Leder Vi gjenreiser Røde Fane
Av Pål Steigan
Vi har bestemt oss for å gjenreise Røde Fane. Vi tror at et marxistisk tidsskrift er vel så viktig i dag som for 20 år sia.
Det var i Røde Fane at AKPs klasseanalyse ble utviklet tidlig på 1970-tallet, og bladet har mange ganger bidratt til å utforme det teoretiske grunnlaget for den revolusjonære bevegelsen i Norge. I høyrebølgens tiår ble imidlertid både AKP og hele venstresida satt under et voldsomt press, rekrutteringskildene tørka ut og gamle støttespillere falt fra. Marxismen og kommunismen kom under et voldsomt press, og den teoretiske debatten fikk lide under det. Siden krakket i oktober 1987 har høyrebølgen vært på retur, og ikke minst ved skolevalga i år viste det seg at ungdom på ny søker etter revolusjonære svar på spørsmål som arbeidsløshet, krig, miljøkrise og fattigdom. Rød Ungdom opplever den største tilstrømninga siden 1970-tallet, over 8 % ved skolevalget i Oslo og enkeltresultater på godt over 20 % er bedre enn noen tidligere notering. Med RVs 5 % og mandat i hovedstaden har den revolusjonære bevegelsen markert seg med tyngde i rikspolitikken.
Den objektive situasjonen i samfunnet, med 200.000 arbeidsløse, imperialistiske kriger og en voksende rasisme, har lenge ropt på ei styrking av den revolusjonære bevegelsen. Hvis det var grunner til å være kommunist og revolusjonær i 1973, er det ti ganger større grunn til å være det i dag. Men det har vært tungt å riste 80-tallets tungsinn ut av systemet og det har vært et gap mellom den objektive situasjonen og det nokså skrinne grunnlaget for bevegelsen.
Det sies, og det med rette, at sosialismen har blitt diskreditert av Øst-Europa, Albania, Tienanmen, og det er sant nok. Men det kommer ikke minst av at det er de imperialistiske og borgerlige tolkningene av disse hendelsene som har fått rå grunnen aleine. Det imperialistiske borgerskapet har en nærmest total kontroll over den internasjonale medieindustrien og kan dermed manipulere politiske og ideologiske strømninger. Politisk og moralsk er det ingen forskjell på å skyte ubevæpnede studenter i Beijings gater og å skyte ubevæpnede kvinner og barn i Mogadishu. Begge deler er fascistiske handlinger som bør møtes med avsky. Men verden reagerer totalt forskjellig på disse to handlingene. I det ene tilfellet vil man ha det til at «slik er sosialismen» og man går til en, riktignok ganske halvhjertet, boikott. I det andre tilfellet foregår mordene i FNs navn og under amerikansk kommando, og da er det spedt med prinsippielle fordømmelser og boikottaksjoner. Og det er utenkelig at mediene skulle si at «slik er imperialismen». Når sosialismen er diskreditert, kommer det sjølsagt av store og alvorlige forbrytelser som er begått i sosialismens navn, men det kommer i like høy grad av borgerskapets enorme makt over den internasjonale opinionsdannelsen.
Å ta opp kampen mot denne overmakta kan virke håpløs og å ta den opp med utgangspunkt i et lite tidsskrift som Røde Fane, kan virke patetisk. Det var også Davids kamp mot Goliat, uten at det skremte guttungen fra å møte kjempen. Nå er det ikke Røde Fanes viktigste oppgave å kjempe mot de borgerlige ideologimaskinene direkte. Vår viktigste jobb er å bidra til å bygge opp en bevegelse som kan gjøre det. En del av Røde Fanes oppgave må derfor være å skjerpe den ideologiske og politiske debatten blant folk som kaller seg sosialister. For å kunne samle oss i en felles kamp mot borgerskapet og kapitalismen, er det helt nødvendig at vi først avklarer hva som skiller oss og at vi prøver våre teorier mot hverandre. Røde Fanes spalter vil være åpne for sosialister av ulike avskygninger, men som de materialister vi er, kan vi ikke fordra å stikke våre egne sympatier og prioriteringer under en stol. Røde Fane gjenreises for å bygge opp igjen den kommunistiske bevegelsen i Norge og for å øke dens innflytelse og prestisje.
AKP og den revolusjonære bevegelsen må ta sikte på igjen å bli et interessant og sterkt kraftfelt som trekker til seg opprørsk ungdom i alle aldre. Vi håper å kunne bidra til det.