Ajay Singh Chaudhary har skrevet ei viktig bok som klargjør de politiske skillene i klimakampen, og som tar opp det som burde være strategiske spørsmål for miljøbevegelsen.
Om The Exhausted of the Earth (jordas utmatta) har ett hovedpoeng, så er det at klimapolitikk handler om makt. Det er en kamp mellom «virkelig eksisterende folk om virkelig eksisterende kriser med virkelig eksisterende forskjeller, interesser og utsikter» (s. 2, min overs.). Konflikten Chaudhary er opptatt av er først og fremst den mellom høyreklimarealisme og venstreklimarealisme.
Realisme
For Chaudhary er realisme ikke det politiske sentrum sine formaninger om at vi alle må være «realistiske». Han mener at en klimapolitisk realisme anerkjenner sammenhengen mellom den «økologiske nisjen» vår og den politisk-økonomiske virkeligheten vår, og at den forstår at politikk må ta utgangspunkt i denne virkeligheten og må utøves gjennom å bygge, ta og beholde makt.
Høyreklimarealisme er de som vil fortsette som før, å opprettholde makta og rikdommen til de som er på toppen i dag, samtidig som disse er klare til å la oss andre i stikken, mens de forskanser seg i «bevæpna livbåter». Selv om det er grusomt, er dette en rasjonell og realistisk politikk, i tråd med virkeligheten.
Venstreklimarealisme er motstykket. Dette er en politisk retning som forstår og konfronterer de virkelige økologiske og samfunnsmessige forholda vi står i – både det at våre kapitalistiske samfunn har overskredet virkelige økologiske grenser, og at det er reelle interessemotsetninger i klimapolitikken. Ifølge Chaudhary finnes det ingen vinn-vinn-situasjon mellom overklassen i den bevæpna livbåten og de som han definerer som subjektet til venstreklimarealismen – jordas utmatta.
De utmatta
De utmatta er det Chaudhary kaller en «forstrekt klasse». Dette er ikke en enhetlig gruppe med ett felles forhold til produksjonen, men er det man like gjerne kunne kalt en koalisjon av ulike grupper. Det disse har felles er utmattelse – det er arbeideren som blir fysisk utmatta, kontoristen som blir utbrent, migrantarbeideren som blir utnytta og diskriminert, de som får både naturen og samfunnet rundt seg plyndra av kolonialisme, familier i tidsklemma og så videre. Både folk og økosystem blir gjennom ulike mekanismer utmatta av kapitalismens driv til stadig økende akkumulasjon og profitt.
For Chaudhary er ikke dette et subjekt – altså de som skal utøve politikken – som allerede finnes, men et som kan skapes. Det de ulike gruppene har til felles er utmattelse som affekt: følelsen av utmattelse. Kilden til denne følelsen er ulik fra gruppe til gruppe, men Chaudhary vil nettopp danne koblinger mellom helt ulike erfaringer for å lage et bredt politisk subjekt.
Chaudhary foreslår også et politisk mål, som han kaller «det lille paradiset» (minor paradise). Dette er et samfunn som kan bære blomstringa (flourishing) til rundt 7-9 milliarder mennesker, samtidig som vi holder oss innafor planetens tålegrenser. Poenget med å kalle det et «lite» paradis, er å påkalle et samfunn som både er bærekraftig og radikalt bedre enn det vi har i dag, uten å falle hen i (urealistiske) utopiske irrganger.
Dette målet er også en del av realismen i venstreklimarealisme. Chaudhary vil ikke fornekte vitenskapen som viser at kapitalismen bryter tålegrensene til planeten. Det lille paradiset kan ikke være avhengig av økt ressursforbruk (for menneskeheten som helhet. For jordas fattigste forholder det seg annerledes). Ei heller vil han sette sin lit til teknologier som enten er langt i fra å være klare, eller som utgjør reine luftslott.
Hele det tredje kapitlet i boka er en saftig kritikk av det han kaller «klimalysenkoisme». Dette er betegnelsen hans på et sjikt på venstresida som ikke vil forholde seg til vitenskapen om tålegrensene til planeten, og som har en magisk tro på at teknologien vil løse problemene. Kritikken kan bli litt vel polemisk og USA-sentrert, men er allikevel verdt å lese. Den er grundig, og Chaudhary går i detalj på falske løsninger som karbonfangst og -lagring og bærekraftig flydrivstoff. Dette er også gjengangere i norsk klimapolitikk.
Chaudhary påpeker at denne retninga resulterer i en politikk som vil fortsette livet som før, bare med statlig kontroll av produksjonen. Dette vil kreve den samme utnyttelsen av arbeidere og natur både i vesten og i det globale sør som i dag, med mindre teknologiske løsninger som per nå bare finnes i fantasien løser alle motsetningene i politikken deres.
Chaudhary setter det lille paradiset i kontrast til dette. Dette paradiset er ikke bedre på grunn av ikke-eksisterende teknologi eller utarming av natur og folk, men bruker virkelig eksisterende teknologier og menneskelige drømmer. Det er et samfunn med luksus – ikke den kapitalistiske forbruksluksusen og overproduksjonen, men som gjennom bruk av eksisterende (alternative) teknologier og endring av samfunnsforhold gir tidsluksus («temporal luxury»), materielle friheter som er annerledes enn dagens samfunn, individuell og politisk trygghet, og større menneskelig blomstring.
Interessen av dette er det de utmatta som har – det lille paradiset er et samfunn hvor de utmatta slipper den kapitalistiske utmattelsen. Chaudhary går videre fra dette til hvordan de oppnår dette samfunnet, altså politisk strategi.
Strategi
Konflikten står mellom de utmatta, subjektet for venstreklimarealismen, og høyreklimarealistene – de på toppen som nyter godt av kapitalismen og som har all interesse av å fortsette om før. Den politiske realismen handler om å forstå at politikk handler om makt, og her er det snakk om å ta makta fra høyreklimarealistene.
For Chaudhary er dette en dyp og gjennomgripende samfunnskonflikt, som på grunn av klimakrisa samtidig er umiddelbar, og derfor må utkjempes og vinnes raskest mulig. Dette krever viljen til å kjempe med en stor bredde av taktikker.
Dette strekker seg fra å bygge opp de utmatta som et politisk flertall, via å lage internasjonale koblinger og ulike aksjonsformer, og helt opp til mellommenneskelig vold. For min del er jeg ikke med på voldsgreia, og jeg har mine tvil om Chaudhary sin argumentasjon. Men det er viktig å understreke at han ikke er noen voldsromantiker. Chaudhary skriver tvert imot grundig om at vold er ødeleggende for selv den som utøver den.
Når han åpner for vold er det fordi han mener gjennomgripende samfunnsendringer historisk ikke har skjedd uten innslag av vold, og at klimakampen allerede er voldelig (for eksempel blir klimaaktivister «der borte» i sør drept). Selv for oss som vil avstå fra vold, som han snakker direkte til, er dette nyttig lesning. Fordi som han sier: for å unngå vold bør man ha en grundig og realistisk vurdering av hvordan vold kan skje, nettopp for å lage politiske strategier som unngår volden.
The Exhausted of the Earth er ei veldig innholdstett bok, som rekker over mye på de 260 sidene sine (supplert med 130 (!) sider med referanser og utfyllende noter). Samtidig er den relativt lettlest og pedagogisk lagt opp. Boka er ei av få som tar natur- og klimakrisa alvorlig i hele bredden – vitenskap, teknologi og viktigst: i politikk. Det er mye i denne boka man kan diskutere og være uenig i – Chaudhary mener bl.a. at det lille paradiset ikke krever sosialisme, og at sosialistisk revolusjon både er unødvendig og umulig mens vi fikser klimakrisa. Uansett er dette ei viktig bok, da Chaudharyi likhet med bl.a. Andreas Malm evner å ta de politiske konsekvensene av klimakrisa på alvor, og dermed å løfte radikal klimapolitikk til et nytt og bedre nivå.