Rachel Holmes:
Eleanor Marx. A life
London: Bloomsbury, 2014, 525 s. (Paperbackutgave kommer våren 2015).

Ikke minst i kjølvannet av krisa i den globale kapitalismen og Thomas Pikettys Kapitalen, har interessen for Karl Marx fått en oppvåkning. Det burde samtidig føre til at Eleanor Marx, en av to døtre, blir løftet fram. Ofte omtales hun bare som «sin fars datter», men i denne rikholdige, spennende, lettleste og informative biografien forstår vi at hun spilte en viktig rolle. Ikke bare var hun en viktig sekretær, forskningsassistent og oversetter for den gamle mester, men hun førte et aktivt og selvstendig liv som folketaler, skribent og – ikke minst – fagforeningsorganisator. Som ung var hun til stede under Pariskommunen, og ledet støtte- og solidaritetsarbeidet på den andre sida av Kanalen. Tidlig skilte hun seg også ut fra den borgerlige delen av kvinne-kampen, med dens vekt på stemmerett og privateiendom, og skreiv ei lita bok som la grunnlaget for en sosialistisk feminisme. Kanskje var det som fagforeningsaktivist hun fikk størst betydning, helt fra den store fyrstikkarbeiderstreiken i 1888 til stor innsats ved stiftinga av flere fagforbund. Som organisasjonsmenneske var hun også med på lage Socialist League, forløperen til det seinere Labour. Rachel Holmes, som er historiker med Viktoriatida som spesialfelt, lar det skinne gjennom at Eleanor Marx var en aktivist og praktiker som førte farens ideer ut i livet, samtidig som hun videreutvikla dem i feministisk retning. Hennes personlige liv var langt fra lett, og mennene i hennes liv får et lite glamorøst ettermæle. Og hvilken betydning kunne ikke Eleanor Marx ha fått om hun ikke hadde tatt sitt eget liv, bare 42 år gammel.

Arundhati Roy:
Capitalism. A ghost story
London: Verso, 2014, 125 s.

For snart tjue år sida hadde den indiske forfatteren Arundhati Roy sitt internasjonale gjennombrudd med romanen Guden for små ting, som også er en bestselger på norsk. Etter det har hun holdt seg til essaysjangeren, i tillegg til å være en politisk aktivist med stort nedslagsfelt både innenfor og utafor Indias grenser. Hennes artikler, taler og intervjuer har etter hvert blitt samla i tallrike bøker. Dessverre slutta hennes forlag, Pax forlag, tidlig med å gi ut norske oversettinger, men her i tidsskriftet har vi fått plass til flere tungtveiende bidrag (det siste i nr. 2/2014.) Hennes siste artikler er nå satt mellom to permer, og de er som alltid opplysende, inspirerende og fulle av kampvilje. Ved siden av Eduardo Galeano og Naomi Klein er det ingen som byr på noen tilsvarende lesefest. I Capitalism. A ghost history er det igjen hjemlandet som står i sentrum, og ingen leser sitter igjen med naive forestillinger om «verdens største demokrati», en anstendig middelklasse eller et samfunn der gandhistiske ideer fyller milliardærenes og den politiske klassens sjel. Vi blir også minnet om den dype Kashmirkonflikten, som i disse dager igjen bringer to atommakter i direkte konfrontasjon. For å få med Roys internasjonale betydning, avsluttes det hele med en tale til Occupy-bevegelsen i USA. De som er interessert i å lese mer av – og om – Arundhati Roy på norsk, kan for øvrig henvises til et eget Roy-nummer av tidsskriftet Agora (nr. 4/2012).

Larry Patriquin (red.):
The Ellen Meiksins Wood reader
Chicago: Haymarket Books, 2013, 333 s.

Blant vår tids marxistiske teoretikere er det få som har så stor betydning som Ellen Meiksins Wood, en ledende historiker og samfunnsviter som arbeider både i USA og Storbritannia. I tillegg til egne arbeider, har hun vært en viktig inspirator, bl.a som redaktør både i New Left Review (London) og Monthly Review (New York). Ettersom det ikke er så lett å vite hvor man skal starte i et rikholdig forfatterskap, som spenner over temaer fra antikkens Hellas til dagens imperialisme, har vi nå fått en førstehjelp gjennom boka The Ellen Meiksins reader. Redaktøren har gjort en kjempejobb ved å lage utdrag fra bøker og artikler, som ikke er presentert etter utgivelsesår, men etter åtte sentrale temaer. Det viser både bredde og fordypning. En av de røde trådene er historisk materialisme, der kapitalisme ikke blir studert gjennom økonomiske «lover», men plassert i en spesifikk historisk sammenheng der formene for klassekamp og maktutøvelse står sentralt. Ikke minst er forfatteren kjent for sin påvisning av at kapitalisme så visst ikke er en naturtilstand, men i sin britiske form opprinnelig sprang ut av klassekamp og eiendomsforhold på landsbygda, der det ikke er handel, men utbytting av menneskelig arbeidskraft i produksjonen, som er kjernen. Et annet hovedtema hos Wood er statens rolle i de ulike historiske epoker. Derfor plasserer hun også staten – særlig i dens militariserte form – som en bærebjelke i dagens imperialisme, der andre nøyer seg med å se på flernasjonale storselskaper og frittsvevende finanskapital. Selv om det tidvis er en tettpakket argumentasjon med høy detaljrikdom, er det langt mer kronglet fagsjargong enn hos mange fagsøstre og – brødre. I utvalget har nok redaktøren også bestrebet seg på å få med tekster som er lettest tilgjengelig.

Tore Linné Eriksen

Stein Buan:
Slikt å gjøre, slikt å føre (med Jonas Gahr Støre)
Steinbrøttet 2014, 171 s.

Boka er tenksom og pratsom på en lett tilgjengelig og morsom måte. Det er en tekst som har mange former; intervjuer, små historier, historie, sitater, sangtekster, essayistiske strekk og brev.

Forordet har en passasje som går sånn:

Under tvil har jeg vedtatt å gi ut denne boka. Jeg måtte ha mange møter med meg sjøl, før vedtak kunne fattes. Ingen andre har deltatt på møtene. Det er heller ingen andre enn meg som har lest sakspapirene før vedtak. Når kritikken kommer, kan jeg ikke skylde på dårlige rådgivere.

Jeg er en fredens mann. Jeg misliker sterkt vedtaket og den situasjonen det kan sette meg i.

Jeg går ut fra at boka er skrivi av nødvendighet. Buan er en stemme fra grasrota, fagforeningsmedlemmene, lokalt politisk liv. Han skriver og sier at det er sorgen over arbeiderbevegelsens utvikling som gjør boka nødvendig. Det er det han vil undersøke og finne ut av.

Spørsmålene boka tar opp er også mange, men jeg vil ta tak i de to jeg oppfatter som de viktigste.

Det første er hvordan og hvorfor Arbeiderpartiet (Ap) og fagbevegelsen gikk fra å være for arbeidsfolk til å bli en del av maktapparatet og «hele folkets» bevegelse.

Det andre er hvordan og hvorfor det å være nederst i et hierarki gir forfatteren opplevelsen av å være underlegen. Og hva det gjør med motivasjonen til å skrive. Og problemene med å få teksten ferdig.

Vi tar spørsmål en først

Sammenhengen mellom «basis og overbygning», det materielle og politiske. Kapital, klasse og organisasjoner. Disse «parene» er fra marxistisk politisk teori og høres vanskelig ut, men Buans bok gjør det enkelt å forstå hva det handler om. Utviklinga av Arbeiderpartiet og fagbevegelsen fra kamporganisasjoner til maktbastioner. Fra framtidsoptimisme til en del av undertrykkingsapparatet.

Han skriver mest om Arbeiderpartiet. Små historier om lokale størrelser, familiemedlemmer, idrettslag og fotballkamper skriver han fram utviklinga i arbeiderbevegelsen som han har så stor sorg for.

Gjennom intervjuer med blant annet Martin Lekøen, tidligere klubbleder på Jøtul jernstøperi, Odd Andreassen, tidligere klubbleder på Norema fabrikker og Hilde Brørby Fivelstad, ordfører i Jevnaker kommune for Arbeiderpartiet, skriver han fram historier om endringene i Arbeiderpartiet.

Gahr het familien som eide Jøtul og som etter streiken i 1976 solgte hele selskapet til Nocem. Her stammer Jonas Gahr Støres mange millioner fra. Han er som kjent leder i Ap. Et av gjennomgangsspørsmålene i boka er hvordan Brundtland og «arvingene» har endret Ap slik at det ble mulig å velge en millionær som leder i «arbeidernes» parti.

Buan bruker sidekommentarer, nye spørsmål og historier for å belyse dette. Han gjør det spennende, og på en måte sånn at du kan bruke dine egne erfaringer (lokalt eller fra rikspolitikken) som del av opprullinga.

Intervjuet med Odd Andreassen gir klokt innblikk i hvordan nedlegging av arbeidsplasser bryter opp gode arbeiderkollektiver, setter folk opp mot hverandre og «privatiserer» felles problemer. Her får vi vite hvordan bedriften og lokalpress framstiller en virkelighet ingen ved fabrikken kjenner igjen. Han snakker om arbeidsfolk og er lokalpolitiker for AP.

Ordfører Fivelstad framstår som en drivende god lokalpolitiker (Ap i Jevnaker fikk 56 % av stemmene ved kommunevalget 2007). Da Kistefoss(eid av Kristen Sveaas) åpna den første høstutstillinga i 2007 med bilder av Aksel Waldemar Johannessen, holdt hun en tale der gleden over at arbeiderklassens maler var hovedutstiller ble uttalt. Ellers snakker ikke Fivelstad om den allestedsnærværende arbeiderklassen. Hun snakker om folk i Jevnaker, at Ap skal være for alle.

Buan bruker lokale forhold til å stille viktige spørsmål om hvordan Ap har kunnet utvikle seg fra å være det viktigste partiet for arbeidsfolk til å bli «for alle». Hva det har gjort med Ap å være «for alle». Endringer som gjorde at vi tenker på oss sjøl som forbrukere heller enn skapende arbeidsfolk. Forandringer som har ført til at demokratiet er skrumpa inn.

Så til spørsmål to

Buan bruker mye plass og gjentakelser på temaet å skrive. Han har brukt seks år på å få boka ferdig, og den minste lille unnskyldning for ikke å jobbe videre har han gripi med begge henda. Det er kjent for mange som har noe å si, men som ikke riktig tør eller vet hvordan. Han diskuterer grundig hvordan plassen i hierarkiet preger sjøloppfatninga. Mange flinke har skrivi om dette, grundigere, bedre, morsommere …

På side 42:

Etterhvert har det gått opp for meg at vegringa er mer enn en privat affære for meg. … Mye engasjement går således tapt. Vegringa er innvevd i det store problemet jeg prøver å tenke rundt. Den er en del av årsaken til arbeiderbevegelsens forfall.

Han kritiserer arbeiderbevegelsen for manglende skolering av medlemmene i politiske og sosiale spørsmål. Ja, hele venstresida får så hatten passer i disse viktige sakene. Han stiller ganske djuptgående spørsmål om hva slags demokrati vi har når vanlige folks stemmer ikke når ut.

I et brev til forlagssjef Kolmannskog i Manifest forlag i 2009 drøfter han ganske inngående sitt utgangspunkt som en vanlig mann. Var det for vanskelig å skrive om Arbeiderpartiets forandring, arbeiderbevegelsens forfall? Hadde han det som skulle til? Var det de riktige spørsmåla? Brevet er også ei historisk beretning om bevegelsens vekst og fall? Personifisert gjennom Buans far.

Det er et viktig brev

Buans bok har også noen svakheter. Den viktigste er at han kunne gjort vedtak om at den kunne vært litt strammere redigert.

Det andre viktigste er at den kunne vært lenger og sånn sett fått plass til å drøfte svar på noen av spørsmålene i boka. På den annen side kan vi bare be om ei bok til.

I Slikt å gjøre … tar han med ei historie fra ei anna bok han har skrivi, Gerhardsenlandet (Boksmia forlag 2004), ei politisk oppveksthistorie fra Roa med jernbanen som drivhjul. Hvis forfatteren skulle ha flere eksemplarer (bestill direkte hos S.B. Eller finn den på biblioteket) vil jeg anbefale å lese denne boka som oppfølger til Slikt å gjøre …, sjøl om den er utgitt før denne boka. Boka forteller konkret om drømmene og mulighetene folk så i åra etter 1950. Forbedringer for vanlige folks hverdager og utdanning til vanlige arbeiderunger. … Historia om da farmora til Buan fikk fast arbeid i kommunen som reinholder, etter å ha vaska for rikfolk sia hu var jentunge, blei organisert i Kommuneforbundet og fikk medlemsbok, er ei av de vakreste historier jeg har lest.

Stein Buan er utdanna telemontør, har jobba som vaktmester, er forfatter, dikter og musiker. Han skriver også for lokalavisa Hadeland, er aktiv i lokalt og regionalt kulturliv og tillitsvalgt i Fagforbundet Lunner. Han har utgitt flere bøker.

PS! Buan har de mest fantastiske fotnoter.

Bestilling av bøker kan sendes til S. Buans e-post: stein.buan@hebb.no

Taran Anne Sæther

Solomia Karoli:
Norske sigøynerbarn – etnisk rensing og barnerov?
Oslo: Marxist forlag, 2014, 129 sider

I Solomia Karolis første bok Sigøynerkongens datter beskrev hun sin egen oppvekst, først som barnehjemsbarn i Tyskland, så som utsatt for mishandling og psykisk terror i sin egen familie i Norge på 1960–1970-tallet og deretter som barnevernsbarn i et etnisk norsk fosterhjem.

I den nye boka er det barnevernets behandling av rombefolkningen generelt som er hovedtemaet. Solomia Karoli har gitt den nye boka en sterk tittel – Norske sigøynerbarn- etnisk rensing og barnerov? I boka presenteres to kvinner fra rom-miljøet som har blitt fratatt til sammen ni barn. I alt forteller hun at minst 44 barn fra rom-miljøet er tatt under omsorg av barnevernet i de seinere åra. Tallet er svært høyt med tanke på at denne gruppa ikke teller mer enn 500–700 personer.

Solomia Karoli har selv erfaringer fra en vanskelig oppvekst i rom-miljøet. Hun underslår ikke problemene som noen av disse familiene har hatt med rus, voldsbruk og kriminalitet. Men hun mener at barnevernet har vist liten forståelse for kulturforskjeller og reagerer skarpt på at barna plasseres i etnisk norske fosterhjem med ingen eller minimal kontakt med foreldrene og sigøynermiljøet. Her bygger hun også på sine egne erfaringer fra et norsk fosterhjem hvor hun ble lært opp til å skamme seg over å være sigøyner. Boka tittel setter et spørsmålstegn etter påstandene om etnisk rensing og barnerov. Men bokas konklusjon er klar. Her slår Solomia Karoli fast at det dreier seg om en «stille kollektiv etnisk rensing» og et «folkemord». Hun ønsker å få saka brakt fram for den europeiske menneskerettighetskommisjonen, og ber om Thorbjørn Jaglands hjelp til det.

Boka inneholder også en presentasjon av historien til den delen av den norske rom-minoriteten som har utgangspunkt i storfamiliene Karoli og Josef, og en gjennomgang av forskjellige offentlige tiltak for rom-gruppa fra sigøynerutvalget i 1962 og fram til i dag. Solomia Karoli kritiserer tiltakene som har vært satt inn i form av særomsorg for sigøynere. Spesielt peker hun på at skoletilbudet med egne klasser og skoler for sigøynere, både på grunnskolenivå og i voksenopplæringa, fungerer dårlig. Når en ikke ubetydelig del av det norske rommiljøet i dag er analfabeter, konkluderer Solomia Karoli med at det er «en valgt og villet politikk». Boka inneholder også en rekke krasse angrep på personer som har engasjert seg for det norske rom-miljøet. Det gjelder blant annet lingvisten Lars Gjerde og en ikke navngitt, men lett gjenkjennelig sosionom. Solomia Karoli mener at disse personene har skodd seg på det norske rom-miljøet for å bygge opp sin egen akademiske karriere.

Solomia Karoli maler med bred pensel og viker ikke unna for å ta i bruk de store orda. Hun skriver ikke som en saklig og balansert debattant, men som hun selv uttrykker det med «en uendelig smerte og et voldsomt raseri». Boka hennes er et partsinnlegg som tillegger de aller fleste norske aktørene onde hensikter og stadig vipper over mot personangrep. Det betyr ikke at vi bør la være å ta boka på alvor.

Solomia Karolis kritikk av barnevernet er sterkt forenklet og grovkornet. Hun snakker om «kidnapping» og «barnerov». Men hun peker utvilsomt også på viktige feil i barnevernets behandling av romfamilier. Norsk innvandrerforums prosjekt Flerkulturelt barnevern? Hvordan fremme dialog mellom barnevernet og etniske minoriteter har satt søkelyset på en rekke av disse problemene når det gjelder minoritetsgrupper generelt. Prosjektrapporten peker blant annet på at det er nødvendig å gjøre barnevernet mer forståelig for foreldrene og minoritetsmiljøene. Det er et behov for sakkyndige med flerkulturell kompetanse, og det bør satses mer på forebyggende tiltak. Spesielt viktig vil det være å finne fosterhjem fra samme etniske gruppe slik at barnet kan opprettholde språk og kulturtilhørighet.

Romgruppas manglende tillit til barnevernet skyldes ikke minst historiske erfaringer om grove overgrep. Derfor er det spesielt viktig at fagfolkene i barnevernet har kunnskap om romfolkets historie og tradisjoner, og er i stand til å etablere likeverdige relasjoner og god kommunikasjon. Solomia Karoli vet ut fra egne erfaringer at det kan være nødvendig at barnevernet griper inn med omsorgsovertakelse. Men hun har også erfart hvordan det er å bli fratatt etnisitet og kulturell tilhørighet. Undersøkelser har vist at bare ett av ti barnevernsbarn med minoritetsbakgrunn får støtte til å opprettholde språk og kultur. Det vitner om solid uforstand når et barnevernskontor skal ha foreslått at barna kan lære seg romanés på internett og lytte til sigøynermusikk før de legger seg om kvelden.

Norsk sigøynerpolitikk fra midten av 1950-tallet, da de første norske sigøynerne endelig fikk tillatelse til å vende tilbake til Norge, har vært preget av mange feilgrep, omorganiseringer og kompetansestrid mellom forskjellige myndighetsnivåer. Utviklingen mot trygdeavhengighet og kriminalitet som vi i dag ser i deler av rom-miljøet, har blitt omtalt som en varslet katastrofe. Det var lettvint å dele ut penger, men ofte unødvendig byråkratisk og vanskelig å få innvilget tillatelser til å drive næringsvirksomhet.

Det finske sigøynermiljøet (kaale) i Sverige sliter med en del av de samme problemene som vi finner i Norge. Religionshistorikeren David Thurfjell har skrevet innsiktsfullt om denne gruppa. Han hevder at vi ikke kan forstå kaale gruppas utenforskap bare som et resultat av diskriminering, men problemene kan heller ikke forklares som en motstrategi som inngår som en del av kulturen. Han peker på at de store problemene med samhandling og kommunikasjon mellom kaale og den svenske majoritetsbefolkninga har nøye sammenheng med maktforholda mellom de to gruppene. Thurfjell lar kaale-gruppa selv komme til orde og vise hvordan det kjennes å få høre at kulturell forskjell er bra, men samtidig alltid bli tvunget til å følge majoritetskulturens uskrevne regler, hvordan det er å motta hjelp, men samtidig bli undertrykt. Slike tanker tror jeg det er viktig å ta med seg når vi leser Solomia Karolis bok.

Anne Minken

Naomi Klein:
This changes everything
London: Allen Lane, 566 s.

Er du blant dem som mener klima er viktig og alt det der, men at noen andre får ta seg av det? Da er Naomi Kleins overraskende lettleste murstein noe for deg.

Naomi Kleins siste bok er skrevet for alle som vet at klimaproblemene fins, men som likevel ikke helt orker å ta det inn over seg, å gjøre det til sin kamp. Hun taler til den indre klimaskeptikeren i oss: Det er faktisk ikke nok å snakke om hvor stort problemet er, og så håpe at det går over mens du jobber med andre ting. For imens øker utslippene og en liten elite tjener seg stadig rikere på forurensning og ødeleggelse. Men løsningen er heller ikke å erklære klimaendringene for det største problemet vi står overfor.

Kleins argumentasjon har blitt sammenliknet med en vannmelon: grønn utenpå, men rød inni. Det er kanskje et forsøk på å diskreditere henne, men Klein selv er åpen om at det var hennes sosialistiske ståsted som først gjorde at hun fikk øynene opp for klimasaken. Og på mange måter er nettopp dette en av bokas styrker: Klein er på sitt mest overbevisende når hun argumenterer for hvorfor klimasaken er venstresidas sak, når hun viser hvordan både frihandelsavtaler, boligpolitikk og kampen for et likere samfunn grunnleggende henger sammen med og virker inn på klimapolitikken. Derfor har høyresida rett, sier Klein. Selv om det fins nok eksempler på at sosialistiske samfunn ikke akkurat har satt miljøet høyest, så burde dagens venstreside gjøre det, for klimasaken er så tett forbundet med alle andre venstresidesaker. Klein peker ut kapitalismen, og da spesielt de siste tiårenes stadig mer dominerende markedsliberalisme, som årsaken bak de voksende miljø- og klimaproblemene, og hvis vi skal kunne løse problemene, er det nettopp denne ideologien vi må bekjempe. Vi har en klode med begrensede ressurser, og det henger ikke ihop med en ideologi som forutsetter stadig vekst.

Fra et norsk ståsted kan nok deler av boka framstå vel USA-spesifikk. Selv om det kan være både underholdende og frustrerende å lese Kleins utlegninger om det hun kaller «Big Green» – deler av miljøbevegelsen som er i lomma på fossilindustrien – er ikke problematikken like relevant i Norge, selv om enkelte prøver å putte Zero og Bellona i samme kategori. (De jobber kanskje vel tett med nærings-livet for enkeltes smak, men de er fortsatt et stykke unna å starte egen oljeutvinning i et fuglehabitat, slik en amerikansk organisasjon har gjort.) Har du det travelt, kan du godt hoppe over mesteparten av del 2, som handler om «Big Green» og om klimafornektere, nok en ting de sliter langt mer med i miljøkampen i USA enn her hjemme.

Men mesteparten av boka er vel så relevant også for oss nordmenn, ikke minst det faktum at Klein utpeker fossilindustrien til den store synderen. Det er nemlig ikke opplagt, selv om også den norske debatten har gått i den retningen de siste årene, mye takket være miljøbevegelsen. Enkelte vil heller si at CO2 er synderen, og at vi alle kan fortsette å forbruke og pumpe olje som før, hvis vi bare klarer å fjerne CO2-en fra likningen. Men Klein gir fossilindustrien skylda, og legger mye av ansvaret for omstilling på store oljeproduserende selskaper og stater. Heller ikke Norge slipper unna, i Kleins omtale er Norge det oljeskitne unntaket i et ellers lovende Skandinavia.

Boka er skrevet i umiskjennelig Klein-stil, velkjent for dem som har vært borti No Logo eller Sjokkdoktrinen tidligere: Kapitlene er tettpakket med konkrete eksempler og historier som visualiserer argumentasjonen for oss, med snertne slagord og nyord som kategoriserer problemskaperne (ekstraktivistene) og problemløserne (blokadia). Også for dem som ikke har lang fartstid fra miljøbevegelsen, er det enkelt å følge argumentasjonen og tilegne seg de mengdene informasjon Klein serverer.

Så kan det innvendes at det er noe litt skjematisk og overdrevent i Kleins inndelinger: Jeg skulle for eksempel gjerne sett at «blokadia»-bevegelsen var så omfattende og målretta som den framstår i Kleins framstilling. Hun skriver åpenbart polemisk og noe karikert, men hun tydeliggjør forskjellene for oss, og tegner konturene av en ny aktivistisk bevegelse vi burde bygge videre på: En grasrotbevegelse, basert på lokalt engasjement, enten det er rundt Niger-deltaet, i Skouries i Hellas, i Lofoten, eller rundt Førdefjorden. Er det noe man sitter igjen med etter å ha lest boka, så er det at man vil bli en del av denne bevegelsen, enten det er å bli med i en demokratisk miljøorganisasjon, eller det er å gjøre klimasaken til en del av sin kamp for en bedre, mer rettferdig verden.

Åshild Lappegård Lahn

Globale konflikter blir i stadig større grad forsterket av tørsten etter olje og naturgass – og det økonomiske overskuddet de skaper.

Samme hvor du ser – Irak, Syria, Nigeria, Sør-Sudan, Ukraina og Øst- og Sør-Kinahavet – så ulmer det i verden med nye eller forsterkede konflikter.

Michael T. Klare er regulator av Tom Dispatch, og underviser i Freds- og internasjonal sikkerhetsstudier ved Hampshire gymnas og er forfatter av The Race for What´s Left. En dokumentarfilm basert på boka hans, Blood and Oil, kan bestilles fra The Media Education Foundation. Artikkelen er oversatt av Harald Fjørtoft Haukaa.

Ved første blikk ser det ut til at disse omveltningene er uavhengige hendelser ut fra sine egne unike og særegne omstendigheter. Men om vi ser nærmere etter, ser vi flere felles viktige egenskaper – et særegent heksebrygg av etniske, religiøse og nasjonale motsetninger som er blitt bragt til kokepunktet av jakta på kontroll over energi-kildene.

I hver av disse konfliktene er utgangspunktet i stor grad utbrudd av langvarige motsetninger blant nabostammer, sekter og folkegrupper (som ofte deler samme område). I Irak og Syria er det ufred mellom sunnier, sjiaer, kurdere, turkmenere og andre. I Nigeria blant muslimer, kristne og flere stammegrupper. I Sør-Sudan mellom Dinka og Nuer. I Ukraina mellom ukrainske lojalister og Russland-tilhengere i forbund med Moskva. I Øst- og Sør-Kinahavet mellom kineserne, japanerne, vietnameserne, fillipinerne og andre. Det ville være enkelt å tilskrive dette gammelt hat, slik mange analytikere mener. Men mens disse fiendlighetene bidrar til å drive fram disse konfliktene, blir de i tillegg antent av en svært moderne impuls: ønsket om å kontrollere verdifulle olje- og gass-kilder. Ikke tro noe annet, dette er det 21. århundres energikriger.

Det burde ikke overraske noen at energi spiller en så avgjørende rolle i disse konfliktene. Olje og gass er tross alt verdens viktigste og mest avgjørende råvarer og er store inntektskilder for regjeringer og selskaper som styrer produksjonen og distribusjonen. Regjeringene i Irak, Nigeria, Russland, Sør-Sudan og Syria får det aller meste av sine inntekter fra oljesalg. De store oljeselskapene (mange av dem stats-eide) har enorm makt i de oljeproduserende landa og i andre land som er en del av oljeøkonomien. De som styrer disse statene og de olje- og gassproduserenede områdene i dem, styrer også innsamlinga og fordelinga av disse avgjørende inntektene. Til tross for et historisk irrlag av gammelt fiendskap er mange av disse konfliktene i virkeligheten kamper om kontroll over hovedkilden til nasjonale inntekter.

Vi lever i en energi-sentrisk verden der kontroll over olje- og gassressursene (og distribusjonsmidlene) fører til geopolitisk innflytelse for noen og sårbarhet for andre. Fordi så mange land er avhengige av energi-import, utøver land med overskudd, som blant andre Irak, Nigeria, Russland og Sør-Sudan, en uforholdsmessig stor innflytelse på verdensscenen. Hva som skjer i disse landene, påvirker resten av oss og innbyggerne i dem nesten mer enn noe annet – som risikoen for ytre innblanding i indre konflikter, i form av direkte militær intervensjon, våpenleveranser, bruk av militære rådgivere eller økonomisk bistand.

Kampen om energiressursene har vært en dominerende faktor i mange av de aktuelle konfliktene som krigen mellom Iran og Irak fra 1980 til 1988, Gulfkrigen fra 1990 til 1991 og den sudanesiske borgerkrigen fra 1983 til 2005. Ved første øyekast kan det virke mindre klart at utløsning av spenninger i de mest aktuelle konfliktene skyldes spørsmålet om fossilt brensel. Men ved nærmere ettersyn kan vi se at kjernen i hver av disse konfliktene er en krig om energi.

Irak, Syria og ISIS.

Den Islamiske staten i Irak og Syria (ISIS), den sunni-muslimske ekstemistgruppen som kontrollerer store deler av det vestlige Syria og det nordlige Irak, er en godt bevæpnet milits med målsetting om å skape et islamsk kalifat i områdene de kontrollerer. I noen henseender er det en fanatisk og sekterisk religiøs organisasjon med mål om å gjenskape den rene og uforfalskede pietismen fra den tidligste islamske æraen. Samtidig arbeider de for å skape en full-verdig stat med alle dens funksjoner.

Som USA til fulle fikk høste dyrekjøpte erfaringer med hva angår kostnadene til nasjonsbygging i Irak og Afghanistan: Statsinstutisjoner må bygges opp og finansieres, det må rekrutteres til en hær som skal betales, våpen og drivstoff må sikres og infrastruktur må styrkes og vedlikeholdes. Uten olje (eller andre lukrative inntekts-kilder) kan ikke ISIS engang håpe på å nå de ambisiøse måla sine. Men siden de nå har kontroll over viktige oljeproduserende områder i Syria og raffineringsanlegg i Irak, er de i en unik posisjon til å kunne oppnå måla. Olje er helt avgjørende for organisasjonens hovedstrategi.

Syria har aldri vært en stor oljeprodusent, men førkrigsproduksjonen på 400 000 fat per dag utgjorde en hovedinntektskilde for Bashar al-Assads regime. Nå er de fleste av landets oljefelt under kontroll av opprørsgrupper, blant dem ISIS, den al-Qaeda-tilknytta gruppa Nusra Front og lokal kurdisk milits. Selv om det har vært en klar produksjonsnedgang fra feltene, så blir tilstrekkelig solgt gjennom forskjellige hemmelige kanaler for å forsyne opprørerne med inntekter og driftsmidler. «Syria er et oljeland og har ressurser, men i det siste har de blitt stjålet av regimet» sa regimemotstandsaktivisten Abu Nizar. «Nå blir de stjålet av dem som profitterer på revolusjonen».

Til å begynne med var mange opprørsgrupper involvert i utvinningsaktivitetene, men siden ISIS tok kontroll over Raqqa, hovedstaden i provinsen med samme navn, har de vært den dominerende aktøren i oljefeltene. I tillegg har de tatt kontroll over felter i naboprovinsen Deir al-Zour langs grensa til Irak. Mange av de våpnene de har skaffet seg, levert av USA til den flyktende irakiske hæren etter den mislykkede offensiven mot Mosul og det nordlige Irakiske byene, er overført til Deir al-Zour for å styrke organisasjonens arbeid for å ta full kontroll over regionen. I Irak kjemper ISIS for å ta kontroll over Iraks største raffineri i Baiji i den sentrale delen av landet.

Det ser ut til at ISIS selger olje fra feltene de kontrollerer gjennom stråmenn, som står for transporten i hovedsak med tankbiler, til kjøpere i Irak, Syria og Tyrkia. Disse salgene sies å skaffe organisasjonen det den trenger for å betale soldatene og å skaffe de store lagrene av våpen og ammunisasjon. mange observatører påstår og at ISIS selger olje til Assad-regimet mot at de ikke skal bli beskutt av luftvåpenet slik andre opprørsgrupper blir. «Mange i Raqqa anklager ISIS for å samarbeide med den syriske regjeringa,» sier den kurdiske journalisten Sirwan Kajjo.

Lokale folk sier at mens andre opprørsgrupper ofte blir utsatt for luftangrep fra regimet, så har ikke ISIS’ hovedkvarter blitt angrepet en eneste gang.

Det er tydelig at olje er et sentralt element også i de pågående kampene i det nordlige Irak. ISIS søker både å hindre oljeleveranser og -inntekter til Bagdad-regjeringa og å fylle sine egne kister for å styrke sine egne muligheter for nasjonsbygging og videre militære framganger. Samtidig ønsker kurderne og flere sunni-stammer, noen alliert med ISIS, kontroll over oljefelt i deres områder og større andel av landets oljerikdommer.

Ukraina, Krim og Russland

Den pågående krisa i Ukraina starta da president Viktor Janukovytsj avviste en avtale med den Europeiske Unionen (EU) om tettere økonomiske og politiske bånd og i stedet arbeidet for nærmere bånd til Russland. Dette førte til kraftige protester i Kiev mot regjeringa og førte til slutt til Janukovytsj’ flukt fra hovedstaden. Med Moskvas hovedallierte fjerna fra scenen og styrker som støtta EU med kontroll over hovedstaden, tok Russlands president Vladimir Putin skritt for å ta kontroll over Krim og oppmuntre til en separatistbevegelse i det østre Ukraina. For begge sider har kampene som dette resulterte i, handlet om politisk legitimitet og nasjonal identitet – men som i andre konflikter i det siste har de også handlet om energi.

Ukraina er selv ikke en betydelig energi-produsent, men viktige ledninger for transport av russisk naturgass til Europa går gjennom landet. I følge US Energy Information Administration (EIA) fikk Europa 30 % av sin gass fra Russland i 2013. Det meste av det kom fra den statskontrollerte oljegiganten Gazprom og omtrent halvparten ble transportert gjennom rørledninger som krysser Ukraina. Resultatet av dette er at landet spiller en nøkkelrolle i det komplekse forholdet mellom EU og Russland, noe som har vist seg å være svært innbringende for de lite kjente toppene og oligarkene som kontrollerer gasstrømmen, og som samtidig har ført til sterke motsetninger. Protester mot prisen Ukraina betaler for sin egen import av gass fra Russland, har to ganger ført til at Gazprom har stoppet leveransen, noe som også har ført til reduserte leveranser til EU.

På bakgrunn av dette er det ikke overraskende at hovedmålet for «assosiasjonsavtalen» mellom EU og Ukraina som ble avvist av Janukovytsj (men som nå har blitt signert av den nye ukrainske regjeringa), inneholder en utvidelse av EUs energiregler til Ukrainas energisystem. Dette eliminerer i hovedsak de gjensidig fordelaktige avtalene mellom den ukrainske overklassen og Gazprom. EU-tjenestemenn sier at ved å gå inn i denne avtalen vil Ukraina starte en prosess med å tilnærme sin energilovgivning til EUs normer og standarder og dermed legge til rette for interne markedsreformer.

Russiske ledere har mange grunner til å mislike denne assosiasjonsavtalen. En sak er at den vil knytte Ukraina, et land ved sine egne grenser, politisk og økonomisk nærmere til Vesten. Men en spesiell bekymring er konsekvensene for inntektene fra energisalget med utgangspunkt i Russlands økonomiske avhengighet av gassalg til EU – og for virkninga for de personlige formuene til den russiske overklassen med sine gode forbindelser. Seint i 2013 kom Janukovytsj under et kolossalt press fra Vladimir Putin for å vise EU ryggen og i stedet gå med på en økonomisk union med Russland og Hviterussland. Et slikt arrangement ville ha sikret den priviligerte statusen til overklassen i begge landa. Men ved å bevege seg i denne retninga skapte Janukovytsj oppmerksomhet rundt den kameraderi-politikken som lenge hadde ridd Ukrainas energisystem. Dette utløste protestene på Kievs Uavhengighetsplass (Maidan) som førte til hans fall.

Med det samme protestene starta, førte en flom av hendelser til dagens situasjonen med Krim på russiske hender, store deler av Øst-Ukraina under kontroll av pro-russiske separatister og de resterende vestlige områdene knyttet enda sterkere til EU.

I disse kampene har spørsmålet om tilhørighet spilt en framtredende rolle. Ledere på alle fløyer har appellert til nasjonale og etniske lojalitetsbånd. Men uansett står energi igjen som den avgjørende faktoren i regnestykket. Gazprom har gjentatte ganger økt prisen Ukraina må betale for sin naturgassimport. Den 16. juni kuttet Gazprom leveransen helt under påskudd av at det ikke var gjort opp for tidligere leveranser. Neste dag ødela en eksplosjon en av hoved-rørledningene som førte russisk gass til Ukraina. Denne hendelsen er fortsatt under etterforskning. Forhandlinger om gassprisen er fortsatt et hovedspørsmål i forhandlingene mellom Ukrainas president Petro Poroshenko og Vladimir Putin.

Energi spilte også en nøkkelrolle i Russlands avgjørelse om å ta Krim med militære midler. Ved å annektere området har Russland doblet det området det kontrollerer utenfor kysten av Svartehavet. I dette området regnes det med at det er milliarder av fat med olje og store reserver av naturgass. Før krisa forhandlet flere vestlige selskaper, som ExxonMobil, med Ukraina om tilgang til disse reservene. Nå må de forhandle med Moskva. «Det er av stor betydning,» sa den eurasiske eksperten Carol Saivetz ved MIT. «Det fratar Ukraina muligheten til å utvikle disse ressursene og overfører dem til Russland».

Nigeria og Sør-Sudan

Konfliktene i Sør-Sudan og Nigeria er spesielle på mange måter, men de deler en nøkkelfaktor: utbredt sinne og mistillit til regjeringsrepresentanter som har blitt rike, korrupte og eneveldige takket være tilgangen på rikelige oljeinntekter.

I Nigeria kjemper opprørsgruppa Boko Haram for å styrte det eksisterende politiske systemet og erstatte det med en puritansk muslimstyrt stat. Selv om de fleste nigerianere fordømmer gruppas voldelige metoder (som kidnapping av flere hundre tenåringsjenter fra de statsdrevne skolene), har de samlet støtte fra de fattigdomsrammede nordlige delene av dette landet med den korrupsjonsberyktede sentralregjeringa i den fjerne hovedstaden Abuja.

Nigeria er den største oljeprodusenten i Afrika og pumper ut rundt 2,5 millioner fat om dagen. Med en oljepris på omtrent 100 dollar fatet representerer dette en potensielt svimlende kilde til rikdom for nasjonen, selv etter at de private selskapene som står for de daglige utvinningsoperasjonene, har tatt sin del. Om disse inntektene, beregnet til flere titalls milliarder dollar per år, hadde blitt brukt til å fremme utvikling og forbedre befolkningens levekår, kunne Nigeria representert et fyrtårn av håp for Afrika. I stedet forsvinner mye av pengene i lommene til den nigerianske overklassen som har gode forbindelser (og til kontoer i utenlandske banker).

I februar fortalte styreformannen i den nigerianske sentralbanken, Lamido Sanusi, en parlamentarisk undersøkelseskommisjon at det staseide Nigerian National Petroleum Corporation (NNPC) hadde unnlatt å overføre 20 milliarder dollar av inntektene fra oljesalg til statskassa som loven krever. Det hadde tydeligvis blitt overført til private kontoer. Han fortalte New York Times at «en vesentlig del av pengene er forsvunnet». «Jeg snakka ikke bare om tall. Jeg viste at det var svindel».

For mange nigerianere som overlever på mindre enn 2 dollar om dagen, er korrupsjonen, kombinert med den utstrakte brutaliteten til regjeringas sikkerhetsstyrker, en kilde til langvarig sinne og bitterhet. Den skaffer rekrutter til opprørsgrupper som Boko Haram og den skaffer dem forståelig oppslutning. «De kjenner godt til frustrasjonene som kan drive noen til væpnet kamp mot staten,» sa National Geografics reporter James Verini om folk han intervjuet i de krigsherjede områdene i Nord-Nigeria. Til nå har regjeringa ikke vist noen evne til å slå ned opprøret. Den omfattende og hardhendte militære taktikken har derimot bare ført til ytterligere avstand til vanlige nigerianere.

Konflikten i Sør-Sudan har en annen bakgrunn, men deler sammenhengen med energi. Faktisk er selve opprettelsen av Sør-Sudan et produkt av oljepolitikk. Borgerkrigen i Sudan, som varte fra 1955 til 1972, tok endelig slutt da det muslimsk dominerte regimet i nord gikk med på å gi mer selvstyre til folkene i den sørlige delen av landet. Disse er i stor grad tilhengere av tradisjonelle afrikanske religioner eller kristendom. Men da det ble funnet olje i sør, trakk styresmaktene i Nord-Sudan tilbake mange av sine tidligere løfter og forsøkte å få kontroll over oljefeltene. Dette antente en ny borgerkrig som varte fra 1983 til 2005. Anslagsvis 2 millioner mennesker mistet livet i denne delen av kampene. Til slutt oppnådde den sørlige delen full autonomi og retten til å stemme over løsrivelse. Etter folkeavstemninga i januar 2011 der 98,8 % stemte for løsrivelse, ble landet uavhengig den 9. juli.

Den nye staten hadde knapt blitt etablert før konflikten med nord om olja blusset opp igjen. Mens Sør-Sudan har et overskudd av olje, så går den eneste oljeledninga som gjør det mulig med oljeeksport gjennom Nord-Sudan til Rødehavet. Dette fører til at Sør-Sudan er avhengig av Nord-Sudan for hovedinntekta til statskassa. Rasende over tapet av oljefeltene tok nord svært høye priser for overføring av oljen, påskyndet av stans i oljeleveransene fra sør og sporadiske kamper langs den fortsatt omstridte grensa mellom de to landa. I august 2012 ble de to statene endelig enige om en avtale for hvordan rikdommen skulle fordeles, og oljetransporten ble gjenopptatt. Kampene har imidlertid fortsatt i grenseområder kontrollert av nord, men befolket av folkegrupper knyttet til sør.

Da oljeinntektene var sikret, forsøkte lederen i Sør-Sudan, president Salva Kiir, å sikre kontrollen over hele landet og alle oljeinntektene. Ved å påstå at et snarlig statskupp var i emning fra rivalene, leda av visepresident Riek Machar, oppløste han sin multietniske regjering den 24. juli 2013 og begynte å fengsle tilhengerne til Machar. Den påfølgende maktkampen utviklet seg raskt til en etnisk borgerkrig der slektninger av president Kiir, en dinka, kjemper mot nuer-gruppa som Machar er en del av. Til tross for forsøk på å få til en våpenhvile har kampene pågått, med tusenvis av drepte og hundretusener på flukt fra hjemmene sine.

Som i Syria og Irak, har mye av kampene vært sentrert rundt de viktige oljefeltene. Begge sider er fast bestemt på å vinne kontrollen over dem og å få inn inntektene de skaper. I mars produserte Paloch-feltet i Øvre Nilen, fortsatt under regjeringskontroll, rundt 150 000 fat om dagen til en verdi av 15 millioner dollar til regjeringa og de deltakende oljeselskapene. Opprørsstyrkene under ledelse av tidligere visepresident Machar søker å ta kontroll over disse feltene for å frata regjeringa disse inntektene. «Tilstedeværelsen av styrker som er lojale til Salva Kiir i Paloch for å kjøpe mer våpen for å drepe vårt folk, er ikke akseptabelt for oss», sa Machar i april. «Vi ønsker å ta kontroll over oljefeltene. Det er vår olje». «For øyeblikket er feltene regjeringskontrollerte mens opprørsstyrkene vinner terreng i nærområdet».

Sør-Kinahavet

I både Øst- og Sør-Kinahavet gjør Kina og deres naboer krav på flere atoller og øyer som ligger nær store undersjøiske olje- og gassreserver. Begge områdene har vært åsted for gjentatte marinesammenstøt de siste årene der Sør-Kinahavet har vært mest framme i søkelyset.

Som en energirik avlegger av det vestlige Stillehavet har dette havet lenge vært i fokus for motsetninger. Havet er omkranset av Kina, Vietnam, øya Borneo og de fillipinske øyene. Spenninga toppet seg i mai da kineserne plasserte ut sin største dypvannsborerigg, HD-981, i farvann Vietnam gjør krav på. I boreområdet rundt 120 nautiske mil utafor kysten av Vietnam, omringet kineserne en gang den kinesiske HD-981 med en stor flåte fra marinen og kystvaktskip. Da vietnamesiske kystvaktskip prøvde å trenge gjennom forsvarsringen i et forsøk på å drive vekk riggen, ble de møtt av kinesiske skip med vannkanoner. Ingen liv er gått tapt i disse sammenstøtene, men anti-kinesiske demonstrasjoner i Vietnam mot disse forpostfektningene til sjøs har etterlatt flere drepte. Det er forventa at sammenstøtene til sjøs vil fortsette til kineserne flytter riggen til et annet (sannsynligvis like omstridt) område.

Demonstrasjonene og sammenstøtene som ble antent av utplasseringa av HD-981 (se bildet), har i stor grad vært utløst av nasjonalisme og sinne over tidligere ydmykelser. Kineserne som insisterer på at flere små øyer i Sør-Kinahavet en gang var deres, prøver ennå å komme over tap av land og ydmykelsene de opplevde fra vestmaktene og det keiserlige Japan. Vietnameserne som lenge har vært vant til kinesiske invasjoner, søker å forsvare det de ser som sitt suverene territorium. For de vanlige innbyggerne i begge landa er fremvisning av besluttsom-het i tvisten et spørsmål om nasjonal stolthet.

Men å se på den kinesiske virksomheten i Sør-Kinahavet bare som et resultat av nasjonalisme, vil være å gjøre en feil. Eieren av HD-981, China National Offshore Company (CNOOC), har utført omfattende seismiske undersøkelser i det omstridte området og mener tydeligvis at det er lagret store energimengder der.

Det er anslått at det i Sør-Kinahavet er 23 til 30 milliarder tonn olje og 16 billioner kubikkmeter naturgass som utgjør en tredel av kinas totale olje- og gassreserver, bemerket det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua.

I tillegg annonserte Kina i juni at de ville plassere en borerigg til i de omstridte om-rådene av Sør-Kinahavet. Denne gangen i utkanten av Tonkinbukta.

Som verdens største forbruker av energi er Kina på desperat jakt etter nye forsyninger av fossilt brensel der det er mulig. Selv om lederne er klare til å gjøre stadig større innkjøp av olje og gass fra Afrika, Russland og Midt-Østen for å dekke nasjonens økende energibehov, er det ikke overraskende at de foretrekker å utvikle og utvinne innenlandske forsyninger. For dem er ikke Sør-Kinahavet en «utenlandsk» energikilde, men en kinesisk en. Det ser ut til at de er villige til å bruke de midlene som skal til for å sikre den. Fordi andre land, blant annet Vietnam og Fillipinene, også ønsker å utvinne disse olje- og gassreservene, ser det ut til at ytterligere sammenstøt og økende vold er bortimot uunngåelig.

Ingen slutt på kampene

Som disse og tilsvarende konflikter viser, så er kamp om kontroll over viktige energikilder eller fordeling av oljeinntekter en av-gjørende faktor i de fleste pågående kriger. Mens etniske og religiøse motsetninger kan være det politiske og ideologiske drivstoffet for kampene, er det de potensielt enorme profittene på olje som holder liv i dem. Uten forventningen om slike ressurser ville mange av dem dø ut av mangel på midler til våpenkjøp og lønn til soldatene. Så lenge oljen fortsetter å flyte, vil de krigførende både ha midlene og grunn til å fortsette å kjempe.

I en verden drevet av fossilt brensel er kontroll over olje- og gassreserver avgjørende for staters makt. «Olje driver mer enn biler og fly,» fortalte Robert Ebel fra Center for Strategic and International Studies til en forsamling fra det amerikanske utenriks-departementet i 2002. «Olje er drivstoff for militærmakt, nasjonalformuer og internasjonal politikk». Langt ut over en vanlig handelsvare «er det bestemmende for velstand, nasjonal sikkerhet og internasjonal makt for dem som innehar denne vitale ressursen, og motsatt for dem som ikke har».

Og dette er enda sannere i dag. Når energikrigen sprer seg, vil sannheten bare bli enda klarere. Kanskje vil utviklinga av fornybar energi en dag gjøre dette postulatet ugyldig. Men om du ser en konflikt under utvikling i dagens verden, se etter energi. Det vil være der et eller annet sted på denne vår planet drevet av fossilt drivstoff.

Du sendte ut en oppfordring om å delta på Kvinner på tvers med overskriften «Likestilling på glattisen – hva nå?»

Hvilke tanker ligger bak den overskriften? spør Birger Thurn-Paulsen

Christina Beck Jørgensen er leder for Fagforbundet Ungdom og jobber i helsesektoren i 16,9 prosent stilling. Artikkelen er innledninga hun foldt på Kvinner på tvers høsten 2014.

Dette er overskriften til konferansen som var, og det symboliserer jo at det fortsatt er en jobb som må gjøres for å få likestilling, og vi damer er på glattisen og må kreve vår plass i arbeidslivet og samfunnet.

I den samme oppfordringen spør du: «Hva er det som gjør at vi unge jenter i dag velger helsefag, mens de unge gutta velger elektrofag?» Hva mener du selv er avgjørende for dette valget?

Hvis man spør unge i dag kan man nok få et svar som, at det bare er sånn. Dette henger fortsatt selv om samfunnet har endret seg de siste årene. Jeg tror dette er tradisjoner og tanker som man får i livet sitt allerede som baby. Hvorfor har jenter rosa klær og gutta blå? Hvorfor gir du Jenny dukke til jul, og Mathias får lastebil? Dette er noe hele samfunnet må endre. Vil Jenny ha lastebil bør hun få det, og Mathias må få dukke hvis han ønsker seg det. Denne endringen vil ikke skje over natta, men det vil ta tid. På yrkes-NM i fjor var det ei jente som vant pris for beste billakkerer. Det viser at vi er på vei ved at man velger utradisjonelle yrker. Det viktigste er jo at man finner noe man trives med og at man blir akseptert av samfunnet for det valget.

Hva mener du er hovedtendensen blant unge jenter når det er snakk om lønn? Tenker de først og fremst på det som et spørsmål om lønn, eller er likestillingsperspektivet rundt det like sterkt?

En av de viktigste sakene er jo deltakelse i arbeidslivet. Går man på de kvinnedominerte arbeidsplassene finner man nesten ingen med hel og fast stilling, og går man på de mannsdominerte, finner du nesten ingen som ikke har det. Dette påvirker lønn, pensjon og muligheten til å planlegge sitt eget liv, både når det gjelder hverdagen og for eksempel boliglån. Disse tingene må vi få endret på. Dette gjelder spesielt i helse- og omsorgsektoren hvor man er redd for at det går ut over pasienten hvis man sier nei og står på sine krav, men vi damer må gjøre det. Og det beste for pasienten er jo fast ansatte på jobb som vet om tilstanden og som man føler seg trygg med. Har man 20 vikarer innom i uka er dette ugunstig for både arbeidsgiver, arbeidstaker og pasient.

I hvilken grad er 6-timersdagen et tema blant unge, fagorganiserte jenter, for eksempel i sammenheng med diskusjonene om arbeidstid, deltid og heltid?

6-timers dagen er noe som jevnlig blir tatt opp og diskutert. Dette er diskutert mye sammen med miljø og klima også, og de stedene hvor man har forsøkt har produktiviteten gått opp og sykefraværet ned. Dette vil være en viktig sak fremover.

Hva tror du Fagforbundet Ungdom kan gjøre i kampen mot angrepene på Arbeidsmiljøloven som regjeringa vil gjennomføre?

Fagforbundet Ungdom skal stå sammen med resten av ungdomsbevegelsen og kjempe for en trygg fremtid. Med de endringene regjeringa vil innføre, vil vi ikke få det. Vi skal mobilisere til 28. januar og passe på at alle vet hva som skjer og hvordan vi kan vise at vi er imot. Vi vet ikke når forslagene vil bli behandlet i Stortinget. Forslagene er nå oversendt fra regjeringen, og de skal behandles i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget før endelig vedtak. Vi må holde fokuset og trykket oppe også etter 28. januar. 

Første verdens krig startet med at nasjonalismen hadde kvalt sosialismen. Mens den ble avsluttet med revolusjoner i Europa.

I del to av denne artikkelen forteller Neil Faulkner hvordan krigen gikk fra masseslakt til revolusjonær aksjon.

Neil Faulkner er arkeolog, historiker og redaktør av Military Times. Artikkelen sto opprinnelig i et hefte utgitt av Stop the War Coalition. På nett har vi valgt å dele artikkelen i to, dette er del to. Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.

Habsburgerriket Østerrike-Ungarn

Wien, Praha og Budapest, de tre største byene i Østerrike-Ungarn, hadde blitt sentre for misnøye. De undertrykte folkene under de østerrikske og ungarske overherrene befant seg i opprør mot det «nasjonenes fengsel» som hold dem fanget. Gruvearbeidere i Böhmen og arbeidere i Wien deltok i kraftige kamper mot politiet for å kunne bygge fagforeninger. Parlamentariske forsamlinger var lammet av politikere som var fragmentert etter klasse og etnisitet. Grunnloven var blitt satt til side, og Østerrikes aldrende dynastiske autokrat fikk styre gjennom unntaksdekret.

«Diktatur og tvang kan forsvares,» slo den østerrikske utenriksministeren fast. «Bare en aggressiv politikk kan redde landet fra ødeleggelse,» tordnet østerrikske hærsjefer. Den østerriksk-ungarske eliten så, i møte med folkelig opprør og oppløsning av staten, autoritært styre og imperialistisk krig som motgiften mot den interne krisen.

For en stund fikk de rett. Da det ble erklært krig mot Serbia 28. juli, ble gatene fylt med flagg, bånd og orkestre som spilte krigsmusikk, med kolonner av marsjerende soldater i blå-grå uniformer og masser av patrioter som oppmuntret dem med rop om å «ta livet av de serbiske hundene!»

Tsar-Russland

Det var det samme i Russland. Siden april 1912 hadde bølge etter bølge av massestreiker rullet gjennom industrisentrene. Bevegelsen nådde sitt høydepunkt i juli 1914. Over én million arbeidere var ute i streik i løpet av årets sju første måneder, og det hele hadde kulminert med at det i den siste måneden før krigen hadde vært en generalstreik i hovedstaden. Russland var igjen, som i 1905, på randen av revolusjon.

Men da tsaren viste seg på Vinterpalassets balkong for å offentliggjøre krigserklæringen 2. august, slo folkemengden som ventet ut i en storslått avsynging av nasjonalsangen. Streikene få dager før var glemt. Krigen hadde, som så ofte før og senere, for en tid sveiset nasjonen sammen til én.

For å tilkjennegi sin patriotisme angrep mobben så den tyske ambassaden og tyske kontorer og butikker, og tok livet av en vaktmester i prosessen. Russlands korrupte, giftige og vaklende herskerklasse hadde vært usikre på hvordan folket ville reagere på en krig. Nå hadde de svaret. Krigen hadde vunnet over revolusjonen. Nasjonalismen hadde kvalt sosialismen. Portretter av tsaren hadde erstattet opprørsfanene.

Det tyske imperiet

To dager senere stemte den tyske Riksdagen enstemmig for krigsbevilgninger – til tross for at 110 av representantene var medlemmer av det opposisjonelle sosialdemokratiske partiet (SPD).

SPD i Tyskland var modellen for sosialister overalt, og lederne deres dominerte sosialistpartienes andre internasjonale. Den andre internasjonalen hadde forpliktet seg til en absolutt motstand mot krig. På Basel-konferansen i november 1912 hadde det blitt enighet om at hvis krigen skulle true, så skulle medlemmene «gjøre alt de kan for å forhindre utbrudd av krig, med de midlene de anser for å være de mest hensiktsmessige». Hvis den først brøt ut, så skulle de «gripe inn for å avslutte den raskest mulig» og bruke «den økonomiske og politiske krisen krigen har skapt, til å mobilisere folket og dermed få fart på det kapitalistiske klassestyrets undergang.»

Det betydde ingenting. De tyske sosialistene stemte for krig. Bare dager før, 28. juli, hadde det vært 100 000 mennesker i en demonstrasjon mot krig i Berlins gater.

I løpet av de siste dagene med fred hadde det vært ikke mindre enn 288 antikrigsdemonstrasjoner over hele Tyskland med opp mot 750 000 deltakere.

Massebevegelsen mot krig hadde vært under oppbygging siden 1911. SPD sto i spissen. 4. august slo partiets stemmegivning i Riksdagen bevegelsen i hjel, og overga det tyske arbeidende folket til den aristokratiske offiserskasten og dens hærstyrker.

Det republikanske Frankrike

Et lignende mønster, med nasjonale variasjoner, fulgte over hele Europa. Den ledende franske krigsmotstanderen og sosialisten Jean Jaurès hadde oppmuntret til generalstreik mot krig i Frankrike og Tyskland. 31. juli ble han myrdet på en kafé i Paris av en drapsmann fra høyrefløyen. Samtidig falt den franske antikrigsbevegelsen sammen under en bølge av nasjonalistiske krav om å ta tilbake Alsace-Lorraine, de to grenseprovinsene Frankrike hadde tapt i den fransk-prøyssiske krigen i 1870–71.

Franske generaler proklamerte en «offensivens ånd». Seieren ville komme av élan (livskraft) og cran (tapperhet), av en offensive à l’outrance (til de ytterste grenser). Passivitet – å forsvare fort og skyttergraver – ville bare føre til dekadanse og defaitisme.

Følgelig, da krigen begynte, stormet mengder av franske vernepliktige, bevæpnet med flagg og jakthorn mot maskinvåpen og moderne artilleri. Franskmennene mistet en firedel av mennene sine i løpet av den første måneden.

Det liberale Storbritannia

Storbritannia befant seg også i en politisk krise sommeren 1914. Suffragettene hadde løftet kampen for kvinnefrigjøring til å bli en massebevegelse. En omstridt selvstyrelov hadde ført Irland, Storbritannias eldste og nærmeste koloni, til randen av borgerkrig. Og fire år med landsomfattende streiker blant gruve-, havne- og jernbane-arbeidere hadde kulminert i en trippelallianse med en kolossal makt over industrien.

Men Storbritannias liberale regjering, som hadde blitt stemt inn på et forfriskende løfte om radikale reformer i 1906, hadde for lenge siden blitt overtatt av krigerske imperialister. Akkurat som i andre europeiske hovedsteder den sommeren, klarte også et lite mindretall av krigshissere å få massebevegelsene i London til å bryte sammen under en bølge av nasjonalsjåvinisme og militarisme.

De kunne ha blitt stoppet. Titalls millioner opponerte aktivt mot dem. Hundrevis av millioner ville tjent på fred. Men den nødvendige besluttsomheten og viljestyrken manglet. Ikke på bunnen, blant vanlige aktivister, men på toppen, blant lederne.

I stedet for å forsøke å gjøre massebevegelsene mot krig til en bølge av protester, streiker og opprør som kunne være sterke nok til å stoppe krigen, kapitulerte lederne av den europeiske arbeiderbevegelsen for de herskende elitenes nasjonalisme og militarisme. Prisen skulle bli 15 millioner døde.

Klasseinndeling

Fordi krigen handlet om profitt og makt – fordi hensikten var å dele opp verden på nytt i én nasjonalkapitalistisk blokk mot en annen sine interesser – kunne det ikke være noe demokrati. Soldater kunne ikke få lov til å snakke om hvorfor de sloss, velge sine egne offiserer eller diskutere strategi og taktikk. Faren var at de kunne bestemme seg for ikke å slåss i det hele tatt.

I stedet ble hærene holdt sammen gjennom disiplin ovenfra og ned. Soldater ble ofte tvunget ut av skyttergravene stilt overfor et geværløp, og hundrevis ble skutt for «feighet» – det vil si fordi de var redde.

Den sosiale avgrunnen mellom offiserer og menige hadde ikke å gjøre med dumhet. Generalene stolte ikke på sine egne soldater. Soldatene fikk ikke lov til å tenke selv. Etter hvert som frafall førte til at de erfarne soldatene fra 1914 ble erstattet med frivillige og utskrevne, økte mistilliten.

«Verken våre nye formasjoner eller de gamle divisjonene,» klaget general Rawlinson over, «har den samme disiplinen som fantes i styrkene våre for ett år siden.» Så på den første dagen av slaget ved Somme (1. juli 1916) ble mennene hans beordret til å «tvinge seg fremover i en jevn fart, i rekker etter hverandre.»

Dette var den virkelige galskapen – mennesker som gikk rett over ingenmannsland under beskytning fra moderne artilleri, maskingevær og magasinrifler. Generalene så ikke på soldatundersåttene sine som annet enn halvtrente og tilbøyelige til panikk, og langt fra frontlinja, forskanset i sine komfortable herregårder, var de ikke en del av den moderne slagmarkens realiteter.

Klasseinndeling er en gift som infiserer den menneskelige organisasjonen med trakassering, dumskap og sløsing. Ingen steder er dette riktigere enn i en krig. De mest effektive styrkene i historien har vært de som har gjort demokratiet størst mulig og myndiggjort de menige.

Men det var ikke en oppvisning av overklassens inkompetanse som førte til stillingskrigen og slitasjen i skyttergravene. Det var iboende i den industrielle krigføringen.

Uinnskrenket krig

Den tyske planen om å beseire Frankrike i løpet av seks uker slo feil. Selv med 1,5 millioner mann, var ikke den tyske hæren stor nok til å omringe Paris, invasjonens tapte høydepunkt, og et engelsk-fransk motangrep i slaget om Marne tvang den tilbake på defensiven i august/september 1914.

De to sidene var så opptatt med forsøk på vekselvis fremrykking for så å overliste motstanderen i nord. Alle forsøkene mislyktes, noe som skapte et «kappløp mot havet» der skyttergravlinjene bredte seg ut fra grensa til Sveits og til den engelske kanal i oktober/november 1914.

«Bevegelseskrigen» var over. Dødleiet hadde trådt inn.

Dødleiet

Tyskerne forble på defensiven på Vestfronten gjennom mesteparten av de neste fire årene. De okkuperte det meste av Belgia og store deler av det nordøstlige Frankrike. De hadde en styrke de kunne benytte seg av. Fiendene deres var nødt til å forsøke å fordrive dem.

Det var to faktorer som gjorde linjen deres ugjennomtrengelig. Den ene var teknologisk. Våpenteknologien hadde gjort store fremskritt, men militær mobilitet og kommunikasjon hadde ikke gjort det. Offensivt infanteri ble kort og godt ødslet vekk i de kilometerlange labyrintene av skyttergraver og bunkere. Deres eget artilleri var ikke i stand til enkelt å bevege seg fremover. Det var ingen raske pansrede kjøretøy. Luftstyrken var underutviklet. Telefonlinjer ble brutt av granater og kommandantene mistet kontakten med mennene sine. Slagmarken ble håpløst «klebrig».

Dette hang imidlertid sammen med en annen faktor – tettheten av tyske soldater og våpen ved fronten. Den tyske hæren var i stand til å slutte en ugjennomtrengelig linje fordi den var holdt oppe av en stor, dyktig og hardtarbeidende befolkning i Europas mest produktive fabrikker.

Østfronten havnet i dødleie av en annen grunn. Her var det færre menn og våpen sammenlignet med det geografiske arealet. Frontene hadde et svakere forsvar og gjennombrudd var ofte mulig. Men dårlig kommunikasjon over store avstander bremset opp de seierrike styrkene og tillot at de beseirede kunne trekke seg tilbake og bygge nye skyttergraver nærmere forsyningsbasene sine. Krigen ble en stadig veksling mellom fremrykninger og retrett. På grunn av dette var avgjørende seire like langt unna i øst som i vest, og krigen akkurat like blodig.

At nye deltakere – ottomanske Tyrkia, Bulgaria og Italia – kom inn, endret ikke dødleiet. Det skapte bare nye linjer med skyttergraver – i fjellene i Kaukasus (dagens Armenia), på Gallipolihalvøya (i det europeiske Tyrkia), i Mesopotamia (dagens Irak), i de sørlige Alpene (mellom Sveits og Adriaterhavet) og på tvers av det sørlige Balkan (fra det sørlige Adriaterhavet til det nordlige Egeerhavet).

Samtidig på havene blokkerte britene tyske sjøleier og satte i gang en katt-og-mus-krig mot tyske cruisere og u-båter. På himmelen over Storbritannia åpnet tyske luftskip et nytt kapittel i krigshistorien ved å bombe byer hundrevis av kilometer bak fronten. Og i fjerne kolonier skrev hvite offiserer ut lokale bønder som slavearbeidskraft i en utmattende jungelkrig om kontrollen over Afrika.

Mannefall

Bevegelseskrigen i 1914 skapte skytter-gravkrigen i 1915. Forsøk på å bryte dødleiet ved å sette i gang frontalangrep i ingenmannsland ble brutalt slått tilbake. Politikere og generaler konkluderte med at de trengte flere mann, flere våpen, mer ammunisjon.

I løpet av krigens tredje fase, i 1916 og 1917, ble hundretusener menn og hundretusener våpen mobilisert i offensiver som varte i måneder av gangen. Verdun, Somme og Passchendaele ble «slag for mannefall», uttenkt for å slite ut fienden gjennom hensynsløs industriell dreping.

«Innen rekkevidde, bak den franske delen av Vestfronten,» erklærte General Falkenhayn, «er det mål som den franske generalstaben vil bli tvunget til å sende alle de har for å forsvare. Hvis de gjør det, vil Frankrike blø i hjel … enten vi når målet vårt eller ikke.»

Han forklarte den planlagte Verdun-offensiven i 1916. Den varte i ti måneder. Samlet kostet den 700 000 mann.

Mannefall i denne målestokken var mulig på grunn av den «uinnskrenkede krigens» økonomi der alt ble ofret til fordel for produksjonen av militært materiell.

Krigen ble et altoppslukende og ødeleggende monster. Økonomier ble tøylet til kvelepunktet for å bidra til om kampene. Blokader ødela ytterligere for tilgangen til mat og andre livsnødvendigheter. Prisene til forbruker skjøt i været. Forbruket falt. Sulten herjet i store deler av Europa.

Uroligheten og grusomheten var så omfattende for så en så stor del av verdens befolkning at sykdom spredte stadig mer ødeleggelse etter hvert som krigen nærmet seg slutten. Influensaepidemien i 1918–1919 er anslått å ha tatt livet av 20 millioner i Europa og kanskje så mange som 100 millioner verden over.

Den dystre stemningen i skyttergravene ble gjenspeilet i en like dyster stemning i arbeiderklasseforsteder og landsbyer hjemme. Folket i Europa begynte å gå mot krigen, mot de som styrte – og til og med mot selve den sosiale orden.

Slutten

I mars 1917 ble den russiske tsaren styrtet av et spontant revolusjonært opprør i Petrograd. I november veltet enda en revolusjon en provisorisk regjering som var bestemt på å videreføre krigen. De revolusjonære bolsjeviklederne hadde samlet Russlands arbeidere, bønder og soldater under slagordene «All makt til sovjetene» og «Fred, brød og land.»

Sovjetene var demokratiske masseforsamlinger med vanlige folk. De ga direkte uttrykk for massebevegelsens kollektive vilje i 1917. Da sovjetene erstattet den provisoriske regjeringen, kunne et revolusjonært program bli satt ut i livet. Bolsjevikene sluttet fred med tyskerne, vedtok lover som ga arbeiderne kontroll over fabrikkene, og oppfordret bøndene til å ta kontroll over gårdene.

Bolsjevikenes politikk gjenspeilte det som allerede skjedde på bakken. Russiske soldater forlot skyttergravene i hopetall, skjøt offiserer som forsøkte å stoppe dem, og reiste hjem.

Revolusjonen nedenfra hadde avsluttet nedslaktingen på Østfronten. Det hadde også gjort slutt på styret til de russiske politikerne, generalene og industriherrene som var ansvarlige for krigen.

Et kontinent i opprør

Revolusjonen brøt ut i Russland først fordi det var den svakeste av stormaktene. Når krigens tredje vinter kom, presset den industrialiserte krigen enorme spenninger på hele det europeiske samfunnet.

Katastrofene i 1916 veltet både regjeringer og generaler. General Nivelle erstattet General Joffre som øverstkommanderende for den franske hæren. Nivelle lanserte en ny offensiv og bekjentgjorte at «vi har en ny formel […] seieren er sikret.»

Det hadde han ikke. Franskmennene mistet 120 000 mann i løpet av fem dager. Én måned senere fikk Nivelle sparken. På det tidspunktet hadde den franske hæren blitt lammet av en bølge av mytteri. Poilus – de menige i den franske hæren – hadde fått nok.

Opprøret startet sent i april 1917, vokste i mai, og nådde sitt høydepunkt i juni. Det ble en epidemi av desertering, hele enheter nektet å gå tilbake til fronten, og det ble holdt demonstrasjoner der soldater sang revolusjonære sanger. Om lag 40 000 mann var direkte involvert, og 68 divisjoner var påvirket. I en periode på to uker var frontlinjen så godt som uten franske styrker.

Mytteriet ble slått tilbake, men bare 49 av 554 dødsdommer ble effektuert, forholdene i skyttergravene ble forbedret og den franske hæren forble på defensiven det neste året.

I oktober 1917 gikk den italienske hæren i oppløsning. Mellom mai 1915 og september 1917 hadde general Cadorna gitt ordre om ikke mindre enn elleve ulike offensiver mot Isonzo. Alle hadde mislyktes. Over 300 000 italienere falt bare i de to offensivene i 1917 alene.

Da østerrikerne og tyskerne slo tilbake i oktober, falt den italienske hæren fra hverandre. Retretten fortsatte i over 100 kilometer. Dobbelt så mange deserterte som dem som omkom i kamp. Titusener kastet våpnene sine, strømte vekk fra fronten og ropte: «Krigen er over! Vi reiser hjem! Leve Russland!»

En ny improvisert linje ble etablert dypt inne i det nordøstre Italia. Samtidig fikk Cadorna sparken og forholdene for soldatene ble kraftig forbedret, så det kom ikke noe nytt forsøk på en offensiv før annen halvdel av 1918.

På motsatt side av ingenmannsland – i Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria og det ottomanske riket – var forholdene enda verre.

Uinnskrenket krig betydde morderiske offensiver og kuleregn ved fronten. Det betydde også blokader og forsøk på å sulte hjemmefronten til overgivelse. Britene, med sin suverenitet til sjøs, beseiret tyskerne i denne «sultkrigen».

Streiker og mytteri i Tyskland

Tyskland mistet 1,8 millioner soldater i første verdenskrig, og ytterligere 750 000 sivile sultet i hjel hjemme. Matproduksjonen falt etter hvert som utskrivingen fratok landet arbeidskraft. Krigsproduksjon ble prioritert over forburkerbehov. Tysklands handel ble svekket av den britiske blokaden. Da krigen gikk inn i sin annen halvdel, besto kosten til den jevne tyske arbeider bare av to tredeler av de kaloriene som trengs for overlevelse i det lange løp.

Om lag 200 000 tyske industriarbeidere slo til mot kutt i brødrasjonene i april i 1917. Misnøyen spredte seg til seilerne ved den havgående flåte i Kiel. Misnøye med elendige forhold, streng disiplin og offiserenes kasteprivilegier kokte over når rasjonene ble kuttet.

Deretter rullet en ny bølge med streiker over Tyskland i januar 1918, med 500 000 ute i Berlin og et titalls andre industrisentra. Antydninger til arbeiderråd oppsto for å koordinere hendelsene. Sosialister mot krigen spilte ledende roller. Aktivister trakk direkte sammenligninger mellom det som skjedde i Tyskland og revolusjonen i Russland.

Men myndighetene slo hardt tilbake, og igjen ramlet bevegelsen sammen. Tysklands herskere hadde fått en siste sjanse. Den russiske revolusjonen og fredsavtalen ved Brest-Litovsk hadde fått en slutt på krigen på Østfronten. Nå var det mulig å styrke Vestfronten og sette i verk en offensiv mot britene og franskmennene.

Men nå hadde USA gått inn i krigen og fraktet hundretusener av soldater over Atlanterhavet. Tysklands mulighet ville være kortvarig. Våren 1918 satte General Ludendorff i verk fem separate offensiver. Den allierte linja ble nesten brutt. Øverstkommanderende Douglas Haig ga ut en befaling der han krevde at «Vi må slåss til siste slutt, med ryggen mot veggen og med tro på vår sak.»

Den britisk-franske linja holdt, og da offensiven tok slutt i juli, hadde tyskerne mistet nesten en halv million mann. De allierte hadde mistet flere, men amerikanske styrker kom nå med 300 000 mann i måneden.

De allierte kom på offensiven, og begynte å få store seire. Kampene på Vestfronten utviklet seg til et barbari uten sidestykke. Tyskerne gikk på en rekke tap, og mistet store deler av det territoriet de hadde erobret i 1914.

Revolusjonen i Sentraleuropa

Den østerriksk-ungarske hæren ble fragmentert i nasjonale deler, og liberale politikere tok makten i en rekke byer – tsjekkere og slovaker i Praha, Brno og Bratislava, «Sørslavere» i Zagreb og Sarajevo, polakker i Krakow.

Tvillinghovedstedene i det habsburgske «dobbeltmonarkiet» – det tysktalende Praha og det ungarsktalende Budapest – ble oppslukt av den revolusjonære bølgen. En koalisjon ledet av sosialdemokrater tok makten i Wien og av liberale aristokrater i Budapest.

29. september fortale Hindenburg og Ludendorff, de ledende tyske generalene, keiseren at krigen var tapt. De krevde våpenhvile, et fredskompromiss og en ny regjering som også inkluderte sosialdemokrater, og forklarte at «det er nødvendig å unngå et opprør nedenfra gjennom en revolusjon ovenfra.»

Keiseren var for dum til å gi etter, og forsøkte å fortsette krigen. Den havgående flåten ble beordret ut i et siste desperat forsøk på å beseire Storbritannias kongelige marine. Tyske seilere skulle bli krigsmaskinens siste ofre.

29. oktober gjorde seilerne mytteri. Og denne gangen, i stedet for bare å sitte stille på skipene, gikk de på offensiven og organiserte bevæpnede demonstrasjoner for å spre opprøret i flåten og på bryggene. 3. november var Kiel kontrollert av et revolusjonært råd.

Kiel ble det utløsende. Gedigne demonstrasjoner brøt ut over hele Tyskland. I løpet av dager, var mengder av tyske byer kontrollert av arbeider-, soldat- og seilerråd.

9. november nådde revolusjonen Berlin. Hundretusener var i gatene. Byen var full av røde flagg og sosialistiske bannere. Den revolusjonære antikrigssosialisten Karl Liebknecht henvendte seg til folkemassen fra balkongen av imperiepalasset og proklamerte en «sosialistrepublikk» og «verdensrevolusjon».

Første verdenskrig – den blodigste menneskeslakten gjennom menneskenes historie så langt – hadde blitt avsluttet av revolusjonær aksjon fra millioner av vanlige mennesker over Europa.

Kvinnepolitisk utvalg i Rødt:
Kvinnefrigjøring!
Larvik: Forlaget Rødt!, 2014, 114 s.

Kvinnepolitisk utvalg i Rødt har laget en studiebok om kvinnefrigjøring. Det er en god ide å samle noen av noen av de viktigste kvinnepolitiske spørsmålene på denne måten.

Boka er lettlest, kortfattet og har godt radikalt innhold fordelt på sju kapitler. Her får vi en kort innføring i kapitalisme, patriarkatet, sosialistisk feminisme, abortkampen, kvinnefrigjøring, arbeidsliv, seks-timersdagen, familien under kapitalismen og hvordan stormaktene skyver kvinnene foran seg i krigsretorikken. I mange av kapitlene finner vi også tekstutdrag fra bøker, hefter og artikler som er relevante for temaet. Det fungerer godt. Av høydepunktene vil jeg trekke fram kapitelene om kvinnelønna og sekstimersdagen, begge utdrag fra Siri Jensens arbeid. Også Marielle Leraands bidrag, «Undertrykking er galt alltid og overalt», er svært informativt og til ettertanke.

Hvert kapittel i boka avrundes også med gode og relevante spørsmål til diskusjon, i tillegg til lesetips. Alt i alt er derfor denne boka et godt utgangspunkt for å forstå sosialistisk feminisme og til videre diskusjon.

For at heftet skulle være enda mer pedagogisk og sammenhengende, kunne man muligens jobbet noe mer med strukturen. Man kunne delt innholdet, inklusiv vedleggene, inn i tre deler. Først sett på sammenhengen mellom kapitalisme, patriarkatet og kvinnefrigjøring. Deretter tatt for seg kropp og sex som blant annet inkluderer skjønnhetstyranni, abortkampen og vold. Og til slutt sett på familie – og arbeidsliv. Dette ville kanskje bidratt til noe bedre flyt og oppbygging av boka. Samtidig må det sies at styrken, slik den er nå, er at den er så lettlest og kortfattet at man helt fint kan bla frem og tilbake eller slå opp på de kapitlene man er mest interessert. I hvert kapittel får man den tematiske innføringen, de historiske linjene og de aktuelle problemstillingene vi står overfor nå. Det er godt gjort, da kvinnekampen inkluderer så mye og alt henger sammen med alt.

Når det gjelder det internasjonale perspektivet, virker det noe vilkårlig hvor det er inkludert og ikke. Spørsmålet er derfor om boka er ment til å dekke både det nasjonale og det internasjonale perspektivet, eller helst skal være en bok om kvinnefrigjøring i norsk kontekst? Ett eksempel er abortkampen, hvor koblingen mellom det som skjer «ute» og det som skjer «hjemme» er svært relevant, men så vidt nevnt. De siste tiårene har kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter reversert som følge av at konservative religiøse konservative krefter og den politiske høyresiden allierer seg. Vi ser det internt i mange land, i FN og nå i Norge med reservasjonsdebatten som pågikk. Kampen vi fører hjemme, står altså helt klart i en global kontekst, der konservative krefter samarbeider på tvers av landegrenser. I boka dekkes dette perspektivet inn med spørsmålene som: «hvilke fiender har vi felles med kvinner i den tredje verden?». Det er bra fordi man med slike diskusjonsspørsmål kan se på koblingen mellom det som skjer ute i verden og her hjemme i felleskap.

Den feministiske debatten handler stadig mer om flerdimensjonal diskriminering og undertrykkelse. Et eksempel er hvordan kvinner i lavere klassesjikt opplever en mer og mer sammensatt undertrykkelse enn hvite middelklassekvinner og overklasse-kvinner. Det samme gjelder for kvinner med minoritetsbakgrunn eller med funksjonsnedsettelse. Kort oppsummert: kapitalisme, patriarkatet og kvinneundertrykkelse slår hardest inn hos de kvinner som, av ulike grunner, er mest marginalisert fra før. Det gjelder på alle områder av kvinne-kampen. Jenter som vokser opp i fattig-dom og ustabile familievilkår, kan være mer utsatt for voldtekt, seksuell utnyttelse, skjønnehetspress, selvforakt og trakassering. Jeg mener at det burde være en målsetting at klasse og etnisitetsperspektivet integreres, helt eksplisitt, i alle deler av kvinnekampen. Dette tjener kvinnekampen, og bidrar til å belyse effektene av klassesamfunnet: et klassesamfunn som rammer marginaliserte og fattige kvinner hardest. Perspektivet om hvordan rasisme, kvinneundertrykkelse og klassestrukturene virker sammen og skaper nye former for undertrykkelse, er ikke like godt integrert i boka, slik jeg oppfatter det. Men det er kanskje heller ikke meningen i denne omgang.

En annen tanke som slo meg da jeg leste boka, var temaet «kvinnefrigjøring og demokrati» som det ikke skrives så mye om. Kvinner møter hardere krav og krassere tilbakemeldinger når de deltar i den offentlige debatten. Derfor er et overveiende flertall av de som deltar aktivt i debatten menn. Det er et demokratisk problem og en utfordring for videreføringen av kvinnekampen. Våger vi ikke å heve stemmen, høres vi ikke, ergo kommer vi ikke videre med kampsakene våre. Derfor skulle jeg ønske meg et kapittel om dette i denne boka.

Et slikt kapittel kunne også inkludert noen av de påstandene som verserer i den offentlige debatten og som venstreside-feminister stadig vekk møter på. Jeg skal gi noen eksempler: Feminismen er lite folkelig, altfor akademisk, smal og teoretisk? Feminismen er utformet av og for hvite middelklassekvinner? Å stenge menn ute av kvinnefellesskapene er per definisjon sexisme? Vi må ha med begge kjønn i likestillingsprosjektet fremfor å bare fokusere på kvinner? Feministene bryr seg ikke om minoritetskvinner? Feminister på venstresiden er altfor kulturrelativistiske? Feminismen skyver menn og mannlige velgere vekk fra venstresiden? Feminister fremstår som smaksdommere og moral-politi? Feminister er navlebeskuende, og må derfor snakke om kropp og skjønnhets-tyranni hele tiden? Feministene gir ikke plass til debatter om menn og mannsrollen?

Feministene inntar alltid offerrollen og bidrar derfor til å holde kvinner nede? Feministene på venstresiden er mer opptatt av tall og statistikk enn folks hverdag?

Er det noe i noen av påstandene? Hvis ikke, hva svarer vi?

I Sverige har det feministiske partiet Fi hatt stor fremgang det siste året. Det finnes også kvinner i Norge som drømmer om et feministisk parti. Et slikt parti behøver vi ikke dersom de venstresidepartiene vi har, klarer å ligge i front på de feministiske spørsmålene i Norge. Det fordrer at vi tenker stort, høyt, sammen, ser fremover og setter agendaen.

Boka til Kvinnepolitisk Utvalg i Rødt er et godt utgangspunkt for bevisstgjøring, kunnskapsheving og relevante diskusjoner. Vi trenger flere lette innføringer og studiebøker om feminisme, både til nye medlemmer og som vi kan bryne oss på i felleskap.

Malin Lenita Vik

Denne artikkelen springer ut av at jeg nettopp har lest en ny bok, The Theory of Monopoly Capitalism av John Bellamy Foster, utgitt i år av Monthly Review Press. Boka dreier seg i stor grad om Paul Baran og Paul M. Sweezys berømte bok Monopoly Capital fra 1966.                      

Hva har diskusjonen om profittratens fallende tendens med vår virkelighet å gjøre?

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen, og var partileder i Rødts (2007–2010). Han har blant annet skrevet boka, Ødeleggelsens økonomi, Forlaget Rødt!, 2008.

Sweezy var en av grunnleggerne av tidsskriftet Monthly Review. Den 43 år yngre John Bellamy Foster kom allerede som student inn i den samme kretsen, og siden 2000 har han vært redaktør av tidsskriftet.

Både Sweezy og Foster mener at Marx sin «lov om profittratens tendens til å falle» (LPTF) ikke lenger er aktuell etter at kapitalismen utviklet seg inn i monopolkapitalens tidsalder. De mener at LPTF er knyttet til en frikonkurransekapitalisme som var dominerende da Marx levde. Jeg er sterkt uenig med dem. Slik jeg ser det, er LPTF et helt sentralt element i en marxistisk politisk-økonomisk forståelse. Den er høyaktuell, og bidrar til å forstå hva som skjer i en tid da finanskapitalens folk i stadig større grad inntar kommandoposisjonene i den internasjonale kapitalismen. Begrepet «finansialisering» er blitt utbredt, som betegnelse på at finansielle motiver og operasjoner spiller en mer og mer dominerende rolle.

Loven om profittratens fallende tendens er et mangfoldig og til dels komplisert tema. Det er en halsløs gjerning å prøve å gi en fyllestgjørende framstilling på noen få sider. Jeg gir blaffen i en del nyanser og finesser, og kaster innpå noen betraktninger med sikte på å få fram at temaet er viktig. Og jeg tar opp en polemikk mot Sweezys og Fosters posisjoner.

Marx døde i 1883, for nesten 132 år siden. Da så verden helt annerledes ut enn i dag. Han utga bind 1 av Kapitalen i 1867, altså for snart 150 år siden. Da hadde han allerede gjort det meste av arbeidet som dannet grunnlaget for utgivelse av bind 2 og bind 3 etter hans død. Utallige ganger er han blitt erklært for foreldet eller så preget av sin tid at han har lite å fortelle oss om dagens utfordringer. Og likevel dukker han opp igjen, gang på gang. Hvorfor?

En av årsakene er at han utforsket dynamikken i kapitalismen, de grunnleggende drivkreftene som kjennetegner selve det politisk-økonomiske systemet som kalles kapitalisme. Han avdekket systemspesifikke trekk som driver fram forandring og utvikling i kapitalismen. Dermed blir han ikke uaktuell når kapitalismen forandrer seg. Tvert imot er det jo nettopp de kreftene som skaper denne forandringen som han arbeidet med å avdekke. LPTF er ett eksempel på dette.    

Han presenterte LPTF i del III av bind 3 av Kapitalen. Denne del III er utgitt i norsk oversettelse av Forlaget Rødt!. (Som bok eller på nett: http://marxisme.no/forlaget/products-page/boker/loven-om-profittratens-tendens-til-a-minke/)

Hva er profittraten?

Kapitalisten investerer sin kapital i produksjon av varer og tjenester for å tjene penger på det, dvs. få kapitalen til å vokse, få profitt. Den generelle profittraten i samfunnet er forholdet mellom den totale profitten og den totale kapitalen. Den er et slags gjennomsnitt av ulike profittrater som ulike kapitalister oppnår.

For alle kapitalister som har ambisjoner om å overleve som kapitalist og gjerne vokse, er det helt avgjørende at kapitalen vokser. Det er så avgjørende at det tas som en naturgitt selvfølge i dagens samfunn: «Man kan ikke drive næringsvirksomhet som ikke gir overskudd.» Hva er definisjonen på regnskapsmessig overskudd, bl.a. i Regnskapsloven av 1998? Jo, at eierens kapital vokser.

Marx uttrykte det med fynd og klem i Kapitalens bind 1:

Konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å bevare den, og han kan bare øke den gjennom progressiv akkumulasjon … Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme … Akkumulér, akkumulér! Det er Moses og profetene! …Akkumulasjon for akkumulasjonens skyld, produksjon for produksjonens skyld.¹   

Marx har ikke nøyaktig samme definisjon på profitt som dagens kapitalister har. Han gikk inn i kapitalismens vesen, og definerte begrepene ut fra hva som var egnet til å gi en presis forståelse av bevegelseslovene i kapitalismen. Men det er klart at dersom profittraten, beregnet etter Marx sin oppskrift, beveger seg på en bestemt måte, mens den profittraten som kapitalistene selv er opptatt av når de skal ta sine beslutninger, oppfører seg helt annerledes, så har Marx bommet. Hvis «hans» profittrate faller, mens kapitalistene opplever at «deres» profittrate stiger, vil de være glade og fornøyde mens Marx ville ha kommet til at de burde ha opplevd at krisen pustet dem i nakken. Marx var jo opptatt av å finne ut hva slags beslutninger som systemets dynamikk presset fram. Hvis de som skal ta beslutningene, opplever det helt annerledes, så vil de jo ikke ta slike beslutninger som Marx forutsa.   

 

Dette er faktisk et svært problem i debatten om Marx og hans lov om profittratens tendens til å falle. Det er nesten ingen av dem som deltar i den debatten, som har noe særlig peiling på bedriftsøkonomi og bedriftsøkonomisk beslutningsteori. De er samfunnsøkonomer eller filosofer eller sosiologer. Mange av dem kan ikke lese et regnskap. Men Marx og Engels hadde peiling på bedriftsregnskap. Engels var jo til og med fabrikkeier, arving til farens veveri og handelshus, og han hadde studert bedriftsøkonomi. For meg som høgskolelektor i regnskap og bedriftsøkonomi er det en fornøyelse å lese Kapitalens ulike bind med en slik synsvinkel. De aktuelle delene av Kapitalen hadde med litt tilrettelegging tålt å bli brukt som undervisningsmateriale i bedriftsøkonomiske beslutningsproblemer i dag.

 

Marx definerte profitten for den totale kapitalen i samfunnet slik at den var lik den totale merverdien som skapes av dem som arbeider for kapitalistene, produserer de varene og tjenestene som kapitalistene selger, og som får dem fram til kjøperne. Kapitalen brukes dels til å kjøpe arbeidskraft, som skaper verdiene, og dels til å kjøpe råvarer og produksjonsutstyr, som overfører sin verdi til produktene. Noe av profitten bruker kapitalistene til eget forbruk, noe til andre formål, men det meste bruker de til investering, dvs. øke den samlede kapitalen, for det er mengden av kapital som gir makt og kraft til å overleve i konkurransen og styrke sin posisjon som kapitalist. Konkurransen mellom kapitalistene tvinger fram en satsing på maskiner og utstyr for å få redusert arbeidsinnholdet i varene og tjenestene. Men det er jo den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som bestemmer varens verdi, og etter hvert som stadig flere kapitalister gjør slike tilpasninger, går verdien av den produserte varen ned. Det blir mindre vareverdi å hente merverdi fra. Dette er ett av flere forhold som fører til at telleren i profittratebrøken tenderer til å vokse langsommere enn nevneren, altså at profittraten går ned.

 

Det eksisterer utallige beregninger av profittratens utvikling, basert på ulike definisjoner og ulike empiriske data. Man putter inn dataene, og så ser man om profittraten faller eller ikke. Hvis den ikke faller, sier man at «Marx tok feil». Hvis den faller, sier man «Marx hadde kanskje rett, profittraten faller jo». En slik tilnærming vitner om at man ikke har lest ordentlig eller forstått ordentlig hva Marx faktisk skrev.    

En sentral del av Marx sin framstilling var nemlig at de trekkene som forårsaker fall i profittraten, delvis også utløser virkninger i motsatt retning. Han bruker tre kapitler til å behandle LPTF. I det første presenterer han selve loven. I det andre behandler han motvirkende krefter. Det tredje inneholder en framstilling av lovens indre motsigelser.

 

Et svært viktig poeng er at LPTF er tett koplet sammen med dynamikken i kapitalismen. Noen av de viktigste motvirkende kreftene har sammenheng med at LPTF presser kapitalistene og deres ledere til handling for å iverksette tiltak som kan hindre eller dempe fallet. Profittratens fallende tendens er koplet tett sammen med akkumulasjonen av kapital. Vi ser i virkeligheten på selve motoren som framtvinger endring og utvikling i kapitalismen.   

Å utvikle imperialisme er det aller viktigste eksemplet, som åpner flere forskjellige muligheter til å øke profittraten. Et raskt Marx-sitat illustrerer poenget:

Når det gjelder kapitaler investert i kolonier osv., så kan disse gi høyere profittrater av den enkle grunn at profittraten er høyere der grunnet underutvikling, og likeledes utbyttinga av arbeidskraft på grunn av bruken av slaver, kulier og så videre. Hvorfor skulle ikke disse høyere profittrater, realisert av kapitaler investert i bestemte områder og sendt hjem av disse kapitaler, inngå i utjamninga av den allmenne profittraten og derved, pro tanto (dvs. «så langt det går», min merknad), øke den, dersom ikke monopoler står i veien.²   

 

Forstår man effekten av profittratens fallende tendens, har man forstått en av de viktigste drivkreftene som presser fram sosial dumping, utflytting av produksjon til lavkostland, og den grunnleggende årsaken til det som noe misvisende kalles «finanskrisen». Kapitalistene gjør en mengde beslutninger som alle har til hensikt å hindre at deres profittrate synker og helst få den til å stige. Noe går på bekostning av andre kapitalister, og slår dermed ikke ut i gjennomsnittet av alle kapitalisters profittrate. Mens andre tiltak faktisk for en tid kan slå positivt ut i den generelle, allmenne profittraten. Men hele tiden er det et kappløp som kapitalistene deltar i. De pustes i nakken av profittratens fallende tendens. De er til de grader bevisste hva slags utfordringer man står overfor.   

 

Dette er velkjent for enhver rimelig dyktig bedriftsøkonom som kan analysere en bedrift ut fra målet om å maksimere eiernes profitt. Men hvis man ikke har peiling på bedriftsøkonomi og regnskap, og gjør filosofiske overlegninger omkring Marx sin svært dyptpløyende framstilling, er det fort gjort å gå surr i elementer som trekker opp eller ned, og faktorer som endrer seg over tid. Man kan ende opp med konklusjoner som egentlig blir fullstendig virkelighetsfjerne.

 

La meg prøve å illustrere effekten av motvirkende faktorer: Alle vet at vann renner nedover og ikke oppover. Men når man bygger en demning og så stenger den, begynner vannet plutselig å renne oppover en stund. Alle kan se at vannet renner oppover, men likevel vet vi alle at den underliggende hovedtendensen er at det renner nedover. Hvis vi ikke gjør noe mer, sprekker demningen eller vannet renner over, i alle fall vil det etter hvert begynne å renne nedover igjen. Men vi kan jo bygge demningen enda høyere, så fortsetter vannet å renne oppover enda en stund. Vi kan bygge høyere og høyere, men etter hvert blir effekten at hele greia sprekker, og virkningen blir desto mer katastrofal.   

Profittratens fallende tendens er altså noe som kapitalister hele tiden opplever, og som de til stadighet tar beslutninger for å forhindre. Etter hvert blir det stadig vanskeligere å løpe unna effekten. Da øker faren for krakk og krise av en eller annen sort. Hvis ingen noen gang observerer at profittraten faller, og ingen føler trusselen om fallende profittrate på kroppen, ville det være en klar indikasjon på at teorien var feil, og at LPTF var en fiksjon. Da blir det som mannen som hele tiden gikk og knipset med fingrene, og så ble han spurt om hvorfor han gjorde det. «Det er for å holde løvene borte», sa mannen. «Men det er jo ingen løver her i landet,» sa spørreren. «Nei, nettopp! Der kan du se hvor effektivt det er,» svarte mannen.   

 

Den fallende profittraten lar seg imidlertid observere. Og framfor alt merker kapitalistiske statsledere og store kapitalister hvordan de pustes i nakken av den, slik at de må treffe tiltak.

Baran og Sweezy

 

Da er det på tide å trekke inn Baran og Sweezys berømte bok Monopoly Capital fra 1966. Baran og Sweezy hadde tatt mål av seg til å ajourføre og fornye marxismens politisk-økonomiske begrepsapparat og analyse av kapitalismen. Det hadde gått 72 år siden Engels publiserte bind 3 av Kapitalen, basert på et omfattende men uferdig forarbeid av Marx. Det hadde gått 50 år siden Lenin skrev Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. Baran og Sweezy pekte på at 30-tallets store depresjon og den påfølgende 2. verdenskrig passet nærmest perfekt inn i den marxistiske teoribyggingen som forelå til da. Men marxistene var ute av stand til å forklare hvorfor de påfølgende 20 årene 1945–1965 hadde passert uten noen merkbar depresjonsperiode.

Det forelå ingen marxistisk analyse av det som den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith hadde kalt The Affluent Society, velstandssamfunnet, og dets kolossale evne til å skape privat og offentlig sløsing, med store økonomiske, politiske og kulturelle konsekvenser. Marxismen som samfunnsvitenskap hadde stagnert, mente Baran og Sweezy.

 

De to var opptatt av at marxistisk analyse av kapitalismen i dominerende grad bygde på forutsetningen om en konkurranseøkonomi. Men i 1966 var det ikke lenger slik at kapitalismen først og fremst ble drevet framover av konkurransen mellom små bedrifter som hver sto for en liten del av tilbudet til store, anonyme markeder. Virkeligheten var i stedet preget av storskalaprodusenter som hver sto for en betydelig del av tilbudet i en næring, og som var i stand til å kontrollere både pris, produsert mengde, og hva som skulle satses på av investering og produktutvikling. Dette var monopolistiske trekk, som riktignok ikke innebar at konkurransen mellom kapitalistene var opphevet, men at den tok andre former. Dels var det snakk om rene monopoler, men som oftest var det et lite antall svære selskaper, der hvert selskap var så stort at prispolitikk og produksjonsvolum påvirket hele markedet. Det hersket såkalt oligopol, der få, store selskaper hadde markedsmakt, og brukte den til å ivareta felles interesser blant annet gjennom høye priser.

Marx hadde for så vidt vært inne på monopoler som fenomen, men Baran og Sweezy mente at han primært hadde behandlet det som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra for å få et klarest mulig bilde av de grunnleggende strukturer og tendenser i kapitalismen³. Etter mitt syn har de ikke dekning for en slik påstand. Det skal jeg komme tilbake til.

 

Baran og Sweezy leverte med Monopoly Capital en omfattende analyse av det monopolistiske stadiet i kapitalismen. De kom med vurderinger og konklusjoner på grunnlag av et betydelig empirisk materiale. De leverte overbevisende data om hvordan de svære, multinasjonale selskapene brukte sin markedsmakt til stadig å øke sine overskudd. De brukte store deler av boka til å sette søkelyset på hvordan disse stadig større overskuddene ble brukt. Selvsagt ble store deler brukt til å investere i utvidet produksjonskapasitet, men det ville etter hvert bli vanskeligere å finne avsetning for den raskt økende produksjonen som den økte kapasiteten muliggjorde. Økt kapasitet skulle tilsi priskutt for å få solgt mer. Men monopolmakten ble brukt til å opprettholde prisene og i stedet bruke reklame og salgsinnsats for å fremme selskapets markeds-posisjon. Fenomener som produktdifferensiering, kunstig slitasje som tvang fram utskiftning lenge før det egentlig skulle ha vært nødvendig, motepress, lansering av nye modeller – alt dette var eksempler på at selskapene brukte sin makt til å øke etterspørselen kunstig uten at det betydde et bedre liv for folk flest. De svære selskapene brukte masse penger på uproduktiv innsats som framsto som nødvendig for å opprettholde markedsposisjon og markedsmakt. Dette la beslag på mye av det som egentlig var overskudd, og som i et sosialistisk samfunn ville ha blitt brukt til å gi folk et bedre liv.   

 

Monopoliseringen med sine svære, mektige selskaper betydde også at storkapitalens beslutningstakere utviklet nye holdninger til staten: De ble tilhengere av at staten skulle bruke store midler på formål som ga økt etterspørsel og fortjeneste til selskapene. Først og fremst ga dette utslag i raskt voksende militærutgifter. Utviklingen av militarisme, imperialisme, den kalde krigen med sitt våpenkappløp, varme kriger som Vietnamkrigen – alt dette passet som hånd i hanske med monopolkapitalens behov.   

 

Baran og Sweezys Monopoly Capital grep rett inn i datidens brennende politiske spørsmål. Dette var en marxistisk inspirert økonomisk analyse som på en ny og slagkraftig måte koplet Vietnamkrigen og utviklingen av det militærindustrielle kompleks i USA sammen med det kapitalistiske systemets behov. Boka ble en viktig inspirasjonskilde for krigsmotstandere og antikapitalister på slutten av 60-tallet.

Monopoly Capital skulle bidra til å revitalisere marxismens politiske økonomi og bringe den mer ajour med kapitalismens utvikling fram mot 1960-tallet, med særlig vekt på USA. Men i sitt arbeid med å fornye marxismen kom forfatterne i skade for å parkere som «foreldet» Marx sin lov om profittratens tendens til å falle, LPTF. Slik jeg ser det, kastet de vrak på et helt sentralt element i marxismens politiske økonomi, og det var en viktig årsak til at de ikke fikk med seg trekk som i ettertid har vist seg å være av sentral betydning.

 

Loven om det stigende overskuddet

 

Det var på side 72 i Monopoly Capital at de kom med den formuleringen som ble stående sentralt i hele boka: De formulerte som en lov for monopolkapitalismen at overskuddet har en tendens til å stige både absolutt og relativt etter hvert som systemet utvikler seg (« … a law of monopoly capitalism that the surplus tends to rise both absolutely and relatively as the system develops»), og så tilføyde de at i kapitalismens monopolistiske fase erstattet denne loven Marx sin «lov om profittratens fallende tendens». De mente at Marx sin velkjente lov bygde på forutsetningen om en konkurransekapitalisme. De ville på ingen måte avvise dette «time-honored theorem of political economy», men kapitalismens struktur hadde endret seg grunnleggende siden Marx formulerte sitt teorem, og under monopolkapitalismen måtte det erstattes av den «loven om det stigende overskuddet» som de nå lanserte i boka si.   

Dessverre hadde Baran og Sweezy en temmelig slomsete begrepsbruk. De skriver flere steder om «loven om fallende profitt», som jo ville ha vært noe helt annet enn loven om profittratens fallende tendens (og den ville ha vært et åpenbart bomskudd, for det er ingen tvil om at under kapitalismen er den samlede profittmassen stort sett stigende). De omtaler konsekvent sin egen lov som «loven om det stigende overskudd», og de understreker at deres begrep «overskudd» (surplus) ikke er det samme som «merverdi» (surplus value). Det er heller ikke det samme som «profitt» (profits). I en fotnote på side 10 gir de en ganske informativ gjennomgåelse av dette. De mener at Marx sitt merverdibegrep riktignok også omfattet den delen av verdiskapingen som dekker utgiftene til staten og kirken, til omdanningen av varer til penger og til lønnene til uproduktive (dvs. ikke-verdiskapende) arbeidere, men at Marx stort sett behandler denne bruken av merverdi som underordnet. De mener at Marx stort sett holdt seg til at:

merverdi = profitt + renter + leieinntekter

 

For dem er det sentrale poenget i hele boka å sette søkelyset på anvendelsen av det de kaller «overskudd», som også brukes til å dekke reklame og salgsinnsats og statens utgifter, ikke minst militærutgifter. De bruker flere versjoner av overskuddsbegrepet, og de er ikke alltid tydelige på hvilken versjon de til enhver tid sikter til.

Baran og Sweezys prosjekt besto først og fremst i å peke på at monopolkapitalen har stor grad av kontroll over utviklingen av sitt eget overskudd, og at det er et problem for monopolkapitalistene hvis overskuddet vokser for raskt, fordi de da ikke kan gjøre seg nytte av det, hverken til å dekke det som for dem framtrer som nødvendig bruk til salgsinnsats og offentlige utgifter som militærutgifter, til investeringer i produksjonsapparatet, eller til kapitalistenes eget forbruk. Monopolkapitalistene unnlater da heller å ta i bruk ny teknologi eller gjøre andre former for investeringer, dersom slik bruk ville ha gitt større økning i overskuddet enn det de meningsfylt kan anvende. På denne måten bidrar de også til å forsinke utnyttelsen av teknologisk framgang, og framfor alt til å hindre at ny teknologi og forbedret produktivitet brukes til å gi folk flest et bedre liv.

I boka blir det etter hvert klart at Baran og Sweezy ikke er opptatt av forholdet mellom overskuddets størrelse og kapitalens størrelse, det vi kunne kalle for «overskuddsraten». Det er det absolutte overskuddets stadige vekst som er deres tema, og de er blant annet opptatt av hvordan denne veksten fremmer militarisering, siden det både er en «meningsfylt» anvendelse som skaper etterspørsel og avsetning for produkter, og fordi det fremmer monopol-kapitalens kontroll over mennesker og naturressurser over hele verden. Derfor har de fire mest sentrale av bokas elleve kapitler alle overskriften «The Absorption of Surplus», med tilføyelse av ulike deltemaer som «Militarism and Imperialism».

Deres begrep, «økonomisk overskudd», var definert som forskjellen mellom hva samfunnet produserer og de samfunnsmessig nødvendige kostnadene ved å produsere det. De ville ha fram hvordan monopolkapitalismen belemret samfunnet med helt unødvendige kostnader, knyttet til monopolkapitalens særlige behov (den store salgsinnsatsen, militærutgiftene, monopolkapitalistenes store forbruk), som i denne fasen av kapitalismen ble framstilt av makthaverne som nødvendige kostnader. Det økonomiske overskuddet, slik det framsto innenfor systemet, ville de sammenligne med det potensielle overskuddet – rensket for alle disse systembetingede, unødvendige kostnadene. Og så ville de ha fram det de kalte det planlagte økonomiske overskuddet, som var hva produksjonsapparatet kunne ha frambrakt hvis det hadde vært styrt av de bevisste vurderingene og prioriteringene i et sosialistisk samfunn med en planøkonomi. Det er disse tre versjonene av «overskudd» som de bruker i boka, uten alltid å presisere hvilken versjon de bruker hvor.

Egentlig synes jeg det er litt underlig at de kaster LPTF over bord, siden den neppe er uforenlig med deres lov om overskuddets vekst. De har ikke noe teorem om «overskuddsratens stigende tendens» å sette i stedet (men de har en figur som viser at de faktisk antar at Marx sin profittrate har en tendens til å stige). De er opptatt av overskuddets absolutte vekst. Jeg tror at en viktig årsak til at de droppet LPTF som uaktuell, rett og slett var at den observerbare profittraten i USA, slik den framkommer svært upresist i et nasjonalregnskap tuftet på borgerlig-økonomiske begreper, ikke ga empirisk støtte til noen antakelse om fallende profittrate etter 2. verdenskrig. Ulike beregninger som bygger på litt ulike forutsetninger, viser alle at profittraten i USA hadde et relativt toppunkt i 1966. Noen beregninger viser en ganske kraftig stigning i den observerte profittraten i USA i årene 1958–1966, til et nivå som innebar rekord for årene etter 2. verdenskrig. Dermed har vel Baran og Sweezy ganske enkelt ment at virkeligheten viste at det ikke lenger var hold i noe teorien om profittratens fallende tendens. I en analyse av U.S. Steel gjør de da også et visst nummer av at selskapets profittrate var bemerkelsesverdig stabil fra 1920 til 1955, og at den deretter steg kraftig.

Offensiv for økonomisk liberalisme

Det var uflaks for Baran og Sweezy at 1966-nivået for profittraten for USA viste seg å være et historisk toppunkt, og at den så falt kraftig ned til vesentlig lavere nivåer utover på 70-tallet. Det utviklet seg en omfattende, internasjonal profittkrise, som var et viktig utgangspunkt for at Margaret Thatcher overtok roret i Storbritannia i 1979 og Ronald Reagan tilsvarende i USA i 1981. De satte i gang knallharde angrep på arbeiderklassen i egne land, demontering av den «velferdsstaten» som var blitt bygd opp smått om senn over mange år, en imperialistisk offensiv for økt utbytting av land og folk i andre deler av verden, og en økt rovdrift på natur og miljø. Det var tiden for en ideologisk offensiv for økonomisk liberalisme, der hindrene for kapitalens uhemmede utbytting skulle rives ned. Den kolossale raseringen av kapital under 2. verdenskrig hadde gitt armslag for tilsynelatende vedvarende økonomisk vekst og et bedre liv for store deler av arbeiderklassen i de utviklede kapitalistiske landene, men nå var det tid for kapitalen til å ta tilbake det som var oppnådd.

Offensiven fra Thatcher og Reagan er nettopp et viktig eksempel på at det kunne settes inn omfattende, motvirkende tiltak mot profittratens fall. Den er også et viktig eksempel på hvor verdifullt det er å forstå den dynamikken som profittratens fallende tendens skaper.

I den nye boka si forsvarer John Bellamy Foster fortsatt at Baran og Sweezy parkerte LPTF i 1966. Han gjorde det samme selv da han skrev sin doktoravhandling som han disputerte på i 1984, og der hovedtema var debatten og oppfølgingen av Baran og Sweezys Monopoly Capital og noen andre bøker og artikler de hadde skrevet. Denne doktoravhandlingen ga han ut i 1986, og årets nye bok er for 90 prosents vedkommende et opptrykk av 1986-boka. Men han har en helt ny introduksjon på 30 sider, som til dels er meget interessant. Der forteller han at Sweezy selv mente at Monopoly Capitals viktigste svakhet var at den ikke tok for seg systemets finansielle struktur. Foster, som jo tilhører det samme miljøet, skriver at

Vi behandlet kapitalakkumulasjon som først og fremst noe som gjaldt økning av beholdningen av eksisterende realkapital. Men i virkeligheten er det bare én side av saken. Akkumulasjon dreier seg også om å øke beholdningen av finansielle eiendeler.

Foster peker på at miljøet rundt Monthly Review fra 70-tallet og videre utover på 80-tallet ble mer og mer opptatt av den eksplosive utviklingen i finansmarkedene. I 1987 utga Harry Magdoff og Sweezy boka Stagnation and the Financial Explosion. I 1997 begynte Sweezy å bruke uttrykket «the financialization of the capital accumulation process».

Foster peker på at han i 1986-utgaven av sin egen bok The Theory of Monopoly Capitalism ikke hadde noen som helst omtale av finanskapitalens rolle. Det var bevisst, skriver han, fordi hverken vanlig borgerlig økonomisk teori eller marxistisk økonomisk teori ga noe reelt grunnlag for en teoretisk forståelse av de spørsmålene som reiste seg med hensyn til den finansielle eksplosjonen. I mine øyne er dette utsagnet helt ubegripelig. Utelatelsen av finanskapitalens rolle var en viktig forsømmelse, noe som er svært tydelig ut fra utviklingen etter 1986, med flere dramatiske trekk knyttet til finansmarkedene, og med den såkalte «finanskrisen» fra 2008 og fram til dags dato som et «høydepunkt».

 

Jeg mener at utelatelsen av finanskapitalens rolle henger tett sammen med at LPTF ble droppet. Etter mitt syn har finanskapitalens sterkt økende betydning en nær sammenheng med at profittraten faktisk har falt kraftig, selv om det fallet er blitt vanskeligere å se fordi nasjonalregnskapstall for profitt i utviklede kapitalistiske land er blitt sauset sammen med effekten av finansielle gevinster. Det er ikke riktig at Marx ikke behandlet finanskapitalens rolle, også den siden av saken som gjaldt finansspekulasjon mer eller mindre løsrevet fra selve varekrets-løpet. Og han behandlet temaet i nær tilknytning nettopp til LPTF i Kapitalens bind 3.

Overflod av kapital

I de delene av Kapitalens bind 3 der loven om profittratens fallende tendens presenteres, drøftes også hva som skjer når profittraten blir så lav at kapitalister heller investerer i finansplasseringer. Aksjemarkedene og andre markeder for finansielle papirer blir skrudd oppover av en økende strøm av kapital som ikke finner profitabel nok anvendelse i faktisk merverdiproduksjon. Hva som skjer med en slik overflod av kapital, utvikler Marx videre bl.a. i kapittel 27 «The Role of Credit in Capitalist Production» (jeg refererer til den engelske oversettelsen). Det skjer en voldsom oppblåsing av det som Marx kaller «fiktiv kapital», som han tar opp som tema i kapittel 25 «Credit and Fictitious Capital» og utvikler videre i kapittel 29 «Component Parts of Bank Capital». I kapittel 29 skriver han:

Alt dette papiret representerer i virkeligheten ikke noe annet enn akkumulerte krav eller juridiske rettigheter til framtidig produksjon med en penge- eller kapitalverdi som enten ikke representerer noen kapital i det hele tatt, som tilfellet er med statsgjeld, eller som fastsettes uavhengig av verdien på den reelle kapitalen som den representerer⁴

og:

Med utviklingen av rentebærende kapital og kredittsystemet, ser det ut som om all kapital fordobler seg, og noen ganger tredobler seg, gjennom de forskjellige måtene som den samme kapitalen dukker opp i ulike former i ulike hender. Mesteparten av denne «pengekapitalen» er rent fiktiv⁵.   

Det er grunn til å merke seg at Marx her trekker inn

juridiske rettigheter til framtidig produksjon med en penge- eller kapitalverdi som enten ikke representerer noen kapital i det hele tatt … eller som fastsettes uavhengig av verdien på den reelle kapitalen som den representerer.

Dette er typiske og svært viktige trekk ved finansmarkedene i vår tid, og de spilte en helt sentral rolle i de finansboblene som sprakk i 2008. «Verdiene» i aksjemarkedene verdsettes basert på forventning om senere års profitt, ikke på basis av den faktisk produserte profitten. Disse forventningsbaserte verdiene har likevel en viss kontakt med virkeligheten, men da som en strikk som kan tøyes og tøyes ut fra håp og tro. I tillegg har vi verdiutvikling som bare er frittstående ballongblåsing, og som er enda mer sårbare for en frontalkollisjon med virkeligheten når forventningene svekkes. Forventningsbaserte verdier er også et typisk trekk når bedrifter verdsettes ved oppkjøp eller fusjoner og fisjoner. Dette er slik «fiktiv kapital» som Marx behandler i Kapitalens bind 3.⁶   

Hvis Sweezy og Foster hadde sett litt nærmere på behandlingen av LPTF og finanskapitalen i Kapitalens bind 3, tror jeg at analysen i Monopoly Capital og senere arbeider kunne ha vært skjerpet opp ganske kraftig.   

I det nye introduksjonskapitlet til boka si forkaster Foster på nytt uttrykkelig LPTF som ubrukelig under monopolkapitalismen. I en fotnote refererer han til en artikkel som Michael Heinrich skrev i Monthly Review i april 2013, med tittelen «Crisis Theory, the Law of the Tendency of the Rate of Profit to Fall, and Marx’s Studies in the 1870s». I denne artikkelen hevder Heinrich at Marx syntes å ha distansert seg fra loven om profittratens fallende tendens i sine senere arbeider. Heinrich blir kraftig imøtegått i Alex Callinicos sin nye bok Deciphering Capital, der Callinicos påpeker at Heinrichs påstand hviler på sviktende grunnlag7. Tvert imot er det tydelige tegn på at Marx like til siste stund anså loven om profittratens fallende tendens for å være viktig.   

Helt til slutt litt om Baran og Sweezys påstand om at Marx primært hadde behandlet monopoler som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra for å få et klarest mulig bilde av de grunnleggende strukturer og tendenser i kapitalismen⁸. Etter mitt syn har de ikke dekning for en slik påstand. Folk kan jo lese kapittel 27 «The Role of Credit in Capitalist Production» på sju svært leseverdige sider. Ett av de utviklingstrekkene Marx drar fram her, er utviklingen av aksjeselskaper, som gjør det mulig for mange kapitalister å slå sammen sine kapitaler slik at det åpner for «an enormous expansion of the scale of production and of enterprises, that was impossible for individual capitals». Marx fortsetter med å omtale omdanning av statsbedrifter til svære aksjeselskaper som børsnoteres (Høyst aktuelt i vår tid!).

Marx går videre i kapittel 27 med å peke på at eierskapet blir mer og mer samfunnsmessig, ved at enkeltkapitalister med egen bedrift slår seg sammen til svære enheter ledet av profesjonelle administrative ledere, der kapitalistene blir passive eiere, penge-kapitalister. I enkelte bransjer utvikler det seg monopoler, som nødvendiggjør samspill med staten. Marx trekker fram kredittsystemet som det viktigste grunn-laget for denne forvandlingen fra kapitalistenes direkte eide bedrifter til svære aksjeselskaper, med stadig økende grad av samfunnsmessig eie. Kredittsystemet akselererer den materielle utviklingen av produktivkreftene og etableringen av verdensmarkedet. Det kapitalistiske produksjonssystemets historiske oppgave er å utvikle de materielle forutsetningene for en ny produksjonsmåte, som kan løse denne motsetningen mellom en stadig mer samfunnsmessig produksjon og den private tilegnelsen på stadig færre hender av de verdiene som andres arbeid skaper.

Marx kopler altså monopolistiske utviklingstrekk sammen med hele det kapitalistiske systemets historiske tilrettelegging for det neste, høyere trinnet i menneske-hetens økonomisk-politiske organisering. Slik jeg ser det, er det god grunn til å se kritisk på den måten Marx foretar denne koplingen på. Den er sterkt preget av at han ser på dette fra et ståsted tidlig i kapitalismens utvikling, og i dag framstår den vel som litt naiv. Men det blir likevel ikke særlig treffende – for å si det forsiktig – når Baran og Sweexy hevder at Marx primært behandlet monopoler som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra.

Monopolpriser

I kapittel 50 «Illusions Created by Competition» har Marx en kort drøfting av hvordan de høyere monopolprisene fungerer når det gjelder fordelingen av merverdi mellom kapitalistene:

Monopolprisen på visse varer ville bare overføre en del av andre vareprodusenters profitt til de varene som har monopolpris. En lokal forstyrrelse i fordelingen av merverdi mellom forskjellige produksjonssfærer ville indirekte finne sted, men grensen for selve denne merverdien ville forbli uforandret⁹.

Det er forbausende at Baran og Sweezy ikke i det hele tatt nevner at Marx faktisk har en viss dekning av monopoliseringens samfunnsmessige betydning og hvordan monopolbedrifter kan bruke sin makt over markedet til å tilrive seg merverdi fra andre produsenter. De har imidlertid rett i at Marx ikke hadde utviklet noen større analyse av et monopolistisk stadium i kapitalismen, rett og slett fordi det var trekk som ennå ikke kunne observeres og analyseres i særlig grad.

Både Paul Baran, Paul Sweezy og John Bellamy Foster har gjort en meget fortjenstfull innsats for å bidra til å utvikle en marxistisk forståelse av kapitalismen i vår tid. Foster er i høyeste grad aktiv fortsatt, med viktige bidrag bl.a. når det gjelder det økologiske perspektivet. Men det er veldig synd at de i så stor grad har parkert Kapitalens bind 3 i stedet for å trekke trådene dit og inspirere til studier av denne svært viktige delen av Marx sin produksjon. Det har beklageligvis svekket verdien av arbeidet deres. Marx var ingen gud, og mye har endret seg siden han døde for mer enn 130 år siden. Men han utviklet en epokegjørende forståelse for kapitalismens vesen og for de grunnleggende drivkreftene i menneskesamfunnets utvikling. Dermed er det stort sett lurt å ta med seg den inspirasjonen man kan hente hos ham.

Noter: 

1. Karl Marx, Kapitalen, Bok 1, Del 4, Forlaget Oktober 1984/2005, side 39 og 42
2. Karl Marx, Kapitalen, Bok 3, Del 3, Forlaget Rødt! 1994, kap. XIV, punkt V, side 52
3. Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital, Modern Reader Paperbacks, New York 1966, side 4
4. Karl Marx, Capital, Volume III, Progress Publishers, Moskva 1971, side 468
5. Samme, side 470
6.  Se også min artikkel i Rødt! Nr. 2-2008 «Sprekker bobla? – Om turbulensen i finansmarkedene», der dette illustreres med konkrete eksempler før «finanskrisen» eksploderte på høsten samme år.
7.  Alex Callinicos, Deciphering Capital, Bookmarks Publication, London 2014, side 285-286
8. Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital, Modern Reader Paperbacks, New York 1966, side 4
9. Karl Marx, Capital, Volume III, Progress Publishers, Moskva 1971, side 861

Skribenten og litteraturvitaren Nina Björk blei kjend etter at boka hennar Under det rosa teppet kom ut i 1996. Boka tok eit oppgjer med kjønnsrollene, og var med på å inspirera ein ny generasjon feminisme.

For halvanna år sidan skapte ho igjen debatt med boka Lyckliga i alla sina dagar, som er eit oppgjer med kapitalismen og eit ønske om å legga andre verdiar til grunn for eit samfunn.

Nina Björk er svensk litteraturvitar, feminist og skribent, kjent for boka Under det rosa teppet.

Ingrid Baltzersen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!

Eg las boka di, Under det rosa täcket, då den kom. Då var eg 16–17 år, og den gjorde stort inntrykk på meg. I den første boka er det mest om feminismen, mens den siste er mest ein kapitalismekritikk. Er det ein utvikling som har med deg å gjera også, eller er det tilfeldig?

– Nei, det har jo med meg å gjera, eg tenkjer at grunnlaget for heile samfunnet er økonomien og kapitalismen. Eg har nok blitt meir materialist enn det eg var, og då må ein jo sjå på spørsmålet om eigedom.

Så det var ikkje noko du tenkte mykje på når du haldt på med den første boka?

– Eg har alltid vore på venstresida, og har aldri trudd at så lenge me alle meiner bra ting, så blir det bra. Men det var aldri økonomispørsmålet som sto i mitt første fokus, men spørsmålet om kjønn og feministisk rørsle. Det er jo også ein inngang, at ein startar nærmare seg sjølv for å erobra ein intellektuell arena.

Eg opplevde under det rosa täcket som ein kritikk av kjønnsnormar, at kvinner blir skapt som kvinner og må forholda seg til kvinnerolla. I den andre boka ser eg ikkje så mykje av den kritikken, har du forlate den eller er det berre ikkje i fokus?

– Det er alltid vanskelig å vita kva som er ein sjølv og kva som er samfunnet. Men eg kjenner at normkritikken har blitt så hegemonisk på venstresida at ein risikerer å bli for idealistisk og tenkja at årsaken til heile problemet er feilaktige normer, feilaktig oppførsel og feilaktige førestillingar, og det er ikkje ein analyse eg er samd i. Eg trur ikkje det er normer som gjer at me skal skaffa jobb, lønnsarbeid, og finst det ingen jobb så skal ein finna på ein, så me kan konsumera. Sånn som me lever, trur eg ikkje kjem av normer som nokon har tenkt fram og tenkt at det er kjekt om me har det på denne måten. Det kjem av at økonomien er bygd opp sånn at selskapa må ha vinning, må betala skatt og må halda i gang velferdsstaten. Korleis me lever, kjem av dette. Eg meiner ikkje at det ikkje finst normer som er frikopla frå økonomien, det gjer det sjølvsagt. Og eg tenkjer ikkje at det er noko me ikkje bør bry oss med, at det er uinteressant. Men eg har gjort det der, og eg kjenner at det er bra å sei noko anna.

Når folk seier at dei føler skyld for å ikkje vera saman med barna, så har du sagt i intervju at det er ok, at det er ein sunn kjensle å ha, dei må gjera noko med livet sitt. Dette har blitt kritisert for å vera ei individuell løysing, men i boka ser det ut til at du krevjer endringar i samfunnet, ikkje at folk berre for seg sjølv begynner å arbeida mindre.

– Det ville jo vera ei privilegert gruppe som kunne gjera det i så fall. Men greia er jo at innanfor feminismen så fins det ein slendrian-reaksjon som seier at ein ikkje skal ha nokon skuldkjensle, at det er feil. Det er liksom sjølvsagt i feminismen at ei framgangsrik, sterk, feministisk kvinne er ei som forlèt borna og arbeider, gjer karriere og blir vellykka. Men ein må jo alltid sjå kva slags modellar me har for vellykka liv i eit samfunn. Det at me har denne modellen er ikkje så merkelig, for det er kva økonomien krev av oss. Og det er framfor alt ein rolle menn kan oppfylla. Men eg synst ikkje det skal bety at derfor skal feminismen streva for at kvinner også skal oppfylla den rolla. Det er ikkje noko argument at menn gjer det. Det me skal diskutera, er om det er bra eller dårlig, ikkje kva kjønn det er som gjer ting. Det finnes ein risiko for at ein bruker feminismen for å sleppa å vurdera sjølv, for det er så sjølvklart at kvinner skal gjera det menn gjer. Eg synst ikkje me skal herma etter den vellukka kapitalistiske mannen.

I Noreg har me hatt ein debatt om tidsklemma.Har de hatt den i Sverige óg? Eg oppfattar at den handlar for det meste om skyldkjensle, ikkje om nokon kollektiv løysing, ingen kritikk av samfunne,t berre at alt er så vanskelig.

– Livspusselet blir det kalt her. Ja, det er vanskelig, og kvinner skal ikkje føla skyld. Ei anna løysing som har blitt praktisert her, er at ein gir skatteletter til at man kjøper tjenester som er tradisjonelt kvinnearbeid i hjemmet, så det har blitt lønnsarbeid. Den som oftast vaskar heime, altså kvinna, trenger ikkje lengre å vaska eller laga mat eller laga barneselskap eller vaska klede eller handla, for alt det kan ein kjøpa. Det blir kalla RUT-avdrag i Sverige. Når ein kjøper vasketenester for 1000 kroner, så får ein skatteavdrag for dei. Så alle våre felleskostnadar går til desse tenestene, som alle sjølvsagt kan nytta seg av, men som sjølvsagt dei rikaste brukar. Så dette er jo ein måte å løysa problemet kollektivt, men problemet er jo at ein beheld både lønnskilnadar og klasseskilnadar, og ein beheld strukturen med vektlegginga av å arbeida så mykje.

Har sekstimarsdagen hatt nokon plass i den svenske debatten?

– Eg trur den hadde det før, ein diskuterte det på 70-talet. Men no er det spørsmålet ganske daudt. Eg trur at Venstrepartiet har det som eit krav, men dei har bestemt seg for å ikkje legga vekt på det offentleg. Men det er ingen levande diskusjon om sekstimarsdagen.

I eit av intervjua du gjorde etter den siste boka kom ut, sa du noko om at ein må ha sekstimarsdag?

– Det er jo klart at me må ha sekstimars arbeidsdag. Eg meiner at det er jo heilt sjukt at me ikkje har det. Eg har eit problem med at eg aldri kan hugsa tal, for da hadde eg hatt eit mykje betre argument, men du veit at produktiviteten har auka. Ein person gjorde ein ting for hundre år sidan, så gjer den hundre ting i dag. Så kvifor skal me jobba så mykje? Det er difor me får det problemet at ein må laga jobbar for folk. Det å dela på dei jobbane som finst, er det absolutt naturlige. Men i dag er det ikkje mogleg å ha ein diskusjon om kva slags arbeid som må gjerast i eit samfunn. For eksempel i pleia så trengst det fleire folk, men sidan ingen privat kapitalist tener pengar på dei som jobbar der, så er det ikkje lønnsamt å auka bemanninga. I vårt samfunn ser ein etter kor ein finn gevinst, ikkje kva som trengst å gjerast. Eit eksempel eg hadde i boka, var om ei annonse for bikinivoksing av 8-åringar. Det verkar jo sjukt, men i vårt samfunn så burde ein eigentleg tenkja at det er så bra, for det skapar jobbar. Mannen min snakka med ein fyr som jobba på 7 eleven, han hadde jobba i Malmö, og bur eit stykke utfor Lund. Han jobba til klokka tre på natta, og toget gjekk ikkje før klokka seks. Så han måtte sitta tre timar på Malmö sentralstasjon på natta to–tre dagar i veka. Tenk at det er eit eksempel på eit bra liv! Det er noko som har gått bra, det er eit menneske som har fått jobb. Det er ikkje noko som har gått feil i at nokon sit tre timar på sentralstasjonen, det har gått bra. Og det er jo ikkje sånn at eg meiner han heller skulle vore arbeidslaus. Men eg synst det er eit fattig samfunn som ikkje ser at det ikkje bør vera sånn, men som tenkjer at yess, dette er herlig.

Eg synst det du skriver i den siste boka di om at me treng eit anna samfunn, og at andre verdiar må vera grunnleggande, er veldig spanande. Du skriver også at det å få barn gir ein kjensler og erfaringar som er revolusjonære. Eg forsto det ikkje heilt, kan du forklara det?

– Ja, du har vel ikkje fått barn. Og eg trur ikkje alle føler det sånn. Men for meg var det sånn at kjensla av at menneska er så avhengige, eg har ikkje kjent så mykje før på det at menneska er så avhengige av å bli tatt vare på så lenge. Samanlikna med hundar og kattar, så må det veldig lenge vera nokon som mater og bærer og tar vare på. Og då er det merkelig at samfunnet trur at menneska er så sjølvstendige og individuelle og uavhengige og sjølvskapande. Alt det blir heilt feil, ein nyter av å tilhøyra nokon annan, det er ikkje eit offer, det er herlig. Det var godt å kjenna at ein kan vera sånn, og eg trur ikkje det berre er eg som har kjent sånn. Eg tenkjer ein kan ha det som ein modell for korleis menneska skal forholda seg til kvarandre politisk også. Det finst i ordet solidaritet, som ikkje har med foreldre–barn-relasjonen å gjera. Men det er litt meir avstand i det ordet, at eg er solidarisk i at eg forstår den andre og handlar deretter. Men brorskap og systerskap, syskenskap, er kanskje betre ord. Og det finst allereie i den franske revolusjonen som eit politisk slagord. Ein opplever det, eg opp-lever det, i foreldreskapet.

Eg tenkjer jo at det fellesskapet og den erfaringa å vera til for nokon andre, det finst jo i andre relasjonar også, som i vennskap og i kjærleiksrelasjonar og i å ha ein relasjon til barn som ikkje er eins eigne biologiske barn.

– Det treng absolutt ikkje å reserverast for den relasjonen, og endå mindre for biologiske barn, for eg trur ein kjenner likedan for alle barn ein lever med. Men eg tenkjer at i kjærleiksrelasjonar så finst det meir tenking rundt at ein sjølv skal få noko ut av det. Og at ein skal gå om den andre blir for kjedelig eller kranglete. Og det er ikkje nødvendigvis feil. Men i barn–foreldre-relasjonen så er poenget at det er for evig, at det kan ikkje forhandlast, det finst ikkje det der kalkulerande om «gir dette barnet meg det eg behøver» eller «begynner me å stagnera i forholdet vårt». Vennskapsrelasjonen trur eg i praksis fungerer sånn at ein blir hos ein venn ganske lenge sjølv om han eller ho, fordi ein treffer ikkje kvarandre så tett. Men det begynner jo også å komma den ideen i dameblad om at «venninna di er ein energitjuv», der ein lærer at om ein venn tar meir frå deg enn han eller ho gjer deg, så skal du avslutta den relasjonen. Det er igjen denne tanken om pluss og minus. Men ingen har kome på det når det gjeld barn og voksen.

På noko sett så har jo feministrørsla i sin kritikk av familien også stilt spørsmålsteikn til den relasjonen, for eksempel om ein må elska sine foreldre sjølv om dei er autoritære, og vil tvinga på deg eit anna liv enn det du vil ha.

Men eg meiner ikkje at barn må elska foreldra sine på den måten, men at foreldre må elska sine barn. Det å vera til for nokon annan er jo ei kvinneleg erfaring som ein har gjort seg sidan den borgarlege familien oppsto, eit ideal om å vera til for mannens behov. Det var vel ikkje heidundrande bra, og det gjorde ikkje dei kvinnene lukkelege. Eg meiner at det finst noko verdifulle kvinnelege erfaringar, sjølv i patriarkalske samfunn. Det er ikkje sånn at viss ein er til for nokon annan, så har ein ikkje røysterett eller så har ein ikkje noko eige prosjekt. Ein kan ikkje berre sei at noko blei gjort før, og difor er det dårlig.

Kva synst du om debatten som kom etter boka di?

– Eg tenkte at ojoj, her angriper eg det at det er viktig å ha jobb, og kapitalismen, og den økonomiske veksten, det er tre saker som alle er samde om. Ein kan diskutera om det skal vera mjukare eller hardare kapitalisme, om jobbane skal vera meir i offentleg eller privat sektor, eller om veksten skal vera grøn eller brun. Det er jo sånn at når ein tenkjer for sprøtt, så får ein ikkje vera med i debatten. Men alt dette viste seg å vera fullstendig mogleg å sei, og mange var samde. Det er alltid sånn at ein kan sei meir enn ein trur, viss ein berre gjer det på den riktige måten, rolig og steg for steg, logisk. Det gir meg mykje håp, for eg trur at dei fleste menneskje tenkjer det same. Til dømes tenkjer dei fleste at dei har det betre om det ikkje er tiggarar på gata. Ein ekte nyliberalar burde jo tenkt at der sitter ein tiggar, og det er bevis på at eg har lukkast, eit bevis på at systemet funkar. Men sånn er det jo ikkje, dei fleste blir triste. Så eg blir håpefull, for ein del ting er ganske likt for folk. Og viss ein held fast på det, så forklarer det kvifor det gjekk greitt at eg kunne sei alle dei tinga som eg tenkte var kontroversielt med boka mi.

Trur du at det går an å få større oppslutning om desse ideane?

– Nei, det trur eg ikkje i det heile tatt. Eg blei håpefull fordi ideane finst, og at dei blir delt av folk. Eg har no snakka om boka i halvanna år, og det som folk føler, er det ikkje noko politisk offentlegheit som snakkar om. Og spesielt miljø, som er eit så soleklart eksempel på at dette systemet ikkje fungerer. Men det er inga anna løysing på miljøproblemet enn å endra det økonomiske systemet, og eg har ingen større tiltru til at kapitalismen skal avskaffast på grunnlag av rasjonelle argument, gjennom vedtak i parlamentet. Og så lenge det er sånn at me bestemmer kva som blir produsert ut frå at ein skal gjera økonomisk profitt, så følgjer alt det anna. Og viss det er sånn at profitten kjem av menneskeleg arbeide, så er det sånn at folk uansett må arbeida for å skapa profitt. Og det er klart at nokon må kjøpa produkta for at profitten skal bli realisert. Så eg trur at det kjem til å vera som det er. Men det betyr ikkje at ideane er uinteressante. Om alle skulle begynt å tenkja at oj, økonomien vår krevjer vekst, men det går jo ikkje for miljøet, så skulle jo noko kunne skje. Men det måtte vera veldig stort. Til og med om heile Riksdagen i Sverige blir samde om at me ikkje skal ha økonomisk vekst, at det ikkje kan vera eit av våre fremste økonomiske mål, så veit eg ikkje om det spelar nokon rolle. Kapitalen kan ein ikkje stemma over i Riksdagen, den har jo stor makt.

Eg held på å skriva ei bok no, og eg tenkjer at eigentleg er alle innanfor kapitalismen makteslause. Sjølv den største kapitalisten må jo handla som han eller ho handlar, dei kan ikkje velja at no finst det så mykje av mitt produkt på marknaden, så no sluttar eg å investera i ny maskin, eller eg tar det rolig. Då blir dei utkonkurrert. Det er faktisk ingen som har kontrollen. Det er jo klart at eg er sosialist av andre grunnar, men når det gjeld miljøet så kan ein ikkje sei noko anna enn at me må ta kontrollen.