– Like nøyaktig som Dr. Hans var med skalpellen, går han no gjennom erverva kunnskap.
Dissekrerar dei mange konfliktane han har redda liv i, koplar synlege og usynlege skadar til vå
pen og kjemiske stoff han har sett i bruk, og synleggjer ’maskina’ som overvakar, vel mål og
held konfliktar gåande. Hans tørker vekk støv og syner fram mosaikken.
Det gjer oss høve til å lytte, forske og tenkje vidare, og gjere det Skjulte meir synleg.

Arne Strand forskningsleiar, Chr. Michelsens Institutt

Veil. pris: 340kr.
I forlagets nettbutikk kan du lese mer om den, og der koster den bare 260kr.
http://marxisme.no/forlaget/

Lørdag 14. april 2018 døde Jon Michelet. Fredag 27. april ble han bisatt i Rygge kirke. Både kirken og kapellet ved siden av, var mer enn fullsatt, og bisettelsen ble en fin og verdig avskjed med den sosialt bevisste kommunisten fra Larkollen.

Paul Norberg er journalist
Foto:Finn Bjørklid

Det er skrevet mange spaltemeter om Jon Michelet etter at han døde. Noen fellestrekk er folkekjær, samfunnsengasjert, rakrygget, produktiv forfatter og en uredd talsmann for vanlige folk. De siste årene har engasjementet i stor grad dreid seg om krigsseilerne, og bokserien som blir avsluttet med det sjette bindet som har fått navnet Krigerens hjemkomst. NRK har inngått en avtale med produksjonsselskapet Filmkameratene om å lage TV-serie av dramaet.

I denne artikkelen skal jeg ikke skrive om forfatteren Jon Michelet eller om de viktige bøkene hans om krigsseilerne. Det er allerede grundig omtalt i både riks- og regionale og lokale medier. I denne artikkelen vil jeg trekke fram den samfunnsengasjerte «raddisen» Jon Michelet.

Jeg har kjent Jon M. helt fra den tida vi møttes på en politisk sommerleir for m-l-bevegelsen i Tuddal i 1972. Den gang var han ikke forfatter. Da sommerleiren i Telemark ble arrangert, var det fortsatt tre år til han skulle debuterte med boka Den drukner ei som henges skal. På sommerleiren kom han en dag med et håndskrevet dikt. Alle hadde dekknavn, og dikteren kalte seg Rolf. Hans egentlige navn fikk jeg først kjennskap til noen dager etter. Jeg var med i leiravisas redaksjon, og fikk beskjed av redaktør Finn Sjue om å skrive inn diktet på en stensil, og sørge for at det ble trykket i leiravisa Vindeggen. Denne avisa skulle alltid gjøres klar midt på natta, slik at den var fersk ved morgenkaffen. Jeg syntes diktet var i lengste laget, og kuttet et par vers for å spare tid. Det skulle vise seg å være dumt. Redaktør Sjue var begeistret for diktet, og hadde lest alle versene. Han beordret meg til å starte på nytt, slik at hele diktet kom på trykk. Klokka var rundt 04.00 da leiravisa var ferdig.

Jeg vet ikke om Jon skrev mange dikt, men dette var året før AKP (m-l) ble stiftet, og diktet var en hyllest til det kommende partiet.:

Østre innsjø park

Parken er stor og skjønn
Den ligger rundt Østre Innsjø
Før frigjøringa var det myr her
-og ingen sjø

Keiserlige embetsmenn gikk
på jakt i området
Fattigfolk måtte pent
holde seg unna.
Med våpen i hånd
vant folket landet.
Her bygde de denne parken.
Den er massenes eiendom.

Hit kommer de
fra gatenes mylder
og fra fabrikkens bråk.
Ungene eier også parken.

Vi – fra et land langt borte
går langsomt på grusgangene
Hundrevis av barn følger etter oss
og er omkring oss.

På et stort verdenskart
i Østre Innsjø Park
er det tegnet inn
en rød fakkel over Norge.

Det betyr:
I Norge finnes en
revolusjonær massebevegelse!

La oss være stolte over
vår plass på dette kartet.
La oss glede oss over
støtten fra Kinas millioner
 – store og små.

Men la oss ikke glemme;
Partiet er ennå ikke bygd!
 DET må gjøres, Kamerater.

For VI skal også ordne det
slik at landet blir folkets eiendom.

Treschows parker og vidder
skal bli våre.
I Løvenskiolds Nordmark
Bygger vi VÅR
Østre Innsjø Park!

Rolf (Jon Michelet)

Jeg tror innholdet i dette diktet var retningsgivende for alt Jon drev med i sitt voksne liv. Hans samfunnsengasjement gjennomsyrer forfatterskapet hans. Men han var ikke bare forfatter. Han var sjømann, forlagsgründer, journalist, redaktør og programleder på TV. I tillegg påtok han seg lokalpolitiske oppgaver som folkevalgt. I alle disse rollene så han livet nedenfra og opp. Han sparket aldri nedover, men rettet mer enn gjerne noen velrettede angrep på rederstanden, kapitalister som utnyttet arbeidsfolk og mot politiske myndigheter som jobbet for at kapitalkreftene skulle få best mulig spillerom. Han sluttet aldri å være raddis. «Det er noen krisetegn i kapitalismen som gjør at det må være lov å tenke seg et annet samfunn», sa han til Dagsavisens journalist Sissel Hoffeng i et intervju for noen få år siden. Sissel Hoffeng skrev: «Den hjerteopererte Michelet hadde insistert på at vi måtte ta en kaffe til fordi han ville snakke om tragediene i Gaza, og jeg skjønte fort at det fortsatt banket hardt i hans røde hjerte til tross for en enorm litterær suksess og en splitter ny hjerteklaff i titan».

Jon M. solidariserte seg sterkt mot rasisme og for internasjonal solidaritet. Han var en aktiv forkjemper for palestinernes kamp i Midtøsten. I spørsmålet om norsk flyktningpolitikk sto han så langt unna dagens Frp-politikk som det er mulig å komme i Norge. En Frp-politikk som utøves av Høyre og Frp i nært samarbeid.

Dette var en grunnfestet holdning, som Jon bar med seg i hele sitt voksne liv. Og han forutså mange ganger hvor galt det kunne komme til å gå. Her er et sitat, lagt i munnen til karakteren Atigul Alam, fra boka Panamaskipet som kom ut i 1984:

Kanskje finnes det et sted i Europa en hemmelig konsentrasjonsleir dit fremmedarbeidere uten papirer blir sendt i all stillhet? En dumpingplass. En gigantisk mødding der de får gå i lenker og sortere tomflasker og blikkbokser, inntil de utslitte ramler om kull og selv blir en del av søppelhaugen.

Jon Michelet lanserte i sin 1. mai-tale i 1987 et forslag om en million nye innvandrere i Norge i «vår tid». I 2012 konkluderte Statistisk Sentralbyrå (SSB) at Norge ville nå omkring en million innvandrere i 2040. Da SSBs prognoser ble offentliggjort sa Jon M. til Nettavisen at det er viktig å se på innvandring som noe positivt. Men han understreket også det måtte jobbes aktivt for at innvandringen ble spredd til hele landet.

«Innvandring er en lykke for Norge og jeg mener det var viktig å være offensiv allerede i 1987. Vi var et nesten folketomt land som var helt avhengig av innvandrere», uttalte han til Nettavisen.

Høsten 2016 intervjuet jeg Jon for Dagsavisen Østfold. Da var det igjen Midtøsten, og flyktningstrømmen fra Syria, som var sterkt framme i mediebildet. I tråd med sin grunnfestede holdning engasjerte Jon seg for å ta imot flere flyktninger fra Syria. Han uttrykte også sin skuffelse over Jonas Gahr Støres unnvikende holdning i flyktningspørsmålet.

Jon Michelet vil bli sterkt savnet over hele landet som den dyktige forfatteren han var. Lokalt i Rygge og Østfold vil han også bli savnet som en lokalpolitisk og engasjert samfunnsdebattant. Han ble valgt inn i Østfold fylkesting to ganger, og var representant for Rød Valgallianse (RV) i tidsrommet 1987-1995. I 1999 ble han valgt inn i Rygge kommunestyre. Han er den i RV/Rødt i Østfold som har vært folkevalgt lengst. I 1997 sto han på førsteplass på Østfold RVs valgliste til Stortinget. Og i 1987 hadde han førsteplassen på Fylkeslista for miljø og solidaritet i Oslo. Han var en visjonær politiker, som likevel var svært så jordnær. Han var blant annet en sterk forkjemper for å beholde lokalsykehusene i Østfold, og holdt appell utenfor fylkestinget, der han selv var representant, da Sarpsborg sykehus var nedleggingstruet.

For å vise hvor alvorlig Jon tok lokalpolitiske spørsmål, kan jeg nevne et eksempel fra en direktesendt radioutspørring på NRK Østfold en gang på 1990-tallet. Mens Jon svarte greit og engasjert på de fleste spørsmål, kom intervjueren med et uventet innspill. Han spurte hvordan Jon ville stille seg til en nedbemanning på Edwin Ruuds Hospital i Mysen. Jon hadde aldri hørt om dette hospitalet, og et kort sekund ble han svar skyldig. Men så summet han seg, og innrømmet for åpen mikrofon at dette var noe han ikke kjente til. Men han forsikret lytterne at han dagen etter skulle ta kontakt med hospitalet, og forhøre seg hva som skjedde der. Deretter skulle han si noe fornuftig om hva RV burde gjøre. Dagen etter var han i Mysen.

Dette var et typisk eksempel på seriøsiteten Jon la for dagen i sitt politiske virke. På 2000-tallet sloss han mot etablering av «næringslivets flyplass» på Rygge. En flyplass som næringslivet i Østfold ikke brydde seg om å bruke, og som ble nedlagt i oktober 2016. Men siden flyplassen først var bygd, mente han at den tredje rullebanen på Gardermoen burde bli overført til Rygge. I 2016 slo han fast at «morgendagens kampsak» ville være å få åpnet Rauøy, utenfor Engelsviken ved Fredrikstad, for fri ferdsel. Han mente det var feil at Forsvaret skulle ha krav på en så flott øy i Oslofjorden.

Helt til sine siste dager var Jon M. opptatt av politikk. Han sto på Rødts liste i Rygge ved kommunevalget i 2015, og han var glad for Rødts framgang ved Stortingsvalget i 2017, og for den økte oppslutningen Rødt fikk ved å lansere mistillitsforslag til Frps Sylvia Listhaug.

Jon M. var en radikal sosialist. Han kjempet for vanlige folks kår. Og hans innsats for vanlige sjøfolk gjennom bokserien om krigsseiler Halvor Skramstad, har ført til et verdighetsløft for de få krigsseilerne som fortsatt lever, og for etterkommerne etter de mange tusen som mistet livet i sin innsats for de allierte styrkene under krigen.

Mennesket og samfunnsdebattanten Jon ­Michelet vil bli sterkt savnet.

Omsett av Gunnar Danielsen.

«Behold the liquid Thames now frozen o›er / That lately ships of mighty Burthen bore» kunne vore dei første linene i fantasiverda til ein poet, men dei er minner frå den verkelege tilfrysinga av Londons store vassveg i 1740.¹ Sjølv om det er registrert isdekke på elva sidan 1400-talet, så auka frekvensen av slike kalde vintrar dramatisk på 1600-talet, til om lag ein gong per tiår. Det var ofte nok til at «is-festar» vart faste innslag i lokalmiljøa.² Mellom London Bridge og Blackfriars spelte bybuarane kjeglespel, heldt bjørnekampar og festa oppå den underleg kompakte Themsen. Prov på desse bisarre klimaendringane vart registrert verda over; islendingane svelta då det frosne havet blokkerte hamnene deira, sveitsarane frykta breane som braste gjennom landsbyane deira, og folk på Manhattan kunne gå over den tilfrosne bukta til Staten Island.

Troy Vettese er doktorgradsstudent ved New York University.
Foto: Jialiang Gao

Årsakene til denne to hundre år lange «lille istida» var kanskje tydelegast i spøkelsesbyane etter den øydelagde Mississippi-sivilisasjonen. I 1541 drog konkvistadoren Hernando de Soto langs elva og støtte på ei rad med folkerike busettingar langs breidda. Då europeiske oppdagarar kom tilbake halvtanna hundreår seinare var området folketomt. Det var sannsynlegvis utbrot av sjukdommar frå den gamle verda som hadde gripe inn i mellomtida. Den nye verda opplevde mange liknande endringar i den perioden; eit overslag på 100 millionar innfødde budde der i 1492, men midt på 1600-talet var det att bare 5 millionar, etter folkemord, epidemiar, slaveri og krig.

Dei økologiske implikasjonane var dramatiske. Millionar hektar med mais, potet, squash og andre vekstar blei liggande brakk etter dei innfødde bøndene, så skogen invaderte dei forlatne markene. Den grønne prakta som imponerte europearane var eit relativt nytt fenomen, ein konsekvens av at naturen erobra tilbake gammalt jordbruksland. Gjenveksten på det amerikanske kontinentet lagra om lag sytten gigatonn karbon (GtC)³, og senka karbondioksidinnhaldet i atmosfæren med 10 ppm. Det stod for ein vesentleg del av totalen, den gongen på 276 ppm (samanlikna med dagens 410 ppm⁴). Det var nok til å senke temperaturen på den nordlege halvkula med nærmare ein grad Celsius.

Me kan lære av den lille istida i klimakrisa i dag. Me blir minna ikkje bare om dei økologiske verknadene av imperialisme, men det antydar eit meir utopisk potensiale: naturleg geoteknologi (natural geo-engineering – NGE)⁵. NGE kan auke karbonlagringa gjennom slikt som skogplanting, som vil dempe effekten av global oppvarming. Vidare ville ei ublodig og demokratisk lita istid nummer to få oss til å forstå kor viktig bruken av jord er i den politiske økonomien. Knappe jordressursar fører økonomien attende til dei klassiske røtene, slik dei var grunnleggande for arbeidet til Adam Smith, David Ricardo og Henry George. Om det var fossilt drivstoff som let kapitalismen bryte seg laus frå lenkene til den britiske landsbygda og erobre verda, så vil slutten på æraen til det fossile drivstoffet avgrense den stadlause kapitalismen. Når det blir knapt med jordressursar igjen, kan det bli det endelege stengselet for økonomisk vekst i det tjueførste hundreåret.

Grunnen er at i tillegg til NGE, så krev to av miljørørslas andre hovudmål – innføring av fornybare energisystem, og stopp i masseutryddinga – au ganske mykje plass. Det er nærmast allment antatt at om det skal vere sjanse til å stoppe klimaendringane, då må fossilt drivstoff heilt bytast ut med andre energiformer. Det er likevel ofte oversett at erstatningane – i hovudsak sol- og vindbaserte system – treng ganske mykje større plass. Fossilt drivstoff har mykje høgare arealeffektivitet (power density) enn fornybare, då dei krev meir energi i form av overflateareal, vanlegvis målt i watt per kvadratmeter (W/m2). Det er rett og slett ikkje nok plass til at energisystem kan ekspandere evig. Problemet blir skjerpa av det tredje målet til miljørørsla, å stoppe den «sjette utryddinga». Hovudårsaka til at dyr og planter dør i hopetal er ikkje klimaendringar eller tjuvjakt, men at menneska legg beslag på territorium; det ekspertane på blodfattig sjargong kallar «endra bruk av jord» (land-use change). Det tette bandet mellom landområde og utrydding betyr at det blir naudsynt å sette av halvdelen av verda for å sikre at dei fleste artane overlever. Edward Wilson⁶ er naturforskaren som utvikla «Halv-Jord»-ideen, og seier at viss ikkje forslaget blir gjennomført, då vil halvparten av flora og fauna vere utrydda i 2100.

Når knappe jordressursar blir røyndom igjen, gjer det kort sagt ein ny politisk økonomi synleg, den kunne kallast Half-Earth Economic Design (HEED – økonomisk plan for halv-jord). HEED er basert på tri mål med 1) å fremje NGE; 2) å bevare biomangfald; 3) overgang til eit fullstendig fornybart energisystem. Desse måla er vanskelege å nå – mykje vanskelegare enn dei fleste miljøaktivistar vil innrømme – men dei er framleis svært viktige. For alternativet til HEED er ein stadig meir brutal fossilkapitalisme. Tankeeksperimentet viser at miljøkrisa ikkje kan løysast under kapitalismen. Dei skarpe krava HEED stiller er nyttige for å tenke klart; det er nokre få val fordi HEED er så vanskeleg å nå, og dermed blir det mauleg å skissere heilt konkret korleis eit øko-marxistisk samfunn ser ut.

Alternativa

Om det ikkje finst raske overgangar frå fossile drivstoff, så blir kunstig geoteknologi (AGE – artificial geoengineering) uunngåeleg. Det er ulike former for AGE, men den mest sannsynlege forma er «styring av solinnstrålinga». Det krev utslepp av millionar tonn sulfatgass (sulphate aerosols) med ballongar eller kanonar opp i atmosfæren for å sende solstråling tilbake i rommet. På den måten etterliknar AGE vulkanutbrot ved å sleppe ut små svevande sulfatbaserte partiklar. Mykje av forskinga på AGE konsentrerer seg om det siste store vulkanutbrotet, Mount Pinatubo på Filippinane i 1992, som kjølte ned Jorda med ein halv grad celsius.

Når klimasystema er så komplekse, er det uråd å ha klare idear om effekten av AGE når dei først er sette ut i livet. Det kan kutte Golfstraumen, monsunvindane i Sør-Asia, auke

D-vitaminmangelen, og gjere himmelen kvit. Somme land kan sette seg på tverke på grunn av ulemper, og starte krigar for å forsvare seg, eller starte eigne AGE-opplegg med resultat som er uråd å sjå føre seg. AGE er au farleg fordi karbonforureininga sannsynlegvis ville halde fram uforminska under klimaskjoldet. Men om det skulle slå feil – til dømes i tilfelle krig – ville verda raskt bli svidd av. På same vis som med lagring av atomavfall krev AGE fleire tusen års framsyn. Det vart sett som farleg kvakksalveri for ti-tolv år sidan, og er gjort respektabelt gjennom støtte frå Nobel-prisvinnarar, eliteuniversitet og jamvel IPCC.

Mange miljøforkjemparar avskyr AGE og vil framleis ha karbonfrie energisystem, men dei er klar over manglane ved fornybar energi. Derfor tyr dei til det einaste andre alternativet: atomkraft. Det er vegen folk med plettfrie miljømerittar vel, som George Monbiot⁷, James Lovelock⁸ eller James Hansen⁹. Lettsindig stør dei massiv auke i talet på kjernekraftverk, og tonar ned den store risikoen ein slik plan inneber. Hansen, berømt klimaforskar frå NASA, oppmodar verda til å bygge sekstiein kjernereaktorar i året fram til 2050 – rundt 2 135 nye reaktorar, langt over talet i dag på 444¹⁰. Og det ville bare erstatte fossilt drivstoff til produksjon av elektrisitet, og dermed ikkje ein gong røre olja som går til transport, eller metanforbruket til oppvarming av bygningar. Bygging av endå fleire reaktorar, som er vanskeleg å sjå føre seg, ville auke risikoen for både materielle skader i form av avfall og varig radioaktiv stråling lokalt, og betydeleg trussel for nedsmelting av reaktorar.

Det har vore nok uhell dei siste femti år til å diskreditere kjernekraft, men me treng ikkje sjå på alle desse eksempla som viser ulik grad av overmot og inkompetanse. Det er nok å sjå på den nyaste. Oppryddingsmannskapa på Fukushima-Daiichi-verket veit ikkje ein gong kor brenselstavane etter dei tri øydelagde reaktorane er. Seks hundre tonn uran som framleis spaltar seg smelta gjennom kara sine, og deretter djupt ned i jorda under verket. Det finst ingen måte å hente det tilbake på; robotane må først finnast opp. Fem robotar på leit etter uranet «døydde» då strålinga øydela leidningsnettet deira¹¹. Bare å få opp brenselstavane kan ta førti år og koste tjue milliardar dollar¹². Dei totale kostnadene for katastrofen er anslått til 188 milliardar dollar¹³.

Delvis er grunnen til vanskane med å rydde verket at 150 000 liter sjøvatn dagleg flaumar inn og blir til giftig avfall gjennom kontakten med dei radioaktive ruinane. Men om dei ikkje hadde bestemt seg for å drukne verket, då ville katastrofen vore uoverskueleg meir øydeleggande. Då ulykka skjedde trong ein sjøvatnet for å kjøle ned og stabilisere dei skadde reaktorane. Det stansa nedsmeltinga i kjerna. Kostnadene ved den operasjonen var øydelegging av anlegget, som eigarane TEPCO egoistisk prøvde hindre trass i risikoen. Om TEPCO hadde fått det slik dei ville, var ein nesten garantert ei større nedsmelting, som hadde sendt ut meir stråling, og over eit større område. Statsminister Kan Naoto frykta dette resultatet, og gav nesten ordre om å evakuere Tokyo og områda rundt – rundt 50 millionar menneske¹⁴. TEPCOs inkompetanse gjorde nesten verdas største by til ein spøkelsesby. Men det kan bli to, tri, mange Fukushima. Ifølgje den «største statistiske analysen av atomulykker som nokon gong er gjort» vil ei ny ulykke på nivå med Fukushima i 2011 eller Pripyat i 1986 med femti prosents sjanse skje før 2050¹⁵. Ein kan sjå at slike odds ville forverre seg tilsvarande om atomkraft skulle bli ein større del av ein karbonfri energipolitikk, slik Hansen og andre går inn for.

Så er det alle dei materielle problema med kjernekraft, medrekna høge kostnader og plassering av avfall. Kvar kilowattime produsert på Storbritannias nye Hinkley Point C vil koste det doble av gjennomsnittsprisen, ein karikatur når prisen på vind- og solenergi held fram med å gå ned¹⁶. Ingen veit kva ein skal gjere med det giftige avfallet som kjem frå alle atomkraftverka. Ikkje eit einaste land har permanente lagringsområde, sjølv om den første reaktoren vart bygd i 1942. Millionar tonn radioaktivt avfall som har samla seg i mellomtida ligg i utrygge midlertidige lager.

Knappe landressursar igjen

Trass i dei mange grunnane til gi opp atomkraft og fossilt drivstoff til fordel for sol- og vindbasert energi, har dei to siste ekstremt låg arealeffektivitet. Dei mest effektive solenergiverka har ein arealeffektivitet på omkring 10 W/m2, men 2 – 4 W/m2 er meir vanleg. Det er usannsynleg at dette talet blir særleg forbetra, iallfall ikkje vesentleg. Den skrøpelege arealeffektiviteten blir skrikande samanlikna med fossilt drivstoff og kjernekraft. Dei vansira og djevelske øydemarkene som gruvedrift, boring og utslepp skaper er relativt sett små. Sjølv den mest ineffektive forma for utvinning av fossilt drivstoff, som tjæresandutvinninga i Alberta, har ein arealeffektivitet på 1 000 W/m2. Fukushima-Daiichi briska seg med respektable 1 300 W/m2. Dei rikaste kol- og oljefelta kan ha utrulege 20 000 W/m2. Det er éin grunn til at bare ein prosent av landarealet i USA er sett av til energiproduksjon. I tett befolka land, som Storbritannia og Tyskland, måtte heile territoriet vore dekka med vindturbinar, solpanel, og planter til biodrivstoff for å halde oppe dagens produksjonsnivå. Sjølv eit land så stort som USA måtte ofre mellom ein femdel og halvparten av landområdet, avhengig av om bilane gjekk på elektrisitet eller biodrivstoff. (Det siste har jamvel lågare arealeffektivitet, rundt 0,2 W/m2.)

Heldigvis forsterkar HEEDs mål om biomangfald og NGE kvarandre, men dei krev framleis enorme landområde. Biomangfald sørger for at NGE er effektiv. Slik er Wilsons mål om å bevare artane absolutt nødvendig for at NGE skal fungere. Studiar har for eksempel vist at tareskog – som lagrar enorme mengder karbon – treng rovdyr for å verne seg mot planteetarar. Då oterpopulasjonen i det nordlege Stillehavet tok seg opp, reduserte dei talet på sjøpinnsvin, noko som i sin tur førte til at tareskogen tok seg opp igjen. No tar han til seg ein tidel av dei årlege karbonutsleppa i Britisk Columbia. På same vis vernar ulvar boreale skogar mot plyndrande karibu (nord-amerikansk villrein) som elles ville ete bark og svekke trea. Ulv blei sett inn igjen i nasjonalparken Yellowstone i USA så seint som i 1995, men verknaden på økologien er alt merkbar.

Som med effekten av ulv og oter har det vore andre hendingar dei seinare åra som viser at NGE kan påverke klimasystemet ganske raskt. Etter at kommunismen kollapsa i 1991, krympa landbruket i Russland drastisk på 1990-talet, eit tiår der skogane i vestlege regionar auka med ein tridel og fanga opp markant meir karbon. Kina har lenge hatt eit ekstremt effektivt statleg skogplantingsprogram. Siste firedelen av 1900-talet vart karbonfangsten i skogane deira femdobla som resultat av treplanting og utvida verna urskogsområde. Kinesiske vitskapsfolk har funne at naturlege økosystem lagrar meir karbon per hektar enn tilsvarande menneskestyrte. Det relative tempoet på NGE er viktig, då det er naudsynt å motverke dei verste utslaga av klimaendringane som skjer no, nylege hendingar har alt vist kor destruktivt det endra klimaet er.

Det må bli frå beiteområde den nye øko-spartanske verda skal ta nødvendig land til NGE. Nær halvparten av landarealet utan fjell er alt sett av til jordbruk. Av desse 5 mrd hektar er 3,5 mrd beitemark (som veganarar ikkje har behov for i det heile tatt), og av dei resterande 1,5 mrd er 400 mill hektar nytta til å dyrke dyrefôr. Det gir bare 800 mill hektar til å dyrke mat som direkte før menneske¹⁷. Ein studie meiner at om 800 mill hektar land får tilbake skogen, vil millionar nye tre lagre 215 GtC det neste hundreåret. NGE på dette nivået ville senke karboninnhaldet i atmosfæren med 85 ppm, og få det ned på det langt tryggare 300-talet ppm¹⁸. Denne prestasjonen ville vere relativt lett å utføre i ei tilnærma vegetar-verd, jamvel om skoggjenvinning i ein slik skala er fem gonger større enn gjenvinninga som skapte den lille istida.

Eit karbonfritt energisystem som gir nok plass til NGE og ein Halv-Jord-økonomi kan bare komme på plass om det globale borgarskapet gjør drastiske kutt i energiforbruket sitt. Ei brukbar ramme for denne diskusjonen er «2000-wattssamfunnet»¹⁹ som er lagt fram av Federal Institute of Technology i Zürich. To tusen watt er ein sats for basisforbruk av energi per person tilsvarande 17 500 kWh per år eller 48 kWh per dag. Dette målet bind saman miljømessig og global rettferd fordi det lar dei fattigaste auke sitt forbruk, samtidig som det krev ein tilsvarande reduksjon for dei rikaste. Ein gjennomsnittleg borgar i USA brukar 12 000 W, dobbelt så mykje som motstykket i Europa og tolv gonger meir enn i India. Det er ei nyttig ramme som lett kan inkorporerast i den politiske økonomien til Halv-Jord. Det passar faktisk perfekt, for når først energiforbruket i den rike verda er redusert mange gonger, så er det brått nok plass til alle desse vindturbinane og solpanela, sjølv i tett befolka industriland. Det skal au seiast at sjølv om desse krava kan vere spartanske i det globale Nord, kan det snautt kallast innstramming då det tillét ei dobling av forbruket for fattige menneske.

Sveitsiske teknokratar trur dei kan nå målet ved større energieffektivitet. Men framsteg på dette området er truleg ikkje nok²⁰. Dei ser bort frå Jevons paradoks, som seier at større effektivitet faktisk aukar totalforbruket fordi energien relativt sett blir billegare. For å nå 2000 W må ressursane rasjonerast; askese må bli meir enn ein «livsstil». Marknaden kan ikkje løyse problema han skaper – det kan bare planlegging. Folka bak 2000-wattssamfunnet vik unna desse politiske problema. Uansett understrekar planen deira at det gode livet er mauleg når først sløsing er lagt bort. Å møte utfordringa krev at alle bur i bygg som treng lite oppvarming eller nedkjøling, og bruker kollektivtransport eller går eller syklar for å komme seg fram. Alle må i hovudsak ha eit vegansk kosthald. Desse forandringane er ikkje så vanskelege som dei kan høyrast ut.

Mesteparten av verda lever alt no som vegetarianarar eller nesten-vegetarianarar. Bare eit mindretal av menneska står for den bisarre økologiske ubalansen i dag, som det faktum at det er tjuefem gonger fleire husdyr enn ville pattedyr. Landbrukssektoren produserer faktisk ein firedel av dei globale utsleppa av karbondioksid. Det er meir enn alle former for transport, og mesteparten av det kjem frå kjøttproduksjon. To tridelar av jordbruksarealet er sett av til beitedyr. Ein veganar krev bare ein tidel land samanlikna med ein kjøttetar. Nesten halvparten av landarealet på Jorda som ikkje er dekt av fjell er landbruksjord, eit forhold som ville minke monaleg i eit kjøttfritt samfunn. Då ville det brått opne seg nok plass for fornybare energisystem, biomangfaldige NGE-effektive økosystem og eit vegansk landbruk.

Det er rom for noko optimisme fordi det alt er gjennomført eit stort eksperiment for å skape eit nesten fossilfritt samfunn. Kubanarane måtte klare seg med langt mindre på 1990-talet i den spesielle perioden, då sovjetisk olje forsvann saman med supermakta sjølv. Det var ein vanskeleg overgang, fordi Cuba på 1980-talet – kjent som «den feite kuas år» –var avhengige av ein enorm eksportretta sukkerindustri. Dei dyrka lite matvekstar, og hadde ein svært kjøttbasert diett. For å klare seg utan olje eller oljebaserte innsatsmiddel (til dømes kunstgjødsel eller insektmiddel), vart dei tvinga til det største og raskaste eksperimentet i økologisk og urban dyrking i historia. Sidan tidleg 1990-tal har det vore 26 000 offentlege hagar bare i Havanna. Byen er omgjort til eit stort urbant gardsbruk som produserer nok til å dekke rundt halvparten av næringsstoffa byen treng²¹. Trass i alvorlege økonomiske tilbakeslag og innstramminga på blokaden frå USA, vart det offentlege helsestellet og skolevesenet halde ved like, og mange måltal jamvel forbetra²². I den spesielle perioden kjøpte Cuba over ein million syklar frå Kina for å erstatte bussar og bilar utan drivstoff. Mindre kjøtt og meir grønsaker saman med sykling eller gange betra den allmenne helsetilstanden til kubanarane²³. Plantasjebaserte monokulturar kunne ikkje overleve utan mengder med fossilt drivstoff, så kubanarane dyrka meir intensivt på mindre areal. Det gav om lag ein tridel av landbruksjorda tilbake til naturen.²⁴ Det har bidradd til at Cuba har tatt vare på det utrulege biomangfaldet sitt – landet er faktisk på Wilsons globale referanseliste. WWF seier Cuba er den einaste «berekraftige» landet i verda²⁵. Alt dette var mauleg sjølv om kubanarane hadde langt mindre enn 2 000 W per person. Med sin effektive og billige sosialpolitikk og post-fossile drivstofføkonomi kan ein sjå omrisset av HEED i praksis i Havanna.

Vegan-kommunisme

Fornybar energi, biomangfald, og jordbevaring må sjåast som samanknytte politiske mål. Andre miljøaktivistar har strevd med å sameine grønne mål under eitt banner fordi dei manglar ein klar teori for den politiske økonomien. Forslaget som er skissert her kan lage raud-grønne svar på mange spørsmål, og opne ny mark for utopiske politiske program. HEED gir ei ramme for å realisere fundamentale miljømål, samtidig som alle blir sikra gode husvære, helse, utdanning og transport – kort sagt det gode livet.

Det globale borgarskapet kan ikkje lenger læst at deira samfunn kan løyse sine eigne problem: det kan ikkje samtidig øydelegge og redde naturen. Grønne og venstreorienterte treng nye idear, mål og taktikkar. Radikal reduksjon av forbruket er verdt å betale om det hindrar kapitalismen frå å gjere nokre få rentenistar rikare mens milliardar menneske blir utarma, og planeten omgjort til ei søppeldunge. Om miljøforkjemparane skal realisere ambisjonane sine, er det vanskeleg å sjå føre seg ein annan måte å gjere det på fordi landarealet er avgrensa. Vegan-kommunisme ser ut til å vere det tryggaste og mest gjennomførbare valet. Kanskje kan London-buarane, etter at HEED er sett i verk, ein dag gle seg over ein ny is-fest.

«This transient scene, a Universe of Glass / Whose various forms are pictur’d as they pass / Here future Ages may wth wonder view / And wt they scarce could think, acknowledge true.»²⁶

Teksten er ein forkorta versjon av ein artikkel frå New Left Review utgåve 111.

Notar

1. Ukjend diktar. «Skrive på elva Themsen i månaden januar 1740», i Charles Dickens, William Harrison Ainsworth og Albert Smith, red, Bentley’s Miscellany bind 7, London 1841, s 134. Noko slikt som «Sjå den flytande Themsen som no er frosen til / ho bar nyleg tunge skipslaster.»
2. Siste gongen elva fraus til i London var 1824, sjølv om øvre delen av Themsen fraus til så seint som i 1963.
3. https://www.sciencenews.org/article/columbus-arrival-linked-carbon-dioxide-drop
4. https://www.scientificamerican.com/article/we-just-breached-the-410-ppm-threshold-for-co2/
5. https://e360.yale.edu/features/how_natural_geo-engineering_can_help_slow_global_warming
6. https://www.theguardian.com/environment/radical-conservation/2016/jun/15/could-we-set-aside-half-the-earth-for-nature
7. https://www.theguardian.com/commentisfree/2011/mar/21/pro-nuclear-japan-fukushima
8. https://www.independent.co.uk/voices/commentators/james-lovelock-nuclear-power-is-the-only-green-solution-564446.html
9. https://www.theguardian.com/environment/2015/dec/03/nuclear-power-paves-the-only-viable-path-forward-on-climate-change
10. http://theguardian.com/environment/2015/dec/03/nuclear-power-paves-the-only-viable-path-forward-on-climate-change
11. http://www.sciencealert.com/the-robots-sent-into-fukushima-have-died
12. Aaron Sheldrick og Minami Funakoshi, «Fukushima’s Ground Zero», Reuters, 11. mars 2016.
13. Yuka Obayashi og Kentaro Hamada, «Japan Nearly Doubles Fukushima Disaster-Related Cost to $188 Billion», Reuters, 8. desember 2016.
14. http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/asia/japan/12184114/Fukushima-Tokyo-was-on-the-brink-of-nuclear-catastrophe-admits-former-prime-minister.html
15. https://www.technologyreview.com/s/536886/the-chances-of-another-chernobyl-before-2050-50-say-safety-specialists/
16. Jamvel the Economist er skeptisk. «Hinkley Pointless», 4 August 2016. «What’s the (Hinkley) Point?», 25. februar 2016.
17. Resterande 300 000 hektar er brukt til industrielle formål, som biodrivstoff og bioplast.
18. Sebastian Sonntag et al. «Reforestation in a High-CO2 World-Higher Mitigation Potential than Expected, Lower Adaptation Potential than Hoped for» Geophysical Research Letters, vol. 43, 2016, p. 6548.
19. https://www.good.is/articles/inside-the-2-000-watt-society
20. http://www.iaea.org/inis/collection/NCLCollectionStore/_Public/40/092/40092025.pdf
21. Wright, «Cuba», 138.
22. Dette er hovudargumentet i arbeidet til Emily Morris, der ho samanliknar Cuba positivt framfor dei post-kommunistiske «overgangs»-økonomiane i Aust-Europa. «Unexpected Cuba», NLR 88, juli 2014. Men hovudproblemet i perioden var den kubanske nevropatien (lommelegen.no: «lillebror til MS»). I 1992 mista 30 000 synet på grunn av feilernæring, men då først styresmaktene hadde funne årsaka til epidemien, var dei – på grunn av eit solid system i primærhelsetenesta – i stand til å reagere raskt og sende ut vitamintilskot. Christina Mills, «In the Eye of the Cuban Epidemic Neuropathy Storm», MEDICC Review, vo. 13, no. 1, januar 2011, pp. 10-15.
23. Sarah Boseley, «Hard Times behind Fall in Heart Disease and Diabetes in 1990s Cuba» Guardian, 9. april 2013.
24. Elisa Botella-Rodriguez, «Cuba’s Inward-Looking Development Policies: Towards Sustainable Agriculture», Historia Agraria, no. 55, desember 2011, p. 160.
25. World Wildlife Fund, Living Planet Report 2006, Gland 2006, p. 19.
26. Sjå note 1. Noko slikt som: «Eit flyktig bilete, ei verd av glas / i former som blir skapte når ho glir forbi / Her kan framtidige generasjonar undrande sjå / det dei snautt kunne tenke seg bli verkeleg.»

Fokus i Verdens Handelsorganisasjon flyttes raskt, fra tradisjonell handel og nedbygging av tollbarrièrer, til å handle om data og hvem som skal ha kontroll over data og hvem som skal eie dem. Dette er en konsekvens av den fjerde industrielle revolusjon som vi er midt oppe i. Den nye råvaren data skaper en lukrativ, raskt voksende industri som forsøker å skaffe seg armrom i WTO.

Det handler om å vite hvem som trenger hva når.

Rolv Rynning Hanssen er styremedlem i Handelskampanjen og har jobbet med handelspolitikk i Public Services International. Jobber som rådgiver i Fagforbundet.
Foto: DARPA

Dette hørte vi mange ganger under WTO sitt ministermøte i Argentina i desember i fjor. De som greier å samle inn og systematisere data på best måte, vil bli vinnere blant internasjonale kapitalister.

Det er den rivende utviklingen av Stordata – fra engelsk Big Data – som ligger bak en slik analyse. Evnen til å behandle, lagre og kommunisere raskere ligger bak framveksten av stordata. Disse dataene hentes nå enkelt fra nettet, her ligger det mye standardiserte offentlige data, nettbruk overvåkes og lagres, flere og flere ting kobles til internett og menneskene kommuniserer med smarttelefoner, klikker seg gjennom haugevis av internettsider osv.

DATA – DEN NYE OLJEN

Med enorm datakapasitet kan et firma bli den som vet hvor og hva som er etterspurt, til og med av hvem. Denne kunnskapen og evnen til å utnytte stordata, har gjort at f.eks. The Economist kaller data for den nye oljen. De sier (i min oversettelse):

En ny råvare skaper en lukrativ, raskt voksende industri, noe som gjør at antitrustregulatorer kan komme inn for å begrense de som styrer dataflyten. For et århundre siden var den aktuelle ressursen olje. Nå blir liknende bekymringer reist mot gigantene som håndterer data, den digitale tidsalderens olje. Disse kjempene: Alphabet (Googles morselskap), Amazon, Apple, Facebook og Microsoft, ser ut til å være ustoppelige. De er de fem mest verdifulle børsnoterte firmaene i verden. Deres fortjeneste stiger: De fikk over 25 milliarder USD i netto overskudd i første kvartal 2017. Amazon kaprer halvparten av all omsetning online i USA. Google og Facebook sto for nesten all omsetningsvekst i digital annonsering i USA i fjor.

En slik dominans har tidligere ført til at det som kalles tech giants skulle deles opp slik som da Standard Oil var dominerende tidlig i det 20. århundre.

En kan også føye det kinesiske AliBaba med sterk dominans i mange land til lista.

OFFENSIV FRA BIG TECH I WTO

Helt siden 1998 har WTO arbeidet med e-handel. Her var e-handel definert på denne måten: «The term ‘electronic commerce’ is understood to mean the production, distribution, marketing, sale or delivery of goods and services by electronic means.»

TISA, TTIP og TPP

Disse plurilaterale avtalene inneholdt konfliktstoff rundt data og datalagring. Det var et av de vanskeligste uløste temaene. Men med Trump som president i USA, forandret ting seg. Tilsynelatende ble disse avtalene kastet på skraphaugen, og USA ønsker i hovedsak bilaterale avtaler hvor USA ikke tar på seg forpliktelser overfor flere land. I tillegg har Trump sagt opp f.eks. Paris-avtalen om klima og atomavtalen med Iran med flere.

Kritikken og kampen mot disse megaavtalene har vært tøff. Et kort øyeblikk trodde vi kanskje kampen var vunnet, men nei. Forhandlingene om TISA-avtalen har stått stille siden november 2016. EU og USA er særlig uenig om regler for dataoverføringer, som blir fastsatt gjennom regler for såkalt «elektronisk handel». Verken EU eller USA har vært villig til å inngå kompromisser. USA ønsker en total deregulering av datatrafikk. EU har tidligere ikke ønsket å dempe personvernhensynet til fordel for fri flyt av data over landegrenser.

GDPR – PERSONVERN I EU

EU har vedtatt en ny lov som skal beskytte personvernet, General Data Protection Regulation (GDPR), som trer i kraft i disse dager. Den omfatter ikke bare EU-baserte organisasjoner, men alle som har kunder eller kontakter i EU. Alle virksomheter som samler inn eller bruker personopplysninger om EU/EØS-borgere må følge reglene. Brudd på reglene i GDPR kan bøtelegges med inntil fire prosent av foretakets årsomsetning, inntil 20 millioner euro. Denne loven gir faktisk forbrukere sterkere rettigheter og gjelder i Norge.

En av endringene med GDPR er at det skal opprettes et europeisk Personvernråd. Det vil få makt til å gjøre vedtak som er bindende for nasjonale tilsynsorganer. Slik forslaget til innlemmelse ser ut, vil Personvernrådet også få mulighet til å fatte beslutninger direkte mot Datatilsynet i Norge. Kampen om råderetten over data er altså sterkt knyttet til EØS-avtalen.

USAS MOTTREKK

Den 23. mars i år ble det vedtatt en ny lov i USA som heter «the U.S. CLOUD ACT (Clarifying Lawfull Overseas Use of Data Act)». Den innebærer at amerikanske myndigheter får full tilgang til alle data som lagres i amerikansk-eide skytjenester også i Europa.

Loven har gått fullstendig under radaren i Norge, Norden og Europa og nøytraliserer EU`s datadirektiv GDPR som skulle sikre personvern mot nettopp myndigheter og kommersielle virksomheter.

CLOUD ACT gir muligheter til misbruk, ved at eksempelvis norsk og europeisk lov settes til side av den amerikanske loven.

CAMBRIDGE ANALYTICA – ET LÆRESTYKKE

Brukerinformasjonen til millioner av Facebook-brukere ble misbrukt av det britiske konsulentbyrået Cambridge Analytica under presidentvalgkampen i USA. Totalt har Facebook-informasjonen til 87 millioner mennesker, hovedsakelig i USA, blitt ureglementert delt med Cambridge Analytica sier Facebooks teknologidirektør Mike Schroepfer.

Informasjonen har blitt brukt til å utarbeide en programvare som kunne forutsi og påvirke velgernes valg under presidentvalget i USA. De brukte informasjonen fra Facebook for å skape en mer målrettet markedsføring mot amerikanske velgere med politiske annonser. Disse annonsene var tilpasset til deres psykologiske profil med utgangspunkt i dataene.

I 2018 viste TV-kanalen Channel 4 en film der administrerende direktør i Cambridge Analytica, Alexander Nix, forteller foran skjult kamera om hvordan de hadde vært engasjert ved valg i omkring 200 land, og hvordan de hadde lagt feller for politikere ved å lokke dem inn i kompromitterende situasjoner. Varsleren Wylie bekreftet at Cambridge Analytica hadde vært innblandet i valgprosessene i blant annet Mexico, Malaysia, Brasil, Kenya og India. I mars 2018 utredet Storbritannias datatilsyn ICO hvorvidt nei-siden (leave) før folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i EU hadde benyttet Cambridge Analytica.

Dette enkelttilfellet forteller noe om hvor viktig data og det å besitte data har blitt i det politiske livet. Folk kan manipuleres gjennom sosiale media og reklame. Det er derfor ikke rart at storselskapene slåss beinhardt for eiendomsretten til dataene.

TINGENES INTERNETT – PERSONDATA PÅ AVVEIER

Flere og flere ting kobles til internett. Forbrukerrådet har engasjert seg i tingenes internett, enten det nå er leker, kjøleskap, støvsugere eller kaffetraktere. De reagerer blant annet på at data innsamlet via disse tingene automatisk blir sendt til produsenten og der brukes blant annet for til markedsføring og etablering av kunstig intelligens.

Se på denne linken og se den korte videoen om #ToyFail. Den forteller på en god måte hvordan våre uskyldige omgivelser plutselig er blitt verdifulle for storselskap som vil vite hva vi ønsker oss når:

https://www.forbrukerradet.no/tingenes-internett/

DATAUTVINNING

Hovedsaken i diskusjonen om datautvinningen har vært personvern. Men personvern-vinkelen viser bare en liten del av bildet – vi trenger også en diskusjon om noen grunnleggende politiske holdninger til digitaløkonomien, teknologisk utvikling og stordata.

Dagen Cambridge-Analytica-skandalen brøt ut fikk vi første advarsel fra kulturminister Trine Skei Grande: «Sosiale medier kommer til å innse at personvern også er en vare som vi er villig til å betale for». Grande fronter et amerikansk syn på personvern, som er svært uvanlig i Europa. Personvern er heldigvis en rettighet, ikke noe et selskap kan velge å tilby til dem som vil betale for det.

Det problematiske er monopolstatusen til aktører som Facebook og Google. Disse selskapene ber om tillatelse til å bruke dataen, men hvilket alternativ har du? Jo, ikke å bruke f.eks. Google og Facebook.

Eierskap og forvaltning av stordata er mer et industripolitisk spørsmål enn et personvernspørsmål. Det samles inn data om våre preferanser, vaner og svakheter, men det samles også inn data fra oss som danner råmateriale i maskinlæringen av kunstig intelligens.

I stor grad mangler den viktigste diskusjonen: hvor skal dataene lagres? Hvor skal de sendes? Hvem skal eie dataene? Hvis kommunene vil ha kontroll på sine offentlige tjenester i framtida, kunne det vært en idé med kommunalt eierskap av data?

Ingen lobber mer enn IT-selskapene, og de ligger langt foran storsamfunnet i å sette premissene for debatten og lovfeste ideene sine. De politiske partiene er i svært stor grad ikke på banen, diskusjonen er overlatt til de som har økonomiske interesser av data, til teknologinerder og i et hjørne finner vi Forbrukerrådet som forsvarer forbrukernes interesser.

WTO

De siste to årene har et stort antall forslag blitt reist i WTO, hvor EU, Canada, Japan og USA er de mest aggressive. De viktigste forslagene er:

• Fjerning av alle tariffer og krav om ikke-diskriminering: I utgangspunktet betyr disse to at landene ønsker å fullstendig liberalisere handelsruter for digitale varer og tjenester, og fjerne eventuelle nasjonale behandlingsklausuler (noe som betyr at de vil fjerne lands rett til å gi preferanser til egne selskaper, produkter og tjenester, eller begrense utenlandske).

• Tillate uhindret grenseoverskridende datastrømmer. Dette ville forby ethvert land å kreve at deres data forblir innenfor sine grenser. Det vil bety at dataene styres av loven i det andre landet der de lagres, noe som ikke gir effektivt forbrukervern, personvern eller beskyttelse mot svindel. I og med at data er det nye gullet, er dette spesielt urovekkende da de fleste regjeringer ennå ikke har innsett verdien av deres data og avtaler seg (i WTO) bort fra retten til å utvikle mulighetene til å høste verdien av dataene i fremtiden.

• Ingen lokaliseringsbarrierer: Krav til utenlandske tilbydere om å sette opp en fysisk tilstedeværelse i vertslandet vil bli fjernet. Dette reiser igjen mange lovgivningsmessige spørsmål. Hvis en utenlandsk leverandør ikke er fysisk tilstede, hvordan vil tjenesten bli regulert?

• Ingen teknologioverføring: Mange utviklingsland har en handelsklausul rettet mot å bygge bro over den digitale kløfta ved å bestemme at utenlandske tilbydere må gjøre teknologien tilgjengelig for vertslandet. Dette har i sin tur en positiv flytvirkning, da lokale bedrifter og ansatte/arbeidstakere drar nytte av å bruke den nye teknologien og dermed skaffe seg nye ferdigheter. USA, EU og Japan ønsker å forby alle klausuler for teknologioverføring

• Nettkonkurranse: Når det gjelder telekommunikasjonsnett, som er avgjørende for den teknologiske infrastrukturen, har mange utviklingsland en klausul som sier at utenlandske tilbydere kan sette opp nettverksdekning i de lønnsomme byområdene, forutsatt at de også investerer i landsdekkende nettverksdekning. Dette også vil bli blokkert om USA, EU, Canada og Japan får sin vilje.

Det er viktig at spørsmålet om data og stordata og gigantselskapene settes på dagsorden. I dag er det mye uvitenhet og forkludringer som preger den lille debatten som er.

FRI FLYT AV DATA OG INFORMASJON ER IKKE DET SAMME

Det er veldig viktig å være klar over at fri flyt av data ikke er den samme som den frie flyt av informasjon. Du vil høre en sammenblanding av de to begrepene som om de var de samme. Dette er hva forslagsstillerne til e-handelkapitlene i WTO vil at alle skal føle, men det er langt fra sannheten. Vanligvis ser vi internett som en informasjonssone, åpen for de fleste med internettforbindelse.

I tillegg betyr ikke fri dataflyt fri og lik tilgang til data. Selv om noe flyter «fritt», betyr det ikke at det er tilgjengelig for oss alle. Tvert imot, akkurat nå har Big Tech det store flertallet av verdens samlede data. Uansett hvilke data som vil flyte, vil hovedsakelig strømme rett inn i deres lomme. Ikke din. Ikke min. Ikke det lokale SMB – men deres. Det vil gi Big Tech enda mer kraft og innflytelse.

På tide å reise diskusjonen og å handle – Big Tech handler nå!

Kryptovaluta og blokkjeder er ikke en løsning på de enorme ­materielle forskjellene og sentraliseringen av makt vi har i dag. De representerer et nytt slør over problemene i det kapitalistiske varesamfunnet. I realiteten representerer denne teknologien økt sentralisering og maktkonsentrasjon.

Håkon Edøy Hanssen medlem av Rødt og sivilingeniør.
Foto: Max Photo

Denne teksten vil gjennomføre en enkel marxistisk analyse av kryptovaluta og blokkjeder (blockchains) og en del av deres historie. Da denne teksten er skrevet for de uten en teknologisk bakgrunn vil dette føre til en viss forenkling av virkeligheten når fagterminologi defineres i denne artikkelen.

Kort fortalt kan bitcoin forklares som løsningen på et meningsløst matematisk problem, mens blokkjeder er en åpen database hvor man kun kan legge til informasjon, men aldri endre den i ettertid. Innholdet i blokkjeden er bestemt av majoriteten av regnekraften som brukes for å opprettholde den.

Ideologien bak kryptovaluta

De første som engasjerte seg i Bitcoin og kryptovaluta var hovedsakelig libertarianere og anarkokapitalister. En av de tidligste investorene i bitcoin, Roger Ver sa det slik under et intervju i 2013 (Feuer, 2013):

Pris er det minst interessante med bitcoin. Nesten alle som involverte seg i starten gjorde det av filosofiske grunner. Vi så på bitcoin som en god ide, som en måte å skille pengene fra staten.

David Gerard skrev i Attack of the 50 Foot Blockchain: Bitcoin, Blockchain, Ethererum & Smart Contracts (2017) at bitcoin også har sine ideologiske røtter i cyberlibertarianisme. Ideen om at teknologisk kunnskap «trumfer alle andre former for ekspertise, for eks. økonomi eller finans, ikke minst samfunnsvitenskapene» (Gerard, 2017, ss. 17-18). Denne ideologien ser man tegn på når man leser uttalelsen Satoshi Nakamoto, skaperen av bitcoin, skrev når han lanserte denne valutaen (Nakamoto, p2pfoundation, 2009). Han mente at hovedproblemet med dagens valutaer er at de avhengig av tillit, da spesielt til sentralbanken, til å ikke devaluere valutaen. Løsningen på dette problemet var å fjerne tredjeparter og institusjoner, som banker. Tilliten skulle byttes ut med informasjonsteknologi og kryptering.

I tillegg til å være inspirert av anarkokapitalisme er designet til bitcoin sterkt påvirket av gullstandarden, som styrte den nasjonale pengepolitikken i land som USA og Storbritannia frem til 1930. Nakamoto gjorde det klart at det aldri vil eksistere mer enn 21 millioner bitcoin¹. Valutaen skulle ha en øvre begrensing av eksisterende mengde, på samme måte som gullstandarden var. I dag er gullstandarden regnet som uegnet til å styre pengepolitikken, da den førte til enorme oppgangs- og nedgangskonjunkturer. Det var for mye aktivitet til at papirpengene som sirkulerte kunne være sikret med en gitt mengde gull.

Kryptovaluta som penger

For Marx er penger den universelle ekvivalenten til andre varer. Den muliggjør å sammenlikne bytteverdien til forskjellige varer gjennom bruk av pengevaren som mellomledd og dermed muliggjør et bytte mellom varer. Pengevaren muliggjør dermed et nytt abstraksjonsnivå (Dybedahl, 2014, s. 40). Man trenger dermed ikke å sammenligne individuelle varer med hverandre, kun bytteverdien uttrykt i pengevaren. Dette er med på å skape grunnlaget for den verdiproduksjonen som kjennetegner kapitalismen. En enkelt vare, som for eksempel gull, blir til en allmenn ekvivalent som følge av samfunnsmessig skikk (Dybedahl, 2014, s. 38) og hvor egnet den er som sirkulasjonsmiddel. Marx påpeker også at dersom en vare skal brukes som pengevare, og dermed som universal ekvivalent, må den være den eneste. Poenget med en enkelt spesiell vare som kan brukes til å sammenlikne alle andre varer, er at det bare er en slik pengevare.

Med denne forklaring i bakgrunnen blir spørsmålet: Kan kryptovaluta, eller spesielt Bitcoin, regnes som penger ifølge Marx? Svaret er et klart nei. Kryptovaluta, inkludert Bitcoin brukes per i dag ikke som en universal ekvivalent. Verdien til kryptovaluta fastsettes som regel i USD, ikke motsatt. Bitcoin brukes heller ikke i nevneverdig grad til kjøp og salg av varer. Det finnes enkelte foretak som godtar Bitcoin, men disse er svært få (og fallende) (Gerard, 2017, ss. 74-75) og andelen av salget som gjennomføres gjennom kryptovaluta er forsvinnende liten. David Gerard har skrevet om at mange av de butikkene og restaurantene som først godtok Bitcoin gikk bort ifra det, da det var tilnærmet ingen som benyttet seg av den (Gerard, 2017, ss. 76-77). Mozilla-stiftelsen gjennomførte et eksperiment hvor en besøkende fikk en tilfeldig variant av to mulige nettsider for donasjon. En med og en uten mulighet for å donere i Bitcoin. Siden med mulighet for Bitcoin tok inn 7,5% mindre enn den uten, og ville dermed generert et potensielt tap på rundt 140.000USD.

Så tidlig som 2015 viste den øvre begrensingen på antall transaksjoner seg å være et problem. Stor trafikk førte til at transaksjonene tar lang tid, ofte flere timer eller dager, eller at de ikke ble gjennomført i det hele tatt. Det har også ført til at prisen for å gjennomføre en transaksjon har blitt høyere. Dersom man ønsker å gjennomføre en transaksjon er man blitt nødt til å by blindt, siden man ikke har kjennskap til hva andre byr for å gjennomføre en transaksjon. Med tanke på hvor begrenset bruken av bitcoin i dag, og hvor vanskelig det å gjennomføre en enkelt transaksjon, blir det tydelig at den aldri kan fungere som en universell ekvivalent i noen nevneverdig grad for et land. Det er lite trolig at noen annen kryptovaluta med et bedre teknisk fundament vil gjøre det bedre. Nettopp fordi det er ikke noe samfunnsmessig behov for disse kryptovalutaene, med et unntak, som vil drøftes i neste del av teksten.

Sirkulasjon av kryptovaluta

Det er feil å si at kryptovaluta (spesielt bitcoin) ikke kan bli, eller aldri har blitt brukt, innen kjøp og salg. Det finnes eksempler på hvor varer har blitt byttet mot bitcoin, det mest kjente eksemplet på dette er plattformen Silk Road, hvor illegale varer ble solgt. Dette inkluderte narkotiske stoffer, manualer for å fremstille narkotika og liknende. Siden ble stengt i 2013 av FBI, og eieren Ross Ulbricht ble dømt til livsvarig fengsel uten mulighet til prøveløslatelse (Gerard, 2017, s. 53). Ulbricht ble dømt fordi han hadde lagret all nødvendig informasjon, inkludert data om brukerne og utfyllende logger han hadde brukt som dagbok på en laptop. Resultatet at alle de som hadde gjennomført transaksjoner på siden kunne bli identifisert. Da blokkjeden som inneholdt transaksjonene ikke kan endres, fungerer den som et evig bevis på ulovlighetene som alle kjøpere og selgere foretok seg på Silk Road.

Sirkulasjonen i den legale økonomien er ikke spesielt mer lovende. Mange av de som åpnet for å godta bitcoin som betalingsmiddel har stoppet. I januar 2018, måtte en bitcoin-konferanse holdt i Miami slutte å godta Bitcoin som betalingsmiddel for sine billetter som følge av de høye transaksjonskostnadene (30-60USD) og den lange ventetiden (Redman, 2018). Selv ikke de mest iherdige tilhengerne av denne teknologien klarte å få den til å fungere i praksis.

Kryptovaluta som vare

Da kryptovaluta ikke er å regne som penger, kan vi regne de over 1400 variantene som varer. Men hva slags vare kan vi regne dem som? Dersom vi ser på hvordan kryptovaluta blir utvekslet mellom folk minner mest de om det Marx kalte for fiktiv kapital, eller spekulasjonsobjekter på dagligtale. Fiktiv kapital, i motsetning til kapital brukt i produksjon skaper ingen merverdi. Den suger til seg merverdien fra andre kilder, ifølge Marx, og bidrar dermed ikke til verdiproduksjonen i samfunnet. Marx utrykket seg slik (Marx, 1994, s. 470):

Med utviklingen av rentebærende kapital og kredittsystemet, ser det ut som om all kapital fordobler seg, og noen ganger tredobler seg, gjennom de forskjellige måtene som den samme kapitalen dukker opp i ulike former i ulike hender. Mesteparten av denne «pengekapitalen» er rent fiktiv².

Denne fiktive økningen skjer gjennom at en spekulant kjøper andeler av kapitalen i påvente av at den skal stige ytterligere, for så å selge den til noen andre. Kjøperen tenker likt, hen planlegger også å selge den til en høyere pris senere. Dette skjer helt det ikke er mulig å få en høyere pris, og spekulanten går med tap. Prosessen begynner så igjen. Den enes profitt er den andres tap. Ingen merverdi er skapt i denne prosessen, verdi har bare flyttet seg fra et individ til et annet. Den fiktive kapitalen, i dette tilfellet kryptovaluta, kan dermed fordoble eller tredoble seg mens den dukker opp «i ulike hender», men forskjellen mellom kapitalen i disse hendene er likevel «rent fiktiv».

Historikken til bitcoin (og annen kryptovaluta) følger forløpet beskrevet i avsnittet ovenfor. Gjentatte ganger har prisen for en bitcoin steget med flere hundre, av og til tusen prosent, før den har falt til en verdi som lå langt under verdien den kort tid før. For eksempel mistet alle kryptovalutaer 59 prosent av sin bytteverdi i første kvartal av 2018 (Haig, 2018), mens bitcoin sin bytteverdi steg med rundt 900 prosent i 2017 (Partington, 2018). Andre kryptovalutaer steg også med liknende mengde. Verdien har ved flere anledninger variert med så mye som 25 prosent på en dag (Treanor, 2017). Flere har påpekt at denne enorme usikkerheten i bytteverdien til bitcoin (og annen kryptovaluta) kommer hovedsakelig av det er ingen form for verdi som ligger i grunn for bytteverdien som den settes til. Det eneste håndfaste ved dem er en lengre tekstnøkkel.

Vi ser dermed at den bytteverdien som disse valutaene settes til er et tilfelle av ekstrem varefetisjisering, hvor fiktive mynter som ikke har noen håndfast forankring annen en rekke filer og meningsløs matematikk, blir ansett som et nytt paradigme av enkelte tilhengere. Det er de menneskelige forholdene mellom disse pseudonyme aktørene som bestemmer at en digital mynt skal verdsettes til en pris som varierer enormt. Den er ikke forankret teknologien som disse valutaene er bygget på.

Oscar Dybedahl mener at denne fetisjismen kommer fra «den gåtefulle karakteren» til varen (Dybedahl, 2014, s. 54). Denne karakteren kommer av de oversanselige egenskapene ting får når de opptrer som varer. Hvor forholdene mellom de ulike produsentene og den samfunnsmessige karakteren til deres arbeid blir uttrykt i denne tingen. Med tanke på at det er få varer som er mer gåtefulle i dagens samfunn enn kryptovaluta³, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor den tiltrekker så mange som ønsker å tjene på den spekulasjonen som bitcoin muliggjør. Spekulasjonen som er muliggjort av de menneskelige og samfunnsmessige avhengighetene er gjemt bak et komplekst forhold mellom de atomiske individene som produserer, spekulerer i og betaler med kryptovaluta, og de som fasiliteter disse forholdene. Slike forhold blir også uklare på grunn av at alle er pseudonyme og at tillit mellom menneskene er antatt unødvendig for opprettholdelsen av disse forholdene, alt er bygget på forbruk av materielle ressurser og meningsløs matte.

Denne gåtefulle karakteren blir ikke gjort bedre av at institusjonene som benyttes for kjøp og salg av kryptovaluta, børser («exchanges»), har vist seg å være svært lite troverdige. Så mye som en tredjedel av alle børser for bitcoin har opplevd at verdier har forsvunnet som følge av sikkerhetshull (Chavez-Dreyfuss, 2016). To av de mest kjente eksemplene på dette er børsene kalt Bitfinex og Mt. Cox, hvor henholdsvis 68 og 350 millioner i kryptovaluta forsvant.

Sentralisering av produksjon og distribusjon av bitcoin

Opprinnelig var ideen rundt kryptovalutaer at produksjonen skulle være desentralisert. Siden bitcoin er en vare, hvor produksjonen krever produksjonsmidler, som prosessor og tilhørende datautstyr, blir det tydelig at mining vil preges av de samme kreftene som produksjon av tradisjonelle varer. Produksjonen vil ifølge Marx sentraliseres, noe den også har gjort.

I 2014 var over 50 prosent av all produksjon av bitcoin styrt av tre individer/organisasjoner. I begynnelsen ble den gjennomført datainteresserte folk som produserte myntene ved å la datamaskinene deres jobbe for å vedlikeholde blokkjeden. I dag produseres bitcoin i store serverparker med sterke pengeinteresser i ryggen, hvor 80 prosent er lokalisert i Kina. De leter etter måter å redusere produksjonskostnadene, drevet av den evige kraften til å redusere kostnadene og produksjonstiden. Mest mulig verdi må presses ut av produksjonsmidlene, for de blir raskt utdatert, og må erstattes for å ikke tape terreng mot konkurrentene. Den varierende prisen gjør også at de mindre produsentene presses ut når prisen er lav, mens kapasiteten i stadig større grad konsentreres. Dette er svakheten med sikkerhetsmekanismer som bygger på bruk av materielle ressurser, blokkjeden kan bare være så desentralisert som produksjonsmidlene, i likhet med de aller fleste andre varer.

Det er ikke bare produksjonsprosessen som er sentralisert, ulikheten mellom de som eier kryptovalutaer er også enorm. I 2014 uttalte en analytiker hos Citigroup at «47 individer eier omtrent 30 %, 900 eier 20 %, de neste 10 000 eier 25 % og den siste millionen eier 20 %». I 2017 var det ikke mye bedre. 4,11 prosent av alle eiere kontrollerte på dette tidspunktet 96,53 prosent av alle bitcoin, og 0,00088 prosent eide 17,49 prosent (Amords, 2017). Dette mønsteret gjentar seg også for de andre kryptovalutaene, i varierende grad (Altcointoday, 2018). Dorit Ron og Adi Shamir fant i 2012 at en av de største eierne hadde prøvd å skjule sin andel gjennom å lage mange små transaksjoner (Ron & Shamir, 2012). I 2018 fant tre økonomer at det var «høyst sannsynlig» at verdiøkningen til bitcoin fra 150 USD til 1000 USD skjedde på grunn av et enkelt individ (Gandal, Hamrick, & Oberman, 2018). De fant også at «mistenkelig aktivitet» kjennetegnet omtrent alle dager med høy aktivitet på børser for kryptovalutaer.

Det er altså et lite fåtall som har tjent seg rike på denne spekulasjonen, mest sannsynlig gjennom markedsmanipulasjon. Taperne er vanlige folk, som for eksempel Sør-Koreas unge, hvor flere har tatt selvmord som følge av tap (Premack, 2018). Drømmen om en desentralisert valuta og infrastruktur ser dermed ut til å ha vært borte en stund, om den noensinne eksisterte i det hele tatt.

Blokkjeder – vidunderet bak kryptovalutaer

Responsen på de problemene som er nevnt tidligere i teksten, er at på tross av disse manglene har teknologien som kryptovaluta er bygget på, blokkjeder, et enormt potensial. Eksempler på dette er uttalelser som at blokkjeder kan muliggjøre direkte demokrati, potensielt fjerne transaksjonskostnader, og erstatte Brønnøysundregistrene gjennom å automatisere bort mellomledd (Veløy, 2017).

Slike håpefulle prediksjoner rundt ny teknologi er ikke nytt. På 1980- og 1990-tallet ble det laget flere manifest som argumenterte for at internettet ville bringe med seg en ny æra for demokrati. Et eksempel på dette er John Perry Barlow sitt manifest om fremtiden til verdensveven (Barlow, 1996). Barlow tilhørte også cyberlibertarianismen, samme ideologi som bitcoin springer utfra. Han mente blant annet at det ikke eksisterte noen form for privat eiendom, fremmedhat eller redusering av ytringsfriheten på internettet. Han skrev blant annet:

Vi er i ferd med å skape en verden man kan entre uten privilegier eller fordommer som følge av rase, økonomisk styrke, militær makt, eller medfødt posisjon.

Og:

Vi tror at vår styringsform ha sitt utspring fra etikk, opplyst egeninteresse og allmenn velferd.

Når vi ser på hvordan internettet ser ut i dag, med selskaper som Facebook og Amazon som har sentralisert sosiale felleskap og netthandel, virker dette håpefulle sitatet veldig fjernt. Økonomisk styrke definerer dagens internett i aller høyeste grad. Facebook stenger kontoer til palestinske aktivister (Greenwald, 2017) og Amazon presser sine arbeidere til det ytterste for å høste størst mulig profitt (Ghosh, 2018). Avsløringene som ble offentliggjort gjennom arbeidet utført av Edward Snowden viser også hvor mye ressurser stater har lagt ned for å overvåke og kontrollere sine innbyggere (Greenwald, 2014). Bralows visjon om et internett fritt for problemene i den materielle verden, virker dermed veldig fjern i dag.

I et marxistisk perspektiv, hvor man tar høyde for samfunns- og produksjonsforholdene, er ikke denne sentraliseringen av internettet i retrospekt spesielt overraskende. På samme måte som at selskaper og kapital ble mer og mer konsentrert og dermed større, har det samme skjedd på internett. Monopol er regelen, ikke unntaket. Når det ble tydelig hvor mye profitt det var å hente i dette nettverket, gjorde de samme kreftene som i den materielle kapitalismen seg også gjeldende i cyber space. Spørsmålet blir da om blokkjedeteknologien vil få en annen effekt, dersom dens rolle skulle få like stor innvirkning på samfunnet som internettet har hatt. Per i dag har historikken til kryptovalutaer og blokkjeder vært full bobler, tyveri⁴ og (ironisk nok) sentralisering. Så prediksjonen om at blokkjeder vil føre til et mer demokratisk og mindre sentralisert samfunn virker lite trolig.

Dersom blokkjeder skulle få en dominerende rolle i fremtiden vil den rollen defineres i stor grad ut ifra samfunnet rundt den. Noam Chomsky har ved flere anledninger påpekt at teknologi er som en hammer, man kan bygge hus med den, eller man kan slå inn hodet til noen med den. Historien er full av teknologier som hvor man ser slike kontraster. Kjernefysisk teknologi kan brukes til å behandle kreft, og jevne hele byer med jorda. Roboter kan redusere det repeterende og farlige arbeidet som mennesker utfører, de kan også brukes til å bombe bryllup og begravelser. I tillegg til dette kommer den ideologiske bakgrunnen til designet av bitcoin og blokkjeder. De er laget for å operere uten noen form for tillit, alle de ressursene som brukes på databehandling brukes for at de skal kunne drives uten noen form for tillit. Alt og alle er gjemt kryptering og pseudonymer.

Med bakgrunn i historikken og analysen av kryptovalutaer og blokkjeder bør ikke venstresiden, etter min mening, se på denne teknologien som en løsning på de enorme materielle forskjellene og sentraliseringen av makt vi har i dag. Verken kryptovalutaer eller blokkjeder har vist tendenser til å redusere disse problemene, de ser heller ut til å forsterke dem. Fetisjismen rundt kryptovalutaer og blokkjeder står også i kontrast Marx’ ønske om å fjerne sløret rundt varene i samfunnet. Det å bytte ut tillit til institusjoner mot å bruke enorme ressurser på å regne på meningsløse tall, samtidig som at verden må redusere sine klimautslipp virker unødvendig. Skal vi unngå en klima- og ressurskrise kan vi ikke erstatte tilliten vi har til hverandre og våre institusjoner⁵ med energi- og ressurssløsing. Dersom blokkjeder får en sentral rolle i framtidas samfunn blir den mest sannsynlig brukt som enda et verktøy for sentralisering av makt, enn en desentralisering.

Bibliografi

Altcointoday. (2018, Januar 26). Altcointoday. Retrieved from Altcointoday: https://altcointoday.com/cryptocurrencies-centralized-think/
Amords, R. (2017, September 18). howmuch. Retrieved from howmuch: https://howmuch.net/articles/bitcoin-wealth-distribution
Anna Irrera, J. M. (2018, Mars 25). Reuters. Retrieved from reuters.com: https://www.reuters.com/article/us-banks-fintech-blockchain/wall-street-rethinks-blockchain-projects-as-euphoria-meets-reality-idUSKBN1H32GO
Barlow, J. P. (1996). A Declaration of the Independence of Cyberspace.
Bitcoin Wiki. (2018, Mars 4). Bitcoin Wiki. Retrieved from Bitcoin Wiki – Controlled Supply: https://en.bitcoin.it/wiki/Controlled_supply
Chavez-Dreyfuss, G. (2016, August 29). Reuters. Retrieved from Reuters: https://www.reuters.com/article/us-bitcoin-cyber-analysis-idUSKCN11411T
Dahle, T. (2014). Loven om profittratens fallende tendens. Retrieved from Gnist: http://marxisme.no/loven-om-profittratens-fallende-tendens/
Dybedahl, O. (2014). Kapital som politisk filosofi – En lesning av Marx’ kritikk av den poltiske økonomi som immanent sosial kritikk av kapitalismen. Oslo: Universitetet i Oslo.
Feuer, A. (2013, Desember 14). The New York Times. Retrieved from nytimes.com: https://www.nytimes.com/2013/12/15/sunday-review/the-bitcoin-ideology.html.
Gandal, N., Hamrick, J., & Oberman, T. (2018, Januar 23). Price manipulation in the Bitcoin ecosystem. Journal of Monetary Economics, pp. 19-23.
Gerard, D. (2017). Attack of the 50 Foot Blockchain: Bitcoin, Blockchain, Ethereum & Smart Contracts. CreateSpace Independent Publishing Platform.
Ghosh, S. (2018, Apil 16). Amazon warehouse workers pee into bottles because they are scared of being punished for taking a comfort break. Retrieved from Buisness Insider: http://nordic.businessinsider.com/amazon-warehouse-workers-have-to-pee-into-bottles-2018-4?r=US&IR=T
Greenwald, G. (2014). No Place to Hide: Edward Snowden, the NSA, and the U.S. Surveillance State. Metropolitan Books.
Greenwald, G. (2017, Desember 30). Facebook Says It Is Deleting Accounts at the Direction of the U.S. and Israeli Governments. Retrieved from The Intercept: https://theintercept.com/2017/12/30/facebook-says-it-is-deleting-accounts-at-the-direction-of-the-u-s-and-israeli-governments/
Haig, S. (2018, April 2). Bitcoin.com. Retrieved from news.bitcoin.com: https://news.bitcoin.com/capitalization-cryptocurrency-markets-loses-59-q1-2018/
Khatwani, S. (2018, Mars 29). Bitcoin Private Keys: Everything You Need To Know. Retrieved from Coinsutra: https://coinsutra.com/bitcoin-private-key/
Marx, K. (1994). Karl Marx, Kapitalen, Bok 3, Del 3. Forlaget Rødt!
Morrow, M. J. (2018). UNHCR. Retrieved from unhcr.org: http://www.unhcr.org/blogs/promise-hype-provides-blockchain-safe-identity/
Nakamoto, S. (2008). Bitcoin: A Peer-to-Peer Electronic Cash System.
Nakamoto, S. (2009, Februar 11). Retrieved from p2pfoundation: http://p2pfoundation.ning.com/forum/topics/bitcoin-open-source
New Scientist. (2017, November 1). Bitcoin: what a waste of resources. New Scientist.
O’Dwyer, K. J., & Malone, D. (2014, Juni 26-27). Bitcoin Mining and its Energy Footprint. ISSC 2014 / CIICT 2014, Limerick.
Partington, R. (2018, Desember 2). The Guardian. Retrieved from The Guardian: https://www.theguardian.com/business/2017/dec/02/bitcoin-is-it-a-bubble-waiting-to-burst-or-a-good-investment
Premack, R. (2018, April 3). South Korean millennials are reeling from the Bitcoin bust. Retrieved from The Verge : https://www.theverge.com/2018/4/3/17192886/bitcoin-cryptocurrency-south-korea-millennials
Redman, J. (2018, Januar). news.bitcoin.com. Retrieved from https://news.bitcoin.com/miami-bitcoin-conference-stops-accepting-bitcoin-due-to-fees-and-congestion/
Roberts, P. (2018, Mars/April). Politico Magazine. Retrieved from https://www.politico.com/magazine/story/2018/03/09/bitcoin-mining-energy-prices-smalltown-feature-217230
Ron, D., & Shamir, A. (2012). Quantitative Analysis of the Full Bitcoin. The Weizmann Institute of Science, Israel.
the morning paper. (2018, Mars 19). the morning paper. Retrieved from blog.acolyer.org: https://blog.acolyer.org/2018/03/19/a-quantitive-analysis-of-the-impact-of-arbitrary-blockchain-content-on-bitcoin/
Treanor, J. (2017, Desember 22). The Guardian. Retrieved from The Guardian: https://www.theguardian.com/technology/2017/dec/22/bitcoin-price-plunges-2000-12-hours-year-end-rally-fizzles-out
UN Women. (2018, Februar 2). UN Women. Retrieved from unwomen.org: http://www.unwomen.org/en/news/stories/2018/2/news-event-blockchain-technology-and-humanitarian-action
Veløy, C. (2017, Februar 6). NRK. Retrieved from nrk.no: https://www.nrk.no/viten/xl/teknologien-som-tar-livet-av-avgiftene-1.13337268
Weisenthal, J. (2014, Januar 12). Business Insider. Retrieved from Business Insider: http://www.businessinsider.com/bitcoin-inequality-2014-1?r=US&IR=T&IR=T

Sluttnoter:

1. Denne begrensingen kjennetegner flere andre kryptovalutaer.
2. Oversettelsen er hentet fra en artikkel skrevet av Torstein Dahle i Gnist (Dahle, 2014).
3. Å finne en eksakt definisjon av hva kryptovaluta faktisk er har vist seg å være per i dag vanskelig.
4. Se avsnittet om børser for kryptovaluta.
5. Kryptovaluta har også sine egne, mindre åpne og regulerte institusjoner; børser.

Hvis venstresiden ikke finner ut hvordan blockchain kan fungere for deres sak, vil blockchain bli et verktøy for høyresiden. Blockchain er kommet for å bli, og vi må finne ut hva det betyr for en sterk stat, trepartssamarbeidet og den nordiske modellen.

Jon Ramvi jobber til daglig i startup-en sin Blockchangers
Foto: Pixabay

Blockchain er den underliggende teknologien til bitcoin. Verdiforslaget til bitcoin er en påstand om at man kan få en bedre og mer forutsigbar økonomi ved å ha forutsigbarhet i inflasjonen. I dag setter verdens sentralbanker styringsrenten opp og ned for å endre inflasjonen. Før var de forskjellige økonomiene koblet til gullstandarden. Det betydde at hver krone var verd x gram gull og hver dollar var verd y gram gull. Siden det er en viss forutsigbarhet i at «gull vil alltid ha verdi» og at det finnes en begrenset mengde gull på planeten, skulle gullstandarden gi en stabil økonomi. Det gikk dessverre ikke slik, men tanken var god. Bitcoin vil igjen ha en slik standard, og vil at penger skal følge «bitcoin-standarden». På samme måte som gullstandarden, så finnes det kun et gitt antall bitcoins og inflasjonen ble definert da bitcoin ble født i 2008. Det er altså full forutsigbarhet. Likevel er dessverre bitcoin ekstremt volatil på grunn av spekulasjon.

Før det fantes banker, så skrev man ned hva en skyldte andre, og hva andre skyldte seg. Dette var enkelt å organisere og samtidig effektivt, men det var vanskelig å ha tillit til listene. Det tok ikke lang tid før det var uenighet om hvem som skyldte hvem hva. Man begynte deretter å bruke en tredjepart til å føre listene på vegne av de involverte partene. I dag kjenner vi til disse tredjepartene som banker. Dette behovet for en tredjepart, reduserte effektiviteten i prosessen, men ved å dermed ha tillit til innholdet var viktigere enn effektiviteten. Dette har vært utviklingen i samfunnet vårt siden loggføringen ble oppfunnet. Større registre som snakker sammen, store etater og gigantiske selskaper.

Med bitcoin lar vi hver person stå for egen loggføring, som er en totalreversering av retningen vi har hatt fram til nå. Forskjellen denne gangen er at bitcoin passer på at alle sine lister er enige. Og dette foregår kontinuerlig og globalt. Det vil si at vi får alle fordelene som store registre og byråkrati gir oss, uten selve byråkratiet.

Bitcoin er den største blockchainen, men det mange flere. Det finnes faktisk over 700 blockchainer. Grunnen til at det finnes så mange forskjellige blockchainer er at de har forskjellige verdiforslag for funksjonalitet. Noen er raskere, noen er sikrere, noen har bedre personvern osv. Det finnes ingen «den beste» blockchainen. Det er kun snakk om å vekte forskjellige egenskaper forskjellig, for eksempel kan man øke hastigheten på blockchainen gjennom å gjøre den mindre desentralisert.

Verdiforslaget til den nest-største blockchainen er å lage en global, gigantisk virtuell datamaskin på blockchain. Denne plattformen heter Ethereum og har hatt en voldsom vekst i anvendelse og verdi siden plattformen ble laget sommeren 2015. Ethereum kan kjøre såkalte smartkontrakter som er små autonome og desentraliserte programmer som kjører på blockchain. I dag er det slik at i den virkelige verden har vi papirbevis på ting: en billettt til en konsert, en aksje i en startup eller en hundrelapp. Disse tingene i seg selv betyr ikke så mye uten reglene og lovene som papirbeviset symboliserer. En aksje i seg selv er bare et bevis på at du eier aksjen. Det er aksjeloven og aksjonæravtaler som definerer hva det faktisk innebærer å ha denne aksjen. Det samme gjelder en billett med forbrukerkjøpsloven med mer. Med smartkontrakter kan disse reglene programmeres rett inn i hver enkelt mynt, hver enkelt billett og hver enkelt aksje, og smartkontrakten passer selv på at reglene blir fulgt. For å forklare konseptet med et konkret eksempel: Hver gang du kjøper noe, legger selger 25 prosent av betalingssummen til side for å sende denne inn til Skatteetaten annenhver måned som merverdiavgift. Med en penge på blockchain, kan denne logikken programmeres inn i hver enkelt mynt. Ved en handel, deles pengene opp og sendes til de respektive partene automatisk. Dette gjør det mulig å automatisere store deler av regnskapsføringen for selskapene. Men det er ikke alltid 25 prosent mva. På dagligvarer er det halv moms og på reise er det kun 10 prosent mva. Kompleks logikk som dette kan programmeres inn i blockchainen og håndheves automatisk. Pengene «forstår» om de blir brukt til reise eller dagligvarer.

Mange mener denne revolusjonerende teknologien betyr at tiden for registre, mellomledd og byråkrati er forbi, men det er ikke min mening. Når mye av det vi gjør i dag automatiseres, gir det oss mulighet til å levere produkter på et nytt abstraksjonsnivå. Altså kan man levere tjenester med høyere granularitet. Igjen vil jeg forklare med et konkret eksempel: Si at Stortinget vedtar at det skal være mindre moms på frukt og grønt for familier med lav inntekt, så ville det vært umulig å håndtere i dag. Man ville måtte opprette en ny Frukt og Grønt Etat med flere hundre ansatte som gikk gjennom alle transaksjonene for å sjekke at dette ble gjennomført riktig, og at ingen lurte seg unna. Med blockchain-teknologien kan dette programmeres til å automatisk håndheve dette. Ved å hente lønnsopplysninger fra Skatteetaten, kan man levere dette uten å ansette en eneste ny byråkrat.

Som sagt tror jeg ikke tiden for mellomledd er fordi, men jeg tror blockchain kommer med strukturelle endringer til hvordan alt organiseres. Teknologien er en bevegelse fra sentralisert til desentralisert organisering. Og av akkurat denne grunnen kastes ordet «desentralisering» mye rundt når det snakkes om blockchain, men hva faktisk ordet betyr er ikke alltid like klart. For meg betyr desentralisering en endring i hvordan vi løser mange av våre strukturelle utfordringer i dag. I utviklingen av samfunnet, har vi alltid gått mot sentralisering. Eksempelvis, hvis man har to autonome grupper og skal få disse til å samarbeide mer effektivt, så lager vi et hierarki hvor vi setter en leder på toppen av disse to gruppene. Da banknæringen kom i gang på 1400-tallet, så var det ingen kobling mellom dem. Én bank hadde sine penger og sine kunder. Man kunne ikke bytte penger på tvers av bankene, så kun kunder i samme bank hadde et fungerende pengesystem mellom seg. Man hadde altså autonome grupper som man ville at skulle samarbeide, så på 1700-tallet innførte man et hierarki og sentralbanker over bankene. Dette fjernet autonomiteten til bankene, men gjorde at det bankbransjen ble standardisert, regulert og at man enklere kunne gjøre transaksjoner på tvers av banker og nasjoner.

Desentralisering betyr at vi kan organisere entiteter i nettverk istedenfor hierarkier, altså at man ikke trenger en sentralbank som sjef for bankene, eller at man trenger Netflix på toppen av verdikjeden for å samle alle filmrettighetene ett sted. Bankene, rettighetshaverne – organisasjonene kan organisere arbeidet direkte mellom seg. Ved å organisere dette i nettverk oppnår man samme nivået av styring, men med økt autonomitet i organisasjonene og økt effektivitet på tvers av organisasjonene. Videre er endringene demokratiserende gjennom at endringen fra hierarki til nettverk, bryter ned siloene. Det betyr altså at markeder åpnes opp for flere aktører.

Det som er vanskelig å forholde seg til, er hvordan denne bevegelsen vil påvirke deg og samfunnet. Blockchain og smartkontrakter gjør det for eksempel mulig å lage delingsøkonomi-løsninger (som for eksempel taxi-tjenesten Uber) helt desentralisert, det vil si en løsning hvor det ikke er et selskap i midten. I denne løsning kobles sjåfører og passasjer direkte sammen gjennom krypterte kanaler. I slik situasjoner vil det ikke være noe selskaper som er ansvarlig for tjenestene, men et desentralisert nettverk av titalls tusen maskiner over hele verden som driver en gitt tjeneste. Spørsmålet er hvordan slike tjenester skal reguleres politisk?

Bitcoin-bevegelsen bygger originalt på libertarianistiske verdier. I Silicon Valley tar de blockchain til sitt bryst og fryder seg med å lage løsninger som staten ikke kan «regulere og skatte i hjel». I de autokratiske statene Russland og Kina er de også veldig interessert i blockchain, men av motsatt grunn: teknologien kan brukes til å styre økonomien og å bedre overvåke transaksjoner. Verken USA eller Kinas anvendelse av blockchain passer til den nordiske modellen. Teknologien kan like gjerne brukes til å styre staten, til å øke byråkratiet uten ekstra kostnad, til demokratisering eller til å styrke fagbevegelsen.

Bitcoin kan feile, men blockchain er kommet for å bli. Det er viktige nå er at venstresiden tar aktive valg til hvordan vi anvender teknologien, fordi uten styring, er teknologien til et verktøy for høyresiden.

Det finnes i dag 700 forskjellige allemannseide (public) blockchains med en samlet markedskapitalisering på cirka 4 billioner kroner. Bitcoin er den største blockchain-en, tett fulgt av Ethereum. Det finnes også et ukjent antall private blockchains. Mens hvem som helst kan delta i allemannseide blockchains, så får kun utvalgte parter ta del i private blockchains. Forskjellen minner om forskjellen på det åpent internett, hvor alle kan legge ut og lese data, og intranett hvor kun utvalgte parter har tilgang.

Topp 5 allemannseide blockchains:

Navn	Markedskapitalisering
Bitcoin	$156 000 millioner
Ethereum	$73 000 millioner
Ripple	$30 000 millioner
Bitcoin Cash	$26 000 millioner
EOS	$15 000 millioner

Et knippe norske selskaper, avdelinger og institusjoner som undersøker blockchain: Pwc, EY, Deloitte, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Statkraft, Innovasjon Norge, Knowit, Kantega, Bisnode, Klaveness, DNB, Skatteetaten, Norges Bank, Storebrand, Obos.

Vi lever i en ny kapitalisme der «immaterielt arbeid» har tatt over for det gamle fabrikkarbeidet. Dette betyr at kapitalen har utspilt sin historiske rolle og blitt en ren parasitt. Dette blir hevdet av teorien om den digitale kapitalismen, som nærmest har blitt til ortodoksi for de mest populære venstreintellektuelle i vår tid.

Her vil jeg granske den kritisk.

Oscar Dybedahl er styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.
Foto: Negativespace.co

En ny kapitalisme har tatt over for den gamle «fordismen» eller «industrikapitalismen». I kjernen av økonomien ligger ikke lenger store fabrikker, der hvite, mannlige proletarer produserer likeartede, standardiserte varer i et stort omfang. Den nye kapitalismen er en kapitalisme der alt flyter, der det viktigste ikke skjer innenfor, men utenfor fabrikken. Tjenestesektoren har blitt enorm. For selve produksjonen har kunnskapen fått en framtredende rolle, slik at de viktigste former for arbeid – enten det gjelder omsorg eller kunnskapsintensive varer – er «immaterielle». Samtidig utviskes skillelinjene mellom arbeid og fritid. Hvilken betydning får disse endringene for kapitalismen og, ikke minst, for håpet om en frigjøring fra kapitalismen?

Dette danner utgangspunktet for teoriene til noen av de mest prominente venstreintellektuelle i vår tid, som Antonio Negri, Michael Hardt, Slavoj Žižek, Paul Mason og en rekke andre. På ulike måter hevder de at det har funnet sted et grunnleggende paradigmeskifte i kapitalismens historie, der kapitalen har utspilt sin «historiske rolle». De hevder også at det i kapitalismens skjød har vokst fram kommunistiske lommer – allmenninger – og at kampen mot kapitalismen i vår tid handler om å forsvare og utvide allmenningene.

Disse teoriene er på mange måter en utvekst av en spesiell italiensk teoritradisjon, såkalt «arbeiderisme» eller «operaisme», som gikk ad undas, men gjenoppstod som «postoperaisme». De store navnene er Hardt og Negri, med bøker som Imperiet og Multituden. Denne nye strømningen preges av fyndord som allmenninger (commons), rente, digital kapitalisme, immaterielt arbeid, kognitivt arbeid og liknende. De har utviklet en politisk-økonomisk diagnose av kapitalismen i vår tid, som de vil bruke til å trekke radikale politiske slutninger. Det er vanskelig å ikke ha sympati med deres målsetninger, men teoriene bærer på flere grunnleggende problemer.

Innflytelsen til disse teoriene i Norge – om man eksempelvis ser på mottakelsen av Paul Masons bok PostCapitalism – begynner å bli omfattende nok til at det er verdt å se kritisk på dem.

Kunnskap og kommunisme

Hva innebærer det at kunnskap og tjenester utgjør økonomiens nye kjerne? Her siteres nesten alltid en passasje fra en av Marx’ notatbøker, Grundrisse, der han utforsker muligheten for at kunnskap («det allmenne intellekt») blir den viktigste produktivkraften. For Marx ville dette bety at arbeidstiden ikke lengre tjente som rikdommens mål, hevder disse tenkerne.¹ Har dette allerede skjedd i vår «kunnskapsøkonomi»?

Sentralt i teoriene om den digitale kapitalismen står «den kognitive varen». Dette er en vare der kunnskapsarbeidet som eksempelvis går med til forskning/utvikling, er større og viktigere enn produksjonsarbeidet som skal til for lage nye eksemplarer.² Et ofte brukt eksempel er Microsoft Windows, som brukte rundt 50 millioner dollar på å utvikle det første eksemplaret av sitt operativsystem, mens nye CD-er med det samme bare kostet et par dollar. Med internett og delingssystemer kan «marginalkostnaden» for å spre operativsystemer eller liknende produkter havne nært null.

Marx’ verdilov, som sier at varer byttes i henhold til det samfunnsmessig nødvendige arbeidet som er «legemliggjort» i dem, settes tilsynelatende ut av spill når det gjelder slike kognitive varer. Dermed kan man ikke bruke marxistiske verdibegreper for å fange den «hegemoniske» kjernen av produksjonen og arbeidet i vår tid.³ «Verdiloven, grunnlagt på et mål av den abstrakte arbeidstiden som umiddelbart vies til produksjonen, går inn i en krise»⁴ siden «tiden der arbeidet vies til produksjon … blir ubetydelig».⁵

Man betaler ikke for arbeidet som faktisk er nedlagt i sin utgave av Windows. Arbeidstiden står bare for en liten brøkdel av prisen. Dessuten blir det umulig å måle arbeidet som går inn i varen. Et operativsystem er et innviklet kunnskapsprodukt som bygger på kunnskap fra et helt samfunn – «det allmenne intellekt». Hvem kan måle det? Inn i regnestykket må ikke bare statlig finansierte universiteter, som stod for den nødvendige grunnforskningen, men også gratisarbeidet til software-entusiaster og amatører (som har kommet med noen av vår tids største digitale nyvinninger) og utallige andre kunnskapsprodusenter. Kunnskap utvikles ikke på en fabrikk, av en arbeider eller en gruppe av arbeidere. Kunnskapsarbeidet blir umulig å måle, siden det blir utført av et helt samfunn. Om arbeidstiden ikke kan måles, kan heller ikke prisen eller bytteverdien uttrykke arbeidstiden. Som Franco Berardi skriver: «Når du vil etablere gjennomsnittstiden som er nødvendig for å produsere et fysisk objekt, så trenger du bare å gjøre et enkelt regnestykke: hvor mye fysisk arbeidstid er nødvendig for å omforme den materien til det godet.» Men det er «umulig» å beregne tiden det tar å skape en ide, et prosjekt, en innovasjon. Forholdet «mellom arbeidstid og verdi oppløses», det allmenne intellekt kan ikke kvantifiseres eller standardiseres.⁶

Verdier som ikke kan måles

Kapitalismen får en «målbarhetskrise». Det blir umulig å måle arbeidstiden som brukes på varene. Varer byttes ikke lenger i tråd med de arbeidsmengder de legemliggjør, og selve produksjonen foregår i stor grad utenfor den kapitalistiske fabrikken, utenfor kapitalens kontroll som sådan. Hele samfunnet bærer «det allmenne intellekt». Arbeidere på alle nivåer, over hele verden, får et prekært forhold til arbeidslivet, og beskjed «ikke om å arbeide hele tiden, men å konstant være tilgjengelig for å arbeide. Det finnes ikke lengre noen «stabil arbeidsstyrke».⁷ Slik utviskes skillet mellom arbeidstid og fritid.

Vår felles kunnskap – som er blitt den viktigste produktivkraft – er i virkeligheten ikke noe som kan eies av et selskap, men en allmenning som vi bidrar til i felleskap, uavhengig av lønnsarbeidet. Dette betyr at vi allerede har «lært oss» å organisere produksjonen uavhengig av kapitalen, siden det viktigste området for produksjon ligger utenfor fabrikken. Dermed har kapitalen utspilt sin rolle som organisator og dirigent av samfunnets produksjon, den har overflødiggjort seg selv. Slik bereder den nye kapitalismen grunnen for et kommunistisk eller et etterkapitalistisk samfunn. «Kapitalen forblir stort sett utenfor allmenningenes produksjonsprosess».⁸

Der arbeidstiden som vies til produksjonen av kunnskapsintensive varer blir ubetydelig, eller, for å si det med språket til nyklassisk økonomisk teori, der reproduksjonens marginalkostnad praktisk talt er ingenting eller ekstremt lite, burde disse varene bli gitt bort gratis. Fra dette standpunktet etterstreber kapitalen en løsning om å hevde intellektuelle eiendomsrettigheter for å innkassere monopolrenter.⁹

På denne måten «opprettholdes bytteverdiens forrang, som er basert på produksjonens vansker, mot rikdom, som er basert på overflod og bruksverdi, og derfor på fri tilegnelse».¹⁰

Fra profitt til rente

Argumentet til post-operaistene Žižek, Vercellone, Negri og co. blir at vår nye kapitalisme på helt vesentlige måter strider mot kapitalismens «egentlige» logikk, slik at kapitalistene ikke lenger tjener penger ved å organisere og omorganisere produksjonen i en jakt på merverdi, men ved å tilegne seg (grunn-)renter og dikte opp kunstige juridiske redskaper, som intellektuell eiendomsrett, for å få dette til. Vi ser at tradisjonelle «kunnskaper» om eksempelvis nytteverdien til bestemte jordfrø som et naturlig sprøytemiddel, eller om de legende egenskapene til en bestemt plante, blir patentert og gjort til privateiendom av selskapet som patenterer kunnskapen».¹¹ Denne typen rentetilkarring blir typisk for kapitalismen. «Kapitalens rolle blir fullstendig parasittisk», skriver Žižek, og «eiendom blir tyveri».¹² Michael Hardt påpeker: «For industrikapitalens tilfelle og dens produksjon av profitt, spiller kapitalisten en intern rolle i produksjonsprosessen, særlig ved å utpeke samarbeidsmidlene og stå for disiplineringsformene. I produksjonen av allmenninger må kapitalisten forbli relativt ekstern.»¹³ Nettopp siden kapitalen ikke spilte noen rolle i å utvikle kunnskapene om jordfrøenes egenskaper, virker det som tyveri når den privatiserer og patenterer den.

Når tilkarring av renter på denne måten blir typisk, endres også forholdet mellom staten og økonomien. For å kunne privatisere kunnskaper om jordfrø må den aktuelle kapitalisten vinne gehør hos staten. Under industrikapitalismen tjente kapitalistene profitt stort sett uten statens direkte hjelp, selv om staten etablerte det allmenne rammeverket som gjorde det mulig å forøke verdi og akkumulere kapital. Nå, hevder den digitale kapitalismens teoretikere, har dette endret seg. Med verdiens sammenbrudd fungerer ikke lenger den «fredelige» innkasseringen av merarbeidet, slik at kapitalistene må tilkarre seg kunstige rettigheter ved å påvirke staten, og bruke staten på en stadig mer direkte måte, som et redskap for å sikre seg renter. Dette undergraver det kapitalistiske demokratiet og gjør statens logikk mer autoritær. Dette siste er særlig viktig for Žižek. «Utbytting i klassisk marxistisk forstand er ikke lenger mulig, som er grunnen til at det må iverksettes stadig mer av direkte juridiske tiltak, altså av ved ikke-økonomisk makt», som han skriver.¹⁴ Dette er grunnlaget for tesen Žižek stadig gjentar om at forbindelsen mellom kapitalismen og demokratiet er brutt, noe som gjør at en autoritær kapitalisme er i emning.

*

Teoriene om immaterielt arbeid, digital kapitalisme og så videre har en viss intuitiv appell, siden de knytter an til konvensjonelle teorier om vår tids «kunnskapsøkonomi». De gir en inngang til radikal politikk som tilsynelatende ikke er brennemerket av den diskrediterte arven fra Marx og «realsosialismen». At teoriene har påvirkningskraft er derfor ikke overraskende, men det er ikke dermed gitt at de har særlig mye for seg.

Lovsang over industrikapitalismen?

Hvilke antakelser skjuler seg i teoriene til Žižek, Vercellone, Negri og co. om at kapitalen i vår tid ikke egentlig «fortjener» profitten, siden de nå må tilkarre seg inntekter gjennom staten og dikte opp juridiske fiksjoner som «intellektuell opphavsrett». Dette må vel bety at kapitalen i gamle dager tjente profitt på ærlig vis? Da var det kapitalens privateie av produksjonsmidlene, dens rolle i å organisere og omorganisere denne, som ga den «rett» til å sanke profitt. Nå er den derimot parasittisk, en rentenistisk tyv. Slik blir kritikken av kapitalismen i vår tid bygget på et ukritisk bilde av den forgangne industrikapitalismen.

Guido Starosta kritiserer denne forestillingen. Žižek, Vercellone og co «forblir fullstendig fanget innenfor den borgerlige horisonten til mainstream økonomi». De låner «ukritisk fra den nyklassiske teorien om markedet og eiendomsrettigheter og nøyer seg med å gi dem en ’radikal vri’.» De tar for god fisk at verdiproduksjon, tilegnelse av merverdi og så videre er nødvendig for «vanlige varer» (som ikke er kunnskapsintensive), selv om det knapt finnes slike i vår tid.¹⁵ Dette antyder at kapitalen var nødvendig under industrikapitalismen, da varene som ble produsert og solgt var sjeldne. Kunnskapsprodukter er derimot ikke sjeldne, de kan gjøres fritt tilgjengelig for alle.

Hva skjedde med Marx’ «kritikk av den politiske økonomi», som hadde som formål å vise nettopp at det ikke fantes noe «naturlig» grunnlag for kapitalens tilegnelse av arbeidernes merverdi, at denne prosessen ikke var en virkning av evige naturomstendigheter, som at produkter er «sjeldne» eller at produksjonen er «vanskelig»? Og som prøvde å motvise at kapitalen «fortjente» merverdien fordi den spilte en rolle i å organisere og dirigere produksjonen? Når det lånes fra nyklassisk teori – som Vercellone, Moulier-Boutang og flere andre gjør – forsvinner disse poengene.

Det elementære marxistiske poenget er at arbeidsproduktet ikke tok vareform fordi de var sjeldne, deres verdi sprang ikke ut av «produksjonens vansker». Dersom dette var tilfellet ville kapitalismen ha vært en utvekst av naturlige behov og tilstander. Arbeidsproduktet får verdiform, for Marx, på grunn av den spesielle organiseringen av det samfunnsmessige arbeidet som særpreger kapitalismen: et arbeid ved gjensidig uavhengige produsenter, som samordnes indirekte, gjennom kjøp og salg. Inntekter basert på opphavsrett og liknende er ikke et fnugg mindre naturlige eller rettferdige, enn inntekter basert på privateie over produksjonsmidlene. Det første er derimot en helt naturlig utvekst av det siste, i en «digitalisert» økonomi. Her blir opphavsrett nødvendig for å sikre at investeringer i operativsystemer og liknende skal kunne kaste av seg profitt, et krav som bare er «naturlig» i et samfunn med privat eiendomsrett.

Misforståelser av verditeorien

Tesen om en «målbarhetskrise», at verdiloven er i ferd med å forsvinne, bygger på en overfladisk tilegnelse av Marx’ verditeori. Teoretikerne våre antar at Marx’ teori i Kapitalen mye handler om industriell kapital, som forsvåvidt er riktig, men de får ikke med seg at kapitalen kan være «industriell» helt uavhengig av om den er «anlagt i industrien, i jordbruket, i gruvedrift eller hvor som helst», som Harald Minken forklarer.¹⁶

Eksempelet med Microsoft, der det skilles mellom førsteutgaven som koster mange millioner, og nye utgaver som så å si er gratis, vitner om en liknende misforståelse. Det forutsetter at verditeorien angår hver enkelt vare, der det bare gjelder å måle det samfunnsmessige arbeidet som går inn i den. Men dette blir galt. For Marx er det ikke slik at hver enkelt vares verdi bestemmes for seg, av det samfunnsmessig nødvendige arbeidet som er nedlagt i dem. Verditeorien gjelder egentlig ikke «isolerte individuelle varer som sådan», men «for den totale varemassen», om vi betrakter den som et produkt av en kapital.¹⁷ For Microsoft-eksempelet gjør det at forskjellen mellom det første eksemplaret og nye utgaver «mister den fantastiske auraen som fengsler den kognitive kapitalismens teoretikere», som Starosta riktig innvender.¹⁸

Hva menes dessuten med at arbeid ikke lenger er et tilstrekkelig rikdomsmål? Marx’ poeng er ikke så mye at det er arbeid som skaper rikdommen i et samfunn. Det finnes mange rikdomskilder kapitalen kan tjene på, uten at det koster den noe. Nedarvede kunnskaper om egenskapene til jordfrø og planter er et eksempel. I Kapitalen nevner Marx selve «det samfunnsmessige arbeidets produktivkrefter», som kommer til syne gjennom kooperasjon og arbeidsdeling, som et annet. «Heller ikke naturkrefter som damp, vann osv. som blir anvendt i produksjonen, koster noe.»

På samme måte som med naturkreftene forholder det seg med naturvitenskapen. Når en først har oppdaget loven for magnetnålas utslag i et elektriskkraftfelt eller for magnetiseringen av et stykke jern i en krets av elektrisk strøm, koster den ikke et øre.¹⁹

Tony Smith føyer til:

De ’gratis gaver’ til kapitalen som blir gitt av naturen, historien, vitenskapelig-teknisk kunnskap og omsorgsarbeid faller innenfor det brede fokuset til Marx’ verditeori i den forstand at Marx fullstendig anerkjente at verdiforøkningsprosessen ville ha stanset fullstendig dersom det ikke var for slike ’gratis gaver’.²⁰

Det er altså ikke noe problem at det er vanskelig å måle kunnskapsarbeidet i et samfunn. I den grad kapitalen ikke må betale for dette arbeidet, bryr den seg ikke. Den ser også bort fra at eksempelvis jordbruksarbeid fullstendig avhenger av tusener av år med menneskelig historie der arbeidende mennesker har videreforedlet jorden, og utviklet kunnskaper om såkorn, gjødsel og sprøytemidler. Slike «gaver» rokker ikke ved produksjonen av verdi.

Den trinitariske formel på ny?

Våre teoretikere hevdet at det immaterielle arbeidet ofte finner sted utenfor kapitalen, som ikke lengre spiller en aktiv rolle i å planlegge, organisere og overvåke produksjonen. Siden kapitalen er blitt ekstern for produksjonsprosessen har profitten blitt omdannet til en slags rente, hevder Žižek, Vercellone og Hardt. Om de med «rent» sikter til grunnrente, eller til renter som har med utlån å gjøre, gjøres ikke klart. Disse begrepene blir blandet sammen og brukt om hverandre.²¹

I Nasjonenes rikdom hevdet Adam Smith at det fantes tre ulike inntektskilder: arbeid, kapital og jord, som på hver sin måte bidro til vareverdien, og realiserte seg som lønn, profitt og grunnrente. Arbeideren, kapitalisten og grunneieren kunne høste sine inntekter, i tråd med sine bidrag til varens verdi. Slik ble den kapitalistiske produksjonen rettferdiggjort. Mot denne «trinitariske formel» viste Marx at Smiths teori hvilte på en sirkelslutning som skjulte at det ikke fantes noen kilde til «grunnrente, kapitalrente og industriprofitt» annet enn «det ubetalte arbeid». «Grunnrente, rente og industriell profitt … skriver seg ikke fra jorda som sådan eller kapitalen som sådan, men jord og kapital setter sine eiere i stand til å tilegne seg sine respektive andeler i den merverdien som den kapitalistiske bedriftsherren presser ut av arbeideren.»²² Kritikken gikk ut på å vise at rente og profitt ikke var helt ulike, siden begge bare var «bruddstykker» av merverdien og sprang ut av samme kilde.

Den politiske økonomien til Vercellone og co er en regress til Smiths teori, snarere enn noen videreutvikling av Marx’. De antar at kapitalisten henter profitten ved sin innsats i produksjonen, gjennom sitt bidrag til å dirigere og planlegge den. Profitten erstattes av rente, siden kapitalister stort sett ikke lengre bidrar til produksjonen.

Vercellone drøfter Marx’ skille mellom entreprenørgevinst og rente i Kapitalens tredje bind, men feiltolker dette skillet.²³ Marx bemerker at renten framtrer som en del av profitten som den «fungerende kapitalist» må betale til «kapitalens lånegiver og eier», i den grad kapitalisten benytter seg av kapital han ikke eier selv.²⁴ Renten virker som «en ren frukt av kapitaleiendommen … abstrahert fra kapitalens reproduksjonsprosess» og entreprenørgevinsten som en frukt av «hans egen virksomhet i motsetning til pengekapitalistens ikke-virksomhet i produksjonsprosessen».

Det viser seg likevel at delingen mellom rente og entreprenørprofitt også finner sted når kapitalisten utelukkende benytter sin egen kapital. Og selv om entreprenørgevinsten for kapitalisten virker som den lønn han høster for sin innsats i produksjonen, er dette også dette en mystifisering, uttrykt av Smiths «trinitariske formel». «I [kapitalistens] hjerne oppstår således nødvendigvis den forestilling at hans entreprenørgevinst – langt fra å utgjøre noen motsetning til arbeidslønnen og fra å være bare ubetalt fremmed arbeid – i seg selv er arbeidslønn, tilsynslønn», en lønn for at han «bortsett fra sin egenskap som kapitalist også arbeider».²⁵ Står han utenfor produksjonen og dette tilsynsarbeidet, kan han bare hente ut en rente. Slik framstår det hos Vercellone, men Marx viser at dette bare er de mystifiserende former som kapitalistens egen virksomhet framtrer for ham selv. I virkeligheten henter han ikke entreprenørgevinsten som en følge av tilsynsarbeidet, resultatet ville blitt det samme om han ga jobben til en manager. «Det er derfor blitt unødvendig at dette lederarbeid utføres av kapitalen selv».²⁶

Entreprenørgevinsten er bare gevinsten som tjenes ved at kapitalen anvendes produktivt, til å produsere merverdi, sammenliknet med gevinsten man kan tjene ved å låne den bort som pengekapital. Det har å gjøre med hvordan kapitalen brukes, og ikke innsatsen som gjøres av industrikapitalisten.

Det er også «selvfølgelig nonsens» å se for seg at all kapital kunne ta form av pengekapital som jaktet etter renter, påpeker Marx. Nettopp dette er kjernen i Vercellones teori om at renten erstatter profitten. Rente og entreprenørgevinst «eksisterer bare som motsetninger». «Om en uforholdsmessig stor del av kapitalistene ville forandre sin kapital til pengekapital, ville følgen bli en voldsom devaluering av pengekapitalen og et voldsomt fall av rentefoten; mange ville øyeblikkelig bli ute av stand til å leve av rentene sine, de ville altså bli nødt til å gå over til å bli industrielle kapitalister igjen.»²⁷ Teorien om at renten erstatter profitten er bare en stor selvmotsigelse.

*

Jeg har utfordret teoriene til slike som Hardt, Negri og Vercellone, forfektet av Žižek og Mason og flere andre. De venstreintellektuelle trekker politiske slutninger av disse teoriene, for å lansere paroler om behovet for et kommunistisk eller postkapitalistisk brudd med kapitalismen. Selv om jeg har sympati med dette, så er det også klart at mange av forslagene deres bygger på en sviktende analyse av det eksisterende samfunnet, slik at de ofte ikke har så mye for seg. Det gjør det desto viktigere å opprettholde og fornye Marx’ kritikk av den politiske økonomi, for bare en kritisk og velutviklet analyse av kapitalen kan gi brodd til den praktiske kampen mot det kapitalistiske samfunnet.

Sluttnoter

1. «Så snart arbeidet i umiddelbar form er ophørt med at være rigdommens store kilde, ophører arbejdstiden og må ophøre med at være dens mål», Marx i Grundrids til kritikken av den politiske økonomi, bind 2 (Modtryk, Århus 1975), s. 547. For kritikk av denne lesingen av «maskinfragmentet», se Tony Smith og Michael Heinrich i In Marx’s laboratory : critical interpretations of the Grundrisse (Brill, Leiden 2013).
2. I framstillingen av kunnskapsvarer bygger jeg på Guido Starosta, «Cognitive Commodities and the Value-Form». Science & Society, 76:3, s. 365-392.
3. Michael Hardt, «The common in communism» i The Idea of Communism (Verso, London 2010), s. 134.
4. Carlo Vercellone, «From Formal Subsumption to General Intellect: Elements for a Marxist Reading of the Thesis of Cognitive Capitalism.» Historical Materialism, 15:1, s. 13–36.
5. Ibid., s. 33.
6. Franco Berardi, The Uprising: On Poetry and Finance (Semiotext(e), Los Angeles 2013), s. 75.
7. Hardt og Negri, Commonwealth (Cambridge, Mass. 2009), s. 146-147.
8. Hardt, opcit., s. 137.
9. Vercellone, opcit., s. 34.
10. Ibid.
11. Ibid.
12. Slavoj Žižek, Living in the End Times (London, Verso 2010), 222.
13. Hardt, opcit., s. 137-138.
14. Slavoj Žižek, The Courage of Hopelessness: Chronicles of a Year of Acting Dangerously, (Allen Lane 2017), s. 41
15. Starosta, opcit., s. 379.
16. Harald Minken, Hjelp til å lese Kapitalen bok 2 (Rødt forlag, Oslo 2010), s. 32.
17. Starosta, opcit., s. 370.
18. Ibid., s. 375.
19. Karl Marx, Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien (Bokklubben, Oslo 2008), s. 483-484.
20. Tony Smith, Beyond Liberal Egalitarianism – Marx and Normative Social Theory in the Twenty-first Century (Brill, Leiden 2017), s. 296.
21. De trekker en parallell til kapitalismens historiske utvikling, der jordeiendom og «rent» (grunnrente) spilte en sentral rolle, for å bli erstattet av profitt. Nå finner det sted «en motsatt bevegelse fra profitt til rente». Dette bevises både med eksempler på grunnrente og med rente som utlån av pengekapital. jf. Hardt, opcit., s. 137.
22. Karl Marx, «Lønn, pris og profitt» i Arbeid og kapital (Ny Dag, Oslo 1970), s. 101-102.
23. Carlo Vercellone, «The Crisis of the Law of Value and the Becoming-Rent of Profit» i The Crisis of the Global Economy (Semiotext(e), Los Angeles 2010).
24. Karl Marx, Kapitalen bind 3 (Pax, Oslo 1971), s. 135.
25. Ibid., s. 146.
26. Ibid., s. 154.
27. Ibid., s. 144.