Gnist

Miljøpolitikk for arbeiderklassen

Av Matt T. Huber

2020-02A

Skal vi løse den økologiske krisa, kreves en massebevegelse som kan stå opp mot voldsomt mektige næringer. Men miljøspørsmål med base i den profesjonelle styringsklassen og med fokus på forbruk har små muligheter til å få støtte fra arbeiderklassen. Denne artikkelen argumenterer for at miljøkrisa må organisere arbeiderklassens ut fra deres interesser.

Matt T. Huber er amanuensis i geografi ved Syracuse University. Han har skrevet Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (University of Minnesota Press, 2013). Nå arbeider han med en bok om klasse og klimapolitikk for Verso Books.
Artikkelen sto i Catalyst vol 3, nummer 1, våren 2019
https://catalyst-journal.com/vol3/no1/ecological-politics-for-the-working-class
Oversatt av Unni Kjærnes, medlem av redaksjonen i Gnist.
Foto: Erik McLean

Klimakrisa og den økologiske krisa er alvorlige kriser, og vi har liten tid på oss til å løse dem. På bare én generasjon (siden 1988) har vi sluppet ut halvparten av alle utslipp i historien¹. I samme periode har karbonbelastningen i atmosfæren økt fra rundt 350 pm (parts per million) til over 410 – det høyeste nivået på 800 000 år (det historiske førindustrielle gjennomsnittet var rundt 278)². Menneskelig sivilisasjon oppsto i en sjelden 12 000 års periode med klimatisk stabilitet, som nå går raskt mot slutten. Den siste rapporten fra Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) hevder at vi bare har tolv år med en drastisk utslippsreduksjon for å unngå 1,5 graders oppvarming – et nivå som vil gi dramatisk økning i ekstreme superstormer, tørke, branner og dødelige hetebølger (for ikke å snakke om heving av havnivået)³. Nye studier viser at endrede regnmønstre i de neste tjue åra vil true produksjonen av korn, som hvete, mais og ris⁴. En serie på tre studier tyder på at så tidlig som i 2070 vil en halv milliard mennesker «oppleve fuktige hetebølger som vil ta livet av friske mennesker i skyggen, i løpet av 6 timer».⁵

Du trenger ikke være sosialist for å mene at tidsrammen for påkrevde endringer gjør det nødvendig med en eller annen type av revolusjon. IPPC sier rett ut at vi umiddelbart må gjøre «raske, omfattende og enestående endringer på alle samfunnsområder»⁶. Den kjente klimaforskeren Kevin Anderson sier at «… når du virkelig ser på tallene bak rapporten, ser på tallene som vitenskapen kommer med, da snakker vi om en fullstendig revolusjon i vårt energisystem. Og det vil utløse fundamentale spørsmål om hvordan vi driver våre økonomier.»⁷

Den radikale klimabevegelsen har lenge samlet seg rundt slagordet «systemendring, ikke klimaendring.» Bevegelsen har en god forståelse av at kapitalismen er den største hindringen for å løse klimakrisa. Likevel kan uttrykket «systemendring» bli utydelig på hvordan systemer endres. Klimakrisas dilemma er ikke så enkelt som bare å erstatte ett system med et annet – det krever å ta kampen mot noen av de rikeste og mektigste delene/sektorene av kapitalen i verdenshistorien. Disse omfatter bare 100 selskaper, men er ansvarlige for 71 prosent av utslippene siden 1988.⁸ Fossilenergiindustrien og andre karbonintensive sektorer av kapitalen (stål, kjemisk, sement osv.) vil ikke sitte stille og tillate revolusjonære endringer som vil gjøre forretningsmodellene deres foreldet.

Som for alle andre slike kamper, vil denne konfrontasjonen kreve en godt organisert massebevegelse som kan tvinge kapital og stat til å gjøre de nødvendige endringene. Likevel, som Naomi Klein har sagt, er dette skikkelig dårlig timing. I løpet av de siste tiåra har kapitalen styrket seg voldsomt for å nøytralisere sine hovedutfordringer, som statlig regulering, progressiv skatt og en levedyktig fagbevegelse⁹. Historien fra det nittende og det tjuende århundret viser at den største utfordringen til kapitalens styring har kommet fra organiserte arbeiderklassebevegelser, grunnet i det som Adaner Usmani kaller dens «splittende evne» – særlig streiker og fagorganisering¹⁰. Arbeiderklassen utgjør ikke bare størstedelen av samfunnet, den har også den strategiske krafta til å kunne stenge ned kapitalens profitt fra innsiden.¹¹

Her ligger hoveddilemmaet. En bevegelse som er i stand til å få til de nødvendige endringene, vil ikke bare måtte ha et massivt omfang, men en virkelig basis i arbeiderklassen. Dagens miljøpolitikk har små muligheter til å lykkes med det. Dens ideologiske og strategiske innretting reflekterer verdensbildet til det som Barbara og John Ehrenreich kaller «den profesjonelle styringsklassen». Den er opptatt av å ha studert og tatt eksamener, og «kunnskap» om realitetene i miljøkrisa står sentralt¹². Dette er ikke bare et problem som gjelder hva slags mennesker som er involvert. Miljøpolitikk for middelklassen står ofte i direkte motsetning til arbeiderklasseinteresser. Dens teorier om miljøansvar er grunnlagt på ideer og «økologisk» eller «karbon-» fotavtrykk som skylder på forbrukere (og arbeidere) for å drive fram miljøødeleggelsene. Sentralt i denne tilnærmingen står oppfordringer om å leve enklere og «forbruke mindre» – et råd som neppe vil ha appell i en arbeiderklasse hvor lønn og levestandard har stagnert i nesten to generasjoner.¹³ Når radikale akademikere leter etter eksempler på frigjørende miljøpolitikk, ser de for seg virkelig miljøvennlig politikk som en form for direkte levebrødkamper over naturlige «bruksverdier» som land, ressurser og kroppen selv. Selv om kamper for levebrødet er svært viktige, overser miljøpolitikken til den profesjonelle klassen hvordan slik politikk kan appellere til de titalls millioner av arbeidere som ikke har direkte tilgang til naturen i sin «bruksverdi»-form.

I dette essayet argumenterer jeg for en arbeiderklassebasert miljøpolitikk¹⁴ som er retta mot å mobilisere massene av arbeidere mot årsaken til krisa – kapitalen. For å bygge opp denne politikken, må vi tiltrekke oss massen av arbeidere som ikke har bærekraftige midler til å overleve ut over tilgang på penger og varer. Denne politikken har to hovedfundamenter.

For det første må den ha en helt annerledes fortelling om det klassemessige ansvaret for miljøkrisa. I stedet for å anklage «alle vi» forbrukere og våre fotavtrykk, må oppmerksomheten rettes mot kapitalistklassen. Denne typen politikk bruker arbeidernes sinne og uvilje mot sine sjefer og de rike generelt, som tilbyr en forklaring på at arbeiderklassens liv blir verre.

For det andre må den ha et politisk program som er rettet direkte mot de materielle interessene til arbeiderklassen. Det er ganske enkelt å føye bærekraftig politikk til allerede eksisterende bevegelser for dekommodifisering* (at alt ikke skal kjøpes og selges) av grunnleggende behov, slik som «Medicare for all» og «Bolig til alle» (i USA, oversetters merknad). Særlig klimakrisa angår sektorer som er avgjørende for arbeiderklasseliv – mat, energi, transport. Selv om den framvoksende politikken «Green New Deal» langt fra er perfekt, gjør den nettopp det. Den tilbyr ikke bare en løsning som er retta mot problemets omfang, den tilbyr også klare og direkte fordeler for den brede arbeiderklassen (slik som en offentlig jobbgaranti). Det er mye syting over anti-miljøholdninger som finnes i den etablerte fagbevegelsen og blant arbeidere i fossilenergiindustrien, men arbeiderklassebasert miljøpolitikk kan være mer på linje med lavkarbonsektorer som helse og utdanning, som har blitt mer kampklare. Deres fokus på kamp mot kuttpolitikk og «kjøpslåing om fellesgoder» kan ta opp i seg også krav om mer offentlige svar på et økologisk sammenbrudd.¹⁵

---

Del 1

Fra livsstil til levekår: Miljøbevegelsens begrensninger

Dagens miljøbevegelse domineres av profesjonelle fra middelklassen. Med ekspansjonen av høyere utdanning eksploderte denne klassen i etterkrigstida – i seg sjøl et utslag av arbeiderklassekamp og fagbevegelsens seire på 1930- og -40-tallet (seinere i Norge, oversetters merknad). Ut fra disse historiske betingelsene vokste det fram det jeg vil kalle «livsstilsorientert miljøpolitikk», der forbedringer gjennom individuelle forbrukervalg står sentralt¹⁶. Men denne typen ønsker kommer fra en dypere kilde til frykt for masseforbruk av varer, der middelklassens sikkerhet forbindes med et privat hjem, bil, kjøttforbruk og et helt sett av ressurs- og energiintensive varer. Som sådan anser livsstilsorientert miljøpolitikk at moderne livsstil – eller det som noen ganger kalles «vår levemåte»¹⁷ – er den viktigste driveren av miljøproblemer. Selvfølgelig blir da en politikk for materiell gevinst ødeleggende for miljøet. Siden livsstilsorientert miljøpolitikk anklager forbruket av varer – og den store majoriteten av samfunnet (altså arbeiderklassen) er avhengig av varer for å overleve – vil den bare appellere til en svært smal gruppe av velstående mennesker som ikke bare lever et ganske komfortabelt middelklasseliv, men som har dårlig samvittighet for å gjøre det. Særlig under nyliberalismen føler storparten av befolkningen seg ikke skyldig på grunn av forbruket sitt, men heller begrenset av stramme grenser for tilgang på midler til livsopphold.

Livsstilsorientert miljøpolitikk produserer også en utløper, en tydelig og tilsynelatende mer radikal, alternativ visjon for miljøpolitikk som er mer vanlig blant akademikere. Denne typen akademisk tilnærming aksepterer premisset i livsstilsorientert miljøpolitikk om at moderne «forbruksbasert livsstil» i seg selv er skadelig for miljøet. Disse radikale miljøforskerne viser til de som er i utkanten av samfunnet for å få et mer sannferdig grunnlag for miljøpolitikken. Dette er det jeg vil kalle «levekårsorientert miljøpolitikk»¹⁸ eller det som noen ganger kalles «de fattiges miljøpolitikk»¹⁹. Denne forskningen har argumentert for at det riktige grunnlaget for miljømobilisering er en direkte opplevd erfaring med miljøet. Jeg skal ta opp to kritiske retninger. Den første, politisk økologi, søker generelt etter eksempler på kamper over direkte avhengighet av «bruksverdi» som jord eller naturressurser for å overleve, gjerne blant småbønder, urbefolkning eller andre marginaliserte lokalsamfunn (gjerne i det globale Sør). Som sådan romantiserer denne forskningen det som ses på som anti-moderne sjølbergingsbaserte levekår i utkanten av global kapitalisme.

Den andre retningen er miljøorientert rettferdighet, som er mer opptatt av effektene av forurensning og giftig avfall som dødelig trussel for livsgrunnlaget i raseskilte, marginale lokalsamfunn (gjerne i det globale Nord). De er ofte kritiske til hovedstrømmen i miljøpolitikken, som fokuserer på uberørt natur og bevaring av viltliv, og tar heller opp hvordan fattige og rasemessig marginaliserte lokalsamfunn gjør «miljø» til et spørsmål om overlevelse. Men, igjen, de som kjemper direkte mot forgiftning av lokalsamfunn, er ofte på utsiden av storsamfunnet. Slike kamper (som landarbeidernes bevegelse i Brasil, kampen for reint vann i Flint, Michigan) er åpenbart viktige for å overleve. Men det strategiske spørsmålet om hvordan bekymringer over lokale levekår kan føre til en bredere massebevegelse for miljø som kan konfrontere kapitalen, er uklart.

Levekårsorientert miljøpolitikk er ofte sett på som det motsatte av livsstilsorientert miljøpolitikk, men de deler det samme akademiske ståstedet. Når de tar avstand fra massekonsumsamfunnet, dreier de det radikale akademiske blikket mot utkantene av samfunnet for å se etter den «virkelige» miljøkampen. Levekårsorientert miljøpolitikk er helt klart en mer tiltrekkende form for politikk, som tar opp materielle interesser hos spesielle grupper. Men ved å knytte den direkte, opplevde relasjonen til det som ses som det virkelige miljøet (jord, naturressurser, forurensning), omgår den hvordan vi kan bygge en miljøpolitikk for majoriteten i samfunnet, som allerede står uten land og som er avhengig av penger og varer for å overleve.

De økologiske feilslutningene ved livsstilsorientert miljøpolitikk

Livsstilsorientert miljøpolitikk tar livet på alvor. Økologi er studiet av liv i alle dets forhold. For å spore miljøproblemer tilbake til forbrukerlivsstiler, har økologer utviklet sofistikerte tekniske verktøy. De er basert på ett kjernepremiss:

Hver organisme, enten den er en bakterie, en hval eller et menneske, har en påvirkning på kloden. Vi er alle avhengige av produkter og tjenester fra naturen, både for å gi oss råmaterialer og for å ta imot vårt avfall. Påvirkningen vi har på våre omgivelser, er knyttet til «kvantiteten» av natur som vi bruker eller tilegner oss for å opprettholde våre forbruksvaner.²⁰

Dette er åpningslinjene i en tidlig introduksjonstekst til en analyse av «økologisk fotavtrykk», Sharing Nature’s Interest. Hvert år tar tusener av studenter og miljøaktivister økologisk fotavtrykk-quiz-en for å lære hvor mange jordkloder som trengs for å bevare jordas 7+ milliarder mennesker som forbruker som deg (vanligvis et overveldende tall som 3,5 kloder). Gjennom slik kunnskap og verktøy har forbrukere i det globale Nord lært at det er deres «privilegier» og delaktighet som har frambrakt denne økologiske krisa.

Sitatet beskriver fint det økologiske verdensbildet: mennesket er en organisme som enhver annen. Hver «organisme» har målbar «påvirkning» på et økosystem. Bjørner spiser fisk og mennesker spiser fisketaco, men resultatene for økosystemet er de samme. Et viktig poeng er at økologisk fotavtrykk-analyse søker å knytte påvirkning til forbruk. Det gir mening i dette økologiske verdensbildet. Alle økologer vet at et økosystem består av produsenter og forbrukere. Disse er helt forskjellige fra produsenter og forbrukere i en kapitalistisk økonomi. Som grunnpilar i ethvert «matnettverk» tar de økologiske produsentene, plantene, opp ­solenergi og vann for å produsere organisk plantemateriale. Men den virkelige handlingen – og dens virkninger – kommer fra økologiske forbrukere. Dette er dyr og andre arter som spiser planter, dyr som spiser disse dyra og så videre. Forbrukerne, og det er mange nivåer av primære, sekundære osv., er de som driver fram økologisk endring i et system der produsentene er forholdsvis ubevegelige og passive.

Et økologisk fotavtrykk kan ta informasjon om dine ulike økonomiske forbruksaktiviteter (energi, mat, bolig og andre ting som utgjør ditt daglige forbruk) og så gi deg et svar på hvor mye økologisk rom – eller «likeverdig biologisk produktivt rom»²¹ – som kreves for å opprettholde dette forbruket. Dette gir mulighet for å forstå ulikhet basert på inntekt og forbruksnivå: amerikanere forbruker 9,6 hektar per person, mens indere forbruker 1 hektar per person. Denne brede økologiske fotavtrykk-analysen er nylig erstattet med «karbon-fotavtrykk». I stedet for å måle din påvirkning som «rom», får forbrukere nå informasjon i form av tonn karbondioksid-ekvivalente utslipp. Gjennomsnittsamerikaneren slipper ut omtrent 18 500 tonn karbondioksid per år.

Dette kan lede til en type «progressiv» analyse av ulikhet i fotavtrykk mellom rike og fattige forbrukere. I 2015 ga Oxfam ut en rapport med tittelen «Extreme Carbon Inequality» som viste at de øverste 10 prosentene av jordas befolkning var ansvarlig for 50 prosent av utslippene, mens de nederste 50 prosentene bare var ansvarlig for 10 prosent.²² I beskrivelsen av rapporten står det at prosjektet «har sammenlignet fotavtrykket fra gjennomsnittlig livsstilsforbruk blant rike og fattige i en rekke land».²³ Igjen koples utslipp til «livsstil», til måten våre liv genererer utslipp, som vårt eget ansvar. Faktisk fastslår studien at 64 prosent av alle utslipp kommer fra «forbruk», mens resten vagt tilskrives «regjeringer, investeringer (som i infrastruktur) og internasjonal transport».²⁴

Spørsmålet blir da: Er enkelforbrukeres «fotavtrykk» bare deres eget? Forskjellen mellom mennesker og andre organismer er at ingen andre organismer monopoliserer produksjonsmidler og tvinger disse organismene til å arbeide for penger. Hvis vi så en bjørn privatisere midlene til fiskeproduksjon og tvang andre bjørner til å arbeide for dem, ville vi umiddelbart trekke den slutning at noe hadde gått galt i økosystemet. Men det er hva mennesker gjør med andre menneskeorganismer. Mennesker organiserer tilgang til ressurser (og forbruk) via klassesystemer for kontroll og utestengning.

Fotavtrykkanalyser er ikke bare formet ut fra en økologisk visjon om at «alle mennesker kun er forbrukende organismer», men også en mer hegemonisk økonomisk teori om at det er forbrukerne som driver økonomien gjennom sine valg og beslutninger. Teorien om forbrukersuverenitet antar at produsentene er avhengige av forbrukernes ønsker og bare svarer på disse, heller enn det som er riktig, at produksjonen setter rammer for forbrukervalgene. Mye forbruk (som bilkjøring) er ikke et «valg», men en nødvendig del av sosial reproduksjon (å komme seg på arbeid). Videre, når vi velger varer, får vi bare velge de som det gir profitt å produsere. Det er et paradoks at «miljømessig bærekraftige» varer (med lavere fotavtrykk) ofte er dyrere.

Det virkelige spørsmålet en må stille er: Hvem tror du at har reell makt over samfunnets økonomiske ressurser? Teorien om forbrukersuverenitet antyder at det er forbrukernes preferanser som til sjuende og sist driver beslutninger i produksjonen – makta blir diffus og spredt blant enkeltforbrukere. Men makt over økonomien er ikke diffus, den er konsentrert i hendene på de som har kontroll over produksjonsressurser. Fotavtrykksideologien har i seg det første synet om diffus forbrukermakt. En ledende analytiker av karbonulikhet, Kevin Ummel, avslører at dette er akkurat hvordan han forestiller seg årsaksforholdet: «Målet er å spore utslipp tilbake til husholdenes forbruksvalg, som er det som til sist leder til at det produseres».²⁵

Nøkkelinnsikten i økologiske fotavtrykksanalyse er at forbruksvalgene – altså livsstil – driver fram miljøkrisa. Konklusjonen er klar: en politikk for lavere forbruk. Som rapporten jeg siterte over sier: «Vi lever i en begrenset verden. Den uunngåelige konklusjonen er at vi må lære å leve et godt liv med mindre.»26 Mens hele poenget med fotavtrykksanalysen er å avsløre skjulte miljøkonsekvenser av forbruket, har andre akademikere søkt etter et mer virkelighetsnært grunnlag for miljøpolitikk i det direkte opplevde forholdet til miljøet.

Levekårsorientert miljøpolitikk og marginaliserte lokalsamfunn

Ideologien om økologisk fotavtrykk gjorde en politikk med krav om materielle fordeler umulig, for de som skaffet sitt livsopphold fra varer. Siden varebaserte livsstiler ble forbundet med fotavtrykk, innebar økt forbruk økologisk destruksjon. Satt på spissen ville ethvert klassekrav, for for eksempel høyere lønn, med nødvendighet bety et større «fotavtrykk».²⁷ Miljøpolitikk ble – i sin utforming – en politikk for begrensning og mindre. Derfor ble det dominerende fokuset i miljøpolitikk dreid mot å undersøke hvilke typer relasjoner som kunne utvikle bruksverdi, skilt av fra kapitalisme og varesamfunnet. Dette forklarer framveksten av en miljøbevegelse på 1970-tallet preget av «Small is Beautiful (smått er godt)», som holdt fram alt som var lokalt, småskala og samarbeid basert på ansikt–til–ansikt-relasjoner, med minimal (og «tilstrekkelig») teknologi.²⁸ Denne typen politikk lovet det Erik Ohlin Wright kalte «flukt fra kapitalismen» eller prosjekter der målet var å «skape vårt eget mikroalternativ der vi kan leve og trives.»²⁹ Dersom varebaserte livsstiler var problemet, kunne en virkelig miljøpolitikk bare bygges på atskillelse fra masseforbrukssamfunnet.

Mange radikale fra den nye venstresida så begrensninger ved «Small is Beautiful»-baserte former for livsstilspolitikk. For en del akademikere som var opptatt av radikal politikk, betød det å kombinere materielle krav (altså klasse) med økologi, å fokusere på kamper i utkanten av det globale varesamfunnet. Radikale akademikere søkte etter miljøpolitikk på området bruksverdi: De som skaffer sitt levebrød direkte fra naturen eller de hvor egen bruksverdi av arbeidskraft – kroppslig helse – var ødelagt av forurensning. Derfor ble de to mest populære radikale tilnærmingene til miljøpolitikk i ­akademia konsentrert om to tilnærminger: politisk økologi og miljømessig rettferdighet.³⁰

En underdisiplin av politisk økologi vokste fram på 1970- og 80-tallet som en marxistisk grein av landbruksstudier. Den satte kamper i fattige landbefolkninger (småbønder, urbefolkning osv.) om land, naturressurser og miljøødeleggelse inn i en marxistisk politisk-økonomisk ramme. Piers Blaikie og Harold Brookfields bok Land, Degradation and Society analyserte «den stadig skiftende dialektikken mellom samfunn og landbaserte ressurser, og også innen klasser og grupper i samfunnet.»³¹ Utgangspunktet for analysen var de som drev jorda – gjerne småbønder med en viss kontroll over «bruksverdier» som land og levebrød.

Et viktig uttrykk for tilnærmingen var utgivelsen av Liberation Ecologies (redigert av Richard Peet og Michael Watts), først i 1996, så i revidert og utvidet utgave i 2004.³² Her var det mange eksempler på lokale kamper for land og ressurser, som jorddegradering i Bolivia, avskoging på Madagaskar, Chipko – «treklemmingsbevegelsen» i India. Et svært innsiktsfullt aspekt ved denne tilnærmingen er dens kritiske syn på en slags imperialistisk miljøbevegelse – å fremme ideer om upåvirket natur på måter som fortrenger lokalsamfunn. Målet var ofte å vise at småbøndene ikke kunne anklages for ødeleggelser som avskoging og jorderosjon, som heller skyldes større prosesser av marginalisering frambrakt av globale varestrømmer og statlig kontroll.

Sentralt i dette arbeidet sto begrepet om levebrød (livelihood)³³– samfunn som helt eller delvis skaffet sitt livsopphold direkte fra jorda. Gitt dynamikken i global nyliberal kapitalisme, var det viktigste som kom ut av denne tilnærmingen, hvordan lokalsamfunn ble frarøvet sine tradisjonelle strategier for overlevelse. Marx kalte denne prosessen «primitiv ­akkumulering». Men da David Harvey utviklet begrepet «akkumulering ved frarøving», kom en ny bølge med bidrag som fokuserte på de forskjellige prosessene for frarøving som foregikk i jordbrukskulturer og samfunn verden over.³⁴ Miljøforskning innenfor denne retningen studerte tradisjonelle lokalsamfunn og kulturer som gjorde motstand mot langsomt å bli slukt av et globalt kapitalistisk varesystem. Likevel, siden kapitalismen selv er definert ved at storparten av befolkningen allerede er frarøvet produksjonsmidlene, forble denne forskningen i utkanter av den globale økonomien.

Den andre svært populære, radikale akademiske retningen er miljørettferdighet. Miljørettferdighet har også direkte, opplevde erfaringer med miljøet som et viktig grunnlag for miljøkamp – her særlig hvordan folks kropper er utsatt for gifter og forurensning. Bruksverdiene som trues, er vann, luft og, selvfølgelig: den avgjørende bruksverdien, kroppslig arbeidsevne. I et industrisamfunn finner en gjerne industrialismens infrastruktur og avfall i marginaliserte samfunn. Miljørettferdighetsorienterte tilnærminger undersøker urett ved å kople rase, klasse og kampene for å bekjempe denne uretten.³⁵

Med røtter i bevegelsen for sivile rettigheter, vokste bevegelsen for miljørettferdighet fram for å håndtere urettferdig fordeling av giftig forurensning i fargede samfunn i USA. I 1983 brukte svarte borgere i Warren County, North Carolina sivil ulydighet som taktikk for å bekjempe etablering av en avfallsplass for giftig PCB-holdig avfall.³⁶ I 1987 utga the United Church of Christ Commission on Racial Justice en rapport kalt Toxic Waste and Race in the United States. Rapporten viste at det, statistisk sett, var overlapping mellom marginaliserte fargede grupper og giftig avfall og annen miljørisiko.³⁷ I 1991 arrangerte urbefolkning, afrikansk-amerikanske ledere og andre konferansen First National People of Color Environmental Leadership Summit. De ble enige om «å bygge en nasjonal og internasjonal bevegelse for alle fargede mennesker for å bekjempe ødeleggelse og frarøving av land og lokalsamfunn, og å gjenetablere vår åndelige, gjensidige avhengighet av den hellige Moder Jord».³⁸ I februar 1994 ga president Clinton ordre om å ta opp miljørettferdighet for minoritetsbefolkninger og lavinntektsgrupper.»

Denne historiske fortellingen brukes ofte for å forklare den voksende betydningen av miljørettferdighetsbevegelsen (selv om jeg nedenfor stiller spørsmålstegn ved hvor vellykket bevegelsen har vært). Det underliggende politiske fokuset er at det er disse marginaliserte lokalsamfunnene selv som bør lede miljøbevegelsen mot de store selskapene som forgifter dem og deres samfunn. Det er deres direkte materielle erfaring med forurensning og gifter som gir dem denne spesielle politiske posisjonen. Tilsvarende har miljørettferdighetskamper påvirket klimabevegelsen, der bevegelsen for klimarettferdighet også anser marginaliserte «frontlinjesamfunn» som nøkkelaktører i klimakampen. Som for politisk økologi, er det ofte småbønder, urbefolkning og andre lokalsamfunn som er mest utsatt for klimaendringer (som kystfiskere og tørkerammede bønder). Men hvordan kan miljørettferdighetspolitikk bygge solidaritet med majoriteten av folk som er fullt oppslukt av varesamfunnet, men ikke utsatt for synlige trusler fra giftig forurensning?

Miljøbevegelsens begrensninger

Framveksten av miljøbevegelsen kommer i en periode med historiske tap for venstresida. Den første svikten er knyttet til dens forståelse av klasseansvar for miljøkrisa. Den typen politikk som kommer fra fotavtrykksanalyser, har en politisk tilnærming som anklager alle forbrukere for miljøkrisa. Det er vanskelig å se hvordan en politisk strategi kan vinne dersom løsningen er å kreve redusert forbruk av en klasse som har kjempet mot lønnsstagnasjon i nærmere et halvt århundre. Hvordan planlegger den å tiltrekke seg arbeidsfolk til sin sak dersom hovedbudskapet til dem er å akseptere videre måtehold og nedskjæringer?

Økologisk fotavtrykk representerer en analyse der alle virkninger kan spores tilbake til organismene (mennesker) som nyttiggjør seg naturressursene. Men dette er et syn som framstiller maktforhold i omvendt rekkefølge. Ved å gjøre forbrukere fullt ansvarlig for følgene av forbruket sitt, overser dette perspektivet kapitalens avgjørende rolle. Kapitalen legger rammer for både typer og mengder av varer som sendes ut på markedet. Bensinen på biltanken din har flytt gjennom hendene til utallige folk som søker profitt – konsulenter for oljeutvinningsteknologi, produksjonsselskaper, rigg-servicefirmaer, rørselskaper og bensinstasjonkjeder. Men det er likevel deg som stilles til ansvar for «fotavtrykket» bare fordi du fylte bensinen som førte til utslippene? Når det gjelder forbruk, har alle varer brukere og profitører langs hele kjeden, og vi burde plassere hovedansvaret hos de som henter profitt fra produksjonen, ikke bare hos folk som tilfredsstiller sine behov. Dette er ikke et moralsk regnestykke, men en objektiv vurdering av hvem som har makt i disse kjedene. Selvfølgelig kan vi ikke helt overse ansvaret til de få rike forbrukerne som kjøper biler som bruker mye bensin, spiser biff to ganger i uka og flyr til stadighet. Men hvorfor bare fokusere på deres forbruk når vi snakker om ansvar og politikk? Vi må heller spørre hvordan disse forbrukerne ble så rike. Hvorfor blir ikke det de har foretatt seg for å bli rike – disse valgene – tilsvarende gjenstand for politisk kritikk og bekymring?

Ta problemet med klimaendringer. Richard Heedes’ arbeid sporer 63 prosent av alle historiske karbonutslipp siden den industrielle revolusjon til 90 private og statlige selskaper, som han kaller «the carbon majors», den klassen med kapitalister som graver opp fossilt brensel og selger det for profitt.³⁹ Men kapitalistene som er ansvarlige for klimaendringene, omfatter mange flere. Det er enorme mengder med industriell kapital som er avhengig av fossilt brensel. De mest klimarelevante inkluderer sement (ansvarlig for 7 % av de globale karbonutslippene), stål, kjemisk produksjon og andre karbonintensive former for produksjon.⁴⁰ I følge The Energi Information Agency forbruker den industrielle sektoren mer av verdens energi enn privathushold, handelssektoren og transportsektoren til sammen.⁴¹ Om vi tar med utslipp fra elektrisitetsproduksjon, overgår industrisektoren alle andre (inkludert landbruk og endret bruk av land), med 31 prosent av de globale utslippene.⁴² Kritiske røster vil kalle det å rette oppmerksomheten mot fabrikker og industrielle produksjonssteder for håpløst gammeldags, men når det gjelder klimaendring og andre miljøproblemer er det riktig..

Den andre viktige begrensningen er den akademiske dreiningen fra livsstilspolitikk til levekårsorientert miljøpolitikk. Dette har mindre å gjøre med hvem som anklages, men mer med hvor i samfunnet en finner de virkelige miljøkampene. Her er problemet det politiske fokuset på utkanter, som ikke vil frambringe en bredere bevegelse. Politisk økologi er fiksert på kamper over frarøving i landdistrikter, inkludert motstand fra urbefolkning og småbønder. Enhver skikkelig person ville da også støtte disse bevegelsene for rettferdighet og sjølbestemmelse, og vi kan ikke undervurdere betydningen av disse kampene. Jeg stiller bare spørsmål ved hvordan slike kamper kan bidra til å bygge opp en slags samfunnsmessig makt som er i stand til å stå opp mot kapitalen, de som ansvarlige for frarøvinga og forurensninga. Det definerende trekket ved kapitalismen er at det store flertallet blir fratatt naturlige livsbetingelser. De som ikke enda har opplevd det, lever per definisjon i utkanten av systemet som helhet. Ved å plassere direkte levekårserfaringer med naturressurser og fysiske omgivelser som det eneste grunnlaget for politikk, blir det politiske grunnlaget du kan utvikle, betydelig begrensa.

Det er også rimelig å reise strategiske spørsmål om hvor vellykka bevegelser for miljørettferdighet har vært. Det er opplysende å undersøke hvilke refleksjoner noen sentrale akademiske aktivister har gjort seg om bevegelsen. I året etter Clintons historiske vedtak fra 1987, argumenterte Benjamin Goldman, en dataanalytiker bak den berømte rapporten Toxic Waste and Race, for at den faktiske makta i miljørettferdighetsbevegelsen kunne sammenlignes med «en flue på elefantens rumpe».⁴³ Han oppdaterte dataene i rapporten fra 1987 og viste at:

På tross av økt oppmerksomhet, har fargede i USA nå større sannsynlighet enn for ti år siden til å bo i lokalsamfunn med kommersielle anlegg for farlig avfall, sammenlignet med hvite.⁴⁴

Tjuefem år seinere kom Pulido, Kohl og Cotton til en lignende konklusjon, og antyder at miljørettferdighet har «mislykkes». De fastslår rett ut at «… fattige og fargede lokalsamfunn er fortsatt overeksponert for miljøskader.»⁴⁵

Goldman mener at hyllesten av miljørettferdighetspolitikk overser den større sammenhengen av politisk nederlag:

… [M]ens progressive har applaudert framveksten av miljørettferdighetsbevegelsen, har vi sett en periode med voldsom intensivering av ulikhet, og, til syvende og sist, en historisk betydelig triumf for de som hersker over transnasjonal kapital, som har konsolidert sin makt, sine rikdommer og sine globale friheter.⁴⁶

Goldman konkluderer med at for at miljørettferdighetsbevegelsen skal gjøre motstand mot disse store selskapenes makt, må den «… utvide sitt folkelige oppslutningsgrunnlag og inkludere flere interesser.»⁴⁷ Likevel skyldes den appellen miljørettighetsbevegelsen har for mange progressive, at den representerer en kamp blant de fattigste og mest marginaliserte gruppene i det kapitalistiske samfunnet – fargede lavinntektsgrupper. Igjen, disse kampene er svært viktige og må ikke overses. Men for at kamper for miljørettferdighet skal lykkes, må de finne en måte å bygge en bredere miljøbevegelse på, med et grunnlag som faktisk kan stå opp mot de store selskapene som er ansvarlige for å forgifte lokalsamfunn. Så langt har vi en tendens til å verdsette det moralsk høyverdige i slike kamper, uten strategisk å spørre hvordan de skal kunne utvikle makt til å overvinne denne situasjonen.

Pulido og medarbeidere reiser spørsmål om staten. Mens staten ofte snakker miljørettferdighetskrav etter munnen, svikter den gjerne når det gjelder å håndheve reguleringer som kan forbedre disse menneskenes liv direkte.⁴⁸ De argumenterer for en mer konfronterende strategi:

I stedet for å se staten som en hjelp eller partner, må den se staten som en motstander og utfordre den direkte:

Det er ikke om å gjøre å være respektabel, anerkjent og inkludert. Der er om å gjøre å lage et helvete for både forurenserne og de etatene som beskytter dem.⁴⁹

I en situasjon der den nyliberale staten (og Trump) dominerer, er dette åpenbart en riktig strategi. Men på lengre sikt kunne miljørettferdighetsbevegelsen også vurdere en bredere strategi som kunne bygge en folkelig venstresidemakt innenfor staten selv (mer om dette i del 3). En slik politikk må nå videre enn til utsatte grupper og ha kontakt med det som Goldman kalte «ulike interesser».

Samla sett har både livsstilorientert politikk og dens avlegger, levekårsbasert miljøpolitikk, vokst fram i en periode da miljøkrisa ble forverra og den private kapitalens evne til å ødelegge miljøet økte enormt. De politiske strategiene er lite effektive. Vi skal nå diskutere denne ineffektiviteten ut fra mer konkret historie og klasseforhold

---

Del 2

«Å skyte over mål»: Klassegrunnlaget for miljøbevegelsen

Miljøbevegelsen vokste fram i en periode med krise og omstrukturering på 1960- og 70-­tallet. Mens den antikapitalistiske politikken historisk har kjempet mot systemets ulikhet og fattigdom, var kommentatorer på både høyre- og venstresida på 1970-tallet enige om at kapitalismen sto overfor et nytt problem: overflod. Vi hadde ganske enkelt for mye. Økende ­forbruksnivåer, i seg selv et produkt av arbeiderklassens seire, ble nå et problem. På midten av 70-tallet mente en ung Alan Greenspan at økonomisk krise skyldtes alt for «ambisiøse» forventninger i samfunnet:

… regjeringer har satset sterkt på forbedring av sosiale ulikheter i eget og andre land og stadig økende levestandard. Hvor moralsk og sosialt rosverdige de enn er, har disse satsingene vist seg å være for ambisiøse økonomisk sett, både i hva de faktisk kan søke å oppnå og i hvilke forventninger de skaper i befolkningen.⁵⁰

Han fortsatte med å foreslå at folk måtte tilpasse seg nye «realistiske mål», og at «inntektsnivået vil bli lavere og den mulige veksten i levestandard vil bli redusert.» Samfunnet hadde «skutt over mål» når det gjaldt fornuftige forventninger. Løsningen? Nedskjæringer – eller en politikk med mindre.

Fra et helt annet politisk perspektiv dreide mye av kritikken fra «det nye venstre» seg også om problemer med et varesamfunn med overflod. Herbert Marcuse definerte «ren dominans … folk blir administrert, og i de overutviklede områdene med masseforbruk, blir det administrerte livet til det gode liv for alle …»⁵¹ Guy Debord fastslo at «Det uklare utsynet går sammen med overfloden av varer» og varen har «lykkes i å totalt dominere sosialt liv».⁵² Innenfor kritisk teori argumenterte William Leiss for at forbrukerlivsstiler ikke tilfredsstiller grunnleggende menneskelige behov:

Denne sammenhengen fremmer en livsstil som er avhengig av et endeløst økende forbruk av materielle goder … [hvor] individer ledes til å misoppfatte egne behov.⁵³

Christopher Lasch angrep den amerikanske «forbrukstilbedelsen» og «varepropagandaen» på måter som direkte påvirket president Jimmy Carters «ubehagstale» der han påsto at amerikanere har en tendens til å «dyrke selvnytelse og forbruk».⁵⁴ De fleste er enige om at talen som formante amerikanere om å nedskalere, banet vei for Reagan.

Denne kritikken av overflod kom på et merkelig tidspunkt, i et tiår da amerikanske arbeidere var under angrep. Som historikeren Daniel Horowitz forklarer, «erfarte de fleste amerikanere [på 1970-tallet] økonomiske prøvelser … de aller fleste av landets familier erfarte lavere realinntekt.»⁵⁵ Rapporter fra meningsmålinger viste at økende levekostnader var bekymring nr. 1 for amerikanere (i et tiår da det ikke var mangel på bekymringer).⁵⁶ I en situasjon da arbeiderklassen kjempet for å ha råd til livsnødvendigheter, fortalte mange på venstre- og høyresida at de allerede hadde for mye. Ettersom verdens Greenspan-er (Alan Greenspan var leder av sentralbanken i USA 1987–2006) vant fram, ble det vanlig å tenke at det var tid for å «gjøre mer med mindre». Det var tid for å kutte – i offentlige utgifter, fjerne rettigheter fagforeningene hadde tilkjempet seg og i husholdningsbudsjettene.

Kritikken av overflod og «overforbruk» overlappet perfekt i tid med framveksten av den økologiske bevegelsen. På lignende måte som Greenspan, annonserte Club of Rome i 1972, med rapporten Limits to Growth, en ny realitet som samfunnet måtte tilpasse seg: «Mennesket er tvunget til å ta jordas begrensninger med i betraktning.»⁵⁷ Paul Ehrlich proklamerte i begynnelsen de råeste Malthus-inspirerte perspektivene i The Population Bomb. Men noen få år seinere, i 1974, publiserte han og kona hans The End of Affluence, som argumenterte for at masseforbrukssamfunnet hadde gått ut over sitt materielle grunnlag.⁵⁸ En av de tekstene som hadde størst påvirkning, var William Cattons Overshoot, som forklarte hvordan menneskers bruk av ressurser hadde «gått ut over (overshot)» hva jorda kan bære, og faren for massedød var overhengende.59 Miljøpolitikk vokste fram og ekspanderte nettopp i perioden med nyliberale nedskjæringer. Den knyttet an til det som Leigh Phillips kaller en «måteholdsøkologi (austerity ecology)», en politikk for begrensninger, redusert forbruk og lavere påvirkning – redusere, gjenbruke, resirkulere.⁶⁰

Det er i en slik forbindelse det underlige skillet mellom «klasse-» og «miljø-» politikk har oppstått. Som en «ny sosial bevegelse» forkastet miljøbevegelsen en politikk grunnlagt på materielle interesser og sa den var håpløst knyttet til varesamfunnets hule materialisme. Mens klassepolitikk alltid handlet om visjoner om økt samlet velferd, ble miljøpolitikk en politikk for mindre. André Gorz utviklet et eksplisitt økososialistisk standpunkt med fokus på mindre:

«Den eneste måten å leve bedre på, er å produsere mindre, å forbruke mindre, å arbeide mindre, å leve annerledes.»⁶¹ Gjennom årene sto klasse- og miljøpolitikk stadig mot hverandre i debatt om «jobber versus miljø».

Det var arbeiderklasseforkjempere som protesterte mot beskyttelse av den spettete ugla og gjenoppretting av laksetrapper i Columbia River. Richard White minnes at klistrelapper på biler med «Er du miljøforkjemper eller jobber du for å overleve?» ble populære i landarbeidersamfunn.⁶² Mens mange arbeiderklassefolk helt klart var skeptiske til eliteprega miljøpolitikk, gikk dette også andre veien. Grønne politikere anklaget privilegerte arbeidere for forbruket deres. Rudolph Baro fra De Grønne i Tyskland sa rett ut:

«Arbeiderklassen her [i Vesten] er den rikeste underklassen i verden … Jeg må si at den urbane arbeiderklassen er den verste klassen i historien til å utnytte.»⁶³

Mange deler av øko-venstre i dag krever også en politikk for mindre. I 2018 publiserte New Left Review en artikkel av Troy Vettese som argumenterte for måtehold – eller det han kalte «egalitært øko-måtehold» som tar sikte på å dele likt på færre ting. Artikkelen foreslår blant annet at planeten skal overgis til vill natur, en idé han har tatt fra sosiobiologen E.O. Wilson – veganisme for alle og en abstrakt plan for global energirasjonering per person.⁶⁴ Kanskje den mest populære grein av dagens økovenstre, er programmet for «nedvekst (degrowth – altså minusvekst)», definert i en nylig sammenstilling som «en rettferdig nedskalering av produksjon og forbruk som vil redusere samfunnets gjennomstrømming av energi og råmaterialer.»⁶⁵ Nedvekstforkjempere er raske til å insistere på at de ikke vil at dette skal se ut som en politikk for «mindre» fordi de også krever likere fordeling av mindre ting og mer av immaterielle ressurser, som tid, fellesskap og relasjoner. Dette programmets besettelse med samlet materiell produksjon og vekst i bruttonasjonalprodukt, i seg selv en statistisk konstruksjon som tilslører nettopp hvem som har fordeler av vekst i den kapitalistiske økonomien, svikter når det gjelder å ta med i betraktningen at hovedparten av menneskene i kapitalistiske samfunn også trenger flere materielle ting. Erfaringen fra den nyliberale perioden har for de fleste vært stagnerende lønninger, økt gjeld, dårligere jobbsikkerhet og lengre arbeidstid. Ved å konsentrere hele det politiske programmet om «reduksjoner», har ideen om nedvekst liten evne til å ta hensyn til behovene til det store flertallet av arbeidere som er utsatt for herjingene fra de nyliberale nedskjæringene.⁶⁶ En klasseanalyse vil ikke være grunnlagt på samfunnet som helhet (og hvorvidt det bør vokse eller redusere), men heller klasseskiller i konflikt, der noen få har alt for mye og ­majoriteten har for lite.

Hva kan forklare koplingen mellom økologi og en politikk for mindre? En ting som forener disse måteholdsperspektivene, fra Alan Greenspan til nedvekst, er at de vokser fram fra en spesifikk klassedannelse som jeg har beskrevet over, den profesjonelle styringsklassen, det jeg forenkelhets skyld vil kalle den profesjonelle klassen.⁶⁷ Denne klassedannelsen vokste raskt i etterkrigstida gjennom en dramatisk utvidelse av høyere utdannelse. Det er radikale akademikere, naturvitenskapsfolk, ikke-kommersielle ledere, offentlige ansatte, journalister og andre profesjonelle som trekker den slutningen at moderne livsstil har skylda for den økologiske krisa. Ironisk nok er det den profesjonelle klassens egen relative materielle trygghet som fører til denne ganske skyldbetyngede overbevisningen om at «alle vi» forbrukere er roten til problemet.

Den profesjonelle klassen:
Å kunne noe om miljøkrisa

Barbara og John Ehrenreichs kontroversielle begrep fra 1976, «den profesjonelle styringsklassen» var et forsøkt på å fange den dramatiske økningen i såkalte hvitsnippyrker i en mer og mer post-industriell kunnskapsøkonomi.⁶⁸ På den ene siden prøvde de å ta i betraktning den sentrale rollen som «middelklasseradikalisme» spilte i utformingen av «nye venstre»-politikk som ble så viktig på den tida.⁶⁹ De mente at «den enorme utvidelsen av høyere utdanning» hadde skapt «et nytt lag av utdannede lønnsmottakere … som det var umulig for marxister å ignorere.»⁷⁰ De gikk inn i en debatt blant mange marxister om hvordan klassebestemmelsen av slike kunnskapsarbeidere kunne teoretiseres. Gitt deres mangel på eierskap til produksjonsmidler – og avhengighet av lønnsinntekt for å overleve – kalte André Gorz og Serge Mallet dem for «den nye arbeiderklassen»⁷¹. Nicos Poulantzas kalte dem «det nye småborgerskapet» og argumenterte­

for å bruke tradisjonelle klasseskillelinjer mellom manuelle og ikke-manuelle arbeidere.⁷² Erik Ohlin Wright mente at vi bør anerkjenne den «motsetningsfylte klassetilhørigheten» til mange profesjonsyrker.⁷³ Uansett hvordan vi teoretiserer dem, er det et nøkkelpunkt at den profesjonelle klassen utgjør en minoritet i befolkningen. Kim Moody anslår at profesjonsyrker utgjør 22 prosent av den yrkesaktive befolkningen i USA (ytterligere 14 prosent er kategorisert som lederyrker).⁷⁴ Han mener at arbeiderklassen representerer 63 prosent.

Jeg vil ikke forsøke å løse disse teoretiske debattene her. For mitt formål vil jeg understreke hvor viktig kunnskap, eller mer generelt utdanningsmeritter, er for profesjonsklassens liv. Poulantzas har forklart dette med betydningen av å gjøre «karriere»: «betydningen av disse utdanningstrinnene er mye større for bevegelse innenfor dette nye småborgerskapet (‘forfremmelse’ av deltakerne og deres ‘karrierer’ osv.), enn det er for arbeiderklassen.»⁷⁵ Viktigheten av utdanningsmeritter innebærer at den profesjonelle klassen ikke bare passer med myten om «meritokrati», men framhever også den individualiserte evnen til å påvirke verden, enten det er å gjøre «karriere» eller høyverdig å redusere karbonfotavtrykket. Utdanningsnivåer og meritter er ikke bare viktig for profesjonsklassens livserfaringer, men tjener som adgangsbillett for mer materielle forhåpninger om et «middelklasseliv» med biler, hus, barn og finansiell trygghet. Likevel, mens den profesjonelle klassen streber for å anskaffe disse banale sidene ved middelklassetrygghet, vekker de samtidig ofte avsky. Gjennom eliteutdannelse kommer mange i den profesjonelle klassen i tanker om den fremmedgjøring og ødeleggelse som ligger iboende i massevaresamfunnet. Denne innadvendte skylden danner ofte et viktig utgangspunkt for profesjonsklassepolitikk.

Miljøpolitikk vokste fram fra denne profesjonelle klassen. Fra 1960-tallet foreslo miljøbevegelsen ikke bare en særlig type politikk mot miljøødeleggelse, men også en form for kritikk som gir kunnskap og vitenskap en sentral rolle i kampen. I dag er dette fundamentalt for hvordan klimapolitikken presenteres – som en kamp mellom de som «tror» og de som «fornekter» vitenskap. Dette har historiske røtter, ved at miljøbevegelsen hele veien har gitt vitenskapelig kunnskap – meritter – en sentral rolle i miljøpolitikken. I 1972 hadde The Ecologist en topphistorie kalt A Blueprint for Survival, som foreskrev en særlig autoritetsorientert politikk grunnlagt på meritter: «Dette dokumentet er satt opp av en liten gruppe mennesker, der alle, med ulike roller, er profesjonelt involvert i studier av globale miljøproblemer.»⁷⁶ Den mer berømte Limits to Growth fra 1972 hadde også de samme visjonene for politikk – at en gruppe forskere kan studere og dermed vite det nøyaktige omfanget av den økologiske krisa. I forordet heter det at:

Menneskehetens utfordring er at mennesket kan oppfatte problematikken, men likevel, tross betydelig kunnskap og ferdigheter, ikke forstår opprinnelse, betydning og sammenhenger av dens mange komponenter, og dermed ikke er i stand til å tenke ut effektive svar.⁷⁷

Det sentrale prinsippet i slike økologiske kunnskapssystemer er en analyse basert på relasjonalitet – eller påstanden, som Barry Commoner sier, at «alt henger sammen med alt annet.»⁷⁸ Selv om tidlige økologiske studier bare tok for seg relasjoner mellom ikke-menneskelige organismer, fastslo miljøbevegelsen at mennesker må studeres gjennom hvordan de dypest sett er forbundet med naturen. En klassisk økologisk tekst fra 1970-tallet er William Ophuls Ecology and the Politics of Scarcity. Den beskriver kjernen i en økologisk kritikk av «vår levemåte»:

… fordi mennesket ikke vet nok om hvordan naturen fungerer, har han (sic) gjort det på en spesielt ødeleggende måte … vi må lære å arbeide med naturen og å akseptere de grunnleggende økologiske avveiningene mellom beskyttelse og produksjon … dette vil nødvendigvis kreve store endringer i våre liv … for den grunnleggende beskjeden om økologisk begrensning: det er bare så mye biosfæren kan tåle og bare så mye den kan gi, og dette kan være mindre enn vi ønsker …⁷⁹

Dersom vi kjente til de dype sammenhengene om vår påvirkning av biosfæren, ville vi virkelig forstå behovet for begrensning. Ved å fokusere på «våre liv», blir det klart hvor han tenker at begrensningene bør plasseres: forbrukernes livsstil.

Nå kunne en politikk basert på «relasjonalitet» enkelt knyttet sammen enkeltelementene på en måte som pekte mot synderne i kapitalistklassen som kontrollerer produksjon for profitt. En slik analyse ville gitt en politikk basert på konflikt og en innebygget motsigelse mellom kapitalister og massene i samfunnet over økologisk overlevelse. Men kunnskapen om økologisk «gjensidig avhengighet» pekte ikke i denne retningen. Denne kunnskapen ledet direkte til økologisk fotavtrykk-analysen som er beskrevet over.

Denne dreiningen mot livsstil og gjensidig skyld gikk enkelt sammen med business-sektorens anstrengelser for å omskape de mer radikale retningene i miljøbevegelsen. I kjølvannet av de enorme utfordringene, som industrien fikk etter lovgivningen om rein luft og reint vann (Clean Air and Water Acts), og utbredt tro i offentligheten på at det var næringslivet som forårsaket miljøkrisa, satte de store selskapene i verk massive kampanjer for å «grønnvaske» sitt image.⁸⁰ Historikeren Joe Conley forklarer:

Målene for disse programmene varierte fra å avlede kritikk av miljøpåvirkning og komme nye miljølover i forkjøpet til å fremme frivillige alternativer til lovregulering og oppnå markedsandeler blant miljøbevisste forbrukere.⁸¹

Videre fremmet noen selskaper aktivt ideen om at miljøansvar bør tillegges den enkelte forbruker, ikke industrien. Resirkulering er kanskje typeeksempelet på forbrukerhandling. Historiker Ted Steinberg minnes hvordan industrigrupperinger som øl- og mineralvannsprodusenter, sammen med aluminium- og plastindustri, organiserte seg for å bekjempe en føderal lov om flasker som ville tvinge industrien til å betale kostnadene for resirkulering.⁸² De foretrakk kommunale resirkuleringsprogrammer som plasserte ansvaret for å sortere og resirkulere avfall på enkelthushold. Enda mer skadelig var det at de aktivt fremmet ideen om at det er enkeltforbrukere selv som forårsaker forurensning. Han siterer en offentlig ansatt fra det amerikanske rådet for plast, som sa at «Om jeg kjøper et produkt, er jeg forurenseren. Jeg bør ta ansvar for hvordan pakningen blir kasta.»⁸³ Dette er logikken til «økologisk fotavtrykk» overført til plastflasker.

Poulantzas mente at den profesjonelle klassen, eller «småborgerskapet», kan skifte fram og tilbake mellom borgerlige og proletære klasseposisjoner. «Disse småborgerlige gruppene kan ofte «svinge» avhengig av konjunkturer, noen ganger på svært kort tid, fra en proletær til en borgerlig klasseposisjon og vise versa.»⁸⁴ Denne delen har argumentert for at mye av den profesjonelle klassen har tilpasset politiske strategier til kapitalens tiårlange insistering på måtehold. Men Poulantzas hevder at «denne vekslingen bør ikke tas som et naturlig eller grunnleggende trekk ved småborgerskapet, men refererer til dens situasjon i klassekampen.»⁸⁵ I en tid med fornyet kampvilje i arbeiderklassen og gjenoppvekket sosialistisk politikk, hvordan vil en miljøpolitikk se ut fra et arbeiderklasseperspektiv?

---

Del 3

Arbeiderklassepolitikk for miljø

For at miljøbevegelsen skal kunne vokse ut over den profesjonelle klassen og skaffe en basis i arbeiderklassen, kan den ikke ha måtehold, skam og individualistiske løsninger som grunnpilarer. Den kan heller ikke legge så stor vekt på vitenskapelig kunnskap (tro eller fornektelse). Den må mobilisere rundt politikk som er gunstig for miljøet samtidig som den appellerer til de materielle interessene til det store flertall av arbeiderklassen som holdes tilbake av stillestående lønn, gjeld og usikre jobber. Et miljøprogram for arbeiderklassen ville fokusere på anti-måteholdspolitikk. En forutsetning kan være: Mennesker er økologiske vesener som har grunnleggende behov for å reprodusere sine liv (mat, energi, bolig, helsetjenester, kjærlighet, fritid). Proletær avhengighet av penger og varer for å møte disse behovene gir høyt stressnivå – og utelukker mange fra å tilfredsstille dem. I stedet for å se slike behov som kilde til «fotavtrykk» som må reduseres, bør vi anerkjenne at de fleste mennesker i kapitalistiske samfunn trenger mer og sikrere tilgang til livsnødvendigheter. For å utforme denne politikken, må vi forklare hvordan menneskelige behov kan møtes ut fra økologiske prinsipper.

Passende nok har Alexandria Ocasio-Cortez, Sunrise-bevegelsen og nye venstre-tenketanker som «New Consensus» gått sammen om å kreve en «Green New Deal» som på mange måter forsøker å bygge denne typen miljøpolitikk for arbeiderklassen. Den ikke-bindende resolusjonen foreslått av Ocasio-Cortez og senator Ed Markey er opptatt av ulikhet og av fordeler for arbeiderklassen. Resolusjonen understreker alle de tekniske kravene til et omfattende avkarboniseringsprogram, men tilbyr også «alle mennesker i USA … en jobb som familier kan overleve på, permisjoner for familie og helse, betalt ferie og trygg alderspensjon.» Mange sentrumsorienterte liberale tenkere har rettet voldsomme angrep mot Green New Deal fordi den tar inn brede krav som «Medicare for All» og en føderal jobbgaranti, når oppmerksomheten burde konsentreres bare på klima og avkarbonisering. Det kunne ikke vært mer feil. Nøkkelen er å bygge en bevegelse hvor flertallet ser sammenhengene, og at løsninger for alle våre kriser som gjelder klima, helsetjenester og boliger krever at det bygges bred samfunnsmakt i masseomfang for å bekjempe næringene som profitterer nettopp på disse krisene.

Det er en beundringsverdig politisk visjon bak ‘the Green New Deal’. Men foreløpig mangler den typen politisk bevegelse som faktisk kan oppnå det. Kravene i Green New Deal forutsetter omfattende innrømmelser fra kapitalen. For å få slike innrømmelser, må vi se arbeiderklassen som et massegrunnlag for makt i samfunnet og søke å bygge denne makta på hovedsakelig to måter. For det første er den mest åpenbare kilden til arbeiderklassemakt ganske enkelt det faktum at de utgjør majoriteten av befolkningen (Moody anslår faktisk 75 prosent om vi tar med de som gjør omsorgsarbeid utenfor den formelle arbeidsstyrken). Venstresida lærer allerede at den viktigste måten å bygge bred folkelig støtte på fra denne basen, er å komme med programmer for dekommodifisering av grunnleggende behov.⁸⁶ Mange radikale økologiske tenkere er opptatt av motstand mot kommodifisering (gjøre til en vare) av natur⁸⁷, eller å unngå å ta inn nye «grense-» omgivelser inn i kapitalsirkulasjonen. En arbeiderklasseorientert miljøpolitikk bør fokusere på det motsatte av dette. I stedet for å bare gjøre motstand mot at natur blir tatt inn i markedet, kan vi kjempe for at ting folk trenger, trekkes ut av markedet. Heller enn å fokusere på de som har direkte «nytteverdi» eller leverbrødsrelasjoner til naturen, påpeker denne politikken arbeiderklassens avhengighet av varer som viktig kilde for usikkerhet og utnytting. Seinere års støtte til sosialistisk politikk i valg i Storbritannia, USA og andre land har vist at slike appeller til folks grunnleggende behov kan bli svært populære i samfunn herjet av ulikhet og utsatthet.

Et Green New Deal-program for dekommodifisering er ikke bare ment å appellere til arbeiderinteresser, det kan også ha store miljøvirkninger. Gratis offentlige boliger kunne integrere grønne byggemåter som gir billigere oppvarming og lavere strømregninger, for de som bor der.⁸⁸ Gratis offentlig transport kunne gi et grunnleggende skifte fra avhengigheten av biler og andre privatiserte former for transport. Det er ingen etisk grunn til hvorfor vi alle skulle være enige i at «helsetjenester er en menneskerett», mens mat og energi ikke er det. Her vil vi stå opp mot næringer som er sentrale syndere i vår miljøkrise. Videre vil et slikt program for dekommodifisering ikke utelukke tradisjonelle miljøbevegelser for bevaring av vill natur eller «åpent rom». Det er en politikk for å bygge og utvide det området av sosialt liv hvor kapitalen ikke er tillatt. Kombinasjonen av Green New Deals «føderale jobbgaranti» med dekommodifisering av sosiale behov kunne også inkludere tradisjonelle krav fra venstre-fagbevegelsen om kortere arbeidsuke, siden det samlede antallet arbeidstimer da kunne spres blant færre arbeidere og livsnødvendighetene ville ganske enkelt koste mindre.⁸⁹

En grønn politikk basert på dekommodifisering handler også om å endre maktforhold og kontroll over samfunnets ressurser. Den mest miljøvennlige delen av dette programmet er at det tar sikte på å overføre disse næringene fra privat til offentlig eierskap, slik at miljømål kan dominere over profitt. Når det gjelder klimaendringer, er det særlig en sektor som kan bli et avgjørende sted for strid: elektrisitet.⁹⁰ En rask plan for avkarbonisering vil kreve et program basert på «elektrifisering av alt», inkludert transport og oppvarming av boliger og kommersielle bygg.⁹¹ I USA innebærer det ikke bare en «forgrønning» av elektrisk kraftindustri, som fortsatt bruker 62,9 prosent fossilt brensel (hovedsakelig naturgass og kull), men også den raskt økende produksjonen av elektrisitet for å møte behovet for elektrifisering av andre sektorer.⁹² Dette programmet vil kreve en stor kamp mot investor-eide nettverk for strøm og vann (‘utilities’ i USA, oversetters merknad). I følge en rapport, er det 199 private selskaper (som utgjør 9 prosent av alle nettverkselskaper), som betjener 75 prosent av forbrukerne.⁹³ En rask avkarboniseringsplan vil helt klart kreve at disse 199 selskapene kommer under offentlig eierskap – og de vil ikke gi avkall på garantert profitt uten kamp.

På grunn av sin status som «naturlig monopol» (det gir bare mening for ett selskap å håndtere fordeling i et nettverk), er den elektriske sektoren allerede gjenstand for intens offentlig regulering og inspeksjon. Det betyr at det er en sektor som er mer åpen for politisk motstand enn andre. Videre, siden strøm er absolutt sentral for sosial reproduksjon, og fordi det allerede er et eksisterende sinne i arbeiderklassen mot strømselskaper for uakseptable satser og avstengning⁹⁴, vil det være ganske enkelt å bygge brede arbeiderklassekampanjer basert på både behov for rask avkarbonisering av strøm og tilby billigere, kanskje gratis, elektrisitet til husholdene. Mens klimaendringspolitikk ofte er abstrakt, med debatt om globale ­temperaturmål og ppm. i atmosfæren, ville mange arbeidere lett forstå gratis strøm.

Enhver dekommodifisering og programmer for offentlig sektor vil også reise spørsmålet om hvordan dette skal «betales». Som for den gamle «New Deal», må svaret fokusere på store selskaper og de rike. Dette vil kreve en antagonistisk politikk som forklarer hvem som virkelig har ansvar for miljøkrisa, som ikke er rettet mot individene, skaper skyld eller anklager arbeiderklasseforbruket. Det vil rette allerede eksisterende klassesinne mot de rike for å forårsake miljøkrisa. I motsetning til nyliberal tenkning, er også skattlegging av de rike svært populært i arbeiderklassen. Statsviter Spencer Pistons nye forskning fant bemerkelsesverdig stor folkelig støtte for politikk basert på det han kaller «avsky for de rike».⁹⁵ Som svar på Alexandria Ocasio-­Cortez’ krav om høyere skatter for de rike for å finansiere Green New Deal, fant en nylig meningsmåling at 76 prosent av amerikanere og en majoritet selv blant republikanere er for å øke skattene for de rike.⁹⁶

Den andre viktige kilden til arbeiderklassemakt er ikke bare antallet, men dens strategiske posisjon på arbeidsplassen, som kilde til arbeid som grunnlag for privat profitt og offentlig sosial reproduksjon. Arbeiderklassen har mulighet til å trekke tilbake sitt arbeid og tvinge fram innrømmelser fra kapitalen gjennom streiker og andre former for aksjoner som stanser produksjonen. Brede splittende aksjoner kan skape en større forståelse for krise, der kapitalen vil konkludere med at «Det minst smertelige valget er å godta arbeidernes krav om et levelig klima og å få en slutt på fattigdom gjennom et grønt skifte.⁹⁷ Miljøpolitikk har lenge forstått makta som ligger i splittelse og forstyrrelse, men bruker den vanligvis utenfor arbeidsplassen på måter som virker ­fiendtlig mot arbeidere. Edward Abbeys The Monkey Wrench Gang (skiftenøkkelgjengen) forestiller seg på en skjønnlitterær måte aktivister som legger kroppene sine i veien for gruver og annen infrastruktur, og som bruker verktøy for å ta fra hverandre miljøødeleggende maskiner.⁹⁸ I den virkelige verden utviklet Earth First! en taktikk med «tresitting» for å hindre hogst av gammel skog. I dag beskriver det Naomi Klein kaller «Blockadia», de mange aktivistene som blokkerer legging av rør og annen infrastruktur for fossilt brensel, som kullfyrte kraftverk.⁹⁹ En moderne «skiftenøkkelgjeng» omfatter de som bruker avbitertang og annet verktøy på rørledningskraner for å stoppe flyten av olje eller gass. Disse aktivistene anerkjenner den makta som ligger i stans og ødeleggelse for å vinne fram med politiske krav. Likevel har dagens hær av økodirekte aksjon-aktivister bare begrensa kapasitet til å splitte. De lykkes med å blokkere en rørledning her, et tog med olje der, men mislykkes i å samle tilstrekkelig støtte til press på fossil energikomplekset som står i sentrum for reproduksjon av kapitalismen. Det mest inspirerende og på mange måter vellykkete opprøret var #notapl-bevegelsen ved Standing Rock. Etter valget av Trump, fører nå (og noen ganger lekker det) likevel Dakota Access-rørledningen skiferråolje fra Bakken.

Kunne miljøpolitikk appellere til arbeidere ved sin evne til å stenge ned kapitalismen fra innsiden? Kan vi bygge det Sean Sweeney kaller en «økologisk fagbevegelse» der arbeidere ser sin kamp mot sjefer som en miljøkamp?¹⁰⁰ Dette kunne enkelt begynne ved å vise forbindelsen mellom måtene sjefer utnytter arbeidere og miljøet. Denne forbindelsen pleide å være mye mer sentral i miljøbevegelsen på 1960-tallet. Tony Mazzocchis Oil, Chemical and Atomic Workers’ Union bidro til å tvinge fram dannelsen av etaten for yrkesmessig helse og sikkerhet, som var laget med samme formål som Environmental Protection Agency – å beskytte liv mot industrikapitalister. Connor Kilpatrick forklarer: «Som Mazzocchi så det, ville de kjemikaliene som forgiftet folk i hans fagforbund, etter hvert lekke til omgivelsene utenfor, gjennom luft, jord og vann.»¹⁰¹ Selv om de har blitt svakere, kjemper fagforeninger fortsatt for dette. I 2015 fokuserte streikene til United Steelworkers på oljeraffinerier for en stor del på helse og sikkerhet på arbeidsplassen.¹⁰²

Det er mye fokus på anti-miljøholdninger i fagforeninger i byggebransjen og i de sektorene som er tilknytta fossilenergiindustrien.¹⁰³ Flere foreninger støtta både Keystone og Dakota Access- rørledningen fordi den ga godt betalte jobber. I miljøkampene går arbeiderbevegelse og kapital ofte sammen mot aktivister. Men arbeidere i byggebransjen og kullgruvene utgjør en svært liten andel av den samlede arbeidsstyrken. Det er mer rimelig å se utenfor de skitneste og mest ødeleggende sektorene for å finne en form for kampvilje blant arbeidere som kan koples sammen med en bredere miljøpolitikk. Det er også grunn til ikke bare å fokusere på direkte aksjon mot utvinning av jordas ressurser (der arbeiderbevegelsen er svak). Det er en tendens, reprodusert gjennom politisk økologi-forskningen jeg har diskutert over, til å tro at den «virkelige» miljøkampen foregår på landsbygda der vi utvinner råvarer eller der det «virkelige» naturlandskapet er truet.

En arbeiderklasseorientert miljøpolitikk kan også effektivt bygges først i næringer med liten miljøpåvirkning. Jane McAlevey har argumentert overbevisende for at sektorene helse og utdanning bør bli det strategiske målet for en ny arbeiderklasse-mobilisering.¹⁰⁴ Disse sektorene utgjør grunnlaget for sosial reproduksjon i mange lokalsamfunn. Og til forskjell fra stålindustri kan de ikke flyttes ut av landet. Alyssa Battistoni mener at disse sektorene for «sosial reproduksjon» eller «omsorg» i seg sjøl er sektorer med små karbonutslipp og liten miljøpåvirkning¹⁰⁵. Hun mener at utvidelse av disse sektorene bør stå sentralt i en politisk økologi som er opptatt av «omsorg» i en videre betydning av ordet (og for å ta med økosystemer og andre livsunderstøttende systemer). Mange av disse kampene er også i den offentlige sektoren som vil bli avgjørende for et program for dekommodifisering, slik det er beskrevet over.

I det siste året har McAleveys råd blitt realitet, med den største streikebølgen siden 1986 og nesten alle i utdanningssektoren.¹⁰⁶ I tråd med det programmet som er foreslått her, er disse kampene grunnleggende for å bekjempe måtehold og nedskjæringer (austerity) og forbedre livene til de arbeiderne som er involvert. Streiken blant lærere i West Virginia, for eksempel, lukket en sentral institusjon for sosial reproduksjon (skoler) for å oppnå et sett med materielle krav, inkludert beskatning av fossilt brenselindustri, for å bidra med penger til å forbedre skolene.¹⁰⁷ Men disse streikene handler også på en grunnleggende måte om å forbedre livet ut over arbeidsplassen. Lærerstreikene er beskrevet som «forhandlinger for det felles beste», der kravene uttrykker en større visjon om fellesskapsforbedringer gjennom arbeiderklassemakt¹⁰⁸. Streiken til United Teachers of Los Angeles nylig krevde ikke bare bedre finansiering av skoler, men også flere grønne rom på skoleområdet.¹⁰⁹ Denne i hovedsak anti-måtehold-politikken, bygget rundt det felles beste, kunne enkelt bli tatt inn i et større grønt program basert på fagorganiserte jobber for å skape en offentlig grønn infrastruktur, boliger og transport, som beskrevet over. Fagforeninger for offentlig transport og arbeidere som jobber med strøm og vann, kan også organiseres i tråd med dette.

Det å bygge økologisk makt gjennom arbeiderklassen, som utgjør hoveddelen av samfunnet, og der deres arbeid gjør at hele systemet kan fungere, vil kunne bli en formidabel utfordring for kapitalens makt til å styre over liv og planetens overlevelse. Å vinne denne kampen begynner ved å understreke at behovet for «mindre» og «offer» bare bør gjelde de rike og de store selskapene. Resten av oss har så mye å vinne.

Konklusjon

Under krisene og endringene på seint 1960-tall og 1970-tallet skjedde det to viktige forandringer. For det første, med krise som bakgrunn, konsoliderte nyliberale krefter seg og argumenterte for at de samfunnsmessige forventingene til etterkrigstidas «velstandsøkonomi» hadde blitt urealistisk høye og at måtehold var påkrevd for å holde kontroll over offentlige utgifter og fagforeningsmakt. For det andre flommet mye av «den nye venstresida» over av de nyutdanna fra profesjonsklassen (som var et produkt av en enestående utvidelse av høyere utdanning i etterkrigstida). Denne venstresida ble også svært kritisk til «velstand» og et varesamfunn basert på (kommersielt) forbruk. Disse to faktorene gikk sammen i en miljøbevegelse som var nesten utelukkende befolket av denne profesjonsklassen, som brukte vitenskapelige modeller for å argumentere for at samfunnsmessig «velstand» og forbruk krevde en politikk for begrensning og måtehold. Den sentrale metoden i dette perspektivet er økologisk fotavtrykk, som til syvende og sist argumenterer for at det er forbrukerne som driver fram økonomiske beslutninger og miljøødeleggelse. I denne perioden ble det tatt for gitt at en miljøpolitikk er forskjellig fra klassepolitikk. Den uttrykte klart at miljøhensyn krevde en politikk for mindre, klasse betød en utdatert politikk for mer. Selv om noen profesjonsklasse-akademikere så en mer radikal økologi i materielle interesser, antok den at en slik politikk bare kunne utformes på grunnlag av marginale lokalsamfunn med et direkte levebrødsforhold til natur og forurensning.

I den samme perioden har kapitalen bare konsolidert sin makt, og miljøkrisa er bare forverra. Men med Bernie Sanders-kampanjen, andre valgseire, flere streiker og en mer kampklar arbeiderklasse, er venstresida fornyet for første gang på flere tiår. Den har endelig beveget seg fra et språk for «motstand» til et språk for å bygge makt. Det å utvikle en effektiv miljøpolitikk er ikke noe som trenger å være spekulativt formet av frivillige organisasjoner eller aktivistiske tenketanker. Vi kan ganske enkelt lære fra eksisterende bevegelser rundt oss. Enten vi organiserer rundt fagforeningers kontroll av overskudd, helsetjenester eller forbedret miljø, kjemper kapitalen i hvert tilfelle for å stoppe det. Som Marx sa: «Kapitalen … tar ikke hensyn til arbeiderens helse og livslengde dersom ikke samfunnskrefter tvinger den til å gjøre det.»¹¹⁰ Kapitalen tar heller ikke hensyn til alt liv og skyver planeten mot stupet. Vi må bare utvikle en samfunnskraft som er i stand til å stoppe det.

* I denne artikkelen blir ordet dekommodifisering brukt mange ganger. Commodity betyr vare på engelsk. Det betyr at det som er varer, skal opphøre å være det. Vare i denne sammenhengen, et marxistisk begrep, betyr et produkt som er laget for å selges. Det kunne jo vært motsatt, at produkter bare lages fordi det er til bruk for dem. Kapitalismen er et samfunn bygd på at varer skal kjøpes og selges, også varen arbeidskraft. Sosialister mener at arbeidskrafta skal brukes til å løse oppgaver for folk, ikke gjøre vareeierne (kapitalistene) rike. Derfor er vi mot privatisering av barnehager og annet i offentlig sektor. Vi vil ha dekommodifisering, eller de-varifisering, om du vil.

Sluttnoter:

1 Paul Griffin, The Carbon Majors Database: CDP Carbon Majors Report 2017 (London: Carbon Disclosure Project, 2017), 5.
2 Elizabeth Gamillo, “Atmospheric carbon last year reached levels not seen in 800,000 years” Science.
3 Intergovernmental Panel on Climate Change, Global Warming of 1.5 °C.
4 Maisa Rojas, Fabrice Lambert, Julian Ramirez-Villegas, and Andrew J. Challinor, “Emergence of robust precipitation changes across crop production areas in the 21st century,” Proceedings of The National Academy Of Sciences (early view, 2019).
5 Climate Guide Blog: “Non-survivable humid heatwaves for over 500 million people,” March 9, 2019.
6 Intergovernmental Panel on Climate Change, “Summary for Policymakers of IPCC Special Report on Global Warming of 1.5ºC approved by governments,” October 8, 2018.
7 Democracy Now, “Climate Scientist: As U.N. Warns of Global Catastrophe, We Need a “Marshall Plan” for Climate Change,” October 9, 2018.
8 Griffin, 2017.
9 Naomi Klein, This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate (New York: Simon and Schuster, 2014).
10 Adaner Usmani, “Democracy and Class Struggle,” American Journal of Sociology 124, no. 3 (2018): 664–704.
11 Vivek Chibber, “Why the Working Class?” Jacobin,March 3, 2016.
12 Barbara Ehrenreich and John Ehrenreich, “The Professional-Managerial Class” in Pat Walker (ed.) Between Labor and Capital (Boston: South End Press, 1979), 5–45.
13 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).
14 or recent, but somewhat different arguments along these lines see, Stefania Barca and Emanuele Leonardi, “Working-class ecology and union politics: a conceptual topology” Globalizations 15, no. 4 (2018): 487–503; Daniel Aldana Cohen, “Working-Class Environmentalism,” Public Books, November 16, 2017.
15 See Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times March 12, 2019.
16 Andrew Szaz, Shopping Our Way to Safety: How We Changed from Protecting the Environment to Protecting Ourselves (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2009).
17 I don’t have space to develop this here, but the concept of life here is crucial. Under capitalism, life is opposed to work or production. By quarantining life as the zone of freedom, choice, and politics, work remains an unfree space where political intervention is not permitted. I develop this in Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013).
18 Neither lifestyle nor livelihood environmentalism are my terms. This blog post also argues they are deeply connected (but from a much different perspective than mine): Mat McDermott, “Is there a difference between lifestyle & livelihood environmentalism?” Treehugger, June 6, 2011.
19 Joan Martinez Alier, The Environmentalism of the Poor: A Study of Ecological Conflicts and Valuation (Cheltenham, UK: Edward Elgar, 2002).
20 Nicky Chambers, Craig Simmons, and Mathis Wackernagel, Sharing Nature’s Interest: Ecological Footprints as an Indicator of Sustainability (London: Routledge, 1996), xix.
21 Ibid, 60.
22 Timothy Gore, “Extreme Carbon Inequality: Why the Paris climate deal must put the poorest, lowest emitting and most vulnerable people first,” Oxfam International, December 2, 2015.
23 Ibid, 1.
24 Ibid, 3.
25 Kevin Ummel, “Who Pollutes? A Household-Level Database of America’s greenhouse gas footprint,” Working Paper 381, Center for Global Development.
26Chambers et al., Sharing Nature’s Interest, 66.
27 Phillips, Austerity Ecology, 37.
28E.F. Schumacher, Small Is Beautiful: Economics as if People Mattered (New York: Harper and Row, 1973).
29 Erik Olin Wright, “How to Be an Anticapitalist Today,” Jacobin,December 2, 2015.
30 I present a very sympathetic critique of these approaches here. My entire intellectual development is rooted in them still.
31 Piers Blaikie and Harold Brookfield, Land Degradation and Society (Oxford: Blackwell, 1987), 17.
32 Richard Peet and Michael Watts, Liberation Ecologies: Environment, Development, Social Movements (London Routledge, 1996 1st Ed; 2004 2nd Ed).
33 See, in particular, Anthony Bebbington, “Capitals and Capabilities: A Framework for Analyzing Peasant Viability, Rural Livelihoods and Poverty,” World Development 27, no. 12 (1999): 2021–2044.
34 David Harvey, The New Imperialism (Oxford: Oxford University Press, 2003).
35 See Robert Bullard, Dumping in Dixie: Race, Class, And Environmental Quality (Boulder, Co: Westview, 1990).
36 Eileen McGurty, Transforming Environmentalism: Warren County, pcbs, and the Origins of Environmental Justice (New Bruinswick, NJ: Rutgers University Press, 2009).
37 United Church of Christ, Commission for Racial Justice, Toxic Wastes and Race in the United States (New York: United Church of Christ, 1987).
38 Delegates to the First National People of Color Environmental Leadership Summit, “Principles of Environmental Justice.” Available online: https://www.ejnet.org/ej/principles.html.
39 Richard Heede, “Tracing anthropogenic carbon dioxide and methane emissions to fossil fuel and cement producers, 1854–2010,” Climatic Change 122, no. 1–2 (2014): 229–241.
40 Chelsea Harvey, “Cement Producers Are Developing a Plan to Reduce CO2 Emissions,” E&E News, July 9, 2018.
41 Energy Information Agency, International Energy Outlook 2017. Table: Delivered energy consumption by end-use sector and fuel. Case: Reference | Region: Total World. Available online: https://www.eia.gov/outlooks/aeo/data/browser/#/?id=15-IEO2017&region=4-0&cases=Reference&start=2010&end=2050&f=A&linechart=Reference-d021916a.2-15-IEO2016.4-0&map=&sourcekey=0.
42 Intergovernmental Panel on Climate Change, Climate Change 2014 Mitigation of Climate Change Working Group III Contribution to the Fifth Assessment Report (New York: Cambridge University Press, 2014), 44.
43 Benjamin Goldman, “What is the future of environmental justice?” Antipode 28, no. 2 (1995): 122–141; 130. Given this was published after the Newt Gingrich Republican wave in 1994, I can only assume the metaphor was a conscious choice.
44 Ibid, 127.
45 Laura Pulido, Ellen Kohl, and Nicole-Marie Cotton, “State Regulation and Environmental Justice: The Need for Strategy Reassessment,” Capitalism, Nature, Socialism 27, no. 2 (2016): 12–31; 12.
46 Goldman, “What Is the Future of Environmental Justice?” 129.
47 Ibid 126.
48 Pulido et al., 27.
49 Ibid, emphasis in original.
50 Alan Greenspan, “The Impact of the 1973–1974 Oil Price Increase on the United States Economy to 1980,” US Council of Economic Advisors, Alan Greenspan, Box 48, Folder 1, Gerald Ford Presidential Library, Ann Arbor, Mich.
51 Herbert Marcuse, One Dimensional Man (Boston: Beacon Press, 1964), 255.
52 Guy Debord, Society of the Spectacle (London: Rebel Press, 1967), 32, 21.
53 William Leiss, Limits to Satisfaction: An Essay on the Problem of Needs and Commodities (Toronto: University of Toronto Press, 1976), x.
54 Christopher Lascsh, The Culture of Narcissism: American Life in An Age of Diminishing Expectations (New York: W. W. Norton & Company, 1979), 32, 73; Jimmy Carter, “The Crisis of Confidence Speech,” 1979.
55 Daniel Horowitz, Anxieties of Affluence: Critiques of American Consumer Culture, 1939–1979 (Amherst, MA: University of Massachusetts Press, 2004).
56 Matthew T. Huber, Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013), 112.
57 Donella H. Meadows et al., The Limits to Growth (New York: Universe Books, 1974).
58 Paul Ehrlich and Anne Ehrlich, The End of Affluence: A Blueprint for your Future (New York: Ballantine Books, 1974).
59 William Catton, Overshoot: The Ecological Basis of Revolutionary Change (Urbana, IL: University of Illinois Press, 1980).
60 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).
61 André Gorz, Ecology as Politics (Montreal: Black Rose Books, 1975), 68–69.
62 Richard White, “Are you an environmentalist or do you work for a living? Work and nature” in William Cronon (ed.), Uncommon Ground: Toward Reinventing Nature (New York: W. W. Norton & Company, 1996), 171–186.
63 Rudolph Bahro, From Red to Green: Interviews with the New Left Review (London: Verso, 1984), 184.
64 Troy Vettese, “To Freeze the Thames: Natural Geo-Engineering and Biodiversity,” New Left Review 111 (May–June 2018): 63–86.
65 Giacomo D’Alisa, Federico Demaria, and Giorgos Kallis, Degrowth: A Vocabulary for a New Era (London: Routledge, 2015), 3–4.
66 For a critique of degrowth and Vettese’s article in particular see, Robert Pollin, “De-Growth vs a Green New Deal,” New Left Review 112 (July–August 2018): 5–25.
67 I think there are significant political-ideological cleavages between “managerial” and “professional” occupations; particularly with regard to ecological politics where the former is likely quite oppositional and the latter quite supportive. See the Ehrenreichs’ full essay and a book full of commentary and critique in Pat Walker (ed.) Between Capital and Labor (Boston: South End Press, 1979).
68 Ehrenreich and Ehrenreich, 1979.
69 Ibid, 6.
70 Ibid, 7.
71 See, André Gorz, Strategy for Labor (Boston: Beacon Press, 1967) and Serge Mallet, Essays on the New Working Class (St. Louis, MO: Telos Press, 1975).
72 Nicos Poulantzas, Classes in Contemporary Capitalism (London: Verso, 1974).
73 Erik Olin Wright, Understanding Class (London: Verso, 2015).
74 Kim Moody, On New Terrain: How Capital is Reshaping the Battleground of Class War (Chicago: Haymarket, 2017), 40.
75 Poulantzas, ibid.
76 Ibid, 1.
77 Meadows et al. Limits, 11.
78 Barry Commoner, The Closing Circle: Nature, Man, and Technology (New York: Knopf Doubleday, 1970).
79 Ophuls, Ecology and the Politics of Scarcity (W.H. Freeman, 1977).
80 Joe Conley, Environmentalism Contained: A History of Corporate Responses to the New Environmentalism Doctoral Dissertation Manuscript, Princeton University, Program on the History of Science, November 2006.
81 bid, 62.
82 Ted Steinberg, “Can Capitalism Save the Planet? On the Origins of Green Liberalism,” Radical History Review 107 (Spring 2010): 7–24.
83 Ibid, 15.
84 Poulantzas, Classes in Contemporary Society, 298.
85 Ibid.
86 For others who fold decommodification into eco-socialist politics see: Thea Riofrancos, Robert Shaw, and Will Speck, “Eco-Socialism or Bust,” Jacobin, April 20, 2018; Greg Albo and Lilian Yap, “From the Tar Sands to ‘Green Jobs’? Work and Ecological Justice,” Bullet, July 12, 2016.
87 For a useful review see Scott Prudham, “Commodification” in Noel Castree, David Demeritt, Diana Liverman, and Bruce Rhoads (eds.), A Companion to Environmental Geography (London: Wiley, 2009), 123–142.
88 Daniel Aldana Cohen, “A Green New Deal for Housing,” Jacobin, February 8, 2019.
89 Kate Aronoff, “Could a Green New Deal Make Us Happier People?” Intercept, April 7, 2019.
90 Johanna Bozuwa, “Public Ownership for Energy Democracy,” The Next System Project, September 3, 2018.
91 David Roberts, “The key to tackling climate change: electrify everything,” Vox, October 27, 2017.
92 US Energy Information Administration, https://www.eia.gov/tools/faqs/faq.php?id=427&t=3.
93 Jim Lazar, Electricity Regulation in the US: A Guide. (Montpelier, VT: The Regulatory Assistance Project).
94 The Providence DSA chapter has embarked on a campaign on this terrain called “#NationalizeGrid.” See, Riofrancos, Shaw, and Speck, “Eco-Socialism or Bust.”
95 Spencer Piston, Class Attitudes in America: Sympathy for the Poor, Resentment of the Rich, and Political Implications (New York: Cambridge University Press, 2018).
96 Patricia Cohen and Maggie Astor, “For Democrats Aiming Taxes at the Superrich, ‘the Moment Belongs to the Bold,’” New York Times, February 8, 2019.
97 Keith Bower Brown, Jeremy Gong, Matt Huber, and Jamie Munro, “A Class Struggle Strategy for A Green New Deal,” Socialism Forum (Winter 2019).
98 Edward Abbey, The Monkey Wrench Gang (Salt Lake City, UT: Dream Garden Press, 1985).
99 Naomi Klein, This Changes Everything, 293–336
100 Sean Sweeney, “Earth to Labor: Economic Growth is No Salvation,” New Labor Forum 21, no. 1 (2012): 10–13.
101 Connor Kilpatrick, “Victory Over the Sun,” Jacobin, August 31, 2017.
102 Trish Kahle, “The Seeds of an Alternative,” Jacobin,February 19, 2015.
103 Erik Loomis, “Why labor and environmental movements split—and how they can come back together” Environmental Health News, September 18, 2018.
104 Jane McAlevey, No Shortcuts: Organizing for Power in the New Gilded Age (New York: Oxford University Press, 2016).
105 Alyssa Battistoni, “Living, Not Just Surviving,” Jacobin, August 15, 2017.
106 Bureau of Labor Statistics, “Work Stoppages Summary,” February 8, 2019.
107 Kate Aronoff, “Striking Teachers in Coal and Gas Country are Forcing States to Rethink Energy Company Giveaways,” Intercept, April 12, 2018.
108 Steven Greenhouse, “The strike isn’t just for wages anymore. It’s for ‘the common good.’” Washington Post, January 24, 2019 and Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times, March 12, 2019.
109 United Teachers of Los Angeles, “Summary of Tentative Agreement/UTLA and LAUSD January 22, 2019,” https://www.utla.net/sites/default/files/Summary%20of%20Tentative%20Agreement%20FINAL3%20012219_0.pdf.
110 Karl Marx, Capital Vol. 1 (London: Penguin, 1990), 381.