Marta Breen, Madeleine Schultz og Jenny Jordal:
F-ordet – 155 grunner til å være en feminist
Forlaget Manifest, 2015, 228 sider

På bokas vaskeseddel er den beskrevet som «en morsom og politisk selvhjelpsbok for deg som lurer på om du er feminist, eller som bare vil få bekreftet at du har rett». F-ordet er langt fra den eneste feministiske boka utgitt i Norge de seneste åra, med forgjengere som Rosa prosa, Råtekst, Bitterfitter, Generasjon Sex og Bullshitfilteret er det all grunn til å stille spørsmålstegn ved nødvendigheten av en ny slik bok. Derfor ble jeg svært forventningsfull da jeg leste forordet:

Det finnes hundrevis av bøker om feminisme, så hvorfor skrive en ny? Vi har to hovedgrunner: For det første ønsker vi å skrive om det som skjer akkurat her og nå. Vi tror nemlig vi befinner oss midt inne i en ny bølge i norsk feminisme. Og for det andre ville vi skrive en bok som kan leses av hvem som helst – ikke bare de som har tatt mastergrad i kjønnsteori eller likestillingsstudier. Kanskje mest av alt ønsker vi oss unge lesere (…) Vi håper å nå deg som er enig i vår påstand om at kjønn fremdeles har for stor innflytelse over spillerommet i våre liv, men som ennå ikke har tatt steget over til feminisme. Og deg som allerede er en svoren feminist. Og så vil vi veldig gjerne nå deg som bare er nysgjerrig.

Intensjonen om å lage en bok om feminisme for folk flest er god, og forfatterne gjør et godt forsøk. Boka har et kult og lettlest format, med tøffe fonter, tegneseriesnutter, punktlister og illustrasjoner. Dette gjør at forfatterne kan formidle tidvis tung teori på en lettfatta og ukomplisert måte. Bok- og filmtips, lister over kvinnelige forbilder og feministiske aksjoner fra hele verden er inspirerende. Siste delen av boka er en liste over 155 grunner til å være feminist, dette er et effektivt virkemiddel som understreker behovet for feminisme og avslutter boka med en eksplosjon.

Dessverre kan det virke som om forfatterne prøver å favne over en for stor gruppe lesere: De vil skrive en bok som appellerer til de yngste og ferskeste feministene, samtidig som den skal tilfredsstille den eldre gardes behov for nye ideer og debatter. Resultatet blir en rotete blanding av ABC-feminisme og ting for spesielt interesserte, med tematikk og vanskelighetsgrad som varierer fra kapitel til kapitel. I ett kapitel blir hersketeknikkene presentert, i det neste får vi inngående beskrivelser av svensk kvinnebevegelse, så følger et kapitel om sexisme, deretter et brev fra Marta Breen om kvinnebevegelsens forhold til sex.

I bokens første kapitel omtales en såkalt fjerde bølge feminisme, som forfatterne mener foregår nå.

Hvis vi skal trekke fram én ting som kjenne-tegner den fjerde bølgen, vil vi hevde at det er en økt vilje og evne til å se sammenhenger mellom ulike former for diskriminering. Vi vet for eksempel at det er strukturer i samfunnet som undertrykker andre seksualiteter enn den heteroseksuelle, andre opphav enn det hvite, andre klasseidentiteter enn middelklasse og andre kjønnsidentiteter enn den binære.

Forfatterne har altså gjenoppdaget 70-talls-feminismen. Allerede da snakket Angela Davis om den triple undertrykkinga (rase, klasse, kjønn), og i vår egen bevegelse diskuterte man behovet for å se klassekamp og kvinnekamp i sammenheng. Videre beskrives sosiale medier som den fjerde bølgens sterkeste våpen, og det trekkes fram at kjendiser som Beyonce Knowles og Emma Watson tar til ordet for feminisme internasjonalt. Jeg applauderer gjerne at en mer kollektiv feminisme er i vinden og at nittitallets interesse for individ og selvrealisering er passé, og syns dessuten det er hyggelig om det er andre enn Ottar som fronter feminismen utad. At feminisme er populært på sosiale medier er vel og bra, det er et godt virkemiddel for å spre meninger og ideer, rekruttere i feministiske organisasjoner og aksjoner. Å kalle dette for en fjerde bølge for feminismen blir likevel å gå for langt, da en slik bølge må innebære at kvinne-bevegelsen vokser, og at oppslutningen rundt aksjoner og aktiviteter blir større.

Jeg skulle ønske jeg kunne konkludere med at boka vil sette spor etter seg, gjennom å skape ny debatt eller rekruttere nye feminister. Dessverre er dette gammelt stoff i ny og trendy innpakning, og bidrar ikke til ny debatt. Boka fremstår som i en slags identitetskrise, der den prøver å være både lavterskel, debattbok for erfarne feminister, opplysende og underholdende – og lykkes i grunn ikke med noen av delene. F-ordet – 155 grunner til å være feminist hadde blitt en bedre bok dersom forfatterne hadde rendyrket ideen om å lage en hip og kul innføring i feminisme anno 2015. Fjern svett kritikk av egen kvinnebevegelse og flaue fortellinger om forfatternes forhold til egen klitoris, og boka kunne vært pensum i ungdomsskolen. Begreper som «interseksjonalitet» er forresten ikke kult i en bok som skal vekke yngre leseres interesse. Behovet for feminisme har riktig nok aldri vært større, og jeg ønsker en ny bølge hjertelig velkommen, men det blir nok ikke gjennom denne boka.

Kaisa Celius

Guy Standing:
Prekariatet
Den nye farlige klassen?
Oslo, Res Publica, 2014
380 s.

 

Guy Standing:
A Precariat Charter
From Denizens to Citizens
London Bloomsbury Academic, 2014
440 s.

Senhøstes 2014 lanserte forlaget Res Publica boka, Prekariatet, skrevet av den britiske utviklingsøkonomen Guy Standing, i norsk språkdrakt. Dette er en bok som har fått en betydelig utbredelse siden den først kom i 2011, og som har møtt bifall både fra høyre- og venstresida. Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg har for eksempel beskrevet den som den beste sammenfatningen hun har lest om klassestrukturene i vår tid, og EUs tidligere kommissær for sysselsetting, sosialpolitikk og inkludering Laszlo Andor har uttalt at den eneste måten politikere kan komme i forkant av utviklingen på, er å ta slike ideer på alvor.

Hvis man er ute etter en beskrivelse av de dramatiske samfunnsendringene som primært den vestlige verden har gjennomlevd de siste tiårene, er særlig Prekariatet, og også til en viss grad også oppfølgeren A Precariat Charter, som ble utgitt på engelsk i 2014, nyttig å lese. Standing skriver godt om hvordan monetarismen, nyliberalismen og utilitarismen har virket på henholdsvis det økonomiske, politiske og filosofiske planet og sammen skapt nye betingelser for menneskenes samfunnsmessige eksistens. Han krydrer det hele med en rekke eksempler på hvordan denne eksistensen fremtrer for stadig flere. Dessverre er dette bare én side av bøkene.

Prekariatet

Selve begrepet prekariatet er et begrep som er sammensatt av ordene prekær og proletariat. Det er altså snakk om en samfunnsgruppe som lever under særlig vanskelige, usikre og kritiske forhold. I motsetning til den tradisjonelle industriarbeiderklassen, mener Standing, er prekariatet preget av mangel på arbeidsmarkedstrygghet, stillingsvern, omstillingsvern, sikkerhet på arbeidsplassen, kompetanseutviklingstrygghet, inntektstrygghet og representasjonsrett. Og denne motsetningen, mener han, gjør at man kan snakke om mer enn bare en samfunnsgruppe, man kan snakke om en ny klasse under oppseiling.

Selve begrepet er kontroversielt, og la det med én gang være klart at denne artikkelen ikke er et forsvar for det. For enkelhets skyld, vil det likevel bli benyttet i det følgende.

Hos Standing er det en nær sammenheng mellom de monetaristiske, nyliberale og utilitaristiske reformene og fremveksten av prekariatet. Ja, prekariatet fremstår på mange måter som kronen på verket, som en desorganisert, lavtlønnet og individualisert kilde til andres rikdom. Selv om dette er en utvikling som har vært drevet frem i nærmere 40 år, akselererte den ytterligere i kjølvannet av den økonomiske krisa som tok til i 2008. Etablerte arbeidere opplever en deklassering ved at den arbeidshverdagen som tidligere var preget av en viss sikkerhet, ikke lenger er det. Samtidig blir det stadig vanskeligere for ungdom å komme seg inn på et arbeidsmarked som minner om det deres foreldregenerasjon kom inn på. Og globaliseringen bidrar til økt migrasjon og dermed en økt tilgang på utenlandsk arbeidskraft med langt lavere krav til sikkerhet.

Dette er ikke en analyse Standing er alene om. I Rød Valgallianses program fra 2005 kunne man for eksempel å lese:

De siste årene har vi sett at store grupper av arbeidstakere stiller seg utenfor den tradisjonelle fagbevegelsen. Disse har ofte ingen eller dårlige arbeidskontrakter og arbeider uten vanlige rettigheter. De viktigste eksemplene er burgerproletariatet innenfor hotell, restaurant og handel, ansatte i det nye markedet for utleie av arbeidskraft, ansatte innenfor virksomhet som er lagt ut på internasjonale anbud, og ansatte innenfor telekommunikasjon og IT.

Det originale i Standings bidrag ligger ikke i beskrivelsen, det ligger snarere i analysen av dette sjiktet. Prekariatet, mener han, er ikke bare et eget sjikt, det er en egen klasse med særlige klassekarakteristika, som han kaller det. Dessverre er dette en påstand han gjør lite for å underbygge. Han skriver mye om hvordan dette sjiktet har det, hva de opplever, hvilken eksistens de må forholde seg til og hvordan samfunnsorganiseringen bidrar til prekariatets vekst, men når han forsøker å stille det i kontrast til de etablerte klassene, da særlig arbeiderklassen, blir det hele ganske tynt.

Arbeiderklasse og prekariat

I den grad han forholder seg til arbeiderklassen som klasse, snevrer Standing det stort sett inn til bare å omfatte den tradisjonelle industriarbeiderklassen, eller det som er igjen av den. Dette kan i seg selv i høyeste grad diskuteres, men selv om man aksepterer en slik avgrensning, oppstår det uunngåelig et nytt problem når man ser det i et historisk perspektiv.

Standing er langt ifra den første som har beskrevet det prekære arbeidet. En annen som gjorde det, var en ung borgersønnen ved navn Friedrich Engels som på 1840-tallet ble sendt til Manchester for å drive familiens fabrikk der. Da han så hvilke forhold den engelske arbeiderklassen levde under, ble han forferdet, og resultatet ble i 1845 en bok om den engelske arbeiderklassens stilling og et livslangt engasjement som bør være kjent for de fleste.

Det arbeidslivet Engels beskrev, var langt i fra det regulerte arbeidslivet Standing beskriver:

Ja, det er bare enkeltpersoner som sulter i hjel, men hvilken sikkerhet har arbeidskaren for at det ikke er hans tur i morgen? Hvem sørger for at han har en jobb, hvem sørger for at han, dersom hans herre og mester, med eller uten grunn, sparker ham i morgen, kan klare seg sammen med dem som er avhengige av ham frem til han finner noen annen som kan «skaffe ham brød»? Hvem garanterer for at viljen til å arbeide skal være nok til å skaffe seg arbeid, at integritet, besluttsomhet, sparsomhet og de andre dydene borgerskapet foreskriver faktisk er veien til lykke? Ingen.

Etterkrigstidens regulerte arbeidsliv er på ingen måte noen normaltilstand for kapitalismen. Tvert imot, det som muliggjorde denne utviklingen, var at arbeiderklassen organiserte seg og sloss mot usikkerheten – mot det prekære arbeidet de var underlagt. Men selv om arbeiderklassen på denne måten endret sin egen eksistens som klasse, betydde ikke det at den sluttet å være arbeiderklasse. Det ble snarere en arbeiderklasse der den største usikkerheten – det mest prekære i den økonomiske eksistensen – ble overvunnet, i hvert fall for en stund.

Når den etablerte arbeiderklassen nå deklasseres, og det arbeidet som tidligere ikke var prekært blir det, gjenspeiler det først og fremst et annet styrkeforhold mellom klassene. Etterkrigstidens korporative velferdskapitalisme ble ikke konstruert av en håndfull lynende intelligente ledere innenfor den europeiske arbeiderbevegelsen, den ble til gjennom arbeiderklassens styrke og posisjon i klassekampen. Utviklingen Standing beskriver, kan på samme måte forstås som et resultat av arbeiderklassens svekkede posisjon og manglende evne til å fremme sine krav som klasse, noe som blant annet gjenspeiles i fallende lønnsandel i nesten hele den vestlige verden og et økt omfang av prekaritet i stadig større deler av arbeidslivet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er på vei tilbake til 1800-tallets Manchester, men det er, som også Standing implisitt påpeker, alarmerende tegn.

Klasse og status

I mye av det som skrives på området, er det stor forvirring rundt begrepene klasse og status. Mens det på den ene siden kan skilles analytisk mellom borger, småborger og arbeider, kan det på den andre siden skilles mellom overklasse, middelklasse og underklasse. Begge tilnærmingene kan være nyttige, men å sette likhetstegn mellom de ulike kategoriseringene bærer fort i feil retning. En oljearbeider i Nordsjøen, for eksempel, er i alle henseende en arbeider, ikke bare i marxistisk forstand, men også i den liberalistiske tradisjonen etter Adam Smith. Det har likevel lite for seg å definere vedkommende til underklassen. Mens borger, småborger og arbeider er klasser i økonomisk eller produksjonsmessig forstand, er overklassen, middelklassen og underklassen først og fremst beskrivende for status, og selv om det er en viss sammenheng, bør de ikke blandes for mye.

Det gjør dessverre Standing. Han har riktignok et mer detaljert system, med seks eller sju ulike klasser, men forholdet mellom dem defineres mer ut fra status og kultur enn ut fra klasse i egentlig forstand. For eksempel, mener han, er noe som skiller arbeiderklassen fra prekariatet, førstnevntes lojalitet til firmaet og yrket, samt ønsket om å være en fulltids lønnsarbeider. Hvor han tar dette fra, er derimot uklart. Selv om yrkesmoralen kanskje kan sies å være en medvirkende indre drivkraft også for en fulltids lønnsarbeider, er det først og fremst inntekten som er hensikten med i første omgang å selge arbeidskraften sin – akkurat som når en prekær arbeider selger arbeidskraften sin.

Et av de mest fundamentale problemene med en slik tilnærming er at klassene blir isolerte enheter, ikke i den forstand at det ikke foregår en viss utveksling mellom dem, men snarere i den forstand at én klasses eksistens for så vidt ikke er avhengig av en annen klasses eksistens. Dermed blir det hele redusert til klassens interne kjennetegn og eventuelle organisering, ikke dens forhold til en annen klasse. Om man derimot legger produksjonen til grunn, er det klart at store deler av prekariatet, hvis man skal kalle det for det, tilhører arbeiderklassen. Om en person selger arbeidskraften sin til en kapitaleier som tilbyr sikkerhet, eller om den samme personen selger arbeidskraften sin til en person som ikke gjør det, like fullt selger vedkommende arbeidskraften sin.

Prekariatets krav

I motsetning til andre tilnærminger til klasse- eller lagdeling som legger vekt på status, har Standing også en klar idé om at det finnes interesser knyttet til dette. Det er fremfor alt dette som er temaet i A Precariat Charter, der han forsøker å skissere et handlingsprogram for prekariatet, eller en liste over krav det bør stille. Mange av disse kravene er krav som i hvert fall deler av venstresida allerede stiller, som krav om samfunnslønn og krav om slutt på work-fare-ordninger, og det er også nye og originale krav som venstresida burde stille, som regulering av jobbsøkerprosesser. Samtidig er det også enkelte krav som er mer problematiske, som å kutte alle næringssubsidier og å la bemanningsbyråer få fortsette sin virksomhet, bare under noe mer omfattende regulering.

Felles for så godt som alle kravene er at de befinner seg i den politiske sfæren og er rettet mot de politiske myndighetene. Dette burde kanskje ikke være veldig overraskende, all den tid prekariatet, i motsetning til 1800-tallets arbeiderklasse, fremstilles uten motpart. Men arbeiderklassens erfaringer med å bevege seg fra prekært til ikke-prekært arbeid, burde også være et varsku. Mens arbeiderklassen som organisert klasse oppnådde sin styrke nettopp ved å møte motparten, er det få ansatser til hvordan prekariatet skal kunne gjøre noe av det samme i dette handlingsprogrammet.

Der venstresida normalt har forholdt seg til klasseinteresser ut fra økonomiske og produksjonsmessige kategorier, legger Standing heller en moralsk agenda til grunn. Rettferdighet erstatter frigjøring som krav, og rettferdigheten kan måles ut fra et sett gitte variabler. Dermed blir prekariatets kamp fort redusert til en kamp for empati. Da er det veldig vanskelig å se hvordan prekariatet kan utvikle seg til å bli «den farlige klassen».

Organisatoriske utfordringer

På overflaten kan disse distinksjonene mellom Standings posisjoner og venstresidas mer tradisjonelle posisjoner fremstå som nærmest trivielle. Når man derimot ser nærmere på de konsekvensene dette har for praktisk politikk, åpenbarer problemene seg. Siden prekariatet er en annen klasse enn arbeiderklassen, er det heller ikke noe som taler for at prekariatet skal gå inn på arbeiderorganisering. Han åpner riktignok for at det kan etableres allianser, men prekariatet må først og fremst skape sine egne uttrykksformer – sine egne partier, sine egne bevegelser og sine egne interesseorganisasjoner – som fremmer prekariatets krav. Det finnes foreløpig få eksempler på at prekariatet har organisert seg, men Standing mener likevel å finne enkelte primitive eksempler, herunder Occupy-bevegelsen, den italienske Femstjernesbevegelsen og til og med forstadsopptøyer blant minoritetsungdom i land som Storbritannia, Frankrike og Sverige.

Samtidig er det liten tvil om at Standing også treffer med kritikken sin av den etablerte fagbevegelsen. Organisasjonsprosenten går ned i så godt som alle land, i hvert fall i den vestlige verden, og det er fremfor alt i de mest utsatte områdene av arbeidslivet det er vanskelig å organisere folk. Fagbevegelsen har, av ulike årsaker, ikke forholdt seg til kapitalens offensiv, og har dermed ikke vært i stand til å forhindre den utviklingen Standing beskriver. Responsen har, videre, først og fremst handlet om å stille tilbakeskuende krav som retter seg mot å forsvare de etablerte arbeidernes interesser, mens det har vært lenger mellom offensive krav som også favner de mer prekære gruppene.

Målet for fagbevegelsen og venstresida kan ikke avgrenses til å perfeksjonere etterkrigskapitalismen og å utvide den til alle grupper. Rent bortsett fra at dette nok ville vært ganske så utopisk, har nok Standing også rett i at dette rett og slett ikke er noe prekariatet ønsker. Prekariatets fremste interesse ligger snarere i å slutte å være prekariat, å oppheve sin prekære tilstand. Samtidig blir dette, etter hvert som prekariatet blir en større del av arbeidslivet, også en stadig viktigere del av kampen for å fremme arbeiderklassens interesser. Utfordringen for fagbevegelsen og venstresida består snarere i å utmeisle en fremtidsrettet strategi for hele klassen, ikke ulikt da kvinnene kom inn på arbeidsmarkedet og gjennom det transformerte arbeidslivet. Alternativet kan fort bli å gjøre Stanings spådommer til virkelighet, å la prekariatet utvikle seg til å bli en gruppe som i stadig økende grad definerer seg ut av arbeiderklassen og dens kamp. Da vil det fort også utvikle seg til å bli «en farlig klasse» – om ikke for borgerskapet, så for arbeiderklassen.

Mathias Bismo

Anne Alexander & Mostafa Bassiouny:
Bread, freedom, social justice
Workers & the Egyptian revolution
London: Zed Books, 2014, 329 s.

Det har akkurat vært fireårsjubileum for den egyptiske revolusjon. Og det er her boka til Anne Alexander og Mostafa Bassiouny begynner: 25. januar 2011 på Tahrir-plassen. Allikevel tar den for seg disse hendelsene fra et annet perspektiv enn det mest vanlige noe det i høyeste grad er behov for. Boka fokuserer på fagbevegelsen i Egypt og rollen organiserte arbeidere spilte i revolusjonen. Til tross for at den ble viet lite oppmerksomhet i vestlige massemedier på den tida, gjør boka det klart for oss at fagbevegelsen var viktig både i mange år før 2011 og under de 18 dagene i januar. Men hva skjedde så med fagbevegelsen etter Mubaraks avgang? Hva skjedde etter at de første uavhengige fagforeningene opprettes og Egyptian Federation of Independent Trade Unions (EFITU) blir til på Tahrir-plassen? Dette bidrar boka til å gi oss noen svar på, samtidig som det stilles nye spørsmål..

Både Alexander og Bassiouny kan mye om sitt tema. Journalisten Mostafa Bassiouny dekket blant annet de viktige streikene til tekstilarbeiderne ved Al-Mahalla al-Kubra før revolusjonen, og sammen med Anne Alexander fra universitetet i Cambridge, utgjør de en god blanding. De gir oss en bok som er akademisk spennende, samtidig som den er fylt av detaljerte eksempler og skildringer fra ulike fagforeningskamper. Derfor blir det en relativt lettlest bok, men som likevel er tettpakket med informasjon.

For forfatterne er boka både et politisk prosjekt og et intellektuelt/akademisk prosjekt. Dette gjør den enda mer interessant. Ifølge forfatterne kan bokas verdi måles i om den kan spille en rolle i å vinne over dem som har opplevd eller blitt inspirert av de arabiske revolusjonene til sosialistiske ideer. Forfatterne gjør det klart fra første stund at de ikke er nøytrale tilskuere, men politiske aktivister. (Bassiouny forlot jobb i Tunisia for å delta i demonstrasjonene på Tahrir). Målet deres er å kunne bidra i kampen for nettopp brød, frihet og sosial rettferdighet.

Store deler av boka tar for seg tida før 2011. Den går tilbake til Nassers tid i Egypt (Alexander har tidligere skrevet bok om Nasser) og fram til nyliberalismens inntog. Ifølge Alexander og Bassiouny finnes røttene til revolusjonen i de endringene som fant sted i forholdet mellom stat, kapital og arbeid over de siste 35 årene. Videre er det også en god historisk gjennomgang av fagbevegelsen, arbeiderklassen og ulike sektorer i detalj. Vi kan lese om streikene og demonstrasjoner og hvordan det hele utviklet seg. Og om hvordan de uavhengige fagforeningene ble til. I mange tilfeller begynte det med streiker og streikekomiteer som førte til at uavhengige fagforeninger ble opprettet. Noen ganger i samarbeid med andre, og boka tar for seg spesielt Center for Trade Union and Workers’ Services (CTUWS) og Revolutionary Socialists.

De siste kapitlene av boka går nøyere inn på hva som har skjedd i etterkant, i årene etter 2011. For de av oss som fulgte nøye med i 2011, er kanskje dette det mest spennende med boka. Forfattere går grundig til verks gjennom en periode som ofte har vært vanskelig å få grep på, spesielt fagforeningsperspektivet som ikke har vært skrevet om i samme grad tidligere. Vi får et innblikk i organisering av streiker, utbredelse av de nye fagforeningene, i tillegg hva de har klart å oppnå. Det har ikke vært noen lett vei for de nye uavhengige fagforeningene og boka gir oss en forståelse av utfordringene de har støtt på. Et hovedtema i boka er hvordan arbeiderne mangler en politisk stemme på den nasjonale arenaen, til tross for åpenbar sosial makt.

Det argumenteres for hvordan den organiserte arbeiderklassen har en spesiell rolle å spille i kampen for å realisere de politiske og sosiale kravene den egyptiske revolusjonen stilte. Til slutt legges det fram fem elementer i en slags framgangsmåte, som er viktige for å bygge opp en revolusjonær organisasjon. Dermed peker denne boka også framover, og fortjener derfor en bred leserkrets.

Hanna Kjemprud

Vigdis Hjorth:
Et norsk hus, 2014
Leve Posthornet, 2012
Oslo: Cappelen Damm

Dei siste to åra har Vigdis Hjort kome med to romanar som handlar om dei store spørsmåla i Norge i dag: kampen om den norske velferdsstaten og forholdet vårt til «dei andre».

Den nyaste boka, Et norsk hus, handlar om tekstilkunstnaren Alma som kjem tett innpå polske arbeidsinnvandrarar. Alma blir framstilt som ganske kald, fordi forfattaren lar oss få innsyn i kva ho tenkjer om menneskeleg samhandling. Men det er nok ein ganske norsk måte å tenkja på. Alma må av økonomiske grunnar leiga ut ein del av huset sitt, og ho vil helst ha leigetakarar som såg på det som ein midlertidig bustad, sånn at ho slepp å bli kjent med dei. Ho vil ikkje ha nokon innpå seg over lang tid, og vil «ikke ha en hund eller små barn i nærheten som kanskje ville begynne å leke med henne, gå ut og inn av hennes hus og gjøre forholdet til leieboeren mer komplisert enn strengt forretningsmessig». Ein dag har ho dårlig råd og tid, og bryt sin eigen regel. Ho tar inn eit polsk ektepar, som snart blir ein liten familie. Den nyfødte dottera deira veks opp i den lille leilegheiten, mens forholdet mellom foreldra hennar og huseigaren går sin skeive gang. Alma er på venstresida, og ho likar å framstå som fordomsfri. Men i møtet med «de polske», som er måten ho omtalar dei i tankane sine, så blir ho irritert og småleg. Ho likar ikkje at dei brukar for mykje strøm og varmtvatn, dei tar seg til rette med å måka oppgangen sin, og dei kan sjå at ho drikk seg full og ikkje klarer å låsa seg inn si eiga dør. Samtidig sliter ho også med å levera oppdragsverket ho har tatt på seg i samband med stemmerettsjubileet for kvinner og grunnlovsjubileet.

Romanen har ei gjennomgåande ubehagelig stemning fordi Alma ikkje kjenner seg heime i sitt eige hus. Og stemninga blir ikkje betre når Alma og lesaren får innsikt i korleis «de polske» opplever ho som huseigar, ho som eigentleg var så velmeinande. Vigdis Hjorth har med denne romanen både skapt ei spanande historie, men også eit godt bilde på det norske i møte med dei andre.

Leve Posthornet tok anmeldarane med storm, og blei til og med sett opp som teaterstykke av Riksteatret. Det er imponerande for ei bok som handlar om noko så tørt som EU sitt tredje postdirektiv. Men også her maktar forfattaren å gjera dei store spørsmåla om kor Norge går, til ei personleg historie. Boka handlar om Ellinor som jobbar som kommunikasjonsrådgjevar i Oslo. I starten av boka opplever ho at livet hennar er tomt. Ho føler at ho gjer det same som ho har gjort i ti år, utan at det skjer noko viktig. Ho har dårlig samvit fordi ho ikkje klarer å føla dei rektige tinga, verken for kjærasten sin eller andre som står ho nær. Så forsvinner den eine kollegaen hennar, og ho må overta oppdraget han har for Postkom. Ho har aldri høyrd om fagforeninga, og kan ingenting om postdirektivet. Men i arbeidet for å få Arbeidarpartiet til å stemma for å bruka reservasjonsretten, så møter ho plutseleg noko med meining. Ho finn også vanlege folk, postbud og posttilsette, som ikkje passar inn i den glatte kommunikasjonsrådgjevarsjargongen.

Dei fleste lesarane av tidsskriftet Rødt! veit at oppdraget til romanfiguren Ellinor og kollegaene hennar blei krona med eit overraskande vedtak på AP-landsmøtet. Og ikkje overraskande får også leitinga etter meininga med livet si utløysing i løpet av boka.

 

Dette grepet med å knytta romanfigurane sine liv saman med store utviklingstrekk i Norge fungerer bra i begge romanane. Alma og Ellinor i seg sjølv er ikkje symbol på «det norske», eller si samfunnsgruppe. Dei er spesielle personar på sin eigen måte, og dei har ei interessant historie. Men Vigdis Hjort får også den større historia med i romanen på ein god måte. Då ho vann kritikerprisen for Leve posthornet blei det trekt fram at ho blåser liv i den politiske romanen. Det er eit sjeldan og bra prosjekt.

Ingrid Baltzersen

Rachel Holmes:
Eleanor Marx. A life
London: Bloomsbury, 2014, 525 s. (Paperbackutgave kommer våren 2015).

Ikke minst i kjølvannet av krisa i den globale kapitalismen og Thomas Pikettys Kapitalen, har interessen for Karl Marx fått en oppvåkning. Det burde samtidig føre til at Eleanor Marx, en av to døtre, blir løftet fram. Ofte omtales hun bare som «sin fars datter», men i denne rikholdige, spennende, lettleste og informative biografien forstår vi at hun spilte en viktig rolle. Ikke bare var hun en viktig sekretær, forskningsassistent og oversetter for den gamle mester, men hun førte et aktivt og selvstendig liv som folketaler, skribent og – ikke minst – fagforeningsorganisator. Som ung var hun til stede under Pariskommunen, og ledet støtte- og solidaritetsarbeidet på den andre sida av Kanalen. Tidlig skilte hun seg også ut fra den borgerlige delen av kvinne-kampen, med dens vekt på stemmerett og privateiendom, og skreiv ei lita bok som la grunnlaget for en sosialistisk feminisme. Kanskje var det som fagforeningsaktivist hun fikk størst betydning, helt fra den store fyrstikkarbeiderstreiken i 1888 til stor innsats ved stiftinga av flere fagforbund. Som organisasjonsmenneske var hun også med på lage Socialist League, forløperen til det seinere Labour. Rachel Holmes, som er historiker med Viktoriatida som spesialfelt, lar det skinne gjennom at Eleanor Marx var en aktivist og praktiker som førte farens ideer ut i livet, samtidig som hun videreutvikla dem i feministisk retning. Hennes personlige liv var langt fra lett, og mennene i hennes liv får et lite glamorøst ettermæle. Og hvilken betydning kunne ikke Eleanor Marx ha fått om hun ikke hadde tatt sitt eget liv, bare 42 år gammel.

Arundhati Roy:
Capitalism. A ghost story
London: Verso, 2014, 125 s.

For snart tjue år sida hadde den indiske forfatteren Arundhati Roy sitt internasjonale gjennombrudd med romanen Guden for små ting, som også er en bestselger på norsk. Etter det har hun holdt seg til essaysjangeren, i tillegg til å være en politisk aktivist med stort nedslagsfelt både innenfor og utafor Indias grenser. Hennes artikler, taler og intervjuer har etter hvert blitt samla i tallrike bøker. Dessverre slutta hennes forlag, Pax forlag, tidlig med å gi ut norske oversettinger, men her i tidsskriftet har vi fått plass til flere tungtveiende bidrag (det siste i nr. 2/2014.) Hennes siste artikler er nå satt mellom to permer, og de er som alltid opplysende, inspirerende og fulle av kampvilje. Ved siden av Eduardo Galeano og Naomi Klein er det ingen som byr på noen tilsvarende lesefest. I Capitalism. A ghost history er det igjen hjemlandet som står i sentrum, og ingen leser sitter igjen med naive forestillinger om «verdens største demokrati», en anstendig middelklasse eller et samfunn der gandhistiske ideer fyller milliardærenes og den politiske klassens sjel. Vi blir også minnet om den dype Kashmirkonflikten, som i disse dager igjen bringer to atommakter i direkte konfrontasjon. For å få med Roys internasjonale betydning, avsluttes det hele med en tale til Occupy-bevegelsen i USA. De som er interessert i å lese mer av – og om – Arundhati Roy på norsk, kan for øvrig henvises til et eget Roy-nummer av tidsskriftet Agora (nr. 4/2012).

Larry Patriquin (red.):
The Ellen Meiksins Wood reader
Chicago: Haymarket Books, 2013, 333 s.

Blant vår tids marxistiske teoretikere er det få som har så stor betydning som Ellen Meiksins Wood, en ledende historiker og samfunnsviter som arbeider både i USA og Storbritannia. I tillegg til egne arbeider, har hun vært en viktig inspirator, bl.a som redaktør både i New Left Review (London) og Monthly Review (New York). Ettersom det ikke er så lett å vite hvor man skal starte i et rikholdig forfatterskap, som spenner over temaer fra antikkens Hellas til dagens imperialisme, har vi nå fått en førstehjelp gjennom boka The Ellen Meiksins reader. Redaktøren har gjort en kjempejobb ved å lage utdrag fra bøker og artikler, som ikke er presentert etter utgivelsesår, men etter åtte sentrale temaer. Det viser både bredde og fordypning. En av de røde trådene er historisk materialisme, der kapitalisme ikke blir studert gjennom økonomiske «lover», men plassert i en spesifikk historisk sammenheng der formene for klassekamp og maktutøvelse står sentralt. Ikke minst er forfatteren kjent for sin påvisning av at kapitalisme så visst ikke er en naturtilstand, men i sin britiske form opprinnelig sprang ut av klassekamp og eiendomsforhold på landsbygda, der det ikke er handel, men utbytting av menneskelig arbeidskraft i produksjonen, som er kjernen. Et annet hovedtema hos Wood er statens rolle i de ulike historiske epoker. Derfor plasserer hun også staten – særlig i dens militariserte form – som en bærebjelke i dagens imperialisme, der andre nøyer seg med å se på flernasjonale storselskaper og frittsvevende finanskapital. Selv om det tidvis er en tettpakket argumentasjon med høy detaljrikdom, er det langt mer kronglet fagsjargong enn hos mange fagsøstre og – brødre. I utvalget har nok redaktøren også bestrebet seg på å få med tekster som er lettest tilgjengelig.

Tore Linné Eriksen

Stein Buan:
Slikt å gjøre, slikt å føre (med Jonas Gahr Støre)
Steinbrøttet 2014, 171 s.

Boka er tenksom og pratsom på en lett tilgjengelig og morsom måte. Det er en tekst som har mange former; intervjuer, små historier, historie, sitater, sangtekster, essayistiske strekk og brev.

Forordet har en passasje som går sånn:

Under tvil har jeg vedtatt å gi ut denne boka. Jeg måtte ha mange møter med meg sjøl, før vedtak kunne fattes. Ingen andre har deltatt på møtene. Det er heller ingen andre enn meg som har lest sakspapirene før vedtak. Når kritikken kommer, kan jeg ikke skylde på dårlige rådgivere.

Jeg er en fredens mann. Jeg misliker sterkt vedtaket og den situasjonen det kan sette meg i.

Jeg går ut fra at boka er skrivi av nødvendighet. Buan er en stemme fra grasrota, fagforeningsmedlemmene, lokalt politisk liv. Han skriver og sier at det er sorgen over arbeiderbevegelsens utvikling som gjør boka nødvendig. Det er det han vil undersøke og finne ut av.

Spørsmålene boka tar opp er også mange, men jeg vil ta tak i de to jeg oppfatter som de viktigste.

Det første er hvordan og hvorfor Arbeiderpartiet (Ap) og fagbevegelsen gikk fra å være for arbeidsfolk til å bli en del av maktapparatet og «hele folkets» bevegelse.

Det andre er hvordan og hvorfor det å være nederst i et hierarki gir forfatteren opplevelsen av å være underlegen. Og hva det gjør med motivasjonen til å skrive. Og problemene med å få teksten ferdig.

Vi tar spørsmål en først

Sammenhengen mellom «basis og overbygning», det materielle og politiske. Kapital, klasse og organisasjoner. Disse «parene» er fra marxistisk politisk teori og høres vanskelig ut, men Buans bok gjør det enkelt å forstå hva det handler om. Utviklinga av Arbeiderpartiet og fagbevegelsen fra kamporganisasjoner til maktbastioner. Fra framtidsoptimisme til en del av undertrykkingsapparatet.

Han skriver mest om Arbeiderpartiet. Små historier om lokale størrelser, familiemedlemmer, idrettslag og fotballkamper skriver han fram utviklinga i arbeiderbevegelsen som han har så stor sorg for.

Gjennom intervjuer med blant annet Martin Lekøen, tidligere klubbleder på Jøtul jernstøperi, Odd Andreassen, tidligere klubbleder på Norema fabrikker og Hilde Brørby Fivelstad, ordfører i Jevnaker kommune for Arbeiderpartiet, skriver han fram historier om endringene i Arbeiderpartiet.

Gahr het familien som eide Jøtul og som etter streiken i 1976 solgte hele selskapet til Nocem. Her stammer Jonas Gahr Støres mange millioner fra. Han er som kjent leder i Ap. Et av gjennomgangsspørsmålene i boka er hvordan Brundtland og «arvingene» har endret Ap slik at det ble mulig å velge en millionær som leder i «arbeidernes» parti.

Buan bruker sidekommentarer, nye spørsmål og historier for å belyse dette. Han gjør det spennende, og på en måte sånn at du kan bruke dine egne erfaringer (lokalt eller fra rikspolitikken) som del av opprullinga.

Intervjuet med Odd Andreassen gir klokt innblikk i hvordan nedlegging av arbeidsplasser bryter opp gode arbeiderkollektiver, setter folk opp mot hverandre og «privatiserer» felles problemer. Her får vi vite hvordan bedriften og lokalpress framstiller en virkelighet ingen ved fabrikken kjenner igjen. Han snakker om arbeidsfolk og er lokalpolitiker for AP.

Ordfører Fivelstad framstår som en drivende god lokalpolitiker (Ap i Jevnaker fikk 56 % av stemmene ved kommunevalget 2007). Da Kistefoss(eid av Kristen Sveaas) åpna den første høstutstillinga i 2007 med bilder av Aksel Waldemar Johannessen, holdt hun en tale der gleden over at arbeiderklassens maler var hovedutstiller ble uttalt. Ellers snakker ikke Fivelstad om den allestedsnærværende arbeiderklassen. Hun snakker om folk i Jevnaker, at Ap skal være for alle.

Buan bruker lokale forhold til å stille viktige spørsmål om hvordan Ap har kunnet utvikle seg fra å være det viktigste partiet for arbeidsfolk til å bli «for alle». Hva det har gjort med Ap å være «for alle». Endringer som gjorde at vi tenker på oss sjøl som forbrukere heller enn skapende arbeidsfolk. Forandringer som har ført til at demokratiet er skrumpa inn.

Så til spørsmål to

Buan bruker mye plass og gjentakelser på temaet å skrive. Han har brukt seks år på å få boka ferdig, og den minste lille unnskyldning for ikke å jobbe videre har han gripi med begge henda. Det er kjent for mange som har noe å si, men som ikke riktig tør eller vet hvordan. Han diskuterer grundig hvordan plassen i hierarkiet preger sjøloppfatninga. Mange flinke har skrivi om dette, grundigere, bedre, morsommere …

På side 42:

Etterhvert har det gått opp for meg at vegringa er mer enn en privat affære for meg. … Mye engasjement går således tapt. Vegringa er innvevd i det store problemet jeg prøver å tenke rundt. Den er en del av årsaken til arbeiderbevegelsens forfall.

Han kritiserer arbeiderbevegelsen for manglende skolering av medlemmene i politiske og sosiale spørsmål. Ja, hele venstresida får så hatten passer i disse viktige sakene. Han stiller ganske djuptgående spørsmål om hva slags demokrati vi har når vanlige folks stemmer ikke når ut.

I et brev til forlagssjef Kolmannskog i Manifest forlag i 2009 drøfter han ganske inngående sitt utgangspunkt som en vanlig mann. Var det for vanskelig å skrive om Arbeiderpartiets forandring, arbeiderbevegelsens forfall? Hadde han det som skulle til? Var det de riktige spørsmåla? Brevet er også ei historisk beretning om bevegelsens vekst og fall? Personifisert gjennom Buans far.

Det er et viktig brev

Buans bok har også noen svakheter. Den viktigste er at han kunne gjort vedtak om at den kunne vært litt strammere redigert.

Det andre viktigste er at den kunne vært lenger og sånn sett fått plass til å drøfte svar på noen av spørsmålene i boka. På den annen side kan vi bare be om ei bok til.

I Slikt å gjøre … tar han med ei historie fra ei anna bok han har skrivi, Gerhardsenlandet (Boksmia forlag 2004), ei politisk oppveksthistorie fra Roa med jernbanen som drivhjul. Hvis forfatteren skulle ha flere eksemplarer (bestill direkte hos S.B. Eller finn den på biblioteket) vil jeg anbefale å lese denne boka som oppfølger til Slikt å gjøre …, sjøl om den er utgitt før denne boka. Boka forteller konkret om drømmene og mulighetene folk så i åra etter 1950. Forbedringer for vanlige folks hverdager og utdanning til vanlige arbeiderunger. … Historia om da farmora til Buan fikk fast arbeid i kommunen som reinholder, etter å ha vaska for rikfolk sia hu var jentunge, blei organisert i Kommuneforbundet og fikk medlemsbok, er ei av de vakreste historier jeg har lest.

Stein Buan er utdanna telemontør, har jobba som vaktmester, er forfatter, dikter og musiker. Han skriver også for lokalavisa Hadeland, er aktiv i lokalt og regionalt kulturliv og tillitsvalgt i Fagforbundet Lunner. Han har utgitt flere bøker.

PS! Buan har de mest fantastiske fotnoter.

Bestilling av bøker kan sendes til S. Buans e-post: stein.buan@hebb.no

Taran Anne Sæther

Solomia Karoli:
Norske sigøynerbarn – etnisk rensing og barnerov?
Oslo: Marxist forlag, 2014, 129 sider

I Solomia Karolis første bok Sigøynerkongens datter beskrev hun sin egen oppvekst, først som barnehjemsbarn i Tyskland, så som utsatt for mishandling og psykisk terror i sin egen familie i Norge på 1960–1970-tallet og deretter som barnevernsbarn i et etnisk norsk fosterhjem.

I den nye boka er det barnevernets behandling av rombefolkningen generelt som er hovedtemaet. Solomia Karoli har gitt den nye boka en sterk tittel – Norske sigøynerbarn- etnisk rensing og barnerov? I boka presenteres to kvinner fra rom-miljøet som har blitt fratatt til sammen ni barn. I alt forteller hun at minst 44 barn fra rom-miljøet er tatt under omsorg av barnevernet i de seinere åra. Tallet er svært høyt med tanke på at denne gruppa ikke teller mer enn 500–700 personer.

Solomia Karoli har selv erfaringer fra en vanskelig oppvekst i rom-miljøet. Hun underslår ikke problemene som noen av disse familiene har hatt med rus, voldsbruk og kriminalitet. Men hun mener at barnevernet har vist liten forståelse for kulturforskjeller og reagerer skarpt på at barna plasseres i etnisk norske fosterhjem med ingen eller minimal kontakt med foreldrene og sigøynermiljøet. Her bygger hun også på sine egne erfaringer fra et norsk fosterhjem hvor hun ble lært opp til å skamme seg over å være sigøyner. Boka tittel setter et spørsmålstegn etter påstandene om etnisk rensing og barnerov. Men bokas konklusjon er klar. Her slår Solomia Karoli fast at det dreier seg om en «stille kollektiv etnisk rensing» og et «folkemord». Hun ønsker å få saka brakt fram for den europeiske menneskerettighetskommisjonen, og ber om Thorbjørn Jaglands hjelp til det.

Boka inneholder også en presentasjon av historien til den delen av den norske rom-minoriteten som har utgangspunkt i storfamiliene Karoli og Josef, og en gjennomgang av forskjellige offentlige tiltak for rom-gruppa fra sigøynerutvalget i 1962 og fram til i dag. Solomia Karoli kritiserer tiltakene som har vært satt inn i form av særomsorg for sigøynere. Spesielt peker hun på at skoletilbudet med egne klasser og skoler for sigøynere, både på grunnskolenivå og i voksenopplæringa, fungerer dårlig. Når en ikke ubetydelig del av det norske rommiljøet i dag er analfabeter, konkluderer Solomia Karoli med at det er «en valgt og villet politikk». Boka inneholder også en rekke krasse angrep på personer som har engasjert seg for det norske rom-miljøet. Det gjelder blant annet lingvisten Lars Gjerde og en ikke navngitt, men lett gjenkjennelig sosionom. Solomia Karoli mener at disse personene har skodd seg på det norske rom-miljøet for å bygge opp sin egen akademiske karriere.

Solomia Karoli maler med bred pensel og viker ikke unna for å ta i bruk de store orda. Hun skriver ikke som en saklig og balansert debattant, men som hun selv uttrykker det med «en uendelig smerte og et voldsomt raseri». Boka hennes er et partsinnlegg som tillegger de aller fleste norske aktørene onde hensikter og stadig vipper over mot personangrep. Det betyr ikke at vi bør la være å ta boka på alvor.

Solomia Karolis kritikk av barnevernet er sterkt forenklet og grovkornet. Hun snakker om «kidnapping» og «barnerov». Men hun peker utvilsomt også på viktige feil i barnevernets behandling av romfamilier. Norsk innvandrerforums prosjekt Flerkulturelt barnevern? Hvordan fremme dialog mellom barnevernet og etniske minoriteter har satt søkelyset på en rekke av disse problemene når det gjelder minoritetsgrupper generelt. Prosjektrapporten peker blant annet på at det er nødvendig å gjøre barnevernet mer forståelig for foreldrene og minoritetsmiljøene. Det er et behov for sakkyndige med flerkulturell kompetanse, og det bør satses mer på forebyggende tiltak. Spesielt viktig vil det være å finne fosterhjem fra samme etniske gruppe slik at barnet kan opprettholde språk og kulturtilhørighet.

Romgruppas manglende tillit til barnevernet skyldes ikke minst historiske erfaringer om grove overgrep. Derfor er det spesielt viktig at fagfolkene i barnevernet har kunnskap om romfolkets historie og tradisjoner, og er i stand til å etablere likeverdige relasjoner og god kommunikasjon. Solomia Karoli vet ut fra egne erfaringer at det kan være nødvendig at barnevernet griper inn med omsorgsovertakelse. Men hun har også erfart hvordan det er å bli fratatt etnisitet og kulturell tilhørighet. Undersøkelser har vist at bare ett av ti barnevernsbarn med minoritetsbakgrunn får støtte til å opprettholde språk og kultur. Det vitner om solid uforstand når et barnevernskontor skal ha foreslått at barna kan lære seg romanés på internett og lytte til sigøynermusikk før de legger seg om kvelden.

Norsk sigøynerpolitikk fra midten av 1950-tallet, da de første norske sigøynerne endelig fikk tillatelse til å vende tilbake til Norge, har vært preget av mange feilgrep, omorganiseringer og kompetansestrid mellom forskjellige myndighetsnivåer. Utviklingen mot trygdeavhengighet og kriminalitet som vi i dag ser i deler av rom-miljøet, har blitt omtalt som en varslet katastrofe. Det var lettvint å dele ut penger, men ofte unødvendig byråkratisk og vanskelig å få innvilget tillatelser til å drive næringsvirksomhet.

Det finske sigøynermiljøet (kaale) i Sverige sliter med en del av de samme problemene som vi finner i Norge. Religionshistorikeren David Thurfjell har skrevet innsiktsfullt om denne gruppa. Han hevder at vi ikke kan forstå kaale gruppas utenforskap bare som et resultat av diskriminering, men problemene kan heller ikke forklares som en motstrategi som inngår som en del av kulturen. Han peker på at de store problemene med samhandling og kommunikasjon mellom kaale og den svenske majoritetsbefolkninga har nøye sammenheng med maktforholda mellom de to gruppene. Thurfjell lar kaale-gruppa selv komme til orde og vise hvordan det kjennes å få høre at kulturell forskjell er bra, men samtidig alltid bli tvunget til å følge majoritetskulturens uskrevne regler, hvordan det er å motta hjelp, men samtidig bli undertrykt. Slike tanker tror jeg det er viktig å ta med seg når vi leser Solomia Karolis bok.

Anne Minken

Naomi Klein:
This changes everything
London: Allen Lane, 566 s.

Er du blant dem som mener klima er viktig og alt det der, men at noen andre får ta seg av det? Da er Naomi Kleins overraskende lettleste murstein noe for deg.

Naomi Kleins siste bok er skrevet for alle som vet at klimaproblemene fins, men som likevel ikke helt orker å ta det inn over seg, å gjøre det til sin kamp. Hun taler til den indre klimaskeptikeren i oss: Det er faktisk ikke nok å snakke om hvor stort problemet er, og så håpe at det går over mens du jobber med andre ting. For imens øker utslippene og en liten elite tjener seg stadig rikere på forurensning og ødeleggelse. Men løsningen er heller ikke å erklære klimaendringene for det største problemet vi står overfor.

Kleins argumentasjon har blitt sammenliknet med en vannmelon: grønn utenpå, men rød inni. Det er kanskje et forsøk på å diskreditere henne, men Klein selv er åpen om at det var hennes sosialistiske ståsted som først gjorde at hun fikk øynene opp for klimasaken. Og på mange måter er nettopp dette en av bokas styrker: Klein er på sitt mest overbevisende når hun argumenterer for hvorfor klimasaken er venstresidas sak, når hun viser hvordan både frihandelsavtaler, boligpolitikk og kampen for et likere samfunn grunnleggende henger sammen med og virker inn på klimapolitikken. Derfor har høyresida rett, sier Klein. Selv om det fins nok eksempler på at sosialistiske samfunn ikke akkurat har satt miljøet høyest, så burde dagens venstreside gjøre det, for klimasaken er så tett forbundet med alle andre venstresidesaker. Klein peker ut kapitalismen, og da spesielt de siste tiårenes stadig mer dominerende markedsliberalisme, som årsaken bak de voksende miljø- og klimaproblemene, og hvis vi skal kunne løse problemene, er det nettopp denne ideologien vi må bekjempe. Vi har en klode med begrensede ressurser, og det henger ikke ihop med en ideologi som forutsetter stadig vekst.

Fra et norsk ståsted kan nok deler av boka framstå vel USA-spesifikk. Selv om det kan være både underholdende og frustrerende å lese Kleins utlegninger om det hun kaller «Big Green» – deler av miljøbevegelsen som er i lomma på fossilindustrien – er ikke problematikken like relevant i Norge, selv om enkelte prøver å putte Zero og Bellona i samme kategori. (De jobber kanskje vel tett med nærings-livet for enkeltes smak, men de er fortsatt et stykke unna å starte egen oljeutvinning i et fuglehabitat, slik en amerikansk organisasjon har gjort.) Har du det travelt, kan du godt hoppe over mesteparten av del 2, som handler om «Big Green» og om klimafornektere, nok en ting de sliter langt mer med i miljøkampen i USA enn her hjemme.

Men mesteparten av boka er vel så relevant også for oss nordmenn, ikke minst det faktum at Klein utpeker fossilindustrien til den store synderen. Det er nemlig ikke opplagt, selv om også den norske debatten har gått i den retningen de siste årene, mye takket være miljøbevegelsen. Enkelte vil heller si at CO2 er synderen, og at vi alle kan fortsette å forbruke og pumpe olje som før, hvis vi bare klarer å fjerne CO2-en fra likningen. Men Klein gir fossilindustrien skylda, og legger mye av ansvaret for omstilling på store oljeproduserende selskaper og stater. Heller ikke Norge slipper unna, i Kleins omtale er Norge det oljeskitne unntaket i et ellers lovende Skandinavia.

Boka er skrevet i umiskjennelig Klein-stil, velkjent for dem som har vært borti No Logo eller Sjokkdoktrinen tidligere: Kapitlene er tettpakket med konkrete eksempler og historier som visualiserer argumentasjonen for oss, med snertne slagord og nyord som kategoriserer problemskaperne (ekstraktivistene) og problemløserne (blokadia). Også for dem som ikke har lang fartstid fra miljøbevegelsen, er det enkelt å følge argumentasjonen og tilegne seg de mengdene informasjon Klein serverer.

Så kan det innvendes at det er noe litt skjematisk og overdrevent i Kleins inndelinger: Jeg skulle for eksempel gjerne sett at «blokadia»-bevegelsen var så omfattende og målretta som den framstår i Kleins framstilling. Hun skriver åpenbart polemisk og noe karikert, men hun tydeliggjør forskjellene for oss, og tegner konturene av en ny aktivistisk bevegelse vi burde bygge videre på: En grasrotbevegelse, basert på lokalt engasjement, enten det er rundt Niger-deltaet, i Skouries i Hellas, i Lofoten, eller rundt Førdefjorden. Er det noe man sitter igjen med etter å ha lest boka, så er det at man vil bli en del av denne bevegelsen, enten det er å bli med i en demokratisk miljøorganisasjon, eller det er å gjøre klimasaken til en del av sin kamp for en bedre, mer rettferdig verden.

Åshild Lappegård Lahn

Kvinnepolitisk utvalg i Rødt:
Kvinnefrigjøring!
Larvik: Forlaget Rødt!, 2014, 114 s.

Kvinnepolitisk utvalg i Rødt har laget en studiebok om kvinnefrigjøring. Det er en god ide å samle noen av noen av de viktigste kvinnepolitiske spørsmålene på denne måten.

Boka er lettlest, kortfattet og har godt radikalt innhold fordelt på sju kapitler. Her får vi en kort innføring i kapitalisme, patriarkatet, sosialistisk feminisme, abortkampen, kvinnefrigjøring, arbeidsliv, seks-timersdagen, familien under kapitalismen og hvordan stormaktene skyver kvinnene foran seg i krigsretorikken. I mange av kapitlene finner vi også tekstutdrag fra bøker, hefter og artikler som er relevante for temaet. Det fungerer godt. Av høydepunktene vil jeg trekke fram kapitelene om kvinnelønna og sekstimersdagen, begge utdrag fra Siri Jensens arbeid. Også Marielle Leraands bidrag, «Undertrykking er galt alltid og overalt», er svært informativt og til ettertanke.

Hvert kapittel i boka avrundes også med gode og relevante spørsmål til diskusjon, i tillegg til lesetips. Alt i alt er derfor denne boka et godt utgangspunkt for å forstå sosialistisk feminisme og til videre diskusjon.

For at heftet skulle være enda mer pedagogisk og sammenhengende, kunne man muligens jobbet noe mer med strukturen. Man kunne delt innholdet, inklusiv vedleggene, inn i tre deler. Først sett på sammenhengen mellom kapitalisme, patriarkatet og kvinnefrigjøring. Deretter tatt for seg kropp og sex som blant annet inkluderer skjønnhetstyranni, abortkampen og vold. Og til slutt sett på familie – og arbeidsliv. Dette ville kanskje bidratt til noe bedre flyt og oppbygging av boka. Samtidig må det sies at styrken, slik den er nå, er at den er så lettlest og kortfattet at man helt fint kan bla frem og tilbake eller slå opp på de kapitlene man er mest interessert. I hvert kapittel får man den tematiske innføringen, de historiske linjene og de aktuelle problemstillingene vi står overfor nå. Det er godt gjort, da kvinnekampen inkluderer så mye og alt henger sammen med alt.

Når det gjelder det internasjonale perspektivet, virker det noe vilkårlig hvor det er inkludert og ikke. Spørsmålet er derfor om boka er ment til å dekke både det nasjonale og det internasjonale perspektivet, eller helst skal være en bok om kvinnefrigjøring i norsk kontekst? Ett eksempel er abortkampen, hvor koblingen mellom det som skjer «ute» og det som skjer «hjemme» er svært relevant, men så vidt nevnt. De siste tiårene har kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter reversert som følge av at konservative religiøse konservative krefter og den politiske høyresiden allierer seg. Vi ser det internt i mange land, i FN og nå i Norge med reservasjonsdebatten som pågikk. Kampen vi fører hjemme, står altså helt klart i en global kontekst, der konservative krefter samarbeider på tvers av landegrenser. I boka dekkes dette perspektivet inn med spørsmålene som: «hvilke fiender har vi felles med kvinner i den tredje verden?». Det er bra fordi man med slike diskusjonsspørsmål kan se på koblingen mellom det som skjer ute i verden og her hjemme i felleskap.

Den feministiske debatten handler stadig mer om flerdimensjonal diskriminering og undertrykkelse. Et eksempel er hvordan kvinner i lavere klassesjikt opplever en mer og mer sammensatt undertrykkelse enn hvite middelklassekvinner og overklasse-kvinner. Det samme gjelder for kvinner med minoritetsbakgrunn eller med funksjonsnedsettelse. Kort oppsummert: kapitalisme, patriarkatet og kvinneundertrykkelse slår hardest inn hos de kvinner som, av ulike grunner, er mest marginalisert fra før. Det gjelder på alle områder av kvinne-kampen. Jenter som vokser opp i fattig-dom og ustabile familievilkår, kan være mer utsatt for voldtekt, seksuell utnyttelse, skjønnehetspress, selvforakt og trakassering. Jeg mener at det burde være en målsetting at klasse og etnisitetsperspektivet integreres, helt eksplisitt, i alle deler av kvinnekampen. Dette tjener kvinnekampen, og bidrar til å belyse effektene av klassesamfunnet: et klassesamfunn som rammer marginaliserte og fattige kvinner hardest. Perspektivet om hvordan rasisme, kvinneundertrykkelse og klassestrukturene virker sammen og skaper nye former for undertrykkelse, er ikke like godt integrert i boka, slik jeg oppfatter det. Men det er kanskje heller ikke meningen i denne omgang.

En annen tanke som slo meg da jeg leste boka, var temaet «kvinnefrigjøring og demokrati» som det ikke skrives så mye om. Kvinner møter hardere krav og krassere tilbakemeldinger når de deltar i den offentlige debatten. Derfor er et overveiende flertall av de som deltar aktivt i debatten menn. Det er et demokratisk problem og en utfordring for videreføringen av kvinnekampen. Våger vi ikke å heve stemmen, høres vi ikke, ergo kommer vi ikke videre med kampsakene våre. Derfor skulle jeg ønske meg et kapittel om dette i denne boka.

Et slikt kapittel kunne også inkludert noen av de påstandene som verserer i den offentlige debatten og som venstreside-feminister stadig vekk møter på. Jeg skal gi noen eksempler: Feminismen er lite folkelig, altfor akademisk, smal og teoretisk? Feminismen er utformet av og for hvite middelklassekvinner? Å stenge menn ute av kvinnefellesskapene er per definisjon sexisme? Vi må ha med begge kjønn i likestillingsprosjektet fremfor å bare fokusere på kvinner? Feministene bryr seg ikke om minoritetskvinner? Feminister på venstresiden er altfor kulturrelativistiske? Feminismen skyver menn og mannlige velgere vekk fra venstresiden? Feminister fremstår som smaksdommere og moral-politi? Feminister er navlebeskuende, og må derfor snakke om kropp og skjønnhets-tyranni hele tiden? Feministene gir ikke plass til debatter om menn og mannsrollen?

Feministene inntar alltid offerrollen og bidrar derfor til å holde kvinner nede? Feministene på venstresiden er mer opptatt av tall og statistikk enn folks hverdag?

Er det noe i noen av påstandene? Hvis ikke, hva svarer vi?

I Sverige har det feministiske partiet Fi hatt stor fremgang det siste året. Det finnes også kvinner i Norge som drømmer om et feministisk parti. Et slikt parti behøver vi ikke dersom de venstresidepartiene vi har, klarer å ligge i front på de feministiske spørsmålene i Norge. Det fordrer at vi tenker stort, høyt, sammen, ser fremover og setter agendaen.

Boka til Kvinnepolitisk Utvalg i Rødt er et godt utgangspunkt for bevisstgjøring, kunnskapsheving og relevante diskusjoner. Vi trenger flere lette innføringer og studiebøker om feminisme, både til nye medlemmer og som vi kan bryne oss på i felleskap.

Malin Lenita Vik

Svetlana Aleksijevitj:
Krigen har intet kvinnelig ansikt
Oslo: Kagge forlag, 2014, 383 s.

Blant de mange som var gode kandidater til årets nobelpris i litteratur var Svetlana Aleksijevitj, men juryen valgte – som så ofte før – en høylitterær franskmann. Det var synd. Men vi får trøste oss med at hun å kan leses på norsk.      

Som roman er Krigen har intet kvinnelig ansikt virkelig et enestående verk. Jeg har lest en del, men aldri noe sånt som dette her. Og er det en roman? Jeg veit ikke. Kanskje det er like riktig å kalle det historieskriving eller journalistikk. Det viktigste er å fastslå at det er et enestående kunstverk.

På 1970-tallet blei forfatteren oppmerksom på at i krigen mot nazismen, den sovjetiske versjonen av den andre verdenskrigen, den store fosterlandskrigen, deltok en forbausende stor mengde unge kvinner. Hvor stor? 1 000 000! En million damer, så unge at det er fristende å kalle de fleste av dem for jenter. De sloss og skjøt, gravde, bandasjerte og krøp, førte panservogner og bombefly, døde og overlevde etter heltemodig innsats. Mange av dem fikk prestisjefylte militære utmerkelser. Likevel er den offisielle historieskrivinga prega av breiskuldra mannlige rødearmister. Heltinnene, om en sånn betegnelse fremdeles er i omløp, blei møtt med mistenksomhet og mistro.

Dette ville Svetlana Aleksijevitj finne ut av, så hun reiste rundt i det seinsovjetiske samfunnet og snakka med disse voksne damene som hadde vært ferske 17 år gamle partisaner eller sykepleiere eller skarpskyttere førti år tidligere.

 

Så boka handler om disse samtalene: Hvordan Aliksejeva kom i kontakt med dem, hvordan hun blei tatt imot av damene og familiene deres, og hva slags samtaler med den russiske sensuren hun hadde 20 år seinere, på 2000-tallet, da det blei mulig å få boka publisert. Men først og fremst er det damenes historier fra slagmarka som har fått sin plass på de rundt 400 sidene. På en helt ny måte fylles krigshistoriene med følelser, både sånn som det utspilte seg på det som vi kaller Østfronten 1941-45, og hva slags følelser som slipper løs hos disse damene når de endelig får sjansen til å fortelle hvordan det var 35-40 år etterpå. Enorme emosjonelle demninger åpnes, og det blir fantastisk litteratur av det.

 

Det er vanskelig å la være å gjengi noen av de hundrevis av maleriske krigsscener som Aleksijevitsj gjenoppliver. Teksten er blottet for utenomsnakk. Vi, altså leserne hennes, blir kasta rett ut i krigshandlingene fra første skrifttegn, akkurat som mange av hennes helter blei det, da de 17 år gamle meldte seg på rekrutteringskontorene for å være med i forsvaret av fedrelandet. Enda en gang blir vi minna om det uforberedte sovjetiske forsvaret, de fortløpende nederlaga og tilbaketrekkinga fra sommeren 1941 og ei god stund framover. Igjen konfronteres vi med den ufattelige bestialiteten i den tyske krigføringa, og hvor nådeløse det germanske herrefolkets elitetropper var i sin framferd mot de slaviske og sovjetiske «undermenneskene». Og nok en gang blir vi med på den sovjetiske offensiven, marsjen mot Berlin i 1944 og -45, da den seirende Rødearmeen kan innkassere sin hevn over fascistene. Ja, hele den grusomme historien om Østfronten 1941-45 blir levert en gang til, men på en måte vi ikke har sett eller hørt før. Det er den kvinnelige dimensjonen som forfatteren, med stor bevissthet, lar gjennomsyre skildringene. Ofte fordyper jeg meg i de spennende kamphandlingene og de blodige opplevelsene. Plutselig, med en bitte liten setning, minner hun meg om at, du store verden: det var kvinner som opplevde dette!Og ofte blir en liten rapport avrunda med en oneliner, som ikke har noen alternative reaksjoner: Jeg må legge boka fra meg og grine.

Boka diskuterer aldri hvilken nasjon som betalte den høyeste prisen for seieren over nazismen. Den dokumenterer at det ikke er noe å diskutere. Et sted stiller en tysk torturist spørsmålet til en kvinnelig partisan som er tatt til fange: «Hva er det som gjør at dere aldri gir opp når det ser så håpløst ut?» Kanskje Svetlana Aleksijevitj besvarer en del av spørsmålet hans. Jeg kan bare avslutte med å skrive en varm anbefaling om å lese denne boka. Det er et understatement.

Rune Pedersen

Richard Seymour:
Against austerity.
How we can fix the crisis they made
London: Pluto Press, 2014, 197 s.

Den britiske marxisten Richard Seymour ga tidligere i år ut boka Against austerity som både er en analyse av det som i den engelskspråklige litteraturen omtales som austerity, og et bidrag til kampen for å slå dette tilbake. Boka er, naturlig nok, først og fremst skrevet for et engelskspråklig publikum, noe som blant annet preger de konkrete eksemplene han benytter seg av. Likevel er boka også relevant i en norsk kontekst – austerity er, tross alt, en politikk som er på frammarsj over det meste av verden.

På norsk oversettes gjerne austerity med nøysomhet, nøkternhet eller innstramminger. Problemet med slike oversettelser er at de i all hovedsak er økonomiske begreper. For Richard Seymour, derimot, er det viktig å understreke at austerity først og fremst er en politisk strategi, og at det derfor også må møtes som det. Mens strategien på overflaten fremstår som et grep for å få statsfinansene tilbake i balanse, er det i virkeligheten en del av det han omtaler en nyliberal omforming av kapitalismens byggverk.

Seymour oppsummerer dette i seks punkter:

• Profitt som vokser på bekostning av lønn.
• Svekket sikkerhet og forutsigbarhet.
• Økt ulikhet og lagdeling.
• Tettere sammenveving mellom stat og selskaper.
• Skifte fra velferd til straff.
• En kultur som fremmer hierarki, konkurranse og forakt for svakhet.

Samtidig, påpeker han, det er ikke krisa som er årsaken til denne utviklingen, den har snarere fungert som en katalysator for å iverksette denne politikken der den fortsatt ikke har trengt igjennom.

Et klasseprosjekt

Som politisk strategi må austerity fremfor alt forstås i en klassekontekst, der klasseherredømmet formidles gjennom hegemoni, slik blant andre Antonio Gramsci og Nicos Poulantzas har beskrevet det. Når det lille kapitalistiske borgerskapet klarer å dominere arbeiderklassen, har det å gjøre med at de klarer å få oppslutning om at deres interesser er samfunnets fellesinteresse. Seymours avviser at krisa er en ren finanskrise, men han er også uenig med dem som mener den utelukkende har å gjøre med at profittraten har falt. I stedet fokuserer han på kapitalismens indre dynamikk. I kapitalismens gullalder, i perioden 1945–73, var produktivitetsveksten så høy at det var mulig å sikre arbeiderklassen lønnsvekst, og dermed økt kjøpekraft, uten at det truet profitten. Etter hvert som produktivitetsveksten avtok, ble dette imidlertid et stadig større problem, noe som åpnet opp for andre krefter enn dem som hadde vært hegemoniske i denne perioden, ikke minst finanskapitalen.

Den reduserte produktivitetsveksten førte til et økt press på lønningene for å holde profitten oppe. I flere land, ikke minst i USA, betydde dette at reallønnen falt i store deler av arbeiderklassen. Dermed måtte kjøpekraften opprettholdes på andre måter, først og fremst gjennom lån, da gjerne med sikkerhet i bolig. Dette ble muliggjort gjennom en liberalisering av finanssektoren. Liberaliseringen bidro også til å åpne opp for nye finansprodukter, på den ene siden derivater, obligasjoner og andre spekulasjonsobjekter, på den andre siden kjøp og salg av gjeldsforpliktelser. Småsparere ble oppfordret ikke bare til å investere sine egne penger, men også til å ta opp lån for å investere mer.   

Kapitalismen hadde i sin gullalder vært holdt oppe av et klassekompromiss, der masseprodusenter og betydelige deler av arbeiderklassen hadde etablert et hegemoni. Dette var holdt oppe av produktivitetsveksten og en fordeling av denne der arbeiderklassen fikk en betydelig «del av kaka». Etter hvert som produktivitetsveksten falt til et nivå der dette ikke lenger var mulig, falt også det materielle grunnlaget for dette hegemoniet bort. I stedet var det særlig finanskapitalen og de fremvoksende transnasjonale selskapene som skulle klare å etablere hegemoni, og et av de viktigste redskapene for dette var omfattende angrep på fagbevegelsen, både direkte og indirekte, noe som også ble godt hjulpet av økende arbeidsløshet og påfølgende usikkerhet og midlertidighet i arbeidslivet.

Staten er av stor betydning for å forstå dette. Seymour kritiserer den banal-leninistiske forståelsen av staten som ikke annet enn én klasses redskap til å undertrykke en annen. Han er for så vidt ikke uenig i at den er det som sådan, men han understreker samtidig at den formes gjennom en kamp mellom ulike krefter og ulike klasser. Det er derfor også relevant å se den nyliberale staten i motsetning til en mer velferdsorientert stat i et klassekampperspektiv. Det er ikke, understreker han, slik at austerity handler om å redusere statens omfang, det handler snarere om å endre statens innretning, hvordan den fungerer som stat.

Nyliberalt hegemoni

Et sentralt argument for austerity er at staten gjennomlever en fiskal krise, det vil si at den bruker mer penger enn den får inn. Problemet er at en stat vanskelig kan gå gjennom en økonomisk krise uten at utgiftene vokser, enten det er for å subsidiere arbeidsløse eller for å subsidiere bedrifter og banker som ellers ville gått under. Den fiskale krisa handler dermed mer om hvordan pengene skal benyttes enn noe annet, og er dermed knyttet til en annen krise, nemlig en styringskrise, eller mer presist en autoritetskrise. Siden demokratiet i sitt vesen i betydelig grad er kollektivistisk, har svaret på denne krisa vært å innsnevre hva som faller inn under demokratiet og hva som ikke gjør det, dog uten å innskrenke de demokratiske institusjonene.

Dette er en prosess som også er ideologisk, ikke i den forstand at det finnes en objektivt sett bedre måte å løse krisa på, men i den forstand at det er en løsning som er basert på en bestemt måte å forstå virkeligheten på. Et fungerende hegemoni er avhengig av det Gramsci kalte organisk intellektuelle, det vil si miljøer som er i stand til å formidle et inntrykk av at hegemonens interesser er universelle. Dette er ikke det samme som manipulasjon, det handler snarere om at noen er i stand til å formidle et visst perspektiv på den virkeligheten folk opplever, å konstruere en sammenheng mellom individer og et fellesskap og oppnå konsensus om at det er det eneste, eller i hvert fall det beste, alternativet. Når den arbeidsløse aksepterer at det er hans eller hennes egen feil, at han eller hun ikke står opp om morgenen, deltar på diverse tiltak og søker nok jobber, da viser det hvordan den nyliberale ideologien har vunnet hegemoni.

Siste del av boka er viet til tanker om og perspektiver på hvordan nyliberalismen kan møtes. Her befinner Seymour seg i et slags spenningsfelt mellom reformisme og et revolusjonært perspektiv. Han vier for eksempel stor plass til kampen om staten, men han understreker også at det må skje i et samspill med fagbevegelsen og med sosiale bevegelser. Samtidig advarer han venstresida på den ene sida mot å trekke frem kapitalismens gullalder som et alternativ for framtida, og på den andre sida mot å tro at det er mulig å få gjennomslag for noe annet enn austerity under et nyliberalt regime. Venstresida må heller, mener han, forsøke å forene dagskampene med maksimumsprogrammet og stille offensive krav.

Mellom reform og revolusjon

Som nevnt, befinner Seymour seg på mange måter i et spenningsfelt mellom reform og revolusjon. Det kan derfor til tider være vanskelig å se om målet er å velte kapitalismen eller om det bare er å skape en bedre, post-nyliberal kapitalisme. Dette kan være et problem, i hvert fall dersom man er ute etter en oppskrift eller et politisk program. Men det er, trass i undertittelen How We Can Fix the Crisis They Made, heller ikke det som virker å være hensikten med boka. Det boka gir, er redskaper til å forstå hvorfor den nyliberale politikken har fått det hegemoniet den har fått, og hvordan venstresida kan bruke liknende midler, selvsagt med alle mulige forbehold, til å reise kampen for et alternativ.

Selv om det i Norge, med vår oljeøkonomi, er vanskelig å få oppslutning for austerity slik vi ser det i det meste av den vestlige verden, er det heller ikke vanskelig å se hvordan den nyliberale ideologien legger premissene for den politiske debatten. Siv Jensen satte for eksempel ned en kommisjon som skulle se på hvordan produktivitetsveksten i Norge kunne øke, noe som i seg selv illustrerer flere aspekter. For det første var hun bekymret over at reallønnsveksten var høyere enn produktivitetsveksten. Som flere har påpekt, har dette å gjøre med bytteforholdet med utlandet, og særlig oljeprisen, men at den eneste måten å tette dette på, er å øke profittens andel på bekostning av lønna, var ikke en bekymring for henne. For det andre er kommisjonen inspirert av tilsvarende kommisjon i Danmark. Konklusjonen her var, kort fortalt, mer marked, mer privatisering og flere offentlige oppgaver vekk fra demokratisk kontroll. Dette er heller ikke å undres over, selve problemstillingen oppmuntrer til en slik løsning. Da må man også våge å angripe problemstillingen.

Et annet eksempel er diskusjonen om sykelønn og uføretrygd. Igjen er det den nyliberale ideologien som har fått dominere debatten, hvordan man skal forhindre at den enkelte blir en offentlig utgift. At arbeidsmarkedet har utviklet seg på måter som gjør det vanskeligere for enkelte grupper å delta og tanken om at det offentlige har et ansvar, er det imidlertid få som vektlegger. Ja, hvor internalisert den nyliberale ideologien har blitt, ser vi i forbindelse med forhandlingene om frihandelsavtalen TISA. Denne ble kjent da Wikileaks i sommer avslørte at det foregår hemmelige forhandlinger om en avtale som blant annet legger opp til at beslutninger om å privatisere offentlige tjenester ikke kan reverseres privatiseres. Klassekampen kunne i tilknytning til dette også avsløre at det foregår jevnlige møter mellom regjeringen og NHO der blant annet dette er tema. Under et annet ideologisk regime ville denne typen samrøre mellom stat og kapital antakelig avfødt store protester, men under et regime der konkurransekraften og næringslivets interesser er samfunnets samlede interesser, er det akseptert.

Against Austerity viser hva den nyliberale politiske strategien er, hvordan den har oppstått og hvorfor den ikke møter større protester. Dette er bokas styrke. Når forfatteren kommer til hva som er veien ut av dette, blir han imidlertid litt mer diffus. Dette kan selvsagt kritiseres, men på den annen side sier det kanskje noe om hvor sterkt det nyliberale hegemoniet er. Når det ikke bare er slik at venstresida må minnes på å være offensiv, men når det endatil er vanskelig for en person som Richard Seymour å være mer konkret enn dette, viser det at vi har en betydelig oppgave foran oss.

Mathias Bismo

Jonas Gahr Støre:
I bevegelse
I samtale med Jonas Bals – Veivalg for det 21. århundret
Oslo: Cappelen Damm, 2014, 454 s

Når ganske nyvalgte leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre gir ut en bok med undertittelen «Veivalg for det 21. århundret» er forventningen at her vil kursen videre for det norske sosialdemokratiet bli staket ut. I bokas første kapitel sier han også at perspektivet er «å tenke høyt om sosialdemokratiets utfordringer og muligheter» (s. 9). Fordelen med å tenke høyt er at man ikke trenger å stå til rette for det man sier når man tenker høyt.

Boka har tre hoveddeler: De to første kapitlene som kan ses på som en sokratisk forsvarstale, der Støre forteller om sin personlige vei fra «sølvskje i munnen» til sosialdemokrat ved overbevisning. Så kommer det som er bokas hoveddel, en lengre tekst formet som en samtale der Støre svarer på spørsmål stilt av Jonas Bals, rådgiver i Fellesforbundet, tidligere malersvenn og relativt nyinnmeldt i Arbeiderpartiet. Tema for tema blir spørsmål knyttet til politiske veivalg behandlet. Avslutningsvis er et essay om 22. juli, som står på egne bein i forhold til de andre to delene.

For å ta det siste først: teksten om 22. juli og om hvordan terroren har preget Arbeiderpartiet og oss andre er godt skrevet, og det stiller viktige spørsmål om hvor terroren «kom fra», hvorfor det skjedde. Det fins det selvfølgelig ingen fullstendige svar på. I tida etter 22. juli var fokus på manglende sikkerhet og beredskap og på individet Breivik, men i liten grad på denne typen politisk ekstremisme og de ideologiske inspirasjonskildene han hadde. At ikke oppdriften og kanskje heller ikke den politiske muligheten var der til å ta opp dette i den første tiden etter 22. juli var ganske tydelig. Støre gjør rede for det i essayet, og forklarer hvordan det var mest nødvendig å få det politiske livet opp å gå igjen. Min tanke etter å ha lest det er at det nå kanskje er på tide at venstresida tar opp tråden?

Ukritiske spørsmål

Tanken bak samtalene mellom Bals og Støre, der den unge venstresosialdemokraten skal stille utfordrende spørsmål og makta skal svare, er god, men jeg kan ikke se at det fungerer. Spørsmålene er som oftest for lite kritiske, og legger bare til rette for det Støre skal si, som et litt kunstig e-postintervju. Svaret er ofte så langt at vi gjerne har glemt hva spørsmålet var. Når det faktisk blir stilt et kritisk spørsmål, følger gjerne et svar som ikke forholder seg til spørsmålet. På den måten framstår det verken som en samtale eller en rekke med intervjuer. For at det skal være en samtale må begge parter komme til syne, men Bals framstår her bare som en serie av sitater fra litterære kilder eller andre politikere. Det er skuffende at en gjennomtenkt fyr som Bals ikke fyller rollen som utfordrer.

For øvrig er det også lite ny kunnskap å hente i den gjentakende og klisjeaktige bruken av fyndord som åpenhet, dialog, tillit og samhandling, som boka er full av.

Den siste tiden har Arbeiderpartiet vist sin villighet til å sette til side standpunkter for å få partiet tilbake til regjeringsmakta igjen. Et eksempel er at Støre har sådd tvil om kontantstøtten faktisk skal fjernes, slik det står i programmet deres, noe som har ført til en flom av sinte innlegg fra damer i Arbeiderpartiet. Med det som bakteppe står ikke den i boka uttalte skepsisen til «velferdsordninger som kommer i form av kontantoverføringer» (s. 107) og «forlenget kontantstøtte» (s. 123) til troende, når man trenger å komme for eksempel KrF i møte med tanke på framtidig regjeringssamarbeid.

Sett fra venstre er det kapitlene om partiet og det fagligpolitiske samarbeidet, om velferdsstat og klima som vekker mest interesse. Her er det vanskelig å finne noen tydelige tegn på at vi med Støre vil se noen endring av den støe kursen, og i hvert fall ingen dreining mot venstre. Historien om sosialdemokratiets utvikling fra et klasseprosjekt til et samfunnsprosjekt er interessant, men det blir utydelig hva det er som er oppdraget, eller den historiske rollen, i det 21. århundre, annet enn å mobilisere mot at velferdsstaten og det fellesskapet som små forskjeller mellom folk gir skal svekkes (s.62). Hva kan sosialdemokratiet egentlig levere når krisene slår til, og det kun er kutt i velferden som lanseres som medisinen ut av krisa? Her mangler det analyse av økonomiske forhold, og en liten smule kapitalismekritikk. Eller i det minste noe sjølinnsikt i retning av at det kanskje kan ha noe med «oljesmurt» økonomi å gjøre at tilbakeslagene for AP i Norge har vært mindre enn for de sosialdemokratiske partiene i Sverige eller Danmark?

Hva slags fagligpolitisk samarbeid?

Forklaringen fra Støre er at det er det fagligpolitiske samarbeidet som har holdt igjen tilbakeslaget i Norge. Det er noe sannheten i det, men det er også sånn at det fagligpolitiske samarbeidet er blitt utvidet til å gjelde flere partier enn Arbeiderpartiet, og at det har vært en del av den nyorienteringen etter valget i 2005, som Støre prøver å annektere. LOs medlemmer utvidet det fagligpolitiske samarbeidet ved å stille konkrete krav til et kommende rødgrøt flertall, blant annet at de forringelsene som Bondevikregjeringa hadde påført Arbeidsmiljøloven skulle reverseres. Støre ønsker å få opp og tilbake tilslutningen til Arbeiderpartiet blant LO sine medlemmer (s 92). I lys av de siste tidens avdekking av at det er gjort forsøk på å lukke deler av lokale LO-konferanser for andre enn partimedlemmer, er det mange som lurer på om dette er måten å få økt oppslutning.

I kapitlene om velferdsstaten får vi bekreftet at Arbeiderpartiet fremdeles står last og brast ved sykehusreformen, og at ytterligere nedsalg av statlig eierandel for eksempel i Telenor ikke kan utelukkes (s 112). Ingen av delene er noen overraskelse. Når det gjelder pensjon står det en liten setning om at man kan tenke seg å utjevne forskjeller mellom «de som har behov tidlig pensjon og de som kan stå lenge i arbeid, for eksempel i form av en yrkesrelatert levealderjustering» (s.111). Dette kunne jeg tenke meg å høre mer om! Ligger det her en innrømmelse av at pensjonsreformen rammer skjevt, og at Arbeiderpartiet kan komme til gå inn for å gjøre noen grep? Eller var det bare Støre som har lyttet til noen, og kom til å si det høyt på side 111?

Klima: handling eller tomme besvergelser?

Kapitlet om klima bekrefter i hvert fall mitt inntrykk av at APs klimapolitikk er uklar og full av motsetninger. Mener de faktisk at en del av de norske olje- og gass reservene bør få ligge urørt, og hvor mye er det de tenker seg at skal ligge? Eller er det bare noe som skal pynte talene til AUF? I et forsøk på å være kritisk spør Bals om Norges satsing kun skal være på noen abstrakte klimakvoter, og om hvorvidt disse fører til effektive klimatiltak, sammenlignet med nødvendige og mulig tiltak her hjemme. Av svaret leser jeg ingen kritikk av handel med klimakvoter, heller ingen tvil om at de tiltakene vi betaler for å få gjennomført ved kvotesystemet er effektive. Men han innrømmer at systemet «ikke er godt nok og må videreutvikles» (s.289). Også når det gjelder vår egen gassproduksjon gjentas effektivitetsargumentet: at Norge produserer mest effektivt og med lavest utslipp, derfor er det greit at det er vi som produserer, særlig hvis det bidrar til at mottakerlandene reduserer forbruket av kull. Og hvis de ikke gjør det, og vår gass kommer på toppen på grunn av økt energibruk? Det koker ned til en argumentasjon som understøtter at vi fortsetter å gjøre som vi har gjort hittil: øker klimabelastningen her hjemme og lener oss på en besvergelse.

Etter å ha tilbrakt noen uker i selskap med denne boka må jeg nok konkludere med at hvis det er snakk om kursendringer for Arbeiderpartiet med Støre som leder, så går bevegelsen i retning sentrum, og ikke mot venstre. Til tross at LO omfavnes og det fagligpolitiske samarbeidet hylles strekker de seg i praktisk politikk mot mulige samarbeidspartnere i sentrum av politikken. Neste regjering med utgangspunkt i AP vil i så fall ikke kunne kalles «rødgrønn», selv av dem som mente at den forrige var rød og grønn.

Kari Celius

David Harvey:
Seventeen contradictions and the end of capitalism
London: Profile Books, 2014, 336 s.

                          

Form for motsetning:	Motsetning:
De grunnleggende                             motsetningene	#1: Bruksverdi og bytteverdi                             #2: Arbeidets sosiale verdi, og dens monetære representasjon                             #3: Privat eiendom og den kapitalistiske staten #4: Privat tilegnelse og felles rikdom #5: Kapital og arbeid #6: Kapital som prosess eller ting?                             #7: Den motsetningsfulle enheten av produksjon og realisering
De bevegelige motsetningene	#8: Teknologi, arbeid og bruk og kast av mennesket #9: Arbeidsdelinger                             #10: Monopol og konkurranse: sentralisering og desentralisering #11: Ujevn geografisk utvikling og produksjon av rom                             #12: Ulikhet i inntekt og formue                             #13: Sosial reproduksjon                             #14: Frihet og dominans
De farlige motsetningene	#15: Endeløs eksponentiell vekst                             #16: Kapitalens relasjon til naturen                             #17: Opprør hos den menneskelige natur: Universell fremmedgjøring

 

Seventeen contradictions er som et røntgen-bilde som gjennomlyser spenninger, trender og tendenser i kapitalen og kapitalisme, og som hjelper oss å se fremover.

Den engelske geografen David Harvey har gjennom de siste 40 årene publisert rundt 20 bøker om kapitalisme, marxisme, geografi og urbanisme, og har ubestridelig blitt en av vår tids mest profilerte og viktigste marxister. Hvor Harvey tidligere ofte har gått i dybden på enkelte temaer (som urbanisme eller nyliberalisme), maler han i sin siste bok med bred pensel. Her undersøkes hvilke motsetninger kapitalismen hviler på, og Harvey har funnet fram til 17 motsetninger som utgjør bokas 17 kapitler.

Noen av motsetningene er kategorisert som ’grunnleggende’ («foundational») og utgjør bokas første del, mens andre anses som ’bevegelige’ («moving»), og behandles i andre del. Hvor motsetningene i den første delen er grunnleggende trekk ved kapitalismen uansett tid og rom, er det eneste konstante i den andre delen at motsetningene her er ustabile og alltid i endring. Den tredje og siste delen består av hva Harvey kaller ’farlige’ motsetninger, og her krasjer blant annet kapitalismens endeløse eksponentielle vekst med naturen. Tabellen viser Harveys sytten motsetninger. Alle oversettinger fra engelsk er gjort av anmelderen.

Harveys forskjellige motsetninger er innbyrdes forbundet, og må forstås dialektisk, som «tilsynelatende motsatte krefter … [som er] samtidig tilstede innenfor en bestemt situasjon, enhet, prosess eller hendelse» (side 1). Men motsetningene er ikke i utgangspunktet negativt ladede. Snarer inneholder boken en overraskende positiv undertone, og motsetningene er steder hvor vi finner muligheter for progressiv forandring.

Boka er mer original i sin form enn i sitt innhold. Diskusjonene rundt motsetningene vil ikke være nytt for lesere som allerede er kjent med Harvey. Her finner vi ’akkumulasjon gjennom frarøving’ i motsetning #4 og #10, at klassekamp er viktig også utenfor arbeidsplassen (som i relasjon til urbanisering og boligspørsmålet) i #5, tid–rom komprimering i #6 og #15, samt ’romlige fikser’ og produksjon og ødeleggelse av kapitalistiske geografiske landskap i #11. Og samfunnsgeografen Harvey bruker også i denne boka ofte bolig og urbanisering som eksempler, som i motsetning #1 og #3, og vi finner også referanser til Harveys tidligere studier av det andre franske keiserdømmet (1852–1870) i #13. I tråd med hans syn fra tidligere arbeider om økonomiske kriser løses heller ikke motsetninger innenfor kapitalismen – de flyttes bare rundt i tid og rom. Karakteristisk for Harveys bøker er også at den kapitalistiske staten diskuteres til en viss grad (se #3), men deretter forlates, ettersom Harvey selv understreker at han ikke er ute etter å lansere en generell teori om hva den kapitalistiske staten handler om.

Lesere som er kjente med marxistisk krise-teori, kan bli overrasket over at en av de mest kjente motsetningen ikke diskuteres: nemlig loven om profittratens fallende tendens (dvs. motsetningen mellom teknologisk endring og økonomisk profitt). Men lesere mer kjent med Harveys syn på økonomiske kriser vil være mindre overrasket, ettersom dette er en teori han verken foretrekker eller støtter.

Men ikke alt i boka kan spores like enkelt til Harveys tidligere arbeider. I det avsluttende kapittelet understreker Harvey behovet for en revolusjonær humanisme (se også #17). Med dette mener han at sosial endring ikke kan reduseres til verken økonomiske eller teknologiske lover som er hogd i stein: det er «gjennom bevisste tanker og handlinger [vi kan] forbedre både den verden vi lever i og oss selv» (side 282). Innenfor en humanistisk tradisjon, og inspirert av André Gorz, Frantz Fanon og Antonio Gramsci, diskuterer Harvey derfor også fremmedgjøring i forhold til produksjon, forbruk, hverdagsliv og natur.

Bokas styrke og dens skjønnhet ligger primært i dens presentasjonsform. For selv om den er relativt enkelt skrevet, blir det aldri overfladisk eller upresist. Kombinert med bokas mange up to date-eksempler og bruken av den pågående økonomiske krisen som utgangspunkt, bør den derfor kunne være tilgjengelig også for personer uten inngående kjennskap til Harvey eller marxismen. Det brede nedslagsfeltet, eller en ’x-ray gjennom kapitales motsetninger’ som Harvey selv kaller det, gjør det umulig å gå veldig dypt inn i hver enkelt motsetning, og boka kan derfor kritiseres for sine forenklinger og for å være overfladisk (en begrenset bruk av referanser kan styrke dette argumentet). Men en slik kritikk mister både hovedpoenget og de mer nyskapende aspektene av boken. Måten Harvey avslører kapitalens motsetninger, skaper en svært interessant innføringsbok i feltet, samt også en veiledning for politisk handling.

Boka er en skarp, smart og god guide for sosial endring, eller kanskje snarere en guide for hvor vi skal begynne å lete etter muligheter. Ettersom «fremtiden i stor grad allerede er tilstede i verden rundt oss» (side 219), serverer Harvey sytten steder hvor vi kan finne politiske kamper og muligheter for endring. Boka gir oss derfor håp – ikke primært fordi sosiale bevegelser eller fagforeninger er så sterke, men fordi det økonomiske systemet har iboende tendenser til kriser som igjen skaper muligheter.

Et aspekt som kunne vært videreutviklet, eller i det minste håndtert noe annerledes, er Harveys vektlegging av skillet mellom kapitalisme og kapital. Kapitalismen defineres som «enhver sosial formasjonen hvor kapitalsirkulasjon og kapitalakkumulasjon er hegemonisk og dominerende i utformeringen». (side 7). Her inkluderes også spørsmål knyttet til etnisitet og kjønn. Formålet med boka er imidlertid ikke å undersøke kapitalismen, men kapitalen – den «økonomiske motoren» – gjennom å isolere og analysere kapitalens indre motsetninger (side 10, kursiv i original). Harvey anvender blant annet en metafor om et skip på havet:

Men jeg skal ikke her komme inn på alt dette [som f.eks. kjønn, etnisitet, etc.]. Men inni

skipet finnes en økonomisk motor som går dag og natt og som forsyner skipet med energi og driver det over havet. (side 9)

Men skillet mellom kapitalen og kapitalisme blir noe uklart når Harvey kommer til de faktiske motsetningene, som til tider handler langt mer om kapitalisme enn om kapitalen (se #3, #13, #14 og #17).

Bruken av båtens motor som metafor gir (i det minste meg) en viss følelse av økonomisk determinisme, som dermed blir stående i sterk kontrast til den humanistiske tradisjonen Harvey assosierer seg med. I tillegg blir det noe uklart hvorfor naturen er en intern del av kapitalen, mens kjønn og etnisitet er eksterne – og dermed en del av kapitalismen. Siden Harvey først anvender denne distinksjonen så eksplisitt, hadde en ytterligere avklaring vært på sin plass.

Boka avsluttes med en kort fire-siders epilog som heter ’idéer for politisk praksis’, hvor hver av de sytten motsetningene får hver sin konklusjon eller idé for politisk handling. Dette gjør boka meget interessant å lese mot Thomas Pikettys Capital (2014), hvis ideer synes perfekt for sosialdemokrater (forfatteren foreslår en bedre regulert og skattlagt kapitalisme), samt Carmen Reinhart og Kenneth Rogoffs mye omtalte This time is different (2009), hvis idéer synes perfekte for dagens elite (forfatterne argumenterer for redusert offentlig gjeld i forhold til BNP). Harvey viser oss kapitalismens kompleksiteter på måter som langt overgår både Piketty og Reinhart og Rogoff. Hos Harvey er forskjellige men dialektisk relaterte motsetninger deler av et system basert på endeløs eksponentiell vekst, hvor spenninger – mellom bruks- og bytteverdi, arbeid og kapital, monopol og konkurranse, frihet og dominans, for å nevne eksempler, utspiller seg ujevnt i tid og rom, og alltid i relasjon til naturen – skaper og ødelegger hva enn som kreves for å produsere profitt. Og alt dette henger sammen. Å fatte eller forstå denne kompleksiteten, og deretter gjøre den til en politisk agenda, er absolutt ingen enkel oppgave. Men hvor Piketty treffer en sosialdemokratisk streng, og Reinhart og Rogoff er hyllet av tilhengere av innstrammingspolitikk og finanspolitisk konsolidering, er Harvey en marxist som agiterer for et samfunn bortenfor kapitalismen. Dette får meg til å huske Joseph Schumpeters kommentar om Ricardo og Keynes: at folk omfavnet deres teorier, ikke først og fremst på grunn av teoriene i seg men på grunn av deres (politisk-økonomiske) anbefalinger. Ingen av Harveys idéer for praksis treffer noen strenger blant dagens eliter.

De sytten idéene som avslutter boka, er ganske generelle, og med tanke på at Harvey virker sterkt inspirert av André Gorz kunne man kanskje forvente at han gikk lengre i retningen av å foreslå noen «ikke-reformistiske reformer». Men Harveys ’idéer for politisk praksis’ er nettopp det, ideer som resten av oss kan ta videre. Gjennom de siste årene har vi gjentatte ganger hørt frasen (ofte stammer den fra Fredric Jameson, noen ganger fra Slavoj Zizek og andre ganger Donna Haraway) at det nå er blitt enklere å forestille seg verdens slutt enn slutten på kapitalismen. Etter å ha lest Seventeen contradictions blir det definitivt lettere å forestille seg slutten på kapitalismen enn slutten av verden. Harvey tilbyr oss en god plattform fra hvor vi kan begynne å skape revolusjonerende krav og reformer.

Ståle Holgersen

Referanser:

Piketty Thomas. Capital in the twenty-first century. Cambridge, MA/London: Harvard University Press, 2014. (Norsk utgave under utgivelse på CappelenDamm forlag i samarbeid med Agenda.)

Reinhart, Carmen M. og Kenneth S. Rogoff K. This time is different: Eight centuries of financial folly. Princeton: Princeton University Press, 2009.

(Bokomtalen ble opprinnelig publisert på engelsk i – Society and Space – Environment and Planning D, på http://societyandspace.com/reviews/reviews-archive/harvey/)

Oda Faremo Lindholm:
Bullshitfilteret
Oslo, Gyldendal forlag, 2014, 94 s.

Oda Faremo Lindholms bok, Bullshitfilteret, kan beskrives som en politisk selvhjelpsbok for unge jenter. Forfatteren retter seg direkte til leseren, med et ønske om å hjelpe ved å bidra med tips og triks til hvordan man kan avsløre løgnene som dagens mediehverdag prøver å selge unge jenter. Formålet med boken er å lære unge jenter å gjenkjenne «bullshit», et virkemiddel brukt for å profitere på deres dårlige selvtillit.

I Bullshitfilteret får leseren bli kjent med begrep innenfor feminismen gjennom enkle forklaringer og mange eksempler. Boken er lettlest, og det er sannsynlig at leseren kjenner seg igjen i beskrivelsene av det kvinneundertrykkende samfunnet vi lever i. Denne boken kan dermed være en god måte å bli kjent med feminisme på for unge jenter.

Det er viktig at jenter blir mer bevisste på hvor kvinneundertrykkende samfunnet vi lever i er, og at det ikke er dem selv det er noe galt med om de har dårlig selvtillit. Vi har alle godt av å utvikle et «bullshitfilter», men det er også viktig å påpeke at kvinnekampen er kollektiv. Dersom man skal kritisere Bullshitfilteret for noe, så må det være at den er litt i overkant fokusert individet og ikke på at jenter er sterkere sammen.

Når det er sagt, så anbefales fortsatt denne boken. Verden er i stadig endring, og dagens unge jenter er utsatt for ekstremt mye press, mye som følge av dagens mediehverdag. Behovet for en bok som tar opp de problematiske sidene ved dette, er derfor stort. Bullshitfilteret kommer nok til å påvirke mange jenter på en positiv måte, og ruste dem til å ta opp kampen mot strukturene som undertrykker dem.

Tomine Sandal

Aksel Braanen Sterri:
Tilbake til politikken.Hvordan Arbeiderpartiet igjen skal bli folkets parti
Oslo: Kagge forlag, 2014.

Da denne boka ble lansert i vår, var det med et preg som ikke umiddelbart appellerte til meg. For det første er jeg ikke med i Arbeiderpartiet. Undertittelen og bokas omslag med partilogoen, vannkanne og en trehodet plante med Jens Stoltenberg, Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre er derfor ikke helt i min gate, for å si det sånn. For det andre var hovedbudskapet et helhetsbilde jeg sleit litt med å få grep om. Det handlet om at Arbeiderparti måtte bli et frihetsparti, med tilnærminger like springende som musikken på lanseringsfesten.

Etter å ha lest boka er jeg av den oppfatning at mange innspill som er relevante, tankevekkende og inspirerende, også for den radikale venstresida, drukna i et (for så vidt vellykka) forsøk på å lansere boka med brask og bram: kjendiser på coveret, «blurbs» i innmaten og (en noe uklar) ideologisk gjenreising. Det burde blitt lagt mye mer vekt på det som signaliseres i bokas hovedtittel: Tilbake til politikken. For her bidrar Sterri tidvis med håndfast, radikal nytenkning. Ikke fordi han ryster venstre-sidas verdensbilde, men fordi han spiller inn noen konkrete forslag til tiltak som utfordrer mye av det sosialdemokratiet står for i dag, og som bør dras videre i den politiske debatten.

Her er ammunisjon for dem som ønsker en ny boligpolitikk. Det tegnes opp et bilde av at boligsystemet som “før var en garantist for at flere kunne kjøpe bolig, er blitt en subsidiering av de rike». Sterri skriver treffende om hvordan en trygg bolig er nødvendig for å være fri til å leve det livet man ønsker, og at å eie bolig gir makt over eget liv. Men med den utviklingen vi ser i dag, hvor låneandelen øker, og skillet mellom dem innenfor og utenfor boligmarkedet blir stadig sterkere, er det også helt presist analysert: «Hvis prisene stiger får markedet et sterkere grep rundt livet vårt.»

Han foreslår å fjerne rentefradraget, som i dag er med på å finansiere hytter, biler, ferier og utleieboliger (sic!), helt eller gradvis på delen av lånet som går over én eller to millioner. Og parallelt styrke fradraget for den laveste parten. Sterri vil ha nasjonal eiendomsskatt med høyt innslagspunkt, en beregning av boligformuen som er mer realistisk, slik at det ikke blir mer attraktivt å putte penger i boligspekulasjon enn i produksjon. Og han tar til orde for å fjerne dokumentavgiften, innført utelukkende for å skaffe staten inntekter.

Et enkelt og rettferdig pensjonssystem

Selv om Sterri er tilhenger av pensjons-reformen som sådan, behandler han den ikke med silkehansker. Han tar for seg eksemplet Anna renholdsarbeider, som forventes en levealder på 71 år, og Bernhard som jobber i NHO og forventes å leve ti år lenger. Det overkarrikerte ved eksempelnavnene til side: Sterri beskriver levealdersjusteringen, som reformens viktigste, og mest urettferdige aspekt: Når snittalderen i befolkningen øker, må alle jobbe lenger for å få utbetalt samme pensjon – ikke justert for at ulike yrkesgrupper har ulik levealder. Oppsummert i grove trekk: «De som dør tidlig, betaler en del av pensjonen til dem som dør sent, og de rike lever lenger enn de fattige.»

Nylig hadde jeg besøk av en pensjonsekspert på jobben som skulle forklare hvordan våre pensjonsordninger fungerer. Jeg satt med følelsen av å skjønne mindre jo mer jeg fikk høre. Og jeg er nok ikke alene der. Sterri siterer professor Asbjørn Kjønstad som mener at pensjonssystemet kan bli en kilde til sosial ulikhet fordi «det blir vanskeligere for ressurssvake grupper å skaffe seg den informasjonen som skal til».

Opp mot dette skisseres et pensjonssystem hvor mennesker har selvbestemmelse, basert på tre kriterier: “Det må være enkelt, det må fordele kostnadene rettferdig mellom generasjonene, og det må være rettferdig innad i hver generasjon.» Videre at: «Da nærmer vi oss et pensjonssystem som gjør at folk betaler etter evne og får etter behov.»

Konkret foreslår Sterri en inntektskorrigering av pensjonen og levealdersjusteringen. «En inntektskorrigert levealder betyr at de med høye inntekter møter en høyere pensjonsalder enn i dag, mens de med lave inntekter vil møte en lavere.» Han mener dette muliggjør likestilling av pensjonssystemet i offentlig og privat sektor, og at det vil stanse dumpinga av pensjonen til privatiserte lærere og helsearbeidere.

Alle vi som drømmer om å eie bolig fri fra markedets klør og om et forståelig og rettferdig pensjonssystem, har altså en alliert i Aksel Braanen Sterri.

Motsetningsfylt om privatskoler og sexkjøp

Et par andre steder i boka detter jeg helt av. Sterri skriver motsetningsfylt om skolepolitikk. På den ene sida gir han inntrykk av at vi bør ha mer tillit til å la lærere og skoleledere utforme skolehverdagen slik de mener er best. På den andre sida vil han la foreldre og elever bytte skole, og øke konkurransen gjennom å slippe til privatskoler, og publisere mer informasjon om trivsel og resultater på de ulike skolene.

Dette er ment å flytte makt til elever og foreldre, men når Sterri skriver at finansieringen av skolene er nødt til å følge eleven, er det ikke vanskelig å se for seg lærere som tvinges til å imøtekomme krav fra foreldre og elever, for å sikre økonomien, framfor faglig skjønn.

Også delen som omhandler sexkjøpsloven har flere resonnementer som skurrer. Sterri spør hvem vi skal ta hensyn til når vi vurderer å ta straffeloven i bruk. Det store flertallet som verken kjøper eller selger sex, eller de som begår handlingen? I de fleste tilfeller kommer man nok ikke særlig mye lengre av å ta hensyn til de potensielle lovbryterne, i dette tilfellet horekundene. Han skriver at «Ingen representanter ville foreslått å forby håndverkstjenester om det skulle vise seg at østeuropeiske håndverkere ble utsatt for menneskehandel.» Nei, vi ville vel forbudt menneskehandel … Og gjerne ganske uavhengig av hva dem som benyttet billig arbeidskraft måtte mene om det.

Sterri mener forbudslinja innebærer «et brudd med den positive sosialdemokratiske mulighetslinja»: Å gi folk flere og bedre muligheter, for å selv kunne ta valg og forbedre sitt eget liv. Det kommer klart fram i boka at verken nigerianske eller norske kvinner har særlig mange andre muligheter i dag. Men hvorfor handler da nesten alt engasjementet om å oppheve sexkjøpsloven? Hvorfor ikke legge støtet inn for alternative inntektskilder?

Han tar generelt for lett på sentrale økonomiske dimensjoner i forståelsen av makt og frihet. For kjennetegnes systemer basert på økonomisk avhengighet først og fremst av den ettertraktede valgfriheten? Enten det er lærerens ansvar for bunnlinja på skolebudsjettet, eller den prostituertes salg av sin egen kropp for å overleve.

På tross av dette skjønner jeg mer av den opprinnelig uklare frihetstilnærmingen etter å ha lest boka, og da kanskje spesielt de sist nevnte eksemplene. Sterri har tilsynelatende et nedenfra-perspektiv, som tidvis utfordrer konvensjonell maktforståelse, iallfall på venstresida, og gir tankevekkende tilnærminger. Som et eksempel står nettopp dilemmaet om hvordan vi skal muliggjøre mer faglig frihet til lærerne, og samtidig gi mindre ressursterke elever og foreldre økt innflytelse, eller muligheter til å si i fra.

Populist eller ei?

Tilbake til politikken har en ganske high-brow tilnærming til det å drive politikk, blant annet når det antydes at Arbeiderpartiet ikke skal være redd for å styre etter sitt eget forgodtbefinnende framfor folkemeningen («Demokratiet er mer enn å høre på folket.») og slik kunne vinne oppslutning. («Historien viser at tydelig ledelse kan vinne folkets sympati.»)

Samtidig inneholder boka flere sider jeg ikke vil nøle med å kalle rein og skjær populisme (og selv tilhører jeg den skolen som oppfatter populisme som en hedersbetegnelse, uløselig knyttet til det folkelige og det demokratiske). Fra det nevnte kravet om et forenklet og forståelig pensjonssystem, til en ikke-moralistisk, anti-paternalistisk tilnærming til alt fra arbeidslinja (Sterri går inn for en positiv arbeidslinje, i kontrast til Aps rådende linje, og vil øke gevinstene ved arbeid framfor kostnadene ved velferd – og påpeker at flere universelle velferdsordninger gir mindre behov for byråkrater og kontroll) til røyking og folkehelse (unngå trivielle, latterlige forbud som i sum undergraver tilliten til lovverket eller selvbestemmelsen over eget liv). Og når Sterri skriver om Arbeiderpartiets store reformarbeid at «De økonomiske menneskemodellene som ligger bak reformene, passer ikke med virkeligheten» er det som å høre 60/70-tallets venstrepopulister snakke om sine fremste fiender, teknokratene.

Slik jeg leser boka er kanskje Aksel Braanen Sterri kritisk til å følge «folket», i hvert fall på et idéplan, men i det konkrete er han minst like ofte en venstrepopulist.

Uforløst, men løfterikt

Samtidig som han insisterer på at Arbeiderpartiet trenger et klarere ideologisk kompass, henviser Sterri notorisk til forskning og empiri, slik at det ofte blir uklart hvor grensa mellom disse ulike tilnærmingene går.. Den akademiske og velinformerte stilen er faktisk underholdende, som når han trekker inn John Stuart Mill i røykepolitikken og John Rawls i pensjonsspørsmålet. Men mengden fotnoter er minst like overveldende. Sitatene fra Arbeiderpartiets program hadde kanskje ikke trengt kildenote med sidehenvisninger?

Repetisjon kan ofte være et effektivt virkemiddel, men boka åpner med en kronikkversjon av seg selv, og dermed gjentas hovedpoeng og sentrale faktaopplysninger unødvendig. At Francis Sejersted har kalt folketrygden og dens pensjonssystem for en «sosialdemokratisk kronjuvel» repeteres i overkant ofte, minst et sted også med fotnote. Boka kunne derfor hatt godt av en runde til med redigering. Kanskje kunne den også vært strukturert mer som en programtekst, slik at de tidvis inspirerende og spreke forslagene i boka, kom enda tydeligere fram?

Etter krisevalget i 2013 peker gallupen oppover for Arbeiderpartiet, mens den radikale venstresida fortsatt ligger med brukket rygg. Fornying trengs. Alle som vil bidra til et levende politisk verksted til venstre er herved kalt. Og på tross av større og mindre ankepunkter tror jeg flere kan ha nytte av å lese Sterris bok, i beste fall for å få noen gode ideer, om ikke annet for å få et lite glimt inn i sosialdemokratisk idé-debatt.

Fredrik V. Sand

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord
Afghanistan – ingen fred å få
Oslo: Pax Forlag A/S 2014
408 sider inkludert illustrasjoner/bilder

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord har lang fartstid i Afghanistan og Pakistan, med jevnlige opphold og besøk fra slutten på 1980-tallet, og de har en stor kontaktflate de stadig holder ved like.

Det startet med solidaritetsarbeid med base i Peshawar i Pakistan i 1987, under den forrige krigen, og denne aktiviteten har vedvart helt til denne dag. Som skrivende mennesker har det avfødt flere bøker, både reportasjer og reiseskildringer og skjønnlitteratur. Fokuset har vært på Afghanistan, men siden Pakistan er en sentral aktør også på den afghanske arenaen, har de også satt seg grundig inn i forholdene der. Boka Pakistan midt i verden, fra 2010, er også verdt å få med seg for å få vite mer om hva som skjer i dette strategiske veikrysset, som tittelen peker på, og som begge landa ligger ved. Det er ikke bare Taliban og pashtuner som binder dem sammen, men også harde økonomiske realiteter som at transportruter for Afghanistans rike energiressurser sannsynligvis må involvere Pakistan.

Med sin bakgrunn er det ikke rart at de to har skrevet en bok som først og fremst er opptatt av å svare på spørsmålet «Hva med afghanerne da?», som er tittelen på forordet i boka. De peker sjøl på at det ikke er så merkelig at de fleste bøkene om Afghanistan og krigen der som har kommet på norsk de siste årene, dreier seg om Norges militære deltakelse i krigen. Nærmere 10 000 nordmenn har vært stasjonert i landet de siste 12 årene. Men sjøl ønsker de å sette afghanerne i fokus. Som de sier: «få fram erfaringene fra et land som har vært herjet av krig og konflikter i mer enn tre tiår, men også et større historisk bakteppe. Det handler om overlevelse, om den seige styrken hos dette hjemsøkte folket». Uten innspill med denne vinklinga blir vår Afghanistan-debatt sjåvinistisk. Derfor er det å håpe at denne boka får et bredt publikum, og at også vi som har engasjert oss mye i å slåss mot norsk krigsdeltakelse både her og der, leser den.

Dette sies ikke som en forkleinelse for de som først og fremst har drøftet og oppsummert «hva Afghanistankrigen har gjort med Norge». Som nordmenn har vi et ansvar både for vårt eget land og menneskene i landa som nordmenn på dramatisk vis blander seg inn i. Eide og Skaufjord gjør begge delene. De er også klare i å peke på hvilke negative følger den internasjonale krigføringa i landet har hatt i forhold til den internasjonal rettsorden og respekten for grunnleggende menneskerettigheter.

Hvem er afghanerne?

Det er en stor styrke at boka synliggjør mennesker fra Afghanistan for oss, gjennom biografiske innblikk i ulike enkeltpersoners liv og virke, og ved å beskrive hva slags samfunn Afghanistan er. Det kommer godt fram at den mangslungne etniske og kulturelle bakgrunnen skaper interessekonflikter innenfor det fellesskapet som den langvarige krigstilstanden har skapt. Derfor er det variasjoner i hva en afghaner mener om invasjonen i 2001 og hvordan en ser på at Taliban kanskje kommer til makten igjen når de utenlandske styrkene skal forlate landet.

Når forfatterne kommenterer det som har blitt en allmenn oppfatning her hjemme, at det var en mulighet for at det kunne komme noe godt ut av invasjonen om en hadde grepet sjansen i 2002 og amerikanerne ikke hadde omdirigert kreftene til Irak, så må vi være klare på at afghanernes oppfatning her i høy grad vil avhenge av hvem du spør. Den afghanske historia peker vel mot at et fremmedstyre uansett ikke ville blitt godtatt, og USA-koalisjonen ville vel neppe endra sin krigstaktikk om den hadde fått konsentrert seg om Afghanistan? Men uansett blir denne problemstillinga kontrafaktisk og mindre interessant.

Det som har betydning her og nå, er hvordan vi tolker afghanernes holdning til hvem som skal ha «handa på rattet» i Afghanistan nå framover. Hvem skal vi høre mest på i de dragkampene om en våpenhvile og mulig maktdeling som pågår? Er frykten for Taliban så sterk at flertallet vil foretrekke å ha utenlandske styrker stående i landet ennå noen år? Og vil de foretrekke en fortsatt krig, som blir utfallet dersom Taliban står fast på ikke å legge ned våpna før alle utenlandske styrker trekkes ut?

Ikke fasitsvar – men håp?

Forfatterne gir ikke noen entydige svar om framtida, men gir oss en bakgrunn for å kunne danne oss mer velfunderte meninger gjennom det bildet som boka tegner av folk og land.

Ikke minst gir boka et mer sammensatt bilde av Taliban enn det stereotype som mange sitter med. Både om bevegelsens historie og om hva slags Taliban vi har i dag og kommer til å ha en stund framover. Forfatterne er klare på at det må komme til en avtale med dem, dersom krigen ikke skal fortsette, og endog blusse opp, i årene som kommer.

 

Mot slutten, på side 378, trekkes journalisten og Afghanistan-kjenneren Ahmed Rashids tre betingelser for at situasjonen nå skal bedre seg, fram (The New Republic, 28.mars 2013):

• en forhandlet våpenhvile mellom USA, Taliban og regjeringa i Afghanistan,
• et vellykka presidentvalg
• at Pakistan må samarbeide med partene og ha fredelige planer.

Presidentvalget veit vi nå at ikke gikk så bra, sjøl om rivalene nå har kommet fram til en skjør avtale. At USA og den afghanske regjeringen nå har besluttet at utenlandske styrker fortsatt skal stå i landet i flere år til etter at ISAF terminerer 31.desember i år, øker heller ikke sjansen for en fredsavtale med Taliban. At den norske regjeringen, støttet av Arbeiderpartiet, også er med på denne ferden, viser at afghanernes stemmer teller lite når USA kaller til innsats. Det teller også lite at et stort flertall av de forfatterne som har vurdert den norske krigføringen i landet, har vendt tommelen ned for denne måten å skape en bedre framtid for afghanerne. Faren er derfor stor for at tittelen på Eide og Skaufjords bok fortsatt vil beskrive virkeligheten de nærmeste årene, og at spørsmålstegnet som føyes til for håpet i siste avsnitt, er betimelig.

Arnljot Ask

Pål Steigan:
Blod, olje og våpen – norsk imperialisme
Larvik: Rødt!, 2014, 125 s.

Pål Steigan leverer mye faktabasert argumentasjon som kan kurere eventuelle vrangforestillinger om at Norge bidrar med mye godt i jubileumsåret for grunnloven. Men søker du en årsaksforklaring på den norske statens rolle i verden i jubileumsåret for første verdenskrig, finner du ikke det i dette heftet.

Jeg har i de seinere årene hatt stor glede av å lese Pål Steigans artikler og analyser om verdensutviklinga på bloggen hans. Alle artiklene på bloggen er fulle av kildebasert faktainformasjon, som ofte har vært ny og oppsiktsvekkende for meg. Steigan følger opp med masse kildebasert faktainformasjon også i dette heftet, men denne gangen fant jeg ikke så mye nytt. Men det vil den som ikke har fulgt bloggen hans. En stor del av kapitlene er basert på artikler som allerede er publisert her.

I kapittel 1 beskriver Steigan hvordan tidligere statlige etater og forvaltningsbedrifter har blitt omgjort til transnasjonale storselskaper. Kapittel 2 forteller om hvordan det norske oljefondet har blitt en del av kjernen i den globale finanskapitalen som kontrollerer alle verdens globale storselskaper. Kapittel 3 handler om den amoralske holdninga til de norske storselskapene når disse driver virksomhet i korrupte og udemokratiske land, og hvordan disse rundt om i verden er med på å utbytte arbeidere og ødelegge natur.

Ressursmangel, overvåkning og krig

Kapittel 4 argumenterer for at Vestens intervensjoner i Afrika har sitt grunnlag i rivaliseringa med Kina om Afrikas ressurser. I kapittel 5 beskriver han hvordan økende oljepriser har skapt økonomisk krise i EU, med spesielt fokus på Italia, landet hvor Steigan oppholder seg mye. Kapittel 6 river ned forestillinga om at amerikansk skiferolje kan bli redninga på energikrisa, mens kapittel 7 beskriver krigsnasjonen Norge – landet med de sjuende høyeste militærutgiftene per innbygger i verden, en stor og voksende våpeneksport, blant annet til okkupantmakta Israel, og med en krigsvillig politisk elite som absolutt har gjort seg «fortjent» til posten som generalsekretær i NATO.

I kapittel 8 går Steigan over til å beskrive hvordan den økte overvåkninga på ingen måte har klart å gjøre noe med den reelle terrortrusselen, fra høyre, men i stedet bidrar til å undergrave demokratiet og har sin reelle begrunnelse i frykten for et folkelig opprør mot økende ulikhet. Kapittel 9 demonterer den offisielle løgnen om at Libyakrigen var en humanitær intervensjon med FN-mandat. Kapittel 10 beskriver hvordan global oppvarming i kombinasjon med en liberalisert verdensøkonomi har brakt verdens kornlagre til et farlig lavt nivå, mens kapittel 11 er et kort kapittel via den stadig råtnere, både i bokstavelig og overført betydning, globale kjøttbransjen.

Kapittel 12 tar for seg hvordan EØS-avtalen undergraver demokratiet, og viser hvordan de pågående handelsforhandlingene mellom USA og EU kan føre denne prosessen videre. Viktigst i denne sammenhengen er institusjonalisering av mulighetene for private selskaper til å saksøke stater som ønsker å føre moderat venstrepolitikk for tapt framtidig fortjeneste. Steigan viser her til eksempler fra det amerikanske kontinentet hvor dette allerede har blitt en realitet.

I det avsluttende kapittel 13 oppsummerer Steigan at Norge er i ferd miste egen suverenitet gjennom EØS, og være så underdanig for USAs overvåkingssystem at vi omtales som «en av våre topp to partnere» i interne dokumenter fra NSA. Samtidig bidrar omdanninga av Norges landforsvar til et uttrykningskorps for NATO som vist i Libyakrigen, at det norske statsapparatet ikke bare undergraver vår egen, men også andre lands suverenitet.

Uavklart imperialismebegrep

I avslutninga av forordet skriver Pål Steigan følgende:

Vi feirer i 2014 en av verdens første demokratiske grunnlover. Hva hadde Eidsvollsmennene sagt om de hadde fått vite at landet med denne grunnloven skulle drive krig på tre kontinenter? Hvordan skjedde dette? Hvorfor skjedde det? Og hvem bestemte det? Det er det denne boka handler om.

Jeg syns denne beskrivelsen bare delvis er en dekkende beskrivelse. Som vist, inneholder heftet mye mer enn svar på akkurat disse spørsmålene. Samtidig kan det diskuteres om Steigan fullt ut gir svar på de spørsmålene han stiller i forordet. Det er spesielt på spørsmålet «hvorfor skjedde det?» jeg ikke opplever at jeg sitter igjen med svaret etter å ha lest Steigans hefte.

I sin anmeldelse i Radikal Portal, skriver Vegard Velle at Steigan for å gi heftet en bredere forståelsesramme burde gått inn i både klassiske og mer moderne diskusjoner rundt hva som ligger i imperialismebegrepet. Til dette svarer Steigan at

Det er ikke et teoretisk verk. Det er en pamflett der jeg gir et detaljert riss av den store forandringa av norsk kapitalisme som har skjedd siden oljealderen startet i 1970. Og jeg viser sammenhengen mellom privatisering, globalisering, oljeimperialisme, militarisme og krig. Jeg har villet gjøre dette, ikke via teoretiske utlegninger, men gjennom ugjendrivelige tall og fakta, slik at det vanskelig kan avvises.»

Jeg er enig med Steigan i at det å skulle gå inn og gi en drøfting av klassisk og moderne imperialismeteori i lys av empirien fra norsk utvikling, er et ganske annet prosjekt enn det han i denne sammenhengen har gitt seg ut på.

Jeg syns ikke det er påkrevd at Steigan skal begrunne sin imperialismedefinisjon med basis av de siste hundre årene med teoretisk diskusjon på venstresida, men det har, også i en kortfatta og empirisk orientert gjennomgang, en klar verdi å avklare hva som er hans definisjon av det begrepet han har satt seg som mål å beskrive. Velle skriver:

Gitt bokas innhold kan man gjette seg frem til at imperialisme, det må være at store, private selskaper går på oppkjøpsraid i Sør, hvor de også plyndrer folk og at staten går til angrepskrig i Vestens interesse. Noe sånt.

Noe av problemet for de som ikke allerede befinner seg innenfor en marxistisk-leninistisk imperialismeforståelse, er at det slett ikke eksisterer noen åpenbar selvforklarende sammenheng mellom norske selskapers oppkjøpsraid i Sør, og norsk krigsdeltakelse.

Også vi som oppfatter oss selv som tilhørende den skolerte marxistiske venstresida bør stille oss spørsmålet om i hvor stor grad det faktisk eksisterer en årsakssammenheng mellom alle de observerte utviklingstrekkene. Det Steigan viser overbevisende, er at utviklinga av transnasjonale norske selskaper med omfattende økonomiske interesser i korrupte og udemokratiske regimer, innenlandsk privatisering, utviklinga av en stor norsk rustningsindustri og Norges økende deltakelse i kriger «out of area» følger hverandre i tid. Det kan sannsynliggjøre at det også finns en årsakssammenheng, men det er ikke noe automatisk bevis.

Har globaliseringa skapt krigsnasjonen?

Jeg kan problematisere antakelsen om en automatisk sammenheng ved å trekke fram Sveits som et eksempel. Det er et land som i lang tid i stor grad har basert sin økonomi på teknologisk og organisatorisk kontroll over en rekke store transnasjonale selskaper, men som forholder seg strengt nøytralt i alle internasjonale konflikter og som aldri deltar med egne styrker til noe annet utenfor landets grenser enn forsvar av paven.

Det er også mulig å problematisere empiriske konklusjoner rundt at økt norsk næringslivsetablering i andre deler av verden har gjort oss mer krigerske. Selv vil jeg trekke fram hvordan norske næringslivsledere, med Stein Erik Hagen i spissen, har fungert som konfliktdempere i relasjonen mellom Norge og Kina. Hvis man, som jeg gjør, ser den vestlige støtten til utvalgte kinesiske opposisjonelle, herunder Dalai Lama, som strategiske grep for å svekke Kina som hovedrival for USA på den internasjonale arenaen, bidrar næringslivslederne til å svekke brodden i den imperialistiske offensiven, som her drives fram av angivelig uavhengige menneskerettsorganisasjoner.

Steigan beskriver i heftet hvordan Statoil høster profitt fra investeringer i det korrupte Angola. Men Angola er ikke et land som i alt har spilt på lag med Vesten. Tvert imot, ikke bare var det nåværende korrumperte MPLA-regimet i front mot apartheid i Sør-Afrika under den kalde krigen, noe som medførte at USA og apartheidregimet sammen støtta opp om opprørsgeriljaen UNITA, mens Cuba sendte soldater for å forsvare MPLA-regjeringa. Angola bidro også, sammen med Zimbabwe, med styrker til regjeringa i DR Kongo under krigen fra 1997 til 2003, for å slå tilbake invasjonsstyrkene fra de USA-støtta, USA-utrusta og USA-trente hærene i Rwanda og Uganda.

Deres mål var og er å få kontroll over alle de strategisk svært viktige mineralressursene i det østlige Kongo. Så er det et uttrykk for imperialisme når Statoil investerer i Angola på de vilkårene den angolanske staten stiller? Jeg ville heller sagt det var et tydelig eksempel på imperialisme om Norge og andre vestlige land forsøkte å boikotte Angola, for å straffe landet for måten Vestens interesser ble motarbeida i DR Kongo, gjerne under påskudd av den helt åpenbart riktig beskrevne korrupsjonen og fraværet av faglige og politiske rettigheter for arbeiderklassen.

Jeg vil understreke at det at jeg her problematiserer noen av eksemplene fra heftet og den implisitte antakelsen om at det er en årsakssammenheng mellom globaliseringa av den norske økonomien og militariseringa av den norske staten som Steigan i detalj beskriver, ikke betyr at jeg avviser at det finns en sammenheng. Selv om jeg ikke syns at heftet til Steigan gir svar på hva sammenhengen helt presist er, gir den oss et grundig faktamateriale som vi kan legge i bunn om vi ønsker å gå videre på den debatten. Det syns jeg vi bør.

Torgeir Holgersen

Ronny Kjeldsberg:
Sosialisme på norsk
Larvik: Forlaget Rødt!, 2014, 77 s.

I den lille pamfletten Sosialisme på norsk oppsummerer Ronny Kjeldsberg sitt bidrag i debatten om nytt prinsipprogram for partiet Rødt. I bestillingen fra landsstyret til prinsipprogramkomiteen, som han fikk i oppdrag å lede, lå det også et diskusjonsopplegg om sosialisme for partiet. Han kaller bidraget sitt «Sosialisme på norsk», og i en fotnote gir han en referanse til en tale holdt av Rune Slagstad. I perioden 1979-81 var «sosialisme på norsk» ikke bare en tale som Rune Slagstad holdt blant annet på SVs landsmøte, men betegnelsen på en intern debatt i SV, dratt i gang av partiets høyrefløy. Venstrefløyen, med tyngdepunkt i Hordaland, samlet sine debattinnlegg i en diskusjonshefte med tittelen «Et forsøk på å sette sosialismedebatten på beina. En epoke tar slutt – mot krise i sosialdemokratiet?» Med andre ord: noen har diskuterte dette før, og for noen av oss har begrepet allerede en helt bestemt betydning.

Teksten i heftet starter med hvorfor det er nødvendig med et annet økonomisk system og behandler så ganske kort noen grunner til at det gikk galt med de sosialistiske forsøkene i det 20. århundre. De etterfølgende kapitlene tar for seg ulike måter å organisere økonomien på (økonomiske modeller) som han mener «kan inngå som mulige elementer i et moderne og fremtidsrettet sosialistisk samfunn.» (s 25) Her behandles blant annet planøkonomi, deltakende budsjettering, arbeiderstyrte bedrifter og dugnad. På slutten av hvert av disse kapitlene er det tatt med et avsnitt som skisser hvilke elementer i den økonomiske modellen som blir beskrevet som kan innføres uten at bruddet med kapitalismen er tatt, men som samtidig peker fram mot et annet samfunn.

Dette er et pedagogisk grep som har mye for seg. Når tråden trekkes fra det som kan gjennomføres innenfor dagens system til det systemoverskridende, kan veien dit komme til syne. Det er da også mulig å tenke seg en revolusjon som noe annet enn væpna og voldelig, og på den måten bidra til å avmystifisere det politiske prosjektet. Eller for andre: tilsløre det.

Det er for meg riktig at måten vi skal organisere økonomien på i et sosialistisk Norge må avspeile det som er særegent hos oss, det som er vår historiske erfaring som folk og som moderne høyteknologisamfunn. Dette synes jeg at Ronny Kjeldsberg får fram i sitt skrift. Det er anerkjennelsen av at et hvert land må forme sosialismen på sin måte – at det ikke fins noen rutebeskrivelse for veien og heller ingen fasit, men mange ulike måter å organisere økonomien og utvide demokratiet på.

Imidlertid kan teksten noen ganger gi et inntrykk av at man vil ha tilbake sosialdemokratiet anno tidlig sekstitall, bruken av Gerhardsen-sitater forsterker helt klart et slikt inntrykk.

Kapitlet om dugnad har noen interessante perspektiver. Det kan være en løsning for oppgaver som felleskapet må løse, uten at det trenger å gjøres til lønnsarbeid. Disse oppgavene må alle ta sin del av, ingen slipper unna. Jeg tenker meg at det også kan være en måte å minske skillet mellom «ånd og hånd» på. På den måten kunne jeg tenke meg å gå lenger enn Ronny Kjeldsberg gjør. Hvis arbeidsdagen ble kort, ville det ikke da være rimelig om alle tok noen timers dugnad i uka med å gjøre en innsats på et område som ikke var knyttet til yrkesutøvelsen deres? Det er ikke like lett å nedvurdere manuelt arbeid, eller det som blir betraktet som «drittarbeid», hvis man faktisk må gjøre det selv, eller hva? Samtidig er det ikke ønskelig at dugnad skal erstatte lønnsarbeid; gjøre folk arbeidsløse eller svekke arbeidets faglighet, så dette er nok en hårfin balansegang.

Jeg har i hovedsak tre ankepunkter mot innholdet, eller kanskje heller innretningen i skriftet. Det første har å gjøre med at det framstår som et rent «skrivebordsprodukt», når måten vi kommer til sosialismen på ikke blir berørt. Ronny Kjeldsberg skriver på side 10 at han lenge har hatt lyst til «å skrive en litt lengre tekst om hvordan et sosialistisk samfunn kan konstrueres». Men i virkelighetens revolusjoner har ingen stått fritt til å konstruere noe samfunn etterpå. Derfor synes jeg også at Kjeldsberg tar litt lett på det når han i kapitlet om de sosialistiske forsøkene i det tjuende århundret kun peker på ortodoks leninisme og bokstavtro bruk av marxismen med påfølgende totalitarisme som årsak, og ikke tar med seg den økonomiske bakgrunnen for at disse forsøkene ikke kunne lykkes: føydalisme og mangel på industrialisering, og det faktum at revolusjonene aldri spredte seg land med utviklet produksjon. Han berører heller ikke spørsmålet om realismen i «sosialisme i ett land» og hvilke muligheter en «norsk» sosialisme vil kunne ha uten at det er som en del av en større omveltning. (Dette blir også påpekt av Audun Øfsti i etterordet.)

Når vi skal diskutere sosialismens muligheter og innhold er det på et tidspunkt nødvendig å snakke om hva slags produksjon som skal ligge til grunn for den økonomien vi skal styre på demokratisk vis. Det er ganske mye av det vi trenger som verken kan 3D-printes eller fil-deles. Hvilken rolle skal (den norske) oljen spille i en sosialistisk økonomi? Skal rollen avvikles, og hvordan skal den i så fall avvikles? Her er det et lysår i avstand mellom dagens oljeavhengige Norge og et framtidig samfunn basert på grønn industriproduksjon.

I kapittelet der arbeiderstyrte bedrifter og arbeiderråd drøftes synes jeg forskjellen mellom dem blir uklar, og arbeiderrådenes revolusjonære betydning blir borte i diskusjonen. I eksemplene Ronny Kjeldsberg nevner (s 35) er arbeiderråd blitt opprettet i en situasjon der arbeiderne har tatt makta og organiserer arbeiderråd basert på et flertall i folket mens det sittende regimet fremdeles har alle de formelle maktorganene (dobbeltmakt). Dette er en organisering som oppstår i en situasjon med skjerpet klassekamp, der arbeiderne utfordrer makta og systemet. En arbeiderstyrt bedrift trenger ikke å ha noen slik knytning, det kan f.eks. være en måte å drive en bedrift videre på når eierne har bakket ut. Arbeiderstyrte bedrifter vil måtte fungere på systemets premisser heller enn å utfordre det, og kan like gjerne bidra til splittelse innafor klassen som å styrke den. Når det gjelder forholdet mellom arbeiderråd og fagforeninger så tror jeg som Ronny Kjeldsberg at det kan være lurt om fagforeninger fortsetter å finnes selv om det organiseres arbeiderråd. Spørsmålet er om dagens fagbevegelse (som har mangelfulle demokratiske strukturer) kan videreføres og gjøres om til klasseorganisering. Det vil være vurderingen i den reelle situasjonen som avgjør om man ønsker å samle kreftene eller organisere dem som separate demokratiske organ.

Ronny Kjeldsberg skal ha ros for at han har bidratt med en innfallsport til å diskutere sosialisme og demokrati. Partiet Rødt og venstresida for øvrig trenger en sosialismedebatt som også tar opp noen av de vanskelig spørsmåla, om hvordan vi kommer dit og hvordan vi kan beholde og videreutvikle en sosialistisk økonomi. Det trengs en arena for den debatten som går utover de daglige kampene.

Kari Celius

Vegard Holm:
Ofra av makta, 1945–1955
Oslo: Oslo Transportarbeiderforening, 2013. 110 s.

Selv om Vegard Holm har blitt pensjonist, er han fortsatt i disse dager meget aktiv for havnearbeidernes kamp for tariffavtale. Han har faktisk en lederrolle som han skjøtter utmerket. Vegard har enormt med faglig erfaring som lokal tillitsvalgt i Norsk Grafisk Forbund på 1970-tallet og videre som leder av Oslo Transportarbeider Forening på 1980-tallet, streikeleder under transportstreika i 1982, seinere som en av streikelederne på den ulovlige Tollpost-streika i 1992. Dette var en tariffstridig streik for faste ansettelser som fikk en historisk betydning ved at et stortingsflertall i 1995 vedtok en lov for faste ansettelser (§58A i Arbeidsmiljøloven). Vegard Holm kan skrive. Han har både skrevet bøker og vært redaktør for medlemsbladet Transportarbeideren.

Jeg nevner dette fordi Vegard Holm nå har skrevet ei lita bok om kampen bussarbeiderne førte for høyere lønn og anseelse fra 1945–55. Interne stridigheter munnet dessverre ut i en splittelse som fikk betydning for bussarbeidere helt opp til våre dager. Med forfatterens erfaring og langvarige engasjement for arbeidsfolks vilkår, er denne lille boka viktig. Den tar for seg bussarbeidernes vilkår og deres kamp for å bli hørt. De interne stridigheter er satt i en viktig politisk ramme i en historisk interessant periode. For dagens tillitsvalgte er en slik oppsummering viktig fordi den både stimulerer til debatt og reiser problemstillinger i dagens faglig kamp. Dette er relevant selv om vi lever under helt andre rammevilkår med en dramatisk økonomisk krise i kapitalismen. Dagens tillitsvalgte får nok en vekker ved å lese boka fordi en del trur at etterkrigstida var prega av gjenoppbygging og solidaritet med lite uenigheter i fagbevegelsen. En del trur at Arbeiderparti førte en enhetlig kamp i nært samarbeid med hele LO.

Boka dokumenterer bussjåfører som en yrkesgruppe i sterk vekst, men som var underbetalt i forhold til arbeidere i industrien som hadde bedre vilkår i sine overenskomster. Verkstedsoverenskomsten var en minstelønnsoverenskomst med lokal forhandlingsrett, mens bussoverenskomsten var en normaloverenskomst som var prisgitt kun de sentrale tilleggene. Bussarbeiderne ble for lite prioritert av både LO-toppen og nærmest neglisjert i forbundsledelsen i Norsk Transportarbeiderforbund på starten av 1950-tallet. Bussarbeiderne ble stadig hengende etter i lønnsoppgjørene som utløste flere tariffstridige streiker mellom 1945 og 1955. Bussarbeiderne stemte ned anbefalte forslag, og ble utsatt for tvungen lønnsnemnd gang på gang. Sinnet var stort da AP-ledelsen og LO-toppen manet til «samfunnsansvar» og moderasjon. Her har Vegard Holm et tilstrekkelig kilde-materiell som dokumenterer motsetningene. Det var forsøk på å få en egen bussavdeling i NTF som ble blankt avvist. Da var det lokale krefter som ønsket et eget bussarbeiderforbund som ble hardt imøtegått av toppen i LO og forbundet. Forsøkene på å få en egen bussavdeling ble møtt med eksklusjoner. Dette banet vei for et nytt forbund utenfor LO og Norsk Rutebilarbeiderforbund ble dannet. NTF tok tiltak for bussarbeiderne, men dessverre for seint. Splittelsen skadet bussarbeidernes faglige kamp helt fram til 1998 da NTF og Norsk Rutebilarbeiderforbund samarbeidet i en lovlig streik og fikk et stort lønnsløft.

Ta dere noen timer og les boka. Dere får et stykke historieleksjon om en faglig kamp etter krigen. Dette viser at det ikke bare var enighet mellom AP og LOs ulike nivåer, og at det også på den tida var viktige faglige kamper og uenigheter om viktige samfunnsspørsmål. Beretninga viser at det er vanskelig å reise kamp for lavlønnsgrupper når AP-regjeringa appellerte til moderasjon og anvendte tvungen lønnsnemnd mot rettferdige streiker gang på gang. De rød–grønne partiene tok også i bruk tvungen lønnsnemnd gang på gang mot viktige streiker i sin regjeringstid. Tvungen lønnsnemnd ble brukt etter kort tid mot tre streiker i 2013 for pensjonsrettigheter blant kabinansatte, oljearbeidere og offentlig pensjon for ansatte i private sjukehjem. Hvordan skal fagbevegelsen føre faglig kamp når de gang på gang blir utsatt for tvungen lønnsnemnd er også en problemstilling i dag som på 1950-tallet. Streikerett er nedfelt i ILO og helt sentralt i et demokrati. Hvordan skal en opposisjon takle uenigheter – i dette tilfelle underbetalte bussarbeidere – når både LO og NTF-topper motarbeider deg? Dette er altså ei bok som fortjener lesere i hele fagbevegelsen og venstresida. God mat for tanken.

Boye Ullmann

Mona R. Ringvej:
Marcus Thrane
Forbrytelse og straff
Oslo: Pax Forlag 2014, 321 s.

Åpningen på Mona Ringvejs nye bok kunne ikke ha vært mer dramatisk. Forfatteren tar oss med til Høyesteretts lokaler 22. juni 1855, der den endelige dommen skulle falle. Marcus Thrane og mer enn 120 andre medlemmer av Arbeiderforeningene sto tiltalt for intet mindre enn et forsøk på å omstyrte forfatningen med ulovlige midler. Det hadde gått fire år siden arrestasjonen. Den hovedtiltalte kjente lovverket, og visste at det ikke var noen saklige holdepunkter for en fellende dom. Det var det da heller ikke, men likevel blei de dømt. For Marcus Thrane lød dommen på fire års straffarbeid i tukthus, og da blei ikke hans fire år i varetekt en gang trukket fra.

Det betydde slutten for Arbeiderforeningene, som ikke var noen marginal bevegelse. I løpet av et par år kom det 30 000 – eller flere – medlemmer til. (Med dagens mange ganger høyere folketall har landets største parti rundt 50 000 medlemmer.) Dommen var en klar advarsel til håndverkere, husmenn, arbeidere og eiendomsløse: Deres arbeid for stemmerett og bedring av arbeider-klassens kår var ikke bare uønsket av makthaverne, det var ifølge landets juridiske elite rett og slett brudd på landets kriminallover. Stattholder Severin Løvenskiold kunne endelig trekke et lettelsens sukk. Han hadde fulgt Arbeiderforeningene nøye helt fra de så dagens lys i desember 1848. Tidligere hadde han beklaget seg over at lovverket ikke ga rett til å forby virksomheten, men nå kom Høyesterett den stokk reaksjonære Løvenskiold til unnsetning. Der satt også hans sønn, Otto.

Avslørende rettshistorie

I det innledende kapitlet gjør Ringvej det klart hva som er hennes fremste anliggende med denne boka; det er mest av rettshistorisk karakter. Her brøyter hun ny mark med sine detaljerte studier av politirapporter, voteringsprotokoller og en rekke andre kilder, og slår fast at det uten tvil var tale om et justismord. Det er ingen sammenheng mellom det som blei lagt fram for domstolen, og ordlyden i den endelige dommen. Det jurister liker å kalde for sakas «fakta» var oppdiktet eller høyst tvilsomme, og det var mer luftige spekulasjoner, rykter, påfunn og dommernes snevre klasseinteresser som forklarer utfallet.

Ut fra det rikholdige materialet trer det klart fram at flere av dommerne måtte innrømme at det ikke var tale om en «revolusjon», og at Marcus Thrane hadde gått inn for reformer og stemmerett for å sikre underklassen del i det politiske styret. Men selv det var utålelig for høyesterettsdommene og det politiske miljøet de var en del av. Derfor valgte de rett og slett å legge helheten i Arbeiderforeningens virke til grunn, ettersom det var som «Rigsfordærveligt» å regne.

Det blei også i dommen lagt vekt på at Thrane hadde oppviglet husmenn til å gi uttrykk for sin misnøye, noe slik skulle de aldri ha funnet på om han ikke var kommet på banen. Argumentene var altså politiske, som det sømmer seg i en politisk dom. En vanlig oppfatning i overklassen har alltid vært at vanlige arbeidsfolk ikke opplever at de blir utbyttet og lever i nød, i alle fall ikke før det kommer noen utenfra og forteller dem det.

Ja takk, begge deler!

Forfatteren tar oss lesere med på en spennende reise i Marcus Thranes biografi og Arbeiderforeningens historie, og både supplerer og nøster opp tråder i tidligere forskning. I tillegg til det rettshistoriske, er hun mest opptatt av de demokratiske dimensjoner og retten til ytrings- og organisasjonsfrihet. Det er da også naturlig å framheve Arbeiderforeningens kamp for stemmerett som en hovedsak, men det er kanskje mindre naturlig å se den som et slags overordnet og langsiktig mål. Ringvej skaper et inntrykk av at tidligere historikere har gitt Thranes betydning som forløper for arbeiderbevegelsen for stor plass på bekostning av bevegelsens plass i kampen for demokratiske rettigheter. Men dette henger jo uløselig sammen. Dersom man har sosiale reformer og bedring av levekår for vanlige folk som mål, er jo utvidet stemmerett et nødvendig skritt på veien. Det var da også – som Finn Olstad har vist i boka Det vanskelige demokratiet – gjennom den seinere arbeiderbevegelsen at demokratiet blei kjempet fram (se Jørn Magdahls bokmelding).

Bildet er selvsagt sammensatt, ikke minst for deltakerne selv. Og som forfatteren viser til, gikk Thrane ikke av veien for å tale om arbeidsfolk i motsetning til «kapitalens tyranni». At det ikke var de aller fattigste og nødstilte som strømmet til Arbeiderforeningene, er ikke noe sært unntakstilfelle. Slik var det også da den mer moderne arbeiderbevegelsene brøt gjennom seinere i århundret, kanskje er det mer oppsiktsvekkende at så mange «småfolk» organiserte. Og at Thrane ikke hadde lest Marx eller var marxist, bør heller ikke være noe oppsiktsvekkende funn. Foreningene blei stifta i samme år som Manifestet, og før det besto Marx´ skrifter mest av natur- og rettsfilosofiske studier på tysk (samt et filosofisk manus på fransk). Mer direkte politisk var nok hans Feuerbachteser fra 1847, men de blei utgitt posthumt.

Rettsstat og demokratisk kapitalisme?

Det betyr selvsagt ikke at Ringvej er uinteressert i sosialhistorie, «arbeidsklassens» opprør og Arbeiderforeningenes – iallfall indirekte – betydning som forløper for den arbeiderbevegelsen som oppsto seinere. Hun tegner et bilde av et Norge midt på 1800-tallet med store klasseskiller, og minner om at overklassens relative «fattigdom» i forhold til andre europeiske land er til liten trøst for dem som kjenner nøden på kroppen. Dessuten får hun klart fram den sprengkraften som ligger i befolkningsøkning, vekst i tallet på eiendomsløse og uår i jordbruket nettopp på den tida hvor Arbeiderforeningene blir til.

Boka om Marcus Thrane (og like mye om bevegelsen og med et fint portrett av Josephine Thrane) føyer seg altså inn i den mer kritiske litteraturen om 1800-tallet i fedrelandets sagnomsuste historie. Dessverre har denne innsikten ikke nådd til festtalerne og de fleste politikere, som er mest opptatt av å lovprise demokrati- og frihetsideene i 1814, og som løfter fram inspirasjonen fra Frankrike og USA. Men i begge disse landa blei det som kjent religionsfrihet, i motsetning til i 1814-grunnlova. Og Ringvej forteller oss om europeiske land som innførte stemmerett for alle menn mange tiår før Norge, i Frankrike nettopp som følge av 1848-våren, og hennes velskrevne arbeid gir et bilde av domstoler, embetsmenn og annen øvrighet som ikke akkurat er besjelet av demokrati og frihet. Det gjøres også klart hvor skuffet Thrane og husmennene var over de bøndene som havnet på Stortinget; det var ikke hos Ueland og Jaabæk han fikk støtte, men hos den unge sakfører Johan Sverdrup. Den idylliske fortellinga om den gradvise utvidelsen av demokratiet, opplyste og nasjonsbyggende embetsmenn, demokratisk kapitalisme og rettsstaten velsignelser – som ikke minst er forbundet med historikeren Francis Sejersted – får seg altså her enda et slag. Noe godt kommer det da ut av grunnlovsjubileet, selv om de færreste 17. mai-talere vil lese seg opp.

Et hjertesukk

Til slutt et hjertesukk (eller en kjepphest): Det er fristende å ønske seg at norske historikere i større grad retter blikket utafor landets grenser, selv om det er norske fenomener som først og fremst studeres. Det er riktignok noen henvisninger til «arven fra 1848», men det gjøres det få forsøk på å vurdere forskjeller og likheter mellom Norge og andre deler av Europa. Det er da heller ingen henvisninger til nyere standardverker om 1848 i litteraturlista. Det er synd, ofte er det nettopp gjennom sammenliknende historie at en kan finne ut hva som eventuelt er et norsk særpreg. Var det Arbeiderforeninger og thraner i andre land vi pleier å sammenlikne oss med, og hvor finner vi eventuelt en høyesterettsdom som setter en stopper for deres demokratiske og sosiale virke? For denne anmelder minner bruk av rettsapparat og tukthusstraffer mot slik virksomhet mest om kolonistyret i afrikanske land, for ikke å si om Sør-Afrika nesten fram til våre dager.

Tore Linné Eriksen

 

Petter Bauck og Mohammed Omer (red.):
The Oslo Accords 1993–2013.
A critical assesssment
Cairo/New York: American University in Cairo Press, 2013, 270 s.
E-bok

Da den internasjonale Palestinakonferansen i Oslo i november 2013 ble planlagt, diskuterte arrangørene behovet for å publisere konferanseforedragene. Denne ekstrajobben ble helt unødvendig da Petter Bauck og Mohammed Omer sin bok ble presentert. Dette store arbeidet behandler nesten alle de temaene som ble tatt opp på konferansen, og mange av foredragsholderne er selv bidragsytere i boka.

Boka er publisert som e-bok på engelsk, slik at den er lett tilgjengelig og kan nå mange lesere. Jeg håper forfatterne lykkes med dette, ettersom boka har som mål å gi en brei og kritisk behandling av det som er kjent som Oslo-avtalen. Til tross for sitt navn, menes med dette den avtalen som ble undertegnet 13. september 1993 i Washington mellom PLO og den israelske regjeringen etter flere måneder med hemmelige forhandlinger i Oslo. Den norske regjeringa spilte en viktig diplomatisk rolle i forhandlingene. Avtalen innebar at PLO for første gang anerkjente staten Israel og Israel anerkjente PLO. (Men ikke en palestinsk stat.) Som en følge av avtalen ble Vestbredden og Gaza, som Israel okkuperte i 1967, og som FN gang på gang har krevd at Israel skal trekke seg ut av, nå reelt underlagt israelsk kontroll. PLOs ledelse, som siden krigen i Libanon i 1982 har levd i eksil i Tunis, fikk nå lov til å reise inn i det okkuperte området og etablere et politisk senter i Ramallah. Vestbredden og Gaza ble delt i A, B og C-områder der PLOs ledelse fikk etablere et begrenset selvstyre i A-områdene. Dette utgjør ikke mer enn vel 4 % av historisk Palestina. Kritikken mot Oslo-avtalen har vært sterkt økende i de palestinske områdene, mens den i Israel av mange er vurdert som en stor strategisk seier.

Boikottaksjoner med økende oppslutning

De forskjellige kapitlene i denne rikholdige boka retter søkelyset ikke bare mot Israel, men også mot den palestinske politiske eliten, det internasjonale samfunnet og den norske regjeringa. Med en slik omfattende målsetting må det bli ei stor bok, noe det også er blitt. Gjennom 21 artikler pluss forord av både tidligere erkebiskop og fredsprisvinner Desmond Tutu og den tidligere islandske utenriksministeren Ossur Skarphedinsson, behandles standardtemaer som stormaktenes såkalte fredsplaner, sionistisk strategi, den palestinske situasjonen før og etter Oslo-avtalen og Norges rolle som fredsmekler. Men i tillegg har det blitt plass til temaer som Israels utnytting av politiske fanger, helsesystemet i de palestinske områdene, mediesituasjonen og Israels kontroll av TV og telekommunikasjon, kvinners rolle under Oslo-avtalen og EU og Israel etter avtalen.

Det siste kapitlet tar opp en aktuell debatt, nemlig spørsmålet om det skal satses på å saksøke selskap som driver ulovlige forretninger med de israelske koloniene på Vestbredden. Artikkelen gir viktig kunnskap om en rekke rettssaker som er kjørt mot multinasjonale selskap som Caterpillar, Elbit, Veolia og G4S med flere. Forfatteren, den amerikanske juristen Yasmine Gado, med lang erfaring fra forretningsjuss, oppsummerer at dette er en tungvint prosess som vanskelig fører fram. Hun har mer tro på den internasjonale BDS-kampanjen (Boycott, Divestments, Sanctions) der markedsmekanismen kan brukes til noe positivt. Utgangspunktet er at 170 palestinske organisasjoner i juli 2005 vedtok en oppfordring til en økonomisk boikott av Israel. Etter Israels brutale bombing av Gaza i 2008/2009 ble det startet slike aksjoner i mange land. En viktig del av dette arbeidet har vært kampanjen Akademisk og kulturell boikott av Israel, som bygger på erfaringene fra boikottkampanjene mot det sørafrikanske apartheid-regimet. Boikottkampanjen har fått stor oppmerksomhet i Israel, der det nå advares mot konsekvensene av at BDS-aksjonene også får økende oppslutning i USA. I Norge er det både en aktiv BDS-kampanje på gang og en kampanje for akademisk og kulturell boikott.

Både byråkrati og grasrotkamp

Det er ikke vanskelig å forestille seg det omfattende redaksjonelle arbeidet som har vært nødvendig for å sikre artikler fra flere av de aller beste, men også travleste, ekspertene på området Palestina/Israel. Her finner vi navn som Noam Chomsky, Ilan Pappe, Hilde Henriksen Waage, Mads Gilbert og Ossur Skarphedinsson. De har alle levert bidrag om viktige sider ved Oslo-avtalen. Jeg vil likevel bruke litt tid til sist på to bidrag som jeg personlig har lest med stor interesse, nemlig Liv Tørres og Petter Bauck sine artikler.

På Palestinakonferansen i november i fjor holdt den palestinske antropologen dr Khalil Nakhleh en innledning der han viste hvordan det internasjonale NGO-systemet1 bidrar til oppbygging av en palestinsk elite som er lojale til giverlandene, og som bidrar til å dempe kritikken av Israel2. Det er dette NGO-systemet Liv Tørres behandler i en meget god artikkel.

Liv Tørres er generalsekretær i Norsk Folkehjelp og har lang erfaring fra arbeid i okkupert Palestina, der Norsk Folkehjelp har jobbet siden 1987. Etter den første intifadaen (1987) økte den internasjonale bevisstheten om den kritiske situasjonen som folket i de okkuperte områdene levde under. Tørres forteller at et utall hjelpe-organisasjoner engasjerte seg med prosjekter i ulike områder. Prosjektene hadde som mål å styrke den palestinske befolkningen sosialt, økonomisk og politisk. Med Oslo-avtalen endret det seg. Den politiske eliten knyttet til administrasjonen i Ramallah (PA, Palestine Authority) skulle nå ta seg av det politiske arbeidet. PA innførte stram kontroll med NGOene. Fra nå av krevdes detaljert informasjon om virksomheten, og over 60 NGOer organisere seg i et eget nettverk for å bevare mest mulig uavhengighet av PA. Mange NGOer trakk seg ut av det palestinske området etter 1993. Tørres forteller at 800 av 1400 organisasjoner forsvant da PA tok over kontrollen. Politisk splittelse mellom Hamas og Fatah har påvirket NGOenes arbeid. Samtidig har det de siste årene kommet en rekke nye NGOer som har sine egne agendaer. Tørres oppsummerer at slik NGO-systemet har utviklet seg i okkupert Palestina, har «initiativene utenfra i mange tilfelle gjort lite for å hjelpe til med utviklingen av et genuint palestinsk samfunn». Selv om PA- kontrollen og byråkratiet har endret mye av situasjonen til det verre, har ikke makteliten lykkes i å hindre nye spontane grasrotaktiviteter i å utvikle seg. Tørres avslutter sin artikkel med å fortelle om motstandsarbeid og protester som ikke har latt seg stoppe. Dette er aktiviteter som peker framover og som motvirker den politiske splittelsen og avhengigheten som en stor del av NGO-systemet har bidratt til. Artikkelen inneholder mye viktig kunnskap og analyse som alle solidaritetsaktivister har stor nytte av å lese.

Politiske spenninger og motsetninger

Den andre artikkelen jeg vil framheve, er skrevet av Petter Bauck, en av redaktørene av artikkelsamlingen. Bauck har jobbet med internasjonale konflikter i mange år, blant annet i Palestina. Han er for tida ansatt i Norad. I denne artikkelen viser han hvorfor PLOs ledelse og Israel hadde felles interesser i Oslo-avtalen. Styrken med artikkelen er at han knytter de politiske prosessene til den økonomiske og sosiale utviklingen i Israel/Palestina. Hans fokus er særlig på utviklingen innenfor det palestinske området. Okkupasjonen av Vestbredden ga Israel tilgang på store mengder billig arbeidskraft og en stor befolkning som utgjorde et viktig marked for en viktig del av Israels næringsliv. For den okkuperte befolkningen førte dette til muligheter for jobb og penger. De nye palestinske universitetene utdannet også stadig flere ungdommer med kunnskap og større politisk bevissthet. Denne proletariseringen og «politiseringen» av Vestbredden og Gaza la grunnlaget for en selvstendig politisk bevegelse som utover 80-tallet kom på kant med PLOs ledelse i eksil i Tunis. Den sosiale og økonomiske utviklingen var en viktig årsak til intifadaen i 1987. For Israel som nå var i full gang med sin nyliberale revolusjon, og for PLOs ledelse, ble dette en trussel. Målet med Oslo-avtalen var å stanse denne utviklingen ved å hente palestinske ledere fra eksil til å ta kontrollen over opprøret. Strategien ble en suksess for Fatah-ledelsen og Israel. Petter Bauck skriver også godt om hvilke politiske spenninger og motsetninger dette har skapt de siste 20 årene etter at avtalen ble undertegnet.

Etter å ha lest Baucks artikkel kommer det tydeligere fram at artikkelsamlingen kanskje har en svakhet jeg vil nevne, at den mangler en artikkel som viser de store økonomiske og politiske endringene som er i gang i Israel fra midt på 80-tallet: Israels overgang til global «high-tech» økonomi. En slik artikkel ville tydeliggjort hvem som er den dominerende parten i interesse-fellesskapet Israel-PLO-ledelsen, og den ville reise viktige spørsmål om framtida.

Islands tidligere utenriksminister Ossur Skarphedinsson forteller i forordet om hvordan den islandske regjeringen, som kom til makten i 2009 som det første vestlige landet, anerkjente en palestinsk stat innenfor grensene før 1967. Interessant nok skjedde dette på den internasjonale solidaritetsdagen for Palestina den 29. november 2011. Island har stått imot presset fra USA og andre allierte, åpent kritisert Israels undertrykkingspolitikk og modig anerkjent en palestinsk stat. Dette er en viktig symbolsk anerkjennelse, og jeg regner med at Island vil være blant de første til å støtte til kravet om flyktningenes rett til tilbakevending til Palestina/Israel og palestinerne i Israels rett til fulle demokratiske retter, på linje med jødene i landet.

Noter:

1. NGO=Non-Governmental Organisations. Dette er såkalte frivillige organisasjoner som driver humanitært eller annet hjelpearbeid. Disse organisasjonene finansieres i stor grad av regjeringer.
2. Se også boka Khalil Nakhleh: Globalized Palestine. The National Sell – Out of a Homeland (New Jersey: Red Sea Press, 2012.)

Peder Martin Lysestøl

Ken Silverstein:
The secret world of oil
London: Verso, 2014, 240 s.                      

 

Richard Heineberg:
Snake oil. How fracking’s false promise of plenty imperils our future. Russet,
Sandy Lane: Clairview, 2014, 160 s.

Det har gått så mange år at det er i ferd med å gå inn i glemmeboken nå – Statoils Iran-skandale som i 2003 tvang selskapets forrige toppleder Steinar Fjell til å gå av. Mange har kanskje også glemt den nesten identiske skandalen som involverte Norsk Hydros oljedel i 2007, da selskapet ble fusjonert inn i Statoil. Den gangen foregikk det hele i Gaddafis Libya. I begge tilfeller handlet det om utbetaling av enorme konsulenthonorarer som i realiteten var en korrupt utbetaling for å kjøpe seg en plass ved forhandlingsbordene. I Hydros tilfelle var det egentlig det gamle Saga som hadde knyttet de korrupte forbindelsene. Hydro ble tatt fordi selskapet forsøkte å dekke over det hele da Saga ble overtatt.

Lysskye mellommenn

I Ken Silversteins bok The secret world of oil er det nettopp oljeindustriens lysskye mellommenn som er temaet. For dem som følger oljeindustrien, er det en kjent sak at store deler av verdens resterende oljereserver befinner seg blant de minst demokratiske og mest korrupte av alle land i verden. Siden de store internasjonale oljeselskapene er aktive i de fleste av disse landene, trenger man ikke være konspiratorisk anlagt for å anta at de på et eller annet vis bidrar til å opprettholde en slik korrupt tilstand. Ett sted må jo pengene komme fra. Men hvordan foregår dette? En vesentlig andel av de utenlandske oljeselskapene som opererer i de mest korrupte landene, har sitt hovedkvarter i USA. Jo, vi vet at systemet for finansiering av valgkamper i USA skaper korrupte relasjoner mellom dem med penger og dem med politisk makt. Like fullt, USA har kanskje det strengeste lovverket mot korrupsjon i forretningslivet som finnes. Da Statoil ble tatt for korrupte forhold i Iran, var det ikke i hjemlandet Norge, men i USA hvor selskapet er børsnotert, at de måtte blø mest.

Et gjennomgående tema i Silversteins bok er nettopp de finurlige mekanismene som oljeindustrien benytter for på den ene siden å operere i en tilsynelatende «ren» korrupsjonsfri vestlig økonomi og på den andre siden i verdens mest korrupte land. Nå har mange nøkkelansatte i oljeselskaper lang erfaring i å operere i denne lysskye verdenen helt på egen hånd. Silverstein siterer tidlig i boken en tidligere Mobil-leder i Angola som hevdet at han brukte 99 prosent av sin tid på å prøve å finne ut av hvordan han skulle unngå å rent teknisk bryte USA’s Foreign Corrupt Practices Act (FCPA). Men ofte er altså det mest effektive å bruke ulike typer fiksere og mellommenn. Det er nettopp disse som er temaet i boken.

Første kapittel i Silversteins bok handler om den libanesiske forretningsmannen Ely Cali. Med base i London har Cali med sin gode tilgang på kapital og mektige bekjentskapskrets i årevis vært mellommann når store avtaler skulle inngås i en oljeverden preget av korrupte, udemokratiske regimer. Han er imidlertid mest kjent som den antatte bakmannen i et forsøk på å gjennomføre et kupp i Ekvatorial-Guinea i 2004. En av de andre som var involvert i prosjektet, er Margareth Thatchers sønn, «Baron Mark Thatcher». Det var åpenbart at kuppet handlet om å sette inn en regjering som skulle gi den involverte gruppen støttespillere økonomiske fordeler. Et annet kapittel tar for seg hvordan mektige familiemedlemmer i oljerike stater. Igjen er det Ekvatorial-Guinea som er eksemplet. Denne gangen ved Teodorin Obiang, diktatoren som ble sittende ved makten, til tross for kuppforsøket.

Ikke bare i sør og øst

Det mest interessante kapitlet i boken tar for seg selskapet Glencore, «det største selskapet i verden du aldri har hørt om.» Da Glencore for første gang ble notert på New York-børsen i 2011 ble selskapet verdsatt til 60 milliarder dollar, større en Ford og Boeing. Glencore kontrollerer i praksis store deler av verdens råvarehandel. Siden det nettopp dreier seg om handel med noen av de mest korrupte regimene i verden, opererer selskapet ut fra samme logikk som de enkeltstående fikserne, bare på et mer systematisert vis. Det handler om å bygge nettverk med dem som har makt. Slike nettverk oppnår man ikke uten å tilføre de samme personene ulike former for økonomiske tjenester. Det Silverstein beskriver, er en uformell økonomi utenpå den formelle økonomien hvor elitene belønner hverandre – litt på mafiavis.

Den som måtte tro at en slik praksis hvor nettverk inn mot politisk makt kommersialiseres begrenser seg til stater i sør og øst, kan jo bare se på hvordan selskaper som First House og tilsvarende har fått vokse også her i Norge. I Danmark har Fogh Rasmussen, Jens Stoltenbergs forløper som Nato-leder, blitt kritisert fordi han allerede samtidig som han gikk av, opprettet et selskap som gjorde det mulig å cashe inn for de kontaktene (og tjenestene?) han hadde etablert gjennom Nato. Silverstein beskriver i detalj hvordan Tony Blair i tiden etter sin statsministerperiode har tjent seg søkkrik på tilsvarende vis. Dette er ikke bare skitne, enkeltstående historier. Det dreier seg om forhold som gjennomsyrer vår tid.

Etterlyst: helhetsbilde og strukturer

Er Silversteins bok en av bøkene du bare «må» lese? Jeg er ikke helt sikker. The secret world of oil føyer seg inn i en strøm av kritiske fremstillinger av oljeindustrien som særlig har kommet fra USA på 2000-tallet. Det var en stor fremgang sammenlignet med 1990-tallet, hvor industrien var mer eller mindre overlatt til seg selv. Boken skriver seg dessuten inn i en rik kritisk amerikansk tradisjon som går tilbake til Ida Tarbell og andre kritiske journalister som tok tak i «big oil» allerede helt på slutten av 1800-tallet. Men der Ida Tarbells og mange av hennes samtidige bygde på en underliggende teoretisk forståelse, fremstår Silversteins bok mer typisk for mange litt lettvinte kritiske fremstillinger av oljeindustrien i dag: Man tegner et bilde av suspekte politikere, diktatorer og forretningsfolk, uten å sette dette i sameheng med systemet som helhet. Når Tarbell skrev om oljeindustrien, demonstrerte hun at hun hadde både detaljkunnskaper og et helhetsblikk for hva oljeindustrien handlet om.

Det samme liberale, lett venstreorienterte publikumet Silverstein skriver for, ser ofte opp til de nordiske «sosialdemokratiske» samfunn som et forbilde. Dermed virker det symptomatisk at historien om Statoil i Iran er gjemt bort i en fotnote. Silverstein siterer tidlig i boken Statoils tidligere svært så operative «fixer» ,Willy Olsen, som viser til at det i en lang periode var umulig å operere i mange oljeproduserende land uten å betale en agent som hadde forbindelser. Der kunne selvfølgelig Silverstein fulgt opp med å vise til at det ikke bare var den vanlige skurken som var trukket med i spillet. I fotnoten hvor Silverstein beskriver Statoils skandale er tonen svært så unnskyldende: Statoil gjorde hva alle andre selskaper gjorde, men på en så «ham-handed» måte at selskapet ble tatt.                      

Et mer analytisk perspektiv

Nå har Silverstein valgt et avgrenset tema, altså ikke å skrive om oljeindustrien som helhet. Så ja, for den som ønsker å vite mer nettopp om den mest fordekte siden av oljeindustriens virksomheter gir boken mye innsikt. Jeg mener like fullt at det finnes måter å skrive kritisk om oljeindustrien som er både mer analytisk og mer nyttig for aktivister som vil forandre verden. Et godt, ganske ferskt eksempel er Richard Heinebergs Snake oil. How fracking’s false promise of plenty imperils our future. Med «snake oil» som bokens hovedtittel plasserer den seg entydig i strømmen av kritikk mot «big oil». Heineberg har imidlertid gode kunnskaper om den faktiske teknologiske og økonomiske utviklingen av oljeverdenen. Dette presenterer han så på en forståelig måte som dermed etablerer konkrete, håndfaste argumenter som både kan brukes i kampen om ideologisk hegemoni og som utgangspunkt for politisk aksjon.  

Helge Ryggvik

Torkjell Leira:
Brasil: Kjempen våkner
Aschehoug, 2014, 323 s.

13. juni braket Fotball-VM løs, og interessen for vertslandet er enorm. Hele tre norske bøker om Brasil har blitt utgitt de siste månedene. «Brasil: Kjempen våkner» er en av disse, og ønsker å forstå og formidle endringsprosessene landet har gått gjennom det siste tiåret.

Forfatter Torkjell Leira har gjennom 25 år hatt et nært forhold til Brasil. Som solidaritetsarbeider, miljøverner, capoeira-trener og foredragsholder har han bodd, jobbet og studert i landet. Denne diversiteten gjenspeiler seg i boka, et ambisiøst prosjekt som favner politikk, økonomi, miljø, religion og kultur. Resultatet har blitt en pageturner av en bok som veksler fint mellom personlige anekdoter og faktabaserte analyser. Til tross for en del gjentakelser og til tider langdryge seksjoner er det blitt en høyst leseverdig bok. Den etterlater både Brasil-kjennere og andre interesserte med en bedre forståelse av den politiske, økonomiske og kulturelle konteksten i Brasil.

Brasil på 2000-tallet: Vekst og fordeling

Få land i verden har forandret seg raskere og mer grunnleggende enn Brasil det siste tiåret. Fra å framstå som en nokså irrelevant koloss i Sør-Amerika mest kjent for samba, fotball og karneval har landet plassert seg på verdenskartet som en økonomisk, politisk og kulturell stormakt. Massive oljefunn, sterk økonomisk vekst, halvering av fattigdommen og rekordlav avskoging i Amazonas har skapt internasjonal oppmerksomhet. Som om ikke dette var nok, skal Brasil arrangere både fotball-VM i 2014 og sommer-OL i 2016.

Et raskt blikk kan gi en oppfatning av at Brasil har vært på en sammenhengende opptur det siste tiåret. De massive demonstrasjonene som preget landet i juni i fjor, viste derimot tydelig at noe har ulmet under overflaten. Millioner av brasilianere tok til gatene og protesterte mot korrupsjon, sløsing av penger på fotball-VM og OL og prekære offentlige tjenester. Både politikere og media ble tilsynelatende tatt på senga av «kjempen som våknet», som er én av betydningene tittelen på boka henspiller til. Det organiserte sivilsamfunnet vil derimot hevde at de aldri har sovet. Lærere, leger, bevegelser for jordløse og husløse, nabolagsassosiasjoner fra favelaene og andre sivilsamfunnsorganisasjoner har demonstrert i årevis. Juni-protestene begynte med små demonstrasjoner mot dyrere offentlig transport i São Paulo. Politiets massive represjon ble katalysatoren som gjorde at landet eksploderte i demonstrasjoner over alle typer sosiale, politiske og økonomiske problemer Brasil strever med.

Boka er delt inn i tre deler. Den første delen har et historisk perspektiv på de underliggende strukturene som har formet det Brasil vi kjenner i dag. Del to ser på de raske og omfattende endringene i Brasil siden årtusenskiftet. Bokas siste del handler om brasiliansk kultur, og ønsker å komme bak stereotypiene om fotball, karneval og samba. Leira innleder hvert av de forskjellige underkapitlene med en anekdote eller skildring av et personlig møte han har hatt med tematikken. Slik blir leseren dratt med på en reise til forfatterens Brasil – som er et mangfoldig og til tider paradoksalt univers.

500 år brasiliansk miks

Portugiserne kom til Brasil i år 1500. Syk-dom, flukt, tvangsflytting, sult og slaveri, i tillegg til kolonistenes vold, drap og regelrette massakrer, tok livet av nærmere nitti prosent av urbefolkningen i løpet av det neste århundret. Kolonistene begynte derfor å importere afrikanske slaver som arbeidskraft. Brasil er det landet i Amerika som mottok suverent flest afrikanske slaver – fire millioner, mot 600 000 i USA. 100 millioner brasilianere, litt over halvparten av befolkningen, oppgir i dag at de er svarte eller fargede.

Mangfoldet og «raseblandingen» er en del av den nasjonale fortellingen om Brasil. Til tross for framskritt, spesielt i lovverket, er Brasil langt ifra det «rasemessige demokratiet» mange hevder kjennetegner landet. Et solid glasstak vedvarer for den svarte befolkningen som fremdeles kommer dårligst ut på statistikker over fattigdom, levealder, vold, og utdanningsnivå.

Slaveriet var mer omfattende og varte lenger i Brasil enn i noe annet land på den vestlige halvkule. Dette har bidratt til mange av dagens sosiale konflikter. Slaveriet konsoliderte en sterkt hierarkisk samfunnsstruktur med den éne, sterke mann på toppen. Politikken i dag preges fremdeles av klientilistiske forhold, hvor stormenn dominerer sine områder gjennom en kombinasjon av trusler, vennetjenester og valgfusk. Skjev jordfordeling er et annet resultat. Én prosent av jordeierne sitter i dag på nær halvparten av all dyrkbar jord. Det har ført til at fire av fem brasilianere bor i byer og at De jordløses bevegelse (MST) har vokst til å bli Latin-Amerikas største sosiale bevegelse.

Samtidig er mye av det positive og gledelige i dagens Brasil konsekvenser av slavehistorien. Det meste nordmenn vet om brasiliansk kultur hører til den folkelige populærkulturen, med sterke bånd til den fattigste, svarteste delen av befolkningen. Det gjelder samba, fotball og karneval, men også kulturuttrykk som er i ferd med å bli kjent i dag, som capoeira, caipirinha havaianas og funk. Boka vil forbi kjisjeene og vise opphavet til disse kulturelle utrykkene.

I skyggen av diktaturet

Størstedelen av boka handler om endringsprosessene det siste tiåret. Leira kaller valget av Luiz Inácio Lula da Silva fra arbeiderpartiet (PT) til president i 2002 det viktigste øyeblikket i Brasils moderne historie. De omfattende endringene Brasil har gjennomgått de siste årene, har vært så store og raske at forfatteren hevder et nytt Brasil er i ferd med å vokse frem. Et nytt Brasil som for første gang systematisk har angrepet samfunnsstrukturene som i århundrer har samlet mest mulig rikdom i færrest mulig hender.

Leira insisterer på begrepet «etterdiktatur-generasjon» for å forklare endringsprosessene på 1990- og 2000-tallet for et norsk publikum. De tre siste presidentene i Brasil, Fernando Henrique Cardoso, Lula og Dilma Rousseff, var alle deler av en bred, systematisk og utholdende motstand mot diktaturet. Cardoso som akademiker og etter hvert sentral i det lovlige opposisjonspartiet MDB, Lula som fagforeningsleder og grunnlegger av Arbeiderpartiet PT, Dilma som medlem av studentbevegelsen og senere bygeriljaen. Denne etterdiktaturgenerasjonen brakte med seg andre idealer og verdier enn det diktaturet sto for.

Etterdiktaturgenerasjonen ønsket et samfunn som tok mer hensyn til fattige, minoriteter og andre marginaliserte grupper. Cidadania – medborgerskap – har vært et nøkkelbegrep. Medborgerskap betyr å være inkludert og anerkjent som en del av samfunnet. Prinsipper som at loven skal være lik for alle og at alle skal ha lik rett til utdanning og helse, har aldri vært selvfølgeligheter i Brasil. Tidligere var også alle sosiale programmer sett på som gaver eller veldedighet. Konstitusjonen fra 1988 anerkjenner dette som rettigheter i et velferdssamfunn. Under PT-administrasjonene til Lula og Silva har statlige fordelingsprogrammer som Bolsa Família (familiestipend) oversatt dette til praksis.

Samtidig var overgangen fra diktatur til demokrati i Brasil ingen omveltning, men heller en åpning – apertura på portugisisk. Overgangen var like mye preget av kontinuitet som brudd. Reaksjonære krefter med sterke bånd til diktaturet har fremdeles tentakler langt inn i maktens korridorer. PT har måttet svelge mange kameler på veien til regjeringsposisjon, og har alliert seg med den gamle makteliten fra diktaturet. Uten deres støtte, intet flertall i Kongressen.

Etter ti år ved makta har avstanden til den organisert grasrota i partiet og resten av venstresida derfor vokst seg stor. PT har ikke lenger monopol som stemmen fra venstresida. Et tydelig bilde på dette er hvordan PT ble nektet å delta på demonstrasjoner under Juni-protestene i fjor. Dette er president Dilma og PTs ubehagelige sannhet: Tidligere ville de selv gått i første rekke i protestmarsjene. Nå har de sittet i regjering sammenhengende i over ti år, og er selv blitt den styrende eliten de alltid har demonstrert mot.

Lula og PTs store prosjekt har vært økonomisk vekst koblet med omfordeling og fattigdomsreduksjon. Sterk økonomisk vekst har blitt fôret av en umettelig etterspørsel etter brasilianske råvarer på verdensmarkedet på den ene siden, og et raskt økende hjemmemarked som resultat av utjevningspolitikken på den andre. Til tross for at flere har blitt del av den såkalte middelklassen, er det først og fremst konsumet som har økt. Dyptgående strukturelle endringer har uteblitt. Man kan også sette spørsmålstegn ved hvorvidt et snevert fokus på rask økonomisk vekst er bærekraftig. Myndighetene har ønsket en så rask utvinning av naturressurser som mulig, og i en slik modell blir både miljø og menneskerettigheter sett på som hindre for utvikling. Klimagassutslippene fra alle andre kilder enn avskoging har økt dramatisk i Brasil det siste tiåret, og i 2013 begynte avskogingen i Amazonas også å øke igjen. Omstridte prosjekter som vannkraftprosjektet Belo Monte i Amazonas har møtt massiv kritikk for store miljøødeleggelser og for at de berørte urfolkene i området ikke er blitt hørt. Brasils miljø- og menneskerettighetsbevegelse har kalt president Dilmas regjeringstid den verste siden militærdiktaturets dager.

Det nye og vellykkede Brasil har på 2000-tallet skygget for det gamle og reaksjonære. Men landets janusansikt er i ferd med å tre fram. Et land der framskritt går hånd i hånd med tilbakeskritt. Et land der korrupsjonen fortsatt gjennomsyrer politikk og økonomi, og der offentlige tjenester som helse, utdanning og transport er under enhver kritikk. Et land hvor det fortsatt er en avgrunn mellom fattig og rik.

Celina Sørbøe

Mattias Tesfaye:
Kloge hænder– et forsvar for håndværk og faglighed
København: Gyldendal, 2013,182 s.

Den danske mureren, fagforeningsmannen, politikeren og synseren Mattias Tesfaye ga i fjor ut boka «Kloge hænder – et forsvar for håndværk og faglighed». Boka fikk relativt stor oppmerksomhet i Norge til å være en heller sær utgivelse, og ble gjenstand for en artikkelserie i Klassekampen. Boka har også vært en hyppig referanse både i spørsmål knytta til yrkesfag og i debatter om arbeidsvandring og manglende krav til faglighet ved underentrepriser og innleie. Det kan derfor være grunn til å se en gang til, og kanskje litt mer kritisk, på hva boka faktisk formidler.

I tillegg til forfatterens åpenbare faglige kompetanse, ligger bokas styrke i metoden for formidling. Gjennom hele boka konkluderer Tesfaye etter å ha latt andre presentere analyser og formulere standpunkt. Boka er en sammenhengende samling sitater og referanser der Tesfaye gir ordet til arbeidskamerater og andre håndverkere, grundere, yrkesfaglærere, forskere, bedriftsledere og politikere. Sjøl om utvalget av autoriteter åpenbart er gjort for å stemme overens med Tesfayes egne konklusjoner, gir denne metoden boka soliditet og troverdighet. Boka gir en stemme til de som på tross av åpenbar meningsberettigelse og kunnskap forblir målløse. Bare det er en god grunn til å lese boka og rydde plass til debatten den reiser.

Boka er delt inn i fire deler som hver av dem har sitt eget budskap og langt på vei egne konklusjoner. Jeg skal i det følgende se på boka del for del.

Del 1 – Kloge hender

Første del er en hyllest til håndverket, fagligheta og den praktiske kunnskapen og kunnskapsformidlinga sin historiske betydning. Tesfaye viser hvordan håndverket har skapt og videreført sivilisasjoner, hvordan både den tidløse kunsten og de monumentale historiske byggverka hviler på godt håndverk og praktisk kunnskap. Samtidig viser han hvordan hverdagen, hvordan vi til ei hver tid har det og hvordan all samfunnsmessig utvikling avhenger av det praktiske arbeidet. Et samfunns mulighet til å lykkes og utvikle seg avhenger ifølge Tesfaye av den håndverksmessige soliditeten og evna til å formidle praktisk kunnskap og ferdighet gjennom generasjoner.

For en håndverker som leser boka er dette en sann svir av bekreftelse og formulering av alt vi alltid har visst. For norsk venstreside som til de grader er prega og lamma av intelligentsia, burde dette være en spore til ettertanke og sjølransaking. I en offentlighet som kun problematiserer mangelen på teoretiske ferdigheter, er dette å banne i kirka.

«Del 2 – Håndværk og teknologi»

Andre del handler nettopp om dette, om hvordan den framvoksende kapitalismen fant ulike måter å organisere produksjonen og ivareta eller neglisjere håndverksmessige ferdigheter. Ytterlighetene her framstilles som på den ene sida taylorismen i Ford Motor Co, på den andre sida det håndverksmessig skikkelige i utviklinga av nordeuropeisk industri. Som utviklingslinjer er nok beskrivelsen riktig, men hva som i et kapitalistisk perspektiv er det mest hensiktsmessige kan i høyeste grad diskuteres.

Det blir også til tider problematisk å følge resonnementene når det på det ene siden hevdes at ingen samfunn kan lykkes og utvikles uten industriell produksjon, samtidig som Tesfaye faller om halsen på Janne Carlson og hans organisasjonsteori med vektlegging av tjenesteproduksjon der staffasjen blir overordna substansen. Konklusjonen i denne delen av boka blir at u-landenes misære skyldes at de er rene råvareleverandører, og at det derfor er nødvendig for de vestlige velstandssamfunna å opprettholde og videreutvikle industriproduksjonen og håndverket. For å kunne gjøre det i konkurranse med lavkostprodusenter, eller som han sier: i påvente av en lønnsutjamning, er det nødvendig at høyere kostnadsnivå kompenseres med faglig kvalitet og serviceytelser knytta til sjølve produktet.

Del 3 – Håndværk og innovation

Denne delen har så langt jeg kan se to – og kun to – poenger. Det ene er å peke på konkurransefortrinnet i å ta de kloke hendene, de ansatte, med på råd både når det gjelder utforming av produksjonen og produktutvikling. Dette er en produksjonsfilosofi Tesfaye ikke har sugd av eget bryst, men noe som er lett gjenkjennelig fra TPS (Toyota Production System) og Lean Manufacturing som er sjølve kvintessensen av moderne organisasjons- og produksjonstenkning. Det andre poenget er synliggjøringa av og hyllesten til gründeren. Slik Tesfaye ser det er de som bruker sine kloke hender til å løse billett og dra ut på klassereise, viktige bidragsytere til å løse den økonomiske krisa som rir Europa.

Del 4 – Håndværk og politik

Den siste delen skal oppsummere det hele. Her brukes Sveits som referanse for å vise nødvendigheta av å styrke formidlinga av praktisk kunnskap generelt og fagopplæringa spesielt. Det blir også poengtert at teknologisk utvikling vil redusere mengden av praktisk arbeid, men ikke nødvendigvis fordumme det. Den samme teknologien som kan forenkle og fordumme prosesser kan også brukes til å gjøre prosessene mer komplekse og skjerpe krava til faglighet hos arbeiderne. Slik anvendelse av teknologi vil høyne kvaliteten på det som produseres, og dermed være samfunnsmessig nyttig.

Boka avsluttes med at Tesfaye presenterer sitt program for et bedre Danmark. I korthet består programmet av en trepartsavtale (partene i arbeidslivet og det offentlige) om mer eller mindre kontinuerlig voksen- og etterutdanning og etablering av nasjonale kunnskapssentre for håndverk. Videre at håndverksfaga styrkes og praktiske ferdigheter integreres i den teoretiske undervisninga i grunnskolen. Til slutt at moderne organisering av offentlige tjenester med produksjonsmål, lønnsomhetsvurderinger, detaljert rapportering og strenge kontrolltiltak blir erstattet av sjølstendig arbeid og fokus på faglighet i tjenesteproduksjonen.

Boka avslutter med å slå fast at Danmark (og Europa) står overfor valget mellom å utvikles som håndverkssamfunn eller degenerere til u-land.

Det Tesfaye ikke vil se

Tesfaye viser på glimrende vis offentligheta sin dyrking av det akademiske, hvordan det har marginalisert håndverket og det manuelle arbeidet, og hvordan yrkesutdanninga og yrkesutdanningas prestisje har blitt og stadig blir svekka. For Tesfaye er grunnen til dette et mysterium. For han framstår kvalitetsforringelsen i verdiskapinga som fremmedgjøring og dårlig håndverk medfører, som noe ingen er tjent med. Denne tesa viser seg å bli bokas store svakhet.

Samfunnet burde se seg tjent med kvalitet både i produkter, produksjonsmidler, infrastruktur og bygningsmasse. Innafor rammene av kapitalismen er det imidlertid ikke så enkelt. Sko og bukser som ikke går i stykker reduserer potensielt salget av sko og bukser og virker dermed bremsende på den økonomiske veksten. Produksjonsutstyr som bare produserer er bra for den enkelte produsent, men reduserer behovet for utskifting og vedlikehold. Slik er det et konkurransefortrinn for den enkelte, men som generell tilstand til hinder for systemet. Slutter veier å rase ut får entreprenørene mindre å gjøre og målet på kapitalistisk lykke, BNP og privat sektors andel av BNP svekkes. Godt bygde bygg trenger ikke å rives og i liten grad vedlikeholdes. Riving og stort rehabiliteringsbehov oppfatter Tesfaye som et samfunnsmessig problem. Det burde han ha rett i, men for bygningsindustrien er det en sann svir.

Gode og vakre bygg med evige kvaliteter har verdi i seg sjøl og har en lei tendens til å bli freda eller på annet vis få så stor samfunnsmessig betydning at de må stå der. Dette er et hinder for turbokapitalisten. For eksempel er Freiaparken og den gamle fabrikkbygninga med Freiasalen og Edvard Munch sine veggmalerier en kilde til stolthet og trivsel for sjokoladearbeiderne, det er en berikelse for Norge, men et problem for Mondalez (de amerikanske eierne av det som en gang var Freia). Mondalez skulle helst ha kvitta seg med det hele. Det er dyrt å vedlikeholde og kan ikke brukes til noe som helst, men det lar seg ikke selge for det kan ikke brukes til noe som helst. Hadde det ikke vært for bygningsmessige, arkitektoniske og kunstneriske kvaliteter, hadde det hele vært revet og erstattet av langt mer profitabel bygningsmasse.

Tesfaye har en politisk nomadetilværelse bak seg. Fra å bli født inn i DKP ml, har han gått via Enhedslisten og SF (hvor han var nestleder) til Socialdemokratene. Et sted på denne veien har marxismen og forståelsen av at det svært sjeldent er samsvar mellom det samfunnsmessig fornuftige og det profitable blitt borte. Boka gir derfor en strålende dokumentasjon av håndverket og det manuelle arbeidet sin verdi og hvordan dette diskrediteres. Når han så skal skissere løsninger for framtida blir det derimot feil fordi han ikke vil se føringene som det kapitalistiske systemet legger, og derfor heller ikke ser nødvendigheta å utfordre sjølve systemet. For Tesfaye er styrka faglighet et konkurransefortrinn som vil forsvare nordeuropeisk produksjon mot lavkostland og mot sosial dumping i eget marked. Det er et poeng som blir borte i det øyeblikk flere enn Nord-Europa ser det, og det er en metode som ikke bidrar til rettferdighet og en bedre verden.

For denne håndverkeren (undertegnete) står økt kvalitet og faglighet i motstrid til sjølve det økonomiske systemet. Samtidig vil det at vi stiller krav til kvalitet og faglighet i eget arbeid både innafor håndverk, industri og tjenesteproduksjon bidra til styrka sjøltillit og klassebevissthet. Ser vi systemoverskridende på det hele vil ei venstreside som ikke rehabiliterer håndverket og det manuelle arbeidet aldri forandre verden, og et samfunn som ikke vektlegger det håndverksmessige vil aldri bli hverken sivilisert eller bærekraftig. Dette har Tesfaye gitt et svært viktig bidrag til å vise, sjøl om han ikke evner å trekke naturlige konklusjoner av egne observasjoner.

Roar Ellingvåg

Sigmund Aas og Thomas Vestgården:
Skammens historie. Den norske stats mørke sider 1814–2014
Oslo: Cappelen Damm, 2014, 320 s.

Sigmund Aas og Thomas Vestgården fortjener honnør for å ha samlet en fra før (i all hovedsak) kjent dokumentasjon på statlige norske overgrep. Dette er overgrep alle i Norge bør ha kunnskap om, og denne boka er et bidrag til dette. Synderegisteret dreier seg om overgrep mot etniske minoriteter, mot barnehjemsbarn og sinnslidende, om justismord og sensur av kulturelle ytringer osv., men fortjenestefullt også om f.eks. våpeneksport og hemmelig krigsdeltakelse (i Vietnam). I forordet deler de to forfatterdebutantene sjøl inn materialet i

1) Eksempler på aktive statlige inngrep og menneskerettighetsbrudd (ofte begrunnet med «gode hensikter»)

2) Unnlatelsessynder

3) Interessemotivert – dvs. profittstyrt – praksis. Forfatterne beretter saklig og nøkternt, men det er umulig ikke å bli følelsesmessig berørt. Da er det bra at de også gir en god oversikt over primærlitteraturen de bygger på, så leserne sjøl kan fordype seg i denne.

Boka er lansert som et apropos til 200-årsjubileet – hvilket også framgår av undertittelen Den norske statens mørke sider 1814–2014 – og kan være en nyttig motvekt mot nasjonal sjølforherligelse. Overgrepene mot etniske minoriteter er for øvrig tiltenkt en sjølsagt plass i de offisielle jubileumsmarkeringene. Derimot er det lagt lite vekt på å tydeliggjøre den sterke tråden i norsk historie, der kampen for demokrati og sjølråderett er knyttet sammen. Ved dette jubileet er det faktisk mer tabubelagt å reflektere over hva EØS-medlemskapet gjør med norsk suverenitet og demokrati, enn å omtale historiske overgrep.

Skammens historie er blottet for teori og virkelig analyse. Underteksten er riktignok en advarsel mot etnosentrisme og norsk sjølgodhet – og en oppfordring til å være maktkritisk. Men her er det nesten ikke sammenlikninger med ande stater, som kan fortelle noe mer om hva som var tidstypisk – og hvor en eventuelt må leite etter særnorske forklaringer. Ideene bak handlingene er lite utdypet, og årsaken til at en del typer overgrep er bragt til opphør mens andre vedvarer (eller fortsetter i nye former) er heller ikke forklart. Boka er tjukk som den er med sine 319 sider, og kanskje er det å ønske seg en annen bok å etterlyse mer analyse, men den bidrar lite til å skape historiebevissthet. I verste fall kan den bestyrke oppfatninger om allmenn menneskelig ondskap. Forfatterne er da heller ikke historikere, men har master i henholdsvis menneskerettigheter og statsvitenskap. Antydningen i forordet om at mange av overgrepene skyldes en «godhets»- og «renhetslengsel», kan ha noe for seg, men virker utenpåklistret og er ikke begrunnet.

Baksideteksten sier at «dette er de svakes norgeshistorie», og en samlet framstilling av ofrenes historie dekker et behov. At Marcus Thranes arbeiderforeninger blei knust av staten, er viet plass – og det er også overvåkinga av kommunistene. Men ikke noe tyder på at staten som klassestat eller som imperialistisk, er noe mer enn fremmedord for disse forfatterne. Virkelig systemkritikk er et savn.

Et kapittel skiller seg negativt ut. Det er sluttkapitlet om den 22. juli. Det handler om alt ved beredskapen og den indre sikker-heten sviktet i praksis, og er i hovedsak parafrasering av de offentlige granskningsrapportene. Islamofobi og annet utbredt tankegods, som dannet det ideologiske bakteppet for Behring Breiviks terror, og som ser ut til å ha spredt seg ytterligere i etterkant, er derimot forbigått i stillhet. Den nasjonale læringsprosessen etter den 22. juli må langt på vei sies å ha sporet av. Her har Aas og Vestgården forspilt en sjanse, og da er kanskje heller ikke overraskende at de ikke går inn på spørsmål som er kontroversielle i dag – som asylpolitikken eller behandlinga av sigøynere/rom.

Jørn Magdahl

Wolfgang Streeck:
GekaufteZeit. Die Krise des demokratischen Kapitalismus,
Berlin: SuhrkampVerlag, 2013, 219 s.

Svensk utgave: Köpt tid. Den demokratiska kapitalismens uppskjutna kris
Göteborg: Bokförlaget Daidalos, 2013.

I Norge feirer vi nå 200 årsjubileet for Grunnloven, en feiring som også av mange oppfattes som en markering av demokratiets opprinnelse her i landet. Nettopp i et slikt år får Wolfgang Streecks bok Kjøpt tid – Den demokratiske kapitalismens utsatte krise en spesiell betydning. Wolfgang Streeck er sosiolog, født i 1946 og direktør for Max-Planck-Instituttet for samfunnsforskning i Köln fra 1995, der han også er professor ved fakultetet for vitenskaper om økonomi og samfunn siden 1999. Før dette var han professor i sosiologi og industrielle forhold ved University of Wisconsin-Madison. I studietiden var han medlem av Sosialdemokratisk høyskoleforbund. Boken er en utvidet fremstilling av hans Adorno-forelesninger i Frankfurt i 2012.

Bokas viktigste påstand er at vi er inne i en periode der det kapitalistiske demokratiet ikke lenger kan opprettholdes, og at vi i tiden fremover må velge mellom kapitalisme uten demokrati eller en form for demokrati uten kapitalisme. Med tanke på at dette er en stadig mer aktuell problemstilling, skal jeg i denne omtalen gi i en fyldig presentasjon av bokens viktigste tanker.

Teoretisk utgangspunkt

Forfatteren starter med å minne om at de rike demokratiene fremdeles er kapitalistiske, slik noen later til å tro, og at de derfor bare kan forstås ved hjelp av en teori om kapitalismen som tar utgangspunkt i nøkkelbegreper som vi finner hos Marx. Frankfurtskolens teorier fra 1970-tallet brukte slike begreper i et forsøk på å forstå hvordan etterkrigstidens økonomi endret seg.

Streecks oppfatning er at teoriene til frankfurterne, representert ved Adorno, Habermas og Offe, i hovedsak inneholdt mye korrekt, men at en fikk noen overraskelser. De mente at det fantes en grunnleggende spenning mellom samfunnslivet på den ene siden og en økonomi styrt av tvangen til kapitalavkastning og kapitaloppsamling på den andre siden. De samfunnsinstitusjonene som oppsto, og særlig de økonomiske og politiske, var kompromisser mellom uforenlige handlingsveier og samfunnssystem som var ustabile og som bare kunne være i balanse rent tilfeldig. Man så ikke at det ofte tar lang tid å demontere samfunnsinstitusjoner. Man må regne med mange motvirkende årsaker og en fantastisk oppfinnsomhet i krisesituasjoner, når det gjelder å bevare det grunnleggende økonomisk-politiske systemet, som f. eks. kapitalismen.

Tre uventete prosesser

Det var særlig tre prosesser som Streeck mener at det legges for lite vekt på. Den første var kapitalismens raske og fremgangsrike overgang eller tilbakegang til såkalte selvregulerende markeder som skjedde gjennom et nyliberalt forsøk på å få liv i den kapitalistiske akkumulasjonen gjennom avreguleringer, privatiseringer og markedsekspansjon av alle typer og i alle retninger. Så var det at forventningene om videre utvikling av legitimitets- og motivasjonskrisen på 1970-tallet ikke ble innfridd. Derimot fikk vi en omfattende akseptering av markedstilpasning og markedsdrevne livsformer gjennom kvinners etterspørsel etter «fremmedgjort» lønnsarbeid og utvikling av forbrukssamfunnet utover alle forventninger. Til sist fikk de økonomiske krisene, som inflasjonen på 1970-tallet og den statlige gjeldsoppbyggingen på 1980-tallet, liten plass innen teorien om en legitimitetskrise.

Kapitalens frigjøring fra sine lenker

Siden 1970-tallet kapitalen gjort opprør mot etterkrigstidens blandingsøkonomi, og de ekspanderende arbeids- og produksjonsmarkedene oppnådde stor popularitet. De økonomiske krisene henger sammen med det. Foreløpig har de kulminert i krisen for bankene, statskassene og den økonomiske tilveksten nå (2012–13).

Den globale kapitalismens «frigjøring fra sine lenker» i siste tredjedel av 1900-tallet følger av kapitaleiernes og de kapitalavhengiges fremgangsrike motstand mot de krav som kapitalismen ble tvunget til å godta etter 1945, for å bli akseptabel igjen under de politiske betingelser som da eksisterte.

Hvordan legitimiteten ble opprettholdt

Det kapitalistiske systemet som markeds-økonomi fikk ifølge Streeck ny kraft gjennomen statlig politikk for å kjøpe tid for systemet med penger. Det sikret det nyliberale samfunnsprosjektet som forbrukssamfunn en lojalitet fra massene som teorien om seinkapitalismen ikke kunne forestille seg. Først økte en pengemengden, så sørget en for økning i den statlige gjelden, og dernest sørget en for en sjenerøs tildeling av kreditt til de private husholdningene.

Etter hvert ble disse strategiene oppbrukt ved at de begynte å underminere funksjonsevnen til den kapitalistiske økonomien, som blant annet er avhengig av de kapitalistiske forventningene om at en rimelig avkastning respekteres og blir tilgodesett. Slik oppsto legitimitetsproblemet gang på gang, ikke så mye blant massene som hos kapitalen. Det kom frem i kriser for reproduksjon og akkumulasjon, noe som igjen vekket uro for systemets legitimitet i de demokratisk styrkete befolkningene. Liberaliseringen av den politiske økonomien og immuniseringen mot demokratisk trykk nedenfra ble så drevet på for å gjenvinne «markedenes» tiltro til systemet.

Demokratiets avvikling

Krisehistorien etter 1970-tallet er en utvikling av en gammel og grunnleggende spenning mellom kapitalisme og demokrati –en gradvis oppløsning av det tvangsekteskapet mellom dem som ble arrangert etter 2. verdenskrig. Da den demokratiske kapitalismens legitimitetsproblem ble til et akkumulasjonsproblem for kapitalen, måtte den kapitalistiske økonomien stadig mer befris fra demokratisk innblanding for å løse dette problemet. Så ble plassen for å sikre en massebasis for den moderne kapitalismen forskjøvet fra politikken til markedet, som en mekanisme for å skape de kapitalistiske grunnmotivene greed and fear, samtidig som økonomien ble immunisert mot demokrati som massedemokrati.

Fra keynesianisme til hayekianisme

Dette var en omdanning fra det keynesianske politisk-økonomiske institusjonssystemet fra etter krigen til et hayekiansk økonomisk regime. Friedrich August von Hayek (1899–1992) var en østerriksk økonom som er kjent som en av liberalismens fedre og en inspirator for hele denne ideologien. Etter krisene er gjeldsstaten i ferd med å forvandles til en konsolideringsstat, og fullbyrder det europeiske statssystemets og dets politiske økonomis brudd med den keynesianske etableringsfasen.

Det er i denne forbindelse interessant at forfatteren viser til en artikkel som Hayek skrev i tidsskriftet New Commonwealth Quarterly allerede i 1939, som kan leses som en planskisse for det EU som seinere er skapt. Forvandlingen av EU til et middel for å frigjøre den europeiske kapitalen fra en spe begynnelse på 1970-tallet og videre på 1980-tallet betød rask avdemokratisering av økonomien og parallell avøkonomisering av demokratiet med det mål å få befestet markedsrettferdighetens hegemoni over den samfunnsmessige rettferdigheten – dette er en hayekianiseringen av den europeiske kapitalismen.

EU sine tiltak innskrenker stadig mer den nasjonale sjølråderetten til unionens nasjoner. Konsolidering av offentlige finanser og minsking av statlig gjeld skal forsikre finansmarkedene om at deres krav kan imøtekommes, og at de i tvilstilfeller kommer til å prioriteres fremfor medborgernes.

Ifølge Streeck ser vi her et langsiktig sammenfall mellom det kapitalistiske demokratiets samfunnspakt i overgangen til en konsolideringsstat og nødvendigheten av fiskal disiplin. Det krever en branngate mellom økonomi og politikk som gjør det mulig for markedet å fremme sin versjon av rettferdighet uten å bli hemmet av politiske inngrep. Da må samfunnet tåle økonomiske ulikhet. Den utkoblete overflødige befolkningen må derfor lære seg å se på politikk som underholdning for mellomsjiktene som den ikke kan forvente seg noe av. De henter sin identifisering og sine tolkninger av verden fra den globale kulturindustriens drømmefabrikker, ikke fra politikken. De gigantiske profittene her tjener også til å legitimere en hurtig økende merverdislusing til stjerner i andre bransjer, særlig pengeindustrien.

Et annet grunnlag for kapitalismens videre frigjøring fra inngrep som er demokratisk motivert, er et nyprotestantisk mellomsjikt av humankapitaleiere som vil ha «prestasjonsrettferdighet» og konkurranse, og som derfor er svært opptatt av å investere i sin egen og sine barns fremtid, med forbruksnormer som er så krevende at kollektive ikke duger.

Nyutviklet statssystem

Streeck ser tre viktige momenter i omdanning til konsolideringsstaten. Først betyr konsolidering nesten alltid nedskjæring i statlige utgifter. Skatteøkninger vil med andre ord ikke finne sted i særlig grad. Så nedskjæringene vil først og fremst ramme dem som på grunn av sine lave inntekter lever på sosiale bidrag. Sysselsettingen i offentlig sektor vil bli ytterligere redusert, og presset på lønnene der vil øke. Vi vil få nye privatiseringsbølger og fortsatt økende lønnsforskjeller. Offentlig pleie, omsorg og utdanning kommer mer og mer til å differensieres etter ulike gruppers kjøpekraft. Nedskjæringen vil ytterligere befeste markedets stilling som den viktigste mekanismen for fordelingen av muligheter i livet, og slik fortsette det nyliberale programmet for en omdanning eller avvikling av etterkrigstidens velferdsstat. Til slutt vil mer av statenes utgifter bli bundne i stedet for å kunne anvendes etter egen oppfatning og til nye programmer som reagerer på endrete problemer i samfunnet. Flere trenger hjelp under krisene og de totale utgiftene vil derfor ikke minke, selv om den enkelte stønadsmottaker kan få en smertefull nedskjæring i sine inntekter. Denne utviklingen rammer særlig hardt investeringer i fysisk infrastruktur samt politikk for familie, utdanning, forskning og aktivt arbeidsmarked.

Det finnes andre muligheter til å finansiere flere positive tiltak også innenfor kapitalismen, men det er usannsynlig at disse vil bli brukt eller at de vil løse de grunnleggende problemene på sikt.

Tiltak for tilvekst

Streeck går i detalj inn på forskjellige prosjekter i Europa for å få i gang tilveksten igjen, og påviser at de er lite virkningsfulle. Han ser på fire linjer i EUs og de ledende statenes handlingsmønster siden krisen begynte. For det første må «markedene» spares for kostnader med å «redde» stater som ikke kan betale. Bare de andre statene, dvs. deres medborgere, skal betale. For det andre må banker i krise ikke nasjonaliseres, men reddes med allmenne midler, og så ubemerket som mulig, for ikke å skape sinne hos dem som rammes av denne politikken. Det må skjules i budsjetter og regnskaper. For det tredje skal en ikke la stater som ikke kan betale, gripe til statsbankerott eller ensidig omfordeling av gjelden sin. I nødsfall må de få kassatilskudd for å betale ut sine kreditorer slik at disse i fremtiden er beredt til å gi de konsoliderte gjeldsstatene kreditter. Også dette må skjules best mulig. For det fjerde må en mulig allmenn nedskriving av statsgjeldene, for å bidra til en løsning av krisen, foregå mykt og over lang tid, blant annet for å gi de store og sanksjonssterke investorene mulighet til å beskytte sine aksjeverdier gjennom omplasseringer. Også til dette trengs eksperter som kan tenke ut hvordan regjeringer kan få ned statsgjelden på småsparernes bekostning, ved hjelp av økt inflasjon og lave renter og tiltak for å tvinge banker og forsikringsselskap til å investere i statspapirer.

Den politisk-økonomiske klassen synes å tro på at det er mulig å styre Europa med fast hånd. En slik sterk sentralmakt er helt OK for demokrater som håper at de en gang skal kunne demokratisere den. Liberalerne støtter den på sin side så lenge målet er hayekiansk med frigjøring av markedene fra alle former av politiske korrigeringer og bruk av statens styrke til å avskaffe seg selv som intervensjonsstat. Ideen om å kunne styre slik er selvfølgelig en illusjon, selv om den er nødvendig.

Motstand mot konsolideringsstaten

Streeck legger med rette stor vekt på at partier, valg, parlament blir en bremse for marsjen inn i konsolideringsstaten. Konstruktiv opposisjon for reformer innenfor det kapitalistiske systemet som kommer arbeiderne og deres organisasjoner til gode og hjelper kapitalismen til å løse produksjons- og reproduksjonsproblemer, som den ikke kunne løse med sine egne institusjoner, er blitt umulig.

Hvis en ikke vil nøye seg med å betale på gjeld hele livet, gjenstår bare destruktiv motstand, innrettet på å skade og ødelegge systemet. Det kan ta lang tid før denne innsikten gjør seg gjeldende. Men det virker som om stadig flere medborgere i Europa føler at regjeringene deres ikke tar dem på alvor. Kritiske intellektuelle bør ifølge Streeck derfor prøve å forsterke denne følelsen i stedet for å bekymre seg for sin egen anseelse blant dem som har hegemoni.

De som protesterer mot denne fortellingen i Spania og Portugal, kaller seg «indignados». Vi oversetter det ofte med «de opprørte», men direkte oversatt betyr det «de som blir behandlet med forakt og krenkes i sin verdighet». En effektiv samfunnsmessig motstand mot konsolideringsstaten må uttrykke sin vrede mot den postdemokratiske kapitalismens uforskammete oppførsel. På samme måte må en motstandskraftig bevegelse mot «finansmarkedenes» angrep på demokratiet først bestride legitimiteten i pengefabrikkenes krav på å få innløst den gjelden som tar beslag i de små menneskenes liv. Suverene stater kan, i motsetning til privatpersoner, nulle ut gjelden sin eller rett og slett innstille betalingene sine.

Foretak kan under kapitalismen gå konkurs, likvidere gjelden sin og dermed starte opp igjen. Er det da noen grunn til at vanlige mennesker, i for eksempel Hellas, skal betale ned gjelden for en stat og banker som har lånt opp midler i deres navn for å fylle kassene, fordi de som virkelig er rike ikke har betalt sine skatter? Nå må grekere med lav og middels inntekt gi avkall på behandling ved sykdom og på pensjoner for å betale for en økonomisk politikk som ganske ubemerket er blitt lurt eller prakket på dem av et sammensvoret fellesskap av nasjonale politikere, regjeringer i andre land, internasjonale organisasjoner og globale finansinstitusjoner, uten at de har fått forklart risikoene på noen skikkelig måte.

Det er også verdt å merke seg at Streeck viser hvordan den profesjonelle statsvitenskapen ofte undervurderer det han kaller den moralske indignasjonens politiske produktivkraft. Den vet derfor ikke hva den skal gjøre, når den ser at konsolideringsstatens nye og gamle regenter viser stor frykt for vreden blant de som kjenner seg sviktet og lurt av den globale finanskapitalismens løsningseksperter.

Forestillingen om at «markedene» skal tilpasse seg menneskene istedenfor omvendt, sees i dag på som vanvittig, og i dagens virkelighet er den selvfølgelig det. Men den kan bli mer realistisk om den blir fremført gang på gang utenfor det institusjonaliserte demokratiets stengte kanaler. Nå kan ikke opposisjonen mot konsolideringsstaten gjøre mer enn å strø sand i maskineriet på kapitalens tilstrammingspolitikk og -diskurs. Men den kan øke de styrendes redsel for at medborgerne, like mye som investorene, kan gripes av «panikk» og reagere «irrasjonelt». Selv om de ikke har sedler som argumenter, men bare ord, eller kanskje gatesteiner.

Hva kommer nå?

Det oppfinnes stadig nye triks for at kapitalismen på krita, som havarerte i 2008, skal få oppleve en ny vår. Det er tvilsomt at dette kan utsette kapitalismens legitimitetskrise i tiår eller mer. Tilveksten i de utviklete kapitalistiske økonomiene etter krisen i 1982–83 steg fra 2,25 % til 4 % i 1988, for så å synke til 2,25 % igjen i 1993–95. Så kom en ny stigning til 3,25 % i år 2000 og etter det et fall til 2,25 % i 2005, en stigning til 2,2 % i 2007 og så et fall til 1 % i 2009 og ca 0,7 % i 2011. Det eneste alternativet vil være å gå tilbake til inflasjonsøkonomien. Den vil lett komme ut av kontroll fordi den ikke er drevet av arbeidsmarkedet, men av sentralbankene som beskytter långiverne ved å redde de som har gjeld. Det vil ikke først og fremst ramme formueseierne, som i en verden med fri flyt av kapital mye lettere kan hoppe fra valuta til valuta, men de stadig større skarene av pensjonister og bidragsmottakere. Lønnsmottakerne vil og rammes fordi de ikke lenger har sterke fagforeninger som kan sørge for at lønnene holder tritt med inflasjonen. Som massedemokratisk instrument for pasifisering vil inflasjon i dag utspille sin rolle raskere enn før. Risikoen for at den tvert imot vil lede til misnøye og politisk ustabilitet, er enorm.

Det er mot en slik bakgrunn at Streeck rett og slett stiller spørsmålet: Kanskje vi nå, til forskjell fra 1970-tallet, faktisk lever under sluttfasen for etterkrigstidens politisk-økonomiske formasjon, slik datidens kriseteorier forutså og rett ut ønsket seg, om enn i en annen form.

Kapitalisme eller demokrati?

Hvis den konsolideringsstatlige kapitalismen ikke lenger klarer å skape en illusjon om rettferdig fordelt tilvekst, kommer det øyeblikket når kapitalisme og demokrati må gå hver sin vei. Det sannsynlige resultatet i dag vil da etter forfatterens oppfatning være en fullbyrding av den hayekianske samfunnsmodellen: det kapitalistiske markedsøkonomiens diktatur beskyttet mot alle demokratiske korrigeringer. Dens legitimitet er avhengig av i hvor stor grad det som en gang var statsfolket, har lært seg selv å se på markedsrettferdighet og sosial rettferdighet som samme sak. I tillegg kreves et instrument som kan sørge for at de som ikke vil akseptere dette, blir holdt ideologisk marginalisert, politisk desorganisert og fysisk i sjakk.

Alternativet til kapitalisme uten demokrati vil da være demokrati uten kapitalisme, i det minste uten kapitalisme slik vi nå kjenner den. Det er en annen løsning enn den hayekianske, men i motsetning til sistnevnte så ligger den ikke i forlengingen av den historiske trenden, men krever tvert imot en omkasting av den. Derfor fremstår den i dag som urealistisk.

Kamp for mer demokratisk kontroll med markedene

Fordi denne løsningen er urealistisk akkurat nå, må dagens motstand, selv om den går ut fra at den demokratiske kapitalismen ikke har innfridd sitt løfte, ikke legge skylden på demokratiet, men på kapitalismen. Det handler om forbedringer for dem som er blitt utestengt fra den nyliberale veksten, eventuelt på bekostning av samfunnsfred og tilvekst. Demokratipolitisk sett må det først og fremst handle om å gjenopprette institusjonene etter fire tiår med nyliberal rasering og så bra som mulig forsvare restene av og bygge opp igjen de politiske institusjonene som er best skikket til å modifisere markedsrettferdigheten, eller rett ut erstatte den med sosial rettferdighet.

I denne sammenhengen understreker Streeck at det mer enn noen gang er meningsfullt å snakke om demokrati. I dag må demokratisering bety å bygge opp institusjoner som kan brukes til å legge markedene inn under demokratisk kontroll igjen. Arbeidsmarkeder som åpner for sosialt liv, marked for varer som ikke ødelegger naturen, markeder for lån som ikke forfører til masseproduksjon av uoppfylte løfter. Før dette kan settes på dagsordenen, trengs minst flere år med politisk mobilisering og stadige forstyrringer av den fremvoksende samfunnsordenen.

Ut av euroen – ut av EU-systemet

Et gjennomgangstema hos forfatteren er en diskusjon av EU-systemet og dets aktuelle utviklingstrekk. Her viser han ikke minst hvordan innføringen av euroen skapte et Euroland som lå nær idealet om en markedsøkonomi som gjennom politikk ble befridd for politikk: en politisk økonomi uten parlament og regjering. Et slikt Euroland består av formelt selvstendige nasjonalstater, men de har for evig frasagt seg retten til egen valuta og dermed muligheten til å forbedre sine medborgeres økonomiske situasjon gjennom devaluering. Dermed eliminerte euroen et viktig politisk handlingsrom og forpliktet de deltakende landenes regjeringer, selv om de ønsket befolkningens sysselsetting, velferd og sosiale trygghet, til bare å anvende de nyliberale instrumentene for indre devaluering: økt produktivitet og konkurransekraft gjennom mer fleksible arbeidsmarkeder, lavere lønner, lengre arbeidstider, høyere andel i arbeid og en velferdsstat innrettet på vareproduksjonssystemet. Han sier at det fører til en situasjon der tiltak som utløser problemer, fører til nye tiltak som betyr mer av det samme, frem til oppløsning av det nasjonale demokratiet. EU-systemet er helt uegnet til å løse de problemene som har oppstått. Vi må ut av EU-systemet og gjenopprette nasjonalstatene, med det økte handlingsrom for demokratisk påvirkning som ligger i dette.

På den fristilte kapitalens alter

Med diagrammer, tall og argumenter søker Streeck å vise at det er hold i hans påstander. Han viser at det er en tydelig fare for at demokratiet kan bli redusert til en kombinasjon av rettsstat og offentlig hjelp, og at denne prosessen med avdemokratisering av kapitalismen og avøkonomisering av demokratiet har gått langt selv i Europa, ja, kanskje nettopp her.

Om vår tid også er en sluttfase for kapitalismen, må likevel forbli et åpent spørsmål. Det avhenger av om kapitalen klarer å kontrollere befolkningen gjennom en varig periode med kriser og elendighet, eller om det kan oppstå en motstand som kan oppheve hele systemet.

Gjennom kamp mot EU for nasjonal sjølråderett er det kanskje mulig å vinne tid slik at massebevegelser kan vokse frem som kan sikre en utvikling fra kapitalisme uten demokrati til demokrati uten kapitalisme. Og i denne tid er det selvsagt ikke noe uoverkommelig paradoks at partier som vil ha Norge helt inn i EU, eller som støtter EØS-avtalen, feirer det kapitalistiske demokratiet i Norge som de nettopp er i ferd med å ofre på den fristilte kapitalens alter.

Som det forhåpentlig har gått fram av denne bokomtalen, er Wolfgang Streecks bok et meget viktig bidrag til å forstå den økonomiske krisen og dens politiske virkninger. Særlig interessant er det europeiske perspektivet. Forslagene til handlingsvalg kan alltids diskuteres, men ellers synes hans påstander å være godt underbygget. Det finnes mange bøker på fremmede språk med marxistisk inspirerte analyser av den krisetiden vi er inne i, men få er oversatt til norsk. En bok om emnet oversatt til svensk, som ligger så nært vårt eget språk, gjør den særlig velkommen.

Terje Valen

Mari Jonassen:
Fernanda Nissen. Kjærlighet og arbeid
Oslo: Aschehoug, 2013, 296 s.

I de siste åra har det kommet flere bøker om kvinnekampens pionerer her til lands. 100-årsjubileet for stemmerett for alle blei da også innledet med Magnhild Folkvords portrett av Fredrikke Marie Qvam, som fikk sin velfortjente omtale i Rødt! nr. 1/2013. I tillegg har Elisabeth Aasen gitt en brei oversikt over kjente kvinner – ikke minst forfattere – i 1800-tallets kvinner (Pax forlag, 2013), der hun også retter blikket utover Norges grenser. Sist ut i denne rekka er biografien om Fernanda Nissen, som er ført i pennen av Mari Jonassen. Hun er framstående historiker og fagbokforfatter, og det er ikke mer enn to år sida hun var ute med boka om Ragna Ullmann Nielsen, stemmerettsforkjemper og den fremste talskvinnen for fellesskolen.

Farvel til et borgerlig miljø

De fleste av forgrunnsfigurene i den tidlige stemmeretts- og kvinnekampen sprang ut fra et borgerlig–demokratisk, liberalt og nasjonalt miljø, gjerne med forankring i partiet Venstre. Slik var det også lenge med Fernanda, født Thomesen, som vokste opp i en velstående rederfamilie i Kragerø, med en belest far som en periode også møtte på Stortinget. Bare 16 år gammel ble hun sendt til hovedstaden for å få lærer- og guvernanteutdanning fra Nissens pikeskole. Raskt kom hun inn i et kulturradikalt miljø, som også var påvirket av tidas bohemer. Bare 19 år gammel giftet hun seg med Lars Holst, en sentral venstreredaktør og radikal stridsmann i Bergen, som kort etter overtok som redaktør av Dagbladet. Slik kom hun også tidlig inn i kretsen av kunstnere og intellektuelle, noe som også inkluderte et vennskapsforhold til Bjørnstjerne Bjørnson.

Når denne biografien fortjener særlig oppmerksomhet, er det fordi den forteller om hvordan Fernanda Holst – som hun lenge var kjent som – etter hvert skilte seg ut i sitt politiske og ideologiske valg. Under møtet med det industrikapitalistiske systemet sa hun farvel til sitt borgerlig–liberale miljø. Isteden sluttet hun seg til kampen for sosialismen, meldte seg inn i Arbeiderpartiet og så frigjøring av arbeiderklassen som en forutsetning for kvinnefrigjøring. Men fortsatt beholdt hun en viss tvetydighet i sitt kvinnepolitiske syn, og hadde berørings-punkter med både forskjellsfeminisme og likhetsfeminisme, som det litt skjematisk heter. Det siste betydde at hun kjempet for likestilling og mot det bestående systemet, men samtidig la hun vekt på både særvern for kvinner i det brutale arbeidslivet, og var opptatt av kvinners rolle som omsorgsperson med forankring i det biologiske moderskapet. Det var kapitalismen – og ikke menn i seg selv – som var hovedfienden, men kvinner hadde etter hennes syn også en del felles utfordringer uavhengig av sosial klasse.

Streik og sosialisme

Et avgjørende vendepunkt var møtet med den store streiken som kvinnelige fyrstikk-arbeidere gjennomførte i 1889, og som rettet seg mot lang arbeidstid, sultelønn, manglende organisasjonsrettigheter og de store helseskadene som skyldtes fosfordamp. Som fortalt av Mari Jonassen i det utdraget av boka som er gjengitt på annen plass i dette nummeret (se side 40) deltok hun på det første streikemøtet, og blei sterkt grepet av de fortellingene hun fikk høre. Det samme gjorde for øvrig Bjørnstjerne Bjørnson, som på talerstolen lot seg rive med av stemningen, og erklærte seg som sosialist. En annen som tiltrakk seg hennes oppmerksomhet ved denne anledningen, var lege Oscar Nissen. Han var en av arbeidernes fremste støttespillere, og det vakte stor oppsikt da han viste fram forskjellige stadier av fosforskader, som tannløshet, ødelagte kjever og forvridde ansikter. Selv om hun kom utenfra, blei Fernanda (Holst) en av de kvinnelige fyrstikk-arbeidernes første formenn, som det het den gang. Hun representerte dem også på det store arbeidermøtet i Drammen året etter, der Oscar Nissen var talsperson for Tjenestepikenes Særlag, og holdt foredrag om deres arbeidsforhold.

Møtet med Oscar Nissen utviklet seg raskt til en dramatisk kjærlighetshistorie som kostet dem begge mye, de var jo gift på hver sin kant. Dette var en offentlig skandale, selv før tabloidpressas dager. Mange familiemedlemmer og venner slo handa av henne, og hun blei fratatt omsorgen for sine to barn. Etter flere år og mye motgang inngikk de ekteskap i 1895. De måtte til Sverige for å finne noen som var villig til å vie dem, ved Kongelig bevilgning hadde de nemlig fått lov til å oppløse sine tidligere ekteskap, men i det samme vedtaket het det at det var forbudt for dem å gifte seg med hverandre (!) Før vielsen hadde de i lengre tid vært samboere, det var som en kriminell handling å regne under konkubinatloven. Underveis får vi vite hvordan to sterke personlighetene påvirket hverandre, hun blei mer sosialistisk, og han forsto mer av feminismen. Det siste var det utvilsomt behov for, ettersom Nissen tidligere hadde deltatt i sedelighetsdebatten med advarsel mot å stille samme krav om «reinhet» til menn og kvinner. Hans argument – som lege – gikk ut på at ikke mer enn ti prosent av kvinnene hadde kjønnsdrift. Sammen utviklet de også ei radikal og kompromisslinje i unionsspørsmålet og i kampen for republikk, og de tilhørte det mindretallet som kritiserte Karlstadforliket i 1905 og ettergivenheten overfor svenske krav for å unngå krig.

Lokalpolitiker i arbeiderkvinnenes tjeneste

Oscar Nissen blei snart sentral i Arbeiderpartiet, blant annet som redaktør av Social-Demokraten (i dag: Dagsavisen) i en periode og partileder fra 1906. Fernanda Nissen fikk på sin side en lang karriere som journalist og skribent både i samme avis og magasinet til Arbeiderpartiets kvinneforbund (Kvinden). Hun var en av landets første kvinnelige journalister, på samme måte som hun var den første kvinne som blei styremedlem i Arbeidersamfunnet.

Ikke minst blei Fernanda Nissen kjent og aktet som bok- og teateranmelder, samtidig som hun kjempet for litteratur og teaterkunst som kom alle samfunnsgrupper til gode. Hun behøvde ikke å bli minnet på at mange arbeidere ikke hadde råd til å se de forestillingene hun anmeldte. Deretter var det lokalpolitikken som kalte på hennes innsats, og i flere perioder var hun medlem av Oslo bystyre. Ved valget i 1916 fikk hun flest stemmer av alle, det var et tegn på hennes popularitet. Men selv om hun fikk flere stemmer enn Carl Jeppesen, var det han som blei ordfører. Som folkevalgt var det alltid kampen for arbeidsfolks kår – og da særlig arbeiderkvinnene – som opptok henne. Ikke minst handlet det om boliger, utdanning, arbeidervern og åttetimersdag.

En egen kampsak var utbygging av et offentlig bibliotek, med filialer på østkanten, og som medlem av bibliotekstyret arbeidet hun også for å få inn flere bøker om sosialisme og marxisme. Få kunne måle seg med henne når det gjaldt allsidighet, arbeidskapasitet og kampglød. Mye av virksomheten blei gjort på fritida etter at hun i 1913 blei en av landets to første offentlige filmsensorer.

Internasjonalismens sammenbrudd

Allerede i 1911 døde Oscar Nissen, og det blei noen tunge år framover. Det skyldtes også mørke tider under verdenskrigen, som gikk hardt inn på en internasjonalt orientert sosialist. Som særdeles språkmektig var Fernanda Nissen med i ledelsen i den andre internasjonalens kvinneforbund, der Clara Zetkin var en revolusjonær drivkraft. Den planlagte kongressen i august 1914 måtte avlyses, og Nissen skreiv mange oppgitte artikler om hvordan de tyske sosialdemo-kratene – med Karl Liebknecht som hederlig unntak – hadde stemt i Riksdagen for krigsbudsjetter og sendt landets ungdom ut i krig for keiser, fedreland og storkapital. Samtidig fulgte hun utviklinga i Russland nøye, og overfor en hetskampanje i borgerlige aviser svarte hun med å minne om hvordan forholdene var under tsarens tyranni og slaveri:

Ingen revolution kommer mild, balansert og ordnet; men i Russland maa den komme voldsommere, mere vekslende, mere uordnet enn andre steder.

Samtidig mente hun at forholdene i Norge var annerledes, og det ikke var en riktig vei å følge eksemplene med arbeider- og soldatråd. Ettersom hun også advarte mot den mer eller mindre syndikalistiske retninga som Martin Tranmæl vant fram med, følte hun i 1919 at partimedlemskap ikke lenger var mulig.

Bare ett år seinere, i 1920, døde Fernanda Nissen etter mange år med utmattelse og dårlig helse. Dødsfallet fant sted i Paris, men den nære vennen Hulda Garborg brakte hennes urne med seg hjem. Det var store sørgehøytideligheter og mange minnemøter for en folkekjær politiker, der også den nye ledelsen for Arbeiderpartiet – med Kyrre Grepp i spissen – deltok med taler og kranser. Bruddet med partiet i det siste leveåret skulle ikke skygge for hennes sentrale plass i arbeiderbevegelsens gjennombruddsår.

Et så rikt og mangfoldig liv, med mange nedturer og kamper på det personlige plan, har nå fått et verdig minnesmerke i bokform. Mari Jonassen har gravd i store mengder kilder, deriblant en lang brevveksling med den svenske dikteren Gustaf Fröding, og utmerker seg med et solid faghistorisk håndverk. Språket er nøkternt, og uten fakter. I tråd med de beste biografier, er det også en god balanse mellom de store linjer, historisk kontekst og innsikt i de personlige dramaer som også kjennetegnet Fernanda Nissens liv. Det fanges godt opp i undertittelen: Kjærlighet og arbeid. På denne måten forstår vi mer både av kvinnekampens og den tidlige sosialismens historie i vårt land.

Tore Linné Eriksen

Anbara Salam Khalidi:
Memoirs of en early Arab feminist. The life and activism of Anbara Salam Khalidi.
London: Pluto Press, 2013, 167 s.

Katharine Conelly:
Sylvia Pankhurst. Suffragette, socialist and scourge of empire.
London: Pluto Press, 2013, 178 s.

Cathy Porter:
Alexandra Kollontai. A biography.
London: Merlin Press, 511 s.

 

8. mars er et godt utgangspunkt for å løfte fram kvinnekampens pionerer både i vårt eget land og internasjonalt. Her hjemme har det kommet nye biografier om blant annet Fredrikke Marie Qvam og Fernanda Nissen (se nedenfor), men de som leser engelsk, har også mye å glede seg over. Her skal vi se på tre par ferske eksempler på det siste.

Salam Khalidi: Arabisk feminisme og kamp mot imperialisme

Det er bare å innrømme det: Før jeg kasta meg over denne bok, hadde jeg ikke en gang hørt navnet Anbara Salam Khalidi. Trolig er dette er en skjebne jeg deler med mange andre uvitende barbarer i vår usivil-iserte del av verden. Hennes memoarer blei utgitt i sin originalutgave på arabisk i 1978, men kom først i engelsk språkdrakt i fjor, så det finnes jo en slags unnskyldning. Oversettelsen er foretatt av hennes sønn, Tarif Khalidi, som er professor i arabiske studier ved American University i Beirut.

Anbara vokste opp som en av tolv søsken i en av Beiruts ledende sunni-muslimske familier i 1897, der en vidsynt far blant annet hadde viktige politiske og administrative posisjoner under tidas koloni-makt, det vil si det tyrkisk-osmanske riket. Anbara Salam skilte seg dermed ut med foreldre som både ville og hadde muligheter til å la døtrene få høyere utdanning, som inkluderte språkstudier i fransk og engelsk. Knapt noen andre kvinner har skrevet om denne historiske epoken, og selvbiografien byr derfor på et sjeldent tidsbilde sett med kvinneøyne. Det gjelder også de katastrofale virkningene som den første verdenskrigen medførte for samfunnet, ikke minst for fattigfolk. Resultatet av krigen, som langt på vei handlet om imperialistisk rivalisering, endte med det osmanske imperiets sammenbrudd. Istedenfor å oppnå selvstyre, blei Libanon skilt ut og lagt under ei ny koloni-makt, denne gang Frankrike. Det er nå for alvor vi får et innblikk i de mange organi-sasjoner og kvinnenettverk som Anbara Salam engasjerer seg i, ofte i ledende posisjoner. Hun beskriver kamp for endringer, men det er ikke noen ensom kamp, og lesere i vår del av verden får et bilde av mange, sjølstendige og sterke kvinner som spiller en viktig rolle i samfunnslivet, altså noe annet enn det rådende stereotypier går ut på. Kvinneorganisering og feministisk ideologi er altså ikke et monopol for «den første verden», og er ikke bare forankret i impulser utenfra. Et viktig poeng i boka er derfor kontakter og sammenlikninger på tvers innenfor den islamske og panarabiske verden.

Som den første kvinnen fra sitt hjemland kaster Anbara Salam sløret, det skjer under et møte i London i 1928, og det vakte naturlig nok stor oppsikt. (Det var det samme flere egyptiske feminister hadde gjort fem år tidligere.) Hun avviste også arrangert ekteskap, selv om det ikke manglet gode – og dårlige – forslag, og levde derfor aleine til hun var 30 år. Da møtte hun Ahmad Samih Khalidi, som hørte til en palestinsk familie i Jerusalem med røtter tilbake til 1000-tallet. Han var særlig engasjert i arbeidet med palestineres rettigheter og muligheter for utdanning, ikke minst som leder av Arab College fra 1925 til 1948. Etter at de giftet seg, forstår vi klart av selvbiografien at hun ble en del av den palestinske frigjøringskampen. I første omgang betyr det at hun får stifte bekjentskap med en ny koloni- og okkupasjonsmakt, ettersom området lå under britisk styre. I 1948 fulgte så den dramatiske – og traumatiske – ut-drivingen fra sitt nye hjemlandet under sionistisk framrykking (Nakba). Den feministiske og antiimperialistiske kampgløden får en alvorlig knekk, selv om hun optimistisk tenker: Vi kommer snart tilbake. Men slik gikk det som kjent ikke, og det er ingen snarlige utsikt til at hennes etterkommere kan få se sitt okkuperte hjemland. Den mørke tonen forsterkes allerede i 1952 da hun mistet sin mann og kampfelle, og at hun da måtte oppleve den tragiske borger-krigen i Libanon på nært hold.

Selvbiografien er skrevet av en beskjeden kvinne, som aldri framhever seg selv. Nesten i forbifarten får vi vite om hennes litterære bragder som en mester i det arabiske språket, blant annet gjennom oversettinger av flere greske klassikere, blant annet Homer. I motsetning til mange selvskrytende biografier, fra både menn og kvinner som på langt nær har spilt en så viktig historisk rolle, er dette derfor et lavmælt – men inderlig – monument over arabisk feminisme og ukuelig kamp mot skiftende okkupasjonsmakter i Midtøsten.

Pankhurst: Stemmerett, sosialisme og anti-fascisme

Fra Midtøsten går turen til Storbritannia, der Pankhurst-navnet er en kjent del av historien, særlig knyttet til «suffragetter» og kampen for stemmerett for alle. Mest kjent er nok Emmeline Pankhurst, som stiftet Women´s Social and Political Union (WSPU) sammen med datteren Christabel, men som på eldre dager endte som parlamentsmedlem for det konservative Tory-partiet. Men det var også flere døtre i familien, en av dem var Sylvia. Hun gikk tidlig sine egne veier, og har høyst fortjent fått sin biografi i den nye serien med samletittelen Revolutionary lives, som gis ut av det radikale London-forlaget Pluto Press. (Blant andre i denne serien er Hugo Chavez, Salvador Allende og Leila Khaled.) Forfatter er historikeren Katherine Connelly, som på beundringsverdig kort plass tegner et fint portrett basert både på kjent litteratur og nye kilder. Det er spennende lesning med levende nærbilder både fra oppvekst med opprør mot ulikhet, kritikk av morens organisasjon, et rikt liv som bildekunstner i møte med diskriminering, brudd med sitt gamle miljø og nær tilknytning til arbeiderbevegelsen. Hennes stemmerettsaktivisme foregikk særlig på østkanten av London, og mot andre familie-medlemmers ønske ville hun utvikle kampen for stemmerett videre i sosialistisk retning. I den kunstneriske virksomheten har hun særlig satt spor med sine skisser av arbeiderkvinner, som i dag henger i de fineste gallerier, og som er sammenliknet med den skriftlige dokumentasjonen av arbeiderklassens kår som Friedrich Engels tidligere hadde gitt i Manchester.

I motsetning til sin mor og sine søstre, kastet Sylvia Pankhurst seg aktivt i arbeidet mot britisk deltaking i den første verdens-krigen, og var dyp fortvilt over internasjonalismens sammenbrudd i vestlig arbeiderbevegelse. Hun var en periode med i Labour Party, med et nært forhold til lederskikkelsen Keir Hardie. Inspirert av den russiske revolusjonen i dens første fase erklærte hun seg så som kommunist, og ga klart uttrykk for dette i bladet hun eide og redigerte, Workers´ dreadnought. Hun deltok på flere møter i Komintern, men blei raskt en kritiker av Lenin og en forsvarer av en slags rådskommunisme eller «venstre-opposisjon». Hun nektet å etterkomme påbudet fra Komintern om å legge Workers´ dreadnought direkte under det nystartete britiske kommunistpartiet, og blei følgelig ekskludert i 1921. Fra 1920-tallet (hun levde fra 1882 til 1960) var det kampen mot fascisme, imperialisme og rasisme som sto i sentrum. Ikke minst advarte hun tidlig mot Mussolinis styre, som til å begynne blei møtt med beundring fra Churchill og andre konservative ledere. Samtidig skreiv hun en lang rekke bøker og pamfletter om kvinnekampens historie og andre temaer. Fra 1935 var hun i første rekke engasjert i kampanjen mot Mussolinis okkupasjon av Etiopia og de andre imperialistmaktenes passivitet, og hennes artikler, pamfletter og nyhetsbulletiner fikk stor spredning også i Afrika. På samme måte var hun en aktiv støttespiller for alle som ønsket avkolonisering og slutt på det britiske imperiet etter den andre verdenskrigen. Igjen møtte hun Churchill som motpart, slik han også hadde avfeid henne arrogant under et møte om stemmerett så tidlig som i 1906. Interessen for Italia og Etiopia hadde også sammenheng med at hun levde sammen med Silvo Corio, en italiensk anarkist. Da de fikk et barn sammen, og hun ikke ville gifte seg og ta mannens navn, brøt mora all kontakt. På sine eldre dager ga Sylvia Pankhurst ut flere bøker om etiopisk historie, kunst og kultur, og i sine fire siste leveår bodde hun i Addis Abeba, der hun ligger begravd. Denne delen av hennes liv er løftet mye høyere fram enn i andre biografier.

Kollontaj: Revolusjon, kjærlighet og diplomati

Den tredje av denne bokmeldingas hovedpersoner er uten tvil den mest kjente, og samtidig den som gjennom sitt dramatiske liv har vært nærmest knyttet til internasjonal kvinnekamp og revolusjonær kommunisme. Aleksandra Kollontaj fortjener selvsagt en grundigere behandling, skrevet av langt mer kyndige fagpersoner på felter som Russland/Sovjetunionen og kommunismens mangslungne historie og interne debatter. Interessen for hennes liv og betydning er da også omfattende her hjemme, ikke minst fordi hun var knyttet til norsk arbeiderbevegelse i viktige perioder. Hun bodde her i flere år i eksil fra tsar-Russland under den første verdenskrigen, og talte på den første 8. mars-markeringa i Norge. Hit blei hun som brysom opposisjonell etter revolusjonen sendt som verdens første kvinnelige diplomat, og virket her gjennom mesteparten av 1920-tallet. Denne sida av hennes liv er behandlet av Åsmund Egge i Rødt! nr.1/2005: «Aleksandra Kollontaj og norsk arbeiderbevegelse» (også på nett). I tillegg finnes boka Ingvill Sørbye (red.): Revolusjon, kjærlighet og diplomati. Om Aleksandra Kollontaj og Norden (Oslo: Unipub, 2008).

Her skal det bare nevnes at det nå foreligger en biografi som er ruvende, også i betydningen omfangsrik, skrevet av Cathy Porter. Hun har oversatt mer enn tretti romaner og skuespill fra russisk, i tillegg til å ha utgitt flere biografier og fagbøker. Førsteutgaven av Kollontaj-biografien hennes kom allerede i 1980, men er nå både utvidet og betraktelig nyskrevet. Det skyldes ikke minst at en rekke nye kilder og arkiver i mellomtida er åpnet, samtidig som både Kollontajs selvbiografi og dagbøker er utgitt på russisk eller tysk. I tillegg har Porter hatt tilgang på en usedvanlig samling av brev, det var heldigvis før korte e-poster og sms-er. Kollontajs litterære nerver – hun skreiv jo også skjønnlitteratur og essays – kommer til sin rett gjennom mange og fyldige utdrag av disse brevene. Dessverre er Porter ikke så godt kjent med den nye forskningen i Norden, slik at dekningen av hennes forhold til myndigheter, arbeider-bevegelser og kommunistpartier er mangelfull og inneholder noen merkverdigheter.

Ingen av de begrensningene som er nevnt ovenfor, reduserer verdien av Cathy Porters storverk, som er verdt det strevet det er å komme seg gjennom 500 sider. Forfatteren kommer tett inn på sin hovedperson på det menneskelige plan, ikke minst et turbulent privatliv, og forteller grundig om vandringen mellom ulike organisasjoner og standpunkter fram til hun i 1915 slutter seg til bolsjevikdelen av det som skulle bli det statsbærende kommunist-partiet. Begrunnelsen lå ikke minst i at det var her hun fant den kompromissløse krigsmotstanden i ei tid hvor patriotismen overtok for internasjonalismen. Da var hun allerede en kjent og betydningsfull revolusjonær og aktivist på all-russiske kvinnekonferanser, og til den første av dem la hun fram en omfattende – og empirisk godt fundert – analyse av det sosiale grunnlaget for «kvinnespørsmålet». Den blei utgitt i 1909, og utdrag av dette epokegjørende verket i feminismens historie danner grunnlaget for mange av de bøker og artikkelsamlinger som seinere er publisert. Ved å vise til et slikt mangfold i tida før revolusjonen får forfatteren fram at historien er langt mindre rettlinja enn den seinere er framstilt i offentlige versjoner og forfalskninger. (Som det er sagt, bare den som kjenner historien, kan forfalske den.)

Jeg veit ikke hvor mye nytt det er i kapitlene om undergrunnsopposisjonen under tsarveldet, 1905 og hennes medlemskapet i det tyske arbeiderpartiet under en nesten tiårig periode som politisk flyktning etter 1908, noe som også inkluderte samarbeid med Internasjonalens kvinnesekretariat og kampen for å gjøre 8. mars til en internasjonal kampdag. I alle fall er det sikkert at Kollontajs egne overveielser og hennes økende betydning for det revolusjonære oppsvinget – ikke minst blant arbeiderkvinner – sjelden har fått en så veldokumentert framstilling. Hun var ikke minst opptatt av tekstilarbeidere i St. Petersburg, som med sin streik utløste det som er kjent som Februarrevolusjonen. Men aller viktigst er nok de fyldige kapitlene om selve revolusjonsforløpet og tida fram til hennes forvisning som diplomat i eksil fem år seinere. Ikke minst med støtte i et rikholdig tilfang av brev, artikler og andre dokumenter får vi vite mye om indre forhold i sentralkomiteen og hennes liv som den eneste kvinnelig folkekommissæren (sosialminister). Det etterlates ingen tvil om hvor utfordrende det var for mange menn at hun var så egenrådig, frittalende og la så stor vekt på likestilling og kvinnelig frigjøring, også når det gjaldt familie- og seksuallivet. Dette er temaer hvor hun fortsatt gjør krav på interesse som en original teoretiker. Men den første fasen etter revolusjonen byr også på mye åpenhet, debatt og kreativitet, før vi får dokumentert at tøylene strammes og partidiktaturet vokser fram, med den følge at hun allerede i 1918 fryses ut av sentralkomiteen og går av som folkekommissær. Det tok heller ikke lang tid før hennes utfordrende ideer om kvinne-frigjøring og arbeidermakt nedenfra skyves til side, noe som var tydelig også før Stalin overtok.

Mest spennende for mange er nok framstillingen av arbeideropposisjonen – en fraksjon innenfor bolsjevikpartiet – og den skarpe kritikken av partiledelsens byråkratisering og bruk av «borgerlige eksperter» i økonomien, og her er det ingen tvil om at forfatteren i sympati lar Kollontaj selv føre ordet. Det sier også mye om Kollontajs sterke posisjon at hun – i motsetning til praktisk talt alle andre som etter hvert kom i opposisjon – slapp fra det uten å bli likvidert. Isteden gikk hun med på et slags «frivillig» eksil som diplomat, først i Norge og så i Sverige fra 1930 helt til slutten av den andre verdenskrigen. Det var ikke lett å bøye av gjennom lojale støtteerklæringer til Stalin i Pravda, men gjennom hele boka får vi et så klart bilde av hennes sterke forankring i revolusjonen og hjemlandet at det blir forståelig at hun fortsatt ønsket å tale Sovjetunionens sak i et Europa preget av kapitalistisk krise og fascisme. Hennes utrolige språkkunnskaper, internasjonale kontakter, blendende taler og en solid porsjon karisma hjalp også godt til. Og om disse åra er det, som nevnt, en rekke andre bøker og kilder å øse av.

Tore Linné Eriksen

Francis Sejersted:
Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre
Oslo: Pax forlag, 2013, 620 s.

Denne boken er en «grundig revidert utgave», som forfatteren selv uttrykker det, av en bok med samme tittel som utkom i 2005 i anledningen 100-års-markeringen av oppløsningen av den svensk-norske unionen. Boken er en bredt anlagt og svært detaljert – av og til for detaljert – framstilling av svensk og norsk historie fra 1905 til i dag i et komparativt perspektiv. Det er på mange måter et imponerende stykke historisk arbeid som særlig viser styrken ved komparasjon. Som Sejersted påpeker:

Den beste måten å sammenligne på, er å lete etter forskjeller mellom to ganske like enheter.

Sejersteds grep er å se den sosialdemokratiske orden eller «den skandinaviske modell» som et eget uttrykk for det vestlige moderniseringsprosjekt. Man unngikk her de totalitære modeller (kommunisme og fascisme) samtidig som man fikk modifisert kapitalismen slik at dens mindre pene sider ble visket ut. Men Sejersted knytter også an til den radikale historikeren Edvard Bull d.y. som har karakterisert det sosialdemokratiske regimet som kapitalismens fullstendiggjørelse. Man hadde ikke lyktes med den sosiale integrasjon – klassesamfunnet besto. Så selv om sosialdemokratiet må betraktes som en egen samfunnsformasjon, kan det «virke som man mangler begreper til å fange (den) inn».

Et annet overordnet grep hos Sejersted er at han opererer med tre faser i den skandinaviske modells historie – eller «sosialdemokratiets vekst og (delvise) fall» i det 20. århundre. Den første fase går fram til slutten av 1930-tallet. I denne perioden oppsto det en grad av integrasjon og gjensidig forståelse som kunne danne grunnlaget for den sosialdemokratiske orden. Den andre fasen strekker seg fra slutten av 1930-årene fram til 1970-årene. Her bygges den sosialdemokratiske orden. Men nettopp når den sosialdemokratiske orden er blitt realisert – «i dette sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk» – begynner bygningen å slå sprekker og man går inn i den tredje fasen som strekker seg fra 1970-årene og framover til slutten av århundret. Denne perioden er preget av desintegrasjon.

Nedtoning av arbeiderbevegelsens betydning

Sosialdemokratiets tidsalder trekker veksler på Sejersteds omfattende kjennskap til norsk og svensk moderne økonomisk historie. På de felter der han ikke føler seg like godt hjemme, er den ikke like sterk. Det gjelder således sosialdemokratiet som bevegelse og arbeiderbevegelsen mer generelt. Her har forfatteren et svakere grep, noe som kan framstå som paradoksalt i en bok med en slik tittel. Sejersted vil kunne forsvare seg med at dette er en bok om de to skandinaviske landenes generelle historie, ikke sosialdemokratiets historie, og at det er resultatene av sosialdemokratisk politikk (uansett hvilket parti som satt ved makten) som er hans anliggende, ikke bevegelsen selv. Det ligger likevel både implisitt og eksplisitt en nedtoning av arbeiderbevegelsens betydning for den utvikling han beskriver. Det kommer fram allerede i innledningen der Sejersted skriver at den skandinaviske modells suksess «skyldtes i noen grad, men bare i noen grad, den sosialdemokratiske bevegelse».

Mer konkret kommer nedtoningen av arbeiderbevegelsen til syne ved behandlingen av velferdsstaten. «De nordiske velferdsstater utvikles på grunnlag av en høy grad av enighet,» skriver Sejersted. Et annet sted heter det:

Utviklingen av velferdsstaten [var] i stor grad et fellesanliggende. Det gjelder også modifikasjonene i siste fase. Det var ikke av avgjørende betydning i noen av fasene hvilke partier som satt ved makten.

At sosialdemokratene ved flere anledninger har opptrådt som spydspisser ved «modifikasjoner» av velferdsstaten, kan vel de fleste slutte seg til. Sejersted viser klart hvordan det ikke var noen forskjell på Gro Harlem Brundtland og de borgerlige på dette området. Om utviklingen av velferdsstaten var et fellesanliggende, er atskillig mer tvilsomt – både fordi det kan diskuteres om det er riktig at de borgerlige partiene «i stor grad» var med i oppbyggingen av velferdsstaten, og, ikke minst, fordi i den grad konservative partier aksepterte sosiale reformer, var det for en stor del som følge av press fra og konsesjoner til arbeiderbevegelsen, ved enkelte anledninger som følge av ren revolusjonsfrykt.

Omvendt er det av og til tendens til å underkommunisere høyresidens svarte sider. Høyrepartiene i Sverige og Norge falt ikke for fascistisk påvirkning, skriver Sejersted, og henviser til bl. a. C.J. Hambro som var en dypt engasjert antifascist og antinazist. Høyrepartiene i de to land var liberalkonservative og «antitotalitarisme var en del av deres sjel». Men selv om Havbro var en framtredende høyrepolitiker, kan man stille spørsmål ved hvor representativ han var. Da han protesterte mot München-forliket i 1938, fikk han en samlet konservativ opinion mot seg. Og leser man de konservative avisene Morgenbladet, Tidens Tegn og Aftenposten (organ for partiet Høire) i 1930-årene, vil man se at det stod dårlig til med den antitotalitære sjel på høyresiden i norsk politikk. Mange av Aftenpostens medarbeidere fortsatte for øvrig sin virksomhet i avisen da den ble lagt under NS-ledelse under krigen.

Interessekamp eller forsoning?

Et gjennomgående trekk, ikke bare ved denne boken, men ved hele Sejersteds forfatterskap, er hans avvisning av, eller i hvert fall nedtoning av, interessekamp som forklaring på historiske begivenheter. Og hans påpekning av betydningen av normstyring som historisk forklaring på trekk ved norsk historie på 1800-tallet er viktig – og undervurdert og uforstått av mange historikere med hjertet på venstresiden. I denne boken er Sejersted mindre overbevisende. Et eksempel er når han drøfter hvorfor Norge først fikk en teknisk høyskole så sent som i 1910, et halvt århundre etter Sverige. Det første forslaget om å opprette en norsk teknisk høyskole ble framsatt for Stortinget så tidlig som i 1833, men motstanden var sterk både da og senere. Dette er blitt forklart med mangelen på et sterkt økonomisk borgerskap med tilstrekkelig politisk makt og vilje til å få gjennomslag for sine interesser. Sejersted vil heller forklare dette ved det han kaller karakteren av den norske «moderniseringsdiskurs».

Det vil si at det ikke bare var et spørsmål om de forskjellige gruppers politiske innflytelse, men først og fremst om alminnelige forestillinger. (min utheving)

Men når det kommer til stykket, faller Sejersted likevel tilbake til en materialistisk forklaring:

Og når det gjaldt økonomien, var man festet mer til de tradisjonelle strukturer, til moderniseringen av primærnæringene og til småindustrien slik den hadde vokst frem på 1800-tallet. Og fra den løp det ikke ut noe sterkt krav om en teknisk høyskole.

Ja, nettopp! Utvikling av storindustri med tilhørende storborgerskap manglet i Norge. Sejersteds «alminnelige forestillinger» blir hengende i luften – både hva de besto i og hvordan de eventuelt virket.

Et annet og mer banalt eksempel på avvisning av interessekampforklaringer er følgende:

Går man ut fra en grunnleggende konflikt mellom kapital og arbeid, blir det vanskelig å fange inn en mann som Gunnar Knudsen, storkapitalisten som plasserte seg på den sosialradikale fløy.

Men dette er å slå inn åpne dører. Det er vel ingen som vil hevde at motsetningen mellom arbeid og kapital er determinerende på individnivå.

Som et alternativ til interessekamp-perspektivet knytter Sejersted an til historikeren Sverre Steens karakteristikk av det sosialdemokratiske regime: den store forsoning. Sejersted avviser synspunktet om at det var et kompromiss mellom arbeid og kapital i 1930-årene som lå til grunn for sosialdemokratiets framvekst. Det politiske ideal, hevder han, var «å overskride de politiske motsetninger», det var «en felles løsning, den steenske store forsoning».

Likhet og frihet

»Likhet og frihet er ikke alltid så lett å forene», skriver Sejersted, og det er gjennomgående i hans tekst at likhet og frihet er noe som står i motsetningsforhold til hverandre. På den ene side fører likhet under sosialdemokratiets storhetstid til frihetsbegrensninger. På den annen side førte «frihetsrevolusjonen» fra 1980-tallet til større ulikhet. Mot slutten av boken drøfter Sejersted frihetsbegrepet nærmere. Men han innskrenker seg til den tradisjonelle liberal-konservative tradisjon der frihetsbegrepet er løsrevet fra enhver klasseproblematikk. Sejersteds problematisering av frihetsbegrepet går altså ikke langt nok. Det er frihet for de få, de privilegerte, som er vanskelig å forene med likhet. Men når det gjelder frihet for de mange, er det omvendt: frihet for de mange forutsetter stor grad av likhet. Jo mer ulikhet, jo mindre frihet for det store flertallet. Det kan se ut som om Sejersted er klar over dette. Han gjengir i hvert fall en uttalelse (av Lars Løvlie) om at fritt skolevalg er

fritt for dem med de beste karakterene, men selvsagt ikke så fritt for individer med lav kulturell kapital og dårlige skoleprestasjoner […] Den enes valgfrihet blir den annens ufrihet.

Men denne erkjennelsen får ingen følger for Sejersteds framstilling av likhet/frihet-problematikken.

«Politikkens primat»

Sejersted slutter seg til det synspunkt som er blitt kalt «politikkens primat:

Virkeliggjøringen av den sosialdemokratiske orden var resultatet av bevisst politikk basert på en felles idé om hvordan et moderne samfunn skulle se ut.»

Sejersted kommer tilbake til dette i bokens siste avsnitt:

Historien om sosialdemokratiet er historien om at politikk nytter. Det er et eksempel på at man under lykkelige omstendigheter kan bli herre over historien.

At politikken var basert på en felles idé, kan i høy grad diskuteres. Men på ett plan kan man gi Sejersted rett i at den sosialdemokratiske orden var resultatet av en bevisst politikk. Men som han videre skriver:

Sosialdemokratiet representerte imidlertid ikke historiens slutt … (det) ble, som alle andre samfunnsformasjoner, innhentet av utviklingen.

Som en delvis forklaring på oppløsningen av den sosialdemokratiske orden, peker Sejersted på

sosialdemokratiets pervertering av den liberale frihet i retning av paternalisme eller totalitære trekk, og (delvis som en reaksjon mot denne pervertering) i den parallelle frihetsrevolusjon.

Dette har også noe for seg. De av oss som opplevde 1950- og 60-årene, kan underskrive på hvordan et autoritært samfunn og et sterkt konformitetspress la sin klamme hånd over det politiske og kulturelle liv i Norge. Dette dannet bakteppet for 1968-opprøret. Vietnam-krigen var utløseren og katalysatoren og ga retningen. Men en dypereliggende årsak i utgangspunktet var opprøret mot det autoritære sosialdemokratiske samfunn. Sejersted er inne på dette, og ser ungdomsopprøret på 60-70-tallet som en forløper for «frihetsrevolusjonen» i 1980-årene.

Likevel: Sejersted kommer ikke utenom de materielle realitetene. Fra slutten av 1970-årene legges den økonomiske politikken om i retning av avregulering av kapital- og arbeidsmarkedene og lempning på skattene. «Det var blitt nødvendig å skape lettelser for næringslivet.» Og: «Norge måtte komme i takt med andre europeiske land.» Hvor ble det av «politikkens primat»?

Det Sejersted ikke ser, er at under alle politikkens krusninger (av og til bølger) ligger et økonomisk system som setter sterke begrensninger på muligheten for å gjennomføre politiske endringer. Kapitalismens dampveivals har overkjørt alle forsøk på å overvinne dens barbariske sider. Forsøkene på å avskaffe den har mislyktes. Forsøkene på å temme den er blitt knust: sosialdemokratiet ligger med brukket rygg i hele Europa, de eneste unntakene er Sverige og Norge – inntil videre. Idag er Marx mer aktuell enn noensinne, noe som implisitt vises ved den enorme interessen for Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundret. Men der Piketty primært nøyer seg med å vise empirisk hvordan kapitalismen har ført til økende ulikhet, har Marx vist hvordan kapitalismen er en dynamisk produksjonsmåte der profittmaksimering, utbytting og kapitalkonsentrasjon er resultat av systemtvang.

Francis Sejersted er en av etterkrigstidens betydeligste norske historikere og den fremste nålevende representant for den konservative tradisjon i norsk historieskrivning. Sosialdemokratiets tidsalder er en storstilt syntese. Selv om man kan være uenig i mange av Sejersteds vurderinger, inneholder boken mange interessante perspektiver og mange innsikter å ta med seg. Det er mye som egger til motsigelse, og på mange områder trenger boka et supplement – for ikke å si korrektiv – om man skal forstå arbeiderbevegelsens og klassekampens historie i de skandinaviske land.

Åsmund Egge

János Ladányi og Iván Szelény:
Patterns of exclusion: Constructing gypsy ethnicity and the making of an underclass in transitional societies of Europe
New York: Columbia University Press, 2006

Siden EU-utvidelsen i 2007 har det hvert år kommet grupper av fattigfolk fra Bulgaria og Romania til Vest-Europa. De fleste av dem tilhører minoritetsgruppa rom. I norsk presse kalles de ofte romfolk. I Europa for øvrig brukes som regel betegnelsen roma. Rom er Europas største minoritet. Det eksisterer en mengde stereotype oppfatninger om gruppa, og disse stereotypiene har dype historiske røtter.

Én vanlig fordom er at gruppa har et nomadisk levesett og at nomadismen sammen med tigging, småkriminalitet, patriarkalske holdninger og selvvalgt isolasjon er elementer i en nærmest uforanderlig sigøynerkultur. Men den bunnløse fattigdommen som vi møter blant romfolk fra Øst-Europa er verken uforanderlig eller kulturelt gitt. Dette spørsmålet er grundig analysert i boka Patterns of exclusion: Constructing gypsy ethnicity and the making of an underclass in transitional societies of Europe. Forfatterne er Iván Szelény, en amerikansk sosiolog med ungarsk bakgrunn, og János Ladányi, sosiologiprofessor ved Corvinus universitet i Budapest. Boka er interessant og viktig, ikke minst fordi den kombinerer klasse-analyse med et historisk perspektiv. Det teoretiske grunnlaget for klasseanalysen blir presentert i et innledende kapittel. Første del av boka er en historisk undersøkelse fra en ungarsk landsby. Del to er en sammenlignende analyse av fattigdom blant rom i Ungarn, Romania og Bulgaria.

Klasseanalysen

Ladányi og Szelény tar utgangspunkt i begrepet underklasse slik det ble definert av den svenske økonomen Gunnar Myrdal i 1963. Myrdal beskrev mennesker som var fanget på bunnen av det sosiale hierarkiet, som levde stadig mer atskilt fra resten av samfunnet, og som var utestengt av nesten ugjennomtrengelige sosiale grenser. Slike mennesker ble ofte beskrevet av omverdenen som unyttige snyltere. Et annet kjennetegn som stadig ble trukket fram, var at fattigdommen var nedarvet gjennom flere generasjoner.

Myrdals begrep underklasse ble videreført og utfylt av sosialantropologen Oscar Lewis som skrev om fattigdomskultur. Han beskrev fattigdomskulturen som en forsvarsmekanisme som gjorde de aller fattigste i stand til å overleve. Han viste at en særegen fattigdomskultur ofte utviklet seg i situasjoner hvor det sosiale og økonomiske systemet var i ferd med å bryte sammen eller bli erstattet av et annet.

Begrepene underklasse og fattigdomskultur ble etterhvert brukt på måter som lå langt fra intensjonene til Myrdal og Lewis. Årsakssammenhengen ble snudd på hodet. Myrdal og Lewis hadde forklart underklassen og fattigdomskulturen som et resultat av problemer i økonomien og samfunnssystemet. I en del nyere tolkninger var det fattigdomskulturen som fikk skylda for fattigdommen

Ladányi og Szelényi peker på at underklassebegrepet er omstridt og kan misbrukes. Det har blant annet blitt hevdet at det gjenspeiler Gunnar Myrdals egen overklassebakgrunn. Forfatterne understreker at gruppa rom i seg selv ikke utgjør noen underklasse. Men begrepet kan beskrive situasjonen for grupper av rom under spesielle historiske forhold. På en klar og instruktiv måte drøfter de også andre begreper som for eksempel sosial og økonomisk eksklusjon, kaste/underkaste og filleproletariat. De konkluderer med at verken kastebegrepet eller tradisjonelle varianter av klasse­begrepet kan gi en dekkende beskrivelse av situasjonen for romgrupper i Øst-Europa. Kastebegrepet fanger ikke opp gruppenes bunnløse fattigdom. Klassebegrepet får ikke med seg den fullstendige sosiale utstengingen. I Vest-Europa livnærer mange østeuropeiske romfolk seg ved tigging (og i noen tilfeller småkriminalitet). Men heller ikke termen filleproletariat er dekkende. Filleproletariat brukes i marxistisk forstand om grupper som er økonomisk og sosialt marginalisert fordi de livnærer seg på siden av loven, men de er ikke nødvendigvis svært fattige.

Den historiske undersøkelsen

I den historiske undersøkelsen ser Ladányi og Szelényi nærmere på forholda for romfolk i den lille ungarske landsbyen Csenyéte fra midten av 1800-tallet og fram til i dag. Undersøkelsen viser at situasjonen for rombefolkningen har variert mye over tid, fra en relativt høy grad av integrasjon rundt midten av 1800-tallet til økende segregering i første halvdel av 1900-tallet, deretter en periode med assimilering under den «sosialistiske» epoken, for så å ende opp med den aller mest omfattende segregeringen etter gjeninnføringa av kapitalismen. Landsbyen må i dag karakteriseres som en ghettoliknende slumbebyggelse.

Alle romfolk som bodde i landsbyen Csenyéte rundt midten av 1800-tallet var fattige, men det var en skjebne de delte med mange andre i landsbyen, blant annet jøder og jordløse ungarske familier. Rom-bosetningen var på denne tida ikke atskilt fra landsbyen for øvrig. De fleste arbeidet som daglønnere, men vi finner dem også i mer sentrale posisjoner i landsbyen, for eksempel som smeder, landsbygjetere og kveg­røktere.

Fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet inntraff det en markert endring. Da bodde ikke rombefolkningen lenger blandet med øvrige landsbybeboere, men i en ny, slumpreget bebyggelse utenfor selve landsbyen. Gruppa ble også økonomisk marginalisert i høyere grad. De livnærte seg hovedsakelig som daglønnere, blant annet med produksjon av teglstein og sanking av sopp, urter og bær for salg. En del drev med småhåndverk som kurvfletting og binding av sopelimer. I denne perioden beskriver Ladányi og Szelényi rombefolkningen i Csenyète som en underkaste. Det avgjørende her er ghettodannelsen. Alle medlemmer av gruppa, uavhengig av økonomisk status. ble sosialt ekskludert som en kaste. Den sosiale utestengingen rammet så vel musikerfamilier som kunne klare seg svært godt økonomisk, som de aller fattigste familiene.

Det «sosialistiske» regimet i perioden 1945 til 1989 medførte store og til dels positive endringer for rombefolkningen. Viktigst var kanskje at gruppa fikk tilgang på skolegang og fast lønnsarbeid. Ungarn hadde innført obligatorisk skolegang i 1867, men det var først nå at skoleplikten ble iverksatt for alle. Undersøkelsen viser at så å si alle rombarn i Csenyéte gjennomførte åtte års skolegang. Men det var knapt noen som fikk skolegang utover det. Dermed var det bare ufaglærte jobber som var tilgjengelige for dem. Det var imidlertid stor etterspørsel etter arbeidskraft og mange ledige jobber for ufaglærte. I denne perioden finner vi rom i lavstatusposisjoner på arbeidsplassene, men ofte i sentrale bransjer som bygg, bergverk og jern og metall. Det ble også mindre boligmessig segregering.

I følge Ladányi og Szelényi tilhørte rombefolkningen i Csenyéte den fattigste delen av arbeiderklassen i den «sosialistiske» perioden. Etter 1989 forandret imidlertid situasjonen seg klart til det verre. Noe av den negative utviklingen begynte allerede i de siste åra av det «sosialistiske» regimet. Satsingen på større regionale kollektivbruk førte til en flukt fra landsbygda. Den ungarske økonomien ble rammet av en alvorlig krise på 1980-tallet. Nedleggelser av gruver og stålindustri og kollaps i byggevirksomheten førte til at mange ble arbeidsløse. Likevel hadde de fleste rom fortsatt jobb i 1980-åra.

Etter 1989 ble imidlertid situasjonen vesentlig forverret som en følge av privatisering og avindustrialisering. I mange landsbyer var arbeidsledigheten nær 100 prosent. De som kunne, flyttet ut, og Csenyéte utviklet seg til en ren rom-ghetto med høyt konfliktnivå og former for kriminalitet som tidligere var ukjent i landsbyen. Det er først i denne perioden forfatterne mener at termen underklasse er meningsbærende.

Fattigdomskultur

Ifølge Ladányi og Szelényi er kulturen i Csenyéte preget av egalitære holdninger, skepsis til autoriteter og kortsiktige tidsperspektiv. Alle disse trekkene ved kulturen kan forstås som fornuftige og rasjonelle tilpasninger til et liv i bunnløs fattigdom. Det dreier seg om en fattigdomskultur, ikke en spesiell rom-kultur. Røttene til denne kulturen finnes verken i etnisitet eller i tradisjon, men i livserfaringene til svært fattige mennesker.

Egalitære holdninger fører til sterke sosiale bånd og en intern solidaritet som er nødvendig for å overleve under ekstrem fattigdom. Men slike holdninger kan også innebære en form for sosial kontroll som kan bremse eller sabotere velmente forsøk på å igangsette økonomisk virksomhet. Sviktende tillit og skepsis til autoriteter kan forsterke dette. Og på samme måte kan det kortsiktige tidsperspektivet virke begrensende på økonomiske utviklingstiltak. Svært fattige mennesker er ofte nødt til å handle ut fra et kort tidsperspektiv. Mat for dagen og tak over hodet for natta blir det sentrale. Mer langsiktige strategier er det ikke plass for.

Forholda for rom i Romania og Bulgaria

Del to av Ladányi og Szelényis bok er en sammenliknende analyse av forholda for rom i Ungarn, Romania og Bulgaria. Forfatterne regner med at mellom seks og tolv prosent av befolkninga i alle tre land tilhører folkegruppa rom. Fattigdommen blant romfolk har økt kraftig i alle tre land etter innføringen av markedsliberalismen i 1989. Men det er også noen viktige forskjeller, både historisk og i dagens situasjon. Ladányi og Szelényi karakteriserer situasjonen som klart verst i Bulgaria. Ungarn er det landet hvor forholda tross alt er best, og Romania havner i en mellomposisjon.

I Ungarn er rombefolkningen skarpt klassedelt. Rom som klarer seg godt økonomisk har flyttet til byene, de er nærmest assimilert og blir ikke lenger regnet som rom av majoritetsbefolkningen. I Bulgaria og Romania bor også velstående rom i de ghettoliknende romlandsbyene, og diskrimineringen rammer både fattig og rik. Når det gjelder situasjonen i Romania, er forholda noe bedre enn i Bulgaria, men nærmere 80 prosent av rombefolkningen regnes som fattige eller meget fattige. Den skarpe segregeringen i egne landsbyer er av forholdsvis ny dato. Før 1989 arbeidet mange rom i jordbrukskollektivene. Da jorda ble privatisert i 1991, ble romgruppa satt utenfor. Det omfattende salget av statlige og kommunale boliger førte til at mange familier mistet både jobb og bolig.

I hele området pågår det som Ladányi og Szelényi kaller rasialisering av fattigdom, det vil si at fattigdom og etnisitet knyttes sammen i folks bevissthet. Hvis en person er ekstremt fattig, blir han oppfattet som «tzigan» («sigøyner») og alle mennesker i underklassen blir behandlet som «sigøynere».

Anne Minken

Les også:

• Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo, Ada Engebrigtsen, NOVA 2012, http://www.nova.no/asset/5541/1/5541_1.pdf