I dag er det svært kontroversielt å nevne noe positivt om Kina da Mao var leder. Dette var veldig annerledes for noen tiår tilbake.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Flickr.com

Denne artikkelen er om hvordan det kinesiske samfunnet i ble omtalt i Norge på 1970-tallet i partiprogrammer, debattbøker og aviser. Hovedinntrykket er at et positivt syn på det kinesiske forsøket på sosialisme var vidt utbredt. Om de politiske oppfatningene den gangen bygde på det som faktisk skjedde i Kina, er en annen diskusjon, og ikke tema for denne artikkelen. Det tas heller ikke stilling til om synspunktene på Kina som fantes i den norske debatten den gangen, var riktige eller gale.

Artikkelen handler mest om perioden da Mao var leder i Kina. Det var da var da Kina ble debattert mest i Norge.¹ Før jeg går inn på synet på Kina i Norge den gangen vil jeg skissere det historiske bakteppet.²

Historisk bakteppe

USAs krigføring i Vietnam bidro til at ungdomskullene i hele verden på slutten av 1960-tallet ble sterkt radikalisert. Kina støtta i større grad enn Sovjet frigjøringsbevegelser i den tredje verden. Den radikale ungdomsbevegelsen som vokste fram i Vesten, tok parti med Kina i striden mellom Kina og Sovjet, og blei inspirert av Kulturrevolusjonen. I Norge var det partipolitiske uttrykket for den radikale ungdomsbevegelsen Sosialistisk Folkeparti (SF), ikke Norges Kommunistiske Parti (NKP).³ På SFs landsmøte i februar 1969 brøt det revolusjonære ungdomsforbundet til SF, SUF (ml), ut av SF. Utbruddet fra SF var utgangspunkt for det som seinere blei AKP og RV, og langt seinere Rødt.⁴

Også andre deler av det politiske venstre i Norge ble radikalisert i perioden. Antiimperialisme og kamp mot USAs framferd rundt om i verden hadde gjennomslag både i AUF og Unge Venstre. Unge Venstre var mot NATO og EEC en periode. AUF tok også i 1969 ­standpunkt mot NATO og EEC. De vedtok to år seinere (i 1971) et prinsipprogram som var det mest radikale siden før andre verdenskrig, riktignok uten å erklære seg som revolusjonære. Det gjorde derimot SF som i 1971 for første gang brukte begrepet revolusjon i sin nye prinsippfråsegn. Sosialistisk Venstreparti⁵ erklærte seg også som revolusjonært i sitt første prinsipprogram i 1975. Programmet ble revidert to år etter uten endringer når det gjaldt synet på revolusjon,⁶ og ble stående slik fram til 1987.⁷

Vidt utbredt sympati med Kina

At AKP i denne perioden bygde på marxismen-leninismen- Mao Tse Tungs tenkning og var positive til Maos Kina er godt kjent.⁸ I Røde Fane (Det som nå heter Gnist) ble det i omtalen etter Maos død lagt vekt på kampen mot Sovjet etter at Khrusjtsjov tok over og kampene Mao førte mot andre deler av KKP.⁹ I AKP (ml) sine prinsipprogrammer og andre ­partidokumenter fra denne perioden er Kina omtalt av de to landa i verden som partiet i samtida regna som sosialistiske. AKP brøt de offisielle forbindelsene med Kinas kommunistiske parti (KKP) etter knusinga av opposisjonsbevegelsen på Tiananmen i 1989. Da hadde utviklinga i Kina lenge vært omdiskutert i partiet.^10,11

På den annen side støtta etter hvert NKP Sovjetunionen i konflikten med Kina, noe som også er godt kjent. Tidlig på 60-tallet ser det imidlertid ikke ut til at NKP allerede da hadde et negativt syn på Kina. Partiets forlag Ny Dag var det første forlaget som ga ut Maos samlede verker på norsk, noe som neppe hadde blitt gjort hvis det hadde blitt oppfatta som sterkt i strid med partilinja.¹²

Det som er mye mer ukjent er at et positivt syn på Kina på denne tida var utbredt også i SV med omland.¹³ Det viser bl.a. flere artikler i Pax Leksikon.¹⁴ Forfatterne stod fritt til å «uttrykke sine vurderinger og gi dem sin form», men redaksjonen har «vurdert artiklenes saklige og faglige kvalitet» som det står i forordet.

Erik Nord – som hadde stor respekt på hele venstresida – utarbeidet de mange artiklene om kinesiske forhold som stod i Pax leksikon. Nord arbeidet ved Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI) og var med på å stifte SF. Hans artikkel om Mao legger nesten utelukkende vekt på positive sider ved Mao som leder. Det framheves at Mao til å begynne med ikke hadde støtte i eget parti da han på et tidlig tidspunkt begynte å se på bøndene som det dynamiske elementet i en revolusjon. Det blir også lagt vekt på at Mao førte en selvstendig linje, og at den kinesiske revolusjonen i stor grad skjedde mot Sovjetunionens ønske. Det at Mao advarte mot byråkratisering og framholdt at klassekampen fortsatte under sosialismen, nevnes videre. Artikkelen oppsummeres på følgende entusiastiske måte:

«Mao døde på et tidspunkt da det kommunistiske partis ledelse var mer splittet enn noen gang tidligere. Uansett den framtidige utviklingen i Kina vil Mao framstå som en av de store revolusjonære i historien. Ikke noe land har på så kort tid gjennomgått så fundamentale endringer som Kina. I stor utstrekning er dette Maos verk. Mao hadde en enestående sans for store visjoner og nøktern realisme. Han hadde en enestående intuitiv forståelse av de kinesiske massers mentalitet. Det Kina han etterlot seg var fundamentalt forskjellig fra det Kina han overtok ledelsen for i 1950. Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon».

Også artikkelen om maoismen er overveiende positiv. Her framheves forskjeller mellom Mao og Stalin og det står at «Mao var kritisk overfor Stalins politimetoder og henrettelse av politiske motstandere». Artikkelen avsluttes med å vise til den forskjellen det er mellom en sosialistisk maktovertakelse i et tilbakeliggende land og et avansert industriland. Maos advarsler mot byråkratisering og betydningen av desentralisering framheves imidlertid som relevant også for industrialiserte land.

Artikkelen om Kina inneholder også positive vurderinger av den kinesiske revolusjonen og av utviklinga i Kina i Maos periode. Verken det store spranget eller Kulturrevolusjonen avvises entydig, det hevdes at det er for tidlig å endelig vurdere disse erfaringene. Riktig nok kritiseres Kulturrevolusjonen i artikkelen:

«Kulturrevolusjonen utløste oppladet misnøye, og perioden var preget av intoleranse og forfølgelse og likvidering av de grupper som ble definert som kulturrevolusjonens motstandere. De nye gruppene som kom i maktposisjon, Maos kone, industriarbeideren Wang og en rekke framtredende teoretikere, førte en heksejakt på motstandere som bare overgås av den forfølgelse de kulturrevolusjonære senere ble utsatt for etter Maos død».¹⁵

Det framheves at KKPs nye ledelse er negativt innstilt til både Kulturrevolusjonen og Det store spranget. Artikkelen uttrykker et negativt syn på utenrikspolitikken Kina etter hvert fikk. Det tas sterk avstand fra anti-sovjetismen og det som omtales som tilnærming til USA. Det er også en tydelig skepsis til den nye ledelsen under Deng.

I 1974 utgav Pax ut boka Sosialistisk strategi.¹⁶ Forordet er skrevet av Knut Kjeldstadli og Rune Slagstad. Boka inneholdt artikler som argumenterte for en revolusjonær marxisme inspirert av Mao og den kinesiske modellen.¹⁷ Den italienske gruppa Il Manifestos plattform «Teser om kommunismen» er også trykt opp i boka. Her står det å lese at

«Den kinesiske revolusjonen er det eneste alternativ til krisen i Sovjet og i den kommunistiske bevegelsen. Det er en naturlig referanse for verdens revolusjonære krefter».

Boka «Stalinismen – en marxistisk kritikk» ¹⁸ inneholder to artikler med fokus på Kina. Den ene er Arne Overreins artikkel «Kinas Kommunistiske Parti og Komintern». Her framstilles Mao positivt som en som i sterk strid med Komintern og Kominternlojale krefter i sitt eget parti valgte sin egen vei for den kinesiske revolusjonen. I praksis brøt Mao med Stalin på en rekke avgjørende punkter hevdes det i artikkelen. Samtidig advarer Overrein mot tendenser til å allmenngjøre på grunnlag av Maos erfaringer fra Kina. Trond Spurkelands artikkel «Kinas Kommunistiske Partis analyse av Stalinepoken og Khrustsjovregimet» tar avstand fra det kinesiske synet på Stalin, men den tar også avstand fra Khrustsjov. Spurkeland sier seg enig i at Sovjet var revisjonistisk.¹⁹

Også fra ledende hold i SV framkom positive synspunkter på Kina under Mao. I SVs partiorgan Ny Tid 17. september 1976 skreiv daværende formann (som det het da) i SV Berge Furre et minneord om Mao:

«Ni hundre millionar menneske har i eit slektsledd reist seg frå fattigdom og føydalisme, undertrykking, kolonialisme og borgarkrig til ei sosialistisk stormakt med sosial rettferd, sjølvråderett og byrgskap (…) Mao Tse Tung var fremste tillitsmann for dette folket i denne tida (…) Mao er alt ein klassikar for sosialistar. Vi vil lesa han som dei andre, godta og vraka, læra og tenkja vidare sjølv (…) Dei som så vil leita i hans skrifter og i triumf påvisa at ikkje alt vi seier og gjer er i samsvar med det Mao Tse Tung har skrive – dei er iallfall ikkje maoistar.»

At dette synet, på det tidspunktet, var det rådende i SV, framgår også tydelig av partiets prinsipprogram fra 1977. Her framstilles den kinesiske revolusjonen som et positivt nytt stort steg framover (det første positive steget var Oktoberrevolusjonen). Også Kulturrevolusjonen framstilles som bra. Det rettes imidlertid sterk kritikk mot Kinas utenrikspolitikk. Det siste kan markere at partiet orienterer seg litt i sovjetisk retning i striden mellom Kina og Sovjet. Slik ble det i alle fall oppfatta to år seinere i Røde Fane nr. 2-79, som hadde en oppsummeringsartikkel om SVs landsmøte av daværende formann i AKP (ml) Pål Steigan med tittelen «Nærmere Moskva – mer splitta enn noensinne». Der skriver han:

«SV har forsøkt å balansere mellom Kina og Sovjet.²⁰ SV-programmet utpeker f.eks. USA til hovedfienden og snakker om at splittelsen mellom Sovjet og Kina har «begrenset mulighetene for en samlet innsats i kampen mot imperialismen (…). Landsmøtet betydde at SV forlater sin sentristiske posisjon og går over til en nesten fullstendig pro-sovjetisk politikk.»²¹

De tre avsnittene om Kina i SVs landsmøtevedtatte prinsipprogram fra 1977 hadde følgende ordlyd:

«Revolusjonen i Kina var et nytt stort steg framover i kampen mot kapitalismen og imperialismen i verden. De kinesiske kommunistene forankret sin politikk i de store bondemassene og utviklet en masselinje ut fra de konkrete og historiske forhold i Kina. Industrialiseringen ble ikke ensidig basert på tungindustri, men skjedde i sammenheng med utviklingen og behovene i jordbruket. Bygginga av sosialismen skulle skje gjennom fortsatt klassekamp og stadig ideologisk og politisk kritikk mot tendenser til kapitalistiske metoder og holdninger.

Gjennom kulturrevolusjonen ble store folkemasser trukket med i striden mellom ulike linjer i kommunistpartiet. Kulturrevolusjonen rettet seg mot tendenser til å sette den økonomiske forandringen foran den politiske og ideologiske kampen, mot framveksten av byråkrati, privilegier og skarpe skiller mellom fysisk og intellektuelt arbeid. Etter kulturrevolusjonen har den indre kampen i Kinas Kommunistparti foregått med harde brytninger om retningslinjene for utviklingen.

Ulike oppfatninger om hvordan sosialismen skulle bygges og uenighet om grenseforråder, har skapt motsetninger mellom Kina og Sovjetunionen. I denne konflikten har Kina utviklet holdninger som står i strid med prinsippene for internasjonal arbeidersolidaritet hvor de ser Sovjetunionen som en farligere motstander enn den vestlige imperialismen. Dette har også ført til kinesisk samarbeid med reaksjonære stater og organisasjoner.»

Arbeiderpartiet viet liten plass til diskusjoner av forhold i Kina. Det eneste om Kina jeg finner i partidokumenter fra DNA, er følgende forslag fra Selfors AUL fremmet til DNAs landsmøte i 1971:

«DNA bør skolere sine medlemmer i ideologi, slik at de vil forstå hva sosialisme betyr. En slik skolering trengs også i DNA’s øverste rekker. Man bør bli mer klar over hvilke feil DNA gjør i dag, ved å lese sosialistiske filosofer, f. eks. Mao.»

På samme landsmøte uttrykkes det tilfredshet med at Kina har fått forbindelser med resten av verden.

Men, også fra Arbeiderpartihold kom det positive vurderinger av utviklinga i Kina under Mao. Daværende statsminister Odvar Nordli skreiv om Mao i forbindelse med dødsfallet at han «etterlater seg et ruvende livsverk som hans folk med rette er stolt av.» Omtalene av Mao i forbindelse med dødsfallet var også overveiende positive i store deler av norsk presse. Dette gjelder både organer for DNA og Venstre.

Det var sørgetog i Oslo og andre norske byer i forbindelse med Maos død i 1976 med stor deltakelse. Det daværende Venstre-organet Dagbladet skrev om Mao på lederplass. Det gjorde også Venstre-organet Bergens Tidende. Ingen av dem kom med negative vurderinger.

DNA-organet Bergens Arbeiderblad skreiv at

«De midler som i enkelte faser ble anvendt ville ikke ha blitt godtatt i den vestlige verden, men det materialistiske resultat av Maos politikk er upåklagelig og har imponert mange vestlige politikere. Både landbruk og industri har hatt en rivende utvikling. Sult og nød er overvunnet».

Her ser en et eksempel på et materialistisk historiesyn som var mye mer utbredt den gangen, noe en også ser hos Erik Nord mfl. Det var få som brukte Norge som utgangspunkt for å vurdere resten av verden.

Høyreorganet Aftenposten var derimot ensidig negative på lederplass. Her het det at «Mao tok i bruk diktatoriske metoder som har kostet millioner av mennesker livet». Den gangen var det altså Høyre-organer som Aftenposten som uttrykte det synet på Kina på Maos tid som i dag har fått hegemoni i Norge.

Oppsummerende merknader

Det er lett å dokumentere at sympatien med Kina og Mao på 1970-tallet var utbredt i Norge. Det var ikke bare ml-bevegelsen som ble inspirert av det kinesiske eksempelet. Også SV med omland var overveiende positive til Kina. Til og med DNA-organer og Venstre-organer gav uttrykk for sympati med Kina.

Uttalelsene som er gjengitt, må tolkes i lys av hvordan verden så ut den gangen. Kina klarte etter revolusjonen i 1949 å bryte en århundregammel situasjon med fornedring, tilbakeliggenhet og fattigdom. På tross av sine svakheter var Kina likevel et forbilde både for andre land i den tredje verden og for folk i Vesten som så fattigdomskløfta mellom Nord og Sør som sentralt. Som nevnt innledningsvis er det en annen diskusjon om de politiske oppfatningene den gangen bygde på det som faktisk skjedde i Kina.²²

Dagens debattklima gjør det nærmest forbudt å vurdere positive og negative sider ved Kina under Mao opp mot hverandre. Dette bidrar til å styrke det borgerlige synet om at den eneste sanne samfunnsorden er den nåværende kapitalistiske. Kritikk av dagens debattklima og de snevre rammene det setter, innebærer sjølsagt ikke at synspunktene fra 70-tallet skal resirkuleres, men at disse bør forstås ut fra hvordan verden så ut da

Sluttnoter:

1. Siden jeg var for ung til å få med meg den politiske debatten i denne perioden blir det som å reise inn i en tidsmaskin å se hva som ble skrevet den gangen, en periode hvor hele det politiske Norge stod vesentlig til venstre for i dag.
2. Dette er sjølsagt ikke ment som noen fullstendig historisk oppsummering, men er tatt med for å si litt om de politiske forholdene på 70-tallet slik de ble framstilt da.
3. SF kalte seg på 60-tallet ikke revolusjonært og var programmatisk et reformistisk parti. Partiets ungdomsforbund hadde imidlertid et stort innslag av revolusjonære. Se Erik Ness sitt intervju med Brigt Kristensen i dette nummeret av Gnist.
4. Dette til forskjell fra maoistpartiene i de fleste andre vestlige land som stort sett oppstod som utbrudd fra Moskva-kommunistiske partier. SF oppstod i 1961 da den utenrikspolitiske opposisjonen rundt avisa Orientering ble ekskludert fra Arbeiderpartiet.
5. Sosialistisk Venstreparti er en videreføring av Sosialistisk Valgforbund som besto av SF, NKP, AIK (EF-motstanderne i DNA) og uavhengige sosialister. Hoveddelen av NKP stemte høsten 1975 å opprettholde NKP. Disse forlot da SV, mens et mindretall fortsatte i SV, blant dem NKPs tidligere leder Reidar T. Larsen.
6. SVs prinsipprogrammer i denne perioden inneholdt også formuleringer om at det kunne bli nødvendig for folkeflertallet å slå tilbake en kontrarevolusjon.
7. Nå kan det absolutt diskuteres om SV reelt sett var et revolusjonært parti i denne perioden, men det faller utenfor rammene for denne artikkelen. Uansett viste SVs venstresving seg å være et blaff.
8. I Erik Ness sitt intervju med Brigt Kristensen i dette nummeret av Gnist diskuteres det hva maoisme betydde i Norge.
9. Røde fane nr. 5-1976.
10. Jf. Arnljot Asks forord:” Kina angår alle” i Rødt, 2a 2005.
11. Allerede i Røde Fane nr. 1–79 ble det diskutert om det fortsatt var sosialisme i Kina.
12. En liten del av NKP som sympatiserte med Kina gikk etter hvert ut av partiet.
13. Jeg velger derfor å legge mest vekt på det som i stor grad er ukjent, nemlig at sympatien til Kina var vidt utbredt.
14. Forlaget hadde ikke noen formell tilknytning til SV, men de fleste skribentene tilhørte SV eller omlandet rundt partiet.
15. Synet på Kulturrevolusjonen utdypes mer i artikkelen «Kulturrevolusjonen – den kinesiske»
16. Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste boka «Motmakt – tilsvar i 10 år» av Brigt Kristensen.
17. Den franske økonomen Charles Bettelheim argumenter i favør av den kinesiske politikken i artikkelen «Sovjet og Kina – to modeller for industrialisering». Rossana Rossanda, sentral i den italienske gruppa Il Manifesto, skrev artikkelen” Maos marxisme” og framholder bla. Kulturrevolusjonen positivt. Det rettes imidlertid kritikk mot KKPs analyse av Stalin.
18. En artikkelsamling redigert av Hans Ebbing, Trond Spurkeland og Knut Ågotnes, Gyldendal norsk forlag, 1974. To av forfatterne, Hans Ebbing og Arne Overrein, har i flere tiår vært del av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger.
19. Spurkeland hevder videre at de første tilbakemeldingene fra KKP etter Khrustsjovs oppgjør med Stalin på den 20. partikongressen i SUKP i 1956 var positivt avventende.
20. Fram til landsmøtet i 1979 (min merknad).
21. Dette var imidlertid etter Maos periode.
22. En slik diskusjon faller utenfor rammene for denne artikkelen. Se Harald Bøckmanns artikkel «Mao-tida i perspektiv» og referanselista der for analyser av det som den gang skjedde i Kina.

 

For å forstå den kinesiske revolusjonen er det nødvendig å forstå bakgrunnen for den: Hva slags land var Kina i tida fram mot borgerkrigen og revolusjonen, økonomisk og sosialt? Hvorfor fikk kommunistene så stor oppslutning i det kinesiske folket i løpet av borgerkrigen i Kina? Og hvorfor greide de å bekjempe den langt mer ressurssterke nasjonalisthæren til Chiang Kai-shek og Kuomintang?

Ole Marcus Mærøe er kommunestyrerepresentant for Rødt i Tønsberg, landsstyremedlem i Rødt og nettansvarlig i Gnist.
Foto: Wikimedia Commons

Sosiale årsaker

Sjøl etter at keiserdømmet blei avskaffa gjennom 1911-revolusjonen, var Kina langt på vei et føydalt land med enorme sosiale og økonomiske forskjeller.

Det fantes industri i de store byene, stort sett eid av vestlig kapital, men det store flertallet var fattigbønder som bodde på landsbygda. Jorda var sentralisert i henda på (relativt) få, rike jordeiere som utbytta de fattige bøndene beinhardt.

Kommunistene vant støtte i den urbane arbeiderklassen først, men strategien med å satse på streiker og opprør i byene mislyktes, fordi opprøra blei slått ned militært av nasjonalistene. Da Mao vant fram med sin linje, å satse på fattigbøndene på landsbygda framfor industriarbeiderne i byene, blei Kinas Kommunistiske Parti (KKP) det politiske uttrykket for bøndenes raseri mot landeierne. De viktigste elementene i denne nye politikken var å gjennomføre jordreformer i områdene KKP erobra og å organisere nedenfra på fattigbøndenes premisser.

Det nasjonale spørsmålet

Kina var langt på vei en koloni da keiserdømmet blei avskaffa i 1911. Storbritannia, Tyskland, USA og Japan var blant landa som hadde stor økonomisk og politisk makt i Kina. Raseriet i den kinesiske befolkninga som førte til keiserdømmets fall og seinere til revolusjonen i 1949, var også et raseri retta mot de utenlandske imperialistene som plyndra Kina, og deres kinesiske lakeier. Dette er en sentral del av bakgrunnen for oppslutninga til både KMT og KKP.

Men KMT-regimet evna ikke å omfordele jord og ressurser fra utlendingene til hele det kinesiske folket – delvis fordi regimet støtta seg aktivt på deler av den kinesiske overklassen, og delvis fordi regimet var gjennomkorrupt. Dermed blei det KKP som sterkest uttrykte folkets raseri mot utlendingene og det kinesiske komprador-borgerskapet, de som tjente på å administrere imperialistmaktenes investeringer og makt Kina.

Borgerkrigen

Utbruddet av borgerkrigen gjorde KMT upopulære. De måtte bruke ressurser på å slåss mot deler av sitt eget folk heller enn på å bygge opp landet.

Høye skatter, stor statlig gjeld, inflasjon, arbeidsløshet og sosial nød gjorde regimet forhatt, særlig i byene. Det var tusenvis av streiker og protester blant arbeidere og intellektuelle mot regimet. De krevde slutt på borgerkrigen og en koalisjonsregjering mellom KMT og KKP. Det vokste fram et særlig hat mot KMTs skatteinnkrevere, som ble kalt «blodsugende djevler».

KMT-hæren blei bygd opp gjennom tvangsrekruttering og til og med kidnapping. Enkelte hæravdelinger ble bundet sammen med tau når de marsjerte for å hindre desertering. KKP rekrutterte bondesoldater som følge av sin popularitet i områdene de frigjorde.

Utviklinga av borgerkrigen endra også styrkeforholdet mellom de to sidene på grunn av de to hærenes praksis. Der KMT rekrutterte gjennom tvang og vold, rekrutterte KKP ved å føre en populær politikk i de områdene de styrte, gjennom bondeorganisering og jordreformer. KKP hadde som linje å ikke plyndre og plage fattigbøndene, KMT-hæren tok ingen slike hensyn.

Når KMT erobra områder kommunistene hadde kontrollert, ga de ofte jorda tilbake til de rike jordeierne og straffa fattigbøndene for å ha «tatt seg til rette» på de rikes jord.

Også militærstrategiske veivalg førte til at kommunistene gradvis styrka seg i forhold til den i utgangspunktet overlegne KMT-hæren: KMTs styrker var delt inn i mange hærer som opererte nokså uavhengig av hverandre, leda av strategisk inkompetente krigsherrer med svært ulike politiske mål og interesser. På den andre sida utvikla Mao en militærstrategi bygd på geriljataktikk som gjorde det mulig å vinne mot en ressurs- og tallmessig overlegen fiende.

Da Japan invaderte Mandsjuria i 1931, prioriterte Chiang Kai-shek den upopulære borgerkrigen mot kommunistene framfor å drive ut okkupantene. I et Kina prega av nasjonal frigjøringstrang og hat mot fremmede imperialister var dette en fatal politisk feil. Da Folkets Frigjøringshær i 1934–35 gjennomførte Den lange marsjen nordover og tok opp kampen mot japanerne, viste de for folk at det var kommunistene som var til å stole på i kampen mot Japans okkupasjon.

Også i krigen mot Japan bygde kommunistene på den samme politiske strategien: å satse på bøndenes egenorganisering og gjennomføre jordreformer i områdene de erobra. Dette gav bøndene noe å kjempe for, som de visste de ville miste om områdene ble erobra av KMT

At det var kommunistene som tok initiativ til den andre enhetsfronten med KMT mot Japan, mens Chiang Kai-shek bokstavelig talt måtte tvinges til forhandlingsbordet, bidro nok også til å synliggjøre hvem som var den mest prinsippfaste krafta mot japansk aggresjon.

At KMT likte så dårlig at kommunistene styrka sin posisjon, og fortsatte å bygge sitt politiske prosjekt i de områdene de frigjorde fra japanerne gjorde at borgerkrigen blussa opp igjen allerede før den japanske hæren var beseira. Det bidro også til misnøye med KMT og oppslutning om KKPs revolusjonære prosjekt.

Konklusjon

Mens de strategiske og taktiske militære veivalga til slutt førte fram til seier for kommunistene og nederlag for nasjonalistene, var det politiske forhold som la grunnlag for dette hele veien. KKP viste i praksis at de var til å stole på for fattigbønder og arbeidere, i kampen mot sosial urettferdighet og nød og i kampen mot utenlandsk dominans i Kina. Mao bygde folkehæren ved å bygge på bøndenes egenorganisering, og lot dem ta den jorda de før hadde slava på for de rike jordeierne. Denne praktiske politikken var det rette svaret på de problemene folk i Kina sto overfor.

I Gnist nr. 2 2019 har Jørgen Sandemose en sekssiders kommentar til min artikkel «Profittraten må analyseres på nytt» i Gnist nr. 1B. Der kommer han med en (så vidt jeg skjønner) vennlig oppfordring til meg om å «skride ut av» selskapet av forfattere som «godtar at det på uforklarlig vis er kvantitativ uoverensstemmelse mellom aggregatet av alle verdier i Marx’ system og aggregatet av alle hans produksjonspriser», og som også mener at «mengdeforholdene innen de to summene i merverdiraten også kan endre seg fra produksjonen til sirkulasjonen». Med andre ord: Jeg må slutte å mene at Marx’ verditeori ikke kan danne et konsistent grunnlag for en teori om hvordan markedsprisene blir bestemt.

( Harald Minken svarer på et innlegg fra Jørgen Sandemose. Du finner det her: https://marxisme.no/debatt-den-faste…al-ma-analyseres/)

Av Harald Minken,
samfunnsøkonom og har oversatt bok 2 av Kapitalen til norsk.

Transformasjonsproblemet

Dette dreier seg om det såkalte transformasjonsproblemet, dvs. om Marx’ verditeori fra første og andre bok av Kapitalen, egentlig lar seg forene med teorien om produksjonspriser fra tredje bok, om overgangen fra verdier i andre avsnitt i tredje bok i så fall er framstilt riktig av Marx, og hvis ikke, om Sweezys og Bortkiewitz’ forsøk på å rette opp framstillingen kan sies å ha lykkes. Det er disse forsøkene som har ført til uønskede uoverensstemmelser mellom samlede varepriser og verdier osv., slik Sandemose nevner. Han mener altså at jeg er en av dem som godtar dette. Et annet sted i artikkelen sier han eksplisitt at det er et kjent faktum at jeg godtar «Ladislaus Bortkiewicz’ og Paul Sweezys kritikk av Marx … når det gjelder omregning mellom arbeidsverdier og priser».

Hukommelsen er ikke hva den var, men jeg tviler sterkt på at jeg noen gang kan sies å ha sluttet meg til Bortkiewitz eller Sweezy. Mitt syn, som jeg vel har hatt i mer enn 30 år, samsvarer snarere med to helt andre forfattere, nemlig Alain Lipietz og Duncan Foley. De sier at forvandlingen av vareverdier til produksjonspriser ikke byr på noe stort teoretisk problem om man bare kan angi kroneverdien av en abstrakt arbeidstime.¹ Jeg trur ikke det er forferdelig langt fra Sandemoses eget syn. Jeg befinner meg uansett ikke i det dårlige selskapet som han nå ber meg om å skride ut av.

Totalkapitalen og delene

Hovedemnet for min artikkel var Marx’ teori om profittratens tendens til å falle og de motvirkende kreftene. Sandemose framhever sterkt at dette er noe som gjelder totalkapitalen i samfunnet, og må analyseres på det planet. «Marx’ overordnede perspektiv og objekt er en nasjonal totalkapital», sier han. Det samme er jo også et poeng i min artikkel. Jeg skriver at det Marx var opptatt av, var gjennomsnittsprofittraten i samfunnet. Grunnen er at konkurransen utjamner de individuelle profittratene til et gjennomsnitt, som da også virker som et regulerende prinsipp når de enkelte kapitalistene beregner sine produksjonspriser og treffer sine investeringsbeslutninger.

Igjen kunne vi lure på om ikke Sandemose polemiserer mot noe vi faktisk er enige om. Men denne gangen ser det ut til å være en virkelig uenighet på et dypere plan. For meg består totalkapitalen av sine enkelte deler, de ulike individuelle kapitalene, som hver prøver å hevde seg på bekostning av de andre. Gjennomsnittsprofittraten dannes og virker som et regulerende prinsipp i økonomien nettopp fordi den er noe som enkeltkapitalene styrer etter (og prøver å slå). Derfor er jeg interessert i bedriftsregnskaper, snarere enn nasjonalregnskaper. Sandemose sier jeg tillegger enkeltkapitalistens opplevelser for stor vekt.

På Marx’ tid var det ikke mulig å bygge opp et bilde av totalkapitalens profittrate på grunnlag av bedriftsdata. Marx måtte danne seg et slikt bilde ved å gjøre antakelser om den gjennomsnittlige sammensetningen av kapitalen, og så prøve å finne ut hvilken profittrate en bedrift i en bransje med gjennomsnittlig sammensetning hadde (Tredje bok, andre avsnitt.) Nå kan vi konstruere helheten ved hjelp av delene på en annen og bedre måte. Sandemose velger å ikke gjøre det. For han er helheten tilsynelatende alt og delene noe vi bare kan addere sammen, og ellers må abstrahere fra.

Sandemose vil nok likevel innrømme at vesentlige deler av Kapitalen dreier seg om enkeltkapitaler. Det gjelder for eksempel opplagt hele første og andre avsnitt av andre bok, der nettopp kapitalens omslagstakt er et sentralt begrep. Disse avsnittene, og spesielt betydningen av sirkulasjonsprosessen som en del av hele kapitalkretsløpet, er det jeg har prøvd å løfte fram i den lille boka Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2 på Forlaget Rødt.

Profittraten

Det vi nok er mest uenige om, er hvordan vi skal føre opp den faste kapitalen i formelen for profittraten. «Skal vi analysere den faste kapitalen, må vi først ta for oss hele den faste kapitalen som fungerer i samfunnet», sier Sandemose. Han presiserer det slik: «Det er verdien eller prisen på hele den totale faste kapitalen … som må foreligge i nevneren på profittraten.» Så hvordan finner vi fram til denne verdien? Ved en «vareopptelling» av hele samfunnets beholdning av produksjonsmidler? Jeg trur det er en slik forestilling som foresvever Sandemose.

Men det blir feil. Profittraten er forholdet mellom merverdien og verdien av kapitalen som er lagt ut og vendt tilbake i løpet av året. Her er omslagstida til de ulike delene av kapitalen av avgjørende betydning.

Kapitalen som er lagt ut for arbeidskraft og råvarer mm., vender tilbake når varene blir solgt, og den samme kapitalen kan så å si brukes på nytt, uten at kapitalisten trenger å legge ut mer. Dette kan skje mange ganger i året. Antall ganger dette skjer i løpet av et år, kalles omslagstakta. Jo flere omslag, jo mer merverdi pr år.

Den faste kapitalen, derimot, fortsetter å fungere i produksjonsprosessen over mange år, eller i alle fall over flere omslagsperioder for den sirkulerende kapitalen (arbeidskraft og råstoffer). Verdien av den faste kapitalen går derfor bare langsomt over i de produserte varene. Når varene selges, vil den så bli omdannet til penger. Gjennom hele produksjonsmidlets levetid vil verdien av den langsomt reduseres, samtidig som det langsomt hoper seg opp en pengeformue som til slutt, når produksjonsmidlet er helt nedslitt, er stor nok til å kjøpe et nytt eksemplar av samme slag. Den årlige verdiforringelsen kalles kapitalslit, og avskrivninger i regnskapet skal i teorien tilsvare kapitalslitet og sikre at pengene til å kjøpe et nytt produksjonsmiddel foreligger i bedriften når det gamle er utslitt.

I de aller fleste bedrifter har vi altså minst to slags omslagsperioder, én for den sirkulerende kapitalen og annen (og vesentlig lengre) for den faste kapitalen. Av hele kapitalen som er satset, har bare en liten del av den faste kapitalen vendt tilbake i det enkelte året, mens den sirkulerende kanskje har vendt tilbake med profitt mange ganger uten at det har vært nødvendig å skyte inn mer underveis enn det vi satset ved året begynnelse.

Dette har stor betydning for hvordan vi skal beregne profittraten for bedriften som helhet. Det er pengekapitalens, ikke den produktive kapitalens kretsløp vi må legge til grunn, sier Marx i andre bok, kapittel 9. Om vi ser på et enkelt år, er spørsmålet altså hvor mye penger som blei satset i kretsløpet, og hvor mye som var vendt tilbake i form av salgsinntekter ved årets slutt. Dette spørsmålet stiller ikke Sandemose, i alle fall ikke klart. Produksjonsmidlenes samlede mengde og størrelse, som han er mer opptatt av, har lite med saka å gjøre.

Aggregering

Vi har nå stilt opp to problemer. Det ene er hvordan vi teoretisk skal sette sammen profittraten til hele samfunnets kapital fra enkeltkapitalenes profittrater. Det andre er hvordan vi skal beregne profittraten til en bedrift som bruker både fast og sirkulerende konstant kapital (både maskiner og råstoffer). I en viss forstand er det ett og samme problem.² Vi har to kapitaler, eller to deler av samme kapital, med ulik omslagstakt, og vil finne ut hvordan vi beregner profittraten for dem samlet. Sandemoses svar: «Marx’ overordnede perspektiv og objekt er en nasjonal totalkapital» og «Hele den faste kapitalen må føres opp i nevneren» er ikke til mye hjelp.

Et eksempel fra punkt 4 i niende kapittel av andre bok kan illustrere problemet. Kapitlet heter passende nok «Totalkapitalens omslag». Eksemplet handler om en kapital på f.eks. 100, hvorav 80 er fast kapital og 20 er sirkulerende. Den faste kapitalen slår om på 10 år, dvs. 0,1 ganger i året, og den sirkulerende slår om 5 ganger i året, dvs. på 0,2 år. Gjennomsnittlig antall omslag pr. år for totalkapitalen er da 0,8 x 0,1 + 0,2 x 5 = 1,08. Kapitalen som har produsert årets merverdi er den som har slått om i løpet av året, altså 108. Om vi omvendt hadde brukt en kapital med 20 fast og 80 sirkulerende kapital, ville kapitalen som hadde slått om i løpet av året vært 0,2 x 0,1 + 0,8 x 5 = 4,02.

Dette prinsippet kan (og må) anvendes allment til å aggregere over kapitaler med ulik omslagstid. Hvis vi bruker «vareopptellingsmetoden», som jeg mistenker Sandemose for å gjøre, vil fordelingen på fast og sirkulerende konstant kapital ikke spille noen rolle for profittraten. Det er jo så at når kapitalen har vendt tilbake, kan den brukes på nytt uten å legge til mer kapital. Derfor er omslagstakta viktig for hvor mye profitt et gitt kapitalbeløp kan kaste av seg i løpet av et gitt tidsrom, som et år. Og det er jo det profittraten handler om.

Totalkapitalen som har produsert årets merverdi, aggregert og beregnet på denne måten, skal da stå under brøkstreken i profittraten. Tilsvarende må man da også bruke merverdiens årsrate over brøkstreken, som vist i kapittel 16 i andre bok.³

Kapitalens sammensetning

Sandemose forholder seg ikke til den teorien om kapitalens sammensetning som jeg viser til i min artikkel, så denne uenigheten lar jeg ligge her. La meg bare si at det ser ut for meg som hans måte å kvantifisere den tekniske sammensetningen på, gjør den lik verdisammensetningen. Uansett har han ikke forklart oss hva den organiske sammensetningen skulle være, etter hans syn.

Siste avsnitt

I siste avsnitt av Sandemoses artikkel tar han en løsrevet setning fra en epost jeg sendte ham, og bruker den til fantasifulle utledninger om hva den betyr, hva jeg mener og hvem jeg står i ideologisk selskap med. Det er langt fra å mene, som meg, at andre bok av Kapitalen bringer inn nye, viktige momenter til å forstå kapitalismens utvikling, til å oppfatte sirkulasjonen som en kilde til overnaturlige gaver til kapitalistene. Jeg tar imot all slags kritikk av oversettelsen av andre bok, og av fotnotene, vedleggene og den lille hjelpeboka, men jeg kan ikke diskutere synspunktene til en «Minken» som ikke finns i virkeligheten.

Noter

1. Alain Lipietz (1985): The Enchanted World. Verso. Duncan Foley (1986): Understanding Capital. Marx’s Economic Theory. Harvard University Press. Sweezys og Bortkiewitz’ teorier befinner seg i Paul Sweezy (1942/1965): The Theory of Capitalist Development. Monthly Reader Paperback.

2. I en annen forstand er det slett ikke det samme. Det spiller en rolle om to bedrifter opererer hver for seg eller samlet. Det spiller en rolle om en bedrift eier eller leaser produksjonsutstyret. Og for eksempel spiller det en rolle om jernbaneselskapet eier eller leier vognene, eller om de som driver jernbanen ikke har ansvaret for infrastrukturen. Men det vi er interessert i her, handler ikke om styring av bedriftene, men om regnskapsførsel og statistikk.

3. Prinsippet fra punkt 4 i kapittel 9 blir motsagt av en viss Scrope som det vises til i punkt 5. Men hans regnemåte, som starter med å beregne en gjennomsnittlig omløpstid, som så anvendes på alle kapitalene, er åpenbart feilaktig, se Hjelp til å forstå Kapitalens bok 2, side 53–53. Dette blir også påpekt av Engels. Vi må altså starte med å definere en felles periode som alle de ulike kapitalene skal vurderes innafor, gjerne ett år. Så finner vi antall omslag pr år for hver av kapitalene. Dette prinsippet samsvarer med lærebøker i bedriftsøkonomi, f.eks. Copeland og Weston (1988). Financial Theory and Corporate Policy, kapittel 3. Mer generelt: Gjennomsnittet av en sum av summer er ikke lik summen av gjennomsnittene.

 

 

Gnist nr. 2A/2019 har mange interessante artiklar. Med eitt unntak, artikkelen «Progressiv kapitalisme — ei sjølvmotseiing» er prega av påstandar som ikkje blir underbygde og drøvtygging på gamle dogme. Artikkelen, skriven av London-økonomen Michael Roberts, er ein polemikk mot nobelprisvinnar Joseph Stiglitz. Det er mulig at Roberts har rett i noko av kritikken han fører fram, men eg saknar dokumentasjonen.

( Michael Roberts svarte Leiv Olsen i Gnist 4/19. Se her: https://marxisme.no/category/2019/nr-4-2019/)

Av Leiv Olsen, var medlem av AKP og RV sidan partia blei stifta, no medlem i partiet Raudt. Har jobbet som lærar i vidaregåande, og var 2008–2014 fylkeshovudverneombod i Rogaland fykeskommune. Er nå pensjonert og leiar i Rogaland Nei til EU.

Roberts er tydeleg ironisk når han skal gjengi oppfatninga til Stiglitz:

Du skjønner, kapitalismen brukte vere meir «progressiv» … Det fungerte godt. Men så kom Ronald Reagan og Margareth Thatcher… Den progressive kapitalismen frå 1960-talet er øydelagd (Gnist nr. 2A/2019 s. 45).

Eg veit ikkje om dette er dekkande for synet til Stiglitz eller ei medviten overdriving frå Roberts’ side. Roberts ser elles ut til å meina at kapitalismen aldri kan fungera progressivt, aldri har vore progressiv, aldri var det i dei såkalla «gylne åra» 1945–1975 og slett ikkje kan vera det i dag:

Dei «gylne åra» etter 1945 opp til seint 1960-tal var unntaket i avanserte kapitalistiske økonomiar, og berre for desse. Ikkje for Latin-Amerika, Asia, Midtausten og Afrika. For størstedelen av kloden var desse åra prega av djup fattigdom og kamp mot imperialistisk utbytting.

Roberts prøver ikkje å dokumentera påstanden. Påstanden blir «sann» fordi den blir påstått. Og kanskje fordi Marx skreiv om pauperisme i Manifestet i 1848? Dette held ikkje om me vil føra fram truverdig kritikk av kapitalismen, då må me visa til tal og fakta. Så får me risikera at bildet kan bli meir nyansert.

Men fyrst bør me seia kva me meiner med å kalla eit samfunn «progressivt». Roberts gjer ikkje det. Eg vil seia at eit samfunn er progressivt dersom det (1) utviklar teknologien og (2) betrar levekåra for arbeidsfolk. Eg vil bruka denne definisjonen som eit mål, sjølv om faktisk samfunnsutvikling sjølvsagt er komplisert og motsetningsfylt. Har kapitalismen nokon gong vore progressivt, målt etter slike mål?

Forbetring eller forverring for arbeidsfolk?

Perioden 1945–1975 var åra då dei europeiske kolonivelda fall saman og frigjeringsbølgja rulla over den tredje verda, spesielt Asia og Afrika. Det var ei tid prega av skarp rivalisering mellom det kapitalistiske Vesten, no under leiarskapen til USA, som reduserte dei gamle koloniherrane til underdanige støttespelarar, og Sovjetblokka, «den faktisk eksisterande sosialismen». For å vinna i dette økonomiske kappløpet måtte Vesten gjera innrømmingar, ikkje bare til arbeidarklassen i vest, men også i mange tredjeverda-land. Det var no grunnlaget blei lagt for «tigerøkonomiane» i det austre Asia. Korleis det slo ut i leverkåra for arbeidsfolk i landa, var sikkert ymist – eg har ikkje tal, og Roberts gjer ikkje forsøk på å legga fram tal. I tiåra etter «dei gylne åra» fekk arbeidarklassen i mange av desse landa auka levestandard. Korleis var det i Afrika? Parallelt med frigjeringsbølgja skjedde ei omfattande utbygging av skolar og helsevesen og forsøk på å utvikla landa økonomisk. Tida frå midt på 1950-talet til midt på 1970-talet var ein vekstperiode, med klart betra kår for folk flest på kontinentet, inntil Verdsbanken og Pengefondet klarte å få nakketaket på dessse landa på slutten av 1970-talet. Dei to tiåra som då følgde, 1980- og 1990-talet, blei tapte tiår for Afrika, mange land blei sette under adminstrasjon av Verdsbanken, blodige borgarkrigar – før det på nytt gjekk mot noko betre tider etter 2000. Og i Latin-Amerika? Depresjonen i USA på 1930-talet letta presset på dei latinamerikanske landa. Folk i mange land opplevde derfor økonomisk framgang gjennom 1940- og 1950-talet, ein framgang som blei stansa då USA på nytt greip inn med militærkupp frå 1950-1960-talet av (sjå Egil Fossum: Latin-Amerika mellom revolusjon og kontrarevolusjon, 1970). I dei nye militærdiktatura, som dominerte i Latin-Amerika særleg frå 1970-talet, akselererte dei økonomiske forskjellane. Alt dette tyder på at arbeidsfolk kan ha opplevd framgang også i mange tredjeverda-land i dei såkalla «gylne åra».

Den einaste statistikken eg har sett som viser den økonomiske utviklinga i Latin-Amerika, Afrika og Asia i perioden 1945-1975 er frå The Emperor has no Growth. Declining Economic Growth in the Era of Globalization frå 2000, skriven av Mark Weisbrot, Robert Naiman og Joyce Kim. Rapporten viser at i 1960–1980 auka økonomien per capita kraftig både i dei arabiske landa, i det sørlege Asia, Søraust-Asia og stillehavsområdet, det austlege Asia, Latin-Amerika og Afrika. Kort sagt over heile den tredje verda. Dei neste to tiåra, derimot, opplevde Afrika sør for Sahara ein nedgang per capita; i mindre grad skjedde det same i dei arabiske landa(!), og i Latin-Amerika stupte veksten nesten ned til null. Bare i Kina og resten av det austlege Asia skaut veksten fart i åra 1980–2000 (The Emperor has no Growth. fig. 1, s. 9). No seier ikkje tala noko om korleis veksten var fordelt internt i landa, dessutan kan grunnlaget for statistikken vera usikkert og tvilsomt. Men saman med det me veit om politisk utvikling og utbygging av skolar og helsevesen, styrkar det inntrykket av at dei fyrste tre tiåra etter 1945 var ei tid med framgang for folk flest og betre livskår for arbeidsfolk i dei fleste landa i verda. Dersom Roberts kan dokumentera noko anna, bør han gjera nettopp det – legga fram dokumentasjonen.

Trur Roberts på sine eigne påstandar? Han skriv at aukande økonomiske forskjellar ikkje kan ha forårsaka krisene kapitalismen har opplevd dei siste tiåra sidan dei starta då forskjellane ifølgje Piketty var som minst (Gnist 2A/2019 s. 48). Skal argumentet ha vekt, må Roberts gå god for Pikettys påstand om at dei økonomiske forskjellane var minst på 1970-talet, og det må gjelda for verdskapitalismen, ikkje bare enkeltland. Av det følgjer at kapitalismen fram til 1970-talet må ha vore gjennom nokre tiår der dei økonomiske forholda til arbeidsfolk ikkje bare blei betre, men at dei tok ein større del av «kaka», at levestandarden for folk flest i verda auka meir enn produksjonen.

Etter dei «gylne åra»: nedgang for arbeidsfolk over heile verda

Det er ingen tvil om at kapitalismen etter krisene på 1970-talet har skapt større forskjellar og forverra kår. I leiande land i vest, som USA og EU-landa, har arbeidarklassen opplevd nedgang eller i beste fall stagnasjon i levestandarden etter 1980, samtidig som dei superrike har blitt mykje rikare (Rune Skarstein: «Rettferdig fordeling», Klassekampen 3.7.2019). Det er anslått at den rikaste tidelen av befolkninga i USA rådde over 8,9 % av nasjonalinntekta i 1975, men heile 22,5 % i 2012 – og dermed var tilbake på nivået frå 1929: 23,9 % (Ole O. Moen: «USA i politisk og kulturell krise», Dagsavisen 13.7.2019). Så vidt eg veit, er bildet mykje det same i Latin-Amerika: dei økonomiske forskjellane har auka. I Afrika var som nemnt tiåra 1980–2000 katastrofale, med fall i økonomien og blodige krigar. Det store unntaket er Kina, der det faktisk ser ut til at breie lag av folket har fått betre levekår dei siste tiåra, som nødvendige konsesjonar frå dei styrande for å halda oppe produksjonsveksten og unngå (for mykje) uro. No når USA har starta handelskrig, er det dessutan nødvendig for Kina å utvikla ein større heimemarknad, men då må vanlege folk ha meir å rutta med. Sidan kvart femte menneske i verda bur i Kina, har utviklinga der bidratt til å dempa den globale forskjellsutviklinga. Det er mulig at det kan få ringverknader for tredjeverda-land som maktar å balansera mellom Kina og Vesten; det kan sjå ut som det er positiv økonomisk utvikling i fleire afrikanske land, men statistikken er usikker.

Kva for eit system gir teknologisk utvikling?

Teknologisk utvikling må vera ein del av bildet om me skal vurdera om eit samfunn er progressivt eller ikkje. Me kan snakka om klassekamp til me blir blå i trynet, det er den teknologiske utviklinga som bestemmer kva klassar som oppstår, korleis dei blir omforma, og set rammene for kva som er mulig å oppnå. Lenin hevda i 1917 at kapitalismen hadde utspela si progressive rolle sidan den hadde utvikla seg til imperialisme. Han tok feil. Khrusjtsjov hevda at dei sosialistiske landa ville vinna over kapitalismen i fredeleg kappestrid. Han kunne feira nokre triumfar: Sputnik og Gagarin. I ettertid er dommen likevel klar: mens det kapitalistiske Vesten opplevde ei rivande teknologisk utvikling, stagnerte teknologien i sovjetblokka. Den fantastiske teknologiske utviklinga i Vesten må vel kallast progressiv?

Samtidig ser me òg at det ikkje er eintydig positiv samanheng mellom kapitalisme og teknologisk utvikling. Det blir sett inn mye energi på å få kontroll over den teknologiske utviklinga og hindra slik teknologi som dei dominerande kapitalistane ikkje ønskjer. Samtidig fører strevet for å halda oppe profitten, i prosent av investert kapital, til at investeringar i aukande grad går til ikkje-produktive føremål: eigedomshandel, råtne lån, aksjespekulasjon, valutahandel – og til å skapa nye marknader for selskap som skal erstatta offentleg velferd, selskap som har skote gullfuglen fordi dei får profitten betalt, og garantert, av skattepengane. Baksida av slikt blir at det blir investert mindre i å utvikla ny teknologi. Kanskje er det derfor Kina er i ferd med å ta leiinga i utviklinga av G5-teknologi i telekommunikasjon?

Til no har kapitalismen inspirert til ei teknologisk utvikling verda elles ikkje har sett maken til. Ein må vera ideologisk forblinda om ein påstår at dette ikkje har vore progressivt. Men me ser òg at den kapitalistiske utviklinga i dag trugar sjølve livsgrunnlaget på kloden. Dei reaksjonære trekka i kapitalismen er i ferd med å ta overhand, kanskje har dei alt gjort det – eller kanskje er ikkje det progressive potensialet i kapitalismen enno heilt uttømt – men verdas framtid er i fare.

Korleis kan me forklara krisene i kapitalismen?

Roberts er ikkje utan poeng. Han har undersøkt korleis profittraten har utvikla seg dei siste 50 åra, og tala er interessante. Han skriv som sagt at aukande økonomiske klasseforskjellar ikkje kan forklara at krisene slår inn når dei gjer, sidan det viktigaste omslaget kom nettopp når forskjellane var på det minste. Derimot er det tydeleg samsvar mellom svingningar i profittrate og konjunkturar; krisene ser ut til å slå inn når profittraten fell. Dette er i samsvar med kva Marx skreiv om strevet for å unngå ein fallande profittrate under kapitalismen, og ser ut til å bekrefta at kriser er innebygd i sjølve kapitalismen, heng saman med motsetninga mellom kapitalismens samfunnsmessige produksjonsform og private tileigning. Her trur eg Roberts har rett. Men det treng ikkje bety at aukande økonomiske klasseforskjellar er utan betydning for det økonomiske velvêret i eit samfunn, og det betyr definitivt ikkje at aukande økonomiske klasseforskjellar er uinteressant for eit parti som vil vera talsfolk for arbeidarklassen. Det er fullt mulig at aukande forskjellar er sand i maskineriet som bremsar den økonomiske veksten i kapitalismen, sjølv om dei ikkje er nok til å utløysa kriser. Det er ikkje bare mulig, det er gjort undersøkelser som tyder på det. I åra 1980–2015 blei den årlege veksten i Europa og USA halvert jamført med 1950–1980 (Slagstad, referert ovafor).

Roberts polemiserer mot Stiglitz. Men kanskje har også Stiglitz litt rett, kanskje verkar aukande økonomiske forskjellar som ein bremse på økonomien. Corbyn i Storbritannia, Bernie Sanders i USA og Rødt i Norge kjempar alle for å minska klasseforskjellane. Det er ikkje mulig under kapitalismen, skriv Roberts. Det veit me ikkje før me har prøvd.

Den som ikkje prøver å betra levekåra under kapitalismen, vinn ikkje folk for sosialisme.

200 år med kapitalisme – har folk fått det betre?

Samanliknar me leveforholda i dagens verd med korleis folk over heile kloden hadde det på 1700-talet, før kapitalismens gjennombrot, er det vanskeleg å skjønna anna enn at folks levekår er blitt kraftig betra. Heller få vil i dag føretrekka å leva slik formødrene gjorde på 1700-talet. Då kan det knapt vera tvil om at kapitalismen har medført betre leveforhold for arbeidsfolk flest, delvis som resultat av ei fantastisk teknologisk utvikling. Utbyttinga har truleg auka, då det er grunn til å tru at kapitalistane rår over ein større del av «kaka» enn kva overklassen gjorde på 1700-talet, men folks levekår er neppe forverra i forhold til 1700-talet. Utviklinga har vore ujamn, periodar med framgang for arbeidsfolk har veksla med periodar med skjerpa utbytting på verdsbasis, og med endå større variasjonar frå land til land. Periodar med eksplosiv teknologisk vekst har veksla med periodar med noko langsommare utvikling, og ulike grupper av folket har ikkje opplevd framgang (eller forverring) samtidig. Alle slike nyansar er viktige å få fram.

Kva med dagens kapitalisme? Kan me slå fast at kapitalismen i dag har blitt eintydig reaksjonær? Det er for tidleg å seia. Mykje tyder på at dei reaksjonære sidene er langt meir framtredande enn for 50 år sidan. Men me veit ikkje kva som vil skje dersom programmet til folk som Stiglitz, eller Storbritannias Corbyn og USAs Bernie Sanders, hadde blitt prøvd gjennomført. Me skal vakta oss for å fella dommar for tidleg, ut frå ideologisk hovmot, men me kan peika på dei store motsetningane som rir kapitalismen og gjer at kriser vender tilbake med jamne mellomrom. Me kan peika på korleis kapitalismen i dag fremmar sosial dumping og trugar heile klodens livsgrunnlag. Og me kan peika på misforholdet mellom kapitalismen samfunnsmessige produksjonsform og private tileigning. Kapitalisme betyr utbytting. Utbyttinga kan bare opphevast dersom me maktar å avskaffa kapitalismen. Der er eg einig med Michael Roberts.

 

Bompenger har vist seg å bli en av denne valgkampens store saker. Frontene er steile, og hensynene en må ta som sosialist er mange. Hvordan både ta vare på miljø og kutte klimagassutslipp, men også unngå å belaste folk urettferdig økonomisk? For å forsøke å komme nærmere et svar på dette, tok jeg en prat med to personer i Rødt med forskjellig bakgrunn, og forskjellig oppfattelse av bomspørsmålene. Marthe Bastøe er fylkesleder i Rødt Viken og har blant annet utmerket seg gjennom diskusjon av bompenger i Sarpsborg. Harald Minken er seniorforsker ved Transportøkonomisk Institutt, og har deltatt i diskusjon om bompenger i Oslo. Jeg vil gjerne stille noen kritiske spørsmål til hver av dem, og har derfor intervjuet dem over e-post én og én. Dette er en sammenstilling av  intervjuer, med Harald Minken og Marthe Bastøe, gjort i sommer.

Foto: Statens vegvesen
Av Tale Hammerø Ellingvåg,
samfunnsgeograf uten retningssans fra ytterste bygda, som bor midt i byen. Alltid aktivist, alltid et eller annet verv. Er grønn, derfor rød.

 

Harald Minken, seniorforsker ved Transportøkonomisk Institutt og medlem i Rødt Oslo.

Et poeng jeg har sett at du er opptatt av å fremheve er at det er forskjell på bom og bom. Jeg er veldig enig i at det er viktig, så kan ikke du si noen ord om den forskjellen?

– Den første typen bom er satt opp for å delfinansiere bygging av ny veg. Den andre typen er en bomring – eller et system av ringer – i en by. Finansieringen går til en større bypakke med både veg- og kollektivprosjekter – mest det siste. Bomringen tjener også til å dempe biltrafikken, spesielt i rush, og lave satser for elbiler bidrar til å nå klimamål. Erfaring viser at denne typen bompenger er det mest effektive midlet til å nå målene i byvekstavtalene.

I en diskusjon på en e-postliste internt i Rødt påpekte du at ”Rapportene som gis ut av PROSAM, organisasjonen som følger opp virkningene av bomringen i Oslo, tyder ikke på at dette er et veldig omfattende problem [at folk må kjøre gjennom bomringer for å levere i barnehage]. De har spurt et utvalg av folk med barn i barnehagealderen (0 til 6 år) om de vanligvis må passere bomringen når de skal levere eller hente barn i barnehagen. Ni prosent svarer ja på spørsmålet, resten svarer nei.” Samtidig er vel poenget med sosial kritikk ikke at det nødvendigvis er mange som rammes, men at noen svakerestilte rammes uforholdsmessig hardt. Bør ikke deres vel være sentralt i politikken til partier og bevegelser dersom en hevder å føre politikk for de svakeste gruppene?

– Primært bør vi jobbe for at alle kan få barnehageplass i nærområdet. De færreste ønsker å dra barna rundt over hele byen i år etter år. De som likevel krysser en bom for å levere i barnehagen, gjør det kanskje fordi det er praktisk å kombinere levering i barnehagen med reisa til jobben. I dette tilfellet finnes det en annen og bedre måte å hjelpe de svakeste på, nemlig å redusere betalinga i barnehagen.

Prinsippet om at forurenser betaler er viktig i forsvar av bompenger som trafikkregulerende og -reduserende verktøy. I samme retning finnes argumenter om at det er rettferdig at bilister selv betaler for en vei de ønsker utbygd. Er ikke infrastruktur likevel et kollektivt gode, ettersom vi alle er avhengige av at eksempelvis utrykningskjøretøy kommer frem, og det er et omforent politisk ønske å ha bosetning i hele landet? Bør ikke dermed infrastruktur fullfinansieres over skatteseddelen?

– Infrastruktur er et kollektivt gode bare et stykke på veg – så lenge min bruk av infrastrukturen ikke reduserer din mulighet til å komme fram, reduserer helsa di eller påfører naturen og miljøet skader.

– Der hvor vegen faktisk er et kollektivt gode er det helt greit med skattefinansiering, og bare dumt med bompenger. Men hvor mye veg trenger vi egentlig? Folk kommer seg stort sett greit dit de skal.

I utgangspunktet fremstår det vel miljømessig kun positivt at nødvendige kollektive løsninger finansieres av bilkjøring som likevel skjer. Men, er det bekymringsverdig at man legger opp til en finansieringsmodell der sårt tiltrengte miljøtiltak finansieres av bompenger, når vi samtidig jobber for at bilbruk og derfor bompasseringer skal reduseres? Gjør ikke det finansieringen for prosjekter som bybanen i Bergen usikker i lengden?

– Bompenger og kollektivinvesteringer passer godt sammen. Bompengene finansierer kollektivforbedringer, som gjør det lettere for folk å redusere bilbruken som igjen øker kollektivselskapets inntekter, slik at de kan forbedre tilbudet ytterligere.

– En mer akutt konflikt eksisterer mellom målet om å finansiere investeringer og målet om å redusere klimautslippene. Fordelene for nullutslippsbiler reduserer bominntektene og gjør det nødvendig å revurdere investeringsplanene i mange av bomringene. Likevel mener jeg man skal beholde elbilfordelene til folk velger nullutslippsbil uansett.

Jeg er redd man ofte i disse diskusjonene, og med disse innretningene, skyver folk fra seg og skyver folk vekk fra miljøpolitikk. Dette så jeg den gang da jeg jobbet med bypakke Grenland i miljøbevegelsen. Det ble sagt at demonstrasjonen mot bypakka – som inneholdt mange gode ting, men også mye bompenger – var den største i Skien siden 2. verdenskrig. Det hevdes at det samme er i ferd med å skje i Bergen. Folk «hater bybanen» fordi den blir et symbol på bompengene som innkreves for å bygge den videre. Tror du ikke det er en fare for at man gjør mer skade for miljøpolitikken, og skyver folk vi er avhengige unna, for å hente støtte til progressiv miljøpolitikk?

– Jeg tror bompengemotstanden i Oslo kollapser når folk oppdager at det ble billigere enn de trodde. Men det krever jo at alle, også de sløveste, skaffer seg bombrikke.

– I Bergen kan det kanskje være verre. Jeg kjenner ikke forholdene der, men kanskje er den nye bybanen så langt unna ytre bomring at de som skal betale, ikke er de som får nytte av banen.

Jeg har fundert på om motstanden mot økte eller flere bompenger kommer av at det er en ganske synlig utgift i hverdagsøkonomien sammenlignet med for eksempel et noe økt skattetrykk. Tror du det er noe i at det er en utgift som synes bedre enn andre?

– Jeg vet ikke. Kanskje noen burde undersøke det?

Avslutningsvis lurer jeg på hva du tror er lurt for å komme et steg videre i diskusjonen nå fremover, både for partier og organisasjoner på venstresiden. Hvordan kan vi best ivareta både klima- og miljømessige, samt sosiale forhold i disse diskusjonene framover? Er det noen mekanismer eller tiltak man kan og bør fremme for å forene de gode kreftene, og ivareta både det grønne og det røde?

– På miljø- og klimaområdet kan vi godt bygge mer på holdninger og personlig ansvar enn vi gjør. Det er områder hvor vi aldri kommer i mål bare med politiske vedtak ovenfra, vi må også endre holdninger. Jeg hører folk si at så lenge vi ikke har fått høyhastighetsjernbane kan vi ikke noe for at vi flyr. Nei, kanskje ikke hvis du bor i Finnmark. Men i Oslo? Litt moralisme på miljøområdet kan bringe oss nærmere miljøorganisasjonene, MDG og SV (og KrF!).

Er det ellers noe jeg har glemt å spørre om, eller som du vil legge til?

– Jeg vil spørre om noe sjøl. Hvordan ble det plutselig Rødts politikk at flate avgifter er ­usosialt? Er det uten videre riktig?

 

 

Marthe Bastøe, fylkesleder i Rødt Viken.

De som argumenterer for bompenger av miljøhensyn, er opptatt av å framheve forskjellen mellom bompenger som finansiering av infrastruktur og bompenger for å redusere biltrafikken i et område. Hvordan ser du på forskjellen mellom disse to typene bompenger?

– Å pålegge bilistene dyre avgifter er til en viss grad effektivt for å redusere biltrafikk – en del vil kjøre mindre for å unngå høye regninger. De fleste kjører likevel fordi de trenger å komme seg fra A til B. For de med god økonomi blir det en tilleggsutgift man godtar, mens for de med stram økonomi blir det et innhogg i hverdagen.

– Kollektivtilbudet er mange steder sørgelig eller fraværende. Både vei og kollektivtrafikk er et statlig ansvar, og det er rar politikk å dra inn penger på veitrafikk som deretter skal gå til å utbedre kollektivtilbudet. Kollektivinvesteringen må være på plass først, og det må være så bra at folk benytter det i stedet for bil. Det må være enkelt å komme seg fra start til slutt på reisa, og barnefamilier må kunne bruke tilbudet til og fra barnehage og rekke jobben, uten at barnehagetiden maksimeres. De fleste av Norges innbyggere bor i mindre byer og i distriktene. Det må politikerne ta hensyn til.

– Vi kan ikke snakke om at vi tar klimastreikerne på alvor, eller at Norge skal ha en god miljøpolitikk, så lenge vi smeller opp større veier så fort sjansen byr seg. Får vi småbilistene over til kollektivt, løser mye av rushen seg.

– Bomringer er derfor uaktuelt for Rødt, uansett argument. Miljøkrisa må løses på en måte som samtidig tar vare på menneskene som skal leve med endringene som må til. Jobben må gjøres i fellesskap, og uten å gjøre livet verre for de som har det vanskelig fra før.

Dersom man endret bypakkene og slike prosjekter slik at finansiering av forurensende vei- og tunnelprosjekter var ute, og at finansiering av kollektive formål ikke var avhengig av at biltrafikken opprettholdes, slik mange mener avtalene er innrettet i dag – dersom bompengene ene og alene var et køprisingsverktøy for å redusere biltrafikken, hva hadde du da tenkt om bompengene?

– Kollektivtilbud skal være finansiert av staten, ikke av den enkelte bruker. Biltrafikken må reduseres, men det må gjøres med omtanke for menneskene inni bilen.

En løsning noen har vært inne på for å gjøre bompenger mer sosialt innrettet er å opprette en mekanisme for skattefradrag for bompenger, a la pendlerfradragsordningen vi har i dag. FrP er for dette og har fått det inn i regjeringsplattformen. Hvordan hadde en slik ordning påvirket de sosiale aspektene i bompengesakene?

– Det viser at regjeringen egentlig har råd til å la folk slippe å betale bompenger. Hvorfor skal man betale mindre skatt, men mer bompenger, når skatten i utgangspunktet nettopp betales for at landet skal sørge for disse tjenestene? Regjeringen legger opp til at personlig økonomi skal bli så oppdelt at man ikke lenger har oversikt. Det er økte avgifter her, og så litt reduksjon i utgifter der. Noen får ikke med seg at de kan søke om fradrag, og så går det i ball for den enkelte, mens staten sparer penger. Det er en håpløs måte å styre landet på.

Prinsippet om at forurenser betaler er et viktig prinsipp i norsk miljøpolitikk, og vi vet at de rike forurenser mest. Et argument er at vi må få bukt med nettopp unødvendig luksusforbruk av bilkjøring av hensyn til klima, og transport står for om lag 1/5 av klimagassutslipp i Norge. Bør ikke dette være en prioritet for oss som venstresidebevegelse, av klimahensyn?

– Sosialistisk politikk er ikke en motsetning til god miljøpolitikk. De som lever med en normal økonomi, kjører ikke rundt for moro skyld. Man bruker bilen fordi det er det som praktisk kan gjennomføre en hverdag slik samfunnet er lagt opp i dag. Hvorfor skal landets fattigste betale fordi de rikeste forurenser?

– Vi trenger ikke bedre barnehager og god eldreomsorg på en ulevelig klode. Derfor er klimaspørsmålet uhyre viktig, og vi må gjøre store grep. Men, det betyr ikke at vi skal sette i gang tiltak som gjør livet enda vanskeligere for den som allerede står i skvis. Det er her sosialistisk politikk skiller seg fra blokkuavhengige som MDG.

Jeg har fundert på om motstanden mot økte eller flere bompenger kommer av at det er en ganske synlig utgift i hverdagsøkonomien sammenlignet med for eksempel et noe økt skattetrykk. Tror du det er noe i at det er en utgift som synes bedre enn andre?

– Variable utgifter i hverdagen gir større uforutsigbarhet enn et jevnt skattetrykk. Vet du hva du får utbetalt hver måned, kan du planlegge utgiftene dine ut fra det – i motsetning til om du får en regning i hånda som varierer i størrelse over tid. Det blir vanskeligere å planlegge økonomisk, samtidig som det er en ekstrautgift. Når ekstrautgiften i tillegg er like stor for deg som for Olsen som har 10 millioner på konto, er det en urettferdig utgift du betaler til fellesskapet.

– Inntekter som må inn for å sørge for fellesskapet, skal være jevnt fordelt etter evne. Man skal bidra med det man kan for at alle skal ha gode tilbud i samfunnet. Skattetrykket skal derfor være rettferdig i forhold til hvor mye du tjener, slik at alle bidrar med det de kan. Det er det ikke i dag, men det vil det bli med Rødts politikk.

Det er vel sånn at bompenger og eiendomsskatt per i dag er det eneste kommunene selv kan gjøre for å finansiere egne prosjekter. I Danmark har de sånn at kommunene kan regulere inntektsskatten noe selv og ta inn disse som frie inntekter. Tror du dette kunne vært noe for at kommunen kan få mulighet til å finansiere grønne infrastrukturprosjekter, eller bør heller skatt være likt over hele landet fordi staten betaler i prosjektet?

– Staten må ta sitt ansvar, og ikke skyve regningene over på innbyggerne. Når det gjelder finansiering av veiprosjekter mener jeg at kommunene skal slippe å finne på krumspring for å finansiere disse. Vi skal ha grønne infrastrukturprosjekter over hele landet, ikke bare i de kommunene som har råd til å betale. Klimakrisen krever en felles snuoperasjon og vi er ett land, og ett folk. Levevilkårene skal være like bra i Moss som i Mo i Rana.

Hele menneskets historie til nå er preget av knapphet på forbruksvarer som mat, klær og husly. I perioder har knappheten vært stor, i andre tider har den vært mindre. Hvis vi ser på en forenklet faseinndeling av menneskenes historie, inndelt etter hvordan samfunnet livnærer seg, kan vi grovt sett dele utviklingen inn i tre hovedfaser:

– Storviltjakten 30000 fvt. – 7000 fvt (før vår tid)
– Jordbruk og husdyrhold 7000 fvt. – 1750 vt.
– Industrialismen 1750 vt. – 2100vt.

Foto: Patrick Hendry,
Av Tollef Hovig, har skrevet tobindsverket Forandring som er en beskrivelse av menneskesamfunnets utvikling sett i et marxistisk perspektiv. Ideene som presenteres her, er nærmere beskrevet i verket.

Forskjellige geografiske områder har gjennomgått denne utviklingen til helt andre tider enn det jeg har satt opp her, årstallene her gjelder de områdene som har ligget først i utviklingen. Man kan dele inn historiens forløp i mange slags forskjellige faser og underfaser, alt avhengig av hvilke problemstillinger man vil kaste lys over. Man kan f. eks innvende at handelsvirksomhet preget Europa fra jordbruket nådde sin topp rundt 1200 vt. til industrialiseringen startet i 1970. Om man kaller det en egen fase eller en underfase i jordbrukets tid, er litt avhengig av hva man vil belyse. For mitt formål her er det praktisk å benytte de tre fasene vist over, og se på handelsepoken fra 1300–1750 som en underfase som modnet jordbrukets overgang til industrialismen.

Knappheten gjør seg gjeldende med forskjellig intensitet gjennom hver epoke. I den første tiden i hver epoke er den stor. Da er ikke den nødvendige nye produksjonsteknikken kommet på plass. Rundt midten av hver fase, når produksjonsteknikken er på plass og de ressursene fasen bygger på er rikelig til stede, er knappheten på sitt laveste. I en slik periode vokser befolkningen. Etter hvert som fasen går mot sin slutt, vil den være preget av en økende befolkning og avtagende ressurser.

Storviltet begynte i enkelte områder å bli utryddet 10 000 år fvt., og siden i stadig større områder. Det presset fram overgangen til jordbruk og husdyrhold. Slutten på storviltet innebar for så vidt den første globale krisen, selv om den inntraff med stor tidsforskyvning på jordens forskjellige områder. Rundt 1100–1200 var Europa ferdig utbygd som jordbruksland med den da tilgjengelige produksjonsteknikken. Det omfanget jordbruket hadde da, ble ikke overskredet i Europa på 500 år. Dette, sammen med en sterkt voksende befolkning som følge av de gode tidene som hadde vært, førte til uhåndterlig knapphet med påfølgende pest. Den andre «globale» krisen var et faktum.

Krisen for jordbruket presset fram overgang til alternative næringsveier, hvor handelen ble den desidert viktigste. Denne handelen skapte forutsetningene for industrialismen, som ble den neste fasen. Industrialismen fører til voldsom vekst i befolkningen. Man ser også en tiltagende knapphet på ressursene industrialiseringen bygger på, i fasens senere epoker. Det spesielle med industrialiseringsfasen er at den bygger på en spesifikk organisering av samfunnet, kapitalismen, hvis funksjonsmåte er basert på at industrialisering og forbedring av produksjonen holder et høyt tempo.

Når industrisamfunnet omdannes til tjenestesamfunnet, når industrialiseringen går mot sin slutt, avtar industrialiseringen og hastigheten i forbedringene av produksjonen. Da vil den kapitalistiske organisasjonen vende seg til sin motsetning. I stedet for å fremme forbedringer og vekst i samfunnet, vil den kvele samfunnet i dets egen manglende forbedringshastighet. Industrialiseringsfasen med den kapitalistiske samfunnsorganisasjonen siste epoker vil dermed bli nødt til å håndtere en dobbelt fiende, både den som skapes av ressursknappheten og den som skapes av den kapitalistiske organisasjonsmodellen. Jeg mener de problemene som skapes av den kapitalistiske organisasjonen, langt vil overgå dem som skapes av ressursknapphet. Den ressursknappheten vi ser tendenser til i dag, som klima, vann, forurensing, utrydding av artsmangfold etc., er fortsatt slik at den kan håndteres og gjøres noe med. Den kapitalistiske organisasjonens kvelning av samfunnet vil bygge seg opp langt raskere, og komme med en mye større kraft over et kortere tidsrom enn det knappheten på ressurser vil kunne medføre.

Et overordnet spørsmål når vi drøfter knapphet, er hvem som skal definere hva knapphet er. Finnes det en vis person ett eller annet sted som har tatt patent på å definere hva som egentlig er knapphet, og hva som ikke er det. Er det ikke sånn at definisjonen av knapphet er en helt annen i dag enn når industrialismen oppsto? Jo, sånn er det, definisjonen på knapphet kan derfor ikke gjøres av andre enn menneskene i samfunnet selv. Hvordan de gjør det og noen betraktninger rundt forholdet sosialisme og knapphet i vår tid er temaene videre i denne artikkelen.

To ulike filosofier bestemmer hvordan vi tenker på knappheten

Europeisk filosofisk tradisjon kan sees på som en lang diskusjon om guds plass i verden. Vi kan tidfeste starten på denne diskusjonen til år 1200 da jordbruket i Europa var ferdig utbygget (relativt sett), og Europa fikk behov for vitenskapelige ideer til utvikling av handel og andre næringsveier. Det var et behov for å kunne ta i bruk Aristoteles’ ideer til utvikling av vitenskapelige tanker. Men det ville kirkens menn ikke vite noe av. For dem kom alle ideer fra Gud, ideer skulle ikke utledes av naturen selv, det ville undergrave Guds og kirkens autoritet. Thomas Aquinas var en av kirkens frommeste menn som så behovet for å åpne opp for at viten om naturen kunne oppsummeres i ideer. Denne diskusjonen gikk på 1200-tallet under navnet universaliestriden, og dreide seg om ideene (universaliene) kom fra Gud eller var en oppsummering av foreteelsene i naturen (det partikulære).

Diskusjonen fikk ingen løsning og fortsatte fram til Martin Luthers tid. Da fikk ideene om gud, religion og kirken en slags løsning. De religiøse ideene ble flyttet fra at de kom fra en ytre guds verden, inn i hver enkelt persons hode, som en gjenspeiling av Guds ideer i den enkelte. Religion ble dermed et spørsmål om den enkeltes tro og subjektive ide. Luthers standpunkt gjorde det mulig å fortsette vitenskapelig utforsking uten at det ble stilt spørsmål om de religiøse ideene kom fra Gud selv. Men på sikt løste ikke svaret problemet. Hvor kom da de ikke-religiøse ideene fra, dersom de ikke kom fra Gud? Vestlig filosofi er bygget opp rundt dette spørsmålet, med en lang historisk rekke av filosofer.

Svaret ble gitt ved inngangen til den industrielle revolusjonen av filosofer som Hume, Kant og Hegel. Svaret ble at alt er ideer som kommer innenfra mennesket. Alt, ikke bare Gud og religion, er egentlig et spørsmål om tro, alt er subjektivt. Svaret ble gitt i flere former i mange diskusjoner, for eksempel at ide kommer foran materie. Dersom man tenker innenfor denne tradisjonen, er det vanskelig å forstå hvordan knappheten gjennomsyrer menneskenes handlinger. Vi kan ta to så forskjellige typer som Nikolai Bukharin og Jon Elster. Begge mener at dersom det ikke er tilfeldigheter som styrer menneskenes handlinger, så må det være en bakenforliggende vilje som gjør det. Da kan det kan jo bare være Guds vilje som styrer menneskenes handlinger. For folk som tenker innenfor denne tradisjonen, står valget mellom at det er Guds vilje eller enkeltmenneskenes tilfeldige handlinger som påvirker viljen.

Jeg mener et fornuftig filosofisk syn bør bygges opp rundt Darwins metode. Han hadde ikke noen eksplisitt uttalt filosofi, men det ligger allikevel en interessant ide under hans tankeverden. Darwin skriver om artenes utvikling og kampen for å overleve, at det er de mest tilpasningsdyktige individene som har størst muligheter til å overleve. Vi aner her at det er en underliggende motsigelse mellom det å ha nok, og det å ha for lite, til å overleve. De forskjellige individer innen en art fører nettopp en kamp for stadig å ha nok til å overleve. Det hersker en basistilstand av knapphet som påvirker handlingen til artens individer. En slik motsigelse, knapphetens motsigelse, vil gjennomsyre aktiviteten til alle artens individer og fører i sum til retningen på artenes utvikling.

Denne motsigelsen omfatter også menneskene. Menneskene har hittil i hele sin historie vært preget av denne knapphetens motsigelse – kampen for å sikre seg selv og sitt avkom tilstrekkelig med ressurser. Er det nødvendigvis sånn at det må være en bakenforliggende vilje som styrer menneskenes handlinger, eller kan det være at en grunnleggende motsigelse som knapphet og kampen for å overleve, preger menneskenes handlinger i likhet med andre arters handlinger? For en tenker som ikke er preget av tankebanene i den vestlige religiøse filosofitradisjonen, vil det være naturlig å tenke at en slik påvirkning på menneskene fra knapphetens motsigelse, finnes. Da gir det også mening å se menneskenes historie som en utvikling mot et mål om å bli kvitt knappheten. Ikke nødvendigvis som et bevisst mål, men som et underliggende, ubevisst mål som er bestemmende for menneskenes handlinger. For hver ny generasjon har man kommet litt nærmere dette målet. En historisk epoke og et samfunn preget av knapphet, vil på grunnleggende vis forme menneskene som lever i den. I historiske epoker med knapphet vil det bli kamp om ressursene. En kamp som vil arte seg forskjellig i de ulike historiske epoker og steder.

Slik jeg ser det, er det nettopp overvinnelse av knappheten som er forutsetningen for sosialisme. Hvis vi korter ned Marx beskrivelse av sosialismen, slik han beskriver den i «Randbemerkninger til Kritikk av Gothaprogrammet», kan vi formulere den slik: «til enhver etter ytelse». Så lenge knappheten hersker, vil det være for lite til at alle kan få etter ytelse.

Både i jordbrukets og industrialismens epoker har det vært en liten elite som har hatt mer enn nok. Adel og aristokrati som denne eliten het i jordbrukets tidsalder, utgjorde normalt 2–3 % av befolkningen, mens kapitaleierne som utgjør denne eliten under industrialismen, er omtrent i samme størrelsen. Denne eliten har kontrollen over produksjonseiendommen, som utgjør samfunnets omfordelingsmaskin. Aristokratiet eide jordbrukseiendommen, mens kapitaleierne eier kapitalen. Det at denne eliten har mer enn nok, eller det at det i andre enden av skalaen har vært et større eller mindre antall fattige (rundt 15 % i USA og England i dag), er ikke bestemmende for knapphetens størrelse. De som utgjør den tyngste vekten på vektskålen når det gjelder å bestemme knapphetens omfang, er den store gruppen mellom disse.

Hvordan menneskene i høyinntekts­landene definerer knappheten gjennom sine handlinger.

Spørsmålet vi her stiller, er hvordan samfunnet kan vite at knappheten er i ferd med å slippe taket. Vi kan formulere det som Elster og Bukharin ville gjort: Hvem bestemmer at knappheten blir mindre i samfunnet? Svaret på det må som vi har sett, gis av samfunnets innbyggere selv, gjennom sine handlinger. Allerede Aristoteles fastslo at en gjenstand har to former for verdi:

Hver nyttegjenstand har en tosidig anvendelse – den ene tilhører tingen som sådan, den andre gjør det ikke, for eksempel som når en sandal i ene tilfellet tjener som sko og i det andre tilfellet byttes: begge anvendelsene innebærer bruk av sandalen, til og med den som bytter sandalen med noe som han selv trenger, penger eller naturalier, nytter sandalen som sandal: men ikke på dens naturlige bruksmåte, for den er ikke til for å byttes.

Vi ser at sandalen har en verdi for den som bruker den – en bruksverdi – og en verdi for den som skal bytte den mot et annet produkt – en bytteverdi. Til sammen utgjør bruksverdien og bytteverdien det vi kan kalle varens verdibilde. Varens verdi er alltid sammensatt av en fordeling mellom disse to verdiformene. Bytteverdien blir til ved arbeidsinnholdet i varene. Bruksverdien derimot kan ha flere former. Bruksverdien dannes ut ifra hvor stort behov den som skal bruke varen, har for den. La oss som Karl Marx gjør i første kapittel av Kapitalens første bok, dele bruksverdien inn i magens og fantasiens bruksverdi. Med magens bruksverdi inngår behovet for nødvendighetsvarer av typen klær, mat og hus. I fantasiens bruksverdi inngår varer og tjenester som for eksempel statusvarer, underholdning, turisme etc. – varer og tjenester det er hyggelig å forbruke, men som ikke er absolutt nødvendige. I knapphetens tidsalder er magens bruksverdi den dominerende formen. Magens bruksverdi spiller sammen med bytteverdien, slik at fokuset på arbeidsinnholdet i varene er sterkt. I knapphetens tidsalder er derfor bytteverdien og magens bruksverdi de to dominerende formene i verdibildet.

Hvordan vet vi om knappheten blir mindre?

Forbrukerne bestemmer selv når knappheten blir mindre, gjennom at fantasiens bruksverdi får en stadig sterkere plass i verdibildet på bekostning av tospannet bytteverdien og magens bruksverdi. I høyinntektslandene i dag har fantasiens bruksverdi en sentral plass i verdibildet. Underholdningsindustri utgjør rundt 7 % av USAs BNP, turisme rundt 3 %, (10 % på verdensbasis), man regner med 14 % vekst til 2022 (PwC beregning). Statusvarer, turisme, underholdning, merkeklær, design etc. har blitt dominerende faktorer. Denne utviklingen er en sikker gradmåler på hvordan knappheten utvikler seg i samfunnet.

Dersom vi ser på fasene i menneskenes historie, vil vi se at det i de ulike fasene også finnes det jeg kaller samfunnets dyporganisasjon. Dyporganisasjonen består av strukturer som har dannet seg som resultat av menneskenes aktiviteter over en historisk epoke. Endringen i verdibildet som beskrevet over, er en slik endring i dyporganisasjonen under kapitalismen. Endringene i dyporganisasjonen lar seg ikke fjerne med politiske vedtak eller nye lover. Utviklingen av samfunnets prosesser fører til slike irreversible endringer på tre andre områder av dyporganisasjonen under kapitalismen. Det dreier seg om mulighetene til å oppnå fortjeneste, penge- og kredittorganisasjonen og endringer i kapitalen selv. Disse endringene i den kapitalistiske dyporganisasjonen har en sammenfallende retning, og har alle sin bakgrunn i den stadige reduksjonen av knapphet.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på utviklingen av dyporganisasjonen og sirkulasjonen i kapitalismens siste fase her, men si litt om knappheten og forutsetningen for sosialisme.

Er sosialisme mulig i land som er i industrialiseringens tidlige fase?

Er sosialisme mulig uten industrialisering, og er industrialisering mulig uten kapitalisme? Dette var spørsmål som ble heftig diskutert rundt revolusjonen i Sovjet. Svaret man gir på dette spørsmålet, er selvfølgelig avhengig av hvordan man definerer sosialisme. Sosialisme ble i land som ikke hadde industrialisert, som Sovjet, Albania, Nord-Korea og Kina, definert som land som har statlig eiendomsrett framfor privat eiendomsrett. Dersom omfordelingsmaskinen i samfunnet (kapitaleiendom) er på statlige hender, definerte ledelsen i disse landene dette som sosialisme. Dersom omfordelingsmaskinen var på private hender, definerte den samme ledelsen det til å være kapitalisme. Dette er en definisjon som er tilpasset behovet til ledelsen i disse landene. I følge den definisjonen kunne sosialisme vært innført stort sett når som helst i historiens forløp, bare man hadde innført statlig eierskap. Eierforhold er etter min mening ikke noe kriterium på sosialisme, men utgjør samfunnets omfordelingsmaskin.

Så kan vi stille spørsmålet om hvilket økonomisk system Sovjet (nå Russland) og Kina benytter. De vestlige landene hadde gjennom 4–500 år med sjøhandel bygget opp anselige private handelsformuer. Disse ble bygget opp gjennom at man på ulike måter investerte penger i mer handel. Man benyttet seg av den kapitalistiske formelen: å tjene penger uten å arbeide for dem. Rundt 1700 begynte fortjenesten i handelen av forskjellige grunner å avta, samtidig som det var bygget opp mange og store private formuer som ble styrt av folk som fortsatt ønsket å tjene penger uten å arbeide for dem. Disse sto klar da man fant ut at industrialisering kunne gi den ønskede fortjenesten.

I Sovjet fantes det knapt noen private formuer i det hele tatt da revolusjonen sto for døren. Førindustrielle land uten handelsformuer, som Sovjet (og senere Kina), var derfor avhengige av å reise kapital til industrialisering gjennom staten. Det er av den grunn ikke vanskelig å skjønne det sterke behovet for ledelsen i disse landene til å framstille statlig eiendom som et avgjørende kriterium for sosialisme. Hvis vi vender tilbake til Marx, er et av kjernepunktene hans nettopp hvordan det er produktivkreftenes fremadskridende utvikling som fører til at kapitalismen går under og erstattes av sosialisme:

På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de bestående produksjonsforhold […] Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forandrer disse forhold seg til å bli lenker for dem.

Marx knyttet imidlertid sitt begrep produksjonsforhold for sterkt til den private eiendomsretten, noe som ble begjærlig utnyttet. Dersom vi ser på denne problemstillingen i historiens grelle belysning, er det vel svært få som i dag kaller disse landene for sosialistiske. Det kan vel snarere legges til grunn at de er kapitalistiske, men at de har og har hatt en blanding av statlige og private eiendomsformer. Til tider har innslaget av statseiendom vært så kraftig at de kunne kalles statskapitalistiske.

Sovjet etablerte en form for statlig kapitalisme, som senere ble gjort om til en form for privat kapitalisme gjennom å dele ut store deler av statens eiendom til private. Kina har videreutviklet den statlige formen for kapitalisme og skapt en privat kapitalisme innenfor den statlige. Den statlige og den private formen for kapitalisme nærmer seg hverandre lenger ut i disse samfunnenes utvikling. Både den private og den statlige formen utvikler seg slik at ­produksjonskapitalen samles på få og store hender, mens finanskapitalen blir stadig mer institusjonalisert, dvs. drives gjennom store institusjoner som banker, forsikringsselskaper mv. Kjernen i både den statlige og den private kapitalismen er å industrialisere samfunnet.

Selve motoren i den kapitalistiske organisasjonen utgjøres av at det skapes overskudd når et samfunnsmessig produkt av samme størrelse kan skapes med stadig færre og/eller billigere timeverk. Eller noe som er det samme, at like mange timeverk, eller flere, men billigere timeverk, slik at summen blir den samme, kan skape flere varer og tjenester. Denne bevegelsen må under kapitalismen gjenskapes på nytt og på nytt for at ikke fortjenestens kilde skal tørke inn.

Fordelingen av fortjenesten i det privatkapitalistiske systemet går direkte til kapitaleierne, mens de i det statlige systemet i første hand tilfaller staten som så redistribuerer det til personer, spesielt de nær maktens kjerne. De nærmere kjennetegnene og virkemåten til de to forskjellige kapitalismeformene, og deres sterke og svake sider, tas imidlertid ikke opp i denne artikkelen.

Sosialisme forutsetter at knappheten kan overvinnes

Slik vi så innledningsvis, er de forskjellige fasene i menneskenes historie preget av nedgangstid i sine avsluttende epoker. Situasjonen i høyinntektslandene, som er preget av en stadig mer omfattende fantasiens bruksverdi i det totale verdibildet når disse samfunnene så vidt har begynt på nedgangstiden, kan derfor endres i retning av en rask svekkelse av fantasiens bruksverdi i verdibildet. Andre forhold i dyporganisasjonen som er et resultat at tjenestesamfunnet overtar for industrisamfunnet, lar seg ikke reversere på denne måten, slik at utviklingen mot en nødvendig avvikling av kapitalismen vil gå sin gang. Men fordi det i den industrialiserte/kapitalistiske fasen vil være forhold i den kapitalistiske organisasjonen av samfunnet, framfor en absolutt ressurskrise, som bringer samfunnet inn i en avsluttende epoke, vil det gjennom endring av organisasjonen være mulig raskt både å oppheve knappheten som har oppstått i den avsluttende epoken, og avdempe videre overforbruk av ressurser.

 

 

Under forrige kommunevalgkamp lanserte Oslo Arbeiderparti en tillitsreform for eldreomsorgen. Reformen har blitt prøvd ut i fire bydeler, og er nå under innføring i hjemmetjenesten i hele Oslo. Også i andre deler av landet, blant annet i Bergen, Trondheim og Tromsø, arbeides det med tillitsreform etter mønster av Oslo. Men hva har egentlig skjedd med reformen fra det første valgkamputspillet i 2015 og fram til i dag? Min påstand er at innholdet i reformen tolkes på svært forskjellige måter avhengig av hvor du befinner deg i kommunehierarkiet, og at deler av reformen nå kan være vanskelig å kjenne igjen.

Foto: Cristian Newman
Av Anne Minken, historiker og har skrevet doktoravhandlingen «Tatere i Norden før 1850».

Tillitsreformen skulle dreie seg om å ha tillit til brukerne og tillit til de ansattes faglighet. Det skulle bli slutt på stoppeklokkeomsorgen. Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» skulle stå sentralt. Hjelpen til den enkelte skulle ikke lenger bestemmes etter den såkalte bestiller-/utførermodellen, det vil si av saksbehandlere uten direkte brukerkontakt, men i et samarbeid mellom brukeren og helsepersonale og hjemmehjelpere som jobber i felten. Modellen var basert på relativt små selvstyrte arbeidslag med ansvar for et fast antall brukere.

Jeg, som sjøl er bruker av hjemmetjenestene, lot meg begeistre av Raymond Johansens løfte om en ekstra halvtime med bistand som brukerne sjøl kunne disponere til noe som var viktig for dem.

Fra reform til modell

De politiske initiativtakerne har etter hvert ­satset på å dempe og nedtone reformelementet. I 2016 sa byrådsleder Raymond Johansen det slik: «Ordet tillitsreform kan gi assosiasjoner til noe mer omfattende og organisatorisk enn tillitsmodell og tillitsbasert ledelse, som nok er mer treffende for det byrådet ønsker å oppnå.» (Vatn 2018). Den offisielle betegnelsen på endringene i hjemmetjenesten er nå «tillitsmodellen». Det signaliserer at det ikke dreier seg om en mer grunnleggende reform, men om enkelte organisasjonsendringer.

Brudd med New Public Management?

Kritikken av New Public Management, som sto sterkt i innsalgsfasen for reformen, har etter hvert blitt betydelig nedtonet. I 2016, i en tidlig fase av prosjektet, la daværende eldrebyråd, Inga Marte Thorkildsen fra SV vekt på at tillitsreformen var et motsvar til rigide styringsmodeller inspirert av New Public ­Management, og at denne styringsformen skulle avvikles. Men Arbeiderpartiets politikere var langt mer forsiktige. Nåværende eldrebyråd (daværende skolebyråd), Tone Tellevik Dahl, uttalte at tillitsmodellen ikke handlet «om mål eller resultatstyring eller New Public Management». (Vatn 2018)

Hva så med bestiller-/utførersystemet, som vanligvis oppfattes som en form for New Public Management? Alternativer til bestiller-/utførermodellen har blitt prøvd ut i prosjektfasen, men i varierende utstrekning og form. Det man har endt opp med er i beste fall en forsiktig modifikasjon av det gamle systemet. Følgeforskningsrapporten fra Universitetet i Sørøst-Norge peker på at tillitsmodellen som forvaltningsmodell og saksbehandling i team ble forstått på forskjellige måter i forsøksbydelene. I en del tilfeller fortsatte saksbehandlerne å fatte vedtak som før. Revurdering i teamet var det mindre av. Forskningsrapporten konkluderer på forsiktig vis med at forvaltningsendringen fra bestiller-/utførersystemet til et tillitsbasert system ikke er tilstrekkelig avklart og gjennomført. Da er det er opplagt en fare for det organisasjonsteoretikere kaller «stiavhengighet» det vil si at praksis faller tilbake i gamle vante spor.

Spørsmålet som ble vekk

Hva så med den faglige endringa som ble varslet med tillitsreformen? Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» var et nøkkelspørsmål i lanseringen av reformen.

I prøveprosjektene var det meningen at alle brukere skulle få en ny vurdering og tiltaksplan ut fra «Hva er viktig for deg?». Evalueringen fra Universitetet i Sørøst-Norge konkluderer med at mange av prosjektdeltakerne ikke hadde et klart bilde av hva som var viktig for brukerne og at tiltaksplanene heller ikke ­inneholdt opplysninger om det. Det var variert erfaring med om brukerne var med på å sette opp tiltaksplanen i samarbeid med de ansatte. Det kan se ut som om det dels var tekniske og dels ideologisk/politiske grunner til dette. Én av hindringene var at det ikke var plass for spørsmålet i journalsystemet Gerica. Det var heller ikke teknisk mulig å endre tiltaksplaner sammen med brukeren, altså fra brukerens hjem. En skulle tro at dette var rent tekniske problemer som burde være enkle å løse. Men det er kanskje ikke tilfeldig at det var så ­vanskelig å få til tekniske endringer. Det kan se ut som om det også dreier seg om en rent økonomisk motivert motstand. Det er tydelig at enkelte opplevde dette spørsmålet som alt for vidtgående og farlig. Forskerne forteller at de ved flere anledninger fikk høre at det var uheldig å stille spørsmålet. Begrunnelsen var at det kunne sette brukerne på den tanken at det var fritt fram å melde hva de måtte ønske og dermed sette tjenestenes ressurser på spill. Slike synspunkter kom oftere fra ledere enn fra teammedlemmene. I den av prosjektbydelene som jeg har fulgt tettest, bydel Østensjø, ble det lagt fram en lokal evaluering i juni i år. Her ble spørsmålet «Hva er viktig for deg?» overhodet ikke nevnt.

Omdefinering til sparereform

Opprinnelig var det meningen at de selvstyrte teamene i tillitsmodellen skulle disponere et mindre antall institusjonsplasser, slik at ansatte og brukere sammen kunne finne fram til de beste løsningene. Men dette punktet ble forlatt allerede før prosjektperioden startet opp. Utgiftene til institusjonsplasser er så avgjørende for bydelenes økonomistyring at ikke en gang noe ganske få plasser kunne disponeres etter brukernes ønsker og hjemmetjenestens faglige vurderinger. Så langt strakk ikke tilliten seg.

I etterkant blir det gjort forsøk på å omdefinere tillitsmodellen slik at den passer bedre med økonomistyringa. I en rapport om økonomi og tjenesteproduksjon skriver administrasjonen i Østensjø bydel at målet med omorganiseringen av hjemmetjenesten er å redusere bruken av institusjonsplasser. De konkrete tiltakene er blant annet å kutte ned på korttidsopphold i helsehus med fire dager i snitt. Slik skal man spare seks institusjonsplasser på årsbasis. For langtidsplasser på sykehjem er det tydelig at nåløyet skal gjøres trangere og kontrollen skjerpes. Alle søknader om langtidsopphold skal vurderes tverrfaglig sammen med avdelingsdirektør i ukentlige drøftingsvedtaksmøter. Kontrollen med hjemmetjenesten skal økes og antall tiltakstimer skal ned. Da har vi beveget oss en temmelig lang vei fra de opprinnelige målene. Tillitsreformen har blitt omdefinert til en sparereform. Nå finnes det heldigvis motstand på grunnplanet. Fagforeningene i bydel Østensjø en har pekt på at ledernes drøftingsmøter for tildeling av institusjonsplasser ikke er i henhold til tillitsmodellens intensjoner. Det gjenstår å se om det er ledelsen og budsjettdisiplinen eller helsefaglige vurderinger og fagforeningene som vil vinne fram her.

«Samskaping av tjenester» – når ord skifter mening

«Samskaping av tjenester» har vært et av de sentrale slagorda i tillitsreformen. Bak slagordet lå et ønske om medbestemmelse og reell påvirkningskraft for brukerne og større fleksibilitet og faglighet for de ansatte. Men «samskaping av tjenester» har i løpet av prosessen også fått en annen betydning. I evalueringsmaterialet som byrådet har sendt ut, ser vi at en ledergruppe har kommet fram til at samskaping betyr «hjelp til selvhjelp» og at målet er å gjøre mye av dagens tjenester overflødige. Det skal man blant annet oppnå ved å satse på egenmestring og ressursmobilisering hos brukere og pårørende. Les: De gamle og syke må ordne mer selv, og de pårørende må gjøre mer av jobben.

Selvfølgelig er mestring viktig for de fleste brukere. Men ansatte i hjemmetjenesten har pekt på noen av dilemmaene i satsingen på hverdagsmestring. Skal vi drive med det fordi det er viktig for brukeren eller for å kutte vedtakstimer? Akkurat nå er «mestring» et av de honnørorda som summer aller heftigst gjennom eldreomsorgen. Og noen ganger er tanken bak heller dårlig gjemt. I en evalueringsrapport fra en bydel i Oslo kan jeg lese at «mestringslagene utøver sterk kontroll i egen brukerportefølje». (Bydel Nordre Aker, sitert i bydel Østensjøs evaluering av omorganiseringene av hjemmetjenestene). Her skal det tydeligvis ikke være noe «kjære mor». Vil du ikke, så skal du.

Tid og ressurser

Deltakerne i prøveprosjektet har pekt på at tilstrekkelig med tid og ressurser er en forutsetning for gjennomføring av tillitsmodellen. Det dreier seg om å ha nok folk i teamene, økonomiske ressurser og tilstrekkelig med tid til å arbeide faglig i samsvar med intensjonene i modellen. Det samme er framhevet i konklusjonen i evalueringen fra Universitetet i Sørøst-Norge. Forskerne peker på at «en robust grunnbemanning trolig er en forutsetning for å lykkes». Her ligger det en konflikt med prosjektets effektmål, som fastslår at effektiviteten skal øke og ressursbruken skal reduseres. Noe av dette regner man nok med å vinne inn ved mindre rapportering og redusert behov for kontroll mellom bestiller og utfører. Men det er tvilsomt om eventuell innsparing på disse områdene er tilstrekkelig til å dekke ressursbehovet for en vellykket gjennomføring av tillitsmodellen. Dermed kan det være fare for at de sentrale intensjonene i modellen ikke vil overleve budsjettbehandlingene i åra som kommer.

Lost in translation

At reformer kan endre seg betydelig underveis er ikke uvanlig. Forskerne Hege Andersen og Kjell Arne Røvik har kalt sin analyse av LEAN-tenkingen i helsevesenet for Lost in Translation. Det dreier seg om det samme fenomenet som vi finner under utviklinga av tillitsmodellen. Reformens mål «oversettes» slik at de passer med. kravene til økonomistyring og effektivitet. De mest vidtgående målene siles vekk. Det er en klar tendens til å vende tilbake til gamle trygge spor.

I utgangspunktet skulle tillitsreformen inneholde tre sentrale endringer, en forvaltningsendring, en organisatorisk endring og en faglig endring. Slik det nå ser ut, er det ved bare organisasjonsendringen, det vil si organisering i små selvstyrte team, som er gjennomført. Forvaltningsendringen knyttet til bestiller-/utførersystemet er verken tilstrekkelig avklart eller gjennomført. Den faglige endringen med vekt på å lytte til brukerne er tonet betydelig ned.

De som jobber ute i hjemmetjenestene, har hatt forventninger om en reform som i første rekke skulle gjøre det mulig å jobbe med større faglighet og til beste for brukerne. Mange av dem har blitt skuffet. «Vi har fått mer å gjøre, og mindre tid. Vi kvitterer inn, og vi kvitterer ut på tid. Jeg har ikke merket mye til denne reformen», sukker en helsefagarbeider i et intervju i Fagbladet mai 2019. «Vi har fått mer ansvar for rapportering. Vi måles på tid, jeg trodde vi skulle bli kvitt stoppeklokka», sier en sykepleier. Andre vektlegger at endringer tar tid, og har et håp om at reformen vil gå seg til etter hvert.

På ledernivå i bydelene er det en tendens til å omdefinere reformen så den passer til behovet for å holde stramme budsjetter. Her er det snakk om kutt i institusjonsplasser, reduksjon av tiltakstimer og tette kontrollrutiner.

På sentralt politisk nivå holdes honnørordene fortsatt levende. Her dreier det seg mer om nedtoning og demping av deler av reformen.

Litteratur:

Oslo kommune (2018) TILLITSMODELLEN – sluttrapport for Prosjekt Tillitsmodellen.

Høgskolen i Sørøst Norge (2017) Tillitsmodellen – erfaringer med mini-pilotering av selvstyrende team i tre bydeler i Oslo kommune.

Vitensenteret helse og teknologi. Universitetet i Sørøst-Norge, (2018) Tillitsmodellen – hovedpilotering i Oslo kommune 2017-18.

Andersen, Hege and Røvik, Kjell Arne (2015). Lost in translation: a case-study of the travel of lean thinking in a hospital. BMC Health Services Research

Dyrhol, Vibeke og Vennemoe (2018). Oversetting, demping og filtrering av tillitsreformen i Oslo kommune. En studie i to sektorer. Masteroppgave ved OsloMet.

Vatn, Guri (2018) Troen på tillitsreformen – en studie av sentrale aktørers forståelse av Tillitsreformen i Oslo kommune. Masteroppgave ved OsloMet.

Bydel Østensjø, Rapport om økonomi og tjenesteproduksjon per april 2019.

Bydel Østensjø, Evaluering av omorganisering av hjemmetjenestene, juni 2019.

Kvotemeldinga skulle vært diskutert i Stortinget denne våren, men den lot vente på seg. Eidesenutvalget ble oppnevnt i juni 2015 for å gjennomgå kvotesystemet og ressursrenta i fiskeriene. Utvalget leverte sine anbefalinger i NOU 2016:26 – Et fremtidsrettet kvotesystem. Så kom Nærings- og fiskeridepartementets melding til Stortinget, «Meld. St. 32 (2018-2019) – Et kvotesystem for økt verdiskapning». Det skjedde idet fiskeriministeren dro på sommerferie. Håpet var nok at protestene også skulle ta ferie, i hvert fall er media fraværende på fiskeripolitikk. Etter ferien er nok den lokale valgkampen mer sentral enn regjeringas fiskeripolitikk. Likevel angår denne meldinga alle lokalsamfunn langs kysten.

Foto: Gregor Moser
Av Frode Bygdnes, fra Harstad, tidligere sjømann, fisker, verkstedarbeider og yrkesfaglærer, og nå pensjonist og hobbyfisker. Jobber med fiskeripolitikk for Rødt, står på 3. plass på Rødt-lista for Troms og Finnmark fylkesting.

«Fisken tilhører alle» slår meldinga fast, og viser til regjeringserklæringa fra Granavolden om at fiskeressursene er en felles, evigvarende ressurs som kan bidra til vekst og verdiskapning i hele landet. Det er bare det at denne målsettinga ikke er førende for Meld. St.32. Målsettinga er i stedet å begrense deltagelse i fisket, samt at myndighetene skal kunne regulere fisket ut fra sine samfunnsøkonomiske mål ved å privatisere felleskapets ressurser. Her er det ikke mye som sikrer at fisken skal få tilhører alle. Politikken er hvordan næringslivet og børsen skal få tak i ressursrenta. En slik politikk vil avfolke kystsamfunnene.

Kvoter drøftes og forklares ikke ut fra bestandenes behov for vern. Det er derimot kvotenes virkning på strukturen i fiskeriene som er det overordnede. Myndighetene kom i et dilemma da de begynte å dele ut en høstingsrett som til og med ble gjort omsettbar. Den private eiendomsretten står i motsetning til allmenningsretten. Denne meldinga løser ikke den motsetningen. Tvert om vil den lukke fisket enda mer og gjøre fiskerne til leilendinger ved at de nå også skal kunne leie kvoter om de ikke har råd til å kjøpe dem. Det bygges opp et system som svekker allmenningsretten på havet.

Meld.St.32, heter da også «Et kvotesystem for økt verdiskaping» og behandler bare de problemene myndighetene har skapt med manglende helhetlig fiskeripolitikk de siste 30 årene. Problemet oppsto ved tildeling av kvoter til fartøy. Det ble en rettighet som en vanskelig kan ta fra de som har fått konsesjon og er kommet innenfor lukkede grupper. Erfaringene fra forvaltninga før 1990 unngår en behørig. Da regulerte naturen sjøl tilgangen på fisket og myndighetene kunne langt på veg begrense inngrepene med å stoppe fisket. Nå leiter en planmessig etter hvordan en kan utnytte kvotene for å få enda sterkere strukturering av fisket. Miljø, klima, samiske rettigheter og ressurser er i denne meldinga underordna økonomiske målsettinger.

 

KYSTFLÅTEN – HAVFISKEFLÅTEN

Myndighetene begynte å regulere fisket mellom kyst- og havfiskeflåten for at industrien på land skulle få regelmessig tilgang. Men naturen har aldri vært laget for industrien. Oppbygging av en havfiskeflåte var for å sikre råstoff utenom sesongene. Dermed fikk vi en havfiskeflåte med stor overkapasitet. Det var denne flåten som fisket ned silda på 60-tallet, og som truet torsken på 90-tallet. Nå er det denne flåten som får sette standarden også for kystflåten. Det er havfiskeflåten sin melding, og ministeren illustrerer dette ved å tegne båter under 11 meter som en liten tråler. Det må en si er manglende innsikt i kystflåtens mangfoldighet og sterke individuelle preg.

Bilde er hentet fra fig. 2.1 i meldinga. Det er kanskje et billig argument å tolke bilder slik, men hele meldinga preges av mangel på kjennskap til sjarkflåten. Den er ikke bare forholdsmessig billigere. Sjarkflåten er seiglivet og sterk fordi den ikke koster eierne all verden. Den er nesten allemannseie langs kysten. Også fritidssjarken er viktig for kysten. Eierne har råd til å la den ligge i opplag utenfor sesongene. Den bringer fisken i land når mulighetene er der. Drivstofforbruket for hvert kilo fisk fra båter under 11 meter er på 0,076 liter, for havfiskeflåten er den på 0,391 liter, dvs 5 ganger mer drivstoff pr kilo fisk. Klimagassutslippet må tas med i regnestykket. I meldinga er det argumentet gjemt bort på siste side.

Havfiskeflåten og industrien på land ønsker å drive industrielt, dvs ensidig storproduksjon. Sjarkflåten er tilpasset naturens sykluser, den er bærebjelken for kystsamfunnene. I utgangspunktet var havfiskeflåten bare et supplement for råstoffleveranser til industrien. I stedet burde forvaltninga ha vært å bygge opp en industri tilpasset naturen. Det var ei ukjent problemstilling på 60-tallet, men nå er det helt nødvendig at myndighetene tar det inn over seg. Vi må ha en industri på land som kan endre produksjon fra sesong til sesong. Det må gjøres ved å skifte på fiskeslagene og variere på produktene. Naturen er mangfoldig. Vi må skape en produksjon som veksler etter tilgjengeligheten på fiskeslagene. Trålerflåten må omstille seg ikke kystsamfunnene.

 

HØSTE OPTIMALT

Den havgående trålerflåten høster ikke optimalt. Trålen samler opp det meste av den fisk den kommer over. Den minste fisken dør også i trålposen. Utkast herfra er faktisk ressurssløsing. Sjarkflåten drifter med passive redskaper der fangstmengden er avhengig av god tilgang. Det er naturens måte å regulere på. Med større angler og stor maskevidde unngår en å fangste den minste fisken. Den kan få leve opp og bli større. Et viktig prinsipp er å telle individer og ikke vekt når en skal vurdere hvor bærekraftig fisket er. Slike argumenter er fraværende i Stortingsmeldinga. Men meldinga skal ha kreditt for at de tar med seg en annen fordel for sjarkflåten. De bringer på land alt av biomasse som kan brukes, f.eks. til oppdrett eller dyrefor. Trålerne sløyer på havet og bringer hverken slog, avskjær eller all bifangst på land.

Ressursmessig og miljømessig bør sjarkflåten forfordeles både med kvoter og tilrettelegging i fiskeriforvaltningen. Men det argumentet er ikke tatt med. Meldinga støtter seg til Det internasjonale rådet for havforskning (ICES), som ikke skal sette større nasjonale kvoter enn hva bestanden tåler. Men hvordan vi forvalter den del av kvoten vi har fått, må også vurderes miljømessig, både hva vi setter inn av ressurser for å fangste den og vår utnyttelsesgrad. Der kommer den havgående flåten dårlig ut i et ressursregnskap. Grunnen til at myndighetene likevel forfordeler havfiskeflåten, er at bak denne meldinga er det økonomiske insitamenter som rår. Det er ikke ressurshensyn, ikke velferd for fiskeren, ikke hensyn til lokalsamfunnene, men bare hensynet til ­kapitalavkastning.

 

TRÅLSTIGEN

Den nasjonale kvoten for torsk er nå delt inn i to, kalt kvotestigen eller trålstigen. Grovt regnet gir den 25% av kvota til trålerne og resten til kystflåten. Stigen har en skala som gir økende andel til trålerne når kvotene er store, og tilsvarende større prosent til kystflåten når totalkvoten er liten. Trålstigen ble vedtatt av Fiskarlaget i 1989 til store protester fordi trålerne nå fikk overført 1/3-del av den totale torskekvoten på bekostning av kystflåten. Da torskekrisa kom i 1990 med en nasjonal reduksjon på 65%, krevde nordnorske fiskere at trålerne måtte kastes ut av den norske torskekvoten. Trålerne skulle bare være et supplement til industrien utenom sesongene. Stigen ble vedtatt med 1 stemmes overvekt i Norges Fiskarlag styre og ble aldri lagt frem på landsmøtet.­­­­ Den gang hadde den 5 trinn. I 1994 ble den endra til en glideskala der kystflåtens største andel gikk ned fra 80 % til 72 %. I dag er Norges Fiskarlags ressursfordelingsutvalg sitt innspill til meldinga ytterligere reduksjon til 71 %. Den opprinnelige stigen hadde en stigning på 15 % fra topp til bunn fordi trålerne hadde større mobilitet. Nå er denne stigen redusert til 4 % variasjon. Kystflåten har mistet innflytelse, også i Norges Fiskarlag.

Ministeren er ikke begeistra for trålstigen. I meldinga sies det at den er lite egnet til en dynamisk kvotefordelingsmekanisme der kvotene skal fordeles til individuelle fartøy. Meldinga begrunner med at det i dag er langt færre fartøy i fiske, og at det vil forenkle tillatelsessystemet om havfiskeflåten og kystflåten underlegges samme formelle system. I realiteten er dette et frislipp der kystflåten må dele alt med havfiskeflåten. Dette er en dramatisk overføring av de nasjonale kvotene fra kystflåten til havfiskeflåten. Kravet har hele tiden vært at trålerflåten skal avstå kvoter til kystflåten. Nå går ministeren motsatt veg selv om meldinga innrømmer at dagens trålerflåte ikke lenger leverer til landanlegg, men fryser blokker som leveres til nøytrale fryselagre. Her legger en havfiskeflåtens økonomiske interesser til grunn, og forkaster jevn og sikker råstoffleveranse til lokale foredlingsbedrifter.

 

LEVERINGSPLIKTEN – PLIKTSYSTEMET

Begrepet leveringsplikt brukes ikke i Stortingsmeldinga enda det var samfunnskontrakten havfiskeflåten inngikk i 1990 for å få rettigheter til det norske torskefiskeriet gjennom trålstigen. Trålerne kan hente fisk i internasjonalt farvann. Den eneste grunn til at trålerne fikk andel av den nasjonale kvoten, var at de skulle levere fisk til filetindustrien gjennom hele året og dermed sikre arbeidsplassene på land. Siden den gang har ferskfisktrålerne fått dispensasjon for levering. I tillegg har de fått tillatelse til å fryse ned fisken om bord. Fiskeriminister Svein Ludvigsen, H, endret leveringsplikten i 2003 til en tilbudsplikt. Dermed kunne ikke landanleggene konkurrere på pris. Dersom ikke landanleggene kjøpte, kunne fisken omsettes fritt. Trålerne tjente grovt på å eksportere frossenfisk direkte til Kina. Om våre landanlegg benyttet seg av tilbudet, så var det mest frossen fisk som anleggene måtte betale den globale markedspris for, og som i tillegg måtte tines før bearbeiding. Resultatet ble at landanleggene bare sendte frossenfisken ut i markedet, og dermed fikk vi bearbeidingsplikt. 70 % av torskeråstoffet kjøpt under tilbudsplikt skulle bearbeides. I Stortingsmeldinga blir dette kravet økt til 75 %. Denne plikten gjorde det enda mindre attraktiv for landanleggene å kjøpe det de ble tilbudt, og trålerne sto enda friere til å omsette fisken i markedet. Fiskeriminister Per Sandberg foreslo i 2017 at trålerne skulle kunne kjøpe seg fri fra leveringsplikten. Prisen ble satt til 2 mill. pr trålerkonsesjon. Det må kunne kalles et røverkjøp, eller kanskje mer riktig, avlat. I hvert fall må en kunne si at Sandberg her belønte lovbrudd. Taperne var lokalsamfunnene som mistet arbeidet med fiskeråstoffet, og resultatet var færre lokalanlegg.

Som en følge av færre anlegg endret Sandberg også regionene. Nå skulle fangsten tilbys fiskeindustribedrifter innenfor samme region. Regionene ble større til det nå bare er to regioner, Nord-Norge og resten av landet.

For riktig å tilsløre innholdet i myndighetenes krav, ble det innført aktivitetsplikt. Tråltillatelsen ble gjort avhengig av fiskeforedlingsaktivitet på et bestemt sted. Det skulle sikre at flåten tok hensyn til landanleggene, fordi torsketråltillatelse kunne trekkes tilbake. Dette har bare vært en tom trussel, mest som et fikenblad for politikerne. For som det står i meldinga: «Aktivitetsnivået er imidlertid ikke konkretisert, og det stilles ikke nøytrale krav til eksempelvis antall sysselsatte.» (s.85) Så håndterte Røkke m.fl. dette kravet med å vise til at kystflåten sørget for aktivitet ved de aktuelle landanleggene. I tillegg er det bare innført aktivitetsplikt ved anlegg i Stamsund, Melbu, Hammerfest, Storbukt, Kjøllefjord og Båtsfjord, dvs. bare for 6 mottak i landet. Aktivitetsplikten er et tomt politisk skalkeskjul.

Stortingsmeldinga kan oppsummere at tilbudsplikten fungerer, dvs at trålerne tilbyr 80 % av fangsten til landanlegg i regionen, men konkluderer med: «Det er imidlertid en svært lav andel tilbudspliktig fangst som faktisk omsettes under enten primær eller sekundær tilbudsplikt». (s.85) Norges Råfisklag anslår at 90 % av alt tilbudspliktig råstoff omsettes utenfor tilbudsplikten. De begrunner det med at det meste av råstoffet tilbys fryst, samt ulempene som følger av bearbeidingsplikten.

Pliktbegrepene er mest egnet til å forvirre. Det politiske ønsket hos regjeringene er å fristille havfiskeflåten. Nå argumenteres det mot pliktene med at de ikke fungerer, og i tillegg krever mye ressurser for å administrere, både for myndighetene og for næringa. Leveringsplikten knyttet til det enkelte lokalanlegg er den eneste måten å sikre aktivitet og bearbeiding ved lokalanleggene langs kysten. For regjeringa er ikke det ønskelig, for da vil kvotene ikke være omsettbare og høstingsretten vil ikke like lett kunne privatiseres.

 

DELTAKERLOVEN

Pliktsystemet er hjemlet i deltakerloven. Hovedregelen er at norske fiskefartøy må være eid med mer enn 50 % av aktive fiskere. Eneste krav til å drive yrkesmessig fiske er ervervstillatelse etter deltakerloven. Den regulerer hvem som kan få tildelt konsesjoner og tillatelser.

Deltakerloven av 1972 ble slått sammen med flere andre lover i 1994, og ble da hetende «Lov om retten til å delta i fiske og fangst». Kjerna i loven var at aktivitetsplikten hindret industrien i å eie havfiskeflåten. Den norske deltakerloven var en suksess fordi dagens aktive eiere med mannskap ble ryggraden i det bosetningsmønsteret vi har på kysten.

Regjeringen sier at de ønsker å bevare grunnprinsippene i deltakerloven, for det er denne som brukes for å begrense adgangen til fisket som næringsvirksomhet. I utgangspunktet har en vanskelig for å tro på regjeringa når en kjenner til deres praksis. F.eks. fikk Gunnar Klo AS, fiskekjøper i et av landets travleste fiskevær, Stø i Vesterålen, dispensasjon av særlige tilfeller, fordi næringsmessige hensyn tilsa det. Denne praksisen med dispensasjoner medfører at det blir vanskeligere for fiskere å komme seg inn som fartøyeiere i næringa. De blir fort utkonkurrert av større og mer kapitalsterke aktører.

Deltakerloven er et vern mot at industrikapitalen skal eie flåten, men ikke at rederne kan eie industrien. Nå ser det ut til at det er rederne som kjøper opp båter med kvoter, og så legger ned fiskeindustrien. Et slikt eierskap kan misbrukes når samme aktør har ansvaret for fangst, prissetting og omsetning av fiskeråstoffet. Manipulering av denne ordninga må hindres. Slike vertikaldelte eierskapsstrukturer hindrer kontroll både med aktiviteter, fiskemetoder, fiskemengde og forvaltning.

Deltakerloven skulle sikre at industrien ikke kan eie fangstleddet. Men regjeringa har allerede gitt dispensasjoner for nesten 50 % av de norske trålerne i torskefiskeriene som nå eies av industriselskaper.

Meldinga legger opp til å nyskrive både kapittel 3 og 4 i deltakerloven. Det er den ­spesielle tillatelsen og de særlige begrensningene i fiske som skal mykes opp og gjøres enklere for havfiskeflåten. Her foreligger det ingen evaluering av alle dispensasjonene og at fiskeindustribedriftene allerede i dag kan eie 49,9 % av en fiskebåt. Vi risikerer allerede i dag å få flere investorer i fiskeflåten som bare har økonomiske motiv, og som holder til helt andre steder enn på kysten. Vi ser ei utvikling der fiskebåtene mer og mer blir eid av aksjefond og børsspekulanter. Disse presser frem krav om avkastning til investorene fremfor arbeidsplasser til lokalsamfunnene. De vil arbeide for raskere strukturering med færre og større båter med fryseri om bord for så å selge frossenfisk på det globale marked. Alle dispensasjoner og unntak brukes i neste omgang til å «forenkle» regelverket ytterligere for å tilpasses markedet.

Dersom målsettinga er å sikre arbeid og aktivitet langs kysten, så må myndighetene ikke bare stoppe den utviklinga vi har sett, men reversere den. Deltakerloven må sette absolutt skille mellom fiske og industri. I stedet argumenteres det for at deltakerloven skal svekkes. Omskrivinga av kapittel 3 og 4 gjøres med beskjed om at loven ikke skal fjernes. Selv om det nok er det de vil, gjør ministeren ikke det i denne omgang. Det som nå blir endret er tillatelsessystemet, kvotesystemet og strukturkvoteordningen.

 

KVOTEORDNINGA

Fartøykvoter er en forholdsvis ny ordning for kysten. Den ble innført i 1990 av fiskeriminister Svein Munkejord, Høyre. Fiskeriministrene Oddrun Pettersen og Jan Henry T. Olsen videreførte denne politikken, som passet Arbeiderpartiet. På denne tida liberaliserte Gro H. Brundtland lovverket og skulle ha det meste av felleskapets verdier ut på markedet.

Kvotene ble begrunna som et reguleringstiltak for å verne fiskebestanden da det var svikt i torskefisket. Innføring av kvoter ble motvillig godtatt som ei nødløsning, og skulle avvikles når bestanden hadde bygd seg opp igjen. For det finnes andre hensiktsmessige reguleringsmåter som tidligere har fungert godt. Det er et regulert fiske med fiskeperioder, slik som jakt foregår den dag i dag. Når ilandført kvantum hadde nådd forsvarlig uttak, stoppet en fisket. Myndighetene kunne også regulere fangstredskapene og aktiviteten. I tillegg ga Råfiskloven adgang til å fastsette reguleringer når det oppsto mottaksproblem. Rettighetene var da knytta til bosetting og aktivitet, dvs. til kystfolket, ikke til kapital og fartøy.

For ressursene sin del er kvoter for kystflåten overflødig som reguleringsredskap. Vi har hatt mange andre effektive måter å regulere dette fisket på. Dessuten regulerer naturen sjøl fisket. Sesongene er kortvarige, og med dårlig vær i perioder, er tilgangen begrensa. En kan begrense fiskeredskapene til bare passive redskaper, og slik få en fangst ut fra ressurstilgang. Da vil ikke kystflåten vært en trussel for bestanden. Trusselen står den havgående fiskeflåten og dens rovfiske for. Nå er det denne flåten som er i ferd med å sikre seg kvotene. Kysttorsken er riktignok på rød-lista, men det er det andre alvorlige grunner til, som fortrenging av gyteplasser pga oppdrettsnæringa. Kvoter for kystflåten er innført for å markedstilpasse høstingsretten.

Det skal være kystens folk som i felleskap skal være forvaltere av fiskeressursene og som skal kunne høste av denne felles formuen. Havressursloven har som offisielt formål å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Våre kystsamfunn er knyttet til fiskeriene, og fiskeripolitikken skal legge grunnlaget for fortsatt levedyktige fiskeriavhengige lokalsamfunn. Nærhet skal derfor gi rettigheter til ressursene. Samtlige regjeringer sin praksis undergraver dette prinsippet.

Fiskeriministrene, uavhengig om de kommer fra AP, H eller Frp, har videreført strukturendringene og gjort fiskekvotene til en omsettelig vare som bankene kan ta pant i. Alle fiskeriministrene har videreført forskjellige tiltak som har muliggjort en privatisering av høstingsretten. Det gjelder særlig Svein Ludvigsen, Helga Pedersen, Lisbeth Berg Hansen, Elisabeth Aspaker, Per Sandberg og nå Harald T. Nesvik. Alle endringene har ensidig gjort selve handelen med kvoter enklere og løst opp de bindingene som har vært til kysten, så også med denne Melding St. 32.

Da kvotene kom, trodde en at kvotene til kystflåten ville være tilknyttet lokalsamfunnene. Men siden kvotene var knyttet til båtene, begynte en å handle med båtene. Da kvotene så ble en egen handelsvare, skjedde overføringene fra Finnmark og Troms til Nordland enda raskere. Oppsamling av kvoter gjør salg og kjøp av kvoter enklere. Restriksjoner for å beholde kvotene i landsdelen blir mindre virkningsfulle, det skal bare en dispensasjon til så er de alle omsatt. Den enkelte kvoteeier kan gjøre seg rik på å selge kvoter han har fått gratis, men det hjelper ikke lokalsamfunnet at eks-fiskeren har penger på bok.

Myndighetene har konsekvent tatt et steg om gangen for at kvotene skal bli et investeringsobjekt for storkapitalen. Oppløsning av fylkesgrensen mellom Troms og Finnmark fungerer likeens. Det pågår et ran av ressursene fra kystbefolkninga. Denne Stortingsmeldinga løser opp de siste heftelsene på å holde kvotene til lokalsamfunnene.

 

STRUKTURKVOTER

Ordning med strukturkvoter legger til rette for at et fartøy kan øke kvotegrunnlaget ved at et annet fartøy tas ut av fiske og avgir sin kvote. Det ble gjerne resultatet når redere kjøpte båter for å få større kvoter. Dermed måtte en holde mindre hensiktsmessige båter i drift. Myndighetene var snare med å åpne for strukturering, og argumenterte med at fangstkapasiteten måtte reduseres. De første struktureringene skjedde i 2003. Ordninga er betydelig mer brukt for den største flåten, mindre for de mindre fartøyene. Strukturering for fiskeflåten mellom 11 og 15 meter kom først i 2008. Denne meldinga har langt på veg gitt opp å strukturere båter under 11 meter.

Det var vilje til å gi strukturkvoter til eierne for alltid, slik en har for eiendomsretten. Heldigvis er det vunnet gjennomslag for at kvoter er på lån. De første kvotene ble gitt for 15 år. Uten en slik begrensning hadde en ikke kunnet føre tilbake en del av kvoten til gruppen når et fartøy ble faset ut eller kondemnert. Dette kalles avkortning. Avkortninga er gjennomført i hovedsak for ringnot og den konvensjonelle flåten. Trålerflåten har sluppet unna avkortning. Meldinga foreslår en avkortning på 10% for alle båter over 11 meter, som skal gå inn til en felles kvotebeholdning.

Argumentene mot strukturering i kystflåten har først og fremst vært at dette fører til konsentrasjon av kvoterettigheter. For kystflåten fører det til store problemer for mange fiskerisamfunn at det blir færre båter. Struktureringa har også ført til stor gjeldsøkning for de som vil fortsette å fiske. Her er det først og fremst finanskapitalen som har fått et nytt marked når fiskere må kjøpe, først flere båter og nå kvoter. Dette har gjort at det er vanskeligere for ungdom å komme seg inn i yrket, og noen fiskere har solgt seg ut og tatt kapitalen sin over i annen virksomhet. Strukturreformen er mye av årsaken til nedbygging av flåten.

I 1996 telte en 10.872 sjarker i landet. I 2017 var tallet nede i 1.616 sjarker under 11 meter i lukket gruppe. Denne meldinga teller 1.177 sjarker i lukket gruppe under 11 meter, og melder at den står for 10 % av den norske torskekvoten nord for 62 gr. N. Ordninga har virket. Kapitaltilgangen er nå en avgjørende faktor som former strukturen til flåten i alle grupper. Nærmere 90 % av torskekvoten er dermed kommet inn under finanskapitalen.

Den minste flåten under 11 meter utgjør nå så få båter at det ikke er noen særlig gevinst i å strukturere. Antall fiskere er også så få at deres interesser ikke blir fremført blant kvotebaronene i Norges Fiskarlag lenger, bare i Kystfiskarlaget og grupper på sosiale media som krever «Gjenreis kyst-Norge».

 

GRUPPEINNDELING

Kystflåten er delt inn i 4 grupper, minste gruppe er båter under 11 meter, neste gruppe er mellom 11m til 15m, så gruppe fra 15m til 21m og den største gruppa er over 21 meter. Båter under 11 meter er ikke strukturert, men her har myndighetene stilt opp med en kondemneringsordning for å få redusert flåtens kapasitet. Strukturene er gjort innenfor hver av de tre andre gruppene. For hver båt som tas ut av fisket skal det føre til en avkortning på 20 % av båtens kvote. Denne kvoteavkortninga har før gått tilbake til den opprinnelige gruppa båten kom fra. Det har vært «vanntette» skiller mellom gruppekvotene. Likevel har en sett at systemet tillater at kvotene skyves oppover. En har innført begrepet hjemmelslengde, dvs. den lengde et fartøy hadde da det aktuelle kystfiske ble adgangsregulert. Hva begrepet kommer av er jeg usikker på. Det kan rett og slett være at myndighetene har hjemmel i å utøve skjønn i plassering av fartøy i gruppen, men det kan også være at en snakker om hvilken gruppe et fartøy hører hjemme i.

Når en båt så blir oppgradert, bygd om eller eieren har byttet båt, har fartøyet i all hovedsak gått opp ei gruppe, og eieren har fått ta med seg sin kvote. Når nå departementet ønsker å forenkle systemet med å fjerne hjemmelslengde til fordel for faktisk lengde, uten å tilbakeføre kvotene, har en klart å overføre kvoter fra de minste gruppene til større. Departementet går enda et skritt videre. De foreslår at siden det er fartøyeier som disponerer fartøyets kvote, så bør kvotene følge fartøyeier i overgangen til nytt system.

Åpen gruppe er for de som drifter i mindre skala der fisket ikke er hovedinntekt. Meldinga antyder at denne flåten utgjør 2400 fartøyer som deltok i 2017, og at disse landet torsk til en verdi av 450 mill. kr. Denne gruppen vil forbli åpen og reguleres ikke ytterligere enn dagens begrensninger. Dette forsvares ut fra at åpen gruppe gir ungdom muligheter til å etablere seg i fiske uten for store kostnader. I tillegg vektlegges det at dette styrker næringsgrunnlaget for de minste fartøyene i samiske kyst- og fjordområder. Så har da også Same­tinget uttalt at gruppen under 11 meter er selve bærebjelken for å ivareta sjøsamisk næring og levesett, og mener derfor at en ikke kan redusere dagens gruppekvote. Her har vi et godt eksempel på at de samiske rettighetene har blitt det beste vern for allmenningsretten.

 

EN FORENKLA FISKERITILLATELSE

Gruppeinndelinga har nok vært et hinder til å sentralisere og samle kvotene på færre hender. Regjeringa ønsker nå å fjerne gruppeinndelinga på kysten. I meldinga problematiserer de lengdebegrepet. Det kan være stor forskjell på en ny og gammel båt under 11 meter.. Fra departementet er det et ønske om å viske ut grenser mellom flåtegruppene på kysten. Egentlig ønsker de også å fjerne 11-meter grensen, men lar det være i denne omgang.

For å utnytte forskjellige ressurser og forskjellige fiskearter er det bare en fordel at båtene er forskjellig, gjerne like forskjellig som mangfoldet i naturen. Meldinga sier at fremtidens sjark må være lønnsom, det er mest et munnhell. Den er lønnsom bare eieren ikke pådrar seg gjeld. Moderniseringa er ikke ressursmessig ønskelig, for da må sjarken driftes hele tida og helst på de mest lønnsomme artene. En mer primitiv sjark kan være lønnsom på marginale ressurser. Det er det som har gjort dagens sjarkflåte så solid og stabil på kysten vår. Anskaffelseskostnadene er også lave, derfor er gjennomsnittsalderen for denne flåten bare litt høyere enn for resten av flåten, dvs 27 år. Departementet sier at de ønsker at sjarken skal fiske varierende fiskeslag for å utnytte det de kaller restråstoff også. I så fall må den ressursen betales bedre, eller utgiftene for drifta må ned. Sjarken må ha et mer tradisjonelt fiskemønster enn regjeringas industrifiske.

Hittil har havfiskeflåten fått fiskeritillatelsene gjennom en konsesjonsordning mens kystflåten har hatt årlige adgangsbegrensninger. Nå er forslaget om å fjerne disse med en felles fiskeritillatelse. En følge av dette er at dagens kvotenøkler skal gjøres om til faste andeler for å få et strømlinjeformet kvotesystem. Det er å fjerne en beskyttelse for den minst kapitalsterke flåtegruppen.

 

MARKEDSPLASS

Regjeringa foreslår en kvoteutvekslingsordning. Det forslaget forutsetter at gruppeinndelingene forsvinner. Båter skal kunne leie ut eller leie inn kvoter etter behov og fiskemuligheter. Det skal lages en kommersiell markedsplass som skal driftes av næringa sjøl. Avkortningen ved strukturering skal være på 20 %, og denne delen skal gå inn i en kvotebeholdning. Denne kvotebeholdninga skal leies ut på markedsplassen, i tillegg til de kvotene det enkelte fartøy leier ut. Av dette skal staten hente ut en avgift som de har kalt statens «proveny». Denne skatten skal være med på å legitimere at fisket kommer alle til gode.

Dermed har en laga ei fiskerinæring for de kapitalsterke. Resten av fiskerne vil bli leilendinger. I dag er lokalsamfunnene bygd opp av at ressursrenta har blitt i lokalsamfunnet. Nå vil ressursrenta innsankes av kvotebaroner, redere, banker og litt til staten. Yrkesfiskeren vil i beste fall klare å forbli en slags lønnsarbeider i usikker jobb. Dette vil føre til dramatiske endringer av de mindre lokalsamfunnene langs kysten.

Med dagens teknologi ser ikke departementet særlig utgifter til drift av selve markedsplassen. Administrasjonen av den vil neppe gi flere arbeidsplasser enn hva som er i Råfiske­laget i dag.

 

KVOTEMELDINGA

Forvaltning av fiskeressursene er ikke bare kvoter. Det er all virksomhet i havet som påvirker livet der, som forsøpling, fortrenging av gyteplasser, og selvfølgelig høstinga vår. Stortingsmeldinga berører ikke miljø, klima og andre næringer som kolliderer med fisket. Meldinga har bare ensidig fokus på kvoter som kan omsettes. Ikke en gang vurderer meldinga usikkerheten og variasjonene ved de nasjonale kvotefastsettingene. De ville hatt større påvirkning pålønnsomhet og stabilitet i næringa enn kvotefordeling, strukturtiltak og kvotebank.

 

KRAV

Vi må kreve oppheving av ordningen med kjøp og salg av fiskekvoter.

Vi må få trålerkvoter tilbake til kystflåten.

Leveringsplikten til det enkelte lokalsamfunn må gjeninnføres. Brudd på leveringsplikten må føre til inndragelse av konsesjonen og at kvoten overføres til kystflåten.

Deltakerloven og Råfiskloven må vernes.

Innføring av kvoter har vært metoden til å få høstingsretten omsettbar. Vi krever oppheving av kvotesystemet, og at vi gå tilbake til reguleringa før 1990. Da vil kvoten på børspapiret miste sin verdi. Det bør heller ikke være et problem å inndra en eiendomsrett kapitalen og rederne aldri skulle ha fått.

Fisken i havet tilhører det norske folk i fellesskap og kan ikke eies av enkeltpersoner eller selskaper.

Fiskeressursen er fornybar og evigvarende og må ikke privatiseres.

For å sikre ressursgrunnlaget for kystfiskerne, må oppdrettsanleggene lukkes, settes på land eller kraftig reduseres.

Villfisken må prioriteres fremfor oppdrett. Oppdrettsfisk er ikke bærekraftig matproduksjon.

Meld. St. 32 må sendes tilbake, den forenkler ikke, den bare forverrer vilkårene for kystflåten.

 

Meld. St 32 (2018-2019)

https://www.regjeringen.no/contentassets/0891087a014e4bab8bd2d9db5e88750d/no/pdfs/stm201820190032000dddpdfs.pdf

 

 

 

Det annet kjønn er en bok som har stått ufortjent uberørt i bokhyllen min altfor lenge. Jeg har interessert meg for feminisme siden jeg var 13 år og lånte Fittstim på det lokale folkebiblioteket, og siden dette har Simone de Beauvoirs tykke bok spøkt i bakgrunnen som en feministisk grunntekst man «burde ha lest». Likevel tror jeg det er mange som er som meg, som har hatt boken i hyllen, men ikke lest.

Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Liu Dong'ao

I Det annet kjønn undersøker Simone de Beauvoir hvordan kvinner er blitt definert gjennom historien og i samtiden – hva er det som har gjort kvinnen til den andre? Beauvoir tar utgangspunkt i – og slår bena under – mytiske, biologiske, psykologiske og historiske forklaringer, og hun konkluderer med at kvinnen ikke er determinert til å være den andre for alltid. Boken er ikke bare en beskrivelse av kvinneundertrykkingen, men den peker også mot feminismen som et frigjøringsprosjekt.

Kvinnekampen har i de siste tiårene ført til mange seire, og kvinner i dag har mange flere muligheter og mer frihet til å leve egendefinerte liv enn tidligere. Likevel har vi fortsatt en lang vei å gå. Siden det i år er 70 år siden Det annet kjønn utkom for første gang, var det på tide å endelig ta fatt på den.

Biologiske og psykologiske forklaringer

Det første som slår meg, er hvor lettlest boken er – i hvert fall sett i lys av at det er et grundig filosofisk verk – og ikke minst hvor vittig Beauvoir skriver. I kapittelet hvor hun diskuterer biologiske forutsetninger som grunnlag for kvinners posisjon som «den andre», henviser hun til holdningen om at man kan definere menn ut fra sædcellens «aktivitet» og kvinner ut fra eggcellens «passivitet» med følgende kommentar: «Det ville være dristig å utlede av en slik kjensgjerning at kvinnens plass er i hjemmet, men det finnes dristige mennesker. […] mange såkalte seriøse teorier hviler på en slik lek med tvilsomme likheter» (Beauvoir, 2000, s. 59).

Det er klart at det er visse biologiske forskjeller som har lagt grunnlaget for forståelsen av kvinner og menn. Men Beauvoir understreker at de biologiske forskjellene i seg selv ikke er nok til å forklare hvorfor kvinnen blir ansett som «den andre». Jeg synes hun oppsummerer det godt i avslutningen av kapittelet om biologiske forutsetninger: «Det er ikke bare som kropp, men som en kropp underlagt tabuer og lover at subjektet blir seg selv bevisst og fullbyrdes; det er ut fra visse verdier det får sin verdi» og derfor er det «i lys av en ontologisk, økonomisk, sosial og psykologisk kontekst vi må gi en forklaring på biologiens kjensgjerninger». Kvinnens kropp er åpenbart et viktig element i hennes situasjon, dette erkjenner Beauvoir, men hun understreker at kroppen og biologien ikke kan gi tilstrekkelig svar på hva en kvinne er eller hvorfor kvinnen er «den andre» (Beauvoir, 2000, s. 79-80).

Her synes jeg absolutt Beauvoir er inne på noe viktig. Også i dag møter man som feminist på argumenter med utgangspunkt i at kvinner er biologisk underlegne menn. Samtidig virker slik argumentasjon stadig mer utdatert og lettere å slå tilbake på, for eksempel har kvinner i Norge nå verneplikt på lik linje med menn. Likevel ser vi at biologisk argumentasjon brukes mot kvinner blant annet når det gjelder reproduksjon. Kvinner forventes å ønske å få barn (myten om at alle kvinner har et «morsinstinkt» lever i beste velgående), og det eksisterer både et sosialt og politisk press på kvinners «plikt» til å føde. Erna Solbergs famøse nyttårstale, hvor hun oppfordret kvinner til å ta ansvar og føde mer, er et eksempel som selvfølgelig har vakt sterke reaksjoner – det er jo ganske ironisk at statsministeren «krever» flere barn av nasjonens kvinner samtidig som fødetilbudet over hele landet raseres.

Beauvoir fortsetter med å diskutere psykoanalysens forklaringer på hvorfor kvinner blir ansett som underlegne. Egentlig kan det oppsummeres med følgende Freud-sitat som Beauvoir trekker frem: «Libido er på en konstant og regelmessig måte grunnleggende mannlig, enten den opptrer hos mannen eller kvinnen» (Beauvoir, 2000, s. 82). Kvinnen lider ifølge Freud av penis-misunnelse, hun føler seg som en lemlestet mann (og oppfattes slik av menn). Beauvoir innvender at det heller er snakk om en forutgående oppvurdering av mannligheten som Freud tar den for gitt. Det er ikke kvinnens mangel på penis som definerer henne som «den andre», men heller at kvinners situasjon (sosialt, økonomisk osv.) er mindre privilegert enn menns situasjon. Kort sagt: «Det er bare i situasjonen som helhet at det anatomiske privilegium utgjør et virkelig menneskelig privilegium» (Beauvoir, 2000, s. 90). Menn er ikke privilegerte fordi de har penis, de er priviligerte fordi samfunnet har definert mannen som menneske og kvinnen som «den andre». Penis blir bare et symbol på mannens samfunnsgitte privilegier.

I dagens diskusjoner kan man også kjenne igjen argumenter basert på idéen om psykologiske forskjeller, for eksempel i «boys will be boys»-tankegangen. Denne holdningen innebærer en idé om at menn ikke kan styre sine seksuelle drifter, og at de i det store og hele ikke skal måtte trenge å styre seg heller. «Boys will be boys»-tankegangen pålegger kvinner å akseptere uønsket seksuell oppmerksomhet som «komplimenter».

På mange områder har biologismen, altså oppfatningen om at menneskelige og samfunnsmessige forhold bør oppfattes utfra en biologisk synsvinkel, fått økt gjennomslag de siste årene. Noe av forklaringen kan ligge i at vi i dag forstår mer av hvordan kroppene våre fungerer, men mye er også ren reaksjonær sirkelargumentasjon: menns vold mot kvinner er et problem, men menn trengte å være voldelige i steinalderen, og fordi menn var voldelige i steinalderen så er de det i dag også. Beauvoir fornekter ikke at kvinner og menn har ulike biologiske utgangspunkt, men hun opponerer mot at disse biologiske forskjellene i seg selv gjør kvinnen underordnet mannen. Gerd Brantenbergs satiriske roman Egalias døtre viser for eksempel at biologisk argumentasjon kan brukes for å gjøre menn til den andre.

Historisk materialisme

Tredje og siste kapittel i første del av «Bok 1. Fakta og myter» omhandler den historiske materialismens synsvinkel. Kapittelet åpner med å trekke frem viktigheten av den historiske materialismens menneskesyn: «Menneskeheten er ingen dyreart, den er en historisk realitet» (Beauvoir, 2000, s. 94). Beauvoir henviser særlig til Friedrich Engels og hans Familiens og privateiendommens opprinnelse. Engels definerer innføringen av privateiendommen som «det historiske nederlaget for kvinnekjønnet» (Beauvoir, 2000, s.95), det er da kvinnens nedvurderes fordi hennes arbeid foregår i hjemmet, mens mannen utfører produktivt arbeid – det er dette arbeidet som tillegges verdi og høyest betydning. Den patriarkalske familien er altså sentrert rundt privateiendommen.

Sosialismen kan ifølge Engels frigjøre kvinnene – i sosialistiske samfunn vil alle være likeverdige arbeidere. Men ifølge Beauvoir reduserer Engels motsetningene mellom kjønn til en klassekonflikt, noe som er en forenkling. Det er viktige trekk som skiller motsigelsen mellom kjønnene fra klassemotsigelsen: «det finnes intet biologisk grunnlag for klasseskillet; … proletariatet har alltid opplevd sin situasjon med opprørske følelser, og har derigjennom vendt tilbake til det vesentlige og utgjort en trussel for sine utbyttere, og det har som siktemål å forsvinne som klasse» (Beauvoir, 2000, s. 98). Kvinnekampens mål er ikke å utslette verken menn eller kjønn som sådan (i hvert fall er ikke dette nødvendigvis kvinnekampens mål), men heller å sikre likeverdighet og frihet for alle uavhengig av kjønn.

Å redusere kvinnekampen til en klassekamp, innebærer også å undervurdere kvinnens reproduktive funksjon: «det er ganske enkelt umulig å sammenlikne svangerskapsperioden med et arbeid eller en tjeneste». Sovjetunionen ble i 1920 det første landet i verden som lovliggjorde abort, men i 1936 ble det gjort ulovlig igjen. Beauvoir trekker dette faktum fram som et eksempel på hvordan Sovjetunionen lovet kvinnene frihet til å bestemme over egen kropp, bare for å innskrenke rettighetene når det passet seg for staten at kvinnene fikk flere barn.

Jeg er overbevist over at en sosialistisk revolusjon er nødvendig for å sikre frie, trygge og gode liv for alle mennesker, og at dagens kapitalisme i aller høyeste grad tjener på at kvinner er undertrykte. Likevel er det tydelig for meg sosialismen ikke automatisk medfører kvinnefrigjøring. Kvinnekampen er en kamp som krever oppmerksomhet i seg selv.

Det evig-kvinnelige

Beauvoir drøfter også ulike myter om kvinnen, blant annet myten om det evig-kvinnelige: «Hun er Nåden som fører den kristne mot Gud, hun er Beatrice som fører Dante i det hinsidige, Laura som kaller Petrarca til poesiens høyeste tinder» (Beauvoir, 2000, s. 236). Goethe avslutter Faust med «Alt evig-kvinnelig løfter oss hjem», Faust som har solgt sjelen sin til djevelen får sin frelse, og blir løftet opp til himmelen, av Margrethe – tenåringsjenten den middelaldrende Faust tidligere har gjort gravid og fått til å drepe det nyfødte barnet. Margrethes velger Guds vei, hun tar sin straff og henrettes for barnemord, men får Guds tilgivelse.

Kvinneidealet som fremheves i Faust spøker fortsatt i dag. I kulturen vår er det fortsatt et flust av fortellinger om kvinner som løfter opp mennene. Vi kjenner alle til fraser som «bak enhver vellykket mann står en sterk kvinne» eller klisjeen om den elskende kvinnen som i møte med en trøblete mann erklærer «I can fix him». Forestillingen om at kvinner skal innta en støttefunksjon for menn, fastlåser kvinnen i rollen som den andre og er en skadelig forestilling for alle relasjoner mellom kvinner og menn.

De siste årene har det vokst frem en giftig mannskultur på internett, og en del av denne kulturen er incels – menn som er selverklærte i ufrivillig sølibat. Incels føler seg avvist av kvinner og at de blir nektet sex. Incels vil gjerne bli «løftet opp» av kvinner. Problemet er «at likestillingen har gått for langt» og kvinnene har fått for mye makt. Resultatet er ofte et sterkt kvinnehat som i flere tilfeller har resultert i vold mot kvinner, og noen ender også opp som drapsmenn.

Incels befinner seg i ytterkantene av de heteroseksuelle relasjonene mellom kvinner og menn. Men deler av tankegangen som ligger bak incel-kulturen har også gjenklang i «vanlige forhold». Menn som blir avvist blir ofte defensive eller aggressive: «han regner det som en fortjeneste å være medlidende, og ved det minste sammenstøt kaller han kvinnen utakknemlig og blir irritert: Jeg er altfor snill» (Beauvoir, 2000, s. 818). I kjølvannet av #Metoo har spørsmål som «Er det ikke lov å flørte lengre? Klarer ikke kvinner å ta et kompliment?» blitt stilt.

Det er enkelt å tilbakevise påstander som at likestillingen har gått for langt. Det er likevel en påstand mange menn stiller seg bak. Beauvoir er inne på dette i Det annet kjønn: «Faktum er at mennene møter mer samforstand hos sine ledsagerske enn undertrykkeren vanligvis finner hos den undertrykte, og med sitt selvbedrag tillater de seg å benytte seg av det for å erklære at hun selv har villet den skjebnen de har påtvunget henne» (Beauvoir, 2000, s. 816-817).

Ulike kvinneskjebner

I «Bok 2» av Det annet kjønn tar Beauvoir utgangspunkt i kvinners levde erfaringer, vitnesbyrd og litteratur om og av kvinner. Beauvoir hevder at alle kvinner er definert som den andre, men hun understreker likevel at det finnes flere ulike kvinneroller og skjebner utfra blant annet sosiale, økonomiske og biologiske forutsetninger. Noen kvinner, for eksempel idrettskvinner og kvinnelige kunstnere, har mer individuell frihet enn andre. Arbeiderkvinnen har større økonomisk frihet enn hjemmeværende husmødre, men til gjengjeld har arbeiderkvinnen andre utfordringer knyttet til sin klassetilhørighet.

Beauvoir trekker frem overklassekvinnen som en særlig ufri kvinneskjebne. Hun beskriver overklassekvinnen som en parasitt: uten egen inntekt eller arbeidserfaring er hun totalt avhengig av mannen for å overleve. Beauvoirs beskrivelse av overklassekvinnen får meg til å tenke på karakteren Emily Gilmore i TV-serien Gilmore Girls. Emily Gilmore er gift med Richard Gilmore, en suksessfull forretningsmann, hun er høyere utdannet og kommer fra en overklassefamilie. Til tross for at hun er kvikk, streng og viljesterk, er alle hennes prosjekter knyttet til rollen som støttende kone. Hun har ansvar for at hjemmet er i topp stand, men har hushjelper til å vaske og lage mat. Hennes veldedighetsengasjement er det nærmeste hun kommer et arbeid, men også dette er tett knyttet opp om Richards forretningsinteresser og deres felles interesse av å være en del av «det gode selskap».

Gilmore Girls tematiserer i enkelte episoder Emilys parasitt-tilværelse. Et eksempel er at hun tar på seg å arrangere en fest for Richards og hans nye, unge, forretningspartner Jason, når ektemannen starter et nytt selskap. Hun legger mye flid i planene som ender opp med å bli avlyst uten at hun får si sin mening om saken, fordi Jason heller vil ta med kundene til selskapet på guttetur til kasinoene i Atlantic City. Emilys arbeid settes ikke pris på, både fordi det til en viss grad ikke er synlig for ektemannen og de andre forretningsmennene, men også fordi arbeidet hennes regnes som en fritidssyssel – noe passende for kvinner å gjøre for å få tiden til å gå.

Arbeiderklassekvinnene har ifølge Beauvoir noe mer selvstendighet enn overklassekvinnene fordi de tjener egne penger. Men arbeidet kan også være hardt, særlig kombinert med alt det ulønnede omsorgsarbeidet kvinner forventes å utføre. I Gilmore Girls har Emilys datter, Lorelai, valgt en annen vei enn sin mor. Lorelai ble gravid som 16-åring, nektet å gifte seg med barnefaren og havnet dermed i en utålelig konflikt med familien. Dette førte til at Lorelai måtte gi opp en del av sine overklasseprivilegier, og arbeide for å brødfø seg selv og datteren. Historien om Lorelai passer på mange måter inn i et amerikansk «self-made»-ideal: til tross for utfordringer og motgang, så klarer hun å bygge seg opp fra renholder til sjef for sitt eget gjestgiveri. Gjennom å hevde sin egen selvstendighet på denne måten, oppnår hun mer frihet og hennes største frykt er å ende opp som sin mor. Lorelais datter, Rory, får også muligheter og privilegier som verken moren eller bestemoren hadde. Hun har lært verdien av arbeid og selvstendighet av sin mor, samtidig som hun får økonomisk støtte til utdanning av sine rike besteforeldre. Gilmore Girls fremstiller hvordan én familie kan romme flere ulike kvinneskjebner.

Simone de Beauvoir og sosiale medier

At en rekke av Beauvoirs analyser av kvinnens situasjon ved slutten av 40-tallet fortsatt er gjeldene i dag, er en ting. Men det er kanskje desto mer interessant at mye av det hun skriver også er beskrivende for fenomener som har oppstått i nyere tid. Dagens internett-tidsalder er ganske fjernt fra Beauvoirs samtid, men likevel er det flere av hennes poenger som virker veldig treffende for å beskrive hvordan kvinner representeres på internett, og da særlig bildebaserte nettsteder som Instagram.

Beauvoir hevder at «Gjennom misunnelige og beundrende bemerkninger søker kvinnen en absolutt bekreftelse på sin skjønnhet, sin eleganse og sin smak, på seg selv. Hun kler seg for å vise seg frem, og hun viser seg frem for å gjøre seg til vesen» (Beauvoir, 2000, s. 632). Fordi kvinnen er den andre – den uvesentlige – forsøker hun å overskride dette og bekrefte seg selv som vesentlig. Instagram er et eksempel på et sted hvor dagens kvinner kan vise seg frem og søke bekreftelse.

Instagram og andre sosiale medier har blitt en plattform hvor enkeltmennesker i utgangspunktet kan hevde seg selv, bli beundret og oppvurdert. Gjennom bekreftende likes og følgere har kjendiser som tilsynelatende «ikke er kjent av noen grunn» blitt verdensstjerner. Kim Kardashian og hennes søstre er eksempler på folk som har blitt rike og berømte gjennom aktiv bruk av nye medier. Men Beauvoir påpeker at også kvinner som lever av å vise frem kroppene sine er ufrie: «Vi vet hvilken slavetilværelse Hollywood-stjernene har. Kroppen deres er ikke lenger deres egen … privatlivet er blitt en del av det offentlige liv» (Beauvoir, 2000, s. 667).

Å bry seg om utseendet er ikke i seg selv negativt, «det er en oppgave som av og til er en kilde til virkelige gleder». Men fordi kvinnen er definert som den andre, fordi hun er objektivert, «forstår man at den måten hun er pyntet og kledd på forandrer hennes iboende verdi» (Beauvoir, 2000, s. 628).

Starten for den uavhengige kvinne

Beauvoir hevder at kvinnen i dag står i en spagat mellom fortid og fremtid, og at en ny kvinne ikke kan komme til syne av seg selv: «faktum er at man ikke kan vente at undertrykkerne helt umotivert skal være sjenerøse, men snart er det de undertryktes opprør … som skaper nye situasjoner» (Beauvoir, 2000, 824). Hvert enkelt individ kan selvsagt forsøke å frigjøre seg selv, men det vil ha lite å si for situasjonen til kvinner som gruppe. Det er den kollektive kvinnekampen som kan sikre individene deres frihet: «Men hvis vi derimot tenker oss et samfunn der likheten mellom kjønnene var konkret virkeliggjort, ville denne likheten bekreftes på nytt i hvert individ» (Beauvoir, 2000, s. 821).

Det annet kjønn er en studie i kvinnenes ufrie situasjon, likevel er Beauvoir optimistisk på vegne av kvinnekampen: «Det er lett å forestille seg en verden der menn og kvinner er like, for det er nøyaktig det den sovjetiske revolusjon har lovet». Men hun advarer: «Man må naturligvis ikke tro at det er tilstrekkelig å forandre kvinnens økonomiske situasjon for at hun skal forvandles; denne faktoren har vært og forblir den aller viktigste i hennes utvikling, men så lenge den ikke har medført de moralske, sosiale, kulturelle, osv. konsekvensene den lover og krever, vil det ikke fremstå noen ny kvinne» (Beauvoir, 2000, s. 820-821).

I 1949 var den uavhengige kvinnen allerede i ferd med å fødes. Beauvoir trekker frem proletariatets kvinner, som demonstrerte og kjempet på lik linje som mennene under gruvestreikene i Nord-Frankrike, som eksempel på at kvinner absolutt ikke er dømt til å være passive: «Man må åpne fremtiden for henne. … Når man virkelig kaller kvinnene til handling, når de gjenkjenner seg i de målene man setter opp for dem, er de like dristige og modige som mennene» (Beauvoir, 2000, s.696).

Det annet kjønn som en del av en større feministisk litteratur

Det annet kjønn er et omfattende verk, som baserer seg på en gjennomgang av en stor mengde forskning, tekster og vitnesbyrd knyttet til ulike kvinners personlige erfaringer. I denne artikkelen har jeg vært innom en brøkdel av de mange poengene Beauvoir tar opp. Til tross for at boken er et omfattende filosofisk verk, så er den overraskende lettlest. Beauvoir skriver intelligent, og med til tider skarp humor. Det er imponerende at boken har stått seg såpass godt over 70 år, og jeg kan bare forestille meg hvor kontroversiell og nytenkende den må ha vært da den først utkom i 1949. Derfor kan jeg ikke annet enn å anbefale å lese boken selv – gjerne sammen med andre!

Beauvoirs arbeid kan likevel kritiseres for å i all hovedsak beskrive europeiske middels- og overklassekvinners situasjon. Det annet kjønn er sånn sett ikke en feministisk grunnbok som dekker alle sider av kvinneundertrykkingen, men en slik bok er det vanskelig å se for seg at eksisterer. Vi trenger en rik og mangfoldig feministisk litteratur for å kunne belyse kvinners situasjon – en situasjon som vil være i kontinuerlig forandring, og som krever oppdaterte analyser. I denne idétradisjonen er Det annet kjønn ett av flere viktige verk.

Leder … 4
Plukk … 6
Jens Stoltenberg om fred og demokratiske verdier – og Nato … 8
Gnist-samtalen med Brigt Kristensen: Hva betydde maoisme i Norge? … 10

Tema: Kina

Ole Marcus Mærøe: Hvorfor ble det revolusjon i Kina? … 22
Ole Marcus Mærøe: Den kinesiske revolusjonen … 26
Per Medby: Inn i tidsmaskinen – Synet på Kina i Norge på 1970-tallet … 36
Dennis O’Neil: Den kinesiske revolusjonen og USAs radikale … 46
Tore Linné Eriksen: Kina i kappløpet om Afrika … 56
Ulv Hanssen: Kina og Japan – kald politikk og varm økonomi … 66
Kristen Nordhaug: Ho-fung Hung om Kinas kapitalakkumulasjon … 72
Harald Bøckman: Mao-tida i perspektiv … 78
David Schwartzman: Kina og et globalt, økologisk samfunn … 86
Mao Zedong: Noen spørsmål om metoder for ledelse … 94

Dordi Hammer: Vindkraft – natur, folk og EØS … 100
Ivar Dillan: Henrik Wergeland og den utopiske sosialismen … 108
Arnljot Ask: Hellas hva nå? … 116
Ronny Kjelsberg: Repressiv toleranse i vår tid … 122

Debatt:

Michael Roberts: Svar til Leiv Olsen … 128
Nekrolog: Jørgen Sandemose, Marx-kjenner og debattant … 132
Tomine Sandal og Fredrik Vaaheim: The Leader – hvordan formidle marxisme til kinesiske tenåringer? … 134

Bokomtaler:

Michael Heinrich: Karl Marx and the birth of modern society. The life of Marx and the development of his work …. 142
Antoni Gramsci: Antoni Gramsci. Utvalgte tekster 1916–1926 … 146
Christoer Conrad Eriksen: Den unge Marx. Rett, samfunn og vitenskapsteori … 148
Jon Severud, Arne Klyve, Trond Hofvind: Markedsfundamentalismen – De rikes revolusjon … 152
Kjersti Ericsson: Hun, han og kvinnekampen … 155
Linn Stalsberg: Det er nok nå … 158
Heidi Helene Sveen: «Det var ikke voldtekt» – ti menn forsvarer seg i retten … 160
Barbara Foley: Marxist literary criticism today … 162
Edward Snowden: Systemfeil … 164
Roman Eliassen: Hva er penger? … 166
Enzo Traverso: The New Faces of Fascism: Populism and the Far Right … 168
Ingjald Gaare: Stein på stein … 172
Ebba Wergeland: Med fare for liv og helse … 174
Naomi Klein: On fire. The burning case for a new green deal/Martin Empson (red.): System change, not climate change. A revolutionary response to environmental crisis. … 176
Terje Tvedt, Rune Ottesen og Tormod Heier (red.): Libya: Krigens uutholdelige letthet … 180

Kina var i oppløsning tidlig på 1900-tallet. Etter å ha tapt de to opiumskrigene og den første krigen med Japan, var Kina i praksis en koloni. Qing-dynastiet var svekka og blei etter hvert svært upopulære. Kolonialisme og voksende ulikhet mellom folket og overklassen førte til sosial uro og en rekke opprør mot keisermakta og mot utlendingene som i stor grad styrte landet.

Foto: Ling Tang
Av Ole Marcus Mærøe,
kommunestyrerepresentant for Rødt i Tønsberg, landsstyremedlem i Rødt og nettansvarlig i Gnist.

 

Det mest kjente opprøret var det voldsomme Bokseropprøret rundt århundreskiftet, som ble slått ned av åttenasjonersalliansen (Frankrike, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA og Østerrike-Ungarn), og førte til ytterligere konsesjoner overfor imperialistmaktene.

Ulike republikanske og nasjonalistiske strømninger oppsto i kjølvannet av opprøret, og det hele kulminerte i 1911 i det som kalles Xinhai-revolusjonen, som endte med at keiserdømmet i Kina ble avskaffa og en kinesisk republikk etablert.

Republikken ble etablert etter et kompromiss mellom Yuan Shikai (Qing-dynastiet sin militære leder) og Sun Yat-sen (lederen for den revolusjonære alliansen Tongmenghui). En provisorisk regjering med Sun Yat-sen som president og en valgt nasjonalforsamling ble etablert. Yuan Shikai – som hadde den største militære styrken – tvang fram forhandlinger om et maktskifte, og ble president i 1912.

Etter dette fulgte en intens maktkamp mellom presidenten og nasjonalforsamlinga, der blant annet den populære statsministerkandidaten Song Jiaoren ble drept. Det endte med at Yuan Shikai monopoliserte makta, oppløste parlamentet i 1914 og utnevnte seg sjøl til keiser i 1915. Han ble møtt med massiv motstand fra provinsene i Kina, og Yuan abdiserte allerede året etter, og døde seinere samme år av urinforgiftning. Kina blei nå kasta ut i et politisk kaos der forskjellige krigsherrer tok seg til rette.

4. mai-bevegelsen (1919)

Mens Kina var i oppløsning, styrt av vekslende regjeringer dominert av regionale krigsherrer, vokste det fram nye progressive, patriotiske bevegelser i Kina, spesielt blant studenter og intellektuelle. Tidsskriftet «Ny ungdom», stifta av professor Chen Duxiu ved universitetet i Beijing, blei sentralt i det som blei kalt Ny Kultur-bevegelsen. Dette var en bevegelse som ville skape et nytt, progressivt Kina bygd på kinesiske premisser – men samtidig i opprør mot den klassiske konfucianske dannelsesfilosofien som hadde dominert kinesisk åndsliv under Qing-dynastiet.

I 1919 slutta 1. verdenskrig. Kina hadde støtta England og Frankrike som vant krigen, og områder i Kina som var under tysk kontroll ble en del av oppgjøret ved Versailles-freden. Frustrasjonen over krigsherrer og imperialister sin herjing i landet vokste til et raseri når det ble klart at de tyske områdene ble gitt til Japan, heller enn tilbake til kineserne.

4. mai 1919 samla mer enn 3 000 studenter fra 13 ulike høyskoler og universiteter i Beijing seg på Tienanmen (Den himmelske freds plass) for å demonstrere mot Versaillesfreden. Protestene spredde seg raskt til andre deler av landet, og innleda en boikott av japanske varer.

Ny Kultur-bevegelsen vokste etter dette, og blei mer utprega nasjonalt orientert. Et hovedfokus for bevegelsen blei å slåss for å avskaffe alle internasjonale avtaler som bidro til kolonialiseringa av Kina.

Kommunistpartiet blir stifta

4. mai-bevegelsen førte til et oppsving i radikal tenking blant de intellektuelle, og vestlige radikale retninger som marxisme og anarkisme blei for første gang studert og diskutert i Kina. Mange kinesiske revolusjonære var også inspirert av den russiske revolusjon, som skjedde bare halvannet år før 4. mai 1919.

Chen Duxiu (mannen bak tidsskriftet Ny Ungdom) og Li Dazhao var blant de første kommunistene i Kina. De mente Xinhai-revolusjonen i 1911 var dømt til å mislykkes fordi den ikke røska opp i de underliggende maktstrukturene, og at oktoberrevolusjonen var et eksempel på en ny type revolusjon som faktisk kunne gi resultater.

Kinas kommunistiske parti (KKP) blei stifta i 1921 i med bare 50 medlemmer. Stiftelseskongressen varte ei uke, hadde 12 delegater til stedet, og starta i et beskjedent hus i Shanghai. Dagen før den ble ferdig ble kongressen oppløst av politiet, og samla seg på nytt på en turistbåt på en innsjø i Jiaxing. Hverken Li eller Chen hadde mulighet til å delta, men Chen hadde sendt en personlig representant. Chen ble valgt til partileder i sitt fravær. Til tross for den beskjedne starten vokste det nye kommunistpartiet etter hvert som kampene i Kina tilspissa seg.

Kuomintang og den første enhetsfronten

Den revolusjonære alliansen Tongmenghui hadde etter at republikken de bygde etter 1911-revolusjonen gikk i oppløsning, utvikla seg til å bli et politisk parti under navnet Kuomintang (KMT), som både politisk og militært var i opposisjon til krigsherreregjeringene. Partiet var et republikansk, nasjonalistisk masseparti som bygde på leninistiske organisasjonsprinsipper, men som hadde en høyrefløy og en venstrefløy. Det nye kommunistpartiet var allierte med KMT fra 1924 (i det som kalles den første enhetsfronten), og hadde stor innflytelse over venstrefløya (og mange var medlemmer i begge partier), mens høyrefløya var dominert av nokså autoritære høyrenasjonalister.

Da partilederen (og tidligere president) Sun Yat-sen døde i 1925, endte partiet opp med en leder fra venstrefløya, Wang Jingwei. Men den reelle makta lå i henda på mannen som leda partiets militære grein – Chiang Kai-shek. Chiang hadde vært Suns protegé, og ble sett av mange som hans naturlige etterfølger. Han tilhørte høyrefløya av KMT, men blei på dette tidspunktet oppfatta som nokså moderat.

I 1925 greip KMT makta i store deler av det sørøstlige Kina, og etablerte en regjering i Guangzhou, under ledelse av Jang, og med Chiang som hærsjef. Kina var nå delt mellom KMT sin nasjonalistiske ettpartistat (støtta av KKP og Sovjetunionen) i sørøst og krigsherreregjeringa som fortsatt holdt stand i nord. Samme år brøyt det ut en bevegelse av streiker og protester etter at det britiskkontrollerte politiet i Shanghai hadde åpna ild mot studenter som demonstrerte mot utenlandsk innblanding i Kina, og drepte minst ni demonstranter. Den fremste streike- og boikottbevegelsen var i Hong Kong og Guangzhou, og varte i over et år. Streikebevegelsen ga kommunistene gode vilkår for å rekruttere, og høyrefløya i KMT begynte å bli bekymra for økende kommunistisk innflytelse i egne rekker.

Chiang Kai-shek arbeida i denne perioden med å samle støtte og mobilisere til et militært felttog mot krigsherrene i nord, og dermed samle Kina under KMTs ledelse. Felttoget ble kjent som nordekspedisjonen. Før nordekspedisjonen ble igangsatt utførte Chiang en utrensking av kommunister fra KMTs ledelse etter et påstått kupp mot ham i Guangzhou. At alliansen mellom KMT og KKP ikke sprakk på dette tidspunktet skyldes i stor grad at Chiang «kompenserte» ved å hive ut de mest reaksjonære høyrefløyrepresentantene fra ledelsen (og dermed ga venstrefløya i KMT flertall i regjeringa), og kom med forsikringer overfor Sovjetunionen om at han fortsatt støtta alliansen med KKP. Chiang var avhengig av sovjetisk støtte i form av blant annet våpen om nordekspedisjonen skulle lykkes.

Nordekspedisjonen erobra tidlig store landområder fra krigsherrene, og svekka krigsherreregjeringa i Beijing kraftig. KMT-regjeringa flytta fra Guangzhou til den nylig erobra byen Wuhan.

Shanghai-massakren og borgerkrigen

Nordekspedisjonen erobra byen Nanjing i mars 1927. Krigsherren Zhang Zongchang beordra troppene sine til å gi seg uten motstand. Erobringa av byen gikk fredelig. Brått begynte antiimperialistiske aktivister opptøyer mot de vestlige utlendingene i byen. Mange av soldatene i KMT-hæren, de fleste av dem kommunister, blei med på opptøyene. Flere utlendinger ble drept, og både forretningseiendommer og hjem som tilhørte utlendingene blei plyndra. Flere skip fra britisk og amerikansk marine ble sendt til Nanjing for å evakuere utlendingene, og krigsskipa bombarderte byen. Chiang Kai-shek beskyldte KKP for å ha planlagt opptøyene.

Da nordekspedisjonen nærma seg storbyen Shanghai, begynte kommunistene å organisere opprør og streiker mot styrkene som kontrollerte byen. Chen Duxiu (generalsekretæren i kommunistpartiet) og Zhou Enlai (som seinere ble folkerepublikken Kinas første statsminister) leda arbeidet. Opprørsbevegelsen kulminerte i et væpna opprør som tok kontroll over mesteparten av Shanghai sentrum, med unntak av de områdene som var under direkte utenlandsk kontroll. Når KMT sine tropper ankom byen, var byen allerede vunnet, men kommunistene fortsatte å organisere streiker og demonstrasjoner som krevde at utlendingenes eiendommer ble tilbakeført til kineserne.

Med bakgrunn i hendelsene i Nanjing, og en voksende bekymring blant høyrefløya i KMT over kommunistisk innflytelse, bestemte KMT sin nyetablerte Shanghai-ledelse seg for å ekskludere kommunistene fra KMT. Wang Jingwei reiste til Shanghai for å forhandle med Chen Duxiu, og de to kom med en felles uttalelse som igjen slo fast alliansen mellom kommunistene og KMT.

Bare fem dager etter denne uttalelsen, slo Chiang Kai-shek til. Han erklærte unntakstilstand i Shanghai, fordømte offentlig Wang sin alliansepolitikk overfor KKP og beordra alle sine støttespillere som hadde flertall i lokale avdelinger av KMT til å renske ut kommunister. Tre dager seinere, 12. april, begynte blodbadet: KMT-lojale kriminelle bander angrep kontorene til fagforeninger og andre kommunist-styrte organisasjoner. Chiang beordra hæren til å «avvæpne» opprørsmilitsene i byen, med over 300 drepte og skada som resultat. Demonstrasjonene som fulgte blei slakta ned. Mellom 5 000 og 10 000 ble drept i massakrene som fulgte.

Wuhan-regjeringa erklærte Chiang som forræder. Chiang svarte med å opprette en ny regjering i Nanjing, dominert av høyrefløya i KMT. Nanjing-regjeringa var militært overlegen, og utrenskninga av kommunister gjorde at Chiang vant støtte fra store deler av det kinesiske borgerskapet. Alliansen mellom Wuhan-regjeringa og kommunistene varte heller ikke lenge etter dette: Når KKP starta mobilisering til en arbeider- og bondehær for å svare Chiang sin massakre, blei Wang såpass nervøs at han brøyt siste rest av enhetsfronten, og overlot makta til Chiang. Wang oppløste Wuhan-regjeringa og forlot landet. Dermed var Chiang sin regjering i Nanjing enerådende i Kina – bortsett fra kommunistenes opposisjon – og Chiang i praksis diktator over hel det veldige landet.

Etter at Wang la ned Wuhan-regjeringa starta utrenskningen av kommunister også i områdene Wang hadde rådd over: I løpet av 20 dager ble mer enn 10 000 kommunister arrestert og henretta. Sovjetunionen brøyt alle bånd til KMT som svar. KKP-ledelsen ble møtt med kraftig kritikk fra egne medlemmer for å ha inngått alliansen med KMT, og Chen gikk av som generalsekretær. I de tre åra som fulgte hendelsene i 1927 blei 300 000 drept av KMT-hæren, først og fremst kommunister og nasjonale minoriteter.

KKP fortsatte å satse på arbeideropprør i byene, men ble slått ned gang etter gang av den militært overlegne hæren til Chiang. I august 1927 greide kommunistene å vinne makta i byen Nanchang, men måtte til slutt forlate byen da de blei beleira av KMTs overlegne hær. Kommunistene kom seg unna beleiringa, og trakk restene av styrkene sine ut på landsbygda, til fjellområdene i Jiangxi.

Mao Zedong og høstoppstanden 1927

Mao Zedong fra Hunan-provinsen hadde vært med i KKP siden starten, men spilte ikke noen sentral rolle i partiet før høsten 1927. Han kom fra en nokså velstående bondefamilie, hadde studert ved universitetet i Beijing og var lærer. Han var den første av de kinesiske kommunistene som for alvor forsto at revolusjon i et land som Kina ikke bare kunne bygge på industriarbeiderne i byene, men at de veldige, fattige bondemassene måtte spille ei sentral rolle. Allerede før Wang brøyt alliansen med KKP hadde Mao vendt seg mot alliansen, og argumenterte for at partiet burde satse på å mobilisere en bondehær på landsbygda heller enn å satse på KMT-alliansen og byene. Etter KKPs mislykka forsøket på å erobre Nanchang styrka Mao sin posisjon seg i partiet. Høsten 1927 ble Mao utpekt til øverstkommanderende for den kinesiske Røde Armé (seinere kalt Folkets Frigjøringshær, heretter omtalt som folke­hæren).

7. september leda Mao et opprør i Hunan-provinsen som ble kjent som høstoppstanden. Folkehæren angrep byen Changsha for å bruke den som base for å spre opprør videre i hele provinsen, men greide ikke erobre byen. De ble tvunget tilbake til fjellene på grensa mellom Hunan-provinsen og Jiangxi-provinsen, hvor de slo seg ned og bygde opp styrkene sine. Sentralkomiteen i partiet svarte med å ekskludere Mao fra sentralkomiteen for «militær opportunisme», men Mao ignorerte dem og fortsatte arbeidet med å bygge opp bonde- og arbeiderhæren i fjellene, blant annet ved å rekruttere lokale gruvearbeidere og ved å ta til seg andre regimenter fra folkehæren i området.

Forholdet mellom Maos folkehær og sentralkomiteen i partiet blei ikke bedre av at partilederen, Li Lisan, ble kalt til Moskva for å svare for sine feil, mens Stalin sendte 28 håndplukka kinesere med politisk opplæring fra Sovjetunionen til å lede KKP. Maos linje var enda mer på kant med «de 28 bolsjevikene» enn med Li.

Jiangxi-sovjetet

Det blei etter hvert klart at de ikke kunne produsere nok mat til å holde hæren i live i fjellene, og i 1929 evakuerte de basen og marsjerte sørover til lavlandet. I 1930 oppretta Mao Jiangxi-sovjetet, med seg sjøl om leder. Sentralkomiteen i partiet flytta til området, som de så som trygt, og erklærte området for en uavhengig sovjetstat. De måtte inngå et kompromiss med Mao, han ble utnevnt til formann for sovjetregjeringa i Jiangxi, men måtte gi fra seg kommandoen over folkehæren til Zhou Enlai. Mao satte i gang omfattende jordreformer i området.

I 1931 invaderte Japan Mandsjuria i Nord-Kina. KMT måtte føre krig på to fronter, mot de invaderende japanerne og mot kommunistene i Jiangxi-sovjetet. Chiang og KMT igangsatte en militær kampanje med mål om å omringe og knuse det røde området, og det var heftig debatt blant kommunistene om militærtaktikk. Mao argumenterte for å trekke fienden inn dypt inn i de røde områdene og omringe dem, med bruk av geriljataktikk. Zhou Enlai argumenterte for en mer offensiv og konvensjonell linje.

Folkehæren dreiv KMT-hæren tilbake fire ganger med varierende taktikk. Chiang sjøl leda det tredje forsøket på å omringe og beseire den lille sovjetstaten, men måtte forlate området for å slåss mot japanerne i det nordøstlige Kina. Han så etter hvert kommunistene som en større trussel enn japanerne, og kom tilbake for å lede den femte omringingskampanja. Zhou Enlai sin konvensjonelle militærstrategi vant fram, men var uegna til å møte det militære overtaket til KMT, som omringa området og bombarderte det fra lufta. Kommunistene innså at slaget var tapt, og bestemte seg for å evakuere området.

Den lange marsjen

14. oktober 1934 brøyt folkehæren gjennom KMT-linjene. 85 000 soldater og 15 000 partikadre flykta sørover til Hunan, der de tok byen Zunyi i januar 1935. I Zunyi holdt de en partikonferanse for å diskutere partiet og hærens videre strategi etter nederlaget i Jiangxi. Etter at Zhou Enlai sin militærstrategi hadde ført til nederlag var Mao sin posisjon i partiet styrka. Mao ble valgt til leder for partiets politbyrå, og fikk tilbake kontrollen over folkehæren. Han la en vågal strategi: Å flytte hele hæren langt nord i landet til Shaanxi, for der å ta kampen opp mot japanske invasjonsstyrker, i håp om at folket ville støtte deres kamp mot japanerne, og vende seg mot KMT-regimet.

Forflytninga fra Hunan til Shaanxi ble kalt «den lange marsjen». Hele veien måtte de føre geriljakrig mot KMT-styrker som forsvarte områder de trengte å marsjere gjennom. Under en tidel av hæren nådde fram til Shaanxi. I oktober 1935 nådde folkehæren endelig fram til Yan’an-sovjetet i Shaanxi, der de slo seg ned. De satte i gang jordreformer og bygde opp forholdet mellom kommunistene og lokalbefolkninga. Andre avdelinger av folkehæren fra andre kanter av landet kom til Yan’an og slo seg sammen med Maos hær.

Kommunistene rekrutterte og lærte opp soldater fra lokalbefolkninga, med stort hell. Likevel klarte de ikke å bygge opp nok styrke til å gjøre mer enn mindre geriljamanøvre inn i de japansk-kontrollerte områdene. Mao innså etter hvert at den eneste måten å slå tilbake den japanske invasjonen på, var å gå sammen med erkefienden Chiang Kai-shek.

Den andre enhetsfronten

Mao sendte en henvendelse til Chiang om å inngå en ny enhetsfront mot den japanske okkupasjonen. Chiang ga blaffen i henvendelsen, men hans egne generaler innså nødvendigheten i en sånn allianse. I desember 1936 ble Chiang arrestert av to av hans egne generaler. De sendte et telegram til regjeringa i Nanjing og krevde umiddelbar slutt på borgerkrigen mot og en tydeligere linje mot okkupasjonen.

Zhou Enlai reiste til Xi’an, der Chiang ble holdt fanga, for å forhandle på vegne av kommunistpartiet. Når Chiang til slutt gikk med på å forhandle, ble de to enige om en andre enhetsfront mot Japan, og slutt på borgerkrigen, mot at folkehæren aksepterte Chiang som øverste militære leder for enhetsfronten. ­Chiang ble satt fri, og Zhou ble invitert til Nanjing for videre samtaler. Kommunistpartiet kunne nå operere friere, og begynte å rekruttere rundt om i landet. Som en del av avtalen Zhou forhandla fram, mottok de nå også statsstøtte fra KMT-regjeringa.

Krigen mot Japan

I 1937 starta Japan en fullskala invasjon av Kina (ikke bare Mandsjuria). I løpet av siste halvdel av 1937 erobra de sentrale byer som Beijing, Shanghai og Nanjing. I Nanjing begikk de japanske soldater drap og voldtekter i så stor skala at hendelsen fikk navnet «voldtekten av Nanjing» eller «Nanjing-massakren». Dette gjorde japanerne enda mer upopulære blant kineserne, og gjorde den andre enhetsfronten enda viktigere.

Til tross for den formelle aksepten av Chiang som øverstkommanderende for den felles hæren, opererte den kommunistiske folkehæren stort sett separat fra Chiang sin hær, og dreiv geriljakrig mot japanerne mens KMT-styrkene førte mer konvensjonell krigføring – sjøl om også Chiang i løpet av krigen mot Japan utvikla mer avanserte former for krigføring. Både KMT og KKP bygde opp sivil motstand i områdene Japan kontrollerte, som gjorde det vanskelig for japanerne å administrere områdene de erobra.

Folkehæren styrka seg blant annet ved å ta opp i seg lokale militser som blei danna bak fiendens linjer, og de regna militser som nekta å bli med i folkehæren som okkupasjonsvennlige, og nedkjempa dem. Denne praksisen frustrerte Chiang og KMT-lederne. Etter hvert kom det til stridigheter mellom KMT-soldater og avdelinger av folkehæren, bak de japanske linjene. Enhetsfronten brøyt sammen i 1941

Etter sammenbruddet av enhetsfronten, satsa KKP og folkehæren på å bygge opp sin innflytelse på landsbygda i Kina, ved å gjennomføre jord- og skattereformer i områdene de frigjorde fra japanerne. Mange militser som i utgangspunktet var KMT-lojale gikk over til kommunistene i denne perioden. KMT – som ikke hadde noen tro på å beseire Japan, satsa på å vise akkurat nok motstand til å inspirere vestlig hjelp mot den japanske aggresjonen. Mens denne strategien lykkes i å skaffe forsyninger, var det ingen direkte militær hjelp å få før japanerne angrep Pearl Harbour helt på tampen av 1941. Etter dette ble krigen mellom Kina og Japan sett på som en del av 2. verdenskrig, og Kina (KMT) mottok militær støtte fra de allierte. Krigen tok slutt i 1945 når USA atombomba Hiroshima og Nagasaki og Sovjetunionen invaderte det japansk-kontrollerte Mandsjuria.

Borgerkrigen fortsetter

I løpet av krigen mot Japan hadde folkehæren vokst til 1 200 000 soldater, med støtte fra militser på omlag 2 000 000 i tillegg. Sovjetunionen ga dem alle de japanske våpna de hadde erobra når de tok Mandsjuria fra japanerne. Kommunistene kontrollerte nå 19 forskjellige baseområder rundt om i Kina, mot ett eneste før krigen. I alle områdene folkehæren erobra omfordelte de jord fra godseierne til fattigbøndene. Det gjorde dem svært populære, og førte til massiv rekruttering til både KKP og folkehæren. Dermed var den militære maktbalansen langt jevnere nå enn før krigen. Etter krigens slutt førte Chiang og Mao fredsforhandlinger, som snart brøyt sammen.

Borgerkrigen starta for alvor med Chiang sitt angrep på kommunistenes territorier i Nord-Kina med hele 1,6 millioner soldater. Folkehæren tok i bruk Maos militærdoktrine, og lurte fienden dypt inn i egne områder og sleit dem ut med geriljataktikk. KMT mista 1,2 millioner soldater, mens folkehæren styrka seg. Likevel greide KMT å erobre Ya’nan i 1947.

Folkehæren svarte med å erobre nye områder rundt om i Nord-Kina, og tok i 1948 byene Shenyang og Changchun. Særlig erobringa av Changchun blei et vendepunkt, fordi blant de beleira troppene var noen av de beste styrkene til KMT, med langt mer avanserte våpen enn kineserne hadde. Når disse styrkene overga seg, styrka det den militære kapasiteten til folkehæren. Tidlig i 1949 gikk det så dårlig for KMT at Chiang Kai-shek gikk av som president (men var fortsatt øverstkommanderende i hæren), og ble erstatta av Li Zongren. Hele Kina nord for Yangtze-elva var nå kontrollert av kommunistene.

I april ble det avholdt forhandlinger i Beijing om våpenhvile. I mens rykka begge sider sine styrker fram til Yangtze-elva. Forhandlingene brøyt sammen 20. april, og samme natt begynte folkehæren kryssinga av elva. KMTs forsvarslinjer gikk i oppløsning, og Chiang beordra full rettrett i retning Shanghai. Folkehæren tok i rask rekkefølge flere byer, inkludert KMT-hovedstaden Nanjing og etter hvert Shanghai. KMT-regjeringa rømte fastlandet, og slo seg ned på Taiwan.

Opprettelsen av Folkerepublikken Kina

1. oktober 1949 erklærte Mao opprettelsen av Folkerepublikken Kina, med Beijing som hovedstad. Erklæringa skjedde på Tienanmen-plassen. Mao blei utnevnt til formann for den sentrale regjeringa (tilsvarende president), med Zhu De som viseformann, mens Zhou Enlai ble statsminister. I 1954 ble den første nasjonale folkekongressen avholdt, med 1226 delegater. Mao, Zhu og Zhou ble alle enstemmig valgt til de samme posisjonene de ble utpekt til i 1949.