marx2013 i Stockholm
Av Fredrik V. Sand
Fredrik V. Sand er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt! og partiet Rødt sitt arbeidsutvalg.
I oktober gikk konferansen marx2013 av stabelen som den første i sitt slag. Det hele gikk ned på ABF-huset i Stockholm. Arrangementet samlet mange hundre deltakere – dels med et formål om å få i gang en akademisk diskusjon om Marx, dels å skape en samtale også mellom mennesker utenfor universitetene, om hvordan marxistisk teori kan brukes til å forstå ulike sider av samfunnet. I grenselandet mellom aktivisme og akademia.
Blant de mest kjente navnene på plakaten var det svenske feministikonet Nina Björk og Monthly Review-redaktør John Bellamy Foster, som begge burde være kjent for mange av tidsskriftets lesere. Sistnevnte gjennom flere bokomtaler og artikler, og Björk blant annet gjennom anmeldelse av hennes forrige bok Lyckliga i alle sina dager i Rødt! 2/13.
Björks bok tar opp hvordan kapitalismen tar over stadig flere felt av livet, og er kritisk til hvordan arbeidstida går ut over tiden i andre fellesskap, som for eksempel familien. Denne tematikken ble fulgt opp på konferansen, hvor Björk deltok i en samtale foran stappfull storsal om den såkalte arbeidskritikken, sammen med Roland Paulsen, sosiolog og forfatter.
Der Paulsen toppet sitt bidrag til debatten med det infantile utbruddet «Arbeid er sadisme!» bidro Björk med å tydeliggjøre det ofte underkommuniserte skillet mellom lønnsarbeidskritikk og kritikk av arbeidet som sådan. Det er ikke at vi jobber, skaper og bidrar, men den manglende diskusjonen om hva målet med arbeidet skal være og selve utbyttinga som er et stort problem, i følge Björk. Les mer i intervju med henne i Klassekampen 2. november.
Samtalen «The relevance of Marx for ecology» hadde et panel bestående av John Bellamy Foster, Alf Hornborg (forfatter og professor ved universitet i Lund) og Andreas Malm (økososialistisk aktivist og forfatter – her på berget mest kjent forHatet mot muslimer, en murstein av en bok, og for å ha provosert Jon Hustad til å kaste mikrofonen i bakken og forlate en debatt på Litteraturfestivalen i Lillehammer 2009).
Hornborg begynte sitt innlegg i debatten med å si at han ønsker å være 90 prosent marxist, spurte Bellamy Foster hvorvidt dette var mulig og videre om Bellamy Foster kunne trekke fram noe fra Marx han selv ikke kunne stille seg bak. Bellamy Foster nektet å gå inn i dette, fordi han ikke så nytten av å forholde seg til det han eventuelt var uenig i og dermed ikke kunne bruke til noe.
På en konferanse med mål om å holde en viss intellektuell standard er dette et eksempel som vel ikke burde imponert så mange – men på tross av konferansens ambisjoner kunne det virke som om ønsket om å få bekreftet sitt eget verdensbilde sto sterkere hos en god del, enn viljen til å utfordre og utvikle. Dessverre, og som i så mange andre sammenhenger på venstresida forøvrig.
Allikevel er det imponerende å se marx2013 samle et så stort antall debattanter og tilskuere til en slik konferanse, toppet av en foajé fylt med bokbord og tidsskriftstands hvor venstresida i sin fulle bredde kunne tilby teoretisk input. Følgelig av noe sprikende kvalitet.
Selv om noe av forklaringen på suksessen ligger i at Sverige er mer folksomt enn Norge, er mitt inntrykk at den akademiske åpenheten for å trekke inn Marx på relevante felter, og gjensidig fra en del av miljøene som står bak dette arrangementet; et fravær av marxologi – altså en mindre dogmatisk tilnærming til marxisme som noe fullkomment, altomgripende og utøvd etter boka. Kanskje det ligger uutnyttet potensiale på begge felter her til lands?
I et intervju med arrangørene av marx2013 i svenske Dagens Nyheter i forkant av årets konferanse framgikk det at de fleste av arrangørene er unge, mellom 25 og 35. At de etter egen definisjon leser Marx mer fordomsfritt enn de eldre og at dette gir en ny «take» på mange spørsmål. Altså er dette forhåpentligvis starten på noe spennende som kan fortsette i årene framover, og inspirere.