I desember 2010 starta det som har blitt kalla den arabiske våren med at fruktseljaren Mohamed Bouazizi sette fyr på seg sjølv. Dette utløyste den tunisiske revolusjonen som fekk fjerna president Zine El Abidine Ben Ali, og inspirerte til demonstrasjonar over heile Midtausten frå vinteren 2011. For å markera at det har gått 10 år sidan starten av denne bølgja med opprør i den arabiske verda, har Gnist intervjua midtaustenforskar Bjørn Olav Utvik.

Bjørn Olav Utvik er professor i Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo. Han har blant anna gitt ut boka Islamismen som kom i revidert og oppdatert utgåve i 2020.
Av Ingrid Baltzersen, redaktør av Gnist, er Midtaustenvitar og jobbar med integrering av flyktningar i Stavanger. 

Foto: Adrian Dascal

Eg vil starta med eit litt sportsjournalistisk spørsmål: Kva følte du då du såg dei store demonstrasjonane i Egypt for 10 år sidan?

Det var enormt oppløftande. Eg var i Egypt første gongen i 1984, og kjenner mange folk der. For meg var det eitt slagord som sto fram under dei første demonstrasjonane: Inta masri – irfa’ ra’sak, som betyr «du er egyptar, hev hovudet ditt». Etter å ha vore trykt ned så lenge av regimet, så hadde dei endeleg stoltheit. 

Då president Zine el-Abidine Ben Ali flykta frå Tunisia tenkte eg at alt kan skje i den arabiske verda. Frå ein lang periode med motløyse over korrupte og undertrykkande regime som det ikkje gjekk an å gjera med, så gjekk det plutseleg an. Så eg var optimistisk for Egypt også, men såg at det var mange skjær i sjøen på vegen framover. Militæret sat med makta fortsett, det same gjorde heile statsapparatet, domstolar, politiet og sikkerheitsstyrkar. Koalisjonen av krefter som fann saman i dagane der ein demonstrerte mot Mubarak begynte etter kvart å falla frå kvarandre. Så seint som hausten 2011 fann dei saman i demonstrasjonar for å krevja at det skulle haldast val, men allereie våren 2011 låg det kima til ei splitting. Den gjekk dels på det politiske planet: Skulle ein først forhandla fram ein grunnlov på ein konferanse der alle deltok, eller skulle ein raskt gå til val som skulle danna ei grunnlovsforsamling. I dette spørsmålet sto dei sekulære på den eine sida og islamistane på den andre. Det var gode argument på begge sider. Dei som først ville ha grunnlov sa at demokrati forutset at det er etablert ein gjensidig tillit og felles plattform for demokratiet. Dei som argumenterte for det andre synet, Det muslimske brorskapet, sa at no har Mubarak falt, men det er framleis militæret som styrer, så me må få etablert reelle folkevalde institusjonar så fort me kan for å få ein legitim representant for folkemakta.

Men hadde parlamentet og presidenten eigentleg så stor makt? Sjølv om Brorskapet vann fram i parlamentet og fekk presidenten, så klarte dei jo ikkje bli sittande med denne makta?

Presidenten har stor makt konstitusjonelt. Og linja var at ved å få eit folkevald parlament som skulle laga ein ny grunnlov som sørga for at parlamentet hadde reell makt. Eigentleg hadde parlamentet ganske stor makt frå før også, men det styrande partiet NDP sørga for at dei hadde 2/3 fleirtal, så det var ikkje reelt val til det. Så hovudargumentet var å laga reelle val til institusjonane. Problemet var at dei institusjonane som blei sittande frå Mubaraks tid og ikkje blei endra, bevarte nok makt til at dei forpurra heile greia. 

Det parlamentet som blei vald vinteren 2011/ 2012 klarte å halda seg til juni 2012, og så blei dei fjerna av ein domstol. Så då brorskapsmedlemmen Mohammad Mursi blei vald til president i 2012 hadde han ikkje eit folkevald parlament med seg. Dette isolerte han og sette han i ei svak stilling. 

Ein kortversjon som har blitt ståande, utan at eg kan sjå at det er særleg dokumentert, er at Brorskapet vann valet, men dei var udugelege. Men parlamentet sat i 4 månadar før det blei stengt ned, og Mursi blei også kasta raskt.

Men kva gjorde at dei blei kasta, og militæret tok makta tilbake?

Det kan henda at uansett kven som vann fram så var det ikkje mogleg å unngå det som skjedde. Men eg trur det var ein naivitet frå Brorskapet som gjorde at dei satsa på å la militæret vera litt i fred. Den største feilen med grunnloven som blei vedtatt under Mursi er at den let i stor grad militæret få styra seg sjølv. Dei tenkte nok at ein ikkje kunne ta alle kampar på ein gong, ville setta i gang økonomiske og demokratiske reformar først. Men skulle ein klara å halda fast på dei folkevalde forsamlingane og halda folkeleg kontroll over statsapparatet, måtte ein halda på trykket som skapte endringa. 

Hovuddelen av Brorskapet er ikkje særleg revolusjonære, ikkje berre at dei ikkje er for økonomiske sosiale reformar, men dei er skeptiske til rask endring. Så det kom fort til motseiingar mellom dei og dei som hadde demonstrert i gatene, spesielt dei meir venstreorienterte, som ville ha demonstrasjonar for å driva fram reformar. Men Brorskapet ville halda det roleg og ikkje provosera det militære og få gjennomført valet. Så det skapte ein kile mellom dei revolusjonære ungdommane og islamistane. 

Kreftene i opprøret frå vinteren 2011 var Brorskapet og islamistane, revolusjonær ungdom som bestod av både venstreside og frå Brorskapet, og dei sekulære partia. Då dei sekulære partia gjorde det dårleg i parlamentsvalet gjorde dei eit strategisk val om å ikkje akseptera at det gjekk som det gjekk, jobba for å få ein ny grunnlov, bygga organisasjon og komma sterkare tilbake. Dei valde heller å underminera og nekta og godta legitimiteten til dei som var vald. Dei gjekk to rundar på at dei meinte det var for mange islamistar i grunnlovsforsamlinga. Valet hadde gitt 70 prosent islamistar i parlamentet, og 30 prosent av dei var salafiar, ein heilt ny politisk faktor. Det forrykka balansen med at Brorskapet i midten med salafiar på den eine sida og liberal opposisjon på den andre. Det går ei linje frå det som starta våren 2012 og gjennom heile Mursi-perioden som endar med at den liberale opposisjonen backar militærkuppet til slutt.

Men kan ein stola på islamistane? Eller vil dei berre legga ned demokratiet når dei får makta?

Eit grunnproblem her er manglande gjensidig tillit. Men den valdsamme antibrorskapshaldninga som var utbreidd ville eg forstått viss det hadde vore blodspor i historia mellom dei, men det har jo ikkje vore sånn. Frå 80-talet av har islamistar og andre sete saman i parlamentet og i fagforeiningar. Dei har konkurrert om kontrollen og det har vore tilspissa situasjonar, men det har ikkje vore valdeleg. 

Brorskapet sat med den formelle leiinga, men ikkje eigentleg med reell makt fordi parlamentet hadde blitt avsett og Mursi blei vald utan eit parlament i ryggen. Og det var aldri sånn at når Mursi sa ein ting, så sette byråkratiet i gong med å utføra det best mogleg. I den grad islamistane sat med posisjonar, så var det basert på stemmer. Men den andre makta var basert på våpenmakt. 

Fram til juli 2013 blei det sagt at Brorskapet hadde svikta revolusjonen og gått i allianse med militæret. Viss ein tenkte det, ville ein jo frykta at dei ville dra opp stigen etter seg og ta makta. Det var jo ein komplisert situasjon, og i ein sånn situasjon så finst det kontaktar og forhandlingar i kulissane. Men det var ikkje nokon allianse med eit felles mål mellom Brorskapet og militæret. Eg trur brorskapet var for farlege for det, dei hadde ein svær organisasjon over heile landet og hadde eksistert i fleire tiår, dei representerte ein uavhengig kraft. Hadde eit parti utan sterkt organisasjonsapparat utan store eigne ressursar surfa på ei popularitetsbølgje og blitt vald ville det vore lettare for militæret og sagt ok, me kan leva med desse folka. Men eg trur ikkje på noko tidspunkt dei var innstilt på å leva med Brorskapet, dei var for sterke og trugande for dei, og måtte difor slås ned når tida var mogen. 

Kva kunne Brorskapet og dei sekulære partia gjort for å hindra dette?

Det er vanskeleg å skapa ein demokratisk prosess i eit sånt land når det ikkje er gjensidig tillit mellom dei viktigaste kreftene i det folkelege opprøret på den eine sida, og når ein på den andre sida har eit meir eller mindre intakt statsapparat som står klart til å handla når splittinga breier seg i dei folkelege kreftene. Oddsa var dårlege heile tida. Kva kunne ein sagt til kreftene i det folkelege opprøret når dei sto i valsituasjonar? Eg ville sagt til Brorskapet: Gjer alt dokker kan for å skapa alliansar, gjer taktiske retrettar. Brorskapet sa først at dei ikkje ville stilla presidentkandidat. Det var eit uttrykk for at dei ikkje ville pusha for hardt for å bli for dominerande i alliansen. Men så skjedde forskjellig dynamikk som gjorde at det ikkje skjedde likevel, og det er lett å sjå at det ikkje var ideelt. Dei kunne vald å støtta ein nasjonalt respektert person i presidentvalet, som Mohamed el-Baradei. I parlamentet hadde dei ein ide i starten om at vallista Den demokratiske alliansen skulle omfatta mange parti også på liberal side. Men lista sprakk, sikkert på grunn av forhandlingar om posisjonar, og då stilte Brorskapet kandidatar i fleire kretsar enn planlagt. Eg ville sagt til dei andre: Støtt folkevalde institusjonar, og jobb med å bygga organisasjon. 

I juli 2013 då kuppet kom såg eg visuelt for meg i hovudet ei gammaldags vektstong i ein butikk, med noko i den eine skåla og noko i den andre. Viss ein tar vekk det største loddet i den eine skåla, då vippar vekta med ein gong. Då blir det militæret som vinner, tenkte eg. Og det skjedde. Det blei først laga ei regjering med ein sosialdemokrat som statsminister, men det gjekk ikkje mange månadane før det skritt for skritt var vekke. Og det måtte vera mogleg å sjå. Det er tungt ansvar også på den sida.

I Tunisia har demokratiet overlevd så langt, i 9 år. Det har spissa seg til der også, og vippa mot egyptiske tilstandar då dei hadde meklingane som førte til Nobels fredspris. I Tunisia var det kanskje ein fordel at al-nahda var svakare enn Brorskapet i Egypt. I val var dei like store som Brorskapet, men dei hadde mindre organisasjon. Og salafiar stilte ikkje til val. Så ikkje-islamistar har vore i fleirtal, og dei fekk ei koalisjonsregjering. Nahda har balansert og gått med på kompromiss, til dømes ga dei frå seg regjeringa i 2013. Dei fekk vedtatt ein grunnlov som alle stilte seg bak. Dei opptredde kanskje klokare, men det var også eit anna maktforhold mellom partane. Eg har også forstått at sjølv om Tunisia var ein eittpartistat og eit diktatur, så var det ikkje militæret som styrte, så hæren har ikkje ein tradisjon for å gripa inn. Tunisia er også relativt mindre viktig for regionale og internasjonale stormakter.

Fem motseiingar i arabiske verda

Korleis vil du analysera situasjonen i den arabiske verda i dag?

Eg har som gammal maoist sett opp fem motseiingar i den arabiske verda. Den første er folkelege opprør mot autoritære regime – det har me jo allereie snakka litt om. Den andre er konfliktar mellom etniske og religiøse grupper. Den tredje er konfliktar mellom regionale stormakter, den fjerde er innblanding frå ytre stormakter og den femte er krigen mot terror. 

Konfliktar mellom etniske og religiøse grupper 

Det har vore lagt lok på reelle motseiingar som finst i befolkninga i landa i Midtausten, som språk, folkegrupper og religion. Når eit autoritært regime vaklar, så kjem dei til syne. Motseiingane mellom grupper som oppfattar seg som distinkte samfunn har aldri blitt forhandla om eller utkjempa i eit fritt demokrati. Det er konfliktar om ressursar og territoriale grenser, jobbar osv. Dette er motseiingar som finst i alle samfunn, men har her vore haldt nede av autoritære regime, og kjem opp når trykket lettar. 

Kurdarane sin kamp for rettar i Syria eller koptarane sin kamp for rettar i Egypt kan sjåast som ein del av det antiautoritære opprøret. Men samtidig så vil det støyta mot interessene til andre grupper i folket. I Syria er det ikkje gitt at den arabiske befolkninga godtar dei maksimale krava til kurdarane. Det finst arabisk og syrisk nasjonalisme som vil halda på landegrensene. I Egypt ser ein historikk om korleis britane har brukt motseiingar. Ein del muslimske grupper vil oppfatta koptarane sine krav som eit trugsmål mot islam. Fordi regimet har vore autoritært er det nytt at koptarane går ut i gata og demonstrerer for krava sine.¹

Konfliktar mellom regionale stormakter 

Over lang tid har det vore sånn at stormaktshegemoniet i regionen har blitt svekka. USA overtok hegemoniet etter Storbritannia og Frankrike. Sovjet var også inne ei stund, og etter kvart USA aleine. Sjølv om ein har sett enkelte hendingar som krigen i Kuwait og invasjonen i Irak som kan gjera at ein tenkjer motsett, så ser eg at USA sin evne til å styra regionen er svekka. Russland kome på banen igjen, ikkje minst militært. Det er mykje mindre stormaktshegemoni no enn for 10, 20, 30 og 40 år sidan. Så dei lokale maktene i regionen har ikkje prøvd ut styrkeforholdet mellom seg før i ein open konkurranse, dei har vore låste inne i alliansar med kvar sin stormakt. Men no er det eit slags vakuum, og då fremmer dei sine interesser og føler seg truga av kvarandre, dei har ikkje nokon framforhandla balanse mellom seg. Eg tenkjer spesielt på Tyrkia, Iran og Saudi Arabia. Egypt kunne potensielt vore ei sånn makt, men dei er så skaka av den arabiske våren.

Eg opplever at konfliktane i Midtausten dei siste åra i større grad har blitt grunngitt religiøst og meir kopla på aksen mellom shia- og sunniislam?

Konflikt mellom sunni og shia jo eit eksempel på nivå to, motsetnadar mellom grupper i folket. I Bahrain før den arabiske våren var det ikkje så store motsetnadar mellom shia-partiet al-Wifak og Det muslimske brorskapet om dominans over parlamentet, men då opprøret kom, så gjekk det raskt sånn at sunnigruppene valde å stilla seg bak regimet, i frykt for at shiamuslimane i eit demokrati ville få fleirtal. Så dei følte seg trua viss regimet skulle falla.

Iran har forsøkt å alliera seg med diverse opprørsgrupper i Midtausten, bortsett frå i Syria. Dei har på ein strategisk måteprøvd å bygga alliansar med shiagrupper, Hizbollah er det tydelegaste eksempelet. Dels har det vore ein iransk strategi, og dels har det vore at shiagrupper har sett til Iran når dei har gjort opprør.

Saudi Arabia har vore sentrale i å instrumentalisera motsetnaden mellom shiaislam og sunniislam. Det finst jo oppfatningar i wahabitradisjonen om at shiamuslimar ikkje er muslimar, men myndigheitene har også brukt dette. Dette har skjedd tidlegare også. Saudiske forlag pøste ut anti-shia-skrifter etter revolusjonen i Iran. I tiåret før det hadde det vakse fram islamistiske grupper på alle universiteta i området, ikkje minst i Egypt. Dei var spontant ganske positive til revolusjonen i Iran. Då starta Saudi Arabia ein veldig ideologisk offensiv. Så har det fluktuert, men i denne fasen kor dei er opptatt av å stoppa shia-halvmånen, så har dei igjen henta fram anti-shia-propagandaen. Og spesielt slår dette inn i salafi-gruppene, som har tette band med Saudi Arabia. Dei har blitt brukt veldig aktivt for anti-shia-haldningar.

Det som skjedde i Bahrain er eit lite eksempel på korleis den regionale rivaliseringa og mobiliseringa av sunni–shia-dimensjonen i den har bidratt til å svekka den arabiske våren, sidan ein tidleg fekk dratt opp skiljet mellom shia- og sunnigrupper. Det andre eksempelet på det er Syria, der den iranske støtta til Assad forsterka fiendebildet om at dette var ein shiaallianse. 

Ja, den religiøse retninga Assad-familien høyrer til, alawiane, har jo meir blitt sett på som ganske sekulære folk, ikkje som veldig tydeleg knytt til shiaislam og Iran.

Eg ser på alliansen mellom Syria og Iran som ein strategisk allianse for gjensidig nytte. Det blei etablert under Iran-Irak-krigen, der Syria ikkje støtta Irak. Det same gjeld forholdet mellom Syria og Hizbollah. Det er ikkje noko ideologisk fellesskap mellom Syria og Iran. Baath har ei anna historie, sjølv om partiet kom til å bli alawidominert etter kvart. Så det har passa inn å snakka om at denne religiøse gruppa opphaveleg springer ut av shiaislam.

Houthiene i Jemen er jo ei klart islamistisk gruppe, men den religiøse retninga deira, zaidi-islam, har vore ganske forskjellig frå tolvershia, som er den retninga dei fleste shiamuslimar høyrer til. Så zaidiane har ikkje veldig tydeleg vore ei shiagruppe tidlegare. Men ut frå at dei trengte støtte og Iran ønsker alliansar, så kan ein bruka det at det høyrer til shiaislam for å styrka den alliansen.

Innblanding frå ytre stormakter

Du sa at dei internasjonale stormaktene ikkje er så dominerande i regionen lengre? Men både USA og Russland har jo deltatt aktivt i fleire av konfliktane, og bidratt til at opprøra ikkje har lukkast?

USA fortsett er tungt militært til stades. Men etter den arabiske våren har USA ei meir passiv og reaktiv rolle, utan å setta agendaen. Sjølv om dei var med på bombinga av Libya, så klarte dei jo ikkje å utnytta det. Konfliktane i den arabiske våren har opna opp for Russland. Dei var primært i Syria, men der bidrog dei til å venda krigen. Dei har også vore aktive i Libya med styrker. Men ytre stormakters hegemoni kan ein ikkje snakka om lengre, sjølv om dei er der som ei viktig kraft.

Korfor gjekk det som det gjekk? 

Viss det ikkje var dei internasjonale stormaktene, kva gjorde då at opprøra mange stadar ikkje vann fram?

Ein må sjå på indre styrkeforholda i kvart land der det var opprør, både på styrker og svakheiter på opprørssida, og regimet. Men dei regionale stormaktene hadde mykje å sei. Dei kontrarevolusjonære kreftene fekk massiv støtte frå Saudi Arabia og Dei sameinte arabiske emirata, som hadde svære økonomiske og til dels militære ressursar. Dei var med å planlegga kuppet i Egypt, general al-Sisi visste at det ville komma massiv økonomisk støtte. Og når dei vann Egypt så hadde dei eit viktig strategisk land, det endra den mentale balansen for folka i regionen. Med pengane frå Golfen og sigaren i Egypt fekk dei ein ny posisjon. Og i forlenginga av dette kom stemplinga av Brorskapet som terrororganisasjon.

I Syria var det den russiske innblandinga som gjorde at Assad-regimet berga seg. Men det var sterk iransk og etter kvart tyrkisk intervensjon. Qatar, Saudi Arabia og Kuwait var inne i Syria og vestlege makter som stilte sine krav. Eit interessant poeng er at noko av den oppflisinga av den væpna motstanden blei driven fram av at dei lokale opprørsgruppene tilpassa seg krava frå alliansepartnarane, litt som ein ser i organisasjonar som mottar bistand. Så innblanding utanfrå førte til meir splitting.

Korleis ser du for deg framtida?

Det eg er ganske sikker på er at 2011 berre var starten. Det er ikkje eit status quo som har gjenoppretta. Ein skal ikkje undervurdera kor kraftig skaking dette var av statssystemet i den arabiske verda, det skaka dei heilt i ned i grunnvollane. Ein har jo eksempel som Tunisia, der ein har fått eit anna regime, ein har store økonomiske problem, men demokratiet består. Det er fleire land som er i borgarkrig, som Libya, Syria og Jemen. Ein kan sjå på Egypt, der den arabiske våren blei slått ned til prisen av beinhard politistat som er verre enn dei verste åra under Nasser. 

Ein kan snakka om den lange arabiske våren, det er starten på ein langvarig periode der dei autoritære regima blir utfordra av krefter som vil ha slutt på undertrykking og korrupsjon. Det kan ta fleire tiår, har gått ti år allereie. Men det er ingen veg tilbake til stabile autoritære regime. Drivkreftene som skapte den arabiske våren oppfattar eg at ikkje har blitt borte, og ein viktig faktor var ein ungdomsgenerasjon som ikkje fann seg i å bøya seg for autoritære krefter. Dag Tuastad såg i 2010 ei langvarig svekking i patriarkalsk autoritet, både kvinner og ungdom var meir sjølvstendige. Både i familien, men også overfor andre autoritetar i samfunnet. Dette har samanheng med mange ting. Det er sterke motseiingar knytt til vanstyret til regima. Men også auka ressursar i befolkninga over tid. Fram til i alle fall 2011 har det vore vekst i både utdanning og BNP per innbyggar og inntekt i viktige grupper. Ein har ein stor utdanna middelklasse som har følelse av at dei har krav på å vera med og bestemma, og er mot det låste systemet basert på patron-klient-forhold. Endringskreftene er der. Erfaringa blir ikkje gløymd, det ligger der som utgangspunkt for nye ting. 

I 2019 var det ein slags mini-vår der regimet i Sudan blei styrta, og kor presidenten i Algerie blei pressa til å gå av. Korona begrensar demonstrasjonar no, men det er framleis eit trykk i Algerie. I Libanon og Irak er det store protestrørsler på kvar sin måte. Dette kan bety mykje dritt og forferdelege ting også, som borgarkrigar og kollapsar, men det er ingen veg tilbake til stabilitet.

I Egypt var det ein demokratisk revolusjon i dei åra frå Mubarak fall til kuppet. Det var ein fridom til å ytra seg og organisera seg som ein ikkje har sett sidan mellomkrigstida, kanskje aldri før. Det var boblande aktivitet på alle plan. Ein lukkast ikkje å festa det i eit nytt meir demokratisk system. Men det eksisterte reelt, og det er ikkje til å kimsa av.  

Note

1 Utvik, B. O. (2018). A system to the Chaos?   e Arab Spring Six Years After. I Eggen, N.S. & Issa, R. (red.),  Philologists in the World: A Festschrift in Hounur of Gunvor Mejdell.

Debatten om borgerlønn, eller samfunnslønn, er kommet på dagsordenen de siste åra, også i Norge. Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal skrev i 2018 bok om temaet. I Norge er det foreninga BIEN (Basic Income European Network) som mest systematisk arbeider for borgerlønn. Borgerlønn framstilles ofte som en «quick fix» som løser mange problemer samtidig. Denne artikkelen drøfter kritisk om det også er tungtveiende argumenter mot borgerlønn som kan oppveie de positive effektene.

Av: Per Medby, redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Rawpixel

---

Denne artikkelen drøfter borgerlønn i forhold til andre ordninger ut fra et kortsiktig perspektiv. Det betyr at borgerlønn i et framtidig sosialistisk samfunn ikke dekkes. Det jeg forsøker å diskutere, er hva som vil skje hvis borgerlønn i dagens situasjon kommer i stedet for eller som supplement til andre ordninger. Vil samfunnslønn styrke arbeiderklassens posisjon? Artikkelen tar videre utgangspunkt i det norske samfunnet. Det betyr at ikke alle argumentene som presenteres, vil være relevante i andre land, for eksempel i land med svært dårlige eller helt uten offentlige trygde- og velferdsordninger. 

Det er uklart hva som menes med borgerlønn, og begrepet brukes om til dels svært ulike varianter. Det kan derfor være nyttig med en presisering.

Hva er borgerlønn?

Tilhengere av borgerlønn finnes i hele det politiske spekteret. Det er derfor ikke rart at det mange meninger om hvordan et slikt system kan se ut. Den liberalistiske økonomen Milton Friedman var en av de ivrigste tilhengerne av borgerlønn eller garantert minsteinntekt på et lavt nivå som gis til alle. Dette må ikke forveksles med minstelønn som brukes i en del land med svak fagbevegelse. Minsteinntekten går til alle uansett om de er i arbeid eller ikke. Friedman var forøvrig motstander av minstelønn fordi dette ville forstyrre markedets funksjonsmåte, noe en garantert minsteinntekt ikke gjorde.

Tilhengere av progressiv borgerlønn har på den annen side lansert utforminger som er omfordelende. Noen tenker seg endatil universelle og meget tilstrekkelige utbetalinger som ville rane kapitalismen for enhver evne til å økonomisk tvinge folk til lønnsarbeid.

BIEN definerer fire kriterier som må være oppfylt for at en skal kunne tale om borgerlønn: 

• Den skal være universell. Alle som bor innenfor et definert geografisk område, enten det er en kommune eller en stat, må ha samme rett til å motta ytelsen.  

• Den skal være individuell, det vil si at utbetalingen skal gå til individer, og være uavhengig av sivilstatus. 

• Den skal være betingelsesløs. Det skal ikke være noe krav om motytelse i form av arbeid, innsats i sivilsamfunnet eller andre aktivitetsplikter. 

• Den skal være tilstrekkelig. Det må være mulig å leve av pengene, om enn enkelt og beskjedent. Det normale er å stipulere et beløp som tilsvarer den politiske fattigdomsgrensen, vanligvis 60 prosent av medianinntekten. 

I praksis brukes begrepet borgerlønn også om ordninger som ikke oppfyller alle de fire kriteriene. Mathilde Fasting viser fem eksempler på ordninger som bare delvis oppfyller kriteriene.  

En variant er såkalt negativ inntektskatt. Et system med en negativ inntektsskatt innebærer at under et gitt inntektsnivå, betaler en ikke skatt. Mellomlegget mellom det en tjener og det gitte inntektsnivået, blir kompensert. Det betyr at en som har inntekt under det fastsatte nivået, får utbetalt penger av staten opp til det nivået som er fastsatt. Jo lavere inntekt en har, jo mer kompenseres. De som tjener mer enn det gitte nivået, betaler skatt på all overskytende inntekt. 

En annen variant, som er foreslått og omtalt av professor i samfunnsøkonomi Kalle Moene, er Universal Basic Share (UBS). Det er en garantert minsteinntekt eller grunnlønn. Minsteinntekten er foreslått som en fast andel av samlet nasjonalinntekt (BNP). UBS knyttes på denne måten til den generelle inntektsutviklingen i samfunnet.

En tredje variant er en minimumsinntekt som på ulike måter kan behovsprøves eller hvor det følger med plikter. Dette vil i praksis gjerne være ulike former for harmonisering av velferdsytelser, fulgt av bestemmelser for hvem som kan motta. Her er målet å effektivisere og forenkle minimumsytelser, men behovsprøving gjør at ordningen ikke er universell. 

En fjerde variant av borgerlønn omtales gjerne som Partial Basic Income (PBI) eller delvis borgerlønn. Denne er på et lavere nivå enn full borgerlønn og det betyr at den ikke innfrir betingelsen om at den skal være tilstrekkelig. Tilhengerne av denne varianten argumenterer både for at den kan innføres gradvis, og at den vil fungere som et vilkårsløst grunnivå som kan suppleres med behovsprøvde ytelser.

En femte variant er foreslått av den kjente ulikhetsforskeren, professor Tony Atkinson. I flere av sine arbeider har han argumentert for noe han kaller «participation income», deltakelses-inntekt. Deltakelsesinntekten betales ut mot at man yter noe tilbake til samfunnet. Dette vil naturlig nok kreve en god del administrasjon.

Når borgerlønn løftes fram, må det være for at eksisterende velferds- og trygdeordninger ikke regnes som tilstrekkelige eller at de er innrettet på måter som ikke er tilfredsstillende. I det følgende betraktes derfor dagens trygde- og velferdsordninger. 

Ordninger for sosialforsikring

Siden borgerlønn er tenkt som supplement til eller erstatning for øvrige ordninger som finnes i dag, er det først greit å redegjøre for hvilke ordninger for sosialforsikring vi har i Norge i dag. Sosialforsikring er en betegnelse på ordninger som sikrer livsopphold og trygghet ved inntektsbortfall, uforutsette hendelser mm. I dette avsnittet gjennomgås kort de viktigste ordningene som skal ivareta større eller mindre grad av sosialforsikring i dag. 

Et viktig poeng som må nevnes først, er at en rekke offentlige tjenester i Norge fortsatt er tilgjengelige for hele befolkningen uten at det blir krevd noe vederlag fra brukerne. Dette er selvsagt også en viktig form for sosialforsikring. Dette gjelder for eksempel innenfor helse og utdanning. Ettersom disse tjenestene er tilgjengelige for alle aktuelle personer uavhengig av økonomisk evne, virker tilbudet klart utjevnende. I mange andre land må folk betale for slike velferdsytelser, noe som leder til at mange tegner privat forsikring, særlig når det gjelder helse. At borgerlønn skal erstatte disse tjenestene er imidlertid ikke blitt foreslått i Norge. Velferdsordninger av denne typen omtales derfor ikke nærmere i resten av artikkelen.

I tillegg til de nevnte velferdsordningene finnes det to hovedformer for sosialforsikring i Norge:

• Trygde- og stønadsordninger

• Sosialstøtte

Folketrygdloven trådte i kraft i 1967, og inneholder flere lovbestemte trygdeytelser. Alderspensjonen er den viktigste og mest omfattende, den er dels opptjeningsbasert, men har også et grunnbeløp. 

Personer som blir arbeidsufør på grunn av sykdom, har en hjemlet rett til sykepenger. Kompensasjonsgraden er 100 prosent, det som ofte omtales som full lønn under sykdom.

Ved varig sykdom skal uførepensjonen sikre at et visst inntektsnivå skal kunne opprettholdes. Det er også etablert flere stønadsordninger i tilfeller med overgang fra sykdom til helt eller delvis arbeidsførhet (attføring og rehabilitering). Kompensasjonsgraden varierer med hensyn til opptjening.

Ved arbeidsledighet skal arbeidsledighetstrygd (dagpenger) kompensere for deler av tapt arbeidsinntekt. 

I tillegg til Folketrygdens ordninger finnes det også tjenestepensjoner hvor offentlig sektor tradisjonelt har hatt de beste ordningene. 

I tillegg er det i Norge mulighet til å få økonomisk stønad etter Lov om sosiale tjenester som ble introdusert i 1964, ofte omtalt som sosialhjelp. Sosialhjelp er tiltenkt personer som ikke kan livnære seg gjennom arbeid, trygd, annet underhold, oppsparte midler, salg av eiendeler mv. Sosialhjelp er dermed preget av en veldig sterk grad av behovsprøving. 

Totale ytelser for Folketrygden og utbetaling av sosialhjelp beløp seg i 2018 til henholdsvis 416,5 og 6,95 mrd. kroner, noe som utgjør om lag 79 000 kroner per innbygger.

Alle de nevnte ordningene har vært og er under sterkt press. Sykelønnsordningen er den eneste som har holdt stand i sin opprinnelige form. Stortingsflertallet vedtok i 2005 å innføre et nytt pensjonssystem hvor risikoen i stor grad blir overført fra fellesskapet til det enkelte individ.

Spesielt hardt rammes folk med dårlig helse og tunge jobber som i perioder er utenfor arbeidslivet eller må ta ut pensjon tidlig. 

Kollektiv sparing gjennom Folketrygden vil bli redusert samtidig som det legges til rette for større individuell sparing. Dermed fører pensjonsreformen til økte forskjeller og at en stadig større del av pensjonssystemet blir privatisert. 

I tillegg til kutt i ytelsene har også kontrollregimet blitt strengere de siste tiårene. NAV ble opprettet for å drive gjennom den såkalte arbeidslinja, en politikk som legger opp til å straffe mottakere av trygd og stønader for å motivere dem til å jobbe. Mistenkeliggjøring og økonomiske straffetiltak har vært gjennomgangstone. Bla. har det blitt innført arbeidsplikt for sosialhjelpsmottakere under 50 år.

Hva skiller borgerlønn fra dagens ordninger?

Trygdeordninger og sosialhjelp er preget av behovsprøving i større eller mindre grad. Borgerlønn i sin egentlige form skiller seg fra disse ordningene ved at det ikke er noen behovsprøving. Arbeidsledighetstrygd utbetales bare dersom vedkommende har vært i arbeid og blir arbeidsledig. Tilsvarende innvilges uføretrygd bare til personer som på grunn av sykdom helt eller delvis må redusere arbeidsdeltakelsen. Sosialhjelp gis personer som verken kvalifiserer for arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, eller annen økonomisk støtte, men som av forskjellige grunner ikke har inntekter til å opprettholde en akseptabel levestandard. Dette er en betydelig forskjell mellom borgerlønn og dagens ordninger. 

Borgerlønn som supplement eller alternativ til dagens ordninger

Et viktig spørsmål er om borgerlønn er tenkt som supplement til eller til erstatning for dagens velferdsordninger. I Norge har både Rødt og MDG tatt borgerlønn eller samfunnslønn inn i programmene sine, riktignok bare som forsøksordninger. I Rødts arbeidsprogram for perioden 2017–2021 står følgende formulering: 

Rødt vil ha forsøksordning med samfunnslønn. Dette vil på sikt kunne erstatte sosialhjelp, studielån og flere trygdeordninger. En slik samfunnslønn må som et minimum følge anbefalingene fra SIFO.

 I MDGs arbeidsprogram står følgende formulering: 

De Grønne vil utrede og prøve ut ordninger med borgerlønn for å sikre et anstendig grunnlag for livsopphold for alle borgere. En slik betingelsesløs og universell grunninntekt vil kunne gi alle en større frihet og fleksibilitet til selv å velge hvordan de vil bruke tiden sin, gi motivasjon til å søke og være i jobb, og generelt bidra til økt livskvalitet, oppfinnsomhet og integritet for mange. En godt fungerende borgerlønn vil i tillegg kunne gjøre flere av dagens behovsprøvde velferds- og trygdeytelser overflødig, og slik redusere byråkrati og demotiverende saksbehandlingstid.

 

Rødt og MDG åpner altså (på sikt) for å erstatte dagens ordninger for sosialforsikring med borgerlønn eller samfunnslønn. Ingen av de to partiene er imidlertid veldig spesifikke med hensyn til hvilke ordninger som borgerlønn skal komme til erstatning for.

Venstre var det første partiet som programfestet borgerlønn i Norge som forsøksordning. Men en analyse Stortingets utredningsseksjon gjorde for partiet, anslo at ei borgerlønn på 160 000 kroner ville medføre kostnader på mellom 100 og 600 milliarder kroner. Partiet strøk derfor dette punktet fra arbeidsprogrammet. Også Venstre ville ha borgerlønn delvis som erstatning for ordninger gjennom folketrygd og sosialhjelp: 

At borgerlønn må bli samkjørt med de standardiserte ytelsene fra folketrygden. At borgerlønnen skal finansieres av staten og at den må sees i sammenheng med reduserte kommunale utgifter til økonomisk sosialhjelp. At borgerlønn i første omgang kan bli innført til langtidsmottakere av sosialhjelp.

Argumenter for borgerlønn

Borgerlønn har i mange år vært en av kjepphestene til grønne partier og grupper. Deres argumenter har vært at borgerlønn vil kunne fristille kapasitet hos den enkelte, og ta kapasitet vekk fra områder der den ikke trengs, den skal gi arbeidende frihet til å arbeide mindre og den skal gi arbeidsledige eller folk på deltidsansettelser mulighet til å velge i større grad hva slags arbeid de vil ta. Den skal ligge som et sikkerhetsnett til alle, og slik også være med på sikre kjøpekraft. 

Med borgerlønn vil ikke arbeidsledighet på samme måte være et problem, og stigmaet forbundet med å være utenfor arbeidslivet faller bort. Man får økonomisk frihet, en reell frihet til å velge hva man vil gjøre med tiden og livet sitt», argumenterer Anja Askeland på Radikal Portal i 2013.

Det har også blitt brukt som argument at en grunnlønn til borgere av et land kan være et alternativ til dagens veksttvang og arbeidslinje. Forbruket må derfor ned, og vi må tilpasse oss et samfunn der vekst defineres på en annen måte enn kjøpekraft og produksjon av forbruksvarer. Dette lettes ved borgerlønn, hevdes det.

Ett punkt som videre ofte løftes fram i borgerlønnsammenheng, ikke minst av Eliassen og Omdal (2018), er automatisering av næringslivet. Den gir færre ansatte med økt robotisering, noe som kan øke lønnsomheten dramatisk for næringslivet. Hvis robotene erstatter lønnsarbeid, er det rimelig at dette overskuddet betales tilbake til arbeiderene på et vis, hevdes det. Forslag som ligger framme er at næringslivet skal skatte høyere av overskudd slik at det fordeles ut til samfunnet. Altså vil en robotifisering av industrien kunne dekke (deler) av borgerlønna til de arbeiderne som ikke har arbeid på grunn av dette. 

Et argument for borgerlønn framfor andre ordninger som ofte er blitt framført, er at den er universell. Kontroll og vurdering av den enkeltes økonomiske situasjon vil virke stigmatiserende, og da på en måte som påfører mottakerne en betydelig sosial/psykisk kostnad. Denne kostnaden kan også ramme familiemedlemmer og barn. Stigmatiseringen er kanskje særlig stor i forhold til sosialhjelp. For noen kan denne kostnaden framstå som så høy at de ikke oppsøker kommunenes sosialhjelp. Utbetaling til alle vil fjerne stigmaet, hevdes det. Et alternativ til å innføre borgerlønn kan være å ta opp kampen mot stigmatiseringen av trygdede og sosialhjelpsmottakere. Trygd er et ord som er avledet fra adjektivet trygg og bør være et honnørord.  

Til slutt er administrativ forenkling og dermed lavere ressursbruk til å administrere velferdsordninger, brukt som argument for borgerlønn. Dette argumentet er mest relevant hvis borgerlønn skal erstatte dagens ordninger. Men, også hvis borgerlønn er tenkt som supplement, kan det bli noe lavere ressursbruk til administrasjon, fordi noen da vil falle ut av strengt behovsprøvde ordninger.

Ingen av disse argumentene kan avfeies, men det er viktige argumenter mot borgerlønn som presenteres i neste avsnitt. 

Argumenter mot borgerlønn

Det første viktige argumentet mot borgerlønn er at man ikke kan overleve på borgerlønna når alle skal få dette, gitt at skattenivået ikke økes vesentlig. Det betyr at det er tvilsomt om fjerde forutsetning knyttet til borgerlønna, at den skal være tilstrekkelig, vil holde. Med dagens skattenivå er videre min påstand at en overgang fra dagens ytelser til borgerlønn vil medføre lavere inntektsnivå, særlig for trygdemottakere som etter et langt arbeidsliv har lang opptjening. Dette er ofte folk i typiske arbeiderklasseyrker. For realistiske nivåer på borgerlønna vil derfor de aller fleste som har vært i arbeidslivet, oppleve en kraftig reduksjon i kompensasjonsgraden ved borgerlønn kontra dagens ordninger gitt de samme bevilgningene. Dette er etter mitt syn i hvert fall et sterkt argument mot borgerlønn som erstatning for uføretrygd.

Videre er det av betydning hvilket styrkeforhold det er på tidspunktet borgerlønn blir innført. Bjørgulf Claussen illustrerte dette når han i et avisinnlegg kommenterte Rødts landsmøtevedtak i 2017 om å innføre borgerlønn eller samfunnslønn:

Samfunnslønn. Dersom trygdene blir trappet videre ned, kan det bli en mulighet. Det viktigste da er hvor stort beløpet blir. Idealistene vil sikkert ha det høyt nok til å leve av, men de har ikke makten. Staten vil mest sannsynlig sette beløpet langt nærmere sosialhjelp på ca. 7000 kroner måneden enn en vanlig uførepensjon på 20 000 kroner. På den måten vil folk tape vesentlige rettigheter som vi har i dag. Det er antakelig den materielle virkeligheten bak samfunnslønn i Norge om noen år.

Borgerlønn vil dermed mest sannsynlig ikke innebære samme grad av forsikring mot inntektsbortfall som dagens ordninger gjør. Dette kan eventuelt motvirkes ved å øke skattene. Uttak av oljefondet som i Alaska er også en mulighet. Eller man kan en introdusere nye skatter som for eksempel grunnrenteskatt på oppdrett.

En bieffekt av en overgang fra dagens velferdsordninger til borgerlønn er at det, gitt samme skattenivå, vil medføre økt etterspørsel etter private forsikringsordninger, siden trygdede med lang opptjening sannsynligvis vil komme dårligere ut. Dette kan medføre ytterlige individualisering, slik vi har sett har skjedd med Folketrygdens ordninger. Fra et venstreståsted er dette problematisk. Når kampanjer for borgerlønn kommer samtidig som kapitalen har en strategi for å rulle tilbake velferdsordningene, er det grunn til å være på vakt.

Et annet argument mot borgerlønn er at hvis denne gis også til folk i arbeid, blir dette en faktisk subsidie til arbeidsgivere. Lønnskampen kan dermed undergraves. De mest utnyttende arbeidskjøpere vet at deres arbeidere blir betalt fra skatteinntektene og de føler dermed lite press for å heve lønninger. 

Under kapitalismen ønsker kapitalen å ha en reservearme som kan hentes inn i produksjonen i oppgangstider og sparkes ut igjen ved nedgangstider, og som sørger for at lønnsnivået presses ned. Arbeidsledighet har fram til nå blitt sett på som et problem. Med borgerlønn eller samfunnslønn vil arbeidsløsheten bestå, men den er offisielt ikke-eksisterende fordi arbeid ikke lenger er en del av samfunnskontrakten. 

Det kan også stilles spørsmålstegn ved om samfunnsengasjementet vil øke ved overgang til borgerlønn. Folk skal i prinsippet få «frihet» til å dyrke sine interesser og være samfunnsengasjerte. Men det vil nødvendigvis bli et individualisert samfunnsengasjement fordi de organiserende kollektivene som arbeidsplassen, fagforeninga osv. blir borte for de som har samfunnslønna som eneste livsgrunnlag. Og naturligvis har borgerlønnsmottakere heller ingen kampmidler. De kan jo ikke nekte å motta lønn.

Et alternativ til borgerlønn er jobbgarantien: Samfunnet tilbyr alle fast arbeid der de bor og på dagen, organisert via kommune eller bydel, til en statlig betalt minstelønn. Får de tilbud om annet arbeid – med bedre lønn – slutter de i jobbgarantien, men den ligger alltid som en sikkerhet i bunnen. 

Borgerlønn i ekstraordinære situasjoner

Koronakrisen har vist hvor sårbart også det norske samfunnet er, når arbeidsplasser forsvinner over natta.

For massevis av nordmenn var dagene etter 12. mars vanskelige. Musikere, skuespillere, bartendere, servitører, sykkelbud, sjåfører, alle registrert i Skatteetatens database som «selvstendig næringsdrivende» var plutselig ingen av delene. Solbergregjeringa kom med en pakke: Alle ville få utbetalt 80 prosent av gjennomsnittsinntekten de siste tre årene, men den som etablerte seg i fjor, ville fortsatt ligge svært dårlig an. Utbetalingene fra NAV lot vente på seg for denne gruppa, uten at betalingsforpliktelsene uteble. 

Flere land innførte kontantutbetalinger i denne situasjonen. Canada innførte et system der de som ikke kvalifiserer til dagpenger, får 2000 dollar i måneden. Alle amerikanere som tjener under 75 000 dollar i året, og det gjelder 90 prosent av dem, fikk en sjekk på 1200 dollar som en engangsytelse. Australia bevilget 3000 dollar i måneden til seks millioner av landets arbeidsstyrke på 13 millioner, alt i et forsøk på å holde økonomien i gang.

Dette er varianter av såkalt universell grunninntekt (Universal Basic Income, UBI). Dette er ikke borgerlønn slik begrepet er definert av BIEN, men det garanterer for midler til å betale for mat, klær og tak over hodet.

Oppsummerende merknader

Det er klart at borgerlønn er å foretrekke framfor rein nød. I land med svært dårlige trygdeordninger kan derfor borgerlønn ha større fordeler enn ulemper. 

Norge har i dag flere ordninger for sosialforsikring. Hvis vi tar utgangspunkt i at borgerlønn skal erstatte dagens ytelser, er det lite sannsynlig at borgerlønn alene vil være tilstrekkelig til å gi borgerne et økonomisk sikkerhetsnett som er like godt som dagens. Omlegging av dagens inntektssikringssystem til et system der samme beløp benyttes til borgerlønn, vil dermed trolig innebære at de fleste sysselsatte vil komme dårligere ut. 

Hvis borgerlønn er tenkt som supplement til dagens ytelser, kan dette stille seg annerledes. Og  situasjonen med koronapandemien har vist at det kan være et behov for et inntektsgolv. Men, dette vil ikke være noen borgerlønn slik det er definert av BIEN. Det spørs også om ikke dagens ordninger kan bygges ut slik at de tar høyde for ekstraordinære situasjoner som kan oppstå.

Uansett er det grunn til bekymring med hensyn til hvordan borgerlønn vil påvirke styrkeforholdene i arbeidsmarkedet. 

Det er selvsagt fullt mulig å, på papiret, lage en modell for samfunnslønn som er både tilstrekkelig og ikke innebærer nedskjæringer på andre områder. Men spørsmålet er hvilken versjon som er mer sannsynlig, basert på de rådende økonomiske og politiske herskende tankene og den nåværende balansen av krefter i samfunnet. Borgerlønn er uansett ingen «quick fix».

Denne artikkelen forklarer hvordan kapitalismen fungerer i vår tid, – med blod som eksempel. Den kunne vært om krig og våpen, plyndringa av land i Sør, ødeleggelse av naturen og veldig mye mer. Det finnes mange eksempler på at kapitalismen er menneskeuvennlig, destruktiv og barbarisk, – fordi den er nødt. Den lager fattige som Rachel, Judit og Jimmy – og suger blodet ut av dem etterpå.

Jorun Gulbrandsen var medlem av AKP, RV og Rødt fra starten, mangeårig leder av AKP, lærer og lærebokforfatter. Har skrevet studiebøkene Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt 2014) og Abortboka (Forlaget Rødt 2019) – og redigert og skrevet artikler i Rødts studiebok Forstå for å forandre (Forlaget Rødt 2019, 2. opplag).

Foto: Pixabay

---

I Texas, ved grensa mot Mexico, står fattige folk i kø for å gi blod. Eller rettere sagt blodplasma. 90 prosent av all plasma som brukes til medisiner i verden, blir tappa i USA. Der er det mange fattige. De som tar blodet, er milliardærer.

I koronaens tid er jeg blitt nysgjerrig på sterke kapitalistiske aksjeselskaper, som selger tonnevis med blod, eller produkter av blod, rundt i verden. Kina importerer mer enn 400 tonn blodprodukter i året. Hvor kommer alt blodet fra? Målet med denne teksten er å vise hvordan kapitalismen fungerer i vår tid. Jeg har tidligere skrevet om kapitalismens utnyttelse av fisk, avfall, olje og vind i studieboka til Rødt, Forstå for å forandre. I denne artikkelen er utnyttelsen av blod eksempelet på den internasjonale vareproduksjonen. Koronaen har ført til bekymring i mange land, fordi medisinene er varer på et globalt marked. Det gjelder også blodet. 

Blodplasma – et flytende gull

Store farmasiselskaper er ute etter blodplasma. Blodplasma er en væske der de røde blodcellene er tatt ut av blodet. Den ser ut som lys gul saft. Dette plasmaet er fantastisk. Det er de hvite blodcellene som forsvarer kroppen mot infeksjon, og blodplatene som hjelper blodet til å koagulere, de trår til og stenger når vi får sår og blør. Der er også vitaminer, salter og 200 forskjellige proteiner.

Det lages medisiner av plasma, blant annet av proteinet albumin mot stort blodtap og leversjukdommer. Immunproteiner (globuliner) brukes mot dårlig immunforsvar. Plasmaet gis også ved brannskader. Det er mye mer å nevne, men det viktigste her er å si at det er de separate delene i blodet som er interessante for den farmasøytiske industrien.  For når du bruker en liter blod til en person med leversjukdom som trenger albumin, kan du i stedet gi bare albuminen og gi andre deler av blodet til andre. Blodet utnyttes altså bedre hvis du fraksjonerer det, altså deler det opp.  Blodplasma er lettere å håndtere enn hele blodet, for plasmaet kan fryses i 12 måneder. Det kan ikke blodet (som kalles fullblod).

Produkter av blod kan redde menneskeliv. Hva er det som har gjort dette til en global milliardindustri?

Slik blir blodplasma en vare

På Internett diskuterer folk erfaringene sine som blodgivere for plasmaproduksjon. Ett eksempel er Rachel, som drar fra Mexico til en tappestasjon i Texas. I armen får hun en slange som går til en maskin, en sentrifuge, der blodet blir kasta rundt i full fart. De røde blodlegemene er tyngst og synker de til bunnen. Det gule plasmaet er lettere og havner på toppen. Maskinen sender plasmaet til en samlepose. De røde blodlegemenene sendes tilbake til blodåra til Rachel. I USA tappes det mellom 6 og 9 desiliter plasma om gangen, avhengig av hvor tung du er. Så sendes posen til en fabrikk, der den skal bli til medisiner.

Hva skjer med Rachel, når hun lar seg tappe? Verdens helseorganisasjon (WHO) sier at én gang i måneden er nok. Men i USA har «Big Pharma» stor makt, og det er mange fattige mennesker. Så der er det greit med to ganger i uka med bare et døgn uten tapping imellom. I USA får folk penger for å tappe. Det kan være 20–40 dollar gangen (noen 50). Det heter ikke lønn, men kompensasjon. Selskapet kaller sånne som Rachel for donorer. Givere. Donor centers. Vi skal tenke på veldedighet. Altruisme.

Faktum er at Rachel selger en del av kroppen sin til livets opphold. Hun mista jobben som servitør. Mannen døde. Hun har tre barn, tar bussen som er satt opp gratis fra grensa mellom Mexico og Texas til tapperiet i Laredo. Det minner om bussen i Oslo som kjører folk til og fra Ikea. Judit er ei annen som forteller på Internett. Hun er student og har deltidsjobb i butikk. Hun betaler husleia med lønna og maten med blodplasma. Jimmy har full jobb på en kafe. Tjener lite, men må ha penger til skolesaker og klær til barna og buss. Begge tapper to ganger i uka. Det er minst 900 sentre i USA som tapper blodplasma, antallet øker. De fleste er plassert ved universiteter, i boligområder der det bor mest fattige og aller flest ved grensa mot Mexico. Folk derfra må midlertidige bruke visum til Texas.

Om du er helt uten penger, er 300 kroner veldig viktig for deg! Da kan du ikke være så nøye med helsa di. Flertallet av dem som tappes, har dårlig helse fra før. Mange har blodpengene som sin eneste inntekt. Det er ca. 40 millioner svært fattige i USA. Undersøkelser viser at over 70 prosent av dem som tapper regelmessig, har plager som slapphet og svimmelhet, og det var vanlig å ha mindre protein i blodet, og immunforsvaret svekkes. Dette ses ikke på som et stort helseproblem.

Kapitalismen er global

Selskapet som skal lage medisiner av blodplasma, kjøper produksjonsmidler som maskiner og blod. Blodet kommer praktisk talt gående, gratis. Selskapet kjøper arbeidskraft i alle produksjonsledd, som tilfører produktet mer verdi. Merverdi er målet, ikke omsorg for de sjuke. Pengene fra salget settes inn i en ny produksjon, et nytt kretsløp. Penger som brukes på denne måten, heter kapital. Dette kretsløpet foregår på en global arena. I vår tid er kapitalismen slik at produksjonsprosessen er internasjonal. Hvert element gjøres på det stedet som er billigst. Først og fremst på grunn av lønnsnivået, men også prisen på produksjonsmidler og transport. At den internasjonale produksjonen kan styres over Internett, gjør alt mye lettere.

Den viktigste forskjellen mellom folk i verden er mellom dem som eier produksjonsmidlene og dem som bare eier arbeidskrafta si. Dette klasseskillet preger alt. De som eier, har full kontroll over produksjonsprosessen. De bestemmer hva som skal lages og hvem som skal få (kjøpe). De som ikke eier produksjonsmidler, må selge arbeidskrafta si for å leve. Det er arbeiderklassen. Kapitalismen lever av den og trenger den.

Hvor havner blodplasmaet fra de fattige i USA? Det blir kjøpt og solgt mellom globale aksjeselskaper og fraktes omkring i verden. Et selskap eies av mange selskaper, blodet tappes ett sted, plasmaet deles opp (fraksjoneres) kanskje i en annen verdensdel og selges til land i en tredje.

Selskaper som imperier

Den farmasøytiske industrien har delt verden mellom seg, slik imperialister delte verden etter første verdenskrig. Delinga er midlertidig, selskapene kjøper andre og hverandre og konkurrerer om å være blant de største. De kan få stor makt over landenes helsevesen. Her er noen få eksempler:

Selskapet Grifols har morselskap i Spania og tapper mest i USA. Et senter får vanligvis ca. 1000 givere hver uke. Men langs grensa til Mexico kommer det mer enn 2300 på hvert senter. «Over 45 000 donations are made at our centers daily.» De har 190 sentre i USA og 35 i Europa. Grifols selger tonnevis med albumin til leversjuke (hepatitt) i Kina, og har nå en avtale med Saudi-Arabia. De selger blodprodukter i Norge.

CSL har morkontor i Australia og tapper 190 steder i USA, der de samler 14 millioner liter blodplasma i året. Forsyner Australia med blodplasma. De selger flere tonn med albumin til Kina. De selger blodprodukter i Norge.

Biotest har morkontor i Tyskland, tapper 1,5 millioner liter plasma i Ungarn, Tsjekkia og Tyskland (som gir «giverne» betaling, slik USA gjør) og selger til Kina.

USA forsyner seg sjøl, Canada, Storbritannia og resten av Europa med blodplasma. I Europa er det 300 000 mennesker med kroniske sjukdommer som får plasma fra USA.

Kina og India er verdens største produsenter av virkestoffer til medisiner, og Kina aleine forsyner Norge med all penicillin vi bruker. Kina selger nær 90 prosent av USAs forbruk av antibiotika, 70 prosent av smertestillende medisiner og 40 prosent av de blodfortynnende medisinene deres.

Norge kjøper plasma og plasmaprodukter til sjukehusene fra selskapet Octapharma, et av de største i verden. Hovedkontoret er i Sveits. De har et salgskontor på Jessheim og et større anlegg i Stockholm for produksjon og handel i Norden. Selskapet har 160 tappestasjoner i USA. I dette tallet er 36 nye under etablering, (november 2020). 18 av stasjonene er i Texas.  Strømmen fra Mexico øker.

Noen selskaper har monopol på å selge én medisin over hele verden. Selskapet Gilead er størst i verden på HIV-medisin og kan drive prisene opp. Tre selskaper, Novo Nordisk, Eli Lilly og Sanofil, selger nesten 100 prosent av all insulinmedisin i verden. 10 selskaper dominerer handelen med albumin over hele verden.

Målet for kapitalister er å ha helt eller tilnærma monopol. Da kan de drive prisene opp. Dette kan være utgangspunkt for internasjonale konflikter. For hva om medisinene ikke kommer på grunn av mangel på drivstoff? De som eksporterer vil bruke medisinene sjøl? (Norge mangla bestemte medisiner sommeren 2020, fordi India trengte dem sjøl på grunn av korona). Kan 400 tonn albumin bli tungt nok til å lage politisk press på et importland? Konflikter er nødt til å være det normale i et økonomisk system der drivkrafta er kamp for å tjene mest. Det er allerede konflikter om såkorn, energi, vann, jord og fisk, før vi snakker om medisiner. Verdens folk lever utrygt.

De fattige får ikke

Fattige selger blodet sitt i USA, men de fleste får ingen nytte av medisinene som lages av det. 29 millioner har ikke helseforsikring. I fattige land går blod mest til små barn og kvinner som føder. I rike land går 75 prosent av alt blod og blodprodukter til folk over 60 år. Det er noe å tenke på.

På hvilken side er den norske staten? Den farmasøytiske industrien bestemmer over liv og død, også ved hjelp av patentrettigheter, som i 20 år gir dem rett til å bestemme prisen på medisiner og vaksiner og bestemme at ingen andre skal lage dem. I 1999 ble aids den sjukdommen som flest mennesker døde av i Afrika. Legemiddelkapitalistene kjempa hardt mot at fattige land kunne få lage medisinen – som fantes. De måtte gi seg. Det har redda mange liv. Men halvparten av verdens HIV-pasienter får fortsatt ikke medisin.

Historia gjentar seg. Under svineinfluensaen i 2009 bestilte rike land det meste av vaksinen på forhånd. Høsten 2020 er det noen få store legemiddelselskaper som har solgt koronavaksine, før den er ferdig, til landene i EU og noen flere land med betalingsevne. Til 13 prosent av verdens befolkning. Fattigere land er redd for å bli etterlatt. Sør-Afrika og India foreslo i oktober 2020 i et møte i WTO (Verdens handelsorganisasjon)  at patentreglene skulle mykes opp, slik at landene kunne lage legemidler mot covid-19 sjøl.

At den internasjonale legemiddelindustrien stemte imot, er ikke forunderlig. Men Norge stemte også imot! Sammen med EU, Storbritannia, Brasil og USA. Så foreløpig er det nei. Regjeringa og foreninga Legemiddelindustrien (LMI) sier at et nei var riktig. Fordi det kunne hende at selskapene ikke ville lage medisiner, hvis de ikke tjente penger. Og der traff de spikeren.

Regjeringa har gitt godt over to milliarder kroner til innsamlinger for at ikke bare de rike landa skal ha råd til medisiner. Det er bra. Men det viktigste for dem er å ta vare på industriens rett til å si: «Dere folk i hele verden kan bare kjøpe våre varer og til våre priser». Der ligger milliardene.

Legemiddelindustrien (LMI) er en bransjeorganisasjon, ei forening innafor Norges Industri som igjen er med i arbeidsgiverorganisasjonen NHO. 16 av medlemmene i LMI er norske selskaper, 40 er utenlandske. Norge kjøper det meste som brukes av legemidler fra de største globale legemiddelfirmaene i verden, og som derfor har salgskontorer i Norge. Flere av selskapene har vært i rettsaker på grunn av ekstremt griske priser, som Novartis, med en pris på 300 000 euro for en god kur til én person med leukemi. LMI er en høringsinstans i helsespørsmål i Norge.

En kan lure på hvorfor regjeringa har bestemt at prisen på legemidler som kjøpes til bruk i Norge, på sjukehus og i apoteker, skal være hemmelig. Regjeringa og LMI sto sammen der, resten av helse-Norge var imot.

Før hadde Norge et statlig firma som het Norsk medisinaldepot. Det hadde monopol som grossist og importør av legemidler. I 2001 solgte regjeringa det (Stoltenberg, Arbeiderpartiet) til et privat selskap. Flere tar til orde for å lage et nytt statlig selskap for medisiner. Regjeringa og LMI synes det er en dårlig ide.

Staten tjener mye på legemiddelselskaper. Oljefondet, det norske Statens pensjonsfond utland som styres av Norges Bank og Finansdepartementet, tjente 156 milliarder kroner fra 2014 til 2019 på investeringer i legemiddelselskap, både i dem som driver med blodplasma og de som driver med andre råvarer. 10 prosent av alle investeringene til fondet går til denne produksjonen, som er beskytta av patentrettigheter.

Bør fattige ha lov til å selge leveren sin?

Nesten ingen land i verden betaler blodgivere (i hvert fall ikke offisielt). Men mangelen på blod vil føre til at flere land går over til betaling. Da kommer det nemlig flere «givere». Produksjonen er avhengig av fattige. Når jeg leser om at folk står i kø for å tjene 300 kroner på å gi fra seg det som skal holde kroppen frisk, mens vampyrene er milliardærer, får jeg trang til å rope: – Men så betal dem i hvert fall skikkelig da! 3000 kroner!

Men det ville ikke vært bra. Det ville jo betydd at det var greit å kjøpe kroppsdeler av fattige. Kapitaleierne bruker allerede menneskers fysiske og mentale arbeid. Fem millioner mennesker i verden er ansatt i legemiddelindustrien. Nå går kapitaleierne løs på selve kroppen på flere måter, i tillegg til blodplasmaet. Selskaper annonserer for at velstående folk skal kunne kjøpe bruken av kvinners livmor, – surrogati. I verden selges 40 millioner mennesker som slaver. I Iran er det lovlig å selge ei nyre. I noen land er det et illegalt marked for å selge kroppsdeler, også lever. Bander i India dreper folk for å ta ut netthinna deres og selger den for å gjøre en rik pasient seende. Det er klart sjukehuset skjønner at det er kriminelle som leverer, sjøl om de sier det er en gave fra mor!

Det er fint at det finnes ei ordning med at folk kan gi bort ei nyre mens de lever, og hele kroppen når de dør. Det er solidarisk og menneskevennlig. Men å bruke levende, fattige menneskers kroppsdeler som råstoff i en vareproduksjon, er ikke noe vi bør venne oss til.

Albumin i ris og globulin i bønner!

Albumin og globulin – alle slike stoffer kan utrette mye for god helse! Men ikke hvis tusenvis får dårlig helse fordi andre skal få god. Så nå lønner det seg å være på parti med våre gamle slektninger – plantene! De kom før oss på jorda. Vi har de samme proteinene som dem! I Kina er det folk som i noen år har arbeidet med å samle proteiner som albuminer og globuliner fra planter, for å lage medisiner uten å bruke menneskers blodplasma! Albuminer finnes i nesten alle planter, særlig i frø.  Globulin finnes i alle planter, særlig i bønner og erter. Så om ikke lenge er det kanskje Kina som forsyner verden med albuminer og globuliner, og ikke omvendt! Oppskriftene ligger på nettet.

Mer å lese

Harald Minken: Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2
Studieboka til Rødt: Forstå for å forandre!

Bestill fra marxisme.no/forlaget.