I boka Twilight of the Gods. Götterdämmerung over the "New World Order", et bilde tatt fra tysk mytologi, prøver Stefan Engel å beskrive hvordan internasjonal produksjon reorganiseres i dagens verden.

Stefan Engel: Twilight of the Gods. Götterdämmerung over the "New World Order"
Verlag Neuer Weg, 2003

Stefan Engel er til daglig partileder i MLPD, Tysklands marxist-leninistisk parti. Boka er som Engel, tysk, men jeg har lest den engelske oversettelsen. Det første som slo meg, var at dette var et spennende prosjekt, noe utenom det vanlige. For forfatteren begrenser seg ikke til å forsøke å beskrive forandringer i måten kapitalismen produserer og selger varer og tjenester på, men tar også for seg mange områder som blir påvirket av dette. Eksempler på dette er imperialisme, Kinas vekst, menneskehandel, miljøkriser og aids (!).

Problemet med en bok som skal ta for seg så mange temaer, er at forfatteren bør helst ha kunnskap om alle disse temaene. Når Engel skriver om omstillinger i tysk bilindustri, privatisering av tyske selskaper, fusjoner mellom de største firmaene i verden og monopolisering, da er han i sitt ess. Han viser overblikk og kunnskap, og forandringene settes i sammenheng. Denne sammenhengen krydres med sitater, mest fra Marx, Lenin og MLPDs egen "husfilosof" Willi Dickhut. For selvsagt er dette et forsøk på en marxistisk analyse av det overnevnte. Det er ikke noe tilsynelatende galt med Engels forsøk på å bruke det marxistisk analyseverktøyet på forandringer i kapitalismen.

Men etter hvert oppleves det noe forutsigbart, og måten marxismen brukes på som mekanisk og ortodoks. Her stemmer nemlig alt etter skjemaet, noe som får meg til å bli noe skeptisk. Har forfatteren valgt bort kilder som gir et annet bilde? Det er et naturlig spørsmål å stille seg, når alt ser ut til å stemme etter boka. Av og til ser det ut til at Engel har tatt med for eksempel en tabell for å føre bevis for noe han hevder, selv om tabellen antagelig er basert på dårlig datamateriale. Et slikt eksempel er oversikten over lønninger i metallindustrien, der de tyske lønningene virker kunstig høye, mens lønningene i andre land, som Norge og Østerrike, virker kunstig lave. Kunne virkelig en østerriksk metallarbeider, i 1999, bare få 38 % av kjøpekraften per time i forhold til sin tyske kollega?

Et annet eksempel er når Engel under overskriften "Destruction of capital in the USA" hevder at 41,9 % av kapitalen gikk tapt mellom 24.03.2000 og 18.07.2002. Kilden er New York Times. Men New York Times hevder ikke at kapital ble ødelagt, den hevder at 41,9 % av aksjeverdien forsvant. Engel bruker konstant utrykket "market capitalization" når han snakker om ødeleggelse av kapital, men utrykket betyr bare hva alle aksjene i et selskap er verd på et gitt tidspunkt. Og som kjent er ikke alltid verdivurderingen som skjer på aksjebørsene, treffende for de faktiske verdiene. Kort sagt, når en aksjepris synker, kan dette like gjerne skyldes løse ryker, som en faktisk ødeleggelse av kapital. Disse tabellene som Engel bruker i boka, beviser altså ikke noen storstilt ødeleggelse av kapital. Det som er merkelig, er at Engel selv forteller oss at aksjekursene gjerne ikke gjenspeiler den virkelig verdien, flere steder i boka.

Dette med kilder varierer veldig i de forskjellige kapitelene i boka. Noen deler av stoffet er godt belagt, og ville (nesten) kommet seg gjennom en akademisk granskning. Men store deler av boka er for dårlig belagt, kildene mangler ofte. Dette betyr ikke nødvendighvis at det er feil, men at det er vel verd å kontrollere selv. Mest banalt blir det når det hevdes at det nok finnes bevis for at aids ble skapt av Pentagon, uten at det er noen konkrete argument eller kilder. Det grenser mer til konspirasjonsteorier enn noe annet. Heldigvis er sistnevnte episode et engangstilfelle.

Et annet problem er bokas lengde. Med sine over 500 sider er den en liten murstein. Men siden målet er å dekke over så mange forskjellige, blir noen av temaene noe tynt behandlet. Tyskland og tysk økonomi blir dog utførlig behandlet, kanskje noe i meste laget. En norsk (eller en annen ikke-tysk) leser kan gå lei denne bruken av tyske selskaper, tyske stedsnavn og tyske eksempler på privatisering. Siden boka også retter kraftig kritikk til forståelsen av imperialismen hos flere tyske politikere og partier, vil det være en fordel å ha noe kunnskap om tysk økonomi og politikk før man leser boka. Da vil man også ha en bakgrunn for å reflektere over om forfatterens betraktninger på indre tyske forhold faktisk stemmer.

Selv om jeg mener at man også bør være skeptisk til den "tyske delen", så er det nettopp denne delen som er den beste delen av boka. Forfatteren virker bedre oppdatert og har sikkert også innhentet informasjon fra partiets medlemmer rundt omkring i landet. Siden det ikke akkurat produseres mange bøker der en forsøker å analysere utviklingen i kapitalismen på verdensbasis med marxistiske briller, bør man berømme forfatteren for å ha prøvd. Selv om det er mye bra i de "ikke-tyske delene" også, kunne resultatet ha blitt så mye bedre hvis det hadde vært innhentet sakskunnskap fra medforfattere eller utvidet bruk av kilder. En annen sak er at jeg mener marxismen blir brukt mekanisk og at virkeligheten hele tiden skal forholde seg til teorien. Men selv den beste samfunnsvitenskapelige teori opplever gjerne at minst deler av virkeligheten avviker fra den. Med dette og kildekritikk ville altså boka etter mitt syn blitt mye bedre.

En bok med så mye å utsette på, er normalt ikke noe man anbefaler. Men i mangelen av noe bedre og fordi den dekker et tema revolusjonære bør være lære mer om, kan den likevel anbefales. For boka inneholder mye informasjon man sjeldent finner på et sted, spesielt om forandringer i produksjonsmåter og konkurransen mellom monopolene.

Arild Borgen

(Kapittel 9, "Den europeiske unionen som instrument for de internasjonale monopolene", er oversatt til norsk og finnes på www.akp.no/arkiv/eu/gotterdammerung.html.)

Boka som Rødt! gir ut i september handler om det som skjer når en av landets største skipsredere, toppledelsen i et fagforbund og statens kontrollører slutter å opptre uavhengig av hverandre. Disse tre partene utgjør et triangel. De skal samarbeide. Men de skal også ivareta ulike, og til dels helt motsatte interesser.

Erling Folkvord: Urent farvann – ei bok om triangelet Color Line, Sjømannsforbundet og Staten,
utgitt av Rødt!, september 2006

Bestillingsskjema

Hovedaktøren er Olav Nils Sunde, kapitalisten som selv forteller at han i siste øyeblikk ble berga fra økonomisk ruin i 1988 fordi ei konkurrerende bedrift i Tsjekkoslovakia ble ødelagt av ei ulykke.

I dag bruker Olav Nils Sunde statsstøtte og statlige særordninger som krykke. Rederiet hans heter Color Line. Økonomisk sett er det et statsrederi. Men Olav Nils Sunde er eier, med barna Camilla og Alexander som medeiere. De tre er blitt rike på de manges slit, svært rike.

Boka om Skagerraks gyldne triangel er skrevet i samarbeid med mange sjøfolk og som ei støtte til deres egen forsvarskamp mot denne rikmannsfamilien. Mange har slåss lenge og under vanskelige vilkår, blant annet fordi skipsreder Sunde har fått så god hjelp fra forbundsleder Erik Bratvold i Sjømannsforbundet.

Også på fergene i Skagerrak er det to slags folk: De mange som arbeider, og de få som snylter. Det er to slags tillitsvalgte også: De mange som stiller opp for arbeidskameratene sine, og de få som smisker for reder og skipsledelse.

Ubrukbar instruks

Mye kan gå galt når kontrollører tar i mot små gaver eller bestikkelser. Eller kanskje de bare glemmer det ansvaret de har? Ett eksempel er Skipskontrollens utsendte som kun stilte ett vilkår da en hyggelig kaptein forærte han ei ulovlig flaske tollfri whisky kvelden før han skulle kontrollere en livbåtøvelse. Fordi han ikke var glad i whisky, ba han om å få bytte til et annet brennevinsmerke.

Sløvsinnet hos sikkerhetsansvarlige i rederiet og hos kontrollørene, har gått så langt at de i løpet av sju år ikke oppdaga at et brannslukkingsanlegg hadde en feilaktig instruks som førte til at anlegget låste seg. De oppdaga det ikke før brannen i maskinrommet var et faktum. Da var det i seineste laget. Skipet hadde 1.167 passasjerer om bord.

Boka beskriver også litt av det som ble avdekka etter at en av kapteinene i Color Line seilte skuta på grunn med enda flere passasjerer om bord. Sjøfartskyndige og uavhengige granskere – som ikke var lønna verken av staten eller Veritas – kom om bord. Det første de oppdaga, var at Olav Nils Sunde lot kapteinen seile med en bruinstruks som ikke hadde blitt ajourført de siste 14 åra. Ingen hadde lagt merke til det heller.

Flere rettskafne og lojale ansatte og tillitsvalgte i Color Line har blitt sjikanert og plaga av sine overordnede. Rederiet strevde i fem år for å straffe en butikkekspeditør fordi han fulgte de reglene staten har fastsatt for taxfree-salget. Skipsrederen tjener jo færre millioner når disse reglene følges enn når reglene brytes.

"Tillitsmann kommer fra ordet tillit"

Misnøyen har ulma lenge blant Sjømannsforbundets medlemmer. En tømmermann på M/S Color Festival, som forlot forbundet for fire år sia, skrev en begrunnelse som ble delt ut til delegatene på landsmøtet i Tromsø i 2002. Han forklarte innledningsvis at han ville belyse hvordan han og flere andre var blitt behandla av forbundsstyremedlem Tommy Wedel, som også er styremedlem i rederiet og leder av Sjømannsforbundets tillitsvalgtutvalg i Color Line:

Grunnideen med forbundet var å stå sammen, for å oppnå rettigheter. Navnet tillitsmann kommer fra ordet tillit. En som representerer fellesskapets interesser, en som har tillit. Disse grunnleggende begrepene ser ut til å være fraværende hos Tommy Wedel. Ved henvendelse til Tommy Wedel ble man ofte møtt med det som jeg vil karakterisere som en hån mot grunnprinsippene. Man ble møtt med en arrogant, nedlatende holdning. Et medlem på Festival ble møtt med følgende svar på en henvendelse. (Vedkommende var forpleiningsassistent.): "Du er for dum til at jeg gidder å bruke tid på deg. Hadde du ikke vært så dum, så ville du hatt et annet arbeid, det må du skjønne selv også."

(…)

Jeg håper denne skammelig periode i Color Line og Norsk Sjømannsforbund snart er over, slik at jeg med flere kan melde oss inn igjen."

Dessverre tok ikke forbundsleder Bratvold denne meldinga på alvor. Utmeldingene har bare økt i antall. Men mange flere har blitt værende i Sjømannsforbundet og krever opprydding.

Forbundslederen bruker hemmelig-stemplet

I april satte forbundslederen hemmelig-stempel på en revisorrapport som beskriver litt av de lovløse forholdene rundt Sjømannsforbundets virke i Color Line. I arbeidet med boka har jeg fått kjennskap til rapportens innhold. Både sjøfolk og andre skal derfor få anledning til å lese hva det er forbundsleder Erik Bratvold er så redd for at medlemmene hans og offentligheten skal bli kjent med.

Det er ikke så uvanlig at bedriftseiere kjøper opp faglige tillitsvalgte. Noen få lar seg friste av fete honorarer eller tilbud om ordninger som gir mulighet til en annen livsstil enn arbeidskameratene har. Personer som en gang var dyktige tillitsvalgte, forandrer seg og blir overløpere. Noen bedrifter har bruk for slike overløpere. De er tillitsvalgte bare i navnet og ikke i gavnet.

For sjøfolk flest betyr dagens tilstander utrygghet. Color Line forlanger mer fleksibilitet: Lengre arbeidsdager, oppdeling av dagen i enda flere skift, kortere hviletid og utvisking av skillet mellom ulike fag. Color Line krever fleksibilitet helt til strikken ryker.

I september har Sjømannsforbundet landsmøte i Sandefjord og i oktober skal Rederiforbundet og Sjømannsforbundet forhandle om ny fergeoverenskomst.

Bestill boka her

Kampen om arbeidstida har alltid vært helt grunnleggende for fagbevegelsen og arbeiderklassen. Med 6-timersdagen på Kellogg’s er en hittil ukjent del av historia på dette området tilgjengelig på norsk. Her er mye å ta med seg i den hjemlige kampen for sekstimersdagen!

Benjamin Kline Hunnicutt: 6-timersdagen på Kellogg’s
Arbeidsgruppa For 6 timersdagen
Bestilles fra: www.marxisme.no

Boka kom ut i USA i 1996. Arbeidsgruppa For 6-timersdagen har stått for den norske utgava. Med mye frivillig innsats og økonomisk støtte fra kvinne- og fagbevegelsen koster boka bare 120 kroner.

I 1930 ble tre åttetimers skift omgjort til fire sekstimers skift på Kellogg’s, fabrikken som kanskje er mest kjent for sin Corn Flakes. Mens det var eierne av fabrikken som innførte sekstimersdagen, var det de ansatte som kjempet for å beholde den. Dette gir boka et godt innblikk i.

Etter at åttetimersdagen var vunnet rundt 1920, var det en alminnelig oppfatning at automatiseringa ville bidra til at arbeidstida fortsatt ville gå ned. Mange industrikapitalister, blant andre Henry Ford og Kellogg, mente at det var penger å tjene på en mer effektiv, kortere dag. Sekstimersdagen var også et svar på arbeidsløshet. Det ble jobb til flere.

Sekstimersdagen lå i tida. Kellogg’s ble pionerbedriften som startet opp og fikk mye oppmerksomhet fra industrimagnater, økonomer, administrasjonen i Washington og media. Mange tenkte at Kellogg’s leda an mot ei framtid der fritid ville overta for arbeid som livets hovedinnhold. Dette beskriver forfatteren som frigjøringskapitalisme. Når massene fikk tilgang til det nødvendige, ville den menneskelige utviklinga foregå utafor økonomien, i åndsliv, moral og sosialt framskritt. Slik ville arbeiderne godta kapitalismen, sjøl om det monotone fabrikkarbeidet gjorde at de mistet kontroll over jobben. Kellogg-ledelsen forutsa dette, samtidig som de regnet med større effektivitet.

I følge forfatteren endres synet på arbeid og fritid på 1930-tallet. Nå kom ideen om at det kan skapes nye behov slik at produksjonen kan fortsette å øke, langt utover det å dekke grunnleggende behov. I boka betegnes dette som evangeliet om lønnsomt forbruk. At livet utafor jobben skulle være viktigst, ble etter den nye lære erstatta med at jobb og rikdom kom først.

Etterkrigstidas Kellogg-ledelse ville tilbake til åttetimersdagen. Boka beskriver deres iherdige splitt og hersk-taktikk og uenigheter blant arbeiderne. Et vanskelig farvann å manøvrere i for ei fagforening – tankevekkende lesning for tillitsvalgte og fagforeningsmedlemmer. De som ville gå fra seks- til åttetimersdag, fikk ulike fristende tilbud. Etter hvert truet ledelsen også med å flytte produksjonen ut. Gamle/unge, kvinner/menn ble splittet, men samtidig besto et iherdig forsvar av sekstimersdagen. 530 av 2.500 arbeidere hadde sekstimersdag fram til 1985.

Boka bygger på et stort historisk kildemateriale, blant annet. 434 intervjuer med kvinnelige Kellogg-arbeidere som kvinnekontoret ved USAs arbeidsdepartement lagde i 1932. Forfatteren bruker også egne intervjuer med nålevende Kellogg-arbeidere som opplevde sekstimersdagen. Noe av det mest fascinerende er å lese kvinnenes egne fortellinger om hva de brukte de to ekstra timene til.

Boka ga oss mange nye tanker om vårt syn på arbeid og fri tid. Boka er samtidig god historielesning. Den forteller om folks hverdag og hvordan litt ekstra fri tid gjør det mulig for mange å spille en samfunnsmessig aktiv rolle. Vi tror at alle Rødt!-lesere vil ha interesse av denne boka!

Astri Melheim og Maren Rismyhr

Arafats død har skapt mange og nye spørsmål om hvordan konflikten mellom Israel og palestinere vil utvikle seg. Tidsskriftet Vardøger nr 29 (2004), redigert og utgitt rett før Arafats død, bidrar med verdifullt bakgrunnsmateriale for den som ønsker å gjøre en selvstendig vurdering av hendelsene i Midtøsten i tiden framover. Tidsskriftet inneholder bidrag fra flere kjente skribenter. De analyserer, ut fra hvert sitt ståsted, historien om opprettelsen av staten Israel og det palestinske folkets skjebne.

Tidsskriftet Vardøger nr 29 (2004)
ISSN 0333-0877

Se også Vardøgers nettsider på www.vardoger.no

Historien om Palestina og Israel er en historie om to folkegruppers historiske tragedie, om spillet mellom stormaktene, om arven etter kolonialismen og om våre dagers imperialisme.

Oppløsningen av det osmanske riket, den franske kolonialismens forvitring og det britiske imperiets fall, og i nyere tid den moderne superstaten USAs bestrebelser for verdensherredømme, utgjør et bakteppe av krig, svik og bedrag som i all sin kynisme har få sidestykker i moderne tid.

Baruch Kimmerling er professor i politisk sosiologi ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem og en viktig dissident og kritiker av Arial Sharons linje overfor palestinerne. Kimmerling argumenterer for at Sharon og den israelske ledelsen har en overordnet plan om å utrydde palestinerne som politisk enhet. Alle tiltakene som vanskeliggjør palestinernes hverdag, ødeleggelse av infrastruktur og palestinernes politiske institusjoner, har som mål å gjøre dem ute av stand til å eksistere som selvstendig stat. Den nye Muren er et slikt tiltak, og ikke først og fremst et forsvarspolitisk grep. Artikkelen er en sammenfatning av synspunkter Kimmerling tidligere har publisert i boken Politicide.

Redaktøren av New Left Review, Perry Anderson, analyserer i artikkelen "Nasjonalisme, kolonisering og stormaktspolitikk i Israels konflikt med palestinerne" situasjonen ut fra hvordan historiske, demografiske og politiske interesser blir konfrontert i Midtøsten. Han analyserer hvordan utviklinga av to typer nasjonalisme – den israelske sionismen på den ene siden og drømmen om den palestinske staten på den andre siden – har oppstått og hvilke mulige løsninger dette kan åpne for. Han drøfter likheter og forskjeller mellom Israel og apartheidregimet i Sør-Afrika, og hvordan PLO skiller seg fra Mandelas ANC. I likhet med flere av de andre artikkelforfatterne går han gjennom noen konsekvenser av Israels "facts-on-the-ground"-stategi. Forfatteren tror lite på en snarlig løsning i konflikten.

I den korte artikkelen "Terror fra første stund" oppsummerer Ronald Bleier Israels historie som terrororganisasjon. En tankevekker for alle som ensidig assosierer "terror" med palestinske selvmordsbombere. Han beskriver terroren som en integrert del av Israels strategi, fra mordet på FN-utsendingen Folke Bernadotte i 1948 til de israelske angrepene på Vestbredden våren 2002 og opprettelsen av den såkalte "sikkerhetsmuren", og hevder at det er en direkte sammenheng mellom USA sin støtte til Israel og terrorangrepet på World Trade Center 11. september 2001.

Eric Follath, som er journalist i Der Spiegel behandler Israel som atomvåpenmakt og vier selvsagt en god del av artikkelen til historien om Mordechai Vanunu, mannen som har tilbrakt halve livet i israelske fengsler for å ha "avslørt" at Israel har et atomvåpenprogram. Men Follath gir også en god – om noe fragmentarisk – oversikt over det politiske og militære grunnlaget for atomvåpenprogrammet.

Medlem av Vardøgers redaksjon Lars Mjøset beskriver i en interessant artikkel hvordan Israel skiller seg fra andre nybyggerstater på flere viktige punkter. Den jødiske koloniseringen av Palestina skjedde for eksempel uten direkte støtte fra noe "moderland". Masseinnvandringen førte til at nybyggerne måtte livnære seg i direkte konkurranse med den opprinnelige befolkningen. Der andre nybyggerprosjekter gikk inn for å benytte lokalbefolkningen som arbeidskraft, måtte sionistene skape et skille mellom "sin egne" jødiske arbeidere og den arabiske befolkningen. Dette var den sjølvsagte praktiske følgen av masseinnvandring og behovet for sysselsetting av innvandrede jøder. Dette perspektivet gir Mjøset anledning til å tolke de historiske hendelsene ut fra økonomiske og demografiske realiteter i Midtøsten, og gir en pekepinn om hvilket mulig handlingsrom motkrefter både i og utenfor Israels grenser kan operere i.

Arne Overrein, også et kjent medlem av redaksjonen, skriver om Palestina-konflikten og folkeretten. Historien er for det meste kjent, men fungerer godt som en sammenfatning av de folkerettslige aspektene ved den israelske (og den palestinske) statsdannelsen, statusen til de okkuperte territoriene, rettighetene vedrørende de palestinske flyktningene og de jødiske bosettingene. Overrein peker på at palestinernes krav står folkerettslig sterkere enn andre statsløse folk – blant annet på grunn av den klare støtten i FN-vedtak – og begrunner hvorfor ingen annen løsning enn reelt sjølvstyre i en selvstendig stat vil være akseptabel for det palestinske folket.

Et tankevekkende bidrag fra Wilhelm Denkert, aktivist og skribent på tysk venstreside, tar for seg hvor umulig det er å kritisere Israel i Tyskland. Spørsmålet er fullstendig tabubelagt, og kritiske røster risikerer å bli hengt ut som nazister og anti-semitter. I dette politiske klimaet argumenterer Denkert for en klar grenseoppgang mellom anti-semittisme og anti-sionisme, og viser hvordan Israel og Israels støttespillere bevisst tåkelegger dette skillet overfor opinionen.

Edward Said er kjent som orientalismens "far", og var en betydelig kritiker av Vestens ignoranse overfor araberne og palestinerne. Artikkelen i Vardøger er fra 2003 og skal ha vært noe av det siste han skrev før han døde. Den er et sterkt personlig dokument fra en forfatter som beundrer sitt folk for dets pågangsmot, utholdenhet og optimisme, men samtidig er kritisk overfor den palestinske ledelsen og mener at hverken Fatah eller Hamas har noe program for å lede palestinerne ut av uføret. Derimot mener han å se at en ny sekulær bevegelse er i ferd med å styrke sin posisjon – bygget på grasrotbevegelser og et demokratisk program. Det såkalte "Veikartet" har Said ikke mye til overs for – i likhet med flere av de andre artikkelforfatterne peker han på at dette ikke er uttrykk for noen reell "fredsvilje" fra Israels side, bare enda et røykteppe for å dekke over at målet er å "pasifisere" palestinerne permanent. Said er en slags forsiktig optimist – nokså kvass mot de lederne som bøyer unna for presset fra Israel og USA – men full av håp for sitt folk.

"Styrer den pro-israelske lobbyen USAs Midtøsten-politikk," spør Morten Levin i sin artikkel, og svarer et litt betinget ja. Her tar han blant annet for seg anti-semittismen og holocaustmyten og beskriver hvordan disse blir brukt som grunngiving for mange av de geostrategiske interessene både Israel og USA på forskjellig vis er styrt av. Han går grundig gjennom de forskjellige jødiske og sionistiske lobbyorganisasjonene i USA – hvilke interesser de representerer og hvilken innflytelse de har. Artikkelen er nyttig også for dem som vil nyansere mellom "jødiske" og "sionistiske" organisasjoner.

En av artiklene skiller seg ut fordi den representerer et brudd med det historiske rammeverket de andre innleggene stort sett holder fast ved. Det gjelder de amerikanske politiske kommentatorene og Clinton-rådgiverne Robert Malley og Hussain Agha. De omtaler Camp David-forhandlingene og ser ut til å mene at disse strandet først og fremst fordi partene ikke forsto hverandres utgangspunkt godt nok, og var gjensidig mistenksomme til hverandres motiver. Palestina-konflikten drøftet som kommunikasjonsproblem, med andre ord. Selv om en slik analyse ikke helt faller på plass i denne leserens verdensbilde, er bidraget interessant som en hjelp til å forstå hvorfor enkelte politiske journalister kan være fullstendig desorienterte etter å ha snakket med "kilder i Det Hvite Hus"! Den mest påfallende kontrasten er at der andre kommentatorer mener at palestinerne har gitt seg fra skanse etter skanse, var det i Malleys og Aghas verden palestinernes uvillighet til å "realitetsbehandle tilbudet" som torpederte Camp David.

Den siste artikkelen er skrevet av den mangeårige palestinaaktivisten Kjell Bygstad. Han gjør en oppsummering av hva som har påvirka norsk opinion i synet på Israel og Palestina siden 2. verdenskrig – og i denne sammenhengen særlig utviklinga av solidaritetsarbeidet for Palestina siden slutten av 1960-tallet. Nettopp synet på palestinernes kamp skapte store bølger på norsk venstreside i 1967 – og førte til splittelsen i det som den gang var Sosialistisk Folkeparti. Hvis vi ser bort fra – og det bør vi gjøre – Bygstads litt bitre kommentarer om AKP(m-l) og deres rolle i splittelsen av solidaritetsarbeidet på 1970-tallet, er det en imponerende innsats som har vært nedlagt av enkeltpersoner, organisasjoner og fagbevegelse i årene som fulgte.

Vardøger har her nok en gang bidratt til å gi aktivister og anti-imperialister kunnskap og ammunisjon som vil komme godt med i arbeidet for palestinernes sak og for at gode krefter en gang skal seire i Midtøsten. På redaksjonell plass oppfordrer Vardøger til å fortsette solidaritetsarbeidet, men peker på at en mulig løsning bare kan skje via et omfattende internasjonalt press mot Israel – med handelsboikott som sentralt virkemiddel.

Tor Otto Tollefsen

I Norge må vi spise fiskeprodukter i langt større grad enn det vi gjør i dag. Landbruket alene vil ikke vil klare å forsyne oss med nok mat. Det er en av konsekvensene dersom produksjonsmåter og global matvarehandel skal følge de retningslinjene som stakes ut i boka Kampen om maten.

Aksel Nærstad og Olav Randen (red): Kampen om maten
Boksmia forlag 2004, ISBN 92-91871-16-7, 272 sider

Forlaget Boksmia har nylig utgitt Kampen om maten, ei bok om matvareproduksjon og global matvarehandel. Utgivelsen er et samarbeidsprosjekt mellom forlaget og Utviklingsfondet og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, med Olav Randen og Aksel Nærstad som redaktører. De mange bidragsyterne har bakgrunn i ulike miljøer, blant annet norsk landbrukssamvirke og grupperinger som organiserer jordokkupasjon i Brasil, bistandsarbeid og forskning.

I innledningskapitlet utformes to hovedmål for verdens matvareproduksjon: Bærekraftig utvikling og mat til alle. Så følger et par kapitler der dagens situasjon beskrives, både i vårt eget land og i globalt perspektiv. De multinasjonale selskapene blir her utsatt for sterk kritikk, både når det gjelder deres økende kontroll over produksjon og omsetting av matvarer, og deres ensidige målsetting om å hente mest mulig profitt ut av matvaremarkedet. Men også WTO, Verdensbanken (WB) og Det internasjonale pengefondet (IMF) får sitt pass påskrevet for rollen de spiller som løpegutter for de multinasjonale matvaregigantene. Særlig to forhold vies mye plass: Patentrettigheter knyttet til genmodifiserte organismer, og et globalt handelsregime der industrilandbruk og bønder i Nord favoriseres. Boka påpeker at så lenge de store selskapene får opptre som premissleverandører for produksjon og omsetting av matvarer, godt hjulpet av WTO, WB og IMF, får vi ikke gjort noe med den økende sultproblematikken i vår tid, og heller ikke med arbeidet for å sikre en bærekraftig utvikling. Men selv om hovedskytset rettes mot multinasjonale selskaper og deres støttespillere, viser boka hvordan det også på nasjonalt plan er nødvendig med systemendringer.

Nå trengs vel strengt tatt ikke denne boka for å opplyse folk om vår tids mangel på bærekraftig strategi og om det økende gapet mellom Nord og Sør. Men mange trenger nok å få dokumentert hvor systemrelatert årsaksforholdene er. Og det er kun en dypere forståelse av slike forhold som vil gjøre det mulig å arbeide fram tiltak som kan bidra til å snu utviklingen. Siste del av boka handler om nettopp dette, å stake ut en ny vei for matvareproduksjon og handel med mat i globalt perspektiv. I den sammenheng kommenteres flere av tiltakene som i dag gjerne anses som brukbare strategier for å nå målet om å dekke de fattiges behov for mat. Det blir påpekt at økt bistand i tradisjonelle former har en tendens til å fastholde land i Sør i en passiv mottakerrolle. Ideen om en såkalt ny, grønn revolusjon for å bedre u-lands selvforsyningsgrad blir også forkastet. Det vises til at evnen til å brødfø egen befolkning faktisk ble forverret i mange land, etter at nye produksjonsmetoder ble tatt i bruk under den forrige grønne revolusjon. Men ikke minst dokumenteres det hvordan den nye, genteknologibaserte bekjemp-sulten-kampanjen er et rent profittmotivert utspill fra kyniske aktører, med mye grums i sitt kjølvann: Slavekontrakter der fattigbønder tvinges til å betale avgifter til patentinnehavere, tilfeller av enorm avlingssvikt som forties, juks med forskningsresultater for å promotere genteknologien, dette er noen av eksemplene som boka viser til. Derfor er det ganske hårreisende at genteknologi lanseres som et nødvendig hjelpetiltak i kampen for å sikre nok mat til befolkningen i Sør.

I tillegg til å forkaste bistand og genteknologi som aktuelle virkemidler mot sult og fattigdom tar boka også avstand fra påstandene om at fattige matvareprodusenter i Sør vil tjene på frihandel og økt markedsadgang på verdensmarkedet. Statistikken viser et nokså entydig bilde: Frihandel har økt gapet mellom Nord og Sør. Årsakene er blant annet u-lands satsing på råvareeksport, kombinert med verdensmarkedets lave råvarepriser. Men mest alvorlig er nok likevel u-lands økende import av billige matvarer fra det subsidierte landbruket i Nord. For bybefolkningen i Sør blir billig, importert mat oppfattet som et gode, men på landsbygda fører dumpingprisene til at mange lokale bønder må gi opp produksjonen og forlate jorda de har drevet. Dermed mister de evnen til å forsørge seg selv og familien sin, og dumpingprisene blir ikke bare et privat, men også et nasjonalt problem fordi viktige matvareprodusenter forsvinner og antall fattige og jordløse øker. Dette er en dramatisk utvikling, spesielt for nasjoner der landbruket fortsatt utgjør størstedelen av produksjonen.

WTOs regelverk og WBs/IMFs krav om liberalisering og global konkurranse på matvaresektoren er med andre ord uforenlig med målsettingen om mat til alle. Og også målet om bærekraftig utvikling er ifølge boka uforenlig med dagens rådende matvarepolitikk. Og da ikke bare på det landbrukspolitiske området, der subsidiert industrilandbruk i Nord stadig vinner terreng på bekostning av tradisjonelle produksjonsformer i Sør, men også innen fiskerisektoren. I boka blir norsk oppdrettsnæring, med sitt store fôrbehov av både råfisk og kornprodukter, brukt som eksempel på kortsiktig tenkning. Som kontrast til denne ytterst ressurskrevende form for matproduksjon blir leseren gjort kjent med eldgamle former for fiskeoppdrett i Asia og Afrika, bevart inn i vår tid. Fordi det dreier seg om produksjon av planteetende fisk (karpe m.fl.) drevet i kombinasjon med landbruk, er en slik form for fiskeoppdrett både energibesparende og lite forurensende, i tillegg til å være effektiv. Med sitt store produksjonsvolum er dette oppdrettsfisket, i tillegg til å drives innenfor økologiske rammer, også en viktig kilde for å dekke proteinbehovet hos lokalbefolkningen i de respektive landene.

Et annet interessant eksempel som boka nevner, er den positive utviklingen i indisk melkeproduksjon. Den har blitt firedoblet i løpet av de siste 40 årene, men ikke som resultat av storskaladrift. Tvert imot er 3 kyr per bruk det vanlige. Og det er snakk om en produksjonsform der dyrene ikke spiser korn som kan brukes til menneskeføde, men nøyer seg med avfallskorn og andre biprodukter fra landbruket. Som gjenytelse får landbruket tilbake gjødsel som er viktig i planteveksten. Et slikt samspill gjør det uinteressant å fokusere på det enkelte dyrs produksjonsevne. Det er landets samlede melkeproduksjonen som teller, med det verdifulle tilskuddet av proteiner og kalsium som denne melka gir.

Slike eksempler gir en god pekepinn om hvordan matvareproduksjonen bør se ut i framtida: Små familiebruk basert på bærekraftige driftsformer, med produksjon for lokalt forbruk. Uten å diskutere nasjonalstatens framtidige rolle legger boka likevel hovedansvaret hos nasjonale myndigheter. I den forbindelse presiseres både retten og plikten til å brødfø landets befolkning. For å mestre denne oppgaven må hvert enkelt land ha mulighet til å beskytte sin matvareproduksjon mot konkurranse utenfra, gjennom tollmurer og importforbud. Internt vil det, både for å hindre overproduksjon og for å unngå mangel på enkelte typer matvarer, være nødvendig å opprettholde strenge reguleringsbestemmelser. Og for å sikre at bøndene får brukbar betaling, uten at maten blir for dyr, må det være opp til det enkelte land å vurdere hvilke former for subsidier som bør tas i bruk. Slike subsidier må imidlertid kun gjelde matvarer produsert for innenlands konsum.

Selv om matproduksjon i hovedsak skal være det enkeltes lands indre anliggende, vil det likevel være behov også i framtida for en del handel med mat på tvers av landegrensene. Kystnasjoner kan for eksempel bidra med fiskeeksport til land uten fiskerinæring, kaffe og sydfrukter vil fortsatt være etterspurte varer i store deler av verden, etc. Det er i boka et viktig poeng at denne handelen må bidra til å styrke u-lands økonomi.

Hva vil konsekvensene bli dersom produksjonsmåter og global matvarehandel skal følge de retningslinjene som stakes ut i boka?

For Norges vedkommende vil det bli nødvendig å spise fiskeprodukter i langt større grad enn det vi gjør i dag, fordi landbruket alene ikke vil klare å forsyne oss med nok mat. Og vi vil ikke kunne importere kornprodukter og bruke disse som fôr i fiskerioppdrett og kjøtt- og melkeproduksjon. Innen landbruket må i stedet grovfôr og utmarkas ressurser tas i bruk. Når det gjelder havet som kilde til mat, må den ressurskrevende og miljøødeleggende norske oppdrettsnæringa erstattes med et bærekraftig kyst- og havfiske. Når det gjelder produkter vi ikke kan dyrke selv, må vi være villige til å importere til relativt høye priser, både fordi produsentene i opphavslandet skal ha betalt for jobben sin, og fordi det koster å transportere mat over lange strekninger.

For u-land vil en slik ny verdensorden for matvareproduksjon og matvarehandel rent generelt være en stor fordel. Landbruket vil i hovedsak kunne innrettes på produksjon av mat for landets egen befolkning, og fiskerisektoren vil ikke lenger være truet av industrifartøyer som både stjeler kystbefolkningens arbeidsplasser og som ved sin kortsiktige rovdrift på ressursgrunnlaget ødelegger for framtidig fangst. Men selv om en slik global strukturendring i forholdet mellom Nord og Sør vil være et stort løft for det enkelte land i Sør, vil det mange steder i tillegg være nødvendig med vesentlige tiltak på det nasjonale plan for å sikre små matprodusenter gunstige betingelser. Ikke minst er omfattende jordreformer helt nødvendig i en rekke land.

For å kunne produsere mat ut fra de forutsetningene som er skissert i boka, er det nødvendig at WTOs makt over maten opphører. Uten WTO eller tilsvarende regelverk ville ikke de multinasjonale selskapene ha kunnet innta matvaresektoren og gjort den til en viktig arena for kapitalens kamp om profitten. Derfor har det verden over, blant bønder og jordløse, politikere og forskere, bistandsarbeidere og organiserte globaliseringsmotstandere, reist seg et unisont krav: WTO må trekkes ut av alt som har med matproduksjon å gjøre!

For at denne brede fronten skal få virkelig gjennomslagskraft og nå sitt mål, er det viktig å mobilisere enda større masser til kamp mot markedsliberalismens tyranni. Forhåpentligvis vil Randen/Nærstads bok ikke bare vekke akademisk interesse, men bidra til at flere her i landet velger å engasjere seg.

Rigmor Tollan

SVeren Ottar Brox er en veteran på nei-sida. I boka Hvorfor nei? prøver han å overbevise alle tvilere ved å prøve å oppsummere alle gode argumenter mot norsk EU-medlemskap på litt over 90 sider. Det er, mildt sagt, et ambisiøst prosjekt.

Ottar Brox: Hvorfor nei?
Utgitt av Oslo Nei til EU 2004

Bestilles her

I forordet fastslår Brox hva formålet med boka er. Budskapet er at nei-sida må "holde kruttet tørt". Han mener ja-sida når som helst kan slå til, om forholdet mellom partiene på Stortinget endrer seg, siden det er et stort ja-flertall blant norske politikere. Han skriver: "For oss som ikke vil inn i en union hundre år etter at vi kom oss ut av den forrige, er det særlig viktig å utvikle en argumentasjon som kommer tvilerne i møte, alle de som gjennom ja-hegemoniet i mediene og politikken har fått inntrykk av at vi må ta standpunkt til noe helt annet enn i 1994." Formålet med boka er å gi disse argumenter.

Det mest iøynefallende med boka er strukturen. Hvert av de førtito kapitlene er ett argument, og få kapitler er på over to sider, og de lengste på tre. Boka inneholder ingen dype analyser av ei enkelt side i EU-spørsmålet, men kjapp og enkel argumentasjon på mange områder. Landbruk, fiske og havbruk, EU som klassespørsmål, høyrepopulisme og EU og EU som motvekt til USA.

Boka serverer konkrete og forståelige argumenter. Den gjør det lett for folk flest å sette seg inn i de viktigste nei-argumentene i et stort spekter av saksområder. Den spiller nettopp på nei-sidas styrke: Boka har lite verdiladde floskler, men mye logiske slutninger til å lære av.

Det er bra at boka tar opp klasseperspektivet. Brox legger vekt på at arbeiderklassen har interesser som er stikk i strid med at Norge blir med i EU. Det er ikke bare folk i primærnæringene som taper på EU.

Språklig er boka stort sett lettlest. Brox fører et folkelig og lettfattelig språk, og bare unntaksvis er det litt akademisk og tørt, noe som er viktig for å nå målgruppa: "folk flest".

Jeg savner større vekt på EU og kvinner, og ville ha ønsket meg et helt kapitel om EU og kvinner. Å bevare kvinnene som sterk nei-gruppe er viktig! Spørsmålet med bøker av denne typen er hvordan de skal brukes. I motsetning til Nei til EUs årbøker, egner ikke denne seg først og fremst som studiesirkel. Derimot er det en fin gave til tvilere eller EU-motstandere som kan ha bruk for en lett tilgjengelig samling argumenter i diskusjoner på jobb eller skole.

Denne boka kommer til å bli en gjenganger som bursdagspresangen til mine nærmeste venner. Først og fremst de som ikke er organisert politisk.

Ole Marcus Mærøe

Mehdi Ghezali er fra den svenske byen Örebro. En ganske vanlig svensk gutt med innvandrerbakgrunn.

Fånge på Guantánamo. Mehdi Ghezali berättar til Gösta Hultén
Leopard förlag, ISBN 91-7343-086-2

Boka er en sterk fortelling om gutten som var amerikanernes fange fra desember 2001 til juli 2004. Nihundreogtretti dager satt han i konsentrasjonsleieren på Guantánamo.

Når fangene diskuterte med hverandre om "human rights", som USA så ofte påberoper seg i utenrikspolitikken, sa de til hverandre at de skulle bli overlykkelige over å få "animal rights". Den britiske fangen Jamel al-Harith krevde at han i det minste skulle behandles som hunden som bodde i et hundehus like ved fangeburene. Hunden hadde et lite hus med luftkondisjonering og et stykke grønt gress i sin luftegård. Når de krevde samme rettigheter og behandling som hunden, var svaret kontant: Den hunden tilhører US Army!

Historien om Ghezali, eller kubasvensken som han ble kalt i media, er rystende. Ikke på grunn av beskrivningen av fysisk tøff tortur. Den fantes, men vi skremmes først og fremst fordi vi ser hvordan man gjennom isolering og psykisk utmattelse og fornedring forsøker å bryte ned fangene på Guantánamo.

Boka tar utgangspunkt i Ghezali, som for så vidt er heldig i den forstand at det gjennom en demokratisk tradisjon er folk i Sverige som tar opp kampen mot den uverdige behandlingen av fanger i USAs konsentrasjonsleiere. Andre fanger hadde ikke samme bevegelse bak seg i hjemlandet, om man i det hele tatt offentliggjorde at de var holdt i leiren.

Mehdi Ghezalis far, som også heter Mehdi Ghezali, startet solidaritetsbevegelsen ved å ikle seg fangenes oransje overall og innta en kopi av sønnens bur midt i Stockholm sentrum. Aksjonen og den påfølgende hungerstreiken vakte enorm oppsikt. Når Ghezali avsluttet sultestreiken hadde 13.000 forbipasserende skrevet seg på protestliste, til og med utenriksminister Anna Lindh måtte oppsøke faren.

På initiativ av farens gratis kjendisadvokat Peter Althin startet en støttegruppe. Den besto i starten av Althin og parlamentarikere fra Vänsterpartiet (tilsvarer SV) til Moderaterna (tilsvarer Høyre). Støttegruppen vokste seg sterk i Sverige og Ghezalis stadige opphold i buret på Sergels Torg i Stockholm lot ikke politikerne få bli uberørte. Som det første EU-landet ble Sverige presset til offentlig å kreve frigivning av en fange på Guantánamo.

Boka beskriver grundig den form for tortur og fornedring fangene ble utsatt for etter direkte beslutning om dette på regjeringshold i USA. Tanken var at Rumsfeldts memorandum om dette skulle holdes skjult i 10 år, men det ble avslørt etter skandaleavsløringene fra irakske fengsler.

Det virker ikke som om Gösta Hultin har fått særlig mye ut av Mehdi Ghezali om tida i leiren. Kanskje er det naturlig. Skam, avstandstaken og fornekting av ydmykelser som andre har utsatt en for er vanlige reaksjoner etter slike opplevelser. Men Ghezali forteller mer enn nok til å gi oss en antydning.

Like interessant er det å høre historien etter frigivelsen. Når den kom, og det helt uventet for Ghezali, spurte han etter sine brev som var kommet til Guantánamo. Han fikk bare tre. Alle de mange brev og postkort med støtte og oppmuntring var beslaglagt av amerikanerne. Han skulle kjenne seg helt ensom.

Etter å ha skrevet under en erklæring på at han blant annet lover å ikke ha noe med al-Qaida å gjøre, ble han sluppet fri. Større overgang har vel noen knapt opplevd. Fra sprinkelburene på Guantánamo til regjeringens fly som hentet han. Det svenske forsvaret sørget for å lekke ut nyheten, og kostnaden, og startet dermed hetskampanjen mot kubasvensken. På flyet fikk han noen ekle klær, toalettsaker og Säpo gav han en mobiltelefon. Det var alt han hadde å møte svenske media med. Ikke et øre – verken av amerikanerne eller svensk UD.

Ganske snart fikk Ghezali oppleve hverdagsrasismen. Han var et yndet mål, både for media og folk med en rasistisk innstilling. Sammen med forfatteren av boka møtte han media på en pressekonferanse like etter tilbakekomsten. Han forteller om hvorfor han var i Afghanistan der han ble tatt. Så forteller han om torturen. Da synker interessen. De påfølgende spørsmålene gjaldt ikke USAs overgrep.

Spørsmålene gjaldt hva han gjorde i Afghanistan, hva gjorde han 11. september og liknende. Flere spurte i ettertid om noen skulle ha kommet på tanken om hva en kristen ungdom uten innvandrerbakgrunn gjorde en måned på for eksempel Rhodos. Hvordan har han fått penger til å dra dit? Hva gjorde han 12. oktober osv.

Svenske medier spesielt avslørte seg og viste at en person som har sittet fengslet i 930 dager uten noen som helst rettssak, uten noen bevis og underveis blitt utsatt for systematisk tortur, da betraktes som en terrorist av media. Dette til tross for at han ikke er mistenkt for noen forbrytelse.

Far Ghezali så et innslag på den svenske "Dagsrevyen" hvor en "mann på gata" sa han ønsket å gi sønnen "et skudd i pannen – og fort skal det gå". Det var en åpen oppfordring til mord. Allikevel sender SVT innslaget. Faren lurer sterkt på om de skulle lage et slikt innslag om offeret hadde vært en sigøyner eller jøde og ikke en muslim.

Medias behandling av Mehdi Ghezali er umennesklig. Etter noen få dagers hvile utsetter de han for de samme spørsmål som amerikanerne stilte.

Boka på 170 sider er vel verdt de 100 kronene FiB krever (www.fib.se). Den forteller om religion, om fornedring, tortur, rasisme og solidaritetsarbeid.

Rolf Rynning Hanssen

Nei til EUs årbøker og Beaujolais Nouveau har to ting til felles. Det er hvert år en begivenhet når de kommer ut på markedet og hver årgang har sine spesifikke karakterer. Årboken 2005 kan ikke sies å være lett og fruktig, men heller tung og robust!

100 år – var det alt? Årbok for Nei til EU

I de tidligere utgavene har forfattere vært politikere, talspersoner for politiske organisasjoner, akademikere eller fagpersoner. I årets utgave, som tar sikte på å sette EU-kampen i sammenheng med unionoppløsningen med Sverige i 1905, har utgiveren gitt ordet til nesten utelukkende akademikere. Av sytten forfattere (seks kvinner, elleve menn), er tretten akademikere og ni av dem er historikere. Sluttproduktet er en tung og spennende bok som trekker leseren oppover og behandler temaet på en grundig og respektfull måte. Boken gjør den offisielle markeringen av unionsoppløsningen, med kjendiser, fjær og fjas, til skam.

Årboken 2005 gir leseren en grundig og detaljert fremstilling av de historiske hendelsene som førte til unionoppløsningen, samtidig som makten ble overført fra kongen til Stortinget. Flere forfattere legger vekt på foreningenes rolle i denne prosessen Det norske misjonsselskap, Norges Ungdomslag, Norske Kvinners Sanitetsforening, korsangeforeninger, osv, bidro sterkt til vekkelsen av den nasjonale bevisstheten og til innføring av det parlamentariske demokratiet. Ut fra dette perspektivet er Nei til EU dagens uttrykk av en lang norsk fellesskaps tradisjon.

Men var alt fryd og gammen i dette fellesskapet? Hvor ble det av motsetningene, ikke minst klassemotsetningene? Med en viss utålmodighet må leseren vente til kapitel 10 (skrevet av Harald Berntsen) for å få spørsmålet undersøkt nærmere. Her slås det fast at klassene hadde ulike motivasjoner for å oppløse unionen. Borgerskapets motivasjon var å kunne slå sammen Høyre og Venstre mot den voksende arbeiderbevegelsen. For norske og svenske arbeidere gjaldt det å bli «ferdig med saken» for å konsentrere seg om klassekamp. I kapitel 13 (skrevet av Henrik Skrak) kan en lese om 1905 sett fra Sverige med konsekvensene for svensk utenrikspolitikk frem til våre dager. Har unionoppløsningen dempet svensk imperialisme? Er svensk og norsk deltakelse i militære operasjoner på fremmed jord et brudd med den utenrikspolitikken som begge land har følgt siden de ble skilt?

Flere slik kontroversielle spørsmål hadde bidratt til å gjøre Årboken 2005, i likhet med de tidligere årbøkene, til en politisk håndbok som EU-motstandere kan anvende i det daglige. Det finnes jo noen fakta om EU og et glimrende kapitel 17 (skrevet av Thomas Chr. Wyller) om EU-saken i forhold til den norske grunnloven. Men boken gir ikke leseren den mengden fakta og argumenter som en har vent seg å finne i NTEUs årbøkene.

Konklusjon: Les Årboken 2005! Den er intellektuelt berikende og tankevekkende. Men forvent ikke å finne i den den ammunisjonen du trenger for å delta i EU-kampen, for eksempel i forbindelsen med stortingsvalg. Det er ikke boken du må ha lest før 12. september. Med andre ord: konsumferdig, men kan fortsatt lagres (til etter stortingsvalget).

Daniel Ducrocq

Gjennom artikler av forskjellige forfattere, tar boka opp en rekke spørsmål knyttet til den stadig mer omfattende forflytningen av kvinner fra den fattige delen av verden til den rike delen. Kvinner som blir dårlig betalt arbeidskraft i hjemmene, til barnepass og husarbeid, som blir personlige pleiere innen helse og omsorg, eller som fanges inn i handelen med sex. Økningen er såpass at det antas at halvparten av verdens 120 millioner migrantarbeidere, med eller uten legal status, nå er kvinner. 

Barbara Ehrenreich og Arlie Russell Hochschild (red):
Global Woman. Nannies, Maids and Sex Workers In the New Economy
Granta Books, London

Hvorfor? Mønsteret er ikke så vanskelig å se. Boka ser på spørsmålet fra forskjellige synsvinkler, men i et nøtteskall strekes det innledningsvis opp slik: Kvinnene i de rike vestlige landene har i økende grad gått inn i arbeidslivet, og trenger dermed noen til erstatte dem – til å gjøre betalt arbeid i hjemmet, og til pass av barn, syke og gamle. Fra den andre kanten, den fattige delen av verden, er det fattigdommen som driver dem. Pengene de tjener går i hovedsak tilbake til hjemlandet, til underhold av barn og familie. Generelt sender kvinner alt fra halvparten til mesteparten av det de tjener hjem til familien.

Kvinnene trenger noen til å erstatte dem! I den rike delen av verden forverres kjøpekraften hos et stigende antall menn, kvinner i arbeid betyr ofte "spe på" lønn, forskjellen mellom rik og fattig øker, forskjellen mellom mannelønn og kvinnelønn er til dels større enn før, normalarbeidsdagen undergraves, og det offentlige tilbudet når det gjelder barnehager, skole, helse og omsorg er mangelfullt. I tillegg privatiseres disse tjenestene i stor grad. Behovet, eller tomrommet, som oppstår henger sammen med mangelen på offentlige tilbud, men også mangelen på innsats i hjemmet fra mannens side. Boka peker på en interessant side av dette. Innleid arbeidskraft til hjem og til omsorgstjenester, tjener som olje på vannet innen familien og ekteskapet. Om det ikke fjerner, så legger det i alle fall en kraftig demper på kranglene om hvem som gjør og har ansvar for hva i hjemmet, i ekteskapet. Dette har også byråene som formidler rengjøring og husarbeid forstått. Og dette området vokser. Byråer, kjeder, som hyrer ut underbetalt arbeidskraft til rengjøring og liknende tjenester til hus og hjem. Det kan dreie seg om husarbeid, men også arbeid som personlig pleie for syke eller funksjonshemmede.

Kvinner som hyres direkte til hjemmet til barnepass og husarbeid og som bor der, kommer inn i en litt annen virkelighet. De kan oppleve alt fra forholdsvis humane forhold til rene slaveforhold. Passet kan bli konfiskert og de blir tvunget til å undertegne slavekontrakter. De blir totalt prisgitt familien som har hyret dem.

En annen virkelighet, som boka går inn på, er de ekteskapelige alliansene som består av menn fra den hvite, vestlige verden og kvinner fra den fattige delen, ikke minst den asiatiske. Kvinnene har i hovedsak en nokså saklig innfallsvinkel – det dreier seg om materiell trygghet, ikke kjærlighet. Mennene søker kvinner som tjener og behager. Det blir det tragedier ut av. Hvem det blir mest tragisk for, skulle det være unødvendig å utdype.

Boka handler i all hovedsak om rekrutteringen av kvinner fra den fattige delen av verden til tjenester som barnepass, husarbeid og omsorg.. Men det er mange gråsoner inne i dette, hvor sex inngår i mer eller mindre graverende former. Boka går ikke i noen særlig grad inn på handelen med sex som sådan. Den har imidlertid et kapittel som omhandler det som gjerne kalles sexturisme. Overskriften er: "Å selge sex for visum – sexturisme som trinn inn i internasjonal migrasjon".

Forfatteren av dette kapitlet tar eksemplene fra Den dominikanske republikk. Hit kommer det menn fra forskjellige deler av verden, også Europa. En gruppe tyske menn hadde hørt om de dominikanske kvinnene, satt og drakk på en bar og hørte på den tyske eieren av baren: "Dominikanske kvinner liker å knulle." Forfatteren har særlig undersøkt forholdene i byen Sosúa, som altså har fått et spesielt rykte blant sexturistene. Hennes konklusjon er at disse fattige jentene, i mange tilfeller enslige mødre, i en by som tiltrekker seg europeisk klientell, ikke bare selger sex som overlevelsesstrategi, men som en strategi for å komme seg fram og opp – og ut av sitt eget land. Enkelte forhold oppstår som "Sugar-Daddy"-forhold, i den forstand at mannen i perioder kan underholde henne ved å sende penger, eller hun blir med mannen – vekk fra fattigdommen. En ting er at det er viktig for kvinnene å late som det er kjærlighet. En annen sak er at disse forholdene bygger på illusjoner og fantasier på begge sider, riktignok med ganske forskjellige fortegn. Tragedier er uunngåelige. Selv om mange kommer tilbake til Sosúa like fattige som da de dro, sitter håp og myter hardt. Historien gjentar seg.

Boka inneholder en god del faktisk materiale om denne utviklingen, om markedet for kvinnelig arbeidskraft i Vesten innen forskjellige former for tjenesteyting, dels i de forskjellige kapitlene, men også med en egen del på slutten som inneholder kart og oversikter. I tillegg til rikholdig noteoversikt og bibliografi.

Men den innholder også de rent menneskelige sidene ved denne utviklingen, gjennom intervjuer og personlige beretninger. En mor som reiser fra barn og familie for å brødfø dem fra et annet sted på kloden. Og kanskje etablerer et spesielt forhold til en baby hun blir reservemor for. Hva det i sin tur gjør med menneskene, når samfunnet mer og mer blir preget av kjøp og salg av tjenester. Skjebner, følelser, drømmer og håp. Som de to som har redigert boka sier i innledningen: De menneskelige omkostningene ved denne utviklingen kan vi foreløpig bare ane omfanget av.

Boka har i stor grad materiale fra USA. Men det er ingen grunn til overbærende hoderisting og utsagn om det ikke er sånn her. Tendensen er klar. Dagbladet hadde, for eksempel, en artikkel 26. mai i år. Lav lønn, lange arbeidsdager og lite fritid er hverdagen til mange au pairer i Norge, lød det i ingressen. Tall viser at det i 2000 arbeidet 250 au pairer i norske hjem – i 2004 var tallet 1.021! En masterstudent i sosiologi har undersøkt forholdene og siteres slik: "En legitimering av billig arbeidskraft og en legitimering av fars fravær i hjemmet." Og: "Skrubbe doer, stå opp om natta for å trøste gråtende barn og hauger av husarbeid er virkeligheten til mange av dem jeg intervjuet."

Som hentet ut av et kapittel i boka Global Woman. Kan det sies tydeligere? Les den! Den gir godt innblikk i en utvikling og en virkelighet som, av gode grunner, ikke er altfor omtalt. Lønn etter kjønn, normalarbeidsdagen, sekstimersdagen, barnehager, kamp mot privatisering – det er langt igjen!

Den omtalte utgaven er på engelsk.

Birger Thurn-Paulsen

Stiftelsen Manifest har gitt ut boka Den nye folkebevegelsen – kan venstresiden lykkes i 2005-2009? Magnus Marsdal, KK-journalist og leiar for Attac i Noreg er redaktør for boka. Dei kallar boka for debattbok 1, så vi kan kanskje vente oss fleire av same slag.

Magnus Marsdal (red):
Den nye folkebevegelsen – kan venstresiden lykkes i 2005-2009?
Stiftelsen Manifest

Marsdal har saman med Kleiv Fiskvik, leiar for LO i Oslo, og Ingrid Fiskaa, sentralstyremedlem i SV og leiar for Fredsinitiativet, skrive ei innleiing. Marsdal har skrive første innlegg i boka, Kleiv Fiskvik har skrive andre innlegg, Ingrid Fiskaa det tredje og Marsdal og Bendik Wold har skrive siste innlegg. Til slutt i boka er det eit vedlegg kalla "Ny kurs 2005", der Attac Norge, LO i Oslo, Press, Utdanningsforbundet i Oslo, Sykepleierforbundet i Oslo, Latin-Amerikagruppene, Fellesrådet for Afrika og For Velferdsstaten kjem med ei oppmoding til alle politiske parti før valet 2005 om at "Verden trenger ikke mer markedsliberalisme".

Formatet er hendig. Du får boka ned i ei baklomme og i innerlomma på ei vanleg jakke.

Den viktigaste praktiske bodskapen i boka er at vi må kvitte oss med Bondevik-regjeringa og stemme på det såkalla raudgrøne alternativet ved stortingsvalet til hausten, dvs ei samling av DNA, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Dei som skriv boka danna derfor ved årsskiftet 2004/2005 ein skipnad dei kalla "2005-alliansen", som skal bli oppløyst dagen etter valet. (Fiskaa sitt innlegg, side 65 og side 67.)

Samstundes må vi bruke kampen for ei ny regjering til å skape ei ny folkerørsle – "Den nye folkebevegelsen". Ingrid Fiskaa formulerer det slik: "Stortingsvalet er ein sjanse til å mobilisere alle som ønskjer ein ny politisk kurs i Noreg. Og kanskje kan vi i prosessen skapa ei meir varig folkerørsle. Ei folkerørsle mot marknadsliberalismen." (Side 63-64.) Det er altså ein del av opplegget å bruke mobiliseringa for det "raudgrøne" alternativet til å skape ei folkerørsle.

Grunnen til at vi treng ei slik folkerørsle, er at vi ikkje kan stole heilt på partia i den raudgrøne alliansen. DNA har ei stygg historie i høve til nyliberalistiske tiltak og leiinga i SV kan vere så oppsett på å få vere med i regjering at dei ikkje legg noko særlig press på DNA. Den antiimperialistiske profilen til partiet (særleg leiinga) er sterkt falma og innsatsen i den store pensjonskampen var ikkje mykje å skryte av osb. Senterpartiet er det ikkje så mykje snakk om i boka. Det ser ut som om dei er meir med på "kjøt og flesk", som det heiter.

Dei viktigaste innlegga er skrive av den opposisjonelle DNA-mannen Kleiv Fiskvik og Ingrid Fiskaa, som er sentralstyremedlem i SV. Fiskvik meiner at DNA nok har blitt pressa frå høgre og at partiet har hatt veike personar som statsrådar når partiet har hatt statsmakta, men at partiet no har trekt lærdom av sjukehusreforma og privatiseringa av Statoil slik at "Arbeiderpartiets linje i privatiseringsspørsmålet synes nå å ha svingt i riktig retning, men det er nødvendig å innrømme og rette opp tidligere feil på dette området" (side 43). "En ny flertallsregjering fra 2005, med vilje til å gjenopprette tapte skanser på de områdene som gjelder mest, vil kunne rive unna mye av grunnlaget for frustrasjon, hjemmesitting og stemmer til Fremskrittspartiet. Skal dette bli mulig, må det etableres en ny økonomisk politikk og en finans- og pengepolitikk med politisk styring. Det må bli slutt på den politiske ansvarsfraskrivelsen for viktige beslutninger som berører folks hverdag." Dessutan "må vi ha stortingsflertall i mer enn en periode". "Og derfor må også alliansene vi utvikler mellom grunnplansbevegelsene utvikle langsiktige perspektiver." (Alt frå side 49.)

Alt dette byggjer nok opp om illusjonar om DNA sin politikk, etter mi meining. Men Fiskvik viser til ein metode for å bringe folk sin krav inn i valkampen som blei brukt i Oslo, Trondheim og Moss under kommunevalet 2003. Då gjekk fagrørsla ut med eigne politiske krav som dei målte partia etter, og oppmoda medlemmene sine om å stemme på dei partia som dei meinte best kunne fremme kravet deira. Det førte til at ein allianse av DNA, SV og RV fekk mange stemmer, og i Trondheim og Moss vann denne alliansen fleirtalet frå dei partia som sit med regjeringsmakta. No vil Fiskvik bruke same oppskrifta i stortingsvalet. Men det han skriv no har ein veikskap, han nemner denne gongen ikkje at det er viktig å stemme på RV, dersom ein verkelig vil dreie politikken på Stortinget til venstre. Det er tross alt RV som kan stø og vil stø alle dei konkrete krava som blir lagt fram i boka. Noko vi ikkje kan seie om noen av dei aktuelle regjeringskameratane. Skal dei få eit press på seg for å ikkje å halde seg på den gamle syndefulle og vaklevorne vegen sin, så treng dei noen skarpe RV-representantar på tinget, som verkelig kan køyre fram grasrotkrava når dei andre ser ut til å falle tilbake til gamle synder.

Ingrid Fiskaa set opp regjeringsalternativa slik: "Stortingsvalet 2005 handlar om viktige politiske vegval: Skal Noreg vere eit haleheng til Bush, eller ta klart stilling mot åtakskrig og okkupasjon? Skal meir av fellesskapet sine ressursar overlatast til Børsen og den globale finanskapitalen, eller skal offentleg utdanning og helsevesen styrkast? Skal over 700.000 menneske vera utstøytt frå arbeidslivet, eller skal arbeid til alle vera jobb nummer ein?" (Side 62.)

For at ikkje partia etter valet glømmer dette er det "på tide å organisere motmakt" slik at alternativa kan bli utforma "i opne demokratiske rom" og slik at vi kan "minna dei folkevalde på kvar dei får mandatet sitt frå".

Ut frå dette er "Stortingsvalet – ein sjanse til å mobilisera alle som ønskjer ein ny politisk kurs i Noreg", og då kan vi kanskje samstundes "skapa ei meir varig folkerørsle – ei folkerørsle mot marknadsliberalismen".

Så set ho opp fem bod for den nye folkerørsla ho håpar på. Den må einast om "ein felles analyse", dvs. peike ut fiendar og venner. Den må "ha ein strategi", dvs. ta initiativet sjølv. Dessutan treng vi "konkrete mål og alternativ", dvs. "visse stegsom fører oss i retning meir folkestyre, økonomisk rettferd og fred". Så må folkrørsla vere inkluderande, dvs. at "alle skal kunna vere med". Og for det femte må vi "gripa sjansen når han dukkar opp", og han er dukka opp i og med stortingsvalet 2005. (Sidene 70-72.)

Marsdal skriv om "Kjempesjansen 2005" der han tar utgangspunkt i det merkelige uttrykket "Norges lange flate". Han tar fram trekk ved den rådande politikken og seier at samleordet er "modernisering". "Modernisatorane vil ta frå deg pensjonsrettar du tok for gitt. Dei kan ta frå oss stillingsvernet vi har i arbeidslivet. Dei kan riva ned einskapsskulen til fordel for eit klassedelt og delprivatisert system", mens du på den andre sida kan sleppe dette.

Så seier han et det to vilkår for å få dette til. Det eine er regjeringsskifte og det andre er ei folkerørsle som pressar den nye regjeringa til å legge om politikken grunnleggande. Det er samarbeidet mellom fagrørsla og dei nye rørslene som vil kunne sikre dette.

Elles har han ein merkelig uhistorisk og mangelfull analyse av korleis dei såkalla nye rørslene oppstod. Han seier: "Siden The Battle of Seattle i 1999 har virkelig elitenes dagsorden blitt utfordret av nye bevegelser nedenfra." I sin iver etter å legge vekt på det nye ser han då bort får den svære rørsla mot atomprøvene på slutten av 1950-talet som i følgje NRK førte mellom 10.000 og 15.000 ut i gatene i Oslo i protestdemonstrasjon. Og han ser bort frå dei store antiimperialistiske rørslene frå 1950-talet av og, først i høve Algerie, så i høve Vietnam. Han ser også bort frå dei enorme rørslene mot den nyliberale politikken rundt 1995, med opprøret i Frankrike i desember der fleire millionar gjekk gatene og i Spania, Italia og Tyskland på same tida. Det var desse rørslene som sette fart i krinsen rundt Le Monde Diplomatique slik at dei etter kvart danna Attac. Han ser og bort frå dei svære kampane i den fattige verda som gjekk heile tida, sjølv om vi ikkje høyrte så mykje om det i våre media. Verst er det kanskje at han ser for bort frå utviklinga av den største politiske rørsla i Noreg i siste halvdel av 1900-talet, nemlig den store rørsla mot EEC, EF og EU med høgdepunkt rund 1972 og 1994. Den siste store rørsla mot EU – rundt 1994, var verkelig eit stort opprør mot det nyliberale EU og eit mønster for dei såkalla nye rørslene som kom seinare.

Det siste innlegget frå Marsdal og Wold er eit brev til Kristin Halvorsen der dei konkluderer med kva ho må seie til Stoltenberg for at den norske politikken skal bli god og der dei truger det "raudgrøne" alternativet med at det vil bli eit valskred i retning Frp dersom ei ny regjering ikkje følgjer opp krava frå grasrota. "Du skal fortelle, som sant er, at Norge ikke trenger å kutte i pensjonene til folk flest. Og at en regjering der SV inngår aldri kommer til å svekke Folketrygden. Du skal fortelle at en ny flertallsregjering vil styrke, ikke svekke, de ansattes rettigheter i Arbeidsmiljøloven. Du skal fortelle dem at nå skal de folkevalgte ta tilbake styringen over helsevesenet. … Du skal fortelle befolkningen at den hardhendte underfinansieringa av våre velferdskommuner umiddelbart tar slutt under en regjering der SV inngår. … Du skal fortelle folk at Norge, med en regjering der SV deltar, kommer til å gå over på de fattige landenes side i kampen mot de nyliberlistiske tvangstiltakene fra Verdensbanken og Pengefondet." "Og så kan du legge til at hvis det er ett land i verden som har økonomisk handlefrihet til å bryte med den nyliberalistiske konsensusen, er det det finansielt bunnsolide Norge." (Side 90-91.)

Konklusjonen er at "SV må være villig til å gå i spissen for opposisjonen mot nyliberalismen, også når den kommer fra Jens Stoltenberg." (Side 91)

Elles er LO i Oslo sitt krav til eit nytt fleirtal og ei ny regjering lagt fram, saman med krava til Attac Norge, LO i Oslo, Press, Utdanningsforbundet i Oslo, Sykepleierforbundet i Oslo, Latin-Amerikagruppene, Fellesrådet for Afrika og For Velferdsstaten. (Sidene 53-58 og side 96.)

Dei største politiske veikskapane i boka er dei tre store illusjonane og den store mangelen. Den eine illusjonen er at ja til EU-partiet DNA kan endre den grunnleggande nyliberale linja si. Den andre er at SV kan påverke DNA til å gjøre dette. Den tredje er at ei folkerørsle blir skapt som eit vedheng til den parlamentariske prosessen og at han kan skapast utan å nemne Nei til EU.

Den store mangelen er sjølvsagt at Raud Valallianse er totalt oversett. Dette er forståelig for folk som berre er hekta på regjeringsmakt. Men det er ikkje forståelig for folk som vil ha inn eit parti på Stortinget som verkelig står for alle dei konkrete krava som blir lagt fram av LO og dei andre organisasjonane, og som heilt sikkert vil reise desse sakene utan noko press frå ei folkerørsle, fordi partiet sjølv er ein del av folkerørslene og derfor er eit talerøyr for desse.

Til RV er det berre å seie: Bruk denne boka, vis at det er RV som står for og støttar dei konkrete krava som er sett fram og som vil vere den beste sikringa for at dei blir fremma i Stortinget og ikkje skusla bort i alle slags kompromiss om taburettar og regjeringskabalar.

Terje Valen

"Første gang jeg så Fett var på Narvesen. Den fancy designete forsiden, det kule coveret og de spennende overskriftene gjorde at jeg gledet meg som en unge til det skulle komme i posten til oss." (Live, 20 år)

Fett er et feministisk tidsskrift, utgitt av Kvinnefronten
www.fett.no

Fett – det feminististiske bladet som har overtatt etter Kvinnejournalen – vil være et bredt magasin, vil nå mange. Det selges der hvor jenter vanligvis kjøper blader, i hyllen sammen med In-Side og Mag på Narvesen. Vi har sett på de to første numrene, med hovedtema «Pupp og Pop» og «Kjærlighet».

Vi klarer ikke helt å finne målgruppen. Er det jenter fra Røa, er det jenter med palestinaskjerf, er det kassadama på Rimi, eller er det dama på tretti som venter på barn? Artiklene vinkles på en sånn måte og innholdet blir så flytende at du ikke helt skjønner hvor de vil og til hvem.

Det er en god politisk spredning blant skribentene, men vi har allikevel inntrykk av at redaksjonen er relativt homogen. Temaene de velger, spørsmålene de stiller og vinklingen de gir i artiklene, bidrar til dette inntrykket. Det virker som om mesteparten av redaksjonen er akademikere på snart tretti år, som nylig har stiftet familie, og er opptatt problemer som rammer denne gruppen. Dermed treffer det ikke den vanlige syttenåringen selv om det glossy coveret og plasseringen i Narvesen inviterer dem.

Det er to lederspalter i hvert blad. Spaltene med titlene «Pupper, pop og politikk» av Siri Lindstad og «Likestilt lykke» av Martine Aurdal forklarer og politiserer temavalget, og klarer å ta stilling. Disse burde hatt større plass i bladet, og inspirert resten av artiklene.

Det første nummeret handler om kjønn i popmusikken. Artikkelen «Hysj! Kunsten har ordet» av Siri Lindstad viser klart at vi har et samfunn uten jenter i rampelyset. 92,7 % av artistene som var booket til Øya-festivalen i 2004 var menn, og bookingansvarlig synes dette er en uinteressant problemstilling. De driter seg ut. Dette er en type vinkling vi vil ha mer av! Dessuten er ideen med å ha et helt blad fullt av jenteartister veldig bra! Dette er en måte å vise fram kvinner i popmusikken, og på den måten bryte med usynliggjøringa vi ser rundt oss.

I det første nummeret er det en tekst av Erling Fossen, der han hyller hengepuppene. Det er trivelig.

Nummer to handler om kjærlighet, det er et spørsmål som angår alle, og som utgjør et stort potensiale for kritiske, spennende og engasjerte tekster i ulike sjangere. Noe av det er bra, men de utnytter ikke dette potensialet. Reportasjen «Kjærlighet i glass og ramme» er fin fordi de intervjuer folk som faktisk lever på forskjellige måter. Men intervjuet med ulike forskere som skal svare på spørsmål om hva kjærlighet er, og om feminisme og kjærlighet utelukker hverandre, ender opp på en skolestilaktig måte: «det er vanskelig å konkludere hvem som har skylappene på og om det er biologien, sosiologien eller filosofien som har svaret på hva kjærlighet er». Konklusjonen forteller ikke noe nytt, og tar ingen sjanser.

I blad nummer to er det også en reportasje om stripping. Tittelen «Respekt og nytelse» kunne like gjerne vært i Vi Menn, og reportasjen viser noen som er litt for og litt mot stripping, men gir ikke kunnskap for at leseren skal kunne ta stilling. Statistikk og forskning kunne vært fint her, i tillegg til spissere formuleringer.

Noe vi savner i de to numrene som er kommet ut, er at bladet følger opp målsetningen fra den første lederartikkelen i det første bladet om «en heftig debatt om betydningen av å ha klasseperspektivet på plass i feministisk teori og praksis». Vi gleder oss til å se et temanummer om klasser og arbeid.

Det er flere gode spalter. Jusspalten er nyttig, der konkrete spørsmål blir godt besvart. Det at lederen i Unge Høyre skriver innlegg i debattspalten viser politisk spredning og at bladet har et ønske om debatt. Anne Lindmos spalte der hun radbrekker media er dritbra, spesielt i siste nummer der hun gjør narr av en plateanmeldelse om Bertine Zetlitz. Are Kalvøs spalte er selvsagt også morsom. Humoristisk politikk er fantastisk, fordi det appellerer til både de politiske og de upolitiske.

Fett blir ofte internt, for eksempel når de ikke forteller hvem Anne Kalvig og Wenche Mühleisen er, når de blir intervjuet, eller hvem skribentene er.

Fett prøver å gi noe til både det politiske og det upolitiske miljøet. Men ender med å ikke gi noen retning, og ender derfor i en slags kompromissfeminisme. Det er dermed ikke sagt at dette ikke er noe å bygge videre å på. Mange av artiklene og momentene er steinbra, men helheten blir litt svevende.

Det vi ønsker, er å ha et feministisk magasin som vi kan lære av og ta utgangspunkt i under diskusjoner. Som vi kan klippe ut og henge på veggen. Vi vil ha et blad vi kan referere til og referere fra. Håper å se punchlines, flere krasse overskrifter og tøffere uttaleser. Flere politiske standpunkter og retninger og mål! Vi ønsker oss flere for-og-mot-artikler og at de representerer flere politiske sider. Bladet må bli tøffere. Jenter går alltid rundt grøten. Slutt med det til neste nummer! For vi gleder oss til å se folk lese Fett på vei til skolen om morgenen.

Anna Blix, Live Fagereng, Gudrun Kløve Juul, Tina Wikstrøm Moen og Ingrid Baltzersen

"Et sted mellom 70 og 80 maoistopprørere drept." Det er gjennom slike avisnotiser fra VG og Dagbladet vi kjenner folkekrigen i Nepal. Tallene er alltid blåst opp, og kildene er alltid internasjonale nyhetsbyråer som igjen har fått dem fra regjeringsdominert media i Nepal.

Li Onesto: Dispatches from the people’s war in Nepal
Pluto Press & Insight Press 2005
ISBN 0-7453-2340-5

Gjennom Li Onestos Dispatches from the people’s war in Nepal får vi se den andre sida. Dette er en av ytterst få, om ikke den eneste boka, som viser konflikten fra innsida. Onesto er til daglig journalist i Revolutionary Worker, avisa til amerikanske Revolutionary Communist Party. Hun var den første vestlige journalisten som fikk reise inn i områdene kontrollert av opprørerne, og det så tidlig som i 1999. Hun reiste rundt i tre måneder, og har skrivi en reiseskildring i tradisjonen fra forfattere/journalister som John Reed, George Orwell, for ikke å nevne vår egen Nordahl Grieg. Boka er ærlig, men tar samtidig stilling, og viser tydelig hvorfor det er riktig å gjøre det.

Men boka har også ei anna side. Den forsøker ikke bare å fortelle, men også å forklare hva bakgrunnen for CPN(m) – Communist Party of Nepal (maoist) – sin suksess er. Nepal har en historisk tradisjon for bondeopprør, og det er dette som skjer der også i dag. I et land hvor 90 % lever uten elektrisitet, hvor over 50 % ikke kan lese og skrive, hvor det råder føydale forhold i store deler av landet, hvor fattigdommen er blant den største i verden, og hvor landet styres av en korrupt og svak konge og sentralmakt, lå forholda til rette for opprør. Maoistene greip den muligheta i 1996.

Gjennom å vise oss de sær-nepalesiske sidene ved landet, og de korrekte sidene ved maoistenes strategi, søker Onesto å forklare hvorfor det er akkurat i Nepal en slik bevegelse vokser fram, og hvorfor den har styrka seg betraktelig sida hun var i landet. Hun analyserer også deres muligheter framover i lys av 11. september og «krigen mot terror», i en situasjon hvor de er stempla som terrorister av både USA, EU og Kina, og hvor USA har levert 5.000 M16-rifler til den nepalesiske staten, noe som utgjør en formidabel styrking av politiet og hærens ildkraft.

Samtidig lever millioner av vanlige nepalesere i områder kontrollert av opprørsbevegelsen, og deltar i oppbygningen av nye, folkelige maktorganer. Jord konfiskeres fra landeierne, omfordeles og drives til dels kollektivt, pengeutlånerne stenges ned, gamle føydale og patriarkalske strukturer brytes opp. I byene deltar hundretusener i «streiker» (bandh), som får sjøl hovedstaden Kathmandu til å stoppe opp. Det er også et gjennomgående fokus på kvinner og kvinnenes stilling i Nepal i boka. Ikke på den vanlige måten, hvor et eget kapittel dedikeres til «kvinnespørsmålet», for så å glemme det. I stedet gjennomsyres hele boka av dette. Den viser hvordan og hvorfor kvinnene slutter opp om revolusjonen, og hvordan den begynnende kvinnefrigjøringa arter seg. Det «gamle» kommunistpartiet i landet, CPN (uml) – Communist Party of Nepal (united marxist-leninist), stemples både av forfatteren og av en del intervjuobjekter, som reaksjonært. De oppnådde oppunder 25 % av stemmene ved sist parlamentsvalg, men har samtidig vendt seg mot maoistene og den pågående revolusjonen.

Det skal heller ikke legges skjul på at folkekrigen til tider er svært brutal, noe som underslåes i boka. Det kan ikke leses direkte, men vises litt mellom linjene. Bondeopprør er alltid brutale, det å bryte med føydalismen er alltid brutalt. Så også når det kommer til den nepalesiske maoistbevegelsen. Men når mer enn halvparten av drapene begått i Nepal i forbindelse med folkekrigen er drap på sivile, utført av regjeringssida, så sier det noe om forholdene, men også om at brutaliteten fra staten både er kvalitativt og kvantitativt i en annen klasse.

Boka gir en enestående skildring av folkekrigen i Nepal. Les den med et kritisk blikk, og bli klok.

Christian Sørgjerd

Hjorthol har klart kunsten å skrive en fin fortelling om norsk etterkrigshistorie. Der andre ser tekniske detaljer, tall og datoer, ser Hjorthol en spennende historie med politi og såkalte terrorister, helter og skurker, konspirasjonsteorier og hemmelige militære operasjoner.

Lars Martin Hjorthol: Alta. Kraftkampen som utfordret statens makt
Gyldendal akademisk, 2006, 208 sider

Selv om det er 25 år siden kampen om Alta-Kautokeinovassdraget, er det fremdeles vanskelig å mene noe objektivt om saken. Enten var man for eller så var man mot, av ulike grunner. Saken satte dagsorden i flere år, og berørte folk ikke bare i Alta og Finnmark, men i Norge og andre deler av verden. Kampen om vassdraget handlet ikke bare om laksestammer og kraftprognoser, men om rettigheter til land og vann og om koloniseringa av Finnmark.

Hjorthol åpner derfor boka med å fortelle at han selv deltok i Folkeaksjonen for vern av Alta-Kautokeinovassdraget og var finnmarkskorrespondent for Klassekampen på den tida. Selv om Hjorthol forsøker å være objektiv, legger han ikke skjul på sitt eget engasjement i saken, noe som bare kommer boka til gode.

Hjorthol går systematisk til verks, og beskriver hendelsene i kronologisk rekkefølge. En oversiktsliste bakerst gjør det enkelt å følge med for oss som ikke var der, når datoene blir for mange og stokker seg. For det var mange ting som skjedde, men Hjorthol klarer å holde hendelsene fra hverandre samtidig som han setter de i sammenheng med hverandre.

Innledningsvis skriver Hjorthol at han ønsker å gå inn i konflikten mellom "makta" og "motstanden", og beskrive hva folk følte og tenkte på begge sider. Dette klarer han til en viss grad. Man får godt innblikk i dynamikken og systemet i maktapparatet og presset statsminister Nordli var under. Ã… lese om politiet som fjerner demonstranter i Stilla i 1981 gir en klump i halsen, og man forstår så inderlig følelsen av å sitte lenket fast og virkelig ha gjort alt som står i ens makt – og så likevel ikke klare å stoppe utbygginga. Men herfra hoppes det litt over de andre hendelsene. Jeg savner mer fokus på samekvinnene som okkuperte statsministerens kontor, og jeg skulle gjerne vite mer om de to sultestreikene. Den første sultestreiken kommer Hjorthol for så vidt godt inn på, men jeg savner å vite mer om samhandlingen mellom de forskjellige aktørene på motstandssiden. På baksiden av boka stilles følgende spørsmål: "Hva fikk ungdommer til å trosse polarkulda og lenke seg fast i Alta for 25 år siden? Hvorfor sultestreiket unge samer til de var døden nær? Hvorfor var regjeringen villig til å bruke nesten ubegrensede maktmidler for å tvinge igjennom den omstridte kraftutbyggingen?"

Etter å ha lest boka føler jeg ikke at jeg har kommet nærmere et svar på de to første spørsmålene. Jeg har selv lenket meg fast på Snøhvit-anlegget i Hammerfest i 2001, men jeg skjønner ikke hva det var som gjorde at så mange ofra så mye. Det var selvfølgelig i en tid der engasjementet var mer tydelig enn det er i dag, men jeg savner flere personlige skildringer fra ulike aktører. Hjorthol har intervjuet over 50 demonstranter, politikere og andre deltagere i konflikten, men jeg skulle ønske at disse intervjuene kunne skinne mer igjennom enn de allerede gjør.

Hvorfor valgte man å fortsette med små stikkaksjoner etter kampen var tapt? Hvorfor går ungdommer på ski ti timer om natta, for å lenke seg fast og bli fjernet igjen og igjen?

Hjorthol kommer så vidt inn på Niilas Aslak Somby og John Reier Martinsens forsøk på å sprenge brua over Tverrelva, som gikk så gruelig galt. En bok kan ikke inneholde alt, men akkurat denne hendelsen og John Reier Martinsens noe snodige dødsfall et par år etter fortjener et kapittel, eller kanskje en hel bok for seg selv.

Selv om jeg synes det mangler noen detaljer, har Hjorthol klart en av de tingene han satte seg fore med boka, nemlig å skrive en spennende historie. Boka er lettlest og bør leses av alle som ønsker innblikk i fornorskningspolitikken overfor samene. Den forteller om hendelsene på en lettlest og engasjerende måte. Selv om jeg skulle ønske at den var 100 sider lengre, forklarer den hovedtrekkene i kampen om Alta-Kautokeinovassdraget på en måte som gjør at man forstår store deler av konflikten. Med stadig nye gasskraftplaner, og flere sivil-ulydighetsaksjoner fra miljøbevegelsen de siste årene, er denne boka mer enn aktuell nok for ethvert klasserom i den videregående skole.

Anna Wisborg Blix

I 2005 blei Tariq Alis boks The Clash of Fundamentalisms utgitt på norsk under tittelen Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne. Den engelske tittelen er et ordspill over Samuel Huntingtons kjente artikkel, The Clash of Civilizations, fra 1993. Tariq Alis bok er et svar på Huntingtons artikkel.

Tariq Ali: Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne
Oversatt av Poul Henrik Poulsson Cappelen 2005 533 sider

I 2005 blei Tariq Alis boks The Clash of Fundamentalisms utgitt på norsk under tittelen Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne. Den engelske tittelen er et ordspill over Samuel Huntingtons kjente artikkel, The Clash of Civilizations, fra 1993. Tariq Alis bok er et svar på Huntingtons artikkel.

Huntingtons hovedpoeng er at etter den kalde krigen, så er det kulturen – og ikke politikk og økonomi – som splitter verden. Han skriver at sivilisasjoner egentlig består av stammer, og kampen mellom sivilisasjoner er stammekonflikter på det globale planet. Han lister opp åtte kulturer: den vestlige, den konfusianske, den islamske, den hinduistiske, den slavisk-ortodokse, den latinamerikanske og kanskje den afrikanske. (Huntington er ikke sikker på om afrikanerne noen gang er blitt sivilisert).

I følge Huntington går hovedskillet mellom Vesten og de andre. Det er bare Vesten som står for verdier som for eksempel frihet, demokrati, menneskerettigheter og frie markeder. Vesten må derfor være forberedt på å bruke militærmakt for å håndtere truslene fra rivaliserende sivilisasjoner, og de mest truende er den konfusianske og den muslimske. Vi ser tydelig hvordan Huntingtons teser rettferdiggjør imperialistisk aggresjon.

Sjøl om Huntington har forlatt disse teoriene, så lever de opprinnelige ideene hans videre i beste velgående. Vi finner dem igjen daglig, i mer eller mindre banalisert form, i ytringer fra miljøer prega av fobi mot islam.

Tariq Ali går grundig til verks for å vise at den islamske kulturen de siste tusen årene langt fra er monolittisk, slik Huntington framstiller det. Ali viser at det er en rik tradisjon av kjetteri, splittelse og uenighet innafor islam. Han lager en historisk oversikt over den muslimske verdens historie fra islams opprinnelse og raske utbredelse, møte med korsfarerne, ottomanismen og wahhabismens røtter. (Wahhabismen er i dag den offisielle islamske retninga i Saudi-Arabia. Osman bin Laden bekjenner seg også til denne retninga.) Deretter tar han for seg 1900-tallets islamske historie med vekt på utviklinga i Egypt, Palestina, Iran, Pakistan, Afghanistan, Kashmir og Indonesia.

Ali argumenterer ut fra en konsekvent anti-imperialistisk og materialistisk posisjon. Det dreier seg ikke om kamp mellom sivilisasjoner, skriver han, men en kamp mellom to typer fundamentalisme: På den ene sida den amerikanske imperialistiske fundamentalismen, på den andre den islamske, religiøse fundamentalismen.

Ali viser hvordan Vesten historisk har understøtta islamsk fundamentalisme: De støtta det muslimske brorskapet i Egypt mot Nasser, Sarekat-i-Islam mot Sukarno i Indonesia, Jamaat-i-Islami mot Bhutto i Pakistan og seinere bin Laden og hans folk mot kommunistene i Afghanistan. USA er nær alliert med wahhabistene i Saudi-Arabia som steiner utro kvinner og hogger hender av tjuver.

Et interessant eksempel er fra Afghanistan, der den progressive kongen Amanullah i si regjeringstid mellom 1919 og 1929 innførte grunnlovsfesta stemmerett for alle. Afghanistan var dermed et av de første landa i verden som ga kvinnene stemmerett! Britene nørte opp under religiøs og regionale motsetninger i landet og fikk Amanullah styrta i 1929.

Fundamentalismenes kamp er en sammensatt bok med mange parallelle argumentasjonsrekker og historier. Men Ali er en mester til å framstille stoffet levende, ikke minst fordi han trekker inn erfaringer fra eget liv. Han er født i Lahore i 1943, den gangen i britisk India, nå i Pakistan. Et høydepunkt i boka er i kapitlet som heter "Min ateistiske barndom".

Alis foreldre var Moskvakommunister i en familie med politiske tradisjoner i området. Hans bestefar var blant annet statsminister i Punjab på 1930-tallet. Tariq Ali begynte å studere i London der han i dag er bosatt. Han har bakgrunn som aktivist i Den fjerde Internasjonale i England og er medlem av redakaksjonskomiteen i tidsskriftet New Left Review. Han har laga filmer og skrevet fem romaner. Den skjønnlitterære interessen merkes, fordi han gjennomgående siterer dikt og romanutdrag for å illustrerer sine politiske resonnementer. Dette er en også en styrke ved stilen hans som jeg tror mange skribenter på venstresida kan lære av.

En lærdom jeg trakk av Alis bok, var at marxister kan oppnå dialog og enighet med muslimer ved å være konsekvente anti-imperialister, men vi har bør være ærlige også i religiøse spørsmål, og ikke skjule vår grunnleggende skepsis og kritikk av alle religion.

Alis bok blei utgitt i 2002, etter invasjonen i Afghanistan, men før invasjonen av Irak. I forordet til den norske utgaven, skriver Ali i juni 2005: "Denne boken ble utgitt i 2002. Siden den gang har historien bekreftet bokens sentrale tese. Det er USAs imperialistiske fundamentalisme (av noen kalt nykonservativisme) som har skapt kaos i verden. Okkupasjonene av Irak og Afghanistan har ikke løst noen verdens ting. Den fortsatte okkupasjonen av Palestina og Vestens ukritiske støtte til Israel har gjort situasjonen i de okkuperte områdene enda mer desperat." Halvannet år etter at Ali skreiv disse linjene, ser vi hvordan en akselererende krise utvikler seg i Irak, Afghanistan og Palestina/Libanon. Alis argumentasjoner ytterligere styrka.

Norske anti-imperialister og krigsmotstandere kommer ingen veg utenom å kjenne historia. Derfor bør Tariq Alis bok stå i alles bokhyller, som et standardverk og et oppslagsverk.

Oversettelsen virker OK, men er på et konservativt bokmål.

Øyvind Andresen

For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:

"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."

Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider

Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.

I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.

Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.

Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.

Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.

Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.

Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:

"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)

Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)

For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.

Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.

Erling Folkvord

For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:

"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."

Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider

Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.

I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.

Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.

Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.

Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.

Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.

Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:

"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)

Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)

For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.

Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.

Erling Folkvord

For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:

"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."

Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider

Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.

I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.

Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.

Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.

Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.

Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.

Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:

"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)

Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)

For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.

Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.

Erling Folkvord

Kalle Holmqvist har skrivi ei kortfatta bok med mye innhold. Den blei utgitt i begynnelsen av september 2006. På 114 sider gir han innføring i Venezuelas og resten av Latin-Amerikas historie fra 1498 av i grove trekk. Han setter dette i sammenheng med verden omkring og det som skjer på dette kontinentet og spesielt i Venezuela. Jeg leste dette med stor interesse. Visste du for eksempel at Venezuela er italiensk for lille Venezia, eller at Venezuela var det første landet i verden som avskaffa dødsstraffa (i 1863)? Hvorfor er Simòn Bolí­var det store forbildet for venstrebevegelsen i Venezuela? Han var den sentrale lederen i kampen for løsrivelsen frå det spanske imperiet frå 1811-1825, og sto for opphevelse av slaveriet, som endelig blei avskaffa i den nordlige delen av Sør-Amerika i 1854. Han mente at søramerikanerne tilhørte samme folk uansett hudfarge eller religion, noe som var svært radikalt på den tida.

Kalle Holmqvist: Venezuela och drömmen om ett nytt Amerika
Murbruk förlag 2006, 114 sider, www.murbrukforlag.se

Men boka er absolutt ikke ei historiebok, hovedvekta ligger på det som har skjedd de siste åra og hva som skjer i dag. Vi får et innblikk i hvordan den bolivariske republikken Venezuela bygges, i kuppet i 2002 hvor Chavez blei avsatt i 47 timer, og i hvordan de forsøker å bygge forskjellige "misiónes", dvs. sosiale reformprosjekter som finansieres av oljeinntektene. Disse organiseres på grasrotnivå for å unngå at penga forsvinner i det gamle statsapparatet som for det meste er korrupt, og hvor motstanden er stor mot den bolivariske revolusjonen. Misióne Robinson er at av de mest omfattende prosjektene, som starta i juli 2004 for å lære 1,3 millioner voksne analfabeter å lese og skrive. Over 100.000 frivillige deltok som lærere. I oktober 2005 erklærte FNs Unesco at Venezuela var fritt fra analfabetisme. Andre prosjekter er å skaffe boliger – deriblant en urban jordreform som ga de som bodde i egenbygde hus på okkupert område rett til å kreve lovlig rett på tomta. Dette er et stort poeng i landet, siden det har vært en helt ukontrollert strøm av fattige fra landsbygda til byene i lang tid.

Boka tar opp forholdet mellom de forskjellige partiene i landet og det nye styret og den katolske kirka. Det nye styrets forsvar for kvinner, homoseksuelle og ikke-katolikkers rettigheter blir sterkt mislikt av ledelsen i den katolske kirka. Hva så med fagbevegelsen som støtta det gamle korrupt topartisystemet? Eller med massemediene osv? Les boka og bli oppdatert. Boka gir seg ikke ut for å være et nøytralt journalistisk verk – det mener forfatteren er en illusjon å tru på. Han tar stilling for Venezuelas fattigfolks forsøk på å ta kontroll over eget liv. Men det gjøres, så vidt jeg kan forså, uten å skyve problemene under teppet. Problemene er mange når et statsapparatet, som i mange tiår har vært gjennomkorrupt, blir overtatt av noen som vil at rikdommene skal komme folket til gode, og ikke de få. Spesielt politiet er fortsatt et stort problem – der er fortjenesten fortsatt god for de som samarbeider med de kriminelle. Det samme gjelder innen helsevesenet – medisiner forsvinner fra offentlige sykehus på mystisk vis og dukker opp på private klinikker m.m.

Den nye bolivariske grunnloven har svekka presidentens makt og lagt mer makt til provinsene og delvis ned på grasrotnivå. Dette er både et politisk valg og et praktisk forsøk på å gå utenom og å svekke det korrupte statsapparatets muligheter for å sabotere folkevilja og å bruke private sugerør i statskassa.

Boka stiller også spørsmål ved hva slags revolusjon dette er. Den gir ikke noen fasit på det, men den gir mange problemstillinger som er mat for hjernen. Boka er skrevet med en grunnleggende kjærlighet til det arbeidende/fattige folket. Den gir sikkert mulighet for finurlige diskusjoner om politiske linjer og lignende. Jeg oppfatter boka som et seriøst forsøk på folkeopplysning, og at forfatterens ønske er at boka vil øke interessen for revolusjonene (som i det minste er borgerlig demokratiske revolusjoner) i Venezuela og i flere andre land i Sør-Amerika, og at dette er pressa fram av fattigfolk. Jeg anbefaler boka på det sterkeste – den koster norske kroner 82, fritt tilsendt.

Slutter med tre sitater fra det siste kapitlet i boka hvor forfatteren taler fra levra:

1. "Två svenska tidningar som faktiskt uppmärksammat Venezuela är café-vänsterns favoritblaskor Arena och Arbetaren. Men båda har varit ytterst skeptiska till utvecklingen."

2. "Den venezuelanske revolutionen kanske inte är så märkvärdig. Liksom all politik är revolutionen mest grå vardag. Folk läser böcker, diskuterar, fattar gemensamma beslut, organiserar sig. Men häftigare än så blir det inte. Många inom det som kallas vänstern skulle inte känna igjen klasskampen om den så koppade upp og bet dem i arslet."

3. "Kulturvänstereliten har hållit seminarier om 'motståndsstrategier för det strukturella förtrycket i en globaliserad värd'. Men när arbetarna, kvinnorna, ungdomarna, svartskallarna, bögarna og flatorna i Latinamerika reser sig ock kräver sina rättigheter då duger det inte längre. Det kanske aldrig var meningen at det skulle hända på riktigt."

Arne Hedemann

En søndags morgen i 2003 ringte det på døra hos den mexicanske forfatteren Paco Ignacio Taibo II. En mann leverte et brev som var merket «Bare for dine øyne». Brevet inneholdt en hilsning fra Subcomandante Insurgente Marcos, zapatist-geriljaens legendariske leder. Subcomandanten foreslo i brevet at de skulle skrive en kriminalroman sammen. Resultatet ble Osaliga döda.

Subcomandante Insurgente Marcos og Paco Ignacio Taibo II: Osaliga döda
Ordfront förlag 2006, 225 sider

Subcomandante Insurgente Marcos er øverste militære leder for EZLN (Zapatist-geriljaen for nasjonal frigjøring). Etter at zapatistene ble kjent gjennom erklæringen fra 1. januar 1994 i Lancandón-jungelen, har slagordet «Ya Basta!» berørt leppene til radikale mennesker over hele verden. Subcomandante Marcos sine politiske fargerike tekster er blitt oversatt til utallige språk.

Paco Ignacio Taibo II er en av Mexicos mest kjente krimforfattere. Han har vunnet flere internasjonale priser for sitt forfatterskap. Hans Che Guevara-biografi Ernesto Guevara, también sonocido como el Che har blitt oversatt til 28 språk.

Boka handler om Elias Contreras, undersøkelseskommisjonær i EZLN, som er på jakt etter en mystisk Morales. Og Hector Belascoarán Shane, privatdetektiv i Mexico City, som en dag får et oppdrag av en «progressiv byråkrat». Byråkraten har fått telefonsvarerbeskjeder fra en bekjent som ble drept i 1971.

Subcomandante Marcos og Taibo har skrevet annet hvert kapitel i boka. De har en svært forskjellige skrivestil. Subcomandante Marcos skriver litt småkaotiske kapitler med underkapitler og bærer i stor grad preg av de uformelle politiske tekstene hans. Taibo med sin langt mer klassiske romanstil, gir boken et inntrykk av at her møtes to svært forskjellige verdener. Begge to har litt tørr småpolitisk humor som preger boken fra side 7 til 226.

Subcomandante Marcos bruker denne boka til å fortelle om zapatistene. Han har gitt seg sjølv en betydelig plass i boka til og med. Dermed er ikke dette bare en krim, men også en politisk bok. For de som kjenner lite til zapatistene eller Sub sine politiske tanker, kan boka være en lettlest kort innføring. For de som kjenner igjen Sub fra før av, vil boka være interessant og utfyllende.

Jokke Netland

Boka er en fyldig samling artikler, skrevet av fagforeningsfolk, aktivister i organisasjoner og forskere. Artiklene dreier seg om forholdene vi har i dag, særlig i arbeidslivet og innen fagbevegelsen. De ser på utviklingstrekk og tendenser, motsetninger og problemstillinger knyttet til forholdet kollektiv og individ, innenfor rammene og avtalene vi lever under, med andre ord, i det kapitalistiske Norge.

Arne H. Rolijordet (red): Kollektiv og individ –
en debattbok om mangfold og fellesskap i individenes tidsalder
Gyldendal akademisk 2006

I innledningen peker Arne Rolijordet på det som er tråden gjennom artiklene: kollektivet, arbeiderkollektivet og dets styrke og svakhet. Når inkluderer det, når ekskluderer det? I dette lyset blir kvinnenes stilling tatt opp, likeså innvandrerkvinner særskilt og funksjonshemmede. Og såkalte varslere.

Og individet, individene. I vår tid er vi ikke klasser, bare individer og forbrukere. Ideologi, propaganda og lønnssystemer prøver å vriste oss vekk fra kollektivet. Magnus Marsdal, en av forfatterne, kler ganske effektivt av denne retorikken, stort sett ved hjelp av statistikk – som ganske enkelt viser at vi ikke er så individuelle som noen vil ha det til.

Mange problemstillinger måles opp mot sosialdemokratiet og de rammene som eksisterer i dagens Norge. Som Rolijordet påpeker, er det samspillet mellom arbeiderkollektivet og bedriftsledelsen som har vært grunnlaget for sosialdemokratiets hegemoni, med balansen mellom arbeid og kapital som det grunnleggende premiss. I dette perspektivet drøftes ideologisk kamp, og kampen om slike grunnleggende avtaler i arbeidslivet som Arbeidsmiljøloven og Avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Likeledes drøftes "outsourcing" og konkurranseutsetting. Her er mangt som mange vil være enig i, og mangt vi kan være uenig i. Smak for eksempel på tittelen til Rolf Utgårds artikkel: «Outsourcing – maskinstormernes nye arena?»

Kollektivet holdes fram som en avgjørende faktor, både når det gjelder å løse problemer, og når kampen står om å håndtere utfordringer eller angrep fra bedriftsledelse og kapital. Som Stein Stugu sier det i artikkelen om IA-avtalen: «Uten direkte og indirekte støtte fra et sterkt kollektiv, er sjansen stor for at det ikke er mulig å hente ut de positive effektene av en IA-avtale.» Uten drivkraften fra kollektivet vil bedriften ofte søke de enklere løsningene, i verste fall utstøting i form av uføretrygd, eller ekstern attføring.

Samtidig handler det også mye om de forholdene der kollektivet svikter, eller blir ekskluderende. Der hvor kollektivet svikter, blir vi mot de andre eller mot "avvikeren", eller der det bruker beskyttelse mot det vanskelige og ukjente. Som for eksempel innvandrere, innvandrerkvinner og funksjonshemmede. Det sterkeste kollektivet er det som tåler diskusjon, uenighet og problematiseringer.

Uten dermed å ønske seg en annen bok med et annet perspektiv enn den som laget, er det påfallende hvor lite begrepet klasse er anvendt. Den som klarest henter fram begrepet, er Claus Jervell, som er tillitsvalgt i Oslo hotell- og restaurantarbeiderforbund. Det er en bransje som er mindre "norsk" og mer internasjonal enn resten av Norge. I tillegg sammensatt i forhold til generasjoner, kjønn og seksuell legning. Som han sier det: «Det eneste vi har felles, er den abstrakte klassen vi tilhører." Og: "Som fagforening er vi også en klasseorganisasjon.»

Han bidrar også med en viktig observasjon, som i stor grad gjelder for denne bransjen, men som kanskje er like påfallende andre steder: «Makten er sentralisert, mens ansvaret er desentralisert.» Viktig å ha med seg når vi skal smi strategier mot markedsliberalismen.

Arne Rolijordet byr mot slutten på følgende optimistiske utsagn: «Når bytteforholdet mellom arbeid og kapital forsøkes opphevet, vil arbeiderklassen søke sammen på nytt.» Det må vi jo tro på.

Boka avsluttes med en artikkel av Jørgen Sandemose, som løfter frihet og ufrihet, tid og fri tid, fremmedgjøring og kjøp og salg av arbeidskraft, opp på et mer filosofisk og politisk plan, med forankring i Marx. Det siste sitatet han har tatt med fra Marx, løfter blikket: «Men det forblir alltid et nødvendighetens rike. Hinsides dette begynner den menneskelige kraftutvikling som oppfatter seg som et mål i seg selv, frihetens sanne rike, som likevel kan blomstre opp bare på basis av nødvendighetens rike. Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen.»

Når vi kan tilføye at du midt inne i boka finner et dikt av Marion Palmer ­ om smerten, raseriet, om å bli betraktet som en rein utgiftspost, og om å gjenvinne verdigheten, betyr det at boka anbefales.

Birger Thurn-Paulsen

Pramoedya Ananta Toer bruka historiene i Buru-kvartetten for at han og medfangane skulle overleva fangenskapet på øya Buru i Indonesia, der han sat frå 1965-77. Diktaturet til Suharto fengsla Toer utan grunngjeving, men målet var likevel klart, gjennom heile fangenskapet forsøkte dei å kvela den kreative hjernen hans. Og forholda var endå verre enn under nederlendarane; då han sat i fengsel i 1947-49, fekk han i alle fall skriva. Det nykoloniale regimet til Suharto brente notatane hans.

Pramoedya Ananta Toer: Menneskenes jord (bok nr 1 i Burukvartetten), Pax forlag, 2003

Menneskenes jord blei utgitt først i 1980, og toppa bestseljarlistene. I 1981 blei bøkene forbodne, og Toer blei skulda for å "spre marxist-leninistiske idear". Problemet var nok at skildringane av kolonistyret i Buru-kvartetten kan sjåast på som ein allegori over styret til Suharto.

Handlinga i Menneskenes jord startar i 1898, den dagen dronning Wilhelmina av Nederland blei krona. Kontrasten set stemninga i boka, hovudpersonen Minke er av javanesisk adelsslekt, men blir mobba av skulekameratane fordi han ikkje har europeisk blod. Den jamngamle nykrona dronninga blir dronning også over dei store koloniane.

Romanen er bygd opp rundt ei stor kjærleikshistorie. Minke blir forelska i Annelis Mellema, som er halvt nederlandsk. Mor hennar er ikkje gift med far hennar, ho er innfødt og konkubine. Likevel har ho kunnskap om mykje, ter seg avslappa, og driv selskapet til herr Mellema aleine, og Minke blir sjokkert og fascinert over at ho ikkje ter seg som rolla hennar tilseier.

Minke har vore interessert i modernisering, både teknologisk og politisk. Gjennom møtet med denne familien blir Minke også engasjert i forholda til fattigfolk. Ei av desse skjebnane er livet til Njai Ontosoroh, mor til Annelis. Njai blei seld av faren sin som konkubine til fabrikkdirektøren herr Mellema då ho var 14, mot 25 gylden og eit løfte om at faren skulle bli kasserar på fabrikken. Historia om Njai Ontosoroh blir den første han publiserer.

Skrivinga til Minke gjev han etter kvart problem med kolonistyret, som ikkje likar å bli utfordra, sjølv i litterære formar. Den nye familien hans får problem på grunn av det nederlandske rettssystemet, som ikkje gjev Njai Ontosoroh og ungane hennar nokon arverettar, sidan dei ikkje er gift og ikkje er europearar. Kampen om eigedommane deira, og etter kvart sjølve livet deira, er ei spanande forteljing som viser korleis kolonistyret bruka og kasta dei innfødde, og dei som ikkje var reinrasa europearar. I denne boka kjempar Minke aleine, med hjelp frå nokre få gode venner. I dei neste bøkene oppdagar han det nye våpenet som heiter organisering.

Ingrid Baltzersen

Boka er et forskningsarbeid under prosjektet «Mellom markedsøkonomi og befolkningspolitikk: Husarbeid som ideologi og praksis», ledet av Gro Hagemann, Universitetet i Oslo. En stor del av grunnlagsmaterialet i undersøkelsen er intervjuer gjennom tre spørrelister: Klesvask og skittentøy (2000), Personlig hygiene i eldre tid (1994), Menn og husarbeid (2003). Fordelingen av svar har en overvekt av eldre kvinner på landsbygda.

Ingunn Grimstad Klepp: Skittentøyets kulturhistorie – hvorfor kvinner vasker klær
Novus Forlag, 2006

Det er noen ord og begreper og flere myter som blir sittende og spøke etter denne boka. I min lesing av boka blir ordparene før/nå, ansvar/makt, og standard/skyld til, og bokomtalen vil sees i dette perspektivet. Dette forskningsarbeidet reiser også mange spørsmål om makt og avmakt i viktige saker. For eksempel vaskeberget som bare vokser og vokser. Vi får stadig flere ting å vaske. Vi forbruker mer og mer, også klær. All vaskingen resulterer i et stadig voksende forbruk av maskiner, strøm, kjemikalier. Alt dette bruker kvinner tid på.

Boka behandler skittentøyets historie fra 1860 til dags dato og hovedvekten er på de siste 50 årene. De største endringene skjer i dette tidsrommet. Fra å vaske og bleke storvask en gang i året, der sengetøy og store tekstiler var hovedbestanddel, til dagens evigvarende klesvaskerunder er det noen store sprang. I teknologi, økonomi og kultur.

Storstilt samfunnsprosjekt

I kapittelet "Sundt på hjemmebesøk" kan vi lese om det store arbeidet som ble gjort for å bedre hygienen og helsen til befolkningen ved å forbedre vask og stell av klær, tekstiler og personlig hygiene. Viktig er beskrivelsen av vaskingen, blekingen, oppbevaring av rent og skittent og kvinnens ansvar og skam knyttet til renheten. Et sitat fra Eilert Sundts tid: "Husmoderen bør have øie med, hvordan det går; thi er der en gut i hendes hus, som ikke har agt for sig selv, så må hun tale ham til og bruge myndighet, han kunde ellers bringe huset i vanrygte." Langt seinere i boka siteres en av de intervjuede kvinnene og sier noe av det samme; "… vanskeligere å oppdra et barn til en renslig mann enn til en renslig kvinne". Og helt til slutt i boka, oppsummeringsvis sier Grimstad Klepp: "En ustelt ektemann vil kunne så tvil om konens evne til renslighet. Dette synes å være konstant i alle fall de siste 150 årene … Men i dag er luktfrihet viktigere for de fleste."

Disse sitatene peker på et sentralt moment i historien om vask og skittentøy; kvinnene har ansvaret, men og skylden hvis standarden ikke er god nok. Grimstad Klepp har gjennom flere kapitler i boka sett på dette. Fra Sundts tid og helt fram til sist på 1960-tallet deltok kvinnene i en formidabel kampanje for et rensligere, sunnere og mer moderne samfunn. Politisk og sosialt deltok kvinnene i et viktig forbedringsarbeid for samfunnet og hadde støtte for dette fra mange hold. Teknologisk skjedde det fantastiske forbedringer og selve arbeidet med vasken ble lettere. Samtidig kom det nye tekstiler som var lettere å vaske. I mellom- og etterkrigsårene kom det nye kunstfibrer, som bare kunne skylles rene. Baksiden var at det nå kom råd om vask og stell som gjorde at det alltid var vask å vaske og klesvask hang til tørk, støtt og overalt. Lettere, men ikke mindre.

Kvinnene beholder ansvaret for vasking og stell etter at moderne tekstiler og moderne vaskemaskiner er en realitet. Her bringer Grimstad Klepp inn kjønnenes forskjellige forhold til kroppen og dens utsondringer. Kvinnene har et nærere forhold til det ureine og tradisjonelt ansvaret for å opprettholde skillet mellom reint og ureint. De skåner til og med mennene de lever sammen med, for deres skitne undertøy. Heller overlate det til mor!!

Standarden, bukten og begge endene

Det blir et tveegget sverd for kvinnene å både skulle bestemme standarden og kreve deling av arbeidet med mennene. En viktig oppgave med alle de nye tekstilene er å bestemme når det skal vaskes. Hvor går grensen for hva som kan brukes en gang til og det som ikke kan? Og sortering. Med en stor variasjon av tekstiler, farger og bruk er en helt nødvendig jobb å sortere, slik at riktige kategorier kommer sammen i vaskemaskinen. Dette er ingen liten jobb, og det er i denne fasen mennene må bevise at de har forstått standarden. I denne forbindelse forteller Grimstad Klepp de "gode historiene" om menn som farger eller krymper vask. Som skal bevise at dette er det bare kvinner som kan. Her bidrar både kvinner og menn til å opprettholde mytene. De samme historiene om farging og krymping blir ikke like morsomme når de handler om kvinner.

Likedeling, likestilling

Fordelingen av husarbeidet har vært gjenstand for forhandlinger og kamp, for likestilling har endret fedrenes innsats i omsorgen for barna. Men i følge Skittentøyets kulturhistorie har ansvaret for og arbeidet med klesvasken forblitt kvinnenes. Her kan nevnes mange elementer og noen har jeg pirket litt innpå, men for å forstå mangesidigheten og dybden i alle de små og store tradisjoner, fordommer, konvensjoner og mekanismer som bidrar til at endringen ikke går fortere må du lese boka. Et par stikkord som kan pirre nysgjerrigheten: "Å sleipe seg unna; gleden ved å få." "Gleden ved å gi; makt."

Grimstad Klepp har et svært interessant kapittel kalt "Ren, pen, edelsten". Kanskje kjenner du igjen en av reglene du brukte når du rev kronbladene av prestekragen. "Lappete, lusete, fillete – ren, pen, edelsten." I dette kapitelet ser hun på mange av mytene rundt forholdet mellom rene klær og gode hjem. Eller rene klær og gode manerer. Eller at høyere posisjon stiller større krav til korrekt renhet.

Kroppslukt og kvinners seksualitet

Renheten knyttet til "jomfrueligheten" i motsetning til kvinnen som har lukt og kan forbindes med kjønnsliv og arbeid og svette. Klær som grense. Her skal bare nevnes ett poeng: undertøyet skulle fra gammelt av beskytte overklærne mot smuss fra kroppen. På 50-tallet fikk bh, hofteholder osv. den samme funksjon som fortidens korsetter, å forme kvinnekroppen. Nå er undertøyet minimalt og markerer det som skjules. Kvinners kropper er mer avkledde enn menns. Kvinner bruker mer deodoranter og vasker undertøyet sitt oftere enn menn.

Grimstad Klepp har et forslag i det siste kapitlet: "De tette båndene det er mellom forståelsen av kvinner og klær og kvinnelighet og renhet frister til et storstilt eksperiment: Overlate det hele til menn. La dem ta alle valg og alt arbeid med å kjøpe, velge og selvfølgelig vaske. La dem ta alt ansvar for å resirkulere de fravokste barneklærne til venners barn, og ta stilling til om barnet må eller ikke må ha pensko til 17. mai. Vi vet lite om hvordan menn ville gjort dette dersom de hadde sluppet til, men det er vel god grunn til å tro at en del av de nedarvede standarder for hva som er riktig og nødvendig ville blitt grundig skylt ut med vaskevannet."

Taran Anne Sæther 

Eit årelangt forskingsarbeid om Det norske Arbeidarparti (DNA) sitt medlemskap i Den kommunistiske internasjonale (Komintern) vart avslutta i haust, då historikarane Åsmund Egge ved Universitetet i Oslo og Vadim Roginskij ved Det russiske vitenskapsakademi i Moskva gav ut dokumentsamlinga Komintern og Norge. DNA-perioden 1919–1923. En dokumentasjon.

Åsmund Egge og Vadim Roginskij (red.):
Komintern og Norge. DNA-perioden 1919–1923. En dokumentasjon.
Unipub forlag, Oslo 2006.

Dokumentsamlinga er ein koloss på nesten 600 sider med kjelder. Boka har også ein oversynleg gjennomgang av forskingsfronten om DNA (og NKPs) medlemskap i Komintern og eit fyldig biografisk register, det siste redigert av historikaren Ole Martin Rønning.

Frå juni 1919 til november 1923 var DNA medlem i Komintern. I løpet av denne korte perioden brøyt to grupper ut av DNA på grunn av usemje om medlemskapen. I 1921 brøyt den ikkje-revolusjonære høgrefløya ut og skipa Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, og i november 1923 vart Norges Kommunistiske Parti skipa. Problema med å forska på perioden og forholdet mellom Komintern og dei norske avdelingane har vore, og er framleis, kjeldetilgangen. Under andre verdskrig vart arkiva til DNA og NKP beslaglagt av tyskarane og kom aldri til rette. Problema med å få tak i kjelder frå perioden, er no i ferd med å verta løyste, mellom anna på grunn av denne nye dokumentsamlinga.

Etter at Sovjetunionen brøyt saman, vart mange russiske arkiv delvis opna for utanlandske forskarar, og ved det russiske statsarkivet for sosial og politisk historie i Moskva (forkorta RGASPI etter det russiske namnet) finst store mengder av dokument frå DNA sin Komintern-periode. Her finst også NKP sitt arkiv og mange personmapper på norske kommunistar. Medlemskapen i Komintern forplikta DNA til å rapportera til Moskva om partilivet, og mange protokollar frå møte i sentrale organ, brev til lokale partiavdelingar o.l. vart sendt over til Moskva. Desse finst ofte i norsk versjon, men også berre i omsett versjon, oftast til tysk, men også til fransk, engelsk og russisk. Dei fire språka var arbeidsspråka i Komintern. Egge og Roginskij har omset dokumenta frå RGASPI til norsk. Dei har også brukt dokument frå andre arkiv, m.a. frå Den russiske føderasjonens utanrikspolitiske arkiv (AVPRF) i Moskva, Riksarkivet og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (ARBARK) i Oslo, og dei har brukt aviser og andre trykte kjelder. Variasjonen i dei ulike «kjeldesjangrane» har dei brukt for å gje eit så grundig og dekkjande oversyn over perioden som mogleg, og variasjonen bidreg til at dokumentsamlinga er vert meir spanande å lesa enn utan.

I samlinga finn ein både dokument frå leiinga i Komintern (Eksekutivkomiteen), fråsegner vedteke på DNA sine landsmøte og fråsegner frå verdskongressar i Komintern, møteprotokollar, talar, personlege brev og telegram og etterretningsrapportar. Det er heller ikkje berre kjelder til og frå DNA og Komintern i samlinga, men også korrespondanse mellom NKU og Den kommunistiske ungdomsinternasjonalen og mellom Den raude faglege internasjonale og DNA si fagorganisering. Mange av dokumenta har forklarande fotnotar og med det gode namneregisteret bak i boka, er det fullt mogleg å lesa kjeldene sjølv for ein som ikkje har mykje kunnskap om DNA og NKP.

Sidan samlinga er så omfattande, er det vanskeleg å trekkja ut eit dokument eller ein slutning som bidreg til noko «nytt» eller «avslørande» om DNA sitt medlemskap i Komintern. Men dokumentsamlinga vil vonleg kunna vera eit godt utgangspunkt og arbeidsverktøy for mange ulike tolkingar og svar for forskarar i framtida. Det viktigaste bidraget med samlinga til no er nok at ho understrekar kor viktig DNA var for Komintern i splittingsprosessen fram til novemberlandsmøtet i 1923. Komintern, med leiar Zinovjev i spissen, var ivrige på å halda DNA i Komintern og ville unngå splitting for ein kvar pris. DNA var eit stort parti i internasjonal samanheng, og det var det einaste partiet i Noreg som hadde tilslutning i store delar av den norske arbeidarklassen. Leiar Martin Tranmæl var også viktig for Komintern, og særleg beundra var han av russarane for dei agitatoriske evnene sine.

Boka kan (og bør!) lesast av andre enn spesielt interesserte historikarar. Fordi boka kan lesast som ein «dag-for-dag-maktkamp» i forsøka frå Moskva på å forma DNA til eit kommunistparti, og fordi dei ulike dokumenta tilhøyrer ulike sjangrar, er det underhaldande lesnad. Til tider ganske morosamt også.

Ein ting er i alle fall klart: ved å gje ut denne dokumentsamlinga er Egge og Roginskij med på å gjera forskinga på DNA sitt medlemskap i Komintern meir tilgjengeleg, noko som er viktig både for den vanlege historieinteresserte, men også for forståinga av norsk arbeidarrørslehistorie – og då ikkje berre for DNA, men også for til dømes fagrørsla, NKP og arbeidarkvinnerørsla, både før og etter DNA sin medlemskapsperiode. Medlemskapen i Komintern innebar jo ikkje eit medlemskap berre for sentralleiinga i partia, men også for dei mange tilhøyrande masseorganisasjonane som måtte innordna seg etter Moskva. Den raude faglege internasjonale, Den raude sportsinternasjonalen, Det internasjonale kvinnesekretariatet og Internasjonal arbeidarhjelp. Lista over tilhøyrande organisasjonar er lang, og forskinga kring interaksjonen mellom desse og Moskva er i gang og kjem vonleg til å halda fram i mange år, sidan arkiva i Russland enno inneheld enorme mengder av uopna materiale.

Eva Marie Mathisen

Det har ikke manglet på oppmerksomhet rundt Eli Hagens selvbiografi, Gift med Carl: Elskerinne, sekretær og hustru, som kom ut i høsten som gikk. Boken som har toppet de fleste bestselgerlister, har da også svært mye godt for seg, og plassen i rampelyset er således fullt fortjent.

Eli Hagen: Gift med Carl: Elskerinne, sekretær og hustru
Giga Forlag 2006, 361 sider

Det er det særlig to grunner til. For det første fordi det er den første politiske selvbiografien som ikke legger fingrene i mellom når det gjelder negative personkarakteristikker av andre kjente norske politikere. I tur og orden får Kjell Magne Bondevik (bare ute etter å mele sin egen kake), Erna Solberg (en ufiks grå mus) og Kåre Willoch (arrogant og overlegen) sine pass påskrevet. Der andre politiske pensjonister ser ut til å ha inngått en slags pakt om å legge personlige feider bak seg med hensyn til sine politiske kollegers historiske omdømme, letter Eli Hagen på sløret og lar lite stå usagt. At Eli ikke prøver å glatte over at ikke alle mennesker i det politiske Norge har like god personkjemi, gir boken en annen troverdighet enn mange andre politiske biografier, ettersom det ikke skal så mye til for å skjønne at det må være noen i det politiske miljøet rundt Stortinget som ikke er like gode venner som andre.

Det andre som gjør Eli Hagens bok vel verdt lesingen, er den relativt store biten av FrP-koden hun gir oss. Eli lever som mange andre FrPere tilsynelatende i et univers der FrP og hennes Carl (som vel er den eneste personen i boka som aldri får det minste fnugg av kritikk) er utsatt for en konspirasjon fra norske medier generelt og det hun kaller ARK spesielt (Arbeiderpartiets Rikskringkastning) i særdeleshet. Til og med VG, som vitterlig har stått støtt på partiets side i alle fall de siste årene, får sitt pass påskrevet som en representant for Norges kobbel av bedrevitende SV-journalister. Kort sagt ser Eli Hagen på seg selv og mannen som brave korsfarere i kampen for å verne om mannen i gata. Ikke så mye på grunn av partiets politikk (for det er lite politisk argumentasjon i boken), men på grunn av dets rolle som slaktoffer for alle landets intellektuelle og politiske miljø. Denne arrogansen som hun og mannen har møtt hos både journalister og alle andre politiske aktører gjennom snart 25 år, har gitt bondejenta Eli og sukkerimportøren Carl en fast og sterk tro på at de som er utsatt for så mange angrep fra eliten, visselig må være småfolkets forsvarer. Og dermed leverer også Eli utfordringen til oss som ønsker å bli kvitt partiet for godt. Kan ikke venstresiden tøyle sin arroganse og overfor partiet (enten det handler om velgernes intelligens, partiets manglende standhaftighet eller respekt for politiske prosesser), blir vi nødt til å slite med et 20 %-FrP i mer enn bare et par år framover.

Utenom disse to momentene er boken bare et slags Dynastiet-skildring av Fremskrittspartiets historie der intriger, personkjemi og følelser får forrang foran politiske vurderinger. Eli skriver i og for seg dårlig, og for oss som ikke er interessert i den slags er bokens mange beretninger om kjolevalg og Carl I. Hagens manglende evner til å kle seg riktig, relativt kjedelige. Men du skal heller ikke lete så lenge mellom "godbitene", enten det handler om Eli Hagens manglende evne til å forstå sammenhengen mellom skattepenger og statsbudsjettet (Hun mener tydeligvis at partiets stortingsgruppe ikke bruker skattebetalernes penger, men penger fra statsbudsjettet. Hvor de er tryllet fram fra, kommer ikke fram) eller hennes fantastisk usmakelige skildring av valgseiren i innvandringsvalget i 1995, der hun beskriver et innvandrermord på selve valgdagen i Oslo som "endelig litt ekstrahjelp". Slike anekdoter som gir oss innblikk i hvordan FrPere faktisk tenker, og det store behovet vår bevegelse har for å forstå partiet som har lykkes i å etablere seg som Norges nye arbeiderparti, gjør Eli Hagens selvbiografi vel verdt lesningen. Om man er i stand til å holde ut gjennom de endeløse kjolebeskrivelsene og personlige føleriene, naturligvis.

"Generell erfaring i arbeidslivet. Erfaring i å møte mennesker. Det er det vi gjør her. Selv om det er mye teknisk å drive med, så er også det med. Ikke bare med hensyn til klienter, men du skal serve medarbeiderne dine."

Siri Jensen: Fra uunnværlige enkeltpersoner til faggruppe i et tverrfaglig samarbeid?
Rapport fra prosjektet "Kontoransattes rolle i kvalitetssikring"
Nic Waals institutt 2006

Dette sitatet fra en av de intervjuede i undersøkelsen sier mye om kompleksiteten i en sekretærs arbeidsoppgaver både i virksomheter innen psykiatri, helsevesen og andre steder som involverer pasienter/klienter. Men det fanger kompleksiteten i denne typen stillinger uansett hvor den er. Privat eller offentlig.

Siri Jensen bygger i arbeidet med rapporten på forskning som er gjort om kontoransatte og perspektivene knyttet til taus kunnskap. Praksiskunnskap og praktisk læring er viktige i denne rapporten. Rapporten omhandler kun ansatte i noen Barne- og ungdomspsykiatriske sentre av ulik størrelse, men kunnskapene om det mangetydige i sekretærstillingen gjelder for langt de fleste slike stillinger.

Rapporten bruker en metode som vi kjenner fra andre sammenhenger; å snakke fram kunnskap og erfaringer. Gjennom dybdeintervjuer, samlinger og oppfølgingssamtaler kommer dette til syne både for deltakerne i prosjektet, forfatteren og oss som leser.

Det mest spennende i rapporten er det grundige arbeidet som er gjort med nettopp å grave fram kompleksiteten i arbeidet, og se på den posisjonen kontoransatte har i forhold til samarbeidspartnere.

Sekretærer er som regel kvinner, og mange av de kunnskapene og erfaringene sekretærene har, blir sett på som kvinnelige egenskaper. For å få fram kunnskapen om disse komplekse sammenhengende har Jensen brukt tre begrepspar:

• Benevnt/ubenevnt – er det satt konkrete ord på kompetansen?
• Synlig/usynlig – blir kompetansen sett eller ikke? Synlig for noen og ikke for – andre.
• Anerkjent/ikke anerkjent – blir kompetansen bekreftet som verdifull for klinikken?

Ved å måle gjennom disse for eksempel kompetanse på data og evnen til å organisere kommer det fram verdifull kunnskap om sekretærenes virkelige kompetanse og betydning for arbeidet i klinikkene.

Et eksempel: Sekretærer bruker mye tid til å snakke sammen. Småsnakk om tilsynelatende ubetydelige ting. Når dette småsnakket blir analysert, kommer det for dagen at dette er helt nødvendig arbeid. Utveksling av informasjon, justering av måter ting blir gjort på, konkrete tilbakemeldinger, ros og ris, systemjusteringer, skape orden og organisering av oppgaver. Alt dette og mye mer skjer i dette småsnakket.

Er sekretærene hjelpere eller selvstendige samarbeidspartnere? I mange av synsmåtene som finnes på denne yrkesgruppa, finner vi igjen de tradisjonelle kvinneposisjonene: som hjelper, støtte, ryddehjelp, ordner, sosial spiller, miljøskapende osv. I det konkrete tilfellet som er analysert i denne rapporten, har sekretærene disse synspunktene selv, og de finnes rundt dem. Men det kommer også fram at bevisstgjøring på egen kompetanse og videreutdanning blant annet gjør dem mer selvbevisste og kreative i forhold til utvikling av eget arbeid og egen posisjon.

Et avsnitt heter "kaffekoking som grensemarkør" og beskriver godt tvetydigheten i de rollene kvinnene her har. Flere av informantene tror at kaffekoking og rydding ville forsvinne om det var en mann som hadde jobben!

I flere av kapitlene i boka kommer spørsmål om individ og systemnivå opp. Det gjelder kvalitetssikring, kontroll av at rutiner og oppgaver blir fulgt/gjort og grenser for hvor langt den enkelte strekker seg.

Det ser ut til at der ledelsen ser de kontoransatte som viktige medarbeidere med benevnt synlig anerkjennelse, er det enklere å finne systemiske løsninger på mange av dilemmaene knytta til jobben som sekretær.

Rapporten avslutter med et kapittel om kjønn. Forfatteren drøfter her dilemmaet som stadig kom opp under arbeidet, og hun beskriver det selv på denne måten: "Det er som jeg fysisk kjenner at hver gang jeg trekker paralleller til et annet kvinnedominert arbeid, for eksempel omsorgsarbeid eller husarbeid, så trekkes kompetansen ned. Det er også interessant at kontoransattes funksjon beskrives med kroppslige metaforer, som hjertet, lungene, tradisjonelt er kvinner knyttet til kropp og natur. Også de andre metaforene som veggen og limet, beskriver kvinner som noe som er, ikke noen som gjør."

Utfordringen med å gjøre kontoryrket til et fag støter på svært mange av de problemene som er knyttet til kjønn, makt og lønn.

Analysen er svært grundig, stiller mange utfordrende spørsmål og tydeliggjør at kontoransatte har faktiske kunnskaper og erfaringer innefor et bredt spekter av oppgaver og ferdigheter.

Dette er spennende lesing for alle som har en kontorjobb, jobber sammen med kontoransatte eller er leder for en slik gruppe. Og for alle som er opptatt av kvinner, kjønn og makt.

Attac gav i haust ut ei viktig bok – Økonomisk apartheid. På omslaget lover Attac å spreia kunnskap om nyliberalismen, korleis han veks fram, korleis han kan bli forklart og forstått. I tillegg får me forteljinga om organisasjonen Attac i Noreg og verda.

Magnus Marsdal (red.): Økonomisk apartheid – nyliberalismens verdensorden
Solidaritet forlag, Oslo 2006, 212 sider

Redaktør Magnus Marsdal er ein kjend figur for mange på venstresida. Han var ein av dei leiande ideologane i det som kan kallast det politiske skiftet i Raud Ungdom på 1990-talet, han vart kjend som ein skrivefør og dyktig journalist i Klassekampen, gav saman med Bendik Wold ut boka Tredje venstre i 2004 og var leiar i Attac før dagens leiar, Marte Nilsen. Desse to har skrive forordet i boka i lag og tek føre seg bistandshistoria frå den første Live Aid-konserten i 1985 til tjueårsmarkeringa for den same konserten og korleis ulikskapen i verda faktisk har auka sidan den gongen. Vidare tek noverande og tidlegare Attac-leiar føre seg diskursen om omgrepet globalisering. For det er, som dei fleste lesarane av Rødt! veit, slik at ein ofte oppfattar det omgrepet som noko positivt, medan mange ser skeptisk på omgrepet "nyliberalisering". I røynda er kjerna i båe omgrepa det same – deregulering av handelen og mest mogeleg fri flyt for kapitalen.

Førsteamanuensis Tore Linné Eriksen, kjend venstresidedebattant og Afrika-ekspert, følgjer opp forordet med å debattera omgrepet globalisering. Under tittelen "Globalt økonomisk apartheid" set Linné Eriksen opp underoverskrifta "Ti spørsmål om globalisering", og gjennom desse spørsmåla går han gjennom synet sitt på globaliseringa. Gjennom ein velskrive og godt dokumentert artikkel spekka av essensielle fakta om den økonomiske utviklinga i verda dei siste tiåra, ender Linné Eriksen opp med å avvisa det positivt ladde omgrepet globalisering til fordel for global apartheid. For å underbyggja påstanden sin, bruker forfattaren døme frå apartheidregimet i Syd-Afrika:

"Om vi ser på statistiske mål på leveforhold og fordeling av makt og ressurser, trer likheten mellom Sør-Afrika under apartheid og det som ofte kalles "verdenssamfunnet" skarpt fram. Et hvitt mindretall på under 15 % eide den gang 87 % av jorda, og la beslag på en enda større del av de verdier som ble skapt. Omtrent den samme andelen av verdens befolkning, også hovedsakelig hvite, kontrollerer omtrent 80 % av samlet produksjon, handel og investeringer. Ifølge FN-statistikk har 225 dollarmilliardærer en samlet formue som svarer til bruttonasjonalproduktet i land der 2,5 millioner (det skal vera milliardar, JES) mennesker bor." (Side 58.)

Den globale apartheiden set Linné Eriksen også inn i ein større historisk kontekst – globalisering minnar sterkt om – eller er det same som den historiske imperialismen. Lenin synte korleis frikonkurransekapitalismen utvikla seg vidare til monopolkapitalisme og imperialisme som eit resultat av dei indre drivkreftene i kapitalismen sjølv. Det moderne kapitalistiske monopolet enda opp med å kontrollera verdsøkonomien i tida før første verdskrigen, og utbyttinga vart stadig hardare. Samstundes voks krisene i den internasjonale økonomien, og det vart naudsynt å få til ei nyoppdeling av ressursane når veksten har stogga. Det er dette me er i ferd med å sjå også i dag, og Linné Eriksens artikkel underbyggjer etter mi meining denne teorien og viser med det at teorien framleis er gyldig, trass i at dei kapitalistiske produksjonsmetodane har endra seg. Og at USA har nøkkjelrolla i den neste globale økonomiske krisa, er det ingen tvil om:

"Det eneste som utsetter krisen er de store overføringene fra Kina gjennom landets kjøp av statsobligasjonen og plassering av reserver i dollar, men den dagen asiatiske land ikke lenger ser seg tjent med å holde USA i live gjennom kunstige åndedrett, kan det bli et globalt sammenbrudd uten historisk sidestykke." (Side 52–53.)

Det neste kapittelet heiter kort og greitt "Nyliberalismen" og er tufta på delen med same namn i boka til dei to forfattarane, Bendik Wold og Magnus Marsdal, Tredje venstre (Oktober forlag 2004). Teksten gjev eit lesverdig oversyn over den nyliberale økonomien sitt veldige inntog og åtaka på den vesteuropeiske (om ein vil nordiske) velferdsstaten som var så karakteristisk i dei første tiåra etter andre verdskrigen. Statleg kontroll og ein blandingsøkonomi tufta på teoriane til den britiske samfunnsøkonomen John Maynard Keynes (1883–1946). Medisinen hans for både å løysa krisa som verda var inne i etter dei grusame øydeleggingane som krigen skapte og å unngå kriser og økonomiske samanbrot i overskodeleg framtid, var ein aktiv statleg politikk for å stimulera etterspurnaden gjennom ein rentesenkjande pengepolitikk for å få opp investeringane, og til sist å auka dei offentlege utgiftene. Dette synte seg som ein effektiv medisin mot konjunktursvingingane ein hadde sett tidlegare og vart den dominerande økonomiske retninga i Vesten heilt fram til syttitalet. Då vendte det gamle skrømtet Adam Smith (1723–90) attende med sine teoriar. Desse gjekk i hovudsak ut på at dersom mennesket fekk frie tøyler innanfor økonomien, ville det handla for sitt eige beste, og i sum ville det også bli til samfunnets beste. Dette er mekanismen som Adam Smith kalte "den usynlege handa over marknaden", slik han presenterte i hovudverket sitt, Nasjonenes velstand. Resultatet av denne politikken for Noregs del, oppsummerer forfattarane på sidene 74 og 75. Her kjem det godt fram kva endringar den økonomiske politikken Noreg har gått gjennom dei siste om lag tredve åra, og kva for innverknad dei har hatt på folk her til lands.

Det som kan henda er mest interessant i denne bolken, er beskrivinga av det nyliberale menneskesynet og homo oeconomicus, som er fagtermen for "et rasjonelt og egoistisk nyttemaksimerende individ". Dette menneskesynet ligg i følgje mange kritikarar til grunn for den nyliberale teorien om økonomi. Kritikarane avviser dette menneskesynet, som går på at mennesket alltid vil handla i eiga materiell interesse. Forfattarane beskriv også sosialantropologiske eksperiment som er føretekne for å avvisa teorien. Det syner at stort sett ingen utfører eksperimentet slik som den nyliberale teorien føreset. Dette er eit enkelt vis å avvisa heile rasjonaliteten i nyliberal økonomiteori. Likevel held glorifiseringa og propagandaen rundt TINA, There is no alternative-tenkjinga, fram. Til og med dei guddommelege eigenskapane somme tillegg marknadsliberalismen, har ein forska på mellom religionsvitarane (side 97).

Men finst det von? Dei sosiale problema innanfor det nyliberale samfunnet, eller det Pierre Bourdieu kalte ein sivilisasjon som utsletter seg sjølv. Gjennom dette meiner forfattarane, som gode marxistar, at samanbrotet er uunngåeleg og at det er naudsynt å skapa eit heilt anna samfunnssystem tufta på langt andre verdiar.

Dei to siste hovudbolkane i boka treng ein eigentleg ikkje seia så mykje om. Erik S. Reinert, norskfødd professor i økonomi ved Tallinn University of Technology i Estland, avsluttar boka med ein tekst som ber den ikkje alt for spanande "Teoretisk utvikling". Denne biten er nok også den minst lesarvenlege i boka. Underteikna oppfatta det slik at Reinerts hovudpoeng er at me treng nye teoriar då den rådande økonomiske teorien har synt seg ubrukeleg for å løysa fattigdomsproblemet, jamvel om den frie marknaden offisielt sett "vann" over alternativet planøkonomi med murens fall i 1989. Reinert presenterer dei alternativa han ser på som realistiske til dagens rådande økonomitenkjing – det heilage mantraet om marknadskreftene. Jamvel om stoffet for mange nok kan verka tungt og avskrekkande keisamt, er systematiseringa ei god hjelp for den som setjer seg ned og studerar teksten til Reinert. Alan Freedman (tilsett som økonom for London-borgarmeister Ken Livingstone) i delen før beskriv svina på skogen som dei rike landa har ovanfor dei fattige dei siste tjue åra. I denne bolken er det masse fakta å gripa tak i. Det er nyttig å ha handfast materiale å gripa til i diskusjonar og propagandaarbeid, og denne delen er ei solid hjelp her, spekka som han er med fakta.

Den aller siste delen av boka, som inkluderer historia til Attac-rørsla globalt, den originale artikkelen til Ignacio Ramet som stod på prent i Le Monde Diplomatique i 1997 og den politiske plattforma for henhaldsvis Attac Noreg og det internasjonale Attac, er ein propagandabit for Attac-rørsla spesielt og det som generelt frå den kanten ofte blir kalla "dei nye rørslene". I denne biten er fleire stridstema, som blir i beste fall stemoderleg handsama av dagens Attac-leiar Marte Nilsen. Til dømes gjeld dette spørsmålet om EU. Attac vågar nemleg ikkje ta standpunkt for eller mot EU i frykt for å missa oppslutning, og det er noko som for underteikna er heilt uforståeleg. Og det er trist med Attac.

Til boka høyrer også eit studiehefte som kan lastast ned elektronisk på http://www.attac.no/omattac/nyheter/1159974677/1161770175.pdf (i PDF). Boka er bra, lettlese, billeg og spekka av kapitalismekritikk, perfekt for alle radikale, same kva politisk sjattering ein høyrer til. Og nett det gjer at ho er veleigna for diskusjonar rundt "den rette lina" i den antikapitalistiske kampen.

Denne boka er Arne Eriksens tredje om ulike deler og epoker i fiskerinæringa i Finnmark. Den avsluttes med å fortelle om et strategisk grep i 2005 fra det Røkke-eide Aker-konsernet: Kjell Inge Røkke sikra seg kontroll over trålerkvotene og fiskerianlegga i Vardø, Båtsfjord, Mehamn og Kjøllefjord til Westfish Aarsæther AS.

Arne Eriksen:
Da Finnmark hadde sjansen
Stallo forlag (2006)

Det konkursramma Vardø Aarsæther AS, som sto som eier av det nybygde industriområdet og kaianlegget på Svartnes, hvor det offentlige over mange år har lagt ned rundt 400 millioner kroner, blei overtatt for under 10 millioner kroner. Moldenseren overtok sluttresultatet etter ålesundfamilien Aarsæthers over 100 år lange æra som fiskekjøpere på Finnmarkskysten. Han kunne også legge 10,85 torsketrålkvoter til de 19 som han allerede kontrollerte (av knapt 100) i Norge. Dette på tross av den lovfesta maksimalgrensa på 9 trålkvoter på en eier.

Da Finnmark hadde sjansen har flere parallelle historier, men med Aarsæther-familiens æra i fiskerinæringa, særlig i Finnmark, som den bærende. Vi blir ført gjennom familiebedriftens «ups and downs» fra slutten av 1800-tallet og gjennom hele forrige århundre. En spennende historie som starter med to brødre, Nils og Anders, som etablerte Brødrene Aarsæther i 1877. Tran fra torskelever var det første viktige salgsproduktet, og trandamperi ble etablert flere steder i Lofoten. I boka får vi også vite at sunnmørskapitalen har lange tradisjoner for å omgå tollregler og eventuelt andre kostnader. Alt tidlig på 1920-tallet anla Brødrene Aarsæther trandamperi i Polen på grunn av landets 25 % tollbelastning på medisintran. Finnmark blei imidlertid stadig viktigere for Brødrene Aarsæther, også gjennom 2. verdenskrig. Det var stor etterspørsel og gode priser i Tyskland, Italia, Sverige og i innenlandsmarkedet.

Sjokolade og fisk

Arne Eriksen fører oss gjennom den rivende teknologiske utviklinga i fiskeriene, men også gjennom utviklinga av trålfisket med de medfølgende kampene om ressursforvaltning og fiskerigrense. Mens de fleste europeiske fiskerinasjonene bygde tusentalls trålere, blei det ved trålerloven i 1925 forbudt å lande eller omsette trålfanget fisk i norsk havn. I tiår etter tiår har kampen om ulike sider ved disse spørsmåla prega fiskerinasjonen Norge.

Eriksen klarer på en god måte å synliggjøre den store dramatikken som i lange perioder har funnet sted. Den politiske kampen på Stortinget, og ikke minst kampen innad i Ap, beskrives på en informativ måte som jeg tror vil være godt forståelig og interessant for de fleste leserne. Boka gir oss et godt innblikk i sjokoladeindustriens (!) satsing på fiskeindustri, da Findus blei etablert i Hammerfest, og dermed hindra det statlige Finotros etablering i samme by. Dette skjedde midt i Aps gullalder på 1950-tallet!

Vi ledes videre fram mot det som er hovedtema i boka: Brødrene Aarsæther AS utvikling fram til konkursen i 1989 (som kanskje ikke var en konkurs). Fløykampen i Aarsæther-familien med alliansepartnere blant maktfolka i Ålesund beskrives informativt. Og ikke minst får vi vite hvordan fylkespolitikere i Finnmark fra Ap i samrøre med lokale mediafolk, konsulenter, byråkrater og noen lokale investorer etter beslutning i fylkeskommunen skulle sikre at Finnmark fikk tak i trålkvotene og fiskerianleggene som Brødrene Aarsæther AS hadde kontrollert.

Finnvest AS

Selskapet Finnvest AS skulle være redskapet, og det så dagens lys i Alta en aprildag i 1989. Arne Eriksen har gått grundig inn i unnfangelse, fødsel, liv og død for dette selskapet. En spennende beretning om grådighet, udugelighet, og i følge forfatteren: ulovligheter. En intens rivalisering om trålrettigheter og fiskeressurser utvikla seg. Svært store penger (lovlig og ulovlige) passerte over kaikantene i Finnmark på 1990-tallet, særlig gjennom landing av «russefisk». Finnvest-historia endte i alle fall med mange titalls millioner kroner i tapte penger for staten, Finnmark fylkeskommune og noen av de lokale investorene, mens andre berika seg. Les boka og se hvem.

Lokalavisene Finnmark Dagblad og Finnmarken spiller viktige roller og innsynet som Arne Eriksen gir i Arbeiderpartiets karakter av å være allestedsnærværende i Finnmark på godt, og ikke minst ondt, er tankevekkende. Konsulentselskapet Bedriftskompetanse og dets leder Arvid Jensen, Hammerfest, som nå lever stort på Petro Arctic (tidligere Snøhvit næringsforening) i Hammerfest, har en nøkkelrolle.

Viktig bok

Det er en journalist som har skrevet boka, noe som vel også gjør at den bevisst ikke inneholder de store politiske analysene. Men Arne Eriksens synliggjøring av hva som har foregått, gir solid grunnlag for oppfølging, debatt, analyser og viser særlig behovet for en annen politikk. Denne boka får kanskje ikke de samme umiddelbare rikspolitiske følgene som Rosa japper i fiskefarse i 1991 fikk (Terje Røed Larsen måtte forlate Jagland-regjeringa). Men Da finnmark hadde sjansen beskriver hendelser som er av langt større samfunnsmessig betydning både lokalt i Finnmark, men også for Norge som fiskerinasjon.

Den store mengden viktig informasjon om fangstmengder, økonomiske framstillinger osv. kunne forlaget gjort mer tilgjengelig gjennom tabeller og grafiske framstillinger, i stedet for nesten bare gjennom prosateksten. Det er ei svært lærerik og spennende bok.

Ny epoke

18. desember kunne vi lese et oppslag i Finnmark Dagblad om en ny epoke som innledes i Finnmarks fiskerihistorie. Fiskebåtrederne Dag Brun og Geir Skogheim i Hammerfest har gått i kompaniskap med Aker Seafoods, men beholder fortsatt aksjemajoriteten med 51 prosent av aksjene. Dette er første gang Kjell Inge Røkke-eide Aker Seafoods kjøper seg inn i kystflåten, men selskapet planlegger flere kvotekjøp i Finnmark.

Fiskebåtene «Osvaldson» og «Kristin Marita» tilhører Hammerfest Kystfiske, som de to hammerfestfiskerne står som eiere av. Når det nye selskapet Finnmark Kystfiske overtar, får Aker Seafoods tilført fisk for om lag ni millioner kroner årlig.

«Det vi gjør er at vi selger fiskebåten «Osvaldson», samt fiskerettighetene fra «Kristin Marita» til det nystiftede selskapet Finnmark Kystfiske», forklarer Geir Skogheim til FD. Mens fiskebåten «Kristin Marita» selges uten kvoter til en annen interessent, skal selskapene Hammerfest Kystfiske og Forsøl Kystfiske fusjoneres, for så å legges ned. Og mens det nye selskapet venter på gjenåpning av strukturordningen, skal kvotene til «Kristin Marita» bevares på en erstatningsbåt. ««Osvaldson» skal være driftsbåten vår, mens vi går til innkjøp av en billigbåt til kvotene fra «Kristin Marita», forteller han.

At Aker Seafoods, som fra før eier 15 trålere, kommer inn som medeier, ser fiskebåtrederen svært optimistisk og positivt på. Dette gir en sterk påminning om at boka Da Finnmark hadde sjansen av journalist Arne Eriksen, som kom i salg tett oppunder sist jul, er brennaktuell, sjøl om han ikke rakk å få dette med.

Jens Ingvald Olsen

På oppdrag for Heismontørenes Fagforening (HMF) har tidligere RV-leder Jørn Magdahl skrevet det tredje bindet i historien til Norges mest utskjelte fagforening

Jørn Magdahl:
«Meningsløst god». Heismontørenes fagforening 1981–2005
Gyldendal akademisk (2007)

Han tar mål av seg å vise hvordan de som organiserer en så liten del av den norske arbeiderklassen, har kunnet bli så kjente, omdiskuterte – og fra forfatterens synspunkt: så vellykkete. Magdahl viser at i kamp mot NHO, LO-topper og ofte sin egen forbundsledelse, har HMF oppnådde flere seire og større makt over egen bransje enn noen andre arbeidere kan vise til i dagens Norge.

Boka er på mange måter klassisk utformet, og likner mange historiebøker og for den saks skyld, lærebøker. Jørn Magdahl går grundig til verks og skriver om de fleste konfliktene og kampene fagforeningen har vært en del av de siste 25 årene. Samtidig forsøker forfatteren å balansere mellom den grundige historiefortellingen og de politiske konklusjonene som han mener er til nytte for alle, som vil drive et framgangsrikt fagforeningsarbeid i Norge.

Formen på boka er slik en historisk og dokumentarisk bok skal være. Dessverre kan det gjøre den litt mindre tilgjengelig og litt tyngre, enn det kan hende var meninga. Ofte er det de innskutte historiene fra hverdagslige aktiviteter, som fortellingen om fotballmesterskapet i regi av foreningen, som løser opp og gjør boka mer lesbar. Boka kunne videre vært krydret med flere personskildringer og intervjuer, for å vise oss menneskene bak navn og bilder, kanskje spesielt av de mest sentrale personlighetene, som for eksempel Terje Skog. Oppsummeringene etter kapitlene er også kjærkomne, spesielt for oss som leser for å kunne bruke de mer allmenne lærdommene i andre fagforeninger eller i generell politisk kamp.

Boka omtaler også forholdet mellom AKP/RV og Heismontørenes Fagforening. Boka legger slett ikke skjul på at mange viktige ledere i foreningen var AKPere, og at disse har hatt flere av de viktigste styrevervene i foreningen de siste 25 årene. Men både venner og fiender kunne nok tenke seg å høre mer om dette forholdet. Hvor viktig var kommunistene for utviklingen av den kamplinjen HMF fortsatt står på? Hvor mye har marxismen og revolusjonære linjer å si i det faglige arbeidet?

Terje Skog blir sitert i boka på at AKP aldri var et virkelig arbeiderparti, og at dette bidro til at AKPerne i HMF i liten grad rekrutterte arbeidskamerater til partiet. For oss i «familien» hadde det vært interessant å få dette utdypet, sammen med en vurdering av fagforeningens kontra partiets rolle. Endte Heismontørenes Fagforening, med sin radikale fagligpolitiske linje og sine studier i blant annet marxistisk økonomi, opp med å være «nok parti» for disse AKPerne? Om det er faglige vurderinger, forfatterens kanskje for nære forhold til spørsmålet eller rett og slett tilfeldigheter som ligger bak denne mangelen, er det likevel interessante spørsmål å stille i tilknytning til boka.

Boka skildrer en spesiell fagforening i en spesiell tid i Norges historie. Den tar, etter et informativt tilbakeblikk på foreningens første 50 år, til ved inngangen av 1980-tallet. Nyliberalismen er på vei inn i norsk forvaltning og samfunnsliv, og arbeidslivet er i endring. Gjennom jappetid og krise, fører HMF en innbitt kamp for å verne faget og vinne seire gjennom klassekamp. På den ene siden er de kompromissløse overfor de multinasjonale aktørene i heisbransjen, på den andre siden samarbeidsvillige og opptatt av avtaleverk og lover – ikke minst den kongelige resolusjonen som verner faget og i sikkerhetens navn slår fast at kun heismontører kan utføre arbeid som angår mekanikk og elektronikk i heis.

Faglig stolthet og vern om faget går hånd i hånd med de ledende i foreningens klassekampteori. Fra 1976 har HMF hatt en ledelse som besluttsomt har gått inn for å gjøre fagforeningen til en organisasjon for klassekamp. Det kan være at NHO og øvrigheten har klart å slå inn noen kiler inn mellom heismontørene og andre arbeidere, men dette har tilsynelatende ikke vært HMF sin skyld. De har solidarisert seg med andre kjempende arbeidere, og flere av HMF sine kamper har støttet interessene til andre håndverkere og hele arbeiderklassen. Sist i den langvarige streiken for «norsk lønn i Norge», mot sosial dumping.

I årene 1986-87 økte heismontørenes lønninger med enorme 50 %. Dette var ikke bare et resultat av byggeboomen, som slo godt ut for de fleste håndverkere, men også HMF sin makt over arbeidskrafta.

HMF skolerer sine medlemmer i marxistisk økonomi, og legger vekt på at kampen mellom kapitalister og arbeidere i dag handler om kampen om merverdien og at arbeidskraft er en vare på markedet som arbeidsfolk må forsøke å selge dyrest mulig. De hevder at fagforeningenes oppgave er å få monopol på arbeidskrafta, slik at arbeidsfolk ikke underbyr hverandre og skaper en nedadgående lønnspiral. Dette monopolet har HMF klart å opparbeide seg innenfor heisbransjen med tilnærmet 100 % organiseringsgrad og avtaler som slår fast, at kun heismontører kan montere heis i Norge.

Streiken mot sosial dumping var et ledd i å forsvare HMF sitt monopol på arbeidskrafta. Dette er bare en av de mange aksjonene i HMF sin historie som handler om nettopp denne «markedsmakten». I 1996 presset de NHO til å ta inn i heisoverenskomsten at denne overenskomsten skulle være den eneste som gjaldt for arbeid med heis. Arbeidskjøpernes forsøk på å innføre den dårligere elektrikeroverenskomsten i heisbransjen mislyktes således. Da det fusjonerte El og IT Forbundet ble dannet i 1998, vant HMF retten til å opprettholde seg selv, gjennom å vinne fagforeningenes rett til opprettholdelse generelt i forbundet.

Boka slår fast hvor viktig det er ikke kun å få til fordelaktige avtaler på den enkelte bedrift, men kjempe lønnsnivå og rettigheter inn i tariffavtalene. I tariffoppgjøret i 1986 lyktes det HMF å få mye av det som var oppnådd lokalt av lønn og annet inn i overenskomsten. Dette er en lærdom alle arbeidere i privat sektor bør tilegne seg. Mang en tariffavtale er glemt når lønningene stiger lokalt, men i det øyeblikket høykonjunkturen snur, viser erfaringene at relativt gode lokale avtaler blir en saga blott og erstattes med tariffavtaler som henger etter lønnsutviklingen. Seieren i tariffoppgjøret i 1986 er hovedgrunnen til at heismontørene ikke fikk sin reallønn slått ned på samme vis som mange andre håndverkere, da boblen sprakk og jappetiden var over mot slutten av 1980-tallet.

Magdahl er ikke bare opptatt av at HMF sin historie er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder å forsvare arbeiderklassens interesser. Han mener at HMF sin historie gir mange argumenter til dem som ønsker å gå lenger, oss som vil at arbeiderklassen skal avskaffe kapitalismen og ta makten over samfunnet fra kapitalistene. Arbeiderne i HMF har utviklet politikk som politikere og arbeidskjøpere ikke har vært i stand til, for eksempel for å holde arbeidsledigheten nede gjennom rullerende permitteringer hvor fire montører deler tre heltidsjobber.

HMF har utviklet politikk for sikkerhetskontroll med kjøletårn. De har dannet et eget selskap, «Heistjenesten», som opprettes ved streiker for å begrense hvor skadelidende «den tredje part» blir. De har gått i spissen for høy faglig kompetanse ved å forhandle seg til en egen fagskole. I to tilfeller har heismontører dannet arbeiderstyrte bedrifter, som gir erfaringer med at arbeidsfolk styrer sin egen arbeidsplass, både på godt og vondt. Magdahl skriver «det (er) forskjell på å styre en bransje og på å delta i styringen av hele samfunnet». Men heismontørene er og blir et godt argument for arbeider- og folkemakt, og dermed for sosialisme.

«Meningsløst god», i alle fall store deler av den, kan og bør studeres av faglige aktivister som ønsker mer enn en vanlig fagforening. For er det noe boka virkelig viser, er det at HMF er en blomst utenom det vanlige ved siden av og i norsk sosialdemokratisk fagforeningsflora.

Kenneth Fuglemsmo

I forkant av denne bokmeldinga har redaksjonen i Rødt! sagt at dei ikkje ønskjer ein ny Brendberg-debatt. No er det å melde boka The power of Israel in the United States av James Petras sjølvsagt ikkje det same som å gå god for konklusjonen i boka: At det er den er den jødiske lobbyen og ikkje oljeinteresser som styrer amerikansk midtaustenpolitikk. Men dels trur eg at mange vil ha nytte av meir kunnskap om den jødiske lobbyen sin påverknad på amerikansk midtaustenpolitikk. Dinest meiner eg at i ein nødvendig grenseoppgang mot antisemittismen, må vi ikkje kome dit at det å bruke ordet jøde/jødisk i ein politisk samanhengar, skal vere bannlyst.

James Petras:
The Power of Israel in the United States
Clarity Press (2006)

Petras er til tider meir polemisk enn eg set pris på i boka, til dømes i angrepa på kulturredaktøren i Jyllandsposten (ansvarleg for trykkinga av karikaturteikningane) eller i angrepa på ein Noam Chomsky som konkluderer annleis enn Petras med tanke på kva som styrer amerikansk midtaustenpolitikk. Men boka til Petras gjev og nyttig kunnskap. Og reiser spørsmål verd å tenkje over.

Den jødiske lobbyen

Ariel Sharon skal ha sagt, med adresse til Bush: «We have the US under our control.» Denne kontrollen vert i følgje Petras først og fremst utøvd gjennom den jødiske lobbyen ved organisasjonar som AIPAC (American Israel Public Affairs Committee), ein organisasjon som vart oppretta i 1953 og som no har 60.000 medlemmer, eit årleg budsjett på 60 millionar dollar og 150 tilsette på full tid. Sentralt i lobbyen er og organisasjonar som Conference of Presidents of major Jewish Organizations og ADL (Anti Defamation League).

I følgje Petras kjem 60 % av demokratane og 35 % av republikanarane sine valkampmiddel frå jødiske organisasjonar. Dei som måtte vente ei endring med det komande presidentvalet i USA, bør merke seg at Hillary Clinton er den senatoren som i dag mottar mest støtte frå lobbyen (Dag og Tid, 9/2-2007).

Den økonomiske støtta frå USA til Israel har i seinare år vore omlag 3 milliardar dollar i året. For kvar dollar den jødiske lobbyen brukar på å påverke amerikanske val og dermed amerikansk midtaustenpolitikk, får med andre ord staten Israel 50 dollar frå supermakta.

Men den jødiske lobbyen i USA femner ikkje alle jødar i landet. Undersøkingar viser at eit fleirtal (61 %) av jødane i USA nesten aldri snakkar om staten Israel, eller forsvarar staten ovanfor ikkje-jødar. Ein avstikkar til England illustrerer litt av det same: Sist vinter starta ei gruppe jødar med dramatikaren Harold Pinter som det mest kjente namnet organisasjonen Independent Jewish Voices, i protest mot det dei oppfatta som einsidig pro-israelske haldningar frå dei etablerte jødiske organisasjonane. Den pro-sionistiske delen av den jødiske offentlegheita er ofte mest synleg Men vi skal ikkje dermed setje likskapsteikn mellom det å vere jøde og det å vere sionist.

Olje ikkje avgjerande

Ein viktig tese for Petras er at det ikkje var oljeindustrien (Big Oil) som såg seg tent med USA sin invasjon i Irak, USA sin konfrontasjonspolitikk ovanfor Iran eller den USA-støtta israelske innmarsjen i Gaza for eit par år sidan. Tvert om har oljeindustrien sine interesser vorte ofra til fordel for staten Israel sine interesser. USA sin midtaustenpolitikk er med å destabilisere regionen, noko som igjen fører til ein trussel mot oljeleveransar, høgare oljepris i USA og skapar fiendar av arabiske investorar i USA.

Chomsky

Noam Chomsky er anerkjent som ein av dei fremste kritikarane av sionismen, skriv Petras innleiingsvis i ein polemikk mot den same Chomsky. Men Chomsky sviktar når det kjem til å kritisere jødisk lobbyverksemd. Eg kjenner ikkje Chomsky sin argumentasjon, men i følgje Petras meiner kort sagt Chomsky at den jødiske lobbyen ikkje er viktigare enn andre lobbyar, at det er oljeinteresser som primært ligg bak (styrer) USA sin midtaustenpolitikk. Dette synet er Petras grunnleggjande usamd i. Han trekk fram krigsretorikk frå lobbyen si side og at oljeselskap kjem betre ut av det med statar i området, som ikkje er i konflikt med USA.

Vidare viser han til at lobbyen brukar over 50 millionar dollar på dei politiske partia, kandidatar og propagandakampanjar og at lobbyen får gjennom 90 % av dei viktige sakene sine i Kongressen. Konklusjonen til Petras er klar: Oljeindustrien tapar på USA sin midtaustenpolitikk, Amerika tapar på den. Den jødiske lobbyen er tent med den.

Ei bok verd å lese

Å protestere mot Israel sine drap og øydeleggingar burde vere eit spørsmål om verdighet, skriv Petras ein stad. I dagens USA er det i staden vorte eit spørsmål om mot, seier han. For dei av oss som har stilt oss spørsmålet korleis verda stillteiande kan godta den uretten det palestinske folket vert utsett for, ligg mykje av svaret i USA. Og i boka til Petras. Så får vi bære over med at han til tider slår inn opne dører eller at retorikken tidvis tar overhand. Dei vel 180 sidene er verd å få med seg.

Arne Apold

Rødt! ga tidligere i år ut Michael Lebowitz’ bok Sosialisme skapes ikke i himmelen!. Mye av det teoretiske grunnlaget for denne boka finner du i Beyond Capital.

Michael A. Lebowitz:
Beyond capital – Marx' Political Economy of the Working Class
Palgrave Macmillan (2. utgave, 2003)

Opprinnelig ble den utgitt i 1992 og ble relansert i ny utgave i 2003. Den avsluttes også med oppfordringen «Build it now!» – som også er originaltittelen på boka Rødt! utga. Der imidlertid Sosialisme skapes ikke i himmelen! er en forholdsvis lettlest og dagsaktuell bok, er Beyond Capital tung og teoriorientert. Det er en fordel å ha forutgående kjennskap til Marx' økonomiske teorier for å få et fullt utbytte av Beyond Capital. Det faktum bør imidlertid ikke skremme folk fra å lese boka, for det han skriver der er absolutt viktig.

Som tittelen antyder er, Lebowitz' hensikt med boka å gå bakenfor eller forbi Karl Marx' hovedverk, mer bestemt for å konfrontere det han omtaler som ensidig marxisme, en marxisme som kun vektlegger den «vitenskapelige» produksjonen hos Marx. Lebowitz trekker i forbindelse med dette særlig frem G. A. Cohen, men det er ikke vanskelig å se at tilsvarende ensidige fortolkninger av marxistisk teori også gjør seg gjeldende utover Cohens krets av «analytiske marxister». Denne ensidige marxismen, mener Lebowitz, er et resultat av at Marx aldri fullførte den opprinnelige planen for kritikken sin av den politiske økonomien. Mer bestemt – han gjorde aldri noe systematisk studium av lønnsarbeidet og dermed heller ikke av arbeiderklassens politiske økonomi.

Det Lebowitz setter seg fore, er ingen mindre oppgave enn å rekonstruere Marx' teori om arbeiderklassens politiske økonomi og de politiske følgene en slik analyse har. Teorihistorisk lener han seg blant annet på Georg Lucáks og Antonio Gramsci ved at han benytter seg av det han kaller «ortodoks marxisme». Dette innebærer ikke, slik begrepet kan forstås, å gjøre ulike skrifter av Marx til en form for teologi, men snarere å forholde seg til den marxistiske metoden som en helhet. Eller, med Lebowitz' egne ord: «Det faktum at Marx på en forbilledlig måte oppdaget et nytt kontinent, betyr ikke at han kartla det uten feil.»

Heldigvis for Lebowitz er imidlertid arbeiderklassens politiske økonomi et tema Marx også var interessert i. Flere steder, både hos den yngre og den eldre Marx, er det mulig å spore ansatser og diskusjoner rundt dette temaet. Dette gjelder også i Kapitalen. Populærfremstillinger av marxistisk økonomisk teori slik man blant annet finner i ulike grunnsirkler, tar utgangspunkt i at verdien av en vare er sammensatt av verdien av innsatsmidler (råvarer, maskineri, lokaler osv.) og verdien av arbeidskraften som er lagt ned i varen. Verdien av arbeidskraften er igjen bestemt av det som trengs for å reprodusere arbeidskraften. Så langt, så greit, men her har det en tendens til å stoppe, og det er jo ikke rart, det var jo dette Marx forholdt seg til i sitt økonomiske hovedverk. Problemet, i følge Lebowitz, er at dette ikke er hele den marxistiske økonomiske teorien, det er bare det reelle innholdet i den borgerlige politiske økonomien. Formulert på en annen måte: En svakhet ved utelukkende å legge Kapitalen til grunn for forståelsen av marxistisk økonomisk teori, er at den kun tar utgangspunkt i produksjonen sett fra kapitalens side. Arbeidskraftens verdi er i Kapitalen en gitt verdi. Dette er noe også Marx selv anerkjenner, og han gjør oppmerksom på at dette er noe som må diskuteres nærmere i en systematisk fremstilling av lønnsarbeidets natur. Men det var altså denne boka han aldri skrev. For å komme nærmere en løsning på dette problemet velger Lebowitz to veier, delvis støtter han seg på ulike kommentarer Marx og Engels knyttet til dette spørsmålet, delvis støtter han seg på en ortodoks marxistisk tilnærming for å analysere problemet som del av en helhet.

Det som kjennetegner arbeidere under kapitalismen er at de er nødt til å selge arbeidskraften sin som en vare til en kapitalist. Arbeidskraften er imidlertid en vare av en helt spesiell karakter. Ikke bare er det den eneste varen som skaper verdi, det er også den eneste varen der det er prisen som bestemmer verdien og ikke omvendt. Når prisen settes på en alminnelig vare er det (bytte)verdien, dvs. den gjennomsnittlig samfunnsmessig nødvendig arbeidstiden som trengs for å produsere varen, som ligger til grunn for prisnivået. Selv om tilbud, etterspørsel, reklame osv. spiller inn, er det (bytte)verdien som ligger til grunn for prissettingen.

Men hva så med arbeidskraften? Verdien er bestemt ut fra det som trengs for reproduksjon av arbeidskraften. Så langt går Marx i Kapitalen. Problemet er bare at det egentlig ikke sier noe som helst sett fra arbeiderklassens side. Hva er det som trengs? Er det nok med mat, klær og et tak over hodet? Hva da når man oppnår luksusgoder som fjernsyn, sydenreiser og personbil? Poenget her er at verdien på arbeidskraften ikke kan sees atskilt fra tid og sted. Akkurat som arbeidskraftens verdi, dvs. det som trengs for dens reproduksjon, er ulik i Norge og India i dag, vil også arbeidskraftens verdi endre seg over tid. Gjennom at arbeiderklassens levestandard øker, relativt og/eller absolutt, øker også verdien av arbeidskraften, siden jo denne er bestemt ut fra prisen, og ikke verdien, av de totale behovene tid og sted legger for arbeidskraftens reproduksjon. Dermed er det ikke arbeidskraftens verdi som avgjør prisen, det er snarere den prisen arbeiderklassen til enhver tid får for arbeidskraften sin som avgjør verdien. Også i Kapitalen er det ansatser til en slik forståelse, men siden det er en analyse av kapitalismen sett fra kapitalens side er det ikke noe Marx la vekt på å utdype – med de følgene det har hatt.

Spørsmålet er da: Hva er det som avgjør arbeidskraftens pris og verdi? Lebowitz argumenterer for at dette ikke kan forklares ut fra kapitalens politiske økonomi, men snarere ut fra arbeiderklassens politiske økonomi. Mens kapitalakkumulasjonen er den eneste beveggrunnen for kapitalens involvering i lønnsarbeidet, er arbeiderklassens involvering basert på at dette under kapitalismen er den eneste måten å tilegne seg (deler av) fruktene av sitt arbeid på. Det er altså i produksjonen at motsetningen mellom arbeiderklassens og borgerskapets politiske økonomi blir klar. I det kapitalistiske produksjonssystemet blir kapitalen et nødvendig mellomledd for arbeideren dersom han/hun skal realisere sitt kreative potensial. Selv om dette mellomleddet for arbeiderne fremstår som naturgitt vil arbeiderklassen i tråd med sin samfunnsmessige posisjon forsøke å minske betydningen av dette mellomleddet gjennom å øke prisen på arbeidskraften sin. For Lebowitz består derfor klassekampen i en kamp mellom borgerskapets politiske økonomi, der profitten skal maksimeres og prisen på og verdien av arbeidskraften følgelig minimeres, og arbeiderklassens politiske økonomi, der prisen på og verdien av arbeidskraften skal maksimeres og profitten følgelig minimeres.

Det er for så vidt flere faktorer som spiller inn i forhold til fastsettelsen av arbeidskraftens verdi. For eksempel innebærer produktivitetsveksten også økt behov for avsetning av de produserte varene, men så lenge dette ikke rokker ved profittraten er dette av underordnet betydning i et revolusjonært/kommunistisk perspektiv. Det som virkelig betyr noe dersom man har et systemoverskridende perspektiv, er i hvilken grad arbeiderklassen organiserer seg for å øke prisen på sin egen arbeidskraft. I Kapitalen var det imidlertid bare borgerskapets politiske økonomi Marx underla en systematisk undersøkelse.

Det er denne lesningen av Marx' økonomiske teori som utgjør det teoretiske grunnlaget for Lebowitz' kritikk av ensidig marxisme. Der ensidige marxister legger teknologi og produktivkreftenes utvikling til grunn for sosialistisk strategi, setter Lebowitz klassekampen i sentrum. Han benekter på ingen måte betydningen av de teknologiske argumentene, men disse beskriver bare en del av en større helhet – en krise i kapitalismen vil ikke bli en krise for kapitalismen dersom ikke arbeiderklassen faktisk organiserer seg i henhold til sin egen politiske økonomi. Dette er for øvrig et poeng den observante leser trolig også vil kjenne igjen fra Sosialisme skapes ikke i himmelen!.

Ved å gjøre arbeideren til noe mer enn en gitt økonomisk verdi, åpner Lebowitz også for å overskride ideen om det han kaller den abstrakte arbeideren og å gjenintrodusere det menneskelige aspektet. Som Marx har påpekt i en rekke tilfeller, er det menneskenes samfunnsmessige tilværelse som former deres tilværelse som individer. Men siden medlemmene av arbeiderklassen befinner seg på ulike steder i samfunnet, vil arbeiderne også på det individuelle nivået befinne seg i ulike posisjoner.

Et tema Lebowitz legger særlig vekt på, er familien, der han konkluderer med at familieoverhodet i dagens typiske kjernefamilie i realiteten også er en slaveeier. Dette er for så vidt ingen revolusjonerende konklusjon, men ulikt ulike feministiske teorier er dette en konklusjon Lebowitz når ved hjelp av marxistisk teori alene. Samtidig gjør også dette at prisen og dermed også verdien på arbeidskraften går ned: prisen familieoverhodet betaler for tjenestene og produktene ektefellen og barna står bak er uavhengig av den mengden av arbeid som er lagt ned i det, på den andre siden vil en større del av arbeiderens behov dekkes utenfor den kapitalistiske produksjonssfæren og dermed fungere til å presse lønningene ned. Dette er en radikal konklusjon, men samtidig en konklusjon som er i tråd med det ortodokst marxistiske programmet til Lebowitz – samfunnsmessige fenomener må undersøkes innenfor rammene av marxistisk metode.

Kapitalismen er altså ikke bare et system som bidrar til å frata arbeiderklassen en del av arbeidsproduktet sitt, slik Kapitalen på en glimrende måte illustrerer. Det er også et system som fratar arbeiderklassens medlemmer sitt eget utviklingspotensiale ved at kampen om arbeidskraftens pris begrenser deres samfunnsmessige tilværelse. Et revolusjonært kommunistisk program handler følgelig ikke bare om at arbeiderklassen skal kontrollere hele arbeidsproduktet sitt, men også at den skal kunne realisere sitt potensial. En revolusjon som forsøker å begrense dette, vil følgelig være en mislykket revolusjon.

2003-versjonen av boka fikk Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize i 2004, en prestisjetung pris blant marxistisk orienterte akademikere som tidligere har gått til blant andre Eric Hobsbawm, Ellen Meiksins Wood, Istvan Meszaros og tidligere nevnte G. A. Cohen. Lebowitz' bok er en verdig vinner i dette selskapet. Om ikke akkurat boka pløyer opp ny mark, bidrar den i hvert fall til å pløye opp tidligere pløyd mark som har fått gro igjen.

Skal man påpeke en svak side ved boka er det at det er enkelte sammenhenger han behandler litt overflatisk. Selv om sammenhengen mellom arbeiderklassens politiske økonomi og et revolusjonært program på mange måter er forholdsvis enkel å observere, savner jeg en begrunnelse basert på det omfattende teoretiske arbeidet tidligere i boka. Et eksempel på dette er når Lebowitz spør om hvorfor Marx aldri skrev boka om arbeiderklassens politiske økonomi og svarer at det var fordi den pågående politiske kampen var viktigere for ham. Det er helt sikkert riktig, men som overgang til en diskusjon om den revolusjonære kampen, blir det litt vel enkelt. Det betyr ikke at han ikke har bakgrunn for å skrive det han skriver, men man får til tider følelsen av at det er digresjonene som bestemmer retningene han velger, særlig mot slutten av boka. Selv om han uten problemer er i stand til å knytte sammen trådene i avslutningskapittelet.

Dette er en bok med et innhold mange nok vil kunne ha utbytte av. Samtidig gjør den tunge teorien at en del nok vil falle av. Selv om mange av poengene videreføres i Sosialisme skapes ikke i himmelen!, er likevel det teoretiske innholdet viktig, ikke minst for å møte tendenser til ensidig marxisme på den norske venstresida.

Mathias Bismo