Denne boka fikk jeg i julegave, og kunne nesten ikke legge den fra meg. Barnatt skriver blant annet om Peak Oil. Det er et uttrykk for det tidspunktet hvor produksjonen av olje vil være på det høyeste, og at det blir mindre olje enn det er etterspørsel etter. Jeg forsøker å gjengi noe av det han skriver:

Noen sier at Peak Oil vil komme i 2015, 2020 eller 2030. Det vil uansett bli ekstremt alvorlig for samfunnene i verden slik den er i dag. Omtrent halvparten av olja brukes til transportkjøretøyer. En stor del av den andre halvparten går med til å drive andre maskiner og energiproduksjon (energy stations), og resten til å produsere ting som plastikk, ugressmidler, medisiner, maling, stoffer som nylon og polyester og flere andre oljebaserte stoffer.

Stadig flere mennesker bor i land eller regioner med for lite vann. Matproduksjonen kommer også i fare, fordi mye av den bruker olje, som til ugressmidler, maskiner, transport, pakking og lagring. Klimaendringer vil skape mer tørke og flom med store konsekvenser for matproduksjonen blant annet. Fortsetter produksjonen, vil det bli et mye større behov for mineraler.

Så sier han: 3D-printinga er en del av løsninga, ikke en del av problemet. En av de første og viktigste fordelene med 3D- printing-revolusjonen, vil være mulighetene de gir «localization» (lokalisering.) Siden begynnelsen av den industrielle revolusjonen har vi i økende grad stolt på komplekse produksjonsteknologier som har vært nødt til å bli sentralisert lang unna der folk har bodd. I flere hundre år har det betydd å produsere ting flere hundre mil fra stedet de skulle selges. Fra 1980-åra, med globaliseringa, produseres svært mange ting tusener av mil fra stedet vi kjøper dem. Når det gjelder salg av varer, blir én av sju dollar brukt på transport.

Lokal produksjon

For trangsynte økonomer og selskapenes regnskapsførere som ikke tar med synkende oljeressurser og klimaendringer som en faktor i sine teorier og regnskap, er dagens tilstand ikke noe problem. Men enten de liker det eller ikke, er globalisering nødt til å vike, i hvert fall delvis, for lokalisering.

Om en ti års tid vil livet vårt begynne å endre seg. Ikke på grunn av 3-D-printing, men på grunn av økt pris på olje og mindre tilgang på olje og andre naturressurser. Som en følge av det, vil vi få en ny bølge av lokal produksjon og hjemmeproduksjon. Det er i denne sammenhengen at 3D-printing vil bli en revolusjonerende teknologi. I 2030 er jeg sikker på at vi vil kjøpe mindre, og vil kommer til å ha en betydelig mengde ting som enten er hjemmelagd eller lagd veldig lokalt. 3D-printing kan derfor øke vår livskvalitet i stor grad, fordi vi kan skaffe oss et videre spekter av ting enn det som ellers ville være mulig.

Barnett tror at i lang tid vil den lokale og hjemlige 3D-printinga brukes til produksjon av reservedeler og skreddersydde (personlig tilpassa) gjenstander. Teknologien er revolusjonær om den endrer hvordan 20 prosent av ting lages. I nokså nær framtid vil vi 3D-printe mange ting, ikke fordi det alltid vil være den beste måten å produsere på, men fordi det vil være den eneste måten når det mangler olje og andre naturressurser. I tiårene framover vil vi trenge å lære på nytt hvordan vi kan oppnå store ting på en mer lokal og ressursbesparende måte. Delvis vil det bety at folk vil lage en del av tingene til seg sjøl, eller snakke pent med venner og familiemedlemmer som kan. Fordi 3D-printing vil gi innflytelse til dem som liker å lage ting, vil den spille en viktig rolle i vår gradvise overgang til en mer bærekraftig levemåte.

Mer på nett og YouTube

I boka forteller Barnatt om hva 3D-printing er, forteller om ulike maskiner, hvordan teknologien kan påvirke samfunnet og hva vi gjør, hva store firmaer gjør, om alle dem som lager ting gratis (med nettadresser), hva som lages, hva som kommer, bioprinting (de lager kroppsdeler og øver seg på å reparere organer i kroppen) og fantasier om framtida.

Leser du engelsk, er denne boka interessant. Billig er den også, siden CreateSpace er en ordning hvor forfattere kan selge sine bøker gjennom nettbokhandlere uten å gå veien om fordyrende forlag. Det er jo også i Barnatts ånd at han på denne måten har større kontroll over det han sjøl produserer.

Forfatteren finner du på nettet, se www.explainingthefuture.com, han er i mange filmer på YouTube. Han er framtidsforsker, forfatter, videoprodusent og Associate Professor of Computing and Future Studies at Nottingham University Business School.

Jorun Gulbrandsen

Alice Munros blikk for de små ting har blitt hyllet over hele verden etter at hun i 2013 fikk Nobelprisen i litteratur. Novellene hennes handler om ganske normale mennesker som gjør ganske normale ting. Noen av dem er utro, noen ofrer seg for familien sin, noen flykter fra familien og de fleste forsøker å ha mer eller mindre harmoniske forhold til hverandre. At Munro er en forfatter som skriver om det store i de små, om de hverdagslige hendelsene, er en sannhet som har blitt gjentatt til det kjedsommelige.

Etter utdelingen av litteraturprisen, og alle skriveriene som har vært om Munro de siste månedene, er det vanskelig å skulle si noe om novellene hennes som ikke har blitt sagt før. Men da jeg satt meg ned for å forsøke å skrive denne teksten, kom jeg på noe jeg leste i Toril Moi sitt bidrag til Stemmer- serien til Aschehoug. Denne serien, og den bitte lille boka til Moi, ble utgitt i fjor i anledning stemmerettsjubileet. Formålet med serien er å gi stemmer til kvinner som har tanker om hvordan samfunnsdebatten og samfunnet utvikler seg. Mois tekst er et essay som heter «Språk og oppmerksomhet». I denne teksten argumenterer hun for en slags moralsk innstilling som skal være styrt av det oppmerksomme blikket. Hun mener at det å se verden, og andre mennesker, med et oppmerksomt blikk, er å se dem med et kjærlig og rettferdig blikk. Kanskje kan det å anlegge dette blikket være med på å gjøre det vanskeligere for oss «å avskrive dem som er uenige med oss som idioter», som hun skriver i essayet. Det rettferdige og kjærlige blikket er et perspektiv som både innebærer å forstå, men ikke blindt akseptere, å undersøke og å yte rettferdighet.

En av mange grunner til å lese skjønn-litteratur er å oppleve situasjoner som man selv aldri vil oppleve, og å utforske følelser man selv aldri vil ha. Man lærer noe om hva et menneske kunne ha gjort eller følt i en gitt situasjon. Som Moi også skriver i dette essayet, er grunnen til at litteraturen er verdifull at den hjelper oss til å se verden klarere enn før. Da jeg leste dette, slo det meg at hvis det er noe som karakteriserer novellene i Bare livet må det være at de får meg til å se klarere, kanskje nettopp gjennom et kjærlig og rettferdig blikk.

Som sagt skriver Munro enkle noveller om vanlige mennesker. Språket er enkelt, fortellende og setningene er korte.

I begynnelsen av den første novellen, «Komme til Japan», dveler Munro ved en ubekvem og pinlig situasjon. Historien handler om Greta, som er dikter og husmor og gift med ingeniøren Peter. Presentasjonen av Peter på begynnelsen av novellen tegner et bilde av et ekteskap mellom to personer som så å si lever i parallelle verdener. For Greta er kunsten, poesi, noe av det viktigste i livet hennes, mens kunst for Peter er mer en fritidssyssel. Når vi møter Greta i novellen, får vi vite at hun har fått publisert to dikt i et anerkjent litteraturtidsskrift. Hun bestemmer seg for å dra på en fest hos redaktøren for tidsskriftet, men det viser seg å være en lite gjestmild forsamling der. Hva og hvor mye du har utgitt er det eneste som betyr noe, og som avgjør om du er verdt å snakke med eller ikke. Ingen snakker med Greta. Beskrivelsen av Greta på denne festen, der hun drikker seg altfor full og ender med å bli sittende alene lent inntil en vegg uten sko, er smertelig gjenkjennelig og flau.

En av mennene på festen tilbyr seg å kjøre henne hjem og på veien hjem innrømmer mannen at han hadde lyst til å kysse henne. Mannen bor i Toronto, langt unna Greta, og etter denne uforløste situasjonen i bilen, sees ikke Greta og denne mannen på en lang stund. Gretas forelskelse varer i måneder, og når hun plutselig befinner seg i den situasjonen at hun skal må reise til Toronto, sender hun mannen en beskjed for å få møte ham igjen.

Hoveddelen av novellen skjer på toget til Toronto, der Greta møter en annen mann. Fram til dette punktet i novellen har Greta oppført seg litt uansvarlig og vågalt, men har ennå ikke krysset grensen. Men på toget skjer det uunngåelige; hun ligger med en mann som hun treffer i kupéen. Den kompromissløsheten og egoismen som Greta viser når hun kontakter mannen i Toronto, og har en affære med den yngre mannen på toget, er nokså usympatisk. Og først og fremst fordi hun lar datteren ligge alene i kupéen mens hun har sex med mannen på toget.

Men selv om man som leser synes Greta er uansvarlig og selvopptatt, er også hennes handlinger forståelige. Hun er en ung mor som lever i en tid der kvinner har mindre de skulle ha sagt enn menn. Kvinner fikk ikke lov til å gjøre noe morsomt eller ha ambisjoner, men ble oppdratt til å holde huset rent og smile pent. Dette er en situasjon som også har gjort henne nesten likegyldig ovenfor datteren. Som hun skriver:

Hvert eneste våkne minutt disse hundrevis av kilometerne var hun opptatt av Katy. Hun var klar over at hun aldri hadde oppvist en slik grad av omsorg tidligere. Hun hadde riktig nok tatt seg av barnet, kledd på henne, gitt henne mat, pratet med henne i de timene de var sammen og Peter var på jobb. Men imens hadde Greta diverse gjøremål i huset, og oppmerksomheten hadde vært sporadisk, øm-heten ofte planlagt. (s. 33).

Hun har aldri klart, eller følt det naturlig, å overgi seg til datterens behov. Kanskje fordi hun er egoistisk, eller kanskje fordi hun er fanget i en hverdag som ikke inviterer til hengivelse. Når Greta så lett lar seg rive med, er det kanskje først og fremst en måte å unnslippe den kjedelige hverdagen og den kjedelige mannen på. Vi skjønner henne så godt. Greta kjeder seg, føler seg fremmedgjort fra ektemannen og hun vil ut, vi skjønner, vi skjønner. Men likevel; burde hun ikke ha klart å stagge kjedsomheten sin og vie sin oppmerksomhet til barnet sitt? Greta har aldri før i sitt liv vært så opptatt av datteren som hun blir på denne togturen. Da hun nesten mister datteren, innser hun at alt annet i livet hennes har skjøvet datteren bort.

Og ikke bare på grunn av husarbeidet. Andre tanker hadde fortrengt barnet. Allerede før de håpløse, utmattende, idiotiske tankene på mannen i Toronto hadde det vært det andre arbeidet, arbeidet med diktningen, som tilsynelatende hadde foregått i hodet hennes så lenge hun hadde levd. Nå slo det henne som svikefullt – et svik mot Katy, mot Peter, mot livet. (s. 33)

Hun ser til og med skrivingen som et svik mot Katy og som en synd:

En synd. Hun hadde vendt oppmerksomheten annet steds. Med overlegg rettet oppmerksomheten mot noe annet enn barnet. En synd.

Det er tvetydigheten som gjør novellene til Alice Munro så bra. Munro skriver liksom med et dobbelt blikk som både er avslørende og nådeløst, men samtidig ømt og forståelsesfullt. Toril Moi skriver at moralsk refleksjon er en type oppmerksomhet til virkeligheten. At det er en måte å se ting i verden på. Den oppmerksomheten Munro vier til alle disse små, og samtidig store, situasjonene er nettopp en moralsk refleksjon der hun for eksempel retter oppmerksomheten mot opplevelsen av å være mor i sin helhet. Det er ikke bare bare å elske.

Jeg har i denne teksten valgt å skrive mest om den første novellen i samlingen. Jeg hadde tenkt til å skrive om flere, men da ville denne teksten ha blitt altfor lang. Det er så uendelig mye å si om hver av tekstene i Bare livet. Men i tillegg til «Komme til Japan», vil jeg også så vidt nevne «Sjøgløtt», en vemodig, velkomponert klassisk novelle med en litt overraskende slutt, som et av mange høydepunkt i samlingen. «Sjøgløtt» er også et godt eksempel på hvordan Munro retter et oppmerksomt blikk mot mange av tilværelsens problematiske sider. De fire siste tekstene i Bare livet er selvbiografiske snutter på en eller annen måte tar utgangpunkt i Munros eget liv. Dermed kan kanskje Bare livet være en god inngang til både forfatterskapet og personen Alice Munro. Som hun skriver om de fire siste tekstene:

Jeg tror det er det endelige- og mest nærgående – jeg har å berette om mitt eget liv.

Kristin Buvik Sivertsen

To oversiktsbøker

Bestselgeren i jubileumslitteraturen har vært Karsten Alnæs’ 1814. Miraklenes år. Denne hadde allerede solgt svært godt da Bård Frydenlunds Spillet om Norge. Det politiske året 1814 forelå i bokhandlene i mai i år. Disse to bøkene er begge kronologiske fortellinger om de sentrale begivenhetene gjennom hele det sagnomsuste året. De bygger på et svært stort antall kilder – og styrken hos begge ligger i evnen til å få mye ut av primærkilder, som dagbøker, brev, spionrapporter osv. Som lesere bringes vi nær inn på det som skjedde, og de fleste av oss får vite veldig mye mer enn vi visste fra før. Riktignok må en gå til annen litteratur om en er opptatt av historikerdebatten om de overordnede og syntetiserende historieforklaringene3, men skal en gjøre seg opp kvalifiserte meninger om de store spørsmåla trengs mye av den faktiske kunnskapen en kan hente fra Alnæs og Frydenlund.

Særlig når det gjelder vurderingen av de sentrale aktørene er det nyanseforskjeller mellom Alnæs og Frydenlund, men jeg finner ikke systematiske eller helt avgjørende skiller mellom dem. Til tross for det felles grepet med å gjøre ÅRET til temaet, er det imidlertid store forskjeller i skrivemåten. Historikeren Frydenlunds framstilling er bevisst svært nøktern og hele veien konsentrert om det sentrale. Spenningen ligger i stoffet selv og i at han lar kildene tale. Alnæs har ved siden av sitt skjønnlitterære forfatterskap opparbeidet seg en rolle som en av de aller fremste historieformidlerne i Norge. Langt mer enn Frydenlund lar han fortellingen skifte mellom stort og smått og oversikt og detaljer. Han bruker mange teknikker for å levendegjøre stoffet. Denne gangen gjør han ikke bare godt greie for hva han har hentet hos ulike historikere, men han har (så langt jeg kan bedømme) selv levert meget patent faghistorie.

Stormaktsspill og krig

Begge historikerne har i tillegg til de store begivenhetene på våren, viet mer plass til det omfattende stormaktsspillet om Norge – og på krigen og fredsslutningen mellom Norge og Sverige, enn hva det ofte er blitt plass til i 1814-litteraturen. De viser begge også eksempler på sosiale opprør dette året.

Stormaktene var fast bestemt på at Norge skulle i union med Sverige, slik Kieltraktaten tilsa, men samtidig at Norge skulle ha en relativt fri stilling i unionen. Bård Frydenlund refererer bl.a. grundig fra den politiske debatten i England om synet på Norges stilling etter Kielfreden. Til det mer kuriøse hører det at han under arkivstudier i London «avslører» offiser og adelssønn Charles Gordon som britisk spion i Skandinavia – 200 år etter! Gordon rapporterte bl.a. at det ville koste dyrt å ta Norge.

Krigen mot Sverige på sommeren oppviste enkelte eksempler på vellykket norsk motstandskamp, men mest på dårlig planer, svik og svikt fra sivile – og særlig fra militære ledere. Det er overraskende å se så grundig dokumentert hvor mange vanlige soldater det var som var sterkt misfornøyde med dette – til tross for store problemer bl.a. med forsyningssituasjonen, og de store omkostningene det ville ha for dem å fortsette krigen.

En interessant kilde som Alnæs har benyttet, er håndskrevne notater etter den svenske soldaten Johan Månsson – om slaget på Eidskog. Hans beretning er oppbevart på Eda Skans Museum, og danner grunnlag for et spennende stykke mentalitetshistorie. Månsson hadde giftet seg med en norsk kvinne året før, men «jentene i Eda ser frodige og blomstrende ut. Det hadde vært synd om de norske troppene fikk trenge fram hit og herje slik det stundom skjer i krig.»4 Når soldatene marsjerer inn på norsk område forteller han: «Her møter vi ingen vennlige ansikter. Menneskene er åpenbart redde for oss. Kvinnene springer lange veier for å slippe å møte oss, og en del stenger seg inne og setter bom for dørene.» Før slaget er det bønn, og Johan undrer seg på «hvordan Vår Herre lytter til slike bønner når de kommer fra to hold, som er fiender, som har til hensikt å drepe hverandre.» Han dreper en norsk soldat med bajonett og sier det uhyggelige synet av den drepte vil følge han for bestandig. Da svenskene må trekke seg tilbake «trampet vi på døde og sårede kropper av mennesker og hester.»

Kampen for demokratiet

Ikke all jubileumslitteraturen handler om 1814 «i seg sjøl». Minst like interessant er det å se på 1814 som utgangspunktet for den nasjonale og demokratiske kampen i århundret som følger. Historieprofessor Finn Olstad har etter nylesning av relevant historielitteratur gjennomført en personlig drøfting av 200 års kamp for og om demokratiet i Norge fra 1814. Debattboka hans har tittelen Det farlige demokratiet. Folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år.

Olstad starter med å avgrense seg fra den naiviteten han mener det er å si at Norge gikk fra enevelde til demokrati i 1814. Jeg synes kanskje han undervurderer det grunnlaget 1814 la for en videre demokratiutvikling, men fortjenesten hans ligger i å vise hvor sterk den klassebestemte motstanden mot demokratiet – det vil si fra samfunnselitene – faktisk var. Så seint som i stortingsvalga mellom 1855 og 1882 var bare 7,5 % av befolkningen (30 % av mennene over 25 år) stemmerettskvalifiserte. Fordi det var blitt flere eiendomsløse var dette en mindre andel av befolkningen i 1814. Av de stemmerettskvalifiserte avla 64 % den troskapseden som også gjorde dem stemmeberettigede – og bare knapt 27 % av de 7,5 % deltok i valget i 1865. Arbeiderforeningene i thranebevegelsen hadde i 1850 nesten like mange medlemmer som det antallet som stemte på den tida! Da staten knuste thranebevegelsen, var dette først og fremst et forsøk på å kvele en demokratisk utvikling. Det første gjennombruddet for parlamentarismen og folkevalgt makt i 1884, var som kjent bare mulig med Venstres folkevæpningssamlag i bakhanda – mens det var presset på Venstre fra den gryende arbeiderbevegelsen, og fra kvinnebevegelsen, som førte fram til allmenn stemmerett.

Kontroversielt perspektiv på nyere historie

I Det farlige demokratiet fortsetter Olstad sin historiske vandring gjennom 1900-tallet og fram til i dag, og fremmer her (for en del) interessante, men kontroversielle synspunkter. En del av dem er denne anmelderen sterkt kritisk til.

Olstad mener det ved tre anledninger i perioden 1917–21 blei gjort framstøt for en rød revolusjon i Norge, mens fascistiske kupplaner i mellomkrigstida var høyst reelle. I følge Olstad var demokratiet dermed truet både fra høyresida og fra venstresida. Klassekompromisset fra 1935 og Arbeiderpartistaten etter krigen var dermed en stor seier for demokratiet. Arbeiderpartistaten hadde riktignok enkelte demokratisk betenkelige trekk. Unntakslover og politiske overvåkning var en del av dette, men når det gjelder overvåkningen demper Olstad kritikken. En annen type problem lå i borgerskapets motstand mot økonomisk demokratisering.

Olstad har åpenbart til hensikt å skrive ut fra et slags sosialdemokratisk grunnsyn, som i det meste skiller seg fra det som er dominerende sosialdemokratisk politikk i dag.5 Han ser på folkeavstemningen i 1972 som et demokratisk høydepunkt i norsk historie, og han ser også «kvinnenes inntog i politikken» fra samme tiår som er viktig gjennombrudd. Men etter dette ser han stadig sterkere trekk av en ny elitistisk embetsmannsstat. Han knytter dette særlig til at Arbeiderpartiet fra Harlem Brundtlands tid har mistet interessen for det tradisjonelle sosiale grunnlaget sitt. Partiet er ikke lenger en kanal for vanlige arbeidsfolk uten særlig formell utdannelse – og dermed er en demokratisk kanal blitt tettet. I tillegg til den tradisjonelle kritikken av ml-bevegelsen stiller Olstad spørsmål ved om tidligere ml-ere gjennom å innta mange posisjoner i det norske samfunnet har bidratt til å forsterke disse elitære trekkene i synet på politikk(!).

Et ønske om høyrepopulistisk innvandringspolitikk?

Olstad viderefører sin sterke anti-elitisme i en kritikk av hva EØS-medlemskapet og en globalisering på de transnasjonale selskapenes premisser, har ført til av innskrenking i demokratiet. Olstad argumenterer for en innvandringspolitikk som har klare høyrepopulistiske berøringspunkter. Dette kan synes som en logisk oppfølging av motsetningen mellom «folket mot elitene», som preger hele boka, men for meg framstår det nærmest motsatt: Den demokratiske kampens historie blir tatt til inntekt for tankestrømninger som helt siden 1814 (jødeparagrafen) har vært en trussel mot demokratiet.

Denne kritikken av innvandringspolitikken blir forsøkt knyttet til Terje Tvedts analyse av «det norske godhetsregimet». Hos Tvedt er frivillige organisasjoner som driver med bistand og humanitært arbeid i den tredje verden nært knyttet til den norske staten, slik at de dermed er med på å legitimere den hegemoniske politikken. Uansett hva en måtte mene om analysen til Tvedt, er det absurd å framstille det som om Antirasistisk Senter o.a. legitimerer norsk innvandrings- og «integreringspolitikk». Har virkelig ikke Olstad merket at den dominerende politikken er stadig innstramming?

Jeg synes Olstads kritikk av innvandrings-politikken er svak, og har vanskelig for å skille innholdet i kritikken hans av «multikulturalismen» fra den vi hele tida har hørt fra de mer tradisjonelle innvandringsfiendtlige miljøene. Tragikomisk blir det når han mener at utgangspunktet for antirasismen i Norge var ml-ernes ønske om å destabilisere økonomien!

Selvfølgelig kan det bli et demokratisk problem om politikken på et område mangler folkelig oppslutning. Men i den debatten som (kanskje) følger i kjølvannet av Olstads bok, er det andre synspunkter som er langt mer fruktbare:

1. Visse grunnleggende menneskerettigheter skal en ikke stemme over.
2. På viktige områder ser det ut som om opinionen ønsker en mer åpen innvandringspolitikk – f.eks. når det gjelder barneflyktninger.
3. Fagbevegelsens kamp mot sosial dumping er uhyre krevende, men den eneste farbare veien hvis en verken vil bli medløpere for rasistene eller spille ballen i hendene på dem.
4. Den fornuftige anti-elitismen i dette spørsmålet må være å vise at de politiske elitene kombinerer tilslutning til det felles arbeidsmarkedet gjennom EØS – med en tilpasning til de innvandringspolitiske strømningene som bl.a. livnærer seg av de negative følgene av denne EØS-politikken.

Om det ikke alltid er så lett å lære av historien, er det mye å lære av historikere. Som jeg har vist i denne bokmeldinga, har de vært med på å nyansere det tradisjonelle 1814-bildet. Samtidig er det et viktig tema hos Finn Olstad at demokratiet er noe som måtte kjempes fram i kamp mot eliter og høyrekrefter. Det gjelder både før og nå. Men når Olstad mot slutten mest tilbyr oss retoriske poenger og sviktende kunnskaper om det som faktisk er norsk innvandringspolitikk, trår han galt både som historiker og som samfunnsdebattant.

Noter:

1. Kultursidene til nrk.no den 27. april. http://www.nrk.no/kultur/litteratur/1.11683712 Artikkelen er skrevet av journalist Ana Leticia Sigvartsen.
2. Serien er presentert i forskningsmagasinet Apollon 1/2014 (Universitetet i Oslo).
3. Jeg gikk inn i denne debatten i Rødt! 4/13. Jeg hadde da særlig nytte av Ståle Dyrviks lille bok Året 1814 (Samlaget 2005). Den er historiografisk og redegjør for de motstridende og skiftende teoriene om 1814.
4. Alle sitatene etter Alnæs s. 362/363.
5. Samtidig skriver Olstad at han egentlig ikke forstår hva sosialdemokratisk politikk er for noe, fordi innholdet har skiftet så mye over tid. Han påpeker at Einar Gerhardsen og hans generasjon kalte seg «sosialister» og ikke «sosialdemokrater». Han gjør narr av yngre intellektuelle som har forsøkt å gi «sosialdemokrati» en idéhistorie preget av kontinuitet – og anti-marxisme allerede i utgangspunktet.

Jørn Magdahl

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer har gjennom boka Alt dette kunne vært unngåt» ønsket å gi oss et innblikk i dagens Afghanistan, i ruinene etter 30 år med frigjøringskrig, borgerkrig, undertrykking og internasjonal militær intervensjon. De lar oss møte en rekke afghanere, fra ulike deler av landet og fra ulike samfunnslag, menn som kvinner. Tittelen på boka, som er hentet fra utsagnene fra flere av dem bokas forfattere har møtt på sin reise, indikerer at dagens situasjon kunne ha vært unngått. Forfatterne ønsker å vise hva følgene i all sin gru av den internasjonale intervensjonen har vært for den jevne afghaner, 13 år etter.

Det nye Afghanistan

«Dette er historien om det nye Afghanistan», heter det på bokas omslag. Det betyr at Carsten Jenssen og Anders Sømme Hammer sikter høyt med denne boka. Det er fryktens Afghanistan de presenterer, gjennom sterke intervjuer med enkeltmennesker fra ulike deler av landet og i svært ulike situasjoner, fra krigsherrer til bønder, familier som har mistet sine kjære. Og kvinner som trosser restriksjoner og trusler i Kandahar.

At krig skaper frykt og usikkerhet, medfører utvilsomt riktighet. Mer enn 30 års konflikt, fra Sovjets invasjon i 1979, krigen om Kabul fra 1992, da det prosovjetiske regimet hadde falt og mujahedin-partiene, som slåss mot invasjonsstyrkene, forsøkte å enes om en regjering, til Taliban, som skritt for skritt tok kontroll over størsteparten av landet fra 1994, som en reaksjon mot lokale krigsherrers vilkårlige maktbruk. Dette resulterte i et religiøst regime uten presedens i afghansk historie med sterke restriksjoner på ikke minst kvinners muligheter. Så fulgte invasjonen fra USA og dets allierte i 2001. I sum har disse mer enn 30 årene gitt opphav til frykt, lidelse, død, flukt og ødeleggelser av uante dimensjoner.

Mitt første møte med Afghanistan fant sted lenge før de omfattende konfliktene tok til. Den sterkeste lærdommen fra den gangen er at om du respekterer en afghaner, så vil afghaneren respektere deg. Jeg har seinere lært hvor mye ære betyr i en afghansk sammenheng. Det samme med likhetsbegrepet, som er nedfelt i pashtonernes æreskodeks pashtonwali. I seinere møter, i Pakistan på 1980-tallet, med millioner av flyktninger og en voksende motstandsbevegelse, på 1990-tallet i Kabul, Kunar-provinsen og i Pakistan, og siden 2005 i Kabul, Faryab-provinsen, Herat og iMazar-i-Sharif har jeg møtt konsekvensene av år med konflikt, jeg har møtt frykt og usikkerhet, men jeg har også møtt viktige trekk fra det Afghanistan jeg kjente fra 1970 – stolthet, uavhengighet og respekt.

For Jensen og Sømme Hammer synes det bare som frykten og de dramatiske følgene av konflikten siden 2001 står igjen. Til og med Taliban er preget av frykten, som om det skulle være noe overraskende. Med målrettede likvideringstokter i over 10 år, har utvilsomt de utenlandske styrkene spredd frykt. Det slående er at på tross av dette, har motstanden mot regjeringen i Kabul og de fremmede soldatene vokst i styrke og utbredelse, ikke på grunn av frykt, men som en følge av ønske om nasjonal frihet, hevn for ydmykende overgrep fra de internasjonale eller nasjonale sikkerhetsstyrkene eller for å sikre fortsatt gunstige vilkår for narkoøkonomien.

Dette er en bok som bringer fram den usikkerheten og utryggheten som afghanere over hele landet nå opplever. Den internasjonale militære tilstedeværelsen har ikke brakt verken sikkerhet, demokrati eller økonomisk utvikling. Den optimismen som rådet de første årene etter 2001, ble raskt snudd til skepsis og etter hvert regelrett fiendtlighet, ikke minst fordi utlendingene ikke leverte hva den lovet.

En illegitim regjering

Krigsherren Halim i Kandahar gir et godt bilde av hvor krigen har brakt Afghanistan anno 2014. Hans kontante budskap er at «i 35 år har jeg ventet på døden hver dag. Jeg har lagt mitt liv i Allahs hender, regjeringen har overlatt sitt til de utenlandske styrkene». Etter hans mening regjeres Afghanistan i dag av «tallerkenskyllere og dovaskere», alle de som flyktet til Europa og USA for å redde livet, som måtte påta seg de mest ydmykende jobbene for å overleve, for så å komme tilbake med den amerikanske invasjonen i 2001.

Uønsket i resten av verden

I kapittelet «En god gutt», forteller Anders Sømme Hammer om besøket til gravplassen i Faryab, hvor Samaruddin ligger begravet, den afghanske politimannen som tok livet av to utenlandske soldater. Han oppfattes nå som en helgen av mange, med helbredende evner. Her skriver Hammer at «Vesten invaderte Afghanistan med minimal kulturforståelse. I Afghanistan settes ære høyere enn de fleste andre verdier, hevndrap er ikke uvanlig. Men jeg tror det bare er en del av forklaringen. Den store utryggheten gjør noe med mennesker. Det aldri å kunne slappe helt av virker nedbrytende. Det er bare de færreste som har ressurser til å rømme fra frykten. Afghanere er uønsket i resten av verden, og de vet det. En undersøkelse viser at et afghansk pass er det som gir deg minst frihet til å reise.»

I alle konflikter forsøker mennesker å komme seg til sikrere steder. De fleste velger å reise til andre deler av eget land. Valg nummer to er nabolandene. For afghanerne var det millioner som dro til Pakistan og Iran etter den sovjetiske invasjonen i 1979, og nye millioner som valgte tilflukt samme steder da borgerkrigen raste fra 1993. Tilsvarende var man vitne til en ny bølge flyktninger mens Taliban regjerte i Kabul fra 1996. De ble ikke avkrevd noen pass for å krysse grensene. Det er alltid de få som beveger seg over større avstander, både fordi båndene til familie og hjemsted er sterke, og fordi ressursene til en reise til fjerntliggende steder ikke finnes. I tillegg kommer det faktum at Europa, ikke minst de siste tiårene, har skjerpet innreiserestriksjonene for nettopp å hindre flyktninger fra konfliktområder på andre kontinenter å søke tilflukt. Det har rammet afghanere som det har rammet palestinere, somaliere, eritreere og andre.

Forfatterne treffer også en gruppe afghanske unge menn, som har jobbet som tolker for det tyske militære i Kunduz. Prosessen de må gjennom for eventuelt å få politisk asyl i Tyskland, er illustrerende, og en av tolkene blir funnet drept før resultatet foreligger. Parallellen til behandlingen av tolker og annet støttepersonell for det norske militære er nærliggende. Budskapet fra forfatterne er at de utenlandske aktørene, inklusive Norge, ikke har skjønt hva samarbeid kan bety for hvilket stempel tolker og andre får i lokalsamfunnet. Faren for at noen kan bli drept eller utstøtt er reell.

Det står respekt av jobben forfatterne har gjort. Virkeligheten for den vanlige afghaner har vanligvis kun nådd oss i bisetninger når norske eller internasjonale soldater eller journalister har vært skadet eller drept.

Forfatterne har reist ut til lokalsamfunn i ulike deler av landet, i øst til Kunar-provinsen, i nord til Kunduz og Faryab-provinsene, i sør til den gamle hovedstaden og kjerneområdet for Taliban; Kandahar, og sjølsagt til hovedstaden Kabul. Hele veien suppleres teksten med flotte bilder, av personene de snakker med så vel som bilder som illustrerer tekstens budskap.

Hvordan kunne det vært unngått?

Forfatterne veksler mellom de nære møtene med enkeltpersoner, og de reflekterende passasjene, hvor de analyserer observasjonene i en større sammenheng, et godt utgangspunkt for å utvikle en best mulig forståelse for den aktuelle situasjonen og ut-fordringene framover. Men nettopp her, i denne vekslingen, opplever jeg bokas svakeste side. Hvorfor? Jeg tror det i første rekke er to forhold som svekker bokas budskap:

Bokas tittel indikerer at den dramatiske situasjonen Jensen og Hammer observerer og gir en sterk innlevelse i, kunne vært unngått. Etter å ha lest boka spør jeg meg sjøl om forfatterne mener at den internasjonale invasjonen seinhøstes 2001 kunne skjedd på en bedre måte og uten de fatale konsekvensene forfatterne observerer, om man hadde «forstått Afghanistan bedre», eller om USA og dets allierte ikke skulle ha gått inn?

Den historieløsheten forfatterne peker på som en svakhet i grunnlaget for den utenlandske intervensjonen i 2001, blir dessverre også en svakhet i denne boka. Sentrale spørsmål som betydningen av forholdet mellom den sentrale staten og periferien opp gjennom historien, og betydningen av de skjerpede etniske spenningene, ikke minst som følge av den siste krigen, berøres omtrent ikke. Heller ikke betydningen av Vestens bruk av Afghanistan i den kalde krigens siste fase, på 1980-tallet. En videreutvikling av de kommenterende delene av boka kunne på en enkel måte ha gjort opp for denne svakheten.

Et spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, er om frykten er så framtredende og dominerende som forfatterne hevder. Er Afghanistan anno 2014 et land så ødelagt som en følge av årtier med konflikt og krig, og ikke minst som en følge av de siste 12 årenes utenlandske intervensjon, at håpløsheten er mer framtredende enn håpet? Eller ville et sterkere fokus på den afghanske stoltheten og æresbegrepet, og en mer nyansert tilnærming til den voksende motstanden mot de fremmede militære troppene de siste 6–7 årene, gitt et mer sammensatt bilde?

Illegitimiteten, både når det gjelder regjeringen styresmaktene i Kabul og de utenlandske militære som framkommer i boka i mange sammenhenger, hadde fortjent en grundigere diskusjon. Frykten og illegitimiteten henger tett sammen i dagens Afghanistan, slik jeg ser det.

Kritikk av invasjonen

Utvilsomt vil boka til Jensen og Hammer bli oppfattet som en kraftig kritikk av den amerikansk-ledede invasjonen. Forståelsen av Afghanistan var fraværende og resultatene har uteblitt. Ødeleggelse og frykt er hva befolkningen sitter igjen med ved inngangen til året da de internasjonale styrkene skal trekke seg ut.

Etter å ha fulgt Afghanistan i over 30 år, siden den sovjetiske invasjonen i 1979, har jeg gang på gang blitt slått av hvor historie-løse vi er når vi skal se på utviklingen i landet. På mange måter kan det virke som Afghanistan før 2001 er å sammenlikne med et svart hull, uten historie og utvikling. Landets meget rike og turbulente historie, betydningen av veletablerte stammetradisjoner i deler av landet og det faktum at et utall ulike etniske grupper deler et felles territorium, blir utelatt. Med dette mener jeg ikke at tradisjoner ikke har blitt utfordret og har endret seg, men alle som har fulgt Afghanistan over tid, veit at sporene er der fortsatt, som de er i alle andre samfunn på denne kloden.

Og hva med konsekvensene av den vestlige verdens bruk av afghanerne på 1980-tallet i den siste fasen av den kalde krigen? Omfattende vestlig støtte til ulike mujahedin-organisasjoner for å svekke Moskva, resulterte i framveksten av krigsherrer og Taliban, og ga rom for terror-organisasjoner som Al Qaida. Sammen med det prosovjetiske regimet i Kabul, som satt fra 1978 til 1992, la dette grunnlaget for framveksten av en rekke lokale militser, som det internasjonale militære til dels de siste årene har revitalisert under navnet «Afghanistan Local Police» og «Arbakis», eller lokale sjølforsvarsgrupper.

Dagens situasjon i Afghanistan er et resultat av kombinasjonen av Vestens bruk av afghanerne i siste del av den kalde krigen, verdens likegyldighet i forhold til landet etter at det prosovjetiske styret falt i 1992, og invasjonen i 2001 med de påfølgende 13 årenes konflikt. På 1980-tallet var det den kalde krigen som begrunnet USAs og dets alliertes interesse. I dag er det først og fremst krigen mot terror, etter angrepet på New York og Washington i 2001, som er motivasjonen. Afghanernes interesser har hele tida kommet i andre rekke.

Boka til Hammer og Jensen gir oss et godt innblikk i hvordan en del afghanere opplever situasjonen etter 13 år med utenlandske tropper og økende usikkerhet. Frykten er det gjennomgående budskapet. Svaret på hva som skulle vært gjort annerledes er famlende. Afghanerne som ser muligheter og håp er fraværende, i boka, men ikke i Afghanistan.

Petter Bauck

Et hjertes beliggenhet kan være kvintessensen av mange fortellinger og spenningsfelt i Kjersti Ericssons nyeste roman. Tittelen kan henspille på hjertets fysiske plassering i kroppen, på hvordan kjærligheten treffer, hvem den treffer. Eller den kan hentyde at hovedpersonen i romanen, Marianne, har et politisk farga hjerte?

Marianne er ung nyutdannet journalist og har fått sin første jobb i Avisa i Trondheim. Byen har ei konkurrerende avis. Mange av oppdragene Marianne settes til av reportasje-sjefen er begrunna i kampen om å være først med ei historie, det er kappløp om byens og distriktets abonnenter. Redaktøren er Partimedlem og historier om folks liv og framtidsoptimismen er hans ledetråder. Men Marianne er full av opprør, og vil skrive om det hun mener er det viktigste av alt, USAs bombing av Vietnam. Hun drømmer om at det hun skriver skal gjøre en forskjell. Hun vil forandre på vedtatte sannheter, undersøke skjulte forbindelser og løsne de klamme grepene rundt hva som er «sant», «interessant» eller «hva abonnentene vil ha». Men lar det seg gjøre i den lokale Avisa?

Midten og slutten av 1960-tallet var ei brytningstid både i Norge og i verden ellers. Hos oss bygdes den sosialdemokratiske velferdsstaten, vennskapet med USA stod sterkt og Arbeiderpartiet hadde politisk enerett på A-pressa og fagbevegelsen. Et av oppdragene Marianne får, er å reise til Södertälje for å lage «lokkestoff» til en stor mengde annonser for byens butikker. Samtidig får hun beskjed om å dra innom «Storsvensken» som har spilt rollen som Arnljot Gelline i Spelet mange ganger og skal gjøre det igjen i år. Hun gjør som hun er bedt om.

Historien om dette møtet, hvilke forventninger han har til henne og hvordan Marianne håndterer hans ønsker, leser jeg som veldig ubehagelig. Er det dårlig skrevet, enkelt fortalt, uten menneskelige dybder? Tvert imot. Denne kontakten går gjennom hele boka, til siste side. Møtene dem imellom preges av desperasjon og listighet hos den ene, nysgjerrighet, ønsker om avvisning og tung klamhet hos den andre. Det er noen ganger litt vanskelig å puste når jeg leser her. Spennende og samtidig den tunge følelsen av noe som blir lagt på en som ikke vil ta imot. Som har noe annet viktig å gjøre.

Mariannes tante Borghild får en sentral plass i hennes leiting på sannhet. Tante Borghild er en viktig person for Marianne og vennene hennes. Hun gir dem et sted å møtes, diskutere og dessuten har hun en spennende historie; hennes kjæreste døde som frivillig i den spanske borgerkrigen.

Men verden er full av kompliserte historier, også denne. Marianne kjører i vei med avsløringer, helt sikker på å ha funnet en uskrevet historie om byens rikeste. Under en reportasjetur har hun kommet i kontakt med noen som har en annen versjon av historien om spaniakjemperen og byens rikeste mann. Det gjør mye med forholdet til tanten. Brytningene både i tanten, Marianne og faren er dramatiske for forholdet mellom dem. Hva er «sant»? Hvilken sannhet er sann?

Den unge journalisten får mange oppdrag av helt vanlig lokal karakter; 5 på gata, hvordan har turistene det på campingplassen og så videre. Reportasjereisa til Marianne prøver å få inn politiske spørsmål i dette, og kampen mellom henne og redaktøren bølger fram og tilbake. Det blir skikkelig tilspissa når kritikken av Vietnamkrigen kommer på trykk. Redaktøren må passe på A-partiets politiske føringer i sånne saker også. Så får hun en artikkel om krigen i Vietnam på trykk i Dagbladet. Ny spenning i forholdene på jobb for Marianne. Vil hun få plass til det hun brenner for i egen avis nå?

Kjersti Ericsson har skrevet ei historie om ei ung og sannhetssøkende ung kvinne. Berg- og dalbane-følelsen i ei sånn historie får meg til å tenke på hvor lett det er å lage enkle sannheter. Og hvordan det er å skulle justere den når virkeligheten ikke passer helt inn. Særlig når du er ung, idealistisk og gjerne vil forandre utviklingen i verden.

Et hjertes beliggenhet har mange lag og er en utfordring å lese for en som sjøl vil forandre verden. Kjersti Ericsson har gitt oss innsikt og perspektiv i denne boka, og derfor vil den berøre mange. Kjersti Ericssons evne til å behandle dagligdagse hendelser og gjøremål med store skifter, vanskelige avgjørelser og dramatiske opplevelser er et vannmerke. Også her.

 Taran Anne Sæther

Sjansen for at utenlandske fagbøker oversettes til norsk er ikke stor, med mindre de handler om den andre verdenskrigen, fotballstjerner eller mental «selvhjelp». Særlig små er mulighetene dersom forfatteren skulle finne på å komme fra andre deler av verden enn USA/Europa.

Her er i all korthet et knippe nyere titler som – i en bedre verden – burde ha funnet sin norske forlegger. De av oss som leser engelsk, kan heldigvis bestille progressiv litteratur raskt og rimelig på nett. Kjøpes det fra utlandet, er det viktig å unngå Amazon, som behandler tilsatte elendig, trikser med skatt og bekjemper fagorganiserte. Med fare for å drive reklame, slår jeg isteden et slag for bookdepository.com, som har lave priser og sender helt portofritt til Norge.

Få marxistiske tenkere og aktivister har så stor betydning i verden i dag som Samir Amin, en framstående egyptisk økonom og anti-imperialist. For lesere av Rødt! er han kjent gjennom flere tungtveiende artikler i de siste åra om politisk islam og om det europeiske sammenbruddet. Den siste av dem er med som et kapittel i hans nyeste (av mer enn 30!) bøker, som også mer generelt analyserer den globale kapitalismen. Mest nyskapende er hans analyser av de «framvoksende økonomier» – inkludert Kina – som det er så mye lovprisning av, mens som i Amins perspektiv både er vaklende og har innebygde motsetninger. Dessuten er det en stor del av den tredje verden som mest fortjener betegnelsen «lumpen»-utvikling. For Amin er det ingen vei utenom klassekamp og sosialisme, men det krever en strategi og en styrke som det ifølge sluttkapitlet ikke er noen lyse utsikter til. Det er mer enn tjue år sida forlaget Oktober sist ga ut ei bok av Amin, nå burde de ta sjansen på nytt.

Vandana Shiva er en ledende økofeminist, forsker og aktivist fra India (samt æresdoktor ved Universitetet i Oslo). Her i tidsskriftet bidro hun sist i nr.1/2013 med en artikkel om voldelige økonomiske «reformer» og økt vold mot kvinner i India. I den nye boka sammenfatter hun sine synspunkter på en lang rekke viktige temaer, slik som «øko-apartheid», det globale landranet, klimakrise og vannkriger. Søkelyset rettes også mot storselskapenes makt innenfor jordbruk og handel, som hun ser som en oppskrift for sult og utbytting av småbønder. Dette er en drepende kritikk av en kapitalistisk vekst-økonomi.

Sammen med sin belgisk-indiske medarbeider har Amartya Sen levert en skarp kritikk av det indiske samfunnet. Sen er nobelprisvinner i økonomi og en filosofisk orientert tenker med vekt på menneskerettigheter og utvikling. Forfatterne står ikke i en tradisjon som legger vekt på klasseforhold og Indias plass i global kapitalisme, men det er likevel en dyptgripende og fakta spekket analyse av hvordan ulikhetene i India stadig øker, og hvor lite av «vekstmirakelet» som kommer vanlige folk til gode. De viser også begrensningene ved et demokrati når mediemakt og politisk makt er konsentrert om et lite mindre-tall, og understreker hvor mye dårligere India skårer på alle utviklingsmål enn det Kina gjør. Boka er en motvekt til dem som tror at alle problemer i India er løst med økt middelklasse og tilgang på Telenors mobilnett.

Prashad har indisk bakgrunn, og er nå professor i USA og forfatter av en rekke bøker fra et radikalt Sør-perspektiv. Et av hovedtemaene denne gangen er hvordan mulighetene for en selvstendig utvikling blei ødelagt gjennom 1980-tallet nyliberalistiske offensiv og påfølgende militære angrep. Men det legges også stor vekt på å diskutere alternativer gjennom endring i det globale styrkeforholdet gjennom veksten i land som Kina, Brasil – og ikke minst – gjennom sosiale bevegelser, kamp nedenfra og Verdens Sosiale Forum. Som alltid forener Prashad en vel-dokumentert analyse med et språk som ikke er altfor akademisk eller kronglet.

 Tore Linné Eriksen

Karl. Marx. A nineteenth century life er en omfangsrik biografi om Karl Marx, skrevet av en historiker som er kjent både for oversiktsverker om Europa på 1800-tallet, enkeltstudier om 1848-revolusjonen og om tysk radikalisme i Rhinområdet midtveis i århundret. Sperbers anliggende er å fortelle om Marx liv som en historisk person i sin samtid, dvs. at han ikke interesserer seg for ideenes betydning i ettertid og de forskjellige retningene som i dag knytter seg til hans navn. Innafor ei slik ramme er det ingen tvil om at Sperber byr på stor detaljrikdom og tidvis dyp innsikt, og at han bygger på et usedvanlig omfattende kildemateriale. Derfor er det mye spennende å lese om både unge år, de forskjellige fasene i forfattervirksomheten, forholdet til Engels, privatliv, økonomisk slit på avgrunnens rand, journalistisk kommentarvirksomhet og et politisk arbeid som ofte foregikk i motbakke.

Her er altså mye – og selvsagt kontroversielt – stoff som utfyller andre biografier, og som mange vil ha glede og nytte av lese. Men dette er så avgjort ikke boka å gå til for dem som vil forstå hvorfor Karl Marx fortsatt har betydning og bør leses i dag. Sperber har mye å fortelle om hva som lå til grunn for Marx´ analyse av akkurat den formen for kapitalisme og de formene for samfunnsmotsetninger som var framherskende på 1800-tallet, ikke minst i Storbritannia. Men samtidig er han av den oppfatning at endringene i den globale kapitalismen gjennom 150 år er så store at den aktuelle relevansen – for ikke å snakke om den profetiske verdi – er heller liten. Heldigvis er det ikke mangel på gode alternativer for dem som ikke deler et slikt synspunkt.

Fra neanderthalere til nyliberalister

Mens Sperbers ovennevnte biografi altså har beskjeden tiltro til anvendbarheten til marxistiske analyser i dag, blir fruktbar-heten av en marxistisk tilnærming til historieforståelse solid dokumentert av Neil Faulkner. Han er historiker ved Universitetet i Bristol, og er i utgangspunktet ekspert på antikkens historie. Gjennom lengre tid har han skrevet artikler om verdenshistoriske temaer for nettstedet www.counterfire.org, der han fortsett legger ut bidrag om aktuelle emner. Det betyr at han tilstreber en form som er tilgjengelig for en brei leserkrets, uten unødvendig fagsjargong og fotnoter. Mot denne bakgrunn har han bearbeidet et stort stoff til ei sammenhengende bok, med de samme kvaliteter som nettartiklene, og med – bokstavelig talt – en rød tråd. Det vil si, det er egentlig tale om flere tråder eller drivkrefter som framstillinga konsentrerer seg om, der de viktigste er teknologi (produktivkrefter), rivalisering (mellom elite, makthavere og stater) og klassekamp. Innafor ei slik ramme er det utrolig hva Faulkner klarer å få med, uten at vi som lesere blir overveldet eller kjørt i senk.

Forfatteren fram hva som er særpreg ved de viktigste periodene i historien, og hva som kan forklare overgangen mellom den, helt fra de første menneskeliknende vesener reiste seg på to bein fram til den globale kapitalismens aktuelle krise. Heldigvis klarer Faulkner å unngå at det blir en skjematisk eller deterministisk fasehistorie, til det har han altfor stor sans for menneskers skaper-evne, aktørers betydning og verdien av de gode fortellingene. Kanskje kunne han ha vært bedre til å trekke inn stoff fra andre deler av verden i de siste århundrene, og bortsatt fra i kapitlene om antikkens historie og de første statsdannelsene er det vanskelig å si at kjønnsperspektiver gjennomsyrer boka. Men det som står, er mye nok, og mer enn bra bok. Et pluss er også ei fyldig tidslinje mot slutten.

 Om å lese Kapitalen

Skal vi bevege oss over fra biografier og historiske analyser til «the real thing», er det ingen vei utenom studier av Kapitalen selv. For å hjelpe til med å lese et omfattende, detaljert og – i alle fall for mange av oss – ganske kronglet verk i flere bind, er det flere skarpskodde marxister i vår tid som rekker ut ei hjelpende hånd. På norsk er vi så heldige at vi kan gå til Ben Fine og Alfredo Saad-Filhos kortfattete introduksjon, som kom på Forlaget Rødt! i Harald og Anne Minkes gode oversetting.

Et skritt å gå videre for engelskyndige er å oppsøke den marxistiske geografen David Harvey, som etter årtusenskiftet har skrevet ei rekke bøker om den nye imperialismen, nyliberalismens historie og krisa i den globale kapitalismen. Parallelt med dette har han på hjemmesida si (www.davidharvey.org) lagt ut populariserte nettforelesninger om hvor viktig det er å lese Kapitalen, og hvordan det etter hans oppfatning kan gjøres. (Her ligger også en timinutters tegnefilm hvor han forklarer dagens krise på en inter-essevekkende og humoristiske måte. (Det er ingen liten bragd!).

Med utgangspunkt i disse forelesningene har Harvey skrevet to «guidebøker». I seg selv er det ikke originalt å gå gjennom, forklare og formidle Marx, men Harvey gjør mer enn å ta oss med på ei reise gjennom begreper som produktivkrefter, produksjonsforhold, akkumulasjon, penger, sosialt nødvendig arbeid, merverdi og utbytting. Fordi han gir seg selv bedre plass enn i tilsvarende introduksjoner, går han både inn på et forsvar mot kritikere, og viser med et vell av eksempler hva de grunnleggende kampene – f.eks. når det gjelder arbeidstidas lengde – handler om i dag. Det er da også nærliggende å kople Marx´ kriseforståelse til dagens dyptgripende krise. Mot postmodernistiske kritikere er han, som alltid, nådeløs, og med marxistiske begreper viser han at det først og fremst er produksjon og kapitalisme som former våre samfunn og våre liv, og at temaer som nasjon, kjønn og identitet er utfyllinger istedenfor erstatninger.

 Fra Marx til Walter Benjamin

David Harvey er selvsagt ikke aleine om å anvende – og fornye – marxistisk tenkning i vår egen tid. Michael Löwy, som har en jødisk/brasiliansk/fransk bakgrunn, er etter manges mening en av vår tids fremste tenkere innenfor en marxistisk tradisjon, og som særlig ser det som sin oppgave å frigjøre marxistiske teorier fra den stalinistiske tvangstrøya. At han selv forbindes med en form for trotskistisk retning, og har levert tungtveiende analyser av «den permanente revolusjonen», betyr så langt fra at han forholder seg ukritisk til Trotskij som en slags ufeilbarlig kirkefader. Han har også et godt rykte for å løfte fram både etisk-humanistiske og – ikke minst – økologiske aspekter ved marxismen, og har gjennom ei lang liste av arbeider kastet nytt lys over bl.a. Walter Benjamin, Georg Lukács, Rosa Luxemburg og Antonio Gramsci. Dette er ikke bare filosofiske retninger, det er i de fleste tilfeller tale om tenkere som spilte en viktig rolle i sine hjemlands sosialistiske/kommunistiske partier. En rød tråd hos Löwy er da også hvor avgjørende klassekamp, sosialistisk bevissthet og revolusjonære handlinger er, dvs. at han gjennomgående advarer mot teknologisk-deterministiske tilbøyeligheter, «produktivistisk» framtidstro og forestillinger om historiens mål gjennom definerte stadier. Han går heller ikke av veien for å løfte fram forbindelser mellom Marx og latinamerikanske frigjøringsteologer, og er kjent for å legge vekt på det revolusjonære potensialet hos småbønder og jordløse landarbeidere i Sør. Ikke minst har han tilknytning til MST-rørsla i Brasil.

En bedre introduksjon til Löwys usedvanlig rikholdig produksjon på en rekke språk enn denne essaysamlinga, kjenner i alle fall ikke jeg til. Samtidig som de forskjellige kapitlene henger sammen, kan de godt leses og fordøyes en av gangen, det gjør et tidvis krevende språk lettere å komme gjennom. Det er verdt strevet!

Til slutt: Dette er en av mange usedvanlig viktige og spennende utgivelser fra USA-forlaget Haymarket Books, som også utmerker seg med billigutgaver av dyre bøker som tidligere er gitt ut på europeiske forlag. Sjekk ut nye og kommende utgivelser på http://www.haymarketbooks.org.

 Tore Linné Eriksen

Thomas Piketty har skrive ei bok som er kalla Kapitalen i det 21. århundre (Den norske tittelen på boka. Omsettaren sin merknad.) Boka har skapt debatt. Piketty argumenterer for progressiv skattlegging og ein global formuesskatt som einaste måten å motverke utviklinga mot etableringa av ei «patrimonial» form for kapitalisme, prega av det han kallar «skremmande» ulikskapar i formue og inntekt. Han dokumenterer og i detalj, som er vanskelig å tilbakevise, korleis sosial ulikskap i både formue og inntekt har utvikla seg dei siste to hundre åra, med særleg vekt på rolla til formue. Han knuser den utbreidde oppfatninga av at fri marknadskapitalisme spreier rikdom og at marknadskapitalismen er det store bolverket i forsvaret av individuelle fridomar og av fridom i det heile. Piketty viser at fri marknadskapitalisme utan store statlege fordelingsinngrep produserer anti-demokratiske oligarki. Denne påvisinga har gitt næring til liberalt raseri og fått Wall Street Journal til å gå i spinn.

Boka har ofte vorte presentert som det tjueførste hundreåret si erstatning for Karl Marx sitt verk Kapitalen i det nittande hundreåret. Men Piketty nektar for at det var intensjonen hans, noko som er like greitt sidan boka hans ikkje er ei bok om kapital i det heile tatt. Ho fortel oss ikkje korfor krakket i 2008 skjedde og korfor det tar så lang tid for så mange menneske å kome seg ut av den doble byrda av langvarig arbeidsløyse og millionar bustader tapt som pant til bankane. Ho hjelper oss ikkje til å forstå korfor veksten i dag er så svak i USA i motsetning til Kina, og korfor Europa er låst inne i ein politikk for nøysemd og ein økonomi i stagnasjon. Det Piketty viser statistisk (og vi er i gjeld til han og kollegaene hans for det), er at kapitalen i heile si historie har hatt ein tendens til å produsere stadig større grad av ulikskap. Dette er for mange av oss knapt noko nytt. Det var nettopp Marx sin teoretiske konklusjon i første bindet av Kapitalen. Piketty lar vere å informere om det, noko som ikkje er overraskande sidan han seinare – mot skuldingar i høgrepresse for å vere ein forkledd marxist – har hevda at han ikkje har lese Kapitalen til Marx.

Piketty samlar ei mengd data for å underbygge argumenta sine. Oversikta hans over skilnadane mellom inntekt og formue er overtydande og nyttige. Og han gir eit gjennomtenkt forsvar for arveavgift, progressiv skattlegging og ein global formuesskatt som mulege (men nesten heilt sikkert ikkje politisk levedyktig) mottiltak mot vidare konsentrasjon av rikdom og makt.

Men korfor får ein denne trenden mot større ulikskap? Frå dataene hans (krydra med nokre litterære referansar til Jane Austen og Balzac) utleier han ei matematisk lov som skal forklare kva som skjer. Den stadig aukande opphopinga av rikdom hos den berømte éine prosenten (eit omgrep popularisert av «Occupy»-rørsla) skriv seg frå det enkle faktumet at avkastingsraten på kapital (r) alltid overstig veksten i inntekt (g). Dette, seier Piketty, er og har alltid vore «den sentrale motseiinga» i kapitalen.

Men ein statistisk regularitet av denne typen er neppe ei fullgod forklaring, og langt mindre ei lov. Så kva krefter produserer og opprettheld ei slik motseiing? Piketty fortel ikkje det. Lova er lova, og det er det. Marx ville sjølvsagt ha forklart eksistensen av ei slik lov med ubalansen i makt mellom kapital og arbeidskraft. Og den forklaringa held framleis. Det stadige fallet i arbeidarane sin del av nasjonalinntekta frå 1970-talet av skriv seg frå den fallande politiske og økonomiske arbeidarmakta. Kapitalen mobiliserte på same tid teknologiar, arbeidsløyse, utskilling og anti-arbeidarpolitikk (som Margaret Thatcher og Ronald Reagan stod for) for å knuse all opposisjon. Som Alan Budd, ein økonomisk rådgjevar for Margaret Thatcher, vedgjekk i ein uovervaka augneblink: 80-talet sin anti-inflasjonspolitikk viste seg å vere ein svært god måte å auke arbeidsløysa på, og å heve arbeidsløysa var ein svært tenleg måte å redusere styrken til arbeidarklassen på … Det som vart utvikla der, i marxistiske termar, var ei krise som gjenskapte ein reservearmé av arbeidskraft og har gitt kapitalistar høg profitt heile den etterfølgjande perioden.

Ulikskapen i godtgjersle til gjennomsnittsarbeidaren og administrerande direktørar var på rundt 30 til 1 i 1970. No er han på godt over 300 til 1, og i tilfellet MacDonald omtrent 1200 til ein.

Men i bind to av Kapitalen (som Piketty heller ikkje har lese, sjølv som han muntert avviser det) viste Marx at kapitalen sitt driv i retning av å presse lønningane ned på eit tidspunkt ville avgrense marknaden sin kapasitet til å absorbere produkta til kapitalen. Henry Ford vedgjekk dette dilemmaet for lenge sidan då han godtok åttetimars dag til 5 US $ for arbeidarane sine, som han sa, for å auke etterspørselen til konsumentane. Mange tenkte at mangel på effektiv etterspørsel forverra den store depresjonen på 1930-talet. Dette inspirerte keynesiansk ekspansiv politikk etter andre verdskrig og reduserte ein del av ulikskapane når det gjaldt inntekter (men ikkje så mykje når det gjaldt formue) under ein sterkt etterspørselsdriven vekst. Denne løysinga kvilte på den relative styrkinga av makta til arbeidarklassen og utviklinga av den «sosiale staten» (Piketty sitt omgrep) finansiert ved progressiv skattlegging. «I det heile,» skriv han, «gjennom perioden 1932–1980, nesten eit halvt århundre, låg den føderale toppskatten på inntekter i USA på i gjennomsnitt 81 prosent.» Og dette dempa ikkje på nokon måte veksten (ein annan bit av Piketty sitt bevis som avviser høgresida sine trusartiklar).

Ved slutten av 1960-talet vart det klart for mange kapitalistar at dei måtte gjere noko med den urimelege makta til arbeidarane. Derfor kasta dei Keynes ut av templa til respektable økonomar, løfta fram tilbudsideprofeten Milton Friedman, opna eit korstog for å stabilisere, om ikkje redusere skattlegginga, alt saman for å bygge om den sosiale staten og for å disiplinere arbeidskrafta. Etter 1980 vart toppskatten redusert og kapitalinntekter – ei viktig inntektskjelde for dei ultrarike – vart skattlagt med langt lågare satsar i USA, noko som enormt auka flyten av rikdom til den høgste éin-prosenten. Men verknad på vekst var det knapt muleg å registrere, viser Piketty. Så «nedsildringa» av ytingar frå dei rike til resten (ei anna favoritt-tru på høgre fløy) fungerer ikkje. Ikkje noko av dette vart diktert av noka matematiske lov. Alt handla om politikk.

Men då var sirkelen slutta, og det meir presserande spørsmålet vart: Kor er etterspørselen? Piketty ignorerer systematisk dette spørsmålet. 1990-tallet løynde svaret ved hjelp av ei enorm utviding av kreditt, inkludert utvidinga av bustadlån finansierte i «sub-prime»-marknader. Men aktivabobla som dette skapte, måtte sprekke slik ho gjorde, og førte til Lehman Brothers sitt fall og kredittsystemet med det i 2007–8. Men profittratane og vidare konsentrasjon av privat rikdom tar seg raskt opp igjen etter 2009, mens alt og alle andre gjorde det dårleg. Profittratane til bedrifter er no så høge som dei har vore nokon sinne i USA. Bedrifter sit på ei mengd kontantar som dei nektar bruke, fordi marknadsforholda ikkje er robuste.

Piketty si formulering av den matematiske lova kamuflerer meir enn ho avslører om klassepolitikken som er involvert. Som Warren Buffett har sagt: «Sjølvsagt er det klassekrig, og det er min klasse, dei rike, som står for han, og vi vinn.» Eit sentralt mål for sigeren deira er dei aukande skilnadane i formue og inntekt mellom den øvste prosenten og alle andre.

Men det er eit vanskeleg sentralt punkt i argumentet til Piketty. Det kviler på ein misforstått definisjon av kapital. Kapital er ein prosess, ikkje ein ting. Kapital er ein sirkulasjonsprosess der pengar blir brukt til å skape meir pengar, ofte, men ikkje berre, ved å utbytte arbeidskraft. Piketty definerer kapitalen som ei samling aktiva på hendene til privatpersonar, selskap og offentleg organ, aktiva som det kan bli handla med i marknaden, ubunde av om disse eigedelane blir brukte eller ikkje. Desse aktiva kan vere landareal, fast eigedom og intellektuell eigedom (patentar m.v.), men også kunst og juvelar eg måtte samle på. Å fastslå verdien av alle desse tinga er eit vanskelig teknisk problem som det ikkje finst noko avtalt løysing på. For å kalkulere avkasting, r, må vi ha ein måte å verdsette startkapitalen på. Dessverre er det ingen måte å verdsette han på uavhengig av verdien av dei varene og tenestene som er brukte til å produsere han eller kor mykje han kan bli seld for i marknaden. Heile den ny-klassiske økonomisk tenkinga (som er fundamentet for Piketty si tenking) er grunnlagt på ein tautologi. Avkastinga på kapitalen er avhengig av veksttakten fordi kapitalen er verdsett ved hjelp av det han produserer, og ikkje på bakgrunn av det som vart sett inn i produksjonen. Verdien til kapitalen er sterkt påverka av spekulative forhold, og kan bli alvorleg forvrengd av den berømte «irrasjonelle begeistringa» som Greenspan peika på som karakteristisk for aksje- og bustadmarknadane. Viss vi ser bort frå bustader og fast eigedom – og verdien av kunstsamlingane til «hedge fond»-folka – når vi definerer kapital (og grunnlaget for å ta dette med er heller svak), havarerer Piketty si forklaring av årsak bak aukande skilnader i formue og inntekt. Men påvisinga hans av tilstanden i fortid og notid når det gjeld ulikskap, vil bli ståande.

Pengar, land, eigedom, anlegg og utstyr som ikkje blir brukt produktivt, er ikkje kapital. Viss avkastinga på kapitalen som blir brukt er høg, er dette fordi ein del av kapitalen er trekt ut av omløp og i praksis streikar. Å avgrense tilgangen på kapital til nye investeringar (eit fenomen vi er vitne til no) sikrar ei høg avkasting på den kapitalen som er i omløp. Å skape ei slik kunstig underdekning er det ikkje berre oljeselskapa som gjer for å sikre høg avkasting. Det er noko all kapital gjer når det er høve til det. Det er dette som underbygger tendensen for avkastinga på kapitalen (uansett korleis denne er definert og målt) til alltid å overstige veksten i inntekter. Det er slik kapital sikrar sin eigen reproduksjon, ubunde av kor trasig følgjene er for resten av oss. Og slik lever kapitalistklassen. Det er mykje verdifullt i Piketty sine dataoppsett. Men forklaringa hans på korfor ulikskapar og oligarkiske tendensar oppstår, er heilt feil. Forslaga hans til bøtemiddel mot ulikskapane er naive, om ikkje utopiske. Og han har sikkert og visst ikkje utvikla ein fungerande modell for kapital i det tjueførste århundret. Til det formålet treng vi framleis Marx eller hans likeverdige av i dag.

(Omtalen er oversatt til norsk av Einar Jetne)

Aron Etzler:
Reinfeldteffekten
Stockholm: Karneval, 2013, 333 s.

Mot slutten av fjoråret kom boka Reinfeldteffekten, med undertittelen Hur Nya Moderaterna tog över makten i Sverige och skakade Socialdemokraterna i grunden. Forfatter av boka, Aron Etzler, har bakgrunn som sjefredaktør for den radikale svenske ukeavisa Flamman, og har siden 2012 vært partisekretær for Vänsterpartiet.

Etzlers forrige bok, Trondheimsmodellen. Radikala framgångshistorier från Norge och Nederländerna, ble omtalt i Rødt! 4/2007. I omtalen beskrives bakteppet i Trondheimsmodellen som den svenske høyresidas frammarsj gjennom et 25-årig seierstog for borgerskapet, med valgseieren i 2006 som høydepunkt. Etzler beskrev en utslått venstreside i Sverige. På mange måter kan man si at denne boka plukker opp tråden på samme sted. Situasjonen framstår i alle fall tilsvarende håpløs, men vi befinner oss fire år etter.

Venstrevridde velgere mot høyre?

Reinfeldteffekten begynner med at Etzler ser TV-sendingene ved Mona Sahlins avgang som partileder for Socialdemokraterna 14. november 2010. I et debattprogram den kvelden er alle deltakerne – sosialdemokratiske kommentatorer, Sahlins tidligere rådgiver og Carl Bildt fra Moderaterna – skjønt enige om at partiet må modernisere seg for å lykkes, og det gjennom å gå til høyre. I bunn ligger en forklaringsmodell som sier at Moderaterne har lagt seg tett innpå Socialdemokraterna, som av den grunn har mislykkes med å vinne valget, for andre gang på rad. Dette får Etzler til å undre: Hva har i så fall Socialdemokraterna å vinne på å nærme seg ytterligere, og hvorfor betyr ikke dette at Moderaterna er tilsvarende umoderne?

Seinere i boka kommer også Etzler tilbake til at holdningene i Sverige ikke har blitt mer høyrevridde i perioden Moderaterna har sittet ved makten, i hvert fall ikke når det kommer til viktige saksområder: Andelen som ønsket større innslag av markedsøkonomi i samfunnet sank med 14 prosent fra 2006 til 2010. Andelen som ønsket utjevning av økonomiske forskjeller økte til rekordhøye 69 prosent. Allikevel var andelen som definerte seg til høyre betydelig større enn den som definerte seg til venstre, og den økte. «Velgerne i Sverige så ut til å utvikle en slags begynnende schizofreni. Meningene deres lå til venstre, men de forbandt seg heller med ordet høyre. Og de valgte Fredrik Reinfeldt til statsminister.»

Vi får referater fra flere TV-debatter i boka. Etzler tar oss med innom de avsluttende partilederdebattene mellom Bo Lundgren og Göran Persson på SVT i 2002, Persson og Reinfeldt i 2006 og Sahlin og Reinfeldt i 2010. De to sistnevnte står sentralt blant de mange kildene som benyttes gjennom-gående for å tegne opp bildet av det Etzler velger å døpe Reinfeldteffekten.

Personer eller politikk?

Reinfeldteffekten kjennetegnes av et økende personfokus i valgkampene, hvor den sosialdemokratiske kandidaten ender opp med å bli framstilt mer negativt enn noensinne, og motsatt for den borgerlige kandidaten.

Det omtales som «de personfikserte journalistenes hevn over statsviterne». Socialdemokraternas politikk havner i skyggen av alt det negative fokuset på parti-lederen. En hovedforklaring på hvordan dette kan skje finner Etzler i Reinfeldts «personpsykologiske strategi». Han fratar sine motstandere personlig troverdighet. Ikke fordi svenske velgere stemmer på personer framfor ideologi og sakspolitikk, men fordi de kan stemme mot en person.

TV-debattene er bare en liten del av kildegrunnlaget som tas i bruk. Etzler gjennomfører en fascinerende fordypning i et bredt materiale, og trekker blant annet linjer helt tilbake til en lederartikkel fra Dagens Nyheter fra juni 1933 som beskriver den historiske alliansedannelsen mellom arbeidere og bønder, slutten på de borgerlige regjeringsplanene, i undergangstermer. Blikket for detaljer er også imponerende, blant annet framheves og analyseres den minste bevegelse i Mona Sahlins tiltredelsestale på Socialdemokraternas kongress i 2007, på en måte som etterlater et tydelig inntrykk også av det mellom linjene.

Denne detaljrikdommen brukes til å male opp et særdeles sammensatt bilde av både Socialdemokraterna, Moderaterna og de politiske blokkene forøvrig, og er bokas kanskje største styrke. Resultatet blir et verk som til en viss grad står i motsetning til tidligere kjente framstillinger av utviklingen i Sverige, som i lys av Reinfeldteffekten framstår som tynne og mangelfulle.

«Det nye arbeiderpartiet»

Det må også sies at boka også inneholder tørrere og tidvis trøttende historiske gjennomganger, blant annet innsynet i blokkonstellasjonene i svensk politikk opp i gjennom årene. Hovedpoengene er gode, men lengden og detaljnivået gjør at dette blir snacks for de spesielt interesserte, og vi andre risikerer å dette av. Tidssprangene som foretas underveis skjer litt for hyppig fram og tilbake. Tidvis blir denne detaljrikdommen også bokas største svakhet. På tross av dette er Reinfeldteffekten en bok med fine anekdoter, solide analyser og en interessant innføring i Reinfeldts vei til makten.

Etzler trekker blant annet en treffende parallell fra hvordan Moderaterna har tatt avstand fra et image som overklasseparti og utropt seg selv til det nye arbeiderpartiet til hvordan Socialdemokraterna gikk fra en klassekamplinje til å være et «allmenninteresse»-parti på 1930-tallet. Begge deler bygd på en logikk om at dette er nødvendig for partier som ikke vil være på det såkalte B-laget i politikken, som idéparti eller interesseparti.

Reinfeldteffekten er en bok verdt å lese for alle som interesserer seg for skandinavisk politikk, kommunikasjon og retorikk eller politisk strategi. I bokas tredje og siste del streker Etzler også opp en slags retning videre for venstresida, basert på en analyse av utviklingstrekk i samfunnet. Velferd, utfordringene som følger med et «globalisert arbeidsmarked» og økonomisk ulikhet er nøkkelområder. Utover dette utforsker i liten grad boka tidsrommet etter åpningsscenen med Sahlins avgang høsten 2010. På siste svenske meningsmåling hadde Socialdemokraterna, Miljöpartiet og Vänsterpartiet et knapt flertall. Til høsten er det valg. Historien fortsetter.

Fredrik V. Sand

Bokomtale av Elin Volder Rutle

Daniel Tanuro: Green capitalism. Why it can´t work. London: Merlin Press, 2013, 165 s.
Daniel Tanuro har skrevet en god og lett forståelig bok om hva klimaendringene betyr, og hvordan det å redusere utslippene og hindre framtidige katastrofer er uløselig knyttet til et brudd med kapitalismen som system. Som faktabok er dessverre mye utdatert.
Begreper som grønn økonomi og grønn vekst gjennomsyrer i dag retorikken fra FN, WTO, OECD og andre større internasjonale organisasjoner. Begrepene gir positive assosiasjoner, og derfor trenger vi innsikt som gir oss mulighet til å gå bak plussordene, og se på hva som er det reelle innholdet i en slik politikk. Denne boka er med på å gi oss det.
Boka har elleve kapitler, og de tre første er primært viet klimaendringene, eller klima-skifte som de er kalt, siden endringene nå skjer mye hurtigere enn noe vi vet om i jordas historie. Boka gir en god grunnleggende innføring i hvordan jordas klima fungerer. Tanuro skriver lett forståelig om den vitenskapelige kunnskapen vi nå har om hvordan menneskeskapte klimaendringer endrer og forverrer livsgrunnlaget for mennesker, planter og dyr over hele kloden. Det er lett å forstå hvorfor det er nødvendig å forsøke å holde temperaturøkningen godt under 2 grader i gjennomsnitt, og også hvordan de vedtatt politiske målsettingene ikke på langt nær er nok for å nå 2-gradersmålet, men er raske steg på veien mot både 4 og 6 graders gjennomsnittlig temperatur-økning.
Boka ble opprinnelig utgitt i Frankrike i 2010, og i den engelske utgaven har en del kritikk, innspill og oppdateringer blitt tatt inn. Dessverre er tidsspennet fra original til oversettelse også kilde til en av de store svakhetene. Mye av faktaene som presenteres og noe av grunnlaget for drøftingene, er utdaterte. Det refereres mye til hendelser i 2008 og 2009, mens det på klimafeltet har skjedd en del siden den gang. Den største svakheten her er kanskje at det primært refereres til FNs klimapanels fjerde rapport som kom i 2007, og ikke til den femte som kom i 2013 og 2014. Både når det gjelder klimaendringer i polområdene og havets be-tydning har det skjedd mye i internasjonal forskning som relativt nylig har blitt mer allment kjent. Det gjør likevel ikke boka ubrukelig, siden den femte rapporten i stor grad bekrefter og forsterker det som stod i den fjerde.
Hoveddelen av boka går inn på relasjonene mellom kapitalismen og klimaendringene, og gir en lavterskelinnføring i hvordan kapitalismen fungerer. Drøftingen av gapet mellom det som framstår som politikernes høye ambisjoner og de manglende handlingene, er interessant. At klimapolitikk og klimaforhandlinger feiler, knyttes opp mot kapitalistisk konkurranse og akkumulasjon. Oljeselskapene og de andre store selskapene gjør det de kan for å hindre en offensiv klimapolitikk, og landene der de har hovedsete blir dermed deltakere i et «race to the bottom» for å ha en klimapolitikk som ikke gir negative økonomiske konsekvenser for deres «fossilselskaper». Det er særlig interessant hvordan Obamas strategi for å grønnvaske USAs klimapolitikk plukkes fra hverandre.
Boka gir oss en gjennomgang av de tekno-logiske strategiene som nå brukes for å grønnvaske dagens utvikling, slik som biodrivstoff, karbonfangst og lagring (CCS), samt atomenergi. CCS anerkjennes som et bidrag til reduksjon av utslipp i en kort overgangsfase der man faser ut fossile drivstoff, men kan av flere årsaker ikke være en langvarig løsning. I forhold til atomenergi synes jeg argumentasjonen for å avvise atomenergi er litt lettvint. Argumentet med at atomenergi, som uansett ikke kan dekke mer enn de 16 % av verdens energibehov som elektrisitet står for, krever en sentralisert produksjon og distribusjonsnett som står i motsetning til en fornybarenergiens mer desentraliserte løsninger, er likevel godt.
Boka gir mye kritikk av hvordan de politiske løsningene på klimaproblemene skal være kostnadseffektive. Dette handler delvis om hvordan markeder ikke styres av naturlover, men av menneskelige relasjoner. Det handler også om hvordan de enkle og billige tekniske løsningene er utilstrekkelig. De bidrar ikke til de strukturelle endringene som trengs for å gå vekk fra produktivismen i dagens vekstøkonomi, til en produksjon som dekker våre reelle behov innenfor naturens rammer. Et av eksemplene er knyttet til klimakvotemarkedene, som grundig plukkes fra hverandre både som strategi for å løse strukturelle problemer og i forhold til den reelle organiseringen av dem.
Boka baserer en del av grunnpremissene sine på klassisk marxisme, og drøfter hvordan marxismen har hatt sine svakheter i forhold til økologisk tenking, uten at den av den grunn avviser marxismen. Boka kan lese som en kritikk av en produktivistisk industrisosialisme som har preget deler av venstresida. Et av argumentene er knyttet til at Marx både hadde en syklisk og lineær forståelse av produksjon og avfall. Mens han for landbruket hadde innsikt i hvorfor matavfall og annen naturgjødsel måtte tilbakeføres til jorda i et helhetlig kretsløp, hadde han ikke en tilsvarende kunnskap om avfall fra annen produksjon eller energi, slik som CO2 fra fossile energikilder. Den sykliske forståelsen har i stor grad vært oversett av sosialister, men det er den lineære som bør forkastes. Tanuro er også skarp i sin kritikk av grønn ideologi og forkjemperne for «de-growth». Han mener at de både mangler forståelse av produksjon som grunnleggende også for forbruket, og av behovet for kollektiv, sosial mobilisering. Disse blir satt i bås med sosialdemokrater fordi de ikke ønsker å endre kapitalismens vesen, mens bare dens ytre form.
Ti av elleve kapitler har som hovedoppgave å beskrive og kritisere dagens situasjon. Kun det siste kapitlet er vies løsningen, altså økososialisme. Siden teksten er på knappe 150 sider, kunne det som står om økososialisme, for min del ha fått følge av litt mer strategi og visjoner for framtida. Også i det siste kapitlet drøftes historien og marxismens svakheter og styrker mer enn framtidas mulige løsninger skisseres.
Boka er gitt ut i samarbeid med Resistance Books/International Institute for Research and Education (IIRE). Dette er en del av det britiske Socialist Resistance, en del av Den fjerde internasjonalen. IIRE er en politisk internasjonal forskningsstiftelse med vekt på kurs og skolering som kan bidra til frigjøring av undertrykte grupper. IIRE startet i Amsterdam, men har nå også sentra i Islamabad og Manila.
Det er ingen tvil om at dette er en bok som primært er ment for venstresida. Ifølge forfatteren er det et presserende behov for venstreside-økologi, sosialistisk økologi og en økososialistisk innfallsvinkel. Boka tar sikte på å gi venstresida assistanse på denne veien. Det er på den ene siden befriende å lese en bok som i stor grad argumenterer for hvordan økososialismen, altså en økologisk bærekraftig sosialisme, må se ut, i stedet for at man skal overbevises om at sosialisme er en riktig strategi. På den andre siden kan det å skrive for meningsfeller bidra til at deler av boka ikke er grundig nok. Innimellom de over 300 kildehenvisningene finnes det likevel enkelte steder der jeg synes teksten er litt mer synsete og slagordpreget enn fakta-
basert. Det er heldigvis unntakene, men dette burde vært unngått.
Tanuros hovedstrategi for å bremse klima-endringene er overgang til et fornybart og desentralisert energisystem og en kraftig reduksjon i produksjon og transport. Dette mener han er uløselig knyttet til arbeidstidsforkortelse med full lønnskompensasjon og et reelt demokrati. En slik helhetlig tankegang mener jeg har fått mer plass på den norske venstresida de senere årene, men jeg tror mange har behov for mer fakta og argumenter for hvorfor dette er de riktige løsningene. Det får man i Tanuros bok.
Boka er vel verdt tiden det tar å lese de knappe 150 sidene. Den er i all hovedsak grundig, faktabasert og lettfattelig og forklarer godt hvordan og hvorfor klimaendringene ikke kan løses innenfor kapitalismen. Den skisserer på en god måte hvordan økososialisme er løsninga, uten at det betyr at begrepet «kommer fra en romantisk visjon om å etablere ‘harmoni’ mellom menneskeheten og naturen, men fra overbevisningen om at virkelig rikdom finnes i kreative aktiviteter, i fritid, i sosiale relasjoner og i en verden med undere til ettertanke».

Ingvild Hedemann Rishøi:
La stå, 2007, 142 sider
Historien om fru Berg, 2011, 120 sider
Vinternoveller, 2014, 129 sider
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Planen var å omtale Vinternoveller. Men Rishøis språk og fortellerstemme er spesiell, den setter deg i nåsituasjoner, i historiens samtid. Jeg ble nysgjerrig på hennes to foregående novellesamlinger og bøkene ble lest kronologisk.

La stå

Den første samlinga, La stå, kom i 2007, og inneholder sju ganske korte tekster. I «Kanskje for alltid» skriver Rishøi leseren inn i et vakkert og vondt forhold mellom ei frisk jente og en gutt som har en funksjonsnedsettelse. Ei jente som har vært på andre sida av månen. Her møter vi Jimmy, han er overbevist om at han er adoptert. Et kort utsnitt fra side 54 i novellen «Jimmy sa» viser hvor godt Rishøi bruker språket:

Så. Alt jeg ville var å dra til søstera mi. Men hu hadde jo plutselig fått type også og da var jeg liksom. Aleine da.

Jo, hu hadde det, og han likte jeg ikke liksom. Han var sånn brun treningsfyr.

Det veit jeg ikke. Ute på byen eller noe.

Nei, han var streit på en måte, og hadde bil og kåk og alt men. Det var et eller annet gærent med han.

Vil du ha litt kaffe?

Du må begynne å drikke kaffe, veit du. Da kan du liksom glede deg mer til pausene, ikke sant. Å bare lene seg tilbake på benken med en kaffekopp og sola i trynet.

Værsågod.

Historien om fru Berg

Samlingen etter, Historien om fru Berg, kom i 2011, og har fem noveller. Tekstene er blitt litt lengre, og det samme nærværet er her. Tittelnovellen er en historie om svik, skuffelser, fortvilelse. Fortellerstemmen tilhører ei lita jente som også opplever å bli tatt på alvor og forstått. Rishøi skriver oss inn på innsiden. Vi får følge ei jente som opplever at søstera aldri får en plass i det sosiale fellesskapet. Og hun som har trøbbel med å finne seg til rette på skolen og er prikk lik Janis Joplin. Hun får en praksisplass og jobben er å skjære ned trær. Hun gjør det med perfekt teknikk, timing og vet det. Den nye praksisgutten. Hun vet han vil komme til henne. Når han kommer og hun er prikk lik Janis Joplin.

Rishøi har evnen til å skrive oss inn i barns tanker og følelser, få oss til å oppleve situasjoner som barn gjør det. Med det skarpe enkle språket barn har, uten voksnes analytiske forstyrrelser. Og hun velger deres side.

Vinternoveller

Årets utgivelse heter Vinternoveller, og inneholder tre lange noveller.

I «Søsken» er vi med når storesøster tar det ansvaret de voksne skulle tatt. Hun flykter til ei hytte med småsøsknene, fra barnevernet. På første side står det: «Det håret hennes er altfor rødt» helt i begynnelsen. Setningen er ikke uttrykk for hva fortellerstemmen mener om lillesøsterens hår. Det er en stemning som sier noe om det dramatiske og farefulle i historien. Kort og presist. Effektiviteten i språket til Rishøi blir veldig tydelig i denne novellen. Hun får fram den ekstremt komplekse situasjonen storesøster er i gjennom blant annet ved å gjengi tanker fortellerstemmen har om situasjoner der hun tror at ting kunne blitt annerledes, hvis hun hadde gjort noe annet enn hun gjorde. Kontrasten mellom hennes liv og venninnens, hun som var gnisten til tiltakskjeden for å få et bedre liv i hele familien. Villaen, hytta og skole i England, mens storesøsters liv handler om å ta ansvar for mor, småsøsken og seg sjøl.

De to andre novellene er også sterke historier om håp, dumme valg, nye muligheter, hjelp og støtte, svik og gleder. Rishøi tar standpunkt for karakterene sine ved å la dem fortelle på sine premisser. Vi får møte hjelpeinstitusjoner gjennom barnevern og fengselspsykologen, se hvordan deres ståsted både kan bidra på gode måter. Men også hvor utrolig feil det kan gå når «vesenet» blir moralske istedenfor hjelpere.

Jeg må gi slipp på min egen tid og eget sted mens jeg leser. Språket er «kort», uten adjektiver og beskrivende elementer. Korthugde setninger, samtaler, stillhet. Her er det ingen betrakterstemme som forteller. En blir andpusten av å lese disse historiene. Å følge fortelleren i hver historie er fylt av forskjellige følelser; uro, glede, gjenkjennelse, usikkerhet, håp og håpløshet, hele registeret. Når det går dårlig, er leseren med, og det er kjipt. Er det håp, kjenners det som et brus gjennom årene. Det tas stilling på den måten at Rishøi skriver oss inn i situasjoner til mennesker som har sjuke foreldre, venner som ikke er innafor «skjema», fedre som går bananas, mødre som ruser seg, arbeidskamerater som står som klipper osv. Rishøi tar deres utgangspunkt og forteller med respekt og kjærlighet.

Og det er virkelig kjærlighetshistorier på sitt mest alvorlige. Til oss vanlige mennesker som strever og går på trynet noen ganger i løpet av et liv. Det er politisk på den måten at tekstene tar stilling for enkeltmenneskene mot store systemer og for den som tar ansvar for mer enn seg sjøl. Samtidig er det kritikk mot klasseinnholdet i holdningene i f.eks. barnevernet. Kritikk av tausheten rundt erfaringene til dem som ikke passer i middelklassens beskrivelse av «normaliteten».

Fra de korte tekstene i La stå til de lange novellene i Vinternoveller har varmen i de korte setningene holdt seg. Kommer de til å holde i en roman?

Taran Anne Sæther

Leo Panitch mfl. (red.).
Registering class Socialist Register 2014
London/New York: Merlin Press/ Monthly Review Press, 2013, 325 s.

Ved sida av tidsskriftene Monthly Review , New Left Review og International Socialism, er årboka Socialist Register det fremste eksemplet på at en uavhengig, marxistisk tradisjon fortsatt er levende. SR har kommet ut hver eneste år etter 1964, alltid i rute, og alltid med et overgripende tema og rundt femten bidrag på omkring 20 sider. Innholdet bærer preg av at praktisk alt alle forfattere har en akademisk bakgrunn og er vel bevandret i bruk av fotnoter, men for engelskyndige er det ingen grunn til å la seg avskrekke.

Ildsjelen fra starten var Ralph Miliband, en britisk samfunnsforsker og sosialistisk teoretiker, som døde før han fikk oppleve sine sønner Ed og David gjøre høyresosialdemokratiske karrierer. (Noen ganger faller eplet et stykke fra stammen, kanskje er det til og med tale om nedfallsfrukt.) Lenge var de fleste bidragsyterne av engelsk opprinnelse, ikke minst var det mange viktige artikler fra historikeren E. P. Thompson. Seinere har redaksjonen fått sitt feste i Nord-Amerika, men det er medarbeidere fra alle deler av verden, og de forskjellige kapitlene avspeiler et bredt internasjonalt nedslagsfelt.

Gjennomgangstemaer sida starten har vært diskusjonen om klasse, sosialistisk strategi, statens rolle og endringer i kapitalismens funksjonsmåte både nasjonalt og globalt. I 2014-utgava er det klasseanalysene som står i sentrum, eksempler på dette er den artikkelen fra Ursula Huws som er oversatt i litt forkortet versjon i dette nummer av Rødt!, og gjennomgangen av det sosiale opprøret i Brasil som blei gjengitt i nr. 4/2013. I tillegg til at SR kommer som bok til overkommelig pris, er det mulig å tegne et nettabonnement til 25 pund, det gir i løpet av året fri tilgang til alle artikler som har stått på trykk gjennom 50 år!

Morten Harper (red.).
Hvor går EU? Får vi euroens forente stater eller kan utviklingen snus til et nasjonens Europa? Årbok 2014
Oslo: Nei til EU, 128 s.

Vi er nå godt inne i et år med mange tilbakeblikk, men det handler ikke bare om Eidsvollsgrunnloven i 1814. Av minst like stor betydning er det å minne om at det er tjue år sida Norge blei en del av EØS-avtalen, samtidig som det er gode grunner å feire tjueårsjubileet for folkeavstemninga i 1994. Mens EØS-avtalen blir stadig mer omstridt på alle hold, viser meningsmålingene at de som ivrer for omkamp om EU-medlemskap, blir en stadig mindre flokk. For å forberede seg til EØS/ EU-markeringene, eller for å løfte fram en debatt hvis DNA/Høyre vil forbigå dem i stillhet, er det all å grunn til skaffe seg Nei til EUs årbok 2014.

De mange og varierte artiklene handler i liten grad om norsk medlemskap, men gir isteden grunnlag for en velinformert diskusjon om spenninger og utviklingstrekk innad i EU. Det er nok å minne om tendensene til splittelse mellom nordlige og sørlige land, diskusjonen om ytterligere suverenitetsavståelse («Euroens forente stater») eller tilbakeføring av myndighet og kampen mellom unionsmakt – forøvrig et ord Wordstaveprogrammet ikke kjenner – og arbeidsfolks rettigheter. De aller fleste av skribentene hører hjemme innenfor EU-området, noe som viser at de tar feil som tror at Nei til EU bare er opptatt av norsk medlemsdebatt. Årboka gir et godt utgangspunkt for å forstå det som skjer innad i unionen i et år med både parlamentsvalg og viktige veivalg. Ikke minst er den fyldige «årskavalkaden» gull verdt. Uavhengig av spørsmålet om norsk medlemskap er det viktig å forstå utviklinga i vår egen verdensdel, og Nei til EU bidrar mer til debatt enn det som kommer fra regjeringa Europaminister, som mener at «aktiv Europapolitikk» bare består i å godta alt som dikteres fra Brussel.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (red.):
Arbeiderhistorie. Årbok 2013
Oslo: LO Media, 2013, 235 s.

En annen årbok som bør følges nøye, og med stor glede, kommer fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. AAB er ikke bare en uvurderlig kilde for studier av den norske og internasjonale arbeiderbevegelsens mangslugne historie, men en viktig institusjon som gir forståelse mer allment for vårt samfunns fortid og nåtid. Det er derfor ikke noe lite skadeverk dagens regjering i sin ideologiske enøydhet volder med en varslet offensiv mot statlige kutt. Årets utgave følger et velkjent mønster, med både spredte bidrag og artikler samlet rundt et tema. Det starter med Vibeke Baniks spennende oversikt over begrensinger i stemmerett og politisk deltakelse i 1913, som med regler for utestenging av folk med sosialhjelp og strenge krav statsborgerskap rammet mange – og med en innebygd kjønnsdiskriminering.

Hovedkjernen i den nyeste årboka består i et knippe studier av Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens forhold til «de andre», enten det dreier seg om målrørsla, samer eller innvandrere. Særlig aktuell er den gjennomgangen som Frank Meyer (AABs leder) foretar av omtalen av rom/sigøynere i Arbeiderbladet, VG og Aftenposten fra 1947 til 1992. Et interessant funn er det at Arbeiderbladet skiller seg positivt ut i sammenlikning med borgerskapets viktige massemedier, og at det sjelden gis uttrykk for den fordomsfylt og nedlatende forakt som pressen ellers var fylt med. Her er mye stoff til ettertanke, og det samme gjelder artikkelen om endringer i LOs forhold til innvandrere, der det i alle fall har vært tegn til forbedringer i representasjon og interesse for å ivareta særegne interesser. Samtidig vises det at det ikke tale om noen enhetlige holdninger, men om ulikheter mellom fagforbund og forskjellige retninger. Anbefalt lesning for folk som Grete Faremo og Live Rieber-Mohn.

Tore Linné Eriksen

Lasse W. Fosshaug:
Over brua
Flamme forlag, 2013,136 s

Det er sjelden man tar en tilfeldig bok ut av hylla på biblioteket, og det viser seg å være den beste boka man har lest i år. Kan like gjerne slenge på i fjor også.

Debutanten Lasse W Fosshaug har skrevet en kort, spennede og lettlest roman. Boka fungerer på mange nivåer. Det er en enkel historie om å bli voksen, være ensom og i forhold. Men det er også en samfunnsmessig historie om møtet mellom norsk og øst-europeisk arbeiderklasse.

Vi skal femten år tilbake i tid. Til tettstedet Minnesund i Akershus, der Mjøsa renner ut i Vorma, og toget til større steder suser forbi. Jonas er ferdig med videregående, og opplever en ensom tilværelse i bygda da han blir igjen for å jobbe på saga, mens vennene og kjæresten Nina drar til Trondheim for å studere. Jonas møter Magda, en polsk jente som bor i ei kald brakke etter å ha mista jobben på en gård. De utvikler et vennskap, som blir utvikla til et forhold som ender med et brudd.

Kontrastene i boka er store. Jonas er en del av arbeiderklassen med relativt ordna forhold. Han har en sjef som bryr seg. Han jobber sammen med jordnære folk som røyker rullings og kødder med deg. Har du et problem så bryr de seg om hverandre. Men solidariteten mellom folk på saga står i sterk kontrast med den fremmedfientligheten de samme folka har ovenfor polakkene. De blir beskyldt for å være tyver, dårlige jordbærplukkere, for å drite i åkern og drive hor.

Fosshaug gir oss et troverdig bilde av arbeiderklassen på Minnesund på slutten av 90-tallet. Det er mange problemer blant folk. Det enkle svaret er å sparke nedover. Det å legge skylda på de andre. Jonas presenterer et annet svar. Det å begynne å se hverandre som mennesker og hjelpe hverandre. Da kommer det tydelig frem at ingen av oss er perfekte. At vi både oppfyller og motbeviser fordommene mot oss.

Jokke Fjeldstad

Morten Falck:
Rasismen – En løgn som dreper
Rødt! Forlag, 2013

Dette er ei lita bok på femti sider som bygger på foredrag Morten Falck har holdt for ungdom ved en del anledninger. Det er et nyttig og oppklarende skrift, ikke bare for ungdom. Det er et oppgjør med begrepet rasisme og den tenkningen som bygger på at menneskene består av forskjellige raser. Siste del er en polemikk mot Harald Eias program «Hjernevask» og tanker om A. B. Breivik og hvordan terrorhandlingen og ytringene hans blir omtalt.

Falck begynner med biologien, planter og dyr og viser hvordan vitenskapen gjennom tidene har utviklet forståelse og metoder og redskaper som kan kategorisere, gi navn og grupperinger som gir oversikt over arter og underarter. Et artig poeng er at Darwins teorier forsåvidt er anerkjent og akseptert, men samtidig noe omskrevet, slik at de passer bedre med vanlig tankegang. Å se «The survival of the fittest» som en sammenfatning av Darwins teorier er en ganske gjengs oppfatning. Det er imidlertid den engelske filosofen Herbert Spencer som er opphavet til dette begrepet. Det sier noe sånt som at de sterke overlever, de svake dør ut. Darwin, derimot skrev om artenes tilpasningsevne, evne til å spre seg, utvikle seg og danne nye arter. Men Spencers tolkning har stadig stor utbredelse.

Dette byggverket, hvor han starter i biologien, gir en god forståelse og tjener som innledning til å forstå begrepene rasisme og raser hos menneskene. Raseteorier som begrunnes med såkalte vitenskapelige studier er i et historisk perspektiv relativt nye, men de bygger på en gammel og innbitt tankegang som delte menneskene i grupper av høyerestående og laverestående, teorier som skulle forklare menneskene at noen er herskere og høyverdige, og de andre er mindreverdige som må finne sin plass nede på rangstigen. Etter hvert utkrystalliserte de seg i reine raseteorier i vitenskapelige klær. I norsk historie finnes det særlig to viktige representanter, militærlegen Halfdan Bryn og apotekeren Jon Alfred Mjøen.

Bryn drev med skallemåling og annen fysiologisk måling og framla det som bevis for at den «nordiske rase» var overlegen. Mjøen var svært aktiv innafor den såkalte «rasehygieniske bevegelsen». Han drev et privat forskningsinstitutt, og la fram såkalte vitenskapelige beviser. Riktignok ble han avkledd av det etablerte forskermiljøet, men han tilhørte en bevegelse og en tenkning som var mer utbredt enn vi liker å tenke, og som hadde betydning for lobotomeringen og andre inngrep og overgrep mot tatere og andre brysomme av forskjellig karakter.

Falck ser Breivik-saka som en god anledning til å ta et større oppgjør med rasisme og rasetenkning. Selv om tankene om at menneskene består av forskjellige raser, nå er ganske parkert, antar rasismen stadig forskjellige former, for eksempel gjennom religion, etnisitet eller genetikk. Falcks kritikk av «Hjernevask» handler nettopp om at Eia på overflatisk og ensidig vis gir tiltro til tankegodset om at vi er skapt sånn og slik, og noen kanskje bedre enn andre. Han etterlyser en gransking av historia og hvilke overgrep som har skjedd under hvilken kappe, og en seriøs, dyptgripende offentlig debatt. Boka, eller skriftet anbefales.

Birger Thurn-Paulsen

Piombino heter en industriby på vestkysten av Italia. Geografisk er den skilt fra Elba med et par kilometer Middelhav, mens en av hovedveiene mellom Roma og Nord- Italia går like øst for byen.

Byens bankende hjerte har vært Lucchini, stålverket, som i tungindustriens gullalder i 1970-åra, hadde en arbeidsstokk på 20 000. Da var det kommunistpartiet som styrte Piombino, planla og organiserte sosiale boligprogrammer langs gater som blei kalt Via Stalingrado, Carlo Marx og Togliatti, sovjetiske huskelapper i det italienske landskapet.

Ved årtusenskiftet er virkeligheten en annen. De stolte boligprogramma er skitne og forfalne, på Lucchiniverket er det bare 2000 mann i arbeid, Rifondazione Communista, altså det reformerte kommunistpartiet samler om lag fem prosent av stemmene, og unge folk, i eller utafor arbeidslivet, gir stemmene sine til Berlusconis Forza Italia.

I disse kulissene foregår den kritikerroste italienske romanen Stål, skrevet av debutanten Silvia Avallone. Hun viser oss to fascinerende jentunger i på 13–14 og et interessant tablå av bipersoner, som befolker det døende industristedet i et Italia som er i ferd med å gå av hengslene.

Tenåringsjentene heter Anna og Francesca og er strandstjerner sommeren før de skal over på videregående. I familiene deres er det mødrene som forsøker å skape et familieliv. Både Annas aktivistiske mamma Sandra, som fremdeles henger med i det reformerte kommunistpartiet, og Francescas utslitte og kuede Rosa, som er kommet sørfra, sliter for sine nærmeste. Mennene saboterer kvinnenes anstrengelser. Voldelige Enrico terroriserer både Rosa og dattera, mens Arturo river Sandras verden i stykker med sin elegante livsstil finansiert av kriminalitet. Anna har en bror Alessio, som blander stål på Lucchini og leder en gjeng litt eldre ungdommer. De møtes på bar, kjører bil, drikker og sniffer kokain for å komme gjennom arbeid og fritid, og de bryter loven når det kan gi gunstige ekstrainntekter.

Seksualitet er aldri langt unna i fortellingen om Piombino anno 2001–2002. De eldre guttenes jakt på småjentene på stranda, mannfolkas ekspedisjoner til nabobyens strippeklubb med skarpe shots og danserinner importert fra Øst-Europa, TV-programmene med «le veline», lettkledde unge damer uten annen funksjon enn å være der med puppene sine og spre drømmen om en tilsvarende karriere til neste generasjon jenter. For det er TV som er faktaformidler i Piombino, som i det øvrige Italia, og Annas mor, Sandra, er en av svært få som leser aviser.

I dette miljøet iscenesetter forfatteren en veldig dramatisk kjede av hendinger i tidsrommet fra sommeren 2001 til sommeren året etter. Hennes største prestasjon synes jeg er at hun presenterer Italia omkring årtusenskiftet, det provinsielle, ekskommunistiske, snuskete, mannssjåvinistiske, berlusconistiske Italia, sånn at jeg tenker at det er sånn det er.

Jeg skal ikke avsløre mye av de dramatiske hendingene. Les om dem sjøl. Min favorittscene er imidlertid da det varsles om nye permitteringer på verket. Alessio har en ekskjæreste som er blitt personalsjef, og hun vil hjelpe han ved å få hans navn bort fra den «dårlige» og inn på den «gode» lista. Selv om Alessio har stemt Forza Italia, svarer han personalsjefen med et raseri og en logikk som er forankra i en klassebevissthet han må ha arva fra mora si.

Silvia Avallones Stål framstår som en blanding av to sterke svenske kulturbegivenheter fra 2000-tallet: Filmen Fucking Åmål (Moodyson) og den vesle romanen Yarden (Lundberg). Lesbisk ungdomskjærlighet og moderne proletariat.

Rune Pedersen

Dette er første samlede forsøk på å vise hvilken rolle kvinne har spilt og spiller i norsk økonomi. Hvordan statistikk, begreper, skatteregler, stønadsregler, arbeidsliv, familieliv og økonomisk vekst, verdier og holdninger har utvikla seg gjennom de siste 40–50 årene. Boka tar for seg perioden fra1900, men spesielt fra tidlig 1960-tall til ca 2005, den store uttogstida fra hjemmene til arbeidslivet for kvinner i Norge.

Boka er delt i 10 kapitler hvorav tre om husholdsarbeidet; produksjon, teorier for ubetalt husholdearbeid og den økonomiske verdien av det.

Ett kapittel ser på betalt og ubetalt arbeid og samspillet mellom de to i familiens økonomi og i samfunnet.

Kapittel 7 ser på inntektsfordelingen mellom kvinner og menn i samme familie, mellom familier med og uten barn, og familier og enslige i hele perioden.

Endringene i skattleggingen og i mange forskjellige trygdeytelser knyttet til barnepass, pensjon osv.

I siste kapittel ser Koren på økonomien i «dagliglivet». Hvordan doktrinen om økonomisk vekst preger svært mange valg som får politiske og sosiale konsekvenser lang utover den enkeltes liv og levetid.

Koren er utdannet sosialøkonom og gjør det klart i første kapittel at hennes arbeid konsentrerer seg om økonomi, skatt, trygd, verdisetting av arbeid og politikken i den utviklinga som har vært siden 60-årene. Hun tar ikke opp maktforhold; kjønnsmakt og bare sporadisk klasse. Hadde disse perspektivene vært med, ville det gjort studien grundigere og antakelig gitt noen andre kunnskaper om konkrete misforhold i for eksempel lønn og kjønnsdelt arbeidsmarked. Jeg tror også at spørsmål rundt «sambo»modeller ville gitt nyttige innspill til framtidens økonomiske og politiske løsninger.

Det er familien som er den økonomiske enheten i Korens arbeid og sammenlikninger i inntekter, skatter og trygdeytelser har utspring i utviklingen av familienes økonomi. Og i denne konteksten viser hun hvordan det betalte arbeidet for kvinner gjør dem økonomisk sjølstendige og «familieforsørgelse» blir borte som kategori. Velferdsstaten og offentlig omsorg er resultatet av utviklingen, barne-, eldre- og sjukeomsorg blir flyttet fra familien (les: kvinnene) til barnehager, skoler, sjukehjem og institusjoner der kvinnene er i stort overtall.

Slik jeg leser forfatterens presentasjon av utviklingen, viser den langt på vei sammenhengen mellom kvinnedominansen i disse jobbene og den dårlige lønna. Overgangen fra det ubetalte arbeidet i hjemmet; matproduksjon, renhold, omsorg osv til det samme i betalt arbeid gir et kjønnsdelt arbeidsmarked. Mange av yrkene kvinner går inn i, blir sett på som «allround»-yrker, ikke spesialister. De samfunnsøkonomiske vurderinger av dette arbeidets verdi gir ingen stor uttelling i nivået på betalingen.

I kapittel 5, «Økonomisk verdi av husholdsarbeidet » går Koren grundig gjennom analysemodeller for hvordan det ubetalte arbeidet verdsettes. Det brukes i hovedsak to modeller; «input» og «output»-metodene. I «input» lånes priser på arbeidskraft fra markedet (1 fra en husmorvikar, 2 lønna til den som utfører husholdsarbeidet i egen husholdning). I «output» lånes prisen på produktet i markedet og derfra beregnes prisen på arbeidsinnsatsen. Metodene gir ganske forskjellig verdier og flere konkrete undersøkelser er nevnt. Diskusjonen i kapittelet er interessant fordi det blant annet gir innsikt i mekanismene som gjør at noen i dag velger å kjøpe vaksehjelp/hushjelp. Diskusjonene rundt denne endringen får ofte preg av moralske spørsmål, men her får vi økonomiske termer å diskutere dette temaet med. Hun drøfter også historisk utvikling og viser at dette er et av spørsmålene som gir økte sosiale skiller mellom kvinner.

Skatteregler er endret, fra tidlig 60-tall da kvinner var en del av mannens hushold og gav et ekstra skatteklassefradag og til 1998 når alle individer skattes for seg. Her er hele historien om utviklingen i skattereglene; fra kvinner var en del av mannens hushold til 1998 (så seint!) til at hver person skattes individuelt. Utviklingen fra ikke å finnes nesten i skattespørsmål til hvordan skatte-regler lages for å motivere kvinner til å ta lønnet arbeid, er en «revolusjon» og tok ikke mer enn tre tiår. Hun går gjennom skattefradrag for barnetilsyn, til dagens ordning med bunnfradrag. I samme kapittel dokumenterer hun at husholdsarbeidet tilfører familien ressurser som er verdifulle( egenprodusert mat, vedlikeholde håndverkstradisjoner, kulturformidling, omsorg, trygghet osv), og som ikke skattlegges.

Hun diskuterer andre ting som kan skattlegges, om det er bra at alt sluses inn i BNP eller om det finnes verdier som ikke skal måles økonomisk. I en hysterisk vekstdrevet økonomi er dette viktige spørsmål.

Varehandel og tjenesteproduksjon øker voldsomt i disse årene og det er kvinnenes økonomiske evne som utgjør store deler av veksten. Denne utviklingen gav kvinner egen pensjon, egne rettigheter og dobbelt arbeid.

Boka dokumenterer grundig kvinners arbeid i hjemmet før og etter den store marsjen ut i betalt arbeid. Gjennom statistikk over BNP med og uten kvinnenes ubetalte arbeid i hjemmet. Viktige spørsmål om hvor stor veksten i norsk økonomi fra 60 til 1980 var utfra om det ubetalte arbeidet regnes inn i BNP eller ikke. Det ble skapt store verdier i husholdningene der kvinnene jobbet, det ble anslått at den økonomiske verdien av dette tilsvarte BNP. Når BNP vokste stekt de 20 første årene kvinnene tok lønnet arbeid, er det betimelig å stille spørsmålene om dette gir et riktig bilde av hva som var verdiskapingens størrelse.

Koren undersøker og dokumenterer endringene i tidsbruken hos kvinner og menn fra kvinnene i hovedsak var husholdsarbeidende, til de i hovedsakelig har betalt arbeid. Kategorien familieforsørgelse og husmor/hjemmearbeidende forsvinner som kategori i statistisk materiale gradvis og blir helt borte.

Boka har mye tall og mange spennende historier om utviklingen av inntektsforskjeller mellom kvinner. Den viser hvordan det ubetalte husholdsarbeidet utjevner intektsbortfall og virker dempende i økonomiske krisetider.

Sett i lys av at Koren er opptatt av å synliggjøre og dokumentere det ubetalte arbeidet verdi for familiene og samfunnet, er det rimelig at hun i et grundig kapittel om tilpasning av trygdene underveis i utviklingen bruker mye plass på å behandle kontantstøtten. Hun er for denne ordningen nettopp i denne sammenhengen.

Denne boka er en skattekiste for alle som vil ha mer kunnskap om kvinnenes vei inn i betalt arbeid, politiske valg og virkemidler, betydningen for økonomiske veksten, varehandelen osv.

I siste kapittel reiser Koren spørsmål om denne utviklingen kan fortsette, om det er mer å ta og flytte på. Er denne utviklingen bærekraftig, nasjonalt og internasjonalt? Er det bra for barna, for kvinnene, for å leve gode liv?

Boka er lettlest og lettfattelig i god forstand. Det kan virke som et forslitt utsagn om ei bok med så mye tall og tabeller/ figurer, men den er pedagogisk og strukturen veldig god. Koren evner å skrive godt om økonomiske spørsmål og får fram spenningen i denne utviklingen underveis. Imponerende arbeid, rett og slett.

Taran Anne Sæther

Red.: Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal:
Venstreekstremisme – ideer og bevegelser
Dreyers forlag, 2013

På forsommeren i år ga Dreyers forlag, i samarbeid med Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati (NEST) ved Universitetet i Oslo ut en antologi med tittelen Venstreekstremisme – ideer og bevegelser. Boka, som er redigert av Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal, og ellers kan skilte med bidragsytere som Bård Larsen, Irene Alexandra Larsen, Hans Petter Sjølie og Nina Witoszek, skal, i følge forlaget, gi «et nytt og annerledes bidrag til den allmenne debatten og det politiske ordskiftet.» Så langt ser det ikke ut til at boka har vært i stand til å skape den samme debatten som har kommet med jevne mellomrom tidligere. Kanskje fordi forfatterne – med et mulig unntak for Farhat Tajs oppfordring til den norske venstresiden om å støtte amerikanernes dronekrigføring i Pakistan – har svært lite nytt å melde?

Grovt sett kan beskrivelsen av dem forfatterne omtaler med den lite flatterende betegnelsen «venstreekstremister», deles i fem. For det første viser de til «den virkeliggjorte sosialismens» mildt sagt tvilsomme rulleblad og den støtten denne har hatt i Norge. For det andre viser de til praksisen blant norske venstreorganisasjoner, især AKP (m-l), gjerne iblandet en hel del anekdotisk materiale og en tydelig skeptisk, for enkelte direkte fiendtlig, innstilling. Venstreekstremisme – ideer og bevegelser For det tredje viser de til terrorgrupper som Baader Meinhof og den danske Blegingegadebanden, og det ideologiske slektskapet de mener ligger til grunn mellom disse og norsk venstreside. For det fjerde knytter de dette generelt an til marxistisk teori og egentlig enhver teori som utfordrer det bestående. For det femte spør de seg om hvorfor folk likevel blir «venstreekstremister », og viser i den sammenhengen gjerne til teorier om gruppesuggesjon og ulike kvasi-religiøse mekanismer.

De ekstreme andre

Det at forfatterne benytter seg av disse ulike vinklene om hverandre, og sjelden gjør noe forsøk på å skille dem, gjør boka lite konsistent og lite velegnet som debattbidrag, i hvert fall dersom hensikten er en debatt med og ikke om. I stedet følger de snarere en guilt-by-association-logikk, der uhyrligheter som er begått i systemoverskuende teoriers navn, blir allmenngjort for enhver som baserer seg på slike. Eller, som Øyvind Strømmen skrev i en artikkel om venstreekstremisme i Morgenbladet:

Det var få som venta seg ein høgreekstrem terroraksjon i Noreg den 21. juli 2011. Det høgreekstreme trugsmålet var usynleg for dei fleste. Og: Det reelt største terrortrugsmålet er det som faktisk sler til. Det kan koma frå uventa kantar.¹

Underforstått – neste gang kan det være venstresida som står bak.

Denne manglende konsistensen gjør seg også gjeldende når Lars Gule, i det som fremstår som en av bokas bærende artikler, skal forsøke å definere ekstremisme. «Normativt ekstreme posisjoner,» skriver han, «er posisjoner som avviker sterkt fra godt omforente og godt begrunnede moralske, etiske, juridiske og politiske normer. » Allerede her åpner han for skjønn og relativisme, siden det jo ikke er gitt hva som er godt omforente og godt begrunnede normer. Dette løser han ved, i neste omgang å definere dette som «menneskerettighetene og demokratiske prinsipper.»²

En ahistorisk tilnærming

Menneskerettighetsforkjempere har i stor grad kjempet mot det som i sin samtid oppfattes som godt begrunnede og omforente normer. Både Martin Luther King og suffragettene ble omtalt som ekstremister for å slåss for likeverdige rettigheter uavhengig av henholdsvis hudfarge og kjønn. Også i dag står kampen for menneskerettigheter og demokratiske prinsipper i stor grad mot det som oppfattes som de omforente normene. Dommen mot den norske kvinnen som anmeldte en voldtekt i Dubai, fikk i sommer store overskrifter og satte søkelyset på i hvilken grad menneskerettigheter blir neglisjert til fordel for normer som er begrunnet i en fundamentalistisk forståelse av islam. En utvikling i den samme retningen har vi også sett i et land som Libya etter at Norge og Vesten bombet landet for å sikre et regimeskifte. Uten på noen som helst måte å påstå at Libya under Ghadaffi var noe foregangsland for menneskerettigheter, er det heller ingen tvil om at tiden etter regimeskiftet har vært preget av at sivile rettigheter som faktisk eksisterte, særlig for kvinner og etniske minoriteter, har kommet under et betydelig press.

At Gule likevel regner menneskerettigheter og demokratiske prinsipper som godt begrunnet og omforente, synes heller å hvile på en ønsketilstand. Det er ikke bare i land som De forente arabiske emirater og i Libya vilkårene er dårlige. I følge The Economist lever mindre enn halvparten av jordens befolkning i det de regner som fullstendige eller ufullstendige demokratier. Det er imidlertid mulig å tilgi Gule dette dersom han faktisk støtter opp om dem som kjemper for menneskerettigheter og demokrati, for eksempel når EU i dag fratar medlemslandene kontroll over egne statsfinanser. ³ I dag er det, om noen, de som sloss mot nedskjæringspolitikken til troikaen, som får ekstremist-merkelappen knyttet til seg. For eksempel er det ikke få som har sammenlignet den italienske venstrepopulisten og nedskjæringsmotstanderen Beppe Grillo med Benito Mussolini. Skal man derimot legge Gules definisjoner til grunn, må disse anklagene rettes mot troikaen, all den tid det er de som utgjør en trussel mot demokratiet.

Dessverre kan vi neppe forvente dette. Som så mange andre eksperter på «ekstremisme », er det også hos Gule forsvaret av det bestående som står i sentrum. I boka Ekstremismens kjennetegn diskuterer han hvorvidt det å benytte vold for å nå politiske mål kan omtales som ekstremisme. Det mener han ikke er tilfellet:

(I) denne definisjonen blir flertallet av innbyggerne i Norge, inklusive regjeringen, til ekstremister. Den norske regjering, med et flertall av befolkningen i ryggen, har ved flere anledninger brukt norske væpnede styrker i voldelige innsatser for å nå politiske mål.⁴

Det finnes gode argumenter mot å gjøre politisk motivert vold til et kjennetegn ved ekstremisme, slik flere av bokas bidragsytere gjør, men når det hviler på en logikk om at et flertall i det norske folket per definisjon ikke kan være ekstremister, blir det hele ganske underlig. Gjelder det samme dersom flertallet i et land i Midtøsten støtter myndighetene i bruken av sharialover? Gjelder det samme i tidligere sovjetrepublikker der myndighetene har folkelig støtte for å slå hardt og brutalt ned på opposisjonen? Dessverre problematiserer ikke Gule dette, verken i Venstreekstremisme eller Ekstremismens kjennetegn, men med bakgrunn i Gules virke ellers, er det lite som tyder på at han ville svart ja på disse spørsmålene. Dermed reduseres ekstremisme fra å representere brudd på menneskerettighetene og demokratiske prinsipper til å bli «de andres» brudd på dette.

Menneskerettighetsfundamentalisme

Verken menneskerettighetene eller demokratiske prinsipper er resultat av noen hellig åpenbaring. Tvert imot, det er rettigheter som er kjempet frem, ofte av dem som i sin samtid har blitt omtalt som ekstremister. Dette aspektet ved menneskerettighetene og demokratiet som fenomen, tar Gule, i tråd med sin ahistoriske tilnærmingsmåte, ikke hensyn til. Dermed får menneskerettighetene en status som mest av alt minner om den statusen religiøse dogmer får i fundamentalistiske miljøer. En fundamentalist er kjennetegnet ved at han eller hun ikke forholder seg til de religiøse tekstene i sin historiske kontekst, men tar de delene av dem som passer best for ens egen agenda, og opphever dem til evige og ubestridelige sannheter.

Akkurat som det er mange gode leveregler i mange religiøse tekster, er også menneskerettighetstanken grunnleggende sett en tankegang man bør hegne om. Men akkurat som religiøse tekster normalt er tvetydige og kan benyttes til å forsvare både det ene og det andre, på samme måte er det ulike menneskerettslige prinsipper som fort kan stå opp imot hverandre. Dette er konflikter vi daglig ser for eksempel i møtet mellom urfolksrettigheter, slik de er slått fast i ILOs konvensjon om urfolk, og individuelle rettigheter, slik de er slått fast i FNs menneskerettighetserklæring, ved at den private eiendomsretten begrenses av urfolks rett til å leve i pakt med sin egen kultur på en måte den ikke er begrenset på områder som ikke er definert som urfolksområder. I siste instans betyr det at for å realisere det ene settet av menneskerettigheter, må det andre settet av menneskerettigheter begrenses.

I dagligtalen blir gjerne menneskerettighetsbegrepet forstått som synonymt med FNs erklæring fra 1948. I virkeligheten består menneskerettighetene av et nokså sprikende sett rettigheter som delvis er fastslått i ulike erklæringer og konvensjoner og som delvis er utviklet gjennom politisk og juridisk praksis. Men heller ikke FN-erklæringen er fri for innebygde motsetninger. Erklæringen slår blant annet fast at enhver har rett til å eie eiendom (artikkel 17), men den slår også fast at enhver har rett til arbeid (artikkel 23), til en anstendig inntekt (artikkel 25) og til gratis undervisning (artikkel 26). Den sier imidlertid ikke noe om hva som skjer dersom den som eier eiendom benytter denne til å frata mennesker arbeid eller til å gi dem en inntekt på et nivå som tvinger barn ut i barnearbeid i stedet for ut i utdanning.

Dette er bare ett eksempel på hvordan ulike aspekter ved menneskerettighetene kan komme i konflikt med hverandre. Det skilles gjerne mellom tre ulike former for rettigheter:

• Politiske og sivile rettigheter, som forsamlings- og ytringsfrihet
• Økonomiske og sosiale rettigheter, som rett til arbeid og en viss levestandard
• Grupperettigheter, som rettighetene man har i egenskap av å være urfolk.

I den offentlige debatten, er det som regel de politiske og sivile rettighetene som trumfer de andre typene rettigheter når de kommer i konflikt med hverandre. Det er sjelden man hører noen omtale masseoppsigelsene i det greske statsapparatet som brudd på menneskerettighetene, selv om retten til arbeid vitterlig er en grunnleggende menneske-rettighet som troikaen og greske myndigheter med viten og vilje krenker. ILO har ved flere tilfeller også erklært at den norske bruken av tvungen lønnsnemnd er i strid med menneskerettighetene. Betyr det at Gule vil omtale norske myndigheter som ekstremister? Det representerer jo et brudd med menneskerettighetene.

Gule problematiserer ikke dette, og det er derfor vanskelig å forstå hva han egentlig mener. Det gjør heller ikke de andre forfatterne, men i den grad menneskerettigheter omtales, er det i all hovedsak de politiske og sivile rettighetene som fremholdes, og i den grad disse utsettes for kritikk, fremholdes det som et bevis på venstreekstremisme. Det kunne selvsagt vært fristende å snu på dette, og for eksempel konfrontere Fahrat Taj for hennes forsvar for USAs rett til å frata andre den grunnleggende menneskeretten det er å ha rett til liv, men også her dreier det seg jo om et politisk valg. Én form for menneskerettighetsfundamentalisme er ikke bedre enn en annen. Dessuten slår medredaktør Nik. Brandal, i et intervju i forbindelse med lanseringen av boka, fast at USAs menneskerettighetsbrudd ikke er ekstremistiske, siden USA er et demokrati og en rettsstat.⁵ Så da, så.

Det blinde punktet

Et fellestrekk ved de fleste bidragene, er at menneskerettigheter settes opp i direkte kontrast til enhver politisk strategi som har perspektiver utover kapitalismen. I kjent stil høvler Bernt Hagtvet i sitt bidrag frem:

Dypest sett har vi å gjøre med politisk projisering: lengsel etter den fullkomne løsningen og etter en Endzustand med slutt på konflikt, alle splittelser, all halvhet, alt smått.⁶

Men er det ikke nettopp det samme bokas bidragsytere gjør seg skyldige i når de kategorisk slår fast at enhver revolusjonær omveltning vil føre til vold, drap og elendighet? At vi nå befinner oss ved historiens slutt?

Bokas bidragsytere vil neppe være enige i en slik vurdering. Tvert imot, vil antakelig de fleste av dem si, de har et stort engasjement for å bedre forholdene for folk flest. Det er mye som må gjøres. Det er uakseptabelt at millioner dør av sult og at oppimot én milliard mennesker er under- og/eller feilernærte. Det er heller ikke akseptabelt at mennesker må arbeide både tolv timer og mer hver dag under slavelignende tilstander. Men dette er, akkurat som klimautfordringene, problemer som vil kunne løses uten å sprenge kapitalismens rammer.

Dette er forfatternes blinde punkt. I likhet med blant andre Høyres Torbjørn Røe Isaksen⁷ ser de ikke, eller vil de ikke se, at det som ligger til grunn for hele den kapitalistiske produksjonen, er det kortsiktige profittperspektivet. For leserne av Rødt! bør det neppe være nødvendig å gå i detalj på hvordan kapitalismen som system bidrar til sult, armod og et klima i hurtig endring.⁸ Det er imidlertid ikke bare marxistiske økonomer som ville gitt Røe Isaksen strykkarakter. Også for borgerlige økonomer, herunder mottakere av den såkalte Nobelprisen i økonomi, er dette kjernen i den kapitalistiske produksjonen. Det betyr selvsagt ikke at de er revolusjonære kommunister som ønsker å erstatte kapitalismen med et annet system. De mener at dette er problemer som kan løses innenfor kapitalismen.

Ta klimaendringene som eksempel. For borgerlige økonomer fremkommer dette som eksternaliteter ved produksjonen, det vil si samfunnsøkonomiske kostnader som ikke fremkommer som kostnader i bedriftsregnskapene. Ideelt sett, mener da disse økonomene, bør staten organisere skattene slik at de som står bak utslippene, betaler disse kostnadene – en slags økologisk keynesianisme. En slik løsning har imidlertid flere svakheter ved seg. For det første er det vanskelig å beregne disse, ikke minst siden de langsiktige konsekvensene er usikre og langt fremme i tid, for det andre forutsetter det en global økonomisk orden vi er langt fra å ha i dag, og for det tredje tar den ikke hensyn til at kapitaleierne i en slik situasjon vil presse på for å minimere disse kostnadene, noe de så langt har gjort med stort hell.

Med sin altoverveiende statsvitenskapelige og/eller sosiologiske bakgrunn, burde vi kunne forvente at bidragsyterne til Venstreekstremisme, som jo mener at strategier som tar sikte på å erstatte disse mekanismene med et annet produksjonssystem uunngåelig vil ende opp med despoti og massemord, kunne fortelle hvordan dette kan løses innenfor det bestående systemet. For eksempel kunne de ta utgangspunkt i det anerkjente økonomer som Joseph Stiglitz, Paul Krugman og Amartya Sen har skrevet om hvilke økonomiske virkemidler som kan utligne de samfunnsøkonomiske kostnadene – internalisere eksternalitetene, som det heter på økonomspråk – og forklare hvordan de kan virkeliggjøres politisk. Det ville, på en helt annen måte enn de periodiske angre-debattene de tar initiativet til, faktisk bidratt til å føre debatten fremover. Kunne de også gjøre det samme på andre områder, ja, da ville de kunne nå langt dersom målet er å skape støtte til den allmenne konsensus også blant dem de i dag omtaler som «venstreekstremister».

Kapitalismen, slik den er i dag, dreper. I følge Redd Barna dør 2–3 millioner barn årlig av sult. Antallet voksne er antakelig enda større. I tillegg kommer dødsfall som følge av klimaødeleggelser, ødeleggende arbeidsforhold og fattigdom generelt. I dette perspektivet fremstår det unektelig litt ironisk når Bernt Hagtvet stempler Eric Hobsbawm som «skrotvenstre», et begrep han for øvrig ikke har forstått, for dennes uttalelse om at 15–20 millioner menneskeliv ville være verdt det dersom det hadde lyktes å skape det perfekte fremtidssamfunnet.⁹ Uttalelsen er for så vidt interessant sett opp mot USAs daværende utenriksminister Madeliene Albrights uttalelse om at en halv million døde barn var en pris som var verdt å betale for regimeskifte i Irak, noe som skjedde uten at Hagtvet stemplet verken henne eller sjefen hennes Bill Clinton som ekstremister. Men så lenge Hagtvet slår fast at dagens system er det optimale, kunne det jo også være fristende å sende spørsmålet i retur: Er Hagtvet villig til å ofre 15–20 millioner mennesker årlig for å opprettholde dette systemet?

Sentrumsekstremisme og hegemoni

Det er liten grunn til å tro at Hagtvet og hans meningsfeller vil bry seg med dette. I stedet for å forholde seg til argumenter og den pågående debatten, består metoden i stempling, latterliggjøring og umyndiggjøring av dem han er uenig med. I 2010 valgte han for eksempel å boikotte Bjørnsonfestivalen fordi Jan Myrdal var innleder, noe som jo på en fortreffelig måte illustrerer hvor langt Hagtvets forsvar for ytringsfriheten i virkeligheten går. Et annet eksempel er å lese i bidraget i Venstreekstremisme.

I februar i år hadde undertegnede et innlegg i Klassekampen der blant andre Hagtvet ble spurt om sin holdning til de av kapitalismens systemtrekk som skaper sult og klimaødeleggelser. ¹⁰ Som man burde forvente, nedlot ikke Hagtvet seg til å svare i Klassekampen. I stedet har han valgt å benytte to sider i Venstreekstremisme på det. Og svaret hans er:

AKP ville måtte ta i bruk de mest voldelige våpen og de mest undertrykkende reformer for å realisere dette idealsamfunn av harmoni, fred og miljømessig balanse. (…) Høyt (sic!) sannsynlig vold og drap på meningsmotstandere.¹¹

Ikke ett ord om hvordan problemene kan løses under kapitalismen. Dette kan enten tolkes fatalistisk, at vi uansett er på vei til Helvete på første klasse, og at det er like greit å reise dit med det toget vi er på nå, fremfor å bytte til et annet tog. Eller så kan det tolkes som et uttrykk for det Georg Johannessen i sin tid omtalte som sentrumsekstremisme – forakt for ethvert avvik fra den rette kurs.

Allerede i innledningskapitlet, viser Øystein Sørensen hva denne øvelsen innebærer. Når han gjennomgår ulike utslag av det han mener er venstreekstremisme, så må han innrømme at

… (n)å skilte RAF seg naturligvis på avgjørende punkter fra AKP. (…) Likevel – er begrep om venstre-ekstremisme som innbefatter RAF, men ikke AKP, blir farlig snevert.

Og videre om de forlengst nedlagte grupperingene Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) og Kommunistisk Universitetslag (KUL):

Et ekstremismebegrep som ikke vil inkludere KA og KUL, fortoner seg meget merkelig og lite fruktbart.¹²

Det hele koker altså ned til definisjonen, og dermed historieprofessor Sørensens definitoriske makt. Selv om han innrømmer at det er ulike fenomener han omtaler, fortsetter han i neste runde med å omtale det som det samme. Eller som Bernt Hagtvet skrev som svar til artikkelforfatteren under debatten i 2003:

Jeg foreslår at MB drar til Nord-Korea som politisk pilgrim – i sitt partis glorverdige tradisjon – for å se hvordan ’sulten’, dette ’iboende kjennetegn ved den internasjonale kapitalismen’, er fjernet.¹³

Det er nesten så tankene går til Ludvig Holbergs klassiske komedie Erasmus Montanus – en sten kan ikke fly, Mor Nille kan ikke fly, ergo er Mor Nille en sten.

Den polsk-amerikanske komikeren Leo Rosten skal ha uttalt at for ekstremisten så betyr kommunikasjon å være enig med en. At dette er beskrivende også for sentrumsekstremistene, er det liten tvil om. Da for eksempel tidligere AKP- og RV-medlem Lars Akerhaug i sommer gikk ut i det konservative tidsskriftet Minerva med sitt oppgjør med den han opplevde som en venstreside som ikke ville akseptere andre syn enn sitt eget, gjorde han det med en patos som i hvert fall utelukker enhver mulighet for at han kan ta feil nå.¹⁴

Få viser imidlertid dette så banalt og nærmest infantilt som Bernt Hagtvet i Venstreekstremisme. Bidraget hans her fremstår først og fremst som en utblåsning mot dem som, ti år etter at han anklaget AKP (m-l) for å drive våpentrening og nærmest gjorde enhver som hadde perspektiver utover kapitalismens rammer til medansvarlige for tragedien i Kambodsja, fortsatt nekter å være enige med ham. Det gjør det jo også lett å parkere ham som debattant, noe han antakelig ville vært for de fleste for lenge siden om det ikke var for professortittelen hans. Andre gjør det heldigvis, eller kanskje man skulle si dessverre, noe mer rafinert, men all den tid vi i bunn og grunn har å gjøre et betingelsesløst forsvar for det bestående, for tesen om historiens slutt, er det nødvendig å omtale det som dette, med de implikasjonene det har.

I motsetning til Lars Gules definisjon av ekstremisme, der ekstremismen kjennetegnes ved å stå i en grunnleggende opposisjon til det bestående, tar en slik forståelse hensyn til at verden endrer seg, at trender, tendenser og «godt begrunnede og omforente normer» er i stadig endring, og at det som i én gitt historisk situasjon oppfattes som ekstremistisk ikke nødvendigvis vil være det i en annen situasjon. Hagtvet går i sitt bidrag i Venstreekstremisme blant annet til det skritt å sammenligne truslene om injuriesøksmål fra AKP med blasfemisaken mot Arnulf Øverland.¹⁵ Forskjellen er at mens Øverland i sin samtid ble sett på både som en ugudelig og kommunistisk ekstremist, er Hagtvets ekstremisme en ekstremisme for det bestående.

Sentrumsekstremismen kan forstås som et svar på en mulig hegemonikrise for kapitalismen, det vil si en situasjon der den generelle støtten til kapitalismen, også blant andre klasser og sosiale grupper enn de dominerende, er i fare. Det er på ingen måte slik situasjonen er i Norge i dag, men man skal ikke lenger enn til Danmark for å finne et parti de danske sentrumsekstremistene ikke nøler med å kategorisere som ekstremister, med en tosifret støtte på meningsmålingene. Om de er i stand til å omsette dette i en holdningsendring der kapitalismen ikke tas for gitt, om de kan basere støtten sin på at de ser utover kapitalismen og den etablerte konsensusens rammer, ikke på tross av det, er et annet spørsmål. Går man imidlertid lenger sør, eller endatil beveger seg ut av Europa, er det tydelig at dette er en reell fare. Da er det helt klart en fordel å ha etablert at det ikke finnes noe alternativ, og at den som hevder noe annet i virkeligheten står for vold, død og fordervelse, og egentlig burde fratas enhver plass som subjekt i den offentlige debatten.

Miljøet rundt NEST har tidligere produsert en bok om høyreekstremisme, og nå er det kommet en bok om venstreekstremisme. Vi kan antakelig likevel se langt etter boka om sentrumsekstremisme. Men man kan håpe at det er andre som føler seg kallet.

Mathias Bismo

Noter:

1. Øyvind Strømmen, «Terror under raude faner», Morgenbladet, 16.–23. mai 2013, s. 12
2. Lars Gule, «Venstreekstremisme og terrorisme» i Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red.), Venstreekstremisme – ideer og bevegelse, Dreyers Forlag 2013, s. 215
3. Se f.eks. Jokke Fjeldstad, «Tysk disiplin kan ikke redde eurosonen» i Rødt! 3/2012
4. Lars Gule, Ekstremismens kjennetegn, Spartacus Forlag 2012, s. 20
5. Dag Eivind Undheim, «Ekstrem opprydding», Klassekampen 10. juni 2013
6. Bernt Hagtvet, «Den store tankeløsheten og det manglende alvoret» i Sørensen et. al. 2013, s. 47
7. Torbjørn Røe Isaksen, «Det kortsiktige og brutaliserende arbeidslivet», Dagbladet 11. mai 2012
8. Se for eksempel Pål Steigan, Sammenbruddet, Spartacus 2011
9. Bernt Hagtvet, samme sted, s. 48
10. Mathias Bismo, «Hvem er ekstremistene?», Klassekampen 21. februar 2013
11. Bernt Hagtvet, samme sted, s. 57
12. Øystein Sørensen, «Venstreekstremismen og dens omland» i Sørensen et. al. 2013, s. 16-18
13. Bernt Hagtvet, «AKPs naivitet», Dagbladet 25. oktober 2003
14. Lars Akerhaug, «En tur til psykologen kanskje?», http://www.minervanett.no/en-tur-til-psykologen-kanskje/
15. Bernt Hagtvet, «Den store tankeløsheten og det manglende alvoret», s. 39

Rapporten er skrevet på oppdrag fra Norsk Jernbaneforbund, Norsk Lokomotivmanns Forbund og LO Stat.

Den bygger på en omfattende litteraturliste og mange intervjuer med tillitsvalgte og aktører innafor norsk jernbane.

Den sier sjøl at den tar for seg hvordan man kan få til en rask og effektiv utbygging av norsk jernbane, fordeler og ulemper ved forskjellige organisasjons- og finansieringsformer og hva vi kan lære av andre land sin organisering av jernbane.

Alle som er opptatt av jernbane i Norge, vil ha nytte av å lese rapporten, ja det er nærmest en forutsetning for å kunne si noe fornuftig om jernbanebygging/drift i vår tid. Den gir en god oversikt over situasjonen i Norge, de aktørene som er inne i det norske markedet, og en statistisk oversikt over situasjonen i Europa. Den gir også en oversikt over hvordan norsk jernbane er finansiert. Hvordan den er organisert og mulige tilknytningsformer til staten, og hva disse innebærer av muligheter og utfordringer. Rapporten ser også på hva som ligger av planer for investeringer/vedlikehold (før ny NTP blir lagt fram), og hva oposisjonen på Stortinget har vist av holdninger og lagt fram av planer (også det, før endelige program for valgperioden 2013–17 er lagt fram).

Det er nærmest en rørende enighet om å satse på jernbane, i alle fall i ord, men klare skiller i virkemidlene man vil bruke. For høyrepartiene er organisatoriske endringer og konkurranseutsetting viktige deler av satsingen. FrP vil selge NSB, de andre vil «konkurranseutsette flere strekninger».

Utfordringene, som en sier i dag, står i kø. Jernbanenettet er til dels nedslitt, store etterslep i vedlikehold og kapasiteten er sprengt. En må foreta betydelige investeringer for å ha håp om å ta unna trafikkvekst. I 1992 lanserte NSB (v/ Ueland) «Ny kurs for jernbanen», der de skisserte investeringer for 40 milliarder innen 2004, bl.a. InterCity Triangelet med hastighet 250 km/t. Det blei aldri noen ny kurs, midler til investeringer kom aldri gjennom statsbudsjettet.

Reisetidene er omtrent som for 30–40 år siden. Norske tog går tregt sammenliknet med andre land. Gjennomsnittshastighet 75 km/t mellom norske byer, med togbytte går det ned i 53 km/t. 6 % av linjenettet har dobbeltspor, kun 30 % er bygget for hastighet over 100 km/t, kun 4 % over 160 km/t (dvs. Gardermobanen med 210 km/t). I Spania brukte vi 2 timer og 30 minutter på strekningen Madrid – Barcelona, 621 km. Sverige bruker 3 ganger så mye penger per innbygger som Norge på jernbane.

Rapporten ser på EUs reguleringer og hvordan de er satt ut i livet i forskjellige land. Hvordan er lovgiving tilpasset i de enkelte land, og hvordan er konkurransen i markedene.

I tillegg går rapporten nærmere inn på situasjonen i noen utvalgte land. Dette er langt fra tilfeldige valgte eksempler. Landene Sverige, Sveits, Tyskland og Frankrike utgjør både de to største jernbanelandene i Europa, og to av de små landene som på hver sin måte har vært «unntakene» i utviklingen de siste 30 årene. Sverige ved at de har «gått i spissen», og vært langt forut i tid for EUs krav om deregulering og konkurranseutsetting. De blir sett av noen som «flinkeste gutt i EU-klassen», av andre som europeisk jernbanes «nyttige idiot», eller kanskje som begge deler. Sveits har holdt fast på sin struktur uten organisatoriske endringer siden 1999. De har et intergrert selskap som er ansvarlig for infrastruktur og drift (gods/persontrafikk) og eiendomsforvaltning. Sveits kan uhindret gjøre dette siden de ikke er med i EU/EØS, og med sin unike geografiske plassering har de kunnet forhandle gunstige avtaler med hensyn til transport og vegavgifter på transittransport, med EU.

Det går ikke an å si noe om hvor europeisk jernbane går, uten å se på de største aktørene og se hvordan de tilpasser seg lover og avtaler i EU. En kan kanskje savne et blikk inn til Storbrittannia, men en god del av erfaringene derfra er vel mer almennt kjent, med hensyn til deregulering av infrastrukturforvaltning og de konsekvenser det fikk. Den engelske regjeringa måtte jo gjøre full retrett og opprette et nytt statlig infrastrukturselskap. Også Spania er sjølsagt svært interessant, men de enorme investeringene i høyhastighetsbaner må kanskje få noen flere år på seg før en kan si om det har vært dramatiske overinvesteringer, eller om de er liv laga, også etter finanskrisa. Investeringene har i stor grad skjedd med støtte fra EU, og har bidratt til boomen i bygge- og anleggsbransjen i landet.

Høyrepartiene i Norge vil ha mer konkurranse for jernbanen, men persontrafikk har jo i mange år måttet konkurrerere med parallelt gående busser og fly, og godstrafikken på jernbane blei deregulert i 2007. I tillegg bygges stadig nye veier om for å legge til rette for tungekjøretøy og høyere gjennomsnittshastigheter. Det er altså allerede stor konkurranse om gods og passasjerer innafor Norge.

Felles for erfaringene med konkurranse om eller på sporene er at dette er svært kapitalintensiv virksomhet, og mindre aktører bukker under. De som overlever, er stort sett datterselskap av de statlig eide jernbaneselskapene i diverse europeiske land. Først og fremst Tyskland og Frankrike, men også NSB, DSB, SJ og italiensk jernbaneselskap er ute og slåss om anbud i andre land.

Omtrent halvparten av midlene til europeisk jernbane kommer fra offentlige støtte. På forskjellige måter, som midler til infrastruktur, drift og vedlikehold av infrastruktur, kjøp av «ulønnsomme ruter», gjeldssanering, byggeprosjekter. I mange land dreier det seg også om hvordan pensjonskonstnadene føres og reelt dekkes, spesielt siden det stort sett er store misforholdmellom antall pensjonister og nåværende ansatte i selskapene.

Rapporten starter med å vise at transport dreier seg om valg. Valg som ikke er frie, men avhengig av tidligere valg. Dette kunne nærmest vært sitert fra Marx, hvis forfatteren hadde tatt med at vi var avhengig av teknologisk nivå og geografiske/naturlige forutsetninger, men rapporten er ikke noe politisk rapport som kritiserer tilstanden på norsk jernbane eller i Europa ut fra en kapitalkritisk synsvinkel. Jeg ville gjerne sett en mer kritisk tilnærming til EU kommisjonens nærmest religiøse tru på at konkurranse løser alle problemer. Og en nærmere analyse av hvordan trafikken faktisk har utviklet seg med stadig mer konkurranse. Har det gitt mer trafikk fra vei til bane? Det sies at godstrafikken på bane er gått ned i Europa, men skyldes dette utelukkende den økonomiske krisa, eller er konkurranse på jernbanen en medvirkende årsak? I England gikk godstransporten en periode opp, men dette skyldtes at kullgruveindustrien blei lagt ned, så kull måtte importeres, og fraktes fra havnene til varmekraftverkene på jernbane. Er det en reell satsing på jernbane, eller satses det i virkeligheten mest på veg, som i Norge, der godsmengden på jernbane i 2010 ikke var større enn i 1965 (i følge Statistisk Sentralbyrå).

De politiske partiene sier de er for å overføre gods fra vei til bane og sjø, men hva vil en ferjefri E39 føre til? I alle fall mer gods fra sjø over til bil, antakelig fra bane også. Det er vedtatt ny trasè for E6 sør for Trondheim. I følge Melhus-ordfører Jorid Jagtøyen (i Adresseavisen) vil det gi «vogntog en tidsbesparelse tilsvarende 100 000,- per år». Hun sier ingenting om nedlagte godstog, men det vil nok bli resultatet, for jernbanegodsselskapene i Norge sliter med dårlig økonomi. Mer gods fra bane til vei!

Deregulering / privatisering har gitt mange nye jobber – for advokater og økonomer. Det koster å lage anbudsutlysninger og finne hvem som gir det beste tilbudet, og så kontrollere at arbeidet faktisk utføres i henhold til anbudet. Sverige bruker en god del mer på jernbane per innbygger enn Norge, men har store problemer, jfr. Michael Nyberg sin bok Det stora tågranet, som nå kommer i pocketutgave, med nytt etterord. Sosialdemokratene i Sverige var like ivrige som Moderaterne i dereguleringen av jernbanen i Sverige. Dereguleringen startet som et «håndslag» til et SJ i økonomisk trøbbel. Også fagforbundet SEKO støttet i sin tid dereguleringene, men har siden «tatt sjølkritikk».

Høyres Ingjerd Skau møte på NRK radio, et forslag fra Senterpartiet, om å slå sammen JBV og NSB, med å hevde at det er «umoderne». Og NRKs programleder lot henne slippe unna med det. Sjøl vil Høyre heller tilbake til 1800-tallets England, Sverige og USA. Det er tydeligvis mer «moderne» i deres øyne. Sjøl synes jeg det ville vært vel så viktig å slå sammen NSB, CargoNet og Cargolink m.fl.. Å få seg til å sammenligne jernbanen med telenettet, strømforsyningen eller fly for den saks skyld, vitner om svært liten forståelse for jernbanens natur. Trur noen at vi kan få tusenvis av parallelle tog mellom Oslo og Trondheim, som vi jo har med telefonsamtaler? Behovet for samordning av tog er mye høyere, også enn for fly. Likevel gjør høyrepartiene (og EU-kommisjonens folk) det til en dyd å lære av dereguleringen av telefonmonopolet. Jordfald gjør et poeng av at omorganiseringer – les privatisering eller lignende – ikke vil gi mer eller bedre jernbane. Det er et riktig og viktig poeng.

Men sjølsagt sier ikke rapporten ett ord om hva Rødt mener om jernbane.

Kjell S Johansen

Rune Skarstein (red.) Vardøger Nr 34 13

Tidsskriftet Vardøger, med politisk tilholdssted på venstrefløyen i SV, kommer i disse dager med et nytt nummer, med tittelen Europas krise – krisas Europa. Nummeret består av totalt ti artikler som tar for seg ulike sider ved temaet, hvorav noen omtales nærmere under. Hovedinntrykket er at Vardøger, med relativt sjeldne utgivelser – dette er nummer 34 på 44 år – fortsatt klarer å produsere nødvendig kritikk, selv om det, selvsagt, er momenter som kan og bør settes under debatt. Og det er jo, tross alt, noe av hensikten med et tidsskrift av denne typen.

Nummeret åpner med en interessant og opplysende artikkel av Hans Ebbing, en av Vardøgers virkelige grand old men, om EU-visjoner fra Monnet til Habermas. Gjennomgående for disse visjonene, enten de formidles av EU-politikere eller mer eller mindre idealistiske akademikere, er at de abstraherer «europeeren» fra sin sosiale virkelighet. Dette gjenspeiler det eliteprosjektet EU, som en byråkratisk-ideologisk ikke-stat, i virkeligheten er. Alternativet er å legge historisk-empirisk og sammenliknende politisk analyse til grunn. Dette fremstår som mange måter som programerklæringen for resten av heftet.

Blant dem som følger opp dette, er Asbjørn Wahl, som i sin artikkel om fagbevegelsens manglende evne til å møte krisa i dagens Europa med en alternativ politikk til høyresida og nyliberalistenes krav om nedskjæringer, innstramminger og svekkede lønns- og arbeidsvilkår, går langt i å erklære sosialdemokratiet for å være politisk dødt. Sosialdemokratiet var ikke bare dårlig rustet til å møte den nyliberale offensiven fra rundt 1980, det gjorde seg endatil til en representant og pådriver for dette og var derigjennom en helt sentral aktør i svekkelsen av fagbevegelsen som en politisk bevegelse.

Wahl gir flere eksempler på hvordan Euro-LO lenge etter at krisa ble et faktum og EUs medisin på dette ble kjent, fortsatt har basert seg på en illusjon om at det fortsatt eksisterer et partnerskap mellom arbeid og kapital i EU, og at «EU er bygd på prinsippet om sosialt partnerskap; et kompromiss mellom forskjellige interesser i samfunnet – til alles fordel.» Dette gjenspeiler fremfor alt sosialdemokratiets evne til å se dynamiske sammenhenger.

Det var, i følge Wahl, to årsaker til at det i kjølvannet av krisa på 30-tallet oppsto et partnerskap mellom arbeid og kapital. For det første hadde fagbevegelsen etablert seg som en sterk bevegelse med et klart politisk tilsnitt, for det andre fremsto den blotte eksistensen av Sovjetunionen som en trussel mot den borgerlig-kapitalistiske samfunnsorden. Sett fra kapitalens side var partnerskapet derfor fremfor alt av defensiv karakter – de gikk med på de kompromissene som ble inngått, fremfor alt utbygging av velferdsstaten og lønns- og arbeidsforholdsmessige forbedringen fordi arbeiderbevegelsen representerte en mektig klassemakt.

Sett fra arbeiderbevegelsens side, var dette klassekompromisset et redskap til få gjennomslag for viktige krav. Men jo sterkere partnerskapstanken ble, jo mer utviklet sosialdemokratiet seg fra å representere arbeiderklassen til å bli en politisk eksponent for hele det sosiale partnerskapet. Dette skapte en helt egen dynamikk i forholdet mellom arbeid og kapital, der det nærmest ble forutsatt at det eksisterte en felles samfunnsinteresse. Så da kapitalkreftene rundt 1980 brøt med kompromisset, var arbeiderbevegelsen knapt i stand til å se at det var dette de gjorde. I stedet for å bli en kraft mot nyliberalismen, ble sosialdemokratiet en del av den, og en stor del av fagbevegelsen, ikke minst ledelsen, ble med på glideflukten.

For Wahl fremstår sosialdemokratiet som tapt for godt. Det finnes likevel tendenser i fagbevegelsen som peker i en noe annen retning. Dette gjelder ikke minst i landene i Sør-Europa, der EUs krisemedisin har fått de verste utslagene, men også i andre land og faktisk også på EU-nivå, er det tegn som tyder på en noe mer avmålt holdning til at EU og EUs politiske agenda enn tidligere. Euro-LO har for eksempel for første gang i sin eksistens gått aktivt inn for å få Europaparlamentet til å stoppe en traktatendring, og også retorisk er det i ferd med å gå opp for dem at den politikken EU fører, slett ikke har noe å gjøre med den partnerskapstankegangen som så alt for lenge har fått prege europeisk fagbevegelse.

Spredte protester er imidlertid ikke nok, mener Wahl. For at fagbevegelsen skal kunne bli en kraft mot nyliberalismen og dens stadige angrep på arbeidsfolk, må den også igjen gjøre seg til en politisk aktør som klart sier fra at det finnes et alternativ til nyliberalismen, og som klarer å mobilisere en klassemakt som igjen kan få arbeiderklassen på offensiven. Han nevner omgrupperingen på venstresida i land som Danmark, Hellas og Frankrike som tendenser som peker i positiv retning, men det er fortsatt langt igjen.

Selv om artikkelen presenterer en analyse med mye for seg, er det samtidig ett spørsmål som står ubesvart, og det er hvordan arbeiderbevegelsen, om den igjen kommer seg på offensiven, skal unngå at denne styrken slår ut i et kompromiss kapitalen igjen kan forlate. Så lenge det er kapitalistiske strukturer som ligger til grunn for den samfunnsmessige produksjonen og reproduksjonen, vil det alltid være en fare for at kapitalen vil kunne presse arbeiderklassen på defensiven. Det er selvsagt umulig å avkreve Wahl et svar på hvordan dette skal forhindres. Men for den som er interessert i dette, og det politiske samspillet mellom klasser generelt, er denne artikkelen et viktig bidrag.

En annen av de bærende artiklene i nummeret, er Rune Skarsteins artikkel om eurokrisa og det tyske økonomiske diktatet. Dette, mener han, og viser han ganske godt, er i realiteten en politikk som slett ikke har til hensikt å redusere gjelda for land som Spania og Hellas, men snarere en politikk som representerer en krigserklæring mot arbeiderbefolkningen i landene. Som sådan illustrerer han, for øvrig også i likhet med flere av de andre bidragsyterne, Wahls poeng om kapitalens offensiv.

Logikken som ligger bak de såkalte «redningspakkene », er en påstand om at krisa er en følge av at enkelte land har drevet en uansvarlig finanspolitikk, og at dette må rettes opp gjennom en hestekur, eller sjokkterapi, som tilsvarende politikk ble kalt i Øst-Europa i kjølvannet av Berlinmurens fall og Sovjetunionens kollaps. Skarstein omtaler særlig Spania, og viser gjennom en sammenligning med Eurosonen generelt og Tyskland spesielt at Spania på ingen måte har hatt noen vekst i offentlige utgifter eller reallønnsnivå som er merkbart større. Og i motsetning til Tyskland, og Eurosonen som helhet, har Spania oppfylt Maastrichtkonvensjonens krav om offentlig gjeld som andel av BNP – i hvert fall før staten ble gjort ansvarlig for privat gjeld. Skarsteins forklaring på den ulike utviklingen handler snarere om handel i eurosonen. Mens det i Spania har vært en investeringsboom, med påfølgende prisvekst, har det i Tyskland fremfor alt vært en eksportboom, basert på stagnerende reallønn.

Likevel baserer EUs redningspakker, ikke bare rettet mot Spania, seg på myten om uansvarlighet. Resultatet er etter hvert blitt ganske kjent for de fleste, med bølger av privatisering, struping av offentlige budsjetter og velferdstilbud, svekkede lønns- og arbeidsvilkår og en arbeidsløshet som truer med å skape en «tapt generasjon» for arbeidslivet. Men, som Skarstein påpeker, det er ikke bare i land som Spania og Hellas dette skjer, det er nettopp mye av det samme som ligger bak også utviklingen i Tyskland (se også Arild Borgens artikkel «Det nye, tyske oppsvinget» i Rødt! 2/2012).

Forklaringsmodellene på krisa som Skarstein presenterte i forrige utgave av Vardøger, møtte kritikk blant annet fra Jørgen Sandemose i Faglig debattbok 2013, utgitt på forlaget Rødt! tidligere i år, for å se krisa løsrevet fra produksjonen. Som også Guenther Sandleben har argumentert for i nevnte debattbok og i Finansmarknadskrise – myte og realitet, er det ikke riktig å se dette som en krise i finanssektoren, det er en krise som i høyeste grad har sitt opphav i vareproduksjonen. Dette preger også Skarsteins konklusjoner på en ellers svært leseverdig artikkel. For det første, mener han, bør en stor del av gjelda ettergis, og man bør tillate at bankene går konkurs. For det andre trengs det en ekspansiv politikk i landene med handelsoverskudd i eurosonen for å skape økt innenlandsk etterspørsel og dermed balansere handelsmønsteret.

Dette er for så vidt noe som gjelder flere av artiklene i heftet, men det kommer særlig til uttrykk hos Skarstein. Det fremstår nærmest som om løsningen på krisa består i å gå tilbake til en slags «normaltilstand ». Dermed faller man veldig lett tilbake til Keynes og etterkrigstidens velferdskapitalisme. Sammenlignet med situasjonen i dag, er det selvsagt et tiltrekkende scenario, men i og med at det jo nettopp var sammenbruddet i keynesianismen som åpnet for nyliberalismens fremvekst, så er det vanskelig å se hvordan dette skal være en farbar vei venstresida.

Det er også enkelte mer kortfattede artikler dette i nummeret. Blant annet skriver Roy Jacobsen om kampen mot Vikarbyrådiektivet, mens Dag Seierstad  har en kommentar til arbeidet med Europautredningen, som han var med på å lage. Nummeret avrundes med en svært interessant artikkel, der Tor Halvorsen viser hvordan en stor del av den europaforskningen som foregår i Norge i dag, er en del av en EU-drevet ideologisk offensiv, basert på den samme logikken som både Wahl og Ebbing beskriver i sine artikler – det finnes ikke noe alternativ, og også forskningen må ta det som utgangspunkt. Sammen med artikler om arbeidslivsmodeller, nedbygging av velferdsstaten, kapitalens risikovillighet og en analyse av euroen som valuta, er dette nummeret av Vardøger svært leseverdig for den som vil ha mer dyptpløyende analyser av krisa i Europa.

Mathias Bismo

Om forfatteren:
Nina Karolina Björk, född 18 maj 1967 i Offerdal, är en svensk litteraturvetare, journalist, författare och feminist. Hon växte upp i Falkenberg och är mest känd för den feministiska debattboken Under det rosa täcket från 1996, vilken sålt i 100 000 exemplar. Björk anses höra till det postmoderna likhetsfeministiska lägret inom svensk feminism och tar aktivt avstånd från särartsfeminismen. Hon disputerade i litteraturvetenskap vid Göteborgs universitet 2008 med avhandlingen Fria själar. Hon har även varit kolumnist iDagens Nyheter.

I senare böcker som Fria själar och Lyckliga i alla sina dagar har hennes samhällskritik rört sig bort från feminismen specifikt till en kritik av det kapitalistiska varusystemet. (Utdrag fra Wikipedia)

Nina Björk gav i 1996 ut boka, Under det rosa täcket, som handler om hvordan vi sosialiseres til kvinner. Hun hevdet (som Simone B.) at kvinne ikke er noe du er født som, men noe du blir, at kjønnsforskjeller er konstruksjoner, og at «kvinnelighet» er et påfunn i et patriarkalsk samfunn. Boka knyttet de mange gode eksemplene fra kvinnelivet opp mot den teoretiske analysen på en måte som ble forstått av unge kvinner, som ikke hadde vært aktive i kvinnebevegelsen på 70-tallet.

I 2005 provoserte Nina Björk mange da hun som feminist uttrykte skepsis til barnehage og heltidsarbeid som løsningen for alle småbarnsfamilier. Hadde hun egentlig sveket feminismen da hun tok rollen med å heve pekefingeren mot alle som strever med å få til både familie og heltidsjobb? Denne boka utdyper og nyanserer dette noe.

Lyckliga i alle sina dagar

(Wahlström & Widstrand, 2012) 192 sider. er i første rekke en kritikk av hele det kapitalistiske systemet. Med utgangspunkt i den politiske og økonomiske utviklingen i Sverige viser hun med eksempler fra hverdagen hvordan stadig fler deler av folk sitt liv blir gjort om til kjøp- og salg-relasjoner. Bakteppet kjenner vi godt: sykehus blir helseforetak, folketrygden brytes ned og folk sine pensjonsrettigheter selges til forsikringsbransjen, stigende antall arbeidsløse som må shoppe tilbake det de tidligere hadde rett til å motta gratis, samtidig som de blir moralisert over for at de er mottakere av stønader. I Sverige, som ikke baser sin økonomi på olje, er skruen skrudd ytterligere til. Metoden med å drøfte de konkrete politiske spørsmåla i lys av teori og med eksempler fra litteratur og film gjør boka lett å lese. Jeg synes hun anskueliggjør marxistisk teori på en god måte når hun drøfter hvordan også handlinger og aktiviteter som har tilhørt privatsfæren, kan gjøres til varer, settes inn i et system med kjøp og salg, slik tilfellet er blitt med husvask, omsorg for barn, og i ytterste konsekvens: surrogati. Det fins også bakerst i boka kommentarer til sitater og referanser hun har brukt, og en komplett liste over dem, slik at det er mulig å gå til kilden for dem som vil sjekke eller lese seg opp.

I seks små kapitler behandles filosofisk og politisk forholdet mellom – eller motsetningene – individ og kollektiv, drøm og utopi, kjærlighet og frihet. Den kapitalistiske ideologien formidler at penger – spørsmålet om fortjeneste – skal være alle tings mål. Nina Björk viser hvordan vi kanaliseres inn mot drømmer om materielle goder, mens vi egentlig ønsker og har behov for kjærlighet, omsorg og sosiale relasjoner. Som individ drømmer vi om å være den som lykkes, og reklamen og den kapitalistiske ideologien forteller oss at vi fortjener å lykkes, vi fortjener «en annen virkelighet», men bare for oss selv og bare hvis vi jobber hardt for å oppnå den. Som politiske mennesker ønsker vi å gå fra drøm til visjon: alle fortjener en annen virkelighet. Det krever faktisk at det kapitalistiske systemet opphører, og gir plass til et menneskeliv bortenfor «den økonomiske balansens horisont».

Nina Björk hevder at denne visjonen nå er borte fra politikken i Sverige. Det er kapitalismens økonomiske logikk som legges til grunn av de fleste partier, der de tar utgangspunkt i at alle vil velge «det som gir mest i egen lommebok». Når Høyrepartiene beveger seg mot venstre og sosialdemokratene mot høyre blir det trengsel i midten, og partiene framstår som like. Valget dreier seg ikke om hva partiene vil gjøre – forandre – men blir til et personvalg – hvilken statsminister vil du ha? (Dette kjenner vi igjen fra det som er situasjonen i Norge nå foran valget til høsten.) Når det ikke vises fram noe alternativ til kapitalismen, når det ikke er mulig å endre systemet, er visjonene døde, politikken er «død». Hvordan står det da egentlig til med demokratiet, spør Nina Björk.

Ett av kapitlene handler om endringene som har skjedd i måten vi selger arbeidskrafta vår på. Den nye proletaren er en servicearbeider, som må selge mer enn bare arbeidsevnen og tida si for å få lov til å være ansatt. «I sådana arbeten handlar det inte om att låna ut sin kropps rörelser; inte om at dra i en spak. … Det handlar om att låna ut sitt leende, sin intresserade blick, sin omsorg.» (s. 64). Produksjonsarbeideren hadde i hvert fall (til en viss grad) hodet fritt, nå lever mange av oss av å selge nettopp «hue vårt», andre selger omsorgsevnen. I marxismen snakker vi om at varene får «menneskelighet» når vi vi legger ned arbeid for å produsere dem, og at denne egenskapen blir overført til varene. Dette «sporet av arbeid» er borte når varen skal selges, og den kan fylles med ny mening av den som skal kjøpe den. Paradokset er at den på nytt fylles med det samme, med menneskelighet. Dette blir litt vanskeligere å få tak på når varen er omsorg, for blir «menneskeligheten» borte når omsorg blir en vare, eller er den der hele tiden? Vi kan vel si at den settes på en hard prøve når hjelpepleieren skal stelle fru Hansen på de tilmålte ti minuttene.

I Sverige har det vært en diskusjon om skattefradrag for de som kjøper tjenester som renhold i hjemmet (på svensk: skattesubventionering av städning), der argumentet har vært at man nedvurderer renhold som arbeid når man ikke aksepterer at det skal gis skattefradrag for den som kjøper det. Som Nina Björk mener jeg at husvask og annet arbeid er en viktig og nødvendig del av livserfaringen for alle. Å delta i dette arbeidet er en viktig del av oppdragelsen av både gutter og jenter, fordi det er en del av det å lære seg omsorg. Nå er det jo også slik, som Nina Björk påpeker (s.118), at å sette bort renhold i hjemmet nesten alltid innebærer at man bidrar til sosial dumping. Vaskehjelpen får mindre betalt for de fire timene renhold enn den som kjøper tjenesten får i lønn for de tilsvarende fire timene. Ellers ville jo kjøperen tapt på transaksjonen. Slik understøtter vi at prisen for renholdet dumpes, og den nye klassen av underbetalte tjenere vokser.

Så er det kanskje på tide å trekke en tråd til diskusjonen om heltid: norske sykepleiere jobber i snitt 90 % av full stilling. I diskusjonen tidligere i år er pekefingeren hevet mot dem og andre innenfor helse – og omsorgsarbeid som ikke klarer å kombinere en full stilling «salg av omsorg» med de ubetalte omsorgsoppgavene i hjemmet. Til og med likestillingsministeren faller inn i koret. Kanskje det er slik at 90 % eller kanskje 80 % av dagens stilling burde være full stilling i disse jobbene med den arbeidsbelastningen de har? Kunne vi begynt her med innføringen av 6-timers-dagen? Kjernen i Nina Björks kontroversielle påstand om at ingen småbarnsforeldre burde jobbe full tid, kan være: Jeg ønsker meg et samfunn der det er tid nok til omsorg, vi trenger 6-timersdag for alle, men småbarnsforeldrene trenger det mest. Hun stiller spørsmålet om feminismen går kapitalens ærend når fulltidsarbeid med tilhørende barnehage og skolefritidsordning blir normen. På en måte stikker hun også da kniven inn der det gjør mest vondt, i skyldfølelsen. Budskapet var kanskje «seks-timers arbeidsdag nå!», men det de fleste hørte var: «Jeg kritiserer deg for din prioritering av lønnsarbeid framfor omsorgen for barna dine.»

Boka nyanserer dette, men når hun lar seg intervjue f.eks. i Klassekampen og i Aftenposten i forbindelse med deltakelse på Ladyfest, er hun på ingen måte tydelig.

I mange hoder er sekstimersdagen for alle gått fra å være det dagsaktuelle kravet det var på 70-tallet, til å bli en visjon. Arbeidslivet har dessverre utviklet seg i helt motsatt retning. Skandinaviske småbarnsfedre jobber fremdeles mer enn full stilling, og omsorgsarbeidet er fremdeles i hovedsak organisert og stor grad utført av mor. Kombinasjonen av et arbeidsliv som krever stadig mer av hver enkelt (både tiden og den mentale tilstedeværelsen), og skjev fordeling av både omsorg og arbeid hjemme, gjør at mor velger bort heltid. Den individuelle begrunnelsen vil sjølsagt variere. (Det samme gjelder fedrenes begrunnelse når de ikke velger å ta ut fedrekvotedelen av permisjonen, eller bare tar ut det de må.)

Nina Björk skriver avslutningsvis at hun ikke har tapt visjonen om et annet samfunn, men som hun sier i intervjuet med Klassekampen 8. mars: «jeg er ingen politisk doer». Deri ligger også bokas begrensning, noe den har til felles med mange andre bøker som konkluderer med at kapitalismen må bort. For veien videre er den kollektive oppgaven til alle som mener at en annen verden er nødvendig. Når situasjonen er moden, vil den forhåpentligvis gjøre oss til «doers».

Så et hjertesukk: Kunne noen ta seg bryet med å oversette denne boka til norsk?

Kari Celius

Om forfatteren:

Jon Michelet (født 14. juli 1944 i Moss) har styrmannsskole og studerte ved Journalistskolen i Oslo. På 1970-tallet var Michelet sentral i den norske ml-bevegelsen og arbeidet fra 1972–1976 i Oktober forlag de siste par årene som forlagssjef. Han sto i spissen for partiets oppbygging av kjeden med Oktober-bokhandler. Etter perioden som forlagssjef, begynte han som bryggesjauer i Oslo.

I perioden 1997–2002 var han redaktør for avisa Klassekampen, som han tok over etter en omfattende avisstrid.

Michelet debuterte litterært i 1975 med kriminalromanen Den drukner ei som henges skal. Han har utgitt romaner, barnebøker, skuespill og sakprosa. Hans serie med bøker fra fotball-VM sammen med Dag Solstad er blitt en sportslitterær institusjon. Boken Orions Belte ble filmet i 1985, regi Ola Solum. (Utdrag fra Wikipedia)

Jeg fryktet mye lidelse, savn og tragedie, slik mange av oss forbinder med skjebnen til sjøfolka i disse krigsårene – og at det blir tungt å lese om alt dette triste. Men her tok jeg grådig feil. Sjølsagt blir det torpedering og hele dramaet som foregår både før, under og etter treffene. Påkjenningene mannskapet i romanen utsettes for er enorme og nærmest umenneskelige. Det som likevel løfter denne boka på nærmere 800 sider og som gir meg den store leseropplevelsen, er de levende og troverdige beskrivelsene av fellesskapet ombord. Det er i tegninga av romanskikkelsene og relasjonene disse i mellom leseren drives fram av og inn i dette krigsseileruniverset. Med safta i språkbruken, humoren, krangling og samhold levendegjøres oppholdet ombord på en svært underholdende måte. Dermed kommer også de grusomme opplevelsene inn i en sammenheng der de ikke bare blir destruktive, men også skaper livskraft, kampvilje og framtidstro, – både til å ville vinne krigen, men også til fagforeningskrav som grovt utbytta sjøfolk. Dette er en sjelden sterk arbeiderhistorie fortalt med stor varme og engasjement som leseren ikke kan unngå å bli sterkt berørt av. Jeg skal prøve å forklare hvorfor.

Fortellingen starter i desember 1939 da bokas hovedperson, Halvor Skramstad fra Rena, mønstrer på motorskipet Tomar fra rederiet Wilh. Wihelmsen. Det skjer i Oslo hvor ferden bærer videre på alle verdens store hav og til kjente havner. Tyskland har akkurat okkupert Polen og startet 2. verdenskrig. I Norge håper og tror man på nøytralitet som i 1. verdenskrig, selv om det var store tap av norske skip og sjøfolk. Matros Skramstad forventer å være hjemme igjen neste sommer. Men slik skulle det ikke gå. MS Tomar befinner seg i Det indiske hav da telegrafisten mottar meldingen om tyskernes angrep på Norge 9. april 1940. Slik treffer denne krigens brutale alvor matros Skramstad og hans skipskolleger. All videre handling i romanen skjer i et eller annet forhold til dette verdensomfattende drama – både som en ramme eller bakteppe for livet ombord, men etter hvert også med dem sjøl i sentrum for denne krigens mest intense og grufulle hendelser.

Handlingens dreiemoment er likevel skipets last og til de byene i verden den skal fraktes. Vi blir tatt med til eksotiske strøk og gjort kjent med de underligste bydeler og havnestrøk på alle kontinenter. Det er en interessant reise med stor detaljrikdom. For eksempel når mannskapet besøker byene i Sør Amerika som i det storslåtte Buenos Aires. Her stikker Halvor i land sammen med smører Helge. «De har gensere under penjakkene sine. De setter kursen mot Veinteycinco de Mayo som den mest kjente streeten i Amerika. Folk er kledd i tjukke frakker og kåper. Mange damer går i elegante pelskåper. Det oser velstand av denne byen». Slik fortsetter fortellingen om guttas observasjoner av bygninger, barer, matopplevelser og møtet med både lokalbefolkning og andre sjøfolk. Et annet eksempel er når Halvor med femti daler i lomma sikler på ei pilotjakke i en av Baltimores handlegater. Alle kvalene hans fra å spenne 80 prosent av hyra på et klesplagg på den ene sida til gledene med å kunne svanse rundt i drømmejakka på den andre, er beskrevet så levende og fintfølende at det oppleves som å være med i gatene der.

Kanskje går det an å spørre om det blir litt for mye av disse «unødvendige» detaljene som ikke betyr så mye for den store fortellingen. Jeg har opplevd dette i et par romaner fra Michelet tidligere. Men det blir absolutt ikke slik i denne etter min oppfatning. Beskrivelsene vinkles i de fleste tilfeller enten inn i en interessant historisk eller relevant samfunnsmessig sammenheng. Gjerne også med et politisk perspektiv som balanseres på en ikke misjonerende måte – for forfatterens klassesyn er det ikke til å ta feil av.

Samtidig er dette en fortelling om sjømannslivet slik det artet seg i handelsflåten i dens glansdager for femti – seksti år siden. Vi får et detaljert bilde av hvordan mannskapet styrer skipet på riktig kurs i storm og lumske farvann. Skildringene fra styrehuset med samspillet mellom kaptein, styrmenn og matrosene vandrer fra de sjøfaglige utfordringene til samtaler om all verdens problemstillinger og personlige saker. Slik flettes livene deres sammen sånn at vi forstår dem i alle deres forskjellige bekymringer og store og små valg i livet. Men samtaleplassen er ikke bare i styrehuset. I tomannslugaren, messa, salongen og ved rekka på poppen deler vi sjømannens refleksjoner, grublinger, ensomhet og savn. For sjømannslivet ombord er spesielt med den lange avstanden fra hjemlandet og tiden vekk fra sine kjære. I tillegg også på den måten at de ikke lever sammen med kvinner. I alle fall når de ikke har kvinnelig telegrafist eller messepike ombord, noe det var lite av under og før krigen. Sjølsagt blir det til at hovedpersonen i boka besøker prostituerte. Noe annet hadde heller ikke vært troverdig. Men vi lever oss så mye inn i denne unge guttens lengsler etter å kjenne på en myk kvinnekropp og forstår godt hans ungdommelige seksuelle begjær. Kanskje leses og oppfattes måten disse positivt ladede horeepisodene er framstilt på, annerledes for en kvinnelig leser. Foreløpig har jeg kun snakket med menn som har lest boka, og de reagerer ikke negativt på disse skildringene. Det betyr jo ikke at horebesøk skal aksepteres, men kan forstås. Samtidig er disse hendelsene underordna Halvors generelle lengsel etter det annet kjønn. Han blir jo forelska og gjør kurtise av all ungdommelig kraft når amors piler først treffer han under et lengre landligge for Tomar. Slik framtrer skogsmatrosen i alle fall for meg som en flott og hederlig ung mann full av livskraft.

Et viktig forhold som kommer fram i denne romanen er krigsseilernes bekymring og frykt for hvordan det gikk med familie og venner hjemme i det okkuperte Norge. Jeg har alltid tenkt motsatt – at det var de hjemme som følte angst for hvordan det gikk med sjøfolka. Men dette gikk faktisk begge veier. I utenriksfarten fikk de sporadiske meldinger om kamphandlinger og bombing i Norge, spesielt i starten av krigen. De forstod at menneskeliv hadde gått tapt, men fikk ingen detaljert informasjon om hvem som var såret og drepte. Denne uvitenheten var tung og bære og kom i tillegg til belastningen med kontinuerlig fare for å bli skutt i senk eller torpedert. Dette er så godt beskrevet i denne historien at når hovedpersonen i boka endelig får sikker kunnskap om hvordan det har gått med sin familie, så må jeg bare innrømme at tårene rant nedover på kinnet mitt.

Hele denne romanen er en interessant og spennende fortelling på mange plan. Spenninga ligger mest i hvordan det vil gå med de personene leseren blir både kjent med og så glad i. Men spenninga blir likevel underordna for meg. Det interessante og sterke som trer fram, er intensiteten og vibrasjonene i relasjonene mellom menneskene i dette skipskollektivet. Direktheten i samtalene, frodigheten i ordbruk og ikke minst humoren. Men også samtaletemaene fra storpolitikk og hobbyinteresser til detaljerte beskrivelser av hverdagslige ting som klesplagg, matretter, parfymelukter og tannkrem. Hele veien vevd inn i de sosiale relasjonene man automatisk befinner seg i som mannskap på et skip. Og det er nettopp her i denne levende beskrivelsen av dette sjømannsfellesskapet sett i en større samfunnsmessig sammenheng jeg mener vi finner det som bærer fortellingen, og gjør den så interessant og unik. Mannskapet utgjør et kollektiv på ca 35 personer. De er ført sammen for å løse en jobb og pga av at de befinner seg på et skip isolert fra omverdenen, må de også dele et tett sosialt fellesskap døgnet rundt i måneder, ja tildels også år. Folka kjenner hverandre ut og inn, og kan ikke skjule den minste særhet. Her boltrer forfatter Michelet seg med sin inngående kjennskap til miljøet fra egen fartstid og sin briljerende fortellerevne. Det er en sann fryd å lese historien og «bli en del av» denne frodige sjømannsgjengen.

Det fornemmes at tanken med denne boka er å fremheve innsatsen til krigsseilerne og den betydningen denne hadde for de alliertes endelige seier. Jon Michelet påpeker også sjøl dette som en viktig motivasjon til å skrive boka, og understreker at vi i dagens Norge fortsatt burde verdsette disse tapre sjøfolka mye høyere. Ikke først og fremst fordi de ble så utrolig dårlig behandlet med røveriet av lovet hyre i Nortrashipsfondet. Viktigst hevder Michelet er at Norge og Europa ville sett ganske annerledes ut i dag uten krigsseilernes avgjørende bidrag til å vinne krigen mot Hitler-Tyskland. En slik motivasjon for å skrive en slik omfattende bok er naturligvis svært prisverdig. Det er forsatt noen krigsseilere som lever, og mange familier til disse sjøens helter som takker han for dette. Mye tyder også på at forfatteren lykkes i denne ambisjonen i og med de høye salgstallene boka har fått og all oppmerksomheten som har vært i massemedia. Men jeg tenker at dette var ingen selvfølge selv om målet var stort og temaet var hentet fra et kjent og stort verdensdrama. Jeg mener den store suksessen til denne romanen ligger i Michelets grep om den nære og levende framstillinga av personene på MS Tomar og relasjonene dem i mellom. Det er i den tette framstillinga av livskrafta, rausheten og kampviljen deres leseren lever seg inn i historien og lar seg rive med. For det er nettopp i denne skildringa av energien i livene til disse sjøfolka storheten i innsatsen deres trer fram, og kan forstås i fullt monn.

Til dere som ikke har lest boka, så er det bare å få gjort det fortest mulig! Neste bind med Skogsmatrosen er lovet av forfatteren allerede til høsten. Jeg garanterer du vil ivre intenst etter fortsettelsen. Visstnok er det også lovet et tredje bind og at historien vil gå fram til Stortingets flertall avviser krigsseilernes rettmessige krav til Nortrashipsfondet. Det er bare å glede seg!

Per Bjønnes Kristiansen

Tilfeldighetene ville det sånn at jeg akkurat nå har lest ferdig Dag Seierstads tre år gamle bok, Den nye kampen om arbeidslivet, der han går til frontalangrep på EU, og for så vidt også EØS-avtalen, en avtale som i disse dager virkelig har kommet på dagsorden igjen – i hvert fall i enkelte LO-forbund. En oppsigelse eller justering av EØS-avtalen kan bli en het potet på agendaen på neste års LO-kongress, men det kunne ikke Seierstad vite når han skrev sin bok.

At Seierstad ikke er noen EU-tilhenger, er ikke noen hemmelighet. I denne boka går han først og fremst i strupen på EU-domstolen og de fire dommene (Viking Line Laval-dommen, Rüffert-dommen og Luxemburg-dommen). Seierstad skriver: «De fire dommene til EF-domstolen både fastslår og tar for gitt at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten.»

Boka er full av saftige formuleringer. Den får neppe EU-tilhengere til endre standpunkt, men sementerer heller motstandernes syn for evig og alltid. Han skriver blant annet:

EU er en arena der grunnreglene har politisk slagside: de fremmer et samfunn der markedsfrihetene har forrang, og der fagorganisering bare tåles hvis den ikke griper inn mot den frie flyten på markedene.

Det rareste i et politisk perspektiv er at ikke EU-tilhengere, i hvert fall de som er motstandere av New Public Management, ikke ser at hele EU-prosjektet er et markedsliberalistisk prosjekt som det ikke kan være lett å forsvare.

Seierstad har skrevet ei debattbok. Han relaterer all sin viten om EU, all sin viten om det europeiske arbeidsmarkedet opp mot ILOs konvensjoner. I kampen mellom ILO og EU er det ofte sistnevnte som vinner, påpeker han: «EU-regler står ikke bare over ILOkonvensjoner, men EU skal ikke være bundet av noen ILO-konvensjon dersom konvensjonen vil endre lovverket på et område der EU har overtatt lovgivningsretten.»

Seierstad har i all sin EU-, og for så vidt også EØS-kritikk, et konstruktivt kapittel om hva Norge bør gjøre for å ivareta et anstendig arbeidsliv. Dette styrker boka. «Allmenngjøringsloven må trygges ved at den forståelse av loven som ble lagt til grunn da loven ble vedtatt av Stortinget i 1993, at den skal ‘sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har’, må bli EØS-rett.»

For kampen mot sosial dumping ser Seierstad, i likhet med alle andre som er kritiske til EUs arbeidslivspolitikk og de fire friheter, som en kamp som må vinnes om et anstendig arbeidsliv skal kunne skapes.

Fri flyt av arbeid, varer, kapital og tjenester fører til mer arbeidsinnvandring, det er en villet EU-politikk. Seierstad har i likhet med partikollega Ottar Brox et kritisk blikk på arbeidsinnvandring, uten å være rasist av den grunn. Seierstad skriver: «Særlig positivt vil det virke dersom arbeidsinnvandrere fra øst får oppleve hva fagorganisering kan bety for lønns- og arbeidsvilkår mens de jobber her i vest. De erfaringene er gull verdt både for dem sjøl og for mange andre når de reiser hjem igjen.»

Dette er ei bok alle i fagbevegelsen bør lese – ja, den må inn som «pensum» på LO-skolen og andre skoleringsanstalter for tillitsvalgte. Særlig bør de merke seg denne sluttappellen:

Fagbevegelsens og venstresidas svar er klart: Faglige rettigheter truer ingen konkurranseevne. Bare effektiv faglig kamp og faglig organisering kan hindre at EU utarter til en slagmark for ‘sosial dumping’. Utfallet av dragkampen mellom fagbevegelse og arbeidsgivere på europeisk nivå er derfor av grunnleggende betydning for utviklingen i Europa.

Sjøl er jeg mest glad for å lese ei bok av en forfatter som forstår det fundamentale skillet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker – og hvilke konsekvenser dette skillet har og hvilke trusler de grunnleggende ulike rollene alltid skaper i forsøket på å lage et anstendig arbeidsliv.

Jan-Erik Østlie

Dette er ei tynn, lita og lettlest bok. 35 korte historier om hvordan arbeidskamerater snakker seg sammen for å løse problemer på sin arbeidsplass. Høres enkelt, og kanskje er det overflødig å skrive i sånn bok?

Sjøl om vi i Norge har en svært høy organisasjonsprosent betyr det ikke at fagbevegelsen er på «plass» for medlemmene lokalt. De aller fleste fagforeninger er ganske byråkratiske, lite sjølstendige og i liten grad innretta mot lokal aktivisme. Vi kan vel si at store deler av fagbevegelsens tid går med til saksbehandling og møter med ledelsen i bedriften, partier, egne organisasjonsledd.

LO (som undertegnede kjenner best) er også i svært stor grad prega av den høyresosialdemokratiske holdningen «hold dere i ro, vi ordner opp». Resultatet blir ofte en slag «service-for-medlemmene» holdning.

Arbeidsfolk i Sverige har hatt den økonomiske krisa å handskes med i noen år allerede. Arbeidsløsheten er mye høyere enn i Norge, og arbeidsgiverne har gode forhold med ei konservativ regjering i ryggen. Og en svekka fagbevegelse gjennom nesten to tiår. Dette er nok mye av grunnlaget for at denne bevegelsen er vokst fram i Sverige. Den kommer til å vokse her også etterhvert.

I denne boka blir mulighetene for å bygge broer over uenigheter, ulikheter og personlige motsetninger erfart og fortalt. De skal løse en sak, og det er måten å få det til på de trenger å enes om, og gjøre sammen.

En historie om gjengen som gikk på arbeidssøkerkurs og gjorde opprør mot vilkårlige endringer av timeplanen, er et eksempel på samhold som tar utgangspunkt i deltakernes problem. Og som vokste og tok en lærers jobb med i kravene. Læringen var at kurset skulle forberede dem på et arbeidsliv som var fleksibelt, og at de ikke hadde noe de skulle ha sagt.

Det er en historie om hvordan bingovertene på en webbingo organiserte seg for å få ordnede forhold. En annen om hvordan de fast ansatte aksjonerte da et togselskap arrangerte audition for togverter (konduktører).

Eller den om bussjåfører som var lei av at fagforeningmøtene ble klagemøter for alt og ingenting, men ingenting fikk de endret på. Møtene ble flyttet ,og det som skulle tas opp på møtet endret til å gjelde hva som var viktigst. Feil og mangler på bussene ble viktigst. De bestemte seg for å lage en liste over hvilke feil på bussene som avgjorde om de måtte stå inne, kunne kjøre den dagen osv. En plan ble lagt og gjennomført. Men det førte til store problemer for de som jobba på bussverkstedet, som naturlig nok ble sure. Så måtte bussjåførene og verkstedarbeiderne snakke sammen og finne løsninger. Enkelt? Nei, men de ble bedre arbeidskamerater og fikk ei sterkere forening.

Her er historier fra bakerier, storkjøkken, kafeer, fabrikker osv. Alle historiene er korte og konkrete. De handler om motsetninger mellom fast ansatte, vikarer og timeansatte, mellom sjefer og ansatte og mellom ansatte og hunder.

Noen historier beskriver godt hvordan sjølfølelsen og synet på arbeidsfellesskapet endra seg i løpet av perioden saken pågikk. En av historiene forteller om en som stilte seg utafor, men som når det gjaldt var den som tok støyten.

Tilslutt har redaktøren noen korte kapitler som han kaller «pekpinnar» eller huskeregler: ta striden, unngå splittelse, bruk kollektivet, åpenhet, ikke bli for entusiastisk og løp foran, ta tida det tar osv.

Det er viktig og nødvendig at sånne historier samles og utgis. Arbeidsplasser i 2013 er ofte dominert av stress, konkurranse og prestasjonsjag. Av dårlige avtaler, splitt og hersk, og altfor lite tid til å ha pauser sammen.

Kanskje kan denne boka inspirere til noe liknende her. Om du er interessert i å følge denne bevegelsen på nett, finner du den her: www.folkrorelselinjen.nu

Taran Anne Sæther

Etter å ha startet sin forfatterkarriere med ganske tradisjonell norsk krim av den skittenrealistiske typen med privatetterforskere med allitterasjon i navnet, har Gard Erik Sandbakken etter et mellomspill med et par romaner sentrert mer rundt jakt og friluftsliv, begått en solid politisk thriller.

Det har blitt lengre mellom Sandbakkens utgivelser de senere årene, men denne gangen har han brukt tiden godt. Sandbakkens siste roman Skarpskytteren minner meg om en passasje i Dag Solstads 25. septemberplassen hvor en av de unge mannlige hovedpersonene blir radikalisert etter å ha lest om det skitne maktspillet som stormaktene driver med i en John Le Carre-roman. (Forøvrig ikke ulikt det progressive potensialet i populærlitteraturen som Kjartan Fløgstad beskrev i Loven vest for Pecos.)

I Skarpskytteren er det den norske våpenindustrien som settes under lupen. Hykleriet rundt Norges selverklærte posisjon som fredsnasjon, kombinert med en rolle som en av verdens største våpeneksportører og stadig deltagelse i kriger rundt i verden stilles åpent til skue.

I romanens bakteppe maler Sandbakken et bilde av et militært-industrielt kompleks hvor statlige og private penger er smeltet sammen og politikken abdiserer til fordel for administrasjon av et korrumpert, nærmest korporativt system. Sandbakken er skarp og tydelig uten å tippe over i det konspirative, noe som gjør at plotet tilsvarende ikke tipper over i det fullstendig urealistiske.

Sandbakkens språk passer bokens innhold. Det er hardt, konsist og drivende, og boken er lettlest uten å bli banal eller klisje-fylt. Om ikke boken er direkte «umulig å legge fra seg», er det i det minste enkelt å la være.

Sandbakkens antihelt – den tidligere skarpskytteren Snorre Hartmann som etter endt militær karriere har skapt seg et levebrød som sikkerhetsvakt/torpedo i lovens grandsone – framstår knalltøff som de fleste actionhelter, men han er også plaget med angst som han tidvis selvmedisinerer seg bort fra. Han er nok ikke den mest fantasifulle karakteren i Sandbakkens roman, men kler selvsagt sjangeren.

Uforvarende blir Hartmann dratt inn i en intrige som har røtter tilbake til hans egen tjeneste under krigen i Bosnia og som har forgreininger til toppen av norsk politikk. Det er en intrige jeg er glad for at jeg fikk være med på oppnøstingen av.

Ronny Kjelsberg

The Contradictions of «Real Socialism»
The Conductor and the Conducted
Av Michael Lebowitz
Monthly Review Press

Hva er «Real Socialism»? Begrepet oppstod på 70-tallet blant sovjetlederne. Meningen med det var at det skulle skille systemet deres fra all teoretisk og abstrakt sosialisme, og skulle beskrive et samfunn bygd på virkelig praksis, et reelt sosialistisk system. Kanskje ikke helt tilfeldig at begrepet ble formulert på 70-tallet?

Lebowitz ser delvis på årsakene til at det ble alt annet enn reell sosialisme. Delvis analyserer han forholdene innafor dette systemet, pussig nok med et visst perspektiv på om det skulle være mulig for arbeiderklassen å gjenerobre makta i dette systemet, og avslutter med tanker om hva som skal til for at arbeiderklassen har, og beholder makta i et sosialistisk system.

Han trekker fram noen forhold, et lite minefelt som fulgte Sovjet praktisk talt fra begynnelsen. Det var hele tida en økonomi preget av mangel. Bortsett fra evinnelige køer resulterte det i en voksende virksomhet av kreative løsninger for å skaffe seg det nødvendige i hverdagen, som ble kimen til korrupsjon. Det førte også til spontane og til dels ødeleggende grep innafor 5-årsplanene for å bøte på mangler.

Det ble ganske tidlig innført et bonussystem for bedriftsledere. På sikt ble det et vesentlig bidrag til at systemet gradvis ble til sin motsetning – kapitalisme. Selv om staten var eier.

Han bruker litt tid på å snakke om at det hele tida var en kamp mellom sosialisme og kapitalisme, og at en hver ny historisk epoke, et hvert nytt samfunnssystem bærer med seg slagget fra det foregående, naturligvis med referanser til Marx. Kampen mellom det nye og det gamle er komplisert og langvarig.

Akkurat dette kan tjene som advarsel mot idealistiske forestillinger om at en sosialistisk omveltning nærmest automatisk medfører arbeidermakt, reelt folkestyre og demokrati fra start.

At det i utgangspunktet var en mangeløkonomi styrer tanken mot et intervju med Harry Magdoff, trykket i dette tidsskriftet, nummer 4, 2002. Han påpeker at 5-årsplanene ble utviklet på et idealistisk grunnlag. De tok ikke helt hensyn til hvor fattig samfunnet faktisk var, entusiasmen førte til at den første planen ble overoppfylt, partiledelsen skrudde følgelig opp tempoet og det tok ikke så lang tid å utvikle det til en krigsøkonomi, en kommandopolitikk.

Da er vi ved mye av det Lebowitz tar opp i boka. Elitens makt og kommandosystem. Som i kapitalismen ble arbeiderne fremmedgjort, samtidig som det utviklet seg en slags kontrakt mellom arbeiderklassen og parti- og statsledelsen. Arbeiderne godtok systemet mot at de hadde arbeid og at prisene på nødvendigheter ble holdt stabile. Arbeiderkomitéen på hver bedrift hadde vesentlig makt når det gjaldt å beholde arbeidsplassen for alle og hver enkelt. Ut over det var fagbevegelsen et underbruk av parti og stat og uten reell innflytelse.

Innafor dette kommandosystemet utviklet den enkelte bedriftsleder stadig større makt, noe som i økende grad forstyrret og forpurret planene for samfunnet som helhet.

Lebowitz bygger boka først og fremst som en analyse av Sovjetsystemet sånn ca. fra 50-tallet og framover, men trekker også linjer bakover. Han bruker kriterier på sosialisme til å kritisere dette systemet. Det kan virke litt paradoksalt for den revolusjonære bevegelsen i Norge, som aldri har kalt det sosialistisk. Premissene kan virke litt uklare, for å si det på en annen måte. På den ene sida har han karakterisert sovjet-systemet i de siste ti-åra som kapitalistisk, med sine særegenheter og statlige eierforhold, og stiller spørsmål om det ville være mulig for arbeiderklassen å gjenerobre makta i et slikt system. På den andre sida måler han betingelsene for et virkelig sosialistisk system mot begrepet «Reell sosialisme», eller det han kaller elite-marxisme og deformert marxisme, men refleksjonene rundt et sosialistisk samfunn som virkelig er styrt av arbeiderklassen og folket kontra et system som i praksis er styrt ovenfra av en elite er i alle fall viktige.

Jeg vil nok påstå at han slår inn en del åpne dører – vi har studert og diskutert historie og sosialisme lenge og mye. At partiet ikke skal være eneveldig og statsbærende at det må være uavhengige organisasjoner og en uavhengig fagbevegelse, at demokratiet må utvikles og gå dypt. Det er slikt Lebowitz vier siste del av boka til – hva som må til for at et sosialistisk system skal unngå å bli styrt av eliten.

Uansett er det en viktig nok analyse av Sovjet-systemet, av klasseforhold og produksjonsforhold og hva som gikk galt, og den kan ha betydning som motvekt mot all propagandaen om at det var et sosialistisk system, til og med kommunistisk, fram til det brøt sammen, hvorpå kapitalismen i ettertid nærmest er erklært som en naturlov. «Det finnes ikke noe alternativ.»

Men personlig ble jeg mer nysgjerrig på den foregående boka hans: The Socialist Alternative. Real Human Development. Etter hans eget utsagn går den langt mer konkret til verks om betingelsene for å skape et sosialistisk samfunn. Den kan vi jo komme tilbake til. Begge bøkene er foreløpig på engelsk og kan bestilles på nett.

Birger Thurn-Paulsen

Regi Theodor Enerstvedt har utgitt mange bøker. Allerede for over 40 år siden utkom hans bok Dialektikk og samfunnsvitenskap. Enerstvedt har i mange år vært professor ved universitetet i Oslo, og er nå professor emeritus.

Massemorderen som kom inn fra ingenting er ikke delt klart inn i ulike deler. Den er skrevet som en unummerert politisk og historisk handling. Men bevisstgjøring er en prosess, og boka viser seg gradvis som et sammenhengende hele. Den handler om Anders Behring Breivik. Men det handler om så mye mer.

Rammen han setter, er ved å starte med å knytte Breiviks manifest tett sammen i en politisk kontekst for vår tid.

Han spør:

Hva er hovedmotsigelsen i samfunnet? Hva er grunnmotsigelsen i samfunnet? Disse motsigelsene trenger nemlig ikke være identiske. Klassemotsetningene er fremdeles grunnleggende i samfunnet, men forholdet mellom krig, vold, og ikke-vold er hovedmotsigelsen. Hovedmotsigelsen burde være basisen for en politisk organisering i dag, men er det ikke.

Enerstvedt fortsetter deretter med å pløye ned i og løfte fram sentrale deler av Manifestet 2083. Det er en fascinerende reise inn i det personlige og politiske rommet som utgjør «tempelridderen fra Frogner», Anders Behring Breivik, og oppskriften på en massemorder.

I Manifestet fremviser blant annet Breivik det han kaller «personlige fakta».

Se her:

Politisk syn: Kulturell konservativ, revolusjonær konservativ, Wienskolens tenkemåte, økonomisk liberal. (s. 23)

Denne sjølbeskrivelsen blir et sentralt utgangspunkt for Enerstvedt. Sporene Breivik sjøl setter i sitt manifest leseren inn i den dypeste midte av norsk historie: kampen mot kommunistene. Enerstvedt pløyer manifestets grunn, og opp stiger stanken av skjellettene i Aps statsbyråkrati i overvåkinga av kommunister, etableringa av unntakslovene etter krigen og den av-demokratiserende krigføringa de har velsignet i NATOs nye kriger. Denne moralske føringa som ligger i overvåkningssystemet, imperialistisk krigføring og unntakslover, sier han, er grundig propagandert for i Breiviks manifest. De unntakslovene Breivik skriver om, skal innføres ved en maktovertakelse til hans kulturkonservative meningsfeller er allerede, i høy grad, innført. Det demokratiet mange derimot tar for gitt, er en luftspeiling i horisonten. Ja, er vi egentlig et så utstrakt demokratisk folkeferd? spør Enerstvedt:

For det er min påstand at flertallet av det norske folk i dag har en demokratisk ideologi, ikke noen demokratisk bevissthet, ikke noe demokratisk sinnelag, og en manglende historiebevissthet. (s. 249)

Enerstvedt sier ellers noe overordnet, viktig:

Undersøkelsen av massemorderens økonomiske og politiske ideologi avslører noe bekymringsfullt og truende: Viljen og evnen til å bekjempe det massemorderen står for økonomisk, politisk, etisk og estetisk er så å si fraværende.(…) Alt som skjedde etter 22. juli viser en utvikling som er stikk i strid med de første erklæringene fra myndighetene om at nå skulle det bli mer «åpenhet» og «demokrati». Det skal bli mer politi, mer samarbeid mellom politi og militærmakt, mer overvåking og angiveri. (s. 197)

Behandlinga av Breiviks manifest og ideologi er viet god plass i boka og løftes inn som et skremmende speilbilde til hva ledende Frpere står for.

Brevik nevner blant annet ti favorittbøker i sitt manifest. To av disse er skrevet av Ayn Rand. Enerstvedt gjengir et VG-intervju i januar i 2012, Hun som beveget verden – Thatcher. Her svarer Siv Jensen på spørsmål: –Men kan du nevne noen kilder som i sterk grad bidro til å forme din liberalistisk-ideologiske interesse?

–Tja, jeg husker for eksempel med glede hvordan jeg en sommer ble totalt oppslukt av Ayn Rands litteratur. Jeg lå og leste og leste hennes svært tykke bøker til jeg ble helt hvit i ansiktet – jeg ble fullstendig fascinert.

Ayn Rand. Hvem var det? George Monbiot kaller Rands ideologi for psykopatens filosofi. Hennes filosofi, objektivismen, slår fast at den eneste etiske handlingsregelen er rein egeninteresse. Vi skylder ingen noe, fastslår hun, ikke engang våre egne familiemedlemmer. Hun kalte de fattige og svake «avfall» og «parasitter», og fordømte uten omsvøp alle som ville hjelpe dem.

I «På nattbordet»-spalten i Dagens Næringsliv dukker Ayn Rand stadig opp. Hun er blitt for den nye høyresida det Karl Marx en gang var for venstresida: en halvgud i spissen for en tusenårskult.

Høyresida har funnet sin ideologiske ledestjerne, samtidig som venstresida har forlatt sin, spør Enerstvedt?

Massemorderen som kom inn fra ingenting er skrevet med en kunstners hånd, samtidig som den berører det dypeste av de ideologiske sider ved det moderne, norske samfunnet. Han skriver:

Den usynlige ånd legger seg som en skoddeim over landet. Lavmælt, umerkelig sniker den seg innpå oss som vindens susing: hviskende kontroll, indre sensur, overvåking, angiveri. Langsomt siger den inn i alle våre forhold og åpenbarer seg for oss som vampyrens usynlige ånd.

Boka til Regi Th. Enerstvedt er også en analytisk velsignelse. Den løfter og peker på noen helt sentrale trekk ved det norske samfunnet i dag; trekk som legger seg som brunflekkende skjær over det norske, politiske landskapet. Antikommunismen, sier han, er den mest toneangivende politiske vind, fremdeles, i Norge.

Enerstvedt avslutter derfor også brutalt dystopisk:

Hovedmotsigelsen mellom den siden som er mot ALL krig og ALL terror, for fornyelse av demokrati og velferdsstat og den andre siden, vil ikke komme til uttrykk. Derfor er grunnmotsigelsen i samfunnet, motsetningen og kampen mellom arbeid og kapital, avgjøre Norges og verdens framtid på lengre sikt. En vurdering av styrkeforholdet mellom klassene, mellom ideologi og bevissthet, slik det ser ut i dag, gjør det realistisk å anta både for Norges og verdens del: I striden mellom frigjøring og barbari, vil det siste vinne.

Marielle Leraand

Med denne essaysamlinga vil forfatterne gi sine bidrag til å argumentere ned totalitarismebegrepet, slik det er blitt brukt ideologisk og politisk, særlig de siste to tiårene. Kritikken retter seg særlig mot Nettverk for totalitarismeforskning ved de to særdeles synlige eksponentene, Øystein Sørensen og Bernt Hagtvedt. Sørensen med sin bok Drømmen om det fullkomne samfunn, og Hagtvedt som kronikør med god tilgang til spalteplass i Dagbladet og Aftenposten. Først kan det være nyttig med litt folkeopplysning når det gjelder begrepet totalitarisme. I et norsk leksikon defineres det slik: «Politiske system hvor myndighetene i prinsippet kontrollerer all aktivitet i samfunnet, selv den som foregår i familien.» Når begrepet brukes til å lage totalitarismeteorier, bruker man konkrete kjennetegn ved regimer eller ideologier opp gjennom tidene, som man mener var totalitære, og behandler dem som allmenne karakteristikker. Man mener å kunne vitenskapelig bevise at kommunismen, i likhet med nazismen og fascismen, var en totalitær ideologi. Særlig var dette en viktig del av etterkrigstidas propaganda mot marxismen og venstresida generelt. Totalitarismeteorier og -forskning har fått en renessanse etter at muren falt, og da er islamisme i tillegg vurdert som en totalitær ideologi.

Det er Dybedahls essay som er det bærende i samlingen, her diskuteres Øystein Sørensens bidrag til totalitarismeforskningen i Drømmen om det fullkomne samfunn, med utgangspunkt i antydningen om at marxismen skal ha «totalitære tendenser». Dybedahl tar tak i fire hovedproblemstillinger: 1. Er det holdbart å klassifisere marxismen som en totalitær ideologi, 2. Hvilket forhold hadde Marx og Engels faktisk til demokrati og demokratiske styreformer, 3. Har Sørensen rett i at særlig Engels hadde folkemord som strategi, og 4. Har ikke liberalismen også totalitære trekk? Tekster fra Marx og Engels brukes for å belyse de tre første. Denne drøftinga hadde jeg stor nytte av selv om jeg ikke har lest boka til Sørensen, og dessuten er marxist, så jeg ikke trenger å overbevises. Særlig lærte jeg noe nytt om Marx sitt forhold til demokrati og tankene rundt det vanskelige begrepet «proletariatets diktatur», og hvordan det hadde sitt opphav i Europa etter Pariserkommunen samtidig som det var en stor demokratibevegelse i Europa som Marx og Engels tok aktivt del i. At arbeiderklassen skal ta makta, og overta styringa av samfunnet, var vanskelig å forstå også for dem som hadde opplevd Pariserkommunen i sin nære fortid. Vi som er revolusjonære i dag, må vel innrømme at det er vanskelig å vinne hjertene til folk ved å bruke det begrepet, det hefter for mye negativt med ordet diktatur, til at det kan forstås at det faktisk innebærer et utvidet demokrati.

Jeg synes at Dybedahl stort sett er redelig og saklig når han diskuterer påstander fra Sørensens bok. Det er nødvendig å være ganske nøye når han skal tilbakevise påstanden om at Engels gir uttrykk for ekstreme holdninger når han betegner enkelte folkegrupper som «kontrarevolusjonære» eller «folkerester». Det er en plausibel forklaring at det Engels gjør er å kommentere en politisk situasjon i sin samtid, i en skarp polemikk, ikke å si noe allmenngyldig om slaverne som folk. Om han lykkes helt med det med hensyn til referanser og historieforståelse, kan jeg ikke vurdere, men det som er helt klart er at uansett hvor upresis Engels måtte ha vært når han karakteriserer slaverne eller andre europeiske folk, så blir det vanskelig å tolke det som «noe som hefter » ved marxismen av den grunn.

Terje Halvorsens essay behandler totalitarismebegrepet i historisk sammenheng. Det er en ganske kort og pedagogisk tekst, og etter at jeg har lest tekstene i den rekkefølgen de står i boka, vil jeg anbefale at den leses først, hvis man ikke kjenner diskusjonen godt fra før. Han tar særlig for seg «sammenstillingen av fascisme/nazisme og kommunisme som to avarter av samme fenomen» (s.69), og viser ved eksempler hvor absurd denne sammenligningen blir, og hvor vanskelig det faktisk er å «bevise» at Hitlers Tyskland eller Stalins Sovjet fyller kriteriene på å være totalitære i henhold til det skjemaet som totalistene setter opp. Arnulf Kolstad diskuterer det han betegner som «den fundamentalistiske antimarxismen » hos liberale og konservative akademikere, ved deres viktigste ideolog Bernt Hagtvedt. Hans essay viser hvordan høyresida bruker totalitarismebegrepet til å sette likhetstegn mellom kommunisme og fascisme som to beslektete ideologier, og på den måten diskrediterer både sosialisme og kommunisme som alternative måter å organisere samfunn og økonomi på, og marxismen som vitenskapelig verktøy for å forstå kapitalismen. Kolstad bruker mange eksempler på at Hagtvedt er upresis og heller syns og føler enn argumenterer, og at han kanskje mangler en del grunnleggende kunnskap om marxismen. Han er særlig opprørt over at Hagtvedt baserer mye av sin synsing om Mao og Kina på amerikanske kilder, og uten skam innrømmer at han ikke vet så mye om Kina. Om Kolstad står det innledningsvis i boka at han også er tilknyttet et kinesisk universitet, noe som sannsynligvis betyr at han har bodd og arbeidet i perioder i Kina. Jeg syns han skriver ganske reflektert om Kina. Han er kanskje i overkant romslig i forhold til å godkjenne den kinesiske ettpartistaten fordi den er i tråd med den kinesiske kulturens forståelse av hva som riktig, og dermed oppfattes som «demokratisk».

Regi Enerstvedt hugger videre på Hagtvedt i sitt essay Bernt Hagtvedts korstog. Han hevder at Hagtvedt leder et antimarxistisk og antikommunistisk korstog mot venstresida. Ordet «korstog» er ganske både godt og veldig dårlig valgt, siden det gir assosiasjoner til han som mente han gikk i spissen for et slikt korstog 22. juli 2011. Enerstvedt har mange gode polemiske poenger, for eksempel når han viser til kriger og folkemord som er satt i gang eller støttet av land som er demokratier, og hvordan totalitarisme-stemplet brukes til å karakterisere regimer som har kalt seg kommunistiske, mens demokratier med tilsvarende praksis går fri.

Som en kuriositet kan nevnes at det i Klassekampen 26.9.12 refereres til et foredrag der Hagtvedt omtaler de intellektuelles «hang» til «lengsel mot det totalitære». Med andre ord: jo mer man leter etter totalitær mentalitet, jo mer finner man.

Det er «Det alternative akademia» som snakker i disse fire essayene, den unge filosofi studenten (Dybedahl) og de tre (pensjonerte?) professorene i hhv historie, psykologi og sosiologi (Halvorsen, Kolstad og Enerstvedt). Tekstene er mindre akademiske i sin form enn fryktet, og inneholder opptakter til diskusjoner som bør føres breiere, f or eksempel sosialisme og demokrati. Hvordan kan vi i felleskap bruke arven etter hele den kommunistiske bevegelsen til å formulere en visjon om et kommunistisk samfunn som det er mulig å se for seg og tro kan realiseres i vår tid? Dette er en større og kanskje viktigere oppgave enn å bjeffe på Hagtvedt og Sørensen.

Kari Celius

David Harvey siste artikkelsamling Rebel Cities handler om byens rolle i kapitalismen. Harvey mener byen og byutviklingas rolle i kapitalismen er helt sentral, og han utfordrer oss til å vurdere vår antikapitalistiske strategi fra en ny vinkel.

Harvey belyser byutviklingas rolle i både kriser og oppgangstider for kapitalismen, fra det andre franske keiserdømme på 1850-tallet til dagens krise. Han skriver at krisa i 1848 var det første klare eksemplet på en internasjonal situasjon der det var overskudd av både kapital og arbeidskraft. Etter sitt kupp i 1851 engasjerte Louis- Napoleon Bonapartes byplanleggeren Baron Haussmann. Han skulle bygge om Paris, og for å gjøre dette ble nye finansinstitusjoner skapt. Dermed ble den ledige arbeidskraften sysselsatt og overskudskapital ble ført tilbake til sirkulasjon. Det Haussmann gjorde var i praksis å løse kapitalens problem etter krisa i 1848 ved å lage et gjeldsfinansiert keynesiaistisk system for byutvikling. I 1868 falt dette spekulative finassystemet sammen. Napoleon gikk til krig mot Bismarks Tyskland og tapte. Og i 1871 kom Pariserkommunen. Harvey viser videre hvordan byutvikling seinere også spilte en sentral rolle i økonomien etter andre verdenskrig, og hvordan boligmarkedet og byggeboomen henger sammen med dagens krise.

Harvey kristiserer sine medmarxister for å gi byutviklingen en sekundær rolle i forståelsen av politisk økonomi. Han mener at mange marxistiske teoretikere ser seg blind på at krisa er en manifestasjon av deres foretrukkne versjon av marxistisk kriseteori. Harvey mener vi må i gi rovpraksisen under kapitalismen en langt mer sentral rolle. Han viser tilbake til Friedrich Engels’ arbeider om boligspørsmålet og til Det kommunistiske manifest hvor det står:

Er fabrikantens utbytting av arbeideren avsluttet så langt at han får sin lønn utbetalt, så overfaller de andre delene av borgerskapet ham: huseieren, kremmeren, pantelåneren o.s.v. ¹

Harvey mener at de siste formene for utbytting har blitt undervurdert av marxister. Han mener at disse formene for akkumulasjon ved frarøvelse har blitt langt mere avanserte og spiller stor rolle i dagens kapitalisme.

I boka skriver Harvey at urbanisering har spilt en nøkkelrolle i kapitalismens historie når det gjelder å absorbere overskudd av kapital og ledig arbeidskraft. Byutviklingen har en spesiell rolle i kapitalens sirkulasjonsprosses siden de fleste sidene av den er langsiktige. Det langsiktige perspektivet gjør at den krever en kombinasjon av finanskapital og offentlig innblanding. Denne aktiviteten er åpenbart spekulativ på lang sikt og bærer med seg potensiale for større kriser enn de utfordringene den i utgangspunktet skulle løse for kapitalen.

Hvis byen har en så avgjørende rolle i kapitalismens historie så må revolusjonære stille seg spørsmålet om byen skal ha en avgjørende rolle i den antikapitalistiske kampen. Harvey viser til en rekke situasjoner der byen har hatt en sentral rolle i den antikapitalistiske motstanden, fra Pariserkommunen til Occupy Wall Street. I tradisjonell venstreteori har kampen om byen blitt undervurdert til fordel for kampen på arbeidsplassen. Men kampen på arbeidsplassen og kampen om byen henger sammen. Få streiker har blitt vunnet uten støtte og solidaritet fra samfunnet utenfor arbeidsplassen. Harvey mener at en antikapitalistisk strategi må handle om både kampen mot utbytting på arbeidsplassen, og om kampen mot kapitalen utenfor arbeidsplassen.

Rebel Cities – From the right to the city to the urban revolution tar opp mange temaer jeg ikke har gått inn på her. Boka er nyttig verktøy for de som er opptatt av byutvikling og som vil ha en teoretisk ramme for å forstå kapitalens rolle oppi det hele. Fattige kommuner i hele Norge har satt seg i gjeld for å bygge kulturhus de siste årene. Denne boka gir deg muligheten til å se sammenhengen mellom dette og kapitalismen. Videre er dette også en bok for alle som vil diskutere en strategi for å skape et annet samfunn. Harvey stiller flere spørsmål enn han har svar. Men spørsmålene får deg til tenke, og forhåpentligvis til å handle.

Jokke Fjeldstad

Note:

1. Karl Marx og Friedrich Engels – Det kommunistisk manifest, Rødt!, 2008, side 24

Jeg har tidligere anmeldt første bind av Social Structure and Forms of Consciousness, og skal her ta for meg bind 2 – The Dialectic of Structure and History. Som jeg skrev i den tidligere anmeldelsen, er Mészáros kanskje mest kjent for viljen til både å forsvare og videreutvikle klassisk marxistisk teori, hvilket har gjort ham til en verdifull inspirator for Chavez og hans medarbeidere, deriblant Michael Lebowitz. Utfordringen forfatteren står ovenfor i dette verket, slik det settes opp etter første bind, er å legge frem et rammeverk for å forstå mennesker, samfunn og vår historie på en måte som unngår problemene han skisserte i første bind.

Løsningen er en tolkning og videreutvikling av et klassisk marxistisk syn på mennesker og samfunn, reddet fra forenklinger som kjennetegner framstillingen av marxisme blant både motstandere og tilhengere. Spesielt fokuserer han på å utbygge og forsvare en basis og overbygning tilnærming til politisk teori, humanvitenskapene og historisk analyse. Jeg mener han gjør en svært bra jobb, men at det samtidig er visse mangler som vi bør merke oss.

Ifølge Mészáros er det nødvendig at vi utvikler en bevissthet rundt og forståelse av de strukturelle påvirkningene som utvikler, former og begrenser de kreative potensialene i menneskelig aktivitet. Kun gjennom å fokusere på de virkelige livene til faktiske mennesker vil det være mulig å forstå hvorfor sosial endring er nødvendig, hvilke strukturelt forårsakete egenskaper som må forandres, og disse egenskapenes natur og struktur. En endring i disse egenskapene (for eksempel fremmedgjøring, kriser, osv.) forutsetter i sin tur en endring i de sosiale relasjoner, institusjoner og kulturelle komponenter som forårsaker disse.

For å gjøre slutt på for eksempel økonomiske kriser, klassekonflikt og produksjon etter kapitalens logikk framfor menneskers behov er det nødvendig å forstå at disse nødvendigvis forårsakes av kapitaliske produksjonsforhold, at disse kun kan elimineres ved å bytte ut disse produksjonsforholdene, noe som i sin tur krever at vi forstår hvordan disse klarer å opprettholde seg – for eksempel via ideologisk hegemoni, statsmakt, med mer.

En tilstrekkelig forståelse av et samfunn er umulig uten en forståelse av det samfunnets historie – en forståelse av hvilke strukturer og sosiale krefter (med mer) samfunnet har utviklet seg fra eller byttet ut, og hvordan denne prosessen faktisk gikk for seg. På samme måte er en forståelse av historien umulig uten en forståelse av det samfunnet som forårsaket denne utviklingen gjennom menneskene det påvirket. «Det kan ikke være noen relevant struktur abstrahert fra historien i sin dynamiske utfoldelse i noen tenkelig sosial formasjon, ei historie som sådan uten de assosierte strukturer som bærer med seg de essensielle definerende egenskapene til den bestemte sosiale formasjonen det er snakk om.» (s.12) Dialektikken mellom struktur og historie definerer bindets prosjekt, herav undertittelen.

I denne sammenheng vektlegger Mészáros spesielt hvor viktig det er å forstå den aktive siden av sosiale og historiske prosesser – blant annet slik den fremkommer i bevisst menneskelig aktivitet gjennom kunst, filosofi eller politisk organisering – hvordan disse påvirkes av den økonomiske basisen, og hvordan disse overbygningene i sin tur påvirker og potensielt endrer den økonomiske basisen selv. Arbeideres organisering gjennom fagforeninger for eksempel, fremkommer kun i enkelte typer samfunn, da som resultat av et samfunns generering av sosiale klasser og konfliktene det nødvendigvis genererer. Arbeidernes organisering kan i sin tur endre denne basisen gjennom en sosial revolusjon som den i Pariserkommunen i 1871, i Sovjetunionen i 1917, i Spania under borgerkrigen, eller mer delvis som i fabrikkokkupasjonene i Argentina i 2001.

Hva mener Mészáros er den korrekte måten å forstå forholdet mellom basis og overbygning? Selv om de forskjellige former for overbygning – religion, moral, filosofi, osv. – bygger på den økonomiske basisen, har disse alltid en særegenhet, en nødvendig grad av uavhengighet og egen transhistorisk dimensjon. Fokus bør legges på utviklingen av de forskjellige ideene (innen moral, filosofi, osv.) og ikke disse ideene i seg selv. Basisen er viktig for å forstå ideers produksjon og reproduksjon, samtidig som det ikke finnes noen nødvendig korrespondanse mellom basis og overbygning, og heller ingen enkel enveis innflytelse. Både basis og overbygning er del av en helhet, og de forskjellige elementene i hver av dem påvirker hverandre dialektisk.

Det er overbygningenes selvstendighet som muliggjør bevisst revolusjon. En endring av den materielle basisen vil kun være mulig som resultat av en bevegelse der ideologi, moral, politisk teori osv. inngår som viktige elementer. Og for at slike revolusjonære elementer skal kunne oppfylle en slik rolle, må de ha mulighet til å utvikle seg bortenfor og i motsetning til kapitalismens snevre horisont.

Det er flere andre interessante diskusjoner forfatteren tar for seg som vi ikke kan gå videre inn på her: en idé om at historisk nødvendighet minsker og reell menneskelig frihet øker i takt med teknologisk og historisk utvikling (som også inkluderer en økning i våre destruktive potensial overfor hverandre og jorda), en kritikk av teknologisk determinisme, et oppgjør med Poppers antihistorisisme, knusende kritikker av Sartres forsøk på å kombinere marxisme og eksistensialisme på den ene siden og strukturalismen på den andre, og en usedvanlig god gjennomgang av begrensningene og svakhetene ved basis og overbygningsmetaforen – spesielt slik den fremkommer i Marx berømte 1859-forordet til bidrag til kritikk av den politiske økonomien.

Det andre bindet kan leses og forstås uten å ha lest det første. Det første bindet er først og fremst en ideologikritikk som setter opp det positive prosjektet i bind 2. Men det er flere grunner til at det er fordelaktig å lese bind 1 før en begir seg ut på nummer to: bind 1 setter opp og motiverer bind 2 ved å vise hvorfor denne alternative tilnærmingen er verdifull og nødvendig, man får selvfølgelig et mer helhetlig bilde av de respektive ideene til de to ved å lese hele verket, og, siden bind 2 er skrevet på et tidvis tungt og vanskelig språk og bind 1 noe mer tilgjengelig, kan bind 1 om ikke annet fungere som en stilistisk forberedelse og tilvenning slik at man er bedre utrustet til bind 2. Det er ikke til å legge skjul på at boka er tung og vanskelig skrevet, men denne og andre svakheter overgås uten tvil av bokas styrker. Den er et solid bidrag til moderne marxisme og sosialistisk teori og fortjener å bli studert og diskutert nøye. Jeg avslutter med et sitat fra Mészáros egen avslutning:

Naturligvis kan ikke den abstrakte historiske dialektikken tilby noen garantier for et positivt utfall. Å forvente dette ville betydd å gi opp vår egen rolle i den utviklende sosiale bevisstheten (…). Radikaliseringen av den sosiale bevisstheten i en frigjørende ånd er det vi trenger for framtida, og vi trenger det mer en noen gang tidligere. (s. 483)

Paul Rækstad

I Joseph Conrads roman, Mørkets hjerte, reiser Charles Marlow på en elvebåt inn i Belgisk Kongo for å eskortere enn mann ved navn Kurtz – en ustyrlig elfenbensjeger – tilbake til sivilisasjonen. Kurtz utøver et terrorvelde over lokalbefolkninga, som ser på ham som en gud. Om dette høres kjent ut sjøl for lesere som aldri har lest Mørkets hjerte, er filmen «Apokalypse! Nå!» løst basert på romanen. Det er Conrads Kurtz som uttrykker «utrydd hver eneste jævel» som sivilisasjonens oppgave overfor «de ville» folka. Denne setninga oppsummerer i følge Lindqvist idéene som dominerte Europa gjennom kolonitida og – om enn vakrere pakka inn – fram til i dag. Europas historie er en historie om fullførte og påbegynte folkemord. Utrydd hver eneste jævel er en bok om idéene som utgjorde overbygninga til disse folkemorda – rasismen.

Boka er sammensatt: Den er dels en reiseskildring, dels en debattbok om imperialisme og rasisme, dels en bok om idéhistorie. Lindqvist beskriver sin egen reise fra Nord-Afrika, gjennom Sahara til Zinder i Niger, mens han skriver boka. Underveis trekker han fram eksempler på europeernes brutale framferd først og fremst i Afrika, men etter hvert også i Amerika og Tasmania. Han drøfter litteratur og debatt fra tida rundt disse hendelsene – hele tida med en rødt tråd: Ideen om å utrydde andre «raser» og folk.

Mot slutten av boka trekker Lindqvist opp linjer fra 1800-tallets herjinger i koloniene, til 1900-tallets folkemord. Særlig interessant er det han skriver om Tyskland. Mens engelske og franske intellektuelle utover 1800-tallet stort sett mente at «de lavere rasene» var forutbestemt å dø ut i møtet med europeerne, var tyske intellektuelle langt mer kritiske til denne rasistiske overbygninga på imperialismen. Helt til Tyskland også begynte å få ambisjoner om egne kolonier. Lindqvist mener utviklinga fra at Tyskland overtok engelsk og fransk tankegods og fram mot nazismen, var helt naturlig. På slutten av 1800-tallet argumenterte tyske intellektuelle for å skaffe kolonier østover i Europa og inn i Asia. Tyskernes herjinger i Sovjetunionen under andre verdenskrig var forlengelsen av dette – og tyskerne gikk fram med en helt annen brutalitet i øst enn i de landa de okkuperte i Vest- og Nord-Europa. En brutalitet de hadde lært av England og Frankrikes herjinger i koloniene. «Lebensraum»-begrepet er ikke oppfunnet av nazistene – men av tyske intellektuelle på seint 1800-tall. Begrepet «konsentrasjonsleir» ble funnet opp av spanske kolonister i Amerika, og dukka opp i tysk debatt rundt samme tid.

Ifølge Lindqvist kunne antisemittismen kun utvikle seg til et industrielt folkemord i møte med imperialismens ideologi: «utrydd hver eneste jævel». Det eneste unike med Holocaust var at det skjedde i Europa – ikke langt vekk i koloniene.

Lindqvist er litteraturhistoriker, og boka bærer preg av det. Sitater og omtale av alt fra avisartikler til romaner utgjør en betydelig andel av boka. Lindqvist er også en dyktig forfatter, og vever litteratur- og idéhistoria sammen med sin egen reiseskildring på en måte som gjør at boka får en flyt man vanligvis kun ser i gode romaner. Leseren får hele veien lyst til å lese videre – å følge både Lindqvists fysiske og idemessige reise videre.

Bokas svakeste deler er en rekke drømmekapitler. Sammenligna med resten av boka framstår de som svulstige og overdramatiske. De er ikke dårlig skrevet, men de blir for mye av et stilbrudd i forhold til resten av boka. Men de er korte, og spredt godt utover.

Utrydd hver eneste jævel anbefales på det varmeste – den er nærmere 20 år gammel, men kanskje enda mer aktuell i dag.

Ole Marcus Mærøe