I den brasilianske delen av Amazonas er et område like stort som Spania og Frankrike tilsammen i ferd med å bli overdratt fra den føderale statens eie til private hender. Nyere lovgivning fører til privatisering av regnskogen.
Mens norske myndigheter mener at Brasil har «stor troverdighet» når det gjelder klima, ser brasilianske sosiale bevegelser på regnskogpolitikken med stor bekymring.

Victoria Backer-Grøndahl Stadheim har en master i globalisering og utvikling, og gjorde feltarbeid i Amazonas i forbindelse med sin masteroppgave om privatisering av jord.

Loven som skal privatisere nesten 70 millioner hektar jord i Amazonas, ble vedtatt etter en dyp politisk strid våren 2009. I Brasil er kampen om regnskogen preget av klare motsetninger mellom agrointeressene på den ene siden, og miljøbevegelsen og sosiale bevegelser på den andre siden. Opprinnelig hadde den brasilianske regjeringen lansert et lovforslag som skulle komme små og mellomstore produsenter til gode. Bønder med opp til 100 hektar jord skulle få eiendomsrettigheter gratis, og bønder med opp til 400 hektar skulle få kjøpe den statlig eide jorda til en symbolsk pris. På grunn av landbrukselitens innflytelse i Kongressen ble lovforslaget endret til å omfatte storbønder med opp til 1500 hektar jord. Lov 11.952 ble vedtatt omtrent samtidig med at de norske overføringene til Amazonas-fondet startet. Så langt har Norge overført 2,55 milliarder kroner for å bidra til redusert av-skoging i Amazonas. I tråd med hva brasilianske miljø- og småbondebevegelser sier, er det all grunn til bekymring. Nylig vedtatte lover i Brasil reflekterer ikke et genuint ønske om å bevare regnskogen. Paradoksalt nok legitimeres loven med en «pro-fattig» diskurs der det hevdes at privat eiendomsrett vil komme fattige småbønder til gode, og at regnskogen kun kan reddes dersom man rydder opp i de kaotiske eiendomsforholdene. Den brasilianske utviklingen er ikke et isolert tilfelle. Tvert imot reflekterer fokuset på privat eie av jord et større nyliberalt prosjekt der det å sikre eiendomsrettigheter for småbønder ansees som veien til både utvikling, fattigdomsreduksjon og miljømessig bærekraftighet.

Småbønder og privat eiendomsrett

Mens småbønder ble marginalisert av Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer på 80-tallet, dukket jordreform opp på bankens agenda på 90-tallet. Banken omfavnet ideen om at småskala jordbruk kunne være en måte å øke produktiviteten i jordbruket på, i tillegg til å redusere fattigdommen på landsbygda. Markedsstyrt jordreform, med frivillige jordtransaksjoner mellom «villige kjøpere» og «villige selgere», skulle sørge for at fattige fikk tilgang på jord. Parallelt med dette var et fokus på institusjoner innen nyklassisk økonomi. Institusjonen sikker tilgang til jord («secure land tenure») fikk en sentral plass på Verdensbankens agenda, og dette skulle man sikre ved å distribuere dokumenter på privat eiendomsrett gjennom det som kalles «land titling programmes». Ideen var at dersom fattige bønder fikk sikre eiendomsrettigheter, ville de bli motivert til å investere mer, og dermed også øke jordbruksproduksjonen. Dette ville føre dem ut av fattigdom.

Det beste eksempelet på denne nyinstitusjonelle tankegangen er Hernando de Sotos bok The Mystery of Capital – Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else (2000). Der hevder han at den viktigste årsaken til at kapitalismen ikke fungerer i utviklingsland, er mangelen på formelle eiendomsrettigheter blant de fattige. I følge de Soto, mangler de fattige verken sparepenger, eiendeler eller oppfinnsomhet. Men de mangler formelle eiendomsrettigheter, og resultatet er at enorme mengder sparepenger forblir «død kapital». For å vekke liv i denne døde kapitalen må man gi de fattige dokumenter på eiendommen deres slik at de kan bevise hva de eier. Dette vil gjøre det mulig for dem å handle utenfor den lokale økonomien, og å bruke eiendomspapirene som sikkerhet for lån i banken. Dette vil igjen føre til økte investeringer, økt produktivitet og mindre fattigdom.

Primitiv akkumulasjon

Debatten om privat eierskap går helt tilbake til John Locke og Karl Marx. For mainstream økonomi er privat eiendomsrett noe naturlig som bringer velstand med seg. Nyklassisk økonomi problematiserer ikke hvorfor noen har eiendom og andre ikke har det. Motstykket til dette er Marx’ kritikk av den politisk økonomi, der han for det første forklarer hvordan privat eiendomsrett har oppstått historisk, og for det andre behandler eiendom som en sosial relasjon. Marx’ fortelling om den «primitive akkumulasjon» er ikke bare en historietime. Tvert i mot kan dette begrepet hjelpe oss til å forstå prosesser som pågår i dag.

Primitiv, eller opprinnelig akkumulasjon var den sosiale endringen som skulle til for at kapitalismen skulle kunne slå rot. I sin mest skjematiske form kjennetegnes den kapitalistiske produksjonsformen ved at det finnes en klasse som eier produksjonsmidlene, kapitalistene, og en klasse arbeidere som er avhengige av å selge sin egen arbeidskraft. Arbeiderne jobber for kapitalistene mot at de får en lønn, men det de tjener er mye mindre enn verdien av det de produserer. Differansen, eller merverdien, er det kapitalisten som får. Arbeiderne blir altså utbyttet i den forstand at deres arbeidstid går med på å berike noen andre. Kapitalistenes profitt stammer fra deres innsats. For at denne arbeidsrelasjonen kunne oppstå, var det noen grunnleggende forutsetninger som måtte være til stede. For det første var det helt nødvendig med en klasse som ikke selv hadde tilgang til produksjonsmidlene. Hadde de hatt det, ville de ikke behøvd å ta jobb som lønnsarbeidere. Som Marx skriver:

… det kapitalistiske system krevet … folkemassenes underkastelse, folkets forvandling til tjenere og arbeidsmidlenes forvandling til kapital. (Marx, 1931 s. 204)

Primitiv akkumulasjon er da «intet annet enn den historiske prosess som adskilte produsentene og produksjonsmidlene », og som dermed forvandler dem til lønnsarbeidere (Marx 1931, s.199). Marx beskrivelse av overgangen fra føydalisme til kapitalisme tar utgangspunkt i Storbritannia og inngjerdingsbevegelsen (The Enclosure Movement) som startet i siste del av 1400-tallet. Det var i jordbruket de avgjørende omveltningene skjedde, ettersom det var den dominerende sektoren både når det gjaldt produksjon og sysselsetting (Fine og Saad-Filho 2009). Inngjerdingsbevegelsen handlet om at bøndene ble fratatt både individuelle rettigheter til jord og retten til å bruke felles beiteområder. Denne separasjonen mellom produsentene og produksjonsmidlene ble presset frem av de store jordeierne, av aristokratiet og av staten. Statens voldsapparat var helt nødvendig for å tvinge frem disse endringene som ble møtt med stor motstand fra bøndenes side.

Fordrivelsen av bøndene førte til at både jord og arbeidskraft ble omgjort til handelsvarer. Først da bøndene ble fratatt produksjonsmidlene, fikk man et jordløst proletariat som ikke hadde noe annet valg enn å selge sin egen arbeidskraft. Fra og med da ble det Marx kaller «selvopptjent privat eiendom» erstattet med «kapitalistisk privat eiendom». Den nye eiendomsstrukturen dannet utgangspunktet for et produksjonssystem basert på utbytting av arbeiderne. Det at jorden ble gjort om til en handelsvare, åpnet også for en konsentrasjon av eierskapet og en differensiering av bøndene. I følge Friedrich Engels:

er det nettopp individuelt jordbruk betinget av individuelt eierskap som driver småbonden til sin undergang … de vil uunngåelig bli drevet fra hus og hjem og deres gammeldagse produksjonsform vil bli erstattet av kapitalistisk storskala produksjon. (Engels, i Araghi 2009, s.114)

Primitiv akkumulasjon i dag?

Selv om primitiv akkumulasjon refererer til de endringene som fant sted i forstadiet til kapitalismen, har begrepet også blitt brukt til å forklare sentrale trekk ved dagens kapitalisme, altså nyliberalismen. Marx la selv vekt på at kapitalistisk akkumulasjon kontinuerlig reproduserer en separasjon mellom arbeidere og produksjonsmidler, noe som har blitt påpekt av Massimo De Angelis (2001, 2004). Også ved privatisering av statlige selskaper og velferdstjenester skjer det en separasjon fordi arbeidere, konsumenter eller samfunnsborgere slutter å ha indirekte eierskap eller tilgang til disse godene. I følge dagens marxister har privatisering under nyliberalismen vært et resultat av kapitalens behov for å trenge gjennom stadig flere samfunnsområder for å fortsette å akkumulere. David Harvey (2003, 2006) gir opprinnelig akkumulasjon en ny vri og snakker om «akkumulasjon gjennom frarøvelse» («accumulation by dispossession ») under nyliberalismen. For ham dreier nyliberalismen seg om en klassekamp der arbeiderklassen har blitt nedkjempet, noe som har vært helt nødvendig for å kunne overføre ressurser fra massene til en liten overklasse. I følge Harvey, er privatisering av offentlig eiendom en av kanalene for akkumulasjon gjennom frarøvelse under nyliberalismen. Videre skriver Harvey at alle trekkene som Marx tillegger primitiv akkumulasjon, fortsetter å kjennetegne kapitalismen. Enten det er snakk om privatisering av velferdstjenester eller ekspropriering av jord fra bønder, dreier dette seg om akkumulasjon gjennom frarøvelse.

Privatisering av jord i Amazonas

Gjennom programmet Terra Legal skal staten overføre jord til bønder. Bakgrunnen for dette er at eiendomsforholdene i Amazonas er svært uklare, og at store deler av denne jorda allerede er okkupert av både småskala bønder og større økonomiske aktører og jordeiere som har tatt seg til rette på ulovlig vis. Beslutningen om å vedta lov 11.952 er ikke det eneste vedtaket som truer regnskogen og mange av menneskene som bor der, men denne loven er særlig viktig på grunn av den enorme mengden jord som omfattes. Tre argumenter preger den offisielle begrunnelsen for programmet Terra Legal. Det som følger er basert på politiske dokumenter og et intervju med koordinatoren for Terra Legal i delstaten Amazonas.

For det første argumenteres det med at privat eiendomsrett vil gagne fattige bønder i Amazonas, som per dags dato har tilgang til, men ingen offisiell rett til jorda de bruker. I tråd med de Sotos idé blir privat eiendomsrett ansett som en mulighet for akkumulasjon for husholdningsøkonomien. Det at småskala bønder blir «bragt til lovlighet» gjennom eiendomsdokumenter, vil gi dem mulighet til å ta opp lån i banken og dermed øke både de produktive investeringene og inntekten deres.

For det andre, presenteres loven som et tiltak for å bevare regnskogen. Tanken er at når man regulerer eiendomsretten, blir det lettere å regulere avskogingen fordi man kan håndheve skoglovgivningen og gjøre individer ansvarlige for jorda de eier. Idéen om at privat eiendomsrett er den eneste måten å ivareta miljøet på, har et tydelig ekko av Garrett Hardins (1968) innflytelsesrike artikkel «The Tragedy of the Commons». Med et nyklassisk teoretisk rammeverk, hevder Hardin at kun under privat eiendomsrett kan rasjonelle og inntektsmaksimerende individer bli motivert til å ta vare på miljøet.

En tredje begrunnelse for lov 11.952 er at det skal redusere konflikter om jord. Fordi innvandringen til Amazonas har vært uregulert og uregelmessig, er det svært vanlig at flere aktører hevder å eie samme jord. Store bønder har ofte presentert småbønder med falske eiendomsdokumenter, og fordrevet dem på denne måten. Når småbønder viser motstand, resulterer dette ofte i voldelig konflikt. Terra Legal skal forestille å beskytte småbønder mot trakassering fra større økonomiske aktører.

Amazonas plass i den nasjonale økonomien

I følge offisielle begrunnelser skal Terra Legal altså løse problemene som er knyttet til uklare eiendomsforhold, avskoging og konflikt. I tillegg til å være et eksempel på nyliberal jordpolitikk, må programmet sees som en fortsettelse av historiske prosesser som har knyttet Amazonas til kapitalismens utvikling i Brasil. Forsøket på å privatisere offentlig jord i Amazonas er et svar på tidligere prosesser som har ført til avskoging og konflikt om jord. Disse problemene er i stor grad en konsekvens av en politikk som tok sikte på å befolke Amazonas og integrere regionen i den nasjonale utviklingen, særlig fra 1960 og 1970-tallet.

I Brasil er fordelingen av jord svært ujevn, og dette går helt tilbake til kolonitida. I tillegg finnes det et stort jordløst proletariat. På 1960-tallet ble kravet om jordreform mer og mer fremtredende. Trusselen om omfordeling av jorda var en av grunnene til at landbrukseliten organiserte et militærkupp i 1964. Jordreformen, som da var i gang, ble reversert, og småbondebevegelsene ble brutalt undertrykt av det nye regimet. Militærdiktaturet satte i gang med et moderniseringsprogram der ekspansjonen av det kapitalistiske jordbruket sto i sentrum. Med mekaniseringen mistet 28 millioner bønder og arbeidere sitt livsgrunnlag mellom 1960 og 1980 (Ianni 1979, Vergara- Camus, upublisert).

Parallelt med moderniseringen av jordbruket førte myndighetene en aktiv politikk for å befolke Amazonas og for å integrere regionen i landets økonomiske utvikling. Flere utbyggingsprosjekter ble satt i gang, og man stiftet Det Nasjonale Instituttet for Bosetting og Jordreform (INCRA). Man prøvde også å stimulere storskala jordbruk og gruvedrift i regionen. Det var lett å tiltrekke arbeidskraft, ettersom mange av de som hadde mistet jorda, reiste til Amazonas (enten frivillig eller ufrivillig) på leting etter arbeid eller urørt jord. Amazonas representerte et til da «uutnyttet område», og de jordløse arbeiderne fra andre regioner fungerte som en reservearmé av arbeidskraft. Fra 1973 krevde sosiale bevegelser en «bred og massiv jordreform». De ønsket distribusjon av jord i sine respektive regioner, ikke å bli (tvangs)flyttet til Amazonas. Den sosiale spenningen var stor. Regjeringen fremstilte bosettingen som en form for jordreform, men denne politikken var heller et svar på sosial uro og kapitalens behov for å ekspandere enn på kravet om jordreform. Dette har fått Ianni (1979) til å kalle bosettingspolitikken «kontra-jordreform», altså det motsatte av jordreform.

Jordokkupasjon, fordrivelse og avskoging

Dagens uklare eiendomsforhold og konflikter om jord i Amazonas har røtter i bosettingspolitikken fra 1960- og 1970-tallet. Relasjonene mellom ulike grupper som ankom regionen, var alltid problematiske, og dette påvirker dagens sosiale dynamikk. Majoriteten av de som reiste til Amazonas under militærdiktaturet var jordløse arbeidere. Selv om myndighetene hadde oppfordret dem til å reise dit, fikk de som regel ikke formelle eiendomsrettigheter til jorda. De ble posseiros, som refererer til bønder som dyrker jord på uformelt vis uten å ha formelle rettigheter. Posseiros er som regel svært fattige. Store jordeiere og selskaper ankom også Amazonas på 1960- og 1970-tallet. Mange av disse tok seg ulovlig til rette og okkuperte store områder statlig eid jord ved å produserer falske eiendomsdokumenter. Når de etablerte seg, ble gjerne eksisterende samfunnsformer oppløst, og småbondesamfunn ble fordrevet fra jorda, i tråd med Marx’ beskrivelse av den opprinnelige akkumulasjonen i England. I følge Ianni (1979) var urbefolkningen de første til å bli fordrevet, og deretter fulgte posseiros. Avskoging har skjedd parallelt med dette, ettersom det å hugge trærne på et område er en måte å markere et territorium, og vise at jorda er i bruk. Derfor har ulovlig jordokkupasjon, avskoging og ekspropriering av bl.a. posseiros historisk gått hånd i hånd.

Sivilsamfunnets bekymringer

De neste avsnittene belyser de vanligste bekymringene hos sivilsamfunnet i Brasil og erfaringer fra andre jordreguleringsprogrammer. Det som følger er basert på intervjuer med aktivister fra De jordløses bevegelse, Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra (MST) og den kristne søsterbevegelsen Comissão Pastoral da Terra (CPT). De er begge marxistisk inspirerte bevegelser som jobber for jordreform, og de er medlem av Via Campesina. CPT jobber tett opp mot posseiros og andre sårbare grupper i Amazonas.

Den vanligste kritikken av lov 11.952 er at den representerer legaliseringen av ulovlig jordokkupasjon. Miljøbevegelsen og sosiale bevegelser i Brasil har derfor vært svært kritiske til loven. Siden ulovlig jordokkupasjon, avskoging og fordrivelse av småbønder ofte er del av samme prosess, kan loven ansees som den offisielle tilgivelsen av fortidens «akkumulasjon gjennom frarøvelse». Når jordeiere som har anskaffet jord på ulovlig vis, får offisielle eiendomsrettigheter, er dette en måte å legitimere både tyveri av statlig jord på, og fordrivelse av småbønder. Statens distribusjon av eiendomsrettigheter blir derfor en måte å konsolidere de store jordeiernes makt på vis-à-vis de små.

I tillegg til å konsolidere historiske prosesser, vil loven og programmet Terra Legal også sette i gang nye prosesser. Hva slags prosesser som blir igangsatt, kommer an på hvem programmet kommer til gode. En vanlig oppfatning i sivilsamfunnet er at mesteparten av jorda vil bli overført til storskala bønder og jordeiere som okkuperer 90 prosent av jorda (Rattner 2009). I lovteksten står det at aktører med opp til 1500 hektar vil få overdratt eierskap. Gilmar Mauro fra MST kaller programmet «det motsatte av jordreform» og hevder at programmet først og fremst vil komme store jordeiere til gode:

jeg mener (vi ser en) en akselerert privatiseringsprosess. Det er mer enn 60 millioner hektar som skal overføres til private hender. Av disse 60 millioner hektar vil det være noen eiendommer som vil forbli hos småbønder. Men en stor del – størsteparten – av disse 60 millioner hektarene vil tilfalle storbønder med mer enn tusen hektar.

Mer jordokkupasjon og avskoging

Ettersom loven premierer aktører som har okkupert relativt store områder jord, er en bekymring at loven vil oppmuntre til ytterligere ulovlig jordokkupasjon og avskoging blant storbønder. I følge Brito og Barreto (2009) er det sannsynlig at loven vil

oppfordre til mer avskoging, siden tilbudet om gratis jord gjør det mer lønnsomt å invadere og avskoge nye områder enn å investere i å øke produktiviteten på jord som allerede er avskoget.

Et slikt argument utfordrer Hardins idé om at privat eiendomsrett er den eneste måten å sikre bærekraftig bruk av naturressurser. Tvert imot kan det tyde på at det motsatte er tilfellet. Fearnside (2009) hevder også at

det nye tiltaket både belønner dagens ulovlige okkupanter og skaper forventninger om legalisering av fremtidige krav i tillegg.

Dersom loven fører til at økonomiske aktører blir oppfordret til å okkupere mer jord, er det sannsynlig at en bieffekt av dette vil være ytterligere fordrivelse av småbønder og dermed en fortsettelse av separasjonen mellom produsenter og produksjonsmidler.

Ikke i småbønders interesser

Til tross for at størsteparten av territoriet vil tilfalle storbønder, er det ting som tyder på at også middels- og småskala bønder og posseiros kan komme til å få eiendomsrettigheter gjennom Terra Legal. På programmets nettside er det listet personer med ned til én hektar jord. Informasjonen fra aktivistene fra MST og CPT tyder imidlertid på at distribusjon av privat eiendomsrett ikke tjener interessene til småbønder og posseiros slik som de Soto og brasilianske myndigheter hevder.

En av informantene fra CPT, Marta Valeria Cunha Spontan, påpekte hvordan nyliberal jordpolitikk som favoriserer privat eiendomsrett, fører til at jordmarkedet «blir hetere og hetere» og presser prisene oppover. I følge henne, er ikke distribusjon av privat eiendomsrett i fattige bønders interesser fordi det gjør det lettere å selge jord og fører til at «storbonden kommer og kjøper opp alt». Med andre ord er «ufrivillige» salg av jord en mekanisme for ekspropriering. Dette er et velkjent fenomen i litteraturen om jordreguleringsprogrammer. Blant annet hevder Musembi (2007) at en hvilken som helst endring i eiendomsrelasjoner vil ha vinnere og tapere, og at jordkjøp og salg ikke nødvendigvis er frivillige transaksjoner mellom «like spillere» på markedet. Det å gjøre jord mer salgbart kan derfor være uheldig for fattige bønder som står i fare for å selge jorda ut i fra et akutt behov for penger, og som risikerer å bli stående uten både arbeid og produksjonsmidler.

«Akkumulasjon gjennom frarøvelse»

Gilmar Mauro fra MST påpekte også at fordypningen av privat eiendomsrett gjennom bl.a. Terra Legal øker presset ikke bare på småskala bønder, men også på storskala kapitalistiske landbruksforetak. Dette skyldes at det utvikler seg et marked som regulerer kjøp og salg av jord. Han understreket at denne formen for regulering av jord akselererer konsentrasjonen av eierskapet

fordi i det øyeblikket du regulerer jorda til småskala og mellomskala [bønder] så skjer det at de små ender opp med å tape mot presset fra de de store uten a klare å konkurrere, og dette genererer en form for jord-konsentrasjon som er svært sterk.

At jordreguleringsprogrammer kan føre til en konsentrasjon av eierskap har tidligere blitt understreket av kritikere. Amanor (2009) hevder at Prosessen med å sikre rettigheter gjennom legalisering vanligvis skaper nye muligheter for investeringer og akkumulasjon av jord og rikdom, noe som ofte undergraver rettighetene til de fattige.

Otto (2009) skriver også at empiri fra de fleste land viser at «formalisering kan drive opp priser, stimulere jordspekulasjon og skyve de fattige ut i periferien.» Dette tyder på at i den grad Terra Legal kommer posseiros til gode, vil programmet også bidra til en økt kommersialisering av jorda, i hvert fall på sikt ettersom lov 11.952 ikke tillater småbønder å selge jorda før det har gått 10 år.

Det er grunn til å tro at privatisering ikke vil føre til mer sikker tilgang på jord for fattige bønder, slik som nyliberale argumenter skal ha det til. I tråd med Harveys begrep om «akkumulasjon gjennom frarøvelse » under nyliberalismen, er jordregulering en mekanisme som tillater kapitalen å trenge gjennom nok et område siden jord som tidligere har tilhørt staten, blir omgjort til en handelsvare. Selv om eiendomsdokumenter kan bety en forbedring i den juridiske sikkerheten til posseiros som per dags dato ikke har noen formelle rettigheter til jorda de bruker, kan privatisering bidra til økt markedspress og i siste instans utskvising av de som ikke klarer å konkurrere på markedet. Som under den opprinnelige akkumulasjonen innebærer dette en separasjon mellom arbeiderne og produksjonsmidlene.

Sosiale bevegelsers alternativer

Det at privatisering av jord kan ha den uheldige konsekvensen at sårbare bønder blir fordrevet, betyr ikke at en eller annen form for jordregulering ikke er ønskelig. I Amazonas er det mange grupper som fører en politisk kamp i samarbeid med sosiale bevegelser som CPT for å få formelle rettigheter til jorda de dyrker. Både Cunha Spontan fra CPT og posseiros som ble intervjuet i Amazonas i 2010, ga utrykk for at jordregulering faktisk øker småbønders trygghet fordi det setter en stopper for de store aktørenes ulovlige jordokkupasjon og bruk av våpen for å fordrive posseiros. Dette er tegn på at bøndene føler et reelt behov for å formalisere sin tilgang på jord.

Det er fullt mulig å gi posseiros og andre grupper formelle rettigheter til jord uten at dette trenger å innebære privat eiendomsrett. I Brasil finnes det flere mekanismer for jordregulering, og flere av disse gir bønder bruksrett til statlig eid jord i stedet for privat eiendomsrett. Dette innebærer at de har rettigheter til jorda så lenge de dyrker den og bor på den. Etterkommere kan overta bruksretten. Noen av disse mekanismene innebærer kollektiv drift av jorda, mens andre er basert på individuelt jordbruk. Til forskjell fra privat eiendomsrett innebærer bruksrett at man ikke har lov til å selge jorda. Det er denne formen for jordregulering som MST og CPT tar til orde for, og som til en viss grad har blitt implementert i MSTs bosettinger, selv om statens preferanse for privat eiendomsrett har blitt tydeligere og tydeligere. Til tross for at uformelle jordsalg forekommer i MSTs bosettinger, er bruksrett et alternativ som i langt mindre grad kommersialiserer og konsentrerer jorda. MST og CPTs preferanse for bruksrett reflekterer en oppfatning om at jord verken er en handelsvare eller et investeringsobjekt, og at det er de som dyrker jorda som bør ha rett til den (Vergara- Camus, 2005).

Utfordringene er politiske!

Utfordringene som er knyttet til alternative former for jordregulering, er først og fremst politiske. Selv om MST og andre sosiale bevegelser har stor tyngde i Brasil, vil enhver analyse av de sosiale kreftene vise at landbrukseliten og agribusinessen står langt sterkere. Politisk står de i et motsetningsforhold, og det er de sistnevnte som utøver mest innflytelse over politikken som føres. I Brasil er jord en politisk slagmark. Jord er ikke bare en kilde til penger men også til makt. Tiltak som lov 11.952 bør først og fremst sees som et utrykk for den brasilianske landbrukselitens enorme makt på alle politiske plan, og ikke som et forsøk på å redde regnskogen eller de fattige småbøndene i Amazonas. Det er i de store aktørenes interesse at jord blir forvandlet til en handelsvare, og dette går på bekostning av jordreform og alternative former for jordregulering. Samtidig er det et stort behov for å distribuere jord fordi mange fattige ikke får plass i den formelle økonomien. For at jord skal bli regulert på en måte som er i småbønders interesse, er sosial mobilisering helt nødvendig. Det følgende utrykket fra CPT er kanskje en god retningslinje for bøndenes kamp:

«Se nós não faz, alguem faz por nós – contra nós»

«Hvis ikke vi gjør det, gjør noen andre det for oss – men imot oss.»

Litteraturliste:

• K.S. Amanor (2009) «Tree Plantations, agricultural commodification, and land tenure security in Ghana», i Ubink et al. (eds.) Legalising Land Rights. Social Practices, State Responses and Tenure Security in Africa, Asia and Latin-America. Amsterdam: Leiden University Press.
• M. De Angelis (2001) Marx and Primitive Accumulation: The continuous character of capital’s enclosures, The Commoner, No.2
• M. De Angelis (2004) «Separating the Doing and the Deed: Capital and the Continuous Character of Enclosures», Historical Materialism, Vol. 12, No. 2
• F. Araghi (2009) ‘The invisible hand and the invisible foot: peasants, dispossession and globalization’ i A.H. Akram-Lodhi and C. Kay (red.) Peasants and Globalization. Political economy, rural transformation and the agrarian question. New York: Routledge.
• H. De Soto (2000) The Mystery of Capital. Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else. London: Bantam Press.
• B. Fine og A. Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx. Larvik: Tidsskriftet Rødt!
• G. Hardin (1968) «The Tragedy if the Commons», Science. Vol. 162.
• D. Harvey (2003) The New Imperialism. Oxford: Oxford University Press.
• D. Harvey (2006) Spaces of Global Capitalism: Towards a Theory of Uneven Geographical Development. London: Verso.
• O. Ianni (1979), Colonizacão e Contra-Reforma Agrária na Amazônia, Rio de Janeiro: Editora Vozes Ltda.
• K. Marx, (1867) Kapitalen (Oslo: Fram forlag ,1931 utgave)
• C. N. Musembi (2007) «De Soto and Land Relations in Rural Africa: breathing life into dead theories about property rights», Third World Quarterly, Vol. 28, No. 8.
• J. M. Otto (2009) «Rule of Law Promotion, land Tenure and Poverty Alleviation: Questioning the Assumptions of Hernando de Soto», Hague Journal of the Rule of Law, Vol. 1.
• H. Rattner (2009) «Mudancas climáticas, desmatamento e a legislacao da posse de terras na Amazônia.» Revista Espaco Acadêmico, No. 103
• L. Vergara-Camus (2005) «The Experience of the Landless Workers Movement and the Lula Government», Inter thesis.
• L. Vergara-Camus (forthcoming) «Property rights, social conflicts, and divergent paths of development in Brazil and Mexico», Journal of Peasant Studies.

Informanter:

• M. V. de Andrade Cunha Spontan, intervju (juli 2010). Aktivist i Comissão Pastoral da Terra (CPT).
• G. Mauro, intervju (juli 2010). Medlem av Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra (MSTs) nasjonale styre.
• L.A. Nascimento de Souza, intervju (august 2010), koordinator for Terra Legal I delstaten Amazonas.
• M. Sebastiana da Maisceno, intervju (juli 2010), posseiro i Uberê i delstaten Amazonas.
• I. Soares Frota, intervju (juli 2010), posseiro i Uberê i delstaten Amazonas.og president i assosiasjonen for posseiros i området.

Regjeringen forhandler bort politisk handlingsrom, helt uten demokratisk debatt. Det kanskje mest graverende som den norske regjeringen nå forhandler om uten demokratisk mandat, er de deler av frihandelsavtalene som regulerer investeringer mellom landene.

Emilie Ekeberg er journalist i Klassekampen, og tidligere leder av Attac Norge. Skrevet en masteroppgave i statsvitenskap om forhandlingene om bilaterale frihandelsavtaler mellom Norge og de framvoksende økonomiene.

I 1992 ble EØS-avtalen rushet igjennom i Stortinget uten offentlig debatt. Konsekvensene for Norges politiske handlingsrom er tydelige i dag, og manifesterer seg i alt fra regler for konkurranseutsetting og privatisering til vikarbyrådirektiv og fagforeningsfiendtlige dommer fra EU-domstolen.

Og nå gjør vi det igjen. Samtidig som det er krise i Europa og det geopolitiske tyngdepunktet sakte men sikkert beveger seg østover og sørover, framforhandler den rødgrønne regjeringen en rekke frihandelsavtaler med nettopp de framvoksende økonomiene.

Dette er avtaler som låser oss til den rådende økonomiske politikken, nå og for fremtiden. Også denne gangen tvinges avtalene igjennom uten demokratisk debatt.

Vi forhandler nå om frihandelsavtaler med land som Kina, India og Russland. Arbeidet er høyt prioritert i regjeringen, men det er ingen demokratisk debatt om innholdet i avtalene verken før, eller underveis i forhandlingene. Faktisk er det mindre åpenhet om frihandelspolitikken i Norge enn det er i EU og USA. Der er avtalene gjenstand for en generell debatt i EU-parlamentet og Kongressen før de konkrete forhandlingene begynner. Da gis det i det minste et minimum av innsyn i hva det forhandles om, og hva som er de politiske målsetningene med forhandlingene.

Kritikerne av norske frihandelsavtaler har vært opptatt av solidaritet med fattige land, som gjennom avtalene hindres i å føre en utviklingspolitikk som kan bringe landene ut av fattigdom. Nå er det ikke lenger bare motparten det er grunn til å være bekymret for (selv om det i aller høyeste grad er grunn til å være bekymret for dem fortsatt). I forhandlinger med de framvoksende økonomiene, som i tillegg til å ha en stor fattig befolkning også har store selskaper som vil ha markedsadgang, er vårt eget politiske handlingsrom i spill.

Investeringsbeskyttelsesavtaler

Det kanskje mest graverende som den norske regjeringen nå forhandler om uten demokratisk mandat, er de deler av frihandelsavtalene som regulerer investeringer mellom landene. Disse kjennes også under navnet investeringsbeskyttelsesavtaler. Det er en sterk internasjonal trend at disse avtalene i stadig større grad tas inn som del av bilaterale handelsavtaler. Det er også norsk praksis.

Investeringsbeskyttelsesavtaler er avtaler mellom stater, og fastsetter rettigheter for private investorer i partnerlandet. De inneholder vanligvis bestemmelser om såkalt ikke-diskriminering mellom utenlandske og nasjonale selskaper, det vil si at man ikke kan velge å benytte lokale selskaper, og kompensasjon i tilfelle av ekspropriasjon. I tillegg gir de adgang til å løse eventuelle tvister med vertslandet ved et internasjonalt voldgiftstribunal.

I sin opprinnelige betydning betyr ekspropriasjon at myndigheter inndrar eller konfiskerer et stykke privat eiendom. Dette begrepet har imidlertid fått utvidet betydning i internasjonale investeringsavtaler, til også å inkludere tapt fortjeneste på investeringer som følge av politiske reguleringer som begrenser fremtidige muligheter for fortjeneste.

 

Dette er Verdensbankens investeringsdomstol (ICSID )4 Omtrent to tredjedeler av alle tvister om investeringsbeskyttelse føres ved International Center for the Settlement of Investor Disputes, ICSID, som er en del av Verdensbanken. De siste årene har antallet saker ført ved ICSID steget voldsomt. Totalt har ICSID siden opprettelsen i 1966 registrert 331 innmeldte saker. Frem til slutten av 1990-tallet ble det årlig registrert mellom 0 og 4 saker. Fra 2003 og frem til i dag har det årlig vært registrert rundt 30 saker, med 37 innmeldte saker i 2007. Så langt er det først og fremst utviklingsland som har blitt saksøkt via ICSID. Bare seks prosent av sakene har vært ført mot land i Vest-Europa eller Nord-Amerika. Til sammenligning har 17 prosent av sakene ført ved ICSID så langt vært mot et land i Afrika sør for Sahara, 30 prosent har vært ført mot land i Sør-Amerika, og 22 prosent av sakene har vært ført mot stater i Øst-Europa og Sentral-Asia. Nesten halvparten av sakene er innen tjenestesektoren. Også gruvedrift og olje- og gassutvinning er sektorer som står for et stort antall av ICSID-sakene. I tyve prosent av sakene er saksøker et selskap som rangeres blant verdens 500 største. Syv saker har vært ført hvor selskapet som saksøker har en inntjening som er større enn bruttonasjonalproduktet til staten som saksøkes. I 70 prosent av sakene når investoren frem med sitt søksmål, gjennom forlik i eller utenfor rettssalen. Omtrent 60 prosent av sakene avgjøres av tribunalet, og omtrent 40 prosent av sakene avgjøres ved forlik utenfor tribunalet. Rapportene fra sakene hemmeligholdes så lenge en av partene krever dette, og ingen av rettssakene har så langt vært åpne for offentligheten.

 

Bestemmelsene om tvisteløsning gir transnasjonale selskaper rett til å prøve en regjerings sosiale, miljømessige eller økonomiske reguleringer ved en domstol, hvis disse reguleringene kan innebære mindre profitt på en investering i landet. De vanligste tvisteløsningsbestemmelsene gir utenlandske investorer rett til å saksøke stater ved en domstol utenfor det nasjonale rettssystemet, oftest det internasjonale voldgiftstribunalet, ICSID, som drives i regi av Verdensbanken. Såkalt investor/ stat tvisteløsning.

Investeringsbeskyttelse

Utenlandske selskaper har altså fått muligheten til å utfordre nasjonale lover i et ikke nasjonalt domssystem. Dette har ikke skjedd uten motstand. På 1990-tallet forsøkte man å forhandle frem en multilateral avtale om nettopp investeringsbeskyttelse i WTO. Når det mislyktes på grunn av stor motstand fra utviklingslandene, forsøkte OECD-landene å lage en felles investeringsavtale, den såkalte MAI-avtalen. Denne avtalen ble kritisert for å begrense staters politiske handlingsrom til å drive en sosialt og økologisk bærekraftig utviklingspolitikk, og forsøket på å lage en slik felles avtale ble lagt på is i 1998. Som følge av motstanden mot MAI-avtalen, har ikke Norge forhandlet slike avtaler med andre stater siden midten av 1990-tallet.¹

Regjeringen har imidlertid forsøkt å få mandat for å forhandle om investeringer i avtalene, men har ikke lykkes. I 2008 sendte den rødgrønne regjeringen ut et forslag til en modellavtale for investeringsbeskyttelse på høring. Modellavtalen var ment som et rammeverk for avtaler mellom Norge og utviklingsland. Også denne modellavtalen var kontroversiell, og i høringsrunden ble den møtt av kritikk, både fra norske og internasjonale sosiale bevegelser og NGO’er.² Mange av disse mente at avtalen ville gi utenlandske selskaper rettigheter på bekostning av folkevalgtes muligheter til å føre en bærekraftig utviklingspolitikk.

Næringslivet og næringslivets interesseorganisasjoner, på sin side, mente at avtalen ikke ga norske selskaper samme grad av investeringsbeskyttelse som konkurrentene fra andre land. De var særlig misfornøyde med at selskapene, i tilfelle av en eventuell rettssak mot partnerlandet, først måtte prøve saken i det nasjonale rettssystemet før saken kunne bringes inn for en ekstern domstol. De var også misfornøyd med at modellavtalen ikke inneholdt såkalte paraplybestemmelser, som gir selskaper mulighet til å bringe inn saker for domstolen som innebærer brudd på kontrakten selskapet har inngått med vertslandet, i tillegg til brudd på selve investeringsbeskyttelsesavtalen.

Etter høringsrunden ble modellavtalen lagt på is, som følge av misnøye med avtalens bestemmelser fra så vel interesseorganisasjoner som internt i regjeringen. I stedet gikk regjeringen inn for en ad hoc-løsning. I regjeringserklæringen fra 2009, Soria Moria II, åpnet regjeringen for å ta inn bestemmelser om investeringsbeskyttelse i bilaterale handelsavtaler med fire land: India, Ukraina, Russland og Kina. Forslag til norske posisjoner på investeringsbeskyttelse i forhandlingene er utarbeidet av Nærings- og Handelsdepartementet. Det gis ikke offentlig innsyn i disse posisjonene, men mye tyder på at disse inneholder bestemmelser om ekstern investor/stat tvisteløsning. Næringsminister Trond Giske har siden bekreftet at Norge har gått inn for nettopp investor/stat tvisteløsning i de nå strandede forhandlingene med Kina. Siden Kina inngår slike avtaler, er det altså liten tvil om at Norge vil bli bundet til dette regelverket dersom forhandlingene med Kina gjenopptas og en avtale kommer på plass.

Og da kan vi altså få enda en domstol dedikert til å beskytte markedsliberale prinsipper som kan dømme norske politiske beslutninger ulovlige. Det er uvisst hva konsekvensene vil bli. Det er nå en voldsom økning i antall saker som meldes inn for investeringsdomstolen til Verdensbanken (ICSID). Samtidig investerer store selskaper fra de framvoksende økonomiene, ofte med staten i ryggen, i stadig større grad ute. Salget av Elkem til kinesiske Bluestar er et eksempel på det.

Så langt har landene som er blitt saksøkt ved ICSID i all hovedsak vært utviklingsland, men de siste årene har også rike land blitt brakt inn for domstolen. Et skremmende eksempel: En nyere sak som ble ført mot den tyske staten, viser at investeringsavtalene også kan ha både økonomiske og miljømessige konsekvenser i rike land. I 2009 saksøkte det svenskregistrerte selskapet Vattenfall den tyske stat, for å ha innført miljøreguleringer som satte begrensninger på bruk og utslipp av kjølevann ved et kullkraftverk som selskapet bygget ved Elben-elven. Vattenfall krevde kompensasjon for tapt fortjeneste, fordi de mente at miljøreguleringen gikk mot tidligere forsikringer fra myndighetene, og ville gjøre selskapets investeringsprosjekt mindre økonomisk lønnsomt. Tyske myndigheter fastholdt at reguleringen var en følge av et EU-direktiv om vannkvalitet, som fikk følger for all industri langs tyske elver.

I august 2010 inngikk partene et forlik i saken. Detaljene i anklagen og beløpsstørrelsen i forliket kjennes ikke, fordi partene valgte at hele saken skulle foregå uten innsyn fra offentligheten. Vattenfalls opprinnelige krav var på omtrent 1,4 milliarder euro. Vattenfall hadde totalt investert 2,6 milliarder euro i prosjektet ved Elben.³

Når rike land nå inngår en rekke handels- og investeringsavtaler med store u-land med raskt voksende økonomier, som Russland, India og Kina, må det forventes at det fremover vil bli en langt større grad av gjensidighet i disse avtalene enn tidligere, hvor avtalene først og fremst handlet om vestlige selskapers investeringsbeskyttelse i fattige land. Og vi må forvente at også Norge i fremtiden vil bli stevnet for Verdensbankens investeringsdomstol av storselskaper fra de nye økonomiske stormaktene, dersom regjeringen ikke endrer kurs.

Noter:

1. Unntak er frihandelsavtalen mellom Efta og Singapore fra 2002, som inneholder slike bestemmelser.
2. Høringssvarene kan leses på nettsidene til Nærings og Handelsdepartementet, på adressen: http://www.regjeringen.no/nb/dep/nhd/dok/Horinger/ Horingsdokumenter/2008/Horing—Modell-forinvesteringsavtaler/- 4.html?id=496026
3. Kilder: II SD, 2009: «Background Paper on Vattenfall v. Germany Arbitration». S2B Investment Group, 2011: «Change EU investment policy – now is the time!»
4. Kilder: The ICSID Caseload, Statistics, issue 2011-01, og Bretton Woods Project: http://www. brettonwoodsproject.org/art-564868

– Etnisitet dreier seg om opprettholdte etniske grenser, ikke om kulturell uforanderlighet, skriver forfatteren som også drøfter begrepene etnisitet og klasse i forhold til taterne.

Anne Minken er historiker og har skrevet doktoravhandlingen Tatere i Norden før 1850. Sosio-økonomiske og etniske

fortolkningsmodeller. Se: http://munin.uit.no/handle/10037/3399

Taterne (også kalt romanifolk eller de reisende) er en av Norges fem nasjonale minoriteter. Innad i gruppa er det ulike syn på opprinnelse og historie. De delte meningene gjenspeiler seg blant annet i navnet på dagens interesseorganisasjoner. Én av organisasjonene kaller seg Landsorganisasjonen for romanifolket (LOR). Denne organisasjonen ser på rom som et broderfolk, og bekjemper aktivt bruken av ordet tater, som de anser som en rasistisk og nedsettende betegnelse. Den andre store interesseforeningen har derimot valgt å bruke taterbetegnelsen. Den kaller seg Taternes landsforbund (TL). Medlemmene av denne foreningen avviser enhver forbindelse med rom og forstår taterne som en helt særegen innvandringsgruppe.

I kontakten med gruppa i dag vil det være naturlig og riktig å bruke det gruppenavnet den enkelte selv foretrekker. I mitt arbeid med gruppas historie fra tida før 1850 har jeg imidlertid valgt å bruke betegnelsen tater fordi det er denne gruppebetegnelsen vi oftest finner i nordiske kilder. I de første beskrivelsene fra Norden i begynnelsen av 1500-tallet er det tater-betegnelsen som er brukt. Betegnelsen ble lånt fra det tysktalende området. I dette området ble «Tatter» brukt synonymt med «Zigeuner» på denne tida. I dansk og norsk lovspråk omtales disse gruppene alltid som tatere, i Sverige og Finland brukes ofte «tattare» og «zigenare» som synonymer.

Også i forskningsmiljøet er det delte meninger om hva slags gruppe taterne opprinnelig var. Samfunnsforskeren Eilert Sundt hevdet i 1850 at taterne var etterkommere av de første sigøynerne som kom til Norden tidlig på 1500-tallet. Flere seinere nordiske forskere har ment at Sundt romantiserte taterne og at han lot seg lure av gruppas egne opphavsmyter og hang til fantasifull dramatisering1. De har argumentert for at gruppa ble skapt ved sosial utstøting og at taterne nedstammer fra fattigfolk som ble tvunget ut i et liv på landeveien.

Fra slutten av 1800-tallet til ca 1970 var det slike opphavsdiskusjoner som sto sentralt når majoritetssamfunnet beskrev gruppa. Taterne ble sett på som et alvorlig sosialt problem, og flere «eksperter» mente at opprinnelsesspørsmålet var avgjørende for hvilke tiltak som skulle settes inn. To motpoler i denne debatten var legen Johan Scharffenberg og presten Kaspar Flekstad. Johan Scharffenberg var overbevist om at det var et stort antall «næsten fullblods sigøinere» blant de norske «omstreiferne». Sigøynerne var, ifølge Scharffenberg, en «lavere rase» som ikke kunne «omdannes til en verdifull bestanddel av vårt folk». Han mente at dette måtte få konsekvenser for behandlingen av omstreiferne, og kritiserte Omstreifermisjonen for ikke å gjøre noe for å forhindre at omstreiferne satte barn til verden. Ifølge Scharffenberg var tvangssterilisering det mest rasjonelle middelet mot omstreiferondet, og også det billigste. Kaspar Flekstad derimot avviste enhver sigøynertilhørighet. Han hevdet at gruppa hadde en rent skandinavisk bakgrunn. Men også Flekstad mente at taterne utgjorde et viktig og farlig samfunnsproblem, og gikk inn for harde tvangstiltak mot dem.

Skillet mellom Johan Scharffenberg og Kaspar Flekstad gjenspeiler kanskje mest et skiftende samfunnsklima. I mellomkrigstida, da Johan Scharffenberg var mest aktiv i debatten, ble taterne fortolket som mindreverdige fordi de var av «fremmed rase» eller «raseblandet». I 1949, da Kaspar Flekstad publiserte sin bok Omstreifere og sigøynere, var det politiske klimaet endret. Rasistisk pregede fordommer, særlig mot tatere og sigøynere (rom), var fortsatt høyst levende, men det var ikke lenger politisk gangbart å begrunne særtiltak eksplisitt med rasebasert argumentasjon. Flekstad omdefinerte taterne til «mindreverdige nordmenn». En slik omdefinering rokket imidlertid ikke ved grunnlaget for assimilasjons- og tvangstiltakene. Synet på at gruppas livsform var uønsket og skadelig stod fast.

Er opphavsdiskusjoner viktige?

Blant samfunnsforskere og historikere har opphavsdiskusjonene stort sett fått ligge ukommentert fra 1980-tallet og framover. I dag har taterne (reisende, romanifolk) status som nasjonal minoritet. De regner seg selv som en egen folkegruppe og uavhengig av synet på opprinnelse vil de aller fleste forskere forstå taterne som en etnisk gruppe.

En del forskere har nøyd seg med å slå fast at opphavsspørsmålet er uavklart. Men synspunktene om at taterne er innenlandske grupper, opprinnelig frambrakt ved sosial utstøting, har fått betydelig gjennomslag, mest i Sverige og Danmark, men også i Norge. En del vil nok oppfatte opphavsforklaringer som vitenskapelig uinteressante eller passé. De kan lett få et gammelmodig preg – et snev av gjenoppvekking av den gamle rasetenkingen?

Min interesse for spørsmålet er dels knyttet til innvandringshistoriske problemstillinger, dels til forståelsen av etnisitet som historisk fenomen. Hvis taterne opprinnelig var en innvandrergruppe, hvordan kan det ha seg at de har beholdt et kulturelt særpreg og en sterk gruppeidentitet gjennom et tidsrom på over 500 år? For forskere som Eilert Sundt og Johan Scharffenberg var sigøyneropprinnelsen langt på vei tilstrekkelig til å forklare gruppas særpreg. De hadde en oppfatning om en nedarvet sigøynerkultur som var nærmest uforanderlig. Andre forskere trakk fram de store forskjellene mellom de nordiske taterne og romfolk som innvandret fra Øst-Europa til de nordiske land i andre halvdel av 1800-tallet. Dette mente de var et tydelig tegn på at taterne var en innenlandsk gruppe og at eventuelle fellestrekk mellom gruppene skyldtes kulturelle lån og likhet i livssituasjon. Også i dette tilfellet finner vi en underliggende idé om kulturell uforanderlighet.

Historie og etnisitet

Det har blitt hevdet at etnisitet bare er et nytt begrep for «rase», altså en dekkbetegnelse for et begrep som ikke lenger er politisk stuereint. Det finnes utvilsomt eksempler på at etnisitetsbegrepet blir brukt på denne måten. Men moderne etnisitetsdefinisjoner ligger langt fra rasebegrepet. Vanligvis defineres en etnisk gruppe som en gruppe mennesker som selv mener at de skiller seg fra andre på grunn av kulturelle særtrekk og/eller felles avstamning, og som også blir oppfattet som en særegen gruppe av omgivelsene. Etnisitet er altså sosialt og kulturelt definert. Det trenger ikke dreie seg om objektive kulturforskjeller eller dokumentert felles opprinnelse. Det dreier seg om hvordan mennesker forstår seg selv og hvordan de blir forstått av andre.

Et annet viktig punkt er at etnisitet ikke er et produkt av sosial isolasjon, men tvert imot oppstår i tett samhandling mellom grupper2. Etnisitet dreier seg om opprettholdte etniske grenser, ikke om kulturell uforanderlighet. I taternes tilfelle ser vi at taterkulturen stadig er i endring og tilpasser seg de nordiske forholda, men grensene mellom taterne og majoritetsbefolkninga består.

Etnisitet er et relativt nytt begrep. Først fra slutten av 1960-åra ble begrepet sentralt innen samfunnsforskningen, med sosialantropologene som pionerer. Det historiske perspektivet har ofte vært fraværende i undersøkelser av etniske problemstillinger. Samfunnsvitere som har interessert seg for historiske perspektiver, har som regel konsentrert seg om den dekonstruerende vinklingen – hvordan skaper samtida fortida? Hvordan tjener konstruerte bilder av fortida moderne etnisk mobilisering? Problemstillinger knyttet til historiske forutsetninger og drivkrefter for utvikling av etnisk identitet har ikke blitt viet like mye interesse. Det har også vært hevdet at ikke bare begrepet, men selve fenomenet etnisitet er nytt, og at det henger sammen med nasjonalismens framvekst fra slutten av 1700-tallet. Dette bygger på et tradisjonelt idehistorisk skjema, men stemmer ikke overens med eldre kilder. Oppfatningen av tatere og sigøynere som egne folkegrupper med en markert etnisk identitet er langt eldre enn nasjonalismen.

Etnisitet og klasse

Etnisitet og klasse har ofte vært sett som rivaliserende forklaringsmodeller. I perioder hvor klassebegrepet har stått svakt i samfunnsforskningen, har klasseforhold ofte blitt redusert til etnisitet. Men vi kan også finne eksempler på at etnisitet reduseres til klasse. I begge tilfeller går man glipp av en viktig dimensjon. I dagens Norge er det ofte etnisitet som blir vektlagt i studiet av minoritetsgrupper. Men etniske relasjoner eksisterer ikke i et vakuum. Det finnes ikke noen form for «ren» etnisitet uavhengig av sosiale og økonomiske forhold. Etniske relasjoner er innebygd i sosiale, politiske og økonomiske strukturer. Klasse er utvilsomt en viktig faktor når det gjelder situasjonen til store minoritetsgrupper i Norge. De tilhører den norske arbeiderklassen og befinner seg langt nede på rangstigen i klassesamfunnet. Både etnisitet og klasse hører altså med i analysen av disse gruppene. Sosiale fenomener som etnisitet og klasse har både økonomiske og kulturelle aspekter. Begge sider må anerkjennes, og ingen av dem bør ses som rene overbygningsfenomen i forhold til hverandre.

Når det gjelder taterne, har pendelen svingt fra etnisitet til klasse. Gruppas etniske identitet har blitt beskrevet som en 1800-talls konstruksjon drevet fram av Eilert Sundt. Effektene av en avvisning av etnisitet som faktor er svært treffende beskrevet av Jean Paul Sartre i Tanker om jødespørsmålet. Han peker på hvordan både antisemitten og motpolen demokraten fungerer undertrykkende. Antisemitten vil ødelegge jøden som menneske og bare la jøden være igjen. Han ser bare jødiske særtrekk som han anser som svært negative. Demokraten vil ødelegge ham som jøde og bare bevare mennesket i ham. Han står for en assimilasjonstankegang og anerkjenner ikke at det finnes en jødisk identitet basert på en felles historie og kultur.

Samfunnsforskere som har forklart tatergruppa som et reint produkt av økonomisk og sosial diskriminering, har som regel også hevdet at gruppa allerede har forsvunnet eller er på vei til å forvinne med endrede samfunnsforhold. Det er altså snakk om å ødelegge tateren som tater. Kenneth Olsson har i en nettdebatt beskrevet hvordan dette kan oppleves. Han skriver:

Nær man førsøker førklara att VI som ær folket vet bæst, næææ då enligt proffsen, førresten så finns vi inte, dom kan ju børja fråga sig varfør dom tror att vi inte finns.3

Jeg tror at dette korte, men fyndige innlegget illustrerer svært godt hvordan mange tatere eller romanifolk har opplevd majoritetssamfunnets forskerblikk.

Gruppeidentitet som et resultat av sosial utstøting

Taterne har gjennom århundrer vært utsatt for sosial stigmatisering og diskriminering. Dette har utvilsomt bidratt til å forsterke gruppeidentiteten. Gruppa har vært nødt til å etablere sosiale forsvarsmekanismer og til dels skapt seg et eget rom ved å lukke seg fra storsamfunnet. Men er slike faktorer tilstrekkelige til å forklare framveksten av taterne som gruppe? Et argument som ofte har blitt trukket fram, er gruppas tilknytning til såkalte «uærlige» eller urene yrker. Det dreier seg om yrker som bødler, rakkere, nattmenn (renovasjonsarbeidere), hesteflåere eller hestegjelder. Slike arbeidsoppgaver var i eldre tid sterkt tabubelagt, og ikke bare yrkesutøveren, men også hans familier ble behandlet som pariaer. De kunne ikke spise og drikke av samme glass og tallerkner som de bofaste. Gikk de til nattverd, hadde de en særskilt nattverdskalk eller mottok vinen fra stetten av den vanlige kalken. Ingen bondekone ville hjelpe til ved kvinnenes fødsler eller være fadder for deres barn. Det ble også ansett som urent å medvirke ved begravelse til en «uærlig». Ingen ville ta barn av «uærlige» yrkesutøvere i lære eller tjeneste. Slik sosial stigmatisering og utstøting førte til at disse yrkesgruppene etter hvert kunne framstå som en særegen folkegruppe. Uærlighetsoppfatningene ga opphav til isolerte grupper hvor ektefellen måtte hentes innafor den egne gruppa og barna fikk en medfødt plassering utafor det sosiale fellesskapet.

De «uærlige» yrkene er rikt representert i tatergenealogiene, særlig på 1700- og 1800-tallet. Men vi ser også at andre minoritetsgrupper for eksempel skogfinner, samer og utenlandske krigsfanger kunne livnære seg på samme måte. I disse tilfellene er det altså ikke de «uærlige» yrkene som skaper minoritetsstatusen, men snarere minoritetstilhørigheten som fører til at de må ta til takke med slike arbeidsoppgaver. Tatergruppas yrkesrepertoar var ikke begrenset til «uærlig» arbeid, og vi finner ikke henvisninger til «uærlige» yrker i eldre kilder om tatere fra 1500- og 1600-tallet. Det er altså grunn til å tro at tilknytningen til stigmatiserte og tabubelagt yrker forsterket gruppeidentiten, men ikke skapte den. I de eldste nordiske kildene om tatere, spesielt i forhør og rettsreferater, finner vi ikke sjelden eksempler på at medlemmer av lokalbefolkningen sluttet seg til taterfølger, og at de også giftet seg inn i gruppa. Det kunne for eksempel være folk som hadde kommet på kant med loven, eller soldater som hadde fått en krigsskade. Tatergruppene var altså langt fra lukket. Trolig fikk de hele tida et jamt tilsig fra den fastboende befolkninga. Men det ser ut som om disse etniske grense-krysserne ganske raskt tok opp taternes levesett og kulturelle særtrekk. Slike grense-krysninger finner vi i alle etniske grupper.Oppfatningene om hermetisk lukkede etniske grupper er i de fleste tilfeller en myte.

Flere har hevdet at taternes innenlandske opprinnelse er bevist gjennom slektsforskning. De viser særlig til undersøkelser av Kaspar Flekstad (1949) og Adam Heymowski (1969). En kritisk gjennomgang av disse undersøkelsene har vist at de ikke kan brukes som dokumentasjon på at tatergruppa sprang ut av sosialt utstøtte fra majoritetssamfunnet. En del av argumentasjonen virker i dag nærmest kuriøs. Det dreier seg blant annet om den sterke vektleggingen av nordiske navneformer som et bevis på nordisk opprinnelse og om en form for sigøynerstereotypier som ser bort fra kulturelle endringsprosesser. For eksempel har Kaspar Flekstad argumentert med at norske tatere på 1700- og 1800-tallet ikke snakket gebrokkent, og at de var godt kjent med norske forhold. Nyere og mer omfattende genealogiske undersøkelser har vist at taterne er en gruppe med en klar historisk kontinuitet. Flere norske og svenske taterslekter kan føres tilbake til personer som ble omtalt som tatere eller «zigenare» på 1600-tallet og i begynnelsen av 1700-tallet.

I dag er det brei enighet om at etnisitet er en form for sosial konstruksjon. Innafor denne enigheten vektlegges analyser av de sosiale mekanismene som bidrar til å utvikle etnisk identitet, og etniske og nasjonale identiteters varighet og bestandighet tas ikke lenger for gitt. På denne måten har for så vidt alle «ekte» folkeslag blitt dekonstruert. Når det gjelder taterne, får imidlertid vektleggingen av det sosialt konstruerte en særegen betydning. Den inngår i en tradisjon som trekker gruppas autensitet i tvil, og framhever identiteten som falsk. Bak teoriene om tatergruppa som et resultat av samfunnsmessige utstøtingsmekanismer ligger en idé om at etnisitet kan skapes så å si fra «scratch» ved etikettering fra myndighetenes side, ved påvirkning fra forskere eller som en reint instrumentell overlevelsesstrategi for gruppa selv. I henhold til denne tankemåten finnes det ikke noe historisk utgangspunkt i form av et kulturelt repertoar som de etniske grensene trekkes rundt. Min konklusjon er at de rent sosio-økonomiske fortolkningene ikke er tilstrekkelige til å forklare tatergruppas særpreg.

Taterne forstått i et etnisk perspektiv

Kan taterne knyttes til sigøynerinnvandringene på 1500-tallet? Noen av svarene som er gitt på dette området, har tida løpt fra. De er med rette plassert på historieskrivingens skraphaug. Ingen vil i dag hevde at de nordiske tatergruppene kan forklares ut fra en medfødt «sigøynerbestemmelse » slik Johan Scharffenberg, og også langt på vei Eilert Sundt, mente. Men det finnes en rekke indikasjoner på at de nordiske taterne utgjør en grein av den internasjonale rom-familien.

Språket har vært et omstridt element. Tatere eller reisende i Norden har sitt eget språk som kalles norsk og svensk romani. Dette språket har et rikt romaniordforråd, men grammatikken er nordisk. En samlebetegnelse for denne typen av språk er pararomanispråk. Noen språkforskere har hevdet at dette er kunstige og konstruerte språk som bare har benyttet lånord fra romanispråket. Men i nyere språkforskning vektlegges de grunnleggende fellestrekkene mellom alle nord- og vesteuropeiske varianter av romani, både de som har beholdt den opprinnelige grammatikalske strukturen og pararomanispråkene. Lingvisten Peter Bakker har blant annet pekt på at pararomanispråkene inneholder like mange ord med romanirøtter som romanispråkene. I tillegg kommer en rekke andre språklige fellestrekk som atskiller språkene i dette området fra andre romanivarianter. Ett iøynefallende trekk er påvirkningen fra tysk og mangelen på lånord fra rumensk. Her skiller de nord- og vesteuropeiske romanivariantene seg markert fra den store romanispråkgruppa som kalles vlax.

Også navna som gruppene tradisjonelt har brukt om seg selv, er sammenfallende. Fra Norge kjenner vi til at tatere har brukt egenbetegnelser som romanisæl, kalo og manusj. De samme egenbetegnelsene kan vi finne blant sigøynergrupper i Vest-Europa som ikke regner seg til å tilhøre rom-gruppa.

Rettsreferater og forhør fra 1600- og 1700-tallet kan gi et godt innblikk i hvordan taterne selv oppfattet hva det ville si å være tater. De forteller at de er født av taterforeldre eller er «af tartare extraction». De vektlegger avstamning som et kriterium for tatertilhørighet. Det er også tydelig at myndighetene på denne tida forstod dem som en egen folkegruppe med vekt på avstamningskriteriet.

Det er altså mye som tyder på at taterne i Norden er en nordlig utløper av de første sigøynerinnvandringene til Vest-Europa. Det dreier seg imidlertid ikke om å plassere de nordiske taterne i en slags boks merket «sigøyner» eller «indisk opprinnelse». De nordiske taternes kultur står på egne bein uavhengig av om noen fjerne forfedre var sigøynere. Taterkulturen er et resultat av en lang historie i det nordiske området. Den skiller seg klart fra rom-gruppenes historie og kultur.

Vi kan heller ikke forstå tatergruppas særpreg over tid uten å ta sosio-økonomiske faktorer med i betraktning. Etniske gruppedannelser har som regel også en materiell basis knyttet til særskilte levemåter og næringer. Både det omvandrende levesettet i seg sjøl, og ikke minst kriminaliseringen av denne livsformen har uten tvil bidratt til å forsterke og opprettholde taternes gruppeidentitet. Stigmatiseringen knyttet til uærlige yrker er også en faktor av betydning.

Motsetninger mellom rom og tatere (romanifolk)

I siste halvdel av 1800-tallet startet en ny innvandring av rom fra Øst- til Vest- Europa. Dette kalles ofte for den andre vandringen eller den andre diaspora i motsetning til den første vandringen som nådde Vest-Europa på 1400-tallet og Norden på 1500-tallet. Det utviklet seg ganske raskt et motsetningsforhold mellom nyinnvandrerne og den etablerte sigøyner-og taterbefolkningen i Vest-Europa fordi gruppene dels konkurrerte innafor de samme økonomiske nisjene. Det utviklet seg også noe som kan kalles et syndebukkspill. Forskjellige former for uønsket atferd ble alltid knyttet til «den andre» gruppa. Dette spillet ble ofte forsterket av stereotypier og fordommer hos myndigheter og forskere. Et eksempel på at et slikt syndebukkspill stadig pågår finner vi i et intervju med en av de mest kjente personene i det norske rom-miljøet, Alex «Dolla» Karoli. Han uttaler seg i sterkt negative ordelag om de rumenske tiggerne i Norge, og mener at Sarkozy gjorde helt rett da han kastet mange tusen romfolk ut av landet i 2010.

For Karoli var det tydelig svært viktig å få fram at dette dreier seg om en annen folkegruppe enn den han selv tilhører. «De er ikke riktige roma», sier han. «De er noe som heter Sinti – eller tatere på norsk. Vi har ikke kontakt, vi har ikke samme språk, kultur og tro. Det er komplett forskjellig.» (Aftenposten 4.11.2011) Sinti er en folkegruppe med røtter tilbake til den første sigøynerinnvandringen på 1400-tallet. De bruker ikke egenbetegnelsen rom, men regner seg som en del av den internasjonale sigøynerbefolkningen. I Tyskland brukes ofte betegnelsen «Sinti und Roma» som en samlebetegnelse for gruppene. Gjennom nesten 600-års atskillelse har det naturlig nok utviklet seg både språklige og kulturelle skiller mellom sinti og rom. Også innad i verdens rombefolkning er det betydelige språklige og kulturelle forskjeller, men å betegne rom fra Romania som sinti eller tater gir ikke mening. Det er en form for kategorisering som dreier seg om å gjøre «de andre » til syndebukker. Dette spillet drives av alle gruppene, og vi kan også finne eksempler på at tatere omtaler rom på en sterkt nedsettende måte.

Flere enkeltpersoner og organisasjoner har imidlertid gått i bresjen for å motarbeide denne formen for gjensidig skittkasting. «Det er skammelig å tråkke på de svakeste menneskene blant vårt folk. Hadde ikke Norge kastet ut min familie, hadde ikke besteforeldrene og oldeforeldrene mine havnet i Auschwitz», uttalte et annet medlem av Karoli-familien (Natalina Lund til Aftenposten 5.11.2011). Også nestlederen for Romanifolkets riksforbund, Jim Rickhardt Hartmann, som regner seg som tater eller romanisæl, har tatt skarp avstand fra uttalelsene til Alex «Dolla» Karoli. Landsorganisasjonen for Romanifolk (LOR) har støtte til andre minoritetsgrupper som en eksplisitt målsetning. «Her vil vi i første rekke trekke frem vårt broderfolk sigøynerne, som har lidd samme skjebne som oss, og som den dag i dag blir hundset med», heter det på organisasjonens hjemmeside.

Da taterne sammen med kvener, skogfinner, rom og jøder fikk status som nasjonal minoritet, var det et krav at gruppene måtte ha opprinnelig eller langvarig tilknytning til Norge – grensen ble satt til ca 100 år. De norske samene hadde allerede status som urfolk etter ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter. For dem ville status som nasjonal minoritet innebære et skritt tilbake. Andre store minoritetsgrupper hadde ikke vært i landet lenge nok til å få status som nasjonal minoritet. Vi har altså fått et slags hierarki av minoritetsgrupper med samene på toppen, eldre innvandrergrupper i midten og de store, nye innvandrergruppene aller nederst med få formaliserte rettigheter. Minoritetspolitisk er en slik rangordning vanskelig å forsvare.

Det kan virke som om det er fritt fram for å behandle innvandrergrupper dårlig i hundre år, for så eventuelt å gi dem oppreisning som nasjonal minoritet. Heldigvis har enkelte romaniorganisasjoner sett dette klarere enn norske myndigheter, og satt spørsmålet i historisk perspektiv. «En gang i tiden var det vi, som i dag er nasjonale minoriteter i Norge, som satt slik på gaten og tigget», uttalte medlemmer av Romanifolkets riksforbund da de rykket ut mot trakassering av rumenske tiggere.4

Noter: 1 Se for eksempel Kaspar Flekstad 1949, Øyvind Midbøe 1968 og Ted Hanisch 1976

2 Se for eksempel Barth, Ethnic groups and boundaries, 1969, Jenkins, Rethinking Ethnicity 1997 og Jones,The Archaeology of Ethnicity 1997

3 Innlegg av Kennet Olsson på nettstedet Anbytarforum http://genealogi.aland.net/discus/ messages 12.6.2001. Sitatet er gjengitt kildetro fra den svenske nettsida med Kenneth Olssons bruk av norske æ-er og ø-er.

4 Aftenposten 5.11. 2011

 

Definisjoner

Etnisk gruppe: En gruppe som innenfor en større sosial enhet betrakter seg selv som en særegen gruppe, og som også blir identifisert slik av andre. Gruppeidentiteten er som regel knyttet til en oppfatning om felles avstamning og spesielle kulturtrekk. Den etniske identiteten er sosialt og kulturelt definert. Det trenger ikke dreie seg om objektive kulturforskjeller eller faktiske avstamningsforhold. Det avgjørende er hvilken betydning gruppemedlemmene og omverdenen tillegger slike faktorer.

Klasse: Klassebegrepet er særlig knyttet til økonomiske forhold. I marxistisk analyse inndeles klasser etter hvilket forhold menneskene har til produksjonsmidlene og produksjonsprosessen. Forenklet kan vi si at det dreier seg om grupper av mennesker som livnærer seg på prinsipielt samme måte. Klassebegrepet er relasjonelt. I et klassesamfunn er det alltid minst to klasser som står mot hverandre. Selv om det sentrale i klassebegrepet er knyttet til økonomiske forhold omfatter begrepet også kulturelle trekk og subjektive oppfatninger om klassetilhørighet.

 

Nasjonale minoriteter i Norge

Det finnes ikke sikre tall på hvor mange som regner seg som romanifolk, tatere eller reisende i Norge i dag. I St.meld. nr.15 (2000–2001) om nasjonale minoriteter er det anslått at det kan dreie seg om flere tusen personer. Gruppa er dermed den nest største av de nasjonale minoritetene. Bare kvenene, som anslagsvis teller et sted mellom 10- og 15000, utgjør en større gruppe. Anslagene for de øvrige gruppene er: Jøder over 1100, rom 500–700, skogfinner et par hundre.

I USA truer republikanerne med å kriminalisere abort og bruk av prevensjon. Det er flere kvinner enn menn både på universitetet og i grunnskolen. Unge kvinner blir fortalt (og de fleste mener) at de er likestilte med menn. Likevel er de underrepresentert både i regjeringen og på arbeidsplassen, men også som ledere i progressive bevegelser. Det finnes kvinner i ledende posisjoner, men hvilken side av politikken disse tilhører, er hipp som happ og/eller de tjener kun interessene til de som sitter med makta.

Judith Mirkinson har vært anti-imperialist, anti-rasist og feminist i over 40 år. Aktiv deltaker i Occupy Oakland.

For første gang blir vold mot kvinner ikke bare avfeid som normal atferd, men det finner like fullt sted hele tiden. Vi lever i et høymilitarisert samfunn som fremdeles er involvert i én «offisiell» og flere «uoffisielle » kriger. Vi vet at vold mot kvinner går hånd i hånd med militarisme. (Faktisk kom det nylig fra forsvarsdepartementet at mengden seksuell vold begått av militært personell øker kraftig) Likevel ser vi busser som på den ene siden reklamerer for krisesenter for kvinner og fordømmelse av vold, mens rekrutteringsplakater for militæret er klistret på den andre siden.

Occupy-bevegelser kunne ikke eksistert hadde det ikke vært for kvinners arbeid, men likevel er det de mannlige røstene som høres mest. Bevegelsen for å okkupere patriarkatet er på gang, men det foregår en intens debatt rundt deltagelsen fra fargede kvinner. Kvinner i USA ser dessuten hva deres medsøstre gjør på steder som Egypt og Hellas, og inspireres av deres mot og besluttsomhet.

Så hvordan skal vi forholde oss til dette, vi som anser oss selv som en del av en progressiv bevegelse? Hvordan ER kvinner stilt for tiden?

Når vi ser på kvinners tilstand i USA ved begynnelsen av det 21. århundret, ser vi et komplisert og sammensatt bilde. Vi har gjort fremgang. Og vi har stått på stedet hvil. Situasjonen for kvinner som gruppe har bedret seg, men som alltid i Amerika – det handler om rase og klasse. For oss feminister – og det sier ikke lite nå om dagen – har utviklingen gått fem steg frem og fire og et halv tilbake.

Etter titusener av år blir ikke kvinner lenger ansett som en underlegen gruppe i samfunnet: vi er ikke noens eiendom. Dette er en forandring av stor betydning som verken har kommet av seg selv eller uten konsekvenser. På grunn av denne forandringen slår institusjoner nå tilbake og fremmer mannlige overlegenthetsideologier via deres representanter i politikken, forretningslivet og media. De vil tilbake til status quo. Det er en krig mot kvinner både internasjonalt og innad i USA, og den utkjempes på mange fronter.

Kulturelt sett beordrer den politiske høyresiden kvinnene tilbake til ekteskapet. Kvinnene skal føde barn, dekke seg til og gjøre som de blir fortalt. Men kravene er motstridende. Vi skal også til enhver tid være sexy enten vi er 5 eller 65 år, vi skal være karismatiske og sterke, feminine og være uavhengige, så lenge vi lar mennene dominere til slutt. Vi ser dette i filmer – som gjerne har seks eller sju menn mot én kvinne på rollelistene – samt i musikkvideoer, TV, blader og så videre.

Og venstresiden, eller de progressive, er også med og gjør nøyaktig det samme. Over flere år har jeg gjennomført en uformell undersøkelse. Hva fant jeg? Venstreorienterte litterære utgivelser og magasiner: 80 % menn representert. Venstreorienterte tidsskrifter: menn er overveldende representert. I venstreside analyser/programmer/paneldeltakere/arrangement og demonstrasjoner er majoriteten mannlig (les: hvite menn)

Dette betyr ikke at kvinner ikke slår tilbake eller yter motstand. Det gjør vi, men veien er lang, vanskelig og uoversiktlig.

Hva med økonomien?

Den store økningen i arbeidsløshet blant menn er kun en myte.

Under resesjonen nå ser vi en fortsatt feminisert fattigdom. Det er altså lang mer sannsynlig at kvinner ender i fattigdom enn menn. Og det er fargede kvinner som er hardest rammet. Omtrent 1/3 av arbeidende sorte og latinamerikanske kvinner, samt deres barn lever under fattigdomsgrensa. Til sammenligning er tallet 13 % blant hvite kvinner. En av sju kvinner har ikke helseforsikring. Programmer som før var finansiert av regjeringa i Washington, er nå overlatt til stater der nedskjæringene i budsjettene har gått ut over barnehage, helse, rusavvenning og jobbsøkerkurs for kvinner og barn.

I løpet av de siste årene, når resesjonen bare har blitt verre i USA, er det skrevet mange artikler i pressen – både mainstream og alternativt – om at menn er de store taperne. Dette var basert på at produksjonsselskaper, byggbransjen og andre «tradisjonelt mannlige» yrker ble rammet hardere enn yrker som er «tradisjonelt kvinnelige», som for eksempel servicebransjen.

Dette er da også den første «kriseredningen» der menn vant, mens kvinner tapte. Ifølge en nylig studie gjennomført av Pew (forskningssenter) fikk mennene tildelt 800.000 nye jobber, mens kvinnene mistet 200.000 jobber. Av de 1,6 millioner nye jobbene som ble opprettet, tilfalt 70 % menn. Det er større sannsynlighet for at kvinner har deltidsarbeid og ha lave stillinger. Til tross for at kvinners lønn har steget, tjener de fremdeles bare 75 % av menns samlede inntekt.

En kan si at kvinners rolle ikke har endret seg, men heller ekspandert. Vi forventes fortsatt å være sexpartnere, venner, rengjørere, kokker, mødre og omsorgspersoner. Fremdeles står kvinner for mesteparten av husarbeidet, barneoppdragelsen og omsorgen for de eldre.

STILLE OPP FRA UNNFANGELSE TIL FØDSEL! GLEM VÅRE LIV ETTER DET!

Rick Santorum, presidentkandidat for republikanerne, sier:

Prevensjon er frihet til å gjøre ting i en seksuell virkelighet som strider mot hvordan ting er ment å være. Ekteskapet er nå truet fordi folk bare liker å henge med hverandre og more seg.»

Kontroll over kvinners reproduksjon og seksualitet har alltid vært en viktig del i patriarkatet, og det reproduseres den dag i dag.

I løpet av de 40 årene siden Roe VS. Wade legaliserte abort i 1973, har støtten til dette stadig avtatt. Majoriteten er fremdeles for fri abort, men pro-abort, eller rettere sagt pro-valgfrihetsaktivister, har tapt det moralske overtaket etter hvert som flere og flere sidestiller abort med drap.

Abort på TV er enten bannlyst eller fremstilt som tragedie. Kvinner vil ikke innrømme at de faktisk har tatt enten én eller flere aborter. Sex er overalt, men det er tydeligvis bare menn som skal få leve ut sin seksualitet helt fritt.

Fødselsraten er synkende blant alle kvinner, men spesielt hos hvite kvinner, og graviditet og fødsler blir fetisjert som aldri før. Hver gang du åpner en avis, er det snakk om en kvinnes «mage». Spedbarn, som alt annet, er en vare og «big business».

Men bildet er ikke entydig. Det er sprikende meninger blant folk om sex, ekteskap og ikke minst familie: Homofile ekteskap vinner stadig større støtte, og det er også tilsvarende aksept for at de skal få adoptere. Antallet kvinner som får barn senere eller utenfor ekteskap, øker gradvis. Virkeligheten er at en tredjedel av alle kvinner gjennomgår en adopsjon i løpet av livet uavhengig av klasse og etnisitet. Så krigen mot fri sex er en knyttneve i ansiktet til livene som kvinner lever hver dag.

I løpet av de siste årene har det kommet flere og flere lover mot abort og familieplanlegging enn siden Roe VS Wade legaliserte abort i 1973. 162 restriktive tiltak har fått lovstatus i stater over hele landet. Nylig ble det vedtatt en lov i Texas som krever at kvinner går gjennom en ultralydundersøkelse ved inngrep før de får ta abort.

Omsorgsstøtte for fattige kvinner er skåret ned på. I New Jersey og Montana ble det kuttet fullstendig vekk. Nasjonalt sett ser vi en vilje til å fullstendig fjerne Title X – det nasjonale forsørgerprogrammet som skal finansiere omsorgsstøtten til lavinntektskvinner med barn.

Obama-administrasjonen sluttet seg nylig til høyresida, og krever i dag legeresept for unge kvinner under 17 som ønsker angrepille.

Selv når abort er legalt, kan det være vanskelig å få det gjennomført fordi et slikt tilbud gjerne er fraværende utenfor de store byene. Når såkalte pro-livtilhengere blir spurt: «Vel, hvis du ikke støtter abort, hva mener du i så fall må gjøres for at familiene det gjelder, kan forsørges?», er svaret: «Gud vil ta seg av dem, og kvinner bør ikke ha sex utenfor ekteskapet.» Ironien ligger i at det er nettopp i samfunn hvor slike holdninger dominerer, vi finner høyst forekomst av utilsiktet graviditet i landet! Og mens helseforsikringsselskaper og lovgivere debatterer omsorgsstøtte, finnes ingen tilsvarende debatt om for eksempel Viagra, som i sin tur promoterer menns seksualitet.

En 10 år gammel jente spør sin mor: Er jeg sexy?

Bitch, fitte, hore. Sett deg på en hvilken som helst buss; lytt til tenåringers samtaler på kjøpesenteret. Se på TV. Delta på en demonstrasjon. Du kan høre disse ordene om og om igjen. Kvinner blir fornedret og fornedrer seg selv hver dag over alt. Vi presses til å ha sex og opptre seksuelt hvor enn vi snur oss. Kvinners kropper brukes ennå til å selge alt fra biler til fliser til byggeredskaper. Vi er objektifisert og redusert til salgsvarer som aldri før, og vi utgjør naturligvis et enormt marked.

Kvinner i alle aldre vet i grunnen ikke hvordan de skal tenke på seg selv. Feminismen har et dårlig rykte på seg overalt, og oppfattes som alt fra ukult til direkte galt enkelte steder. La oss innse det. Kvinnebevegelsens tidligere oppnåelser betyr ikke at kvinner nødvendigvis kan oppnå store resultater eller få overtaket ved bare hardt arbeid. Samtidig ser de fleste kvinner urettferdigheten som fremdeles råder, og de er både bekymret og forbanna over angrepene på deres frihet til kontroll med egen reproduksjon. Men, de føler seg usikre på hvordan man går frem for å løse problemene.

Her er det mye testosteron ute og går! Historien gjentar faktisk seg selv! Utdrag fra «Shit Manarchists Say»-video på Youtube:

– Rasisme og sexisme er et biprodukt av kapitalismen og kan nedkjempes ved å få bukt med kapitalismen
– Sexisme? Det er så splittende! Hva med klasse?
– Ja, jeg vet at han er trakasserende, men han er en flink organisator.

Forleden diskuterte jeg feminisme og sexisme og Occupy-bevegelsen med noen kvinner. Alle var tilknyttet Occupy Oakland!, og de har jevnlig kontakt med kvinner over hele landet.

De identifiserer seg som feminister til tross for at de ikke klarer å enes om hva det innebærer. Noen identifiserer seg som queer, noen som transer, andre som streite, og andre igjen som hvite kvinner eller fargede kvinner. De forklarte hvordan de en gang hadde ledet an i en demonstrasjon, men ble fratatt dette ansvaret av deres mannlige venner. De fortalte også om det faktum at selv om det var kvinner som hadde stått som hovedorganisatorer bak Block the Portaksjonen i Oakland, så hadde all æren gått til en mann. Det var dessuten kvinner som etter hver massearrestasjon tok seg av alt det juridiske arbeidet med å få folk ut av fengsel igjen. De beskrev møter der de var redde for å fremme egne meninger, og til og med møter der meningene deres ikke hadde noen verdi. De snakket om artikler sendt ut fra alle Occupy-avdelingene der spesielt kvinner ble diskriminert på bakgrunn av sex, klasse og etnisitet. Disse kvinnene er smarte, engasjerte og hengivne, og de var tydelig frustrerte over mangel på løsninger for hvordan de skulle gå frem.

– Problemet er at vi er de som får Occupy til å skje. Vi er alle hengivne og utfører tonnevis med arbeid, og så får vi plutselig ikke tid til våre egne jobber.
– Og når vi faktisk får tid, handler det om hva menn gjør med hvem og hva. Og vi blir aldri enige.
– Nettopp, vi klarer ikke engang å enes om hva vi skal gjøre med menn som mishandler. Og de er det mange av.

Alt dette hørtes både kjent og veldig trist ut. Behovet for en egen selvstyrt kvinneorganisasjon virker mer nødvendig enn noen gang, men dessverre taler også mange faktorer mot opprettelsen av dette.

Det er bokstavelig talt tusenvis av kvinnelige frivilligarbeidere i USA. De organiserer unge kvinner, de lobber for kvinnehelse, de knytter samarbeid og bånd til fargede kvinner, de diskuterer kvinner i fengsel, og de kjemper for rettigheter knyttet til reproduksjon og mot militarisme og krig. De snakker om vold mot kvinner og sextrafficking og kvinners situasjon i forbindelse med immigrasjon. Noen av dem er temmelig radikale i sine analyser; noen mener at reformering av regjerningens politikk er løsningen. Mange gjør godt arbeid, men også de, som de fleste frivillige, kan ikke erstatte en radikal kvinnebevegelse som faktisk utfordrer samfunnet og krever full kvinnefrigjøring. Og til tross for alle frivilligarbeidere og organisasjoner får feminisme-arbeid fremdeles liten sympati fra altfor mange deler av samfunnet.

Det er en utbredt myte at feminister kun finnes i den hvite middelklassen. Og fordi de dominerende delene av kvinnebevegelsen tilhører nettopp dette sjiktet, står fargede kvinner og kvinner fra arbeiderbevegelsen i fare for å bli eliminert fra kampen.

Kvinner er skrekkslagne for å bli ansett som mannefiendtlige. Hos alt fra mainstream kvinnegrupper til de mer radikale kan man se skiltet hvor «menn er alltid velkomne ». Priser blir utdelt til menn på den internasjonale kvinnedagen, og mannlige talere er gjerne overrepresentert i demonstrasjoner for kvinners rettigheter.

Dessverre er dette heller vanlig for tiden.

Og hva er så igjen? Venstresiden har alltid sett på kvinners frigjøring som et nødvendig onde på sitt beste og av null betydning på sitt verste. De sier at de støtter kvinners frigjøring, men stiller spørsmål ved hva dette egentlig innebærer. Nå som Occupy-bevegelsen innprenter kapitalismens skygge-sider i nasjonens samvittighet, blir Marx tanker om klasse og rase ivrig diskutert. Kvinner er en så integrert del av samfunnet at venstresiden bare ser oss som en del av alt mulig annet. Derfor ser man gjerne ikke kvinneundertrykkelsen som en grunnleggende side ved kapitalismen. Snarere blir den oppfattet som en følge av kapitalismen og altså ikke en del av dens opprinnelse. Spørsmålet om kvinners frigjøring blir ikke betraktet som essensielt i prosessen med å bygge et demokrati (og for å gjør det helt klart: det amerikanske demokratiet er ikke noe demokrati.). Det at land som tidligere var sosialistiske, ikke hadde suksess med sine revolusjoner, blir ikke satt i sammenheng med at kvinners rettigheter var underprioritert.

I det vi nærmer oss enda en internasjonal kvinnedag så må vi spørre, analyser og argumentere: Hvordan kan vi bygge en levende, mangfoldig, inkluderende og radikal kvinnebevegelse? Med tanke på den voksende høyresiden kan vi ikke la være å få dette på plass. Vi vet ikke hvordan bevegelsen vil arte seg, men sannsynligvis vil den bli nøyaktig den samme og fullstendig annerledes i forhold til de foregående.

Det flotte er at vi lever i interessante tider. Veldig mange kvinner er oppstemte og organiserer seg. Ved å kalle seg selv feminister stiller de kritiske spørsmål ved autoritet, hva det vil si å være på venstresiden, og de jobber med å forstå sin egen situasjon. De snakker om kapitalisme og rasisme. De snakker om patriarkatet og hvordan alt henger sammen. De staker ut en ny visjon.

Hvem vet? Det er på tide å gå seks steg frem uten så se seg tilbake.

(Oversettelse av Fritjhof Eide Fjeldstad)

– Jeg er ikke historiker, slår Frank Rossavik fast i forordet til sin bok, SV – Fra Kings Bay til Kongens bord
Nei, det skal være visst! Her er ikke engang tilløp til analyse, verken av de opplagte tingene eller de mindre opplagte. Leserne dynges ned i en uendelighet av personintriger, og får ingen mulighet til å forstå. For ikke noe forklarer bakgrunn og tidsbilde.
Da kan vi like gjerne sette oss ned med en årgang Donald.

Morten Falck er journalist.

Partiet SF (og senere SV) framstår i boka som et uløst mysterium. Det er dannet ut fra NATO-motstand og motstand mot atombomber og krig, men er blitt et aggressivt krigsparti innafor NATO. Dette henger ikke sammen, men Rossavik prøver ikke å forklare det. Slik blir vi sittende med alle spørsmålene, rimelige og urimelige. Det er sørgelig, for det burde være ett og annet å lære av denne historien.

Vi lever i partienes tidsalder. Men hva innebærer det? Spørsmålet melder seg raskt når man leser SV –Fra Kings Bay til Kongens bord (Spartacus, 2011). Må et parti være så fullt av personintriger og med så lite fast substans? Et hobbesiansk mareritt av alles kamp mot alle, uten mål og prinsipper utover det rene begjæret etter makt?

Mange vil sikkert protestere mot denne beskrivelsen. For SV er da ikke sånn? SV er tvert imot fullt av snille, fornuftige, hensynsfulle og innsatsvillige mennesker, som ofrer mye for sitt parti av både innsats og krefter, mennesker som det er naturlig å assosiere med venstresida, folk med standpunkter og prinsipper, kloke folk som kan samarbeide om det aller meste. Fredselskende krigsmotstandere, ofte pasifister, ja, til og med gudfryktige, om du vil – rettlinjete, respektable, arbeidsomme, standhaftige og rettskafne.

Men partiets ledelse, da? Partiet SV sitter i en regjering som fører en aggressiv, imperialistisk røverkrig og faktisk dreper uskyldige mennesker i Afghanistan og Libya. Bosnia, Irak, Afghanistan og Libya har gitt SV blodflekker på slipset, og de kan ikke bare tørkes av. Så hva betyr alle disse strålende medlemmene da, når det kommer til stykket? Hvilken av beskrivelsene er sann? Problemet er at begge disse sidene er like riktige, like sanne.

Hva er et parti?

Et parti er en organisasjon av mennesker med felles interesser, som kjemper for et definert mål. Det skiller seg fra for eksempel en fagforening eller et idrettslag ved at det tar opp medlemmer fra enhver del av befolkninga, at det ikke er lokalt begrenset, og at det har langsiktige, politiske mål. Det har gjerne vedtatte programmer av strategisk (prinsipprogram) og taktisk (arbeidsprogram) karakter, som medlemmene slutter seg til og som partiet jobber målrettet for. Partier er organisasjoner som kjemper for makta i samfunnet. Ikke sjelden er partier nokså reine klasseorganisasjoner, som for eksempel Høyre, Senterpartiet, eller slik Arbeiderpartiet eller NKP en gang var, organisasjoner som kjemper for en bestemt klasses interesser. Vi kan si partier er den form klassekampen tar i vår tid.

Men bildet er ofte komplisert, for eksempel når partiene blir talerør bare for et sjikt innafor en klasse – eller når det faktisk er tilholdssted for flere sjikt innen en klasse, som kan føre en kamp seg imellom om makta i partiapparatet. Partiet kan si en ting og gjøre noe helt annet i praksis. Slik kan Arbeiderpartiet for eksempel være hoveddrivkraften bak nedbygging av velferdsstaten, samtidig som det snakker om solidaritet! Nedlegge sjukehus, aggressivt gå inn for oljeboring i Lofoten/Vesterålen, være drivkraft i privatiseringa og i å redusere pensjonene og heve pensjonsalderen, men samtidig søke sin medlemsbasis i arbeiderklassen.

SF var i 1961, da det ble stiftet, et arbeiderklasseparti, dvs. et parti av arbeidere, forteller Rossavik. 65–66 % av velgerne var arbeidere. Sånn sett kan man trygt si at SF var begynnelsen på et nødvendig oppbrudd fra Arbeiderpartiet. Var det også et parti for arbeidere, et parti som tok arbeiderklassens standpunkt?

Forspilte muligheter I

Nei, det kan man vanskelig si. SFs ledelse var preget av å være en samling intellektuelle rundt ukeavisa Orientering, utbrytere fra Arbeiderpartiet, tidligere NKP-ere, og uavhengige intellektuelle. I denne forsamlinga var det flere sterke viljer enn det var rom for disiplin, og siden partiet ikke hadde noen eksklusjonsparagraf, var det på mange måter prisgitt enkeltpersoner. Av de tingene som kom ut av dette, var iallfall mange personmotsigelser og mye vondt blod. Rossavik skildrer personmotsetningene ganske inngående. De ser blant annet ut til å ha krystallisert seg ut i en allmenn mistro til Knut Løfsnes, som likevel var partiets formann – Rossavik får det til å se ut som grunnen bare er at ingen andre ville.

De som dannet SF, var motstandere av blokkpolitikken, mot norsk medlemskap i NATO, motstandere av EEC (EU), anti-militarister, fredselskende atomvåpenmotstandere. Men de kom aldri lenger. De diskuterte seg aldri fram til enighet om hva slags parti de ville ha, om synet på imperialismen, om synet på DNA, om synet på staten og på klasser og klassekamp, eller om synet på frigjøringskriger (Vietnamkrigen var under utvikling).

De var i stor grad sosialdemokrater som ønsket seg tilbake til Arbeiderpartiet, hvis det bare hadde hatt en litt mer «menneskelig » profil. Eller frustrerte tidligere NKPere, som alltid hadde sett på Arbeiderpartiet som et sosialistisk parti. Begge disse gruppene ønsket seg hovedsakelig «tilbake» til Arbeiderpartiet. Idealismen – i filosofisk forstand – sto sterkt i SF. Marxismen var så godt som ukjent. Tida og medlemstokken gitt, ville noe mer kanskje ikke vært mulig, men det lå en mulighet gjemt i kortene som eventuelt kunne ha gitt SF et sterkere arbeiderklassepreg.

Men dette blir ikke mer enn en hypotese, en spekulasjon uten rot i virkeligheten. Vi sitter jo med fasit! Velgerne fikk ikke prege partiet.

Denne mangelen på intern og målrettet diskusjon gjorde at partiet ikke greide å samle seg om viktige standpunkter, men at ulike syn eksisterte side om side i partiet. Det ga rom for utvikling i mange retninger – en av dem brøyt ut i 1969, og dannet AKP i 1973. En god porsjon av medlemmene i SV var kristne, og innslaget av Israel-venner og «Kibbutz-sosialister» var betydelig. Alt dette sier Rossavik nesten ingenting om. Men det betydde også at grunnlaget blei lagt for uendeligheter av personintriger, skuling og skumling. Enkeltpersoner fikk frie tøyler til å tolke vedtak og følge eller ikke følge partiets program, og det oppbruddet fra DNA som begynte så lovende, rant mer eller mindre ut i sand i løpet av de første ti årene. Velgerne forsvant – kanskje i stor grad tilbake til DNA eller til sofakroken(?) – man visste jo hva man hadde.

Men så kom EEC-kampen i 1972, og det mirakuløse skjedde: Partiet fikk en ny sjanse.

Forspilte muligheter II

Kampen mot medlemskap i EEC (som etterhvert ble hetende EF og nå altså EU, nærmest for å bekrefte de verste spådommene), var mangslungen og komplisert. Den førte til ytterligere svekkelse av Arbeiderpartiets stilling, og en sterk oppblomstring av det lokale demokratiet, som vi fortsatt flyter på. Norge ble et «annerledesland » – det ble et land der folket hadde større makt og ikke nødvendigvis led nederlag. Dermed var det heller ikke noen grunn til å bøye nakken i utgangspunktet.

Det er selvfølgelig ikke sant. Folket led nederlag i ett sett – Alta-kampen er et trist eksempel. Men selv de nederlagene folket faktisk led, var begrenset og kunne føre med seg et mer allment oppsving – slik Alta-kampen førte til et oppsving for samenes rettigheter. Dette gjør jo den norske etterkrigshistorien svært interessant – hva er det som gjør at det norske folket greier å unnslippe imperialismens åk i større grad enn svensker, dansker og finner? Hvilke folkelige tradisjoner er det som ligger til grunn? Eller er det motsigelsen mellom det norske monopolborgerskapets egne imperialistiske ambisjoner og den europeiske monopolkapitalismen som er årsaken?

Disse perspektivene ligger naturligvis langt utafor siktemålet til ei bok om SV, men vil kanskje ha et visst tilknytningspunkt likevel i spørsmålet om hvorfor og hvordan en slik allianse oppsto. Hvordan kunne den valgalliansen som SV opprinnelig var, oppstå? Hvorfor søkte alle gruppene sammen, og hvorfor rundt SF? Hvorfor la alliansepartnerne seg så flate for NKP – og hvorfor ble AKP stående utafor? Her er det mange spørsmål som trenger seg på.

Ragnar Kalheim, som er en av bokas absolutte helteskikkelser, ville ha ml’erne med i valgalliansen, og ble rasende da de heller dannet sitt eget parti. Ligger noe av grunnen til SVs paranoide forhold til AKP her? Det får vi ikke vite. Rossavik later stort sett som om AKP aldri har eksistert, han bare nevner det i bisetninger enkelte steder der han ikke kan unngå det: «Kampen SU og SV fortsatt måtte føre mot AKP(m-l) og Rød Ungdom i mange miljøer.» (s. 285) Jaså? Måtte SV det? Hvorfor?

«Karl O. Rikardsen var de radikale ansattes helt. ‘Mange av oss ville ha vært i AKP om det ikke var for ham‘, sier Liv Røvik.» (s. 271). Det er tydelig at her ligger det noe mer bakom, noe som kanskje hadde gjort det naturlig med et eget kapittel om forholdet mellom de to partiene. Men dette går Rossavik behendig utenom. «En del SV-ere var med i Kvinnefronten, men gikk ut da den ble mer dominert av AKP(m-l)» (s. 205). Ja, særlig på sentrale steder var forholdet mellom de to partiene ganske skarpt. På mange mindre steder gikk samarbeidet ofte mer knirkefritt.

Motsigelsen mellom de to partiene hadde flere røtter. AKP hadde et klart standpunkt til staten, til sosialdemokratiet, og ikke minst til Sovjet – nettopp punkter som må være ganske såre for et parti som SV. Rossavik er imidlertid lojal, og sier ingenting. Dette er punkter som burde vært avklart mellom partene i valgforbundet. Men det er kanskje for meget forlangt å avklare forholdet til Sovjet med NKP og forholdet til sosialdemokratiet med AIK?

Faktum er i alle fall, at etter et brakvalg med enorm framgang, deiset SV nedover igjen, og endte i «skyggenes dal» – hvorfor skulle egentlig velgerne slutte opp om et sånt parti, der ledelsen rev øynene ut på hverandre og alt snakk om demokrati var bare munnsvær og ikke gjaldt for partiets egne medlemmer?

Forspilte muligheter III

Enda en sjanse skulle SV få. Stortingsvalget da det var gjennombrudd for regjeringssamarbeid i den såkalt «rød-grønne» regjeringa i 2005. Det er liten tvil om at oppslutninga om SV i dette valget skyldtes at velgerne trodde på snakket om at nå skulle SV endelig greie å hale regjeringa mot venstre. Det viste seg imidlertid vanskelig. Jo mer SV trakk, jo mer førte båndene til AP til at partiet gikk mot høyre. Sånn går det når man står på glatt underlag. Halvorsen og partiet hennes hindres i alle fall ikke i å rutsje inn i sosialdemokratiets nyliberale varmestue av overdreven marxistisk forankring. Hennes forhold til Marx ser ifølge Rossavik ut til å være bestemt av det meningsløse utsagnet «Marx var en kvinnehater»!

Hvis vi skal tro på at de prøvde å trekke. For med en leder som Kristin Halvorsen, som fortsatt kan prestere å skrive at hun har tro på en sterkere styring av kapitalismen (Klassekampen, 28.05.2011), kan man jo undre. Hva er viktigst her – regjeringstaburettene eller politikken?

At hun fortsatt kaller partiet sitt for sosialistisk, må være beregnet på å trekke velgere til støtte for krigspolitikken. Erik Solheim ser ut til å ha kommet til det samme, når han i Klassekampen uttaler med vanlig arroganse at «Eg har førebels ikkje sett noko gjennomtenkt alternativ til kapitalismen.» (26.05. 2011)

Rossavik er åpenbart ikke i tvil. Han skriver en bok som ender som en rein hagiografi for Kristin Halvorsen, med en personfiksering som effektivt sperrer for alle andre perspektiver. Rossavik blokkerer faktisk enhver mulighet for analyse.

«Jeg er ikke historiker»

Dette er ganske påfallende. Boka gir seg ut for å være en historiebok. Da er det naturlig å vente seg en beretning som i det minste gir mulighet til å forstå hvorfor det og det skjedde – mens hint ikke fant sted. Hvorfor kunne ikke diskusjoner vært gjennomført og partiet kommet fram til enighet om viktige spørsmål? Henger det sammen med at ledelsen ikke ville, for å beskytte sine egne standpunkter?

Et helt kapittel handler om reisevirksomheten i «Østerled». Men ikke om hva den betydde for partiet. Når Berge Furre var på gratis ferie med hele familien i Romania, og også ble vartet opp av Ceaucescu, fikk det da noen betydning for hans syn på det Gustavsen kalte «den reelt eksisterende sosialismen », (som ikke ser ut til å ha inkludert Kina)?

Men det at Rossavik ikke er historiker, kan ikke unnskylde at han ikke sier ett ord om hvilke resultater dette knefallet for østeuropeisk oppkjøpspolitikk fikk.

Stopp litt. Han driver det så langt at han siterer SVeren Svein Skotheim: «Vi lot oss kjøpe. Vi trodde det var bedre der borte enn det var, og slike turer skapte ikke mer klarhet.» (s. 260) Dette er jo bare fantastisk. Partiet lot seg kjøpe! Så sier Rossavik ikke mer om den saken!

Rundt omkring på mange arbeidsplasser ble forholdet mellom SV og AKP ofte forsuret av SVs forhold til Sovjet. Siden Rossavik unnlater å nevne det, skal jeg bare minne om at AKP hadde en mye bedre forståelse av problemet – en som både var klokere og skulle vise seg å være mye riktigere. For det finnes vel neppe lenger illusjoner om at Sovjet ikke var en imperialiststat, med aggressive utenlandsambisjoner og fascistiske overgrep «innenriks» (Altså særlig i forhold til de undertrykte klassene, arbeiderne, og nasjonene), og at det kloke var å holde dem på et par armlengders avstand?

Å være journalist unnskylder ingenting

Etter hva Rossavik skriver, er boka blitt slik fordi han er journalist. Det beste man kan si om en sånn påstand, er at boka bærer preg av visse moderne myter om det å være journalist. På godt og på vondt. La oss ta et eksempel på det siste:

Nøytralitet?

Ifølge moderne mytologi er journalister såkalt «nøytrale» – de tar ikke stilling til det de skriver om. Rossavik tilsidesetter dette prinsippet suverent. Han kaller noen av de framtredende personene for «stjerner » (for eksempel Gustavsen og Solheim). Ragnar Kalheim blir stadig omtalt som «fagforeningskjempen». Det blir derimot aldri Roald Halvorsen. Sånne ord fra festtalevokabularet ødelegger stilen og svekker inntrykket av boka. Og det forteller leserne at Rossavik har en agenda, han er ikke noen nøytral skildrer av SVs historie. Han er forutinntatt, og rir sine egne kjepphester. Det innebærer dessverre at store deler av SVs innsats mot EU i folkeavstemningene og i Nei til EU blir usynliggjort. Som Tore Linné Eriksen har pekt på, gjelder det samme for nord-sør-perspektivet. Det er fullstendig fraværende, og den innsatsen SV-medlemmer har gjort for solidaritet med folk og frigjøringsbevegelser i sør, glimrer ved sitt fravær. Enten betyr det at Rossavik ikke ser på den som viktig, eller han mener at den ikke har eksistert. Jeg vet ikke hva som er verst. SV var riktignok ikke det partiet som tok anti-imperialismen mest på alvor, men som i tilfellet Palestina kom de jo etter. Og i noen tilfeller gikk de foran, som når det gjaldt Sør-Afrika, og Latin- Amerika. Det burde de krediteres for.

Et annet særtrekk ved moderne journalistikk er personfokusering, ned til det håpløse «du»-nivået. Dette gjør verden vanskelig å forstå, og løser opp alle sammenhenger og historiske tendenser i meningsløse anekdoter. Det er på dette området boka må sies å bekrefte påstanden fra forfatteren om å være «journalistisk», og det er vel også derfor alle politiske kommentatorer har rost den. Det er jo sånn de er vant til å se politikken! Siv gjør sånn, Erna gjør slik, Jens sier ditt og Kristin sier datt. Men det viktigste ved dette er at da skjønner ikke leserne hvorfor – hvilke interesser er det som snakker ut av munnen til «Siv» og «Erna» og «Jens».

Moderne norsk journalistikk preges også av en forunderlig naivitet – som om det er ufint å ikke feste lit til makthavernes framstilling. Etter å ha fortalt om Lundkommisjonen, presterer Rossavik å skrive: «Punktum ble nå satt for førti år med løgn.“ Akk! Tenk om det var så vel! Men for det første fortsetter overvåkingen like dulgt og usynlig som før, og for det annet – hvorfor fikk en framtredende person som Erling Folkvord bare se en tom mappe? Selv ikke Rossavik kan mene at dette betyr slutt på løgnen? Fortielsen av AKP: Riktignok er dette ei bok om SV, men AKP nevnes påfallende lite. Dette grenser etter min mening til det løgnaktige. SV brukte så mye krefter på å bekjempe AKP, at dette burde fått større plass i boka. Det kunne ha styrket troverdigheten. For eksempel er Klassekampen omtrent ikke nevnt. Før det plutselig står om landsmøtet i 1997: «Klassekampens journalist, som hadde kommet seg inn i salen, …» Resten av journalistene hadde drukket seg fulle og gått hjem, men de hadde til gjengjeld vært invitert. Hva gjorde det lille AKP (m-l) til en så farlig konkurrent at det måtte bekjempes med alle skitne tricks? Nei, Rossavik sier ingenting om det. Det er nok det tryggeste.

Rossavik driver dette ut i det virkelig latterlige: «Gang på gang hadde folk i SF og SV – iblant også noen fra andre partier – hevdet at den ulovlige overvåkingen pågikk.» Tenk det, Hedda! «Iblant også noen fra andre partier»!!! Rossavik ser ikke ut til å ha hørt om verken Peder Martin Lysestøl, Erling Folkvord eller Finn Sjue – bare for å nevne tre. (Kunne du ikke plassere dette sammen med der du snakket om SV og AKP litt lenger foran?)

1914 om igjen?

Boka ender med å hylle bombe-Kristin og hennes kumpaner for innsatsen i regjeringa. Argumentet er omtrent som følger: Uten SV i regjering hadde det vært sendt flere soldater til Afghanistan! Herre min gud, og sancta simplicitas! Når man først sklir utpå skråplanet her, ville det alltid vært verre hvis de ikke deltok i regjeringa. OG HVOR GÅR GRENSEN? Ved Verdun? Denne ministersosialismen har jo vært prøvet ut i praksis tidligere, det er helt unødvendig å gå i fotspor som er nesten nøyaktig 100 år gamle. Første verdenskrig var ille nok, og burde ha lært også SVs ledelse noe om nødvendigheten av å holde på noen prinsipper. Men de har kanskje ingen igjen?

Det må jo være et spørsmål som stadig flere medlemmer stiller seg. Tore Linné Eriksen ga opp og gikk ut av partiet etter 50 års medlemskap. Hans utmeldelsesbrev var sviende. (Klassekampen, 25. mai 2011) Det må også ha kostet en god del mot å bryte med et parti man har vært medlem av i 50 år. Dette partiet, som er så løst fundert på en så usikker ideologisk grunn, har alle standpunkter i munnen samtidig, og ingen i praksis. Gjennomsnittet blir ganske vassent, og bringer uvilkårlig tankene til Johannes’ Åpenbaring, kapittel 3, vers 16: «Derfor, da du er lunken, og verken kold eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.“ Faren er jo at partiet vil trekke med seg den ene etter den andre inn i imperialismens krigshysteri. Ett sted må grensen gå! soldater til Afghanistan! Herre min gud, og sancta simplicitas! Når man først sklir utpå skråplanet her, ville det alltid vært verre hvis de ikke deltok i regjeringa. OG HVOR GÅR GRENSEN? Ved Verdun? Denne ministersosialismen har jo vært prøvet ut i praksis tidligere, det er helt unødvendig å gå i fotspor som er nesten nøyaktig 100 år gamle. Første verdenskrig var ille nok, og burde ha lært også SVs ledelse noe om nødvendigheten av å holde på noen prinsipper. Men de har kanskje ingen igjen?

Det må jo være et spørsmål som stadig flere medlemmer stiller seg. Tore Linné Eriksen ga opp og gikk ut av partiet etter 50 års medlemskap. Hans utmeldelsesbrev var sviende. (Klassekampen, 25. mai 2011) Det må også ha kostet en god del mot å bryte med et parti man har vært medlem av i 50 år. Dette partiet, som er så løst fundert på en så usikker ideologisk grunn, har alle standpunkter i munnen samtidig, og ingen i praksis. Gjennomsnittet blir ganske vassent, og bringer uvilkårlig tankene til Johannes’ Åpenbaring, kapittel 3, vers 16: «Derfor, da du er lunken, og verken kold eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.“ Faren er jo at partiet vil trekke med seg den ene etter den andre inn i imperialismens krigshysteri. Ett sted må grensen gå!

I Rødt! nr. 4/2010 skriver jeg artikkelen, "Hvem skal eie kunnskapen?", som er et forsøk på å gi en helhetlig analyse av utviklingen i norsk skole i den nyliberale epoken, bygd på teorier av Karl Marx og Zigymunt Bauman. Jeg får et tilsvar,  "Den digitaliserte læreren? " i nr. 2/2011, av Leikny Øgrim der hun kommenterer noen spørsmål jeg tar opp.

 

Jeg mener hun delvis misforstår intensjonen bak artikkelen. Hun mener at jeg gir uttrykk for en lengsel tilbake til 1950-tallsskolen uten at jeg kan se at jeg skriver det. Hun mener også at jeg angriper undervegsvurdering. Undervegsvurdering mener jeg, i likhet med Øgrim, er en fornuftig pedagogisk metode. Jeg nevner undervegsvurdering som en faktor i en annen forbindelse, nemlig i sammenheng med alt det byråkratiske papirarbeidet som tynger lærerne. Jeg skrev:

Norske skoler i ferd med å kveles av et byråkratisk system som fyller opp skolehverdagen med brukerundersøkelser, undervegsvurderinger, elevenes egenvurderinger, coaching, nasjonale prøver, kartleggingsprøver og virksomhetsplaner.

Det offentlig nedsatte «Tidstyvutvalget» er et uttrykk for at også myndighetene innser at dette er et problem og vil stramme inn.

Vi må diskutere!

Så til Øgrims hovedpoeng der hun polemiserer mot mine synspunkter om digitalisering av skolen. Hun spør retorisk: «Skal skolen hindre utviklingen av demokrati?» Hva skal man svare til det?

Øgrim skriver videre:

Datateknologien er i dag den viktigste teknologien i samfunnet. Likevel blir det diskutert hvilken plass denne teknologien skal ha i skolen! Det er alarmerende at bruken av digitale verktøy i skolen går ned. Klassekampen burde undersøke hvorfor, finne ut av konsekvensene, stille de ansvarlige til veggs!

Problemet er jo nettopp at teknologiens plass i skolen knapt er diskutert verken Den digitaliserte skolen politisk eller pedagogisk. Jeg skrev i artikkelen min: «Det er sjølsagt rett at utdanningssystemene skal ta i bruk ny teknologi». Jeg mener at skolen skal fremme digital kompetanse; jeg kritiserer heller måten det er gjort på. Digitaliseringa av skolen er pressa gjennom ovenifra fra politikere, skolebyråkrater og datafolk uten at pedagogene har lagt premissene. Dette er godt dokumentert, blant annet i Geir Haugbakks bok Digital skole på sviktende grunn fra 2010.

I flere offentlige dokumenter blir digitaliseringa kalt «en katalysator for skoleutvikling ». Digitaliseringa er blitt brukt som en brekkstang for å svekke lærernes profesjonelle rolle i klasserommet. Dette har vært en ønska utvikling.

Når bruken av digitale verktøy nå går ned i skolen, er dette helst et uttrykk for at mange lærere og elever finner ut at digital teknologi har en begrensa effekt i læreprosessen.

Jeg har snakket med en rekke lærere i mange skoleslag, og det er en nesten unison kritikk av hvordan digitaliseringa er gjennomført, ikke at den er innført. Mange lærere og elever uttrykker at PC-ene i mange tilfeller hemmer læring fordi mange elever fort blir avleda og skifter mellom spill, sosiale medier og andre nettsider i timene. Lærerne sliter med å samle konsentrasjonen og oppmerksomheten rundt felles undervisningsopplegg. I tillegg har mange ungdommer problemer med å begrense databruken i fritida; mange føler at de skal være online døgnet rundt, noe som fører til stress og søvnvansker for mange.

Det er et underlig fenomen at hver gang noen våger å sette spørsmålstegn ved hvordan PC-ene fungerer i skolen, blir de stempla som bakstreverske maskinstormere.

Fåkunne og nyliberalisme

I forordet til sin berømte bok Ekstremismens tidsalder fra 1994 sammenlikner den britiske historikeren Eric Hobsbawn verden i 1990-åra med verden før første verdenskrigen. En av de urovekkende endringene han registrerer, er «oppløsningen av de gamle mønstrene for sosiale relasjoner mellom mennesker, og med den også brudd i kontakten mellom generasjonene, dvs. mellom fortid og nåtid.» (side 25) Han skriver om hvordan de fleste unge menn og kvinner vokser opp i en slags permanent nåtid uten noen organisk forbindelse til en felles fortid.

Hobsbawn forteller at han opplevde at en ung intelligent amerikansk student spurte han om uttrykket «den annen verdenskrigen » også måtte bety at det en gang måtte ha vært «en første verdenskrig». Hobsbawn mener at vi nå ikke lengre kan ta grunnleggende kunnskaper om 1900-tallet for gitt.

Det er gått 17 år etter at Hobsbawn stilte diagnosen om historieløsheten blant ungdom. Er det slik at flertallet av norsk ungdom i dag går ut etter tretten års skolegang med manglende grunnleggende kunnskaper om geografiske, religiøse, historiske, politiske og økonomiske forhold i verden? Jeg mener ja. Jeg mener vi står foran et sammenbrudd i opplysningsprosjektet, i alle fall på flere nivåer.

Jeg baserer ikke dette på vitenskapelige undersøkelser, men på inntrykk som lærer i norsk, samfunnsfag og historie i videregående skole i fra før reform 1994. Jeg har ofte gjort følgende eksperiment: Gi en gruppe skoleflinke ungdommer på 17 eller 18 år et kart over Europa der bare grensene er oppmerka, og be dem uten kilder om å plotte inn navn på land. De vil klare de fleste land i Vest-Europa, men ellers er resultatene bedrøvelige. Gjør det samme med kart over Afrika og Asia – og de fleste vil ha store problemer. De forstår heller ikke vitsen med denne typen kunnskaper. Denne holdningen er mest utbredt blant jentene.

Geografisk kunnskap om land og verdensdeler, fjellkjeder, hav, elveløp og klimasoner er en forutsetning for å forstå verden i fortid og nåtid. For samfunnet som helhet og for demokratiet er det et problem at mange unge mennesker for eksempel ikke aner hvor Afghanistan er, hva som kjennetegner dette samfunnet og hva som er bakgrunnen for krigen der Norge har deltatt i ti år.

Hobsbawn knytter den manglende historiebevisstheten til den asosiale individualismen under nyliberalismen. Det er flere årsaker til dette fenomenet. Men digitaliseringa har ikke gjort situasjonen bedre.

«Bare et tastetrykk unna»

Det har ikke vært noe heving av norske elevers og studenters kunnskapsnivå etter fem år med Kunnskapsløftet til tross for enorm satsing på IKT. Det kommer alarmerende meldinger om norske elever og studenters mangelfulle kunnskaper i sentrale fag som matematikk og norsk. Den nasjonale skolefagsundersøkelsen 2009 viser at bruk av data og IKT i skolen ikke nødvendigvis fører til at elevene lærer mer eller bedre. Forskeren som ledet undersøkelsen, Lars Vavik, uttrykte følgende:

IKT i skolen er som en russisk dukke. Lærens fagkompetanse er den største dukken, og bruk av data i undervisningen er den minste. IKT er ikke uten effekt, men effekten er veldig liten.

Den siste Pisa-undersøkelsen fra i år om norske 15-åringers evne til digital lesing, viser at de norske elevene ligger på gjennomsnittet internasjonalt til tross for massiv satsing på IKT. Utdanningsdirektoratet skriver:

De norske elevene skårer under gjennomsnittet på oppgaver som krever stor innsats. De leser morsomme og personlige tekster bedre enn saklige tekster med akademisk og voksent språk.

Flere studier viser at vi leser mer overflatisk på en skjerm enn i en bok. Anne Mangen ved Lesesentret ved Universitet i Stavanger har vist at hyppige distraksjoner og mangel på fysisk kontakt med sidene, gjør elektronisk lesing vanskeligere. Hennes forskning har nå fått internasjonal oppmerksomhet.

I en artikkel i Klassekampen 21. juli, «Digitalt sløvsinn», viser Bjørn Vassnes til ny forskning som bekrefter at tankeevnen svekkes når man tror at kunnskaper «bare er et tastetrykk unna». Vassnes skriver:

Det er nemlig ikke slik at vi bare kan hente inn det vi trenger av informasjon. For det første vet vi ikke hva slags informasjon vi faktisk trenger, dersom vi i utgangspunktet ikke har «et kart» i hodet. Vi vet ikke hva som er relevant, og kan ikke tolke informasjonen vi finner på Google. Det kan vi bare gjøre de som vi allerede har et «kognitivt skjellet» på plass i hjernen, noe å relatere informasjonen til krever at vi faktisk husker noe, og at den store, ubevisste delen av hjernen har noe å jobbe med.

Videre skriver han:

Vi svømmer i et hav av informasjon, men dette er døde data for oss, så lenge denne informasjonen ikke er gjort levende for oss.

Lærernes rolle

Endringene i skolen rokker ved en eldgammel konvensjon: overlevering av kunnskap skjer fra en generasjon til en annen, legemliggjort i forholdet mellom den erfarne fagpersonen og eleven/ lærlingen. Ved å forrykke dette forholdet utsetter vi våre ungdommer for et pedagogisk eksperiment av uante konsekvenser. Det finnes nemlig noen allmenne kjennetegn for læring: Å lære er avhengig av målretta og konsentrert arbeid, kontinuerlig trening og repetisjon, tilpassa progresjon og kyndige tilbakemeldinger og vurderinger fra en fagperson. Det er bare under disse forutsetningene datateknologien kan fungere positivt. Svikter dette, brer fåkunna seg.

Vi må ikke glemme at det nyliberale systemet ønsker tilpasningdyktig arbeidskraft som flyter mest mulig friksjonsfritt og motstandsløst mellom bransjer og over grenser. Nyliberalismen framelsker konkurranse og spisskompetanse. De ønsker ikke et kunnskapsrikt folk med en kollektiv historiebevissthet slik folkeopplysningstanken fremmer. Elever som tror all kunnskap bare er «et tastetrykk unna», manipuleres lett inn kasinokapitalismens maskineri.

Vi må ha en annen visjon for skolens innhold! Jeg reagerer derfor på at Øgrim skriver: «På 60-tallet var det opplagt at elevene skulle lære om turbiner og oppgangsaga (!)». Jeg mener at norske elever i dag skal lære om oppgangsaga som har vært så viktig i norsk historie. Og turbiner brukes fremdeles i nesten all energiproduksjon, nå selvsagt bygd på digital teknologi!

«Vi må ha en kulere skole», sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen til Aftenposten 7/2-2010. «Blogging, moderne musikk, Twitter og Facebook skal inn i ungdomsskolen». Det er blant annet dette som skal øke motivasjonen for fagene og forhindre frafallet i skolen.

Men å pøse på med enda flere digitale virkemidler, er neppe vegen å gå for å få elevene til og tilegne seg flere kunnskaper. Det som trengs, er flere gode og engasjerte lærere som trives blant barn og ungdom, og kan formidle faget sitt. Og bruken av datateknologien må styres av pedagoger, ikke teknokrater.

Øyvind Andresen

Jeg pleier å si at jeg er tredje generasjons kurdisk kommunist. Min bestefar er en stolt kommunist fra den kurdiske byen Amed. Nå er han pensjonert, men før jobbet han som lærer. For mange år siden underviste bestefaren min Abdullah Öcalan, lederen av PKK.

Kristian Kårbø er student.

I tyrkiske Kurdistan er ikke alle kommunister lærere, men alle lærere er kommunister. Ettersom Öcalan også ble lærer til slutt, liker jeg å si at min bestefar spilte en avgjørende rolle i at Öcalan ble kommunist. Öcalan kalles Apo av oss kurdere. Det betyr onkel på kurmanji, den kurdiske dialekten som snakkes i Nord-Kurdistan. Vi kaller ham «onkel» fordi han ledet en stor geriljabevegelse som plasserte Kurdistan på kartet, og gjorde kurdere stolte over å være nettopp det: kurdere.

Min bestefar er en gammel og syk mann som ikke kommer seg så mye ut av huset. Likevel er han ute på 1. mai med sitt røde flagg og viser sin solidaritet. Ikke bare har min bestefar slåss for ett fritt Kurdistan, han har slåss for ett fritt Tyrkia og en fri verden, fri for kapitalismens undertrykking.

Min familie vokste som sagt opp i en landsby nært Amed, som er en millionby. I et forsøk på å knuse den kurdiske frigjøringskampen har den tyrkiske hæren jevnet veldig mange landsbyer med jorden, og gjort innbyggerne til internflyktninger. Min familie ble deportert til Vest-Tyrkia, og har bodd der siden.

Lenge før dette ble min far forfulgt for hans kamp for et fritt og sosialistisk Kurdistan. Da han skjønte at hans liv var i fare, måtte han flykte. Etter en lang ferd gjennom Europa endte han opp i Oslo. På dette tidspunktet bodde det ikke mange kurdere i Norge, og min far hadde ingenting. Midt på vinteren sov han flere uker i en park, og spiste mat fra søpla. Flere ganger ble han tilbudt å selge dop for de lokale langerne, men min far avslo alle disse tilbudene. Mange år senere var min far eier av flere restauranter i Bergen by, uten å ha brutt en eneste paragraf av norsk lovgivning. Her jobbet min mor, og her jeg ble født. Min far ga meg navnet Murat, oppkalt etter en kurdisk frihetskjemper som ble hengt av den tyrkiske hæren etter å ha ledet et stort opprør. Historien er full av disse kurdiske opprørerne. Murat følger seg bare inn i rekken av stolte kurdere som har kjempet for opprettelsen av en kurdisk stat.

Det bringer oss tilbake til min bestefars gamle elev, Abdullah Öcalan. Han som ledet en geriljahær så sterk at Tyrkia ble tvunget til forhandlingsbordet, som fikk kurdiske rettigheter på dagsorden og som har kjempet frem mange kulturelle og språklige rettigheter. Men kampen om et fritt Kurdistan er langt ifra avsluttet. Den lever i fjellene der mine brødre og søstre kjemper Davids kamp mot Goliat, med håndvåpen mot NATOs tredje sterkeste militærmakt. Den lever i fengselscellene der mine kamerater sitter uten lov og dom, og daglig utsettes for fysisk og psykisk tortur. Den lever på øyen Imrali der Öcalan sitter internert på ellevte året og ikke har fått tatt på et annet menneske på like mange år.

Å sammenlikne kurdernes kamp med Davids kamp mot Goliat blir nok likevel litt feil. David hadde tross alt en sprettert, vi kurdere har ingen støtte i vår kamp, utenom oss selv og våre egne krefter. Mens hundrevis av regjeringer sympatiserer med den palestinske motstanden, og mange arabiske land forsyner dem med alt de trenger, finnes det ingen regjering i verden som støtter den kurdiske frigjøringskampen.

Hva gjør så kurderne?

Her kommer jeg tilbake til min far. Solgte han dop som ødelegger mange menneskeliv og svekker enheten i arbeiderklassen? Nei. Han hadde stolthet og verdighet, han var kreativ og tok skjebnen i egne hender. I motsetning til FARC i Colombia, selger ikke kurderne dop for å finansiere sin geriljahær. De åpner restauranter, kafeer, butikker og til og med noen kasinoer i Sør-Kurdistan. Og ikke bare i Kurdistan. Har du drukket kaffe på en kurdisk gatekafe i Tyskland eller Frankrike, har du sannsynligvis gitt din skjerv til den kurdiske frigjøringskampen. Det jeg vil frem til, er at kurderne er ressurssterke folk, modige, sterke folk. Vi kunne lagt oss ned og slikket sårene våre, fordi vi har en historie der den ene store massakren har fulgt den neste. I stedet reiser kurderne seg gang på gang. I de delene av nordlige Irak som PKK kontrollerer, er den kurdiske delen i praksis en stat, et Kurdistan for kurdere, med sine institusjoner. Vi har en stående hær på flere tusen soldater, som i tiår har kjempet for frigjøring av landet vårt.

Akkurat nå er det våpenhvile mellom den tyrkiske hæren og PKK. Begge parter forstår at de ikke kan vinne krigen militært. Jeg og min far diskuterer ofte dette. Han spør meg hva som er sterkest av ordet og geværet. Jeg sier geværet. Han sier ordet. Jeg tror vi begge har rett. Den væpna kampen har satt Kurdistan på kartet, den har vekket en nasjonal bevissthet blant kurdere, en bevissthet forskjellige herskere i Ankara gjennom hundrevis av år har gått over lik for å knuse.

Men kampen står ikke bare på slagmarken. Selvfølgelig må vi forsvare landsbyene våre, vi kan ikke fremstå som svake ovenfor Tyrkia – da vil de knuse oss. Samtidig må vi også kjempe mot det min bestefars elev kaller den «indre fienden»: føydale, patriarkalske tradisjoner i det kurdiske samfunnet. Den største trusselen mot et fritt og sosialistisk Kurdistan ligger i hodene til kurderne selv. Vi står ikke sammen, vi kjemper mot hverandre, vi undertrykker våre søstre.

Ved inngangen av det 21. årtusenet sa Abdullah Öcalan at den bevegelsen som får kvinnene på sin side, vil avgjøre hvem som seirer, og hvem som taper kampen om det nye årtusenet. Kampen står mellom de fremskrittsvennlige bevegelsene, som er for folk, og de anti-folkelige bevegelsene, som styrer verden i dag. Det er i mine øyne en god beskrivelse av hva utfordringene til den revolusjonære bevegelsen er, og hvordan vår bevegelse kan seire.

Våre kurdiske søstre er i mine øyne de sterkeste menneskene på jorda. På den ene siden bærer de byrden av undertrykking fra den tyrkiske staten. På den andre siden undertrykkes de av sine kurdiske brødre. På denne måten gir mange kurdiske menn et håndslag til dem vi prøver å frigjøre oss fra. Mange kurdiske kvinner reiser opp i fjellene, ikke bare for å slåss for sitt land og sitt folk, men for å bygge et nytt, menneskevennlig samfunn, et samfunn der kvinner eier halve himmelen. Blant PKK sine stående soldater er 40 % kvinner. Derfor kan vi slå fast at den kurdiske frigjøringskampen ikke bare retter seg mot den tyrkiske okkupasjonen, men også mot føydalt tankesett i det kurdiske samfunnet, mot patriarkatet og det imperialistiske verdenssystemet. Dette er helt unikt i et Midtøsten som er veldig preget av føydalt patriarkalsk tankesett.

For å komme tilbake til vår diskusjon om sverdet og ordet: En frigjøringskamp føres på mange nivåer. Kampen for å opprette et allkurdisk sosialistparti har vært lang og tung. Mange kurdere – også noen av dem som støtter den militære kampen – mener det trengs et kurdisk parti som tar seg av den sivile organiseringen av kampen. I 1994 ble derfor HADEP (Demokratisk Folkeparti) etablert. Siden har partiet blitt erklært ulovlig, og flere politikere og aktivister har blitt arrestert, torturert og drept. At partiet er blitt ulovlig nesten årlig har ikke stoppet kurderne, det har gjenoppstått under nye navn. I dag sitter de med 36 representanter i parlamentet. 36 allkurdiske representanter i en fascistisk okkupants parlament. Dette har rystet makthaverne i Ankara!

Derfor er det et blindspor å spørre om hva som er sterkest av ordet eller geværet. Det blir som å spørre om hva som er viktigst av din høyre og venstre fot. Kurderne kan ikke seire uten gevær, men vi vil tape hvis vi mister ordet. Hvis vi taper svikter vi ideene som hundretusenvis av våre kamerater har gitt sitt liv for, og hvis vi vinner, vil hele himmelen være vår.