Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen.

– Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, det sanne frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre med nødvendighetens rike som sin basis. Forkortelsen av arbeidsdagen er dets grunnleggende forutsetning. (Karl Marx)                            

1. Om å møte vår tids store utfordring og ta et oppgjør med tidligere feil

Klimautfordringen, den matvarekrisen som bygger seg opp, og det faktum at vi holder på å tømme viktige, ikke-fornybare naturressurser – er noen av de forholdene som peker på at det haster med å komme seg ut av kapitalismen med dens spesielle, tvangsmessige form for vekst. Det store debattemnet i Norge burde være: Hvordan skal vi komme fra kapitalismen og over i det etterkapitalistiske samfunnet? Og hvordan skal det etterkapitalistiske samfunnet være?

Men utrolig nok: I omtrent all politisk debatt i Norge tas det som gitt at det skal være kapitalisme til evig tid. Det er bare i det lille partiet Rødt at det i noen grad føres en debatt om vår tids store og presserende utfordring: Det etterkapitalistiske samfunnet og hvordan vi skal komme dit.

Jeg bruker med vilje betegnelsen «det etterkapitalistiske samfunnet». Det understreker at en bestemt epoke i menneskehetens historie, kapitalismen, går mot sin nødvendige slutt. Kapitalismen krevde visse historiske forutsetninger for at den skulle kunne slå igjennom og utvikle seg til en fullverdig kapitalisme. På samme måte må vi nå erkjenne at et samfunn der det for første gang i historien er flertallet som faktisk har makten og som faktisk selv styrer – et slikt samfunn krever også bestemte historiske forutsetninger. Erfaringene fra de forsøkene som hittil har vært gjort, peker entydig mot en bestemt konklusjon: Det samfunnet som Marx omtalte som kommunismen i ulike stadier, og som mange av oss kaller for sosialisme på vei mot et klasseløst samfunn, kommunismen – det er en etterkapitalistisk samfunnsform. Den bygger på det samfunnsmessige, produktive grunnlaget som er blitt utviklet gjennom kapitalismen. Å gå fra et samfunn med sterke føydale trekk og rett over i et sosialistisk samfunn der flertallet faktisk har makten, er neppe mulig, i hvert fall ikke uten den drahjelpen som det vil være at store deler av verden allerede har kommet over i den etterkapitalistiske fasen.

Det betyr ikke at revolusjonær kamp i samfunn med sterke føydale preg er mindre viktig. Først og fremst er den selvsagt viktig for dem som lever i slike samfunn. Men den er også viktig for oss – kanskje avgjørende viktig, fordi de mektigste kapitalistiske statene nettopp bygger mye av sin makt og rikdom på hensynsløs utbytting av mennesker og natur i disse føydalt pregede samfunnene. Mye mer omfattende internasjonal kontakt enn i tidligere tider fører også til at kunnskap som utvikles i ulike samfunn under ulike forhold, blir felleseie i mye større grad enn før. Å utvikle kontakt og samarbeid mellom frihetssøkende, opprørske krefter i ulike deler av verden er derfor svært viktig, og vi må støtte hverandres kamp.

Men det ser altså ut til at revolusjoner i samfunn som har sterke føydale trekk, og som er preget av rå, autoritær undertrykking fra egne fyrster eller fyrsteliknende presidenter og fra mektige, imperialistiske stater, ikke fører til den omfattende frigjøringen som en faktisk, reell maktovertakelse fra arbeiderklassens og folkeflertallets side vil bety. Ser vi på de historiske erfaringene, har de revolusjonære kreftene selv vært sterkt preget av autoritær arv fra det regimet som de styrter, og de har vært preget av disse samfunnenes mangelfullt utviklede produktivkrefter. Det betyr at tidligere tiders  revolusjoner i slike føydalt pregede land i liten grad kan tjene som forbilde og gi veiledning for revolusjonær kamp i land som har gjennomgått en langvarig kapitalistisk utvikling. Og det betyr at de av oss – bl.a. jeg selv – som har brukt ledere av slike tidligere revolusjoner som autoritative forbilder og retningsgivere, har gjort en stor feil. Disse revolusjonene har brakt med seg en sterk, autoritær ballast fra de samfunnene de har sprunget ut av. Jeg tror at mange av oss også har undervurdert betydningen av den kolossale forskjellen mellom de materielle, produksjonsmessige forutsetningene som fantes i disse føydalt pregede samfunnene (for eksempel Russland 1917 og Kina 1949), og de materielle forutsetningene som eksisterer i høyt utviklede kapitalistiske land for å kunne skape et nytt samfunn der det store flertallet, arbeiderklassen og dens allierte, faktisk styrer.

På de norske arbeidsplassene der fagforeningen er sterk, tror jeg arbeidsfolk har mer de skulle ha sagt over sin arbeidsplass og sin arbeidssituasjon, enn arbeidsfolk har hatt i noe samfunn som har kalt seg sosialistisk eller kommunistisk. Dermed har de også en viktig ballast av erfaringer om styring og makt og om hva som er reelt demokrati og hva som ikke er det, men kanskje kan se ut som det. De har forutsetninger som er av uvurderlig verdi for å klare å utvikle et etterkapitalistisk Norge til å bli et samfunn i raske skritt mot det Marx kalte for frihetens rike.

Kampen for å føre menneskesamfunnet over i den etterkapitalistiske fasen er en kamp for frigjøring, mot fremmedgjøring og undertrykking. Vi kjemper for et samfunn som virkelig vil bety et stort sprang framover for det enkelte individs frihet, for muligheten til å utfolde sine særegne evner og egenskaper. Vi kjemper for et samfunn preget av mangfold, der alle kan bidra ut fra sine egne forutsetninger – et samfunn som ikke utelukker eller nedvurderer dem som ikke kan konkurrere om å være mest lønnsom arbeidskraft. Også av den grunn er et slikt samfunn mer produktivt enn et kapitalistisk samfunn. Vi kjemper for et samfunn der folk flest aktivt styrer, der bruken av arbeidskraft, naturressurser og menneskeskapt produksjonsutstyr besluttes ut fra en bevisst, aktiv debatt, ikke ut fra markedskreftenes jakt på maksimal profitt.

Hvor tragisk er det ikke da at den dominerende oppfatningen om det samfunnet som vi kjemper for, er at det er et samfunn preget av ensretting, undertrykking av ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, et diktatur der staten og kommunistpartiet bestemmer, og der de som ikke deler de statsautoriserte standpunktene, blir forfulgt og innesperret.

Når denne oppfatningen er så dominerende, er det dessverre ikke bare fordi den herskende overklassen har et ideologisk hegemoni, driver propaganda for sitt eget herredømme og svartmaler alternativene. De har kunnet innkassere stor suksess med dette nettopp fordi det faktisk har vært en vesentlig kjerne av sannhet i det. De forsøkene som hittil har vært gjort på å skape sosialisme eller kommunisme eller hva vi nå kaller det, har gjennomgående vært sterkt autoritært preget. På tross av at de ofte har lagt grunnen for viktige sosiale og materielle framskritt, har de vært preget av arven fra samfunn med sterke føydale trekk og rå, autoritær undertrykking. De har ofte vært preget av stor materiell nød og av tilbakeliggende produksjonsforhold. Det som nå skjer i enkelte latinamerikanske land, er vel det lengste vi er kommet bort fra et slikt utgangspunkt.

I sin bok, Den flerstemmige revolusjonen, skriver Kjersti Ericsson på side 213:

Et hovedpoeng i denne boka har vært at også vi som ønsker å endre verden på revolusjonært vis, bærer med oss en arv «under huden» fra det samfunnet vi ønsker å bekjempe. Denne arven preger tankene og handlingene våre. Problemet med revolusjonære bevegelser har aldri vært at de har vært «for bevisste». Problemet er at de på viktige områder bevisstløst har videreført gamle undertrykkingsforhold. For igjen å bruke kvinnekampen som eksempel: Kjemper en ikke hele tida for kvinneperspektivet, forsvinner det fra synsfeltet. En viktig lærdom fra sosialistiske samfunn er dessuten at den spontane utviklinga bidrar til å gjenskape undertrykkende strukturer og sosiale sjikt. En må organisere motkreftene mot det spontane.

Vi som har våre erfaringer fra et kapitalistisk samfunn, har mer enn nok å slite med av ballast fra det som er vår gamle verden, om vi ikke i tillegg skal ta til oss føydalt arvegods fra dem som hadde sine tanker preget av tidligere samfunn med sterke føydale trekk. Selvsagt kan også de ha viktig innsikt å formidle, men det er et fatalt feilgrep å løfte opp bilder av dem og framholde dem som forbilder for våre politiske utfordringer i et avansert kapitalistisk samfunn som Norge. Det er i virkeligheten reaksjonært. Heldigvis er det mange år siden forgjengerne til partiet Rødt – AKP og RV – tok et oppgjør med det å bære bilder av de gamle revolusjonære ledere. Det hviler et særlig ansvar på de av oss som har gjort denne feilen, og som har bidradd til at det i dag fortsatt er mange som forbinder kampen for sosialisme og kommunisme med autoritære, sentralstyrte samfunn. Vi har et særlig ansvar for å gå i spissen for å se framover og gripe fatt i det som er vår tids store utfordring: Å utvikle det frigjørende, etterkapitalistiske alternativet.

I det arbeidet må vi ta utgangspunkt i vår faktiske virkelighet anno 2011, i de resultatene som er oppnådd gjennom lang tids klassekamp, og i den produksjonsevnen som et par hundre år med kapitalisme har frambrakt. Det utgangspunktet må vi forene med den grunnleggende innsikten som spesielt Karl Marx utviklet om kapitalismen, dens vesen og dens historiske rolle i menneskesamfunnets utvikling.

Derfor vil jeg avslutte dette punktet med et sitat fra bind 3 av Kapitalen, kapittel 48, punkt III. Språket er tungt, men sitatet understreker på en svært innsiktsfull måte den historiske sammenhengen som vår kamp står i:

Frihetens rike begynner i virkeligheten der hvor det er slutt på arbeid som bestemmes av nød og ytre hensiktsmessighet; det ligger etter sakens natur hinsides sfæren for den egentlige materielle produksjon.

På samme måte som det primitive menneske må kjempe med naturen for å tilfredsstille sine behov, for å opprettholde og reprodusere sitt liv, må det siviliserte menneske gjøre det, og det i alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. I utviklingens løp utvides dette naturnødvendighetens rike, fordi behovene utvikler seg; men samtidig utvikles produktivkreftene som tilfredsstiller dem.

Friheten på dette område kan bare bestå i at det samfunnsmessige menneske, de assosierte produsenter, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte, bringer det under sin felles kontroll, istedenfor å la seg beherske av det som av en blind makt; at de fullbyrder dette stoffskifte med minst mulig kraftanstrengelse og under de for den menneskelige natur mest verdige og adekvate vilkår. Men det er og fortsetter å være et nødvendighetens rike. Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, det sanne frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre med nødvendighetens rike som sin basis. Forkortelsen av arbeidsdagen er dets grunnleggende forutsetning.

2. Den nye og mest presserende grunnen til å få avskaffet kapitalismen

La oss gripe fatt i det siste avsnittet i det Marx-sitatet som jeg avsluttet forrige punkt med. Produksjonen av de bruksverdiene som vi trenger, skjer i et samspill mellom natur/naturressurser, levende menneskelig arbeidskraft og produksjonsutstyr skapt av tidligere årsarbeid. Dette produktive samspillet må bringes under felles kontroll, i stedet for at vi skal la oss beherske av det som av en blind makt. Under kapitalismen framtrer det som en blind makt, med tre grupper av samfunnsmessige aktører: Lønnsarbeiderne som gjør jobben, kapitalistene som eier bedriftene der lønnsarbeiderne produserer, og landeierne som eier jord og andre knappe naturressurser. Ingen av disse styrer helheten. Helheten er faktisk fullstendig uten styring, den framtrer som «en blind makt».

Det som vi i vår tid kjenner som statlig regulering, klarer heller ikke å styre denne helheten. Staten er dessuten en klassestat, som først og fremst regulerer til fordel for kapitalen. De som måtte ha hatt illusjoner om noe annet, bør snarest ta en titt på erfaringene med den store internasjonale økonomiske krisen, kjent som «finanskrisen». De kapitalistiske statenes bidrag har vært en gigantisk subsidiering av kapitalen, først og fremst av finanskapitalen. Hvis ikke finansmarkedene fungerer, knekker nemlig kapitalismen sammen. De er helt nødvendige, i motsetning til alle dem som mister jobbene sine eller boligene sine. Arbeidsløse og boligløse er et helt naturlig og nødvendig innslag i en velfungerende kapitalisme, og den eneste grunnen til å bekymre seg om det, er at det kan skape sosial uro og på den måten lage knirk i den løpende produksjonen av merverdi.

Slik dette produktive samspillet framtrer under kapitalismen, ser det ut som et samspill mellom kapitalen (som oppfattes som produksjonsutstyret, varelagrene og øvrige midler som skal til for å drive), lønnstakerne (dvs. arbeidskraften), og naturressursene (i Norge er vel staten den største av dem som rår over disse og som bl.a. gjennom konsesjoner styrer retten til å bruke dem). Produksjonsutstyr er nødvendig, og noen må jo eie det, og det gjør altså kapitalistene. Av og til er det staten som er kapitalist, en sjelden gang er det de som jobber der som eier kapitalen. Uansett må kapitalen ha avkastning/profitt, hvis ikke vil bedriften stagnere og etter hvert bukke under i konkurransen. Det gjelder også den arbeidereide bedriften. Kapital er nødvendig, lønnsarbeidere er nødvendige, og naturressurser er nødvendige. At kapitalen må ha grunnlag for å vokse, er ryggraden i det hele. Hvis ikke vil hele samfunnet stagnere, arbeidsløsheten vokser og det går galt med helheten i samfunnet.

Den rådende forståelsen er at slik er det, det må alle skjønne. Kapitalens vekst er bl.a. forutsetningen for at vi skal kunne få framgang og møte de utfordringene som utviklingen stiller oss overfor. Og kapitalisme vil det være til evig tid, hvis ikke destruktive krefter klarer å ødelegge og påføre oss tilbakeslag. Dette er som en naturlov – som «en blind makt».

Denne spontane forståelsen, som makthaverne dyrker og som samfunnsøkonomifaget domineres av, trenger Marx gjennom, og nettopp kapittel 48 i bind 3 av Kapitalen gir en utmerket oppsummering av det.

Kapitalen er ikke en ting

Produksjonsutstyret er ikke i seg selv kapital. Det er ikke slik at summen av de materielle og produserte produksjonsmidlene er kapital, like lite som gullet eller sølvet i seg selv er penger. Kapital er et bestemt samfunnsmessig produksjonsforhold, som gir tingene en spesiell karakter, setter dem inn i produksjonen i et bestemt samfunnsmessig samspill. Kapital er produksjonsmidler som en bestemt del av samfunnet (kapitalistene) har monopolisert. Kapitalen er en makt som binder sammen arbeidskraft, produksjonsmidler, produksjonsprosess og produkter i et samspill som bare har ett mål: Å skape merverdi.

I dette samspillet som kapitalen definerer, blir arbeidet til lønnsarbeid. Hvis man ikke finner seg en kapitalist å arbeide for som lønnsarbeider, kan man ikke arbeide. Da blir man arbeidsløs. Arbeideren selger sin arbeidskraft ved å stille sin arbeidstid til kapitalistens disposisjon. Den inngår i produksjonsprosessen som en bestemt form for kapital, variabel kapital. Arbeidskraften er blitt en vare, og på samme måte som andre varer bestemmes også arbeidskraftens verdi av hvor lang tid det tar å skape/gjenskape den. Hvis lønna samsvarer med arbeidskraftens verdi, får arbeideren betalt for den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid som skal til for å produsere nok verdi til å overleve og fornye sine krefter og sin produktive evne. Resten av arbeidstida er merarbeidstid – gratisarbeid for kapitalisten. Og det er den verdien som skapes i merarbeidstida, merverdien, som er målet for all produktiv virksomhet under kapitalismen.

I kraft av sine ulike roller er alle i en viss forstand slaver av denne kapitalistiske runddansen. Kapitalistene og eierne av de store naturressursene er de privilegerte partene, som har sterk interesse av at systemet skal fortsette. Men som Marx påpeker:

Kapitalisten er bare personifisert kapital og fungerer i produksjonsprosessen bare som kapitalens ansikt («Träger des Kapitals»). I den samfunnsmessige produksjonsprosessen pumper kapitalen en bestemt mengde merarbeid ut av de direkte produsentene, arbeiderne. Kapitalen tilegner seg dette merarbeidet uten noen motytelse, og i virkeligheten er det fortsatt en form for tvangsarbeid, selv om det tilsynelatende er et resultat av en frivillig kontraktsmessig avtale.

Marx understreker at merarbeid vil forekomme i ethvert samfunn. Det er bare i de aller fattigste samfunn at arbeidet ikke resulterer i mer enn det arbeideren trenger for å brødfø seg selv. Det spesielle ved kapitalismen er at kapitalisten konfiskerer merproduktet til sine egne formål, og at en betydelig del av merverdien blir brukt til å øke kapitalen, for å gi denne kapitalisten den nødvendige kapitalmessige styrken til å kunne konkurrere med andre kapitalister.

Den tvangsmessige kapitalakkumulasjonen som særpreger kapitalismen, gir den en enestående dynamikk i forhold til menneskesamfunnets tidligere former for organisering. I kapittel 48 av Kapitalens bind 3 uttrykker Marx det slik:

Det er en av de sivilisatoriske sidene ved kapitalen at den framtvinger dette merarbeidet på en måte og under betingelser som er mer fordelaktig for utviklingen av produktivkreftene, de samfunnsmessige forholdene og etableringen av elementene for en ny og høyere samfunnsform, enn det var under tidligere former som slaveri, livegenskap osv..

Jeg vil avslutte min visitt hos Marx’ Kapitalen med å gå tilbake til bind 1, som er utgitt på norsk av Forlaget Oktober. I kapittel 22 drøfter han forvandlingen av merverdi til kapital, og han har noen virkelig malende formuleringer som formidler innsikt som er avgjørende viktige i dag (side 38–39):

Bare for så vidt kapitalisten er personifisert kapital, er han av historisk verdi … Bare i denne utstrekning er han en forbigående nødvendighet innen den kapitalistiske produksjonsmåtens forbigående nødvendighet. Men i samme utstrekning er heller ikke bruksverdi og nytelse, men bytteverdi og dennes økning hans drivende motiv. Som fanatiker når det gjelder å øke verdiens verdi tvinger han hensynsløst menneskeheten til produksjon for produksjonens skyld og dermed til å utvikle samfunnsmessige produktivkrefter og skape materielle produksjonsvilkår, som alene kan danne den reelle basis for en høyere samfunnsform, hvis grunnprinsipp er full og fri utfoldelse for hvert individ …

… konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å kunne bevare den, og han kan bare øke den gjennom progressiv akkumulasjon …

Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme.

Fortsettelsen er i høyeste grad leseverdig og kunne gjerne ha vært innsendt som kronikkkommentar til finanskrisen. Men for mitt formål stopper jeg mine sitater her.

Arbeiderklassen har helt siden Marx’ tid hatt den sterkeste objektive interesse av å gjøre opprør mot kapitalens herredømme og dens utbytting av arbeidskraft og natur. I de mest avanserte kapitalistiske landene har den bare i korte episoder i første del av forrige århundre klart å gripe makten, for så å bli nedkjempet igjen.

Nå er en rekke av disse landene inne i en omfattende økonomisk krise. Den gir på nytt grunnlag for opprør, slik vi har sett tendenser til i flere sør-europeiske land allerede.

Men samtidig blir det tydelig at en annen grunn til å bli kvitt kapitalismen er blitt enda mer presserende. Den tvangsmessige akkumulasjonen og kapitalismens seierrike inntog i land etter land er nå i ferd med å presse bruken av naturressurser og utslippsmuligheter ut over de grensene som den naturlige balansen på kloden kan tåle. Naturens egne krefter har flere ganger i klodens historie ødelagt den rådende balansen slik at livsforholdene på kloden er blitt sterkt endret, med omfattende utryddelse av livsformer som resultat. NRKs Ekko gjenga 7. mars 2011 konklusjonene fra en vitenskapelig rapport publisert i tidsskriftet Nature, der en mener at historiens sjette masseutryddelse av arter er på vei. Den femte – og mest kjente – av de tidligere masseutryddelsene var den som inntraff for omkring 65 millioner år siden, da bl.a. alle ikke-flygende dinosaurer ble utryddet. Årsaken var sannsynligvis at et kraftig asteroidenedslag i Mexico skapte skyer som hindret sollyset å komme inn til jorden i en lengre periode. Det spesielle med den masseutryddelsen av arter som nå ser ut til å være på vei, er at det denne gang er menneskenes aktivitet som er årsaken.

At kapitalismens veksttvang faktisk kan true hele menneskehetens framtidige livsmuligheter på kloden, gjør det selvsagt ekstra presserende å komme seg ut av kapitalismen og over til et etterkapitalistisk samfunn. Det framstår som avgjørende nødvendig å få erstattet kapitalismens anarki med en bevisst politisk styring av menneskenes produktive virksomhet. Stilt overfor en slik utfordring vil også de som nyter godt av kapitalismens store rikdom, ha sterk objektiv interesse av å få stoppet denne ødeleggende dynamikken. Kapitalismen har nådd et stadium der også krefter langt utenfor arbeiderklassen – ja, til og med betydelige kapitalister – vil kunne innse at kapitalismens tid er forbi.

3. Truende muligheter og lovende perspektiver for nye allianser

De perspektivene som jeg trakk opp i forrige punkt, peker mot at det i alle fall er tre mulige konsekvenser av en slik utfordring.

Den ene, som vi av all makt må prøve å forhindre, er at de mektigste statene i verden prøver å bruke sin makt til å tvinge andre deler av menneskeheten til undergang, fordi det ikke blir plass til dem hvis de mektigste kapitalene fortsatt skal kunne vokse og legge beslag på mer naturressurser og en enda større del av klodens utslippsmuligheter.

Den andre er at naturen selv «løser» problemet for oss, ved at forholdene blir ulevelige slik at store deler av menneskeheten bukker under.

Den tredje, som er det vi må arbeide intenst for å virkeliggjøre, er at det bygges en bred allianse som omfatter krefter også langt utenfor arbeiderklassen, og som i felles erkjennelse av hva som står på spill, rett og slett innser at vi må stoppe kapitalismens veksttvang. En allianse som går sammen om å innføre en demokratisk styrt planøkonomi, der produksjonen tilpasses naturens realistiske rammebetingelser, og der arbeidskraft og naturressurser prioriteres ut fra hvordan menneskenes behov best mulig kan ivaretas, som konklusjon på omfattende demokratiske prosesser.

Er en slik bred allianse mulig?

Er den realistisk?

Jeg har en nesten-navnebror, som heter Øystein Dahle. Han har en lang karriere bak seg i oljebransjen, bl.a. som toppleder i ESSO Norge (viseadministrerende direktør i en årrekke). Blant annet med basis i sin interesse for friluftsliv og naturvern har han etter hvert utviklet et engasjement rettet mot kapitalismens vekstfilosofi. Han har bl.a. nedlagt en stor innsats i Worldwatch Institute. Han er nå blitt 73 år gammel, og han har pensjonert seg der, men han har definitivt ikke lagt sitt samfunnsengasjement på hylla. Selv har jeg hatt gleden av å møte ham flere ganger, bl.a. på Globaliseringskonferansen 2008, der han deltok som foredragsholder på seminaret «Systemkritikk i klimadebatten», som ble arrangert av SU, RU og Rødt. Hans foredrag var revolusjonært så godt som noe.

Øystein Dahle har skrevet forordet til Lester Browns bok Plan B 4.0 – Hvordan redde vår jord, som utkom på Boksmia Forlag i 2010. Han avslutter forordet slik:

Det mye omtalte klimaproblemet er i virkeligheten et symptom mer enn et problem. Kloden har feber og tåler ikke mer enn 2 grader global temperaturøkning. Vi begynner å nærme oss 1 grad økning. Hva er da hovedproblemene? Eksponensiell vekst og for stor kjøpekraft er hovedproblemene, og det finnes ikke noen enkle kurer mot noen av dem. Det er etter hvert mange som kan fortelle oss at romskipet Jorden er i «havsnød». Vår sivilisasjon går fra et stadium som kan karakteriseres som cowboy-økonomi, til det mer krevende stadiet romskipsøkonomi. Det er ikke for sent, men det haster. Og vi trenger Lester Brown som los.

Det å utvikle en bred debatt om nødvendigheten av å legge kapitalismen bak oss, og om hvordan det etterkapitalistiske samfunn skal være, må bli en av de aller viktigste oppgavene våre i tida som kommer. De ledende kapitalistiske statene er mektige, og de er krigerske. Men de forvitrer innenfra, og de møter stadig større motstand fra folk over hele verden. Hvis menneskehetens framtid skal kunne sikres, bør kapitalismens fall være nær forestående. Det haster med å utvikle et svært bredt og slagkraftig engasjement for å bli kvitt kapitalens herredømme, både i Norge og i resten av verden. Det er stor fare for at vi vil møte desperate tiltak fra makthaverne som forsvar for at kapitalen fortsatt skal styre. Å engasjere stor styrke og bredde bak kravet om å kaste kapitalens herredømme, er det som først og fremst kan gi håp om at makthaverne vil innse at det er håpløst. Vi må være forberedt på alt. Desto viktigere er det å få fart på debatten og engasjementet. Det er et stort privilegium å leve i så spennende tider!

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen.

– Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, det sanne frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre med nødvendighetens rike som sin basis. Forkortelsen av arbeidsdagen er dets grunnleggende forutsetning. (Karl Marx)

1. Om å møte vår tids store utfordring og ta et oppgjør med tidligere feil

Klimautfordringen, den matvarekrisen som bygger seg opp, og det faktum at vi holder på å tømme viktige, ikke-fornybare naturressurser – er noen av de forholdene som peker på at det haster med å komme seg ut av kapitalismen med dens spesielle, tvangsmessige form for vekst. Det store debattemnet i Norge burde være: Hvordan skal vi komme fra kapitalismen og over i det etterkapitalistiske samfunnet? Og hvordan skal det etterkapitalistiske samfunnet være?

Men utrolig nok: I omtrent all politisk debatt i Norge tas det som gitt at det skal være kapitalisme til evig tid. Det er bare i det lille partiet Rødt at det i noen grad føres en debatt om vår tids store og presserende utfordring: Det etterkapitalistiske samfunnet og hvordan vi skal komme dit.

Jeg bruker med vilje betegnelsen «det etterkapitalistiske samfunnet». Det understreker at en bestemt epoke i menneskehetens historie, kapitalismen, går mot sin nødvendige slutt. Kapitalismen krevde visse historiske forutsetninger for at den skulle kunne slå igjennom og utvikle seg til en fullverdig kapitalisme. På samme måte må vi nå erkjenne at et samfunn der det for første gang i historien er flertallet som faktisk har makten og som faktisk selv styrer – et slikt samfunn krever også bestemte historiske forutsetninger. Erfaringene fra de forsøkene som hittil har vært gjort, peker entydig mot en bestemt konklusjon: Det samfunnet som Marx omtalte som kommunismen i ulike stadier, og som mange av oss kaller for sosialisme på vei mot et klasseløst samfunn, kommunismen – det er en etterkapitalistisk samfunnsform. Den bygger på det samfunnsmessige, produktive grunnlaget som er blitt utviklet gjennom kapitalismen. Å gå fra et samfunn med sterke føydale trekk og rett over i et sosialistisk samfunn der flertallet faktisk har makten, er neppe mulig, i hvert fall ikke uten den drahjelpen som det vil være at store deler av verden allerede har kommet over i den etterkapitalistiske fasen.

Det betyr ikke at revolusjonær kamp i samfunn med sterke føydale preg er mindre viktig. Først og fremst er den selvsagt viktig for dem som lever i slike samfunn. Men den er også viktig for oss – kanskje avgjørende viktig, fordi de mektigste kapitalistiske statene nettopp bygger mye av sin makt og rikdom på hensynsløs utbytting av mennesker og natur i disse føydalt pregede samfunnene. Mye mer omfattende internasjonal kontakt enn i tidligere tider fører også til at kunnskap som utvikles i ulike samfunn under ulike forhold, blir felleseie i mye større grad enn før. Å utvikle kontakt og samarbeid mellom frihetssøkende, opprørske krefter i ulike deler av verden er derfor svært viktig, og vi må støtte hverandres kamp.

Men det ser altså ut til at revolusjoner i samfunn som har sterke føydale trekk, og som er preget av rå, autoritær undertrykking fra egne fyrster eller fyrsteliknende presidenter og fra mektige, imperialistiske stater, ikke fører til den omfattende frigjøringen som en faktisk, reell maktovertakelse fra arbeiderklassens og folkeflertallets side vil bety. Ser vi på de historiske erfaringene, har de revolusjonære kreftene selv vært sterkt preget av autoritær arv fra det regimet som de styrter, og de har vært preget av disse samfunnenes mangelfullt utviklede produktivkrefter. Det betyr at tidligere tiders  revolusjoner i slike føydalt pregede land i liten grad kan tjene som forbilde og gi veiledning for revolusjonær kamp i land som har gjennomgått en langvarig kapitalistisk utvikling. Og det betyr at de av oss – bl.a. jeg selv – som har brukt ledere av slike tidligere revolusjoner som autoritative forbilder og retningsgivere, har gjort en stor feil. Disse revolusjonene har brakt med seg en sterk, autoritær ballast fra de samfunnene de har sprunget ut av. Jeg tror at mange av oss også har undervurdert betydningen av den kolossale forskjellen mellom de materielle, produksjonsmessige forutsetningene som fantes i disse føydalt pregede samfunnene (for eksempel Russland 1917 og Kina 1949), og de materielle forutsetningene som eksisterer i høyt utviklede kapitalistiske land for å kunne skape et nytt samfunn der det store flertallet, arbeiderklassen og dens allierte, faktisk styrer.

På de norske arbeidsplassene der fagforeningen er sterk, tror jeg arbeidsfolk har mer de skulle ha sagt over sin arbeidsplass og sin arbeidssituasjon, enn arbeidsfolk har hatt i noe samfunn som har kalt seg sosialistisk eller kommunistisk. Dermed har de også en viktig ballast av erfaringer om styring og makt og om hva som er reelt demokrati og hva som ikke er det, men kanskje kan se ut som det. De har forutsetninger som er av uvurderlig verdi for å klare å utvikle et etterkapitalistisk Norge til å bli et samfunn i raske skritt mot det Marx kalte for frihetens rike.

Kampen for å føre menneskesamfunnet over i den etterkapitalistiske fasen er en kamp for frigjøring, mot fremmedgjøring og undertrykking. Vi kjemper for et samfunn som virkelig vil bety et stort sprang framover for det enkelte individs frihet, for muligheten til å utfolde sine særegne evner og egenskaper. Vi kjemper for et samfunn preget av mangfold, der alle kan bidra ut fra sine egne forutsetninger – et samfunn som ikke utelukker eller nedvurderer dem som ikke kan konkurrere om å være mest lønnsom arbeidskraft. Også av den grunn er et slikt samfunn mer produktivt enn et kapitalistisk samfunn. Vi kjemper for et samfunn der folk flest aktivt styrer, der bruken av arbeidskraft, naturressurser og menneskeskapt produksjonsutstyr besluttes ut fra en bevisst, aktiv debatt, ikke ut fra markedskreftenes jakt på maksimal profitt.

Hvor tragisk er det ikke da at den dominerende oppfatningen om det samfunnet som vi kjemper for, er at det er et samfunn preget av ensretting, undertrykking av ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, et diktatur der staten og kommunistpartiet bestemmer, og der de som ikke deler de statsautoriserte standpunktene, blir forfulgt og innesperret.

Når denne oppfatningen er så dominerende, er det dessverre ikke bare fordi den herskende overklassen har et ideologisk hegemoni, driver propaganda for sitt eget herredømme og svartmaler alternativene. De har kunnet innkassere stor suksess med dette nettopp fordi det faktisk har vært en vesentlig kjerne av sannhet i det. De forsøkene som hittil har vært gjort på å skape sosialisme eller kommunisme eller hva vi nå kaller det, har gjennomgående vært sterkt autoritært preget. På tross av at de ofte har lagt grunnen for viktige sosiale og materielle framskritt, har de vært preget av arven fra samfunn med sterke føydale trekk og rå, autoritær undertrykking. De har ofte vært preget av stor materiell nød og av tilbakeliggende produksjonsforhold. Det som nå skjer i enkelte latinamerikanske land, er vel det lengste vi er kommet bort fra et slikt utgangspunkt.

I sin bok, Den flerstemmige revolusjonen, skriver Kjersti Ericsson på side 213:

Et hovedpoeng i denne boka har vært at også vi som ønsker å endre verden på revolusjonært vis, bærer med oss en arv «under huden» fra det samfunnet vi ønsker å bekjempe. Denne arven preger tankene og handlingene våre. Problemet med revolusjonære bevegelser har aldri vært at de har vært «for bevisste». Problemet er at de på viktige områder bevisstløst har videreført gamle undertrykkingsforhold. For igjen å bruke kvinnekampen som eksempel: Kjemper en ikke hele tida for kvinneperspektivet, forsvinner det fra synsfeltet. En viktig lærdom fra sosialistiske samfunn er dessuten at den spontane utviklinga bidrar til å gjenskape undertrykkende strukturer og sosiale sjikt. En må organisere motkreftene mot det spontane.

Vi som har våre erfaringer fra et kapitalistisk samfunn, har mer enn nok å slite med av ballast fra det som er vår gamle verden, om vi ikke i tillegg skal ta til oss føydalt arvegods fra dem som hadde sine tanker preget av tidligere samfunn med sterke føydale trekk. Selvsagt kan også de ha viktig innsikt å formidle, men det er et fatalt feilgrep å løfte opp bilder av dem og framholde dem som forbilder for våre politiske utfordringer i et avansert kapitalistisk samfunn som Norge. Det er i virkeligheten reaksjonært. Heldigvis er det mange år siden forgjengerne til partiet Rødt – AKP og RV – tok et oppgjør med det å bære bilder av de gamle revolusjonære ledere. Det hviler et særlig ansvar på de av oss som har gjort denne feilen, og som har bidradd til at det i dag fortsatt er mange som forbinder kampen for sosialisme og kommunisme med autoritære, sentralstyrte samfunn. Vi har et særlig ansvar for å gå i spissen for å se framover og gripe fatt i det som er vår tids store utfordring: Å utvikle det frigjørende, etterkapitalistiske alternativet.

I det arbeidet må vi ta utgangspunkt i vår faktiske virkelighet anno 2011, i de resultatene som er oppnådd gjennom lang tids klassekamp, og i den produksjonsevnen som et par hundre år med kapitalisme har frambrakt. Det utgangspunktet må vi forene med den grunnleggende innsikten som spesielt Karl Marx utviklet om kapitalismen, dens vesen og dens historiske rolle i menneskesamfunnets utvikling.

Derfor vil jeg avslutte dette punktet med et sitat fra bind 3 av Kapitalen, kapittel 48, punkt III. Språket er tungt, men sitatet understreker på en svært innsiktsfull måte den historiske sammenhengen som vår kamp står i:

Frihetens rike begynner i virkeligheten der hvor det er slutt på arbeid som bestemmes av nød og ytre hensiktsmessighet; det ligger etter sakens natur hinsides sfæren for den egentlige materielle produksjon.

På samme måte som det primitive menneske må kjempe med naturen for å tilfredsstille sine behov, for å opprettholde og reprodusere sitt liv, må det siviliserte menneske gjøre det, og det i alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. I utviklingens løp utvides dette naturnødvendighetens rike, fordi behovene utvikler seg; men samtidig utvikles produktivkreftene som tilfredsstiller dem.

Friheten på dette område kan bare bestå i at det samfunnsmessige menneske, de assosierte produsenter, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte, bringer det under sin felles kontroll, istedenfor å la seg beherske av det som av en blind makt; at de fullbyrder dette stoffskifte med minst mulig kraftanstrengelse og under de for den menneskelige natur mest verdige og adekvate vilkår. Men det er og fortsetter å være et nødvendighetens rike. Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, det sanne frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre med nødvendighetens rike som sin basis. Forkortelsen av arbeidsdagen er dets grunnleggende forutsetning.

2. Den nye og mest presserende grunnen til å få avskaffet kapitalismen

La oss gripe fatt i det siste avsnittet i det Marx-sitatet som jeg avsluttet forrige punkt med. Produksjonen av de bruksverdiene som vi trenger, skjer i et samspill mellom natur/naturressurser, levende menneskelig arbeidskraft og produksjonsutstyr skapt av tidligere årsarbeid. Dette produktive samspillet må bringes under felles kontroll, i stedet for at vi skal la oss beherske av det som av en blind makt. Under kapitalismen framtrer det som en blind makt, med tre grupper av samfunnsmessige aktører: Lønnsarbeiderne som gjør jobben, kapitalistene som eier bedriftene der lønnsarbeiderne produserer, og landeierne som eier jord og andre knappe naturressurser. Ingen av disse styrer helheten. Helheten er faktisk fullstendig uten styring, den framtrer som «en blind makt».

Det som vi i vår tid kjenner som statlig regulering, klarer heller ikke å styre denne helheten. Staten er dessuten en klassestat, som først og fremst regulerer til fordel for kapitalen. De som måtte ha hatt illusjoner om noe annet, bør snarest ta en titt på erfaringene med den store internasjonale økonomiske krisen, kjent som «finanskrisen». De kapitalistiske statenes bidrag har vært en gigantisk subsidiering av kapitalen, først og fremst av finanskapitalen. Hvis ikke finansmarkedene fungerer, knekker nemlig kapitalismen sammen. De er helt nødvendige, i motsetning til alle dem som mister jobbene sine eller boligene sine. Arbeidsløse og boligløse er et helt naturlig og nødvendig innslag i en velfungerende kapitalisme, og den eneste grunnen til å bekymre seg om det, er at det kan skape sosial uro og på den måten lage knirk i den løpende produksjonen av merverdi.

Slik dette produktive samspillet framtrer under kapitalismen, ser det ut som et samspill mellom kapitalen (som oppfattes som produksjonsutstyret, varelagrene og øvrige midler som skal til for å drive), lønnstakerne (dvs. arbeidskraften), og naturressursene (i Norge er vel staten den største av dem som rår over disse og som bl.a. gjennom konsesjoner styrer retten til å bruke dem). Produksjonsutstyr er nødvendig, og noen må jo eie det, og det gjør altså kapitalistene. Av og til er det staten som er kapitalist, en sjelden gang er det de som jobber der som eier kapitalen. Uansett må kapitalen ha avkastning/profitt, hvis ikke vil bedriften stagnere og etter hvert bukke under i konkurransen. Det gjelder også den arbeidereide bedriften. Kapital er nødvendig, lønnsarbeidere er nødvendige, og naturressurser er nødvendige. At kapitalen må ha grunnlag for å vokse, er ryggraden i det hele. Hvis ikke vil hele samfunnet stagnere, arbeidsløsheten vokser og det går galt med helheten i samfunnet.

Den rådende forståelsen er at slik er det, det må alle skjønne. Kapitalens vekst er bl.a. forutsetningen for at vi skal kunne få framgang og møte de utfordringene som utviklingen stiller oss overfor. Og kapitalisme vil det være til evig tid, hvis ikke destruktive krefter klarer å ødelegge og påføre oss tilbakeslag. Dette er som en naturlov – som «en blind makt».

Denne spontane forståelsen, som makthaverne dyrker og som samfunnsøkonomifaget domineres av, trenger Marx gjennom, og nettopp kapittel 48 i bind 3 av Kapitalen gir en utmerket oppsummering av det.

Kapitalen er ikke en ting

Produksjonsutstyret er ikke i seg selv kapital. Det er ikke slik at summen av de materielle og produserte produksjonsmidlene er kapital, like lite som gullet eller sølvet i seg selv er penger. Kapital er et bestemt samfunnsmessig produksjonsforhold, som gir tingene en spesiell karakter, setter dem inn i produksjonen i et bestemt samfunnsmessig samspill. Kapital er produksjonsmidler som en bestemt del av samfunnet (kapitalistene) har monopolisert. Kapitalen er en makt som binder sammen arbeidskraft, produksjonsmidler, produksjonsprosess og produkter i et samspill som bare har ett mål: Å skape merverdi.

I dette samspillet som kapitalen definerer, blir arbeidet til lønnsarbeid. Hvis man ikke finner seg en kapitalist å arbeide for som lønnsarbeider, kan man ikke arbeide. Da blir man arbeidsløs. Arbeideren selger sin arbeidskraft ved å stille sin arbeidstid til kapitalistens disposisjon. Den inngår i produksjonsprosessen som en bestemt form for kapital, variabel kapital. Arbeidskraften er blitt en vare, og på samme måte som andre varer bestemmes også arbeidskraftens verdi av hvor lang tid det tar å skape/gjenskape den. Hvis lønna samsvarer med arbeidskraftens verdi, får arbeideren betalt for den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid som skal til for å produsere nok verdi til å overleve og fornye sine krefter og sin produktive evne. Resten av arbeidstida er merarbeidstid – gratisarbeid for kapitalisten. Og det er den verdien som skapes i merarbeidstida, merverdien, som er målet for all produktiv virksomhet under kapitalismen.

I kraft av sine ulike roller er alle i en viss forstand slaver av denne kapitalistiske runddansen. Kapitalistene og eierne av de store naturressursene er de privilegerte partene, som har sterk interesse av at systemet skal fortsette. Men som Marx påpeker:

Kapitalisten er bare personifisert kapital og fungerer i produksjonsprosessen bare som kapitalens ansikt («Träger des Kapitals»). I den samfunnsmessige produksjonsprosessen pumper kapitalen en bestemt mengde merarbeid ut av de direkte produsentene, arbeiderne. Kapitalen tilegner seg dette merarbeidet uten noen motytelse, og i virkeligheten er det fortsatt en form for tvangsarbeid, selv om det tilsynelatende er et resultat av en frivillig kontraktsmessig avtale.

Marx understreker at merarbeid vil forekomme i ethvert samfunn. Det er bare i de aller fattigste samfunn at arbeidet ikke resulterer i mer enn det arbeideren trenger for å brødfø seg selv. Det spesielle ved kapitalismen er at kapitalisten konfiskerer merproduktet til sine egne formål, og at en betydelig del av merverdien blir brukt til å øke kapitalen, for å gi denne kapitalisten den nødvendige kapitalmessige styrken til å kunne konkurrere med andre kapitalister.

Den tvangsmessige kapitalakkumulasjonen som særpreger kapitalismen, gir den en enestående dynamikk i forhold til menneskesamfunnets tidligere former for organisering. I kapittel 48 av Kapitalens bind 3 uttrykker Marx det slik:

Det er en av de sivilisatoriske sidene ved kapitalen at den framtvinger dette merarbeidet på en måte og under betingelser som er mer fordelaktig for utviklingen av produktivkreftene, de samfunnsmessige forholdene og etableringen av elementene for en ny og høyere samfunnsform, enn det var under tidligere former som slaveri, livegenskap osv..

Jeg vil avslutte min visitt hos Marx’ Kapitalen med å gå tilbake til bind 1, som er utgitt på norsk av Forlaget Oktober. I kapittel 22 drøfter han forvandlingen av merverdi til kapital, og han har noen virkelig malende formuleringer som formidler innsikt som er avgjørende viktige i dag (side 38–39):

Bare for så vidt kapitalisten er personifisert kapital, er han av historisk verdi … Bare i denne utstrekning er han en forbigående nødvendighet innen den kapitalistiske produksjonsmåtens forbigående nødvendighet. Men i samme utstrekning er heller ikke bruksverdi og nytelse, men bytteverdi og dennes økning hans drivende motiv. Som fanatiker når det gjelder å øke verdiens verdi tvinger han hensynsløst menneskeheten til produksjon for produksjonens skyld og dermed til å utvikle samfunnsmessige produktivkrefter og skape materielle produksjonsvilkår, som alene kan danne den reelle basis for en høyere samfunnsform, hvis grunnprinsipp er full og fri utfoldelse for hvert individ …

… konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å kunne bevare den, og han kan bare øke den gjennom progressiv akkumulasjon …

Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme.

Fortsettelsen er i høyeste grad leseverdig og kunne gjerne ha vært innsendt som kronikkkommentar til finanskrisen. Men for mitt formål stopper jeg mine sitater her.

Arbeiderklassen har helt siden Marx’ tid hatt den sterkeste objektive interesse av å gjøre opprør mot kapitalens herredømme og dens utbytting av arbeidskraft og natur. I de mest avanserte kapitalistiske landene har den bare i korte episoder i første del av forrige århundre klart å gripe makten, for så å bli nedkjempet igjen.

Nå er en rekke av disse landene inne i en omfattende økonomisk krise. Den gir på nytt grunnlag for opprør, slik vi har sett tendenser til i flere sør-europeiske land allerede.

Men samtidig blir det tydelig at en annen grunn til å bli kvitt kapitalismen er blitt enda mer presserende. Den tvangsmessige akkumulasjonen og kapitalismens seierrike inntog i land etter land er nå i ferd med å presse bruken av naturressurser og utslippsmuligheter ut over de grensene som den naturlige balansen på kloden kan tåle. Naturens egne krefter har flere ganger i klodens historie ødelagt den rådende balansen slik at livsforholdene på kloden er blitt sterkt endret, med omfattende utryddelse av livsformer som resultat. NRKs Ekko gjenga 7. mars 2011 konklusjonene fra en vitenskapelig rapport publisert i tidsskriftet Nature, der en mener at historiens sjette masseutryddelse av arter er på vei. Den femte – og mest kjente – av de tidligere masseutryddelsene var den som inntraff for omkring 65 millioner år siden, da bl.a. alle ikke-flygende dinosaurer ble utryddet. Årsaken var sannsynligvis at et kraftig asteroidenedslag i Mexico skapte skyer som hindret sollyset å komme inn til jorden i en lengre periode. Det spesielle med den masseutryddelsen av arter som nå ser ut til å være på vei, er at det denne gang er menneskenes aktivitet som er årsaken.

At kapitalismens veksttvang faktisk kan true hele menneskehetens framtidige livsmuligheter på kloden, gjør det selvsagt ekstra presserende å komme seg ut av kapitalismen og over til et etterkapitalistisk samfunn. Det framstår som avgjørende nødvendig å få erstattet kapitalismens anarki med en bevisst politisk styring av menneskenes produktive virksomhet. Stilt overfor en slik utfordring vil også de som nyter godt av kapitalismens store rikdom, ha sterk objektiv interesse av å få stoppet denne ødeleggende dynamikken. Kapitalismen har nådd et stadium der også krefter langt utenfor arbeiderklassen – ja, til og med betydelige kapitalister – vil kunne innse at kapitalismens tid er forbi.

3. Truende muligheter og lovende perspektiver for nye allianser

De perspektivene som jeg trakk opp i forrige punkt, peker mot at det i alle fall er tre mulige konsekvenser av en slik utfordring.

Den ene, som vi av all makt må prøve å forhindre, er at de mektigste statene i verden prøver å bruke sin makt til å tvinge andre deler av menneskeheten til undergang, fordi det ikke blir plass til dem hvis de mektigste kapitalene fortsatt skal kunne vokse og legge beslag på mer naturressurser og en enda større del av klodens utslippsmuligheter.

Den andre er at naturen selv «løser» problemet for oss, ved at forholdene blir ulevelige slik at store deler av menneskeheten bukker under.

Den tredje, som er det vi må arbeide intenst for å virkeliggjøre, er at det bygges en bred allianse som omfatter krefter også langt utenfor arbeiderklassen, og som i felles erkjennelse av hva som står på spill, rett og slett innser at vi må stoppe kapitalismens veksttvang. En allianse som går sammen om å innføre en demokratisk styrt planøkonomi, der produksjonen tilpasses naturens realistiske rammebetingelser, og der arbeidskraft og naturressurser prioriteres ut fra hvordan menneskenes behov best mulig kan ivaretas, som konklusjon på omfattende demokratiske prosesser.

Er en slik bred allianse mulig?

Er den realistisk?

Jeg har en nesten-navnebror, som heter Øystein Dahle. Han har en lang karriere bak seg i oljebransjen, bl.a. som toppleder i ESSO Norge (viseadministrerende direktør i en årrekke). Blant annet med basis i sin interesse for friluftsliv og naturvern har han etter hvert utviklet et engasjement rettet mot kapitalismens vekstfilosofi. Han har bl.a. nedlagt en stor innsats i Worldwatch Institute. Han er nå blitt 73 år gammel, og han har pensjonert seg der, men han har definitivt ikke lagt sitt samfunnsengasjement på hylla. Selv har jeg hatt gleden av å møte ham flere ganger, bl.a. på Globaliseringskonferansen 2008, der han deltok som foredragsholder på seminaret «Systemkritikk i klimadebatten», som ble arrangert av SU, RU og Rødt. Hans foredrag var revolusjonært så godt som noe.

Øystein Dahle har skrevet forordet til Lester Browns bok Plan B 4.0 – Hvordan redde vår jord, som utkom på Boksmia Forlag i 2010. Han avslutter forordet slik:

Det mye omtalte klimaproblemet er i virkeligheten et symptom mer enn et problem. Kloden har feber og tåler ikke mer enn 2 grader global temperaturøkning. Vi begynner å nærme oss 1 grad økning. Hva er da hovedproblemene? Eksponensiell vekst og for stor kjøpekraft er hovedproblemene, og det finnes ikke noen enkle kurer mot noen av dem. Det er etter hvert mange som kan fortelle oss at romskipet Jorden er i «havsnød». Vår sivilisasjon går fra et stadium som kan karakteriseres som cowboy-økonomi, til det mer krevende stadiet romskipsøkonomi. Det er ikke for sent, men det haster. Og vi trenger Lester Brown som los.

Det å utvikle en bred debatt om nødvendigheten av å legge kapitalismen bak oss, og om hvordan det etterkapitalistiske samfunn skal være, må bli en av de aller viktigste oppgavene våre i tida som kommer. De ledende kapitalistiske statene er mektige, og de er krigerske. Men de forvitrer innenfra, og de møter stadig større motstand fra folk over hele verden. Hvis menneskehetens framtid skal kunne sikres, bør kapitalismens fall være nær forestående. Det haster med å utvikle et svært bredt og slagkraftig engasjement for å bli kvitt kapitalens herredømme, både i Norge og i resten av verden. Det er stor fare for at vi vil møte desperate tiltak fra makthaverne som forsvar for at kapitalen fortsatt skal styre. Å engasjere stor styrke og bredde bak kravet om å kaste kapitalens herredømme, er det som først og fremst kan gi håp om at makthaverne vil innse at det er håpløst. Vi må være forberedt på alt. Desto viktigere er det å få fart på debatten og engasjementet. Det er et stort privilegium å leve i så spennende tider!

Ilargi driver nettstedet The automatic earth, http://theautomaticearth.blogspot.com/

Amerikansk bustadstatistikk er på eit sinnsjukt nivå, og ingen veit noko meir om kor store mørketal det finst. Er det 5 millionar einingar, eller 10, eller 15? På toppen av det skaper falske underskrifter og andre former for falskneri store tilleggsproblem innafor bustadfinansieringssektoren, noko som tvingar långivarane til å kjøpe tilbake store lånebeløp. Korleis vil dei betale for dette?

Det hender i blant at du les noko som får deg til å ønskje å vere musestille, og framleis undrar du på kva i all verda folk tenkjer. Dette er ein slik augneblink, fortel Emma Rowley i UK Telegraph:

Verda treng 100 billionar dollar meir kreditt, fortel Verdas Økonomiske Forum (VØF).

Verda sin venta økonomiske vekst må bli stødd opp med 100 billionar dollar (63 billionar britiske pund) ekstra i kreditt over det komande tiåret, i følgje Verdas Økonomiske Forum. Denne doblinga av eksisterande kredittnivå kunne skje utan å auke risikoen for ei større krise, sa rapporten frå VØF i førekant av forumet sitt høgt profilerte årlege møte i Davos.

Men forskarar åtvara leiarar og rådde dei til å vere på vakt mot nye kreditt-«oppheitingar», der det finn stad for mykje opplåning, i det verda reiser seg frå ei finansiell katastrofe, ei katastrofe der «finanssystemet si manglande evne til å oppdage og avgrense» for ein stor del fekk skulda for desse stadene med ikkje berekraftig gjeld.

«Kredittlommer vaks raskt til overmål – og førde heile finanssystemet til kanten av stupet», sa rapporten som var skriven i lag med konsulentselskapet McKinsey. «No er kreditt livsblodet til økonomien, og mykje meir av det vil bli nødvendig for å stø opp under gjenreisinga og gjere ei verd i utvikling i stand til å nå vekstpotensialet sitt.»

Den globale kredittmengda er alt dobla dei seinare år, frå 57 billionar dollar til 109 billionar dollar frå 2000 til 2009 i følgje rapporten. VØF sa at den veksande etterspørselen etter kreditt ville bli møtt «ansvarsfullt, berekraftig – og med færre kriser». Men forumet presiserte at for å nå dette målet, treng finansinstitusjonar, reguleringsstyremakter og dei som formar politikk, meir robuste indikatorar for å avdekke ikkje berekraftige utlån, risiko og kredittmangel.

Men kor skal vi starte? La oss klø oss litt i hovudet. (Ikkje spidd meg på detaljar eller eksakte tal – for her leitar eg etter nokre grove hovudpoeng). Den globale «kredittmengda » vaks med 52 billionar dollar over dei siste 10 åra (2010 ikkje rekna med). Det svarar omtrent til eit heilt års globalt BNP. No, la oss sjå: Verda vil snart ha 7 milliardar innbyggarar. Det betyr at etter år 2000 vaks kreditten med omtrent 7000 dollar per person, medrekna ungar, pensjonistar og dei mange hundre millionane som må leve på ein dollar om dagen eller noko der omkring. Og det var på toppen av rundt 8000 dollar i kreditt per capita i førehand.

Og no, seier Verdas Økonomiske Forum og McKinsey, må vi satse alt på eit kort (igjen), alt enten på raudt eller svart. Over det neste tiåret må vi auke global kreditt med over 14 000 dollar per capita. Men ver ikkje redd: VØF seier den vidare etterspørselen etter kreditt vil bli møtt «ansvarleg, berekraftig – og med færre kriser».

OK, du må vedgå at det gjekk berre flott det siste tiåret, vi gjer det knallgodt. Trass i alt var det berre tre millionar registrerte tvangsovertakingar av pant siste året i USA, der den reelle arbeidsløysa berre er 16 % eller noko slikt, og framom alt, berre ei handfull menneske har sett fyr på seg sjølve til no i Nord-Afrika i 2011. Med andre ord: Det går kjempefint?!

Ikkje tenk slik, VØF

Vi har alt ein absolutt gjeldskatastrofe i hendene våre på grunn av det som har hendt tidlegare, og denne katastrofen vil bli mykje verre no fordi klovneskolar som VØF er med på å avgjere kursen framover. Og det dei seier er: Vi treng meir gjeld. Mykje meir. Dobbelt så mykje, på toppen av det som alt finst. Viss du legg 14 000 dollar i gjeld for kvart individ på planeten på toppen av dei 15 000 dollarane som alt er på plass, og du innser at dei fleste i Vesten alt sit i holet på grunn titals, viss ikkje hundrevis, av tusendollarar i personleg og nasjonal gjeld, då endar du opp med eit sinnsjukt bilde.

Og i tillegg, kor vart det av all kreditten som vart gitt det siste tiåret, og korfor må vi «ha bruk for» så mykje meir av same slaget? OK, bustadsektoren, utlåns- og kredittsektoren i USA gafla i seg rikeleg. Slik dei same sektorane i Irland, Spania, Storbritannia og andre (Kina?!) gjorde.

No til dags kan ikkje bustadbyggarar i USA få stort meir av nokon som helst slags kreditt, og det kan heller ikkje dei som vil kjøpe bustader. Så heimetablering er fastfrosen, og det faktumet at løyver auka i desember må bli tatt med ei stor klype salt; eit løyve er null og nix utan tilgjengeleg kreditt.

Her er nokre få tal frå Martin Crutsinger i Assosiated Press:

Starten på bustadetablering i desember fall til det nest verste året på byggefronten.

Handelsdepartementet seier at byggebransjen starta arbeid med sesongjustert årsrate på 529 000 nye bustader og leiligheiter sist månad, eit fall på 4,3 % frå november.

Utbyggarar starta grunnarbeid på i alt 587 600 heimar i 2010, berre litt betre enn 554 000 oppstarta i 2009. Desse er dei to verste åra i oversikten bakover til 1959.

I ein frisk økonomi startar utbyggarar rundt ein million einingar i året. Dei bygde dobbelt så mange i 2005 då husboomen var på topp. Etter den tid har marknaden skrumpa inn.

Og til og med det kan bli eit for rosenraudt bilde, seier Jeffrey Sparshott og Jamila Trindle i Wall Street Journal:

Bustadbygging fell i USA

(..) Reell start på husbygging, utan sesongjustering, fall til 34 300 i desember.

 

La oss sjå. Bustadstartar er på veg ned frå 2 millionar i 2005 til ein halv million i dag, på årsbasis. Eit «normalt friskt» år ville ha ein million startar.

Her hamnar vi i debatten om inflasjon eller deflasjon sidan låneinstitusjonar er ein stor aktør når det gjeld å skape kreditt, eller var det, burde eg seie. Måten det fungerer på – eller brukte å fungere på – er at du går til ein bank, ber om eit lån, og så trykker dei på ein knapp, og hokus pokus, der er endå ein verdi, som ikkje eksisterte før, la oss seie 250 000 dollar, nettopp komen inn i økonomien.

I dei gode dagane vi hadde i 2005, ville dette utvida «tilgjengeleg» kreditt i USA med 500 milliardar i året (med 250 000 dollar per låneopptak). I eit normalt år 250 milliardar dollar. I dag kanskje 125 milliardar dollar. Desse summane treng ikkje innebere all verda for deg, kva er ein milliard frå eller til? Men husk at banken kunne ta desse nye gjeldsobligasjonane, dele dei opp og slå terning med dei, omdanne dei til lånestøtta verdipapir, putte profitten i lomma, og bruke dei til å gå vidare i retning endå meir utspekulerte derivatinstrument som «default swaps», CDO-ar osv. (CDO=collateralized debt obligations, eit slag strukturert aktivaunderstøtta verdipapir. Omsettaren sin merknad.)

Til dels fordi reservekrava smuldra opp i det oppsplitta banksystemet vårt, kunne dei løfte seg til himmels. La oss bli verkeleg konservative og seie at det gjeldande gjeldsforholdet (gjeld/eigenkapital) var 20:1 (Eg held det svært lågt her). Det ville ha fått dei 2 millionane husbyggestartane i 2005 til å utløyse ein kredittbasert bonanza på 10 billionar dollar. I eit «normalt» år ville resultatet bli 5 billionar dollar. Og dette gjeld berre starten på nye bustadbygg. Her tel ein ikkje med salet av eksisterande bustader. Det var over 3 billionar dollar i nye utlån i 2005. Det er også andre forhold, som for eksempel det faktum at folk flest betalar 3–4 gonger det aktuelle lånebeløpet før bustadane deira er nedbetalt, noko som i stort monn aukar summen av tilgjengelege gamblingsmiddel for bankane.

Og no er ein stor del av dette borte vekk. Det er ikkje berre 75 %-tapet som har senka oss frå dei 2 millionane byggestartar i 2005 ned til dagens 500 000. Verdipapiriseringsmodellen har også endra seg drastisk; «Kari» og «Ola» (og FHA/ Ginnie Mae) kjøper i dag nær på 100 % av nye lån mot mindre enn 40 % i 2005. (FHA=Federal Housing Administration, og Ginnie Mae er regjeringa si offisielle nettside til den nasjonale pantelånsamansluttinga.) Og i dag gir dei ut MBS-ar saman med Ginnie Mae. (MBS=mortage-backed security: «Pantelån») Bankane lei ikkje berre store tap på dei giftige papira sine. Dei har også måtta sjå «huskranane» sine skrudd ned på sparebluss. Sjølvsagt har dei via bakdøra funne nye måtar å delta på. Men sidan marknaden har skrumpa inn 75 %, må dei skru opp «gjeldsforholdet» med 300 %, til 80:1, for å spele flatt.

Så er det nokon grunn til å undre seg over korfor Geithner og Bernanke kastar billionar inn i systemet utan å indusere nokon vekst? Eit svartare hol enn dette har aldri vorte oppdaga, ikkje eingong med Hubble-teleskopet. Til no har rekneskapsjuks utsett sanningas augneblink, men det gøymer berre fortidas tap. Ikkje noko rekneskapsjuks kan gjere godt følgjene av å tape 75 % av marknaden, i dette tilfellet bustadsektoren.

Amerikansk bustadstatistikk er på eit sinnsjukt nivå, og ingen veit noko meir om kor store mørketal det finst. Er det 5 millionar einingar, eller 10, eller 15? På toppen av det skaper falske underskrifter og andre former for falskneri store tilleggsproblem innafor bustadfinansieringssektoren, noko som tvingar långivarane til å kjøpe tilbake store lånebeløp. Korleis vil dei betale for dette? Ingen veit det heller. Og kva skjer med pantesikringa som teoretisk skulle ligge bak desse uvisse låna? Vil dei bli tvinga til å bli hefta til marknaden? Fullstendig uklårt.

Kor mange menneske vil ende opp med å bu gratis i heimane sine i eit kvilelaust Wile E. tilvere, i det dei ventar på å sjå om långivarane deira kan kome opp med dei nødvendige juridiske papira som trengst for å ta over huset deira? (Wile E. er ein amerikansk teikneseriefigur, ein jaga og plaga kojote-mann. Omsettaren sin merknad.) Dette kan gjelde hundretusenvis. Det kunne gjelde millionar. Den berykta Ibanez-saka i Massachusetts var berre ein start. I Maryland vart 10 000 husovertakingssaker stoppa dagen etter. Det er ingen tvil om at vi vil oppleve mykje meir av dette i 2011–2012.

Så er det tilbakeføringa av ARM-pante- låna som truleg vil nå topp i 2011. (ARM=Adjustable-Rate Mortages) Det vil puffe mengdevis av nye bustadeigarar over kanten, og mengdevis av eigedommar over på marknaden, føresett at papirarbeidet ikkje er gjort alt for dårleg.

Og alle desse faktorane til saman vil føre til eit uunngåeleg resultat: prisane vil halde fram med å falle. Det vil gjere alle utviklingstrendane som er nemnt ovafor, verre, noko som vil få prisane til å falle vidare, osv., osv. Ingen ting peikar mot økonomisk gjenreising, berre mot billionar med dollar i tilleggskreditt. Så langt har det berre ført til 16 % arbeidsløyse, 3 millionar registrerte bustadovertakingar i 2010 og nærpå 30 % fall i bustadprisane (i følgje Case/Shiller).

Og no ber VØF om 100 billionar dollar i ekstrakreditt fram mot 2020:

Denne doblinga av eksisterande kredittnivå skulle ein oppnå utan å auke risikoen for ei større krise…

Tenk over det, kanskje har dei rett. Den større krisa er der alt, så risikoen er 100 %. Dette kan du ikkje auke. VØF-planen vil sterkt skjerpe verknaden av krisa på Main Street («for vanlege folk»). Og framleis ønskjer ikkje dei herskande politikarane å gje slepp på denne zombie-modellen, kor daud han enn måtte vere, fordi det er denne modellen som sikrar at Wall Street held fram med å betale valkampanjane. Main Steet er for fattig til å gjere det. Main Street er avmaktsleverandør.

(Artikkelen er omsett av Einar Jetne.)

Ilargi driver nettstedet The automatic earth, http://theautomaticearth.blogspot.com/

Amerikansk bustadstatistikk er på eit sinnsjukt nivå, og ingen veit noko meir om kor store mørketal det finst. Er det 5 millionar einingar, eller 10, eller 15? På toppen av det skaper falske underskrifter og andre former for falskneri store tilleggsproblem innafor bustadfinansieringssektoren, noko som tvingar långivarane til å kjøpe tilbake store lånebeløp. Korleis vil dei betale for dette?

Det hender i blant at du les noko som får deg til å ønskje å vere musestille, og framleis undrar du på kva i all verda folk tenkjer. Dette er ein slik augneblink, fortel Emma Rowley i UK Telegraph:

Verda treng 100 billionar dollar meir kreditt, fortel Verdas Økonomiske Forum (VØF).

Verda sin venta økonomiske vekst må bli stødd opp med 100 billionar dollar (63 billionar britiske pund) ekstra i kreditt over det komande tiåret, i følgje Verdas Økonomiske Forum. Denne doblinga av eksisterande kredittnivå kunne skje utan å auke risikoen for ei større krise, sa rapporten frå VØF i førekant av forumet sitt høgt profilerte årlege møte i Davos.

Men forskarar åtvara leiarar og rådde dei til å vere på vakt mot nye kreditt-«oppheitingar», der det finn stad for mykje opplåning, i det verda reiser seg frå ei finansiell katastrofe, ei katastrofe der «finanssystemet si manglande evne til å oppdage og avgrense» for ein stor del fekk skulda for desse stadene med ikkje berekraftig gjeld.

«Kredittlommer vaks raskt til overmål – og førde heile finanssystemet til kanten av stupet», sa rapporten som var skriven i lag med konsulentselskapet McKinsey. «No er kreditt livsblodet til økonomien, og mykje meir av det vil bli nødvendig for å stø opp under gjenreisinga og gjere ei verd i utvikling i stand til å nå vekstpotensialet sitt.»

Den globale kredittmengda er alt dobla dei seinare år, frå 57 billionar dollar til 109 billionar dollar frå 2000 til 2009 i følgje rapporten. VØF sa at den veksande etterspørselen etter kreditt ville bli møtt «ansvarsfullt, berekraftig – og med færre kriser». Men forumet presiserte at for å nå dette målet, treng finansinstitusjonar, reguleringsstyremakter og dei som formar politikk, meir robuste indikatorar for å avdekke ikkje berekraftige utlån, risiko og kredittmangel.

Men kor skal vi starte? La oss klø oss litt i hovudet. (Ikkje spidd meg på detaljar eller eksakte tal – for her leitar eg etter nokre grove hovudpoeng). Den globale «kredittmengda » vaks med 52 billionar dollar over dei siste 10 åra (2010 ikkje rekna med). Det svarar omtrent til eit heilt års globalt BNP. No, la oss sjå: Verda vil snart ha 7 milliardar innbyggarar. Det betyr at etter år 2000 vaks kreditten med omtrent 7000 dollar per person, medrekna ungar, pensjonistar og dei mange hundre millionane som må leve på ein dollar om dagen eller noko der omkring. Og det var på toppen av rundt 8000 dollar i kreditt per capita i førehand.

Og no, seier Verdas Økonomiske Forum og McKinsey, må vi satse alt på eit kort (igjen), alt enten på raudt eller svart. Over det neste tiåret må vi auke global kreditt med over 14 000 dollar per capita. Men ver ikkje redd: VØF seier den vidare etterspørselen etter kreditt vil bli møtt «ansvarleg, berekraftig – og med færre kriser».

OK, du må vedgå at det gjekk berre flott det siste tiåret, vi gjer det knallgodt. Trass i alt var det berre tre millionar registrerte tvangsovertakingar av pant siste året i USA, der den reelle arbeidsløysa berre er 16 % eller noko slikt, og framom alt, berre ei handfull menneske har sett fyr på seg sjølve til no i Nord-Afrika i 2011. Med andre ord: Det går kjempefint?!

Ikkje tenk slik, VØF

Vi har alt ein absolutt gjeldskatastrofe i hendene våre på grunn av det som har hendt tidlegare, og denne katastrofen vil bli mykje verre no fordi klovneskolar som VØF er med på å avgjere kursen framover. Og det dei seier er: Vi treng meir gjeld. Mykje meir. Dobbelt så mykje, på toppen av det som alt finst. Viss du legg 14 000 dollar i gjeld for kvart individ på planeten på toppen av dei 15 000 dollarane som alt er på plass, og du innser at dei fleste i Vesten alt sit i holet på grunn titals, viss ikkje hundrevis, av tusendollarar i personleg og nasjonal gjeld, då endar du opp med eit sinnsjukt bilde.

Og i tillegg, kor vart det av all kreditten som vart gitt det siste tiåret, og korfor må vi «ha bruk for» så mykje meir av same slaget? OK, bustadsektoren, utlåns- og kredittsektoren i USA gafla i seg rikeleg. Slik dei same sektorane i Irland, Spania, Storbritannia og andre (Kina?!) gjorde.

No til dags kan ikkje bustadbyggarar i USA få stort meir av nokon som helst slags kreditt, og det kan heller ikkje dei som vil kjøpe bustader. Så heimetablering er fastfrosen, og det faktumet at løyver auka i desember må bli tatt med ei stor klype salt; eit løyve er null og nix utan tilgjengeleg kreditt.

Her er nokre få tal frå Martin Crutsinger i Assosiated Press:

Starten på bustadetablering i desember fall til det nest verste året på byggefronten.

Handelsdepartementet seier at byggebransjen starta arbeid med sesongjustert årsrate på 529 000 nye bustader og leiligheiter sist månad, eit fall på 4,3 % frå november.

Utbyggarar starta grunnarbeid på i alt 587 600 heimar i 2010, berre litt betre enn 554 000 oppstarta i 2009. Desse er dei to verste åra i oversikten bakover til 1959.

I ein frisk økonomi startar utbyggarar rundt ein million einingar i året. Dei bygde dobbelt så mange i 2005 då husboomen var på topp. Etter den tid har marknaden skrumpa inn.

Og til og med det kan bli eit for rosenraudt bilde, seier Jeffrey Sparshott og Jamila Trindle i Wall Street Journal:

Bustadbygging fell i USA

(..) Reell start på husbygging, utan sesongjustering, fall til 34 300 i desember.

 

La oss sjå. Bustadstartar er på veg ned frå 2 millionar i 2005 til ein halv million i dag, på årsbasis. Eit «normalt friskt» år ville ha ein million startar.

Her hamnar vi i debatten om inflasjon eller deflasjon sidan låneinstitusjonar er ein stor aktør når det gjeld å skape kreditt, eller var det, burde eg seie. Måten det fungerer på – eller brukte å fungere på – er at du går til ein bank, ber om eit lån, og så trykker dei på ein knapp, og hokus pokus, der er endå ein verdi, som ikkje eksisterte før, la oss seie 250 000 dollar, nettopp komen inn i økonomien.

I dei gode dagane vi hadde i 2005, ville dette utvida «tilgjengeleg» kreditt i USA med 500 milliardar i året (med 250 000 dollar per låneopptak). I eit normalt år 250 milliardar dollar. I dag kanskje 125 milliardar dollar. Desse summane treng ikkje innebere all verda for deg, kva er ein milliard frå eller til? Men husk at banken kunne ta desse nye gjeldsobligasjonane, dele dei opp og slå terning med dei, omdanne dei til lånestøtta verdipapir, putte profitten i lomma, og bruke dei til å gå vidare i retning endå meir utspekulerte derivatinstrument som «default swaps», CDO-ar osv. (CDO=collateralized debt obligations, eit slag strukturert aktivaunderstøtta verdipapir. Omsettaren sin merknad.)

Til dels fordi reservekrava smuldra opp i det oppsplitta banksystemet vårt, kunne dei løfte seg til himmels. La oss bli verkeleg konservative og seie at det gjeldande gjeldsforholdet (gjeld/eigenkapital) var 20:1 (Eg held det svært lågt her). Det ville ha fått dei 2 millionane husbyggestartane i 2005 til å utløyse ein kredittbasert bonanza på 10 billionar dollar. I eit «normalt» år ville resultatet bli 5 billionar dollar. Og dette gjeld berre starten på nye bustadbygg. Her tel ein ikkje med salet av eksisterande bustader. Det var over 3 billionar dollar i nye utlån i 2005. Det er også andre forhold, som for eksempel det faktum at folk flest betalar 3–4 gonger det aktuelle lånebeløpet før bustadane deira er nedbetalt, noko som i stort monn aukar summen av tilgjengelege gamblingsmiddel for bankane.

Og no er ein stor del av dette borte vekk. Det er ikkje berre 75 %-tapet som har senka oss frå dei 2 millionane byggestartar i 2005 ned til dagens 500 000. Verdipapiriseringsmodellen har også endra seg drastisk; «Kari» og «Ola» (og FHA/ Ginnie Mae) kjøper i dag nær på 100 % av nye lån mot mindre enn 40 % i 2005. (FHA=Federal Housing Administration, og Ginnie Mae er regjeringa si offisielle nettside til den nasjonale pantelånsamansluttinga.) Og i dag gir dei ut MBS-ar saman med Ginnie Mae. (MBS=mortage-backed security: «Pantelån») Bankane lei ikkje berre store tap på dei giftige papira sine. Dei har også måtta sjå «huskranane» sine skrudd ned på sparebluss. Sjølvsagt har dei via bakdøra funne nye måtar å delta på. Men sidan marknaden har skrumpa inn 75 %, må dei skru opp «gjeldsforholdet» med 300 %, til 80:1, for å spele flatt.

Så er det nokon grunn til å undre seg over korfor Geithner og Bernanke kastar billionar inn i systemet utan å indusere nokon vekst? Eit svartare hol enn dette har aldri vorte oppdaga, ikkje eingong med Hubble-teleskopet. Til no har rekneskapsjuks utsett sanningas augneblink, men det gøymer berre fortidas tap. Ikkje noko rekneskapsjuks kan gjere godt følgjene av å tape 75 % av marknaden, i dette tilfellet bustadsektoren.

Amerikansk bustadstatistikk er på eit sinnsjukt nivå, og ingen veit noko meir om kor store mørketal det finst. Er det 5 millionar einingar, eller 10, eller 15? På toppen av det skaper falske underskrifter og andre former for falskneri store tilleggsproblem innafor bustadfinansieringssektoren, noko som tvingar långivarane til å kjøpe tilbake store lånebeløp. Korleis vil dei betale for dette? Ingen veit det heller. Og kva skjer med pantesikringa som teoretisk skulle ligge bak desse uvisse låna? Vil dei bli tvinga til å bli hefta til marknaden? Fullstendig uklårt.

Kor mange menneske vil ende opp med å bu gratis i heimane sine i eit kvilelaust Wile E. tilvere, i det dei ventar på å sjå om långivarane deira kan kome opp med dei nødvendige juridiske papira som trengst for å ta over huset deira? (Wile E. er ein amerikansk teikneseriefigur, ein jaga og plaga kojote-mann. Omsettaren sin merknad.) Dette kan gjelde hundretusenvis. Det kunne gjelde millionar. Den berykta Ibanez-saka i Massachusetts var berre ein start. I Maryland vart 10 000 husovertakingssaker stoppa dagen etter. Det er ingen tvil om at vi vil oppleve mykje meir av dette i 2011–2012.

Så er det tilbakeføringa av ARM-pante- låna som truleg vil nå topp i 2011. (ARM=Adjustable-Rate Mortages) Det vil puffe mengdevis av nye bustadeigarar over kanten, og mengdevis av eigedommar over på marknaden, føresett at papirarbeidet ikkje er gjort alt for dårleg.

Og alle desse faktorane til saman vil føre til eit uunngåeleg resultat: prisane vil halde fram med å falle. Det vil gjere alle utviklingstrendane som er nemnt ovafor, verre, noko som vil få prisane til å falle vidare, osv., osv. Ingen ting peikar mot økonomisk gjenreising, berre mot billionar med dollar i tilleggskreditt. Så langt har det berre ført til 16 % arbeidsløyse, 3 millionar registrerte bustadovertakingar i 2010 og nærpå 30 % fall i bustadprisane (i følgje Case/Shiller).

Og no ber VØF om 100 billionar dollar i ekstrakreditt fram mot 2020:

Denne doblinga av eksisterande kredittnivå skulle ein oppnå utan å auke risikoen for ei større krise…

Tenk over det, kanskje har dei rett. Den større krisa er der alt, så risikoen er 100 %. Dette kan du ikkje auke. VØF-planen vil sterkt skjerpe verknaden av krisa på Main Street («for vanlege folk»). Og framleis ønskjer ikkje dei herskande politikarane å gje slepp på denne zombie-modellen, kor daud han enn måtte vere, fordi det er denne modellen som sikrar at Wall Street held fram med å betale valkampanjane. Main Steet er for fattig til å gjere det. Main Street er avmaktsleverandør.

(Artikkelen er omsett av Einar Jetne.)

Ben Fine er professor i økonomi ved University of London og forfatter av Om kapitalen av Marx, utgitt av tidsskriftet Rødt!.

Ein kan ta for seg «utsiktene til sosialisme» på 5 ulike måtar. Ein er å lage utopiar. Ein annan er å bygge på erfaringar frå det som blei kalla den faktisk eksisterande sosialismen, ikkje minst den tidlegare Sovjet-blokka. Ein tredje er å finne fram til lommer med sosialistisk praksis innafor kapitalismen. Ein fjerde er å framskrive tendensar innafor kapitalismen i dag når han skaper vilkår for sosialisme, men hindrar gjennomføringa. Ein femte er å bygge på tidlegare og eksisterande kampar ut frå måla og prosessane dei inneber.

Desse fem metodane er ikkje heilt uavhengige av kvarandre, og alle speler dei si eiga rolle i ideologisk og/eller praktisk kamp avhengig av direkte mål og samanheng. Og motsett av vanleg oppfatning hadde Marx mykje å seie om utsiktene til sosialisme frå alle desse synsvinklane. Men med få unntak, viktigast i Kritikk av Gothaprogrammet, er synspunkta spreidde i skriftene hans og ikkje tatt opp til samla behandling.

Mi eiga drøfting vil primært konsentrere seg om dei siste tri måtane. Særleg når det gjeld den tredje, finst det uendeleg mange eksempel å trekke erfaringar frå, særleg – men ikkje bare – erfaringar frå oppgangstidene etter andre verdskrigen i dei utvikla landa. Her spelte staten ei viktig rolle i å sørge for helsestell, utdanning og velferd, i stor grad fritatt det direkte profittkravet. Det er industriar som vart nasjonaliserte, og den viktige rolla dei har spelt i økonomisk og sosial utvikling. Det er viktig å sjå kritisk på måten slike tiltak har vore drive, men likevel sjå dei som vellykka innafor kapitalismen ved at dei la til grunn andre prinsipp og metodar enn profittmotiv. Særleg er det viktig ettersom nyliberalarane har gått til åtak på offentleg sektor generelt dei siste tretti åra. Men ha i minnet at det bare er den historiske opprettinga av offentleg sektor som gjør at privatiserte tiltak kan lønne seg.

Marx sjølv konstaterte at me kan finne planlegging innafor næringslivet som ein normal del av kapitalistisk praksis, sjølv om tilsvarande tiltak på utsida fabrikkporten ofte blir like sterkt motarbeidd, som dei er velkomne og naudsynte på innsida. Internasjonal handel innafor produksjonslivet er eit slåande, meir moderne eksempel. For mens me blir bombardert med det naudsynte og effektive i frihandel, skjer så mykje som førti prosent av slik handel innafor det internasjonale rammeverket til dei same selskapa. Det er ikkje frihandel i det heile tatt, men planlagt produksjon innafor globalt plasserte selskap.

Meir generelt er det tri paradoksale sider ved moderne kapitalisme som eg vil rette søkelyset mot. Den første er at dei materielle vilkåra for kapitalakkumulasjon dei siste tretti åra eller så viser seg ha vore uvanleg fordelaktige, i aukande grad. Kort lista opp og forenkla: produktiviteten stig på grunn av eit vidt spekter av ny teknologi; svekka og dårlegare organisert arbeidarklasse og progressive rørsler, særleg fagforeiningar, politiske parti og anti-imperialistisk kamp; enorm auke i arbeidsstyrken på verdsbasis gjennom migrasjon, den kinesiske vegen til kapitalisme, og aukande kvinneleg deltaking i arbeidsmarknaden; antiimperialistisk samarbeid på høgt nivå under USAs hegemoni, ikkje minst etter samanbrotet av Sovjet-blokka; og nyliberalismens triumf, ikkje minst gjennom kontroll med levekåra sosialt og økonomisk. Paradoksalt då, med desse uvanleg positive vilkåra for kapitalismen, korfor har veksten på verdsbasis vore så låg og attpåtil blitt følgt av ei krise utan sidestykke?

Svaret er å finne i framveksten av finansialiseringa dei siste tretti til førti åra. Dette er eit nytt begrep, der marxistar har spelt ei leiande men langt frå eksklusiv rolle i utforminga, og dei har seg i mellom synt stor usemje om innhald og verknad. Eg kan ikkje gå gjennom litteraturen her, men eg vil framheve i kva grad finansnæringa har blitt klart leiande i økonomisk og samfunnsmessig reproduksjon, både horisontalt og vertikalt. Det har senka akkumulasjonsnivået ved at realkapitalen er underordna fiktiv kapital, slått ein kile mellom dei to; restruktureringa av realkapitalen har blitt mindre effektiv; og det har blitt skadeleg for dei sosiale, politiske og ideologiske vilkåra som akkumulasjonen har gått føre seg under. Eit slåande mål på finansialiseringa er at finansielle aktiva målt mot global BNP har blitt tridobla dei siste tretti åra. Korfor treng me tri gonger så mange aktiva per BNP-eining? Svaret er at det gjør me ikkje, og det viser at det kapitalistiske systemet under herredømmet til finansmakta er ekstraordinært dysfunksjonelt.

Det blei klart så alle kunne sjå det i den siste krisa, og på akutt vis. Ein konsekvens, unik etter mi erfaring, er at arbeidarklassen og dei fattige (særleg i starten), ikkje fekk skulda for krisa på grunn av for gode sosiale og økonomiske vilkår. Like fullt, som eit nytt paradoks, og særleg etter at søkelyset på finans er dempa gjennom freistnadene på å gå attende til business as (un)usual: det er arbeidarklassen og dei fattige ein ventar skal bere konsekvensane av krisa i form av tapte jobbar, lågare lønn, forverra arbeidsvilkår, reduserte velferdsordningar og andre offentlege tiltak. Kvinner vil sannsynlegvis bli særleg hardt ramma, men er minst knytt til finansielle kjeltringstrekar.

Eit tredje paradoks: trass i at krisa taler overbevisande for sosialisme (sjå seinare), så har svært få alternativ komme fram i kjølvatnet av ho. Det ser til og med ut som nyliberalismen har styrka grepet på både økonomi og tidlegare meir progressive parti, når dei i regjeringsposisjon og til og med utanfor underordnar seg oppgava å attvinne tiltrua til finansverda. Dette speglar tydeleg at arbeidar- og progressive rørsler er veike. Men det er mykje meir enn det: finansialiseringa har vore ein nøkkelfaktor og eit kjenneteikn for nyliberalismen, som har skapt og styrka finansielle elitar, som har utøvd sin påverknad i institusjonar og prosessar i styringsverk og i politikken allment. Det forklarer at så få sosialistiske alternativ har utvikla seg dei siste tretti åra. Og dei som har utvikla seg, har vore svært avgrensa i kva dei kan oppnå og korleis.

Men som nemnt kan ikkje behovet for alternativ vere tydelegare. Sjå følgande kommentar etter eit G20-toppmøte som skulle handtere krisa:¹

Store summar er på kort varsel funne fram for å redde bankane, men pengar til å redde den fattigaste milliarden i verda vil aldri bli mobilisert. Sjå til dømes dei 50 milliardar dollar toppmøtet vart samde om til utviklingslanda opp mot overslaget på 8400 milliardar å redde bankane. Som Oxfam nyleg sa, det siste beløpet er nok til å fjerne ekstrem fattigdom på verdsbasis i femti år.

På liknande vis, mens eg skriv, har Obama nettopp lagt til nye 600 milliardar dollar med «kvantitativ lette», meir enn det dobbelte av det som trengst for å gi vatn og kloakk til det store fleirtalet av byar i tredje verda. Det er lettare å skaffe pengar til å leite etter spor av vatn på Mars enn til å forsyne folk med det på Jorda.

Nærmare heime: Banken Northern Rock blei redda av den britiske regjeringa. For litt meir enn ti år sidan gav dei husfinansiering på non-profittbasis. Så blei han omgjort til privat bank, gjekk inn i dårlege lån saman med Lehman Brothers, og hadde behov for 30 milliardar pund for å redde seg frå krisa. Det mest openbare spørsmålet er: kva er poenget i å fylle offentlege pengar i private bankar for å finansiere private bustader når dei same pengane kunne vore nytta til å bygge hus direkte? Hugs også at dei offentlege midla som skulle til for å redde det private banksystemet, langt overgjekk det staten totalt fekk inn på privatiseringa. Det viser at kapitalismen har evne til å mobilisere store ressursar, men bare for å redde finansnæringa, ikkje for å fremme velferd og utvikling. Tvert om, krisa fører til arbeidsløyse og økonomisk og sosial forverring når framsteg og levekår blir ofra på finansnæringas alter. Men det vil ikkje skje og har ikkje skjedd utan motstand, trass i kommentarane ovanfor om veike progressive krefter. Kampar vil oppstå spontant, stykkevis og fragmentert, og må følgast opp av styrka organisering og kampvilje for å nå utover krava frå finansverda. Jamvel nasjonalisering av finans er ikkje nok og kan fungere mot si hensikt fordi det har blitt eit våpen for å rehabilitere finanssystemet, ikkje reformere eller forby det. Slik det slåande blir vitsa: «Det er ikkje finansdepartementet som har nasjonalisert dei mislykka bankane, men dei mislykka bankane som har privatisert finansdepartementet.»

Ta klimaendringane og det prisverdige britiske framlegget om støtte til ein million grønne jobbar² – spesifisert innafor transport, bustader og energi spesielt. Det står i skarp kontrast til finansialiseringa av miljøet og framveksten av ikkje bare handel, men framtidig handel med karbon. Det er i alle fall å handle med retten til å forureine minst like mykje, om ikkje meir i framtida, så lenge det i tillegg blir gjennomført somme truleg meir miljøvennlege tiltak.³

Likevel er ein million grønne jobbar oppnåelege under kapitalismen, sjølv om det er sannsynleg at dei vil møte motstand og hindringar: dei representerer ein annan måte å gjøre ting på som både utfordrar eksisterande maktforhold og skaper ein opinion for nye tiltak. Men generalane i industrien vil – sjølv om dei godtar grønne jobbar – bruke det som grunngiving for å forureine miljøet som før. Det peikar på at tekniske løysningar er naudsynte, men ikkje nok. Me treng alternativ politikk, ikkje bare alternative handlingsprogram og politikarar. Og me treng alternative styringsformer og ikkje bare alternative regjeringar i ei verd som er dominert av ein finansialisert og globalisert kapitalisme. Eit nyliberalt maktapparat og -metodar held beslutningsprosessane langt unna kontroll og deltaking for vanlege menneske, trass i den betydinga slike beslutningsprosessar har for dei.

Kort sagt vil kamp nedanfrå og jamvel tilfeldige progressive initiativ ovanfrå den kommande perioden utvikle seg spontant. Som alt peika på, kviler utfordringa og utsiktene for sosialisme på å styrke, spreie og sameine slike kampar og initiativ.

Viktige vurderingar av privatisering og jakta på alternativ kan du sjå her: http:// www.municipalservicesproject.org/

Vurderingar av finansialiseringa og rolla ho har i den noverande krisa finn du i Ben Fine og Alfredo Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx, femte utgave, på norsk, kapittel 15; og i kapittel 14 ei drøfting av staten, globalisering, sosialisme og miljøet.

Notar:

1. Sjå W Naudé (2009) «The Financial Crisis of 2008 and the Developing Countries», UNU -Wider Discussion Paper, no 2009/01, http://www.wider.unu.edu/publications/workingpapers/ discussion-papers/2009/en_GB/dp2009- 01/_files/80843373967769699/default/dp2009-01. pdf
2. Sjå «One Million Climate Jobs: The Economic and Environmental Crises», London: Campaign against Climate Change, http://www.climate-change-jobs.org/sites/default/ files/1MillionClimateJobs_2010.PDF
3. Sjå Larry Lohman og Sarah Sexton (2010) «Carbon Markets: The Policy Reality», Global Social Policy, 10(1): 3-6.

Ben Fine er professor i økonomi ved University of London og forfatter av Om kapitalen av Marx, utgitt av tidsskriftet Rødt!.

Ein kan ta for seg «utsiktene til sosialisme» på 5 ulike måtar. Ein er å lage utopiar. Ein annan er å bygge på erfaringar frå det som blei kalla den faktisk eksisterande sosialismen, ikkje minst den tidlegare Sovjet-blokka. Ein tredje er å finne fram til lommer med sosialistisk praksis innafor kapitalismen. Ein fjerde er å framskrive tendensar innafor kapitalismen i dag når han skaper vilkår for sosialisme, men hindrar gjennomføringa. Ein femte er å bygge på tidlegare og eksisterande kampar ut frå måla og prosessane dei inneber.

Desse fem metodane er ikkje heilt uavhengige av kvarandre, og alle speler dei si eiga rolle i ideologisk og/eller praktisk kamp avhengig av direkte mål og samanheng. Og motsett av vanleg oppfatning hadde Marx mykje å seie om utsiktene til sosialisme frå alle desse synsvinklane. Men med få unntak, viktigast i Kritikk av Gothaprogrammet, er synspunkta spreidde i skriftene hans og ikkje tatt opp til samla behandling.

Mi eiga drøfting vil primært konsentrere seg om dei siste tri måtane. Særleg når det gjeld den tredje, finst det uendeleg mange eksempel å trekke erfaringar frå, særleg – men ikkje bare – erfaringar frå oppgangstidene etter andre verdskrigen i dei utvikla landa. Her spelte staten ei viktig rolle i å sørge for helsestell, utdanning og velferd, i stor grad fritatt det direkte profittkravet. Det er industriar som vart nasjonaliserte, og den viktige rolla dei har spelt i økonomisk og sosial utvikling. Det er viktig å sjå kritisk på måten slike tiltak har vore drive, men likevel sjå dei som vellykka innafor kapitalismen ved at dei la til grunn andre prinsipp og metodar enn profittmotiv. Særleg er det viktig ettersom nyliberalarane har gått til åtak på offentleg sektor generelt dei siste tretti åra. Men ha i minnet at det bare er den historiske opprettinga av offentleg sektor som gjør at privatiserte tiltak kan lønne seg.

Marx sjølv konstaterte at me kan finne planlegging innafor næringslivet som ein normal del av kapitalistisk praksis, sjølv om tilsvarande tiltak på utsida fabrikkporten ofte blir like sterkt motarbeidd, som dei er velkomne og naudsynte på innsida. Internasjonal handel innafor produksjonslivet er eit slåande, meir moderne eksempel. For mens me blir bombardert med det naudsynte og effektive i frihandel, skjer så mykje som førti prosent av slik handel innafor det internasjonale rammeverket til dei same selskapa. Det er ikkje frihandel i det heile tatt, men planlagt produksjon innafor globalt plasserte selskap.

Meir generelt er det tri paradoksale sider ved moderne kapitalisme som eg vil rette søkelyset mot. Den første er at dei materielle vilkåra for kapitalakkumulasjon dei siste tretti åra eller så viser seg ha vore uvanleg fordelaktige, i aukande grad. Kort lista opp og forenkla: produktiviteten stig på grunn av eit vidt spekter av ny teknologi; svekka og dårlegare organisert arbeidarklasse og progressive rørsler, særleg fagforeiningar, politiske parti og anti-imperialistisk kamp; enorm auke i arbeidsstyrken på verdsbasis gjennom migrasjon, den kinesiske vegen til kapitalisme, og aukande kvinneleg deltaking i arbeidsmarknaden; antiimperialistisk samarbeid på høgt nivå under USAs hegemoni, ikkje minst etter samanbrotet av Sovjet-blokka; og nyliberalismens triumf, ikkje minst gjennom kontroll med levekåra sosialt og økonomisk. Paradoksalt då, med desse uvanleg positive vilkåra for kapitalismen, korfor har veksten på verdsbasis vore så låg og attpåtil blitt følgt av ei krise utan sidestykke?

Svaret er å finne i framveksten av finansialiseringa dei siste tretti til førti åra. Dette er eit nytt begrep, der marxistar har spelt ei leiande men langt frå eksklusiv rolle i utforminga, og dei har seg i mellom synt stor usemje om innhald og verknad. Eg kan ikkje gå gjennom litteraturen her, men eg vil framheve i kva grad finansnæringa har blitt klart leiande i økonomisk og samfunnsmessig reproduksjon, både horisontalt og vertikalt. Det har senka akkumulasjonsnivået ved at realkapitalen er underordna fiktiv kapital, slått ein kile mellom dei to; restruktureringa av realkapitalen har blitt mindre effektiv; og det har blitt skadeleg for dei sosiale, politiske og ideologiske vilkåra som akkumulasjonen har gått føre seg under. Eit slåande mål på finansialiseringa er at finansielle aktiva målt mot global BNP har blitt tridobla dei siste tretti åra. Korfor treng me tri gonger så mange aktiva per BNP-eining? Svaret er at det gjør me ikkje, og det viser at det kapitalistiske systemet under herredømmet til finansmakta er ekstraordinært dysfunksjonelt.

Det blei klart så alle kunne sjå det i den siste krisa, og på akutt vis. Ein konsekvens, unik etter mi erfaring, er at arbeidarklassen og dei fattige (særleg i starten), ikkje fekk skulda for krisa på grunn av for gode sosiale og økonomiske vilkår. Like fullt, som eit nytt paradoks, og særleg etter at søkelyset på finans er dempa gjennom freistnadene på å gå attende til business as (un)usual: det er arbeidarklassen og dei fattige ein ventar skal bere konsekvensane av krisa i form av tapte jobbar, lågare lønn, forverra arbeidsvilkår, reduserte velferdsordningar og andre offentlege tiltak. Kvinner vil sannsynlegvis bli særleg hardt ramma, men er minst knytt til finansielle kjeltringstrekar.

Eit tredje paradoks: trass i at krisa taler overbevisande for sosialisme (sjå seinare), så har svært få alternativ komme fram i kjølvatnet av ho. Det ser til og med ut som nyliberalismen har styrka grepet på både økonomi og tidlegare meir progressive parti, når dei i regjeringsposisjon og til og med utanfor underordnar seg oppgava å attvinne tiltrua til finansverda. Dette speglar tydeleg at arbeidar- og progressive rørsler er veike. Men det er mykje meir enn det: finansialiseringa har vore ein nøkkelfaktor og eit kjenneteikn for nyliberalismen, som har skapt og styrka finansielle elitar, som har utøvd sin påverknad i institusjonar og prosessar i styringsverk og i politikken allment. Det forklarer at så få sosialistiske alternativ har utvikla seg dei siste tretti åra. Og dei som har utvikla seg, har vore svært avgrensa i kva dei kan oppnå og korleis.

Men som nemnt kan ikkje behovet for alternativ vere tydelegare. Sjå følgande kommentar etter eit G20-toppmøte som skulle handtere krisa:¹

Store summar er på kort varsel funne fram for å redde bankane, men pengar til å redde den fattigaste milliarden i verda vil aldri bli mobilisert. Sjå til dømes dei 50 milliardar dollar toppmøtet vart samde om til utviklingslanda opp mot overslaget på 8400 milliardar å redde bankane. Som Oxfam nyleg sa, det siste beløpet er nok til å fjerne ekstrem fattigdom på verdsbasis i femti år.

På liknande vis, mens eg skriv, har Obama nettopp lagt til nye 600 milliardar dollar med «kvantitativ lette», meir enn det dobbelte av det som trengst for å gi vatn og kloakk til det store fleirtalet av byar i tredje verda. Det er lettare å skaffe pengar til å leite etter spor av vatn på Mars enn til å forsyne folk med det på Jorda.

Nærmare heime: Banken Northern Rock blei redda av den britiske regjeringa. For litt meir enn ti år sidan gav dei husfinansiering på non-profittbasis. Så blei han omgjort til privat bank, gjekk inn i dårlege lån saman med Lehman Brothers, og hadde behov for 30 milliardar pund for å redde seg frå krisa. Det mest openbare spørsmålet er: kva er poenget i å fylle offentlege pengar i private bankar for å finansiere private bustader når dei same pengane kunne vore nytta til å bygge hus direkte? Hugs også at dei offentlege midla som skulle til for å redde det private banksystemet, langt overgjekk det staten totalt fekk inn på privatiseringa. Det viser at kapitalismen har evne til å mobilisere store ressursar, men bare for å redde finansnæringa, ikkje for å fremme velferd og utvikling. Tvert om, krisa fører til arbeidsløyse og økonomisk og sosial forverring når framsteg og levekår blir ofra på finansnæringas alter. Men det vil ikkje skje og har ikkje skjedd utan motstand, trass i kommentarane ovanfor om veike progressive krefter. Kampar vil oppstå spontant, stykkevis og fragmentert, og må følgast opp av styrka organisering og kampvilje for å nå utover krava frå finansverda. Jamvel nasjonalisering av finans er ikkje nok og kan fungere mot si hensikt fordi det har blitt eit våpen for å rehabilitere finanssystemet, ikkje reformere eller forby det. Slik det slåande blir vitsa: «Det er ikkje finansdepartementet som har nasjonalisert dei mislykka bankane, men dei mislykka bankane som har privatisert finansdepartementet.»

Ta klimaendringane og det prisverdige britiske framlegget om støtte til ein million grønne jobbar² – spesifisert innafor transport, bustader og energi spesielt. Det står i skarp kontrast til finansialiseringa av miljøet og framveksten av ikkje bare handel, men framtidig handel med karbon. Det er i alle fall å handle med retten til å forureine minst like mykje, om ikkje meir i framtida, så lenge det i tillegg blir gjennomført somme truleg meir miljøvennlege tiltak.³

Likevel er ein million grønne jobbar oppnåelege under kapitalismen, sjølv om det er sannsynleg at dei vil møte motstand og hindringar: dei representerer ein annan måte å gjøre ting på som både utfordrar eksisterande maktforhold og skaper ein opinion for nye tiltak. Men generalane i industrien vil – sjølv om dei godtar grønne jobbar – bruke det som grunngiving for å forureine miljøet som før. Det peikar på at tekniske løysningar er naudsynte, men ikkje nok. Me treng alternativ politikk, ikkje bare alternative handlingsprogram og politikarar. Og me treng alternative styringsformer og ikkje bare alternative regjeringar i ei verd som er dominert av ein finansialisert og globalisert kapitalisme. Eit nyliberalt maktapparat og -metodar held beslutningsprosessane langt unna kontroll og deltaking for vanlege menneske, trass i den betydinga slike beslutningsprosessar har for dei.

Kort sagt vil kamp nedanfrå og jamvel tilfeldige progressive initiativ ovanfrå den kommande perioden utvikle seg spontant. Som alt peika på, kviler utfordringa og utsiktene for sosialisme på å styrke, spreie og sameine slike kampar og initiativ.

Viktige vurderingar av privatisering og jakta på alternativ kan du sjå her: http:// www.municipalservicesproject.org/

Vurderingar av finansialiseringa og rolla ho har i den noverande krisa finn du i Ben Fine og Alfredo Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx, femte utgave, på norsk, kapittel 15; og i kapittel 14 ei drøfting av staten, globalisering, sosialisme og miljøet.

Notar:

1. Sjå W Naudé (2009) «The Financial Crisis of 2008 and the Developing Countries», UNU -Wider Discussion Paper, no 2009/01, http://www.wider.unu.edu/publications/workingpapers/ discussion-papers/2009/en_GB/dp2009- 01/_files/80843373967769699/default/dp2009-01. pdf
2. Sjå «One Million Climate Jobs: The Economic and Environmental Crises», London: Campaign against Climate Change, http://www.climate-change-jobs.org/sites/default/ files/1MillionClimateJobs_2010.PDF
3. Sjå Larry Lohman og Sarah Sexton (2010) «Carbon Markets: The Policy Reality», Global Social Policy, 10(1): 3-6.

Mathias Furevik er varamedlem til landsstyret i Rødt fra Bergen.

Innføring av kommunal parlamentarisme innebærer ikke at kommunestyret tar makt fra noen andre, men at kommunestyret frivillig overfører makt til en liten maktelite på toppen.

På skolen lærer vi at parlamentarismen i Norge ble innført da Stortinget i 1884 tok makten fra svenskekongen og proklamerte «All makt i denne sal!». Med dette som bakteppe forsøker politikere fra mange partier – fra Ap til FrP – å kjøre frem kommunal parlamentarisme i norske kommuner. Den ordningen som norske kommuner vil innføre, dreier seg slett ikke om det innføringen av parlamentarisme på Stortinget var. Tvert imot: Innføring av kommunal parlamentarisme innebærer ikke at kommunestyret tar makt fra noen andre, men at kommunestyret frivillig overfører makt til en liten maktelite på toppen.

Kommuneloven bestemmer hvordan norske kommuner skal organiseres. Loven sier blant annet at alle kommuner må ha et kommunestyre, og at kommunestyret må velge en ordfører. Når det gjelder den konkrete utformingen av det politiske styringssystemet, er kommunene gitt store friheter. Det er naturlig, all den tid loven skal gjelde både for Oslo kommune med 600 000 innbyggere og Modalen kommune med 370 innbyggere. Den konkrete utformingen må likevel skje innenfor rammen av to alternativer: Formannskapsmodellen og den parlamentariske modellen.

I formannskapsmodellen velger bystyret et formannskap som arbeidsutvalg. I denne modellen tilsetter kommunestyret en administrasjonssjef (rådmann) for å forestå den administrative ledelsen av kommunen. Rådmannens plikter (og rettigheter) fremgår til dels konkret av loven. Rådmannen og formannskapet kan få delegert fullmakt til å avgjøre visse saker, eller saker kan delegeres til spesielle organer (eksempelvis et bygningsråd). Karakteristisk for denne modellen er det uttalte skillet mellom politikk og administrasjon: Rådmannen har ikke bare rett, men også plikt til å arbeide uavhengig av spesielle politiske interesser. Skal han eller hun instrueres, må det skje ved formelle (flertalls-)vedtak i de relevante organene.

I den parlamentariske modellen erstattes rådmannen og formannskapet med et byråd (i loven kalt kommuneråd). Byrådet velges ved vanlig flertallsvalg i bystyret. Det betyr at et flertall av partiene i bystyret må støtte dannelsen av byrådet. Skal byråder byttes ut, må også dette skje ved at disse velges av bystyret.

Som nevnt overtar et byråd oppgaver fra både rådmannen og formannskapet. I kommuneloven § 20 heter det blant annet om byrådets oppgaver:

Kommunerådet og fylkesrådet er den øverste ledelse for den samlede kommunale eller fylkeskommunale administrasjon, med de unntak som følger av denne lov.

I loven er det også gitt store muligheter for å delegere makt fra bystyret til byrådet:

Kommunestyret og fylkestinget kan selv tildele rådet avgjørelsesmyndighet i alle saker hvor ikke annet følger av lov. Rådet kan gi enkeltmedlemmer myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning i de tilfeller disse er tildelt ledelsesansvar etter nr. 1, hvis ikke kommunestyret eller fylkestinget har bestemt noe annet.

Hvordan fungerer byparlamentarismen – noen konkrete eksempler:

Færre bestemmer – opposisjonen stenges ute

I en formannskapsmodell deltar både posisjonen og opposisjonen i den løpende politiske styringen av byen. I Bergen hadde formannskapet i tiden før innføringen av parlamentarisme eksempelvis ukentlige møter og behandlet et stort antall saker. Både sakslistene og møtene var åpne. Ofte ble rådmannens innstilling endret, ikke sjelden på viktige punkter. Siden ingen av partiene hadde tatt stilling til saken før den kom til behandling i formannskapet, var det ikke knyttet politisk prestisje til utfallet.

I en byrådsmodell stenges opposisjonen ute fra det viktigste organet – byrådet. Byrådsmøtene er lukket, og i saker der byrådet innstiller til bystyret, blir sakslisten først offentlig etter at møtet er avholdt. Byrådet opererer i tillegg med hemmelige møter – såkalte byrådskonferanser – der viktige saker kan diskuteres bak lukkede dører, og uten at sakene eller vedtakene blir offentliggjort.

Når byrådet har levert sin innstilling til byrådet, skal saken manøvreres gjennom bystyret. De bystyrerepresentantene som representerer byrådspartiene, har i utgangspunktet kun i oppgave å klappe sakene gjennom. Om det påpekes feil eller mangler i de foreslåtte sakene, skjer det kun unntaksvis at bystyret ender opp med et annet vedtak enn det som var foreslått av byrådet. Da taper byrådet nemlig ansikt, og et slikt prestisjetap må unngås for enhver pris.

I praksis er det derfor kun en liten klikk på toppen (byrådet) som bestemmer hva bystyret skal vedta, altså en langt mer udemokratisk beslutningsprosess enn under et formannskapsregime. Man låser sakens utfall på et svært tidlig stadium. Både demokratisk og rent beslutningsmessig er ordningen en katastrofe.

Så kan det innvendes at dette er samme praksis, som den regjeringen opererer med. Er det ikke ofte slik at det såkalte «underutvalget » må løse de vanskelige sakene i regjeringen, og at stortingsrepresentantenes oppgave i etterkant bare er å sikre at saken passerer Stortinget med minst mulig støy? I et slik resonnement overser man noen viktige forskjeller. I de fleste store nasjonale saker blir saken først utredet av et utvalg eller en komité. Så sendes utvalgets innstilling ut på høring. Her kan viktige motforestillinger og kvalitativt bedre forslag komme frem. De fleste sakene blir også underlagt nokså omfattende behandling i Stortinget. Selv med en flertallsregjering hender det ofte at forslag blir justert om motforestillinger, og bedre forslag blir presentert.

Alt blir (parti)politikk

Som nevnt blir byrådet i en byrådsmodell både politisk og administrativ ledelse i kommunen. Hele kommunens apparat blir da mobilisert for å fremstille det sittende regimets politikk i best mulig lys. I Bergen kommune har byrådet blant annet bygget opp en enorm informasjonsavdeling med 32 medarbeidere som utelukkende arbeider med å markedsføre byrådets suksesshistorier og undertrykke eventuelle tabber og pinligheter.

Opposisjonens mulighet til å innhente opplysninger fra kommunens administrasjon blir sterkt begrenset. På samme måte undertrykkes faglige vurderinger fra kommunens administrasjon. I Bergen har det eksempelvis de siste årene vært store problemer med dårlig luftkvalitet om vinteren. I et formannskapssystem ville det vært naturlig å kalle inn kommunens helsevern-etat for at de – på et rent faglig grunnlag – skal ha mulighet til å gi sine vurderinger rundt situasjonen og foreslå nødvendige tiltak. I et byrådssystem skjer dette svært sjelden. I stedet filtreres slike opplysninger gjennom det politiske nivået slik at Bergens politikere og innbyggere får informasjon om luftkvaliteten fra en byråd for byutvikling, klima og miljø som er utdannet interiørarkitekt.

På statlig nivå forestår direktorater og etater mye av den løpende saksbehandlingen. De har ofte store budsjetter og mange ansatte, og enkelte av dem deltar også i den løpende debatten med faglige vurderinger innen sine fagfelt. Helsedirektøren kan eksempelvis si at han synes Norge gjør for lite for å bekjempe røyking og foreslå konkrete tiltak. Norske kommuner – med et mulig unntak for Oslo – er ikke store nok til å organiseres i separate etater med egne direktører som på egne vegne kan bidra med motekspertise til det sittende politiske regimet. I Bergen er den faglige ekspertisen i kommunen sentralisert i syv byrådsavdelinger som grovt sett tilsvarer departementene på nasjonalt nivå.

Byparlamentarisme er dyrt

Innføring av parlamentarisme vil nødvendigvis medføre økte utgifter til heltidspolitikere og byråkrater. I Bergen består byrådet av syv heltidspolitikere. Disse syv byrådene har videre en politisk rådgiver hver. I tillegg må hver byråd ha sin egen byrådsavdeling, noe som fører til hyppige navneskifter og flytting av byråkrater mellom avdelinger, når byråder går av eller kommer til. Bergen kommunes byrådsavdeling for finans har de siste syv årene hatt intet mindre enn fem navn: Først byrådsavdeling for finans og service, deretter byrådsavdeling for finans, kultur og næring, deretter byrådsavdeling for finans, konkurranse og omstilling og så endelig byrådsavdeling for finans, konkurranse og eierskap.

Fordi bystyret i et parlamentarisk system må holdes adskilt fra resten av kommunens administrasjon, må bystyrets organer bygge opp sitt eget byråkrati. Partiene i bystyret må i tillegg få tilført større midler til sekretær- og utredningshjelp for å kunne matche politikerne i byrådet, som nå har hele kommunens administrasjon til sin disposisjon.

Det er reist forslag om innføring av parlamentarisme i mange kommuner i Norge (også i mange oppsiktsvekkende små kommuner, eksempelvis Askøy kommune med 24 000 innbyggere). I de fleste tilfellene er nok motivasjonen for forslagsstillerne økt politisk og økonomisk makt og prestisje, i mange tilfeller nok også med et element av misnøye med den sittende kommunale administrasjonen.

For lokale nessekonger gir kommunal parlamentarisme mange fordeler. Saker og diskusjoner som tidligere måtte opp i formannskapet eller kommunestyret, kan nå avgjøres bak lukkede dører. Vanskelige saker eller kreative prosjekter kan enklere manøvreres gjennom det politiske systemet. Det er derfor påtakelig at det alltid synes å være toppene – gruppelederne og ordførerne – som ivrer mest for å innføre systemet. Nedover i rekkene virker ikke entusiasmen å være overveldende.

Er formannskapsmodellen svaret?

Formålet med denne artikkelen er å trekke frem noen erfaringer og kjennetegn ved den parlamentariske modellen slik den praktiseres i Norge. Det faktum at det parlamentariske alternativet er dårlig, betyr ikke at vi skal skjønnmale formannskapsmodellen. Modellen har mange svakheter, men også mange kvaliteter – den viktigste at både posisjon og opposisjon deltar i den løpende politiske saksbehandlingen. I spørsmålet om innføring av kommunal parlamentarisme mener jeg det er folkevalgtes oppgave å reise konkrete forslag til forbedringer av formannskapsmodellen. Selv om innføring av parlamentarisme neppe blir en viktig valgsak, er det et spørsmål av større betydning enn mange forstår.

Mathias Furevik er varamedlem til landsstyret i Rødt fra Bergen.

Innføring av kommunal parlamentarisme innebærer ikke at kommunestyret tar makt fra noen andre, men at kommunestyret frivillig overfører makt til en liten maktelite på toppen.

På skolen lærer vi at parlamentarismen i Norge ble innført da Stortinget i 1884 tok makten fra svenskekongen og proklamerte «All makt i denne sal!». Med dette som bakteppe forsøker politikere fra mange partier – fra Ap til FrP – å kjøre frem kommunal parlamentarisme i norske kommuner. Den ordningen som norske kommuner vil innføre, dreier seg slett ikke om det innføringen av parlamentarisme på Stortinget var. Tvert imot: Innføring av kommunal parlamentarisme innebærer ikke at kommunestyret tar makt fra noen andre, men at kommunestyret frivillig overfører makt til en liten maktelite på toppen.

Kommuneloven bestemmer hvordan norske kommuner skal organiseres. Loven sier blant annet at alle kommuner må ha et kommunestyre, og at kommunestyret må velge en ordfører. Når det gjelder den konkrete utformingen av det politiske styringssystemet, er kommunene gitt store friheter. Det er naturlig, all den tid loven skal gjelde både for Oslo kommune med 600 000 innbyggere og Modalen kommune med 370 innbyggere. Den konkrete utformingen må likevel skje innenfor rammen av to alternativer: Formannskapsmodellen og den parlamentariske modellen.

I formannskapsmodellen velger bystyret et formannskap som arbeidsutvalg. I denne modellen tilsetter kommunestyret en administrasjonssjef (rådmann) for å forestå den administrative ledelsen av kommunen. Rådmannens plikter (og rettigheter) fremgår til dels konkret av loven. Rådmannen og formannskapet kan få delegert fullmakt til å avgjøre visse saker, eller saker kan delegeres til spesielle organer (eksempelvis et bygningsråd). Karakteristisk for denne modellen er det uttalte skillet mellom politikk og administrasjon: Rådmannen har ikke bare rett, men også plikt til å arbeide uavhengig av spesielle politiske interesser. Skal han eller hun instrueres, må det skje ved formelle (flertalls-)vedtak i de relevante organene.

I den parlamentariske modellen erstattes rådmannen og formannskapet med et byråd (i loven kalt kommuneråd). Byrådet velges ved vanlig flertallsvalg i bystyret. Det betyr at et flertall av partiene i bystyret må støtte dannelsen av byrådet. Skal byråder byttes ut, må også dette skje ved at disse velges av bystyret.

Som nevnt overtar et byråd oppgaver fra både rådmannen og formannskapet. I kommuneloven § 20 heter det blant annet om byrådets oppgaver:

Kommunerådet og fylkesrådet er den øverste ledelse for den samlede kommunale eller fylkeskommunale administrasjon, med de unntak som følger av denne lov.

I loven er det også gitt store muligheter for å delegere makt fra bystyret til byrådet:

Kommunestyret og fylkestinget kan selv tildele rådet avgjørelsesmyndighet i alle saker hvor ikke annet følger av lov. Rådet kan gi enkeltmedlemmer myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning i de tilfeller disse er tildelt ledelsesansvar etter nr. 1, hvis ikke kommunestyret eller fylkestinget har bestemt noe annet.

Hvordan fungerer byparlamentarismen – noen konkrete eksempler:

Færre bestemmer – opposisjonen stenges ute

I en formannskapsmodell deltar både posisjonen og opposisjonen i den løpende politiske styringen av byen. I Bergen hadde formannskapet i tiden før innføringen av parlamentarisme eksempelvis ukentlige møter og behandlet et stort antall saker. Både sakslistene og møtene var åpne. Ofte ble rådmannens innstilling endret, ikke sjelden på viktige punkter. Siden ingen av partiene hadde tatt stilling til saken før den kom til behandling i formannskapet, var det ikke knyttet politisk prestisje til utfallet.

I en byrådsmodell stenges opposisjonen ute fra det viktigste organet – byrådet. Byrådsmøtene er lukket, og i saker der byrådet innstiller til bystyret, blir sakslisten først offentlig etter at møtet er avholdt. Byrådet opererer i tillegg med hemmelige møter – såkalte byrådskonferanser – der viktige saker kan diskuteres bak lukkede dører, og uten at sakene eller vedtakene blir offentliggjort.

Når byrådet har levert sin innstilling til byrådet, skal saken manøvreres gjennom bystyret. De bystyrerepresentantene som representerer byrådspartiene, har i utgangspunktet kun i oppgave å klappe sakene gjennom. Om det påpekes feil eller mangler i de foreslåtte sakene, skjer det kun unntaksvis at bystyret ender opp med et annet vedtak enn det som var foreslått av byrådet. Da taper byrådet nemlig ansikt, og et slikt prestisjetap må unngås for enhver pris.

I praksis er det derfor kun en liten klikk på toppen (byrådet) som bestemmer hva bystyret skal vedta, altså en langt mer udemokratisk beslutningsprosess enn under et formannskapsregime. Man låser sakens utfall på et svært tidlig stadium. Både demokratisk og rent beslutningsmessig er ordningen en katastrofe.

Så kan det innvendes at dette er samme praksis, som den regjeringen opererer med. Er det ikke ofte slik at det såkalte «underutvalget » må løse de vanskelige sakene i regjeringen, og at stortingsrepresentantenes oppgave i etterkant bare er å sikre at saken passerer Stortinget med minst mulig støy? I et slik resonnement overser man noen viktige forskjeller. I de fleste store nasjonale saker blir saken først utredet av et utvalg eller en komité. Så sendes utvalgets innstilling ut på høring. Her kan viktige motforestillinger og kvalitativt bedre forslag komme frem. De fleste sakene blir også underlagt nokså omfattende behandling i Stortinget. Selv med en flertallsregjering hender det ofte at forslag blir justert om motforestillinger, og bedre forslag blir presentert.

Alt blir (parti)politikk

Som nevnt blir byrådet i en byrådsmodell både politisk og administrativ ledelse i kommunen. Hele kommunens apparat blir da mobilisert for å fremstille det sittende regimets politikk i best mulig lys. I Bergen kommune har byrådet blant annet bygget opp en enorm informasjonsavdeling med 32 medarbeidere som utelukkende arbeider med å markedsføre byrådets suksesshistorier og undertrykke eventuelle tabber og pinligheter.

Opposisjonens mulighet til å innhente opplysninger fra kommunens administrasjon blir sterkt begrenset. På samme måte undertrykkes faglige vurderinger fra kommunens administrasjon. I Bergen har det eksempelvis de siste årene vært store problemer med dårlig luftkvalitet om vinteren. I et formannskapssystem ville det vært naturlig å kalle inn kommunens helsevern-etat for at de – på et rent faglig grunnlag – skal ha mulighet til å gi sine vurderinger rundt situasjonen og foreslå nødvendige tiltak. I et byrådssystem skjer dette svært sjelden. I stedet filtreres slike opplysninger gjennom det politiske nivået slik at Bergens politikere og innbyggere får informasjon om luftkvaliteten fra en byråd for byutvikling, klima og miljø som er utdannet interiørarkitekt.

På statlig nivå forestår direktorater og etater mye av den løpende saksbehandlingen. De har ofte store budsjetter og mange ansatte, og enkelte av dem deltar også i den løpende debatten med faglige vurderinger innen sine fagfelt. Helsedirektøren kan eksempelvis si at han synes Norge gjør for lite for å bekjempe røyking og foreslå konkrete tiltak. Norske kommuner – med et mulig unntak for Oslo – er ikke store nok til å organiseres i separate etater med egne direktører som på egne vegne kan bidra med motekspertise til det sittende politiske regimet. I Bergen er den faglige ekspertisen i kommunen sentralisert i syv byrådsavdelinger som grovt sett tilsvarer departementene på nasjonalt nivå.

Byparlamentarisme er dyrt

Innføring av parlamentarisme vil nødvendigvis medføre økte utgifter til heltidspolitikere og byråkrater. I Bergen består byrådet av syv heltidspolitikere. Disse syv byrådene har videre en politisk rådgiver hver. I tillegg må hver byråd ha sin egen byrådsavdeling, noe som fører til hyppige navneskifter og flytting av byråkrater mellom avdelinger, når byråder går av eller kommer til. Bergen kommunes byrådsavdeling for finans har de siste syv årene hatt intet mindre enn fem navn: Først byrådsavdeling for finans og service, deretter byrådsavdeling for finans, kultur og næring, deretter byrådsavdeling for finans, konkurranse og omstilling og så endelig byrådsavdeling for finans, konkurranse og eierskap.

Fordi bystyret i et parlamentarisk system må holdes adskilt fra resten av kommunens administrasjon, må bystyrets organer bygge opp sitt eget byråkrati. Partiene i bystyret må i tillegg få tilført større midler til sekretær- og utredningshjelp for å kunne matche politikerne i byrådet, som nå har hele kommunens administrasjon til sin disposisjon.

Det er reist forslag om innføring av parlamentarisme i mange kommuner i Norge (også i mange oppsiktsvekkende små kommuner, eksempelvis Askøy kommune med 24 000 innbyggere). I de fleste tilfellene er nok motivasjonen for forslagsstillerne økt politisk og økonomisk makt og prestisje, i mange tilfeller nok også med et element av misnøye med den sittende kommunale administrasjonen.

For lokale nessekonger gir kommunal parlamentarisme mange fordeler. Saker og diskusjoner som tidligere måtte opp i formannskapet eller kommunestyret, kan nå avgjøres bak lukkede dører. Vanskelige saker eller kreative prosjekter kan enklere manøvreres gjennom det politiske systemet. Det er derfor påtakelig at det alltid synes å være toppene – gruppelederne og ordførerne – som ivrer mest for å innføre systemet. Nedover i rekkene virker ikke entusiasmen å være overveldende.

Er formannskapsmodellen svaret?

Formålet med denne artikkelen er å trekke frem noen erfaringer og kjennetegn ved den parlamentariske modellen slik den praktiseres i Norge. Det faktum at det parlamentariske alternativet er dårlig, betyr ikke at vi skal skjønnmale formannskapsmodellen. Modellen har mange svakheter, men også mange kvaliteter – den viktigste at både posisjon og opposisjon deltar i den løpende politiske saksbehandlingen. I spørsmålet om innføring av kommunal parlamentarisme mener jeg det er folkevalgtes oppgave å reise konkrete forslag til forbedringer av formannskapsmodellen. Selv om innføring av parlamentarisme neppe blir en viktig valgsak, er det et spørsmål av større betydning enn mange forstår.

 

Christoffer Ellingsen er vaktmester og landstyremedlem i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, kommunestyrerepresentant for Rødt og sekretær i LO i Vesterålen.

De fleste som sier de trenger mer kunnskap for å starte boring i Lofoten, Vesterålen og på Senja, har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.

Ingen steder langs norskekysten og få plasser på kloden, har historisk og fram til i dag, hatt så rikt naturmiljø som den nære kysten utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette kompliserte økologiske systemet er først og fremst verdifullt fordi:

• Det fins unike naturverdier her.
• Det tillater et enormt uttak av marin førsteklasses menneskemat i store mengder hele året og hvert år.
• Det er bærer av en særegen kystkultur.

Oljevirksomhet er den største trussel mot dette noensinne.

I dagens samfunn og kapitalistiske system, dreier spørsmålet om norsk oljepolitikk for finans- og industrieliten seg like lite om energipolitikk som spørsmålet om framtida til oppdrettsnæringa, dreier seg om matproduksjon. Noen miljøer og deler av samfunnets folkevalgte maktposisjoner vurderer olje og mat som viktige strategiske ressurser. Det gjelder både i en nasjonal og global sammenheng. Pentagon og NATO er nok også inne på slike tanker!

Men når Statoil-sjef Helge Lund og andre i ledende posisjoner i oljebransjen snakker om at åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja er viktig for å sikre forsyning av energi, er dette i beste fall et helt underordna argument. For ikke å snakke om argumentet om at oljenæringa skal berge bosettinga i dette området. Uansett hvor frekke anslagene for hvor mange kompetansearbeidsplasser Statoil beregner vil tilfalle regionen med de mest «positive» senarioer, rikkes ikke aksjekursen en desimal. For investorene er derimot størrelsen på oljereservene i selskapet helt avgjørende, og aksjekursen gir umiddelbar respons.

Hoveddrivkreftene innafor spesielt disse næringene, er utsiktene til enormt store profitter som igjen tiltrekker seg de mest utbyttekåte finansspekulanter.

Tilslørende og vikarierende argumentasjon fra Guri Ingebrigtsen, tidligere både statsråd i Stoltenberg 1 regjeringa og ordfører i Vestvågøy, fortsatt lokalpolitikere og styreleder i lobbyorganisasjonen LoVe Petro, opptrer som nyttig klov for oljebransjen, når hun argumenterer med at fattige kvinner i Afrika i det minste kunne få en moped å kjøre med når de henter vann fra brønnen. (Sagt i åpent debattmøte på Sortland november 2008). Til det trengs det jo bensin! Altså må vi pøse på med oljeleiting for å sikre denne muligheten.

Minst like tilslørende er det når oljenæringa sjøl og lokale lobbister det siste året har brukt mesteparten av tiden på å argumentere for mer kunnskap om området før det tas stilling til oljeboring. Derfor må området legges under Petroleumslovens paragraf 3, altså starte en åpningsprosess med konsekvensutredning. Denne strategien er styrt av ett forhold: De kommer uansett ikke utenom fordi en slik konsekvensutredning må være neste skritt om området skal åpnes. Men de fleste av de aktive aktørene for mer kunnskap har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.

Når disse forholdene tas opp innledningsvis, er det for å understreke at kampen om kysten langs Lofoten, Vesterålen og Senja i første rekke dreier seg om å slåss mot verdens mektigste næring i vårt stadium av kapitalismen. I tillegg en ressurs som både i fred og ikke minst som en del av krigsmakta, en den viktigste smøring av samfunns- og krigsmaskineriet. I denne sammenhengen blir lokalt næringsliv, verdens største torskebestand, et unikt naturmiljø, sårbart, komplisert og svært verdifullt økologisk system, ytterligere CO2 utslipp – smått eller ingenting for de globale finansog maktinteressene.

Ingen seier er for liten til å feires

Enhver seier i denne kampen er derfor uhyre viktig å ta vare på for oss motstandere. Den peker framover mot en mulig maktforsyning til fordel for lokalbefolkninga og generell bedre framtid i global målestokk for folk flest. Samtidig veit vi at det blir omkamp på omkamp.

Intensjonen med å ta opp saken her, er derfor først og fremt å få fram det unike med dette området både i forhold til næring, natur og miljø.

Det er å håpe på at mange får en større forståelse for at grensen må gå her, om ikke andre steder, for oljenæringa i Norge. Disse og andre argumenter vil være gyldig også i de kommende kampene.

Lofoten, Vesterålen og Senja

Lofoten og Vesterålen er lette å kjenne igjen på norgeskartet fordi det skjærer ut som en mothake nord for midten av en ellers ganske jevn kurveforma kystlinje. Området ligger nord i Nordland, helt ved grensa til Troms. Senja er landområdet (Norge nest største øy) helt sør i Troms fylke. Utenfor kystlinja finner vi området der den norske kontinentalsokkelen er smalest. Bosetting, næring og utvikling på Senja er temmelig likt Lofoten og Vesterålen. Senja-området blir i liten grad behandla særskilt.

I forhold til arealet er Lofoten og Vesterålen ett av de tetteste befolkede områdene i Nord-Norge. I de to regionene bor det vel 60 000 innbyggere, omtrent likt fordelt. De største sentra har tatt bystatus, men ingen har likevel mer enn 5000 innbyggere. Hele befolkningen bor godt spredt på øyer forbundet med ferger, bruer og tunneler. Innen en distanse på mellom en til tre timers bilkjøring, når de fleste innbyggerne byene Harstad (23 000) og Narvik (18 000).

Over flere tiår har innbyggertallet gått ned og reduksjonen har relativt sett vært større her enn i mange andre regioner både i Nord-Norge og ellers langs kysten. Som en naturlig følge av dette, er også gjennomsnittsalderen i befolkningen høyere her enn gjennomsnittet i landet. Alle er enige i at dette medfører utfordringer for framtida til regionen.

Kampen om mulige olje- og gassressurser

2. januar 2009 åpna NRK Nordland sin morgensending med følgende utsagn fra daværende administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening (OLF), Per Terje Vold:

Havområdet utenfor Lofoten og Vesterålen er de mest attraktive på norsk sokkel, og oljenæringen tror leting i nord blir den viktigste saken i den kommende valgkampen.

Denne saken en av de mest debatterte enkeltsakene i valgkampen, og ble gjennom det for første gang satt på dagsorden som en nasjonal sak. I etterkant av valget, var de fleste enige om at dette som enkeltsak ikke hadde særlig stor betydning for valgutfallet. Men saken ble debattert i partilederdebatter, og olje i Lofoten og Vesterålen måtte også sentrale politikere forholde seg til.

Men for mange av oss som bor her, og ikke minst fra oljenæringa, var mulige oljeog gassressurser i dette området kjent allerede flere tiår tidligere. Fra tidlig 1970-tallet har den smale kyststripa vært viet oppmerksomhet fra oljenæringa. Interessante geologiske strukturer på Andøya på nordspissen av Vesterålen førte til at oljeselskapet Norminol med lokale eiere ble etablert i 1971. De påfølgende årene ble det foretatt oljeleting både på land og i helt nære kyststrøk uten resultat. Seinere seismiske undersøkelser har holdt interessen oppe, særlig for området på vestsiden av Senja og sørover Vesterålen til Lofotodden. På oljespråket er dette blitt hetende blokken Nordland VI, Nordland VII og Troms II.

Etter hvert som de store oljefunnene i Nordsjøen begynte å tømmes, har også de store oljeselskapene retta fokuset mer nordover. Det pågikk en hard kamp om full åpning av vårt område i forbindelse med utarbeidelsen og vedtak av Forvaltningsplanen Lofoten – Barentshavet (Stortingsmelding 8, 2005–06). Vedtaket her ble et kompromiss som innebar at oljeselskapene ikke skulle slippes til, men at staten skulle drive seismiske undersøkelser og forskning på andre bunnforhold og kartlegging (Mareano). I tillegg skulle det drives et eget prosjekt knyttet til forskning på fuglelivet (Seapop). Resultatene av dette skulle samla danne grunnlag for evaluering av Forvaltningsplanen i 2010. Tidsmessig ble det ikke slik, og som sak til Stortinget ble den utsatt til våren 2011. Men de ulike forskningsrapportene ble lagt fram fra april 2010 og utover året. Det dreier seg om nærmere 2000 sider med komprimert teknisk fagstoff og samfunnsanalyser.¹ Her finner vi blant annet at statens sine egne faginstanser som Direktoratet for Naturforvaltning, Klima- og forurensningsdirektoratet og Havforskningsinstituttet har gitt råd om å ikke åpne området for oljevirksomhet i sine uttalelser. I tillegg har ulike institusjoner på oppdrag, særlig fra oljeinteresser, lagt fram en rekke rapporter rundt ulike forhold i saken. Parallelt med dette har de ulike interessene i saken organisert seg og drevet aktivt påvirkningsarbeid overfor politikere, næringsdrivende og befolkningen ellers.

Organiserte oljetilhengere

I samarbeid med kommunale-, regionale- og fylkespolitiske fora har lokale næringsinteresser danna lobbyorganisasjonen LoVe Petro. Denne organisasjonen har vært oljeforkjempernes viktigste lokale redskap, og er tilført flere millioner i direkte offentlig støtte, først og fremst gjennom såkalte RDA-midler (regionalt differensiert arbeidsgiveravgift), fra privat næringsliv og ikke minst støtte fra oljeselskapene. Direktøren for organisasjonen er tidligere ordfører i en av kommunene, fortsatt AP-politiker og også deltaker i regionrådet i Vesterålen. Lokalt har også andre enkeltpolitikere og regionrådene i Lofoten og Vesterålen vært aktive. Flere av de samme politikerne som sitter i ledelsen i LoVe Petro, er også med i regionrådene, og har sittet på pengesekken til RDA-midlene. Det er politikere fra Høyre, Ap og FrP som har vært sentrale her som på nasjonalt plan. Under en aksjon blant fiskere på Værøy hadde en av båtene festa banner langs skutsida hvor de ba Eva Joly om hjelp til gransking!

Samrøret mellom politikk og næringsliv har også vært utvikla på andre områder blant annet ved delvis næringslivsbetalte reiser til oljeinstallasjoner i Hammerfest og Kristiansund. Tross fokus på disse forholdene, lot en rekke ordførere fra distriktet seg villig bli påspandert middag av LoVe Petro da de sist var på lobbytur hos statsministeren, i januar 2011. Flere av de samme personene sto også i ledelsen for å kuppe gjennom vedtak for å starte åpningsprosess for olje i Vesterålen regionråd sitt årsmøte i 2010. Utenom dagsorden og som benkeforslag ble dette vedtatt mot en stemme. Deretter ble saken behandla i kommunestyrene til de samme deltakerne som for det meste var ordførere. Altså en motsatt «demokratisk» prosess i de lokale politiske fora. Samme framgangsmåte har også vært gjennomført i Lofoten. Med flertall i samtlige kommuner av Ap, H og FrP med ulike allianser, må ingen forundres over at det i alle kommunestyrer som behandla saken, bortsett fra ett, ble vedtak for å støtte til å gå videre for åpning (konsekvensutrede etter Petroleumsloven).

Andre viktige deltakere i debatten er sentrale fylkespolitikere fra særlig Arbeiderpartiet og LOs distriktssekretær i Nordland.

De sentrale oljeinteressene er først og fremst organiserte i OLF (Oljeindustriens landsforening), som er sterkt engasjert i saken. Statoil har lagt et betydelig press på politikere, og har drevet aktivt nettverksbygging og opinionspåvirkning, blant annet gjennom annonsekampanjer. Statoildirektør Helge Lund har flere ganger vært i området, og deltatt på såkalte dialogmøter. Da stiller lokale politikere og næringsinteresser opp, som om det var den øverste statsmakta som kom på visitt. For ytterligere å understreke betydningen av dette området og områdene lengre nord i Barentshavet, har Statoil oppretta en egen avdeling som arbeider med «Strategier for olje- og gassutbygging i Arktis». Direktøren for dette er Hege Marie Norheim som blant annet sier dette om Lofoten og Vesterålen (Nordisk Ministerråd 2010):

Dette er definitivt det mest attraktive området på norsk sokkel i dag når det gjelder muligheten for å finne nye store felt som kan gi grunnlag for uavhengige utbygginger og ny infrastruktur. Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.

Argumentene fra de som presser på for utbygging, er slik jeg har erfart, først og fremst følgende:

• Det er et stort behov for arbeidsplasser, og da særlig kompetansearbeidsplasser, i området for å stoppe/begrense fraflytting.
• Det er fullt mulig å både drive oljevirksomhet og andre maritime næringer i Lofoten og Vesterålen – nøkkelordet er sameksistens.
• Det har gått bra i 40 år i Nordsjøen, det viser at oljenæringa også her kan drives uten problemer.
• Oljenæringa er landets største næring både når det gjelder inntekt og sysselsetting. For å holde denne i gang må derfor nye leiteområder åpnes. I den sammenheng er Lofoten og Vesterålen «indrefileten».
• For å opprettholde den norske velferdsstaten, må inntektene fra oljenæringa fortsette.
• Verden trenger fossile energikilder. Dette gjelder spesifikt den fattige delen av jordas befolkning.
• Den norske oljeproduksjonen er verdens reneste og minst risikofylte.

Det er særlig de to første punktene som er spesifikke i argumentasjonen for oljeutbygging i vår region. Disse er spesielt relevante ettersom både Lofoten og Vesterålen har hatt en klar tilbakegang i folketallet. Begrepet «sameksistens», som innebærer at både fiskerinæringa og oljenæringa kan operere i dette området uten at det hindrer noen av dem i nevneverdig grad, er også sentral i ja-sidas argumentasjon, og dukker opp i enhver debatt om Lofoten og Vesterålen.

Den organiserte oljemotstanden

I forkant av den forrige behandlinga av «Forvaltningsplan for Lofoten– Barentshavet» i 2006 var det lokale aktivister sammen med fiskeri- og naturverninteresser som gikk sammen og danna de to lokale folkeaksjonene «Vesterålsaksjonen: Petroleumsfritt område utafor Lofoten og Vesterålen» og «Lofotaksjonen: Varig vern av Nordland VI og VII» vinteren 2006. Begge aksjonene gikk senere inn i alliansen «Petroleumsfritt Lofoten og Vesterålen» som ble etablert høsten 2007, og som i tillegg besto av de fire organisasjonene Natur og ungdom, Bellona, WWF og Naturvernforbundet. Denne alliansen mellom lokale aksjonister og støttespillere og de store, etablerte miljøorganisasjonene løfta kampen mot åpning av Lofoten og Vesterålen flere hakk.

I januar 2009 ble kampen mot olje i Lofoten og Vesterålen virkelig heva til en nasjonal sak gjennom opprettelsen av «Folkeaksjonen – oljefritt Lofoten og Vesterålen» og senere ble også «Senja» inkludert. Dette erstatta all tidligere organisering, og dermed var den folkelige motstanden samla i en organisasjon. De tidligere nevnte natur- og miljøvernorganisasjonene fortsatte sin deltakelse, og har vært og er avgjørende støttespillere. I den daglige aktivismen er det riktig å særlig holde fram Natur og Ungdom som en svært viktig ressurs. Både formelt og reelt var det helt fra starten særlig to viktige forhold den nye organisasjonen holdt fast på: Det viktigste var å beholde og forsterke at sentret for motstand måtte forankres i Vesterålen og Lofoten. Dernest at kontakten og alliansen med kystfiskerne var avgjørende. Nå i innspurten av kampen i denne fasen har denne strategien vist seg å være helt avgjørende. Som et tredje punkt ble det lagt en strategi om primært å kjempe for de enormt rike natur- og næringsverdiene. Derfor ble folkeaksjonen ikke å hete noe om «mot oljeboring» eller «varig vern». Også dette har vist seg å være riktig.

Det viktigste grunnlaget for engasjementet er at når det gjelder forvaltning av kystområdene i Lofoten og Vesterålen, må det velges mellom videreutvikling av en næring basert på bærekraftige, fornybare matressurser eller en kortvarig mulig oljeboom med en rekke negative konsekvenser for befolkning, natur, miljø og klima. De viktigste argumentene for å beskytte området mot oljenæringa har vært og er følgende:

• På det samme området som det sannsynligvis er oljeforekomster, finner vi de rikeste kystnære fiskeriene i Norge (jamfør Lofotfisket) som forvaltes på en bærekraftig måte, og har et historisk stort totalkvantum.
• Det samme området er gyte-, oppvekstog vandringsområde for en rekke fiskearter som også er viktige høstingsressurser både nord og sør for Lofoten, Vesterålen og Senja.
• Området er svært artsrikt og omfangsrikt med hensyn til både fugleliv og sjøpattedyr.
• Både på sjø og land vil oljenæringa med stor sannsynlighet fortrenge de tradisjonelle næringene knyttet til de fornybare resursene det har vært høsta på i mange hundre år.
• Seismikkskyting, dvs. undersøkelser som oljenæringa trenger for å kartlegge sannsynligheten for petrofunn, har skadelige ringvirkninger og er helt uakseptabelt i dette skjøre natur- og ressursrike området.
• Sameksistens mellom kystfiskeriene og oljenæringa slik vi kjenner oljenæringa i dag, er ikke mulig uten ubotelig skade for kystfiskeriene.
• Oljevirksomhet vil være en konstant trussel mot de tradisjonelle maritime næringene og naturforhold i forhold til utslipp fra leting, produksjon og transport. Konsekvensene vil være større her enn noen andre steder landskysten.- Norsk olje og gass som produseres som energikilde, slipper ut klimagasser som er like farlige for kloden som andre fossile energikilder.

 

De forholdene i debatten om Lofoten og Vesterålen som har sterkest tilknytning til den lokale situasjonen, er naturforhold, fiskeri, sameksistens og befolkningsutvikling. Alle disse har en sammenheng med hverandre. Denne rekka med argumenter gjør at motstanden er tufta på et bredt grunnlag. Den mest næringsinnretta fiskeriinteressen kan gå sammen med ytterliggående naturverninteresser. Det er vanskelig å delta i debatten uten å en viss forståelse for sammenhengene mellom de ulike faktorene.

Særegne naturforhold eneste grunn til bosetting akkurat her

Langs kysten av øyene i Lofoten og Vesterålen er den norske kontinentalsokkelen på det smaleste. Utfor Bleik på Andøy er det bare 6 km ut til «stordjupta». Golfstrømmen stryker nærmere land her enn noen andre steder. Den smale og grunne kontinentalsokkelen (100–300 meter) ender i «eggakanten» som stuper ned til ca. 2000 meter. Her møtes flere havstrømmer, og varmt og kaldt vann blandes. Dette fører til at svært næringsrikt vann kommer til overflaten, og bretter ut et unikt matfat til en hel næringskjede fra mikroorganismer, åte, fiskeegg og en rekke fiskearter til sjøpattedyr som sel og hval. Over havflaten fins noen av Europas største konsentrasjoner av sjøfugl og andre fuglearter (blant annet sterke bestander av ørn og andre rovfugler). Alt dette har igjen danna grunnlaget for bosetting og næringsaktivitet helt ut i havgapet, og her har vi derfor en av Nord- Norges tetteste befolkede områder fordelt på mange mindre kystsamfunn.

Med vanlig sjarkfart kan disse dyrerike områdene nås på 1 til 3 timer fra en rekke steder langs Lofoten og Vesterålen. Den smale og næringsrike kontinentalsokkelen er årsaken til at mindre fartøyer med enmannsbesetning i løpet av en dag kan laste båten med førsteklasses mat. Mens dette skrives, er det slike sjarker ute med to juksamaskiner, og tar på land opp mot 1500 kg prima torsk på dagen. Dette gjøres med relativt lavt forbruk av energi eller andre innsatsfaktorer annet enn egen arbeidskraft. Inntektene fra dette går i stor grad direkte i lomma på fiskeren. På land er det bygd opp mottak for disse ressursene som både tar seg av foredling og, i de senere år i større grad, pakking og transport av det ferske, høyverdige produktet direkte til det sentral-europiske markedet.

Det sies at frisørnæringa på Sortland, handelssenteret og det største tettstedet, merker godt tilstanden i fiskeriene på sin bunnlinje. Årlig førstehåndsverdi av kystfisket ilandført i Lofoten og Vesterålen er på mer enn 2 milliarder, temmelig likt fordelt på de to regionene (tall oppgitt fra Norges Råfisklag). I tillegg tas det store mengder sild tidvis helt nær land i det samme området, mens silda er på vandring sørover til gyting på Mørekysten.

Dette er den eneste grunnen til at regionene er såpass tett befolka, og at folk har bygd opp små livskraftige samfunn og tettsteder ytterst mot havet. Disse ressursene er det høsta av så lenge det har bodd folk her. Hittil har menneskelig rovdrift ikke klart å utrydde arter, sjøl om noen er redusert og er i faresonen. De mange hundre år fisket og fangsten har pågått, har kompetansen og teknologien på området utvikla seg enormt. Det gjelder både hvilke båttyper som til enhver tid har vært mest tilpassa, hvor de beste fiskeområdene og havneforholdene befinner seg, hvilke vandringsmønster fisken benytter, hvordan bunnforholdene og strømforholdene er, hvordan «lese» været lenge før de mer offisielle værmeldinger kommer over eteren eller på skjermen, hvilke redskaper som er de mest effektive og mye, mye mer. I tillegg er det utvikla kunnskaper, erfaringer og en tilknyttet kultur som strekker seg langt ut over det som gjelder det direkte fangstleddet.

I global sammenheng er dette området ansett for å være et av jordas vakreste kystområder som er svært interessant for rekreasjon og turisme. Her drives næringsaktivitet basert på fornybare matressurser og et bærekraftig forvaltningsregime. Lofotfisket og skreifisket er begreper kjent langt ut over landets grenser.

Kompliserte økosystemer

I tillegg til at området er et enormt matfat for mennesker og dyr, har en rekke dyrearter også gjort det til sin fødestue. For at dette skal fungere slik at artene kan vokse opp, er det en rekke faktorer som må passe til hverandre næringsmessig, tidsmessig og i forhold til blant annet temperatur, strøm og vind. Etter fødsel/utklekking drar flere arter ut på næringsvandring, og store bestander har sine oppvekstområder andre steder (eksempelvis torsk og sild), som igjen er grunnlaget for fangst og bosetting på disse stedene.

Området er et komplisert økosystem som det bare i noen grad er forska på. For få år siden ble det for eksempel oppdaga enorme korallrev i området, og de nye forskningsrapportene kan i dag fremdeles bare antyde i hvilken grad disse har betydning for den totale næringskjeden. Når og hvor stammen av kysttorsk gyter, er et annet område som ennå ikke er kartlagt. Det er også registrert oljespisende organismer i området utafor Bleik, og også andre registrering tyder på at det er lekkasje av gass fra bunnen. Er også dette en del av næringskjeden, og vil en tukling med en mulig naturlig gass-/ oljelekkasje påføre skadelige endringer i økosystemet? Ved å sette dette på spill uten å vite hva konsekvensene blir, trues både det naturlige mangfoldet og menneskelig næringsaktivitet.

Med andre menneskelige inngrep enn tradisjonell fangst kan prosessen bli forstyrret og systemet kollapse. Seismikkskyting kan absolutt være et slikt inngrep. Utafor Vesterålen, på et av de viktigste fiskerike områdene for den stedbundne kystflåten, ble det sommeren 2009 gjennomført såkalt 3D-skyting. Det innebar at et skip slepte 6 kabler med en lengde på 6 km hver etter seg, samtidig som det ble skutt med kraftige luftkanoner fra de samme kablene. Sjøl om dette er «lovlig», kan ikke dette karakteriseres som annet enn miljøkriminalitet. De begrensa undersøkelsene som er gjort rundt konsekvensene av seismikkskyting, viser at yngel og larver blir drept like i nærheten av luftkanonene, og at den i mange mils avstand har en skremmeeffekt på fisk. Når vi samtidig vet at slike undersøkelser foretas kontinuerlig så lenge det drives olje- og gassvirksomhet i et område, er det helt uakseptabelt på denne smale kontinentalsokkelen.

Et annet ødeleggende resultat av oljeutvinning kan være temperaturøkninger som ligger utenfor de naturlige variasjonene. Det er kjent at den viktigste økonomiske ressursen som gyter her, torsken, er intolerant overfor store temperaturforskjeller. Den er i tillegg avhengig av tilstrømning av raudåta på riktige tidspunkt for å lykkes med gytingen. Denne problematikken illustrerer hvor viktig det er at vi tar vare på de naturgitte forholdene, som sørger for at hovednæringa i regionene – de maritime ressursene – kan bestå.

Dette argumentet gjør at mesteparten av lokalbefolkningen, som forstår kystfiskets betydning, har svært få betenkeligheter med å alliere seg med de mest tydelige miljøorganisasjonene, til tross for at disse har møtt en del skepsis tidligere. Det er ikke uvanlig å høre uttalelser fra sindige vesterålinger om at vedkommende ikke er enig i Bellona, WWF eller Natur og Ungdom, men at de allikevel støtter dem fullt ut i det de gjør i denne saken. Denne alliansen mellom næring, kystbefolkninga og miljøinteressene har vært avgjørende for å holde trykket oppe mot det sentrale, politiske maktapparatet, og er som dynamitt i kampen mot oljekapitalen.

Arbeidsplasser

At oljevirksomhet i LoVeSe vil ha avgjørende betydning for å berge bosettinga i regionen, er offisielt de lokale oljetilhengernes viktigste argument for å slippe oljenæringa til i disse områdene.

Gjennom utvikling av fangstteknologi og ved at høyforedling av fisk er globalisert, har behovet for lokal arbeidskraft i Lofoten og Vesterålen blitt dramatisk redusert de siste 50 årene. Dette er hovedgrunnen til den store reduksjonen av befolkningen i regionen, som har ramma de ytterste kystområdene i regionen sterkest. Bø kommune på yttersiden av Vesterålen, som minste og nok historisk sett den mest fiskeriavhengige kommunen, har hatt størst nedgang i folketallet. Fra 1980 til 2004 har befolkningen blitt redusert med 32,5 %, og nedgangen har fortsatt etter det og er nå i underkant av 2800. Det er derfor svært forståelig at oljenæringas argument om arbeidsplasser i kjølvannet av et eventuelt oljefunn, faller i god jord. Vår erfaring er at dette naturlig nok også er lettest å feste litt til der fraflyttinga har vært størst.

Men dette argumentet er nå langt på vei parkert. Flere rapporter som er kommet de siste årene, regner det som lite sannsynlig at nye, stedbudne og varige arbeidsplasser vil følge med en eventuell oljevirksomhet.2 I alle tilfeller er dette avhengig av at basefunksjoner blir lagt hit, eller at det vil bli lokal ilandføring og produksjon av eventuelle funn. I dag er det operatørselskapene som har hånda på rattet, og legger til rette for sine interesser, og da vurdert ut fra økonomiske markedsforhold og deres egen bunnlinje. Hva som tjener fraflyttingstrua distrikt, er sjølsagt ikke noe aksjeeierne bryr seg en døyt om.

På tross av sterke krav fra et samla politisk miljø i Finnmark om ilandføring, valgte eksempelvis oljeselskapet ENI en havbasert løsning for utbygging av Goliat-feltet og dermed minimale sysselsettingsvirkninger på land, og fikk oppskriftsmessig støtte for det hos sentrale myndigheter.

Da oljenæringa ble bygd opp på begynnelsen av 1970-tallet, fikk den hovedsete i og rundt Stavanger. Det er også bygd opp andre steder med oljerelatert industri og utviklingssenter på Vest- og Østlandet, men i forsvinnende liten grad i Nord-Norge. De løftene som ble gitt til Helgeland i forbindelse med oppbygging og drift av oljevirksomheten utafor kysten der, ble med løftene. Snøhvit i Hammerfest skulle bli det store utstillingsvinduet for oljenæringas «distriktssatsing». Resultatet ble magert i forhold til de enorme investeringene og de kolossale verdiene som er beregna tatt ut: Noen hundre arbeidsplasser etter anleggsfasen, kjøp av tjenester lokalt i anleggsfasen på noen få prosent av totalinvesteringene. Mye har vært fokusert på at ikke ubetydelige beløp, rundt 100 millioner årlig i eiendomsskatt, er gevinst til Hammerfest, men samtidig har dette ført til utarming av distriktene rundt. Til sammenligning er det gjort investeringer i Snøhvit-anleggene for mer enn 60 milliarder, og det er beregna henta ut verdier for det mangedobbelte.

I tillegg er sjølsagt oljenæringa minst like ivrig i å øke profitten gjennom reduserte kostnader som andre næringer, og de har ressurser til å utvikle teknologi til erstatning for mennesket. Etter at en av lederne i Statoil for noen år siden var i regionen og diskuterte en mulig oljeframtid, ble det etter et intervju med bladet Vesterålen slått opp at store sjøbaserte olje- og gassanlegg «hvor som helst» kan styres av en joystick fra et kontor i Stavanger. Det er svært lite trolig at et lite bygdesamfunn som Bø kommune med under 3000 innbyggere og Harstad som nærmeste by to-tre timers bilkjøring unna og allerede etablert senter for «kompetansearbeidsplasser» innen petro, skal få stedbudne arbeidsplasser innen direkte oljevirksomhet.

I avisa Klassekampen 25. februar 2011 avdekkes det at trykket for å komme i gang i Lofoten, Vesterålen og Senja er sterkest fra Rogaland og oljemiljøet i Stavanger. Leder i Rogaland Arbeiderparti sier til avisen:

Det er klart oljeleiting i Lofoten og Vesterålen er en viktig sak for Nord-Norge. Men det er minst like viktig for oss i Rogaland.

Det kom enda sterkere signaler fra APs sin ordførerkandidat i Stavanger til statsminister Stoltenberg like før de gikk inn i de siste regjeringsforhandlinger med SV og Sp om saken.

Med bakgrunn i en sannsynlig utvikling har oljemotstanderne heile tida hevda at det vil bli en del arbeidsplasser innen tjenesteytende næringer og tekniske fagområder, dersom det fins drivverdige oljeforekomster her. Men at ei oljenæring i dette området vil støvsuge den maritime kompetansen i tillegg til å båndlegge kystfiskerne sine mest attraktive områder. I tillegg til det har vi hevda og i praksis sett at seismikkskyting legger et uholdbart trykk på de samme kystfiskerne. I Rapport 2010/20 fra Vista analyse etter oppdrag fra Miljøverndepartementet trenger vi ikke gå lenger enn til rapportens sammendrag side 10 for å lese dette på typisk forskerspråk:

Etter vår vurdering kan det ikke utelukkes at petroleumsnæringen vil tvinge fram en raskere strukturrasjonalisering innen fiskerinæringen som også på sikt vil tvinge fram en omfordeling av fiskerikvotene mellom kystfiskeflåten og havfiskeflåten, selv om det ikke er aktuell politikk i dag. Dette vil ikke ha betydning for utnytting av fiskeri- og havbruksresurssene, men det kan ha geografiske fordelingseffekter og/eller fordelingseffekter mellom ulike fartøygrupper.

En slik analyse ser langt på vei også ut til å bli støtta av Statoils egen nordområdedirektør Hege Marie Norheim som etter et møte på Andenes 1. desember 2010 blir referert slik i Andøyposten:

Så at det blir noe tap av eksisterende arbeidsplasser, det tror jeg.

Det er fullt mulig å si tilnærma det samme, at mulig oljearbeidsplasser mest sannsynlig ikke vil komme i tillegg, men i beste fall som erstatning for de arbeidsplasser i fornybare næringer som oljenæringa har fortrengt.

Sameksistens er ikke mulig

Sjøl de mest rabiate tilhengere av å åpne for full oljeleiting, må forholde seg til de tradisjonelle ressursene i havet. Ja-folkets honnørord «sameksistens» innebærer en tro på at fiskerinæringa vil bestå, i lykkelig forening med oljenæringa. Politikere som er for olje, kan til og med gå så langt som til å si at om det blir konflikt, skal fisk komme foran olje.

Ordfører i Andøy og leder i Vesterålen Regionråd, Jonni Solsvik, som også sitter i ledelsen i partiet Høyre nasjonalt, er «krystallklar » på hva som er viktigst av fiskeri og oljeutvinning (nettstedet vol.no):

Dersom vi kommer i en situasjon som viser at det ikke er forenlig med sameksistens i disse områdene, må oljenæringen vike. Det må ikke være tvil om at fiskerinæringen er viktigst. Det er vi unisont enige om i Nordland og Troms.

Dette må sies av en pressa ordfører i et av landets største fiskevær for kystfiskere. I virkeligheten satt både Solsvik og andre lokale ledende oljelobbyister musestille da daværende fiskeriminister Helga Pedersen på to dagers varsel i 2008 stengte et tradisjonelt blåkveitefiskeri for å slippe fram seismikkfartøy. Den ellers så oljevennlige og AP-lojale leder i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen, følte vel at dette tross alt var å gå for langt da han i NRK/Nordland i mai 2008 uttalte følgende om denne saken:

Vi har to oljeministre og ingen fiskeriminister. Fiskerne føler at fiskeriministeren ikke lenger er på deres side.

Senere ble det utbetalt ca 20 millioner som erstatning til fiskere for tapte fangster, men ingenting til landanlegg med lavere sysselsetting og omsetning på grunn av seismikkskremt fisk som ingen fikk tatt opp. I 2009 gikk staten enda lengre, og i et forsøk på å være i forkant tilbød de fiskere å få betalt for å holde seg hjemme! Rundt 100 fiskere tok imot betalinga, og lot båtene ligge ved kai. Slik kjøpte oljeinteressene seg ut og unngikk langt på vei konflikter. Så kan de samme interessene i neste omgang hevde at det er få eller ingen konflikter mellom olje og fisk i dette området!

Etter at de siste seismikkundersøkelsene er analysert, har Oljedirektoratet plotta inn sannsynlige olje- og/eller gassforekomster langs kysten av LoVeSe. Kystfiskarlaget har henta inn Kystvakta sitt kart over faststående bruk i det samme området en bestem dato i mars 2010. Det viser til fulle at olje- og fiskeriinteressene ligger i nøyaktig samme område.

Både oljeforkjempere, statsministeren og fiskeriministeren mener at sameksistens har gått greit i Nordsjøen. Det er med dette utgangspunktet det argumenteres for at det samme også vil gjelde i Lofoten og Vesterålen. Dette er en så dårlige dokumentert påstand at det må karakteriseres som bløff.

For det første er det ikke forska tilstrekkelig på hvorfor det har vært store endringer i fiskeriene i Nordsjøen de siste 40 årene. For det andre er den alternative muligheten for fisken til å tilpasse seg andre områder mye større der enn her, med den smale kontinentalsokkelen. For det tredje er det en havgående flåte som fisker i Nordsjøen, denne kan lettere tilpasse seg eventuelle nye vandringsmønster. Fisket og flåten i Lofoten og Vesterålen har ikke på noen måte disse mulighetene. Leder i Sogn- og Fjordane Fiskarlag, Nils Myklebust, sier blant annet i en kommentar i Fiskeribladet Fiskaren i november 2008:

Dersom OLF kan garantere at seibestanden si endring av vandringsmønsteret i Nordsjøen ikkje har noko med seismikken å gjere, så vil eg svært gjerne sjå den dokumentasjonen. Konflikten har og sin bakgrunn i den ekstremt store auken i aktiviteten av seismikkskyting.

Dette fiskarlaget krever at det forskes på konsekvensene av oljenæringas aktivitet i Nordsjøen. Uten gehør så langt.

Sjøl med de best uttalte intensjonene om å ivareta fiskeriinteressene, ser vi gang på gang at disse likevel overkjøres. Ingen bør overraskes av det – oljenæringa er så kapitalintensiv og mulige gevinster så store, at noen oppslag i fag- eller lokalpressa om overtramp, sannsynligvis er kalkulert. Med den posisjonen næringa har i Norge når det gjelder innflytelse gjennom kapital og sentrale maktposisjoner, er det heller ikke usannsynlig at både politikere og media lar seg påvirke til å godta mer enn i andre sammenhenger.

Oljenæringa oppleves i dag, og vil med mer tilgang i området oppføre seg mer og mer som en gjøkunge. Sakte, men sikkert vil andre næringer i konkurranse med oljenæringa bli fortrengt. En av de aller mest utsatte næringene i regionen er reiseliv. Ryker kystnæringene, ryker også mesteparten av grunnlaget for utvikling av reiselivssatsinga. Sameksistens er ikke mulig her, slik det heller ikke ser ut til å ha vært i Nordsjøen. Konsekvensene har ikke vært så synlige der som vi allerede ser langs kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja.

Utvinningstempo og norsk oljealder på hell

Tidlig i norsk oljealder ble det bestemt at landet skulle ha en moderat takt på utvinning av petroleumsressursene. Det gikk likevel mange år før antatt maksimalt nivå ble nådd. Men utover på 1990- tallet eksploderte utviningstempoet, og er nå nesten tre ganger opptak av antall oljeekvivalenter som malen for norsk utvinning. Alle vet at dette vil ta slutt en dag, likevel opptrer «alle» som om dette bare er en ond tanke i gal manns hode. De anslag Oljedirektoratet har lagt fram for mulige funn i vårt område, tilsier at med dagens utvinningstempo vil dette forlenge Norges oljealderen med knapt ett år! Det sier noe om hvor langt oljekapitalen og deres medløpere er villige til å gå for å få ut siste dråpe – eller mer riktig: siste dollar.

Statoil som er den største pådriveren for åpning av LoVeSe, har en aksjekurs som utenom de generelle markedssvingningene i stor grad blafrer i takt med de mer eller mindre spekulative og truverdige anslag for deres reserver. Det er utsiktene til mer verdiskaping som gir selskapet tillit i markedet. Når vi samtidig vet at oljekapitalen antakelig er den mest aggressive delen av det globale finansmarkedet, er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke ressurser og press de utøver på regjeringa, og hvordan de pleier sine nettverk også lokalt. La oss minnes ordene til direktøren for nordområdesatsinga i Statoil: «Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.»

Men det er ikke bare utvinningsselskapene og operatørselskapene som presser på.  Verkstedindustrien og andre deler av industrien knytta til oljenæringa gjennom leveranser både i leitefasen og utvinning, har objektive interesser av tilgang på stadig nye områder. Når oljebrønnen er tom, kaster de loss, og finner andre mer attraktive investeringsobjekter.

Har deler av fagbevegelsen ingen annen politikk enn den som tjener kortsiktige kapitalinteresser?

For noen av oss med tilknytning til fagbevegelsen er det derfor tragisk å se at tunge forbundsområder i LO innen disse bransjene er så ensidig i sin iver etter å bare kjøre på. Investeringer på norsk sokkel når det gjelder nye installasjoner og vedlikehold, kommer i 2011 til å ligge på rekordhøye mer en 140 milliarder. En slik strategi blokkerer for å satse på mer fremtidige energiløsninger, og for fagbevegelsen og arbeidsfolket vil nedturen sannsynligvis bli desto mer bratt. I et historisk perspektiv vil dagens strategi, under ledelse av LO-leder Roar Flaathen, antakelig bli møtt med forundring og forakt. LO i Vesterålen har inntatt standpunkt for kystbefolkninga, og har sett at sameksistens mellom olje og fiskeri i dette området og med dagens teknologi, beredskap og markedsstyring, ikke er mulig. Flere ganger er LO-lederen invitert til Vesterålen for å kunne gi han førstehånds kjennskap om forholdene. Men det har aldri passet han å komme nordover. Men å framstå nærmest i sinne i Oslo på vegne av befolkninga her oppe, og kreve at kysten skal legges under petroleumsloven og konsekvensutredning skal igangsettes, det passer det han visst veldig godt!

Stortingspolitikere fra AP gikk ut og sa at oljeåpning i LoVeSe er viktigere enn det rød/grønne regjeringsprosjektet. De fikk blant annet støtte fra en av regionens største fagforening – Fellesforbundets sin forening i Nordre Nordland og Sør-Troms. At også de vil gi Høyre og ikke minst FrP en mulighet for mye større innflytelse over arbeidsfolks hverdag, er tragisk og reaksjonært. Det er ikke lett å glemme at de ville sette krokfot på den rød/grønne regjeringa for å få til oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Det er sannsynlig at nettopp disse synspunktene både her nord og kanskje særlig på Sør-Vestlandet burde vært tatt mer på alvor tidlig i den folkelige mobiliseringa for oljefritt LoVeSe. Både fordi det fins manglende kunnskaper, og at denne delen av fagbevegelsen har relativt stor makt over både LO-lederen og derigjennom AP-lederen.

Sluttord

På tross av de ressursene som er lagt ned fra oljenæring og da spesielt Statoil, lokale lobbyister og politikere, har det sakte men sikkert vært en litt økende del av den nordnorske befolkninga og blitt til et flertall som har gått mot å starte oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Som sammenhengende over flere tiår og etter hvert aldrende aktivist har det vært svært givende å kunne delta i denne kampen, og mange av tidligere tiders analyseerfaringer fra andre kampområder har kommet til nytte. Særlig har samarbeidet med ungdommer gitt inspirasjon! Fronten har gjennom disse årene blitt landsomfattende, den er blir stadig breiere og dypere i befolkninga, og ikke minst har mange lært mye mer om de unike verdiene som landet vårt rår over. For egen del har jeg også fått bedre innsyn i oljenæringas store betydning for landet, men også hvilken enorm trussel denne utgjør som motoren i den menneskeskapte klimaendringen, og hvilken enorm maktfaktor næringa utgjør i det norske samfunnet. Likevel har mitt engasjement først og fremst vært holdt opp av en respekt og kanskje en form for kjærlighet til de som har måttet eller for noens del, valgt, å satse på fiskeriene.

Det er fantastisk at dette enorme økosystemet er sjøldrevet uten at det tilføres en menneskeskapt kalori. Torsken, hysa, uer, longa, silda, blåkveita, breiflabben, steinbiten bare stiller opp, og gir verden fantastisk mat og rikt liv her nord. Det er tankevekkende at vi kan være i ferd med å fylle kjeften deres med olje som har blitt danna gjennom ca 150 millioner år.

Forståelsen for at det kapitalistiske systemet må begraves, er ikke blitt mindre gjennom den hittil mest intense kampen jeg har vært med på – og den er ikke slutt. Det er å håpe at denne kampen så langt ikke har vært forgjeves og at uavhengig av det kortsiktige utfallet, har saken skapt en større forståelse for hvordan mennesket uansett er tvunget til å organisere samfunnet sitt på en annen måte med utgangspunkt i fornybare ressurser og framtidsretta, demokratiske og bærekraftig samfunnsmessige produksjon styrt og eid av folkelig engasjement og livsglede.

Noter:

1. http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/tema/hav-og-vannforvaltning/forvaltningsplan-barentshavet.html?id=87148
2. Regionale ringvirkninger av olje- og gassnæringen, Norut NI BR Finnmark, 2007; Utsyn Nord 2018, Norsk Utenriksplotisk institutt (NU PI), 2007; Varsel om vekst? Framtidsbilder av olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge, FAFO , 2007; Petroleumsaktivitet og lokal- og regional verdiskapning, Høgskolen i Bodø: Nordområdesentret for næringslivet, 2008.

 

Christoffer Ellingsen er vaktmester og landstyremedlem i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, kommunestyrerepresentant for Rødt og sekretær i LO i Vesterålen.

De fleste som sier de trenger mer kunnskap for å starte boring i Lofoten, Vesterålen og på Senja, har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.

Ingen steder langs norskekysten og få plasser på kloden, har historisk og fram til i dag, hatt så rikt naturmiljø som den nære kysten utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette kompliserte økologiske systemet er først og fremst verdifullt fordi:

•  Det fins unike naturverdier her.
•  Det tillater et enormt uttak av marin førsteklasses menneskemat i store mengder hele året og hvert år.
•  Det er bærer av en særegen kystkultur.

Oljevirksomhet er den største trussel mot dette noensinne.

I dagens samfunn og kapitalistiske system, dreier spørsmålet om norsk oljepolitikk for finans- og industrieliten seg like lite om energipolitikk som spørsmålet om framtida til oppdrettsnæringa, dreier seg om matproduksjon. Noen miljøer og deler av samfunnets folkevalgte maktposisjoner vurderer olje og mat som viktige strategiske ressurser. Det gjelder både i en nasjonal og global sammenheng. Pentagon og NATO er nok også inne på slike tanker!

Men når Statoil-sjef Helge Lund og andre i ledende posisjoner i oljebransjen snakker om at åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja er viktig for å sikre forsyning av energi, er dette i beste fall et helt underordna argument. For ikke å snakke om argumentet om at oljenæringa skal berge bosettinga i dette området. Uansett hvor frekke anslagene for hvor mange kompetansearbeidsplasser Statoil beregner vil tilfalle regionen med de mest «positive» senarioer, rikkes ikke aksjekursen en desimal. For investorene er derimot størrelsen på oljereservene i selskapet helt avgjørende, og aksjekursen gir umiddelbar respons.

Hoveddrivkreftene innafor spesielt disse næringene, er utsiktene til enormt store profitter som igjen tiltrekker seg de mest utbyttekåte finansspekulanter.

Tilslørende og vikarierende argumentasjon fra Guri Ingebrigtsen, tidligere både statsråd i Stoltenberg 1 regjeringa og ordfører i Vestvågøy, fortsatt lokalpolitikere og styreleder i lobbyorganisasjonen LoVe Petro, opptrer som nyttig klov for oljebransjen, når hun argumenterer med at fattige kvinner i Afrika i det minste kunne få en moped å kjøre med når de henter vann fra brønnen. (Sagt i åpent debattmøte på Sortland november 2008). Til det trengs det jo bensin! Altså må vi pøse på med oljeleiting for å sikre denne muligheten.

Minst like tilslørende er det når oljenæringa sjøl og lokale lobbister det siste året har brukt mesteparten av tiden på å argumentere for mer kunnskap om området før det tas stilling til oljeboring. Derfor må området legges under Petroleumslovens paragraf 3, altså starte en åpningsprosess med konsekvensutredning. Denne strategien er styrt av ett forhold: De kommer uansett ikke utenom fordi en slik konsekvensutredning må være neste skritt om området skal åpnes. Men de fleste av de aktive aktørene for mer kunnskap har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.

Når disse forholdene tas opp innledningsvis, er det for å understreke at kampen om kysten langs Lofoten, Vesterålen og Senja i første rekke dreier seg om å slåss mot verdens mektigste næring i vårt stadium av kapitalismen. I tillegg en ressurs som både i fred og ikke minst som en del av krigsmakta, en den viktigste smøring av samfunns- og krigsmaskineriet. I denne sammenhengen blir lokalt næringsliv, verdens største torskebestand, et unikt naturmiljø, sårbart, komplisert og svært verdifullt økologisk system, ytterligere CO2 utslipp – smått eller ingenting for de globale finansog maktinteressene.

Ingen seier er for liten til å feires

Enhver seier i denne kampen er derfor uhyre viktig å ta vare på for oss motstandere. Den peker framover mot en mulig maktforsyning til fordel for lokalbefolkninga og generell bedre framtid i global målestokk for folk flest. Samtidig veit vi at det blir omkamp på omkamp.

Intensjonen med å ta opp saken her, er derfor først og fremt å få fram det unike med dette området både i forhold til næring, natur og miljø.

Det er å håpe på at mange får en større forståelse for at grensen må gå her, om ikke andre steder, for oljenæringa i Norge. Disse og andre argumenter vil være gyldig også i de kommende kampene.

Lofoten, Vesterålen og Senja

Lofoten og Vesterålen er lette å kjenne igjen på norgeskartet fordi det skjærer ut som en mothake nord for midten av en ellers ganske jevn kurveforma kystlinje. Området ligger nord i Nordland, helt ved grensa til Troms. Senja er landområdet (Norge nest største øy) helt sør i Troms fylke. Utenfor kystlinja finner vi området der den norske kontinentalsokkelen er smalest. Bosetting, næring og utvikling på Senja er temmelig likt Lofoten og Vesterålen. Senja-området blir i liten grad behandla særskilt.

I forhold til arealet er Lofoten og Vesterålen ett av de tetteste befolkede områdene i Nord-Norge. I de to regionene bor det vel 60 000 innbyggere, omtrent likt fordelt. De største sentra har tatt bystatus, men ingen har likevel mer enn 5000 innbyggere. Hele befolkningen bor godt spredt på øyer forbundet med ferger, bruer og tunneler. Innen en distanse på mellom en til tre timers bilkjøring, når de fleste innbyggerne byene Harstad (23 000) og Narvik (18 000).

Over flere tiår har innbyggertallet gått ned og reduksjonen har relativt sett vært større her enn i mange andre regioner både i Nord-Norge og ellers langs kysten. Som en naturlig følge av dette, er også gjennomsnittsalderen i befolkningen høyere her enn gjennomsnittet i landet. Alle er enige i at dette medfører utfordringer for framtida til regionen.

Kampen om mulige olje- og gassressurser

2. januar 2009 åpna NRK Nordland sin morgensending med følgende utsagn fra daværende administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening (OLF), Per Terje Vold:

Havområdet utenfor Lofoten og Vesterålen er de mest attraktive på norsk sokkel, og oljenæringen tror leting i nord blir den viktigste saken i den kommende valgkampen.

Denne saken en av de mest debatterte enkeltsakene i valgkampen, og ble gjennom det for første gang satt på dagsorden som en nasjonal sak. I etterkant av valget, var de fleste enige om at dette som enkeltsak ikke hadde særlig stor betydning for valgutfallet. Men saken ble debattert i partilederdebatter, og olje i Lofoten og Vesterålen måtte også sentrale politikere forholde seg til.

Men for mange av oss som bor her, og ikke minst fra oljenæringa, var mulige oljeog gassressurser i dette området kjent allerede flere tiår tidligere. Fra tidlig 1970-tallet har den smale kyststripa vært viet oppmerksomhet fra oljenæringa. Interessante geologiske strukturer på Andøya på nordspissen av Vesterålen førte til at oljeselskapet Norminol med lokale eiere ble etablert i 1971. De påfølgende årene ble det foretatt oljeleting både på land og i helt nære kyststrøk uten resultat. Seinere seismiske undersøkelser har holdt interessen oppe, særlig for området på vestsiden av Senja og sørover Vesterålen til Lofotodden. På oljespråket er dette blitt hetende blokken Nordland VI, Nordland VII og Troms II.

Etter hvert som de store oljefunnene i Nordsjøen begynte å tømmes, har også de store oljeselskapene retta fokuset mer nordover. Det pågikk en hard kamp om full åpning av vårt område i forbindelse med utarbeidelsen og vedtak av Forvaltningsplanen Lofoten – Barentshavet (Stortingsmelding 8, 2005–06). Vedtaket her ble et kompromiss som innebar at oljeselskapene ikke skulle slippes til, men at staten skulle drive seismiske undersøkelser og forskning på andre bunnforhold og kartlegging (Mareano). I tillegg skulle det drives et eget prosjekt knyttet til forskning på fuglelivet (Seapop). Resultatene av dette skulle samla danne grunnlag for evaluering av Forvaltningsplanen i 2010. Tidsmessig ble det ikke slik, og som sak til Stortinget ble den utsatt til våren 2011. Men de ulike forskningsrapportene ble lagt fram fra april 2010 og utover året. Det dreier seg om nærmere 2000 sider med komprimert teknisk fagstoff og samfunnsanalyser.¹ Her finner vi blant annet at statens sine egne faginstanser som Direktoratet for Naturforvaltning, Klima- og forurensningsdirektoratet og Havforskningsinstituttet har gitt råd om å ikke åpne området for oljevirksomhet i sine uttalelser. I tillegg har ulike institusjoner på oppdrag, særlig fra oljeinteresser, lagt fram en rekke rapporter rundt ulike forhold i saken. Parallelt med dette har de ulike interessene i saken organisert seg og drevet aktivt påvirkningsarbeid overfor politikere, næringsdrivende og befolkningen ellers.

Organiserte oljetilhengere

I samarbeid med kommunale-, regionale- og fylkespolitiske fora har lokale næringsinteresser danna lobbyorganisasjonen LoVe Petro. Denne organisasjonen har vært oljeforkjempernes viktigste lokale redskap, og er tilført flere millioner i direkte offentlig støtte, først og fremst gjennom såkalte RDA-midler (regionalt differensiert arbeidsgiveravgift), fra privat næringsliv og ikke minst støtte fra oljeselskapene. Direktøren for organisasjonen er tidligere ordfører i en av kommunene, fortsatt AP-politiker og også deltaker i regionrådet i Vesterålen. Lokalt har også andre enkeltpolitikere og regionrådene i Lofoten og Vesterålen vært aktive. Flere av de samme politikerne som sitter i ledelsen i LoVe Petro, er også med i regionrådene, og har sittet på pengesekken til RDA-midlene. Det er politikere fra Høyre, Ap og FrP som har vært sentrale her som på nasjonalt plan. Under en aksjon blant fiskere på Værøy hadde en av båtene festa banner langs skutsida hvor de ba Eva Joly om hjelp til gransking!

Samrøret mellom politikk og næringsliv har også vært utvikla på andre områder blant annet ved delvis næringslivsbetalte reiser til oljeinstallasjoner i Hammerfest og Kristiansund. Tross fokus på disse forholdene, lot en rekke ordførere fra distriktet seg villig bli påspandert middag av LoVe Petro da de sist var på lobbytur hos statsministeren, i januar 2011. Flere av de samme personene sto også i ledelsen for å kuppe gjennom vedtak for å starte åpningsprosess for olje i Vesterålen regionråd sitt årsmøte i 2010. Utenom dagsorden og som benkeforslag ble dette vedtatt mot en stemme. Deretter ble saken behandla i kommunestyrene til de samme deltakerne som for det meste var ordførere. Altså en motsatt «demokratisk» prosess i de lokale politiske fora. Samme framgangsmåte har også vært gjennomført i Lofoten. Med flertall i samtlige kommuner av Ap, H og FrP med ulike allianser, må ingen forundres over at det i alle kommunestyrer som behandla saken, bortsett fra ett, ble vedtak for å støtte til å gå videre for åpning (konsekvensutrede etter Petroleumsloven).

Andre viktige deltakere i debatten er sentrale fylkespolitikere fra særlig Arbeiderpartiet og LOs distriktssekretær i Nordland.

De sentrale oljeinteressene er først og fremst organiserte i OLF (Oljeindustriens landsforening), som er sterkt engasjert i saken. Statoil har lagt et betydelig press på politikere, og har drevet aktivt nettverksbygging og opinionspåvirkning, blant annet gjennom annonsekampanjer. Statoildirektør Helge Lund har flere ganger vært i området, og deltatt på såkalte dialogmøter. Da stiller lokale politikere og næringsinteresser opp, som om det var den øverste statsmakta som kom på visitt. For ytterligere å understreke betydningen av dette området og områdene lengre nord i Barentshavet, har Statoil oppretta en egen avdeling som arbeider med «Strategier for olje- og gassutbygging i Arktis». Direktøren for dette er Hege Marie Norheim som blant annet sier dette om Lofoten og Vesterålen (Nordisk Ministerråd 2010):

Dette er definitivt det mest attraktive området på norsk sokkel i dag når det gjelder muligheten for å finne nye store felt som kan gi grunnlag for uavhengige utbygginger og ny infrastruktur. Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.

Argumentene fra de som presser på for utbygging, er slik jeg har erfart, først og fremst følgende:

•  Det er et stort behov for arbeidsplasser, og da særlig kompetansearbeidsplasser, i området for å stoppe/begrense fraflytting.
•  Det er fullt mulig å både drive oljevirksomhet og andre maritime næringer i Lofoten og Vesterålen – nøkkelordet er sameksistens.
•  Det har gått bra i 40 år i Nordsjøen, det viser at oljenæringa også her kan drives uten problemer.
•  Oljenæringa er landets største næring både når det gjelder inntekt og sysselsetting. For å holde denne i gang må derfor nye leiteområder åpnes. I den sammenheng er Lofoten og Vesterålen «indrefileten».
•  For å opprettholde den norske velferdsstaten, må inntektene fra oljenæringa fortsette.
•  Verden trenger fossile energikilder. Dette gjelder spesifikt den fattige delen av jordas befolkning.
•  Den norske oljeproduksjonen er verdens reneste og minst risikofylte.

Det er særlig de to første punktene som er spesifikke i argumentasjonen for oljeutbygging i vår region. Disse er spesielt relevante ettersom både Lofoten og Vesterålen har hatt en klar tilbakegang i folketallet. Begrepet «sameksistens», som innebærer at både fiskerinæringa og oljenæringa kan operere i dette området uten at det hindrer noen av dem i nevneverdig grad, er også sentral i ja-sidas argumentasjon, og dukker opp i enhver debatt om Lofoten og Vesterålen.

Den organiserte oljemotstanden

I forkant av den forrige behandlinga av «Forvaltningsplan for Lofoten– Barentshavet» i 2006 var det lokale aktivister sammen med fiskeri- og naturverninteresser som gikk sammen og danna de to lokale folkeaksjonene «Vesterålsaksjonen: Petroleumsfritt område utafor Lofoten og Vesterålen» og «Lofotaksjonen: Varig vern av Nordland VI og VII» vinteren 2006. Begge aksjonene gikk senere inn i alliansen «Petroleumsfritt Lofoten og Vesterålen» som ble etablert høsten 2007, og som i tillegg besto av de fire organisasjonene Natur og ungdom, Bellona, WWF og Naturvernforbundet. Denne alliansen mellom lokale aksjonister og støttespillere og de store, etablerte miljøorganisasjonene løfta kampen mot åpning av Lofoten og Vesterålen flere hakk.

I januar 2009 ble kampen mot olje i Lofoten og Vesterålen virkelig heva til en nasjonal sak gjennom opprettelsen av «Folkeaksjonen – oljefritt Lofoten og Vesterålen» og senere ble også «Senja» inkludert. Dette erstatta all tidligere organisering, og dermed var den folkelige motstanden samla i en organisasjon. De tidligere nevnte natur- og miljøvernorganisasjonene fortsatte sin deltakelse, og har vært og er avgjørende støttespillere. I den daglige aktivismen er det riktig å særlig holde fram Natur og Ungdom som en svært viktig ressurs. Både formelt og reelt var det helt fra starten særlig to viktige forhold den nye organisasjonen holdt fast på: Det viktigste var å beholde og forsterke at sentret for motstand måtte forankres i Vesterålen og Lofoten. Dernest at kontakten og alliansen med kystfiskerne var avgjørende. Nå i innspurten av kampen i denne fasen har denne strategien vist seg å være helt avgjørende. Som et tredje punkt ble det lagt en strategi om primært å kjempe for de enormt rike natur- og næringsverdiene. Derfor ble folkeaksjonen ikke å hete noe om «mot oljeboring» eller «varig vern». Også dette har vist seg å være riktig.

Det viktigste grunnlaget for engasjementet er at når det gjelder forvaltning av kystområdene i Lofoten og Vesterålen, må det velges mellom videreutvikling av en næring basert på bærekraftige, fornybare matressurser eller en kortvarig mulig oljeboom med en rekke negative konsekvenser for befolkning, natur, miljø og klima. De viktigste argumentene for å beskytte området mot oljenæringa har vært og er følgende:

• På det samme området som det sannsynligvis er oljeforekomster, finner vi de rikeste kystnære fiskeriene i Norge (jamfør Lofotfisket) som forvaltes på en bærekraftig måte, og har et historisk stort totalkvantum.
• Det samme området er gyte-, oppvekstog vandringsområde for en rekke fiskearter som også er viktige høstingsressurser både nord og sør for Lofoten, Vesterålen og Senja.
• Området er svært artsrikt og omfangsrikt med hensyn til både fugleliv og sjøpattedyr.
• Både på sjø og land vil oljenæringa med stor sannsynlighet fortrenge de tradisjonelle næringene knyttet til de fornybare resursene det har vært høsta på i mange hundre år.
• Seismikkskyting, dvs. undersøkelser som oljenæringa trenger for å kartlegge sannsynligheten for petrofunn, har skadelige ringvirkninger og er helt uakseptabelt i dette skjøre natur- og ressursrike området.
• Sameksistens mellom kystfiskeriene og oljenæringa slik vi kjenner oljenæringa i dag, er ikke mulig uten ubotelig skade for kystfiskeriene.
• Oljevirksomhet vil være en konstant trussel mot de tradisjonelle maritime næringene og naturforhold i forhold til utslipp fra leting, produksjon og transport. Konsekvensene vil være større her enn noen andre steder landskysten.- Norsk olje og gass som produseres som energikilde, slipper ut klimagasser som er like farlige for kloden som andre fossile energikilder.

De forholdene i debatten om Lofoten og Vesterålen som har sterkest tilknytning til den lokale situasjonen, er naturforhold, fiskeri, sameksistens og befolkningsutvikling. Alle disse har en sammenheng med hverandre. Denne rekka med argumenter gjør at motstanden er tufta på et bredt grunnlag. Den mest næringsinnretta fiskeriinteressen kan gå sammen med ytterliggående naturverninteresser. Det er vanskelig å delta i debatten uten å en viss forståelse for sammenhengene mellom de ulike faktorene.

Særegne naturforhold eneste grunn til bosetting akkurat her

Langs kysten av øyene i Lofoten og Vesterålen er den norske kontinentalsokkelen på det smaleste. Utfor Bleik på Andøy er det bare 6 km ut til «stordjupta». Golfstrømmen stryker nærmere land her enn noen andre steder. Den smale og grunne kontinentalsokkelen (100–300 meter) ender i «eggakanten» som stuper ned til ca. 2000 meter. Her møtes flere havstrømmer, og varmt og kaldt vann blandes. Dette fører til at svært næringsrikt vann kommer til overflaten, og bretter ut et unikt matfat til en hel næringskjede fra mikroorganismer, åte, fiskeegg og en rekke fiskearter til sjøpattedyr som sel og hval. Over havflaten fins noen av Europas største konsentrasjoner av sjøfugl og andre fuglearter (blant annet sterke bestander av ørn og andre rovfugler). Alt dette har igjen danna grunnlaget for bosetting og næringsaktivitet helt ut i havgapet, og her har vi derfor en av Nord- Norges tetteste befolkede områder fordelt på mange mindre kystsamfunn.

Med vanlig sjarkfart kan disse dyrerike områdene nås på 1 til 3 timer fra en rekke steder langs Lofoten og Vesterålen. Den smale og næringsrike kontinentalsokkelen er årsaken til at mindre fartøyer med enmannsbesetning i løpet av en dag kan laste båten med førsteklasses mat. Mens dette skrives, er det slike sjarker ute med to juksamaskiner, og tar på land opp mot 1500 kg prima torsk på dagen. Dette gjøres med relativt lavt forbruk av energi eller andre innsatsfaktorer annet enn egen arbeidskraft. Inntektene fra dette går i stor grad direkte i lomma på fiskeren. På land er det bygd opp mottak for disse ressursene som både tar seg av foredling og, i de senere år i større grad, pakking og transport av det ferske, høyverdige produktet direkte til det sentral-europiske markedet.

Det sies at frisørnæringa på Sortland, handelssenteret og det største tettstedet, merker godt tilstanden i fiskeriene på sin bunnlinje. Årlig førstehåndsverdi av kystfisket ilandført i Lofoten og Vesterålen er på mer enn 2 milliarder, temmelig likt fordelt på de to regionene (tall oppgitt fra Norges Råfisklag). I tillegg tas det store mengder sild tidvis helt nær land i det samme området, mens silda er på vandring sørover til gyting på Mørekysten.

Dette er den eneste grunnen til at regionene er såpass tett befolka, og at folk har bygd opp små livskraftige samfunn og tettsteder ytterst mot havet. Disse ressursene er det høsta av så lenge det har bodd folk her. Hittil har menneskelig rovdrift ikke klart å utrydde arter, sjøl om noen er redusert og er i faresonen. De mange hundre år fisket og fangsten har pågått, har kompetansen og teknologien på området utvikla seg enormt. Det gjelder både hvilke båttyper som til enhver tid har vært mest tilpassa, hvor de beste fiskeområdene og havneforholdene befinner seg, hvilke vandringsmønster fisken benytter, hvordan bunnforholdene og strømforholdene er, hvordan «lese» været lenge før de mer offisielle værmeldinger kommer over eteren eller på skjermen, hvilke redskaper som er de mest effektive og mye, mye mer. I tillegg er det utvikla kunnskaper, erfaringer og en tilknyttet kultur som strekker seg langt ut over det som gjelder det direkte fangstleddet.

I global sammenheng er dette området ansett for å være et av jordas vakreste kystområder som er svært interessant for rekreasjon og turisme. Her drives næringsaktivitet basert på fornybare matressurser og et bærekraftig forvaltningsregime. Lofotfisket og skreifisket er begreper kjent langt ut over landets grenser.

Kompliserte økosystemer

I tillegg til at området er et enormt matfat for mennesker og dyr, har en rekke dyrearter også gjort det til sin fødestue. For at dette skal fungere slik at artene kan vokse opp, er det en rekke faktorer som må passe til hverandre næringsmessig, tidsmessig og i forhold til blant annet temperatur, strøm og vind. Etter fødsel/utklekking drar flere arter ut på næringsvandring, og store bestander har sine oppvekstområder andre steder (eksempelvis torsk og sild), som igjen er grunnlaget for fangst og bosetting på disse stedene.

Området er et komplisert økosystem som det bare i noen grad er forska på. For få år siden ble det for eksempel oppdaga enorme korallrev i området, og de nye forskningsrapportene kan i dag fremdeles bare antyde i hvilken grad disse har betydning for den totale næringskjeden. Når og hvor stammen av kysttorsk gyter, er et annet område som ennå ikke er kartlagt. Det er også registrert oljespisende organismer i området utafor Bleik, og også andre registrering tyder på at det er lekkasje av gass fra bunnen. Er også dette en del av næringskjeden, og vil en tukling med en mulig naturlig gass-/ oljelekkasje påføre skadelige endringer i økosystemet? Ved å sette dette på spill uten å vite hva konsekvensene blir, trues både det naturlige mangfoldet og menneskelig næringsaktivitet.

Med andre menneskelige inngrep enn tradisjonell fangst kan prosessen bli forstyrret og systemet kollapse. Seismikkskyting kan absolutt være et slikt inngrep. Utafor Vesterålen, på et av de viktigste fiskerike områdene for den stedbundne kystflåten, ble det sommeren 2009 gjennomført såkalt 3D-skyting. Det innebar at et skip slepte 6 kabler med en lengde på 6 km hver etter seg, samtidig som det ble skutt med kraftige luftkanoner fra de samme kablene. Sjøl om dette er «lovlig», kan ikke dette karakteriseres som annet enn miljøkriminalitet. De begrensa undersøkelsene som er gjort rundt konsekvensene av seismikkskyting, viser at yngel og larver blir drept like i nærheten av luftkanonene, og at den i mange mils avstand har en skremmeeffekt på fisk. Når vi samtidig vet at slike undersøkelser foretas kontinuerlig så lenge det drives olje- og gassvirksomhet i et område, er det helt uakseptabelt på denne smale kontinentalsokkelen.

Et annet ødeleggende resultat av oljeutvinning kan være temperaturøkninger som ligger utenfor de naturlige variasjonene. Det er kjent at den viktigste økonomiske ressursen som gyter her, torsken, er intolerant overfor store temperaturforskjeller. Den er i tillegg avhengig av tilstrømning av raudåta på riktige tidspunkt for å lykkes med gytingen. Denne problematikken illustrerer hvor viktig det er at vi tar vare på de naturgitte forholdene, som sørger for at hovednæringa i regionene – de maritime ressursene – kan bestå.

Dette argumentet gjør at mesteparten av lokalbefolkningen, som forstår kystfiskets betydning, har svært få betenkeligheter med å alliere seg med de mest tydelige miljøorganisasjonene, til tross for at disse har møtt en del skepsis tidligere. Det er ikke uvanlig å høre uttalelser fra sindige vesterålinger om at vedkommende ikke er enig i Bellona, WWF eller Natur og Ungdom, men at de allikevel støtter dem fullt ut i det de gjør i denne saken. Denne alliansen mellom næring, kystbefolkninga og miljøinteressene har vært avgjørende for å holde trykket oppe mot det sentrale, politiske maktapparatet, og er som dynamitt i kampen mot oljekapitalen.

Arbeidsplasser

At oljevirksomhet i LoVeSe vil ha avgjørende betydning for å berge bosettinga i regionen, er offisielt de lokale oljetilhengernes viktigste argument for å slippe oljenæringa til i disse områdene.

Gjennom utvikling av fangstteknologi og ved at høyforedling av fisk er globalisert, har behovet for lokal arbeidskraft i Lofoten og Vesterålen blitt dramatisk redusert de siste 50 årene. Dette er hovedgrunnen til den store reduksjonen av befolkningen i regionen, som har ramma de ytterste kystområdene i regionen sterkest. Bø kommune på yttersiden av Vesterålen, som minste og nok historisk sett den mest fiskeriavhengige kommunen, har hatt størst nedgang i folketallet. Fra 1980 til 2004 har befolkningen blitt redusert med 32,5 %, og nedgangen har fortsatt etter det og er nå i underkant av 2800. Det er derfor svært forståelig at oljenæringas argument om arbeidsplasser i kjølvannet av et eventuelt oljefunn, faller i god jord. Vår erfaring er at dette naturlig nok også er lettest å feste litt til der fraflyttinga har vært størst.

Men dette argumentet er nå langt på vei parkert. Flere rapporter som er kommet de siste årene, regner det som lite sannsynlig at nye, stedbudne og varige arbeidsplasser vil følge med en eventuell oljevirksomhet.2 I alle tilfeller er dette avhengig av at basefunksjoner blir lagt hit, eller at det vil bli lokal ilandføring og produksjon av eventuelle funn. I dag er det operatørselskapene som har hånda på rattet, og legger til rette for sine interesser, og da vurdert ut fra økonomiske markedsforhold og deres egen bunnlinje. Hva som tjener fraflyttingstrua distrikt, er sjølsagt ikke noe aksjeeierne bryr seg en døyt om.

På tross av sterke krav fra et samla politisk miljø i Finnmark om ilandføring, valgte eksempelvis oljeselskapet ENI en havbasert løsning for utbygging av Goliat-feltet og dermed minimale sysselsettingsvirkninger på land, og fikk oppskriftsmessig støtte for det hos sentrale myndigheter.

Da oljenæringa ble bygd opp på begynnelsen av 1970-tallet, fikk den hovedsete i og rundt Stavanger. Det er også bygd opp andre steder med oljerelatert industri og utviklingssenter på Vest- og Østlandet, men i forsvinnende liten grad i Nord-Norge. De løftene som ble gitt til Helgeland i forbindelse med oppbygging og drift av oljevirksomheten utafor kysten der, ble med løftene. Snøhvit i Hammerfest skulle bli det store utstillingsvinduet for oljenæringas «distriktssatsing». Resultatet ble magert i forhold til de enorme investeringene og de kolossale verdiene som er beregna tatt ut: Noen hundre arbeidsplasser etter anleggsfasen, kjøp av tjenester lokalt i anleggsfasen på noen få prosent av totalinvesteringene. Mye har vært fokusert på at ikke ubetydelige beløp, rundt 100 millioner årlig i eiendomsskatt, er gevinst til Hammerfest, men samtidig har dette ført til utarming av distriktene rundt. Til sammenligning er det gjort investeringer i Snøhvit-anleggene for mer enn 60 milliarder, og det er beregna henta ut verdier for det mangedobbelte.

I tillegg er sjølsagt oljenæringa minst like ivrig i å øke profitten gjennom reduserte kostnader som andre næringer, og de har ressurser til å utvikle teknologi til erstatning for mennesket. Etter at en av lederne i Statoil for noen år siden var i regionen og diskuterte en mulig oljeframtid, ble det etter et intervju med bladet Vesterålen slått opp at store sjøbaserte olje- og gassanlegg «hvor som helst» kan styres av en joystick fra et kontor i Stavanger. Det er svært lite trolig at et lite bygdesamfunn som Bø kommune med under 3000 innbyggere og Harstad som nærmeste by to-tre timers bilkjøring unna og allerede etablert senter for «kompetansearbeidsplasser» innen petro, skal få stedbudne arbeidsplasser innen direkte oljevirksomhet.

I avisa Klassekampen 25. februar 2011 avdekkes det at trykket for å komme i gang i Lofoten, Vesterålen og Senja er sterkest fra Rogaland og oljemiljøet i Stavanger. Leder i Rogaland Arbeiderparti sier til avisen:

Det er klart oljeleiting i Lofoten og Vesterålen er en viktig sak for Nord-Norge. Men det er minst like viktig for oss i Rogaland.

Det kom enda sterkere signaler fra APs sin ordførerkandidat i Stavanger til statsminister Stoltenberg like før de gikk inn i de siste regjeringsforhandlinger med SV og Sp om saken.

Med bakgrunn i en sannsynlig utvikling har oljemotstanderne heile tida hevda at det vil bli en del arbeidsplasser innen tjenesteytende næringer og tekniske fagområder, dersom det fins drivverdige oljeforekomster her. Men at ei oljenæring i dette området vil støvsuge den maritime kompetansen i tillegg til å båndlegge kystfiskerne sine mest attraktive områder. I tillegg til det har vi hevda og i praksis sett at seismikkskyting legger et uholdbart trykk på de samme kystfiskerne. I Rapport 2010/20 fra Vista analyse etter oppdrag fra Miljøverndepartementet trenger vi ikke gå lenger enn til rapportens sammendrag side 10 for å lese dette på typisk forskerspråk:

Etter vår vurdering kan det ikke utelukkes at petroleumsnæringen vil tvinge fram en raskere strukturrasjonalisering innen fiskerinæringen som også på sikt vil tvinge fram en omfordeling av fiskerikvotene mellom kystfiskeflåten og havfiskeflåten, selv om det ikke er aktuell politikk i dag. Dette vil ikke ha betydning for utnytting av fiskeri- og havbruksresurssene, men det kan ha geografiske fordelingseffekter og/eller fordelingseffekter mellom ulike fartøygrupper.

En slik analyse ser langt på vei også ut til å bli støtta av Statoils egen nordområdedirektør Hege Marie Norheim som etter et møte på Andenes 1. desember 2010 blir referert slik i Andøyposten:

Så at det blir noe tap av eksisterende arbeidsplasser, det tror jeg.

Det er fullt mulig å si tilnærma det samme, at mulig oljearbeidsplasser mest sannsynlig ikke vil komme i tillegg, men i beste fall som erstatning for de arbeidsplasser i fornybare næringer som oljenæringa har fortrengt.

Sameksistens er ikke mulig

Sjøl de mest rabiate tilhengere av å åpne for full oljeleiting, må forholde seg til de tradisjonelle ressursene i havet. Ja-folkets honnørord «sameksistens» innebærer en tro på at fiskerinæringa vil bestå, i lykkelig forening med oljenæringa. Politikere som er for olje, kan til og med gå så langt som til å si at om det blir konflikt, skal fisk komme foran olje.

Ordfører i Andøy og leder i Vesterålen Regionråd, Jonni Solsvik, som også sitter i ledelsen i partiet Høyre nasjonalt, er «krystallklar » på hva som er viktigst av fiskeri og oljeutvinning (nettstedet vol.no):

Dersom vi kommer i en situasjon som viser at det ikke er forenlig med sameksistens i disse områdene, må oljenæringen vike. Det må ikke være tvil om at fiskerinæringen er viktigst. Det er vi unisont enige om i Nordland og Troms.

Dette må sies av en pressa ordfører i et av landets største fiskevær for kystfiskere. I virkeligheten satt både Solsvik og andre lokale ledende oljelobbyister musestille da daværende fiskeriminister Helga Pedersen på to dagers varsel i 2008 stengte et tradisjonelt blåkveitefiskeri for å slippe fram seismikkfartøy. Den ellers så oljevennlige og AP-lojale leder i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen, følte vel at dette tross alt var å gå for langt da han i NRK/Nordland i mai 2008 uttalte følgende om denne saken:

Vi har to oljeministre og ingen fiskeriminister. Fiskerne føler at fiskeriministeren ikke lenger er på deres side.

Senere ble det utbetalt ca 20 millioner som erstatning til fiskere for tapte fangster, men ingenting til landanlegg med lavere sysselsetting og omsetning på grunn av seismikkskremt fisk som ingen fikk tatt opp. I 2009 gikk staten enda lengre, og i et forsøk på å være i forkant tilbød de fiskere å få betalt for å holde seg hjemme! Rundt 100 fiskere tok imot betalinga, og lot båtene ligge ved kai. Slik kjøpte oljeinteressene seg ut og unngikk langt på vei konflikter. Så kan de samme interessene i neste omgang hevde at det er få eller ingen konflikter mellom olje og fisk i dette området!

Etter at de siste seismikkundersøkelsene er analysert, har Oljedirektoratet plotta inn sannsynlige olje- og/eller gassforekomster langs kysten av LoVeSe. Kystfiskarlaget har henta inn Kystvakta sitt kart over faststående bruk i det samme området en bestem dato i mars 2010. Det viser til fulle at olje- og fiskeriinteressene ligger i nøyaktig samme område.

Både oljeforkjempere, statsministeren og fiskeriministeren mener at sameksistens har gått greit i Nordsjøen. Det er med dette utgangspunktet det argumenteres for at det samme også vil gjelde i Lofoten og Vesterålen. Dette er en så dårlige dokumentert påstand at det må karakteriseres som bløff.

For det første er det ikke forska tilstrekkelig på hvorfor det har vært store endringer i fiskeriene i Nordsjøen de siste 40 årene. For det andre er den alternative muligheten for fisken til å tilpasse seg andre områder mye større der enn her, med den smale kontinentalsokkelen. For det tredje er det en havgående flåte som fisker i Nordsjøen, denne kan lettere tilpasse seg eventuelle nye vandringsmønster. Fisket og flåten i Lofoten og Vesterålen har ikke på noen måte disse mulighetene. Leder i Sogn- og Fjordane Fiskarlag, Nils Myklebust, sier blant annet i en kommentar i Fiskeribladet Fiskaren i november 2008:

Dersom OLF kan garantere at seibestanden si endring av vandringsmønsteret i Nordsjøen ikkje har noko med seismikken å gjere, så vil eg svært gjerne sjå den dokumentasjonen. Konflikten har og sin bakgrunn i den ekstremt store auken i aktiviteten av seismikkskyting.

Dette fiskarlaget krever at det forskes på konsekvensene av oljenæringas aktivitet i Nordsjøen. Uten gehør så langt.

Sjøl med de best uttalte intensjonene om å ivareta fiskeriinteressene, ser vi gang på gang at disse likevel overkjøres. Ingen bør overraskes av det – oljenæringa er så kapitalintensiv og mulige gevinster så store, at noen oppslag i fag- eller lokalpressa om overtramp, sannsynligvis er kalkulert. Med den posisjonen næringa har i Norge når det gjelder innflytelse gjennom kapital og sentrale maktposisjoner, er det heller ikke usannsynlig at både politikere og media lar seg påvirke til å godta mer enn i andre sammenhenger.

Oljenæringa oppleves i dag, og vil med mer tilgang i området oppføre seg mer og mer som en gjøkunge. Sakte, men sikkert vil andre næringer i konkurranse med oljenæringa bli fortrengt. En av de aller mest utsatte næringene i regionen er reiseliv. Ryker kystnæringene, ryker også mesteparten av grunnlaget for utvikling av reiselivssatsinga. Sameksistens er ikke mulig her, slik det heller ikke ser ut til å ha vært i Nordsjøen. Konsekvensene har ikke vært så synlige der som vi allerede ser langs kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja.

Utvinningstempo og norsk oljealder på hell

Tidlig i norsk oljealder ble det bestemt at landet skulle ha en moderat takt på utvinning av petroleumsressursene. Det gikk likevel mange år før antatt maksimalt nivå ble nådd. Men utover på 1990- tallet eksploderte utviningstempoet, og er nå nesten tre ganger opptak av antall oljeekvivalenter som malen for norsk utvinning. Alle vet at dette vil ta slutt en dag, likevel opptrer «alle» som om dette bare er en ond tanke i gal manns hode. De anslag Oljedirektoratet har lagt fram for mulige funn i vårt område, tilsier at med dagens utvinningstempo vil dette forlenge Norges oljealderen med knapt ett år! Det sier noe om hvor langt oljekapitalen og deres medløpere er villige til å gå for å få ut siste dråpe – eller mer riktig: siste dollar.

Statoil som er den største pådriveren for åpning av LoVeSe, har en aksjekurs som utenom de generelle markedssvingningene i stor grad blafrer i takt med de mer eller mindre spekulative og truverdige anslag for deres reserver. Det er utsiktene til mer verdiskaping som gir selskapet tillit i markedet. Når vi samtidig vet at oljekapitalen antakelig er den mest aggressive delen av det globale finansmarkedet, er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke ressurser og press de utøver på regjeringa, og hvordan de pleier sine nettverk også lokalt. La oss minnes ordene til direktøren for nordområdesatsinga i Statoil: «Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.»

Men det er ikke bare utvinningsselskapene og operatørselskapene som presser på.  Verkstedindustrien og andre deler av industrien knytta til oljenæringa gjennom leveranser både i leitefasen og utvinning, har objektive interesser av tilgang på stadig nye områder. Når oljebrønnen er tom, kaster de loss, og finner andre mer attraktive investeringsobjekter.

Har deler av fagbevegelsen ingen annen politikk enn den som tjener kortsiktige kapitalinteresser?

For noen av oss med tilknytning til fagbevegelsen er det derfor tragisk å se at tunge forbundsområder i LO innen disse bransjene er så ensidig i sin iver etter å bare kjøre på. Investeringer på norsk sokkel når det gjelder nye installasjoner og vedlikehold, kommer i 2011 til å ligge på rekordhøye mer en 140 milliarder. En slik strategi blokkerer for å satse på mer fremtidige energiløsninger, og for fagbevegelsen og arbeidsfolket vil nedturen sannsynligvis bli desto mer bratt. I et historisk perspektiv vil dagens strategi, under ledelse av LO-leder Roar Flaathen, antakelig bli møtt med forundring og forakt. LO i Vesterålen har inntatt standpunkt for kystbefolkninga, og har sett at sameksistens mellom olje og fiskeri i dette området og med dagens teknologi, beredskap og markedsstyring, ikke er mulig. Flere ganger er LO-lederen invitert til Vesterålen for å kunne gi han førstehånds kjennskap om forholdene. Men det har aldri passet han å komme nordover. Men å framstå nærmest i sinne i Oslo på vegne av befolkninga her oppe, og kreve at kysten skal legges under petroleumsloven og konsekvensutredning skal igangsettes, det passer det han visst veldig godt!

Stortingspolitikere fra AP gikk ut og sa at oljeåpning i LoVeSe er viktigere enn det rød/grønne regjeringsprosjektet. De fikk blant annet støtte fra en av regionens største fagforening – Fellesforbundets sin forening i Nordre Nordland og Sør-Troms. At også de vil gi Høyre og ikke minst FrP en mulighet for mye større innflytelse over arbeidsfolks hverdag, er tragisk og reaksjonært. Det er ikke lett å glemme at de ville sette krokfot på den rød/grønne regjeringa for å få til oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Det er sannsynlig at nettopp disse synspunktene både her nord og kanskje særlig på Sør-Vestlandet burde vært tatt mer på alvor tidlig i den folkelige mobiliseringa for oljefritt LoVeSe. Både fordi det fins manglende kunnskaper, og at denne delen av fagbevegelsen har relativt stor makt over både LO-lederen og derigjennom AP-lederen.

Sluttord

På tross av de ressursene som er lagt ned fra oljenæring og da spesielt Statoil, lokale lobbyister og politikere, har det sakte men sikkert vært en litt økende del av den nordnorske befolkninga og blitt til et flertall som har gått mot å starte oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Som sammenhengende over flere tiår og etter hvert aldrende aktivist har det vært svært givende å kunne delta i denne kampen, og mange av tidligere tiders analyseerfaringer fra andre kampområder har kommet til nytte. Særlig har samarbeidet med ungdommer gitt inspirasjon! Fronten har gjennom disse årene blitt landsomfattende, den er blir stadig breiere og dypere i befolkninga, og ikke minst har mange lært mye mer om de unike verdiene som landet vårt rår over. For egen del har jeg også fått bedre innsyn i oljenæringas store betydning for landet, men også hvilken enorm trussel denne utgjør som motoren i den menneskeskapte klimaendringen, og hvilken enorm maktfaktor næringa utgjør i det norske samfunnet. Likevel har mitt engasjement først og fremst vært holdt opp av en respekt og kanskje en form for kjærlighet til de som har måttet eller for noens del, valgt, å satse på fiskeriene.

Det er fantastisk at dette enorme økosystemet er sjøldrevet uten at det tilføres en menneskeskapt kalori. Torsken, hysa, uer, longa, silda, blåkveita, breiflabben, steinbiten bare stiller opp, og gir verden fantastisk mat og rikt liv her nord. Det er tankevekkende at vi kan være i ferd med å fylle kjeften deres med olje som har blitt danna gjennom ca 150 millioner år.

Forståelsen for at det kapitalistiske systemet må begraves, er ikke blitt mindre gjennom den hittil mest intense kampen jeg har vært med på – og den er ikke slutt. Det er å håpe at denne kampen så langt ikke har vært forgjeves og at uavhengig av det kortsiktige utfallet, har saken skapt en større forståelse for hvordan mennesket uansett er tvunget til å organisere samfunnet sitt på en annen måte med utgangspunkt i fornybare ressurser og framtidsretta, demokratiske og bærekraftig samfunnsmessige produksjon styrt og eid av folkelig engasjement og livsglede.

Noter:

1. http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/tema/hav-og-vannforvaltning/forvaltningsplan-barentshavet.html?id=87148
2. Regionale ringvirkninger av olje- og gassnæringen, Norut NI BR Finnmark, 2007; Utsyn Nord 2018, Norsk Utenriksplotisk institutt (NU PI), 2007; Varsel om vekst? Framtidsbilder av olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge, FAFO , 2007; Petroleumsaktivitet og lokal- og regional verdiskapning, Høgskolen i Bodø: Nordområdesentret for næringslivet, 2008.

Innhold
Leder: Libya    side 3
Alain Badiou: Folkeopprørets universelle betydning    side 4
Per-Gunnar Kung Skotåm: 20 år til – eller på tide å komme seg ut?    side 11
Christoffer Ellingsen: Lofoten, Vesterålen og Senja: Fisk eller olje    side 15

Rødt om rødgrønt:       
Lillehammer: Ikke formalisert samarbeid    side 32
Solidaritetslista på Notodden    side 34
Oslo: Viktig å være på´n, kjapt og tydelig    side 37
Moss: Vilje til makt    side 39

Mathias Furevik: Byparlamentarisme – en gift for folkestyret    side 42
Bjørnar Moxnes: Med makt i bagasjen    side 46
Erling Folkvord: Stengt for innsyn – åpent for korrupsjon    side 52
Rune Berglund Steen: Den papirløse underklassen        side 60
Randi Færevik: Norges umenneskelige asylpolitikk    side 68
Torstein Dahle: Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit    side 76
Ilargi: Mer lån!    side 84
Ben Fine: Om sosialisme     side 90
Tor Sundheim: Sartres eksistensialisme nyanserer det subjektive i marxismen    side 94

Debatt:
Leikny Øgrim: Den digitaliserte læreren?    side 112

Bøker:
Svein Lund: Sámi skuvlahistorjá    side 117
Leiv Olsen: Sørsamisk historie i nytt lys    side 121
3 bøker om klimaendringer i historisk og kulturelt perspektiv    side 123
Istvàn Mészáros: Social Structure and the Forms of Consciousness    side 126
Jon Michelet: Mappa mi. En beretning om ulovlig politisk overvåking    side 129

Løssalg kr 75
www.marxisme.no

Innhold
Leder: Libya    side 3
Alain Badiou: Folkeopprørets universelle betydning    side 4
Per-Gunnar Kung Skotåm: 20 år til – eller på tide å komme seg ut?    side 11
Christoffer Ellingsen: Lofoten, Vesterålen og Senja: Fisk eller olje    side 15

Rødt om rødgrønt:       
Lillehammer: Ikke formalisert samarbeid    side 32
Solidaritetslista på Notodden    side 34
Oslo: Viktig å være på´n, kjapt og tydelig    side 37
Moss: Vilje til makt    side 39

Mathias Furevik: Byparlamentarisme – en gift for folkestyret    side 42
Bjørnar Moxnes: Med makt i bagasjen    side 46
Erling Folkvord: Stengt for innsyn – åpent for korrupsjon    side 52
Rune Berglund Steen: Den papirløse underklassen        side 60
Randi Færevik: Norges umenneskelige asylpolitikk    side 68
Torstein Dahle: Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit    side 76
Ilargi: Mer lån!    side 84
Ben Fine: Om sosialisme     side 90
Tor Sundheim: Sartres eksistensialisme nyanserer det subjektive i marxismen    side 94

Debatt:
Leikny Øgrim: Den digitaliserte læreren?    side 112

Bøker:
Svein Lund: Sámi skuvlahistorjá    side 117
Leiv Olsen: Sørsamisk historie i nytt lys    side 121
3 bøker om klimaendringer i historisk og kulturelt perspektiv    side 123
Istvàn Mészáros: Social Structure and the Forms of Consciousness    side 126
Jon Michelet: Mappa mi. En beretning om ulovlig politisk overvåking    side 129

Løssalg kr 75
www.marxisme.no
 

 

Per-Gunnar Kung Skotåm er med i arbeidsutvalget til partiet Rødt, og skriver og holder foredrag om krigen i Afghanistan og norsk forsvarspolitikk

Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden som de utenlandske troppene møter, lokal.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har nylig utgitt en bok om Forsvarets framtid, struktur og innhold i Norge. Tittelen er Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020? Bare noen uker før kom generalmajor Gullow Gjeseth med boka Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen. Begge forfatterne er nå trådt tilbake fra aktiv tjeneste, men representerer samlet sett den ypperste kompetanse når det gjelder hensikten med og oppbyggingen av det forsvaret som var. Samtidig har begge vært delaktige i den omleggingen av Forsvaret som etter manges mening har svekket mulighetene for et invasjonsforsvar av norsk territorium parallelt med at man har bygd opp styrker som er involvert i aktiv krigføring i Afghanistan. General Sverre Diesen har i større grad enn noen vært strategen for denne omlegging, og vært forsvarssjef i en viktig og intensiv periode for norsk krigsdeltakelse i fjellandet en kvart gang rundt jordkloden fra Norge.

Temaet for denne artikkelen er norsk deltakelse i krigen i Afghanistan og hvorvidt det er på tide å komme seg hjem, eller om Norge skal innstille seg på om lag 20 år til i landet.

Avgått forsvarssjef Diesen argumenterer sterkt for 20 år til i en artikkel i Aftenposten kort tid etter at fire soldater fra Norge ble drept i Afghanistan, www.aftenposten. no/meninger/kronikker/article3727976.ece. Kjøretøyet de satt i, kjørte på en veibombe sommeren 2010. Foruten at tittelen er interessant, «Krigen kan vinnes», er det interessant at den kom på et tidspunkt hvor stadig flere, inklusive ledende amerikanske militære, hadde innsett at den militære strategien som var fulgt, hadde feilet. Gjentatte forsøk på å endre innretting og vektlegging av ressursene hadde også feilet. I motsetning til Diesen mener stadig flere kjennere av Afghanistan at krigen er tapt.

USA, Nato og Norge befinner seg nå i en slik situasjon at man ved sitt nærvær med soldater og militær organisasjon genererer opprør og motstand helt uavhengig av hva man gjør i stadig større deler av landet. Utviklingen i de områdene Nato-styrker har operert, har vært entydig negative ut fra de mål Nato sjøl har for oppdraget.

De militære styrkene er nå omgitt av et hav av motstand og fiendskap uavhengig av tilsynelatende harmoni i enkelte øyeblikk og i enkelte områder. http://webmail.tele2.no/Redirect/www.globalpost.com/dispatch/afghanistan/110103/afghanistan-war-videopech-valley Handlingsmønsteret til USA, Nato og Norge er blitt sterkt innskrenket, og styrkene som nå er større i antall enn hva Sovjet noen gang hadde, opererer nå fra større befestede posisjoner med stadig større styrker i hver patrulje og tilsvarende større utrykningsstyrker i beredskap.

Sverre Diesens hovedbudskap i artikkelen er punkt 1 at krigen lar seg vinne, og punkt 2 at det er verdt tapene. Diesen klargjør at å vinne ikke betyr at landet og det han definerer som opprørere eller Taliban passiviseres fullstendig, men at disse kreftene holdes under kontroll som en forutsetning for oppbygging av et fungerende samfunn som afghanerne har tillit til.

Det paradoksale er at Diesen holder dette fram som en strategi for de kanskje neste 20 åra. Sett på bakgrunn av at dette faktisk har vært strategien som har vært fulgt i Afghanistan fra USA, NATO og Norges side siden 2004, anbefaler han i realiteten mer av det som ikke virker.

Undertegnede skriver dette på lørdagskvelden 12. mars. De fleste av oss er opptatt av utviklingen for Japan etter jordskjelvet, tsunamien og mulige skader på et atomkraftverk. De fleste i Norge har sikkert slått på nyhetene for å få med seg utviklingen. Kveldens andre hovedoppslag i Dagsrevyen er materiale gjort tilgjengelig fra Forsvaret med personlige beretninger om opplevelsen av å være i krig, samt filmopptak fra beskytning begge veier. Et genitrekk fra Forsvarets senter for psykologiske operasjoner var å tilby materialet ferdig redigert, den dagen så langt i år flest mulig ville se programmet. Innslaget følger den sedvanlige lesten ved slike innslag med soldatenes refleksjoner rundt det å drepe (det er dem eller oss), betydningen av kameratskapet og tanken på familien hjemme.

Filminnslagene viser tydelig at det dreier seg om spredt beskytning fra en motstander som er 1000–3000 meter unna, og ikke kan påføre de norske soldatene noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig. Sånn sett faller dette innslaget inn i det utall av tilsvarende rapporter fra Faryab-provinsen og Ghowrmach- distriktet i Afghanistan. Norske soldater beskyter og bombarderer det som er definert som opprørere, med tyngre skyts på avstander hvor opprørernes lette beskytning knapt kan påføre norske soldater noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig.

Innslaget 12. mars skiller seg ikke fra trefninger gjennomført, mens Sverre Diesen var forsvarssjef. Heller ikke fra handlingsmønstre som var vanlig da artikkelen som beskriver den framtidige strategien, ble skrevet i juli i fjor.

Afghanistan var forholdsvis fredelig fra 2002–2004. Sammenliknet med i dag var det en tidel så mange okkupasjonssoldater. Det afghanske folkets forventninger om et bedre liv var store, men lite hendte. Deler av det innsatte Karzai-regimet som okkupanten støtter seg på, var korrupt og misbrukte sin makt i distriktene. De første voldelige reaksjonene fra afghanere var ikke mot de utenlandske troppene, men mot representanter for sentralapparatet fra Kabul. Konfrontasjonen mellom de utenlandske troppene og lokale afghanere kom i hovedsak i forbindelse med at troppene valgte side for regjeringsapparatets representanter, når disse rettmessig ble angrepet av lokalbefolkningen for sitt maktmisbruk.

Siden har det bare eskalert og de siste 4 åra har det vært en utvikling hvor hvert år har overskredet det forrige i antall hendelser, drepte og skadde.

Sverre Diesen bør kunne være kritisk til den strategi han lanserer for de neste 20 år, når den samme strategien har vært brukt siden 2002, og har frambrakt den hengemyra USA, Nato og Norge befinner seg i nå.

Uten å ta stilling til rett og feil er det naturlig å stille spørsmålet om det er lurt å fortsette og drepe afghanere, når man for hver drepte afghaner får 20 nye opprørere å kjempe mot.

Utviklingen av drepte, antall vestlige soldater og antall opprørere har utviklet seg eksponentielt siden 2004. Å fortsette den samme strategien i 20 år til virker ikke som en umiddelbart forståelig og logisk løsning.

Sverre Diesen argumenterer innledningsvis i artikkelen mot at det er mulig å slå en opprørsbevegelse som Taliban militært, at det har empirien mot seg. Jeg tolker hans bruk av begrepet «slå militært» med hvorvidt Taliban gir seg og det blir slutt på motstanden. Jeg er enig i hans konklusjon om at det er umulig, og at det har empirien (faktamessig historie og erfaring) mot seg. Jeg er likevel ikke sikker på hvorfor vi er enige på dette punktet, siden Diesen ikke redegjør nærmere for sitt syn på hvorfor det er sånn.

Jeg skal derfor gi mitt syn på hvorfor det ikke er mulig å slå Taliban eller noen annen opprørsbevegelse som forener seg for å kaste ut den «fremmede inntrengeren» fra landet. Empirien Diesen henviser til, er Alexander den stores felttog som ble stoppet i Afghanistan, Djenghis Khans styrker, som for øvrig klarte et lengre opphold i den sentrale delen av landet. Det britiske imperiet som gikk på tre nederlag, hvorav det første var det mest traumatiske for England, og Sovjets forsøk på å passivisere landet på sine premisser i tidsrommet 1979–1989 med omfattende bidrag før og etter. Det bør være et paradoks for Diesen at Sovjets sivile programmer og politiske begrunnelse for sin egen okkupasjon av landet i hovedtrekkene var identisk med det USA, Nato, Norge og Diesen argumenterer med.

Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Seinest ble dette gjentatt av tidligere sjef for FN i Afghanistan, Kai Eide, i debatten her hjemme. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden de utenlandske troppene møter, lokalt fundert. Den er basert på det tradisjonelle klansbaserte stammesamfunnets regler. USA, Nato og Norge møter stammesamfunnets motstand mot å la seg dominere av fremmede, eller mot å akseptere at fremmede tar seg til rette i det som tradisjonelt er deres eget domene.

Når de vestlige okkupantene møter reservasjon med tvang, motstand mot tvang, med vold og markering av stridsevne fra afghansk side (som mye av disse såkalte trefningene dreier seg om) med drap, må man ikke bli overrasket over at det rekrutteres nye opprørere.

USA, Nato og Norge befinner seg nå i en situasjon ikke ulik den situasjon Sovjet hadde satt seg i i løpet av 1987/1988. 1987 var det året Sovjet varslet uttrekning av egne styrker i 1989.

Etter at President Karzai lørdag 12. mars henstilte til USA og Nato om å trekke seg ut av Afghanistan, er også det folkerettslige grunnlaget for Norges videre militære innblanding i landet borte. Se www.aftenposten. no/nyheter/uriks/article4058295.ece.

Det som defineres som opprørere, har avgjørende innflytelse/kontroll over 70 % av territoriet og 50 % av befolkningen. Rundt en tidobling på 7 år.

20 nye år med samme forfeilede strategi, Diesen? Nei takk.

 

Per-Gunnar Kung Skotåm er med i arbeidsutvalget til partiet Rødt, og skriver og holder foredrag om krigen i Afghanistan og norsk forsvarspolitikk

Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden som de utenlandske troppene møter, lokal.

 Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har nylig utgitt en bok om Forsvarets framtid, struktur og innhold i Norge. Tittelen er Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020? Bare noen uker før kom generalmajor Gullow Gjeseth med boka Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen. Begge forfatterne er nå trådt tilbake fra aktiv tjeneste, men representerer samlet sett den ypperste kompetanse når det gjelder hensikten med og oppbyggingen av det forsvaret som var. Samtidig har begge vært delaktige i den omleggingen av Forsvaret som etter manges mening har svekket mulighetene for et invasjonsforsvar av norsk territorium parallelt med at man har bygd opp styrker som er involvert i aktiv krigføring i Afghanistan. General Sverre Diesen har i større grad enn noen vært strategen for denne omlegging, og vært forsvarssjef i en viktig og intensiv periode for norsk krigsdeltakelse i fjellandet en kvart gang rundt jordkloden fra Norge.

Temaet for denne artikkelen er norsk deltakelse i krigen i Afghanistan og hvorvidt det er på tide å komme seg hjem, eller om Norge skal innstille seg på om lag 20 år til i landet.

Avgått forsvarssjef Diesen argumenterer sterkt for 20 år til i en artikkel i Aftenposten kort tid etter at fire soldater fra Norge ble drept i Afghanistan, www.aftenposten. no/meninger/kronikker/article3727976.ece. Kjøretøyet de satt i, kjørte på en veibombe sommeren 2010. Foruten at tittelen er interessant, «Krigen kan vinnes», er det interessant at den kom på et tidspunkt hvor stadig flere, inklusive ledende amerikanske militære, hadde innsett at den militære strategien som var fulgt, hadde feilet. Gjentatte forsøk på å endre innretting og vektlegging av ressursene hadde også feilet. I motsetning til Diesen mener stadig flere kjennere av Afghanistan at krigen er tapt.

USA, Nato og Norge befinner seg nå i en slik situasjon at man ved sitt nærvær med soldater og militær organisasjon genererer opprør og motstand helt uavhengig av hva man gjør i stadig større deler av landet. Utviklingen i de områdene Nato-styrker har operert, har vært entydig negative ut fra de mål Nato sjøl har for oppdraget.

De militære styrkene er nå omgitt av et hav av motstand og fiendskap uavhengig av tilsynelatende harmoni i enkelte øyeblikk og i enkelte områder. http://webmail.tele2.no/Redirect/www.globalpost.com/dispatch/afghanistan/110103/afghanistan-war-videopech-valley Handlingsmønsteret til USA, Nato og Norge er blitt sterkt innskrenket, og styrkene som nå er større i antall enn hva Sovjet noen gang hadde, opererer nå fra større befestede posisjoner med stadig større styrker i hver patrulje og tilsvarende større utrykningsstyrker i beredskap.

Sverre Diesens hovedbudskap i artikkelen er punkt 1 at krigen lar seg vinne, og punkt 2 at det er verdt tapene. Diesen klargjør at å vinne ikke betyr at landet og det han definerer som opprørere eller Taliban passiviseres fullstendig, men at disse kreftene holdes under kontroll som en forutsetning for oppbygging av et fungerende samfunn som afghanerne har tillit til.

Det paradoksale er at Diesen holder dette fram som en strategi for de kanskje neste 20 åra. Sett på bakgrunn av at dette faktisk har vært strategien som har vært fulgt i Afghanistan fra USA, NATO og Norges side siden 2004, anbefaler han i realiteten mer av det som ikke virker.

Undertegnede skriver dette på lørdagskvelden 12. mars. De fleste av oss er opptatt av utviklingen for Japan etter jordskjelvet, tsunamien og mulige skader på et atomkraftverk. De fleste i Norge har sikkert slått på nyhetene for å få med seg utviklingen. Kveldens andre hovedoppslag i Dagsrevyen er materiale gjort tilgjengelig fra Forsvaret med personlige beretninger om opplevelsen av å være i krig, samt filmopptak fra beskytning begge veier. Et genitrekk fra Forsvarets senter for psykologiske operasjoner var å tilby materialet ferdig redigert, den dagen så langt i år flest mulig ville se programmet. Innslaget følger den sedvanlige lesten ved slike innslag med soldatenes refleksjoner rundt det å drepe (det er dem eller oss), betydningen av kameratskapet og tanken på familien hjemme.

Filminnslagene viser tydelig at det dreier seg om spredt beskytning fra en motstander som er 1000–3000 meter unna, og ikke kan påføre de norske soldatene noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig. Sånn sett faller dette innslaget inn i det utall av tilsvarende rapporter fra Faryab-provinsen og Ghowrmach- distriktet i Afghanistan. Norske soldater beskyter og bombarderer det som er definert som opprørere, med tyngre skyts på avstander hvor opprørernes lette beskytning knapt kan påføre norske soldater noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig.

Innslaget 12. mars skiller seg ikke fra trefninger gjennomført, mens Sverre Diesen var forsvarssjef. Heller ikke fra handlingsmønstre som var vanlig da artikkelen som beskriver den framtidige strategien, ble skrevet i juli i fjor.

Afghanistan var forholdsvis fredelig fra 2002–2004. Sammenliknet med i dag var det en tidel så mange okkupasjonssoldater. Det afghanske folkets forventninger om et bedre liv var store, men lite hendte. Deler av det innsatte Karzai-regimet som okkupanten støtter seg på, var korrupt og misbrukte sin makt i distriktene. De første voldelige reaksjonene fra afghanere var ikke mot de utenlandske troppene, men mot representanter for sentralapparatet fra Kabul. Konfrontasjonen mellom de utenlandske troppene og lokale afghanere kom i hovedsak i forbindelse med at troppene valgte side for regjeringsapparatets representanter, når disse rettmessig ble angrepet av lokalbefolkningen for sitt maktmisbruk.

Siden har det bare eskalert og de siste 4 åra har det vært en utvikling hvor hvert år har overskredet det forrige i antall hendelser, drepte og skadde.

Sverre Diesen bør kunne være kritisk til den strategi han lanserer for de neste 20 år, når den samme strategien har vært brukt siden 2002, og har frambrakt den hengemyra USA, Nato og Norge befinner seg i nå.

Uten å ta stilling til rett og feil er det naturlig å stille spørsmålet om det er lurt å fortsette og drepe afghanere, når man for hver drepte afghaner får 20 nye opprørere å kjempe mot.

Utviklingen av drepte, antall vestlige soldater og antall opprørere har utviklet seg eksponentielt siden 2004. Å fortsette den samme strategien i 20 år til virker ikke som en umiddelbart forståelig og logisk løsning.

Sverre Diesen argumenterer innledningsvis i artikkelen mot at det er mulig å slå en opprørsbevegelse som Taliban militært, at det har empirien mot seg. Jeg tolker hans bruk av begrepet «slå militært» med hvorvidt Taliban gir seg og det blir slutt på motstanden. Jeg er enig i hans konklusjon om at det er umulig, og at det har empirien (faktamessig historie og erfaring) mot seg. Jeg er likevel ikke sikker på hvorfor vi er enige på dette punktet, siden Diesen ikke redegjør nærmere for sitt syn på hvorfor det er sånn.

Jeg skal derfor gi mitt syn på hvorfor det ikke er mulig å slå Taliban eller noen annen opprørsbevegelse som forener seg for å kaste ut den «fremmede inntrengeren» fra landet. Empirien Diesen henviser til, er Alexander den stores felttog som ble stoppet i Afghanistan, Djenghis Khans styrker, som for øvrig klarte et lengre opphold i den sentrale delen av landet. Det britiske imperiet som gikk på tre nederlag, hvorav det første var det mest traumatiske for England, og Sovjets forsøk på å passivisere landet på sine premisser i tidsrommet 1979–1989 med omfattende bidrag før og etter. Det bør være et paradoks for Diesen at Sovjets sivile programmer og politiske begrunnelse for sin egen okkupasjon av landet i hovedtrekkene var identisk med det USA, Nato, Norge og Diesen argumenterer med.

Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Seinest ble dette gjentatt av tidligere sjef for FN i Afghanistan, Kai Eide, i debatten her hjemme. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden de utenlandske troppene møter, lokalt fundert. Den er basert på det tradisjonelle klansbaserte stammesamfunnets regler. USA, Nato og Norge møter stammesamfunnets motstand mot å la seg dominere av fremmede, eller mot å akseptere at fremmede tar seg til rette i det som tradisjonelt er deres eget domene.

Når de vestlige okkupantene møter reservasjon med tvang, motstand mot tvang, med vold og markering av stridsevne fra afghansk side (som mye av disse såkalte trefningene dreier seg om) med drap, må man ikke bli overrasket over at det rekrutteres nye opprørere.

USA, Nato og Norge befinner seg nå i en situasjon ikke ulik den situasjon Sovjet hadde satt seg i i løpet av 1987/1988. 1987 var det året Sovjet varslet uttrekning av egne styrker i 1989.

Etter at President Karzai lørdag 12. mars henstilte til USA og Nato om å trekke seg ut av Afghanistan, er også det folkerettslige grunnlaget for Norges videre militære innblanding i landet borte. Se www.aftenposten. no/nyheter/uriks/article4058295.ece.

Det som defineres som opprørere, har avgjørende innflytelse/kontroll over 70 % av territoriet og 50 % av befolkningen. Rundt en tidobling på 7 år.

20 nye år med samme forfeilede strategi, Diesen? Nei takk.

 

Alain Badiou (født 1937) er professor i filosofi ved European Graduate School og en av de ledende skikkelsene innen anti-postmodernistisk europeisk filosof.

Hvor lenge vil det uvirksomme og dempede Vesten, det «internasjonale samfunnet» av dem som fortsatt ser på seg selv som jordens herskere, fortsette å gi leksjoner til resten av verden om godt styresett og god oppførsel? Hvilken patetisk videreformidling av kolonial arroganse!

Er det ikke rett og slett lattervekkende å se disse godt betalte og velfødde intellektuelle, disse unnvikende kapital-parlamentarismens soldater som serverer oss et møllspist paradis, som tilbyr sine tjenester til de respektinnjagende tunisiske og egyptiske folkene for å lære disse barbarene «demokratiets » ABC?

Er det ikke åpenbart at det er vi, som de siste 30 årene har befunnet oss i en tilstand av politisk armod, som har alt å lære av vår tids folkeopprør?

Har ikke vi en forpliktelse til å studere det den kollektive protesten gjorde mulig, sammenbruddet for oligarkiske og korrupte regjeringer som – fremfor alt – befant seg i et ydmykende tjenerforhold til den vestlige verden?

Ja, vi bør studere disse bevegelsene, ikke professorene deres. For de gir, med sine egne fortellingers genialitet, liv til de samme prinsippene som de herskende maktene nå en stund har forsøkt å overbevise oss om at er foreldete. Det gjelder ikke minst det prinsippet som Marat¹ aldri lot være å gjenta: Når spørsmålet handler om frihet, likhet og frigjøring, har vi alle et ansvar for å slutte oss til folkeopprørene.

Det er rett å gjøre opprør

Akkurat som innenfor politikken, foretrekker våre stater og de som har fordel av dem (politiske partier, fagforeninger og tjenestevillige intellektuelle) styring fremfor opprør, fredelige krav og en «velstrukturert overgang » fremfor brudd på loven. De egyptiske og tunisiske folkene minner oss om at det som virker mot statsmaktens skandaløse erobringer, er masseopprøret. I dette tilfellet er det eneste slagordet som kan forene ambisjonene til de ulike delene av folkemassen: Hei, du, forsvinn!

Den avgjørende betydningen av opprøret, dets kritiske makt, ligger i at dette slagordet når det blir gjentatt av millioner, viser det som utvilsomt vil bli dets første og irreversible seier – den utvistes flukt. Og uansett hva som skjer etterpå, vil denne seieren av folkelig karakter og illegal av natur vare evig.

Det at et opprør mot statsmakten kan resultere i absolutt fremgang, er et eksempel på den universelle betydningen. Denne seieren peker utover den horisonten enhver kollektiv handling som ikke blir begrenset av lovens autoritet skaper – det Marx omtalte som «den degenererte staten». Kunnskapen om at menneskeheten i fri sammenslutning og med kontroll over sin egen skaperkraft en dag vil være i stand til å rive seg løs fra statens dystre tvang. Dette er grunnen til at denne ideen skaper uhemmet entusiasme i hele verden, og til slutt vil lede til den revolusjonen som endelig vil styrte den herskende autoriteten.

En gnist kan tenne en præriebrann

Det begynte med et selvmord, en selvpåtennelse, utført av en mann som hadde blitt degradert til arbeidsløshet og som ble nektet å drive den ynkelige handelsvirksomheten som gjorde at han kunne overleve. Og fordi en politikvinne hadde slått ham i ansiktet fordi han ikke forsto hva som var virkelig i denne verdenen.

I løpet av noen få dager spredte dette seg, og i løpet av noen uker skrek millioner av mennesker på gater og torg. Dette var begynnelsen på katastrofen for de mektige herskerne. Hva er årsaken til denne enorme utbredelsen? Snakker vi om en ny form for frihetsepidemi? Nei. Som Jean-Marie Gleize så poetisk sa det:

«En revolusjonær bevegelse formidles ikke av fremmedelementer. Men av resonans. Noe som kommer til overflaten her, klinger sammen med sjokkbølgene fra noe som skjedde der.»

La oss gi denne «begivenheten» et navn. Den er noe som oppstår plutselig, ikke som en ny virkelighet, men som en myriade av nye muligheter. Ingen av disse er en gjentakelse av det kjente. Det er derfor det er tilbakeskuende å si at «denne bevegelsen krever demokrati» (altså den typen vi har i Vesten) eller at «denne bevegelsen er ute etter å oppfylle sosiale krav» (altså vårt hjemlige småborgerskaps gjennomsnittlige levestandard). Om et folkelig opprør starter med omtrent ingenting, men resonerer overalt, skaper det ukjente muligheter for hele verden.

Ordet «demokrati» benyttes nesten ikke i Egypt. Det er snakk om «et nytt Egypt», om «det virkelige egyptiske folket», om en grunnlovsforsamling, om omveltninger i det daglige livet, om uhørte og tidligere ukjente muligheter. Dette er den nye prærien som vil komme når den gamle, den som ble påtent av opprørets gnist, ikke lenger eksisterer. Denne fremtidige prærien står mellom kunngjøringen av en omveltning i styrkeforholdene og håndteringen av nye oppgaver. Mellom ropene fra en ung tunisier: «Vi, arbeideres og bønders barn, er sterkere enn de kriminelle» – og det som en ung egypter sa: «Fra i dag, 25. januar, tar jeg landets oppgaver i mine egne hender.»

Folket, og folket alene, skaper den universelle historien

Det er utrolig at myndighetene og media i vår vestlige verden regner opprørerne på torget i Kairo for å være «det egyptiske folket.» Hvordan kan det være det? Er ikke folket, for dem, bare det fornuftige og legale folket, det som vanligvis kan reduseres til et flertall i en avstemning eller et valg? Hvordan ble plutselig hundrevis av opprørere representative for en befolkning på 80 millioner?

Det finnes en lærdom vi ikke må eller vil glemme. Etter et visst nivå at bestemthet, av stahet og av mot, kan faktisk folket konsentrere sin eksistens på et torg, en gate, noen fabrikker eller et universitet … Hele verden vil bivåne motet og særlig det fantastiske universet som følger. Dette universet beviser at der, der finnes folket. Som en egyptisk opprører så sterkt sa det: «Før så jeg på TV, nå ser TV på meg.»

I kampens hete er det de som vet hvordan man skal løse øyeblikkets problemer, som utgjør folket. Som når man tar over et torg – mat, overnattingsmuligheter, vaktkorps, bannere, bønner, forsvarsforanstaltninger – slik at stedet der det skjer, er symbolet som voktes for folket, til enhver pris. Med problemer som virket uløselige med flere hundre tusener mobiliserte mennesker, har staten nærmest forsvunnet her.

Det å løse uløselige problemer uten hjelp av staten blir begivenhetens skjebne. Og det er dette som gjør at et folk, plutselig og på ubestemt tid, eksisterer der de har bestemt seg for å samles.

Uten en kommunistisk bevegelse er det ingen kommunisme

Det folkeopprøret vi snakker om, mangler åpenbart et parti, en hegemonisk organisasjon, en anerkjent leder. Med tiden kan vi vurdere om dette er en styrke eller svakhet. Uansett er dette det som gjør at vi, i ren form, utvilsomt den reneste siden Pariserkommunen, kaller det en kommunistisk bevegelse.

Med «kommunisme» menes her en felles skapelse av en kollektiv skjebne. Dette «felles» har to særlige trekk. For det første er det generisk, det representerer, på ett sted, menneskeheten som sådan. Der finner vi alle typer mennesker som utgjør et folk, alle ord lyttes til, alle forslag blir utredet, og enhver vanskelighet tatt for hva det er.

For det andre overskrider det alle de grunnleggende motsetningene staten påstår at den er den eneste som kan løse uten å overskride dem – mellom åndens og håndens arbeidere, mellom menn og kvinner, mellom fattige og rike, mellom muslimer og koptere, mellom bønder og beboere i Kairo. Tusenvis av nye mulige løsninger på disse motsetningene, løsninger som staten – en hvilken som helst stat – er helt blind for, oppstår hele tiden.

Vi ser unge kvinnelige leger fra landsbygda som tar seg av de skadde og som sover midt iblant unge opphissede menn, men som er roligere enn noen gang tidligere, siden de vet at ingen vil våge å krumme et hår på hodene deres. Vi ser også en gruppe unge ingeniører som overtaler ungdom fra forstedene til å holde stillingen og beskytte bevegelsen med sin energi i kamp.

Vi ser en rekke med kristne som står og vokter muslimer, som er bøyde i bønn. Vi ser kjøpmenn mette de arbeidsløse og fattige. Vi ser anonyme tilskuere prate med hverandre. Vi kan se tusenvis av tegn på individuelle liv som, uten opphold, blander seg i historiens kittel.

Alle disse situasjonene, disse påfunnene, utgjør bevegelsens kommunisme. I to århundrer har det eneste politiske problemet vært å konstituere bevegelsens kommunistiske påfunn i det lange løp. Den reaksjonære påstanden er at «Dette er umulig, veldig farlig. La oss stole på statens makt.» All ære til de tunisiske og egyptiske folkene for å trylle frem den ene og virkelige politiske plikten – organisert trofasthet til bevegelsens kommunistiske angrep på staten.

Vi ønsker ikke krig, men frykter det ikke

Den fredelige og rolige karakteren til gigantdemonstrasjonene nevnes overalt, og denne roen ble sett i sammenheng med det representative demokratiske idealet som ble knyttet opp mot bevegelsen. La oss likevel føye til at hundrevis av opprørere har blitt drept, og at folk fortsatt drepes daglig. I mer enn ett tilfelle var de drepte stridende og martyrer for begivenhetene, de døde for å beskytte bevegelsen. Opprørets politikk og symbolikk måtte forsvares av besluttsom fysisk kamp mot de truede regimenes militser og politistyrker. Og hvem andre enn ungdom fra de fattigste samfunnslagene ofret sine liv? «Middelklassen» – som vår latterlige Michèle Alliot-Marie² sa at alene hadde ansvaret for et demokratisk utfall av begivenhetene – bør huske at bevegelsens utholdenhet i de avgjørende øyeblikkene, bare ble sikret av folkelige gruppers ubegrensede engasjement. Vold er uunngåelig i forsvar. Og i Tunisia fortsetter det, under vanskelige forhold, etter at unge aktivister fra distriktene ble sendt tilbake til sitt armod.

Kan noen i ramme alvor tro at disse utallige initiativene og disse store ofrene hadde som mål å gjøre folket i stand til «å velge» mellom Suleiman og El Baredei, som i Frankrike, der vi smertelig overgir vår vilje til valget mellom Sarkozy og Strauss-Kahn? Er dette denne majestetiske begivenhetens eneste lærdom?

Nei, og tusen ganger nei. De tunisiske og egyptiske folkene sier til oss: Gjør opprør, bygg en offentlighet for bevegelsens kommunisme, beskytt den med alle midler for å drive den videre. Dette er den sanne politikken for folkenes frigjøring.

De arabiske landene er ikke de eneste landene som går mot folket og, uavhengig av valg, er illegitime. Uansett hva som skjer, vil opprørene i Tunisia og Egypt ha en universell betydning. De viser nye muligheter – derfor har de en internasjonal verdi.

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)

Noter:

1. Jean-Paul Marat (1743-1793) var en av lederne for den radikale fløyen i den franske revolusjonen.
2. Michèle Alliot-Mare (født 1946) var fransk utenriksminister fra november 2010 til februar 2011.

 

Alain Badiou (født 1937) er professor i filosofi ved European Graduate School og en av de ledende skikkelsene innen anti-postmodernistisk europeisk filosof.

Hvor lenge vil det uvirksomme og dempede Vesten, det «internasjonale samfunnet» av dem som fortsatt ser på seg selv som jordens herskere, fortsette å gi leksjoner til resten av verden om godt styresett og god oppførsel? Hvilken patetisk videreformidling av kolonial arroganse!

Er det ikke rett og slett lattervekkende å se disse godt betalte og velfødde intellektuelle, disse unnvikende kapital-parlamentarismens soldater som serverer oss et møllspist paradis, som tilbyr sine tjenester til de respektinnjagende tunisiske og egyptiske folkene for å lære disse barbarene «demokratiets » ABC?

Er det ikke åpenbart at det er vi, som de siste 30 årene har befunnet oss i en tilstand av politisk armod, som har alt å lære av vår tids folkeopprør?

Har ikke vi en forpliktelse til å studere det den kollektive protesten gjorde mulig, sammenbruddet for oligarkiske og korrupte regjeringer som – fremfor alt – befant seg i et ydmykende tjenerforhold til den vestlige verden?

Ja, vi bør studere disse bevegelsene, ikke professorene deres. For de gir, med sine egne fortellingers genialitet, liv til de samme prinsippene som de herskende maktene nå en stund har forsøkt å overbevise oss om at er foreldete. Det gjelder ikke minst det prinsippet som Marat¹ aldri lot være å gjenta: Når spørsmålet handler om frihet, likhet og frigjøring, har vi alle et ansvar for å slutte oss til folkeopprørene.

Det er rett å gjøre opprør

Akkurat som innenfor politikken, foretrekker våre stater og de som har fordel av dem (politiske partier, fagforeninger og tjenestevillige intellektuelle) styring fremfor opprør, fredelige krav og en «velstrukturert overgang » fremfor brudd på loven. De egyptiske og tunisiske folkene minner oss om at det som virker mot statsmaktens skandaløse erobringer, er masseopprøret. I dette tilfellet er det eneste slagordet som kan forene ambisjonene til de ulike delene av folkemassen: Hei, du, forsvinn!

Den avgjørende betydningen av opprøret, dets kritiske makt, ligger i at dette slagordet når det blir gjentatt av millioner, viser det som utvilsomt vil bli dets første og irreversible seier – den utvistes flukt. Og uansett hva som skjer etterpå, vil denne seieren av folkelig karakter og illegal av natur vare evig.

Det at et opprør mot statsmakten kan resultere i absolutt fremgang, er et eksempel på den universelle betydningen. Denne seieren peker utover den horisonten enhver kollektiv handling som ikke blir begrenset av lovens autoritet skaper – det Marx omtalte som «den degenererte staten». Kunnskapen om at menneskeheten i fri sammenslutning og med kontroll over sin egen skaperkraft en dag vil være i stand til å rive seg løs fra statens dystre tvang. Dette er grunnen til at denne ideen skaper uhemmet entusiasme i hele verden, og til slutt vil lede til den revolusjonen som endelig vil styrte den herskende autoriteten.

En gnist kan tenne en præriebrann

Det begynte med et selvmord, en selvpåtennelse, utført av en mann som hadde blitt degradert til arbeidsløshet og som ble nektet å drive den ynkelige handelsvirksomheten som gjorde at han kunne overleve. Og fordi en politikvinne hadde slått ham i ansiktet fordi han ikke forsto hva som var virkelig i denne verdenen.

I løpet av noen få dager spredte dette seg, og i løpet av noen uker skrek millioner av mennesker på gater og torg. Dette var begynnelsen på katastrofen for de mektige herskerne. Hva er årsaken til denne enorme utbredelsen? Snakker vi om en ny form for frihetsepidemi? Nei. Som Jean-Marie Gleize så poetisk sa det:

«En revolusjonær bevegelse formidles ikke av fremmedelementer. Men av resonans. Noe som kommer til overflaten her, klinger sammen med sjokkbølgene fra noe som skjedde der.»

La oss gi denne «begivenheten» et navn. Den er noe som oppstår plutselig, ikke som en ny virkelighet, men som en myriade av nye muligheter. Ingen av disse er en gjentakelse av det kjente. Det er derfor det er tilbakeskuende å si at «denne bevegelsen krever demokrati» (altså den typen vi har i Vesten) eller at «denne bevegelsen er ute etter å oppfylle sosiale krav» (altså vårt hjemlige småborgerskaps gjennomsnittlige levestandard). Om et folkelig opprør starter med omtrent ingenting, men resonerer overalt, skaper det ukjente muligheter for hele verden.

Ordet «demokrati» benyttes nesten ikke i Egypt. Det er snakk om «et nytt Egypt», om «det virkelige egyptiske folket», om en grunnlovsforsamling, om omveltninger i det daglige livet, om uhørte og tidligere ukjente muligheter. Dette er den nye prærien som vil komme når den gamle, den som ble påtent av opprørets gnist, ikke lenger eksisterer. Denne fremtidige prærien står mellom kunngjøringen av en omveltning i styrkeforholdene og håndteringen av nye oppgaver. Mellom ropene fra en ung tunisier: «Vi, arbeideres og bønders barn, er sterkere enn de kriminelle» – og det som en ung egypter sa: «Fra i dag, 25. januar, tar jeg landets oppgaver i mine egne hender.»

Folket, og folket alene, skaper den universelle historien

Det er utrolig at myndighetene og media i vår vestlige verden regner opprørerne på torget i Kairo for å være «det egyptiske folket.» Hvordan kan det være det? Er ikke folket, for dem, bare det fornuftige og legale folket, det som vanligvis kan reduseres til et flertall i en avstemning eller et valg? Hvordan ble plutselig hundrevis av opprørere representative for en befolkning på 80 millioner?

Det finnes en lærdom vi ikke må eller vil glemme. Etter et visst nivå at bestemthet, av stahet og av mot, kan faktisk folket konsentrere sin eksistens på et torg, en gate, noen fabrikker eller et universitet … Hele verden vil bivåne motet og særlig det fantastiske universet som følger. Dette universet beviser at der, der finnes folket. Som en egyptisk opprører så sterkt sa det: «Før så jeg på TV, nå ser TV på meg.»

I kampens hete er det de som vet hvordan man skal løse øyeblikkets problemer, som utgjør folket. Som når man tar over et torg – mat, overnattingsmuligheter, vaktkorps, bannere, bønner, forsvarsforanstaltninger – slik at stedet der det skjer, er symbolet som voktes for folket, til enhver pris. Med problemer som virket uløselige med flere hundre tusener mobiliserte mennesker, har staten nærmest forsvunnet her.

Det å løse uløselige problemer uten hjelp av staten blir begivenhetens skjebne. Og det er dette som gjør at et folk, plutselig og på ubestemt tid, eksisterer der de har bestemt seg for å samles.

Uten en kommunistisk bevegelse er det ingen kommunisme

Det folkeopprøret vi snakker om, mangler åpenbart et parti, en hegemonisk organisasjon, en anerkjent leder. Med tiden kan vi vurdere om dette er en styrke eller svakhet. Uansett er dette det som gjør at vi, i ren form, utvilsomt den reneste siden Pariserkommunen, kaller det en kommunistisk bevegelse.

Med «kommunisme» menes her en felles skapelse av en kollektiv skjebne. Dette «felles» har to særlige trekk. For det første er det generisk, det representerer, på ett sted, menneskeheten som sådan. Der finner vi alle typer mennesker som utgjør et folk, alle ord lyttes til, alle forslag blir utredet, og enhver vanskelighet tatt for hva det er.

For det andre overskrider det alle de grunnleggende motsetningene staten påstår at den er den eneste som kan løse uten å overskride dem – mellom åndens og håndens arbeidere, mellom menn og kvinner, mellom fattige og rike, mellom muslimer og koptere, mellom bønder og beboere i Kairo. Tusenvis av nye mulige løsninger på disse motsetningene, løsninger som staten – en hvilken som helst stat – er helt blind for, oppstår hele tiden.

Vi ser unge kvinnelige leger fra landsbygda som tar seg av de skadde og som sover midt iblant unge opphissede menn, men som er roligere enn noen gang tidligere, siden de vet at ingen vil våge å krumme et hår på hodene deres. Vi ser også en gruppe unge ingeniører som overtaler ungdom fra forstedene til å holde stillingen og beskytte bevegelsen med sin energi i kamp.

Vi ser en rekke med kristne som står og vokter muslimer, som er bøyde i bønn. Vi ser kjøpmenn mette de arbeidsløse og fattige. Vi ser anonyme tilskuere prate med hverandre. Vi kan se tusenvis av tegn på individuelle liv som, uten opphold, blander seg i historiens kittel.

Alle disse situasjonene, disse påfunnene, utgjør bevegelsens kommunisme. I to århundrer har det eneste politiske problemet vært å konstituere bevegelsens kommunistiske påfunn i det lange løp. Den reaksjonære påstanden er at «Dette er umulig, veldig farlig. La oss stole på statens makt.» All ære til de tunisiske og egyptiske folkene for å trylle frem den ene og virkelige politiske plikten – organisert trofasthet til bevegelsens kommunistiske angrep på staten.

Vi ønsker ikke krig, men frykter det ikke

Den fredelige og rolige karakteren til gigantdemonstrasjonene nevnes overalt, og denne roen ble sett i sammenheng med det representative demokratiske idealet som ble knyttet opp mot bevegelsen. La oss likevel føye til at hundrevis av opprørere har blitt drept, og at folk fortsatt drepes daglig. I mer enn ett tilfelle var de drepte stridende og martyrer for begivenhetene, de døde for å beskytte bevegelsen. Opprørets politikk og symbolikk måtte forsvares av besluttsom fysisk kamp mot de truede regimenes militser og politistyrker. Og hvem andre enn ungdom fra de fattigste samfunnslagene ofret sine liv? «Middelklassen» – som vår latterlige Michèle Alliot-Marie² sa at alene hadde ansvaret for et demokratisk utfall av begivenhetene – bør huske at bevegelsens utholdenhet i de avgjørende øyeblikkene, bare ble sikret av folkelige gruppers ubegrensede engasjement. Vold er uunngåelig i forsvar. Og i Tunisia fortsetter det, under vanskelige forhold, etter at unge aktivister fra distriktene ble sendt tilbake til sitt armod.

Kan noen i ramme alvor tro at disse utallige initiativene og disse store ofrene hadde som mål å gjøre folket i stand til «å velge» mellom Suleiman og El Baredei, som i Frankrike, der vi smertelig overgir vår vilje til valget mellom Sarkozy og Strauss-Kahn? Er dette denne majestetiske begivenhetens eneste lærdom?

Nei, og tusen ganger nei. De tunisiske og egyptiske folkene sier til oss: Gjør opprør, bygg en offentlighet for bevegelsens kommunisme, beskytt den med alle midler for å drive den videre. Dette er den sanne politikken for folkenes frigjøring.

De arabiske landene er ikke de eneste landene som går mot folket og, uavhengig av valg, er illegitime. Uansett hva som skjer, vil opprørene i Tunisia og Egypt ha en universell betydning. De viser nye muligheter – derfor har de en internasjonal verdi.

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)

Noter:

1. Jean-Paul Marat (1743-1793) var en av lederne for den radikale fløyen i den franske revolusjonen.
2. Michèle Alliot-Mare (født 1946) var fransk utenriksminister fra november 2010 til februar 2011.

25. mars 2011 startet norske F16-fly å bombe Libya. Norge er igjen i krig ledet av sine imperialistiske føringsoffiserer – som i Jugoslavia og Afghanistan. Stormaktene misbruker FN. Det blir lettere å gå inn i utvalgte land der befolkningen blir mishandlet og torturert. De har flere å velge mellom, land som tjener deres sak.

Vi støtter opprør og revolusjoner mot korrupte regimer, mot diktatorer og folkevalgte som terroriserer. Gaddafi, Mubarak og Netanyahu er bare tre på en lang liste. Vi gleder oss over seirene i Tunisia og Egypt, og støtter libyernes opprør mot Gaddafi og opprørene i Jemen, Bahrain og Syria. Vi solidariserer oss med palestinernes kamp mot staten Israel.

Opprør må være folkenes eget verk. De trenger vår solidaritet og støtte, ikke overtakelse og underordning under USA, Frankrike og Storbritannia sine agendaer i Nord-Afrika.

25. mars 2011 startet norske F16-fly å bombe Libya. Norge er igjen i krig ledet av sine imperialistiske føringsoffiserer – som i Jugoslavia og Afghanistan. Stormaktene misbruker FN. Det blir lettere å gå inn i utvalgte land der befolkningen blir mishandlet og torturert. De har flere å velge mellom, land som tjener deres sak.

Vi støtter opprør og revolusjoner mot korrupte regimer, mot diktatorer og folkevalgte som terroriserer. Gaddafi, Mubarak og Netanyahu er bare tre på en lang liste. Vi gleder oss over seirene i Tunisia og Egypt, og støtter libyernes opprør mot Gaddafi og opprørene i Jemen, Bahrain og Syria. Vi solidariserer oss med palestinernes kamp mot staten Israel.

Opprør må være folkenes eget verk. De trenger vår solidaritet og støtte, ikke overtakelse og underordning under USA, Frankrike og Storbritannia sine agendaer i Nord-Afrika.