Anmeldelse av «Spilleren» av Simon Shuster. Utgitt på norsk av Cappelen Damm våren 2024. Oversatt fra engelsk av Lene Stokseth.

Fra samtaler i kulissene til Zelenskyjs show, til bunkeren dypt under regjeringskontorene i Kyivs Bankova-gate, fra åstedet for krigsforbrytelser i Butsja til frigjorte Kherson, kommer TIME-journalist Simon Shuster ekstremt tett på presidenten og persongalleriet rundt ham.

Urokråken som skulle riste tak i Ukrainas korrupte politiske etablissement og få en slutt på krigen med Russland, endte opp med å måtte forsvare landet mot en brutal fullskala invasjon. På tre år forvandles Zelenskyj fra komiker til krigshelt. Shuster har skrevet boken som viser hvordan det skjedde.

Boken beskriver Zelenskys opplevelser fra Russlands invasjon starter natt til 24. februar 2022, til november samme år. Den gir også et overblikk over tiden før, med alt som har skjedd i Ukraina siden starten av 2000-tallet. Vi blir også introdusert til persongalleriet rundt ham, hvor mange i kretsen hans som komiker ender opp i regjeringskontorene i Bankova-gaten i Kyiv.

En anti-anti-russisk kandidat

Zelenskyj trodde aldri på advarslene om en fullskala invasjon. Presidenten og hans stab gjorde, som Shuster godt beskriver, til og med narr av amerikanerne og andre for deres skråsikkerhet på at en invasjon var på vei. Til det siste prøvde han å få egen befolkning til å holde seg rolig. Troen på, og trusselen om, krig hadde ruinert landets økonomi, og dette så lenge ut som administrasjonens største problem ved siden av krigen som pågikk øst i landet. Så feil kan man ta. Russerne kom, de angrep hovedstaden og ville drepe Zelenskyj for å erstatte han med en marionett. Om kuppet mot Kyiv hadde lyktes ville det endret historiens gang totalt.

Portrettet Shuster tegner opp er av en mann som gradvis mister troen på fred. Zelenskyj var ingen stor tilhenger av oransjerevolusjonen i 2004, og foreldrene hans, fra den russisktalende arbeiderklassen, støttet faktisk president Janukovytsj, som revolusjonen rettet seg mot. Under demonstrasjonene på Majdanplassen fra november 2013, holdt Zelenskyj seg stort sett på sidelinjen, blant annet fordi han mislikte noen av demonstrasjonens frontfigurer. Det var for mange høyreekstreme og opportunister blant dem. En sketsj i et av hans show var morsom på demonstrantenes bekostning. Den ble ikke gjentatt.

Russlands annektering av den ukrainske halvøya Krim ble vendepunktet for Zelenskyj. Komikeren hadde fortsatt mye av sin aktivitet i Russland, men begynte å trekke denne ut og skalere ned samarbeidet. Samtidig advarte han mot politikken til den nye ukrainske presidenten Petro Porosjenko, som tok over etter revolusjonen i 2014. Særlig gjaldt det vedtaket om å fjerne russisk som offisielt språk øst i landet.

Etter revolusjonen i 2014 begynte Russland nå for fullt å støtte separatistbevegelser i Donbass-regionen, og den russisk-ukrainske krigen startet. Slik Shuster beskriver det var det Zelenskyjs turer hit, og møter med soldatene, som overbeviste han om å bli politiker. Han bestemte seg for å stille som presidentkandidat våren 2018, men fortalte først venner og familie dette på høsten. Zelenskyj gikk offentlig med budskapet nyttårsaften.

Da Zelenskyj vant en svært overbevisende seier i presidentvalget våren 2019, var det som en motpol til de mest anti-russiske kreftene i Ukraina. Sittende president Petro Porosjenko, som fikk makten i valget etter demonstrasjonene på Majdan-plassen og annekteringen av Krim, hadde inntatt en svært anti-russisk linje. Denne sto Zelenskyj i tydelig opposisjon til. Den nyslåtte politikeren og presidentkandidaten klarte også å skape uro hos vestlige ledere, blant annet med krasse uttalelser mot det internasjonale valutafondet.

Fredslinjen

Zelenskyj vant en overbevisende seier i presidentvalget, og noen måneder senere fikk partiet hans rent flertall i parlamentet. Etter det ble de interne stridighetene i ukrainsk politikk bare større. Den nyvalgte presidentens tilnærminger til Russland, med ønsker om forhandlinger, ble hardt kritisert av opposisjonen. I tilltredelsestalen til Zelenskyj våren 2019 var han nemlig tydelig på behovet for kompromisser for å sikre fred i Øst-Ukraina. Presidenten, som hadde fått 72% i presidentvalget og 90% i de mest konfliktfylte områdene, sank raskt i popularitet.

Verken Russland eller Ukraina hadde oppfylt avtaler fra Minsk i 2014 og 2015 som skulle sikre fred, og i Ukraina hadde stemningen snudd seg mot innholdet i dem. Avtalene ble, slik Shuster beskriver det, inngått under sterkt press fra vestlige land på en side, og et aggressivt Russland som ikke holdt fred på den andre siden. Forfatteren viser interessant nok til at visepresident Joe Biden i 2015 presset på for at Ukraina skulle holde sin del av avtalen, blant annet det vanskelige punktet om å avholde lokale valg i Øst-Ukraina, til tross for russisk tilstedeværelse i regionen. Det skjedde ikke.

Zelenskyj, som innså Minsk-avtalens feil og mangler, ville likevel følge opp Bidens budskap etter valget i 2019. Klimaet i politikk og media bidro til at han mislyktes.

Sommeren 2021 skjedde det endringer i Ukrainas strategi i krigen mot Russland. Presidentadministrasjonen utpekte en ny forsvarssjef, Valerij Zaluszjnyj. Han skal Zelenskyj senere havne i konflikt med, noe Shuster bruker mye tid på å beskrive, men til å begynne med er samarbeidet godt. Parallelt med utnevnelsen går Ukraina over til en ny strategi i den russisk-ukrainske krigen: Skyt for å drepe. De skal ikke bare deeskalere konfliktene i Donbass, de skal skremme de russiske troppene fra å angripe i det hele tatt.

Shuster fremstiller ukrainernes forhandlingsvilje som stor både i tiden før og i starten av krigen. Zelenskyj hadde valgt ut vennen Davyd Arakhamija til å lede forhandlingene med landet som hadde invadert dem. Han var en uerfaren politiker med erfaring fra teknologibransjen, men var og er majoritetsleder i parlamentet. I den andre runden med forhandlinger i Istanbul i mars skal ukrainerne ha vært villige til å legge vekk planene om NATO-medlemskap og å ikke tillate utenlandske baser eller militærøvelser, i bytte mot sikkerhetsgarantier fra Russland og andre land.

Ifølge Shusters kilder skal vestlige ledere ha presset Ukraina til å akseptere store innrømmelser. Zelenskyj var på samme linje, til tross for at de grusomme ugjerningene i Butsja og andre steder ble kjent mens forhandlingene pågikk.

Putins annonsering av planene om å annektere fire ukrainske regioner i september 2022 gjorde dermed, slik Shuster fremstiller det, at Zelenskyj mistet sine illusjoner om å forhandle seg til fred. Putin annonserte riktignok dette uten å ha reell kontroll over regionene det gjaldt; Luhansk, Donetsk, Kherson og Zaporizizja.

Zelenskyjs motreaksjon var å sende en offentlig søknad om medlemskap i NATO, noe som riktignok virker å være langt unna å skje, og å utstede en presidentordre om å utelukke videre forhandlinger med Russland så lenge landet er styrt av Vladimir Putin.

Skuffelser både i øst og vest

I boken dokumenterer Shuster hvordan Zelenskyj likevel, gang på gang, har returnert skuffet tilbake til kollegene i Bankova-gaten etter møter med vestlige land, EU og NATO. Ingen har gitt ham alt han vil ha og trenger for å slå tilbake mot invasjonen.

Noen dager før invasjonen i februar 2022 besøker presidenten sikkerhetskonferansen i München. Zelenskyj er enda ikke overbevist om at det kommer noen invasjon, men USA er skråsikre. Derfor ber presidenten USA om våpenforsendelser og sanksjoner som kan avskrekke Russland. Det ville ikke amerikanerne gi dem, og Zelenskyj returnerer med en følelse av at mange av deres vestlige allierte ville tvinge dem til å innse nederlaget raskt, og heller bygge opp en eksilregjering. Det ville ikke Zelenskyj høre snakk om.

På kvelden samme dag som invasjonen, i en konferansesamtale med europeiske ledere, møter han også motvilje mot både sanksjoner og våpenforsendelser, særlig fra Tyskland. Senere har ting endret seg mye. Men slik Shuster portretterer han, bærer Zelenskyj med seg en følelse av skuffelse, og av at andre europeiske land ikke deler Ukrainas opplevelse av Russland under Putin som en eksistensiell trussel.

Å stenge luftrommet, som ville vært mulig å gjøre, har Zelenskyj ikke fått gjennomslag for. Vestlige ledere har gode argumenter for at det kan føre til en storkrig. For den ukrainske presidenten kan det være vanskelig å innse at krigen ikke er her allerede.

Simon Shuster gir oss et nyansert bilde av presidenten, og gir plass til de sidene ved presidentens styre som er problematiske. Det gjelder både nedstengingen av opposisjonelle mediekanaler og forbud mot enkelte partier. I en scene fra et sjeldent bursdagsselskap i Kyiv, hvor gjestene hovedsakelig var aktivister og reportere, blir Shuster advart av den første redaktøren i Ukrajinska Pravda: «Ikke vær for snill med ham. Du vet ikke hva kan kommer til å bli».

Veien tilbake til full pressefrihet og fungerende flerpartisystem kan være lang. Presidenten er selv åpen om at det er mye som skal til for å samle alle landets regioner igjen.

Den ukrainske presidenten har blitt sammenlignet med flere tidligere krigshelter, deriblant Winston Churchill. Ifølge forfatteren misliker Zelenskyj sammenligningen, på grunn av Churchills imperialistiske tilbøyeligheter. Det har presidenten tilsynelatende ikke noe til overs for. Passende nok er det Charlie Chaplin Zelensky trekker frem som forbilde, for måten hans å bruke informasjonsvåpenet i krigen mot fascismen.

Det verktøyet har presidenten vist at han håndterer. Forfatteren også.

Anders Hellebust:
Med rett til å varsle. Norske myndigheters bruk av løgn fra den kalde krigen og frem til dag. Rånasfoss: Svein Sandnes Bokforlag, 2023, 390 s.

Under radaren og ført bak lyset

Som kjent er det en øvelse med mange deltakere  å mistenkeliggjøre dem som avslører hemmelighold og viser hvordan myndighetene fører sine innbyggere bak lyset. Det er særlig tilfelle når det gjelder utenrikspolitikk, militære forhold og Norge som en viktig brikke i USAs atomvåpenstrategi, noe som nå er grundig dokumentert i to bøker som – ikke overraskende – har fått altfor lite oppmerksomhet. 

Som forfatter av Med rett til å varsle er Anders Hellebust godt skodd til å møte sine kritikere. Bak seg har han en karriere som kaptein i Forsvarets etterretningstjeneste, statsviter med sikkerhetspolitikk som spesialfelt, lærer ved journalistutdanninga på dagens OsloMet og forsker ved Telenor og Sintef. Dessuten har han på CV-en at han også har vært vararepresentant på Stortinget for Arbeiderpartiet.

Massemedier i taktfast marsj

Det er nødvendig med et kort tilbakeblikk til midten av 1970-tallet for dem som har gått glipp av tidligere episoder. Hellebust blei av ledelsen i sin avdeling i Forsvaret oppmuntra til å skrive en magistergrad i statsvitenskap om avgjørelser i spennet mellom fagetater, embetsverk, regjering og storting, og valgte som tema innføring av to navigasjonssystemer på norsk jord etter initiativ fra USA. Loran C og Omega blei i forsvars- og regjeringsdokumenter framstilt som stasjoner med et sivilt formål, men under arbeidet fant Hellebust raskt åpne kilder fra USA som la vekt på samband med ubåter som førte atomvåpen.  

Kunne det virkelig tenkes at det bevisst blei holdt unna viktig kunnskap som kunne brukes av en utenrikspolitisk opposisjon? Ja, slik ser det ut, mer enn antydet Hellebust. Svaret blei et regjeringsoppnevnt granskingsutvalg, men de så på lite annet enn offisielle (bort)forklaringer, og hemmeligstempla sentrale deler av rapporten. Men foran stortingsvalget i 1977 gjorde SV-representantene Finn Gustavsen og Berge Furre alt kjent, de håpte ganske enkelt på en demokratisk debatt om brudd på basepolitikken og forbindelsen til USA atomvåpenstrategi, men slikt tar seg som kjent ikke pent ut. De slapp så vidt unna Riksrett, men massemediene gikk i taktfast marsj og bidro til partiets valgnederlag.  

Bratteli-regjeringas velregisserte løgner

Hellebust blei samtidig utsatt for en strøm av grove beskyldninger, for deretter å bli fratatt sin sikkerhetsklarering og gitt militært yrkesforbud. Men i dag kan han gjøre bruk av ny forskning, nedgraderte dokumenter her hjemme og materiale som Chelsea Manning lot Wikileaks offentliggjøre. De viser at Bratteli-regjeringa blei enig med den militære toppledelsen om å servere de folkevalgte en åpenbar løgn. 

Sjøl om boka tar sitt utgangspunkt i det som USA-dokumenter kalte «The Hellebust affair», er det ei bok som spenner langt videre. I tillegg til mer prinsipiell diskusjon om rett til kritiske ytringer og kamp mot hemmelighold, trekker forfatteren på en rikholdig norsk og internasjonal litteratur om manipulering av opinionen, kald krig, atomstrategier og den makt som USA har over norske myndigheter. Det gjelder flere andre «sivile» anlegg av militærstrategisk betydning og – ikke minst – kjøpet av jagerflyene F-16 og F-35, som koster så mye at norsk forsvarsevne svekkes, men som er skreddersydd for USAs offensive formål. I begge tilfeller vises det hvordan navngitte statsråder stiller opp for USA militære og økonomiske interesser, der de allierer seg med folk i embetsverket og USAs Oslo-ambassadør for å presse mindre entusiastiske regjeringskolleger. Det er altså ikke norske sikkerhetsinteresser som står på spill ved slik varsling, men illusjoner om at embetsverk og politikere taler sant og ønsker en opplyst og demokratisk debatt. All ære til et uavhengig forlag som nok en gang gir oss et viktig bidrag til vår samtidshistorie.

Om høyreekstremisme, mannosfære og røde piller i en urolig tid

Har verden blitt snudd på hodet?

Den nederlandske forfatteren Carline Tromp stiller med rette spørsmålet i sin nye bok Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett, som kom ut tidligere i år. Og når vi leser nyhetene er det lett å tenke det samme: Hvor er verden på vei? Elon Musk, verdens rikeste mann, eier nå Twitter og lar blokkerte nettroll som Donald Trump slippe til igjen, influenseren Andrew Tate lærer unge gutter at kvinner er menns eiendom og fortjener å bli dominert og voldtatt, det høyreekstreme Sverigedemokraterna er på fremmarsj, og unge kvinner lovpriser livet som «tradwife», en tradisjonell, hjemmeværende husmor som lar seg forsørge av sin ektemann.

I Tilbakeslaget fortsetter Tromp på sporet hun startet i sin forrige bok Kulturkrig – det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme fra 2022. Med rette spør hun om det mange av oss undres over – har verden blitt snudd på hodet? Friheter og rettigheter vi har tatt for gitt i flere tiår er under press: Reverseringen av Roe v. Wade i USA har innskrenket kvinners rett til selvbestemt abort i flere delstater, og også i flere europeiske land er denne retten under angrep. Skeive og transpersoner opplever også en tilbakegang i sine hardt tilkjempede rettigheter, og i noen tilfeller direkte drapsforsøk; 25. Juni 2022 ble Oslo utsatt for et terrorangrep i forkant av Pride-feiringen. To menn mistet livet og 25 ble såret. Som følge av angrepet ble Pride-paraden det året avlyst etter anbefalinger fra Oslo-politiet. Høyreekstreme og kristenkonservative politiske partier vinner nye tilhengere over hele verden – gjennom å snakke om bevaring av tradisjonelle, kristne verdier og det ekte, nasjonale. Både Republikanerne og vårt eget FrP har mye til felles her.

Kampene vi i en årrekke trodde var vunnet – for likestilling og likeverd, mot diskriminering og rasisme – må vi kanskje utkjempe på nytt. Har vi tatt våre privilegier for gitt?

Kulturkrig på nettet: Woke eller anti-woke?

Alle som har fulgt med på sosiale medier de siste par årene har fått med seg begrepet woke. Opprinnelig ble det brukt av den afrikansk-amerikanske bevegelsen i mellomkrigstiden om å være oppmerksom på den systematiske rasismen som gjennomsyret hele det amerikanske samfunnet; å være årvåken og bevisst. I dag brukes det om å gjenkjenne og bekjempe undertrykkende samfunnsstrukturer. Som med alle andre fenomener, vil woke generere et motsvar – influensere og politikere kappes over å vise motstand mot det de føler er «liberale verdier tredd nedover hodet på folk», de såkalte «kulturmarxistenes» kamp om å være mest mulig politisk korrekt. Dette er et stort problem ifølge Tromp.

Med noen få unntak har den norske mediedekningen av woke hoppet over ordets opprinnelige, positive betydning. Woke blir framstilt som et altomfattende importfenomen som innebærer sensur, redigering og knebling – ting som de færreste vil si at de er for på et generelt grunnlag.

Slikt er farlig fordi det gir grønt lys for nett-provokatører som Andrew Tate. Tate, som NRK i en artikkel i fjor døpte til «TikToks farligste fenomen» og «Kongen av giftig maskulinitet», ble verdenskjent som kickbokser og reality-TV-deltager tidlig på 2000-tallet. Etter å ha blitt kastet ut av Big Brother UK i 2016 grunnet en episode hvor han slo en kvinnelig med-deltager, skjønte Tate at han kunne vinne digital oppmerksomhet gjennom å være drøyest mulig. Etter å ha bygget opp ulike onlineforetak, blant annet nettkurset Hustler´s University (senere omdøpt til The Real World) i 2021, hvor han lovet kursdeltagerne, som oftest er unge menn, såkalte «livsendrende» kurs i hvordan man kan bli rik og berømt på null tid. Et kjapt kikk på nettsiden therealworldside.com lover at

We exist only to help you make money. This is our singular focus. The Real World is not a group for idle chatter, politics, or drama. There are no complainers or time-wasters. 

Som Tromp kan jeg forstå hvorfor dette appellerer til unge menn med en usikker fremtid – arbeidslivet i 2023 er tross alt et usikkert og lite forlokkende sted. Hvem vil ikke heller være sin egen herre og styre seg selv? Særlig hvis man kan få både penger, privatfly og pene damer på kjøpet.

Tromp trekker også fram allegorien med den røde og den blå pillen fra filmen The Matrix fra 1999, hvor hovedkarakteren, programmereren Neo, etter å ha fått slengt sannheten om hvordan den verden han kjenner er en løgn rett i fjeset av karakteren Morpheus, deretter blir tilbudt valget mellom en rød og en blå pille. Den blå pillen vil sende ham rett tilbake i hans gamle liv, i salig uvitenhet. Den røde pillen kutter av denne muligheten for alltid. Han må se verden som den er, og ta konsekvensene av dette – et liv i kamp.

Pillebegrepet fra The Matrix er i dag innbakt i subkulturer på nettet som er skeptiske til hvordan samfunnet utvikler seg. For å bli «redpilled», må du våkne opp til sannheten om at liberale samfunnseliter er ute etter å ødelegge samfunnet vårt gjennom feminisme, sosialisme og liberale verdier. Andrew Tate lover deltakerne på sine nettkurs nettopp en slik rød pille. I hans verden er The Matrix selve systemet som gjør folk til lønnsslaver, mens han selv inntar rollen som motstandshelten Morpheus. Takket være hans røde pille kan du bli sterk, superrik og helt immun mot woke – om du er mann, vel å merke. Kvinner, ifølge Tate, er mindre verdt enn menn og eksisterer kun for å tilfredsstille menn. Hvorfor er særlig likestillingskampen slikt et brennbart tema i kulturkrigen?

Maskuliniteten i fare

“When you’re accustomed to privilege, equality feels like oppression.” (Franklin Leonard)

De siste tiårene har stadig flere grupper som historisk sett har vært undertrykt, fått sine rettigheter og privilegier: kvinner, homofile, minoritetsgrupper og urfolk. Da kommer det naturlig nok en motreaksjon fra de som har sittet med makten og privilegiene i hundrevis av år – heterofile, hvite menn med middels eller mer inntekt. Fra konservativt hold snakkes det om at likestillingen har gått for langt, mens såkalte incels, en subkultur på nettet som legger et ekstremt kvinnehat for dagen og skylder på ufrivillig seksuell avholdenhet, mener at feminismen har skapt et veikt og handlingslammet samfunn. Lignende holdninger finner vi også i manifestene til Brevik og incel-terroristen Elliot Rodger. Donald Trump gikk fra å være tilhenger av selvbestemt abort til å snu brått på flisa for å høste stemmer hos det amerikanske, kristenkonservative miljøet i USA i 2016. Tradwife-bevegelsen, som sprer seg i konservative miljøer i vesten, kan også tas med i denne trenden. Unge kvinner som velger bort arbeidsliv og karriere for å være hjemmeværende husmødre på heltid er blitt en trend som startet i USA og Storbritannia under koronapandemien i 2020, og siden gikk viralt. Selv om det kan argumenteres med at de velger det selv og anser det som en frigjøring fra karrierejag og arbeidspress, er det flere skribenter som aner at det står mektige, høyreekstreme krefter bak. Som Tromp skriver:

Kinder, Küche, Kirche (barn, kjøkken, kirke) er et gammelt slagord som ble tatt i bruk av nazistene. Tradwife- trenden og nasjonalistiske eggdietter kan vekke uhyggelige assosiasjoner. 

Tromp spekulerer på om denne konservative trenden skyldes den såkalte fear of falling (frykten for å falle), et begrep som ble lansert av den amerikanske forfatteren Roxane Ehrenreich: Den nye middelklassen fryktet å miste sine nyvunne privilegier, så de tok kollektivt avstand fra sine liberale idealer og trakk seg inn i en beskyttende boble. «Vi og dem»-tankegangen spredte seg, og det ble viktigere å orientere seg innover, med seg og sine egne først.

Hva kan gjøres?

Tromp har rett i at kulturkrig er fortvilende og forvirrende å stå i. Det er vanskelig å unngå å velge side, og havne i en «oss mot dem»-tankegang, perfekt for den polariserende tankegangen som hylekor på sosiale medier ofte legger opp til.

«Kampen mot woke» har klart å samle høyresida under én felles paraply, siden begrepet er såpass vidt at det kan romme utallige hatobjekter og irritasjonsmomenter i det moderne samfunnet. Betyr det at venstresida bør bli «anti-woke»? Selv om Tromp trekker frem venstresidas kritikk mot woke-begrepet, mener hun at begrepet først og fremst er en stråmann. Det som er viktigst, er at venstresida klarer å se tilbake på sin egen historie og finne frem til det som har vært vår styrke til alle tider:

Solidaritet, skulder ved skulder, samhold mellom mennesker som har ulike meninger og perspektiver – men en felles interesse og en felles frihetskamp. Kun slik kan vi møte høyresidas kulturkrigere.

Jobb – meningen med livet? 

Jobb mindre – lev mer av Hege Hellvik
Res Publica forlag, Oslo 2024
283 sider

Lever vi for å jobbe, eller jobber vi for å leve?

Jobben utgjør en stor del av identiteten til veldig mange av oss. Spørsmålet «Så hva jobber du med, da?» er en obligatorisk del av small-talken på mange sosiale tilstelninger, etterfulgt av kommentarer om hvordan det er å jobbe akkurat der, og om hvorvidt man trives med det man gjør. I perioder med arbeidsløshet har slike spørsmål fått meg til å ønske meg ti mil vekk, og jeg er neppe alene. 

Samtidig som vi knytter så mye av vår identitet til jobben, har den en tendens til å fylle også store deler av vår mentale kapasitet, også i de timene vi fysisk sett tilbringer vekke fra jobben. Skybaserte lagringer og digitale samarbeidsløsninger gjør det lettere å jobbe hvor som helst, når som helst. Men er det nødvendigvis bra for oss? 

Samfunnsgeograf Hege Hellvik stilte seg dette spørsmålet da hun møtte veggen, etter å ha stresset med å kombinere livet som småbarnsmor med en fulltidsjobb som konsulent. Hun opplevde en konstant dårlig samvittighet på både jobb- og familiefronten, og var stresset og hadde dårlig samvittighet døgnet rundt. Så sa kroppen stopp. Hun hadde ikke mer å gi, og ble sykemeldt. 

Er det meningen at vi først skal ha fritida vår når vi blir for gamle til å jobbe? Hva med her og nå?

Som sykemeldt fikk Hellvik tid til å tenke: Regjeringen maser stadig om at vi må jobbe enda mer dersom vi skal kunne bevare fremtidens velferdsstat. Vi blir jo, tross alt, stadig flere eldre, samtidig som det fødes stadig færre barn. Samtidig rapporterer en økende andel ansatte om stress, utbrenthet og følelsen av ikke å strekke til på verken jobb- eller familiefronten. Som hun selv sier i et intervju på Fri Fagbevegelse den 2. Februar i år: Jeg vil ha fritida nå, ikke når jeg blir pensjonist.

Jeg har tenkt på mye av det samme – er det meningen at vi først skal ha fritida vår når vi blir for gamle til å jobbe? Hva med her og nå? 

Den lille larven Aldrimett – å stadig løpe fortere

I perspektivmeldingen for 2020-2021 skriver Finansdepartementet:

Arbeidslinjen ligger fast. Det skal lønne seg å jobbe.

Ymse politiske partier, særlig ytterst på den norske høyresiden, har gjentatt den til det uendelige, samtidig som de kutter i støtte til de som ikke kan jobbe. Om folk bare får mindre penger, blir de vel friske nok til å jobbe, ikke sant? 29. februar i år kom den nye pensjonsreformen, som kunne fortelle oss at dersom du er født i 1964 eller senere må du sannsynligvis stå lengre i jobb dersom vi skal ha råd til å bevare velferdsstaten vår. 

Samtidig som vi fra alle hold får beskjed om at vi må jobbe mer, løpe fortere og være mer effektive. Men må det være slik?, undres Hellvik. Kanskje kan vi legge om hele systemet, slik at vi både kan arbeide mindre, leve mer og likevel beholde velferdsstaten slik vi kjenner den i dag? 

I bokas del 3 trekker Hellvik frem overlegen Ebba Wergelands  såkalte «veksttvang» som et bilde på hvordan virksomheter, både offentlige og private, stadig  må vokse for å unngå å bli utkonkurrerte. Samtidig skaper denne tankegangen utslitte og utbrente arbeidstakere, særlig når tungt fysisk og mentalt arbeid kombineres med underbemanning. Spesielt innen helse- og omsorgssektoren, oppvekst og utdanning er sykefraværet høyt, og det er ikke nok folk til å dekke alle behovene. Her er det også snakk om arbeidsoppgaver som må løses der og da: Verken sykepleiere, barnehageansatte eller lærere kan utsette å ta seg av pasienter, barn eller skoleelever til senere. Løsningen blir at de som er på jobb, må løpe stadig fortere, med utbrenthet og sykemelding som resultat. En ond sirkel, med andre ord. 

Hellvik bruker også eksempler fra den amerikanske antropologen David Graeber (1961 – 2020) og hans bok om såkalte «Bullshit Jobs» fra 2018 –  tullejobber som ikke engang den som utfører dem kan rettferdiggjøre at eksisterer, selv om hen forplikter seg til å late som det motsatte. Går det an å kutte ned på noen av disse? spør Hellvik, slik at arbeidskraft kan omfordeles der det virkelig trengs?

Jobb mindre – redd miljøet

En viktig faktor som absolutt bør være et godt argument for å jobbe mindre er klimaavtrykket. Vi nordmenn ligger på verdenstoppen i forbruk, og Hellvik argumenterer med at lange arbeidsdager, kombinert med lite tid og overskudd gjør det vanskelig å tenke miljø. Klimavennlige valg tar ofte mer tid og er ikke alltid den lettvinte løsningen. Hun foretrekker i hvert fall selv, når hun har mer tid og overskudd, å reparere ødelagte klær og å handle brukt.  

Å redusere arbeidstiden kan derfor redusere vårt forbruk, ifølge Hellvik, og dermed være et av de viktigste miljøtiltakene vi gjør. Og nettopp i Norge har vi muligheten til nettopp å gjøre det; som et av de rikeste landene i verden har vi en mulighet til å legge om arbeidslivet vårt, til glede for både arbeidstakere og planeten.

 Selv synes jeg dette blir en litt for enkel løsning. Jeg er selv glad i å reparere klær, redesigne og å kjøpe brukt. Samtidig er det vanskelig for meg å reise kollektivt når jeg bor i en del av landet hvor kollektivtilbudet er så å si ikke-eksisterende, og bil og fly blir den eneste måten å komme seg til et sted. Hun tar heller ikke med i beregningen de strukturelle, kapitalistiske problemene som opprettholder et system med utbytting av våre naturressurser for å generere mer rikdom til verdens én prosent rikeste. Å jobbe mindre kan nok bidra til mer kollektiv reising og mindre bruk og kast hos enkeltmennesker, men løser ikke de strukturelle problemene rundt klimakrisen. 

En fullstendig strukturell forandring 

Noen arbeidstakere lykkes med å gjøre små, individuelle fluktforsøk fra arbeidslivet gjennom å jobbe deltid, ha fleksitid eller gjennom såkalt quiet quitting. Disse forsøkene kommer Hellvik inn på i bokas andre del, og trekker særlig frem sistnevnte: En arbeidsmåte som innebærer å kun gjøre det som står i arbeidskontrakten, ikke «det lille ekstra.» Fenomenet er blitt stort på sosiale medier i kjølvannet av pandemien, særlig i USA, men selv disse individuelle protestformene kanskje kan løse den enkeltes problemer, gjør det lite for å forandre arbeidslivet generelt. En fullstendig omlegging må til ifølge Hellvik, og både fagbevegelsen og arbeidsgivere må være med på laget. 

Et kjent eksempel fra norsk arbeidsliv som Hellvik tar for seg, er da Tines lager på Heimdal startet med 6-timers normalarbeidsdag. Prøveprosjektet endte med å bli en stor suksess – sykefraværet gikk markant ned og overskuddet økte, de ansatte rapporterte om økt trivsel på arbeidsplassen og et millionoverskudd kunne sendes ned til ledelsen sentralt hvert år. Dessverre ble ikke det nye tiltaket en fast norm – det døde ut, uten at noen egentlig kunne forklare hvorfor.

6-timers normalarbeidsdag er ikke en ny ide. Allerede på 1930-tallet hadde den daværende amerikanske presidenten Franklin Roosevelt 30-timers arbeidsuke på sin agenda, noe som fikk organisasjonen The National Association of Manufacturers til å slå tilbake med en voldsom PR-kampanje om behovet for økt vekst og produksjon. Roosevelt måtte gi etter, og etter 2. Verdenskrig, med påfølgende forbruksvekst, lå ideen brakk. Island gjennomførte et pilotprosjekt med 4-dagers arbeidsuke mellom 2015 og 2019, med brakende suksess. 

Så hvorfor er vi så redde for å tenke nytt rundt arbeid, når både samfunnet og enkeltindividet kan gagne så mye på det? Jeg tror at vi mennesker er vanedyr, og frykten for forandring stikker dypt. Samtidig må vi ikke glemme at nettopp kampen for forandring har gitt oss rettigheter vi bare kunne drømme om for hundre år siden, slik som 8-timers normalarbeidsdag, lønnet sykefravær og 5 ukers betalt ferie. Disse rettighetene ble kjempet frem av fagbevegelsen, og Hellvik trekker nettopp fagbevegelsen frem som en viktig faktor i kampen for en kortere arbeidsdag og en strukturell omlegging av arbeidslivet.

Med kortere arbeidsuker og arbeidsdager kan dessuten arbeidet fordeles på flere, noe som helt klart er en fordel innen helse-, omsorgs- og utdanningssektoren. Her er behovet skrikende stort. Kanskje vi klarer å rekruttere flere sykepleiere, barnehageansatte og lærere med kortere arbeidsdag?

Jobb for å leve – ikke leve for å jobbe

«Som samfunn må vi tørre å snakke om hva som definerer et godt liv. Kanskje vil vi oppdage at å gjøre karriere, tjene og forbruke stadig mer ikke er det som gjør tilværelsen komplett?»

Jeg tror også det – jeg har aldri hørt om noen som på dødsleiet angret på at de ikke hadde jobbet mer overtid, tvert imot. Der mine foreldre levde for jobben, jobber jeg for å leve, fordi jeg synes at mine fritidsaktiviteter som instruktør og skribent er et like verdifullt bidrag til samfunnet som mitt betalte lønnsarbeid. Jeg ønsker at både arbeidet og fritidsaktivitetene mine skal ha mening, slik Hellvik skriver i siste del av boka. 

Samtidig synes jeg Hellvik har noen svært viktige poeng om hvordan kortere arbeidsdag og flere stillinger kan minske stress og sykefravær i de yrkesgruppene som i størst grad holder hjulene i gang. Som lærer ser jeg et skrikende behov for økt rekruttering til yrket – særlig i Nord-Norge, hvor vi trenger store mengder barnehage- og grunnskolelærere, sykepleiere og leger i tiårene som kommer, dersom vi ønsker å beholde landsdelen bebodd. Nettopp derfor er Jobb mindre – lev mer en bok som bør leses av alle med tilknytning til arbeidslivet – arbeidsgivere, arbeidstakere og ledere i fagforeninger i alle samfunnets sektorer. Og ikke minst – husk å fagorganisere deg!

Linn Stalsberg: Krig er forakt for liv. Et essay om Fred

2024. Res Publica. 247 sider.

Disse 200 sidenes dypdykk i fredsaktivisters -og teoretikeres historie er en svært viktig bok i den tiden vi nå lever i. Sjøl om anmelderen her ikke er pasifist og heller ikke slutter seg til at første del av tittelen – at krig er forakt for liv – er allmengyldig. Min politiske løpebane ble ett år forsinket, da jeg først ville avtjene min militærtjeneste før jeg ble med i bevegelsen rundt SUF(ml), som i 1968 ennå sto for situasjonsbetinga politisk militærnekting, men hvor vi var enige om at frigjøringskrig mot undertrykkere og okkupanter var nødvendig.  

Boka til Stalsberg må ses ut ifra vår tid, akkurat som Nordahl Griegs utsagn «krig er forakt for liv» ble skrevet i 1936 i boka Til ungdommen, hvor Grieg også kunne komme med pasifistiske utspill, uten sjøl å være det. Han var på vei inn i kommunismen og hadde tatt stilling for Stalins rolle i forberedelsene mot den kommende verdenskrigen. Grieg skulle senere omkomme i et bombefly på tokt mot Berlin i krigstjeneste for sitt land. Men den som ikke ser at kriger, også forsvars- og frigjøringskriger, også ødelegger liv, og som harselerer mot Stalsbergs bruk av Griegs tekst på boka si i dagens diskusjoner på sosiale medier om Ukraina-krigen, burde skjønne at kommunister også kan lage tekster som også skal kunne brukes i humanistiske konfirmasjonsseremonier.

Å føre antikoloniale folkekriger for frigjøring, dreier seg heller ikke primært om militær kamp, men om å mobilisere folk til å utmatte okkupanten med sivile og politiske midler og alle former for internasjonalt solidaritetsarbeid. «Politikken må styre geværet ikke omvendt», som den klassiske talspersonen for folkekrigsteorien påpekte, og sjøl også praktiserte. De mest vellykkede eksemplene på folkekrig som i dag føres, utføres av bevegelser som praktiserer dette, som de kurdiske bevegelsene, palestinerne, den nasjonaldemokratiske fronten på Filippinene og bevegelsen som avskaffet gudekongedømet i Nepal i begynnelsen av dette århundret. Slike kamper vil vanligvis være langvarige, som også krever militære forsvarskamper – men primært politisk og diplomatisk arbeid som unngår at en «møter veggen» gjennom militarisme, hvor en også risikerer å bli dratt inn i stormaktsrivaliseringer. Bevegelsen på Filippinene ble alvorlig hemmet av dette i siste halvdel av 1980-tallet, da én fløy ville be om våpenhjelp fra Sovjet for raskt å kunne følge opp nedkjempelsen av Marcos-diktaturet, mens andre ville legge ned den militære forsvarskampen mot det USA-støttende regimet som fortsatt satt med statsmakta. I stedet åpnet de for diplomatiske initiativer, hvor Norge har bidratt konstruktivt helt siden 2001. Disse er i ferd med å gjenåpnes igjen nå, i en periode hvor det nye regimet på Filippinene står i et internasjonalt krysspress mellom sin gamle kolonisator USA og Kina.

Betraktningene i avsnittet over er tatt med for også å illustrere hvilken tid vi lever i, midt oppe i voksende storpolitiske konfrontasjoner i Europa, samtidig som krigsforbrytelser og folkemord blomstrer opp ikke bare i Palestina, men flere steder i Midtøsten. I denne tiden er Stalsbergs fredsessay en udogmatisk og svært opplysende bok, som alle fredsvenner og antiimperialister burde kaste seg over.

Boken både problematiser og mobiliserer til fredelige løsninger på konfliktene som presser seg på. Den inneholder masse kunnskap både om praktisk fredsarbeid gjennom tidene, og bidrar med analyser og teori, blant annet om hvordan krig oppstår. Hun knytter sammen beskrivelser av kriger som har vært sammen med filosofiske og moralske begreper om krigens natur («krigisme») og pasifisme og ikkevold.

For flere er det vel kjent at Albert Einstein regnet seg som marxist, både ut ifra studier av utviklingen av menneskesamfunnene og sine naturvitenskapelige studier. Men at han også regna seg som pasifist, til og med som militant pasifist (s. 52 og videre), var ukjent for undertegnede. Det illustrerer imidlertid at innholdet i fredsteoretiske begreper er rikere og mer mangslungne enn de fleste tror. Jeg overlater leseren til å fordype seg videre, blant annet også om hvordan Einstein og Sigmund Freud utvekslet tanker omkring krig og fred i førkrigstiden på 1930-tallet, gjennom pamfletten «Hvorfor krig? En brevveksling» fra 1934. For egen del kan jeg henge på at også Stephen Hawking mente at menneskeheten måtte komme seg ut i verdensrommet og mestre kunstig intelligens, før vi gjorde ende på vår spesielle art her på lille Tellus.

Vi får jo håpe vi mestrer begge disse betingelsene, men vi har vel ikke ubegrenset med tid. Uten å gjøre meg til noen dommedagsprofet, eller Hawking til noen sannsiger, er det jo ikke urimelig at han hadde innblikk i våre, i alle fall to, eksistensielle trusler i vår tid. Faren for en atomvåpendød og faren for en altomfattende miljøkrise. Ingen av dem vil utslette vår planet, men menneskesamfunnene ligger svært utsatte til.  

Nest siste kapittel i Stalbergs bok, «Krig i klimakrisens tid», tar også for seg miljøkrisa. Her vises, i tillegg til å drøfte de konkrete sammenhengene mellom naturødeleggelser, ressursbruk, krigsforberedelser og kriger, hvilke store utfordringer vi står overfor. Hennes budskap her er at «klimabevegelsen og miljøorganisasjoner må bygge et antiimperialistisk ståsted inn i sitt prosjekt». Dette er ikke en ny tanke, og viser tilbake på «FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling fra 1983» (Brundtlandkommisjonen) osv. Stalsberg bidro selv, i sin aktivitet innenfor «Fredsinitiativet – 2022», til både å få Natur og Ungdom og Extinction Rebellion til å holde innledninger på FI-2022 sine skoleringsseminarer, og også å peke på militarismens miljøfiendtlighet gjennom appeller på de få utskjelte gatemarkeringer de våget seg til å arrangere. Stalsberg trekker også fram en konkret og vellykket aksjon med sivil ulydighet som XR gjennomførte sammen med Greenpeace i april 2022. Det er verdt å trekke fram at disse miljøaktivistiske organisasjonene var dristigere i å markere fredsinitiativer enn den tradisjonelle Fredsbevegelsen og de politiske venstreorganisasjonene. Med hederlige unntak for tradisjonsrike Internasjonale Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) og Stopp NATO.

Men ser vi på situasjonen i fredsbevegelsen i dag, kan vi ut ifra erfaringene vi har med å bygge opp igjen fredsbevegelsen her hos oss, hvor Stalsberg sjøl har vært aktiv også i hele perioden fra 2022 av, må erkjenne at både Natur og Ungdom og det nye tilskuddet fra miljøbevegelsen, Extinction Rebellion, har bidratt vel så mye som den tradisjonelle Fredsbevegelsen og politiske venstreorganisasjoner til nå.  Med hederlig unntak som nevnt ovenfor, har en veteran fra IKKF- miljøet, Ingeborg Breines, i år også kommet med et viktig bidrag, boka Fredskultur på Orkana Forlag, som også ville fortjent en anmeldelse i dette tidsskriftet!

Stalsbergs bok komplementeres fint av Ingeborg Breines’ nye bok, Fredskultur – utopi eller sikkerhetspolitisk alternativ. Innen noen måtte lage en mer fullstendig anmeldelse i neste nummer – da temaet fortsatt nok vil være like aktuelt, nøyer jeg meg med noen korte avsnitt hvor Breines’ mangslungne erfaringer og kunnskap framhever et par sentrale spørsmål som er framme i debattene nå.

1. Regionalt samarbeid

Demokratisering av FN pekes av mange på som en forutsetning for å komme ut av de mange konfliktene og krigene som råder. For å komme over fra den bipolare, snarere unipolare, verdensorden til en multipolar orden hvor seierherrene i WW2 ikke lengre skal diktere. Dette ville kreve en mer horisontal orden, med regionale organisasjoner som ikke er underlagt en stormakt. Breines bruker sine erfaringer på det europeiske planet, gjennom OSSE, Europarådet og EU-systemet. Nordisk samarbeid vurderes gjennom både Arktisk Råd og Barentsssamarbeidet. Hvordan står dette seg nå,etter at hele Norden er innlemma i NATO og amerikanske baser får en mer og mer framtredende rolle? Hvordan går det med UNESCOs fredskulturprogram og «Retten til fred»?

2. Fred som forutsetning for bærekraftig utvikling (s 349…)

I en tid hvor miljøkrisa roper etter å bli håndtert peker Breines på at FNs bærekraftmål har dårlige tider når krigene får førsteprioritet. Enda mer aktuelt nå når EU er i fullt firsprang inn som militær aktør med å bygge opp sin militær-industrielle redningsplan for å skape jobber og vekst igjen (se Klassekampen 26.mars av Eirik Grasaas Stavenes).

Avslutter med et håp om at disse to bøkene vil bidra til å stagge den krigseuforien som har rammet også vårt land de siste årene.

Stein Tønnesson: Kort introduksjon til Vietnamkrigen

Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2023, 228 s.

Vietnamkrigen? Det er da et halvt århundre siden den var slutt. Hvorfor bruke tid på den nå? Vi har da kriger nok å forholde oss til – Gaza, Ukraina …

Joda, det er lenge siden 1. mai 1975, den dagen vi kunne fylle gater og torg her hjemme med feiring av seier for vietnamesernes lange, blodige frigjøringskamp. Men det er viktige lærdommer å hente fra det som var USAs første tapte krig, og som Stein Tønnesson i den nye boka si beskriver som «den verste av alle kriger siden andre verdenskrig». Han har de beste forutsetninger som professor i historie,  tidligere direktør for Institutt for fredsforskning (Prio) og har skrevet et internasjonalt standardverk om Vietnam etter 1945. Han har valgt den presise tittelen En kort introduksjon til Vietnamkrigen, og gir oss ei 200 siders oversiktlig, innsiktsfull og pedagogisk vellykket innføring i dette temaet.

Boka er gitt ut av Cappelen Damm Akademisk, i en serie bøker som har særlig studenter og andre i utdanningssektoren som målgruppe. Men den er like godt egna lesestoff for alle som vil vite litt mer om denne krigen. Eller rettere sagt: om disse krigene. Først krigen mot kolonimakta Frankrike, fra 1945 til det franske nederlaget i 1954, da de franske styrkene led knusende tap i det lange slaget ved Dien Bien Phu. Så neste fase: krigen mot amerikansk imperialisme, fram til våren 1975. I Vietnam oppfattes dette som en sammenhengende kamp gjennom 30 år, der USA overtar Frankrikes rolle. Tønnesson viser at det også var tre andre kriger samtidig. Ikke bare en nasjonal frigjøringskamp, men også en borgerkrig, der den ene sida var leda av kommunister, den andre sida av antikommunister. Også nabolandene Laos og Kambodsja blei trukket inn. For det fjerde blei det en stormaktskrig, en slags stedfortrederkrig, en «proxy war» mellom øst og vest, med USA mot Kina og Sovjetunionen. Men i bunn og grunn var dette en nasjonal frigjøringskamp. I tillegg: det blei jo ikke fred fra 1975. Vietnam invaderte Kambodsja og i 1978 angrep Kina sin vietnamesiske nabo.  

I første del av boka skisserer Tønnesson geografiske og historiske fakta som trengs for å plassere i tid og sted den franske koloniseringen og motstandskampen i Indokina, det området som etter hvert blei de tre statene Laos, Kambodsja og Vietnam. Han konsentrerer seg om det langstrakte landet Vietnam (med omtrent samme areal og lengde som Norge), og gir et riss av de regionale og de religiøse motsetningene som får betydning for utviklinga av frigjøringskampen. Under andre verdenskrig kom så Japan inn som en ny maktfaktor i landet. Det franske kolonistyret mista for ei tid kontrollen, og da det oppsto hungersnød i deler av Vietnam i 1944–45, blei det opprør. Rishøsten hadde slått feil i nord, og amerikansk bombing av båter, veier og jernbane gjorde frakt av ris fra sør til nord umulig. En halv million døde av sult. I opprøret som brøt ut tok kommunistene ledelsen, de organiserte innbrudd i kornlagre og delte mat ut til befolkninga. Kommunistpartiet var blitt stifta i 1930, i Hongkong. Drivkraft var Ho Chi Minh, en erfaren revolusjonær med bakgrunn fra politisk arbeid i blant annet Frankrike, Sovjet og Kina. I 1941 sto han i spissen for å opprette den nasjonale frigjøringsfronten Viet Minh, som spredte seg raskt i store deler av Vietnam. Og da Japan kapitulerte i 1945 blei det organisert folkekomiteer som tok over makta lokalt. I Hanoi kom det på plass ei midlertidig regjering for hele landet, med Ho Chi Minh som president. Og foran 400 000 tilhørere proklamerte Ho 2. september opprettelsen av Den Demokratiske Republikken Vietnam. Viet Minh tok fatt på arbeidet med å få på plass en grunnlov, forberede valg, og bygge opp en hær. Men koloniveldet var ikke gravlagt. En britisk og fransk kontrarevolusjon blei satt i gang i sør, og Tønnesson redegjør i nødvendige detaljer hvordan kampen utfoldet seg videre, der han tar for seg de politiske, diplomatiske og militære prosessene fram mot fransk kollaps og vietnamesisk delvis og midlertidig seier. Vietnam blei etter hvert delt i to, med et franskstøttet regime i Saigon i sør, og den radikale, kommunistledete staten i nord. Ved forhandlinger og avtaler i Genève i 1954 blei denne delinga formalisert til å gå ved 17. breddegrad, omtrent midt i landet. Denne delinga skulle være midlertidig – den varte fram til 1975. Vi blir tydelig forklart hvordan USA kom inn som støttespiller for franskmennene allerede fra starten av 1950-tallet, med steg for steg voksende innblanding til de etter hvert overtok rollen som de facto kolonimakt. Argumentasjonen for denne innsatsen blei sammenfatta i den såkalte «Dominoteorien»: en seier for kommunistene i Vietnam ville i neste omgang føre til regimeskifte i land etter land i Asia – og spre seg videre også. I en slik tankegang var det alltid Sovjetunionen og Kina som sto bak. Tønnesson viser at det ikke var helt uten grunnlag i virkeligheta. Støtta fra Kina var ikke bare politisk. Store mengder med våpen blei sendt inn over grensa til nabolandet i sør, og tusenvis av vietnamesiske soldater fikk opplæring i Kina. Mange kinesiske soldater deltok også i veibygging og transport fram til frontene i krigen i Vietnam. Da Kina på 1970-tallet dempa støtten, trappa Sovjetunionen opp sin innsats.

USA hadde på det meste over en halv million soldater i Vietnam, I alt var det 2,6 millioner amerikanske soldater som deltok i krigen. 58 276 av dem mista livet. Navnene deres er rissa inn på en minnestein av svart marmor i Washington. Fra 1959 til 1975 blei om lag to millioner vietnamesere drept i denne krigen. Da var 365 000 allerede drept mellom 1945 og 1954. Tønnesson har derfor sine ord i behold når han altså kaller dette «den verste av alle kriger etter andre verdenskrig, målt i antall drepte». 

USA hadde totalt luftherredømme. Bombefly, kamphelikoptre, fly for raske troppetransporter – de var en konstant trussel mot vietnamesernes, kambodsjanernes og laotsernes liv og helse. Mellom 1965 og 1975 slapp USA og dets allierte mellom 7,5 og 8 millioner tonn bomber der, ifølge forfatteren var dette omtrent dobbelt så mye som all bombing i andre verdenskrig.  Men, skriver han, dette svekka ikke motstandsviljen. «Alt tyder på at bombingen i stedet styrket nordvietnamesernes vilje til å slåss». 

Krigen beskrives inngående i all sin umenneskelige brutalitet: Fra lufta tok USA i bruk andre, nye våpen: napalm, hvit fosfor, klasebomber og enorme mengder plantegift. Mennesker blei forbrent til døde. Åkre og skoger blei spraya med gift for å gjøre store områder ubeboelige. USA gikk heller ikke av veien for å bruke sult som våpen. Og i stort omfang blei landsbyer svidd av og innbyggerne fordrevet – og ikke sjeldent massakrert – for å hindre at geriljaen i den sørvietnamesiske frigjøringsfronten FNL kunne «skjule seg blant sivilbefolkninga». I en stadig mer grusom krig tok USA også i bruk operasjon Phoenix, et program for å arrestere, forhøre eller drepe mistenkte kommunister. «Tortur var vanlig», skriver Tønnesson. Men ikke noe av dette brakte USA og landets allierte nærmere seier. 

Men alt gikk heller ikke etter planen for FNL i kampene i sør, Frigjøringsfronten sto sterkere på landsbygda enn i de større byene, men i 1968 satset likevel ledelsen på en massiv offensiv mot blant annet Saigon og Hue. Tanken var at dette skulle vise styrke og utløse opprør i byene også. Tet-offensiven, som den blei kalt fordi den starta ved tida for vietnamesisk nyttår, Tet, kom som et sjokk og førte til politiske rystelser både i Vietnam og i verden for øvrig. Men opprøret i byer som Saigon uteblei, og FNL og nordvietnamesiske styrker led store tap. FNL skal ha mista 45 000 soldater, men tross tapene viste frigjøringsstyrkene at de tross alt hadde mulighet for en endelig seier. Politisk var offensiven derfor en suksess, og var med på å drive fram forhandlinger i Paris mellom 1968 og 1973. Til å begynne med var forhandlingene hemmelige, men i januar 1973 blei det undertegna en avtale. USA hadde gradvis trukket troppene sine ut, men krigen fortsatte. Den sørvietnamesiske hæren var rustet opp med store mengder nye våpen, og 7000 amerikanske rådgivere var fortsatt i full aktivitet. Men da Nord-Vietnam og FNL våren 1975 satte inn en ny stor offensiv, brøt Saigonregimets hær sammen. 30. april rullet stridsvogner fra Nord inn i Saigon, og regjeringa i sør kapitulerte. Vietnamkrigen var over, og 1. mai 1975 blei markert som en seier over store deler av verden. 

Tønnesson vier også nødvendig oppmerksomhet til det politiske spillet i USA,  der han går nærmere inn på hva presidentene John F. Kennedy, Lyndon B.Johnson, Richard Nixon, Gerald Ford og deres nære rådgivere – ikke minst Henry Kissinger – sto for. Her kan vi følge historien fra Kennedys litt famlende start og Johnsons voldsomme opptrapping til Nixons og Fords prosjekt med å trekke seg ut ved å «vietnamisere» krigen, det vil si å overlate mer av den den direkte krigføringa til sørvietnamesere sjøl. Hvordan den voksende krigsmotstanden hjemme i USA påvirka de politiske beslutningene til disse politiske toppene, blir også vurdert. 

Forfatteren har tydelig sans for nyanser, og viser oss også noen glimt av de politiske motsetningene som tross alt fantes i den relativt stabile og enhetlige ledelsen i Hanoi. President Ho Chi Minh, statsminister Pham Van Dong, forsvarsminister Vo Nguyen Giap og partiideolog Truong Chinh sto for ei mer varsom linje, ville satse mer på muligheten for en fredelig gjenforening av Vietnam, og ville unngå unødige konfrontasjoner med USA. Le Duan, som etter hvert blei partileder, sto for en mer pågående, militær politikk. Men Tønnesson advarer likevel mot å legge for stor vekt på disse motsetningene: «Hovedlinjen i partiets politikk forble å prioritere den politiske kampen i sør og legge til rette for en fredelig gjenforening, men praktiske tiltak ble gjort for å styrke det væpnede opprøret». Fram til sin død i 1969 var Ho Chi Minh en samlende skikkelse, aktet og avholdt, selv om han i sine siste leveår var blitt mindre sentral i utforminga av politikken. 

Stein Tønnessons nye bok forteller, kort og godt, om den lange frigjøringskampen, og om Frankrikes – og deretter USAs – historiske nederlag. Med sine perspektiver på frigjøring, makt, krig og geopolitikk er dette anbefalt lesning også i våre Gaza- og Ukraina-tider. 

Av Tonje Lysfjord Sommerli, medlem av Gnist-redaksjonen

Om høyreekstremisme, mannosfære og røde piller i en urolig tid

Har verden blitt snudd på hodet?

Den nederlandske forfatteren Carline Tromp stiller med rette spørsmålet i sin nye bok Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett, som kom ut tidligere i år. Og når vi leser nyhetene er det lett å tenke det samme: Hvor er verden på vei? Elon Musk, verdens rikeste mann, eier nå Twitter og lar blokkerte nettroll som Donald Trump slippe til igjen, influenseren Andrew Tate lærer unge gutter at kvinner er menns eiendom og fortjener å bli dominert og voldtatt, det høyreekstreme Sverigedemokraterna er på fremmarsj, og unge kvinner lovpriser livet som «tradwife», en tradisjonell, hjemmeværende husmor som lar seg forsørge av sin ektemann.

I Tilbakeslaget fortsetter Tromp på sporet hun startet i sin forrige bok Kulturkrig – det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme fra 2022. Med rette spør hun om det mange av oss undres over – har verden blitt snudd på hodet? Friheter og rettigheter vi har tatt for gitt i flere tiår er under press: Reverseringen av Roe v. Wade i USA har innskrenket kvinners rett til selvbestemt abort i flere delstater, og også i flere europeiske land er denne retten under angrep. Skeive og transpersoner opplever også en tilbakegang i sine hardt tilkjempede rettigheter, og i noen tilfeller direkte drapsforsøk; 25. Juni 2022 ble Oslo utsatt for et terrorangrep i forkant av Pride-feiringen. To menn mistet livet og 25 ble såret. Som følge av angrepet ble Pride-paraden det året avlyst etter anbefalinger fra Oslo-politiet. Høyreekstreme og kristenkonservative politiske partier vinner nye tilhengere over hele verden – gjennom å snakke om bevaring av tradisjonelle, kristne verdier og det ekte, nasjonale. Både Republikanerne og vårt eget FrP har mye til felles her.

Kampene vi i en årrekke trodde var vunnet – for likestilling og likeverd, mot diskriminering og rasisme – må vi kanskje utkjempe på nytt. Har vi tatt våre privilegier for gitt?

Kulturkrig på nettet: Woke eller anti-woke?

Alle som har fulgt med på sosiale medier de siste par årene har fått med seg begrepet woke. Opprinnelig ble det brukt av den afrikansk-amerikanske bevegelsen i mellomkrigstiden om å være oppmerksom på den systematiske rasismen som gjennomsyret hele det amerikanske samfunnet; å være årvåken og bevisst. I dag brukes det om å gjenkjenne og bekjempe undertrykkende samfunnsstrukturer. Som med alle andre fenomener, vil woke generere et motsvar – influensere og politikere kappes over å vise motstand mot det de føler er «liberale verdier tredd nedover hodet på folk», de såkalte «kulturmarxistenes» kamp om å være mest mulig politisk korrekt. Dette er et stort problem ifølge Tromp.

Med noen få unntak har den norske mediedekningen av woke hoppet over ordets opprinnelige, positive betydning. Woke blir framstilt som et altomfattende importfenomen som innebærer sensur, redigering og knebling – ting som de færreste vil si at de er for på et generelt grunnlag.

Slikt er farlig fordi det gir grønt lys for nett-provokatører som Andrew Tate. Tate, som NRK i en artikkel i fjor døpte til «TikToks farligste fenomen» og «Kongen av giftig maskulinitet», ble verdenskjent som kickbokser og reality-TV-deltager tidlig på 2000-tallet. Etter å ha blitt kastet ut av Big Brother UK i 2016 grunnet en episode hvor han slo en kvinnelig med-deltager, skjønte Tate at han kunne vinne digital oppmerksomhet gjennom å være drøyest mulig. Etter å ha bygget opp ulike onlineforetak, blant annet nettkurset Hustler´s University (senere omdøpt til The Real World) i 2021, hvor han lovet kursdeltagerne, som oftest er unge menn, såkalte «livsendrende» kurs i hvordan man kan bli rik og berømt på null tid. Et kjapt kikk på nettsiden therealworldside.com lover at

We exist only to help you make money. This is our singular focus. The Real World is not a group for idle chatter, politics, or drama. There are no complainers or time-wasters. 

Som Tromp kan jeg forstå hvorfor dette appellerer til unge menn med en usikker fremtid – arbeidslivet i 2023 er tross alt et usikkert og lite forlokkende sted. Hvem vil ikke heller være sin egen herre og styre seg selv? Særlig hvis man kan få både penger, privatfly og pene damer på kjøpet.

Tromp trekker også fram allegorien med den røde og den blå pillen fra filmen The Matrix fra 1999, hvor hovedkarakteren, programmereren Neo, etter å ha fått slengt sannheten om hvordan den verden han kjenner er en løgn rett i fjeset av karakteren Morpheus, deretter blir tilbudt valget mellom en rød og en blå pille. Den blå pillen vil sende ham rett tilbake i hans gamle liv, i salig uvitenhet. Den røde pillen kutter av denne muligheten for alltid. Han må se verden som den er, og ta konsekvensene av dette – et liv i kamp.

Pillebegrepet fra The Matrix er i dag innbakt i subkulturer på nettet som er skeptiske til hvordan samfunnet utvikler seg. For å bli «redpilled», må du våkne opp til sannheten om at liberale samfunnseliter er ute etter å ødelegge samfunnet vårt gjennom feminisme, sosialisme og liberale verdier. Andrew Tate lover deltakerne på sine nettkurs nettopp en slik rød pille. I hans verden er The Matrix selve systemet som gjør folk til lønnsslaver, mens han selv inntar rollen som motstandshelten Morpheus. Takket være hans røde pille kan du bli sterk, superrik og helt immun mot woke – om du er mann, vel å merke. Kvinner, ifølge Tate, er mindre verdt enn menn og eksisterer kun for å tilfredsstille menn. Hvorfor er særlig likestillingskampen slikt et brennbart tema i kulturkrigen?

Maskuliniteten i fare

“When you’re accustomed to privilege, equality feels like oppression.” (Franklin Leonard)

De siste tiårene har stadig flere grupper som historisk sett har vært undertrykt, fått sine rettigheter og privilegier: kvinner, homofile, minoritetsgrupper og urfolk. Da kommer det naturlig nok en motreaksjon fra de som har sittet med makten og privilegiene i hundrevis av år – heterofile, hvite menn med middels eller mer inntekt. Fra konservativt hold snakkes det om at likestillingen har gått for langt, mens såkalte incels, en subkultur på nettet som legger et ekstremt kvinnehat for dagen og skylder på ufrivillig seksuell avholdenhet, mener at feminismen har skapt et veikt og handlingslammet samfunn. Lignende holdninger finner vi også i manifestene til Brevik og incel-terroristen Elliot Rodger. Donald Trump gikk fra å være tilhenger av selvbestemt abort til å snu brått på flisa for å høste stemmer hos det amerikanske, kristenkonservative miljøet i USA i 2016. Tradwife-bevegelsen, som sprer seg i konservative miljøer i vesten, kan også tas med i denne trenden. Unge kvinner som velger bort arbeidsliv og karriere for å være hjemmeværende husmødre på heltid er blitt en trend som startet i USA og Storbritannia under koronapandemien i 2020, og siden gikk viralt. Selv om det kan argumenteres med at de velger det selv og anser det som en frigjøring fra karrierejag og arbeidspress, er det flere skribenter som aner at det står mektige, høyreekstreme krefter bak. Som Tromp skriver:

Kinder, Küche, Kirche (barn, kjøkken, kirke) er et gammelt slagord som ble tatt i bruk av nazistene. Tradwife- trenden og nasjonalistiske eggdietter kan vekke uhyggelige assosiasjoner. 

Tromp spekulerer på om denne konservative trenden skyldes den såkalte fear of falling (frykten for å falle), et begrep som ble lansert av den amerikanske forfatteren Roxane Ehrenreich: Den nye middelklassen fryktet å miste sine nyvunne privilegier, så de tok kollektivt avstand fra sine liberale idealer og trakk seg inn i en beskyttende boble. «Vi og dem»-tankegangen spredte seg, og det ble viktigere å orientere seg innover, med seg og sine egne først.

Hva kan gjøres?

Tromp har rett i at kulturkrig er fortvilende og forvirrende å stå i. Det er vanskelig å unngå å velge side, og havne i en «oss mot dem»-tankegang, perfekt for den polariserende tankegangen som hylekor på sosiale medier ofte legger opp til.

«Kampen mot woke» har klart å samle høyresida under én felles paraply, siden begrepet er såpass vidt at det kan romme utallige hatobjekter og irritasjonsmomenter i det moderne samfunnet. Betyr det at venstresida bør bli «anti-woke»? Selv om Tromp trekker frem venstresidas kritikk mot woke-begrepet, mener hun at begrepet først og fremst er en stråmann. Det som er viktigst, er at venstresida klarer å se tilbake på sin egen historie og finne frem til det som har vært vår styrke til alle tider:

Solidaritet, skulder ved skulder, samhold mellom mennesker som har ulike meninger og perspektiver – men en felles interesse og en felles frihetskamp. Kun slik kan vi møte høyresidas kulturkrigere.

Tittel: Våre kamper. Mot rasisme og fascisme 1865 – 1940
Forfatter: Jonas Bals
Forlag: Res Publica
Utgitt: 2023

Av: Elise Tunstrøm, leder i Manifest tankesmie

Det finnes noen øyeblikk hvor mange flere av oss samtidig blir påkobla, reflekterer og føler. Det kan være store og positive hendelser – som når Brå brakk staven, Norge slo Brasil i fotball-VM, eller når den første koronavaksina i Norge ble satt – men også vanskelige og sjeleknusende øyeblik som osloterroren 25. juni, Utøya 22. juli, eller større langvarige hendelser som Russlands invasjon av Ukraina og i skrivende stund Israels folkemord på palestinerne på Gaza.

I Jonas Bals’ velskrevne og ambisiøse bok Våre kamper dras leseren inn i det som må ha vært en tid hvor disse skjellsettende øyeblikkene var mange, nemlig tiden da fascismen ble til. Fascismens vei til makta påvirket hele Europa og etter hvert store deler av verden. Hendelsene var så store og skjebnesvangre at de grep inn i alles liv, enten direkte eller følelsesmessig, noe som heldigvis førte til antifascistisk handling. Og det er nettopp dette boken til Jonas Bals handler om: fascismens kaotiske framvekst og motstanden mot den.

Fascismens ingredienser – fra fjern og nær

På ungdomsskolen så jeg filmen The Wave. Den skal forklare hvordan vi mennesker kan bli med i en suggererende og autoritær massebevegelse. Men det forklarer egentlig ingenting om fascismens kompleksitet og alle ingrediensene som må til før reaksjonære bevegelser blir fascistiske.

Denne kompleksiteten går Bals løs på i Våre Kamper, og begynner boken med en av fascismens sentrale ingredienser: rasismen. Bals lokaliserer fascismens rasistiske røtter på den andre siden av Atlanteren, i perioden etter den amerikanske borgerkrigen. Borgerkrigen ga afrikansk-amerikanere formell frihet, men rasismen og det dehumaniserende menneskesynet fantes fortsatt i befolkningen. Også i arbeiderbevegelsen, hvor for eksempel de fleste fagforeninger kun organiserte hvite (fagforeningen IWW var en antirasistisk motkraft) var solidariteten med andre arbeidere lav. Bals drar fram hvilket utfall rasismen i USA får på slutten av 1800-tallet som etter hvert fører til en sterk innskrenkning av afrikansk-amerikaneres frihet. Både gjennom organisert vold i Ku-klux-klan, og etterhvert i lovverket med Jim Crow-lovene, som lovfestet segregeringen mellom hvite og svarte.

Videre bruker Bals mye plass på det som kanskje først dukker opp i pannebrasken når vi hører ordet fascisme: Mussolini og Italia. Her får vi presentert flere av de andre ingrediensene som måtte til for at fascismen skulle bli til den bevegelsen den ble: Økonomisk krise, fremmedgjorte unge soldater, et borgerskap med redsel for sosial omveltning i arbeiderklassens favør, og en vakker historie om den italienske mannen som overmenneske. Helt kort kan man si at den fascistiske ideologien tilbyr et verdensbilde hvor klasser ikke finnes, og hvor troen på den sterke nasjonalstaten og at ulike deler av befolkningen har ulike roller i å utvikle den, står sentralt. I fascismen finnes ingen motsetning mellom overklassen og arbeiderklassen, ettersom begge har en rolle å spille i skapelsen av den autoritære staten. Arbeiderbevegelsen ble med sin internasjonalisme og klassekamp antitesen til fascismens grunnleggende samfunnsprosjekt.

Et av de andre fiendebildene til fascismen var alle de som ikke passet inn i fortellingen om overmennesket. I Tyskland var nazismens ekstreme antisemittisme en av de mest sentrale bestanddelene. Bals beskriver hvordan Tyskland så med stor beundring på USA og og Jim Crow-lovene, som de entusiastisk tok inn i sin egen verktøykasse. Koblingen mellom den amerikanske rasismen og den tyske nazismen gir innsikt i hvordan fascismens linjer kan trekkes både bakover i tid og over store avstander: USAs institusjonaliserte rasisme fant et nytt hjemsted i den tyske nazismens strategi.

Bals tegner opp et bilde av hvordan et sammensurium av reaksjonære bevegelser i en globalisert verden påvirket hverandre. Framstillingen er kompleks og gjennom eksempler som tydeliggjør både de store politiske strategiene, så vel som fascismens verdensanskuelse, blir resultatet en større innsikt i fascismens dynamikk og kjerne. Denne innsikten gir oss også et bedre utgangspunkt for å forstå vår egen tids fascistoide strømninger.

Antifascismen blir til

Men Våre kamper handler først og fremst om den antifascistiske historien og hva som ble gjort for å stoppe fascismens fremvekst. For i alle land hvor fascistiske bevegelser og tankegodset begynte å melde seg, ble den møtt med antifascistisk organisering.

Antifascismen bestod av ulike strategiske tilnærminger – fra å prøve å forstå hva fascismen var (med Clara Zetkin som lyktebærer), til at arbeiderbevegelsen bevæpnet seg for å forsvare seg. I Italia ble i 1922 det første antifascistiske arbeidervernet organisert til forsvar mot den fascistiske volden. Det bestod av ulike ideologiske grupperinger, samlet i en organisasjon som fikk navnet Arditi del Popolo (Folkets dristige). Arbeidervernet som strategi spredte seg gjennom Europa, til Tyskland, Østerrike, Spania og flere andre land. I Barcelona, hvor den anarkistiske fagforeningskonføderasjonen CNT var i majoritet i fagbevegelsen, fantes det i 1936 rundt 200 arbeidervern. Forståelsen for viktigheten av å kjempe om gatene ble også brakt til Norge av blant andre Einar Gerhardsen.

Den norske antifascismens strategier spilte på flere taktikker simultant: Fra organiserte arbeidervern klare for å forsvare gatene, til sosial politikk som bekjempet arbeidsledigheten blant ungdom, til organisering av de mange skogsarbeiderne som var helt utenfor fagebevegelsen. Og som Bals nøye påpeker gjennom boken, var det ikke bare venstresiden som var antifascister; også liberalere  – og noen ganger konservative – hadde en viktig rolle å spille i å stoppe fascismens framvekst i Norge. Spesielt høyremannen C.J. Hambro dras fram som en sentral aktør som bidro til at næringslivet og Høyre ikke tok side med fascistene (som den etablerte høyresiden hadde gjort i mange andre land).

I Norge, som internasjonalt, var det dype kløfter mellom kommunister og sosialdemokrater. Bals behandler disse konfliktene i boken, og legger ikke skjul på at han mener folkefronten var den riktige strategien, og at Komintern stod i veien for den. Om Bals behandler disse forskjellige ideologiske standpunktene og deres proponenter på en rettferdig måte, er for en ikke-historiker vanskelig å vurdere. Men konfliktene han drar frem fortjener refleksjon.

Den manglende tilliten mellom sosialdemokratene og kommunistene, som følge av blant annet Kominterns sosialfascisme-linje, er en kompleks affære. Konflikten gjaldt hele Europa og var flere steder preget av direkte fiendskap. Splittelsen var ikke kun en politisk og ideologisk splittelse, men fikk utfall i konkrete og alvorlige hendelser, som ved attentatet på kommunistene Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Samtidig utviklet Sovjetunionen seg til å bli noe helt annet enn det demokratiske samfunnet arbeiderbevegelsen alltid hadde kjempet for. Det var med andre ord store politiske visjoner og prosjekter som sto på spill.

Å navigere i en samtid hvor splittelsen på venstresiden framstår monumental, og fascismen samtidig har vind i seilene, virker som en nesten uløselig oppgave. Og det er heller ikke nødvendig for vår egen generasjon å løse datidens konflikter eller velge seg en side, men samtidig må vi forstå grunnlaget for splittelsen. Her er Bals sin framstilling et godt utgangspunkt for videre diskusjon.

For nåtidens venstreside er det kanskje et mer spennende spørsmål om vårt prosjekt er godt nok for å lage et bolverk mot fascismen hvis den på ny melder sin ankomst. Dagens sosialdemokratiske partier er langt fra det fremoverlente prosjektet de representerte i mellomkrigstiden: til dels på grunn av at mange viktige kamper er vunnet og til dels fordi sosialismen som alternativ til kapitalismen, etter Thatcher og Blair, ikke lenger er på dagsordenen. Fascistiske bevegelser vokser seg sterke der de på grunnlag av økonomiske kriser og uro kan rekruttere fra alle samfunnsklasser. De antifascistiske strategiene i mellomkrigstiden forsto viktigheten av at venstresiden måtte ha løsninger på de vanskelige hverdagssituasjonene befolkningen sto i. Kanskje vi kan bruke ideen om å skape bolverk mot fascismen til å reflektere over vår egen tids venstreside: Skaper venstresidens politikk gode liv? Og meningsfulle liv?

Noe av det beste med Bals sin bok er alle små sidehistorier hvor vi blir kjent med enkeltskjebner, politiske diskusjoner, artikler som blir skrevet og menneskers indre motivasjoner for å stå opp mot urett. Disse historiene skaper en følelse av nærhet til personene vi leser om og situasjonene de sto i. For meg som leser havner jeg inn i en refleksjon om de forskjellige hensynene, motivasjonene og overbevisningene datidens antifascister sto i. Og det er nettopp dette som gjør boka veldig god; jeg tvinges til å tenke på hva fascismen var, venstresidens posisjoner, hvilke strategier som er gode, dehumaniseringen og rasismens rolle, – hele tiden med en murrende følelse av at det er utrolig krevende å forstå sin egen samtid.

I møte med dagens voksende fascistiske bevegelser og autoritære regimer – i en samtid som er mer og mer preget av skjellsettende og brutale hendelser – så burde vi hente inspirasjon fra mellomkrigstidens internasjonalisme, solidaritet, politiske diskusjoner og strategier. Denne historien er heldigvis nå gjort mer tilgjengelig med Våre kamper.

Kjersti G. Berg: Palestina. Fakta på bakken
Oslo: Universitetsforlaget, 2023, 172 sider

Odd Karsten Tveit: Palestina. Israels ran, vårt svik
Oslo: Kagge Forlag, 2023, 484 sider

Av Tore Linné Eriksen, bokredaktør i Gnist

På kort tid har vi fått et knippe Midtøsten-bøker skrevet på tilgjengelig norsk av forfattere som kjenner sitt publikum, og som derfor veit hvilke kunnskapshull som må fylles og hvilke perspektiver som trengs å utvides. I Nedenom og hjem i Beirut. Libanon i krig, fred og kriser (Oslo: Spartacus Forlag 2022), trekker Bendik Sørvig opp både historiske hovedlinjer og aktuelle perspektiver. Som journalist og samfunnsgeograf, med lang fartstid i landet som bistands- og solidaritetsarbeider, er han godt rustet til å vise oss vei gjennom et broket religiøst, etnisk og politisk landskap som for mange av oss er vanskelig å trenge inn i. Spillet om Syria (Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2022) er et resultat av forskning i Midtøsten gjennom flere tiår, og som historiker er Hilde Henriksen Waage er opptatt av å studere Syria som en del av en region hvor både andre araberstater, Iran, Israel og stormaktene har politiske, militære og økonomiske interesser.

Men her det to bøker om Israel og Palestina som skal løftes fram. De er begge skrevet før Hamas’ angrep i 7. oktober 2023 og Israels brutale hevntokt som må betegnes som folkemord. Men vi har alle bruk for bakgrunnskunnskap og dypere innsikt enn det vestlige medier gir oss med sin dekning, heldigvis med noen få unntak.

Okkupasjon på bakkenivå

Kjersti G. Berg er historiker med avhandling om palestinske flyktninger. Nå har hun gjennom et originalt forfattergrep maktet å supplere og korrigere mer tradisjonelle framstillinger av politikk, ideologi, nasjonalisme og internasjonale konflikter. Sjølsagt trekkes også slike hovedlinjer opp, men forfatteren går så konkret som mulig til verks. Som tittelen antyder, er hun mest opptatt av det som synlig på bakken: byer, landsbyer, boliger, religiøse bygninger, landskaper, grenseposter, murer og – ikke minst – flyktningleirer.

Det starter med et gammel fort nær Ramallah på Vestbredden, som blei oppført i mellomkrigstida for å befeste det britiske herredømmet over mandatområdet Palestina. Et stykke inn på 1990-tallet blei stedet omgjort til det noen etter «Oslo-avtalene» så for seg som hovedkvarter for det «palestinske myndigheter». Men istedenfor en sjølstendig stat tok den israelske okkupasjonen av Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem bare nye former. Fakta på bakken gir oss derfor historien om utvidet kolonisering gjennom jødiske bosettere med beskyttelse av en militarisert stat. Ikke noe illustrerer fysiske strukturer tydeligere enn den massive Muren som er førdømt som folkerettsstridig av Den internasjonale domstolen i Haag, uten at det har fått noen konsekvenser. Muren blir av mange palestinere omtalt som en «apartheidmur», og Berg viser til internasjonale konvensjoner og rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner som nå bruker apartheid-begrepet.

Harme og desperasjon

Ved sida av israelsk okkupasjon og grenseutvidelser er det Bergs hovedpoeng at kampen for flyktningers rett til å vende tilbake til hjemlandet er nøkkelen til å forstå det ofte kalles Israel/Palestina-konflikten. Rundt 750 000 palestinere blei fordrevet ved statens Israels fødsel med påfølgende krig i 1948, og av alt 13 million palestinere i verden i dag er det bare halvparten som bor i Gaza, Vestbredden, Øst-Jerusalem og Israel. Sporene etter deres historie i eget land blir systematisk rasert gjennom riving av boligområder, jødisk bosetting, beplanting eller asfaltering. Sterkest inntrykk gir det å komme på innsida av flyktningleirer i FNs regi. De omtales her som «evig midlertidige» så lenge Israel holder grensene for retur fortsatt stengt 75 år seinere.

I annet kapittel er temaet de fysiske strukturer på Vestbredden, hvor alt tyder på at jødisk kolonialisme og kontroll over palestinere sikter mot en permanent innlemming i strid med folkeretten. Det er derfor ikke overraskende at «tostatsløsning» for lengst har blitt en illusjon, og at det mest er tale om en «kvasistat» som er stadig mindre representativ, og som lever på bistandsgiveres nåde. På palestinsk hold er håp derfor avløst av harme og desperasjon, slik vi har sett i de siste månedene, noe som er lett å forstå gjennom ei bok som er like konkret og jordnær som den er perspektivrik.

Overbevisende veiviser

Det finnes knapt noen bedre veiviser inn i det det israelsk-palestinske landskapet enn Odd Karsten Tveit. Ikke bare har han vært NRK-korrespondent i Midtøsten i mange perioder helt fra 1979, han har også bak seg et rikt forfatterskap bygd på et bredt nettverk i regionen og vilje til å avdekke den menneskelige – eller umenneskelige – virkeligheten bak overskriftene. Dessuten er han kjent for iherdige dypdykk i arkiver, frigitte dokumenter, dagbøker og memoarer fra et mangfold av aktører. Denne gang gir han oss ei bok som på samme tid er et uunnværlig historisk oppslagsverk, ei kritisk saumfaring av Norges rolle og ei beretning fortalt med journalistisk driv og innlevelse. Fra sine mange notisbøker formidler forfatteren også treffende sitater, dikt, sagn og andre fortellinger, det bringer ytterligere liv i teksten. Det personlige engasjement kommer åpent fram gjennom overskrifter som «Offerlandet», «Det største ranet», «Løftebrudd», «Kvelertak», «Avsløringene» og «Falsk justis».

Et tydelig program gjennom hele boka er å avkle myter som også har godt feste i norsk opinion. Den første av dem er at Israel er et demokrati som behandler alle innbyggere likt, noe som i dag er enda fjernere fra virkeligheten enn noen gang. Steg for steg blir det vist hvordan staten Israel bygger på systematisk – og rasistisk – diskriminering av palestinere som drives vekk fra sine eiendommer og rammes av «Fraværendeloven» om de ønsker å vende tilbake. All tvil blei revet til side med «Nasjonalitetsloven» fra 2018, som slår fast at Israel er en nasjonalstat for det jødiske folket, og med regjeringserklæringer, kolonialisme og krig som sikter mot et Stor-Israel fra Jordanelva til Middelhavet. Det er noe annet enn okkupasjon, som jo i folkerettslig forstand er midlertidig og legger sterke begrensninger for hva en overmakt kan foreta seg.

Farlig fiksjon om «tostatsløsning»

Den andre myten handler om det som kalles «fredsprosessen» eller en «tostatsløsning», men som i dag brukes til å opprettholde fiksjonen om konflikt mellom to parter istedenfor en kamp mellom okkupant og et okkupert folk. Tveit er på sitt beste, og mest overbevisende, når han forteller om tortur, vilkårlige drap på sivile, kollektiv og utenomrettslig straff, rasering av palestinske hjem og jordbruksområder, uforholdsmessig militær vold, bosettinger i strid med Genèvekonvensjonen og åpenbare propagandaløgner.

Norge vil gjerne beholde eierskap til både forhandlinger og bistand, og det gis mange eksempler på hvordan dette har ført til ettergivende standpunkter, sjøl når det tydelig er tale om klare folkerettsbrudd. Når en rekke internasjonale organisasjoner, FN-rapportører og israelske freds- og menneskerettighetsaktivister taler om apartheid etter Den internasjonale straffedomstolens definisjoner, viser Tveit at norske myndigheter opptrer tafatt og unnvikende. Fraværet av internasjonalt press og straffetiltak tjener derfor som et signal til Israels regjering om fritak for ansvar. Ifølge forfatteren er det også høyst misvisende å tale om sjølstyremyndigheter når stadig større deler av områdene blir kolonisert, den militære kontrollen trappes opp og president Mahmoud Abbas legitimitet blant palestinere skrumper inn dag for dag.

Israel som unntak?

Den tredje myten er at kritikere, palestinske solidaritetsvenner og norsk LO forskjellsbehandler Israel og ønsker straffetiltak og protester som ingen andre land utsettes for. Etter å ha lest Palestina, er mitt inntrykk det stikk motsatte. Det ser isteden ut til at det er Israels trofaste forsvarere som gjør landet til et unntak, hvor folkeretten ikke gjelder, hvor okkupasjon og fordriving er akseptabelt og hvor internasjonale sanksjoner aldri kan komme på tale. Når norske politikere sier at dialog er å foretrekke framfor isolasjon og straffetiltak som reaksjon på en okkupasjonskrig, så gjelder det som kjent bare Israel.

Det er aldri tvil hos Tveit om at det handler om offisiell israelsk politikk og sionistisk ideologi, og ikke om jøder og jødedom i sin alminnelighet. Det utelukker sjølsagt ikke beskyldninger om antisemittisme, som er en flittig brukt strategi for å beskytte både tidligere regjeringer og dagens ultraortodokse, ultranasjonalistiske og ultramilitaristiske regime. Men med sin grundighet tror jeg at Odd Karsten Tveit vil stå støtt i stormen som følger. Måtte han bare få rett når han skriver at bare den som tror på mirakler, er realist. Men nå ser det mørkere ut enn noen gang.

Boktittel: Vi fattigfolk
Forfatter: Anna-Sabina Soggiu
Manifest Forlag, 124 s.
Utgitt 2023
Anmeldt av: May Therese Vorland, fra Nærbø og er frilanser.

På Tøyen i Oslo ligger K7, den beryktede og omdiskuterte kommunale blokka i Kolstadgata 7. Blokka som knyttes til knivstikking, skyting, rusproblemer og pågripelsen av Mullah Krekar. Der sosionom og forfatter Anna-Sabina Soggiu vokste opp, og hvor hun møter en gutt utenfor den gamle blokka si: «På tross av aldersforskjellen hadde vi felles erfaringer og referanser til hvordan en oppvekst kan oppleves på sånne steder». Dette besøket, eller møtet, virker å frembringe erindringer i forfatteren som får henne til å skrive Vi fattigfolk til denne gutten.

Resultatet blir en politisk og personlig fortelling om Soggius egen oppvekst i og ut av fattigdom, en hyllest til fattige som kjemper en kamp for tilværelsen – hver eneste dag. Og i forlengelse av det: En oppfordring til alle fattige, som fortsatt retter skam og skyld innover, heller å rette knyttneven utover mot systemene.

Om klassereisen, eller kampen for å komme seg bort

«Ikke skriv den boka om å ha kjempa seg fra Tøyen til bedre steder», advarer barndomskameraten da Soggiu skal ta fatt på dette prosjektet. Det skal hun ikke, skriver hun. Hun vil si til gutten på Tøyen at han og Tøyen er gode nok som de er! Likevel er det kampen om å komme seg bort som utfolder seg her, noe hun innrømmer underveis i boka. Etter å ha fortalt hvordan familien hennes i flere generasjoner har bodd på Grønland og Tøyen, kommer historien om løvetannbarnet som klarte seg ved å være skoleflink, som holdt kjeft om det som var vondt og vanskelig, jobba hardt, fikk seg fast jobb, doktorgradopphold ved eliteuniversitetet Yale, og klarte å kjøpe seg egen bolig i Oslo. Kanskje det er en uunngåelig dramaturgi, en annen historie ville sannsynligvis kjentes uærlig for forfatteren å fortelle.

Til tross for at Soggiu tar leseren gjennom sin egen historie, er hun påpasselig med å understreke urettferdigheten i disse mekanismene. For hva med de som ikke er skoleflinke? De som ikke mestrer utdanningssystemene, eller alle de andre systemene det forventes at alle skal mestre? Kritikken rettes mot mediene, politikere, beslutningstakere og velmenende kommuneansatte, som i ulik grad reproduserer holdninger om at fattigdom er et individuelt problem. Ikke minst hvordan synet på fattige og rasisme er uløselig knytta til hverandre:

I debatter om fattigdom kan man tidvis få inntrykk av at folk som har flytta til landet, er i ei slags evig takknemlighetsgjeld fordi de aller nådigst fikk lov til å komme. Går det dem ikke vel, så er det deres egen feil.

Som leser er jeg mest interessert i denne samfunnskritikken, og Soggius personlige historie fungerer som et springbrett for hovedargumentet: Det skal ikke være nødvendig å komme seg unna Tøyen (eller andre levekårsutsatte områder) for å leve trygge og verdige liv.

Henvendelse, språk og tone

I starten av boka bruker Soggiu tid på å forklare popkulturelle referanser gutten ikke kjenner, til glede for oss «voksne» som husker de eldre Olsenbanden-filmene og Tekst TV. Når hun videre beveger seg innpå mer komplekse temaer – som sosiologisk teori eller gentrifisering – stopper hun ikke opp og forklarer dem, men kutter sine tekstlige svinger med «dette må du google». Ja, dette er et grep, men henvendelsen kunne tillat seg å være mer åpen og fri, fremfor å henge seg opp i detaljer som forårsaker stakkato i teksten.

Utover kapitlene flyter det bedre, mest sannsynlig fordi forfatteren skriver seg bort fra henvendelsen. «Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom», sies det, og er også tittelen på en bok om å se forsonende på en problematisk barndom. Soggiu skriver ikke nødvendigvis til akkurat denne gutten utenfor K7-blokka. Opplevelsen er snarere at hun skriver til seg selv, eller til alle oss som har levd, eller lever i fattigdom:

For til grunn for tanken om at vi ikke skal fortelle om hvordan det egentlig er – at vi har penger til ny vinterjakke, at pappa drikker for mye, at mamma bare ligger på sofaen med vondt i hele kroppen, at foreldra våre deler ut ørefiker eller knyttnever – så ligger det vel i at vi skammer oss?

Det er et «vi» her, en eksklusiv omsorg til «vi fattigfolk» som kanskje har brukt store deler av livet på å skamme oss over fattigdommen. Samtidig fungerer det som et kraftig spark til alle lesere som ikke tilhører dette «viet». De som intetanende sitter med inngrodde antagelser og myter om hvordan fattigfolk havner i sine miserable situasjoner. Og enda omsorgen ikke kan endre fortiden eller tingenes tilstand for dette «viet», er det en anerkjennelse i den språklige tonen som strekker seg bredere enn den ment for de som vokser opp på Tøyen i dag.

Trøst i en høy røst

Soggiu er også innom områdeløftet på Tøyen og gentrifisering av østkanten i Oslo. Hvordan Tøyen har blitt et attraktivt område for den pengesterke middelklassen å kjøpe boliger. Konsekvensene er enten fortrenging eller at det blir verre for de som allerede bor der. Tøyen er ikke bare Tøyen grunnet de som bor der, Tøyen var også Tøyen på grunn av de menneskene som av økonomiske grunner ikke kunne bo der lenger. Jeg skulle ønske at boka gikk dypere inn i denne tematikken, noe som kunne blitt løst av et større kildemateriale. Samtidig er det kanskje å ønske seg en annen bok. I stedet velger Soggiu å vie plass til mennesker fra Tøyen som har kjent konsekvensene på kroppen. Det kan gi sterkere retorisk slagkraft, og er det noe fattigdomsdebatten trenger, er det jo akkurat det. Fattigdom er et usexy politisk tema.

Stadig får vi høre høye røster fra Høyre, eller litt mer lavmælte forutinntattheter fra den generelle befolkningen, om hvordan det bare er å jobbe hardere for å komme seg ut av fattigdom. Denne boka oppleves som en deilig politisk knyttneve fordi stemmen til Soggiu er klar og høy fra den andre siden. Der det nesten ikke står noen. Og der står hun og hoier! Det har alltid irritert meg at folk tvinges til å brette ut sårbare detaljer om livet sitt for at samfunnet skal høre etter. Den samme irritasjonen melder seg her. Det skulle ikke være nødvendig å være så personlig for å være politisk. Likevel er det en trøst i fortellingen til Soggiu, at det fins mennesker der ute med sine ansikter og kropper som viser at du ikke er alene, det ikke er din skyld, og forresten: Fuck de rike!

I det avsluttende kapitlet kommer en klar oppfordring til gutten utenfor K7-blokka. Om tilfeldighetene skulle ha det til at han blir rasende av urettferdigheten: «Slutt å slåss med kompisene dine på byen. Slutt å ruse deg, banke kjæresten din, bli som faren din», skriver hun. Det er brutalt, og motsier omtrent alt hun har skrevet om individuelt ansvar for egen fattigdom. Men så ender det sirkulært med begynnelsen, hvor hun igjen skriver at gutten på Tøyen og Tøyen er gode nok som de er. Hovedbudskapet i boka er at fattigdomsproblemene endres ved politiske endringer, ikke ved at gutten skal endre seg selv.

Anmelder: Jorunn Folkvord
Boktittel: En verdig avgang? Pensjonsreform på helsa løs
Forfatter: Emil Øversveen og Astrid Hauge Rambøl
Forlaget Manifest 2023

De som skriver mest om pensjon for et bredt publikum er sannsynligvis tabloidavisene. Ikke overraskende går det mest i sensasjonsjournalistikk og fryktpropaganda. Det er alltid PLUSS-artikler og ofte bidrar tekstene til mer forvirring enn folkeopplysning. Det sentrale budskapet er: DU er ikke lenger trygg! DU må fikse dette med pensjon på egenhånd!

Heldigvis er det flere som skriver om pensjon, om enn med lavere opplagstall enn VG. Forlaget Manifest ga i våres ut pamfletten «En verdig avgang?». Hovedtemaet er forslaget om å heve pensjonsalderen.

Har du ikke hørt om det forslaget? Ikke så rart. Det har vært skrevet lite om det, og toppene i fagbevegelsen har ikke ropt varsko, selv om forslaget betyr en dramatisk forverring for det store flertallet. Nettopp derfor er denne pamfletten viktig.

Kort og grei

Pamfletter er et flott format og Forlaget Manifest sine små bøker  passer perfekt lommer og vesker. Med drøyt 70 sider tekst og romslig med tabeller og bilder kan pamfletten leses fra perm til perm på en time. Likevel vil jeg anbefale de fleste å sette av litt mer tid, og kanskje til og med lese sammen med andre.

Språket i pamfletten er tydelig og ryddig, men det er veldig mye informasjon, og hvis dette er inngangen din til å lære om pensjon vil du ha stor nytte av å notere ting du lurer på underveis. Å diskutere sammen med andre for å finne ut hva dette betyr for deg og arbeidskameratene vil også være nyttig. Lesing er starten, men pensjon må du snakke med andre om for at kunnskapen skal sitte.

Fra hverdagen vi kjenner til et pensjonssystem som skremmer

Pamfletten har et kort forord av Steinar Westin, professor emeritus i sosialmedisin. Han setter fokus på at pensjonsreformen fra 2011 ikke tar hensyn til helseforskjeller, bare fokuserer på innsparing. Dette er to gode sider å lese, og jeg kommer til å ta med meg dette sitatet til videre bruk: «Det går altså en sosialpolitisk kald vind over Europa, og pensjonsreformen øker vindstyrken».

Etter forordet er det rett ut i  virkeligheten. Vi møter på en arbeidsplass i en hverdag som de fleste av oss kan forstå. Det er et veldig godt grep å la tre arbeidskamerater være gjennomgangspersoner i teksten. Vi møter rørleggerne Terje, Pål og Alfred på jobb, og dermed begynner vi der enhver skikkelig prat om pensjon bør begynne, nemlig ved behovet for å avslutte yrkesaktiviteten når kroppen ikke klarer det lenger.

De tre rørleggerne går igjen i pamfletten. Vi får i tillegg så vidt hilse på et par lærere og en ufør arbeider med erfaring fra både fiskeindustri og hjemmetjenestene. Det er mange bilder i pamfletten, flest fra rørleggernes hverdag, men også en liten titt innom de andre. Dette minner også stadig om at pensjon handler om virkelighet, ikke bare tall og tabeller.

Når vi har hørt om hverdager med kroniske smerter og skuldre, rygger og knær som svikter, blir det veldig tydelig at forslaget om å heve pensjonsalderen rett og slett er ganske grotesk og menneskefiendtlig. Her bruker jeg litt kraftigere uttrykk enn det forfatterne gjør, men det kan man jo gjøre når man er anmelder.

Forslaget om en klassedelt pensjon som altfor få snakker om

Det er egentlig ganske skremmende at det ikke har vært mer bråk rundt pensjonsutvalgets innstilling som kom i juni 2022. Pamfletten viser tydelig hva konsekvensene blir for rørleggerne og alle oss. andre som er i yrker hvor helsa slites ut, i tillegg får vi se hvem som har laget disse forslagene.

Pensjonsutvalgets innstilling er på ingen måte klassenøytral, og det er ikke uviktig å ha med informasjonen om at utvalgets leder, konsernsjef Kristin Skogen Lund, har en årsinntekt på 17 millioner, og at hun selv kan velge å gå av ved 62 år med en årlig pensjon på 3,1 millioner kroner. Utvalget for øvrig er i hovedsak satt sammen av økonomer og politikere, og de aller fleste har årslønner på over en million. Dette er ikke folk som rammes av sine egne forslag.

Forfatterne gjør en grundig jobb med å forklare om de ulike aldersgrensen. Den som i dag er 62 år er den første mulige pensjonsalderen, forutsatt at du har tjent opp nok pensjon til at du får lov til å gå av. 67 år er i dag en fast pensjonsalder, du vil minimum få minste pensjonsnivå, selv om du ikke har klart å tjene det opp. I tillegg bruker forfatterne begrepet den økonomiske aldersgrensa for å vise at den som ikke klarer å jobbe lenger enn til 67 år allerede straffes økonomisk.

Pensjonsutvalget vil altså heve aldersgrensene i takt med at levealderen øker for dem som har best helse. Konsekvensene er svært alvorlige. De av oss som i dag så vidt holder til vi er 62 år, må holde ut i ett, to eller tre år til (avhengig av fødselsår). Dette betyr at flere vil jobbe seg inn i uførhet og alvorlige helseplager. Og dette er utvalget godt klar over, noe som blir vist tydelig (s. 61) når utvalgets egne konklusjoner blir sitert «Ved økte aldersgrenser må en også regne med økt bruk av blant annet sykepenger, arbeidsavklaringspenger og dagpenger, og at flere vil avslutte yrkeskarrieren med uføretrygd, noe som vil gi merutgifter til folketrygden.». Legg merke til at utvalgets fokus er den økonomiske utgiftssida, ikke skaden som påføres menneskene som blir utsatt for dette.

Hevinga av den andre pensjonsalderen, den hvor alle skal få lov til å gå av, omtales ikke så mye i pamfletten, siden pamfletten ser mest på behovet for tidligpensjon. Men klasseskillet er like tydelig i denne enden. Alle de som i dag får minste pensjonsnivå ved 67 år (det alle vanlige folk kaller minstepensjon), vil få en tvunget høyere pensjonsalder. De som tjener så godt at de oppnår minste pensjonsnivå tidligere, blir ikke rammet av hevinga av pensjonsalderen. Kristin Skogen Lund og andre med millionlønninger kan fint fortsette å velge sin egen pensjonsalder.

En viktig kritikk av arbeidslinja og et manglende perspektiv

Det er gitt plass til kritikk av arbeidslinja i denne pamfletten. Noen ville kanskje hatt mer av det, men da ville det fort blitt mye mer tekst. Det viktige er at denne kritikken blir synlig, og at vi tar den med oss i videre arbeid mot pensjonsutvalgets innstilling, for arbeidslinja er menneskefiendtlig og undergraver mange viktige kollektive rettigheter arbeiderbevegelsen har kjempet fram. Forfatterne refererer også flere ganger til formålsparagrafen i lov om folketrygd, og hvordan hverken dagens pensjonssystem eller endringene som er foreslått oppfyller formålet. Dette er en god vinkling. Lovens formål tåler absolutt å bli vist fram.

På et område er pamfletten svak, og det må påpekes. Det er en viktig og god pamflett, men den forsterker et bilde som mange har av arbeiderklassen, nemlig bildet av en mann med kjeledress, hjelm og vernesko. Vi møter tre rørleggere og det er også dem det er mest bilder av. Budskapet blir at vanlige arbeidsfolk er menn i håndverksyrker. Først på s. 59 kommer det fram at pleie- og omsorgssektoren har størst overrepresentasjon på uførestatistikkene. Vi møter ingen barnehageansatte, stuepiker, butikkmedarbeidere eller renholdere med bilde og ansikt.

Det må alltid gjøres et utvalg og alle kan ikke være representert overalt, men vi kan heller ikke slå oss til ro med at halve arbeiderklassen blir usynlig. Derfor må det mases om, igjen og igjen. I alt er det avbildet sju navngitte menn og én navngitt kvinne i pamfletten. Det gjør noe med hvordan den leses, hvem som kjenner seg igjen i den og hvem som tenker at dette handler om dem.

Det må også nevnes at dette er en pamflett og ikke et oppslagsverk. Det betyr at noen detaljer må ofres. Det burde vært nevnt at den AFP-en som omtales i pamfletten er privat AFP, men dette er ikke en mangel som svekker helheten.

To stjerner og et ønske

Siden anmelderen er lærer, avslutter jeg med å påpeke to styrker og et område som trenger styrking.

Det absolutt viktigste og den største styrken, er at denne pamfletten er utgitt. Vi trenger at flere skriver og deler informasjon, tanker, meninger og vurderinger om pensjon. Forlaget Manifest har opp gjennom årene levert flere gode pamfletter på området. Pensjon for alle, fagbevegelsens eget pensjonsnettverk har samlet mange gode tekster og foredrag på sine nettsider (pensjonforalle.no).

En annen viktig styrke er tabellen som gjør at du kan se konkret hva forslagene betyr for DEG og dine arbeidskamerater. Dette er en type informasjon som treffer folk hardt og gir gode utgangspunkt for at man vil lære seg mer.

Det ønsket jeg sitter igjen med, er at det kunne vært litt mer utestemme. Språket blir litt omstendelig i formen. Litt flere punktvise oppsummeringer med bruk av andre skrifttyper, faktabokser, m.m. kunne bidratt til å løfte fram viktige krav og spørsmål som vi alle må ta med oss videre. Heldigvis er det ingenting i veien for at ikke vi alle sammen kan bruke utestemme om pensjon etter at vi har lest denne pamfletten.

Costas Lapavitsas, James Meadway og Dough Nicholls:
The Cost of Living Crisis (and how to get out of it)
Verso 2023, 80 sider
Av Hege Skarrud, politisk økonom og tidligere leder i Attac Norge.

“Nå var det godt de endelig satte opp styringsrenta”, sa ei venninne av en venn i det hu dumpa ned på barstolen over meg. Jeg blei forundra over den harde påstanden og gleden over rentesettinga til Norges Bank og lurte på om hu var økonom. Det kunne hu avkrefte. Hu var ingenting i nærheten “av noe sånt”. Det siste halvannet året har styringsrenter, satt av sentralbankene, blitt et helt vanlig samtaleemne med venner, venners venner og familiemedlemmer – både her hjemme og i mange andre land. Påstandene har nok likevel dessverre vært flere enn spørsmålene. Ikke rart er det når vi mates i alle kanaler med heterodoks sjargong som fremstiller inflasjonen, dens grove inngrep i folks hverdag og rentepolitikken som naturlover. Likevel burde flere (utenfor snevre sirkler av nerder (hei, alle sammen!)) stilt spørsmål ved om medisinen passer sykdommen.

Det tegnes ofte et bilde av inflasjon som et fenomen som nærmest gjør at penger bare forsvinner i enden av en dyrere prislapp. Men de gjør jo ikke det. Det er ingen som står og brenner pengene i slutten av verdikjeden. Ei heller er det sånn at inflasjonen er en naturlov som alltid må skape fattigdom for noen. Noen putter pengene i banken, spekulasjonsobjekter eller skatteparadis – eventuelt svindyre turistreiser ut i atmosfæren.

Det frie markedets riddere lover at tilbud og etterspørsel vil sikre effektiv levering av varer og tjenester til den rimeligste prisen. Så hvorfor skjer ikke det? Det er klart at krigen i Ukraina og koronapandemien har hatt en del å si. Likevel er det langt flere spørsmål som må besvares. Inflasjon handler enkelt sett om tilbud og etterspørsel, men det hele blir mer komplisert når en ser på politikken rundt tilbudet og etterspørselen. Hvordan har vi rigget samfunnene våre til å tilby de helt essensielle tingene til innbyggerne? Hvem har makten over de materielle verdikjedene? Hva skjer når finansmarkedenes spekulanter gis friere og friere tøyler til å vedde på priser for å tjene mest mulig, mens arbeidere må bære kostnadene for spekulantenes veddemål? Hva skjer da når det forventes at priser skal øke? Hvordan er det mulig at økonomien “koker” når flere og flere står i matkø? Hvor blir det i det hele tatt av penga våre?

Jeg har savna at noen (som jeg stoler på) enkelt og kort gir meg svar på disse (mange) spørsmålene. Det makter Costas Lapavitsas, James Meadway og Doug Nicholls i stor grad å gjøre på 65 A5-sider i “The cost of living crisis”. De tar utgangspunkt i Storbritannia, som jo har andre forutsetninger for å både skape, importere og håndtere inflasjon enn Norge – spesielt på grunn av den massive finanssektorens makt i City of London. Likevel er svaret deres overførbart: store selskaper (og deres investorer) håver inn penger mens arbeidere og de som allerede hadde minst, sliter.

Lapavitsas er professor i økonomi på SOAS i England, Meadway var finansrådgiver for Jeremy Corbyns finanspolitiske talsperson, John McDonnell, og Nicholls er en britisk fagforeningsleder. Sammen peker de ut tre tommelfingerregler i håndteringen av inflasjonen for at en skal komme ut av den på en rettferdig og bærekraftig måte: 1) En trenger reallønnsvekst for lavtlønnede for å hindre at flere havner i fattigdom. 2) Prisregulering og omfordeling av profitt vil stanse overføringen av inntekten fra arbeidere til storselskaper -og banker. 3) I enda større grad må det fokuseres på den produktive sektoren av samfunnet ved mer statlig styring og eierskap i å skape industri og arbeidsplasser. For å realisere dette trekløveret trengs sterke fagforeninger og sosiale bevegelser. Det frie markedet kan ikke tilby rimelig mat, hjem, energi, transport og andre nødvendigheter – det har dyrtida i aller høyest grad bevist.

Matvareprisene i Norge har økte med 13,4 prosent fra juni 2022 til juni 2023. Boligprisene har økt med 5,4 prosent nasjonalt. I Oslo har en sykepleier råd til 1 av 100 boliger i 2023 – ned fra 13 av 100 i 2013. I april i år var utleieprisene i Norge 10,4 prosent høyere enn for et år siden(!). Strømprisene har svinga, men SSB anslår at uten strømstøtta ville husholdningene sett en total snittpris på hele 66 prosent høyere enn året før i 2022. I tillegg har ikke folk kommet seg fra den ene sida av Norge til den andre i begravelse uten å tømme sparekontoen på veien – om de i det hele tatt kommer fram.

Forfatterne viser til det særegne ved Storbritannia, at produksjon av varer og tjenester i flere tiår har vært i en nedadgående kurve og nedprioritert – til fordel for finansinstitusjonene i London. Det har skapt en svakhet i det aggregerte tilbudet over hele samfunnet, spesielt i de sektorene hvor store selskap har mye makt over tilbudet. Dette førte til at de som eier produksjonslinjene eller tjenestetilbudet kunne sette prisene opp og fortsatt ivareta sitt mål for avkastning. Det betyr altså at det er folk som tar risikoen for at nyliberalistene over tid har bygd ned produksjonskapasiteten gjennom liberaliserende politikk som har gjort at en har outsourcet linjene til andre land, og at de offentlige tjenestene er bygd ned ved at de har blitt privatisert.

Risikoen for liberalisering og privatisering, i Norge som i Storbritannia, skulle jo selskapene selv ta. Det var liksom en del av avtalen. Likevel er det lavtlønnede arbeidere og de på sosiale stønader som blir bedt om å ta ansvar og godta lavere lønninger på grunn av dyrtida, mens bonussjekker strømmer ut av styrerommene. At folk må ta risikoen er ikke kun teoretisk. Det viser seg i at antall begjæringer om tvangssalg i Oslo steg med 28 prosent i første halvår i år, sammenlignet med første halvår i 2022. Det viser seg i at antallet som står i matkøer nesten dobler seg på ett år. Det viser seg i andelen norske husholdninger med økonomiske utfordringer, som steg fra 7 prosent i juni 2021 til 16 prosent i juni/august 2022 og til 18 prosent i mars 2023.

Tallene fra den norske dyrtida er mørke. Ofte er likevel slike tall fra Storbritannia, hvor den nyliberale innstrammingspolitikken etter finanskrisa har satt langt dypere spor, og nedprioriteringen av produktive næringer til fordel for finansielle markeder har vært større, enda mørkere. Det betyr ikke at Norge ikke har lignende eller større problemer flere steder. Spesielt utsatt er Norge fordi så mye av den produktive delen av økonomien er bundet opp i olje- og gassindustrien at vi sliter med å få nok arbeidere over i en bærekraftig økonomi. Den ene næringa får for mye makt. Det kan minne om finansnæringa i London. Samtidig har vi langt mer dystre tall på sjølforsyning av mat. Hvor den britiske sjølforsyninga har gått ned fra 75 prosent i 1990 til 60 prosent i dag, er den norske sjølforsyninga på rundt 40 prosent. Det gjør oss svært risikoutsatt for svingninger i markedet – enten de er forårsaket av faktiske brutte produksjonslinjer eller av finansspekulanter sitt avkastningsjag på helt essensielle varer som korn.

Så, hvor blir det av pengene i dyrtida om de ikke makuleres i enden av visa? Netto renteinntekter for DNB økte til 14,6 milliarder kroner fra 10,5 milliarder første kvartal i år, sammenligna med samme periode i fjor. Det er det høyeste resultatet noensinne for banken, kun i inntekter fra utlånsrenter. La oss også huske på at de ikke har satt opp innskuddsrenta tilsvarende. Equinor leverte et årsresultat for 2022 på skyhøye 74,94 milliarder dollar, langt over de 33,49 milliarder dollarene for 2021. Så når det kommer nyheter om at Equinor leverer et nesten halvert resultat for 2023, så langt, håves det fortsatt inn enorme summer (som i for stor grad brukes på tilbakekjøp av egne aksjer for å gi investorene enda mer penger i lomma, heller enn å omstille selskapet fra grått til grønt).

Da strømprisene herja som verst forrige høst, var det mange store næringslivsaktører som ropte om strømstøtte. Noen stod i en reell fare for å gå konkurs og arbeidsplasser gå tapt, men mange store stod kun i fare for å miste mulighet for overskudd. Arbeiderpartiet stod på en stødig linje ved å si at dette var en del av risikoen næringslivet måtte ta – at priser vil fluktuere grunnet ulike faktorer, og at strømstøtte heller måtte prioriteres til å lette husholdninger økonomiske situasjon. Det var et gledelig ideologisk pust fra Arbeiderpartiet. Der hvor Arbeiderpartiet stod støtt i strømstøttedebatten til næringslivet, trenger de å stå hele linja ut for å legge risikoen tilbake på næringslivets side. Det betyr ikke kun å nekte å bryte inn i markedet for å legge risikoen der den hører hjemme, det handler også om å tørre å bryte inn i markedet som en har rigget på en slik måte at risikoen veltes i for stor grad over på husholdningene.

Bok: På sporet av den tapte framtid. Intervensjoner i Norsk urbanisme og modernisme.
Forfatter: Alf Jørgen Schnell
Rom Forlag, 2023
Anmeldt av Ola Innset, forfatter, historiker og redaktør for Vinduet

Med På sporet av den tapte framtid har Alf Jørgen Schnell skrevet en av 2023s friskeste og mest interessante sakprosabøker. Selv om boka er satt sammen av bearbeidede og utvidede tekster som er publisert andre steder tidligere, fungerer utgivelsen utmerket som ei bok. Det er fordi det er tydelig at det som i denne utgivelsen er blitt til ulike kapitler, virkelig faller inn under ett, overordnet prosjekt som både er viktig og interessant. Jeg kunne godt ha tenkt meg at tekstene var litt bedre redigert og korrekturlest, men skal ikke henge meg opp i det. Isteden vil jeg forsøke å gi en kort innføring i Schnells prosjekt, og gi noen utfyllende merknader.

Selv om boka handler om «urbanisme» trenger man verken å bo i by eller å være spesielt opplest på eller interessert i dette emnet fra før av for likevel å ha stort utbytte av boka. Det hjelper jo selvfølgelig, men det andre ordet i bokas undertittel, «modernisme», angår oss ordentlige folk som bor i tomannsbolig på tidligere matjord i provinsen i minst like stor grad som det gjør kaffe latte-slurperne på møkkaløkka. Med fruktbar bruk av dette begrepet  gjør nemlig Schnell at temaer som byutvikling, arkitektur og boligpolitikk i storbyen (altså Oslo) også handler om større, historiske spørsmål knyttet til arbeiderbevegelsen, sosialisme, (ny)liberalisme og samtidshistorie. Det er godt gjort!

Bokas første del forteller historien om norsk urbanisme, som et brudd med etterkrigstidas modernistiske og planlagte boligbygging og stedsutvikling. Man kan snakke om en slags norsk urbanisme før dette også, som Schnell er flink til å løfte fram eksempler på, men den han selv ble introdusert for i seminarrom på Blindern «på 10-tallet» (Schnell er utdannet samfunnsgeograf), er først og fremst en avvisning av denne modernistiske tradisjonen; altså er den «postmoderne». Ifølge Schnell var mye av undervisningen han ble utsatt for lagt opp som latterliggjøring av hvor mye som har gått feil i forsøkene på å planlegge nye og bedre byer og lokalmiljøer. I det Schnell kaller «den naive urbanismen», som oppstod så tidlig som 1960-tallet, handlet kritikken først og fremst om å motsette seg modernismens grandiose ambisjoner og overmodige streben etter å detaljplanlegge idealsamfunn fra Store Menns skrivebord.

Det ble imidlertid raskt tydelig at motsatsen til den modernistiske planleggingsiveren var «det private initiativ». I den fasen Schnell kaller «den kommersielle urbanismen» ble nye ideer om det urbane formulert direkte som angrep på sosialdemokratiske idealer og til forsvar for en utvikling styrt av kapitalistismens profitt- og konkurransemekanismer. I dette kapittelet er det spesielt den selvutnevnte «bydoktoren» Erling Fossen – som tilårskomne lesere vil huske fra 1990-tallet som en ivrig debattant med flere bokutgivelser og et utrolig pinlig program på nysatsingen NRK TO på samvittigheten – som får sitt pass påskrevet. Fossen har det siste tiåret også vært formelt ansatt som «hype-man» for eiendomsbransjen, med tittelen CEO i et «nettverk for helhetlig og bærekraftig byutvikling». Hans gjentatte budskap om å omfavne byen, internett og framtida avkles grundig.

Den siste fasen i norsk urbanisme kaller Schnell «den konforme urbanismen», og her er verken sosialdemokrati eller modernisme noen eksplisitt skyteskive lenger. Snarere er det blitt sånn at det er umulig å forestille seg noe annet enn en byutvikling drevet av privat kapital, hvor de med lav inntekt eller manglende foreldrekapital ubønnhørlig blir drevet ut. I dette vakuumet har arkitekter og andre urbanister glemt modernismens sosiale prosjekt, og blitt utelukkende opptatt av form, altså hvordan husene ser ut og i hvilken grad det er kafeer og butikker på gateplan.

Morgenbladets Gaute Brochmann blir gjort til representant for den konforme urbanismen, og i motsetning til Fossen svarte han nokså raust og imøtekommende på kritikken fra Schnell i kjølvannet av bokutgivelsen denne våren. I motsetning til de kommersielle urbanistene virker det som at de konforme i hvert fall greier å ta inn over seg at det nok er noe som er hakkende galt med en hovedstad hvor en sykepleier i full stilling – det er jo faktisk en tidvis ganske godt betalt jobb i forhold til mye annet – kun har mulighet til å kjøpe 1.5% av boligene til salgs. For byen trenger sykepleiere – for ikke å snakke om for eksempel bussjåfører, søppeltømmere og servitører – og dermed er vi på full fart inn i et tungt klassedelt samfunn hvor de med dårlig råd må pendle inn til byen for å jobbe for de som har god råd. Dette skjønner selv de mest konforme av oss, men enten vi er arkitekturkritikere eller driver med helt andre ting så er det likevel vanskelig å formulere en konkret kritikk av hvordan problemet har oppstått og hva vi kan gjøre med det. Urbanistene iblant oss ender med å være veldig opptatt av kafeer og butikker i første etasje.

Bokas andre del har noen litt mer løst tilknyttede, men absolutt relevante og lesverdige tekster om «kjøkkenrealismen» i norsk skjønnlitteratur, «etableringen av ‘etableringsfasen’ som liberalt styringsobjekt», det «tragikomiske» arkitekturopprøret og en analyse av en diskusjon mellom eiendomsutviklere på et facebook-forum om byutvikling. De tjener til å eksemplifisere alt som er galt med norsk urbanisme og boligpolitikk. I det siste kapittelet plukker Schnell tydeligere opp tråden fra introduksjonen og den første delen, og tar til orde for en «postmodernistisk modernisme». Dette er jo farlig nær ordkløyveri, (særlig siden Schnell stiller opp dette i motsetning til en «modernistisk postmodernisme»), men så er det jo også snakk om en bok dette, så da må det være lov.

Poenget, slik jeg forstår Schnell, er at vi må finne tilbake til modernismens ambisjoner om å transformere samfunnet til det bedre, samtidig som vi må lære av den postmoderne kritikken. Schnell omtaler sosialismen som et modernistisk prosjekt, og slik får hans nedsabling av dagens urbanisme og boligpolitikk en mye bredere betydning. Schnell vedgår at modernismen i arkitektur og byplanlegging gjorde mange feil, og han løfter spesielt fram monotoni og byråkrati i denne sammenhengen. Ideen om det spontane og uplanlagte som en slags grunnstein for samfunnsutviklingen, enten det er i byen eller på landet, har jo også noen sympatiske trekk. Problemet, som oppstår i overgangen fra en naiv til en kommersiell urbanisme er bare at det «spontane» jo ikke nødvendigvis er noe vakkert og sant utrykk for menneskets iboende skaperkraft og livsvilje, men like gjerne kan være en refleksjon av de dypt urettferdige maktforholdene modernistiske bevegelser som sosialismen søkte å endre på.

Det tjuende århundres historie er i sannhet full av eksempler på at planleggere og reformister kan være både brutale, korttenkte, sexistiske, rasistiske og dumme. De kan rett og slett gjøre en lang rekke feil som det er like enkelt som det er nødvendig å både påpeke og latterliggjøre. Men alternativet til planlegging er ikke at markedets usynlige hånd sørger for at alt går opp i en høyere enhet til alles beste. Det er snarere at markedets jernhanske sørger for en brutal videreføring og forverring av de grunnleggende urettferdige maktstrukturene vi lever under. Slik sett er På sporet av den tapte fremtids hovedbudskap at planlegging og modernistiske prosjekter for samfunnsforbedring må og kan kritiseres, men uten at man «kaster ut babyen med badevannet» og overgir samfunnsutviklingen til kapitalismens ikke særlig spontane krefter og mekanismer.

For det er viktig å huske på at planlegging og den nyliberale kapitalismen ikke nødvendigvis er motsetninger. Kapitalismen oppstår ikke spontant av seg selv, den er også avhengig av regler, normer og planer. «Barcode» i Bjørvika er et resultat av en lang rekke planer, både fra kapitalistiske foretak og fra offentlige myndigheter (som i vår tid tror at de er nødt til å opptre som om de var kapitalister for å være «effektive»). «Spørsmålet er ikke hvorvidt, men hva du planlegger for», skriver Schnell presist i siste kapittel. Hele diskusjonen om hvorvidt man kan eller ikke kan og bør eller ikke bør planlegge, enten det er byen, økonomien eller i siste instans hele samfunnet er dermed kunstig. I et stort sveip kan vi si at postmodernismen og nyliberalismen, ved å kritisere og latterliggjøre planlegging i seg selv, har tatt fra oss troen på at vi kan skape et bedre samfunn – samtidig som det skakkjørte samfunnet vi lever i er planlagt tvers igjennom.

Likevel er det mange gode lekser man kan lære av både nyliberalistiske økonomer og postmodernistiske byteoretikere, blant annet om viktigheten av å legge til rette for mangfold og reell spontanitet. Det er «bare en overordnet modernisme som kan realisere postmodernismens drøm om mangfold og kreativitet» skriver Schnell, og det er bare å slutte seg til hans oppfordring om å skape en ny modernisme (selv om det siste avsnittets referanser til Mark Fishers teorier om at venstresiden må omfavne kapitalismens begjær forblir noe ulne for undertegnede). Foruten de mange teoretiske referansene har nok både Erling Fossen og enkelte anmeldere latt seg irritere av hvor radikal Schnell faktisk er. Selv Klassekampens anmelder virket å være i stuss over at man i det hele tatt kan nærme seg byen på en slik måte som Schnell gjør, og man kan vel til en viss grad forstå de som på et eller annet vis har klort seg fast i byen som trekker på skuldrene og sier at selv om det er dumt med de høye prisene, så er det jo er fint med badeplasser i Bjørvika (og butikker og kafeer i første etasje). Det som imidlertid skiller Schnell fra den gjengse husokkupants vage (og ikke særlige allment populære) forestillinger om at byen burde være mer som Blitz, er omfavnelsen av modernismen, og ønsket om å gjenreise den aktive planleggingen for å skape en mer sosialt inkluderende by. Slik sett er han mye mer pragmatisk enn noen kanskje vil gi ham æren for, og På sporet av den tapte framtid bærer bud om en radikal samfunnskritikk som i årene framover vil kunne bli stadig mer relevant og handlekraftig – det være seg i bypolitikken eller i samfunnet for øvrig.

Tittel: A Spectre, Haunting: On the Communist Manifesto
Forfatter: China Miéville
Forlag: Head of Zeus
Utgivelsesår: 2022

Av Ståle Holgersen. Universitetslektor i samfunnsgeografi ved Örebro Universitet. Han er forfatter av bøkene Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid (2017) og Krisernas tid: Ekologi och ekonomi under kapitalismen (2022). Med Zetkin-kollektivet og Andreas Malm står han også bak boka White Skin, Black Fuel: On the Danger of Fossil Fascism (2021).

Folk samler på mye rart, og jeg samler på Det kommunistiske partis manifest. Dette har gitt intellektuell beundring fra bokhandlere i Krakow og London, jeg ble fattig på Reykjavík, kjeppjaga ut av en butikk i Tsjekkia, og kompis med en gammal stalinistisk kjerring i en mellomstor albansk fjellby. Kjedelig hobby er det ikke. «Alle» som jobber på en bokhandel vet hvilken bok jeg spør etter, og nesten like mange har veldig sterke meninger om pamfletten Marx og Engels publiserte i 1848.

Nå har China Miévilles skrevet en bok om boken. Oppgaven med å skrive A Spectre, Haunting: On the Communist Manifesto må ha vært både enkel og vanskelig. På ene siden er det så mye krydder, fantastiske sitater og kontroversielle statements – all historie er klassekamp, her finnes spøkelser men ingen fedreland, arbeidere med bare lenker, avskaffelse av familien!, og så videre og videre – at dette vanskelig kan bli kjedelig. På andre siden er Manifestet et hav av kompleksitet. Her finnes motsetninger og spenninger, det er konkrete politiske reformforslag og djupe analyser, fordømmelse av og fascinasjon over fienden, store håp om revolusjon og en fantastisk poesi – ofte på èn og samme side. Grensene mellom påstander, spådommer og formaninger kan være syltynne når Marx og Engels hamrer løs på verdenen de elsker å hate.

Jeg synes Miéville – engelsk fantasyforfatter, sosialistisk aktivist og intellektuell som brøt med Socialist Workers Party etter den store voldtektsskandalen i 2013, grunnlegger og redaktør for tidsskriftet Salvage, og ikke minst forfatter av den fantastiske boken Oktober om 1917 – leser Marx og Engels akkurat slik de bør leses: respektfullt og ydmykt, men historisk situert, udogmatisk og alltid kritisk.

Det er en fornøyelse å lese Manifestet med Miéville. Han guider oss ikke bare gjennom selve teksten, men diskuterer også bokens form og dens historiske kontekst, løfter kritikk som har kommet av boka, og drøfter den til slutt i dagens lys.

En skikkelig  perle er diskusjonen om Manifestets form: altså, Manifestet som manifest. Det er ikke et (positivistisk) sett med læresetninger som kan testes her og nå. En klassisk påstand fra Manifestet er for eksempel at borgerskapet produserer «sin egen banemann» [gravediggers], altså at kapitalismen skaper sin egen undergang. Men nei, sier kritikeren, slik ble det ikke. (Og legger gjerne til: «ser man det – arbeiderklassen hadde visst mer å miste enn bare sine lenker, hø hø».) Likevel var det rett av Marx og Engels å proklamere kapitalismens fall. Ikke helt forskjellig fra en offiser som forbereder en strid. Hun kan først forklare for troppene sine hvordan landskapet ser ut. Dette kan være (relativ) sikker kunnskap. Men i det styrkene springer/rir/kjører ut på slagmarken roper offiseren overbevisende: «Vi kommer til å vinne!». Dette vet hun selvsagt ikke. Men hun sier det allikevel. Det kan vise seg at det blir sant, men det viktige er at sjansen for at det skal bli sant øker om hun sier det. Langs dette sporet kan vi lese Manifestet som en call for action. Den sosialistiske revolusjonen er en hypotese vi må gjøre sann, og så lenge kapitalismen eksisterer er dette selvsagt mulig.

Med Miéville som guide får vi en god historisk kontekst, og det tas ingen snarveier unna kompleksitet eller problematiske aspekter. Manifestet kan både leses som at den sosialistiske revolusjonen er en historisk nødvendighet («gravediggers»), men vi leser også at klassekampen kan føre til de «kjempende klassers felles undergang». Vi leser at «siviliserte nasjoner» skal dra de «barbariske» med inn i framtiden, men også at «den såkalte» sivilisasjonen selv er barbarisk og voldelig. Manifestet er kanskje mer enn noe en kritikk av borgerskapet, men samtidig inneholder det en virkelig djup fascinasjon for – skal vi si hyllest av? – den samme klassen (som har «accomplished wonders»). Dette var problematisk allerede da teksten ble skrevet, for dager og uker etter publiseringen, under 1848-opprørene, ble det «radikale» borgerskapet mer og mer reaksjonært. I dag er den største gaven dette «progressive» borgerskapet har gitt oss en ny geologisk epoke vi ikke vil ha.

Noen utviklingstendenser blir tydelige når vi leser Manifestet mot Marx’ senere verk. For eksempel viser Kevin Anderson i Marx at the Margins: On Nationalism, Ethnicity, and Non-Western Societies på mesterlig vis hvordan Marx med årene blir stadig mindre historisk determinist og eurosentrist, hvordan han vektlegger rasisme mer, og i større grad åpner for at sosialisme kan etableres også utenfor kapitalismens kjerneområder (og da spesielt i Russland). Ikke minst forsvinner mye av Manifestets insistering på at sosialismen med nødvendighet oppstår av kapitalismen. Og vi kan se en liknende tendens med kriseteorien. Med de politiske og industrielle revolusjonene på 1700- og tidlig 1800-tall, som i stor grad preger Manifestet, ses «kriser» ofte som en revolusjonerende kraft. Det er først senere på 1800-tallet at Marx ser krisene tydeligere for hva de faktisk er: hendelser som også holder liv i kapitalismen.

Det er alltid en fryd å lese Manifestet, og det blir ikke mindre gøy med Miévilles glimt i øyet.

Det deklareres på første siden i Manifestet at kommunister med dette åpent legger fram sitt syn og sine mål «for hele verden». Men pamfletten ble trykt i færre eksemplarer (ca. 1000) enn Gnist har abonnenter i dag, av en «small group of squabbling émigrés», og skulle fram til 1870-tallet forbli et ganske ubetydelig skrift. Hadde Miéville skrevet på norsk, hadde det vært spennende å si hvilken morsomhet han hadde formulert for å putte «fest» inn i manifestet.

For at anmeldelsen av boken om boken ikke bare skal være en hyllest, skal jeg påpeke deler som muligens kunne vært bedre. I diskusjonene om Manifestets relevans i dag inkluderes ganske mange diskusjoner om verden vi lever i. Personlig synes jeg Miéville nesten alltid havner rett, men siden diskusjonene nødvendigvis blir korte, kan de nesten bli overfladiske. Vil man diskutere rasismen og patrikarkatet i dag, så spørs det om Manifestet – og en bok om Manifestet – egentlig er det beste utgangspunktet. Når dette er sagt: diskusjonen om klassehat fortjener virkelig sin plass. Der Marx og Engels balanserer mellom beundring og fordømming av borgerskapet, mener Miéville at borgerskapet ikke finnes «progressivt». I klimakrisens tid må all beundring bort. For menneskehetens skyld må vi hate hardere enn det Marx og Engels gjør i Manifestet.

Siden A Spectre, Haunting inneholder hele Manifestet som vedlegg, går boka rett inn i min lille manifestsamling. Estetisk er Manifestet min favorittbok i det marxistiske biblioteket; maken til litterært mesterverk. Politisk sett burde jeg kanskje snarere samlet på Kapitalen. Men det hadde blitt så jævla mye å bære på.

Tittel: Konrad Nordahl. Fagbevegelsens mektige leder
Forfatter: Inger Bjørnhaug
Forlag: Res Publica
Utgivelsesår: 2022

Tittel: Berge Furre. Eit liv i rørsle.
Forfatter: Arnhild Skre
Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2022

Av Jørn Magdahl, pensjonert lektor, historiker og aktiv i Rødt.

Fjorårets biografier av Inger Bjørnhaug om Konrad Nordahl (1897-1975), og Arnhild Skre om Berge Furre (1937-2016), er begge tradisjonelle i sjangeren. De er kronologisk oppbygd, og nærmest heldekkende i sin framstilling av hovedpersonenes liv – samtidig som disse settes inn i sin historiske kontekst. Begge biografiene er svært solide, og resultat av et enormt arbeid. Det merkes tydelig at Skre er en fremragende kulturjournalist, og Bjørnhaug ditto historiker – med stor faglig grundighet. Det er en styrke hos begge at de tillater seg å drøfte noen valg og beveggrunner hovedpersonene, men de er forsiktige og spekulerer ikke.  Begge vier stor plass til «indre stridigheter» i arbeiderbevegelsen, slik en kan forventer av politiske biografier. At bøkene er blitt svært omfangsrike er forståelig, men de hadde neppe tapt seg på enda strammere redigering.

Konrad Nordahl

Konrad Nordahl var LOs mektige leder* fra han var 42 år gammel i 1939, og helt til 1965. Han hadde hele tida basen sin i fagbevegelsen, selv om han også hadde sentrale politiske verv. Nordahls dreiv faglig arbeid i Bergen, før han i 1931 ble formann i Norsk Jern- og Metall. I 1935 blei han nestformann i LO, og i 1939 fungerende leder, da Olav Hindahl gikk til oppgaven som arbeidsminister. Under krigen var Nordahl for det meste i eksil – først og fremst i LO-sekretariatet i London, som jobbet i tett tilknytning til det norske regjeringsapparatet, og formelt var overordnet det illegale sekretariatet (kjent som Faglig Utvalg) hjemme i Norge. Kommunikasjonen med hjemlandet gikk gjennom Lars Evensen og Martin Tranmæl ved sekretariatet i Stockholm.

Bjørnhaug er klar på at Nordahls fremste styrke lå i evnen til å bygge organisasjon. Men i eksilperioden gjorde han et stort arbeid med å utvikle en politikk som kom til å bli viktig organisering av økonomi og arbeidsliv etter krigen. Han sendte et 30 siders manus med overskriften «Det norske arbeidsliv etter gjenerobringen» fortrolig til en engere krets. Et videre samarbeid mellom de ulike faglige eksilmiljøene førte til «Framtidens Norge», best kjent som «blåboka», som var Arbeiderpartiets og Landsorganisasjonens felles plattform for etterkrigstida, og som også influerte på partienes fellesprogram i 1945.

Avtalen var at Hindahl skulle tilbake som formann i LO så snart han gikk ut av regjeringa, men tilbake i Norge i 1945 blei han utmanøvrert av Nordahl og støttespillerne. LO gjennomførte et representantskapsmøte i juni, der Nordahl blei valgt til formann før Hindahl var ferdig som statsråd, istedenfor å «følge boka», og vente til kongressen. Det viste at Nordahl hadde stor vilje til makt, men det hadde også skjedd ting under krigen som hadde gjort ham veldig bestemt på at han ikke ville ha Hindahl tilbake som sjef. I desember 1942 hadde regjeringa fått direktør i Arbeidsgiverforeningen (NAF), Finn Dahl, over til London for å diskutere overgangen fra krig til fred når den tid kom. Dahl og Nordahl arbeidet nå sammen i en tomannskomite (også kalt Dahl-Nordahl-komitéen). De hadde et felles mål i å la hovedorganisasjonene ha sentralisert kontroll over tariffavtaler og lønnsoppgjør. Slik unngikk de mer direkte statlig innblanding, men da Hindahl fremmet skarp kritikk av den maktkonsentrasjonen som han mente lå i innstillingen, blei Nordahl irritert.

Det var ikke bare den valgte LO-lederen som blei presset ut av posisjonen av andre enn dem som hadde valgt ham. Etter et intrikat spill måtte statsminister Nygaardsvold, som hadde styrt med basis i stortingsflertallet før krigen, gå av til fordel for Einar Gerhardsen. Nordahl støttet i praksis Gerhardsen i den prosessen.

I ettertida er det blitt undervurdert hvor stor makt Konrad Nordahl hadde. Ved løpende beslutninger i landets fremste politiske maktsenter øverst i Arbeiderpartiet blei mye avgjort ved at han og Gerhardsen var enige. Det var også maktkamper mellom dem, men det skyldtes alltid at partilederen og LO-lederen nettopp var i ulike posisjoner. Særlig viste dette seg i den økonomiske politikken hvor regjeringa gjorde grep «for helheten», som sto i motstrid til arbeiderklassens umiddelbare interesser. Nordahl var en utpreget privatmann på fritida, og han og Gerhardsen hadde ingen sosial omgang. Dagbøkene hans røper en dyp skepsis til det han mente var Gerhardsen-dynastiets store makt. Det var en skepsis som nok var prinsipiell, men som like mye bunnet i det han mente var en naivitet i sikkerhetspolitikken overfor Sovjet, og i omgang med sovjetrussere.

Fra revolusjonær til anti-kommunist

Fra han var ung hørte Nordahl til den revolusjonære delen av arbeiderbevegelsen i Bergen. Ved splittelsen i 1923 fulgte han NKP, som var overlegent største arbeiderparti der i byen. Han var et framtredende medlem, men gikk ut av NKP i 1927. To år etter gikk han inn i Arbeiderpartiet.

Da den første delen av selvbiografien hans kom ut i 1967 (Minner og meninger, Tiden forlag), hadde han lenge stått for en knallhard anti-kommunisme i fagbevegelsen. Jeg blei slått av hvor saklig, nøkternt og interessant han likevel beskriver den perioden i livet sitt da han var ung kommunist. Bjørnhaug viser riktignok at han på sine eldre dager nok nedtonet aksjonistiske sider ved den revolusjonære ungdomsbevegelsen han hadde vært en del av, men han sluttet på den annen side aldri å se med glede tilbake på den tre måneders lange partiskolen som hadde gjort ham til kommunist den gangen.

Bjørnhaug utdyper rollen den eldre Nordahl hadde i overvåkninga av kommunistene, som framfor alt dreide seg om å skaffe en total oversikt over tillitsvalgte og delegater som kunne tenkes å ha sympati i retning kommunismen, og på den måten befeste kontrollen ovenfra. Hun viser at Nordahls direkte befatning med de hemmelige tjenestene i begynnelsen var noe mindre enn enkelte har antatt, men at han etter hvert blei stadig mer personlig involvert. Her hadde han ingen skrupler. Det er heller ikke sterke tegn til anger på at han i sin tid hadde tilhørt de nå så foraktede kommunistene.

For mange som gikk veien fra kommunisme til antikommunisme så lå forklaringen opplagt i en veldig skuffelse over utviklinga i Sovjet, og dermed etter hvert et positivt syn på USA og Storbritannia. Så også for Nordahl. Men Bjørnhaug trekker også inn som en mulig del av forklaringen en personlig erfaring Nordahl hadde med Peder Furubotn (Partileder i NKP 1925-30). Furubotn hadde vært hans mentor og forlover, og en den unge Nordahl så veldig opp til. En gang Furubotn hadde en av sine fyllekuler ville han låne penger av Nordahl. Denne «måtte» på sin side låne i fagforeningskassa for å få det til, men fikk aldri pengene tilbake fra Furubotn. Det var også sider ved Nordahls måte å tenke på, som gjorde at overgangen hans fra kommunisme og til anti-kommunisme aldri førte til noen videre selvrefleksjon. Han hadde alltid blikket festet framover, og fortsatte å referere til den historiske materialismen hos Marx og Engels for å forklare hvorfor menneskenes tenkning forandrer seg.

I likhet med Gerhardsen og andre sluttet Nordahl heller aldri å tro at Arbeiderparti-styret ville føre fram til sosialismen. Arbeidet under krigen med å forberede en ny modell fororganiseringa av samfunnet, ga en viss grunn til optimisme, men noen marsj til sosialismen skulle det ikke bli.

Berge Furre

Skre skriver grundig om Furres sentrale rolle i en rekke stridigheter på venstresida fra slutten av 50-tallet til han selv måtte ta over som partileder i SV i 1976. Han var viktig i både i striden i Sosialistisk studentlag som førte ut av AUF og Arbeiderpartiet, og til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF), og ved splittelsen mellom SF og SUF (m-l). Det samme var han ved dannelsen av SV og omformingen fra valgforbund til parti, og i turbulente tider i stortingsgruppa etter rekordvalget i 1973. Det fins mange framstillinger av de samme begivenhetene, og selv om alt er samvittighetsfullt gjort hos Skre, bringer det strengt tatt ikke mye nytt.

Berge Furre var den som i lange perioder jobbet tettest med velgermagneten Finn Gustavsen politisk, og var også den som måtte ta ansvar for å nøytralisere svakhetene til Gustavsen. Furre var frustrert over at hans nære allierte nærmest abdiserte i sluttspurten av samlingsprosessen da SV gikk fra valgforbund til parti, men Gustavsen hadde som kjent sine grunner: Han var skeptisk til NKPs rolle, og prosessen førte til at SF og hjertebarnet Orientering forsvant. Furre var også den som måtte gå imellom i stortingsgruppa (i perioden 1973-1977) da det var strid om Gustavsens rolle der.

Er en opptatt av Furre som person, så trigges nysgjerrigheten av kulturjournalisten Skres framstilling av ham som motkulturell. Han var fra Stjernarøy i Ryfylke (f. 1937), men fra 1950 var han elev på Oslo katedralskole, og han hadde resten av oppveksten på vestkanten i Oslo.  Det må være grunn til å spørre om det er røtter eller identitetsbygging som gjorde at han blei en så sterk målbærer av verdiene i de norske motkulturene – som kristen, som framtredende målmann, og som tilhenger av radikal distriktspolitikk. Fra han var ganske ung kombinerte han dette med pasifisme og sosialisme.

Hos Skre er Furre av en av de viktigste strategene i striden om EEC i 1972. Men den største politiske seieren hans kom da han som leder i Stortingets landbrukskomite fikk til jamstellingsvedtaket i 1975. Det ga bøndene et betydelig økonomisk løft, og skulle gi dem samme inntekt som industriarbeiderne innen 1981. Det var ingen liten bragd å få dette gjennom i Stortinget. Furre hadde spesielle forutsetninger, siden han også hadde jobbet mye med primærnæringene som historiker. Etter at han hadde gått ut av aktiv partipolitikk, engasjerte han seg sterkt i kontakten med «De jordløses Bevegelse» (MST), den største av de sosiale bevegelsene i Brasil.

Furre var opprinnelig teologistudent, men avbrøyt og begynte på historiefaget, der en akademisk karriere både samvirket med og konkurrerte med det politiske engasjementet. Han skreiv det som er blitt ei grunnbok i norsk historie for «Vårt hundreår 1905-1990», der særlig det han beskriver om «den sosialdemokratiske orden» og oppløsningen av denne, står seg godt. Arbeidet hans med den store biografien om presten, indremisjonshøvdingen og avismannen, Lars Oftedal (Samtiden 1990), har fått et eget, interessant kapittel hos Skre. Etter dette arbeidet gikk Furre tilbake til teologien, og blei professor i kirkehistorie ved det Det teologiske fakultet, og i 1998 blei han også ordinert som prest.

Det er kjent at Furre og partiet hans hadde et ganske nært forhold til de uavhengige «kommuniststatene» Jugoslavia og Romania. Men det er mer overraskende at han rundt 1960 ikke bare ville bygge bru i tråd med det tredje standpunkt, men ifølge Skre også så svært positivt på viktige sider ved det sovjetiske samfunnssystemet.

På ett punkt avslører Skre ny viten om et ømtålig tema: Det tidlige forholdet Furre hadde til DDR. Som 22-åring i 1959 hadde han det Skre kaller klandestine (hemmeligholdte) forbindelser i DDR. Han leverte for eksempel tidsskriftartikler under pseudonym, og mottok større honorarer enn det som rimelig var, ifølge Skre. Da Furre mange år seinere skulle bli medlem i Lundkommisjonen og være med å kartlegge den ulovlige overvåkninga, satte Overvåkningspolitiet som mottrekk, i gang ny gransking av ham. Det var en skandale som førte til at både overvåkningssjef Hans Olav Østgaard og justisminister Faremo måtte gå av. Hadde de svært nidkjære overvåkerne avslørt også disse forbindelsene fra 1959, er det fare for at ordskiftet om Furres rolle i Lundkommisjonen kunne ha tatt en annen vending.

*LO het AFL (Arbeidernes faglige Landsorganisasjon) til 1957.

Harald Berntsen:
Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat. Et portrett i politisk idéhistorie. 
Rånåsfoss: Svein Sandnes Bokforlag 
2021, 384 sider

Av Tore Linné Eriksen, redaksjonsmedlem i Gnist, historiker og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet

Det er et stort hull i historien om den tidlige arbeiderbevegelsens historie her til lands at ingen har gitt oss en heldekkende og oppdatert Marcus Thrane-biografi. Heldigvis har vi bøker om enkelte trekk ved arbeiderforeningene midt på 1800-tallet, og Magnus E. Marsdal har utgitt et lite skrift om Thrane med vekt på hans rolle som en pioner i kampen for demokrati. I tillegg har historikeren Mona Ringvej bidratt med en godt kildebelagt rettshistorisk studie av et justismord, der statsapparatet og klassedomstolene hadde som mål å slå ned et folkelig opprør ved å dømme Thrane og andre ledere til langvarig fengselsstraff. Sjøl det å kreve stemmerett (for menn) og utvidet ytrings- og organisasjonsfrihet blei sett på som samfunnsomstyrtende under det som høyrehistorikere har kalt for «demokratisk kapitalisme».

Nå har historikeren Harald Berntsen tettet noe av tomrommet med en politisk idéhistorie som belyser Thranes sosialistiske tenkning. Forfatteren har tidligere flere biografier og andre bøker, blant annet det grunnleggende verket om Johan Nygaardsvold. Han er også kjent innafor fagbevegelsen for sine mange kursforedrag om arbeiderklassens historie.

På vei mot industrisamfunnet

Boka starter med en opplysende oversikt over samfunnsforhold og politisk historie mellom 1814 og starten på «Thrane-rørsla» i 1848. I løpet av noen få år vokste medlemstallet til rundt 30 000 medlemmer og ei rekke lokallag. I forhold til folketallet fantes det knapt noe tilsvarende i verden på denne tida. De aller fleste var landarbeidere og husmenn på den klassedelte landsbygda, men i tillegg sluttet mange håndverkere seg til. Midt på 1800-tallet var overgangen til et industrisamfunn så vidt i gang her hjemme, men Thrane hadde et våkent blikk for den tidlige arbeiderklassen under sitt opphold som lærer ved Modum Blaafarveværk og avisredaktør i Drammen sist på 1840-tallet. Dette var en by med både sagbruk og skipsverft. Det er både påfallende og tidstypisk at arbeiderforeningene bare hadde menn i medlemsskaren, sjøl om det allerede var mange kvinnelige arbeidere i den tidlige tekstilindustrien, ikke minst langs Akerselva i Oslo. Det er nettopp dette spennet mellom det gamle og det nye som er den røde tråden i boka, og som både forklarer arbeiderforeningenes sosiale grunnlag, framvekst (og begrensninger) og Thranes politiske retningsvalg.

Når Harald Berntsen nå har levert et nybrottsarbeid, er det fordi han har gravd dypt for å finne ut hvor Thrane hentet sine ideer fra og hvordan de utvikles underveis. I tillegg til Arbeider-Foreningenes Blad, som han startet, er utlånsprotokollene fra Universitetsbiblioteket en viktig kilde. Forfatteren Berntsen nøyer seg ikke med å gi en oversikt eller oppramsing av titler, men leser sjøl en stor del av denne litteraturen og setter den inn i et europeisk perspektiv. Det gir både nærhet, kritisk avstand og anledning til å trekke tråder framover.

Demokratisk og radikalt oppbrudd

Norge var ikke en isolert utkant, og det er fascinerende å se hvordan den språkmektige Thrane følger det demokratiske, radikale og sosialistiske oppbruddet i Frankrike mellom 1830- og 1848-revolusjonene, med stemmerett for alle, ytringsfrihet og bedre levekår på programmet. Et opphold i Paris sist på 1830-tallet bidro også til å gjøre Jean-Pierre Proudhon og Louis Blanc til ideologiske ledestjerner, supplert med andre anarkister og «utopiske sosialister». Slektskapet er også nært med fysiokratene, som så bearbeiding av jorda som den viktigste form for verdiskaping. Thrane nøyde seg ikke med franske forbilder, men satte seg også godt inn i tankene til tenkere som John Locke, David Ricardo og Adam Smith, samtidig som han avviste det konservative økonomifaget som den toneangivende professoren Anton Martin Schweigaard doserte her hjemme. I den engelskspråklige verdenen var han særlig inspirert av Thomas Paine, som var en ideolog både under den franske og amerikanske revolusjonen, og som av Berntsen karakteriseres som «borgerskapets ytre venstre».

I tillegg var Thrane fortrolig med filosofisk naturrettstenkning og tysk historieskriving, og etter et tidlig avbrutt teologistudium førte han en kamp mot det konservative presteskapet som ikke forsto at rettferdighet var det viktigste budskapet. Kanskje står vi overfor den første kristensosialisten her til lands, sjøl om Thrane etter hvert blei en overbevist fritenker?  Derimot er det ingen direkte spor etter Karl Marx. Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende med tanke på at Manifestet stammer fra det samme året som arbeiderforeningene fikk sin start i 1848. Også i andre land tok det tid før det fikk stor utbredelse, men det er mer overraskende at Thrane ikke kjente til Friedrich Engels’ epokegjørende bok om den engelske arbeiderklassen fra 1847. Kanskje ville den fortsatte begeistringa for «utopiske sosialister» ha vært mindre om Thrane hadde lest den sylskarpe og polemiske kritikken som Marx og Engels leverer i Manifestet?

Arbeiderforeningene hadde bare eksistert i noen få år da Thrane blei varetektsfengsla i 1851, og her satt han fram til den endelige dommen falt i Høyesterett i 1855. Dommerne visste godt at han ikke var skyldig etter anklagen om å styrte statsforfatninga, men mente at hans aktivisme var nok til å fortjene fire år til i tukthus. Når også lokalforeninger blei slått ned gjennom overvåking og et overivrig maktapparat, gikk bevegelsen snart i oppløsning. Som fri mann tok Thrane med seg familien til USA i 1862, der han levde helt fram til sin død i 1890 og ernærte seg som avisredaktør og forfatter av skuespill. Da var Norge på vei mot et industrisamfunn, og Arbeiderpartiet hadde akkurat sett dagens lys. Men det er en annen historie.

Motsetning mellom arbeid og kapital

Når Thrane blir beskrevet som en foranskutt sosialdemokrat, er det fordi han er mer opptatt av fordeling og reformer enn av samfunnsmessig overtaking av produksjonsmidlene. Men sjøl om han etter Berntsens oppfatning ikke var i stand til å overskride «før-marxistisk» sosialisme, gjorde Thrane det etter hvert klart at den viktigste motsetninga går mellom arbeid og kapital. Han la også vekt på at det er arbeidsfolk som skaper de verdiene som «tusenmannstyranniet» på toppen lever av. Det satte også sitt preg på Thranes politiske utvikling at verken eliten i embetsmannsstaten eller bondeopposisjonen på Stortinget var interessert i å dele stemmeretten med de eiendomsløse. Forhåpningene om en allianse mellom arbeiderklassen og «middelstanden» i kampen for demokrati og reformer blei også knust, og svaret blei derfor en «rein» arbeiderpolitikk med sikte på egen frigjøring.

Mens det er lett for en leser å følge de delene av boka som trekker opp hovedlinjer i Thranes tenkning og arbeiderforeningenes korte levetid, er det enkelte teoretiske partier som nok mest vil glede dem med grundigere kjennskap til marxisme og filosofiske begreper. Men forfatteren henter oss trygt tilbake når det er tid for oppsummering og historiske perspektiver. Noe av det beste som kan sies om ei bok, er at appetitten vokser mens man leser. Det er så avgjort tilfelle med Berntsens innsiktsfulle og spennende bidrag, som får oss til å lengte etter den STORE boka om Thrane og «Thrane-rørsla». Her hører det også hjemme å tegne et portrett av Josephine Thrane og en diskusjon av hennes sentrale rolle.

Chibber, V. 2022.
The Class Matrix: Social Theory after the Cultural Turn
Harvard University Press
224 sider

Av Hannah Løke Kjos, stipendiat i sosiologi, UiO

For alle med interesse for klasseteori etter Marx, er Vivek Chibber sin nye bok morsom lesning. På litt over 200 sider legger Chibber ut på en lang historisk og teoretisk reise, og presenterer en seriøs omgang med mange av grunnlagsproblemene i klassisk marxistisk teori. Bokas fem kapitler behandler de overordnede temaene klassestruktur og klasseformasjon, aktørskap og handlingsrom, og avslutter med spørsmålet om hvordan det kan ha seg at kapitalismen, på tross av systemets iboende konflikter, faktisk består. Det siste spørsmålet er riktignok en underliggende rød tråd gjennom hele boka, og det er her diskusjonen til Chibber er mest engasjerende.

Chibbers hovedmotivasjon for å skrive boka er et ønske om å styrke posisjonen til strukturell klasseteori, uten å ignorere innvendingene som har kommet mot denne samme teorien fra den såkalte kulturelle vendingen og de kulturelle teoretikerne. Chibbers strukturelle klasseteori ligger tett på en ortodoks marxistisk forståelse, hvor økonomiske strukturer og materielle interesser er grunnlaget for analyser av klasse. Chibber mener flere av innvendingene som har kommet fra den kulturelle vendingen er nødvendige, men de hviler likevel ofte på premisser han ikke aksepterer. Men hva er egentlig denne beryktede kulturelle vendingen boka skriver seg opp mot? Det får ikke leseren uttømmende kunnskap om, da Chibber forholder seg ganske selektivt til sine sentrale meningsmotstandere. Resultatet er litt for mye skyggeboksing, og Chibber ender med å gjøre ærendet sitt litt for enkelt. Det er synd, for mange av Chibbers poenger hadde stått seg selv med en mer real gjengivelse av hans meningsmotstandere.

Kritikken av manglende meningsdannelse, agens og usikkerhet

Et overordnet problem den kulturelle vendingen hadde med marxistisk klasseteori var teoriens manglende forklaringskraft på kapitalismens stabilitet. Chibber skriver at «hele virksomheten til den kulturelle vendingen ble satt i gang for å svare på hvorfor klassekonflikt ikke oppstod». Mange marxister hadde på begynnelsen av 1900-tallet tatt til orde for at kapitalismens interne logikk, med én utbyttet og én utbyttende klasse, ville føre systemet til dets undergang. Proletariatets materielle interesser skulle følge av deres underordnede klasseposisjon, og basert på disse interessene ville en tilstrekkelig sterk klassebevissthet og senere politisk mobilisering drive frem endringer. Men det de kulturelle teoretikerne av etterkrigstida observerte var stabilitet, og ikke politisk kamp. Det samme kan sies om årene som har fulgt. Kapitalismen har jo vist seg veldig stabil. Det store spørsmålet om hvorfor kapitalismen består, kan derfor ikke besvares gjennom strukturell klasseteori, all den tid denne teorien er «best» til å forklare konflikter og kamp. Dette mente i alle fall de kulturelle teoretikerne, ifølge Chibber.

De kulturelle teoretikerne hadde altså problemer med antagelsen om at arbeideres interesser bare følger direkte fra deres strukturelle posisjon. De mente klasseteori måtte ta innover seg at meningsdannelse, altså hvordan aktører subjektivt fortolker sin situasjon, faktisk var involvert i all sosial handling og derfor alle sosiale strukturer – også klasse. Uten å ta hensyn til denne kulturelle komponenten overser klasseteorien individets handlingsrom, og aktørskap forsvinner i abstrakte strukturer. Siden kultur og omstendigheter alltid vil variere i tid og rom, så vil meningsdanning, interesser og respons også nødvendigvis variere. Det er ikke det samme å være arbeider i London eller i Mumbai, selv om erfaringen av å bli utbyttet økonomisk kan være lik. Den kulturelle vendingen baserte seg derfor på argumentet at kultur er det som mangler i marxistisk klasseteori, mellom struktur og handling.

Chibbers svar: lønnsarbeid er vesensforskjellig fra andre sosiale strukturer

Chibber sier seg enig i at meningsdannelse er viktig for å forklare hvordan aktører deltar i sosiale strukturer, men han legger vekt på at lønnsarbeidet skiller seg fra alle andre strukturer ved å ha et meget begrenset handlingsrom for aktørene. Det betyr ikke at meningsdannelse er fraværende i lønnsarbeidet. Det er slik at arbeideren må mestre kodene til lønnsarbeidet og internalisere de forventningene som arbeidet har for å kunne holde på en jobb. Men denne meningsdannelsen er et resultat av arbeiderens økonomiske posisjon, ikke omvendt. Selv om Chibber gir en litt vel enkel beskrivelse av hvordan andre sosiale strukturer fungerer når han skriver frem dette argumentet, er det utvilsomt overbevisende at lønnsarbeidet fungerer på en helt annen måte enn alle andre sosiale strukturer vi inngår i – nettopp fordi de aller fleste av oss må ha en jobb for å overleve i kapitalistiske samfunn.

Chibber er heller ikke enig i de kulturelle teoretikernes argument om at kapitalismen varierer på tvers av geografiske områder. Han argumenterer for at nettopp fordi klassestrukturen i så stor grad begrenser folks muligheter for fri handling, så vil variasjonen i hvordan folk svarer på dette strukturelle presset også være veldig begrenset. Likheten i denne responsen på individnivå fører derfor til bestemte sosiale mønstre på samfunnsnivå. Og dette trekket ved klassestrukturen forklarer langt på vei hvordan den kapitalistiske økonomien kan se så lik ut på tvers av ulike historiske, regionale, og normmessige avstander. «Kulturalismens» største feilsteg er dens manglende evne til å forklare dette faktumet, mener Chibber. Det er altså en reell forskjell hos de kulturelle teoretikerne og Chibber hvor lik eller ulik de mener kapitalismen er på tvers av geografisk avstand. Boka gir ikke et nevneverdig bidrag i å få slutt på denne forskjellen. Selv om Chibber sier han er globalt orientert er nesten alle analysene og eksemplene fra en «vestlig» kontekst, med veldig få referanser til annet enn europeiske fenomener og teoretikere.

Hvorfor skjer ikke politisk organisering?

Hva så med kritikken fra de kulturelle teoretikerne om strukturell klasseteoris manglende forklaringsevne for at arbeidere ikke organiserer seg? Ifølge Chibber hadde de kulturelle teoretikerne, særlig representert ved Frankfurterskolen og kritisk teori, to mulige svar på kapitalismens varighet; enten å avvise strukturell klasseteori fullt og helt, eller å omformulere teorien slik at ideologi ble bygget inn i dens fundament. De valgte sistnevnte. Kapitalismens evne til overlevelse ble altså forklart ved at arbeiderklassen «samtykket» til det. Ideen er at de rådende klassene får arbeiderne til å se sin undertrykte posisjon som legitim, til og med gunstig, fordi de er utsatt for ideologisk og kulturell indoktrinering. Dette «samtykket» gagner selvsagt de rådende klassene, siden de kan opprettholde posisjonen sin uten motstand.

Chibber er enig i at «samtykke» også spiller en rolle i å forklare hvordan kapitalismen består, men han har problemer med slutningen om at dette samtykket skal være selve opphavet til at systemet består. En mer sannsynlig forklaring, mener han, er resignasjon. Som vi allerede har hørt, aksepterer arbeideren sin posisjon i klassestrukturen, fordi hen ikke har noen annen mulighet. Det er de samme strukturelle barrierene som er i veien for arbeideres kollektive organisering. Relasjonen mellom arbeid og kapital er preget av en voldsom ulikhet i makt. Derfor er det rasjonelt for en arbeider å gjøre seg mer attraktiv for sin arbeidsgiver gjennom å tilby seg å jobbe mer enn andre, kanskje for lavere lønn, og tilegne seg ferdigheter som skiller hen fra andre. Det er derfor mer sannsynlig at arbeideren vil handle individuelt på sin økonomiske usikkerhet, ikke kollektivt. Det er derfor ikke overraskende at arbeidere ikke kommer sammen i kollektiv kamp, det er snarere vanskeligere å forklare hvorfor de noen ganger gjør det, argumenterer Chibber.

Chibbers poenger om hvordan de strukturelle betingelsene vanskeliggjør politisk mobilisering, er gode. Men argumentasjonen blir svekket av Chibbers mangelfulle gjengivelse av de kritiske teoretikernes, og særlig Franfurterskolens, perspektiv på ideologi og klasse. Han sier nesten ingenting om hvilke mekanismer som bidro til at arbeiderne «samtykket» til kapitalismen, slik disse teoretikerne så det. Særlig problematisk er det faktum at Chibber ser ut til å mene at de kritiske teoretikerne, sammen med andre marxister som har vært opptatt av falsk bevissthet, kun driver med en slags undervurdering av arbeideres kognitive evner. Chibber skriver at de kulturelle teoretikerne er i den pinlige posisjonen hvor de hevder at de kan observere utbytting, mens de som faktisk erfarer denne utbyttingen ikke kan «gjennomskue» den. Dette er en merkelig forståelse av makt og ideologi som mekanisme for undertrykking. I tillegg vil jo denne kritikken gjelde alle teorier som antar at aktører kan være utsatt for maktutøvelse, som de ikke selv har perfekt oppfattelse av og mulighet til å analysere korrekt. Som nevnt hadde Chibbers argumenter om hvorfor arbeidere under kapitalismen ikke «klarer» å forene seg kunne stått uten denne, etter min mening, merkelige argumentasjonen.

I sum er nok boka best der Chibber er tettest på klassisk marxistisk teori. Her skrives argumentene ut på interessante og overveide måter, og man får gode svar på mange av spørsmålene som har blitt stilt av både marxister og kritikere. Boka er likevel litt utilgjengelig for de uten forkunnskaper om hva som ligger i den kulturelle vendingen innafor sosial teori, da Chibbers gjengivelser ikke er helt til å stole på. Man må likevel berømme forfatteren for dette ambisiøse prosjektet, hvor argumentene ofte gir intuitivt mening. Den strukturelle tvangen i kapitalismen leder jo oftere arbeideren til resignasjon enn til kamp, dessverre.

Tittel: I ulvens time

Forfatter: Niillas A. Somby

Forlag: ABC-Company E-skuvla

Original tittel: Gumppe diimmus (2016)

Oversatt fra samisk av Anne Osvaldsdatter Bjørkli

Tina Andersen Vågenes er masterstudent i samfunnsgeografi ved UiO og med i Anarres bokkafe.

“I ulvens time” trekker linjene fra motstanden mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget, til den seinere formaliseringen og anerkjennelsen av samiske rettigheter og åpningen av Sametinget. Boken er en personlige historie om hvordan både det norske og det samiske samfunnet vendte Somby ryggen etter eksplosjonen ved Fállejohka bru ved Stilla.

Niillas A. Somby (Sombán Áillu Niilas) er samisk kulturarbeider, forfatter og aktivist. Han er født i Polmak i Tana, og kommer fra en reindriftsfamilie. Boken åpner med at Somby skyves inn i en fengselscelle i Tromsø i 1982. Dette var på tampen av konflikten om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Motstandere hadde gjennomført flere store aksjoner med sivil ulydighet ved Stilla. Somby var en av gruppen som sultestreiket på Eidsvolls plass i 1979. I 1982 var Folkeaksjonen oppløst og utbyggingen ble erklært lovlig av Høyesterett. Somby og hans kamerat John Reier ville protestere mot utbyggingen med hjelp av lysgranater ved Fállejokha bru. Aksjonen gikk alvorlig galt. Eksplosjonen rev bort Sombys venstre hånd og gjorde ham blind på venstre øye. Han beskriver hvordan politibetjenter står klar ved siden av sengen når han våkner. I tiden etterpå omtales han som «sameterrorist» i norske medier.

Forfatteren beskriver levende både om deltakelsen i sultestreiken på Eidsvolls plass i 1979 og om eksplosjonen ved Stilla i 1982. Han gjør det klart at han på det tidspunktet hadde mistet tillit til den norske rettsstaten. Målet for aksjonen ved broen var aldri å gjøre skadeverk, men å vise storsamfunnet hvordan samiske interesser ble ignorert og tråkket på. Den norske oversettelsen kommer på et interessant tidspunkt. Ett år etter den historiske Fosen-dommen i Høyesterett står vindmøllene fortsatt midt i viktige reinbeiteområder. Tilsynelatende er ikke staten villig til å stanse eller reparere det pågående menneskerettighetsbruddet. Andre steder kjemper reinbeitedistrikter mot planlagte utbyggingsprosjekter på allerede presset areal. Dagens situasjon viser hvordan storsamfunnet ikke har tatt oppgjør med norsk kolonisering av Sápmi.

Somby forteller hvordan han som flere andre samiske aktivister overvåkes av det hemmelige politi i en årrekke. Han klarer imidlertid å rømme ut av landet, til North West Territorium i Canada. I Canada blir han boende hos ulike «first nations», kanadiske urfolk. I en tradisjonell seremoni adopteres han symbolsk av syv urfolksgrupper. Hans kone og to små døtre kommer også til Canada. Familien reiser tilbake til Norge noen år senere, men mister ikke båndet med menneskene som støttet dem i en vanskelig tid.

Tilbakeblikk til barndommen gir et innblikk i savnet til familien og reindriften når han i perioder bodde på internatskole. Den harde behandlingen fra norske lærere henger sammen med hvordan det norske politiet og storsamfunnet behandlet ham under fengsling. “I ulvens time” gir et viktig innblikk i hvordan en av Alta-sakens sentrale aktivister opplevde kampen. Historien han forteller er både sår og bitter. Han stiller seg kritisk til hva man egentlig har oppnådd av samiske rettigheter. I 2002 inviterte Sametinget Somby og de andre sultestreikende fra Alta-saken til Karasjok for å motta en ærespris. Han beskriver bitterheten i å ikke være velkommen tilbake i det samiske samfunnet etter sultestreiken, og hvordan han stadig blir beskrevet som en «brusprenger og terrorist» også av samiske politikere. Avisklipp viser hvordan han ble beskrevet i norske aviser. «Den ukjente tredjemannen» som hjalp under aksjonen har forblitt et mysterium, og førte til mange spekulasjoner i media. I dag heter broen «Somby-brua»på folkemunne, og minner oss på den harde kampen for samiske rettigheter.

Boken er ikke så lang, men enormt detaljert. Til tider er det kanskje litt for mange navn på personer som spilte større eller mindre roller i hva som skjedde. Samtidig ser jeg hvorfor detaljene må med. Sombys egne bilder fra Alta-saken og livet på flukt fra norske myndigheter i Canada viser den mer private siden av hans del av kampen. Det er rørende å se bilder fra Canada av døtrene Anja og Risten som tilpasser seg et liv på flukt fra myndighetene. Boken gir et personlig innblikk i en motstandskamp som møtte lite heder, men som har vært avgjørende for samisk rettighetskamp.

Historie, ikke regnskap

Tore Linné Eriksen:
En kort introduksjon til den nye imperialismen 1870–1920
Cappelen Damm Akademisk, 2022

Det er bare å ta av seg hatten for Tore Linné Eriksen – igjen. Denne gangen for boka En kort introduksjon til den nye imperialismen 1870–1920. Eriksen besitter ikke bare imponerende og oppdatert kunnskap, men han er formidabel formidler.

Boka trekker opp de store linjene om komplekse spørsmål, i en form og et språk som er levende og tilgjengelig. På knapt 200 sider, pakker Eriksen ut og diskuterer røtter, drivkrefter, redskaper og ideologier for imperialisme og kolonialisme, og hvordan ulike imperier utspant seg i ulike geografier, før han avrunder med refleksjoner som knyttes historien til politiske saker og debatter i dag.

Den «nye» imperialismen fra 1870, har røtter i, men skiller seg fra tidligere merkantilistisk orientert imperialisme. Perioden handler i hovedsak om «oversjøisk ekspansjon til andre verdensdeler, som oftest med utspring i en europeisk industristat». Det er en tid preget av industrialisering og kapitalisme, nasjonalisme og statskonsolidering i Europa, og drives i stor grad av økonomiske interesser for tilgang til (rå)varer, handel, arbeidskraft, land og nye marked. Imperialistenes maktutfoldelse skjer ikke bare gjennom statlig og militær direkte kontroll og styre, men gjennom samarbeid med lokale eliter. Det hele kobles til kulturell og ideologisk legitimering gjennom en ny form for biologisk rasisme. Den hevdet ikke bare europeisk kulturelle og religiøse, men hvites biologiske overlegenhet. Som Eriksen påpeker, tro og adferd kan man endre, ikke hudfarge.

Selv om det er fellestrekk på tvers av geografier, hadde de ulike imperiemakter ulike styringsformer og beveggrunner. De fire geografiske kapitlene, som tar for seg Afrika; India, Indonesia og Indokina; Kina og Japan og USA viser også hvordan de underlagte områdene hadde ulike forutsetninger for respons, og hvordan lokalt samarbeid eller motstand og frigjøringsbevegelser tok ulike former. Kolonistyrets avtrykk i India satte aldri like store spor som i Afrika, både på grunn av det store «folketallet, motstand og kolonimaktens fastfrysing – eller forsterkning – av identiteter forankret i kaste, etnisitet, buddhisme, hinduisme og islam som hersketeknikk».

Sammenlignet med mine skolebøker fra den kalde krigen og mange av dagens universitetslærebøker i utviklingsstudier og global politisk økonomi, vektlegger Eriksen erfaringer og perspektiver fra folk og i imperienes periferier: Å se kolonialismen «nedenfra» og fra koloniene. Det er ikke nytt i seg selv, som det også redegjøres for i siste kapittel. Det er også et perspektiv Eriksen har hatt med seg i eget virke som forsker, forfatter og aktivist gjennom årtier. Det som er nytt, er at han kan lene på en rekke nyere historiske verk skrevet av forfattere med opprinnelse særlig i Afrika og India, men også andre land. Referanselisten er imponerende både i lengde og hvor ny den er. Brorparten av kildene er fra de siste to tiårene. Noen av referansene er fra Eriksens egen forskning, spesielt på folkemord i Namibia i nettopp denne perioden.

Delvis relatert til det perspektivet, er at Eriksen vektlegger ikke bare makt, men også motmakt, i hovedsak i koloniene, men også hvordan gryende «framstormende fagforeninger og sosialistiske partier», skapte frykt i overklassene i Europa. Utvidelse av imperiene kunne skape hjemlig stabilitet, mente de. Motstand i koloniene kom i ulke former, fra stater, grupper eller sosiale klasser, som krevde suverenitet og/eller likebehandling.

Et annet overbevisende grep Eriksen tar, er å flytte sluttpunktet for Den nye imperialismen fra starten til slutten av første verdenskrig; fra 1914 til 1920. Dette grepet skifter perspektivet på bakgrunnen for, gjennomføring av og etterspillet fra krigen. Ikke minst lærer vi om hvordan krigen utspiller seg i koloniene, og hvordan soldater fra koloniene ble brukt i krigføringen (som også skjedde i andre verdenskrig): Da soldatene returnerte, fikk de gjerne ikke forventet kompensasjon og oppfølging, noe som ga ytterligere grobunn for motstand og krav om selvstendighet.

Selv om boka er kort, er den rik og særdeles velskrevet, med et lekent språk. Min favoritt er tittelen «avvikling eller utvikling?» på et underkapittel som diskuterer om det fant sted en avindustrialisering i India på 1800-tallet. Boka er også krydret med anekdoter og sitater fra aktører fra både imperienes sentrum og koloniene, som også synliggjør det menneskelige i historien. Boka er illustrert med gode kart og nyttige tabeller. Ikke minst er det bilder, sitater og utdrag fra skjønnlitteratur. Som Eriksen, tenker jeg at det er vanskelig – kanskje umulig – å forstå verden langt borte eller for lenge siden uten hjelp fra skjønnlitteratur. Her er blant annet referanser til noen av mine favorittromaner: Petina Appahs Ut av mørket, skinnende lys (2018) som beskriver gravfølget som fraktet David Livingstones døde kropp fra dagens Zambia til London, sett fra hans afrikanske følge, og Mønsteret rakner av Chinua Achebe (1958), som beskriver møtet mellom kolonister og lokale i en igbo-landsby på 1900-tallet.

Historien som pakkes ut i boka, viser en historie der aktører og saker er grunnleggende sammenvevde, over tid og mellom steder og mellom sosiale klasser, som forhold mellom herskere og undersåtter og mellom svarte og hvite. Storbritannia formet kolonier, men koloniene formet også Storbritannia. USA er blitt formet av landets historie som (settler-)koloni, i stor grad basert på slaveøkonomi og med en brutal historie med behandling av urbefolkningen, og ble i perioden selv en imperialist med handelsinteresser og politisk innblanding i Latin-Amerika.

Den imperialistiske historien er ikke bare viktig i seg sjøl, men det kommer klart fram at perioden har satt premisser for å forstå sosiale, økonomiske og politiske relasjoner mellom stater og i stater i dag. Den nye imperialismen har på mange måter skapt et globalt skille mellom det som vi i dag kaller det globale Nord og Sør. I min egen forskning på og formidling om Nigeria, enten det gjelder fagbevegelsens rolle, politiske skillelinjer mellom borgere og den politiske eliten, eller mellom ulike etniske, religiøse eller regionale skillelinjer, miljøbevegelsens og lokalbefolkningens motstand mot oljeindustrien, statens struktur og legitimitet eller retorikken til Boko Haram, må jeg ty til hendelser eller strukturer fra kolonitiden som er beskrevet i boka.

I siste kapittel nevner Eriksen flere senere fenomen, som må forstås i lys av kolonitiden, som folkemord i andre verdenskrig, globalisering og klimadebatter i dag. Han bruker begrepet «kolonialafasi» for å beskrive hvordan spesielt folk i tidligere kolonimakter som Storbritannia kan skremmende lite om sin egen historie. Eriksen spekulerer om det kanskje kan forklare at sentrale politikeres fra både høyre og venstre uttrykker stolthet for landets imperiehistorie. Etter Dronning Elisabeth sin bortgang i september, har det rast en debatt om hennes rolle i koloniene. Hun overtok tronen i februar 1952, som statsoverhode for 32 land utenfor Storbritannia ifølge Store Norske Leksikon. Et av disse var Kenya hvor britene i oktober samme år erklærte unntakstilstand for å slå ned Mau-Mau opprøret. Offisielle tall sier at 11.000 ble drept og 100.000 satt i fangeleir av britene, mens blant annet Den kenyanske menneskerettighetskommisjonen mener tallene er mye høyere. I et intervju i Bistandsaktuelt, sier Tore Linné Eriksen at han forventer mer søkelys på monarkiets plass i Det britiske imperiets forbrytelser mot menneskeheten. I så måte, kunne kanskje boka hvert viet mer plass til norsk involvering i kolonirelasjoner eller hvordan denne tiden har preget Norge i dag.

«Historiefaget er ikke det samme som bokføring» skriver Eriksen, som et betimelig spark mot en forunderlig, problematisk og ikke uvanlig vane blant historikere og utviklingsforskere om å oppsummere «arven etter kolonitiden» i fordeler og ulemper ved kolonitiden. Hans refleksjoner over nye trender og ideer i historiefaget om postkolonialisme, linjer til dagsaktuelle saker som vestlige museers eierskap til gjenstander fra koloni og andre tema er både viktigere og akademisk ryddigere.

Tore Linne Eriksen har inspirert studenter, aktivister og forskere i en årrekke. Denne boken er nyttig og viktig, og den kan leses enten sammenhengende for innsikt i en periode, ellers brukes som oppslagsbok for enkelte områder.

Jeg sitter igjen med et par spørsmål, ikke minst knyttet til det russiske imperiet som kun nevnes kort. Boka kom tidlig i 2022, og om den hadde vært skrevet i dag, mistenker jeg at det hadde vært skrevet noe mer om Russisk imperiehistorie. Men, det er nettopp det en god bok skal gjøre: inspirere til å lure på nye ting og søke videre lesning, og gi rammer for å stille gode spørsmål. Og om boka er kort, kommer den med en lang referanseliste og hvert kapittel har anbefalt videre lesning.

Blomsterselgerne

Sannar Araszadeh:
Blomsterselgerne
Himle Forlag, 2022, nå Tekst Forlag

Sannar Araszadeh er kurder og var 26 år da han flykta fra Iran. Det er vanskelig å være radikal og aktivist i hjemlandet, spesielt når man er medlem av et forbudt politisk parti. Etter tre år i Tyrkia kom han til Norge i 2011 som kvoteflyktning. Araszadeh er kanskje den eneste kurderen som har skrevet en roman direkte på norsk.

Boka, Den mørke solen over de trange smugene (2015), er den første boka fra Sannar Araszadeh. Nå har nummer en, Blomsterselgerne, kommet.
Først omtaler jeg den siste boka og så kommer en samtale med forfatteren.

Blomsterselgerne

Da jeg leste boka, slo det meg hvor lite man egentlig veit. Jeg kan litt om kurdernes historie og kamp, og har vært i Kurdistan på tyrkisk side. Har i flere år prøvd å forstå og analysere. Allikevel «forstår» man ikke helt. Denne boka hjelper.

Dette er ikke en historiebok, ingen årstall, navn på organisasjoner eller kriger, men en roman om noen få afghanske tenåringer i en landsby i Iran, som hadde flykta til Iran. De prøvde å finne en måte å bo på og skaffe seg mat. Boka handler også om skolegang med mobbing og to lærere, en tyrann og en vennlig.

Det er mye å bli forskrekka over, lite å glede seg over og mye sjokkerende i hverdagen. Millioner av unger har like utrygge liv som dem. Fort voksne, men barn uten å få være det. Hovedpersonene i Blomsterselgerne er to unge gutter som selger blomster i et lyskryss, når de må. For å overleve. De blir sendt dit av voksne fordi de heller ikke har salt til maten.

Fortellinga i romanen er at den ene gutten blir fanga opp, rekruttert til militæret og sendt til Midt-Østen. Skikkelig lurt, og det går forferdelig dårlig. Den andre bor hos ei gammel tante som banker han opp for det minste, og som bare greier å slappe av når opiumspipa er tent. Dagene går med til juling på skolen, skulking og å hvile ut ved moras grav – og å unngå den gamle, sure tanta.

Dette er naturligvis tragisk og trist. Kunsten er å skildre angsten og savnet, mangelen på noen å stole på, en venn. Det er ganske sjelden noe å bli glad av – eller noen å bli glad i. Bokas styrke er når vi kommer litt under huden på de to guttene, og ikke bare hva de gjør og har gjort, men føler gråten og gleder seg over smilet. Det er her forfatteren får oss til å «forstå». Det er også politikk, uten politiske ord. Man behøver ikke få argumenter for å forstå.

Når man ser reportasjer på tv, når neste bok man leser er om de unge krigerne i Syria fra Afghanistan, blir analysa sterkere og man forstår mer.

Unger i andre fattige land, for eksempel i India, selger pocketbøker og servietter i lyskryss. De presser ansiktene sine mot ruta på drosja, og vi vender ansiktet vekk i nødverge.

Bare en liten sommerferie unna har vi Moria-leiren, øya noen av oss ikke drar til lenger fordi bare et glimt av leiren spolerer ferien.

Boka er skrevet rett på norsk, ikke oversatt. Det er en prestasjon etter noen få år i Norge. Det er formuleringer som gjør at vi skjønner at morsmålet til Sannar Araszadeh ikke er norsk. Av og til tenkte jeg at det styrka oppriktigheten, at det er en «utafra» som skriver. Ei bok av kjøtt og blod – tårer og noen få lysglimt.

En prat med forfatteren

Av og til hjelper det leseren å vite litt om forfatteren. Derfor et lite intervju.
Du kom til Bodø. Var det første du gjorde, å sette deg ned med ordboka å lære deg norsk?
– Nei, jeg var aleine, en fremmed og kjente ingen. Jeg gikk til sjøen, satt på en stein, grublet og så på bølgene. Var innom biblioteket og leste noen bøker på persisk.
– Jeg likte ikke det norske språket, og brydde meg ikke om å kunne lese norske bøker. Etter tre måneder begynte jeg på norskkurs, men synes det var kjedelig. Broren min måtte vekke meg om morgenen for å få meg på skolen.

En forfatter blir til
Men du begynte skrive, etterhvert.

– Det gikk kort tid etter at jeg begynte på norskkurset, noen få korte setninger. Det husker jeg godt. Det handlet om fugler, sjø, bølger, frihet, liv, kjærlighet til dyr og mennesker, himmel …

Tankene mine var alltid veldig forskjellige. Når jeg skrev en setning, tenkte jeg veldig dypt og skrev meningsfylt. Jeg hadde både evne, vilje og tro på at jeg kunne skrive. To av lærerne mine hjalp meg mye med å skrive korrekt norsk. De oppmuntret meg, og sa at setningene mine var sterke.

En dag ble jeg innkalt til et møte med en sykepleier fra kommunen. Hun oppdaget at jeg var veldig glad i å skrive, og sa hun kjente en mann, Kurt Lyngved, som kanskje kunne hjelpe meg. Da fikk jeg håp. En ettermiddag gikk søstra mi og jeg på kontoret hans. Jeg banket på døra, og etter litt klarte jeg å fortelle han at sykepleier W hadde sendt meg for å bli kjent med han. Vi fikk en kopp kaffe, søstera mi og jeg. Så begynte jeg å prate, tok skriveboka ut av sekken og la den på bordet foran han. Han sa at han har aldri hadde møtt en flyktning som liker å skrive og at han gjerne ville hjelpe meg på fritida. Kurt Lyngved er leder av Batteriet Nord-Norge i Bodø. Han ble læreren min. Hver gang jeg møtte han, gikk vi gjennom tekstene. Jeg fikk både kunnskap og erfaring.

Nå er den andre boka ferdig.

Erik Ness, redaksjonsmedlem i Gnist 

Forfattere: Magnus E. Marsdal og Astrid Hauge Rambøl

Det store strømsjokket. Om hva som gikk galt og hva vi kan gjøre med det

Manifest Tankesmie og Forlaget Manifest, 2022, 95 sider

Av Lars Thue, professor emeritus ved Handelshøyskolen BI

Magnus E. Marsdals og Astrid Hauge Rambøls kaller skriftet sitt om strømsjokket en «pamflett». Forfatterne treffer godt denne sjangerens kriterier: Temaet er svært aktuelt, framstillingen er både politisk og polemisk og boka har klare budskap, som at kabelavtalene med Tyskland og England må reforhandles. I sin materielle framtoning bryter den riktignok med Unescos normer som sier at en pamflett ikke skal ha over 48 sider. Dette skriftet har akkurat det dobbelte. Men fordi disse sidene bare er halvparten så store som vanlige boksider, er det likevel akkurat innafor!

Skriftet er lettlest og gir en god innføring i hovedproblemene knyttet til svikten i strømmarkedet. Kraftsektoren er et teknologisk og institusjonelt kompleks som de færreste overskuer, men her får du en kort gjennomgang både av kraftregimets historie og nåsituasjon, med utgangspunkt i politisk relevante problemstillinger. Forfatterne er kritiske, men også konstruktive. Det siste kapitlet heter «Mulige utveier for Norge», og følger løftet i siste del av pamflettens tittel, «… hva kan vi gjøre med det».

Deler av boka er bygd på Marsdals intervjuer med Hogne Hongset. Hongset er en god guide inn i kraftfeltet, med lang erfaring fra ulike deler av energibransjen. Marsdal stiller for det første de spørsmålene som nykommere til denne problematikken vil være interessert i å få svar på. I tillegg foregripes innvendinger som hovedbudskapet i skriftet vil bli møtt med. Som når Marsdal spør: «Er det ikke noe selvgodt over den intense norske motstanden mot å innlemmes i det europeiske kraftmarkedet? Finnes det et anstrøk av ‘Norway first’ her? En norsk energisjåvinisme som sier at Ola Dunk og industrien hans skal ha billig strøm, og så får resten av verden klare seg som best de kan?» Hongset svarer: «Dette handler ikke om ‘Norway first’. Det er heller omvendt: Skal det være ‘EU first’?»

Innledningsvis konkretiserer og eksemplifiserer forfatterne hvordan tre hovedgrupper rammes av strømsjokket. Først husholdningene: noen «måtte selge hunden sin for å ha råd til strømregninga». Deretter får vi høre om drivhusbonden i Vestfossen som måtte la titusener av julestjerner visne. Han eksemplifiserer problemene til mange små og mellomstore næringsdrivende. Den tredje kategorien er den kraftkrevende storindustrien. Denne sektoren står overfor en utgiftsøkning på mange hundre millioner kroner, der «titusener av arbeidsplasser, 200 milliarder årlig eksportverdi og den viktigste industrinæringen når olje og gass går ut på dato, er satt i fare».

Det er problemene til denne storindustrien som får størst omtanke i pamfletten, blant annet gjennom et eget kapittel. En pamflett skal ha klare budskap, men en anmeldelse kan koste på seg noen nyanser. Hydro er en av de bedriftene som trekkes fram, blant annet som hjørnesteinsbedrift i Sunndal med 700 ansatte der. Hva skjer hvis bedriften legges ned? Men trenger Hydro spesiell omsorg? Det går fram av pamflettens egne tabeller at Hydro er landets tredje største kraftprodusent med en egenproduksjon på rundt 10 TWh. I 2020 sluttet Hydro Energi en avtale med kraftforetaket Lyse, som gjør at Hydro i dag er operatør av 40 norske kraftverk med en produksjon på 13,7 TWh. I tillegg har Hydro 15 langsiktige kontrakter som gjør at Hydro Energi forvalter 18 TWh, tilsvarende forbruket til 900 000 husholdninger.

Et annet av selskapene som nevnes, Norske Skog, solgte i 2002 ti vannkraftverk til Buskerud Kraftproduksjon, og valgte dermed å gi fra seg kontroll over krafttilgangen sin. Det er gode grunner til å tilrettelegg for denne storindustrien, men de mange tusen små og mellomstore bedrifter spredt rundt i landet fortjener like stor oppmerksomhet. De er ofte mer sårbare enn den kraftkrevende storindustrien.

Forfatternes tredelte periodisering av kraftsektorens historie har mye for seg, men også her vektlegges storindustrien mer enn det er historisk belegg for. De norske konsesjonslovene som grodde fram i perioden 1906–1917 hadde en klar brodd mot storindustrien. Ikke minst arbeiderdemokrat og justisminister Johan Castberg la vekt på hensynet til husholdninger, jordbruket og landets mange små og mellomstore bedrifter. Når kraftoverskudd og krise inntrådte i mellomkrigstida, ble det imidlertid større politisk åpenhet både for krafteksport og storindustri. Og når forfatterne kaller tiåra etter krigen for «Storindustriens periode»» antyder det bare halve sannheten. De mange kommunale og fylkeskommunale energiverkene var pådrivere for å skaffe lys og varme til folk flest og å støtte det ordinære næringslivet. Disse sto lenge for over halvparten av kraftproduksjonen i landet, mens staten etter hvert bygde seg opp til en tredjedel.

Tida etter at energiloven ble vedtatt i 1990 kaller forfatterne «markedets periode». Det påpekes riktig at Eyvind Reiten var olje- og energiministeren som loset denne nyliberale markedsvendingen i havn. At Reiten var administrerende direktør i Hydro Energi hører også med til historien. Han bidro til å utvikle et «gråmarked» for overskuddet av Hydro-strøm allerede før liberaliseringa. Hydro Energi hadde klare interesser av et mer åpent kraftmarked.

Utenlandskablene og krafteksportens betydning for de økte strømprisene er et naturlig hovedtema i skriftet. Vi får en god diskusjon om sammenhengen mellom gamle og nye kabler og prisene på kraften her hjemme. De fleste mediene har terpet på dette gjennom de siste månedene, men det er greit å få de relevante forholdene oppsummert. Litt på samme måte med det siste kapitlet om mulige utveier av krisa. Her hentes det blant annet flere gode forslag og kommentarer fra professor emeritus Øystein Noreng på BI. Han mener blant annet at «Norge trenger en styrket suverenitet på energiområde, og at vi bør frigjøre norsk kraftpolitikk fra EUs energibyrå, Acer.» Både dette og de øvrige løsningsforslagene som nevnes i boka har etter hvert blitt nevnt av andre. Men det er heller ikke kommet til så mange nye forslag, så her får du de fleste samlet. Kanskje litt overraskende foreslås det ikke å reversere energiloven, eller droppe det markedsbaserte kraftregimet. Det må bare grundig reformeres.

Innimellom de ordinære tekstsidene, er det en rekke gode plansjer med informasjon om kraftsektoren, som oversikten over de største kraft- og nettforetakene, kraftsjefenes lønninger, forklaringer på en del kraftuttrykk, hvordan strømmen i landet brukes, litt om børshandelen på Nord Pool og så videre.

Forfatterne sier i innledningen at «pamfletten er blitt til i all hast», og det synes som om siste ord ble skrevet en gang ved inngangen til februar i år. Siden den gangen har strømsjokket rystet oss ytterligere og gjort skriftet enda mer relevant.

Lin Chun:

Revolution and counterrevolution in China

Verso, 2021, 352 s.

Kristen Nordhaug er professor i utviklingsstudier ved OsloMet.

Dette er en bok som ble utgitt til hundreårsjubileet for Kinas Kommunistparti. Den er både et forsvarsskrift for den kinesiske revolusjonen og perioden under Maos styre (1949–76) og et anklageskrift mot markedsreformene fra slutten av 1970-årene og fram til nåtid.

Lin er professor i offentlig administrasjon ved London School of Economics. Hun er født og oppvokst opp i Beijing i 1960- og 1970-årene som datter av to kommunistpartikadre. Som tenåring ble hun stemplet som reaksjonær fordi hun hadde vært kritisk til persondyrkingen av Mao. I 1969 dro hun 16 år gammel frivillig til en fattig landsby i nordre Shanxi. Der bodde hun fram til 1974, hun ble vel integrert og var aktiv i det lokale ungkommunistlaget. Andre kinesiske intellektuelle av samme generasjon og tilsvarende bakgrunn, som Jung Chang, forfatteren av Ville svaner: Tre døtre av Kina (1991, norsk oversettelse 2005) har gitt mer dystre skildringer av hva de selv og deres nærmeste ble utsatt for. Lin ble ikke traumatisert i samme grad og verdsatte livet som «sendt ned» på landsbygda, selv om hun også har et blikk for periodens mørke sider.[1] Seinere var Chang medforfatter til den sterkt kritiske biografien Mao: The unknown story (2006, mens Lin var medredaktør og bidragsyter til motsvaret Was Mao really a monster? The academic response to Chang and Halliday’s «Mao: The unknown story» (2010).

Den kinesiske revolusjonen kom etter en langvarig massemobilisering drevet av Kommunistpartiet. Revolusjonen avviklet Kinas imperialistiske avhengighetsforhold og samlet landet under en sterk og suveren stat. Under og etter revolusjonen ble godseie avskaffet og jorda omfordelt. Utover i 1950-årene ble industrien sosialisert og jorda kollektivisert. Gamle klassehierarkier ble utradert og kvinners posisjon ble vesentlig bedret. Den kinesiske revolusjonen var også internasjonalistisk. Internasjonalismen fikk uttrykk i Kinas støtte til revolusjonære bevegelser i utlandet, men også i store internasjonale bistandsprogrammer, blant annet i nylig uavhengige land i Afrika. Kommunistpartiet satte i gang en storstilt industrioppbygging og opprettet godt fungerende offentlige helse- og utdanningssystemer. Ved inngangen til markedsreformene i 1980-årene var helse, utdanning og ernæring svært bra for et så fattig land.

Mange vil innvende at Kina under Mao var et diktatur og at hans store kampanjer var dødelige og destabiliserende: Forsøket på å øke industri- og jordbruksproduksjon samtidig under «Det store spranget» (1958–1961) førte utilsiktet til det 20. århundrets største hungersnød. «Kulturrevolusjonen» (1966–69) var preget av omfattende voldsbruk, inklusive sammenstøt mellom paramilitære grupper. Lin medgir at Kommunistpartiet gjorde fatale «feil». Likevel fungerer sentrale sider ved Mao-periodens politikk, institusjoner og internasjonalisme som kritisk målestokk når hun vurderer Kinas «kontrarevolusjon» fra markedsreformene i slutten av 1970-åra.

Markedsreformene startet med overgangen fra kollektivjordbruk til familiedrift. Dermed kollapset Mao-periodens landsbyinstitusjoner som ble finansiert av kollektivenes inntekter. Det rammet offentlig utdannings- og helsesystemer. De tidligere garantiene av sysselsetting og velferd var forbi, men i 1980-årene fikk bondehusholdningene bi-inntekter fra sysselsetting i blomstrende lokale «småbybedrifter». I 1990-årene gikk mange av disse bedriftene konkurs. Da tidligere forbud mot intern flytting ble lempet, dro et stort antall av landbefolkningen til industrisentre ved kysten for å finne arbeid. Disse innenlandske migrantarbeiderne ble diskriminert av lokale myndigheter og utbyttet hardt av arbeidskjøperne. Familiejordbruket fungerte som sikkerhetsnett mot kriser og arbeidsløshet, men nettet blir mer tynnslitt. All jord er statlig eid i Kina, bondehusholdningene har bare bruksrettigheter til landbruksjord. Men på 2000-tallet ble det åpnet for salg av bruksrettigheter, i de seinere år også til aktører utenfor landsbyene. Dermed kan selskaper drive stordrift på bekostning av familiejordbruk. For Lin har disse prosessene langt på vei oppløst bondesamfunnet og svekket bøndene som kollektiv klasse. Hun hevder at nye former for kollektiv organisering og planlegging er nødvendig for å løse de mange problemene som jordbruket står overfor når det gjelder drift, miljø og interesserepresentasjon, men det krever en helt ny statlig politikk.

Lin er heller ikke nådig overfor markedsreformene utenfor jordbruket. I 1990-årene åpnet myndighetene for å la statseide selskaper gå konkurs. Subsidier til selskapene ble trappet ned, selskaper ble nedlagt og privatisert. Gjenværende statsselskaper ble fusjonert, nedbemannet og ofte omdannet til aksjeselskaper. Privatiseringen var preget av innsidehandel i favør av stat- og partieliter. En ny klasse privatkapitalister hadde tette og korrupte forbindelser med parti og stat. De omstrukturerte statsselskapene opererte som private profittmaksimerende selskaper, mens deres tidligere sosiale funksjoner knyttet til velferd, sysselsetting og annet opphørte. Millioner av tidligere ansatte ble arbeidsløse. Reformene har også svekket Kinas suverenitet. Importen er blitt liberalisert, utenlandske selskaper kan investere i kinesiske selskaper, kapitalkontrollen er blitt lettet og utenlandske industriinvestorer får skatteletter. Kinas eksportøkonomi er blitt integrert i internasjonale verdikjeder der asiatiske selskaper organiserer produksjonen og markedene kontrolleres av vestlige storselskaper. Trumps handelskrig og sanksjoner mot eksport av strategisk teknologi til Kina (en politikk som fortsetter under Biden) viser Kinas sårbarhet.

«Kontrarevolusjonen» er et nyliberalt prosjekt drevet av en aktiv og effektiv stat. Arven fra Mao-perioden er viktig her: Nyliberalismen er blitt fremmet av en sentralisert stat med stor evne til å mobilisere befolkningen, som også er et diktatur. Lin håper at arven fra den kinesiske revolusjonen ikke er uttømt med dette. Hun nevner blant annet det nære samarbeidet mellom myndighetene og befolkningen i mobiliseringen mot covid-epidemien som en positiv arv fra revolusjonen.

Folkerepublikken Kina ble opprettet som en multietnisk stat med en han-kinesisk majoritet. De kinesiske kommunistene omtalte viktige etniske grupper som «nasjoner» og grunnlovsfestet likhet mellom nasjonene. Minoritetsnasjonenes språk og kultur ble vernet og de mottok ulike typer positiv særbehandling. Blant tibetanere (som bodde i Sichuan, Qinghai, Gansu og Yunnan i tillegg til Tibet) var det imidlertid opprør i 1950- og 60-årene, som ble hardt slått ned av kinesiske myndigheter. Lin drøfter primært Tibet. Hun legger skylda på USA som støttet opprørene og opp gjennom 1950-årene la press på den unge Dalai Lama for at han skulle forlate landet og forkaste Kinas suverenitet, noe han gjorde under urolighetene i 1959. Kinesiske myndigheter hadde inntil da ikke gjennomført jordreformer mot lamaenes kontroll over jord og arbeidskraft i Tibet. Nå trappet de opp jordreformene med omfattende bruk av tvang.

Til tross for Tibet hevder Lin at folkerepublikken under Mao i stor grad sikret etnisk likestilling, mens situasjonen ble forverret etter markedsreformene. Reformene fjernet begrensninger på folkebevegelser og kapital og andelen han-kinesere økte i byene i de vestlige minoritetsprovinsene. Tidligere etniske kvoter for ansettelser ble fjernet. Det ble diskriminert i favør av han-kinesere mot minoriteter, ikke bare ved private ansettelser, men også offentlige. Tidligere krav om tospråklighet (mandarin og minoritetsspråk) ved offentlige ansettelser ble fjernet, og undervisning i minoritetsspråk ble nedprioritert. Minoritetsnasjonalisme ble møtt med undertrykking, anklager om terrorisme og han-kinesisk majoritetsnasjonalisme. I Xinjiang er det gjennomført omfattende sinifiseringskampanjer mot uighurers religion, språk og levevis, inklusive de beryktede interneringene. Sentralmyndighetene opererer ut fra en antakelse om at de religiøse og kulturelle problemene i minoritetsområdene skyldes fattigdom og kan løses ved økonomiske utvikling. Etter finanskrisa i 2008–09 er det blitt investert massivt i disse områdene. Men det bøter ikke på diskrimineringen mot lokale minoriteter som skaper og forsterker uroen.

Lins analyser av markedsreformene er interessante, men hun skjønnmaler situasjonen under Mao. Dette gjelder blant annet for jordbruket, som ble rammet av ressurstapping for å fremme industriutvikling. Lin medgir «urban skeivhet» under Mao, men framhever at dette var svært forskjellig fra Sovjetunionens tvangskollektivisering under Stalin. Men hun underspiller likhetene. Begge stater hadde problemer med å beskatte husholdningene i jordbruket og reagerte med kollektiviseringer, selv om de sovjetiske var mer preget av tvang. Kinas kollektivisering i kombinasjon med et statlig monopol på kornhandel og sterke begrensninger på lokale markeder isolerte landsbyene fra regionale handelsnettverk og gjorde det lettere for staten å tyne ut et stort kornoverskudd gjennom beskatning og prismanipuleringer i planøkonomien. Landbruksbefolkningen ble bundet til jorda ved strenge begrensninger på flytting. Den «urbane skeivheten» la grunnlaget for de store inntektsforskjellene mellom by og land under markedsreformene. Ved inngangen til markedsreformene hadde husholdningene i byene 2,5 ganger høyere inntekter enn husholdningene på landsbygda, og langt bedre velferdstilbud.

En annen likhet med Sovjetunionen var at den «urbane skeivheten» i perioder utartet til hungersnød. I Kina førte det hungersnød under «Det store spranget» til 18–35 millioner døde. Denne kampanjen var anført av Mao med satsing på en kraftig økning i tungindustri og utvikling av nye typer enorme «folkekommuner» på landsbygda. Folkekommunene var lite hensiktsmessig for Kinas ikke-mekaniserte jordbruk, og industrisatsingen trakk et stort antall arbeidere fra jordbruk til industri. Uten nok arbeidere i jordbruket falt produksjonen, avlinger råtnet. Kollektiver og lokalmyndigheter overrapporterte jordbruksproduksjonen og myndighetene rekvirerte store kornoverskudd fra kollektivene basert på disse rapportene. Dermed var det ikke igjen nok korn til å fø lokalbefolkningen. Overrapporteringen skyldtes sterkt press på kollektiver og lokalmyndigheter om å øke produksjonen.

Ifølge de indiske forskerne Jean Dreze og Amartya Sen var Kina trass i hungersnøden bedre i stand til å fø befolkningen enn India. Sen er kjent for argumentet om at demokratier med en fri presse hindrer hungersnød, men det er like viktig for ham at demokratier ikke er noe hinder mot «hverdagslig» underernæring og feilernæring. I Kina ble informasjonsstrømmen blokkert. Lin skriver at katastrofen primært skyldtes «infantil grasrotsradikalisme kombinert med byråkratisk blindhet» og at «kommunikasjonsblokkeringer … hindret … sentralregjeringen fra å handle for å forhindre katastrofen». Men hun lar «sentralregjeringen», i praksis Mao, slippe for lett. Mao prøvde å moderere «Spranget» noe i 1958 da de alvorlige følgene av den ble synlige. Lin later til å mene at «infantil grasrotsaktivisme» deretter drev katastrofen til tross for at Mao hadde forsøkt å hindre den. Men hun ignorerer hendelsene sommer og høst 1959. Det store spranget ble da kritisert av forsvarsminister Peng Duhai. Mao tolket dette som et angrep på sitt lederskap og svarte med å intensivere kampanjen på ny og presse Peng ut av partiledelsen. Lin går heller ikke inn på dokumentasjonen av at de enorme offentlige anleggsarbeidene under «Spranget» i stigende grad ble holdt gående med tvang og vold. Det er vanskelig å få folk nær sultedøden til å arbeide hardt på annet vis. Lin skriver om:

«utopiske år der Kina oppgraderte sitt jordbruksland, vanningssystemer og agrare teknologiske systemer. Urban medisin, utdanning og annen ekspertise kom også inn i landsbyene vidt og bredt for å dytte gjennom massealfabetisering, massevaksinering, kvinners deltakelse og selvstyre i en demokratisk ånd mot byråkratisering. Selv ikke en hungerskatastrofe kan viske ut denne siden av fortellingen».

Men sammen med massealfabetisering og kvinners deltakelse finner vi utbytting og tvangsarbeid som krevde et stort antall menneskeliv, blant annet for å bygge demninger og vanningsanlegg. Dette kan ikke avskrives som feil i et ellers sunt revolusjonært prosjekt.

Det finnes en stor litteratur som demoniserer perioden under Mao, mens dyrking av denne perioden og dens leder mildt sagt har gått av moten. Lins beskrivelse av «de utopiske år» får fram viktige sider ved den kinesiske revolusjonen som har gått tapt i den akademiske litteraturen, men det er dypt problematisk å avskrive de dystopiske sidene ved Maos Kina som grove feil ved et ellers sunt prosjekt. Utopi og dystopi hang tett sammen i det revolusjonære Kina, markedsreformatorene tok et selektivt oppgjør med begge deler. Lins kritikk av resultatet treffer i stor grad, men målestokken for en vurdering av Kina etter markedsreformene bør forankres i en mer humanistisk form for sosialisme enn Maos.

[1] Lin Chun, «The elegy of Wild swans», New Left Review, nr. 194, July/August 1992.

Tittel: Stum tvang: En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske magt
Forfatter: Søren Mau
Forlag: Klim
År: 2021
410 sider

Johannes Grytnes er litteraturkritiker i Bergens Tidende og Bokvennen litterære avis (BLA), samt frilanser.

Det er etter hvert blitt en ganske konvensjonell sannhet at nyliberalismen har mistet sitt ideologiske tak på verden. Bankkollapsen i 2008, den økende bevisstheten om økonomiske forskjeller og den ulmende klimakrisens helt åpenbare opphav i kapitalismens vekstkrav, gjør det vanskeligere og vanskeligere å rettferdiggjøre kapitalismen. Om det er lettere enn på lenge å snakke om antikapitalisme i offentligheten, og om «alle» er enige i at nyliberalismen var et feilgrep, hvorfor fortsetter da kapitalismen, også i sin nyliberale form, å utvide sitt herredømme over hele verden? Når det er åpenbart at kapitalismen er livsfiendtlig og ødeleggende, hvordan forklarer vi dens fortsatte eksistens?

Lenge var «ideologi» den rådende forklaringen på dette spørsmålet. I dag virker kapitalismens herredømme imidlertid å utvide seg helt uavhengig av sin hegemoniske makt. En annen forklaring er at kapitalismen innsetter seg, og reproduserer seg ved hjelp av vold. I likhet med ideologiforklaringen har dette nok vært sant på ulike tidspunkt opp gjennom historien, men å hevde at nyliberale reformer og privatiseringer slås gjennom med vold i Norge i dag, krever en ganske bred definisjon av «vold». Det faktum at vi står opp om morgenen for å arbeide for folk vi ikke liker, kan ikke forklares utelukkende med verken vold eller ideologi. Ifølge Søren Mau kan vi forklare det med begrepet «stum tvang».

En marxistisk analyse

Maus Stum tvang – med den noe tautologiske undertittelen En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske magt – er en bok som har skapt enorm hype. Det er ikke ofte en bok oversettes til både tysk og engelsk bare et år etter at den kom ut på dansk. Samtidig har den også skapt en bølge av skrekkblandet fryd i den borgerlige pressen i hjemlandet, som med alvorlige stemmer har advart mot tyranni og Sovjetunionen, samtidig som Mau har blitt kalt den marxistiske vendings nye stjerne. Mye av oppmerksomheten kan skyldes at Mau går såpass akademisk til verks at hans marxisme ikke umiddelbart fremstår truende, samtidig som det så tydelig er en lesning av Marx Mau har på gang. Både selverklærte marxister og Marx’ kritikere har en tendens til å kun lese tolkninger av Marx, heller enn hans egne verker. Derfor er det forfriskende med en reaktualisering av Marx som rett og slett tar utgangspunkt i … Marx.

Hva er så «stum tvang»? Mau henter begrepet fra Marx’ Kapitalen: «De økonomiske forholds stumme tvang besegler kapitalistens herredømme over arbeideren.» Den stumme tvangen er ikke synlig, som vold, eller mulig å analysere som et tegnsystem, slik ideologi er. I likhet med kapitalismen selv, er den upersonlig og abstrakt. Det er rett og slett økonomisk makt, det faktum at noen eier produksjonsmidler, mens andre ikke gjør det. I seg selv er ikke dette noe nytt. Det nye i Maus Stum tvang er den systematiske analysen av denne maktformen, som han sidestiller med vold og ideologi, og ikke minst det at han grunner denne makten i menneskets kropp og denne kroppens nødvendige reproduksjon.

Menneskets stoffskifte

Mennesket må i likhet med alle andre dyr inngå i et stoffskifte med naturen for å overleve. Det særegne med det menneskelige stoffskiftet er at det er avhengig av redskaper for å fungere. Menneskets redskaper er interne til kroppen, i den forstand at de er livsnødvendige for den individuelle reproduksjonen (som et organ), men er samtidig eksternt til kroppen, i den forstand at de befinner seg fysisk utenfor den, og er sosialt organisert. Alle trenger ikke alltid å ha en hammer for hånden, på samme måte som ikke alle trenger å stå på kjøkkenet hele tiden, tilgangen på redskapene må altså være organisert på en eller annen måte, innenfor en sosial enhet. Under kapitalismen er denne organiseringen privatisert. Det er altså verken de som bruker disse redskapene, de som er avhengig av dem for å overleve, eller de som har laget dem, som eier dem. Det er det kapitalistene som gjør.

Fordi disse redskapene er livsnødvendige for enkeltmenneskets overlevelse, enten det gjelder tilgangen på klær, mat, rent vann, utdannelse eller husly, er alle de som ikke har tilgang på dem fullstendig prisgitt eierne av redskapene. Ikke bare i den forstand at man er nødt til å gjøre som de sier for å få arbeide; man er rett og slett nødt til å tilpasse seg for å overleve. Her ser vi hva stum tvang betyr: det er en spaltning mellom livet og dets betingelser, livet selv har blitt prekært, avhengig av å binde seg til kapitalen for å sikre sin egen reproduksjon. Dermed er det ikke bare arbeiderne i snever forstand som er gjort avhengig av kapitalen, men alle mennesker hvis livsbetingelser er tatt fra dem.

Nakne liv

Denne «marxistiske ontologien» ligger til grunn for Maus monumentale verk. For ham er det denne adskillelsen av livet fra dets betingelser som kjennetegner den proletariske posisjon, og ikke (kun) forholdet til produksjonsmidlene. Proletaren har evne til å arbeide, men «ved at isolere evnen fra betingelserne for dens virkeliggørelse bliver kapitalen den logik der regerer over overgangen fra mulighed til virkelighed.» Dermed må proletaren frivillig selge sin arbeidsevne, på samme måte som hen må ville kapitalens opprettholdelse, da kapitalen er blitt betingelsen for livets opprettholdelse.

Ved å skifte fokuset fra produksjon til kroppslig reproduksjon, kan Mau blant annet imøtegå Michel Foucault og Giorgio Agambens analyser av biopolitikk. Ifølge Foucault skjer det et skifte i måten stater styrer sin befolkning på, på 1700-tallet. I motsetning til den suverene rett til å drepe, som tidligere tiders konger baserte seg på, baserer biomakten seg på en positiv ivaretagelse, kontroll og regulering av befolkningens biologiske liv. Det «nakne liv» blir her objektet for statens makt, gjennom apparater og teknikker som statistikk, grensekontroll, og lignende.

Det har en rekke konsekvenser som vi ikke har plass til å ta opp her (Leseren kan selv forestille seg hva et overdrevent fokus på befolkningens biologiske sammensetning kan medføre) Her holder det å nevne, at for Maus er det kapitalismens adskillelse av livet og dets betingelser som er «den oprindelige biopolitiske fraktur, der ligger til grund for moderne biopolitikk.» Ved å adskille proletaren fra sine livsbetingelser, produserer kapitalismen nakne liv. Det er denne produksjonen som muliggjør statens biopolitiske vending. Dette er også i tråd med den opprinnelige betydningen til ordet «proletar» som betegnet den klasse av romerske borgere som kun hadde betydning i den grad de avlet barn – mennesket omgjort til ren biologi.

Landbruk og natur

Jeg vil også trekke fram hvordan Maus perspektivendring virker inn på en marxistisk forståelse av naturen. Slik kapitalens selvforøkning skrives inn i menneskets stoffskifte med naturen, skriver den seg også inn i naturens egne stoffskifteprosesser. I likhet med menneskets evne til å arbeide, har naturen en viss autonomi overfor kapitalen. Denne autonomien er en hindring kapitalen stadig søker å overvinne. På samme måte som arbeideren adskilles fra sine livsbetingelser under kapitalismen, adskilles også naturen og landbruket fra sine muligheter for å reprodusere seg selv.

Dette kan man for eksempel se i hvordan moderne, industrielt jordbruk, gjennom markedets konkurransepress, har gjort seg avhengig av kunstgjødsel og kjemiske ugressmiddel. Følgelig vil en kollaps i globaliserte forsyningskjeder, eller en markedskollaps, medføre enorme konsekvenser for den dyrkbare jorden verden over (noe vi ser konturene av i dag). Vi står dermed i den paradoksale situasjonen at vår overlevelse tilsynelatende er avhengig av den fortsatte utarmingen av planeten og våre egne livsbetingelser.

Naturens relative autonomi underlegges et voldsomt press over hele verden, gjennom forurensing, reduksjon av biodiversitet, jorderosjon, samt enorme drivhusgassutslipp som følge av landbrukets innskriving i det kapitalistiske markedet, gjennom transport, kunstgjødsel og «kjøttifisering». Over hele planeten innskriver kapitalens stumme tvang seg, og gjør ikke bare mennesker, men hele økosystem avhengig av kapitalens profittjag for sin egen overlevelse.

Kapitalismens kjernestruktur

Søren Mau har med Stum tvang gjort et enormt stykke akademisk arbeid. Ved å sette kapitalens stumme tvang i sentrum for sin analyse av kapitalismen, har Mau gitt oss en oppdatering av det marxistiske rammeverket, som forhåpentligvis vil bidra til den reaktualiseringen marxismen har gjennomgått i senere tid. Stum tvang er ikke bare et grundig akademisk arbeid, den fremstår også som aktuell, dens analyser resonnerer med vår egen tid.

Samtidig er det tydelig at Stum tvang er skrevet av en filosof. Det går et skarpt skille mellom hva som følger logisk av en analyse av «kapitalismens kjernestruktur», og hvordan kapitalismen faktisk har utviklet seg gjennom historien. Noen ganger er dette en litt billig utvei. Heller enn å diskutere hvilken konstituerende funksjon for eksempel rasisme har hatt i den historiske utviklingen av kapitalismen, avfeier Mau spørsmålet ved å hevde (korrekt nok) at rasisme ikke er iboende for kapitalismen. Et ikke-kapitalistisk samfunn kan helt fint være rasistisk, slik et samfunn uten rasialiserte skiller mellom mennesker, helt fint kan være kapitalistisk. Greit nok. Men slik kapitalismen faktisk har utviklet seg, har rasismen en åpenbar viktig funksjon, som godt kunne vært undersøkt litt nærmere. Særlig siden Foucaults analyse av biopolitikk, som Mau bruker en del tid på, også er en analyse av moderne rasisme og dens betydning for den moderne staten.

Men man kan bare forvente så mye av én bok. Forhåpentligvis vil denne akademiske og edruelige undersøkelsen av kapitalismen bidra til å gjøre Marx greit igjen. Ved å gjøre en så grundig og god analyse av Marx’ egne skrifter, har Mau beredt grunnen for en fornyet interesse for Marx. En interesse som ikke tar utgangspunkt i alskens post- og ny- og post-ny-marxisme, men som går til kilden. Og kanskje er det dette vi trenger? Nettopp fordi den er så ujålete og poengtert, nettopp fordi den tar utgangspunkt i noe så enkelt og åpenbart som «de økonomiske forholds stumme tvang», kan Stum tvang forhåpentligvis bidra til denne vendingen.

Tittel: John Maynard Keynes – de politiske konsekvensene
Forfatter: Maria Reinertsen
Forlag: Cappelen Damm akademisk
År: 2021
159 sider

Av Sondre Dalen, bibliotekar og nestleder i Attac Norge.

Etter å ha vært diskreditert av toneangivende økonomer og politiske tenkere gjennom den nyliberale epoken, ble ideene til John Maynard Keynes igjen løftet fram i lyset som følge av den globale finanskrisen i 2008. I en verden preget av kriser og økonomisk stagnasjon strekker både systemkritikere og toppene i finansministerier og sentralbanker seg mot ideene til «the master». «Keynesianisme» i ulike avskygninger brukes som teoretisk fundament for både radikale grønne deals fra venstresiden, men også initiativ igangsatt av etablissementets institusjoner for å stabilisere skrantende og dysfunksjonelle økonomier verden over.

Med andre ord er det et betimelig tidspunkt for en innføringsbok som introduserer Keynes’ ideer og deres nåtidige relevans for et bredt publikum. Med John Maynard Keynes: De politiske konsekvensene har Morgenbladet-journalist og samfunnsøkonom Maria Berg Reinertsen produsert en konsis og tilgjengelig utforskning av den britiske økonomens mest sentrale ideer. Boken er strukturert rundt et utvalg av Keynes’ mest innflytelsesrike tekster, fra kritikken av Tysklands forgjelding etter første verdenskrig i The Economic Consequences of the Peace, frem til forslagene som informerte oppbyggingen av Bretton Woods-institusjonene i Proposal for an International Currency Union. Reinertsen løfter også frem tekster som illustrerer den mer filosoferende og eksentriske siden ved Keynes, slik som antegningene hans over fremtidige fritidsproblemer i Economic Possibilities for our Grandchildren, eller hans feberhete dypdykk i Isaac Newtons alkymiforskning i Newton, the Man. På den måten får leseren også et inntrykk av Keynes sine moralsk-politiske holdninger, og hvordan disse hang sammen med hans mer velkjente bidrag til økonomisk teori.

En viktig del av Reinertsens prosjekt er å vise hvordan Keynes skiftet syn og utviklet sine teorier som en respons på de økonomiske og politiske omveltningene som foregikk i verden rundt ham. Behandlingen av tekstene blir derfor rikt kontekstualisert med opplysninger om mellomkrigstidens politiske utvikling og idéstrømninger. Biografiske skildringer fra økonomens eget liv har også en fremskutt plass i boken. I behandlingen av de ulike tekstene trekkes linjene frem mot nåtidige debatter om blant annet finanskriser, automatisering av produksjon, verdsetting av natur og offentlige motkonjunkturtiltak. Selv om tekstene til Keynes er de strukturerende omdreiningspunktene i boken, klarer Reinertsen gjennom flittig bruk av eksempler og anekdoter å koble inn hvordan hans teorier har blitt forstått og anvendt senere. Balansegangen mellom forklaring av konsepter og kontekstualiserende sidespor over et begrenset antall sider er stort sett vellykket, selv om den kjappe gjennomgangen av tekstene gjør at boken iblant hopper over noen vesentlige konsepter. Kapittelet om storverket The General Theory of Employment, Interest and Money går for eksempel ikke inn på sammenhengen mellom forventet kapitalavkastning på investeringer og knappheten på kapital, noe som Keynes så som en iboende kilde til ustabilitet i kapitalismen, og som var en viktig motivasjon for hans ide om at rentene gradvis bør reduseres gjennom ulike statlige intervensjoner inntil man har nådd full sysselsetting (den såkalte «euthanasia of the rentier»). En drøfting av dette opp mot dagens situasjon, med en stagnerende verdensøkonomi med renter nær null i over ti år, hadde vært interessant.

Kritikken som har vært rettet mot teoriene til Keynes fra nyklassisk hold kommer naturlig nok også fram, mens mottakelsen blant marxistiske økonomer glimrer med sitt fravær. Ganske i tråd med den nokså uinteresserte holdningen som Keynes selv hadde til temaet, så nevnes marxisme kun i noen bisetninger, enten som den planøkonomiske motpolen til de klassiske økonomene, eller som en manifestasjon av truende raseri fra folkedypet. Her kunne boka med fordel brukt litt mindre plass på Paul Krugman og Jens Stoltenberg for å gi mer rom til å utforske økonomer som har forsøkt å integrere Keynes’ innsikter med en bevissthet om politisk økonomi og en mer kritisk tilnærming til den kapitalistiske produksjonsmåten, slik som Joan Robinson eller Michał Kalecki.

Den biografiske innfallsvinkelen til boka får tydelig fram at Keynes var et ektefødt barn av den britiske eliten, med skolegang på Eton, tidlig yrkeskarriere som byråkrat i finansdepartementet og den koloniale administrasjonen av India, og senere professorat på Cambridge. Reinertsens framstilling betoner samtidig den fritenkende og udogmatiske Keynes, som tross sin innflytelse innenfor økonomifaget alltid spilte en litt perifer rolle i utøvelsen av praktisk politikk under sin egen levetid. Et viktig unntak var under Bretton Woods-forhandlingene, som behandles i bokens siste kapittel. Utformingen av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) er kanskje det mest håndfaste uttrykket for Keynes sin innflytelse over etterkrigstidens verdensøkonomi. Men som Reinertsen får tydelig fram, gjenspeiler også institusjonene den USA-dominerte verdensordenen som hersket etter krigen, slik at de på vesentlige punkter skiller seg skarpt fra det multilaterale systemet Keynes opprinnelig så for seg.

Generelt vies det i boka lite oppmerksomhet til de mer tvetydige og kontroversielle sidene ved Keynes’ tenkning, slik som den sterke teknokratiske elitismen og angsten for «massenes» innblanding i økonomiske beslutninger. Selv om han ofte forbindes med etterkrigstidens sosialdemokratiske planstyring, var Keynes i beste fall lunken til ideen om offentlige velferdsordninger og tok kun til orde for statlige intervensjoner i økonomien for å motvirke de periodiske krisene som frembringes av uregulert kapitalisme. Utover dette ønsket han ikke offentlig innblanding i produksjonens organisering, noe han mente kunne lede til totalitær ensretting. Reinertsen trekker riktignok frem disse betraktningene, men de blir ikke gjenstand for kritisk refleksjon, siden hun langt på vei synes å dele premisset om en nødvendig sammenheng mellom frie forbrukervalg og demokrati.

Et annet tema man kunne forventet litt mer om i en bok som skal aktualisere Keynes for vår tid, er klima- og miljøkrisen. I etterdønningene av koronakrisen har flere regjeringer i det globale nord tatt en «keynesiansk» vending og lempet på budsjettregler for å lansere omfattende offentlige investeringspakker, der et sentralt siktemål (i det minste på det retoriske planet) er at de skal stimulere til økonomisk aktivitet samtidig som de bidrar til grønn omstilling av økonomien. De fleste partier på venstresiden lener seg også tungt på mer radikale varianter av slike «grønne deals» i klima- og miljøpolitikken sin. Reinertsen streifer i kapittelet om General Theory raskt innom disse programmene som eksempler på motkonjunkturpolitikk, men hun går ikke inn på spørsmålet om hvor anvendelige Keynes’ teorier er i en situasjon hvor det mest maktpåliggende er å unngå økologisk kollaps, heller enn å sikre økonomisk vekst.

Den ambivalente innstillingen til kapitalismen er et gjennomgående trekk ved Keynes’ forfatterskap; på den ene siden har han en tydelig bevissthet om hvordan systemet skaper arbeidsløshet og gjentagende økonomiske kriser, at det gjør materiell akkumulasjon til et mål i seg selv, og at det grunnleggende sett er avhengig av kunstig knapphet. På den andre har han liten tro på at det er mulig å konstruere et alternativt system på grunnlag av folkelig mobilisering; slike prosjekter vil raskt ende i tyranni, eller rett og slett til at sivilisasjonen slik vi kjenner den kollapser. Tross dette kan Keynes framstå med en fremtidsoptimisme som nærmest virker utopisk: hvis kapitalismen bare ble regulert og koordinert på riktig måte av en opplyst klasse av administrative eksperter, så han for seg en post-økonomisk situasjon der det ville være mulig å oppnå vedvarende finansiell stabilitet, tilnærmet full sysselsetting, redusert arbeidstid og utryddelse av nød og (prekær) fattigdom. Alt dette uten revolusjon, opprivende politiske konflikter eller statlig tvang. En grundigere behandling av denne spenningen i Keynes sitt forhold til kapitalismen kunne vært et nyttig bakteppe for å forklare hvorfor ideene hans fortsatt brukes så aktivt både innenfor og utenfor det politisk-økonomiske etablissementet.

Oppsummert er Reinertsens bok – gitt sine rammer – en god introduksjon til Keynes’ liv og virke. Selv om den går glipp av noen interessante diskusjoner ved å legge seg litt for tett på premissene til sitt studieobjekt, makter den likevel å formidle den tematiske bredden og nåtidige relevansen til Keynes’ tekster på et forbilledlig engasjerende vis.

Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet
Lisa Esohel Knudsen
2022. Res Publica. 195 sider.

Sofia Rana er leder i Rødts antirasistiske og minoritetspolitiske utvalg og bystyrerepresentant i Oslo.

Drapet på George Floyd våren 2020 utløste en bølge av demonstrasjoner over store deler av verden, inkludert her hjemme. Endelig fikk også vi den store rasismedebatten, og mennesker som har opplevd rasisme følte at de endelig kunne snakke om sine erfaringer og bli tatt på alvor. Mange var lydhøre overfor dette og tok problematikken innover seg, mens andre steilet og mente at rasisme er et amerikansk fenomen og at vi ikke kan ta denne debatten her hjemme på samme måte som i USA. I Det er personlig tar Lisa Esohel Knudsen for seg hvordan rasismedebatten har foregått her til lands og gir oss verktøy som kan brukes for å få debatten på rett spor.

Boken starter med en beskrivelse av det som skjedde skjebnedagen den 25. mai 2020, dagen da George Floyd gikk inn i en butikk for å kjøpe en pakke sigaretter og den butikkansatte mistenkte at 20-dollarseddelen han skulle betale med var falsk. Politiet ble tilkalt, og vi alle vet hvordan det endte. Videre reflekterer hun rundt drapet: Hun har familiemedlemmer i USA som ser ut som ham, og som selv opplevd på kroppen hvordan det er å være svart i USA. Dette var slett ikke det første drapet på en svart mann i USA, og heller ikke det siste. Det var sinnet over dette som gjorde at folk tok til gatene.

I tillegg til disse personlige refleksjonene, tar Esohel Knudsen for seg hvordan den offentlige debatten om rasisme har foregått i Norge etter drapet. Hun tar for seg den såkalte krenkelseskulturen enkelte opplever den som å ha utspring i, og ikke minst tar hun tak i hvordan en rekke premissleverandører er til hinder for at man får fatt på en skikkelig offentlig debatt som kan bringe oss nærmere likeverd og få slutt på diskriminering. Disse premissleverandørerene, det vil si kommentatorer, journalister og spaltister, har ofte makt til å skape eller styrke sannheter. Forfatteren gjør en god jobb med å belyse det problematiske i at de fleste av disse er majoritetsnordmenn som ikke kjenner rasisme på kroppen, og derfor ikke kan forestille seg hvordan dette føles. Dette bidrar til at teamet rasisme kun får oppmerksomhet i mediene med hendelser som drapet på George Floyd, og ellers blir sett på som brysom identitetspolitikk, et ikke-eksisterende problem, eller som uberettiget krenkelsesmas fra de som blir utsatt for det.

Drapet på George Floyd utløste også en ny debatt om hva som er greit å si i offentligheten, hvem som blir hyllet som helter og plassert på sokkel, om det er greit å bruke andres kulturelle antrekk som kostymer, og ikke minst om hva undervisningsopplegget på skoler og utdanningsinstitusjoner skal være. Esohel Knudsen bruker mediesaker og kommentarer fra profilerte samfunnsdebattanter som eksempler på at disse debattene ofte blir sett på som krenkelseshysteri, politisk korrekthet og importerte holdninger fra et splitta USA. Forfatteren beskriver hvordan antirasismen blir sett på som aggressiv og at minoritetspersoner ofte må legge til et forbehold om at de ikke mener å være utakknemlige når de beskriver denne virkeligheten.

Når maktpersoner nekter å gi slipp på makt og fordeler, så er det vanskelig å få til endringer. Målet med sosiale bevegelser mot diskriminering og undertrykkelse er å få til endringer, man ønsker at samfunnet skal endres på små og store måter, men når premissleverandørene ikke vil gi fra seg denne makten, så er det til hinder for endringene vi antirasister ønsker. Undertegnede har vært antirasistisk aktivist i flere år og kan skrive under på store deler av virkelighetsbeskrivelsen forfatteren gir i denne boken. Hersketeknikkene som blir brukt mot antirasister i dag ble i sin tid brukt også mot kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen.

Esohel Knudsen er inne på mange ulike temaer i boken: kritikk mot identitetspolitikk, utfordringen ved at retten til ytringsfrihet kan kollidere med minoriteters rett til vern mot rasisme og hets, så vel som diskusjonene rundt kanselleringskultur, scenenekt og sosiale sanksjoner. Ikke minst inneholder boka en hendig guide for hvordan å håndtere hverdagsrasisme når man ser den. Jeg anbefaler boka til alle som synes rasismedebatten kan være noe uoversiktlig og preget av harde fronter. Forfatteren belyser og forklarer mye fra et minoritetsståsted, og hun lykkes. Det eneste som mangler er et klasseperspektiv, men dette er likefullt en velskrevet bok og et nyttig bidrag til samfunnsdebatten.

Tittel: The Dawn of Everything: A New History of Humanity
Forfatter: David Graeber & David Wengrow
Forlag: Allen Lane
År: 2021
Antall sider: 704

Av Eirik Andresen Brånen, lydtekniker og masterstudent i sosialantropologi ved UiO

David Graeber var en av vår tids mest innflytelsesrike antropologer, og har tidligere gjort seg bemerket også utenfor den akademiske verdenen med bestselgere som Debt: The First 5000 Years og Bullshit Jobs: A Theory. Han døde dessverre brått høsten 2020, 59 år gammel. The Dawn of Everything, som Graeber skrev sammen med arkeolog David Wengrow, er allerede en braksuksess – den har toppet internasjonale bestselgerlister, og førsteopplaget ble utsolgt nesten før boka ble utgitt.

Boka tar utgangspunkt i det eksistensielle spørsmålet: Hvordan havnet menneskeheten egentlig her vi er i dag, og måtte det nødvendigvis ende opp på denne måten? Det er et spørsmål som etterhvert har blitt stilt en del ganger opp gjennom menneskehetens historie, og svarene har kommet i mange ulike utgaver. Selv om vi antagelig aldri vil kunne få et fullstendig svar, gjør et stadig voksende bibliotek av arkeologisk forskning, hjulpet av ny teknologi, at vi beveger oss nærmere.

I The Dawn of Everything setter Graeber og Wengrow derfor spørsmålstegn ved det at de historiene vi får servert i dag, til tross for omfattende forskning, stort sett er resirkulerte versjoner av flere hundre år gamle gjetninger. Graeber og Wengrow sporer disse tilbake til Hobbes og Rousseau, som begge snakker om en menneskelig naturtilstand. Hobbes mente denne tok form av en kaotisk alles krig mot alle, mens Rousseau hadde et mer positivt menneskesyn, og påstod at menneskets opprinnelige tilstand var egalitær og frihetlig. Felles for begge disse historiene er at i takt med at menneskelige samfunn ble større og mer komplekse, ble de også mer hierarkiske. De utviklet seg fra små grupper av jegere og sankere, gjennom jordbrukssamfunn til dagens industrialiserte verden.

Med et rikt utvalg av eksempler fra både arkeologien og antropologien viser Graeber og Wengrow at denne fortellingen rett og slett er feil. Når noen oppsummerer noe så komplekst som menneskehetens par hundre tusen år lange historie med et par setninger, kan man trygt anta at det er snakk om en myte. Man kan derfor også trygt si at The Dawn of Everything forsøker å være en motvekt til dette. Det er nemlig en murstein av en bok, og til tross for det hevder Graeber og Wengrow kun at de viser fram noen få brikker av et veldig stort puslespill. Disse brikkene er likevel nok til at det er tydelig at det ferdigpuslede motivet viser et helt annet bilde enn det Hobbes og Rousseau maler.

Menneskehetens historie er snål og peker i alle retninger

Så hva var det egentlig folk holdt på med alle disse årene? Graeber og Wengrow gjør hvertfall én ting tydelig, og det er at en god del var ganske så snåle greier. Ett eksempel er inuitter som varierte måten de organiserte samfunnet på etter sesong. Om sommeren delte de seg inn i små familiegrupper med et strengt patriarkalsk styresett og drev med jakt og fiske. Om vinteren derimot, samlet disse gruppene seg i store samfunn som bygget på prinsipper om likhet, nestekjærlighet og kollektivt liv. Materielle goder ble delt, og de hadde noe som lignet på swingersfester hvor koner og ektemenn byttet partnere.

Dette er kun ett av mange eksempler de gir på samfunn som hadde jevnlige og dramatiske variasjoner i hvordan de organiserte samfunnet. Men hvorfor er forfatterne så opptatt av det? Jo, dette er eksempler som gjør narrativet om en lineær utvikling fra små primitive og egalitære grupper til store komplekse og hierarkiske samfunn vanskelig å opprettholde. For det første viser de at utviklingen ikke er lineær, og for det andre at størrelsen på et samfunn og i hvilken grad det er organisert hierarkisk ikke er to sider av samme sak.

Et annet tema i boka knyttet til skala og hierarki er byer. Graeber og Wengrow hevder at når det kommer til byer, har det som regel blitt antatt at de har vært organisert etter hierarkiske prinsipper. Når det ikke har blitt funnet tydelige tegn på hierarki, har forskere sluttet at dette kun har betydd nettopp det – ftegnene ikke har blitt funnet enda. Graeber og Wengrow foreslår at hvis man forkaster denne antagelsen om hierarki, kan man få øynene opp for konturene av samfunn som var organisert etter helt andre prinsipper.

Det eksemplet jeg vil trekke fram her er Teotihuacan, som ligger omtrent 45 kilometer nordøst for Mexico by. På sitt meste – i perioden 350–600 etter vår tidsregning – anslås byen å ha hatt en befolkning på rundt 100 000. Arkeologisk forskning viser at dette fram til rundt år 300 evt. var en sivilisasjon som lignet på andre mesoamerikanske sivilisasjoner på samme tid, med et krigeraristokrati, menneskeofringer og store monumenter. Men rundt år 300 evt. ser man både at det sentrale monumentet i byen ble revet, og et omfattende sosialt boligprosjekt begynte å ta form. Dette endte opp med at nær alle byens beboerere bodde i svært komfortable boliger, rike som fattige. Til og med i de mer beskjedne boligene er det funnet spor som tyder på at folk har levd komfortable liv med rike og varierte kosthold. Dette var faktisk en by med en høyere generell levestandard enn det som har vært vanlig i urbane områder av samme skala opp igjennom historien, inkludert i vår egen samtid.

Å kjøre seg fast, men komme seg løs igjen

Det sentrale poenget i The Dawn of Everything er å vise at hvordan menneskeheten utvikler seg ikke er skrevet i stein – at det verken er forutbestemt av instinkter eller verden rundt oss. Her er det viktig å påpeke at forfatterne ikke bryter med en materialistisk verdensforståelse, men heller forsøker å vise at menneskeheten har et mye bredere repertoar i møte med den materielle virkeligheten enn det som hevdes av Hobbes, Rousseau og de resirkulerte versjonene av deres fortellinger. Historien de forteller er en historie der mennesker har hatt et bevisst og aktivt forhold til hvordan samfunnet er organisert, og at samfunn som konsekvens av dette ofte har vært gjenstand for både hyppige og store endringer. De spør derfor hvorfor denne fleksibiliteten er så fraværende i vår samtid. I dagens kapitalistiske virkelighet ser vi enorme forskjeller i velstand globalt, og muligheten til å påvirke dette systemet er for de aller fleste i beste fall helt marginal.

Etter å ha forsøkt å gi svar på dette, stiller de det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvordan kommer vi oss løs igjen? De kommer ikke med noen fasit på dette, men foreslår heller det de mener er en begynnelse, nemlig å forkaste gamle myter om menneskeheten med tvilsomme politiske implikasjoner, og heller ta inn over seg det vitenskapen viser: Mennesker er verken grunnleggende egalitære, hierarkiske eller andre lignende beskrivelser, vi er alle disse samtidig, eller ingen av dem om du vil. Graeber og Wengrow tror at hvis disse mytene dør, og det blir tydelig at dagens kapitalistiske system ikke var en uunngåelig konsekvens av verdens gang, men en av mange ulike veier vi kunne tatt, vil det være mulig å komme seg løs igjen.

Tittel: Morslinjer
Forfatter: Madeleine Schultz
Forlag: Cappelen Damm
År: 2021
Antall sider: 119

Av Ingrid Kvamme Fredriksen, litteraturviter, barnebibliotekar og folkevalgt for Rødt i bydelsutvalget i Sagene i Oslo.

Det ligger i tidsånden å løfte frem fortiede historier, og en historie som sjelden får plass verken i historiebøkene eller den offentlige samtalen, er de vanlige kvinnenes vondeste erfaringer. Med sin bok håper Madeleine Schultz å bidra til å åpne opp et rom for flere til å våge å fortelle, og skape offentlig debatt. Kanskje kunne vi ha trengt en metoo-bevegelse som gikk dypere inn i de tabubelagte temaene familievold og overgrep i hjemmet. Denne boka i seg selv er trolig ikke nok til å bryte lydmuren, men den er tankevekkende og interessant lesning.

I boka forbinder Schultz sin mors og mormors historier som volds- og overgrepsutsatte kvinner med arbeiderkvinners utsatte situasjon i Norge, kvinners situasjon generelt og velferdsstatens betydning for kvinners frihet. Hennes families historier gir en inngang til de utallige erfaringene og kvinneskjebnene som ikke slipper til i den offentlige samtalen. Hun er mindre opptatt av voldens årsaker enn av dens mange utgaver og konsekvenser, og hvordan traumer går i arv mellom generasjoner.

Schultz har som journalist jobbet spesielt med feminisme og vold mot kvinner, og hun har også vært informasjonsansvarlig i Krisesentersekretariatet. I dag jobber hun med programarbeid i det nye hovedbiblioteket, Deichman Bjørvika, spesielt med feminisme, og hun har også en feministisk podcast. I boka forteller hun at også søsteren hennes jobber med lignende temaer, men har uttrykt at hun ikke ønsker å lese boka fordi hun trenger å beskytte seg selv ved å sette grenser. Schultz understreker ofte hvor mye det koster og konsekvensene det har å fortelle. Det har nok også kostet henne mye å fortelle hvor interessen for vold mot kvinner kommer fra. Schultz hadde opprinnelig  reist rundt i verden og tenkt å fortelle om utallige vonde historier fra kvinnene hun har møtt. Men hun innså etter hvert at det hun mest trengte å gjøre seg ferdig med var hennes egen families historie, som også er den historien hun kan yte mest rettferdighet fordi hun kjenner den så godt. Samtidig ønsker hun å bruke den til å belyse mange ulike temaer knyttet til vold mot kvinner, noe som gir en viss ambivalens. Dette skal ikke være en personlig utforskning, den skal være politisk. Og poetisk, kunne jeg lagt til. Schultz beskriver hvordan kvinnene er knyttet sammen slik:

«Når jeg ser for meg mine egne morslinje, så ser jeg for meg en skog. Trær ser kanskje ensomme ut, men under jorden finnes det et nettverk av røtter som deler sine ressurser med hverandre. De gamle trærne, the mother trees, fordeler næring ut til de yngre trærne i skogen via disse nettverkene» (s. 158).

Det er nærliggende å tenke på denne boka som forfatterens eget reservoar av kunnskap, erfaringer og refleksjoner som hun ønsker å overføre. For selv om hennes egen morslinje er preget av voldserfaringer som sildrer gjennom røttene, kan det komme noe godt ut av det.

Vil forstå moren og bestemoren

Boka er delt inn i tre deler – en for hvert slektsledd. Den første handler om bestemoren, som ble slått av mannen sin og så forlatt. Deretter opplever hun samfunnets vold i form av fattigdom og ignorering av henne og helseplagene hennes. Andre kapittel handler om moren som vokste opp med dette, og som opplevde seksuelle overgrep som barn. Tredje kapittel handler om forfatteren selv, som er preget av disse tause erfaringene som hun har fornemmet, men ikke visst hva var. Boka kan til en viss grad leses som et forsøk på å forstå disse to kvinnene og sporene de har satt i henne selv. Leseren er med på reisen og en gradvis avdekking av hva som ligger i historiene til de to kvinnene.

De to første kapitlene er skrevet i «du»-form, hvor Schultz tiltaler bestemoren og moren. I siste del forteller forfatteren om sitt forsøk på å stoppe linjen av vold fra å sette spor i barnet hennes. Hun reflekterer rundt hennes erfaringer i oppveksten og i morsrollen, og politiske dimensjoner ved vold og omsorg.

Det personlige som politikk

Det personlige kan sies å være både bokas styrke og svakhet. Jeg opplever at du-formen i de første kapitlene lukker teksten, fordi den som tiltales ikke er meg som leser, men moren og mormoren. Bokas siste kapittel opplever jeg som det sterkeste, fordi det er mer direkte, særlig når noe av sinnet til forfatteren over alt kvinner blir utsatt for slipper til. Forfatteren forteller at hun har gjort en klassereise, og tonen i boka er ellers kanskje litt analytisk og distansert. Boka er også skjønnlitterært skrevet, med utallige avstikkere og refleksjoner over mange temaer. Det kunne vært fint å gi mer rom til selve historiene til kvinnene hun reflekterer rundt, selv om forfatteren understreker at det ikke er hovedpoenget i boka. Selv om det ikke er noe oppsiktsvekkende eller uvanlig med disse historiene, er de sterke i seg selv.

«Det personlige er politisk, sa kvinnene på syttitallet, og mente med det at først når vårt eget liv blir en del av et større mønster, blir det vesentlig for samtiden. Jeg vet at dette er det, men jeg vil likevel ikke at folk skal forvente at jeg skal oppløses i tårer eller tro at jeg er liten og ikke vet hva jeg skriver om, bare fordi skriften min også er farget av volden i min egen morslinje.», skriver Schultz (s. 18).

Jeg ville ikke opplevd at verken forfatteren eller boka ble noe mindre god om fortellingene ble mindre essayistisk fremstilt, og mer direkte og lettere tilgjengelige. Jeg tror det kunne ha styrket gjennomslagskraften i boka.

Viktig bok

Dette er en bok med mye viktig på hjertet og mange gode og interessante refleksjoner, som trengs i samfunnsdebatten i dag. Schultz kan mer og forstår mer om vold mot kvinner enn de fleste, både på grunn av faglig bakgrunn og grundig researcharbeid, så vel som gjennom inngangen hun får som en som selv er berørt. At hun tør å være sårbar og personlig i boka er en styrke som gjør stoffet levende for leseren. Hun skriver godt, med en imponerende letthet og flyt.

Schultz ønsker ikke bare å beskrive, hun ønsker å forandre. Historien til de arbeidende kvinnene, som ofte er dobbelt undertrykt, har blitt fortiet påpeker hun. Vold er noe som skjer i alle samfunnslag, men fattigdom gjør en mer utsatt for vold, og det blir også vanskeligere å bryte ut av voldelige forhold om man er økonomisk avhengig. De som får hjelp i det offentlige systemet er dessuten ofte de «språksterke og/eller ressurssterke» (s.131). I dag har mange av de voldsutsatte kvinnene også minoritetsbakgrunn og er med det ekstra utsatt for utenforskap.

Samtidig er samfunnet fortsatt gjennomsyret av en misogyni som vi er så vant til å leve med at vi ikke legger merke til den, blant annet i form av sosiale forventninger til kjønnsroller bidrar til å opprettholde undertrykking. Schultz kritiserer mannskulturen som en del av problemet, med dens oppvurdering av aggressive menn i noen miljøer og i en del av populærkulturen.

Omsorg er løsningen

Opp mot dette setter hun en tradisjonell kvinnelig verdi som verdsettes lite i samfunnet i dag, omsorg, som løsningen på problemene. Dessverre er dette i dag et område som preges av ideologien om innsparing, fremfor alt. Det kuttes i bemanning, ressurser, og støtteordninger som skal hjelpe de som trenger det. Kvinner er de som rammes hardest av kuttene i velferdsstaten, påpeker Schultz. De er overrepresentert i lavtlønte yrker, i ufrivillig deltid, blant de uføre, på midlertidige kontrakter, og de var de første til å permitteres dar den globale pandemien traff.

For kvinnene i hennes familie var velferdsstaten avgjørende for at de ikke gikk under – velferdsstaten kan være et spørsmål om liv og død. Schultz advarer mot at utviklingen går i feil retning. Hun påpeker at antall barn i familier med vedvarende lavinntekt har tredoblet seg de siste 15 årene. Tallene på barnefattigdom stiger, særlig hos innvandrere og enslige forsørgere. Også venstresiden må ta selvkritikk for en brutal arbeidslinje som har ført til at de som trenger hjelp mistenkeliggjøres i dagens samfunn. Samtidig har den økonomiske ulikheten i samfunnet blitt rekordhøy. Å bli ufør i dag betyr at man havner enda lenger ned på samfunnsstigen enn det mormoren i sin tid gjorde.

Schultz spør seg om folk har forstått alvoret: «Om vi ikke verner om velferden, om vi ikke gjør noe med boligpolitikken, med arbeidslivet og barnefattigdommen (som er foreldrefattigdom), så vil disse problemene fortsette å forgrene seg utover i tid og generasjoner» (s. 33). Hun vil at «flere skal forstå hva det er vi gjør når vi går til angrep på velferdsstaten og kutter i det tilbudet som kan sette en mor, far, datter, sønn, søster eller bror fri» (s. 165).

Ofte blir ikke historiene fra arbeiderklassen, kvinner og voldsutsatte minoriteter hørt, og det er ekstra viktig at man lytter i dag. Schultz opplever at folk ikke vil høre, og vil at flere skal orke å stå i det. Selv er jeg nok skyldig i å ha villet se vekk når disse ubehagelige temaene tas opp. Boka har åpnet opp temaet for meg, og gjort det lettere å ta inn over seg de mange sammenhengene vold inngår i. Derfor er jeg takknemlig for at Schultz deler fra sine morslinjer.

Forfatter: Knut Kjeldstadli
Tittel: Dei harde trettiåra
Forlag: Samlaget
År: 2021
Antall sider: 114

Av Tiago Matos, historiker med doktorgrad fra European University Institute, hvor han skrev om opptøyer og klassedannelse i Oslo på slutten av 1800-tallet. Knut Kjeldstadli var veileder på masteroppgaven hans.

Når Samlaget nå gir ut en pamflettserie som tar for seg kriser i historien, så er det kanskje ikke helt overraskende at Knut Kjeldstadli er den som ble valgt til å gi oss en innføring i ‘dei harde trettiåra’. Det er ikke gitt at dette skal være en oversiktlig fortelling. Heldigvis for oss tar Kjeldstadli fatt på denne sammensatte historien med både nærhet og et letthåndterlig analytisk språk.

Hvorfor skulle vi trenge bøker om kriser nå? På det spørsmålet er det flere svar. Først og fremst er Krisetid: Dei harde trettiåra en bok om en periode der store deler av det vi kjenner som vår egen samtids samfunnsorganisering lå i støpeskjea. Å dykke ned i denne kan hjelpe oss å forstå oss selv og vår egen samtid. Den overordna historien som her fortelles er på mange måter kjent – ja, de fleste vil ha hørt om depresjonen og de harde trettiåra. Noen vil også ha kjennskap til de mange streikeåra på 1920-tallet, storlockouten i 1931, Menstadslaget, Hovedavtalen og Kriseforliket. Her får vi denne historien presentert både lett og oversiktlig. Dessuten, vi får enkel tilgang til sammenhengene. Kjeldstadli forsikrer seg om at vi heller ikke skal glemme at denne krisa, og kriser mer generelt, har store konsekvenser for folk, langt ut over det som fokuseres på i de fleste politiske og økonomiske historier. «Nauda var», som han selv skriver, «materiell, men òg sosial og psykisk.» Kjeldstadli evner å gjøre krisa menneskelig uten at han mister synet på de større tendensene i tida. Derfor tror jeg flere med meg vil føle seg både klokere og mer i stand til å reflektere rundt vår egen samtids kriser (og andre!) etter å ha lest denne blekka.

Det neste svaret er like kort som det er innlysende: Vi befinner oss midt i en krise. I vår egen samtid vil vi kanskje se denne krisa isolert som koronapandemien. Men kanskje finner vi etter hvert – om vi ikke allerede gjør det – belegg for å ikke se den ene krisa isolert fra den andre de siste 10 til 15 årene. Noen vil hevde at vi etter finanskrisa i 2008 på mange måter nå gjenopplever mye av 1930-tallet. Boka innleder med å minne leseren om nettopp denne koblinga, slik at vi har dette in mente når vi beveger oss inn i de harde trettiåra.

Det bringer oss til det siste, og for meg viktigste, svaret på spørsmålet: Pamfletten er også pedagogisk. Kjeldstadli er møysommelig i å legge frem hendelser i kontekst, presentere og plassere aktører, kartlegge strategier, og gir oss verktøy til å gjenkjenne disse i vår egen samtid. På samme måte som det er enkelt å tenke at det var børskrakket på Wall Street i 1929 som var årsaken til krisa på 1930-tallet, kan det ofte kjennes som om det er koronaviruset som er opphavet til all elendigheten akkurat nå. Men i likhet med krisa på 1930-tallet, er heller ikke vår tids krise monokausal. Både årsakene til og effektene av at pandemien har blitt den krisa den har blitt skyldes ikke alene at det nyeste coronaviruset herjer verden over. Hvem det er en krise for, og svaret på hvem som vinner og taper i møte med den, er forklart i forhold som allerede fantes før pandemien brøt ut, forhold som angår hvordan vi har ordnet samfunnet, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Krisas gang

Krisa på tredvetallet starta tilsynelatende i USA, på Wall Street, langt unna det nordlige hjørnet av verden Norge befinner seg i. Det er også her Kjeldstadli starter sin beretning. Han viser dog raskt at en krise – selv om det kan oppleves slik – ikke oppstår av intet. Det var nemlig sprekkdannelser i den nordamerikanske økonomien lenge før kollapsen. Dessuten sammenfalt den økonomiske krisa med flere uår i store deler av jordbruket, noe som forverra situasjonen ytterligere. At krisa spredte seg globalt hadde sannsynligvis sammenheng med at verden etter første verdenskrig stod uten noen som var villige eller i stand til å hindre spredningen av den: Storbritannia var for svekket til å ta den rollen, USA var foreløpig uvillige.

Da krisa omsider nådde Norge, traff den ikke et land uten egen kontekst, for Norge hadde også opplevd svingninger i økonomien på 1920-tallet. Det var sprekker også her. Kanskje var sprekken i pengepolitikken («paripolitikken») den aller største, en sprekk som gjorde at pengene strakk kortere og gjelda var dyrere å betale tilbake, fordi myndighetene forsøkte å få krona tilbake til gullstandarden. Da bunnen omsider falt ut i New York i 1929, forsterket det de allerede eksisterende lokale tendensene i Norge.

Kjeldstadli tydeliggjør hvordan en krise setter hele samfunnet i sving. Alle må forholde seg til de omstendigheter og rammevilkår som krisa legger for den enkelte. En av de viktigste konsekvensene av de mange krisene var at fagbevegelsen kom på defensiven. Det var mange grunner til det, men en av de som får størst oppmerksomhet var fagbevegelsens forhold til de arbeidsløse. Økningen av arbeidsløse satte solidaritetsprinsippet under press fordi de i mange tilfeller representerte billig og villig arbeidskraft. De kunne brukes til å undergrave både lønninger og streiken, som jo var (og er) det mest virkningsfulle virkemidlet fagbevegelsen hadde i sitt aksjonsrepertoar. Samtidig måtte de arbeidsløses stemmer vinnes for Arbeiderpartiet, for «ymse høyreradikale» stod klare til å trekke dem til seg. Med det stiger de arbeidsløse frem som en av datidas viktigste aktører. Ikke nødvendigvis i kraft av sine egne organiseringsforsøk og krav, men fordi andre ble nødt til å forholde seg til dem som gruppe. På den måten får historien om Norge på tredvetallet også en eim av antifascisme og klare strategier for bred oppdemming mot høyreradikalisme.

Den røde tråden i fortellinga om tredvetallet er likevel forholdet mellom de store aktørene. Det er ikke gitt at historien er nødt til å fortelles på den måten, men innenfor rammene formatet legger, er det vanskelig å se for seg en annen måte å løse det på. Kjeldstadli greier dog å balansere dette bildet når han viser hvordan ulike grupper arbeidere, bønder og kapitaleiere stod i forhold til hverandre, i både avhengighet og motsetning, alltid betinget av lokale forhold. På nasjonalt plan kommer dermed klasseorganisasjonene LO og NAF tydeligst til syne i sine diverse forsøk på å forene og forsone ulike strategier innad i klassene, styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, og som koordinerende ledd i møte med partiene og politikken.

Krisa gjorde klassemotsetningene tydeligere. Avstanden mellom aktørene var stor og konfliktene mange. Strategiutprøving og styrkeforhold dem imellom lander oss etter hvert i merkeåret 1935, som gir oss Hovedavtalens kompromiss mellom arbeid og kapital i arbeidslivet og Kriseforlikets kompromiss mellom by og land i Stortinget. Veien til det Kjeldstadli kaller «det dobbelte klassekompromisset» var verken gitt eller strak. I tillegg fortsatte den langt inn i tida etter andre verdenskrig og hadde omveltende innvirkning på kjønnsroller, demografi, synet på Arbeiderpartiet og på statens rolle, for å nevne noe.

Levd liv er alltid lokalt

Det nære i pamfletten kommer fra Kjeldstadlis utømmelige kunnskap om ulike mikrohistoriske eksempler fra perioden. Ut over den røde tråden bugner det av nyanser. Krisa virka ikke entydig innskrenkende på handlingsrommet, men åpnet også for innovasjon og ny sosial og økonomisk organisering – både for overlevelse i ren menneskelig forstand og for bedrifter og hele industrier. Det var mye prøving og feiling lokalt, og det var heller ikke alle industrier som gikk dårlig. Ulike aktører i ulike samfunnssektorer og industriområder hadde ulike strategier i møte med krisa. Ofte ble det som fungerte lokalt så legitimert og tilrettelagt for av Stortinget gjennom lovgivning som endret avgifter, ga tilgang til udyrka jord eller stimulerte til rasjonaliseringer og sammenslåinger. Selv om den generelle tendensen på vei inn i krisa var økende grad av åpen klassekonflikt, er heller ikke dette en sannhet uten nyanser. Det kunne være geografiske og bedriftsmessige forskjeller i forholdet til klassekamp. Det som likevel blir tydelig i pamfletten, er at det som etter hvert resulterte i det doble klassekompromisset og den «organiserte kapitalismen» nasjonalt var allerede velprøvde strategier lokalt.

Det er fort gjort å havne et sted der man skriver en økonomisk eller rent politisk historie om kriser. Men her nevnes navnet på flere høytstående politiske aktører og organisasjoner ispedd eksempler fra vanlige folks tanker og handlinger. På den måten får man aldri inntrykket av at krisa var noe som kun ble løst på toppen. I stedet får vi inntrykket av at agens var bredt fordelt i de mange lokalsamfunna, på tross av at både Hovedavtalen og Kriseforliket bar datidas politiske storheters signaturer.

Tittel: Parterapi for oljefolk og klimaaktivister

Utgitt: November 2021

Forfatter: Magnus Marsdal

Forlag: Manifest forlag

Antall sider: 175

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og medlem i Gnist-redaksjonen

De siste par årene har tankesmien Manifest lagt ned et omfattende arbeid i å utvikle en politikk for grønn omstilling av norsk økonomi. I Parterapi for oljefolk og klimaaktivister tegner Magnus Marsdal, tenketankens leder, opp hovedlinjene i dette prosjektet på en tilgjengelig og engasjerende måte. Med det tydeliggjøres også en rekke utfordringer.

«Hva i huleste skal Norge eksportere den dagen vi faser ut næringer som står for 50-60 prosent av all norsk vareeksport?» (s. 14), spør Marsdal i bokas innledning. Med det setter han tonen for det som følger, for dette er først og fremst en bok om grønn næringsutvikling og hvordan vi kan skape «et Norge med bærekraftige og avanserte industriarbeidsplasser som sikrer landets eksport og innovasjon den dagen vi trapper ned olje og gass» (s. 11).

En sentral utfordring som må forseres for å oppnå det, er ifølge Marsdal det han omtaler som «affektiv polarisering» mellom de «stadig mer desperate klimaaktivistene og det stadig mer kampklare oljefolket» (s. 11). Vi står nemlig i en situasjon hvor begge har rett i tilsynelatende motstridende standpunkter: «Sykkelhjelmene» i klimabevegelsen at klimakrisa tvinger oss til å avvikle oljenæringen så raskt som overhodet mulig, «industrihjelmene» i at vi ikke simpelthen kan legge ned landets viktigste næring over natta uten først å ha stablet på beina noe alternativ. Så hvordan hindrer vi at unødvendig krangling hjelmene imellom blir en bremsekloss for den grønne omstillinga?

For Marsdal er svaret parterapi. Med veiledning fra den profilerte parterapauten Sissel Gran (kjent fra bl. a. kjærlighetspodden) har han fått Anja Bakken Riise, leder i miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender, og Atle Tranøy, tillitsvalgt for oljearbeiderne i Aker-konsernet, til å sette seg ned og snakke om forholdet dem imellom. Kan det som bringer dem sammen være sterkere enn det som splitter dem? Håpet er at «de stridende armeene» med det vil «kunne forenes i én felles politisk kraft», for oljefolket vil ikke at etterkommerne skal arve en ubeboelig klode og klimaaktivistene har ikke noe ønske om å rasere norsk økonomi (s. 11). Terapigrepet fungerer godt. Det gir narrativet en ramme, så vel som at det ved å la oss bli kjent med Anja og Atle hjelper oss å forstå hvordan enkeltmenneskers materielle subjektposisjon står sentralt i å forme verdensbildene deres. Sistnevnte er essensielt når politiske allianser skal bygges.

«We used to make shit»

For å kunne begynne å skissere opp hva som kan gjøres, trengs det nødvendigvis en analyse av hvor vi er. Hva er det som står i veien for å utvikle grønn industri, og hvordan kan hindrene forseres? Ingrediensene til analysen henter Marsdal blant andre fra TV-karakteren Frank Sobotka (!) og den amerikanske økonomen Mariana Mazzucato, som har overlappende syn på hva som er galt med senkapitalismen.

I sesong 2 av HBO-klassikeren The Wire, oppsummerer havnearbeideren og fagforeningsmannen Sobotka tilstanden i USAs økonomi som «We used to make shit in this country, build shit. Now we just put our hand in the next guy’s pocket»[ref] Alle og enhver bør få med seg The Wire (2002-2008), verdens beste TV-serie. I sesong to utspiller mye av handlingen seg rundt havnearbeiderklubben I.B.S. Local 1514 og deres kasserer, Frank Sobotka. [/ref] (s. 118). Mazzucato fremholder på lignende vis at den vestlige kapitalismen de siste tiårene har kommet til å bli dominert av uproduktive «takers» som håver inn på bekostning av produktive «makers»[ref] Se også Mazzucato, Mariana. (2019). The Value of Everything. Penguin books. [/ref] (s. 118). I denne todelingen er finanskapitalen den som som stjeler av sidemannens lomme, mens den produktive kapitalen er helten som skaper verdier og arbeidsplasser.[ref] Mazzucatos verdikonsept trekker på de klassiske økonomene (inkl. Marx), som skilte mellom verdigenererende og rentenistisk kapital. For disse var sistnevnte som parasittisk å regne. [/ref]

Finanskapitalens dominans er blitt muliggjort av at nyliberal deregulering har tilrettelagt for at finansiell spekulasjon er blitt mer lukrativt enn å investere i produksjon. I stedet for at overskudd investeres i innovasjon og langsiktig utvikling av arbeidsplassgenererende virksomhet, prioriteres ofte kortsiktig manipulasjon av aksjekurser gjennom for eksempel kjøp av aksjer i eget selskap (s. 118-120). Om målsetningen er å kanalisere investeringer inn i grønn industri, står således ikke hovedmotsetningen mellom arbeid og kapital, men mellom det Marsdal kaller «næringsliv» og «tæringsliv» (s. 128).

Statskapitalistisk industrireising

For å hindre at alt vi sitter igjen med når oljesektoren har sunget siste vers er en ikke-produktiv finanselite uten interesse for å skape arbeidsplasser, trengs det derfor en næringspolitisk renessanse. Staten må «opp på hesten og peke med hele armen» (s. 148), slik den gjorde da den norske oljesektoren så dagens lys. Da kan Norge gå fra å være en «fossilkoloss» til å bli en «grønn kjempe» (s. 136) som makter å henge med i den internasjonale konkurransen med de stadig flere statene som bestemmer seg for å ha mer enn én hånd på rattet (særlig Kina). Marsdal ser for seg at en slik politikk kan drives frem av en grønn industripolitisk allianse bestående av fagbevegelsen, klimabevegelsen og grønn industriell kapital. Men da må venstresidepartiene, som de siste tiårene har fungert som «fordelingspartier, velferdspartier, miljøpartier og fredspartier» (s. 131), begynne å stå på barrikadene for industrien.

Blant tiltakene Marsdal foreslår er opprettelse av en grønn statlig «industribank som leder både statlig og privat kapital inn mot det grønne industriskiftet innenlands» for å mette et antatt investeringsbehov på opp mot 100 milliarder kroner årlig), omgjøre statlige selskaper til verktøy for å nå klima- og industripolitiske mål (og muligens ta Equinor av børs), bruke statens innkjøpsmakt strategisk og skrote handlingsregelen (s. 138-9). Som konkrete eksempler på næringer som kan utgjøre hjørnesteiner i morgendagens eksportindustri, peker Marsdal på havvind, hydrogen, grønn skipsfart, kraftintensiv industri, karbonfangst og -lagring (CCS), batterifabrikker og solenergi. Forutsatt en målrettet næringspolitikk, ligger kortene til rette for at en eller flere av disse bransjene kan danne grunnlag for et grønt industrieventyr som kan avløse oljeeventyret.

…men klassekampen tar vi senere

I en kronikk i Dagens Næringsliv skrevet i forbindelse med lanseringa av boka, går Marsdal til frontalangrep på det han kaller den «nye (ml)-koalisjonen av marxist-leninister og markedsliberalister».[ref] Kronikk i Dagens Næringsliv 07.11.21: https://www.dn.no/innlegg/politikk/naringspolitikk/omstilling/innlegg-om-gronn-industri-dagens-naringsliv-undergraver-morgendagens-naringsliv/2-1-1093242[/ref] Sistnevnte er redaksjonen i DN og andre liberalere som er motstandere av statlig næringspolitikk fordi de tror nyklassiske lærebøker i økonomi reflekterer virkeligheten. Marxist-leninistene er de delene av Rødt som har gått imot statlig satsing på havvind med begrunnelsen at staten ikke bør berike kapitalistklassen. Selv om jeg synes dette er en morsom formulering – og er enig med Marsdal i at Rødts landsmøtevedtak mot havvind var et stort feilsteg – tror jeg likevel ikke «marxist-leninistenes» bekymring bør avvises så lett. Marsdals argument er at fase én må konsentreres om å mobilisere «industristaten», for at «fordelingsstaten» så skal aktiveres gjennom klassekamp i fase to. Men kan klasseantagonismen simpelthen skrus av og på etter behov?

Marsdal slår allerede i bokas innledning fast at han ikke kommer til å ta for seg «det stadig mer påtrengende spørsmålet om hvorvidt klimakatastrofe kan unngås innenfor spillereglene til en kapitalistisk verdensøkonomi», selv om han også legger til at «stadig flere mistenker at svaret er nei» (s. 13). Det er forsåvidt fair, men samtidig ikke uproblematisk: for han har helt rett i at spørsmålet nettopp er stadig mer påtrengende. Har vi tid til å vente med å konfrontere kapitalens iboende krav om evig vekst til etter at den grønne industrien er reist?

Det tar oss også til spørsmålet om internasjonalisme. På den ene siden er Kina en rival, på den andre et eksempel til etterfølgelse. Selv om en er nødt til å forholde seg til den verdenen vi faktisk lever i, hvor mellomstatlig konkurranse er the name of the game, må et sosialistisk prosjekt ha mer ambisiøse visjoner enn å understøtte av nasjonal kapital i den internasjonale konkurransen. Hvor ble det av «arbeidere i alle land; forén eder»? Kan det utvikles politikk for en internasjonalistisk grønn industrireising?

Et siste moment er at det er én ting å reise grønn industri, en annen å likvidere fossilkapitalen. Begge må skje om Marsdals prosjekt skal ta oss i grønn retning. Dersom strategier for sistnevnte fortsetter å glimre med sitt fravær, risikerer vi at alt det grønne bare kommer i tillegg til det grå, slik tendensen hittil har vært. Som jeg skriver om i en annen tekst i dette nummeret, er det lite som tyder på at fossilkapitalen vil forlate jordens overflate uten at den tvinges til det. Har venstresida og klimabevegelsen tid til å vente på at Atle og de andre arbeiderne i oljeindustrien skal føle seg trygge nok til at de virkelig vender olja ryggen?

Når det er sagt, er Parterapi alt i alt et viktig bidrag til å utvikle pragmatiske strategier for venstresida i klimakrisas tidsalder. I den historiske situasjonen vi står i – hvor den radikale venstresida fortsatt ligger med brukket rygg etter førti år med nyliberalisme – kommer vi ikke unna at å utvikle en grønn næringspolitikk innen kapitalismens rammer må stå i sentrum for politikken framover, gitt at historien, som Marx formulerte det, «ikke [skapes] under selvvalgte forhold, men under forhold som er umiddelbart gitt og overlevert».[ref] Fra Marx, Karl. (1852). Louis Bonapartes attende brumaire.[/ref] Forhåpentligvis vil den norske venstresida i tida framover makte å integrere konkrete strategier for grønn industrireising med en ambisiøs visjon for en øko-sosialistisk framtid det både er verdt og går an å tro på.

Holly Jean Buck
Ending fossil fuels – Why net zero is not enough
London: Verso, 2021, 208 s.

Omtalt av Peder Ressem Østring, masterstudent i samfunnsgeografi og redaksjonsmedlem i Gnist.

I de senere årene har begrepet netto null bredt om seg i diskusjoner rundt hvordan 1,5-gradersmålet skal oppnås. Netto null betyr at menneskeskapte klimagassutslipp skal balanseres opp mot opptak av CO2, enten fra naturlige kilder eller gjennom karbonfangst og lagring. Helt enkelt: Utslipp og opptak av klimagasser går i balanse. Klarer vi det fra og med midten av århundret, vil vi ha en god sjanse til å begrense menneskeskapt global oppvarming til 1,5 grader, og utsiktene til å unngå dramatiske vippepunkter, redde korallrev og beholde isdekke i Nordishavet vil være vesentlig lysere. 

Den oppmerksomme leser har kanskje allerede stilt seg spørsmålet: Hvis menneskeskapte klimaendringer forårsakes av klimagasser, bør vi ikke kutte utslippene i sin helhet? Hvorfor skal man vanne ut et tydelig krav om nullutslipp, og dermed spille ballen over på banehalvdelen til tåkefyrster og våpendragere for det oljeindustrielle kompleks? Med boka Ending fossil fuels: Why net zero is not enough har den tverrfaglige samfunnsforskeren Holly Jean Buck lyktes med å gi en kritisk, men også nyansert, innføring i en av klimadebattens nye moteord. Den siste delen av boka tar for seg både begrepsmessige tilnærminger og strategier for utfasing av fossile energikilder, som forfatteren mener bør være målet til en radikal klimabevegelse. Akkurat hva man skal bygge opp i stedet overlates til andre bøker, siden det ikke mangler litteratur (eller kontroverser) om akkurat det emnet. Det er derimot evnen til å stoppe med ting som skader oss som samfunn Buck vil dyrke frem, selv om både stabiliseringen av ozonlaget og røykeloven er eksempler på at vi har klart det før – om enn i mye mindre skala. Når det kommer til verdens energimiks, har det vist seg at den revolusjonerende utviklingen man har sett innen fornybar energi kun kommer i tillegg til, og ikke i stedet for, fossil energi. Men, ved å gjenoppta planleggingens glemte kunst hevder Buck at det er teknisk fullt mulig å drastisk kutte ned på menneskeskapte klimagassutslipp før det er for sent.

Imidlertid avviser ikke Buck fullstendig karbonfangst som et virkemiddel i klimakampen. Hittil har klimabevegelsen vært svært tilbakeholden med å gå inn for storskala satsning på energikrevende teknologi som kan fange opp CO2, og heller rettet oppmerksomheten mot umiddelbare kutt i utslipp. Buck mener likevel at det er flere ting som gjør at en radikal klimabevegelse ikke lenger kan unngå å forholde seg til karbonfangst som et alternativ. For det første vil flere bærebjelker i det moderne samfunnet være svært vanskelige å gjøre utslippsfrie i løpet av den tiden vi har til rådighet for å nå målene fra Paris, slik som landbruk, langdistanseflyvninger og industri. For det andre stiller en rettferdig omstilling krav om at utviklingsland som har liten historisk skyld i dagens klimakrise, bør ha større armslag for å løfte sine befolkningers levestandard. Buck foreslår at rike land gjør hva de kan for å begrense egne utslipp, men likevel investerer i teknologi for å fange og lagre CO2 for å gi land i Sør bedre forutsetninger for å klare omstillingen vekk fra fossilt drivstoff. 

Som Buck skriver, er netto null i utgangspunktet et lett kjedsommelig og ullent begrep med assosiasjoner som beveger seg i retning av lange webinarer og rapporter. Men det er nettopp dette som er noe av begrepets funksjon. Hun advarer mot at ambivalensen og usikkerheten knyttet til hva som legges i det, kan utnyttes av oljeselskapene som ønsker å fortsette å pumpe opp karboner fra jordskorpa, samtidig som de kan vise til planer om at alt skal kunne gå i balanse til slutt. Det finnes flere eksempler på oljeselskaper som har lagt inn romslige mengder med utslipp i egne ‘netto null’ scenarier ved å gamble på at verden har funnet en effektiv måte å fjerne CO2 fra atmosfæren på innen 2050. I det såkalte ‘Sky’-scenariet fra Shell, viser de hvordan verden kan nå 1,5 gradersmålet og samtidig slippe ut rundt 12 gigatonn CO2 hvert år. Baksiden er bare at for å fjerne disse utslippene regner Shell med at de må legge beslag på store areal til dyrking av biodrivstoff og skogplanting i en skala på størrelse med Brasil(!). Heller enn å la fossilkapitalen forme verden i sitt bilde og selge forlokkende fantasier om en ‘sirkulær’ storskala oljeøkonomi, bør vi sikte oss inn på å kutte så mye som er teknisk mulig. Samtidig må de resterende utslippene vi ikke like lett blir kvitt, kompenseres. Buck går altså inn for en ‘nær null’ variant av netto null. I en slik fremtid vil det likevel finnes en plass for oljearbeidere. De finansielle musklene og kompetansen til å gjennomføre en slik omstilling finnes i dag i de store oljeselskapene, men de må nasjonaliseres og omstilles til å rydde opp etter seg. 

Ending Fossil Fuels er et nyttig redskap for å hindre at netto null kun blir et ideologisk tåkeslør. Boken er både tankevekkende og utforskende, og prosaen veksler mellom det essayistiske og reportasjeaktige, ispedd en og annen tørrvittig betraktning. Utfasing kan til tider virke som et uoverstigelig problem, men hos Holly Jean Buck blir det brutt ned til ulike komponenter, og ledsaget av både et tydelig mål og betraktninger om hvilken strategi som bør ligge til grunn for å komme dit. Selv om bokens lengde legger klare begrensninger på hvor dypt man kan dykke ned i spørsmålet om hva som må gjøres, sitter man som leser igjen med et klart bilde av utfordringen vi står overfor, og med tro på at handling er mulig.