Mellom 2011 og 2013 – i løpet av to år – brukte Kina 6 500 millioner tonn sement. USA forbrukte 4 500 millioner tonn sement mellom 1900 og 1999. På to år brukte altså Kina 45 prosent mer sement enn det USA gjorde på 100 år. Kinas gjeld ble firedoblet fra 2007 til 2015.

Dette dramatiske bildet av en verden i rask forandring er ett av flere eksempler som David Harvey tar for seg i sin nyeste bok. Han presenterer og drøfter kritisk de redskapene som Karl Marx ga oss for 135-170 år siden, og han prøver å videreutvikle dem. Kan de hjelpe oss til å forstå verden i 2018? Hva kan forklare det som skjer med Kina, og hva blir konsekvensene?

Av Torstein Dahle, siviløkonom og bystyrerepresentant i Bergen for Rødt.

Foto: davidharvey.org

Jeg er helt sikker på at Karl Marx hadde blitt rasende hvis han hadde visst at folk utga brevene hans i bokform i dag – som grunnlag for spissfindig diskusjon om hva Marx egentlig mente. Selv syntes han aldri at det han skrev, ble godt nok. Han samlet stoff og skrev notater, samlet enda mer stoff og skrev enda flere notater. Uferdige, foreløpige versjoner. Omsider ble Bok 1 av Kapitalen bra nok til at han fant den brukbar for utgivelse i 1867. I forordet varslet han at det ville komme en Bok 2 der han skulle behandle kapitalens sirkulasjonsprosess. Så skulle Bok 3 ta for seg de ­forskjellige formene som kapitalen tar, og hvordan kapitalisten som eier bedriften der merverdien skapes, må dele merverdien med andre kapitalister som tar «sin del» som godtgjørelse for at de driver med utleie, utlån, varehandel mm. Og til slutt skulle han i Bok 4 ta for seg teoriens historie.

Men det ble aldri godt nok for ham. Hans gode venn og støtte, Friederich Engels, forsto fullt ut hvor viktig arbeidet til Marx var. Han var fortvilt da han etter at Marx var død, oppdaget hvor uferdige Bok 2 og Bok 3 var. Det antas at Marx rett og slett ikke våget å fortelle Engels om tingenes tilstand, og det var via datteren til Marx, Eleanor, at Engels fikk overbrakt Marx’ ønske om at Engels skulle redigere Bok 2 og 3 så de kunne utgis.¹ Så der satt Engels, med hauger av notater, en del ferdige biter og mye halvferdig stoff, vesentlig mer av Bok 2 enn av Bok 3. Til deres felles venn August Bebel skrev Engels fem måneder etter at Marx døde at «…hadde jeg visst, så skulle jeg ha plaget ham natt og dag helt til alt sammen var ferdig og trykt. Og det visste Marx bedre enn noen andre».²

Nettopp fordi Marx var en epokegjørende, revolusjonær vitenskapsmann, er det selvsagt viktig å få del i den innsikten han utviklet. Sånn sett er det forståelig at mange i ettertid har vært opptatt av å analysere det materialet han etterlot seg – helt ned til de brevene han skrev. Men først og fremst er det vår oppgave i dag å bruke Marx sin innsats til å få bedre forståelse for det samfunnet vi lever i nå – og de enorme utfordringene som den internasjonale kapitalismen anno 2018 stiller oss overfor. Enkelte spesialistdebatter om små detaljer framstår da som mindre vesentlige. Utfordringen er å bruke Marx sine arbeider som en viktig kilde til å forstå grunnleggende sammenhenger i menneskesamfunnets utvikling, og spesielt til å forstå hvordan kapitalismen egentlig fungerer – bak den overflaten vi ser daglig.

En av dem som virkelig har gjort en stor innsats for å gjøre Marx tilgjengelig på en forståelig og interessant måte for mange, er David Harvey, 82 år gammel professor ved City University of New York. Hans mange foredrag om Kapitalen er berømte. Gå gjerne inn på hans nettside, http://davidharvey.org, og bli inspirert!

I sin nyeste bok Marx, Capital and the Madness of Economic Reason³ påpeker Harvey at selv om Marx’ analyser selvsagt er tidfestet i en viss forstand, så er de enda mer relevante nå enn de var da han skrev dem. Da Marx levde, var kapitalismen det dominerende økonomiske systemet i en ganske liten del av verden, mens den i dag omfatter hele jordkloden og har dramatiske effekter og resultater.⁴ Harvey tar konsekvensen av dette ved å bruke sine kunnskaper om Marx til å levere innsiktsfulle og oppsiktsvekkende analyser av verdensøkonomien anno 2018, blant annet av hvordan og hvorfor Kina stormer fram, og hvilke enorme økonomiske utfordringer Kina og dermed hele verden står overfor. Dette er noe av det som gjør den siste boken hans svært leseverdig. Den kom i høst, og på 210 sider som er imponerende lettleste, klarer han å formidle hovedtrekkene i Marx’ analyse av kapitalen og dens bevegelseslover. Han er særlig opptatt av Bok 2 og deler av Bok 3 av Kapitalen, og sånn sett passer det veldig bra nå når Bok 2 av Kapitalen nettopp er utkommet på norsk. Dessuten kopler han seg stadig opp mot dagens økonomiske virkelighet, med de nær 20 sidene om Kinas økonomiske utfordringer som høydepunktet etter mitt syn.

I Bok 2 utvider Marx perspektivet på Kapitalen fra å ha søkelyset hovedsakelig på produksjon og verdiskaping og utbytting i bedriftene, til å studere kapitalens kretsløp, først og fremst sirkulasjonsprosessen. Han ser på hvordan de produserte varene bare bringer deler av kapitalen over i pengeform igjen når varene selges. Det er nemlig stor forskjell på den delen av kapitalen som er brukt til å kjøpe arbeidskraft og råvarer, som i sin helhet forbrukes gjennom årets produksjon av varer, og den delen av kapitalen som er brukt til å kjøpe maskiner og bygninger, der store deler forblir bundet i årevis.

Noe av kapitalen kommer tidlig over i penge­form igjen, mens det for andre deler kan ta veldig lang tid. I noen faser trengs det å låne kontanter, og i andre faser er det overflod av kontanter. Slik blir utviklingen av et bank- og kredittvesen knyttet til det kretsløpet som kapitalen gjennomgår fra penger til kjøp av arbeidskraft, råvarer, maskiner og bygninger, til merverdiskaping i produksjonsprosessen, til realisering av merverdi og overgang til pengeform igjen når varene selges til kunder.

Bank- og kredittvesenet fungerer på mange måter som «smøring» i dette kretsløpet, slik at det ikke stopper opp i faser med mangel på penger, og omvendt at kapitalen ikke blir liggende død i faser med overflod av penger. Etter hvert vil bank- og kredittvesenet begynne å leve sitt eget liv, og det er et helt sentralt tema i vår tids kapitalisme.

I Bok 2 går Marx nærmere inn på at noe av vareproduksjonen retter seg mot vanlige forbrukere, mens andre deler av vareproduksjonen retter seg mot andre bedrifter og deres behov for innsatsfaktorer. Bedriftenes etterspørsel svinger veldig mye mer enn forbrukernes etterspørsel, noe som i seg selv kan føre til store problemer, jfr. den sterkt svingende aktiviteten i olje- og gassektoren i Norge.

Det er disse temaene i Bok 2 som David Harvey i særlig grad er opptatt av i analysen av vår tids kapitalisme. De utvikles videre i Bok 3, som han også ofte henviser til. Og det er i Harveys bruk av Bok 2 og Bok 3 at det virkelig ligger krutt. Spesielt vellykket synes jeg dette er når han anvender det på Kinas utvikling.

Harvey trekker fram noen virkelig oppsiktsvekkende tall som viser hvilken vanvittig, lånefinansiert investeringsboom Kina har gjennomgått de senere årene. Mellom 2011 og 2013 – i løpet av to år – brukte Kina 6 500 millioner tonn sement. Han sammenligner dette med at USA forbrukte 4 500 millioner tonn sement mellom 1900 og 1999. På to år brukte altså Kina 45 prosent mer sement enn det USA gjorde på 100 år. Kina har de senere årene stått for mer enn halvparten av verdens produksjon og forbruk av stål. Kinas forbruk av verdens viktigste mineraler har ligget på minst 50 prosent – for noen mineraler 60–70 prosent – av verdensforbruket.⁵

Denne kolossale satsingen er i alt vesentlig lånefinansiert. Kinas gjeld ble firedoblet mellom 2007 og 2015. I 2016 utgjorde den formelle gjelden 250 prosent av bruttonasjonalproduktet, hvorav mer enn to tredjedeler var bedriftsgjeld. En viktig forskjell fra mange andre land er at denne gjelden i alt vesentlig er innenlands gjeld i kinesisk valuta.

Harvey mener at Kinas helt vanvittige satsing er en avgjørende forklaring på at den globale kapitalismen ikke fikk vesentlig større problemer etter den verdensomfattende krisen 2007–2008. Han mener at en viktig årsak til denne kinesiske satsingen var at Kinas eksport falt med 30 prosent i 2008, og at resultatet var så stor arbeidsløshet at det ble oppfattet som sosialt og politisk truende for regimet. Jeg tror han har rett i at dette var forhold som var viktige årsaker til den voldsomme satsingen. Men jeg tror vel også at det vanlige, systembetingede behovet for å styrke egen makt og konkurranseposisjon både nasjonalt og internasjonalt var viktig.

Kinas politikk ser ut som oppblåsing av en kolossal boble. Hvordan fungerer det? Harvey viser til den behandlingen Marx har i Bok 3 av Kapitalen av det Marx kaller «fiktiv kapital». Det er behandlet i Bok 3. Kapittel 25 er kalt «Kreditt og fiktiv kapital», men den beste behandlingen er i grunnen i kapittel 29 «Bankkapitalens bestanddeler». Slik jeg leser Bok 3 , tar Marx opp dette fenomenet som et av de motvirkende tiltakene mot profittratens fallende tendens. Det er noe som de største kapitalistene tyr til når profittraten er kommet så lavt at den gir langsommere vekst i kapitalen enn det man kan oppnå ved å satse på aksjer, andre finansplasseringer, eiendomsspekulasjon, oppkjøp og slakting av bedrifter og andre tiltak som liksom kan se ut til å gi vekst i kapitalen. I virkeligheten er det tiltak som innebærer en avsporing ut i «satsing» som ikke innebærer at det skapes merverdi. Omfattende lånefinansiering er et typisk kjennetegn for denne type tiltak. Lånefinansiering for å få en kunstig rask ekspansjon av merverdiproduserende virksomhet kan også komme i kategorien «fiktiv kapital».

La oss ta et hjemlig eksempel: De siste årenes salg av barnehagekjeder med kolossale gevinster. Dels er de enorme salgssummene en effekt av at barnehagene har tjent penger. Men dels er salgssummene også blitt så høye fordi det forventes at barnehagene skal tjene penger i årene som kommer. Kjøperen beregner den såkalte «nåverdien» av framtidige kontantoverskudd fra driften av barnehagene, og betaler for den. Eller for å ta det mer presist: Barnehagene driver produksjon av barnehagetjenester for salg og betaling. De driver vareproduksjon i marxistisk forstand. De ansatte skaper verdier som selges i markedet. De skaper merverdi, som er grunnlaget for profitt. Gjennom flere års drift er det akkumulert merverdi slik at det etter hvert er blitt til en betydelig kapital. Men salgssummen for at en annen kapitalist skal overta eiendomsretten til denne merverdiproduserende virksomheten, settes altså vesentlig høyere enn den kapitalen som allerede er ­akkumulert.

Hvis kjøperen f.eks. betaler 50 mill. kroner ekstra på grunn av forventet profitt fra framtidig drift, vil kjøperen oppfatte det som at 50 mill. kroner av den framtidige profitten ikke er profitt, siden han selv har kjøpt og betalt den. Han vil betrakte 50 mill. kroner som tilbakebetaling av den ekstraprisen han har betalt, ikke som profitt.

Over hele verden foretas det et stort antall bedriftsoppkjøp, som betales med høye priser, fordi man regner inn nåverdien av framtidige profitter og betaler for den nåverdien. Svært ofte er kjøpesummene lånefinansiert. En offensiv kapitalist som skal hevde seg mot sine konkurrenter, låner svære beløp og blir stor og tilsynelatende sterk nå han kjøper seg opp. Flyselskapet Norwegian er et typisk eksempel. Det har kolossale framtidige låneforpliktelser, som det har påtatt seg for å kunne bygge seg raskt opp internasjonalt. Det må altså ha spesielt stor profitt for å kunne betale renter og avdrag på lån. Framtidige profitter er bundet opp mot låneforpliktelsene – kanskje mer enn selskapet kan tåle. Selv om profitten blir høy, kan selskapet gå konkurs på grunn av den svære lånebyrden.

Harvey drøfter det ekstreme investeringsnivået i Kina i dette perspektivet. Kina må ha en enorm framtidig verdiskaping for at de svære lånene skal kunne betjenes.

Harvey peker også på hvordan store deler av arbeiderklassen i verden er nedsunket i personlig gjeld. Det binder opp kampkraften. Hvis man er nødt til å tjene penger for å betale avdrag og renter på store lån, er det ikke så lett å gå til streik eller bruke mye tid på opposisjonell virksomhet.

Harvey har utvilsomt rett i at de senere årenes helt ekstreme oppblåsing av fiktiv kapital er blitt en svær trussel og driver både arbeidsfolk, kapitalister og stater til å ta beslutninger som er stikk i strid med det de burde gjøre ut fra langsiktige hensyn til mennesker og natur. Men slik han uttrykker seg f.eks. på side 80, kan det se ut som at han mener at dette nå er en viktigere kraft enn profittjakt når det gjelder å drive kapitalismen framover.

Her klarer jeg ikke å følge ham. Det som er på det rene, er at Harvey ikke legger avgjørende vekt på profittratens fallende tendens som en grunnleggende drivkraft som leder kapitalismen inn i situasjoner der ulike utløsende faktorer kan føre til kriser. På dette punktet er han på kollisjonskurs med en annen marxist: Michael Roberts. I likhet med Harvey er også Roberts en som gjør en fremragende innsats for å anvende Marx’ avdekking av kapitalismens grunnleggende sammenhenger på analyser av vår tids utfordringer. Roberts legger stor vekt på profittratens fallende tendens som en drivkraft som stadig tvinger kapitalistene til handlinger for å iverksette motvirkende tiltak, der satsingen på fiktiv kapital kanskje er det viktigste.

Debatten mellom Harvey og Roberts er interessant, lærerik og viktig.⁶ Den utvikler seg raskt, og den kan følges på Michael Roberts Blog.

Til slutt må jeg kommentere noen merkelige synspunkter som Harvey utvikler, og som han legger stor vekt på. Under tittelen «Anti-Value: The Theory of Devaluation» bruker Harvey kapittel 4 i boken til å utvikle sitt begrep «anti-verdi». Dette begrepet bruker han også mange andre steder i boken. Etter mitt syn er dette «anti-verdi»-begrepet nonsens, og jeg mener at slik han bruker det, er han langt ute og padler. Det er helt uforståelig.

På side 73 skriver Harvey «Value in Marx exists only in relation to anti-value». Han trekker så en parallell til fysikkens begreper «materie» og «anti-materie». Men meg bekjent finnes ikke begrepet «anti-verdi» hos Marx. Harvey har tydeligvis bygd begrepet sitt på Marx’ begrep «Gegenwert», som Marx bruker i Grundrisse. I den engelske utgaven av Grundrisse er det oversatt med «counter-value». På norsk ville vi si motverdi. Men det er ikke anti-noesomhelst. Det betyr tvert imot «tilsvarende verdi». Slå opp i Språkrådets ordbøker på ordet «valuta», så finner du at en av betydningene av «valuta» er «motverdi, vederlag, få valuta for pengene». Å oversette dette med «anti-verdi» er helt meningsløst og sterkt misvisende.

Men dessverre er ikke dette bare en oversettelsestabbe. Det får store konsekvenser for Harveys tolkning av Marx’ utlegning om kapitalens kretsløp. Harvey ser det slik at den verdien som skapes i produksjonsprosessen, bare er en potensiell verdi inntil den blir realisert. Hvis det ikke er etterspørsel i markedet, er varen verdiløs. Den nulles ut av anti-verdi inntil den blir realisert. Dermed mener Harvey at det blir meningsløst å si at det bare er i produksjonen at verdien skapes, for det er realiseringen som avgjør om varen har noen verdi. Uten realisering – ingen verdi. Og det er jo sant. Så kan vi føre resonnementet videre: Uten et fungerende banksystem, vil kapitalens kretsløp bryte sammen. Det så vi under den såkalte «finanskrisen». Mange varer ble uselgelige da kredittene tørket inn. Så da er det ikke bare gjennom produksjon og realisering at verdier skapes, men også i bankvesenet. Og faktisk: I sitt siste innlegg i debatten med Michael Roberts avslutter Harvey med å spørre: «Can banks produce value?».

Vi har da havnet i selskap med Gro Harlem Brundtland, som kom med det berømte utsagnet om at «alt henger sammen med alt». Farvel til analyse og innsikt.

Saken er at det skapes ikke verdi ved realiseringen eller ved kredittgivningen. Verdien er skapt i produksjonen. Men varen/tjenesten må selges, og det normale er jo at det skjer. Dermed kan man regne med at verdien realiseres. Det er det vanlige, men sikker kan man ikke være. Det er en kortslutning å si at den usikkerheten fører til at salgsleddet også skaper verdi. Analysen vår må ta utgangspunkt i at det kretsløpet som er fundamentet under hele kapitalismen, vanligvis fungerer. Så kan vi som en særskilt oppgave analysere hva som kan få det til å stoppe opp, og hvordan det vil gå da.

Noter

1) Framstillingen bygger på Fred Moseleys introduksjon til Karl Marx, Marx’s Economic ­Manuscript of 1864-1865, edited by Fred Moseley, paperback, Haymarket Books 2017, side 4.

2) Samme sted, note 9. Sitatet er fra brev 30. august 1883 fra Engels til August Bebel, i Karl Marx og Friedrich Engels, Letters, i Marx-Engels Collected Works, Vol. 47, International ­Publishers, New York 1995, side 53

3) David Harvey, Marx, Capital and the Madness of Economic Reason, Profile Books 2017

4) Samme, side xiii

5) Framstillingen i dette og de to neste avsnittene bygger på Harvey side 176-183

6) Se for eksempel: David Harvey, Crisis Theory and the falling rate of profit, Draft of an essay, 2014 https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/12/harvey-on-ltrpf.pdf og Michael Roberts, Monomania and crisis theory – a reply to David Harvey, 2014 https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/12/reply-to-harvey.pdf

Hvorfor skal barn og ungdom være stengt inne i egne barne- og ungdomsbygninger i 13 år? Studiet av naturen skjer best i naturen, forståelse av samfunnet får vi ved å delta i det, arbeid læres sammen med de arbeidende. Det finnes mange eksempler på at skolen flytter ut av skolebygget, og at det er bra for elever og lærere. Det er hva denne artikkelen handler om.

Jorun Gulbrandsen har jobba som lærer i mange år, er medlem av Faglitterær forfatter- og oversetterforening, har skrevet mange skolebøker, er forfatter av nettstedet lumbrikus.no og er aktiv i Rødt og Aksjonskomiteen for sekstimersdagen.

Foto: Pixabay

Hølet i veggen

Men først et eksempel på at læreren ikke alltid trengs. Hva kan barn og ungdom finne ut helt av seg sjøl, hvis de får lov til å være nysgjerrige? Dette er historia om «Hole in the Wall». Ikke om rockebandet, men om et virkelig høl i veggen. Inderen Sugatra Mitra¹ og arbeidskameratene hans lagde et høl i en vegg i et slumstrøk i New Delhi. I det plasserte de en PC med Internett, slik at den kunne sees og brukes fra gata, men ikke stjeles eller ødelegges. De satte også opp et kamera, så de kunne se hva som skjedde. Det var i 1999. Barn og ungdom begynte å leke med PC-en, prøvde seg fram, sto i flokk og kommenterte og lærte hverandre å bruke den.

Mitra & co gjorde det samme forsøket i seks år i forskjellige områder av India, i storbyer og i fjerne strøk – «i hele verden». De så at barn mellom 6 og 13 år kunne lære seg sjøl, uten voksne, hvis de var i grupper. Læring er ei sosial handling. Barna lærte seg å leite på Internett, tegneprogram, chatting, e-post, laste ned spill og bruke dem, bruke undervisningsprogrammer, finne filmer og musikk, lære det engelske alfabetet. Én PC i én landsby gjorde det mulig for 300 barn å bruke maskin og nett i løpet av seks måneder, uten voksen innblanding.

Mitra sier at barn organiserer seg sjøl. De er nysgjerrige. Hvis de får stille sine egne spørsmål og leite og finne svar, stopper de ikke. Om skolen mangler eller er dårlig, eller om lærerne mangler eller er dårlige, kan elevene ta seg av hele eller deler av barneskolens pensum. Det er sterke ord, men det finnes altså bakgrunn for dem. Er det noe å lære av dette for våre forhold? Se fortellinga om hølet i veggen på nettstedet TED²

Verkstedskoler

I de engelske Studio Schools får ungdom lære håndverk i verksteder, og får praktisk og teoretisk opplæring av dem som kan mer om arbeidet. Geoff Mulgan³ forteller at det er 40 slike skoler. Åtti prosent av virksomheten er arbeid utafor skolen. Slagordet er: «Å lære mens en arbeider – og arbeide mens en lærer». Det som er minst viktig i den vanlige skolen, er mest viktig i Studio School. Mulgan sier at ungdom lærer best når de jobber i grupper, for de vil gjøre virkelige ting i samfunnet. Elevene tar samme eksamen som elever i andre skoler. De som lå dårlig an på «vanlig» skole, havner nå i den øverste firedelen.

Mangfold i arbeidslivet, MIA⁴,jobber for integrering av språklige minoriteter i arbeidslivet. De samarbeider med NAV i Sagene bydel i Oslo med å lage kurs for folk som søker arbeid. Deler av uka er deltakerne på arbeid med praksisplass. Så kommer de sammen hos MIA, som organiserer dem i grupper ut fra type arbeid, som butikk og lager, kantine, reinhold. Det fine er at arbeiderne lærer norsk som er knytta til arbeidet de gjør. MIA har lagd bøker med tegninger, gloser, uttrykk og forklaringer til bruk for dem som jobber i de ulike yrkene.

Raske resultater

Igjen er det TED som forteller. Charles Leadbeater⁵ dro til mange slumområder i verden. Et av dem var Monkey Hill, en fattig bydel i Rio de Janeiro i Brasil. Han forteller at folk lager skoler som likner på alt annet enn skoler. De lager steder og handlinger som kan lokke fattige barn og ungdommer til seg på det konkrete stedet. Han nevner El Sistema⁶ i Venezuela og Hole in the wall som eksempler på pedagogikken «pull, not push». Og når barna og ungdommene kommer, må ikke utdanninga være en akademisk øvelse, men praktisk, å lære å lage noe du kan selge, for eksempel. Ett bestemt pensum og det britiske skolesystemet er en helt unyttig modell. Læring må være produktiv, for at det skal være en vits for ungdommene. Fattige kan ikke vente i ti år på at utdanning skal føre til noe positivt for dem. Er det noe å lære av dette, for oss?

Ellers sier Leadbeater at det er mobiltelefonen som er de fattiges redskap for å få utdanning, ikke skolen. Hva det innebærer, bør diskuteres.

«Bring your body, and your brain will follow»

Et siste eksempel på skole utafor skolen: Det går an å dyrke grønnsaker på asfalten i South Bronx i New York. Læreren Stephen Ritz⁷ forteller til TED om hvordan skolen begynte å dyrke grønnsaker, og hvordan de etter hvert lagde spiselige, grønne vegger og hager på tak. De gir bort og selger. De har hakka opp asfalten, og de har dyrka opp en del av en park.

Hvor skal skoler i byene i Norge finne jord for å lage skolehager (som de hadde for noen år sia)? Ta parkeringsplassene i området og grav vekk asfalten! Det finnes plass. Men byggekapitalen og kommunen prioriterer andre ting.

Dette var noen ytterst få eksempler fra Internett. Noe å tenke på: Når skolerte og erfarne lærere skal hjelpe elever som ikke har det bra på skolen, og det kan det være mange grunner til, gjør de ofte andre ting enn skolske. De er mer ute, gjør oppdagelser, lager ting, bruker kroppen mer, har en variert tilværelse. Hvis slike tiltak får elever som sliter, til å trives, burde de vel også kunne hindre mange i å slite i første omgang? Hvorfor kaller vi undervisning som virker bra, for «alternativ undervisning»? Hvorfor ikke gjøre den til «vanlig undervisning»?

En sjokkopplevelse: Det har skjedd noe med skolen!

Jeg begynte å jobbe som lærer i 1971 og har jobba av og på både på ungdomstrinn og barnetrinn fram til 2013. Etter et lengre opphold med annet arbeid kom jeg tilbake til skolen i 2008. Det var morsomt med arbeidskameratene og elevene. Men det var forskrekkelig å se forandringa. Ledelsen på alle nivåer ropte ut sitt mantra om å «øke læringstrykket», lærere trente elevene til tester, de skreiv rapporter om mangt og meget, men det var lite trolig at noen leste dem.

Det var ikke mange som tok elevene med ut, og det var flere aggressive barn enn jeg var vant til fra før. Lærerne ba om hjelp: flere lærere, færre rapporter, mindre pes, mer tid til å være sammen med elevene og til å diskutere undervisning med de andre lærerne. De jobba i motvind. Flere lærere slutta.

Når jeg i denne artikkelen skriver kritisk om skolen, er det ikke arbeidskameratene mine jeg skriver om. Det er skolen som institusjon i klassesamfunnet Norge det handler om. Først litt om innholdet.

Den stillesittende skolen

Skolen er blitt en ekstrem papir- og blyantskole. Elevene sitter nesten utelukkende stille ved pulten med papir, blyant og nå nettbrett som verktøy, i 13 år! Billigst mulig!

Skolen er svært utarma. Det mangler fagfolk. Skolen har dårlig råd til naturfag, matlaging, skolehage, bibliotek, formingsfag med utstyr og halve klasser. Ofte har de ikke musikkinstrumenter til en hel klasse. Og det mangler fagfolk til dem som har krav på spesiell hjelp. Men, det er klart, noen steder må det spares når kunderiket Norge skal betale 71 milliarder kroner til USA for 52 F-35-fly.

Den snevre skolen

Skolen har fått et snevrere innhold. Noen fag er viktigere enn andre. Norsk, matte og engelsk får mest og kalles «grunnleggende ferdigheter». Naturfag og samfunnsfag skyves langt ned. Lærerne kvier seg kanskje for å ta elevene med ut, for da kaster de bort tida! I klasseromma på ungdomsskolen sitter det normalt elever som ikke kan lese og skrive, etter åtte–ni år på skolen. Prioriteringa virker visst ikke.

Å lage ting i tre og stoff, male, modellere og drive med musikk er lite verdsatt. Derfor blir elevene blir fattige på opplevelser. Norge ligger på siste plass av 65 land når det gjelder tilbudet om kreative aktiviteter i skolen⁸.

Det kunne vært annerledes: Vitenskapelig arbeidsmåte. Arbeide i et fellesskap. Solidaritet med menneskene på jorda og med jordkloden. Kor, korps, forming, kroppsøving. Skolens grunnleggende ferdighet: å skape trivsel.

Formålsparagrafen blir skjøvet til side. De store, overordna målene for skolens virksomhet blir dessverre ikke diskutert og brukt. Det er mange gode mål, som «Opplæringa må (følgjeleg) gi brei kunnskap om samanhengane i naturen og om samspelet mellom menneske og natur» (Kunnskapsløftet) Dette handler om å få forståelse bygd på konkrete erfaringer. Men den er det umulig å måle med kortsvarsprøver på samme årstrinn og på samme dato i hele landet, så de overordna måla blir skjøvet til side og blir borte.

Resultatet er at skolen blir kjedelig for mange elever (og lærere) selv om noen barn klarer å venne seg til det. Yngre barn bråker og spreller, noen blir aggressive. 65 prosent av elevene på ungdomstrinnet sier at skolen er monoton og kjedelig. Elever rømmer skolen når de er gamle nok og ikke kan stoppes.

Det trengs en arbeidsmiljølov for elever

Denne fattige skolen fører til økt stress og plager.

Det gjelder å «øke læringstrykket», får lærerne høre av de overordna. Hvordan trykker du, så folk lærer? Jeg får bare tanker om en sløydbenk med skrustikke.

Noen skoler lager skoletimer på 90 eller 120 minutter for å øke «læringstrykket», for friminutt kan jo ta tida vekk fra «elevenes læring». Alle plages av lange økter og dårlig luft. Men de yngste må leike mye for å trives og utvikle seg. Ikke minst ute, hvor det er plass.

Elever får lekser, og det er skadelig. Elevenes hjerner og kropper trenger noe annet etter skolen, enn mer av det samme. Lekser er pålagt overtid. Lekser invaderer privatlivet til mor og far. Læreren kaster bort tid på å finne på lekser, tid hun kunne brukt til å planlegge noe interessant. Det trengs en arbeidsmiljølov for skoleelever! Fram for sekstimersdagen for skoleungdom! Lekser og karakterer får ungdom til å velge vekk idrett!

På grunn ev den ensidige vekta på lese–skrive–regne, blir definisjonen på det som kalles normalt, snevrere. Det blir få områder hvor du kan være flink. Alle skal liksom ha vokst opp i bokhylla. Antallet elever som får det som kalles spesialundervisning, er mer enn dobla på 20 år, og i dag får nesten 49 300 elever, eller 7,8 prosent av elevene i grunnskolen, spesialundervisning. (2016–2017), 70 prosent av dem er gutter⁹. Tallet øker etter hvert som elevene blir eldre: Rundt 11 prosent på ungdomstrinnet får i dag spesialundervisning.

Halvparten av denne spesialundervisninga gis av ufaglærte. (Barneombudet 2016¹⁰). Det skal egentlig være spesielt utdanna lærere som kan analysere vanskene og prøve seg fram med tiltak over tid.

Bli sjuk for fremtiden

Elever blir sjuke. Professor Trond H. Diseth og overlege Stein Førde, barne- og ungdomspsykiatere ved Oslo universitetssykehus, sier i september 2017 at skolebarn ender opp som pasienter på grunn av skolens testkultur og prestasjonspress. Antallet vokser. «Pasientene er 9–15 år, og plagene deres starter som regel i 3. klasse. Det er flest jenter»¹¹.

Bruken av antidepressiver øker. «Blant jenter i alderen 15–19 er antallet som tar sovepiller nesten tredoblet mellom 2006 og 2016. 85 prosent flere jenter tar antidepressiver nå enn for ti år siden¹². Myndighetenes medisin mot sjukdom og stress, er mer kontroll ovenfra. Fraværsgrense og krav om legeerklæringer, som om elevene var late og slappe.

Elever slutter skolen. I Norge er det 18 prosent av ungdom mellom 16 og 25 år som ikke fullfører videregående skole. Omtrent en av fem. Sånn har det vært i mange år. Men skolen forandrer seg likevel ikke. Tvert imot, det blir mer av det samme, barnehagen skal med: «Fra barnehagen til videregående skole forbereder vi elevene på fremtidens arbeidsmarked»¹³.

Sats på yrkesfag

Det er bedre å rømme fra videregående skole, hvis en blir deprimert av å være der, enn å bli. Det er ikke sant at alle må studere og at de må ha bachelor- og mastergrader. Det har gått inflasjon i dem, og det er ikke lettere å få jobb, men studiegjelda beholder de! Det er fint å være arbeider. Det er absolutt mulig å starte i en jobb et sted, uten universitetsgrad, og så få opplæring i bedriften, jobbe, gå på kurs og lære mer. De fleste gjør jo det. Tjene penger, få arbeidskamerater, bli med i fagforeninga og ha det interessant. Her har gutter lettere enn jenter for å finne muligheter.

Det er smart å gå på yrkesfag og lære et fag. Det er større sjanser til å få jobb. Men yrkesskolen rammes av den generelle arbeiderforakten fra overklassen og de øvre samfunnslag, pluss at det er dyrere å ha elever på yrkesfag enn på allmennfag, fordi de må ha verktøy og maskiner. Er det noen rådgivere på ungdomsskolen som sier til elever som har gode karakterer: «Du burde begynne på yrkesfag»? De burde kanskje si det. De burde kanskje hospitere i bedrifter for å bli gode rådgivere.

Yrkesskolen trenger mer penger. Selv med små ressurser er det yrkesskolen som er best til å blande teori og praksis og ha skole utafor skolen.

Er elevene tomme krukker?

Kritikken av skolen som er kort beskrivi i punkta ovafor, går igjen internasjonalt, fordi skolesystemet er så likt i de industrialiserte, kapitalistiske landa. En kritikk handler om synet på elevene og lærerne. Kritikken er nok hundre år, men blei forsterka med den store skoleutbygginga på 1970-tallet. For 50 år sia blei ordet «sparebøssepedagogikk» født. Du tar en tom sparegris, putter på mynt for mynt. Ettersom tida går, blir grisen full og må slaktes for at innholdet kan brukes. Tilsvarende: Elevene kommer tomme til skolen, læreren putter og putter på det som skal huskes, elevene lagrer og blir fulle, og …

Brasilianeren Paulo Freire er den jeg veit som har formulert tydeligst hva sparebøssepedagogikken fører til. I kapitel 2 i boka De undertryktes pedagogikk¹⁴ skriver han om at undervisninga lider av «foredragssykdommen». Det er læreren som prater. Men det kan også være ei lærebok som foredrar. Dette fører til at elevene mekanisk memorerer foredragets innhold. Det omskaper elevene til «beholdere», som skal fylles av læreren. Jo mer han fyller i, jo bedre lærer er hen. Jo mer spakferdige beholderne er (Jeremias 11:19), jo bedre elever er de. Dette har ingenting å gjøre med å forstå og erkjenne. Boka til Freire er fortsatt lærerik, fordi skolen ikke har endra seg kvalitativt. Den har tvert imot blitt verre. Testdiktaturet har styrka sparebøssepedagogikkens stilling. (Jfr. artikkelen til Jorunn Folkvord i dette nummeret av Gnist)

Nils Christie, sosiologen og kriminologen, skreiv ei bok i 1971 som het Hvis skolen ikke fantes?¹⁵ Boka er dessverre toppaktuell fortsatt. Også han skriver om skolens syn på eleven som det tomme rom. Og han legger til: Det som er der fra før, blir skubbet til side, for læreren ser det ikke. Vakuumskolen leder rett over i en degraderende skole, som mangler relevans for elevene. Det hjelper dem ikke å gå på denne skolen. Tenåringene (og barna) er uproduktive, folk kunne like gjerne bli født voksne. Hva kan lærerne ty til? Tilbaketrekking: Rette prøver, skrive meldinger og forelese med høy røst for å overdøve elevene. Eller dominere: Disiplin og straff (elevene tilbaketrekker).

Jeremias 11:19

Og jeg var som et spakferdig lam som føres bort for å slaktes, og jeg visste ikke at de hadde uttenkt onde råd mot mig og sagt: La oss ødelegge treet med dets frukt og utrydde ham av de levendes land, så ingen mere kommer hans navn i hu!

Elevene som overraska alle

Den siste jobben min var å jobbe på biblioteket på en barneskole med over 500 elever. De kom fra mange steder og ville gjerne ha lesestoff om sine land. Det hadde vi ikke. Da fikk elevene sjøl lage bøker. Vi trykte dem opp i minst 30 eksemplarer og lånte dem ut på biblioteket. Det kunne være fra noen få og opptil atten elever som laga ei bok. De fikk ikke skrive av Wikipedia, de måtte ha opplevd det de skreiv om, eller foreldrene kunne ha fortalt noe. Alle bøkene het Vi forteller om … (landet).

Til sammen skreiv 88 barn 284 sider fordelt på 14 bøker. Det kunne vært langt flere, men vi rakk det ikke, arbeidet blei gjort på biblioteket innimellom, i noen friminutt og etter skoletid. Noen fikk lov å gå fra klassen sin i en time, de jobba ofte uten voksne, noen fant en krok ute, det tok sin tid. Jeg tror det faktisk måtte gjøres sånn. Vi kan si det blei gjort utafor skolen. Skulle det vært organisert av skolen, via ledelsen, inn på årsplanen og slikt, tror jeg det ikke ville blitt vedtatt, fordi det ikke ville inngå i det som skulle måles.

Hvert barn skreiv minst to A4-sider. Nedafor er noen korte utdrag, som slett ikke yter skriverne rettferdighet.

Vi forteller om Kosovo

Gutt 9 år:

«De skulle slakte ei ku. De voksne sa at vi barna skulle gå vekk. Vi fikk ikke se på. Da gikk vi opp i tredje etasje. Da så vi alt fra vinduet. Det kom en slakter med mange kniver. Kanskje det var ti kniver. … Jeg så på, det var veldig ekkelt. Slakteren drepte kua. Han skar av hodet. … Etterpå fant vi kua i garasjen. Kua var skåret opp i mange deler. Hodet hadde store, åpne øyne. Fetteren min var der. Han tulla mye. Han kyssa øynene og munnen til kua fordi han var så modig!»

Vi forteller om Marokko

Jente 10 år:

«Jeg snakker berbisk. Arabisk og berbisk er to forskjellige språk. Berberne er akkurat som samene. Berberne bodde over hele Nord-Afrika, også Egypt.»

Jente 12 år:

«Bestemor bodde i Norge et år, men hun ble kastet ut av myndighetene, for hun hadde ikke norske papirer. Det var dumt, for jeg har ikke så mange slektninger her.»

Vi forteller om Kurdistan

Gutt 10 år:

«Foreldrene mine bodde i Nord-Irak. De flykta til Tyrkia da presidenten sin hær ble sendt for å drepe mange kurdere. Jeg har vært i Kurdistan. Når det er Newroz (nyttår) går folk opp på fjellet. Det er mørkt om kvelden, og de går med fakler. På toppen tenner de bål. De synger Newroz-sanger. Det er veldig fint og pent. Jeg ønsker at det blir fred i hele verden.»

Jente 13 år:

«Jeg var i Diyarbakir (Tyrkia). Da var det Newroz, som er nasjonaldagen til kurderne. Tusenvis av mennesker feira. Ikke babyer og små barn. Folk hadde pynta der det skulle være fest ute. Politiet reiv det ned. Over oss fløy politiets helikoptre. Politiet sendte tåregass, da var det fint å ha et skjerf foran ansiktet.»

Jente 13 år: (Sted i Øst-Tyrkia).

«Det er urettferdig i byer: Det er bare tyrkiske flagg, også i kurdiske områder. Kurderne har lyst til å heise sine egne flagg der kurderne bor. Men det kan de ikke. Alle i Tyrkia må lære om Atatürk. Vi burde lære om Kurdistans historie også. Når jeg tenker på kurderne, må jeg tenke på det jeg har lært om samenes historie i Norge.»

Vi forteller om Makedonia

Jente 10 år:

«Det er veldig varmt om dagen. Det er bedre å leke gjemsel om natta, da er det ikke så varmt. Og ingen finner oss i mørket!»

Gutt 12 år:

«Vannet i springen er ikke godt å drikke. Men jeg og fetteren min går med plastflasker til vann som renner fra fjellet. Der er det en brønn. Vi går et par kilometer. I fjor tok jeg med ryggsekk fra Norge, for jeg tenkte at jeg skulle bære vann. Jeg snakker tyrkisk med moren min. Makedonsk med vennene i gata. Albansk fordi jeg snakker med foreldrene til faren min. Foreldrene mine snakker makedonsk med hverandre. Det var deres felles språk da jeg var liten. Det hørte jeg og lærte. Moren min kan makedonsk, albansk, tyrkisk og norsk.»

Jente 13 år:

«Jeg er på tur med faren min opp i fjellet. Vi så militære huler og murer som folk gjemte seg i da det var krig. Jeg fant ei bombe som ikke var sprengt.»

Jente 13 år:

«Det er ganske mange fattige i Makedonia. Det kan være gamle folk. Det er også barn som ikke har noen foreldre.»

Vi forteller om Sri Lanka (juni 2009)

Jente 8 år:

«Jeg hører på nyheter. Jeg så på TV om sykehuset på Sri Lanka. Jeg så barn uten føtter, en uten armer, en uten bein. Foreldrene døde i krigen. Det er sjelden det finnes bombehus hvor man kan gjemme seg for bombene. Barna går bortover veien, det kommer en bombe. Jeg går på tamilskole på lørdager. Jeg lærer å lese, skrive og snakke tamilsk. Jeg er god til å lese og skrive.»

Gutt 10 år:

>«Jeg får ikke se på den tamilske kanalen mer. Jeg kan få mareritt. Men NRK kan jeg få se. NRK viser ikke bildene. Første mai gikk jeg i tog. Det var ca. to tusen tamiler som gikk sammen.»

Vi forteller om Pakistan

To jenter 13 år:

«I Pakistan må vi spare på strømmen. I løpet av et døgn kan det være seks timer med strøm. Det går an å betale for å få mer strøm. Vi lager mat på ovn med ild. Vi har ei stor tønne. Den fylles med vann fra en spring på gårdsplassen. Så bæres den opp på taket. Det går en vannslange ut av tønna og ned på kjøkkenet. I butikken kan vi betale penger for vann. Da slår de på vannet fra den tida vi har betalt. Vi har mange fettere og kusiner. De er mer voksne enn vi, for de har lært mer.»

Språk skubbes til side

Altså, 88 barn og 284 sider. Fortellingene lærte meg noe nytt hele tida og forandra synet mitt på barna. Lærerne i klassene blei også overraska. Vi så litt av det som var oppi «krukkene» fra før, som ikke kom fra skolen. Vi så bedre hvor naturlig det var med ett språk ekstra, ja ofte to og tre. Biblioteket hadde ingen bøker som var så interessante og lesbare som disse, når elevene på skolen skulle lese om «andre land». Heller ikke for voksne. Vi så hvor stolte og glade skrivebarna blei, men også de andre elevene, som kunne låne med seg hjem bøker om landet til mor og far. Foreldre kom og takka. Jeg tenker etter dette på hva de andre barna kan, hva ungdom kan fortelle, ikke bare fra andre land, men fra liv alle steder, og hvor lærerikt og spennende det er. En nesten usynlig erfaringsbank med 500 barn. Du kan se en liten film der en av elevene viser fram og forteller om den første boka vi lagde, se nafo.no¹⁶

Interessante spørsmål til skolebyråkrater og andre: Er det mulig å lage en prøve om eller sette karakterer på de 284 sidene? Finnes det gale eller riktige erfaringer? Hvordan skulle læreren (sammen med elevene sjølsagt, det er veldig moderne nå), lage «læringsmål for timen»? Hvordan skulle lærerne «øke læringstrykket» mens elevgruppa arbeida med boka si?

På skolen vår hadde elevene til sammen omtrent 30 morsmål, som er lært utenom skolen. Disse skubbes til side: «Her skal vi snakke norsk!» Det underlige er at staten/Stortinget/skolen/NHO/reiselivsnæringa ikke ser positivt på disse barnas språkferdigheter. Hadde det ikke vært smart å lære barn, som vil det, å skrive og lese språk de kan snakke? Når de er atten år, vil de kunne det bedre enn en person med norsk som morsmål, som kanskje må studere i fem år (med lån!). Og i tillegg ville de ofte kjenne kulturen til landet der språket brukes. Her har du tolker, folk til reiselivsbransjen, til handel med utlandet og mye mer.

Nå er det på sin plass å gjenta Nils Christies beskrivelse: «Det som er der fra før, blir skubbet til side, for læreren ser det ikke. Vakuumskolen leder rett over i en degraderende skole.» Sparebøsseskolen tar vekk sjøltillit.

Gjør Stortingets læreplan til din venn!

De som vil flytte mest mulig av skolen ut av skolen, kan finne støtte for det i den overordna delen av læreplanen «Kunnskapsløftet»¹⁷, som Stortinget har vedtatt, og som gjelder over alle andre planer, alle lærebøker og skolers årsplaner. Da er det mulig å åpne døra og forlate papir-blyant-sparebøsse-skolen og gå ut og lage verksted- og forskerskolen. Jeg må bruke et eksempel for å viser hva en kan gjøre.

Fra planen: 1.5:

«Skolen skal bidra til at elevene utvikler naturglede, respekt for naturen og klima- og miljøbevissthet».

Og 1.4:

«Skolen skal la elevene utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og la dem få erfaring med å se muligheter og omsette ideer til handling».

Naturfagplanen sier at elevene skal forske og forstå «samspill i naturen».

Utgangspunktet kan være hva som helst, som er lett å finne på stedet! Fisk, humle, poteter, et frø, en sau, tang og tare, et marsvin, peanøtter, iskrem, en død fugl, plast eller en meitemark … Jeg tar utgangspunkt i noe som elevene har vist interesse for. En morgen har elevene funnet døde meitemark på asfalten etter at det har regna. Hvorfor? I samtalen er det en elev som spør om det er sant, at begge delene av en meitemark som blir delt i to, kan leve videre.

Jeg veit at barn og ungdom vanligvis er opptatt av å ta vare på jordkloden, at det vi gjør, ikke skal overopphete den, at dyr og mennesker ikke må få ødelagt levestedene sine. Dystopiske fortellinger er populære hos ungdom. I Norge kan stikkordet være jord. Mine elevers interesse for meitemark fører oss til den jorda vi dyrker maten vår på. Under tre prosent av arealet i Norge er matjord, og det minker på grunn av en bevisst politikk. Det er mye transport og lite sjølberging. Hvor smart er det å asfaltere jorda for å lage motorveier, lagerbygninger og bydeler? Er det mulig for barn og ungdom å gjøre noe?

Det går an å starte med meitemarken som elevene har funnet. Den lager god jord fordi den spiser jord og planter, deler det opp og blander det med sine egne fordøyelsessafter. Lager porøs jord, ganger som røttene vokser i og får luft og vann og næring i. Bæsjen er mer næringsrik enn jorda omkring. Jorda på jordkloden har gått gjennom meitemarkene flere ganger, i 150 millioner år. Det kan være to hundre tusen meitemark i en åker på et mål (et dekar). Summen av gråmeitemark kan produsere fire tonn ekskrementer per dekar per år. Den revolusjonære betydninga til meitemarken ikke er dens størrelse, men dens store antall, sa Darwin.

Elevene kan jobbe i alle slags grupper, også aldersblanda, gjerne med 15 elever og to lærere. Ordentlige forskere bryr seg også om meitemark og jord.

Jeg skriver ikke dette først og fremst til lærere, men til alle, fordi alle vil få sine egne ideer, ut fra hva de er interessert i og hva de kan.

En fotball eller en meitemark

Hanan Mohamed Abdelrahman vant Holmboeprisen i 2017 som «Norges beste mattelærer». Hun forteller at hun tar utgangspunkt i noe som interesserer elevene der og da, og at hun kan lære bort hele mattepensumet på ungdomsskolen med utgangspunkt i en legokloss, en dorull, en ananasboks, en fotball, en boks makrell i tomat, en kortstokk…¹⁸

Jeg veit at en liten meitemark kan være et utgangspunktet for å forstå hele verden og alle fag, hvis vi går vekk fra sparebøsse-, papir- og blyantskolen og testing. I denne artikkelen er det ikke plass til alle eksemplene, men interesserte kan se på et læreverk jeg er med på å utvikle, lumbrikus.no, særlig kapitlene 6 ­og 7¹⁹.

Elevene kan snekre kasser til jord og sette inn en glassvegg for å observere hva ulike typer meitemark gjør med jorda. De kan se hvor mye bæsj kompostmark lager, de kan gjødsle noen planter med den og se om de vokser bedre enn de andre. Ute kan de finne åpningene til gangene til stormeitemarken, plukke bæsjen den dytter opp og veie den. De kan grave bed og dyrke noe. De kan finne veiskjæringer og graving der det skal bygges hus, og se hvor langt ned matjorda går. Da kan de se etter hullene til meitemarken og telle dem. De kan studere jord i mikroskop. Det finnes mange flere nedbrytere i jorda, og noen kan vi se. Hva er jord? (Hvilket «fag» har de nå?)

Hva er kalk? Meitemarken har kjertler i halsen som produserer kalk, som tilføres jorda når den spiser. Hva er fosfor, kalium, magnesium, natrium, kalsium, karbon og nitrogen som det er mer av i bæsjen enn i jorda rundt? Hva bruker plantene det til? (Hvilket «fag» har de nå?)

Under hele arbeidet kan elevene dokumentere ved å ta bilder, film, tegne, lage animasjoner, fortelle andre som ikke veit noe.

De kan skrive og snakke med elever de kjenner i Norge og verden ellers med den teknologien de har, og be dem finne ut ting hos seg. Darwin studerte meitemark i 40 år og utveksla erfaringer med andre vitenskapsfolk i India og andre land – med brev som blei sendt med skip²⁰.

Elevene kan finne ut hva i nabolaget som er bygd på matjord, og hva som er planene for ny asfaltering av jord. Kan elever gjøre avisleserne oppmerksomme på planene og hva matjord er?

Når meitemark er så bra for jorda i Norge – hvorfor er den til skade i løvskogen i Canada? Hvem finner ut det?

Alle lærerstudenter burde gjennomføre slike forske- og arbeidsperioder på skoler.

Kan forståelse telles?

Det interessante med det jeg har skrivi her om meitemarken, handler ikke om meitemarken, men om hvilke spørsmål en kan stille ved å jobbe på samme måte som eksemplet antyder.

Spørsmål 1: Er det mulig for skolebyråkratene å lage en nasjonal prøve som kan brukes på denne typen arbeid som er gjort forskjellige steder i landet, til ulike årstider, av og på, med ulike økologiske forhold, kanskje til og med i aldersblanda grupper?

Spørsmål 2: Når elever arbeider sammen og får ny forståelse av prosesser i naturen, hvilket fag vil skolebyråkratene sette karakter på? Hvis elevene finner ut noe de kan gjøre for å ta vare på matjorda, får alle 6-er i alle involverte «fag», da eller? På hvilken eksamen?

Spørsmål 3: Når du ser litt av det elevene og lærerne kan gjøre med meitemarken som utgangspunkt, er det mulig for en elev, barn eller ungdom å «falle utenfor»? Kan ikke alle finne et stykke arbeid som flokken er tjent med, innafor? Og til og med ha det morsomt? Må noen i det hele tatt oppholde seg på grupperommet sammen med en assistent (ofte kalt spesialundervisning)? Hva er normalitet og ikke normalitet her?

Skolen vår er et lukka system nå. Når vi åpner dørene og forlater sparebøsseskolen, og lar lærerne gjøre «erkjennelseshandlinger» som Paolo Freire kalte dem, sammen med elevene, mister de gamle, undertrykkende, dumme og tidkrevende måleinstrumentene kraft og makt. De dør.

Stol på elevene og lærerne

Jeg avslutter med nok en dyktig pedagog og forteller fra nettstedet TED, der denne teksten starta.

Ken Robinson²¹ sier:

«Myndighetene mener de veit best hvordan utdanninga skal være. Problemet er at utdanninga ikke foregår i komiteromma, men i klasseromma i skolene – med menneskene der, elevene og lærerne. Det gjøres mye bra på skolene. Men det gjøres på tross av den dominerende skolekulturen. Ikke på grunn av den. Det er som når folk seiler i motvind hele tida.

Det du er interessert i, kan du jobbe med i timevis, og det virker som fem minutter. Og omvendt! Vi må gå fra den industrielle modellen, som er lineær og konform, og som plager folk. Vi må lage en modell som likner på jordbruk, og som legger til rette for vekst. Det er ingen vits i å reformere skolen, det har vist seg å ikke fungere. Det trengs en revolusjon!»

Jeg avslutter med en påminnelse om at livet er noe mye mer enn å gå på skolen!

Wonderful World

Don't know much about history
Don't know much biology
Don't know much about a science book
Don't know much about the French I took

But I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be

Don't know much about geography
Don't know much trigonometry
Don't know much about algebra
Don't know what a slide rule is for

But I do know one and one is two
And if this one could be with you
What a wonderful world this would be

Now, I don't claim to be an A student
But I'm trying to be
For maybe by being an A student, baby
I can win your love for me

Don't know much about history
Don't know much biology
Don't know much about a science book
Don't know much about the French I took

But I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be

La ta ta ta ta ta ta (History)
Hmm–mm–mm (Biology)
La ta ta ta ta ta ta (Science book)
Hmm–mm–mm (French I took)

Yeah, but I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be

Sam Cooke

Sluttnoter:

1. Sugata Mitra: Kids can teach themselves. TED talks.
2. TED. Ideas worth spreading. www.ted.com/talks
3. Geoff Mulgan: a short introduction to the Studio School . TED talks.
4. Mangfold i arbeidslivet: www.mangfold.no
5. Charles Leadbeater: Education innovation in the slums. TED talks.
6. El Sistema: Ungdomsorkestre med gratis undervisning og instrumenter til fattige.
7. Stephen Ritz: A teacher growing green in the South Bronx. TED talks.
8. Cecilie Pedersen Dalland og Haakon Thaule-Hatt: Kreativitet i skolen.
9. Utdanningsdirektoratet, statistikk om grunnskolen.
10. Barneombudet november 2016.
11. Dagbladet 8. september 2017
12. Klassekampen 22. august 2017
13. «Oslo kommune, byrådet: «Hvor skal vi være i 2040?», i Kommuneplan for Oslo – samfunnsdel med byutviklingsstrategi, høringsutkast april 2017, side 29.
14. De undertryktes pedagogikk kom på norsk i 1974 og 2003.
15. Hvis skolen ikke fantes? har også en 1983-utgave.
16. http://nafo.hioa.no/fag/filmer/satsing-pa-leseutvikling
17. Søk Kunnskapsløftet
18. Hanan Abdelrahman: Matematikk med familien. YouTube.
19. lumbricus.no er produsert av NAFO, Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring.
20. Charles Darwin: The Formation of Vegetable Mould, through the Action of Worms, with Observations on Their Habits (1881)
21. Ken Robinson: How to escape education’s death valley. TED talks.

Marxismen baserar seg i hovudsak på filosofisk materialisme, som m.a. utelet tilværet av overnaturlege vesen i alle formar. Det er i den verkelege verda ikkje bruk for slike forklåringar på livet og universet – ikkje minst i dag – det gjer vitskap og forsking. Naturen og universet inneheld sine eigne forklåringar, og det gjeld å finne ut av dei for å forstå tilværet stadig betre. Og difor også kapitalismen og kva han gjer med livet, naturen og tilværet.

Ivar Jørde er kunstnar, politisk aktivist, bloggar, medlem i Raudt Bergen, Latin-Amerika-gruppa i Bergen og NTL.

Foto: Pixabay

Hjå Karl Marx finn ein ei tolking av religion som ein materiell framandgjering. Marx talar om to former for framandgjering: om framandgjering i anden og om materiell framandgjering. Det nye med Marx var at han såg at den andelege framandgjeringa hadde eit grunnlag i den materielle framandgjeringa. I skriftet «Til kritikken av Hegels rettsfilosofi», side 66, skriv han m.a.:

«Mennesket som ser etter overmennesket i himmelens fantastiske virkelighet og ikke har funnet noe annet der enn gjenskinnet av seg selv, vil ikke lenger være tilbøyelig til bare å finne skinnet av seg selv, bare finne et umenneskelig vesen, der det søker etter og må søke etter sin sanne virkelighet. Det er mennesket som skaper religionen og ikke religionen som skaper mennesket. Og religionen er da menneskets selvbevissthet og selvfølelse som enten ikke har funnet seg selv ennå eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket – det er ikke et abstrakt vesen som holder til et sted utenfor verden. Mennesket – det er menneskets verden. Det er stat, det er samfunn. Denne staten, dette samfunnet produserer religionen, en fordreid verdensbevissthet, fordi de selv er en fordreid verden. Religionen er denne verdens allmenne teori. Den er dens ensyklopediske kompendium (dvs. dens konversasjonsleksikon), dens logikk i populær form, dens spiritualistiske point d’honneur (æresomgrep), dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens allmenne kilde til trøst og rettferdiggjøring. Den er den fantastiske virkeliggjøring av menneskets vesen, fordi menneskets vesen har ingen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden der religionen er den åndelige aroma. Den religiøse elendighet er samtidig uttrykk for den virkelige elendighet og også protesten mot den virkelige elendighet. Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke. Kravet om å gi avkall på illusjonene om sin tilstand, er kravet om å forlate en tilstand som trenger illusjoner. Kritikken av religionen er følgelig kimen til en kritikk av den jammerdalen (dvs. den verkelege verda) som religionen er en hellig glorie av». (ss. 66–67)¹

Marknaden og vara som eit utgangspunkt for kapitalistisk religiøsitet

Framandgjeringa gjer at arbeidarane som seljarar av sin eigen arbeidskraft til kapitalen, vert objektivisert og vert ei «vare». I arbeidssituasjonen vert produktet ein arbeidar produserar skild frå arbeidaren, avdi det er kapitalisten som eig produktet og kontrollerar produksjonsprosessen. Produktet står fram difor for arbeidaren som noko «framand», og som ho eller han ikkje har kontroll over. Som nevnt er det nye med Marx at han såg at den andelege framandgjeringa hadde eit grunnlag i den materielle framandgjeringa. I dette ligg også ei mellommenneskeleg framandgjering som har ulike uttrykk. Døme kan være at andre menneske vert sett på som mindreverdige, som snyltarar eller «belastningar på samfunnet», som fiendar eller som «framandkulturelle». Denne framandgjeringa oppstår både mellom arbeidar- og herskarklasse, men også innanfor klassane. Framandgjering kan også hende innan ein religion i høve tru, tilhøvet den truande og presteskapet/guden, osb.

I Kapitalen, i kapittelet «Varens fetisj­karakter og dens hemmelighet», forklårar Marx først kva vara sin fetisjkarakter er, at det fins ein slik fetisjkarakter med fire andre historiske samfunnsformer for til slutt å gå inn på ideologiane som er knytt til fetisjkarakteren. Marx skriv at ei vare ved første blikk ser ut til å vera ein sjølvsagt, triviell ting. Men analysa visar at ho faktisk er ein svært innvikla ting, full av metafysisk spissfindig innhald og teologiske nykkar. Sett som bruksverdi er det ikkje noe mystisk ved ho, anten me no ser på ho som noko som har eigenskapar som gjer at ho kan dekke menneskeleg trong, eller at ho først får desse eigenskapane som produkt av menneskeleg arbeid. Det er innlysande at menneska gjennom verksemda si endrar formene på naturstoffa på ein måte som gjer dei til nyttige ting. Eit eksempel på dette er eit bord som er laga av tre. Forma på treet blir endra når ein lagar bord av det, men bordet held fram med å vere tre, ein alminnelig ting som me kan sanse. Men så snart bordet opptrer som vare, så endrar det seg til ein ting som har oversanselige eigenskapar, skriv Marx. For å finne ein analogi (noko å samanlikna med) må me til religionen. I religionen ser det ut som produkta av den menneskelege hjernen har sitt eige liv. Dei trer fram som sjølvstendige skapnader som står i forhold til kvarandre og til menneska. På same måte er det i vareverda med produkta av den menneskelege handa (men som me har sett, er også hjernen, sanseorgana osb. med her). Det kallar Marx for fetisjisme, og han kleber seg til arbeidsprodukta så snart dei vert produsert som varar, og difor kan denne fetisjismen ikkje skiljast frå vareproduksjonen.²

Vara og vareproduksjon er sjølve essensen i mykje av menneskeleg handling til alle tider, også i kapitalismen, men her lyt ein spørje i høve til problematikken om kapitalismen er ein religion: Har kapitalistar si tru på vara og det ho har som potensiale til profitt, noko religiøst­ over seg? Og er marknaden den heilage staden der ho kan omsettast til beste for vekstraten og aksjonærane? Her må me sjå på David R. Loy sitt syn på marknaden i artikkelen «The Religion of the Market». Herr skriv Loy at marknaden har vorte ein grueleg sirkel av alltid aukande produksjon og konsummering med å late som å tilby ei sekulær frelse. Dette agnet som me som forbrukarar bit på, er sjølve dopet kapitalistane gjev oss og som vert endå meir globalisert gjennom marknaden sitt heilage evangelium: «Kjøp meir, forbruk meir, dykk vert meir lykkelege og me får meir profitt» (mi formulering). Dette saman med kapitalismen si tru på at marknaden løyser alt og regulerar seg sjølv til beste for alle, er religiøst som fenomen og gjev eit sterkt insentiv til vår tids verdsomspennande «nye religion». (s. 286) Loy avsluttar sin artikkel (Ibid, s. 289) med at marknaden ikkje berre er eit økonomisk system, men ein religion. Ikkje ein god ein, fordi marknaden berre kan tilby ei sekulær frelse som aldri heilt kan leverast. Marknaden sin akademiske disiplin, sosialøkonomien, er best forstått som teologi latande som å vera ein vitskap, skriv han. Konklusjonen hans då er at ein religiøs dimensjon må vera løysinga på problemet. Dette også sett ut i frå hans buddhistiske ståstad.³

I både det Loy og Marx skriv, ligg mykje av kjerna til om ein kan tale om kapitalismen som religion. I både den «ekte» religion og i den «materielle» religion, er spørsmålet om noko metafysisk er til stades. For kapitalisten er vara, arbeidaren som sel si arbeidskraft og marknaden, det som skal til for å skaffe profitt, og trua på at marknaden og privat eigarskap i produksjonen er vegen til «økonomisk frelse» og dermed velstand, i tillegg gode investorar. Marx derimot seier at det kun er vara si arbeidskraft som skapar verdiar, men at varene som vert produsert, må seljast på ein marknad for at verdien vert realisert og profitten gå til kapitalisten.

Går ein til kapitalistar og investorar er det mange tankar og haldningar som er interessante i høve problemstillinga om kapitalisme er ein religion eller ikkje. I dette sitatet frå ein artikkel av Bruce Cook, Managing General Partner, Kingdom Venture Partners, er dei religiøse samanlikningar med økonomisk gevinst og direkte sitat frå Bibelen tydelege:

«Selskapet mitt ser til dømes etter forretningar der det er sjanse til å tene minst 5 gonger investeringa (500 %), og helst 10 gonger eller meir (1000 %+). Bibelen seier i Første Mosebok 26:12 at Isak fekk 100 fold på eitt år; 100 fold er 10 000 %. Bibelen taler au om auke på tusen fold og meir (100 000 %), og ulike nivå å bli velsigna på. (Femte Mosebok 1:11, Jesaja 60:22 og Salmane 144:12–15.) Ein auke som er eksponensiell og ikkje stig gradvis gir høve til det bibelen omtalar som «lager». Lager som kornlagera i Egypt (Første Mosebok 41) betyr noko for nasjonar og ikkje bare selskap, byar eller fylke. Det finst moderne lager som Microsoft, Intel, Dell, Home Depot, Federal Express, Southwest Airlines, eBay, Amazon, Berkshire Hathaway, Wal-Mart og andre. Dei har skapt og spreidd enorme rikdommar i verda gjennom si velgjerd, sine arbeidarar, sine investorar, og si skattebetaling. Eg trur Gud no gir Kristi lekam nøklane som opnar skattkammera for kongedømmet, og kunnskapen om «skattar som er løynde i mørkret». (Jesaja 45:3).⁴

Ser ein på økonomar sine tankar om kapitalisme og kva det inneber, finn ein seiingar som: «Eg trur me står framfor ein ny normal. Denne nye normalen inneber høgare naturleg arbeidsløyse … som sju prosent framfor fem og ein halv som ho var på nittitalet. Lågare vekst er au ein del av det … kanskje på to prosent per år i staden for tri prosent som me har hatt dei siste tiåra, og fire som me såg på 1950- og 1960-talet. Dette reiser sjølvsagt spørsmålet … ‘Å gud, kva gjør me med det?’». Edmund Phelps, Nobelprisvinnar i økonomi, 2011.⁵ Ein annan nobelvinnar i økonomi er Friedrich Hayek (1899–1992), austerisk-britisk økonom og politisk filosof, talte ofte om den reine frie marknaden og minimal påverknad i økonomien frå staten. Ein av hans uttalar i høve eit intervju om det påstått gode tilhøve Hayek skulle ha hatt til Pinochet, diktatoren i Chile på 1970- 80-talet, var:

«Eg er heilt mot diktatur som varige institusjonar. Men diktatur kan vere nødvendig i ein overgangsperiode. […] Personleg vil eg heller ha ein liberal diktator framfor ei demokratisk regjering som manglar liberalisme.»⁶

Chile var på denne tida eit beinhardt diktatur og eit nyliberalistisk eksperiment. Ekstrem liberalisering av økonomien med hjelp frå Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og USA-økonomar, og storstilt privatisering (kopargruvene var unntaket som var for viktige for staten til å gje slepp på), gjorde at økonomien kom på få hender, men med økonomisk vekst. Likevel var ulikheitene store og fattigdomen høg. Dette tidlege nyliberalistiske eksperimentet vart i «religiøse» ordelag hylla av nyliberale økonomar som Hayek og Friedman⁷, og nyliberale statsleiarar som Reagan og Thatcher.

Avslutning

La meg prøve å samanfatte hovudtrekka i denne artikkelen. Kapitalismen sine ulike fasar, oppgang og nedgang, dei moglege religiøse framtoningane i kapitalistane sin eigenforståing og kapitalismen si krise i kontrast til det, er viktig for å danne seg eit så heilt bilete som råd er av problematikken. I Kapitalen skriv Marx om kriser at det er ei dobbeltheit i kapitalismen, ekspansjonstrongen og grensene for kva som er mogleg, er innebygd i systemet. Når ikkje dette alltid går opp, talar me om krisene som oppstår. I Karl Marx/Friedrich Engels, 1991: skriv Marx om at den første fasen (andelege) i framandgjeringa heng saman med andre fase, materiell framandgjering. Som eg har vore inne på så har vara, i følgje Marx, ein fetisjkarakter og ein metafysikk. Kapitalisten ser på vara, produksjonen og arbeidaren som middel til økonomisk «frelse og velstand». Gjennom å arbeide om naturen skapar mennesket ting til seg gjennom produksjon. Dette kallar han for tingleggjering, men frå det augeblikk den tvungne arbeidsdelinga og privateigendomen oppstår, går denne tingleggjeringa føre seg på ein framandgjort måte. Noko som tyder at det menneskelege fellesskap ikkje har medvete kontroll med dei kreftene som kapitalistane nyttar i produksjonen, også kalla produktivkreftene. Desse kreftene har ein tendens til å verte noko som er lausreve frå menneska og som møter menneska på ein framand og fiendtleg måte. Den heilt utvikla og høgaste form for framandgjering finn ein under kapitalismen, då kapitalen styrer utviklinga ut frå profittbehov og ikkje ut frå dei menneskelege behov, skriv Marx i «Det fremmedgjorte arbeidet» (Ibid, ss. 190–191).

Både Loy og Marx skriv om marknaden og vara som eit utgangspunkt for religiøs åtferd. Likevel er det heilt ulike tilnærmingar. Loy ser på kapitalismen, marknaden og konsumerismen som ein religion, men det er ikkje ein genuin religion. Denne forfeila trua på frelse gjennom marknaden som det heilage, vil han erstatte med den «ekte religion», som menneska er i ferd med å tape perspektivet av. Eg meiner han tek feil. Ser ein på hans omtale av kapitalismen som den «nye religion» kan det hevdast at det er ein «ekte religion» på linje med andre religiøse tenkesett. Marx sitt prosjekt er å forklåre menneskeleg framandgjering både i religiøs og materiell tyding. Han vil sjå på religion som eit lureri der metafysikken, det oversanselege vert presentert som verkeleg. På same vis i den materielle verda, der produktivkreftene (som kapitalistane kontrollerar) og der arbeidaren ikkje har kontroll med eigen produksjon og dermed si eiga arbeidskraft.

Den «nye kommunikasjonen» innanfor systemet og mellom kapitalistar som Chiapello og Fairclough⁸ skriv om, har eit «nyreligiøst» preg over seg. Tankegodset og ideologien om ein «betre» og meir effektiv kapitalisme vert formidla mellom dei ulike aktørane, anten det gjeld bankdirektørar, folk frå Pengefondet, bedriftsleiarar, politikarar eller økonomar og rådgjevingsbyråer. Eit heilt sett av metaforar (t.d. marknaden som gud, evig vekst), samanlikningar med historiar frå Bibelen (som nemnt ovanfor) og trua på at dette er det einaste menneskeskapte systemet som verkar, har religiøse overtonar over seg. Men er det fullt ut å rekne som ein religion? Forskarar, som Loy og Christoph Deutschmann⁹, meiner det. Deutschmann skriv at sidan fenomenet pengar overskridar avstanden mellom det verkelege og det tenkte, har pengar akkurat den same kvalitet som t.d. ideen om ein gud. Den nye religion har kult og krev tilbeding, men den leia ikkje til frelse (Walter Benjamin), berre til alltid aukande «skuld». Når det gjeld dei menneska som får det metafysiske gjennom religiøst/materielt ritual, også kapitalistar, har begge tydlege samanfallande trekk med det eg vil definere som religion. Den kapitalistiske religion fekk tydeleg eit sjokk når finansbobla sprakk hausten 2008. Slike kriser har det vore før, men kapitalismen har vist ei sær evne til å kome seg att kvar gong. Om dette systemet vil vare i «all eva», er det berre dei mest religiøse som trur på, og det krev truleg nokon som er veldig sterke i trua for å lukkast. Men vert dei mange nok eller vert motstanden stor nok? Ein ting er i alle høve viktig å gjera noko med: Avskaffe kapitalismen – religiøs eller ikkje!

Notar

1) Karl Marx/Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, ss. 66–68 (Klargjerande parentesar er mine. I.J.)

2) Karl Marx: Kapitalen bind 1, Første bok: Kapitalens produksjonsprosess. kapittel 1.4. «Varens fetisjkarakter og dens hemmelighet», ss. 69, 86–87

3) David R. Loy, «The Religion of the Market», i Journal of the American Academy of Religion, ss. 275–290, http://www.jstor.org/stable/1465766

4) http://www.kingdomventures.com/index.php (www.kingdomventures.com/pdf/What_a_Venture_Capitalist_Really_Thinks.pdf)

5) http://thoughteconomics.blogspot.com/p/index-of-all-interviews.html

6) https://en.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Hayek

7) https://en.wikipedia.org/wiki/Milton_Friedman

8) Chiapello, E. og Fairclough, N. L., “Understanding the new management ideology: a transdisciplinary contribution from critical discourse analysis and new sociology of capitalism”, i Discourse & Society ss. 185–208. http://das.sagepub.com/content/13/2/185

9) Christoph Deutschmann, “Capitalism as a Religion?: An Unorthodox Analysis of Entrepreneurship”, i European Journal of Social Theory, 4, ss. 387–403. http://est.sagepub.com/content/4/4/387 (Alle hermeteikn er frå Deutschmann.)

5. mai er det 200 år siden Karl Marx ble født. Selv om vi markerer dette i en verden som står fjernt fra det idealet han viet sitt livsverk til, kan man knapt overvurdere den betydningen dette livsverket har hatt. Politiske tenkere kommer og går, Marx består.

 

Det er ikke tall på hvor mange ganger Marx’ tankegods har blitt erklært utdatert, dødt og begravet, men det har vist seg å være seigt – usedvanlig seigt. Det kommunistiske manifest og Kapitalen kommer fortsatt i nye opplag og nye oversettelser. Kommentarlitteraturen – blant annet i form av bøker, tidsskrifter og nettsider – florerer. Nylig arrangerte Rødt Oslo en møteserie om Kapitalen til fulle hus – det var til og med venteliste for å delta.

 

Også i populærkulturen har Marx gjort et comeback. Filmen om den unge Marx omtales i dette nummeret av Gnist, og da det i fjor, for første gang på over 80 år, ble åpnet et nytt kommersielt teater i London, handlet den første oppsetningen om ham. Og senere denne måneden kommer en true crime-bok om mannen som ville drepe Marx, fordi han var for konservativ.

 

Og da er ikke alle de partiene, organisasjonene, bevegelsene og geriljagruppene som baserer seg på dette tankegodset, nevnt. Og heller ikke de tusener av professorer, forskere, studenter og andre akademikere som, hver på sitt vis, trekker inspirasjon fra Marx i sitt arbeid.

Det er umulig å komme utenom Marx dersom man vil forandre verden. Dette er en erkjennelse som hele tiden har ligget til grunn for den bevegelsen Gnist er en del av. Derfor vil vi markere dette jubileet ved å reise flere problemstillinger som ikke bare var viktige for Marx, men som også er viktige for å forstå og for å forandre verden i dag.

 

Redaksjonen

 

Leder: Stem nei til pensjonsranet! 4
Plukk 6

Samtalen:
Marx i makta skorridorer 8

Mathias Bismo: Mellom vilje og vitenskap 16
Jokke Fjeldstad: Kommunisme – himmel, helvete eller frigjøring 22
Ivar Jørdre:Marx om religion og kapitalismen som religion 30
Torstein Dahle: Karl Marx, David Harvey – og gjeldsbobla i Kina 38
Hallvard Berge: Hva bestemmer en vares verdi og hvorfor er det viktig for privatiseringsdebatten? 46

Dikt av Bertolt Brecht 52

Tomine Sandal: Rosa Luxemburg – sosialismens liv og lære 56
John Riddell og Mike Taber: Clara Zetkin og kampen mot fascismen 62
Markus Hansen:< Agenda sitt klasseblinde notat 74
Nadji Aïssa Khéfif: Klassesamfunn i krimfiksjon 78

Bokomtaler:

David Harvey: A companion to Marx’s Capital volume 2 &
William Clare Roberts: Marx’s Inferno – The political theory of Capital 92
Bertolt Brecht: Landskap i eksil 95
Torgny Hasås (red.): Det mørke arbeidslivet 97
Trond Gram og Ole Martin Rønning: De lange linjer. Arbeiderbevegelsens historie i Norge 99
Espen Goffeng: Vikeplikt for høyre 101
Jon Nordenson: Fra opprør til kaos. Midtøsten etter den arabiske våren 103
Ilan Pappe: Ti myter om Israel 108
Frode Ulvund: Antiborgere 110
Nik. Brandal, Cora Alexa Døving, Ingvill Thorson Plesner (red.): Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016. 113
Maria Berg Reinertsen: Reisen til Bretton Woods 116
James Petras & Henry Veltmeyer: The Class Struggle in Latin America. Making History Today &
Alfredo Saad-Filho & Lecio Morais: Brazil. Neoliberalism versus Democracy 118
Hilde Lysengen Havro og Astrid Sverresdotter Dypvik (red.): Kven skal eige jorda? Ei bok om mat og makt. 122
Filmanmeldelse: Raoul Peck (regissør): Den Unge Karl Marx 124
Bokhjørnet: Ronaldo Munck: Marx 2020. After the crisis 126

I følge de nyliberalistiske tenkerne kunne bare en kraftig reduksjon av demokratiet forhindre kapitalismens kollaps.

Oscar Dybedahl er med i styret i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.

Nyliberalismens opprinnelse

Nyliberalismen oppstod som en intellektuell bevegelse i 1938, ved et kollokvium på Walter Lippmanns bok An Enquiry into the Principles of the Good Society. Kollokviet samlet folk som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, Michael Polanyi, Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow.

Deltakerne var i stor grad enige om at liberalismen trengte en oppdatering. De tidlige nyliberalistenes misnøye med den gamle liberalismen gjorde at Hayek – ved grunnleggelsen av Mont Pèlerin Society i 1947 – kunne ta til orde for å rense liberalismen for utilstrekkeligheter, blant annet grunnet dens simplistiske mistro til staten.¹

I Den liberale utopi bemerker Karl Polanyi at «markedet» – i den liberale forståelsen – blir tatt for gitt som en kilde til frihet. Markedssynet på samfunnet setter likhetstegn «mellom økonomi og kontraktsmessige forhold, og mellom kontraktsmessige forhold og frihet».² De antok at markedet var «en naturlig institusjon, og markeder ville oppstå av seg selv bare mennesker fikk være i fred». Slike forestillinger dannet det filosofiske grunnlaget for laissez-faire liberalismens statsfiendtlighet.

Dette naturaliserende trekket ved den gamle liberalismen gjøres til gjenstand for kritikk av flere sentrale skikkelser i den tidlige nyliberalismen. Hayek vektlegger at staten er helt nødvendig for å opprette og forbedre rammeverket som fri økonomisk virksomhet kan finne sted innenfor. Walter Lippmann kritiserte laissez-faire-forestillingen om at staten ikke skulle blande seg inn i økonomien som fullstendig misforstått, og betrakter markeder og privateiendom som politiske og juridiske konstruksjoner:

«Det er derfor misvisende å se for seg [selskaper] som noe som på et eller annet vis er utenfor loven, for å så stille spørsmålet om det kan være tillatt å ‘gripe inn’ i dem.»³

Dermed var grunnlaget for liberalistisk statsfiendtlighet plukket fra hverandre. Ola Innset påpeker at en rekke deltakere i Lippmann-kollokviet ga ut bøker som formulerte et dobbeltargument: at «statlig innb­landing i økonomien førte til totalitært diktatur og at ikke-inter­vensjon­is­tisk laissez-faire-politikk hadde spilt fallitt.»⁴ Friedrich Hayeks The Road to Serfdom, Michael Polanyis The Contempt of Freedom og Wilhelm Röpkes Die Gesselschaftskrisis der Gegenwart, for å nevne noen. Staten måtte brukes for å opprettholde og spre markedsmekanismene – ikke for å begrense dem – og Hayek skilte mellom «planlegging for konkurranse og planlegging mot konkurranse».5 Det må finnes en sterk stat som planlegger for konkurranse, og for Hayek er derfor laissez-faire «en svært tvetydig og misledende beskrivelse av de prinsipper en liberal orden bygger på».⁶

I motsetning til den gamle liberalismen (i hvert fall slik de leste den), er det sentralt for disse at markedet ikke har noen eksistens uavhengig av staten og andre sosiale institusjoner. Dette poenget delte de i en viss forstand med mer sosialistiske kritikere av liberalismen. Markedet er ikke simpelthen det man finner utenfor statens innflytelse, det er ingen spontan eller naturlig hendelse, men et kulturelt produkt som må opprettholdes, beskyttes og næres.

Dette betyr imidlertid ikke at den nyliberale retorikken var uten naturalistiske vendinger. Det kan skimtes i terminologien som har ledsaget det nyliberale omstrukturerings­prosjektet: frigjøring av markeder, liberalisering av økonomien, deregulering av finans, oppsummert simpelthen som økonomisk frihet.

Liberalismen og demokratiet

Denne artikkelen handler om nyliberalismens forhold til staten – og til ulike (demokratiske og ikke-demokratiske) styreformer i staten. Temaet blir likevel vanskelig å utforske dersom man tar for gitt at liberalismen er demokratisk og at demokratiet er liberalt. Hayek påpeker at liberalisme og demokrati er ulike størrelser, selv om det er blitt vanlig å kople dem sammen i liberale demokratier. Liberalisme dreier seg om å begrense myndighetens makt til å vedta lover, enten myndighetene er demokratiske eller ikke, og demokratiet om hvem som skal vedta lovene.⁷ For Hayek kan derfor et demokratisk samfunn være totalitært og et diktatur liberalt.

Liberalismens ønske om likhet for loven har en viss affinitet med demokratiet, men begrepet «liberalt demokrati» ville vært uforståelig for de gamle liberalistene. Som Benjamin Constant formulerte det: Den antikke frihetsforståelsen baserte seg på en lik fordeling av makt mellom borgerne i staten, men en slik frihet er uforenelig med moderne frihet. Moderne (liberal) frihet er ikke offentlig, men privat, forankret i sikre eiendeler og personlig uavhengighet.⁸ Norberto Bobbio viser i Liberalism and Democracy at de klassiske liberalistene er skeptiske til demokratiet, til virkningene av at «the common herd» (J.S. Mill) eller den «svinaktige multituden» (Burke) inkluderes i det politiske livet.⁹

Likevel kan liberalisten påpeke at selv om visse rettigheter og konstitusjonelle forordninger framtrer som begrensninger av demokratiet, så er de i praksis nødvendige i ethvert demokrati. Uten bestemte liberale friheter og rettigheter – som forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet – kan man ikke forestille seg et fungerende demokrati. Demokratiet står på et skjørt grunnlag om disse kan elimineres av et enkelt flertall.

Innvendingen virker rimelig nok, men som Hayek også antyder, stikker problemet dypere. Sterke begrensninger av stemmeretten ble støttet av slike som Benjamin Constant, John Locke og John Stuart Mill, som vanskelig kan rettferdiggjøres fra et demokratisk ståsted.

Ordoliberalismen og massedemokratiet

For nyliberalerne er ikke markedet en selvstendig eksisterende ting, men en ting hvis eksistens er betinget av utenomøkonomiske institusjoner og verdier. Dette perspektivet blir særlig tydelig i den tyske nyliberalismen – ordoliberalismen – anført av skikkelser som Alexander Rüstow, Walter Eucken, Wilhelm Röpke, Alfred Muller-Armack og Franz Böhm. Ordoliberalerne framhever markedets tendens til å forvitre, at markedet undergraver sine eksistensbetingelser.

Ordoliberalerne hadde ingen illusjoner om at markedstransaksjoner og konkurranse nødvendigvis var fordel­aktige for alle involverte parter, i det minste ikke på kort sikt. I en konkur­ransesituasjon blir noen konkurrert ut. Konkurransen avler misnøye mot konkurransesituasjonen og motiverer økonomiske aktører til å finne måter å unndra seg konkurransens tvang, enten ved sammenslutninger (pris­samarbeid, karteller) eller politiske midler (lobbyvirksomhet for toll­barrierer, skatte­privilegier, direkte subsidier, monopolrettigheter). Det opp­står et fangenes dilemma: Alle økonomiske aktører er tjent med å leve i en kom­peti­tiv orden, siden den fører til produktivitetsvekst, men har hver for seg også interesse av å unndra seg de beting­elser konkurransen tvinger på dem. Det rasjonelle for hver enkelt fører til en kollektiv irrasjonalitet: når alle unndrar seg konkurransen enkeltvis, blir det kollektive resultatet en proteksjonisme som ingen tjener på eller ønsker seg.

Det ordensteoretiske fokuset gjør at ordoliberalistene ikke simpelthen kan kritisere staten og kreve at den holder seg unna den økonomiske prosessen. Samtidig har ordoliberalerne ingen tillitt til at staten eller politikerne har den nødvendige styrken til å styre på en virkelig fri og konkurransefremmende måte, uten å gi etter for krav og press fra samfunnet. Dermed har de havnet i et dilemma: Staten må planlegge for konkurranse for at konkurransen skal vedvare, men staten ser ikke ut til å være i stand til å utøve en økonomirelatert rolle, uten å bli en slave av samfunnsmessige pressgrupper.

Resultatet av det siste blir det de kaller en reføydalisering av økonomien. Dette er særlig problematisk i demokratier. For Eucken hadde demokratiets framvekst svekket skillet mellom stat og samfunn, og gitt massene og deres interessegrupper en økt innflytelse over økonomisk politikk. Den politiske makten flyttes over til demagoger og karismatiske ledere, i stand til å manipulere den offentlige opinion. «Den parlamentarisk-demokratiske strukturen til noen av de økonomisk ledende statene fikk den økonomiske korrupsjonen til å spre seg».¹⁰ Politiske partier omformes til agenter for økonomiske pressgrupper, og finansieres av de samme gruppene.

Det gjelder altså å finne en eller annen måte å distansere staten fra masse­demokratiets tendenser – som fører til kollektivisme. Om konkurranseøkonomien skal vedvare må staten – enten den er demokratisk eller ikke – heves over samfunnet og gjøres i stand til å beskytte seg mot særinteresser og pressgrupper.

Hayek og farene ved ubegrensede demokratier

Hayek hadde tette forbindelser til Walter Eucken, den kanskje viktigste ordoliberale skikkelsen. De møttes i 1928 og opprettholdt kontakten til Euckens død i 1950. Hayek overtok senere Euckens professorat ved universitetet i Freiburg, erklærte at han aktet å videreføre tradisjonen i gang­satt av Eucken og hans venner, og at vennskapet med Eucken var «basert på den tetteste enighet rundt politiske så vel som vitenskapelige spørsmål».¹¹ Til den delen av Hayek som diskuteres her – spørsmålet om staten og demokratiet – virker Hayeks tenkning nærmest som en videreføring av ordoliberalismen.

I trebindsverket Law, Legislation and Liberty gjør Hayek seg til en uttalt kritiker av moderne representative demokratier. Den historiske tendensen – for Hayek – er at demokratier vokser ut av konstitu­sjonelle monarkier med en begrenset myndighetsmakt, begrensninger som deretter utslettes av dogmatiske demokrater. Dette fant sted i 1766, da det britiske parlamentet utnevnte seg til suveren, ledsaget av en oppløsning av begrensningene mot egen makt. Hayek hevder de eksisterende demokratiene er mer eller mindre ubegrensede. Han omtaler dette blant annet i kapittelet «Ubegrenset makt: hovedmangelen ved den eksisterende formen for demokrati.» Og et annet sted: «Det vi i dag kjenner som demokrati i Vesten, er et mer eller mindre ubegrenset demokrati».¹² Som V. J Vanberg fra Walter-Eucken-instituttet skriver: «[For Hayek] er det vestlige demo­kratiet i praksis et ubegrenset demokrati».¹³

Hayeks begrep om et ubegrenset demokrati er altså langt mer omfattende enn det virker ved første blikk. Det favnet samtlige eksisterende demokratier, i det minste i 1978. Følgelig kan situasjonen bare reddes ved omfattende politiske omstruktureringer som oppretter virkelige begrensninger mot statlig maktbruk.

Utfra dette må Hayek regnes som en kraftig kritiker av eksisterende demokratier, siden han også hevder at ubegrensede demokratier representerer den antakelig verst tenkelige ubegrensede styreformen.14 Implikasjonen blir at han kunne foretrekke et diktatur framfor det eksisterende (ubegrensede) demokratiet, en implikasjon Hayek ikke nøler med å trekke:

«Jeg må innrømme at jeg foretrekker en ikke-demokratisk myndighet som er underlagt loven framfor en ubegrenset (og derfor lovløs) demokratisk myndighet.»¹⁵

Henvisninger til «majoritetstyranni» er noe misvisende her. Det Hayek frykter, er ikke at en – la oss si – rasistisk demagog velges av et flertall og setter i gang med storstilt diskriminering av etniske eller religiøse minoriteter. Argumentet er subtilt og bygger på kritikken av sosialistisk plan­legging i The Road to Serfdom. Det som truer eksisterende demokratier er ikke bare at populistiske rasister forbryter seg mot minoriteter. Problemet er heller at moderne regjeringer i disse demokratiene tvinges til å tilfredsstille de spesielle interessene til samfunnsmessige pressgrupper, særlig fagforeninger.¹⁶ «[O]rganiserte interesser» får en stadig økende makt.¹⁷

I et slikt demokrati kan regjeringer bare besitte makt ved å «tilfredsstille en tilstrekkelig andel av pressgruppene for å sikre majoritetens støtte».¹⁸ Regjeringen må skape en majoritet «ved å tilfredsstille kravene til et mang­fold spesielle interesser, der hver av dem bare vil tillate bevilgninger til en annen gruppe dersom de selv får den samme omtanken».¹⁹ I et forord til The Road to Serfdom av 1956 hevder han – med Storbritannia som eksempel – at totalitære krefter tar overhånd når staten på denne måten beveger seg mot sosialistisk planlegging.²⁰

Den eksisterende formen for demokrati fører til en utvikling i retning av totalitarisme. Roten til denne utviklingen ligger i den ubegrensede og ubetingede naturen til den demokratiske makten som forbinder styrende og styrte. Staten blir svak som en følge av at den er demokratisk og har ubegrenset makt, og den kan ikke annet enn å degenerere til et kjøpslåingsdemokrati som må fri til pressgrupper for å opprettholde makten.

Public choice og tilkarringsvirksomhet

Denne bekymringen overfor demokratiet er blitt videreført i en vitenskapelig­gjort variant av public choice-teorien, tett forbundet med nyliberalistisk teori. Public choice ble grunnlagt av James Buchanan og Gordon Tullock, og den anvender prinsipper fra nyklassisk økonomisk teori til politisk analyse. Utfra dette hevder de å påvise en negativ økonomisk dynamikk i demokratiske samfunn. De tar utgangspunkt i at politikerne bevarer sin posisjon ved å sikre seg stemmer, og at velgerne har en interesse av flest mulige materielle goder. Politikerne får derfor sterke incentiver til å gi etter for krav fra elektoratet om velferdsgoder og materiell vekst, noe som fører til en spiralaktig utvikling der politikerne overbyr hverandre i velferdsløfter. Både politikere og velgere ignorerer de langsiktige kumulative virkningene av denne utviklingen og av den sviktende budsjettdisiplinen den ledsages av. Den demokratiske staten gir etter for tilkarringsvirksomhet («rent seeking», på engelsk). Resultatet blir at incentiv­strukturene som former entreprenørenes framtreden, blir forstyrret. Uproduktive tilkarringsforsøk blir til regelen heller enn unntaket. Vi får en situasjon der «individuelle forsøk på å maksimere verdi fører til samfunns­messig sløsing, heller enn samfunnsmessig overskudd».²¹ Det vies store organisatoriske ressurser til lobbyvirksomhet hvorav en stor andel fullstendig sløses bort.

Carl Schmitt og den svake staten

Statsforståelsen til både Hayek og ordoliberalerne er tydelig inspirert av Carl Schmitt, det tredje rikets kronjurist. Schmitt trekker et skille mellom en kvalitativ total stat og en kvantitativ total stat.²² Den kvantitativt totale stat er en svak stat som, på grunn av press fra samfunnets partier og interesse­grupper «tvinges til forsvarsløst at intervenere i alle områder af og på alle nivåer i samfunnet».²³ Her utviskes avstanden mellom staten og samfunnet, på grunn av statens manglende evne til å motstå krav og press. Den kvalitativt totale stat er derimot i stand til å opprettholde avstanden til samfunnet, der den kan intervenere selektivt.

I Schmitts framstilling har den liberale (nattvekter-aktige) staten blitt over­veldet av massedemokratiets krav overfor staten, som fører til en i prin­sippet endeløs utvidelse av statens agenda. Egeninteresserte aktører trer inn i staten og forsøker å omdefinere det politiske. Staten blir samfunnets selv­organisering, samfunnet trenger inn i staten. Staten blir «total i sin svaghed og forsvarsløshed», og løsningen – for Schmitt – er at den ved viljestyrke, kriger og nasjonal mytologi evner å «hæve staten op over de økonomiske interessekonflikters slagsmål».²⁴

Når Hayek i Law, Legislation and Liberty beskriver det ubegrensede demokratiet som en svært svak stat som blir til en kasteball for utenomstatlige grupper, er det Schmitt som er den teoretiske referansen.²⁵ Det samme gjelder for ordoliberalerne når de hevder at den frie økonomien forutsetter en sterk stat og betrakter reføydalisering av økonomien som en konsekvens av statens svakhet. Staten må skjermes og avgrenses fra massene og deres foreninger, om den skal bli noe annet enn en kvantitativ total stat. De trekker imidlertid denne lærdommen uten å omfavne Schmitts strategi for å gjennomføre dette, som var hentet fra den italienske fascismen.

Schmitt inkorporerer liberalismen i sitt tankesett, men – og dette minner igjen om Hayek – forsøker å distansere liberalismen fra demokratiet. Den liberale frihetens prinsipper kan kombineres med enhver statsform (monarkisk, demokratisk, aristokratisk) så lenge grensene som settes på myndighetene, blir fulgt.²⁶ Schmitts grunnsyn på forholdet mellom stat og samfunn er vanskelig å skille fra den tyske nyliberalismen. Schmitt og nyliberalistene «ga næring til hverandres analyser, brukte de samme begrepene og delte et felles ordforråd» ved begynnelsen av 1930-tallet.²⁷ Schmitts vektlegging av statens styrke hører sammen med hans nyliberale fokus på statlig distanse fra økonomien, siden denne distansen er en forutsetning for en virkelig sterk stat. Schmitts suverenitetsbegrep innebærer med andre ord ikke at «enhver detalj i menneskets tilværelse skal bestemmes og kommanderes av politiske hensyn», eller at en «sosialistisk korporasjon skal eliminere alle andre organisasjoner».²⁸

Hayek er tvetydig overfor Schmitt. Han karakteriserer Schmitt som den ledende nazistiske totalitære teoretikeren, men anerkjenner at Schmitt var blant de skarpeste analytikerne når det kom til rådende politikkformer (især den demokratiske velferdsstaten). Innflytelsespunktene er likevel tydelige. Hayek spiller på en schmittiansk forståelse av suverenen, aksepterer Schmitts distinksjon mellom liberalisme og demokrati, og anvender et skille – igjen inspirert av Schmitt – mellom det totalitære og det autoritære.²⁹

Økonomisk konstitusjonalisme

Liberalismens spenningsartede forhold til demokratiet ble beskrevet ovenfor – en spenning som oppstår med den klassiske liberalismen og videreføres i nyliberalismen. Demokratiet svekker skillet mellom stat og samfunn og fører til en tilkarringsvirksomhet der økonomiske aktører tvinger myndighetene til å innfri spesielle velferdsrettigheter og økonomiske privilegier. Resultatet blir en «forstyrring» av prismekanismen som regulerer fordelingen av sjeldne varer og tjenester. Det forstyrrer også incentivstrukturene som former hand­l­ing­ene til egeninteresserte økonomiske aktører – og gjør at deres handlinger får negative heller enn positive virkninger for samfunnet som helhet.

Men hvilke løsninger har nyliberalistene på demokratiets problemer? Det korte svaret er at demokratiets myndighetsområde må begrenses i betydelig større grad. Buchanan og Tullock forfekter sterke begrensninger av myndig­hetenes diskresjonære økonomiske makt i en modell de kaller økonomisk konstitusjonalisme. De tar til orde for å regelbinde eller konstitusjonalisere deler av statens makroøkonomiske politikk, slik at politikerne ikke ube­grenset kan tekkes velgerne ved å love dem velferd og velstandsvekst. De hevder at statlig pengepolitikk på grunn av politikernes opportunisme tenderer til inkonsistens over tid. Løsningen består av at pengepolitikken overføres til en uavhengig sentralbank med en delegert oppgave om å garantere lav inflasjon. For at dette skal fungere, må sentralbanken beskyttes fra det politiske presset mot valgte politikere – den må gjøres politisk uavhengig. Et annet middel i den nye konstitusjonalismen ligger i et regelforankret eller grunnlovsforankret prinsipp om statlig budsjettbalanse.

Føderasjon, diktatur og demarki

Hayek utviklet på sin side i hvert fall tre ulike løsninger på det demokratiske problemet, den første i en artikkel av 1939: «De økonomiske betingelsene for en mellomstatlig føderalisme». Her utforskes – betimelig nok – betingelsene for varig internasjonal fred. Dette kunne sikres med en føderasjon, som igjen måtte være sterk nok til å verne mot indre strid og garantere ekstern sikkerhet. Dette ville være umulig om statene ikke også hadde en felles økonomisk politikk, siden bare dette kunne gi næring til en mellom­statlig fellesinteresse. «Hayek viser at et felles økonomisk regime med fri bevegelse av mennesker og kapital, uten tollbarrierer, vil sterkt begrense omfanget og tyngden til den enkelte medlemsstatens økonomiske politikk.»³⁰ Dersom de nasjonale økonomiske betingelsene skiller seg sterkt fra hverandre i medlemsstatene, innebærer dette også at det i tilsvarende grad blir umulig å føre en variert økonomisk politikk i føderasjonen. Negativ inte­grasjon, fjerningen av slikt som toll, kvoter og begrensninger mot bevegelse av personer, varer og kapital, blir den eneste praktisk gjennomførbare politikken – stikk i strid med tilstanden i eksisterende demokratier, som ifølge Hayek favoriserer økonomisk intervensjonisme.³¹ For eksempel muligheten for toll­grenser forsvinner, siden det virker usannsynlig at en «fransk bonde vil være villig til å betale mer for gjødslet for å bistå britisk kjemisk industri», osv.³² Øvrige økonomiske reguleringer, som arbeidstidsbegrensning og velferds­rettigheter, blir vanskelige her, siden det ikke er tenkelig at både franskmenn og engelskmenn er villige til å overgi den økonomiske reguleringsmakten. «På samme tid kunne ikke denne makten i føderasjonen overgis til nasjonal­statene – derfor ser føderasjonen ut til å innebære at ingen av regjerings­myndighetene ville ha makten til en sosialistisk planlegging av det økonomiske livet.»³³

Hayek regner demokratiet som et middel, ikke et mål i seg selv, slik at demokratiet kan oppheves dersom det utgjør en trussel mot friheten. En skal ikke glemme at det «ofte har vært en langt større åndelig og spirituell frihet under autokratiske styreformer enn under enkelte demokratier», og det er tenkelig at et demokratisk majoritetsstyre kan bli like undertrykkende som det verste diktatur.³⁴ Vi har også sett at Hayek vurderer det eksisterende (ubegrensede) demokratiet som den verst tenkelige ubegrensede styreformen, og at han kunne foretrekke et begrenset diktatur. Dette tilsier at Hayek ikke er noen ryggmargsdemokrat. Hayeks støtte til Augusto Pinochet er derfor ingen stor overraskelse. Hayek skrev sinte leserinnlegg om den ensidige pro­paganda­kampanjen Chile ble utsatt for.³⁵ Han møtte Pinochet i 1977, og fortalte at de hadde diskutert farene ved det ubegrensede demokratiet. Pinochet lyttet med interesse, og fikk et kapittel fra Law, Legislation and Liberty tilsendt som supplerende lesestoff. Hayek satte også sin lit til den portugisiske diktatoren Oliveira Salazar, som mottok The Constitution of Liberty. I dedikasjonen til Salazar skriver Hayek at han håpet boken kunne bistå i utformingen av «en konstitusjon som er sikret mot demokratiets misbruk [the abuses of democracy]».³⁶

Når Hayek ble spurt om hva han syntes om de totalitære styresettene i Latin-Amerika, svarte han med å insistere på distinksjonen mellom det totalitære og det autoritære. Den eneste totalitære regjeringen han kjente til i Latin-Amerika var Chile under Salvador Allende.³⁷ Allendes koalisjons­regjering var demokratisk valgt, men førte en variert, selektiv økonomisk politikk og eksperimenterte med kybernetikk som et middel for økonomisk planlegging. Hayek forklarer også at han støtter diktatur som et nødtiltak i midlertidige perioder, i hvert fall dersom det kan legge til rette for et begrenset demokrati.³⁸ I historien regnet han Oliver Cromwells diktatur som et overgangsdiktatur av en slik type. Han hadde et liknende håp for Pinochet og Salazar.

Støtten til Pinochets og Salazars diktaturer var – som antydet – ikke en posisjon Hayek tilfeldigvis inntok, men en holdning som fulgte av en svært kritisk diagnose av det eksisterende demokratiets problemer. I The Constitution of Liberty skriver Hayek også prinsipielt om nødvendigheten av midlertidig diktatur.

Carl Schmitt analyserte suverenen som «den som bestemmer over unntaks­tilstanden», som står «utenfor den normalt gjeldende rettsordningen og [likevel hører] til den, fordi han er ansvarlig for beslutningen om forfatningen kan suspenderes in toto».³⁹ Hayek regnet dette som ganske plausibelt, og hevder at man kan bli nødt til å oppheve «selv det frie samfunnets mest fundamentale prinsipper, men bare når det er et spørsmål om å bevare friheten i det lange løp, som ved en krig».⁴⁰ Diktatur kunne være nødvendig i en overgangsperiode, men det skulle – tross alt – lede til noe annet. Det er ikke ubetydelig at Hayek forfektet diktatur bare som et midlertidig tiltak, men det er problematisk at han i praksis ikke bekymret seg over at det midlertidige diktaturet kunne bli permanent. Hayek åpner for diktatur uten annet enn et håp om at det, av egen godvilje, vil avskaffe seg selv. Analysen av demokratiet er til sammenlikning langt mindre håpefull, Hayek avviser nærmest kategorisk at demokratier er i stand til å begrense egen makt.

Demokratiet måtte begrenses av konstitusjonelle regler som, for å sitere Charles de Smet fra Hayek-instituttet, ikke engang en populær regjering med en «stor majoritet av stemmene» rettmessig vil kunne forandre.⁴¹ «[V]i kan begrense makten til de organiserte interessene bare ved å begrense myndighetenes makt».⁴² Hayek ønsker et system der lovgivingen begrenses til generelle regler, hvilket i praksis vil gjøre det ulovlig å gi bevilgninger til bestemte grupper. Et begrenset demokrati – som ikke kan tvinges til å bli et totalitært demokrati – er her et demokrati som ikke har lov til å gi etter for det organiserte presset. I denne modellen kan staten forbedre det generelle økonomiske rammeverket, uten rett til direkte inngrep. Dersom politikeren ikke kan vise til et lovverk av denne typen, mangler han et prinsipielt forsvar mot pressgruppene.⁴³

Hayeks tredje løsningsforslag blir dermed et forslag til en ideell konstitusjon som kan sikre en sterk stat og et begrenset demokrati. Modellen er designet som et system med en lovgivende og en regjerende forsamling, strengt adskilt fra hverandre. Regjeringsforsamlingen skal velges demo­kratisk, men statsansatte, offentlig tjenestepersonell, pensjonister og arbeids­løse får ikke stemmerett. Til overhuset er stemmeretten også svært begrenset i den forstand at borgerne får stemme en gang i sitt liv – i året de fyller 45 – på representanter fra sin egen generasjon. Her skal det ikke være tillatt med politiske partier. I tillegg finnes en konstitusjonell domstol, ansvarlig for å kontrollere og løse konflikter mellom de to øvrige forsamlingene. Ved å skape et kontrollerende overhus som ikke styres av særlig demokratiske prinsipper, ønsket Hayek å gjenopprette maktfordelingen som demokratiet hadde avskaffet.

Hayek nøler med å bruke betegnelsen «demokrati» på dette nye systemet, og foreslår «demarki» som et ubesudlet alternativt begrep. For å følge William E. Scheuermans vurdering av Schmitt-Hayek forholdet: Hayek bygger sin kritiske diagnose av demokratiet på Schmitts analyse av velferds­lovgivningen i Weimar-republikken. For Schmitts del munnet analysen ut i støtte til autoritære alternativer til det eksisterende demokratiet, en konsekvens det blir åpenbart at Hayek ikke evner å unnslippe, når han foreslår «en rekke institusjonelle reformer med forstyrrende og autoritære implikasjoner».⁴⁴

Autoritær liberalisme i teori og praksis

Diagnosen av det eksisterende demokratiet som en kilde til irrasjonell økonomisk adferd og totalitaristisk statsutvikling er sentral for det nyliberale prosjektet om en sterk stat, der statens styrke skal sikres gjennom iverk­settelsen av ulike tiltak som distanserer den fra eller beskytter den mot de samfunnsmessige interessegruppenes krav. Hayeks midlertidige diktatur, konstitusjonelle orden og mellomstatlige føderasjon, representerer slike forsøk på å etablere en stat med et distansert forhold til økonomien og en evne til å avverge demokratiske «forstyrrelser» av prismekanismen. Jeg har også forsøkt å vise at Hayek ikke er alene om denne generelle innstillingen, men har et inspirasjonsgrunnlag i Carl Schmitt, meningsfeller i de tyske ordoliberalerne, og etterfølgere i public choice-teorien.⁴⁵ Det virker ikke urimelig å favne denne tendensen med begrepet «autoritær liberalisme», forstått som en liberalisme som arbeider for reformer som vil ufarliggjøre demokratiet ved en drastisk innsnevring av det demokratiske handlings­rommet.

Spørsmålet om forbindelsen mellom økonomisk liberalisme og politisk demokrati er også et aktuelt politisk problem. EUs gjeldskrise håndteres på en måte som ser ut til å aktualisere dette poenget: Europarådet monopoliserer beslutningstakingen på bekostning av Europaparlamentet, Europa­kom­misjonen er blitt degradert til rollen som sekretariat, og nasjonale parlamenter til å godkjenne mellomstatlige traktater, av frykt for sanksjoner. Krisen i EU-systemet førte til en politikkutvikling som fikk selv EU-filosof Jürgen Habermas til å frykte for framtiden. Slavoj Žižeks beskrivelse av Hellas-dramatikken som en testplass for «en avpolitisert teknokratisk modell der banker og andre eksperter får lov til å knuse demokratiet», der politikken drives av eksperter som styrer «postideologisk», på tvers av sekteriske parts­interesser, virker passende her.⁴⁶ Kanskje vi her er inne på et «valgfelleskap» mellom økonomisk liberalisme og autoritær politikk – dette med tanke på Hayeks foreslåtte reformer, men kanskje også på politikkens utvikling i vestlige demokratier og EU-systemet, som uttrykk for en tilsvarende affinitet.⁴⁷ For å avslutte med Wolfgang Streeck:

«En strategi for å oppløse spenningen mellom kapitalisme og demokrati lå innbakt i utviklingen mot en regelbasert økonomisk politikk, uav­heng­ige sentralbanker og en finanspolitikk som ikke påvirkes av valg­utfall, i overføringen av økonomisk politikk til tilsynsorganer og ‘ekspert­komiteer’ og i grunnlovsfestingen av gjeldstak som er rettslig bindende overfor regjeringer i flere tiår, om ikke for alltid.»⁴⁸

Sluttnoter:

1 ) F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, The University of Chicago Press, Chicago 1958. s. 107-118.

2 ) K. Polanyi, Den liberale utopi, Res Publica, Oslo 2012, s. 319.

3 ) W. Lippmann, The Good Society, Transaction Publishers, London 2009, s. 269.

4 ) O. Innset, «Ny liberalisme, ny kapitalisme», Røyst, november 2015, s. 16.

5 ) Ibid.

6 ) F. A. Hayek, The Road to Serfdom, The University of Chicago Press, Chicago 2007, s. 118.

7 ) F. A. Hayek, The Constitution of Liberty, The University of Chicago Press, Chicago 2011, s. 166.

8 ) «The ancients aimed at a distribution of power among all the citizens of a given state, and they referred to this as freedom. For the moderns, the goal is security in their private possessions. For them, liberty refers to the guarantees of these possessions afforded by their institutions.» B. Constant i N. Bobbio, Liberalism and Democracy, Verso, London 1990, s. 2.

9 ) N. Bobbio, Liberalism and Democracy (ibid); A. Arblaster, Democracy, Open University Press, Philadelphia 2002; S. Bedi, Rejecting Rights, Cambridge University Press, Cambridge 2009, kap. 1: «The classic conception of rights: the ‘democratic deficit’.»

10) A. Rüstow i W. Röpke, International Economic Disintegration, William Hodge and Company, London 1942, s. 276.

11) F. A. Hayek, The Market and other Orders, The University of Chicago Press, Chicago 2014, s. 214.

12) F. A. Hayek, New Studies in Philosophy, Politics, Economics and the History of Ideas, Routledge, London 1990, s. s. 153. Jf. også F. A Hayek Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. 471. «In its present unlimited form, democracy has today largely lost the capacity of serving as a protection against arbitrary power.»

13) V. J. Vanberg, The Constitution of Markets, (se note 8), s. 85.

14) F. A. Hayek, «The Dangers to Personal Liberty», The Times, 11.07.1978.

15) F. A. Hayek i A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy: Hayek, the ‘Military Usurper’ and Transitional Dictatorship in Chile?», American Journal of Economics and Sociology, Vol. 71, No. 3, juli 2012, s. 521.

16) F. A. Hayek, Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. s. 468; V. J. Vanberg The Constitution of Markets, (se note 8), s. 110.

17) F. A Hayek Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. 252.

18) Ibid., s. 358.

19) Ibid., s. 435.

20) F. A. Hayek, The Road to Serfdom (se note 15), s. 48.

21) J. Buchanan, F. Tullock, Toward a Theory of the Rent Seeking Society, Texas A & M University Press, College Station 1980, s. 4.

22) C. Schmitt, «Videreudvikling af den totale stat i Tyskland», Semikolon vol. 3. no. 5., 2002.

23 ) M . Thorup, «Introduktion til Carl Schmitt og den totale stat», Semikolon vol. 3. no. 5., 2002, s. 8.

24) Ibid., s. 9.

25) F. A Hayek, Law, Liberty and Legislation, s. 354.

26) R. Cristi, Carl Schmitt and Authoritarian Liberalism: Strong State, Free Economy, University of Wales Press, Wales 1998, s. 175.

27) W. Bonefeld, Critical Theory and the Critique of Political Economy, Bloomsbury Publishing, London 2014, s. 191.

28) C. Schmitt, Begrepet om det politiske, Vidarforlaget, Oslo 2007, s. 53.

29) Jf. R. Cristi, (ibid.); E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», Constellations vol 4., 1997.

30) W. Streeck, «Heller, Schmitt and the Euro», European Law Journal, vol. 21. No. 3, 2015, s. 367. I det følgende baserer jeg meg særlig på Streecks analyse av Hayeks 1939-artikkel.

31) Ibid.

32) F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, s. 262.

33) Ibid., s. 266.

34) F. A. Hayek, The Road to Serfdom, s. 110.

35) A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy», s. 516ff.

36) F. A. Hayek i A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy», s. s. 521.

37) Ibid., s. 513.

38) Ibid., s. 521.

39) Schmitt i H. Høibraaten, «Carl Schmitt, allmakten og nominalismen: To fortolkninger» (hentet: https://www.academia.edu/9713723/Carl_Schmit_nominalismen_og_allmakten_En_skisse_til_to_alternative_fortolkninger), s. 1.

40) F. A. Hayek, The Constitution of Liberty, s. 326.

41) http://s3.amazonaws.com/zanran_storage/www.fahayek.org/ContentPages/

527215195.pdf

42) F. A Hayek, Law, Liberty and Legislation, s. 359.

43) Ibid.

44) W. E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», s. 180.

45) Det er selvsagt betydelige forskjeller mellom Hayek, ordoliberalismen, public choice og Schmitt som ikke bør undervurderes. Her forsøker jeg likevel å få fram noen fellestrekk som favnes med begrepet «autoritær liberalisme».

46) S. Žižek, The Year of Dreaming Dangerously, Verso, London 2012, s. 13.

47) Jf. W. E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», s. 184.

48) W. Streeck, Buying Time: The Delayed Crisis of Democratic Capitalism, Verso, London 2014, s. 61-62.

Er kommunisme forbrytelser, grusomheter og diktatur eller et utopisk drømmesamfunn vi vil få oppleve i framtida. Eller er det arbeiderklassens frigjøring?

Jeg ser på kommunisme som en frigjøringsprosess fra kapitalens utbytting og ikke et virkelighetsfjernt drømmesamfunn. Et samfunn arbeiderklassen idag er gode nok til å skape.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist

Foto: Alpha Stock Images

Kommunismen som et helvete

Borgerskapet sine representanter er de som skriker høyest om sin frykt for kommunismen. For dem representere ideen en frykt for å miste alt de har kjært. En frykt for den mest grusomme forbrytelse. At den hellige akkumulasjon ikke vil gi dem maksimal profitt. Dette er klassen som uten ironi kan beskrive børsfall som krigshendelser og profittsvikt som massakre. Det er bare å se på forsiden av klasseavisene Dagens Næringsliv og Finansavisen. Dette borgerskapet har alltid fryktet ideen om at behovet til det store flertallet er viktigere enn profitten for de få som den største forbrytelsen mot mennesket,. Allerede før Karl Marx og Friedrich Engels skrev det i Det kommunistiske manifest, har borgerskapet fryktet kommunismen som et spøkelse som skal hjemsøke deres kapital eller rikdom. Denne kommunismen er for dem iboende i alt som kan være til hinder for kapitalens frie flyt. Det være seg bilfritt sentrum i Oslo, tollbeskyttelse av norske matproduksjon eller reguleringer av kapital og eiendomsforhold.

Borgerskapet hersker ikke bare gjennom rå makt aleine. Antonio Gramsci analyserte hvordan borgerskapet utøvde sitt klasseherredømme. Beskrivelsen av hvordan de dominerer det sivile samfunn, er kaller han hegemoni. Det er et system av politiske og ideologiske allianser som borgerskapet inngår. Å bygge allianser for å isolere ideer som ikke gagner klassen. Ideer som å begrense den frie flyt av kapital og markedets makt.

Det norske klassekompromisset er et godt eksempel på en slik allianse, inngått i en situasjon der borgerskapet virkelig fryktet kommunismen. Arbeiderklassen var på frammarsj, klassekampen mellom arbeid og kapital var tilspissa og Sovjetstaten var en realitet i øst. Klassekompromisset inneholder flere elementer, men i denne sammenheng er det viktigste at de tvang arbeiderbevegelsen til å legge sosialisme/revolusjon på hylla. Siden har denne historiske blokken styrket seg enda mer og den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen har skrotet drømmen om et annet økonomisk system.

Det er helt vanlig å høre at «alle vet» eller «historien viser» at kommunismen ikke virker. Det kan være en fin ide, men den vil alltid føre til voldelig og autoritær utøvelse av makt. Slik vil borgerskapet snu diskusjonen og prøve å etablere grenser for den alminnelige politiske debatten. Deres kritikk av kommunismen har som hensikt å etablere grenser for den politiske debatten og vilkårene for det demokratiske samfunnet. Kommunismen er ikke et akseptabelt alternativ.

Men beskrivelsen av kommunismen som et helvete har enda en rot. Sosialismen i det tjuende århundre var ikke noe glansbilde. Håpene til arbeiderklassen som ble tent i 1917, og gjennom frigjøringsbevegelsene ble dessverre fort druknet av forbrytelser gjort av de nye regimene. Ettpartistat, diktatur, Gulag, med mer kan ikke feies under teppet. Det representerer en blindvei i historien om arbeiderklassens frigjøring. Disse regimene kan ikke framstå som forbilder for frihetselskende mennesker. Borgerskapet veit hvordan de kan bruke denne grusomme historien til å slukke et hvert håp om en bedre verden.

Kommunismen som himmelen

Nesten som et tilsvar til framstillingen av kommunismen som et helvete har mange kommunister et behov for å framstille kommunisme som den rake motsetningen. Kommunismen beskrives som et paradis, like vakker som Guds himmel.

Kommunismen er hvor historien tar slutt. Hvor den lange rekken av klassesamfunn forsvinner. Alle motsetninger mellom mennesker blir løst. Rasismen forsvinner, kvinnene er frigjort, religionen overflødig osv. Menneskene forandres til det nye mennesket. Et menneske som klarer å leve i et nytt demokratisk og solidarisk samfunn.

Denne framstillingen har utgangspunkt i Karl Marx beskrivelse av historien. Historien er en historie om klassekamp. Mennesket historie har gått gjennom en rekke produksjonsmåter fra urkommunismen, slavesamfunnet, føydalismen til kapitalismen. Kommunismen er klassesamfunnets avslutning. Et samfunn der klassene er oppløst.

Mot dette kan vi komme med mange innvendinger. Det er nok åpenbart for de fleste at urkommunismen var et tøft samfunn for mennesket. Det opprinnelige fellesskapet var først og fremst en nødvendighet for å overleve. Denne urkommunismen representerer ikke et samfunn uten konflikter og motsetninger, men et samfunn der vi eide våre produksjons­midler i fellesskap, i en flokk. Utover det har jo dette samfunnet få likheter med visjonen om ­framtidssamfunnet.

Ideen om at menneskene må forandre seg, bli nye menn og kvinner for å bygge kommunismen blir kritisert av Ola Innset i teksten Totalitære utopier i Manifest tidsskrift.¹ Utgangspunktet for teksten er å utforske om venstresida kan lære noe av totalitarismeforskningen. Han mener sosialismen klarer seg helt fint med de menneskene vi har, og at menneskenaturen ikke må forandre seg for å bygge en ny verden. Selv om jeg mener Innset har gode poenger, så gjør han det litt enkelt for seg. Jeg tror alle voksne mennesker kan reflektere tilbake til hendelser som var så betydningsfulle i deres liv at de forandret dem. For meg hadde jeg et slikt punkt i livet da jeg ble far for første gang. I litteraturen finner vi en rekke beskrivelser av mennesker som går gjennom slike eksistensielle endringer. Men også på det politiske nivået i dagens samfunn ser vi at menneske er i utvikling. Endres rollene i familien som en konsekvens av at vi dag har pappa­permisjon, diskuteres jo nå av forskere. De fleste vil hevde at vi har endret oss siden 50-tallets kjønnsrollemønster. Mennesket har evnen til å endre seg. Når vi har denne evnen, er det også sannsynlig at en stor politisk omveltning fører med seg endringer i hvordan vi oppfører oss og ser på oss selv.

Fremmedgjøring er et sentralt begrep hos Marx. For Marx er arbeidet svært viktig. Det er en del av det å være et menneske. I det kapitalistiske system arbeider arbeideren for en annen. Han arbeider på mange måter utenfor seg selv, eller arbeider med noe som ikke tilhører han selv. På denne måten blir han fremmedgjort til sitt arbeid, og derfor også fremmedgjort til seg selv. For Marx viser fremmedgjøringa hvor ødeleggende kapitalismen er for menneskets frihet. Frigjøring fra fremmedgjøring vi opplever under kapitalismen, vil ha konsekvenser for samspillet, de sosiale relasjonene mellom menneskene og det vi opplever som å være mennesker.

På den andre siden er det en voldsom oppgave å skulle overbevise folk som er fornøyd med seg selv, å bli med i en politisk kamp for å endre dem som mennesker. Det er en retorisk oppgave der man gir seg selv små sjanser for å utvikle en folkelig ide.

Det mye større problemet med ideen om det nye mennesket, som nødvendig for framtidssamfunnet, er at man da indirekte går med på en av de mektigste stolpene i det borgerlige hegemoniet. At kommunismen er umulig fordi menneskene er egoistiske. Vi kan ikke yte etter evne og få etter behov fordi vi i utgangspunktet er ute etter å utnytte systemet. Dette er for eksempel et av de bærende trekkene ved dagens NAV-system. Man skal behandle alle trygdemottakere som snyltere fordi det kan være noen som utnytter systemet. Det kan jo godt tenkes at vi bruker større ressurser på å jakte på snyltere enn det snylterne ville lurt til seg. Men viktigere er at behovet for kontroll kommer i veien for å gi støtte. Det store flertallet som mottar støtte fra NAV, vil jeg tro har et ønske om å bidra i samfunnet, men er blitt ekskludert fra det av markedet.

Innset har grunnleggende rett. Dagens mennesker er gode nok for framtidssamfunnet og menneskenaturen må ikke endres for å få en ny verden. Vi møter disse menneskene hver dag og ser ofte at handlingene deres ikke styres ut ifra et ønske om å snylte på andre, men med et sterkt ønske om å bidra med det de kan.

De siste årene har det kommet fram at flere ser på kommunismen som en teknologisk nødvendighet som følge av økt robotisering, effektivisering og ny teknologi. Tron Øgrim må regnes som en norsk pioner for det som i dag diskuteres som fully automated luxury communism. Denne luksuskommunismen bygger på følgende observasjoner: Fler og fler oppgaver i samfunnet blir automatisert bort eller overtatt av roboter. Arbeidet som tidligere blir gjort av den variable kapitalen, arbeidskraften, er nå overtatt av den faste kapitalen, maskiner. Under kapitalismen er automatisering et forsøk på å øke profittmengden, skvise arbeidskraftkostnadene. Når politikere, media eller NHO snakker om at vi må tilpasse oss automatisering og ny teknologi, og samtidig snakker om at vi må jobbe lengre og skape flere jobber, snakker de om to motstridene forskjellige virkeligheter. Luksuskommunismen argumenterer for at automatisering som tjener folket, og ikke profitten, er framskritt. Målet med automatiseringa bør være å gi folk mer fritid, mer tid til fornøyelser. Den teknologiske utviklinga gjør det mulig å se for seg et post-lønnsarbeidsamfunn.

Luksuskommunismen virker forlokkende, men har noen sentrale problemer. Det første er: Hvor ble arbeiderklassen av? Det er en fortelling om kommunismen der arbeiderklassen får sitte i baksetet, mens historien drives fram av teknologiske endringer. En av kommunismens kjernekonsept er at det er klassekamp som skaper historien. Det betyr at vi, du og jeg som skaper historien, er blitt erstattet med at det er teknologien som skaper historien.

Det andre problemet er at når man f.eks. ser selvbetjente kasser i butikken som automatisering, så ser man ikke at det er arbeidet som har flytta seg fra betalt arbeid gjort av butikkansatte til ubetalt arbeid, gjort gratis av forbrukeren. Arbeidet med å skanne varer har i seg selv ikke forsvunnet. Det er kapitalisten som har sluttet å betale for det.

Det tredje problemet er at man ser bort i fra hvordan kapitalismen eser ut i nye deler av samfunnet. Kapitalakkumulasjonen finner nye områder for å utbytte arbeidere og skape merverdi. Dette er drivkraften bak privatisering, varefisering av hva som tidligere var fellesoppgaver eller private oppgaver. Hvordan kapitalismen hele tiden finner tilbake til den primitiv akkumulasjonen eller det som David Harvey omdefinert som «akkumulasjon gjennom frarøvelse».

Jeg tror ikke vi er tjent med kommunismen beskrevet som et drømmesamfunn. Et samfunn der alle problemer er på historias skraphaug. Der kvinneundertrykking, rasisme, miljøødeleggelser, homofobi og andre ting vi ikke liker tar slutt. Jeg vil gjerne bekjempe alt sammen. Og bruker gjerne livet mitt på å forsøke. Men det er og forblir en vakker drøm. Det er selvsagt lov å drømme, problemet er bare hvis det blir for virkelighetsfjernt for de du vil ha med deg.

Kommunisme som frigjøring

Hvorfor skrev aldri Marx den store boka om kommunismen? Ville ikke agitasjon for et annet samfunn kunne vinne støtte for ideen? Marx filosoferte nok over framtidssamfunnet. Som flere har vist, kommer han i flere verk innom framtidssamfunnet. Men et helhetlig verk prioriterte han aldri. Det viktige var å avsløre det kapitalistiske samfunnet, vise motsetningene i systemet, og til sist avsløre kapitalens utbytting av arbeiderklassen. For Marx er arbeiderklassens frigjøring klassens eget verk. Det var for han liten hensikt i å prøve å presentere teoretiske løsninger på teoretiske problemer i et tenkt samfunn. Problemene til det nye samfunnet ville være bestemt av konteksten problemene oppstår i. Løsninger som mennesker som lever i den konteksten, vil være bedre egnet til å løse. Marx er kjent for å ha skrevet «hittil har filosofene vært opptatt av å fortolke verden, det som er viktig er å forandre den». Den samme kritikken kan rettes mot et utopisk framtidsdrømmeri.

Kommunismen kan også bli sett på som en prosess der arbeiderklassen frigjør seg fra utbyttinga og kapitalen. Vi finner dette også hos Marx og Engels. I Manifestet blir vi presentert for arbeiderklassens historiske oppgave. Hvordan all historie er historien om klassekamp og at arbeiderklassen kan frigjøre seg fra klassesamfunnet. I Kapitalen avdekker Marx hvordan kapitalen fungerer i samfunnet. Boka gir arbeiderklassen innsikt i kapitalismen for å kunne frigjøre seg fra den. Friedrich Engels definerte kommunismen som læren om vilkåra for proletariatets frigjøring.

Proletariatets frigjøring, hva betyr nå det? Kapital er en prosess av ekspanderende verdi. Kapitalen bytter i denne prosessen form fra pengekapital til varekapital for å forvandles tilbake til pengekapital. Men når den returnerer til pengekapital har det skjedd noe: den er større, den har tilegnet seg en merverdi. Denne merverdien kommer fra at varen arbeidskraft potensielt skaper større verdier enn den kostnaden den har. Det er kun varen arbeidskraft, som har potensiale til å tilføre varen økt verdi i den andre enden. Dette fordi prisen på varen arbeidskraft defineres av hva som er sosialt nødvendig for at selgeren kan leve fra måned til måned, mens verdien av hva den skaper, kan være så uendelig mye mer. Det at arbeideren bare får en del av den verdien han eller hun tilfører produktet, og på den måten jobber «gratis» et antall timer for en kapitalist, er det vi kaller utbytting. Det er denne utbyttinga i et system der vi produserer for noen andre, vi vil frigjøres fra.

Kapitalismen er en prosess som sniker seg inn i hvert rom den får tilgang til. Den endrer forholdet mellom mennesker til et forhold mellom varer, og menneskeliggjør samtidig vårt forhold til varene. Vi er alle vareeiere i et marked. Gjennom markedet opplever vi en upersonlig disiplinering. Markedet fungerer som en usynlig og uutfordret kraft som dominerer våre liv. En kraft definert av behovene, ønskene, valgene og viljene til en grå fremmed masse. Den upersonlige dominansen er mulig bare fordi tingene er produsert som varer. Og de fleste ting er produsert som varer bare fordi folk flest må selge sin arbeidskraft til dem som eier produksjonsmidlene, i bytte mot lønn. Lønna og arbeidskontrakten er med på å skjule kapitalens despotiske makt over arbeideren. Arbeideren framstår som fri, selv om han er avhengig av å selge sin arbeidskraft. Den despotiske makta blir brukt til å gjøre kjøperen av arbeidskraft enda rikere og mektigere. Dette maktforholdet ble nettopp nylig illustrert på den mest grotesk måten ved at Petter Stordalen gikk ut som P3-reporter og oppfordret folk som ikke var fornøyd med jobben sin, om å slutte. Dette er den samme hotellkongen som ikke har ga et øre i lokale tillegg etter hotellstreiken i fjor.

«Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden.»² skriver Marx i Den tyske ideologi. Her er det jo nettopp kommunismen som en prosess for vår frigjøring som er sentralt. Vi vil oppheve den nåværende tilstanden med urettferdighet, utbytting og ufrihet. Det er kapitalismen som skal avskaffes som er det sentrale. Det er det som gir grunnlaget for å se den kommunistiske horisonten som Jodi Dean kaller det. Horisonten som er å gi etter evne og få etter behov. Et fellesskap samfunn der vi eier, arbeider, skaper, styrer og fordeler i fellesskap. Vi vil fortsatt krangle, være uenige, oppleve dritt og baksnakke hverandre. Kommunismen er ikke et drømmesamfunn, det er et virkelig samfunn.

Noter:

1) http://www.manifesttidsskrift.no/totalitaere-utopier/

2) Karl Marx: The German Ideology http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/germanideology/ch01a.htm (forfatters oversettelse)