Alice Munros blikk for de små ting har blitt hyllet over hele verden etter at hun i 2013 fikk Nobelprisen i litteratur. Novellene hennes handler om ganske normale mennesker som gjør ganske normale ting. Noen av dem er utro, noen ofrer seg for familien sin, noen flykter fra familien og de fleste forsøker å ha mer eller mindre harmoniske forhold til hverandre. At Munro er en forfatter som skriver om det store i de små, om de hverdagslige hendelsene, er en sannhet som har blitt gjentatt til det kjedsommelige.

Etter utdelingen av litteraturprisen, og alle skriveriene som har vært om Munro de siste månedene, er det vanskelig å skulle si noe om novellene hennes som ikke har blitt sagt før. Men da jeg satt meg ned for å forsøke å skrive denne teksten, kom jeg på noe jeg leste i Toril Moi sitt bidrag til Stemmer- serien til Aschehoug. Denne serien, og den bitte lille boka til Moi, ble utgitt i fjor i anledning stemmerettsjubileet. Formålet med serien er å gi stemmer til kvinner som har tanker om hvordan samfunnsdebatten og samfunnet utvikler seg. Mois tekst er et essay som heter «Språk og oppmerksomhet». I denne teksten argumenterer hun for en slags moralsk innstilling som skal være styrt av det oppmerksomme blikket. Hun mener at det å se verden, og andre mennesker, med et oppmerksomt blikk, er å se dem med et kjærlig og rettferdig blikk. Kanskje kan det å anlegge dette blikket være med på å gjøre det vanskeligere for oss «å avskrive dem som er uenige med oss som idioter», som hun skriver i essayet. Det rettferdige og kjærlige blikket er et perspektiv som både innebærer å forstå, men ikke blindt akseptere, å undersøke og å yte rettferdighet.

En av mange grunner til å lese skjønn-litteratur er å oppleve situasjoner som man selv aldri vil oppleve, og å utforske følelser man selv aldri vil ha. Man lærer noe om hva et menneske kunne ha gjort eller følt i en gitt situasjon. Som Moi også skriver i dette essayet, er grunnen til at litteraturen er verdifull at den hjelper oss til å se verden klarere enn før. Da jeg leste dette, slo det meg at hvis det er noe som karakteriserer novellene i Bare livet må det være at de får meg til å se klarere, kanskje nettopp gjennom et kjærlig og rettferdig blikk.

Som sagt skriver Munro enkle noveller om vanlige mennesker. Språket er enkelt, fortellende og setningene er korte.

I begynnelsen av den første novellen, «Komme til Japan», dveler Munro ved en ubekvem og pinlig situasjon. Historien handler om Greta, som er dikter og husmor og gift med ingeniøren Peter. Presentasjonen av Peter på begynnelsen av novellen tegner et bilde av et ekteskap mellom to personer som så å si lever i parallelle verdener. For Greta er kunsten, poesi, noe av det viktigste i livet hennes, mens kunst for Peter er mer en fritidssyssel. Når vi møter Greta i novellen, får vi vite at hun har fått publisert to dikt i et anerkjent litteraturtidsskrift. Hun bestemmer seg for å dra på en fest hos redaktøren for tidsskriftet, men det viser seg å være en lite gjestmild forsamling der. Hva og hvor mye du har utgitt er det eneste som betyr noe, og som avgjør om du er verdt å snakke med eller ikke. Ingen snakker med Greta. Beskrivelsen av Greta på denne festen, der hun drikker seg altfor full og ender med å bli sittende alene lent inntil en vegg uten sko, er smertelig gjenkjennelig og flau.

En av mennene på festen tilbyr seg å kjøre henne hjem og på veien hjem innrømmer mannen at han hadde lyst til å kysse henne. Mannen bor i Toronto, langt unna Greta, og etter denne uforløste situasjonen i bilen, sees ikke Greta og denne mannen på en lang stund. Gretas forelskelse varer i måneder, og når hun plutselig befinner seg i den situasjonen at hun skal må reise til Toronto, sender hun mannen en beskjed for å få møte ham igjen.

Hoveddelen av novellen skjer på toget til Toronto, der Greta møter en annen mann. Fram til dette punktet i novellen har Greta oppført seg litt uansvarlig og vågalt, men har ennå ikke krysset grensen. Men på toget skjer det uunngåelige; hun ligger med en mann som hun treffer i kupéen. Den kompromissløsheten og egoismen som Greta viser når hun kontakter mannen i Toronto, og har en affære med den yngre mannen på toget, er nokså usympatisk. Og først og fremst fordi hun lar datteren ligge alene i kupéen mens hun har sex med mannen på toget.

Men selv om man som leser synes Greta er uansvarlig og selvopptatt, er også hennes handlinger forståelige. Hun er en ung mor som lever i en tid der kvinner har mindre de skulle ha sagt enn menn. Kvinner fikk ikke lov til å gjøre noe morsomt eller ha ambisjoner, men ble oppdratt til å holde huset rent og smile pent. Dette er en situasjon som også har gjort henne nesten likegyldig ovenfor datteren. Som hun skriver:

Hvert eneste våkne minutt disse hundrevis av kilometerne var hun opptatt av Katy. Hun var klar over at hun aldri hadde oppvist en slik grad av omsorg tidligere. Hun hadde riktig nok tatt seg av barnet, kledd på henne, gitt henne mat, pratet med henne i de timene de var sammen og Peter var på jobb. Men imens hadde Greta diverse gjøremål i huset, og oppmerksomheten hadde vært sporadisk, øm-heten ofte planlagt. (s. 33).

Hun har aldri klart, eller følt det naturlig, å overgi seg til datterens behov. Kanskje fordi hun er egoistisk, eller kanskje fordi hun er fanget i en hverdag som ikke inviterer til hengivelse. Når Greta så lett lar seg rive med, er det kanskje først og fremst en måte å unnslippe den kjedelige hverdagen og den kjedelige mannen på. Vi skjønner henne så godt. Greta kjeder seg, føler seg fremmedgjort fra ektemannen og hun vil ut, vi skjønner, vi skjønner. Men likevel; burde hun ikke ha klart å stagge kjedsomheten sin og vie sin oppmerksomhet til barnet sitt? Greta har aldri før i sitt liv vært så opptatt av datteren som hun blir på denne togturen. Da hun nesten mister datteren, innser hun at alt annet i livet hennes har skjøvet datteren bort.

Og ikke bare på grunn av husarbeidet. Andre tanker hadde fortrengt barnet. Allerede før de håpløse, utmattende, idiotiske tankene på mannen i Toronto hadde det vært det andre arbeidet, arbeidet med diktningen, som tilsynelatende hadde foregått i hodet hennes så lenge hun hadde levd. Nå slo det henne som svikefullt – et svik mot Katy, mot Peter, mot livet. (s. 33)

Hun ser til og med skrivingen som et svik mot Katy og som en synd:

En synd. Hun hadde vendt oppmerksomheten annet steds. Med overlegg rettet oppmerksomheten mot noe annet enn barnet. En synd.

Det er tvetydigheten som gjør novellene til Alice Munro så bra. Munro skriver liksom med et dobbelt blikk som både er avslørende og nådeløst, men samtidig ømt og forståelsesfullt. Toril Moi skriver at moralsk refleksjon er en type oppmerksomhet til virkeligheten. At det er en måte å se ting i verden på. Den oppmerksomheten Munro vier til alle disse små, og samtidig store, situasjonene er nettopp en moralsk refleksjon der hun for eksempel retter oppmerksomheten mot opplevelsen av å være mor i sin helhet. Det er ikke bare bare å elske.

Jeg har i denne teksten valgt å skrive mest om den første novellen i samlingen. Jeg hadde tenkt til å skrive om flere, men da ville denne teksten ha blitt altfor lang. Det er så uendelig mye å si om hver av tekstene i Bare livet. Men i tillegg til «Komme til Japan», vil jeg også så vidt nevne «Sjøgløtt», en vemodig, velkomponert klassisk novelle med en litt overraskende slutt, som et av mange høydepunkt i samlingen. «Sjøgløtt» er også et godt eksempel på hvordan Munro retter et oppmerksomt blikk mot mange av tilværelsens problematiske sider. De fire siste tekstene i Bare livet er selvbiografiske snutter på en eller annen måte tar utgangpunkt i Munros eget liv. Dermed kan kanskje Bare livet være en god inngang til både forfatterskapet og personen Alice Munro. Som hun skriver om de fire siste tekstene:

Jeg tror det er det endelige- og mest nærgående – jeg har å berette om mitt eget liv.

Kristin Buvik Sivertsen

Med forslagene som ble fremmet 11 juni i år til endringer i Arbeidsmiljøloven (AML), har de mørkeblå gått til frontalangrep på norske arbeidere.

Anders Evenstuen er faglig leder i Rødt og leder i LO Hallingdal og Ringerike. Han jobber i industribedriften Novema Aggregater.

AML er en vernelov som skal ivareta de ansattes behov for sikre arbeidsforhold både psykisk og fysisk utfra utgangspunktet at arbeidstakere er den svake parten i mot en arbeidsgivers styringsrett. Raseringen av dette som regjeringen legger opp til, vil overføre en stor mengde makt til arbeids-givers styringsrett på bekostning av ansattes påvirkningsmulighet.

Fagbevegelsen ribbes her for noen av de viktigste verktøyene den har, slik som at kollektiv søksmål foreslås fjernet. (Før måtte den innleide sjøl gå til rettssak ved ulovlig innleie, nå kan fagforeninga gjøre det på eget initiativ.) Fagbevegelsen sentralt skal ikke lenger få lov til å stoppe ekstreme lokale arbeidstidsavtaler. Grunnen til at det siste er ille, er at hensikten med AML er at den er en vernelov. Dvs. si at den skal ivareta det generelle arbeidsmiljøet for alle. Det betyr at overfor noen arbeidstakere og arbeidsgivere må den sette på bremsen på vegne av resten av arbeidstakerne. Det er dette de mørkeblå kaller «fagbevegelsens vetorett» i ei retorisk finte. Dere kan lese AML alle veier dere vil, men ordet og funksjonen «vetorett» finner dere ikke i AML. Videre skal normalarbeidstida bli underlagt sjefens styringsrett. Søndagsåpent i butikkene likeså, da det her blir åpent for arbeidsgiver å bestemme behovet. Og det er så mye mer, men dette er de viktigste punktene.

Det er tydeligvis godt politisk arbeid å fyre av alle breisider på en gang fra de mørkeblå. I løpet av snaue to uker fikk arbeiderklassen ei solid klasebombe i fanget: privat sjukehusvalg, kommunesammen-slåing, OPS på veibygging og maltraktering av Arbeidsmiljøloven. Det hele er levert med kirurgisk presisjon: Nemlig rett før sommerferien til Stortinget for på strategisk vis å la agurknyheter spise opp medie-stormen som vil komme. Så feil kan de ta. Arbeiderbevegelsen må reise seg som en helhet i respons mot dette angrepet.

Konsekvensene for faste ansettelser kontra midlertidighet

For deg som arbeidstaker er forskjellen på fast og midlertidig lett å forstå. For deg betyr midlertidighet at du ikke har økonmisk sikkerhet, dermed mister du muligheten til å få med deg banken når du ønsker å stifte familie og bolig. Videre vil du aldri kunne planlegge lengre enn til utløpet av nåværende kontraktsperiode. Altså vil ansettelsesformen ha stor innvirkning på hvor trygge og forutsigbare rammer livet ditt utenfor arbeidsplassen blir.

De mørkeblå argumenterer for at sidestilling av midlertidige og faste ansettelser vil hjelpe flere inn i arbeidslivet. I arbeidsminister Rober Eriksson (FrP) sitt forsøk på folkelig forklaring viser han til fotballen og at unggutta får prøve seg litt før de blir faste på laget. Deretter viser han til at midlertidige ansettelser i dagens Norge generelt er en kortvarig affære før folk ender i fast arbeid.

Det siste først: Eriksson viser til tall som er basert på dagens strenge krav om faste ansettelser. Selvfølgelig ender da folk med fast ansettelse!

Tall fra SSB og Fafo underbygger det; halvparten av midlertidige ansatte får tilbud om fast jobb etter ett år og 2/3-deler etter to år, sier Robert Eriksson i VG 12 juni 2014.

Her tar han tall fra dagens regelverk der faste ansettelser er hovedregel, og bruker dette faktagrunnlaget for å innføre en politikk som legemliggjør den strake motsetning. FAFO og OECD har tydeligvis, i motsetning til regjeringen, satt seg inn i effektene av regjeringens politikk.

FAFO-forsker Jørgen Svalund kommer på Forskning.no med noen svært korrigerende opplysninger til Erikssons teorier:

Noen økonomer har argumentert for at enkel tilgang til midlertidig arbeidskraft vil gjøre det lett for næringslivet å holde tritt med svingninger i etterspørselen, og at regulering i seg selv skaper ineffektivitet. – Tanken var at dette også ville få flere til å delta i arbeidslivet. Men tross mange forsøk, har ingen studier klart å vise en slik effekt.

Hva skjer i land som har gjennomført en reduksjon av kravet til fast ansettelse? I rapporten Employment Outlook for 2013 peker OECD på at når muligheten for å ansette midlertidig øker, så lønner seg for bedriftene å erstatte faste stillinger med midlertidige, fordi kostnadene ved oppsigelser blir mindre. Sysselsettingen endres ikke. Norge har ca 8 % av arbeidsstokken i midlertidige stillinger, snittet for OECD-land ligger på 14 %. Men det er ikke hele bildet, Norge har 10 % mer av arbeidsfør befolkning i arbeid enn OECD-snittet, nemlig ca 75 % mot 65 %. Så vår norske lovgivning som krever fast ansettelse, har ikke bare gitt flere trygge og forutsigbare arbeidsplasser, den har også fått 10 % mer av befolkningen i arbeid enn i resten av OECD. Disse 10 % ekstra består jo da av funskjonshemmede og andre grupper som stiller svakere i ett konkurransepreget arbeidsmarked. Så nettopp gruppene som Eriksson hevder vil få det lettere med forslaget til midlertidighet, har jo åpenbart fått det de trenger mest med dagens regelverk, nemlig trygge arbeidsplasser. Nå har også Unge Funksjonshemmede ved Birgit Skarstein vært klar på dette:

Jeg tror ikke at det blir flere jobber av noe slikt, bare at flere kommer til å jobbe midlertidig med all usikkerheten det innebærer.

Erikssons tilsvar er at hans endringer av AML vil skape økt sysselsetting. Med tallene fra OECD friskt i minne; det er rimelig friskt å gå ut og hevde at en endring av lovverket for midlertidighet til europeiske nivåer vil virke motsatt i Norge enn i alle andre OECD-land. Videre har EU-kommisjonen gjentatte ganger kritisert Sverige for usikkerheten deres frislipp av midlertidighet påfører arbeidstakere.

Fagforeningsknusing er en annen side ved reformen. Midlertidige er sjelden organiserte. Jo større andel av arbeiderklassen som sjaltes inn i løsarbeidersamfunnet, jo svakere blir fagforeningen. Også andre deler av de mørkeblås ønsker for Arbeidsmiljøloven bærer klart preg av å omgå eller svekke fagbevegelsen. Med fjerningen av kollektiv søksmålsrett fjernes en av fagbevegelsens største seier i nyere tid, og konskvensen blir at det nå blir enda vanskeligere å stoppe ulovlig innleie. Samme innretning mot å ribbe fagbevegelsen finner vi i forslaget om at fagbevegelsen ikke skal kunne si nei til ekstreme arbeidstidsordninger som «nordsjøturnus» i sykehjem mm. Dette sammen med utvidet adgang for søndagsjobbing og utvidelse av normalarbeidsdagen er alle angrep på arbeiderklassen. De slår hardest inn i bedrifter uten tariff da vinklingen på regjeringens forslag belønner bedrifter uten tariffavtale, da disse får større adgang til å drive ned prisen på produksjon (lønnskostnader mm) enn tariffbedrifter der flere begrensinger på råkjør av arbeidere ligger innbakt i tariffen.

Rosinen i pølsa er at regjeringen vil tukle med lønna i bemanningsbransjen. Det er en fantastisk prestasjon i politisk akrobatikk at en EU-vennlig regjering med en egen «EU-minister» ved omtrent første anledning krever unntak fra EU-regler. Likebehandlingsprinsippet i EUs vikarbyrådirektiv sikrer nemlig innleide like lønns- og arbeidsvilkår som i innleiebedriften. Men nå skal byrået kunne lage en «fiktiv» tariffavtale, og denne vil da følge de innleide i stedet for lønnsvilkåra i innleiebedriften. Dermed brukes unntaksregler for å innføre A-, B- og C-lag i arbeidslivet. Sett dette krumspringet sammen med frislippet av midlertidighet så er C-laget på banen så det holder. De blir løsarbeidere i ordets verste forstand. De kommer når sjefen plystrer, jobber billigere enn både de andre midlertidige og faste ansatte, og att på til forsvinner de umiddelbart når sjefen ikke vil ha dem lenger. Perfekt valgfrihet for dagens bedrifter, og ganske så sørgelig valgfrihet for dagens arbeidsfolk.

Utvidelse av normalarbeidsdagen og overtidsregler

Her kommer noen snedige endringer. Antall timer i året er uendret, men ved gjennomsnittsberegning kan du nå pålegges 12 timersdag uten overtidsbetaling. Litt lenger normalarbeidsdag høres i seg selv ikke så ille ut, men bak ligger noen mekanismer som gir sjefen fritt spillerom med det som før var din fritid. Dager kan strekkes litt her og skyves litt der. Alt innenfor en snittberegning, men etter det kan jo sjefen bare trykke på med overtid og flere midlertidig ansatte. Og i all hovedsak kan din arbeidsdag ende på helt rare tider uten at du har krav på tillegg for ubekvem arbeidstid. Samfunnet har bygd vår aktivitet på at arbeidsdagen er 8–16. Med endringene her er ikke dette lenger noen selvfølge. Synd for deg, og din familie, da du helst skulle vært med unga på skitrening, faktisk like synd som det er bekvemt for sjefen å kunne skalte og valte med deg uten ekstra kostnader. Det ligger i disse forslagene at mye er gitt til sjefen som styringsrett, samtidig vil nok noe fortsatt måtte avtales med fagforeninger. Og her får fagbevegelsen sitt svare strev med å drive opplæring i egne rekker, og et kjempeproblem der de har svake klubber. Utvidelse av normal-arbeidsdagen utfordrer direkte vernelovs-intensjonen i AML. Ebba Wergeland har skrevet mange gode artikler om verneloven Arbeidsmiljøloven, og disse anbefales som videre lesing. (Se Ebbas hjørne, http://www.ebbawergeland.no/)

Konsekvenser for arbeidets produktivitet

Det er godt kjent at grunnen til at det norske arbeidslivet er i stand til å overleve i konkurranse med lavere lønninger i resten av verden, er vår høye kompetanse og faste stillinger. Kompetansen i arbeidsstokken er grunnlaget for omstillingsevne, effektivitet og evnen til å innføre ny teknologi som bedrer produktiviteten. Vi nordmenn er dyre i lønnskostnad, og kan ikke brukes og kastes. Dermed blir det lønnsomt å bygge sine ansatte med kunnskap og ha tillitt til deres kompetanse slik at bedriften finner løsninger. Faktisk er Norge rangert som det nest mest produktive landet i Europa. (Eurostat i 2010). Og responen på tallene fra arbeidgiversida var ikke å klage på lønninger og ansettelsesformer. Hør bare på Petter Brubakk fra NHO i NRK i 2010:

undersøkelsen forteller at vi har skrudd sammen arbeidslivet vårt og produksjons-prosessene våre på en slik måte at vi får mye ut av de ressursene vi setter inn, og dermed er produktive i forhold til andre land.

Videre fortsetter han:

Samtidig mener han at det er viktig for Norge å bevare denne effektiviteten i forhold til konkurransen med andre land på grunn av det høye lønnsnivået vi har.

Og det store skillet fra Norge til resten av EU i arbeidsmarkedet: dagens Arbeids-miljølov. Ett annet svært godt eksempel er resultatet fra den lekkede rapporten konsulentfirmaet Rystad Energy gjorde for arbeidsgiverorganisasjonen Norsk Industri: Enkelt fortalt, når toppdekket på oljerigger var levert, sammenlignet de totalpris per kilo på norskprodusert og asiatisk produsert levering. Norsk kilopris ble billigst, og differansen i norsk favør var asiatisk forsinkelse og rot i produksjon. Ergo var norsk kompetanse, teknologi, forutsigbarhet og omstillingsevne billigere til tross for norske lønninger. Det var rett og slett på grunn av det norske arbeidslivets egenart vi ble billigst.

De mørkeblås forslag har potensiale til å rasere dette fortrinnet. Kompetanse, teknologi og omstillingsevne er uløselig knyttet sammen med ansatte i faste stillinger med høy kompetanse. At vi nå ser en mørkeblå regjering som ønsker å lede an i racet mot bunnen fremfor å styrke spesialkompetansen i norsk arbeidsliv, er ikke overraskende, det virker som en idelogisk sak. Forskning støtter i alle fall ikke forslagstiller i denne saken.

Det jeg har beskrevet overfor er ille, og det er etter min mening enda verre at dagens endringer bare er begynnelsen på en spiral som kun trekker nedover. For når vår evne til å levere det vi skal, når vi skal, og med rett kvaliteten svekkes pga fallet i kompetanse og forutsigbarhet, er det bare én måte den rådende politiske tankegang kan opprettholde konkurransekraft. Nemlig kutt i lønn, goder og pensjoner. Det er jo ikke lenger mulig å øke fortjeneste og effektivitet gjennom ny teknologi og kompetente ansatte.

Shop ‘till you drop 24/7?

«Hvorfor skal ikke folk selv få velge å gjøre hva de vil med sin egen fridag?» Dette er ekte mørkeblå liberalistretorikk. Vi skal heller spørre: «Hvordan kan noen i sin egoisme forlange det som en menneskerett at andre skal ofre sin fridag for å stå på pinne så de selv kan shoppe på søndag?»

Noen fakta om dette kravet: Bransjen sjøl vil ikke ha dette. Da forslaget så vidt var oppe på sommeren 2013, gikk alle aktører i bransjen ut i mot dette. De butikk-ansatte ønsker ikke å jobbe uka rundt. Det kom klar motstand fra arbeidsgiver som går klart ut med at markedet er mettet. En videre utvidelse av åpningstider vil kun medføre at den samme inntjeningen skal spres ut over enda flere timer med lønnskostnader. Og vi veit jo hvem som må betale for kjedenes fall i profitten: De ansatte i form av press på bemanning, lønn og pensjon. Deretter næringsmiddelindustrien og bøndene gjennom enda hardere press på en allerede lav fortjeneste i matforedlingsindustrien. Til sist er det du og jeg som den vanlige forbruker som må dekke resten av kjedenes profitt gjennom økte priser. Når alle parter i bransjen ikke ønsker endringen, står vi kun igjen med en forklaring: De mørkeblås ideologiske korstog.

Den mørkeblå retorikken sikter kun på handling i matbutikker. Dette er bevisst. For endringen omfatter så mye mer. Det er lett å se når men tenker på det. Skal butikken være åpen, så må vaktmester, vektere og rengjøringspersonalet på jobb også. Alle disse skal jo ha et sted å gjøre av barna sine, og dermed kommer presset på barnehager om at de må ha et tilbud. Og slik kan vi fortsette. Dessuten ville aldri EØS’ konkurranseregler akseptere at kun kjøpesenteret er åpent. Dette vil gjelde overalt.

Er det virkelig dette vi trenger?

Tidsklemma og stress er allerede et problem i samfunnet. Vi skal rekke jobb, fritid, barnas aktiviteter, trening og være så ekstremt perfekte og moteriktige at vi aldri har tid til å leve i nuet. Samfunnet sitter i et kollektivt statusjag der det naboen har, er viktigere enn om vi egentlig er fornøyd med det vi sjøl har. Samfunnet er allerede gjennomkommersialisert. Fremfor å utvide hverdagen til alle ukens sju dager, burde vi heller gå andre veien. 6 timers dag var tidligere en fanesak i fagbevegelsen, men ble plutselig borte fra samfunnsdebatten. Utregninger fra SSB viser at vi har råd. En viss økning av skatter gir doblet privat forbruk i stedet for trippelt privat forbruk i 2060, og da er 6 timersdagen dekket inn på dagen velferdsnivå. Så det er alternativer til mer handel og forbruk, om vi bare vil bruke dem.

Puslespillbitene faller på plass, og bildet er ikke pent

Putter vi alle bitene på plass, får vi bildet av de mørkeblås gammeldagse politikk: Utvidelsen fra 10 til 20 dager for bedriften og dekke lønn ved permittering sender folk ut av arbeidslivet i stedet for permittering. Derfra går turen ned på nærmeste bemanningsbyrå. Det beste du kan håpe på, er en midlertidig stilling i ca ett år, før det er å stille seg i kø igjen. Mens du var i arbeid, fikk du smake mørkeblå fleksibilitet og valgfrihet. Sjefen fikk nemlig både fleksibilitet og valgfrihet en masse med arbeiderne sine og deres liv. Gjennomsnittsberegnet arbeidstid tok vekk muligheten din til å få være med barna på kampene med idrettslaget, og det kunne sjefen velge selv at ikke var overtid, for i snitt var det liksom ikke overtid. Og fikk du bare holde kjeft om at arbeidsmiljøet var dårlig for du er jo bare en del av en midlertidig arbeidsstokk, og dens antall er jo høyst fleksibelt. Kurset du burde hatt for å gjøre jobben best mulig, fikk du ikke for du er jo bare midlertidig. I mellomtiden blir det ferie hjemme i hagen i år også siden ansettelsesperioden din går ut i april, og da kan du ikke reise på ferie, for det kan jo hende at en ny jobb dukker opp i juni. Så da kan du sitte der i hagen i sommer og se på taket som skulle hatt ny takstein, men banken sier nei til lånet du trenger. Du har ho tross alt ikke fast inntekt.

Så knytt neven, aktiviser fagbevegelsen og sørg for å ta din del av kampen. Denne må vi vinne.

Mange på den revolusjonære venstresida har fulgt Venezuela med stor interesse det siste tiåret.

Men vi kan ikke forstå Venezuela, uten å forstå landets oljesektor, og betydningen av oljen for det sosialistiske prosjektet.

Stian Bragtvedt har snakket med Iselin Åsedotter Strønen.

Iselin Åsedotter Strønen har skrevet doktorgrad om Venezuela og den bolivarianske prosessen. Hun er utdannet sosialantropolog og journalist fra Bergen og London.

Stian Bragtvedt jobber i FN-sambandet, er med i redaksjonen til Rødt!, og er leder av internajonalt utvalg i Rødt.

Venezuela er verdens niende største olje-eksportør (2013), og sitter på verdens antatt største oljereserver med 297,74 milliarder fat i påviste oljereserver. I fjor var landet den tredje største eksportøren av råolje til USA. Olje står for rundt 95 prosent av landets eksportinntekter, og 25 prosent av BNP. Angivelig bidrar oljeinntekter til rundt 50 prosent av statsbudsjettet, men det eksakte tallet er ikke kjent. Venezuela var en av grunnleggerne av OPEC, og har etter at Chávez kom til makten, vært en pådriver for å styrke organisasjonen, opprettholde produksjonskvotene, og sikre høye oljepriser. Samtidig har også Venezuela inngått andre allianser, bl.a. Petrocaribe, der Venezuela selger oljen til fattigere naboland på spesielt gunstige betingelser eller i bytte mot andre varer og samarbeidsavtaler.

Oljens betydning i Venezuela før og nå, både politisk, kulturelt, historisk og økonomisk, kan vanskelig overvurderes. Den moderne staten Venezuela ble fra tidlig 1900-tall formet gjennom fremveksten av oljeindustrien, og oljerikdommen er en stor del av den nasjonale selvforståelsen og identiteten. Siden Chávez kom til makten, har oljeproduksjon som et middel for fattigdomsreduksjon og nasjonal utvikling stått i sentrum for regjeringens politiske prosjekt, og redistribusjon av oljeressursene har vært det mest potente symbolet for det bolivarianske prosjektet. Eksempelvis er slagordet for PDVSA, det statlige oljeselskapet, «PDVSA er nå alle sitt» (PDVSA ahora es de todos).

Redusert oljeproduksjon har ikke konkret vært et tema. Imidlertid har det alltid vært en bekymret undertone i den venezuelanske offentligheten om oljens rolle og betydning i landet. Da oljeproduksjonen for alvor hadde skutt fart på 1930-tallet, snakket Arturo Uslar Pietri, en av landets viktigeste intellektuelle gjennom tidene, om nødvendigheten av å «så oljen» inn i andre produktive aktiviteter. Juan Pablo Pérez Alfonzo, også han en av landets mest kjente intellektuelle gjennom tidene og medgrunnlegger av OPEC, er kjent for frasen «djevelens ekskrement» og advarsler om oljens negative konsekvenser. Venezuela, som før oljealderen var stor på både kaffe-og sjoko-ladeeksport, ble transformert til en olje-økonomi i fra 1920-tallet av, med avfolkning av landsbygda og fremveksten av de store urbane slummene som resultat. Det som på norsk blir kalt tilkarringsvirk-somhet (rent seeking) av grunnrenten, formet basisen for den fremvoksende politiske økonomien, med tilhørende klassestrukturer i form av en blomstrende middel- og overklasse som nøt godt av oljepengene som sirkulerte i samfunnet, og en underklasse som forsøkte å overleve på ytterkanten av og utenfor samfunnsøkonomien. Disse klasseskillene var i sin tur (og er langt på vei også gjeldende den dag i dag) basert på koloniale strukturer der underklassen i all hovedsak var fargede, og middel-og overklassen var hvite.

Nettopp på grunn av de strukturelle og kulturelle utfordringene som er knyttet til en oljeøkonomi, og de problematiske effektene det har hatt på det venezuelanske samfunnet, er det mange kritiske stemmer på grasrota og blant uavhengige intellektuelle som uttrykker bekymring for oljens rolle innenfor den bolivarianske prosessen og for landets framtid for øvrig. Dette er imidlertid lite debattert i de politiske elitene. Reduksjon av oljeproduksjon har ikke vært et tema, heller tvert i mot. Samtidig har et av hovedmålene i de nasjonale utviklingsplanene, inkludert den nåværende som strekker seg til 2019, vært å skape nye økonomiske og produktive strukturer som reduserer landets oljeavhengighet og diversifiserer økonomien. Dette er nettopp i tråd med tankegangen om å «så oljen», som har vært kongstanken siden oljeproduksjonen startet opp for nesten 100 år siden.

Paradoksene som ligger i at de venstre-orienterte regjeringene i Latin-Amerika satser på å oppnå sine sosiale og nasjonale utviklingsmål gjennom kontinuerlig og til og med økt utnyttelse av olje- og gassressurser, har blitt mye debattert blant akademikere og intellektuelle som følger med på endringsprosessene i Latin Amerika. Ikke minst har det vist seg at de såkalte progressive regjeringene i realiteten ofte overkjører både miljøhensyn og sårbare lokalbefolkninger, ved å vise til at det er for det felles beste. I tillegg har mange av disse lederne, og ikke minst Chávez, snakket høyt om globale klimaendringer, klodens fremtid og nødvendigheten av å skape en ny post-kapitalistisk samfunnsmodell. Samtidig eksisterer Venezuela innenfor både økonomiske strukturer og sosio-kulturelle referanserammer som er skapt av oljen, noe som gjør det nærmest umulig å se for seg at oljeproduksjonen skal reduseres i all overskuelig fremtid. Og om en ser mer globalt på det, og det er jo et av kjernepunktene i hele miljødebatten, er det jo også problematisk å forvente at disse landene der problemene står i kø, skal redusere sin oljeproduksjon når en ikke gjør det i Vesten.

Men paradoksene står jo også i kø, og disse gjør seg også svært gjeldende i Venezuela. Om en tar et steg tilbake, så kan en jo si at det bolivarianske prosjektet representerer et forsøk på å stake ut et alternativt politisk prosjekt i opposisjon til den globale senkapitalistiske modellen. Samtidig er de et oljeeksporterende land i den tredje verden, historisk formet og prisgitt det globale kapitalistiske systemet, som det er basert på, og blir næret av utvinning av ikke-fornybare ressurser. Til tross for at Venezuela har lykkes med å frigjøre seg fra internasjonale finansinstitusjoner og oppnådd økt suverenitet over oljesektoren, så er de jo likevel avhengig av kunnskap, kapital og teknologi utenfra, og lever stadig med en sårbarhet i forhold til oljepriser og konjunkturer på det internasjonale finansmarkedet. Det ligger jo også et åpenbart paradoks i at det bolivarianske prosjektet er tuftet på en ideologisk kritikk av imperialisme, samtidig som de selger store mengder olje til USA, har USA som største importkilde, og inngår partnerskap med selskaper som Haliburton og Chevron. Ikke minst er det bolivarianske prosjektet på hjemmebane tuftet på muligheten til fortsatte nasjonale investeringer og økt levestandard, noe som igjen fordrer en jevn strøm av oljeinntekter og høye oljepriser.

Det er åpenbart at mange er klar over disse paradoksene, ikke minst Chávez selv som både var en idealist, pragmatiker og realpolitiker. Samtidig må de jo forholde seg til det handlingsrommet som faktisk foreligger, og leve med de motsetningene og konfliktene det medfører når ideologi og realpolitikk møtes.

For meg personlig ligger det mest fascinerende paradokset i møtet mellom en massiv «US-style» konsumkultur med dype røtter i samfunnet, og en «bolivariansk» motkultur som omfavner alternative tradisjoner og verdier i opposisjon til den globale, vestlige konsumkapitalismen og det tilhørende verdiregimet dominert av middel- og overklassen. Om en ser historisk på det, så ble Venezuela sin svært ekstravagante form for konsumkultur formet gjennom kulturelle referanserammer og politisk-økonomiske samfunnskonjunkturer skapt av oljeøkonomien. Dette har også formet klasseidentiteter, som en igjen ser dype spor av i den politiske polariseringen. Samtidig har også de fattige og arbeiderklassen fått økte muligheter til prangende forbruk i takt med økt kjøpekraft, og dette medfører en del dype spenninger innenfor hele prosessen.

Det spørs litt hvordan en ser på det, men i praksis nei. Oljens andel av eksportinntektene har faktisk steget, og ligger nå angivelig på 95 prosent. Ikke-oljerelatert produksjon sin andel av BNP har heller ikke økt nevneverdig. Samtidig har de strammet opp skattesystemet noe, og det har vært mange initiativ til å starte opp nasjonal produksjon av både forbruks-, industri-, mat og næringsmidler. I mange av disse initiativene har Venezuela inngått samarbeid med andre land, for eksempel Iran, i forhold til traktorer og annet jordbruksutstyr.

En av kjernetesene i den såkalte ressursforbannelsen er jo at oljeøkonomien skaper såkalt path dependency, som gjør det nærmest umulig å initiere nye økonomiske strukturer. Både økonomi, produksjon og samfunnsliv er orientert mot jakt på grunnrente i stedet for produktive aktiviteter. I tillegg blir den nasjonale valutaen drevet opp og undergraver andre eksportaktiviteter, den såkalte hollandske syke.

Dette er venezuelanske politiske ledere fullt klar over. Det har hele tiden vært en kongstanke å radikalt endre både geopolitiske og økonomiske strukturer for å røske opp i de strukturelle mønstrene som olje-økonomien har skapt, noe Chávez gjentok i det uendelige. Målet har vært å redusere avhengigheten av utenlandsk import, og å bygge opp nasjonal kunnskap og kompetanse, men problemene har stått i kø for en langsiktig utvikling av nye produktive strukturer.

Problemene med mange produksjonsrelaterte reformer både innenfor jordbruk og industri er både strukturelle og politiske. Problemene henger sammen med politisk maktspill, politiske konjunkturer og et generelt problematisk byråkratisk system med manglende kapasitet til langsiktig oppfølging og ekspansjon. Samtidig har jo den lavintensive og tidvis høyintensive konflikten med opposisjonen og deres allierte i det private næringsliv og blant jord- og kapitaleiere gjort det svært vanskelig å gjennomføre politiske og økonomiske reformer. Ikke minst har jordreformer blitt motarbeidet av de store jordeierne, Blant annet har over 300 drap på campesinos og urbefolkningsgrupper blitt tilskrevet leiemordere betalt av disse maktgrupperingene. Venezuela har fremdeles en av kontinentets største landkonsentrasjoner. Et av problemene er jo også at landsbygda – innlandet – har vært nærmest avbefolket i tredve–førti år, med de følgene det har for tap av kunnskap, sosial organisering og infrastruktur. Så å gjenopprette jordbrukssektoren er en kjempeutfordring. Men som sagt, den har økt betraktelig i forhold til utgangspunktet, samtidig som etterspørselen etter mat også har økt enormt. Matmangel er nærmest utryddet i Venezuela i dag på grunn av økt kjøpekraft og statlige tiltak, og det gjennomsnittlige kaloriinntaket – dradd opp av at også de fattige nå spiser seg mette – har økt betraktelig. Faktisk er overvekt et sterkt økende problem i dag.

En kan vel si at oljen har vært et tveegget sverd på alle måter, også utenrikspolitisk. På grunn av oljen har Venezuela og USA har hatt et svært tett spesielt forhold gjennom størstedelen av det 20. århundre. Båndene var svært tette mellom politiske ledere og næringslivet, ikke minst i oljeindustrien, i Venezuela og USA, og USA nøt svært godt av venezuelanske oljeforsyninger. Det var også tette bånd mellom det venezuelanske og amerikanske militæret. Disse privilegiene og nettverkene ble revet over da Chávez kom til makten, noe som selvsagt har falt USA svært tungt for brystet.

Ved hjelp av oljen og økte muligheter for politiske allianser i Latin Amerika etter årtusenskiftet ble Venezuela i tillegg en viktig aktør for en ny uavhengighetsbølge på kontinentet, som både politisk, økonomisk og ideologisk sett reduserte Washington sin makt kraftig. I tillegg har Venezuela forsøkt å skape Sør–Sør-allianser også utenfor kontinentet. Når en ser tilbake på USA sine fotspor gjennom Latin-Amerikas historie, er det derfor ganske naturlig at Caracas har vært en torn i øyet for Washington. Det er realpolitisk og historisk naivt å tro noe annet enn at USA har gjort det de har kunnet innenfor de rådende muligheter for intervensjonisme for å støtte et regimeskifte i Venezuela. Det er jo kjent at de hadde en finger med i spillet i kuppet mot Chávez i 2002, og de har siden den tid bidradd med enorme menger økonomiske ressurser og støtte for å bygge opp opposisjonen og undergrave regjeringens legitimitet.

Korrupsjon er et massivt problem i Venezuela, og det har det alltid vært. Dette har røtter som går tilbake til kolonialiseringen og den tidlige statsdannelsen om en skal se historisk på det, mens omfanget av korrupsjon i staten og samfunnet for øvrig skjøt særlig fart under oljeboomen under Carlos Andrés Pérez sin regjeringstid på 1970 tallet, og har siden da vært dypt integrert i samfunnslivet. Dette gjelder ikke bare i det offentlige, men også i aller høyeste grad privat sektor.

Det er en allmenn enighet i Venezuela at det har vært mye korrupsjon i senere år, muliggjort av den massive sirkulasjonen av oljepenger i samfunnet, mangel på et system og kultur for «check and balance» og en historisk samfunnskultur der korrupsjon – i ulike former «smører» det daglige samfunnshjulet og både vertikale og hierarkiske nettverk på ulike arenaer. Fenomenet stikker langt dypere enn bare standardbildet av offentlige tjeneste-menn som får penger under bordet eller som stjeler offentlige midler. For eksempel er det et stort problem på sykehusene at leger og andre ansatte stjeler medisin og utstyr, og selger det privat eller bruker det i sin egen private praksis. Og i det private næringslivet er det mye rart som foregår, uavhengig av og på tvers av politiske preferanser. Pragmatisme og opportunisme er en stor del av den historiske arven generelt.

I forhold til regjeringen snakker en gjerne om dannelsen av la boliburgesia, det bolivarianske borgerskapet, og det er en del snusk på ulike nivåer i statsapparatet. Det har vært noen enkeltsaker der høytstående personer på begge sider av det politiske gjerdet har vært siktet for korrupsjon, men dette er nok bare toppen av isfjellet. Det er enormt vanskelig å endre en praksis som er så rotfestet i samfunnsveven. Når det er sagt, så er det vanskelig å kvantifisere hvorvidt det har blitt mer eller mindre korrupsjon nå en før. Korrupsjon på 70-, 80-, og 90-tallet nådde gigantiske proporsjoner, ikke minst under privatiseringsbølgen på 80- og 90-tallet, der det er blitt anslått at tilsvarende eller mer enn landets samlede utenlandsgjeld forsvant ut av landet og til utenlandske bankkontoer. Mange av de som har sittet i Miami og sydet av raseri mot regjeringen, har ikke mye moralsk kapital å tære på for å si det sånn.

På grasrota er det ulike innstillinger til korrupsjon. Mange av de mer ideologisk orienterte er dypt bekymret over at oljerikdommen og den nedarvede politiske kulturen i form av korrupsjon og opportunisme i Venezuela spiser opp revolusjonen innenfra. Samtidig er også venezuelanere pragmatiske, de fleste anser korrupsjon som noe som alltid har eksistert og som alltid vil eksistere, og tenker at så lenge penger også flyter der de skal så, får det være greit. Folk har jo kjent på kroppen at oljepengene har kommet frem og kommet dem til gode. Til tross for at slummene fortsatt er slummer, så er det enorme forskjeller mellom livskvaliteten der nå og for 15 år siden i forhold til helse, utdannelse, kultur- og rekreasjons-muligheter, infrastruktur, boligbygging, ernæring og så videre. Og pensjonsreformer og stipendordninger til studenter og alene-mødre har jo styrket sikkerhetsnettet til spesielt sårbare grupper. Det er gjort store investeringer i offentlig infrastruktur, offentlig boligbygging og, til tross for varierende resultat, produktiv virksomhet. Venezuela har nå den laveste GINI-indeksen (som måler fordeling av inntekter mellom rike og fattige) på kontinentet, den nest høyeste minstelønnen på kontinentet, og har nådd en rekke av tusenårsmålene. Både fattigdom og ekstrem fattigdom har blitt kraftig redusert. Disse faktorene er kjente og viktige for folk, og de tar det som bevis for at oljeinntektene faktisk har blitt omfordelt.

Men selvfølgelig, dersom dimensjonene av korrupsjon blir for massive, så er det grenser for hvor langt pragmatismen rekker, særlig nå når økonomien begynner å halte. I min doktorgradsavhandling forsøker jeg å forstå den bolivarianske prosessen ikke bare som et politisk prosjekt, men også som et forsøk på å skape en ny moralsk orden, både privat og kollektivt, etter at samfunnsmoralen brøt totalt sammen i fra 1980-tallet og fremover. Derfor er det åpenbart at kontinuerlig korrupsjon innenfra og ovenfra tærer på den symbolske og moralske kapitalen som prosjektet hviler på.

Venezuelas statseide oljeselskap PDVSA er åpenbart det største, og de har majoritets-andelen i alle samarbeidsavtaler med utenlandske selskap. Det finnes en rekke utenlandske selskap i Venezuela, inkludert Halliburton, Chevron Texaco, China National Petroleum, Gazprom, Lukoil, Petrobras, Petronas, Petro Vietnam, Perenco, Royal Dutch Shell, Statoil og Repsol YPF, uten at jeg på stående fot vet hvilken som er størst.

Jeg har ikke noe øre på bakken akkurat i forhold til detaljene rundt samarbeidet mellom utenlandske oljeselskap og PDVSA, selv om de har uttrykt misnøye i mange tilfeller. Mulig det er bedre forhold mellom de som er regnet som «partnerland» enn de som er regnet som vestlige selskap. Da Venezuela endret vilkårene for samarbeidsavtaler og skatte- og avgiftsnivå for utenlandske oljeselskap for over ti år siden, var det nok en del misnøye, selv om de fleste valgte å bli værende under de nye vilkårene – inkludert Statoil. De som trakk seg, var Exxon-Mobil og Conoco-Phillips, og i 2007 gikk de til sak mot Venezuela i internasjonale domstoler for tapte inntekter. Det endelige utfallet av disse sakene er ikke avgjort enda.

I forhold til USA sin aggressive politikk så er vel Venezuela en brikke i det større maktspillet om kontroll over sine interessesfærer mer generelt, selv om Venezuela nok har stått i en særstilling i og med at landet sitter på så store oljeressurser, og i tillegg er plassert i det som USA anser som sin bakgård. USA hadde hatt nærmest fri tilgang til billig venezuelansk olje i flere tiår, så det sved når det tok slutt. I tillegg kommer nok også frykten for en dominoeffekt i form av økt ressursnasjonalisme og Sør–Sør allianser som Venezuela stod i spissen for. Så det ble nok ekstra viktig å isolere Chávez både symbolsk og realpolitisk.

Gitt den enormt viktige rollen PDVSA spiller i venezuelansk økonomi, definert som et spørsmål om nasjonal sikkerhet, er PDVSA et stramt kontrollert selskap. Det er regnet som veldig hierarkisk og ikke et sted der en vil eksperimentere med arbeider-makt. Derimot er det sterke fagforeninger som organiserer arbeiderne innenfor selskapet, og som har en tilsynelatende god dialog med ledelsen og myndighetene. Det har vært mindre arbeidskonflikter mellom oljearbeidere og staten, men alt i alt regnes PDVSA som en uhyre attraktiv arbeidsplass. Etter en utblåsningsulykke i Paraguaná-raffineriet i 2012 der 48 mennesker døde, kom det frem at arbeiderne hadde klaget på manglende vedlikehold og sikkerhetsforanstaltninger over lengre tid, men dette ble langt på vei feid under teppet. PDVSA har mye makt, og de bruker den når det er nødvendig.

Nettopp på grunn av at PDVSA er grunn-steinen i det venezuelanske samfunnet, var det også absolutt nødvendig for Chávez å få kontroll over selskapet da han kom til makten. PDVSA, som var nær ved å bli privatisert av Chávez sin forgjenger, hadde over lengre tid utviklet seg til en stat i staten, samtidig som det daværende mektige lederskapet var sterkt knyttet – både personlig og ideologisk – til den internasjonale oljeindustrien som opererte i landet. Gjennom mye «kreativ» forretningsvirksomhet unndro PDVSA enorme summer fra den venezuelanske statskassen. Etter en sabotasje/lock out i PDVSA i 2002/2003 ble 16 000 ansatte som hadde deltatt i streiken sparket, ut fra logikken om at det er totalt uakseptabelt å bruke et nasjonalt selskap til å strupe et helt lands økonomi og velferd i et forsøk på å velte regjeringen. I dag er Rafael Ramirez både sjef for PDVSA og minister (statsråd) for energi- og gruvedepartementet så regjeringen har åpenbart stålkontroll over selskapet. PDVSA har også en aktiv rolle i deler av regjeringens sosial- og utviklingspolitikk, selv om det er mye som kan sies om hvorvidt det egentlig er så bra.

Siden Chávez kom til makten, har det vokst frem en bred og variert grasrotbevegelse – særlig med utspring i de urbane fattigområdene. Denne bevegelsen –- eller rettere sagt bevegelsene, for det er overhodet ikke en homogen bevegelse – har røtter i grasrotaktivisme som går flere tiår tilbake, og opererer både uavhengig av og i tett samarbeid med staten. Disse bevegelsene som har samlet seg bak den bolivarianske prosessen som en alternativ idé og prosjekt, men det betyr ikke at de kan avfeies som lydig stemmekveg for regjeringen som det ofte blir antydet i media og andre steder.

Men det er utvilsomt i samspillet mellom grasrotaktivisme nedenifra og politisk mobilisering ovenfra at endringer for alvor har skjedd på grasroten, både i forhold til sosiale og velferdsmessige forbedringer og økt politisk bevissthet og deltakelse. Grasrotorganisering tok av med de såkalte sosiale misjonene fra 2002 og fremover, knyttet til helse, utdannelse, sport, kultur, ernæring og infrastruktur. Gjennom misjonene samarbeidet staten og lokalsamfunnene for å implementere en rekke velferds-tjenester og sosiale goder i slumområdene og på landsbygda. Siden 2006 har hovedfokuset vært de såkalte nabolagsrådene (consejos comunales) og kommunene (comunas). Gjennom disse organene har lokalbefolkningene fått omfattende fullmakter og rettigheter i forhold til lokale utviklingsprosjekter, sosiale tjenester, og infrastruktur, og enorme ressurser har blitt kanalisert inn i lokalsamfunnene. Dette har vært en bratt læringskurve på lokalplan, og mye kan utsettes på byråkratisk oppfølging og koordinering, men det har utvilsomt medført mye demokratisk læring og materielle og sosiale forbedringer. Jeg har vært dypt fascinert og tidvis imponert over hvordan lokalsamfunnene har blitt en plattform for tett dialog og produktive maktkamper med myndigheter på ulike nivå, samtidig som spenningen mellom grasrota og byråkratiet er et av kjerneparadoksene i den bolivarianske prosessen. Derfor har det også vært mye frustrasjon med den venezuelanske staten og i hvilken grad politikerne reelt har åpnet opp for at et deltakende demokrati kan utvikle seg. Samtidig er ikke grasrota en ensartet masse; mange ønsker å delta i lokalsamfunnet for å simpelthen bygge lekeplasser, forbedre infrastruktur og bygningsmasse, mens andre, og mer radikale stemmer ønsker en radikal omlegging av det politiske systemet tuftet på sosialistiske prinsipp om folkemakt. Det skal også sies at det heller ikke er bare regjeringstilhengere som deltar i nabolagsrådene, der finner en både apolitiske og opposisjonsvelgere.

I forbindelse med nabolagsrådene og kommunene har det vært en del eksperimenter med det som på norsk kan oversettes til intern utvikling (desarollo endógeno) i form av utvikling av småarbeidsplasser i lokalsamfunnet for eksempel knyttet til søm, håndverk, eller matproduksjon. Disse er styrt nedenfra av lokalsamfunnet og de involverte. I forhold til arbeidermakt i større bedrifter har det vært noen forsøk med varierende suksess. Det har vært mye konflikter rundt staten som arbeidsgiver og arbeiderne i enkelte av de statlige bedriftene. Akkurat nå pågår det en større konflikt og streik i SIDOR, som er Venezuelas største stålprodusent. Dette er en langvarig konflikt som også innebærer at staten i fjor sparket direktøren som var valgt av arbeiderne, og satte inn sin egen mann. Det viser seg at den venezuelanske staten ofte handler mot sin egen retorikk, samtidig som slike konflikter ofte også bunner i politiske spill og maktkamper, som venezuelansk politikk er gjennomsyret av. Generelt er den bolivarianske prosessen full av motsetninger, og det er en konstant dragkamp mellom staten og grasrota. Men likevel har det foregått en enorm bevissthetsendring og mange enormt interessante eksperiment og prosesser for deltagende demokrati og lokalt selvstyre. Jeg tror at den europeiske venstresiden ofte har vært så lunken i forhold til Venezuela fordi arbeiderbevegelsen og den intellektuelle venstresiden har vært så lite fremtredende i prosessen, i hvert fall sett herfra. Men en skal ha i mente at på grunn av landets historiske og strukturelle utfordringer er andelen ansatte i formell sektor også i dag bare rundt 50 prosent. Den venezuelanske arbeiderbevegelsen har historisk sett hatt et svært frynsete rykte som et kooptert appendiks til Acción Democratica, som var det største av de to partiene som alternerte regjeringsmaktene mellom seg fra 1958–1998. Landets tidligere største fagforening, CTV, var også med på kuppet i 2002. De nye bolivarianske fagforeningene som har vokst frem etter 1998, har utvilsomt spilt en svært viktig rolle innenfor prosessen, men likevel vil jeg påstå at de virkelig store endringene har skjedd blant de urbane fattige: blant grasrotaktivister, de som arbeider i uformell sektor, det uorganiserte proletariatet, husmødre, trippelarbeidende kvinner, ungdom og aktivistiske statsansatte med sterke bånd til grasrota. Det er i slummen den bolivarianske prosessen virkelig har vist seg som en sosial, politisk og kulturell revolusjon, dog full av motsetninger, konflikter og maktkamper.

Det er vanskelig å si noe om på det nåværende tidspunkt fordi den politiske og økonomiske situasjonen er så uoversiktlig. Det var et enormt tap for prosessen at Chávez døde, og Maduro ser ut til å ha vansker med å opparbeide seg solid politisk kapital.

I juni publiserte den nylig avgåtte planleggingsministeren og en av Chávez mest langvarige støttespillere, Jorge Giordani, en bitende kritikk av regjeringen og Maduro selv. Dette har medført en del debatter som ser ut til å avsløre store spenninger innad i regjeringen. Kritikken gikk på at Maduro har utvist svakt lederskap, dårlig dømmekraft, og at andre grupperinger sitter på den reelle makten. Det blir nå sagt at det avtegner seg et bilde av en skillelinje mellom pragmatikerne og radikalerne i regjeringen, og det ryktes, uten at jeg vet hvorvidt det er sant eller ikke, at enkelte liberaliseringsreformer er på trappene og at regjeringen lager avtaler med kapitalkrefter som overhodet ikke er sympatiske til det bolivarianske prosjektet. Samtidig holder PDVSA sin tredje kongress akkurat nå (slutten av juli), der Maduro uttaler at det primære målet frem mot 2019 er å forandre økonomien i sosialistisk retning. Så alt i alt tror jeg at dette er en alvorlig korsvei for Venezuela. Om en ser bort fra de økonomiske problemene, så er det klart at Maduro sin karisma er nærmest fraværende i forhold til Chávez sin, og mange vil nok også si at han prøver for hardt å kopiere Chávez sin stil.

Det er også vanskelig å spå hvordan velgermassen vil endre seg. På grasrota er mange ideologisk knyttet til det bolivarianske prosjektet og vil aldri stemme for opposisjonen uansett. Disse vil si at Chávez bare var en katalysator og midlertidig leder for et langt større prosjekt som handlet om poder popular (popular power) og en ny samfunnsmodell, og ikke Chávez som person. Media har alltid heng seg opp i figuren Chávez, men som jeg påpekte tidligere, så har det foregått en stor bevissthetsendring og sosial revolusjon også på grasrota. I tillegg er også mange dypt bekymret for hva som vil skje dersom opposisjonen kommer til makten igjen, både i form av en elitistisk, nyliberal samfunnsmodell, og forhold til maktovergrep og undertrykking.

Men valgresultatet i fjor viste jo at Maduro overhodet ikke sitter trygt, til tross for dette grunnfjellet. Mange stemte på Chávez fordi de var sterkt knyttet til han som politisk leder og menneske, og vil mene at uten han har prosessen ingen fremtid. Andre kan lett la seg overbevise om at det er på tide å gi opposisjonen en sjanse, og dersom inflasjonen og varemangelen vedvarer, vil nok mange tippe den veien. En skal huske at mange unge velgere har vokst opp med Chávez, og dermed ikke har minne om hvordan Venezuela var før. Dermed vil de ikke ha samme instinktive motviljen mot de tradisjonelle politiske sektorene som opposisjonen er en del av, som den eldre garde har. For mange som har vært med noen år og levde under det gamle politiske system før Chávez, står fortsatt slagordet «de skal ikke komme tilbake» (no volverán) – sterkt.

Men alt i alt har nok opposisjonen bedre vilkår for å vinne makten tilbake nå enn noen gang. Forsøket på å velte regjeringen som de voldelige opptøyene tidligere i år til syvende og siste handlet om, var åpenbart mislykket, men i 2016 kan opposisjonen begynne å samle underskrifter for en folke-avstemning over Maduro sitt embete, og dersom den blir gjennomført, er det høyst usikkert hvilken vei pendelen svinger.

Om en ser historisk på det, har inflasjon alltid vært en utfordring i Venezuela, ikke minst på 90-tallet da den tippet over 100 prosent. Siden tidlig 2000-tall har inflasjonen faktisk vært relativt moderat, og reallønnsveksten har ligget godt over inflasjonsnivået. Noe inflasjon har vært uunngåelig på grunn av store oljeinntekter, høyt offentlig forbruk og økt velstandsvekst og kjøpekraft blant folk flest.

Men de siste to årene har inflasjonen akselerert, og har i år tippet 60 prosent. Dette blir hovedsakelig tilskrevet et akselererende svartebørsmarked for omsetning av utenlandsk valuta og massivt misbruk av et det statlige systemet for vekslingskontroll. Samtidig, og relatert til dette, har det også det siste året vært mangel på en del mat- og forbruksvarer som har bidratt sterkt til å drive prisene oppover.

Venezuela innførte vekslingskontroll i 2003 for å unngå kapitalflukt da de politiske konfliktene toppet seg, og for å beskytte en oppbygging av den nasjonale industrien. Kjernen i dette systemet er at det private næringslivet og private personer på visse vilkår har fått kjøpe utenlands valuta til en statlig regulert lav pris, samtidig som det har vokst frem et blomstrende svartebørsmarked for omsetning av utenlands valuta. Lenge var differansen mellom de to prisene relativt moderat, mens det har økt betraktelig de siste årene og skapt et ekspanderende marked for valutaspekulasjon muliggjort av svindel av det statlige vekslingskontroll-systemet.

For å få tak i dollar har det for eksempel blitt opprettet det som kalles koffertbedrifter i Venezuela: fiktive selskap som kjøper valuta til statlig regulerte priser, og som så omsetter valutaen i svartebørsmarkedet. Eller selskap som ikke kjøper det de sier de skal kjøpe, eller som importerer varer for så å selge de på svartebørsmarkedet eller i Colombia. Etter hvert så en også at mange varer, også varer kjøpt med statlige valuta, ble priset i butikken ut i fra svartebørs-priser. Nå avgåtte planleggingsminister, Jorge Giordani, anslo i fjor at fiktive selskaper hadde tilranet seg 20 milliarder dollar i 2012. En har også hatt massiv svindel utført av privatpersoner som har kjøpt statlige dollar for reiser til utlandet, men som sender kortet ut av landet til en bekjent eller reiser bort en snartur for å tappe kredittkortene, og kommer hjem igjen med dollar som så blir omsatt på svartebørsmarkedet. På et tidspunkt var dette så omfattende at fly med utenlandsdestinasjoner forlot Venezuela nærmest tomme, fordi en må bestille flybillett for å få godkjent søknad om reisevaluta. Det er åpenbart middelklassen, som har tilgang til kredittkort og råd til å kjøpe flybilletter, som har nytt godt av denne formen for svindel.

Regjeringen har beskyldt kapitalsterke politiske motstandere for å bedrive en økonomisk krig ved å bevisst spekulere i bolivaren, samtidig som de har erkjent at vekslingssystemet har vært preget av manglende kontroll og også en del interne råtne epler som har muliggjort svindel. Tidligere i år ble vekslingssystemet restrukturert, og en ny vekslingskategori ble innført i et forsøk på å dempe det parallelle valutamarkedet. Samtidig som det er snakk om videre justeringer på sikt. I senere tid har svartebørsprisen på dollar dempet seg litt samtidig som at regjeringen har gjort en del andre grep, bl.a. økt statlig import av mat, lovgivning som forbyr spekulativ prissetting i butikkene, styrking av forbrukerombudet og dialog med næringslivet for å øke innenlands produksjon.

I forhold til det siste årets mangel på mat- og forbruksvarer så mener opposisjonen at det er regjeringen sin feil fordi søknader om importvaluta har blitt liggende i systemet, samt at statlig overtaking av bedrifter og prisregulering på basismatvarer undergraver produksjonen. Regjeringen på den andre siden mener det private næringslivet har tappet systemet for penger samtidig som varene ikke reelt kommer inn i landet, og at enkelte aktører bevisst har redusert produksjonen eller holdt varer borte fra markedet i et forsøk på å ødelegge økonomien av politiske årsaker. Her skal det sies at det har blitt gjort beslag av store mengder varer som har blitt gjemt bort i varelagre mens butikkhyllene tømmes. Samtidig er det også klart at enorme mengder varer, tallet som nevnes er 40 prosent, blir smuglet over grensen til Colombia og solgt der til enorme profitter.

Så alt i alt er problemene i Venezuela svært komplekse og uoversiktlige, og sammensatt både av makroøkonomiske, politiske og strukturelle årsaker. I bunn og grunn tror jeg ikke det er noen som helt har oversikt over hva som egentlig skjer i den venezuelanske økonomien på det nåværende tidspunkt. Det som er klart, er at det offisielle lønnsnivået ikke matcher det reelle prisnivået, samtidig som det sirkulerer enormt mye «svarte penger» sånn at på et paradoksalt vis fremstår det som om det forgår en kjøpefest samtidig som inflasjonen øker. De som lider mest, er nok de som ikke har evner eller muligheter til å skaffe penger utenom ordinære lønninger i lokal valuta. I følge mine kilder har regjeringen greidd å noenlunde opprettholde flyten av varer til de statlig regulerte matvarebutikkene, Mercal, i urbane fattigstrøk, og dette har dempet problematikken noe. Statistikken som er tilgjengelig, viser at de inntekts-baserte fattigdomsratene økte noe i første del av 2013, før de falt tilbake til det nivået de har vært på de siste årene. Målemetoder som også legger andre faktorer enn inntekt til grunn, indikerer at fattigdomsraten har fortsatt å falle også gjennom 2013, noe som reflekterer at regjeringen har opprettholdt investeringene til sosiale formål. Men det er åpenbart at kontinuerlig inflasjon legger et sterkt press på de økonomisk mest sårbare selv om regjeringen forsøker å justere lønninger i takt med prisveksten.

For å forstå Brasil presenterer forfatteren Brasils politiske økonomi og historie i korte trekk.

Deretter skriver han om de dypere nasjonale og kontinentale strømningene som har preget Lula-regimet og plassert det til ‘venstre’ i et større bilde.

Til slutt: Står Lula-regimet foran undergangen, med folkelige opprør og protester i landet nesten daglig siden juni 2013?

Einar Braathen er forsker ved internasjonal avdeling på Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Har arbeidet med Brasil siden 2003. Akkurat ferdig med klippen på dokumentarfilmen ’Gult kort til VM’. Han er medlem av redaksjonsrådet i Vardøger.

Et kritisk blikk på Lulas Brasil

The Economist og andre liberale voktere av verdens utvikling har utropt Brasil til et vellykket ‘case’: Landet har kombinert moderat økonomisk vekst over lang tid med betydelig reduksjon av fattigdom og et levende men stabilt demokrati.

Denne artikkelen presenterer et mer kritisk syn. President Luiz Inácio Lula da Silva skapte forventninger om radikale endringer da han ble valgt i 2002 med sitt sosialistiske Arbeidernes Parti (PT) som det største (men i mindretall) i nasjonalkongressen. Pragmatikeren Lula overrasket alle med å følge en regjeringsstrategi som var konservativ i dobbel forstand.

For det første videreførte han den nyliberale makroøkonomiske ortodoksien til sin forgjenger, Fernando Henrique Cardoso. Lula har lagt vekt på lav inflasjon, budsjettdisiplin, gjeldsnedbetaling, markedsdrevet økonomisk vekst og integrering i det globale kapitalistiske systemet (Kingstone and Ponce, 2010; Hunter 2011). Denne konservatismen forhindret imidlertid ikke Lulas administrasjon fra å innføre innovative programmer på det sosiale området, med pengeoverføringer til de fattigste husholdningene (Bolsa Familia) og gjenoppliving av sosial boligbygging (Minha Casa Minha Vida).

For det andre var Lula-perioden kjennetegnet av en brei politisk koalisjon mellom sentrum-venstre partiene og landets herskende klasse – de tradisjonelle konservative elitene innenfor det økonomiske og politiske liv. Disse elitene har hatt sitt fremste politiske instrument i høyrepartiet PMDB, som har sin opprinnelse fra militærdiktaturet 1964–85, og som siden 2006 har vært Lulas og PTs viktigste regjeringspartner. Denne konservative – og korrumperende – pakten har begrenset rommet for radikale initiativer fra venstrefløyen i PT og Lulas regjering. Dette ledet til en sakte kvelning av PTs varemerke på 1980- og 90-tallet, nemlig direkte politisk deltakelse i form av deltakende budsjettering og inkluderende rådsforsamlinger for byplanlegging (Baiocchi, Braathen & Teixeira 2013). Med 89 prosent av befolkningen bosatt i urbane områder, har svekkelsen av tiltaka for å styrke folkelig innflytelse i lokalpolitikken vært en sterk kilde til skuffelse i mange sosiale bevegelser. (Rolnik 2013) Siden regjeringa i stigende grad tilgodeså de store jordeierne og big business, har den konservative pakten i tillegg svekket stemmen til miljøbevegelsen, som lenge var en del av grunnstammen i PT. Lulas tidligere miljøminister og Amazonas-aktivisten Marina Silva har brutt med PT og stilt som uavhengig presidentkandidat med støtte fra De grønne og andre sentrumskrefter i sentrum. Størsteparten av venstrefløyen har forlatt partiet i frustrasjon, mange av dem startet Partiet for Sosialisme og Frihet (PSOL).

Det underlige er at PT synes ikke bare å ha overlevd, men blitt mer populært og med flere medlemmer enn noen gang. En omfattende sosial og politisk omgruppering har skjedd i det brasilianske samfunnet de siste ti årene. (Singer 2012) Det er større bevegelse og mer uro i de brasilianske massene enn noen gang siden militærkuppet for 50 år siden. (1. april 1964) (Maricato 2013)

Brasils politiske økonomi og historie i korte trekk¹

Portugiserne bygde en koloni med to økonomiske bein å stå på. Den ene var en ekstrem fruktbar jord, som ble rundhåndet stykket ut som fazendas på størrelse med norske fylker til kongens støttespillere. Kolonivarene sukker og seinere kaffe ble eksportert til Europa. Slaver fra Afrika var en forutsetning for denne jordbruksøkonomien, og Brasil var det siste landet som avskaffet slaveriet (i 1889). Det andre beinet å stå på var gruvedrift. Dette overlot portugiserne til sine britiske allierte. Denne høstningsøkonomien basert på eksport av commodities i allianse mellom godseierklassen og utenlandsk kapital dominerer Brasil den dag i dag. Godseierklassen – os fazendeiros – har for lenge siden flyttet inn til byene, og eier også her all bebyggelig grunn, og aksjene i bankene. De militære, dommerne og politikerne er rekruttert fra – og kontrollert av – denne overklassen. Landets kapitalister investerer i liten grad i moderne industri med mindre staten garanterer avkastningen, og de ser av samme grunn liten grunn til å ‘investere’ i et utdannet og produktivt folk. Ufaglært og underbetalt arbeidskraft, har også etter slaveriets avskaffelse, dominert arbeidsmarkedet.

Disse herskende strukturene har blitt utfordret siden 1930 da Getulio Vargas ledet et militærkupp og utviklet et regime for modernisering ovenfra: statsledet industrialisering og infrastrukturutvikling (desenvolvimentismo), og statskontrollert samarbeid mellom arbeid og kapital med sikte på å forbedre folkets utdannings- og helse-nivå (korporativisme). Fagforeninger ble etablert i alle sektorer unntatt i jordbruket. Mussolinis Italia utgjorde et visst forbilde, og Vargas innførte sin Estado Novo i 1937. Han snudde etter Stalingrad og ble USA-alliert, gikk av i 1945 og lot etterfølgeren utpekes gjennom frie valg, men vant selv valgene i 1951. I de påfølgende årene etablerte han viktige statlige institusjoner for nasjonal kontroll over den økonomiske utviklingen – statsindustribanken BNDES og oljeselskapet Petrobras. I dette nasjonalistiske reformarbeidet ble han stilt overfor ultimatum fra USA-vennlige generaler: gå av, eller bli styrtet. Han valgte i stedet å begå selvmord.

På mange måter kaster Vargas fortsatt skygge over Brasil. På den ene siden danner økonomisk og sosial ‘modernisering ovenfra’ basert på pragmatisme og størst mulig harmoni mellom klassene rammene for alle landets seinere regjeringer. På den andre siden gjenspeiler motsetningene mellom hans egne prosjekter seg som hovedmotsetninger i Brasils politikk etter hans død i 1954: motsetningen mellom autoritært og demokratisk styre, og motsetningen mellom nasjonalt orientert og USA-orientert økonomisk utvikling. Vargas’ motstander og etterfølger, Juscelino Kubitschek (1955–60), var demokrat, men satset på utenlandske (amerikanske) investeringer, særlig i bilindustrien, for å få fart på økonomien. I denne perioden ble fagforeningene som var preget av Vargas, mer uavhengige og radikale, og Vargas-partiet PTB vant valgene i 1960 på en mer nasjonalistisk og anti-imperialistisk plattform. Revolusjonen på Cuba skapte økt ideologisk polarisering. USAs ambassade organiserte en konspirasjon mot landets demokratisk valgte (og pro-cubanske) myndigheter. Noen uker etter at president João Goulart annonserte grunnleggende reformer (reformas de base) i by og land, i form av agrarreform og boligreform satte de militære seg i bevegelse for å stanse kommunismens frammarsj i Brasil. Militærkuppet 1. april 1964 var det første i en serie kontrarevolusjoner støttet av president Lyndon B. Johnson og hans etterfølgere. Brasils generaler anvendte den autoritære og USA-orienterte formen for modernisering ovenfra. Da det folkelige presset tvang dem til å gi fra seg makten i 1985, hadde de tvunget arbeidsfolks lønninger ned til 1950-tallets nivå, og deres industrivekstmodell basert på statsgaranterte lån fra utlandet hadde kjørt staten konkurs. Likevel klarte de militære å beholde alle sine politiske, økonomiske og juridiske privilegier gjennom den nye konstitusjonen av 1988. De var innvilget straffefrihet for alle brudd på menneskerettighetene begått under diktaturet; deres pensjoner var himmelske og gikk i arv til barna; og grunnloven ga dem frie hender til å gripe inn i politikken på nytt for å ‘redde landet og konstitusjonen’.

Ved presidentvalgene i 1989 hadde den radikale venstresiden to populære kandidater som ikke klarte å samarbeide: Leonel Brizola, lederen for de venstreorienterte Vargas tilhengerne, og Lula, lederen for den nye arbeider- og venstrebevegelsen. Splittelsen banet veien for de ny-liberale representantene for det herskende oligarkiet, først representert av Collor de Mello (1990–92), så Itamar Franco (1993–94) og deretter Fernando Henrique Cardoso (1995–2002). Heretter gikk nesten halvparten av statsbudsjettet til gjeldsbetaling innenlands og utenlands. Den innenlandske gjelden var til bankene og landets små- og storborgerskap som hadde kjøpt statsobligasjoner. Gjennom Plano Real skulle Cardoso styrke det ‘nasjonale’ finanskapitalist-sjiktet ved å holde inflasjonen lavest mulig og statsbankenes realrente høyest mulig. Dette kvelte langsiktige industriinvesteringer, og landet ble nesten avindustrialisert. Arbeidsledigheten nådde historiske høyder. Samtidig ble statlige banker, telefonselskap, gruveselskap (Vale) og andre infrastrukturer privatisert – angivelig for å lette statsgjelden. Utenlandske kapitalgrupper i samarbeid med politiske allierte i de nasjonale bankene ervervet seg statlig arvesølv for nesten en slikk og ingenting.

Lula-regimet

PTs partikongress hadde vedtatt ‘Demokratisk revolusjon’ for Brasil, og var inspirert av den nye militansen i De jordløses bevegelse (MST), og den ideologiske kampviljen til Verdens Sosiale Forum holdt for første gang i Porto Alegre i 2001. Trass i at meningsmålingene spådde overlegen seier for Lula ved presidentvalget i oktober 2002, tok ikke kampanjeledelsen noen sjanser. I forkant av valget offentliggjorde Lula ‘Brev til det brasilianske folk’, et brev som egentlig var skrevet til det brasilianske og internasjonale borgerskapet. Her lovet Lula at han skulle fortsette Cardosos økonomiske politikk og respektere statens inngåtte forpliktelser overfor innenlandske og utenlandske kreditorer. Dermed garanterte han at det ikke ville finne sted noen redistribusjon av rikdom fra rike til fattige, og at det ikke ville være finansielt rom for omfattende sosiale reformer. Tre forhold gjorde likevel at Lula ble sett på som den største sosiale og nasjonale velgjøreren siden Getulio Vargas.

‘Smarte’ reformer²

For det første gjennomførte han et sett av ‘smarte reformer’ – reformer som kostet relativt lite, men fikk merkbare positive sosiale effekter. Dette skjedde særlig i hans første mandatperiode (2003–2006). Først ble Minstelønna økt langt over prisstigningen. Dette var ikke blitt gjort siden 1964. Minstelønna er en institusjon innført i Vargas sin regjeringstid, og fastsettes gjennom presidentdekret. Foruten at over en firedel av arbeidsstokken går på minimumslønn, påvirker den ytelsene til de litt bedre betalte arbeiderne, og statens minstepensjonister (som utgjør flertallet av pensjonistene) får sine utbetalinger bestemt av Minstelønna. Lula sørget etter hvert for å innføre en ‘handlingsregel’: at Minstelønna hvert år skal øke minst like mye som prisstigninga siste året pluss gjennomsnittet av landets økonomiske vekst de siste to årene. Resultatet er at de minsteløntes kjøpekraft er blitt fordoblet siden Lula ble president.

Den andre smarte reformen var innføring av barnetrygd: Bolsa Familia. Denne gis til barnefamilier med inntekt under halvparten av Minstelønna. Det vil si til familier som knapt har arbeidsinntekt i det hele tatt – gjerne unge enslige mødre uten mer enn grunnskoleutdanning. Bolsa Familia overfører ca én prosent av landets nasjonalprodukt til de 10 prosent fattigste familiene, som dermed heves fra under eksistensminimum til litt over. Økonomene i Verdensbanken skryter av programmet fordi det er ‘treffsikkert’, basert på pålitelige offentlige registre, og går rett inn på bankkontoen til familieoverhodet, uten korrupte mellomledd. Bolsa Familia danner nå forbilde for ‘cash transfer programs’ i en rekke land i Afrika, Asia og selvsagt Latin-Amerika.

Den siste viktige ingrediensen i de smarte reformene er at de statlige bankene, Banco do Brasil og Caixa Economica, er pålagt å åpne bankkontoer og utstede kredittkort til alle, også til mottakerne av Bolsa Familia. Butikker har ikke lov å nekte noen med slike kredittkort å kjøpe på avbetaling.

Multplikatoreffekten av disse ‘smarte’ reformene er at nesten hele den fattigste befolkningen i Brasil har skaffet seg nødvendige hvitvarer som kjøleskap og stekeovner, samt farge-TV. En stor andel familiefedre har skaffet seg moped eller motor-sykkel, og kommer seg lettere på arbeid. Den innenlandske etterspørselen etter disse varige forbruksgodene har økt sterkt, og vært en viktig faktor bak veksten i landets produksjon og økonomi under Lula. Denne veksten sikret økt sysselsetting, som igjen økte etterspørselen.

Offentlig finansiert bygningsarbeid

I sin andre presidentperiode 2007–2010 gjennomfører Lula prosjekter som både skal konsolidere sysselsettingsveksten og kutte ned på det enorme etterslepet i landets infrastrukturer. Knapt noen nye kraftverk, veier, broer, flyplasser, bussterminaler, undergrunnsbaner eller kloakknett var bygd siden militærdiktaturet kjørte staten konkurs rundt 1980. Finanskrisa i 2008 satte enda større fart på prosjektene og ga dem status som motkonjunkturtiltak. Særlig to programmer ble finansiert av den føderale regjeringa. For det første ‘Programmet for akselerert vekst’ (PAC), som særlig finansierte infrastrukturtiltak men også ga rom for byfornyelse og erstatningsboliger i slumområder.

Det andre programmet var ‘Mitt Hus Mitt Liv’ (A Minha Casa Minha Vida) som skulle bøte på det enorme boligunderskuddet i landet. To millioner boliger er bygd til nå. En tredel av boligene skulle fordeles sterkt subsidiert til familier med inntekt under tre minstelønner.

Kritikken av disse prosjektene er at de først og fremst sikrer oppdrag og profitter til de gigantiske entreprenørselskapene i Brasil, som Odebrecht, OAS og Andrade Gutierrez. Boligprogrammet ‘Mitt Hus Mitt Liv’ blir utført av private firmaer som kjøper privat land der det er billigst – nemlig i periferien av byene, der øvrig infrastruktur mangler, og fra hvor det kan ta timer for arbeidsfolk å bli transportert til arbeidsplassen (Braathen et al 2013).

«Vårt pass inn i framtida»³

I 2007 gjorde Lula det offentlig kjent at landet hadde enorme oljeforekomster off-shore og på flere tusen meters dyp (‘pre-salt’). Dette var de største oljefunnene som var gjort på kloden de siste 20 årene. Han annonserte at dette var rikdommer som skulle komme hele det brasilianske folket til gode, og bidra til å utrydde fattigdommen i landet en gang for alle. «Dette er vårt pass inn i framtida», slo han fast.

Slik meldte han Brasil inn i klubben av olje- og gassrike nasjoner i Latin-Amerika: ‘ressursnasjonalistiske’ land som gjennom ‘neo-ekstraktivisme’ kunne øke landets internasjonale uavhengighet/handlekraft, fremme et bedre liv for landets fattigste, samt sikre langvarig folkelig oppslutning om landets regime og lederskap. Grunnrentebaserte superinntekter til staten gjennom eierskap, royalties og andre skatter og avgifter gjør det mulig for regjeringer å foreta store og kostbare sosiale reformer uten å ta fra de rikeste. En kan sikre fred mellom klassene samtidig som en utvikler landet og velferden. Dette er et perspektiv som Hugo Chavez i Venezuela, Evo Morales i Bolivia, Rafael Correa i Ecuador og Lula i Brasil sannsynligvis har hatt til felles.

Lula nedsatte en hurtigarbeidende komité med lederne fra nøkkeldepartementer og statsoljeselskapet Petrobras. Allerede i 2009 kunne komitéen legge fram nye lovforslag for presidenten. Kjernen i forslaget var at en trengte å tiltrekke internasjonal kapital for å gjennomføre de enorme investeringene som ‘pre-salt’ feltene ville kreve, men all utvinning skulle skje under kontroll av Petrobras. Petrobras skulle være operatør, og staten skulle ha direkte eierandel på minst 40 % på alle felt. Statens inntekter fra direkte eierandeler og royalties skulle gå inn i et føderalt ‘Sosialt Fond’. Dette oljefondet skulle investere sine inntekter i nasjonale og internasjonale verdipapirer, og avkastningen skulle brukes til å sikre en framtidig velferdsstat – særlig innen utdanning og helse. Den nevnte komitéen hadde besøkt Oslo og Stavanger, og et visst slektskap med den norske modellen for petroleumsforvaltning kan spores.

Komiteens lovforslag ble behandlet og vedtatt med hurtigtogfart. Lula kunne som sin siste presidenthandling i desember 2010 underskrive de nye petroleumslovene. Dermed skrev han seg inn som direkte arvtaker etter Getulio Vargas – presidenten som hadde etablert Petrobras for å sikre at ‘oljen er vår’ – O petroleo é nosso. Men til forskjell fra Vargas, klarte Lula å sikre demokratisk stabilitet rundt sin politikk, og han maktet å gjøre fornøyd både borgerskap og arbeiderklasse, og nasjonal så vel som internasjonal kapital.

I et større historisk perspektiv, derimot, hadde ikke Lula endret på landets politisk-økonomiske struktur. Brasil er fortsatt basert på eksport av commodities fra landbruk og mineralutvinning. Noen av spesifikasjonene er riktignok nye – soya er blitt det viktigste produktet fra i det industrielle monopollandbruket, og Kina er den viktigste kunden og etter hvert den største utenlandske investoren i gruve- og oljesektoren.

Et regime foran undergangen?

Mange har spurt seg om det ‘lulistiske’ regimet kan fortsette uten Lula. Hans håndplukkede etterfølger, Dilma Rousseff, mangler Lulas karisma, mangler Lulas flaks når det gjaldt de internasjonale økonomiske konjunkturene, og mangler Lulas enorme forhandlingsevner og kapasitet til å gjøre enhver fiende til venn. Men før juni-dagene i 2013 var Dilma rimelig godt likt – nærmere 60 % synes hun gjorde en god jobb. Etter juni-dagene var bare 30 % av den samme mening. I skrivende stund – mai 2014, noen uker før et fotball-VM som pga pengesløseriet har blitt er ganske upopulært blant brasilianere flest, og noen måneder før presidentvalget – er inflasjonen på vei opp. Prognosene for landets økonomiske vekst blir stadig nedjustert og nærmer seg usle 1 % for 2014. Oljeproduksjonen øker ikke som planlagt. Borgerskapet og den øverste middelklassen er absolutt misfornøyde. Men hva mener folket?

På den ene siden gjør de opprør. Over 10 millioner mennesker var på gatene i 450 byer i juni 2013. Brasil var paralysert. Den kjente statsviteren fra São Paulo, André Singer (2014), har gjennomgått alle spørre-undersøkelser foretatt blant demonstrantene. Han konkluderer at de som var på gata var unge, de fleste mellom 20 og 30, like mange under 20 som mellom 30 og 40. De aller fleste hadde langt høyere utdanning enn gjennomsnittet i befolkningen. Men deres familier hadde lavere eller like lav inntekt som gjennomsnittet av befolkningen. Singer knekker denne nøtta ved å formulere en hypotese om at det er et nytt sosialt sjikt, et nytt proletariat, som er ute og protesterer. Bedre utdannet enn sine arbeiderklasseforeldre, men med svært usikre framtidsutsikter på et arbeidsmarked som er like fleksibilisert og forrående som i andre turbokapitalistiske land. Singer foreslår betegnelsen ‘prekariat-proletariat’ (Singer 2014).

De ekstreme boligkostnadene, som er et resultat av boligspekulasjon som ifølge David Harvey tilfredsstiller finanskapitalens akkumulasjonsbehov, men før eller seinere bryter ut i finanskrise (Harvey 2008), gjør det umulig for unge arbeidere å etablere seg og stifte familie. I en by som Rio de Janeiro har husleie og boligutgifter for folk flest blitt fordoblet de siste tre årene. Storbyenes krise i Brasil – ikke bare boligmangelen men også fraværende kloakkanlegg, uendelige køer i trafikken, elendig kollektivtrafikk, privatisering av offentlige rom, mangel på offentlig sikkerhet, den totale mangelen på respekt fra politiets overfor folk som bor i fattige områder – skaper nye sosiale bevegelser (Braathen et al 2013). Men den nye aktivismen og politiske bevisstheten kanaliseres ikke inn i politiske partier, ikke en gang i det venstreradikale PSOL, fordi alle har vært vitne til hvor fort og dypt PT falt, moralsk og ideologisk, så snart de fikk høy oppslutning. Fagforeninger særlig i offentlig sektor har derimot fått nytt liv, og ikke siden Lulas dager som streikeleder i 1978 til 1980 har det vært så mange tapte arbeidsdager pga streik som i 2012, 2013 og kanskje i enda høyere grad i 2014 (DIEESE 2013).

På den andre siden er arbeidsløsheten rekordlav. Store deler av arbeiderklassen har opplevd historisk løft i levestandard og framtidsutsikter. De har liten grunn til å gjøre opprør. De har stor grunn til å identifisere seg positivt med Lula og PT. PT spiller fremdels nøkkelrollen i valget av landets framtidige kurs. Partiet er fortsatt landets største og mest populære, med et reformprogram som velgerne oppfatter som til venstre-for-sentrum. Selv om det ikke lenger er et sosialistisk og klassebevisst parti med ønske om å innføre et arbeidermaktbasert demokrati, er det et parti av og for den fattigste halvdelen av befolkningen. Det har vunnet subproletariatet over til seg særlig i nordøst i landet, som tidligere var under kontroll av lokale konservative stormenn (Singer 2012).

På sikt er spørsmålet hvorvidt Brasils ‘mange arbeiderklasser’ – subproletariatet i utkantene, den tradisjonelle arbeiderklassen, det unge og bedre utdannede prekariat-proletariatet i megabyene – makter å finne sammen politisk. De trenger å fravriste finans- og landoligarkiet makten, de trenger å ta sterkere kontroll over internasjonale investorer, de trenger å fremme en virkelig bærekraftig utvikling med anstendig bolig, trygt arbeid og miljøvennlige byer for alle.

Litteratur:

Baiocchi, G., Braathen, E. & Teixeira, A.C., 2013. ‘Transformation institutionalized? Making sense of participatory democracy in the Lula era’, in K Stokke & O Törnquist (eds.), Democratization in the global south: The importance of transformative politics. Palgrave Macmillan, Basingstoke, Hampshire.

Braathen, E., Sørbøe, C.M., Bartholl, T., Christovão, A.C. & Pinheiro, V., 2013. “Rio de Janeiro: Favela policies and recent social mobilizations”. NIBR Working Paper, no.110, Norwegian Institute for Urban and Regional Research, Oslo.

Braathen, E., 2014. ‘Passive revolution? Social and political struggles surrounding Brazil’s new found oil reservoirs’ in J-A McNeish, A Borchgrevink & O Logan (eds.) Converting energy into political power in Latin America and beyond, Zed Books, London (kommer).

Coutinho, C.N., 2008. Contra a Corrente. Ensaios sobre Democracia e Socialismo. Cortez, São Paulo.

DIEESE, 2013. Studies and Researches. Overview of the strikes in 2012. Inter-union

Department of Statistics and socio-economical studies. Tilgjengelig: http://www.dieese.org.br/balancodasgreves/2012/estPesq66balancogreves2012.pdf. Tilgang 10 February 2014.

Harvey, D., 2008. “The Right to the City”. New Left Review 53: 23-40.

Hunter, W., 2011. ‘Brazil: The PT in power’, in S Levitsky & KM Roberts (eds.), The resurgence of the Latin American left, The John Hopkins University Press, Baltimore, MD.

Kingstone, P.R. & Ponce, A.F., 2010. ‘From Cardoso to Lula: The triumph of pragmatism in Brazil’, in K Weyland, RL Madrid & W Hunter (eds.), Leftist governments in Latin America: Successes and shortcomings, Cambridge University Press, New York, NY.

Maricato, E., 2013. ‘É a questão urbana, estúpido!’ in D Harvey et al., Cidades rebeldes: Passe livre e as manifestações que tomaram as ruas do Brasil, Boitempo Editorial, São Paulo.

Rolnik, R., 2013. ‘Ten years of the City Statute in Brazil: From the struggle for urban reform to the World Cup cities’, International Journal of Urban Sustainable Development’, vol.5, no.1, pp. 54–64.

Singer, A.V., 2012. Os sentidos do lulismo: Reforma gradual e o pacto conservador. Companhia Das Letras, São Paulo.

Singer, A.V., 2014. “Rebellion in Brazil. Social and Political Complexion of the June Events”. New Left Review, 85, Jan/Feb 2014.

Noter:

1 Inspirert av Coutinho 2008.

2 Dette avsnittet er basert på Singer 2012.

3 Dette avsnittet er basert på Braathen 2014.

To oversiktsbøker

Bestselgeren i jubileumslitteraturen har vært Karsten Alnæs’ 1814. Miraklenes år. Denne hadde allerede solgt svært godt da Bård Frydenlunds Spillet om Norge. Det politiske året 1814 forelå i bokhandlene i mai i år. Disse to bøkene er begge kronologiske fortellinger om de sentrale begivenhetene gjennom hele det sagnomsuste året. De bygger på et svært stort antall kilder – og styrken hos begge ligger i evnen til å få mye ut av primærkilder, som dagbøker, brev, spionrapporter osv. Som lesere bringes vi nær inn på det som skjedde, og de fleste av oss får vite veldig mye mer enn vi visste fra før. Riktignok må en gå til annen litteratur om en er opptatt av historikerdebatten om de overordnede og syntetiserende historieforklaringene3, men skal en gjøre seg opp kvalifiserte meninger om de store spørsmåla trengs mye av den faktiske kunnskapen en kan hente fra Alnæs og Frydenlund.

Særlig når det gjelder vurderingen av de sentrale aktørene er det nyanseforskjeller mellom Alnæs og Frydenlund, men jeg finner ikke systematiske eller helt avgjørende skiller mellom dem. Til tross for det felles grepet med å gjøre ÅRET til temaet, er det imidlertid store forskjeller i skrivemåten. Historikeren Frydenlunds framstilling er bevisst svært nøktern og hele veien konsentrert om det sentrale. Spenningen ligger i stoffet selv og i at han lar kildene tale. Alnæs har ved siden av sitt skjønnlitterære forfatterskap opparbeidet seg en rolle som en av de aller fremste historieformidlerne i Norge. Langt mer enn Frydenlund lar han fortellingen skifte mellom stort og smått og oversikt og detaljer. Han bruker mange teknikker for å levendegjøre stoffet. Denne gangen gjør han ikke bare godt greie for hva han har hentet hos ulike historikere, men han har (så langt jeg kan bedømme) selv levert meget patent faghistorie.

Stormaktsspill og krig

Begge historikerne har i tillegg til de store begivenhetene på våren, viet mer plass til det omfattende stormaktsspillet om Norge – og på krigen og fredsslutningen mellom Norge og Sverige, enn hva det ofte er blitt plass til i 1814-litteraturen. De viser begge også eksempler på sosiale opprør dette året.

Stormaktene var fast bestemt på at Norge skulle i union med Sverige, slik Kieltraktaten tilsa, men samtidig at Norge skulle ha en relativt fri stilling i unionen. Bård Frydenlund refererer bl.a. grundig fra den politiske debatten i England om synet på Norges stilling etter Kielfreden. Til det mer kuriøse hører det at han under arkivstudier i London «avslører» offiser og adelssønn Charles Gordon som britisk spion i Skandinavia – 200 år etter! Gordon rapporterte bl.a. at det ville koste dyrt å ta Norge.

Krigen mot Sverige på sommeren oppviste enkelte eksempler på vellykket norsk motstandskamp, men mest på dårlig planer, svik og svikt fra sivile – og særlig fra militære ledere. Det er overraskende å se så grundig dokumentert hvor mange vanlige soldater det var som var sterkt misfornøyde med dette – til tross for store problemer bl.a. med forsyningssituasjonen, og de store omkostningene det ville ha for dem å fortsette krigen.

En interessant kilde som Alnæs har benyttet, er håndskrevne notater etter den svenske soldaten Johan Månsson – om slaget på Eidskog. Hans beretning er oppbevart på Eda Skans Museum, og danner grunnlag for et spennende stykke mentalitetshistorie. Månsson hadde giftet seg med en norsk kvinne året før, men «jentene i Eda ser frodige og blomstrende ut. Det hadde vært synd om de norske troppene fikk trenge fram hit og herje slik det stundom skjer i krig.»4 Når soldatene marsjerer inn på norsk område forteller han: «Her møter vi ingen vennlige ansikter. Menneskene er åpenbart redde for oss. Kvinnene springer lange veier for å slippe å møte oss, og en del stenger seg inne og setter bom for dørene.» Før slaget er det bønn, og Johan undrer seg på «hvordan Vår Herre lytter til slike bønner når de kommer fra to hold, som er fiender, som har til hensikt å drepe hverandre.» Han dreper en norsk soldat med bajonett og sier det uhyggelige synet av den drepte vil følge han for bestandig. Da svenskene må trekke seg tilbake «trampet vi på døde og sårede kropper av mennesker og hester.»

Kampen for demokratiet

Ikke all jubileumslitteraturen handler om 1814 «i seg sjøl». Minst like interessant er det å se på 1814 som utgangspunktet for den nasjonale og demokratiske kampen i århundret som følger. Historieprofessor Finn Olstad har etter nylesning av relevant historielitteratur gjennomført en personlig drøfting av 200 års kamp for og om demokratiet i Norge fra 1814. Debattboka hans har tittelen Det farlige demokratiet. Folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år.

Olstad starter med å avgrense seg fra den naiviteten han mener det er å si at Norge gikk fra enevelde til demokrati i 1814. Jeg synes kanskje han undervurderer det grunnlaget 1814 la for en videre demokratiutvikling, men fortjenesten hans ligger i å vise hvor sterk den klassebestemte motstanden mot demokratiet – det vil si fra samfunnselitene – faktisk var. Så seint som i stortingsvalga mellom 1855 og 1882 var bare 7,5 % av befolkningen (30 % av mennene over 25 år) stemmerettskvalifiserte. Fordi det var blitt flere eiendomsløse var dette en mindre andel av befolkningen i 1814. Av de stemmerettskvalifiserte avla 64 % den troskapseden som også gjorde dem stemmeberettigede – og bare knapt 27 % av de 7,5 % deltok i valget i 1865. Arbeiderforeningene i thranebevegelsen hadde i 1850 nesten like mange medlemmer som det antallet som stemte på den tida! Da staten knuste thranebevegelsen, var dette først og fremst et forsøk på å kvele en demokratisk utvikling. Det første gjennombruddet for parlamentarismen og folkevalgt makt i 1884, var som kjent bare mulig med Venstres folkevæpningssamlag i bakhanda – mens det var presset på Venstre fra den gryende arbeiderbevegelsen, og fra kvinnebevegelsen, som førte fram til allmenn stemmerett.

Kontroversielt perspektiv på nyere historie

I Det farlige demokratiet fortsetter Olstad sin historiske vandring gjennom 1900-tallet og fram til i dag, og fremmer her (for en del) interessante, men kontroversielle synspunkter. En del av dem er denne anmelderen sterkt kritisk til.

Olstad mener det ved tre anledninger i perioden 1917–21 blei gjort framstøt for en rød revolusjon i Norge, mens fascistiske kupplaner i mellomkrigstida var høyst reelle. I følge Olstad var demokratiet dermed truet både fra høyresida og fra venstresida. Klassekompromisset fra 1935 og Arbeiderpartistaten etter krigen var dermed en stor seier for demokratiet. Arbeiderpartistaten hadde riktignok enkelte demokratisk betenkelige trekk. Unntakslover og politiske overvåkning var en del av dette, men når det gjelder overvåkningen demper Olstad kritikken. En annen type problem lå i borgerskapets motstand mot økonomisk demokratisering.

Olstad har åpenbart til hensikt å skrive ut fra et slags sosialdemokratisk grunnsyn, som i det meste skiller seg fra det som er dominerende sosialdemokratisk politikk i dag.5 Han ser på folkeavstemningen i 1972 som et demokratisk høydepunkt i norsk historie, og han ser også «kvinnenes inntog i politikken» fra samme tiår som er viktig gjennombrudd. Men etter dette ser han stadig sterkere trekk av en ny elitistisk embetsmannsstat. Han knytter dette særlig til at Arbeiderpartiet fra Harlem Brundtlands tid har mistet interessen for det tradisjonelle sosiale grunnlaget sitt. Partiet er ikke lenger en kanal for vanlige arbeidsfolk uten særlig formell utdannelse – og dermed er en demokratisk kanal blitt tettet. I tillegg til den tradisjonelle kritikken av ml-bevegelsen stiller Olstad spørsmål ved om tidligere ml-ere gjennom å innta mange posisjoner i det norske samfunnet har bidratt til å forsterke disse elitære trekkene i synet på politikk(!).

Et ønske om høyrepopulistisk innvandringspolitikk?

Olstad viderefører sin sterke anti-elitisme i en kritikk av hva EØS-medlemskapet og en globalisering på de transnasjonale selskapenes premisser, har ført til av innskrenking i demokratiet. Olstad argumenterer for en innvandringspolitikk som har klare høyrepopulistiske berøringspunkter. Dette kan synes som en logisk oppfølging av motsetningen mellom «folket mot elitene», som preger hele boka, men for meg framstår det nærmest motsatt: Den demokratiske kampens historie blir tatt til inntekt for tankestrømninger som helt siden 1814 (jødeparagrafen) har vært en trussel mot demokratiet.

Denne kritikken av innvandringspolitikken blir forsøkt knyttet til Terje Tvedts analyse av «det norske godhetsregimet». Hos Tvedt er frivillige organisasjoner som driver med bistand og humanitært arbeid i den tredje verden nært knyttet til den norske staten, slik at de dermed er med på å legitimere den hegemoniske politikken. Uansett hva en måtte mene om analysen til Tvedt, er det absurd å framstille det som om Antirasistisk Senter o.a. legitimerer norsk innvandrings- og «integreringspolitikk». Har virkelig ikke Olstad merket at den dominerende politikken er stadig innstramming?

Jeg synes Olstads kritikk av innvandrings-politikken er svak, og har vanskelig for å skille innholdet i kritikken hans av «multikulturalismen» fra den vi hele tida har hørt fra de mer tradisjonelle innvandringsfiendtlige miljøene. Tragikomisk blir det når han mener at utgangspunktet for antirasismen i Norge var ml-ernes ønske om å destabilisere økonomien!

Selvfølgelig kan det bli et demokratisk problem om politikken på et område mangler folkelig oppslutning. Men i den debatten som (kanskje) følger i kjølvannet av Olstads bok, er det andre synspunkter som er langt mer fruktbare:

1. Visse grunnleggende menneskerettigheter skal en ikke stemme over.
2. På viktige områder ser det ut som om opinionen ønsker en mer åpen innvandringspolitikk – f.eks. når det gjelder barneflyktninger.
3. Fagbevegelsens kamp mot sosial dumping er uhyre krevende, men den eneste farbare veien hvis en verken vil bli medløpere for rasistene eller spille ballen i hendene på dem.
4. Den fornuftige anti-elitismen i dette spørsmålet må være å vise at de politiske elitene kombinerer tilslutning til det felles arbeidsmarkedet gjennom EØS – med en tilpasning til de innvandringspolitiske strømningene som bl.a. livnærer seg av de negative følgene av denne EØS-politikken.

Om det ikke alltid er så lett å lære av historien, er det mye å lære av historikere. Som jeg har vist i denne bokmeldinga, har de vært med på å nyansere det tradisjonelle 1814-bildet. Samtidig er det et viktig tema hos Finn Olstad at demokratiet er noe som måtte kjempes fram i kamp mot eliter og høyrekrefter. Det gjelder både før og nå. Men når Olstad mot slutten mest tilbyr oss retoriske poenger og sviktende kunnskaper om det som faktisk er norsk innvandringspolitikk, trår han galt både som historiker og som samfunnsdebattant.

Noter:

1. Kultursidene til nrk.no den 27. april. http://www.nrk.no/kultur/litteratur/1.11683712 Artikkelen er skrevet av journalist Ana Leticia Sigvartsen.
2. Serien er presentert i forskningsmagasinet Apollon 1/2014 (Universitetet i Oslo).
3. Jeg gikk inn i denne debatten i Rødt! 4/13. Jeg hadde da særlig nytte av Ståle Dyrviks lille bok Året 1814 (Samlaget 2005). Den er historiografisk og redegjør for de motstridende og skiftende teoriene om 1814.
4. Alle sitatene etter Alnæs s. 362/363.
5. Samtidig skriver Olstad at han egentlig ikke forstår hva sosialdemokratisk politikk er for noe, fordi innholdet har skiftet så mye over tid. Han påpeker at Einar Gerhardsen og hans generasjon kalte seg «sosialister» og ikke «sosialdemokrater». Han gjør narr av yngre intellektuelle som har forsøkt å gi «sosialdemokrati» en idéhistorie preget av kontinuitet – og anti-marxisme allerede i utgangspunktet.

Jørn Magdahl

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer har gjennom boka Alt dette kunne vært unngåt» ønsket å gi oss et innblikk i dagens Afghanistan, i ruinene etter 30 år med frigjøringskrig, borgerkrig, undertrykking og internasjonal militær intervensjon. De lar oss møte en rekke afghanere, fra ulike deler av landet og fra ulike samfunnslag, menn som kvinner. Tittelen på boka, som er hentet fra utsagnene fra flere av dem bokas forfattere har møtt på sin reise, indikerer at dagens situasjon kunne ha vært unngått. Forfatterne ønsker å vise hva følgene i all sin gru av den internasjonale intervensjonen har vært for den jevne afghaner, 13 år etter.

Det nye Afghanistan

«Dette er historien om det nye Afghanistan», heter det på bokas omslag. Det betyr at Carsten Jenssen og Anders Sømme Hammer sikter høyt med denne boka. Det er fryktens Afghanistan de presenterer, gjennom sterke intervjuer med enkeltmennesker fra ulike deler av landet og i svært ulike situasjoner, fra krigsherrer til bønder, familier som har mistet sine kjære. Og kvinner som trosser restriksjoner og trusler i Kandahar.

At krig skaper frykt og usikkerhet, medfører utvilsomt riktighet. Mer enn 30 års konflikt, fra Sovjets invasjon i 1979, krigen om Kabul fra 1992, da det prosovjetiske regimet hadde falt og mujahedin-partiene, som slåss mot invasjonsstyrkene, forsøkte å enes om en regjering, til Taliban, som skritt for skritt tok kontroll over størsteparten av landet fra 1994, som en reaksjon mot lokale krigsherrers vilkårlige maktbruk. Dette resulterte i et religiøst regime uten presedens i afghansk historie med sterke restriksjoner på ikke minst kvinners muligheter. Så fulgte invasjonen fra USA og dets allierte i 2001. I sum har disse mer enn 30 årene gitt opphav til frykt, lidelse, død, flukt og ødeleggelser av uante dimensjoner.

Mitt første møte med Afghanistan fant sted lenge før de omfattende konfliktene tok til. Den sterkeste lærdommen fra den gangen er at om du respekterer en afghaner, så vil afghaneren respektere deg. Jeg har seinere lært hvor mye ære betyr i en afghansk sammenheng. Det samme med likhetsbegrepet, som er nedfelt i pashtonernes æreskodeks pashtonwali. I seinere møter, i Pakistan på 1980-tallet, med millioner av flyktninger og en voksende motstandsbevegelse, på 1990-tallet i Kabul, Kunar-provinsen og i Pakistan, og siden 2005 i Kabul, Faryab-provinsen, Herat og iMazar-i-Sharif har jeg møtt konsekvensene av år med konflikt, jeg har møtt frykt og usikkerhet, men jeg har også møtt viktige trekk fra det Afghanistan jeg kjente fra 1970 – stolthet, uavhengighet og respekt.

For Jensen og Sømme Hammer synes det bare som frykten og de dramatiske følgene av konflikten siden 2001 står igjen. Til og med Taliban er preget av frykten, som om det skulle være noe overraskende. Med målrettede likvideringstokter i over 10 år, har utvilsomt de utenlandske styrkene spredd frykt. Det slående er at på tross av dette, har motstanden mot regjeringen i Kabul og de fremmede soldatene vokst i styrke og utbredelse, ikke på grunn av frykt, men som en følge av ønske om nasjonal frihet, hevn for ydmykende overgrep fra de internasjonale eller nasjonale sikkerhetsstyrkene eller for å sikre fortsatt gunstige vilkår for narkoøkonomien.

Dette er en bok som bringer fram den usikkerheten og utryggheten som afghanere over hele landet nå opplever. Den internasjonale militære tilstedeværelsen har ikke brakt verken sikkerhet, demokrati eller økonomisk utvikling. Den optimismen som rådet de første årene etter 2001, ble raskt snudd til skepsis og etter hvert regelrett fiendtlighet, ikke minst fordi utlendingene ikke leverte hva den lovet.

En illegitim regjering

Krigsherren Halim i Kandahar gir et godt bilde av hvor krigen har brakt Afghanistan anno 2014. Hans kontante budskap er at «i 35 år har jeg ventet på døden hver dag. Jeg har lagt mitt liv i Allahs hender, regjeringen har overlatt sitt til de utenlandske styrkene». Etter hans mening regjeres Afghanistan i dag av «tallerkenskyllere og dovaskere», alle de som flyktet til Europa og USA for å redde livet, som måtte påta seg de mest ydmykende jobbene for å overleve, for så å komme tilbake med den amerikanske invasjonen i 2001.

Uønsket i resten av verden

I kapittelet «En god gutt», forteller Anders Sømme Hammer om besøket til gravplassen i Faryab, hvor Samaruddin ligger begravet, den afghanske politimannen som tok livet av to utenlandske soldater. Han oppfattes nå som en helgen av mange, med helbredende evner. Her skriver Hammer at «Vesten invaderte Afghanistan med minimal kulturforståelse. I Afghanistan settes ære høyere enn de fleste andre verdier, hevndrap er ikke uvanlig. Men jeg tror det bare er en del av forklaringen. Den store utryggheten gjør noe med mennesker. Det aldri å kunne slappe helt av virker nedbrytende. Det er bare de færreste som har ressurser til å rømme fra frykten. Afghanere er uønsket i resten av verden, og de vet det. En undersøkelse viser at et afghansk pass er det som gir deg minst frihet til å reise.»

I alle konflikter forsøker mennesker å komme seg til sikrere steder. De fleste velger å reise til andre deler av eget land. Valg nummer to er nabolandene. For afghanerne var det millioner som dro til Pakistan og Iran etter den sovjetiske invasjonen i 1979, og nye millioner som valgte tilflukt samme steder da borgerkrigen raste fra 1993. Tilsvarende var man vitne til en ny bølge flyktninger mens Taliban regjerte i Kabul fra 1996. De ble ikke avkrevd noen pass for å krysse grensene. Det er alltid de få som beveger seg over større avstander, både fordi båndene til familie og hjemsted er sterke, og fordi ressursene til en reise til fjerntliggende steder ikke finnes. I tillegg kommer det faktum at Europa, ikke minst de siste tiårene, har skjerpet innreiserestriksjonene for nettopp å hindre flyktninger fra konfliktområder på andre kontinenter å søke tilflukt. Det har rammet afghanere som det har rammet palestinere, somaliere, eritreere og andre.

Forfatterne treffer også en gruppe afghanske unge menn, som har jobbet som tolker for det tyske militære i Kunduz. Prosessen de må gjennom for eventuelt å få politisk asyl i Tyskland, er illustrerende, og en av tolkene blir funnet drept før resultatet foreligger. Parallellen til behandlingen av tolker og annet støttepersonell for det norske militære er nærliggende. Budskapet fra forfatterne er at de utenlandske aktørene, inklusive Norge, ikke har skjønt hva samarbeid kan bety for hvilket stempel tolker og andre får i lokalsamfunnet. Faren for at noen kan bli drept eller utstøtt er reell.

Det står respekt av jobben forfatterne har gjort. Virkeligheten for den vanlige afghaner har vanligvis kun nådd oss i bisetninger når norske eller internasjonale soldater eller journalister har vært skadet eller drept.

Forfatterne har reist ut til lokalsamfunn i ulike deler av landet, i øst til Kunar-provinsen, i nord til Kunduz og Faryab-provinsene, i sør til den gamle hovedstaden og kjerneområdet for Taliban; Kandahar, og sjølsagt til hovedstaden Kabul. Hele veien suppleres teksten med flotte bilder, av personene de snakker med så vel som bilder som illustrerer tekstens budskap.

Hvordan kunne det vært unngått?

Forfatterne veksler mellom de nære møtene med enkeltpersoner, og de reflekterende passasjene, hvor de analyserer observasjonene i en større sammenheng, et godt utgangspunkt for å utvikle en best mulig forståelse for den aktuelle situasjonen og ut-fordringene framover. Men nettopp her, i denne vekslingen, opplever jeg bokas svakeste side. Hvorfor? Jeg tror det i første rekke er to forhold som svekker bokas budskap:

Bokas tittel indikerer at den dramatiske situasjonen Jensen og Hammer observerer og gir en sterk innlevelse i, kunne vært unngått. Etter å ha lest boka spør jeg meg sjøl om forfatterne mener at den internasjonale invasjonen seinhøstes 2001 kunne skjedd på en bedre måte og uten de fatale konsekvensene forfatterne observerer, om man hadde «forstått Afghanistan bedre», eller om USA og dets allierte ikke skulle ha gått inn?

Den historieløsheten forfatterne peker på som en svakhet i grunnlaget for den utenlandske intervensjonen i 2001, blir dessverre også en svakhet i denne boka. Sentrale spørsmål som betydningen av forholdet mellom den sentrale staten og periferien opp gjennom historien, og betydningen av de skjerpede etniske spenningene, ikke minst som følge av den siste krigen, berøres omtrent ikke. Heller ikke betydningen av Vestens bruk av Afghanistan i den kalde krigens siste fase, på 1980-tallet. En videreutvikling av de kommenterende delene av boka kunne på en enkel måte ha gjort opp for denne svakheten.

Et spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, er om frykten er så framtredende og dominerende som forfatterne hevder. Er Afghanistan anno 2014 et land så ødelagt som en følge av årtier med konflikt og krig, og ikke minst som en følge av de siste 12 årenes utenlandske intervensjon, at håpløsheten er mer framtredende enn håpet? Eller ville et sterkere fokus på den afghanske stoltheten og æresbegrepet, og en mer nyansert tilnærming til den voksende motstanden mot de fremmede militære troppene de siste 6–7 årene, gitt et mer sammensatt bilde?

Illegitimiteten, både når det gjelder regjeringen styresmaktene i Kabul og de utenlandske militære som framkommer i boka i mange sammenhenger, hadde fortjent en grundigere diskusjon. Frykten og illegitimiteten henger tett sammen i dagens Afghanistan, slik jeg ser det.

Kritikk av invasjonen

Utvilsomt vil boka til Jensen og Hammer bli oppfattet som en kraftig kritikk av den amerikansk-ledede invasjonen. Forståelsen av Afghanistan var fraværende og resultatene har uteblitt. Ødeleggelse og frykt er hva befolkningen sitter igjen med ved inngangen til året da de internasjonale styrkene skal trekke seg ut.

Etter å ha fulgt Afghanistan i over 30 år, siden den sovjetiske invasjonen i 1979, har jeg gang på gang blitt slått av hvor historie-løse vi er når vi skal se på utviklingen i landet. På mange måter kan det virke som Afghanistan før 2001 er å sammenlikne med et svart hull, uten historie og utvikling. Landets meget rike og turbulente historie, betydningen av veletablerte stammetradisjoner i deler av landet og det faktum at et utall ulike etniske grupper deler et felles territorium, blir utelatt. Med dette mener jeg ikke at tradisjoner ikke har blitt utfordret og har endret seg, men alle som har fulgt Afghanistan over tid, veit at sporene er der fortsatt, som de er i alle andre samfunn på denne kloden.

Og hva med konsekvensene av den vestlige verdens bruk av afghanerne på 1980-tallet i den siste fasen av den kalde krigen? Omfattende vestlig støtte til ulike mujahedin-organisasjoner for å svekke Moskva, resulterte i framveksten av krigsherrer og Taliban, og ga rom for terror-organisasjoner som Al Qaida. Sammen med det prosovjetiske regimet i Kabul, som satt fra 1978 til 1992, la dette grunnlaget for framveksten av en rekke lokale militser, som det internasjonale militære til dels de siste årene har revitalisert under navnet «Afghanistan Local Police» og «Arbakis», eller lokale sjølforsvarsgrupper.

Dagens situasjon i Afghanistan er et resultat av kombinasjonen av Vestens bruk av afghanerne i siste del av den kalde krigen, verdens likegyldighet i forhold til landet etter at det prosovjetiske styret falt i 1992, og invasjonen i 2001 med de påfølgende 13 årenes konflikt. På 1980-tallet var det den kalde krigen som begrunnet USAs og dets alliertes interesse. I dag er det først og fremst krigen mot terror, etter angrepet på New York og Washington i 2001, som er motivasjonen. Afghanernes interesser har hele tida kommet i andre rekke.

Boka til Hammer og Jensen gir oss et godt innblikk i hvordan en del afghanere opplever situasjonen etter 13 år med utenlandske tropper og økende usikkerhet. Frykten er det gjennomgående budskapet. Svaret på hva som skulle vært gjort annerledes er famlende. Afghanerne som ser muligheter og håp er fraværende, i boka, men ikke i Afghanistan.

Petter Bauck

Ved folkeavstemninga i september ønsket 45 % av de skotske velgerne seg nasjonalt sjølstyre, til tross for truslene om politisk kaos og økonomisk ruin.

Rødt! inviterte Helle Linné Eriksen til en samtale.

Helle Linné Eriksen har fulgt skotsk og britisk politikk i en årrekke, og opplevde innspurten foran folkeavstemninga på nært hold. Hun har engelsk hovedfag med en avhandling om nasjonalisme, klasse og Labour-partiet i nyere skotsk historie, og er aktiv i Sosialistisk Venstreparti.

Erik Ness er redaktør for Rødt!

 – For det første, så tilhører det sjeldenhetene at et vesteuropeisk demokrati diskuterer å dele seg opp i mindre biter. Separatisme og nasjonalisme gir ofte assosiasjoner til mer voldelige framgangsmåter, terrorisme og borgerkrig. Her har vi et land der topp-politikerne forholdsvis rolig satte seg ned og vedtok å avholde en folkeavstemning om temaet. Det er politisk interessant, uansett hvilket land man befinner seg i.

For det andre, så er det klart at det er vanskelig å være norsk og ikke ha en mening om hvorvidt et land med fem millioner innbyggere, olje, fisk og sau bør få være en selvstendig nasjonalstat.

For det tredje, brukte de fleste tilhengerne av et selvstendig Skottland argumenter som vi på venstresida kan identifisere oss med, og ja-kampanjen hadde nærmest unison oppslutning fra alle som regner seg som sosialister eller antikapitalister. Det handlet om mye mer enn et ja eller nei til Scottish Nationalist Party (SNP), og det fant sted en folkelig massemobilisering som er nødt til å sette spor. Og sist, men ikke minst, er det viktig å anlegge et annet perspektiv enn det vi så i norske massemedier, som i all hovedsak fulgte BBCs kampanjejournalistikk på vegne av det britiske establishment. Det som skjedde nå, var nemlig annerledes enn de andre gangene man har hatt folkeavstemninger om forskjellig grad av sjølstyre i Skottland.

Reaksjon mot Thatchers herjinger

 – Nei, det var det ikke, men aldri før har spørsmålet om full løsrivelse stått på dagsordenen. Mye av den fellesbritiske selv-følelsen var knyttet til det britiske imperiet, som kollapset i løpet av de første tjue åra etter Den andre verdenskrigen, selv om vi i de siste månedene før folkeavstemninga så patetiske forsøk fra nei-sida på å vekke en imperienostalgi til live. På 1970-tallet var det en nasjonalistisk bølge i både Skottland og Wales, som kom til uttrykk i parlaments-valget i våren 1974. Det er viktig å huske at Storbritannia har en valgordning som gjør det svært vanskelig for små partier å bli representert i Westminister, dvs. parla-mentet i London. Her er det fortsatt flertallsvalg i enpersonkretser. Er man ikke det aller største partiet i noen valgkrets, så får man ingen representasjon. Dette bidrar til en tydelig maktarroganse fra de største partienes side, de behøver jo ikke forholde seg til noen annen opposisjon enn hverandre. Og siden systemet er sånn, så får også små partier svært liten oppslutning ved valg, ettersom det er lett å argumentere for at det vil være å kaste bort stemmen. Da stemmer man heller på det minst ille alternativet blant de store. Så da det skotske nasjonalistpartiet SNP vant seks mandater våren 1974 og elleve i det raskt påfølgende valget samme høst, skremte dette ledelsen i Labour. Tradisjonelt har jo Skottland vært en Labour-bastion, og stort sett befinner skotske velgere seg til venstre for det vi ser i England. Sjokket ved 1974-valget fikk Labour-ledelsen til å forandre partiets politikk og foreslå en folkeavstemning om såkalt devolusjon, dvs. overføring av makt på avgrensete områder til nye folkevalgte organer i Skottland og Wales.

Det gikk ikke. Det er viktig å merke seg at dette var en avgjørelse som ble tatt av ledelsen, uten diskusjon i partiet, og uten at man konfererte med Labours egen partiorganisasjon i Skottland. På dette tidspunktet hadde Labour fortsatt noe av sin opprinnelige ideologi intakt, og denne tilsa at nasjonalisme var et borgerlig påfunn som ville splitte arbeiderklassen i Nord-England og Skottland. Så da sentralstyret på et litt dårlig besøkt møte midt i sommerferien gikk inn for devolusjon, så skapte dette store protester i partiet. Så kraftig var protestene at enkelte parlamentsmedlemmer gikk inn for å svekke lovforslaget om folkeavstemning, og i dette lyktes de. En folkeavstemning vinteren 1979 ga flertall for devolusjon, men man hadde sneket inn en klausul om at det måtte være flertall blant alle stemme-berettigete, og det var det ikke. SNP stilte mistillitsforslag mot et svært svekket Labour, det konservative partiet sluttet seg til, Labour-regjeringa falt – og Thatcher kom til makta ved det påfølgende valget.

– Partiet heter egentlig The Conservative and Unionist Party, selv om det navnet sjelden er i bruk, og de har et klart prinsipp om å holde unionen samlet, det være seg i Skottland eller Nord-Irland. Det viktigste Thatcher gjorde med Skottland, var å styrke oppslutningen om devolusjon. Hadde de hatt sitt eget parlament, kunne de ha dempet noen av skadevirkningene av Thatchers nyliberalistiske herjinger og angrep på arbeiderklassen. Da hun lanserte sin svært upopulære flate beskatning, kjent som poll tax, gjorde hun det i Skottland først. I løpet av den konservative regjeringsperioden fra 1979 til 1997 gikk partiet fra å vinne 22 valgkretser til å bli helt utradert. I de påfølgende parlamentsvalgene har de ligget stabilt på én representant.

Scottish Nationalist Party (SNP) stormer fram

– Ja, så da Tony Blair med sitt New Labour vant valget i 1997 var noe av det aller første de gjorde, å foreslå en ny folkeavstemning om devolusjon. Den ble avholdt allerede fire måneder seinere, og viste at nesten 75 % ønsket seg et eget skotsk parlament. Det ble da også resultatet. Et nytt parlament ble etablert, med et spenstig nytt valgsystem som fungerer som en hybrid mellom det norske og det britiske. Det gir mindre partier en sjanse, bl.a. feide det relativt ferske Scottish Socialist Party (SPP) inn i parlamentet med tre representanter i 2003 på en bølge av motstand mot krigen i Irak. Seinere falt de helt ut. Dette systemet har som følge at det er vanskelig å få et reint flertall, med koalisjonsregjeringer som resultat. Det skotske parla-mentet har ansvaret for mange områder, blant dem landbruk, utdanning, transport, helse, lov og orden. Bruken av en andel av inntektsskatten vil i framtida også bli avgjort i de skotske parlamentet.

– Valgene i 1999 og 2003 ga regjeringskoalisjoner mellom Labour og Liberal Democrats, men i 2007 ble Labour og SNP jevnstore, selv om det var Alex Salmond fra SNP som ble førsteminister. I 2011 ble det for første gang en flertallsregjering fra ett parti, nemlig det skotske nasjonalistpartiet. SNP fikk dobbelt så mange mandater som Labour, som særlig mistet oppslutning i områder hvor arbeiderklassen tradisjonelt har stått sterkt. SNP var i utgangspunktet et uberegnelig parti med en mangelfull ideologi på alt annet enn skotsk sjølstyre, men har etter hvert utviklet seg i retning sentrum-venstre med en mer helhetlig politikk, styringsvilje og styringsevne. Ettersom New Labour har sklidd lenger og lenger til høyre, har det blitt plass til et SNP som nærmest definerer seg som sosialdemokratisk. Blant kjernesaker med appell til velgere til venstre finner vi atomnedrustning, vilje til å satse på fornybar energi, en progressiv beskatning, gratis utdanning og kjønnsnøytral ekteskapslov. Foran folkeavstemninga talte SNP gjerne om den nordiske modellen, og framholdt særlige Norge med sin velfylte pensjonsbinge som forbilde. I praksis har SNP, på samme måte som sosialdemokrater i Norden, imidlertid vært med på en rekke usosiale tiltak når de har sittet i regjeringskontorene. I SNP-regjeringas White Paper fra i fjor blir det da også understreket at verken EU, Nato, pundet, næringslivsvennlig skattepolitikk eller kongehuset står på spill. Radikale kritikere omtalte dette som «indy lite».

– Dette må ses i sammenheng med hvilken regjering Storbritannia har for tida. Blant de områdene som foreløpig ikke har vært underlagt noen form for devolusjon, finner vi den delen av velferdsstaten som inneholder sosiale ytelser. Her har den konservativ-liberale Cameron-regjeringa i London gjennomført kraftige kutt og svekking av opparbeidete rettigheter. Mens regjeringa i London øker skolepengene, ønsket SNP å grunnlovsfeste retten til gratis høyere ut-danning i et selvstendig Skottland. Et viktig symbol er en svært upopulær «bedroom tax», som griper inn i hvor mange soverom sosialhjelpsmottakere skal få lov til å ha uten å måtte straffes økonomisk for det. Dette må være Erna Solberg og Siv Jensens våte drøm. Ikke overraskende ser vi derfor den samme skotske reaksjonen som under Thatchers regime politikk på åttitallet, det vil si at mange tenker: Hadde vi vært selvstendige, ville vi ha sluppet dette.

Mer enn sekkepiper og kilt

Det er langt på vei riktig, men samtidig har misnøyen drevet fram et sterkere ønske om nasjonalt styre. Akkurat dette tok det massemediene og politikerne i London svært lang tid å forstå. Tradisjonelt har skotsk nasjonalisme oppført seg som nasjonalistiske bevegelser pleier – mye referanser til oppkonstruerte minner om en skotsk nasjonalstat som man «mistet» i 1707 da Skottland og England gikk i union med hverandre, sanger og dikt om mytiske nasjonalhelter som Braveheart (i Mel Gibsons skikkelse) og Bonnie Prince Charlie, og en høy forekomst av kilt og sekkepiper på demonstrasjoner og markeringer. Og så selvfølgelig et bittert hat mot engelskmennene i enhver idrett man utkjemper. I internasjonale mesterskap heier skottene på hvem som helst som spiller mot England.

 – Utvilsomt ja, selv om dette selvfølgelig vil variere med hvor i Skottland man reiser og hvilke miljøer man snakker med. Grunnfjellet til SNP var selvfølgelig for et selvstendig Skottland. Men dette er ikke tilstrekkelig for å forklare hvorfor ja-sida fikk så stor oppslutning. Mens ledelsen i Labour, det konservative partiet og Liberaldemokratene sluttet rekkene i nei-kampanjen «Better Together», var det en allianse av tre partier – SNP, Scottish Green Party og Scottish Socialist Party – som utgjorde ledelsen i «Yes Scotland».

I tillegg fikk ja-sida støtte fra en lang rekke bevegelser og aksjonsgrupper av varierende størrelse og betydning. Blant dem som opptrådte med tyngde, var Lesbian and Gay Alliance, som ønsker seg en bedre lovgiving for lesbiske og homofile. Det samme gjelder en revitalisert Campaign for Nuclear Disarmament, som kjemper for å få den britiske atomvåpenbasen ved Clyde ut av Skottland, og som avviser den pengeslukende opprustninga med Trident-ubåter. Blair og Camerons krigspolitikk og logring for USA er svært upopulær i Skottland, og nå øynet nok mange en mulighet til å føre en mer anstendig utenrikspolitikk. Selv om de tallmessig ikke står så sterkt, spilte folk fra Scottish Socialist Party og mindre grupperinger enda lenger til venstre en viktig rolle som aktivister. Mange av dem sluttet seg sammen i Radical Independence Campaign (RIC), som bl.a. brukte mye krefter i innspurten på å få folk i tradisjonelle arbeiderklassestrøk til å registrere seg og møte ved valgurnene. Herfra ble det også utformet en klar antikapitalistisk argumentasjon, slik som i boka Yes: The radical case for Scottish independence, skrevet av James Foley og Pete Ramand. Women for independence sto også for en radikal og feministisk ja-argumentasjon.

Også innenfor miljøbevegelsen rekrutterte ja-sida mange aktivister, og Scottish Green Party gjorde en helhjertet innsats. Det er et lite parti i klar framgang, med to medlemmer i det skotske parlamentet og 6 % ved EU-valget i mai i år. Flere kjente Labour-politikere støttet også opp om et ja, og det samme gjorde et par av de større fagbundene. Labour Supporters for Independence vokste raskt mot slutten, og fikk tilslutning fra flere fagforeningsledere som gikk over til ja-sida. Blant dem var lederne for de faglige samorganisasjonene i både Edinburgh og Glasgow. At mange vanlige medlemmer og velgere åpenbart vendte ryggen til Labour, kan få katastrofale resultater for et parti som er avhengig av solid oppslutning i Skottland for å gjenvinne regjeringsmakta i Storbritannia.

Det jeg var vitne til i Skottland, var en folkelig mobilisering som er sterkt beslektet med sosiale bevegelser vi har sett i andre land, og som brukte slagordet «Et annet Skottland er mulig». Argumentasjonen var til tider lik den venstresida brukte mot EU i 1994 – vi vet ikke om vi får det til, men vi ønsker oss friheten til å kunne ta andre valg, føre en annen politikk. Dette ble forsterket av en aktivisme blant ungdom som var imponerende. SNP fikk gjennomslag for stemmerett for 16- og 17-åringer i denne folkeavstemninga, og det førte til en ungdomsbevegelse som kaller seg Generation Yes. Flere har blitt politisk aktive, og i meningsmålingene hadde ungdom tidlig bestemt seg både for å stemme, og for hva de skulle stemme. Det var et kraftig ja-flertall i blant de aller yngste, dvs. mellom 16 og 18 år. Jo eldre folk var, jo større var tilbøyeligheten til å stemme nei. Størst var nei-flertallet i generasjonen som hadde blitt voksen før Thatcher, og blant dem med aller høyest inntekt. Både alder og klasse spilte utvilsomt inn.

Mye var uklart

– Nei, i Storbritannia har EU-motstand i stor grad vært knyttet til en tradisjonell britisk konservatisme, eller til det nye framvoksende innvandringsfiendtlige partiet UKIP. Deler av skotsk sjølstyrebevegelse knytter seg til det som gjerne omtales som regionenes Europa, hvor store overordnete avgjørelser tas i EU, mens resten av politiske avgjørelser bør følge nærhetsprinsippet. I et slikt perspektiv blir Storbritannia et mindre interessant mellomnivå. Men selvsagt finnes det også EU-motstand på venstresida, ikke minst som følge av den arbeiderfiendtlige krisepolitikken fra Brussel.

– Skottene skulle stemme over noe som hadde svært mange ubesvarte spørsmål. Ja-bevegelsen støttet seg i stor grad på oljen når det gjaldt den økonomiske framtida til et selvstendig Skottland, men hvor delelinja skulle gå var ikke bestemt. Det var heller ikke avgjort hvordan Storbritannia skulle kompenseres for investeringer på britisk sokkel, og ingen kunne vite helt hvilke mottiltak de utenlandske selskapene og oljekapitalen ville sette inn. Spørsmålet om valutaen uroet også mange. SNP forutsatte en valutaunion med «rest-Storbritannia», det vil si fortsatt bruk av pund og underordning under Bank of England, men herfra var signalene negative. Andre så for seg en egen skotsk valuta. Det var også uavklart om Skottland ville måtte søke om EU-medlemskap på lik linje med andre nye medlemsland, og dermed bli pålagt inntreden i ØMU med tilhørende bruk av euroen, noe Storbritannia har klart å forhandle seg fram til fritak fra. Det var altså mye usikkerhet og utrygghet som nei-sida virkelig visste å spille på.

Panikk, trusler og løfter

 – Ja, det skjedde en markert forskyvning i løpet av det siste året, etter at nei-sida hadde hatt en knusende ledelse på 20–25 prosentpoeng. Jeg tror at en del av stemningsskiftet har sammenheng med at Alex Salmond for alvor begynte å bruke TV-debattene til å løfte fram sosiale temaer som ulikhet, privatisering og vern om velferdsgoder. Særlig var det mange som fryktet for at Skottland uten sjølstyre ikke ville klare å beskytte seg mot Camerons angrep på det britiske helsesystemet NHS – National Health Service. Vi ser da også klart at det var Labours kjernevelgere som førte til at ja-sida begynte å ta innpå.

Et par uker før folkeavstemninga var det ikke helt sikkert hva resultatet ville bli. Noen av de siste meningsmålingene ga nærmest dødt løp, og panikken fra britisk næringsliv, storbanker og politikere var til å ta og føle på. Det kom en storm av skremsler, og det var ikke mangel på ulykker som ville velte over Skottland om de valgte sjølstyre: utflagging, arbeidsløshet og valutakrise. Deutsche Bank, som er den europeiske bankkapitalens yppersteprest, advarte med en økonomisk depresjon etter oppskriften fra mellomkrigstida. Underforstått: et ja-flertall kunne lede Skottland i retning av fascisme. BBC tok også helt av i sin ensidige dekning, og det samme gjorde mesteparten av de skotske avisene. Av de sentrale avisene, var Sunday Herald en enslig svale. De som er bekymret for nasjonalisme, burde bekymre seg mest over den storbritiske sjåvinismen, der det ble appellert til fellesbritiske verdier og en ærerik historie sammen, inkludert imperiet og verdenskrigene. Det var også nærmest ironisk når enkelte Labour-politikere hentet fram igjen klassebegrepet for å advare mot splittelse mellom arbeiderklassen på tvers av nasjonsgrensene. Men arbeiderklassens internasjonale solidaritet har aldri hatt som forutsetning en union mellom stater, herskerklasser og kapital-interesser.

Få dager før folkeavstemninga dukket lederne for alle de tre store partiene opp i Skottland, og de kastet inn et nytt kort som utvilsomt må ha flyttet på noen prosenter. Nå sto de hand i hand med løfter om det som raskt ble kjent som devo-max, dvs. maksimal devolusjon og økte rettigheter til det skotske parlamentet. Da dette ble foreslått for et par år sida som et av alternativene folk skulle kunne velge ved folkeavstemninga, var svaret et blankt nei fra David Cameron. Den gang var han skråsikker på seier, men nå var desperasjonsnivået langt større. Dette var en kompromissløsning som en del velgere falt for. Det førte også til ville protester fra Westminster, ettersom partilederne ikke hadde mandat verken fra det britiske parlamentet eller fra sine egne partier til å komme med denne typen løfter.

For å forsøke å konkretisere hva løftene vil innebære, ble det raskt satt ned en kommisjon under ledelse av Lord Smith of Kelvin. Her er det representasjon fra de fem partiene som er med i det skotske parlamentet. På denne måten ble Scottish Socialist Party stengt ute, selv om partiet var en formell del av alliansen Yes Scotland. Men både SSP og en rekke andre grupper har allerede levert skriftlige innspill, og viser at forsøkene på å innsnevre debatten til det parlamentariske topplanet ikke vil lykkes. Er det noe som folkeavstemninga viste, så var det at grasrota ville ha et ord med i laget. Posisjonene til SNP og De grønne viser at det ønsker seg at det skotske parlamentet skal ha full råderett over skatteinntekter og velferdspolitikk, noe meningsmålinger viser at 70–75 % av befolkningen også går inn for. Nå gjenstår det å se hva man klarer å forhandle seg fram til, og ikke minst hva det britiske parlamentet deretter vil godkjenne når de skal behandle rapporten en gang ut på nyåret. Krefter innen det konservative partiet ønsker også å bruke denne anledningen til å prøve å løse problemet med det som litt kronglet kalles for asymmetrisk devolusjon, det vil si at de vil gå til angrep på den innflytelsen som de skotske medlemmene har i det britiske parlamentet. Dette var ikke en del av det som ble lovet tre dager før folkeavstemninga, og vekker selvfølgelig protester i Skottland.

Siste ord er ikke sagt

– Det er det all grunn til å tro. Medlems-tallet til SNP har i løpet av det siste året blitt fordoblet, til rundt 60 000, dvs. at de er like store som Liberaldemokratene om hele Storbritannia ses under ett. Også De grønne og det skotske sosialistpartiet har fått et betydelig tilsig av nye medlemmer. Valgundersøkelsene viser at hele 37 % av dem som stemte Labour i 2011, gikk inn for skotsk løsrivelse nå, og det er usikkert hvilken stemmeseddel de vil bruke ved neste valg. Dette er dramatisk for Labour, som gjennom sitt nei-standpunkt og allianse med David Camerons regjering ble sterkt svekket i områder og byer de alltid har kunnet regne med, slik som i Dundee og Glasgow. Her var ja-prosenten på henholdsvis 57 og 54. For oss som fulgte innspurten i Edinburgh, kom et klart neiflertall som en overraskelse. Men i de typiske arbeiderstrøkene var det en overvekt av jastemmer. Valgundersøkelser gir gode argumenter for å se på folkeavstemninga som et klassevalg.

Sist i oktober kom det en opinionsundersøkelse, som spurte folk hva de ville stemme om det hadde vært valg til Westminster-parlamentet i London, slik det skal være neste år. SNP fikk over 50 % av stemmene, og med dagens valgordning ville de bety at de praktisk talt ville sikre seg alle de skotske plassene. Labour var helt nede på 23 %, og ville bare fått fire mandater, mot 54 for SNP. Både de konservative og liberal-demokratene ville være uten representasjon. Selv om det foreligger andre menings-målinger som ikke viser så dramatiske utslag, forteller også disse at det politiske landskapet vil bli flyttet både i Skottland og i Storbritannia som helhet. Hva som konkret vil bli resultatet, er helt åpent. SNP har en rekke progressive standpunkter, og vil utvilsomt bli utsatt for press fra nye velgere som merket seg en klarere sosial profil i innspurten før folkeavstemninga. Men SNP har langt fra noen ideologi som er forankret i sosialistisk analyse, og har ingen direkte forbindelser til fagbevegelsen. Det er derfor høyst usikkert hvordan de kommer til å bruke en eventuell økt makt og innflytelse.

Er det grunn til å se optimistisk på framtida?

– Det er iallfall lov å forsøke. Oppmøtet ved folkeavstemninga var på hele 86 %, dette er imponerende i seg selv, og en rekord i britisk historie. Myten om avpolitiserte og apatiske velgere fikk et alvorlig skudd for baugen, og det foregikk en åpen, levende og kritisk debatt som ikke så lett vil forstumme.

Resultatet ble 55 % mot 45 %, dvs. en langt mindre forskjell enn et år tidligere. Prisen som det britiske establishment måtte betale, var ytterligere overføring av myndighet til det skotske parlamentet, var slik sett del allerede oppnådd. Mest spennende blir det å følge med på hva ja-alliansen klarer å bruke denne politiske bevisstgjøringen og samarbeidet til og om kampen mot sosial ulikhet og for nedrustning vil fortsette med uforminsket styrke. Lengst til venstre ønsker mange i Radical Independence Campaign å bevare sitt organisatorisk nettverk, om ikke annet som et forum for forskjellige bevegelser som på lengre sikt kanskje kan samles i ett parti. Og ikke minst er det viktig å følge med på hva som skjer med Generation Yes og hva slags framtid de kommer til å kreve fra sine parlamenter – både i Edinburgh og i London. Et annet Skottland er fortsatt mulig, selv om hindringene er større enn om det hadde blitt nasjonalt sjølstyre. I alle fall vil Skottland ikke bli det samme, ettersom radikal mobilisering og et gjennombrudd for folkelig aktivisme er nødt til å sette sine spor. De sterke interessene som sto bak nei-sida, kunne utvilsomt trekke et lettelsens sukk da resultatet ble kjent, men det siste ord er ikke sagt, verken når det gjelder skotsk sjølstyre eller kampen mot Cameron-regjeringa og ledelsen i Labour.

Zapatistopprøret, som startet for 20 år siden i år, rystet Mexico og fikk berømmelse og støtte i hele verden.

I denne reviderte og oppdaterte artikkelen, opprinnelig skrevet for opprørets tiårsjubileum, ser Lance Selfa og Stuart Easterling på røttene til zapatistenes opprør og dets innflytelse på politikk i Mexico og internasjonalt 20 år etter.

Lance Selfa er medredaktør i International Socialist Review og forfatter av boka The Democrats: A Critical History. (Haymarket Books, 2012)

Stuart Easterling er forfatter av boka The Mexican Revolution 1910–1920 (Haymarket Books, 2013)

Trykkes med tillatelse fra Socialist Worker, der artikkelen sto første gang i http://socialistworker.org/2014/01/21/twenty-years-after-the-zapatista-uprising

Artikkelen er oversatt av Hilde Nylen.

Mens Mexicos ledere skålte inn det nye året 1. januar 1994, inntok over 2000 gerilja-soldater fire byer i den sørlige delstaten Chiapas. Det var starten på et opprør som skulle bli feiret over hele verden.

Med sin erklæring om å marsjere til Mexico City for å kaste «den dårlige regjeringen» og med lovnader om å etablere autonome områder der befolkningen skulle få «retten til å fritt og demokratisk velge sine egne administrative myndigheter», punkterte den til da ukjente Zapatisthæren for nasjonal frigjøring (EZLN) den meksikanske herskerklassens selvgodhet.

Zapatistenes manifest gjorde krav på deres naturlige rettigheter i den meksikanske grunnloven til å «endre eller modifisere deres form for styre», og krevde at regjeringen skulle anerkjenne dem som en krigførende part.

Vi er et produkt av 500 års kamp: først mot slaveri, så i frigjøringskrigen mot Spania … så for å unngå å bli slukt av nordamerikansk imperialisme, deretter for å sikre grunnloven og utvise det franske imperiet fra vår jord … Senere nektet diktaturet til Porfirio Diaz oss en rettferdig innføring av reformlovene, folket gjorde opprør og ledere som Villa og Zapata vokste frem, fattige folk akkurat som oss.

EZLN valgte å fremføre sitt budskap nyttårsdagen for 20 år siden fordi det var dagen da den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft.

For Mexicos ledere representerte NAFTA-avtalen et håp om å befeste et spesielt – og lønnsomt – forhold med det Nord-Amerikanske frihandelsområdet. Men for de indianske bøndene som støttet zapatistene, betød avtalen en «dødsattest» – fordi den ville undergrave deres egen landbruksproduksjon, sa en geriljasoldat i et radiointervju.

I stedet for å feire den meksikanske økonomiens inntreden i «den første verden», slapp den daværende president Carlos Salinas de Gortaris regjering løs et voldsomt militært angrep på den sivile befolkningen i Chiapas. Men i løpet av noen få dager ble Salinas tvunget til å avblåse angrepet, ettersom tusenvis av meksikanere strømmet inn til El Zócalo, grunnlovsplassen i Mexico City, for å vise sin solidaritet med zapatistene.

Zapatistopprøret revitaliserte en venstre-side i Mexico som hadde vært sovende i mange år – og satte søkelyset på rettig-hetene til Mexicos 20 millioner urfolk.

For den internasjonale venstresiden representerte opprøret det første store tilbake-slaget for det frie markedets triumftog som hadde regjert siden Sovjets kollaps i 1991. I det neste tiåret bidro zapatistene og deres fremste talsperson, den svært sitatverdige Subcomandante Marcos, til å popularisere venstresidens økende kritikk av det frie markedets agenda om en økonomisk globalisering, også kjent som «nyliberalismen».

Opprørets røtter

For de fleste observatører var oppstanden til EZLN en overraskelse. Gruppen vokste frem fra selvforsvarsbrigader som var satt opp for å beskytte bønder fra terroren til Chiapas’ kaffebaroner og kvegeiere.

Fredelige landokkuppasjoner ble blodige da landeiernes pistoleros (skyttere) angrep bønder. Marcos sa i et intervju at over tid «så kameratene at det ikke var nok å benytte selvforsvar av et enkelt lokalsamfunn, men heller å etablere allianser med andre og å begynne å danne militære og paramilitære kontingenter i en større skala».

Om en enkelt hendelse kan sies å ha presset disse paramilitære gruppene mot veien til væpnet opprør, er det Salinas regjerings beslutning i 1992 om å oppheve Artikkel 27 i den føderale grunnloven. Artikkel 27, et produkt av den meksikanske revolusjonen, garanterte bøndene rettigheten til å gjøre krav på ubrukte, private landområder eller landområder eid av staten.

Siden revolusjonen nesten et århundre tidligere hadde kvaliteten på landområder som ble distribuert ved hjelp av artikkel 27 gått ned, med bare rundt en femtedel ansett som dyrkbar mark. Men å oppheve artikkel 27 fjernet alt håp for bønder om å få mulighet til å kunne kalle et jordstykke for sitt eget.

Regjeringens opphevelse av artikkelen polariserte urfolkssamfunn og bondeorganisasjoner i to fløyer: de som støttet fortsatt fredelige former for motstand, og de som valgte den væpnede kampen. Debatten som brøt ut om hvordan man skulle svare myndighetene, ble vunnet av fløyen som argumenterte for å ta til våpen. Lenge før NAFTA var ratifisert av Kongressen i USA, hadde ledelsen i EZLN satt datoen for et opprør.

EZLN utviklet seg fra forsøkene fra maoistorganisasjonen Popular Politics (PP). Dens ledende teoretiker Adolfo Berlinguer, professor ved Mexicos største universitet Universidad Nacional Autónoma, argumenterte for at studentradikalere og intellektuelle måtte leve med massene og organisere dem.

Ved ett tilfelle ble Samuel Ruíz, erkebiskopen av Chiapas og talsmann for frigjøringsteologien, så imponert av PPs naboorganisering i Torreón at han inviterte PP-aktivister til å flytte til Chiapas. Subcomandante Marcos sa at han var en av de første 12 PP-aktivistene som flyttet til Chiapas i 1983 for å organisere en geriljakrig.

Radikalerne opererte under kirkens beskyttelse, ofte fulgte de prester på religiøse misjoner til rurale områder. De krevde «arbeid, land, hus, mat, helse, utdannelse, uavhengighet, frihet, rettferdighet og fred», og gav lovnader om å danne en «fri og demokratisk regjering». Samtidig som de appellerte til meksikansk nasjonalisme snakket de også på vegne av Mexicos undertrykte urbefolkning.

Kamp og solidaritet

Opprøret i Chiapas var den første gerilja-utfordringen mot regimet siden 1970-årene. To ganger forsøkte regjeringen å undertrykke EZLN militært: en gang i januar 1994 og igjen i februar 1995. Begge gangene ble regjeringen tvunget til å trekke seg tilbake i møtet med massive protester i Mexico City, resten av landet og over hele verden.

I mai 1994 tvang zapatistene regjeringen til å møte deres ledere og tilby EZLN en serie reformer. Disse inkluderte generelle krav, fra bedre helsetjenester og sanitærforhold til økte landbrukspriser. Regjeringen gikk også med på spesifikke krav om å imøtekomme behovene til regionens urbefolkning, som støtte til radiostasjoner som benyttet urfolksspråk.

EZLN argumenterte for at regjeringens tilbud ikke var tilstrekkelig, og avslo det i juni 1994. Siden den gang har så mange som 25 000 tropper omringet zapatistene i skogene i Lacandonajungelen – mens hæren driver en lavintensivitetskrig mot befolkningen i Chiapas.

Etter noen år med forhandlinger av-og-på trodde EZLN at de hadde nådd en avtale med representanter for president Ernesto Zedillos regjering i 1996. Denne avtalen, kjent som San Andrés-avtalen, fastslår lokal autonomi for urfolk i Mexico, i tillegg til nye utdannelses-, sosiale- og kulturelle rettigheter. Den krever endringer i føderal, delstats- og lokal lovgivning, og i den meksikanske grunnloven, og den forplikter den meksikanske regjeringen til å eliminere «fattigdommen, marginaliseringen og den utilstrekkelige politiske deltakelsen til millioner av urfolk i Mexico».

Imidlertid, etter å ha signert, snudde Zedillos regjering og nektet å implementere avtalen. I mellomtiden økte hæren sin «skitne krig» mot den sivile befolkningen i Chiapas, i et forsøk på å underminere støtten til opprørerne.

Den mest brutale hendelsen skjedde i desember 1997, i landsbyen Acteal, hvor 45 sivile inkludert 36 kvinner og barn, ble drept av regjeringsstøttede paramilitære. Actealmassakren resulterte i avgangen til regjeringens innenriksminister og guvernøren i Chiapas, som ble avslørt i å ha nær kjennskap til drapene.

Som et svar på den fastlåste situasjonen og volden fra paramilitære forsøkte EZLN å mobilisere bredere støtte fra den meksikanske offentligheten. I 1999 organiserte de en nasjonal avstemning rundt spørsmålene om urfolks rettigheter og implementeringen av San Andres-avtalen. Over 3 millioner meksikanere deltok, og 95 prosent støttet EZLNs krav.

For å bygge opp støtte til godkjenning av San Andres-avtalen bega zapatistene og deres støttespillere seg ut på en 16 dager lang karavane, som bragte Marcos og andre EZLN-kommandanter fra Chiapas til Mexico City i februar og mars 2001. Ved alle stopp langs veien ble de møtt av entusiastiske folkemengder som støttet EZLN og San Andres-avtalen. Så mange som en kvart million marsjerte til El Zócalo i Mexico City i solidaritet med zapatistenes krav. Likevel avslo Kongressen avtalen, og zapatistene returnerte tomhendte til Chiapas.

Med noen få unntak har zapatistene og Subcomandante Marcos siden den gang for det meste forholdt seg på avstand fra store politiske begivenheter. På et tidspunkt levde 38 pro-EZLN samfunn i Chiapas på støtte fra frivillige organisasjoner i USA og Europa.

I løpet av de to tiårene som har gått siden opprøret, har mye av det zapatistene advarte mot, blitt virkelighet₁. Reallønnen til meksikanske arbeidere har falt siden 1994, mens en vekst i økonomien på 1,2 % per år har vært blant de laveste i Latin-Amerika.

Så mange som 2 millioner meksikanske bønder har blitt drevet bort fra sine områder, og landet importerer nå mais til tortillaer. Disse fryktelige forholdene bragte tusenvis av bønder til gatene i 2004, og fikk de store fagforbundene til å true med generalstreik mot president Fox’ plan om å øke skattene på arbeidsfolks basisvarer. Protestene kulminerte i demonstrasjonen som bidrog til å ta knekken på WTO-toppmøtet i Cancún det året.

Zapatistopprøret bidrog også til å tvinge en åpning i det politiske systemet i Mexico. Som et resultat tapte det lengesittende regjeringspartiet PRI i 2000 sitt første presidentvalg på sytti år. Men i årene etterpå har høyrepartiet PAN, deretter etterfulgt av PRI, som i fjor gjenvant regjeringsmakt, fortsatt å privatisere og demontere landets minimale sosiale goder. Sent i fjor stemte den PRI-dominerte regjeringen for å privatisere det nasjonale oljeselskapet PEMEX.

Selv om EZLN ikke var den eneste inspirasjonskilden til den globale bevegelsen mot markedsfundamentalismen som økte rundt 1990, var de definitivt en del av kampen. Likevel er EZLN i dag fremdeles isolert i skogene i Chiapas, ute av stand til å få regjeringen til å implementere San Andres-avtalen. Det er en klar oppfatning av at zapatistene har mistet det politiske momentum som holdt dem oppe i de første årene etter opprøret.

Da zapatistene startet opprøret, lovet de å marsjere til Mexico City, og oppfordret meksikanere til å reise seg for å «avsette diktatoren» Salinas. Men noen få uker inn i opprøret sa EZLNs talsperson Subcomandante Marcos at zapatistene ikke hadde noe ønske om å «ta makt», heller ikke å blande seg i valget som var planlagt i august 1994.

Mens sympatien for zapatistene holder seg rundt om i landets distrikter, er de isolert fra majoriteten av meksikanere, som er arbeidere bosatt i og rundt landets urbane områder.

EZLN har gjort mange forsøk på å danne et støttenettverk. De lanserte fronten FZLN for å skape en forbindelse med sivilsamfunnet i 1995. Dessverre har mangelen på et klart fokus og overdreven respekt for Marcos hindret Fronten fra å vokse utenfor den eksisterende venstresiden.

Zapatistene har generelt avstått fra å innta posisjoner i nasjonale valg. Mens deres fordømmelse av vanlige partier på grunn av korrupsjon og støtte til nyliberalismen er rosverdig, har deres motstand mot å projisere sin innflytelse i et bredere meksikansk samfunn og bygge et politisk alternativ vært en av deres største svakheter.

Under valget i 2006 lanserte zapatistene «den andre kampanjen», med markeringer mot kapitalisme og rasisme, og for demokrati. Deres markeringer trakk titusenvis, mens populistkandidaten Andrés Manuel López Obrador trakk millioner. Men da PAN og de høyreorienterte mediene konspirerte for å snyte López Obrador for sin sannsynlige seier, trakk zapatistene seg tilbake til Chiapas og nektet å delta i massemobiliseringene for å forsvare valgets virkelige vinner.

Denne typen avholdenhet kostet zapatistene mye moralsk autoritet i den bredere meksikanske venstresiden. De har i stedet konsentrert seg om å organisere autonome samfunn, kjent som caracoler («sneglehus») og juntas de buen gobierno («gode regjeringer»), i de dypeste delene av jungelen i Chiapas.

En ny modell for den revolusjonære venstresiden?

Mange vestlige radikale har trukket zapatistene frem som eksempler på en ny type venstreside som «forandrer verden uten å ta makt». Heller enn å søke å utfordre statens makt på nasjonalt nivå skulle zapatistene gå foran med et eksempel i periferien i Chiapas.

Men ikke bare er det veldig lite kjent hvordan EZLN faktisk styrer sine autonome samfunn; zapatistenes beslutning om å fjerne seg fra den nasjonale debatten er også problematisk, i følge spaltisten Guillermo Almeyra i La Jornada₂ :

Etter min mening var det også en feil å isolere urfolks kamp fra andre kamper, slik som motstand mot oljeprivatisering og kamp for demokrati. På samme måte en svakhet at EZLN ikke har maktet å knytte urfolk i Mexico til urfolks internasjonale kamp, som for eksempel i Ecuador og Bolivia. Dette fratok også den øvrige meksikanske befolkningen den viktige støtten de kunne ha trengt fra dem som med våpen i hånd har reist til seg motstand i et lite hjørne av Chiapas.

Zapatistbevegelsen har reist mange spørsmål som utfordrer prioriteringene til det frie markedet. En EZLN-soldat intervjuet under de første opprørsdagene skal ha sagt at det han kjempet for var «sosialisme som på Cuba, bare bedre».

Likevel: zapatistene er ikke sosialister. Tvert i mot plasserer de seg eksplisitt i den meksikanske revolusjonære nasjonalist-tradisjonen til Zapata og Villa. Deres «første deklarasjon fra Lacandonajungelen», utgitt på kvelden under opprørets første dag, siterte den meksikanske grunnloven for å legitimere opprøret. «Vi er patrioter», erklærte de, «og våre opprørske soldater elsker og respekterer vårt trefargede flagg».

Men i Mexico i dag er systemet med et fritt marked ansvarlig for å holde millioner av folk i fattigdom og utnyttelse. Bare arbeider-klassen på begge sider av grensen mellom USA og Mexico har makten til å tvinge systemet i kne.

Å bekjempe kreftene til globaliseringen som knuser meksikanske arbeidere, bønder og urfolk vil kreve ikke bare opprør, men en revolusjon som erstatter et system basert på profitt og grådighet med et samfunn styrt av arbeidere, som vil tilfredsstille menneskelige behov.

Noter:

1. http://www.nytimes.com/roomfordebate/2013/11/24/what-weve-learned-from-nafta/under-nafta-mexico-suffered-and-the-united-states-felt-its-pain
2. http://www.rebelion.org/noticia.php?id=179576&titular=juan-gelman-siempre-estuvo-del-lado-de-los-trabajadores-y-el-socialismo-

zapatistene

www.latinorebels.com

zapatistene

Et hjertes beliggenhet kan være kvintessensen av mange fortellinger og spenningsfelt i Kjersti Ericssons nyeste roman. Tittelen kan henspille på hjertets fysiske plassering i kroppen, på hvordan kjærligheten treffer, hvem den treffer. Eller den kan hentyde at hovedpersonen i romanen, Marianne, har et politisk farga hjerte?

Marianne er ung nyutdannet journalist og har fått sin første jobb i Avisa i Trondheim. Byen har ei konkurrerende avis. Mange av oppdragene Marianne settes til av reportasje-sjefen er begrunna i kampen om å være først med ei historie, det er kappløp om byens og distriktets abonnenter. Redaktøren er Partimedlem og historier om folks liv og framtidsoptimismen er hans ledetråder. Men Marianne er full av opprør, og vil skrive om det hun mener er det viktigste av alt, USAs bombing av Vietnam. Hun drømmer om at det hun skriver skal gjøre en forskjell. Hun vil forandre på vedtatte sannheter, undersøke skjulte forbindelser og løsne de klamme grepene rundt hva som er «sant», «interessant» eller «hva abonnentene vil ha». Men lar det seg gjøre i den lokale Avisa?

Midten og slutten av 1960-tallet var ei brytningstid både i Norge og i verden ellers. Hos oss bygdes den sosialdemokratiske velferdsstaten, vennskapet med USA stod sterkt og Arbeiderpartiet hadde politisk enerett på A-pressa og fagbevegelsen. Et av oppdragene Marianne får, er å reise til Södertälje for å lage «lokkestoff» til en stor mengde annonser for byens butikker. Samtidig får hun beskjed om å dra innom «Storsvensken» som har spilt rollen som Arnljot Gelline i Spelet mange ganger og skal gjøre det igjen i år. Hun gjør som hun er bedt om.

Historien om dette møtet, hvilke forventninger han har til henne og hvordan Marianne håndterer hans ønsker, leser jeg som veldig ubehagelig. Er det dårlig skrevet, enkelt fortalt, uten menneskelige dybder? Tvert imot. Denne kontakten går gjennom hele boka, til siste side. Møtene dem imellom preges av desperasjon og listighet hos den ene, nysgjerrighet, ønsker om avvisning og tung klamhet hos den andre. Det er noen ganger litt vanskelig å puste når jeg leser her. Spennende og samtidig den tunge følelsen av noe som blir lagt på en som ikke vil ta imot. Som har noe annet viktig å gjøre.

Mariannes tante Borghild får en sentral plass i hennes leiting på sannhet. Tante Borghild er en viktig person for Marianne og vennene hennes. Hun gir dem et sted å møtes, diskutere og dessuten har hun en spennende historie; hennes kjæreste døde som frivillig i den spanske borgerkrigen.

Men verden er full av kompliserte historier, også denne. Marianne kjører i vei med avsløringer, helt sikker på å ha funnet en uskrevet historie om byens rikeste. Under en reportasjetur har hun kommet i kontakt med noen som har en annen versjon av historien om spaniakjemperen og byens rikeste mann. Det gjør mye med forholdet til tanten. Brytningene både i tanten, Marianne og faren er dramatiske for forholdet mellom dem. Hva er «sant»? Hvilken sannhet er sann?

Den unge journalisten får mange oppdrag av helt vanlig lokal karakter; 5 på gata, hvordan har turistene det på campingplassen og så videre. Reportasjereisa til Marianne prøver å få inn politiske spørsmål i dette, og kampen mellom henne og redaktøren bølger fram og tilbake. Det blir skikkelig tilspissa når kritikken av Vietnamkrigen kommer på trykk. Redaktøren må passe på A-partiets politiske føringer i sånne saker også. Så får hun en artikkel om krigen i Vietnam på trykk i Dagbladet. Ny spenning i forholdene på jobb for Marianne. Vil hun få plass til det hun brenner for i egen avis nå?

Kjersti Ericsson har skrevet ei historie om ei ung og sannhetssøkende ung kvinne. Berg- og dalbane-følelsen i ei sånn historie får meg til å tenke på hvor lett det er å lage enkle sannheter. Og hvordan det er å skulle justere den når virkeligheten ikke passer helt inn. Særlig når du er ung, idealistisk og gjerne vil forandre utviklingen i verden.

Et hjertes beliggenhet har mange lag og er en utfordring å lese for en som sjøl vil forandre verden. Kjersti Ericsson har gitt oss innsikt og perspektiv i denne boka, og derfor vil den berøre mange. Kjersti Ericssons evne til å behandle dagligdagse hendelser og gjøremål med store skifter, vanskelige avgjørelser og dramatiske opplevelser er et vannmerke. Også her.

 Taran Anne Sæther

Er Kina kapitalistisk eller sosialistisk?

Spørsmålet er dårleg stilt, for generelt og abstrakt til å gi eit fornuftig svar på slike absolutte alternativ.

Kina har følgt sin eigen veg sidan 1950, kanskje heilt frå Taiping-revolusjonen* på 1800-tallet.

Eg skal prøve avklare kva denne eigne vegen har vore og er, på alle stadier frå 1950 og til i dag – 2012.

Samir Amin er egyptisk marxist og økonom, busett i Senegal. Han har skrive meir enn 30 bøker. Blant dei viktigaste er: Imperialism and Unequal Development, Accumulation on a World Scale, Delinking og Obsolecent Capitalism. På norsk finst boka Eurosentrismen. Sjå også referansar til andre bøker bakerst i artikkelen. Teksten her er eit kapittel frå boka The implosion of capitalism (Pluto Press, 2013).

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Diskusjonane om Kina i notid og framtid – ei «oppstigande» makt – overbeviser meg aldri. Somme hevdar at Kina ein gong for alle har valt «den kapitalistiske vegen», og jamvel ønskar å akselerere integrasjonen i den globaliserte kapitalismen. Dei er svært fornøgde med det, og håper bare at denne «tilbakevendinga til det normale» – kapitalismen er «historias slutt» – fører med seg demokrati etter vestleg mønster (fleirpartisystem, val, menneskerettar). Dei trur – eller treng å tru – at Kina på den måten skal «ta igjen», gradvis, dei velståande samfunna i Vesten i per capita-inntekt, noko eg ikkje trur er mauleg. Høgresida i Kina deler synet deira. Andre gret over eit slikt «forræderi mot sosialismen». Somme knyttar seg til dei dominerande vurderingane frå Kina-fordømmarane i Vesten. Andre igjen – dei med makta i Beijing – kallar den valte vegen for «sosialisme på kinesisk», utan å vere meir presise. Men særtrekka går fram om ein les offisielle tekstar nøye, særleg femårsplanane, som er nøyaktige, og som blir tatt svært alvorleg.

Bondespørsmålet

Mao kalla revolusjonen kommunistpartiet gjennomførte i Kina ein anti-imperialistisk og anti-føydal revolusjon med blikket retta mot sosialismen. Mao meinte aldri at det kinesiske folket etter oppgjøret med imperialismen og føydalismen hadde «bygd» eit sosialistisk samfunn. Han kalte alltid dette byggverket for det første steget på den lange vegen til sosialismen.

Eg må understreke den særeigne måten den kinesiske revolusjonen handterte bonde-spørsmålet på. Den fordelte (jordbruks)jorda vart ikkje privatisert; den var framleis nasjonens eige gjennom landsbykommunane, med bruksrett bare for familiar på landsbygda. Det var ikkje tilfellet i Russland, der Lenin, framfor eit eksisterande bondeopprør i 1917, godkjente privat eigedomsrett for dei som fekk tildelt jord.

Korleis var det mauleg å følge prinsippet om at jord ikkje er ein vare i Kina (og Vietnam)? Det blir stadig gjentatt at bønder verda over vil ha eigedomsrett, og bare det. Om det hadde vore tilfelle i Kina, ville avgjerda om nasjonalisering av jorda ha ført til ein endelaus bondekrig, slik det var i Sovjetunionen då Stalin tvinga gjennom kollektiviseringa.

Haldninga til bøndene i Kina og Vietnam (og ingen andre stader) kan ikkje forklarast med ein antatt «tradisjon» der dei ikkje kjente til privat eigedom. Det er resultatet av ein intelligent og uvanleg politikk frå kommunistpartia i desse to landa.

Den andre internasjonalen tok bøndenes uunngåelege ambisjon om eigedom for gitt, noko som var reelt nok i Europa på 1800-tallet. Gjennom den lange omdanninga av Europa frå føydalisme til kapitalisme (1500–1800), vart tidlegare føydale former for tilgang til jord gradvis oppløyst, som rettar delt mellom kongar, jordeigarar og trellar. Dei vart erstatta av moderne borgarleg eigedomsrett, der jorda blir sett som ein vare – eit gode eigaren kan disponere fritt (kjøpe og selje). Sosialistane i Den andre internasjonalen godtok dette resultatet av den borgarlege revolusjonen, sjølv om dei beklaga det djupt.

Dei meinte au at småbruk ikkje hadde noka framtid; framtida tilhøyrte store mekaniserte bruk med konsentrasjon av eigedommar for å utnytte jorda effektivt (sjå Kautskys artiklar om emnet). Historia viste at dei tok feil. Bondebruka rydda vegen for kapitalistiske familiebruk i dobbel forstand: eit som produserer for marknaden (eige forbruk på garden var blitt minimalt), og eit som gjør bruk av moderne utstyr, industrielle innsatsmiddel og bankkredittar. Og ikkje minst har dette kapitalistiske familie-jordbruket vist seg vere ganske effektivt samanlikna med store bruk når det gjeld produksjon per mål per arbeidar og år. Det utelukkar ikkje det faktum at den moderne kapitalistiske bonden blir utbytta av monopolkapitalen, som kontrollerer tilgangen på innsatsmiddel og kreditt, og marknadsføringa av produkta. Bøndene har blitt underkontraktørar for storkapitalen.

(Feilaktig) overtydde om at store selskap alltid er meir effektive enn små på alle område – industri, sørvis og jordbruk – gjekk dei radikale sosialistane i Den andre internasjonalen ut frå at opphevinga av eigedomsrett til jord (nasjonalisering) la grunnlaget for store sosialistiske bruk (som dei framtidige sovjetiske sovkosane og kolkosane). Men dei var ikkje i stand til å prøve ut slike tiltak ettersom revolusjonen ikkje stod på sakslista i deira land, dei imperialistiske sentra.

Bolsjevikane godtok desse tesane fram til 1917. Dei vurderte nasjonalisering av storgodsa til det russiske aristokratiet, og å overlate allmenningsjorda til bøndene. Men det kom uventa på dei at bøndene gjorde opprør og tok dei store godsa.

Mao drog lærdommar av denne historia og utvikla ei heilt anna linje. Frå 1930-tallet i det sørlege Kina, og gjennom den lange frigjørings- og borgarkrigen, bygde Mao eit stadig sterkare kommunistparti på ein solid allianse med fattige og jordlause bønder (fleirtallet), hadde vennlegsinna tilhøve til middelklassen av bøndene, og isolerte rikbøndene (kulakkane) på alle stadier i krigen, utan nødvendigvis å gjøre dei til fiendar. Det gode resultatet av denne linja førebudde det store fleirtallet av folket på landsbygda på å godta ei løysing på problema deira som ikkje innebar privat eigedomsrett til fordelte jordlappar. Eg trur ideane til Mao og den vellykka gjennomføringa av dei har rot i det Taiping-opprøret på 1800-tallet ikkje klarte: etablere ein solid allianse med fleirtallet på landsbygda. I Russland eliminerte det fullbyrda faktumet frå sommaren 1917 seinare høve til å danne ein allianse med fattig- og middelklassebønder mot dei rike (kulakkane), fordi dei førstnemnde var opptatte av å forsvare den nyvunne eigedommen sin, og derfor valte å følge kulakkane framfor bolsjevikane.

Desse «kinesiske særdraga» – med store og viktige konsekvensar – gjør at me absolutt ikkje kan kalle vår tids Kina (jamvel i dag) «kapitalistisk», fordi den kapitalistiske vegen er basert på at jorda er omgjort til ein vare.

Småproduksjon i dag og i framtida

Når først eit slikt prinsipp er godtatt, kan bruksformene for eit slikt felles gode (jorda i landsbyane) vere varierte. For å forstå det må me skille mellom småproduksjon og småeigedom. Småprodusentar – bønder og handverkarar – dominerte produksjonen i alle tidlegare samfunn. Det har beholdt ein viktig plass i moderne kapitalisme, no knytta til småeigedom – i landbruk, sørvis, og jamvel visse delar av industrien. Det går klart tilbake innanfor den dominerande triaden i vår tid (USA, Europa og Japan). Eit eksempel på det er at småbutikkar forsvinn og blir erstatta av store butikkjedar. Det betyr ikkje at desse endringane er «progressive», heller ikkje meir effektive, slett ikkje om ein tar med sosiale, kulturelle og sivilisasjonsmessige sider. Det er faktisk eit eksempel på korleis dominerande og profitthungrig monopolkapital gjør ting vanskelegare. Så kanskje småproduksjon kan få tilbake ei viktig rolle under sosialismen i framtida. I Kina i dag har småproduksjon – utan nødvendigvis å vere knytta til småeigedom – framleis ein viktig plass i den nasjonale produksjonen, ikkje bare innanfor landbruket, men au på viktige livsområde i byane.

Kina har hatt ganske ulik og jamvel kontrastfylt bruk av jord som eit felles gode. På den eine sida må me drøfte effektivitet – produksjonsvolum per hektar per arbeidar i året – og på den andre dynamikken endringane fører med seg. Desse formene kan styrke tendensane i kapitalistisk retning, som vil ende opp i at det blir stilt spørsmål ved korfor jorda ikkje skal ha varestatus, eller dei kan vere del av ei utvikling i sosialistisk retning. Desse spørsmåla kan ein bare finne svar på ved å undersøke desse formene konkret, slik dei vart tatt i bruk steg for steg frå 1950 til i dag.

Frå starten på 1950-tallet var forma små familiebruk kombinert med enkle former for samarbeid om vatning, visse typar felles arbeidsoppgaver og bruk av visse typar utstyr. Og slike små familiebruk vart ein del av den statlege økonomien, der staten hadde monopol på kjøp av avlinga som skulle til marknaden, og kreditt og innsatsmiddel, alt på grunnlag av planlagte prisar bestemte av sentrale planleggarar.

Lærdommane frå innføringa av kommunane etter etableringa av produksjonskollektiv på 1970-tallet er mange. Det var ikkje nødvendigvis eit spørsmål om å gå frå småproduksjon til store bruk, sjølv om mange som støtta dette vart inspirerte av ideen om den overlegne storproduksjonen. Initiativet til å opprette kommunar hadde opphav i ønsket om eit desentralisert sosialistisk samfunn. Kommunane hadde ikkje bare ansvar for å styre landbruksproduksjonen i ein stor landsby, eller i eit kollektiv av landsbyar og grender (som i seg sjølv var ein miks av små familiebruk og meir ambisiøs spesialisert produksjon). Dei gav au eit rammeverk for industriverksemd som sysselsette sesongledige bønder; økonomisk aktivitet knytt til styringa av sosiale tjenester (utdanning, helse, husvære); og byrja desentraliseringa av den politiske administrasjonen av samfunnet. Nettopp slik Pariskommunen hadde som intensjon, skulle den sosialistiske staten, iallfall delvis, bli ein føderasjon av sosialistiske kommunar. Utan tvil var kommunane på mange måtar føre si tid, og dialektikken mellom desentralisering av beslutningsmakt, og sentraliseringa det allstadverande kommunistpartiet tok for gitt, gjekk ikkje alltid smertefritt. Likevel er resultata langt frå katastrofale, slik høgre-sida vil ha oss til å tru. Ein kommune i Beijing-regionen, som sette seg mot ordren om å oppløyse systemet, held fram med å levere framifrå økonomiske resultat knytta saman med standhaftige politiske diskusjonar av høg kvalitet, noko som forsvann dei andre stadene. Dagens (2012) prosjekt for «gjenoppbygging av landsbygda», sett i verk av kommunar på landsbygda i mange regionar i Kina er inspirerte av erfaringane frå folkekommunane.

Deng Xiaopings avgjerd om å oppløyse kommunane i 1980 styrka familiebasert småproduksjon, som vart den dominerande forma dei tri tiåra etter avgjerda (1980–2012). Men lista over brukarrettar (for landsbykommunar og familieeiningar) er atskillig lengre. Det er blitt mauleg for dei som har brukarrett, å «leige» ut jorda (men aldri «selje» ho) enten til andre småprodusentar – noko som legg til rette for migrasjon til byane, spesielt utdanna ungdom som ikkje vil bu på landsbygda. Eller det kan vere til selskap som organiserer mykje større moderniserte bruk (aldri storgods, det eksisterer ikkje i Kina, men likefullt vesentleg større enn familiebruka). Denne forma er meint å oppmuntre til spesialisert produksjon (som kvalitetsvin, der Kina har henta inn ekspertise frå Bourgogne), eller utprøving av nye vitskaplege metodar (GMO og andre).

Etter mitt skjønn har det inga meining å «bifalle» eller «fordømme» desse ulike systema a priori. Nok ein gong er det viktig å analysere dei kvar for seg, både innhaldet og måten dei er sett ut i livet på. Det er eit faktum at oppfinnsame og mangfaldige måtar å bruke felleseigd jord på har gitt fenomenale resultat. For det første i form av økonomisk effektivitet, sjølv om bybefolkninga har auka frå 20 til 50 prosent av totalen. Kina har klart å auke landbruksproduksjonen til å halde tritt med dei gigantiske behova urbaniseringa fører med seg. Det er eit påfallande og uvanleg resultat, utan like i landa i det «kapitalistiske» Sør. Det har tatt vare på og styrka landets matsuverenitet, sjølv om dei har ein stor hemsko: landbruket før 22 prosent av befolkninga i verda sjølv om dei bare har 6 prosent av verdas dyrkbare jord. I tillegg, når det gjeld levemåte (og levekår) på landsbygda, har kinesiske landsbyar ikkje lenger noko til felles med det som framleis dominerer i den kapitalistiske tredje verda. Komfortable og godt utstyrte permanente byggverk står i slåande kontrast ikkje bare til tidlegare svolt og ekstrem fattigdom i Kina, men også den ekstreme fattigdomen som framleis dominerer landsbygda i India eller Afrika.

Politikken og prinsippa som er følgt (felleseige av jorda, støtte til småproduksjon utan småeigedom) er årsaka til desse makelause resultata. Dei har opna for ein relativt kontrollert migrasjon frå landsbygda til byane. Samanlikn det med den kapitalistiske vegen i Brasil, for eksempel. Privat eigedomsrett til jorda har tømt landsbygda i Brasil – i dag representerer den bare 11 prosent av befolkninga. Men minst 50 prosent av bybuarane bur i slum (favelas), og overlever bare på grunn av den «uformelle økonomien» (medrekna organisert kriminalitet). Det er ikkje noko liknande i Kina, der bybuarane som eit heile har skikkeleg arbeid og husvære, sjølv samanlikna med mange «utvikla land», utan ein gong å nemne dei som har BNP per capita på kinesisk nivå.

Folkeflyttinga frå den tett befolka kinesiske landsbygda (bare Vietnam, Bangladesh og Egypt er samanliknbare) var nødvendig. Den forbetra kåra for småproduksjon på landsbygda ved å gjøre meir jord tilgjengeleg. Denne flyttinga, sjølv om den var relativt kontrollert (igjen, ingenting er perfekt i menneska si historie, verken i Kina eller elles), truar kanskje med å bli for rask. Det blir diskutert i Kina.

Kinesisk statskapitalisme

Den første merkelappen som dukkar opp for å beskrive Kina, er «statskapitalisme». Greit nok, men merkelappen er vag og overflatisk så lenge det særeigne innhaldet ikkje blir analysert.

Det er kapitalisme i den forstand at forholda som arbeidaren blir utsett for av dei overordna som organiserer produksjonen, er lik dei som kjenneteiknar kapitalisme: underordna og fremmendgjort arbeid, utvinning av meirverdi. Brutale former for ekstrem utbytting eksisterer i Kina for eksempel i kolgruvene, og i det vanvittige tempoet på kvinnearbeidsplassar. Det er skandaløst i eit land som hevdar dei går på vegen til sosialisme. Like fullt er etableringa av statskapitalisme uunngåeleg, og vil vere det over alt. Dei utvikla kapitalistiske landa vil ikkje vere i stand til å slå inn på ein sosialistisk veg (det står ikkje på sakslista i dag) utan å gå gjennom denne første fasen. Det er det innleiande stadiet for alle samfunn som vil frigjøre seg frå den historiske kapitalismen, på den lange vegen fram mot sosialisme/kommunisme. Sosialisering og reorganisering av økonomien på alle nivå, frå bedrifta (grunnivået), til nasjonen og verda, krev ein langvarig kamp gjennom ein historisk tidsperiode som ikkje kan forkortast.

Ut over desse innleiande refleksjonane, må me konkret beskrive statskapitalismen ved å sjå på karakteren og prosjektet til landet det dreier seg om. Det finst ikkje ein type statskapitalisme, men mange ulike. Statskapitalismen i den femte republikken i Frankrike frå 1958 til 1975 var utforma for å tjene og styrke private franske monopol, ikkje for å sende landet på vegen til sosialismen.

Kinesisk statskapitalisme vart skipa for å nå tri mål:

1) Bygge eit integrert og sjølvstendig moderne industrielt system.

2) Styre forholdet mellom dette systemet og småproduksjonen på landsbygda.

3) Kontrollere måten Kina vart integrert i eit verdssystem dominert av dei store monopola i den imperialistiske triaden.

Desse tri måla er uunngåelege. Resultatet er at det opnar for å gå framover på den lange vegen mot sosialismen, men samtidig styrkar ein tendens til å forlate denne vegen til fordel for ei rein og skjær kapitalistisk utvikling. Ein må godta at denne konflikten både er uunngåeleg, og at den alltid vil vere der. Spørsmålet blir då: Favoriserer Kinas konkrete val ein av dei to vegane?

Kinesisk statskapitalisme kravde i sin første fase (1954–1980) nasjonalisering av alle selskap (saman med nasjonalisering av landbruksjorda), stort og smått. Så følgte ei opning mot private føretak, nasjonale eller utanlandske, og liberalisert småproduksjon på landsbygda og i byane (små selskap, handel, sørvis). Men store kjerneindustriar og kredittsystemet oppretta i maoisttida vart ikkje avnasjonaliserte, sjølv om måten dei inngjekk i ein «marknadsøkonomi» på vart modifisert. Desse vala gjekk hand i hand med etableringa av kontrollmekanismar for privat drift og potensielle partnarskap med utanlandsk kapital. Det står att å sjå i kva grad desse tiltaka fyller oppgava si, eller om dei tvert imot ikkje har blitt tomme skall, når maskepi med privat kapital (ved «korrupsjon» av leiinga) har fått overtaket.

Like fullt har kinesisk statskapitalisme oppnådd ganske utrulege framgangar mellom 1950 og 2012. Dei har klart å bygge eit sjølvstendig og samordna moderne produksjonssystem tilpassa dette gigantiske landet, som ikkje kan samanliknast med det i USA. Dei har lagt bak seg den tette teknologiske avhengigheita dei starta med (import av sovjetiske, så vestlege modellar) ved å utvikle evne til teknologiske oppfinningar sjølve. Men dei har ikkje (enno?) byrja reorganisere styringa av arbeidet ut frå eit sosialistisk perspektiv. Planen – og ikkje «opninga» – er stadig det sentrale middelet for å utvikle dette systematiske byggverket.

I maoistperioden var Planen tvingande i alle detaljar: innhald og plassering for alle nyetableringar, produksjonsmål, prisar. På det stadiet var det ikkje tenkeleg med alternativ. Eg vil nemne her, utan å trekke det lenger, den interessante debatten rundt kva slag verditeori som låg til grunn for planlegginga på denne tida. Det var suksessen – ikkje fiaskoen – i denne første fasen som kravde endra metodar i intensiverte utviklingsprosjekt. «Opninga» for private initiativ – med start i 1980, men framfor alt frå 1990 – var nødvendig for å unngå stillstanden som vart fatal for Sovjetunionen. Trass i at denne opninga fall saman med at liberalismen triumferte globalt – og alle negative effektar av samanfallet, noko eg kjem tilbake til – valet av ein «marknadssosialisme», eller betre ein «sosialisme med marknaden» som grunnlag, for denne andre fasen intensivert utvikling, er det etter mi meining forsvarleg.

Nok ein gong, resultata av dette valet er ganske enkelt utrulege. På få tiår har Kina bygd opp eit produktivt urbant industrisystem der 600 millionar menneske er ført saman, to tredjedelar av dei vart urbaniserte dei siste to tiåra (nesten tilsvarande befolkninga i Europa!). Det er på grunn av Planen og ikkje marknaden. Ingen andre land i Sør (unntatt Korea og Taiwan) har klart det. I India og Brasil er det bare få spreidde element av slike sjølvstendige prosjekt, ingenting anna.

Metodane som er brukt for å utforme og gjennomføre Planen, er forandra under dei nye vilkåra. Planen er framleis tvingande for dei store investeringane i infrastruktur prosjektet krev: for å huse 400 millionar nye byinnbyggarar på god måte, og for å bygge eit makelaust nettverk med motorvegar, vegar, jernbanar, dammar og kraftverk; for å opne mest heile den kinesiske landsbygda; og for å flytte utviklingstyngdepunktet frå kystregionane til innlandsområda i vest. Planen er framleis tvingande – i det minste delvis – for måla og finansieringa av offentlege eigde selskap (stats-, provins- og kommunalt eigde). For det utanom peikar planen på maulege og tenkbare mål, både for små urbane vareprodusentar og for industri og annan privat aktivitet. Desse måla blir tatt alvorleg, og dei politiske og økonomiske ressursane dei krev er spesifisert. Som eit heile avvik ikkje resultata mykje frå dei «planlagte» måla.

Kinesisk statskapitalisme har tatt tydelege sosiale (eg seier ikkje «sosialistiske») dimensjonar inn i utviklingsprosjektet sitt. Desse måla var alt til stades i maoistæraen: utrydding av analfabetismen, grunnleggande helsestell for alle og så vidare. Den første delen av tida etter Mao (1990-åra) var tendensen utan tvil å sette til sides arbeidet med desse måla. Men ein må merke seg at den sosiale dimensjonen i prosjektet seinare har vunne tilbake plassen sin, og som svar på aktive og kraftfulle folkerørsler er det venta at arbeidet vil skyte fart. Den nye urbaniseringa er utan sidestykke i andre land i Sør. Visst er det «stilige» bukvarter, mens andre absolutt ikkje er velståande. Men det finst ikkje slum, noko som framleis brer seg i byane elles i den tredje verda.

Kinas integrasjon i den kapitalistiske globaliseringa

Me kan ikkje analysere den kinesiske statskapitalismen – kalla « marknadssosialisme» av regjeringa – utan å sjå på korleis han blir integrert i globaliseringa.

Sovjet såg føre seg å kople seg frå det kapitalistiske verdssystemet, og komplettere fråkoplinga med å bygge eit integrert sosialistisk system som omfatta Sovjet og Aust-Europa. Sovjetunionen klarte langt på veg denne fråkoplinga, ikkje minst på grunn av eit fiendtleg Vesten, som jamvel skulda blokaden for isolasjonen. Men prosjektet med å integrere Aust-Europa kom aldri langt, trass i initiativ frå Comecon. Nasjonane i Aust-Europa blei i utrygge og sårbare situasjonar, delvis fråkopla – på strikt nasjonal basis – og delvis opne for Vest-Europa frå 1970-tallet. Det var aldri på tale med integrasjon mellom Sovjet og Kina, ikkje bare fordi kinesisk nasjonalisme ikkje ville godtatt det, men mest fordi det ikkje var ein del av Kinas prioriterte oppgaver. Maoist-Kina praktiserte si eiga fråkopling. Har landet med å re-integrere seg i globaliseringa frå starten av 1990-tallet fullt og heilt gitt opp fråkoplinga?

Kina gjekk inn i globaliseringa på 1990-tallet med å auke industrieksport av varer som passa produksjonssystemet, og gav førsteprioritet til produkt med vekst-ratar over veksten i BNP. Den triumferande nyliberalismen hylla framgangen for dette valet i femten år (frå 1990 til 2005). Dette valet er diskutabelt, ikkje bare på grunn av dei politiske og sosiale verknadene, men au fordi det er trua av samanbrotet til den globaliserte kapitalismen, som starta i 2007. Den kinesiske regjeringa ser ut til å vere klar over det, og byrja tidleg å korrigere ved å legge større vekt på marknaden heime, og utvikling av den vestlege delen av landet.

Å seie, slik ein høyrer til det kjedsommelege, at Kinas suksess skyldast at dei forlot maoismen (som var ein tydeleg «fiasko»), opninga mot omverda og utanlandsk kapital, er rett og slett idioti. Utan det fundamentet det maoistiske byggverket la, ville ikkje opninga blitt den velkjente suksessen. Samanliknar ein med India som ikkje har gjennomført ein tilsvarande revolusjon, ser ein det. Å seie at Kinas suksess i hovudsak, til og med «fullstendig» skyldast initiativ frå utanlandsk kapital, er ikkje mindre idioti. Det er ikkje fleirnasjonal kapital som bygde det kinesiske industrisystemet og gjennomførte urbaniseringa og bygde infrastrukturen. Suksessen skyldast 90 prosent det sjølvstendige kinesiske prosjektet. Opninga for internasjonal kapital har opplagt vore nyttig: ho har auka importen av moderne teknologi. Men på grunn av sine partnarskapsmetodar har Kina sugd til seg desse teknologiane, og har no forbetra dei. Det finst ikkje tilsvarande andre stader, heller ikkje i India og Brasil, langt mindre i Thailand, Malaysia, Sør-Afrika eller andre stader.

Kinas integrasjon i globaliseringa har dessutan vore delvis og kontrollert (eller i det minste kontrollerbar, om ein ønskar det). Kina står framleis på utsida av den finansielle globaliseringa. Banksystemet er fullt ut nasjonalt, og konsentrert om kreditt-marknaden heime. Kina styrer framleis yuanen sjølv. Yuanen blir ikkje utsett for dei lunefulle vekslingskursane finansiell globalisering fører til. Beijing kan seie til Washington: «Yuanen er våre pengar og dykkar problem», nettopp slik Washington sa til europearane i 1971: «Dollaren er våre pengar og dykkar problem.» Dessutan har Kina ein stor reserve til bruk i det offentlege kredittsystemet. Den offentlege gjelda er minimal samanlikna med gjelda som blir sett utoleleg i USA, Europa, Japan og mange av landa i Sør. Dermed kan Kina auke den offentlege pengebruken utan alvorleg fare for inflasjon.

Den utanlandske kapitalen i Kina, som dei har hatt fordel av, står ikkje bak suksessen. Tvert imot er det suksessen til det kinesiske prosjektet som har gjort investeringar i Kina attraktive for vestlege selskap. Landa i Sør, som opna dørene mykje vidare enn Kina og godtok å underlegge seg globaliseringa utan vilkår, har ikkje vore tilsvarande attraktive. Kina drar ikkje til seg utanlandsk kapital for at dei skal plyndre landets naturressursar, heller ikkje utan overføring av teknologi få etablere industri og ta fordel av låge lønningar; heller ikkje dra fordel av opplæring og integrasjon av avdelingar utanlands utan band til ikkje-eksisterande nasjonale produksjonssystem, som i Marokko og Tunisia. Heller ikkje for å gjennomføre finansielle raid slik det skjedde i Mexico, Argentina og Søraust-Asia. I Kina derimot, kan utanlandsinvesteringar sjølvsagt dra fordel av låge lønningar og gjøre gode profittar så lenge planane deira passar inn i Kinas, og tillet teknologioverføring. I sum er det «normale» profittar, men dei kan få meir om dei samarbeider med kinesiske styresmakter.

Kina, oppstigande makt

Ingen tviler på at Kina er ei oppstigande makt. Ein påstand er at Kina bare prøver ta tilbake plassen landet hadde i hundrevis av år og mista på 1800-tallet. Men ideen – ganske korrekt og ikkje minst smigrande – er ikkje til stor hjelp for å forstå karakteren til denne oppstiginga, og kva det betyr for verda i dag. Elles har dei som står for denne vage og allmenne ideen, ingen interesse av å drøfte om Kina vil stige opp ved å slutte seg til dei allmenne kapitalistiske prinsippa (som dei trur kanskje er naudsynt), eller om landet vil ta på alvor prosjektet «sosialisme med kinesiske særdrag». For min del hevdar eg at om Kina verkeleg er ei oppstigande makt, er det nettopp fordi dei ikkje har valt den reine og enkle kapitalistiske utviklingsvegen. Og som ein konsekvens, om dei hadde valt å følgje den kapitalistiske vegen, ville oppstigingsprosjektet stått i fare for å slå feil.

Tesa eg støttar, inneber å forkaste ideen om at folk kan hoppe over nødvendige utviklingssekvensar; dermed må Kina gå gjennom ei kapitalistisk utvikling før dei går laus på spørsmålet om ei mauleg sosialistisk framtid. Debatten om dette spørsmålet mellom dei ulike marxistiske retningane vart aldri konkludert. Marx var heile tida nølande. Me veit at rett etter dei første europeiske åtaka (Opiumskrigen), skreiv han at neste gong du (England) sender hærane til Kina, vil dei bli møtt med banneret «Pass på, dere er ved grensa til den borgarlege republikken Kina». Dette er ein strålande innsikt, og viser tillit til det kinesiske folkets evne til å svare på utfordringa, men samtidig feil fordi banneret faktisk sa: «Dere er ved grensa til folkerepublikken Kina». Men me veit at Marx ikkje forkasta ideen om at Russland kunne hoppe over det kapitalistiske stadiet (sjå korrespondansen hans med Vera Zasulich). I dag kunne ein tru at den første Marx hadde rett, og at Kina verkeleg er på veg til kapitalismen.

Men Mao forstod – betre enn Lenin – at den kapitalistiske vegen ville føre ingenstads, og at bare kommunistane kunne attreise Kina. Qing-keisarane på slutten av 1800-tallet, og deretter Sun Yat Sen og Kuomintang, hadde alt førebudd eit svar på utfordringa frå Vesten. Men dei såg ikkje føre seg nokon annan veg enn den kapitalistiske, og hadde ikkje intellektuelle ressursar til å forstå kva kapitalismen verkeleg er, og korfor denne vegen var stengt for Kina. Og for alle land i periferien av det kapitalistiske verdssystemet for den del. Mao, sjølvstendig marxist, forstod det. Meir enn det forstod Mao at denne kampen ikkje var vunne på førehand – gjennom sigeren i 1949 – og at konflikten mellom lovnaden om den lange vegen til sosialismen, og tilbakevending til den kapitalistiske falden ville vare i overskueleg framtid.

Personleg har eg alltid delt Maos analyse, og eg skal komme tilbake til emnet med nokre tankar rundt Taiping-revolusjonen. Eg ser på den som det fjerne opphavet til maoismen, 1911-revolusjonen i Kina, og andre revolusjonar i Sør i byrjinga av 1900-tallet. Og til diskusjonane i starten av Bandung-perioden* og analysane av uføret dei såkalla oppstigande landa i Sør er i etter å ha bunde seg til den kapitalistiske vegen. Alt dette er naturlege følger av mi sentrale tese om polariseringa (det vil seie kontrasten mellom sentrum og periferi) som ligg innebygd i utviklinga til den historiske kapitalismen. Polariseringa eliminerer sjansen eit land i periferien har til «å nå igjen» innanfor ei kapitalistisk ramme. Me må trekke konklusjonen: om «å nå igjen» dei rike landa er umauleg, må ein gjøre noko anna; det er kalla å følge den sosialistiske vegen.

Kina har ikkje følgt ein eigen veg sidan 1980, men frå 1950, sjølv om denne vegen har gått gjennom fasar som på mange måtar er ulike. Kina har utvikla eit samanhengande sjølvstendig prosjekt tilpassa sine eigne behov. Det er slett ikkje kapitalisme, med ein logikk som krev at jorda skal vere ein vare. Dette prosjektet er sjølvstendig så lenge Kina blir utanfor den finansielle globaliseringa.

Det at det kinesiske prosjektet ikkje er kapitalistisk, betyr ikkje at det er sosialistisk, bare at det gjør det mauleg å gå framover på den lange vegen til sosialisme. Like fullt er Kina au trua av ei strømning som skyv det ut av den vegen, og ender opp med ganske enkelt å vende tilbake til kapitalisme.

Kinas suksess er fullt ut resultatet av dette sjølvstendige prosjektet. I den forstand er Kina det einaste ekte oppstigande landet (saman med Korea og Taiwan, som eg skal seie meir om seinare). Ingen av dei mange andre landa Verdsbanken har sertifisert som oppstigande, er verkeleg det, fordi ingen av desse landa har sitt eige samanhengande sjølvstendige prosjekt. Alle følger rett og slett dei grunnleggande prinsippa til kapitalismen, sjølv i eventuelle sektorar innanfor statskapitalismen deira. Alle har akseptert å underordne seg vår tids globalisering i alle sine former, medrekna finansielt. Russland og India er delvise unntak frå dette siste punktet, men ikkje Brasil, Sør-Afrika og andre. Innimellom er det bitar av ein «nasjonal industripolitikk», men ikkje noko som kan samanliknast med det systematiske kinesiske prosjektet der dei bygger eit komplett, integrert og sjølvstendig industrielt system (spesielt på området teknologisk ekspertise).

Av desse grunnane er alle desse alt for raskt kalla oppstigande landa sårbare, sjølvsagt i varierande grad, men alltid langt meir enn Kina. Av alle desse grunnane er kjenne-teikna på oppstiging – solide vekstratar, eksport av industrivarer – alltid knytta til utarmingsprosessar for fleirtallet av folket (spesielt bøndene). Det er ikkje tilfellet i Kina. Aukande forskjellar er absolutt tydeleg overalt, medrekna Kina, men det er ein overflatisk og villeiande observasjon. Ulik fordeling av goder i ein veksande økonomi som like fullt ikkje set nokon på utsida (og jamvel inneber reduserte fattigdomslommer – det er tilfelle i Kina) er ein ting; ulik fordeling av vekst der bare ein minoritet får noko (frå 5 til 30 prosent, avhengig av land) mens resten er desperate, er noko anna. Kina-fordømmarane er uvitande om – eller læst vere det – denne avgjørande skilnaden. Forskjellane som er synlege i form av luksuriøse villaer på den eine sida, og gode husvære for middel- og arbeidarklassen på den andre, er ikkje same ulikskap ein ser i velståande bustadområde for middelklassen og slum for fleirtallet.

Gini-koeffisienten* er nyttig for å måle endringar frå eit år til eit anna innanfor eit stabilt system. Men i samanlikningar mellom land med ulike system mistar den meining, som alle andre nasjonale makro-økonomiske mål. Dei oppstigande landa (utanom Kina) er verkeleg «kommande marknader», opne for at monopola i triaden kan trenge seg inn. Desse marknadene lar desse monopola dra ut ein vesentleg del av meirverdien som blir skapt i landet det dreier seg om. Kina er annleis: det er ein oppstigande nasjon der systemet gjør det mauleg å halde tilbake storparten av meirverdien som blir skapt.

Korea og Taiwan er dei einaste to autentiske eksempla på oppstiging i og med kapitalisme. Desse to landa hadde suksess av geostrategiske grunnar – USA lot dei gjøre det dei nekta andre å gjøre. Kontrasten mellom USAs støtte til statskapitalismen i desse to landa og den ekstremt valdelege motstanden mot kapitalismen i Nassers Egypt eller Boumediennes Algerie er ganske opplysande her.

Eg vil ikkje drøfte potensielle oppstigings-kandidatar her, som Vietnam eller Cuba, eller vilkåra for å ta fatt igjen på vegen som Russland. Heller ikkje vil eg drøfte strategiske mål for progressive krefter elles i det kapitalistiske Sør. Eller om India, Søraust-Asia, Latin-Amerika, den arabiske verda og Afrika kan komme ut av dødvatnet, og føre sjølvstendige prosjekt som bryt med logikken i den herskande kapitalismen.

Store framgangar, nye utfordringar

Kina har ikkje nettopp nådd vegskillet, dei har vore der kvar dag sidan 1950. Sosiale og politiske krefter frå høgre og venstre som er aktive i samfunnet og partiet har støytt saman heile tida.

Kor kjem det kinesiske høgre frå? Sjølvsagt vart det tidlegare komprador-* og byråkratborgarskapet fråtatt makta. Men under frigjøringskrigen nærma store delar av middelklassen, akademikarar, funksjonærar og industrifolk seg kommunistpartiet, jamvel melde seg inn, fordi dei var skuffa over Kuomintangs manglande effektivitet i krigen mot Japans aggresjon. Mange av dei – men ikkje alle – var bare nasjonalistar, ikkje meir. Med opninga for privat initiativ frå 1990-tallet dukka eit nytt og meir kraftfullt høgre opp. Det er ikkje avgrensa til «businessmen» som hadde gjort suksess og (innimellom kolossale) formuer gjennom kundane sine – medrekna personar i stats- og partiapparat. Dei blandar kontroll med maskepi og jamvel korrupsjon. Slik suksess oppmuntrar alltid til høgrestandpunkt i dei veksande utdanna mellomlaga. Det er i den samanhengen veksande forskjellar er ein stor politisk fare, sjølv om dei ikkje har noko til felles med ulikskap i andre land i Sør. Det er den som spreiar høgreidear, avpolitisering og naive illusjonar.

Her må eg komme med ei tilleggsvurdering eg meiner er viktig: småproduksjon, spesielt jordbruk, er ikkje grunna i høgre-idear slik Lenin meinte (sjølv om det var det i Russland). Stoda i Kina står i motsetning til det tidlegare Sovjet. Kinesiske bønder er som heilskap ikkje reaksjonære, fordi dei ikkje forsvarer prinsippet om privat eigedomsrett slik bøndene i Sovjet gjorde, og som kommunistane aldri klarte rive laus frå å støtte kulakkane og privat eigedomsrett. Tvert imot er dei småproduserande (og ikkje småeigande) kinesiske bøndene i dag ein klasse som ikkje står for høgreløysingar, men ein del av dei kreftene som går inn for dei modigaste samfunnsmessige og økologiske løysingane. Den kraftfulle rørsla for «fornying av landsbygda» vitnar om det. Dei kinesiske bøndene står i hovudsak på venstresida, saman med arbeidarklassen. Venstresida har sine eigne intellektuelle, og ein viss innflytelse på stats- og partiapparat.

Den evige konflikten mellom høgre og venstre i Kina har alltid vist seg i politikken som er sett ut i livet av leiinga i stat og parti. I maoisttida vann ikkje venstrelinja utan kamp. Då Mao vurderte at høgreideane i partiet og leiinga utvikla seg litt som i Sovjet, sleppte han laus kulturrevolusjonen for å slåst mot det. «Bombarder hovudkvarteret», det vil seie partileiinga, der det «nye borgarskapet» blir danna. Men sjølv om kulturevolusjonen svarte til Maos forventningar dei to første åra, så spora det deretter av i anarki då Mao og venstresida i partiet mista kontrollen over det som skjedde. Denne avsporinga førte til at stat og parti tok kontroll igjen, og det gav høgresida sjansen. Sidan då har høgresida stått sterkt i alle leiande organ. Men venstresida er til stades på grasrota, og syter for at leiinga må kompromisse med «sentrum» – men er det sentrum høgre eller sentrum venstre?

For å forstå kva slags utfordringar Kina står framfor i dag, er det viktig å forstå at konflikten mellom Kinas sjølvstendige prosjekt slik det eksisterer, og den nord-amerikanske imperialismen med sine underordna europeiske og japanske allierte, vil auke i intensitet så lenge Kinas suksess held fram. Det er mange konfliktområde: Kinas disposisjon over moderne teknologi, tilgang til ressursane på planeten, styrkinga av Kinas militære kapasitet. Og arbeidet for å bygge opp igjen internasjonalt samkvem på grunnlag av suverene nasjonar som kan velje sitt eige politiske og økonomiske system. Alt dette står i direkte konflikt med måla til den imperialistiske triaden.

USAs strategiske mål er militær kontroll over planeten, den einaste måten Washington kan halde på sine hegemoniske fordelar. Det skjer gjennom preventive krigar i Midtausten, og i den forstand er desse krigane forløparen til den preventive (kjernefysiske) krigen mot Kina. Ein krig den nordamerikanske herskarklassen kaldblodig ser for seg kan vere naudsynt «før det er for seint». Å fyre opp under fiendskap til Kina er ein uskilleleg del av denne globale strategien, slik den viser seg i støtte til slaveeigarane i Tibet og Sinkiang, styrkinga av den amerikanske marinen i Kinahavet, og i ubegrensa oppmuntring til at Japan skal bygge opp sine militære styrkar. Kina-fordømmarane bidrar til å holde dette fiendskapet i live.

Samtidig er Washington bestemt på å manipulere for å roe ned ambisjonane Kina og andre såkalla oppstigande land måtte ha. Opprettinga av G20 skal gi desse landa illusjonen at dei tjener på å vere fast knytta til globaliseringa. G2 (USA og Kina) er slik sett ei felle som ved å gjøre Kina medskyldig i USAs imperialistiske eventyr kan føre til at Kinas fredelege utanrikspolitikk mistar all truverde.

Det einaste maulege effektive svaret på denne strategien må gå på to nivå:

1) Styrke Kinas militære styrkar og utstyre dei til å avskrekke.

2) Hardnakka jobbe fram mot å gjenskape eit polysentrisk internasjonalt politisk system, med respekt for all nasjonal suverenitet, og derfor jobbe for å rehabilitere FN som no er marginalisert av NATO.

Det siste er heilt avgjørande, og inneber å prioritere gjenoppbygging av ein «Sør-front» (Bandung 2?) som kan bygge opp under dei sjølvstendige initiativa frå folka og statane i Sør. Det inneber dermed at Kina blir klar over at dei ikkje har midlar til noko så absurd som å komme på linje med rovdyrpraksisen til imperialismen (plyndre naturressursane på planeten), ettersom dei manglar ei militærmakt tilsvarande den til USA, som til sjuande og sist er det som kan garantere suksess for imperialistiske prosjekt. På den andre sida har Kina mykje å vinne på å utvikle tilboda sine om støtte til industrialisering av landa i Sør, som klubben av imperialistiske «givarar» prøver gjøre umauleg.

Språket kinesiske styresmakter bruker i internasjonale spørsmål, tilbakehaldent til det ekstreme (som er forståeleg), gjør det vanskeleg å vite i kva grad leiarane i landet er klar over utfordringane som er analysert ovanfor. Meir alvorleg er at dette ordvalet forsterkar naive illusjonar og avpolitisering i opinionen heime.

Den andre delen av utfordringa dreier seg om å demokratisere den politiske og sosiale styringa av landet.

Mao formulerte og sette ut i livet eit generelt prinsipp for den politiske styringa av det nye Kina som han oppsummerte slik: samle venstresida, nøytralisere (og ikkje eliminere) høgresida, styre frå sentrum venstre. Etter mitt syn er dette beste måten for å kunne gå fram stegvis på ein effektiv måte, som blir forstått og støtta av det store fleirtallet. På den måten gav Mao eit positivt innhald til demokratisering av samfunnet kombinert med sosiale framsteg, på den lange vegen til sosialisme. Han formulerte metoden for dette: «masselinja» – gå ut til massane, lær kampane deira, gå tilbake til makta på toppen. Lin Chun har gitt ein presis analyse av metoden og resultata som masselinja gjør mauleg.

Demokratiseringsspørsmålet knytt til sosial framgang – i kontrast til eit «demokrati» skilt frå sosial framgang, og jamvel ofte knytt til sosial tilbakegang – gjeld ikkje bare Kina, men alle folk i verda. Framgangsrike metodar kan ikkje summerast opp i enkle formlar som er gyldige til alle tider og stader. Uansett bør formelen som vestlege propagandamedier byr på – fleirpartisystem og val – ganske enkelt forkastast. Dessutan blir denne formen for «demokrati» til ein farse både i Vesten og ikkje minst andre stader. Masselinja var metoden som skapte semje om og rykka fram strategiske mål, steg for steg. Det står i kontrast til den «konsensus» ein oppnår i Vesten gjennom mediamanipulasjon og valfarsar, som ikkje er noko anna enn å rette seg etter krava frå kapitalen.

Men korleis skal Kina i dag skape noko tilsvarande ei ny masselinje, under nye sosiale vilkår? Det blir ikkje lett fordi makta i partileiinga for det meste har gått til høgre, og dei baserer stabilitet for styret sitt på avpolitisering og tilhøyrande naive illusjonar. Sjølve suksessen for politikken styrkar den spontane tendensen til å gå i den retninga. Det er ei vanleg oppfatning i middelklassen i Kina at kongsvegen til å ta igjen levemåten i dei rike landa er open, fri for hindringar; dei trur Triaden ikkje er mot dette; amerikanske metodar er like ukritiske beundra og så vidare. Det gjeld særleg den urbane middelklassen, som veks raskt og har fått levekåra sine heilt utruleg forbetra. Hjernevasken kinesiske studentar er utsette for i USA, særleg i samfunnsfaga, saman med forkastinga av den offisielle fantasilause og kjedsommelege framstillinga av marxismen, har bidradd til å snevre inn rommet for radikale og kritiske debattar.

Regjeringa i Kina er ikkje ufølsamme for det sosiale spørsmålet, ikkje bare på grunn av ein debattradisjon som bygger på marxismen, men au fordi det kinesiske folket som lærte seg slåst og framleis gjør det, styrer regjeringas hand. Om den sosiale dimensjonen vart tona ned på 1990-tallet på grunn av det umiddelbare behovet for auka vekst, så er det snudd heilt om i dag. Nøyaktig no som dei sosialdemokratiske velferdserobringane blir undergravd i det velståande Vesten, utvidar fattige Kina det sosiale sikringsnettverket på tri plan – helse, husvære, pensjonar. Den populære bustadpolitikken i Kina, rakka ned på av Kina-fordømmarane på høgre- og venstresida i Europa, er misunt, ikkje bare i India eller Brasil, men au i kriseramma område i Paris, London eller Chicago!

Trygdeordningar og pensjonssystem dekkar alt over 50 prosent av bybefolkninga (hugs dei har auka frå 200 til 600 millionar), og Planen (framleis i bruk i Kina) legg opp til å dekke 85 prosent av befolkninga dei neste åra. La Kina-fordømmande journalistar gi oss tilsvarande eksempel frå «landa som går den demokratiske vegen» som dei stadig hyllar. Men debatten om kva for metodar ein skal ta i bruk, er framleis open. Venstresida går inn for det franske systemet, basert på solidaritet mellom generasjonane – det legg til rette for innføring av sosialismen. Mens høgresida sjølvsagt går for det fråstøytande amerikanske systemet med pensjonsfond, som splittar arbeidarane og overfører risikoen frå kapital til arbeid.

Men å få sosiale velferdstiltak er utilstrekkeleg om dei ikkje er kombinerte med demokratisering av den politiske styringa av samfunnet, med repolitisering gjennom metodar som styrkar kreative og oppfinnsamme former for den sosialistiske/kommunistiske framtida.

Ei utvikling etter prinsippa om fleirpartisystem og val som vestlege media og Kina-fordømmarane tar opp att til det kjedsommelege, forsvart av «dissidentar» presenterte som ekte «demokratar», vil ikkje svare på utfordringa. Tvert om ville innføring av desse prinsippa i Kina bare føre til – slik alle erfaringar i dag demonstrerer (Russland, Aust-Europa, den arabiske verda) – at prosjektet for oppstiging og sosial fornying vart øydelagt. Og det er det faktiske målet for desse prinsippa, dekka av tom retorikk: «Det finst inga anna løysing enn fleirpartisystem og val.» Men det er ikkje nok å slå mot denne dårlege løysinga ved å falle attende på den stivbeinte haldinga med å forsvare partiprivilegium. Eit parti som sjølv er inntørka og forvandla til ein rekrutteringsinstitusjon for stillingar i statsadministrasjonen. Ein må finne opp noko nytt.

Ein kan ikkje skape repolitisering og vilkår for å finne nye svar gjennom propagandakampanjar. Det kan ein bare oppnå gjennom sosiale, politiske og ideologiske kampar. Det inneber at ein i utgangspunktet må sjå desse kampane som legitime, og eit lovverk bygd på kollektiv rett til å organisere seg, uttrykke seg og til å komme med lovframlegg. Det inneber i sin tur at partiet sjølv er involvert i desse kampane. Med andre ord, at den maoistiske masselinja blir gjenoppfunne. Repolitisering er utan meining om ho ikkje blir kombinert med metodar som fremmar at arbeidarane gradvis erobrar styringa av samfunnet på alle nivå – bedrift, lokalt, nasjonalt. Eit slikt program utelukkar ikkje at individuelle personlege rettar blir anerkjent. Tvert om inneber det at dei blir formaliserte. Når dei blir formaliserte, vil det vere mauleg å finne nye måtar å velje leiarar på.

* Taipingopprøret: bondeopprør frå 1850 til 1864 mot Qing-dynastiet i Kina. Opprørarane fekk kontroll over større område, men blei til slutt slått ned etter at Qing fekk hjelp frå vestlege land. (Wikipedia.)

* Bandung-konferansen: Ein konferanse i provinshovudstaden Bandung i Indonesia i april 1955 blir rekna som starten på samarbeidet mellom dei alliansefrie statane. Tjuetri asiatiske og seks afrikanske land var med på konferansen. (Wikipedia, Store Norske Leksikon.

* Gini-koeffisienten: eit mål for statistisk spreiing, vanlegvis brukt på forskjellar i inntekt eller formue i eit land. Koeffisienten har tallverdi frå 0 til 1, ved null har alle lik inntekt eller formue, på 1 eig ein person all inntekt eller formue. (Wikipedia.)

* Komprador: eit opprinneleg portugisisk omgrep, ein som knytte saman koloniale handelshus med import- og eksportmarknader i koloniane. Særleg viktig frå slutten av 1700-tallet i Kina. (Danske Wikipedia.)

Referansar:

Den kinesiske vegen og bondespørsmålet

Karl Kautsky:»On the Agrarian Question», 2 band (1899 ; repr., Winchester, MA: Zwan Publications, 1988).

Samir Amin: «À l’origine du monde contemporain: la Commune de Paris (1871), la révolution des Taipings (1851–1864)» (Opphavet til verda i dag: Pariskommunen (1871), Taiping-opprøret, 1851–1864), finst på http://www.samir-amin.com/rub3fr/communedeparisettaipings.pdf

Samir Amin: «The 1911 Revolution in a World Historical Perspective: A Comparison with the Meiji Restoration and the Revolutions in Mexico, Turkey and Egypt» (utgitt på kinesisk i 1990).

Samir Amin: «Ending the Crisis of Capitalism or Ending Capitalism?» (Oxford: Pambazuka Press, 2011), kap. 5, «The Agrarian Question. »

Globaliseringa og den imperialistiske utfordringa

Samir Amin: «A Life Looking Forward: Memoirs of An Independent Marxist» (London and New York: Zed Books, 2006), kap. 7, «Deployment and Erosion of the Bandung Project.»

Samir Amin: «The Law of Worldwide Value» (New York: Monthly Review Press, 2010), «Initiatives from the South,» seksjon 4, 121ff. Samir Amin, L’implosion du capitalisme contemporain: automne du capitalisme, printemps des peuples? (Samanbrotet i vår tids kapitalisme: Haust for kapitalismen, vår for folka?) (Paris: Éditions Delga, 2012), chap. 2, « Le Sud: émergence et lumpendéveloppement » (Sør: Oppstiging og filleproletarisering).

Samir Amin: «Beyond U.S. Hegemony» (London and New York: Zed Books, 2006), særleg «The Project of the American Ruling Class»; «China, Market Socialism?»; «Russia, Out of the Tunnel?»; «India, A Great Power?»; «Multipolarity in the 20th Century.»

Samir Amin: «Obsolescent Capitalism» (London and New York: Zed Books, 2003), kap. 5, «The Militarization of the New Collective Imperialism.»

André Gunder Frank: «ReOrient: Global Economy in the Asian Age» (Berkeley: University of California Press, 1998).

Yash Tandon: «Ending Aid Dependence», (Oxford: Fahamu, 2008).

Den demokratiske utfordringa

Samir Amin: «The Democratic Fraud and the Universalist Alternative,» Monthly Review 62/5 (Oktober 2011): 29–45.

Lin Chun: «The Transformation of Chinese Socialism» (Durham, NC: Duke University Press, 1996).

Sjansen for at utenlandske fagbøker oversettes til norsk er ikke stor, med mindre de handler om den andre verdenskrigen, fotballstjerner eller mental «selvhjelp». Særlig små er mulighetene dersom forfatteren skulle finne på å komme fra andre deler av verden enn USA/Europa.

Her er i all korthet et knippe nyere titler som – i en bedre verden – burde ha funnet sin norske forlegger. De av oss som leser engelsk, kan heldigvis bestille progressiv litteratur raskt og rimelig på nett. Kjøpes det fra utlandet, er det viktig å unngå Amazon, som behandler tilsatte elendig, trikser med skatt og bekjemper fagorganiserte. Med fare for å drive reklame, slår jeg isteden et slag for bookdepository.com, som har lave priser og sender helt portofritt til Norge.

Få marxistiske tenkere og aktivister har så stor betydning i verden i dag som Samir Amin, en framstående egyptisk økonom og anti-imperialist. For lesere av Rødt! er han kjent gjennom flere tungtveiende artikler i de siste åra om politisk islam og om det europeiske sammenbruddet. Den siste av dem er med som et kapittel i hans nyeste (av mer enn 30!) bøker, som også mer generelt analyserer den globale kapitalismen. Mest nyskapende er hans analyser av de «framvoksende økonomier» – inkludert Kina – som det er så mye lovprisning av, mens som i Amins perspektiv både er vaklende og har innebygde motsetninger. Dessuten er det en stor del av den tredje verden som mest fortjener betegnelsen «lumpen»-utvikling. For Amin er det ingen vei utenom klassekamp og sosialisme, men det krever en strategi og en styrke som det ifølge sluttkapitlet ikke er noen lyse utsikter til. Det er mer enn tjue år sida forlaget Oktober sist ga ut ei bok av Amin, nå burde de ta sjansen på nytt.

Vandana Shiva er en ledende økofeminist, forsker og aktivist fra India (samt æresdoktor ved Universitetet i Oslo). Her i tidsskriftet bidro hun sist i nr.1/2013 med en artikkel om voldelige økonomiske «reformer» og økt vold mot kvinner i India. I den nye boka sammenfatter hun sine synspunkter på en lang rekke viktige temaer, slik som «øko-apartheid», det globale landranet, klimakrise og vannkriger. Søkelyset rettes også mot storselskapenes makt innenfor jordbruk og handel, som hun ser som en oppskrift for sult og utbytting av småbønder. Dette er en drepende kritikk av en kapitalistisk vekst-økonomi.

Sammen med sin belgisk-indiske medarbeider har Amartya Sen levert en skarp kritikk av det indiske samfunnet. Sen er nobelprisvinner i økonomi og en filosofisk orientert tenker med vekt på menneskerettigheter og utvikling. Forfatterne står ikke i en tradisjon som legger vekt på klasseforhold og Indias plass i global kapitalisme, men det er likevel en dyptgripende og fakta spekket analyse av hvordan ulikhetene i India stadig øker, og hvor lite av «vekstmirakelet» som kommer vanlige folk til gode. De viser også begrensningene ved et demokrati når mediemakt og politisk makt er konsentrert om et lite mindre-tall, og understreker hvor mye dårligere India skårer på alle utviklingsmål enn det Kina gjør. Boka er en motvekt til dem som tror at alle problemer i India er løst med økt middelklasse og tilgang på Telenors mobilnett.

Prashad har indisk bakgrunn, og er nå professor i USA og forfatter av en rekke bøker fra et radikalt Sør-perspektiv. Et av hovedtemaene denne gangen er hvordan mulighetene for en selvstendig utvikling blei ødelagt gjennom 1980-tallet nyliberalistiske offensiv og påfølgende militære angrep. Men det legges også stor vekt på å diskutere alternativer gjennom endring i det globale styrkeforholdet gjennom veksten i land som Kina, Brasil – og ikke minst – gjennom sosiale bevegelser, kamp nedenfra og Verdens Sosiale Forum. Som alltid forener Prashad en vel-dokumentert analyse med et språk som ikke er altfor akademisk eller kronglet.

 Tore Linné Eriksen

Norge feirer i år 200-årsjubileum for frigjøringen fra Danmark i 1814, og for den norske Grunnloven. Men hva betød det for samene at Norge i 1814 gikk fra å være underlagt Danmark til å få en friere og mer selvstendig stilling i unionen med Sverige?

Og hva betød Grunnloven for samene?

Bård A. Berg tok doktorgrad i historie på utviklingen av den samiske reindriften i Norge i det 20. århundre (1999). Han er ansatt ved Institutt for filosofi, Universitetet i Tromsø. Berg har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk historie. Siste publikasjon: «Sametinget og reindriften», i jubileumsboka Sametinget 25 år (2014).

I første omgang betød Grunnloven svært lite. Det eneste vi kan peke på, er at Stortinget i 1821 laget et tillegg til grunnlovsparagraf 50 om stemmerettsreglene, som gjaldt befolkningen i Finnmark. Tillegget innebar at menn over 25 år som tilfredsstilte visse kriterier, skulle ha stemmerett på linje med de som eide eller leide matrikulert jord i amtene lenger sør. Tillegget innebar at også reindriftssamene (og andre samer) i Finnmark fikk stemmerett.

Den norske grunnloven ble i sin tid ansett som radikal og moderne, og var preget av datidens idealer om individets friheter og rettigheter. Men Grunnloven av 1814 hadde likevel flere bestemmelser som med dagens øyne var i strid med prinsippet om like rettigheter og likeverd for alle, for eksempel bestemmelsen om at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket. Etter Opplysningstiden og Den franske revolusjon var begrepet menneskerettigheter godt kjent, men det ble ikke innarbeidet i den norske Grunnloven.

I Grunnloven sto det heller ikke ett ord om samene, som allerede på 1700-tallet ble omtalt som «landets urinnvånere» i store deler av landet. Det skulle gå hele 174 år før Stortinget tok inn en bestemmelse om den samiske folkegruppen. Først i 1988 vedtok Stortinget Grunnlovens såkalte «sameparagraf» (§110 a):

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.

I NOU 2009:14 «Et helhetlig diskrimineringsvern» omtales sameparagrafen slik:¹

Først og fremst er bestemmelsen en politisk programerklæring. Bestemmelsen må leses på bakgrunn av den urett samene har vært utsatt for, blant annet gjennom en hardhendt fornorskingspolitikk. Bestemmelsen skal blant annet gi beskyttelse mot at det øvrige norske samfunn søker å presse gjennom en tvungen assimilasjonspolitikk overfor det samiske mindretall.

Den hardhendte fornorskingspolitikken ovenfor samene gjorde seg særlig gjeldende i tidsrommet 1850–1950, og ble altså på-begynt lenge etter 1814. I denne artikkelen skal jeg gi en framstilling av samenes stilling i Norge fra midten av 1700-tallet til fornorskingspolitikken ble iverksatt hundre år seinere.

De reindriftssamiske områdene strakte seg den gang som nå fra Røros/Femunden-traktene helt opp til det som i dag er grensen mot Russland i Varanger. Den sjøsamiske befolkningen, som alltid har vært mye mer tallrik enn den reindriftssamiske, finnes det spor av så langt sør som Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag.

I en kort framstilling som dette er det umulig å ta for seg alle sidene ved det samiske samfunnet i perioden vi snakker om. Med fare for å bidra til misforståelsen om at «samer» er ensbetydende med reindriftssamer, skal jeg likevel konsentrere meg om den gruppen samer som ble sterkest berørt av de storpolitiske endringene i de hundre årene før fornorskingspolitikken ble iverksatt: reindriftssamene som flyttet med sine flokker på tvers av de nasjonale grensene.

Disse samene ble etter grensetrekningen mot Sverige i 1751 tvunget til å velge dansk-norsk eller svensk statsborgerskap. De nye, nasjonale grensene i nord var for dem en potensiell ulykke, som burde kompenseres av statsmaktene på en eller annen måte. Som vi skal få høre ble dette også gjort.

Når det gjelder den grenseoverskridende reindriften, vil jeg særlig fokusere på forholdene i Midt- og Sør-Troms. I takt med nyrydningen av gårder i indre Troms (1790-1840) økte konfliktnivået mellom reineierne og jordbrukerne, og konfliktene i Troms var foranledningen til at det noe seinere (1883) ble innført en reindriftlovgivning for hele Norge sør for Finnmark som var helt på jordbrukets premisser.

Til slutt i artikkelen vil jeg på et generelt grunnlag drøfte først de dansk-norske, og deretter de norske, myndighetenes holdninger til samer generelt i perioden 1750-1850.

Norges grenser i nord

Etter den såkalte Kalmarkrigen (1611–13) fikk Danmark enejurisdiksjon over kystområdene fra Tysfjord til Varanger. Kystområdene i Troms og Finnmark ble etter dette anerkjent som den dansk-norske kongens arveland, noe som inntil da hadde vært bestridt av både Sverige og Russland. Russland befandt seg i et politisk kaos, og var ute av stand til å legge makt bak sine gamle krav om disse områdene. Suvereniteten over kystområdene var dermed avklart, men det gjensto flere andre områder der samene fortsatt var gjenstand for «fellesbeskatning» av to riker, fordi det ikke var fastsatt klare statsgrenser.

For Sveriges og Danmark-Norges del, gjaldt dette i prinsippet hele innlandsområdet fra Røros/Femunden-traktene til Tana/Varanger. Særlig innfløkt var forholdene fra Helgeland og sørover, samt i indre Finnmark. Indre Finnmark var fortsatt norsk-svensk fellesområde, men den svenske forvaltningen sto sterkt etter oppføring av kirker i Kautokeino og Utsjok i 1701. Når det gjaldt forholdet til Russland, var Sør-Varanger fortsatt felles beskatningsområde, selv om området fullt og helt lå under russisk jurisdiksjon.

I kjølvannet av Den store nordiske krig (1709–1720), der Sverige led nederlag, ble grensespørsmålene fra Trøndelag/Jämtland og nordover tatt opp til drøfting.Det ble utført et omfattende arbeid både fra svensk og dansk-norsk side av særskilte kommissærer og «grenseingeniører», som målte opp de omstridte fjellkjedene og landarealene, og kartfestet landenes pretensjoner og krav. I tillegg ble det innhentet bekreftede vitneutsagn fra bønder og reindriftssamer om hvor grensen etter deres mening gikk, og hvor deres respektive bruksområder strakte seg. Alt dette materialet dannet grunnlaget for de egentlige grenseforhandlingene, hvor forhandlerne på flere møter arbeidet seg gjennom en rekke omtvistede områder.

På svensk side ble undersøkelsene gjennomført ved vitneavhør på de ordinære häradstingene fra 1739. På norsk side ble arbeidet ledet av jurist og major Peter Schnitler, som ble utnevnt til grensekommissær. Han gjennomførte en lang rekke særskilte vitneavhør i tidsrommet 1742–45. Dette arbeidet nedfelte seg i de såkalte grenseeksaminasjons-protokollene, som gir en omfattende og verdifull belysning av bosetning, bruk og topografiske forhold i grenseområdene.

I den grad grensen ikke kunne fastlegges ved gamle fredstraktater og grensebrev, var det primære standpunktet fra Danmark-Norges side at man skulle legge «Kjølen» eller «fjellryggen» til grunn – dvs. at rekken av høyest oppmålte fjelltopper og vann-skillet utgjorde grensa mellom rikene. Men i en viss grad kunne man også argumentere ut fra faktisk besittelse, eller «possesjon». Det vil si at man viste til at områdene fra gammel tid faktisk hadde ligget under den ene statens myndighetsutøvelse. Når det kom til stykket, var det bare de to statenes undersåtter som i praksis kunne utøve en slik besittelse gjennom sin faktiske bruk av arealene. Derfor ble det særdeles viktig å kartlegge hvor langt bøndenes og samenes bruksområder strakte seg. Fra Namdalen og nordover holdt det ikke lenger for Peter Schnitler å ta opp vitneutsagn bare fra bøndene: han måtte også stille sine spørsmål til reindriftssamene som drev sine flytninger i innlandet (Hansen 2001).

Men i flere områder var man egentlig like langt, selv om man fulgte disse prinsippene, fordi det ikke var avklart hva slags statstilhørighet de aktuelle samegruppene hadde. En ting var de såkalte fellesdistriktene i indre Finnmark, som nettopp bar sitt navn ut fra den dobbelte beskatningen, men også lenger sør betalte reindriftssamene i stor utstrekning skatt til begge riker, fordi bruksområdene deres krysset fjellpartiene eller omfattet omtvistede områder.

Mange samer var stadig på flyttefot i grense-traktene, og i enkelte områder var det fra gammelt av sterkt omdiskutert hvor grensen mellom rikene gikk i de samiske bruksområdene gikk.

Undersøkelsene ga grensekommissærene innsikt i reindriftssamenes levemåte, og forståelse for nødvendigheten av å flytte med reinflokkene mellom vinterbeitene i innlandet og sommerbeitene i høyfjells- og kyststrøkene i vest. Ved den norsk-svenske grensekonferansen i Nordland i 1747–48 kom det fram ulike oppfatninger om hvor grensen mellom Torne lappmark og området fra Tysfjorden (Nordland) til Malangen (Troms) skulle gå. De svenske forhandlerne mente primært at fastlandet på vestsiden av fjellryggen burde deles likt mellom statene. Men under forhandlingene gikk de med på at Kjølen skulle danne riksgrense, på betingelse av at de svenske innlandssamene etter gammel skikk og bruk mot en liten godtgjørelse («ringa doceur») skulle få flytte med sine reinflokker ut til kysten om sommeren (Berg 2008).

Dette er bakgrunnen for at store områder der det ikke fantes verken norsk bosetning eller dokumentert bruk fra norske bønders side havnet på den norske siden av grensen. Det gjelder blant annet hele nåværende Bardu kommune i Troms, og størstedelen av nabokommunen Målselv.

Norges grenser mot Sverige/Finland ble endelig fastlagt i 1751. 1808 ble Finland erobret av Russland, og ble deretter et storfyrstedømme innenfor det russiske imperiet frem til revolusjonen i 1917. Grensa mellom Norge og Russland ble ikke fastlagt før i 1826.

Lappekodisillen

På grunnlag av grensekommissærenes undersøkelser ble det utarbeidet et tillegg til grensetraktaten av 1751, den såkalte «Lappekodisillen» (kodisill = tillegg). Bakgrunnen for Lappekodisillen var et ønske fra så vel svenske som dansk-norske myndigheter om å få klargjort hvilke rettig-heter og plikter de respektive lands samer hadde i nabolandet, først og fremst med hensyn til reindrift. Lappekodisillen slo fast de norske reindriftssamenes rettigheter i Sverige og omvendt – ikke bare til reindrift, men også til jakt, fiske og nødvendig skogavvirkning i forbindelse med reindriften.

Men Lappekodisillen hadde også et bredere siktemål, som blant annet det norske Samerettsutvalget har framhevet: «den Lappiske Nations Conservation», altså det samiske folkets fortsatte eksistens (NOU 1984:18, s. 187). Uttrykket ble brukt i et dansk-norsk innspill til et foreløpig utkast til Lappekodisillen (1750).

Jusprofessor Øyvind Ravna har fastslått at traktatlandene gjennom Lappekodisillen erkjenner at samene har rettigheter basert på gammel sedvane, og forplikter seg til å sikre samenes adgang til fortsatt å kunne utøve disse. Ravna konkluderer slik (2010. s. 393):

Lappekodisillen ble dermed den første bilaterale reguleringen av samiske rettigheter i Skandinavia, og den har gjennom snart 260 år vært en fellesnevner når nordisk samepolitikk og samerettslige spørsmål er satt på dagsorden. Ved å anerkjenne samiske sedvaner og næringer, herunder tradisjonell bruk av land og vann, har Lappekodisillen stått i en særstilling som folkerettslig traktat i samisk sammen-heng helt fram til vår tid. Den har da også blitt omtalt som samenes «Magna Carta», og som et vitnemål om høy rettskultur hos traktatlandene.

Den grenseoverskridende reindriften 1750–1850

De eneste klagene fra norsk side etter at Lappekodisillens bestemmelser ble innført, kom fra Senjen og Tromsø fogderi, dagens Troms fylke, som den gang var en del av Nordlandenes Amt.Den første klagen ble registrert av fogden i 1754, som i brev til amtmannen i Nordlandene hevder at det er et

latterlig Misforhold mellem den Skat, de erlægger, og de Fordele de nyder. Men især blir Misforholdet skrigende, naar man betenker den Skade, de gjør paa Ager og Eng, Skov og Mark, Dyr og Fugle. Og Indvaanerne tør ikke antaste dem af Frygt for deres Troldomskunster.

Amtmannen var enig med fogden, og skrev i en kommentar til hans rapport at det var å ønske at

at alle paa Grændserne omstreifende Finlapper, som ikke havde nogen viss Tilholdssted saavel om Sommeren som om Vinteren paa norsk Grund, bleve under Straf reent forbudne at opholde sig med sine Reensdyr paa de norske Fjelde og Græsgange.

Fogdens klage ble oversendt til myndighetene i København, og svaret derfra er datert 1. november 1754. Det konstateres innledningsvis at den skatt svenske samer betaler i Norge er på samme nivå som norske samer betaler i Sverige. Det slås videre fast at eventuelle skader som den svenske reindriften påfører norske bønder selvsagt skal erstattes i henhold til Lappekodisillens bestemmelser. Når det gjelder amtmannens ønske om å forby svenske samer adgang til Norge, fastslår sentralmyndighetene at dette

aldrigt kand ske, saa lenge Grænsetractaten staar ved Magt og en reciproque Menneskelighed paa begge Sider til denne fattige Nations Conservation observeres.

Like etter dette skjedde det dramatiske endringer i reindriften på svensk side av grensen. En alvorlig reinsykdom i Jukkasjärvi (området nærmest grensen mot Troms i nåværende Kiruna kommune) gjorde at samene mistet størstedelen av sin rein, og mange av dem ble nødt til å flytte. Noen flyttet til den norske kysten, andre til den svenske landsbygda. Folketallet sank fra 1790 innbyggere i 1754 til 749 i 1767. I 1788 var folketallet 888, derav 677 reindriftssamer, og i 1803 var folketallet 890, derav 566 reindriftssamer.

De første rydningsmennene fra Østerdalen og Gudbrandsdalen kom til indre Troms (Målselv og Bardu) omkring 1790, midt i kriseperioden for reindriftssamene i Jukkasjärvi, da reintallet som ble ført over grensen var på et historisk lavmål. På begge sider av grensa ble reindriftssamene likevel presset av en økende jordbruksbefolkning, først i Sverige, senere også på norsk side. De fattige samene uten rein som tidligere hadde fulgt med på overflyttingene var allerede omkring 1770, etter forhandlinger mellom Danmark-Norge og Sverige, blitt nektet å flytte over grensa. Det var ofte disse samene bøndene klaget over, fordi de ikke hadde noen reinflokk å ta vare på, og streifet rundt fra bygd til bygd. At de ikke lenger fikk komme til Norge bidro til å redusere konfliktnivået i Sør-Troms i ti-årene som fulgte.

Utover 1800-tallet ble det en sterk økning i omfanget av sommerbeiting av rein fra Sverige i Sør-Troms, i første rekke fordi reindriften i Jukkasjärvi etter hvert tok seg opp igjen, men også fordi Lappekodisillens bestemmelser var fordel-aktige for den nomadiske reindriften. Lappekodisillen åpnet for en sterk utvidelse av reindriften med lange sesongflytninger. Mot en liten avgift fikk reineierne rett til nesten ubegrenset flytting til høyfjells- og kystbeitene i Norge. Antallet reineiere i Jukkasjärvi gikk som nevnt kraftig ned etter 1750, men flokkstørrelsen til de gjenværende reineierne var på 1830-tallet kommet opp på et normalt nivå sammenliknet med andre steder. Det samlede reintallet som kom fra Jukkasjärvi til Sør-Troms på 1830-tallet var omlag 20 000, betydelig høyere enn under kriseårene i andre halvdel av 1700-tallet og de første tiårene av 1800-tallet.

Folketallet i Troms økte kraftig fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet, noe som i seg selv bidro til økte konflikter med reindriften. I 1769 var det offisielle folketallet 12615, i 1801 var det økt til 19288, og i 1855 til 38266.

De svenske samene begynte å flytte lenger mot vest, i mange tilfeller helt ned til fjordbunnene og ut på øyene. Tilstedeværelsen av to ulike etniske grupper, der de norske bøndene utnyttet avgrensede områder intensivt, mens reindriftssamene utnyttet arealene ekstensivt deler av året, førte etter hvert til konflikter. Bøndene hadde generelt liten forståelse for tradisjonelle samiske rettigheter, og årssyklusen i samenes reinnomadisme – samt språkvanskene – gjorde ikke saken lettere. På grunn av den spredte bosettingen ble voldelige konflikter stort sett unngått i indre Troms fram mot 1830-tallet, men det økende reintallet og den stadig mer omfattende nyrydningen førte etter hvert til et økende konfliktnivå.

I 1843 ble det nedsatt en norsk-svensk «lappekommisjon», med mandat «å ta under overveielse og avgi forslag om eventuelle forandringer og tillegg til grensetraktaten av oktober 1751 for så vidt angår forholdene med hensyn til lappene i de forente riker» (altså Norge og Sverige). Bakgrunnen for at kommisjonen ble nedsatt, var vedvarende krav om et mer detaljert og restriktivt regelverk til fordel for jordbruksbefolkningen. Særlig i Midt-Troms var reindriftssamene og jordbrukerne kommet i konflikt med hverandre. Kommisjonen gjorde sine undersøkelser (og innhentet uttalelser fra myndighetspersoner) for «den del av fogderiet som ligger mellom og omkring Lyngenfjorden og Balsfjorden», der konfliktene var mest tilspisset.

Fra andre kilder vet vi at det også i Bardu og Målselv etter hvert ble strid og sammenstøt mellom bønder og reineiere. Historikeren Gunnar Thorvaldsen forteller at

det ble vanlig å skyte rein når de trengte seg inn på land som de bofaste oppfattet som sine enemerker, og samene svarte med å skyte en og annen buhund»(2004, s. 59).

I Målselv toppet konfliktene seg da reineiere brant husene på gården Elvevold i 1837. Etter en langvarig rettssak ble en av samene i 1841 dømt til tre års straffearbeid på Vardøhus festning, og utvisning fra landet.   

Enda verre gikk det den 22. juli 1838 på gården Bones i Salangsdalen, der samen Ole Andersen ble drept under en konfrontasjon med rydningsmannen Jon Bonåsen fra Tynset og hans dreng.

Vi kan gå ut fra at mange episoder med mindre dramatisk utfall enn denne aldri er kommet fram i lyset og blitt kjent. Omkring 1840 var nyetableringen av gårdsbruk i Bardu og Målselv nesten fullført, og de to tiårene før dette hadde folketallet økt kraftig. Reintallet var som nevnt kommet opp på gammelt nivå etter kriseårene i andre halvdel av 1700-tallet. Alle utmarks-

områdene i Bardu og Målselv ble brukt til sommerbeite for samene fra det som i dag er Talma og Sarivuoma samebyer. I den grad de tradisjonelle beiteområdene ble tatt i bruk av bøndene til seterdrift, havneganger eller annet, måtte det nødvendigvis oppstå konflikter.

Gunnar Thorvaldsen oppsummerer situasjonen omkring 1840 slik (2004, s. 59):

Samene klaget – dels med rette – over at de ble straffet strengere enn nordmenn for til dels alvorligere forbrytelser. Embetsmenn hadde lenge prioritert jordbruk framfor landsdelens tradisjonsrike fiskerier, at de satte bønders næring framfor urbefolkningens reindrift bør knapt overraske noen. (…) Vi kan trygt regne med at deres problemer og synspunkter ikke ble tilbørlig representert verken i retts-apparatet eller i det rike kildematerialet vi har fra de ulike kommisjonene.

Myndighetenes holdning til samer og reindrift 1750–1850

Midt på 1700-tallet besto den danske staten av en rekke nasjonaliteter og territorier. I 1769 dreide det seg om rundt to millioner mennesker. Foruten kongerikene Danmark og Norge omfattet det danske riket hertugdømmene Slesvig og Holsten, samt grevskapene Oldenborg og Delmenhorst. Dessuten hadde man de nordatlantiske statsdelene Island, Færøyene og Grønland, og i tillegg små oversjøiske besittelser i Vest-India, på Gullkysten og i India. Historikeren Steinar Pedersen skriver i sin doktoravhandling (2008, s. 492), at det

i denne flerkulturelle staten ikke var den over- eller underordning av folkegruppene man skulle oppleve i mange land utover på 1800-tallet, når de dominerende befolkningsgruppene begynte å forme staten i sitt eget nasjonalistiske bilde. 

Sett fra København var det ingen kvalitativ forskjell mellom nordmenn og samer. De var to av mange folkegrupper i det danske veldet, og begge hadde samme krav på en rettferdig behandling.

I forvaltningsmessig sammenheng var samene både i prinsippet og i praksis likestilte med andre folkegrupper. Blant annet hadde de i henhold til Lappekodisillen sine egne lensmenn, og betalte sin sameskatt på etnisk grunnlag. Av grunnleggende betydning var det også at kongen, som hersker over en sammensatt stat, både for den enkelte undersått og de enkelte statsdelene fremsto som en garantist for rett og rettferdighet. Denne ideologien var på mange måter et vilkår for å styre et multikulturelt rike med minst mulig friksjoner.

Ønsket om å unngå friksjoner innenfor statens rammer kom også til uttrykk i praksis når balansen mellom samer og nordmenn var i ferd med å bli forrykket. Steinar Pedersen gjengir misjonæren Thomas von Westens beskrivelse av norsk trakassering av samer i første halvdel av 1700-tallet, da kongen grep inn til fordel for samene, som en god illustrasjon både av de interetniske forholdene i Nord-Norge og av kongens utjevnende rolle i en slik sammenheng.

Et annet eksempel på at danske sentral-myndigheter forsvarte Lappekodisillen og samiske rettigheter nevnte jeg tidligere i artikkelen. Da lokale og regionale myndig-heter i Troms (fogden og amtmannen) i 1754 ville stenge grensa for grenseover-skridende reindrift ble de kontant satt på plass av sentralmyndighetene i København.

At samene kunne ha behov for beskyttelse mot sine nordiske naboer kom klart til uttrykk i flere av Peter Schnitlers skriv på 1740-tallet. Schnitler skrev blant annet følgende:

Den Lappiske Nation har i ældgamle Tider været et frit folk, indtil Naboerne, de Norske, Svenske og Novgorodske russer have tvunget dem til at være sig Skatt-skyldige» (sitert etter Pedersen 2008, s. 493).

I forbindelse med de motsetningene han registrerte mellom de etniske gruppene i Finnmark, anførte han som helt uproblematisk at samene var «de rette og ældste Indvaanere af Finmarken (s.s.).

Steinar Pedersen konkluderer med at Schnitlers grenseundersøkelser var et sentralt kunnskapsmessig grunnlag for de danske forhandlernes innsikt i samiske forhold, forut for grensetraktaten av 1751:

Blant annet kunnskapen om at samer og nordmenn i prinsippet var atskilte og likeverdige nasjonaliteter, erfart av en som hadde studert spørsmålet direkte, var simpelthen en av forutsetningene for at det i forbindelse med grensetrekkinga mellom Norge og Sverige ble understreka at man måtte komme frem til ordninger som skulle bevare den «Lappiske Nation».

De første 15–20 årene etter at Norge fikk sin indre selvstendighet i 1814, ble den kulturpluralistiske linja fra det dansk-norske styret – å betrakte og behandle samene som en likeverdig folkegruppe – videreført. Den offisielle norske holdningen omkring 1820 var at samene måtte få opplæring i og på samisk, og denne hovedlinja i språkpolitikken sto fast helt til slutten av 1840-tallet. Vi har hørt at reindriftssamene i Finnmark fikk stemmerett i 1821. I 1826 ble det opprettet et lærerseminar på Trondenes ved Harstad. Lærerseminaret skulle ta opp samer, men også gi nordmenn opplæring i samisk, med sikte på lærergjerning i samiske områder.

Hva var grunnen til at bildet endret seg så radikalt fram mot midten av århundret, med en rekke tiltak som gikk i stikk motsatt retning? Hvorfor begynte myndighetene gradvis å følge ei linje som ikke lenger anså samene som likeverdige med majoritets-befolkningen?

Mange har pekt på den norske nasjonsbyggingsprosessen på 1800-tallet som avgjørende for det som skjedde – «at man fra norsk side for alvor begynte å bygge opp en nasjonal identitet og å plassere seg i verden i forhold til sine nabofolk, i første rekke dansker og svensker» (Pedersen 2008, s. 497). En norsk nasjonal tenkemåte begynte å gjøre seg gjeldende utover 1820-tallet, og vokste seg stadig sterkere. I løpet av et par tiår skulle norsk og samisk kultur bli definert som kvalitativt forskjellige.

Vi har hørt hvordan den samiske reindriften i samme periode møtte på stadig større problemer i takt med at koloniseringen av de indre strøkene av Nord-Norge skjøt fart. Konfliktnivået var høyt, og både lokale, regionale og sentrale myndigheter stilte seg på nybyggernes side. I takt med at bøndenes innflytelse og politiske makt økte i det norske samfunnet utover 1800-tallet, ble forholdene stadig verre for den samiske reindriften. Vi har også hørt at ulike «lappekommisjoner» la fram og fikk vedtatt reindriftslover helt på jordbrukets premisser. Hovedsaken var å gi gårdbrukerne økonomisk kompensasjon for «reinskader», ikke bare på innmark, men også på utmarks-slåtter.

Steinar Pedersen peker på de ledende norske historikerne i tiårene etter 1814, med Rudolf Keyser og P.A. Munch i spissen, var leverandører av den ideologi som kom til å prege behandlingen av samer og andre nasjonale minoriteter. Studentene som fulgte Rudolf Keysers forelesninger på universitetet i Christiania fra slutten av 1820-tallet satt igjen med følgende inntrykk av samenes rettslige status, forholdet mellom nordmenn og samer, og hvilken status norsk og samisk kultur hadde i forhold til hverandre:²

• Samene var ville nomader som enten ble utrydda eller fortrengt til de ytterste utkanter under den norrøne innvandringa.
• Samene var ikke en del av folket. De tilhørte ikke det rettssamfunnet som var bygd opp i Norge av den nordgermanske folkestammen som nordmennene tilhørte.
• Folket var de frie norske bøndene.
• Samene var nordmennene underlegne både i åndelig, fysisk og våpenteknologisk henseende. Derfor var det enkelt og naturlig for nordmennene å trenge de samiske nomadene til side når de innvandra til Norge.
• De samiske nomadene eide ikke grunnen.
• Samene dreiv ikke åkerbruk. Nordmennene tok altså ubebygd land.
• Eiendomsrett til jord oppstod ikke før de innvandrende nordmennene slo seg ned som bønder og tok jord til eie som odel.

Denne ideologien passet som hånd i hanske når forholdene skulle legges til rette for en sterkt ekspanderende jordbruksbefolkning på 1800-tallet. Bondestanden ekspanderte både i antall og geografisk. Størstedelen av overskuddsbefolkningen i jordbruket emigrerte som kjent til Amerika, men mange flyttet også fra overbefolkede jordbruksbygder i Sør-Norge til områder lenger nord.

I utredningene fra de ulike lappekommisjonene i andre halvdel av 1800-tallet vises det til reindriften som en utdøende næring, som inntil videre kan tolereres, men aldri må komme i veien for jordbrukets ekspansjon.

I innstillingen fra lappekommisjonen av 1897 presiserer kommisjonens formann Peder Kjerschow, som senere ble riksadvokat, kommisjonens «grundanskuelse» slik:

Under afgjørende Hensyntagen til Landbonæringens Interesser og berettigede Krav paa videre Udvikling og idetheletaget til de paagjeldende Landsdeles fortsatte Bebyggelse og Opdyrkning at søge Grændserne for Lappernes Rendrift i vor land optrukne saaledes, at denne kan indtil videre bestaa som Næringsvei, men med minst mulig Adgang til at virke som Hemsko på Jordbruget.

For å underbygge sitt syn siterer Peder Kjerschow følgende fra Odelstings-proposisjon nr 2/1871:

Kulturlivets Fremadskriden med Tilbagetrængen af det gamle Naturlivs Former har historisk berettigelse.

Avslutning

De store begivenhetene i 1814 – Norges frigjøring fra Danmark, den norske Grunnloven og den nye unionen med Sverige – fikk ingen umiddelbar betydning for samene i Norge. De ledende norske politikerne og embedsmennene i 1814 hadde sin administrative praksis fra den dansk-norske staten, der man respekterte ulikhetene mellom de enkelte statsdelene og folkegruppene (Pedersen 2008, s. 507).

Mot slutten av 1840-tallet hadde generasjonen fra 1814 utspilt sin rolle i norsk politikk. En ny generasjon politikere, som var preget av det ekskluderende synet på samene hos tidens ledende norske historikere, hadde overtatt. Sommeren 1848 ble det både på det kulturelle og det materielle området fattet vedtak i Stortinget som viser at et negativt syn på samene hadde fått fotfeste blant de folkevalgte (Pedersen 2008, s. 488):

Blant annet ble det vedtatt at Regjeringa burde undersøke hvorvidt det var mulig å bidra til samenes opplysning «ved at bibringe de norske Lapper, især de i Sødistricterne boende, Undervisning i det norske Sprog».

Resultatet av disse undersøkelsene skulle legges fram for det neste Stortinget. Dette skjedde i 1851, da det for årene 1851–1854 ble bevilget 1000 spesiedaler for å «bibringe Lapperne Kyndighed i det norske Sprog». Denne budsjettposten ble kalt «Finnefondet», og ble videreført til langt inn på 1900-tallet. Finnefondet ble brukt til å finansiere en rekke ulike fornorskningstiltak i tiårene som fulgte. Enkelte år overførte Stortinget en prosentvis like stor del av statsbudsjettet til Finnefondet som Stortinget samlede bevilgninger til samiske formål i dag, gjennom departementene og gjennom Sametinget (Minde 2005). Den samiske språkpolitikken som norske myndigheter hadde stått for i en mannsalder sto for fall, og grunnlaget for de neste hundre årenes fornorskningspolitikk ble lagt.

Omtrent samtidig behandlet Stortinget en proposisjon om eiendomsretten til grunnen i Finnmark. Uten å ha foretatt reelle undersøkelser hevdet man i proposisjonen at Kongen/staten hadde eid grunnen i Finnmark fra gammelt av. Den eksplisitte begrunnelsen for statens eiendomsrett var at distriktet kun hadde vært bebodd av et nomadefolk – «Lapperne» – uten faste boliger. Dessuten hadde Finnmark vært en koloni.

Samene i Norge var på vei inn i en kulturell og rettslig istid, som skulle vare i over hundre år. Men det er en annen historie.

Litteratur

Berg, Bård A. (2008): Utviklingen av reindriften i nordre Nordland 1750-2000. I: Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv (s. 151-194). Pax Forlag. Oslo.
Hansen, Lars Ivar (2001): Grensefastsettingen på Nordkalotten fra middelalderen til 1751: Folkeslag – strategier – prinsipper». I: Fagertun, Myhre og Ryymin (eds.): Det farefulle nord. Trusler og trusseloppfatninger knyttet til Nord-Norge gjennom tusen år (s. 11–51). Institutt for historie, Universitetet i Tromsø.
Minde, Henry (2005): Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger. Gálducála – tidsskrift for urfolks rettigheter Nr. 3/2005. Kautokeino.
Pedersen, Steinar (2008): Lappekodisillen i nord 1751-1859. Fra grenseavtale og sikring av samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke. Avhandling til dr.philos-graden ved Universitetet i Tromsø. Diedut 3/2008. Kautokeino.
Ravna, Øyvind (2010): Lappekodisillen av 1751 og dens rettslige betydning i dag (s. 392-406). I: Lov og Rett 07/2010 (s. 392-406). Oslo.
Thorvaldsen, Gunnar (2004): Koloniseringen av Bardu og Målselv. I: Kjartan Soltvedt (red.): Folketellinger gjennom 200 år. Sosiale og økonomiske studier 109. Statistisk sentralbyrå. Oslo.

Noter:

1. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2009/nou-2009-14/26/4.html?id=569064
2. Oversikten er i sin helhet hentet fra Pedersen 2008, s. 499.

Resultatet av vala til den andre grunnlovs-forsamlinga i Nepal i 2013 sjokkerte både verda og maoistane i Nepal.

Ingen hadde sett føre seg at partiet som vart det største i vala til grunnlovsforsamlinga i 2008 med 229 sete skulle ende med ein tredjedel i 2013, med bare 80 sete.

Kva gjekk galt? Kva ligg bak tapet?

Shyam Shrestha er politisk kommentator og aktivist i Kirtipur i Nepal. Omsett av Gunnar Danielsen.

Maoistane hadde fleire folkevalte enn den samla styrken til NC og CPN-UML* styrken til maoistane krympa til litt over halvparten av CPN-UMLs 175 sete.

Korleis kunne maoistane lide eit så audmjukande nederlag på så kort tid? Var det bare på grunn av «valfusk» som maoistane hevda etter nederlaget? Eller er det meir indre årsaker? Venstreorienterte over heile verda er djupt urolege og sjokkerte over det uventa resultatet, fordi maoistane i Nepal etter fredsprosessen i 2006 har oppnådd enorme og epokegjørande resultat. Nepal har vore sentrum for håp og tildraging for progressive og folk over heile verda.

Det dei har oppnådd

Alt er relativt i verda. Det store nederlaget til maoistane i vala til den andre grunnlov-givande forsamlinga i Nepal var desto meir forvirrande fordi det kom trass i alt det imponerande dei har oppnådd politisk etter aprilrevolusjonen i 2006. Det to tusen år gamle føydale monarkiet vart avvikla, og Nepal vart ein demokratisk republikk etter vedtak i den første sesjonen i grunnlovsforsamlinga i 2008. Og det skjedde så fredeleg, meir fredeleg enn nokon hadde sett føre seg, fordi det sto ein opprørshær og eit væpna maoistopprør i bakgrunnen som ei uovervinneleg kraft. Det svært sentraliserte og udelte Nepal var omgjort til ein føderal stat. Verdas einaste hindu-kongedømme var omgjort til ein sekulær stat.

Resultata etter innføringa av deltakande demokrati i Nepal var også forbløffande. Form og innhald var sosialistisk og inkluderande.

Den midlertidige grunnlova frå november 2006¹ slo fast at kvinner, dalitar**, etniske minoritetar, madhesi-område***, undertrykte grupper, arbeidarar, fattigbønder hadde rett til å delta i statstyret på alle nivå med forholdsvis representasjon. Det var ein grunnleggande sosial rett, og denne særretten vart likeins tatt samrøystes inn i det nye grunnlovsutkastet.²

Både den midlertidige grunnlova og det nye grunnlovsutkastet slo fast retten til arbeid, gratis vidaregåande utdanning, gratis helsestell, mat, trygd til barn, gamle, enker og fattige som grunnleggande rettar for alle borgarar. Med det var Nepal blitt ein sosialt demokratisk velferdsstat.

I tillegg til desse rettane var retten til skikkeleg husvære og retten til gratis høgare utdanning for dalitar og dei som ligg under fattigdomsgrensa tatt inn i det nye grunnlovsutkastet.³

Kvinnene fekk historisk eineståande rettar og politisk representasjon. Erklæringa frå det gjeninnsette parlamentet i 2006 der dei gav kvinnene 33 % representasjon i alle statlege organ var ein milepæl for kvinners likeverd i Nepal.

Den midlertidige grunnlova garanterte i tillegg tri viktige rettar for kvinner: lik arverett for døtrer og søner; retten til å ta mors namn (når dei var utan far, og fødde utanfor ekteskap) og retten til reproduktiv helseomsorg.⁴

Det nye grunnlovsutkastet gjør framlegg om nye progressive rettar for kvinner. Viktigast av alle er retten til å delta i statstyret på alle nivå etter deira del av befolkninga (opp frå 33 prosent til 50 frå no av). Det er også samrøystes vedtatt at leiaren og nestleiaren av den lovgivande forsamlinga må ha motsett kjønn. Mann og kone vil no ha like rettar og like mykje å seie når det gjeld familieeigedom og familiesaker.⁵

Ein av dei svært oppsiktsvekkande rettane arbeidarar og bønder har etter det nye grunnlovsutkastet, er retten til forholdsvis representasjon i statsstyringa og rett til å streike. I tillegg er dei sikra skikkeleg lønn og trygdeordningar.⁶

Dalitane har for første gong fått rett til forholdsvis representasjon i alle organ, instansar og sektorar i statsstyringa. Dei har fått rett til tilleggsplassar som kompensasjon for diskrimineringa og uretten dei har møtt i hundrevis av år – 3 prosent på føderalt og 5 prosent på provinsnivå. Jordlause dalitar har fått rett til å få jord av staten når den nye grunnlova er vedtatt. Rettane dalitane i Nepal er gitt i det nye grunnlovsutkastet, ser langt meir progressive og framskridne ut enn det dalitane i India har fått så langt gjennom dei siste seksti åra.

Førsteutkastet til den nye grunnlova har au gitt madhesiar, janajatiar* og muslimar rett til representasjon i statlege organ og styringsverk på alle nivå, forholdsvis etter kor mange dei er. Dei svært marginaliserte og utsette samfunna vil få særleg rettsvern og rett til å vere med på alle nivå i det føderale statsapparatet.

Den eksemplariske praksisen med inkluderande og deltakande demokrati kunne ein sjå i den første grunnlovgivande forsamlinga sjølv. Der var det 33 % kvinner, 8 % dalitar, 34 % madhesiar, 35 % janajatiar og 3 % muslimar, i seg sjølv eit stort gjennombrot.

Etter alle målestokkar var ikkje dette vanlege politiske resultat. Det var ein djup politisk revolusjon som endra kartet over det føydale regimet i Nepal fullstendig. Og denne revolusjonen var ideologisk leia av maoistane i Nepal.

Røttene til nederlaget

Då reiser spørsmålet seg: Om dei politiske resultata var så påfallande, korfor møtte maoistane eit så audmjukande nederlag? Ei av dei viktige årsakene var at maoistane ikkje på skikkeleg vis kunne forklare det store fleirtallet av folket dei revolusjonære resultata, og kva det betydde for livet og rettane deira.

Dei fire hovudfeila til dei maoistiske leiarane tærte på populariteten deira frå botn til topp og spela ei viktig rolle i det audmjukande nederlaget.

Den første feilen var at maoistane klarte å endre det politiske systemet i Nepal enormt, men dei mislykkast i å endre landet økonomisk, sosialt og kulturelt. Viktigast av alt makta dei ikkje levere noko kvalitativt svært viktig eller revolusjonært dei to gongene dei sat i regjering.

Politisk revolusjon vart ikkje følgt opp med sosio-økonomiske endringar på landsbygda. Det vart ingen progressiv jordreform, sjølv om det var eit punkt i fredsavtalen som sa at alle restar av føydalismen skulle fjernast gjennom ein systematisk jordreform. Dess meir ironisk var det at UCPN-M* gjekk med på å gi tilbake all jord og eigedom til godseigarar som ikkje sjølv budde på jorda, jord som vart tatt og fordelt mellom jordlause bønder og faktiske brukarar under det væpna opprøret som del av ein jordreform. Utan jordreform, industrialisering og sosio-økonomiske forandringar på landsbygda merka ikkje det store fleirtallet på bygdene, fattige bønder, arbeidarklassen og lågare middelklasse markante forandringar av den maoistleia politiske revolusjonen. Det var dei fremste klassane som hadde støtta maoistane under det væpna opprøret fram til den siste grunnlovsforsamlinga, og dei mista tilliten og håpa dei hadde hatt til dei. Resultatet vart at maoistpartiet vart skilt frå sjølve klasse-basisen sin.

Det andre store mistaket var at maoistane i regjering var ute av stand til å starte viktige reformer i det eksisterande statsapparatet i Nepal, som var svært korrupt og mot fattige og folk utan makt. Progressive reformer i statsbyråkratiet, hæren, rettssystemet og politistyrkane var nøkkelområda som kunne gitt vanlege menneske ei kjensle av reelle endringar. Og klare forordningar om reformer i hæren og administrasjonen var på plass i fredsavtalen. Då maoistane først kom til makta i 2008 under leiing av Prachanda, var det rett tid til sette i verk slike reformer i statsapparatet. Alle var klare for det på det tidspunktet, av frykt eller respekt. Prachanda hadde ein posisjon og popularitet så høg den gongen at ingen våga utfordre han. Men i dei viktige første månadene valte han justeringar av status quo framfor å sette i verk dei venta reformene. Strategien kan ha vore at han ville konsolidere grepet på statsapparatet først og starte reformer seinare. Men den strategien viste seg virke svært mot si hensikt. Ein stor sjanse til å endre og reformere statsapparatet gjekk tapt. Då han tok steg for å sparke den ulydige hærsjefen Rukmangagad Katuwal på feil tidspunkt (då han likevel skulle gå av to månader seinare), slo det tilbake. Prachanda sjølv måtte gå ut av regjeringa.

Det tredje store mistaket var at maoist-leiarane og -kaderen ikkje viste seg kvalita-tivt annleis og framskridne når det galdt moral, kultur, etikk og haldningar når dei kom inn i fredsprosessen og til makta. Dei viste seg leve like korrupte og ødselt som kva for helst styrande borgarleg parti. Den omfattande korrupsjonen og sløsete livsstilen til dei fleste maoistleiarane og kaderen minka populariteten til maoistane i heile samfunnet på kort tid. Simha Darwar har vore sete for den nepalske staten i eit hundre-år. Det er eit levande symbol på statsapparatet til den herskande eliten, borgarskapet i Nepal og godseigarane. Maoistane kom ut av jungelen for å forandre Simha Darwar. Men tragedien til revolusjonen i Nepal var at Simha Darwar blei som før, like korrupt og mot folket. Det var ingen endringar av kjerna i regimet. I staden var det Simha Darwar som endra maoistane kolossalt.

Den fjerde, men største feilen var at maoistane som største parti i grunnlovsforsamlinga og leiande parti i regjeringa ikkje klarte å lage og vedta ei ny grunnlov i tide. Det var ein kollektiv feil frå alle dei fire store politiske retningane: UCPN-M, NC, CPN-UML og madhesi-partia. Det er ingen tvil om at NCP-UML og NC hadde ei vital og aktiv rolle i oppløysinga av grunnlovsforsamlinga, då leiaren Subhash Newang kom frå CPN-UML, og leiaren for grunnlovsutkastkomiteen Nilamber Acharya kom frå NC. Dei kunne lett redda forsamlinga og gitt ho suksess i tillegg, om dei etter reglane hadde tatt opp dei omstridde spørsmåla i plenum innanfor tidsramma som var sett (då det ikkje var felles haldning mellom dei store), og stemt over det på demokratisk vis eller i ei folkerøysting. Men dei valte ikkje nokon av dei maulege alternativa innanfor tidsramma. Dei gav uavgrensa tid til eit dusin partileiarar for å få semje, og sette leiarskapet til grunnlovsforsamlinga i fare. Det gjekk føre seg til siste minutt då det ikkje var tid igjen. Subhash Newang som leia forsamlinga var ikkje med på siste plenumssesjonen 27. mai kl 1100, ein sesjon han sjølv hadde kalt inn til. Oppløysing av grunnlovsforsamlinga vart då uunngåeleg, fordi høgsterett hadde slått fast at ho ikkje kunne sitte saman etter 27. mai. To av dei store partia som var tilhengarar av status quo, leita faktisk etter påskot for å stanse kunngjøring av ein progressiv og grunnlov under leiing av maoistane. Det var eit spel om tillit og om frykt for progressive forandringar. Men idiotiet til maoistleiarane var at dei gav dei nødvendige påskota i dei siste og avgjørande timane i grunnlovsforsamlinga.

Hovudstridsspørsmåla i den første grunnlovsforsamlinga som førte til oppløysinga, var spørsmåla om namn, antall og grenser på føderale provinsar, pluss spørsmålet om kva form den føderale regjeringa skulle ha. Det var mauleg med eit kompromiss og ein avtale om desse spørsmåla 15. mai 2012 etter initiativ frå utvalet for å løyse stridsspørsmål som Prachanda sjølv leia. Kompromisset gjekk ut på at provinsnamna skulle avgjørast av provinsforsamlingane sjølve etter at dei var valte. Det skulle vere 11 provinsar, og grensene skulle avgjørast av det sittande parlamentet etter forslag frå ein ekspertkommisjon. Regjeringa skulle dannast etter blanda fransk modell med direkte valt president og ein statsminister valt av parlamentet. Det skulle vere klar maktdeling mellom dei to embeta.

Sjølv om det var alvorlege svake punkt i kompromisset med ein blanda regjeringsmodell (fordi Nepal kunne bli politisk ustabilt på grunn av krangel mellom dei to maktsentra), så var kompromisset om føderale spørsmål bra. Det hefta ikkje svært dårlege ting med det. Men maoistleiarane trekte seg straks frå avtalen etter press frå både madhesi-partia og janajati-leiarane. Å trekke seg frå avtalen i ellevte time viste seg vere ein politisk blunder fordi det ikkje var tid til å utforme ny avtale. Det gav tilstrekkeleg påskot til dei som ønska den venstredominerte og maoistleia forsamlinga oppløyst utan å ha vedtatt ny grunnlov. Dessutan var striden om namn og antall provinsar spørsmål ein kunne kompromisse om. Men den ideologiske forvirringa til maoistleiarane var at dei ikkje kunne skille klart mellom kva ein kunne kompromisse om og ikkje. Dermed vart dei som største parti og leiar for alle medansvarlege for oppløysinga av grunnlovsforsamlinga.

Det alvorlege mistaket den maoistiske leiinga gjorde i grunnlovsforsamlinga var også at dei mangla masselinje eller ein metode for å kjempe innanfor grunnlovsforsamlinga og ved forhandlingsbordet, med aktiv støtte frå heile plenum og det store fleirtallet av folket ute på gata. I grunnlovsarbeidet kjempa dei bare taktisk rundt forhandlingsbordet i eit lukka rom, til dei i siste minutt vart utmanøvrerte av svært erfarne, hendige og dyktige parla-mentariske politikarar. Dei informerte og mobiliserte aldri folket eller plenum i grunnlovsforsamlinga på desse svært viktige spørsmåla, kampane og hindringane dei møtte ved forhandlingsbordet.

Om NC og CPN-UML var motvillige, så kunne Prachanda og statsminister Baburam Bhattari ha kalt inn plenumssesjonen den siste dagen, lagt fram realitetane og problema i eit siste forsøk på å redde grunnlovsforsamlinga og det som var oppnådd. Dei fleste utsendingane var for å vedta ei ny grunnlov, samla seg der, og venta på toppleiarane. Om det hadde skjedd, kunne den politiske kursen i Nepal vore annleis. Maoistane forsømte den siste sjansen også, då dei ikkje gjekk til plenumssesjon i grunnlovsforsamlinga.

Tidlegare, då maoistane hadde vunne valet i 2008, kunne dei fått med seg NC og CPN-UML og tatt initiativ til å dele på maktstillingane, bydd NC presidentstillinga og CPN-UML leiaren i grunnlovsforsamlinga, og nokre postar som visestatsminister eller visepresident til madhesipartia. Eit slikt initiativ ville starta ein konsensusprosess i Nepal og grunnlovsarbeidet ville blitt lettare og ført fram. Maoistane ville ha etablert eit solid og uimotsagt leiarskap. Men vinnararrogansen til maoistane hindra dei i det. (Dei sveik også CPN-UML-leiaren Madhav Kumar Nepal, ved først å by han presidentstillinga og så nekte han den i siste augneblink.) Seinare fekk dei desse postane, ikkje som resultat av initiativ frå maoistane for å dele makta, men ein allianse av NC og UML mot maoistane. Resultatet vart at dei to store partia og leiarane der vart svært revansjelystne og aktive mot dei. Politikken vart fylt av motsetningar og hemn som drukna heile grunnlovsprosessen.

Slik er det audmjukande nederlaget for maoistane ikkje anna enn ein sint og blind reaksjon frå svært frustrerte menneske. Menneske som hadde store håp om ei progressiv grunnlov, varig fred og progressive sosio-økonomiske forandringar med maoistane i leiinga. For maoistane er nederlaget som ein sjokkterapi folket har gitt dei for å tvinge dei til å rette opp avvik og feil i ein partiorganisasjon som ideologisk og kulturelt er svært forureinsa og politisk avspora.

Nederlaget betyr ikkje at NC og CPN-UML er meir populære, ukorrupte eller ikkje har gjort same feila som maoistane har gjort. Framgangen dei har hatt, ser i hovudsak ut til å vere resultat av protest-stemmer i frustrasjon over maoistane, haldningar som kan forsvinne på kort tid. Dei hadde også andre fordelar. CPN-M*, utbrytarpartiet frå UCPN-M, røysta på desse partia over heile landet. Dei ville gi UCPN-M eit nederlag for ein kvar pris, sjølv om den offisielle linja var aktiv boikott. Hastige tilbaketrekkingar av maoistar frå opptellingslokala etter påstandar om valfusk gav også dei andre partia fordel.

UCPN-M har hevda at det uventa val-resultatet er resultat av valfusk der valkommisjonen og hæren er involvert. Som protest gjekk dei så langt som å trekke alle partirepresentantar ut den andre dagen av opptellinga, over heile landet. Dei erklærte til og med at dei ikkje ville akseptere resultatet, og ikkje delta i grunnlovsforsamlinga om det ikkje blir sett ned ein uavhengig granskingskommisjon for å undersøke jukset. Det er no semje om at det nye parlamentet skal sette ned ein slik granskingskommisjon.

Ja, det er sant at ulike former for utstudert juks skjedde på enkelte stader denne gongen.

Sjølv om valet generelt var fritt, rettferdig og fredeleg, ser det ut til at jukset har skjedd etter avrøystinga og før opptellinga, då internasjonale og nasjonale valobservatørar var nesten fråverande. Årsaka var tipunktsdirektivet frå valkommisjonen som kom i ellevte time. Ulikt alle val før fekk ikkje partirepresentantar lov til å forsegle valurnene mange stader. Dei fekk ikkje lov å bli med urna til tellelokalet. Uvanleg nok var hæren med på å frakte urner, noko som førte til bruk av politi og væpna politi. Somme stader vart urnene oppbevart i militærbrakker fleire timar utan at partirepresentantar var der, og på fleire stader var dei som frakta urna borte i timevis sjølv om avstanden til tellelokalet var kort. Partirepresentantar fekk ikkje forsegle urnene og opphalde seg der urnene vart oppbevart før telling. Urner med brote forsegling, opent lokk, der signaturen til valfunksjonæren ikkje var stadfesta, eller urna var mindre eller større enn på forseglingstidspunktet – alt vart godkjent etter direktivet frå valkommisjonen.

Men det kan ikkje vere hovudårsaka til det overraskande nederlaget, fordi ikkje noko tyder på at slikt juks skjedde alle stader over heile landet. Det ser ut til å ha skjedd bare på svært spesielle og utpeika stader, om lag femti til seksti totalt. Maoistane hevda grovt hundre. Det ramma ikkje bare maoistane, men også andre parti. Det føderale sosialistpartiet leia av Ashok Rai, Rashtria Prajantantrapartiet leia av Pashupati Shamser og Surya Bahadur Thapa, madhesipartia og eit dusin andre mindre parti har lagt fram prov på same type juks.

Det er grunnen til at det er ganske feilaktig å konkludere med at årsaka til nederlaget for maoistane er valjuks. Ingen borgarlege val er frie for juks. Hovudgrunnen til nederlaget er den øydelagde partiorganisasjonen til maoistane. Valjuks kan bare vere ei underordna årsak. Faktisk var leiinga av den noverande byråkratiske regjeringa, leiinga av valkommisjonen, og avgjerda om å bruke hæren i valet biprodukt av forslag og initiativ frå maoistane sjølve. Som ein sår må ein hauste.

Hovudårsaka til det audmjukande nederlaget for maoistane er å finne i deira eigne organisatoriske feil.

I valet til grunnlovsforsamlinga var UCPN-M-leiarane og kadrane på landsbygda, og arbeidde aktivt blant dei undertrykte og arbeidande klassene. Leiarane i NC og CPN-UML var bare i hovudstaden og byane. Denne gongen var det ganske annleis. Dei fleste maoistleiarane var opptatt med å tene pengar, skaffe seg privilegium og leve i luksus i byane eller distriktshovudkvartera, og mange av dei har ikkje vore i landsbyane hos klassegrunnlaget sitt dei siste fem åra. Resultatet vart at maoistane sine grunnorganisasjonar på grasrota var nesten døde. Dermed var banda til klasse-basisen og vanlege menneske i hovudsak kutta.

Dei maoistiske leiarane har gjort ein svær organisatorisk tabbe når dei dei siste seks åra har latt svært korrupte, kriminelle og reaksjonære element slutte seg til partiet, i staden for å bygge eit parti av vel prøvde og ideologisk trente kadrar med basis i arbeidarklassen, småbøndene og undertrykte. Det har ført til at dei mista populariteten, og øydelagt det biletet folk hadde av dei raskare enn noko anna. I tillegg hindra dei enorme distrikts- og rikskomiteane med 300 til 600 medlemmar effektivt arbeid før og under valet. Dei kunne verken gjennom-føre eit vanleg meiningsfullt møte eller drøfte, planlegge eller evaluere sakene skikkeleg. Mange av komiteane brydde seg ikkje ein gong om veljarane deira hadde registrert seg eller ikkje til valet. I valkampen samla dei tusenvis av folk og var størst av alle. Men på valdagen vart det avdekka at ein tredjedel av dei ikkje hadde registrert seg som veljarar.

Medlemmer av den maoistiske raude hæren som vendte tilbake til landsbyane, var misnøgde etter ein krenkande integrasjon i hæren, og hadde inntrykk av at pengane dei fekk frå regjeringa var misbrukt av partileiinga. Dette skada au i stor grad det biletet folk i landsbyane hadde av maoistane. Mange av dei ser ut til å ha vore aktive for å gi dei korrupte leiarane sine eit nederlag.

I tillegg svekka splittinga av partiet til ein viss grad maoistane.

Spørsmålet om ein etnisk stat som maoistane reiste skada dei også mykje.

Slik sett var ikkje nederlaget eit resultat av ein eller to feil, som alle overalt naturlegvis kan gjøre. Det var konsekvensen av mange samanfallande faktorar, toskeskap og feil.

Konklusjon

Maoistane var ein revolusjonær frigjørar i fredsprosessen. Dei siste sju åra har dei endra seg og tilpassa seg status quo. Ein stor revolusjonær sjanse til å endre landets regime og sosio-økonomi vart ille misbrukt. Det utenkelege nederlaget var prisen for den misbrukte sjansen.

Nederlaget er ei viktig melding frå folket i Nepal til maoistane: gjør ein seriøs, total og ærleg sjølvkritikk her og no. Legg om og reparer frå topp til botn ideologisk, kulturelt og organisatorisk. Dere går i heilt feil retning no. Den rette vegen er vegen mot sosialisme og revolusjon, ikkje tilpassing til status quo.

Eit nederlag i eit borgarleg val er ikkje slutten for ei revolusjonær kraft, men det kan bli eit høve til å legge om og forbetre seg og finne rett veg. Det er bare eit slag, ikkje sjølve krigen som er tapt. Vegen til neste siger ligg i å gå til rota til nederlaget, ikkje i å skulde andre for det. Å skulde andre, skaper bare unnskyldningar for å dekke eigne mistak og feil.

Framleis, om me vurderer organisatorisk, er maoistane den største politiske krafta i Nepal, og større enn NC og CPN-UML til saman. Politikken i Nepal i dag dreier seg i hovudsak om dei og den sakslista dei set. Det politiske rommet for revolusjonær politikk med basis i arbeidarklassen, småbøndene, folkefleirtalet av utestengte og undertrykte er framleis ledig. I dag er ingen andre politiske krefter i stand til å rive til seg det rommet. Åtti er ikkje eit lite tall om dei blir organisert på meiningsfullt vis. Maoistane må gå inn i den nye grunnlovsforsamlinga og arbeide hardt for å få med så mange revolusjonære resultat som råd i den nye grunnlova. Men dei må ikkje gjøre same blunder denne gongen: dei må ikkje slåst isolerte ved forhandlingsbordet, men med støtte frå og ved å mobilisere dei undertrykte klassane og folket i gata som er langt meir progressive enn noko politisk parti i Nepal.

Notar:

1 UNDP (United Nations Development Programme) Nepal, 2009. The Interim Constitution of Nepal, 2063(2007), paragraf 21, s 72.

2 The Secretariat of Parliament 2013. Sambidhan Sabha Darpan (The Mirror of Constituent Assembly) s 354.

3 Som ovanfor: The Secretariat of Parliament 2013, s 351–55

4 UNDP Nepal. 2009. The Interim Constitution of Nepal, 2063 (2007). Paragrafane 20, 8 og 20 s 72 og 60.

5 The Secretariat of Parliament. 2013. Sambidhan Sabha Darpan (The Mirror of Constituent Assembly) s 352 og 3546 Som ovanfor: Secretariat of Parliament 2013 s 352.

* NC: Nepali Congress – Kongresspartiet; CPN-UML: Communist Party of Nepal (unified marxist-leninists) (Wikipedia)

** Dalit: kastelaus. “Dalit” betyr direkte «dei undertrykte». (Wikipedia)

*** Madhesi er fellesnamnet som blir nytta på dei fleirnasjonale befolkningane som tradisjonelt bur på det tropiske slettelandet Tarai på grensa mot India. (Wikipedia)

Kobanê er en liten kurdisk by som ligger på den syrisk-tyrkiske grensa, men røttene strekker seg dypt inn i Mesopotamia – menneskehetens vugge. Området har i hele sin historie vært et flerkulturelt samfunn, noe som dypt har gjennomsyret alle verdier og hele kulturen.

I det syriske folkets revolusjon var Rojava det første stedet som ble kvitt Baath-regimet. Styrkene ledet den første marsjen ved kunngjøringen av det demokratiske parlamentariske systemet. Dette kan være en løsning på Syria-spørsmålet, en etappe med demokratisk pluralisme og desentralisering.

Det kurdiske området er blitt et fristed for flyktninger fra helvetet i den syriske krigen, og er derfor et mål for enhver fiende av demokrati, frihet og menneskelige verdier. Kobanê har vært utsatt for alle former av beleiring og overgrep siden midten av 2013. Forsøket på å drepe Kobanê og begå folkemord begynte den 15. september 2014, og holder fortsatt på.

Kobanês folk og Folkets forsvarsenheter, YPG, forsvarer retten til selvforsvar og menneskelige verdier. De som angriper Kobanê, er fiender av menneskeheten og menneskelige verdier som mangfold, demokrati, fred og brorskap mellom folkegrupper. Angriperne har ingen motforestillinger mot slakting av mennesker og ødeleggelse av alt i deres vei. De har slaktet amerikanske borgere, engelskmenn og russere, i tillegg til tusenvis av mennesker fra jezidi-religion, kristne, kurdere, arabere, turkmenere og andre. ISIS har begått etniske folkemord i Deir al-zour, Mosul, Tal Afar, Shengal og i Kobanê.

Vi vet ikke hvor neste ISIS invasjon og folkemord vil komme. De snakker om islamisering av Europa og verden. Vi mener at disse innleide morderne må holdes ansvarlige, også alle som står bak dem, hjelper dem, og gir dem penger og våpen.

Når folk i Kobanê forsvarer sin eksistens, forsvarer de alle menneskelige verdier. Kobanê betaler, ikke den frie verden. Kobanê er standhaftig og vil forbli standhaftig med folkets innsats, ungdom og døtre i Folkets Forsvarsenheter YPG og støtten fra demokrati, Human Rights-venner, brorskap kjærlighet mellom folkegrupper.

Kobanê er klar over den store historiske oppgaven den er pålagt. Kobanê vil gjøre sitt. Alle humanistiske og fredselskende krefter skjønner at Kobanês fall er disse verdienes fall, og et tap for ethvert menneske som forsvarer fred i verden. Vi er sikre på at seieren vil komme for folk i Kobanê og Folkets forsvarsenheter YPG og for menneskelige verdier og demokrati. Seieren vil bli oppnådd takket være din støtte og motstand mot Daesh (ISIS), terroristorganisasjoner (Jihadist, Salafi) og alle krefter som står bak og støtter dem med penger og våpen.

Vi i Kobanê takker dere for at dere stå på vår side, for sannhet, rettferdighet og demokrati. Vi er sikre på at seieren vil bli vår, takket være våre venner over hele verden, og vi vil være hengivne til dette humanitære oppdraget. Seieren vil være en seier for demokratiske allianser, fred og brorskap mellom folkene.

Kjære kurdiske vener!

Eg kom nyleg heim frå Kobanê. Var der saman med Svein Olsen, som partidelegasjon frå Rødt. Fordi Rødt meiner det er nødvendig å møte dei som slåst mot IS, å sjølv både høyre og sjå.

Kobanê er ein by i krig. Modige menn og kvinnerhar i 45 dagar kjempa mot IS. Medkalashnikov og andre handvapen. Mot tanks, kanonar og rakettar.

Vi såg korleis IS flytta tanks langs grensa. Vi såg óg dei første bombenedslaga ved frontlinja da den USA-styrte alliansen 3. oktober omsider ga litt flystøtte til bakke-krigen. Det er berre så spinkelt, så altfor lite. Alle som har militær kunnskap, seier at berre bakkekrig kan stoppe IS. Vi såg kurdarane som fører slik bakkekrig med sine eigne liv som innsats. Ikkje berre i Kobanê.

I den kurdiske regionen i nordlege Irak kjempar Peshmergas og PKK-geriljaen side ved side. Ved oljebyen Kerkuk, i Shengal-fjella, eller Sinjar som vi seier i Europa, ved byen Mahmour, osv. Dette er historisk. Kurdarar samarbeider militært, på tvers av gamle skillelinjer.

Sia torsdag kveld har peshmergas frå nordlege Irak stått rett utafor Kobanê og venta. President Erdogan prøver å hindre at dei kjem over grensa så dei kan slutte seg til kurdiske brør og søstre som slåst mot IS.

Vi såg korleis Tyrkia samarbeidde med IS. Vi lytta til augevitne som fortalde om transport av våpen og utstyr frå Tyrkia til IS. Om trening av IS-soldatar i Tyrkia. Utafor Kobanê møtte vi menn og kvinner, gamle og unge, som hadde mista son eller dotter, ektefelle eller foreldre, vener og venninnari den desperate krigen mot IS. Vi møtte kvinner frå regjeringa og frå parlamentet i Kobanê kanton.

Ved grensa møtte vi kurdarar frå alle delar av Kurdistan. Og ikkje berre kurdarar. Mellomtusentals sivile møtte vi tyrkarar, assyrarar og andre som ikkje er kurdarar. Alle sa: Kobanê er vår felles kamp. Dei som forsvarar Kobanê,kjempar for oss alle.

Styringsmodellen i Kobanê er det håpet dei har om eit fredeleg folkestyre for alle, på tvers av kultur og religion. I den kurdiske delen av Syria er assyrisk og arabisk offisielle språk, ved sida av kurdisk. Utenkjeleg under Assads terrorstyre. Utenkjeleg under Erdogans ein stat – eitt folk-regime i Tyrkia. Utenkjeleg der Bagdad og Teheran har statsmakta.

På nokre hundre meters avstand såg viflammar og svære røykskyer derdet tunge skytset frå IS trefte bolighusa i Kobane. Så høyrde vi den lette knitringa da forsvarane svara med sine kalashnikov. Misforholdet mellom tunge og lette våpen var til å gråte over – og mange gjorde det. Men dei gir ikkje opp. Forsvarane er bestemt på å slå IS tilbake.          

Mange sivile er framleis i Kobanê. I byen og i landsbyane utafor. Da vi dag for dagsåg stadig hardare IS-angrep, tenkte eg på Arnulf Øverlands ord, nokre år før Hitlers terror øydela storparten av Europa:

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

…

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!

…

Tror du det ikke? Du vet det jo!

Biji Kurdistan!

Erling Folkvord, 1/11-2014

De siste ukene har det kommet flere og flere varsler om at mørke skyer samler seg i horisonten, og at et nytt økonomisk krakk kan utløses når som helst. Det er særlig kombinasjonen av økonomisk stagnasjon, stor arbeidsledighet og høy gjeld som er problemet.

Den kapitalistiske økonomien er bygd opp utfra forventninger om framtidig profitt. Strikken tøyes mer og mer til den ryker. Da får vi en ny krise som alltid går ut over folk flest.

Øyvind Andresen er lektor ved Vågsbygd videregående skole i Kristiansand, lærebokforfatter og leder av Rødt Vest-Agder.

Det er mer og mer tydelig at kapitalismen styres av ei lita gruppe finansfolk som driver rein spekulasjon med verdens ressurser. De ønsker å skjule virksomheten sin som ofte skjer med ulovlige metoder til tross for et lovverk som er svært mangelfullt og/eller tilpassa kapitalistisk produksjon. Ofte er det rein mafia vi snakker om. Dette skal vi se nærmere på dette i denne artikkelen.

Verdens største bankran

Finanskrisa 2007/2008 ble utløst av at amerikanske banker og finansinstitusjoner i en årrekke hadde gitt råtne lån, det vil si lån uten sikkerhet. Da låntakerne ikke kunne betale, sprakk boligbobla i USA som førte til en vedvarende krise i verdensøkonomien som har ruinert land og kastet millioner ut i arbeidsledighet og fattigdom. For å redde bankene, ble de hovedmottakere av gigantiske subsidier fra skattebetalerne, antatt å være opp mot 13 000 milliarder dollar globalt. Dette tilsvarer omtrent 10 norske oljefond.¹

Profitten forut for krisa var skyhøy, fordi bankene hadde utviklet en rekke smarte mekanismer hvor de delte opp og solgte de råtne lånene på det internasjonale finansmarkedet. Såkalte hedgefond, reine spekulasjonsfond, var svært aktive i denne prosessen. Vi skal se nærmere på hedgefond lengre ned i artikkelen.

Åtte norske kommuner hadde blitt lurt av meglerhuset Terra Securities til å investere framtidige kraftinntekter i såkalte «strukturerte kredittprodukter» i USA via bankgiganten Citigroup (Terra-skandalen). Da finanskrisa kom, tapte kommune 1 milliard kroner. Ingen søksmål mot Citigroup har ført fram selv om kommunene har vunnet noen millioner tilbake i søksmål mot Terras forsikringsselskap. ²

Bertolt Brecht skrev 80 år før finanskrisa: «Hva er å rane en bank mot å opprette en?» Finanskrisa er verdenshistorias største bankran, men her er det bankene som robber skattebetalerne. For i stedet for å få straff, fikk skurkene alle fordelene. Noen bøter er gitt, men de ansvarlige har gått fri, og lever i dag med svimlende lønninger, bonuser og fallskjermer. Aftenposten skriver 30. juli i år at det er en rekordgevinst for verdens største banker.

Hvitvasking av narkopenger

Bankene er mer og mer involvert i kriminelle virksomhet. Den italienske mafiaeksperten Robert Saviano skriver i sin siste bok ZeroZeroZero om hvordan store banker deltar i hvitvasking av narkopenger. En av verdens største banker HSBC, med hovedkvarter i London og med avdelinger i 85 land og 260 000 ansatte, har vært fastkjørt i en hengemyr av skandaler, skatteunndragelse og hvitvasking. Særlig skjerpende var det at banken hadde organisert overføringer av kofferter med sedler fra et meksikansk narkokartell. De kom likevel godt ut av det med en bot på 1,9 milliarder dollar og ingen strafferettslige konsekvenser.³ Dette utgjorde bare 1/3-del av pengene som stammet fra de meksikanske kartellene.

Dette er bare ett av eksemplene Saviano trekker fram. Hans konklusjoner er klare: «Hvitvasking lønner seg». «Verdens finanssentra holder seg flytende ved hjelp av kokainpenger.»

Enorm konsentrasjon

Finanskrisa har ført til en enorm konsentrasjon i noen få megabanker. Analyse av eierskapet av de store bankene og finansinstitusjonene viser at de dels eier hverandre, dels eies av noen få store investeringselskaper som f.eks. BlackRock. Det norske Oljefondet eier 9 % av BlackRock, og er også involvert med direkte eierposter i flere av de amerikanske bankene. Goldman Sachs og Morgan Stanley er på sin side sentrale rådgivere for Oljefondet og dets investeringer i USA.⁴ De store bankene er også blant verdens største aviseiere.

 Denne enorme konsentrasjonen av makt og penger bruker selvsagt bankene til å berike seg ytterligere. Parallelt med dette øker den enorme forskjellene mellom fattige og rike i verden. Verdens 85 rikeste mennesker og deres familier rår i dag over like store verdier som den fattigste halvdelen av verdens befolkning til sammen, melder Oxfam.⁵

Bare 3–4 % av de kapitalmengdene som flyter over grensene hver dag, er produktiv kapital. Resten er det Marx kalte «fiktiv» kapital, det vil si kapital som er rein spekulativ, og som øker faren for nye kriser.

Spekulasjon i norske boliglån

I Aftenposten 17. juli det står en oppsiktsvekkende artikkel med tittelen «Utenlandske investorer fråtser i norske boliglån». I artikkelen står det:

I Norge ble en annen type boliglånspapirer lansert som en del av kuren mot finanskriser. Daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV) hyllet den nye ordningen: Dette er selveste gullkortet, uttalte Halvorsen den gangen.

Den ordninga Halvorsen innførte, gikk ut på at norske banker pantsetter boliglånene uten kundenes tillatelse. Disse papirene, kalt OMF (obligasjoner med fortrinnsrett) er svært attraktive fordi de gir eierne god avkastning og lav risiko. Denne typen boliglånspapirer har blitt spekulasjonsobjekter for utenlandske investorer. Dersom norske banker får problemer, vil utenlandske investorene stå foran norske kunder i køen til sparepengene. I praksis betyr dette at staten eventuelt igjen må inn med redningsaksjoner for bankene på ny.

I 2014 vil utenlandske investorer sitte på norske boliglånspapirer til en verdi av over 1000 milliarder kroner, tilsvarende 1/5-del av Oljefondet!

Kritikken mot OMFene er blant annet at de bidrar til å heve boligprisene.⁶ Samtidig er norske husholdningers gjeld i størrelses-orden 2500 milliarder kroner, altså et halvt oljefond. På nettet flommer det over av tilbud, særlig rettet mot ungdom, om forbrukslån opp mot 400 000 uten sikkerhet og med skyhøye renter. Som det står i reklamen fra en av de nettbaserte utlånerne:

Fordel med lån uten kredittsjekk: Det er en stor fordel for alle som sliter med gjeld og ubetalte regninger fra før.⁷

Det markedsføres også lån til de som har betalingsanmerkninger.

Årlig vekst på utestående lån på kredittkort har i Norge vært på over ti prosent de ti siste åra, slik at volumet i dag er 2,7 ganger volumet i 2003.⁸

Derivater, hedgefond og skatteparadiser

For å omgjøre boliglånene til verdipapirer (OMFer), må bankene opprette kredittforetak som de eier selv.

Et av de finansielle instrumentene som brukes av kredittforetakene for å sikre seg mot rente- og valutasvingninger, er såkalte derivater. Derivathandel er bygd på usikre veddemål om kurs- og prisutviklingen på aksjer, eiendommer, valuta, råvarer osv. Internasjonalt er derivathandelen større enn børshandelen, og vokser seg større også i Norge, melder Oslo Børs.⁹

Forut for finanskrisa i USA, økte derivathandelen eksplosivt. I 2000 var den på 1000 milliarder dollar, mens den var på 20 000 i 2006.¹⁰ Derivater kjøpes helst av hedgefond.

Hedgefond er et samlebegrep for en type profesjonelt forvaltet fondsinvestering, som har ganske frie rammer for sin investeringsaktivitet sammenlignet med ordinære verdipapirfond. Den vesentligste forskjellen ligger i fondets frihet til å drive handel basert på lånte penger. Det betyr at hedgefond tar langt større risiko enn ordinære verdipapirfond, med mulighet til store fortjenester og store tap på kort sikt. Fondene investerer hovedsakelig i aksje-, rente- og valutamarkedet, eventuelt også i råvaremarkedet og i andre finansielle markeder.

Hedgefond er investeringsfond med begrenset partnerskap. Det begrensende partnerskapet gjør at fondene ikke er underlagt vanlig kontroll fra kredittilsyn eller andre myndigheter. Ikke noe er forbudt, og derfor er alt tillatt. Denne mangelen på åpenhet gir store muligheter til å ikke bare bedra myndighetene, men også investorene. Vi kan oppsummere at et bedre ord for hedgefond er «gribbefond»; de driver rein spekulasjon som ikke skaper noe verdi i økonomien, men tvert imot gjør den mer ustabil.¹¹

Det finnes tusenvis av hedgefond i dag, og deres forvaltere er blant verdens rikeste.¹² De fleste har adresse i skatteparadiser. Skatteparadisene skjuler formuer som tilsvarer mellom en tredel og halvparten av verdens årlige BNP.¹³

Hedgefond ble tillatt i Norge under de rødgrønne. I juni i år vedtok Stortinget, mot SV og LOs protester, å tillate private å investere i hedgefond. Forbrukerrådet har advart småsparere mot å investere i hedgefondene.¹⁴

Gjeld

Ofte kalles gjeld en udetonert bombe. En annen metafor vi kan bruke, er at gjeld er det voksende misfostre i den fattiges mage. Det tynger henne mot marka og fødes aldri.

Dagens Næringsliv¹⁵ melder at verdens gjeld nå er større enn noen gang. De skriver:

Den samlede gjeldsbyrden, både privat og offentlig, har økt fra 150 prosent av verdens samlede bruttonasjonalprodukt i 2001 til nesten 200 prosent etter finanskrisen i 2009 og 215 prosent i 2013.

Det betyr altså at gjelda er langt høyere enn før finanskrisa. I Hellas har gjelda kasta størstedelen av befolkninga ut i fattigdom.¹⁶

Samtidig vet vi at det foregår flere hemmelige forhandlinger om nye handelsavtaler. Det gjelder TTIP mellom USA og EU, det gjelder frihandelsavtalen for tjenester (TISA) mellom en rekke land der Norge er svært aktiv, og det gjelder TIP, avtale mellom forskjellige Stillehavsland.

Felles for alle disse avtalene er at all regulering av finanssektoren vil bli forbudt. Statens oppgaver vil bare være å ha monopol på politi og militæret (nattvekterstaten), ellers skal alt annet underlegges de multinasjonale selskapene og bankenes makt. Dette gjelder også rettsvesenet.

Kapitalismen

Det er dystre utsikter til en ny krise før den forrige krisa er over. Finanskrisa 2007/2008 var utløst av en mer dyptpløyende systemkrise. Kanskje blir neste krise utløst av et aksjekrakk slik det skjedde i 1929 på Wall Street, noe som førte verden ut i det inferno vi kaller Den andre verdenskrigen.

En nærliggende konklusjon på denne artikkelen må være er at kapitalismen styres mer og mer av mafiakarteller og et finans-oligarki som driver mer eller mindre lyssky virksomhet, blant annet i skatteparadis.

Jeg har ikke her gått inn på diskusjonen om de grunnleggende årsakene til krisa. Jeg vil bare påpeke at Lenin allerede i Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen påpekte at under imperialismen inntar finanskapitalen en særskilt maktposisjon overfor industrikapitalen. Kapitaleksporten blir umåtelig viktig til forskjell for vare-eksporten. Dette skrev han i 1917, for snart hundre år siden.

Noter:

1. http://www.lmd.no/?p=14730
2. http://www.nrk.no/nordland/_-dommen-beviser-at-vi-ble-lurt-1.11700178
3. http://www.lmd.no/?p=14730
4. http://steigan.no/2013/08/06/norge-og-den-internasjonale-storfinansen-2/
5. http://inspirerende.wordpress.com/tag/oxfam/
6. http://theboombust.blogspot.no/2013/02/omf-skaper-potensiale-for-norske.html
7. http://www.xn--sms-ln-18-r-18af.com/lan-uten-kredittsjekk/#
8. Aftenposten 19/10 2014.10.22
9. http://www.oslobors.no/Oslo-Boers/Produkter-og-tjenester/Publikasjoner/Alt-du-trenger-aa-vite-om-opsjoner-forwards-og-futures
10. Rune Skarstein: Økonomi på en annen måte 2009 side 383
11. Mer om hedgefond Skarstein side 387
12. http://www.hegnar.no/bors/artikkel501327.ece
13. http://steigan.no/2013/04/05/32-000-milliarder-dollar-i-skatteparadiser/
14. http://www.forbrukerombudet.no/2014/07/11043482.0
15. http://www.dn.no/nyheter/utenriks/2014/09/29/1118/Makrokonomi/en-giftig-kombinasjon-kan-gi-global-konomikrise
16. http://www.keeptalkinggreece.com/2014/09/26/shocking-6-3million-greeks-live-in-poverty-or-are-at-risk-of-poverty/

International Socialism          

http://www.isj.org.uk

International Socialism er et britisk kvartalstidsskrift som nå – meget sjenerøst – legges ut på nett. De fleste bidragsytere hører med til Socialist Workers Party og omegn. Nr. 144 (høst 2014) er et usedvanlig rikholdig og variert nummer. Blant de artiklene som fortjener å løftes fram, er en brei oversikt over klimaspørsmål og klimakamp, skrevet av Andreas Ytterstad, og ei perspektivrik oversikt over imperialismens mange kriser. Den siste er skrevet av Alex Callinicos, som er en av vår tids mest skarpskodde – dvs. marxistiske – analytikere. Men nummeret byr også på viktige bidrag om bl.a. Ukraina og muligheter for sosialistisk politikk og arbeiderkamp i Sør-Afrika, i tillegg til at det kastes lys over ny litteratur om Lenin. Som alltid byr International Socialism også på ei rekke bokmeldinger. Ved sida av Monthly Review og New Left Review, som begge er omtalt i denne spalta tidligere, er det altså ikke mangel på muligheter for engelskkyndige til å fordype seg i aktuelle analyser.         

David Harvey

http://www.davidharvey.org

Denne gang bryter vi tradisjonen med å presentere organisasjoner og tidsskrifter, og går for en enkeltperson, som riktignok er en institusjon i seg sjøl. David Harvey er en marxistisk samfunnsforsker (egentlig geograf), som bare i det siste tiåret har skrevet en rekke epokegjørende arbeider om kapitalisme, nyliberalisme og imperialisme, i tillegg til et ruvende tobindsverk om å lese Kapitalen. Ny bok av året er Seventeen contradictions and the end of capitalism (London: Profile Books), som er omtalt av Ståle Holgersen i dette nummer av Rødt!, og som roper på ei norsk oversetting. Hans hjemmeside tilbyr et grunnkurs i studier av Kapitalen, en lang rekker artikler, anmeldelser av hans bøker, foredrag og intervjuer. Her ligger også flere aktuelle videoer og podcasts. Helt nytt er nærmere to timer i selskap med Harvey under en foredrag i Amsterdam, med påfølgende debatt, om Karl Marx. Et annet funn er en samtale mellom David Harvey og Tariq Ali for kort tid tilbake. Dette er gode alternativer til slapp tv-seing.

Haymarket Books

http://www.haymarketbooks.org
Haymarket Books i USA er et forlag som spesialiserer seg på marxistisk, sosialistisk og radikal faglitteratur, og deres hjemmeside gir en god oversikt over aktuelle og kommende utgivelser. En spesialitet er billig-bokutgaver av faglitteratur som har kommet med kostbar innbinding andre steder, men det er også viktig originalutgivelser. Et ferskt eksempel på dette er Arundhati Roys Capitalism – A ghost history, som kortfattet og spenstig endevender både India og den globale kapitalismen. Haymarket Books arrangerer også møter og forfatterkvelder som ofte legges ut som film etterpå. Det gjelder også lanseringa av Roys nyeste bok, som tegner et fint portrett av den indiske forfatteren og aktivisten. Denne begivenheten er også tilgjengelig via denne lenka: http://www.youtube.com/watch?v=3tkQyqLnFbk

 Tore Linné Eriksen

International Socialism          

http://www.isj.org.uk

International Socialism er et britisk kvartalstidsskrift som nå – meget sjenerøst – legges ut på nett. De fleste bidragsytere hører med til Socialist Workers Party og omegn. Nr. 144 (høst 2014) er et usedvanlig rikholdig og variert nummer. Blant de artiklene som fortjener å løftes fram, er en brei oversikt over klimaspørsmål og klimakamp, skrevet av Andreas Ytterstad, og ei perspektivrik oversikt over imperialismens mange kriser. Den siste er skrevet av Alex Callinicos, som er en av vår tids mest skarpskodde – dvs. marxistiske – analytikere. Men nummeret byr også på viktige bidrag om bl.a. Ukraina og muligheter for sosialistisk politikk og arbeiderkamp i Sør-Afrika, i tillegg til at det kastes lys over ny litteratur om Lenin. Som alltid byr International Socialism også på ei rekke bokmeldinger. Ved sida av Monthly Review og New Left Review, som begge er omtalt i denne spalta tidligere, er det altså ikke mangel på muligheter for engelskkyndige til å fordype seg i aktuelle analyser.         

David Harvey

http://www.davidharvey.org

Denne gang bryter vi tradisjonen med å presentere organisasjoner og tidsskrifter, og går for en enkeltperson, som riktignok er en institusjon i seg sjøl. David Harvey er en marxistisk samfunnsforsker (egentlig geograf), som bare i det siste tiåret har skrevet en rekke epokegjørende arbeider om kapitalisme, nyliberalisme og imperialisme, i tillegg til et ruvende tobindsverk om å lese Kapitalen. Ny bok av året er Seventeen contradictions and the end of capitalism (London: Profile Books), som er omtalt av Ståle Holgersen i dette nummer av Rødt!, og som roper på ei norsk oversetting. Hans hjemmeside tilbyr et grunnkurs i studier av Kapitalen, en lang rekker artikler, anmeldelser av hans bøker, foredrag og intervjuer. Her ligger også flere aktuelle videoer og podcasts. Helt nytt er nærmere to timer i selskap med Harvey under en foredrag i Amsterdam, med påfølgende debatt, om Karl Marx. Et annet funn er en samtale mellom David Harvey og Tariq Ali for kort tid tilbake. Dette er gode alternativer til slapp tv-seing.

Haymarket Books

http://www.haymarketbooks.org
Haymarket Books i USA er et forlag som spesialiserer seg på marxistisk, sosialistisk og radikal faglitteratur, og deres hjemmeside gir en god oversikt over aktuelle og kommende utgivelser. En spesialitet er billig-bokutgaver av faglitteratur som har kommet med kostbar innbinding andre steder, men det er også viktig originalutgivelser. Et ferskt eksempel på dette er Arundhati Roys Capitalism – A ghost history, som kortfattet og spenstig endevender både India og den globale kapitalismen. Haymarket Books arrangerer også møter og forfatterkvelder som ofte legges ut som film etterpå. Det gjelder også lanseringa av Roys nyeste bok, som tegner et fint portrett av den indiske forfatteren og aktivisten. Denne begivenheten er også tilgjengelig via denne lenka: http://www.youtube.com/watch?v=3tkQyqLnFbk

 Tore Linné Eriksen

Emosjonell imperialisme – begrepet forsøker å fange de forskjellige konsekvensene av at omsorg mer og mer blir en vare, og at det har utviklet seg et internasjonalt arbeidsmarked.

Millioner av kvinner har ikke stort andre valg enn å forlate sine hjem og barn, og søke arbeid i den rike delen av verden, særlig i private hjem og i yrker innen helse og pleie.

Zuhal Yesilyurt Gündüz er førsteammanuensis ved Institutt for internasjonale relasjoner ved TED Universitet, Ankara, Tyrkia. Denne artikkelen sto i Monthly Review, desember 2013. Se www.montlhyreview.org. Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Migrasjon, omsorg, tapping av omsorg og omsorgslenker

Historien om migrasjon er like gammel som historien om menneskeheten. Helt siden begynnelsen har mennesker migrert for å bygge en ny, mer håpefull tilværelse et annet sted. I dag bryter mange opp fra sine hjemland og migrerer som en følge av krig, politisk forfølgelse eller dyp fattigdom. Stephen Castles og Mark J. Miller₃ skriver at «migrasjon har blitt en privat løsning på et offentlig problem».₄ Migrantarbeid er selvsagt forbundet med myriader av problemer for de som er offer for det.

Arbeidsgivere, rekrutteringsagenter – såvel som de eksporterende og de mottakende statene – profiterer på migrantenes harde arbeid og bidrag. For de landene som eksporterer, regnes det som vellykket utviklings- og vekstpolitikk. Ikke bare pynter det på arbeidsledighetsstatistikken, men det betyr også pengeoverføringer. Enkelte stater framstiller de kvinnelige migrantene som «økonomiske helter» som ikke bare ofrer seg for familien men også for nasjonen.₅ De mottakende landene drar fordel av det harde, underbetalte arbeidet til migrantene. Disse statene kan dermed redusere underskuddet på arbeidskraft i sektorer som informasjonsteknologi, eller helse- og hjemmetjenester, og tilbyr familier i den øvre middelklassen muligheten for privat barne- eller eldreomsorg, som en slags kompensasjon for slankingen av offentlig velferd. De har også fordel av hjernetappingen fra de eksporterende nasjonene – tappingen over til de rike landene av høyt utdannede yrkesgrupper som har fått sin utdannelse i hjemlandet. Ved å utnytte tilgangen på lavtlønnede omsorgs-arbeidere kan selvfølgelig relativt priviligerte familier i de rike landene heve sin levestandard.

Det forbløffende store antallet migrerende kvinner er en ny global tendens. Tidligere var det i hovedsak menn som søkte til andre land, kvinnene ble med som følge. I løpet av de siste tjue årene har dette imidlertid endret seg såpass at i dag er over halvparten av alle migranter kvinner. Dessuten har de kvinnelige migrantene nå ofte blitt hovedforsørger eller eneforsørger for familien. Saskia Sassen kaller dette «overlevelsens feminisering»-samfunn. Regjeringer og stater er i økende grad avhengig av kvinnene som arbeidskraft. Følgelig hviler i økende grad betingelsene for arbeid og overlevelse på skuldrene til lavtlønnede, utsatte og utnyttede migrantkvinner.₆

Det som driver «feminiseringen av migrasjonen», er de globale sosiale og demografiske tendensene i de rike landene, som utviklingen mot høyere levealder generelt og de eldre i særdeleshet, og det økende antallet kvinner i betalt arbeid. Det gjelder i overkant av 50 % generelt, og nærmere 70 % av kvinnene i enkelte av de rike landene. Alt dette bidrar til det økende behovet for «omsorgsarbeid» i sektorer som helse, pleie, matbransjen, hoteller, husarbeid og omsorg for barn eller sjuke og eldre mennesker. Omsorgsarbeid – også kalt intimarbeid – inkluderer altså alt fra omsorg for barn, sjuke eller eldre til husarbeid og husholdning.₇ Dette er samtidig både privat og offentlig og bryter dermed ned delingen, eller motsetningen mellom dem.

Selmin Kaska lister opp fem elementer som bidrar til å drive opp behovet for arbeid i hjemmet, globalt sett:

1. I mange europeiske stater fører neoliberal politikk til undergraving av velferdsstaten, noe som innebærer kutt i tilgangen på gratis offentlige tjenester.
2. Demografiske faktorer som at befolkningen blir eldre.
3. Forandringen i den sosioøkonomiske rollen til kvinner som betyr at feminiseringen av arbeid fører til et behov for hjelp for å klare kravene knyttet både til karriere og hjem.
4. Den tiltakende kommersialiseringen og varegjøringen av arbeid i hjemmet, som brukte å være (og fortsatt ofte er det) ubetalt arbeid – og om det ikke er det, er det nesten alltid elendig betalt.
5. Det faktum at det i enkelte land, særlig i Midt-Østen, er det å «ta inn og ha» ut-lendinger til arbeid i hjemmet et statussymbol mange kvinner søker, enten de er i betalt arbeid eller ikke.₈

Ikke bare søker arbeidsgivere særskilt etter utenlandske kvinner, de er ofte ute etter en spesiell nasjonalitet, som filippinere. Migranter med manglende papirer blir gjerne foretrukket siden det gir arbeidsgiveren økt kontroll og makt over dem.₉

Utenlandske hushjelper finnes rundt om på kloden i alle slags husholdninger av det relativt priviligerte sjiktet, i hjemmene til den øvre og høyere middelklassen , hos folk som bor alene, alenemødre og fedre og gamle og sjuke. Migrantarbeiderne utfører det Bridget Anderson kaller de tre C-er, (cleaning, cooking, caring) reingjøring, matlaging, omsorg.₁₀ Arbeid i hjemmene kan inndeles i praktisk arbeid, det innsatsorienterte, og det sosiale, hvilket vil si omsorgsfeltet. Det første kan kalles å «ta seg av» arbeid som matlaging, vask og reingjøring, mens det andre betyr å «bry seg om» og innebærer omsorg og kjærlighet, arbeid som krever følelsesmessig engasjement. Denne typen arbeid kan ikke utføres uten følelses-messig involvering, og det betyr å utvise ømhet og vennlighet. Omsorgsarbeidere forbedrer livskvaliteten i hjemmet, og tilfører et følelsesmessig overskudd for sine arbeidsgivere.₁₁

Det transnasjonale arbeidsmarkedet fører med seg en ny tendens «siden kvinner som vanligvis tar seg av de unge, de gamle og de sjuke i sine fattige hjemland, flytter og tar seg av de unge, de gamle og de sjuke i rike land, enten som hushjelper eller barne-passere eller som daghjelp og hjelpere ved pleieinstitusjoner. Det er omsorgstapping.».₁₂ Omsorgstapping i og med «import av omsorg og kjærlighet fra fattige til rikere land»₁₃ fører til en global omfordeling, eller snarere feilfordeling av kvinners arbeidskraft når det gjelder omsorg – siden det de rike statene nå har på et forholdsvis høyt nivå, særlig i de mer priviligerte områdene, i stor grad mangler andre steder.₁₄ Hjernetapping har sine baksider, men det vi kan kalle omsorgstapping vil få vidtrekkende, til og med irreversible konsekvenser.

Mange migrantkvinner forlater sine familier og barn, til og med spedbarn og er borte i årevis i håp om å kunne forbedre familienes betingelser og liv. Men denne migrasjonen fører til «forstyrrelser og undergraving av lokalsamfunn i den tredje verden. Hele landsbyer tømmes praktisk talt for mødre, tanter, bestemødre og døtre.» Det foregår en degradering av de som gir omsorg og det følelsesmessige rommet rundt dem i den tredje verden.₁₅

Men mødre fortsetter å by på omsorg, selv om de er langt unna. De sender penger, gaver, lytter til og snakker med barna sine på telefon og opprettholder omsorgen. Men siden dette ikke kan bli tilstrekkelig, må andre trå til. Rhacel Salazar Parrenas understreker det som skjer når ektemenn migrerer, da må kvinnene ta over både mors- og farsrollen. Men når konene migrerer, er det svært vanlig at mennene trekker seg ut og lar kvinnelige slektninger ta seg av barna deres. Parrenas oppfordrer derfor mennene til migrerende kvinner til å bryte med tradisjonelle patriarkalske kjønnsmønstre og ta ansvar for barna og hjemmet.₁₆ Når de ikke gjør det, overtar andre kvinner plassen og ansvaret, bestemødre, tanter, kusiner –ammer til og med. Kvinnelige migranter som gjør husarbeid og passer barn i de rike landene, må altså til tider hyre ammer til hjemmene sine i fattige land. I sin tur må disse ammene overlate omsorgen og beskyttelsen av sine egne barn til andre kvinner igjen. På denne måten utvikler det seg kjeder av omsorgsarbeidere både i Det globale sør og Det globale nord som framtrer som transnasjonale nettverk, som gjør reproduksjonen av dagliglivet mulig.₁₇

Omsorgskjedene inkluderer «en rekke personlige lenker mellom folk på tvers av kloden, basert på omsorgsarbeidet enten det er betalt eller ikke». Hver enkelt omsorgsarbeider er avhengig av arbeidet til en annen.₁₈ Resultatet er en globalisering av morsrollen.₁₉ At omsorg blir gjort til vare, knytter kvinnene sammen som kjønn, men skiller dem når det gjelder hudfarge, klasse og etnisitet. Ved at det gjøres til en vare synker den allerede lave verdien på reproduktivt arbeid ytterligere. Barbara Katz-Rothman skriver:

Når det utføres av mødre, kaller vi det morsansvar. Når det utføres av innleid arbeidskraft, kaller vi det ufaglært.₂₀

Omsorg er sosio-emosjonelt arbeid som burde koste. Omsorgsarbeidere tar seg av sine arbeidsgiveres aller kjæreste, barna deres, foreldrene deres, hjemmene deres, og dette gjør de med kjærlighet. Dette harde arbeidet nedvurderes, og kan kjøpes til lav pris.

Disse kvinnene gjorde fra før av om-sorgsarbeid i sine hjemland, uten betaling. Nå utfører de det samme arbeidet i rike land, men nå for lav lønn, selv om den er høyere enn det som er mulig å oppnå hjemme. Land som Filippinene og Sri Lanka fremmer til og med aktivt kvinnelig migrasjon gjennom å gjøre papirarbeid og tillatelser enklere, eller ved å gi offentlig hjelp. For eksempel er det et halvt års kurs ved Filippinenes Kvinneuniversitet som gir et diplom som husholdsarbeider. Bare i Filippinene er det over 1200 byråer som sørger for å finne de «rette» omsorgsarbeiderne til den rike verdens velbeslåtte familier.

Livet som omsorgsarbeider

I alle slags sosiale grupper må omsorg organiseres, bli utført og tilført fordi «menneskenes liv slik vi kjenner det, ville ikke være tenkbart uten omsorgsrelasjoner.».₂₂ Hvis det oppstår mangler eller sammenbrudd i aktiviteter og relasjoner, er menneskets velferd i fare.₂₃ I noen tilfeller er omsorgsarbeidere tvunget til å bo i husene til sine rike arbeidsgivere, fordi de skal være tilgjengelige 24 timer i døgnet. Det isolerer dem fra verden utenfor, og gjør sosialisering og integrering i deres nye verden nærmest umulig. I mange tilfeller er forholdet mellom familien hvor hun er ansatt og omsorgsarbeideren, tilnærmet lik et herre og tjener forhold, noe som nedgraderer hennes menneskerettigheter, talenter og ekspertise. Selv med utdannelsesbakgrunn og ferdigheter vil det være nærmest umulig for disse kvinnene å skifte yrke eller få en bedre plass på karriere-stigen.₂₄

Det som er enda skadeligere, er det faktum at det å bo i disse hjemmene gjør omsorgsarbeiderne nesten helt hjelpeløse når det gjelder diskriminering, utnytting og overgrep – slik som å bli innestengt, utsatt for vold eller seksuell trakassering og voldtekt.₂₅ Det er mer regel enn unntak at de kan bli fratatt sine pass og papirer, bli underbetalt eller ikke få betaling i det hele tatt, bli nektet hviletid (til og med sjuke-fravær) eller ikke få betalt for overtid. Siden dette er private hjem, er det nesten umulig å lokalisere kvinner som lever under slaveforhold, og siden mange migrantarbeidere jobber uten bopel eller arbeidstillatelse, forverrer frykten for å bli deportert situasjonen deres og gjør det enda vanskeligere å gjøre noe med forholdene.

Hva skjer med migrasjon

Migrerende kvinner befinner seg i en paradoksal situasjon. På den ene siden blir de hyllet som «helter» i hjemlandet fordi de overfører penger og bidrar til utvikling og vekst. Mennene og familiene deres feirer dem siden de nå kan ha råd til et bedre liv enn noen gang tidligere. Det gjelder bedre og sunnere mat, private skoler, leker, bedre hus og så videre. Deres arbeidsgivere i det rike nord setter pris på dem siden de anerkjenner det økende behovet for omsorgsarbeid. På den andre siden blir de samme kvinnelige migrantene kritisert og fordømt. Det kan hende barna deres uttrykker misnøye og negative følelser overfor mødrene. Spørsmålene plager dem i lang tid, selv etter at migrasjonsperioden er over og familiene er gjenforent. Måtte mødrene virkelig reise, hvorfor forlot mødrene dem, fantes det ingen andre alternativer enn å la barna være igjen? Naboer kritiserer disse kvinnene, ikke minst for å være materialistiske når de ser at kvinnenes familier får det materielt bedre. Seg i mellom kan de si at disse kvinnene fikk seg til å forlate mann og barn bare for å tjene penger. Og ofte er det nettopp slik de migrerende kvinnene selv tenker og tror. De står dermed i en konstant indre kamp om selverkjennelse og selvkritikk.₂₆

Et annet problem, som ofte forbigås, er klassemotsetningene mellom de forskjellige migrantkvinnene. Flesteparten har høyere utdanning og akademiske kvalifikasjoner. Mange har arbeidet i middelklasse type jobber, riktignok underbetalte jobber. Migrasjon innebærer at dette byttes med jobb i et økonomisk rikere land, som vil bety høyere lønn for migrantene og familiene deres, mens disse jobbene, på den andre siden har lavere status og betraktes som lette og uten behov for spesielle kvalifikasjoner. Denne forflytningen betyr altså et fall på den sosiale rangstigen siden arbeidet er undervurdert, men samtidig er det et skritt oppover siden den nye jobben gir høyere lønn og dermed høyere status.₂₇

Millioner av barn av migranter er også berørt. En generasjon barn har vokst opp uten mødre rundt seg. Konsekvensene av lange separasjonsperioder, særlig for de yngste, kan være ødeleggende. En annen negativ side er at relasjonene mellom mor og barn og barn i mellom går fra å være direkte og nær omsorg til å bli betalt omsorg. Dette kan kalles «varegjøring av morsrollen.»₂₈ Selv om mødrene ofrer enormt mye for barna sine undergraves tilliten mellom mor og barn, og barna har ofte tvil om hvorfor mødrene forlot dem.

Studier viser at barn av migranter er oftere sjuke enn andre barn. De opplever avvisning, forvirring, og føler seg ignorert i langt større grad enn venner som bor med sine mødre. Vi kan merke oss at «det er en forbindelse mellom urettferdigheten i arbeidssituasjonen og det følelsesmessige underskuddet disse barna opplever, i kontrast til overskuddet barna i den rike verden – i alle fall tilsynelatende nyter godt av.»₂₉ Tid, energi, hjertelighet og innsatsvilje – men også omsorg, ømhet, vennlighet og, ja kjærlighet – blir omdirigert fra migrantenes egne barn til barna til deres arbeidsgivere, som nå åpenbart har alt: Fine leker og store rom, stilige klær og gode skoler, omsorgsfulle oppassere og foreldre som forguder dem. Disse barna får helt naturlig all den kjærlighet og ømhet foreldrene og familiene deres er villige og i stand til å gi dem, pluss den kjøpte kjærligheten og ømheten fra sine oppassere. Mye av dette er selvsagt en illusjon siden også barn av rike lider følelsemessig av omsorgssvikt. Meningsfull omsorg kan ikke bare kjøpes og betales. Men allikevel er det slik at alt det som er vanskelig å skaffe for de fattige som uheldigvis er bosatt i én del av kloden, finnes i overflod blant de rike i en annen del av kloden.

Omsorg sett med feministøyne

Sett fra synspunktet til middelklassekvinner i de rike landene er «frigjøring» fra ubetalt arbeid i hjemmet en attraktiv og forståelig målsetting. Selv om teknologien har gjort husarbeidet langt lettere på de fleste områder, så har ikke den totale tida som brukes på husarbeid blitt særlig mindre, eller blitt delt på lik basis med menn. Følgelig er kvinner fortsatt lenket til husarbeid, noe som gjør det svært fristende med en hushjelp, særlig om de er i veldig krevende, administrative og tidkrevende jobber.₃₀ Arbeidet som utføres av lavtlønnede utenlandske husholdsarbeidere, forandrer alt dette. Karrierekvinner fra den øvre middelklassen i de rike landene som har råd til det, «bruker klasseprivilegiet sitt til å kjøpe seg fri fra kjønnsunderordningen» – i deres tilfelle handler det om å hyre seg utenlandske hushjelper.₃₁ Ved å gjøre det frigjør de seg fra husarbeid og omsorgsarbeid. Derimot betyr det økende gapet mellom Nord og Sør og den større fattigdommen i Sør at de kvinnelige migrantene ikke har noe særlig annet valg enn å overta omsorgsarbeidet, hvis de skal ha noen mulighet til å fremme den økonomiske velferden til familiene sine, og garantere at de overlever. De frigjorte kvinnene ser altså ut til å akseptere denne kjønnede, ulike, hierarkiske arbeidsdelingen (offentlig/mann – privat/kvinne), og sementerer det med en global rasistisk arbeidsdeling mellom kvinner.₃₂

Polly Toynbee vurderer dette kritisk:

Det har bare vært mulig å unngå bindingen til hjemmet ved å overføre det til en annen del av undertrykte kvinner. Bataljoner av lavt-lønnede kvinner har overtatt hjemmets oppgaver, sammen med skittentøyvasken etterlatt av karrierekvinner som har kommet seg ut av hjemmet. Frigjøring for de kvinnene som bryter gjennom glasstaket og når høyt, er bare mulig på grunn av en armada av kvinner som hverken synes eller høres.₃₃

Parrenas kaller dette «den internasjonale delingen av reproduktivt arbeid som på samme tid er skapt av global kapitalisme og kjønnsulikhetene, både i de landene som sender og de som mottar.₃₄

Reproduksjons- og omsorgsarbeid hviler stadig på kvinners skuldre, men nå hviler det ikke lenger på de intellektuelle, til dels relativt frigjorte kvinnene, derimot på den etnisk og sosialt sett «andre» kvinnen, som nå utfører livsnødvendig reproduksjons- og omsorgsarbeid. Det stadig stigende antallet kvinner som er i betalt arbeid, kan ikke forandre kjønnsrollene som knytter kvinner til omsorgsarbeid.₃₅

Til tross for den økte feminiseringen av arbeidet har det ikke vært noen nedgang i feminiseringen av reproduktivt arbeid, det vil si de forskjellige formene for omsorg.₃₆

Arlie Hochschild retter oppmerksomheten mot en annen side av problemet. Kvinner som har svært krevende administrative eller ledende stillinger i den rike verden, er nødt til å arbeide under kapitalismens krav: Lange arbeidsdager, krevende oppgaver, harde betingelser, beinhard konkurranse, og i tillegg alt som er til hinder i forhold til arbeidet, slikt som arbeid i familien og tid med familien. Jobben kommer først, alltid, hele tiden. Det er aggressiv kapitalisme. Følgelig oppstår behovet for en stadig voksende «omsorgsindustri» som kan være tilgjengelig for å avhjelpe.₃₇

Det er ikke uvanlig for kvinner fra den øvre middelklassen i Det globale nord å jobbe lange dager i stressende yrker, mens omsorgsarbeiderne har samme arbeidsmengde, selvfølgelig under langt mer undertrykkende forhold. Som Hochschild sier det:

To kvinner som utfører betalt arbeid, er ikke nødvendigvis noen dårlig idé, men to arbeidende mødre som gir alt for arbeidet, er en god idé som er gått fullstendig av sporet. Til syvende og sist er kvinner, både i den rike og den fattige verden bare små brikker i et stort økonomisk spill med regler de slett ikke har skrevet.₃₈

Vi skal selvfølgelig ikke glemme at det også finnes kvinner i kapitalistklassen som ikke trenger å arbeide i det hele tatt. Allikevel er disse mer tilbøyelig til å ansette hushjelper enn de som tilhører den øvre middelklassen – ganske enkelt fordi de har enorme formuer som gjør dem i stand til det.

Omsorg i den neoliberale verden

Med fortsatt neoliberalisme og en økende kløft mellom Nord og Sør er det ikke vanskelig å se for seg sviktende omsorg. Sett fra dette perspektivet er det nesten umulig å betrakte omsorg som et «privat» tema. Omsorg er utvilsomt et globalt politisk tema. Fiona Robinson sier det slik:

Avgjørelser som gjelder tilbud og fordeling av omsorg er av stor moralsk betydning, i den forstand at det er avgjørende for overlevelse og sikkerhet for menneskene verden rundt.₃₉

Omsorgsrelasjoner, globalt sett,

«består av relasjoner basert på makt og bestemmes først og fremst av kjønn, klasse og etnisitet. De er, i sin tur strukturert ut fra diskursen og praksisen som følger den neoliberale globaliseringen, og historiske og nåtidige strukturer fra kolonialisme og neo-kolonialisme.»₄₀

Derfor må de negative konsekvensene av neoliberal kapitalisme være en del av diskusjonene om migrantarbeidere og andre arbeidere.

Mens de europeiske landene tidligere tilbød velferd og støtte, har de fleste av dem gjennomført sterke innskrenkninger av velferdsstaten i løpet de siste par ti-årene, harde tiltak av kutt og innskrenkninger er innført mot egen befolkning. Dette er gjort på forskjellig vis: Det gjelder begrensinger i rettigheter og nivået på sosiale støtteordninger, økende egenandeler der hvor det tidligere var gratis, og privatisering av statens ansvar for den sosiale sikkerheten.₄₁ Når staten trekker tilbake støtte til omsorg og helsesentre, må familiene overta de økende kostnadene for omsorgsoppgaver. På den måten fører privatiseringen av det som tidligere var statlige støtteordninger, til en undergraving av omsorgsstøtte i bytte for avhengighet av markedet.₄₂ Et stadig større marked selger omsorgsarbeid til hvem som helst, forutsatt at den potensielle kjøperen har penger og midler. Markedet utvikler imidlertid ikke denne privatiseringsprosessen basert utelukkende på legalt arbeid. Det er et velkjent faktum at «de europeiske økonomiene lenge har profitert på, og til med gir sin aksept til ulovlig arbeid utført av illegale migranter – særlig i restaurantbransjen, hus-arbeid i private hjem og i private pleieinstitusjoner.»₄₃ Og «Systemet er illegalt, men det fungerer. Hadde det ikke vært for alle migrantkvinnene som for det meste jobber illegalt, hadde tjenestene knyttet til hjemmet brutt fullstendig sammen. Derfor blir det tolerert, mer eller mindre stilltiende.»₄₄

Virkeligheten til arbeidere som gjør hjemmetjenester, viser feminiseringen av migrasjon og globaliseringen av det internasjonale arbeidsmarkedet. Relasjoner basert på utnytting og avhengighet forflytter seg fra det nasjonale nivået til det internasjonale, og spørsmålet om hjemmetjenester utvides fra å gjelde klasse til også å bli et etnisk og internasjonalt fenomen.₄₅ Reproduktivt arbeid i den vestlige verden flyttes fra lokale kvinner til migrantkvinner. Motsetninger mellom disse kvinnene skjerpes, mens de globale systemene som inndeler og lagdeler, forsterkes, og gapet utvides mellom de som har og de som ikke har i de rike landene, som det også gjør mellom rike og fattige stater.₄₆ Følgelig er det nødvendig å gjøre kritiske evalueringer av de utviklingsmodellene, basert på «vekst» som Verdensbanken og IMF tvinger fram, og beltestrammingen som gjør at lærere, jurister, leger og andre høyt utdannede som enten er uten arbeid eller på annen måte er blitt fattige, må ta arbeid som hushjelp, tjenestejente, sjukepleier eller barnepasser i den rike verden.₄₇

Omsorgslenkene kan bety forflytningen av sosio-emosjonelle fellesskap hvor det mot-takende samfunnet som helhet drar fordel av strømmen av sosio-emosjonell kapital fra Det globale sør.₄₈ Omsorgslenkene reflekterer altså et kolonialt mønster. Tidligere stjal de imperialistiske maktene verdifulle råvarer fra Afrika og Asia ved hjelp av tvang, makt og mord. Den moderne kolonialismen tar over det sosialt verdifulle ved emosjonelt arbeid. Det er dette Arlie Hochschild kaller «den nye emosjonelle imperialismen.»₄₉ Mens den «gamle» kolonialismen var/er usminket brutal og en mannsdominert imperialisme, er dagens kolonialisme for tiden mindre grusom, men på ingen måte fri for tvang. Den er basert på kvinnene siden kjærlighet og omsorg, som er uunnværlig for at det reproduktive arbeidet kan bestå, er blitt det «nye gullet».₅₀ Den nye, emosjonelle imperialismen burde fordømmes på linje med alle andre former for imperialisme, Migrerende kvinner velger tilsynelatende å dra. De er imidlertid tvunget til å ta slike vanskelige valg på grunn av økonomisk press og byrder. Det fortsatte gapet mellom nord og sør er i seg selv, og på sitt vis tvang, vold, undertrykking og brutalitet. Det er derfor ikke mulig å betrakte avgjørelsen om å migrere som et valg basert på «fri vilje.»₅₁

Fiona Robinson understreker at Det globale nords avhengighet av Det globale sør som leverandør av omsorgsarbeid – reproduktivt arbeid og livgivende oppgaver – er i rask utvikling. Det konfronterer virkelig konservative idéer om Det globale sørs «avhengighet» av Nord.₅₂ Videre utgjør migrerende husholdsarbeidere en viktig komponent i den lokale, nasjonale, til og med internasjonale infrastrukturen. Selv om hverken husarbeid eller innleid arbeidskraft til huset, typisk nok er inkludert i analyser av den globale økonomien, så er det avgjort en betydelig komponent i den sammenhengen. Følgelig er styrken til migrantarbeiderne mer betydelig enn de fleste av dem er klar over. Hvis husholdsarbeiderne i et nyrikt urbant område, for eksempel nedre Manhattan, hadde gått til streik en dag eller mer, hadde det skapt forstyrrelser i alle deler av byen og den «urbane økonomien ville blitt paralysert».₅₃

På tross av alt de kan bli utsatt for og den sårbare situasjonen de befinner seg i, bruker de sin styrke, sitt mot og sin besluttsomhet til å komme seg gjennom vanskelighetene for å ta arbeid og bruke sine talenter som omsorgsgivere, og til å arbeide hardt for å sikre overlevelse og sosial forbedring for sine familier og samfunn hjemme. Det fortjener oppmerksomhet og respekt. Omsorgsarbeidere er ikke bare ofre for den tøffe globale økonomien, de er også aktive aktører i jakten på en bedre framtid, både for familiene og dem selv. Erfaringene deres kan stå som kraftig motstand mot sosiale og økonomiske angrep og hindre.₅₄ Michelle Bachelet, direktør for FN-Direktoratet for kvinner roser «motstandskraften og besluttsomheten til disse kvinnene når det gjelder å finne måter å overleve på, til og med bli sterkere.»₅₅

Det er nødvendig å kritisk evaluere den globale kapitalismen som tvinger mødre til å forlate sine egne familier for å ta seg av andre familier og ta seg av dem i en vareøkonomi, i stedet for å bli hjemme og arbeide i sine lokalsamfunn. Modellene IMF og Verdensbanken påtvinger den fattige verden, gjør ikke annet enn å forverre situasjonen. Det er også nødvendig å kritisere det imperialistiske systemet i Det globale nord, hvor en betydelig minoritet av relativt velhavende individer fra den øvre middelklassen er i stand til å gjøre seg nytte av et system av migrantarbeidskraft, og dermed utnytte den lavtlønnede arbeidskraften til andre. Det er mennesker som bringes inn i deres hjemlige sfære for å fylle en mangel på omsorg, som oppstår som et naturlig resultat av livsstilen til den velbeslåtte øvre middelklassen. Det som gjør dette ekstra komplisert, som Hochschild peker på, er at mange yrkesaktive kvinner (og menn) kan være i en jobbsituasjon hvor de heller ikke føler at de har noe valg, selv om forholdene deres knapt kan sammenliknes med det som møter de utenlandske omsorgsarbeiderne de ansetter.

En av de mest problematiske manglene migrerende omsorgsarbeidere møter, er retten til omsorg, det vil si retten til omsorg for dem selv på lik linje med retten til omsorg for egne familier. Migranter burde ha rett til et familieliv og til å se sine egne barn. Om familier gjenforenes, kan den transnasjonale omsorgskjeden forvitre eller bli helt borte. Det ville innebære sosiopolitiske forandringer og reformer innen omsorgsarbeid. Forandringer av betydning burde omfatte offentlig støtte til husholdningen, profesjonalisering av omsorgs-arbeid, høyere sosial status og legalisering av migrantarbeidere. Alt dette ville være skritt i riktig retning.₅₆ Til sjuende og sist må hele det nåværende utbyttersystemet som består av patriarkat, rasisme, kapitalisme og imperialisme omstyrtes. Men som et første minimumsskritt er det nødvendig å kjempe for og garantere retten alle barn i alle situasjoner har til å være hos sine mødre (uten å ekskludere fedrene), slik at de kan ha et familieliv samtidig som mødrene er i arbeid.₅₇

Noter:

1. Rhacel Parreñas, Servants of Globalization: Women, Migration, and Domestic Work (Stanford: Stanford University Press, 2001), 87.
2. Lise Isaksen, Uma Dave, and Arlie Hochschild, «Global Care Crisis: Mother and Child’s-eye View,» Sociologia, Problemas e Praticas no. 56 (January 2008): 67.
3. Stephen Castles and Mark J. Miller, The Age of Migration: International Population Movements in the Modern World, 3rd edition (London: Guilford Press, 1998), 8–9.
4. Arlie Russell Hochschild, «Love and Gold,» The Scholar & Feminist Online 8, no.1 (Fall 2009), http://sfonline.barnard.edu.
5. Annelies Moors, cited in Selmin Kaska, The New International Migration and Migrant Women in Turkey: The Case of Moldovan Domestic Workers, MIREKOC Research Projects, 2005–2006, http://portal.ku.edu.tr, 12.
6. Saskia Sassen, «The Excesses of Globalisation and the Feminisation of Survival», Parallax 7, no. 1 (2001): 103.
7. Sonya Michel, «Beyond the Global Brain Drain: The Global Care Drain,» The Globalist, October 20, 2010, http://theglobalist.com.
8. Kaska, The New International Migration and Migrant Women in Turkey, 10.
9. Bridget Anderson, «A Very Private Business: Exploring the Demand for Migrant Domestic Workers,» European Journal of Women’s Studies, no. 14 (2007): 247–64.
10. Bridget Anderson, Doing the Dirty Work? The Global Politics of Domestic Labour (London: Zed Books, 2000).
11. Helma Lutz and Ewa Palenga-Möllenbeck, «Care Work Migration in Germany, Semi-Compliance and Complicity,»Social Policy and Society 9, no. 3 (July 2010): 420.
12. Arlie Russell Hochschild, «Love and Gold,» in Barbara Ehrenreich and Arlie Russell Hochschild, eds., Global Woman. Nannies, Maids, and Sex Workers in the New Economy (New York: Metropolitan Books, 2003), 17. (Note that this is a different version of the essay with the same title that appeared in The Scholar & Feminist Online.)
13. Ibid.
14. Michel, «Beyond the Global Brain Drain.»
15. Isaksen, Dave, and Hochschild, «Global Care Crisis,» 75.
16. Rhacel Salazar Parreñas, Children of Global Migration: Transnational Families and Gendered Woes (Palo Alto: Stanford University Press, 2005).
17. Maria Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work,» Gunda Werner Institute, 2010, http://gwi-boell.de.
18. Arlie Hochschild, «The Nanny Chain,» American Prospect, December 19, 2001, http://prospect.org.
19. Parreñas, Servants of Globalization, 61.
20. Cited in Rhacel Salazar Parreñas, «Migrant Filipina Domestic Workers and the International Division of Reproductive Labor,» Gender & Society 14, no. 4 (August 2000): 562.
21. Wolfgang Uchatius, «Das globalisierte Dienstmädchen,» Zeit Online, August 19, 2004, http://zeit.de.
22. Fiona Robinson, The Ethics of Care: A Feminist Approach to Human Security (Philadelphia: Temple University Press, 2011), 2.
23. Ibid, 11.
24. Francesca Bettio, Annamaria Simonazzi and Paula Villa, «Change in Care Regimes and Female Migration, the ‘Care Drain’ in the Mediterranean,» Journal of European Social Policy 16, no. 3 (2006): 281.
25. Michel, «Beyond the Global Brain Drain.»
26. Isaksen, Dave and Hochschild, «Global Care Crisis,» 65–66.
27. Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work.»
28. Parreñas, Servants of Globalization.
29. Hochschild, «Love and Gold,» in Global Woman, 22.
30. Christine E. Bose, «The Interconnections of Paid and Unpaid Domestic Work,» The Scholar & Feminist Online 8, no.1 (Fall 2009), http://sfonline.barnard.edu.
31. Rhacel Salazar Parreñas, «Migrant Filipina Domestic Workers and the International Division of Reproductive Labor,» Gender & Society 14, no. 4 (August 2000): 562.
32. Alexandra Harstall, «Das Dienstmädchen kehrt zurück,» Globalisierung, Migration und Zukunft, September 10, 2005, http://glow-boell.de.
33. Polly Toynbee, «Mothers for Sale,» Guardian, July 19, 2003, http://guardian.co.uk.
34. Parreñas, «Migrant Filipina Domestic Workers and the International Division of Reproductive Labor,» 569.
35. Helma Lutz, «Transnationale Dienstleistungen im Haushalt. Migrantinnen als Dienstmädchen in der globalisierten Welt,» Bund demokratischer Wissenschaftlerinnen und Wissenschaftler, September 15, 2006, http://bdwi.de.
36. Annelies Cooper, «Disempowered ‘Heroes,’ Political Agency of Foreign Domestic Workers in East and Southeast Asia,» e-International Relations, July 6, 2011, http://e-ir.info.
37. Hochschild, «Love and Gold,» in Global Woman, 20.
38. Ibid.
39. Robinson, The Ethics of Care, 3, 3.
40. Ibid, 3, 5.
41. Bruno Palier, «Is There a Social Route to Welfare Reforms in Europe?,» paper presented at the annual meeting of the American Political Science Association, Philadelphia, 2006, http://citation.allacademic.com, 4–7.
42. Helma Lutz, «Intime Fremde: Migrantinnen als Haushaltsarbeiterinnen in Westeuropa,» Eurozine, August31, 2007, http://eurozine.com.
43. Stephanie Zeiler, «EU Makes Africa its Deputy Sheriff: EU Migration Policy,» Qantara.de—Dialogue With the Islamic World, November 30, 2007, quantara.de.
44. Bernd Kastner cited in Lutz and Palenga-Möllenbeck, «Care Work Migration in Germany, Semi-Compliance and Complicity,» 427.
45. Alexandra Harstall, «Das Dienstmädchen kehrt zurück.»
46. Bose, «The Interconnections of Paid and Unpaid Domestic Work.»
47. Robin Broad, «Book Review – Global Women, Nannies, Maids, And Sex Workers In the New Economy,» YES! Magazine, July 18, 2004, http://yesmagazine.org.
48. Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work.»
49. Hochschild, «Love and Gold,» in Global Women, 27.
50. Ibid, 26.
51. Ibid, 27.
52. Robinson, The Ethics of Care, 10.
53. Ai-jen Poo, «Domestic Workers Bill of Rights, A Feminist Approach for a New Economy», The Scholar and Feminist Online, 8, no. 1 (Fall 2009), http://sfonline.barnard.edu.
54. Robinson, The Ethics of Care, 9–10.
55. Michelle Bachelet, «Address by Michelle Bachelet on the Occasion of the Adoption of the ILO Convention and Recommendation on Domestic Workers,» UN Women, June 13, 2011, http://unwomen.org.
56. Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work.»
57. Isaksen, Dave, and Hochschild, «Global Care Crisis,» 76.

Karl. Marx. A nineteenth century life er en omfangsrik biografi om Karl Marx, skrevet av en historiker som er kjent både for oversiktsverker om Europa på 1800-tallet, enkeltstudier om 1848-revolusjonen og om tysk radikalisme i Rhinområdet midtveis i århundret. Sperbers anliggende er å fortelle om Marx liv som en historisk person i sin samtid, dvs. at han ikke interesserer seg for ideenes betydning i ettertid og de forskjellige retningene som i dag knytter seg til hans navn. Innafor ei slik ramme er det ingen tvil om at Sperber byr på stor detaljrikdom og tidvis dyp innsikt, og at han bygger på et usedvanlig omfattende kildemateriale. Derfor er det mye spennende å lese om både unge år, de forskjellige fasene i forfattervirksomheten, forholdet til Engels, privatliv, økonomisk slit på avgrunnens rand, journalistisk kommentarvirksomhet og et politisk arbeid som ofte foregikk i motbakke.

Her er altså mye – og selvsagt kontroversielt – stoff som utfyller andre biografier, og som mange vil ha glede og nytte av lese. Men dette er så avgjort ikke boka å gå til for dem som vil forstå hvorfor Karl Marx fortsatt har betydning og bør leses i dag. Sperber har mye å fortelle om hva som lå til grunn for Marx´ analyse av akkurat den formen for kapitalisme og de formene for samfunnsmotsetninger som var framherskende på 1800-tallet, ikke minst i Storbritannia. Men samtidig er han av den oppfatning at endringene i den globale kapitalismen gjennom 150 år er så store at den aktuelle relevansen – for ikke å snakke om den profetiske verdi – er heller liten. Heldigvis er det ikke mangel på gode alternativer for dem som ikke deler et slikt synspunkt.

Fra neanderthalere til nyliberalister

Mens Sperbers ovennevnte biografi altså har beskjeden tiltro til anvendbarheten til marxistiske analyser i dag, blir fruktbar-heten av en marxistisk tilnærming til historieforståelse solid dokumentert av Neil Faulkner. Han er historiker ved Universitetet i Bristol, og er i utgangspunktet ekspert på antikkens historie. Gjennom lengre tid har han skrevet artikler om verdenshistoriske temaer for nettstedet www.counterfire.org, der han fortsett legger ut bidrag om aktuelle emner. Det betyr at han tilstreber en form som er tilgjengelig for en brei leserkrets, uten unødvendig fagsjargong og fotnoter. Mot denne bakgrunn har han bearbeidet et stort stoff til ei sammenhengende bok, med de samme kvaliteter som nettartiklene, og med – bokstavelig talt – en rød tråd. Det vil si, det er egentlig tale om flere tråder eller drivkrefter som framstillinga konsentrerer seg om, der de viktigste er teknologi (produktivkrefter), rivalisering (mellom elite, makthavere og stater) og klassekamp. Innafor ei slik ramme er det utrolig hva Faulkner klarer å få med, uten at vi som lesere blir overveldet eller kjørt i senk.

Forfatteren fram hva som er særpreg ved de viktigste periodene i historien, og hva som kan forklare overgangen mellom den, helt fra de første menneskeliknende vesener reiste seg på to bein fram til den globale kapitalismens aktuelle krise. Heldigvis klarer Faulkner å unngå at det blir en skjematisk eller deterministisk fasehistorie, til det har han altfor stor sans for menneskers skaper-evne, aktørers betydning og verdien av de gode fortellingene. Kanskje kunne han ha vært bedre til å trekke inn stoff fra andre deler av verden i de siste århundrene, og bortsatt fra i kapitlene om antikkens historie og de første statsdannelsene er det vanskelig å si at kjønnsperspektiver gjennomsyrer boka. Men det som står, er mye nok, og mer enn bra bok. Et pluss er også ei fyldig tidslinje mot slutten.

 Om å lese Kapitalen

Skal vi bevege oss over fra biografier og historiske analyser til «the real thing», er det ingen vei utenom studier av Kapitalen selv. For å hjelpe til med å lese et omfattende, detaljert og – i alle fall for mange av oss – ganske kronglet verk i flere bind, er det flere skarpskodde marxister i vår tid som rekker ut ei hjelpende hånd. På norsk er vi så heldige at vi kan gå til Ben Fine og Alfredo Saad-Filhos kortfattete introduksjon, som kom på Forlaget Rødt! i Harald og Anne Minkes gode oversetting.

Et skritt å gå videre for engelskyndige er å oppsøke den marxistiske geografen David Harvey, som etter årtusenskiftet har skrevet ei rekke bøker om den nye imperialismen, nyliberalismens historie og krisa i den globale kapitalismen. Parallelt med dette har han på hjemmesida si (www.davidharvey.org) lagt ut populariserte nettforelesninger om hvor viktig det er å lese Kapitalen, og hvordan det etter hans oppfatning kan gjøres. (Her ligger også en timinutters tegnefilm hvor han forklarer dagens krise på en inter-essevekkende og humoristiske måte. (Det er ingen liten bragd!).

Med utgangspunkt i disse forelesningene har Harvey skrevet to «guidebøker». I seg selv er det ikke originalt å gå gjennom, forklare og formidle Marx, men Harvey gjør mer enn å ta oss med på ei reise gjennom begreper som produktivkrefter, produksjonsforhold, akkumulasjon, penger, sosialt nødvendig arbeid, merverdi og utbytting. Fordi han gir seg selv bedre plass enn i tilsvarende introduksjoner, går han både inn på et forsvar mot kritikere, og viser med et vell av eksempler hva de grunnleggende kampene – f.eks. når det gjelder arbeidstidas lengde – handler om i dag. Det er da også nærliggende å kople Marx´ kriseforståelse til dagens dyptgripende krise. Mot postmodernistiske kritikere er han, som alltid, nådeløs, og med marxistiske begreper viser han at det først og fremst er produksjon og kapitalisme som former våre samfunn og våre liv, og at temaer som nasjon, kjønn og identitet er utfyllinger istedenfor erstatninger.

 Fra Marx til Walter Benjamin

David Harvey er selvsagt ikke aleine om å anvende – og fornye – marxistisk tenkning i vår egen tid. Michael Löwy, som har en jødisk/brasiliansk/fransk bakgrunn, er etter manges mening en av vår tids fremste tenkere innenfor en marxistisk tradisjon, og som særlig ser det som sin oppgave å frigjøre marxistiske teorier fra den stalinistiske tvangstrøya. At han selv forbindes med en form for trotskistisk retning, og har levert tungtveiende analyser av «den permanente revolusjonen», betyr så langt fra at han forholder seg ukritisk til Trotskij som en slags ufeilbarlig kirkefader. Han har også et godt rykte for å løfte fram både etisk-humanistiske og – ikke minst – økologiske aspekter ved marxismen, og har gjennom ei lang liste av arbeider kastet nytt lys over bl.a. Walter Benjamin, Georg Lukács, Rosa Luxemburg og Antonio Gramsci. Dette er ikke bare filosofiske retninger, det er i de fleste tilfeller tale om tenkere som spilte en viktig rolle i sine hjemlands sosialistiske/kommunistiske partier. En rød tråd hos Löwy er da også hvor avgjørende klassekamp, sosialistisk bevissthet og revolusjonære handlinger er, dvs. at han gjennomgående advarer mot teknologisk-deterministiske tilbøyeligheter, «produktivistisk» framtidstro og forestillinger om historiens mål gjennom definerte stadier. Han går heller ikke av veien for å løfte fram forbindelser mellom Marx og latinamerikanske frigjøringsteologer, og er kjent for å legge vekt på det revolusjonære potensialet hos småbønder og jordløse landarbeidere i Sør. Ikke minst har han tilknytning til MST-rørsla i Brasil.

En bedre introduksjon til Löwys usedvanlig rikholdig produksjon på en rekke språk enn denne essaysamlinga, kjenner i alle fall ikke jeg til. Samtidig som de forskjellige kapitlene henger sammen, kan de godt leses og fordøyes en av gangen, det gjør et tidvis krevende språk lettere å komme gjennom. Det er verdt strevet!

Til slutt: Dette er en av mange usedvanlig viktige og spennende utgivelser fra USA-forlaget Haymarket Books, som også utmerker seg med billigutgaver av dyre bøker som tidligere er gitt ut på europeiske forlag. Sjekk ut nye og kommende utgivelser på http://www.haymarketbooks.org.

 Tore Linné Eriksen

Thomas Piketty har skrive ei bok som er kalla Kapitalen i det 21. århundre (Den norske tittelen på boka. Omsettaren sin merknad.) Boka har skapt debatt. Piketty argumenterer for progressiv skattlegging og ein global formuesskatt som einaste måten å motverke utviklinga mot etableringa av ei «patrimonial» form for kapitalisme, prega av det han kallar «skremmande» ulikskapar i formue og inntekt. Han dokumenterer og i detalj, som er vanskelig å tilbakevise, korleis sosial ulikskap i både formue og inntekt har utvikla seg dei siste to hundre åra, med særleg vekt på rolla til formue. Han knuser den utbreidde oppfatninga av at fri marknadskapitalisme spreier rikdom og at marknadskapitalismen er det store bolverket i forsvaret av individuelle fridomar og av fridom i det heile. Piketty viser at fri marknadskapitalisme utan store statlege fordelingsinngrep produserer anti-demokratiske oligarki. Denne påvisinga har gitt næring til liberalt raseri og fått Wall Street Journal til å gå i spinn.

Boka har ofte vorte presentert som det tjueførste hundreåret si erstatning for Karl Marx sitt verk Kapitalen i det nittande hundreåret. Men Piketty nektar for at det var intensjonen hans, noko som er like greitt sidan boka hans ikkje er ei bok om kapital i det heile tatt. Ho fortel oss ikkje korfor krakket i 2008 skjedde og korfor det tar så lang tid for så mange menneske å kome seg ut av den doble byrda av langvarig arbeidsløyse og millionar bustader tapt som pant til bankane. Ho hjelper oss ikkje til å forstå korfor veksten i dag er så svak i USA i motsetning til Kina, og korfor Europa er låst inne i ein politikk for nøysemd og ein økonomi i stagnasjon. Det Piketty viser statistisk (og vi er i gjeld til han og kollegaene hans for det), er at kapitalen i heile si historie har hatt ein tendens til å produsere stadig større grad av ulikskap. Dette er for mange av oss knapt noko nytt. Det var nettopp Marx sin teoretiske konklusjon i første bindet av Kapitalen. Piketty lar vere å informere om det, noko som ikkje er overraskande sidan han seinare – mot skuldingar i høgrepresse for å vere ein forkledd marxist – har hevda at han ikkje har lese Kapitalen til Marx.

Piketty samlar ei mengd data for å underbygge argumenta sine. Oversikta hans over skilnadane mellom inntekt og formue er overtydande og nyttige. Og han gir eit gjennomtenkt forsvar for arveavgift, progressiv skattlegging og ein global formuesskatt som mulege (men nesten heilt sikkert ikkje politisk levedyktig) mottiltak mot vidare konsentrasjon av rikdom og makt.

Men korfor får ein denne trenden mot større ulikskap? Frå dataene hans (krydra med nokre litterære referansar til Jane Austen og Balzac) utleier han ei matematisk lov som skal forklare kva som skjer. Den stadig aukande opphopinga av rikdom hos den berømte éine prosenten (eit omgrep popularisert av «Occupy»-rørsla) skriv seg frå det enkle faktumet at avkastingsraten på kapital (r) alltid overstig veksten i inntekt (g). Dette, seier Piketty, er og har alltid vore «den sentrale motseiinga» i kapitalen.

Men ein statistisk regularitet av denne typen er neppe ei fullgod forklaring, og langt mindre ei lov. Så kva krefter produserer og opprettheld ei slik motseiing? Piketty fortel ikkje det. Lova er lova, og det er det. Marx ville sjølvsagt ha forklart eksistensen av ei slik lov med ubalansen i makt mellom kapital og arbeidskraft. Og den forklaringa held framleis. Det stadige fallet i arbeidarane sin del av nasjonalinntekta frå 1970-talet av skriv seg frå den fallande politiske og økonomiske arbeidarmakta. Kapitalen mobiliserte på same tid teknologiar, arbeidsløyse, utskilling og anti-arbeidarpolitikk (som Margaret Thatcher og Ronald Reagan stod for) for å knuse all opposisjon. Som Alan Budd, ein økonomisk rådgjevar for Margaret Thatcher, vedgjekk i ein uovervaka augneblink: 80-talet sin anti-inflasjonspolitikk viste seg å vere ein svært god måte å auke arbeidsløysa på, og å heve arbeidsløysa var ein svært tenleg måte å redusere styrken til arbeidarklassen på … Det som vart utvikla der, i marxistiske termar, var ei krise som gjenskapte ein reservearmé av arbeidskraft og har gitt kapitalistar høg profitt heile den etterfølgjande perioden.

Ulikskapen i godtgjersle til gjennomsnittsarbeidaren og administrerande direktørar var på rundt 30 til 1 i 1970. No er han på godt over 300 til 1, og i tilfellet MacDonald omtrent 1200 til ein.

Men i bind to av Kapitalen (som Piketty heller ikkje har lese, sjølv som han muntert avviser det) viste Marx at kapitalen sitt driv i retning av å presse lønningane ned på eit tidspunkt ville avgrense marknaden sin kapasitet til å absorbere produkta til kapitalen. Henry Ford vedgjekk dette dilemmaet for lenge sidan då han godtok åttetimars dag til 5 US $ for arbeidarane sine, som han sa, for å auke etterspørselen til konsumentane. Mange tenkte at mangel på effektiv etterspørsel forverra den store depresjonen på 1930-talet. Dette inspirerte keynesiansk ekspansiv politikk etter andre verdskrig og reduserte ein del av ulikskapane når det gjaldt inntekter (men ikkje så mykje når det gjaldt formue) under ein sterkt etterspørselsdriven vekst. Denne løysinga kvilte på den relative styrkinga av makta til arbeidarklassen og utviklinga av den «sosiale staten» (Piketty sitt omgrep) finansiert ved progressiv skattlegging. «I det heile,» skriv han, «gjennom perioden 1932–1980, nesten eit halvt århundre, låg den føderale toppskatten på inntekter i USA på i gjennomsnitt 81 prosent.» Og dette dempa ikkje på nokon måte veksten (ein annan bit av Piketty sitt bevis som avviser høgresida sine trusartiklar).

Ved slutten av 1960-talet vart det klart for mange kapitalistar at dei måtte gjere noko med den urimelege makta til arbeidarane. Derfor kasta dei Keynes ut av templa til respektable økonomar, løfta fram tilbudsideprofeten Milton Friedman, opna eit korstog for å stabilisere, om ikkje redusere skattlegginga, alt saman for å bygge om den sosiale staten og for å disiplinere arbeidskrafta. Etter 1980 vart toppskatten redusert og kapitalinntekter – ei viktig inntektskjelde for dei ultrarike – vart skattlagt med langt lågare satsar i USA, noko som enormt auka flyten av rikdom til den høgste éin-prosenten. Men verknad på vekst var det knapt muleg å registrere, viser Piketty. Så «nedsildringa» av ytingar frå dei rike til resten (ei anna favoritt-tru på høgre fløy) fungerer ikkje. Ikkje noko av dette vart diktert av noka matematiske lov. Alt handla om politikk.

Men då var sirkelen slutta, og det meir presserande spørsmålet vart: Kor er etterspørselen? Piketty ignorerer systematisk dette spørsmålet. 1990-tallet løynde svaret ved hjelp av ei enorm utviding av kreditt, inkludert utvidinga av bustadlån finansierte i «sub-prime»-marknader. Men aktivabobla som dette skapte, måtte sprekke slik ho gjorde, og førte til Lehman Brothers sitt fall og kredittsystemet med det i 2007–8. Men profittratane og vidare konsentrasjon av privat rikdom tar seg raskt opp igjen etter 2009, mens alt og alle andre gjorde det dårleg. Profittratane til bedrifter er no så høge som dei har vore nokon sinne i USA. Bedrifter sit på ei mengd kontantar som dei nektar bruke, fordi marknadsforholda ikkje er robuste.

Piketty si formulering av den matematiske lova kamuflerer meir enn ho avslører om klassepolitikken som er involvert. Som Warren Buffett har sagt: «Sjølvsagt er det klassekrig, og det er min klasse, dei rike, som står for han, og vi vinn.» Eit sentralt mål for sigeren deira er dei aukande skilnadane i formue og inntekt mellom den øvste prosenten og alle andre.

Men det er eit vanskeleg sentralt punkt i argumentet til Piketty. Det kviler på ein misforstått definisjon av kapital. Kapital er ein prosess, ikkje ein ting. Kapital er ein sirkulasjonsprosess der pengar blir brukt til å skape meir pengar, ofte, men ikkje berre, ved å utbytte arbeidskraft. Piketty definerer kapitalen som ei samling aktiva på hendene til privatpersonar, selskap og offentleg organ, aktiva som det kan bli handla med i marknaden, ubunde av om disse eigedelane blir brukte eller ikkje. Desse aktiva kan vere landareal, fast eigedom og intellektuell eigedom (patentar m.v.), men også kunst og juvelar eg måtte samle på. Å fastslå verdien av alle desse tinga er eit vanskelig teknisk problem som det ikkje finst noko avtalt løysing på. For å kalkulere avkasting, r, må vi ha ein måte å verdsette startkapitalen på. Dessverre er det ingen måte å verdsette han på uavhengig av verdien av dei varene og tenestene som er brukte til å produsere han eller kor mykje han kan bli seld for i marknaden. Heile den ny-klassiske økonomisk tenkinga (som er fundamentet for Piketty si tenking) er grunnlagt på ein tautologi. Avkastinga på kapitalen er avhengig av veksttakten fordi kapitalen er verdsett ved hjelp av det han produserer, og ikkje på bakgrunn av det som vart sett inn i produksjonen. Verdien til kapitalen er sterkt påverka av spekulative forhold, og kan bli alvorleg forvrengd av den berømte «irrasjonelle begeistringa» som Greenspan peika på som karakteristisk for aksje- og bustadmarknadane. Viss vi ser bort frå bustader og fast eigedom – og verdien av kunstsamlingane til «hedge fond»-folka – når vi definerer kapital (og grunnlaget for å ta dette med er heller svak), havarerer Piketty si forklaring av årsak bak aukande skilnader i formue og inntekt. Men påvisinga hans av tilstanden i fortid og notid når det gjeld ulikskap, vil bli ståande.

Pengar, land, eigedom, anlegg og utstyr som ikkje blir brukt produktivt, er ikkje kapital. Viss avkastinga på kapitalen som blir brukt er høg, er dette fordi ein del av kapitalen er trekt ut av omløp og i praksis streikar. Å avgrense tilgangen på kapital til nye investeringar (eit fenomen vi er vitne til no) sikrar ei høg avkasting på den kapitalen som er i omløp. Å skape ei slik kunstig underdekning er det ikkje berre oljeselskapa som gjer for å sikre høg avkasting. Det er noko all kapital gjer når det er høve til det. Det er dette som underbygger tendensen for avkastinga på kapitalen (uansett korleis denne er definert og målt) til alltid å overstige veksten i inntekter. Det er slik kapital sikrar sin eigen reproduksjon, ubunde av kor trasig følgjene er for resten av oss. Og slik lever kapitalistklassen. Det er mykje verdifullt i Piketty sine dataoppsett. Men forklaringa hans på korfor ulikskapar og oligarkiske tendensar oppstår, er heilt feil. Forslaga hans til bøtemiddel mot ulikskapane er naive, om ikkje utopiske. Og han har sikkert og visst ikkje utvikla ein fungerande modell for kapital i det tjueførste århundret. Til det formålet treng vi framleis Marx eller hans likeverdige av i dag.

(Omtalen er oversatt til norsk av Einar Jetne)

Gladnytt 1

Det klages så mye på ungdommen, her er det så mange som er late, arbeidsskye og tiltaksløse. Ja, noen er til og med uføre. Derfor har vi ei regjering som satser på at det skal være lønnsomt å arbeide. Fliden skal belønnes. Men i blant er det lyspunkter i mørket, det ser vi når skattelistene kommer.

Her ser vi at det er mange som har arbeidet

hardt, og derfor velfortjent har klart å legge seg opp litt sparepenger. De er eksempler til etterfølgelse, og det er merkverdig at ikke flere tar etter. Det gjelder å stå opp om morran. Derfor sender vi en oppmuntrende hilsen til Frederik Wilhelm Mohn (27), Ragnhild Ulltveit-Moe (22). Gunnar Selvaag (29), Karianne Klaveness (26), Kristine Klaveness (28), Agnes Astrup (25) og Michael Brun (23), som i ung alder har klart å spare et sted mellom 100 og 300 millioner hver. Stå på videre!

Det er mye diskusjon om det er arv eller miljø som teller mest. Det er ingen motsetning. F.eks. er det enkelte miljøer hvor flere arver mer. Og er det ikke bra at arveavgiften fjernes, slik at folk slipper å flytte til et annet land der det er billigere å dø?

Gladnytt 2

Det heter ofte at omfordeling ikke nytter noe særlig; det er altfor få rike og for mange fattige til at det virkelig monner. Derfor skal kaka bli større istedet for å fordeles på en annen måte.

Nå leser vi rapporten Global Wealth Rapport fra den sveitsiske storbanken Credit

Suisse om hvordan verdens formuespyramide ser ut. Det er en orgie i gladnytt. De litt usikre tidene rundt 2008/09 er heldigvis over, og tallet på dollarmillionærer – og milliardærer – er nå på rask oppover igjen, og det aller mest i USA. Rapportens nøkterne tall forteller oss at de 0,7 % rikeste i verden legger beslag på 115 000 milliarder dollar. Det er 44 % av hele kaka. De 70 % som befinner seg nederst må derimot dele på 2,9 %. Dvs. at 35 millioner på toppen har 150 ganger mer enn det 3,3 milliarder mennesker har til sammen. Fra andre undersøkelser veit vi at de 67 rikeste har like stor formue som halvparten av verdens befolkning. Det er hyggelig å høre, da gjenvinner vi troen på at en mer rettferdig fordeling virkelig vil gi resultater.

 Gladnytt 3

Det er ikke lett å finne fram til den rette parfymen, det er noe vi alle strever med. Men hvor kommer løsningen fra, om ikke fra Cuba? Selskapet Labiofam, som tilfeldigvis eies av nevøen til Fidel og Raul Castro, har lenge samarbeidet med en fransk bedrift om to nye parfymer, som snart er klare for lansering. Den ene har fått navn etter Ernesto Che Guevara, og skal dufte av sitrus og treverk. Den andre heter Hugo, etter Venezuelas mangeårige president. Den har en litt mer fruktig eim, med hint av papaya og mango. Det er altså ikke et spørsmål om å etterlikne revolusjonsledernes egne kroppslukter. Det kan være like greit.

Gladnytt 4

Det er altfor mye uvennskap og strid i verden, og det er derfor gledelig å bringe videre historier om hva vennskap og godt samarbeid kan føre til. Vi tar utgangspunkt i at Erik Solheim (noen som husker han?) skal kaste glans over et Civita-prosjekt om hva som er galt med norsk utviklingspolitikk. (Vi tipper at svaret er at det er for lite marked, for mye stat og for høy formueskatt). Når Clemet henter inn Solheim, er det selvfølgelig for å yte gjengjeld, etter at han tidligere innsatte henne som styreleder i Norfund. (Det var for å holde erkeliberalist og direktør Kjell Roland i øra). Eller var det kanskje fordi han skreiv så rørende vakkert om henne i et festskrift? Men det stopper ikke her. Hele prosjektet er finansiert med et par millioner av Bill Gates, og også han må sies å være en venn av Solheim. I alle fall har han alltid hatt sugerør i den rødgrønne statskassa, enten det gjelder vaksiner – som går utenom det offentlige helsevesenet – eller når han og Solheim fronter Afrikas «grønne revolusjon» med Yara og noen av verdens versting-selskaper på laget.

Gladnytt 5

Det er mange som strever med å lage cv-er, skrive jobbsøknader og oppføre seg riktig under intervjuer. Også her er det gode nyheter å hente om hvordan dette kan gjøres. I ei av høstens mange nye bøker om Jonas Gahr Støre går det fram at hans forgjenger som AP-leder allerede tidlig i 2010 luftet tanken om generalsekretærstillingen i Nato. Men hva manglet på cv-en? Jo, en krig med treffsikre norske bomber. Til svenske partifeller begrunnet Stoltenberg det med at norske jagerflygere måtte få trene litt, øvelse gjør som kjent mester. Det er ingen tvil om at Stoltenbergs rolle som pådriver vakte stor begeistring hos de høye herrer og kvinner i Nato. Slik var hver eneste bombe som en jobbsøknad å regne. Og dermed fikk vi en gledelig historie om at det virkelig nytter å anstrenge seg når man vil ha drømmejobben.

Artikkelen ser kort på utviklingen til den nåværende krisen, og diskuterer ødeleggelse og devaluering av kapital som sentralt for å «løse» økonomiske kriser. Så ser den på sammenhenger mellom den økologiske og økonomiske krisen, og hvorfor en grønn kapitalisme sannsynligvis er en umulighet. Til slutt fire forslag til reformer.

Ståle Holgersen har doktorgrad i sosialgeografi ved Universitetet i Lund. Har skrevet om byplanlegging, klasseanalyse og kriseteori.
Rikard Warlenius er miljøpolitisk talsperson for Vänsterpartiet i Stockholm og medlem av partiets økologisk-økonomiske programkomite. Var fra 2004 til 2009 redaktør av den syndikalistiske avisa Arbetaren.

Vi har ikke tall på hvor mange tekster i venstreradikale tidsskrift som har begynt med at «nå er situasjonen spesiell». Det er nok utallige, men vi skriver det likevel en gang til, for seriøst: nå er vi i en avgjørende situasjon. Seks år etter at den største økonomiske krisen siden mellomkrigstiden ble global, sliter fremdeles økonomer og politikere med å «løse den» og gjenskape økonomisk vekst. Samtidig blir det mer åpenbart for hver dag at vi også står ovenfor andre kriser direkte relatert til verdensøkonomiens vekst: primært en klimakrise forårsaket av vår bruk av fossile brensler.
To forskjellige strategier har vært forsøkt for å håndtere den økonomiske krisen: en keynesiansk inspirert ekspansiv kontrasyklisk politikk, og en innstrammingspolitikk. Fra venstresiden – fra et sted inni Arbeiderpartiet og helt ut til venstre, fra den rød-grønne regjeringen til Manifest – finner vi forsvar av den første strategien. Krisen ble tidlig ansett som the «Return of the Master» – og mesteren er John Maynard Keynes (bildet). Og med inspirasjon fra Keynes ble krisen forklart med dårlige politiske reguleringer og stagnerende lønninger, som igjen svekket etterspørselen i Vesten og dermed forårsaket en låneboble som siden sprakk og skapte krisen. Det klassiske keynesianske svaret ble at staten skulle «stimulere» økonomien gjennom å bruke penger.
Vi har tre innvendinger mot denne teorien. For det første var det ikke bare politiske reguleringer og svak etterspørsel som skapte krisen i 2008. For det andre viser historien at det slett ikke er sikkert at statlige stimuleringer løser krisen (i alle fall ikke når krisen er så massiv som denne gang), og for det tredje: Gitt at vi har feil, og at krisen skulle bli «løst» gjennom en statlig investeringspolitikk, så skulle 40 nye år med økonomisk vekst (til neste krise) mest sannsynlig være en økologisk katastrofe. Når dagens venstreside gjør seg til talspersoner for en klassisk keynesiansk krisepolitikk, innebærer det også en farlig lek med ilden. I denne teksten vil vi forsøke å formulere noen ideer til en krisepolitikk som ikke tar utgangspunkt i keynesianismen.
Teksten var opprinnelig skrevet i en svensk kontekst, men passer også – sannsynligvis enda bedre – i en norsk sammenheng. Argumentet om at den nåværende krisen er irrelevant for Norge (dvs. «løst»), vil vi avfeie med en gang. For det første er krisen av internasjonal karakter og er ikke løst noen sted i Vesten før en generell økonomisk vekst er etablert. Og både Europa og USA sliter fremdeles, seks år (sic!) etter at krisen ble internasjonal, med å en etablere «normal» økonomisk vekst på 3–4 prosent – og dette gjelder også Norge. Norge er på grunn av sin oljevirk-somhet unektelig i en spesiell situasjon, men i forhold til økonomiske kriser kan denne medaljen også ha en bakside. Da kriser blir «løst» gjennom ødeleggelse av eksisterende kapital og gjennom omvandling av strukturer og relasjoner, er Norge i en posisjon hvor en keynesiansk krisepolitikk heller kan utsette og forsterke problemer, enn å løse dem. I tillegg er det selvsagt imperativt at Norge endrer sin klimapolitikk om ikke Norge tenker fortsette å bidra til å ødelegge planeten fullstendig.

Krisens to (eller tre) faser
Selv om 2008-krisen ble utløst av en nord-amerikansk boligboble, viste deg snart at det var snakk om noe langt mer alvorlig enn bare en boligboble eller en finanskrise: dette var en krise i selve det kapitalistiske systemet. Krisen er ikke bare eksepsjonell på grunn av sin rekkevidde og sin dybde, men kanskje fremfor alt på grunn av hvor vanskelig det har vært for Vesten å komme ut av krisen. I følge Giancarlo Corsetti (2012) har debatten om krisepolitikken gått gjennom to eller tre faser. Den første fasen begynte så snart man oppdaget at krisen var langt mer enn en korrigering av boligprisene, og stater satset kraftig på redningspakker, keynesianske investeringsprogram og økonomiske reguleringer, samtidig som sentralbanker øste milliarder med dollar inn i de finansielle institusjonene. Det er liten tvil om at disse tiltakene avverget en fullstendig økonomisk kollaps, men de lyktes aldri å gjenskape stabil økonomisk vekst.
Denne første fasen har marxisten Alex Callinicos (2012:74) kalt «the Keynesian episode of 2008–9». Den keynesianske økonomen Paul Krugman (2008) erkjenner at stimuleringen ikke var tilstrekkelig for å gjenskape vekst, men hevder at krisen kan løses gjennom enda mer økonomisk stimuli. Ettersom dette er et hypotetisk argument, kan det ikke bevises eller motbevises, men det finns historiske eksempler som tyder på det motsatte. Og som vi skal se, så utgår ikke marxistisk økonomisk teori fra at statlige stimulanser, og dermed også en større statlig gjeldsbyrde, er en magisk løsning på økonomiske kriser. Det kan til og med fordype dem. Utviklingen i Norge var i generelle trekk ganske lik den internasjonale tendensen, med unntaket at en sosialdemokratisk regjering med abnorme pengereserver kunne gi enda større støtte til bankene og mer økonomisk stimuli.
Det Corsetti kaller krisens andre fase, var dog ikke like sterk i Norge som i mange andre land: Fra rundt 2010 var det internasjonalt en overgang til en innstrammingspolitikk som skulle få katastrofale konsekvenser for arbeiderklassen. Etter at statlige bailouts og redningsaksjoner under den «keynesianske episode» førte til gigantiske overføringer av gjeld fra private til statlige hender – som forhindret en fullstendig kollaps av det økonomiske systemet, men uten at det førte til økonomisk oppgang – dreide fokus til hvordan en skulle håndtere økt underskudd på budsjetter og statsgjelden. Den eneste veien ut, ifølge den hegemoniske fortellingen, var å minske underskuddet gjennom å skjære kraftig ned på offentlige utgifter og å innføre streng finansiell disiplin. Et beslektet argument for innstrammingspolitikken, fremført av for eksempel Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff (2010) var at høy statsgjeld i seg selv bidro til stagnasjon og kriser. For å kutte ned gjelden krevdes derfor både nedskjæringer i offentlig sektor og nye privatiseringer.
I 2012 hevdet Corsetti at vi muligens var på vei mot en tredje fase hvor kritikken av innstrammingspolitikken eskalerer til et punkt hvor alternativer ville dukke opp. Og innstrammingspolitikken har blitt møtt med stadig sterkere kritikk. Kritikken har delvis vært akademisk – som når Reinhart og Rogoff ble kritisert for at deres empiriske bevis ble produsert gjennom «coding errors, selective exclusion of available data, and unconventional weighting of summary statistics» (Herndon, Ash & Pollin 2013:1). Kritikken har også vært politisk – som at landene med den hardeste innstramningen, som for eksempel Hellas, også har vært de landene det har gått dårligst for i Europa.
Og her står vi nå også, i 2014: Innstram-mingspolitikken fortsetter, sterkest i Sør-Europa men også i nord, den økonomiske veksten er svak og det økonomiske situasjonen er fremdeles ustabil. Og selv om kritikken mot innstrammingspolitikken er meget sterk, behøver vi fremdeles å artikulere krav som kan lede oss over til tredje fase. I denne situasjonen er det mange som vender seg til Keynes – vi håper å vise i det følgende at det er mer fruktbart å la seg inspirere av Marx og politisk økologi.

Kriser som (kreativ) ødeleggelse
Blant marxister finnes det forskjellige teorier som forklarer økonomiske kriser. I den nåværende krisen har det ifølge Bellofiore (2011) og Basu & Vasudevan (2013) utkrystallisert seg to dominerende posisjoner blant marxister: en som ser krisen som resultat av problemer knyttet til realisering av kapital og overproduksjon (dvs at den kapitalistiske produksjonen vokser seg større enn mulighetene til å realisere profitten) og en som fokuserer på Marx’ lov om profittkvotens fallende tendens (som ser en tendens i kapitalismen til at det blir en større andel maskiner og fast kapital i forhold til arbeid, og dermed synker profitten ettersom arbeid er den eneste kilden til produksjon av mer verdi under kapitalismen). Debatten om hvilken kriseteori som best forklarer den nåværende krisen, har gått hett for seg i mange marxistiske tidsskrifter siden 2008. Vi tror begge hovedteoriene er fruktbare innganger til å forstå dagens økonomiske situasjon, men vi skal ikke redegjøre for hele debatten her (se Holgersen 2013, i Rødt! 2/2013). Her vil vi istedet vektlegge to generelle implikasjoner fra marxistisk kriseteori vi anser som særdeles viktige i dagens situasjon.
For det første er kriser en stadig tilbakevendende del av kapitalismen. Krisen 2008 er ikke (bare) årsaket av høyrepolitikk og nyliberalisme. Selv om SV eller Rødt skulle ha rent flertall på Stortinget, ville vi fremdeles ha tilbakevendende økonomiske kriser (gitt at kapitalismen overlevde). Krisenes årsaker finnes i motsetninger innad i selve kapitalismen – så kan en eventuelt diskutere hvilke av de indre motsetningene som er av avgjørende betydning for hvilke prosesser. Og nesten like sikkert som at kriser kommer, er det at de også går over. I følge Marx er kriser «alltid bare forbigående og voldsomme løsninger avde eksisterende motsigelser.» (Marx 1973:227) Men selv om krisene «løses» gjennom nye bølger av kapitalakkumulasjon, elimineres ikke de underliggende motsetningene.
Og her kommer vi til den andre implikasjonen vi vil ta med oss: I følge marxistisk kriseteori «løses» kriser gjennom devaluering og ødelegging av kapital og verdi, og disse «løsningene» skjer alltid på noens bekostning. Den marxisten som kanskje best har beskrevet slike prosesser, er David Harvey, som med sitt begrep «romlig-temporære fixer» driver tesen at kapitalismen aldri løser sine iboende problemer, men bare flytter dem rundt – enten romslig, for eksempel gjennom å flytte produksjonen til land med lavere lønninger, eller temporært, at kapitalen i mangel på lønnsomme investeringer kaster seg inn i produksjon av noe som tar lengre tid men like fullt forventer å gi god avkastning, som produksjon av boliger, kontorer eller andre bygninger. Hovedpoenget er at kriser aldri virkelig løses innenfor kapitalismen, men bare flyttes rundt og fram (derav vår bruk av anførsels-tegn på «løsninger»), og i denne prosessen rives gamle strukturer opp og nye skapes (Harvey 1999, 2001). Mindre konjunktursvingninger og mindre kriser kan kanskje overkommes gjennom at staten skyter inn penger, men i større kriser kan slik politikk like gjerne forsterke problemene.
Kapital kan ødelegges på forskjellige måter. Pengenes verdi kan undergraves gjennom inflasjon eller destruert gjennom innstilte gjeldsbetalinger og avskrivninger av fordringer; varer kan måtte bli solgt til underpris, eller forbli usolgte og kastet; produksjonskapasitet kan stå ubenyttet, forlatt eller fysisk ødelagt; selskaper kan gå konkurs, og så videre. Gjennom å ødelegge kapital synker produksjonskostnadene, noe som igjen underletter for ny økonomisk vekst. Og når økonomien atter tar fart, inkluderes også nye innovasjoner i både teknologi og organisering – gjerne i (nye) selskaper og på nye steder.
Kapitalismens destruktive faser fører til store omkostninger for dem som gjennom-lever dem. Dette bør ikke komme som noen overraskelse for folk som er bekjente med kapitalismens natur: det er få som liker det – spesielt ikke vi sosialister – men sannheten er at kapitalismen løser sine kriser gjennom at folk mister jobb og hus og kanskje også meningen med livet. Det er fælt og avskyelig, men så er det også kapitalismen vi snakker om. Og mens vanlige folk (og enkelte kapitalister) lider, kommer (enkelte andre) kapitalister til å tjene stort: opportunistiske banker og andre store investorer som bruker krisen til fusjoner og oppkjøp; kapitalister som lykkes å slå mynt på lavere produksjonskostnader; entreprenører som gjennom flaks eller dyktighet satser på vinnende konsepter når markedet tar fart igjen. Hvilke romslig-temporære fixere som «løser» krisen, og hvilke av kapitalismens motsetninger som siden blir sentrale, kan bare historien vise, men det påvirkes også av hvordan devalueringen og ødeleggelsen gjennomføres.
Begge disse implikasjonene fra marxistisk kriseteori avviker fra en normal keynesianistisk forståelse. I følge de fleste keynesianere, som for eksempel Robert Skidelsky, er krisen et resultat av dårlige økonomisk-politiske valg, og årsaken finnes i «the wrong ideas of economics» (Skidelsky 2009:Xiv). Argumentet finner gjenklang i Keynes’ «famous last words» i The General Theory: «But, soon or late, it is ideas, not vested interests, which are dangerous for good or evil» (Keynes 1964:384). Alternativt ser mange keynesianere på «psykologiske effekter» for å forklare hvorfor folk har tatt så store lån i oppgangstider, som de siden sliter med å betjene i nedgangstider, og i tillegg mener keynesianere at økonomiske sykluser kan unnvikes og overvinnes gjennom «bedre» politisk-økonomiske reguleringer.
For keynesianske økonomer er den pågående innstrammingspolitikken bare «the wrong ideas», en irrasjonell ideologisk høyrerefleks, rene «galskapen» (Krugman 2012). For mange marxister er innstramninger derimot rasjonelle – om de vel og merke forstås fra kapitalens behov. Innstrammingspolitikken kan da betraktes som en egnet måte å gi regningen for krisen til arbeiderklassen gjennom devaluering av lønninger og pensjoner. Inspirert av Joseph Schumpeter sitt klassiske begrep skulle man neste kunne kalle det for kapitalens «kreative ødeleggelse». Sosialister må selvsagt arbeide for å lindre arbeidsløshetens og krisens effekter, men ingen kapitalistisk stat kan helt skåne arbeidsklassens fra byrdene ved kapitalistiske kriser. Spørsmålet blir hvordan, og i hvilken grad, man kan sende regningen for økonomiske kriser til andre samfunnsklasser, og hvilke former for kapital som kan ødelegges og devalueres.
Vi lever i en kritisk tid. Vi har en økonomisk krise som i størrelse bare kan sammenlignes med 1930-tallets store depresjoner – en krise som ble «løst» gjennom andre verdenskrig sine massive ødeleggelser av kapital. Men dagens krise sammenfaller også med en økologisk krise som umulig kan overses. Sammen danner de sammenfallende økonomiske og økologiske motsetningene hva økomarxisten John Bellamy Foster (2013) kaller en «epokegjørende» (epochal) krise som underminerer de materielle vilkårene for samfunnet i sin helhet. Og hva innebærer dette for de keynesiansk inspirerte løsningene som også er hegemoniske på store deler av venstresiden?

Kriseteorier og klimaet
Vi skal ikke her bruke mye plass på å vise alvorlighetsgraden til den pågående klimakrisen. Vi skal heller ikke gjøre saken mer komplisert gjennom å påpeke at også flere andre planetære grenser er overskredet, eller nære ved å bli det. Det skal være tilstrekkelig å konstatere det åpenbare: Om vi vil være noenlunde sikre på en framtid verdt navnet, må de globale utslippene av drivhusgasser så snart som mulig reduseres, og industrialiserte land som Norge må gå foran – av økonomiske, juridiske, politiske, praktiske og etiske årsaker. Det finnes ingen garantier for at en omstilling vil kunne stoppe den globale oppvarmingen, da den allerede er i god gang, men heller ingen gode grunner til at vi skal la være å forsøke. Klimakrisen må påvirke hvordan venstre-siden utformer sin økonomiske politikk, og også her er det viktig å se en keynesiansk mot en marxistisk forståelse av fenomenet.
Først må vi slå fast at fra et økologisk synspunkt er historiene til både keynesianismen og marxismen veldig belastede. Etterkrigstidens velferdskapitalisme, da Richard Nixon kunne si at «vi er alle keynesianere», bygde på eksternalisering av miljøbelastninger og utnytting av tredje verdens arbeidere og naturressurser. Den økonomiske veksten, som i seg forårsaker mange miljøproblem, var til og med høyere under kapitalismens keynesianske «gullalder» cirka 1950 til 1973, enn under den nyliberale epoken fra cirka 1980 til 2008. Den «marxistiske» planøkonomien i de realsosialistiske statene var om mulig enda mer økologisk ødeleggende.
Keynesianismen som idé gjorde et solid comeback i 2008, og dens nye popularitet hang sammen med et ønske om å igjen kunne regulere og styre kapitalismen. Viljen til å styre økonomien politisk lokker også forsvarere av «grønn keynesianisme». Allerede tidlig i krisen så blant andre New Economics Foundation og FNs miljøorgan UNEP muligheten til å kunne kombinere keynesianistisk krisepolitikk og klimaomstilling gjennom «green new deals»: her skulle statlige stimulanser, som i klassisk keynesianisme ofte investeres i veibygging og boliger, i stedet pløyes ned i fornybar energi, klimavennlig transport og energieffektiviseringer. Det ble presentert som en vinn–vinn situasjon hvor arbeidsledigheten skulle minske, den økonomiske veksten ta fart og velferden bevares – samtidig som klimaet ble reddet. Hvem kan vel motstå en slik vinn–vinn-situasjon? I land som Sør-Korea, Kina og USA ble det også gjennomført den hel del grønne satsninger i krisens keynesianske fase.
Selv om dette umiddelbart låter fornuftig for mange, finner vi ved nærmere øyesyn likevel dype motsigelser. Keynesianismen handler om å etablere samfunnsmessig produksjon og konsumpsjon på et likevektsnivå med full sysselsetting, det vil si nære kapasitetstaket (som også forklarer dens fantastiske evne til å skape økonomisk vekst i etterkrigstiden). Hvis klimaomstilling handler om å produsere mer og bygge nytt, kan dette være et nyttig redskap. Og vi ser ikke helt bort fra at keynesianske stimuleringer kan legge grunnen for en ny kapitalistisk utviklingsblokk som kombinerer informasjonsteknologi og fornybar energi, i det Jeremy Rifkin kaller «den tredje industrielle revolusjonen» (Rifkin 2011).
Men i lengden er det umulig å kombinere keynesianismens høye økonomiske vekst, massekonsumpsjon og masseproduksjon, med økologisk holdbarhet. Selv om stimuleringen rettes direkte mot «grønne sektorer» kommer den økonomiske veksten, gjennom de multiplikasjonseffektene som skapes, til å spre seg til de «grå» og «svarte» sektorene. Selv om energiproduksjonen og transportsystem suksessivt gjøres mer fornybare, kreves gigantiske mengder naturressurser for å opprettholde et økonomisk system som dør uten eksponentiell vekst. Borgerlige og keynesianske økonomer er alltid snare med å påpeke at økonomisk vekst ikke nødvendigvis må innebære økt energi- og ressursbruk, tvert imot, får vi ofte høre: en omlegging er bare mulig om noen tjener penger på den. Gjennom effektiviseringer, subsidieringer og dematerialisering (en trend bort fra produksjon av energi- og materialintensive varer og tjenester, over til mer miljøvennlige tjenester) er en «grønn» økonomisk vekst mulig.
Men vi har vanskelig med å se hvordan
klimaet kan reddes uten en absolutt minskning av økonomien. Denne posisjonen forbindes ofte med den voksende degrowth/ decroissance-skolen, men også marxister som John Bellamy Foster har bidratt med viktige analyser av hvordan kapitalismen ikke kan bli holdbar. Analysen til Foster (2000) går ut fra Marx sin interesse for sin europeiske samtids største økologiske problem: avrenning av jordas nærings-emner, som han analyserte som en direkte konsekvens av overgang til et kapitalistisk jordbruk. Mekaniseringer og produktivitets-økninger fristilte majoriteten av jordbruksarbeidere som ble tvunget til byene og industriarbeid. Ved at mennesker ble skilt fra jorda ble også jorda fratatt sine naturlige næringsmidler, samtidig som den menneskelige avføringen skapte miljøproblemer i byene. Denne forstyrrelsen kalles i Kapitalen volum tre, for en «uhelbredelig rift i det sosiale stoffskiftets samlede prosessoläklig reva [rift] i den sociala ämnesomsättningens ömsesidiga process» (Marx 1973:719). Riften kunne midlertidig overbygges ved at næringsemner ble tilført jorden gjennom frarøving av reserver av guano (fugleskitt) fra den peruanske stillehavskysten, og siden gjennom utvikling av kunstgjødsel av forskjellige slag. Men disse nye og midlertidige forskyvningene (shifts) skaper stadig nye rifter som krever nye forskyvninger og så videre. Og den grunnleggende motsetningen forblir uløst.
Foster utvider denne riften i den sosiale metabolismen til å beskrive kapitalismens generelle forhold til naturen; hvor den grunnleggende motsetningen er kapitalismens fokus på bytteverdi fremfor bruksverdi og kapitalismen har en manglende evne til å sette verdi naturen. Denne onde sirkelen kan bare bli avbrutt av en sosialisme, der «den samhälleliga människan, de förenade producenterna, rationellt reglerar denna sin ämnesomsättning med naturen, bringar den under sin gemensamma kontroll i stället för att behärskas av den som en blind makt» (Marx 1973:726).
For å forklare hvordan effektiviseringer under kapitalismen ikke fører til mindre miljøpåvirkning, viser Foster ofte til en annen klassisk politisk økonom. I The Coal Question noterte Stanley Jevons i 1865 at dampmaskinens økte effektivitet ikke førte til en lavere konsumpsjon av kull – heller tvert om. Forklaringen til dette Jevons paradoks er at effektiviseringer skaper større profitt til kapitalisten som dermed kjøper flere dampmaskiner, øker produksjonen og dermed også den absolutte kullkonsumpsjonen. Dette illustrerer også hvorfor det er vanskelig å forestille seg en dematerialisert og grønn kapitalisme; ønsket om en resurseffektiv produksjon, det vil si en relativ frikopling mellom økonomiens størrelse og miljø-påvirkningen, leder nemlig til volumøkning i absolutte mål og dermed til økt, ikke minsket miljøpåvirkning.
På tross av at Vesten har drevet miljø-politikk i 40–45 år, og på tross av all diskusjon om post-industrialisme og tjenestesam-funn, så fortsetter bare menneskenes miljø-påvirkning å øke. Vår post-industrialisme er avhengig av fysisk vareproduksjon andre steder. Kapitalismen er et system som krever økonomisk vekst, noe som alltid har vært basert på økt produksjon av fysiske varer og ting. Vi har vanskelig for å se hvordan kapitalismen på magisk vis skal gjøre seg av denne iboende tendensen.
Selv om en keynesianistisk «green new deal» kan bli et politisk kraftfullt verktøy i nær framtid, vil den etter alt å dømme primært bidra til en forskyvning som gir opphav til nye rifter i den sosiale metabolismen. Men den vil ikke løse de underliggende motsetningene som har skapt den økologiske krisen i utgangspunktet. En grønn keynesianisme, om vi skal være pragmatiske, kan i beste fall mobiliseres i en omstillingsprosess, men kommer ikke til å oppheve behovet for å konfrontere selve kapitalismen.

En vei av reformer
Begge forfatterne av denne teksten er medlemmer av det svenske Vänsterpartiet, og i en svensk versjon av teksten viser vi hvordan keynesiansk tenkning rundt den økonomiske krisen også gjennomsyrer mye av vårt partis politiske og teoretiske arbeid. Men det er ikke vanskelig å finne lignende eksempler fra Norge. For SV sin del kan vi vise til hvordan regjeringen faktisk håndterte og diskuterte krisen fra 2008, mens dagens tilnærming, lik den i mange land, handler mye om en beundring av Tomas Piketty.
Bør sosialistiske partier i det hele tatt gå til valg på å løse kapitalistiske kriser? Hva om man vinner valg med løfter om å «investere seg ut» av krisen, for siden bare å forsterke problemene? Eller som vi nevnte i introduksjonen, gitt at vi har feil og strategien skulle fungere meget bra; hvordan takler jordkloden en ny 40 års syklus med god økonomisk vekst? Her må sosialister ha to tanker i hodet samtidig. Vi må erkjenne at kapitalismen alltid kommer til å produsere kriser som uansett får konsekvenser for arbeidere og fattige, men også innse at kriser og dens konsekvenser til en viss grad kan styres og lindres.
Den enkle svaret er alltid å rope etter «revolusjon» eller «sosialisme». Og absolutt, skal vi gjøre oss av med de stadig tilbakevendende økonomiske krisene og riften i den sosiale metabolismen finnes det trolig ingen alternativ. Men analyserer vi hvordan mennesker relaterer seg til hverandre og hvordan politisk endring normalt skjer, hjelper det neppe å stille seg på et gatehjørne og rope på revolusjonen. Ikke minst med hensyn til den akutte økologiske situasjonen blir en kategorisk avvisning av reformer en luksusposisjon vi ikke kan unne oss. Vi er i en historisk periode hvor vi behøver forslag på reformer som kan møte både de økonomiske og økologiske krisene. Og ikke minst bør vi etterstrebe reformer som endrer maktbalansen mellom arbeid og kapital, og fører oss nærmere et sosialistisk samfunn, ikke ulikt hva Andre Gorz (1968) kalte ikke-reformistiske reformer. Radhika Desai (2010) mener at reformer kan være av reformistisk eller revolusjonær art: om de bare bidrar til en løsning på et problem innenfor systemet (reformisme) eller bidrar til å velte det bestående og bli revolusjonære. Det er derimot vanskelig å si på forhånd hvilken reform som er av hvilken art, da det også bestemmes av den bredere politiske situasjonen og styrkeforhold.
Vi skal ikke her lansere noen fullstendig handlingsprogram for krisehåndtering. Vi skal likevel forsøke oss, med en viss ydmykhet, å diskutere med hvilke reformer vi best kan møte utfordringene, og samtidig ta oss bortom reformismen. Det sier seg selv, at hva som nå kommer, vil behøve mer samtale, diskusjon og aksjon som også må inkludere både feministisk og annen teori. Likevel vil vi foreslå fire reformer som vi tror kan være vitale og konstruktive, og som vi tror kan tjene som eksempler på ikke-reformistiske reformer. De tre første reformene skal være velkjente for folk med fartstid på venstresiden, men vil kanskje framstå i nytt lys etter analysen over. Det fjerde forslaget er mer innovativt, og blir derfor det vi legger mest vekt på her. Forslagene, om de skulle bli gjennomført, vil også kunne lede til nye problemer og skape nye motsetninger; som for eksempel at mindre konsumpsjon skulle føre til ytterligere problemer med å realisere kapitalen. Ingen av de fire reformene skulle i seg selv lede oss forbi kapitalismen, men alle vil kunne føre oss til nye plasser hvor vi må kjempe nye kamper. Men slik blir det, når man tar på alvor reformers natur.

1. Lønnstak
Det er i dag mange som ikke behøver å tenke pris før de kjøper en flyreise til Kina eller en ny bil. Dette er for det første urettferdig med tanke på hvor mange det er som sliter med økonomien – også i Norge, men ikke minst globalt – men det er også en katastrofe for planeten. Venstresiden må erkjenne at det ikke bare er fattigdom som er et problem, det er overdrevet personlig rikdom også.
Da mennesker i en svensk undersøkelse ble spurt om hvor store de trodde de økonomiske forskjellene var, så undervurderte folket forskjellene grovt. Og da de ble spurt om hvor store de mente de økonomiske forskjeller burde være, ville de ha mindre forskjeller enn hva de trodde forskjellene var – og dermed langt, langt mindre enn hva forskjellene faktisk var. Svenskene ville at den rikeste femtedelen skulle eie 25 prosent av all rikdom, men i virkeligheten eide de 87 prosent (se Aftonbladet 2013).
Dette er selvsagt ikke bare et svensk fenomen, ettersom gapet har økt enormt i hele den vestlige verden de siste tiårene. Og dette er åpenbart en tendens uten demokratisk legitimitet. Norge har til en viss grad vært unntaket i dette selskapet, men med ny regjering – som ikke minst har latt seg inspirere av Sverige – kommer denne trenden til å penetrere også det norske samfunnet. Internasjonalt har debatten om økonomiske forskjeller tatt fart med hypen av Thomas Piketty, og hans insistering på skattlegging av finans, eiendom og arv er absolutt noe sosialister må ta med seg. Men i motsetning til oss vil Piketty primært ha skattlegginger for å redde kapitalismen.
Det bør innføres et lønnstak, det vil i praksis si en marginalskatt på 100 prosent på inntekter over en viss grense. Dette skulle (i tillegg til åpenbare innvirkninger på kjønnsmaktsordningen) justere forskjellene slik at de bedre matcher folkeviljen, men fra for eksempel Wilkinson og Pickett (2011) vi vet også at økonomisk likhet skaper bedre samfunn på veldig mange forskjellige måter. Vi registrerer at Rødt argumenterer for makslønn på 1,5 millioner, noe som kan være et fornuftig tak. I Sverige ville en grense på 1 million bare omfatte en prosent av befolkningen. En lønnstak skulle selvsagt ikke være en vanntett reform, da pengestrømmer også skulle finne nye hull – som også må tettes.
Det meste tyder på at økende ulikhet i rikdom også er en viktig årsak til både økonomisk ustabilitet og økologisk utnytting. Økonomisk, ettersom en høy andel privat kapital fører til en jakt etter avkastninger som lett skifter fokus fra langsiktige innvesteringer til spekulasjon, river opp statlige reguleringer, skaper finansiell usikkerhet, bidrar ikke til den offentlige sektoren i forhold til krisehåndtering etc. Økologisk, ettersom det betyr økt uholdbar konsumpsjon. Den enorme, iøynefallende konsumpsjonen som inntektsforskjellene muliggjør, drypper også nedover hvor samtlige klasser anstrenger seg for å beholde sine plasser i et konsump-sjonsbestemt statushierarki. Denne økologisk ødeleggende statusjakten drives ovenfra, men pågår i alle sjikt – om så med lånte penger.

2. Arbeidstidsforkortning
Også arbeidstidsforkorting er et populært krav, og forskning viser at det skulle sannsynligvis skapt både flere arbeidsplasser gjennom arbeidsdeling, og mindre miljø-påvirkning om tilbudet av arbeidskraft minsker samtidig som en potensiell lønnsøkning helt eller delvis tas ut i form av arbeidstidsforkortning. Altså mer fritid og avtagende konsumpsjon7.
Det finnes en tendens i kapitalismen til at stadig nye tekniske utviklinger fører til effektiviseringer, som igjen fører til at færre mennesker trengs for å gjøre de samme oppgavene. Selv om denne tendensen i høy grad er drevet av en voksende energitilførsel som ikke er mulig etter en overgang til fornybare energikilder, er det allerede åpenbart at det blir stadig vanskeligere å opprettholde en høy sysselsettingsgrad gjennom produktivt arbeid. I den vestlige verden har de fleste land gått inn i faser med permanent høy arbeidsløshet. Det økonomiske systemet trenger oss ikke lengre, i alle fall ikke alle. Men økonomien skal være til for oss – ikke motsatt – derfor må vi dele på jobben.
Lav arbeidsløshet er også en nøkkel til å endre styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, noe som kan legge grunn for en høyere lønnsandel og generelt mer progressive politikk. Kravet om arbeidstidforkorting har normalt hatt særlig støtte hos kvinner, og vil ventelig ha positive effekter på likestillingen, mest konkret ved at det blir enklere for deltidsansatte å få heltidslønn. En arbeidstidsforkortning er ikke revolusjonært i seg, men peker unektelig framover – i motsatt retning av maksimal konsumpsjon og vekst. (For en mer utførlig beskrivelse av arbeidstidsforkortningens miljøpåvirkninger enn hva vi presenterer her, se Warlenius 2013.)

3. En ny grønn giv
De verste miljøeffektene av en keynesiansk inspirert investeringspolitikk kan unngås gjennom at de rettes mot «grønne sektorer». Vårt forslag er derfor en «new deal» som utelukkende innebærer satsinger på saker som kan erstatte fossile strukturer (fornybar energi, energieffektiviseringer av eksisterende og nye bygninger, satsing på jernbane og annen kollektivtrafikk) samt virksomheter med veldig lav miljøpåvirkning (som for eksempel helse, skole, omsorg, samt mange former for kultur og fritidsaktiviteter).
Selv om vi er tvilsomme til i hvilken grad store statlige investeringspakker kan permanent lede oss ut av krisen, kan det ha positive (i det minste kortsiktig) påvirkning på jobbskaping. Og uansett er offentlige innvesteringer nødvendige for å kick-starte de store satsningene på fornybar energi som vil kreves.
Men store investeringer er ikke tilstrekkelig. Om ikke andre typer av tiltak implementeres parallelt, kommer de – via multiplikasjonseffekter – å spre seg til «grå» eller «svarte» deler av økonomien. Den fornybare energien kommer, alt annet likt, neppe til å erstatte fossilbasert energi, bare komplementere den, og dermed minsker heller ikke utslippene. Dette undersøkes i en banebrytende studie av Rickard York (2012), som viser at satsninger på fornybar energi snarere blir en komplettering til allerede eksisterende kapasitet. Fortrengningseffekten er så liten som en tiendel: hver ny megawatt elektrisitet fra vind erstatter ikke 1, men bare 0,1, megawatt fossil. York sin konklusjon er at «direct supression of fossil fuel use» (York 2012) trengs for å minske utslippene.
Hvilket fører oss over til vårt siste forslag.

4. Ødelegg det som ødelegger planeten
I tråd med marxistisk kriseteori, argumenterte vi tidlig i denne teksten, for at det ikke er tilstrekkelig med investeringer og økt stimulering av etterspørselen for at kapitalismen skal komme seg ut av store økonomiske krise: Det kreves også destruksjon og devaluering av kapital for å senke kostnader, konkurrere ut gammel kapital og gi plass for ny. Deretter diskuterte vi den økologiske krisen, som er så akutt at vi ikke har tid til gradvise utfasinger av fossilsamfunnet – det kreves abrupte brudd om vi skal ha en rimelig sjanse til å klare klimamålene. Med andre ord rekker det ikke å sette opp vindkraftverk og lage el-biler. Vi må aktivt sørge for at kullkraft, oljeplattformer og bensinbiler tas ut av produksjon.
Spørsmålet blir da: Om den beste måten å komme seg ut av en krise er å destruere og devaluere kapital, og massive mengder kapital må destrueres på grunn av miljøet, kan vi da finne rom for progressive, ikke-reformistiske reformer? Kan vi politisk bestemme hvilken kapital som skal destrueres, hvilke selskaper som skal gå konkurs, og hvem som skal betale – og samtidig ta oss ut av krisen (i det minste midlertidig)?
En del tyder på at det finns et visst politisk spillerom her. Et nærliggende eksempel er de stadige strukturforandringene som kjennetegnet den «svenske modellen». Her skapte den solidariske lønnspolitikken – lik lønn for likt arbeid uansett selskapets betalingsevne – et trykk på forandringer som førte til destruering av en viss type kapital: nemlig de selskaper og bransjer som savnet evnen til å betale høye lønninger. Selskaper gikk konkurs og folk mistet arbeid og ofte tvunget til å flytte, men smerten ble lindret av høy arbeidsledighetstrygd, muligheter til omskolering og ikke minst nye jobber med høye lønninger.
Med dagens krisepolitikk ser det annerledes ut. I stedet for at selskaper med lav produktivitet går konkurs, innebærer innstrammingspolitikken at det primært er arbeidernes velferd, lønninger og pensjoner som destrueres. Poenget her er ikke å beklage den svenske modellens fall, men heller å illustrere at kapitalismens behov av å destruere kapital synes å kunne styres politisk. I det minste til en viss grad. Dette er en viktig konklusjon.
Klimanytten av en grønn investeringspolitikk vil kunne øke betydelig om den ble kombinert med et program for destruering av den infrastrukturen som holdes oppe av fossilt brensel. Dette vil også kunne lede til større økonomisk vekst og lønnsomhet i de grønne sektorene, enn hva som skulle vært tilfelle om de svarte sektorene ble opprettholdt. Har vi rett, bør Europas venstreside møte the Epochal Crisis med å endre retningen på kapitaldestruksjon: fra statlige nedskjæringer i det offentlige trygghetssystemet til en umiddelbar og endelig destruksjon av den fossile sektoren og infrastrukturen.
Hvordan kan en slik omlegging av kapitaldestruksjonen komme i stand? I spørsmål om policy og strategi forholder vi oss åpne, og innser at det behøves mye mer tenking og diskusjon, men noen tentative tanker kan vi formulere. For det første må vi slutte å subsidiere miljøødeleggelse og vende forskning bort fra hvordan vi ytterligere skal ødelegge planeten. I de fleste land i verden gis statlig støtte til investeringer i olje, kull og gass – og bensinpriser, infrastruktur til flyplasser og veier subsidieres. For det andre må vi vende strømmen. Feed-in-tariffer for fornybar energi kan bidra til å gjøre langsiktige investeringer mer lønnsomme. Hva om det norske oljefondet (som det ikke heter, men som det er) hadde dratt seg ut – ironisk nok – av enhver investering i fossilt kapital og investerte i grønn omstilling hjemme samt betalte av sin klimaskyld til Sør? Ekstremt høye karbonavgifter og et kraftig senket internasjonalt utslippstak er andre strategier som også har sine for- og bakdeler. I siste instans må vi selvsagt være beredt på å regulere bort de verste klimasyndebukkene, som norsk olje- og kullproduksjon. Det må helt enkelt forbys.
Dette vil selvsagt ha påvirkning på livet til folk som arbeider i den fossile sektoren, og fra et venstresynspunkt er det essensielt at omstillingen skjer på måter som minimerer de negative effektene for arbeiderne. Byrden kan dog lettes gjennom at nye jobber er skapt gjennom arbeidstidsforkortning og gjennom en ny grønn giv – som argumentert for over.

Ødeleggelse som kreativ prosess
Hvilke sosiale relasjoner som blir hegemoniske etter den nåværende krisen, er i stor grad avhengig av maktforholdene mellom klasser. Vi mener venstresiden må møte krisen på en mer offensive og kreative måte enn hva man hittil har gjort, hvor økte lønninger, regulering av finanssektoren og å stoppe privatiseringer er de stadige svarene på kapitalismens problem.
Når kapitalismen gjennom kriser og omveltninger ødelegger og destruerer det eksisterende, skapes også nye strukturer og relasjoner. Ødeleggelse er den andre siden av det skapende (noe allerede Bakunin visste), og den kreative ødeleggelsen av fossil kapital kan være begynnelsen til noe nytt. En destruksjon av fossil kapital er en lang prosess, som overgår de tre andre reformforslagene i sin radikalitet – ironisk nok er det likevel den eneste reformen som før eller senere vil måtte skje.
Overgangen til et virkelig økologisk holdbart samfunn blir dramatisk, men i den solidariske varianten av en slik prosess er det essensielt at alle bidrar: Derfor kan arbeidstidsforkortning og lønnstak også bli nøkkelreformer. Om reformene vi har foreslått skulle bli iverksatte, ville det skape ny dynamikk i kapitalismen – forhåpentligvis på måter som tjener andre grupper enn de som har tjent mest de siste tiårene. Men det vil lenge være uklart om slike reformer blir reformistiske eller revolusjonære; om de blir kortsiktige framganger i en lang kamp, eller viktige steg i en rask overgang til en samfunn bygd på et rettferdig fordeling av makt og penger, og en bærekraftig uttak av ressurser. Et samfunn bortenfor økonomiske kriser og økologiske katastrofer. Vi kaller det økososialisme.

Referanser:
– Aftonbladet (2013): «Vi vill ha det mer rättvist. Inkomstklyftorna betydligt större än vad svenskarna tror.» Internet: http://www.aftonbladet.se/nyheter/article16903360.ab (publisert 05.06.2013).
– Basu, Deepankar & Ramaa Vasudevan (2013): «Technology, distribution and the rate of profit in the US economy: understanding the current crisis». Cambridge Journal of Economics, 37: 57–89.
– Bellofiore, Riccardo (2011): «Crisis theory and the Great Recession: a personal journey, from Marx to Minsky». Research in Political Economy, 27: 81–120.
– Callinicos, Alex (2012): «Contradictions of austerity». Cambridge Journal of Economics 36(1): 65–77.
– Corsetti, Giancarlo (2012): «Has austerity gone too far?» Internet: http:// www.voxeu.org/article/has-austerity-gone-too-far-new-vox-debate. Publisert 04.02.2012.
– Desai, Radhika (2010): «Consumption demand in Marx and in the current crisis». Research in Political Economy, (26): 101–143.
– Foster, John Bellamy (2000): Marx’ Ecology: Materialism and Nature. New York: Monthly Review Press.
– Foster, John Bellamy (2013): «The Epochal Crisis». Monthly Review, 65:05.
– Gorz, André (1968): Strategy for Labor. A Radical Proposal. Boston: Beacon press.
– Harvey, David (1999): The Limits to Capital. Verso, London.
– Harvey, David (2001): «Globalization and the «Spatial Fix». Geographische Revue 2: 23-30.
– Herndon, Tomas, Michael Ash & Robert Pollin (2013): «Does High Public Debt Consistently Stifle Economic Growth? A Critique of Reinhart and Rogoff». Political Economy Research Institute, University of Massachusetts Amherst. Working paper Series, number 322. April 15, 2013.
– Holgersen, Ståle (2013) Hundre år med marxistisk kriseteori. Tidsskriftet Rødt! Nr2/2013. Pp. 16-29. http://marxisme.no/index.php/2013/nr-2-2013/977-hundre-ar-med-marxistisk-kriseteori.
– Keynes, John Maynard (1964): General theory of employment, interest and money. London: First Harvest.
– Krugman, Paul (2008): The Return of Depression Economics – and the crisis of 2008. London: Penguin Books.
– Krugman Paul (2012): «Europe’s Austerity Madness». New York Times, 2012-09-27. Internet: http://www.nytimes.com/2012/09/28/opinion/krugman-europes-austerity- madness.html?_r=0
– Marx, Karl (1973): Kapitalet. Kritik av den politiska ekonomin, Tredje boken. Lund: Arkiv förlag.
– Reinhart, Carmen & Kenneth Rogoff (2010): «Growth in a Time of Debt». American Economic Review, 100(2): 573–578.
– Rifkin, Jeremy (2011): The Third Industrial Revolution. How Lateral Power is Transforming Energy, the Economy, and the World. New York: Palgrave Macmillan.
– Skidelsky, Robert (2009): Keynes: The Return of a Master. New York: Public Affairs.
– Warlenius, Rikard (2013): «En grön arbetstidsförkortning? Om samband mellan arbetstid, tillväxt och miljöpåverkan». Socialistisk Debatt, nr 204-206 (2013).
– Wilkinson, Richard G. & Pickett, Kate (2011): Ulikhetens pris. Hvorfor likere fordeling er bedre for alle. Oslo: Res Publica

TISA – en trussel mot velferd og demokrati

TISA – Trade In Services Agreement –vil antakelig kunne forandre Norge i like stor grad, eller i større grad, enn det EØS-avtalen gjorde.
Derfor forhandles den fram i hemmelighet.

Trade In Services Agreement er den siste av mange frihandelsavtaler initiert av USA. Det er 23 partnere i avtalen, Australia, Canada, Chile, Taiwan, Colombia, Costa Rica, Hong Kong, Island, Israel, Japan, Liechtenstein, Mexico, New Zealand, Norge, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Sør-Korea, Sveits, Tyrkia, USA og EU. I alt er 50 land involvert.

Forhandlingene om TISA ble innledet i 2012

TISA omfatter bare tjenester. Omkring 70 % av verdensøkonomien består av tjenester, og disse 50 landene står for omtrent 70 % av tjenestene i verden. Så dette er en betydelig del av verdensøkonomien.

Forhandlingene om TISA foregår i dypeste hemmelighet, og kjennskap til avtalene kommer først og fremst fra lekkasjene i WikiLeaks og andre mindre lekkasjer. I tillegg kjenner en forhandlingstilbudet fra en del land, bl.a. Norge (fra 2013).

TISA er én av de mange frihandelsavtalene som blir forhandlet fram nå. Andre er TTIP, TPP, NAFTA, SAFTA, CETA, GATS og WTO. Mer om alle disse mystiske forkortelsene kommer i nummer 1/2015 av Rødt!.

Hvem står bak TISA?

Hovedaktøren bak TISA og andre frihandels-avtaler er USA. Og der er regjeringen veldig styrt av lobbyister fra flernasjonale selskaper. Viktigst har The Coalition of Services Industries (CSI) vært. I følge deres hjemmeside representerer CSI bedrifter som omfatter 80 % av arbeidsstyrken og ¾ av USAs økonomi. Lista over medlemsselskap omfatter AIG, AT&T, IBM, Google, Microsoft, Walmart, Walt Disney, JPMorgan, CitiGroup mfl. Dette er den amerikanske storkapitalen. For full oversikt, se denne linken: https://servicescoalition.org/about-csi/csi-members

I en artikkel i Klassekampen i juni går det frem at NHO har jevnlige møter med regjeringen om frihandelsavtalene, deriblant TISA-avtalen. Samtidig har ikke arbeidstakerorganisasjonene tilsvarende informasjon/påvirkning. Så det er tydelig hvem som pusher på TISA – og hvem som har interesser av å gjøre dette.

Hvorfor TISA?

CSI skriver at de har virksomhet i mer enn 100 land, men beskriver sin politikk slik:

CSIs mål er å utvide det multilaterale handels-miljøet for å inkludere flere land og flere tjenester, styrke de bilaterale tjenestehandels-relasjonene, og sikre konkurransedyktige tjenester handel i det globale markedet. For å oppnå disse målene, har CSI lansert en rekke initiativer i internasjonal handel, investering, regulerende politikk, statistikk forbedring, elektronisk handel og andre. Koalisjonen av tjenesteytende næringer søker også å:
– Redusere barrierer for handel med tjenester.
– Sikre at USAs økonomisk politikk gjenspeiler betydningen av tjenestesektoren
– Gi data og analyser på virkningen av tjenester på den amerikanske økonomien.
CSI-leder, Samuel Di Piazza (Citigroup) slår fast at TISA-landene må «modifisere eller eliminere» innenlandske reguleringer. Han hevder videre at banker, forsikringsselskap, media og andre selskap som driver global business, skulle bli i stand til å operere i et miljø hvor de bestemmende faktorene er markedsbasert, ikke regjeringsbasert. Framtiden under TISA er en framtid uten offentlig leverte eller regulerte tjenester, og det frie markedets prinsipper kan styre investering i og levering av tjenester på en internasjonal arena.

Ett eksempel er Walmart, et CSI-medlem. De ser TISA som en måte å frigjøre seg på fra f.eks. lokale myndigheters regulering av deres lokalisering og begrensninger på størrelsen på butikkene. De ønsker også at TISA skal sette en stopper for restriksjonene på salg av alkohol og tobakk, som de fleste land har.

Målet med TISA er med andre ord å regulere det offentliges rett til å regulere!

Formålet med TISA

The Really Good Friends of Services, som initiativtakerne til TISA kaller seg, har en klar agenda om å liberalisere mer – åpne flere markeder for utenlandske investorer. Når man åpner sitt eget marked, er det klart at man også har offensive interesser, man ønsker innpass på utenlandske markeder for sine kjerneområder (les: innenlandsk storkapital).

Det er heller ikke slik som i en vanlig politisk diskusjon, hvor du diskuterer reguleringer og ønsker å regulere mer/mindre om din kandidat blir valgt. Her er det snakk om å bli fullstendig kvitt alle reguleringer (eller så mange som mulig), og gjøre det umulig å gå tilbake til et reguleringsregime. Ønskedrømmen til storselskapene er at valg blir uviktige – de grunnleggende reglene i et land kan ikke forandres.

Dette er en trussel mot demokrati og offentlig velferd, men i tillegg er det også en trussel mot bransjer i privat sektor hvor basisreguleringer som arbeidsmiljø, arbeidstid osv. kan bli sett på som handelshindringer og gjort umulig.

Norges situasjon nå

Sentralt i TISA står kravet om «nasjonal likebehandling». Det betyr at norske tjeneste-leverandører ikke får behandles på en bedre måte enn utenlandske. Internasjonale storkonsern ser helt klart på viktige samfunnstjenester som big business. Den sterke norske offentlige sektoren og de gode reglene for konkurranse gjør at det ikke er helt fritt fram for aggressive kommersielle interesser i Norge. TISA vil endre dette. Ved å vedta avtalen vil vi være forpliktet til å legge forholdene til rette for store selskap som tenker kun på penger. Vi er i ferd med å forplikte oss til mer konkurranseutsetting, out-sourcing og privatisering av samfunnets viktigste tjenester.

Norges ambisjoner med TISA

Mens NHO tydeligvis har god tilgang til regjeringen og informasjon om TISA, har fagbevegelsen blitt avspist med møter med forhandlingsdelegasjonen og informasjon om Norges mer enn ett år gamle åpningstilbud.

Men allikevel vet vi hvorfor Norge går med i TISA. Norge presenterer klare offensive handelsinteresser på vegne av en del store selskap. Det er potensiale i 100 milliardklassen her.

Områdene Norge satser på, er naturligvis oljesektoren, men også skipsfart/skipsfartsforsikringer, telekom (Telenor) og ingeniør-tjenester (Veritas). Forhandlingene er i skrivende stund i ferd med å stabiliseres, og det foregår bilaterale forhandlinger med andre land for å få de til å åpne markedene sine i disse sektorene. Hvilke motkrav som kommer mot Norge, er uklart. Slik sett er forhandlingene inne i en slags forberedende sluttfase, og kan kanskje bli endelig klare og undertegnet før neste Stortingsvalg, men tidsplanen er litt usikker.

Hvorfor TISA utenfor WTO?

WTO – Verdens Handelsorganisasjon – har vært mye kritisert pga. sin udemokratiske natur, sjølv om hvert medlemsland har en stemme, er det normale at saker blir kjørt fram til konsensus, ikke avstemming. Da er det de store som bruker press for å komme fram til en konsensus, forhandlinger føres i mer eller mindre hemmelighet med utvalgte partnere. Målet med WTO var å overvåke og liberalisere all internasjonal handel. GATS-avtalen (General Agreement of Trade in Services) var den delen av WTO som sto for forhandlinger og avtaler om tjenester. Avtalen har ofte blitt kritisert for å være snarveien til å privatisere offentlige tjenester. GATS ble etablert i 1995, men sees ikke på som et tjenlig virkemiddel for storkapitalen i dag.

Den amerikanske storkapitalen har organisert pressgruppen Teamtisa, http://teamtisa.org, som slår fast at TISA er den mest lovende muligheten på to tiår til å forbedre vilkårene for og til å utvide handel med tjenester. TISA har muligheten til å utfordre fundamentale barrierer når det gjelder handel med tjenester. Dette kan være barrierer som begrenser retten til å flytte data over grenser, urettferdig konkurranse fra offentlig eide selskap, ulike former for tvang når det gjelder krav til lokalt eierskap, og diskriminering når det gjelder å gi utenlandske selskap lisenser og tillatelser. TISA kan bli en de viktigste økonomiske bidragsyterne i dette århundret for USA.

Teamtisa – selv om det høres ut som et talentløst navn på en sportsklubb, består av de mest innflytelsesrike storkapitalistene basert i USA og av mengder av folk fra Senatet og Kongressen. Stiftelsesmøtet ble ledet av kongressmannen Michal Froman, som også er ansvarlig for handelspolitikken i USA.

Det «demokratiske» WTO

Problemet for kapitalen er altså det «demokratiske» WTO. Som sagt, hvert land har en stemme, men utviklingslandene har også gått sammen for å verne om sine rettigheter. Dette har gjort det vanskelig fra sak til sak å få liberaliseringen til å gå fort nok, og det har stoppet opp på en del områder. Dessuten omfatter WTO alle sektorer, så f.eks. uenighet om landbrukspolitikk kan føre til at noen blokkerer tjenesteforhandlingene. WTO gir en viss mulighet for små land til å gå sammen for å forsvare sine interesser, og koblingen mellom sektorer gir dette større kraft.

Derfor besluttet The Really Goood Friends of Services å bryte ut av WTO-forhandlingene. De etablerte en organisasjon på siden av WTO, med håndplukkede land som skulle kunne bli enig om videre liberalisering av tjenestehandel. Man forventet ingen rabiat motstand – her skulle forhandlingene gå rolig mot en løsning.

Etter at avtalen blir ratifisert blant de 23 partene – eller 50 om EU må føre saken til de nasjonale parlamentene – skal flere land bli invitert til å signere avtalen. Men da må de godkjenne avtalen slik den er – eller stå utenfor. Dette betyr at en gruppe på knapt en tredel av WTO-medlemmene «kupper» fram en tjenesteavtale, hvor flertallet nå kan velge å underskrive uten innflytelse eller forhandling. Deretter kan avtalen gjennom en komplisert prosess bli tatt inn i WTO som WTOs tjenesteavtale.

TISA og GATS – sammenhengen

TISA skal bygge på GATS, og særlig viktig er dette når det omhandler offentlige tjenester.
TISA følger artikkel 1:3 i GATS når det gjelder definisjonen av offentlige tjenester. Den lyder:

1-3-b
Tjenester inkluderer enhver tjeneste i enhver sektor unntatt tjenester levert i forbindelse med utøvelse av offentlig myndighet.
1-3-c
En tjeneste levert i forbindelse med offentlig myndighet betyr enhver tjeneste som er levert verken på kommersiell basis, eller i konkurranse med en eller flere tilbydere.

Punkt C her betyr fare for åpning av offentlig sektor. I Norge er det jo slik at i hovedsak alle offentlige tjenester leveres i en konkurranse med en eller flere tilbydere. Dette er en konsekvens av en lang periode med konkurranseutsetting hvor vi har fått en miks av offentlige og private tjenester på alle områder. Delvis har vi også hatt rein privatisering med nye privatskoler og privatklinikker. Dette betyr at å si at man vil skjerme offentlig sektor fra liberalisering, stort sett i dag er å skjerme politi, militære og den høyeste administrasjonen i departementene.

Alt annet har private innslag, og kan sies å være drevet i konkurranse med private tilbydere.

Hva er så særegent med tjenester?

Det spesielle med tjenester er at de oftest leveres direkte til folk, og særlig i land som Norge er det et stort innslag av offentlige tjenester. De offentlige tjenestene har som formål å utjamne forskjeller og sikre alle rett til spesielt prioriterte tjenester som helse, utdanning, vann, elektrisitet, omsorg og kultur. Tjenestene leveres uten krav til fortjeneste, og er levert av det offentlige. Disse tjenestene er allerede i dag under angrep fra private som ønsker å gjøre disse områdene om til arenaer for profittskaping.

Også private tjenester er under angrep. De med de laveste lønningene og de tøffeste arbeidsvilkårene jobber ofte i privat tjeneste-yting, f.eks. privat renhold og hotell/restaurant. De er svært avhengige av offentlige reguleringer, f.eks. arbeidsmiljølov og allmenngjøring av tariffavtaler.

Men i hovedsak er det de store områdene i offentlig sektor man ønsker å få tilgang til gjennom liberalisering. Altså kjernen i den nordiske velferdsmodellen. Profitten som skapes, ønsker man å ta ut av landet, ikke føre den tilbake til økt velferd.

I tillegg til å være velferdsbærende, er heller ikke tjenester tollbelagt hvilket betyr at de vanlige «kampmidlene» i handelsavtaler – økt toll – ikke kan brukes.
Det er tydelig at de internasjonale organisasjonene til tjenesteansatte både i offentlig og privat sektor er bekymret for tjenestene, og de begge redd for privatisering – og arbeidsvilkår.

Les:
PSI – Public Services International:
http://www.world-psi.org/en/psi-statement-9th-wto-ministerial-conference
UNI – Global Union:
http://www.uniglobalunion.org/news/tisa-backdoor-services-liberalisation-a-global-level
EI – Education International:
http://www.ei-ie.org/en/news/news_details/2659

Udemokratisk hemmelighold
TISA-avtalen forhandles under langt strengere hemmelighold enn vi tidligere har sett innen internasjonal markedsretting. Til og med avtaleutkastet skal være hemmelig i 5 – fem – år etter at avtalen har trådt i kraft eller forhandlingene er avsluttet.

Hva er man redd for? At kapitalens offensiv skal bli for åpenbar? Krav fra offentlige fagforbund om å få innblikk i avtaleteksten blir avvist. Det er regjeringa som tradisjonelt forhandler handelsavtaler, og legger dem direkte fram for godkjenning i Stortinget.

Vi har til nå fått sett Norges åpningstilbud. Det er 35 sider med kodenavn på tjenester, lister med hva som er offensive og defensive krav. De er i en totalt uleselig form for vanlige folk, de må dechiffreres, gjøres forståelig. En god måte å unngå offentlig interesse. For de som vil se det kryptiske, mer enn et år gamle tilbudet, ligger det her: http://www.regjeringen.no/upload/UD/Vedlegg/Handelspolitikk/tisa_131115.pdf

Skjerme offentlig sektor

Med dette tilbudet sier regjeringen at den vil skjerme offentlig sektor. Det vil vise seg, vi vet ikke hvilke motkrav som kommer, eller hvor langt en blir nødt til å strekke seg for å vinne fram med sine offensive interesser for å backe opp Statoil, Telenor, Veritas osv.

Dessuten – med en ultrahøyre regjering, vil mange spørre seg om dette virkelig er deres politikk. De arver nå en ultraliberal handelsavtale som vil oppfylle mange av målsettingene til Høyre og FrP om den blir brukt, antakelig de fleste målene. Kan vi da forvente at Børge Brende og regjeringskameratene vil bruke masse energi på å forsvare norsk offentlig sektor fra privatisering? Det er lite trolig, for å være forsiktig.

Spådommen er at de vil trå over denne røde streken og privatisere/out-source så mye som mulig. Men politisk er det greit i innledningen av diskusjonen å si at det er en rød strek som vi ikke trår over. Vi kjenner igjen dette fra før, for å få flertall for EØS og å tilfredsstille blant annet LO, ble det satt opp femten krav for å godta EØS-avtalen. Resultatet er at ett av de femten kravene ble innfridd. Og opp gjennom historia har regjeringene nekta å legge ned veto i tråd med disse kravene, så EØS-avtalen har endra hele det norske arbeidslivet. Dette viser hvor farlig det er å operere med en rød strek – hit, men ikke lenger – så lenge en ikke har kontroll over regjeringa og kan avvise de kravene som en helt sikker veit vil komme. Særlig om disse kravene er i tråd med regjeringas uttrykte politiske målsettinger.

Men de som trur at Børge Brende vil bli garantisten for å bevare offentlig sektor offentlig, kan jo ta det med ro. Men det er ikke mange som trur på en slik rolle for Brende, han er som resten av regjeringa ute etter å minimalisere offentlig sektor.

Å liste det norske samfunnet i detalj

Avtaleforhandlingene foregår ved å liste opp krav, offensive og defensive. I WTO opererer man også med lister, men bare såkalte positive lister, dvs over områder man tilbyr liberalisert. I TISA har man både negative og positive lister. De negative er hva man unntar fra liberaliseringen. Da må man i detalj liste alle områder som skal unntas. Man bruker det klassiske kodesystemet fra WTO tidlig på 90-tallet. Da var f.eks. ikke internettjenestene særlig utbygd, og de er vanskelig å finne tjenlige koder for. Det er et problem da det faktisk blir vanskelig å unnta slike tjenester fra liberalisering selv om man ønsker det. Et annet problem er at tjenester er sammensatte, og man må liste alle tjenester. Vannforsyning består f.eks. av produksjon av vann fra reservoar, rensing av vann, kjemisk behandling, filtrering, distribusjon, vedlikehold av rørledninger og produksjonsanlegg, lokal distribusjon, abonnementsbehandling osv. Sikkert mye mer. Men en må sørge for at alt dette er dekket i unntaket.

Det klassiske eksempelet er Venezuela, som før Chavez hadde åpnet software sektoren. Da Chavez seinere valgte å nasjonalisere olja, sørget det USA-baserte selskapet som leverte software til Venezuela, for å slå av hele softwaren. Dermed stoppet olje-produksjonen, og regjeringa kunne gjøre lite på grunn av den utilsikta virkningen av denne liberaliseringa.

Men hovedregelen her blir: list it or lose it. Det som ikke er skrevet på den negative lista, blir automatisk med på liberaliseringa.

Skralle og frys

Det er mange morsomme begreper i TISA, men det er det eneste morsomme med avtalen. På engelsk heter det standstill og ratchet clauses. På norsk frys og skralle klausuler.

Frys betyr at på det nivået du har ved undertegningen av TISA, vil være minimum av liberalisering. Du kan aldri gå tilbake og lukke tjenesteområder som allerede var liberalisert, ved inngåelsen av avtalen. Det betyr at undertegnelsesdatoens nivå for privatisering/liberalisering er det minste de liberalistiske politikerne i mange parti kan oppnå. Vi kan aldri gå tilbake på dette og regulere områdene.

Dette legger jo en kraftig demper på hva politiske partier kan markedsføre i framtidig valgkamp, og hvilke endringer som kan gjøres uten å komme i konflikt med TISA-regimet.

Men enda verre er skralle-bestemmelsen. Skralle er jo som kjent et håndtak for pipenøkler med frihjulskobling. Frihjulet gjør at brukerens fram og tilbake-bevegelse bare fører til at pipenøkkelen dreier én vei.

Så jo flere runder regjeringa dreier skralla, dvs. jo mer de liberaliserer, jo mer har de oppnådd. Skralla kan ikke dreies tilbake. Det som er liberalisert under ei regjering, kan ikke tas tilbake under den neste.

Det blir underlig å se en valgkamp for et parti som ønsker mer offentlige tjenester, mer regulering, etableringskontroll og strengere arbeidslivsregler etter dette. Hva kan man drive valgkamp på?

Skrallebestemmelsen gjør jo en regjerings politikk på ett område irreversibelt. Og politikk handler jo om å forandre, å reversere, å introdusere nye ting. Skralle-bestemmelsen betyr at svært mye av norsk politikk blir avviklet. Det blir ingenting å diskutere.

Konfliktløsningsmekanisme

Alle handelsavtaler må ha en konfliktløsningsmekanisme. Det har vi i WTO. Hvis et land mener at andre land bryter regler og avtaler for internasjonal handel, kan landet klage saken inn for WTO, der saken blir avgjort. Medlemslandene er forpliktet til å følge WTOs avgjørelse.

I WTO er det altså land som bringer andre land inn for «retten» i WTO.

Når det gjelder TISA, er konfliktløsnings-mekanismen enda ikke kjent. Mange ønsker å introdusere løsningen som er gjort gjeldende i CETA – nemlig ISDS (Investor State Disput Settlement).

Her kan en investor (selskap) saksøke et land for politiske vedtak som reduserer
profitt, eller framtidig profitt om du ikke allerede er etablert i. Saken avgjøres av et tribunal med forretningsadvokater. Typisk er da tobakksprodusentene saksøkte Australia og Uruguay for advarsler på tobakkpakkene. Endelig resultat av søksmålet er ikke kjent ennå. Egypt ønsket å øke minstelønna, men ble saksøkt (og tapte).

I samme stil som da Russland nasjonaliserte deler av Yokos oljeselskap, og minoritetsaksjonærene gikk til sak mot Russland.
I høst vant de en stor seier, og Russland ble dømt til å betale dem 50 milliarder USD – ca. halvparten av Russlands valutareserver. Dette ble avgjort av tre forretningsadvokater.

Slik sett gir ISDS storselskapene svært gode kort på hånda for å tvinge medlemsstatene i TISA til å være forsiktig med politiske vedtak som kan gagne folkehelsa, forbrukerne eller arbeiderne.
Men hvilken konfliktløsningsmekanisme er som sagt ikke avgjort, men det kan gå mot ISDS.

Politikerne uvitende

Jeg har jobbet med TISA her i Norge ei stund. Det som er skremmende, er at politikerne ikke kjenner til TISA. Ikke engang de jeg forventet skulle gjøre det: EU-motstanderne. Dette er deres banehalvdel. På grunn av pågang fra fagforbund, interesseorganisasjoner o.l. blir det mer og mer kjent.

Dette viktige spørsmålet ble nærmes kuppet igjennom i Stortingsproposisjon 1 i år (statsbudsjettet). I det 350 sider lange dokumentet er det denne passasjen på side 33 som gir informasjon:

Regjeringen har besluttet at Norge skal delta i forhandlinger om en ny avtale om handel med tjenester (TISA). Det er enighet om at en flernasjonal avtale skal knyttes tett opp til GATS og være et skritt på veien mot en multilateral avtale. En slik avtale vil derfor være i tråd med regjeringens hovedprinsipp om at et globalt handelsregime forankret i WTO, er fundamentet for regjeringens handelspolitikk.

Favner alle nivå av offentlig forvaltning

I motsetning til WTO som bare omfatter statsforvaltningen, vil TISA favne alle tre nivå i offentlig forvaltning, stat, fylke og kommune. Dette gjør den til en reell trussel mot kommunalt sjølvstyre, og det ville ikke være underlig om landets ordførere er skeptiske til en slik avtale. I alle fall er det noe å fremme i kommunestyrene for de som er skeptisek til avtalen.

Avtalen vil antakelig kunne forandre Norge i like stor grad, eller i større grad, enn det EØS-avtalen gjorde. Særlig når man ser avtalen sammen med andre frihandelsavtaler Norge tar del i.

Avtaleklausulene om frys og skralle vil i praksis si å gi bort sjølvråderett og alt politisk handlingsrom. Den går lenger enn et eventuelt EU-medlemskap, som det faktisk var folkeavstemming om. I tida framover vil et viktig krav være å faktisk ha en folkeavstemming om TISA, og ikke la seg forlede av ei regjering med Børge Brende i spissen som sier at de skal ta godt vare på offentlig sektor.

Det viktigste for å få til folkeavstemming og mer engasjement, er å bringe trollet ut i lyset. Greier vi det, vil nok trollet sprekke som i folkeeventyrene. Dette er nok hovedgrunnen til at avtalen er forhandlet i hemmelighet.

Jeg trur erfaringene fra EU-kampen må bringes fram igjen. Alliansene, kunnskapsoppbygging blant folk, organisering av motstanden og en vilje til å stoppe avtalen må til. Det er ikke nok å si «hit, men ikke lenger». Det fungerte ikke med EØS, og vil ikke fungere for en avtale som TISA med en slik innebygd liberaliseringsdynamikk.

De allierte her er stort sett de samme som i EU-kampen, pluss alle de som nå har sett hvordan EU-tilnærminga faktisk har fungert. Vi har alt å vinne på å starte tidlig, før alle detaljene er lagt på bordet. Sannsynligvis vil ikke avtalen bli undertegnet før neste stortingsvalg. Da er det en mulighet til å gjøre dette til en valgkampsak og til å påvirke politikere.

Men framfor alt – vi kan vinne denne kampen om vi greier å gjøre avtalen kjent.

Noen gode linker:
http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-really-good-friends-transnational-corporations-agreement (hefte, engelsk)
http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-tisa-versus-public-services (hefte, engelsk)
http://www.fagforbundet.no/tema/privatisering/?article_id=119982 (video Sanya Reid Smith, handelsekspert fra Third World Network i Fagforbundets landsstyre)

Under general Suhartos maktovertakelse i Indonesia i 1965/66 ble opp mot 3 millioner mennesker myrdet og omkring 1.5 millioner ble satt i arbeidsleire.

Med USAs hjelp var målet å kvele «den livsfarlige farsotten kommunismen». Men det lar seg ikke gjøre å drepe idéer. Kommunismen lever fortsatt i Indonesia.

Anna-Britt Sternfeldt er svensk frilansskribent. Hun har skrevet to e-bøker: Hundarna på Bali og Muslimska Kvinnors Strävan Efter Jämlikhet. Se mer om forfatteren på http://www.sternfeldt.se/ Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Etter at Indonesia ble selvstendig i 1949, så USA med uro på utviklingen i landet. En viss grad av demokratisk utvikling kunne nok tolereres, men den anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske tendensen som vokste seg stadig sterkere, likte de ikke. Daværende president Sukarno pakket ikke inn ordene sine. Han var hard i sin kritikk av den vestlige verden, og han handlet deretter. Han tvang både Verdensbanken og det Internasjonale Valutafondet ut av landet, etter å ha anklaget dem for å konspirere med multinasjonale konserner. Han nasjonaliserte flere nøkkelindustrier, og utviklet nære forbindelser med det indonesiske kommunistpartiet, PKI, som på det tidspunktet var verdens tredje største kommunistparti. Sukarno inspirerte mange i Asia, men skremte den vestlige verden med sin politikk og sin støtte til PKI.

Indonesia er et land med enorme naturressurser som den vestlige verden med sin kolonihistorie gjerne ville legge beslag på. Slik det utviklet seg på 1960-tallet, risikerte de imidlertid å bli snytt for festen. Men det tenkte ikke USA å gå med på. Sammen med det indonesiske militæret, religiøse ledere og høyreøkonomer iscenesatte USAs regjering et statskupp. Den 30. september 1965 ble sju høyerestående offiserer myrdet, av dem var det seks generaler. Skylden ble lagt på PKI. General Suharto tok over den militære ledelsen, «kuppet» ble slått ned, hvorpå det ble innledet en massakre på 3 millioner mennesker og 1,5 millioner havnet i arbeidsleire under fryktelige forhold. «Den livsfarlige farsotten kommunismen skulle kveles.» Det kunne være nok å være venn eller slektning med en kommunist, eller være intellektuell eller etnisk kinesisk. Alle som ble betraktet som en trussel mot den politiske ordningen som Suharto og hans allierte ville innføre, ble anklaget for å være kommunister. Og de skulle elimineres.

Jeg treffer overlevende fra massakrene i Bukittinggi på vestre Sumatra. Det er en gruppe eldre kvinner og menn, kristne og muslimer, alle medlemmer av YPKP 65, en organisasjon som undersøker og dokumenterer det som skjedde i løpet av 1965 og 1966. Den øver også press på regjeringa for å få oppreisning. De treffes også for å kjenne fellesskapet og gi hverandre støtte i det daglige livet, som kan være vanskelig når man har traumatiske opplevelser bak seg. Johanna Maria var lærer på en skole som ble drevet av Gerwani, kvinneorganisasjonen til PKI. For den «forbrytelsen» fikk hun 12 år i arbeidsleir. Ali Munar studerte økonomi og kommunisme ved universitetet.

Han fikk også 12 år. Muluk var med i en ungdomsorganisasjon som hjalp PKI. Han ble aldri fengslet, men var tvunget til å møte opp hos politiet hver uke i 12 år. En gang ble han vitne til at 15 mennesker ble drept i nærheten av avlingene sine. Militæret visste ikke at det ble drevet jordbruk i området, så de brukte denne plassen til regelmessige henrettelser. De lot bare kroppene ligge der og råtne, forteller Muluk. Stanken var forferdelig.

Rosnina var medlem i Gerwani og fikk 12 år i arbeidsleir. Hun hadde med seg sitt ettårige barn i fengslet. Barnet døde etter en tid. Mannen hennes ble også satt i en leir, men han forsvant etter sju måneder. Hun forteller:

De fortalte meg at de hadde hugget hodet av ham og slengt det i elva, og etterpå hadde de kastet kroppen i en ravine. Det var en del av torturen. Jeg måtte ofte se på at mennesker ble drept. Det var noe de gjorde for å true meg. Hvis jeg ikke sa det de ville vite, truet de med å drepe meg.

Manismar var også aktiv i Gerwani og i likhet med de andre fikk hun straffen på 12 år i leir. Hun hadde med seg sin 9 måneder gamle datter i fengslet, og der måtte hun vokse opp. Mannen til Manismar var en leder i PKI, og han ble drept. Selv ble hun stygt torturert.

De satte tunge bord på føttene mine, så i dag har jeg ikke noen følelse i stortærne.

De dro av meg håret og slo ut tennene mine. De stakk pistoler i magen min og truet med å drepe meg.

Akkurat som de andre kvinnene har fortalt, sier hun at en av venninnene hennes ble voldtatt. Jeg lurer på hvilken av kvinnene som egentlig snakker om seg selv. Kanskje alle sammen.

De er herjet, skadet og sover dårlig om natten. Men de er fortsatt kommunister. Fangenskap og tortur kunne ikke drepe troen på et politisk system som bygger på likhet og rettferdighet, på en økonomi som setter mennesket i sentrum framfor kapitalen. Når Manismar, som nå er 80 år, spør om jeg kjenner til marxismen, svarer jeg at jeg ikke bare kjenner til den, men at jeg til og med har studert den. Da lyser hun opp som et lykkelig lite barn, hun får tårer i øynene og omfavner meg heftig.

Stigmatiseringen som fulgte massakrene i 1965, og Suhartos systematiske heksejakt og indoktrinering har likevel ikke hindret en ny generasjon i å oppdage og bli tiltrukket av den kommunistiske ideologien. Jeg treffer noen av dem i Medan på nordre Sumatra i et lokale som tilhører kulturorganisasjonen LEKRA. Det er et navn som ble valgt etter det kommunistiske partiets kulturorganisasjon som ble forbudt samtidig med PKI. Det er bedre at vi er en kulturorganisasjon, sier Faisal Rizal. Han er 34 år og eldst i gruppa av omtrent 40 gutter og jenter som treffes for å diskutere politikk.

Det er tillatt å være kommunist som individ, men kommunistiske grupper med en politisk plattform er forbudt.

Derfor har Faisal og hans venner begynt å hjelpe til med lokale prosjekter som er i tråd med deres synspunkter, men uten at de trenger å skilte med at de er kommunister. Det kan dreie seg om å bygge en bærekraftig bondebevegelse, eller skape alternative økonomiske modeller, for eksempel selvforsørgende permakulturprosjekter. Det handler i det hele tatt om å jobbe med lokale prosjekter som styrker mennesker på grasrotnivå, og som er en motvekt til den kapitalistiske utsugingen.

Slik håper vi å kunne gjenoppbygge den kommunistiske bevegelsen med fornyelse og forandring som ledetråd. Og når tida er moden, kan vi si at det vi holder på med er kommunisme i praksis – makt og eierskap til folket.

Den kommunistiske gruppa i Medan har blitt utviklet gjennom venners nettverk og sosiale media, som er viktige fora for kontakt. Som de overlevende i Bukittinggi består også denne gruppa både av kristne og muslimer. Ferdinand Jonathan, 24 år, synes ikke man skal blande religion inn i politikken. Hver enkelt må få ha sin tro. Han mener det er en styrke for gruppa at de har ulike religioner. Jeg er nysgjerrig etter å få vite mer om mulighetene til å forene islam og kommunismen. Faisal mener det går helt utmerket siden de deler samme verdier om fred, rettferdighet og solidaritet. Allerede under en kommunistisk kongressen i Indonesia i 1923 ble det erklært at alle muslimer plikter å anerkjenne de menneskelige rettighetene, og at Mohammed har sagt at en av Guds befalinger er at vi må kjempe mot undertrykkelse og utsuging – akkurat som kommunismen.

Det finnes kommunister innenfor mange organisasjoner i Indonesia. Det forteller Bedjo Utung, som jeg treffer i den indonesiske hovedstaden Djakarta. Han er leder for YPKP 65. Kommunistpartiet hadde en enorm støtte i folket, og det forsvinner ikke sånn uten videre, uansett hvilke overgrep.

Mange kommunister holder seg ganske enkelt «gjemt» i lovlige venstregrupper og andre organisasjoner, som for eksempel vårt YPKP. Det er en måte å leve «stuerent» til det politiske klimaet blir mer sjenerøst og vi får den demokratiske retten til å velge vår politiske oppfatning.

Bedjo satt selv i en leir under fryktelig forhold, med tortur og sult. For å overleve måtte han og hans medfanger spise det de kunne komme over når de arbeidet på rismarkene. Det kunne være løv, snegler, rotter, slanger, hunder og katter. Men alt det vanskelege som Bedjo har gått gjennom, har ikke drept den politiske lidenskapen hans, snarere tvert i mot. Han jobber med glød for YPKP, og for at han og vennene hans en dag skal få oppreisning.

Hittil har hverken den indonesiske regjeringa eller domstolen for menneskerettigheter erkjent noen som helst slags misforhold knyttet til tidligere regimer. Landets kommisjon for menneskerettigheter, Komnas HAM, leverte en rapport med intervjuer av 349 øyenvitner til statsadvokaten i 2012, og ba om en offisiell gransking av det som skjedde i 1965/66. Statsadvokaten avslo søknaden med den begrunnelsen at det ikke fantes tilstrekkelig bevis til å motivere en offisiell juridisk gransking. Nok en gang ble alt bare sopt under matta. Men så hendte det noe.

I desember 2012 kom dokumentarfilmen The Act of Killing. Den er laget ut fra perspektivet til overgriperne den gang, og da ble det som har vært helt tabu i Indonesia plutselig et diskusjonstema i hele landet. Stillheten er brutt en gang for alle, selv om ingen så langt er stilt til ansvar.

Frustrasjonen etter avslaget på rapporten fra Komnas HAM, og inspirasjonen etter det sterke budskapet i The Act of Killin førte til at noen menneskerettsaktivister og overlevende fra 1965/66 samlet seg i Holland, og bestemte seg for å organisere et Folkets Tribunal i Haag i 2015. Nettopp Haag har stor symbolverdi, og året 2015 har betydning siden det markerer «50 års stillhet». Arbeidet er bare i innledningsfasen, så foreløpig er det ikke annet å si om det enn at tribunalet har politisk støtte i Holland, og at Komnas HAM gir sin fulle støtte. Nå er det ikke bare den indonesiske regjeringa som er skyldig overfor folket sitt. Suhartos overgrep foregikk mens hele den vestlige verden gjorde gode miner til slett spill. Så det er mange som har et ansvar for at tribunalet i Haag i 2015 får oppmerksomhet, og for at de indonesiske ofrene får oppreisning.

Man skulle tro USA hadde nok med å slippe bomber og krige, at konflikten med Russland i Ukraina tar for mye tid. At møter om handelsavtaler på presidentnivå står litt i veien når det skal «presisjonsbombes». Men så er det akkurat motsatt: Det er handelsavtalene som er det viktigste, de skal på plass for å sikre det viktigste: profitten. Bombene er en støttefunksjon for monopolenes kamp for «frihandel», dvs. maksimal profitt og total dominans.

TISA er en avtale for å privatisere tjenester. Lage regler sånn at det er fritt fram for kapitalen til å privatisere offentlig sektor, over alt og når som helst. Det er en avtale som hvis den blir vedtatt, får langt større konse-kvenser for Norge enn EØS-avtalen. Faktisk på veldig kort sikt, det forhandles nå, i det skjulte.

1. november var det internasjonale markeringer mot TISA over hele verden. Vi vant folkeavstemmingene i 1972 og 1974, men ble kuppet inn i EØS.

Vi kan vinne mot TISA.

Det blir en bombe!

Erik Ness