1814: Foran 200-årsjubileet

Forsvar mot hvem
– med hva?

Grunnlova i USA

Les mer…

Med en historisk svak venstreside i Norge bør det ligge litt inspirasjon i den ureddheten og politiske «gründervirksomheten» denne boka forteller om. I tillegg til andre erfaringer og poenger venstresida har mye å lære av – på godt og vondt.

Ofte når jeg leser Pål Steigan får jeg følelsen av at han opererer med et skjema som fylles inn for å bevise konklusjonen. «Confirmation bias» – som vel er det akademikerne kaller det. Dette er sikkert noe mange av oss kan tas for. Men en etterlysning av mindre skråsikkerhet og større høyde for uenighet har vært et interessant utgangspunkt for å lese denne boka.

Den Steigan jeg har hatt mest sansen for, er den som forteller røverhistorier fra virkeligheten om ml-bevegelsens strategi og halsbrekkende prosjekter. Som når han i denne boka skriver:

Jeg var ikke skeptisk. Endelig litt ambisjoner. Dette var spenstig. Klart vi kunne starte trykkeri, det var opplagt.

Tidligere har jeg fått sansen for teksten Strateg på roterommet (Rødt! 1A/08 – Ekstranummer fra Øgrimseminaret 2007). Noen av passasjene fra artikkelen gjentas også i denne boka. Som fortellinga fra samvirkelagskafeen på Hovin:

Vi hadde bestilt patentsmørbrød med speilegg, og mens Tron måkte sine grønnsaker over på min tallerken, slik han pleide å gjøre, sa han: – Pål, jeg synes at vi skal lage ei månedsavis, og den skal vi kalle Klassekampen.

Jordnært, norsk, arbeiderinnretning

Steigan skriver at han tidlig på 60-tallet ikke så noen utbytta norsk arbeiderklasse. Kun folk med jobb i industrien, bil og TV, og et velferdssamfunn der folk stort sett var fornøyde.

Ni år seinere utgis første utgave av Klassekampen hvor hovedoppslaget «typisk nok» er en artikkel om arbeiderfiendtlige lønnssystemer. «Jordnært, norsk, arbeiderinnretning. Det var tanken.» Hva har skjedd?

Metoden var å studere sammensetninga av arbeidsfolk i Norge og sette seg inn i kapitalismen på norsk, oversikter over eierskap i de største norske selskapene, håndbøker over norske obligasjoner og aksjer. Og bygge opp en landsomfattende organisasjon med tilstrekkelig forankring i industrien. Bak lå erfaringer med studentradikalere rundt i Europa uten stayerevnen organisasjoner av arbeidere hadde, men dette hadde kanskje også en mer dyptgående politiske grunn.

Steigan tok jobb i transformatorproduksjonen hos ASEA Per Kure, og forteller om et møte med arbeidere som var stolte av å være arbeidere, men samtidig så ned på seg selv. Og spør hvorfor han ikke tar utdanning framfor å jobbe. Her skriver Steigan bra om hvor viktig produksjonen i et samfunn er, at hvis ingen produserte «papir og trykksverte og datamaskiner og korn, bygde hus og veier og la kabler, ville ikke professoren engang ha mat eller tak over hodet.» Utviklinga med at krav til høyere formell utdanning øker og tradisjonell industri legges ned, gjør denne debatten stadig viktigere.

Tråden fortsetter til Steigan er tilbake til å motta kritikk for at sentralkomiteen ikke setter av krefter til faglig arbeid i 1980. Og sånn går no dagan …

I boka beklages karakteristikker og personangrep i bruddet med SF. Men ikke at bruddet kom på «spørsmålet om forholdet til Arbeiderpartiet, spørsmålet om klassekamp og revolusjon». Steigan viser i en oppsummering av arbeidet med klasseanalyse, og sykepleierne og lærernes plassering her, at noe har endret seg siden den tid, men at noe er ved det samme:

I det hele tatt tok vi de der grensedragningene for alvorlig. (…) I et førtiårsperspektiv er det uansett klart at arbeidsvilkår og lønn for disse gruppene mer og mer nærmer seg arbeiderklassen. (…) På den andre sida har jo SV vist at et parti av lærere og offentlige funksjonærer er noe annet enn et arbeiderklasseparti.

Et revolusjonært arbeiderparti

Det er også flere interessante trekk med behandlinga av Arbeiderpartiet og fortellingen om den norske velferdsstaten i denne boka. Det blir en ganske vakker skildring når Steigan skriver:

Det norske femtitall var også en gullalder, men på en helt annen måte enn den amerikanske. Vårt femtitall var ikke epoken for den personlige, private suksessen, men for å trekke i lag og bygge nasjonen. Det var sliternes seier, fellesskapets seier.

Vi får høre at AKP(m-l) kalte seg det fjerde forsøket på å skape et revolusjonært arbeiderparti i Norge. Steigan selv ville være en «moderne thranitt, som en viderefører av den nasjonale reisninga på 1800-tallet, en viderefører av Fagopposisjonen av 1911 og streikekampene på tjue- og trettitallet.» En arvtaker etter Martin Tranmæl, Ap-partisekretær i mellomkrigstida.

Det blir ekstra tankevekkende når vi får høre om en mor «som aldri hadde et godt ord å si om toppene i DNA», men som når Finn Gustavsen og SF velter Gerhardsenregjeringa i Kings Bay-saken sier at «en stemmer jo tross alt ikke mot sine egne og for de borgerlige». Dette kan kanskje bidra til å forklare at forholdet til de rødgrønne har vært utfordrende for venstresida også i nyere tid.

Barn av stålet og betongen

I boka På den himmelske fredsplass (Aschehoug, 1985) skreiv Steigan i introduksjonen at «Hvis du venter deg fortellinga om Pål Steigan fra han var en liten snørrvalp på Oppsal skole og alle hans trivielle opplevelser i oppveksten, kan jeg glede deg. Du slipper.» Denne gangen slipper du ikke.

Tidvis er dette en oppvekstfortelling fra Oslo, og for meg trekker det opp med historier om studier av fugler og planter ved Østensjøvannet, sykkelturer forbi Ryen, langs Enebakkveien hvor jeg har vokst opp, eller for den saks skyld om mørkerom og undervisningslokale i Wilses gate hvor jeg har vært på vorspiel dagen før.

Jeg er ikke kompetent til å vurdere poesi, men det nærmer seg arbeiderdikting når Steigan skriver om soloppgangen i fabrikkhallen som gjør halvferdige trafoer til industriskulpturer i det rødgule lyset på ASEA Per Kure.

Men ofte blir det en litt vel påtatt miks av personlige og politiske skildringer, som på sitt mest parodiske hopper fra koking av tøybleier til RAF-diskusjon. Selv om det kanskje var nettopp så sammensatt det var, og dette tidvis trekker sammen noen tråder.

Jeg syns også det blir litt mange gjentagelser av poenger. Samtidig kan dette fungere tidvis godt. Som når Steigan refererer til arbeidersangen om «barn av stålet og betongen» som han hører på senga i oppveksten, som seinere kommer tilbake som et politisk poeng om byutvikling:

Kanskje var jeg et barn av stålet og betongen, men jeg så skjønnheten i godt lafteverk og en kalkstøpt steinmur fra middelalderen.

Ydmykhet og nysgjerrighet?

Jeg etterlyste i starten av bokomtalen mindre skråsikkerhet og større høyde for uenighet. Dette er også tanker som møter gjenklang i boka. Steigan har lest AKPs internarkiver og oppsummerer:

Det var ikke mye ydmykhet og ikke så mye rom for nysgjerrighet. (…) Verden er et vanskelig sted, og det er vrient å finne ut hva som er riktig analyse til enhver tid, og hva som er riktig politikk. Men det hadde vært bedre om vi hadde vært mindre kjepphøye og mye mer avslappa.

Vi møter også kritiske oppsummeringer av ml-bevegelsens forhold til Kina hvor det er «ingen tvil om at det ble begått grove overgrep, og at massevis av uskyldige mennesker ble rammet», og hvordan holdninga til Josef Stalin «ble brukt til å skille venner fra fiender og til å skille inngruppa fra utgruppa» selv om Steigan & Co i Stalins Sovjet ville ha blitt sendt «rett til Sibir for alvorlige ideologiske avvik».

Oppsummeringa er at man fortrengte kunnskapen om forbrytelser som var begått i sosialismens navn, både i Kina og Sovjet.

Så langt alt vel, unntatt når Steigan i samme bok siterer en eldre programformulering om å bryte borgerskapets undertrykkelsesapparat i stykker, knuse det borgerlige statsapparat gjennom en revolusjonær omveltning og være forberedt på å bruke vold for å oppnå dette, og kommenterer med at:

Enhver som ikke er alvorlig skadd av kaldkrigsmentalitet, må kunne lese at dette er alt annet enn hyllest til terrorismen. Det er en nokså nøktern beskrivelse av hva flertallet av folket må gjøre for å tvinge makta ut av hendene på den ene prosenten som har ranet til seg det meste.

Her preger ikke den samme nysgjerrigheten lenger. Det er lite nøkternt over et slik språk, som preges av en macho ordbruk, mer enn konkret analyse. I tillegg ville en mer ydmyk tilnærming til hvordan slike formuleringer faktisk oppfattes av de fleste vært sunt. Dessuten preges dette av en skråsikkerhet for hvordan en demokratisk samfunnsomveltning vil foregå, også i et samfunn hvor vi ikke har vært i nærheten av en slik situasjon i vår tid.

Steigan og ml-historia har utvilsomt mye å lære oss den dag i dag. Men i likhet med de mange «oppgjørene» med ml-tradisjonen kan ikke dette tjene som noe mer enn bakteppet for en ny radikal tenkning på egne bein. Til tross for all sin ydmykhet er Steigan fortsatt barn av en annen tid, om ikke stål og betong.

Fredrik V. Sand

Journalist og forfatter Linn Stalsberg har skrevet sin første sakprosabok. Etter at forfatteren selv fikk barn som ikke ville gå i barnehage, og opplevde en hverdag preget av å føle seg utilstrekkelig både på jobb og hjemme, fant hun etter hvert ut at det var flere som hadde det på samme måte. Hun begynte å lure på om det var slik livet virkelig skulle være. Dette er utgangspunktet for boka.

Forfatteren hevder at det i Norge, spesielt fra politisk hold, forventes at man lett kombinerer omsorgsansvar med full yrkeskarriere for begge foreldre. Dette forventes å være den ideelle løsningen for alle familier. Hun stiller spørsmålstegn ved hvorfor så mange kvinner til tross for dette fortsetter å jobbe deltid, og at de fortsatt forventes å ta hovedansvaret hjemme for husarbeid og barn. Forfatteren spør seg om «tidsklemmer, stressede voksne, stressede barn og utbrente og sykmeldte arbeidstakere» bare skal «avskrives som klaging» eller om det er «grunnlag for å spørre om det ligger alvorligere samfunnstrekk bak historien om de travle dagene». Selv har jeg som psykolog og snart tobarnsmor også kjent på tidsklemme og hverdagsstress. Dette er noe jeg har reflektert mye over og gjør meg derfor til en nysgjerrig leser. Jeg vet hvor lett det er å tilpasse seg ytre forventinger, og å presse alt inn i dagsplanen. Det er så lett å stole på at vårt trygge samfunn vet hva som er best for oss, at vi glemmer å stille viktige spørsmål.

Stalsberg går tilbake til feministisk bevegelse på 1970-tallet for å lete etter svar. Var det dette 70-tallsfeministene hadde sett for seg? En hverdag der kvinner sliter seg ut av ansvar både hjemme og i yrkeslivet? Hun beskriver hvordan 70-tallsfeministene opprinnelig hadde sett for seg at hittil underkjente, kvinnelige verdier skulle få samme offentlige status som de mannlige. Noe gikk imidlertid galt på veien, og kvinnene tilpasset seg i stedet mannssamfunnets regler og krav og en nærmest kjønnsnøytral ideologi erstattet 1970-årenes idealistiske drøm om et annerledes samfunn. Feministisk bevegelse og arbeiderbevegelse lot seg i tillegg forføre av markedsliberalismens fremvekst, og velferd var noe som plutselig skulle lønne seg og skulle måles i økonomisk gevinst. Stalsberg mener dette prinsippet styrer det vi i dagtenker er best for barna og familielivet vårt. Det er dette Stalsberg vil til livs. Vi må få opp igjen debatten om sekstimers arbeidsdag for alle, og vi må endre vår livsstil og levemåte for å redde fremtiden til barna våre. Hun ønsker seg og en ny feminisme som tar innover seg dette og som setter dagsorden for arbeids- og familielivet.

For min egen del, som hverken er ekspert på kvinnebevegelsens utvikling eller har sosiologisk fagbakgrunn, har hennes gjennomgang av forskning og historie i lys av bokas problemstilling vært interessant. Jeg synes Stalsbergs diskusjon er særlig viktig fordi den tvinger oss til å bli bevisst rundt valgene vi tar hver dag; hvorfor vi tar de, hvem som tjener på de, og hva som egentlig legger premissene for valgene våre. Finnes det bedre løsninger for oss, barna våre, våre medmennesker og samfunnet vi lever i? Absolutt!

Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at boka springer ut av et noe ubearbeidet materiale hos Stalsberg selv. Kanskje handler det om et forsøk på å forstå egne opplevelser rundt det å bli mor og om hvorvidt hennes valg er i tråd med egne politiske idealer og verdier? Det virker på meg som at hun gjennom boken forsøker å få anerkjennelse og slik rettferdiggjøre og forsvare egne følelser, opphevelser og påfølgende valg. Dette er en prosess de fleste nye foreldre kan kjenne seg igjen i, usikkerheten, «identitetsjusteringen » man selv går igjennom, men og som de rundt deg legger merke til og har en mening om. I forhold til nettopp en slik prosess, opplever jeg at hennes gjennomgang av teori og primært sosiologisk forskning bare bidrar med halvparten av svarene. Hun skriver at hennes lengsel etter barna og dårlige samvittighet fikk henne til å stille seg spørsmålet om barnehage og full jobb var bra for barna hennes. Vil det ikke da være betimelig å gå nærmere inn i dette, i stedet for å konkludere raskt med at den dårlige samvittigheten frambringes av samfunnets premisser og forventninger for våre liv? En mors/forelders lengsel etter eget barn er sterke krefter og en del av «pakka» med å få barn. Den sikrer overlevelse, tilknytning og tilhørighet mellom foreldre og barn, og er ikke bare en dårlig samvittighet som forteller oss at noe er galt eller at barnet lider. Dårlig samvittighet og lengsel etter barna er et godt tegn! Den kommer ikke kun fra samfunnets forventninger om jobb og familie, det er mer sammensatt enn som så! Kan den dårlige samvittigheten også tenkes å være en del av «arvesynden» vi har fått overført fra våre egne mødre og bestemødre? «Du burde være mer sammen med barna!» Det er ikke mange generasjoner siden de aller fleste kvinner var husmødre. Det tar tid å endre forventninger som ligger implisitt i generasjoner.

Jeg undrer meg og over de relativt enkle slutninger Stalsberg trekker mellom egne subjektive følelser og samfunnets forventninger og verdier. Resonnementene bærer preg av «jeg føler det slik, og grunnen til dette er et samfunnsproblem. Derfor må samfunnet legge til rette for mine følelser». Framstillingene av den norske familieorganiseringen kan også bli noe ensidig og generaliserende med stereotypiske oppskrifter på hvordan kvinner ønsker å ha det, hva menn foretrekker og hvordan norske familier er organisert. Hvis jeg vil, kan jeg tillate meg å bli provosert om jeg leser boken som et slag for at kvinnen må tilbake til hjemmet, der de kan gjøre det de opplever er mest verdifullt; passe barn og lage mat. For min egen del synes jeg husarbeid er en tålmodighetsprøve, og jeg synes det beste med kakebaking (hvis det skjer) er å spise kakedeigen. Men jeg elsker sønnen min og synes det er meningsfullt og spennende å gå på jobben hver dag. Jeg tror jeg er en bedre mor når jeg også har den variasjonen i livet mitt. Sånn kan man også ha det.

Jeg opplever at Stalsberg rett og slett har for mange poenger og påstander som bare blir hengende i lufta. Dette oppleves som overveldende for meg som leser og muligens også for henne? Jeg har lyst å stoppe opp ved flere ting, men hun haster heseblesende videre, det er så mye som må sies! Jeg påstår derfor at boken hadde blitt best om materialet var delt opp i to forskjellige bøker. Da ville færre budskap blitt formidlet grundigere og vært mer bearbeidede.

Den ene boken ville hatt fokus på en kvinne som forsøker å forstå sine egne følelser rundt det å bli mor i et av verdens beste samfunn. Hvordan få aksept for seg selv og egne valg uten å måtte få godkjenning utenfra? Eventuelt en refleksjon rundt at valgene ikke nødvendigvis står i motsetning til politiske idealer. Videre kunne den ha utforsket den dårlige samvittigheten flere av oss bærer på i hverdagen ovenfor egne barn, partner, venner eller jobb. Hvor kommer denne følelsen fra? Er den en indikasjon på at noe er alvorlig galt, eller kan den og være noe bra? Det hadde vært svært betimelig med relevant forskning fra psykologi og tilknytningsteori som beskriver utvikling av tilknytning mellom barn og foreldre og hvor biologisk fundert både tilknytningssystemet og omsorgssystemet er. Kanskje ville den hatt med seg et relevant og sprikende forskningsfelt om psykisk helse hos småbarn i barnehage. Det er få norske studier på barn i barnehage, men forskning fra sammenlignbare land viser at barnas ve og vel handler i stor grad mye om kvaliteten av barnehagen, hvor mange timer barna er i barnehagen og hvor lang tilvenningsperioden er. Mye tyder på at kvaliteten i norske barnehager, og den omsorgen de ansatte gir barna, er svært høy. Barnehage for barn i familier med lav sosioøkonomisk status er og forbundet med økt sosial kompetanse og bedre språkutvikling. For barn som lever under omsorgssvikt, kan gode relasjoner med barnehageansatte kanskje kompensere noe for manglene hjemme. Likevel er funn av for eksempel høyere kortisolnivå hos småbarn i barnehage enn blant småbarn som er hjemme, noe å ta på alvor og finne mer ut av. Kanskje kan vi likevel legge vekk noe av den dårlige samvittigheten eller til og med glede oss over den som et tegn på tette bånd mellom en selv og barnet sitt? Kanskje kunne boka til slutt reflektert rundt det å akseptere egne valg og behov, men og sett det i sammenheng med sosiale konsekvenser for valgene i et utvidet solidaritetsperspektiv?

Den andre boken kunne nettopp vært det Linn Stalsberg selv ser ut til å hevde at hun har skrevet: en analyse og gjennomgang av, hvorvidt vi i Norge har lykkes med likestilling både privat og i arbeidslivet og hva som styrer det som tilsynelatende er best for oss.

Jeg sier altså ikke nei takk til sekstimers arbeidsdag som både gir plass til flere på arbeidsmarkedet og vil være et riktig tiltak for småbarnsfamilier. Jeg deler og tanken om at det er behov for en samfunnsmessig verdidreining i retning av mindre forbruk og en mer bærekraftig fremtid. Jeg går likevel ikke med på at mine følelsesmessige innskytelser, måtte det være lengsel etter sønnen min, mannen min eller fri fra jobb kun handler om at noe er galt i måten samfunnet tilrettelegger for mitt liv, dette blir for enkelt og for egosentrisk. Til tider forblir hun i sin egen, private opplevelse, og lykkes da i mindre grad å få budskapet ut og gjøre det relevant for alle.

Hilde Sivertsen

Erik Ness er redaktør av tidsskriftet Rødt! og er medlem av landsstyret i partiet Rødt. Han var leder av distriktsstyret i Vestfold AKP(ml) da partiet ble stiftet i 1973 og partisekretær i AKP fra 1990, da Siri Jensen var partileder.

AKP var på nesten alle områder et parti som var bygget på samme måte som andre partier og organisasjoner i Norge. Det var en topptung organisasjon med menn. Metoden for ledelse dreide seg mye om å holde kjerna på 4–5 sammen. Naturligvis var det forskjeller, som sikkerhetspolitikken, hemmelige landsmøter osv.

Men når jeg ser tilbake på kampene i Jern og Metall for å forsvare skipsverfta, husker jeg at jeg ofte tenkte at det var i AKP(ml) det var mulig å fremme uenigheter, at jeg ble sjokkert over de diktatoriske fagforeningstoppene i AP som herjet og dikterte.

Det topptunge, at det var menn som dominerte og at veldig mye var hemmelig for medlemmene, var ganske likt i de andre partiene og i fagbevegelsen, også i dag.

Steigan skriver mye sjølkritisk, det er en sjølbiografi og han var lederen, og han nevner direktivhysteriet, det vanvittige i at han en periode var eneste formelt offentlig talsperson, de alvorlige manipuleringene rundt valget av delegater til 1980-landsmøtet m.m. (80-landsmøtet er en større sak enn omtalene av boka så langt har gjort det til.) Men hva skal vi tenke om feila, med brudd på demokratiske idealer? Får det noen konsekvenser for hvordan vi ser på partistrukturen, den demokratiske sentralismen, partimodellen?

Et revolusjonært prosjekt må stile høyere enn de borgerlige fra A til B, der det borgerlige ligger i å styre på vegne av, ikke gi makt til folk, ikke la folk bestemme.

Når jeg ser tilbake på den første perioden i AKP, og egen rolle, er jeg minst fornøyd med at perspektivet med at «massene er de virkelige heltene» oftere kom i bakgrunnen. Dette synet på folk var min inngang til ml-bevegelsen. Ledelse av et revolusjonært prosjekt er å gjøre medlemmene sterke – også være i stand til å stå imot standpunkter kjerna har. (Ja, jeg tror det er nødvendig med kjerne i en hver organisasjon, fotballag osv. Etter diskusjon følger handling. Ofte må vedtak følges, selv om man ikke er enig i alt. Jeg er ikke anarkist. Det er lett å bli for ideell, i ettertid.)

Det er vanskelig å behandle spørsmålet om demokrati, makt og partimodell i AKP(ml) som én ting. Det letteste er forsåvidt å analysere toppledelsen. Men distriktene var svært forskjellig, og desto lenger vekk man kom fra Oslo, desto større var mulighetene for selvstendighet og særpreg. Det var mange partier i partiet AKP(ml).

Et viktig spørsmål for å vurdere demokratiets vilkår i en organisasjon, er hvordan kritikerne behandles. Jeg har sans for Syriza i Hellas som bygger opp nabolagskomiteer med det uttalte målet at de skal være i stand til å kritisere Syriza-ledelsen når de får regjeringsmakt. Begrunnelsen deres er at hvis folk ikke har organisasjoner der de kan kritisere den sosialistiske regjeringa i, blir Syriza bare en reprise med nye ledere som får makt og beholder den, for seg. Altså planlegger de allerede før de har regjeringsmakt, rom til sine kritikere.

Kan man tenke seg at ledelsen i Rødt henvender seg til kritikere og spør om de kan bidra til å finne fram kritiske stemmer i for eksempel debatten om Rødts vei videre? Organisere det litt vekk fra sine aller nærmeste, de en er mest sammen med og mest samkjørte med. Gi makt til sine «motstandere », ut fra tanken om at det vil styrke debatten for å styrke slagkraften og medlemmenes rolle? Spirer til folkemakt?

Det er begrensa hva en ledelse kan lede hvis den er veldig snevert politisk, aldersmessig og sosialt satt sammen. Da blir «det å overta» en hindring for framgang og oppbygging av styrke. Det er en av Rødts begrensninger, etter år med splittelser og kompromisser for å fordele makt og innflytelse.

Kjersti Ericsson brukte ofte et sitat av Søren Kierkegaard: å lede er å gjøre andre sterke. Det er revolusjonært. I praksis å følge det, er svært modig.

Michael Lebowitz skriver i Rødt! nr 3/13 om Komintern-modellen:

Denne modellen bygde på fortroppar i produksjonen. Kjerna i modellen er postulatet om at fortroppen veit alle svara. Bare fortroppen (som orkesterdirigenten) kan sjå heilskapen, bare fortroppen kjenner planen, i motsetning til individuelle spelarar som har spesifikke roller og inga kjensle av heilskapen. Derfor er det ansvaret til fortroppen å levere sosialismen til det underordna folket, å gi ei gåve frå dei som veit til dei som ikkje veit.

Lebowitz beskriver et borgerlig syn på folk, som er blitt kalt kommunistisk.

I de første tiårene til AKP var det ikke kontakt mellom laga. I Tønsberg var det 7–8 lag, men lagslederne kjente ikke til hverandre, ihvertfall ikke at de var lagsledere, og hadde ikke anledning til å ta kontakt med hverandre for å utveksle erfaringer. Jeg som leder av distriktsstyret (ds) kjente naturligvis til alle og hadde kontakt, rådspurte meg og meldte tilbake andres erfaringer. Det ga meg en kontroll med påvirkning av virkeligheten som var stor, og det svekket laga, uansett mine gode/dårlige intensjoner. Strukturen var lik på landsbasis. Jeg traff ds-ledere på sentrale konferanser, men det falt meg ikke inn å lage avtaler for møter med andre ds-ledere.

Denne topptunge modellen ga mye makt oppover, og mindre nedover. Det ble naturligvis ikke lettere for laga når direktivbunken var tjukk som et nummer av Rødt!. (Og hvert distrikt fikk bare ett eksemplar, så jeg satt og skreiv av tidlig søndag morgener, og sveiva på stensilmaskinen etterpå, mens kona sov. Ikke pga sikkerhet, men for å få tida til å strekke til. Direktivene var ferskvare.)

En kan spørre seg om hva som var mest fraksjonistisk: ledelsens tette konsolidering og kompromisser som var ukjent for oss, eller om noen lag eller personer hadde samla seg på tvers og meldt avvikende syn?

Ta eksemplet med Klassekampen. Det var uenighet om dette i kjerna (Pål Steigan, Tron Øgrim, Sverre Knutsen, Kjell Skjervø og Sigurd Allern). Da Oslo-lederen ville nedlegge KK som dagsavis ble han stemplet som høyreavviker, og en kampanje ble satt i gang mot han. (Jeg skrev et innlegg til Tjen Folket om at saken om Oslo-lederen var umulig å skjønne, og at nå måtte vi bli orientert. Men innlegget kom ikke på trykk.) Kjell Skjervø «overtok» Oslo. Men vi i resten av landet skjønte ikke at dette dreide seg om KK fordi det ble framstilt som et generelt høyreavvik. Ei heller at Sverre Knutsen var for nedlegging, og at Tron Øgrim en periode vakla, ifølge Steigan.

Poenget er at partiet ble holdt utenfor og fikk ikke mene noe og bestemme hva de ville.

Demokrati handler om folk. Om Makt. Om hvem som skal bestemme, og vilkårene for å kunne bestemme. Altså om modellen, det som ble kalt demokratisk sentralisme, for å få ting gjort. Vår variant var litt mer karikert pga sikkerhetspolitikken, men i prinsippet dreide det seg om det samme: å få ting gjort, etter å ha prata sammen først. Men vi fikk vanvittig mye gjort, og med entusiasme.

Det jeg er mest kritisk til, er at kjernetenkinga svekket muligheten for innsikt og slagkraft på sikt. På lengre sikt svekka det prosjektet. Metoden var ikke å gjøre andre sterke, men forutsatte en formell enighet i toppen der taktikkeriet Steigan skriver om, var omfattende.

Steigan skriver nesten ingenting om kvinneopprøret i boka si som var i emnning da han gikk av som partileder i 1984. Kjersti  Ericsson, overtok. Etter henne var det bare kvinnelige ledere i AKP: Siri Jensen, Solveig Aamdahl, Jorun Gulbrandsen og Ingrid Baltzersen.

Min mening er at kvinneopprøret var mer enn kvinnenes opprør. Steigan dokumenterer at de fikk liten plass i ledelsene. Det at kvinnene tok sin plass, fikk store konsekvenser, for alle:

• Først og fremst for politikken. Det som før framsto som kjønnspolitisk nøytrale standpunkter, ble kritisert for å ha et manne-perspektiv og derfor innsnevra virkeligheten. Alle politiske spørsmål fikk dette spørsmålet bak seg: Har dette en spesiell betydning for den andre halvparten, kvinnene? Fra u-landspolitikk der bønda «plutselig» ble i hovedsak kvinner (fordi de var det), til kampen mot EU, til kampen om lønna (kvinnelønn ble et begrep med innhold som Siri Jensen sto i spissen for å utvikle), til lokale kampsaker som kampen om Tyssedal der kvinnene bevisst stilte seg i fremste rekke.
• Kjersti Ericsson var inspiratoren med Søstre, kamerater! som også var en kvinnepolitisk utvikling av Marx’ verditeori. Den flerstemmige revolusjonen som utviklet en bredde og et mangfold i revolusjonsstrategien som sto i kontrast til den gamle «kommunistiske » varianten, som regjerte i alle partier og fagforeninger.
• Også organisatorisk. Kvinnene gikk inn i ledelsene på alle nivåer i partiet, og overtok. De holdt liv i den kvinnepolitiske tråden på en annen måte en menna greide, selv om mange av oss prøvde. De innførte også ideer fra bøllekursa i partikulturen, egne kvinnesamlinger osv. Men naturligvis var det ikke intrigefritt. Det blir det aldri.

Kvinnene i AKP var naturligvis ikke enige. Mange stilte seg utenfor og sa at selv om det ble reist mange viktige spørsmål, var de ikke en del av dette, og ville ikke være det. Og vi fikk splittelsen med Ottar som gikk ut av Kvinnefronten, og det som en gang var en radikal og sterke bevegelse av kvinner, ble sterkt svekka. Jeg var grundig uenig i en god del kvinneaktivisters påstand om at «alle menn er potensielle voldtektsforbrytere». Vi fikk Gaukatore-debatten om husarbeid og arbeidsdeling som raste i dagsavisa vår. Gauketore nevner ikke den i boka si.

Kvinneopprøret forandret en god del av menna i AKP sitt syn på seg selv som mann. Vi hadde mange diskusjoner og seminarer om mannsrolla. Antakeligvis hadde jeg ikke jobba i det kvinnedominerte helsevesenet i dag, hadde det ikke vært for kvinneopprøret i AKP.

Men kvinneopprøret og de Berit Aas- inspirerte bøllekursene påvirket også andre partier og organisasjoner. De som vil slåss for å utvide demokratiet i kommunistiske partier og i alle mulige organisasjoner, har alternativer til Komintern-modellen. De kan fortsette diskusjonen og se tilbake, og vite at noen har prøvd før.