Våren 2026 er NRKs korrespondent Gry
Blekastad Almås i Middlesbrough. Hun kan
melde om forferdelige forhold: Vi får høre
om en bydel hvor seks av sju barn er fattige,
om utstrakt rusmisbruk og en eksepsjonelt
høy arbeidsledighet. En død rotte ligger midt
i en gate. Alle dagligvarebutikkene har en
kasse hvor man kan donere basisvarer til fat-
tige. Ingenting av dette er feil, men i den lett
sosialpornogra ske reportasjen vil likevel ikke
korrespondenten peke på noen årsaker til at
det er slik.
På leit etter svar har Gnist tatt en prat med
samfunnsgeograf Ray Hudson. Den pensjo-
nerte professoren er selv sønn av en gruve-
arbeider i Durham og har gjennom en hel
yrkeskarriere forsket på de økonomiske rea-
litetene blant annet i sin hjemregion. Som
marxistisk geograf er det ingen overraskelse
for Hudson at ulike steder, regioner og land
utvikler seg ujevnt, med sentrum og periferier
som stadig skifter i en evinnelig økonomisk
berg- og dalbane. Storbritannia var lenge ver-
dens mektigste imperium, hvor solen aldri gikk
ned. Gjennom et globalt nettverk av diskrimi-
nering og undertrykkelse strømmet rikdom fra
hele verden inn til denne metropolen. Nettopp
på grunn av imperiets goder kunne det britiske
samfunnet overleve unormalt lenge med som
en ine ektiv og halvføydal sosial orden basert
på arvede privilegier, ifølge den skotske histo-
rikeren Tom Nairn. I sin bok e Break-Up of
Britain (1977) spår Nairn Storbritannias split-
telse og oppbrudd etter å ha måttet gi avkall
på sine kolonier utenfor Europa. Og selv om
Storbritannia holder sammen enn så lenge, har
det gått raskt nedover med landet siden de var
‘top nation’. Høy arbeidsledighet, utplynd-
ring av o entlige goder gjennom en aggressiv
privatiseringspolitikk og skyhøy gjeld er noen
av problemene den nye statsministeren Andy
Burnham må forholde seg til.
Kull og grønne skoger
Mitt utvekslingssemester nner sted i Nord-
øst-England, en region bestående av fyl-
kene Durham og Northumberland og med
en befolkning på over to og en halv million.
Det var i denne delen av England vikingtiden
meldte sin ankomst, med plyndringen av Lin-
disfarne i 793. De som er fotballinteresserte
vil kjenne igjen navnene Sunderland, Middles-
brough og Newcastle. En gang sto disse byene
byer for produksjonen av en tredel av alle skip
på verdenshavene. Dette området var altså hele
verdens verksted på grunn av sitt rike ressurs-
grunnlag, med jorda full av kull og jernmalm.
– Du kan ikke egentlig forstå Nordøst uten å
ta inn over deg hvordan kullindustrien utviklet
seg. Først med eksport til London fra 1500-tal-
let, så til hele verden: Skandinavia, Karibia,
India. Det var en stor eksportvare fra Hartle-
pool og Newcastle.
Kullet har altså spilt en rolle i regionens utvik-
ling, både som eksportprodukt, og som inn-
satsfaktor i stålindustrien og den kjemiske
industrien, slår Hudson fast.
Nordøst-England tiltrakk seg arbeidere fra hele
landet etter som den industrielle veksten tok
av. Verdens første moderne jernbanelinje gikk
nettopp her, mellom Stockton og Darlington,
og jernbanens eventyrlige framvekst ble etter
hvert en egen drivkraft for ytterligere etterspør-
sel etter både stål og kull.
– Det har aldri vært helt reine energiover-
ganger. Utnyttingen av kullforekomstene i
Durham trengte for eksempel store mengder
tømmer for å støtte opp gruveganger. Mye av
det kom fra Skandinavia! fastslår Hudson, som
videre forklarer hvordan stålproduksjonen også
trenger store mengder kull.
Med den industrielle revolusjonen blir det sta-
dig ere arbeidere i området. Særlig er kullin-
dustrien arbeidskrevende og hele verdikjeden er
sårbar for streik. Historisk har allianser mellom
transport- og gruvearbeidere vist seg å være et
mektig våpen. Statsviteren Timothy Mitchell
beskriver i sin bok Carbon Democracy (2011)
hvordan nettopp denne konstellasjonen var
avgjørende for å presse gjennom allmenn stem-
merett. Kullgruvearbeiderne skulle siden vinne
avgjørende slag på 70-tallet. Disse resulterte i
lønnshopp, ekstra feriedager og fallet til den
konservative Heath-regjeringen i 1974. Det få
så ut til å innse, var hvor langt staten var villig
til å gå for at noe slikt aldri skulle kunne skje
igjen. Streiken som knakk arbeiderrørsla
I 1981 ble den radikale Arthur Scargill leder
for den nasjonale foreningen for gruvearbeidere
(NUM). Han valgte en mer konfronterende
linje, selv om ikke alle delene av foreningen
støttet dette. For eksempel ble aldri Notting-
ham, et mer høyreorientert kulldistrikt, med i
streiken i 1984, noe som skulle vise seg å bli
skjebnesvangert.
– Gruvene i Nottingham fortsatte å arbeide.
Det var en stor gruve der som i tillegg lå nær
store kraftstasjoner. Her hadde altså staten geo-
gra en på sin side, kan professoren konstatere.
Det Hudson beskriver er klassekamp, i ordets
rette forstand. Denne gangen hadde staten hatt
to år på seg på å lage en so stikert plan for
hvordan den skulle tvinge den sterkeste delen
av fagrørsla i kne. Et helt statsapparat ble satt
inn for å sabotere streiken, overtale og opp-
muntre til streikebryteri og fysisk gyve løs på
arbeidere som var på streikevakt. Under mitt
opphold møtte jeg ere voksne menn som ble
blanke i øynene da de fortalte om streiken som
pågikk et helt år fra våren 1984. I 1984 okku-
perte politiet hele landsbyer, slik som Easing-
ton utenfor Durham. Den pensjonerte profes-
soren forteller om hvordan politiet sto ved en
veisperring rett nedenfor universitetet i Dur-
ham hvor de stoppet all tra kk inn, utenom
streikebrytere. På bilder og videoer fra streiken
kan man se at horder med svartkledde, pol-
strede politibetjenter velter ut av busser. Hester
blir sendt inn i folkemengden og tusenvis av
streikende blir skadet.
Familien til de streikende ble også rammet.
Medlemmer av streikendes husholdning fikk
avkortet trygdeytelser under streiken, og det
var kun på grunn av en heroisk innsats fra
lokalsamfunn og sympatigrupper at de strei-
kende gruvedistriktene kunne holde det gående
såpass lenge. Dette er blant annet tematisert i
lmen Pride (2014) som tar for seg solidaritets-
arbeidet et skeivt kollektiv i London legger ned
for en gruvelandsby i Sør-Wales.
For Hudson er også gruvestreiken et eksem-
pel på at nasjonalisering av en sektor ikke er
nok i seg selv. Selv om staten tok over ansvaret
etter andre verdenskrig, forble utbyttingen den
samme.
– Min far kk beskjed om at nå er det deres
industri. Men de hadde ikke noen stemme i
den overhodet. Det var partsrepresentasjon fra
fagforeninga, men det var en byråkratisk repre-
sentasjon mange ikke kjente seg igjen i.
Hudson forklarer at fagforeninga har hatt en
dobbel rolle blant kullarbeiderne. På den ene
sida har den organisert streiker og fungert som
en pådriver for klasekamp nedenfra. På den
andre sida har den også holdt mer radikale
elementer igjen og truet de som deltok i ville
streiker med å bli kasta ut av fagforeninga.
– Dette går tilbake til en lang historie med en
form for fagforeningsvirksomhet som er kon-
formistisk og føyelig til kapitalens krav, som
dels ble dominerende i Nordøst, sier Hudson.
Professoren mener likevel det er Labour som i
størst grad har sviktet arbeiderne. På 1990-tal-
let forkynte Tony Blair at globalisering er en
uunngåelig prosess man ikke kan gjøre noe
med, annet enn å legge til rette for kapita-
linvesteringer og å investere i dynamiske og
utdannede borgere som kan hive seg inn i
informasjonsøkonomien. Men dersom du kom
fra en gruvelandsby hvor den eneste inngangen
til jobbmarkedet gikk gjennom gruvesjakta, var
ikke dette nødvendigvis noen farbar vei.
– Avindustrialiseringen av landet hadde star-
tet før atcher, men det var med henne den
virkelig satte fart. Men det var heller ikke noe
forsøk fra Labour senere på å reversere dette. Så
jeg tror det var en gradvis innsikt som bredte
seg rundt i kulldistriktet og industriregioner
om at Labour ikke lenger var deres parti. Du
kan se på antallet stemmer Labour får, at det
har gått mer eller mindre jevnt og trutt ned:
fra et overveldende ertall fra 1922 til Reform
tok over i or.
Hudson forklarer at det ville vært utenkelig
for de este i kulldistriktet å stemme konser-
vativt, slik at alternativet for folk var lenge
å ikke stemme i det hele tatt. Det var dette
som endret seg da Reform UK kom på banen
med sitt populistiske og fremmed endtlige
budskap. Forvarslet til en slik utvikling kunne
også ses for de som studerte kartet over hvem
som stemte for Brexit: Også her stemte tidli-
gere Labour-bastioner overveldende i tråd med
Boris Johnson i 2016.
– Brexit har vært viktig, men det som for alvor
har blitt re ektert i britiske stemmemønstre
er at Labour har feilet i å svare på de sosiale
og økonomiske behovene til områder rammet
av industridød. Labour sin kollaps burde altså
ikke komme som noen overraskelse.
Det er en avmålt Hudson som vurderer mulig-
hetene til den nye statsministeren Andy Burn-
ham, den tidligere ordføreren for Stor-Man-
chester og en av få arbeiderpartister som åpent
har kritisert privatiseringene under atcher
fullt ut:
– Valget av Burham er ingen stor overraskelse
siden han er en som har bedre politisk sans og
er bedre til å formidle enn Starmer. På tross
av budskapet om at man skal ta tilbake ver-
diene fra ‘gamle’ Labour er det vanskelig å se
for seg hvordan det skal skje. Mulighetsrom-
met for radikal politikk er sterkt begrenset så
lenge Burnham skal være tro mot den samme
nanspolitikken, opprettholde de samme mili-
tærutgiftene og generelt tilslutte seg det gjel-
dende Labour-manifestet.
Ingen tror på rettferdig omstilling
I dag er de nye jobbene som kommer til Nord-
øst først og fremst prekære jobber ved Amazon
sine distribusjonssentre. Det blir også snakket
om å lage et datasenter på tomten til det tidli-
gere stålverket ved Teesside. Utover dette vil en
storstilt ny industrireising i Storbritannia slite
så lenge pengepolitikken forblir den samme.
Den sterke valutaen har understøttet nanssen-
trumet i City of London, mens eksportrettet
tilvirkningsindustri har blitt nærmest utradert.
I tillegg er det vanskelig for forkjemperne for
en grønn ny deal å overbevise mange arbeidere
om at utfasing av Nordsjø-olje er veien å gå,
siden deres assosiasjoner til energiomstilling
bringer minnene tilbake til de forferdelige
årene etter 1985 da de britiske gruvene ble lagt
ned. Ideen om en rettferdig omstilling er altså
langt fra enkel å selge, noe som også re ekteres
i at noen av de største fagforeningene har tatt
til orde for fortsatt leiting og utbygging av nye
felter på britisk sokkel.
Den pensjonerte professoren avfeier at det var
noen som helst klimapolitikk som lå bak at-
cher sin o ensiv mot gruvearbeiderne for førti
år siden. Storbritannia fortsatte å importere
kull til en rekke industrielle prosesser, noe som
har pågått fram til i dag. Når jeg besøker det
storslagne utendørsmuseet Beamish litt utenfor
Newcastle, kan besøkende få gleden av å ta et
autentisk damptog. På mitt spørsmål om hvor
kullet kommer fra kan en av de frivillige, en
tidligere gruvearbeider, opplyse: – Colombia!
sier han og rister på hodet.