Sentralisme og det russiske sosialdemokratiet
Av Rosa Luxemburg
"Men det forekommer oss at Lenins ultrasentralisme i sitt vesen ikke er preget av en positiv, skapende ånd, men av en steril nattvekterånd. Hans tenking går mer i retning av å kontrollere partivirksomheten enn på å befrukte den, mer på innordning enn på utfoldelse."
Artikkelen "Organisasjonsspørsmål i det russiske sosialdemokratiet" minus det første avsnittet sto opprinnelig på trykk i Iskra (Gnisten). Bare første del, sammen med introduksjonen til den tyske utgava, er oversatt her. Artikkelen sto i to deler i Die Neue Zeit, 22. årgang 1903/1904. Den norske oversettelsen bygger på den østtyske utgava av Rosa Luxemburgs samlede verker, Gesammelte Werke, bind 1, andre halvbind (bind 1 er i to bind), Dietz Verlag Berlin 1972, side 422-434. Finnes også på nett i den tyskspråklige delen av www.marxists.org. DDR-utgava har lange fotnoter som gjengir Lenins svar på Rosa Luxemburgs kritikk. De er ikke tatt med her, men vil kunne finnes i den tyske nettutgava.
Oversatt av Harald Minken
At den sosialdemokratiske* bevegelsen i de tilbakeliggende landene må lære av den mer erfarne bevegelsen i de framskredne landene, er en gammel ærverdig sannhet. Vi tør å tilføye at det motsatte også er tilfelle: De eldre og ledende sosialdemokratiske partiene både kan og bør dra lærdom av å bli bedre kjent med sine yngre broderpartier. De marxistiske økonomene (til forskjell fra de klassiske borgerlige økonomene, og i sær vulgærøkonomene) betrakter de økonomiske stadiene før kapitalismen som ulike, historisk sett likeberettigete økonomiske former, og ikke ganske enkelt som ulike former for "uutviklethet" i forhold til krona på skaperverket, kapitalismen. På samme måte ser de marxistiske politikerne på de ulike sosialistiske bevegelsene, hver med sin utvikling, som forskjellige historiske individer med sine egne særtrekk. Og jo mer vi lærer oss å gjenkjenne de samme grunntrekkene ved sosialdemokratiet i mangfoldet av dets ulike sosiale omgivelser, jo mer blir vi klar over det vesentlige, det grunnleggende, det prinsipielle ved den sosialdemokratiske bevegelsen, og vi overvinner fordommene som skyldes et snevert lokalt perspektiv. Det er ikke tilfeldig at internasjonalismen gjennomsyrer den revolusjonære marxismen. Det er heller ikke tilfeldig at opportunistiske tankeganger stadig tar seg uttrykk i splittelser på nasjonalt grunnlag. Denne artikkelen, som ble skrevet på oppfordring for Iskra, det russiske sosialdemokratiets partiorgan, bør også kunne ha en viss interesse for det tyske publikum.
*) Sosialdemokrati: Inntil første verdenskrig var sosialdemokrati betegnelsen på det vi i dag ville kalle kommunisme.
Del I
Det har falt i det russiske sosialdemokratiets lodd å løse en oppgave som ikke har noen paralleller tidligere i sosialismens historie, nemlig å utarbeide en sosialdemokratisk taktikk, bygd på arbeiderklassens klassekamp, i en absolutistisk stat. Forholdene i Russland i dag blir ofte sammenliknet med forholdene i Tyskland på sosialistlovenes tid. Men parallellen er dårlig, for vi bør ikke stille oss blind på rettsvesen og politi, men oppfatte forholdene i Russland ut fra et politisk standpunkt. Riktignok legger mangelen på demokratiske friheterhindringer i vegen for massebevegelsen, men det betyr forholdsvis lite. Også i Russland har massebevegelsen vist å sprenge grensene som den absolutistiske forfatningen setter, og har skapt seg sin egen, om enn innskrenkede "forfatning" gjennom "gateuro". Den vil den holde fast ved til den endelige seieren over absolutismen. Hovedvanskeligheten for sosialdemokratiets kamp i Russland er derimot at det borgerlige klasseherredømmet er skjult bak absolutismens voldsherredømme. Det gjør at sosialistenes egen lære om klassekamp nødvendigvis får preg av abstrakt propaganda, mens den daglige politiske agitasjonen hovedsakelig får et revolusjonært-demokratisk preg. Sosialistlovene forsøkte å stille arbeiderklassen utafor forfatningen, men i et høyt utviklet borgerlig samfunn, der klassemotsetningene ligger klart i dagen og kommer åpent til uttrykk i parlamentet, var Bismarcks forsøk nokså absurd. I Russland skal det motsatte eksperimentet gjennomføres, nemlig å skape en sosialdemokratisk bevegelse i et samfunn der borgerskapet ikke har den direkte politiske makta. Dette har betydning – ikke bare for spørsmålet om hvordan den sosialistiske læra skal omplantes til russisk jord, ikke bare for spørsmålet om agitasjonen, men også for organisasjonsspørsmålet. I den sosialdemokratiske bevegelsen er organisasjonen ikke et kunstprodukt av propagandaen, som i de tidligere utopiske sosialistiske forsøkene, men et allerede eksisterende historisk produkt av klassekampen, der sosialdemokratiet bare fører inn den politiske bevisstheten. Under normale forhold, dvs. der hvor borgerskapets etablerte politiske klasseherredømme har oppstått før den sosialdemokratiske bevegelsen, bidrar borgerskapet sjøl i høy grad til å skape den første politiske sammensveising av arbeiderne. "På dette stadiet," sier Det kommunistiske manifest, er "massesammenslutning av arbeiderne … ennå ikke et resultat av deres egen forening, men av borgerskapets forening." I Russland har sosialdemokratiet fått oppgava å erstatte en historisk prosess med et bevisst politisk inngrep, og føre arbeiderklassen direkte fra den politiske oppsplittingen som danner grunnlaget for det absolutistiske herredømmet, til den høyeste forma for organisasjon som målbevisst kjempende klasse. Derfor er organisasjonsspørsmålet også særlig vanskelig for det russiske sosialdemokratiet. Ikke bare fordi de må løse det uten det borgerlige demokratiets formelle rettigheter, men framfor alt fordi de i en viss forstand må skape organisasjonen "av intet", som Gud den allmektige, uten det politiske råmaterialet som det borgerlige samfunnet har frambrakt andre steder. Problemet, slik det russiske sosialdemokratiet nå i noen år har stilt det, er nettopp overgangen fra en oppsplittet mengde av sirkler og lokalorganisasjoner, som tilsvarte en forberedende og hovedsakelig propagandistisk fase for bevegelsen, til den organisasjonen som kreves for enhetlig politisk masseaksjon i hele landet. Men siden det framtredende trekket ved de gamle, politisk utdaterte organisasjonsformene var oppsplittingen i helt sjølstyrte og ganske så sjølgode lokalorganisasjoner, så blei naturlig nok sentralisme slagordet for det store organisasjonsløftet i den nye fasen. Sentraliseringstanken var gjennomgangs-melodien i Iskra * i bladets tre år lange, lysende kampanje for å forberede partistiftelsen på landsmøtet i 1903. Samme tanke gjennomsyret hele den unge garde i det russiske sosialdemokratiet. Snart skulle det imidlertid vise seg – på landsmøtet og i enda sterkere grad etter landsmøtet – at sentralisme er et slagord som på langt nær uttømmer særpreget og det historiske innholdet i den sosialdemokratiske organisasjonsforma. Ennå en gang har det vist seg at det marxistiske synet på sosialismen ikke på noe område, heller ikke på organisasjonsområdet, kan reduseres til en enkel formel.
*) Iskra: Hovedorganet til det russiske sosialdemokratiske partiet.
Boka til kamerat Lenin – en av Iskras fremragende ledere og kjempere i forberedelseskampanjen til landsmøtet – utgjør den systematiske framstillinga av synspunktene til den ultrasentralistiske retninga i det russiske partiet. * Det synet som her framstilles på kraftfullt og uttømmende vis, er oppfatningen til en hensynsløs sentralisme med to framtredende prinsipper. Det ene prinsippet består i å utheve og skille ut den organiserte troppen av erklærte og aktive revolusjonære fra det omliggende miljøet av uorganiserte, men likevel revolusjonært aktive. Det andre prinsippet er den strenge disiplinen og den sentrale organisasjonens direkte og bestemmende innblanding i alle deler av lokalorganisasjonens liv. Det er nok å vise til at etter dette synet har sentralkomiteen for eksempel fullmakt til å organisere alle underordnede deler av partiet, og altså til å bestemme personsammensetningen i alle lokalorganisasjoner fra Genève og Liege til Tomsk og Irkutsk, utferdige lokale vedtekter for dem, oppløse dem ved direktiv og konstituere dem på nytt, og dermed også indirekte påvirke sammensetningen av partiets høyeste organ, landsmøtet. Slik framstår sentralkomiteen som den egentlige aktive kjerna i partiet, og hele resten av organisasjonen bare som sentralkomiteens utførende verktøy.
*) Henvisningen er til Ett skritt fram og to tilbake, bind 3 i Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, Oktober forlag 1977.
Note fra Rosa Luxemburg: Det virker som om Lenin undervurderer dette når han på side 140 i boka mener at en revolusjonær sosialdemokrat ikke er annet enn "en jakobiner som er uadskillelig knyttet til det klassebevisste proletariatets organisasjon".
Lenin ser streng sentralisme i organisasjonen i forening med en sosialdemokratisk massebevegelse som et eget revolusjonært og marxistisk prinsipp, og mener å kunne underbygge det med en mengde fakta. La oss likevel undersøke saka nærmere. Det finns ingen tvil om at sosialdemokratiet generelt har et sterkt sentralistisk preg. Det har vokst fram fra jordsmonnet til en tendensielt sentraliserende kapitalisme og må utkjempe sine kamper innafor de politiske rammene til en sentralisert borgerlig storstat, og er derfor fra barnsbein av klar motstander av enhver partikularisme og nasjonal føderalisme. Innafor rammene av en bestemt stat er dets oppgave å representere arbeiderklassens felles interesse som klasse, i motsetning til alle partielle interesser og gruppeinteresser i klassen. Derfor søker det overalt naturlig nok å sveise sammen alle nasjonale og religiøse grupper i arbeiderklassen, og alle yrkesgrupper, til et enhetlig, felles parti. Bare under spesielle og unormale forhold, som i Østerrike, har sosialdemokratene vært tvunget til å gjøre unntak og gå inn for et føderalistisk prinsipp. På denne bakgrunn kunne det aldri være tvil om at det russiske sosialdemokratiet måtte bygge et enhetlig, kompakt arbeiderparti i hele det russiske riket, og ikke et føderativt konglomerat av et utall nasjonale og provinsielle særorganisasjoner. Et ganske annet spørsmål er derimot om graden av sentralisering og utformingen av sentralismen innafor et forent og enhetlig russisk sosialdemokratisk parti. Ser vi abstrakt på sosialdemokratiets oppgaver som kampparti, ser det i utgangspunktet ut til at partiets kampdyktighet og handlekraft er direkte proporsjonal med sentralismen i organisasjonen. Men mye viktigere enn de abstrakte kravene som må stilles til enhver kamporganisasjon, er her de særlige historiske betingelsene for arbeiderklassens kamp. Den sosialdemokratiske bevegelsen er den første i klassesamfunnenes historie som i alle deler og i hele bevegelsens forløp er beregnet på å organisere massene og utløse deres sjølstendige direkte aksjon. Ut fra dette skaper sosialdemokratiet en helt annen slags organisasjon enn de tidligere sosialistiske bevegelsene, for eksempel bevegelsene av jakobinsk-blanquistisk type. Det virker som om Lenin undervurderer dette når han på side 225 i boka (Ett skritt fram og to tilbake, Oktober-utgava, red. anm.) mener at en revolusjonær sosialdemokrat ikke er annet enn "en jakobiner * som er uadskillelig knyttet til det klassebevisste proletariatets organisasjon". Den avgjørende forskjellen mellom sosialdemokrati og blanquisme ** ligger altså i følge Lenin i organisasjonen og klassebevisstheten til arbeiderklassen i motsetning til sammensvergelsen til et lite mindretall. Det han glemmer, er at den forskjellen faktisk innebærer en fullstendig omvurdering av organisasjonsbegrepet, et helt nytt innhold for begrepet sentralisme, og en helt ny oppfatning om den gjensidige forbindelsen mellom organisasjonen og kampen.
*) Jakobinerne: En radikal fløy i den franske revolusjon. **) Louis Blanqui (1805-81): Fransk revolusjonær sosialist, undervurderte arbeiderklassens rolle i revolusjonen, organiserte flere kuppforsøk og sammensvergelser, satt fengslet i 34 år.
Blanquismen var ikke innrettet på arbeidermassenes direkte klasseaksjon, og trengte derfor heller ikke en masseorganisasjon. Tvert om – ettersom de breie folkemassene først skulle komme inn på kampplassen i det revolusjonen brøt fram, mens det bare krevdes et kupp fra et lite mindretall for å forberede revolusjonen, så var det rett og slett nødvendig å skarpt avgrense de personene som skulle gjennomføre de bestemte aksjonene fra folkemassene, om aksjonene skulle lykkes. Og det var mulig og gjennomførbart nettopp fordi det ikke fantes noen indre forbindelse mellom blanquistenes konspirasjonsvirksomhet og hverdagslivet til folkemassene. Taktikken og virksomhetens nærmeste oppgaver kunne man fritt tenke ut, uten sammenheng med den elementære klassekampen, og den tok derfor form av en på forhånd utarbeidet fast og detaljert plan. De aktive medlemmene i organisasjonen forvandlet seg derfor nødvendigvis til reine utførende organer for en på forhånd bestemt vilje utenfor medlemmenes virkefelt, til verktøy for en sentralkomite. Slik finner vi her også det andre prinsippet i den konspiratoriske sentralismen – partiorganenes absolutte, blinde underordning under sentralledelsen, og utvidelsen av ledelsens fullmakter til organisasjonens ytterste utkanter. Vilkårene for sosialdemokratisk aksjon er grunnleggende annerledes. De vokser historisk fram av den elementære klassekampen. De beveger seg i en dialektisk motsigelse, siden arbeiderhæren på den ene sida må rekruttere gjennom kamp, mens den på den andre sida først i kampen kan bli klar over sine kampoppgaver. Organisasjon, opplysning og kamp er her ikke mekanisk eller tidsmessig atskilte momenter, som i den blanquistiske bevegelsen, men bare forskjellige sider av samme prosess. Bortsett fra allmenne grunnregler for kampen finnes det ingen ferdig, på forhånd fastlagt detaljert kamptaktikk, som kan drilles inn i den sosialdemokratiske medlemsmassen av en sentralkomite. Kampens organisasjonsbyggende prosess medfører stadige endringer i sosialdemokratiets innflytelsessfære. Det følger av dette at den sosialdemokratiske sentraliseringen ikke kan bygge på blind lydighet eller mekanisk underordning av partikjemperne under en sentralmakt. Det kan heller aldri trekkes en absolutt grense mellom den fast organiserte kjerna til det klassebevisste proletariatet og det omliggende lag av folk som nettopp er trukket inn i klassekampen og er i ferd med å tilegne seg klassebevissthet. Det forekommer oss at å opprette sentralisme i sosialdemokratiet på grunnlag av de to grunnsetningene som Lenin forfekter – først hele partiorganisasjonens blinde underordning under sentralledelsen, som styrer all virksomhet i minste detalj, tenker for alle og avgjør alt, og dernest den brutale avsondringen av partiets organiserte kjerne fra det revolusjonære miljøet rundt dem – er å overføre organisasjonsprinsippene til den blanquistiske bevegelsen av sammensvergelsesgrupper på en mekanisk måte til den sosialdemokratiske bevegelsen av breie arbeidermasser. Lenin sjøl har kanskje karakterisert sitt standpunkt langt skarpsindigere enn hans motstandere kunne gjort, når han definerte sin "revolusjonære sosialdemokrat" som en "jakobiner som er uatskillig knyttet til det klassebevisste proletariatets organisasjon". Bortsett fra at sosialdemokratiet faktisk ikke er knyttet til arbeiderklassens organisasjon, men er arbeiderklassens egen bevegelse. Sosialdemokratisk sentralisme må altså være av et helt annet slag enn den blanquistiske. Den kan ikke være annet enn sammenfatningen av viljen til den klassebevisste og kjempende fortroppen til arbeiderne, slik den utøves overfor de enkelte individene og gruppene i klassen. Den er så å si "egensentralismen" til proletariatets førende sjikt, majoritetens makt i egen partiorganisasjon. Allerede ut fra analysen av dette egentlige innholdet i sosialdemokratiets sentralisme står det klart at betingelsene for en slik sentralisme ikke fullt ut er til stede i Russland i dag. Betingelsene er nemlig at det allerede finns et stort sjikt av proletarer som er skolert i den politiske kampen, og at de har mulighet til å gi uttrykk for sine oppfatninger gjennom direkte innflytelse (på offentlige landsmøter, i partipressa osv.). Den sistnevnte betingelsen kan åpenbart først skapes gjennom politisk frihet i Russland, mens den første betingelsen – at det har formet seg en klassebevisst og sjølstendig tenkende fortropp for proletariatet – bare så vidt er i ferd med å oppstå. Å frambringe den må betraktes som hovedmålet i det agitatoriske og organisatoriske arbeidet i tida framover. Desto mer overraskende virker Lenins tese om at alle forutsetninger for å skape et stort og ytterst sentralisert arbeiderparti i Russland, allerede er tilstede. Det avslører en altfor mekanisk oppfatning om den sosialdemokratiske organisasjonen når han optimistisk erklærer at i dag er det "ikke proletariatet, men mange akademikere i det russiske sosialdemokratiet som trenger til fostring i organisasjon og disiplin" (side 232), og når han berømmer den oppdragende virkningen til fabrikken, som fra ungdommen av gjør proletariatet modent for "disiplin og organisasjon". Den slags disiplin som Lenin sikter til, blir innprentet i proletariatet ikke bare i fabrikken, men i kasernene, og også gjennom det moderne byråkratiet – kort sagt gjennom hele den sentraliserte borgerlige statens virksomhet. Det er ikke annet enn misbruk av ord når man bruker ordet disiplin om to så forskjellige foreteelser som på den ene sida vilje- og tankeløsheten til et mangebeint og mangearmet kjøttberg som utfører mekaniske bevegelser etter en taktstokk, og på den andre sida den frivillige koordineringen av de bevisste politiske handlingene til et samfunnsmessig sjikt. To så ulike ting som kadaverlydigheten til en undertrykt klasse og det organiserte opprøret til en klasse som kjemper for sin befrielse. Proletariatet kan ikke oppdras til den nye disiplin – den frivillige sosialdemokratiske sjøldisiplinen – gjennom å knytte an til disiplinen som den kapitalistiske staten har innprentet i dem (bare at taktstokken overføres fra borgerskapets hånd til den sosialdemokratiske sentralkomiteen). Bare gjennom å bryte ned den slaviske underkastelsesånden og rive den opp med rota, kan proletariatet oppdras til den nye disiplinen. Av den samme tanken framgår det videre at sentralisme i sosialdemokratisk forstand slett ikke er et absolutt begrep, som lar seg gjennomføre på samme måte på et hvert trinn i arbeiderbevegelsens utvikling. Snarere må sentralismen oppfattes som tendens, som lar seg virkeliggjøre i større og større grad etter hvert som arbeidermassene blir mer opplyste og politisk skolerte under kampens gang. Utvilsomt er det i høyeste grad en hemsko at de viktigste forutsetningene for fullt ut å virkeliggjøre sentralismen i så liten grad, er tilstede i den russiske bevegelsen i dag. Men etter vårt syn blir det feil å tru at ettersom den opplyste arbeiderklassens majoritetsherredømme i egen partiorganisasjon er et uoppnåelig mål i dag, kan det erstattes med sentralledelsens "foreløpige" eneherredømme i partiet, eller at mangelen på åpen arbeiderkontroll med partiorganenes virksomhet like godt kan bøtes med den omvendte kontrollen, sentralkomiteens kontroll av de revolusjonære arbeidernes virksomhet. Den russiske bevegelsens egen historie gir mange bevis på hvor ubrukelig sentralismen i den sistnevnte betydning er. Sjølsagt vil en allmektig sentralledelse etter Lenins ideal, med nesten uinnskrenkede fullmakter til innblanding og kontroll, være en uting dersom den bare brukte makta si på den reint tekniske sida av sosialdemokratiets virksomhet, slik som fordeling av midler, distribusjon av agitasjonsmateriell, salg av partilitteratur og utsending av agitatorer. En sterk sentralledelse har bare mening hvis den bruker sin makt til å frambringe en enhetlig kamptaktikk og utløse store politiske aksjoner. Men hva har skjedd ved de viktige vendepunktene for den russiske bevegelsen til nå? De viktigste og mest fruktbare taktiske vendepunktene i de siste ti åra er ikke "funnet på" av bestemte ledere i bevegelsen, og langt mindre av ledende organer. De var hver gang det spontane produktet av en bevegelse som handlet på egen hånd. Det var tilfelle for første etappe i den egentlige proletariske bevegelsen i Russland, som startet med det spontane utbruddet av storstreika i St Petersburg i år 1896 og utløste de første økonomiske masseaksjonene til den russiske arbeiderklassen. På samme måte begynte andre etappe – etappen med politiske gatedemonstrasjoner – ganske spontant med studenturolighetene i St Petersburg i 1901. Neste betydelige taktiske vendepunkt, som åpnet nye horisonter for bevegelsen, var massestreika i Rostow, som brøt ut "av seg sjøl". Improvisert gateagitasjon, folkemøter under åpen himmel og offentlige taler var viktige nye virkemidler der. Få år før ville ikke den djerveste optimist blant sosialdemokratene våget å tenke på slikt i drømme. I begynnelsen var handlingen, i alle disse tilfellene. Den sosialdemokratiske organisasjonens initiativ og bevisste ledelse spilte ytterst liten rolle. Det skyldes ikke mangelfulle forberedelser i de berørte lokalorganisasjonene, sjøl om også det kan ha spilt en rolle. Og det skyldtes slett ikke at bevegelsen den gang manglet en allmektig sentralledelse etter Lenins planer. Tvert imot, en slik hadde høyst sannsynlig bare ført til større ubesluttsomhet i de lokale partilagene, og til en splittelse mellom den stormende massen og det nølende sosialdemokratiet. Samme foreteelse – den ubetydelige rolla til partiledelsens bevisste initiativ når det gjelder å utvikle ny taktikk – ser vi også i Tyskland og alle andre steder. Sosialdemokratiets kamptaktikk blir i hovedtrekk slett ikke "funnet på", men er resultatet av en sammenhengende rekke store, skapende handlinger i den eksperimenterende, ofte elementære klassekampen. Her som ellers kommer det ubevisste før det bevisste, den objektive historiske prosessens logikk før den subjektive logikken til de som er med. Den sosialdemokratiske ledelsens rolle i dette er hovedsakelig av konservativ karakter. Erfaringsmessig tar den hver nyskaping i kampen og utarbeider den videre til sin ytterste konsekvens, slik at den snarere bli omskapt til et bolverk mot videre fornyelse i stor stil. For eksempel beundrer man overalt det tyske sosialdemokratiets nåværende taktikk for at den er så vidunderlig mangfoldig, fleksibel og sikker. Men det betyr bare at vårt parti i dagskampen har tilpasset seg de nåværende parlamentariske betingelsene inntil minste detalj, utnytter hele det kampterreng som parlamentarismen byr på, og veit å beherske det i samsvar med sine grunnprinsipper. Men denne spesielle utformingen av taktikken skjuler for de videre horisontene, og det i den grad at det kan synes som den parlamentariske taktikken er den eneste og evig gyldige taktikken for sosialdemokratisk kamp. Det er betegnende for denne stemningen at for eksempel Parvus* i mange år forgjeves har forsøkt å dra i gang en debatt i partipressa om behovet for endring i taktikken i tilfelle den allmenne stemmeretten skulle bli opphevd. Dette til tross for at partilederne med bittert alvor har innsett at noe slikt faktisk kan skje. Men en slik treghet kan til en stor del forklares, for det er ikke lett å tegne opp konturene av en imaginær, ennå ikke virkelig politisk situasjon. Det må bli abstrakte spekulasjoner. Det som er viktig for sosialdemokratiet i enhver situasjon, er ikke å gi seg inn på spådomskunster og skrive ut en ferdig resept for framtidas taktikk på forhånd, men å opprettholde partiets levende evne til en riktig historisk vurdering av dagens kampformer. Man må ha et våkent blikk for det midlertidige ved den nåværende fasen av kampen, og for nødvendigheten av å styrke de revolusjonære aspektene med sikte på å nå sluttmålet for arbeiderklassens klassekamp.
* Parvus: Psevdonym for A. Helphand (1869-1924), som under dette navn utgav en rekke marxistisk-teoretiske skrifter som stillet han i første rekke blant de sosialdemokratiske teoretikere i årene etter århundreskiftet. (Fra Arbeidernes leksikon, 1935.)
Om man vil utstyre partiledelsen med absolutt makt av så negativ karakter som det Lenin gjør, så innebærer det imidlertid en svært farlig kunstig styrking av den konservatismen som nødvendigvis må prege enhver partiledelse. Om nå sosialdemokratiets taktikk ikke skapes av en sentralkomite, men av hele partiet, eller riktigere av hele bevegelsen, så må de enkelte ledd i organisasjonen ha det nødvendige albuerom, slik at de i en gitt situasjon fullt ut kan utnytte alle tilgjengelige midler for å videreutvikle kampen og utløse nye revolusjonære initiativ. Men det forekommer oss at Lenins ultrasentralisme i sitt vesen ikke er preget av en positiv, skapende ånd, men av en steril nattvekterånd. Han tenking går mer i retning av å kontrollere partivirksomheten enn på å befrukte den, mer på innordning enn på utfoldelse, mer på å mobbe enn på å forene bevegelsen. Nettopp i den nåværende situasjonen for det russiske sosialdemokratiet virker et eksperiment av denne typen dobbelt farlig. Det står foran store revolusjonære kamper for å styrte absolutismen, foran eller snarere midt i en periode med den mest intense skapende aktivitet på taktikkens område, og – som ventelig i en revolusjonær periode – en eksplosjonsartet utvidelse og forandring av partiets innflytelsessfære. Å sette fotlenker på partiets evne til å ta initiativer i slike tider, å ville stenge inn partiets evne til ekspansjon bak piggtråd, det betyr at sosialdemokratiet allerede i utgangspunktet i høy grad blir satt ute av stand til å løse tidas store oppgaver. Fra våre generelle overveielser om det særlige innholdet i den sosialdemokratiske sentralismen kan man ikke uten videre avlede hvordan de enkelte paragrafene i vedtektene til det russiske partiet skal se ut. Naturligvis må det i siste instans avhenge av de konkrete vilkårene for virksomheten i hver enkelt periode. Siden det jo nå handler om det første forsøket på å bygge opp et stort proletarisk parti i Russland, er det heller ikke å vente at vedtektene skal være feilfrie – det kan under enhver omstendighet først prøves i det praktiske liv. Det vi imidlertid kan utlede av vår allmenne analyse av den sosialdemokratiske organisasjonen, er de store trekkene, organisasjonens ånd, som særlig i begynnelsen av massebevegelsen krever en koordinerende og sammenfattende form for sosialdemokratisk sentralisme, ikke en ensrettende og eksklusiv form. Men om nå en ånd preget av politisk bevegelsesfrihet har fått feste i partirekkene, parret med et skarpt blikk for behovet for prinsippfasthet og enhet i bevegelsen, så vil bevegelsens praksis raskt korrigere både ett og annet firkantet partimedlem og enkelte mangler i vedtektene. Det er ikke vedtektenes ordlyd, men hva slags mening og ånd som de aktive klassekjemperne gir til ordene, som avgjør verdien av en organisasjonsform.