Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) er tildelt Nobels fredspris i 2017.

– Organisasjonen får prisen for sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen, sa Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen. ICAN har vært en av de fremste pådriverne for FN-traktaten om forbud mot atomvåpen, som 122 av FNs 193 medlemsland sluttet seg til i juli 2017. Når traktaten er ratifisert av 50 land, er den å anse som folkerettslig bindende for alle som er part i avtalen.

Arnulf Kolstad er dr. philos., professor emeritus etter 30 år som professor i sosialpsykologi ved NTNU. Aktiv i «Stopp militariseringa/Nei til baser på Værnes». Skriver om Kina, hjernen, språkutvikling og om medikalisering av psykiske lidelser
Foto: Pixabay.com

Da Børge Brende på vegne av regjeringen instruerte den norske FN-delegasjonen om å stemme mot resolusjonen i FN om å forby atomvåpen, var han ikke bare helt i utakt med befolkningen i Norge, han gikk også mot noe han hadde vært for seks år tidligere. Som generalsekretær i Norges Røde Kors 2009–2011 var han en sterk pådriver for å få til et internasjonalt forbud mot atomvåpen, og i 2010 sendte han en anmodning til de nordiske regjeringene om å gi høyest mulig prioritet for å oppnå en juridisk bindende traktat, som forbyr bruk, utvikling, lagring og overføring av atomvåpen. Oppfordringen som startet slik: Vi ber regjeringen «prioritere forhandlinger med sikte på å forby og fullstendig avskaffe atomvåpen gjennom en juridisk bindende, internasjonal traktat», er undertegnet av generalsekretærene og presidentene i de nordiske Røde Kors-organisasjonen. I Norge var det Børge Brende og Sven Mollekleiv.

Brev til de nordiske regjeringene

Til statsministrene i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige

De nasjonale Røde Kors-organisasjonene i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige vil nå øke sin innsats for en verden uten atomvåpen, basert på vårt humanitære mandat og de grunnleggende prinsippene i internasjonal humanitær rett.

De nordiske Røde Kors foreningene vil samtidig appellere til de nordiske regjeringene om å ta tak i muligheten for å styrke innsatsen og prioritere forhandlinger med sikte på å forby og fullstendig avskaffe atomvåpen gjennom en juridisk bindende, internasjonal traktat.

Det mest grunnleggende prinsippet i internasjonal humanitær lov er å beskytte dem som ikke deltar aktivt i krig og konflikter. Kjernevåpen er av natur i strid med disse kodifiserte reglene om moralske grenser for krigføring. Som sagt av presidenten for Det Internasjonale Røde Kors: «Debatten om atomvåpen må i siste instans dreie seg om mennesker, om de grunnleggende reglene i den internasjonale humanitære loven og om den kollektive fremtid for menneskeheten.”

Den internasjonale utviklingen de siste årene har avslørt en historisk mulighet til å akselerere arbeidet med å fjerne alle atomvåpen:

• FNs sikkerhetsråd støttet på møtet i september 2009 målet om en verden uten atomvåpen.

• USA og Russland har inngått en strategisk våpenreduksjonstraktat, med sikte på å minske antall kjernefysiske stridshoder og å redusere atomvåpnenes rolle.

• President Obama, som representerer den eneste atommakt som har brukt atomvåpen, har uttalt at han tar på seg det moralske ledelsesansvaret i arbeidet for en verden uten atomvåpen.

De nordiske Røde Kors organisasjonene vil gripe dette avgjørende øyeblikket i den internasjonale innsatsen mot atomvåpen. Vi vil arbeide for å sikre at spørsmålet om forbud mot atomvåpen blir prioritert når delegasjonsrådet møtes i november 2011. Den påfølgende internasjonale Røde Kors konferansen gir medlemsstatene mulighet til å diskutere prinsippene for internasjonal humanitær rett og grensene for menneskelig lidelse i krigføring.

De nordiske Røde Kors foreningene appellerer til våre regjeringer om å gi høyest mulig prioritet til arbeidet for en juridisk bindende traktat som forbyr bruk, utvikling, lagring og overføring av atomvåpen. Dette kan som et første skritt inkludere et initiativ til forhandlinger for å forby bruken av atomvåpen gjennom en internasjonalt juridisk bindende traktat.

De nordiske Røde Kors foreningene er forpliktet til å støtte alle anstrengelser fra nordiske regjeringer for å eliminere atomvåpen fullstendig.

Vennlig hilsen
Susanne Larsen
President Dansk Røde Kors

Anders Ladekarl
Gen.sekr. Dansk Røde Kors

Anne Stefansdottir
President Islandsk Røde Kors

Kristjan Sturluson
Gen.sekr. Islands Røde Kors

Erkki Likanen
President Finsk Røde Kors

Kristina Kumpula
Gen.sekr. Finsk Røde Kors

Sven Mollekleiv
President Norges Røde Kors

Børge Brende
Gen.sekr. Norges Røde Kors

Bengt Westerberg
President Sveriges Røde Kors

Ulrika Årehed Kårström
Gen.sekr. Sveriges Røde Kors

Brevet er oversatt av Arnulf Kolstad

Omtrent samtidig med at Røde Kors og Børge Brende oppfordret til et internasjonalt og bindende forbud mot atomvåpen, hadde tidligere statsminister og nåværende generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, tatt initiativ til et arbeid med det samme formål som Røde Kors ivret for: å forby og fjerne alle atomvåpen på grunn av de katastrofale humanitære konsekvensene. Arbeidet som har resultert i FN-traktaten ble startet i 2013 av den rødgrønne regjeringen med Jens Stoltenberg som statsminister – før han ble generalsekretær i NATO. Forløpet ser slik ut:

• I mars 2013 deltok 127 stater på konferansen «Humanitære konsekvenser av atomvåpen» i Oslo.

• I februar 2014 arrangerte Mexico en oppfølgingskonferanse.

• Deretter inviterte Østerrike til konferanse i Wien i desember 2014. Denne endte med fremleggelsen av dokumentet «Østerrike Avtalen», der Østerrike forpliktet seg til å arbeide for et forbud mot atomvåpen. Men ikke Norge.

• I november 2015 ble tre FN-resolusjoner mot atomvåpen vedtatt med overveldende flertall av FNs hovedforsamling. Norge avsto fra å stemme over to av dem og stemte mot den tredje.

• I oktober 2016 vedtok FNs generalforsamling å starte forhandlinger om en avtale som forbyr atomvåpen. Norge stemte nei – igjen.

• 7. juli 2017 var forhandlingene i mål. 122 av FNs medlemsland støttet forbudet og vedtok traktaten: «Treaty on the Prohibition of Nuclear Weapons» (TPNW) som forbyr signaturstatene å lage, lagre og bruke atomvåpen.

• Avtalen ble åpnet for signering i september 2017 og vil være folkerettslig bindende når den er ratifisert av minst 50 stater. Norge har ikke signert.
  Konferansene i Norge, Mexico og Østerrike «spilte en viktig rolle i utformingen av kravet om å trappe opp atomnedrustnings forhandlingene», skriver FN i bakgrunnsdokumentene til traktaten.

To fremtredende norske politikere hadde altså markert seg i offentligheten helt fra 2010 med å ta initiativ for å forby atomvåpen. Ingen tvilte på at de virkelig mente det ville være et stort fremskritt dersom FN kunne vedta en bindende traktat som forbød bruk, lagring og produksjon av slike våpen. Men da FN høsten 2016 startet arbeidet med en internasjonal traktat slik Stoltenberg og Brende hadde lansert, hadde de to politikerne skiftet mening. Begge to kritiserer nå sterkt og samstemt FN-vedtaket og det internasjonale forbudet de har vært pådrivere for. Hva har hendt?

Helomvending

Det umiddelbare svaret er at Brende ikke lenger er generalsekretær i Røde Kors, men utenriksminister i NATO-landet Norge, og Stoltenberg var blitt USAs og Trumps håndplukkede generalsekretær i NATO. Begge har blitt mer lojale overfor Trumps USA enn overfor Røde Kors og den norske befolkningen der det store flertallet ønsker et internasjonalt forbud. Det fremgår av en spørreundersøkelse der Respons Analyse spurte 1024 nordmenn. Hele 83 prosent mener Norge bør stemme ja til at FN skal starte forhandlinger. 88 prosent mener det er riktig selv om vi blir det første NATO-landet. Nå er ikke Norge det første landet som bryter NATO-enigheten. Et flertall i den nederlandske befolkningen og et flertall i parlamentet gjorde at Nederland var det eneste NATO-landet som stemte avholdende til resolusjonen i FN i fjor høst. Nederland deltok derfor i forhandlingene som startet 27. mars 2017. I Norge hever den politiske eliten seg over folkeviljen og er mest opptatt av å holde seg inne med Trumps USA, stempler det store flertallet i Norge som populister og harselere over arbeidet i FN og traktaten.

«Spill for galleriet» og «et slag i luften»
Utenriksminister Børge Brende stempler FN-avtalen som «ren markeringspolitikk», «et spill for galleriet», et «populistisk veivalg» og kaller de som støtter atomvåpenforbudet for «populister». Han mener forbudet i FN er en «blindvei og et slag i luften», at det ikke fører til reell nedrusting eller avskaffelse av atomvåpen så lenge atommaktene ikke er med på det. Denne logikken (eller mangel på logikk), at traktaten ikke bare er nytteløs, men virker mot sin hensikt så lenge f.eks. NATO-landene ikke signerer, skal vi se nærmere på nedenfor. For hvis Brende og Stoltenberg mener det er viktig å få atommaktene med i arbeidet, hvorfor argumenter de da ikke for at NATO landene og særlig de landene i NATO som har atomvåpen, signerer?

Men Brende og Stoltenberg vil i realiteten ikke at NATO skal avskaffe sine atomvåpen eller at det skal vedtas forbud mot dem. Begge har gjentatte ganger sagt at det ikke er aktuelt for Norge å støtte en traktat som kan hindre NATO i å bruke atomvåpen og dermed svekke militæralliansen. Det samme budskapet gjentok statsminister Erna Solberg da hun kommenterte fredspristildelingen, og ingenting tyder på at Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre mener noe annet. Når det kommer til stykket og USA forlanger det, vil fremtredende norske politikere ha et militærapparat basert på atomvåpen, selv om de i mer uforpliktende sammenhenger gir inntrykk av det motsatte. Og den politiske eliten i Norge er ikke bare tilhengere av atomvåpen i NATO, de er forkjempere også for den såkalte førsteslagsstrategien, altså at NATO skal bruke atomvåpen først dersom alliansen mener trusselen er stor nok.

USA advarer mot undertegning – Trusler fra Trump-administrasjonen

Den 17. oktober 2016, ti dager før FNs medlemsland skulle stemme over om de skulle invitere til forhandlinger om et forbud mot atomvåpen i løpet av det påfølgende året, sendte Trump-administrasjonen et hemmeligstemplet dokument med tittelen «Forsvarskonsekvenser av et mulig atomvåpenforbud i FNs generalforsamling» til sine NATO allierte og sympatisører. USA ville forsøke å forhindre at det i det hele tatt ble startet forhandlinger om et forbud. I dokumentet gjorde Trump-administrasjonen det klart at en tilslutning til et atomvåpenforbud vil påvirke forsvarssamarbeidet og mulighetene for militær støtte fra USA i en krisesituasjon. «Det foreslåtte forbudet vil redusere USAs evne til å stå ved forsikringen om å forsvare våre allierte,» skrev amerikanerne. I dokumentet heter det at

«Effektene av et atomvåpenforbud kan bli store og undergrave et langvarig sikkerhetssamarbeid. Allierte og partnere bør ikke undervurdere de potensielle virkningene det kan ha for samarbeidet, og muligheten for at de kan forverres ytterligere i fremtiden»

Og videre

«Forsøk på å forhandle om et umiddelbart forbud mot atomvåpen, eller å de-legitimere kjernefysisk avskrekking, er fundamentalt på kant med vår felles sikkerhetsinteresse og NATOs grunnleggende politikk om avskrekking,»

USA ba på det sterkeste sine allierte om å aktivt stemme mot at det skulle startes forhandlinger, og ikke bare avstå fra å stemme.

«Og dersom forhandlinger innledes, ber vi allierte og venner om å unnlate å delta i dem.»

Men USA lyktes ikke med å skremme alle FN-statene. 27. oktober 2016 vedtok flertallet av FNs medlemsland at FN skulle starte forhandlinger, og 7. juli 2017 brøt det ut spontan applaus i FN-bygningen: 122 land stemte for traktaten som forbyr både utvikling, lagring, bruk og trussel om bruk av atomvåpen. Forhandlere og delegater gråt av glede. Norge boikottet avstemmingen sammen med de andre NATO-landene.

Stoltenberg villeder

Brendes og Stoltenbergs argumenter for ikke å støtte FN-vedtaket er forbløffende like de USA har fremført i hemmelighet til sine «venner». I sin nye jobb som generalsekretær i NATO gjentar Stoltenberg det USA fremhever, og hevder nå, i motsetning til for fire år siden, at internasjonalt arbeid i FN «ikke er et godt virkemiddel», og til NRK sier han at «avtalen om forbud ikke vil nå målet om nedrustning». Han repeterer USAs meningsløse påstand om at vedtaket i FN som 122 land stiller seg bak innebærer «ensidig nedrustning – der NATO fjerner sine atomvåpen mens Russland, Kina, Iran og Nord-Korea fortsatt har atomvåpen». Også Børge Brende påstår at FN-traktaten legger opp til at land utenfor NATO-alliansen skal behold sine kjernevåpen mens NATO skal fjerne sine. En sånn beskrivelse av FN-traktaten er misvisende og bidrar mer til fordummelse og villfarelser enn til opplysning og klargjøring. Både Stoltenberg og Brende velger å misforstå FN-traktaten slik USA oppfordrer dem til, at traktaten inviterer til ensidig nedrustning. Men det er ingen av de statene som har foreslått traktaten eller som har skrevet under som mener det skal forgå en ensidig nedrustning. Her argumenter Stoltenberg og Brende mot bedre vitende og mot stråmenn for å slippe å ta stilling til forslagets reelle formål og dermed risikere å komme på kant med atommakten USAs ønsker.

Jens Stoltenberg ønsket ikke å stille til intervju i forbindelse med tildelingen av fredsprisen til ICAN, men viser til NATOs pressemelding der militæralliansen skriver:

«FN-traktaten om forbud mot atomvåpen risikerer faktisk å underminere fremgangen vi har hatt knyttet til nedrustning og ikke-spredning.»

FN-traktaten er altså ikke bare nytteløs, populistisk og et spill for galleriet; den gjør vondt verre og øker risikoen for atomkrig. Så lydig overfor Trumps USA går det an å bli for politikere helt uten ryggrad.

At FN-traktaten gjør vondt verre er Børge Brende enig i. Også han hevder nå at forbudet han og Stoltenberg ivret for og som ICAN videreførte kan svekke NATO og forsøkene på nedrustning! Fra som generalsekretær i Norges Røde Kors å arbeide for en bindende, internasjonal FN-traktat som forbyr atomvåpen inntar han som utenriksminister i NATO-landet Norge det motsatte standpunkt, helt i tråd med Trumps administrasjon.

Stoltenbergs holdning som generalsekretær i NATO er et ekko av Brendes og USAs holdning. Så lenge det finnes atomvåpen, vil NATO forbli en allianse basert på atomvåpen. Dette betyr at NATO vil være den siste allianse som baserer sitt militærapparat på atomvåpen. NATO vil ikke fjerne sine atomvåpen før alle andre har gjort det, og ikke bli med på gjensidige nedrustningsavtaler slik FN-traktaten legger opp til før «fienden» har skrotet alle sine atomvåpen.

Utenriksminister Børge Brende sa til NTB da FN vedtok forbudet i juli 2017, det samme som amerikanerne argumenterte med i sitt hemmelige notat, at FN-traktaten «ikke fjerner ett eneste kjernefysisk stridshode». Da Brende ble spurt av NRK om Norge er blant landene som mottok det hemmelige brevet fra USA, kunne han ikke svare. Men det er ingen tvil om at han som utenriksminister argumenterer nøyaktig slik amerikanerne gjør i sitt brev, og helt annerledes, ja diametralt motsatt av måten han argumenterte på som generalsekretær i Røde Kors noen år tidligere.

Nytt press fra USA

Det historiske atomvåpenforbudet ble åpnet for signering 20. september 2017. I tiden mellom vedtaket i FN og til det skulle signeres, forsøkte USA igjen å presse land til å vende ryggen til forbudet. I et såkalt démarche, en diplomatisk henvendelse fra ett land til et annet lands regjering, som USA sendte i august, har Trump-administrasjonen listet opp en rekke punkter Brende og Stoltenberg har gjentatt i sin kampanje mot FN-traktaten. Det påstås, slik Brende og Stoltenberg også gjør at «Tanken om at traktaten kan gi et rammeverk for fremtidig nedrustning, er ønsketenkning.» Og på samme måte som de norske politikerne påstår Trump-administrasjonen at FN-traktaten risikerer å ha den motsatte effekten og hindre samarbeide om spredning av atomvåpen og gjøre noe med de sikkerhetsutfordringene «vi» står overfor.

Det er ikke første gang USA forsøker å presse stater bort fra å støtte forbud mot atomvåpen. NRK avslørte for to år siden at den amerikanske ambassaden i Oslo hadde fått i oppdrag å gi klar beskjed til Norges regjering om at norsk støtte til kampanjen for å forby atomvåpen, er i strid med Norges NATO-medlemskap. USA har ikke nøyd seg med å advare sine NATO allierte, også andre land fikk et hemmeligstemplet brev før avstemningen.

USA skremte land fra å støtte atomvåpenforbudet

Sverige var ett av landene som stemte for resolusjonen i juli, men som har unnlatt å signere traktaten. Svenska Dagbladet avslørte i august 2017 at USAs forsvarsminister Jim Mattis advarte i et hemmeligstemplet brev sin svenske kollega, forsvarsminister Peter Hultqvist, om konsekvensene det ville få dersom Sverige sluttet seg til forbudet. En svensk tilslutning til avtalen vil påvirke forsvarssamarbeidet med USA i fredstid og mulighetene til militær støtte fra USA til Sverige i en krisesituasjon, heter det. Trusselen fra USA er ikke til å misforstå. Det er ikke klart om brevet fra USA er den direkte årsaken til at Sverige lot være å signere atomvåpenforbudet landet hadde stemt for.

Politikere som benekter fortiden

Hva skal man si om politikere som til de grader skifter mening og tar avstand fra sine tidligere politiske prosjekt så snart de får andre posisjoner og «venner»? Helomvendingen i synet på atomvåpenforbud er noe mer enn at politikere skifter mening, det er et eksempel på at politikere tar avstand fra og benekter standpunkt og holdninger de har hatt i en annen situasjon der de har hatt en annen jobb og funksjon.

Noen vil kanskje mene, i likhet med Brende, at det ikke er tale om å skifte mening, men at det som står svart på hvitt i den henvendelsen han undertegnet og sendte til de nordiske regjeringene i 2011 er noe helt annet enn det som ble vedtatt i FN 6 år seinere. Det avgjørende her er om Røde Kors appellen uttrykker at det bør vedtas en internasjonal og bindende traktat som forbyr atomvåpen. Og det går ikke an å lese brevet fra Røde Kors organisasjonene på annen måte enn at det er hovedbudskapet, en oppfordring som gjentas flere ganger. Brendes etterfølger i Røde Kors, Bernt Apeland, har også uttalt til NRK at «I brevet ber Røde Kors de nordiske statsministrene om å jobbe for et forbud og en internasjonal avtale på lang sikt, og et forbud mot bruk av atomvåpen på kort sikt». Apeland mener, antagelig som hans forgjenger som generalsekretær, at et atomvåpenforbud ikke er et «slag i lufta», men noe som lenge har vært Røde Kors’ mål.

Utenriksminister Børge Brende har ikke latt seg intervjue om denne saken, men da Brende gjestet NRKs Dagsnytt 18 etter fredspristildelingen, fikk han spørsmål om hva han mente om atomvåpenforbud da han var Røde Kors-leder:

– Var du for eller mot et forbud?
– Et forbud var ikke på dagsorden da, tvert imot, sa Brende.

Dette stemmer ikke med teksten i brevet han underskrev i 2010.

Også daværende president i Røde Kors, Sven Mollekleiv, som undertegnet brevet sammen Børge, mener at det aldri var tvil om at brevet var ment som en oppfordring om å forby og avskaffe atomvåpen. Mollekleiv er skuffet over at regjeringen ikke vil lytte til det norske folk i denne saken, og han håper den norske regjeringen vil signere på et senere tidspunkt, og han tilføyer «Norge kan gjøre dette av humanitære årsaker. Det er ikke et brudd på Norges NATO-medlemskap å signere denne avtalen. Vi kan gjøre det fordi internasjonal humanitær rett sier en må gjøre hva man kan for avvikle våpen som ikke skiller mellom sivile og militære». Og det mente nok Brende også da han var generalsekretær i Norges Røde Kors og oppfordret til en bindende FN-traktat.

Nå hevder Brende, i motsetning til sine Røde Kors kollegaer, at henvendelsen til de nordiske regjeringen 2010 konsentrerte seg utelukkende om atomvåpnenes humanitære konsekvenser, og han uttalte til NRK etter at ICAN fikk fredsprisen for sitt arbeide for et forbud «at han bare var opptatt av det humanitære initiativet i atomvåpen-saken da han var generalsekretær i Norges Røde Kors, ikke av en forbudslinje». Hvordan er det mulig å ha tillit til en toppolitiker som så eklatant benekter sine tidligere uttalelser og holdninger i en så viktig sak?

Hva med Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre?

Arbeiderpartiet har som Støre uttrykker det, «ikke for vane å instruere regjeringen om vedtak i FN, men vi kommer til å be om orientering om hvordan regjeringen jobber for å følge opp Stortingets holdning». Selv om Arbeiderpartiet har landsmøtevedtak om å jobbe for et internasjonalt forbud mot atomvåpen, vil ikke partiet stemme for forslag i Stortinget som uttrykker landsmøtevedtaket. Antagelig er det for mye å forlange av Jonas Gahr Støre at han skal stemme for noe tidligere partileder og nåværende NATO sjef er så sterkt imot.

Når språket misbrukes

Ved hjelp av språket, både det muntlige og det skriftlige, kan menneskene som den eneste art uttrykke sine tanker, holdninger og følelser. Språket er et viktig verktøy for formulering og kommunikasjon av meninger. Men språket kan også misbrukes til å si noe annet enn det en mener, en kan føre folk bak lyset ved å si noe og mene noe annet. Da bryter meningsfull kommunikasjon sammen. Kan vi ikke stole på det folk sier eller skriver kan vi ikke lenger forholde oss meningsfullt til hverandre. Det gjelder også for politikere. Det blir umulig å forholde seg til meningsytringer og appeller dersom en uttaler/skriver noe, men mener noe annet så snart situasjonen endrer seg eller en vil være lojal overfor andre med makt.

Det er alvorlig hvis språkverktøyet misbrukes på denne måten fordi det diskrediterer det viktigste instrument vi mennesker har til å formulere og gjøre rede for tankene og meningen våre. Det hjelper lite å ha ytringsfrihet dersom ytringene er falske, misvisende og ikke representerer det vi faktisk mener.

Prisen til ICAN er en oppmuntring til alle som engasjerer seg mot atomvåpen i framtida. Men erfaringene i denne saken viser at vi ikke kan stole på dem som sitter med makten uansett hva de sier eller skriver. Når det kommer til stykke er den politiske eliten, både regjeringen og flertallet på Stortinget, tilhengere av NATOs atomvåpen. De vil ikke være våre allierte, men USAs og Trump administrasjonens allierte. Selv om de enkelte ganger sier og skriver det motsatte.

De nordiske Røde Kors foreningenes henstilling til regjeringene i Norden, med generalsekretær Børge Brendes underskrift:https://fido.nrk.no/fabcd1871fb06470b7938abd45df1ec4c541a19ece095d23661aa0d6042871ef/Appell_fra_de_nordiske_R_de_Kors-foreningene_2-3%20denne.pdf

Trump administrasjonens hemmelige brev til allierte 17. oktober 2016:https://fido.nrk.no/bab7a112584d0ae0f9229f301572d64bcde1f25600f544e07a95064953c60e06/NATO_OCT2016.pdf

Trump administrasjonens hemmelige notat for å advare stater mot å ratifisere traktaten:https://fido.nrk.no/74140cc94c4f2432a1a5d138ed4f6d641ba8bb546425a5dd8d86b94b8628e21c/USA%20ber%20stater%20om%20å%20ikke%20signere%20atomvåpenforbudet.pdf

Midt i august 1972 sto et infanterikompani oppstilt på Banak-flyplassen i Lakselv i Finnmark. De drøyt 90 soldatene hadde nettopp landa med et Herkules-fly med avgang fra Gardermoen. Sju måneder tidligere hadde de møtt fram på Trandum leir for å avtjene et års førstegangstjeneste.

Harald Berntsen
Foto: Wikimedia Commons

Normalt skulle de etter tre måneders rekruttskole på Trandum ha blitt overført til Nord-Norge for resten av tjenestetida, i deres tilfelle nærmere bestemt til garnisonen i Porsanger på Porsangermoen noen mil sør for Lakselv. Men i april Porsangermoen var ennå ikke ferdig bygd ut til å kunne huse den økte mannskapstyrken som etter nye NATO-planer skulle oppholde angripende russere noen ekstra timer i Porsanger.

Overføringa av KpA fra Trandum til Porsangermoen var derfor utsatt til midt i august.

På kommando fra kompaniets nye og unge sjef, kaptein Martinsen, retta soldatene seg opp og presenterte sine AG3-geværer før de igjen fikk hvile på stedet. Kapteinen ga en kort presentasjon av seg sjøl som krigsskoleutdanna, fortalte litt om Porsangermoen der de ville bli til KpC, og sa til slutt at han var klar over at forholda på Trandum ikke hadde vært de beste. –Vi har derfor bestemt å slå en strek over de uoppgjorte sakene som dere har med dere derfra, la han til.

Det var noe soldatene likte å høre, uten derfor å la seg dupere. Mange tenkte heller: Hva skulle garnisonsledelsen på Porsangermoen ellers gjøre? Sette storparten av det nyankomne kompaniet i kakebua?

Ei ukes tjuvperm

Det viktigste av det uoppgjorte som kapteinen sikta til, var det grove bruddet på militær tjenesteplikt store deler av kompaniet kollektivt hadde begått før det skulle overføres til Finnmark.

15 dager før overføringa hadde kompaniet gått ut på ei ukes sommerferie. Den ferien blei mange av soldatene enige om å forlenge til to uker. Tjuvperm ut over ei uke ville føre til sivil tiltale og dom, mens inntil sju dager bare kvalifiserte for militær refs og kakebu. Før soldatene reiste hver til sitt, bestemte de seg derfor for å passe på at de var tilbake innen 14 dager.

Som sagt, så gjort. Tjuvpermen blei gjennomført til punkt og prikke. Militærpolitiet lyktes ikke med å få tak i noen av synderne, de var spredt for alle vinder, og ingen pårørende visste hvor de befant seg. Innen siste minutt var alle tilbake på Trandum og fikk straks ordre om å sette i gang med å pakke utstyr og gjøre seg klare for overføring til Porsangermoen dagen etter. Mer var det ikke tid til.

«Niggerlurv» og «jødetamper» på Trandum

Det var flere sider ved oppholdet på Trandum som hadde fått KpA-soldatene til å mene at de hadde fortjent ei ekstra ferieuke før de blei overført til ødemarka, og til å sveise dem sammen til å ta den ved sjøltekt. En spesielt vanskelig kompanisjef av den gamle skolen, som hadde gått alle gradene fra befalsskolen opp til kaptein, hadde ikke forsømt mange høve til å trakassere soldater som han mente ikke fortjente vanlig sosial respekt. Under seg hadde han dessuten et befal som ikke rygga tilbake for å gi soldater hedersnavn som «niggerlurv» og «jødetamp».

Her gjorde befalet opp regning uten vert. KpA lot seg ikke pille på nesa, men protesterte og rapporterte oppover om hva som skjedde. En vakker dag var nigger- og jødehateren borte vekk. Kapteinen blei, etter at kompaniet var overført til Finnmark, sparka oppover til majors grad og en administrativ stilling på trygg avstand fra soldater.

«Arbeiderkompani»

KpA hadde begynt førstegangstjenesten 5. januar. Det betydde at det i høy grad besto av ungdom som, etter endt ungdomsskole, alt i årevis hadde stått på egne bein i lønna arbeidsliv og fått erfaring med fagforeninger og kollektive forhandlinger. Dette til merkbar forskjell fra juli-kulla av nyutklekka artianere som hadde sitti under kateter og lærerautoriteter fra sjuårsalderen.

Fra starten hadde kompaniet bestått av nærmere to hundre mann. Etter rekruttskolen på tre måneder var det omtrent halvert til en siste kjerne av nesten bare arbeiderungdom. Den andre halvparten var dimittert eller overført til lettere tjeneste av reelle helsemessige eller sosiale grunner, eller ved hjelp av vellykka skuespill.  

Også en gruppe litt eldre, mest juridiske studenter fra Oslo vestkant var borte, trygt plassert i passende kontorjobber i hovedstaden, blant andre den sympatiske, seinere sivilombudsmann, Arne Fliflet (f. 1946). Nyutdanna magister i historie fra universitetet i Oslo i desember 1971, Harald Berntsen (altså jeg som skriver dette, født i 1945 som sønn av en arbeider på Hydro på Herøya) skulle derimot fortsette som kanonmann i Finnmark, oppsatt med den bærbare 84 mm rekylfrie Carl Gustav-kanonen fra svenske våpenprodusenten Bofors. Tilbake var også min jevnaldrende, platearbeideren Arnstein Hølmebakk fra Aker mek. Verksted (sønn av forfatteren og en av stifterne av Sosialistisk Folkeparti i 1961, ­Sigbjørn Hølmebakk).

Hølmebakk og jeg kjente hverandre fra før og hadde begge vært aktive i organisert arbeid for sosialisme fra 15–16-årsalderen. Begge hadde i en del år fått utsatt tjenesten, Hølmebakk i flere år for å seile i utenriks sjøfart i handelsflåten, jeg av studiegrunner. Så hadde vi slutta oss til aksjonen for politisk militærnekting, det ville si: nekta tjeneste grunngitt med motstand mot Norges NATO-medlemskap. Til slutt hadde vi begge, som mange av våre meningsfeller på denne tida, snudd oss rundt og meldt oss til militærtjeneste for å virke for våre politiske standpunkter der, Hølmebakk med tilknytting til SUF(m-l), jeg i kontakt med venstreutbryterne fra NKP med lederen av den ulovlige streiken på NORGAS 1970, Kjell Hovden, i spissen.

Det skal ha vakt irritasjon i militære kretser at Hølmebakk gikk over til å ville gjøre militærtjeneste kort tid etter at han i retten hadde fått aksept for å utføre siviltjeneste som militærnekter på politisk, altså ikke pasifistisk grunnlag.

Den militære ledelsen må likevel ha undervurdert faren ved denne blandinga av unge, men voksne arbeidere og to eldre overbeviste og skolerte sosialister, og ikke minst den grobunnen faren fikk i konfrontasjonene med en sosialrasistisk kompaniledelse av beste gamle kadaverdisiplinmerke på Trandum. Fra starten var mange av de yngre arbeidersoldatene sundt skeptiske til oppviglere som Hølmebakk og meg, som ikke la skjul på hva vi sto for politisk. Men sjøl om de ikke slutta unisont opp om dette politiske synet, hadde vi i kamp for soldatenes interesser sommeren 1972 oppnådd kompaniets hele og full tillit og var begge valgt som tillitsmenn, jeg som kompanitillitsmann, med Hølmebakk som «føringsoffiser».

Ikke ei eneste dimmelenke

Et av de tydeligste ytre tegn på den solidariteten som utvikla seg i kompaniet, var at det ikke fantes ei eneste «dimmelenke» blant de soldatene som stilte opp foran kaptein Martinsen i Lakselv i august 1972.

Denne lenka, som ennå på denne tida var allment utbredt blant førstegangstjenende soldater, besto av små blanke metallkuler som var tredd inn på en tråd og blei ei kule mindre for hver dag som gikk av militærtjenesten. «Veteranene» brukte lenka til å trakassere ferske rekrutter ved å svinge den rundt i lufta foran dem og slå dem over nesa med den.  

Offiserer og befal slo aldri ned på denne formen for forlystelse for «veteraner» på bekostning av rekruttene, de stimulerte snarere soldatene til å tråkke nedover på hverandre framfor å samle seg mot trakassering ovafra.

Soldatene i KpA fra Trandum, nå KpC, satte derimot sin ære i å være fri for også denne lenka. På Porsangermoen blei det en skam å ha den, den fantes snart ikke i garnisonen i det hele tatt.  

Kompaniet lot seg heller ikke narre av den nye og mindre autoritære typen befal som det fikk der oppe, med flere nyutdanna kadetter blant løytnanter og troppsjefer. Den moderne og raffinerte bedriftspsykologien og ledelsesfilosofien som de tydelig hadde lært seg på krigsskolen, kjente mange av soldatene alt godt til fra sin egen bakgrunn i arbeidslivet.

Okkupasjon av offisersmessa endte med ytrefilet til soldatene

Heller ikke da kompaniet kom opp til Porsangermoen i august, var leiren helt ferdig utbygd, spesielt ikke kjøkkenet, som måtte drives provisorisk i telt. Det amputerte kjøkkenstellet og de dårlige matvarene som soldatene blei avspist med, fikk snart konsekvenser. To søndager på rad måtte soldatene som ikke var bortreist på helgeperm, ta til takke med sure kjøttpølser til middag. Da de samme pølsene kom på bordet også den tredje søndagen, gikk de flere hundre som var igjen i leiren, til kollektiv aksjon. De marsjerte samla ut gjennom leirporten, over veien og rett inn i befalsmessa. Der forlangte de skikkelig middagsmat av offiserer som satt i baren i nystrøkne søndagsuniformer med aperitiffen foran seg.

– Hvem er leder her? var spørsmålet soldatene først blei møtt med. Samtlige svarte straks i kor med å peke på seg sjøl og rope: – Jeg!

Deretter kom trusselen om å bli fjerna av portvakta, som bare vakte grov kollektiv latter. Vakta besto jo av våre egne kamerater. Dermed måtte offiserene bite i graset, kokkene fikk ordre om å hente opp ytrefilet fra fryseren i messekjelleren og tilberede den til hele leiren.

Det var reint mytteri. Men garnisonsledelsen foretrakk etterpå å late som om ingen ting hadde skjedd framfor å få en slik mangel på evne til å opprettholde disiplinen på rullebladet. Det kunne vel for eksempel ha spøkt for forfremmelsen av garnisonsjefen, oberstløytnant Kjell Hope, til oberst og sjef for hele brigaden i Nord-Norge året etter? Han nøyde seg med å stenge alle telefoner for utgående samtaler, først uka etter oppnådde mytteristene å få inn en mindre uskyldig nyhetsmelding om det inntrufne på baksida i Dagbladet.

I stedet blei det raskt bedre skikk på både kjøkken og mat.

Det blei heller ikke noe av planer som garnisonsledelsen hadde om å dimittere og hjemsende Hølmebakk og Berntsen. Gjennom uransakelige kanaler fikk de to og hele KpC kjennskap til planene, og kompaniet reagerte straks med enstemmig å vedta å pålegge de to å nekte å reise og sjøl å legge ned all aktivitet hvis de blei transportert vekk mot sin vilje. Samtidig blei Berntsen valgt til ny garnisonstillitsmann.

Også hver gang garnisonsledelsen seinere prøvde å hindre meg i å fungere som øverste tillitsvalgte for soldatene, måtte den strekke våpen for underskriftslister der samtlige soldater i kompaniet trua med streik, for eksempel når ledelsen prøve å sende meg ut på øvelser når det skulle være tillitsmannsmøter.

Atmosfæren tok også sterkt preg av at foran folkeavstemninga om norsk medlemskap i EF 25. september 1972. Nærmere 100 soldater meldte seg på en studiesirkel som garnisonsledelsen ikke kunne nekte oss å arrangere foran avstemninga. Det var så mange at Hølmebakk og jeg delte dem i to og leda hver vår sirkel, med kaptein Martinsen som påmeldt deltaker hos Hølmebakk. Det endte med at da nei-flertallet var klart natt til 26. september, sto jubelen i taket i mannskapsbrakkene. Blant offiserene var humøret merkbart dårligere.

Dagen før tjenesten var slutt og KpC skulle dimmitteres og reise hjem til Sør-Norge med et chartra SAS-fly, 5. januar 1973, blei jeg invitert opp til på kaffe og wienerbrød hos garnisjonsjefen Hope, der han under fire øyne fant grunn til å informere meg om at jeg ikke var aleine om å ha høy utdanning. Det hadde også oberstløytnanten sjøl. I all akademisk-kollegial gemyttlighet var han også sjenerøs nok til å slå fast at det var vi i KpC som hadde hatt kommandoen på Porsangermoen i den tida vi hadde vært der.

Det var en pinlig seanse, men jeg hadde verken mot eller hjerte til å reise meg og forlate oberstløytnanten før audiensen var over.

Halkavarre høsten 1972

Ikke lenge etter at kompaniet fra Trandum landa i Lakselv i august 1972, hadde det, sammen med hele garnisonen, blitt satt til å klargjøre et større område i Halkavarre inne på vidda noen mil sørøst for Porsangermoen for militære øvelser. Hver dag blei vi frakta fram og tilbake til Halkavarre der vi gravde skyttergraver grøfter og lagde befestninger i det nye øvingsområdet. Det var en flott tjeneste som vi likte svært godt; Den besto i realt kroppsarbeid med hakker og spader i den skrinne og steinete jorda, kjøring av anleggsmaskiner for dem som kunne den jobben, og stor frihet fra militær kommando ute på den åpne og fargerike vidda i et stabilt strålende høstvær. På forhånd fikk vi ikke vite mye om hva slags første store øvelse vi var i gang med å forberede.

Det vi soldater til slutt blei informert om, var at det skulle være en svær øvelse med skarp ammunisjon, med både håndvåpen av alle slag, geværer, maskingeværer og bærbare kanoner, med artilleri og til og med jagerfly, visstnok en flyskvadron fra Bardufoss militære flyplass. Mange så med litt spent forventning fram til å være med på et slikt krigsteater. Bak stillingene vi hadde bygd ut, hadde noen også jobben med å føre opp en større tribune med tak over, som skulle huse tilskuere til teaterforstillinga.

Utpå dagen for den første store øvelsen lå hele garnisonen nedgravd og klar i stillingene som vi sjøl hadde bygd ut, med de våpna som vi var oppsatt med, jeg med den svenske 84 mm Carl Gustav-kanonen, spesielt beregna på å sette tanks opp til to tusen meter unna ut av spill, Hølmebakk et stykke borte med maskingevær. Ellers var det klargjort for både kanonskyting fra det motoriserte feltartilleriet med beltegående grovkalibra haubitser som var plassert på den andre sida av åsen bak oss for å skyte i elliptiske buer over hodene våre mot måla foran.  

Først umiddelbart før øvelsen starta, og det ikke var noen vei tilbake, kom bekreftelsen på det vi av og til hadde hatt enkelte spekulative anelser om. Flere helikoptre kom surrende nede fra Banak-flyplassen i Lakselv og landa rundt tribunen bak oss. Ut av dem steig et større følge av høye offiserer i ulike uniformer, den ene mer stjernespekka enn den andre, og inntok stilling som tilskuere på tribunen.

Dette var tydelig noe vi ikke skulle ha fått kjennskap til på forhånd.

Straks «stjernegrisene» var på plass på tribunen, brøyt infernoet laus. På kommando fyrte vi etter hvert av alt vi hadde å skyte med mot den slake dalsida tvers over for oss, og snart fikk vi assistanse fra jagerfly som kom dundrende bakfra rett over oss og sendte av gårde raketter som eksploderte i et voldsomt fyrverkeri i området der den fiktive fienden rykka fram.

Det hele var over nesten like fort som det hadde begynt. I et hav av røyk og lukter som reiv i nesa av eksplosiver, forsvant tilskuerne på tribunen bak oss inn igjen i helikoptrene som surra av gårde like brått som de hadde kommi.

Etterpå fikk vi ikke vite hva slags forsamling som vi hadde hatt æren av å demonstrere vår forsvarsevne for, bare at det, som alle skjønte, ikke hadde vært hvem som helst. Det blei overlatt til oss å spekulere i spørsmålet, og ei rekke forslag kom på bordet, blant andre om at det hadde vært NATO-offiserer fra flere land. Noen var til og med så fantasirike å mene at grunnen til at vi ikke hadde fått vite noe om dette på forhånd, var at garnisonsledelsen var livredd for at vi da kunne ha nekta å gjennomføre øvelsen.

Vallabotn seinsommer 1975

På forsommeren nesten tre år etter, i 1975, som nybakt forskningsstipendiat/NAVF med arbeidsplass ved Historisk Institutt på Universitetet i Oslo, traff jeg avgående leder i Norsk Studentunion Gerd-Liv Valla og blei sammen med henne. I august reiste vi på besøk hos foreldrene hennes på gården Valla i Vallabotn ved Bjerka stasjon på Nordlandsbanen. Vi fikk bo for oss sjøl i våningshuset på et tidligere småbruk som var tillagt Valla-gården. Huset lå flott til ved den gode lakseelva Røsså som rant fra landets nest største innsjø, Røsvatn, og ut i Rana-fjorden ikke langt fra Vallabotn.

Etter noen dager kom Gerd-Liv i kontakt med ei jevnaldrende oppvekstvenninne på motsatt side av elva, og en lys og varm nordlandskveld på sitt vakreste kom hun roende over til oss med et par flasker hjemmelaga ripsvin som skulle vise seg å være av beste slag.

Men først presenterte Gerd-Liv oss for hverandre, og da venninna fikk høre hva jeg hette, sperra hun øynene opp og spurte: – Du er vel ikke han soldaten som var på Porsangermoen i 1972?

Det var jeg jo, og dermed rant det ut av henne hvorfor hun hadde spurt og nesten ikke trudde at svaret kunne være sant. Hun kom rett fra kaffebordet hjemme på den andre sida av elva der kapteinen min på Porsangermoen fortsatt var på besøk. Han var forlova med søstera hennes, og rett før hun hadde forlatt selskapet for å ro over elva, hadde han fortalt ei lengre historie om en svær øvelse med skarpt i Halkavarre i Finnmark utpå høsten 1972. Han hadde under hele øvelsen, på ordre fra høyere hold, liggi nedgravd 50 meter bak en soldat som hette Harald Berntsen og holdt han på kornet med skarpladd AG3-gevær. Ikke langt unna hadde en annen kaptein på ordre fra samme hold hatt en soldat ved navn Arnstein Hølmebakk på kornet.

Han hadde også fortalt at øvelsen var en stor og lenge planlagt NATO-øvelse, og at den blei bivåna av høytstående offiserer fra NATOs nordkommando som blei flydd inn med helikopter fra Lakselv umiddelbart før øvelsen starta. Videre at ledelsen på Porsangermoen ikke hadde våga å fortelle soldatene hva slags øvelse det var, av frykt for at de da kunne ha nekta å delta, streika og laga skandale.

Jeg stilte meg straks og seinere spørsmålet: Hadde det i øvelsen i Halkavarre inngått en mindre øvelse i hvordan kvitte seg med oppviglere i et virkelig krigstilfelle før disse tok over kommandoen? Tanken kan virke fantastisk og paranoid. Men den blei styrka av militære meldinger fra Finnmark i 1972 som seinere tilfløyt meg fra fortrulige kilder i forsvarsadministrasjonen i Oslo, om at «marxist-leninistene» hadde overtatt kommandoen i fylket.

Det kunne sjølsagt også ha vært en rutinemessig sikkerhetsforanstaltning, for å utelukke at oppviglere som Hølmebakk og Berntsen ikke snudde seg og retta rekylfri kanon og maskingevær mot eget befal? Garnisonsledelsen må utvilsomt ha kjent Hølmebakk og meg så godt at den visste at vi ikke var terrorister som kunne finne på noe slikt, men det kunne kanskje ikke skade å bruke høvet til å trene på at det kunne skje? Og det kan sjølsagt være at de høye NATO-offiserer fra flere land på tribunen hadde forlangt at hvis det fantes soldater av typen Hølmebakk og Berntsen på øvelsen, måtte de holdes i sjakk. Det kan her nevnes at Hølmebakk var en av de beste skarpskytterne i kompaniet, med skyttermerket i sølv, og at han hadde flere medaljer fra kompanimesterskap, det militære femkampmerket og hadde representert Finnmark i divisjonsmesterskapet og i norgesmesterskapet i infanteriløp. Heller ikke jeg var en dårlig skytter, heller ikke med Carl Gustav’n, og ikke i utprega dårlig form ellers etter åtte–ni måneders tjeneste.

Uansett var det ei nesten utrulig historie, men den var åpenbart sann. Det var ingen grunn til å tru at den skikkelige kaptein Martinsen skulle ha fortalt eventyr til sin kommende svigerfamilie. Den kom fram ved et like fantastisk sammentreff, av den typen som helt tilfeldig fører til at djupe hemmeligheter blir avdekka, og kan få en til å bli helt rolig og ganske skjelven på samme tid.

Men det er også ei historie om de gode gamle dager da den norske hæren var en allmenn vernepliktshær som avspeilte særlig den arbeidende delen av befolkninga – ikke våre dagers eliteavdelinger av profesjonelle leiesoldater som idealiseres i fordummende norske fjernsynsserier, spesialtrente for oppdrag i tjeneste for norske og allierte imperialistiske interesser over hele verden så vel som hjemme, og utstyrt med de aller mest moderne våpen produsert av en høyteknologisk avansert og høyst profitabel norsk våpenindustri, i nært samband med det militærindustrielle kompleks hos landets hovedallierte, USA.

Halkavarres videre utvikling som øvingsfelt for NATOs flyvåpen, i strid med Sametinget og reineierne

Øvelsen som KpC i den nå nedlagte garnisonen i Porsanger var med på å forberede og gjennomføre i 1972, var ikke den siste i Halkavarre, og det var ikke den siste gangen jagerfly bombarderte området med skarpe raketter.

Fra 2001 har NRK Finnmark fortløpende fortalt om hvordan Halkavarre er utvikla videre som øvingsfelt for F 16-jagerne. Også Banak flystasjon skulle på denne tida utbedres for å kunne tjene som base for F-16-jagerne når de trente i Halkavarre. Alt i 2002 ville det bli opp til 100 bombetokt i Halkavarre. I tillegg til to årlige bomberunder for de nasjonale F-16-skvadronene på Bodø flystasjon, skulle det åpnes for alliert bombing som britene alt hadde gitt klarsignal til og USA også ville benytte seg av.

Arbeiderpartiets gruppe i Sametinget var mindre fornøyd. I februar 2001 skreiv de i et brev til forsvarsminister Bjørn Tore Godal at flybombeøvingene ikke måtte økes uten at det først blei undersøkt om de ville få langvarige skadevirkninger på naturen i området og på samisk reindrift.

Men i 2002 blei det kjent at Forsvaret og NATO ville båndlegge store arealer i samiske områder i Finnmark for å øve bombing fra jagerfly og kamphelikopter, og for å teste ut nye kryssermissiler i Halkavarre. Det hjalp ikke at reindrifterne og Sametinget protesterte mot dette, at stortingsrepresentant Morten Lund ba forsvarsministeren i Bondeviks andre regjering om å redegjøre for om den planlagte utvidelsen av Halkavarre skytefelt var i tråd med internasjonale konvensjoner, eller at stortingsrepresentant Eva Nielsen i en 1. mai-tale i Honningsvåg samme år sa at planene om å skyte med langdistanseraketter i Porsanger var en provokasjon mot sivilbefolkninga og oppfordra til sivil ulydighet dersom Forsvaret ikke endra planene.

Også russerne reagerte. Ambassadør Julij Kvitsinskij sa at russiske myndigheter var kritiske til at Norge ville la NATO-fly øve presisjonsbombing tett opp mot russegrensa og så helst at utenlandske styrker holdt seg unna skytefeltet i Halkavarre.

I november 2003 droppa åtte norske og britiske jagerfly 48 bomber i øvelsesområdet i Halkavarre.

I oktober året etter, 2004, bekrefta Forsvaret at det var brukt røyk og lysgranater med det giftige stoffet hvitt fosfor i Halkavarre, noe det tidligere hadde nekta for. Reineierne i området ba nå Forsvaret om å granske skadevirkningene. Det kom fram at et gram av hvitt fosfor var nok til å drepe ti mennesker, men at stoffet antente seg sjøl når det blei tørt og ikke lenger var giftig etter at det hadde brent opp. Forsvaret sa at av den grunn blei slik ammunisjon bare brukt i områder hvor det var tørt, og at det derfor var lite sannsynlig at rein i området ville bli forgifta.

Siste nytt om Halkavarre fra NRK Finnmark er fra et snaut år sia, august 2016, og gikk ut på at den planlagte jagerflyøvelsen «Nordavind» likevel ikke ville foregå på Banak som planlagt. Øvelsen var flytta til Bodø fordi det blei for krevende å flytte alt nødvendig utstyr til Banak.

Halkavarre skytefelt skulle likevel brukes under øvelsen. Feltet som KpC var med på å bygge ut i 1972, er trulig blitt en viktig del av den innringinga av Russland som «nye» NATO er i fred med å foreta under ledelse av tidligere statsminister jens Stoltenberg, og er med på å gjøre Banak, Lakselv og hele Porsanger til et første viktig mål for russiske atomvåpen.

Hvorfor svikter LO i pensjonskampen? Hvorfor er LO for EØS, som raserer LOs eget fundament? Hvordan kunne antikrigspartiet SV ende opp som puddel for USA og imperialismen? Terje Tvedt viser i artikkelen: «Det humanitær-politiske kompleks og venstresidens politiske krise – tilfellet SV» hvordan framveksten av et bistandsaristokrati nært knyttet til staten har vært avgjørende for linjeskiftet.¹

Geir Christensen er landstyrerepresentant i Rødt, og sitter i kommunestyret på Nesodden.
Foto: Pixabay.com

Organisasjonsaristokratiet er ledere i folkelige organisasjoner, tilhørende forskjellige klasser, som er utsatt for et avansert system med pisk og gulerot for å sørge for at de er lojale mot makta. Jeg bruker begrepet utvidet i forhold til Marx sitt begrep arbeideraristokratiet. Både i forhold til hva slags organisasjoner vi snakker om og i forhold til klassetilhørighet. I dette sjiktet foregår mange klassereiser. Akkurat når klasseskiftene foregår er ikke det viktige, hvordan det skjer er viktig

Makt nedenfra

I perioden med klassesamfunn – siden Pyramidenes tid – har organisering handlet om metoder et mindretall bruker for å få makt over ett flertall. Militærvesen, religioner og demokratier ga alle inntrykk av å være til alle borgernes fordel, men ble brukt som redskaper for å undertrykke ett flertall. Gjennom disse årtusener er det utviklet en mengde sinnrike mekanismer for å kontrollere organisasjoner og bruke dem til å undertrykke flertallet.

Med kommunismen kom en bevegelse som stilte seg det motsatte som mål: Å utvikle organisasjoner som redskap for et flertall til å ta styringen fra et mindretall. Oppgaven har vært vanskeligere enn det så ut som. Svært mange kommunistpartier har brutt sammen som følge av at ledelsene har degenerert, både i kapitalistiske samfunn og under forsøk på å utvikle sosialistiske stater. Svært mange fagforeninger har blitt knyttet til makta. Mange solidaritetsorganisasjoner er avhengige av, og er nært knyttet til makta.

Å utvikle nye organisasjonsmodeller som gir makt nedenfra. Å bryte de maktsystemene som gir ledere rom for å gå etter egne mål og i isteden knytter dem fast i skjebnefellesskap med de de representerer, er grunnleggende for å utvikle nye revolusjonære bevegelser. Hvorfor diskuteres nesten ikke organisasjonsutvikling på venstresiden? Kommunistisk teori er svært mangelfull og trenger dramatisk fornyelse. Her ligger en nøkkel til å skape tillit til sosialisme og bevegelser som kan forandre samfunnet.

Oligarkiets jernlov

I 1911 formulerte Robert Michels Oligarkiets jernlov.² Etter studier av partier og masseorganisasjoner (Det tyske sosialdemokratiske partiet særskilt) konkluderte han med:

• I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.

• Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.

Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.

Dette er selvfølgelig knyttet til maktforholdene. Det er vanlig at arbeidsgiver «kjøper» faglige tillitsvalgte, men ukjent for meg at fagforeninger kjøper arbeidsgiver-representanter. Fåmannsveldet er knyttet til at ledere påvirkes av herskerne i samfunnet – sosialt, politisk og økonomisk.

Alle tillitsvalgte på et visst nivå i fagbevegelsen vet at å slåss for medlemmenes interesser koster karriere, og at å støtte arbeidsgiveren i det stille gir mange muligheter. Krav om «Lojalitet oppover og villighet til å tråkke nedover» er det mest grunnleggende kravet du møter. Det er ikke uvanlig at du må vise vilje til å støtte makta mot egne medlemmer som en slags opptaksprøve hvis du virkelig skal inn i maktsjiktet i fagbevegelsen. Det er vanlig at du beholder heldagstillitsverv til du blir pensjonist, så framt du ikke irriterer makta. Unntakene, f.eks. med Gerd-Liv Valla, sier noe om hvor sterke mekanismer som trår til når makta føler seg truet. Alle som jobber med solidaritetsprosjekter som i stor grad er statsfinansierte, vet at du må unngå å irritere staten.

Det er viktig å behandle sjiktet som en objektiv kategori. Alle møter mekanismer med pisk og gulerot og må forholde seg til dette systemet.
Forskjellige reaksjoner

De individuelle reaksjonene på å møte systemet er derimot svært varierende. En grov inndeling kan være:

• Motarbeiderne som jobber systematisk for at foreningen utvikler mottiltak som sikrer at tillitsvalgte er lojale nedover.

• Stayerne som ikke stiller store spørsmål ved systemet men etter beste evne prøver å gjøre jobben de er valgt til på tross av presset.

• De forsiktige som misliker systemet men ikke tør å ta kampen med det og derfor forholder seg tause og ofte passive. Her havner også mange som prøver hardt å gjøre en god jobb og møter store skuffelser.

• Hoffet som bevisst og systematisk gjør karriere på å løpe maktas ærend. En svært stor del av denne typen karrieremennesker vil du finne i AP.

Organisasjonsaristokratiet, og særlig toppen som domineres av «hoffet», er konsentrert rundt ulike maktapparater. De fleste av disse har sitt tilholdssted i Oslo.
I tradisjonell marxisme kan dette sammenlignes med det som kalles klassestandpunkt. Det handler om hvem du solidariserer deg med og hvor sterkt denne solidariteten er. Selv om det er store individuelle forskjeller ligger de objektive klasseforholdene bak som styrende element.

Klassedeling

Fordelingen av organisasjonsaristokratiet på klasser er vanskelig. Her er et mer gjetningsbasert forsøk gjort på Nesodden sammen med en mer generell klasseanalyse. Nesodden sine ca 9000 sysselsatte har vi fordelt slik:

Borgerskapet utgjør på Nesodden ca 200 mennesker (2 %). Andelen tilhørende organisasjonsaristokratiet er lite, anslagsvis kanskje 10–20 personer. Eksempler:
Harald Norvik er pensjonert Statoildirektør m.m., men har likevel en nettoinntekt etter skattelistene for 2016 på over 4 millioner i 2015. Han startet som statssekretær for AP.
Truls Wickholm er avtroppende stortingsrepresentant og påtroppende ordfører med nettoinntekt etter skattelistene på over 0,8 millioner, er antakelig allerede rykket opp i det gode borgerskap. Han startet som energimontør i Viken.

Småborgerskapet på Nesodden er stort, ca 3000 mennesker. Andelen som tilhører organisasjonsaristokratiet tror vi også er stort – antakelig godt over hundre mennesker.
Eksempel: Selvstendig næringsdrivende, tidligere kommunal saksbehandler, tar oppdrag for firmaer som sammen med reguleringsplan må levere rapport om biologisk mangfold. Rapportene skal belyse om det finnes biologiske hensyn som begrenser utbyggingsmulighetene. Det blir svært vanskelig å overleve i det markedet om rapportene stadig viser at utbygging er i strid med miljøhensyn.

Arbeiderklassen teller på Nesodden ca 5800 mennesker. Andelen som tilhører organisasjonsaristokratiet, i hovedsak det tradisjonelle arbeideraristokratiet – tror vi er betydelig under 100 mennesker. Eksempel:

Hovedtillitsvalgt i større fagforening har nettoinntekt på 420 000 og har små økonomiske fordeler. Makt, prestisje og å slippe ­slitsomt skiftarbeid er antakelig viktigste gevinsten.
Hva avgjør organisasjons­aristokratiet sine valg?

Det handler ikke først og fremst om personlige valg. Det handler om hvordan organisasjonen beskytter seg mot maktas oppkjøpsmekanismer. Hvor avhengig en gjør seg av statsstøtte. Hvilke forpliktelser og forventninger tillitsvalgte møtes med og hvor godt demokratiet fungerer.

Organisering for klassekamp
(kvinnekamp og antirasistisk kamp)

Organisering er arbeidsfolks kapital. Denne organiseringen trues hvis kapitalistklassen og stat får innflytelse og/eller kontroll.

Arbeiderklassen er sterk når den opptrer enhetlig. Å diskutere hvordan en skal komme fram til enhetlig handling – basert på arbeidsfolks behov – er en omfattende debatt og et område hvor marxismen er utviklet forholdsvis kort. En ekstra stor utfordring blir dette spørsmålet i moderne «informasjonssamfunn» hvor de store fabrikkgulvene med tusenvis av arbeidere blir færre og stadig større deler av arbeiderklassen driver med grader av intellektuelt arbeid.

Organisasjoner som skal bli gode redskap må ha en plan for å motvirke at stat og kapital får innpass eller tar kontroll over dem via lederne. De må sørge for at medlemmene virkelig har makt. Ut av dette vokser det organisasjoner med sterk handlekraft og evne til å skape endring.

Kampkraft i folkelige organisasjoner

Her er noen innspill til denne diskusjonen:

De herskendes tanker er de herskende tankene. Uten selvstendig makt uavhengig analyse, uten forståelse for hvem som er venn og hvem som er fiende vil en organisasjon bli litt bytte for makta. Når LO strøk sosialismen fra programmet var det ikke bare ille fordi sosialismevisjonen ble borte. Det var ille fordi forståelsen av at kapitalismen som system måtte bekjempes ble borte. Å reise diskusjonen om maktforhold, og å skille venn fra fiende er helt nødvendig.

Å skille interessene til ledere fra medlemmene er grunnleggende for kapitalen og staten. I LO-systemet er det kutyme at du aldri behøver å gå tilbake til jobben du hadde, etter at du blir heldagstillitsvalgt på et vist nivå og rykker inn i arbeideraristokratiet. Noen få har det motsatt: Lederen av Norsk Lokomotivmannsforbund kjører fremdeles tog. Ikke så mye, men nok til å beholde sertifikatet. Hvis medlemmene vil bytte ham ut kan han begynne i sin gamle jobb straks.

I en god del fagforeninger unngår man heldagsansatte tillitsvalgte og deler på arbeidet i isteden. En del har sosiale normer mot å bytte side. For eksempel at tillitsvalgte ikke skal ende på bedriftens personalkontoret.

For å binde ledere til masta og redusere mulighetene for at de bytter side kan det gjøres en rekke tiltak. Rotasjon og begrenset funksjonsperiode i lederstillinger er en slik ordning. En ordning for topptillitsvalgte i fagbevegelsen som forutsatte at de gikk tilbake til jobben de kom fra de siste 5 årene før pensjonsalder for å nyte fruktene av sin egen innsats hadde nok endret holdninger i mange forbundsledelser. Måtte de i tillegg få samme pensjon som sine arbeidskamerater hadde vi fått en annen pensjonsdebatt. For partier vil kjønns- og klassekvotering være viktig. Da vil ledere i større grad ha samme erfaringsbakgrunn som de de leder. RVs tidligere, svært dyktige leder, Aslak Sira Myhre, snakket mye om sin erfaring som rengjører i Stavanger kommune. Han ville kanskje fortsatt vært aktiv i Rødt hvis han hadde gått tilbake til jobben som renholder etterpå. Forventningene til tillitsvalgte kan utvikles. Det kan godt vedtaes at det forventes av tillitsvalgte at de holder seg unna stillinger på andre siden av bordet og/eller at de ikke skal bruke tillitsvervet til å starte noen klassereise. Det skaper oppmerksomhet og utvikler sunne holdninger. Et system med enkle tilbakekallingsmuligheter av tillitsvalgte gjør det også vanskeligere å bytte side.

Makt nedenfra oppstår nær vi får til felles handling. Der hvor medlemmene deltar i utformingen av politikken kan det skapes engasjement og grunnlag for felles handling. Dette fellesskapet vi trenger krever at alle deltar. Der mange medlemmer ikke vet hva som foregår går det ikke an å skape enighet. Skal medlemsengasjementet dyrkes, må alle medlemmer ha gode muligheter for å spre sine synspunkter til hele medlemsstokken. Alle medlemmer må bli sett og hørt. Her har ledelser et spesielt ansvar for å svare på henvendelser og dele informasjon. Usynliggjøring og tilbakeholdelse av informasjon er to vanlige herskerteknikker som spesielt ledelser bruker. Et systematisk arbeid for å vanskeliggjøre bruk av herskerteknikker er en nødvendig del av organisasjonsbygging. Alle organisasjoner en kontinuerlig debatt om hvordan medlemsengasjement utvikles og tusenårige tradisjoner med å passivisere medlemmene brytes. Typiske trekk for kampkraftige organisasjoner er kort avstand fra bunn til topp. Ofte bredt sammensatte ledelser og mest mulig direkte kontaktflate mot medlemmene.

En viktig del av medlemsdemokratiet er at ikke utenforstående (les makta) kan legge press på organisasjonen. Det handler om trygghet i forhold til maktutøvelse. I forhold til fagforeningsaktivister er press fra arbeidsgiver/svartelisting osv en viktig utfordring. Vi kan ikke forhindre dette, men vi kan ha en strategi for å motvirke det. Økonomisk uavhengighet er selvfølgelig nødvendig. I tillegg må organisasjonen beskyttes mot maktspill politisk. Når RVs daværende parlamentariker i Tromsø – Herman Kristoffersen – var misfornøyd med de politiske vedtakene i lokalavdelingen, gikk han til APavisen lokalt og mobiliserte for å få en ny politikk. Det var bare å komme på årsmøtet å melde seg inn i døra. Slikt er ikke bare udemokratisk, det skaper også en situasjon hvor makta direkte kan påvirke politikken til et opposisjonsparti.

Organisasjoner som vil spille en rolle i forhold til samfunnsendring må diskutere disse spørsmålene og ha en strategi.

Sluttnoter:

1. https://steigan.no/2017/11/det-humanitaer-politiske-kompleks-og-venstresidens-politiske-krise-tilfellet-sv/
2. Robert Michels: Politiske partier (Zur Soziologie des Parteiwesens in der modernen Demokratie)

Det var vi lærere som lærte geologene
forskjell på metamorf og sedimentær
så det er vår skyld at nasjonen pumper lommebøker og barnelunger
fulle av olje og at gravide ikke bør spise torsketunger lenger
vi tegna celledeling på tavla og lærte legene at døden er noe gammeldags vi ikke trenger
vi må ta ansvar for stråleskader og fulle sjukehussenger
fenger fenghetter var det sikkert vi som lagde kindereggbomber og flaskeraketter
og fikk forskerne på Kongsberg våpenfabrikk til å hige etter
større smell og mer futt
så krutt kan blåse armer og bein av unger som har vært her men er sendt ut

Vi kan trøste oss med
at det var vi som lærte
Mads Gilbert å sy korssting
PISA-fagopphengte politikere bør huske hvilke store ting
som kom ut av den kunst og håndverkstimen
før de insisterer på at puggefag må komme først
huske Telemark Bataljon som vi lærte å lese kart
og filharmonien som vi lærte om Mozart
og Vigdis Hjorth som vi er jævlig stolte av
at det var vi som lærte om punktum og stor bokstav!
Hver gang en unge overlever en bilulykke veit vi at det var vi
som lærte ambulansesjåførene å trykke to og blåse tretti
vi nørte glørne som blei til flammehjerter i de
som gikk i fengsel for å gi en flyktning skyss og kaffe
eller for å framskaffe hemmelige dokumenter
dissidenter har fått pleid motet sitt av oss

Likevel
det var vi som lærte makta å sloss med
skitten retorikk og rein propaganda
vi som ga FN-utsendingene for liten kunnskap om Rwanda
og folkemord er tung skyld å grave seg ut av dyna med en vintermandag
de døde henger over skuldrene våre
de såre ungene med fuktig blikk vi aldri fikk nok tid til
vil alltid hvile sammenkrølla nederst i magen
klumper av dårlig samvittighet og skam
skal vi holde de frynsete sømmene sammen må vi døyve dem
ikke bare med han som fikk nytt hjem,
eller hun som blei minister eller løste kreftens problem
men med alle dem som blei
hva som helst som de kan leve av og med
de vi kan se på gatehjørner og på facebook
at er gode mennesker som har det godt nok
det må være flott nok
har en lærer en annen målestokk
blir bitene av henne fort til snøfnugg i tidlig høstfokk
overalt
før de smelter og blir borte

Skrevet av Guro Sibeko
Foto: Pixabay

Det mangler ikke på politiske ambisjoner for den norske skolen. Den skal gjøre gangs folk av barna som kommer dit, utligne klasseforskjeller, og produsere den arbeidskraften Norge trenger. Nasjonale prøver, PISA og andre målinger påstår å kunne si noe om kvaliteten i skolen. Men hvordan står det til i klasserommet, hvis vi går bak statistikken, og ser nærmere på kjønn, klasse og etnisk bakgrunn? Stemmer det at skolen er feminisert og at guttene blir tapere? Kan skolen skape like muligheter for alle? Mette Bjerkaas har intervjuet Harriet Bjerrum Nielsen.

Harriet Bjerrum Nielsen er professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Nielsen har forsket skole gjennom en lang forskerkarriere og har ledet flere store forskningsprosjekter om kjønn, oppvekst og modernisering.Mette Bjerkaas er tidligere lærer og jobber nå med undervisning om internasjonale spørsmål. Hun er aktiv i Røde Kors og opptatt av like skolemuligheter for alle.
Foto: Trondheim Byarkiv/Flickr

– For 20 år siden kom boken Er skolen for Kari eller Ronny av Jorun Guldbrandsen – den sa blant annet at jenter får mindre undervisning enn gutter, at jenter er «støtdempere» mellom bråkete gutter og at jenter får ros av lærere for fine bøker, mens gutter roses for det faglige innholdet. I dag hører vi at det er guttene som er skoletapere, stemmer det?

– Nei, det er en altfor generalisert påstand. Dette er basert på at gutter får litt dårligere karakter enn jenter. Ses det i forhold til sosial klasse, er det ikke alle gutter som klarer seg dårlig på skolen, det er en bestemt gruppe gutter. I høy grad gutter som kommer fra hjem hvor foreldrene har lavere utdannelse og en del av dem er barn av minoritetsforeldre.

– Hvorfor mener noen da at gutter er skoletapere i dag?

– De fleste gutter får karakter 3 og 4 i grunnskolen, men det er flere gutter enn jenter får karakteren 2 i skolen. Det gjør at gutter i gjennomsnitt scorer litt lavere enn jenter. 

– Er det noen fag gutter markant gjør det dårligere i enn jenter?

– Guttene ligger lavere enn jentene i norsk. Det er altså primært norskkarakteren det står på. Dette kan henge sammen med at jenter ofte er raskere enn gutter til å utvikle språket.

– Flere sier at skolen i dag er feminisert, mens du er en av dem som sier at skolen er mer modernisert enn feminisert. Hva legger du i det?

– Skolen legger mer vekt på prosesskompetanse som innebærer at du må planlegge din egen arbeidsprosess, samarbeide med andre, bruke språket mye og evaluere deg selv. Dette har ikke endret seg fordi om det har blitt flere kvinnelige lærere. Det er uttrykk for en ny pedagogisk tenkning og avspeiler også moderne kompetansekrav på arbeidsmarkedet. Skolen må fylle det behovet samfunnet har, dermed endrer skolens innhold seg etter hvilke kvalifikasjoner samfunnet etterspør.

– Passer dette jenter bedre enn gutter?

– Ja, for noen jenter. Mye tyder på at jenter i gjennomsnitt blir litt tidligere modne enn gutter, og dette kan være grunnen til at de takler dette bedre. Jentene er flinkere til å holde styr på sine egne prosesser. Det har med språk å gjøre samt at jenter er flinkere sosialt, for eksempel til å samarbeide. 

– Du har selv vært i skolen og observert dette, hva så du?

– Mange av jentene er flinke når de starter på skolen. I gruppearbeid setter jentene i gang med arbeidet og hjelper guttene så de også kommer i gang. Slik fortsetter prosessen, og guttene blir jobbende «på gølvet» mens jentene tar ledelsen.

– Prosessorientert skole minner noe om det sosiokulturelle læringssynet som dominerer den pedagogiske tilnærmingen i skolen i dag, et læringssyn som er mer prosessorientert enn tidligere læringssyn og hvor man mener at læring skjer i interaksjon med andre. Er dette læringssynet til fordel for jenter?

– Hvis delen med prosessorientert vektlegges, så er det nok til fordel for en del av jenter. Jenter har et språklig overtak som gjør at de profiterer mer på formell skolegang – det kan vi se helt tilbake til da katekismeskolen ble innført på 1700-tallet. I forhold til jevnaldrende ser vi at jenter snakker og hører på hva andre sier, vi ser små jenter som bruker masse tid til å hviske og tiske til hverandre. Guttene kommuniserer typisk mer gjennom aktiviteter og gjør ting selv uten å samarbeide i like stor grad som jentene. 

– Bidrar ikke dette til at guttene blir skoletapere?

– Det er ingen krise for guttene, de taper ikke på sikt. De trives også godt på skolen og de får mye oppmerksomhet fra lærerne. Det er fortsatt slik at guttene får mye mer av lærerens tid enn jentene – enten det er fordi de bråker eller fordi de er flinke.

– Hva kan skolen gjøre for å hjelpe guttene slik læringen er organisert i dag?

– Guttene kan få mer undervisning i språk og hjelp til å styre prosesser. Altså, en inkluderende pedagogikk som ser hvert enkelt behov. Det er viktig å få frem at noen gutter er kjempegode på dette. Men hvis man ser på guttene som er gruppe, så er de dårligere enn jentene.

– Hvordan utvikler det lille forspranget jentene har, når elevene blir eldre og starter på videregående?

– Jentene får litt bedre karaktergjennomsnitt, men ellers betyr det ikke så mye. Konsekvensene er at litt velger flere gutter enn jenter yrkesfag på videregående. På studiespesialisering er det litt overvekt av jenter, men dominansen er mindre enn guttedominansen på yrkesfag. På videregående skoler med høyt snitt vil det være en oppsamling av jenter.

– Fortsatt vil du ikke si at guttene er skoletapere?

– Det kan være en fordel å gå på en videregående skole med litt lavere karaktersnitt. Det kan være lettere å få god karakter om du ikke er på en toppskole, og dermed en fordel når eleven skal søke høyere utdanning.

– Norge er det landet i Europa med flest utdroppere i videregående skole. Ser vi noen kjønnsforskjeller her?

– Utdroppere fra videregående skole er en stor gruppe. Det er noe flere gutter enn jenter, men det er mange jenter også. Hvis vi ser på yrkesfag, så dropper faktisk en fjerdedel av jentene ut mot en tredjedel av guttene. Så det er en kjønnsforskjell, men det betyr ikke at det er et rent gutteproblem. 

– Gutter som dropper ut av videregående, får mye oppmerksomhet i media og er et samfunnsproblem, er du enig med det?

– Ok, det er et problem for den ene tredjedelen av guttene, men hva med den fjerdedelen av jentene som dropper ut – hvorfor hører vi aldri om dem? Og spesielt fordi det viser seg at guttene som dropper ut, raskere kommer i jobb. Det er mye mer alvorlig å være jente å droppe ut av videregående siden de sjeldnere kommer i jobb. 

– Hva kan forklaringen være på at flere gutter enn jenter dropper ut av videregående?

– Langt de fleste som dropper ut av videregående dropper ut mellom vg2 og vg3, altså når de skal gå fra skole til praksis. Det er færre praksisplasser i de mannsdominerte fagene enn de kvinnedominerte fagene fordi de førstnevnte ofte er i produksjonsvirksomhet der det er mer konjunktursvingninger. Der kan arbeidsgiver fritt velge de med best karakter og minst fravær. Praksisplassene i de kvinnedominerte yrkene er som regel i offentlig sektor. De som søker praksisplass i kvinnedominerte yrker, har altså større sjans til å få praksisplass – og dermed blir det litt færre jenter som dropper ut.

– Selv om det er flere gutter enn jenter som dropper ut av videregående skole, så er fortsatt ikke gutter skoletapere?

– Selv om flere jenter får praksisplass, så har til gjengjeld guttene størst sjans til å bli fast ansatt når de først får en praksisplass. Det er igjen fordi jentene er i offentlig sektor, og der må man følge mer formelle tilsettingsprosedyrer. Spesielt i helsesektoren vil jenter som kommer rett fra videregående, konkurrere både mot ufaglærte og mot noen som har en bachelorgrad, det gjør det vanskeligere å bli fast ansatt. Mens en gutt som jobber som elektriker, har en helt konkret kompetanse som er knyttet til nettopp den linjen på videregående han har fulgt. Og hvis han har gjort en god jobb i praksisperioden er det ingen grunn for arbeidsgiver til å søke etter andre med sammen kompetanse. Litt avhengig av hva man vektlegger så har jenter og gutter litt fordeler og ulemper.

– Er det en kjønnsforskjell på hvem som tar høyere utdanning?

– Av søkere til universitetet er det cirka 60 prosent jenter og 40 prosent gutter. Noe av denne forskjellen kan forklares med at det er flere jenter som tar studieforberedende linjer på videregående. Det har ikke noe å gjøre med at guttene som søker, ikke kommer inn.

– Hva kommer det av da?

– Fagene jenter typisk søker seg inn på, har høyere karaktersnitt enn fagene gutter typisk søker seg inn på. Jentene konkurrerer altså med hverandre. Det er mange studier som ikke krever så høye karakterer, mange tekniske og naturvitenskapelige fag for eksempel. Dette betyr at gutter som ønsker det, godt kan få høyere utdanning, selv med relativt lave karakterer fra videregående. Men der hvor de konkurrerer med jentene – for eksempel medisin, psykologi og juss – vil noen av dem få problemer med å komme inn. Men det er færre som søker. På disse såkalte prestisjefagene er cirka en tredjedel av søkerne gutter, og de kommer inn i samme omfang.

– Hvilke fag søker jenter og gutter seg inn på?

– Det er et faktum at kvinner velger de «myke» fagene, altså humaniora og samfunnsfag. Det er vanskelig å si akkurat hvorfor det er slik, men det stemmer for så vidt godt med det jeg har sagt om jenters tidligere utvikling av språklige og sosiale kompetanser, at de sklir mot det mellommenneskelige feltet. Vi ser også dette i jenters og gutters vennskapsbånd, allerede i barnehagen. Jentene er mer relasjonelt orientert. De snakker mye med hverandre og har mer eksklusive vennskapsbånd. Det er ikke en enkelt forklaring på dette, men flere faktorer som kan trekke i samme retning. Guttenes preferanser for mer tekniske og naturvitenskapelige utdanninger kan kanskje også ses i sammenheng med deres mer aktivitetsorienterte samvær og interesser.

– Er dette en trend som vi kan se tilbake i tid også?

– Ja, i hvert fall i den vestlige verden. Men det er ikke slik i alle land. Jo rikere landet er og jo mer likestilling, desto mer kjønnssegregering får landet. Det er ett av likestillingens store paradokser. I fattigere land velger jenter oftere tekniske fag som IT. Dette har både noe å gjøre med at det er en mindre gruppe jenter som tar utdannelse, samt at det er der de kan få velbetalte jobber. I vårt samfunn kan du velge yrke etter interesse, og så lenge den tradisjonelle kjønnssosialiseringen er så sterk som den er, betyr det også kjønnssegregering i yrkeslivet.

– Vil du si at vi også har et kjønnssegregert utdanningssystem i Norge?

– Ja, helt klart – og det får betydning for skolen.

– Hva betyr dette i praksis?

– Guttene kan ta det mer rolig med lekser siden karakterkravet ikke er like høyt for å komme inn på det de ønsker av høyere utdanning. Det gjør at guttene ofte trives bedre på videregående skole enn jentene, som må slite mer. De kan ta seg tid til å ha det moro og dyrke mer fritidsinteresser – og det kan jo føre til kompetanse i seg selv, i sport eller data for eksempel. Det gjør at når guttene er ferdige på videregående, så har de kanskje litt dårligere karakterer, men de kan noen ganger likevel ha en bredere kompetanse enn jentene.

– Så du mener at «flink pike»-syndromet er en konsekvens av utdanningssystemet?

– «Flink pike»-syndromet er ikke noe syndrom, men avspeiler en rasjonell atferd ettersom jentene MÅ ha gode karakterer for å komme inn på studiet de ønsker. På høyere utdanning ser vi det kjønnsdelte utdanningssystem i kombinasjon med at det er færre studieplasser på samfunnsfag og humaniora som er de studier som jentene gjerne velger. Det gjør at det er høyere karakterkrav for jentene for å komme inn der de ønsker. Dette avspeiles på videregående hvor vi ser at det er jenter som er stresset og som må ha god karakter for å komme inn på for eksempel psykologi eller juss. Det er en avspeiling av de strukturelle realitetene.

– Vi sier i Norge at vi er gode på likestilling, men når du snakker nå, så høres det ikke ut som vi er så gode?

– Det er ikke på grunn av likestilling. Det er strukturelle ulikheter i høyere utdanning som kommer til å slå ut som en kjønnsforskjell, hvor jentene må slite mens guttene kan slappe mer av fordi flertallet av guttene ikke velger disse fagene som jentene velger.

– Hva skjer med de guttene med studiekompetanse som ikke tar høyere utdannelse?

– Det vet vi ikke så mye om. Men mindre undersøkelser, blant annet fra Finland, tyder på at guttene i høyere grad enn jenter har alternative utdannelsesveier. De kan gå ut i jobb rett etter videregående skole for så å stige i gradene etter hvert. Eller de kan ta et kurs ved siden av jobb, eller de kan starte opp egne virksomheter. For eksempel innen IT. Noen tar også utdannelse gjennom forsvaret. Etter endt utdannelse ser det ut til at guttene gjør det bedre enn jentene.

– På hvilken måte gjør de det bedre enn jentene? 

– Etter utdanningen kommer guttene lettere i jobb, de får høyere lønn, de er mindre uføretrygdet og gjør raskere karriere. Jeg mener at diskursen om at gutter er skoletapere, er medieskapt og i veldig liten grad fanger opp hva som skjer med jenter og gutter over tid.

– Så gutter er ikke skoletapere, men du mener at skolen er for middelklassen. Hva mener du med dette?

– Skolen har en kultur som rett og slett ligger bedre i forlengelsen av middelklassefamiliens kultur. Skolen passer bra til kulturmiddelsklassen, der familien leser bøker sammen, snakker sammen og de reflekterer sammen. Handlingsorientert praktisk kompetanse som arbeiderbarn kommer med, har hatt liten plass i skolen. 

– Hvilke utfordringer gir det at skolen er en forlengelse av middelklassens kultur?

– Det er et problem på yrkesfag siden det også der er mye middelklassefaglighet. Skoletrøtte elever har behov for noe mer praktisk og konkrete oppgaver. I dag er det mye teori i skolen, også på yrkesfag. Dette er nødvendig siden den teknologiske utviklingen betyr at også manuelle yrker i dag krever mer teori. Men det er ikke sikkert man trenger å tolke dikt i norskfaget for å mestre det yrket eleven skal ut i. Teorien kan heller være knyttet til yrket eleven utdanner seg til.

 – Kan skolen gjøre noe for å minke klasseforskjellene?

– Det er vanskelig. Det er vanskelig å forestille seg et moderne samfunn uten arbeidsinndeling fordi vi i dag trenger så spesialisert kompetanse. Men det handler også om lønns- og statusforskjell og det kunne man kanskje gjøre noe med. Lønnssystemer er bedre her enn i andre samfunn, men det handler også om status.

– Hva kan skolen gjøre for å skape like muligheter for ulike elever?

– Det første er å være bevisst på hva det enkelt barn har behov for. Det er viktigere at man ser enkeltbarns læringsbehov enn å ta utgangspunkt i den gruppen det tilhører, for eksempel ut fra kjønn. Det andre er å ta mer praktiske fag inn i skolen, hvor det da faktisk er praktiske fag. Det er en tendens i dag til at vi teoretiserer de praktiske fagene. Kroppsøving handler for eksempel ikke kun om å bruke kroppen, men også om masse andre teoretiske emner som fysiologi og ernæring. Hvis vi får opp respekten for de praktiske fagene tror jeg at det kunne hjelpe. 

– Oppsummert så mener du at gutter ikke ligger etter jenter når vi legger sammen utdanningsløpet og jobbkarriere. Forstår jeg rett?

– Ja, guttene ligger ikke etter hvis vi ser på hvem som får jobb og høyest lønn. Man kan si det slik at utdanning er en ulik ressurs for kvinner og menn.

– Hva mener du med det?

– Kvinner må ha mye mer utdanning for å nå samme posisjoner som menn med mindre utdanning. 

– Hvordan avspeiles studievalgene til gutter og jenter i arbeidsmarkedet? 

– Vi ser at kvinner går inn i helse- og sosiale yrker, mens menn går i yrker knyttet til teknologi, produksjon og industri. Det blir et kjønnsdelt arbeidsmarked.

– Gjelder dette kun i Norge?

– Nei, men de mest kjønnssegregerte arbeidsmarkedene i verden finner vi i Norden. Fleste kvinner velger noe med mennesker, og fleste menn noe med teknikk eller økonomi.

– Er det et problem med et kjønnsdelt arbeidsmarked?

– Det er det på den måten at dette får noen tilbakeslag i utdanningssystemet – guttene får ikke praksisplasser, jenter på studiespesialisering må jobbe veldig hardt og mye. Det er et problem. I tillegg får vi arbeidsplasser som er dominert av ett kjønn. De fleste er vel enige i at kjønnsblandede arbeidsplasser gir bedre trivsel samt mer mangfold. 

– Hva kan skolen gjøre for å hindre et kjønnsdelt arbeidsmarked?

– De kan sikkert være flinkere til å gjøre elevene mer oppmerksom på og jobbe med stereotyper. Om det må være maskulint å være snekker eller feminint å være sykepleier. 

– Hva med den sosiale reproduksjon?

– Man hadde en drøm på 60- og 70-tallet der alle skulle få tilbud om utdanning, også arbeiderklassen. Studiestøtten ble innført for å muliggjøre dette. Tanken var å bruke utdanningssystemet til å utjevne klasseforskjellene, men dette har ikke hatt den effekt man håpet på.

– Hva ser vi av denne drømmen i dag?

– Mange flere tar utdannelse og det har vært en eksplosjon av antall studenter på universitetene, det er en økning hvert år. Man kan si det har vært en suksess på den måten at mange flere i dag kommer inn i utdanningssystemet. Dermed blir flere via utdanningssystemet en del av middelklassen, men det er større frafall blant de som ikke kommer fra middelklassen.

– Kan du forklare det litt nærmere?

– Hvis du er et arbeiderbarn, så skal du ha mye bedre karakterer enn et middelklassebarn for å tro på at du kan komme videre i utdanningssystemet. Dette kan både skyldes stereotype forventninger hos læreres og studieveiledere, men også av at barna selv ikke føler seg hjemme i utdanningssystemets kultur. 

– Er dette spesielt for Norge?

– Her er de nordiske landene helt like. Alle de nordiske landene har den samme utdanningspolitikken der man virkelig prøver å bruke utdanningssystemet til å bekjempe sosial ulikhet. 

– Da oppsummerer vi så langt at gutter generelt ikke er skoletapere og at skolen gir privileger til middelklassen. Da lurer jeg på seksårsreformen som kom i 1997 som gjorde at seksåringer startet på skolen. Hva tenker du om denne reformen?

Det mener jeg er en av de dårligste utdanningsreformene som noensinne er blitt innført. Den bygger på en mekanistisk forståelse av utvikling av læring. Hvis vi pøser på med et år til på skolen så lærer elevene en tiendedel mer, er tanken bak reformen. Sjuåringene i dag leser riktignok bedre enn sjuåringene for 25 år siden, men når de avslutter grunnskolen, så kan de ikke mer. Altså, de som går i tiende klasse i dag, kan ikke mer enn de som gikk i niende klasse tidligere.

– Tjue år etter reformen, hva ser vi at vi har fått ut av den?

– Det eneste man har fått ut av den er at man har ødelagt barndommen til en del barn ved å få inn mange barn i skolen som ikke er modne for det. I starten av seksårsreformen var tanken at det skulle være en blanding mellom førskole og skole, men det ble borte i løpet av et par år. Så kom Kunnskapsløftet (i 2006 red. anm.) som sa læring, læring, læring. Det er et enormt læringspress, selv for de små fem- og seksåringene. 

– Du har observert en førsteklasse i ett år nå. Hvordan vil du beskrive det du ser?

– De sitter i store klasser med opptil 28 elever, noen av barna er fem år, det er et stort læringspress, og de har en skoledag fra halv ni til halv fem siden de fleste går på AKS/SFO. Det betyr at lærerne må bruke mye tid på å holde elevene i ro, kjefte på dem og irettesette dem. 

– Hva tenker du om det du ser?

– Jeg syns det er ganske ille.

– Du fulgte også en førsteklasse for 25 år siden, hvilke forskjeller ser du på dagens førsteklassinger kontra førsteklassinger for 25 år siden?

– Jeg tenker at det er behov for mer disiplin av barna nå på grunn av skolens rammer. 

– Hva sier lærerne?

– Alle lærerne jeg har truffet, syns det er forferdelig og sier at femåringer ikke har noe å gjøre i skolen. Men få av dem tør si fra fordi det kan få konsekvenser for eksempel om de får beholde sine klasser eller omplasseres.

– Det er ganske sterke ord du kommer med nå?

– Ja, men jeg mener at det er en helt feil reform. Jeg mener vi holder på å ødelegge det som er jordsmonnet for senere læring og kreativitet, nemlig den frie leken. Det gjelder også livet utenfor skolen hvor foreldre motiverer sine barn som aldri før, organiserer deres liv og beskytter dem fra vanlig, god livserfaring. Det er et sosialt eksperiment vi ikke kjenner rekkevidden av.

– Slår reformen ulikt ut på gutter og jenter?

– Det er de samme politikerne som har vedtatt seksårsreformen og som klager over at guttene har det så dårlig på skolen. Da må det sies at seksårsreformen ikke minst rammer guttene hvis det er tilfellet at de er litt senere i utvikling enn jentene. 

– Er det for sent å gjøre noe med reformen, tror du?

– Jeg tror det umulig å gjøre den om nå – da måtte hele barnehagesektoren om dimensjoneres. Dersom man kunne skrudd noe tilbake, så kunne jeg ønske meg et overgangsår hvor barna fikk lov til leke mer.

– Til slutt, i dine drømmer – hvordan ser skolen ut?

– For det første ville jeg opphevet seksårsreformen. Så ville jeg gitt mer rom til lærernes profesjonelle kunnskap og vurderingsevne og gått bort fra målstyringen vi ser i dag, og jeg ville gitt mer plass til praktiske fag. Jeg ville også gjort undervisningen litt mindre abstrakt. Dette er også noe som henger sammen med målstyring som bryter innholdet i læringen ned i små, målbare enheter på bekostning av helhet, sammenheng og mening. Jeg kunne ønske meg en skole for livet og ikke for Norges neste plassering i den internasjonale PISA-konkurransen. Jeg kan bli ganske fortvilet – og sint! – når jeg hører politikere skryte av sin vellykkete utdanningspolitikk når Norge gått opp to plasser på PISA-rangeringen. Jeg har over tid sett hva det koster for barns oppvekst og utvikling – og for lærernes muligheter for å være de gode lærere de ønsker å være.

Deltid som ikke er påtvunget, oppfattes av både politikere, partene i arbeidslivet og forskere som et problem. Deltidsarbeid er en trussel både mot velferdsstaten, som trenger arbeidskraften, og mot likestillingsprosjektet, ved å undergrave kvinners økonomiske uavhengighet. Når mange kvinner i Norge i dag allikevel velger å jobbe deltid, blir spørsmålet hva grunnene til dette kan være, om de vet hva de gjør og hva konsekvensene av dette kan være. Dette skal vi se litt nærmere på her.

Cathrine Egeland er seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, Høgskolen i Oslo og Akershus
Foto: Michael Carian/Flickr

I følge SSB ble deltidsandelen blant kvinner i de såkalte «kjernetroppene», d.v.s. kvinner og menn mellom 25 og 54 år, redusert fra 37,4 til 28,7 prosent fra 2006 til 2016¹. Hvorvidt det at nesten en av tre yrkesaktive kvinner jobber deltid er mye eller lite, kan diskuteres, men da tallene fra SSB ble gjengitt i media høsten 2017 ble reduksjonen tolket som et skritt i riktig retning: likestillingspolitikken virker.² Dette er en tolkning som er i tråd med hvordan kvinners deltidsarbeid er blitt forstått og beskrevet de siste årene; kvinners deltidsarbeid er et problem fordi det undergraver kvinners økonomiske uavhengighet. I tillegg betraktes en stor andel deltidsarbeidende som et samfunnsøkonomisk problem ved å bidra til en økt risiko for arbeidskraftmangel i fremtiden. I den grad deltidsarbeid i tillegg regnes som såkalt frivillig oppfattes det om mulig som enda mer problematisk.

«… bruker morsrollen som unnskylding»

Våren 2013 kom for eksempel den forrige LO-lederen, Gerd Kristiansen med følgende uttalelse i Aftenposten:

«Samfunnet er tilrettelagt for at hele den voksne befolkningen skal være i arbeid full tid. Vi har full barnehagedekning, SFO, heldagsskolen. Det er en årsak til det: Nemlig behovet for arbeidskraft. Man forsaker noe ved å gå i full jobb, men man er ikke på jobb mer enn 37,5 time per uke. Det er bare litt over ett døgn til sammen. Totalt sett har man mye tid med barna sine»,

og la til at deltidsarbeidende kvinner i Norge «… bruker morsrollen som unnskyldning for å være den som tar hovedansvar for barna hjemme». LO-lederen fikk støtte fra både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, politikere og den daværende arbeidsministeren. Når det gjelder kvinners deltidsarbeid, er det nemlig arbeidstaker- og arbeidsgiversiden enige. Deltid fungerer i denne forstand som en harmoniserende bekymring for arbeidslivets parter. For øvrig ble hun imidlertid møtt av ganske heftig motstand både i utspill i dagspressen og på sosiale medier. Reaksjonene dreide seg om det som ble oppfattet som en moralsk pekefinger, en mistenkeliggjøring av mødres arbeidsmoral og en generell manglende forståelse for barns beste. Så selv om LO-lederen kanskje bare kom med en ganske nøktern observasjon knyttet til arbeidstiden, nemlig det at en heltidsstilling i Norge sjelden tilsvarer mer enn 37,5 timer i uka og at det dermed er mange timer igjen i uka å tilbringe sammen med barna for yrkesaktive mødre, ble det forstått som en urimelig formaning til kvinner om å jobbe mer i kombinasjon med en mistenkeliggjøring av kvinner som jobber deltid av hensyn til barna.

LO-lederens uttalelse og de påfølgende negative reaksjonene er interessante. Deltidsarbeid som mistenkes å være frivillig og ikke skyldes manglende tilrettelegging eller fleksibilitet fra arbeidsgivers side, vekker ubehag. Ubehag, fordi frivillig arbeidstidsreduksjon fremstår som et resultat av arbeidstakerens egne preferanser og prioriteringer som både truer velferdsstaten, som trenger arbeidskraften, og det politiske likestillingsprosjektet, som understreker viktigheten av kvinnens økonomiske uavhengighet av mannen. Frivillig deltid bryter dessuten med grunnleggende problemrepresentasjoner i den sosialdemokratiske samarbeidsmodellen, for hvorfor skulle arbeidsgiverne legge til rette for heltidsstillinger for arbeidstakere som ikke selv vil jobbe heltid? Så frivillig eller ønsket deltid har enten ikke vært tematisert eller ikke vært tematisert som frivillig eller ønsket. Som en refleksjon av dette har også det meste av forskningen knyttet til deltid for det meste handlet om den ufrivillige deltiden, altså deltiden som skyldes arbeidsgivers manglende fleksibilitet og tilrettelegging. Man spør seg om den frivillige deltiden egentlig er frivillig eller om kvinner som arbeider deltid egentlig er klar over hva de taper økonomisk på å gå ned i arbeidstid. Man spør seg med andre ord om kvinner som velger å jobbe deltid, faktisk vet hva de gjør.

Vet de deltidsarbeidende hva de gjør?

Om kvinner som arbeider deltid vet hva de gjør eller ikke er vanskelig å avgjøre empirisk. Spørsmålet er kanskje om det å velge eller ikke velge deltid overhodet er et spørsmål om kunnskap. Det kommer jeg tilbake til. Det man derimot kan undersøke er hvilke grunner kvinner (og menn) har for å velge å jobbe deltid – uansett om grunnene kan knyttes til frivillighet eller ufrivillighet. De fleste kvinner som arbeider deltid i Norge – omlag 80 prosent – jobber deltid av andre grunner enn at de ikke har kunnet få økt stillingsbrøk eller heltidsstilling. På høyre side er Arbeidslivs­barometerets (2016)³ oversikt over de viktigste grunnene til at kvinner og menn jobber deltid.

Grunnene som oppgis for deltidsarbeidet er, som man kan se av figuren her, flere og fordeler seg ulikt mellom kjønnene. For kvinner er den viktigste grunnen helse. For både menn og kvinner er en viktig årsak at det er vanskelig å få heltidsjobb eller økt stillingsbrøk. For menn er en annen utbredt årsak at man tar ut pensjon ved siden av å jobbe. For kvinner spiller dessuten hensynet til familien en viktig rolle, mens dette ikke er tilfellet for menn. Man kan diskutere hvor frivillig deltiden er om man har helseutfordringer eller opplever å sitte fast i en tidsklemme mellom arbeid og familie. Et annet viktig spørsmål er hvordan deltidsvalget forstås av dem som selv foretar valget. Gjøres det med viten og vilje så å si, og hva er konsekvensene?

Tar ansvar for egen helse

Sammen med Ida Drange ved Arbeidsforskningsinstituttet gjorde jeg i 2013 en undersøkelse av kvinners deltidsvalg.⁴ Vi fant blant annet at flere av kvinnene vi intervjuet i prosjektet om frivillig deltid har vært eller er blitt klar over den økonomiske risikoen de løper ved å arbeide deltid, men at de allikevel velger å gjøre det. For noen av kvinnenes vedkommende handler deltidsvalget om å ta ansvar for egen helse ved å redusere på arbeidstiden og dermed spare på kreftene, for andre handler det om å ta ansvar for familien ved å prioritere å bruke tid hjemme, med mann, barn eller barnebarn fremfor å bruke tid på jobben. Både i det kvantitative og det kvalitative materialet i undersøkelsen finner vi støtte for teorier som forklarer kjønnsforskjellen i arbeidstidspreferanser med en kulturelt og historisk betinget mannlig forsørger¬norm og en kvinnelig omsorgsnorm.

Samtidig blir deltidsvalget i overraskende liten grad begrunnet med henvisning til omsorgsoppgaver ut over nødvendigheten av å redusere arbeidstiden så lenge barna små. Snarere ble omsorgsnormen knyttet til morsrollen nedtonet til fordel for en form for idealisme knyttet til de materielle rammene om det fremtidige livet. Kvinnene forteller om deltidsvalget som et ansvarlig og moralsk riktig valg som tilgodeser for eksempel tiden med barna. Det er et valg med en kulturell og moralsk legitimitet som for de vi intervjuet veier tyngre enn hensynet til en eventuell fremtidig arbeidskraftmangel og likestillingspolitikken.

Det finnes ingen fasit på hva som er mye tid og hva som lite tid og hva som er verd å bruke tiden på. Arbeidstiden har ingen objektiv eller moralsk riktig lengde. Å arbeide deltid er altså ikke et brudd med en mer naturlig eller moralsk riktig arbeidstidslengde. Å arbeide deltid innebærer imidlertid en økonomisk risiko for den som gjør det over tid og det er derfor interessant å utforske hvordan kvinner begrunner sine deltidsvalg. Undersøkelsen vår tyder på at fortellingen om de økonomiske ulempene deltidsvalget medfører, blir en legitimasjon av valget i seg selv fordi valget fremstår som en handling begått av et fritt og kritisk individ som motsetter seg tidens likestillingsforventninger og i stedet tar ansvar for seg selv og sine nærmeste. Når det gjelder deltid, så er det kanskje nettopp dette som er en av utfordringene for politikere, forskere, arbeidslivets parter og alle som er opptatt av et likestilling i arbeidslivet: Det er ikke sikkert at de som jobber deltid ikke vet hva de gjør. Utfordringen er kanskje heller at de nettopp vet hva de gjør.

Sluttnoter:

1. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/hvordan-deler-smabarnsforeldre-pa-arbeidet-hjemme-og-ute
2. Se for eksempel: https://www.aftenposten.no/norge/i/4n4dq/Flere-modre-jobber-heltid og http://www.dagsavisen.no/innenriks/kraftig-okning- i-antallet- modre-som- jobber-heltid- 1.1053296
3. Arbeidslivsbarometeret er en årlig analyse av tilstanden og utviklingen i norsk arbeidsliv som gjennomføres av Arbeidsforskningsinstituttet, Høgskolen i Oslo og Akershus, på oppdrag fra arbeidstakerorganisasjonen YS. Barometeret kombinerer data fra en årlig spørreundersøkelse sendt til et representativt utvalg av arbeidstakere i Norge med andre nasjonale og internasjonale data.
4. Se Egeland, C. og I. Drange (2014) Frivillig deltid – bare et spørsmål om tid? AFI-rapport 4/2014. Datagrunnlaget i undersøkelsen bestod av a) et allerede eksisterende statistisk datasett (LOGG Easy-to- use 2008), b) svar på en ledersurvey gjennomført av Spekter ved norske sykehus i prosjektperioden (2013) og c) et kvalitativt intervjumateriale basert på fokusgruppeintervjuer med ansatte samt individuelle intervjuer med representanter fra ledelsen ved tre norske sykehus. Alle deltakere jobbet deltid. Gruppene var fortrinnsvis satt sammen etter fag/yrke slik at vi intervjuet tre grupper med sykepleiere, to grupper med hjelpepleiere, en gruppe med renholdere, en gruppe med helsesekretærer, og en gruppe bestående av både helsesekretærer, en bioingeniør, en sykepleier og hjelpepleiere/helsefagsarbeidere, og en gruppe bestående av en lege, en radiograf og en hjelpepleier. I gruppene var det mellom tre og seks personer. Til sammen intervjuet vi 32 personer i fokusgrupper. Tre av disse var menn. Gruppene ble intervjuet om og diskuterte jobbsituasjon, familieliv, arbeidstid generelt og deltid spesielt.

Etter over ti år med digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet i skolen er den digitale praksisen i norske skoler svært varierende. Mens kompetansen er høy hos mange, har noen så svake digitale ferdigheter at de sliter med å mestre sin digitale hverdag. Noe av årsaken til dette skillet synes å være lav digital kompetanse hos lærerne, noe regjeringen har tatt nye initiativ til å endre på det siste året. Hvorfor er det så kritisk å tilpasse skolen til en digital tid? Og hvorfor er det så vanskelig?

Magnus Henrik Sandberg er stipendiat ved Institutt for lærerutdanning, NTNU
Foto: Wikimedia Commons

Utviklingen av digitale produkter, medier og tjenester har ført til store samfunnsendringer de siste par tiår, og ingenting tyder på at tempoet går ned. I en slik tid er det mange som mener at vi i skolen bør stoppe opp og tenke over hva som kan gå tapt, mens andre mener det er avgjørende at skolen ikke blir hengende etter. Til den første gruppa hører mange lærere som verner om sitt fag slik de kjenner det. Til den siste hører moderniseringskåte skoleeiere og byråkrater som har brent av mye skolepenger på datautstyr de siste par tiårene, og skapt en forventning om at de dyre digitale maskinene skal hjelpe fram mer/bedre læring. Skolens metoder skal altså endres i takt med teknologien, mens skolens innhold skal forbli slik det alltid har vært.

Framstillingen ovenfor kan virke karikert. Verken lærere eller andre som jobber med skole er ensidig for eller mot «data» i undervisningen. Likevel er det mellom disse ytterligpunktene debatten om digital kompetanse i skolen føres. Og det er kanskje ikke så rart. Mye av norsk skole er traumatisert gjennom år med dårlige toppstyrte IKT-satsinger, hvor framskrittet har blitt trukket rundt i tunge pc-traller med et virvar av ledninger og nettverk det har tatt en tredjedel av undervisningstiden å logge på.

Debatten kan likevel med fordel drives over i et annet spor, som kan dreie seg om hvorfor man skal bruke digitale verktøy i skolen, hvordan man kan gjøre det, og når man bør la være å bruke det. Alt dette dreier seg nemlig om digital kompetanse.

Ed tech

Mange forbinder IKT i skolen først og fremst med læringsplattformer. De har nok hatt større betydning for administrasjon av klasser og fag enn for pedagogikken. Det utvikles imidlertid mye pedagogisk teknologi for bruk i og utenfor skolen. Læringsspill, programvare for å trene lesehastighet, mattematikkprogrammer som gir oppgaver tilpasset den enkelte elev, og telefon-apper for å lage rebusløp utendørs er bare noen eksempler. Mye av dette er veldig bra, men mange tilbydere lover også mer enn de kan holde. Det er vanskelig for skolene å manøvrere i det mangfoldige ed-tech-landskapet, noe som kan forklare hvorfor mange lar være. I arbeidet med å utvikle digital kompetanse hos elevene er dette dessuten ikke det viktigste. Det er langt viktigere hvordan digitale medier og verktøy integreres i den faglige og sosiale skoledagen.

Digitale kunnskaper og ferdigheter

Alle skolefag er endret som følge av det digitale informasjonssamfunnet og må i varierende grad undervises på nye måter. Nye digitale verktøy påvirker hva selve fagene er og hvordan de utøves, og dermed også hva elevene skal lære. En geografilærer som ikke er i stand til å bruke digitale kart, har falt av sitt eget fag. En fremmedspråklærer som ikke forstår at digitale oversettertjenester representerer både utfordringer og muligheter for elevene som skal lære språket, trenger etterutdanning. Tilsvarende eksempler er lett å finne i alle fag: Hvordan endrer enkel tilgang til nyhetsarkiver og databaser samfunnsfaget? Hvordan påvirker dataspill med historisk tematikk elevenes historiebevissthet? Hvilke sjangre er det naturlig å arbeide med i norskfaget? Hva betyr koding i skolen for realfagene?

Den digitale fagfornyelsen gjør på ingen måte faglæreren overflødig! Faglærerne er kulturbærere som kan gjøre fagkunnskapen relevant i den nye konteksten. Ungdomsskoleeleven som zoomer inn og ut i Google maps har god nytte av å lære om målestokk. Eleven som begynner å lære et fremmedspråk, trenger hjelp til å få vite hvordan (og hvorfor) den viktigste delen av læringsarbeidet skjer offline.

Det faglæreren ikke bør gjøre i det digitale informasjonssamfunnet, er å tenke på sitt fag som en kanon av faktakunnskap som skal overleveres og testes. Store deler av skolen er fortsatt preget av en for stor vekt på reproduksjon. Dette er en gammel kampsak som har fått ny aktualitet: Hva du husker når du testes i en prøve uten hjelpemidler, er ikke vesentlig. Det viktige er hvilke problemer du klarer å løse når du har alle hjelpemidler tilgjengelig. Det er som den gamle historien om å gi mannen en fisk eller å lære ham å fiske; fisken er kunnskap, fiskingen er ferdighet. Har eleven kunnskap, vil hun klare seg gjennom neste prøve. Har hun ferdigheter til å finne og forholde seg kritisk og konstruktivt til kunnskap, vil hun klare seg fint i livet.

Det er dessuten lettere å huske informasjon du har funnet fram til selv, i en sammenheng der du faktisk trengte den. Derfor har de digitale mediene drevet fram et ideal om å være en produsent på nett, ikke bare en konsument. I stedet for en skole der mange elever bruker det meste av tiden på å lese i læreboka, høre på læreren og se på tavla, åpner digitale medier for at elevene selv kan finne sine kilder, diskutere dem i nettfora, kanskje også med folk utenfra klasserommets trygge vegger, skape sin kunnskap og vise sin kreativitet til flere enn bare læreren. Nettlæringsguruen Stephen Downes åpner ofte sine foredrag med å minne om at «læring skjer når du gjør ting, ikke når ting blir gjort for deg». Det kan være en nyttig påminner både til de digitale evangelistene han ofte snakker til, og til doserende lektorer av den gamle skole.

Holdninger

Etterhvert som nettet har blitt en viktigere sosial arena og vi har lagt igjen mer og mer av oss selv på nett, har det også blitt viktigere å utvikle gode holdninger til den digitale verden. Mange barn og ungdommer deler passordene sine med venner. Mange deler bilder og informasjon om seg selv uten å tenke over hvor mange som kan se det. Noen poster bilder eller påstander om andre, som blir «likt» og delt av mange flere. Det er åpenbart at det å ta vare på seg selv og hverandre også er en del av den digital kompetansen skolen må jobbe med.

Det er enkelt å gi denne typen eksempler på farer på nett, men vanskeligere å gi entydige føringer på hvordan man bør oppføre seg. Voksensamfunnet var tidlig ute med å advare ungdommen mot å poste partybilder i sosiale medier. I dag vil nok de fleste si at hvis bildene ikke er noe mer enn det, er det relativt uskyldig. I mange tilfeller vil det være mer merkelig å ikke ha noen tilstedeværelse på nett i det hele tatt. Hva tenker den potensielle arbeidsgiveren som googler deg og ikke finner noe som helst?

Hva så med barn? Bør de slippes fri på nettet? Småbarnsforeldre i dag vet at barn omgås digital teknologi nesten fra de blir født. Allerede i småskolen blir de fleste eksponert for digitale sosiale arenaer. Forskning på digital mobbing blant barn og unge har funnet at de som håndterer den typen vanskelige situasjoner dårligst, er de som har blitt skjermet mot det farlige nettet. Barn som får utfolde seg på nett, får ta risiko og antakelig tabbe seg ut noen ganger, utvikler det forsker Elisabeth Staksrud kaller håndteringskompetanse. De gjør seg erfaringer som er gode å ha når situasjoner blir vanskelige. Det er svært viktig at voksne er der, at både lærere og voksne hjemme tar sin rolle som veiledere for barna på alvor. Det er imidlertid ganske klart at å skjerme dem fra internett er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Senter for IKT i utdanningen har utarbeidet et forslag til IKT-plan i skolen, som er tatt i bruk av mange kommuner. Der anbefaler de å jobbe med disse temaene helt fra småskolen, så det blir etablert som grunnleggende kompetanse for den oppvoksende generasjon. Vi er nok mange voksne som kunne trenge litt voksenopplæring på dette området.

En samfunnsrelevant skole

Selv om mange digitale tjenester lanseres med en uttalt målsetning om å gjøre livet enklere for folk, er det liten tvil om at mye var enklere før. Mediebildet var enklere, med en rikskringkasting som ga oss dagens eneste nyhetsoppdatering i levende bilder og en presse hvor de fleste avisredaksjoner representerte kjente politiske ståsteder. Hvordan da forholde seg til nyhetsbildet i en tid hvor hver nyhetssak like gjerne kan være «fake» som sann, bilder kan manipuleres av amatører, og det hele spres gjennom sosiale medier som analyserer brukeren og filtrerer vekk det de vet hun ikke liker? Selv om personlige datamaskiner har tatt over som arbeidsverktøy på de fleste områder, er det utfordrende å bruke dem effektivt når de samme maskinene brukes til underholdning og distraksjon? Og hvordan kan man begrense sin egen bruk av sosiale medier når de du ønsker å sosialisere med, forventer å finne deg der?

Dette er høyst reelle problemstillinger for alle mennesker, ikke bare skoleelever. Nettopp derfor er det viktig å jobbe med disse utfordringene i skolen. Hvis ikke der, hvor da?

Hvis IKT i skolen ikke fantes

Tittelen på denne artikkelen parafraserer Nils Christies klassiske debattbok Hvis skolen ikke fantes fra 1971. Christie hadde nærlest den nye Mønsterplanen og kritiserte blant annet hvordan idealer og verdier som hadde blitt proklamert i de politiske grunnlagsdokumentene, hadde forsvunnet i arbeidet med å konkretisere planen.

En nylesing av Christie i dag viser at mye av det han så på som svakheter med skolen den gangen, fortsatt preger skolen. En del av spørsmålene har dessuten fått ny aktualitet i det digitale informasjonssamfunnet. «Det er ikke kunnskaper, men evne til å finne kunnskaper, det ropes etter», skriver Christie. «Det er ikke informasjonene i seg selv, ikke brokker av virkeligheten, men evnen til å arbeide med denne virkeligheten over en lengre periode, formulere problem, se helheter.» (s. 72) Dette som nok var et radikalt standpunkt for 45 år siden, er et budskap som i dag omfavnes av stadig flere. Evne til å søke kunnskap, til å løse problemer, til å samarbeide og til å lære. Det er dette som er skolens oppdrag: å forberede elevene på dagens og morgendagens samfunn. Det er det skolen bør handle om, og i det inngår digital kompetanse naturlig.

Det er vanskelig å gi ett klart svar på i hvilken grad digitale dingser hører hjemme i klasserommene. For at de skal gjøre nytte for seg og bidra til at skoledagen blir mer lærerik og tankeeggende, er det i det minste nødvendig at læreren har en forståelse for hva som er de digitale medienes styrker og hva som er brukernes svakheter i møte med mediene. Det som er helt klart, er at digital kompetanse må få stor plass i skolen. Digital kompetanse er et samlebegrep for en rekke komplekse og kritiske ferdigheter for arbeidslivet og samfunnslivet, og kan ikke overlates til privatundervisning.

Elever testes og måles, rangeres og klassifiseres. Systemene er ofte utarbeidet av statistikere og resultatene serveres som den ultimate sannheten om skolen. Den som hever stemmen mot tester, blir sagt å være mot resultater og ikke minst mot kunnskap om hva som skjer i skolen. Hvordan ble det sånn?

Jorunn Folkvord er allmennlærer og har undervist i Osloskolen i mer enn 15 år. Hun leder skole- og barnehagelaget i Rødt Oslo og er mangeårig tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.
Foto: Pixabay

Det har alltid vært ulike tester i skoler, men da de første PISA-resultatene (Programme for International Student Assessment) kom på begynnelsen av 2000-tallet, fikk testing en helt ny og sentral rolle i norsk utdanningspolitikk. Det viste seg at norske elever hadde resultater langt under forventet, og det ble erklært krise i det norske skolesystemet .

«PISA-undersøkelsene sendte et sjokk gjennom oss, forteller tidligere kunnskapsminister Kristin Clemet. Norge deltok i PISA for første gang i 2000, og i følge Clemet visste vi lite om hvordan det stod til i skole-Norge før dette».¹

Ut fra Clemets uttalelse høres det ut som om PISA har vært en gyldig standard for å måle utdanningskvalitet gjennom mange år, men dette er ikke tilfellet. År 2000 var ikke bare året Norge deltok i PISA for første gang, det var også første gang PISA ble gjennomført i det hele tatt. Om PISA-undersøkelsene gir grunnlag for å sammenligne ulike lands utdanningssystemer og gir valid informasjon om kvaliteten på de enkelte landenes skoleverk er gjenstand for omfattende debatt og kritikerne er mange

Suppose the whole idea of being able to accurately rank such diverse education systems is «meaningless», «madness»?

Dette spørsmålet stiller journalisten William Stewart i Times Education Supplement i juni 2013², og Stewart er ikke den eneste som er skeptisk til PISA som internasjonal standard for utdanningskvalitet. I boka, PISA According to PISA: Does PISA Keep What It Promises, går uavhengige forskere fra flere land gjennom både metodebruk, innsamling av data og analysebruken. Forskerne er klare i sine konklusjoner om at det ikke er grunnlag for å bruke PISA som en målestokk for kvaliteten på ulike lands utdanningssystemer.³

Professor Yong Zhao, ved University of Kansas kommenterer at Shanghai har blitt utropt som utdanningsvinnere etter at elevene der skårte på topp i PISA i både matematikk, naturfag og lesing: « (…) selv om PISA var (…) korrekt gjennomført, ville den eneste utvetydige konklusjonen vært at 15-åringer i Shanghai fikk den høyeste skåren i matte, lesing og naturfag i 2009 og 2012».⁴

Hvor kommer PISA-undersøkelsene fra?

PISA er en internasjonal komparativ undersøkelse som tester 15-åringers kunnskaper i matematikk, naturfag og lesing. PISA drives av OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), og da det ble startet opp i 1997 var målsettinga å gi et faktagrunnlag for å utvikle utdanningspolitikk – en utdanningspolitikk etter OECD sine idealer.

Det er ingen tvil om at PISA-resultatene både framstilles som og brukes som faktagrunnlag for utvikling av utdanningspolitikk, men det eneste grunnlaget for å si at PISA faktisk gir et korrekt og sammenlignbart faktagrunnlag er PISA selv. Dette har imidlertid ikke hindret politikere og byråkrater i OECD-landene å gå inn i en slags kollektiv PISA-tåke. Det finnes knapt et vestlig land som ikke ligger for lavt på skåringstabellene når de tar utgangspunkt i eget selvbilde, og siden de har akseptert at testresultater gir en riktig beskrivelse av utdanningssystemene, så er det fremskaffing av ytterligere testresultat som har blitt det eneste saliggjørende.

I Norge førte jakten på testresultater til innføring av nasjonale prøver våren 2004. Prøvene møtte stor motstand fra lærere og elever og de første gjennomføringsrundene ble utsatt for både boikott og sabotasje⁵. Et samlet storting lot seg imidlertid ikke rokke, og etter noen runder med prøving og feiling fikk prøvene etter hvert den formen de har i dag. Prøvene gjennomføres på 5., 8. og 9. trinn, det er prøver i de grunnleggende ferdighetene, lesing og regning og faget engelsk. Dette er flervalgsprøver som gjennomføres på datamaskiner.

Best i hva da?

Der PISA-resultatene rangerer hele lands utdanningssystemer, rangerer resultatene på nasjonale prøver Norges skoler, både på fylkesnivå, kommunenivå og på skolenivå. Nettopp denne rangeringa har det vært advart sterkt mot, blant annet fordi prøveresultatene ikke gir objektiv eller etterprøvbar informasjon om de enkelte skolenes kvalitet. Det er bred enighet om, og godt dokumentert at blant de aller viktigste faktorene som påvirker skoleelevers resultater, er foreldres utdannings- og yrkesbakgrunn. Det betyr at det er mer sannsynlig at resultatet på nasjonale prøver sier mer om den sosioøkonomiske bakgrunnen til elevene enn om kvaliteten på opplæringa som blir gitt.

Denne innsikten og kunnskapen hindrer ikke både små og store aviser å lage oppslag basert på tematikken «best på nasjonale prøver». Budstikka melder at Bærums 8. klassinger er landets beste, Gudbrandsdølen Dagningen melder at Vågå-elevene er de beste i Gudbrandsdalen, Finnmark Dagblad melder at elevene i Finnmark har best utvikling i resultatene og Helgelendingen melder at 8. klassingene i Hattfjelldal er blant landets beste, så nå blir det kake. Alle oppslag er fra november 2017.

Avisene henter sin informasjon fra Utdanningsdirektoratets nettsider, nærmere bestemt den delen som heter Skoleporten. Skoleporten presenteres som:

(…) et verktøy for vurdering av kvalitet i grunnopplæringen. Målet med Skoleporten er at skoler, skoleeiere, foresatte, elever og andre interesserte skal få tilgang til relevante og pålitelige nøkkeltall for grunnopplæringen.⁶

Beskjeden er klar og entydig: Informasjonen vi får fra Skoleporten, er relevant og pålitelig Det er også denne beskjeden som har nådd landets avisredaksjoner.

Resultater – ikke læring – blir fokus

I rettferdighetens navn skal det sies at Skoleporten har innhold utover prøveresultater. Her finner man resultater fra elevundersøkelsen, standpunktkarakterer og oversikt over antall elever pr. skole, antall lærertimer, og en hel del andre tall. Det er også noen tall man ikke finner. Det finnes for eksempel ingen oversikt over hvor mange elever det er i hver klasse.

Nå viser det seg at det er ikke standpunktkarakterene i musikk eller samfunnsfag som blir slått opp eller vektlagt. Det er resultatene på nasjonale prøver som er gangbar mynt, og det er disse resultatene som brukes som indikatorer i kommuners budsjettdokumenter og i strategiske planer for enkeltskolene i for eksempel Oslo. Gode resultater på nasjonale prøver = god skole, det er dette budskapet som når elever, lærere, foreldre og politikere. Og selv om vi veit at dette ikke er sannheten, er det dette inntrykket som fester seg, og det sitter godt.

Akkurat som avisene lager oppslag med utgangspunkt i «best på nasjonale prøver», lager de også oppslagene som baserer seg på «dårligst på nasjonale prøver». Her får fylker og kommuner sine pass påskrevet, og i noen tilfeller også enkeltskoler. Resultatene på nasjonale prøver har fått status som det som skiller gode og dårlige skoler.

Nasjonale prøver har fått samme funksjon i Norge som PISA har internasjonalt, det bidrar til å rangere skoler på samme måte som PISA rangerer land. Den naturlige følgen av dette er at det blir lagt mer vekt på å forberede elevene på prøvene, øve på prøvene og å frita elever som kan bidra til «å dra ned snittet».

Look to Oslo – og bli skremt!

I Oslo har det vært flere avsløringer av til dels massiv øving på prøver, og det er sådd tvil om grunnlaget for å frita elever. Oslo kommune er også den kommunen som har pålagt skolene sine flest prøver. I tillegg til de nasjonale prøvene er det flere andre standardiserte tester, både statlige kartleggingsprøver og egne Osloprøver. De standardiserte testene kommer i tillegg til skolenes egne tester og sentralgitte eksamener. Oslo kommune har sitt eget nettsted minosloskole.no, hvor hver enkelt skoles resultater er offentliggjort og visualisert med grafer.

I 2013 avslørte VG hemmelige rektorkontrakter i Oslo som blant annet viste at rektorene ble gitt poeng etter en lang rekke mål, blant annet elevenes resultater og andelen elever som hadde spesialundervisning⁷. Det er ikke tvil om at Oslo er den kommunen i Norge som har gått lengst i å løfte fram testresultater på enkeltprøver som målet på kvalitet i skolen og som også skaffer seg flest resultater gjennom prøver, øving på prøver og repetisjon av prøver.

Jeg har selv vært med på å bli pålagt å gi nasjonale prøver om igjen til 5. klassinger etter tre måneder – vi fikk beskjed om at det var den eneste måten vi kunne se om elevene hadde hatt faglig fremgang. Beskjeden var med andre ord at nasjonale prøver er det eneste akseptable målet på om elevene har utvikling. På teamet vårt hadde vi til sammen mer enn 30 år med undervisningserfaring, men plutselig kunne vi ikke tiltros oppgaven med å avgjøre om elevene våre hadde faglig framgang.

Kan det telles, så teller det

Clemet sa at før PISA visste vi ikke mye om hvordan det stod til. Vi hadde ikke resultater, så da visste vi ingenting. Nå har vi resultater – nå vet vi alt som er verdt å vite, for vi har bestemt at det er dette som er verdt å vite. Det er en ganske fiffig sirkelargumentasjon.

Utvalgte, snevre standardiserte tester har fått stillingen som det viktigste målet på kvalitet på ulike nivåer i utdanningssystemet. Siden standardiserte tester er den beste måten å måle kvaliteten på skoler og skolesystem, er det skolene med det beste testresultatet som er best. Som en følge av dette er det viktig å jobbe for å få best mulig testresultat. Den skolen som får best testresultat i neste runde, viser at den er god til det som teller, nemlig å få gode testresultater. Dette igjen viser at det er mulig for alle skoler å bli best bare de jobber hardt med det som viser at en skole er en god skole, altså testresultater. Og sånn går det rundt og rundt, og flere og flere skoler lokkes inn i onde spiraler hvor det brukes stadig mer ressurser til testforberedende arbeid og stadig mindre ressurser på læringsarbeid. Fag som ikke står på testlista, vil være ekstra utsatt. I et system som dette teller bare det som kan telles og testes.

Det er fristende å bruke mye plass på å forklare hva den monomane troen på tester har gjort med de offentlige skolene i USA hvor de har kommer mye lengre enn her hjemme, men det krever en egen artikkel å gå i dybden på det feltet. Heldigvis finnes det mye tilgjengelig litteratur for den som vil vite mer om hvordan resultatene på standardiserte tester brukes til alt fra å si opp lærere og skoleledere, fastsette lærerlønninger, stenge skoler, privatisere skoler, snevre inn pensum til bare grunnleggende ferdigheter gjenstår og selvsagt til å svekke fagforeningenes posisjon.

Et greit sted å starte er Diane Ravitch sin bok The Reign of Error: The Hoax of the Privatization Movement. Gjennom tydelig tematiserte kapitler viser hun hvordan det offentlige amerikanske skolesystemet har vært utsatt for en systematisk undergraving fra innføringa av «No child left behind»-politikken under George W. Bush, og hvordan det ble videreført og forverret med «Race to the top»-programmet som ble innført av Obama-administrasjonen.

La oss måle hva lærerne bidrar med

I The Reign of Error viser Ravitch blant annet hvordan statistisk metode brukes for å rangere lærere. Det besnærende med denne metoden er at den ikke bare tar utgangspunkt i testresultatene, den ser på elevenes forbedring fra år til år på de ulike testene. med andre ord blir ikke skolene med de beste resultatene regnet for å være de beste, men skolene som bidrar til at elevene deres har høyest framgang. Mange har latt seg forføre av ideen om at man ikke måler elevenes resultater, men framgangen de har. Dette gjør det nemlig mulig for skoler med elever med et dårlig sosioøkonomisk utgangspunkt å «vinne konkurransen». Jeg kjente selv hvordan jeg ble ganske glad da min egen gamle ungdomsskole seilte opp forbi de testvinnende vestkantskolene på en lignende rangering av skoler i Oslo utført i 2013⁸. Lokalpatrioten i meg jubla, men læreren i meg gråt, for det er ingen grunn til å stole på disse analysene.

De statiske metodene som brukes, er basert på en modell utviklet av statistikeren William Sanders, som opprinnelig jobbet med å analysere jordbruks- og produksjonsbedrifter. Han mente at hvis man fulgte elevers resultater fra år til år kunne man lage en statistisk modell som, hvis den tok hensyn til nok faktorer, kunne vise hva den enkelte læreren bidro med til elevens læring.

På engelsk blir dette kalt «value added analysis», og flere andre har fulgt i Sanders’ fotspor og videreutviklet modeller for å fastslå hvilken forskjell den enkelte lærere gjør for den enkelte elev. I USA brukes dette nå til å vurdere kvaliteten på lærere, eller som utdanningsetaten i New York City formulerer det: «Teachers rated ineffective on student performance based on objective assessments must be rated ineffective overall.»⁹ I flere delstater i USA er gjentagende dårlige testresultater oppsigelsesgrunn. Det er lett å tenke seg hvor mange lærere som er interessert i å jobbe med de svakeste elevene under denne typen vilkår.

Får kommunen valuta for pengene?

I Norge kalles denne typen statistiske modeller for skolebidragsindikatorer, og de brukes ikke til å rangere lærere, men de brukes i et visst omfang til å analysere skoler. Resultatet av slike analyser kan selvsagt brukes til å rangere skoler, men Kommunerevisjonen i Oslo kommune er såpass hyggelig at den opererer med alfabetiske lister når den bruker skolebidragsindikatorer til å si noe om hvor effektive Oslos grunnskoler er (Rapport 17/2017: Lærertimer og læringsutbytte i grunnskolen).

Kommunerevisjonen bruker riktignok ikke bare resultater på nasjonale prøver som indikator. For å vurdere læringsutbyttet på ungdomstrinnet bruker de resultatene på skriftlig eksamen i norsk, matte og engelsk. Når kommunerevisjonen begrunner hvorfor de har valgt å gjøre denne undersøkelsen, viser de blant annet til at bevilgningene til grunnskolen i Oslo utgjorde 14 % bykassens driftsbudsjett i 2017. Når man bruker så mye penger, er det jo naturlig at man vil ha valuta for pengene, og derfor har kommunerevisjonen undersøkt

(…) hvilket læringsutbytte den enkelte skole ga elevene i lesing, skriving og i basisfagene, sett i forhold til de lærertimene skolene hadde satt inn i den ordinære undervisningen.

Kommunerevisjonen gjør det klart at de vil finne et uttrykk for hvor effektive skolen er, og utdyper sitt syn på effektivitet:

Effektivitet er forholdet mellom faktisk produktivitet og en norm for best mulig produktivitet gitt de begrensningene en virksomhet driver innenfor.

Her synes jeg det passer å minne om at det er barn og ungdom og deres skolegang som er gjenstand for undersøkelsen, for teksten kan fort få folk til å tro at det handlet om industriell produksjon.

Statistikerne gjetter med to desimaler

Det er ikke mulig å gå inn på detaljene i den statistiske metoden som brukes, både av plasshensyn og fordi denne artikkelforfatteren ikke har den nødvendige kompetansen. Det jeg imidlertid har er kunnskap om, er innsatsfaktoren som her omtales som lærertimer. I rapporten står det klart og entydig at «analysens korrekthet er avhengig av at skolenes rapportering av lærertimer til GSI er korrekt» (GSI står for Grunnskolenes Informasjonssystem). Men uansett hvor korrekt skolene rapporterer til GSI, rapporterer de ikke de tallene som denne analysen er avhengig av, i tillegg ser analysen bort fra viktige faktorer. La oss se nøyere på de tre alvorligste feilene:

1) Skolene rapporterer lærertimer på hovedtrinn (1.–4., 5.–7., 8.–10.), ikke på enkelttrinn. Her må altså statistikerne anta hvordan timene fordeles mellom trinn.

2) Analysen ser bort lærertimer som er satt av til spesialundervisning, dermed forutsetter de at disse timene faktisk dekker behovet for spesialundervisning gjennom skoleåret. Skoler som har elever med stort behov for spesialundervisning, må ofte omdisponere timer i løpet av skoleåret, og dette blir ikke rerapportert i GSI.

3) Analysen forutsetter at timer dedikert til særskilt språkopplæring brukes utelukkende til dette, og på mer eller mindre samme måte på de ulike skolene. Dette er en feilaktig slutning. Det er dessverre ingen måte å si hvordan disse timene brukes for det er ikke undersøkt, men min erfaring tilsier at det brukes til så forskjellige ting som delingstimer i matematikk og bemanning av skolebiblioteket.

Det finnes null grunnlag for å si noe sikkert om effektiviteten til disse skolene målt i hvor mye faglig framgang man får for hver lærertime. Og her minner jeg også om at vi ikke har gått inn på om de nasjonale prøvene og eksamenskarakterene faktisk er et rimelig uttrykk for faglig utvikling.

Alle disse svakhetene forhindrer ikke at resultatene blir lagt fram med to desimalers nøyaktighet. Den mest effektive skolen i hvert skoleslag har verdien 1,00, deretter rangeres de andre nedover. Kommunerevisjonen er svært fornøyd med eget arbeid og sier som en del av sin konklusjon:

Det er god grunn til å spørre hva skoler med høyere beregnet effektivitet har gjort for å lykkes i å gi et bedre læringsutbytte av lærertimene.

Jeg mener det er grunn til å spørre om når dette målehysteriet skal stoppe. Kommunerevisjonens rapport er ennå ikke behandlet av politikerne i Oslo, men det er all mulig grunn til å tro at de vil følge opp kontrollutvalgets anbefaling om «å bruke rapportens funn aktivt i det videre forbedringsarbeidet». Den eneste informasjonen i rapporten som er lett forståelig er at vi kan lese ut av tabellen hvilken skole som regnes som best og hvilken som regnes som dårligst. Det er imidlertid komplett umulig å forstå på hvilket grunnlag denne vurderinga er gjort. De som mener dette er riktige og nødvendige resultater, må begrunne konkret hva dette skal brukes til. Hva er nytteverdien?

Nyttig for noen – katastrofe for andre

Når kritikere som Diane Ravitch viser fram utviklingen i USA og maner til kamp for å redde det offentlige skolesystemet fra rasering og privatisering, er det med utgangspunkt i at utdanning er et viktig fellesgode for samfunnet og at det bidrar til positiv utvikling for alle. Et utdanningssystem som sikrer kritisk tenkende, kreative og engasjerte borgere, vil bidra til å skape et godt samfunn, og derfor er det fornuftig at fellesskapet finansierer og styrer dette utdanningssystemet i fellesskap. Hvis vi ser på behovene i det kapitalistiske systemet, er det imidlertid ikke åpenbart at dette er en like fornuftig løsning.

La meg være klar på at jeg ikke mener det finnes en verdensomspennende konspirasjon for å undergrave de offentlige utdanningssystemene, men det er ikke tvil om at kapitalen har fått blod på tann når det gjelder det enorme markedet som utdanning representerer. En kapitalisme med et stadig behov for ekspansjon nøyer seg ikke med å ta over telekommunikasjon, kollektivtransport og helsetjenester fra offentlig sektor – den tar gjerne over utdanning også.

En åpenbar fordel ved utdanning, er at det er en solid investering, ikke minst fordi finansieringa kommer fra felleskassene, fra skatteinntektene. På samme måte som velferdsprofitører i Norge gjør seg rike på skattepenger som skulle gått til barnehagebarn, gjør utdanningsprofitører i USA seg rike på penger som skulle gått til skoleelever.

På sikt vil selvsagt ikke fellesskapet fortsatte å kaste milliarder etter selskap som leverer dårlige utdanning og putter pengene i egen lomme, men om ikke felleskapet betaler, vil mange foreldre være mer enn villige til å betale for god utdanning for sine barn.

For samfunnsutviklinga vil dette selvsagt være katastrofalt. Ravitch har all mulig grunn til å dra i alle alarmklokker som er tilgjengelig. Imidlertid må vi ikke tro at dette er en kamp hvor det beste argumentet vinner. Storkapitalen er allerede inne på det andre laget, og de sparer ikke på investeringene. Private stiftelser som Gates foundation, m.fl. bruker sine millioner av dollar på å finansiere lobbyister og frontorganisasjoner som jobber for destabilisering og privatisering av det amerikanske skolesystemet. I tillegg investerer de i ulike egne prosjekter som har den samme effekten. Akkurat hvor store summer det er snakk om, er vanskelig å si, for pengene går mange veier, men at Gates Foundation har brukt flere milliarder dollar siden 2000 er helt sikkert. ¹⁰

Situasjonen i Norge er ikke på langt nær så alvorlig, men det er ingen grunn til å slappe av. De nasjonale prøvene har erobret posisjonen som det eneste gyldige målet på kvalitet i skolen, elevene er redusert til humankapital og målet for det hele er økt konkurranseevne – og aller helst en plassering i topp på PISA-rangeringene.

Nevnte jeg at det er OECD som drifter PISA-undersøkelsene, at OECD ser på PISA som et internasjonalt styringsredskap? Men jeg nevnte ikke at verdens største aktør på det som etter hvert må kalles det globale utdanningsmarkedet, Pearsons Inc, siden 2015 har store deler av det faglige ansvaret for utvikling av PISA-testene¹¹. Tidligere har det vært internasjonale fagmiljøer som har hatt denne oppgaven, men det er tydeligvis mer effektivt med Pearson. Noe av det Pearson er virkelig store på er nemlig utvikling og salg av undervisningsmateriell og undervisningsopplegg som skal sette elever i stand til å gjøre det bra på nettopp standardiserte tester. Dermed lager Pearson nå både testene som får alle til å rope krise, óg hjelpemidlene som skal redde de ulike landene ut av krisa. Kom ikke her og si at det kapitalistiske systemet ikke fungerer.

Sluttnoter

1. https://www.nrk.no/norge/–pisa-ble-et-sjokk-for-norge-1.7413860
2. Sitert i The Reign of Error av Diane Ravitch, Knopf, New York, 2013
3. ”Who is afraid of the Big Bad Dragon” av Yong Zhao, Jossey-Bass, 2014
4. ”Who is afraid of the Big Bad Dragon” av Yong Zhao, Jossey-Bass, 2014
5. https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonale_pr%C3%B8ver
6. https://skoleporten.udir.no/
7. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/oslo-rektorer-beloennes-for-elevresultater/a/10107214/
8. http://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/er-det-forskjeller-i-skolers-og-kommuners-bidrag-til-elevenes-laering-i-grunnskolen
9. https://www.washingtonpost.com/blogs/answer-sheet/post/nyc-releases-teachers-value-added-scores–unfortunately/2012/02/24/gIQAtbVXYR_blog.html?utm_term=.601c34240c2e
10. https://www.dissentmagazine.org/article/got-dough-how-billionaires-rule-our-schools
11. https://www.utdanningsnytt.no/magasin/2016/januar/milliardselskapet-pearson-pa-vei-mot-pisa/

Debatten om hvordan skolen skal være er ikke ny. Her er et lite utdrag fra debatten om et av de store temaene for 100 år siden: retten til fysisk avstraffelse. Fernanda Nissen var kvinnesaksforkjemper, sosialist og medlem i Arbeiderpartiet. Hun er kanskje mest kjent for sin rolle under fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, men var også valgt inn i Christiania skolestyre fra 1908 og bystyret fra 1910. Om kirkesanger Lystrup har vi ingen informasjon. Begge avisutklippene er hentet fra Nasjonalbibliotekets utmerkede søkefunksjon på www.nb.no

Stian Bragtvedt er Redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Bernd Hutschenreuthe

Social-Demokraten 12. februar 1913 

Grønland kvinnesagsforening holdt i går aftes et møte om prylestraffen i folkeskolene i Kjølberggata 23. Fru Fernanda Nissen holdt innledningsforedraget. 

Hun fortalte hvordan riset opp gjennom tidene har vært ansett for å være et av de viktigste undervisnings- og oppdragelsesmiddel og at det inntil for få år siden hørte til dagens kost ved skolene. Taleren utviklet nærmere hvordan pryl virker slik på barna at de blir enda mer trassige eller sky enn de allerede er, og at pryl i skolen er helt forfeilet. Hva folkeskolen i Kristiania angår, hadde hun det inntrykk at lærerpersonalet som helhet nu nødig brukte riset i skolen, da det at en lærer eller lærerinde må gripe til dette middel ovenfor en elev nærmest blir oppfattet som at vedkommende ikke er sin oppgave voksen. Dog findes det dessverre en del unntagelser, men når elevantallet i de nu overfylte klasser minskes og kun formiddagsundervisning indføres samt denne gjøres interessant og let anskuelig for barnene, vil prylestraffen i skolen ganske visst bortfalle. Inntil det skjer, burde i allefall foreldrene kræve, at de gjøres kjent med når deres barn har fått pryl på skolen. Fruen fortalte forøvrig en hel del fra sitt arbeide i skolen og fremholdt hvilke plikter det foreldrevalgte tilsyn har til å ha stadig øye til skole og barn, og ha et godt forhold til hjemmene. Størstedelen av de ulykkelige hjem skyldes fattigdom og fortvilede samfundsforhold og der må en gjennomgripende forandring til for å få bedret samfundet slik at alle barn kan vokse og utvikle seg under gode betingelser og ha en lykkelig barndom, som ethvert barn kunne ha krav på. (..) I det vellykkede møte deltok 60 a 80 kvinner og menn. 

Drammens Tidende 6. juni 1914

Pryl for uskikkelige gutter

Bør gjeninnføres i skolen, hevdet kirkesanger Lystrup på Akershus amts årslærermøte forleden dag. Erfaringen hadde vist at det var en stor feil at man i sin tid berøvet lærerstanden straffemyndigheten. Disiplinen i skolen, har lidt skade ved at lærerne er avskåret fra å bruke korporlig straff der. Det er nu overmåte vanskelig for læreren at opprettholde disiplinen overfor de dårlige elementer, og råskap, selvgodhet og ukristelighet brer om seg i en foruroligende grad. 

For den som ønsker å lese mer om konteksten debatten om prylestraffen var en del av, har Bente Halland skrevet en hovedoppgave om bruken av fysisk straff mot barn. Den finnes enklest ved å google tittelen «Avskaffelse av fysisk straff av barn i Norge 1889–1936”.