Bokomtaler
Jonas Bals: Streik: En historie om strid, samhold og solidaritet. Oslo: Res Publica. 652 s.
Omtalt av Truls Strand Offerdal, stipendiat i medievitenskap ved Universitetet i Oslo og med-leder i Solidaritet med Kurdistan
Jonas Bals har levert et viktig, grundig og imponerende festskrift over streikens rolle i Norsk historie. Mens størrelsen på boka gjør den mer egna som selvforsvarsvåpen enn som strandlektyre bringer de nesten 500 sidene deg med på en detaljert reise fra gruver og fyrstikkfabrikker på 1800-tallet, via andre verdenskrig og hatten til Wenche Foss og hele veien til rosastreikens hashtag-aktivisme.
Boka inneholder 30 kapitler med norsk streik og fagforeningshistorie og forsøker å i store trekk fortelle historien om hvordan fagbevegelsen ble startet, utviklet seg og vokste fra spede tanker om likeverd til å bli en sentral del av det norske samfunnet. I enhver slik samlet beretning finnes det selvsagt ting som har blitt utelatt, men om man leser boka som en beretning om streikens rolle kan man i all hovedsak forstå valgene som er gjort. Som anmelder ser jeg få åpenbare mangler, med unntak av at Havnearbeiderstreiken på 2010-tallet er utelatt fra boka.
Bals har med sin lange historie i ulike deler av fagbevegelsen et godt øye for strukturer og legger naturlig nok vekt på streiker og konflikter som var viktige i utviklingen av dagens fagforeningssystem. Man får med andre ord historier om intriger, samarbeid, konflikter og uenigheter og om de store politiske og strategiske kampene som har skapt dagens system. Man får utførlige og grundige gjennomganger av konfliktene rundt bruken av direkte aksjoner som sabotasje og kreative kampformer og mer ordnede former for arbeidslivskamp på 1910-tallet. Man får høre om konfliktene på 1920-tallet mellom de Sovjet-tro delene av fagbevegelsen, som sverget til Strassburg-tesen og ideen om eskalasjon av alle konflikter, og de delene av bevegelsen som ønsket å demonstrere ansvarlighet og stabilitet som forhandlingspartner. Og om konfliktene mellom sentral styring og medlemsdemokrati på 1970-tallet. Særlig de sistnevnte konfliktene får på mange måter sin oppreisning i boka, hvor de illegale streikene som ofte har blitt omtalt og fordømt som AKP-streiker kontekstualiseres og forklares som ganske naturlige følger av misnøye og frustrasjon blant medlemmer og grasrot. Boka nyanserer også det bilde som tidligere er blitt tegnet av at disse tariffstridige streikene kun var et resultat av arbeidere som ble forledet og brukt av skumle kommunister.
Gjennomgående benytter Bals seg av en solid rekke kilder, og boka har med rette blitt løftet frem som et faglig sterkt historisk verk. Boka styrkes spesielt av utførlige intervjuer med sentrale personer fra streiker de siste 60 årene, og inneholder med det kimen til en praksis som den norske venstresiden i større grad behersket tidligere, nemlig egen historiefortelling og overlevering av egne erfaringer og lærdommer. Nettopp den rikdommen av kilder som gjør boka så underholdende å lese risikerer vi å miste i fremtiden dersom vi ikke passer på å forevige de kampene vi selv deltar i.
Når Bals har gjort seg ferdig med den historiske gjennomgangen forsøker Bals seg på en overordnet oppsummering i kapittelet “Opprør – streik – opprør. Er streikevåpenets tid forbi?”. Her trekkes de lange linjene over i det moderne samfunnet for å diskutere hvordan vi bør forstå streikevåpenet, og med det, fagforeningers rolle og funksjon i et moderne samfunn. Her diskuterer han hvordan et globalisert samfunn med stadig mer uformell tilknytning til arbeidslivet har sammenfalt med en retur til andre former for protester og opprør hvor man i større grad rammer sirkulasjonen av varer enn produksjonen. Bals peker på at man samtidig har sett at de nye protestbevegelsene ofte bruker nettopp streik for å videreføre sine kamper, fra skolestreiken til paraply-protestene i Hong-Kong. Han viser også til at de store multinasjonale selskapene, fra Ikea til Amazon, åpenbart ser streikevåpenet som en trussel ettersom de bruker store ressurser på overvåkning og motarbeidelse av fagorganisering blant sine ansatte. Denne typen angrep på streik som virkemiddel ser han også tendenser til her hjemme. Bals nevner spesielt bruken av lockouts, altså at arbeidsgivere stenger arbeidere ute fra arbeidsplassen som del av en konflikt, som eksempler på aktiv klassekamp fra arbeidsgiversiden. Bals lander derfor på at streikevåpenet neppe er modent for pensjon helt enda.
Andre anmeldelser har omtalt boka som materiale til utallige studiesirkler, og det kan jeg ikke gjøre annet enn å si meg enig i. Mens man neppe kan påstå at en bok av denne størrelsen burde vært større, tar jeg meg i å ønske meg litt mer plass til de diskusjonene det siste kapittelet peker på. Bals har åpenbart god kjennskap til pågående diskusjoner om for eksempel streiker i reproduktivt arbeid og sosiale streiker, for ikke å snakke om diskusjoner om organisasjonsformer og fagbevegelsens svar på globalisering og prekarisering. Likevel blir forsøket på å romme det hele i ett enkelt kapittel dessverre noe hektisk. Samtidig er det vel nettopp disse diskusjonene som peker seg ut som naturlige temaer for studiegrupper, lesesirkler og debatter i bevegelsen i årene som kommer.