Disaster Nationalism: The Downfall of Liberal Civilization.
Richard Seymour.
2024. Verso. 288 sider.
Richard Seymour begynner Disaster nationalism med et globalt sveip – ytre høyre er, eller har nylig vært, ved makta i USA, Brasil, India, Filippinene, Ungarn, Italia, Argentina og så videre. Selv om det skjer svingninger, er poenget i boka å vise de lange linjene. Denne varianten av ytre høyre, katastrofenasjonalismen som han kaller det, har vært på frammarsj siden nittitallet, og Seymour tegner opp et bilde av hva denne tendensen består av og hvorfor den har vunnet fram.
Katastrofenasjonalismen livnærer seg ifølge Seymour på misnøyen mange føler i det (ny)liberale samfunnet. Den bruker spirene til hat, paranoia, konspirasjonstenkning og vold og lar dem blomstre ut i stadig mer radikale former. Men disse følelsene blir ikke retta mot reelle katastrofer, som økonomiske kriser, klimakrisa og pandemier. I møte med virkelige katastrofer velger katstrofenasjonalismen i stedet hallusinerte katastrofer.
Lidenskapelig hat
Hva gjør katastrofenasjonalismen populær? Klassekamp nedenfra er det ikke – katastrofenasjonalismen kjører standard nyliberalisme samtidig som den påstår å bry seg om hvor ille folk har det. Ofte får folk flest det materielt verre når disse folka kommer til makta, uten at det svekker populariteten.
Ifølge Seymour kommer dette av at katastrofenasjonalismens appell egentlig ikke ligger i materielle forbedringer, men i lidenskap. Motsatt gammelfascismens transcendering av klasse, tilbyr katastrofenasjonalismen en «muskuløs nasjonalkapitalisme». Problemet er ikke kapitalismen, men at feil folk taper. «Feil folk» er de sedvanlige fiendene; innvandrere, rusavhengige, kriminelle og alskens minoriteter har stjålet de rettmessige godene til den ekte hjemlige arbeiderklassen.
Kampen mot disse gruppene gir ikke materielle forbedringer, men psykologiske. Denne kampen har ulike uttrykk – i ulike land og som ulike angrep på ulike grupper.
Katastrofenasjonalismens konkrete uttrykk
Seymour forankrer gjennomgående de overordna analysene sine i konkrete eksempler – både gjennom mer breie analyser av f.eks. framveksten til Modi i India og dypere analyser av individer som mannen som drap Jo Cox i Storbritannia i 2016.
Dette viser også at katastrofenasjonalismen har mange ulike uttrykk. Det er for eksempel tydelige forskjeller på den velorganiserte hindunasjonalistiske massebevegelsen i India sammenligna med den langt mer løst organiserte og sosiale medier-drevne (bl.a. gjennom trollfabrikker) støtten til Duterte i Filippinene.
Bruken av konkrete analyser kulminerer i det nest siste kapitlet, som i sin helhet er viet til det stadig pågående folkemordet i Gaza og historikken til Israel-Palestina-konflikten. På rundt 30 sider tegner han et overraskende detaljert bilde over hendelsesforløpet og det ideologiske bakteppet som muliggjorde Israels pågående forbrytelser.
Imidlertid halter boka også her. Politiske bøker sentrert rundt et nytt analytisk begrep skapt av forfatteren kan ha en tendens til å miste fokuset dersom forfatteren lar seg friste til å forklare for mye med et for tynt rammeverk. Og i dette kapitlet forsvinner katastrofenasjonalisme som analytisk verktøy til en viss grad i bakgrunnen, og hvordan den Israelske høyreradikaliseringa passer inn i dette bildet blir ikke gjort så eksplisitt som det nok kunne blitt.
Samtidig er det ikke uklart at Israel nok tjener som eksempel på katastrofenasjonalismen i dens fulle utblomstring og ytterste konsekvens: folkemordet.
Konservativ hevn
Katastrofenasjonalisme i ulike land har noe felles. Selv om det er til dels ulike grupper som blir pekt ut som fiendene til den muskuløse nasjonalkapitalismen i de ulike landene, så handler det i bunn om den samme mekanismen for å gi den nevnte psykologiske gevinsten til støttespillerne: Den tilbyr hevn mot alle de som angivelig forringer samfunnet.
Tider hvor folk føler at livene deres blir verre og mer usikre gir grobunn for en politisk bevegelse som tilbyr enkle fiender. Etter en skogbrannbølge i USA, oppsto det spontant konspirasjoner om at «antifa» (antifascister) hadde starta brannene. Seymour påpeker at det er enklere med konkrete og drepbare fiender enn abstraksjoner som «klimaendringer». Katastrofenasjonalismen tilbyr gleden ved hevn mot enkle fiender. Og når «vi», det ekte folket, renser samfunnet for skadedyr, kan nasjonen endelig reise seg igjen. Denne hevnen forbedrer ikke, men den forløser.
Gleden ved voldelig hevn er noe av det som forener de mange fenomenene Seymour er innom: Hindunasjonalistiske pogromer, Dutertes utenomrettslige og systematiske henrettelser av rusavhengige og -langere, Israels apartheid og folkemord, den omtrent globale kampen mot transpersoner og «pride», Qanon-konspirasjoner, Incelenes voldelige kvinnehat og ikke minst rasistiske og innvandringsfiendtlige «ensomme ulver» – som Breivik.
Jeg vil dvele litt ved det siste på denne lista. Det fjerde kapitlet er viet til «ensomme ulver», inkludert incels og rasistiske terrorister. Seymour viser at disse ulvene slett ikke er så ensomme, men finner et fellesskap på internett. Ensom ulv-terrorisme er memetisk, og disse terroristene kopierer hverandre – gjennom å blande politiske og personlige klagemål, gjennom spillifisering, gjennom å iscenesette terroren med manifester og så videre.
I Norge kan det tidvis virke at 22. juli for samfunnet var en «hendelse» som bare skjedde én gang. Men Seymour, i de relativt få setningene han bruker på Breivik, sier rett ut at Breivik fikk de etteraperne han ønska i manifestet. Det går ei linje fra Breivik i 2011 til flere av de kvinnefiendtlige og rasistiske terrorangrepene i det påfølgende tiåret.
Hva bekjempe dette?
I tillegg til å elegant oppsummere linjene i boka i konklusjonskapitlet, kommer Seymour med sitt syn på hva slags politikk som bør føres mot katastrofenasjonalismen. Han peker på noen sentrale svakheter: Den er løst organisert, og har en tendens til å gape over for mye. Den sier den støtter folk flest, men klarer ikke å støtte streiker. Videre er den plaga av interne skillelinjer – abort, seksualpolitikk og klima er blant sakene som kan være grunnlag for skismaer blant katastrofenasjonalistene.
Han har også klare anbefalinger når det gjelder strategi. Det sentrale poenget hans er at vi ikke kan komme utenom det psykologiske aspektet ved å fronte en rein smør på skiva-politikk (bread and butter politics). Venstresida kan heller ikke gi seg hen til resignasjon – dersom vi nekter å love noe nytt og bedre og dilter etter høyresida i de fleste sentrale samfunnsspørsmål har vi ikke noe å stille opp med.
Seymour peker på at venstresida også kan drive fram lidenskap som utover reint materielle seire, også gir psykologisk gevinst. Han peker på arbeiderbevegelsen, da ikke som et sørviskontor, men som et kjempende verdifellesskap. Det er gjennom deltakelse i bevegelser (ikke bare fagbevegelsen) at (klasse)bevisstheten fremmes og «demokratisk liv» bygges.
Slik jeg forstår dette, betyr det at vi i møte med ytre høyre ikke bare kan snakke om høyere lønn og bedre velferdstjenester. Disse viktig og sentralt, men ikke nok. Seymour mener at kombinasjonen av nød og (radikalt) håp – ønsket og behovet for noe langt bedre enn en skakkjørt liberalisme – kan gjøre folk villige til å lidenskapelig gi seg hen til politiske kamper. Han sier ikke noe særlig om hva slike håp bør innebære, utover å peke på universalisme, demokrati og frigjøring. Dette er allikevel nok til at venstresida her kan stille seg sjøl noen spørsmål: Hva er det egentlig vi vil kjempe for? Hva vil det si å kjempe for noe annet?