Dette er ei tynn, lita og lettlest bok. 35 korte historier om hvordan arbeidskamerater snakker seg sammen for å løse problemer på sin arbeidsplass. Høres enkelt, og kanskje er det overflødig å skrive i sånn bok?

Sjøl om vi i Norge har en svært høy organisasjonsprosent betyr det ikke at fagbevegelsen er på «plass» for medlemmene lokalt. De aller fleste fagforeninger er ganske byråkratiske, lite sjølstendige og i liten grad innretta mot lokal aktivisme. Vi kan vel si at store deler av fagbevegelsens tid går med til saksbehandling og møter med ledelsen i bedriften, partier, egne organisasjonsledd.

LO (som undertegnede kjenner best) er også i svært stor grad prega av den høyresosialdemokratiske holdningen «hold dere i ro, vi ordner opp». Resultatet blir ofte en slag «service-for-medlemmene» holdning.

Arbeidsfolk i Sverige har hatt den økonomiske krisa å handskes med i noen år allerede. Arbeidsløsheten er mye høyere enn i Norge, og arbeidsgiverne har gode forhold med ei konservativ regjering i ryggen. Og en svekka fagbevegelse gjennom nesten to tiår. Dette er nok mye av grunnlaget for at denne bevegelsen er vokst fram i Sverige. Den kommer til å vokse her også etterhvert.

I denne boka blir mulighetene for å bygge broer over uenigheter, ulikheter og personlige motsetninger erfart og fortalt. De skal løse en sak, og det er måten å få det til på de trenger å enes om, og gjøre sammen.

En historie om gjengen som gikk på arbeidssøkerkurs og gjorde opprør mot vilkårlige endringer av timeplanen, er et eksempel på samhold som tar utgangspunkt i deltakernes problem. Og som vokste og tok en lærers jobb med i kravene. Læringen var at kurset skulle forberede dem på et arbeidsliv som var fleksibelt, og at de ikke hadde noe de skulle ha sagt.

Det er en historie om hvordan bingovertene på en webbingo organiserte seg for å få ordnede forhold. En annen om hvordan de fast ansatte aksjonerte da et togselskap arrangerte audition for togverter (konduktører).

Eller den om bussjåfører som var lei av at fagforeningmøtene ble klagemøter for alt og ingenting, men ingenting fikk de endret på. Møtene ble flyttet ,og det som skulle tas opp på møtet endret til å gjelde hva som var viktigst. Feil og mangler på bussene ble viktigst. De bestemte seg for å lage en liste over hvilke feil på bussene som avgjorde om de måtte stå inne, kunne kjøre den dagen osv. En plan ble lagt og gjennomført. Men det førte til store problemer for de som jobba på bussverkstedet, som naturlig nok ble sure. Så måtte bussjåførene og verkstedarbeiderne snakke sammen og finne løsninger. Enkelt? Nei, men de ble bedre arbeidskamerater og fikk ei sterkere forening.

Her er historier fra bakerier, storkjøkken, kafeer, fabrikker osv. Alle historiene er korte og konkrete. De handler om motsetninger mellom fast ansatte, vikarer og timeansatte, mellom sjefer og ansatte og mellom ansatte og hunder.

Noen historier beskriver godt hvordan sjølfølelsen og synet på arbeidsfellesskapet endra seg i løpet av perioden saken pågikk. En av historiene forteller om en som stilte seg utafor, men som når det gjaldt var den som tok støyten.

Tilslutt har redaktøren noen korte kapitler som han kaller «pekpinnar» eller huskeregler: ta striden, unngå splittelse, bruk kollektivet, åpenhet, ikke bli for entusiastisk og løp foran, ta tida det tar osv.

Det er viktig og nødvendig at sånne historier samles og utgis. Arbeidsplasser i 2013 er ofte dominert av stress, konkurranse og prestasjonsjag. Av dårlige avtaler, splitt og hersk, og altfor lite tid til å ha pauser sammen.

Kanskje kan denne boka inspirere til noe liknende her. Om du er interessert i å følge denne bevegelsen på nett, finner du den her: www.folkrorelselinjen.nu

Taran Anne Sæther

Etter å ha startet sin forfatterkarriere med ganske tradisjonell norsk krim av den skittenrealistiske typen med privatetterforskere med allitterasjon i navnet, har Gard Erik Sandbakken etter et mellomspill med et par romaner sentrert mer rundt jakt og friluftsliv, begått en solid politisk thriller.

Det har blitt lengre mellom Sandbakkens utgivelser de senere årene, men denne gangen har han brukt tiden godt. Sandbakkens siste roman Skarpskytteren minner meg om en passasje i Dag Solstads 25. septemberplassen hvor en av de unge mannlige hovedpersonene blir radikalisert etter å ha lest om det skitne maktspillet som stormaktene driver med i en John Le Carre-roman. (Forøvrig ikke ulikt det progressive potensialet i populærlitteraturen som Kjartan Fløgstad beskrev i Loven vest for Pecos.)

I Skarpskytteren er det den norske våpenindustrien som settes under lupen. Hykleriet rundt Norges selverklærte posisjon som fredsnasjon, kombinert med en rolle som en av verdens største våpeneksportører og stadig deltagelse i kriger rundt i verden stilles åpent til skue.

I romanens bakteppe maler Sandbakken et bilde av et militært-industrielt kompleks hvor statlige og private penger er smeltet sammen og politikken abdiserer til fordel for administrasjon av et korrumpert, nærmest korporativt system. Sandbakken er skarp og tydelig uten å tippe over i det konspirative, noe som gjør at plotet tilsvarende ikke tipper over i det fullstendig urealistiske.

Sandbakkens språk passer bokens innhold. Det er hardt, konsist og drivende, og boken er lettlest uten å bli banal eller klisje-fylt. Om ikke boken er direkte «umulig å legge fra seg», er det i det minste enkelt å la være.

Sandbakkens antihelt – den tidligere skarpskytteren Snorre Hartmann som etter endt militær karriere har skapt seg et levebrød som sikkerhetsvakt/torpedo i lovens grandsone – framstår knalltøff som de fleste actionhelter, men han er også plaget med angst som han tidvis selvmedisinerer seg bort fra. Han er nok ikke den mest fantasifulle karakteren i Sandbakkens roman, men kler selvsagt sjangeren.

Uforvarende blir Hartmann dratt inn i en intrige som har røtter tilbake til hans egen tjeneste under krigen i Bosnia og som har forgreininger til toppen av norsk politikk. Det er en intrige jeg er glad for at jeg fikk være med på oppnøstingen av.

Ronny Kjelsberg

The Contradictions of «Real Socialism»
The Conductor and the Conducted
Av Michael Lebowitz
Monthly Review Press

Hva er «Real Socialism»? Begrepet oppstod på 70-tallet blant sovjetlederne. Meningen med det var at det skulle skille systemet deres fra all teoretisk og abstrakt sosialisme, og skulle beskrive et samfunn bygd på virkelig praksis, et reelt sosialistisk system. Kanskje ikke helt tilfeldig at begrepet ble formulert på 70-tallet?

Lebowitz ser delvis på årsakene til at det ble alt annet enn reell sosialisme. Delvis analyserer han forholdene innafor dette systemet, pussig nok med et visst perspektiv på om det skulle være mulig for arbeiderklassen å gjenerobre makta i dette systemet, og avslutter med tanker om hva som skal til for at arbeiderklassen har, og beholder makta i et sosialistisk system.

Han trekker fram noen forhold, et lite minefelt som fulgte Sovjet praktisk talt fra begynnelsen. Det var hele tida en økonomi preget av mangel. Bortsett fra evinnelige køer resulterte det i en voksende virksomhet av kreative løsninger for å skaffe seg det nødvendige i hverdagen, som ble kimen til korrupsjon. Det førte også til spontane og til dels ødeleggende grep innafor 5-årsplanene for å bøte på mangler.

Det ble ganske tidlig innført et bonussystem for bedriftsledere. På sikt ble det et vesentlig bidrag til at systemet gradvis ble til sin motsetning – kapitalisme. Selv om staten var eier.

Han bruker litt tid på å snakke om at det hele tida var en kamp mellom sosialisme og kapitalisme, og at en hver ny historisk epoke, et hvert nytt samfunnssystem bærer med seg slagget fra det foregående, naturligvis med referanser til Marx. Kampen mellom det nye og det gamle er komplisert og langvarig.

Akkurat dette kan tjene som advarsel mot idealistiske forestillinger om at en sosialistisk omveltning nærmest automatisk medfører arbeidermakt, reelt folkestyre og demokrati fra start.

At det i utgangspunktet var en mangeløkonomi styrer tanken mot et intervju med Harry Magdoff, trykket i dette tidsskriftet, nummer 4, 2002. Han påpeker at 5-årsplanene ble utviklet på et idealistisk grunnlag. De tok ikke helt hensyn til hvor fattig samfunnet faktisk var, entusiasmen førte til at den første planen ble overoppfylt, partiledelsen skrudde følgelig opp tempoet og det tok ikke så lang tid å utvikle det til en krigsøkonomi, en kommandopolitikk.

Da er vi ved mye av det Lebowitz tar opp i boka. Elitens makt og kommandosystem. Som i kapitalismen ble arbeiderne fremmedgjort, samtidig som det utviklet seg en slags kontrakt mellom arbeiderklassen og parti- og statsledelsen. Arbeiderne godtok systemet mot at de hadde arbeid og at prisene på nødvendigheter ble holdt stabile. Arbeiderkomitéen på hver bedrift hadde vesentlig makt når det gjaldt å beholde arbeidsplassen for alle og hver enkelt. Ut over det var fagbevegelsen et underbruk av parti og stat og uten reell innflytelse.

Innafor dette kommandosystemet utviklet den enkelte bedriftsleder stadig større makt, noe som i økende grad forstyrret og forpurret planene for samfunnet som helhet.

Lebowitz bygger boka først og fremst som en analyse av Sovjetsystemet sånn ca. fra 50-tallet og framover, men trekker også linjer bakover. Han bruker kriterier på sosialisme til å kritisere dette systemet. Det kan virke litt paradoksalt for den revolusjonære bevegelsen i Norge, som aldri har kalt det sosialistisk. Premissene kan virke litt uklare, for å si det på en annen måte. På den ene sida har han karakterisert sovjet-systemet i de siste ti-åra som kapitalistisk, med sine særegenheter og statlige eierforhold, og stiller spørsmål om det ville være mulig for arbeiderklassen å gjenerobre makta i et slikt system. På den andre sida måler han betingelsene for et virkelig sosialistisk system mot begrepet «Reell sosialisme», eller det han kaller elite-marxisme og deformert marxisme, men refleksjonene rundt et sosialistisk samfunn som virkelig er styrt av arbeiderklassen og folket kontra et system som i praksis er styrt ovenfra av en elite er i alle fall viktige.

Jeg vil nok påstå at han slår inn en del åpne dører – vi har studert og diskutert historie og sosialisme lenge og mye. At partiet ikke skal være eneveldig og statsbærende at det må være uavhengige organisasjoner og en uavhengig fagbevegelse, at demokratiet må utvikles og gå dypt. Det er slikt Lebowitz vier siste del av boka til – hva som må til for at et sosialistisk system skal unngå å bli styrt av eliten.

Uansett er det en viktig nok analyse av Sovjet-systemet, av klasseforhold og produksjonsforhold og hva som gikk galt, og den kan ha betydning som motvekt mot all propagandaen om at det var et sosialistisk system, til og med kommunistisk, fram til det brøt sammen, hvorpå kapitalismen i ettertid nærmest er erklært som en naturlov. «Det finnes ikke noe alternativ.»

Men personlig ble jeg mer nysgjerrig på den foregående boka hans: The Socialist Alternative. Real Human Development. Etter hans eget utsagn går den langt mer konkret til verks om betingelsene for å skape et sosialistisk samfunn. Den kan vi jo komme tilbake til. Begge bøkene er foreløpig på engelsk og kan bestilles på nett.

Birger Thurn-Paulsen

Regi Theodor Enerstvedt har utgitt mange bøker. Allerede for over 40 år siden utkom hans bok Dialektikk og samfunnsvitenskap. Enerstvedt har i mange år vært professor ved universitetet i Oslo, og er nå professor emeritus.

Massemorderen som kom inn fra ingenting er ikke delt klart inn i ulike deler. Den er skrevet som en unummerert politisk og historisk handling. Men bevisstgjøring er en prosess, og boka viser seg gradvis som et sammenhengende hele. Den handler om Anders Behring Breivik. Men det handler om så mye mer.

Rammen han setter, er ved å starte med å knytte Breiviks manifest tett sammen i en politisk kontekst for vår tid.

Han spør:

Hva er hovedmotsigelsen i samfunnet? Hva er grunnmotsigelsen i samfunnet? Disse motsigelsene trenger nemlig ikke være identiske. Klassemotsetningene er fremdeles grunnleggende i samfunnet, men forholdet mellom krig, vold, og ikke-vold er hovedmotsigelsen. Hovedmotsigelsen burde være basisen for en politisk organisering i dag, men er det ikke.

Enerstvedt fortsetter deretter med å pløye ned i og løfte fram sentrale deler av Manifestet 2083. Det er en fascinerende reise inn i det personlige og politiske rommet som utgjør «tempelridderen fra Frogner», Anders Behring Breivik, og oppskriften på en massemorder.

I Manifestet fremviser blant annet Breivik det han kaller «personlige fakta».

Se her:

Politisk syn: Kulturell konservativ, revolusjonær konservativ, Wienskolens tenkemåte, økonomisk liberal. (s. 23)

Denne sjølbeskrivelsen blir et sentralt utgangspunkt for Enerstvedt. Sporene Breivik sjøl setter i sitt manifest leseren inn i den dypeste midte av norsk historie: kampen mot kommunistene. Enerstvedt pløyer manifestets grunn, og opp stiger stanken av skjellettene i Aps statsbyråkrati i overvåkinga av kommunister, etableringa av unntakslovene etter krigen og den av-demokratiserende krigføringa de har velsignet i NATOs nye kriger. Denne moralske føringa som ligger i overvåkningssystemet, imperialistisk krigføring og unntakslover, sier han, er grundig propagandert for i Breiviks manifest. De unntakslovene Breivik skriver om, skal innføres ved en maktovertakelse til hans kulturkonservative meningsfeller er allerede, i høy grad, innført. Det demokratiet mange derimot tar for gitt, er en luftspeiling i horisonten. Ja, er vi egentlig et så utstrakt demokratisk folkeferd? spør Enerstvedt:

For det er min påstand at flertallet av det norske folk i dag har en demokratisk ideologi, ikke noen demokratisk bevissthet, ikke noe demokratisk sinnelag, og en manglende historiebevissthet. (s. 249)

Enerstvedt sier ellers noe overordnet, viktig:

Undersøkelsen av massemorderens økonomiske og politiske ideologi avslører noe bekymringsfullt og truende: Viljen og evnen til å bekjempe det massemorderen står for økonomisk, politisk, etisk og estetisk er så å si fraværende.(…) Alt som skjedde etter 22. juli viser en utvikling som er stikk i strid med de første erklæringene fra myndighetene om at nå skulle det bli mer «åpenhet» og «demokrati». Det skal bli mer politi, mer samarbeid mellom politi og militærmakt, mer overvåking og angiveri. (s. 197)

Behandlinga av Breiviks manifest og ideologi er viet god plass i boka og løftes inn som et skremmende speilbilde til hva ledende Frpere står for.

Brevik nevner blant annet ti favorittbøker i sitt manifest. To av disse er skrevet av Ayn Rand. Enerstvedt gjengir et VG-intervju i januar i 2012, Hun som beveget verden – Thatcher. Her svarer Siv Jensen på spørsmål: –Men kan du nevne noen kilder som i sterk grad bidro til å forme din liberalistisk-ideologiske interesse?

–Tja, jeg husker for eksempel med glede hvordan jeg en sommer ble totalt oppslukt av Ayn Rands litteratur. Jeg lå og leste og leste hennes svært tykke bøker til jeg ble helt hvit i ansiktet – jeg ble fullstendig fascinert.

Ayn Rand. Hvem var det? George Monbiot kaller Rands ideologi for psykopatens filosofi. Hennes filosofi, objektivismen, slår fast at den eneste etiske handlingsregelen er rein egeninteresse. Vi skylder ingen noe, fastslår hun, ikke engang våre egne familiemedlemmer. Hun kalte de fattige og svake «avfall» og «parasitter», og fordømte uten omsvøp alle som ville hjelpe dem.

I «På nattbordet»-spalten i Dagens Næringsliv dukker Ayn Rand stadig opp. Hun er blitt for den nye høyresida det Karl Marx en gang var for venstresida: en halvgud i spissen for en tusenårskult.

Høyresida har funnet sin ideologiske ledestjerne, samtidig som venstresida har forlatt sin, spør Enerstvedt?

Massemorderen som kom inn fra ingenting er skrevet med en kunstners hånd, samtidig som den berører det dypeste av de ideologiske sider ved det moderne, norske samfunnet. Han skriver:

Den usynlige ånd legger seg som en skoddeim over landet. Lavmælt, umerkelig sniker den seg innpå oss som vindens susing: hviskende kontroll, indre sensur, overvåking, angiveri. Langsomt siger den inn i alle våre forhold og åpenbarer seg for oss som vampyrens usynlige ånd.

Boka til Regi Th. Enerstvedt er også en analytisk velsignelse. Den løfter og peker på noen helt sentrale trekk ved det norske samfunnet i dag; trekk som legger seg som brunflekkende skjær over det norske, politiske landskapet. Antikommunismen, sier han, er den mest toneangivende politiske vind, fremdeles, i Norge.

Enerstvedt avslutter derfor også brutalt dystopisk:

Hovedmotsigelsen mellom den siden som er mot ALL krig og ALL terror, for fornyelse av demokrati og velferdsstat og den andre siden, vil ikke komme til uttrykk. Derfor er grunnmotsigelsen i samfunnet, motsetningen og kampen mellom arbeid og kapital, avgjøre Norges og verdens framtid på lengre sikt. En vurdering av styrkeforholdet mellom klassene, mellom ideologi og bevissthet, slik det ser ut i dag, gjør det realistisk å anta både for Norges og verdens del: I striden mellom frigjøring og barbari, vil det siste vinne.

Marielle Leraand

Med denne essaysamlinga vil forfatterne gi sine bidrag til å argumentere ned totalitarismebegrepet, slik det er blitt brukt ideologisk og politisk, særlig de siste to tiårene. Kritikken retter seg særlig mot Nettverk for totalitarismeforskning ved de to særdeles synlige eksponentene, Øystein Sørensen og Bernt Hagtvedt. Sørensen med sin bok Drømmen om det fullkomne samfunn, og Hagtvedt som kronikør med god tilgang til spalteplass i Dagbladet og Aftenposten. Først kan det være nyttig med litt folkeopplysning når det gjelder begrepet totalitarisme. I et norsk leksikon defineres det slik: «Politiske system hvor myndighetene i prinsippet kontrollerer all aktivitet i samfunnet, selv den som foregår i familien.» Når begrepet brukes til å lage totalitarismeteorier, bruker man konkrete kjennetegn ved regimer eller ideologier opp gjennom tidene, som man mener var totalitære, og behandler dem som allmenne karakteristikker. Man mener å kunne vitenskapelig bevise at kommunismen, i likhet med nazismen og fascismen, var en totalitær ideologi. Særlig var dette en viktig del av etterkrigstidas propaganda mot marxismen og venstresida generelt. Totalitarismeteorier og -forskning har fått en renessanse etter at muren falt, og da er islamisme i tillegg vurdert som en totalitær ideologi.

Det er Dybedahls essay som er det bærende i samlingen, her diskuteres Øystein Sørensens bidrag til totalitarismeforskningen i Drømmen om det fullkomne samfunn, med utgangspunkt i antydningen om at marxismen skal ha «totalitære tendenser». Dybedahl tar tak i fire hovedproblemstillinger: 1. Er det holdbart å klassifisere marxismen som en totalitær ideologi, 2. Hvilket forhold hadde Marx og Engels faktisk til demokrati og demokratiske styreformer, 3. Har Sørensen rett i at særlig Engels hadde folkemord som strategi, og 4. Har ikke liberalismen også totalitære trekk? Tekster fra Marx og Engels brukes for å belyse de tre første. Denne drøftinga hadde jeg stor nytte av selv om jeg ikke har lest boka til Sørensen, og dessuten er marxist, så jeg ikke trenger å overbevises. Særlig lærte jeg noe nytt om Marx sitt forhold til demokrati og tankene rundt det vanskelige begrepet «proletariatets diktatur», og hvordan det hadde sitt opphav i Europa etter Pariserkommunen samtidig som det var en stor demokratibevegelse i Europa som Marx og Engels tok aktivt del i. At arbeiderklassen skal ta makta, og overta styringa av samfunnet, var vanskelig å forstå også for dem som hadde opplevd Pariserkommunen i sin nære fortid. Vi som er revolusjonære i dag, må vel innrømme at det er vanskelig å vinne hjertene til folk ved å bruke det begrepet, det hefter for mye negativt med ordet diktatur, til at det kan forstås at det faktisk innebærer et utvidet demokrati.

Jeg synes at Dybedahl stort sett er redelig og saklig når han diskuterer påstander fra Sørensens bok. Det er nødvendig å være ganske nøye når han skal tilbakevise påstanden om at Engels gir uttrykk for ekstreme holdninger når han betegner enkelte folkegrupper som «kontrarevolusjonære» eller «folkerester». Det er en plausibel forklaring at det Engels gjør er å kommentere en politisk situasjon i sin samtid, i en skarp polemikk, ikke å si noe allmenngyldig om slaverne som folk. Om han lykkes helt med det med hensyn til referanser og historieforståelse, kan jeg ikke vurdere, men det som er helt klart er at uansett hvor upresis Engels måtte ha vært når han karakteriserer slaverne eller andre europeiske folk, så blir det vanskelig å tolke det som «noe som hefter » ved marxismen av den grunn.

Terje Halvorsens essay behandler totalitarismebegrepet i historisk sammenheng. Det er en ganske kort og pedagogisk tekst, og etter at jeg har lest tekstene i den rekkefølgen de står i boka, vil jeg anbefale at den leses først, hvis man ikke kjenner diskusjonen godt fra før. Han tar særlig for seg «sammenstillingen av fascisme/nazisme og kommunisme som to avarter av samme fenomen» (s.69), og viser ved eksempler hvor absurd denne sammenligningen blir, og hvor vanskelig det faktisk er å «bevise» at Hitlers Tyskland eller Stalins Sovjet fyller kriteriene på å være totalitære i henhold til det skjemaet som totalistene setter opp. Arnulf Kolstad diskuterer det han betegner som «den fundamentalistiske antimarxismen » hos liberale og konservative akademikere, ved deres viktigste ideolog Bernt Hagtvedt. Hans essay viser hvordan høyresida bruker totalitarismebegrepet til å sette likhetstegn mellom kommunisme og fascisme som to beslektete ideologier, og på den måten diskrediterer både sosialisme og kommunisme som alternative måter å organisere samfunn og økonomi på, og marxismen som vitenskapelig verktøy for å forstå kapitalismen. Kolstad bruker mange eksempler på at Hagtvedt er upresis og heller syns og føler enn argumenterer, og at han kanskje mangler en del grunnleggende kunnskap om marxismen. Han er særlig opprørt over at Hagtvedt baserer mye av sin synsing om Mao og Kina på amerikanske kilder, og uten skam innrømmer at han ikke vet så mye om Kina. Om Kolstad står det innledningsvis i boka at han også er tilknyttet et kinesisk universitet, noe som sannsynligvis betyr at han har bodd og arbeidet i perioder i Kina. Jeg syns han skriver ganske reflektert om Kina. Han er kanskje i overkant romslig i forhold til å godkjenne den kinesiske ettpartistaten fordi den er i tråd med den kinesiske kulturens forståelse av hva som riktig, og dermed oppfattes som «demokratisk».

Regi Enerstvedt hugger videre på Hagtvedt i sitt essay Bernt Hagtvedts korstog. Han hevder at Hagtvedt leder et antimarxistisk og antikommunistisk korstog mot venstresida. Ordet «korstog» er ganske både godt og veldig dårlig valgt, siden det gir assosiasjoner til han som mente han gikk i spissen for et slikt korstog 22. juli 2011. Enerstvedt har mange gode polemiske poenger, for eksempel når han viser til kriger og folkemord som er satt i gang eller støttet av land som er demokratier, og hvordan totalitarisme-stemplet brukes til å karakterisere regimer som har kalt seg kommunistiske, mens demokratier med tilsvarende praksis går fri.

Som en kuriositet kan nevnes at det i Klassekampen 26.9.12 refereres til et foredrag der Hagtvedt omtaler de intellektuelles «hang» til «lengsel mot det totalitære». Med andre ord: jo mer man leter etter totalitær mentalitet, jo mer finner man.

Det er «Det alternative akademia» som snakker i disse fire essayene, den unge filosofi studenten (Dybedahl) og de tre (pensjonerte?) professorene i hhv historie, psykologi og sosiologi (Halvorsen, Kolstad og Enerstvedt). Tekstene er mindre akademiske i sin form enn fryktet, og inneholder opptakter til diskusjoner som bør føres breiere, f or eksempel sosialisme og demokrati. Hvordan kan vi i felleskap bruke arven etter hele den kommunistiske bevegelsen til å formulere en visjon om et kommunistisk samfunn som det er mulig å se for seg og tro kan realiseres i vår tid? Dette er en større og kanskje viktigere oppgave enn å bjeffe på Hagtvedt og Sørensen.

Kari Celius

David Harvey siste artikkelsamling Rebel Cities handler om byens rolle i kapitalismen. Harvey mener byen og byutviklingas rolle i kapitalismen er helt sentral, og han utfordrer oss til å vurdere vår antikapitalistiske strategi fra en ny vinkel.

Harvey belyser byutviklingas rolle i både kriser og oppgangstider for kapitalismen, fra det andre franske keiserdømme på 1850-tallet til dagens krise. Han skriver at krisa i 1848 var det første klare eksemplet på en internasjonal situasjon der det var overskudd av både kapital og arbeidskraft. Etter sitt kupp i 1851 engasjerte Louis- Napoleon Bonapartes byplanleggeren Baron Haussmann. Han skulle bygge om Paris, og for å gjøre dette ble nye finansinstitusjoner skapt. Dermed ble den ledige arbeidskraften sysselsatt og overskudskapital ble ført tilbake til sirkulasjon. Det Haussmann gjorde var i praksis å løse kapitalens problem etter krisa i 1848 ved å lage et gjeldsfinansiert keynesiaistisk system for byutvikling. I 1868 falt dette spekulative finassystemet sammen. Napoleon gikk til krig mot Bismarks Tyskland og tapte. Og i 1871 kom Pariserkommunen. Harvey viser videre hvordan byutvikling seinere også spilte en sentral rolle i økonomien etter andre verdenskrig, og hvordan boligmarkedet og byggeboomen henger sammen med dagens krise.

Harvey kristiserer sine medmarxister for å gi byutviklingen en sekundær rolle i forståelsen av politisk økonomi. Han mener at mange marxistiske teoretikere ser seg blind på at krisa er en manifestasjon av deres foretrukkne versjon av marxistisk kriseteori. Harvey mener vi må i gi rovpraksisen under kapitalismen en langt mer sentral rolle. Han viser tilbake til Friedrich Engels’ arbeider om boligspørsmålet og til Det kommunistiske manifest hvor det står:

Er fabrikantens utbytting av arbeideren avsluttet så langt at han får sin lønn utbetalt, så overfaller de andre delene av borgerskapet ham: huseieren, kremmeren, pantelåneren o.s.v. ¹

Harvey mener at de siste formene for utbytting har blitt undervurdert av marxister. Han mener at disse formene for akkumulasjon ved frarøvelse har blitt langt mere avanserte og spiller stor rolle i dagens kapitalisme.

I boka skriver Harvey at urbanisering har spilt en nøkkelrolle i kapitalismens historie når det gjelder å absorbere overskudd av kapital og ledig arbeidskraft. Byutviklingen har en spesiell rolle i kapitalens sirkulasjonsprosses siden de fleste sidene av den er langsiktige. Det langsiktige perspektivet gjør at den krever en kombinasjon av finanskapital og offentlig innblanding. Denne aktiviteten er åpenbart spekulativ på lang sikt og bærer med seg potensiale for større kriser enn de utfordringene den i utgangspunktet skulle løse for kapitalen.

Hvis byen har en så avgjørende rolle i kapitalismens historie så må revolusjonære stille seg spørsmålet om byen skal ha en avgjørende rolle i den antikapitalistiske kampen. Harvey viser til en rekke situasjoner der byen har hatt en sentral rolle i den antikapitalistiske motstanden, fra Pariserkommunen til Occupy Wall Street. I tradisjonell venstreteori har kampen om byen blitt undervurdert til fordel for kampen på arbeidsplassen. Men kampen på arbeidsplassen og kampen om byen henger sammen. Få streiker har blitt vunnet uten støtte og solidaritet fra samfunnet utenfor arbeidsplassen. Harvey mener at en antikapitalistisk strategi må handle om både kampen mot utbytting på arbeidsplassen, og om kampen mot kapitalen utenfor arbeidsplassen.

Rebel Cities – From the right to the city to the urban revolution tar opp mange temaer jeg ikke har gått inn på her. Boka er nyttig verktøy for de som er opptatt av byutvikling og som vil ha en teoretisk ramme for å forstå kapitalens rolle oppi det hele. Fattige kommuner i hele Norge har satt seg i gjeld for å bygge kulturhus de siste årene. Denne boka gir deg muligheten til å se sammenhengen mellom dette og kapitalismen. Videre er dette også en bok for alle som vil diskutere en strategi for å skape et annet samfunn. Harvey stiller flere spørsmål enn han har svar. Men spørsmålene får deg til tenke, og forhåpentligvis til å handle.

Jokke Fjeldstad

Note:

1. Karl Marx og Friedrich Engels – Det kommunistisk manifest, Rødt!, 2008, side 24

Jeg har tidligere anmeldt første bind av Social Structure and Forms of Consciousness, og skal her ta for meg bind 2 – The Dialectic of Structure and History. Som jeg skrev i den tidligere anmeldelsen, er Mészáros kanskje mest kjent for viljen til både å forsvare og videreutvikle klassisk marxistisk teori, hvilket har gjort ham til en verdifull inspirator for Chavez og hans medarbeidere, deriblant Michael Lebowitz. Utfordringen forfatteren står ovenfor i dette verket, slik det settes opp etter første bind, er å legge frem et rammeverk for å forstå mennesker, samfunn og vår historie på en måte som unngår problemene han skisserte i første bind.

Løsningen er en tolkning og videreutvikling av et klassisk marxistisk syn på mennesker og samfunn, reddet fra forenklinger som kjennetegner framstillingen av marxisme blant både motstandere og tilhengere. Spesielt fokuserer han på å utbygge og forsvare en basis og overbygning tilnærming til politisk teori, humanvitenskapene og historisk analyse. Jeg mener han gjør en svært bra jobb, men at det samtidig er visse mangler som vi bør merke oss.

Ifølge Mészáros er det nødvendig at vi utvikler en bevissthet rundt og forståelse av de strukturelle påvirkningene som utvikler, former og begrenser de kreative potensialene i menneskelig aktivitet. Kun gjennom å fokusere på de virkelige livene til faktiske mennesker vil det være mulig å forstå hvorfor sosial endring er nødvendig, hvilke strukturelt forårsakete egenskaper som må forandres, og disse egenskapenes natur og struktur. En endring i disse egenskapene (for eksempel fremmedgjøring, kriser, osv.) forutsetter i sin tur en endring i de sosiale relasjoner, institusjoner og kulturelle komponenter som forårsaker disse.

For å gjøre slutt på for eksempel økonomiske kriser, klassekonflikt og produksjon etter kapitalens logikk framfor menneskers behov er det nødvendig å forstå at disse nødvendigvis forårsakes av kapitaliske produksjonsforhold, at disse kun kan elimineres ved å bytte ut disse produksjonsforholdene, noe som i sin tur krever at vi forstår hvordan disse klarer å opprettholde seg – for eksempel via ideologisk hegemoni, statsmakt, med mer.

En tilstrekkelig forståelse av et samfunn er umulig uten en forståelse av det samfunnets historie – en forståelse av hvilke strukturer og sosiale krefter (med mer) samfunnet har utviklet seg fra eller byttet ut, og hvordan denne prosessen faktisk gikk for seg. På samme måte er en forståelse av historien umulig uten en forståelse av det samfunnet som forårsaket denne utviklingen gjennom menneskene det påvirket. «Det kan ikke være noen relevant struktur abstrahert fra historien i sin dynamiske utfoldelse i noen tenkelig sosial formasjon, ei historie som sådan uten de assosierte strukturer som bærer med seg de essensielle definerende egenskapene til den bestemte sosiale formasjonen det er snakk om.» (s.12) Dialektikken mellom struktur og historie definerer bindets prosjekt, herav undertittelen.

I denne sammenheng vektlegger Mészáros spesielt hvor viktig det er å forstå den aktive siden av sosiale og historiske prosesser – blant annet slik den fremkommer i bevisst menneskelig aktivitet gjennom kunst, filosofi eller politisk organisering – hvordan disse påvirkes av den økonomiske basisen, og hvordan disse overbygningene i sin tur påvirker og potensielt endrer den økonomiske basisen selv. Arbeideres organisering gjennom fagforeninger for eksempel, fremkommer kun i enkelte typer samfunn, da som resultat av et samfunns generering av sosiale klasser og konfliktene det nødvendigvis genererer. Arbeidernes organisering kan i sin tur endre denne basisen gjennom en sosial revolusjon som den i Pariserkommunen i 1871, i Sovjetunionen i 1917, i Spania under borgerkrigen, eller mer delvis som i fabrikkokkupasjonene i Argentina i 2001.

Hva mener Mészáros er den korrekte måten å forstå forholdet mellom basis og overbygning? Selv om de forskjellige former for overbygning – religion, moral, filosofi, osv. – bygger på den økonomiske basisen, har disse alltid en særegenhet, en nødvendig grad av uavhengighet og egen transhistorisk dimensjon. Fokus bør legges på utviklingen av de forskjellige ideene (innen moral, filosofi, osv.) og ikke disse ideene i seg selv. Basisen er viktig for å forstå ideers produksjon og reproduksjon, samtidig som det ikke finnes noen nødvendig korrespondanse mellom basis og overbygning, og heller ingen enkel enveis innflytelse. Både basis og overbygning er del av en helhet, og de forskjellige elementene i hver av dem påvirker hverandre dialektisk.

Det er overbygningenes selvstendighet som muliggjør bevisst revolusjon. En endring av den materielle basisen vil kun være mulig som resultat av en bevegelse der ideologi, moral, politisk teori osv. inngår som viktige elementer. Og for at slike revolusjonære elementer skal kunne oppfylle en slik rolle, må de ha mulighet til å utvikle seg bortenfor og i motsetning til kapitalismens snevre horisont.

Det er flere andre interessante diskusjoner forfatteren tar for seg som vi ikke kan gå videre inn på her: en idé om at historisk nødvendighet minsker og reell menneskelig frihet øker i takt med teknologisk og historisk utvikling (som også inkluderer en økning i våre destruktive potensial overfor hverandre og jorda), en kritikk av teknologisk determinisme, et oppgjør med Poppers antihistorisisme, knusende kritikker av Sartres forsøk på å kombinere marxisme og eksistensialisme på den ene siden og strukturalismen på den andre, og en usedvanlig god gjennomgang av begrensningene og svakhetene ved basis og overbygningsmetaforen – spesielt slik den fremkommer i Marx berømte 1859-forordet til bidrag til kritikk av den politiske økonomien.

Det andre bindet kan leses og forstås uten å ha lest det første. Det første bindet er først og fremst en ideologikritikk som setter opp det positive prosjektet i bind 2. Men det er flere grunner til at det er fordelaktig å lese bind 1 før en begir seg ut på nummer to: bind 1 setter opp og motiverer bind 2 ved å vise hvorfor denne alternative tilnærmingen er verdifull og nødvendig, man får selvfølgelig et mer helhetlig bilde av de respektive ideene til de to ved å lese hele verket, og, siden bind 2 er skrevet på et tidvis tungt og vanskelig språk og bind 1 noe mer tilgjengelig, kan bind 1 om ikke annet fungere som en stilistisk forberedelse og tilvenning slik at man er bedre utrustet til bind 2. Det er ikke til å legge skjul på at boka er tung og vanskelig skrevet, men denne og andre svakheter overgås uten tvil av bokas styrker. Den er et solid bidrag til moderne marxisme og sosialistisk teori og fortjener å bli studert og diskutert nøye. Jeg avslutter med et sitat fra Mészáros egen avslutning:

Naturligvis kan ikke den abstrakte historiske dialektikken tilby noen garantier for et positivt utfall. Å forvente dette ville betydd å gi opp vår egen rolle i den utviklende sosiale bevisstheten (…). Radikaliseringen av den sosiale bevisstheten i en frigjørende ånd er det vi trenger for framtida, og vi trenger det mer en noen gang tidligere. (s. 483)

Paul Rækstad

I Joseph Conrads roman, Mørkets hjerte, reiser Charles Marlow på en elvebåt inn i Belgisk Kongo for å eskortere enn mann ved navn Kurtz – en ustyrlig elfenbensjeger – tilbake til sivilisasjonen. Kurtz utøver et terrorvelde over lokalbefolkninga, som ser på ham som en gud. Om dette høres kjent ut sjøl for lesere som aldri har lest Mørkets hjerte, er filmen «Apokalypse! Nå!» løst basert på romanen. Det er Conrads Kurtz som uttrykker «utrydd hver eneste jævel» som sivilisasjonens oppgave overfor «de ville» folka. Denne setninga oppsummerer i følge Lindqvist idéene som dominerte Europa gjennom kolonitida og – om enn vakrere pakka inn – fram til i dag. Europas historie er en historie om fullførte og påbegynte folkemord. Utrydd hver eneste jævel er en bok om idéene som utgjorde overbygninga til disse folkemorda – rasismen.

Boka er sammensatt: Den er dels en reiseskildring, dels en debattbok om imperialisme og rasisme, dels en bok om idéhistorie. Lindqvist beskriver sin egen reise fra Nord-Afrika, gjennom Sahara til Zinder i Niger, mens han skriver boka. Underveis trekker han fram eksempler på europeernes brutale framferd først og fremst i Afrika, men etter hvert også i Amerika og Tasmania. Han drøfter litteratur og debatt fra tida rundt disse hendelsene – hele tida med en rødt tråd: Ideen om å utrydde andre «raser» og folk.

Mot slutten av boka trekker Lindqvist opp linjer fra 1800-tallets herjinger i koloniene, til 1900-tallets folkemord. Særlig interessant er det han skriver om Tyskland. Mens engelske og franske intellektuelle utover 1800-tallet stort sett mente at «de lavere rasene» var forutbestemt å dø ut i møtet med europeerne, var tyske intellektuelle langt mer kritiske til denne rasistiske overbygninga på imperialismen. Helt til Tyskland også begynte å få ambisjoner om egne kolonier. Lindqvist mener utviklinga fra at Tyskland overtok engelsk og fransk tankegods og fram mot nazismen, var helt naturlig. På slutten av 1800-tallet argumenterte tyske intellektuelle for å skaffe kolonier østover i Europa og inn i Asia. Tyskernes herjinger i Sovjetunionen under andre verdenskrig var forlengelsen av dette – og tyskerne gikk fram med en helt annen brutalitet i øst enn i de landa de okkuperte i Vest- og Nord-Europa. En brutalitet de hadde lært av England og Frankrikes herjinger i koloniene. «Lebensraum»-begrepet er ikke oppfunnet av nazistene – men av tyske intellektuelle på seint 1800-tall. Begrepet «konsentrasjonsleir» ble funnet opp av spanske kolonister i Amerika, og dukka opp i tysk debatt rundt samme tid.

Ifølge Lindqvist kunne antisemittismen kun utvikle seg til et industrielt folkemord i møte med imperialismens ideologi: «utrydd hver eneste jævel». Det eneste unike med Holocaust var at det skjedde i Europa – ikke langt vekk i koloniene.

Lindqvist er litteraturhistoriker, og boka bærer preg av det. Sitater og omtale av alt fra avisartikler til romaner utgjør en betydelig andel av boka. Lindqvist er også en dyktig forfatter, og vever litteratur- og idéhistoria sammen med sin egen reiseskildring på en måte som gjør at boka får en flyt man vanligvis kun ser i gode romaner. Leseren får hele veien lyst til å lese videre – å følge både Lindqvists fysiske og idemessige reise videre.

Bokas svakeste deler er en rekke drømmekapitler. Sammenligna med resten av boka framstår de som svulstige og overdramatiske. De er ikke dårlig skrevet, men de blir for mye av et stilbrudd i forhold til resten av boka. Men de er korte, og spredt godt utover.

Utrydd hver eneste jævel anbefales på det varmeste – den er nærmere 20 år gammel, men kanskje enda mer aktuell i dag.

Ole Marcus Mærøe

Even Sandvik Underlid:
Det nye Cuba, Reisefortellinger,
Forlaget Manifest, 2012, 367 sider

Jeg var i utgangspunktet usikker på hvordan denne boka ville være. Jeg har lest noen bøker om Cuba som har som agenda å være veldig mot det kubanske samfunnssystemet, eller veldig for.

Boka ble en hyggelig overraskelse. På det politiske planet var boka svært balansert i den forstanden at begge aktuelle parter kommer til orde. USAs og Cubas myndigheter, myndighetene og opposisjonen og ikke minst den vanlige kubaneren, representert med veldig forskjellige personer. Forfatteren gir seg ikke ut for å framstille den endelige sannheten om Cuba i dag, slik som forfattere av andre bøker, også norske, har forsøkt seg på. Derfor er boka svært leseverdig for personer som vil vite noe om Cuba, eller har tenkt å reise dit. Mye informasjon og lite propaganda.

Boka kan med utbytte leses både av personer som kan en del om Cuba, og personer som er blanke og skal reise dit. Det første kapitlet er viet det som først møter en utenlandsk (norsk?) person som kommer til Cuba på José Martí flyplassen og inn til Havanna by. De tre neste kapitlene er en gjennomgang av tre av Havannas bydeler som knyttes til historien på en pedagogisk måte. Bydelene får et eget liv ved referanse til forskjellige personer som taler til oss via forfatteren. Disse personene er vanlige, ekte kubanere, slik som de jeg har truffet der, stolte og kritiske, åpne og vennlige.

Via beskrivelsen av de tre bydelene får leseren tilgang ikke bare til historiske hendelser der, men også til hvordan livet for vanlige folk er der. Ulikheten med Norge i hverdagskulturen skildres gjennomgående. Tidsbegrepet, spontanitet, afrikansk og kristen religiøsitet, forhold til kropp og seksualitet i det åpne rom, dobbeltvalutaens implikasjoner der 50 % av befolkningen har inntekter i hardvaluta i tillegg til vanlige lønninger, den svarte økonomien, interessen for kultur, den amerikanske blokadens innvirkning i hverdagslivet, å kunne kommentere en persons hudfarge osv. Samtidig gir han et nøyaktig bilde av hvordan bydelene ser ut, hovedgatene og hva som finnes der, av bygninger, monumenter, kafeer, diskotek etc. samtidig som andre samfunnsspørsmål knyttes til dette og tidligere historie eller til dagens samfunn.

Forfatteren har en svært pedagogisk forklaring på hva blokaden fra USA består i, blant annet at tredjeland nektes å handle med Cuba, men USA selger varer til Cuba, som de selv ønsker å øke eksporten på, som matvarer. Likeledes forklares det kubanske valgsystemet forståelig og hva som fra forfatterens side ansees å være både positive og negative sider. En beskrivelse av opposisjonens forskjellige bestanddeler, de som tar imot økonomisk støtte fra USA og de som nekter å ta imot gir en bra oversikt. De siste erkjenner at systemet på Cuba har mange gode sider som de vil bevare, de første mener alt ved systemet er feil, og ønsker vel en markedsorientert økonomi og i allianse med USA.

Befolkningens økonomiske problemer skildres bra via de kubanske talerørene til forfatteren, samtidig som det knyttes til fakta om økonomien i landet.

I det siste kapittelet drar forfatteren oss med på en tur østover i landet. Der får vi, på samme måte som foran, et innblikk i situasjonen på landsbygda og de byene som ligger der, beskrivelsene av stedene med dagens situasjon og historiske hendinger, i fjern og nær fortid flettes sammen. Landbrukets situasjon og tiltak er også godt beskrevet.

Til slutt er det en oversikt på sju sider med private utleieboliger, hoteller, utesteder, museer og lignende, samt hvor det finnes spanskkurs i Havanna. Dernest en litteratur og film oversikt.

Kombinasjonen av dagens situasjon, stedbeskrivelse og historikk er meget vellykka. Kun et par steder er det et lite problem hvor en befinner seg i tid og hvilken person. Faktaene er også korrekte, kun et par ubetydelige uklarheter.

Anbefaler alle Cuba-interesserte å lese boka. Det burde være et must for folk som skal reise for første gang til Cuba.

Olaf Svorstøl Sierraalta

Charles Dickens:
Vardagsord. Tidningsmannen
Dickens i urval av Jan Myrdal
Leopard förlag, 2011

Jan Myrdal ga sist høst ut et utvalg tidsskriftartikler (Household Words) redigert av Charles Dickens i perioden mars 1850 til mai 1859. Myrdal har i sitt utvalg tatt sikte på å gi et tverrsnitt av hvilke dagsaktuelle tema som ble kommentert av Dickens og hans medforfattere. 1850-tallet er starten på den nye tid da industrien gjorde sitt inntog, og England var pioneren for den nye tidsalderen. Den første verdensutstillingen i 1851 i Hyde Park med banebrytende Crystal Palace bygd i stål og glass kan sees på som den symbolske starten for den nye industriepoken. De tema som tas opp av Dickens og hans medarbeidere, er nyttige påminnelser om problemstillinger som også i dag er relevante.

Som en illustrasjon vil jeg løfte fram noen tema som tas opp i disse artiklene. Ut fra min egen yrkesbakgrunn vil jeg særlig løfte fram hans kampanje om bedring av arbeidsmiljøet i datidens England. På denne tiden ble maskineriet i spinneriene og fabrikkene drevet av store dampturbiner med en rekke drivremmer på kryss og tvers i fabrikklokaler for drift av diverse maskineri som for eksempel spinnemaskinene –«Spinning Jenny». Disse drivremmene representerte en betydelig døds- og skaderisiko med knuste hodeskaller, avkutting av armer og bein for de som var så uheldige å komme for nær.«Den ubarmhjertige maskinen som tar tak i et forkle, kaster henne opp i luften, kutter armen ved skulderen, forårsaker brudd på høyrearmen og gir hodeskader i fallet. Hun fikk muligheter til å dø, men tapte den.» I løpet av en 3-årsperiode kan Dickens konstatere at det hadde vært mer enn hundre dødsfall pga drivremmene og om lag tolv tusen ulykker. Det aktuelle tiltaket var innebygging av drivremmene for å unngå unødig kontakt mellom maskin og menneske. I den gjeldende fabrikkloven var kapitlet om tilstrekkelig innebygging og avskjerming av drivremmer ikke trådt i kraft. Fabrikkeiernes fortjeneste var prioritert. «Når fabrikkeierne setter prisen på sine hoder, er det ikke å undres på at arbeiderne setter en ennå lavere pris på arbeidsgivernes hjerte!» Han beskriver i detalj og latterliggjør industriens lobbyvirksomhet for å unngå nødvendige arbeidsmiljøtiltak, og konstaterer at moralen erstattes med aritmetikk.

I denne sammenhengen bidrar han med interessante kritiske kommentarer til kost–nytteanalyser. Han sammenlikner innsatsen for å hindre overlagte mord med tiltakene for å senke antallet ulykkesdødsfall i industrien, og konstaterer at moralen erstattes med aritmetikk. Tallberegninger kan ikke løse moralske spørsmål om rett og feil.

Som ung og nybakt ingeniør var jeg på begynnelsen av 70-tallet på Andersens Takpappfabrikk i Drammen. Der kunne jeg med egne øyne se 1850-tallets teknologi med drivremmer i full drift – en særegen opplevelse. Denne formen for teknologi er nå historie, men arbeidsmiljøproblemer eksisterer fortsatt, men i andre former. Den gangen var det i hovedsak en umiddelbar sammenheng mellom årsak og effekt i form av skader og død. Nå er det mer snikende sammenhenger der det kreves omfattende epidemiologiske studier for å avdekke eksponeringsforhold og sykdom. Det er for eksempel ikke åpenbart at eksponeringer for gass og støv i smelteverk, bakerier (melstøv) og sveising kan forårsake KOLS og andre luftvegslidelser. Men det er faktisk slik at det er alminnelig enighet om at det årlig er 200 dør av KOLS som kan spores tilbake til arbeidsmiljøet. Teknologien for å redusere dette problemet finnes, og prosessene for å få gjennomført nødvendige tiltak er sammenliknbare med det som beskrives i artiklene fra 1850-tallets England.

I boken er de økende vannforurensingsproblemene i Themsen kommentert i flere artikler, og redaksjonskollektivet har noen interessante vurderinger hvorfor vannforurensningen i Themsen er mer alvorlig enn i Seinen som renner gjennom Paris. Men det vises også til at utslippene til Themsen også vil bidra til forurensning av Nordsjøen, og at dette utslippet til og med vil kunne ha konsekvenser for hummerfisket i Norge og derved konsekvenser for tilførselen av hummer og piggvar fra Norge til England. På dette viset foregriper Dickens algeoppblomstringen i Nordsjøen 1988 – og nødvendigheten av Nordsjøavtalene som ble vedtatt i kjølvannet av disse algeoppblomstringene og den økende forurensningsbelastningen i Nordsjøen.

I flere artikler kommenteres slaveriet i USA – i reportasjer fra slavemarkedet, men også, selvsagt, som erklært motstander av dette. Grunnleggende fører han i marken det moralske uholdbare i å holde slaver. Men artiklene som Myrdal har tatt med i boken, tar tak i at slavehold er ulønnsomt. Slaven er mindre produktiv enn den frie arbeider, og leverer arbeid med bedre kvalitet. Argumentasjonen om at opplæring og ulike motivasjonsfremmende tiltak er moderne, gjelder også i dag.

For øvrig er det en rekke interessante reportasjer fra livet til koloniadministratorene i India. Sepoyopprøret i 1856 behandles særskilt. Her avslører Dickens en av sine svakheter ved å være nokså ukritisk til denne mørke siden av hans hjemlands imperialisme – slik det var problematisk for venstresiden i Frankrike å støtte opprøret i Algerie – for ikke å nevne manglende motstand i Norge sin deltakelse i de nye krigene i Serbia, Libya og Afghanistan.

I samlingen inngår en reportasje om en nokså spesiell engelsk henrettelsesmetode for indiske opprørere. Personene ble bundet fast i munningen på en kanon, og bokstavelig talt blåst til himmels.

Dette «skuespillet kan fordømmes av visse engelskmenn som grusomt og umenneskelig, men før man fordømmer dette, burde man huske på hvilke enorme forbrytelser de menn som har blitt henrettet har planlagt»! Etter at opprøret er avsluttet og ro og orden er gjenopprettet, anbefales det tross alt at denne straffen avskaffes. Henrettelse med bruk av kanon er nødvendig, men bør derfor ennå ikke avskaffes på grunn av at den inngir tilstrekkelig frykt. På mange måter er galgen bedre. Opprørske indere blir som bikkjer når de føres fram for galgen, men marsjerer som soldater når de skal skytes i biter framfor kanonmunningen. Det er mange hensyn som skal ivaretas når henrettelsesmetoden skal velges.

For øvrig rettes det en advarsel for godtroende engelskmenn om man ikke må tro alt for mye på det innfødte politiet i India – som man ikke kan stole på afghanske militære og politi i dag. Ulike land i ulike tidsaldre, men okkupasjon har alltid de samme utfordringer.

For en gangs skyld er fotnotene til artikler nyttig lesestoff, og bidrar til en oppfrisking av hukommelsen om 1800-tallets England. – også med opplysninger om historiens første terrorbombing av en by – den engelske beskytningen av København i 1807.

Boken anbefales på det beste – mat for tanken også i dag.

Uno Abrahamsen

Matt Taibbi:
Griftopia
Bubble Machines, Vampire Squids and the Long Con that is Breaking America
Spiegel & Grau 2010, 252 sider

Griftopia er den siste boken til den amerikanske journalisten og forfatteren Matt Taibbi. Boka er et dykk ned i den amerikanske finanssektoren i tiden rundt finanskrisen i 2008. Griftopia er polemisk, rasende og veldig underholdende. Og samtidig den mest lettfattelige forklaringen jeg har lest på hva en Credit Default Swap og en Collaterallized Debt Obligation egentlig er for noe.

Taibbis hovedtese er følgende: USAs økonomi og politikk domineres av en allianse mellom de største aktørene i finansbransjen og et kobbel av politikere som ivaretar deres interesser i Kongressen og Senatet i bytte mot store valgkampbidrag eller andre frynsegoder. Denne gruppen har gjennom en generasjon flyttet penger og makt oppover i systemet gjennom stadig mer komplekse finansprodukter. Samtidig med at dette skjer, brer apati og kynisme seg blant vanlige folk og i politikken.

Amerikansk valgkamp har blitt et show, en forestilling, som i stadig mindre grad dreier seg om noe som helst som har med folks liv å gjøre. I stedet blir de ulike kandidatenes moralske fiber det som teller. Den offentlige debatten forfaller til krangel om abort og «kristne verdier», mens USA er på vei mot stupet. Folket skjønner at noe er galt, men ikke hva. Resultatet blir folkebevegelser som Tea Party eller 9/11 Truth. USA blir Deranged, med Taibbis ord, noe som også er tittelen på hans forrige bok, som handler om disse bevegelsene.

Å peke på en allianse mellom det politiske toppsjiktet og finanseliten i USA er kanskje å sparke inn åpne dører for lesere av tidsskriftet Rødt!, men det er altså den fornøyelige måten det skjer på som gjør boka verdt å lese. Taibbi omtaler tidligere sentralbanksjef i USA, Alan Greenspan, i kapittelet som bærer tittelen The Biggest Asshole in the Universe. Latterliggjøringen av ideologien inspirert av forfatteren Ayn Rand, objektivismen, er glimrende satire og hysterisk morsom. Griftopia anbefales på det varmeste for alle som vil forstå litt mer av den økonomiske krisa samtidig som de blir underholdt.

«If American politics made any sense at all, we wouldn’t have two giant political parties of equal size perpetually fighting over the same 5-10 percent swatch of undecided voters, blues versus reds. Instead, the parties should be broken down into haves and have-nots – a couple of obnoxius bankers of the Upper East Side running for office against 280 million pissed off credit card and mortgage customers. (..) But we’ll never see our political parties sensibly aligned according to these obviouis economic divisions, mainly because it’s so pathetically easy to set big groups of voters off angrily chasing their own tails in response to media-manufactured nonsense.»

Stian Bragtvedt

Manifest Analyse har nylig (desember 2011) levert fra seg notatet Den late greker. Myter og fakta om den økonomiske krisen i Hellas. Skriftet er typisk i mange henseender, og fortjener en omtale.

Manifest leverer et argument for at den ivrige anti-greske agitasjonen i europeisk kulørt presse (som Bild-Zeitung), og blant fargeløse politikere, særlig Merkel, er basert på begrepsforvirring.

Forfatteren, Lars Gunnesdal, sammenlikner fire variable for de siste årene. Det er tale om ukentlig arbeidstid, arbeidstimer per sysselsatt, faktisk pensjonsalder, og til slutt offentlige trygde- og helsekostnader i prosent av BNP. For de to førstes vedkommende kommer det til syne en dramatisk forskjell mellom Hellas og eurosonen samlet: Utlagt arbeidstid i Hellas er mye lengre, etter vanlige mål. For de to siste er derimot likhetene, ikke forskjellene, dominerende.

Førsteinntrykket er: Grekere jobber mer enn eurofolk flest, og de tar ikke mer til seg i personlig konsum av arbeidets langsiktige frukter enn eurofolk gjør.

En slik statistikk er et tilstrekkelig motargument til Bild-og-Merkel; men dessverre, dette er bare fordi disse drøfter på et bunnnivå. Og Manifest skriver: «Det viser seg faktisk at grekerne, på tross av sin (altfor) lave kvinnelige arbeidsdeltakelse, i sum arbeider mest blant alle land i Europa.»

Det er (altfor) opplagt at dette ikke holder vann, for vi måler ikke arbeid bare etter tidsutstrekning, men også etter intensitet. Det er et poeng for Gunnesdal at det som undersøkes, er forhold innen eurosonen. Denne sonen finnes fordi medlemmene har samme valuta. Det betyr at de kan sies å utgjøre samme marked. Nå forteller vår barnelærdom (Kapitalens første kapitler, og studiesirkler i «marxistisk politisk økonomi») oss at en vare kan selges for en mengde penger (gull) som tilsvarer den arbeidstid som er nedlagt i den. Men dette betyr ikke at en klosset baker, som lager ett brød på den tid det tar for en gjennomsnittlig dyktig baker å framstille tre, kan selge sitt brød for samme sum som den flinke. For verdien er en gjennomsnittsstørrelse, og normalt vet vi hvilken (gjennomsnittlig) produktivitet som bestemmer verdien. Dette innebærer at hvis vi forutsetter at hele svermen av bakere (minus én) i et samfunn består av folk som er like flinke, så vil det arbeidet som den klønete bakeren utfører, ikke skape mer verdi enn det som tilsvarer én time. I en fornuftig statistikk over økonomisk tidsbruk er det denne timen som vil telle, og to vil falle bort. De representerer simpelthen ikke «arbeid».

Lærdommen sier oss mer enn som så. Den forteller at innenfor enhver nasjon vil intensiteten i arbeidsytelsene være spesifikk. Forskjellige nasjoner har altså forskjellige gjennomsnittlige intensitetsgrader. La oss for illustrasjonens skyld tenke oss at barnevognsproduksjonen både i Tyskland og i Hellas tilfeldigvis er en bransje som ligger på det nasjonale gjennomsnittet når det gjelder arbeidsproduktivitet og –intensitet. La oss si at én arbeider i Tyskland kan produsere 6 barnevogner på 8 timer, mens en arbeider i Hellas trenger 16 timer. På euromarkedet vil det da vise seg at de tyske vognene er produsert med en lav tidsutgivelse, og at de ligger an til å koste bare halvparten av de greske. Men i virkeligheten vil den tyske handelsfordelen være større enn som så. Kanskje vil tyske vogner uten videre kunne selges fire ganger billigere enn de greske. Hvorfor?

Enkelt sagt: Fordi arbeidets mengde måles ikke bare i utstrakt, men også i ”innstrakt” tid: Ikke bare ekstensivt, men altså også intensivt. Hos Marx er ”tid” altså et sammensatt begrep. Det går på en indre fysisk anspennelse hos arbeideren like mye som på en utstrakt ytelse. Det mer intensive arbeid produserer mer verdi per utstrakt tidsenhet fordi den utstrakte arbeidstiden her er ”fortettet” i høyere grad, som Marx sier. Forutsetter vi at tysk gjennomsnittsarbeid er dobbelt så intensivt som gresk, så får vi resultatet ovenfor.

Verdien av en valuta, den gullproduksjon den tilsvarer per tidsenhet, er innen nasjonen utjevnet, slik at på det nasjonale markedet er det bare forskjeller i produktivitet som teller når bedriftene konkurrerer. Men når bedrifter konkurrerer internasjonalt, teller intensitetsforskjellene også som forskjeller i produktivitet. I det tilfellet vi bringer her, betyr dette at åtte utstrakte tidsenheter i Hellas i realiteten ikke er lik åtte utstrakte tyske tidsenheter, men langt flere, slik at grekeren virkelig framstår som en klønete baker.

Men ettersom Hellas og Tyskland har samme valuta, uten at de opphører med å være forskjellige nasjoner, oppstår et spesialtilfelle som Marx ikke analyserte særskilt. Det er likevel ikke særlig forskjellig fra den struktur for internasjonal handel som ble påvist allerede av David Ricardo: Mindre produktive nasjoner tappes for gull når de må handle med mer produktive. I dag tappes de også for gullekvivalenter i form av valuta de tvinges til å låne, kreditter de tvinges til å inngå, osv. På denne måten mister de ett av flere insitamenter til selv å øke sin produktivitet, og dermed kutte ondets rot. (Noe Ricardo derimot ikke innså!) Denne koloniseringspolitikken fører IMF og den europeiske sentralbanken i dag med det påståtte formål å bringe fattige land på fote!

Hvorfor finnes intensitetsforskjellene? Lutheraneren Merkel vil vel peke på den åndelige revolusjon protestantismen førte med seg i arbeidsdisiplinen. Hun ville ha litt rett i dette. Men forklaringen blir seriøs først når den viser at Tyskland historisk har utviklet en storindustri, mens Hellas knapt har gjort det. Industrien gir intensitetsfordeler – til dels i stor grad.

Hva må gjøres? Gunnesdal vil fjerne euroen, og det er et bra tiltak. Men han ønsker seg tydeligvis det gamle systemet i stedet, hvor Hellas ville kunne «devaluere egen valuta» for å bedre sin konkurranseevne.

Er dette fremtiden for Europas arbeiderklasser? Små ineffektive økonomier som kan muntre seg litt med devalueringer for å skape pusterom mellom nedturene? Eller er løsningen tvert om å skape en sosialistisk industri i alle land?

Gunnesdal skriver faktisk: «En sentral årsak til at Hellas og de andre landene i eurosonens sørlige periferi har sakket akterut er den felslåtte innføringen av en felles valuta.» Dette er å overse at de store strukturforskjellene (som vi rett og slett kan kalle intensitetsforskjeller) i Europa har vært til stede lenge før euro’en. De går tilbake også på fundamentale klasseforskjeller, som i Hellas uttrykker seg i korrupsjon og skattesnyteri som Gunnesdal åpenbart ikke vil betrakte som sosialt-økonomisk baserte fenomener.

Fordi intensitetsforskjeller som et grunnleggende fenomen er oversett, blir notatets forsøk på å tolke produktivitetsutviklingens rolle (som uansett er sekundær) i eurosonen temmelig virkelighetsfjernt. Det samme gjelder særlig variabelen «offentlige trygdeog helsekostnader i pst av BNP»: Med den betydning svart arbeid har i Hellas, blir det offisielle BNP en heller uklar størrelse her.

Slikt er likevel perifere innvendinger. Mer sentralt blir det at «Den late greker» er helt i overensstemmelse med tidligere skriv om eurosonen fra Manifest: Tilbakeliggende produksjonsforhold blir glorifisert, og det vises ingen tegn til lydhørhet for marxistisk kritikk eller til at forfatterne er oppmerksomme på de grunnleggende variable på verdensmarkedet.

Jørgen Sandemose og Terje Skog

Før trykking sendte Jørgen Sandemose utkastet til Terje Skog, som foreslo endringene i avsnittene. Uten å ha lest anmeldelsen på trykk refererte JS og TS til denne versjonen i en artikkel i Klassekampen 6. mars, og kalte den et fellesprodukt. Det skapte litt forvirring, men dette er historia)

Svensk jernbane har kommet på besøk til Norge for å se på hvordan de kan få togene mer i rute. Alle som kjenner norsk jernbane vet at det ikke skyldes at vi i Norge driver bra, bare at i Sverige har det utviklet seg til en katastrofe.

15. oktober 2008 rives kjøreledningen ned sør for Lund 16:45. Den nye vedlikeholdsbedriften, hollandske Strukton Rail er raskt på pletten. 17:31 ringer deres «feilavhjelper» og melder seg på plass i sporet. Men det tar nesten ni timer å få trafikken i gang. To fullsatte tog blir stående i 4 timer før passasjerene får buss videre. Forklaringen er enkel. Strukton sender hva de har – en signalmontør – som sørger for at responstid ved feil opprettholdes. Så står han flere timer i sporet og venter, mens Strukton må lete rundt etter utstyr og fagfolk som kan kontaktledning. Kontrakten om feilretting er i ettertid ikke å spore opp hos Trafikkverket. Men sammenhengen er nokså opplagt. Kontrakten må ha stilt krav til responstid, men ikke til kvalifikasjonene. Så oppfyller Strukton kontraktskravet, men er ikke i stand til å reparere feilen i rimelig tid. Men det er jo ikke Strukton sin oppgave. De skal oppfylle minimumskravene i kontrakten og tjene penger. Passasjerenes og samfunnets behov er ikke deres greie.

Publikum og ansatte

Hva som skjer når statsansatte fagfolk med yrkesstolthet erstattes av en rekke private kontrakter med firma som har profitt i blikket og som er uten samfunnsansvar, er det boka beskriver. Mikael Nyberg har snakket med mange «på gulvet». Han får enkle og gode forklaringer på hvorfor svensk jernbane forfaller og blir stadig mindre i stand til å ivareta samfunnets transportbehov. Han stiller dette opp mot uttalelser fra diverse bedriftsledere som bortforklarer med harde vintere, personalmangel og gud vet hva. Helt konkret beskrives forfallet, sløsingen og holdningsendringene. Hans styrke er at han setter virkningene av liberaliseringen overfor publikum sammen med virkningene for de «ansatte». Utleiebyråer, korttidskontrakter og tilkallingsavtaler erstatter faste arbeidsplasser. Lønnsog arbeidstidsforholdene blir dramatisk dårligere, og ulykkestilfellene øker. «Konkurransen» på sporet effektiviserer ikke. Gevinstene, hvis det er noen, på å presse de ansattes arbeidsvilkår går helt andre steder.

Norge på samme kurs

I Sverige har de gjennomført det som samferdselsminister Skogsholm prøvde i Norge i 2004 da hun ville si opp alle vedlikeholdsarbeider i Jernbaneverket og sette alt ut på anbud. Hun måtte snu da «de oppsagte» sluttet og fant bedre ting å drive med. Det fantes ikke noe «marked» som kunne overta i Norge. Hun kunne ikke drive Jernbanen uten de ansatte fagfolkene. Siden den gang i 2005 har Stoltenberg-regjeringen strevd med å få til konkurranse slik som Sverige.

Alle større kontrakter settes ut, og det jobbes voldsomt med å få flere «leverandører» fra Jernbaneverkets side. Snart er det mulig å følge i Sveriges fotspor her hjemme.

«Sossarne»

Nyberg går nøye gjennom hvordan «sossarne » (sosialdemokratene) og facket har håndtert omveltningen. Begge parter støtte opp om liberaliseringen i starten. Facket (SECO) trodde det var eneste mulige vei ut av underskudd og uføre. Sossarne at det var effektivisering. Det tror «sossarne» enda. Men facket har snudd. De har opplevd galskapen for nært.

EU direktiver – med unntak

Oppsplittingen og privatiseringen av Jernbanen er drevet fram av EU-direktiv. England og Sverige er først ute. Mens Frankrike og Tyskland har omgått alle direktivene og latt sine nasjonale selskap beholde full kontroll. Selskapene sier de ikke kan drive moderne jernbane uten full kontroll over skinner og tog. Nyberg sannsynliggjør at Tyskland vil ta over Norden og de små landenes jernbane hvis vi følger Sveriges eksempel.

«Titanic»

Denne boka handler om Jernbanen. Men utviklingen er ikke så forskjellig innenfor veivesen, helsevesen og alle andre vesener som privatiseres. Den kan derfor med hell leses av alle som er avhengig av, eller jobber innenfor noen av disse vesenene.

Boka illustrerer godt hvorfor de nyliberale landene går dukken og blir internasjonalt taperlandene. Stikk motsatte av hva de som argumenterer for privatisering sier.

Svensk jernbanesjargong kan være litt vanskelig, men ellers en absolutt leselig bok.

Nadifa Mohamed er ei britisk-somalisk dame på rundt 30 år som har skrivd ein biografisk roman om den store reisa far hennar foretok på slutten av 30-talet. Faren Jama, som også blir kalla svart mamba, veks opp som gategut i den jemenittiske byen Aden. Ti år gamal drar han frå heimbyen i Somalia for å finna faren sin, ein odyssé som tar han forbi viktige historiske hendingar og byar i området. Jamaa finn etter kvart ut at faren er ein del av den mest meiningslause krigsinnsatsen i opptakten til 2. verdskrigen, som kanonføde for småpengar i Mussolini sitt felttog i Aust-Afrika. Han deltar også ei stund der sjølv, som gutunge under  italienske offiserar, men drar vidare for å nå den store draumen om kjappe pengar i europeisk teneste.

Det er tragisk å lesa om forsøket på å komma gjennom den tids Schengen-grense, og faren for å enda som mange tusen gjer kvart år skylt i land på stranda eller tørka til beinrester i ein ørken. Men som me skjønner så kjem jo Jamaa alltid vidare, sidan han over 40 år seinare skal bli far til forfattaren.

På omslaget blei eg redd for at boka var ei melodramatisk tåreperse. Det er ei dramatisk historie. Men forfattaren klarer å framstilla gledane i det ofte korte og meininslause livet til mange av dei Jamaa møter, utan å verken rettferdiggjera eller glorifisera lidinga.

Ingrid Baltzersen

Cevita-filosofen Svendsen har skrevet ei lita og lettlest bok. Den er original på engelsk og oversatt til norsk. Det er muligens derfor så godt som alle sitater, henvisninger til forfattere, forskere osv er amerikanske, engelske eller sydeuropeiske. Det er få nordiske hensvisninger, med unntak av Lotta Elstad.

Boka har ni kapitler foruten innledning og anbefalinger til videre lesing, litteraturhenvisninger og navneregister.

I innledningen er Svendsen helt tydelig på sitt filosofiske og politiske ståsted. Han vil drøfte arbeidets mening, dets eksistensielle aspekter.Han ser mindre på dets politiske aspekter. Han tar ikke for seg «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering». Svendsen tar alle de «riktige» forbehold en akademiker bør gjøre i forhold til egen posisjon. Og så klemmer han i vei med en undersøkelse gjort i 2006 i USA (Pew Research Center), der amerikanere tror arbeiderne må jobbe hardere for mindre lønn, mindre sikkerhet for jobben og færre sosiale goder. Svendsen bruker et 100 års perspektiv på dette for å si at amerikanerne tar feil. Desverre har de jo rett; amerikanske arbeidere har hatt reallønnsnedgang i 30 år, arbeidsløsheten stiger og den nye helsereformen er fremdeles ikke for alle.

Etter å ha brukt første kapittel på historien, tar Svendsen utgangspunkt i Immanuel Kants påstand om at «mennesket er det eneste dyret som har et eksistensielt behov Arbeidets filosofi for å arbeide». (Kant, 1803) Arbeidet er det som gir livet innhold, underholdning vil over tid gjøre livet «livløst». Sett i det historiske perspektivet der arbeidets betydning både for «de frie borgerne i bystaten» og seinere den religiøse overbevisningen om at arbeidet er til «Guds ære», har vi nå kommet til industralismen.

Industriarbeid skildres i all sin «grusomhet » av Adam Smith, Marx og diverse forfattere. Ensformigheten i gjentagelser og meningsløsheten, hvis gjentakelsen ikke har noen hensikt. Svendsen drøfter spesialiseringen i arbeidsprossessen, oppdelingen i mindre oppgaver og hva det gjør med opplevelsen av mening.

Han bruker egne erfaringer fra arbeid som renholder til å vise at for å bli god i noe trengs tid til å lære og utvikle ferdigheter/ kunnskaper.

En drøfting av hva spesialisering innen nesten alle typer arbeid gjør med de som utfører dette, hadde vært interessant. En bilmekaniker som jobber med å skifte eksosanlegg, hver dag hele uka, hele året. En syer på skjortefabrikken som syr den samme kravesømmen hver dag hele uka, hele året. Arbeidslivet har mange utfordringer i perspektivet mening; er det mulig å se sammenhengen i egne og andres arbeidsoppgaver og resultatet av dem. Gir resultatet mening? For hvem gir det mening?

Eksempelet telefonselgeren; ansatt på et callsenter, lønn i prosent av salg, ulike «produkter», hurrarop hver gang noen får napp. Mening i dette arbeidet, hva er det? Selvfølgelig at du har en jobb og tjener penger til livets opphold, men utover det? Drøfting av mening i arbeidet hos Svendsen har store begrensninger når han ikke vil bevege seg inn i «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering» og heller ikke i særlig grad samarbeid eller fellesskap.

Mange steder i boka tar han opp misforholdet mellom kjappheten i vårt vestlige postindustrielle arbeidsliv og menneskenes behov for mening i det vi gjør.

I vår postindustrielle tid er det hedonismen, egen tilfredstillelse, som er målet for arbeidet hevder Svendsen. Han drøfter jaget etter tilfredstillelse, hva slags mening det gir, hvor fort det går over osv.

Jeg må igjen minne meg på hvem han snakker om.

Svendsen er opptatt av at vi lurer oss sjøl til å henge med i karusellen der økt hastighet i jobbskifte, tilfredstillelse, inntekter og forbruk, fleksibilitet i arbeidstid m.m. Han drøfter hva dette gjør med mennesket (les mann), og er bekymret for at vi mister oversikten og ikke tar oss tid til det viktigste i livet som han mener er familie og venner.

Dagens diskusjoner om brutalisering av arbeidslivet koples inn, og undersøkelser fra SSB og Statens arbeidsmiljøinstitutt brukes til å fortelle oss at 9 av 10 arbeidstakere i Norge er fornøyd med jobben. Brutalisering av arbeidslivet er altså bare syting og kan ikke dokumenteres.

Svendsen bruker plass på å drøfte fremmedgjøring, og her får Marx ganske stor plass. Det er mange filosofer, sosiologer, historikere og politiske tenkere som har tatt tak i dette, men den dimmensjonen Marx hadde med; sammenhengen i arbeid, de sosiale relasjoner og tilegnelsen av resultatet av arbeidet ( eller; er arbeidet splittet opp i så små deler at betydningen for sluttproduktet ikke er synlig for arbeideren, at maktforholdene er så skjult at journalisten ikke ser dem i egen arbeidsgang, at bedriftslojaliteten helt skygger for at eierne blir rikere sjøl om ansatte må gå ned i lønn) er det ikke lett å få øye på.

Det er underlig å lese drøftinger av så mange aspekter ved arbeid og arbeidsliv uten at forfatteren ser at disse nettopp beskriver mye av det som er innholdet i brutaliseringen av arbeidslivet.

Lykke kobles til penger, konsum og hyppige brudd/prøve noe nytt. Det moderne mennesket har gått fra å være produsent til konsument er Svendsens påstand, og han har langt på vei rett. I vestlige samfunns øverste skikt er det overveiende sånn og forbruket er mer enn jorda kan tåle.

Det mest spennende med temaet, arbeidets filosofi, er for undertegnede om boka har noen nye tanker eller tråder å utvikle når det gjelder framtidas samfunn og arbeid. Svendsen er opptatt av arbeid i overflodens tidsalder, (og her må vi gjenta at han forholder seg bare til vestlige samfunn) og tenker rundt forbruk, lykke og fritid. Helt ordinære, vanlige bekymringer som rike, fete hvite utdannede har.

Men spørsmålene rundt arbeid i denne fasen av kapitalismen kunne vært: Siden effektiviteten er så, høy ville vi ikke behøve å ha lønnet arbeid mer enn fire timer, fem dager i uka. Den frie tida da? Forbruk i ennå flere timer? Eller tid til å være sammen, dyrke blomster, gjete dyra, male, synge, tegne, hjelpe en nabo, være aktiv i organisasjonslivet, studere,diskutere … . Marge Piercy lar Connie, hovedpersonen i Kvinne ved tidens rand, besøke framtida i 2137. Etter at det virkelig har skjedd dramatiske ting på jorda og det handler om å reparere etter overforbruk, miljøødeleggelser osv. Her er menneskene litt av alt; mødre, forskere, snekkere, jordbrukere, kunstnere, renholdere, osv. De er spesialister også her og livet er ordnet i et fellesskap som gjør tingene sammenhengende og forståelige. Dette er fantasi og veldig spennende og utfordrende for vår forestillingsverden. Men arbeidet har mange meninger og er blant annet knytta til egenskaper, talenter og interesser, men ikke til lønn og overlevelse.

I disse spørsmålene er det uutforskede filosofiske områder, og det er langt utenfor Svendsens prosjekt og intelektuelle horisont.

Svendsen skal ha ros for å ha laget en bok om dette viktige temaet. Utfordringen til alle som er opptatt av hvordan vi skal få til mer rettferdige samfunn og bærekraft i ordets konkrete betydning, ligger i å arbeide fram filosofien, teorien og praksis for å få det til.

Er det så noen vits i å bruke tid på en konservativ filosof som i boka ikke bryr seg så mye med «dets politiske aspekter. Han tar ikke for seg «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering». (Nåja, han slår fast at kaptalismen ikke vil gå under.)

Svendsen er en av premissleverandørene i hele Cevita-kjeden, fra frokostmøter til utdanninga av de unge på Cevitaakademiet. Han gir intelektuell legitimitet til oppfatningene av arbeid, arbeidsliv og økonomisk politikk som ikke tar hensyn til noe særlig annet enn vekst og fleksibilitet.

Argumentasjonen er viktig å kunne. Og utfordringen for oss til venstre er ikke ubetydelig.

Taran Anne Sæther

Elfriede Jelinek er en forfatter som ikke kan sies å gå stille i gangene. Bøkene hennes er omdiskuterte og kontroversielle. Da Jelinek fikk tildelt Nobels litteraturpris i 2004 fratrådte Knut Ahnlund i svenska akademin sin stilling i protest. Jelinek har også vært en høylytt samfunnsdebattant i den østerrikske offentligheten, og har markert seg i opposisjon til det østerrikske frihetspartiet, FPÖ, et høyreradikalt parti som ved valget i 1999 var Østerrikes nest største parti. Kritikk av Østerrike og landets mangelfulle oppgjør med andre verdenskrig gjennomsyrer Jelineks forfatterskap, og har gjort at hun har blitt beskyldt for å male et i overkant nattsvart bilde av hjemlandet i sin litteratur. Også hennes tilknytning til det østerrikske kommunistpartiet og hvordan dette kommer til uttrykk i litteraturen hennes, har blitt kritisert.

Ved siden av å hamre løs på det østerrikske samfunnet, er kampen mellom kjønnene og mellom samfunnsklasser et tema som går igjen hos Jelinek. I Lyst er kampen kvinnen må kjempe mot mannens maktmisbruk ikke bare metaforisk, men en faktisk slåsskamp. I denne uutholdelig voldelige romanen som Jelinek skrev i 1989, skriver Jelinek igjen med store bokstaver. Boka motsetter seg all form for forsoning i spørsmålet om kjønnenes posisjoner i samfunnet. Jelineks prosjekt er ikke å lage en nøktern beskrivelse av likestillingens utvikling eller hvordan kvinnens posisjon i samfunnet har forbedret seg de siste femti årene. Tvert imot viser hun hvordan kjønnenes rollemønstre er underlagt nye undertrykkelsesmekanismer, og sinnet eller protesten må sies å være den primære drivkraften i verket.

Boka handler om et ektepar, Gerti og Herman, som bor i en østerriksk landsby tett på et skianlegg. Gerti er hjemmeværende, mens Hermann er sjef på den lokale papirfabrikken. Herman og Gertis har en bortskjemt gutt hvis eneste interesse er skiutstyr. Hermann fremstilles som en nådeløs og ubarmhjertig tyrann som anser Gertis kropp som sin egen eiendom. Gerti voldtas, bankes opp og ydmykes av sin mann, og for Hermann er det en selvfølgelighet at hans umettelige begjær skal tilfredsstilles til enhver tid. Gertis begjær er av en annen art enn Hermans. Som direktørfrue får hun muligheten til å kjøpe seg dyre kjoler og undertøy og dekke sine luksusbehov. Til tross for dette er hun misfornøyd med ekteskapet, og når hun møter studenten Michael, kaster hun seg i armene på ham med forhåpninger om å oppfylle sin drøm om romantisk kjærlighet. Michael viser seg imidlertid å være en like stor sadist som Herman og Gertis illusjoner knuses for godt.

I romanen er kvinnen underlagt mannen, mens mennene styrer samfunnet og er de som undertrykker. Jelineks politiske bakgrunn kommer tydelig frem i Lyst. Kampen som foregår mellom arbeider og arbeidsgiver eller mellom mann og kvinne, er et resultat av pengesystemet som umuliggjør mellommenneskelige relasjoner ved å gjøre menneskelige egenskaper til varer. Ekteskapet mellom Hermann og Gerti er en utveksling av varer og tjenester. Gertis  begjær etter materiell velstand byttes mot Hermanns begjær etter sex.

Men i Lyst er det ikke kun kvinnen som er offeret i begjærsmaskineriet. Raseriet man er vitne til i Lyst, er ikke bare rettet mot den urettferdige maktfordelinga mellom menn og kvinner. Hatet er kanskje først og fremst mot systemet som Gerti og Hermann er underlagt. Mannen er innesperret i sin rolle som hersker og tyrann, ikke fordi han er ond, men fordi den verden han lever i, er strukturert etter forholdet mellom herre og tjener. Som man kan lese i dette utdraget, er det selve strukturen i de mellommenneskelige relasjonene det er noe galt med:

The community looks up to them in all things. Let’s face it, it’s a community short on sporting lasses to look up to. The woman beds down in her troubles and Herman beds down on the woman, in the peace of the night. And then their son: he has mastered the other children more completely than his violin. Father manufactures the very least of the things that pass beneath the flame of his passion: paper. All that remains, wherever the eye looks upon the works of men, is ash.

Det samfunnet Gerti og Herman lever i, er et som bygger opp under og tjener på et stadig voksende begjær. Både kvinnen og mannen forderves under materialismens logikk, og det eneste som står igjen av menneskets bestrebelser, er aske.

Det er altså ikke barnemat man får servert i Jelineks roman. Det å lese Lyst er en kamp og som leser slites man mellom trangen til å legge fra seg de utmalende, groteske voldsscenene og begjæret etter å få vite hva som skjer til slutt. Elfriede Jelinek skriver også et tettpakket språk der beskrivelser av faktiske hendelser, karakterenes fantasier og fortellerens fortolkninger og konklusjoner blandes sammen. Disse forskjellige stemmene settes sammen til en slags tragisk korsats der dysterheten og dystopien er så total at det i blant slår over i det komiske. Lyst er en marerittaktig tragedie, et skrik i protest mot et uhelbredelig destruktivt samfunn. Skal du lese Lyst må du være forberedt på en slåsskamp.

Kristin Buvik Sivertsen

Da Richard Wilkinson og Kate Pickett i 2009 ga ut boka The Spirit Level, vakte den betydelig debatt, ikke bare i Storbritannia og USA. I Norge gikk blant andre NHO og den nyliberale tenketanken Civita, i forsvar for sitt politiske og økonomiske grunnsyn, til angrep på bokas troverdighet. Nå når boka over to år senere har kommet i norsk språkdrakt, har imidlertid diskusjonen nesten vært fraværende, ikke bare blant kritikerne, men også blant dem som burde ha trykket boka til sitt bryst – et sosialdemokrati fanget i den nyliberale ortodoksien.

Hovedtesen i boka er at økonomisk ulikhet og skjev fordeling skaper dårligere samfunn enn de ellers ville vært. De tar for seg en rekke velferdsindikatorer innenfor områder som kriminalitet, helse, utdanning, vold, rus og sosial mobilitet, og ser på sammenhengen mellom disse og graden av økonomisk ulikhet, både på tvers av land og amerikanske delstater. De statistiske analysene viser en klar sammenheng på alle disse variablene, og de presenterer også en rekke momenter til forklaring både på de enkelte sammenhengene og sammenhengen mellom ulike velferdsindikatorer.

Dette ville neppe blitt så kontroversielt i enkelte kretser om de ikke kombinerte det med to andre elementer. For det første viser statistikken at ulikheten forklarer forskjeller som ikke kan forklares ut fra økonomisk utvikling. Selv om graden av økonomisk utvikling har stor betydning om man sammenligner for eksempel Norge og Zambia, har den ingen betydning om man sammenligner USA og Hellas, selv om BNP per innbygger i USA er nesten det dobbelte av hva det er i Hellas. Når man kommer til et visst nivå i økonomisk utvikling, mener de, så er det de økonomiske ulikhetene som betyr noe. Dette er også interessant sett i et økologisk perspektiv, for land som befinner seg over dette nivået har ikke økt produksjon og forbruk noen sammenheng med økt velstand.

For det andre viser statistikken at det ikke bare er de som er nederst på den økonomiske rangstigen som lider under ulikhet, det gjelder hele samfunnet. For eksempel er spedbarnsdødeligheten blant de mest velstående i et utpreget ulikhetssamfunn som det engelske og walisiske høyere enn den er blant de minst velstående i Sverige, og selv om dødeligheten blant mennesker i arbeidsfør alder er høyere blant de minst velstående i hele USA, er dødeligheten, også blant de mest velstående, høyere i delstater med stor ulikhet enn i delstater med mindre ulikhet. Dette får forfatterne til å konkludere med at økt likhet er til alles beste.

Selv om denne konklusjonen i og for seg er korrekt, er det også her svakheten i boka trer fram. Siden alle tjener på økt likhet, mener de, og siden ulikheten varierer fra land til land, også blant det de kaller markedsdemokratiene, ligger løsningen i skrittvise forandringer i retning av kooperativer og et lovverk som bygger opp under et likhetsideal. Det er selskapsmakten som er elefanten i rommet, ikke det kapitalistiske varebyttet. Dermed tar de heller ikke hensyn til at det kapitalistiske varebyttet og den tilhørende kapitalakkumulasjonen har en helt klar tendens i retning av økt ulikhet. Det jugoslaviske eksperimentet med såkalt markedssosialisme, der arbeiderne i fabrikkene selv driver fabrikken, bidro ikke til en bedre fordeling enn i andre land som baserte seg på tradisjonell privatkapitalisme. Og som andre markedsøkonomier, ble også den jugoslaviske økonomien offer for økonomiske kriser.

De forutsetter også at de mest velstående er villige til å redusere sin rikdom for å nyte godt av de velferdsgevinstene også de har av økt likhet. Da tar de ikke hensyn til det Marx kalte varefetisjismen, ideen om at en vare har egenskaper utover sin egentlige bruksverdi. Statussymboler, enten det er den tiende Jaguaren i oppkjørselen eller den varme følelsen man får av å donere av sin utrolige rikdom til trengende, er viktige for egenfølelsen hos de mest velstående – det er noe håndfast og håndgripelig, noe som er der i dag. Når forfatterne endatil kombinerer dette med en visjon om en stasjonær økonomi, der den enkeltes økologiske fottrykk begrenses av kvoter, kan dette vanskelig fremtre som noe annet enn en skremmende visjon. Forfatterne viser til at fire av fem amerikanere ønsker et samfunn preget av større likhet enn i dag, men dette argumentet falmer noe når det settes opp mot andre verdier. Det er ikke slik at varefetisjismen er mindre blant de mindre velstående, og den amerikanske drømmen lever fortsatt i beste velgående, også langt utenfor USAs grenser. Det handler om maktforholdet mellom klassene, ikke individuelle preferanser om likhet.

Den norske utgaven av boka er utgitt av den venstresosialdemokratiske tenketanken Res Publica, og i likhet med sosialdemokratiet som sådan gjør den ikke noe forsøk på å konfrontere den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital. De strategiene boka legger opp til representerer høyst en strategi for å begrense kapitalens makt, å gi arbeiderklassen en større del av kaka. Men om en slik bevegelse skulle vinne frem, vil den stadig være under press fra varebyttets logikk, som peker i motsatt retning. Det er, for all del, all mulig grunn til å støtte opp om og bidra aktivt til en slik kamp. Boka gir et godt grunnlag for å forutse hva alternativet, økt ulikhet, innebærer. For et sosialdemokrati som er blitt en del av den nyliberale ortodoksien, som bare skiller seg fra de tradisjonelt borgerlige partiene ved å gå inn for nyliberale reformer i noe mindre omfang og noe lavere tempo, om de i det hele tatt gjør det, gir boka gode anvisninger for å kunne revitalisere seg som en representant for noe annet, å flytte fokus fra ensidig vekst til fordeling. Men det er også det boka er – en ny-sosialdemokratisk manifest.

Mathias Bismo

Det er sjelden undertegnede blir så fanget av en diktsamling som denne gangen. Jeg har lest hele flere ganger og noen enkeltdikt mange ganger. Hvorfor?

Er det gleden over at noen tør skrive poesi der ordet sosialismen er med? Fordi hun skriver om «vanlige» arbeidsfolk? Fordi det er godt? Fordi hun er kvinne?

Kallskänken handler om å jobbe på kafe på Avenyn i Gøteborg. Wrangborg beskriver hvordan det er å kjøre i gang et kjøkken, fra det stille suset av kjølerne, til varmebenker, kaffe- og vispemaskiner, skrammelet med boller, tallerker, bestikk osv. fyller rommet. Hun skriver konkret om arbeidet, om det som skjer mellom menneskene som jobber sammen.

Fra åpningsdiktet «Kallskänken»:

…… klockan sju og köket gnuggar sömnen ur ögonen och sträcker på sig
Mangan, Danne, Freddan og Jonne preppar lunchen
Masen och Pillan i renseriet og kallskänken rullar inn back efter back med bröd
Mangan frågar om jag fått någon kram idag och
jag skämtar med Freddan om at jobba som kock och lida av panikångest
jag litar inte riktigt på någon förrän vi jobbat ihop
under press
«Nu kör vi!» og nogon slänger på en punkskiva
idag kommer allt att klaffa …

Det er flere poeter som har gjort dette, blant annet Tina Aamodt i Anleggsprosa (Oversettes og utgis i Sverige av Kata förlag). Jenny Wrangborg skriver inn mange flere dimensjoner i diktsamlingen sin. Når slitenheten beskrives, så er det ikke bare opplevelsen av å være sliten etter en lang arbeidsdag. Hun tar med sjefen som synes de jobber for sakte uansett hvor fort de jobber, uansett hvor mange som er sjuke. Og overvåkningen, kjeften, ulikheten og gjestene latter.

Som her i «Jämlikar»:

den största tröttheten/kommer inte från/ kroppsarbetet
……
arbetet består inte av/att laga maten eller servere
gästerna
nej, det är/chefens ord/efter veckor av obetalt övertid
blickarna från de velbestälda/tanterna/och
oräkneliga leenden …

I diktet «Vi måste prata» bruker hun den vanlige termen fra parforhold i overskriften, og så kritiserer hun poetene for å fylle sidene med maktens språk, og avslutter med «vi måste prata om socialismen». Det gir en overraskende virkning, fordi hun bruker termer som vi lett tenker hører til i intimsfæren, i foreldre/barn-, kjæresteforhold. Og det er når noe virkelig alvorlig er fatt, at vi sier «vi må snakke sammen».

Denne diktsamlingen handler om «de evige spørsmålene», kjærligheten, livet, arbeidet, solidariteten og sosialismen. På en måte som er uvanlig, men oppleves som viktig. Den er intens, påståelig, dirrende, insisterende. Lavmælt og støyende, vakker, skarp, inkluderende, konfronterende.

Mange av diktene egner seg for opplesning. Det spenner fra folkeopplysning om kafeansattes arbeidsvilkår, pengene (de fleste) som havner i eiernes lommer, undertrykking og verdien av å organisere seg. Det siste diktet «Vär här nu» slutter sånn:

ni hör oss kanske inte än
ni kanske inte ser oss
men vi är här
och vi förbereder oss på att ta över

I diktet «Spillolja» er det erkjennelsen av å trenge kjæresten mer enn noen gang som er tema. Dikterjeget har fått sparken, arbeidskameratene har krevd henne tilbake uten resultat.

……
jag behöver ditt:
«Vi ska ta oss igenom det här»
så berätta för mig om värmen
mellan dig og dina arbetskamrater i
promenaden ner til bussen
…….
berätte för mig att
det fortfarande finns nogot varmt
som växer mellan oss efter de hårda orden
förtvivlans avstånd mellan dag och nattskift
att vi orkar älska varandra timmarna mellan venda dygn ……

Det som gjør meg begeistret, er at den oppleves som så «sann», det er sånn i arbeidslivet. Altfor mange steder. Og det er sånn å bli god arbeidskollega, å få sparken, å gjøre en god jobb, å bli lurt, å oppleve fellesskapet. Wrangborg skriver inn manges erfaringer i sine dikt. Hun klarer en vanskelig ting godt, slik jeg leser diktene; å skrive om «menneske» som noe mer enn arbeidskraft, mye mer enn forlengelsen av en kaffemaskin eller et annet arbeidsredskap. «Mennesket» blir subjekt og handlende individ i en felles virkelighet. Nødvendig og godt gjort i en medieverden hvor det er vanskelig å få øye på arbeidsfolk som noe annet enn arbeidskraft.

Noen svenske fagutrykk er litt vanskelig å oversette (og ennå en god grunn til at et forlag bør oversette boka), men det betyr ikke så mye i denne teksten. Temaene er allmenngyldige.

Følelsen av at denne boka ble til av et trykk inne fra forfatteren, er sterk. Språket og bildene forteller det som skal sies. Her er ingen «som» et eller annet. Konkret og presist. Noen ganger halter rytme og bilder, som det gjør i alle tekster. Men diktene hekter seg liksom fast i deg, gjør egne erfaringer synlige. Sjelden har jeg lest noen skrive så vakkert om arbeidskamerater.

Taran Anne Sæther

– Jeg er ikke historiker, slår Frank Rossavik fast i forordet til sin bok, SV – Fra Kings Bay til Kongens bord
Nei, det skal være visst! Her er ikke engang tilløp til analyse, verken av de opplagte tingene eller de mindre opplagte. Leserne dynges ned i en uendelighet av personintriger, og får ingen mulighet til å forstå. For ikke noe forklarer bakgrunn og tidsbilde.
Da kan vi like gjerne sette oss ned med en årgang Donald.

Morten Falck er journalist.

Partiet SF (og senere SV) framstår i boka som et uløst mysterium. Det er dannet ut fra NATO-motstand og motstand mot atombomber og krig, men er blitt et aggressivt krigsparti innafor NATO. Dette henger ikke sammen, men Rossavik prøver ikke å forklare det. Slik blir vi sittende med alle spørsmålene, rimelige og urimelige. Det er sørgelig, for det burde være ett og annet å lære av denne historien.

Vi lever i partienes tidsalder. Men hva innebærer det? Spørsmålet melder seg raskt når man leser SV –Fra Kings Bay til Kongens bord (Spartacus, 2011). Må et parti være så fullt av personintriger og med så lite fast substans? Et hobbesiansk mareritt av alles kamp mot alle, uten mål og prinsipper utover det rene begjæret etter makt?

Mange vil sikkert protestere mot denne beskrivelsen. For SV er da ikke sånn? SV er tvert imot fullt av snille, fornuftige, hensynsfulle og innsatsvillige mennesker, som ofrer mye for sitt parti av både innsats og krefter, mennesker som det er naturlig å assosiere med venstresida, folk med standpunkter og prinsipper, kloke folk som kan samarbeide om det aller meste. Fredselskende krigsmotstandere, ofte pasifister, ja, til og med gudfryktige, om du vil – rettlinjete, respektable, arbeidsomme, standhaftige og rettskafne.

Men partiets ledelse, da? Partiet SV sitter i en regjering som fører en aggressiv, imperialistisk røverkrig og faktisk dreper uskyldige mennesker i Afghanistan og Libya. Bosnia, Irak, Afghanistan og Libya har gitt SV blodflekker på slipset, og de kan ikke bare tørkes av. Så hva betyr alle disse strålende medlemmene da, når det kommer til stykket? Hvilken av beskrivelsene er sann? Problemet er at begge disse sidene er like riktige, like sanne.

Hva er et parti?

Et parti er en organisasjon av mennesker med felles interesser, som kjemper for et definert mål. Det skiller seg fra for eksempel en fagforening eller et idrettslag ved at det tar opp medlemmer fra enhver del av befolkninga, at det ikke er lokalt begrenset, og at det har langsiktige, politiske mål. Det har gjerne vedtatte programmer av strategisk (prinsipprogram) og taktisk (arbeidsprogram) karakter, som medlemmene slutter seg til og som partiet jobber målrettet for. Partier er organisasjoner som kjemper for makta i samfunnet. Ikke sjelden er partier nokså reine klasseorganisasjoner, som for eksempel Høyre, Senterpartiet, eller slik Arbeiderpartiet eller NKP en gang var, organisasjoner som kjemper for en bestemt klasses interesser. Vi kan si partier er den form klassekampen tar i vår tid.

Men bildet er ofte komplisert, for eksempel når partiene blir talerør bare for et sjikt innafor en klasse – eller når det faktisk er tilholdssted for flere sjikt innen en klasse, som kan føre en kamp seg imellom om makta i partiapparatet. Partiet kan si en ting og gjøre noe helt annet i praksis. Slik kan Arbeiderpartiet for eksempel være hoveddrivkraften bak nedbygging av velferdsstaten, samtidig som det snakker om solidaritet! Nedlegge sjukehus, aggressivt gå inn for oljeboring i Lofoten/Vesterålen, være drivkraft i privatiseringa og i å redusere pensjonene og heve pensjonsalderen, men samtidig søke sin medlemsbasis i arbeiderklassen.

SF var i 1961, da det ble stiftet, et arbeiderklasseparti, dvs. et parti av arbeidere, forteller Rossavik. 65–66 % av velgerne var arbeidere. Sånn sett kan man trygt si at SF var begynnelsen på et nødvendig oppbrudd fra Arbeiderpartiet. Var det også et parti for arbeidere, et parti som tok arbeiderklassens standpunkt?

Forspilte muligheter I

Nei, det kan man vanskelig si. SFs ledelse var preget av å være en samling intellektuelle rundt ukeavisa Orientering, utbrytere fra Arbeiderpartiet, tidligere NKP-ere, og uavhengige intellektuelle. I denne forsamlinga var det flere sterke viljer enn det var rom for disiplin, og siden partiet ikke hadde noen eksklusjonsparagraf, var det på mange måter prisgitt enkeltpersoner. Av de tingene som kom ut av dette, var iallfall mange personmotsigelser og mye vondt blod. Rossavik skildrer personmotsetningene ganske inngående. De ser blant annet ut til å ha krystallisert seg ut i en allmenn mistro til Knut Løfsnes, som likevel var partiets formann – Rossavik får det til å se ut som grunnen bare er at ingen andre ville.

De som dannet SF, var motstandere av blokkpolitikken, mot norsk medlemskap i NATO, motstandere av EEC (EU), anti-militarister, fredselskende atomvåpenmotstandere. Men de kom aldri lenger. De diskuterte seg aldri fram til enighet om hva slags parti de ville ha, om synet på imperialismen, om synet på DNA, om synet på staten og på klasser og klassekamp, eller om synet på frigjøringskriger (Vietnamkrigen var under utvikling).

De var i stor grad sosialdemokrater som ønsket seg tilbake til Arbeiderpartiet, hvis det bare hadde hatt en litt mer «menneskelig » profil. Eller frustrerte tidligere NKPere, som alltid hadde sett på Arbeiderpartiet som et sosialistisk parti. Begge disse gruppene ønsket seg hovedsakelig «tilbake» til Arbeiderpartiet. Idealismen – i filosofisk forstand – sto sterkt i SF. Marxismen var så godt som ukjent. Tida og medlemstokken gitt, ville noe mer kanskje ikke vært mulig, men det lå en mulighet gjemt i kortene som eventuelt kunne ha gitt SF et sterkere arbeiderklassepreg.

Men dette blir ikke mer enn en hypotese, en spekulasjon uten rot i virkeligheten. Vi sitter jo med fasit! Velgerne fikk ikke prege partiet.

Denne mangelen på intern og målrettet diskusjon gjorde at partiet ikke greide å samle seg om viktige standpunkter, men at ulike syn eksisterte side om side i partiet. Det ga rom for utvikling i mange retninger – en av dem brøyt ut i 1969, og dannet AKP i 1973. En god porsjon av medlemmene i SV var kristne, og innslaget av Israel-venner og «Kibbutz-sosialister» var betydelig. Alt dette sier Rossavik nesten ingenting om. Men det betydde også at grunnlaget blei lagt for uendeligheter av personintriger, skuling og skumling. Enkeltpersoner fikk frie tøyler til å tolke vedtak og følge eller ikke følge partiets program, og det oppbruddet fra DNA som begynte så lovende, rant mer eller mindre ut i sand i løpet av de første ti årene. Velgerne forsvant – kanskje i stor grad tilbake til DNA eller til sofakroken(?) – man visste jo hva man hadde.

Men så kom EEC-kampen i 1972, og det mirakuløse skjedde: Partiet fikk en ny sjanse.

Forspilte muligheter II

Kampen mot medlemskap i EEC (som etterhvert ble hetende EF og nå altså EU, nærmest for å bekrefte de verste spådommene), var mangslungen og komplisert. Den førte til ytterligere svekkelse av Arbeiderpartiets stilling, og en sterk oppblomstring av det lokale demokratiet, som vi fortsatt flyter på. Norge ble et «annerledesland » – det ble et land der folket hadde større makt og ikke nødvendigvis led nederlag. Dermed var det heller ikke noen grunn til å bøye nakken i utgangspunktet.

Det er selvfølgelig ikke sant. Folket led nederlag i ett sett – Alta-kampen er et trist eksempel. Men selv de nederlagene folket faktisk led, var begrenset og kunne føre med seg et mer allment oppsving – slik Alta-kampen førte til et oppsving for samenes rettigheter. Dette gjør jo den norske etterkrigshistorien svært interessant – hva er det som gjør at det norske folket greier å unnslippe imperialismens åk i større grad enn svensker, dansker og finner? Hvilke folkelige tradisjoner er det som ligger til grunn? Eller er det motsigelsen mellom det norske monopolborgerskapets egne imperialistiske ambisjoner og den europeiske monopolkapitalismen som er årsaken?

Disse perspektivene ligger naturligvis langt utafor siktemålet til ei bok om SV, men vil kanskje ha et visst tilknytningspunkt likevel i spørsmålet om hvorfor og hvordan en slik allianse oppsto. Hvordan kunne den valgalliansen som SV opprinnelig var, oppstå? Hvorfor søkte alle gruppene sammen, og hvorfor rundt SF? Hvorfor la alliansepartnerne seg så flate for NKP – og hvorfor ble AKP stående utafor? Her er det mange spørsmål som trenger seg på.

Ragnar Kalheim, som er en av bokas absolutte helteskikkelser, ville ha ml’erne med i valgalliansen, og ble rasende da de heller dannet sitt eget parti. Ligger noe av grunnen til SVs paranoide forhold til AKP her? Det får vi ikke vite. Rossavik later stort sett som om AKP aldri har eksistert, han bare nevner det i bisetninger enkelte steder der han ikke kan unngå det: «Kampen SU og SV fortsatt måtte føre mot AKP(m-l) og Rød Ungdom i mange miljøer.» (s. 285) Jaså? Måtte SV det? Hvorfor?

«Karl O. Rikardsen var de radikale ansattes helt. ‘Mange av oss ville ha vært i AKP om det ikke var for ham‘, sier Liv Røvik.» (s. 271). Det er tydelig at her ligger det noe mer bakom, noe som kanskje hadde gjort det naturlig med et eget kapittel om forholdet mellom de to partiene. Men dette går Rossavik behendig utenom. «En del SV-ere var med i Kvinnefronten, men gikk ut da den ble mer dominert av AKP(m-l)» (s. 205). Ja, særlig på sentrale steder var forholdet mellom de to partiene ganske skarpt. På mange mindre steder gikk samarbeidet ofte mer knirkefritt.

Motsigelsen mellom de to partiene hadde flere røtter. AKP hadde et klart standpunkt til staten, til sosialdemokratiet, og ikke minst til Sovjet – nettopp punkter som må være ganske såre for et parti som SV. Rossavik er imidlertid lojal, og sier ingenting. Dette er punkter som burde vært avklart mellom partene i valgforbundet. Men det er kanskje for meget forlangt å avklare forholdet til Sovjet med NKP og forholdet til sosialdemokratiet med AIK?

Faktum er i alle fall, at etter et brakvalg med enorm framgang, deiset SV nedover igjen, og endte i «skyggenes dal» – hvorfor skulle egentlig velgerne slutte opp om et sånt parti, der ledelsen rev øynene ut på hverandre og alt snakk om demokrati var bare munnsvær og ikke gjaldt for partiets egne medlemmer?

Forspilte muligheter III

Enda en sjanse skulle SV få. Stortingsvalget da det var gjennombrudd for regjeringssamarbeid i den såkalt «rød-grønne» regjeringa i 2005. Det er liten tvil om at oppslutninga om SV i dette valget skyldtes at velgerne trodde på snakket om at nå skulle SV endelig greie å hale regjeringa mot venstre. Det viste seg imidlertid vanskelig. Jo mer SV trakk, jo mer førte båndene til AP til at partiet gikk mot høyre. Sånn går det når man står på glatt underlag. Halvorsen og partiet hennes hindres i alle fall ikke i å rutsje inn i sosialdemokratiets nyliberale varmestue av overdreven marxistisk forankring. Hennes forhold til Marx ser ifølge Rossavik ut til å være bestemt av det meningsløse utsagnet «Marx var en kvinnehater»!

Hvis vi skal tro på at de prøvde å trekke. For med en leder som Kristin Halvorsen, som fortsatt kan prestere å skrive at hun har tro på en sterkere styring av kapitalismen (Klassekampen, 28.05.2011), kan man jo undre. Hva er viktigst her – regjeringstaburettene eller politikken?

At hun fortsatt kaller partiet sitt for sosialistisk, må være beregnet på å trekke velgere til støtte for krigspolitikken. Erik Solheim ser ut til å ha kommet til det samme, når han i Klassekampen uttaler med vanlig arroganse at «Eg har førebels ikkje sett noko gjennomtenkt alternativ til kapitalismen.» (26.05. 2011)

Rossavik er åpenbart ikke i tvil. Han skriver en bok som ender som en rein hagiografi for Kristin Halvorsen, med en personfiksering som effektivt sperrer for alle andre perspektiver. Rossavik blokkerer faktisk enhver mulighet for analyse.

«Jeg er ikke historiker»

Dette er ganske påfallende. Boka gir seg ut for å være en historiebok. Da er det naturlig å vente seg en beretning som i det minste gir mulighet til å forstå hvorfor det og det skjedde – mens hint ikke fant sted. Hvorfor kunne ikke diskusjoner vært gjennomført og partiet kommet fram til enighet om viktige spørsmål? Henger det sammen med at ledelsen ikke ville, for å beskytte sine egne standpunkter?

Et helt kapittel handler om reisevirksomheten i «Østerled». Men ikke om hva den betydde for partiet. Når Berge Furre var på gratis ferie med hele familien i Romania, og også ble vartet opp av Ceaucescu, fikk det da noen betydning for hans syn på det Gustavsen kalte «den reelt eksisterende sosialismen », (som ikke ser ut til å ha inkludert Kina)?

Men det at Rossavik ikke er historiker, kan ikke unnskylde at han ikke sier ett ord om hvilke resultater dette knefallet for østeuropeisk oppkjøpspolitikk fikk.

Stopp litt. Han driver det så langt at han siterer SVeren Svein Skotheim: «Vi lot oss kjøpe. Vi trodde det var bedre der borte enn det var, og slike turer skapte ikke mer klarhet.» (s. 260) Dette er jo bare fantastisk. Partiet lot seg kjøpe! Så sier Rossavik ikke mer om den saken!

Rundt omkring på mange arbeidsplasser ble forholdet mellom SV og AKP ofte forsuret av SVs forhold til Sovjet. Siden Rossavik unnlater å nevne det, skal jeg bare minne om at AKP hadde en mye bedre forståelse av problemet – en som både var klokere og skulle vise seg å være mye riktigere. For det finnes vel neppe lenger illusjoner om at Sovjet ikke var en imperialiststat, med aggressive utenlandsambisjoner og fascistiske overgrep «innenriks» (Altså særlig i forhold til de undertrykte klassene, arbeiderne, og nasjonene), og at det kloke var å holde dem på et par armlengders avstand?

Å være journalist unnskylder ingenting

Etter hva Rossavik skriver, er boka blitt slik fordi han er journalist. Det beste man kan si om en sånn påstand, er at boka bærer preg av visse moderne myter om det å være journalist. På godt og på vondt. La oss ta et eksempel på det siste:

Nøytralitet?

Ifølge moderne mytologi er journalister såkalt «nøytrale» – de tar ikke stilling til det de skriver om. Rossavik tilsidesetter dette prinsippet suverent. Han kaller noen av de framtredende personene for «stjerner » (for eksempel Gustavsen og Solheim). Ragnar Kalheim blir stadig omtalt som «fagforeningskjempen». Det blir derimot aldri Roald Halvorsen. Sånne ord fra festtalevokabularet ødelegger stilen og svekker inntrykket av boka. Og det forteller leserne at Rossavik har en agenda, han er ikke noen nøytral skildrer av SVs historie. Han er forutinntatt, og rir sine egne kjepphester. Det innebærer dessverre at store deler av SVs innsats mot EU i folkeavstemningene og i Nei til EU blir usynliggjort. Som Tore Linné Eriksen har pekt på, gjelder det samme for nord-sør-perspektivet. Det er fullstendig fraværende, og den innsatsen SV-medlemmer har gjort for solidaritet med folk og frigjøringsbevegelser i sør, glimrer ved sitt fravær. Enten betyr det at Rossavik ikke ser på den som viktig, eller han mener at den ikke har eksistert. Jeg vet ikke hva som er verst. SV var riktignok ikke det partiet som tok anti-imperialismen mest på alvor, men som i tilfellet Palestina kom de jo etter. Og i noen tilfeller gikk de foran, som når det gjaldt Sør-Afrika, og Latin- Amerika. Det burde de krediteres for.

Et annet særtrekk ved moderne journalistikk er personfokusering, ned til det håpløse «du»-nivået. Dette gjør verden vanskelig å forstå, og løser opp alle sammenhenger og historiske tendenser i meningsløse anekdoter. Det er på dette området boka må sies å bekrefte påstanden fra forfatteren om å være «journalistisk», og det er vel også derfor alle politiske kommentatorer har rost den. Det er jo sånn de er vant til å se politikken! Siv gjør sånn, Erna gjør slik, Jens sier ditt og Kristin sier datt. Men det viktigste ved dette er at da skjønner ikke leserne hvorfor – hvilke interesser er det som snakker ut av munnen til «Siv» og «Erna» og «Jens».

Moderne norsk journalistikk preges også av en forunderlig naivitet – som om det er ufint å ikke feste lit til makthavernes framstilling. Etter å ha fortalt om Lundkommisjonen, presterer Rossavik å skrive: «Punktum ble nå satt for førti år med løgn.“ Akk! Tenk om det var så vel! Men for det første fortsetter overvåkingen like dulgt og usynlig som før, og for det annet – hvorfor fikk en framtredende person som Erling Folkvord bare se en tom mappe? Selv ikke Rossavik kan mene at dette betyr slutt på løgnen? Fortielsen av AKP: Riktignok er dette ei bok om SV, men AKP nevnes påfallende lite. Dette grenser etter min mening til det løgnaktige. SV brukte så mye krefter på å bekjempe AKP, at dette burde fått større plass i boka. Det kunne ha styrket troverdigheten. For eksempel er Klassekampen omtrent ikke nevnt. Før det plutselig står om landsmøtet i 1997: «Klassekampens journalist, som hadde kommet seg inn i salen, …» Resten av journalistene hadde drukket seg fulle og gått hjem, men de hadde til gjengjeld vært invitert. Hva gjorde det lille AKP (m-l) til en så farlig konkurrent at det måtte bekjempes med alle skitne tricks? Nei, Rossavik sier ingenting om det. Det er nok det tryggeste.

Rossavik driver dette ut i det virkelig latterlige: «Gang på gang hadde folk i SF og SV – iblant også noen fra andre partier – hevdet at den ulovlige overvåkingen pågikk.» Tenk det, Hedda! «Iblant også noen fra andre partier»!!! Rossavik ser ikke ut til å ha hørt om verken Peder Martin Lysestøl, Erling Folkvord eller Finn Sjue – bare for å nevne tre. (Kunne du ikke plassere dette sammen med der du snakket om SV og AKP litt lenger foran?)

1914 om igjen?

Boka ender med å hylle bombe-Kristin og hennes kumpaner for innsatsen i regjeringa. Argumentet er omtrent som følger: Uten SV i regjering hadde det vært sendt flere soldater til Afghanistan! Herre min gud, og sancta simplicitas! Når man først sklir utpå skråplanet her, ville det alltid vært verre hvis de ikke deltok i regjeringa. OG HVOR GÅR GRENSEN? Ved Verdun? Denne ministersosialismen har jo vært prøvet ut i praksis tidligere, det er helt unødvendig å gå i fotspor som er nesten nøyaktig 100 år gamle. Første verdenskrig var ille nok, og burde ha lært også SVs ledelse noe om nødvendigheten av å holde på noen prinsipper. Men de har kanskje ingen igjen?

Det må jo være et spørsmål som stadig flere medlemmer stiller seg. Tore Linné Eriksen ga opp og gikk ut av partiet etter 50 års medlemskap. Hans utmeldelsesbrev var sviende. (Klassekampen, 25. mai 2011) Det må også ha kostet en god del mot å bryte med et parti man har vært medlem av i 50 år. Dette partiet, som er så løst fundert på en så usikker ideologisk grunn, har alle standpunkter i munnen samtidig, og ingen i praksis. Gjennomsnittet blir ganske vassent, og bringer uvilkårlig tankene til Johannes’ Åpenbaring, kapittel 3, vers 16: «Derfor, da du er lunken, og verken kold eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.“ Faren er jo at partiet vil trekke med seg den ene etter den andre inn i imperialismens krigshysteri. Ett sted må grensen gå! soldater til Afghanistan! Herre min gud, og sancta simplicitas! Når man først sklir utpå skråplanet her, ville det alltid vært verre hvis de ikke deltok i regjeringa. OG HVOR GÅR GRENSEN? Ved Verdun? Denne ministersosialismen har jo vært prøvet ut i praksis tidligere, det er helt unødvendig å gå i fotspor som er nesten nøyaktig 100 år gamle. Første verdenskrig var ille nok, og burde ha lært også SVs ledelse noe om nødvendigheten av å holde på noen prinsipper. Men de har kanskje ingen igjen?

Det må jo være et spørsmål som stadig flere medlemmer stiller seg. Tore Linné Eriksen ga opp og gikk ut av partiet etter 50 års medlemskap. Hans utmeldelsesbrev var sviende. (Klassekampen, 25. mai 2011) Det må også ha kostet en god del mot å bryte med et parti man har vært medlem av i 50 år. Dette partiet, som er så løst fundert på en så usikker ideologisk grunn, har alle standpunkter i munnen samtidig, og ingen i praksis. Gjennomsnittet blir ganske vassent, og bringer uvilkårlig tankene til Johannes’ Åpenbaring, kapittel 3, vers 16: «Derfor, da du er lunken, og verken kold eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.“ Faren er jo at partiet vil trekke med seg den ene etter den andre inn i imperialismens krigshysteri. Ett sted må grensen gå!

Hans Scherfig: Frydenholm Pax 1962

I flaumen av opptrykte og (nokre) nye bøker om den 2. verdskrigen, i bokhandlar, kioskar og supermarknader, er det påfallande at ein av dei beste, etter mange si meining, ikkje er å få på norsk lenger, anna enn i antikvariat og bibliotek. Eg tenkjer på dansken Hans Scherfigs roman Frydenholm frå 1962, på norsk på Pax femten år seinare.

Kort fortalt er dette den skjønnlitterære versjonen av «besættelsen» i Danmark. Med vekt på opptrappinga og innleiinga og korleis tyskarane tilsynelatande udramatisk og «ikkje-valdeleg» kom og blei der. Og med vekt på det danske statsapparatet, politikarane, politiet, næringslivstoppar osv. sitt dramatiske svik mot folket, og særleg mot kommunistane.

Biletet av motstandskampen i Danmark er i dag for mange identisk med «Flammen og sitronen» og andre filmar og dokumentarar om heltemotige grupper og personar, ofte svært likvideringskåte og vågale inntil det sjølvmordariske. Men 2. verdskrigen i Danmark handlar i stor grad også om kolaborering, svik og passivitet. Ho handlar om ei sosialdemokratisk/Radikale Venstreregjering som i mai 1939 inngjekk ei oppsiktsvekkjande ikkje-angrepspakt med Tyskland, og som i april 1940 slett ikkje gjekk av eller flykta, men i staden fekk med seg dei andre borgarlege i ei samlingsregjering. Og som administrerte landet på Hitlers nåde, mot at dei skulle få vern mot angrep frå England (det var militær motstand eit par stader 9. april, men regjeringa tvang gjennom kapitulasjon etter halvannan time).

Historia om 2. verdskrig i Danmark handlar også om ei liste over 66 medlemmar av kommunistpartiet, samla av det danske overvakingspolitiet, men som utan store samvitskvalar fann vegen til den tyske «siviladministrasjonen » på Rådhusplassen i Kongens by. Etter krav frå tyskarane blei ikkje berre desse, men i alt over tre hundre likesinna fengsla av dansk politi og etter kvart plasserte i Horserød leir ikkje langt frå Helsingør. Det heitte seg at dei skulle «vernast mot tyskarane ». Dei skulle få sleppe fri straks tyskarane gjorde krav om å ta over, men då dette skjedde, «fungerte ikkje» denne rutinen. Mange hamna i konsentrasjonsleir i Tyskland, og over tjue kom aldri tilbake.

Mykje av dette var likevel «gløymt» fram til 1962, då det overraskande romanprosjektet Frydenholm på kort tid blei ein verkeleg bestseljar (danskane hadde også ein «sanningskommisjon» etter krigen, der mykje av dette kom fram, blant anna var det fleire openberre brot på grunnlova, men ingen ansvarlege blei sikta eller dømde). I 1962 var forfattaren og biletkunstnaren Hans Scherfig alt populær, med romanar bak seg som Det forsømte forår, Den forsvunne fullmektig og Idealister, alle satiriske, skarpe og aktuelle bøker, nærmast i krimsjangeren. Men Frydenholm står for dei fleste som hovudverket hans. Han hadde jobba med det i femten år, og manuset var opphavleg på åtte hundre sider. Han gjekk med på å kutte over tre hundre, det var mest dialogar mellom dei fengsla kommunistane, skal han ha sagt.

Boka går føre seg i ein liten landsby på Sør-Sjælland, der det også finst eit slott, Frydenholm, eit skikkeleg nazi-reir. I landsbyen finst eit gjennomsnitt av det danske folket, med regjeringsog tysk-lojale sosialdemokratar og fagforeiningsleiarar, tilsvarande lojale prestar og næringsdrivande, nokre meir vinglande småborgarar, men også sterkt frustrerte fattigfolk og arbeidarar, nokre av dei kommunistar. Dette er samtidig legendarisk Gjønge-land, frå den svensk-danske krigen på 1600-talet, med dansk, folkeleg geriljakrig mot svenskehæren. Så blir då også ein av kommunistane i landsbyen, som klarer å stikke seg vekk, ein berykta sabotør.

Men vi får også innblikk i visse miljø i København, frå regjeringskvarteret og Politihuset til meir tradisjonelle kriminelle krinsar, og sjølv om forfattaren gav dei fleste aktørane, ikkje alle, nye namn, er mykje av det dei seier og skriv, autentisk. Scherfig bidrog slik, i ein roman, til at mange historisk viktige dokument blei betre kjende, særleg mange som kompromitterte samfunnstoppane.

Sluttscena i Frydenholm er omtrent så satirisk som det går an, utan at ho tippar over. Kanskje gjer ho det. Men samtidig får kommunisten Scherfig godord frå til og med borgarlege kritikarar, for at han ikkje heile tida omtalar sine eigne heltar som ufeilbarlege.

Mykje skil den norske og danske lagnaden under denne krigen, og med både den aktuelle interessa for 2. verdskrigen spesielt, og store samfunnsomveltingar generelt, burde Pax eller andre gjere også denne boka meir tilgjengeleg igjen.

Eller: Om du gjerne les dansk, få gjerne tak i originalen. Den norske bokmålsomsetjinga er i unødvendig grad prega av «danoismar», samtidig som det blir for dumt når enkelte av landsbybebuarane på Sjælland snakkar dialekt frå Indre Østfold.

Om ein vil lese meir om den danske «besættelsen», er nettleksikonet, Leksikon for det 21. århundrede, ein god start: www.leksikon.org

Anders Ericson

Kvifor okkuperte Frankrike Algerie i 1830? Var det fordi franskmennene ikkje kunne betala gjelda si til Algerie, og at dei samtidig ønska seg kontroll over den osmanske provinsen? Eller var det fordi den algeriske deyen hadde daska til den franske konsulen med ein flugesmekkar, og dermed fornærma fransk stoltheit?

Rogan har skrive eit omfattande verk om  historia til arabarane. På berre litt over seks hundre sider dekkjer han dei viktigaste hendingane i regionen dei siste fem hundre åra. Rogan skildrar drivkreftene i historia, både økonomisk og materiell utvikling og personar som driv fram historiske endringar. Dei økonomiske kreftene er like levande forklart som daskinga med fluesmekkar, og for å få det fulle bildet bør begge med. Særeigne måtar å tenkja på eller organisera seg på blir skildra og forklart. Det osmanske riket baserte seg på ein type føydalisme der dei som styrte lokalt, ikkje arva posisjonen sin. Dette var effektivt for eit ekspanderande imperium, og til forskjell frå den europeiske føydalismen skapa det ikkje eit adelskap som konkurrerte i makt med sultanen. Men det skapa etter kvart konflikt med lokalbefolkninga, fordi dei styrande kom utanifrå, og ikkje hadde nokon lojalitet til dei dei styrte over. Særeigen måte å fordela makt og jord på gir bakgrunn for å forstå politisk utvikling fram til i dag. Kolonihistoria er godt dekka, og er eit viktig bakteppe for opprøra som foregår i Midtausten no. Rogan skildrar korleis dei oppadstigande sjølvstendige regima var dei første til å falla under europearane si makt. I eit forsøk på å frigjera seg frå osmansk styre, og å bygga opp moderne samfunn, endte både Egypt og Tunisia opp med å gå konkurs, og på den måten havna under europeisk administrasjon. Drømmen om å få europeisk modernitet, saman med islamsk eller arabisk kultur og moral, endte med å bli utbytta av dei ein forsøkte å etterlikna. Og forsøket på å fri seg frå kolonimaktene tok lang tid, og krevde mykje blod. Ein del av dei regima som blei til då landa fridde seg frå utanlandsk styring, er dei som fell no. Og mange av dei rørslene som blei bygd opp i opposisjon til kolonistyringa, pregar fortsatt politikken i regionen, anten det er islamisme, arabisk nasjonalisme eller Palestina-spørsmålet sin sentrale rolle. Mange av oss følgjer med på det som skjer i Midtausten, og har lese ein del om regionen frå før. Eg vil likevel påstå at dei fleste av oss kan få mykje ut av å lesa Araberne, anten ein knapt har fått med seg meir enn det som blir nevnt på Dagsrevyen, eller ein har fulgt regionen i mange år. Kombinasjonen av å vera lettlest, full av interessante detaljar og samtidig overordna og analytisk har blitt ei god og viktig bok å lesa.

Ingrid Baltzersen

Boka til NRK korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen er den fjerde boka som norske reisende i Pakistan har kommet med de siste 2 år. Fra før har vi blitt kjent med Laila Bhokaris «Hellig vrede», Kristin Solbergs «Gjennom de Renes land» samt Elisabeth Eides og Terje Skaufjords « Pakistanmidt i verden.

USA, Nato og Norges krigføring i Afghanistan mot en opprørsbevegelse som også har bindinger, logistikk og baser i Pakistan, har aktualisert Pakistan som interessefelt for norsk journalistikk og for norsk publikum.

I boka til Mikkelsen følger vi han på ei reise i 3 bolker og med start i Pakistans største havneby Karachi. Vi følger Mikkelsen, mens han besøker og intervjuer islamske skriftlærde, unge motefolk, politiske aktivister og personer som han møter på sin vei. Innimellom beskrives viktige hendelser i Pakistans historie og skjellsettende hendelser i forholdet mellom India, Pakistan og Afghanistan. Den største svakheten i den delen av boka, som foregår i Pakistan, er mangelen på bilder som ville ha løftet teksten og beskrivelsen der Mikkelsen går opp igjen historiske stier i Pakistan.

De tre bolkene i boka har undertitlene: Ved havet, På slettelandet og I fjellene. Titlene henspeiler på reisa fra Karachi til Peshawar og seinere til Afghanistan hvor han reiser med fly til Kabul og Mazar E Sharif.

Boka er ikke uinteressant. Særlig ikke for underegnede som kan se bildene i eget hode fra stedene forfatteren beskriver. Samtidig er det noe uforløst over boka.

Tittelen henspeiler på en hensikt, en ide’, en plan for prosjektet før reisen ble innledet som boka ikke evner å ta fatt i eller beskrive. Reisen blir episodisk og fragmentert, og reportasjen blir bruddstykker uten noen sammenheng og ikke i nærheten av å være biter i et puslespill som kan bidra til et større bilde.

Det opereres med en lang referansebokliste bak i boka, samt direkte kildehenvisninger til teksten. Jeg forutsetter at forfatteren faktisk har lest de bøkene han refererer til, men mangelen på noen forståelse utover enkeltstående kildehenvisninger og gjengivelse av sitat gjør at jeg må stille spørsmålstegn ved det. Alternativt kan det også være et uttrykk for en ny journalistgenerasjons postmoderne verdensbilde hvor alt bare er henvisog ikke har noen forutgående historie som gir forståelse for observasjon i øyeblikket. Det forklarer også hvordan den fragmenterte reiseskildringen kan oppstå og bli utgitt i bokform av et forlag som muligens heller ikke har et perspektiv som strekker seg særlig lenger.

Per-Gunnar Kung Skotåm

Dette er den viktigste boka som er utgitt om norsk skole på mange år.

Boka er en advarsel mot en norsk skolehverdag prega av tester og prøver fra barna er knøttsmå. Drivkraften i dette systemet er hard konkurranse på alle nivåer: mellom elevene, mellom lærerne, mellom skolene og mellom regionene. Skolene skal styres som fabrikker der elevene er kunder, og produksjonen dreier seg å skaffe best mulig målbare resultater. Et grunnleggende premiss er mistillit til «arbeiderne», det vil si lærerne, som hele tida antas å sluntre unna, og derfor må dokumentere alt de gjør, og overvåkes av diverse inspektører på flere nivåer.

Dette systemet er inspirert av det amerikanske og engelske skolesystemet. I Norge er det særlig Handelshøyskolen BI som ideologisk har fremma disse tankene, og som har skolert rektorer i det nye systemet, godt støtta opp av diverse konsulentfirmaer.

De menneskelige omkostingene

Testskolen har mange menneskelige omkostninger. Marsdal trekker fram mange hjerteskjærende eksempler på hvordan barn rammes av prestasjonsangst. Spesielt graverende er eksempler på at elever ikke får den spesialundervisningen de trenger og har krav på, fordi ressursene i stedet settes inn for å bedre prestasjonene til elever som kan gi skolen bedre resultater på de nasjonale prøvene.

Det har vært en eksplosjon i antall barn som sendes til pedagogisk-psykologisk utredning og får spesialundervisning etter at Kunnskapsløftet ble innført i 2006. På landbasis har andelen elever som får spesialundervisning økt med 39 prosent, i Oslo 45 prosent. Det dreier seg nå om over 60 000 elever på landsplan. Marsdal slår fast at denne økningen er uten sidestykke i norsk skolehistorie, en vekst som må skyldes at de svakeste elevene får større og større problemer med å takle skolehverdagen Resultatet er stadig mer segregert undervisning. Dette er en av bokas viktigste påpekninger.

Samtidig er systemet bygd på løgn. Det er eksempler på hvordan «svake» elever bevisst holdes vekke fra de nasjonale prøvene, foreldre får feilaktig beskjed om at elevene har fått de lovpålagte timer spesialundervisning, på enkelte skoler får elever bedre tid enn den stipulerte på de nasjonale prøvene for å bedre resultatene osv.

For min del vil jeg si at dette er et brudd med den tillit og ærlighet vi forventer av offentlig organer og forvaltning. Samtidig er systemet knytta til belønning, som individuell lønn, og straff til de som ikke er lydige. Her ligger kimen til korrupsjon.

Tilfellet Sandefjord

Det er Oslo-skolen som er mest kjent for all drillinga, men Marsdal trekker fram Sandefjord der skiftet til det nye testregimet skjedde i løpet av noen måneder, et varsko på hva som kan skje mange andre steder. Starten på det hele var kommunens engasjement av konsulentfirmaet PricewaterhouseCoopers (PwC). Det skulle utrede ressursbruken i kommunens skoler. Firmaet skulle også utføre en såkalt prosesskontroll. Forslaget fra PwC var å innføre resultatmålstyring. Flere ledere skulle ansettes, og de skulle ha resultatansvar. Dette kosta penger, årlig dreide det seg om 5,9 millioner. Politikerne vedtok å ta pengene fra klasserommet; for eksempel mista den største barneskolen i kommunen tre lærerstillinger.

Rektor Knut Søyland ved en av Sandefjord-skolene, Framnes barneskole, gikk av i protest. Han ble erstatta med Ivar Ramberg, sterk entusiast for det nye regimet og bystyremedlem for SV.

Både Oslo og Sandefjord var kommuner styrt av Høyre/FrP. Men de nasjonale prøvenes mor og skoledirektør i Oslo, Astrid Søgnen, har bakgrunn i DNA og var statssekretær under Gudmund Hernes. En konklusjon en kan trekke av Marsdals bok, er at disse skolene blir styrt etter New Public Management, et uttrykk av Marsdal ikke bruker – av ukjente grunner. NPM har vært den dominerende ideologien for alle offentlige reformer siden 1980-tallet, også under Stoltenbergs regjeringer.

«Grisen blir ikke feitere om du veier den ofte»

Bokas tittel, Kunnskapsbløffen, er slående, men den dekker ikke helt innholdet i boka. Kunnskapsbløffen henspiller på Kunnskapsløftet, altså læreplanverket som ble introdusert i 2006. Men det er store lokale forskjeller på hvordan Kunnskapsløftet blir praktisert. Marsdals bok må derfor leses som et varsko for hvor ille det kan gå om testregimet spres og New Public Management gjennomføres i ytterste konsekvens.

Kunnskapsløftet introduserte blant annet metodefrihet for lærerne, noe som er under press fra flere hold. Lærerne må forsvare sin metodefrihet med nebb og klør, den siste skanse for pedagogisk frihet og intuisjon.

Marsdal viser også hvordan elever i Oslo og Sandfjord i lang tid forberedes til å klare høyest skår i de nasjonale prøvene. Dette går ut over undervisningen etter læreplanene, altså de læreplanene som myndighetene har pålagt lærerne å undervise etter. Det er en rekke selvmotsigelser i systemet. Det er utviklingspsykologisk stor forskjell på en åtteåring og en tiåring. Hvis man driller en tredjeklassing på en prøve eleven skal mestre som femteklassing, vil det lett spre seg mismot og skoletrøtthet blant elevene. Og systemet hjelper heller ikke fram de skoleflinke, for når de flinke elevene mestrer prøven, er det ikke noe insitament til å hjelpe dem videre.

Marsdal viser overbevisende at hele testregimet hemmer kunnskap fordi det er så mange sider ved elevenes kompetanse og ferdigheter som ikke kan måles på et snevert grunnlag. Om intensjonen var å heve kunnskapsnivået, så er resultatet av testregime det motsatte. Så ut fra dette perspektivet er Marsdals tittel dekkende.

Utdanningsforbundet har svikta

Med rette etterlyser Marsdal foreldreengasjement mot drillskolen. Marsdals bok bør derfor leses av alle, ikke minst foreldre. Boka har likevel en del svakheter. Den er ikke godt gjennomarbeida. Den er rotet disponert, for eksempel blir eksemplet fra Sandefjord spredd ut over mange kapitler og gjør det vanskelig for leseren å få oversikt. Marsdal har for mye på hjertet. Problemer med bruk av PCer i skolen (kapittel 8) er verd en egen bok og kunne vært utelatt her. Boka burde vært korta ned, bedre poengtert og heller lagd som en pamflett som lettere kunne nå flere lesere.

Boka har møtt stor begeistring og engasjement blant lærere over hele landet. En styrke ved boka er nettopp at den intervjuer en masse folk fra grasrota slik at deres meninger kommer fram og som lærerorganisasjonene ikke har klart å fremme.

Det ser heller ut til at Utdanningsforbundets sentrale ledelse helst vil glemme boka. Utdanningsforbundet er en stor lydig hund som sjelden viser tenner. Ledelsen sentralt er opptatt av å holde «åpne kanaler », de lever i et symbiotisk forhold til den politiske eliten og har blant annet støtta innføring av nasjonale prøver. Men de nasjonale prøvene ble ikke primært innført som pedagogiske hjelpemidler, men som redskaper for konkurranse mellom skolene, et trinn i innføringa av New Public Management. Når Utdanningsforbundet har gitt Fanden lillefingeren, så kan de sjøl se resultatet: at det er fare for at våre barns framtid skal tas hånd om av folk fra PricewaterhouseCoopers og BI.

Øyvind Andresen

I forordet beskriver Marta Breens selv sin lille bok «Rosa streker, røde tall» på denne måten: «Dette er bare en liten historie om mitt møte med det norske helsevesenet. Og et forsøk på å forstå hva som skjer. Kall det gjerne helsepolitikk for dummies – som meg.»

Forfatteren gjør altså ikke noe forsøk på å framstå som en kjenner av helsevesenet, når hun friskt går i gang med å beskrive dette kjempestore feltet med utgangspunkt i sin egen graviditet fram til fødsel på Ullevål sykehus – det Breen for øvrig kaller Fødefabrikken. Det er noe forfriskende over dette. Som en bok som ikke pretenderer stort annet enn å skrape på overflaten, fungerer den godt.

Breen har valgt en kåseriliknende form, i en blanding av private observasjoner, hyppige referanser til politisk dagligliv og det løpende nyhetsbildet. Det er også ansatser til grundigere dokumentasjon av de politiske og organisatoriske kjempeomveltningene som er skjedd på dette feltet i løpet av de siste ti-femten årene. Vi tas med på kortfattete framstillinger av innføringen av stykkprisfinansieringen i sykehusvesenet, det frie sykehusvalget, liberaliseringen av apotekene og ikke minst tidsskiftet som inntraff med sykehusreformen i 2001, da alle landets 80 sykehus met ett slag ble tatt ut av den politiske forvaltningen og gjort til egne rettssubjekter. Vi får også vite litt mer om de politiske strømningene bak New Public Management og spillet rundt Stoltenberg 1-regjeringens voldsomme høyredreining. Det hele bindes sammen av Breens egne opplevelser, både knyttet til svangerskapet – hennes andre – samt hennes første fødeopplevelse, og også Breen som innbygger og småbarnsmor bosatt i rekkehus på Manglerud i Oslo.

På det beste er dette flytende og godt skrevet. Bokas definitive styrke er skildringene av de store endringene som fødende kvinner i Norge er utsatt for i løpet av de siste årene, med dels dramatiske konsekvenser av et stadig press for kortere liggetider, kutt i barselomsorgen og den utpregete løpebåndstekningen som nå preger de store fødeavdelingene. Godt skrevet, personlig opplevd og skremmende relevant.

Enkelte steder er den lette tonen Breen anlegger i overkant flåsete, som om vi skal fristes til å le når det vi leser om i realiteten er dypt alvorlig. Noen av anekdotene virker kanskje også litt malplasserte, som når Breen bruker flere sider på å fortelle om en biltur i USA med en gammel kjæreste for å underbygge at vi bor i et land med en god velferdsstat.

Boka er krydret med rundt 150 henvis ninger, der særlig Aftenposten er en viktig kilde. (Aftenpostens journalister Anne Hafstad og Siri Gedde-Dahl takkes til og med spesielt i etterordet «for deres mange gode og dyptpløyende helseartikler» – artikler som i manges øyne ikke sjelden riktignok også har vært i overkant offisiøse og systemtro.) Å bruke nyhetsmedier som kildemateriell har begrenset verdi og fungerer sant og si litt anmassende. Breen er selv journalist, og har kanskje litt for stor tro på den ofte flyktige journalistikkens dokumentariske verdi? Heldigvis har hun også listet opp en liten litteraturliste for ytterligere fordypning.

Uten at dette skal lastes Breen, gjør denne boka det fristende å problematisere Forlaget Manifests utgivelsesprofil. Forlaget har de siste årene spesialisert seg på en jevn strøm av argumentsamlinger om brennbare politiske temaer som pensjonsreformen, sosial dumping, uføre- og sykelønnskampen og konkurranseutsetting. FrP er gjennomanalysert (mon det, forresten!) i bøker som «FrP-koden» og pamfletten «FrP på 1–2–3». Uryddige arbeidsforhold i hotellbransjen er avslørt. De rødgrønne har vekselvis fått pepper for å ikke følge eget program og fått drahjelp i valgkamp osv osv. Forlagets utgivelser er med god grunn blitt omfavnet av venstresiden og av store deler av fagbevegelsen, som dessuten har bidratt med store summer til forlagets satsing. Manifest har dessuten vist god teft for timing, og sluppet sine utgivelser midt i pågående kamper der behovet for lettfattelige argumenter er stort. Pamflettformen forlaget har valgt til mange av sine utgivelser har i hovedsak passet godt til slike poengterte, polemiske og tidsaktuelle tekster.

Å overføre pamflettformen til bokformatet er derimot krevende. Selv om Marta Breens bok heller ikke er så stor – den er på 223 tekstsider, men har til gjengjeld et meget lite fysisk format – så framstår den i overkant lett til å bære sitt alvorlige innhold. Sykehuspolitikken, som forlaget nå har gitt seg i kast med for første gang, roper på debatt. Helse- Norge brenner. En avgjørende viktig del av velferdsstaten er i realiteten satt i fritt spill. Utviklingen går raskt i gal retning. Venstresiden er rett og slett nødt til å reise en omfattende og opplyst kamp for å redde det som korrekt hittil er blitt kalt et av verdens beste og mest rettferdige helsesystemer.

I en slik sammenheng faller dessverre Breens bok gjennom som lite annet enn en aperitiff. Det gjør likevel ikke «Rosa streker, røde tall» til en dårlig bok, som den innføringen i helsepolitikk Marta Breen selv presiserer at den er.

Are Saastad

Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet, stasjonert utenfor Genève og er regnskapsfører i Rødt!.

Boka Vår korrupte hovedstad av Erling Folkvord er boka som ikke skulle ha blitt skrevet. Ikke av Erling Folkvord og hans lille bystyregruppe i alle fall. Problemene burde vært løst av andre. Siden Oslo kommune ikke løste problemene, måtte Erling Folkvord skrive om en alvorlig og gjennomgående systemsvikt i landets hovedstad.

Folkvord sier sjøl noe slikt i boka Vår korrupte hovedstad (Spartacus, 2011) når han åpenbart misliker merkelappen både aviser og politiske meningsfeller og motstandere har satt på han som «vaktbikkje». Denne merkelappen er tilslørende og fordummende, sier han. Betegnelsen er på en måte med å si at korrupsjon er noe som skal løses, avsløres og bekjempes utenfra.

Boka skulle aldri blitt skrevet, da de sakene Folkvord her tar opp åpenbart skulle vært løst internt i Oslo kommune, gjennom tilsynsutvalg, revisjon og ikke minst politisk behandling. Boka skulle kort og godt ha vært overflødig.

Men det interessante med boka er at den på en meget grundig måte dokumenterer en gjennomgående systemsvikt, samtidig som den peker på mange kjente personer i administrasjon, og særlig i politisk ledelse, som alminnelige kriminelle som aldri blir gjennomskuet, som dekker hverandre og får gjensidige fordeler. Jeg er usikker på om alt som trekkes fram kan kalles korrupsjon i vanelig forstand, noe Folkvord også diskuterer flere steder i boka. Organisert mafiavirksomhet ville være mer dekkende.

Korrupsjon fantes ikke i norsk straffelov før 2003 og i følge loven er det straffbar korrupsjon om du krever, mottar eller tilbyr en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag. Det er straffbart å tilby en utilbørlig fordel sjøl om svaret du får er et klart nei takk.

Jeg har arbeidet internasjonalt med korrupsjonsspørsmål nå i lengre tid, men jeg har sjelden eller rettere sagt aldri, sett så konkrete beskyldninger mot navngitte personer – vel kjente personer – som i denne boka. Vanligvis er rapportene om korrupsjon generelle – du må gjette deg til hvem det gjelder. Men her er det annerledes. Med ett unntak – en høgskolelektor som hjelper til å jukse med eksamener som var nødvendig for å importere filippinske sjukepleiere – er sentrale aktører navngitt.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at hauger av folk omtalt i boka kun har et alternativ om de ikke skal innrømme at Folkvords påstander er riktige, nemmelig å saksøke Folkvord med krav om oppreisning. Folkvord kommer med så konkrete påstander om løgn og svindel at de omtalte vil miste all ære om de ikke forsøker å slå tilbake.

Men jeg har en mistanke om at de aldri vil forsøke å få saken rettslig belyst. Det vil gi Folkvord en mulighet til i full offentlighet å dokumentere sine påstander. Og dokumentasjon har han åpenbart. Boka er på 198 sider, tettpakka med fakta. I tillegg her det 105 sider med noter til de foregående sidene. Jeg har ikke sjekka alle notene, men de få jeg slo opp på er meget godt dokumentert. Boka virker som en provokasjon fra Folkvords side for å lokke de korrupte politikerne ut i åpent lende.

Boka starter med «gammeldags» tjenestemannskorrupsjon, hvor Folkvord følger Thorolf Johannessen gjennom 40 år med korrupsjon og kriminell virksomhet fram til pensjonsalderen, hvor hans rulleblad er rent som snø, som Folkvord uttrykker det. Som en stigende fagforeningsstjerne og AP-politiker, ender han til slutt i tilsynsutvalget etter å ha blitt skriftlig anklaget for korrupsjon. Dette er symptomatisk for eksemplene i boka. Alle kontrollrutiner svikter, og der hvor for eksempel den kommunale revisjonen gjør jobben sin, blir rapportene neddyssa og hemmelighetsstemplet.

Men Johannessens korrupsjon er egentlig småpenger. Store penger blir det når de tidligere sporveisdirektørene fortsetter sitt hemmelige brorskap og skaffer venner fordeler og kontrakter. Eller når man skal bygge sjukehjem i Spania og lar kommunen betale svarte penger til de mørkeblå politikerne i vertskapskommunen i Spania og bruker mer enn 30 millioner på å fordele fordeler til hverandre med resultatet en palle med et par leca-blokker på tomta i Spania som eneste resultat. Men de virkelig store summene kommer når man forfordeler Atle Brynestad slik at han tjener 24,5 millioner skattefritt på 10 måneder ved sprek manipulering med kontrakter og tomtesalg.

Og boka topper misbruket med Ivar Tollefsens kjøp av sjukehusboligene ved Aker og Ullevål. Her viser den fantastiske historia Tollefsen fikk en gevinst på 1,4 milliarder kroner gjennom manipulasjoner og kameraderi. Samtidig ser de som bodde i boligene til å bli de store taperne sammen med Oslo kommune. Torstein Dahle har skrevet et kapittel i boka om hvordan Tollefsen kunne gjøre den utrulige gevinsten skattefritt gjennom meget kompliserte transaksjoner. Jeg måtte lese kapittelet Dahle hadde skrevet to ganger før jeg riktig forsto hva han mente. Ikke fordi Dahle skriver dårlig og komplisert, men metoden som ble brukt var virkelig hinsides min fantasi. Dette er et kapittel som kan være en lærebok i hvordan de aller, aller rikeste gjør seg enda rikere ved å utsuge det offentlige. Det er her klasseperspektivet kommer klarest fram.

Folkvord sier at New Public Management har gjort korrupsjon mye mer utbredt og mye lettere å skjule. Det er åpenbart riktig, men her savner jeg en mer grunnleggende analyse på hvordan. Vi vet at bruk av anbud er en av de mest forlokkende foreteelser når man planlegger korrupsjon. Men det kunne vært utdypet mye mer og gitt boka mer innhold som slo mot nyliberale metoder for å bygge ned det offentlige og bruke felleskassa til egen profitt.

Folkvord gjør et stort poeng av manglende innsynsrett, og svekkelse av innsynsretten. Det er viktig, og det er særlig viktig fordi de som er nærmest til å avsløre misligheter – de ansatte – ikke lenger har de samme rettighetene til innsyn. Like viktig ser det ut til å være at Oslo har et parlamentarisk system hvor bystyret ikke blir informert om hva byregjeringa – byrådet – gjør. En overskift er veldig talende og oppsummerende: (Byråd Bård Folke) Fredriksens metode: la ikke bystyret få vite om det!

Det er allerede lang vei fra folk til bystyret, men byrådet praktiserer en lukkethet – og Folkvord dokumenterer reine løgner fra byrådet til bystyret – som ganske enkelt avslører mangel på demokrati og i hvor liten grad parlamentariske valg har noe som helst å si når det gjelder politikerkriminaliteten og politikken.

Til slutt diskuterer Folkvord tiltak mot korrupsjon. Det er interessant og må følges opp. Han dokumenterer hvordan frykten for korrupsjonsavsløringer har ført politikerne sammen. I hovedsak er det FrP- og Høyrepolitikere som er nevnt i boka. Men når det gjaldt det viktige tiltaket med beskyttelse av varslerne, var det AP/SV/SP som utsatte sitt eget initiativ fra opposisjon om lovfestet varsligsrett- og beskyttelse.

Boka viser også en hel del hederlige tjenestemenn som blir presset for å gå med på korrupsjon, eller rettere sagt å overse den. Men noen nekter, og det går så langt som at de blir presset ut av jobben sin som Øyvind Lønnå som mottok avskjedsvarsel pga at han prøvde å følge regelverket og varslet om det som var ugreit i kommunens spanske sjukehjemseventyr.

Boka viser også den viktige rollen til en uavhengig revisjon, og gir en ny forståelse for hvorfor man nå ofte vil kutte ut den kommunale revisjonen.

Folkvord slutter boka med å påpeke at de korrupte har navn, adresse og ansikt. Denne boka fungerer som en «telefonkatalog med oppføring av de som er kvalifisert som korrupte». De har et ansikt, men boka er på langt nær fullstendig. Fremdeles er det nok mange uten kjent adresse. Og de vil ikke havne i katalogen om ikke tiltak settes inn. Og det kan ikke bli gjort av ei vaktbikkje. Det må omfattende tiltak til, og ikke minst må de internasjonale erfaringene inn:

Hvis korrupte politikere og tjenestemenn ikke rettsforfølges umiddelbart, mister inne jobber og verv og blir fordømt i og av offentligheten når de blir avslørt, kan det oppmuntre til kriminelle handlinger og en straffefrihetskultur som igjen gir grobunn for mer korrupsjon.

En slik praksis ville medført en stor mangel på byråder fra FrP og Høyre i Oslo.

Boka anbefales – det er som en kriminalroman fra den nære virkelighet. Håper bare den følges opp med mer stoff om systemet som fremmer korrupsjonsmetodikken: New Public Management, hemmelighold og oppsplitting.

(Du får kjøpt Vår korrupte hovedstad i vår nettbutikk)

Kampen om folkeretten av Arne Overrein ble utgitt høsten 2005. Stadig nye internasjonale konflikter, og diskusjoner om hva som er tillatt etter folkeretten og FNs rolle, gjør at den imidlertid fortsatt er aktuell.
Boka framstår som en slags blanding mellom en fagbok og debattbok.
Overrein gir et klart forsvar for den internasjonale folkeretten, og er også preget av forfatterens USA-kritiske holdning.

Boka består av tre hoveddeler.

Kapitlene 1–4 er første hoveddel. I kapitlene 1 og 2 presenteres folkeretten som en særegen rettsorden i motsetning til den nasjonale retten, og forholdet mellom makt og rett/politikk. I kapitlene 3 og 4 legges vekt på å forstå folkeretten i sammenheng mellom reelle konflikter og ulikheter i verdenssamfunnet, særlig når det gjelder krig og opprustning.

Andre hoveddel er kapitel 5–8. De omhandler folkerettens historiske opprinnelse i Europa og overgangen til global folkerett.

Tredje hoveddel er kapitel 9–16. De tar for seg aktuelle konflikter sett i forhold til folkeretten og FNs rolle. Det er i hovedsak den siste delen som blir omtalt.

Bokas inndeling framstår ikke nødvendigvis logisk når den leses sammenhengende, men de ulike delene kan godt leses hver for seg. Den vanlig politisk interesserte leser vil sannsynligvis finne den tredje hoveddelen mest interessant, men kan også med fordel hente nyttig kunnskap i de andre hoveddelene.

Som nevnt innledningsvis er boka preget av forfatterens politiske ståsted. Dette er ikke nødvendigvis noe dårlig utgangspunkt for en debattbok, men det kan også bli bokas største svakhet. I kapitel 11 som omhandler krigen i det tidligere Jugoslavia, tilkjennegir forfatteren en proserbisk (ikke nødvendigvis til staten Serbia) holdning. Det i seg selv er selvsagt ikke galt, men undertegnede får et inntrykk av at han bagatelliserer og demper overgrep som er skjedd mot andre deler av befolkninga enn den serbiske, i alle fall i noen deler av det tidligere Jugoslavia.

Det er stor forskjell på omfanget av drap og overgrep i Bosnia-Herzegovina og Kosovo. Forfatteren har valgt å ikke omtale noe annet enn konflikten i Kosovo, til tross for at det i perioden 1992–1995 var over 4400 nordmenn stasjonert i UNPROFOR, United Nation Protection Force i Kroatia og Bosnia-Herzegovina. FN-styrkene klarte dessverre ikke å hindre alle overgrep mot befolkningen. Den internasjonale domstolen i Haag avsa i januar 2007 dom om at massedrapene i Srebenica (Bosnia- Herzegovina)i 1995 var et folkemord, og at bosnisk-serbiske ledere, var skyldige.

Den moderne folkeretten

Den moderne folkeretten slik vi kjenner den, oppsto som en følge av erfaringene fra 1. og 2. verdenskrig. Utgangspunktet var: aldri mer krig.

I følge FN-paktens art. 2(4) er angrepskrig forbudt. FNs sikkerhetsråd kan, i motsetning til statene, bruke militære midler for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, jfr. art. 42. Boka viser til flere angrepskriger, hvor sikkerhetsrådet ikke har gitt noen slik godkjenning før angrep. Det er særlig USA som har stått i spissen for å intervenere på egenhånd, og forholde seg til FN-systemet som det passer dem.

Humanitær intervensjon og forebyggende krig, har også i den tidligere folkerett vært brukt som grunn til å gå til krig mot en annen stat, som ikke har angrepet.

Kriger

I den første Irak-krigen i 1991 (etter invasjonen i Kuwait) fikk USA i mandat fra FN å lede en koalisjon fra 36 ulike land. Det var bred enighet om at Irak hadde angrepet Kuwait, og at det var rettmessig å drive Irak ut.

Når det gjaldt NATOs angrep på Kosovo/ Jugoslavia i 1999, fantes det derimot intet FN-mandat. I følge forfatteren var grunnlaget for krigen svakt, og framskyndet av USAs antiserbiske holdninger og støtte til de mest ekstreme kosovoalbanske nasjonalistene i Kosovos frigjøringshær (UCK). Kina og Russland truet med å nedlegge veto mot et vedtak i Sikkerhetsrådet om væpnet angrep på Jugoslavia. USA valgte da å ta med seg NATO, uten godkjenning fra FN. NATOs parlamentariske forsamling hadde vedtatt i november 1998 at begrepet sjølforsvar i FN-pakten måtte tolkes dit hen at det også omfattet «forsvar av felles interesser og verdier».

Grunnlaget som NATO påberopte seg, var at det forelå en humanitær krisesituasjon, som ga den nødvendige folkerettslige hjemmelen for et angrep. Noen slik hjemmel finnes imidlertid ikke i FN-pakten. Forfatteren hevder at det ikke forelå en situasjon, som gjorde at en i omfang eller konflikttype kunne snakket om et folkemord. Forfatteren karakteriserer situasjonen som en borgerkrig med tilhørende menneskerettsbrudd og drap/bortføring på begge sider. Mange er nok uenig med han i det siste, men selv om det var nødvendig å hindre overgrep mot kosovoalbanerne, gir dette ikke noen automatisk hjemmel for den bombingen som ble satt i gang av NATO. På Stortinget var det imidlertid også i forfatterens eget parti SV, flertall for NATOs bombing, uten FN mandat. Det er ingen tvil om at denne operasjonen svekket FN. Etter at bombingen var avsluttet fikk FN rollen med å «rydde opp». FN overtok myndigheten over Kosovo og innførte en sivil FN-administrasjon (UNMIC). Som i Bosnia, klarer ikke FN-styrker å hindre ulike overgrep mot deler av befolkningen. I alle fall ikke i starten.

Den 17. februar 2008 erklærte Kosovo seg som en uavhengig selvstendig stat. FNs domstol avgjorde i 2010 at uavhengighetserklæringen var i samsvar med folkeretten. Men Kosovo er fortsatt ikke godkjent som egen stat av FN.

Om situasjonen har utviklet seg i Kosovo etter at boka kom ut (i 2005), har det ikke skjedd så mye når det gjelder Afghanistan.

Etter terrorangrepene i USA 11. september 2001, ble USA møtt med mye sympati og støtte. FNs resolusjon 1368 av 12. september tjente som rettsgrunnlag for USAs antiterrorkrig. USA hevder at de har en rett til å forsvare seg mot terror når de blir angrepet selv. I følge forfatteren anså USAs ledelse at de hadde rett til å forsvare seg mot aggresjon. I Sikkerhetsrådets resolusjon av 12. september ble enhver form for internasjonal terrorisme definert som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Resolusjonen nevnte ingen land.

FN paktens art. 39 gir Sikkerhetsrådet myndighet til å fastslå om det foreligger en slik trussel og om hvilke tiltak som skal treffes for å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet. Slik myndighet tillegger ikke den enkelte stat.

Jakten på Osama Bin Laden var startet. Taliban-regimet i Afghanistan tok avstand fra terrorhandlingene, men krevde bevis for at det var en klar sammenheng mellom Bin Laden og terrorhandlingene. Noen slike bevis ble ikke framlagt, og Bin Laden ble ikke utlevert til USA. Den 8. oktober 2001 startet USA sin bombekrig mot Afghanistan. Men Bin Laden var ikke lett å fakke. Først våren 2011, ble han skutt og drept i en villa i en militærleir i Pakistan.

Da USA startet sin bombekrig mot Afghanistan, skrev USA i et brev til Sikkerhetsrådet at landet også forbeholdt seg retten til «sjølforsvar» i «forhold til andre organisasjoner (Al-Qaida) og andre stater». Dette innebar at USA kunne slå til militært mot enhver stat hvis de mente seg truet av terrorisme. Det er ikke rimelig å hevde at Sikkerhetsrådets resolusjon av 12. september 2001 åpner for dette.

Da USA i løpet av kort tid høsten 2001 fikk styrtet Taliban-regimet, ønsket USA å trekke inn FN igjen. Den NATO-ledede ISAF-styrken fikk et klart FN-mandat i form av en resolusjon i Sikkerhetsrådet 20.12.2001. Meningen med styrken var at den skulle gi sikkerhet til det nye USAinnsatte regimet.

20. mars 2003 startet USA og England krigen mot Irak, uten noe FN-vedtak. Det var i forkant store konflikter og uenighet innad i Sikkerhetsrådet. USA ga opp å få et vedtak i Sikkerhetsrådet tidlig i mars 2003. Det var sannsynlig at de ville få et vedtak med mindre enn ni ja-stemmer og med bare støtte fra to vetomakter.

Krigen var derfor, i følge forfatteren, illegal i dobbelt forstand. Det var en angrepskrig med sikte på regimeskifte og avvæpning av Irak når det gjaldt masseødeleggelsesvåpen, som det ikke var bevist at de hadde.

I ettertid har det også vist seg at det grunnlaget for krigen som USA presenterte i Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet, masseødeleggelsesvåpnene, ikke bare var slik at det ikke kunne føres bevis for det, men det har tvert imot viste seg å være direkte usant.

I en studie gjort av irakiske og amerikanske forskere presentert, omtalt i Aftenposten 11. oktober 2006, ble det hevdet at krigen til da hadde tatt livet av hele 600 000 sivile irakere. Selv om dette tallet skulle være noe for høyt, forteller det mye om de lidelser krigen har utsatt det irakiske folket for.

Boka omtaler ingen av de fire krigene (Irak 1991, Kosovo/Jugoslavia 1999, Afghanistan 2001 og Irak 2003) som suksesshistorier. Det er de fortsatt ikke blitt, 6 år etter at boka kom ut.

Det har skjedd endringer i USA etter boka ble skrevet. Barak Obama har tatt over som president, og USA har satset litt mer på kommunikasjon med omverden, uten at USA har skiftet karakter.

Dagens «aktuelle» krig i Libya med FN-mandat og Norges aktive deltakelse, reiser de samme spørsmål som blir reist i boka. Bombinga var begrunnet ut fra å beskytte sivilbefolkningen og spare liv – en såkalt humanitær intervensjon. Det må være lov å stille spørsmål om FN-paktens vilkår for resolusjonen som åpnet for militært angrep, var oppfylt, og om dette betyr dette at FN er på gli i forhold til militære aksjoner uten et forestående angrep. Ville det vært bedre for FNs framtid om dette angrepet hadde skjedd uten en godkjennelse fra Sikkerhetsrådet?

Vi vil aldri få vite hvor mange liv som ville gått tapt uten denne intervensjonen, og om det hadde vært realistisk med andre løsninger. Det eneste vi sikkert kan vite noe om til slutt er krigens kostnader.

Kampen om folkeretten er en interessant bok, som gir mye kunnskap. Bøker som dette blir imidlertid fort uaktuelle i vår stadig omskiftende virkelighet. Det er dermed lett å overse at de fortsatt kan gi verdifull viten om aktuelle spørsmål. Kanskje hadde det vært en god løsning å lage mindre debatthefter som kunne oppdateres og selges separat om en del av disse spørsmålene. Alle kommentarer om ting som har skjedd etter 2005 står utelukkende for undertegnedes regning.

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt.

Jan Myrdals siste bok om India, Red Star over India, ble utgitt på engelsk nå i sommer. Boka er oversatt til flere språk, og kommer i norsk utgave til høsten, utgitt av tidsskriftet Rødt! og oversatt av Morten Falck. Red Star over India gir et godt innblikk i ett av de revolusjonære stormsentrene i vår tid.

Den nye boka til jan Myrdal bærer preg av en mann som har levd med India i et langt liv, og som evner å sette det som skjer der nå inn i et bredere historisk perspektiv. Red Star over India trekker veksler på alle hans besøk i India og samvær med indiske venner, siden hans første lengre opphold der i 1958, gjennom hans og Gun Kessles besøk i geriljasonen nordøst i Andra Pradesh i 1980 til reisen til geriljaområdene i Dandakaranya rundt nyttårstider i 2010.

Myrdals revolusjonære standhaftighet, parret med evnen til å se sammenhenger og utviklingsprosesser, gjør det også forståelig at han som 84-åring, med et kne som vanskeliggjør gangen selv i svenske bygater og slake hustrapper, begir seg ut på en strabasiøs reise i uveisomt terreng i hjertet av India. Han må følge opp ting han har jobbet et langt liv med, koste hva det koste vil.

I sluttavsnittet av boka slår han fast at han neppe vil få oppleve fullbyrdelsen av den indiske revolusjonen, som han trekker opp linjene for helt tilbake til soldatopprøret mot de engelske kolonisatorene i 1857. Slik sett kunne han gjerne ha gitt boken sin tittelen India venter fortsatt, som en oppfølger av hans og Gun Kessles India venter fra 1980. Når han har valgt Edgar Snow-vinklingen, kan vi mistenke han for å ville sette søkelyset på at det som skjer i India, kan få tilsvarende internasjonale ringvirkninger som forrige århundres revolusjon i Kina.

Det er ikke bare India som venter på hvordan det indiske opprøret utvikler seg. Det vil ha følger for hele verden, selv om det i dag er ganske godt gjemt bort i mediabildet her hos oss. Indiske makthavere sier at maoistene – de velger bevisst å avgrense det til noe som angår bare dem – er det største sikkerhetsproblemet i India i dag. USA har også CPI(Maoist) på sin liste over terrorister som må bekjempes. For Norge er India et svært viktig land å satse på, både for statlige og private kapitalinteresser.

Det er prisverdig at Jan Myrdal gjorde dette «stuntet» for å få fram informasjon om hva som skjer i dypet av India, og som vil få følger de fleste ikke er oppmerksomme på i dag. Til tross for at boka er komprimert med, som sagt, grundige betraktninger over «de lange linjene», så er det en liten og lettlest bok. Jeg er ikke bedt om å kommentere boka i detalj. Det er da også mye bedre at du skaffer deg den, og leser den! Jeg skal bidra med noe bakgrunnsstoff, som det ikke har vært plass til i Myrdal sitt prosjekt, pluss litt om den aktuelle situasjonen i dag som vil være relevant for solidaritetsarbeidet.

Motsetningenes kontinent

India framstilles som en av de kommende «global champs», for å bruke uttrykket i en skryteartikkel i India Today fra noen år tilbake. Globaliseringa og liberaliseringa av den indiske økonomien fra begynnelsen av 1990-tallet av har gjort India til et klondyke for internasjonale storselskaper og større selskaper med indisk herkomst. Det har ført til en utvikling som har akselerert nasjonalbudsjett for India – de siste åra har veksten nærmet seg 10 %.

Men dette har også forsterka motsetningene i landet, eller kontinentet som det snarere kan kalles, som fra før av var svært store som følge av den føydale samfunnsstrukturen og kastesystemet. De hundre familiene som styrer livsvilkåra til en milliard mennesker, har brutt ned all beskyttelse mot kapitalforflytninger inn og ut av India – og framstiller det som utviklingens naturlige gang. De rike mineralforekomstene i områdene til stammebefolkningene gis til gruveselskaper og tungindustri, som utbytter naturressursene og gir svært lite annet enn forurensing og forringa næringsgrunnlag tilbake til folk som lever der.

Symbolet for den industrielle indiske nasjonsbygginga, Tata-gruppa, illustrerer godt den utviklinga India nå er på vei inn i: Fra oppstarten i 1868 sto Tata i spissen for oppbygginga av indisk stålindustri, kraftstasjoner, hoteller, kjemikalier, bilproduksjon, flyselskap og dataindustri osv. I dag er selskapet den fremste eksponenten for globaliseringa av den indiske økonomien og opererer i over 80 land. De har kjøpt opp større selskaper som Corus, Europas nest største stålprodusent, Jaguar Land Rover og Tetley Group i England. I dag har Tata-gruppen over 60 % av sin fortjeneste i utlandet, og har flere ansatte i England enn noe annet selskap der. Tata Motors og Tata Communications er store på New York-børsen. Tata Steel har mer enn doblet sitt utbytte siden 1994, mens de har skåret ned på arbeidsstokken i India fra 78 000 til ca. 30 000, ifølge Economist 5. mars 2011.

I India Today 22. juli i år stilles det spørsmål om regjeringa kveler den indiske økonomien, mens det indiske næringslivet flytter ut. De peker de på at utenlandske investeringer i India minker dramatisk. Deres anliggende er imidlertid å kritisere den nåværende regjeringa for å legge restriksjoner på liberaliseringa igjen, slik at kapitalen flytter ut. De snakker for overklassen og den kjøpesterke middelklassen, til sammen opp mot et par hundre millioner, som jo er et betydelig marked. Men de 7–800 millionene som ikke nyter godt av denne utviklinga, har ikke annet enn sine lenker å miste.

Det er dette misforholdet som ligger bak den pågående revolusjonære kampen i India, og som gjør at det som kalles «naxalitopprøret » har pågått i over 40 år. Det startet i Vest Bengalen, hvor det de siste årene har blusset opp igjen harde konfrontasjoner flere steder, som i bondeopprørene i Nandigram og Singpur i 2007 og 2008. Her tok bønder og landsbybefolkning opp kampen mot politi og soldater sendt ut av det daværende regjeringspartiet i delstaten, Communist Party India (Marxist). CPIM gikk inn for å gi blant annet Tata Motors jorda til bøndene. Opprørene her var med på å undergrave CPIM-regjeringa, som mista makta under valgene der i fjor.

Tyngdepunktet i opprøret har de siste tiåra flytta seg inn i landet, til det beltet som kalles «den røde korridoren». Den strekker seg fra delstaten Karnataka, med databyen Bangalore, gjennom Andra Pradesh, stammeområdene i Maharastra, Orissa, Jharkand, Chkattisgahr, Madhya Pradesh, Vest Bengal, østlige deler av Uttar Pradesh og nord til Bihar, opp mot grensa til Nepal.

I dette området regnes det med at CPI(Maoist) kontrollerer et område på ca 90 000 km2, dvs. over en firedel av Norges areal. Indiske sikkerhetsmyndigheter regner med at det dreier seg om rundt 20 000 væpnede naxalit-kadre i tillegg til ca. 50 000 vanlige medlemmer i bevegelsen.

Dette er deler av India som ikke nyter godt av den kapitalistiske bonanzaen, men som bidrar til å skaffe råvarer for mye av rikdommen som overklassen velter seg i. Her er i skogsområdene er de rikeste jernmalmfeltene i India. Problemet for kapitalen er at dette også er hjemstedene til en stammebefolkning, som nekter å flytte bort for å overlate grunnen til gruvedrift. Området er også rikt på andre mineraler: 60 % av bauxitten, 92 % av nikkelen, 28 % av mangan og 25 % av kullressursene. I tillegg til trevirke og potensielle vannkraftverk.

Det er maoistenes forsvar av interessene til lokalbefolkningen som har gitt dem den oppslutningen de har. Det er også lokalbefolkningens motvilje mot å overlate de ressursrike områdene til storkapitalen som er hovedgrunnen til at den indiske regjeringen setter inn så store ressurser i den krigsoperasjonen de har hatt gående siden november 2009, under dekke av krig mot terror. Men sjøl om 80 000–100 000 soldater, politi og paramilitære styrker er satt inn i den operasjonen som indiske media kaller «Green Hunt», har ikke regjeringen klart å knuse maoistgeriljaen eller jage bort lokalbefolkninga. Snarere skaper denne krigsoperasjonen både militære og politiske problemer for den indiske regjeringa. De får større og større vansker med å legitimere operasjonen politisk. I begynnelsen av juli vedtok Indias høyesterett (Supreme Court) at regjeringen i delstaten Chkattisgarh måtte slutte å væpne lokale militser. Det er i klartekst en beskjed om å slutte å støtte militsgruppen Salwa Judum, som delstatsregjeringa har støttet opp under for å bekjempe maoistene. Flere kjente intellektuelle enn Arundhati Roj har sluttet seg til kritikken av den skitne krigen.

Det angår også oss

For å ta opp tråden fra introen: Det er ikke bare India som venter, men hele verden. Kapitalistene håper og satser på at India skal bidra til en ny vår for en vaklende verdensøkonomi. Den norske staten og norske kapitalister har lenge hatt India som et satsingsområde, med India-strategier som regelmessig oppdateres. Vår sympati ligger hos de indiske millionmassene, som holdes nede på grunn av den økonomiske og sosiale politikken som vår maktelite støtter opp om. Bør ikke vi da bidra med litt for at det skal bikke den rette veien, også til vår fordel?

Rødt har lenge hatt kontakt både med massebevegelser blant bønder og arbeidere og med flere revolusjonære organisasjoner i India, inkludert maoistene som Myrdal besøkte for halvannet år siden. Det minste vi kan gjøre er å spre informasjon om hva som skjer, som å skrive denne artikkelen og andre bidrag til aviser og tidsskrifter, spre boka til Jan Myrdal osv.

Ett steg videre vil være å spre initiativ fra støttekampanjer som våre venner prøver å få mest mulig internasjonal blest rundt. Det er dannet en «International Campaign Against War on the People of India» (ICAWPI) som både samler protester mot trakassering av folk som har stått i spissen for den folkelige kampen, og som ber om at vi utfordrer egne regjeringer til å legge demper på krigen som Indias regjering nå fører. Eksempelvis pågår det nå en kampanje for å hindre at folk blir henrettet for å ha skrevet agitatoriske artikler til støtte for kampen som adivasier (stammebefolkning) og daliter (kasteløse) fører i de mest turbulente områdene. Til og med en verdenskjendis som forfatteren Arundhati Roy står i fare for å bli fengsla.

Du kan komme i kontakt med ICAWPI) gjennom www.icawpi.org og hvis du ønsker tilsendt informasjonsmateriale kan du sende en blank e-post til info-request@lists.icawpi.org.

Et mer krevende tiltak vil være å starte opp praktisk solidaritetsarbeid, ved å dra på reportasjereise til områdene, organisere ulike former for støttearbeid som helsetjenester eller innsamlingsaksjoner.

Det er inderne sjøl som drar dette lasset, men vi kan bidra med å puffe på litt.

(Rødt! har gitt ut den norske oversettelsen av Rød stjerne over india den kan du bestille her)

Om ikke annet har boka Utilslørt skapt et tomrom som den selv ikke greide å fylle. Samfunnsdebatten trenger en bok om usynliggjøring, om islam og om kvinnefrigjøring. Den fikk vi ikke med denne boka, skriver anmelderne.

Boka Utilslørt, Aschehoug (2011), med Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan som redaktører ble lansert som muslimske kvinners svar på Råtekst. Vi møter i boka 19 forskjellige kvinner som gjennom hver sin tekst forteller sin historie om å være muslimsk kvinne. Kvinnene har røtter fra blant annet Pakistan, Iran, Somalia, Storbritannia, Marokko og Algerie. Boka er skrevet som et forsøk på å vise at muslimske kvinner er en mer mangfoldig gruppe i samfunnet enn det som er den etablerte ideen i dag.

Det er gjort mye for å fremme individet i Utilslørt. Hver tekst starter med et bilde av forfatteren, samt kvinnens navn, alder, utdannelse, yrke og personlige helter. I bokas forord finnes en setning som er verdt å legge seg på minnet: «For det finnes ikke én korrekt måte å være muslimsk kvinne på, like lite som det finnes én korrekt måte å være menneske på.»

Vanligvis ville disse anmelderne sagt at den kollektive kampen er den viktigste, men i dette tilfelle ser vi at det er riktig å fokusere på enkeltindividet. Det er en vanlig feiloppfattelse at muslimske kvinner er en enhetlig, statisk gruppe i det norske samfunnet, en oppfattelse som boka ønsker å bryte med. Vi tror nok boka til en viss grad mislykkes i det, nettopp fordi mangfoldet man viser, er så lite.

Nesten alle forfatterne har en høyere utdannelse, unntaket er de som ikke er gamle nok til å ha en. Det er trist at man bestandig må oppsummere med at feministiske bøker bare klarer å beskrive virkeligheten til høyt utdanna damer. Dette er noe vi har konkludert med gang på gang tidligere, med norske bøker som Råtekst, Glitterfitter og Generasjon Sex. Redaktør av Glitterfitter, Sigrid Bonde Tusvik, begrunnet i sin tid valget av damer med:

Vi prøvde å bruke tekster skrevet av vanlige damer, men tekstene var rett og slett ikke gode nok litterært.

Det hadde vært interessant å vite hvordan Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan (red.) begrunner sitt valg av forfattere. Er valget representativt, med tanke på at muslimske kvinner topper statistikken i høyere utdannelse? I så fall må man spørre seg hvor det har blitt av majoriteten, alle de eldre kvinnene, mødrene til de høyt utdanna, kvinnene vi aldri hører fra. Kanskje faller de under kategorien som ikke er gode nok litterært. Spesielt fordi det er et større problem med utilstrekkelig språk i minoritetsmiljøer.

Gjennomsnittsdama er den virkelige helten. Hun har klart å overleve, og å levere, i et patriarkalsk samfunn. Det er hun somaliske damen du ser på t-banen som klarer å sjonglere fire barn i forskjellige aldre, en telefonsamtale og ørten bæreposer med matvarer. Det er moren til Seher, når hun full av entusiasme prøver å overbevise kvinnelige slektninger om å ta utdannelse, være økonomisk uavhengig. Det er hun som vasker på skolen og jobben vår, hun som står i kassa i nærbutikken. Det er hun vi ikke hører noe fra i Utilslørt.

Khan-Østrem skriver i sin tekst om sitt ønske om å avvike fra den vanlige «innvandrernormen ». Istedenfor å beskrive virkeligheten til de vanlige innvandrerkvinnene, velger hun å skrive om sine refleksjoner rundt frykten om at barna skal bli som alle andre barn. Hun skriver:

Jeg er også bekymret for at barne mine skal bli klisjeer på innvandrerkids. De bør ikke drive med breakdans eller starte rap-gruppe. Jeg vil heller at de skal høre på Vampire Weekend, et amerikansk indie-band bestående av kule, intellektuelle som har studert ved Columbia University. Det er mulig det er snobbete. Barna mine er tross alt ikke fra da hood, altså gettoen, i Oslo.

Det finnes heldigvis noen hederlige unntak. Disse ønsker vi å trekke fram i denne bokanmeldelsen.

Aesha Ullah skriver om sin frustrasjon over venninnen Fatima som gikk fra å være en gæren partyjente, til å bli en sterkt troende hijabkledd muslim. Om jenta som en gang utfordret henne til å drikke seg full på byen i Oslo, som nå har blitt et moralpoliti som legger seg opp i hva hun spiser, hvordan hun kler seg og hvilken musikk hun hører på. Videre beskriver hun hvordan de muslimske miljøene endret seg etter 9/11. «Det foregår en muslimsk oppblomstring, den har poppet opp rundt meg i form av hijaber, muslimske foreninger, norsk-muslimske nettsteder og mer fokus på hva som er haram og halal. Etter 9/11 ble muslimer mer og mer polarisert i sine oppfatninger av Vesten og fiendebildet som ble skapt av vår religion».

Vi møter Fatima Elkadi, som forteller historien om rasisme i oppveksten, om motebransjens manglende bruk av svarte modeller, og om å ønske å bryte med det tradisjonelle pakistanske jentemiljøet. Elkadi analyserer seg selv som kvinne i et samfunn, og selv om vi ikke er enig i mye av det hun skriver, er det interessant lesning. Og ikke minst; lesning som trigger til videre diskusjon.

Teksten som skiller seg mest ut, er historien om Dua, «en skeiv muslims bekjennelser ». Dua forteller historien om sin egen oppvekst som sterk troende muslim, om koranstudier og om forelskelsen på et internat for jenter. Om å stå fram som skeiv muslim, til venner, medmuslimers og familiens forskrekkelse. Om kjønnsroller, seksualitet, sinne, frustrasjon og om å ønske å bryte gjeldende strukturer. Ikke med sin religion, men med sin religions «kvinnelige tilbehør». Sitat:

Slik jeg ser det, trenger ikke islam å forandres for å passe inn i vår verden, derimot må tankegangen forandres. Vi må få en mer balansert fordeling av kvinner og menn i alle de hellige rådene, som Europas fatwaråd, slik at materialet vi blir presentert for inneholder mer virkelighet, mer rettferdighet og mer medmenneskelighet enn det vi ser i den patriarkalske versjonen av islam som vi får tredd over hodene våre i dag. Få kvinner inn i moskeene, ikke bare for å delta i bønnen, men også for å være ledere.

Dua har gjennom hele livet gjort et personlig opprør, et opprør for retten til å være frigjort muslimsk kvinne og retten til å være lesbe. For det er hun en evig helt for oss.

Det ville vært umulig å anmelde denne boka uten å røre innom temaet religion, på samme måte som det hadde vært rart å skrive Utilslørt uten å reflektere over emnet. Det er dessverre vanskelig å gi en grundig analyse av de religiøse aspektene ved denne boka, fordi de aller fleste forfatterne har valgt å skrive om sitt eget, personlige forhold til islam. Vi vet av erfaring at man skal være forsiktig med å uttale seg om noe man ikke har forutsetning for å si noe om, og personlig religion er under denne kategorien. En ting kan vi i hvert fall si helt sikkert: vi vet om flere muslimske jenter i våre egne vennegjenger som er skeptisk til islam, enn det som finnes i denne boka representativt. Det er mulig å elske sin religion, men fremdeles se de negative strukturene. Det hadde vært fint om boka kunne forfatte den ideen.

Videre er det positivt at de har valgt forfattere som både er sterkt troende og mer tvilende, som både bærer slør og som ikke gjør det. Vi forventet ikke bare å lese islamkritiske tekster, men vi forventet å lese kjønnskritiske tekster. Fraværet av kjønnsanalyser i tekstene er faktisk svært påfallende. Dette er ikke en feministisk bok, det er kvinner som skriver, men de skriver ikke om kvinnekamp. Forfatterne viser liten, kanskje ingen, forståelse av seg selv som kvinne i verden. En jente skriver blant annet om moren sin med opprinnelse fra en landsby i Tyrkia: «Når søsknene mine forteller historier fra landsbyen, hører det ikke ut som om skillet mellom kvinne og mann begrenset mamma». En annen beskriver et Iran som om det ikke skulle være et undertrykkende regime. Det finnes med andre ord svært få tekster som utfordrer systemet som det er i dag, vi savner et ønske om opprør. En synliggjøring av kvinners plass i islam og i Norge. Det virker usannsynlig på oss at ingen av disse kvinnene ønsker å gjøre opprør, eller i det minste ser interessen av det. Forfatterne forteller fantastiske og spennende historier, men de ville vært så mye bedre om de var kjønnskritiske. Om historiene sa noe om hvordan det er å være muslim og kvinne. Nå handler de mest om hvordan det er å være muslim.

Hvis dette ikke er et forsøk på en bok om feminisme, er det kanskje en bok om antirasisme. Flere av kvinnene forteller gripende historier om å være mørk i et rasistisk Norge, om å miste jobben på grunn av hijaben, om å bli kalt neger av skolekamerater og om identitetskrisa i oppveksten når man ikke føler seg hjemme i noe land.

Det er nok en uting for Utilslørt-redaksjonen at det er et stort forlag som Aschehoug som utgir denne boka. Prisen er på svimlende 399,- i en vanlig bokhandler, en pris som ligger langt over hva de fleste av oss vil bruke på en slik bok. Med andre ord øker terskelen for å få folk til å lese den. Boka er på 215 sider, noe som er langt bokens format tatt i betraktning. Det er en riktig avgjørelse når formålet er å vise mangfoldet av muslimske damer, og man trenger 215 sider på å gjøre det. Vårt inntrykk er likevel at man ikke lykkes i å vise det mangfoldet, og da forsvinner også poenget. Begge anmeldere konkluderte med at vi ikke ville lest ferdig alle historiene hvis vi ikke skulle anmelde boka.

En tanke som gikk igjen, da vi leste Utilslørt, var at det hadde vært fint å vite hvem boka er skrevet for. Er den skrevet for unge, muslimske jenter? I så fall, gjør den noe forskjell? Vil hun ta mer plass i samfunnet? Vil hun gjøre opprør mot strukturer i det norske samfunnet som muslimsk kvinne, og har boka gitt henne verktøyene? Eller er den rett og slett den skrevet til norske feminister? I så fall, hva har vi lært? Har vi endelig skjønt, og hva var det egentlig vi skulle skjønne? Denne boka har lært oss to viktige ting, om ikke annet:

1. Det finnes damer under slørene, hijaben, niqaben, burkaen. Vi må bare se dem!
2. Unge, nitten år gamle muslimske jenter er sint på norsk kvinnebevegelse og føler den tar kamper på deres vegne. Kamper de i grunn ikke ønsker å ta.

Og til det må vi i så fall spørre: Vil du være med å ta kampen? Både for deg selv og for dine søstre?

En innrømmelse: Vi har ingen forutsetning for å anmelde denne boka som «helt vanlige damer». Vi vil derfor være ærlige om utgangspunktet vårt, som er alt annet enn nøytralt. Vi er to damer i tjueårene som jobber mer enn gjennomsnittet med feministisk kamp. Begge har vi våre særegne innfallsvinkler til kvinnekampen: den ene som muslim og den andre som kvinne i et mannsdominert yrke. Vi har lest vanvittige mengder feministisk litteratur, og er godt kjent med å diskutere analysene. Viktigst av alt er at vi analyserer alt i livet vårt med utgangspunkt i at vi er et kjønn. Vi er damer, og det ligger et feministisk perspektiv bak alt vi tenker.

Nok en innrømmelse: Vi blir ofte irriterte over at jenter ikke analyserer seg som kjønn. Likevel er vi klar over at de aller fleste damer nettopp ikke gjør det. Hadde vi gitt denne boka til en hvilken som helst venninne utenfor bevegelsen, ville hun ikke reagert på fraværet av kvinnekamp i boka. Det er vi klar over. Nettopp derfor burde dette perspektivet vært tilstede i boka, den burde ha vært en tankevekker, og burde trigga til endring i hvordan den kvinnelige leser ser på seg selv. Det gjør den ikke, og derfor vil boka aldri bli et verktøy for videre kvinnekamp.

Vi hadde fordommer som utgangspunkt da vi begynte å lese. Det er selvfølgelig trist at det er sånn, men det er også trist når fordommene blir bekrefta. Det er en stor skuffelse fordi vi håpet på å lese en feministisk bok, som vi ønsket å være uenig med, og som ville skape en interessant debatt. Det gjorde den ikke. Om ikke annet har Utilslørt skapt et tomrom som den selv ikke greide å fylle. En bok om usynliggjøring, om islam og om kvinnefrigjøring. En bok vi mener samfunnsdebatten trenger, men aldri fikk.

Denne boka har ikke gitt oss mye. Det er et verk skrevet av og for middelklassen i Norge, enten den er hvit eller mørk, religiøs eller ateistisk, tilslørt eller utilslørt. Vi står fast ved vår egen analyse av kvinnekampen, og tror ikke den har blitt spesielt preget av det som forfattes i Utilslørt. Vår analyse har vi fått fra helt andre damer, og helt andre bøker. Det hadde vært flott om denne boka kunne vært et verktøy for videre kvinnekamp, at den hadde endret noe. Det finnes ingen milepæl, ingen før og etter Utilslørt. Vi er fremdeles to unge feminister som har en drøm om å forene kvinnekamp og antirasistisk kamp. Denne boka gjør avstanden mellom de to kampene større.

I februar 2009 gikk Siv Jensen høyt på banen med påstander om at Norge er utsatt for det hun kaller «snikislamisering». Reaksjonene lot ikke vente på seg. Mens Jens Stoltenberg innstendig ba Jensen om å roe seg ned, sammenlignet Per Kristian Foss utspillet med Hitlers utpeking av jøder som roten til alt ondt i mellomkrigstidens Tyskland. Ikke lenge etter angrep Arbeiderpartiets daværende partisekretær det han, uten å definere det, kalte «radikal islam». Dermed ble debatten nok en gang vendt mot muslimer som problemet. Dette illustrerer hvordan det islamofobiske kunnskapsregimet virker: islam er ikke bare en religion, og muslimer er ikke bare tilhengere av denne religionen. Islam er snarere en primitiv og krigersk ideologi, og muslimer er følgelig ikke som alle andre – og må behandles deretter.

Den svenske religionshistorikeren Mattias Gardell sin bok, Islamofobi, er ikke en bok om islam, det er en bok om det islamofobiske kunnskapsregimet. Det er en bok om hva som ligger i islamofobien, historisk, ideologisk, religiøst og politisk. Mange anmeldere reagerer. Det går ikke an, mener de, å behandle islamofobien uten å diskutere islam og muslimer. Allerede gjennom denne kritikken, som Gardell forutser i boka, understreker de et av Gardells viktige poenger. Få ville for eksempel krevd at en bok om jødehat skulle handlet om annet enn jødehat, men når det er snakk om muslimer, stiller det seg annerledes.

Per Kristian Foss’ utspill mot Siv Jensen ble møtt med hoderysting, ikke bare i FrP, men i store deler av offentligheten. Gardell viser imidlertid at sammenligningen har noe for seg. Historisk er det i stor grad de samme mekanismene som har gjort seg gjeldende i den vestlige verdens holdning til muslimer og jøder. Forakten for det ikkevestlige har vært noe av det som har identifisert Vesten som en enhet, helt siden angrepene mot den da muslimske iberiske halvøy tok til på 700-tallet. Selv om realpolitikk og demografiske mønstre har gitt jøde- og muslimhatet ulike uttrykk, har begge vært basert på den samme ideologien – den vestlige kristenhetens overlegenhet.

Likevel er den islamofobien vi ser uttrykt i dag, av relativt ny dato. Mens holocaust gjorde det gamle jødehatet uspiselig, bidro den kalde krigen til at reaksjonære muslimske ledere ble nyttige allierte, særlig for USA i kampen mot Sovjetunionen. To hendelser bidro imidlertid til at dette endret seg – for det første, den kalde krigens avslutning, for det andre, terrorangrepene mot USA den 11. september 2001. Dessverre forteller ikke Gardell hvorfor. Han slår fast at islam er i en særkategori blant religioner, eller verdens sivilisasjoner, som det gjerne kalles i den offentlige debatten. Han viser til hvordan dette er noe som strekker seg tilbake i historien, men han sier ikke noe om hva som har gjort at denne gamle ideologien har fått et nytt oppsving – også før de nevnte terrorangrepene.

Det islamofobiske kunnskapsregimet manifesterer seg i dag i til dels atskilte diskusjoner der det kommer en rekke ulike påstander om islam. Som religion og/eller sivilisasjon er det i dag en gjengs oppfatning at demokrati og menneskerettigheter er uforenlige med islam, at muslimer utgjør et krigersk folkeslag, at islam ikke anerkjenner ytringsfriheten. Dette går Gardell i møte på en overbevisende måte, selv om det her og der er tendenser til at han sier at, nei, muslimer er ikke slik. Han behandler også den noe mer outrerte Eurabia-teorien, en teori som hevder at europeiske muslimer er bundet sammen i en hemmelig konspirasjon for å innføre et europeisk kalifat. Selv om dette er en teori man fram til 22. juli stort sett bare fant i utviklet form i den mer eksentriske delen av blogosfæren, er det helt klart elementer av denne som har blitt allment akseptert.

Et annet kjennetegn ved det islamofobiske kunnskapsregimet, er at det legitimerer diskriminering av muslimer fordi de er muslimer. Slørdebatten som har gått og fortsatt går, er et eksempel på dette. Ulike tiltak mot slør, både ansikts- og hodeslør, begrunnes i en slags orientalistisk feminisme, der sløret fremstår som et kvinneundertrykkende plagg. Gardell mener at det ikke er tilfellet, at det like ofte dreier seg om et personlig valg – et valg islamofobene, i påstått solidaritet med dem som velger det, vil nekte dem å ta. Andre eksempler på regelrett diskriminering ligger i konstruksjonen av offisielle fiendebilder. Selv om terrorangrep fra europeiske muslimer er nesten ikke-eksisterende – det er fremfor alt korsikanske og baskiske separatister som står bak terrorhandlinger i dagens Europa – er det muslimer som settes under overvåkning og møtes med en gjennomgående mistenksomhet. Forskjellsbehandlingen kommer også klart frem i forbindelse med de danske Muhammed-karikaturene. Mens karikaturer som hetser islam forbindes med ytringsfrihet, forbindes oppfordringer til boikott av danske produkter med landssvik. Og mens en hel vestlig presseverden hyllet karikaturene for å bryte et tabu, ble Jyllands- Postens kulturredaktør Flemming Rose sendt på en høyst ufrivillig ferie da han hevdet at han ville følge dem opp med karikaturer over kristendommen og holocaust.

Vi liker ikke muslimer, er den dystre konklusjonen Gardell kommer med, og jo mer plass diskusjonen tar, jo mer ekstrem blir den. Trusler og hets mot muslimer, eller folk som antas å være muslimer, er dagligdags, og foregår i et langt større omfang enn det som iblant betegnes som «omvendt rasisme» fra muslimer mot ikke-muslimer. Likevel synes ikke media spesielt interessert i å skrive om dem som får ting ropt etter seg på gata, eller dem som får huset griset ned og ramponert. Gardell refererer også til en rekke trussel- og hetsbrev som er sendt til den største moskéen i Stockholm, og viser til hvordan både denne og andre moskéer i Sverige jevnlig blir utsatt for hærverk og bombetrusler.

Det er ingen grunn til å tro at den islamofobiske trusselen mot demokratiet vil svekkes med det første. Likevel, mener han, vil det islamofobiske kunnskapsregimet bli stadig vanskeligere å opprettholde.

Islamofobi er en viktig bok.

Mathias Bismo

Svetlana Đordevic: Helvetesfjellet: Dagbok fra krigen i Kosovo, Progon forlag, 2008 Oversatt fra serbisk av Marit Holten

Helvetesfjellet er basert på den serbiske kvinnen Svetlana Đordevics dagboksnotater fra siste halvdelen av nittitallet. Den ble først utgitt i 2003 av det serbiske fondet for menneskerettigheter og er en viktig bok. Utgivelsen har vært et stort personlig offer, og Đordevic lever i dag i asyl i Norge på grunnav trusler fra serbiske kriminelle.

Hovedpersonen er forfatteren selv, Ceca. Boka starter i Serbia på begynnelsen av nittitallet i en atmosfære av «akselererende, irreversibel galskap». Mens ultranasjonalister pisker opp «følelsen av å tilhøre et truet serbisk folk» og et «voldsomt hat mot alt som ikke er serbisk», kjemper Ceca mot mektige maktstrukturer for å finne lillebroren sin. Det gjør hun, men blir knust fordi han er blitt en fryktet krigsforbryter i Bosnia. Denne delen er et viktig vitneprov om kommandolinjer mellomBeograd og serbiske paramilitære.

Cecas grunnleggende skepsis mot «folk som plaget andre som var svakere enn dem selv» gjør at hun tidlig gjennomskuer tidlig Miloševic-regimet «forbryterske» natur. Politikken som føres «i navnet til ett eller annet høyere, nasjonalt mål» dreier seg nemlig ikke om annet enn å holde detMiloševic ved makten.

Bokens hoveddel foregår i Kosovo når Ceca i 1995 følger Beograds oppfordringer til serbere om å flytte dit. Som provinsens eneste kvinnelige drosjesjåfør beveger hun seg inn på mafiaens enemerker der brutale menn rår grunnen. På kjøreturene avslører hun nasjonalistenes fiendebilde og ser at det i virkeligheten er serbiske styrker som terroriserer albanske sivile. Overalt møter de veisperringer og «hundre politimenn, hvorav halvparten ønsker livet av deg». Ceca blir selv banket opp og hardt skadet, men nekterå slutte å hjelpe sine medmennesker.

Daglig observerer hun hvordan konfliktens dynamikk gjør «alle redd alle». Serberne styres fra Beograd og er blitt «ute av stand til å tenke selv». Til hennes forferdelse bifaller de fleste den intensiverte etniske renskningen. Ceca konkluderer atserbisk nasjonalisme til slutt selv skapte sin egen skrekkvisjon av albanere som terrorister.

Boken er en hyllest til folk som gjør så godt de kan og ønsker å leve i fred og fordragelighet med sine naboer, men som i motsetning til kyniske og korrupte ledere, har alt å tape på konflikt. Cecas fortelling har også et eksplisitt kjønnsperspektiv, med vekt på hvordan de grusomste forbrytelser under krigene på nittitallet ble begått av menn fra «patriarkalske familier, hvor mannligsadisme mot kvinner var en livsstil».

Đordevic innsett hvor destruktiv den serbiske nasjonalismen var og er: «Hvem er det som har sådd et slikt hat mot den albanske nasjonen og hele den demokratiske verden i serberne? Hvem er det som har trukket oss inn i en skitten krig mot dem?» Hun ser selv at den serbiske nasjonalismen i Kosovo har lite med kulturhistorie og nasjonalhelligdommer å gjøre men i stedet tjener psykopater, krigsprofitører, pyromaner oglikrøvere.

Allerede i forordet presiserer Đordevic at «de skammelige, dyriske forbrytelsene ble i hovedsak utført av enkeltpersoner». Skillet mellom gode og dårlige mennesker følger ikke nasjonale og etniske grenser og er heller ikke absolutt, men dels situasjonsbetinget. Ceca skiller nøye mellom for eksempel serbisk politi som mislikte den rollen de var tvunget inn i, mens andre nøt muligheten til å slippe sadisten i seg fri. Selv om enkeltmennesket kan være fanget av de mektiges rammer, har de alltid et visst spillerom for å handle mer eller mindre moralsk, om ennaldri så lite.

Å kalle Đordevic antiserbisk faller på sin egen urimelighet. Boka er en viktig påminnelse om meningsmangfoldet blant serbere, der stemmer som dette ikke har kommet nok til orde. Helvetesfjellet kan i stedet ses som hjelp til selvhjelp for serbere og spille en positiv rolle i forsoningsarbeidet i Kosovo. Helvetesfjellet er ikke bare et viktig dokument og en fengslende fortelling, men også et forsvar av sunt vett og menneskeliganstendighet.

Cecilie Endresen