Andre bok av Kapitalen, den som kom ut i 1885 (etter Marx’ død), er nå oversatt til norsk av Harald Minken. Den nye oversettelsen kommer i handelen om få måneder, om alt går som det skal. Det er andre gang denne delen av «Kapitalen» er oversatt – første gang var for over 80 år siden, da Fram forlag ga ut Erling Falks oversettelse. Men oversettelsen, som utgis av Forlaget Rødt, er mer komplett og lesbar.

Harald Minken gir i denne artikkelen et bilde av noe av det andre bok handler om og hva slags nye innfallsvinkler den kan gi til analysen av kapitalismens utvikling. Punktene han trekker fram, følger ikke boka tett. De berører snarere noen få utvalgte saker. Flere steder blander han også inn sine egne ideer.

Harald Minken
Har nyoversatt andre bok av Kapitalen.
Foto: John Jabez Edwin Mayal

Jeg begynner med å minne om hovedsaka, nemlig hva kapital er.

1. Hva er kapital?

Kapital er ikke en ting. Eller rettere sagt: Det er ikke én og samme ting hele tida. Det er i utgangspunktet en gitt verdisum. Den kan eksistere som en sum penger, men den kan også eksistere som en viss mengde produksjonsmidler og arbeids­kraft, eller som en varemengde av gitt verdi. Kapitalen må faktisk nødvendigvis skifte mellom disse tre formene hele tida. For å være kapital må en gitt pengesum brukes til å kjøpe inn produksjonsmidler og arbeidskraft. Kapitalen bevarer sin verdi i dette kjøpet, men endrer fysisk form.

Deretter må arbeidskrafta og produksjonsmidlene forbrukes i en produksjons­pro­sess som resulterer i en viss mengde varer for salg. Dette er også en formforvand­ling, men den underliggende verdien av kapitalen blir bevart, sjøl om den nå ikke lenger tar form av arbeidskraft og kapital, men av en viss mengde varer. Men i tillegg til å bevare verdiene som er satt inn i produksjonen, er de denne gangen også økt. Det har nemlig blitt produsert en merverdi, slik at verdien av de produserte varene er større enn verdien av den opprinnelige pengesummen som blei investert. Fra kapitalistens side er merverdien hensikten med hele prosessen. Merverdien er resultatet av at arbeiderne arbeider gratis for kapitaleieren en viss del av arbeidsdagen.

Det er ikke åpenbart at det er gratisarbeid som skjer, slik det var under føydalis­men, da leilendingen var forpliktet til å bruke et visst antall dager i uka til plikt­arbeid for føydalherren, mens han hadde resten av uka til å produsere det han sjøl trengte for å leve. Likevel er det gratisarbeid som skjer, også under kapitalismen. Det skjer fordi arbeideren produserer større verdier pr. arbeidsdag enn det hun får utbetalt i lønn. Eller sagt på en annen måte: Verdien av de forbruksvarene og tjenestene som arbeideren kan bruke lønna si på, er mindre enn den nyskapte verdien som hun tilfører produktene hun produserer.

Juridisk sett er det ikke noe galt som skjer – ingen som snyter den andre. Arbeideren må selge arbeidskrafta si for å leve, og hun gjør det frivillig mot en lønn som (i gjennomsnitt under norske forhold) gjør det mulig for henne både å stifte familie, betale ned studielån og boliglån, og bo og leve ganske bra. Men det endrer ikke på det forholdet at hun samtidig produserer verdier som kapitalisten tilegner seg gratis, og på den måten opprettholder et system der det er andre som til syvende og sist bestemmer det meste på arbeidsplassen og høster det meste av gevinstene av arbeidet.

Når kapitalen gjennom produksjonen har fått form av en viss mengde varer, må det skje en ny formforvandling, i og med at varene må selges, slik at kapitalen dermed forvandles tilbake til pengeform. Så kan hele kretsløpet starte på nytt.

Kapital er altså en verdisum som bevares gjennom formforvandlingene fra penger til arbeidskraft og produksjonsmidler og videre til varer, og til slutt fra varer tilbake til penger i et stadig kretsløp. Samtidig som verdisummen bevares gjen­nom disse forandringene, blir den også økt. Denne økningen skjer i produksjonen, der kapitalen antar form av produktiv kapital, dvs. arbeidskraft og produksjons­midler, og kommer seinere til syne som et tillegg til den opprinnelig investerte kapitalen (merverdi eller profitt) når varene selges.

Det er misvisende å identifisere kapitalen med den ene eller andre forma den tar i kretsløpet. Kapital er ikke penger, men penger som settes inn i et kretsløp som beskrevet. Kapital er ikke maskiner og utstyr, men kan anta form av maskiner og utstyr som en del av kretsløpet. Kapital er ikke varer, men varer som inne­holder en merverdi som skal realiseres når varene selges.

Spesielt er det grunn til å merke seg at arbeidskraft brukt i en kapitalistisk produksjonsprosess er en form for kapital, ifølge Marx. Han kaller det variabel kapital, fordi det er arbeidskrafta i virksomhet som skaper merverdi, og dermed er den forma for kapital som kan skape større verdier når den brukes. Kapital lagt ut til innkjøp av produksjonsmidler kaller han derimot konstant kapital, etter som den i høyden bevarer sin verdi i produksjonen (når den forvandles til varer).

Variabel kapital er ikke det samme som lønninger. Variabel kapital legges ut av kapitalisten til innkjøp av arbeidskraft, altså til lønnsutbetaling. Men når lønna er utbetalt til arbeideren, er den ikke lenger kapital. Den variable kapitalen har da forvandlet seg fra penger til levende arbeidskraft. For arbeideren er lønna aldri kapital, for hun bruker den til forbruk, ikke som investering.

I dag kalles det humankapital dersom en arbeider har skaffet seg spesiell utdan­ning eller erfaring, og dermed kan kreve lønn over gjennomsnittet. Dette har ingenting med Marx’ kapitalbegrep å gjøre, men er derimot det Marx kaller komplisert arbeid, dvs. arbeid som skaper større verdier pr. time enn gjennom­snittlig.

2. Omslag og omslagstid

Andre bok av Kapitalen begynner (i kapittel 1til 4) med å drøfte kapitalkretsløpet grundig og fra alle sider. Det består av tre faser. I første fase satser kapitalisten en pengesum til innkjøp av arbeidskraft og produksjonsmidler. I andre fase foregår produk­sjonen, der arbeidskrafta og produksjonsmidlene blir brukt til å framstille varer. I tredje fase blir varene solgt, og pengene for salget kan settes inn om igjen i et nytt kretsløp.

Den midterste fasen kalles produksjonsprosessen, og de to andre danner sirkula­sjonsprosessen. Tida det tar å gjennomføre produksjonsprosessen, er produksjons­tida, og tida det tar å gjennomføre de to delene av sirkulasjonsprosessen, kalles sirkulasjonstida. Til sammen utgjør de omslagstida. Et omslag er hele kretsløpet fra kapitalen blir lagt ut i pengeform til den vender tilbake med profitt.

For Marx er produksjonsprosessen det grunnleggende. Det er der den grunn­leggende motsetningen mellom arbeid og kapital utspiller seg, det er der utbyt­tingen foregår og merverdien blir produsert. Ja, det er forskjell på folk, men den viktigste forskjellen oppstår ikke på grunn av lønnsforskjeller, skatteregler eller mangelfull skolegang. Den oppstår fordi arbeiderklassen ikke har kontroll med produksjonsmidlene, dvs. råmaterialene, energikildene, maskinene, byg­ningene osv. som trengs til å drive produksjonen. Den eneste varen de har å selge er arbeidskrafta si. Kapitalistene, på sin side, har eiendomsretten til produksjons­midlene og full kontroll over produksjonsprosessen. De kan derfor tilegne seg merverdien, dvs. verdiene som arbeiderne skaper ut over det de får utbetalt som lønn. Resultatet er et samfunn der kontrollen over kapitalen blir et middel til å produsere mer kapital. Kapital blir verdi som skaper mer verdi. I det kapitalistiske samfunnet blir alt annet uviktig.

Derfor er første bok av Kapitalen med noen få unntak konsentrert om produk­sjons­prosessen. Det første unntaket er de tre første kapitlene, for de handler om de grunnleggende aspektene ved all slags utviklet varebytte, slik som varens dobbeltkarakter som bruksverdi og bytteverdi, hva som bestemmer varens verdi, og pengenes egenskaper og funksjoner. Kapitalistisk produksjon forutsetter jo produksjon av varer for markedet, derfor trenger vi dette grunnlaget. Det andre unntaket er det berømte kapitlet som handler om hvordan arbeidskrafta historisk blei en vare.

Disse fire kapitlene er det minimum vi trenger å vite om varesirkulasjonen for å kunne analysere den kapitalistiske produksjonsprosessen. Ut over det forut­setter første bok bare at varesirkula­sjonen ikke byr på noe problem: Arbeidskraft og produksjonsmidler finns å få kjøpt til faste priser, og de produserte varene lar seg straks og uten problemer selge til faste priser.

Det er disse forenklingene som blir opphevet i andre bok. Der tar det tid å få solgt varene, og det kan også ta tid å få supplert lageret av råvarer etc. I denne tida foregår det ingen merverdi­produksjon, dvs. at kapitalen ikke kaster noe av seg. Derfor blir det om å gjøre å gjøre sirkulasjons­tida så kort som mulig.

Nå er det jo ikke vanlig at produksjonstida og sirkulasjonstida foregår ved at først blir det produsert, så stopper produksjonen opp mens varene selges, og så starter produksjonen opp igjen når varene er solgt. Poenget til Marx er ikke at det er det som skjer, men at for at begge deler skal kunne foregå samtidig hele tida, må det enten mer kapital til, eller produksjonen må foregå i redusert skala.

Anta at produksjonen foregår kontinuerlig og at produksjonstida bare er én dag. Anta videre at arbeidskraft og produksjonsmidler kjøpes inn i bittesmå porsjoner, gjerne bare nok til en enkelt dags forbruk. Om sirkulasjonstida var null, ville da kapitalen vendte tilbake i pengeform hver eneste dag, og det var aldri nødvendig å legge ut mer kapital enn det som trengtes for den ene dagen. Men om sirkula­sjons­tida var seks uker, ville det (med seksdagersuke) trenges en 36 ganger så stor kapital, ikke bare i første runde av kretsløpet, men hele tida. Hver eneste investert krone ville bruke 37 dager på kretsløpet, og sjøl om det hver dag kom kapital fra en dags produksjon tilbake, ville til enhver tid kapital for 37 dagers produksjon være bundet opp i kretsløpet. Det satses bare kapital til ett dagsverk hver dag, men hver eneste dag er samtidig kapital for 37 dagers produksjon bundet opp i usolgte varer.

Sirkulasjonstida er derfor av største betydning for hvor mye kapital som vil være bundet i kretsløpet til enhver tid. Dermed er den også av største betydning for hvor mye profitt kapitalisten får pr. år på hver krone han legger ut. I løpet av året får han en profitt på (la oss si) 300 dagers produksjon, uansett sirkulasjonstida, men i det ene tilfellet er dette profitt på en kapital tilsvarende én dags forbruk av arbeidskraft og produksjonsmidler, i det andre er det profitten på en kapital som er 37 ganger så stor.

Betydningen av å forkorte sirkulasjonstida står ikke i motsetning til at det bare er i produksjonen at verdi og merverdi skapes. Tvert imot bekrefter det en slik teori. Det er ikke større innsats og ressursbruk i sirkulasjonen som gir mer verdi, men det motsatte. For øvrig ville også forkorting av produksjonstida øke den årlige avkastningen på samme måte, i det det også i det tilfellet ville ta kortere tid før kapitalen vender tilbake, slik at et visst nivå på produksjonen til enhver tid ville kreve et mindre kapital­utlegg.

Kapitalistene er sjølsagt oppmerksom på disse sammenhengene. «Just-in-time»-filosofien, som har sitt utspring i Japan for rundt femti år siden, går for eksempel ut på å finne metoder for å holde så små lagre av produksjonsmidler som mulig. Og i den andre enden av produksjonen vil industrikapitalisten gjerne korte ned salgstida ved å selge til en handelsmann, som tar på seg resten av jobben med salget mot at industrikapitalisten gir slipp på en del av merverdien som er skapt. Eller han vil gi kjøperen kortere frist for å betale.

Arbeidsdelingen mellom industrikapitalisten og handelskapitalen er behandlet i tredje bok av Kapitalen, mens lagerhold er behandlet i andre bok, kapittel 6, og raskere betaling i andre bok, kapitel 14.

3. Geografi, avstander og stordriftsfordeler

Et annet aspekt ved kapitalkretsløpet som spilte en underordnet rolle i første bok, er den geografiske utvidelsen av markedene. Jo lengre unna man henter råvarene og jo fjernere markeder man produserer for, jo lengre vil sirkulasjonstida være, alt annet likt. Men alt annet er ikke likt særlig lenge av gangen. I hele den kapitalis­tiske tidsalderen har transport­teknologien utviklet seg, både til lands og til sjøs, og over kortere og lengre avstander. Eller rettere sagt, den har blitt utviklet, bevisst, for å rive ned avstandshindrene og forkorte sirkulasjonstida. Fra seil til damp, fra kjerre til jernbane og bil. Andre bok av Kapitalen går grundig inn på dette, blant annet i kapittel 5, 6 og 14.

Men sirkulasjonstida er ikke bare påvirket av varetransporten, men like mye av kommunikasjonssystemene og systemene for betaling av varene. Det er klart at om penger, kontrakter og andre nødvendige dokumenter må transporteres fram og tilbake med seilskip eller på hesteryggen mellom kjøper i ett land og selger i et annet, vil det gi et tillegg i sirkulasjonstida på uker, om ikke måneder. Vekselen, som blei oppfunnet i Italia på 1200-tallet, innebar en vesentlig reduksjon av tida fra kjøpet var inngått til betalingen var selgeren i hende, men det gjaldt bare mellom de store handelsbyene i Europa. På Marx’ tid var riktignok telegrafen oppfunnet og postvesenet utbygd, men det kunne fremdeles ta måneder fra en internasjonal handel blei inngått til selgeren hadde mottatt betalingen. I kapittel 14 sies det for eksempel at transporten av varer fra England til India rundt 1850 kunne ta fire måneder, og så gikk det fire måneder til før pengene for varene faktisk var mottatt i England. I vår tid er denne delen av sirkulasjonstida normalt redusert til et absolutt minimum ved elektroniske betalingsformer og elektronisk dokumentbehandling.

Marxistene i vår tid har ikke vært like flinke som Marx til å studere det materielle grunnlaget for sirkulasjonstida og hvordan det har utviklet seg.1 Dermed risikerer de å ta grundig feil, ikke minst om profittratens utvikling.

Avstandskostnader forlenger sirkulasjonstida, og reduksjon av disse kostnadene forkorter den. Men hvorfor kan man ikke like godt nøye seg med å selge varene lokalt? Svaret på det kan bare være stordriftsfordeler i produksjonen. Marx la stor vekt på stordriftsfordeler, som han tenkte seg som en minstestørrelse som en nyanlagt kapital i en bransje måtte ha for å kunne komme ned på den gjeldende samfunnsmessig nødvendige arbeidstida i bransjen. Jo større denne minstestør­relsen er, jo større marked må kapitalisten dekke. Derfor er det en delikat dialektikk her: Stordrift reduserer tilvirkningskostnadene i produksjonen, men medfører økte avstandskostnader i sirkulasjonen. Løsningen på motsigelsen har til nå definitivt vært å utnytte stordriftsfordelene, samtidig som man satser på rask teknologisk utvikling i transport og kommunikasjoner. I denne prosessen blir lokal småindustri, handel og håndverk eliminert.

En faktor som har medvirket til denne løsningen, er at det finnes stordriftsfordeler i transporten også. De gjør det ikke først og fremst så mye mer lønnsomt å frakte ting over lengre avstander, men derimot å frakte store volumer framfor mindre, dvs. å «konsoli­dere» godsstrømmene (og persontrafikken) til felles transportårer. Dette kan ha medvirket til en verden der det er billig å transportere personer og varer mellom de store sentraene i verden, men dyrt å drive butikk og transport på (og til og fra) småstedene.

4. Sirkulerende og fast kapital

I første bok av Kapitalen spiller begrepsparet variabel og konstant kapital en viktig rolle. Skillet er vesentlig for analysen av produksjonsprosessen. Variabel kapital legges ut til innkjøp av arbeidskraft, og det er bare arbeidskrafta i virk­somhet som skaper merverdi. Den konstante kapitalen, derimot, har samme verdi når den består av produksjonsmidler som når den er transformert og overført til produktet, der den utgjør en viss andel av produktverdien.

I andre bok, kapittel 8, introduseres et annet skille, nemlig mellom sirkulerende og fast kapital. Det angår hvordan kapitalen sirkulerer.

Sirkulerende kapital er kapital som legges ut og forbrukes fullstendig i det enkelte kretsløpet.2 All variabel kapital er sirkulerende, men bare en del av den konstante kapitalen, nemlig den delen som forbrukes fullstendig i produksjonen i løpet av en enkelt omslagsperiode, er det. Ved slutten av et omslag vil kapitalisten normalt fortsette kretsløpet ved å legge ut den samme sirkulerende kapitalen en gang til. Han trenger altså ikke mer sirkulerende kapital for å fortsette kretsløpet enn det han la ut i første omslag.3 Den forskutterte sirkulerende kapitalen er det han trenger av sirkulerende kapital for å gjennomføre én omslagsperiode, verken mer eller mindre.

Men i tillegg til den sirkulerende kapitalen må kapitalisten i regelen også legge ut fast kapital. Det er kapital som bare sjeldnere, etter flere omslagsperioder, trenger å fornyes. For hvert omslag må kapitalisten sette av noe av salgsinntektene slik at det gradvis kan bygges opp en pengebeholdning som kan brukes til å fornye den faste kapitalen når den er helt forbrukt. I kapitalistens regnskaper kalles det avskriv­ninger. Avskrivningene skal i prinsipp gi et godt regnskapsmessig bilde av kapitalslitet, som er den virkelige årlige verdiforringelsen som den faste kapitalen er utsatt for.

Dette gir den faste kapitalen en særegen form for sirkulasjon. I utgangspunktet eksisterer den som et produksjonsmiddel med lang levetid, men verdien som det har, blir gradvis mindre. På den andre sida bygger det seg opp et pengefond av de akkumulerte avskrivningene, slik at summen av de oppsamlede pengene og den gjenværende verdien av produksjonsmidlet, forutsetningsvis hele tida er konstant. Til slutt har produksjonsmidlet null verdi, forutsetningsvis akkurat når penge­fondet er blitt stort nok til å kjøpe et nytt eksemplar av samme slag.

Fabrikkbygninger og andre bygg og anlegg som trengs til produksjonen, er naturligvis fast kapital. Det er også maskinene og redskapene, enten de nå er flyttbare eller ikke. Et skip eller en lastebil er fast kapital, uansett om de kan rulle omkring overalt. Det som har betydning, er utelukkende at de ikke slites ut og blir ubrukelige i produksjonen i løpet av den enkelte omslagsperioden.4 I løpet av et omslag overfører de derfor bare en del av sin verdi (kapitalslitet) til varene som er produsert.

Det finns en viktig form for fast kapital som trolig ikke er nevnt av Marx, og som kanskje heller ikke fantes som en bevisst og planmessig investering den gangen. Det er utviklingskostnader. Ta datamaskiner eller mobiltelefoner som eksempel. Det koster mange års arbeid av en stor stab å utvikle en ny modell. Disse kostnadene skal avskrives over ganske få år, til en ny og bedre modell kommer på banen. For å lykkes med det, er det faktisk nødvendig at modellen som er utviklet, raskt tar en vesentlig del av verdens­­markedet for slike produkter. Det dreier seg om elektronikk, forsvars­materiell, fly, biler osv. De som ikke lykkes, som Nokia og LM Ericsson i elektronikkbransjen, forsvinner helt ut. Her ser vi ekstreme stordriftsfordeler som skaper monopol-liknende tilstander og et salgsnett som spenner over nesten alle land i verden. Heller ikke dette aspektet ved sirkulasjons­prosessen – dialektikken mellom utviklingskostnader og verdensmarkeds­dominans – er viet tilstrekkelig oppmerksomhet av marxistene, meg bekjent.

5. Et eksempel på betydningen av kortere omslagstid

Betrakt en fabrikk med hundre arbeidere. Hver av dem koster kapitalisten 50 tusen kroner måneden i lønnsutgifter (skatt, arbeidsgiveravgift og tjenestepensjon inkludert). Det blir 600 tusen i året, eller 60 millioner for hele arbeidsstokken.

Regelmessige tellinger av lageret av råvarer og varer under arbeid viser at råvarer for 180 millioner kroner (vurdert til innkjøpspris) til enhver tid befinner seg i fabrikken, enten på råvarelageret eller under arbeid ute i fabrikken. I tillegg er det råvarer for 90 millioner bundet i varer som er ferdig produsert, og delvis også allerede solgt, men som kapitalisten ennå ikke har mottatt betaling for.

I følge årsregnskapet brukes det hvert år råvarer for 540 millioner kroner i produksjonen. Vi finner antall omslag pr. år ved å dele årsforbruket av råvarer på den gjennomsnittlige beholdningen. Dette betyr at den sirkulerende konstante kapitalen slår om to ganger i året. Eller med andre ord: Omslagsperioden er et halvt år. Av årsregnskapet framgår også at bedriften har et drifts­overskudd før skatter og finansposter på 60 millioner kroner.

Vi ser bort fra avskrivninger på den faste kapitalen, dvs. kapital som er lagt ut til maskiner og bygninger. Hele den konstante kapitalen er altså sirkulerende. Hvert halvår satser altså kapitalisten en konstant kapital på 270 millioner kroner. Dessuten satser han variabel kapital i form av lønnskostnader på 30 millioner i den samme perioden. Det kan vi si, fordi vi veit at lønnskostnadene for året som helhet er 60 millioner. Totalt bruker han altså en kapital på 300 millioner kroner, som i sin helhet vender tilbake til ham hvert halvår, og det med en profitt på 30 millioner i tillegg.

Merverdiraten er merverdien delt på den satsede variable kapitalen. (Den for­skutterte variable kapitalen, ville Marx sagt.) I dette tilfellet er merverdiraten 30/30 = 1, eller hundre prosent. Profittraten er merverdien delt på hele kapitalen, både den variable og den konstante. I vårt tilfelle er profittraten 30/300 = 0,1, eller 10 prosent.

Både merverdiraten og profittraten måles ved å bruke den merverdien som er skapt, delt på den kapitalen som er lagt ut i løpet av en omslagsperiode. Men merverdien som kan produseres i løpet av et år med den kapitalen som er lagt ut, er ikke 30, men 60. Merverdiens årsrate er derfor 60/30 = 2, og profittens årsrate er 60/300 = 0,2. Generelt finner vi merverdiens årsrate ved å multiplisere merverdiraten med antall omslag i året, og det samme gjelder profittens årsrate.

Merverdiens årsrate er behandlet i kapittel 16 av andre bok. Profittens årsrate er ikke nevnt der, men er behandlet i fjerde kapittel av tredje bok. Hele dette kapitlet er faktisk skrevet av Engels, men materialet til å skrive det fantes allerede i Marx’ manuskripter.

Jo fortere en kapitalist kan få igjen pengene han investerte, jo oftere kan han gjenta den samme investeringen, og jo mer profitt kan han tjene på et år. Derfor er det egentlig profittens årsrate han er interessert i. Den er sammensatt av de to elementene profittraten og omslagstakta. Det meste av marxistisk analyse har imidlertid eksplisitt eller implisitt gått ut fra en fast antakelse om at omslagstakta er 1, dvs. ett omslag pr. år. Da forsvinner viktige fenomener ut av sikte, samtidig som endringer i omslagstida vil skape uventet støy i analysen av profittraten. Man overser at kretsløpet er en dialektisk enhet av produksjon og sirkulasjon, og lager en enøyd produksjonsorientert teori. Mye av det kan forklares med at første bok var den eneste Marx fikk gjort ordentlig ferdig.

6. Om kapitalismens historiske utvikling

Om vi ser nærmere på den delen av kretsløpet der kapitalisten kjøper inn arbeidskraft og produksjonsmidler, ser vi at den forutsetter et utviklet marked for råstoffer, energi, maskiner osv., og at det finns en klasse som ikke har noen annen vare å selge enn arbeidskrafta si. Tilsvarende forutsetter salget av varene også at det finnes et utviklet marked. De historiske prosessene som skapte disse vilkårene, foregikk i hundreårene før den egentlige kapitalismen, men blir påskyndet under kapitalismen og spredt til hele jorda. Kapitalismen skaper og gjenskaper sine egne forutsetninger.

Det sentrale momentet i denne prosessen er ikke at naturalhusholdningen blir erstattet av pengehusholdning. Det sentrale er at produsentene mister eller blir fratatt produksjonsmidlene, slik at de bare har arbeidskrafta si å selge, og at arbeidskraft og produksjonsmidler, de to elementene som må forenes for at det skal bli noen produksjon i det hele tatt, blir forent under kontrollen av en annen klasse, den som nå eier produksjonsmidlene. Forutsetningen for den raske utviklinga av kapitalismen i hele verden nå, er at produsenter som tidligere hadde sine egne produksjonsmidler, mistet dem, blant annet gjennom utviklingen i Kina etter Mao, oppløsningen av Sovjetunionen og systemet med frihandelssoner og spesielle industrisoner som har utviklet seg i mange land. Kapitalismen trenger først og fremst frie og eiendomsløse arbeidere.

Til de tre skikkelsene som kapitalen antar i kretsløpet – penger, produksjons­midler/arbeidskraft og varer – svarer det ulike stadier i kapitalismens utvikling. Fram til for 150 år siden var det varesalget som utviklet seg over stadig større avstander, fra lokale til nasjonale markeder og videre til internasjonal handel. Dette er den verden som skildres i Kapitalens andre bok. De neste hundre årene var det investeringene som blei stadig mer internasjonale, riktignok lenge innafor et kolonisystem. Hver utviklet kapitalistisk makt hadde sin innflytelsessfære, hvor de store konsernene deres hadde monopolmakt. Hilferding, Lenin og Bukharin har beskrevet dette systemet. Det vi opplever nå, er snarere at det er produksjons­prosessen som blir internasjonalisert. Hvert element i prosessen blir satt ut til det stedet hvor det er billigst. Først og fremst dreier det seg om lønnsnivået – de enorme forskjellene i arbeidskrafta verdi mellom ulike land. Foruten avviklingen av koloniveldet og utviklingen som har skapt millioner av nye frie og eiendoms­løse arbeidere i den tredje verden, er forutsetningene for dette systemet blant annet revolusjonen i transport­kostnadene (konteineren) og at produksjonen kan styres og kontrolleres over store avstander ved hjelp av internett, dataassistert konstruksjon osv.

Dette er det systemet vi skal drive klassekamp i. For å lykkes må vi studere det kapitalistiske kretsløpet i sin helhet, både produksjon og sirkulasjon, slik det har utviklet seg, og vil fortsette å utvikle seg i verdensmålestokk.

Sluttnoter

1 Unntaket er David Harvey, som alltid har vært opptatt av hvordan kapitalakkumulasjonen former geografien, og omvendt hvordan befolkningstettheten, avstandene og andre geografiske særtrekk virker tilbake på kapitalakkumulasjonen. I den viktige kom­mentarboka han har laget til andre bind av Kapitalen (Harvey 2013: A Companion to Marx’s Capital, Volume 2) er problemstillingen om de materielle forutsetningene for sirkulasjonstida både reist og drøftet.

2 Ofte brukes uttrykket flytende kapital i stedet for sirkulerende.

3 For enkelhets skyld ser vi her bort fra akkumulasjon, dvs. bruk at noe av profitten til å utvide produksjonens skala.

4 I praksis brukes året som skillet mellom fast og sirkulerende kapital.

Det har vært skrevet mye om hva som skaper verdier, både før og ­etter Marx. Dette er noe av det mest forståelige som er blir publisert om et vanskelig tema. En introduksjon av høy klasse, men ikke beregnet på de høye klasser.

Nina Björk er forfatter, debattant, litteraturviter og kulturskribent.
Hun har blant annet skrevet bøkene Lykliga i alle sina dager (1996), Under det rosa täcket (2012) og Drømmen om det røda (2016). Artikkelen i dette nummeret av Gnist er et kapitel i Björks bok fra 2016, s. 26–36.
Artikkelen er oversatt av Anne Minken.
Foto: Cato Lein

Hva gjør du hvis du vil ha et brød og lever i en kapitalistisk økonomi? Ja, du er ikke med i en gruppe som eier jord og redskaper i fellesskap og sammen framstiller og deler det som gruppa trenger. Du er ikke eid av en annen og må arbeide for eieren din for å få mat og et sted å bo. Det er heller ikke sånn at du sår og høster kornet eller baker brødet ditt selv. Du lever altså verken i urkommunismen, i slavesamfunnet, under føydalismen eller i en sjølbergingsøkonomi. Alt dette er eksempler på tidligere produksjonsmåter. Så hvis du vil ha et brød, går du antakelig til butikken og kjøper ett for penger du har fått som lønn i et arbeidsforhold som ikke har noe med å bake brød å gjøre. Og voila, der har vi formelen for det som Marx mente var særpreget for den kapitaliske produksjonsmåten: spesialisert vareproduksjon for et marked med sikte på å skaffe seg profitt, der produksjonsmidlene – altså verktøy, lokaler, redskaper og maskiner som vi trenger for å kunne utføre arbeidet, ikke eies i fellesskap, men er i privat eie.

Den særskilte måten du deltar i produksjonen på – at du har lønnsarbeid og kjøper varer – forutsetter at du er «fri» på to forskjellige måter. For det første kan ingen andre ha formell rett på arbeidskrafta di. Du må være fri til å selge arbeidskrafta til hvem du vil. At slaveriet, livegenskapet og laugsvesenet ble avskaffet, var nødvendige forutsetninger for den friheten. For det andre må du være fri fra å eie jord, redskaper og hva du ellers måtte trenge for å framstille det du har behov for. For den livegne bonden for eksempel var situasjonen annerledes. Han var bundet til sin jordflekk. Han hadde ikke lov til å flytte fra den, men kunne heller ikke kastes ut fra den så lenge han utførte arbeid på sin herres gods. – men det betyr også at jorda var bundet til den livegne. «Vi står altså overfor en klasse som alltid hadde et fundament som var tilstrekkelig for å dekke klassens behov.» skriver Ernest Mandel i Innledning til marxismens økonomiske teori. Den livegne var ikke dømt til å dø om han ikke solgte arbeidskrafta si. «I et sånt samfunn finnes det ingen økonomisk tvang til å selge arbeidsevnen sin, arbeidet sitt til en kapitalist.», skriver Mandel.

Forutsetningen for den kapitalistiske produksjonsmåten – den økonomiske tvangen til å selge sin arbeidsevne – oppstod på ulike måter i forskjellige land og verdensdeler, men det grunnleggende i hele prosessen er at jordbrukerne mister sin eiendom, jorda skriver Karl Marx i Kapitalen. I England, for eksempel, skjedde det ved at allmenningen ble privatisert og gjerdet inn og ved at staten hjalp jordeierne med å jage bøndene fra jordene som de tidligere hadde dyrket. Da det ble stor etterspørsel etter ull i Flandern på grunn av landets nye tekstilmanufakturer, begynte adelen i England å holde sauer på eiendommene sine, og det førte til at bøndene ble drevet fra jord og hjem. «Dette førte til at en mengde eiendomsløse arbeidere, proletarer, ble tilgjengelige som arbeidskraft for de framvoksende kapitalistiske manufakturene», skriver Rosa Luxemburg i Einführung in die Nationalökonomie. «Mennesker som stod utenfor både føydale og laugsmessige restriksjoner og som i lang tid hadde blitt tvunget til å leve nesten som landstrykere og blitt forfulgt av politiet og myndighetene, fant nå en rolig havn i lønnsarbeid for den nye klassens utbyttere.»

I koloniene raserte de nye koloniherrene den tidligere sjølforsyningsøkonomien og dyrking av jorda i fellesskap ved å innføre privat eiendomsrett og pengeøkonomi. Koloniherrenes møte med samfunn hvor produksjon og fordeling ikke foregikk i henhold til prinsippet om privat eiendomsrett, innebar spesielle problemer for de vestlige erobrerne. I Einführung in die Nationalökonomie siterer Luxemburg hva en representant for de britiske skattemyndighetene skrev i en rapport fra 1845: «Vi kan ikke se noen permanent jordeiendom. Enhver disponerer et stykke dyrket mark bare så lenge jordbruksarbeidet pågår. Hvis et jordstykke ikke dyrkes, går det tilbake til felleseie, og kan tas av hvem som helst under forutsetning av at det blir dyrket.» I en annen rapport fra samme tid, fra en statlig representant for britenes styre i Punjab, står det: «Med denne formen for jordeiendom kan ikke noe medlem av klanen bevise at han eier en viss del av den felles jorda, bare at han kan disponere den for sitt bruk. Produktene fra felleshusholdet samles i et felles lager hvor alle kan hente de matvarene de trenger.» Da historikeren James Mill som var ansatt i det øst-asiatiske kompaniet og far til den liberale filosofen John Stuart Mill, møtte denne indiske formen for kollektiv eiendom, tok han logikken baklengs og hevdet at når alle eier jorda, er det ingen som eier den, men likevel må jo noen eie den, så det blir vi. «På basis av alle saksforhold som vi har observert, blir vår konklusjon at eiendomsretten til jord i India tilfaller erobreren; for hvis vi skulle anta at erobreren ikke var jordeieren, så ville vi ikke være i stand til å avgjøre hvem eieren var.»

Denne prosessen kaller Marx for opprinnelig eller primitiv kapitalakkumulasjon: Mennesker blir frarøvet retten til produksjonsmidler og må bli lønnsarbeidere for å kunne overleve. «Historien om denne ekspropriasjonen er skrevet inn i menneskehetens historie med uutslettelige tegn av blod og ild», skriver Marx.

At du selv eier retten til arbeidskrafta di, og at du ikke eier noe annet enn friheten til å selge arbeidskrafta til hvem du vil, er de to forutsetningene for den kapitalistiske produksjonsmåten. Hvis vi tenker oss, at du innafor dette systemet ikke er eiendomsløs, det vil si en proletar, men at du tilhører dem som eier jord, fabrikker, maskiner, verktøy og redskap, altså det som trengs for å lage saker og ting – og så ansetter du en baker. Hvorfor gjør du det? Hvis du trengte brød, kunne du lage det selv. Du ansetter altså ikke en baker for å få brød. Du ansetter en baker for å få profitt. Profitten er målet ditt, og bakerens arbeid er middelet for å nå dette målet. Og dette, at det som produseres primært produseres for at noen skal få profitt, og ikke for å dekke behov, er også et sentralt trekk ved den kapitalistiske produksjonsmåten. Men hvorfra kommer profitten som var grunnen til at du ansatte bakeren?

For å svare på det spørsmålet må vi først stille et annet. Hva er bakeren for deg som ansetter ham eller henne? Du kjøper bakerens arbeidskraft på et marked som kalles arbeidsmarkedet – hen er altså en vare. Du har penger som du bruker til å kjøpe en vare (bakerens arbeidskraft) – og resultatet i slutten av dette regnestykket er at du får mer penger i form av profitt enn det du hadde fra starten av. For at det skal være meningsfullt for deg å kjøpe varen bakeren må den jo på en eller annen måte generere penger til deg. Så igjen, og med et tillegg nå: Hva er bakeren for en merkelig vare som kan skape verdi? Ja, hen er akkurat det: den eneste verdiskapende varen som finnes på markedet. I følge Marx er den kjøpte varen arbeidskraft den eneste kilden til merverdi, altså til den økte pengesummen som bakerieieren får etter at han har satt bakeren i arbeid. Uten denne merverdien hadde det vært meningsløst å ansette bakeren. Merverdien – fortjenesten, profitten, overskuddet (jeg forenkler teorien til Marx og behandler alle disse begrepene her som samme sak) – skapes altså i følge Marx i produksjonen og ikke i sirkulasjonen (ved kjøp og salg). Utgangspunktet for analysen hans er det som hender i produksjonen og ikke det som hender i konsumpsjonen.

Men la oss slippe til en innvending: Kan ikke bakerieieren eller en annen kapitalist ha fått tak i ekstra billige råvarer og maskiner og dermed blitt i stand til å selge det ferdige arbeidsproduktet for mer penger enn hen har lagt ut? Kan ikke fortjenesten komme fra å «kjøpe billig og selge dyrt», det vil si nettopp fra konsumpsjonsfæren? Jo, absolutt. Dette kan forekomme for den enkelte kapitalisten i enkelte tilfeller. Men en sånn fortjeneste for en enkelt person i markedet vil jo innebære et tap for en annen, for den som solgte råvarene og maskinene billig, resultatet ville bli et nullsumspill der den ene vinner det den andre taper. Hvis vi ser en sånn transaksjon fra et helhetlig samfunnsperspektiv, og ikke fra den enkelte kapitalistens, har selve verdien ikke økt. Den har bare blitt fordelt annerledes. Men i kapitalistiske samfunn øker jo som regel den totale verdien, bruttonasjonalproduktet i hvert enkelt land, hele tida. Den kapitalistiske produksjonsmåten skaper rikdom, merverdi. Tilhengerne av systemet framhever ofte akkurat det, og kritikerne benekter det heller ikke. I følge Marx finnes det bare en eneste rimelig kilde til den økende totale samfunnsgevinsten: menneskelig arbeid.

Hvordan kommer Marx fram til det? Svaret ligger i det vi pleier å kalle arbeidsverdilæren. Den tar utgangspunkt i at alle varer både har en bruksverdi og en bytteverdi. Bruksverdien er det enestående i enhver vare, den spesifikke verdien i varen som innebærer at vi trenger akkurat det som bare den varen kan gi. Bruksverdien til et par sko er å varme og beskytte føttene. Bruksverdien til en kopp er å holde flytende drikke innenfor visse rammer. Alt menneskelig arbeid har alltid skapt bruksverdier, altså skapt ulike saker og ting som vi behøver for å tilfredsstille spesifikke behov. Forskjellige samfunnsøkonomiske systemer bestemmer på forskjellige måter hvor mye arbeid som skal legges ned, for å skape de bruksverdiene som vi mennesker behøver. I et markedsbasert samfunn bestemmes det ved at varer selges og kjøpes på et marked. Det innebærer at tingene (som nå er varer) i tillegg til bruksverdien også får en annen slags verdi som er enestående for markedsøkonomiene, nemlig en bytteverdi. Bytteverdien er ganske enkelt en sammenligning mellom ulike varers verdi. I en utviklet markedsøkonomi uttrykkes dette i penger. Vi sier ikke at ti kopper er verdt et par sko, men at ti kopper koster like mye som et par sko. Men hvordan kan vi egentlig sammenligne kopper og sko? Som bruksverdier er de ikke sammenlignbare. Hvis vi fryser på beina har vi ingen nytte av en kopp, og om vi vil drikke kaffe har vi ingen nytte av et par sko. For at vi skal kunne sammenligne størrelser som egentlig ikke kan sammenlignes, må de ha noe til felles, noe som bestemmer deres kvantitative verdi. Marx sier at denne felles målestokken er arbeidet. Det er mengden arbeid som er nedlagt i en vare som bestemmer varens verdi. Jo mere arbeid, dess mere verdi.

Når vi har sagt det – jo mere arbeid, desto mer verdi – kan vi også se at verdi ikke er det samme som pris. For hvis det hadde vært det, skulle jo den skomakeren som la ned mye arbeid i sine sko, som kanskje var lat og arbeidet langsomt, også kunne selge dem til en høyere pris enn den skomakeren som la ned mindre arbeid i skoene. Men det kan hen jo ikke. Prisen på et par sko bestemmes ikke av den mengden arbeid som den enkelte skomakeren har lagt ned i skoene, men av den gjennomsnittlige tida det tar for skomakere i et bestemt samfunn å produsere et par sko. Denne gjennomsnittlige arbeidstida kaller Marx for samfunnsmessig nødvendig arbeidstid, og det betyr ganske enkelt «den arbeidstida som er nødvendig for å framstille en bruksverdi under gjeldende samfunnsmessig normale produksjonsbetingelser og med en samfunnsmessig gjennomsnittlig grad av dyktighet og intensitet i arbeidet.

La oss nå vende tilbake til vår gamle venn kapitalisten som kjøpte arbeidskraft i form av en baker og fikk en merverdi. Hva gjør hen med overskuddet som hen har skaffet seg ved kjøpet? Ja hen kan naturligvis reise til Bahamas for pengene, bruke hele summen til egen nytelse, leve et liv i sus og dus som føydalherrene i gamle dager. Men da får hen sannsynligvis problemer neste dag når konkurrentene hens har oppført seg annerledes og samlet pengene sine til en kapital som de kan bruke til nye investeringer, nye og mer effektive produksjonsmidler. Tenk deg at bakerieier nr. 2 ikke brukte fortjenesten til å reise til Bahamas, men kjøpte en maskin som kunne kna deig raskere enn noen menneskelig baker kunne klare. Hva hender da? Jo, la oss si at den normale arbeidstida for å lage et brød er en halv time, en halv time er altså den gjeldende samfunnsmessige arbeidstida for et brød. Men bakerieier nr. 2 har nå investert i en ny teknologi som fører til at det for hens arbeidskraft bare tar et kvarter å produsere et brød. Bakerieier nr. 2 produserer altså under den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida. Hens arbeidere har blitt dobbelt så produktive og kan nå med samme tidsbruk som arbeiderne hos bakerieier 1 bake dobbelt så mange brød. Hvis bakerieier nr. 2 nå begynner å selge brødene sine til halve prisen sammenlignet med før, får han bare samme fortjeneste som før, og investeringen i de nye maskinene blir meningsløs. Så i stedet for å selge brødene til sin nye virkelige verdi (et kvarter), fortsetter bakerieier 2 å selge dem til den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida (en halvtime) eller kanskje litt under denne tida. Prisen på brød er ikke radikalt forandret, så etterspørselen kommer til å være omtrent den samme, men nå kommer det til å finnes veldig mange brød på markedet, ettersom bakerieier 2 med samme bruk av tid produserer dobbelt så mange brød som sine konkurrenter. Dessuten kan bakerieier 2 selge sine brød litt billigere enn før og likevel få fortjeneste, og det fører til at flere kjøper hens brød. Hen kan dermed oppnå en superprofitt.

Men denne superprofitten kommer bare til å være midlertidig. Snart innser bakerieier 1 at hen ikke kan reise til Bahamas for pengene sine, men at han må la dem vokse, akkumuleres, sånn at også han kan kjøpe en maskin til å kna deigen, øke produktiviteten og dermed selge brødene til samme pris som hens konkurrenter. Hvis hen ikke innser det, men sier seg fornøyd med den gevinsten hen har fått og konsumerer den til eget bruk eller gir den bort eller bare beholder den i lommeboka i stedet for å la den vokse seg stor nok til nye investeringer, ja da kommer denne bakerieieren til å bli utkonkurrert, miste eiendommen sin og bli proletar som alle andre. Det vil hen antakelig ikke, og hen kommer derfor til å gjøre som bakerieier 2, investere i ny teknologi, produsere raskere. Alle kapitalister som vil fortsette å fungere som kapitalister, vil gjøre det samme, og det fører til at den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden for å produsere brød kommer til å synke. Altså: Den første kapitalisten som klarer å produsere en vare under den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida, får en (midlertidig) superprofitt. Konsekvensen av dette er viktig for hele den kapitalistiske utviklingen, som i bunn og grunn nettopp handler om jakten på superprofitter.

Jakten på superprofitter som hver enkelt kapitalist må drive med for å overleve i et system basert på konkurranse, er selvfølgelig ganske enkel og dagligdags – den drives jo av et uhemmet begjær etter mere penger. Men den får likevel eksistensielle følger, følger som på én måte ikke har noe med penger å gjøre, men med liv. Jakten på profitt blir nemlig en jakt på tid, og tid er jo det som menneskelig liv består av. Det vi gjør med tida vår, er det vi gjør med livet vårt. Innafor den kapitalistiske produksjonsmåten blir fortjeneste og tid med nødvendighet sammenkoblet. Hvordan da? La oss igjen vende tilbake til brødbakinga. Da bakerieieren kjøpte bakerens arbeidskraft, var det nettopp arbeidskrafta han kjøpte – ikke resultatet av bakerens arbeid, men hens evne til å arbeide. Hvor stor er denne arbeidsevnen? Ja, det vet jo ikke bakerieieren på forhånd. Det eneste hen vet er at bakeren skal arbeide for ham eller henne i en viss tid, for eksempel ti timer om dagen, seks dager i uka. I denne tida eier bakerieieren bakerens tid. Hver time, hvert minutt, hvert sekund av denne tida som brukes til noe annet enn effektivt arbeid er, sett fra bakerieierens synsvinkel, sløseri. Det er tid/liv som ikke kommer til å gi fortjeneste for ham eller henne, det er tid/liv som må elimineres.

Dette har kapitalister og deres medhjelpere alltid visst. De trenger ikke å lese Marx for å forstå det. En temmelig godt kjent «tidsjeger» som neppe noen gang åpnet et marxistisk verk, het Frederick Taylor. Han levde mellom 1856 og 1915 i Pennsylvania i USA. Han grunnla det som seinere ble kalt «taylorisme» eller scientific management, en retning innen organisasjonsteori. Taylor mente at arbeidernes uvilje mot å jobbe så effektivt som det egentlig var mulig, var det mest ødeleggende som Englands og Amerikas arbeidende befolkning var rammet av. Han visste også hvordan han skulle få bukt med dette ondet. I bedriftene som brukte ham som konsulent, studerte, katalogiserte og tok han tida på alle bevegelsene arbeiderne gjorde for å finne den beste metoden til å effektivisere kroppens bevegelser i samspill med maskinene og arbeidsredskapene. «Det finnes alltid en metode og en måte å gjøre ting på som er bedre enn alle andre. Og denne beste metoden, den beste måten å gjøre ting på, kan bare oppdages og utvikles gjennom et vitenskapelig studium og analyse av aktuelle metoder og praksis kombinert med detaljerte bevegelses- og tidsstudier.» Taylor var fast bestemt på å komme fram til det stadium hvor «individene har nådd sitt høyeste effektivitetsnivå». Framtidas velstand var avhengig av følgende radikale forandring: «Før har mennesket stått i første rekke, i framtida må systemet komme i første rekke».

Frederick Taylor er død for lenge siden, men viljen til å effektivisere, rasjonalisere og strømlinjeforme arbeidet lever videre. Vekkerklokkene skal fortsatt ringe i de tidlige morgentimene og slumreknappen er fortsatt vår fiende, vi skal fortsatt være del av en arbeidslinje hvor effektiv produksjon på heltid og høyere pensjonsalder er nødvendig. Ordspråket «tid er penger» er kanskje en ubevisst folkelig innsikt i marxismens tenkning om betydningen av å presse merverdi ut av arbeiderne.

Jakten på superprofitter får også andre konsekvenser enn besettelsen for tid. Den fører også til utvikling av produksjonsmidlene – redskapene vi bruker for å framstille saker. Marx beskrev dette som kapitalismens «sivilisatoriske effekt». En kapitalist som ikke utvikler sine produksjonsmidler, for eksempel ikke erstatter mennesker med maskiner, kommer som vi har sett, til å tape i konkurransen ettersom hen da produserer varer over den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida. Samtidig innebærer jakten på superprofitt at hver enkelt vare inneholder mindre «levende arbeid», det vil si mindre av den slags arbeid som i følge Marx er det eneste som gir kapitalisten merverdi. Dermed står hens profitt i fare for å minske, men dette kompenseres ved at mengden av varer øker. For at merverdien i hver enkelt vare skal realiseres, er det samtidig et krav at alle disse varene faktisk blir kjøpt. Forutsetningen for jakten på superprofitt som driver den kapitalistiske utviklingen, er altså et stadig økende forbruk. Stadig flere mennesker må altså kjøpe varer og tjenester og ikke bare bytte dem med hverandre eller ordne sine liv utenfor markedet. Hvis forbruket går ned, faller profitten, og hele systemet kommer i krise.

Derfor har kapitalismen helt siden den oppstod lagt vinn på å øke områdene for kjøp og salg. Dette har skjedd gjennom en utvidelse av det geografiske rommet, der tidligere måter å livnære seg på har blitt rasert og erstattet av det kapitalistiske, sånn som det skjedde under kolonialismen. I de kapitalistiske landa har det skjedd – og skjer fortsatt – gjennom at aktiviteter som tidligere ikke ble kjøpt og solgt for profitt, nå blir det. I det offentlige rommet gjelder det akkurat nå helse, skole og omsorg. I det private rommet gjelder det for eksempel matinnkjøp, rengjøring, festarrangementer, barnepass, hjelp til lekselesing. Ingen som tror på kapitalismens fortsatte eksistens, kan tro at vi har nådd slutten på denne prosessen. Alle handlinger, behov, følelser og opplevelser som i det hele tatt har noen mulighet for å gjøres om til kjøp- og salgbare varer kommer til å bli det. Det er gjennom å kjøpe, selge og selv være varer (i form av kjøpbar arbeidskraft) som vi alle lever innafor det økonomiske systemet vi nå har. Noen blir rike av dette, andre blir fattige – men vi livnærer oss alle på denne måten. Varifiseringen kommer ikke til å ta slutt før kapitalismen tar slutt, fordi den er dens ytterste forutsetning.

Referanser:
For gjennomgangen av Marx´ arbeidsverdilære har jeg hatt glede av Johan Fornäs Capitalism: A Companion to Marx´s Economy Critique, Sven-Eric Liedmans Karl Marx:: en biografi og Michael Heinrichs Introduktion till de tre volymerna av Marx Kapitalet.
Sitatene fra Frederick Taylor er hentet fra «Work» (nettkilde).

I Frankrike har vi i det siste sett at tradisjonelle parti som Sosialistpartiet har blitt sett på sidelinja, Front National med Marine le Pen har styrka seg, og nye valparti som Emmanuel Macron si rørsle

«På marsj» har dukka opp og vunne val. Kva har skjedd, kva skjer, kva vil skje?¹

Terje Valen er pensjonert ungdomsskolelærer, utdannet historiker og har skrevet boka De tjente på krigen. Ledet «Flaktveit Vi Bryr oss» og er leder for Idrettsrådet i Bergen. Skriver bloggen tvalen.no

Det er resultatet av ei utvikling som har gått over fleire år. Eg skreiv om dette i 1996 og gav mange opplysningar som kan vere verd å lese i samband med denne artikkelen². Men no skal vi sjå på nokre hovudtrekk når det gjeld utviklinga av økonomien. Først vekstraten i brutto nasjonalprodukt (BNP) fram til og med ­2. kvar­tal 2017.

Sjå nøye på kurva under som eg vil vise til fleire gongar. Vi ser ein kort spurt på byrjinga av 1950-talet, der veksten var 8,1% for å falle til -0,1 % i 1952. Etter det har vi, med nokre svingingar, hatt aukande vekst frå 1953 til 1974 då han nådde 5,1 % og vekstraten var opp mot 4 % i nokre år. Etter 1982 fekk vi eit nytt fall fram til 1993. I 1992 var han nede i -0,1 %. Så steig han til 1,6 % i 2006. Deretter fall veksten gjennom krisa og var nede i nær -2,0 % i fjerde kvartal 2009. Etter dette kom ei rask stigning til 1,2 % første kvartal 2011. I 2014 hadde han falle til 0,1 % for så å vekse til 0,9 % i 2016. Derifrå fall han til 0,3 % i andre kvartal 2017. Vi ser at veksten var låg i tida før krisa i 2008–09 og blei endå lågare etterpå, mellom 0,6 og 0 %. Vi har med ein økonomi å gjere som er i djup krise.

Etter 1983 vart industrien i Frankrike bygd kraftig ned. Eit stort tal industriføretak forsvann, særleg innan jern, stål, gruvedrift og tekstil, og i bilindustrien var det store omstruktureringar der fabrikkar blei nedlagd og folk oppsagd. Det har fortsett. Mellom 2000 og 2015 har Frankrike gått frå verdas 4. til 11. produsenten av køyretøy.³ Sigarettproduksjon var lenge eit symbol for fransk industri, og den siste sigarettfabrikken, opna i 1882, blei nedlagd i november 2016 for å starte igjen, i Polen.

I Frankrike eigde staten mykje av bank- og forsikringsverksemdene etter store nasjonaliseringar i 1935, 1945 og så seint som i 1983. Frå 1986 blei det sett i gang ein stor privatiseringsbølgje og halvparten av det staten eigde, blei seld. Den delen av reservane som dei offentleg eigde bankane disponerte, fall frå over 85 % i 1984 til under 20 % i 2000.

Veksten ned og fortenestene opp

Til høyre er eit diagram som viser for­­tenestegraden til ikkje-finansielle føre­­­tak og­ eller graden av bruttooverskott⁴ (skala til høgre) av eigenfinansiering (skala til venstre) rapportert gjennom meirverdirekneskapen.

Teikninga viser at fortenestegraden i dei ikkje-finansielle føretaka rundt 1982 hadde komme ned på eit lågt nivå og eigentleg var raskt på veg vidare nedetter viss ikkje kapitalen fekk betre fortenestevilkår.⁵ Så steig fortenestegraden fram mot 1989, mens veksten i BNP gjekk ned, og eit nytt fall fortsette gjennom krisa i 2008–09 og ned til slutten av 2014. Det var faretrugande. Då begynte han å stige att.

Arbeidarane

Til høyre ser vi utviklinga av arbeidarane sin del av BNP.

Frå 1972 til 1983 vaks den delen som gjekk til arbeidarane. Så fôr han raskt ned til rundt 1990 og litt mindre bratt nedetter til 2008 då han steig att fram til 2012.

Denne utviklinga skapte arbeidsløyse og her skal vi sjå på eit diagram til som viser det.

I grafen til høyre er talet på registrert arbeids­lause den mørkaste skya, det litt lysare partiet viser dei som ikkje er i arbeid, men som ikkje søkjer aktivt etter arbeid, og det lysaste ­partiet er dei som er i arbeid, men som går på deltid og ønskjer å arbeide fulltid og dei som er delvis arbeidslause eller undersysselsette. Talet på arbeidslause og delvis arbeidslause stig frå rundt 2,5 millionar til 4 millionar og rundt 6 millionar og 8 % meir i 2016 enn i 2012⁶. Dette ligg tett opptil det Marx skreiv om arbei­d­s­­løyse under kapitalismen i 1867, altså for nett 150 år sidan.⁷

Arbeidsløysa i forskjellige grupper er no slik: Kvinner rundt 10 %, menn rundt 10 %, ungdom rundt 25 % og dei med lågare utdanning rundt litt under 20 %. Den store arbeidsløysa, spesielt i dei siste gruppene, gir eit solid grunnlag for ei rekke store problem og skifte i politisk tilknyting.

Dette har ført til denne utviklinga i kjøpekrafta til hushalda.

Stort sett fall veksten i kjøpekrafta i bølgjer i over 20 år fram mot 1984. I 1979–80 var det første gong negativ vekst. Etter dette har kjøpekrafta for hushalda svinga over og under null vekst med lågaste veksten i 1984 og 2012. Frå 1979 til i dag har det reelt sett ikkje vore nokon varig vekst i kjøpekrafta og frå 2007 til 2012 var fallet i vekstraten stort.

Desse nøkkeltala for den økonomiske utvikl­inga i Frankrike fortel oss mykje om bakgrunnen for det som skjer på det politiske feltet. I røynda er det ein øydeleggande dom over det som er blitt kalla nyliberal økonomisk politikk, men det er og ein øydeleggande dom om over det nye EU-prosjektet som kapitalen sette i gong litt før 1985 for å sikre det kapitalistiske systemet og storkapitalen sine profittar.

Den nye økonomiske politikken

For å snu den nedgåande trenden i profittgraden blei det frå byrjinga av 1980-talet sett i verk ein ny økonomisk politikk. I Europa var EU sentral i gjennomføringa av han. Han førte til at avtalen om at arbeidarane skulle ha del i produktivitetsveksten gjennom auke i løner, blei skrota. Utbyttinga auka mykje. Det blei lagt til rette for at dei finanskapitalistiske monopola skulle få høgare kortsiktige fortenester enn det dei kunne få av industriproduksjonen. Industrien vart lagt ned samstundes som vi såg ein liberalisering av finanssystemet med fjerning av kredittgrenser i 1987 og med kontrollen av børsane i 1989. Det kom i samband med skapinga av den felles kapitalmarknaden i EU i same tida. Storleiken på finansmarknadane eksploderte, og i prosent av BNP økte verdien av verdipapir (stort sett aksjar og obligasjonar) frå 90 % i 1990 til 400 % i 2007.

Dei gjekk over frå ein økonomi der gjelda var administrert og kontrollert, til ein økonomi der finansmarknadene var liberalisert. I staden for ein kapitalisme der eigarane var knytt til «sine» føretak fekk vi ein aksjeeigar-kapitalisme der finansieringa gjennom marknaden vart sentral og føretaka si eigenfinansiering vart det sentrale, og kva som skjedde med føretaka og produksjonen deira blei underordna. Gjekk eit føretak dårleg eller konkurs, var det berre å vite dette i tide og flytte aksjekapitalen sin over til noko som gav meir avkastning på han. Dei mange mindre pensjonskassene vart overførd til nokre få store finansinstitusjonar som pensjonsfond, investeringsfond og assuranseselskap som brukte summane frå pensjonistane til spekulasjon.

Svært mykje av den franske industrien blei dessutan kjøpt opp av anglo-saksiske interesser. I 2009 hadde utanlandske eigarar 42,3 % av aksjane i dei børsnoterte selskapa og sto for meir enn 70 % av transaksjonane. Det høge talet transaksjonar viser at mykje av plasseringane var kortsiktige.

Det samla resultatet er at Frankrike er blitt utarma som industrinasjon, den nyliberale EU-politikken for å skape meir profitt til føretaka har ført til at dei har saga over den greina dei sitt på.

Og det franske landbruket har gått frå krise til krise og ser ikkje ut til å komme ut av den tilstanden.

Vi må understreke at den økonomiske politikken har vore felles for det dei tradisjonelle «høgre-» og «venstre-» partia som har hatt presidentar og fleirtal i nasjonalforsamlinga.

Den økonomiske politikken under François Hollande 2012–2017

François Hollande stilte til val med 60 forslag⁸ om å få fart på økonomien att og sørge for at folk fekk det betre (Arbeidsplassar, bustader, økonomisk politikk, sikkerheit.). Slagorda var «Endringa – det er no» og «Eg vil få Frankrike på fote att». Slik minte han både om Obama og Trump i retorikken sin. ⁹

Her er nokre av dei viktigaste punkta hans.

• Det første punktet var å få fart på produksjonen, skaffe fleire arbeidsplassar og auka vekst. Det skulle han klare ved å endre politikken til den førre presidenten, Nicolas Sarkozy («høgre»), og ved det rekna han med at veksten skulle komme opp på 2 til 2,5 % i siste del av perioden. Det var ønsketenking, og dermed fall også alle dei andre programpunkta hans, blant anna meir pengar til velferd.

• Han ville betre tilhøva for bøndene, men det enda opp i vidare utvikling av jordbrukskrisa.¹⁰

• Han ville sørge for at bankane tente til vekst i økonomien. Det gjekk ikkje.

• Han ville reformere EU, men enda opp med å sette ut i livet sparetiltak for å komme Maastricht-kriteria i møte ved mellom anna å få ned budsjettunderskottet. Folk meinte at det tok rotta på den korte oppgangen i 2010 og 2011 etter krisa i 2008/09. I EU-systemet er det ikkje mogleg å devaluere valutaen, og då kan ikkje landa ta tiltak for å utlikne vekstforskjellar på ein måte som er mindre negative for arbeidsfolk enn det som må skje innan Maastricht-kriteria¹¹.

• Han ville kjempe mot arbeidsløyse,og det kunne jo heller ikkje gå bra, til tross for enkelte mindre tiltak.

• Grunnlaget for alle løfta var at den økonomiske veksten skulle opp mot 2,4 %. Det var eit luftslott, og botnen fall ut av alt han hadde lova når det galdt betre økonomiske vilkår for folket.

Dei tre gruelege lovene

Vi må og trekke fram tre av dei lovene om økonomien som blei vedtatt under Hollande frå Parti Socialiste, DNA sitt systerparti, og som vekte raseri blant arbeidarane.

29.12.2012 kom lova om «Skattekreditt for konkurransekraft og arbeidsplasser»¹² som skjerma føretak frå skatt og velta utgiftene over på alle andre gjennom ei miljøavgift og auke i meirverdiskatten.

6.8.2015 vedtok dei «Lova om vekst og aktivitet kalla «Macron-lova» som er eit monster på 195 paragrafar som rører borti store delar av det franske samfunnet, og er kalla det hardaste nyliberale angrepet på arbeidsfolk nokon sinne. Martine Boulard i Le Monde diplomatique, skreiv i april 2015 om denne lova. Her samanfattar ho lova slik:

«Vi må fjerne alt som hindrar at dei rikaste blir rikare og som hindrar aksjonærane si makt over føretaka».¹³

«Lova rører borti alt: liberalisering av bussrutene, auke i nattarbeid, grenser for arbeidarane sine representantar i konfliktråd, svekking av arbeidsmiljølover, privatisering av forsvarsindustrien og flyplassane, oppretting av filialar av universitetssjukehus, svekking av miljønormer …».

Lova blei vedtatt av regjeringa utan avstemming i parlamentet ut frå artikkel 49.3 i grunnlova som seier at en kan bruke ein slik framgangsmåte.¹⁴

Den 8.8.2016 vedtok dei «Lova med omsyn på arbeid, modernisering og sosial dialog og sikring av dei profesjonelle sine karrierestigar kalla «El Khomri-lova»» etter arbeidsministeren, som gjer det lettare å sparke arbeidarar for å styrke konkurransekrafta, og som førte til store demonstrasjonar og blei vedtatt på same måte. Klassekampen hadde eit oppslag om dette.¹⁵

Alle desse lovene gav fordelar til kapitalen og nye byrder for arbeidarane. Dette og meir til førte endeleg til at Parti Socialiste sine veljarar avslørte partiet sitt som arbeidarfiendtleg og flykta frå det.

EU sin innverknad på økonomien

I 2002 blei det slutt på franske franc saman med deutsche mark, og euroen kom i staden. Det tydde at den gamle metoden med devaluering ikkje kunne fungere mellom desse valutaene lenger. Då Tyskland sett i verk kraftige reduksjonar av produksjonskostnadane ved lønesenkingar og flytting av lite produktive føretak, vann dei marknader frå dei andre medlemmene i EU, og då blei og Frankrike ramma. Ein grunn til den svakare veksten i Frankrike har vore at dei har hatt eit godt system for sosiale ytingar. Det er ikkje konkurransedyktig i den nye EU-økonomien eller i globaliseringa si tidsalder. Denne erfaringa med EU og euro har franske arbeidarar merka seg. Men endå meir har avindustrialisering og nedleggingar og samanslåing av føretak ført til store forverringar og vanskar for arbeidsfolk. Alt dette har og blitt knytt til EU-systemet.

Eit anna eksempel er at etter krisa i 2008–2009 fekk franskmennene økonomien ganske raskt på beina igjen. Men etter eit par år måtte dei rette seg etter dei grensene som EU sette for underskuddott på statsbudsjettet osv., og det kvelte oppgangen slik at det blei fleire år med låg vekst og høgare arbeidsløyse. Alle kommentatorar er samde om denne verknaden av EU, slik at den negative haldninga til EU er heilt ut forståeleg også ut frå dette. Dei kandidatane som viser skepsis og motstand mot EU, får støtte frå mange som blei og blir ramma av unionen sin politikk.

Arbeidarklassen på jakt etter eit alternativ

Den djupe krisa i økonomien og dei stadig vanskelegare forholda for vanlege arbeidsfolk i Frankrike har ført til at det store Parti Socialiste er blitt avslørt som eit parti dei ikkje kan bruke for å få det betre. I denne situasjonen har dei begynt å jakte på alternativ. Først ser dei etter politikarar og parti som kritiserer den tilstanden dei har hamna i og lover å gjere det betre. Slikt medfører at dei stemmer på parti som Front National, som peikar på innvandrar og islamistar som hovudfiende og dermed vender merksemda bort frå storkapitalen sjølv, og til at dei sluttar opp om nye sosialdemokratiske kandidatar som på overflata trer fram som gode alternativ, men som sjølvsagt alle, om dei kjem i posisjon, vil søke legitimitet hos den kapitalistklassen som herskar og la valløftene sine fare, slik Trump for så vidt er eit godt eksempel på i USA og Syriza i Hellas.

I Norge kan sosialdemokratiet overleve fordi vi ikkje har nokon djup og varig økonomisk krise enno, sjølv om partiet var den hardaste pådrivaren for å få gjennomført den nyliberale EU-politikken på 1990-talet og framleis står for same linje, med bastant motstand mot å seie opp EØS-avtalen. Det gjekk ikkje lenger for sosialdemokratiet i Frankrike, og vitjar krisa også oss, vil DNA gå same vegen.

Den reelle statsmakta

I følgje Marx sin teori om samfunnet sit ikkje nasjonalforsamlingane og regjeringane med den reelle makta i statane. Makta i heile samfunnet har dei som eig og kontrollerer produksjonsmidla/kapitalen. Dei har makt i høve til kor mykje kapital dei har eigarskap til og kontroll med. Alle tiltak er grunnleggande sett lagt opp for at det kapitalistiske systemet skal haldast oppe og vare ved og fungere best mogleg. Kjempar du for å oppheve det kapitalistisk systemet og får oppslutnad om tanken, blir du fort erklært som ein samfunnsfiende og utsett for særskild handsaming med overvaking osb.

Kjernen i makta til staten sjølv ligg hos dei som disponerer staten sine valdsmiddel, i første hand dei militære styrkane og politiet, dernest domsvesenet med fengslar. Under dette kjem det leiande statlege byråkratiet, og så nedst på stigen dei folkevalde organa.

Under vanlege, rolege tilhøve klarar valsystemet å handtere interessene til dei dominerande delane av kapitalklassen. Under krisetilhøve kan kapitalen sine representantar gripe meir direkte inn i sakene for å sikre makta si. Då Sosialistpartiet i Frankrike ikkje lenger var i stand til å ta vare på interessene til dei leiande delane av kapitalistane gjennom valprosessen, så kom dei sjølv fram på scena og lage eit medieshow for ein kandidat dei kunne stole på, slik at interessene deira blir best mogleg ivaretatt under det parlamentariske demokratiske systemet. Viss dette heller ikkje nyttar, kan dei knytte til seg kandidatar som kan nyttast til å opprette eit meir despotisk styre. Slik krisa utviklar seg, er ikkje dette utenkeleg, og grunnlaget blir lagt gjennom stadig meir overvaking, væpning av politi, utvikling av system for auka kontroll av folk og fe osb. Og ikkje minst gjennom å skape katastrofestemning. Her kan terror­ismen brukast som eit middel saman med skaping av og demonisering av fiendar.

I Norge hadde vi under 2. verdskrigen ein situasjon der vi fekk sjå korleis den hegemoniske kapitalen organiserte eit illegalt styre i landet gjennom «Kretsen» og «Koordinasjonskomiteen». Dette har eg skrive om i Materialisten 2/1979 og 2/1980. Emmanuel Macron som kandidat er eit eksempel på at representantar for den herskande klassen direkte grip inn i valprosessen for fremme kandidatar og for å sette i gang eit stort mediejippo for å sikre dei siger.¹⁶

Referanser:

1. Grunnlaget for denne teksten med grafar, meir detaljar og tilvising til kjelder finn du på http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Frankrike%20no.pdf
2. Sjå http://www.akp.no/rfane/1996/02/terje-valen.php3 og http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/fraoppr.htm
3. Organisation Internationale des Constructeurs Automobiles, Steigan.no 06.11.16
4. For forklaring på omgrepet meirverdi sjå her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Meirverdi%20definert.htm
5. Sjå http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/finans3.htm
6. L’économie française 2017, Collection Repères, La Découverte, side 121–122.
7. Sjå Das Kapital, bind 1, kapittel 23, Den kapitalistiske akkumulasjonens allmenne lov.
8. Sjå http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Francois%20Hollande%20sitt%20valprogram%202012.htm
9. Sjå franske aviser frå 26.12.2012, til dømes Libération og Le Monde.
10. http://www.lemonde.fr/economie-francaise/article/2016/08/11/la-france-traverse-une-grave-crise-agricole_4981317_1656968.html
11. Sjå https://no.wikipedia.org/wiki/Konvergenskriterier
12. CICE-Crédit d’impôt pour la compétitivité et l’emploi (Skattekreditt for å fremme konkurransekraft og sysselsetjing.) Ordninga tyder at føretak får skattefråtrekk og at det blir dekka av auka meirverdiavgift og miljøskatt på alle. For dei som vil sette seg nøyare inn i dette på engelsk, sjå http://www.lexology.com/library/detail.aspx?g=b7a204d0-6a99-407a-8020-667fe1e668d7
13. Sjå https://www.monde-diplomatique.fr/2015/04/BULARD/52833
14. Sjå http://www.lemonde.fr/les-decodeurs/article/2016/05/10/qu-est-ce-que-l-article-49-3_4916730_4355770.html
15. Sjå http://www.klassekampen.no/article/20160514/ARTICLE/160519979
16. Sjå http://steigan.no/2017/04/26/hvem-er-emmanuel-macron-og-hvem-star-bak-ham/

Den europeiske unionen (EU) har satt mye av rammene for hele utviklingen i Frankrike. En rapport fra Røde Kors Internasjonal, publisert 10.10.13, sier at 43 millioner mennesker i EU ikke har råd til å ernære seg ordentlig. Dette er «den verste humanitære krisen siden 2. verdenskrig», slår rapporten fast.¹ Selv om Frankrike ikke er det EU-landet som er hardest rammet, finnes det der en sosial spenning som vi i Norge kan ha problem med å forstå omfanget av.

Daniel Ducrocq er pensjonert gartner, fylkesleder i Rødt Hordaland, fransk statsborger og har bodd i Norge siden 1976.
Foto: Lorie Shaull

Valgets elleve kandidater og EU

Med dette som bakteppe kjempet elleve kandidater om presidentembetet ved to valgomganger i mai, og den 11. og 18. juni kommer valget til parlamentet.

Som vi har sett, er det meste av nasjonalt handlingsrom kraftig innskrenket av EU. Det er allikevel få av kandidatene som påpekte dette som en sentral sak. Med unntak av François Asselineau (Union Populaire Républicaine – 0,92 % av stemmene), hadde ingen av kandidatene utmeldelsen av EU på programmet. Noen av kandidatene som Benoît Hamon (Parti Socialiste – 6,36 %)², Nicolas Dupont-Aignan (Debout la France – 4,70 %), Jean Lassale (Union pour la Démocratie Française –1,21’%), Jean-Luc Mélanchon (La France insoumise – 19,58 %) ville prioritere nasjonale interesser ved for eksempel å reservere en andel av offentlige anbud til franske bedrifter. Disse fire kandidatene påtok seg ikke å forklare velgerne hvordan de vil kunne prioritere nasjonale interesser innenfor EUs rammer som forbyr bruk av «statlige midler i enhver form som vrir eller truer å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak.» (Romatraktaten, § 92)

Kandidater på venstresiden, Philippe Poutou (Nouveau Parti Anticapitaliste – 1,09 %), Nathalie Arthaud (Lutte ouvrière – 0,64 %), som har gode samfunnsanalyser, legger tross det ikke vekt på Den europeiske unionen i sine programmer.

Det første punktet i programmet til Marine Le Pen (Front National –21,30 % av stemmene) tar opp Frankrikes forhold til EU:

«(…) Forhandlinger vil bli igangsatt med våre europeiske partnere etterfulgt av en folkeavstemning om Frankrikes medlemskap i EU. Målet er å få til et europeisk prosjekt som respekterer Frankrikes selvstendighet, de nasjonale suvereniteter og som tjener folkenes interesser.»

Le Pen gikk ikke tydelig til valg for å melde Frankrike ut av EU. Frexit er for Nasjonal Front kun ett alternativ. Under debatter har Le Pen (og Mélanchon) vist en tvetydig holdning til Brussel.

Allikevel er det Nasjonal Front som ble utpekt i det offentlige rom som det partiet som vil ødelegge «det vakreste prosjektet som finnes, det europeiske prosjektet’’ slik tidligere direktør for arbeidsgiverorganisasjon, Laurence Parisot, formulerte det. Siden februar har Le Monde publisert daglig to til tre analyser som advarte mot å stemme Le Pen. Kapitalen trengte den demoniserte Le Pen for å få valgt sin kandidat, Emmanuel Macron.

Da alt tydet på at Le Pen ville gå videre til annen valgomgang, rykket flere ut for å gi sin støtte til Macron. Av en lang liste kan disse nevnes:

• Bernard Arnault (Frankrikes rikeste mann hovedaksjonær i gruppen som eier presse­organer Parisien, Aujourd’hui en France, ­Les Echos)

• Patrick Drahi (femte rikeste mann i Frankrike, hovedaksjonær i gruppen som eier presseorganer Libération og L’Express)

• Pierre Bergé, Xavier Niel (niende rikeste mann i Frankrike), Matthieu Pigasse, (alle tre medeiere av Le Monde)

• Vincent Bolloré (tiende rikeste mann i Frankrike, hovedaksjonær i mediaselskapet Vivendi)

Støtten til Macron kom også fra utlandet, fra politikere som ikke nølte med å blande seg direkte i det franske valget: Jean-Claude Juncker (Kristeligdemokrat, EU-kommisjonens president, tidligere president i skatteparadiset Luxembourg), Angela Merkel, Wolfgang Schaüble (Tysklands finansminister), Barack Obama, Justin Trudeau (Canadas statsminister) og Alexis Tsipras.³

Djevelen, markeds­liberalistenes redning

Resultatet av annen valgomgang ble ingen overraskelse. En demonisert Le Pen var sjanseløs mot markedsliberalist og kapitalvenn Macron.
Macrons karriere åpner ikke for tvil om hans klassetilhørighet. Han var ansatt og senere partner i investeringsbanken Rotschild (2008) og så generalsekretær for Presidentgruppen (2012) hvor han fungerte som økonomisk rådgiver for François Hollande. I 2014 ble han finansminister, en stilling han forlot i 2016. I april 2016, mens han var statsråd i Hollandes regjering, dannet han sitt eget parti, En marche. Som finansminister er han husket for Loi Macron (Lex Macron) som er omhandlet tidligere i denne artikkelen.

Mindre enn en uke etter valget, oppfordret EU kommisæren Pierre Moscovici den nyvalgte presidenten om å foreta kutt i offentlige budsjettet. Macron er rett mann for oppgaven: Han har varslet et kutt på 60 milliarder euro og en reduksjon av 120 000 offentlige stillinger i løpet av fem år. Kapitaleierne har all grunn til å være tilfreds.

Men de bør også være engstelige for hva som kan skje i Frankrike de neste årene.

Referanser:

1. Avisen Bastille, République, Nations, 29.10.13
2. Kandidaten til De Grønne (Europe Ecologie-Les Verts) trakk sin kandidatur i februar til fordel for Sosialistpartiets Benoît Hamon. Det katastrofale resultatet, 6,36% av stemmene, er et nederlag både for sosialdemokrati og for De Grønne.
3. Den komplette listen over støttespillere til Macron er å finne på: https://ruptures-presse.fr/actu/liste-soutiens-emmanuel-macron-pouvoir-argent-election-presidentielle/

Jeg synes dette intervjuet er viktig og i høyeste grad leseverdig. Det tar opp helt sentrale utfordringer i vår tid, og John Bellamy Foster har gjort en meget fortjenstfull innsats med å sette klimatrusselen og andre økologiske temaer på dagsorden blant marxister. Han har også vært viktig for å slå tilbake myter om at Marx og Engels ikke var opptatt av økologi. Men jeg må likevel peke på noen problemer med hans bruk av Marx – og også noen oversettelsesproblemer.

Torstein Dahleer siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen.

I dette intervjuet bruker Foster uttrykket «metabolic rift», som jeg har oversatt med «sprekker eller brudd i stoffskiftet». Foster har gjort «metabolic rift» til et helt sentralt begrep, som nå brukes av marxister i stor utstrekning. Foster omtaler det her i intervjuet som «Marx’s theory of metabolic rift». Du kan slå opp i Wikipedia og finne en lengre artikkel om «Metabolic rift». Artikkelen starter (per 30. mai 2017) slik: «Metabolic rift is Karl Marx’s notion of the ‘irreparable rift in the interdependent process of social metabolism’».

Men dette er faktisk ikke riktig. Marx brukte aldri dette uttrykket. Det er Foster selv som har konstruert det. Uttrykket har slått godt an fordi det i alt vesentlig har vist seg å være et nyttig begrep. Men det er altså ikke Marx sitt uttrykk.Det er kommet en del interessante innvendinger mot det, bl.a. fra sosiologiprofessor Jason W. Moore som er koordinator for World-Ecology Research Network. Han mener at uttrykket inviterer til en mekanisk, udialektisk oppfatning, ved at det beskriver mennesket og naturen som to forskjellige enheter, der menneskene (ikke-natur) under styring av kapitalismens akkumulasjonstvang kolliderer med naturens (ikke-menneskenes) grenser. Beveren som demmer opp elva sees på som natur, mens menneskets handlinger i naturen sees som ikke-natur. Han mener det blir feil å si at det kapitalistiske samfunnet skaper brudd i naturen; mennesket er selv en del av naturen og endrer naturen. Og han mener at den framstillingen Marx ga, ikke gir dekning for det han oppfatter som en mekanisk «brudd»-forståelse. Se f.eks. hans artikkel «Metabolic Rift or Metabolic Shift?»1

«Metabolisme» betyr stoffskifte. I Kapitalen, spesielt i bind 1 og bind 3, skriver Marx mye om stoffskiftet mellom mennesket og naturen 1 og om det samfunnsmessige stoffskiftet. Foster siterer i intervjuet fra kapittel 47 i Kapitalens bind 3, og så vidt jeg vet, er dette det eneste stedet der Marx skriver om stoffskifte i samme setning som han også bruker det tyske ordet «riss». Det er dette som Foster oversetter med det engelske «rift». I oversettelsen har jeg i en fotnote også presentert den tyske originalformuleringen, så kan leseren selv vurdere hvordan det bør oversettes. En korrekt oversettelse til norsk må selvsagt starte med det tyske ordet «riss». Norske murere kjenner godt til dette ordet, som brukes om en tynn sprekk.

Det som i alle fall står fast, er at Marx ikke har brukt noe uttrykk som tilsvarer begrepet «metabolic rift», men at både han og Engels i høyeste grad satte økologiske virkninger på dagsorden. Som eksempel kan vi jo ta en titt på bind 1 av Kapitalen, der Marx til slutt i kapittel 13 har en mye fyldigere gjengivelse av de samme resonnementene som Foster presenterte fra Kapitalens bind 3.

Der skriver Marx om hvordan storindustrien i byene virket revolusjonerende på landsbygda, ved at større deler av befolkningen ble trukket inn til store bysentra, og at det forstyrret stoffskiftet mellom menneskene og jorda. Det forstyrret tilbakeføringen av de stoffene fra jorda som menneskene har forbrukt i form av næringsmidler og klær, «altså den evige naturbetingelsen for varig fruktbarhet». Så tvinger den kapitalistiske produksjonen fram en gjenoppretting av dette stoffskiftet som en regulerende lov for den samfunnsmessige produksjonen, «i en form som er i samsvar med den høyeste menneskelige utvikling». Men denne «samfunnsmessige kombinasjonen av arbeidsprosessene framstår som det organiserte middel til undertrykking av arbeidernes individuelle livskraft, frihet og sjølstendighet». Samtidig utplyndres jorda ved at den for en kort periode drives til økt fruktbarhet, som samtidig er «et framskritt i å ødelegge de varige kildene til denne fruktbarheten».

Og så slutter Marx slik:

«Den kapitalistiske produksjonen kan derfor bare utvikle teknikken, og kombinasjonen av de samfunnsmessige produksjonsprosessene, idet den samtidig undergraver kildene som all rikdom opprinnelig springer ut av: Jorda og arbeideren».

Note:

1 http://www.jasonwmoore.com/uploads/Moore__Metabolic_Rift_or_Metabolic_Shift__for_website.pdf

Klimabevegelsen er sentral, men vi må kjempe på alle fronter, og kombinere bredt forsvar for menneskerettigheter og motstand mot krig og imperialisme, med kampen for å redde Jorden som et sted der mennesker kan leve.

John Bellamy Foster er redaktør av tidsskriftet Monthly Review og forfatter av Marx’ Ecology. Intervjuet med Bellamy sto først i Left Voice, så i Climate & Capitalism 11. april 2017.
Oversettelse: Torstein Dahle er siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen.
Foto: Gustav Pursche

– I antropocen – i menneskets tidsalder – er vi i overhengende fare fordi sammenbruddet i Jordas system, spesielt klimaet, truer kloden som et sted å leve for mennesker. Men vårt politisk-økonomiske system, kapitalismen, er først og fremst innrettet på akkumulasjon av kapital, noe som hindrer oss i å møte denne enorme utfordringen og som akselererer ødeleggelsesprosessen. Vitenskapsfolk innenfor naturvitenskapene har gjort en glimrende og modig innsats ved å slå alarm om de kolossale farene som ligger i å fortsette med «business as usual», når det gjelder karbonutslipp og andre områder der klodens tåleevne er begrenset.

Dagens toneangivende miljøer innenfor samfunnsvitenskap har nesten fullstendig latt seg prege av kapitalistisk ideologi, i så stor grad at konvensjonelle samfunnsvitere er fullstendig ute av stand til å sette disse problemene på dagsorden i det omfang og i den historiske sammenheng som er nødvendig. De er vant til den forestillingen at samfunnet for lang tid siden «beseiret» naturen, og at samfunnsvitenskap bare dreier seg om forhold mellom mennesker, aldri forhold mellom mennesker og natur. Dette gir næring til en holdning der problemer som gjelder Jordas system i full skala, blir benektet.

De toneangivende samfunnsviterne som faktisk beskjeftiger seg med miljøspørsmål, gjør det som oftest på en måte som om vi står overfor nokså normale forhold, og ikke en krisesituasjon for kloden, ikke en situasjon uten sidestykke.

Det kan ikke finnes noe økomodernistisk svar med en gradvis løsning av de forferdelige økologiske problemene vi står overfor, for når vi ser menneskenes effekt på kloden, er det ikke noe gradvis over den. Den er en Stor Akselerasjon og en sprekk i Jordas system. Problemet øker eksponentielt, men forverrer seg enda raskere enn vi skulle vente av en eksponentiell utvikling, fordi vi er inne i en prosess der alle slags kritiske terskler passeres, og vi møter et forvirrende antall vippepunkter.

– Det korte svaret er «profitt». Det lange svaret er omtrent som dette: Det er to store hindringer: (1) store mengder kapital som er bundet opp i det økonomiske fossil-brennstoff-komplekset, og (2) den høyere profittraten som kan oppnås fra fossil-brennstoff-sektoren i økonomien.

Det er ikke bare et spørsmål om energiavkastning på energiinvesteringer. Infrastrukturen rundt fossilt brennstoff eksisterer allerede, noe som gir fossilt brennstoff en avgjørende fordel framfor alternativ energi når det gjelder lønnsomhet og kapitalakkumulasjon. Ethvert alternativt energisystem krever at en helt ny energi-infrastruktur blir bygd opp, praktisk talt fra bunnen av, før det kan bli virkelig konkurransedyktig. Det er også mye større subsidier for fossilt brennstoff. Og i kapitalistisk bokholderi representerer fossilt brennstoff en slags «gratis gave» fra naturen til kapitalen, i enda større grad enn solenergi til og med.

Den finansielle strukturen, inklusiv de største bankene og Wall Street, er veldig tett knyttet til fossilt-brennstoff-økonomien. Fossile brennstoffreserver under bakken representerer billioner av dollar i forventede verdier som allerede har en reell effekt i dagens økonomi i den forstand at de står oppført i selskapsregnskapene¹ – selv om det å brenne opp alle disse reservene ville bryte klimabudsjettet fem eller seks ganger, og dermed sende oss til klimahelvetet. Men disse billionene av dollar i regnskapsførte verdier knyttet til fossile brennstoffreserver ville rett og slett forsvinne hvis det ble stans i å brenne fossilt brennstoff. Det er ikke noe tilsvarende for sol og vind målt som eiendeler for selskapene

Min kollega Richard York, en av verdens ledende miljøsosiologer, har vist empirisk i en artikkel i Nature Climate Change at akkurat nå blir alternativ energi fortsatt behandlet som noe som kan supplere heller enn erstatte fossilt brennstoff innenfor energisektoren slik den ser ut nå. Den raske veksten i alternativ energi må derfor ikke sees som noe radikalt brudd med dominansen til fossilt brennstoff. Et slikt nødvendig brudd har ennå ikke inntruffet.

– De som kalles «universets herrer» – i dag er det seks menn (for få måneder siden var det åtte), som har like mye formue som halvparten av verdens befolkning – styrer i stadig sterkere grad verdensøkonomien. Sett fra deres synsvinkel er hovedproblemet nå at det er stagnasjon i verdensøkonomien, ikke at klimaet endrer seg.

Stagnasjonen er dypest i de framskredne kapitalistiske økonomiene. USAs økonomi vokste med 1,6 prosent siste år, og veksten har vært mindre enn 3 prosent hvert eneste år i mer enn ti år – for første gang i alle de årene der slike data har vært registrert. Veksttakten i Europa har det siste tiåret vært på omkring 1,7 prosent per år. Sammenlign det med veksttakten i USA i depresjonsperioden 1929–1939 som var gjennomsnittlig 1,3 prosent per år (noen år kraftig ned og noen år kraftig opp).

Som vi har argumentert for i Monthly Review i flere tiår, har monopol-finanskapitalen en sterk tendens til overakkumulasjon og stagnasjon. Det som i hovedsak løftet økonomien i 1980- og 1990-årene var finansialisering (veksten av finanskapital i forhold til produksjon og finansielle bobler). Når finansialisering ikke lenger er i stand til å stimulere økonomien i samme grad i tiden etter Den store finanskrisen, er resultatet blitt en stagnasjon uten ende.

Dette var i virkeligheten den tesen som ble framsatt i to bøker som jeg skrev sammen med andre: The Great Financial Crisis med Fred Magdoff i 2009 og The Endless Crisis med Robert W. McChesney i 2012.

Alt er i dag rettet inn mot å få økonomien til å komme i gang igjen. Det er sant at stagnasjonen på enkelte måter hjelper økologien, siden økonomisk vekst betyr sterkere press på miljøet, øker CO2-utslippene, etc. Men som York har vist empirisk i en annen artikkel i Nature Climate Change, reduserer ikke systemet klimagassutslippene i samme takt når økonomien går ned, som det øker utslippene når økonomien går opp. Dessuten har det at alle de avanserte kapitalistiske økonomiene setter økonomisk vekst foran alt annet, ført til at hele spørsmålet om klodens framtid er blitt skjøvet til side og marginalisert.

Derfor er det nå en ny offensiv for å fjerne miljøreguleringer i den hensikt å drive økonomien framover. Vi er på et tog som løper løpsk på vei mot klimastupet, og vi hiver innpå mer kull for å få opp farten.

– Den er fullstendig virkningsløs. Den krever vilje til å inngå avtaler. I beste fall representerer den rett og slett de gode hensiktene til verdens regjeringer. De planene som de enkelte landene legger opp til, vil ta oss nesten hele veien til de 4 grader Celsius som antas å være slutten på sivilisasjonen, etter mange forskeres vurdering. USAs forslag var basert på Obamas Clean Power Plan, som innebar for lite for sent, og satte sin lit til markedsmekanismer som ikke ville klare å gjøre jobben. Den rives nå i filler av Trumps klimafornekter-administrasjon. Når Washington nå skrinlegger Parisavtalen enten formelt eller reelt, er det fare for at alt vil ramle sammen.

Det ene elementet som var mest lovende i Parisavtalen sett fra en klimabevegelses synsvinkel, var den formelle anerkjennelsen av målet om å holde den globale temperaturøkningen innenfor 1,5 grader Celsius. Men nesten alt annet i avtalen gjorde at dette ikke var troverdig. Og vi har allerede sett en økning på 1,2 grader med mer i vente.

Selvsagt, nå som Trump setter Obamas Clean Power Plan til side, skjønner vi hvilken forskjell det er mellom tiltak som er klart utilstrekkelige men som ikke avskjærer muligheten for å trappe opp innsatsen for å demme opp for klimaendringene, og en politikk som faktisk fører oss feil vei og truer med å fjerne fullstendig det som James Hansen har kalt «menneskehetens siste sjanse».

– Dessverre kan vi ikke påvirke så mye på den måten – bortsett fra en massiv nasjonal bevegelse for å få ressursene til å vare lenger, som ville kreve mobilisering av hele befolkningen og som måtte være del av et forsøk på også å endre produksjonen. Det vil si at en vanlig forbruksbasert strategi som bare baserer seg på individuelle handlinger, er ute av stand til å løse problemet eller få raske nok resultater.

For å få en idé om dimensjonene på problemet, kan vi se på effekten av å fjerne alt det husholdningsavfallet som kommunene i USA håndterer. Det ville bare kutte det totale materielle avfallet i det amerikanske samfunnet med omtrent 3 prosent. Resten er det bedrifter og selskaper som står for.

Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre alt det som du foreslår. Hvis vi ikke forandrer oss selv som individer og vår kultur – den måten vi forholder oss til jordkloden på – kan vi ikke regne med å få gjort de samlede endringene som er nødvendige i samfunnet. Så det er avgjørende viktig å fjerne sløsing og ta ansvar for de skadene som vi gjennom vårt daglige liv påfører naturen. Når du bruker en plastgaffel som er laget på den andre siden av kloden, og kaster den i søppeldunken sammen med annen emballasje etter at du har brukt den i ett minutt for å spise din salat, så må petrokjemisk industri lage en identisk plastgaffel og frakte den over halve verden til neste gang du skal spise din hurtigmatsalat. Da bidrar du helt klart til et destruktivt og sløsete system – et system som nettopp vokser gjennom ødeleggelse og sløsing.

Men det har lenge vært forstått at «konsumentsuverenitet» er en myte. For å gjøre fundamentale endringer i vareøkonomien er det nødvendig å ha makt over produksjonen.

Noe vi kan gjøre hvis vi virkelig mente alvor, er å gå løs på de mer enn én billion dollar som hvert år brukes i USA på markedsføring, dvs. målretting, motivasjonsforskning, produktutvikling, pakking, salgskampanjer, annonsering, direkte markedsføring, etc. for å overtale befolkningen til å kjøpe ting som de i virkeligheten ikke ønsker eller trenger. Men for å rette søkelyset mot markedsføring, ville det også være nødvendig med politiske reaksjoner. Marx sa en gang at arbeiderne – og dette ville kanskje gjelde vel så mye for forbrukerne – i sine rent økonomiske handlinger i et kapitalistisk samfunn alltid er den svakere part, og derfor trenger de å organisere seg politisk.

– Ja, det er en økende erkjennelse blant venstrekrefter generelt at menneskeheten nå skiter i sitt eget reir – i verdensomspennende, planetarisk målestokk. Sosialister har altfor ofte forsømt å ta økologiske spørsmål alvorlig nok. Men det er ikke bare sosialister som forsømmer dette, det gjelder i enda større grad den liberale tradisjonen som helhet.

Men hva vi enn måtte mene om sosialismen i det tjuende århundre, så må det understrekes at ingen kan være en virkelig sosialist og slett ikke marxist i det tjueførste århundre uten å erkjenne fullt ut alvoret i klodens økologiske krise. Vi er enten i spissen for kampen for å beskytte Jorda som et sted for menneskelig bosetting (og som hjem for utallige arter), eller vi er på lag med systemets kreative utslettelsesoffensiv mot Jordas system slik vi kjenner det.

Men det er helt riktig av deg å trekke fram Naomi Kleins innsats på dette feltet, siden hun i de senere år har gjort mer for å slå alarm enn noen annen utenfor forskernes rekker. Etter min mening er hun den ledende intellektuelle aktivisten i den radikale klimabevegelsen i USA og Canada. I motsetning til en figur som Bill McKibben, så viker hun ikke unna å peke på hvor hunden virkelig ligger begravet. Undertittelen på hennes bok This Changes Everything sier det rett ut: Det dreier seg om Capitalism vs. The Climate.

Hun er helt på linje med økososialismen, som er den viktigste nye utviklingen i sosialistisk og økologisk tenkning og i miljøbevegelsen. Et godt eksempel er Ian Angus sin bok Facing the Anthropocene: Fossil Capitalism and the Crisis of the Earth System, som kom i fjor.

Når det gjelder mine egne bidrag på dette feltet, så har jeg skrevet en del bøker om emnet, som for eksempel The Vulnerable Planet, Ecology Against Capitalism, og sammen med Brett Clark og Richard York The Ecological Rift: Capitalism’s War on the Planet. Saken er klar: Kapitalismen er et system innrettet for ubegrenset kapitalakkumulasjon og dermed eksponentiell økonomisk vekst. Derfor øker den stadig i omfang. Med en 3 prosent vekstrate ville økonomien i løpet av hundre år bli 19 ganger så stor, i løpet av to hundre år bli 369 ganger så stor, og i løpet av tre hundre år bli 7100 ganger så stor. Mens planetens kapasitet med hensyn til ressurstilgang og utslippsmuligheter i det vesentlige ville forbli den samme. Økologiske grenser er en realitet, og det går derfor ikke an å benekte det presset som økonomien forårsaker mot disse grensene.

Selvsagt er problemet mye mer alvorlig enn det jeg har antydet her. Enda viktigere er det faktum at kapitalismen presser sine bevegelseslover på miljøet, uavhengig av planetens biogeokjemiske sykluser og Jordas stoffskifte. Dermed skapes det sprekker eller brudd i de biogeokjemiske syklusene som Jordas system gjennomløper. Disse sprekkene eller bruddene bryter økosystemets sammenhenger på måter som har konsekvenser langt ut over de rene skalaeffektene av økonomisk vekst. Det er dette problemet med de brutte sammenhengene i Jordas stoffskifte som er vår dypeste utfordring. Man går på akkord med krav til bærekraft på stadig høyere nivåer – en stadig akselererende trussel mot sivilisasjonen og livet selv.

Marx sin teori om sprekker eller brudd i stoffskiftet, eller «en uhelbredelig sprekk i sammenhengen i det samfunnsmessige stoffskifte – et stoffskifte som er foreskrevet av livets naturlover»2, var den første analysen som la fram et virkelig allsidig samfunnsvitenskapelig syn på en systembasert økologisk krise – et syn som både omfattet samfunn og natur og deres dialektiske sammenheng med hverandre, og som knyttet dette til produksjon. Faktisk var denne innsikten så kraftfull at den er avgjørende for hvordan vi ser krisen i Jordas system i dag. Dette er tydelig i en artikkel i mars 2017-utgaven av Scientific Reports, som uttrykkelig trekker på Marx sitt konsept og siterer fra Kapitalen av Marx.

Når vi i dag snakker om antropocen – menneskets tidsalder – fra et vitenskapelig perspektiv, gjenkjenner vi helt tydelig at den Store Akselerasjonen i menneskelig påvirkning på kloden siden 1945 har skapt en antropogenisk sprekk i Jordas system. Denne sprekken vil for alltid skille nåtiden økologisk fra tidligere stadier i historien, både geologisk og menneskelig. Denne sprekken i menneskets relasjon til kloden er allerede katastrofal og kan snart nå det punktet der det ikke er noen vei tilbake – hvis vi øker den globale gjennomsnittstemperaturen med 2 grader Celsius – og dermed fører oss til større katastrofer og truer selve menneskeheten.

– Vi opplever allerede økende katastrofer på grunn av klimaendringene. Det er for sent å unngå stadig stigende temperaturer, knapphet på vann og ekstremvær. Det toget er på mange måter allerede gått. Jordkloden vil bli mye mindre gjestmild for menneskene i framtiden. Det vi prøver å unngå på dette punktet er noe annet. Som James Hansen sier, og som jeg siterer i min artikkel Trump and Climate Catastrophe, «… en dynamisk situasjon som er ute av (menneskelig) kontroll», driver oss mot en global temperaturøkning på 4 grader Celsius eller enda høyere, som vil true selve eksistensen av menneskelig sivilisasjon og utallige mennesker.

Enda verre, det vil peke mot en mulig utslettelse av menneskearten. I den forstand griper ikke katastrofesynspunkter helt alvoret i trusselen, som er større enn til og med de mest katastrofepregede romanene kan beskrive – tross alt må en katastroferoman ha minst ett gjenlevende menneske – i hvert fall midlertidig. Vi må forestille oss en utslettelse av arter – og en omfattende en – på Jorden. Forskere sier nå at vi kan komme til å miste halvparten av alle levende arter i dette århundre alene i denne Sjette Utryddelsen. Og hvis vi prøver å se langt nok inn i framtiden, vil vi kunne se en verden som kanskje er fullstendig ribbet for mennesker – kanskje til og med det som Hansen kaller «Venus-syndromet».

Men lenge før det vil vi se hundrevis av millioner, til og med milliarder av mennesker som blir rammet på helt forferdelige måter. Dette er det som vitenskapen forteller oss. Det eneste vi behøver å gjøre for å ødelegge kloden som et sted der mennesker kan leve, er å fortsette som vi gjør nå med kapitalistisk «business as usual».

Det er fortsatt mulig å unngå dette – eller de mest katastrofale virkningene, som for eksempel at havnivået ikke bare øker i fot men i meter, at Amazonas dør, at det meste av livet i havet dør, osv. Men det vil kreve revolusjonære økologiske endringer i produksjonssystemet, dvs. i stoffskiftet mellom menneskene og Jorda.

Hansen forteller oss at vi må redusere karbonutslippene med omkring 5 prosent per år over hele kloden, og vi må begynne med det om meget få år, noe som betyr at de rike landene må redusere sine utslipp med omtrent tosifrede tall.

Og på toppen av det må vi finne en måte å fjerne kolossale mengder med karbon, kanskje så mye som 140 milliarder tonn, fra atmosfæren – problemet med «negative utslipp» – hvis vi fortsatt ønsker å stabilisere klimaet innenfor en gjennomsnittlig global temperaturøkning på 1,5 grader Celsius. Bare det å unngå å gå over 2-gradersnivået ville kreve 3 prosent årlig reduksjon i karbonutslipp.

Alt dette kan gjøres med de midlene vi har til disposisjon, inklusiv alternativ energi, endringer i samfunnsstrukturen, og å ta vare på naturen. Men det vil kreve et enormt engasjement av menneskeheten, og vi vil måtte bryte med ikke bare den fossile brennstofføkonomiens logikk, men med selve kapitalismen. Som Kevin Anderson ved Tyndall Institute for Climate Change i Storbritannia sier, må vi gå imot «det politisk-økonomiske hegemoniet».

I en slik situasjon dreier det seg ikke om optimisme eller pessimisme. Det vi trenger, er mot og besluttsomhet til å stille opp mot tilsynelatende uoverstigelige odds. Hva vi må gjøre, er ikke så vanskelig i seg selv, hvis vi bare ser på de direkte økologiske tiltakene som vi må iverksette. Det som gjør at det ser ut som et uoverstigelig problem, er det monsteret som det globale kapitalistiske samfunnet er.

– Med Trump har neofascisme flyttet inn i Det hvite hus, med mål om å administrere den kapitalistiske økonomien på en annen måte. Det er både et brudd med nyliberalismen og samtidig dens etterfølger på høyresiden. Det er et tegn på den dype krisen i vår tid. Ikke bare står presidentens administrasjon for klimafornektelse og har erklært at miljøforkjempere er folkets fiender. Den truer også med å undergrave det liberale demokratiet, og den angriper dem som er rasemessig undertrykt, immigranter, kvinner, LHBTQ-folk, miljøforkjempere, og arbeidere. Motstandsbevegelsen til dette må altså forsvare selve menneskeheten i alle sine avskygninger.

Hvis vi kan slå oss sammen i det som Harvey kaller en co-revolusjonær bevegelse³ som både er innrettet på det som trengs for sosial reproduksjon og bærekraftig menneskelig utvikling, og på kampen for å redde Jorda som et sted å leve for mennesker, da kan vi klare litt av hvert. Men dette må bli en gigantisk bevegelse; den må forene arbeidere over hele verden, og den må stå opp mot imperialisme og krig. Alt dette henger sammen. Miljøbevegelsen er helt sentral når det gjelder å se hvor det er mest brennende behov for å sette inn kreftene, men vi kan bare oppnå de nødvendige resultatene hvis vi kjemper på alle fronter, eller gjør det til en stor front.

Modellen er kanskje den verdensomspennende bevegelsen for miljømessig rettferdighet, og hva Naomi Klein kaller «Blockadia», som står for vår tids barrikader. Jeg vil hevde at det avhenger av at et miljøproletariat står fram (mest synlig i dag i det globale Sør), der det erkjennes at de materielle kampene vi utkjemper om det miljøet vi bor i og puster i og arbeider i, i virkeligheten dreier seg om den samme kampen.

Vi må forstå hvem som er fienden. De åtte største fossilbrennstoffselskapene i verden slipper ut mer CO2 enn hele USA, som står for 15 prosent av verdens totale utslipp. Vi må konsentrere oss om kapital og selskaper.

– Kampen ved Standing Rock har satt et uutslettelig preg på dagens miljøkamp. Det var en stor seier, selv om valget av Trump som president la grunnlaget for å sette til side det som hadde blitt vunnet. Urfolk viste enda en gang sitt lederskap i kampen for å forsvare miljøet, slik de har gjort det gang på gang i de senere årene. De som ville beskytte vannet, sto urokkelige mens de ble oversprøytet med vann i frostværet, og de ble beskutt med gummikuler og tåregass, og hunder ble satt inn mot dem.

Hele verden var forbløffet over denne motstanden. Det var vanskelig å ikke tenke på årene med borgerrettighetskamper i sørstatene. Slaget dreide seg først og fremst om å beskytte vannet som ble truet av boring for å legge en rørledning under Missouri-elven. Men alle forsto at dette var et slag om hele klodens framtid – og det gjaldt ikke bare miljøforkjemperne som sluttet seg til dem, men i særlig grad de innfødte selv.

For meg var likevel høydepunktet like før slaget tok slutt, da tusener av amerikanske krigsveteraner ankom i samlet flokk, og beveget seg mot Standing Rock i milelange, buktende rader av kjøretøyer som dannet et slags «menneskelig skjold» for vannforkjemperne. De erklærte at de sto sammen med de innfødte – og påtok seg til og med selv oppgaven med å be om unnskyldning på bøyde knær for hvordan USA hadde behandlet de innfødte amerikanerne opp gjennom historien. Det var ingen tilfeldighet at regjeringen ga opp et par dager senere.

Den konflikten som ville ha utviklet seg, ville ha mobilisert utallige mennesker til miljømotstand, og i så måte ville det ha blitt en fullstendig katastrofe for makta, så de valgte da å trekke seg tilbake.

Men det som virkelig gjorde dette så viktig, var at det representerte en solidarisk handlemåte som gikk på tvers av de grensene som historisk sett har skilt oss. På denne måten ble det vist menneskelig solidaritet i nødens time, som forteller oss at vi kan vinne.

Noter:

1 Oversetterens merknad: Dels oppføres de som eien­deler basert på det som det har kostet å finne disse ­reservene, men framfor alt er de gjenstand for kjøp og salg basert på forventet verdi av oljen og gassen, og da bokføres de som eiendeler med det beløpet som kjøperselskapet har betalt for retten til å utvinne disse reservene. Det dreier seg ofte om kolossale beløp.

2 Oversetterens anmerkning: Sitatet er hentet fra Kapitalens bind 3, nest siste avsnitt i kapittel 47 Genesis der kapitalistischen Grundrente: «… es erzeugt dadurch Bedingungen, die einen uheilbaren Riss hervorrufen in dem Zusammenhang des gesellschaftlichen und durch die Naturgesetze des Lebens vorgeschriebnen Stoffwechsels, infolge wovon die Bodenkraft verschleudert und diese Verschleuderung durch den Handel weit über die Grenzen des eignen Landes hinausgetragen wird».

3  I sin tale på World Social Forum i Porto Alegre i 2010 skisserte David Harvey det han kalte en «co-revolusjonær teori», der et sentralt poeng er at en anti-kapitalistisk bevegelse må bygges bredt og basere seg på det dialektiske samspillet mellom sju forhold: Tekniske og organisatoriske former for produksjon, bytte og forbruk, relasjonene til naturen, samfunnsmessige relasjoner mellom folk, mentale begreper om verden basert på kunnskap og kulturell forståelse og tro, arbeidsprosesser og produksjon av spesifikke varer og tjenester, institusjonelle og juridiske og statlige innretninger, samt en daglig livsførsel som underbygger samfunnsmessig reproduksjon. Se http://davidharvey.org/2009/12/organizing-for-the-anti-capitalist-transition/

Kapitalismen vil ikke knuses men leve videre i en annen, alltid undertrykkende variant hvis vi ikke har flere tanker i hodet: klassekamp, sosialismen som mål og breie allianser. Usynliggjøres kvinner og grupper som innvandrere, homoer, samer og andre kapitalismen undertrykker og diskriminerer, vil borgerskapet fortsette å vinne.

Erik Ness er miljøarbeider, var nestleder i verkstedklubben på skipsverftet Kaldnes Mek. i Tønsberg og partisekretær i AKP, og er medlem av redaksjonen i Gnist og leder av Rødt Larvik.
Foto: Alisdare Hickson

Det er viktig å diskutere strategier for å knuse kapitalismen. Det er en kamp med mange slag og tilbakeslag – også om å vinne nye reformer og forsvare gamle – og solidaritet, dvs allianser på klassekampens grunn.
Denne artikkelen er bygd rundt fire standpunkter:

1. Kampen mot kapitalismen må ende med en økonomi som ikke er styrt av profitt, en økonomi der folk kan løse sine problemer og dekke sine behov. Et samfunn der arbeiderklassen styrer økonomien, er sosialistisk. Intet mindre enn dette skiftet, revolusjon, er det sosialister og kommunister holder på med.

2. Det er arbeiderklassen som skaper verdiene gjennom sitt arbeid. De rike blir rike gjennom utbytting. Man kan si at det klasseløse samfunnet (det vil si et kommunistisk samfunn) er det arbeidende folkets samfunn. Dette gjenspeiler seg også i allianser i klassekampen i dag, men ikke bare og ikke alltid.

3. Arbeiderklassen i dag består av langt flere kvinner enn for få år siden, ikke minst i offentlig sektor der kvinner dominerer. Uten et kvinneperspektiv på klassekampens alle områder, vil det ikke være mulig å mobilisere hele arbeiderklassen, begge kjønn.

4. Arbeiderklassen må alliere seg med alle undertrykte, også ikke-arbeidere, for å vinne. Denne alliansen av undertrykte i Norge inneholder blant annet homofile, nasjonale minoriteter (bl.a. vår urbefolkning, samene) og ikke minst de fleste kvinner. Noen av disse tilhører ikke arbeiderklassen, men vil allikevel være å mobiliserbare for å styrte kapitalismen, fordi kapitalismen undertrykker også dem. Vi snakker om de 95 prosentene mot de 5. Ikke som i dag der hovedspørsmåla i samfunnets økonomi er dominert av spillereglene som sirkler rundt profitt som motiv for all økonomisk virksomhet. Dette er borgerskapets banehalvdel (nesten hele banen), og arbeiderklassen og folket spiller konstant på bortebane.

Det kan være lett i det rike Nord å lukke øynene for den groveste utbyttinga og undertrykkinga: Kapitalismen i verden i dag byr det store flertallets innbyggere fattigdom, slaveliknende arbeidskontrakter eller arbeidsløshet og ofte krig. Men også «hos oss» vokser arbeidsløsheten, samtidig som deler av arbeiderklassen samler opp prosentvise deltidsjobber (særlig kvinnene) eller flere jobber (særlig menn). Kapitalismen byr på kriger, flyktninger og miljøkatastrofe. Det er all grunn til å se hva motkreftene kan få til – og ikke minst: Hvem er motkreftene?

Ikke alt er klassekamp

Jeg mener: Kapitalismen vil ikke knuses, men undertrykkinga og utbyttinga vil leve videre, hvis vi ikke har minst alle disse fire punktene med i strategien. Jeg argumenterer altså for å ikke redusere alt til klassekamp, selv i en tid da det som er mest på moten, er å usynliggjøre den avgjørende faktoren: klassekampen.
Klasseanalyser lages for å forstå de sosiale (mellom menneskene) kreftene og motkreftene i samfunnet. Hvem har felles interesser og når?
Dette er viktig for å vinne kampen om samfunnsmakta og å vinne kamper underveis. Vinnes ikke kamper underveis, er det bare å glemme å vinne makta i samfunnet (kapitalismen). Sosialismen kommer heller ikke av seg sjøl. Selv en tapt kamp kan være en verdifull kamp, på sikt.

Marx sa at kampen står mellom borgerskapet og arbeiderklassen når det gjelder å knuse kapitalismen. Han trodde ikke det var lenge til. Han skriver i Manifestet:

«Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper. Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn, kort sagt undertrykker og undertrykte sto i en stadig motsetning til hverandre, førte en uavbrutt, snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdanning av hele samfunnet, eller med de kjempende klassenes felles undergang.» (side 14 i Det kommunistiske manifest, tidsskriftet Rødt!, 2008, oversatt av Morten Falck)

Videre:

«Og endelig, i tider da klassekampen nærmer seg avgjørelsen, antar oppløsningsprosessen innen herskerklassen, innen hele det gamle samfunnet, en så heftig, så grell karakter, at en liten del av den herskende klassen sier seg løs fra denne og slutter seg til den revolusjonære klassen, som bærer framtida i sine hender.»

Nå lever vi halvannet århundre etter Manifestet, verden har forandret seg selv om det fortsatt er kapitalisme. Marx sin analyse har stor overføringsverdi til i dag, men han vil nok vendt seg i grava hvis vi tar tekstene hans som en oppskrift. Blir klasseanalyse en teknisk/sosiologisk øvelse, for å bevise på forhånd bestemte skjemaer, spiller den ingen rolle for å skape forandring i det virkelige livet. En slik teori forblir teori.
Jorun Gulbrandsen skrev da hun var leder av AKP, et etterord i den norske nyutgivelsen av Manifestet fra 1998:

«Det er meningsløst å prøve å lese Manifestet som et program som forteller oss hvordan vi skal avskaffe kapitalismen i dag, og nappe ut enkeltsetninger her og der og prøve å lage politikk ut av dem. Metoden derimot, hvordan Marx og Engels tenkte om politikk, kan vi lære mye av.»
(Røde Fane, 1998)

Marxismen kjønnsblind?

Nina Bjørk nye bok, Drömmen om det røda, er en spennende og svært lærerik bok, med Rosa Luxembourg sin historie som bakteppe. De første hundre sidene er reine studiesirkelen i å forklare hva kapitalisme er. Disse kapitlene er den mest forståelige introen til klassisk marxisme jeg har lest. Men hun kobler ikke kjønn til teorien for å forstå kapitalismen. Snarere tvert imot. Hun skriver:

«Frågan var, och är fortfarande, helt enkelt: Kräver ett kapitalistiskt produktionssätt ett patriarkat? Mitt svar på den frågan är i dag: Nej, det gör det inte. De enda kategorier av människor som det kapitalistiska produktionssättet kräver – i betydelsen att utan de kategorierna skulle detta system inte kunna existera – är löntagare utan produktionsmedel och kapitalister med produktionsmedel. Vilket kön de människor har som tillhör de respektive kategorierna är för kapitalismen ointressant. Dess grundläggande och nödvändiga kategorier är könsblinda. Och eftersom marxismen är ett försök att analysera och förstå det kapitalistiska produktionssättet är även marxismens kategorier könsblinda.»

Jeg vet ikke om kapitalismen per definisjon krever et patriarkat, men ser at det er menna som styrer. Jeg vet at kvinner tjener mindre enn menn (kvinnelønn er et begrep med realiteter), har dårligere ansettelsesforhold enn menn (ofte deltid), og ender opp med dårligere pensjon. Tilfeldig?
Jeg er ganske sikker på at dette henger sammen med kvinnenes rolle i reproduksjonen av arbeidskrafta (ansvar for unga) og hvordan dette er organisert under kapitalismen (familien).

De fleste kvinner – med sin særegne posisjon i den kapitalistiske produksjonen – er arbeidere, lønnsarbeidere. Det er viktig å forstå den særegne rolla til den kvinnelige arbeiderklassen. Reduserer man teorien til klasse – og er blind for kjønn – reduserer man forståelsen av virkeligheten så den blir ugjenkjennelig for 50 % av arbeiderklassen, og har ingen strategi for å mobilisere den til revolusjon og sosialisme.I den nødvendige kritikken av identitetspolitikken, som usynliggjør klasse, er det lett å helle barnet ut med badevannet og usynliggjøre halve arbeiderklassen. Jeg synes Nina Bjørk gjør det.

Klasse uten sosialt kjønn?

Asbjørn Wahl skriver i en artikkel (Klassekampen 28/1-2017 og i en lengre versjon Steigan.no 2/2–2017) om høyres frammarsj, økte klasseskiller, forringete arbeidsvilkår – om en defensiv situasjon. Konkret og lærerikt, og han påpeker at daværende LO-leder, Gerd Kristiansen, tar feil når hun på en NHO-konferanse sier «at uenighetene løses bedre i samarbeid enn konflikt». Hadde NHO vært enig i det, påpeker Wahl, hadde NHO samarbeidet, hvilket de ikke gjør. Annet enn når det skal raseres, for det er det som er agendaen deres. Profitt er drivkrafta i den kapitalistiske økonomien.

Tidlig i artikkelen, om venstresidas svakheter, skriver Wahl: «Kan det hende det er blitt vel mye identitetspolitikk og svært lite klassepolitikk?» Nå skriver ikke Wahl noe om hva han mener med «identitetspolitikk» og forfølger ikke temaet. Akkurat som Sam Gindin. Wahl mener som meg at «klasseløs politikk» er perspektivløs, men det er forunderlig at han ikke drøfter den kvinnelige delen av arbeiderklassens rolle, muligheter og utfordringer når han skriver en artikkel om strategi? Kanskje ville han gjort det i en annen artikkel.

Kvinneperspektivet har et potensiale til å utløse krefter i halvparten av klassen. Kvinner er i hovedsak i arbeid i dag, men blant de mange i arbeid er det en vesentlig andel som jobber deltid. I offentlig sektor betyr deltidsarbeid å pendler mellom ulike avdelinger for å fylle opp nok jobb for å få en lønn som gjør dem fullt ut i stand til å forsørge seg selv. Selv fagarbeidere med fire års høgskole som vernepleiere og sykepleiere veksler mellom ulike stillinger, av og til kjører de mellom ulike kommuner. Barnehageassistent to dager i uka (40 % stilling), så for eksempel på jakt etter vikariater i boliger for funksjonshemmede resten av uka. På jobben hos meg er det ingen med fagbrev som omsorgsarbeider som har full jobb. 100 prosent stilling er for de få i helsevesenet som jeg kjenner best.

Kvinner – og etter hvert flere menn – samler prosentvise stillinger for å kunne betale husleie og mat. Å få lån er ikke lett, da utgangspunktet er faste stillinger. Så selv om kvinnene vi her snakker om, i praksis jobber 100 %, er de ikke låneverdige fordi de bare har 40 % fast. Det er et evig stress med barnevakt for enslige mødre eller samordning av turnus hvis det er en mann i husholdninga som jobber på samme måte. Hvis mannen jobber i privat sektor og kvinnen i offentlig, betyr det ofte at den ene jobber når den andre tar seg av familien. Rart det blir skilsmisser?

Jeg lurer på om «identitetspolitikk» for enkelte betyr kvinnepolitikk, siden det ikke nevnes? Og da uteblir også de krava som er spesielle, og kanskje bare eller mest, kvinners krav. For eksempel ting som har med barsel og amming i arbeidslivet å gjøre, når barnehagene åpner og stenger osv. Usynliggjøring eller bagatellisering av denne virkeligheten, er dårlig strategi for bevegelser som er opptatt av frigjøring.

De to spissene

Da Siri Jensen var leder av kvinneutvalget i AKP og Kjersti Ericsson var partileder, ble teorien om de to spissene utviklet. Arbeiderklassen der den kvinnelige delen er en integrert del, ikke homogen, men to deler i sammenheng. Kvinnelige arbeidere er også en del av arbeiderklassen, og ser man krafta i de to delene, ser man at dette ikke er en teoretisk konstruksjon, men noe som utløser kampkraft. Les artikkelen til Kjersti Ericsson i Gnist nr 2/2017.

Kvinneopprøret i AKP

Vi som var med i AKP fra begynnelsen, diskuterte mye kvinnepolitikk, deltok aktivt i støttearbeidet mot usaklige oppsigelser på Tiger, Hustad, Våler skurlag mm. «Vi» hadde visegrupper som ga ut plater på Mai og sang om Anna fra Kløfta. Kvinnefronten ble stifta i 1973 samme år som AKP på initiativ fra AKP, reelt sett. Partiet hadde stor innflytelse i det som ble den første nye, store massebevegelsen for mer enn likestilling men for full kvinnefrigjøring etter krigen. Allikevel var det overraskende – og imponerende – at det kom et kvinneopprør i AKP på 80-tallet.

Kvinneopprøret dreide seg ikke om personkamp. Kvinneopprøret dreide seg om politisk linje, både kvinnepolitisk, i dagskampen og strategisk. Kvinnepolitisk sto linja om kvinnefrigjøring trygt, ikke bare likestilling, det vi i dag kaller radikal feminisme. Likeså at kvinnene er halve verden, slik Mao formulerte det. Men var det nok? Åpenbart ikke.

Opprørets politiske linje var å integrere kvinnekampen i alle kampområdene, i hele programmet. Snakker man om tredjeverden-solidaritet, husk at det er kvinnene som er flesteparten av bøndene i verden. Fagforeningskrav må formuleres med et kvinneperspektiv. Arbeidstid, skiftordninger, lønn, arbeidsmiljø, sekstimersdagen, mm. Ellers blir blikket bare sett fra menn med hjelm. Ikke noe område er kjønnsnøytralt, heller ikke i klassekampen.

Strategisk betydde Kjersti Ericssons bok Søstre, kamerater! mye. Den var også en kritikk av Marx´ verditeori fordi den inkluderte ulønna arbeidet hjemme som en del av arbeidskraftas verdi. Uten bruk av tid på mat, klær og unger blir det ingen arbeidskraft for kapitalistene å utbytte. Mennas lønn kunne være lavere fordi kvinnene gjorde gratisarbeid hjemme. Boka er oversatt og utgitt på både spansk og engelsk. AKP-kvinner arrangerte studiesirkler og store helgeseminarer om Kapitalen av Marx, og virkeligheten. Det dominerende synet, også programmatisk, var at kvinnefrigjøringa og klassekampen var to sider av samme sak. I et dialektisk forhold. Men den analysa forsvant da de forløsende ordene ble sagt: Klassekampen er viktigst. Det var også min posisjon i debatten før kvinneopprøret. I det øyeblikket man sier at noe er viktigst, er det lett å tenke at det andre ikke er viktig, men det er en udialektisk måte å tenke på.

Den flerstemmige revolusjonen av Kjersti Ericsson ble et moderne «program», om hvordan samle kreftene for å bli kvitt kapitalismen og bygge sosialisme. Ikke bare klassekamp med et kvinneperspektiv, men å inkludere kampen mot all undertrykking.

Skipsrederdatter og advokatfrue

Sam Gindin skriver ofte og klokt i Socialist Register. I Rødt! nr 3A/16 skriver han om krisa i økonomien og hvorfor, om den faglige kampens vilkår, sammenhengen mellom dagskampen og kapitalismens utvikling og behovet for en revolusjonær bevegelse. Men hvor ble det av kvinnekampen som en del av klassekampen, de svartes kamp i nabolandet hans, USA? Ledende talsmenn har ofte denne blinde flekken. Internasjonalt kanskje enda mer enn i Norge.
Torstein Dahle skriver i Rødt! 3/16:

« –Jeg reagerer på hva Sam Gindin skriver i en ellers interessant artikkel i tidsskriftet Rødt! nr. 2A/2016. En av hans overskrifter lyder slik: «Det er mange undertrykkingar ein ikkje må ignorere. Men klasseutbyttinga er grunnlaget for alle.

Er det virkelig riktig at klasseutbytting er grunnlaget for all undertrykking? Det er mange som fortjener å bli trukket fram som viktige for resultatene som er oppnådd i homokampen i Norge, men det er jo ingen hemmelighet at en av dem som har stått sentralt, er skipsrederdatter og advokatfrue Karen-Christine Friele. Hennes ektefelle, rektor, direktørdatter og stortingsrepresentant for Høyre Wenche Lowzow har heller ikke vært uviktig. Poenget er selvfølgelig at det ikke er i egenskap av skipsrederdatter eller rektor at de to har gått ut i kampen. De har gått ut i kampen fordi de er lesbiske, og med utgangspunkt i sin egen homofili – sine egne sterke ønsker om å utfolde sin seksualitet og sin kjærlighet – har de engasjert seg i kamp mot en undertrykking som også rammer hundretusener i arbeiderklassen i Norge. Ulik klassebakgrunn kan ha betydning, men homokampen er et eksempel på at felles interesser på tvers av klasser har ført til en stor innsats i det som mange har opplevd som en kamp om hvorvidt livet skulle være verd å leve.»

Jeg vil tilføye: Wenche Lowzow skrev den mest antikommunistiske boka jeg har lest, for å feie ml-lærerne ut av skolen på tidlig 70-tallet. Sendt alle landets skoler. Jeg fikk boka av rektor på Høyjord skole, med et smil: «Denne handler visst om deg.» Allikevel har Dahle rett. Til og med Wenche Lowzow har slåss mot undertrykking, riktig nok uten revolusjonært perspektiv. Men var det uten betydning for et samfunn som skal bygge på frihet?

Skulle noen greie å overbevise meg om at Marx mente at absolutt alt dreide seg om de to hovedklassene, vil jeg fortsatt stå på mitt: Kampen for framtidas samfunn vinnes bare ved å forene alle undertrykte.

Det var kvinnelige spinnere, fyrstikkarbeidere og kvinner fra arbeiderklassen som vaska hus og serverte rikfolk, og tok husarbeidet. Men det var menna som i Norge i forrige århundret stormet fram og i hovedsak fylte de nye fabrikkene. De sterkeste fagforeningene ble mannsarbeidsplasser. Hele lokalsamfunn med i hovedsak mannsarbeidsplasser. Dette initiativet fra den mannlige delen av arbeiderklassen merker vi fortsatt. Det var kvinnekamp, også organisert, og kvinner jobba i industrien som et mindretall. Men endringene i stort omfang for kvinner, skjedde i Norge først etter den andre verdenskrigen. Da trengte offentlig sektor så mye arbeidskraft at borgerskapet ansette kvinner, fordi det ikke var nok ledig mannlig arbeidskraft. Kvinne hadde vært reservearbeidskraft, men fikk nå i stort antall faste jobber. Allikevel ble en arbeider oppfatta som mann med hjelm, selv flere år etter den kraftige avindindustrialiseringa på 80- og 90-tallet.

Idag er Fagforbundet det største forbundet i LO og er kvinnedominert. Arbeiderklassen er ikke lenger konsentrert i privat sektor. Diskusjonene går ikke bare på brakka men på pauserommene – og praten handler ikke bare om politikk og fotball men mye om åssen få tidskabalen til å gå opp – og damefotball og Hotell Cæsar.

Nye tider, ny tanker

Kjersti Ericsson skriver i Den flerstemmige revolusjonen:

«Jeg vil sette to modeller eller reindyrka bilder av kampen for sosialismen opp mot hverandre. Det ene bildet representerer den klassiske, sosialistiske modellen. Det kan kanskje liknes med en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt (A). Det andre bildet handler mer om mangfold og motsetninger. Her er det ikke én bølge, men mange strømmer som får den kapitalistiske skuta til å forlise (B). Disse to modellene har forskjellig syn på

– Hvordan grunnlaget for sosialismen dannes,

– Hvordan den revolusjonære krafta ser ut,

– Hva den revolusjonære kraftas oppgave er,

– Hvordan framtidssamfunnet skapes.»

(s. 19)

Boka finnes fortsatt på norsk, utgitt på nytt av Forlaget Rødt.

På side 45, i kapitlet «Den patriarkalske arven» skriver hun i underkapitlet, «Kvinneperspektiv – fra tillegg til nyorientering»:

«De gamle svarene som revolusjonære teorier og bevegelser har gitt på hvordan menneskeheten kan fri seg fra kapitalisme og imperialisme, har vist seg å være mangelfulle og delvis feilaktige. Det letes etter nye svar. Men nye svar kommer ikke som resultat av store geniers tankevirksomhet. Nye svar må bæres fram av sosiale krefter og bevegelser. Kvinnekampen er ei slik sosial kraft. Den kan ikke bære fram de nye svarene alene. Men den kan gi et avgjørende bidrag til å bryte opp de gamle mønstrene og presse fram en nødvendig nyorientering. På område etter område er det nettopp kvinnekampen som stiller problemer og bringer inn perspektiver som hittil er blitt oversett, problemer og perspektiver av stor allmenn betydning for sosiale opprørsbevegelser. Hvis de ikke tar imot utfordringa fra kvinnekampen, risikerer opprørsbevegelsene å bli stående og hakke i gamle spor.»

Jeg synes dessverre vi «blir stående og hakke i gamle spor». Å si at ytre venstre i dag evner å integrere kvinnekampen slik Ericsson foreslår, i resten av klassekampen, er ihvertfall å ta hardt i. Akkurat her synes jeg faktisk vi en periode «var bedre før». En ganske kort periode riktig nok.

Og det er ikke småtteri det dreier seg om, ikke «føleri» eller «synes synd på». For mange er det et spørsmål om liv og død. Kvinnene i de fattige landa rammes hardest av kapitalismens undertrykking, og særegent. Ericsson skriver:

«Kvinner eier mindre enn 1 % av verdens eiendom, mottar en tiendedel av verdens inntekt, og utfører to tredjedeler av verdens arbeid. Tallpedanter kan nok sette spørsmålstegn ved nøyaktigheten av denne spissformuleringa fra en FN-rapporten om kvinners situasjon ved daværende generalsekretær Kurt Waldheim.

Uansett gjenspeiler den en virkelighet som burde gjøre det tydelig for alle revolusjonære at det ikke er nok å anlegge et klasseperspektiv på utbyttinga og undertrykkinga i verden. Utbyttingsforholda, kapitalismen og imperialismen som system kan ikke forstås uten at kjønnsperspektivet tas med. Og en strategi for frigjøring som ikke tar opp i seg kampen mot kvinneundertrykkinga, må bli svært haltende.»

Et skadelig eksempel

Ett eksempel på hvor galt det kan gå, er utkastet til uttalelse om homofile fra toppledelsen i AKP. Dette vedtaket, som heldigvis aldri ble programmatisk, nevnes fortsatt i dag når kommunister blir vurdert av radikale homofile. Mange ble pasifisert falt ut av den revolusjonære bevegelsen. Torstein Dahle omtaler dette i sin aktuelle artikkel i Rødt! 3/16.

«Et tragisk eksempel på dogmatisk bruk av Marx og Engels så vi da AKPs partiledelse på tampen av 1974 sendte ut det famøse «Framlegg til fråsegn om homofili». Det omtalte homofili som «eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale tilhøve». Det uttrykte full støtte til den fortielsen og undertrykkelsen som foregikk i land som Kina og Albania.

Utspillet ble opplevd som et dolkestøt i ryggen på oss som var aktivister i homokampen, og i fem år forgiftet det debatt og holdninger til homofili i partiet. Det ble i 1979 trukket tilbake med en tilhørende beklagelse fra partiledelsen. Det er viktig å understreke at det både før og etter denne femårsperioden var et aktivt støttende miljø som dominerte partiet, men i ettertid er det dette grovt feilaktige utspillet som er blitt husket. Det splittet og svekket kampkraften til den revolusjonære bevegelsen. Det skadet AKPs gjennomslagskraft og organisering også på helt andre områder i klassekampen. Folk vendte seg vekk.
Å støtte opp om folkelig engasjement også på områder som mobiliserer på tvers av klassene, er faktisk viktig – og ikke noe blindspor.»

Er det artikler som homoaktivisten og kommunisten Dahles som i negativ forstand benevnes med identitet? I alle fall er det fortsatt sånn at det gjengse er at sier man klasse, tenker man menn. Det blir ikke revolusjon av sånt.

USA og de svarte

I Norge spiller ikke rasismen en så stor rolle som i USA. Kanskje er kampen mot undertykking av svarte, som særegen kamp, en avsporing i Sam Gindins tankegang. Kanskje er det det han mener med identitetspolitikk? Han støtter opplagt de svartes kamp, men er det noen grunn til å redusere den til klassekamp, bare det?

Black Lives Matter er en stor bevegelse i USA med utgangspunkt i politivold og at det er svarte som fyller fengslene. Og det er flere svarte arbeidsløse enn hvite. De er definitivt en del av klassekampen, men er mer enn det. Svart som gruppe – kan man si sosialt sjikt? – må mobiliseres i USA hvis det skal skje forandringer. «Identitetspolitikk»? Ja, i den forstand at det trengs en særegen politikk med utgangspunkt i de svartes situasjon. Klassekamp? Definitivt, men den tar andre former enn den hvite arbeiderklassens.

Den gang USA hadde en sterk fagbevegelse, hadde de også et kommunistparti. De ble knust av mccarthyismen etter krigen. Men de var hvite og evnet ikke og prioriterte ikke å organisere svarte medlemmer. De var bare halvsterke. Er det forunderlig at det ble Martin Luther King som ledet kampen for borgerrettigheter? Kanskje måtte det være sånn, at en av deres egne sto i spissen, men behøvde hvit venstreside, sosialister, i så stor grad forbli hvit? Er det rart kommunistene ble desimert? Går det an å si at «identitet», med dagens språkbruk i akademia, var fraværende i den hvite venstresida? Antakelig ikke. Det ble en bevegelse på sekstitallet der særlig studentene (flest hvite på universitetene) var aktive. Men sprengkrafta i de svartes kamp kom med Black is beautiful og særlig Black Panthers på et antiimperialistisk, revolusjonært og svart program. Å redusere de svartes kamp i disse ulike periodene til klassekamp, er reduksjonisme, å snevre inn virkeligheten.

Det å organisere innvandrere, delta i solidaritetsarbeid som Palestinakomiteen og Venner av Kurdistan, organisere konkret mot statens rasistiske innvandringspolitikk og bygge slagkraftige kvinnefrigjørende bevegelser, er nødvendig for å ikke havne i samme grøfta som det gamle kommunistpartiet i USA.

Røde folk kan ikke være hvite politisk, eller tro at kjønn ikke spiller noen rolle.

Frå 2012 har revolusjonen i Rojava (Vest-Kurdistan) pågått, etter starten i Kobanê 19. juni det året. Styrkane til Det demokratiske einskapspartiet (PYD) frigjorde Rojava frå Assad sine styrkar, og måtte etter kvart forsvara området mot mange og ulike fiendar: Assad-regimet, Tyrkia, Jabhat al-Nusra, IS og andre opprørsgrupper. Gnist har intervjua med-leiar for Føderasjonen som er oppretta i dei frigjorte områda i Nord-Syria.

Intervju og omsetting fra Arabisk: Ingrid Baltzersen, Redaktør for tidsskriftet Gnist
Intervju: Erling Folkvord, mangeårig aktivist for kurderane sine rettar
Foto: Erling Folkvord

– Kva er dei viktigaste spørsmåla for Føderasjonen Nord-Syria?

– Opprettinga av Føderasjonen Nord-Syria var på den eine sida for å kunna styra dei frigjorte områda i Nord-Syria, spesielt fordi opposisjonen og den noverande staten ikkje var interessert i prosjekt for å løysa den syriske krisa. Syria sit fast i krigen sine klør, spesielt terroristane som maltrakterer landet. På den andre sida, og den grunnleggande årsaka, var forholda i Syria: kurdar-saka, assyrar-saka og sakene til dei andre gruppene og mangelen på rettar og fridommar i Syria. Dette treng ei radial løysing. Syria-krisa er ei strukturell krise, og nasjonalstaten bidrog til å gjera problemet djupare med styret basert på eitt parti, ein nasjon, eitt flagg og eitt språk. Den syriske krisa trenger difor ei radikal løysing som må garantera rettane og fridommane til folkegruppene som formar det syriske samfunnet, for å komma til eit demokratisk samfunn basert på demokratisk sameksistens, brorskap mellom folka og likestilling. Eit føderalt system kan bidra til å løysa krisa, hindra oppsplitting av Syria og kan gjera samfunnet i stand til å forsvara seg og utvikla potensialet sitt. Ingen kan føresjå når den syriske krisa er over. Men føderalstyret baserer seg på sjølvstyre i regionane, og samlar ønska til alle regionane inn i Konferansen for dei demokratiske folkestyret.   

– Har Føderasjonen same politiske plattform som plattforma som vart vedtatt på konferansen i Rimelan 17. mars 2016? Viss det er viktige endringar, kva går dei ut på?

– Ja, Føderasjonen Nord-Syria har eit valprogram. Den andre konstituerande forsamlinga haldt møte 18. og 19. desember 2016 og støtta Den sosiale kontrakten som kan kallast Grunnlova for det føderale styret. Denne inneheld demokratisering av samfunnet. Møtet bestemte å starta ei valkampanje for å forma folkeforsamlinga som trengst for føderalstyret, og det blei bestemt å utferda lovar for val og administrativ oppdeling av Nord-Syria. Utkastet til desse lovane er ferdig, og dei skal leggast fram for den tredje konstituerande forsamlinga for å godkjennast der. Valkampanja skal førebus på offisielt, lovleg og fritt vis for å la folket gjennom val få eit styre, så fort som mogleg.

– Sør-Kurdistan har sjølvstyre i Irak etter opprøret mot Saddam I 1991. Kva trur du er grunnane til at Rojava har hatt ulik utvikling?
– Utviklinga til Rojava er forskjellig frå utviklinga i resten av den kurdiske regionen. Erfaringa til den kurdiske regionen i Irak er avhengig av forståinga av nasjonen. Difor gjorde dei opprør mot regimet til Saddam Hussein og kravde frå starten ein uavhengig stat. Dei har ei historie med ei revolusjonær rørsle basert på Barzani si tilnærming. Etter at situasjonen blei verre i Irak og regimet brukte kjemiske våpen mot det kurdiske folket og okkuperte Kuwait, kom ein til eit farleg nivå for området. Til slutt kom den militære intervensjonen og oppløyste regimet til Saddam Hussein, og irakarane aksepterte at Irak skulle vera ein føderalstat. Det var mange saker, spesielt den kurdiske saka, som gjorde at det blei bestemt at det skulle være eit føderalt styre av regionane. Og fordi situasjonen ikkje utvikla seg vidare og det ikkje blei laga andre delstatar i Irak, så er resten av Irak eit land delt i fylker. Det er ein delstat, styrt av Barzani-familien, og den er av nasjonalistisk karakter.

I Rojava er situasjonen forskjellig, kurdarane i Syria har alltid kravd demokratiske rettar for det kurdiske folket, og metoden er å bygga eit demokrati som anerkjenner rettane til dei ulike nasjonalitetane, språka og kulturane . For eksempel var det hundretusenvis av kurdarar som var syrarar, men som blei fråtatt statsborgarskapen sin og som ikkje har nokre rettar i Syria. Dei blei fråtatt jorda og rettane til utdanning og arbeid. Me krev rettane til folket vårt, og me krev ikkje å grunnlegga ein nasjonalstat for å bygga eit demokratisk samfunn og å anerkjenna rettane til dei ulike nasjonane.

Baath sin politikk var ein politikk for å utsletta folket og kulturen vår og forby språket vårt frå offisielle og offentlege samanhengar. Dei vil ta dei legale rettane frå folket vårt, la oss vera utan ytringsfridom, og la hundretusenvis av innbyggjarar bli annan rangs borgarar. Det var ein systematisk politikk som forbydde ei kvar politisk rørsle. Det blei bruka despotiske lovar mot folket vårt, og dei hadde ein politikk for arrestasjon, fengsling, tortur og deportasjon. Det var ein politikk for å svelta folk til å forlata forfedrane si jord. Når det gjeld det geografiske området Vest-Kurdistan, så er det lite, og det kurdiske området er oppsplitta. Det er resultatet av ein arabiseringsprosess (frå 1960-talet, red. anm.). Dei bygde eit arabisk belte langs heile grensa mot Tyrkia. Dei laga eit titals nye landsbyar i dei kurdiske områda og eit opplegg for at innflyttarar skulle overta jorda vår. Folket vårt har ikkje blitt knust av denne undertrykkande politikken sjølv om det har levd under den i mange år.

Alt dette innverka på forminga av dei politiske rørslene. Men etter at leiaren Abdullah Öcalan sto fram på den syriske scena, kom eit historisk vendepunkt i Rojava. Det kurdiske folket i Syria blei innlemma i den kurdiske frigjeringsrørsla som kjempa i Tyrkia. Tusenvis av unge kvinner og menn blei med. Dette påverka posisjonen til nasjonalismen blant det kurdiske folket. Det blei kjent med krav og tankar om samfunnsorganisering og praktisering av politikk. Ein ny periode med kamp begynte under vanskelege politiske forhold. Men me var i stand til å utvikla organisasjonsarbeidet og det hemmelege motstandsarbeidet mot Baath-politikken sine arrestasjonar, tortur, deportasjonar og svolt etter stiftinga av PYD og kvinneorganisasjonen Star. Då me kom til perioden med den syriske revolusjonen, sto me i ein god posisjon for å styrka oss organisatorisk, tankemessig og militært.

Med starten på den syriske revolusjonen i 2011 såg det ut som kurdarane skulle bygga staten sin og hemna seg på arabarane, men det motsette skjedde. Me utnytta ikkje situasjonen som kom til Syria, og me endra ikkje metoden vår for å bygga eit demokratisk samfunn som stør rettane til alle nasjonalitetane. Me stør spesielt ikkje konseptet med nasjonalstaten. Dette er ut frå tanken vår om at nasjonalstaten som er basert på ein nasjon, eit flagg, eit folk og eit språk er grunnlaget for alle problema som Midtausten har fått. Me stør oss på metoden til Öcalan som inviterer til ein demokratisk nasjonsfilosofi som møter nasjonalstaten og stør seg på det demokratiske samfunnet i motsetnad til statssamfunnet. På den måten spelte kurdarane i Rojava ein leiande rolle for å endra i Syria. Situasjonen har utvikla seg til solidaritet mellom kurdarane, arabarane, assyrarane, turkmenarane, tsjetsjenarane og dei andre nasjonane. No har me kome til ein fase med støtte til at Syria blir ein demokratisk konføderasjon, eit forsvar av Syria mot oppsplitting frå alle frontar, og støtte til den sosiale einskapen for det syriske samfunnet garantert av ein demokratisk grunnlov.

Me trur at Syria er vugga til kulturar og sivilisasjonar, ein mosaikk. Den sosiale og geografiske strukturen i Syria skil seg frå den sosiale og geografiske strukturen i Irak. I Syria er samfunnsgrupper på same geografiske område blanda. Eit nasjonalistisk prosjekt vil auka og intensivera konfliktar og føra til ei gjentaking av erfaringa med nasjonalstaten. På den måten vil det djupna krisa som fører til massakre og krigar i lengre periodar. Så løysinga til denne saka og problema er ei demokratisk løysing. På dette grunnlaget er forslaget vårt den føderale løysinga som avhenger av å leva saman på tvers av samfunnsgrupper, og å ta vare på rettar og fridommmar gjennom samfunnskontrakten som alle samfunnsgruppene i Nord-Syria har blitt samde om.

– Korleis ser du på sjansen til å utvikla fredelige relasjonar mellom Assad-regimet og Føderasjonen etter at krigen mot IS er ferdig?

– Sjølvsagt er relasjonane mellom det syriske regimet og Føderasjonen avhengig av demokratiske endringar og aksept av løysingane me har presentert. Mitt syn er at Assad og regimet hans si framtid er eit diskusjonstema mellom landa som er opptekne av Syria. Det syriske folket gjorde opprør mot dette regimet som undertrykte og knuste folket sitt. Difor trur eg ikkje Assad blir verande i Syria, fordi det syriske regimet fortsatte å insistera på å verna nasjonalstaten, og me er mot nasjonalstaten. Inga trygg løysing eller framtid omfattar nasjonalstaten, så eikvar løysing på krisa må basera seg på ei demokratisk løysing. Det blir arbeida med eit utkast til ein demokratisk grunnlov. Utkastet betyr at kurdarane får rettane deira på lik linje med andre nasjonale grupper.

Men etter at krigen med IS er over, blir det eit anna spørsmål. Den syriske krisa er ikkje berre tilstedeværelsen av terroristar. Det syriske folket gjorde opprør mot regimet og ropte på endring og fridom, no er dei spreidde over heile verda. Syria har blitt øydelagt, og me skal fortsetta saman i denne krisa etter IS.

Nord-Syria er den einaste som no klarer å halda på tryggleiken og rettane til det syriske folket. Det er presentert eit prosjekt for ei løysing, og den blir no sett ut i livet. Mesteparten av folket i Nord-Syria – kurdarar, arabarar, assyrarar, turkmenarar og andre – stør og tar del i denne erfaringa. Me har tidlegare sagt at når det syriske regimet opnar dialogen for ei løysing, så er me klare for å forhandla. Den syriske krisa er ikkje berre i Nord-Syria Me er klare til å setta i gong med dialog og forhandling og avviser dermed fiendtlege åtak på Føderasjonen.  Me vil ikkje dela Syria, men arbeider for å ta vare på den syriske konføeinskapen gjennom demokratisk konføderalisme.

– Føderalstaten er geografisk mykje større enn området Rojava eller området der fleirtalet er kurdisk. Kva er grunnen til det, og kvifor er det ikkje nok for YPK og YPG å frigjera berre Rojava?  

– Ja, områda i den demokratiske føderasjonen Nord-Syria er geografisk større enn Rojava og områda med kurdisk fleirtal. Me har tidlegare sagt at prosjektet vårt ikkje er eit nasjonalistisk kurdisk prosjekt. Prosjektet vårt er eit geografisk prosjekt for ein demokratisk nasjon bygd på eit demokratisk samfunn som baserer seg på sjølvstyre av den politiske administrasjonen. Målet er å samla områda i Nord-Syria. I den sosiale kontrakten som alle folka i dei tre frigjorte regionane blei samde om, står det at andre område, etter at dei er frigjorte frå terroristane, kan innlemma seg i områda til den demokratiske føderasjonen i Nord-Syria. Spesielt i den perioden som me er midt i no, er det ikkje nokon annan løysing. Føderasjonen er eit eksempel på løysinga på den syriske krisa og det er ein stor feil å begrensa aktivitetane til Folkets forsvarsstyrker og kvinnennes forsvarsstyrker til å frigjera berre Rojava-området. Målet vårt er ei løysing på krisa for heile Syria, og difor gir utvidinga i Nord-Syria momentum til prosjektet vårt. Det er vanskelig å trekka seg ut frå dei andre områda og la dei leva i klørne til terroristane mens me kan nyta fridom og tryggleik. Om me berre vil trygga våre område, så vil det øydelegga denne sanninga og det vil overbevisa dei andre om at prosjektet vårt berre er eit nasjonalistisk prosjekt og at det vil dela Syria. Difor er filosofien vår klår og stadfestar at me er ei syrisk nasjonal styrke, Denne demokratiske erfaringa gjorde oss i stand til å frigjera områda i nord, beskytta dei og stabilisera tryggleiken for å møta behova til folket som manglar økonomi, organisasjon, kulturliv, lærekrefter og andre ting.

– Kva er området som de meiner bør vera del av Føderasjonen?

– No har Føderasjonen Nord-Syria tatt over dei tre områda som har blitt frigjort tidlegare (Kobane-området, Jazira-området og Efrin-området). På grunnlag av dei har ein forma stiftingskongressen til Den demokratiske føderasjonen i Nord-Syria, men grensene til denne Føderasjonen er opne for andre område viss sjølvstyremyndigheitene deira vil innlemma seg i Føderasjonen Nord-Syria. Føderalrådet vil vera støttande til spørsmål om dette, me kan ikkje tvinga styret vårt på desse områda, men når det gjeld styrkane våre som frigjer områda frå terroristane, så arbeider dei for å opplysa folket om korleis organisera sjølvstyremyndigheiter som representerer ønska til folket. Styrkane våre arbeider dag og natt for å sikra tryggleiken i desse områda, svara på behova deira, og arbeida for utvikling av samfunnet. Dette påverkar overbevisinga om at ein demokratisk nasjon er løysinga for å komma seg ut av denne krisa.

– Skal Raqqa vera del av Føderasjonen etter at byen blir frigjort frå IS? Kva skal Føderasjonen og forsvarsstyrkane gjera viss folket i Raqqa føretrekker å vera del av området som Assad har kontroll over, i staden for å bli innlemma i Føderasjonen?

– Raqqa er framleis i frigjeringsperioden, og byen er enno ikkje fullstendig frigjort. Det er oppretta eit sivilt råd for Raqqa av folk frå Raqqa, og dei arbeider for å organisera folket, opplysa dei og arbeida for å svara på behova til folket som har reist frå kampområda. Det er for tidleg å diskutera om me skal innlemma Raqqa i Føderasjonen eller ikkje. Me trur på folket sitt ønske om sjølvstyre. Me har ingen krav til Raqqa, og me kjem ikkje til å tvinga byen til å innlemma seg. Folket i Raqqa avviste tidlegare å bli verande under kontrollen til regimet. Dei søkte etter ein annan veg, for å sikra eit eige styre. I mangel på godt og ærleg leiarskap blei Raqqa eit offer for dei væpna gruppene som følgjer ein utanlandsk agenda, og terroristar. Me forventar ikkje at dei kjem til å velja det syriske regimet, og spesielt ikkje etter all erfaringa som dei har fått. Avgjerdsla må komma ut frå kva folket i Raqqa ønsker.  

– Føderasjonen har delt leiarskap mellom ein mann og ei kvinne, og kvinner arbeider med like rettar som menn. Korleis kan Føderasjonen få menn og spesielt klansleiarar til å akseptera dette?

– Det er sikkert at kvinnefrigjeringssaka er ei stor utfordring i eit samfunn som baserer seg på klanstradisjonar. Me arbeider for å auka aktivitetane for pedagogisk opplysning for å heva nivået på medvitet i samfunnet som er basert på det demokratiske fellesskapet. Vårt samfunn er eit demokratisk samfunn som er bygd på likestilling mellom menn og kvinner og fridommen deira. Vår basis er både frigjering og demokratisering av samfunnet. Me møter vanskar i denne saka, men me stoppar ikkje. Dei kurdiske kvinna har gjort store ofre i krigen mot terrorismen på tross av klanstradisjonar. Her er samfunn som i ein har periode levd i klørne til terroristane og opplevd sal av kvinner på marknaden. Situasjonen påverkar forståinga i samfunnet om tema som ære. Og den kurdiske kvinna har med sine ofre brote denne grensa, spesielt i krigen mot terrorismen, og redninga dei har gjort av desse klanane. Dei har redda konene, sønene og døtrene deira frå den skammelege situasjonen dei levde i. Den arabiske, assyriske og turkmenske kvinna blei også påverka av den nye utviklinga. På trass av alt presset frå klanane begynte kvinner å visa ulydnad, noko som blei støtta av situasjonen som den kurdiske kvinna har skapa. Me arbeider for å overtyda samfunnet til å støtta kvinnerettar gjennom den sosiale kontrakten som er som grunnlova vår. Me vil verna kvinnerettar. For å sikra denne situasjonen har me endra pensum på skolane. Me har gått bort frå Baath-partiet sitt pensum og har innført pensum til den demokratiske nasjonen. I tillegg har me opna eit titals sosiale akademi for å utvikla mentaliteten til samfunnet og skapa leiande kadrar for å fremja utviklinga av kvinna og samfunnet. Og kvinneorganisasjonen vår, Star, arbeider for å leia denne kampen, og for å utforma Det Syriske Kvinnerådet som ein paraplyorganisasjon som samlar alle organisasjonane, partia og institusjonane til syriske kvinner under same tak.

– Kva er årsaka til at Rojava og Føderasjonen i dag samarbeider militært med USA i Syria?

– Me har kjempa for frigjeringa av regionane våre frå regime og terrorisme. Me har vist vår styrke i kampen og i administrasjonen av regionane våre. USA og den internasjonale koalisjonen var blant dei første styrkane som samarbeida med oss for å kjempa mot terrorismen. Det er ikkje nokon annan grunn. Dette har hatt stor innflyting på det internasjonale samfunnet. Revolusjonen i Rojava har kome på eit nytt nivå etter motstanden i Kôbane der millionar rundt om i verda stod opp for byen 1. desember 2014. Dette har skapa eit press på koalisjonen for å stø våre styrkar i kampen mot terrorisme. På grunn av dette utvikla forholdet seg, og desse partane var trendsettarar for å gi hjelp og støtte i kampen mot terroristane og utvikling av ein felles koalisjon for å kjempa mot terrorisme i heile Syria.

Lars Ove Seljestad, Forfatter fra Odda.
Debuterte i 2006 med romanen Blind og har siden gitt ut en rekke bøker. I 2013 ga han ut Storspring. Eit fabrikkdikt som var hans lyrikkdebut. I høst kommer romanen Ta hand om deg. Diktet Vi gir oss aldri er skrevet i forbindelse med sykehuskampen i Odda.
Foto: Niklas-Lello

Vi er barn av den svarte røyken.
Vi vaks i hallar av stål og eld.

Vi gir oss aldri.
Vi brenn.

Den svarte far vår bytte oss mot helsa si:
Øyrer mot hender, auger mot lunger, rygg mot sjel.
Han er ein sliten mann.
Kreftene hans er borte.
Våre veks.
I det uendelege!

Vi gir oss aldri.
Vi brenn.

Den kvite mor vår gråt då vi blei født.
Vaska bort det svarte karbidstøvet.
Vi er rein.
Eksplosiv vare.

Vi gir oss aldri.
Vi brenn.

Vi er svarte som far vår.
Kvite som mor vår.

Vi gir oss aldri.
Vi brenn.

Klokkene ringer med foruroligende klang. Sablene slipes. Brecht skrev dette på slutten av 20-tallet. Det har ikke mistet sin gyldighet:

«Urettferdigheten går i dag trygt omkring.

Undertrykkerne planlegger de neste titusen år.

Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.

Ingen stemme overdøver maktens stemme.

Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.»

Den kalde krigens vinder blåser opp. USA har vedtatt nye sanksjoner mot Russland. Kongressen trumfer Trumpen og høster samtidig sinne i EU. Spesielt Tyskland reagerer og anklager USA for å drive solospill og vedta sanksjoner som først og fremst vil tjene deres egne økonomiske interesser – og gå ut over interessene til deres egne allierte, for eksempel avtaler om gassleveranse mellom Russland og Tyskland. Slik disse sanksjonene er innrettet, er det mye som tyder på at de først og fremst tjener interessene til det militær-industrielle komplekset. De har profitabel glede av sanksjoner og krigshissing. Kongressvedtaket kan vise seg å skjerpe motsetningene på opptil flere fronter, internt i USA og i forholdet både til venner og fiender.

Russland svarer naturligvis på sanksjonene og utviser en hærskare amerikanske diplomater og annet personell.

Det er liten tvil om at USA og NATO forsøker å ringe inn Russland, både militært og økonomisk. De to stormaktene driver samtidig et farlig spill i Ukraina og Syria. Det er et sydende kok av indre, nasjonale motsetninger og stormaktsinnblanding. I Syria er bildet komplisert. Hvem som er hvem og hvor motsetningene går kan synes forvirrende. Media gjør fint lite for å nøste opp i trådene, snarere tvert i mot. Det bør utløse skarpere analyser og breie protester.

Hykleriet har gode vilkår for tida. Stormaktene tramper over nasjoner og menneskerettigheter mens de utbasunerer velmenende og humanitære hensikter. Og Norge er ikke den uskyldsrene «fredsnasjonen» noen vil ha det til. Oljefondet, eller Statens pensjonsfond Utland som det så fint heter, satte investeringsrekord i okkupantstaten Israel i 2016. Norge er også en betydelig våpeneksportør. Det halvstatlige konsernet Nammo har filialer og partnere i 13 andre land, deriblant forsvarsindustrien i USA. Det dreier seg særlig om ammunisjon, rakettmotorer og avansert teknologi. Og dette driver de med under slagordet «Securing The Future.» Det moderne språket er forførende. La ikke den norske staten drive på uforstyrret i dette farlige farvannet. Fasadene og det tildekkende språket må rives opp.

USA, EU og Norge stenger grensene. Nazister marsjerer i Kristiansands gater uten demonstrasjonstillatelse, og politiet lar dem gå – og setter håndjern på et enslig menneske som vil ha seg frabedt marsjerende nazister i gatene.

Vi lever i en tid der motsetningene skjerpes. En forgjeldet og falmende stormakt med en særdeles uforutsigbar leder på den ene siden, og på den andre siden en stormakt med ambisjoner på vei opp er dårlig nytt for verdens folk. Forvirring og passivitet og en stor grad av avmakt rår. Det kreves motstand mot imperialistisk krig. Det kreves skarpe og avslørende analyser som driver vekk tåkepratet. Det kreves solidaritet – og opprør.

Politiske utsagn er ofte en blanding av deskriptive og normative. Det krever en forståelse av hvilke sider eller elementer i utsagnet som er hva for den som ønsker å forstå det. Hvis man mislykkes med det, kan man både narre seg selv, og man kan bidra til en utvikling i motsatt retning av det man ønsker seg. Typiske eksempler på dette er nåtidens debatter om klasse, feminisme, rasisme etc.

Ronny Kjelsberg
Høgskolelektor ved Avdeling for teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og medlem av Rødt.
Foto: Magnus Fröderberg

Både i naturvitenskapen, men i aller høyeste grad i samfunnsvitenskapen (jfr. positivismedebatten), er det erkjent at observatøren påvirker eksperimentet. I naturvitenskapen kan man f.eks. ikke observere en partikkel uten å bombardere den med et foton, noe som vil dramatisk endre dens bevegelse. I samfunnsvitenskapen vil en erkjennelse av ulike samfunnsmekanismer kunne endre selve samfunnet, da denne kunnskapen vil kunne spres til menneskene i samfunnet og dermed endre måten disse forholder seg til hverandre på – en samfunnsparallell til det som i psykologien kalles metakognisjon om du vil. Det politiske utsagn har det til felles med det samfunnsvitenskapelige at det kan endre samfunnet, men det skiller seg fra det samfunnsvitenskapelige (i hvert fall i en del tilfeller¹) gjennom at det har som sitt eksplisitte mål å endre samfunnet. Utsagnet er gjerne deskriptivt (det gir en forsøksvis objektiv beskrivelse av hvordan virkeligheten er), men det er bare på overflaten. Under denne overflaten av «sånn er det», ligger det en normativ ambisjon (om hvordan samfunnet bør være) – aksepten av denne virkelighetsforståelsen vil nemlig ofte få helt bestemte politiske konsekvenser som gjerne da passer med agendaen til den som kommer med uttalelsen.

Når Thomas Mann f.eks. etter utbruddet av 1. verdenskrig trakk veksler på en dikotomi mellom «kultur» og «sivilisasjon» som hadde sitt utspring hos Kant, Rousseau og Nietzsche, var det en politisk handling. På overflaten var det deskriptivt – et forsøk på å beskrive et viktig skille i europeisk tenking. Den tyske «kulturen» er noe dypere og mer basalt enn den engelske og franske «sivilisasjonen» som er dannet, mild og overflatisk.²

Det åpenbare formålet med teksten var likevel å samle støtte til Tysklands involvering i første verdenskrig. Den var et forsøk på å skape en slags selvoppfyllende teori. Dersom man klarer å oppnå støtte for dette dikotomiske verdensbildet, vil det feste seg i folks pannebrask, folk vil identifisere seg med det og dermed – mer eller mindre – vil det bli til virkelighet. Gjerne ganske så tragisk virkelighet for de som sluttet seg til krigen med bakgrunn i slike ideer, riktignok.

Marx har et klart ønske om at arbeiderklassen skal fri seg fra sine lenker slik at det store flertallet av befolk­ningen faktisk kan være de som bestemmer samfunns­utviklinga. For å få til det må de identifisere seg med hverandre.

Dette er naturligvis en gammel øvelse. Det er vanskelig å ikke tenke på Karl Marx i denne sammenhengen. Marx er av enkelte historikere blitt beskrevet som en teknologisk determinist (f.eks. på grunn av utsagn som «håndmøllen gir det føydalherren, dampmøllen den industrielle kapitalisten» etc³.). I den forbindelse, gitt hans egen erklæring om at man i motsetning til tidligere tiders filosofer ikke bare måtte beskrive verden, men forandre den⁴, er det litt rart at ikke fler har vurdert hvorvidt det kunne ligge en smule normativitet i Marx’ kommentarer om hvordan arbeiderklassen ville ta makta, og ikke bare rent kjølig analyse. En viktig forutsetning for at arbeiderklassen skulle lykkes, var jo selvsagt at de var bevisste både sin situasjon og muligheten til å unnslippe den.
Dermed blir også Marx’ klasseanalyse ikke rent deskriptiv. Marx har et klart ønske om at arbeiderklassen skal fri seg fra sine lenker slik at det store flertallet av befolkningen faktisk kan være de som bestemmer samfunnsutviklinga. For å få til det må de identifisere seg med hverandre. For Marx var dermed det å fremme konfliktlinjer som går langs klassegrenser, viktig. Arbeiderklasse mot borgerskap var den primære motsetningen i samfunnet deskriptivt, men den måtte også være det – normativt – om Marx’ frigjøringsprosjekt skulle kunne bli noe av. Av samme grunner advarte han mot tendenser til rasisme i arbeiderklassen, siden den splittet arbeiderklassen langs andre konfliktlinjer enn klasse, og ødela for utviklingen av en klassebevissthet.⁵

På lignende måter må vi se andre typer av politiske virkelighetsbeskrivelser. Samuel P. Huntingtons tese om «The clash of civilizations»⁶ har blitt brukt aktivt av aktører som ønsker nettopp å promotere «sivilisasjonsmotsetninger» som de viktigste skillelinjene i dagens politikk for å fremme sin agenda. George W. Bush’ administrasjon med nykonservative «hauker» fant støtte i den, men det samme gjorde selvsagt også ytterliggående jihadister. Det var vel bare sammenlignet med sistnevnte at noen kunne framstille Bush & Co som «good guys». Det store flertall av verdens befolkning unnlot heldigvis å gå inn i Bush’ dikotomi om at «enten er du med oss, eller så er du med terroristene».⁷

Den enda mer ytterliggående høyresiden som kom tett på makta med Donald Trump, den såkalte «alt right», forsøker på lignende måte å fremme sin virkelighetsforståelse. Konfliktlinjen «globalister mot nasjonalister» skal erstatte klasseperspektivet.⁸ Dette er ikke noe nytt fra fascistoide og fascistiske bevegelser, selv om dagens retorikk selvsagt er tilpasset dagens virkelighet. 30-tallets fascister sa det rett ut: «Nordmenn! Følg oss i kampen og la oss i første omgang kaste av oss det marxistisk-liberalistiske jødetull om klasser. Det er bare to klasser i dette land: nordmenn og jøder!»⁹
Diskusjonen og problematikken med å skille mellom deskriptive og normative utsagn kommer også klart til syne i diskusjonen om utsagn som «[islamistisk] terror har ingenting med Islam å gjøre». Selv om dette er et mer åpenbart normativt utsagn og som sådan bør støttes av alle som ikke er jihadistiske terrorister, er det blitt møtt av kritikk på et deskriptivt grunnlag (åpenbart har islamistisk terror «noe» med Islam å gjøre selv om det er en ytterliggående tolkning av religionen som har minimal støtte blant verdens muslimer). Om man forstår at det er et normativt utsagn, er utsagnet derimot helt korrekt.

For alle som er politisk aktive, skaper det litt uryddige forholdet mellom normative og deskriptive utsagn i politikken noen problemer. Det skaper noen retoriske feller du kan gå i, dersom du ikke er flink nok til å skille snørr og bart.

Ikke begynn å tro på din egen bullshit

De fleste som er politisk aktive, vil til tider fremme noen helt bestemte verdensbilder som del av sin propaganda (ordet brukt i nøytral forstand). Man bør selvsagt ikke bedrive løgn og bevisst skjeve framstillinger (selv om det nok også skjer alt for ofte fra politikere), men det ligger i politikkens natur at politiske aktører vil presentere en bestemt side eller et delbilde som man kanskje mener er underrepresentert, så må det bli en oppgave for den politiske debatten å få fram det helhetlige bildet.
La deg derimot ikke innbille at det bildet du presenterer, er det hele og fulle og helt riktige. Selv om klassemotsetninger er en fundamental motsetning i samfunnet, og man kan finne mye forskning som støtter under at det er den viktigste – at sosiale ulikheter er en sentral årsaksforklaring i mange av de viktigste samfunnsproblemene våre, samt at å redusere dem er essensielt dersom vi skal løse miljøproblemene våre uten å samtidig skape økt fattigdom og nød.¹⁰

Vi må likevel ikke glemme at det samtidig finnes andre motsetninger i samfunnet og mennesker som har ulike perspektiver på det og erfaringer med det som kan ha både med kjønn, kulturell bakgrunn, alder, legning og andre ting å gjøre. Ikke bare må vi erkjenne dem, vi må også aktivt motarbeide diskriminering på bakgrunn av dem som sexisme og rasisme for å kunne mobilisere det store flertallet av befolkningen bak et radikalt prosjekt. Bare slik kan vi motstå splitt og hersk-teknikkene Marx advarte mot på områder som f.eks. etnisitet og kjønn.

Et godt eksempel på dette er hvordan enkelte på venstresiden er veldig opptatt av å avvise at både innvandringsmotstand og ren rasisme lå som et tykt bakteppe bak Brexit-avstemningen i Storbritannia. Dette henger tett sammen med at lavinntektsgrupper i større grad stemte for Brexit enn mot (det omvendte av Trump, noe som gjør all likestillingen av disse to fenomenene i klasseanalyser ganske komiske). Siden arbeiderklassen er for noe, har man et sterkt ønske om at det primært skal ligge et klasseperspektiv bak, noe positivt som norsk venstreside kan identifisere seg med. En gjennomgang av tilgjengelig statistikk gir et annet bilde. Som jeg skrev i en kommentar like etter avstemningen:

«Valgdagsmålingen fra Lord Ashcroft Polls er også verdt å kikke på. Der kommer «the principle that decisions about the UK should be taken in the UK» på førsteplass som argument for å gå ut av EU. En del har brukt dette for å argumentere for at innvandring ikke har vært så viktig (innvandring kommer på en andreplass i denne undersøkelsen). Det de da glemmer, er det som OrbInternational-undersøkelsen vi refererte over, viser: Av enkeltsaker er det nettopp på innvandringsfeltet britene mener at det er viktigst å få økt nasjonal makt over politikkområdet (for å få til innstramming).» ¹¹

Å ha et korrekt bilde av virkeligheten og erfaringene fra UK, heller enn et skjønnmalt et kan bli viktig i den politiske debatten som følger også i Norge. Nå har som kjent FrP lagt seg på en mer EU-skeptisk linje og sannsynligvis vil forsøke å gjøre de samme koblingene mellom EU og innvandring som Ukip (og en del Toryer) gjorde i UK. Hvilke utfordringer skaper dette for venstresida, og hvordan møter vi dem?

Pass deg for å skape selvoppfyllende dystopier

Venstresida er tradisjonelt veldig glade i dystopier (i hvert fall i de siste tiårene). Ting går stort sett til helvete. Det er krig, sult, miljøødeleggelser og økende sosiale ulikheter. Mens mer tørre data peker mot at utviklingen over tid faktisk går i positiv retning på de to første punktene, framstår de to siste som mer reelle dystopiske framtidsutsikter.

2a) Det er to årsaker til at man skal passe seg for dystopiene. Det ene er at de er veldig vanskelige å mobilisere folk rundt. Folk vil gjerne være med på noe bra og positivt.¹² Skal man mobilisere dem som ikke er gamle grinebitere, må man altså forsøke å lage et positivt prosjekt som optimistisk viser vei mot et bedre samfunn.

2b) Den andre grunnen er at man kan ende opp med å gjøre nettopp det motsatte av Marx. Der han presenterte både klassemotsetningen som den helt sentrale drivkraften i samfunnsutviklingen, og skisserte hvordan den kunne drive samfunnsutviklingen videre til en avskaffelse av disse skillene, nettopp for å bidra til at disse visjonene skulle oppfylles, kan mer pessimistiske presentasjoner bidra til det motsatte.

Selv om man fra den offentlige debatten tidvis kan få inntrykk av at veldig mye nå handler om innvandring, kultur og sivilisasjon, kan det f.eks.ramle inn i slik tenking fra Huntington (først som en tragedie) eller Hege Storhaug (så som en farse), hvor kultur- og sivilisasjonskamp står i fokus, bidra til å styrke de kreftene som vokser på det. Og det er som kjent ytre høyre. Vær bevisst at utsagn har normative konsekvenser. Den eneste måten å motvirke dette på, er å være stadig tydeligere på nettopp klasse, økonomi og sosiale ulikheter, og avvise kultur som primære forklaringsmekanismer. Dersom vi ikke gjør dette, bidrar vi fort til problemene heller enn å løse dem.

Noter:
1. I en del tilfeller vil også samfunnsvitenskap ha eksplisitte mål om å endre samfunnet, gjennom f.eks. å skulle etablere kunnskapsgrunnlag og strategier for å oppnå bestemte samfunnsmessige mål. Målene kan være satt av politikere, men også av samfunnsviterne selv.
2 . Nordin, Svante (2015) Filosofenes krig. Dreyer. s. 30-31
3 . Marx, Karl (1847) The Poverty of Philosophy. Hentet 29.6.2017 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1847/poverty-philosophy/ch02.htm
4 . Marx, Karl (1888) Theses On Feuerbach. Hentet 29.6.2017 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/theses/theses.htm
5. Se f.eks. Marx, Karl (1870) Brev til Sigfried Meyer og August Vogt i New York, London 9. april, 1870 om splittelse mellom engelske og irske arbeidere. Hentet 29.6.2017 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1870/letters/70_04_09.htm
6 . Huntington, Samuel P. (1996) The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order. Simon & Schuster
7 . George W. Bush i en tale til FN, november 2001.
8 . Grundigere gjennomgått i Kjelsberg, Ronny (2016) Venstresida og den nye fascismen. Radikal Portal
9 . Oliver Cappelen Møystad i en lederartikkel i NS-organet Hedmark Fylkesavis fra 11. juli 1935. Gjengitt i Bernt Roughtvedt (2016) Norges verste nazister. Spartacus. s. 113
10. Se f.eks. Wilkinson, Richard og Pickett, Kate (2009) The Spirit Level. Allen Lane
11. Kjelsberg, Ronny (2016) Brexit: Det handlet dessverre mye om innvandring. Hentet 29.6.2017 fra http://venstresida.net/?q=node/3809
12. Et godt eksempel på dette er klimadebatten. Der har dystopier lenge vært rådende. Dessverre viser en del psykologiske studier at dette ikke aktiviserer oss, men bare driver oss i passivitet og får oss til å forsøke å tenke på noe annet. Dette har nok overføringsverdi på politiske prosjekter forøvrig. Se f.eks. Stoknes, Per Espen (2015) What We Think About When We Try Not to Think About Global Warming. Chelsea Green Publishing

I blant hender det at norske akademikere leverer forskning som er internasjonalt banebrytende, og som derfor møter stor interesse både innenfor og utenfor universitetsmurene. Digital jihad, som blei utgitt i fjor høst, har på kort tid etablert seg som et standardverk om det som gjerne kalle «hacktivisme». Erik Skare illustrerer dette temaet gjennom en nærstudie av «elektronisk jihad» som et innslag av den palestinske motstands- og frigjøringskampen. Forfatteren har tidligere gitt ut Palestina – ei politisk reisehandbok på Rødt forlag (2012), er aktiv i Rødt og i Palestinakomiteen, har en mastergrad i arabiske studier og er redaktør i Babylon, det nordiske tidsskriftet for Midtøsten-studier.

Digital jihad er en detaljert, konkret og perspektivrik gjennomgang av hacktivisme som en ny kampform, med vekt på miljøer rundt Gaza Hacker Team og KDMS Team. Der de førstnevnte tar sikte på å angripe israelsk cyber-infrastruktur og hjemmesider, både ved å blokkere og ved å forvri dem («deface») til å formidle et budskap rettet mot okkupasjonsmyndighetene, konsentrerer de andre seg om nettsteder i Nord-Amerika og Europa for å spre det palestinske budskapet. I tillegg til å fortelle om en ny virksomhet som er tilpasset vår digitale tidsalder, er det et sentralt poeng hos Skare at en slik aktivisme ikke skal sees på som eksotisk og særegent, men som ett av flere midler som tas i bruk i en felles kamp mot okkupasjon. I virkeligheten er hacking og det å stå ansikt til ansikt med israelske soldater, eller det å fysisk blokkere veier eller blokkere internettkanaler, to sider av samme sak. I den utstrekning motstands- og frigjøringskamp mot okkupasjon er legitim (og ikke kriminalitet eller «terrorisme»), gjelder det samme for en elektronisk hijad og hacktivisme i møtet med undertrykking.

Boka er skrevet uten akademisk sjargong, og er en kilde til informasjon og inspirasjon også utenfor Midtøsten.

Tore Linné Eriksen er historiker, professor em. i utviklingsstudier (HIOA), faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Gnist.

Den i særklasse mest omfattende migrasjonen i historien, er den som 270 millioner mennesker har foretatt fra landsbygda til industribyene i Kina. Resultatet er velkjent: økonomisk vekst og industriell eksplosjon uten sidestykke. Om ikke folk flest bor i Kina, bor arbeidere flest i dette gigantlandet.

Iblant tegnes det et bilde av kinesiske arbeidere som en passiv, taus og kuet masse, som i fravær av en uavhengig fagbevegelse knapt har noe annet valg enn resignasjon. Men dette er langt fra sannheten, noe som blir grundig dokumentert i China on strike. Boka springer ut av et miljø av radikale samfunnsforskere, der flere regner seg som marxister, og bygger på rikholdige dybdeintervjuer med arbeidere som har vært engasjert i streiker, protester og demonstrasjoner. Materialet er hentet fra Pearl River Delta, som gjennom tretti år har vært et tyngdepunkt i den massive industrialiseringa i form av store fabrikker. Samtalene fant for det meste sted i 2010–2012, og er seinere bearbeidet og føyd sammen med innsiktsgivende analyser. På en nærgående måte dokumenterer de hvor omfattende streike- og protestbevegelsene i virkeligheten er, og i tillegg blir mulige forklaringer diskutert inngående. De gjennomgående fellestrekkene er motstand mot lønnskutt, nedlegginger, umenneskelige arbeidsforhold og arrogante sjefer. Selv om en god del av denne aktiviteten ser ut til å være spontan, er det også eksempler på mer forberedte aksjoner og utbredt tillit til at mange vil slutte seg til.

Boka dokumenterer også hvor hardt myndighetene slår ned på streiker og alternativer til den offisielle fagbevegelsen. Selv om ledelsen ofte gir visse innrømmelser for å få arbeiderne tilbake i produksjonen, etterfølges dette gjerne av at opposisjonelle arbeidere får sparken eller blir fengslet for «oppvigleri». Et annet påfallende trekk ved de mange fortellingene, er den sentrale posisjonen som kvinnelige arbeidere har, når aksjoner gjennomføres.

De som vil følge dette temaet videre, vil ha stor glede og nytte av China Labour Bulletin, som også er på nett: clb.org.uk.

Tore Linnné Eriksen