Leder …4

Plukk …6

Gnist-samtalen med Linn-Elise Øhn Mehlen og Kjersti Ericsson: Feministisk praksis …10

Tomine Sandal: Det annet kjønn – 70 år og fortsatt viktig …18

Bodil Christine Erichsen: Kvinnefrigjøring, likestilling og klassekamp …28

Tina Andersen: Hvorfor kom aldri #MeToo til Afrika? …34

Henrik Madsen: Det norske spørsmål – radikale syn på den svensk- norske unionsoppløsningen i 1905 …40

Sjur Aaserud: Bedre død enn rød? …48

Ola Bog: Dikt: Arendalsvisa …58

Frode Bygdnes: Ny stortingsmelding om fiskeripolitikk …60

Anne Minken: Fra tillitsrefom til sparereform …74

Tollef Hovig: Er menneskenes overvinnelse av knapphet en forutsetning for sosialisme? …80

Debatt

Tale Hammerø Ellingvåg intervjuer Harald Minken og Marthe Bastøe: Bompenger – en nødvendig miljøavgift eller en usolidarisk ekstraregning? …90

Leiv Olsen: Spar oss for dogmatisk tompreik …96

Harald Minken: Svar til Sandemose …102

Bokomtaler

Cinzia Arruzza, Tithi Bhattacharya, og Nancy Fraser: Feminism for the 99% …108

Amalie Kasin Lerstang (red.): En eller to eller hundrevis av søstre …112

Suzanne Kaluza (red.): Abortkamp – Maktkamp …114

Jaime Woodcock: Marx at the arcade …116

Annika Sander og Eirik Riis Mossefinn: Privatskoleparadokset …118

Leigh Phillips and Michal Rozworski: The People’s republic of Walmart …120

Richard J. Evans: A life in history …122

I 1919 deporterte amerikanske myndigheter kommunister, på femtitallet ønsket McCarthy å fengsle dem og amerikanere kjempet i geriljakrig mot den røde fare under Reagan. Mens det blant amerikanske høyreekstreme er mer snakk om et marxisme-hat. Fra amerikanske nazister til dagens Alt-right: hatet har vedvart.

Foto: Luke Stackpoole
Av Sjur Aaserud,
historielektor ved Ulsrud videregående skole og masterstudent i historie.

Nazisme på amerikansk

Organisasjonen i USA med tettest bånd til det tyske nazistpartiet i mellomkrigstiden var Den tysk-amerikanske føderasjonen (TAF). De var antikommunister og var sterkt kritiske til det de anså som Moskvarettede amerikanske fagforeninger. Den mest sentrale hendelsen var massemønstringen i Madison Square Garden 20. februar 1939 hvor TAF-føreren Fritz Julius Kuhn kritiserte Franklin D. Roosevelt (i anledningen kalt Frank D. Rosenfelt) for hans «Jew Deal» (valgfri omskrivning av New Deal). Denne viste i følge Kuhn hvor hjertet til den sittende presidenten egentlig lå, og at han var styrt av den jødebolsjevistiske eliten fra Moskva. Kuhns retorikk må ses på som en forutsigbar etterapning av Adolf Hitler, men også Ku Klux Klan, som var på sitt største før depresjonen, så på kommunistene i Alabama som en trussel for den hvite maktbevegelsens raseorden i sørstatene. Kommunistene ønsket å reversere de såkalte Jim Crow-lovene i sørstatene og ønsket slutt på segregeringen. De ønsket at afro-amerikanere skulle ha selvbestemmelse, snakket nedsettende om ­lynsjingen av svarte og forsvarte svarte menn som var anklaget for voldtekt. Mange var mot kommunistene i sørstatene, ikke bare klansmenn, og de assosierte kommunisme med fri kjærlighet, angrep på familien og på kirken, homoseksualitet, at hvite kvinner skulle bli offentlig eie og trusselen om sex mellom blandede etnisiteter.¹

Jødisk-kommunistisk komplott?

Få agitatorer i etterkrigstiden var så markant anti-kommunist som den selverklærte føreren og stifteren av Det amerikanske nazipartiet: George Lincoln Rockwell. På starten av 60-tallet var hans politiske program strippet ned til at alle afro-amerikanere skulle deporteres og de farlige jødene som var skyldige i forringelsen av den hvite manns posisjon i USA skulle gasses i hjel.² Rockwell var en krigsveteran og hadde sett kommunismens herjinger som øyevitne i Koreakrigen. Nå fryktet han at kommunismen skulle ødelegge USA.³ Utover 50-tallet ble Rockwell radikalisert, og etter hvert overbevist om at det eksisterte en Jødisk-kommunistisk verdenskonspirasjon. Han så lyset da han leste Mein Kampf og ble besatt av innholdet. Med ulike demonstrasjoner sammen med sin lille gruppe av stormtropper skapte Rockwells nazister mye mediestøy. Han fordømte jøder som marxister med en tøylesløs pengeappetitt, rasedegenererte og bærere av kulturell bolsjevisme. Sistnevnte var noe de tyske nazistene kalte modernistisk og degenerert kunst som bedervet de klassiske kulturuttrykkene, men også samlivsformer som de så på som degenererte, som for eksempel homofili. Rockwell så på økt liberalisering av svartes rettigheter i borgerrettighetsbevegelsens tid som en manifestasjon av den jødisk-kommunistiske konspirasjon om å starte rasekrig i USA. De svarte ville i følge Rockwell fort forstå at de ikke kunne konkurrere med hvit overlegenhet i studier og yrkessammenheng. Resultatet av dette ville bli en rasekrig som jødene ville utnytte og innføre sin kommunisme.⁴ I følge Rockwells White Power, som er delvis en aktivisthåndbok, og delvis en omfattende oversikt over konspirasjonsteorier om hva som egentlig foregikk i USA på den tiden, skrev han for eksempel at ikonet Martin Luther King jr. var en agent i tjenesten for den kommende jødisk-kommunistiske revolusjonen.⁵

They are everywhere!

Noen av de samme forestillingene kan vi finne i interessegruppen John Birch Society (JBS) stiftet av Robert W. Welch Jr. i 1958. Gruppa fremmer i dag en anti-globalist agenda som ønsker å melde USA ut av alle frihandelsavtaler, og flere plasserer gruppen tett opp til Trumps proteksjonistiske politikk. På 60-tallet var sjefsideologen Welch en kommunisthater. I The Blue Book of the John Birch Society hevder Welch at både den amerikanske og den sovjetiske regjeringen var styrt av en konspiratorisk kabal av internasjonalister, grådige bankeiere og korrupte politikere. Var en uoppmerksom så ville medløperne i den amerikanske regjeringen svikte landets suverenitet til fordel for FN, som også var styrt av denne gruppen, og en ny verdensorden som ønsket å innføre en kommunistisk verdensregjering. Welch så på ideen om det kollektive samfunnet som den ultimate trusselen mot vestlige verdier, og han så på liberale som hemmelige kommunister. De færreste tok Welch seriøst etter at han sådde tvil om president Eisenhower var patriot eller faktisk en kommunist.⁶ Welch så kommunister overalt og gjorde interessegruppen sin til et oppkomme av konspiratoriske og paranoide fortellinger om hvor kommunister befant seg og hva de planla.

På 70- og 80-tallet skulle ytre høyre ideologer som William Pierce, David Duke og David Lane oppta seg med hvit overlegenhets ideologiske posisjoner, ispedd konspiratoriske forestillinger om en nær forestående rasekrig iscenesatt av mektige jøder. Her var jøden den store skurken som trekker i trådene for å etablere sin sionistiske okkupasjonsregjering (ZOG) i USA, mens marxistene hadde en underordet rolle i historien. Innenfor denne verdensanskuelsen, som plasserte ZOG rett inn makteliten i FN, USAs føderale regjerning og bankene, så tilhengere i hvit makt-bevegelsen med paranoide blikk på internasjonale og amerikanske myndigheter. ZOG-jødene var sammensvergelsens elite, mens underløperne var fargede mennesker, kommunister, liberalere, journalister og andre som jobbet for å utrydde den hvite rase.⁷ Denne forestillingen skulle populariseres i Pierce` Turnerdagbøkene (1978), som er en kultklassiker innenfor ytre høyre.

«Eat lead, commie!»

Historiker Kathleen Belew forteller historien om vietnamveteraner som tok med seg et antikommunistisk hat fra de intense kampene mot Viet Cong. Det var ikke bare hatet mot kommunismen, men også et hat mot amerikanske myndigheter for å ha sveket soldatene sine som førte til at Louis Beam og andre knyttet til Ku Klux Klan og lignende hvit makt-organisasjoner tok med seg krigen hjem til USA. Ved å overføre kunnskapene de hadde lært som soldater til paramilitære treningsleirer i USA skulle de fortsette krigen mot amerikanske myndigheter og utvalgte kommunistiske mål i hjemlandet mot slutten av 70-tallet.⁸ Dette fikk sitt voldelige uttrykk i fryktbasert taktikk mot vietnamesiske fiskere i Texas og Greensboro-massakren. I Texas dannet det seg et samfunn med vietnameske flyktninger som livnærte seg av å fiske. Mellom 1979 og 1981 ble det brent fiskebåter, avfyrt skudd og kastet brannbomber på boliger der vietnameserne oppholdt seg i Galvestonbukta-området. Klanmedlemmer ble provoserte av at vietnameserne kom og tok jobber fra amerikanske fiskere og noen så på det som sin plikt å fortsette Vietnamkrigen på amerikansk jord, fyrt opp av rykter om at fiskerne hadde tilknytning til Viet Cong og ønsket å spre kommunisme i Vesten.⁹

I Greensboro, North Carolina, utførte Kommunist-arbeiderpartiet en «Death to the Klan-marsj», 3. november 1979. Resultatet ble skuddvekslinger mellom klanen og medlemmer av Det amerikanske nazipartiet på den ene siden og kommunister på den andre, hvorav fire ble drept. Belew hevder at klanmedlemmer og nazister så på handlingen som en innsats i kampen mot global kommunisme. ¹⁰ Under Reagan ble den uttalte målsettingen å vinne den kalde krigen, og Reagan-administrasjonen støttet anti-kommunist grupper over hele verden. Det mest kjente eksempelet var Contras i Nicaragua. Utover 80-tallet var det en serie av konflikter mellom høyreorienterte opprørsgrupper mot blant annet kommunistgrupper i Latin- og Sør-Amerika, der USA ga militær støtte til anti-kommunistene. Klanfolk og nynazistiske eventyrere reiste på eget initiativ og så på dette som sitt mandat for å stoppe spredningen av kommunisme i sin egen bakgård, og arrangerte egne paramilitære gruppeturer via militærbladet Soldier of Fortune.

El Salvador, Guatemala og Grenada var fristende kampsoner for flere vietnamveteraner som ønsket å avslutte det de ikke fikk gjort ferdig i Vietnam.¹¹ «Operation Red Dog» var for eksempel en plan om å avsette regjeringen på den lille øya Dominica, planlagt av amerikanske og canadiske hvit makt-bevegelser og klanmedlemmer. Anført av nynazisten Don Black, som senere skapte det hvit-nasjonalistiske nettstedet Stormfront, og klansleder Mike Perdue, var planen å nedkjempe regjeringen og få innsatt den tidligere statsministeren Patrick John som kunne åpne opp for lukrative industriprosjekter for amerikanske hvite nasjonalister. Black og andre så på Dominica som sårbar for kommunistisk maktovertakelse, men kuppforsøket kom aldri lengre enn til New Orleans, der Blacks våpentransport ble stoppet. Hendelsen ble i ettertid døpt «Bayou of pigs» med referanser til invasjonen av Grisebukta i 1961.¹²

Fra «Star wars» til «Culture wars»

Etter Sovjetunionens fall og den kalde krigens slutt ble hvit maktbevegelsene mindre opptatt av anti-kommunistisk konfrontasjon, men de skulle snart stå ovenfor enn annen marxistisk trussel. Det var ikke før William S. Lind i 1998 ga ytre høyre en ny fiende i de såkalte «kulturmarxistene» at begrepet etterhvert utgjorde et nytt element på marxistfrykt i ytre høyre ideologi. Begrepet har røtter i mellomkrigstidens nazistiske forakt for kulturell bolsjevisme som så på moderne kunst som «entartete», inspirert av jøder, marxisme og sinnssykdom. Lind og den religiøst konservative Paul Werich ble på slutten av 90-tallet de første kritikerne av det de så på som en intendert plan av nymarxistene ved Frankfurterskolen¹³ om å ødelegge den kapitalistiske vesten fra innsiden. Spesielt Herbert Marcuse får skylden for å oppløse seksualmoralen med sin «Make love, not war»-frase og Lind hevdet at han var sjefsguren for den nye venstresiden som på 60-tallet opplærte babyboom-generasjonen etter andre verdenskrig i kulturell marxisme. Dette er et ekko av nazistenes uttalelser om kulturell bolsjevisme og blir brukt som et begrep for å skille verden inn i en dikotomi: de tradisjonelle vestlige og kristne verdiene opp mot den normoppløsende moralen.

For Lind er kulturell marxisme det samme som politisk korrekthet, og han ser på det som en pågående prosess fra media og akademia.¹⁴ Politikere som Pat Buchanan har hevdet at kulturell marxisme har blitt brukt i en kulturkrig for å undergrave tradisjonell konservatisme. Buchanan hevder i Suicide of a Superpower: Will America Survive Until 2025? at USA vant den kalde krigen mot den politiske marxismen, men taper verdi- og kulturkampen mot kulturell marxisme. Begrepet blir brukt av ytre høyre i dag, inklusive alt-right, som et samlebegrep for uamerikanske og anti-vestlige sykdommer som ateisme, politisk korrekthet, lesbiske, homofile og transseksuelle rettigheter, seksuell frigjøring, feminisme, liberalisme og fremfor alt multikultralismen. Begrepet ble eksempelvis brukt flere titalls ganger av Anders Behring Breivik i sitt manifest tilknyttet terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, sammen med flere referanser til Lind.¹⁵ Begrepet har også blir brukt i storstilte konspirasjonsteorier på ytre høyre om at det arbeides for å bryte ned det etno-nasjonale fellesskap og erstatte det med en global superstat. I nesten tre tiår har altså alt fra republikanere til nynazister brukt begrepet som et symbol på alle liberale eller venstredreide partiers dreining av det amerikanske samfunnet mot noe de forakter.¹⁶ Også i Norge brukes kulturmarxisme-begrepet for å sette navn på den «normoppløsende» tilstanden som ideologien bærer med seg. Høyreekstreme stemmer i Vigrid og Den Nordiske motstandsbevegelsen gir uttrykk for at kulturmarxismen oppløser den hvite rases hegemoni på kultur og legge til rette for et multikulturelt og sterkt feminisert samfunn.

I den konspirasjonsteoretiske delen av ytre høyre i USA holdes kommunistfrykten i live. I månedene før president Trumps innsettelsesdag i Det hvite hus advarte patriot- og ytre høyre gruppa Oath Keepers om et kommunistisk kupp på datoen 20/1 2017.¹⁷ Samme år la nevnte JBS ut videoer om Black Lives Matter og at de samarbeider med Det revolusjonære kommunistpartiet. Konspirasjonsteorien går ut på at det er kommunistpartiet som arranger demonstrasjoner mot lokalt politi og dette skal igjen føre til at folket krever å få et nytt føderalt politi. JBS hevder at målsettingen for kommunistpartiet er å skape et «Checka» som refererer til det hemmelige og undertrykkende Sovjetiske politiet som var aktive fra 1918–1922, og at dette videre kan føre til en lignende politistat i USA.

Red Scare i Alt-America?

I USA hundre år etter den første kommunistfrykten ser vi altså ideene og tilhørigheten til den historiske fascismen. I Trumps USA er ytre høyre på fremmarsj, og der frikorpsene kjempet mot kommunister så kjemper alt-right, nynazister, hvit maktbevegelse mot det politisk korrekte hegemoniet som ønsker å fjerne historien til Amerikas konfødererte stater og ødeleggelsen av den hvite europeisk-amerikanske kulturen i seg selv. Selv om fiendebildet har forandret seg, så var Unite the right-marsjen i Charlottesville i 2017 ett uttrykk for at ideene til den historiske fascismen lever videre. Innenfor ytre høyre i dagens USA så lever frykten for «de røde» i beste velgående. I marsjen var det grupper som Traditionalist Worker Party (TWP) som forakter det de ser som et politisk korrekt USA der alle miniorieter og seksuelle orienteringer får særrettigheter og den hvite rase er taperen. Det er den kulturelle marxistiske liberaliseringsideologien som går utover den hvite rase, for hvem skal kjempe for deres særrettigheter? I den samme marsjen gikk Nathan Damigo, en David Duke-fan som stiftet Identity Evropa. Denne organisasjonen har aksjonert på flere universitetscampuser i USA for å hindre spredningen av kulturmarxistiske ideer. I Alt-right universet benevnes alt som mislikes av det de liberale trykker til sitt bryst for kulturell marxisme. Det kan være feminisme, homorettigheter, multikultur og innvandring for eksempel.¹⁸ Det må sies at denne teksten på ingen måte har som intensjon å være noen definitiv antikommunismens historie i USA, men jeg har fokusert på ulike generasjoners skremselspropaganda. Fra å se på borgerrettighetsbevegelsen som en rambukk for kommunisme, til aktiv geriljakrig både innlands og i utlandet, til angsten for kulturell marxisme: ytre høyre grupper i USA har lang tradisjon for bruk av anti-marxistiske forestillinger som en del av fiendebildet. «The Red Scare» er fortsatt til stede i retorikken til ytre høyre i USA. Gjerne i vekselvirkning med anti-semittisme. Antimarxistiske forestillinger har en kontinuitetslinje tilbake til den historiske fascismen, og hvite menn som lengter etter et mer ensrettet samfunn har en lang tradisjon for å skylde på Marx og hans etterfølgere. Marxistisk inspirerte tanker har alltid fremstått som unasjonale og ute etter å omvende etablert kultur og levesett i følge en lang idetradisjon innen ytre høyre i USA.

Noter

1 Belew 2018: 62

2 Simonelli 1999

3 Goodrick-Clarke 2002: 8/9

4 Goodrick-Clarke 2002

5 Rockwell 1967

6 Welch 1963

7 Mudde 2018:6

8 Belew 2018:7

9 Belew 2018:33

10 Belew 2018

11 Belew 2018:65

12 Belew 2018: 83

13 Belew 2018

14 Teoretikere som Antonio Gramsci, Georg Lucas, Max Horkheimer og Theodor Adorno

var alle videreutviklere av marxismen og omtales som vestlig nymarxistiske tenkere preget av kritisk teori.

15 Lind 2000

16 Tromp 2017

17 Mirrlees 2018:49

18 Neiwert 2017: 337

Kilder

Belew, Kathleen (2018) Bring the War Home, Harvard University Press, USA.

Goodrick-Clarke, Nicholas (2002) Black Sun: Aryan Cults, Esoteric Nazism and the Politics of Identity, New York University Press, New York.

Hitler, Adolf (1941) Min kamp, J.M. Stenersens forlag, Oslo.

Lind, William S. (2000) «The Origins of Political Correctness», tale holdt av Lind ved Accuracy in Academica i Whashington, D. C.

https://www.academia.org/the-origins-of-political-correctness/

Mirrlees, Tanner (2018) «The Alt-Right`s Discource of «Cultural Marxism»: A Political Instrument of Intersectional Hate», hentet fra Atlantis: Critical Studies in Gender, Culture and Social Justice, Issue 39.1/ 2018, utgitt ved Mount Saint Vincent University, Halifax, Novia Scotia.

https://www.academia.edu/37240375/The_Alt-Rights_Discourse_of_Cultural_Marxism_A_Political_Instrument_of_Intersectional_Hate

Mudde, Cas (2018) Far Right in America, Routhledge Focus, New York

Nerdinger, Winifred (red.) (2015) Munich and National Socialism, C. H. Beck Verlag, München.

Neiwert, David (2017) Alt-America: The Rise of the Radical Right in the Age of Trump, Verso, New York.

Rockwell, George Lincoln (1967) White Power, Revisionist books, London.

Simonelli, Fredrick J. (1999) American Fuehrer, University of Illinois Press, Chicago.

Tromp, Carline (2017) “Den røde pillen”, på trykk i nettavisen til Klassekampen 21/9 2017.

Welch Jr., Robert W. (1961) The Blue Book of the John Birch Society, eget forlag, USA.

Welch Jr., Robert W. (1963) The Politician, eget forlag, USA.

Wendling, Mike (2018) Alt-right: From 4chan to the White House, Pluto press, London.

 

 

1905 var et hektisk år i norsk historie. Bare et par uker inn i året, den 11. januar, hadde norske myndigheter avvist lydrikepunktene i konsulatsaksforhandlingene. Myndighetene mente de innebar en betydelig innsnevring av norske selvstyret. En måned senere strander forhandlingene fullstendig.¹ De kommende månedene skulle en rekke utvalg samles med et spørsmål for seg: kunne den svensk-norske personalunionen reddes, og om ikke, hvordan kunne en unionsoppløsning gjennomføres på best mulig måte?

Foto: Norsk og svensk unionsvåpen med våpenkappe, 1844-1905. Kilde: Wikimedia Commons
Av Henrik Madsen,
historiestudent ved Universitetet i Bergen. Fagforeningsaktivist og aktivt Rødt-medlem.

Perioden fremover skulle bli tøff for de involverte parter, med mange lange møter og lite enighet. 7. juni finner unionsoppløsningen offisielt sted. Denne dagen vedtar det norske Stortinget at svenske kong Oscar II (1829–1907) ikke lengre er Norges statsoverhode. Svenske myndigheter forsøker å sette en stopper for dette. Påfølgende dag går svensk presse ut og fordømmer det som et «statskupp». Etter mye uenighet og trussel om krig, kommer partene til enighet om at en folkeavstemning skal avholdes, og at resultatet skal legge føringer for det endelige utfallet. Folkeavstemningen gir 368 392 for unionsoppløsning, og bare 184 stemmer mot. Dette blir Norges første steg på veien mot uavhengighet, og for første gang på et halvt årtusen, en selvstendig stat.²

Det nasjonale spørsmål

Det er lett å få inntrykk av at unionsoppløsning hadde to klare sider, med nordmenn og svensker unisont støttende oppom egne myndigheter. Det er ikke helt riktig. Mens det var bred enighet i Norge, var det det store uenigheter om unionsspørsmålet hos våre naboer i øst. I Sverige var det i stor grad et klassedelt spørsmål, med høyresiden mot unionsoppløsningen, og venstresiden for.

Gjennom historien har arbeiderbevegelsen støttet flere separatistiske bevegelser i deres kamp for nasjonalt selvstyre – både i Norge og i det store utland. Dette kan for enkelte virke underlig, da arbeiderbevegelsen siden Marx og Engels sin tid har vært internasjonalister, og ikke nasjonalister. Klasse er med andre ord det som forener mennesker – ikke nasjonalitet. Arbeiderklassens interesser er viktigst, men hva tjener klassen best i spørsmålet om nasjonal selvstendighet? Den norske sosialdemokraten Halvdan Koht (1873–1965) tolket det slik:

Når det kommunistiske Manifeste frå 1848 segjer at «arbeidaren har intet fedreland», so er ikkje det sagt me den tanken eller med det ynske at soleis bør det være. Tvert imot – det er ei klage imot det kapitalistiske samfunde som tek fedrelande ifrå arbeidaren, likso vel som det tek heimen og heimelivet frå han.³

Dette er langt fra den eneste tolkningen, og historisk sett har det vært stor uenighet om det nasjonale spørsmålet i arbeiderbevegelsen, også om unionsoppløsningen.

Den svensk-norske arbeiderbevegelsen

Ved inngangen til det 20. århundret hadde det norske selvstendighetsspørsmålet allerede ulmet over lengre tid. De mest fremtredende pådriverne var på dette tidspunktet det liberale partiet Venstre, men de var ikke de eneste. Ved inngangen til 1900-tallet så man en gryende arbeiderbevegelse i Skandinavia.⁴ I 1898 hadde stemmeretten blitt utvidet til å gjelde en større del av befolkningen, og fem år senere fikk det sosialdemokratiske Det norske Arbeiderparti (DNA) inn fem representanter på Stortinget.⁵ DNA hadde tiåret i forveien erklært støtte til unionsoppløsningen. Samtidig vedtok de at det var viktig at sosialdemokrater i både Sverige og Norge stod sammen, da «unionen har vært og stadig vil bli en hindring for sosialt fremskrittsarbeid i begge land».⁶ Hvordan stod det egentlig til på andre siden av grensen?

Våren 1905 holdt forhandlingene i Karlstad på å bryte sammen. På begge sider av landegrensen fryktet arbeiderbevegelsen at et brudd i forhandlingene ville føre til åpen krig mellom de to nasjonene. Arbeiderbevegelsen hadde i årene opp mot unionsoppløsning sendt delegater til hverandres møter. En av disse var lederen av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU), Randolf Arnesen (1880–1958), som i desember 1904 besøkte en ungdomskonferanse arrangert av Socialdemokratiska Ungdomsförbundet (SDUF). På talerstolen uttalte Arnesen at han ønsket å «slutte fred i Skandinavien og faa istand ett folk». Kort tid senere publiserte han en variant av talen, hvor han i tillegg skrev:

Vi ønsker imidlertid at noget gjøres. Helst skulde vi se om hele Sverige protesterte mot sin regjerings politik. Det vilde være bra.⁷

I frykt for et mulig krigsutbrudd sender Sveriges Socialdemokratiska arbetareparti (SAP) ut et opprop med støtte til sine norske kamerater, med slagord som «Rettferdighet for Norge! Fred med Norge!». Samtidig vedtar SDUF et manifest med tittelen Ned med vapnen! Fred med Norge! (1905), hvor de lover å bekjempe svenske militærinngrep for å stanse unionsoppløsningen «med varje til buds stående medel».⁸ Det var altså ingen tvil om hvor den svenske arbeiderbevegelsen sine sympatier lå. Arbeiderskandinavismen – arbeidersolidariteten på tvers av landegrensene – hadde seiret.⁹

I det som i bunn og grunn var et nasjonalistisk spørsmål, viste de svenske og norske arbeiderne internasjonal solidaritet til hverandre. Trolig hadde denne forente pasifismen mellom arbeiderbevegelsen, på hver sin side av landegrensene, vært med på å sikre en fredelig unionsoppløsning, uten blodsutgytelse.¹⁰ Det som nærmest kan betraktes som en fredelig og demokratisk revolusjon, hadde funnet sted.

Nye tider

Skrur vi klokken ti år frem i tid, og vender blikket utover det store kontinentet, ser man at store ting skjer i den internasjonale arbeiderbevegelsen. I 1917 fant to revolusjoner sted i Russland, hvorav den siste plasserte det kommunistiske Bolsjevikpartiet ved makten. Dette sendte jordskjelv gjennom verdenssamfunnet, med ringvirkninger som strakte seg langt inn i verdens sosialdemokratiske og sosialistiske partier. Likesom i andre land førte den russiske revolusjonen også til fraksjonering i den svensk-norske arbeiderbevegelsen. Allerede i 1917 hadde SDUF brutt ut, og etablerte Sveriges socialdemokratiska vänsterparti (SSV), i dag kjent som Vänsterpartiet. To år senere gikk SSV og DNA sammen med en rekke sosialistiske og kommunistiske partier om å etablere Den kommunistiske internasjonale (Komintern).¹¹ Få år senere hopper DNA av, og knytter igjen bånd med SAP.¹²

Samtidig som det skjer store endringer på kontinentet, gjenoppstår debatten om unionsoppløsningen, men ikke hvor man skulle tro. Spørsmålet om unionsoppløsning var for lengst ansett som løst for den svensk-norske arbeiderbevegelsen. De politiske skiftningene i årene etter den russiske revolusjonen gjorde lite for å endre på det. Det var de prominente marxistiske teoretikerne Vladimir Lenin (1870–1924) og Rosa Luxemburg (1871–1919) som tok opp unionsdebatten. I motsetning til hos den svensk-norske arbeiderbevegelsen, var det uenigheter blant dem, også etter løsrivelsen hadde funnet sted.

Fra Luxemburg til Lenin

Luxemburg og Lenin hadde et komplisert forhold til hverandre. Parallelt med å være store beundrere av hverandre, var de også hverandres største kritikere. Til stadighet var de i klammeri med hverandre, noe som offentlig kom til uttrykk i internasjonal presse. Et av spørsmålene hvor de var sterkt uenig med hverandre var nettopp i spørsmålet om hvorvidt norsk uavhengighet hadde noe for seg.¹³

Luxemburg var skeptisk til tanken om at nasjonal selvstendighet var noe å kjempe for, og var en del av den sosialistiske bevegelsen som mente at det var et rent borgerlig fenomen. Luxemburg avviste at unionsoppløsningen representerte noe demokratisk fremskritt. Det enkelte hevdet var et eksempel på en fredelig, demokratisk revolusjon, avviste hun tvert om. Hun mente ganske enkelt at det var et uttrykk for en bondestand og et småborgerskap som ønsket sin egen konge, og at ønsket om å bryte med Sverige kun var et uttrykk for skiftende monarkiske interesser.

Som bevis for sine påstander viste hun til hvordan unionsoppløsningen hadde blitt priset i Cracow Naprzod, avisen til Det polske sosialdemokratiske partiet i Galicia og Schlesien, som tross sitt bånd, ble betraktet av Luxemburg og Lenin som borgerlig nasjonalistisk. I tillegg viste hun til hvordan Norge i folkeavstemningen om statsoverhode hadde valgt en monark, og effektivt avvist Norge som republikk.¹⁴ Dette på tross av at Norge som republikk aldri var et klart alternativ, da alternativene bestod av ja eller nei til prins Carl av Danmark og Island (1872–1957), som kong Haakon VII av Norge.¹⁵

Tross deres uenigheter var de enig om at monarkiet var lite ønskelig. Samtidig hevdet Lenin at Luxemburg i hennes innbitte kamp mot nasjonalismen overså viktigheten av nasjonal selvråderett. Når det kom til selve unionen påpekte han at den ikke var frivillig inngått, slik Luxemburg ga uttrykk for. Unionen var et barn av napoleonskrigene (1800–1815), hvor Danmark måtte avstå Norge som krigsoffer til Sverige. Lenin påpeker at dette ikke skjedde upåaktet hen, og at norske protester ble slått ned av svenske soldater. Unionsoppløsningen var altså ikke bare et resultat av strategiske interesser fra den norske overklassen, men et ønske som spente seg på tvers av samfunnsklasser. Som et viktig poeng dro Lenin frem hvordan den svenske arbeiderbevegelsen hadde støttet unionsoppløsningen, på tross av at de selv tilsynelatende ikke hadde noe å tjene på det.

Lenin mente at dersom den norske arbeiderklassen hadde fått bestemme, ville de valgt republikk. Stemmeretten var på dette tidspunktet forbehold menn over 25 år, og kvinnelig stemmerett lå fremdeles noen år frem i tid.¹⁶ Lenin mente at arbeiderklassens støtte til det norske monarkiet var rent pragmatisk. DNA sine fem folkevalgte hadde i Stortinget stemt mot monarkiet, men langt fra flertallet var på deres side. Grunnet demokratiske mangler stod valget enten mellom taktisk støtte, eller et hastet revolusjonsforsøk. Skal man tro Lenin ville et revolusjonsforsøk ha liten sjanse for å lykkes, grunnet at både arbeiderbevegelsen og nasjonen fremdeles var ung og uorganisert.¹⁷

Unionsoppløsningens ettermæle

Over hundre år etter unionsoppløsningen står svensker og nordmenn igjen som to folk med hver sin stat. Det at Sverige og Norge er to separate stater står igjen som en selvfølge, som de færreste vil ta til motmæle. At det var gjenstand for diskusjon ved begynnelsen av 1900-tallet – en debatt som omfattet alt fra den menige skandinaver, til verdensledere – er det lite spor av.

Luxemburgs syn om at unionsoppløsningen var kontraproduktivt for den norske arbeiderbevegelsen på lengre sikt, måtte vike for arbeiderskandinavismen. At et selvstendig Norge kun var av interesse for et lite knippe overklassemenn, måtte også vike. Hun måtte se seg slått av en samlet svensk-norsk arbeiderbevegelse, som stod samlet om at det beste var om nasjonene skiltes ad i et kameratslig forhold.

Referanser

Aakermann, Alfred. «Protokoll for forhandlingene på det 30. ordinære landsmøte, 22.–24. mai 1936.» Det Norske Arbeiderparti. Oslo: Arbeidernes Aktietrykkeri, 1937. 160.

Bakken, Laila Ø. Stemmerettens historie. 12. juni 2007. https://www.nrk.no/norge/stemmerettens-historie-1.2678101 (funnet mai 4., 2019).

Bjørgum, Jorunn. «Det nasjonale spørsmål i norsk.» Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie (TFAH), 1985.

Gjerde, Åsmund Borgen, og Edvard Bull. Arbeiderbevegelse. 19. mars 2019. https://snl.no/arbeiderbevegelse (funnet mai 2., 2019).

Lenin, Vladimir Ilyich. «Norway’s secession from Sweden.» I The Right of Nations to Self-Determination, av Vladimir Ilyich Lenin, oversatt av Isaacs Bernard og Joe Fineberg. Progress Publishers, 1914/1972.

Lippe, Just. Norges Kommunistiske Partis historie – bd 1. Forhistorien. Partiets stiftelse. Tiden fram til den annen verdenskrig. Oslo, 1963.

Luxemburg, Rosa. «Federation, Centralization, and Particularism.» I The National Question, av Rosa Luxemburg, oversatt av Horace B. Davis. Przeglad socialdemokratyczny/Monthly Review Press, 1909/1976.

Nilsson, Torbjörn. «Partiernas historia: Vänsterpartiet.» Populär Historia, 28. september 2010.

Sejersted, Francis. Unionsoppløsningen i 1905. 9. april 2019. https://snl.no/Unionsoppløsningen_i_1905 (funnet april 29., 2019).

Shachtman, Max. «Lenin and Rosa Luxemburg.» Redigert av James Burnham, Max Shachtman og Maurice Spector. The New International (Socialist Workers Party), mai 1938.

Sogstad, Per Egeberg. Ungdoms Fanevakt: Den sosialistiske ungdomsbevegelsens historie i Norge. Oslo: Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF), 1951.

Steine, Bjørn Arne. Folkeavstemningen om monarki i 1905. Universitetet i Oslo (UiO). 25. november 2015. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1520-folkeavstemningen-om-monarki-i-1905.html (funnet mai 4., 2018).

Noter

1 Sejersted, Francis (2019): Unionsoppløsningen i 1905. Store norske leksikon.

2 Sejersted (2019).

3 Bjørgum, Jorunn (1985): Det nasjonale spørsmål i norsk arbeiderbevegelse. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie: 99

4 Gjerde, Åsmund Borgen, og Edvard Bull (2019): Arbeiderbevegelse. Store norske leksikon.

5 Lippe, Just (1963): Norges Kommunistiske Partis historie – bd 1. Forhistorien. Partiets stiftelse. Tiden fram til den annen verdenskrig: 22

6 Lippe (1963): 23

7 Sogstad, Per Egeberg (1951): Ungdoms Fanevakt: Den sosialistiske ungdomsbevegelsens historie i Norge. Oslo: Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF): 90-91

8 Sogstad (1951): 90

9 Sejersted (2019).

10 Lippe (1963): 24-25

11 Nilsson, Torbjörn (2010): Partiernas historia: Vänsterpartiet. Sverige: Populär Historia.

12 Aakermann, Alfred (1937): Protokoll for forhandlingene på det 30. ordinære landsmøte, 22.–24. mai 1936. Det Norske Arbeiderparti. Oslo: Arbeidernes Aktietrykkeri: 8.

13 Shachtman, Max (1938): Lenin and Rosa Luxemburg. The New International.

14 Luxemburg, Rosa (1909): Federation, Centralization, and Particularism, The National Question. Przeglad socialdemokratyczny.

15 Steine, Bjørn Arne (2015): Folkeavstemningen om monarki i 1905. Universitetet i Oslo.

16 Bakken, Laila Ø (2007): Stemmerettens historie. NRK.

17 Lenin, Vladimir (1914): Norway’s secession from Sweden, The Right of Nations to Self-Determination.

 

Kan mindre privilegerte kvinner i det globale sør kjenne seg igjen i en nettbevegelse frontet av en hvit amerikansk skuespiller, eller må de gå helt egne veier for å ta sine feministiske kamper? Når #MeToo-kampanjen tok av i november 2017 delte kvinner verden over sine historier med trakassering og overgrep på sosiale medier. Historiene som fikk mest oppmerksomhet kom fra Hollywood, der flere og flere kvinner beskrev maktmisbruk, voldtektsforsøk og trakassering fra mektige regissører og produsenter. Harvey Weinstein ble selve symbolet på mektige menn som ikke lenger skulle slippe unna med grove overtramp. Det er ingen grunn til å nedvurdere viktigheten av oppgjøret underholdningsindustrien har tatt, og fortsatt er holder på med. Men om privilegerte kvinner i det globale nord får styre narrativet, hvor er det så plass til de mindre historiene, dem som ikke får gehør?

Foto: Abdura Ouf Bessick
Av Tina Andersen Vågenes, studerer samfunnsgeografi og jobber i Sex og Politikk.

Fanget av trange rammer

Flere har spurt hvorfor #MeToo-kampanjen ikke tok av på det afrikanske kontinentet. Det finnes ikke et entydig svar, men flere faktorer har virket inn. Negative opplevelser og trakassering er ikke forbeholdt vestlige privilegerte kvinner, og behovet for at andre ser og tror på historien er universell. Trakassering og maktmisbruk foregår både i Norge og i Sør-Afrika, men historiene vi hører er fra vår egen kontekst i det liberale vesten. Konteksten i Sør-Afrika og nabolandene er radikalt annerledes enn både Norge og USA. Frykten for backlash, tilbakeslag, har blitt nevnt som hovedgrunnen til at bevegelsen har vært så lite utbredt. Flere som valgte å stå frem opplevde å bli latterliggjort av politi og på sosiale medier.¹ Backlash gjør da frykten for negative konsekvenser reel, dersom man velger å stå frem.

Patriarkalske strukturer i samfunnet legger også store hindringer for dem som ønsker å stå frem. Aktivister nevner hvordan det i de fleste afrikanske land finnes en «culture of respectability», som kontrollerer såkalt respektabel atferd. Unge kvinner skal respektere eldre, og må ikke bringe skam over familien. Kvinner kan ikke være for ambisiøse eller suksessrike, for å ikke skremme bort menn som er interessert. Ikke minst regulerer det sinne og raseri mot urettferdighet. Ofre for trakassering og ulike former for seksuell vold opplever å selv få skylden. Ofte anklages de for å ha oppmuntret overgrep med påkledning eller oppførsel. Dette fører til store mørketall for seksuelle overgrep. Videre blir de som anklages for seksuelle overgrep og trakassering sjelden holdt ansvarlig. Mange land har ikke lovverk som spesifikt rammer seksuell trakassering på arbeidsplassen, mens de færreste offentlige organer og universiteter har retningslinjer for hvordan slike saker skal behandles.

I Sør-Afrika har debatten vært ledet an av universitetsstudenter som kjemper for en tryggere hverdag. I 2016, før #MeToo tok av, startet afrikanske kvinnelige studenter kampanjen #EndRapeCulture. Trakassering og voldtekt er et stort problem innenfor akademiske miljøer ved flere afrikanske universiteter. Flere studenter snakker nå ut om forelesere som presser dem til sex for å få bestått graden sin, og trusler dersom de forteller det til noen. Det er blant studentene #MeToo i stor grad har kommet frem. I land som Kenya, Uganda, Nigeria og Sierra Leone tok kvinnelige universitetsstudenter til sosiale medier for å protestere mot seksuell vold fra deres forelesere og veiledere.²

Men om den globale #MeToo-kampanjen ikke var den riktige plattformen, hvor skal de feministiske kampene tas? Unge afrikanske feminister velger å ta til nettet for å lufte frustrasjonen sin og for å snakke med hverandre. I januar 2018 raste debatten om en låt utgitt av den malawiske artisten Mwiza Chavula.³ Teksten, som oversatt fra chichewa oppfordrer til voldtekt, vakte voldsomme reaksjoner. Skal ytringsfriheten beskytte en populær artists ønske om å bruke språk som tydelig aksepterer voldtekt, eller finnes det grenser for hva man kan si? Diskusjonen om ytringsfriheten versus hensynet til å ikke støte eller fornærme, går lange runder både i Norge og i land som Malawi. Unge i Malawi meldte seg på debatten, som foregikk i stor grad i gruppesamtaler på Whatsapp. Chavula satt i arresten en periode, mens han selv hevdet å aldri ville «fornærme kvinner», og sangen ble fjernet fra større nettsider for musikkdeling. Arrestasjonen av artisten var kort, ettersom politiet ikke formelt kunne straffe ham for å synge om voldtekt. Saken førte til en økt interesse blant unge i Malawi til å diskutere problematiske tema, noe som ikke alltid er lett.

I nabolandet Zimbabwe førte politiske uroligheter, og en flere dager lang generalstreik, i januar 2019 til at kvinner i lavinntektsområder i og rundt hovedstaden Harare ble utsatt for overgrep av soldater. Under påskudd av å lete etter opphavsmennene til streiken, gikk soldater inn i fattige nabolag og voldtok kvinner. Aktivister i Zimbabwe rapporterte om hvordan voldtektsofrene ikke turte å gå til det offentlige helsevesenet for behandling, eller til politiet for å anmelde. Hvem skal tro deg når det nettopp er politi og soldater som har utsatt deg for overgrepet? I etterkant av hendelsene arrangerte feminister i Zimbabwe og den afrikanske diasporaen Black Wednesday.⁴ Flere postet innlegg under taggen #OurBodiesNotWarZones på sosiale medier. Kvinner kledde seg i svart og delte bilder på sosiale medier med støtteerklæringer til voldtektsofrene. Det er ikke nytt at myndigheter og militære bruker seksuell vold og trusler mot kvinner for å vise hvem som har makten. Likevel lagde kampanjen et rom for å snakke om overgrepene, og dele historiene med omverdenen.

Interseksjonalitet eller vestlig fokus?

Et annet spørsmål som dukker opp, er om det er plass innenfor feministbevegelsen til spørsmål om undertrykking og rasisme. De siste årene har begrepet interseksjonalitet begynt å prege unge feministers arbeid og aktivisme. Interseksjonalitet beskriver hvordan flere former for undertrykking og marginalisering virker sammen – der en svart kvinne vil oppleve mer marginalisering enn en svart mann, og en arbeidsledig kvinne mer enn en kvinne i arbeid. Kjønn, seksualitet, funksjonsevne og klasse henger sammen, og må sees sammen.

Det vestlige fokuset i den rådende feministiske diskursen har møtt motstand. Gjennom feminiseringen av arbeidsmarkedet har kvinner gått ut i lønnet arbeid, fra å tidligere hovedsakelig gjøre ulønnet arbeid i hjemmet. Dette har vært en hovedfane for den liberale feminismen i flere tiår. For mange kvinner har utviklingen vært positiv – likevel har den negative virkninger for noen grupper kvinner. Om kvinner skal ut i lønnet fulltidsarbeid, må noen andre nødvendigvis passe barna deres og holde huset i stand, dersom samfunnet ikke tilrettelegger for at arbeidende foreldre klarer det selv. Disse andre, som tar lavtlønnet arbeid i private hjem som barnepass og husvask, er i stor grad kvinner fra det globale sør. Flere emigrerer langt for å jobbe og forsørge familien i hjemlandet. De gjør omsorgsarbeidet som frigjør mer privilegerte kvinner til å satse på mer krevende karrierer, men havner selv i en prekær situasjon. Om de selv har barn som de må forlate, må andre igjen ta ansvaret og omsorgen i hjemlandet.

Den nye feminismen må se de globale strukturene i ett, og ikke glemme kvinner i det globale sør. Den liberale feminismen som har dominert har gjennomgående slitt med klassebevisstheten. I Feminism for the 99 Percent – a manifesto (2019) beskriver forfatterne hvordan kjønn har blitt fjernet fra både rase og klasse, der den klassiske feministbevegelsen har fokusert på å få kvinner ut av hjemmet, og inn i arbeid.⁵ Forfatterne trekker linjer til koloniale strukturer, og hvordan hvite velstående kvinner godtok, og også internaliserte selv, synet på kvinner i det globale sør som mindre verdt. De argumenterer for at dette synet har lagt føringer for den feministiske kampen, selv i dag. Den liberale feminismens fokus på å få kvinner ut av hjemmet og inn på store arbeidsplasser, tar lite hensyn til hvordan marginaliserte kvinner har ansvar for hus og familie, og gjerne har flere jobber innenfor den uformelle sektoren.

Den nye feminismen kan ikke fortsette i samme spor om den skal være relevant for mennesker utover den hvite middelklassen. Begrepet interseksjonalitet har møtt motstand i enkelte feministgrupper. Hvorfor skal feminist­bevegelsen også ta kampen mot ikke bare klasseskiller og sexisme, men også rasisme? Har man ikke nok med å fjerne sexistiske strukturer i samfunnet? Forfatterne av manifestet presiserer hvorfor det nettopp er feminismen som skal ta alle disse kampene under ett. Flere forstår koblingen mellom klassekamp og kvinnekamp – arbeiderkvinner har hatt en avgjørende betydning for kampen for likestilling, selv om middelklassefeminister har dominert. Koblingen til rasisme virker svakere for mange. Men dagens feminisme er klar på at rasisme og sexisme henger sammen med andre former for diskriminering. De kan ikke sees separert, men må løftes sammen.

Hvordan kan så dagens feminisme løfte det interseksjonelle perspektivet på en fornuftig måte? Flere bruker litteratur og prosa for å tøye de noe snevre rammene til liberal vestlig feminisme. Dette har den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie brukt sitt forfatterskap til. For mange er hun kjent for sin TedTalk fra 2013, der hun forteller om reisen hennes for å finne sin feministiske identitet. Adichie forteller levende om motsetningene ved å være en moderne feminist, og samtidig passe inn i det nigerianske samfunnets rammer for hvordan relasjoner mellom kjønnene skal foregå. Hun stiller spørsmål om det er plass til afrikanske kvinner innenfor den tradisjonelle feminismen. Hennes roman Americanah (2013) utforsker hvordan ulike former for undertrykking rammer romanens hovedperson, en svart ung kvinne fra Nigeria som prøver lykken i USA. Hennes korte manifest We Should All Be Feminist (2014) er en skriftlig sammenfatning av talen.6

Adichie er ikke alene om å utforske hvordan opplevelsen av å være svart kvinne og feminist er annerledes fra den tradisjonelle vestlige feminismen. Afro-amerikanske forfattere som Bell Hooks og Roxane Gay har banet vei med tekster om den vanskelige balansegangen mellom å være en god feminist, svart kvinne og samtidig leve sitt eget liv. Gays essaysamling Bad Feminist (2014) tar blant annet harde oppgjør med rasisme og undertrykking fra hvite feminister. Hennes egen kamp for å bli tatt seriøst som professor, som en svart kvinne av immigranter, er en grunnstein i arbeidet hennes. Det pan-afrikanske nettmagasinet African Feminism dekker ulike tema innenfor likestilling, kjønn og feminisme på det afrikanske kontinentet. Skribentene forsøker å dekke afrikansk feminisme, men mest av alt bruker de feminismen for å beskrive egen hverdag. Afrikansk feminisme er ikke det samme som liberal vestlig feminisme, ettersom konteksten, historien og erfaringene er helt ulike. Å ta tilbake begrepet og bruke det i sin egen kontekst blir da nødvendig for å utvikle feminismen til å bli sterkere og bredere. Den nye feminismen må klare å se utover sin egen kontekst, og se de globale undertrykkende strukturene sammen med sin kamp. Bare slik kan alle bli fri.

 

Sluttnoter

1 Bhalla og Lazareva. «Why Africa’s #MeToo is more a murmur than an outcry».

Reuters. 08.03.2019. https://www.reuters.com/article/us-womens-day-africa-metoo-feature/why-africas-metoo-is-more-a-murmur-than-an-outcry-idUSKCN1QP1VO

2 Gouws, Amanda. «#MeToo isn’t big in Africa. But women have launched their own versions». The Conversation. 07.03.2019. https://theconversation.com/metoo-isnt-big-in-africa-but-women-have-launched-their-own-versions-112328

3 Mande, Alick. «Hip hop artist Chavula arrested over rape song: hands himself over to Malawi police». Nyasa Times. 19.01.2018. https://www.nyasatimes.com/hip-hop-artist-chavula-arrested-rape-song-hands-malawi-police/

4 Chingono, Nyasha. «Women in Zimbabwe demand action over alleged army rapes». The Guardian. 31.01.2019. https://www.theguardian.com/global-development/2019/jan/31/women-in-zimbabwe-demand-action-over-alleged-army-rapes-black-wednesday

5 Arruzza, Bhattacharya og Fraser. «Feminism For The 99 Percent. A Manifesto”. 2019.

6 Adichie, Chimamanda Ngozi. «We Should All Be Feminists”. 2014.

 

Målet med feminisme er å bryte ned og endre patriarkalske strukturar i samfunnet. Som feministar jobbar ein blant anna mot skeivfordeling av husarbeid, og løn, mot diskriminering og trakassering. Men desse strukturane opphøyrer ikkje på dørstokken til partimøtet eller når ein reiser på sommarleir i ungdomspartiet. Det krevst arbeid for å endre strukturar i ei feministisk retning, òg i radikale bevegelsar. Dette arbeidet omtaler ein ofte som feministisk praksis.

Foto:Tim Mossholder
Av Gyro Fjordheim Fjermedal,
tidlegare feministisk ansvarleg i Rød Ungdom.

Kjersti Ericsson er kriminolog, forfattar og tidlegare leiar av AKP (m-l). Ho var sentral i kvinneopprøret i AKP og har blant anna skrive Søstre, kamerater!, som er oversatt til fleire språk.

Linn-Elise Øhn Mehlen er tidlegare leiar av Rød Ungdom, 2014–2018. Ho har blant anna markert seg i feministiske saker som retten til abort og kampen mot skjønnhetstyranniet.

Ei av dei som byrja arbeidet med feministisk praksis i vår bevegelse, var Kjersti Ericsson. Ho blir rekna som ein av leiarane av kvinneopprøret i Arbeidaranes Kommunistparti (AKP (m-l)) på 80-talet. Ho var leiar av AKP frå 1984 til 1988. Kjersti Ericsson er òg kjent som forfattar av fleire verk, der fleire er sentrale som politisk litteratur i både Rød Ungdom og Rødt.

Fleire tiår etter kvinneopprøret i AKP er framleis feministisk praksis eit viktig tema. Ei av dei som har vidareført arven frå kvinneopprøret er Linn-Elise Øhn Mehlen, som var leiar i Raud Ungdom frå 2014 til 2018. Mens ho var leiar i Rød Ungdom har organisasjonen arbeidd mykje med blant anna kampen mot skjønnheitstyranniet og fått stor framgang i arbeidet med å merke retusjert reklame.

Til saman har Ericsson og Mehlen godt over 10 års erfaring frå leiinga i bevegelsen, og begge har fire år kvar som leiar av høvesvis AKP og Rød Ungdom.

For Mehlen er det sentrale ved feministisk praksis at det er ein praksis som er med å rette opp ujamnskapane ein har mellom kjønn i dag.

– Klassiske eksempel er å anerkjenne kven som snakkar mest, kven som tar på seg oppgåver som å rydde eller å fikse kaffi og kjeks og å ha eit aktivt forhold til at disse tinga finn sted. Slik kan ein òg starte på arbeidet med å rette opp i det og fordele oppgåver, seier Mehlen.

– Det å sjå makt, det er jo eigentleg det det handlar om. Å sjå makt og kven som har den formelle og uformelle makta, oppsummerer ho. Mehlen er ikkje i tvil om at denne praksisen er viktig i ein organisasjon som ønskjer å endre nettopp korleis makt er fordelt.

– Det er så lett å falle inn i mønster som ein ser elles i samfunnet rundt oss, også for oss i Raudt og Raud Ungdom. Feministisk praksis vil vere viktig for å rette opp dette for å få ein organisasjon, og eit samfunn, som er meir balansert. Det er viktig fordi makt er ujamt fordelt, og vi ønskjer å vere ei motvekt til den ujamnskapen, fortset ho.

Då Ericsson blei med i ML-bevegelsen var det ikkje noko særleg feministisk praksis som var etablert.

– Det var ikkje nokon eksplisitt feministisk praksis, men så blei Kvinnefronten starta, og der var det mange jenter frå ml-bevegelsen som var aktive. Det at ein dreiv kvinnekamp eksternt førte òg til at det blei viktigare internt, fortel Ericsson.

– Det førte til at ein fekk eit nytt blikk på ting og at det blei tydelegare at det òg var ting å gjere internt i bevegelsen, fortset ho.

For Ericsson er denne samanhengen mellom det interne og eksterne arbeidet viktig å understreke.

– Vi som blei det såkalla kvinneopprøret i AKP, tenkte at det var ein samanheng mellom den eksterne kampen vi dreiv, og det som skjedde internt. Den samanhengen var veldig viktig for oss. Det å forandre partikulturen i feministisk retning skulle ikkje berre vere ei isolert greie. Ein viktig del av det med å forandre partiet innanfrå var å forandre politikken og kvinnepolitikkens plass i partiets arbeid. Slik vi så det, skulle det tene til å gje både den langsiktige kampen og dagskampen på kvinnepolitikkens område større plass, og at det skulle bli større forståing for samanhengen mellom revolusjonær politikk, kvinnekamp og strategi, fortel ho.

At det har vore ei utvikling, kan ein blant anna sjå på korleis ein i nyare tid legg merke til ein meir eksplisitt feministisk praksis i organisasjonen, som Mehlen fortel om.

– Det er mange ting ein ikkje legg merke til først, men som er der, til dømes at det er kvinneleg innleiar på møtet eller at lagsleiaren er kvinne. Men det første som eg husker, som nok er klassisk for mange, er jente- og gutesamlingar. Eg trur eg som mange andre, syntest det var litt rart i starten, det var merkeleg å bli konfrontert med sitt eige kjønn på den måten, og at ein peikte på at det ligger nokon avgrensingar i mitt kjønn. Det kan for mange være ein ny måte å tenke på, fortel ho.

Sjølv om det i starten kan vere uvant å snakke så opent om kjønn og avgrensingar som kan følgje med det, meiner Mehlen det er nettopp dette som er viktig. Ein må først vere bevisst på at det finns ulikheiter før ein kan starte arbeidet med å fjerne dei.

Fleire av tiltaka Ericsson nemner som noko ein begynte med, er tiltak som ein framleis driv med i dag. Nokre av tiltaka, som å halde oversikt over taletid og kjønn og å flytte kvinner opp på talelista, er tiltak som i dag er fast praksis i blant anna landsstyret til Rød Ungdom. Når ein snakkar om kvinnekamp, både intern og ekstern, kjem ein ikkje utanom å snakke om Bøllekurs. Bøllekursa som ein starta med på 80-talet, er framleis ein viktig del av arbeidet til Raud Ungdom i dag, og har også blitt brukt i ulike formar av andre organisasjonar.

– Det var jo eit opent tilbod, ikkje berre for AKP-jenter på nokon måte. Det er veldig mange som har gått Bøllekurs, langt utanfor våre rekker. Og så hadde det òg ei viss betydning internt, fortel Ericsson.

Mehlen fortel at det å halde Bøllekurs òg kan gje motivasjon i arbeidet med kvinnekamp.

– Når du held bøllekurs så ser du at jenter går ut av kurset og seier at dei nå tørr å ta meir plass. Det trenger ikkje vere mykje meir plass, men til dømes at ei jente seier at nå tørr ho snakke høgt i samfunnsfagtimen. Det er utruleg motiverande, seier Mehlen.

Mehlen trekk fram Raud Ungdom si evne til å ta opp i seg feministiske bevegelsar i samfunnet som sentral i arbeidet med feminisme.

– Raud Ungdom har klart å sette fokus på det ganske mange har følt på, både med Feministruss-kampanjen nå i vår og med kampen mot skjønnheitstyranniet. Dette har gjort at Raud Ungdom òg har fått satt dagsorden i desse sakene, seier Mehlen.

Ericsson fortel om eit stort engasjement blant kvinnene som arbeide for kvinnekampen og for endringar både internt og eksternt. Det blei gjennomført mykje arbeid blant anna før landsmøte der ein vedtok nye vedtekter og program.

– Kvinner i partiet gjorde mye arbeid med å gjere undersøkingar, lese statistikk og samle kunnskap. Det grunnlaget var veldig viktig, slår Ericsson fast.

– Alt det vi dreiv med, bidrog òg til at vi fekk meir sjølvtillit og driv til å få det inn i partiets politikk og analyser, legg ho til. Arbeidet ein la ned, ga resultat.

– Det kom inn ganske mange forandringar, blant anna at det blei presisert at minst halvparten av den yrkesaktive arbeidarklassen var kvinner. Det var veldig viktig for oss å ha eit kvinneperspektiv på klassepolitikken, fortel ho.

Ericsson opplevde òg at det etter kvart blei endringar i partikulturen. I tillegg til endringar i partiet blei arbeidet ein gjorde òg spreidd ut i andre organisasjonar der kvinnene var med. Ericsson fortel at det blant anna blei tatt initiativ til kvinneorganisering i andre organisasjonar, slik som fagforeiningar.

For Mehlen er det openbart at arbeidet ein har lagt ned har fått resultat.

– Når eg ei stund var den einaste ungdomspartileiaren som var kvinne, så meinte eg jo heile tida at det var tilfeldig at det var Raud Ungdom som hadde den kvinnelege leiaren akkurat då, men at det ikkje er tilfeldig at Raud Ungdom har kvinnelege leiare, fortel ho.

– Over lang tid har ein vore gode på å sjå maktubalansar og kjønnsforskjeller og arbeidd mot dette. Det har gjort at ein har hatt veldig mange dyktige kvinner og jenter i Raud Ungdom. Nå på vallistene til Raudt er det òg ganske jamn kjønnsbalanse, fortset ho.

– Men det er jo ingenting av dette som kjem av seg sjølv, slår Mehlen fast.

Sjølv om ein har kome langt, meiner òg Mehlen at ein framleis har ting å arbeide med. Ho opplever at ein i Raud Ungdom i stor grad er på same bølgelengde når det gjeld kvinnekamp, både ekstern og internt. Men at dette kanskje manglar litt i Raudt.

– Ein treng eit parti som Raudt, som ser klasse og feminisme saman. Raudt har eit så godt grunnlag for feminisme og kvinnekampen, men så klarer ein ikkje å få det heilt ut, seier ho.

Mehlen opplever at feminisme ikkje er det som har blitt høgast prioritert dei siste åra.

– Det er ikkje éin grunn til det, og det kan ha vore ei riktig prioritering, men det betyr at framover så trenger ein å sette i gang prosjekt, til dømes som dei Raud Ungdom har hatt stor suksess med, fortset ho.

I det vidare arbeidet håper Ericsson det igjen kan bli tatt initiativ til ei analyse av korleis situasjonen er for arbeidarar og kvinner i dag.

– Det vil eg verkeleg understreke, den typen analyser og kunnskapsinnsamling, det er ein veldig sentral del av kvinnepolitisk arbeid, seier Ericsson.

– Det var vel Siri Jensen som utvikla teorien om to spissar¹. Det er veldig viktig at ein har politikk for begge og for eininga mellom dei, og det må vere ei eining som ikkje går ut på at kvinnene skal underordne sine krav, seier ho.

Både Mehlen og Ericsson understrekar behovet for kontinuerleg arbeid med feministisk praksis og kvinnekamp. Ericsson meiner ein kan sjå behovet for nokre av dei same kampane i dag som ho har vore med på å ta tidlegare.

– Det er ein tendens til at når ein snakkar om klassepolitikk så får ein inntrykk av at arbeidarklassen er menn, kvite menn. Mens kvinnepolitikk det er identitetspolitikk, som om det ikkje er noko materielt, som om ikkje det har nokon sosiale, materielle konsekvensar. Då tenker eg: som vi har jobba med det der. Vi har argumentert, og funnet tall, og forsøkt å lage klassepolitikk med kjønnsperspektiv. Likevel så kjem det tilbake mange år etterpå, sukker Ericsson. Ho peiker på korleis ein stadig må halde oppe fokuset på kvinnekampen.

– Kvinnepolitisk arbeid er som husarbeid og må gjerast om igjen og om igjen, elles så fell det tilbake til slik det var. Ein må vere veldig bevisst heile tida, seier Ericsson.

Mehlen trekk linjer frå det kontinuerlege arbeidet ein har gjort til kor bevegelsen er i dag.

– Eg meiner jo at det er ekstremt viktig at ein opprettheld det fokuset ein har på å snakke om kjønn og eventuelle avgrensingar. Det er sånn eg trur ein har fått ein organisasjon kor det speler ei så lita rolle, seier Mehlen. Ho understrekar at det at man har gjort eit tiltak eller fått gjennom ein seier ikkje gjev grunn til å kvile på laurbæra.

– Når ein har fått gjennomslag er det lett å tenke at «då har vi gjort dette». Noko av det vanskelege er å sikre at suksessane ein har blir ført vidare og at det ikkje stopper opp, fortset ho.

Det er tydeleg at arbeidet som Ericsson og andre starta i AKP, har vore viktig for utviklinga av feministisk praksis i partiet. I tillegg har det hatt ringverknader utover partiet. Bøllekursa som har blitt helde opp gjennom åra, har nådd tusenvis av jenter og kvinner, og kvinneorganisering har blitt løfta også i andre bevegelsar. Arbeidet som starta med kvinneopprøret, blir i dag tatt vidare av nye generasjonar i både Raudt og Raud Ungdom, og det er ingen tvil om at dette arbeidet både er nødvendig og nyttig. I ei tid der ein ser fleire angrep på kvinners rettar, vil viktigheita av kvinneorganisering og kvinnekamp, både internt og eksternt, neppe bli noko mindre.

Note

1 Teorien om at arbeidarklassen har to spissar, den eine er det tradisjonelle kjerneproletariatet, den andre er den kvinnelege delen av arbeidarklassen. Sjå t.d. «To spisser og To spisser i arbeiderklassens kamp», Rødt! Nr 3 (2009), tilgjengeleg på marxisme.no.

 

Russland har nettopp gjennomført en historisk omfattende militærøvelse utenfor den norske kysten, tett inntil norsk sone. Det utløste mye debatt. Mange bekymringer om eskaleringen av spenningen mellom de store maktene. Regjeringa beroliger. Forsvarssjef Bruun-Hanssen er imidlertid ikke så beroliget, og han er langt tydeligere enn regjeringa. Han sier i Klassekampen den 19. august:

Russland ruster opp. Hvis ikke Norge følger etter, vil USA ta over kontrollen i norske nærområder. Da mister vi stadig mer råderett.

Foto: NATO North Atlantic Treaty Organization. Fra Nato-øvelsenTrident Juncture i Norge (2018)
Av Birger Thurn-Paulsen,
redaksjonsmedlem i Gnist

I fjor la regjeringa fram en ny langtidsplan for forsvaret. Den ble fulgt opp av store ord om økte bevilgninger og stor satsing på forsvaret. Debatten rundt dette dreide seg mest om arbeidsplasser og distriktspolitiske konsekvenser, dessverre i altfor liten grad om kjerna i planen.

Regjeringa skryter av at de styrker forsvaret. Kjerna er at de styrker avhengigheten av NATO og USA. Det nasjonale forsvaret er svekket. Premisset er at vi er totalt avhengig av hjelp fra allierte ved et angrep. Langtidsplanen legger oss i virkeligheten under NATOs og USAs beslutninger i enda sterkere grad. Det er en slags hestehandel som legger opp til at Norge forplikter seg til å rykke ut rundt i verden, dersom NATO krever det. Til gjengjeld skal Norge angivelig få hjelp hvis vi angripes. Nå kan man si mye om den siden av saken, om sannsynligheten for alliert hjelp, både militært og politisk. Det sentrale er, når man bryter gjennom tåke­pratet om styrking av forsvaret, at det nasjonale forsvaret er svekka.

Forsvarssjefens poeng er godt understreket i forbindelse med den russiske øvelsen – Norge hadde ikke egen kapasitet til å følge med på og overvåke øvelsen. Tre amerikanske og ett kanadisk overvåkingsfly opererte fra norsk jord. Norge har hverken fly eller mannskaper til en slik operasjon.

Vi får se hva Regjeringa lander på i sitt svar på begjæringen fra USA om å delta i å beskytte tankskip utenfor Iran.

Og Trump vil ha Grønland!

 

 

 

.