fortsetter å knuse enhver opposisjon mot dets herredømme over sør.

Deane forklarer også beslutningen om formelt å dele landet som US-amerikansk. USAs regjering innså at de ikke kunne sette gjennom sin vilje i nord. De bestemte derfor til slutt at et delt Korea, med sør under kontroll av USA, var det beste resultatet de kunne oppnå. I september 1947 presset de derfor FN til å si seg enig i å føre oppsyn med separate valg i sør (som hadde den største befolkningen) og i nord, for å danne en koreansk regjering. Sovjet og nordkoreanerne motsatte seg avstemningsplanen som USA hadde satt i scene (med den undertrykking som fant sted av venstrekreftene i sør) og nektet å gi FN adgang til nord.

En overveldende majoritet av folket i sør var også imot valget. Som et resultat av det uttrykte til og med lederen for FN delegasjonen, K. P. S. Menon (sjefsdelegaten fra India), skepsis til å gå videre med prosessen. Men en måned seinere godtok Menon å støtte valget. Deane rapporterer dette skifte av mening på følgende måte: «I mars ble jeg informert av en opphisset ansatt ved Indias ambassade om at USAs utenriksdepartement praktisk talt dreiv utpressing av India (..) Den USamerikanske ambassadøren i New Delhi hadde informert Nehru om at Indias oppførsel overfor Korea ville virke inn på USAs holdning til tvisten om Kashmir. Nehru telegraferte ordre til den indiske kommisjonsdelegasjonen om å avholde seg fra å kritisere den USamerikanske politikken i Sør-Korea og å stemme sammen med USA (s. 64). Valget gikk av stabelen, Sør-Korea blei et land og Rhee blei dets første president.

USA lyktes i å splitte nasjonen, men de kunne ikke gi den nye regjeringa legitimitet. Væpnede kamper mot den nylig skapte regjeringen i sør begynte. Så det var borgerkrig i Sør-Korea allerede før «starten» av Koreakrigen den 25. juni. Denne krigen – i det vesentlige en krig om framtidig politisk, sosial og økonomisk orientering for den sørlige delen, og i forlengelsen av det for hele Korea – var et direkte resultat av USAs handlinger. Og det var umulig at spørsmålet om Koreas framtid skulle avgjøres i bare en halvdel av landet.

1950-krigen holder på å ta form

Deane forsøker å forklare to viktige spørsmål i denne korte delen: USAs utenrikspolitiske overveielser som oppmuntret til intervensjon i kampene, og hendelsene som utløste kampene i Koreakrigen i 1950. Når det gjelder de sistnevnte, beskriver Deane hvordan Rhee i 1949 ivret for en marsj mot nord, i håp om å ride på bølgen av støtte fra USA til regimet hans. Faktisk satte sørlige styrker i gang flere angrep over den 38. breddegraden (grensa) om våren og sommeren. Alle var på Onjin-halvøya som, hvis den blei erobret, ville sikre sørlige styrker en relativt direkte og rask rute til Pyongyang.

Mens Sør-Korea så ut til å ha militært overtak tidlig på året, snudde dette seg på slutten av 1949 da de nordkoreanske avdelingene som hadde kjempet i den kinesiske borgerkrigen, returnerte. Denne styrkeforskyvningen gjorde nå Kim Il Sung ivrig etter å slå sørover. Det er fortsatt uklart om Kim tenkte på et raskt angrep for å ta Seoul eller en fullskala invasjon av sør. Uansett er det klart at begge sider var ivrige etter et slag.

Deane rapporterer at Kim ikke klarte å få Stalins støtte for et angrep før mai 1950. Og fortsatt var Stalin forsiktig, og gjorde det klart for Kim at han ikke ville støtte et uprovosert angrep. Deane noterer at nord «… hevdet den 26. juni 1950 at sør hadde startet krigen med et generalangrep over den 38. breddegrad.» Selv om det ikke finns noen bevis for et generalangrep, er det god grunn til å tro at sør slo til først, med et angrep mot den viktige nordlige byen Haeju. Den sørlige styrken hevdet faktisk at de hadde tatt byen, selv om de framstilte sin seier som del av et motangrep mot den nordlige offensiven. Men den militære helhetssituasjonen gjør et slikt motangrep svært usannsynlig.

Det er mer sannsynlig at sør satte i gang et første angrep over grensa i håp om å utløse et angrep fra nord, for å få støtte fra USAs styrker til en marsj mot nord. Nord som hadde ventet på en slik provokasjon, svarte med å sende troppene sørover. USA som var ivrige etter en unnskyldning for å fremme sine egne mål, var rask til å intervenere i det som helt klart var en borgerkrig mellom koreanerne.

Armeer i krig

I denne lengste delen av boka legger Deane ut den grunnleggende dynamikken i kampene, med avgjørende oppmerksomhet på kinesernes rolle (en rolle Nord-Korea nå nedtoner). Men hans viktigste utfordring til den offisielle historien om denne perioden finns i en serie kortere kapitler som tar opp våpenstillstandsforhandlingene, luftkrigen, biologisk krigføring og behandlingen av krigsfanger.

Ved midten av 1951 hadde begge sider omtrent like mange soldater og holdt territorier som grovt sett fulgte den 38. breddegrad. Selv om det så sannsynlig ut at begge parter ville finne en måte å avslutte kampene på, varte krigen ennå to år, i hovedsak fordi USA krevde en fullt ferdigforhandlet våpenhvile før de ville godta å stoppe kampene. Og som Deane avslører hadde USA ikke hastverk med å gjøre ferdig en avtale. To spørsmål dominerte forhandlingene: Hvor våpenhvilelinja skulle gå og hjemsendelse av krigsfangene.

Den 38. breddegrad

USA gikk først inn for å gjøre frontlinja til våpenhvilelinje, men Nord-Korea og Kina argumenterte for den 38. breddegrad. Da kommunistene endelig sa seg enige med USAs syn, forandret USA mening og krevde at våpenhvilelinja blei flyttet ca. 5 mil nordover. Samtidig anklaget USA offentlig kommunistene for å forsinke forhandlingene siden de ikke godtok frontlinja som våpenhvilelinje. Amerikanske reportere blei holdt uvitende om dette og mange andre ting som dreide seg om krigen. [3] Som Deane refererer, blei bedraget avslørt takket være Wilfred Burchett og Alan Winnington, som rapporterte fra den kommunistiske sida.

Etter at en hadde blitt enige om våpenhvilelinja tok partene opp spørsmålet om repatriering av krigsfanger. USA nektet å overholde Genève-konvensjonen som krever at alle fanger skal sendes hjem når kampene slutter. I stedet hevdet de at nordkoreanske og kinesiske fanger skulle få bestemme sjøl hvor de ville bli løslatt. Deane legger fram sterke bevis for at mens de to partene kranglet om dette, blei koreanske og kinesiske krigsfanger brutalt torturert for å få dem til å hoppe av. Et kapittel dokumenterer hvordan sårede kinesiske og koreanske fanger blei brukt som prøvekaniner for medisinsk trening og vitenskapelige eksperiment.

Luftkrig

Mens forhandlingene dro ut, opprettholdt USA en intenst luftkrig mot nord. Byer og sivile blei bombet, napalm var yndlingsvåpenet. Nord-Korea og Kina anklaget USA for å bruke biologisk krigføring i Korea og Manchuria. Deane konkluderer sin oversikt over relevante studier at «i senere år har det som virker som bekreftende bevis overbevist noen i USA og andre steder om at påstandene om bakteriekrigføring godt kan være sanne» (s.158).

Våpenhvilen som endelig blei signert 27. juli 1953, avsluttet kampene. I april 1954 var det en oppfølgingskonferanse i Genève for å avgjøre Koreas politiske framtid. Nord-Korea krevde tilbaketrekking av alle utenlandske styrker og valg i hele Korea for å danne en forent regjering. Sør-Korea motsatte seg dette. Med støtte fra USA krevde de valg bare i Nord-Korea og det under observasjon av FN.

Syngman Rhee

USA og Syngman Rhee ønsket at konferansen skulle feile; de var fornøyd med status quo. Deane siterer Chester Ronning, fungerende leder for den kanadiske delegasjonen: «Jeg ble sjokkert over den store forskjellen i standpunkt mellom USA og Sør-Korea på den ene siden og de aller fleste av resten av oss på den andre siden. Jeg trodde jeg hadde kommet for å delta på en fredskonferanse (…) I stedet blei all vekt lagt på å unngå at en avtale blei oppnådd» (s.190-191). Som USA ønsket blei konferansen avsluttet uten noen erklæring eller forpliktelser til videre handling, og Korea delt.

Et krigsminnesmerke over Koreakrigen blei innvidd i Washington DC i 1995. Innskriften er: «Vår nasjon hedrer sine uniformerte sønner og døtre som svarte på sitt lands bønn om å forsvare et land de aldri kjente og et folk de aldri møtte». Det er sant at de fleste USamerikanere visste lite om Korea da krigen brøt ut. Tragisk nok er den virkelige historien om Koreakrigen i hovedsak ukjent også i dag. Som et resultat av det har det fleste amerikanere fortsatt en forvrengt forståelse av målene for og konsekvensene av USAs utenrikspolitikk mot Korea. Deanes bok er en god kilde for de som vil endre dette.

Noter:

1. Se boka mi: Korea, Division, Reunification, and U.S. Foreign Policy (New York: Monthly Review Press, 1989), for en utførlig diskusjon om USAs rolle i å opprettholde delinga av Korea, de fortsatte følgene av delinga både for Nord- og Sør-Korea og strategier for å fremme en progressiv samlingsprosess. [Tilbake]
2. Associated Press, «Pentagon to look at U.S. Killing», New York Times 30. september 1999. [Tilbake]
3. I tillegg til krigstidssensur var medier i USA motvillige til å publisere noe som helst som var kritisk til krigen. Et eksempel: 28 amerikanske forlag avviste I. F. Stones bok: The Hidden History of the Korean War. Monthly Review Press publiserte den til slutt. [Tilbake]

Av Anne Minken er historiker.

---

Frank M. Snowden:
Epidemics and society. From the Black Death to the present
New Haven, CT: Yale University Press, 2020, 608 s.

Frank M. Snowden er en amerikansk medisinhistoriker. Førsteutgaven av boka kom i oktober 2019, altså før det var klart hvor dagsaktuell den kom til å bli. Jeg har lest paperback- utgaven fra i år som inneholder et nyskrevet forord. Her tar forfatteren blant annet opp hvor raskt beredskapen mot epidemiske sykdommer har fått lov å forfalle. Han betegner det som et samfunnsmessig hukommelsestap. Når nye infeksjonssykdommer dukker opp, fører det som regel til en intens forskningsaktivitet nasjonalt og internasjonalt, men etter en tid dabber interessen av, bevilgninger blir kuttet og en fortsetter som før. Snowden er redd det samme kan skje igjen, også etter covid-19-pandemien.

Boka inneholder grundige kapitler om en rekke alvorlige epidemiske sjukdommer fra byllepest og kopper til ebola og SARS. Jeg savner et eget kapittel om spanskesyken, men blant det høye antallet epidemiske sykdommer har forfatteren vært nødt til å gjøre noen valg. Ingen influensasykdommer er behandlet. I tillegg til gjennomgang av de enkelte sykdommene får vi også en interessant gjennomgang av den medisinske utviklingshistoria på feltet.

Det er umulig å lese boka uten å gjenkjenne trekk fra dagens pandemi. I det historiske materialet finner vi mange eksempler på fortielse eller bagatellisering av epidemier. Snowdens analyse av det siste kolerautbruddet i Napoli er illustrerende. Epidemien rammet byen i 1911. Den kom svært ubeleilig for de italienske myndighetene. Kolera ble sett på som en skitten underklassesykdom og et tegn på fattigdom og vanstell, ikke noe for en moderne nasjon. Landet sto foran en storstilet feiring av 50 år som nasjonalstat og håpet på et stort internasjonalt innrykk av høytstående gjester og turister. Myndighetene møtte epidemien med statistisk juks, hemmelighold og aktiv fortielse.

Snowden viser hvordan epidemiene avslører samfunnets svake punkter og skjerper konfliktområdene. 1800-tallet var både koleraens og revolusjonenes hundreår. Derfor var det nærliggende for noen historikere å knytte spredningen av kolera til revolusjons- og opprørsbølgene. Men en nærmere gjennomgang av hendelsesforløpene viser at koleraen ikke førte til revolusjoner, men fulgte i kjølvannet av dem. Koleraen ble spredt av troppene som ble utkommandert for å slå ned revolusjonene, ikke av folkemassene som gjorde opprør.

Koleraepidemien skjerpet borgerskapets oppfatning om «de farlige klassene». De fattige var ikke bare farlige politisk og moralsk, men også medisinsk. Ifølge Snowden gir disse oppfatningene noe av bakgrunnen for de blodige nedslaktningene av arbeidsfolk under revolusjonen i 1848 og Pariserkommunen i 1871.

Den tredje byllepestpandemien (1894–1910) var i mange land begrenset til havnebyer, bare i noen land spredte pesten seg videre til innlandet. I India døde 20 millioner av en befolkning på den gang 300 millioner. I Europa og USA var det relativt få dødsofre. Her var det stort sett havnearbeidere og folk som bodde i fattigkvarterene rundt havnene, som ble rammet.

Pesten hadde sitt utspring i Kina, havna i Hongkong var utgangspunktet for smittespredning til andre havnebyer. I Europa ble den kalt den orientalske eller asiatiske pesten. Mønsteret i smittespredninga forsterket rasialiserte konklusjoner i medisinen. Det ble hevdet at hvite hadde bedre genetisk immunitet, og påstanden ble brukt til å legitimere rasesegrering. Byllepesten ble beskrevet som en sykdom for de mørkhudede, de usiviliserte og for de uheldige europeerne som måtte leve i nærheten av sånne folkegrupper. Anti-kinesiske holdninger florerte. Kina ble karakterisert som et land ute av stand til utvikling og forbedring og det mest skitne og uappetittlige landet på jorda.

Karantene, isolasjon, nedstenging og grensekontroll har vært effektive smitteverntiltak gjennom mange hundre år. Men noen av de mest hardhendte tiltakene sprang ut av feilaktige medisinske teorier Nedbrenning av fattigkvarterer og utrøyking av boliger med svovel gjorde livet for de fattige enda vanskeligere uten at det bidro til mindre sykdomsspredning. Den brutale politikken bidro også til utvikling av konspirasjonsteorier. Myndighetenes representanter ble jaget av fattigfolk bevæpnet med brostein. Ta dem, de har kommet for å drepe oss! var kampropet under koleraepidemien i Napoli i 1882. Rasende folkemengder forsøkte å befri pasientene på kolerahospitalene og skjelte ut legene som mordere. Under byllepesten i Hongkong hevdet mange at «de fremmede djevlene» spredte pest for å bli kvitt de fattige. Under samme epidemi i Bombay gikk det hardnakkede rykter om at pesten var en gift spredt av britene for å utrydde de fattige og hindre overbefolkning.

Hvis du synes at en fem hundre siders murstein om epidemier blir i overkant kraftig sommerlesning, finnes det også en annen inngang til stoffet. Boka bygger på et nettkurs som ble holdt på Yale- universitetet. Forelesningene er lagt ut på You Tube (https://www.youtube.com/watch?v=UoWxdlGBVTI&list=PL3AE7B3B6917DE8E6). Boka er for øvrig rimelig i innkjøp.

 

---

Kath Weston:
Families we choose: lesbians, gays, kinship
New York: Columbia University Press 1991, 1997
ISBN 0-231-11093-6

Denne boka er laga av ein amerikansk professor i antropologi, og handlar om ei undersøking ho gjorde av homofile og lesbiske i området rundt San Francisco, the Bay Area, intervju ho starta midt på 80-talet. Dette burde gjera boka ganske smal, ho handlar om homofile og lesbiske i eit anna land, for nokre år sidan. Det som gjorde meg interessert i boka, var undertittelen: «Lesbians, Gays, Kinship». Undersøkingane ho gjorde handla om korleis lesbiske og homofile såg på slektskap, og kven dei kalla familie. Dei undersøkingane synest eg er ganske aktuelle, både for homorørsla, men òg for alle som vil oppløysa familien, og laga noko nytt. For kva vil det nye bli?

Boka var mykje meir lettlest enn det eg hadde trudd. Ho er ikkje skriven som ei rein antropologioppgåve, men som ei fagbok med mange personlege innspel. Kath Weston har drive med antropologi i sitt eige samfunn, så det er ikkje så merkeleg at ho har ein del personleg å sei om det. Forfattaren har lagt vekt på klasse-, kjønns-, etnisk- og aldersperspektiv i framstillinga av samfunnet, noko som gjer undersøkingane meir fullstendige.

Boka handlar om korleis lesbiske og homofile familiar er organisert i the Bay Area i USA, ideologien rundt det og historia til desse samfunna. Etter 2. verdskrig flytta fleir og fleir homofile og lesbiske til the Bay Area, myke fordi dei var «flyktningar» frå dei landsbyane og byane dei kom frå, dei ville vera homofile og lesbiske i fred. På 50- og 60- talet utvikla homofile menn terminologi på slektskap, dei var alle brør, systre og vener. På den same tida fanst «mentor», eit ikkjeseksuelt forhold mellom to menn, der «mentoren» introduserte ein yngre mann til «livet». Etter kvart vart brør og systre ord heile det homofile og lesbiske samfunnet bruka, og det å sei at ein var lesbisk eller homofil var det same som å sei at ein var i familie med alle homofile og lesbiske. På 80-talet mista dette litt meining, ein fann ut at ein ikkje hadde noko til felles med alle homofile og lesbiske, og ideologien rundt «valgte familiar» vaks sterkare.

«Valgte familiar» er familiar av vener, vener som har eit forpliktande forhold til kvarandre laga av tid og det ein har gjennomgått saman, omtrent som biologiske familiebånd vert laga. Dei homofile og lesbiske som flytta til the Bay Area etter 2. verdskrig flykta ofte frå dei familiebånda dei hadde, eller hadde dårlege familieband på grunn av avstand og manglande nærleik og forståing. I det samfunnet dei laga i the Bay Area fann dei etterkvart nokon dei valgte å kalla familie. Det spanande med dette er ikkje at det hendte, men ideologien som dei bygde rundt det, det at dei tok i bruk ordet familie for venene sine. Det som òg er spanande er at desse familiane ikkje er bygd rundt eit tosomt par, slik som dei heterofile familiebanda ofte er, dei seksuelle banda vert ofte i desse familiane sett på som mindre stabile enn venskapsbanda. Desse familiane passar ikkje i det heile tatt med det amerikanske samfunnet, og krasjer ofte med det heterofile samfunnet i kriser. Til dømes har det vore mange saker i USA der kjærasten eller «den valgte familien» vert utestengd frå sjukeleiet til sine nermaste eller felles born når dei biologiske slektingane trør til. Eit problem med arbeidet for «borgarlege rettar» for homofile og lesbiske i «valgte familier» er at jusen og samfunnet generelt ikkje kan bruka systema sine på dei. Det er enklare å gje homofile og lesbiske rett til å gifta seg enn å gje juridiske rettar til vener foran biologiske slektningar. Dette vil påvirka korleis homofile og lesbiske organiserer familielivet sitt i framtida. Forfattaren skriv at viss ein skal ta vare på potensialet ein har i dei lesbiske og homofile familiane, må ein vera merksam på kulturell kontekst når ein utformer lovverket og praktiseringa av det.

Forfattaren ser på korleis aids, baby-boom osv. påvirkar det homofile samfunnet, og «dei valgte familiane». Ho drøftar ulike utsegn om korleis desse samfunna utviklar seg, til dømes om det at homofile og lesbiske får ungar vil endra desse familiane, om ulik lovgjeving vil påvirka familiane i ein bestemt retning osv.

Desse samfunna oppstod fordi homofile og lesbiske flykta frå der dei budde til San Francisco-området, og laga seg eit samfunn der. Det kan godt vera at dei vil meir eller mindre assimilerast inn i det heterofile familiemønsteret viss det å vera homofil og lesbisk vert godteken med visse avgrensingar. Men det er eit spanande samfunn der dei har praktisert nye familieformer i stor stil, og laga ein ideologi rundt det. Og det burte vera mogleg å læra av dei negative og positive erfaringane dei har fått.

Jared Diamond: Guns, germs, and steel: the fates of human societies, New York: W W Norton 1997

Dette er en kort verdenshistorie på 425 sider

---

Det er vanskelig å fri seg fra den støy som henger igjen etter fyrverkeriet ved 2000-års jubileet. Selv japanske, kinesiske og arabiske datamaskiner måtte tilpasse seg tallet 2000. Tilsynelatende en global triumf for Jesu fødsel.

Hvordan er det blitt slik?

Noen vil si at det er Gud som har styrt det slik. Hegel skrev mye om Verdensånden. Marx og Lenin ville ha rystet på hodet overfor slik galskap. Hva med den hvite manns endelige seier i Jesu klær?

Faghistorikere vil stort sett abdisere i forhold til en slik gigantisk problemstilling.

Jared Diamond abdiserer ikke i sin bok Guns, Germs, and Steel. Det er en kort verdenshistorie på 425 sider og roter ikke rundt omkring, men annonserer klart og tydelig at den er antirasistisk. Mennesket er en art. Det er bestemte historisk-geografiske forhold som har hatt som resultat at det er indoeuropeere som i dag dominerer verden. Boka har en livlig skildring av slaget i Peru den 16. november 1532 der tusenvis av inkasoldater ble massakrert av noen hundre spanske soldater. Boka spør: Hvorfor erobret europeere Amerika og ikke omvendt: Hvorfor erobret ikke indianerne Europa?

I historie eksisterer alltid den dobbelte dimensjonen: Det som skjedde og det som kunne ha skjedd. Diamond kaster seg dristig inn i tilsynelatende tomme spekulasjoner, men han setter alltid de nærliggende (proximate) faktorer opp mot de «langsiktige» (ultimate) faktorer. Dette gjør han så vågalt – kanskje frekt – at han gir et helt annet bilde av verden enn det du får hos konvensjonelle historikere.

Underlig nok fikk boka Pulitzer-prisen. At Bill Gates – datageni og kanskje den rikeste mann i verden – roser boka, gjør meg litt urolig!

Personlig bakgrunn

Jared Diamond er ikke faghistoriker. Han er professor i fysiologi, men har tilbrakt flere tiår på Ny-Guinea blant annet som fugleforsker. Det merkes at hans utgangspunkt for synet på verdenshistorien er Ny-Guinea som aldri ble helt kolonisert av europeerne pga det spesielle klimaet. Det fins ennå 1.000 språk på Ny-Guinea, og Diamond har kastet seg ivrig inn i lingvistiske og arkeologiske spørsmål med en selvtillit som tar pusten fra meg iallfall. Som nordmann savner jeg Anne Stine og Helge Ingstad blant kildene til hans presentasjon av vikingene, selv om deres resultater er inkludert i hans fremstilling.

Ny-Guinea er kanskje et av de få steder der jordbruket oppstod av seg selv.

Homo sapiens

Den første figuren i boka viser en kanskje konvensjonell skisse av menneskets utvikling. Det begynner i Afrika for 7 millioner år siden. Mennesket som homo erectus forlater Afrika for 1 million år siden og når Sørøst Asia omtrent på samme tid, mens det i Europa bare fins levninger fra 500.000 år siden. Mellom 100.000 og 50.000 foregår det Diamond kaller Det Store Spranget Fremover. Det vil si en forandring i mennesket som får mer effektive og standardiserte redskaper og utvikler en slags kunst. Høydepunktene her er hulemaleriene i Cro Magnon i Nord-Frankrike og maleriene i Australia der menneskene kom for 40.000 år siden. Det fins to uavklarte spørsmål:

a) Skjedde disse forandringene pga endringer i hjernen eller som Diamond tror pga endringer i stemmebåndene som førte til språk?

b) Hvor skjedde dette? På ett bestemt sted eller var det parallelle utviklinger på forskjellige steder?

Det som er klart i dag: Det fins bare en art mennesker på jorda: Homo sapiens.

Dette Store Spranget er det viktigste i hele menneskets historie. Det er en forutsetning for pyramider, skrift, fly, biler, Shakespeare, Bach, Einstein og atombomben. Det vil si for menneskets dominans på jorda.

Jordbruk

Det andre store spranget er at mennesket utvikler jordbruket. Egentlig begynner Diamonds historiebok først rundt 11-12.000 f.Kr. Da kom mennesket til Amerika. Det kom over Beringstredet, forble 1.000 år i isødet i Nord-Amerika og kom så gjennom en korridor i isen i det vestlige Nord-Amerika. Deretter fór mennesket som en vind sørover og nådde spissen av Sør-Amerika omtrent 10.000 f.Kr.

8.500 f.Kr. er tidligste dato for menneskets første jordbruk. Det skjedde i The Fertile Crescent (den fruktbare halvmåne), området mellom Middelhavet og Iran og Irak. California, Chile, Sør-Afrika og Sørvest-Australia er ved siden av Middelhavet de fem områdene i verden med Middelhavsklima, men i disse områdene var det bare i The Fertile Crescent at jordbruket oppstod helt uavhengig, og det området ble det første og viktigste jordbruksområdet i verden. Foruten klimaet var det mange ville vekster og dyr som lett kunne brukes av menneskene uten for store endringer. Det var store forskjeller i høyde som gjorde et mangfold av vekster og sesonger mulig. Fra The Fertile Crescent spredde vekster og dyr seg lett både mot vest og øst. Det fins bare fire andre områder der jordbruket oppstod helt uavhengig: Kina, Andes, Mellom Amerika og nordøst i Nord Amerika. Andre områder som Ny-Guinea er mer usikre.

Diamond nevner det ikke, men det er vanskelig å glemme at de tre store religioner: Den jødiske, kristne og muslimske, er meget nærværende i dette området den dag i dag.

«Domestication»

Dette er et ord som er vanskelig å oversette. Det er noe mer enn å temme eller kunstig dyrke. Det betyr at menneskene bevisst tar i bruk visse planter og dyr. Diamond understreker at de viktigste plantene og husdyrene ble tatt i bruk på et meget tidlig stadium. Det gjelder hvete, ris, erter osv. – mais kom i bruk noe seinere i Mellom Amerika – sauer, geiter, griser, kuer, hester osv. Det underlige er at Afrika som kanskje har flest store pattedyr, ikke var arnestedet for flere husdyr. Sebra, neshorn og bøfler lot seg ikke temme eller «domesticate». Det har man ikke greid til denne dag. Diamond kan ikke la være å spekulere på hvordan Romerriket kunne ha blitt nedkjempet av afrikanere ridende på neshorn!

Germs (mikrober)

Diamond er fysiolog og ser ut til å ha spesielt god greie på virus og bakterier. Han spør til og med hvorfor virus ofte dreper sin vert når det beste for viruset ville være å holde verten i live så lenge som mulig. Hovedkonklusjonen hans blir at mikrobene kom fra husdyrene til menneskene og at jordbrukerne etter hvert oppnådde en slags immunitet mot sykdommene med visse unntak som Svartedauen osv. Mikrobene som europeerne brakte med seg til ulike naturfolk var katastrofale for spesielt indianerne i Amerika.

Samfunnsform

For 10.000 år siden levde homo sapiens i små grupper ikke ulikt grupper av sjimpanser og gorillaer. Jordbruket førte til større befolkningstetthet og faste bosteder. Resultatet ble: Fra grupper til stammer til høvdingdømmer til stater. I gruppene var det stor likhet, men den større befolkning førte til spesialisering i form av høvdinger, konger, byråkrater, krigere, prester og håndverkere. Diamond innfører et nytt ord: kleptocracy der eliten samler stor materiell rikdom. Han har i tankene en del stater i Afrika, men det ville ikke være så galt å kalle USA eller Norge i dag for et «kleptocracy».

Erobring

Jordbruket var en uimotståelig kraft. Jegere og samlere hadde to alternativer: Enten rømme unna eller sette i gang med jordbruk selv. Begge deler ble forsøkt. Den mest dramatiske folkevandring er europeernes erobring av Amerika. Der ble indianerne i stor grad tilintetgjort gjennom krig og mikrober som de ikke hadde immunitet mot. I Nord-Amerika anslår Diamond tallet på indianere til 20 millioner, mens han som barn i skolebøker leste om bare 1 million indianere. En annen dyster erobring var jordbrukere fra Sør-Kina som spredte seg ut over øyene i Stillehavet som Taiwan, Indonesia, Filippinene osv. Der forsvant jegerne og samlerne så å si sporløst. Ny-Guinea ble spart pga det spesielle klimaet.

Eurasia

Diamond understreker at Europa og Asia er ett kontinent. Hovedaksen går fra øst mot vest. I Afrika og Amerika går hovedaksen fra nord mot sør. Det vil si at en vekst som hvete kunne lett spre seg i Eurasia fordi forskjellen i klima mellom nord og sør var mindre, mens det i Afrika og Amerika var vanskelig å omstille planter og dyr gjennom forskjellige klimasoner. Dette førte til en mye seinere utvikling.

Skrift

Ved siden av jordbruket er oppfinnelsen av skrift den store oppfinnelsen i menneskets historie. Det begynte med behovet for regnskap. Sumerene var pionerene 3.000 f.Kr. Diamond hevder at det er bare to steder en kan være sikker på at skrift oppstod helt uavhengig, nemlig Mesopotamia (sumerene) og Mellom Amerika 600 f.Kr. Det er grunn til å tro at for eksempel i Kina og Egypt oppstod skrift som imitasjons eller ut fra kunnskapen om at skrift eksisterte andre steder.

Diamond analyserer de tre forskjellige former for skrift: Logogrammer (et tegn for et helt ord), stavelsesskrift og alfabetskrift der bokstaver beskriver lyder. Men det viktigste han understreker er at skrift ikke bare ble brukt i regnskap, men ble et uhyre kraftig ideologisk våpen til å sveise stater sammen og gjøre befolkningen moden for krig mot hverandre.

Indoeuropeere

Indoeuropeerne er det dominerende folkeslaget den dag i dag gjennom USA og Europa (EU og Russland). Det folkeslaget oppstod mellom Svartehavet og Det Kaspiske Hav. Det spredte seg både mot øst og vest, men det er ekspansjonen mot vest som ble viktigst. I dag er det bare ungarer, finner og baskere som i Europa ikke har en indoeuropeisk opprinnelse. Diamond behandler dette emnet mer nøye i en annen bok: The Third Chimpanzee. Han understreker også at lederne i Sør-Amerika også i dag stort sett er indoeuropeere.

Kritikk

Guns, Germs, and Steel inneholder mye informasjon som kan virke overveldende. Forhåpentlig er det meste noenlunde korrekt. Likevel blir boka et knyttneveslag mot vårt konvensjonelle historiebilde.

Det styggeste en kan si om boka, er at den er en slags unnskyldning for USAs dominerende stilling i dag, selv om den uttalte hensikt er antirasistisk. Jeg er i tvil om den vil bli en klassiker som The Age of Extremes av Eric Hobsbawn. Den kan også beskyldes for å være vulgærmaterialistisk, det vil si vulgærbiologisk eller vulgærgeografisk. Det kan også pekes på en slags selvmotsigelse når Diamond tar utgangspunkt i biologien. Riktig nok understreker han at homo sapiens er en art, men er det ikke mulig at noen biologiske forskjeller kan oppstå i løpet av 50.000 år?

Tankegangen i boka synes å være grunnlaget for det beste President Clinton sa i Oslo: Hvis en undersøker hundre personer fra Vest-Afrika, USA eller Norge, så er forskjellene innen gruppene større enn mellom gruppene.

Hva er et folkeslag som indoeuropeere bortsett fra språket? Det forklares ikke i boka.

At koner røves fra andre grupper blir nevnt. Ellers er kjønn usynlig. Friedrich Engels var svært opptatt med «kvinnenes historiske nederlag». Kjenner Diamond til denne påstanden?

Sosialismen, de to verdenskrigene og den kalde krigen er ikke diskutert i det hele tatt.

På visse punkter hadde jeg store vanskeligheter med boka, var den et misantropisk angrep på hele menneskehetens historie?

«Homo sapiens is not a nice guy»

Det er grunn til å komme til en motsatt konklusjon. Boka er båret frem av en forskerentusiasme som minner om glede hos de forskere som sender raketter mot månen og ut i verdensrommet.

Diamond diskuterer noen generelle problemstillinger i historie. Han går mot Thomas Carlyle (Heros and Hero – Worship in the historic history), som understreker betydninga av Den Store Mann. Som kontrast siterer han Bismarck som hevder at en statsmanns oppgave er å høre Guds skritt i historien (Hegels Verdensånd?).

Diamond er neppe klar over egen selvmotsigelse når han spør på alvor: Hva ville ha skjedd hvis Hitler var blitt drept i en trafikkulykke i 1930?

Det beste jeg kan si om Guns, Germs, and Steel er at boka ikke polemiserer mot andre historiebøker. Den lager sitt eget historiske univers med et tyngdepunkt lenge før Athen, Roma og Jerusalem.

Refleksjoner

Hele verden deltok i 2000-jubileet. Tidskalenderen og Olympiaden er de mest konkrete vitnesbyrd om vestens seier og dominans.

Fyrverkeriet uttrykte både stolthet over fortiden og forhåpninger om fred og velstand i fremtiden. Likevel kunne det ikke helt få oss til å glemme de mørke sider ved vår historie.

Vi vet i dag at livet på jorda kan fortsette svært lenge hvis det ikke blir ødelagt av menneskene. Vi vet også at dette livet er helt unikt i vårt solsystem og kanskje i vår galakse. Fysikk og matematikk er selve utgangspunktet for vår utforskning av verdensrommet. Biologi derimot er innfallsporten til vår forståelse av livet på jorda.

Det Diamond har greid er å rette en biologisk lyskaster mot menneskenes historie. Lyskasteren viser oss klart og tydelig at vår vestlige dominans ikke skyldes noen biologisk eller «rasemessig» overlegenhet. Vestlige våpen og kapital kontrollerer verden i dag, men det vil ikke vare evig.

Ola Lars Andresen er forfatter og kritiker, med 15 års erfaring som utenriks- og krigskorrespondent fra Midtøsten og Nordøst-Afrika. Han har vært knyttet til en rekke nordiske aviser, samt det danske Ritzaus Bureau. Han var den danske dagsavisen Politikens korrespondent og representant i Kairo under den siste Golf-krigen i 1990-1991. I 1997 utga han sammen med den palestinske forfatteren Abdel-Qader Yassine første bind i en romantrilogi om det palestinske eksilet, Utstøtt, på Pax forlag.

---

Bokomtale
Ryggsekkjournalister og digitale informasjonskrigere, sett i lys av krigen i Jugoslavia, Spartacus Forlag

Hvilken rolle eller oppgave har mediene for å gjøre oss til torturister, voldtektsmenn og drapskvinner spør Ola Lars Andresen i denne presentasjonen av Roy Krøvels bok, «Ryggsekkjournalister og digitale informasjonskrigere, sett i lys av krigen i Jugoslavia».

Denne framstillingen er konsentrert om å prøve ut Krøvels mediateorier på vinterens og vårens NATO-krig mot rest-Jugoslavia. Men jeg vil starte med et langt sitat fra boka, hentet fra den borgerkrigslignende situasjonen i Tyrkia. Etter å ha redegjort for en lang rekke eksempler på forfølgelse, fengsling og tortur av journalister og forfattere – og åpenbare drap på skrivende folk og menneskerettighetsforkjempere – i Tyrkia på 90-tallet, skriver den erfarne norske journalisten og krigskorrespodenten, Roy Krøvel:

”De mange arrestasjonene, forsvinningene, sensuren og bombeeksplosjonene er ikke engangstilfeller. Den nære historien forteller alt om hvor omfattende terrorkampanjen mot den kurdiske pressen i virkeligheten er. Özgur Gundem ble startet i mai 1992. I april 1994 skiftet den navn til Özgur Ulke. I løpet av de tre første månedene etter starten var tallenes tale utvetydige: Ni journalister ble drept, én ble alvorlig skadet og tre ”forsvant”. Sytten journalister satt i fengsel ved begynnelsen av 1995 – alle fortalte de om tortur. Fem distributører var drept, og ni avisselgere var tatt av dage. Özgur måtte skifte redaktør åtte ganger på mindre enn fem år etter april 1994.”

Selv for de av oss som har fulgt med i utviklingen for kurdere hos vår NATO-partner Tyrkia, er det sterk kost å få presentert så nøkterne og nakne fakta. Grunnen til at jeg har valgt å starte med dette sitatet fra Krøvels bok, er likevel forfatterens etterfølgende kommentar:

”At det dreide seg om en vel planlagt og gjennomført kampanje, hersker det liten tvil om. Dødsskvadronene opererer tilsynelatende uforstyrret. I en landsdel hvor soldater står på hvert gatehjørne og det er angivere bak hver busk, kan det vanskelig forklares på annen måte enn at dødsskvadronene opererer med velsignelse fra høytstående offiserer eller politikere.”

”Dødsskvadroner”, sier forfatteren, som har lang erfaring som reporter fra Latin-Amerikas drapsmarker. Selv den mest skeptiske leser må gå med på at Krøvel vet hva han snakker om, for han er en journalist som er usedvanlig påpasselig med å kildebelegge sine opplysninger. Journalister i Krøvels stilling er nødt til det, enten man besøker ett konfliktområde med fulle presseakkredittiver eller – som oftest – under dekke av å være eventyrlysten globetrotter eller pilegrim.

Tyrkias dødsskvadroner

Men Tyrkia er fullt NATO-medlem. NATO er formelt sett en forsvarsallianse bestående av demokratiske stater. Demokratiske land skulle åpenbart ikke ha behov for dødsskvadroner, for bruk av drap, tortur og kidnapping som politiske instrumenter. Sånt er ikke demokratisk og må undergrave alle grunnleggende demokratiske forutsetninger i et hvilket som helst land. I NATO-landene er de militære operasjoner dessuten integrert i det såkalte fellesforsvaret. Men det Krøvel presenterer er rett og slett ikke annet enn noen av NATOs dødsskvadroner. Framstillingen er kanskje kontroversiell, men de fakta han legger fram er det vanskelig eller til og med umulig å bestride. (At de offisielle væpnede styrker både i USA og Storbritannia også har god greie på å trene opp og bruke dødsskvadroner skulle jeg ikke behøve å komme inn på her. Det er tilstrekkelig å nevne Nord-Irland).

Den viktigste grunnen til at jeg startet denne artikkelen med disse to sitatene er allikevel at de på dystert vis belyser kjernen i det som er mitt tema: Medienes og journalistenes plass i krigsmaskineriet. Den voldsomme råskapen tyrkiske styresmakter bruker ikke bare mot kurdiske medier og journalister og forfattere, men også mot tyrkiske intellektuelle som drister seg til å antyde at kurderne eksisterer, viser ikke bare en total mangel på toleranse, men at det har skjedd en forstemmende reaksjonær utvikling i den sivilisasjonen vi er del av: Forestillingen om det såkalte totale forsvar har ført til at de intellektuelles helt nødvendige frie stilling er dødelig undergravd.

Dette rammer på ødeleggende vis medienes og journalistenes virksomhet. Både militære og sikkerhetspolitiske såkalte briefinger og sikkerhets- og forsvarsapparatets pressekonferanser, der det tilsynelatende gis anledning til å stille kritiske oppfølgingsspørsmål, er simpelthen omgjort til å være en forlenget arm enten av forberedelsene til krig eller den aktuelle krigføringen, hvis vi snakker om krigstid av en eller annen sort, ett eller annet sted. Dette er noe mer enn en del av den løpende profesjonelle desinformasjonsvirksomheten, et fenomen som er like gammelt som horene av alle kjønn og den trojanske hesten. Det vi står overfor er ganske enkelt resultatet av en uuttalt radikal ”totalforsvarsdoktrine” som paradoksalt og stilltiende nok er vedtatt av vestlige regimer som krever å bli godkjent som demokratiske. Men denne doktrinen fører til praktiske resultater som utgjør en betydelig trussel mot de demokratiske systemer den er ment å skulle beskytte. For den gjør det umulig for mediene å fungere kritisk og uavhengig i spørsmål som kan bety liv og død for et samfunns egne medlemmer, og en stats eller et statsforbunds egne borgere. Resultatet blir som NRKs utenrikspolitiske nestor, Jahn Otto Johansen bryskt bemerket under en Dagsnytt 18 debatt i begynnelsen av bombingen av rest-Jugoslavia, at NATOs informasjoner var det første som må tas meg grove klyper salt. Vi kan altså ikke engang forvente at det går an å stole på våre ”egne” opplysninger.

Balkan

Et av spørsmålene Roy Krøvel stiller, er om moderne kommunikasjonsteknologi vil ”gjøre sensur og undertrykking umulig”, slik noen internettfanatikere vil ha oss til å tro. Før jeg går inn på – og for å kunne nærme meg – forfatterens egne vurderinger av de mest realistiske svarene på dette spørsmålet, skal jeg gi et lite bilde av mine egne erfaringer fra vinteren og våren 1999. Jeg har i mange år følt et visst engasjement for utviklinga på Balkan, og den vellykkede tyske kampanjen for å tvinge EU til å akseptere ødeleggelsen av Jugoslavia gjennom anerkjennelsen av Slovenia og Kroatia som selvstendige stater, har fått avgjørende betydning for mitt vedvarende NEI til formelt norsk medlemsskap i den Europeiske Union.

For mer enn 30 år siden reiste og oppholdt jeg meg relativt ofte på Balkan. Om Balkan ikke utgjorde hele det ”Syden” som jeg hadde personlige erfaringer med siden tenårene, sto området i min forestillingsverden så absolutt for de sydligere kulturer og levemåter som jeg satte høyest. Særlig gjaldt dette folk og levevis i forskjellige deler av Jugoslavia, der utjamning og sosial likhet, og relativt trygg og stø velferdsutvikling uomtvistelig var en viktig del av virkeligheten. At de positive sidene ved Titos gigantiske føderative prosjekt truet både det statskapitalistiske Sovjet og det privatkapitalistiske Vesten, fant jeg aldri noen grunn til å tvile på. At jeg som norsk ble like hjertelig mottatt både av serbere, kroater, slovenere, ungarere, albanere og hva folk i den jugoslaviske pannekakerøra enn måtte ha av røtter, bidro ikke til å dempe min begeistring for dem og deres vennlige smil til tilværelsen.

Desto sterkere opplevde jeg det derfor da jeg sommeren 1990 eller 1991 ble invitert på avskjedskaffe på BBCs Kairo-kontor med en jugoslavisk kollega som jeg første gang hadde møtt i borgerkrigens Beirut. Hun hadde i mer enn 15 år ”dekket” Midtøsten for en av de største jugoslaviske avisene, og var en velkjent gjest i landsbyer og flyktningleire fra Tigris til Nilen. Hun tok farvel med å fortelle at det internasjonale stoffet i hennes avis nå var begrenset til å dreie seg om nasjonale nyheter. Derfor måtte hun ”hjem”. ”Men ta det ikke så tungt. Jeg kommer snart tilbake til Kairo. Som politisk flyktning,” sa hun profetisk.

Oppropet mot Milosevic fra internett

Med årene har jeg mistet den nære kontakten med flere venner på Balkan. Men vinteren og våren 1999 fikk jeg nye venner. Det skjedde på internett. De meldte seg i den elektroniske postkassa mi da jeg etterlyste uavhengige og individuelle stemmer, som måtte ha noe på hjertet. På den måten fikk jeg presentert (i Klassekampen) det første serbiske opposisjonsoppropet mot Milosevic etter at bombene startet å falle. Jeg sendte vennlige tanker til tre uavhengige kilder da NRKs Dag Halvorsen nesten ei uke seinere refererte til det samme dokumentet og presenterte det som en nyhet.

For første gang fikk jeg en sterk indikasjon på at den moderne informasjonsteknologien kan fungere. At den kan brukes kritisk, effektivt og etterrettelig. Men dette krever et stort og tidkrevende arbeid. Som vi kan tvile på om tabloidene er villige til å betale for. Det var i virkeligheten bare en brøkdel av informasjonene som fylte opp epostkassa mi som ikke var løgn og propaganda.

Drukne røster i babbel

Det er med andre ord korrekt at den såkalte informasjonsrevolusjonen innebærer noen banebrytende nye muligheter. For en relativt billig penge er uavhengige krefter i stand til å nå ut med informasjon som enten er sensurert vekk av myndigheter eller som ikke passer inn i en velsmurt propagandakampanje. Men dette har en rekke aktører forlengst oppdaget, med det resultat at de selv tar nettet i bruk for å drukne de autentiske røstene i desinformasjon og uinteressant babbel.

Ett av kapitlene i Krøvels ufortjent fortiede bok heter ”Informasjonskrigen – en situasjonsrapport.” Og det er knapt annet enn situasjonsrapporter det er mulig å legge fram. For det skjer en meget rask teknologisk og kostnadsmessig utvikling, som det er svært vanskelig å fastholde de løpende konsekvensene av. Roy Krøvel trekker fram et eksempel der en frihets- og likeverdssøkende etnisk og etterhvert politisk gruppering var i stand til å snu mediakrigen til fordel for den befolkningsgruppen den kjemper for. Det handler om zapatistene og deres sagnomsuste leder, kommandant Marcos. Krøvel åpner faktisk forordet sitt med å skrive: ”Ideen til denne boka ble født i Chiapas i Mexico i 1994. Vi ventet på å få et intervju med geriljaleder Marcos i zapatistbevegelsen.”

Året etter opplevde Krøvel at zapatistenes væpnede avdelinger ble omringet, da Mexicos president Zedillo sendte hæren inn i jungelen. Geriljalederne besluttet å unngå konfrontasjon ved å trekke avdelingene sine tilbake. Krøvel skriver: ”Men det skulle vise seg at zapatistene hadde et annet våpen: Tusenvis av sympatisører og aktivister sto klare til å protestere og demonstrere mot bruddet på våpenhvilen (. . .) Og fra jungelen smuglet zapatistene sine nyhetsbulletiner og sine kommunikeer ut gjennom hærens jernring. På internett ble de spredd over hele verden. Det tok ikke mange timene fra soldatene hadde gjort det minste feiltrinn i den avsidesliggende jungelen, til aksjonistene i USA, Mexico og Europa visste om det.”

Spøkefuglen Marcos

Viktig nok. Så fantes det i det minste tilgjengelig informasjon – eller i hvert fall motpropaganda. (Problemet var naturligvis å verifisere meldingene fra zapatistkilder). Men så følger Krøvel opp med et vesentlig poeng, som går på innholdet i informasjonen: ”Mens zapatistene trakk seg tilbake og forsvant opp i fjellene, sendte Marcos et spøkefullt brev til noen mexicanske aviser. Det var en surrealistisk fortelling. Marcos ”møtte” en bille som anklaget zapatistene for å rømme. (. . .) Lakonisk skrev han: ‘Det er ikke det at vi ikke liker å reise i Latin-Amerika, men om vi ikke snart slutter å trekke oss tilbake, vil vi støte på et skilt der det står: Velkommen til den ecuadoriansk-peruanske grensen . . . ”. Mer skulle det ikke til før den mexikanske presidenten fant det best å avblåse den militære kampanjen i den omgangen.

Råinformasjon om hendelser er viktig, særlig for journalister. Intelligente og kanskje utfordrende og edruliggjørende budskap er allikevel enda viktigere i det politiske spillet. Bak Marcos spøkefulle surrealisme – som myndighetene visste at de ikke kunne sensurere bort i det lange løp – lå en åpen trussel som makteliten i et gjeldstynget land ikke var i stand til å møte. Mexico brant etter å eksportere nærmest hva som helst, men ikke politisk uro og militære opprør. Det var ikke råinformasjonen, men et gjennomtenkt politisk budskap som veltet terningkastet i zapatistenes favør. Om man da kan bruke VG-språk i denne sammenhengen.

”Det er når ulikhetene blir mindre at en oppdager forskjellene. Når de nasjonale særtrekkene er truet, våkner den glødende nasjonalismen. Reaksjonen kan bli at folk trekker seg tilbake og søker til tradisjonene fordi verden virker fragmentert og usammenhengende. Vi samles igjen i de gamle fellesskapene, eller vi møtes igjen i nye forestilte fellesskap.” Sånn skriver en norsk journalist og forfatter med stor erfaring om hva det er som får folk til å drepe hverandre.

Forestilt fellesskap

Kanskje har Krøvel lest Benedict Anderson, siden har tyr til begrepet ”forestilte fellesskap”, som er tittelen på Andersons ufattelig viktige bok om nasjonalstat og nasjonalisme. Når jeg selv velger ordene ”hva som får folk til å drepe hverandre” tror jeg allikevel at det er mitt eget valg å ordlegge meg sånn. I det private liv er det kanskje frykt, hat og grådighet som gjør oss til mordere, men i det offentlige liv er det helst Gud og fedreland vi dreper for. Spørsmålet er hvilken rolle eller oppgave mediene har for å gjøre oss til torturister, voldtektsmenn og drapskvinner. Tar man et større perspektiv for seg, så har Krøvel et poeng når han skriver at ”verden” sånn sett ble skapt i vår bevissthet i løpet av en liten generasjon: «Fra 1835 til rundt midten av 1800-tallet ble flere av de store nyhetsbyråene grunnlagt av kolonimaktene.” Til daglig foretrekker vi kanskje å tro at nyhetene er til for å opplyse oss, eller i det minste at de bør underholde oss. Krøvels angrepsvinkel er mye mer interessant, og sannsynlig mye mer korrekt. Nyhetsbyråene ble til fordi koloniherrer her og der trengte informasjon, og så hurtig informasjon som mulig. Krav må de nødvendigvis også ha stilt til kvalitet og nøyaktighet. Hvilket forutsatte behov for såkalt objektivitet og i det minste en viss uavhengighet av lokale myndigheter.

Kanskje det er riktig å si at vi har hatt et halvannet heldig århundre med en rimelig fri presse. Hvis det frie øyet, den frie pennen og stemmen nå er truet, skyldes det trolig både kommersialisering og slike truende fenomener som USAs globale og for eksempel EUs regionale hegemoni. Så mye makt på så få hender tåler ikke reelt innsyn og faktiske opplysninger om stoda, på samme måte som lokale krigs- og koloniherrer hadde behov for.

Fri informasjon

Fra det stadium å kunne kontrollere mediene gjennom sensur og tukt med kildene, til rett og slett å ta over mediene og redigere hvert ord og bilde, er det likevel ikke bare et langt skritt men mange lange fotefar. Det er sannsynligvis forestillingen og forventningen om demokrati som er den onde årsaken til dette. For å delta i et alminnelig kommunevalg krever velgeren et minstemål av fri informasjon. Hvis det er sånn at den frie informasjonen kan skape vanskeligheter for det faktiske maktapparatet – som kanskje til og med har erobret sine tinder gjennom frie valg – så er det klart at det gjelder å få de manipulerte nyhetene til å se ut som reine, skjære sannheten om de egentlige og virkelige vilkårene for hvermansens og frifrøkenfruas hverdag og vondeste timer.

Sånn sett er det lite nytt i Krøvels tema, for det har i det minste eksistert siden Sokrates (les: Platons) dager. Det nye er naturligvis teknologien – hastigheten og omfanget. Enda verre: det nye er kanskje konsekvensene. Amerikanske presidenter (les: Cæsar) kan bli felt av en ondsinnet mediastorm som enten kan handle om noe uinteressant eller noe usant. Derfor må Cæsar kontrollere media. Men det må Cæsar gjøre på så subtilt vis, at vi ikke oppdager det, og feller Cæsar fordi han prøver å kontrollere mediene. Kanskje det var derfor – for å stjele fra Jahn Otto Johansen enda en gang – at NATO tilsatte en fyr som så ut som en åpenbart mislykket ”bruktbilforhandler” som talsperson under bombeangrepene på rest-Jugoslavia. Gikk det galt, så var det mulig å legge skylda på selgeren. Varene måtte naturligvis stå hevet over all kritikk.

 

 

Per Velde:

Løp! – den gamle verden er etter deg

Færder Forlag, 1998

---

Per Veldes roman Løp! – den gamle verden er etter deg skiller seg en del fra andre forsøk på å skildre hva som skjedde i Europa i for de berømte 31 årene siden, 1968.

Boka til Per Velde, lektor på Nøtterøy, er gjennomført skjønnlitterær. Handlingen er framstilt gjennom begrensede tidbolker fra sommeren 1964 og fram til studentopprøret i Paris i mai 1968, med god litterær presisjon og lettlesthet. Gjennom hovedpersonen Stein Hamre, får leseren kjennskap, ikke bare til selve det så omtalte opprøret, men framfor utviklingen fram mot det. Stein Hamre er fra en mindre by på Østlandet, og historien starter med sommerferien før han begynner sine studier ved Universitetet i Oslo (UiO). Fra han begynner der, tar bokas setting utgangspunkt i de hurtige endringene ved UiO og andre universitetsmiljøer, med et kraftig økende antall studenter, forandringer i klassesammensetningen ved universitetene og økende politisering, med sterk vekt på Vietnamkrigen og Nato-spørsmålet.

Mye av handlingen er lagt til utlandet, særlig Berlin (øst og vest) og Paris. Flere ganger havner han midt i store demonstrasjoner og aksjoner, hvorav toppunktet blir nådd i det han havner midt oppi det franske mai-opprøret. Personlig framstår Stein Hamre som det man gjerne i ettertidens lys kan karakterisere som en idealtypisk student for sin tid. I forhold til valg av studier, sitt sosiale liv og sine interesser, framgår det at Velde ikke har forsøkt å skrive om en eksepsjonalitet, en Arild Asnes eller lignende. Og nettopp i denne ordinariteten, framstår historien som noe mer enn bare en skjønnlitterær beskrivelse.

Man kan – uten å ta munnen for full – hevde at historien om Stein Hamre er historien om det vi forbinder med 1968-opprøret. Han er i kontakt med de fleste viktige hendelsene og aspektene ved perioden. I det han kommer til UiO er han en slags humanistisk orientert liberaler, uten noen egentlig grunngiving for sitt ståsted. Hvordan han gjennom et par års opphold ved Blindern etter hvert blir mer og mer kritisk til offentlighetens politikk, særlig knyttet opp mot utenrikspolitiske spørsmål, og til slutt blir medlem av Sosialistisk Studentlag, er et godt bilde på den allmenne radikaliseringen, eller heller si politiseringen, som foregikk blant studentene på denne tiden. Gjennom ymse bipersoner stifter leseren også bekjentskap med hele den studentpolitiske flora, fra SUF Studentlag til Norges Konservative Studenterforening, og med den kraftige mobiliteten mellom disse grupperingene, skiftende allianser, ståsteder etc. Hamres politiseringsprosess illustrerer også på en god måte sammenhengen mellom makropolitikken (Vietnam, NATO, Algerie) og mikropolitikken i form av lokalorganisering av studenter.

Harlem eksploderer

Hamres politiseringsprosess er imidlertid ikke norsk. Allerede sommeren 1964, hvor han og bestekameraten Erik jobber på Amerikabåten, får han innblikk i en annen virkelighet enn den trygge, norske sosialdemokratiske Gerhardsen-epoken i New York, hvor han treffer på den spente situasjonen i skjæringspunktet mellom hvite og svarte, mellom rike og fattige. Første kapittel avsluttes med meldingen om at voldsomme raseopptøyer har eksplodert i Harlem. Dette er Hamres første møte med en verden som krever radikalitet. Dette forsterkes ut over i boka, da særlig i Tyskland. Her kommer han i snakk med systemkritiske personer i både øst og vest.

Det som slår en, er hvor sammenfallende systemkritikken er. Verken for opprørerne i vest eller de mer stilltiende systemkritikerne i øst, er det andre Tyskland noe å trakte etter. For tyskere i begge statene handler det om å komme seg vekk fra de råtnende systemene og over i et hittil uopplevet system. Når demonstranter skytes og drepes i Vest-Berlin, i et av Norges allierte land, så styrker det spørsmålstegnet om hvor rettferdig også det norske systemet er. Den virkeligheten han opplever nærmest, tvinger ham inn i en sosialistisk tankegang, en tankegang han tar med seg tilbake til Norge. Gjennom spredte glimt får også leseren inntrykk av at denne prosessen ikke bare angår ham, men en stor del av de norske studentene. For Stein Hamres del, er det faktum at han melder seg inn i Sos. Stud. dagen før han drar til Paris, et bilde på opprørets og radikaliseringens internasjonale karakter.

Et nøkkelbegrep for den nye radikaliserte generasjonen, er «det uopplevde». For Stein Hamre og den norske og internasjonale ungdomsopprørsbevegelsen, i skjæringspunktet mellom øst og vest, ble et tredje alternativ nødvendig. Dette klarte imidlertid ikke det bestående, verken det vestlige borgerlige samfunn eller de degenererte vestlige kommunistpartiene, å skaffe til veie. Dermed ble etterkrigsgenerasjonen tvunget til å skape sine egne idealer, hvorav en god del i ettertidens øyne blir sett på som 1968s ideologi, en ideologi som fremstår som noe nytt i den politiske ideverdenen.

Per Velde har et annet sted i dette nummeret av Røde Fane skrevet en artikkel om Paris 1968. Ca. 70 sider i boka er forbeholdt skildringer herfra. Fortellingsmessig sett blir Stein Hamre en person som kastes uforvarende ut i et opprør. Det er god grunn til å tro at dette i stor grad var tilfellet for demonstrantene i Paris. Innenfor marxistisk teoretisk tradisjon, skulle ikke en så opphisset stemning oppstå i 1968. Den internasjonale økonomiske krisa lå fem år framover i tid. Grunnlaget bak opprøret var i all hovedsak kulturelt. Ved at ungdom fra lavere samfunnslag gikk inn i det strengt hierarkiske franske utdanningssystemet, oppsto det uunngåelig en kulturkollisjon. I motsetning til i Norge, hvor akademia i stor nok grad klarte å reformere systemet i henhold til de nye forholdene, svarte de franske gaullistene med å grave skyttergraver. Tilsvarende i Berlin ved Freie Univerität (FU).

Freie Universität

FU ble startet av flyktninger fra øst. Da FU-studentene uttalte seg kritisk til den vesttyske staten, som i sin tid hadde "reddet" deler av østtysk akademia, brøt det med hele grunnlaget for universitetet. Situasjonen i både Paris og Berlin framsto derfor som «uopplevde» situasjoner, eller som uttrykk for en pågående samfunnsmessig endring og samfunnsmessig radikalisering, basert på en ny generasjon og en ny type idealer. Av denne grunn kunne opprørene lett framstå som planløse, som en uregelmessighet for både det tradisjonelle høyre og venstre.

Orienteringen mot utlandet er sterk i boka. Dette harmonerer godt med den virkeligheten som var i perioden. I begynnelsen av hvert kapittel, er det en kort oversikt over hva som skjedde i verden i det aktuelle tidsrommet. Mens Paris i praksis er okkupert av studenter, arbeidere og bønder, står det 5 linjer om et demonstrasjonstog mot behovsprøving i Statens Lånekasse. Mens utlandet for Hamre blir slagmarken, både i henhold til aksjoner og i henhold til forutsetningene for disse, blir Norge en forholdsvis rolig plett, hvor de politiske motsetningenes praksis begrenser seg til spørsmål som om hvorvidt Hallvard Lange skal bli professor ved UiO.

Selv om de utenrikspolitiske ståstedene er sammenfallende, i forhold til Vietnam, NATO og generell verdensorden, blir studentenes innenrikspolitiske aktivitet i Norge bare en slapp skygge av det som foregår andre steder. Dette har nok sammenheng med at det etablerte samfunn klarte å skape reformer, klarte å svare på radikaliseringen godt nok til at opprøret aldri spredte seg fra de bevisste revolusjonære til de store studentmassene. Og i denne sammenhengen blir Stein Hamre noe mer enn en ordinært student, han blir en som har klart å bryte gjennom den offentlige konsensusen, men igjen viser dette den internasjonale orienteringen til de politiske 68-ernes ideologi.

Mange hevder at det norske 1968 skapte mye. Og de har delvis rett. Den norske etterkrigsgenerasjonen skapte større åpenhet, rev det norske samfunnet løs fra verdikonservative tradisjoner. Men om man sammenligner med Frankrike og Tyskland, var «sekstiåtterne» egentlig aldri til stede i Norge. Opprørene var ikke satt i gang av en generasjon. Opprørene gikk over flere generasjoner og samfunnslag. Det som imidlertid kjennetegner dem, var at lederne var representanter for etterkrigsgenerasjonen, og var i den posisjonen de var i hovedsak av kulturelle forhold. Det er disse som, om man skal bruke uttrykket, kan beskrives som «de virkelige sekstiåtterne». Det opprøret Per Velde beskriver gjennom Stein Hamre, var ikke et kulturelt eller verdimessig opprør. Det var et praktisk opprør, et opprør med henblikk på en annen verden – med Franz Kafkas berømte uttalelse «Vekk herfra – det er mitt mål» som en ledetråd. Hvorvidt det virkelig var et reelt forsøk på en sosialistisk revolusjon i 1968-opprøret internasjonalt, er et spørsmål for seg. Det står likevel helt klart at det internasjonale opprøret, som Stein Hamre ble en del av, kvalitativt sett var et annet opprør enn det de norske –sekstiåtterne» sto for. I beste fall var strømningene blant de norske studentene et forsøk på å kopiere de internasjonale hendelsene under andre forhold. Men det kan også hevdes at det var noe annet.

De «sekstiåtterne» man «feiret» i fjor, representerte i hovedsak bare en side av saken, den kulturelle. «Sekstiåtterne» Velde beskriver, med Stein Hamre som representant, er imidlertid de allmennpolitiske opprørerne, de som definerte et visst mål for sitt opprør, som ønsket og jobbet for en kvalitativ forandring. Dette skillet går klart fram av bokas fortelling, av dens veksling mellom inn- og utland. Og nettopp dette gjør boka til noe annet enn de mange memoarbøkene som er skrevet om ungdomsopprøret.

---

Røde Fanes lesere vil vite at tidsskriftet,Monthly Review, utgir mange spennende artikler. Også i dette nummeret av Røde Fane finner du en oversatt artikkel – av Ellen Meiksins Wood. Det du kanskje ikke visste, var at de også har et forlag, Monthly Review Press, som utgir en mengde bøker. Men først til tidsskriftet:
Monthly Review kommer med elleve nummer i året. Et abonnement koster 56 dollar, og du kan bestille på to måter:
1)Gå inn på Montly Reviews hjemmeside

2)Skriv til:
Monthly Review
Promotion Dept.
122 West 27th Street
New York, NY 10001
USA
(Oppgi Visa-kort nummer og når kortet går ut.)

Monthly Review Press
Røde Fane presenterer presenterer på denne siden noen av bøkene som forlaget utgir.
Du kan bestille på to måter:
1)Gå inn på deres hjemmeside (Flere av de bøkene som er nevnt nedenfor, får du 20% rabatt på hvis bestiller over internett.)
2)Skriv på samme måte til adressa som er nevnt ovenfor.
I tillegg til prisen for boka legges det til for fraktutgifter tre dollar for den første boka, og en dollar for de neste. Erfaringsmessig tar det en stund før boka havner hos deg.

Så til bøkene som er på engelsk, og omtales på engelsk:

 

---

IN DEFENSE OF HISTORY: MARXISM AND THE POSTMODERN AGENDA
edited by Ellen Meiksins Wood and John Bellamy Foster

Are we now in an age of «postmodernity»? Even as some on the right have proclaimed the «end of history» or the final triumph of capitalism, we are told by some left intellectuals that the «modern» epoch has ended, that the «Enlightenment project» is dead, that all the old verities and ideologies have lost their relevance, that the old principles of rationality no longer apply, and so on. Yet what is striking about the current diagnosis of postmodernity is that it has so much in common with older pronouncements of death, both radical and reactionary versions. What has ended apparently, is not so much another, different epoch but the same one all over again. In response, the best of today’s new intellectuals on the left are returning to historical materialism, to class analysis. This collection reflects that move, pinning postmodernism in its place and time. The contributors challenge the limits imposed on action and resistance by those who see liberating «new times» in the contradictions of contemporary capitalism.
($16.00 paper/$38.00 cloth/224 pp.)

---

RUTHLESS CRITICISM OF ALL THAT EXISTS: SOCIALIST REGISTER 1997
edited by Leo Panitch

«But if constructing the future and settling everything for all times are not our affair, it is all the more clear what we have to accomplish at present: I am referring to ruthless criticism of all that exists, ruthless both in the sense of not being afraid of the results it arrives at and in the sense of being just a little afraid of the powers that be.»–KARL MARX, 1843
Contents:
-A world market of opportunities? Capitalist obstacles and left economic policy, Greg Albo
-Financial crises on the threshold of the 21st century, Elmar Altvater
-Green imperialism: pollution, penitence, profits, Larry Pratt & Wendy Montgomery
-China’s communist capitalism: the real world of market socialism, Gerard Greenfield & Apo Leong
-Taking stock of a century of socialism, George Ross
-The marginality of the american left: the legacy of the 1960s, Barbara Epstein
-Clinton’s liberalism: no model for the left, Doug Henwood
-The ideology of «family and community»: New labor abandons the welfare state, Joan Smith
-The decline of social democracy:the spanish experience, 1982-1996, Vicente Navarro
-Cardoso’s political project in Brazil: The limits of social democracy, Paul Cammack
-The state as charade: Political mobilization in today’s India, Ananya Mukherjee-Reed
-Marxism, film, and theory, Scott Forsyth
-Cyborg fictions: the cultural logic of post-humanism, Scott McCracken
-Restoring the real: rethinking social constructivist theories of science, Meera Nanda
-Postcolonial theory and the «post-» condition, Aijaz Ahmad
($18.00 paper/318 pp.)

---

GENDER POLITICS IN LATIN AMERICA: DEBATES IN THEORY AND PRACTICE
edited by Elizabeth Dore

This wide-ranging multidisciplinary collection is essential reading, bringing together theoretical reflection and case study material on the different meanings given to politics in Latin America today.
Contents:
-Introduction: Controversies in gender politics, Elizabeth Dore
-Women, work, and empowerment: Romanticizing the reality, Sharon McClenaghan
-Nicaraguan women: legal, political, and social spaces, Anna Fernandez Poncela
-Public and private spheres: The end of dichotomy, Tessa Cubitt and Helen Greenslade
-Engendering human rights, Elizabeth Jelin
-«Desde la protesta a la propuesta»: The institutionalization of the women’s movement in Chile, Ann Matear
-The holy family: Imagined households in Latin American history, Elizabeth Dore
-The charm of family patterns: Historical and contemporary change in Latin America, Ricardo Cicerchia
-Sex/gender arrangements and the reproduction of class in the Latin American past, Muriel Nazzari
-Reading gender in history, Carmen Ramos Escandon
-Problems of definition in theorizing Latin American women’s writing, Deborah Shaw
-The subversive languages of Carmen Ollè: Irony and imagination, William Rowe
-From the margins to the center: Recent trends in feminist theory in the United States and Latin America, Jean Franco
-Gender politics: Luisa Valenzuela’s «Cola de lagartija,» Claudine Potvin
-Conclusion: Post binary bliss: A new materialist synthesis? Nanneke Redclift
($18.00 paper/$38.00 cloth/288 pp.)

---

HOW TO READ KARL MARX
by Ernst Fischer with Franz Marek with historical notes by John Bellamy Foster

To introduce new readers to Marx’s contributions, Monthly Review Press presents How to Read Karl Marx. The noted Austrian critic Ernst Fischer has crafted a brief, clear, and faithful exposition of Marx’s major premises, with particular attention to historical context. This new edition of the English translation of Was Marx wirklich sagte (1968) includes new commentary by John Bellamy Foster that sharpens Fischer’s focus for 1990s readers. Also included are a biographical chronology, extracts from major works of Marx, and «Marx’s Method,» an early and valuable essay by Paul M. Sweezy.
$12.00 paper/$26.00 cloth/224 pp.

---

GREEN GUERRILLAS: ENVIRONMENTAL CONFLICTS AND INITIATIVES IN LATIN AMERICA AND THE CARIBBEAN, A READER
edited by Helen Collinson

«This remarkable collection is just what we needed. Its diverse viewpoints share a respect for the rich complexity of the social/natural environment and a willingness to challenge received wisdom.»–RICHARD LEVINS
Green Guerrillas brings together leading environmental writers on both sides of the Atlantic to highlight struggles that have previously received little publicity outside Latin America. Vivid reports of the situation at the grassroots level–urban and rural–and concise analysis of the problems faced by community, governmental, and international environmental organizations makes this an authoritative volume that is essential reading for those concerned with environmental issues everywhere.
$19.00 paper/250 pp./A Latin America Bureau Book

---

THE ART OF DEMOCRACY: A CONCISE HISTORY OF POPULAR CULTURE IN THE UNITED STATES
by Jim Cullen

The novels of the late eighteenth and early nineteenth centuries, the theater and minstrel shows of the mid-nineteenth century, the movies and television of the twentieth century are the building blocks that Jim Cullen uses to demonstrate how unique and vibrant popular cultural forms have overcome initial resistance from the elites and enabled historically marginalized groups to gain access to the fruits of society and recognition from the mainstream.
$18.00 paper/$36.00 cloth/352 pp.

---

BEYOND CAPITAL: TOWARD A THEORY OF TRANSITION
by Istvàn Mèszàros

In Beyond Capital, the internationally esteemed Marxist philosopher Istvàn Mèszàros provides a major contribution to the task of reassessing the socialist alternative and the conditions for its realization in the light of twentieth-century developments and disappointments. Mèszàros brings original Marxist thinking to bear on the most fundamental issue facing the left: how to move theoretically Beyond Capital—beyond the project that Marx began and which he articulated under a specific form of commodity capitalism, as well as beyond the power of capital itself.
$25.00 paper/994 pp.

---

LET THEM EAT KETCHUP: THE POLITICS OF POVERTY AND INEQUALITY
by Sheila Collins

Let Them Eat Ketchup!—the title comes from a Reagan administration decision to classify ketchup as a vegetable in federal school lunch programs—begins with an examination of how governments define and measure poverty. Sheila Collins discusses the political controversies that have raged over social policies targeted at the poor, and graphically shows the gap between the official definition of poverty and the real inequality and suffering of the poor.
$13.00 paper/160 pp.

---

LONGER HOURS, FEWER JOBS: EMPLOYMENT AND UNEMPLOYMENT IN THE UNITED STATES
by Michael D. Yates

Using charts, graphs, and cartoons, Michael Yates describes how unemployment, or the fear of it, is part of the life of every American worker. He outlines the changes in the structure of the labor market that have undermined the living standards of the employed. Tying these together, he provides an easily understood analysis of the economy and the social destruction brought on by its everyday functions.
$13.00 paper/160 pp.

---

RED CAT, WHITE: CHINA AND THE CONTRADICTIONS OF «MARKET SOCIALISM»
by Robert Weil

Weil offers a timely analysis of the growing tensions between China and the United States and their roots in China’s push to lead in the world market. He also describes the continuing contention between the legacies of Mao Zedong and Deng Xiaoping. Finally, making the case for the inherent instability of «market socialism,» Weil offers a challenging perspective on China after Deng, and the implications for the economic and political situation worldwide.
$16.00 paper/$32.00 cloth/288 pp.

---

TOWNSHIP POLITICS: CIVIC STRUGGLES FOR A NEW SOUTH AFRICA
by Mzwanele Mayekiso. Foreword by Mel King

«Mayekiso’s is an insider’s story, one of the few and one of the very best that has emerged from the crucible of opposition to apartheid during the 1980s…. This is a serious, stirring, personal account of commitment, within a framework that emphasizes class and gender struggles and the importance of maintaining a civic consciousness in South Africa.»–Choice, American Library Association. This insider’s account of an extraordinary period of national political transition is also a primer on a new radical philosophy, the street-smart Marxism that developed in South Africa’s sprawling townships between 1985 and 1995 and rendered them ungovernable for the apartheid state.
$15.00 paper/$30.00 cloth/288 pp.

---

UNDER ATTACK, FIGHTING BACK: WOMEN AND WELFARE IN THE UNITED STATES
by Mimi Abramovitz

Outlining the history of AFDC, starting with the 1935 Social Security Act, Abramovitz shows how the manipulation of gender, race, and class, have made welfare vulnerable to attack.
$13.00 paper/$26.00 cloth/160 pp.

---

THE VULNERABLE PLANET: A SHORT ECONOMIC HISTORY OF THE ENVIRONMENT
by John Bellamy Foster

In this clearly written and accessible book, Foster grounds his discussion of the global ecological crisis in the inherently destructive nature of our world economic system. His argument leads inexorably to the conclusion that basic changes, not marginal adjustments, are urgently needed.

$13.00 paper/160 pp.

---

WINDOWS ON THE WORKPLACE: COMPUTERS, JOBS, AND THE ORGANIZATION OF OFFICE WORK IN THE LATE TWENTIETH CENTURY
by Joan Greenbaum

Joan Greenbaum tells the story of changes in management policies, work organization, and the design of office information systems from the 1950s to the present. Using examples from many types of workplaces and the voices of the office workers themselves, Greenbaum shows how it is not the introduction of technology, but the restructuring of the economy and management reengineering of the workplace that have produced the transformations sweeping through the world of office work.
$13.00 paper/160 pp.

---

YUGOSLAVIA DISMEMBERED
by Catherine Samary, translated by Peter Drucker

In this important study, rooted in the complex realities of the region’s history, Catherine Samary describes how the Yugoslav federation was ripped apart—not brought down by internal collapse as is routinely argued. Samary recounts how intervention by foreign military forces in the name of international security speeded the bloodbath that followed reckless ventures into marketization and a collapse in living standards.
$16.00 paper/$30.00 cloth/224 pp.

---

BLUES FOR AMERICA: A CRITIQUE, A LAMENT, AND SOME MEMORIES
by Doug Dowd

Blues for America combines an historical critique of the «American Century» with journalistic reports and personal anecdotes. Doug Dowd, an economics professor and long-time troublemaker, traces the socioeconomic history of our country decade by decade in a style reminiscent of Dos Passos’ U.S.A.
$18.00 paper/$38.00 cloth/392 pp./photos

---

Tron Øgrim har laga en bok hvor han spår om framtida; om hva den 3. industrielle revolusjonen vil bety for jorda og menneskene på den. Som representant for de som sakker akterut i læren om den nye teknologien, de unge jentene, er jeg bedt om å skrive en slags anmeldelse eller kommentar til boka. Jeg velger å kalle det en kommentar.

Det er ikke bare, bare å skulle si noe om andres spådommer, man kan så lett bli lurt til å spå selv – og det har jeg ikke tenkt til. Jeg er også klar over at jeg stiller meg i en utsatt posisjon for ettertida. For like mye som ettertida ler av de som har prøvd å se inn i framtida, ler den av de som har stått på sida, skeptiske og vurdert spådommene. Men den sjansen får jeg ta.

På kanten av den teknologiske revolusjonen
Aller først; hvis du ikke har lest boka – les den! Tron Øgrim har skrivi en bok han ønsker skal irritere sitt publikum. Det vet jeg ikke om han har fått til. Men han tvinger i alle fall leserne til å ta stilling til en del spørsmål om framtida, og ikke minst om samtida. Tron Øgrim sitt utgangspunkt er at vi står foran den teknologiske revolusjonen. Databoksene er over stadiet da de revolusjonerte dataverden og datanerdene. Nå begynner teknologien å forandre ting i samfunnet og påvirke livene til oss helt vanlige. Og det går fort. ŤBissniss og Byråkratiť er utstyrt med bokser. ŤHus og Heimť kjøper bokser. Om få år har vi telefon og tv og nett i samme kasse. Papirpost blir historie.

Men dette er bare starten sier Tron, til de av oss som trodde e-post var resultatet av den teknologiske revolusjonen. Vi har så vidt begynt, og snart vil ting skje som snur opp ned på verden. Kanskje Kina blir verdens dominerende stormakt i begynnelsen av neste århundre? EU kan gå hjem å legge seg – de har bygd en stormakt på gårdsdagens teknologi.

Hva vil skje med samfunnet
Tron Øgrim er ikke så opptatt av teknikken, hvordan de nye boksene vil se ut eller hva slags nye maskiner og oppfinnelser som vil komme. Det er bra. Boka er spennende å lese fordi den tar opp samfunnsorganisering.

Det viktige er hva bruken av den nye teknologien vil bety for menneskene. Ikke minst kommunister bør diskutere det. Når produksjonsmidlene forandrer seg, forandrer også samfunnet seg. Men i hvilken retning?

Tron Øgrim tror på desentralisering. Folk kan jobbe hvor de vil. Storbyer, fabrikker og kontorlandskap er dyrt, upraktisk og hører hjemme i en tidligere tidsalder. ŤDen teknologiske revolusjonen vil utvide feltet for arbeid som kan flyte fritt, uavhengig av hvor både arbeidsstedet og arbeideren erť, sier han. ŤKirurgen vil kunne bo i Tromsø og operere i Katmandu. Unge jenter i Hedmark kan kjøre brannvesenets røykdykkerroboter i Oppland og betjene vanndykkerroboter utafor Rogaland. Ingen av disse mulighetene er så fjerne, heller.ť

Hva tror vi? Vi lever i et Norge, i en verden hvor sentralisering er hovedregelen, hvor arbeidsgiverne, ja hele systemet er avhengig av et kjønnsdelt arbeidsmarked og hvor hudfargen din bestemmer hva slags jobb du kan få. Kan den nye teknologien løse dette? Kan den sikre at folk får bo i hele det langstrakte Norge, eller ta fra arbeidsgiverne muligheten til å kontrollere om den de ansetter har pupper eller er fra Afrika, fordi de bare kjenner dette mennesket gjennom en datamaskin? Kanskje den KAN det. Men VIL den det? Her må det være lov å være en smule skeptisk. Og uten å skeie helt ut og bruke resten av kommentarplassen på å diskutere dette, vil jeg komme med et par kritiske bemerkninger.

Jentenes verdenshistoriske framtid
Tron Øgrim tipper at jentene vil dominere nettet en gang uti det 21. århundre og betegner internett som Ťjentenes verdenshistoriske framtidť. Han argumenterer for dette på flere måter; nettet kommer ikke til å handle om kabler og skruer i all evighet. Salg og sosialarbeid kommer, og sammen med det kommer jentene. For det er vi som kommuniserer og er flinke med mennesker. Nettet gjør det umulig å dele opp folk etter kjønn. Derfor kan ikke jenter holdes borte fra de spennende jobbene lenger. Og tilslutt; jenter vil bli sjefene. Det er vi som tar mest høyere utdanning og vi gjør det bedre enn gutta. Ergo vi vil bli så smarte at det lønner seg mer å ansette oss.

Hva betyr slag- og sosialarbeid?
Jeg mener det blir for enkelt. Jeg tror ikke databoksene vil bryte opp i den mest grunnleggende formen for kvinneundertrykking; den økonomiske. Eller at datarevolusjonen i seg sjøl kan hamle opp med patriarkatets tusenårige undertrykking. Data er fremdeles gutters verden, det er de som leder i kampen – se på hvem som tar datautdannelse i dag. Dataen vil ikke fjerne hus og barn. Kvinner og jenters arbeidsliv vil fremdeles styres av at de skal administrere og passe på andre sine daglige liv. Eldre, barn og syke forsvinner ikke – hvem skal ta seg av dem? Den nye teknologien fører med seg sitt eget rutinearbeid. Tron Øgrim snakker om salg- og sosialarbeid. Men hva betyr det? Det høres kjent ut for meg, og det pleier ikke å være spesielt godt betalt. Og hvorfor i all verden skulle bedriftslederne plutselig se at jenter er så smarte at de burde vært sjefer? Problemet i dag er ikke at jenter ikke er smarte nok, eller at vi ikke har god nok utdannelse.

Det blir for enkelt. Jeg tror internet kan bli jenters verktøy, og jeg deltar helhjerta i kampen om å få oss ut på nettet. Men skal vi kvitte oss med en så grunnleggende del av kvinneundertrykkinga, mener jeg det trengs andre analyser og kampformer.

Kom igjen – vi må erobre nettet!
Boka til Tron Øgrim er sammensatt av seks forskjellige foredrag/artikler hvor han spår om utviklinga i Norge og i verden, om framtida til industrisamfunnet Høyanger, hva som vil skje med arbeiderklassen (når fabrikkene forsvinner og fjernarbeidet tar over), hva med jentene, 3.verden og tilslutt; hva i all verden betyr alt dette for sosialismen. De som er ute etter å finne ut om Tron er for eller mot denne datarevolusjonen, finner det ikke her. Boka argumenterer verken for eller mot utviklinga, men den fastslår at den foregår. Og den oppfordrer oss gang på gang til å forholde oss til dette. Teknologien bryter gjennom i sprang. Nå har det skjedd og da forandrer verden seg fort! roper Tron i boka. Vi må gjøre noe! Vi må bry oss om det! Datamaskiner til alle elever! Fagbevegelsen ut på nett! Jenter kan vinne internett!

Sprøyt eller fakta
Hva med spådommene? Er de sprøyt eller fakta? Sannsynligvis er det mye sprøyt, men det er ikke så farlig. For hvis du vil lese boka for å finne ut om Tron Øgrim gjetter riktig eller galt om framtida er det egentlig ikke så mye vits å lese den. Boka har betydning hvis den fører til at vi diskuterer og gjør noe. Vi må kreve skikkelig dataopplæring i skolen! Vi må diskutere hvordan data og nett kan være god distriktspolitikk. Hvordan revolusjonære kan bruke teknologien i kampen for et annet samfunn. osv. osv. osv.

Jeg tror ikke på de som ser et 1984-samfunn med overvåking, genmanipulering og tv-skadde barn som framtida. Men jeg tror heller ikke på en teknologi som VIL gjøre slutt på kjønnsundertrykkinga på arbeidsmarkedet. Ikke uten kamp. Det er menneskene som forandrer verden og historia – ikke teknologien. Den er redskapet vi bruker. Framtida MÅ ikke bli et kaldt databoks samfunn, hvor gårder og åkre er erstatta med syntetisk, genmanipulert produksjon, eller hvor leger utfører operasjoner ved hjelp av roboter (for det synes jeg ikke høres noe ålreit ut). Det spørs jo hva vi bestemmer – og hva vi gjør! Les boka og diskuter!

John Max Pedersen: Marxisme og leninisme – for begyndere
Forlaget Arbejderen, ISBN 87-89599-17-9

---

Arbeidaranes kommunistparti er no inne i ein partibyggjande fase. Studier vil verte ein naudsynt og grunnleggjande del av det arbeidet. Om vi ikkje er «begyndere» kan det ha mykje for seg å friske opp att dei gamle læresetnadane i marxismen og leninismen.

Danmarks Kommunistiske Parti/Marxist-Leninisterne tykte også ein slik oppfriskning ville vera sunt, og bad forfattaren John Max Pedersen (1942-92) skrive ei folkeleg framstilling av marxismen-leninismen. Han skulle leggje serleg vekt på å sameine dei ålmenne grunnsetnadane med døme frå dei danske røynslene og tilhøva. Boka til Pedersen kom i 1985, og vart nytta til skolering innafor partiet. I 1991 avgjorde partileiinga å gje boka ut og gjera ho offentleg. Pedersen ynskja å gjera ein rad med rettingar og endringar, men han døydde før han fekk gjort arbeidet sitt ferdig. Denne utgava er difor i det heile den same boka som vart nytta i 1985.

Kva kan så vi her i Noreg hente frå denne boka? Sjølv likte eg ho svært godt. Eg følte rett som det var at eg var på studiering for fyrste gong att. Det er ein fryd å lese ei bok om politisk teori skriven av ein som til vanleg skriv skjønnprosa. Boka er spekka med fantasifulle døme og bilete. Ho har mange nye vis å syne fram gamle idear på.

Oppbygginga er i stor grad slik både AKP og Raud Ungdom sine studieringar har vori. Tre delar: Filosofi, økonomi og sosialisme samsvarar med gangen i våre eigne bøker. Innafor desse hovudbolkane handsamar Pedersen ei rekkje ulike spørsmål. Her skil partia våre seg på ein del område. Til dømes er kvinnespørsmålet plassert saman med rase- og aldersdiskriminering i avsnittet «Kunstige politiske modsætninger».

Handsaminga tek først og framst opp spørsmålet om den borgarlege feminismen som ikkje vil at kvinner tek del i klassekampen. Ikkje noko om serskild kvinneorganisering, kvinnekamp i klassekampen og så bortetter.

Maoismen er med i bolken «Afsporinger» som tek føre seg feilstega innafor marxismen-leninismen. Slik vert han handsama:

«Maoismen har været virksom i Kina fra længe før 1949 og den revolutionære magtovertagelse, men har ikke voldt megen skade, så længe det var den borgerlige demokratiske revolution, der stod på dagsordenen. Siden har den været en kim til råddenskap i den nye marxistiske-leninistiske bevægelse, der utviklede sig på ruinerne af de gamle Moskva-revisionistiske partiene. Maoismen er gennemsyret med filosofisk idealisme, det er en småborgerlig strømning, der underordner proletariatet under bønderne, som operer med fejlagtige pluralistiske ideer for den ideologiske udvikling af samfundet, som rummer en solid sjat liberalisme på alle områder, og som ikke mindst har forvoldt stor skade med sin teori om «de tre verdner». Denne forvrængning af modsætningerne i verdensmålestok afsporer fuldstændig den revolutionære bevægelse, hvor teorien tages i anvændelse.»

Dei fleste har vel no fått nokre idear om usemjene mellom «oss og dei».

Boka oppmodar heile tida til å lese vidare på eigen hand, og forfattaren kjem med framlegg til kva for bøker ein bør lese. Dette er sers positivt, tykkjer eg. Ein lærer sjeldan så mykje som når ein les originalbøkene. For dei som ynskjer å lese seg til eit grunnlag for eigne meiningar, lyt boka vere ein god start. Ein kan kjøpe ho hjå Tronsmo bokhandel, eller tinga ho frå Forlaget Arbejderen.

“Re-reading the Postwar Period. An intellectual Itinerary”
Monthy Review Press. 1994.  256 sider.
ISBN 0 – 85345 – 894 – 4
Oversatt fra ltinéraire Intellectuel.

---

Den egyptiske maoisten og økonomen Samir Amin er blitt kjent i Norge for hans tese om delinking, dvs. at undertrykte land må rive seg løs (de-link) fra den internasjonelle økonomien, og overordne indre økonomisk utvikling over de eksterne økonomiske forholda dersom de skal ha noen sjans i å bygge sosialismen. Bak denne tesen ligger en omfattende analyse som han har utviklet over et etterhvert langt liv.

Verdensutviklinga

I denne boka gir Amin sitt syn på alle de viktigste spørsmåla som gjelder verdensutviklinga siden krigen, Han setter fram påstander og analyser i varieriende grad over alle de store spørsmåla som revolusjonære har blitt konfrontert med. Hva slags samfunn var Sovjet-Unionen? Hva kjennetegner samfunnene i de imperialistiske sentrene, og hva kjennetegner samfunnene i de undertrykte periferiene?

Polarisering

Hans hovedtese er at kapitalismens utvikling betyr økt polarisering mellom sentrene og periferiene. Under kapitalismen vil ikke periferiene få økt sin levestandard slik arbeidsfolk i sentrene har fått økt sin gjennom det han kaller det “fordistiske kompromiss” (etter den politikken som utvikla seg etter krigen som gikk ut på at produktivitetsforbedringene i industrien også innebar reallønnsforbedringer for arbeiderne). Han har en egen behandling av verdiloven sett utifra en internasjonal målestokk som er interessant. En annen viktig tese er at det ikke lengre finnes noe nasjonalt borgerskap i periferien og at nasjonaldemokratiske revolusjoner som igjen fører til sosialismen etter kort tid ikke lengre er tenkelige. Han støtter Sweezy/Magdoff når det gjelder synet på den internasjonale økonomiske utviklinga (stagnasjon som hovedtendens) og hevder at ideene rundt utviklingsteorien til både Sovjet-Unionen, Kina og Bandungbevegelsen var på mange måter feil. Han argumenterer med at disse samfunnene la for stor vekt på å “ta igjen” vesten når det gjelder økonomisk utvikling og la for liten vekt på at man primært må påbegynne et annet type samfunn. Boka omhandler mye mye mer og anbefales engelsklesende som er interessert i lengre debattinnlegg om de store spørsmåla i vår tid. Med et unntak, det er et stortspØrsmål som glimrer med sitt fravær. Gjett, jenter, hvilket det er?

Amins tanker

Når det gjelder formen så er boka i hovedsak byggd opp kronologisk. Han legger fram hvordan han tenkte i de ulike periodene og summerer opp hva som var rett og feil. Han bruker ikke mye plass på å underbygge de utallige påstandene han kommer med, dette gjør at boka først og fremst blir en introduksjon til hans tenkemåte, og at nærmere begrunnelse for de ulike standpunktene han tar må søkes i de bøkene og skriftene han har utgitt tidligere. Flere steder i boka legger han fram påstander og ressonementer rundt hva som må gjøres framover av den revolusjonære bevegelsen. Sånn sett kan boka sees på som et debattinnlegg i diskusjonen om AKPs prinsipprogram som bør begynne i ’96.

Lars Magnusson: Teorier om imperialism, Stockholm: 1985. 179 sider, ISBN 91-7054-481-6

---

Politisk kamp er også kampen om å få sette det riktige ord på en foreteelse.

I politikken vil det alltid være strid om begrepene. Utvanna begrep bidrar gjerne til at analysene svekkes, i vitenskapen som i politikken.

I den seinere tid i EU-kampen har vi opplevd at kulturraddiser spiller på lag med tysk imperialisme. De tror det er både progressivt, solidarisk, internasjonalistisk og radikalt. Ser vi oss tilbake, er arbeiderbevegelsens historie full av slike tilfeller.

I boka Teorier om imperialism beskriver Lars Magnusson den andre internasjonales sammenbrudd, etter at dens fremste ledere hadde tatt parti for sine respektive lands regjeringer ved krigsutbruddet i 1914. Kautsky støttet den tyske regjeringen og Plekhanov tok parti for den russiske tsaren. Alt dette til tross for alle tidligere resolusjoner om internasjonalistisk å forene kreftene mot krigsmaktene. Lenin forsøkte etter sjokket å finne ut hvordan dette sviket var mulig. Hans svar finnes i boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium.

Lars Magnusson går i boka Teorier om imperialism gjennom de ulike imperialismeteorier. Han viser til at debatten om imperialismen var spesielt sterk rundt århundreskiftet. Men Magnusson viser at imperialismeteoriene er eldre enn Lenin. Samtidig som Lenin også gjorde sine undersøkelser og analyser, bygde han på tidligere teoretikere som eksempelvis Bakunin, Kautsky, Hilferding og Hobsen. Sjøl om alle disse ofte trakk andre konklusjoner.

Og ikke alle teoretikere delte Lenins konklusjon om at imperialismen er et spesielt og siste stadium i kapitalismen. Noen mente at imperialisme var et generelt uttrykk for en kapitalistisk politikk, andre at imperialisme var en ekspansjonistisk kolonipolitikk også før kapitalismen og noen mente imperialisme var en landområdeerobringspolitikk. Tyske sosialdemokrater skilte mellom imperialistisk politikk og kapitalistisk økonomi, mens kommunistene hevdet at imperialistisk politikk var en naturlig konsekvens av en monopolkapitalistisk økonomi.

Magnusson starter boka med en beskrivelse av tre historiske bilder fra midten av 1800-tallet:

Russlands erobring av Tasjkent, britisk erobring av kongedømmet Øvre Burma og fransk kolonisering av Afrika. For fransk kolonisering var byggingen av jernbanen fra Algerie til Senegal et viktig strategisk middel. Britenes krig mot den burmesiske kongen i Mandalay ble begrunnet med det eksisterende vanstyret i landet, mens den reelle grunnen var ønsket om å ta hånd om handelen: Handelen med varer som diamanter, elfenben og bomull.

På denne tiden, med en kraftig ekspansjon fra Russland, Tyskland, Frankrike og England, ble ordet imperialisme brukt både som skjellsord og honnørord (Gladstone og Disraeli). Men politikeren, økonomen og engelskmannen John Atkinson Hobson reiste i 1902 en radikal kritikk i bokform (Imperialism – a study). Denne boken fikk stor innflytelse innenfor sosialistiske kretser, men også iblant mer liberale; for eksempel blant fabianerne. Hobson påpekte at det ved slutten av 1800-tallet vokste fram en aggressiv imperialisme av en ny type. Til tross for dette ble Hobson kritisert fra venstre for å ville sosialreformere imperialismen. Uansett bidro Hobsons faktarikdom til at han aktivt ble referert av datidens sosialister.

Marx behandlet ikke imperialismen som sådan. Han var mer opptatt av kapitalismens og produktivkreftenes utvikling. Marx og Engels var imidlertid sterkt opptatt av og kritisk til den engelske kolonialiseringa av Irland. Magnusson mener at Marx hadde lite kjennskap til uteneuropeisk kultur (i motsetning til Hobson som hadde bodd i Sør-Afrika), men Marx endret noe fokus på slutten av sitt liv etter en studie av Orienten.

Marx hadde egentlig planlagt seks bøker (bokverk), hvorav det sjette skulle ha tittelen Verdenshandelen, men han kom ikke lengre enn til første bind, Kapitalen.

Men i den uferdige tredje bok omhandles teorien om profittratens fallende tendens som kriseårsak. Denne teorien har seinere virket inn på marxistiske imperialismeanalytikere. Og det på bakgrunn av Marx sine egne utlegninger om faktorer som motvirket profittratens fall: Arbeidets utbyttingsgrad, reduksjon av arbeidslønna, billigere konstant kapital, tilvekst av nye bransjer og utenrikshandelen. Det er spesielt den siste faktoren, utenrikshandelen, som har interesse for imperialismeteori.

Boka Teorier om imperialism omhandler teoretikere som Rosa Luxemburg og Otto Kuusinen. Og nyere teoretikere som Samir Amin og Bill Warren: En rekke andre teoretikere og teorier er også nevnt i denne boka.

I korthet kan man si at boka til Magnusson er en historisk gjennom av teoretikerne og et kort innblikk i teoriene.

Forfatteren legger stor vekt på Hobson, Marx og Lenin, noe som sikkert er vanskelig å unngå. Og det er tydelig at forfatteren sjøl har et marxistisk utgangspunkt – uten at han eksplisitt tar stilling for noen av teoriene. Men det er interessant i seg sjøl at en svenske midt i jappetiden, 1985, gir ut en bok av denne typen.

Har boka mangler? En slående mangel ved boka er at en person som Mao overhode ikke er nevnt. Nå kan han jo meine at Mao var en ubetydelig teoretiker innafor emnet imperialisme, men beviselig ble hans artikler en stor inspirasjonskilde for ulike samtidige bevegelser som sloss mot imperialisme og monopolkapitalisme.

Og tre-verdener-teorien ble aktivt brukt av politikere i den tredje verden og i de alliansefrie landa, politikere som forøvrig stod langt fra marxismen.

I forbindelse med EU-kampen vil en gjennomgang av denne instruktive boka gi bra ballast. Jeg tror at i dagens situasjon ville norsk venstreside vært tjent med større teoretisering av EU og imperialisme.

Boka viser at teorier ikke bare er teorier, men medfører praktiske konsekvenser: Karl Kautsky ble sosialsjåvinist og Rudolf Hilferding ble sosialdemokrat. Som sosialdemokrat proklamerte Hilferding i 1933 at kommunistene, ikke nazistene, var hovedmotstandere i Tyskland.

Teorier om imperialism anbefales for alle som har interesse for temaet. Boka koster 145 norske kroner og kan bestilles på Tronsmo bokhandel. Den er i lettlest svensk språkdrakt og er utgitt på svensk Tiden.

Åsmund Egge: Fra Alexander II til Boris Jeltsin – Russlands og Sovjetunionens moderne historie
Universitetsforlaget, 293 sider, 298 kr

---

Den som har to bukser, bør selge den ene, og kjøpe denne boka isteden.

For marxister var spørsmålet om «Sovjetstatens karakter» helt sentralt på 70-tallet. Debatten var intens og de ulike teoretiske posisjonene varierte fra «degenerert arbeiderstat» og «overgangssamfunn» til «statskapitalisme» og «diktatur av Hitler-typen».

Debatten hadde ikke primært et historisk/akademisk utgangspunkt, men reflekterte snarere forskjellige venstregrupperingers behov for å distansere seg fra hverandre og forsvare sine respektive oppfatninger av innholdet i begrepene sosialisme og kapitalisme. Åsmund Egge var sjøl en sentral aktør i den såkalte «Sovjetdebatten». Med distanse til datidens behov for å manøvrere mellom debattanter «med uten rød frakk», eller «keisere uten klær» som det også ble sagt, er det interessant å lese faghistorikerens vurderinger, når han nå gjør et dristig forsøk på å gi en samlet framstilling av Russlands og Sovjetunionens moderne historie.

Uten å være verken faghistoriker eller noen kjenner av russisk historielitteratur, er det min vurdering at dette har blitt et meget vellykket bokprosjekt.

Boken tar for seg perioden fra Aleksander II og opphevelsen av livegenskapet i 1861, til augustkuppet mot Gorbatsjov i 1991. I tillegg gir Egge innledningsvis et kort riss av Russlands særegne plassering mellom øst og vest, de ekspansive tradisjonene, den ortodokse kirkens innflytelse og særtrekk ved det russiske imperiets styreform; autokratiet eller det absolutte enevelde. Å gi en historisk framstilling av en periode på 130 år på under 300 sider er antakelig ingen enkel oppgave, og innebærer selvfølgelig at det er de store linjene som må trekkes. Dette er også bokens styrke, men måten det er gjort på viser at en her også har å gjøre med en forfatter med solide kunnskaper om detaljene i det historiske kildematerialet.

Det er ikke mulig å gå i detalj i en kort anmeldelse, men jeg vil særlig framheve tre forhold som etter mitt syn gjør denne boken til en utrolig god veiviser for den som ønsker kunnskaper om bakgrunnen for den sovjetiske arbeiderstatens framvekst og Sovjet-imperiets raske sammenbrudd.

For de av Røde Fanes lesere som i hovedsak er kjent med stalinistisk historieframstilling, for eksempel Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikenes) historie, er Egges bok uendelig mye mer kritisk og nyansert. Forfatteren har også delvis benyttet seg av tidligere ukjent kildemateriale som ble offentliggjort fra slutten av 1980-årene. Av særlig interesse her er nye opplysninger om utrenskningene og de såkalte Moskvaprosessene i 1930-årene.

For det andre er det en befrielse å lese en historiker som behersker det marxistiske teorien og begrepsapparatet og dermed unngår åpenbare misforståelser av den typen som preger enkelte av de vestlige sovjethistorikernes framstillinger. Særlig framtredende er dette i kapitlene som behandler Stalin-perioden og «revolusjonen ovenfra» og den økonomiske og sosiale utviklingen under Bresjnev-tidens regime, herunder avsnittet som tar for seg planøkonomien og dens problemer.

Endelig må framstillingen av Sovjet-samfunnets økonomiske utvikling framheves. Egge har tidligere argumentert mot å operere med noe strengt analytisk skille mellom økonomi og politikk, samt understreket at det grunnleggende ved økonomisk utvikling nettopp er produksjons- og klasseforholdene (Materialisten nr 2, 1980). Ved å anlegge dette perspektivet på sin egen historieframstilling, illustreres de grunnleggende problemene som kom til å prege sovjetøkonomiens utvikling; i tillegg til kommandoøkonomiens særegne problemer, manglende direkte produksjonskoplinger og ubetydelige og sågar negative indirekte koplinger som bidro til at økonomien ble frosset fast i en periferiliknende utvikling. Dessuten er drøftingen av det sovjetiske jordbruket spesielt lærerik, og Egge viser på en overbevisende måte hvorfor nettopp jordbrukssektoren var og fortsatt er sovjetøkonomiens akilleshæl.

Til slutt noen ord om framstillingsformen. På omslaget heter det at boken i første rekke er skrevet for studenter ved universiteter og høyskoler. Boken er imidlertid usedvanlig lettlest, inneholder ikke en eneste fotnote (!) og er helt fri for jålete akademisk språkbruk. I den grad vanskelige faguttrykk er brukt, er de også forklart.

Med spesiell adresse til klassebevisste arbeidere og kommunister som ønsker å forstå bakgrunnen for den sovjetiske arbeiderstatens vekst og fall, er det derfor fristende å gjenta Jens Bjørneboes oppfordring fra anmeldelsen av David Horowitz bok USA og den tredje verden: «Den som har to bukser, bør selge den ene og kjøpe seg denne boken isteden.»

Alle kildehenvisninger til Den tyske ideologi er hentet fra Karl Marx: Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax Forlag 1991.

Se også debattsvar her

---

Den tyske ideologi. Den første artikkelen av Marx jeg har lest. Og foreløpig den siste. En tekst det er vanskelig å gjøre seg ferdig med. Dette er et forsøk på å komme videre.

Den tyske ideologi er skrevet tidlig i Marx’ forfatterskap. Her legger han premissene for sine økonomiske teorier. Artikkelen er på den ene siden hans oppfatning av historie, bevissthet og ideologi, og på den andre siden et polemisk angrep på noen av hans samtidige teoretikere.

Jeg skal se nærmere på Marx’ menneskesyn, og om det er en nødvendighet at arbeiderklassen er den revolusjonære klassen.

Menneskesynet

Marx forstår mennesket som et historisk vesen. Det er for eksempel forskjell på 1800-tallets mennesker og dagens mennesker. Han har derfor ingen tro på en «menneskets natur». Det er for han det innbilte menneske (side 91).

Marx starter sin historieforståelse med å skille oss fra dyrene:

«Selv begynner menneskene å adskille seg fra dyrene så snart de begynner å produsere sine livsfornødenheter, et skritt som er betinget av deres kroppslige organisasjon.» (side 60-61)

På denne måten tilbakeviser han påstandene om at vi skiller oss fra dyrene på grunn av følelser, fornuft eller metafysiske størrelser. For Marx er det siste utelukket som realitet, mens følelser og fornuft er skapt av de materielle forhold: «Det er ikke bevisstheten som bestemmer livet, men livet som bestemmer bevisstheten.» (side 67) Eller at «(…) omstendighetene like meget skaper menneskene som menneskene skaper omstendighetene.» (side 79)

Så langt henger jeg med, men får problemer når Marx sier: «Slik individene uttrykker sitt liv, slik er de. Hva de er, faller altså sammen med deres produksjon, både med hva deproduserer og hvordan de produserer.» (side 61)

Tenderer ikke dette mot en reduksjon av mennesket til dets ytre? Hvor blir følelsene og fornuften av? Har Marx satt på seg et par analysebriller for lettere å kunne forstå samfunnet? Blir ikke hans syn på bevissthet mer den bevissthet individene har i samkvem med hverandre, i samfunnet, enn individenes indre følelser?

Det er viktig å ha i bakhodet at Marx skrev sine verker i en tid hvor individet ennå ikke var utstyrt med det vi har i dag av genuinitet, følelser og egenbevissthet. Derfor er det kanskje naturlig at menneskene blir redusert til hva de materielt sett produserer. Men blir det ikke da nødvendig for oss i dagens samfunn å reise en annen fane? En fane for et individorientert menneskesyn?

Hvis Marx bevisst reduserte mennesket til dets ytre, blir vi ikke da bare kjøttmaskiner, determinerte stoffklumper? Er det ikke viktig for synet på det klasseløse samfunn at vi har en bestemt grad av individorientering? For er det ikke slik at den revolusjonære bevegelsen egentlig bygger på Marx’ 1800-talls syn?

Utopien

Dostojevskij uttrykker i Brødrene Karamasov at sosialismen søker å bygge Babels tårn; ikke for å bringe menneskene til himmelen, men for å bringe himmelen ned på jorda.

Er ikke dette akkurat hva det klasseløse samfunn er? Som materialist plasserer man himmelen her nede på jorden. Det er i første rekke en utopi om mennesket som skal finne fred, bortenfor det konfliktfylte samfunn.

Ideen har eksistert før Marx, f.eks hos de anarkistiske grupperingene Diggers og Levellers under den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, men Marx fyller ut dens forhistorie og gjør den til en nødvendighet.

Han sier at det klasseløse samfunn vil minne om det urkommunistiske samfunn. Dette samfunnet var i pakt med naturen og eiendomsløst. Det er utviklingen vekk fra dette samfunnet som har gitt oss et samfunn hvor individene gjennom sin klassetilhørighet står i sterke motsetningsforhold til hverandre.

Vil ikke den antakelsen at historien har gjort oss til slaver av vår klassetilhørighet bety at alle, fra kapitalist til proletar, er like bundet av lenker?

Men det er ikke slik Marx blir brukt i dag. Han blir brukt til å sette proletar opp mot kapitalist, og det at også kapitalisten er bundet av lenker, er helt borte. Er det ikke på tide at denne siden av Marx’ syn på samfunnet kommer fram?

Arbeiderklassen

Det som har hindret en slik tolkning, er Marx’ klasseteori. Han mente at den klassen som har gjennomføring av en ny samfunnsformasjon som sin interesse vil være i besittelse av sann bevissthet. Klassen vil være representant for hele samfunnets interesser:

«Den revolusjonære klasse opptrer fra begynnelsen av fordi den står overfor en klasse, ikke som klasse, men som hele samfunnets representant, den fremstår som hele samfunnets masse mot den eneste, den herskende klasse.» (side 90-91)

Marx mener at den revolusjonære klassen under kapitalismen er arbeiderklassen, og at den vil kjempe for det klasseløse samfunn. Jeg får problemer med denne framstillinga.

Hvem kan bestemme «hele samfunnets interesser»? Ingen, vil jeg tro. Men hvis vi forutsetter at den revolusjonære klassen representerer «hele» samfunnets interesser, vil det si at mitt syn på hvem som er slaver av sin klasse blir riktig?

En annen innvending mot klasseteorien er at Marx ikke gir noen argumentasjon for hvorfor arbeiderklassen skulle ønske en ny samfunnsformasjon. Han gjør det i hvert fall ikke i Den tyske ideologi. Blir ikke da «Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn» et aksiom for Marx?

Er det rundt dette aksiomet han bygger et historiesyn og en plan for utopien?.

Personligheten

På bakgrunn av det jeg nå har stilt spørmål ved, blir det da mulig å mene at arbeiderklassen ved sin blotte eksistens er en revolusjonær klasse? Har den ikke bare et potensiale til å være en revolusjonær kraft som velter den kapitalistiske verdens grunnmur: lønnsslaveriet?

Men er arbeiderklassen også den eneste klassen som har et slikt potensiale?

Marx sier til slutt i Den tyske ideologi:

«Proletarene må, for å gjøre seg personlig gjeldende, oppheve sine egne tidligere eksistensvilkår som samtidig er hele det gamle samfunns eksistensvilkår, nemlig arbeidet. De står derfor også i en direkte motsetning til den form som samfunnets individer hittil har funnet sitt helhetsuttrykk i, til staten, og de må styrte staten for å sette igjennom sin personlighet.» (side 122)

Jeg mener …

Alle de spørsmålene jeg har stilt om klassesynet til Marx blir en diskusjon om mulighet for eller nødvendighet av arbeiderklassen som en revolusjonær klasse. Jeg mener det bare er grunn til å se arbeiderklassen som en mulig revolusjonær kraft. Den er revolusjonær kun fordi den sitter med muligheten til å rive ned lønnsslaveriet. Jeg mener det er nødvendig å ha et individorientert menneskesyn og at det klasseløse samfunn har som oppgave å løse lenkene til alle individene. Det er ikke nødvendigvis resultatet av en revolusjon ledet av arbeiderklassen.

Jorun Gulbrandsen: Er skolen for Kari eller Ronny?
Ad Notam Gyldendal 1993

Les også intervju med forfatteren her

---

La meg innrømme det med en gang. Jeg setter meg ned med boken Er skolen for Kari eller Ronny? med en viss uvilje.

En bok om «forskjellsbehandlingen mellom jenter og gutter i barnehagen og skolen». Kanskje fordi jeg venter lite nytt. Kanskje fordi jeg, som mannlig oppdrager, ikke ønsker å bli konfrontert med egen praksis og holdninger?

Vil jeg la meg provosere av enda en slik dusinvarebok? Kanskje venter jeg en sur og moraliserende bok. Eller mer avansert: irriterer det meg at kjønnsperspektivet nok en gang skal bli det dominerende eller eneste i en debattbok om skole. I en tid med arbeidsløshet, rasisme, et stadig bedre tilslørt klassesamfunn og økende ulikheter i restene av «enhetsskolen».

Og så stemmer det. Boken bringer ikke nye uventede analyser. Den er ikke vitenskapelig, dyptpløyende eller banebrytende. Det meste har jeg hørt før. Kan boken være berettiget?

Følgende refleksjoner etter lesing: boken er forførerisk underholdende og lettlest. Jorun G velter seg i konkrete eksempler fra egen og andres praksis. Vi som har hørt henne snakke, og det er etter hvert alle med radio på, «hører» stemmen hennes surre og gå mens vi leser. Hun snakker seg velskrevet gjennom boken. Her pretenderes ikke høyt akademisk nivå. Jeg oppfatter det slik at forfatteren ikke pretenderer noe som helst, men rett og slett har noe hun vil ha sagt. Det blir en bok som du gjerne kan gi bort til naboen med nybakt førsteklassing. Eller la en av elevene i ungdomsskoleklassen lese den. Sånn sett er dette en skolebok for folk. Det er en styrke.

Jorun G har mye sans for, og godt grep om, organisatoriske løsninger. Her gir boken en del, både i forhold til disiplin og arbeidet for jentene. Og det er hvilken skole jentene egentlig går i, som interesserer forfatteren. Etter mye herlig situasjonsbeskrivelse og drøfting, ender hun opp med problemstillingen: skille jenter fra gutter? Eller som hun sier: «la jentene slippe guttene noen ganger».

Utfordringen har vært reist noen tid. Den provoserer og krever at vi tar konkret stilling. Jeg tillater meg å synes at problemet ikke er enkelt. Det lyder så fengende når Jorun G skriver seg gjennom vellykte eksempler på ulike former for rene jentegrupper. Jeg undret meg underveis over om hun ville finne noen motforestillinger og på hvorfor hun ikke ville ta steget fullt ut mot jenteklasser; når alt virket så greit. Jeg fant motforestillingen. Hun ser faren ved at det over tid vil utvikle seg, uformelt og reelt, et guttepensum og et jentepensum. Men hvorfor ikke stille følgende spørsmål: Hvordan ville Norge blitt dersom vi hadde beholdt delt undervisning helt opp til 1990-årene? Hvilke vanskelig målbare endringer har fellesundervisningen ført med seg? Boken problematiserer lite.

Men slik blir boken forførerisk. Lettlest og attraktiv. Leseren må skjerpe seg og spørre: hva står det faktisk her? Er jeg enig? Hva mener jeg om dette? Kan det være styrker ved fellesundervisningen som overses i boken? Jeg tror det. Et eksempel. Min førsteklassedatter leker også med et par guttevenner fra klassen. Det synes jeg er bra. Hadde hun gjort det dersom jenter og gutter var skilt organisatorisk i barnehagen og på skolen? Jeg tror ikke det. Jeg er faktisk helt sikker på at det ville blitt annerledes. Men så er en gutt dominerende og sjefete i perioder. Da er Jorun Gs parole om å la jentene slippe av og til, en god regel for foreldre. Vi må la jentene få bygge sitt fellesskap og finne sin måter å møte dette på. Til det trenger de tid sammen.

Er vi enige da? Kanskje. Men følelsen jeg sitter med etter lesing, er at bokskriveren egentlig ville gått inn for fullt skille. Er det bokens tekst eller mine fordommer som skaper følelsen. Er Jorun G litt feig eller kanskje usikker?

For Kari eller Ronny er glimrende konkret, fylt med masse erfaring og, ikke minst, ujålete. Vi finner mange mindre og lengre tråder å følge i praktisk arbeid «for Kari». Jeg savner utdyping av ressursene som ligger hos foreldrene. Anvisninger til Karis foreldre om hvordan de kan hjelpe henne til å bli mer synlig. Hvis jeg, som lærer, får et skikkelig besøk av hennes foreldre, der de gjør meg mer kjent med henne og stiller krav til meg, er jeg sikker på at det blir lettere å skjerpe meg. På å gi henne hennes del av meg som lærer. Jeg har ofte opplevd at gutters foreldre evner å sette fokus på sine sønner. Foreldre skal vite at det er effektivt.

Og så er jeg enig i det viktigste: jentene må stå sammen og sloss sjøl. Fikse lærere og førskolelærere kan ikke ordne «biffen». Men gi rom og vise muligheter. Gi språk på hva som skjer. Og det kan altså foreldre også.

---

Kjersti Ericsson skrev boka Den tvetydige omsorgen med undertittelen «Sinnsykevesenets utvikling – et sosialpolitisk eksempel», Universitetsforlaget  1974. Fjerde opplag kom i 1990.

Det er lett å dra paralleller til de psykisk utviklingshemmedes historie og situasjon, eller til barnevernet, eldreomsorgen osv fordi sinnsykevesenet i boka nettopp brukes som – som det står i undertittelen – et eksempel.

Forfatteren skriver: «Vi har lett for å mene at endringene i vårt sinnsykevesen (eller psykisk helsevern, som vi sier idag) styres av stadig økende vitenskapelig innsikt og respekt for de sykes menneskeverd, m.a.o. av de ideene fagfolkene og publikum har om sinnssykdom. Etter min mening er det bare på overflaten at det kan se slik ut. De grunnleggende drivkreftene bak sinnsykevesenets utvikling må vi lete etter i samfunnets materielle basis. Måten et samfunn produserer sine materielle goder på: hvilke redskaper det rår over, hvordan produksjonen er organisert, menneskers og klassers innbyrdes forhold til hverandre i produksjonslivet, bestemmer til syvende og sist utformingen av samfunnets øvrige institusjoner. Sinnsykevesenet er ikke noe unntak fra denne regelen.»

Materialistisk tolkning

Tittelen Den tvetydige omsorgen viser til problemstillinger som basis/overbygning, vesen/fremtredelsesform, terapi/oppbevaring, ideologi/økonomi, ufør/overflødig. Motsetninger mellom ideelle eller offisielle tanker og omsorgen som underordnet produksjonens og økonomiens behov – i det føydale og seinere kapitalistiske Norge. Hvor lett det er å la seg lure av fine ord og ikke se hva makta egentlig vil. Jfr debatten om HVPU-reformen i dag.

Oktober-boka Om å lese Kapitalen (side 11) siterer Marx: «I åra 1842-43 kom jeg som redaktør av Rheinische Zeitung for første gang i den kinkige situasjon at jeg var tvunget til å uttale meg om såkalte materielle interesser (…) Min undersøkelse ledet meg fram til den konklusjonen at rettsforholdene liksom statsformene verken kan forstås ut fra seg sjøl eller ut fra den såkalte allmenne utvikling av den menneskelige tenkning, men tvert om har sin rot i de materielle livsforholdene (…) Det materielle livets produksjon er bestemmende for den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet.»

Kjersti Ericsson har altså ikke oppfunnet noen ny måte å tenke eller analysere på. Hun sier da også i avslutningskapitlet at boka er «et forsøk på materialistisk tolkning av grunntrekkene i det norske sinnsykevesenets historie». Men selv om hun ikke har «oppfunnet hjulet» er det spennende når teorien brukes så elegant og pedagogisk og avdekker og forklarer, slik forfatteren av denne boka gjør. Men så er Kjersti Ericsson en av de få AKP-lederne som ingen har prøvd å stemple som tåkefyrstinne.

Almuens løsning

Ludvig Dahl var lege og skrev en rapport i 1861 om tvangsmidlet «stokk» som Kjersti Ericsson siterer et utdrag fra: «Den består at 2 tømmerstokke, hver med 2 indsnit, som, når stokkene forenes, danne 2 smale huller. I disse huller anbringes den syges smallægger, derpå nagles begge stokke sammen og skrues fast til gulvbjælkerne. De syge kunne ligge og tildeels sidde, men at ståe eller gåe er altså umuligt (…) Jeg hørte en gammel mand fortælle om sin søster, at hun havde siddet i stok i 16 år. Senere, da hun havde tabt evnene til at gåe, indrettede man et bur inde i stuen; der sad hun i 14 år og i det døde hun for 10 år siden.»

Les Kjersti Ericssons kommentar og analyse: Bur, lenke, stokk og skinnmaske var almuens løsning på det kontrollproblemet sinnsykdom representerte. Stilt overfor de sykes delirier og raseri har bygdas kløktige hoder gjort sine oppfinnelser. Vi er tilbøyelige til å kalle det barbari og grusomhet. Men disse sinnrike innretningene er resultater av materiell nødvendighet. Et sinnsykt medlem representerte en enorm økonomisk belastning på en vanlig familie, gjennom tapet av vedkommendes arbeidskraft. (…) Stokken var den tids rasjonalisering, den tids automasjon. Hvilket enormt teknisk og økonomisk framskritt måtte ikke stokken bety i forhold til følgende ordning, som også Dahl (1859) beskriver: «Skikken medfører i visse egne, at en stor mængde (naboer og tilkaldte) slå sig sammen om at bråholde og på denne måde betvinge de rasende sinnsyge (…)»

«Kanskje er stokken blitt konstruert av en slik fattig, men oppfinnsom bygdekar som gjentatte ganger er blitt hentet fra høsting av en karrig åkerlapp for å holde omgangsvakt over en sinnsyk.»

Oppfølger trengs

Kjersti Ericssons bok gir en ramme, et eksempel på en måte å analysere en sektor i helsevesenet ut fra et materialistisk ståsted. At analysa stopper da boka ble laget – i 1974 – og at jeg ikke veit om andre liknende bøker, gjør behovet for en oppfølger stort. Det er behov for debatt og analyse om offentlig sektor idag blant marxister – og det er ikke få av dem i offentlig sektor idag. Dem som ikke har lest denne boka til Kjersti Ericsson, har noe å glede seg til.