Det må være viktig å hjelpe unge overgripere til å ikke fortsette. Men det finnes ikke egne institusjoner eller skreddersydde behandlingstilbud til denne gruppa som er gode nok.

Dagbladet hadde nylig en artikkel om et behandlingssted i Sverige for unge seksualforbrytere. Her blir også Aud Karin Bjørn intervjuet.

Norge: 148 kvinner er drept av partner eller ekspartner fra 1991 til 2010. Like mange kvinner og barn må ty til krisesentrene i dag som for tjue år siden, 47 tusen kvinner i løpet av disse åra. I fjor flyktet 1725 barn med mor til krisesenter. Over tusen kvinner i Norge er på flukt på grunn av menns vold. Så hva må gjøres? Kom og hør erfaringene til Aud Karin Bjørn!

Aud Karin Bjørn er sosiolog og seniorrådgiver ved Universitetssykehuset Nord-Norge og arbeider med en doktorgrad som har tittelen «Barn som begår seksuelle overgrep, bakenforliggende faktorer». Bjørn ble interessert i mindreårige overgripere da hun ledet prosjektet «Støtte til seksuelt misbrukte barn» i 2001- 2006 og oppdaget at gjerningspersonen i 1/3 av henvendelsene til prosjektet var et annet barn.

10. november i Oslo, teatersalen til BUL, Rosenkrantzgt 8.

Hele programmet til Kvinnekonferansen 2012 og omtale av innlederne finner du her.

Maria Rosvoll er arrangementsansvarlig ved Holocaust-senteret, og er medforfatter av heftet Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom.

– Arkeologer og språkforskere har slått fast at romfolket kom til Europa fra Nord- India. Derfra har de vandret ulike veier, og vi snakker i dag om en mosaikk av romgrupper, ikke en ensartet gruppe. Da romfolket kom til Europa, oppstod det en rekke religiøse myter og legender om deres opphav, og det er en av de få gruppene der disse mytene fortsatt holdes ved like både av meningsbærende myndigheter, media og på folkemunne.

Kan du fortelle kort om romfolkets historie i Norge?

Norge og romfolkets felles historie er enda ikke skrevet, og mye informasjon mangler. Vi kan likevel gå gjennom noen av de viktigste årstallene og hendelsene vi kjenner til: De første romfamiliene vi kjenner til, kom til Norge på 1860-tallet. Romanifolket hadde allerede kommet for flere hundre år tidligere. På den tiden fikk man statsborgerskap når man ble født i landet, og dermed ble rom norske. På denne tiden prøvde myndighetene å begrense adgangen til landet, og behandlet dem som en plage. Rasehygiene var utbredt og «sigøynerne» ble sett på som «tatere i konsentrat» med uønsket arvemateriale. Romanifolket ble jo som kjent sendt til blant annet Svanviken arbeidskoloni for å assimileres. De skulle lære seg å «stå opp tidlig, og gå etter klokka».

I 1925 sendte Justisdepartementet et rundskriv til alle politimestere der de sa at hvis det kom romfolk med norske pass, så skulle disse anses som ugyldige og inndras. De norske romfamiliene hadde hørt om assimileringstiltakene og tvangen ovenfor romanifolket, og reiste ut av landet. I 1927 innførte Stortinget, uten noen debatt, en «sigøynerparagraf» i Fremmedloven, som forbød romfolket å komme til Norge.

I 1934, da Hitler hadde kommet til makten, ville de reise tilbake til Norge, men ble stoppet på grensen mellom Tyskland og Danmark. Norske myndigheter sendte et telegram til de danske myndighetene, og sa at de var uønsket i landet. Fra grensen ble de norske romfamiliene Karoli og Josef, for å nevne de mest kjente, internert i det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet. Av de 68 i følget kjenner vi bare til 12 som overlevde. Mange av de avviste endte sine liv i utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. «Sigøynerparagrafen» ble imidlertid stående i norske lover fram til 1956, da den ble fjernet fordi den var åpenbart rasediskriminerende. Men de norske romfamiliene forble papirløse, og måtte kjempe med Justisdepartemetet, Oslo kommune og barnevernet for å få statsborgerskapene sine tilbake. Noen fikk statsborgerskapene tilbake så sent som på 1970-tallet.

Myndighetenes negative holdning til romfolket fortsatte, og det kan virke som en paternalistisk holdning også dominerte det såkalte «Sigøynerkontoret» som ble opprettet for å bedre integreringen av romfolket. Etter større skandaler, blant annet det beryktede diamantkuppet, ble denne særomsorgen nedlagt i 1991.

I 1999 fikk romfolket status som nasjonal minoritet. Det betyr at deres tilknyttning til Norge ble anerkjent og at den norske staten fikk ansvaret for ivaretakelse av kultur og lignende. Handlingsplanen for å bedre levekårene for rom i Oslo av 2009 viser imidlertid at norske myndigheter ikke tar romfolkets situasjon på alvor.

Hva tror du det kommer av at terskelen for rasisme overfor romfolk tilsynelatende er så mye lavere enn overfor andre minoritetsgrupper?

Romfolket er fattige, uorganiserte og kommer til et land som glir i rasistisk retning. De utsettes for en omfattende antisiganisme – en ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av historisk diskriminering – både av institusjoner, media og enkeltpersoner i Norge.

Antisiganismen har historiske, sosiale og økonomiske røtter. Samtidig er romfolket en minoritet uten diskrimineringsvern og uten en stat eller sterke organisasjoner som støtter dem. Journalister og media har generelt liten kunnskap, og er ofte selv meningsbærere for antisiganistiske fordommer.

Det påstås at romfolk som lever av tigging, blir utnytta av kriminelle bakmenn.

Vi må slutte å spre myter om at romfolket driver med en egen form for «sigøynerkriminalitet ». Dette er en tendensiøs tilnærming. Det er uttrykk for vulgaritet og en manipulering av debatten om samfunnet vårt. Det er kvantitativt umulig å undersøke om de «astronomiske» summene som romfolket i Europa har fått i lommene sine ved å «flå» majoritetsbefolkningen. Politiet, som jo overvåker romfolket, har aldri kunnet komme med bevisene som kan underbygge disse fordommene. Mytene er altså harde, men fakta er konstant: 90 prosent av romfolket i Europa lever under fattigdomsgrensen. De gjør hva de kan for å overleve. Vi vet også at romfolk i gjennomsnitt lever 10–15 år kortere enn majoritetsbefolkningen.

Tallenes tale er altså klarere enn de såkalte bevisene som fortsatt er en fantasi uten tall. Og her kommer vi til det følsomme spørsmålet når det gjelder romfolket: Hvor mye ville det koste Norge eller Oslo kommune å tilby romfolket en velkomst i menneskelige former? For vi må jo ha lov til å spørre hvor mye organisert kriminalitet virkelig koster i dette landet, for eksempel hvor mye skatteunndragelse, skatteparadiser og annen «grensekriminalitet» virkelig koster. Kanskje ville svaret være at dette er dyrere for Norge enn noen hundre økonomiske flyktninger?

Og jeg vil legge til at å sammenblande romfolket og kriminalitet er et velkjent fenomen gjennom historien. Forsker Ada Engebregtsen ved NOVA har nylig lagt fram en forskningsrapport med tittelen Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo, der hun forklarer at det ikke er kriminelle bakmenn som sender tiggere til Oslo men derimot fattigdom og diskriminering.

Er det etter din oppfatning lokale eller sentrale myndigheter som har ansvaret for velferden til romfolk som oppholder seg i Norge?

– Det er både sentrale og lokale myndigheter som har ansvaret for velferden til romfolk, som oppholder seg i Norge. Sentrale myndigheter har ansvaret for å opprettholde europeiske avtaler vi har underskrevet, som for eksempel professor Joronn Pihl har påpekt, er romfolket er en nasjonal minoritet, også de uten norsk statsborgerskap. Det innebærer rettigheter som vi må ta alvorlig og som ikke bare skal finnes på papiret. Situasjonen i dag er uholdbar, og sentrale myndigheter må gi klare føringer og direktiver for hvordan hvordan romfolket skal behandles. At romfolk vekkes fem ganger hver natt av politiet og jages fra ulike steder, er ikke holdbart. Selv politiet har uttrykt at de syns de må gjøre en vanskelig jobb, og derfor ber de om tiggerforbud. Men et tiggerforbud er en enkel løsning på et problem som ikke vil forsvinne av seg selv. Det er altså sentrale myndigheter som må utforme politikken.

Men også lokale myndigheter har både et politisk og moralsk ansvar for å ivareta romfolkets rettigheter. Innføring av tiggerregistere og lignende tiltak for å gjøre livet vanskelig for romfolket, korresponderer ikke med romfolkets rettigheter som en nasjonal minoritet og diskrimineringsvern.

Det er veldig viktig å følge med på hva regjeringen nå gjør. Da Frankrikes tidligere president Nicolas Sarkozy startet en massiv og voldsom utvisning av rom i 2010, hadde dette store konsekvenser for rom i hele i Europa. Ikke bare ledet det til flere hatefulle ytringer og handlinger mot rom i Romania og Ungarn. Meldingen Frankrike og Sarkozy sendte legitimerte også separerte områder mellom rom og majoritetsbefolkningen i Tjekkia og Slovakia, utvisninger fra Tyskland og Danmark, og en fortsatt daglig diskriminering i resten av Europa. Vi er altså i en domino-prosess. Det som skjer her i Norge, har også ringvirkninger i resten av Europa. romfolket Internasjonal presse har fått med seg romdebatten i Norge, og foreløpig er signalet vi har sendt til resten i Europa det samme som Sarkozy uttalte i 2010: at det er rom og reisendes adferd som skaper problemer.

Hvilke lærdommer kan vi trekke av sommerens debatt om romfolket?

Det er fortsatt en lang vei å gå for å høyne kunnskapsnivået. Debatten var preget av kunnskapsmangel og populisme, men det var også noe godt som kom ut av debatten. Vi så at media og kommentatorer er infiltrert av hatet mot romfolket. For eksempel var et av spørsmålene TV2 spurte da romfolket installerte seg ved Sofienberg-kirke: «Begynner det å lukte her nå?» Som man spør, får man svar. Hatet vi så på nettet og oppskytingen av fyrverkeri mot leiren på Årvoll, bygger altså ikke bare på den historiske antisiganismen men også en videreføring av denne i norske medier. Men det var også positive lysglimt: Kunnskapen om Norges lange historie med å diskriminere romfolket kom på bordet, og jeg håper at myndighetene har forstått at den laissez-faire politikken de har ført overfor tiggerne og det norske romfolket, kan komme tilbake til dem som en boomerang. Hva slags tiltak er mulig å se for seg for å bedre romfolkets situasjon i Norge og i Europa for øvrig? Norge har en unik sjanse til å vise vei og statuere et eksempel for Europa. Det er fem tiltak jeg mener er viktige, og som kan være med på å bedre romfolkets situasjon i Europa:

1. Anerkjenne norske myndigheters ansvar for å sende romfolket til det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet. For å få en forståelse av romfolkets situasjon i dag er det viktig å kjenne historien. Det er spesielt viktig å forske mer på hva som skjedde med de 68 som ble avvist på grensen i 1934, og samtidig avdekke grunnlaget for antisiganismen.
2. Kunnskap om rombefolkningen. Det må innhentes og videreformidle mye mer kunnskap om romfolket både nasjonalt og internasjonalt.
3. Internasjonalt samarbeid. Det er åpenbart at spørsmål om romfolket må diskuteres og løses i form av internasjonalt samarbeid.
4. Diskrimineringsvern. Det finnes ikke noe fungerende vern mot diskriminering verken for norske eller utenlandske rom i Norge. Svenskene har arbeidet aktivt med dette over flere år, og har oppnådd gode resultater. Vi kan ikke kreve at romfolket skal endre seg når de diskrimineres på alle områder i det norske samfunn. Ved å få bukt med diskrimineringen og vise at det tolererer vi ikke, vil vi også kunne gjenopprette tilliten blant romfolket. Et viktig skritt i riktig retning vil være å kriminalisere hatefulle ytringer både på nett og ellers.
5. Gi romfolket mulighet til å arbeide, ivareta hygiene og å bo under anstendige forhold. Dette er et budsjettspørsmål, og det er viktig å huske at det er ingen grunner til at Norge ikke skulle bruke penger på romfolket i Norge. Det virker som en gjengs oppfatning at hvis vi gir til romfolket, så blir det tatt fra menigmann, men dette er snakk om prioritering. Vi kan prioritere og ivareta menneskeverdet til Europas mest utstøtte minoritet.

Da Norge sa nei i 1972, var det tre viktige årsaker: Landbruk, fiske og distriktspolitikk – Nei til salg av Norge! Vi ville ikke at kapitalmakta skulle styrke seg. Tvert imot, det var en bølge av rettferdige krav, og ordet sosialisme var ikke en gang et fremmedord i Arbeiderpartiet.

Da Norge sa ja til EØS-avtalen i 1992, skulle landbruket fortsatt holdes utenfor. Uten det løftet hadde det blitt opprør.

Siden da har folkets nei i 1972 og 1994 ikke blitt respektert. Det som Norge sa nei til i 1972 – kapitalens fire friheter (fri flyt av kapital, tjenester,arbeid og kapital) – er integrert i EØSavtalen. Det ene direktivet etter det andre blir med et pennestrøk en del av norsk politikk.

EU truer nå med å innføre straffetiltak om Norge bruker en lovlig omlegging av landbrukstollen. Regjeringa må avvise EUs trusler, og
bruke vår rett til å ikke la seg diktere. Vi har en spennende høst og vinter foran oss, fram til LO-kongressen. Flere LO-forbund har vedtatt EØS-kritiske uttalelser på sine landsmøter.

Det er fullt mulig å tenke seg at dette blir resultatet på LO-kongressen:

Nei til EØS!

Judith Mirkinson bor i San Francisco, og har vært aktiv i kampen mot rasisme, deltatt i fredsbevegelsen og kvinnekampen i USA i over 40 år. Hun er en av stifterne av Gabriella Network, en solidaritetsorganisasjon mellom kvinner i Filippinene og USA.
I Rødt! nr 1/2012 skrev hun om kvinnekampen i USA, og hun innleder om abortkampen i USA på Kvinnekonferansen 10. november.
Artikkelen er oversatt av Magnus Bernhardsen.

Kvart fjerde år vert amerikanarane fortalde at valet er høgdepunktet i demokratiet vårt, nei, det ypparste i uttrykket for demokrati i verda! Kommentariatet vil kommentera, milliardane vil fløyma, og kandidatane vil kjempa mot einannan og drukna oss med form over innhald.

Presidentvalet I USA er no vorte ei endelaus affære og takla som eit fotball-VM eller baseball-meisterskap. Økonomien går dårleg; det tyder at det går bra for Romney. Romney vil ikkje gje ut likningane sine: då går det betre for Obama. Kvart vesle sitat vert analysert, kvar teite feil vert gjort større. Lausrivne sitat vert kringkasta – det har ikkje noko å seia om det kandidaten seier er sant – folk skal berre lytta. Og etter ei stund byrjar folk å tru på det dei høyrer, same kva sanninga eigentleg er.

Det er essensielt at veljarane trur dei har eit reelt val og ei røyst i kva slags regjering vi skal få. Dei må tru at det å røysta kvart fjerde år på eit av dei to store partia kan gjera ein skilnad.

New York Times, som alltid prøver å gje tyngd til sirkuset, klagar: «Dei viktige sakene vil ikkje verta snakka om, ingen løysingar vil verta gjevne.» Men førestillinga må halda fram.

Spørsmålet er ikkje kva ein kan tilby, men kor dårleg den andre personen er.

Som den republikanske talsmannen i kongressen, John Boehner, nyleg sa:

Det amerikanske folket vil truleg ikkje forelska seg i Mitt Romney. Eg vil seia det slik: 95 prosent av dei som møter opp i vallokala i november kjem til å røysta for eller mot Barack Obama.

Meiningsberarane og meiningsmålingane seier at det vert eit tett løp. Det verkar nokså utruleg, med tanke på det valdsame engasjementet Barack Obama vekte for berre fire år sidan. Ein skulle tru at Obama ville halda fram med å vera det mest ideelle valet for herskarklassen. I røynda er han på høgresida hjå demokratane, og har stått for krig og ein militarisert tryggingsstat. Samstundes er han ung og karismatisk, og snakkar om framtida og eit USA som bryr seg om heile folket. Som den første afrikansk- amerikanske presidenten representerer han eit Amerika som har overkome historia si – ein president som er perfekt for USA i denne nye, meir komplekse verda vi lever i.

Det vert eit nytt «demonstrasjonsval» – eit konsept som er utvikla og perfeksjonert i USA – og no vert spreidd til heile verda. Å velja innanfor eit avgrensa utval skaper illusjonen av demokrati, og illusjonen av eit verkeleg val. USA kan ikkje lenger støtta diktatur – sjølv om det er samanfall mellom interessene våre. I staden applauderer USA folkemakt, people’s power, slik ein kvitta seg med Ferdinand Marcos og erstatta han med nokon med nett dei same klasseinteressene og det same tilhøvet til USA. Den arabiske våren? Den er OK så lenge det er generalane som avgjer kven som skal vera i den neste regjeringa.

Sanninga er at folket, om det er i USA eller ein annan stad, ynskjer å røysta og å ha ei røyst. Men kva for val er det om båe partia representerer eliten?

Dette valet kjem midt i ei økonomisk krise og resesjon. For berre eitt år sidan gav Occupy-rørsla gjenlyd blant millionar av menneske då ho sette søkjelyset på urettferda i kapitalismen. Politikarane (og marknadsførarane som såg nye måtar å selja produkt på) tok med glede opp kampen mot den eine prosenten. Men det er ikkje mykje som er endra. Dei rike vert rikare: Wall Street får større og større profitt. Demokratane kan skulda på republikanarane for ikkje å ville skattleggja dei rike meir, men deira eigen skattepolitikk vil gje dei rikaste lågare skattar enn nokon gong dei siste femti åra.

Kva med motstanden?

Kvart fjerde år går venstresida – eller det som er att av ho – i hi, og melder seg til teneste i valkampanjen til demokratane. Fagrørsla løyver millionar av dollar for å få den demokratiske kandidaten valt. I valet i 2008 dro tusenvis av progressive – frå liberalar til folk som reknar seg som antiimperialistar – til statane der kampen var jamnast for å få veljarar til å registrera seg og møta opp på valdagen. Om du arbeidde for ei fagforeining, var du i praksis ein valarbeidar for det demokratiske partiet. Venstreparti, til og med marxist-leninistar, var splitta i spørsmålet om det var viktig å røysta på Obama. Jau, han stilte opp for å verta leiaren av imperiet, men han høyrdest progressiv ut, og var ikkje McCain. Og det å få ein svart president i eit land bygt på slaveri og rasediskriminering var ei for stor sak å oversjå.

Fire år seinare har Obama stått for ekstreme åtak på borgarrettar, ei utviding av dronekrigføringa og framhaldet av drap på sivile i namnet til kampen mot terrorisme. Dette ville ikkje vorte tolerert under George W. Bush. Men under Barack Obama vert det bortforklart, tolerert og ignorert.

Kva med tredjepartialternativa? I 2000 stod Ralph Nader på val for dei grøne. Millionar røysta på han i protest mot krigshissinga og kuttpolitikken til Clintonadministrasjonen. Den demokratiske kandidaten, Al Gore, vann fleirtalet av røystene, men tapte valmannsrøystene då den høgreorienterte høgsteretten i praksis fråtok tusenar av veljarar i Florida røysteretten, og gav sigeren i staten til George W. Bush. Progressive folk erklærte at Gore tapte på grunn av dei grøne og Ralph Nader. Aldri igjen. Om du så mykje som tenkjer på å røysta for nokon annan enn demokraten, vert du fortalt at du kastar vekk røystesetelen din. Og om ein vel å ikkje røysta, fordi det ikkje er nokon du kan røysta for? Vel, då seier dei at du ikkje har rett til å kritisera nokon i framtida.

Sanninga er at Obama begeistra befolkninga generelt og venstresida spesielt. Og sjølv om denne begeistringa i stor grad har svunne bort og mange er skuffa, så vil dei fleste likevel røysta på Obama. Det er ein kombinasjon av to ting. For det fyrste trur folk framleis at han har gode hensikter, at han har arva ein umogleg økonomi, og vart blokkert frå å få gjennom sin liberale dagsorden av ein umogleg kongress. For det andre er tanken på republikanarane ved makta umogleg å bera.

Det finst ein mytologi, som passar godt til den amerikanske ideologien der personlegdomen og filosofien til kvar kandidat og president utgjer ein stor skilnad. Til dømes vert Franklin Delano Roosevelt alltid kreditert med å vera mannen som fekk gjennom «New Deal» og heile konseptet om eit tryggingsnett, fordi han var så liberal og slik ein god mann. Det faktum at landet var på kanten av opprør, at det var ein periode med stor suksess for venstresida, vert ignorert.

Kva er skilnaden? Er det nokon?

Demokrati er meint å gje deg ei kjensle av val, slik som Smertestillar X og Smertestillar Y. Men båe to er eigentleg Aspirin. (Gore Vidal)

Republikanarane liker å framstilla seg som partiet for gode, gamle verdiar og æra til Amerika. Dei seier at Obama ikkje trur på Amerika, og at han vil selja ut både middelklassen og dei rike ettersom han er sosialist. «Berre sjå på helsepolitikken hans.» Subteksten deira er at Obama ikkje eingong er amerikanar (Og implisert i alt dette – hysj, hysj, han er svart). I botn ligg bodskapen: Vi er for middelklassen.

Bodskapen til demokratane er at dei er partiet for framtida: framoverskodande, mangfaldige og for middelklassen (i Amerika snakkar ingen om arbeidarklassen). Dei peiker på støtta Obama har gjeve til retten til abort og homofilt ekteskap, og standpunkta hans på innvandring og helse. I botn ligg bodskapen: Vi er for middelklassen.

Det minste av to onde?

Utanrikspolitikk

Ingen skilnad. Obama har halde kampanjeløftet om å intensivera krigen i Afghanistan og å drepa Osama Bin Laden. Han har sett i gang dronekrigføringa. Denne bruken av førarlause dronar i krigføringa har langtrekkjande konsekvensar.

USA snakkar ikkje lenger om kollaterale skader. No er det slik at om du er uheldig og vert drepen av ein drone, så må du ha vore ein terrorist, ettersom du elles ville ha kome deg ut av vegen. Etter det dei seier i det Kvite Hus, skriv president Obama personleg under på mållista. I mai inkluderte denne lista ei 17 år gamal jente. I ein tale til nasjonen sa Obama: «Personane på denne lista er aktive terroristar.» No kan eit land drepa av eige vilje, medan andre ikkje har noko å svara med. I motsetnad til mytane militæret, og forsvararane deira, fremjar, så er det tallause sivile som vert drepne, ikkje berre i Afghanistan og Pakistan, men også i Jemen og Somalia. Frå 2004 til 2011 vart det sendt ut 312 dronar, 260 av desse under Obama-administrasjonen.

Trass i all død og øydelegging er det ikkje mogleg å vinna krigen i Afghanistan. Faktisk er det slik at USA igjen prøver å få til fredssamtalar med Taliban. Sjølv om troppane har forlate Irak, er det mange tusen kontraktørar (les: leigesoldatar) igjen, og landet er framleis ustabilt.

Obama støtta militæraksjonen i Libya, og trugar no med militær handling i Syria. Han held fram med å truga regjeringa i Iran, og stiller seg fullstendig bak regimet i Israel og deira okkupasjon av Palestina.

Den triste røyndomen, som i så mange imperium tidlegare, er at det er få i USA som bryr seg om kva som skjer med folk rundt om i verda, så lenge det ikkje er mange amerikanarar som mistar livet. Så, om ein snakkar om utanrikspolitikk, har presidenten uansett carte blanche.

Tryggleiksstaten

Ingen skilnad. Etter 11. september 2001 kom Patriot-lova som autoriserte ransaking, arrestasjonar og telefonavlytting utan førehandsløyve frå retten om saka gjaldt terrorisme. Det vart sett opp lister med tusenvis av potensielle «fiendar av staten», med vekt på folk med muslimsk bakgrunn. Dette førte til enorme hemmelege databaser, i namnet til rikets sikkerheit.

Under Obama har tryggleiksstaten ekspandert eksponensielt. Avgjerder og handlingar som kanskje ville verta fordømt under Bush, er no akseptert og omtalt som prov på ei sterk utøvande makt.

Obama har ikkje stengt Guantanamo. Det er framleis 169 som vert halde der, 49 av dei på ubestemt tid, utan å få prøvd saka i retten. Og ein kvar person som er mistenkt å vera medlem av ein terroristorganisasjon, eller knytt til ein, kan verta halde på ubestemt tid.

Presidenten har no makt til å gje ordre om å ta livet av einkvar – inkludert borgarar av USA – om han reknar dei for å vera terroristar eller knytt til terroristar. I september 2011 resulterte dette i at den amerikanske statsborgaren Anwar al Awlaki vart drepen. Denne likvidasjonen ved bruk av ein førarlaus drone skjedde utan ei rettssak og på framand jord i Jemen.

Jau, regjeringa vil tillata noko opposisjon – det er bra for det demokratisk imaget og let folk tenkja at det er meir fridom enn det faktisk er. Vi har dei ’gode demonstrantane’ dei som held seg innanfor grensene, gjer lobbyarbeid og startar opp fleire og fleire organisasjonar. Men i det ting går litt over streken, med store ustyrlege gatedemonstrasjonar, slår staten ned på det med ein kombinasjon av arrestasjonar, storjuryar og den stadig nærverande storkapitalstyrte mediemaskinen.

Om skattar

Ingen grunnleggjande skilnad. Obama snakkar godt for seg, men i røynda betaler dei rikaste mindre i skatt no enn nokon gong dei siste femti åra. Han seier at han vil gjera slutt på dei serskilte skattekutta for dei som tener meir enn 250 000 dollar. Sjølv om dette vart gjennomført, ville denne gruppa framleis betalt mindre skatt enn dei gjorde for ti år sidan. Romney kallar dette sosialisme, og seier han vil forlenga alle skattekutta.

Resten av oss betaler faktisk høgare skatt. Dette i form av høgare avgifter på alt frå å registrera bilen til transportkostnader til moms. Og vi får stadig mindre att for pengane etter kvart som offentlege tenester vert kutta, skulepengane aukar, og infrastrukturen fell frå kvarandre.

Innvandring

Det er framleis meir enn 11 millionar papirlause innvandrarar i dette landet. Utan di ville ikkje økonomien gå rundt.

Det har vore ei voksande rørsle av latinoar – både med og utan opphaldsløyve – for innvandringsreform. Latinokongressmedlemer, som Luis Gutierrez, har risikert Obamas sinne ved å kjempa konsistent på denne saka. Som eit svar på dette presset, og for å sikra seg røyster frå latinoar, avgjorde Obama i juni at unge, papirlause innvandrar ikkje lenger ville bli deporterte om dei kom hit før dei fylte atten år, hadde vore her i meir enn fem år, og er i arbeid eller på skule. Denne avgjerda vil påverka meir enn ein million latinoar. Samstundes støttar Obama ei militarisering av grensene i sør, og har gjennomført ein drakonisk utvisingspolitikk. Obamaadministrasjonen har deportert meir enn 400 000 menneske, 30 % meir enn under Bush.

Romney støttar ikkje Dream-lova, som ville skapa ein veg til statsborgarskap for papirlause unge. Han støttar lover for å gjera engelsk til einaste språk. Valkampanjen hans fokuserer på spørsmålet om sysselsetjing og jobbar for «legale» innvandrarar, og reknar dette som måten å løysa problemet på. Romney vil openbert ha problem med å skaffa røyster frå latinoar, den raskast voksande gruppa røystarar i USA.

Abort, homofilt ekteskap, kvinnehelse og helsetenester

Demokratane støtta høgsterettsavgjerda Roe mot Wade i 1973, som gjorde abort lovleg. Obama pressa gjennom Affordable Care-lova, som er hans versjon av helsetenestereform. Den tillet born å vera del av helseforsikringa til foreldra fram til dei er 26, forbyr bruken av eksisterande helseproblem som grunn til å nekta nokon forsikring (men den gjer ikkje noko med dei stigande ratane om ein har slike problem), og gjer at nokre fattige utan forsikring kan få lågare pris på forsikringa. Det er minst 30 millionar utan forsikring, mange av dei born, så lova vil minska dette talet.

Sjølv om den nye lova om helsetenester vil utvida dekkinga, så gjer den det på kostnaden av eit universelt helsetilbod. Demokratane gjekk i staden inn for ein plan som gjer at forsikringsselskapa held på makta si, selskap som tener store pengar på sjuke folk. Dei fleste, også dei med forsikring, betaler meir for færre tenester kvart år.

Helsedepartementet held fram med å betala for nokre kvinnehelseklinikkar, og Affordable Care-lova seier at kvinner i arbeid med helseforsikring skal få gratis tilgang til prevensjon gjennom forsikringa si. Lova seier også at forsikringsselskapa skal dekka helsesjekk for diabetes, HIV og rådgjeving om vald. Men, Obamaadministrasjonen har gjeve etter for republikansk press om kvinnehelse. Tidlegare i år laga helsedepartementet ein regel om at jenter under 16 må ha resept frå lækjar før dei kan få den såkalla «angrepilla». Tidlegare kunne ein kjøpa den over disk.

Demokratane støttar no homofilt ekteskap, og har gjort det til del av valplattformen for 2012.

Republikanarane er fullt ut motstandarar av homofilt ekteskap, og støttar Defense of Marriage-lova som definerer ekteskap som berre noko mellom ei kvinne og ein mann. Meiningsmålingar viser derimot at sjølv republikanarar endrar standpunkt. Interessant nok nemnte ikkje ein gong eit nyleg utsendt spørjeskjema frå plattformkomiteen til republikanarane spørsmålet.

Republikanarane er valdsame i kampen mot abort – paven er ingenting i samanlikning. Dei vil rulla tilbake Roe mot Wade, og la abortlovene vera opp til delstatane der republikanskkontrollerte lovgjevande forsamlingar prøver (og ofte lukkast med) å gjera abort ulovleg og kvinnehelse utilgjengeleg. Dette trass i at meiningsmålingar viser at dei fleste amerikanarar støttar tilgangen til abort, og overveldande støttar tilgangen til prevensjon. Men, hugs at Romney står til svar andsynes ein veldig aktiv kjerne i partiet av evangeliske kristne, eksemplifisert med Tea party-rørsla.

Republikanarane har malt eit bilete av Affordable Care-lova som eit skritt på vegen mot totalitær sosialisme. Slik er nivået på debatten i denne valkampen.

«Det er økonomien, dust!»

Denne kjente frasen frå Clinton-strategen James Carville i 1992-valkampen, som spådde ein Clinton-siger, dominerer framleis politisk tenking, og økonomien går ikkje bra. Siste nytt i juli viser at arbeidsløysa offisielt held seg på 8,2 prosent. Det tyder at arbeidsløysa er på minst 12 prosent, og i nokre sektorar (ungdom, farga) er så høg som 25 prosent.

For fyrste gong sidan depresjonen har reallønna til middelklassen gått ned det siste tiåret. 1/10 000-del av familiane (folk som tener meir enn 7 millionar dollar i året) kontrollerer no 5 prosent av økonomien, opp ein prosent på førti år.

Tradisjonelt har ein svak økonomi vore ei katastrofe for ein sitjande president. Om dette viser seg å halda stikk i år, er uklårt. Men, det er framleis for tidleg å seia noko sikkert.

Pengar pengar pengar

Eit forsiktig anslag seier at valkampen i 2012 vil kosta meir enn 12 milliardar dollar. Meir enn halvparten av dette vil gå med til presidentvalet, med mesteparten til negative reklamefilmar på TV og lysingar på internett. Til samanlikning brukte ein 5 milliardar i 2008 (over ein milliard i presidentvalet), og det er mykje meir enn Bush og Kerry brukte i 2004-valet.

Dette er ikkje noko nytt. Pengar har alltid styrt valet. USA liker å peika på korrupsjon i andre land, men det er like korrupt her som andre stader. Aldri har ein trengt meir pengar for å driva ein kampanje enn no.

For to år sidan avgjorde høgsteretten i USA i saka Citizens United v. the Federal Election Commission, «sameinte borgarar mot den føderale valkommisjonen». I denne avgjerda uttalte «ein bittert splitta rett» at selskap har dei same rettane som individ, og at dei ikkje skal verta hindra frå å gje pengestøtte i valkampar. To månader seinare avgjorde høgsteretten at PACar, politiske handlingskomitear, som ikkje bidreg til spesifikke kandidatar, parti eller kampanjar, kan motta uavgrensa tilskot frå enkeltpersonar, fagforeiningar eller selskap.

Desse avgjerdene leidde til det vi kjenner som Super PACar, og utløyste ein pengeflaum utan sidestykke. Berre i år har 26 milliardærar gjeve meir enn 61 millionar dollar til Super Pacar. I juli 2012 sa supermilliardæren Sheldon Adelson (som finansierte Newt Gingrichs feilslåtte valkampanje) at han var villig til å gje minst 100 millionar dollar for å slå Obama. Dei høgrevridde Koch-brørne (som alt ha gjeve millionar til kampen mot abort og homofilt ekteskap) har sagt at dei er villige til å bruka over 400 millionar dollar på valet i 2012.

Per 1. august hadde Super Pacane brukt 109 041 529 dollar.

Bernie Sanders, senator frå Vermont, sa det slik i kongressen i juli:

Det høgsteretten gjorde i Citizens United-saka, var å seia til desse milliardærane og selskapa dei kontrollerer: de eig og kontrollerer økonomien; de eig Wall Street; de eig oljeselskapa. No kan de, for ein liten prosent av rikdommen dykkar, få høve til å eiga regjeringa i USA.

Mange byar og delstatar har vedteke lover og fråsegner som fordømmer høgsterettsavgjerda, men i juni nekta høgsterett å høyra ein anke.

For å setja ting i perspektiv: I april kutta kongressen 38,5 milliardar dollar i midlar til såkalla program mot fattigdom; husbygging, helsetenester og slikt. Men det er ingen grenser på kva dei vil bruka på å verta attvalde. Halvparten av kongressmedlemene er millionærar, 42 % i Representanthuset og 67 % i Senatet. Den gjennomsnittlege fyrsteårskongressrepresentanten i 2010 hadde ein snittløn på 570 000 dollar. Snittløna i USA er 45 000 dollar.

Du kan ikkje stilla som presidentkandidat utan pengar. Og om du vert president, kan du tena endå meir. Obama er no vorte millionær. Romney er verdt over 200 millionar. Om han vert vald, vil han verta ein av dei rikaste presidentane nokonsinne – han er faktisk verdt meir enn dei åtte siste presidentane til saman!

Kven betaler kven?

I 2008 gjekk mesteparten av pengane frå Wall Street til Obama. Wall Street var misnøgde med Bush, og Obamas rival, John McCain, ville openbert tapa. No, fire år seinare, har Obama i grunn gjort alt dei kunne ynskja seg. Frå å tilsetja økonomirådgjevarane Lawrence Summers og Timothy Geitner til å redda storbankane. Men Romney er ein riking frå Wall Street sjølv, og går fullstendig inn for uhemma kapitalisme og den frie marknaden. Obama? Han vil ha ein «lett» skatt på pengebruken til selskapa, noko som i augo til Wall Street er for mykje. Det er ikkje sikkert kven som vil vinna. Donorane speler på båe hestane: Bank of America, ein av dei største støttespelarane til Romney, gjev 75 % av bidraga sine til Romney, og ein del til Obama.

Så langt ser pengeinnsamlinga slik ut: Ein majoritet av Wall Street og finanssektoren (utanom Goldman Sachs) støttar Romney. Olje- og energiselskapa støttar Romney. Landbruks – og helseforsikringsindustrien støttar Romney.

Obama får pengane frå teknologiindustrien og Silicon Valley, slik som Microsoft og Google, kvinnegrupper og noko media, Hollywood – mykje pengar, advokatar og lobbyistar, og dei store fagforbunda. Mykje pengar til Obama kjem frå homofile – på nitti minutt etter at Obama gjekk ut med støtte til homofilt ekteskap kom det inn ein million dollar.

Kven røysta? Kven røyster? Åtaka på røysteretten

Det er vanskeleg å finna ut nøyaktig kor mange av dei som har røysterett, faktisk brukte han i valet i 2008. Det rådande synet er at om lag 62 % røysta. Om dette talet held seg og veljarane er splitta på midten, vil det seia at presidenten vert valt av mindre enn ein tredel av veljarane.

I 2008 var meir enn ein firedel av veljarane farga. For fyrste gong var prosenttalet på afrikansk-amerikanarar (64,7 %) og kvite (66,1 %) som faktisk røysta nokså likt. Afrikansk-amerikanske kvinner hadde den høgaste valdeltakinga (68,8%).

Talet på afrikansk-amerikanarar som røysta i 2008, var 15 % høgare enn dei som røysta i 2004. Talet på latinoar var 28 % høgare.

Folketeljingsbyrået kom i 2012 med tal der det for fyrste gong gjekk fram at det var fleire fødsler blant «minoritetar» enn kvite eller «majoritetsfødslar». Det er kanskje på tide å endra ordbruken?

Tradisjonelt sett har afrikansk-amerikanarar, latinoar og kvinner røysta på demokratane. Dette var verkeleg sant i 2008. Unge røyster gjekk også til Obama. Faktisk er den einaste demografiske gruppa – som konsistent røystar på republikanarane – eldre, kvite menn. Med desse tala burde valsigeren til Obama vera sikra. Så, republikanskkontrollerte lovgjevande forsamlingar kom opp med ei løysing: restriksjonar på røysteretten.

Litt historie: Røysteretten er rekna som ein av dei grunnleggjande statsborgarrettane, og har vore ein hjørnestein i kampen for borgarrettar. Etter borgarkrigen vart røysteretten i grunnlova utvida til også å gjelda svarte menn. Tilbakeslaget vart valdsamt: Det vart tiår med vald og diskriminerande vallover som inkluderte triksing med valdistriktsgrenser, koppskatt, lesekunnestestar og diskvalifisering av fengsla personar. Alt for å hindra svarte og andre farga i å røysta. Kampen for å få røysta involverte hundretusenar av menneske, og kosta hundrevis livet. Det var ein hjørnestein i borgarrettsrørsla på femti- og sekstitalet. Kulminasjonen av denne innsatsen kom i 1965 med røysterettslova, som både garanterte retten til å røysta og sette fram ovprosedyrar for å sjå til røysterettslovene i delstatane.

Men, no er det mange forsøk på å gjera om på røysterettslova og hindra folk i å røysta.

Brennan Center on Justice sa i ein rapport frå i år at meir enn fem millionar røysteføre er påverka av nye restriksjonar på røysteretten. Dette er meir enn marginen for å vinna eller tapa eit val. Restriksjonane er spesielt sterke i vippestatane. I 5 av 12 av vippestatane er det alt no lover som set grenser på røysteretten. I av 19 statane som har slike lover, har 171 av dei 270 valmannsrøystene som trengst for å vinna eit presidentval.

Den verste restriksjonen er kanskje den som krev meir dokumentasjon på statsborgarskap og bustad. Det er ikkje så lett å skaffa seg det som ein kanskje skulle tru. Mange afrikansk-amerikanarar som vart fødde i raseskiljetida, hadde ikkje tilgang på sjukehus, og fekk aldri fødselsbevis. Det er ei byråkratisk mølle å skaffa seg nye papir, spesielt om ein er fattig. Og redsla for å verta etterforska ved å møta opp for å røysta har stor effekt på svarte og latinoar.

Legg til at å nekta røysteretten til einkvar som har blitt dømt for alvorlege lovbrot, vil påverka hundretusenar, spesielt svarte og latinoar som vert dømde meir enn andre. I nokre statar vil så mange som ein tredel av alle svarte menn verta nekta å røysta.

Interessant nok er desse statane dei som har hatt den største veksten av «minoritetar» den seinare tida.

Når folk ser på denne tidsperioden, minner den om tida til røvarbaronane som Carnegie og Rockefeller: tida frå seint 1800- tal til byrjinga av den fyrste verdskrigen. Høg arbeidsløyse, aukande fattigdom og kutt i offentlege tenester samstundes som rikdommen hos nokre få vert meir og meir utruleg. Kjærleiken til konsumpsjon og pengar vert fremja overalt. Men under overflaten brygga sosialismen. Vi har ikkje det no, og vi veit ikkje kva ein ny bylgje vil sjå ut som. Occupy-rørsla har gjeve oss håp om at ting rører på seg igjen. Den neste bylgja av kraftige masserørsler vil slå innover oss igjen – og då vil vala i USA sjå veldig annleis ut.

Samir Amin er fødd i Kairo i 1931, med fransk mor og egyptisk far. Han studerte statsvitskap, statistikk og økonomi i Paris. Han var ei stund medlem av det franske kommunistpartiet PCF, men tok seinare avstand frå sovjetsystemet. Han har jobba ei rekke stader rundt i verda, men sidan 1980 har han vore leiar for Third World Forum i Dakar i Senegal. Artikkelen her stod i septembernummeret av Monthly Review, omsett frå fransk. Amin er ein av hovudinnleiarane på Globaliseringskonferansen i Oslo 2.–4. november. Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Fleirtalet i Europa meiner Europa har alt som skal til for å bli ei økonomisk og politisk makt på linje med, og dermed uavhengig av, USA. Ei enkel summering av innbyggartall og BNP gjør det tilforlateleg. Men eg trur at Europa lir av tri store hemsko som utelukkar ei slik samanlikning.

Først av alt er den nordlege delen av Amerika (USA og det eg kallar den ytre delstaten Canada) utrusta med naturressursar som utan samanlikning langt overgår dei i den delen av Europa som ligg vest for Russland, slik ein kan sjå at Europa er avhengig av importert energi.

For det andre er Europa sett saman av mange historisk ulike nasjonar. Dei ulike politiske kulturane er tunge nok til at ein ikkje kan snakke om eit «europeisk» folk slik me kan om det «amerikanske» folket i USA, sjølv om desse europeiske skilnadene ikkje nødvendigvis har vore prega av nasjonal sjåvinisme. Me kjem attende seinare til dette viktige spørsmålet.

For det tredje (og hovudårsaka til at ei slik samanlikning er utelukka) har den kapitalistiske utviklinga i Europa vore – og er – ujamn. Kapitalismen i Amerika har utvikla seg på ein relativt einsarta måte i Nord- Amerika, iallfall etter borgarkrigen. Europa vest for det historiske Russland (medrekna Ukraina og Kviterussland) er sett saman av tri ulikt utvikla kapitalistiske samfunn.

Den historiske kapitalismen – det vil seie den kapitalistiske produksjonsmåten som er etablert på verdsbasis – tok form i starten av 1500-talet i trianglet London/ Amsterdam/Paris, og fekk si endelege form med den franske politiske revolusjonen og den engelske industrielle revolusjonen. Denne modellen som skulle bli rådande i dei dominerande kapitalistiske sentra opp til vår tid (liberal kapitalisme som Wallerstein har kalla det), ekspanderte raskt og kraftig i USA etter borgarkrigen, og gjorde slutt på makta til slaveøkonomien i den føderale regjeringa, og au slutt på Japan som sjølvstendig makt. I Europa vann den same modellen fram like raskt i Tyskland og Skandinavia. Kjernelanda i Europa (Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Nederland, Belgia, Sveits, Austerrike og dei skandinaviske landa) er no under herredømmet til sine eigne altomfattande (som eg kallar dei) monopol, som ut av tidlegare former av monopolkapitalisme nådde dette stadiet i perioden 1975–1990.

Likevel er ikkje altomfattande monopol (generalized monopolies) i denne europeiske regionen «europeiske»; dei er absolutt «nasjonale» (altså tyske, britiske, svenske osv), jamvel om dei driv forretningar transeuropeisk og transnasjonalt (på verdsbasis). Det same er tilfellet med dagens altomfattande monopol i USA og Japan. I kommentarane mine til dei store undersøkingane som er gjort på dette området, har eg lagt vekt på kor avgjørande viktig denne konklusjonen er.¹

Det andre sjiktet omfattar Italia, Spania og Portugal, der same dominerande modell – den altomfattande monopolkapitalismen – først tok form ganske nyleg, etter andre verdskrigen. På grunn av dette har desse samfunna framleis særdrag i økonomi og politisk styringsverk som hindrar dei i å komme opp på same nivå som dei andre.

Men det tredje sjiktet, sett saman av land i den tidlegare «sosialistiske (sovjettypen) verda» og Hellas, vart ikkje base for altomfattande og nasjonale monopol. (Greske skipsreiarar eit mauleg unntak, sjølv om deira «greske» status er svært diskutabel.) Fram til andre verdskrigen var alle desse landa langt unna utvikla kapitalistiske forhold som karakteriserte kjernelanda i Europa. Etterpå underkua sovjet-sosialismen kimen til eit nasjonalt borgarskap i alle landa med «den reelt eksisterande sosialismen». Eit innskrenka borgarleg styre vart erstatta med statleg kapitalisme med sosiale, om ikkje sosialistiske trekk. Med reintegrasjonen i den kapitalistiske verda gjennom medlemskap i EU og Nato stod desse landa frå då av i same situasjon som andre i den kapitalistiske periferien – ikkje styrte av sine eigne altomfattande monopol, men prisgitt dei i den europeiske kjerna.

Dette heterogene Europa utelukkar absolutt samanlikning med USA/Canada. Men kan ikkje desse skilnadene forsvinne gradvis – nettopp gjennom bygginga av Europa? Det er rådande oppfatning i Europa. Eg er usamd, og skal komme attende til spørsmålet.

Kan Europa samanliknast med det todelte amerikanske kontinentet?

Eg trur det er meir realistisk å samanlikne Europa med det todelte amerikanske kontinentet (USA/Canada på eine sida, Latin- Amerika og Karibia på andre), enn bare med Nord-Amerika aleine. Det delte kontinentet utgjør ein del innanfor verdskapitalismen kjenneteikna av kontrasten mellom det sentrale og dominerande Nord, og det perifere og underordna Sør. Denne dominansen vart proklamert som mål gjennom Monroe-doktrinen i 1823, og på 1800-tallet delte det oppstigande USA makta si med den britiske konkurrenten som då hadde hegemoni på verdsbasis. Slik makt blir i dag i hovudsak utøvd av Washington, med altomfattande monopol som har brei kontroll over det økonomiske og politiske livet sør for grensene, trass i kamplystne forsøk siste tida på å utfordre makta. Parallellen til Europa er openbar. Austlege Europa er i ein underordna perifer stilling slik Latin- Amerika er det til USA.

Alle samanlikningar har sine grenser, og om ein ser bort frå dei, ville det gi gale konklusjonar om maulege framtidsløp, og maulege og effektive strategiar for å opne det beste av desse løpa. På to område er det skilnader. Latin-Amerika er eit umåteleg stort kontinent utstyrt med fantastiske naturressursar – vatn, jord, mineralar, olje og naturgass. Aust-Europa kan ikkje på noko vis samanliknast her. Dessutan er Latin- Amerika også mindre heterogent enn Aust- Europa: Det har to nærskylde språk (jamvel om det er mange overlevande indianarspråk) og lite nasjonalsjåvinistisk fiendskap mellom naboar. Uansett skilnader skal ein ikkje dra forenkla samanlikningar for langt.

USAs dominans over sørlege Amerika blir i hovudsak utøvd med økonomiske middel, som den pan-amerikanske fellesmarknaden Washington vil ha (sjølv om det har blitt ein stopp i USAs arbeid for å få det til). Jamvel den delen av planen som er sett ut i livet, NAFTA, og som gjør Mexico til eit vedheng til den store nordamerikanske marknaden, utfordrar ikkje meksikansk suverenitet institusjonelt. Det er ikkje nokon naiv observasjon frå mi side. Eg er godt klar over at det ikkje er vasstette skott mellom økonomiske og politiske metodar. Latinamerikanske opposisjonelle har korrekt oppfatta Organisasjonen av amerikanske statar (OAS) som «USAs kolonikontor», og lista over USAs intervensjonar, militære (som i Karibia) eller som støtte til statskupp, er lang nok til å bevise det.

Dei institusjonelle tilhøva mellom landa i EU har eit breiare og meir komplekst grunnlag. Det finst ein slags vesteuropeisk «Monroe-doktrine». («Aust-Europa er eigedommen til Vest-Europa.») Men det er ikkje alt. Den europeiske unionen er ikkje lenger ein rein «fellesmarknad» slik det var i starten, avgrensa til seks land før det vart utvida til andre land i Vest-Europa. Etter Maastricht-traktaten er det blitt eit politisk prosjekt. Sjølvsagt som eit middel til å fremme det større prosjektet – at dei altomfattande monopola kan styre dei samfunna som unionen omfattar. Men det blei også ein arena for konfliktar og utfordringar for desse prosjekta og metodane for å gjennomføre dei. Dei europeiske institusjonane er meint å knytte saman folka i unionen, og har mange metodar for å nå det målet, som representasjon i Europaparlamentet i samsvar med folketal og ikkje BNP. Det er grunnen til at opinionen i Europa, medrekna dei fleste venstreorienterte kritikarane, framleis klyngar seg til håpet om at eit anna Europa er mauleg.

Før ein drøftar tesar og hypotesar om alternative framtidsløp for Europa, er det nødvendig på eine sida å diskutere atlantisme og imperialisme, og på andre sida europeisk identitet.

Europa eller atlantisk og imperialistisk Europa?

Storbritannia er meir atlantisk enn europeisk ut frå fortida si som hegemonisk imperialist, sjølv om den arven er redusert til ein privilegert status for City of London i det globale finanssystemet. Derfor set Storbritannia den særeigne medlemskapen sin i EU lågare enn opprettinga av ein euroatlantisk økonomisk og finansiell marknad. Det står over viljen til å delta aktivt i den politiske utforminga av Europa.

Men det er ikkje bare Storbritannia som er atlantisk. Dei kontinentale europeiske statane er det ikkje mindre, trass i tilsynelatande vilje til å skape eit politisk Europa. Beviset ligg i den sentrale posisjonen NATO har i det politiske byggverket. At ein militær allianse med medlemsland utanfor unionen de facto er integrert i den «europeiske konstitusjonen » er ein anomali utan sidestykke. For enkelte europeiske land (Polen, Ungarn og dei baltiske statane) er NATOs vern – det vil seie USAs – mot deira «russiske fiende» (!) viktigare enn tilknyttinga til EU.

Den standhaftige atlantismen, og NATOs utvida operasjonsområde verda over etter bortfallet av den antatte «sovjetiske trusselen», er resultatet av det eg ser som framveksten av den kollektive imperialismen til triaden (USA, Europa og Japan). Det vil seie dei dominerande sentra for altomfattande monopolkapitalisme aktar å dominere trass i at nye statar stig opp. Det er ei relativt ny endring i det imperialistiske systemet, som tidlegare og tradisjonelt var basert på konflikt mellom dei imperialistiske maktene. Den kollektive imperialismen voks fram på grunn av behovet for felles front mot folk og statar i periferien i Asia, Afrika og Latin- Amerika som er opptatte av å komme seg ut av den underordna rolla.

Det europeiske imperialistiske sjiktet her omfattar bare Vest-Europa, der alle statane alltid i moderne tid har vore imperialistiske, med eller utan koloniar, ettersom dei har og alltid har hatt ein del i den imperialistiske renta. Motsett har ikkje statane i Aust- Europa tilgang til det, ettersom dei ikkje har eigne nasjonale altomfattande monopol. Men dei har svelga illusjonen om at dei har rett til det bare fordi dei er «europeiske». Vil dei nokon gong kvitta seg med den illusjonen?

Imperialismen, som no er blitt kollektiv og vil vere det framover, har ein felles politikk mot Sør, triadens politikk: Permanent aggresjon mot folk og statar som vågar stille spørsmål ved deira globaliseringssystem. Og kollektiv imperialisme har ein militær leiar, om ikkje hegemonist: USA. Slik har det seg at verken EU eller nokon av statane der har nokon «utanrikspolitikk» lenger. Fakta viser at det bare er ein einaste realitet: støtte til kva som helst Washington (kanskje i samforstand med London) avgjør på eiga hand. Sett frå Sør er ikkje Europa noko anna enn ein vilkårslaus alliert av USA. Og sjølv om det kan vere somme illusjonar om dette i Latin-Amerika – utan tvil fordi hegemoniet på brutalt vis blir utøvd av USA aleine her og ikkje av underordna europeiske allierte – er det ikkje tilfellet i Asia og Afrika. Makthavarane i dei oppstigande landa veit det: Dei som styrer i dei andre landa på dei to kontinenta, godtar statusen som lydige kompradorar. For alle er det bare Washington som tel, Europa kunne like gjerne vore ikkje-eksisterande.

Finst det ein europeisk identitet?

Spørsmålet skal vurderast frå ein intern europisk synsvinkel. Frå eit eksternt synspunkt – frå heile Sør – er «Europa» avgjort ein realitet. For folka i Asia og Afrika med språk og religionar som er «ikkje-europeiske» sjølv etter at kristne misjonærar har omvendt folk, eller at folk har tatt til seg det offisielle språket til tidlegare kolonistar, er europearane «dei andre». Det er sjølvsagt annleis i Latin-Amerika som på same vis som Nord- Amerika er resultatet av bygginga av «det andre Europa» – «den nye verda», kopla til danninga av den historiske kapitalismen.

Spørsmålet om europeisk identitet kan bare drøftast ved å sjå på Europa innanfrå. Men teoriane som stadfestar eller fornektar ein slik identitet, støytar saman i polemikk der begge sider overdriv for å vinne. Slik viser somme til kristendommen, sjølv om ein reint logisk må vise til katolske, protestantiske og ortodokse kristne – og ikkje oversjå det langt frå ubetydelege tallet på folk utan religiøs praksis eller tru i det heile tatt.

Andre vil peike på at ein spanjol lettare vil komme overeins med ein argentinar enn ein litauar, at ei fransk kvinne vil forstå ein algeriar betre enn ein bulgarar, og at engelskmennene rører seg friare i dei delane av verda der folk delar språket deira enn i Europa. Den gamle greskromerske sivilisasjonen, som han var eller som rekonstruksjonen, burde gjøre latin og gresk, og ikkje engelsk til dei offisielle europeiske språka (slik dei var i middelalderen). Opplysingstida på 1700-tallet omfatta snautt meir enn trianglet London/ Amsterdam/Paris, sjølv om ideane vart eksportert så langt som Prøyssen og Russland. Representative demokratiske val er framleis ikkje ein fast norm og for nytt til at ein kan seie opphavet til dei går attende til danninga av dei klart tydeleg ulike politiske kulturane i Europa.

Det er ikkje vanskeleg å vise makta nasjonale identitetar framleis har i Europa. Frankrike, Tyskland, Spania og Storbritannia blei alle skapt gjennom hundreår med bitter krig. Sjølv om den lite viktige statsministeren i Luxembourg kan seie at fedrelandet hans (eller til banken hans?) «er Europa», så ville ikkje ein fransk president, tysk kanslar eller britisk statsminister våge å seie noko så dumt. Men må det verkeleg vere ein felles identitet for å lage eit legitimt prosjekt for regional politisk integrasjon? Eg meiner det ikkje på noko vis må vere slik. Ikkje så lenge dei ulike identitetane (kall dei «nasjonale ») blir akseptert, og dei saklege årsakene bak den felles viljen til politisk samling blir presist formulert. Dette prinsippet gjeld ikkje bare i Europa. Det er slik for folk i Karibia, i det iberiske Amerika, i den arabiske verda og i Afrika. Ein treng ikkje tru på «arabisme» eller «négritude»² for å godta eit arabisk eller afrikansk prosjekt som legitimt. Uheldigvis oppfører ikkje «europistane» seg så intelligent. Det store fleirtalet av dei trur det er nok å kalle seg «overnasjonale» eller «anti-sjølvstyre», det er i beste fall meiningslaust, og kan jamvel kollidere med den verkelege verda. Derfor vil eg ikkje drøfte om eit europeisk politisk prosjekt er levedyktig på grunnlag av flyktige vurderingar av «identitet», men på grunnlag av innsatsen, og dei institusjonelle formene for å styre denne innsatsen.

Er den europeiske unionen levedyktig?

Spørsmålet er ikkje om «eit» europeisk prosjekt (kva for prosjekt? for kva?) vil vere mauleg. Svaret er openbart ja. Spørsmålet er om det noverande prosjektet er levedyktig, eller kan omgjørast til å bli det. Eg ser bort frå dei høgreorienterte «europistane», altså dei som underkastar seg krava til den altomfattande monopolkapitalismen og aksepterer EU slik han er, og bare bryr seg om å finne løysningar på noverande «konjunkturmessige » (som eg hevdar ikkje er det i det heile tatt) vanskar. Eg ser bare på argumenta til dei som hevdar at «eit anna Europa er mauleg», medrekna forkjemparane for ein reformert kapitalisme med eit menneskeleg ansikt, og dei som har ei sosialistisk omdanning av Europa og verda som perspektiv.

Sentralt i debatten står kva slags krise som rår i Europa og verda. Når det gjeld Europa, heng den opne krisa i eurosona og krisa på bakrommet i EU uløyseleg saman.

I det minste sidan Maastricht-traktaten, og etter mi meining mykje lenger, har danninga av EU og eurosona blitt tenkt og forma som komponentar av ei såkalla liberal globalisering. Det er opprettinga av eit system som skal sikre eksklusiv dominans for altomfattande monopolkapitalisme. Eit nødvendig startpunkt blir derfor å analysere dei motsetningane som etter mi meining gjør dette prosjektet (og dermed det europeiske inkludert i det) ugjennomførbart.

Les Samir Amin om dristighet i Rødt 2-2012

Men i vilkårslaust forsvar for «eit» europeisk prosjekt (prosjektet som har fordelen av å eksistere, av alt å vere på plass) vil ein seie: Det kan forandrast. Det kan det heilt sikkert – abstrakt teoretisk. Men kva for vilkår må til? Eg trur det vil krevje eit dobbelt mirakel, og eg trur ikkje på mirakel:

1) at det felles europeiske byggverket aksepterer nasjonal sjølvråderett, mangfaldet av interesser som er i spel, og organiserer institusjonar på det grunnlaget; og 2) at kapitalismen – så lenge han er det generelle rammeverket for å styre økonomi og samfunn – blir tvinga til å fungere på ein annan måte enn det den indre logikken i han dikterer. Ein logikk som no har gitt herredømmet til altomfattande monopol. Eg ser ingen teikn til at fleirtalet av europistane vil ta omsyn til slike føresetnader. Heller ikkje ser eg at den venstreorienterte minoriteten blant dei som tar omsyn til slike krav, er i stand til å mobilisere politiske og sosiale krefter som kan makte å snu konservatismen til dei etablerte europistane. Det er grunnen til at eg konkluderer med at EU ikkje kan bli noko anna enn det han er, og slik sett ikkje er levedyktig. Krisa i eurosona viser at det er umogleg.

Det «europeiske» prosjektet slik Maastricht-traktaten definerer det, og eurosoneprosjektet, vart selt til opinionen i ein propagandakampanje som ein bare kan kalle tåpeleg og uærleg. Somme – dei (relativt) privilegerte folka i velståande Vest- Europa – vart fortalt at bortfallet av nasjonal suverenitet ville gjøre slutt på hatfylte og blodige krigar på kontinentet (og suksessen for slikt tullprat er lett å forstå). Det vart servert med ein saus: vennskapen til det store amerikanske demokratiet, den felles kampen for demokrati i det tilbakeståande Sør – ein ny måte å få aksept for gamle imperialistiske haldningar – og så vidare. Dei andre, dei fattige jævlane i aust, vart lova velstand ved å «ta igjen» vestleg levestandard.

Fleirtalet i begge delar av Europa, vest og aust, svelga tullpratet. I aust ser det ut til at dei trudde at tilslutning til EU ville sikre den velkjente «opphentinga», verkeleg ein god handel. Men prisen dei betalte – kanskje som straff for å ha godtatt regime som praktiserte sovjet-typen sosialisme kalla kommunisme – var ei smertefull strukturtilpassing gjennom mange år. Tilpassing – «innstramming» (for arbeidarane, ikkje milliardærane) – vart sett i verk. Men resultatet vart sosial katastrofe. Og Aust-Europa vart periferien til Vest-Europa. Ei undersøking nyleg fortel oss at 80 prosent av rumenarane meiner at «ting var betre i Ceausescu-tida»!³ Kan ein finne betre teikn på at det påståtte demokratiet i EU ikkje har legitimitet? Vil folka som er med, lære seg leksa? Vil dei forstå at kapitalismens logikk ikkje er opphenting, men det motsette, djupare ulikskap? Kven veit!

At Hellas i dag står i sentrum for konflikten, er både fordi Hellas er med i eurosona, og fordi folket her håpte å sleppe unna skjebnen til dei andre (eks- «sosialistiske») landa på Balkan. Generelt trudde (eller håpte?) det greske folket at fordi dei unngjekk vanskjebnen ved å vere styrt av «kommunistar» (mektige under heroiske andre verdskrig) – og takk vere oberststyret! – ikkje måtte betale prisen dei andre på Balkan måtte. Europa og euroen ville fungere annleis for dei. Europeisk solidaritet, særleg i eurosona, same kor svak han måtte vere andre stader (der brotsverket «kommunisme» skulle straffast), ville vere til deira fordel.

Grekarane må leve med resultatet av sine naive illusjonar. Dei bør vite no at systemet vil senke dei ned på nivå med sine naboar, Bulgaria og Albania. Logikken i eurosona er ikkje annleis enn i EU. Tvert om, han forsterkar dei valdelege sidene. Generelt forsterkar kapitalistisk akkumulasjon ulikskap mellom nasjonar (det er kjelda til kontrasten mellom sentrum og periferi), og akkumulasjon dominert av altomfattande monopol forsterkar dei innebygde tendensane i systemet. Mot dette vil det bli hevda at EU-institusjonane har verktøy til å rette opp ulike tilhøve internt i EU, gjennom passande finansiell støtte til etternølarane innanfor unionen. Generelt trur opinionen på dette. I røynda er denne støtta utilstrekkeleg for å få til opphenting (bortsett frå landbruket, eit spørsmål som ikkje blir drøfta her). Meir alvorleg er at støtta legg til rette for at dei altomfattande monopola kan sleppe til, og dermed styrkar tendensen til ulik utvikling ved å gjøre dei involverte økonomiane endå opnare. Og denne støtta har som mål å styrke visse regionar i landa (til dømes Bøhmen, Lombardia og Katalonia), og dermed svekke nasjonalstatens evne til å stå mot diktat frå monopola.

Eurosona vart utforma for å forsterke ei slik utvikling. Den grunnleggande naturen til sona er definert av statuttane til Den europeiske sentralbanken (ECB). ECB har forbod mot å låne til nasjonale regjeringar (og jamvel til ein overnasjonal europeisk stat om han eksisterte, noko han ikkje gjør). ECB må låne eksklusivt til bankar til latterleg låg rente, desse får i sin tur rente-inntekter frå statsobligasjonar, det har forsterka dominansen til dei altomfattande monopola. Det som blir kalla finansialisering er innebygd i strategien til desse monopola. Frå første stund har analysen min vore at dette systemet ikkje er levedyktig, bestemt til å kollapse så fort kapitalismen blir ramma av ei alvorleg krise. Det skjer framfor auga våre no. Eg heldt fast ved at det einaste alternativet som kunne bidra til ei utvikling mot eit solid europeisk byggverk, krev nasjonale valutaer knytt saman med definerte bytteverdiar bygd på seriøse forhandlingar om vekslingskurs og industripolitikk. Og det skulle gjelde fram til, endeleg og mykje seinare, dei politiske kulturane hadde modna og gitt grunnlag for opprettinga av eit føderalt Europa overordna – men utan å fjerne – dei ulike nasjonalstatane.

Og no har eurosona gått inn i ei venta krise som truar eksistensen av sona, noko som til og med blir vedgått i Brussel. Det er ingen teikn til at EU er i stand til radikal sjølvkritikk som kunne føre til eit anna system for valutaregulering, og skrinlegging av liberalismen som er innebygd i avtalane som framleis gjeld.

Dei ansvarlege for bankerotten til det europeiske prosjektet er ikkje ofra, dei sårbare landa i utkanten av Europa. Det er tvert om dei europeiske kjernelanda (det vil seie dei herskande klassane i desse landa), først av dei Tyskland som har hatt fordel av systemet. Det gjør fornærmingane mot det greske folket endå meir fråstøytande. Late menneske? Skattesnyteri? Madame Lagarde gløymer at skattesnytarane her er skipsreiarane som er beskytta av (den IMF-støtta) globaliseringsfridommen.

Resonnementet mitt er ikkje basert på at ein må godta konfliktar nasjonar mellom, sjølv om slikt går føre seg. Det er bygd på å erkjenne konflikten mellom altomfattande monopol (som sjølv bare finst i dei europeiske kjernelanda) og arbeidarane i sentrum og periferi – sjølv om innstrammingane dei er utsette for har markant større øydeleggande effekt i periferien enn i kjernelanda. Den «tyske modellen», som er lovprist av heile den politiske høgresida i Europa og store delar av venstresida, har vore suksess i Tyskland takk vere at relativt føyelege arbeidarar har godtatt lønningar tretti prosent under dei franske. Dei føyelege er hovudårsaka til den tyske eksportsuksessen, og den kraftige veksten i avkastinga som dei tyske altomfattande monopola profitterer på. Alle må forstå at denne modellen begeistrar dei som forsvarer kapitalismen utan vilkår!

Det verste står likevel igjen: På ein eller annan måte, brått eller gradvis, vil det europeiske prosjektet bli slitt i stykker, med start i eurosona. Då er det tilbake til start – 1930-tallet. Me får eit mark-område avgrensa til Tyskland og landa dei dominerer aust og sør for grensene sine; Nederland og Skandinavia sjølvstendige, men villige til å tilpasse seg; eit Storbritannia endå meir atlantisk og dermed distansert frå omskiftande politikk på kontinentet; eit isolert Frankrike (som under de Gaulle? eller Vichy?); og eit Spania og Italia som er usikre og ustabile. Me får det verste frå begge: nasjonale europeiske samfunn underordna diktata frå altomfattande monopol og tilhøyrande globalisert «liberalisme» på den eine sida, og på andre sida vil dei herskande kreftene her, fordi dei er makteslause, vere endå meir avhengige av «nasjonalistisk» demagogi. Eit slikt styre vil mangedoble handlingsrommet til ekstremhøgre. Me får (har me alt?) Pilsudskiar, Horthyar, baltiske baronar, folk som vil vekke Mussolini og Franco til live, og maurassianarar⁴. Det «nasjonalistiske» snakket til ekstremhøgre er løgnaktig, fordi desse politiske kreftene (eller leiarane i det minste) allment sett godtar kapitalismen og den einaste forma han kan ta, altomfattande monopolkapitalisme. Ekte «nasjonalisme» i dag kan bare vere populistisk i ordets rette forstand: for å tene og ikkje bedra folket. I dag må ordet «nasjonalisme» brukast forsiktig, og kanskje heller bli erstatta med «internasjonalisme mellom folk og arbeidarar». Motsett reduserer retorikken til desse høgrefolka nasjonalismen sin til valdelege og sjåvinistiske overgrep mot immigrantar og sigøynarar, som får skulda som kjelde til ulykkene. Desse høgreorienterte unnlèt ikkje å ta med seg dei «fattige» i hatsnakket sitt, som ansvarlege for deira fattigdom og misbruk av «velferdsgoder».

Det er resultatet når ein gjenstridig forsvarer det europeiske prosjektet jamvel midt i stormen: det blir øydelagt.

Finst det eit mindre smerteleg alternativ? Går me mot ei ny bølgje progressive samfunnsendringar?

Sjølvsagt eksisterer det alternativet framleis, i prinsippet. Men vilkåra for eit eller anna av dei maulege alternativa skal bli ein realitet, må forklarast grundig. Det er umauleg å gå tilbake til eit tidlegare stadium av kapitalismen, til ein periode før sentraliseringa av kapitalistisk kontroll. Me kan bare gå framover, det betyr å starte frå det faktiske stadiet av kapitalistisk kontroll, og forstå at tida har komme for å «ekspropriere ekspropriatørane ». Ikkje noko anna er mauleg. Når det er sagt, utelukkar ikkje standpunktet at ein kan føre kampar som steg for steg går den vegen. Tvert om, det krev at ein har klare strategiske mål for kvart steg, og bruk av effektive taktikkar. Å handle utan gjennomtenkt strategi og taktikk tilpassa det stadiet ein er på, er å dømme seg sjølv til bare å ta opp att lettvinte og impotente slagord som «Ned med kapitalismen!». Ut frå eit slikt synspunkt ville eit første effektivt steg i Europa – som kanskje alt blir tatt – vere å utfordre innstrammingspolitikken. Denne politikken er fast knytte til, og krev autoritære og antidemokratiske tiltak. Målet om å få starta den økonomiske veksten igjen, trass i at det er eit tvitydig omgrep (omstart med kva for aktivitetar? og med kva for midlar?), er ganske naturleg knytt til eit slikt første steg.

Men ein må forstå at dette første steget vil kollidere med det etablerte ECB-systemet for å styre valutaen. Derfor meiner eg ein ikkje kan unngå å «forlate euroen» for å gå tilbake til nasjonale valutaer i dei europeiske statane. Då og bare då kan ein skaffe seg handlingsrom, bygd på forhandlingar mellom dei europeiske partnarane, og gjennom det revisjon av lovverket som regulerer dei europeiske institusjonane. Då og bare då kan ein gjennomføre tiltak som peikar mot sosialisering av monopola. Eg ser for eksempel for meg å skille ut bankfunksjonane, og til slutt nasjonalisering av dei bankane som har vanskar. Vidare: lette nakketaket monopola har på små og mellomstore bedrifter og på bøndene; innføring av sterkt progressive skattesystem; ekspropriere anlegga til bedrifter som har flytta utanlands til fordel for arbeidarane og lokale styresmakter; utvide tallet på handels-, industri- og finanspartnarar gjennom forhandlingar spesielt med nye land i Sør; og så vidare. Alle desse tiltaka krev nasjonale suverene økonomiar og dermed brot med dei europeiske reglane som forbyr dei. For det er klart for meg at det politiske grunnlaget for slike tiltak aldri vil vere til stades samtidig over heile EU. Slike mirakel skjer ikkje. Så me må godta å starte der me kan, i eit eller fleire land. Eg er overtydd om at når først prosessen har starta, vil den fort rulle vidare.

Mot desse framlegga (som iallfall delvis er formulert av president François Hollande) kjem dei politiske kreftene som tjener dei altomfattande monopola med motframlegg som vil fjerne alt innhald i dei: «starte ny vekst ved å gjøre alle meir konkurransedyktige, respektere opne og transparente marknader ». Det er linja ikkje bare til Merkel, det er også linja til hennar sosialdemokratiske motstandarar og ECB-president Draghi. Men ein må forstå – og seie – at «opne og transparente marknader» ikkje eksisterer. Marknadene, som er ugjennomsiktige av natur, er domenet til kommersielt konkurrerande monopol. Me har å gjøre med ein falsk retorikk som må bli kalla for det. Å prøve å styre marknadene etter å ha akseptert dei på prinsipielt grunnlag, ved å foreslå reglar for å «regulere» dei, fører ikkje til noko. Det er å be dei altomfattande monopola, dei som har fordel av systemet dei kontrollerer, om å handle mot sine eigne interesser. Dei veit korleis dei skal oppheve reguleringar som kan bli lagt på dei.

Nittenhundretallet var ikkje bare prega av valdelege krigar utan sidestykke, for ein stor del på grunn av konflikt mellom imperialistar (som det var mange av). Det var au prega av revolusjonære rørsler blant nasjonar og folk som var perifere for den tidas kapitalisme. Desse revolusjonane omforma Russland, Asia, Afrika og Latin-Amerika i stort tempo, og blei den dynamiske faktoren som endra verda. Men i sentrum av det imperialistiske systemet fekk dei på sitt beste bare matt gjenklang. Dei proimperialistiske og reaksjonære kreftene blei sittande med den politiske kontrollen over samfunna i det som hadde blitt til triaden i vår tids kollektive imperialisme. Dermed kunne dei halde fram med «oppdemmings»politikken, og så «reversere» seirane frå den første bølgja for å frigjøre fleirtalet av menneska. Det er den manglande internasjonalismen mellom arbeidarar og folkeslag som er kjelda til det doble dramaet i det tjuande hundreåret: Framgangen byrja først å bleikne i periferien (dei første sosialistiske eksperimenta, overgangen frå antiimperialistisk frigjøring til sosial frigjøring) på den eine sida, og på den andre sida dei sosialistiske rørslene i Europa som gjekk over til kapitalismen og imperialismen då sosialdemokratiet dreiv over i sosialliberalisme.

Men kapitalismens triumf, som altomfattande monopol, vil vise seg kortliva (1980–2008?). Demokratiske og sosiale kampar som skjer verda over, og somme politiske tiltak mellom oppstigande land, stiller spørsmål ved dominansen til dei altomfattande monopola, og varslar ei ny bølgje endringar i verda. Desse kampane og konfliktane engasjerer alle samfunn på jordkloden, i Nord så vel som i Sør.

For å halde på makta si er vår tids kapitalisme tvinga til samtidige åtak på statar, nasjonar og arbeidarar i Sør (for å skaffe seg superprofitt av arbeidskrafta og plyndre naturressursane) og Nord, der dei er tvinga til å konkurrere med dei i Sør. Så dei objektive vilkåra for global samansmelting av kampar eksisterer. Men frå eksistensen av objektive vilkår, til at dei blir aktivert av subjektive sosiale aktørar som vil ha forandring, er det framleis eit stykke veg å gå. Me har ikkje tenkt å løyse dette spørsmålet med nokre få store, lettvinne og tomme frasar. Grundige studiar av konfliktane mellom dei nye statane og den imperialistiske triaden, og slik dei kjem til uttrykk i dei demokratiske og sosiale krava til arbeidarane i involverte land. Grundige studiar av dei pågåande revolusjonane i landa i Sør, av avgrensingane dei har og ulike utviklingsvegar for dei. Grundige studiar av kampane folka i Europa og Amerika fører. Slike studiar utgjør grunnlaget for å gjennomføre fruktbare diskusjonar om maulege alternative framtidsløp.

Det er framleis ikkje teikn i horisonten til ei rørsle som vil attreise internasjonalismen. Vil den andre bølgja for å forandre verda då bare bli ei «ny» utgave av den første? Med omsyn til Europa, som er temaet vårt her, så er den antiimperialistiske dimensjonen fråverande i medvitet både til dei som deltar i kampen, og i strategiane deira. Om dei i det heile har strategiar. Eg insisterer på å konkludere refleksjonane mine om «Europa sett frå utsida» med den avgjørande observasjonen.

Notar

1. «Transnational Capitalism or Collective Imperialism?», Pambazuka News, 23. mars 2011. http://www.pamazuka. org
2. Negritude: Litterær og ideologisk rørsle blant svarte intellektuelle og politikarar i Frankrike på 1930-talet. Dei var antikolonialistiske, og ville erstatte den kvite manns forakt med å oppvurdere svart kultur. (Wikipedia, bm.)
3. Sitatet er basert på ein muntleg rapport frå ein rumensk deltakar på Balkan Social Forum i Zagreb i mai 2012.
4. Maurrassianar: Etter Charles Maurrass, leiar i sjåvinistiske og anti-semittiske Action Française rundt 1900-tallet. (Wikipedia, eng.)

I band har gutter mange muligheter, sier Marie, – både til å bruke stemmen og de andre instrumentene, pluss teknikk for lyd, lys og effekter, mens jentenes instrument oftest bare er stemmen. Så hva kan musikkskolene gjøre for å oppmuntre jenter til å spille all slags instrumenter? Jenter skal også få sjansen til å spille i band, stå på en scene, i lyset og få applaus. Og så må vi avmystifisere: Det er faktisk ikke så vanskelig å spille bassgitar …

Det finnes mye kunnskap om ubalansen mellom kvinner og menn i musikklivet. For eksempel i boka «Musikk og kjønn i utakt?» som er gitt ut av Norsk kulturråd. Der skriver Anne Lorentzen og Astrid Kvalbein i forordet: «Vi konstaterte at musikklivet er verre stilt enn kultur og arbeidsliv elles, med ei gjennomgåande 20/80- fordeling, ofte 10/90-fordeling i kvinners disfavør på enkelte område. Det ser mange. Kva vi skal eller bør gjere for å endre situasjonen, er meiningane delte om».

Ja, kva må gjøres? Kom og hør et viktig innspill i debatten fra Marie Sneve Martinussen: Hvorfor er det bare pissoarer bak scenen?

10. november i Oslo, teatersalen til BUL, Rosenkrantzgt 8.

Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt og masterstudent i samfunnsøkonomi. Hun spiller bass, og noen ganger trompet, i bandet Making Marks (tidligere kjent som My Little Pony). Bandet består av to kvinner og to menn. De har gitt ut to album og turnert i Europa og USA.

Hele programmet til Kvinnekonferansen 2012 og omtale av innlederne finner du her.

Arne Byrkjeflot er første vara til landsstyret i Nei til EU, leder av LO i Trondheim og bystyrerepresentant for Rødt i Trondheim.

Problemet er at vi ikke har hatt en levende debatt om dette viktigste strategiske spørsmålet for Nei til EU siden folkeavstemninga. Jeg tror at dersom ikke Nei til EU nå markerer klart at et slankere EØS ikke er veien å gå for EØS-motstandere, så er det kravet om et slankere EØS som vil vinne fram, spesielt i fagbevegelsen. Et tegn i tida er at dette ble vedtatt i landssstyret i El og It i juni. Sterke krefter jobber nå for at en EØS-avtale som verner faglige rettigheter, spesielt tariffavtaler og arbeidsmiljølov skal være EØS-motstandernes linje på LO-kongressen. Skal motstanden mot EØS-avtalen få ei kraft, er vi helt avhengig av at det er Nei Til EUs linje.

LO-ledelsen ønsker nok ikke et vedtak om en avtale som verner faglige rettigheter, de ville helst hatt full støtte til EØS-avtalen. Men de kan fint leve med det. De kan sende et brev til regjeringen og be om at de prøver å forhandle fram en avtale som verner faglige rettigheter.

En slik EØS-avtale måtte vært uten minst to av de fire frihetene, vært uten fritt arbeidsmarked og uten fritt tjenestemarked. Siden EØS-avtalens kjerne er full deltagelse i EUs indre marked, så har vi da ingen EØS-avtale lenger. Det er fullstendig urealistisk å tro at regjeringen vil stille et slikt krav, og enda mer urealistisk at EU vil gi seg inn på en slik forhandling.

Alternativutredningen er klar på at en slankere EØS-avtale bare er mulig dersom EØS-motstanden er stor:

Så lenge man holder fast på at det ikke er noe alternativ for Norge å si opp EØS-avtalen, har man ingen forhandlingsposisjon overfor EU. Skal man oppnå forhandlinger med EU om å begrense EØS-avtalen, må man først gjøre det troverdig at utmelding av EØS kunne være et reelt alternativ for Norge.

Det argumenteres for at et slankere EØS er et nødvendig skritt på veien mot en Nei til EØS-kampanje. Etter min mening vil denne strategien svekke EØS-motstanden. Istedenfor å si at EØS-avtalen truer faglige rettigheter, skaper vi en illusjon om at faglige rettigheter kan vernes innenfor EØS-avtalen.

Vi burde ha lært av det fagbevegelsen og partier til venstre har gjort i EU de siste åra. De har stilt kravet om en sosial protokoll som verner arbeiderrettigheter i ny traktat. Greit nok så lenge den nye Lisboatraktaten faktisk skulle vedtas. Etter at denne er vedtatt, er det en avsporing. Først må en vinne Kommisjonen for å endre traktaten. Deretter må dette vedtas i samtlige EU-land. En sosial protokoll er først mulig når risikoen for utmeldelse av EU og/eller EURO er reell. Nå lammer kravet motstanden mot EU og EURO.

Etter min mening er det EØS-motstanden som nå kan berge medlemstallet i Nei Til EU. Min erfaring fra festivaler i sommer er at først når en snakker om EØS, vekkes interessen.

Først når motstanden mot EØS blir stor nok, blir alternativene interessante. Først når EØS-tilhengerne tvinges til å fremme alternativ som å utnytte handlingsrommet eller en slankere EØS-avtale, er slike kompromiss reelle. Da kan det komme slike krav også fra ei regjering som vil hindre krav om utmelding. På samme vis som Skottland får økt sjølstyre når kravet om full uavhengighet øker i styrke.

EØS-motstanden har en historisk sjanse. Faren for medlemskap er borte de nærmeste åra. EØS-debatten er der for første gang etter 1992. Stemninga i fagbevegelsen er helt endret etter kampen om vikarbyrådirektivet. EU gir seg ikke, de krever at Norge skal mildne kravene i offentlige kontrakter, og de vil eksplisitt underordne streikeretten den frie konkurransen.

Tida er overmoden for å starte Nei til EØS-kampanjen.

 

Leder side 3

Plukk side 4

Arne Byrkjeflot: Ut av EØS eller en slankere EØS-avtale? side 6

Samir Amin: Samanbrotet i det europeiske systemet side 8

Brage Aronsen: Intervju med Maria Rosvoll om Europas mest utstøtte minoritet side 20

Hisham Bustani: Dei arabiske opprøra – vil venstresida ta utfordringa? side 26

Hisham Bustani: Inkje opprør i Jordan side 34

Judith Mirkinson: Så er det val igjen. Vi skal velja president! side 38

Walt Bell: Slaveriet sitter i fengselsveggene side 48

Per Velde: 1972: Arbeiderpartiet og EEC side 54

Ronny Kjelsberg: Teknologisk revolusjon side 60

Michael Roberts: Profittrata er nøkkelen side 68

Debatt

Petter Vellesen: Kvar skal vi bu? I eit luftslott, må tru? side 72

Bokomtaler

Regi Theodor Enerstvedt: Massemorderen som kom inn fra ingenting side 75

På vitenskapens blindveier side 77

David Harvey: Rebel Cities side 79

Boktips av Jon Børge Hansen side 82

I lekebutikken er budskapet: Rosa pynt og babyleker for jenter, lekekomfyrer og kluter. Svart og blått og bygging og skyting for gutter.

Pornofilmer rett inn i klasserommet via nye mobiltelefoner med store skjermer, skreddersydd for formålet. Porno – stedet hvor barn og ungdom lærer at vold mot kvinner + sex er bestevenner.

Hvorfor får mannsdominert idrett mer penger og omtale enn kvinnedominert idrett?

Likestilling: Like store sko i hver skål. Frihet?

Kvinner lever farlig! Visste du at mer enn hver fjerde kvinne som har levd eller lever i parforhold, er blitt utsatt for vold?

Hvordan kan Sabia bli integrert i det norske samfunnet, organisere seg, ta på alvor den fine stemmeretten som skal feires i 2013, – hvis hun ikke får jobb fordi hun heter – Sabia? 

Hvordan er det mulig at tusenvis kvinner (ikke menn!), bare blir tilbudt små brøker av stillinger? Med stat og kommune som største arbeidsgiver?

Hvordan er det mulig, at tusener av kvinner med full jobb tjener for lite til å forsørge seg sjøl og eventuelle barn?

Diskrimineringa av kvinner, forskjellsbehandlinga, kvinneundertrykkinga, er vevd inn i samfunnets porer. Alle steder finner du den. Fordi vi lever i et klassesamfunn der mannsmakta rår.

Det er ingen enkel vei ut. Veien betyr kamp og konflikt. Organisering. Solidaritet. Kampen handler om lengselen etter frigjøring. Frihet til å klare seg og bestemme over sitt eget liv.

Eller kvinnekampen? Tyrkiske kvinner for sjølbestemt abort. Makt!

Den offisielle likestillingspolitikken handler om noe annet. Den kan framstilles med et bilde av ei skålvekt. Ikke noe klasseperspektiv, ingen analyse av makt. Legg like mye i de to skålene, og du får likevekt. Likestilling. Likhet for loven. Et pent bilde. Men hvordan er det virkelige kvinnelivet? Hvis DU ser dette kvinnelivet, hvis du erfarer det og eller lurer på hva det handler om, – kom påKvinnekonferansen 2012!

Kom og hør et svært aktuelt innspill fra Jorun Gulbrandsen: Likestilling og/eller frigjøring?  10. november i Oslo, BUL-salen, Rosenkrantzgt 8.

Jorun Gulbrandsen er lærer og forfatter. Har i mange år deltatt i den kvinnepolitiske debatten. Leder av AKP fra 1997 til 2006. Har blant annet skrevet boka, Er skolen for Kari eller Ronny? Se Wikipedia.

For påmelding og mer informasjon om kvinnekonferansen 2012 les her.

På Kvinnekonferansen 10. november vil Judith fortelle om dette. Og om dagens abortsituasjon for kvinnene i verden. Er anti-abortbevegelsen i USA en del av en global tendens? Hvor sterk er bevegelsene for sjølbestemt abort? (Og her kan vi spørre oss sjøl: Merker vi noe av dette i Norge?)

Kvinner tar abort hvis de mener det riktig og nødvendig, lovlig eller ikke lovlig. Lever de i land hvor loven sier de har rett til å bestemme sjøl, er abort trygt. Der det ikke er sjølbestemt abort, kan overklassens kvinner likevel kjøpe seg trygge aborter. Flertallet av kvinnene må derimot ty til ulovlige, ofte farlige inngrep, gjort av ukyndige. Hvert år dør 47.000 kvinner i verden av farlige aborter. Kvinnens kropp er svært fruktbar. 12 egg  hvert år i 30-40 år. Kvinner med seksuallliv blir gravide. Prevensjon er ikke alltid nok til å forhindre det.

Over hele USA er det demonstrasjoner for å forsvare retten til abort og prevensjon.

I USA tar en tredjedel av alle kvinner en abort i løpet av livet. "Anti-choice"-bevegelsen og de katolske prestene har stor innflytelse og vinner terreng. Mange mennesker påvirkes av de vedvarende kampanjene.

I løpet av de siste årene har det kommet stadig flere lover mot abort og prevensjon i delstatene. Eksempler: Det skal være lengre ventetid for å få abort. Kvinnen skal tvinges til rådgivning før inngrepet. Nylig ble det vedtatt en lov i Texas som krever at kvinnen skal ta en ultralydundersøkelse før de får ta abort, de skal tvinges til å se bilder av fosteret.

I USA blei kampen for sjølbestemt abort vunnet i 1973. Kampen er ikke over – der heller.

Kom og hør et svært aktuelt innspill fra Judith Mirkinsson:  Abortkampen i USA! 10. november i Oslo, BUL-salen, Rosenkrantzgt 8.

Judith Mirkinsson er fra San Francisco og har vært antiimperialist, antirasist og feminist i over 40 år. Aktiv deltaker i Occupy Oakland, og medlem av Freedom Road. Hun skrev artikkelen «Kvinnekamp i USA» i tidsskriftet Rødt! nr 1/12.

For påmelding og mer informasjon om kvinnekonferansen 2012 les her

 

Det er ikke er mulig å tre likestilling over reproduksjonen. Det er faktisk kvinnen som er gravid og som føder. Det er ikke slik at VI er gravide og VI føder. Burde ikke VI bestemme? Hvem er "VI"? Det store "VI" har i hvert fall bestemt at kvinnen kan bestemme over seg sjøl til 12. uke. Etter det trer samfunnets komiteer inn, nemdene. Hvorfor?

I hele abortkampen har kirken og den øvrige organiserte kristenheten vært en undervurdert  motkraft. Kristelig Folkeparti vil i dag grunnlovsfeste at et befruktet egg er et menneske med rett til liv. Slik at abort blir mord.

Den lange kampen for kvinnens rett til å bestemme over sin egen reproduksjon, handler om hvorvidt kvinnen er et fullt tilregnelig, fritt menneske som er i stand til å bestemme over seg sjøl. Kampen pågår – nå.

Kom og hør et svært aktuelt innspill fra Ellen Aanesen: Abortkampen er ikke historie! 10. november i Oslo, BUL-salen, Rosenkrantzgt 8.

Ellen Aanesen er forfatter journalist og var programleder i NRK. Hun har laget mange programmer om feminisme og kvinnekamp. Blant annet har hun skrevet boka: Ikke send meg til en «kone», doktor (Oktober, 1981). Dette er den beste og eneste boka som tar for seg den lange historia om kampen for sjølbestemt abort i Norge. Boka lanseres nå på nytt i forbindelse med Kvinnekonferansen 2012!

For påmelding og mer informasjon om kvinnekonferansen 2012 les her