Leder
Winston Churchill skal ha sagt noe om at ingen krise er for dyp til at den ikke kan utnyttes som brekkstang for å nå visse politiske mål. Den gjenopplivede norske EU-debatten viser hvordan dette utfolder seg. For venstresida er det derfor desto viktigere ikke å bite på agnet. Til tross for Trump, klimakrisa og de nye geopolitiske maktforholdene, er EUs grunnleggende karakter den samme som den var i 1972 og 1994.
Som Europaparlamentariker Marc Botenga fra Belgias Arbeiderparti (PvdA/PTB) understreker i Gnist-samtalen i dette nummeret, har EU, helt fra den spede begynnelsen for over 70 år siden, vært et redskap for å styrke den europeiske kapitalen og den europeiske kapitalklassen i møtet med arbeiderklassen i egne land og med land og folk i det globale sør. Det har vært og er et redskap for å sikre profitten, til å tøyle arbeiderklassen og til å sikre utsugningen av den tredje verden, også i en post-kolonial virkelighet.
I disse bestrebelsene har den transatlantiske alliansen vært uunnværlig. EU har vært en lojal alliert med USA, akkurat som USA har vært en lojal alliert med EU. At det akkurat nå er Donald Trump som sitter som president i USA, endrer ikke på dette. Han kan kidnappe presidenter i andre land og gjøre krav på EU-lands koloniale besittelser, uten at det avføder annet enn lett hoderysting. Han kan sette opp ensidige tollmurer uten annet enn et oppgitt sukk som motstand. Og etter neste valg, etter at amerikanerne har valgt en president med et visst monn av folkeskikk, så er alt tilbake ved det gamle. NATO, dollarmakta og det imperialistiske hegemoniet sørger for det.
I 1994 uttalte daværende Høyre-leder Kaci Kullmann Five at et norsk medlemskap i EU vil gjøre det enklere å føre Høyre-politikk. Det er like sant nå som det var da. For en venstreside som mener noe med slagord om velferd, miljø og solidaritet, er det desto viktigere å reise motstanden mot EU.