Churchill, Stalin og den greske revolusjonen
Av
Artikkelen sto første gang i Monthly Review i april 1999, og trykkes med tillatelse fra Monthly Review og forfatteren. Den er oversatt av Mathias Bismo.
Borgerkrigen i Hellas varte til 1949. Til tross for at Folkefronten i 1944 hadde over 2 millioner medlemmer og kommunistene (KKE) sto sterkt , blant annet i Athen, led de nederlag. Hvorfor?
Allerede før 2. verdenskrig var over, gikk britene militært inn i Hellas, med over 70.000 mann, for å knuse venstresida og forberede gjeninnsettelsen av det skadeskutte, reaksjonære monarkiet. Statsminister Winston Churchill la selv stor vekt på denne operasjonen, og ga den militære kommandanten den senere berømte ordren om å oppføre seg i Athen som om han befant seg i «en erobret by». Med full støtte fra sine koalisjonspartnere i Labour, var han klar på at grekerne som hadde samarbeidet med nazistene var å foretrekke fremfor dem som hadde drevet motstand. Det som er verdt å merke seg, er at dette blodige angrepet på den kommunistledete nasjonale frigjøringsfronten (EAM) fant sted som et resultat av avtalen med Josef Stalin. Det fulgte den hemmelige «Churchill-Stalin-pakten», om oppdelingen av Balkan, som ble inngått i Moskva i oktober 1944. Etter å ha gjennomlevd årene med nazi-okkupasjonen, ble den greske venstresida ofret i supermaktspolitikken.
Motstanden
Det parlamentariske demokratiet ble avskaffet i Hellas i august 1936, da general Metaxas opprettet et militærregime, med støtte fra Kong Georg II og britene. Mexatas etablerte en korporativ stat etter modell av det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland. De lyktes i å knuse venstresida, og Hellas ble værende et trygt sted for utenlandske investorer, i særdeleshet for britiske. Landets fascistiske regime, hindret likevel ikke at Hellas fanget først Mussolinis og deretter Hitlers interesse. I april 1941 invaderte og okkuperte nazistene landet, og drev samtidig ut britiske investorer. Georg II flyktet til London, mens Hellas’ Kommunistiske Parti (KKE) etablerte seg selv som ledelsen av motstandsbevegelsen.
I september 1941 etablerte kommunistene EAM en bred allianse basert på folkefrontens prinsipper. Den stod for sosiale reformer, kvinnefrigjøring, demokratisering og nasjonal frihet, men utsatte kampen for sosialismen til etter tyskerne var drevet ut og den demokratiske republikken etablert. respekterte privat eiendom, og ville forsone seg med middelklassen i et håp om å forene den greske befolkningen mot nazi-okkupasjonen og greske konservative som samarbeidet med dem. (1)
Bevegelsen oppnådde en enorm suksess, og på slutten av 1943 hadde den stor støtte både i byene og distriktene. Ved midten av 1944 hevdet den å ha to millioner medlemmer, nært en tredel av befolkningen. Ved hjelp av sine 50.000 soldater i Den Nasjonale Frigjøringshæren (ELAS) hadde den frigjort store områder i distriktene. Bevegelsen hadde en overveldende støtte fra arbeiderklassen i Athen. Kommunistene hadde etablert en undergrunnsbevegelse, mens okkupasjonsmakten etablerte den mest grusomme undertrykkelsen: nazistiske gjengjeldelsesaksjoner, avrettelser og massakre kostet over 70.000 menn, kvinner og barn livet, og resulterte i ødeleggelse av rundt ni hundre landsbyer.(2) Hvordan reagerte britene på den væpnede oppstanden fra venstresida i et land de regnet blant sine «satellitter»?(3)
Mens britene forsøkte å bruke ELAS mot tyskerne, forsøkte de også å bygge opp en høyreorientert motvekt til venstresida. Rex Leeper, den britiske ambassadøren under Georg II, skrev i 1943 en note hvor han hevdet at Hellas kunne bli gjenvunnet for det britiske imperiet, og at Storbritannias «innflytelse i det østlige Middelhavsområdet etter krigen i stor grad avhenger av hvorvidt vi lykkes med dette.» For å oppnå dette, mente han at «vi må følge en temmelig reaksjonær politikk.»(4) Dette var naturligvis noe britiske myndigheter aldri hadde hatt noen betenkeligheter med. På dette tidspunktet var imidlertid britenes posisjon vanskeliggjort på grunn av Churchills personlige forpliktelser overfor Georg II, som i Hellas var særdeles upopulær på grunn av sitt samarbeid med Metaxas. Churchill gikk inn for å reetablere monarkiet, selv om dette drev store deler av den greske middelklassen (med republikanske sympatier) inn i armene på EAM og kommunistene. Den britiske støtten til monarkiet fremkalte til og med et mytteri blant greske militærenheter som tjente under britene i Midtøsten. Dette ble gjort til en begrunnelse for en utrensking av upålitelige venstreorienterte og liberale elementer (tusenvis av greske militære ble internert for resten av krigen). Det var kun den lojal, reaksjonære enheten, Fjellbrigaden, igjen.
I Hellas forsøkte britene å oppmuntre rivaliserende motstandsbevegelser, uten å bry seg om deres forbindelser med tyskerne og deres lokale samarbeidsstyrker, Sikkerhetsbataljonene. Støtten til EAM og deres militære gren, ELAS, forble imidlertid overveldende.
Kommunistenes folkelige støtte og militære styrke tatt i betraktning, hadde det nok ikke vært umulig for dem å sette seg opp mot britene, avsette kongen og utrope republikken i 1944. Britene kunne ikke ha gjort mye for å avverge det. Men i stedet ble ledelsen av EAM truet av britene til å godkjenne Georg IIs eksilregjering, og i august 1944 utpekte EAM til og med ministre til denne. Dette til tross for at eksilregjeringen ikke hadde noen betydningsfull støtte i Hellas og at de var fullt og helt avhengig av britene. Det var på alle måter en britisk konstruksjon.
Hvorfor aksepterte kommunistene dette? I hovedsak ble den greske venstresida ofret for sovjetiske utenrikspolitiske prioriteringer. Stalin var interessert i å inngå en avtale med britene om oppdelingen av Balkan, og ville på ingen måte la de greske kommunistene ødelegge forhandlingene. Sovjetiske representanter presset ganske enkelt ledelsen av KKE til å akseptere de britiske kravene, på tross av deres ødeleggende karakter. Kort tid etter fikk Stalin avtalen sin. 9. oktober 1944 inngikk han og Churchill en hemmelig avtale, «Churchill-Stalin-pakten,» hvor skjebnen til Balkans folk ble forseglet. Stalin godtok 90% britisk innflytelse i Hellas, mot henholdsvis 90% og 75% sovjetisk innflytelse i Romania og Bulgaria. Innflytelsen i Ungarn og Jugoslavia ble delt fifty-fifty. Stalin hadde latt de greske kommunistene i stikken, og overlatt dem til Winston Churchill. De greske kommunistene var naturligvis ikke klar over dette.(5)
Britene ankommer
Britene bekymret seg for at tysk tilbaketrekning fra Hellas ville skape et vakuum som kunne fylles av kommunistene. Særlig bekymret var de for at de skulle vinne Athen. For å forhindre dette, bestemte de seg for å okkupere byen med britiske tropper. ELAS vedtok, i god tro, å samarbeide. For britene var det imidlertid bare et forspill til ødeleggelsen av ELAS. Tidlig i juli 1944, noterte en høytstående britisk diplomat i dagboka si at det var «en forfriskende dag» fordi endelig var beslutningen om å «tilintetgjøre EAM i Hellas» tatt.(6) De første britiske troppene ankom Athen 17. oktober.
Britene beordret avvæpning og oppløsning av ELAS, samtidig som de forsøkte å bygge opp styrker som var lojale til Georg II. Disse styrkene ble bygget opp av tidligere medlemmer av de dypt foraktede Sikkerhetsbataljonene. Den rojalistiske Fjellbrigadens ankomst økte spenningene ved at kommunistene krevde at så lenge ELAS skulle oppløses, skulle det samme skje med rojalistiske enheter. Den 2. desember trakk de kommunistiske ministrene seg fra regjeringen, generalstreik ble erklært og massedemonstrasjoner ble arrangert i Athen påfølgende dag. Demonstrasjonen ble beskutt av politiet utenfor regjeringskvartalene. I følge en britisk offiser som var til stede ved massakrene:
«Menn, kvinner og barn, som få minutter tidligere hadde ropt, marsjert og ledd, fulle av styrke og trass, viftet med sine og våre flagg, falt om, med blod som strømmet ut av hodene og kroppene (…). Jeg kommer aldri til å glemme dette scenariet.»(7)
28 mennesker ble drept, skutt ned av en politistyrke som bare få uke tidligere hadde samarbeidet med nazistene.
Massakren fremprovoserte masseslagsmål i Athen, mens ELAS-enheter gikk til angrep på politistasjoner i hele byen. Britiske styrker ble ikke angrepet. Dette var helt klart ikke, slik britene senere hevdet, et forsøk fra kommunistene på å erobre makten. De tok hevn på politiet samtidig som de forsøkte å legge press på regjeringen Papandreu i spørsmålet om demobilisering. Kommunistene tenkte fremdeles på å gjøre kompromisser med bitene, mens britene var fast bestemte på å ødelegge dem. Den 5. desember telegraferte Churchill til den britiske kommandanten, general Scobie, at han ikke skulle «nøle med å handle som (…) i en erobret by med et fremskridende lokalt opprør (…). Vi må holde på og dominere Athen.»(8)
Britiske styrker intervenerte i kampene, på politiets side, med ordre om å drive ELAS ut av byen. Dette kom som lyn fra klar himmel på kommunistene. En britisk tank knuste døren til EAMs hovedkvarter i Stadionsgaten, og når et «rasende ELAS-gerilja-medlem rev av seg skjorta og ble stående i bar overkropp foran tanken mens han utfordret besetningen til å kjøre over ham, dro de sin vei.» (9) Andre steder ble britene møtt av rasende motstandere som hurtig drev dem på defensiven. Da den britiske middelhavsministeren, Harold Macmillan, ankom byen 11. desember, kunne situasjonen «knapt ha vært verre.» Macmillan innrømmer at de hadde «undervurdert den militære kunnskapen, bestemtheten og styrken hos oppørene.»(10)
Slaget om Athen
På dette tidlige stadiet i kampene, er det liten tvil om at ELAS ville ha slått britene om de hadde ønsket det. Britene var presset sammen i et lite område omkring den britiske ambassaden under konstant beleiring og hyppige angrep. 13. desember brøt ELAS-medlemmer, forkledd som briter, seg inn i en britisk militærforlegning kun tre hundre meter fra ambassaden. De ødela telefonforbindelsen og satte fyr på oljelageret, før de ble fordrevet etter kraftig kamp. En britisk offiser beskrev sin defensive posisjon som noe lignende «et snev av Stalingrad.»(11) Den 18. stormet ELAS Averoff-fengslet, og den 20. okkuperte de RAFs hovedkvarter, og drepte eller tok til fange 250 britiske soldater. I ambassaden, var Macmillan redd han ville lide samme skjebne som «Gordon av Khartoum om forsterkninger ikke kom i tide.»(12) Men dette skjedde ikke. Britenes nederlag var ikke kommunistenes mål. Så tidlig som 9. desember hadde de henvendt seg til Scobie med et tilbud om forhandlinger, men Churchills mål var «å knuse EAM», og tilbudet ble avvist.(13) I stedet satte britene inn forsterkninger ved å overføre to divisjoner fra Italia 16. desember. Scobies styrke ble økt til over 50.000 mann. Tanks, artilleri og fly ble brukt mot arbeiderklasseområder i byen. Parallelt med denne militære oppbygningen, lanserte Macmillan et politisk initiativ, med den hensikt å trekke moderate elementer ut av EAM. Han foreslo at kongen skulle abdisere midlertidig, og at et regentstyre under erkebiskop Damaskinos skulle etableres. Etter hvert som ting begynte å gå i britenes retning, bestemte Churchill seg for å besøke Athen. Han ankom 25. desember.
Churchill møtte tre EAM-representanter den 26., men de nådde ikke fram til noen avtale. Senere beklaget feltmarskalk Alexander seg over at han ikke fikk lov til å jevne arbeiderklassestrøk i byen med jorden, noe han mente ville tilintetgjort kommunistene. En bekymring var imidlertid at dette ville såre så mange sivile at det kunne øke uroen blant troppene, som allerede var misfornøyd med å være i krig mot motstandsbevegelsen.(14)
For å bekjempe denne usikkerheten og for å bringe hjemlige protester til taushet, satte britene i verk en kampanje for å svartmale kommunistene. Kampene hadde uten tvil gjort det mulig å stille kollaboratører for retten, noe som hendte i alle frigjorte land, men her ble det fremstilt som en grusomhet, som en krigsforbrytelse britene måtte forhindre. Det faktum at britene benyttet seg av tidligere medlemmer av Sikkerhetsbataljonene i kampene, ble oversett.(15)
Ved nyttår ble britiske styrker økt til 75.000, mens ELAS-styrkene i byen ble tvunget til å kjempe alene. Overvunnet i antall soldater og i styrke, begynte kommunistene 5. januar 1945 sin tilbaketrekning. Slaget var tapt ti dager senere, og våpenhvile ble inngått. De britiske tapene var store: 267 drepte, 987 skadde og 1170 tatt til fange, men Churchill mente likevel at dette var verdt prisen. Kommunistene var slått, og Hellas var reddet for Imperiet.
Britene var overrasket over ELAS’ manglende evne til å benytte seg av fordelene de hadde hatt i de første dagene. Det ble forklart med manglende militær kompetanse, eller med mangler i den greske nasjonale karakteren. I virkeligheten opererte kommunistene fremdeles innenfor folkefrontens rammer, noe som krevde et kompromiss med britene heller enn deres nederlag. Utover dette, var det klart at Stalin støttet Churchill. Under kampene hadde den sovjetiske representanten oberst Popov forblitt i den britiske ambassaden, på vennlig fot med Macmillan, Alexander og kompani. Han hadde til og med holdt sammen med dem offentlig. Han var også til stede i Churchills delegasjon da han møtte EAM-representantene som i følge en britisk diplomat, ikke klarte å se ham i øynene. KKEs forsøk på å forklare situasjonen for russerne, ble øyeblikkelig avslått ved at politbyråmedlem Petros Rousos ble utvist fra Bulgaria uten en gang å få forklare seg. Men det endelige beviset på russernes holdning kom 30. desember i det Stalin utpekte en ambassadør til den greske regjeringen, mens ELAS kjempet for sine liv i Athens gater. Mens det var protester mot britene i både Storbritannia og USA, forble russerne tause. Stalin foretrakk avtalen med Churchill, og ofret de greske kommunistene og den greske venstresida under stormfulle realpolitiske omstendigheter.(16)
Etterspill
- februar 1945 gikk EAM-ledelsen med på den ydmykende Varkiza-avtalen med britene, hvor de gikk med på å oppløse ELAS mot det som snart skulle vise seg å være tomme løfter om amnesti, sivile rettigheter og demokrati. Resultatet ble en «hvit terror» hvor over 20.000 EAM-medlemmer ble arrestert, og ytterligere 500 drept av høyreorienterte dødsskvadroner mellom februar og juli 1945. Valget av en Labour-regjering i Storbritannia i juli, ble av den greske venstresida sett på som en mulig slutt på undertrykkingen. Dette skjedde ikke. Når det gjaldt utenrikspolitikk, fortsatte Labour Churchills politikk i beste fall med endret retorikk.(17) Denne undertrykkingen tvang kommunistene til å gjenoppta væpnet kamp i 1946, men under langt dårligere forhold enn på slutten av 1944. Den bitre borgerkrigen som varte til 1949, førte til et definitivt nederlag for den greske venstresida, med prisen betalt i blod og lidelse fra den greske arbeiderklassen og den fattigere delen av bondestanden.
Fotnoter:
1) Om gresk kommunisme og gresk motstand, se særlig John Hondros, «Occupation and Resistance: The Greek Agony 1941-1944» (New York, 1983).
2) Om nazistiske gjengjeldelsesaksjoner, se Mark Mazover, «Inside Hitlers Greece» (New Haven, 1993), s. 155-234.
3) Pierson Dixon, en høytstående person i det britiske utenriksdepartementet, beskrev Hellas som Storbritannias «vanskeligste satellitt», Pierson Dixon, «Double Diploma» (London, 1968) s. 245.
4) Victor Rothwell, «Britain and the Cold War 1941-1947» (London, 1982) s. 200.
5) Om Churchills syn på avtalen, se Winston Churchill, «The Second World War: Triumph and Tragedy» (London, 1951) s. 198. Om Stalins politikk, se P.J. Stavrakis, «Moscow and Greek Communism 1944-1949» (Ithaca, 1989).
6) Rothwell, «Britain and the Cold War 1941-1949», s. 219.
7) W. Byford-Jones, «The Greek Triology» (London, 1950) s. 77-78.
8) Martin Gilbert, «Winston Churchill: Road to Victory 1941-1945» (London 1986) s. 1085-1086.
9) Henry Maule, «Scobie: Hero of Greece» (London, 1975) s. 126.
10) Harold Macmillan, «War Diaries: The Mediterranean 1943-1945» (London, 1984) s. 602-603.
11) Maule, «Scobie», s. 155.
12) Harold Macmillan, «The Blast of War» (London, 1964) s. 614
13) Gilbet, «Winston S. Churchill», s. 1096
14) Dixon, «Double Diploma», s. 125
15) Om britiske overgrep mot ELAS, se Heinz Richter, «British Intervention in Greece: From Varkiza to Civil War» (London, 1985), s. 27-29. Parallelt med at kommunistene gjorde opp med kollaboratører, benyttet de også anledningen til å gjøre opp med de greske trotskistene, en hendelse som også kan trekke fram andre betenkeligheter. Britene reagerte imidlertid ikke på dette.
16) Stavrakis, «Moscow and Greek Communism 1944-1949», s. 38-39.
17) Om Labour-regjeringens politikk, se T.D. Sfikas, «The British Labour Government and the Greek Civil War 1945-1949 (Keele, 1994), s. 62.