Socialist Register (SR) har hvert eneste år siden 1960-tallet levert verdifulle bidrag til en marxistisk forståelse av vår samtid. De enkelte utgivelsene inneholder artikler som gjerne er konsentrert om et hovedtema.
I de siste fem åra har formålet vært å undersøke og gi oss bedre (be)grep om endringene i den globale kapitalismens verdensorden og sprekkdannelsene i det liberale globaliseringsprosjektet, som har gjort det mindre i stand til å løse utfordringer knyttet til helse, klima, fattigdom, energi og natur.
Redaksjonen i Socialist Register ønsker å stimulere til kritiske, historisk-materialistiske studier av endringene i lys av forskyvninger i underliggende maktforhold, klasseformasjoner og forutsetninger for kapitalakkumulasjon. Framveksten av det tidligere redaktør, Leo Panitch, har kalt en ‘ny global geometri’, har gitt opphav til tittelen på 2024-utgaven, riktignok med et spørsmålstegn bak. En tilleggsverdi er at den også kaster lys over trender og mønstre som vi i disse dager ser at forsterkes under Trump 2. Det breiere formålet er ikke bare å forstå og forklare verden, men å bidra til å forandre den, ved å diskutere
implikasjoner for sosialistisk strategi.
Slik gir boka grunnlag for å skjønne og forholde seg til hvordan de synlige og ofte kaotiske hendelsene på den internasjonale scenen – som geopolitiske konflikter, pågående kriger og økologiske kriser – henger sammen med, og er uttrykk for, underliggende økonomisk-politiske krefter og klassekamp. Den synliggjør hvordan den globale kapitalismens sosiale relasjoner, preget av asymmetrisk avhengighet, grotesk konsentrasjon av rikdom og makt, innebygde økonomiske motsetninger og økologiske kriser spiller over på interstatlige forhold og interesser. LllVi får et bilde av at de siste tiårenes nyliberale verdensordning og økonomiske globalisering er i ferd med å vike plass for territoriell geopolitikk og tiltakende intra-imperialistisk konflikt (og samarbeid) mellom stormaktene og deres respektive økonomisk-politiske eliter. Dette sees i lys av kapitalens tvangsmessige profittbehov og akkumulasjon, som fører til økt utbytting av den globale arbeiderklassen og naturen. Konsekvensen er at mennesker og samfunn (lokalt og globalt) trues av, eller allerede utsettes for, begynnende sosialt, økologisk og sivilisatorisk sammenbrudd.
Det er ikke her hensikten å gå detaljert inn på hvert enkelt av de 14 bidragene, men heller å løfte fram noen gjennomgående temaer og synspunkter. Det er mitt håp at dette kan gi både innsikt og utsikt for å forstå hovedtrekk i den nye globale geometrien som vokser fram:
- et høyrenasjonalistisk USA med økt polarisering innad og svekket hegemoni utad
- et økonomisk, politisk og teknologisk stadig sterkere Kina
- et hindunasjonalistisk India under Narendra Modi med vekst (befolkningsmessig og økonomisk) og stormaktsambisjoner
- et re-militariserende
‘før-krigs’-Japan - et eksportavhengig og økonomisk sårbart Tyskland
- et Europa preget av krig, krise og kapitalflukt til øst og vest
- et Tyrkia under Erdogan med indre spenninger og vilje til (igjen) å bli en stormakt
- et Latin-Amerika med ønske om å være noe annet og mer enn USAs bakgård.
Et premiss for utvalget av land og geografiske områder, er at ‘the heartland of the world’, Afrika-Eurasia, danner den avgjørende arenaen for dagens geopolitiske og intra-imperialistiske rivalisering. Da blir det også påfallende, og et savn, når boka ikke har med egne bidrag om Afrika, f.eks. Sahel-området og Nord-Afrika.
En ny verdensorden?
Det overordna bildet som tegnes, er at spenninger i kapitalens produksjonsmåte i stadig større grad gir seg utslag i intra-imperialistisk rivalisering, også mellom allierte. Dette gjelder særlig i kampen om energi, strategiske naturressurser, teknologisk dominans og KI. Rivalisering og endra styrkeforhold gir i sin tur endringer i systemets ‘form’ – fra en unipolar verden, med USA-hegemoni og nyliberal globalisering, til en mer bipolar og multipolar verden, med re-globalisering (til dels også av-globalisering) og økt nasjonalisme. Dette kommer til syne i internasjonal politikk ved at stormaktene gjør mer bruk av ‘hard makt’ (handelskrig, sanksjoner og militære midler) for å oppnå egne mål, og de toner ned ‘myk makt’ (samarbeid, multilaterale institusjoner og normer). Trenden ser vi forsterkes under Trump 2, som i samforståelse med okkupantene Russland og Israel tvinger gjennom ‘fredsløsninger’ i hhv. Ukraina- og Gaza-krigene. Samtidig kan de smykke seg med å ikke drive hykleri – en liberal paradegrein – siden administrasjonen nå ikke forsvarer folkeretten i noen av tilfellene. Parallelt med den harde linja, avvikles kostbare, ‘myke’ maktmidler (jfr. nedstengningen av US AID), for å muliggjøre skattelettelser for de rike og tek-oligarkiet.
Når den herskende stat/kapital-klassen på denne måten finner det opportunt å etablere mer nasjonalistiske og geopolitiske regimer for kapitalakkumulasjon, og derfor erstatter frihandel og multilateralt samarbeid med proteksjonisme og intra-imperialistisk rivalisering, så er en paradoksal virkning at evnen som den globale kapitalismen har til å håndtere utfordringene sine som system, svekkes. Dette er fatalt, viser flere av bidragene. Utfordringer globalt vil ventelig forsterkes i tida framover:
- ekstrem og økende gjeldsgrad (høyere enn før finanskrisa i 2008)
- manglende produktivitetsvekst
- fallende profittrate
- stadig større kapitalkonsentrasjon
- investeringsflukt til ikke-produktive formål
- redusert kjøpekraft hos arbeiderklassen
- profittdrevet ødeleggelse av klima og natur
- og varig inflasjon
Hvis dagens teknologiboble på et eller annet tidspunkt brister, som den trolig gjør, vil det derfor kunne resultere i en finanskrise, potensielt enda dypere og mer vidtrekkende enn den forrige. En slik krise kan utløses på mange måter, som at ny prisstigning tvinger sentralbanken i USA til å sette opp renta, med følgene konkursras i et allerede gjeldstynga amerikansk næringsliv, prega av pressa og fallende profittrater.
I dette landskapet manøvrerer USA, fremdeles den globale kapitalismens dominerende makt, for å opprettholde sitt hegemoni. Likevel ser vi at supermaktens relative styrke ubønnhørlig svekkes økonomisk og politisk, paradoksalt nok delvis som en følge nettopp av de maktmidlene landet bruker for å opprettholde posisjonen sin (f.eks. økonomiske straffetiltak og handelskrig mot andre land). Resultatet er at USA står tilbake som overlegent bare på to områder
- dollaren, som nok utfordres av andre valutaer, men fremdeles er verdens ledende betalingsmiddel
- militærmakt, der Kina riktig nok nærmer seg paritet, men ennå ikke har nådd det.
Samtidig viser stadig flere land vilje til å redusere sin avhengighet av de USA-dominerte Bretton Woods-institusjonene: Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon (WTO).
Alternative multilaterale organisasjoner som BRICS, nye internasjonale betalings- og finansieringsordninger og andre ikke-vestlige samarbeidsinitiativ, ofte med Kina i en pådriverrolle, vekker økt interesse, særlig i det globale Sør.
Analysene er likevel nokså samstemt på at det er for tidlig å definitivt snakke om en ny multipolar verden, for ikke å snakke om slutten på den globale kapitalismen, som inntil videre bare tar nye former. Det er ennå ikke skapt en samlet ‘historisk blokk’ som kan utfordre den rådende (u)orden. De pågående endringene må derfor mer sees som uttrykk for at systemet har nådd et punkt der det er ute av stand til å løse sine indre motsetninger. Dermed oppstår det sprekkdannelser, som gir rom for nye aktører og maktkonstellasjoner.
Mer grunnleggende systemendringer med mulighet for land til å velge alternative utviklingsmodeller og ‘frakopling’ fra økonomisk imperialisme, avhengighet og utbytting (jfr. Samir Amin), er det få tegn til. Stoda kan kanskje best oppsummeres slik Antonio Gramsci gjorde mellom to verdenskriger: Systemet er i krise og verden ved et punkt der ‘det gamle dør, og det nye ikke kan bli født’. Nå er monstrenes tid.’
Økende militarisering
Monstrøst er også et annet gjennomgangstema, nemlig hvordan den geopolitiske rivaliseringa mellom USA og Kina, men også mellom USA og allierte, militariseres og reflekterer en tiltakende intra-imperialistisk kamp mellom statenes herskende klasser om teknologisk overlegenhet, energi, sjeldne jordarter, mat, vann og andre strategiske ressurser. Stormakter som USA, Russland, Israel og Tyrkia bruker stadig oftere ‘projisering’ av militærmakt og krigføring for å oppnå geopolitiske mål, mens våpenindustrien går på høygir.
Militærutgiftene øker dramatisk som andel av bruttonasjonalprodukt, godt hjulpet av Ukraina-krigen og Israels krigføring for å kolonisere Palestina. I tillegg er det andre konflikter der stormaktene mater sine lokale stedfortredere med våpen. Det er særlig i Midtøsten og afrikanske land som Den demokratiske republikken Kongo, Sudan, Mali og Libya.
Selv om militærutgiftene øker raskere i Kina og India, er USA fremdeles den suverent største militærmakta (og våpenprodusent) med 40 prosent av verdens samlede militærutgifter. De har 800 baser verden over (flere i Norge) og en militærdoktrine som er endret fra kjernefysisk avskrekking til kjernefysisk overlegenhet. Denne militariseringa, drevet av imperialistiske interesser, øker i sin tur faren for at kriger skal eskalere i omfang og ødeleggelse, og i siste instans bli kjernefysiske ragnarokk, utløst av geopolitiske spenninger, teknologiske faktorer (f.eks. KI), misforståelser eller rene tilfeldigheter. Flere av bidragene i Socialist Register 24 har i denne sammenhengen også nyanserte diskusjoner av spørsmålet om det er rett å gi våpenstøtte til Ukraina, og anskueliggjør at et konsekvent anti-imperialistisk standpunkt ikke uten videre betyr et entydig ja eller nei.
Den globale kapitalismen har nådd sine materielle grenser
Et annet sentralt tema er hvordan produktivkreftene under den globale kapitalismen har nådd et punkt hvor de er blitt en barriere for sin egen utvikling. De undergraver sitt eget materielle grunnlag gjennom utarming av ressurser (som jord og vann), naturødeleggelser (nedbygging, avskoging osv.) og økologiske kriser (som klimaendringer og pandemier). Dette øker produksjonens kostnader, gir høy og varig prisstigning, særlig på mat og energi og undergraver produktiviteten og profitten, selve drivkraften i kapitalens produksjonsmåte. Sammen med ‘grønn kapitalisme’ og kapitalens ‘Big Tech’-vending, som begge deler er ekstremt natur- og ressurskrevende, gjør dette at den intra-imperialistiske rivaliseringa om ressurser og markeder tilspisses, fra det globale sør til det arktiske nord. Trenden vil etter alt å dømme bare forsterkes under Trump 2, som nærmest har gjort det til sin forretningside å øke USAs ppproduksjon og eksport av fossil energi og aggressivt fremme interessene til egne fossil- (og tek-)selskaper, som kan demme opp for Kinas videre dominans innen fornybar energi og global økonomi generelt.
Global klassekamp – økososialisme eller barbari
Et annet gjennomgangstema er påvisningen av hvordan den globale kapitalismen, slik vi kjenner den med vedvarende vekst, er i ferd med å bli avløst av stagnasjon og fallende verdiskaping. En stadig mektigere elite sikrer seg en stadig større del av en stadig mindre (voksende) kake. Samtidig erfarer det store flertallet, arbeiderklassen, hvordan levekårene deres forverres, mens ressursknappheten og naturødeleggelsene tiltar. Spørsmålet reises om vi ved inngangen til antropocen, for ikke å si ‘kapitalocen’ (som blant annet Andreas Malm og John Bellamy Foster foretrekker å kalle vår tid), har nådd et endepunkt for det historiske kompromisset mellom stat, arbeid og kapital. Har kapitalen vunnet over de to andre fordi det ikke lenger er en voksende, men tvert imot minkende merverdi å fordele?
Sett mot denne bakgrunnen er konklusjonen – ikke overraskende – at situasjonen krever sosialistiske svar. Høyrenasjonalisme og fascisme vinner fram over hele verden fordi de er i stand til å utnytte frustrasjonen med fjerne eliter og forverrede levekår hos en arbeiderklasse som det liberale venstre har forlatt. Samtidig ser mektige seksjoner av kapitalen, med tek-oligarkiet i spissen, seg tjent med å initiere og fremme den høyrenasjonalistiske vendinga.
Behovet for sosialistisk analyse og handling blir ikke mindre av at denne alliansen av ekstreme økonomiske og politiske krefter vinner valg og danner reaksjonære regimer, som Trump 2 og Putin 4 (!). Måten de i fellesskap erobrer statsmakten på, får den klassiske, kapitalistiske klassestaten, slik den ble beskrevet av Lenin, til nærmest å fortone seg som ‘a walk in the park’.
Både i den nyeste og foregående utgaver legger Socialist Register vekt på at det likevel ligger en kime til revolusjonært håp her: Når stadig flere mennesker får en felles erfaring av sammenvevde og nærmest permanente kriser, som rammer deres grunnleggende behov for velferd, helse, miljø og samfunn, kan nettopp det gi grunnlag for felles forståelse og handling. Særlig gjelder det når erfaringa går sammen med en opplevelse av at den globale kapitalen og herskende klassen tar for seg stadig mer av rikdom, makt og imperialistisk erobring.
Sprekkene som de indre motsetningene i systemet skaper, kan slik gi rom for at arbeiderklassen, de 80 prosent av oss som er avhengige av å selge arbeidskrafta si for å ha en inntekt å leve av, kan vokse i bevissthet og styrke, på tvers av splittende skillelinjer (nasjonalitet, etnisitet, verdispørsmål). Vi kan bli et kollektivt, historisk subjekt, frigjort fra kapitalens profittvang som aktivt former sin, dvs. vår historie.
Vi må utvikle forståelsen av, og kampen for, de grunnleggende interessene som forener oss som klasse. Anstendige levekår, verdige liv for alle, avskaffing av kapitalismen er nødvendig. Det må etableres et reelt demokrati, økonomisk og politisk, der produksjons- og finansmidlene eies av fellesskapet, og der produksjonen styres ut fra samfunnets sosiale og økologiske behov, ikke kapitalens behov for profitt.
Med en liten omskriving av Rosa Luxemburg, sies det mellom linjene, til dels også på, at det er dette kampen står om: økososialisme eller barbari.