Jane Hardy er professor i politisk økonomi ved Universitetet i Hertfordshire, Storbritannia og medlem av Socialist Workers’ Party. I 2009 ga hun ut boka Poland’s new capitalism på Pluto press.

Enkelte økonomier i Sentral- og Øst-Europa (SØE) har gjennomgått noe som bør beskrives som en økonomisk implosjon – med stupende levestandard i deler av regionen, protester og sosial uro.
Liten oppmerksomhet har rettet seg mot krisen og den økonomiske nedturen i de ti postkommunistiske landene som sluttet seg til Den europeiske union (EU) i 2004 og 2006.

De baltiske landene har gått fra å bli omtalt som «de baltiske tigrene» til å slite med de verste følgene av krisen i hele EU, med valutaer, banksystemer og økonomier som balanserer på avgrunnens grense. I 2010 ble Ungarn utsatt for et spekulativt angrep da markedet truet med å nedgradere statsgjelden til «junk bonds». Det er bare Polen og Tsjekkia som, ved første øyekast, ser ut til å ha landet relativt mykt.

Heller ikke før Berlinmurens fall i 1990 var disse landene immune mot kriser i den globale økonomien, og nedturene midt på 70-tallet og i årene 1979–82 skjerpet motsetningene, og bidro til den endelige kollapsen i 1990. Den dypere integrasjonen med og den økte åpenheten mot den globale økonomien, særlig EU siden Berlinmurens fall, har bare gjort dem mye mer sårbare for krise og tilbakegang.

Denne sårbarheten er skapt av en om-fattende omfavnelse av nyliberalistisk økonomisk politikk i SØE, høy grad av avhengighet av utenlandske investeringer og i særdeleshet eksponering for internasjonal finanskapital. Iván Szelenyi beskriver dette slik:

Nå som krisen i den globale finanskapitalismen ryster verden i sine grunnvoller, nå som vi gjennomlever en økonomisk kollaps av et omfang vi ikke har opplevd siden 1929–1933 (en kollaps som rammer Ungarn og hele den europeiske postkommunistiske regionen med stor styrke), fremstår de nyliberalistiske valgene som ble tatt i de postkommunistiske landene i årene 1989–90, i et svært grelt lys. Snøballen startet å rulle i USA, men det kan se ut til at det største skredet kommer her. Nyliberalismen  er også i krise i USA, men det virker som den postkommunistiske kapitalismen, som var mer nyliberalistisk enn nyliberalerne selv, må betale dobbelt for det vi nå ser at var en feilslått økonomisk og sosial politikk.²

For å forstå krisens omfang og natur i SØE, både på tvers av og i de enkelte økonomiene, må vi forstå utvidelsen av det europeiske prosjektet østover.

Det europeiske prosjektet går østover – fra 2004

Herskerklassene i Europa og USA la store krefter inn i den såkalte «transformasjonen» av SØE. Denne skulle sikre at landene etter Berlinmurens fall ble integrert i den globale økonomien. IMF finansierte prosjektet, mens Verdensbanken stilte ressurser til disposisjon for å overhale den slitte infrastrukturen i landene. Retorikken å «hjelpe» SØE var imidlertid noe helt annet enn virkeligheten. Ressursene som skulle bygge opp under transformasjonen, var ikke noen «Marshallhjelp for Øst-Europa» i sitt omfang, slik det ble hevdet. Ulike programmer, som PHARE (Poland and Hungary: Assistance for the Reconstructing of the Economy) fra EU og USAID, var alle åpne om at intensjonen var å virkeliggjøre en nyliberalistisk agenda som ville åpne landene for handel og kapitalinvesteringer gjennom omfattende liberalisering og privatisering. ³ IMF benyttet seg av betydelige elementer av tvang ved at de påla strenge betingelser om kutt i offentlige utgifter og hurtig privatisering. Det ble også investert betydelig i å underbygge prosjektet ideologisk. For eksempel finansierte USAID fagforeningskurs i Polen, der de benyttet lærebøker som skulle forklare prinsippene bak «markedsøkonomi» og behovet for «nedskjæringer». Lederne i Solidaritet ble blant annet tatt med på turer til USA for å lære om demokrati og fagforeningenes «skikkelige» rolle.⁴

Den geopolitiske konteksten, med Berlinurens fall og Sovjetunionens sammen-brudd, åpnet nye muligheter for USA til å øve innflytelse i SØE gjennom NATO. Viseutenriksminister Richard Holbrooke uttrykte disse interessene da han konkluderte at «Vesten må ekspandere, både i virkeligheten og i ånden, til Sentral-Europa så raskt som mulig, og USA er klare til å lede an.»⁵

Videre var endret organisering av finans- og banksystemet en avgjørende forutsetning for markedsøkonomiens eksistens.⁶ Steg i retning av å opprette en uavhengig sentralbank, en prosess som begynte allerede før 1990, underbygde det rammeverket det nyliberalistiske prosjektet trengte for å sikre pålitelige penger og for å løsrive finanssystemet fra den nasjonale kapitalen og de gamle stalinistiske herskerklassenes politiske innflytelse. Økonomiene i Vest-Europa og USA trengte nye markeder for de største og mest profitable finanskonsernene. Dette gjaldt særlig Storbritannia og USA som dominerer finanstjenestene globalt. Resultatet av dette kappløpet om ressurser gjenspeiler seg i den store andelen av finanssektoren som er under kontroll av utenlandsk kapital i SØE, der om lag 80 prosent av banksystemet er i utenlandsk eie.⁷

Likevel var ikke «transformasjonen» og etableringen av nyliberalismen prosesser som bare reflekterte den globale kapitalismens behov. Ulike interesser i ulike deler av herskerklassen og den organiserte arbeiderklassens kamp gjorde at prosessen trakk ut i tid, og endte med et politisk kompromiss, særlig med tanke på privatisering og velferd. Omstruktureringen av staten var, med andre ord, mye mer kompleks enn at den bare garanterte den transnasjonale kapitalen vilkår den kunne operere under. De tre baltiske statene – Estland, Latvia og Litauen – var for eksempel spesielt ivrige i å innføre nyliberalistisk politikk. I tilfellet Litauen «så ivrige at de importerte en amerikansk statsborger av litauisk opphav, Valdas Adamkus, for å gjøre ham til republikkens president.»⁸

Det første trinnet i transformasjonen etter 1990 var rått og brutalt, og integrasjonen i en stadig mer liberalisert global økonomi fikk en ødeleggende virkning på levestandarden blant store deler av folket. En spesielt brutal versjon ble innført i Polen i 1990 under navnet «sjokkterapi», en nyliberalistisk eksplosjon med drastiske kutt i offentlige utgifter, subsidier og lønninger i offentlig sektor. EUs strategi, derimot, representerte et mye mer systematisk forsøk på å fremme nyliberalistiske reformer og å øke den europeiske transnasjonale kapitalens innflytelse gjennom å liberalisere og avregulere SØE.⁹ Den viktigste drivkraften bak PHARE besto i å kreve mer omfattende og dyptgående deregulerings- og liberaliseringstiltak, sammen med en dose beskyttelse i tilfelle misnøyen skulle få reformene av sporet, for å legge forholdene til rette for EU-medlemskap.

EU lyktes, ved å bruke medlemskap som en gulrot, i å presse de sentral- og østeuropeiske økonomiene i retning av en bestemt nyliberalistisk reformmodell, som var mye mer rendyrket enn i de eksisterende medlemslandene. I særlig grad tvang tilpasningen til EUs normer rundt statsstøtte og konkurransepolitikk landene til å liberalisere handel og investeringer. Dette gjorde det vanskelig å møte krav om beskyttelse eller retrett fra medlemmer av herskerklassen.

De to prosjektene som hadde konsolidert det nyliberalistiske prosjektet i Europa ble utvidet til de nye postkommunistiske medlemsstatene. Det ene prosjektet var det indre marked, selve symbolet på gjenopplivingen av den europeiske integrasjons-tanken på midten av 80-tallet, som ble satt ut i livet i 1992. Hensikten var å gjenreise Europas globale konkurransekraft i forhold til Japan og USA. Dette åpnet i særlig grad opp for handel og investeringer i tidligere beskyttede sektorer (som tjenester, infrastruktur og telekommunikasjon), samtidig som det bidro til nye runder med privatisering. Selv om retorikken gikk på innovasjon, konkurransekraft og stordriftsfordeler, var realitetene at europeisk kapital fikk anledning å reorganisere seg i større omfang, manifestert gjennom en bølge med fusjoner og oppkjøp uten historisk sidestykke.

Det andre prosjektet var pengeunionen med sentralbank og felles valuta. Unionen konsoliderte det indre markedet gjennom å fjerne handelshindringer og å redusere utgiftene for store selskaper i et nært homogent geografisk virkeområde. Pengeunionen fungerte som en pisk for å tvinge land til å redusere de offentlige utgiftene sine som en følge av den restriktive pengepolitikk som ligger i Maastricht-avtalens og stabilitetspaktens konvergenskriterier.¹⁰ Pengepolitikkens rolle var derfor å tvinge frem en nyliberalistisk disiplin, særlig på de svakere økonomiene, som samtidig vil være de som må betale mest i form av arbeidsløshet.¹¹

EU-medlemskapet i 2004 fordypet og forsterket den nyliberalistiske agendaen. Tidligere tiders påstander om at EU-utvidelse var den beste måten å sikre demokrati i hele det postkommunistiske Øst-Europa på, ble raskt undergravd ved å inkludere bare utvalgte land og å ekskludere resten av søkerne. Herskerklassen i de daværende medlemslandene og kapitalens representanter vurderte det dit hen at kostnadene for den europeiske kapitalismen ved å ønske de utelukkede landene velkommen, var større enn fordelene i form av nye varemarkeder og nye mål for investeringer.

Kapitalens institusjoner, som The Transatlantic Business Dialogue, World Economic Forum, International Chamber of Commerce og Competetiveness Advisory Group, spilte en aktiv rolle i forsøket på å mobilisere økonomiske interesser, myndigheter og fagforeninger til å gjøre SØE trygt for amerikansk og europeisk kapitalisme. I særdeleshet ERT (European Round Table of Industrialist), som består av administrerende direktører i europeiske transnasjonale selskaper, og som representerer den transnasjonale kapitalens interesser, var avgjørende i bestrebelsene på å sikre kapitalens interesser, og øvet en sterk påvirkning på den politikken som ble utarbeidet i henhold til nettopp dens egne interesser. De mest kjente eksemplene er implementeringen av det indre markedet, det transeuropeiske transportnettverket, restruktureringen av den europeiske utdanningspolitikken og den gradvise nedbyggingen av trygdeordninger. ¹² Europakommisjonens strategi i forkant av utvidelsen ble, med andre ord, utarbeidet med ERTs støtte.¹³

Europakommisjonen og ERT ga altså hele prosessen for europeisk integrasjon en ideologisk farge, blant annet gjennom frislipp av markedsliberalisering i kandidatland. Løftene om medlemskap sikret en restrukturering av SØE i tråd med EUs nyliberalistiske mønster, og tilfresstilte den europeiske transnasjonale kapitalens behov for den videre ekspansjon for den kapitalistiske akkumulasjonens. Dette tilfredsstilte deler av herskerklassens ønske om å sikre et eksternt trykk for intern restrukturering, og styrket derfor de mest entusiastiske tilhengerne av den nyliberalistiske modellen.

Krisen kommer til Sentral- og Øst-Europa

Omfanget av finanskrisen i 2008 og den påfølgende økonomiske tilbakegangen fremkommer klart i tabell 1. Denne viser dramatiske fall i BNP i de baltiske statene og, med unntak av Polen og Tsjekkia, fall i BNP som ligger betydelig over EU-snittet på 4,2 prosent.

Land	Vekst i BNP (2009)	Statsunderskudd i prosent av BNP (2009)	Arbeidsløshet (1. kvartal 2010)
EU-gjennomsnitt	– 4,2	– 3,9	8,9
Postkommunistiske økonomier:

Krisen traff EU-landene i Sentral- og Øst-Europa dobbelt. I Verdensbankens språk ble den «globale nedbyggingen av gjeldsgraden» (en massiv reduksjon i utlån) utløst av «trøblete finansielle hjemmemarkeder » (finansinstitusjoner som ble avslørt av skadelig gjeld). Disse reduserte i sin tur finansmarkedets vilje til å finansiere statsgjelden etter hvert som «høykonjunkturen i eiendomsmarkedet gikk over» (krasjlanding for prisene på eiendom) i enkelte land.¹⁴ Den påfølgende økonomiske tilbakegangen svekket eksportetterspørselen i Vest-Europa, med negative konsekvenser for produksjon og sysselsetting i små økonomier som Tsjekkia, Slovakia, Estland og Ungarn, der eksporten utgjorde mellom 70 og 80 prosent av BNP i 2008. I en viss grad var dette også tilfellet for de større økonomiene i Polen og Romania.

Land	Andel fremmed valuta
Bulgaria	62
Estland	88
Latvia	92
Litauen	65
Polen	40
Romania	62
Ungarn	72
Tabell 2: Valutasammensetning av lån, etter land, mars 2009.17

En virkning av integrasjon med EU og den globale økonomien var den vesteuropeiske og amerikanske dominansen i bank- og finanssystemet i SØE. Tilførselen av kapital var større i denne delen av Europa, og fallet ble dermed mer dramatisk under krisen. På denne måten ble risikoen overført fra vest-europeiske morselskapene til filialer i SØE i form av internasjonale lån.¹⁵ Kredittveksten ble drevet frem av husholdninger som tok opp lån i forsøk på å øke levestandarden sin, og ble ytterligere styrket av muligheten til å ta opp lån i fremmed valuta med lavere renter og lenger nedbetalingstid. (Se tabell 2).

I årene 2003 til 2006 var den globale likviditeten historisk høy. Internasjonale banker flommet over med midler, og det var en heftig konkurranse for å sikre profitt ved hjelp av utlån til regjeringer, firmaer og husholdninger i EUs postkommunistiske økonomier. Utlån til vanlige folk i fremmede valutaer, var her mye det samme som utlån til fattigfolk i USA – det såkalte subprimemarkedet – der bankene økte profitten gjennom å låne ut til folk uavhengig av om de kunne håndtere gjelden sin.

Selv om noe av kreditten gikk til selskaper, gikk storparten av lånene til husholdninger, og i flertallet av tilfellene gikk dette til å finansiere bolig, som det fremkommer i tabell 3.

	Gjennomsnittlig vekst i kreditter til husholdninger (prosent)	Gjennomsnittlig vekst i kreditter til selskaper (prosent)	Andelen av boliglån i husholdningenes totalutgifter (prosent)
Bukgaria	41	57	43
Estland	39	32	78
Latvia	44	28	64
Litauen	51	31	76
Polen	28	13	30
Slovakia	28	10	69
Tsjekkia	26	12	65
Ungarn	21	7	64
Tabell 3: Vekst og sammensetning av kreditt til privat sektor 2003–8.18

Generelt har integrasjonen av disse økonomiene med de europeiske og globale økonomiene skapt denne sårbarheten, men akkurat som krisen har vist seg ulikt frem i økonomiene i Vest- og Sør-Europa, har omfanget og karakteren vært ulik i de tidligere kommunistiske landene i EU.

Fra økonomisk mirakel til implosjon – Baltikum

Mellom 2005 og 2007 hadde de tre baltiske landene de høyeste økonomiske vekstratene i EU. I løpet av disse tre årene økte BNP i Latvia med et gjennomsnitt på 10,8 prosent per år, mens det i Estland og Litauen i samme periode var en årlig snittvekst på 8,8 prosent. Regjeringene i disse landene hadde fulgt den mest ekstreme varianten av nyliberalisme, uten skatteprogressivitet (flat inntektsskatt), uten skatt på arv og uten skatt på eiendom.

Den tilsynelatende endeløse veksten i de baltiske landene, som mottok ros fra Verdensbanken for å være blant verdens 30 mest «forretningsvennlige» økonomier, var imidlertid illusorisk. Økt levestandard var resultatet av eiendomsspekulasjon, drevet frem av billig utenlandsk kreditt etter hvert som skandinaviske og andre utenlandske banker økte eiendomskreditten til Latvia, Litauen og Estland, først og fremst i utenlandske valutaer (dollar, pund, sveitserfranc og euro, se tabell 2). Michael Hudson beskriver hvordan dette gjorde de gamle nomenklaturene og apparatet i kommunist-partiene i stand til å tilegne seg og selge offentlig eiendom eller gjøre den til sikkerhet for utenlandske lån:

Følgelig har de hoppet ut av Sovjetbyråkratiets aske og over i den ville kapitalismen og tyveriets ild ved å gi bort eller selge offentlige selskaper og fast eiendom … som har fremstått som en symbiose mellom de verste levningene fra det gamle stalinistiske byråkratiet og moderne rovdyrfinans.¹⁹

Mens en liten gruppe mennesker beriket seg selv, var vanlige folks erfaringer dystre. De baltiske landene er de verste stedene å arbeide i EU. Eurostat oppgir at de har Europas laveste levestandard og lengste arbeidsuker. Utgiftene til trygd og sosial sikkerhet per innbygger er en firedel av det europeiske gjennomsnittet, og ulikheten i inntekt er mest størst.²⁰ Krisen rammet hurtig – arbeidsløsheten i Estland steg fra 10 til 19 prosent mellom første kvartal i 2009 og 2010, mens den i samme periode steg fra 13 til 20 prosent i Latvia (Eurostat). I 2010 resulterte dette i en ny bølge av emigranter etter hvert som folk forsøkte å flykte fra fattigdommen.

Ungarn – fra mønsterelev til vrak

Også Ungarn ble vurdert å være et skinnende eksempel på markedsreformer og en nyliberalistisk mønsterelev. Det kom derfor som en overraskelse for dem som trodde på sammenhengen mellom et fritt marked, vekst og stabilitet, at Ungarn ble det første landet i regionen som ble rammet av finanskrisen. Problemene i Ungarn oppsto imidlertid før krisen i 2008. Rundt 2005/2006 var budsjettunderskuddet på 10 prosent av BNP, langt mer enn Maastricht-kriteriene, som stipulerer et mål på 3 prosent. Regjeringen satte i verk en rekke tiltak for å øke skattene og senke offentlige stønader, og tilskudd ble redusert. I september 2006 brøt det ut et opprør Ungarn ikke hadde opplevd maken til siden 1990, da folk fant ut at regjeringen hadde løyet til dem om økonomiens tilstand for å bli valgt.

Den politiske bakgrunnen for det høye forbruket var rotfestet i en tradisjon de store partiene konkurrerte om offentlig forbruk. Helt til 2006 endte hvert parlaments-valg med at regjeringspartiet tapte – vanligvis som en protest mot innstramminger. I partienes forsøk på å vinne oppslutning før valgene, nådde budsjettunderskuddet en topp før hvert valg. Dette skapte et gjentakende mønster som var unikt i europeisk sammenheng. Først i 1999 nådde BNP samme nivå som i 1989, og flere ungarske regjeringer hadde blitt tvunget til å benytte seg av et høyt offentlig forbruk for å holde økonomien oppe.

Da krisen kom i 2008, var den ungarske økonomien, etter to år med stramme budsjetter, dobbelt utsatt. For det første hadde myndighetene, firmaer og husholdninger gjelden sin i utenlandsk valuta (tabellene 2 og 3). Dette ble katastrofalt etter hvert som forinten falt i verdi. I 2010 hadde 1,7 millioner av landets 10 millioner innbyggere lån i utenlandsk valuta. Myndighetene anslo at 10 til 15 prosent av befolkningen var «utsatt» – en omskrivning for å være på randen av konkurs. Noen ble tvunget til å selge hjemmene sine, mens andre har ble rammet av en vekst i husleie på opptil 33 prosent.²¹ Den andre kilden til Ungarns sårbarhet var avhengigheten av vesteuropeisk etterspørsel etter varer. Denne stupte etter hvert som krisen åpenbarte seg.

Etter hvert som krisen utviklet seg til å bli en statsgjeldskrise, ble den ungarske statsgjelden utsatt for spekulative angrep fra den internasjonale pengekapitalen. Selv om den offentlige gjelden hadde gjennomgått drastiske kutt, fra 10 til 3,5 prosent av BNP, og var betydelig lavere enn i andre land (tabell 1), var dette ikke nok for IMF.

Polen og Tsjekkia – en fløyelskrise?

Myndighetene i Polen og Tsjekkia forsøkte å unngå spekulative angrep på økonomiene sine gjennom forsøk på å distansere seg fra katastrofene ellers i SØE. Finanstilsynsmyndighetene i Tsjekkia, Slovakia, Polen, Romania og Bulgaria kom med en felles uttalelse der de ba investorer skille mellom de sterkere og svakere økonomiene i regionen. De ville ikke bli Europas subprime sammen med de baltiske statene og Ungarn.

Polen og Tsjekkia er de økonomiene som er svakest rammet av den økonomiske krisen. BNP-nedgangen i Tsjekkia er rett under gjennomsnittet i EU. I 2009 hadde Polen en vekst på 1,7 prosent i BNP, selv om dette var smått sammenlignet med 6,8 prosent i 2007 og 5 prosent i 2008. Men selv om Polen hadde OECDs største vekst, var ikke dette vanskelig, gitt den dramatiske nedgangen andre steder i SØE. Dagsavisen Gazeta Wyborcza har beskrevet det som skjer i landet som en «fløyelskrise».²³ Det er flere faktorer som har fungert som en slags buffer mot den økonomiske krisen og nedgangen i Polen. En flytende vekslingskurs betydde at zlotyen falt med 30 prosent mot euro mellom august 2008 og 2009. Dette gjorde dem i stand til å nyttiggjøre seg en fordel fremfor konkurrenter som ikke hadde flytende vekslingskurser.

Ulikt de baltiske landene og Ungarn hadde ikke Polen og Tsjekkia store eiendomsbobler, finansiert av utenlandske banker. De var mye mindre utsatt for fremmede valutaer – 8 prosent i Tsjekkia og 30 prosent i Polen. Selv om begge landene var sårbare for følgene av nedgangen andre steder i Europa, var Polen mye mindre utsatt enn Tsjekkia, takket være lavere eksportavhengighet (se tabell 4).

	Totalt	Maskineri og kompleks industri	Kjøretøy og komponenter
Polen	34,4	13,3	4,3
Slovakia	75,7	30,8	12,4
Tsjekkia	66,8	36,5	11,2
Ungarn	65,5	42,3	6,2
Tabell 4: Eksport som andel av BNP i utvalgte økonomier. 22

Likevel bør man være forsiktig med å slå fast at Polen opplevde noen «suksess» med å ri av stormen under krisen. Den forsiktige veksten skjuler høy grad av fattigdom, 44 prosent av befolkningen tjener mindre enn 75 prosent av gjennomsnittslønna, og rikdommen blir stadig skjevere fordelt. Den høye gjennomsnittlige arbeidsløshetsraten på 9,8 prosent forteller bare en del av historien, ungdomsarbeidsløsheten var på 23 prosent i 2010. Videre jobber 27 prosent på tidsbegrensede kontrakter – flest i hele Europa.25 Kampen for å overleve viser seg ved at sparingen faller og gjeldsgraden øker. Fremover vil det som holder etterspørselen oppe, være det faktum at Polen er den største mottakeren av strukturfondsmidler i EU, noe som mellom 2009 og 2015 vil utgjøre i gjennomsnitt 3,3 prosent av BNP årlig. Polens akilleshæl er et stort underskudd i offentlig sektor som gjør statsgjelden utsatt for spekulative angrep. Dette har økt fra 2 prosent av BNP i 2007 og 3,6 prosent av BNP i 2008 til 7,1 prosent av BNP i 2010 (Eurostat).

Slovakia, med sine 15 prosent arbeidsløse i 2010, fikk ingen myk landing. De hadde ikke anledning til å devaluere slik Polen gjorde, siden de hadde tatt i bruk euroen. Og med en eksport som utgjorde 75,7 prosent av BNP (se tabell 4), var de ytterligere utsatt for nedgang.

Ulike symptomer, samme medisin

Det generelle politiske mønsteret i regionen har fulgt de samme mønstrene. Etter 1990 rekonstituerte de gamle stalinistene seg som sosialdemokratiske partier ved siden av de høyreorienterte kristeligdemokratiske partiene som oppsto. I de postkommunistiske økonomiene har misnøyen med de parlamentariske partiene gått dypere enn i Vest-Europa, i og med at partene både til «høyre» og «venstre» har drevet frem privatisering og markedsreformer som har gjort en bitte liten del av befolkningen rike, mens det store flertallet ikke har tjent noe på transformasjonen. Skepsisen mot politikk og politikere har også blitt styrket av utbredt korrupsjon.

Dybden i krisen har variert mellom landene i SØE, avhengig av størrelsen på eiendomsboblene, avhengigheten av eksport, størrelsen på offentlig gjeld og hvorvidt de har hatt en flytende vekslingskurs som har gjort dem i stand til å utnytte fordelen de da har sammenlignet med konkurrerende land. Myndighetenes svar, derimot, har vært det samme – la arbeiderklassen betale for krisen. Tilfanget av krisepakker på tvers av regionen har rett og slett bare bestått av ulike varianter av reduksjoner i lønn og stønader, angrep på pensjoner, kutt i utgifter til helse og velferd og økte (regressive) skatter. På tross av økt arbeidsløshet og redusert BNP, har IMF og EU oppmuntret til enda større kutt og skatteøkninger for å redusere det offentlige underskuddet til målet i Maastricht-traktaten om 3 prosent av nasjonalinntekten.

Krisen rammet de baltiske landene først, og de store kuttene i utgifter og lønninger i januar 2009 fremkalte opptøyer i både Litauen og Latvia.²⁶ Sammen med Ungarn ble disse landene av deler av finanspressa omtalt som «spesielle» tilfeller, men etter hvert som nedturen ble dypere og spredte seg, ble alle de postkommunistiske landene i EU rammet. Etter valgene i Tsjekkia (mai 2010) og Slovakia (juni 2010) har koalisjoner på høyre fløy dannet nye regjeringer med løfter om budsjettkutt og drastiske reduksjoner i offentlige utgifter, selv om de sosialdemokratiske partiene fikk flest stemmer. ²⁷ Som følge av IMF-lån lanserte den rumenske regjeringen i juni 2010 drakoniske innsparingstiltak, som blant annet innebar å kutte offentlige lønninger med 25 prosent og å øke momsen fra 19 til 24 prosent.²⁸

På tross av den polske «fløyelslandingen» i nedgangskonjunkturen, har den høyre-orienterte Borgerplattformens regjering bestemt seg for å kutte underskuddet i offentlig sektor fra 7,9 til 3 prosent, noe som vil bety drastiske kutt i offentlig forbruk og velferd – som allerede er drastisk svekket etter 20 år med nyliberalistiske reformer.²⁹ Regjeringen har annonsert økt moms fra begynnelsen av 2011 og planlagt ytterligere privatisering for å generere 25 milliarder zloty til å dekke gapet i offentlige utgifter.

Gnisningene mellom den ungarske regjeringen på den ene siden og IMF og «markedet » på den andre i juli 2010 er karakteristisk. Den ungarske regjeringen hadde allerede tvunget igjennom fire år med nedskjærings-tiltak og redusert offentlig gjeld fra 10 prosent til 4 prosent av BNP, på bekostning av levestandarden blant vanlige folk. I juli 2010, i frykt for å miste oppslutning, nektet regjeringen å gjennomføre de ytterligere kuttene IMF krevde. IMF og deres kateketer reagerte kraftig på det når «alenegjengeren» og «populisten», statsminister Viktor Orban, hadde slått fast at det å iverksette ytterligere kutt «ikke kom på tale».³⁰

Da de ungarske myndighetene bestemte seg for å redusere budsjettunderskuddet ved å pålegge banker og finansinstitusjoner (hovedsakelig utenlandske) en ekstra avgift i tre år, ble det enda flere klager. Financial Times beskrev denne avgiften som «den kraftigste straffeavgiften i verden», men den var enormt populær blant velgerne.³¹ Skattlegging av bankene og avvisning av å iverksette ytterligere nedskjæringer skapte bestyrtelse i «markedene». Timothy Ash (Direktør for forskning på markeder under utvikling hos Royal bank of Scotland) skrev:

Den nye regjeringen har ikke lært av den forrige blunderen, og samtidig er ikke markedet i humør til å overse fiskal slapphet».³² En annen analytiker, Gyula Toth (UniCredit SpA, Wien), la til: –Vi tror at markedsrealitetene til slutt vil tvinge regjeringen til å gjøre de nødvendige grep.³³

Som i Sør-Irland, ser erfaringene fra Ungarn ut til å være at den herskerklassen som legger seg langflat når IMF forlanger kutt i neste omgang, møter ytterligere krav om innstramminger.

Sosial uro og motstand

I januar 2009 opplevde Latvia sine mest omfattende opptøyer siden Sovjetunionens sammenbrudd, da 10 000 mennesker protesterte i Riga. Samtidig, i Litauen, samlet de tre fagforeningssammenslutningene seg for første gang rundt et felles sett krav.³⁴ En massiv demonstrasjon utspant seg utenfor parlamentet og i en rekke byer. Denne ble fulgt opp av en felles protest i Riga og Vilnius. Slagordet appellerte til klassesolidaritet:

Styrken vår er forent!

For arbeiderrettigheter!³⁵

Det har vært flere sporadiske protester, som den i Litauen i februar 2010 mot en firedobling av strømprisene. Initiativet ble tatt av Fronto Partija (Frontpartiet, eller Frontas) – en ny venstreallianse, et nytt fenomen i Litauen, grunnlagt i 2009. Det har som uttrykt mål:

å skape et sosialt rettferdig Litauen, der det ikke er noen avgrunn mellom det rike mindretallet og det fattige flertallet, mellom eierne av storkapitalen og resten av samfunnet.

Lederen av Frontas innrømmer at den eneste grunnen til at partiet har droppet begrepet sosialisme, er fordi det har «sterke negative assosiasjoner ved seg.³⁶

I mai 2009 protesterte 30 000 fagorganiserte i Praha mot hvordan selskapene benyttet seg av den økonomiske tilbake- gangen for å kutte i lønninger og andre goder. På demonstrasjonen slo Josef Stredula, leder for den tsjekkiske jernarbeider-foreningen KOVO fast:

Ikke tillat at de som ikke forårsaket krisen, er de som blir hardest rammet. Ikke gjør krisen til en unnskyldning for å endre arbeidslovene, det vil føre til en hittil ukjent svekkelse av arbeidernes rettigheter, inkludert grunnløse oppsigelser. Ikke tillat hasardspill med pensjonsfondene. Ikke godta det nye risikable lovforslaget om sparing. Ikke tillat en devaluering av oppsparte pensjoner og en ytterligere svekkelse av offentlige finanser. Handle, beslutt og styr for folkets beste, ikke i interessene til finanskonglomeraters spekulative profitt, lobbyer og skatteparadiser.³⁷

I Romania protesterte titusener av offentlig ansatte i Bukarest i mai 2010 mot planene om kutt i lønn og pensjoner. Det var en av de største folkeansamlingene på gatene siden den rumenske revolusjonen. Maria Gruia, leder for politiets fagforening, oppfordret rumenere til å forene seg «som vi gjorde i 1989 da vi styret Ceausescus diktatur. »³⁸

I Polen murrer det også. Den viktigste protesten var da gruvearbeidere i det statlig eide Kompania Weglowa (den største gruven i Polen og en av de største i Europa) stemte for streik mot planene om å kutte antall ansatte fra 62 000 til 45 000.³⁹

Når markedspolitikken har rammet ujevnt og ikke klart å komme store deler av befolkningen til gode, har dette også styrket krisens mørkere krefter gjennom frem-veksten av nynazistiske partier som er åpent antisemittiske og homofobe. I særdeleshet har rom-minoriteten blitt en syndebukk. I 2009 ble minst åtte roma drept av nazister.⁴⁰ Det har også vært en merkbarøkning av homofobien. I Slovakia ble det første gay pride-arrangementet avlyst i mai 2010 da det ble angrepet av nynazistgruppa Slovenska Pospolitost.⁴¹

I Ungarn har medlemmer av det nyfascistiske partiet Jobbik hatt fremgang i valg. De fikk 17 prosent av stemmene i første runde av det ungarske parlamentsvalget i april 2010, noe som førte dem til tredje- plass med 842 306 stemmer – rett bak det fremste sosialistpartiet. Etter annen runde av valget hadde de fått 47 av 386 mandater. Tidligere i april 2010 avholdt de en markering med 50 000 deltakere. Walter Mayr skrev i Der Spiegel:

Medlemmer av innbyggermilitser og nynazistiske grupper har overtatt patruljeringen av gatene i dag. Kledd i militærstøvler, kamuflasje eller sorte militæruniformer danner de menneskelenker, og deler folkemassene.⁴²

De har bygget seg opp på vanlige folks desperasjon, og står sterkest i de fattige delene av landet der arbeidsløsheten er høyest.

Konklusjon

Graden av støtte til markedsreformene etter 1990 har variert mellom postkommunistiske land, avhengig av fagforeningene og den organiserte arbeiderklassens styrke, samt hva herskerklassen har vært i stand til å levere. Likevel har støtten til nyliberalismen ofte vært overdrevet, og den støtten som eksisterte i transformasjonens første tid, forsvant raskt etter hvert som små grupper, ofte fra det gamle regimet, beriket seg selv gjennom privatisering. Det er nå åpenbart at krisen har avslørt transformasjonens klassekarakter. For de utenlandske bankene, som har generert store profitter i regionen, går ting som vanlig. Den indignasjonen de viste mot avgiften de ungarske myndighetene utsatte dem for, får en nesten til å miste pusten.

Mye sinne har vist seg i de største demonstrasjonene siden 1990 i hele regionen, styrket av en mye klarere klassekarakter i politikken enn det som var synlig før. Disse første protestene har imidlertid ikke ført til mer målrettede steg, og har på ingen måte hatt noe gresk omfang. Den mørke siden av den nøden og fortvilelsen krisen har brakt med seg, er fremveksten av nynazisme og nasjonalisme. Men det er også spirer til håp i fagbevegelsenes respons – politikk med en klassekarakter, støtte til protestene og nærværet av nye radikale partier og bevegelser.

(Artikkelen trykkes med tidsskriftet International Socialism sin tillatelse, og er oversatt av Mathias Bismo.)

Noter

1. I 2004 ble Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slivakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn med i EU. Bulgaria og Romania i 2006.
2. Sitert i Andor, 2009, s. 294-295.
3. Mellom 1990 og 2001 var USAID involvert i 400 aktiviteter og pumpet en milliard dollar inn i Polen. Se USAID 2000 og 2002.
4. Hardy, 2009.
5. Holbrooke, 1995, s. 42.
6. Grahl, 2005.
7. HSBC, 2006.
8. Woolfson, 2010.
9. Holman, 2004; Smith, 2002; Shields, 2004.
10. Gill, 2001.
11. Cardechi, 2001.
12. Doherty og Hoedeman, 1994.
13. Bornschier, 2000; van Apeldoorn, 2000 og 2003.
14. Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010.
15. Pomerleano, 2010.
16. Data hentet fra Eurostat. Se http.//ec.europa.eu/eurostat
17. Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010, s. 109.
18. Mitra, Selowsky and Zalduendo, 2010, s. 50.
19. Hudson, 2008, pp75-76.
20. Hudson, 2008.
21. Bryant, 2010a.
22. Myant and Drahkoupil, 2011 (forthcoming).
23. Gazeta Wyborcza, 2009.
24. Most notably the Baltic States and Slovakia.
25. www.solidarnosc.org.pl/en/main-page/polish-labour-2010-html
26. Woolfson, 2010.
27. Slovak Spectator, 2010b.
28. Matthews, 2010.
29. Buckley, 2010.
30. Bryant, 2010c.
31. Bryant, 2010c.
32. Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
33. Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
34. Woolfson, 2010.
35. Woolfson, 2010.
36. Woolfson, 2010, s 11.
37. EIROnline, 2009.
38. BBC News, 2010.
39. Polish Press Office, 2010.
40. Fabry, 2010.
41. Slovak Spectator, 2010a.
42. Mayr, 2010.

Jane Hardy er professor i politisk økonomi ved Universitetet i Hertfordshire, Storbritannia og medlem av Socialist Workers’ Party. I 2009 ga hun ut boka Poland’s new capitalism på Pluto press.

Enkelte økonomier i Sentral- og Øst-Europa (SØE) har gjennomgått noe som bør beskrives som en økonomisk implosjon – med stupende levestandard i deler av regionen, protester og sosial uro.
Liten oppmerksomhet har rettet seg mot krisen og den økonomiske nedturen i de ti postkommunistiske landene som sluttet seg til Den europeiske union (EU) i 2004 og 2006.

De baltiske landene har gått fra å bli omtalt som «de baltiske tigrene» til å slite med de verste følgene av krisen i hele EU, med valutaer, banksystemer og økonomier som balanserer på avgrunnens grense. I 2010 ble Ungarn utsatt for et spekulativt angrep da markedet truet med å nedgradere statsgjelden til «junk bonds». Det er bare Polen og Tsjekkia som, ved første øyekast, ser ut til å ha landet relativt mykt.

Heller ikke før Berlinmurens fall i 1990 var disse landene immune mot kriser i den globale økonomien, og nedturene midt på 70-tallet og i årene 1979–82 skjerpet motsetningene, og bidro til den endelige kollapsen i 1990. Den dypere integrasjonen med og den økte åpenheten mot den globale økonomien, særlig EU siden Berlinmurens fall, har bare gjort dem mye mer sårbare for krise og tilbakegang.

Denne sårbarheten er skapt av en om-fattende omfavnelse av nyliberalistisk økonomisk politikk i SØE, høy grad av avhengighet av utenlandske investeringer og i særdeleshet eksponering for internasjonal finanskapital. Iván Szelenyi beskriver dette slik:

Nå som krisen i den globale finanskapitalismen ryster verden i sine grunnvoller, nå som vi gjennomlever en økonomisk kollaps av et omfang vi ikke har opplevd siden 1929–1933 (en kollaps som rammer Ungarn og hele den europeiske postkommunistiske regionen med stor styrke), fremstår de nyliberalistiske valgene som ble tatt i de postkommunistiske landene i årene 1989–90, i et svært grelt lys. Snøballen startet å rulle i USA, men det kan se ut til at det største skredet kommer her. Nyliberalismen  er også i krise i USA, men det virker som den postkommunistiske kapitalismen, som var mer nyliberalistisk enn nyliberalerne selv, må betale dobbelt for det vi nå ser at var en feilslått økonomisk og sosial politikk.²

For å forstå krisens omfang og natur i SØE, både på tvers av og i de enkelte økonomiene, må vi forstå utvidelsen av det europeiske prosjektet østover.

Det europeiske prosjektet går østover – fra 2004

Herskerklassene i Europa og USA la store krefter inn i den såkalte «transformasjonen» av SØE. Denne skulle sikre at landene etter Berlinmurens fall ble integrert i den globale økonomien. IMF finansierte prosjektet, mens Verdensbanken stilte ressurser til disposisjon for å overhale den slitte infrastrukturen i landene. Retorikken å «hjelpe» SØE var imidlertid noe helt annet enn virkeligheten. Ressursene som skulle bygge opp under transformasjonen, var ikke noen «Marshallhjelp for Øst-Europa» i sitt omfang, slik det ble hevdet. Ulike programmer, som PHARE (Poland and Hungary: Assistance for the Reconstructing of the Economy) fra EU og USAID, var alle åpne om at intensjonen var å virkeliggjøre en nyliberalistisk agenda som ville åpne landene for handel og kapitalinvesteringer gjennom omfattende liberalisering og privatisering. ³ IMF benyttet seg av betydelige elementer av tvang ved at de påla strenge betingelser om kutt i offentlige utgifter og hurtig privatisering. Det ble også investert betydelig i å underbygge prosjektet ideologisk. For eksempel finansierte USAID fagforeningskurs i Polen, der de benyttet lærebøker som skulle forklare prinsippene bak «markedsøkonomi» og behovet for «nedskjæringer». Lederne i Solidaritet ble blant annet tatt med på turer til USA for å lære om demokrati og fagforeningenes «skikkelige» rolle.⁴

Den geopolitiske konteksten, med Berlinurens fall og Sovjetunionens sammen-brudd, åpnet nye muligheter for USA til å øve innflytelse i SØE gjennom NATO. Viseutenriksminister Richard Holbrooke uttrykte disse interessene da han konkluderte at «Vesten må ekspandere, både i virkeligheten og i ånden, til Sentral-Europa så raskt som mulig, og USA er klare til å lede an.»⁵

Videre var endret organisering av finans- og banksystemet en avgjørende forutsetning for markedsøkonomiens eksistens.⁶ Steg i retning av å opprette en uavhengig sentralbank, en prosess som begynte allerede før 1990, underbygde det rammeverket det nyliberalistiske prosjektet trengte for å sikre pålitelige penger og for å løsrive finanssystemet fra den nasjonale kapitalen og de gamle stalinistiske herskerklassenes politiske innflytelse. Økonomiene i Vest-Europa og USA trengte nye markeder for de største og mest profitable finanskonsernene. Dette gjaldt særlig Storbritannia og USA som dominerer finanstjenestene globalt. Resultatet av dette kappløpet om ressurser gjenspeiler seg i den store andelen av finanssektoren som er under kontroll av utenlandsk kapital i SØE, der om lag 80 prosent av banksystemet er i utenlandsk eie.⁷

Likevel var ikke «transformasjonen» og etableringen av nyliberalismen prosesser som bare reflekterte den globale kapitalismens behov. Ulike interesser i ulike deler av herskerklassen og den organiserte arbeiderklassens kamp gjorde at prosessen trakk ut i tid, og endte med et politisk kompromiss, særlig med tanke på privatisering og velferd. Omstruktureringen av staten var, med andre ord, mye mer kompleks enn at den bare garanterte den transnasjonale kapitalen vilkår den kunne operere under. De tre baltiske statene – Estland, Latvia og Litauen – var for eksempel spesielt ivrige i å innføre nyliberalistisk politikk. I tilfellet Litauen «så ivrige at de importerte en amerikansk statsborger av litauisk opphav, Valdas Adamkus, for å gjøre ham til republikkens president.»⁸

Det første trinnet i transformasjonen etter 1990 var rått og brutalt, og integrasjonen i en stadig mer liberalisert global økonomi fikk en ødeleggende virkning på levestandarden blant store deler av folket. En spesielt brutal versjon ble innført i Polen i 1990 under navnet «sjokkterapi», en nyliberalistisk eksplosjon med drastiske kutt i offentlige utgifter, subsidier og lønninger i offentlig sektor. EUs strategi, derimot, representerte et mye mer systematisk forsøk på å fremme nyliberalistiske reformer og å øke den europeiske transnasjonale kapitalens innflytelse gjennom å liberalisere og avregulere SØE.⁹ Den viktigste drivkraften bak PHARE besto i å kreve mer omfattende og dyptgående deregulerings- og liberaliseringstiltak, sammen med en dose beskyttelse i tilfelle misnøyen skulle få reformene av sporet, for å legge forholdene til rette for EU-medlemskap.

EU lyktes, ved å bruke medlemskap som en gulrot, i å presse de sentral- og østeuropeiske økonomiene i retning av en bestemt nyliberalistisk reformmodell, som var mye mer rendyrket enn i de eksisterende medlemslandene. I særlig grad tvang tilpasningen til EUs normer rundt statsstøtte og konkurransepolitikk landene til å liberalisere handel og investeringer. Dette gjorde det vanskelig å møte krav om beskyttelse eller retrett fra medlemmer av herskerklassen.

De to prosjektene som hadde konsolidert det nyliberalistiske prosjektet i Europa ble utvidet til de nye postkommunistiske medlemsstatene. Det ene prosjektet var det indre marked, selve symbolet på gjenopplivingen av den europeiske integrasjons-tanken på midten av 80-tallet, som ble satt ut i livet i 1992. Hensikten var å gjenreise Europas globale konkurransekraft i forhold til Japan og USA. Dette åpnet i særlig grad opp for handel og investeringer i tidligere beskyttede sektorer (som tjenester, infrastruktur og telekommunikasjon), samtidig som det bidro til nye runder med privatisering. Selv om retorikken gikk på innovasjon, konkurransekraft og stordriftsfordeler, var realitetene at europeisk kapital fikk anledning å reorganisere seg i større omfang, manifestert gjennom en bølge med fusjoner og oppkjøp uten historisk sidestykke.

Det andre prosjektet var pengeunionen med sentralbank og felles valuta. Unionen konsoliderte det indre markedet gjennom å fjerne handelshindringer og å redusere utgiftene for store selskaper i et nært homogent geografisk virkeområde. Pengeunionen fungerte som en pisk for å tvinge land til å redusere de offentlige utgiftene sine som en følge av den restriktive pengepolitikk som ligger i Maastricht-avtalens og stabilitetspaktens konvergenskriterier.¹⁰ Pengepolitikkens rolle var derfor å tvinge frem en nyliberalistisk disiplin, særlig på de svakere økonomiene, som samtidig vil være de som må betale mest i form av arbeidsløshet.¹¹

EU-medlemskapet i 2004 fordypet og forsterket den nyliberalistiske agendaen. Tidligere tiders påstander om at EU-utvidelse var den beste måten å sikre demokrati i hele det postkommunistiske Øst-Europa på, ble raskt undergravd ved å inkludere bare utvalgte land og å ekskludere resten av søkerne. Herskerklassen i de daværende medlemslandene og kapitalens representanter vurderte det dit hen at kostnadene for den europeiske kapitalismen ved å ønske de utelukkede landene velkommen, var større enn fordelene i form av nye varemarkeder og nye mål for investeringer.

Kapitalens institusjoner, som The Transatlantic Business Dialogue, World Economic Forum, International Chamber of Commerce og Competetiveness Advisory Group, spilte en aktiv rolle i forsøket på å mobilisere økonomiske interesser, myndigheter og fagforeninger til å gjøre SØE trygt for amerikansk og europeisk kapitalisme. I særdeleshet ERT (European Round Table of Industrialist), som består av administrerende direktører i europeiske transnasjonale selskaper, og som representerer den transnasjonale kapitalens interesser, var avgjørende i bestrebelsene på å sikre kapitalens interesser, og øvet en sterk påvirkning på den politikken som ble utarbeidet i henhold til nettopp dens egne interesser. De mest kjente eksemplene er implementeringen av det indre markedet, det transeuropeiske transportnettverket, restruktureringen av den europeiske utdanningspolitikken og den gradvise nedbyggingen av trygdeordninger. ¹² Europakommisjonens strategi i forkant av utvidelsen ble, med andre ord, utarbeidet med ERTs støtte.¹³

Europakommisjonen og ERT ga altså hele prosessen for europeisk integrasjon en ideologisk farge, blant annet gjennom frislipp av markedsliberalisering i kandidatland. Løftene om medlemskap sikret en restrukturering av SØE i tråd med EUs nyliberalistiske mønster, og tilfresstilte den europeiske transnasjonale kapitalens behov for den videre ekspansjon for den kapitalistiske akkumulasjonens. Dette tilfredsstilte deler av herskerklassens ønske om å sikre et eksternt trykk for intern restrukturering, og styrket derfor de mest entusiastiske tilhengerne av den nyliberalistiske modellen.

Krisen kommer til Sentral- og Øst-Europa

Omfanget av finanskrisen i 2008 og den påfølgende økonomiske tilbakegangen fremkommer klart i tabell 1. Denne viser dramatiske fall i BNP i de baltiske statene og, med unntak av Polen og Tsjekkia, fall i BNP som ligger betydelig over EU-snittet på 4,2 prosent.

Land	Vekst i BNP (2009)	Statsunderskudd i prosent av BNP (2009)	Arbeidsløshet (1. kvartal 2010)
EU-gjennomsnitt	– 4,2	– 3,9	8,9
Postkommunistiske økonomier:

Krisen traff EU-landene i Sentral- og Øst-Europa dobbelt. I Verdensbankens språk ble den «globale nedbyggingen av gjeldsgraden» (en massiv reduksjon i utlån) utløst av «trøblete finansielle hjemmemarkeder » (finansinstitusjoner som ble avslørt av skadelig gjeld). Disse reduserte i sin tur finansmarkedets vilje til å finansiere statsgjelden etter hvert som «høykonjunkturen i eiendomsmarkedet gikk over» (krasjlanding for prisene på eiendom) i enkelte land.¹⁴ Den påfølgende økonomiske tilbakegangen svekket eksportetterspørselen i Vest-Europa, med negative konsekvenser for produksjon og sysselsetting i små økonomier som Tsjekkia, Slovakia, Estland og Ungarn, der eksporten utgjorde mellom 70 og 80 prosent av BNP i 2008. I en viss grad var dette også tilfellet for de større økonomiene i Polen og Romania.

Land	Andel fremmed valuta
Bulgaria	62
Estland	88
Latvia	92
Litauen	65
Polen	40
Romania	62
Ungarn	72
Tabell 2: Valutasammensetning av lån, etter land, mars 2009.17

En virkning av integrasjon med EU og den globale økonomien var den vesteuropeiske og amerikanske dominansen i bank- og finanssystemet i SØE. Tilførselen av kapital var større i denne delen av Europa, og fallet ble dermed mer dramatisk under krisen. På denne måten ble risikoen overført fra vest-europeiske morselskapene til filialer i SØE i form av internasjonale lån.¹⁵ Kredittveksten ble drevet frem av husholdninger som tok opp lån i forsøk på å øke levestandarden sin, og ble ytterligere styrket av muligheten til å ta opp lån i fremmed valuta med lavere renter og lenger nedbetalingstid. (Se tabell 2).

I årene 2003 til 2006 var den globale likviditeten historisk høy. Internasjonale banker flommet over med midler, og det var en heftig konkurranse for å sikre profitt ved hjelp av utlån til regjeringer, firmaer og husholdninger i EUs postkommunistiske økonomier. Utlån til vanlige folk i fremmede valutaer, var her mye det samme som utlån til fattigfolk i USA – det såkalte subprimemarkedet – der bankene økte profitten gjennom å låne ut til folk uavhengig av om de kunne håndtere gjelden sin.

Selv om noe av kreditten gikk til selskaper, gikk storparten av lånene til husholdninger, og i flertallet av tilfellene gikk dette til å finansiere bolig, som det fremkommer i tabell 3.

	Gjennomsnittlig vekst i kreditter til husholdninger (prosent)	Gjennomsnittlig vekst i kreditter til selskaper (prosent)	Andelen av boliglån i husholdningenes totalutgifter (prosent)
Bukgaria	41	57	43
Estland	39	32	78
Latvia	44	28	64
Litauen	51	31	76
Polen	28	13	30
Slovakia	28	10	69
Tsjekkia	26	12	65
Ungarn	21	7	64
Tabell 3: Vekst og sammensetning av kreditt til privat sektor 2003–8.18

Generelt har integrasjonen av disse økonomiene med de europeiske og globale økonomiene skapt denne sårbarheten, men akkurat som krisen har vist seg ulikt frem i økonomiene i Vest- og Sør-Europa, har omfanget og karakteren vært ulik i de tidligere kommunistiske landene i EU.

Fra økonomisk mirakel til implosjon – Baltikum

Mellom 2005 og 2007 hadde de tre baltiske landene de høyeste økonomiske vekstratene i EU. I løpet av disse tre årene økte BNP i Latvia med et gjennomsnitt på 10,8 prosent per år, mens det i Estland og Litauen i samme periode var en årlig snittvekst på 8,8 prosent. Regjeringene i disse landene hadde fulgt den mest ekstreme varianten av nyliberalisme, uten skatteprogressivitet (flat inntektsskatt), uten skatt på arv og uten skatt på eiendom.

Den tilsynelatende endeløse veksten i de baltiske landene, som mottok ros fra Verdensbanken for å være blant verdens 30 mest «forretningsvennlige» økonomier, var imidlertid illusorisk. Økt levestandard var resultatet av eiendomsspekulasjon, drevet frem av billig utenlandsk kreditt etter hvert som skandinaviske og andre utenlandske banker økte eiendomskreditten til Latvia, Litauen og Estland, først og fremst i utenlandske valutaer (dollar, pund, sveitserfranc og euro, se tabell 2). Michael Hudson beskriver hvordan dette gjorde de gamle nomenklaturene og apparatet i kommunist-partiene i stand til å tilegne seg og selge offentlig eiendom eller gjøre den til sikkerhet for utenlandske lån:

Følgelig har de hoppet ut av Sovjetbyråkratiets aske og over i den ville kapitalismen og tyveriets ild ved å gi bort eller selge offentlige selskaper og fast eiendom … som har fremstått som en symbiose mellom de verste levningene fra det gamle stalinistiske byråkratiet og moderne rovdyrfinans.¹⁹

Mens en liten gruppe mennesker beriket seg selv, var vanlige folks erfaringer dystre. De baltiske landene er de verste stedene å arbeide i EU. Eurostat oppgir at de har Europas laveste levestandard og lengste arbeidsuker. Utgiftene til trygd og sosial sikkerhet per innbygger er en firedel av det europeiske gjennomsnittet, og ulikheten i inntekt er mest størst.²⁰ Krisen rammet hurtig – arbeidsløsheten i Estland steg fra 10 til 19 prosent mellom første kvartal i 2009 og 2010, mens den i samme periode steg fra 13 til 20 prosent i Latvia (Eurostat). I 2010 resulterte dette i en ny bølge av emigranter etter hvert som folk forsøkte å flykte fra fattigdommen.

Ungarn – fra mønsterelev til vrak

Også Ungarn ble vurdert å være et skinnende eksempel på markedsreformer og en nyliberalistisk mønsterelev. Det kom derfor som en overraskelse for dem som trodde på sammenhengen mellom et fritt marked, vekst og stabilitet, at Ungarn ble det første landet i regionen som ble rammet av finanskrisen. Problemene i Ungarn oppsto imidlertid før krisen i 2008. Rundt 2005/2006 var budsjettunderskuddet på 10 prosent av BNP, langt mer enn Maastricht-kriteriene, som stipulerer et mål på 3 prosent. Regjeringen satte i verk en rekke tiltak for å øke skattene og senke offentlige stønader, og tilskudd ble redusert. I september 2006 brøt det ut et opprør Ungarn ikke hadde opplevd maken til siden 1990, da folk fant ut at regjeringen hadde løyet til dem om økonomiens tilstand for å bli valgt.

Den politiske bakgrunnen for det høye forbruket var rotfestet i en tradisjon de store partiene konkurrerte om offentlig forbruk. Helt til 2006 endte hvert parlaments-valg med at regjeringspartiet tapte – vanligvis som en protest mot innstramminger. I partienes forsøk på å vinne oppslutning før valgene, nådde budsjettunderskuddet en topp før hvert valg. Dette skapte et gjentakende mønster som var unikt i europeisk sammenheng. Først i 1999 nådde BNP samme nivå som i 1989, og flere ungarske regjeringer hadde blitt tvunget til å benytte seg av et høyt offentlig forbruk for å holde økonomien oppe.

Da krisen kom i 2008, var den ungarske økonomien, etter to år med stramme budsjetter, dobbelt utsatt. For det første hadde myndighetene, firmaer og husholdninger gjelden sin i utenlandsk valuta (tabellene 2 og 3). Dette ble katastrofalt etter hvert som forinten falt i verdi. I 2010 hadde 1,7 millioner av landets 10 millioner innbyggere lån i utenlandsk valuta. Myndighetene anslo at 10 til 15 prosent av befolkningen var «utsatt» – en omskrivning for å være på randen av konkurs. Noen ble tvunget til å selge hjemmene sine, mens andre har ble rammet av en vekst i husleie på opptil 33 prosent.²¹ Den andre kilden til Ungarns sårbarhet var avhengigheten av vesteuropeisk etterspørsel etter varer. Denne stupte etter hvert som krisen åpenbarte seg.

Etter hvert som krisen utviklet seg til å bli en statsgjeldskrise, ble den ungarske statsgjelden utsatt for spekulative angrep fra den internasjonale pengekapitalen. Selv om den offentlige gjelden hadde gjennomgått drastiske kutt, fra 10 til 3,5 prosent av BNP, og var betydelig lavere enn i andre land (tabell 1), var dette ikke nok for IMF.

Polen og Tsjekkia – en fløyelskrise?

Myndighetene i Polen og Tsjekkia forsøkte å unngå spekulative angrep på økonomiene sine gjennom forsøk på å distansere seg fra katastrofene ellers i SØE. Finanstilsynsmyndighetene i Tsjekkia, Slovakia, Polen, Romania og Bulgaria kom med en felles uttalelse der de ba investorer skille mellom de sterkere og svakere økonomiene i regionen. De ville ikke bli Europas subprime sammen med de baltiske statene og Ungarn.

Polen og Tsjekkia er de økonomiene som er svakest rammet av den økonomiske krisen. BNP-nedgangen i Tsjekkia er rett under gjennomsnittet i EU. I 2009 hadde Polen en vekst på 1,7 prosent i BNP, selv om dette var smått sammenlignet med 6,8 prosent i 2007 og 5 prosent i 2008. Men selv om Polen hadde OECDs største vekst, var ikke dette vanskelig, gitt den dramatiske nedgangen andre steder i SØE. Dagsavisen Gazeta Wyborcza har beskrevet det som skjer i landet som en «fløyelskrise».²³ Det er flere faktorer som har fungert som en slags buffer mot den økonomiske krisen og nedgangen i Polen. En flytende vekslingskurs betydde at zlotyen falt med 30 prosent mot euro mellom august 2008 og 2009. Dette gjorde dem i stand til å nyttiggjøre seg en fordel fremfor konkurrenter som ikke hadde flytende vekslingskurser.

Ulikt de baltiske landene og Ungarn hadde ikke Polen og Tsjekkia store eiendomsbobler, finansiert av utenlandske banker. De var mye mindre utsatt for fremmede valutaer – 8 prosent i Tsjekkia og 30 prosent i Polen. Selv om begge landene var sårbare for følgene av nedgangen andre steder i Europa, var Polen mye mindre utsatt enn Tsjekkia, takket være lavere eksportavhengighet (se tabell 4).

	Totalt	Maskineri og kompleks industri	Kjøretøy og komponenter
Polen	34,4	13,3	4,3
Slovakia	75,7	30,8	12,4
Tsjekkia	66,8	36,5	11,2
Ungarn	65,5	42,3	6,2
Tabell 4: Eksport som andel av BNP i utvalgte økonomier. 22

Likevel bør man være forsiktig med å slå fast at Polen opplevde noen «suksess» med å ri av stormen under krisen. Den forsiktige veksten skjuler høy grad av fattigdom, 44 prosent av befolkningen tjener mindre enn 75 prosent av gjennomsnittslønna, og rikdommen blir stadig skjevere fordelt. Den høye gjennomsnittlige arbeidsløshetsraten på 9,8 prosent forteller bare en del av historien, ungdomsarbeidsløsheten var på 23 prosent i 2010. Videre jobber 27 prosent på tidsbegrensede kontrakter – flest i hele Europa.25 Kampen for å overleve viser seg ved at sparingen faller og gjeldsgraden øker. Fremover vil det som holder etterspørselen oppe, være det faktum at Polen er den største mottakeren av strukturfondsmidler i EU, noe som mellom 2009 og 2015 vil utgjøre i gjennomsnitt 3,3 prosent av BNP årlig. Polens akilleshæl er et stort underskudd i offentlig sektor som gjør statsgjelden utsatt for spekulative angrep. Dette har økt fra 2 prosent av BNP i 2007 og 3,6 prosent av BNP i 2008 til 7,1 prosent av BNP i 2010 (Eurostat).

Slovakia, med sine 15 prosent arbeidsløse i 2010, fikk ingen myk landing. De hadde ikke anledning til å devaluere slik Polen gjorde, siden de hadde tatt i bruk euroen. Og med en eksport som utgjorde 75,7 prosent av BNP (se tabell 4), var de ytterligere utsatt for nedgang.

Ulike symptomer, samme medisin

Det generelle politiske mønsteret i regionen har fulgt de samme mønstrene. Etter 1990 rekonstituerte de gamle stalinistene seg som sosialdemokratiske partier ved siden av de høyreorienterte kristeligdemokratiske partiene som oppsto. I de postkommunistiske økonomiene har misnøyen med de parlamentariske partiene gått dypere enn i Vest-Europa, i og med at partene både til «høyre» og «venstre» har drevet frem privatisering og markedsreformer som har gjort en bitte liten del av befolkningen rike, mens det store flertallet ikke har tjent noe på transformasjonen. Skepsisen mot politikk og politikere har også blitt styrket av utbredt korrupsjon.

Dybden i krisen har variert mellom landene i SØE, avhengig av størrelsen på eiendomsboblene, avhengigheten av eksport, størrelsen på offentlig gjeld og hvorvidt de har hatt en flytende vekslingskurs som har gjort dem i stand til å utnytte fordelen de da har sammenlignet med konkurrerende land. Myndighetenes svar, derimot, har vært det samme – la arbeiderklassen betale for krisen. Tilfanget av krisepakker på tvers av regionen har rett og slett bare bestått av ulike varianter av reduksjoner i lønn og stønader, angrep på pensjoner, kutt i utgifter til helse og velferd og økte (regressive) skatter. På tross av økt arbeidsløshet og redusert BNP, har IMF og EU oppmuntret til enda større kutt og skatteøkninger for å redusere det offentlige underskuddet til målet i Maastricht-traktaten om 3 prosent av nasjonalinntekten.

Krisen rammet de baltiske landene først, og de store kuttene i utgifter og lønninger i januar 2009 fremkalte opptøyer i både Litauen og Latvia.²⁶ Sammen med Ungarn ble disse landene av deler av finanspressa omtalt som «spesielle» tilfeller, men etter hvert som nedturen ble dypere og spredte seg, ble alle de postkommunistiske landene i EU rammet. Etter valgene i Tsjekkia (mai 2010) og Slovakia (juni 2010) har koalisjoner på høyre fløy dannet nye regjeringer med løfter om budsjettkutt og drastiske reduksjoner i offentlige utgifter, selv om de sosialdemokratiske partiene fikk flest stemmer. ²⁷ Som følge av IMF-lån lanserte den rumenske regjeringen i juni 2010 drakoniske innsparingstiltak, som blant annet innebar å kutte offentlige lønninger med 25 prosent og å øke momsen fra 19 til 24 prosent.²⁸

På tross av den polske «fløyelslandingen» i nedgangskonjunkturen, har den høyre-orienterte Borgerplattformens regjering bestemt seg for å kutte underskuddet i offentlig sektor fra 7,9 til 3 prosent, noe som vil bety drastiske kutt i offentlig forbruk og velferd – som allerede er drastisk svekket etter 20 år med nyliberalistiske reformer.²⁹ Regjeringen har annonsert økt moms fra begynnelsen av 2011 og planlagt ytterligere privatisering for å generere 25 milliarder zloty til å dekke gapet i offentlige utgifter.

Gnisningene mellom den ungarske regjeringen på den ene siden og IMF og «markedet » på den andre i juli 2010 er karakteristisk. Den ungarske regjeringen hadde allerede tvunget igjennom fire år med nedskjærings-tiltak og redusert offentlig gjeld fra 10 prosent til 4 prosent av BNP, på bekostning av levestandarden blant vanlige folk. I juli 2010, i frykt for å miste oppslutning, nektet regjeringen å gjennomføre de ytterligere kuttene IMF krevde. IMF og deres kateketer reagerte kraftig på det når «alenegjengeren» og «populisten», statsminister Viktor Orban, hadde slått fast at det å iverksette ytterligere kutt «ikke kom på tale».³⁰

Da de ungarske myndighetene bestemte seg for å redusere budsjettunderskuddet ved å pålegge banker og finansinstitusjoner (hovedsakelig utenlandske) en ekstra avgift i tre år, ble det enda flere klager. Financial Times beskrev denne avgiften som «den kraftigste straffeavgiften i verden», men den var enormt populær blant velgerne.³¹ Skattlegging av bankene og avvisning av å iverksette ytterligere nedskjæringer skapte bestyrtelse i «markedene». Timothy Ash (Direktør for forskning på markeder under utvikling hos Royal bank of Scotland) skrev:

Den nye regjeringen har ikke lært av den forrige blunderen, og samtidig er ikke markedet i humør til å overse fiskal slapphet».³² En annen analytiker, Gyula Toth (UniCredit SpA, Wien), la til: –Vi tror at markedsrealitetene til slutt vil tvinge regjeringen til å gjøre de nødvendige grep.³³

Som i Sør-Irland, ser erfaringene fra Ungarn ut til å være at den herskerklassen som legger seg langflat når IMF forlanger kutt i neste omgang, møter ytterligere krav om innstramminger.

Sosial uro og motstand

I januar 2009 opplevde Latvia sine mest omfattende opptøyer siden Sovjetunionens sammenbrudd, da 10 000 mennesker protesterte i Riga. Samtidig, i Litauen, samlet de tre fagforeningssammenslutningene seg for første gang rundt et felles sett krav.³⁴ En massiv demonstrasjon utspant seg utenfor parlamentet og i en rekke byer. Denne ble fulgt opp av en felles protest i Riga og Vilnius. Slagordet appellerte til klassesolidaritet:

Styrken vår er forent!

For arbeiderrettigheter!³⁵

Det har vært flere sporadiske protester, som den i Litauen i februar 2010 mot en firedobling av strømprisene. Initiativet ble tatt av Fronto Partija (Frontpartiet, eller Frontas) – en ny venstreallianse, et nytt fenomen i Litauen, grunnlagt i 2009. Det har som uttrykt mål:

å skape et sosialt rettferdig Litauen, der det ikke er noen avgrunn mellom det rike mindretallet og det fattige flertallet, mellom eierne av storkapitalen og resten av samfunnet.

Lederen av Frontas innrømmer at den eneste grunnen til at partiet har droppet begrepet sosialisme, er fordi det har «sterke negative assosiasjoner ved seg.³⁶

I mai 2009 protesterte 30 000 fagorganiserte i Praha mot hvordan selskapene benyttet seg av den økonomiske tilbake- gangen for å kutte i lønninger og andre goder. På demonstrasjonen slo Josef Stredula, leder for den tsjekkiske jernarbeider-foreningen KOVO fast:

Ikke tillat at de som ikke forårsaket krisen, er de som blir hardest rammet. Ikke gjør krisen til en unnskyldning for å endre arbeidslovene, det vil føre til en hittil ukjent svekkelse av arbeidernes rettigheter, inkludert grunnløse oppsigelser. Ikke tillat hasardspill med pensjonsfondene. Ikke godta det nye risikable lovforslaget om sparing. Ikke tillat en devaluering av oppsparte pensjoner og en ytterligere svekkelse av offentlige finanser. Handle, beslutt og styr for folkets beste, ikke i interessene til finanskonglomeraters spekulative profitt, lobbyer og skatteparadiser.³⁷

I Romania protesterte titusener av offentlig ansatte i Bukarest i mai 2010 mot planene om kutt i lønn og pensjoner. Det var en av de største folkeansamlingene på gatene siden den rumenske revolusjonen. Maria Gruia, leder for politiets fagforening, oppfordret rumenere til å forene seg «som vi gjorde i 1989 da vi styret Ceausescus diktatur. »³⁸

I Polen murrer det også. Den viktigste protesten var da gruvearbeidere i det statlig eide Kompania Weglowa (den største gruven i Polen og en av de største i Europa) stemte for streik mot planene om å kutte antall ansatte fra 62 000 til 45 000.³⁹

Når markedspolitikken har rammet ujevnt og ikke klart å komme store deler av befolkningen til gode, har dette også styrket krisens mørkere krefter gjennom frem-veksten av nynazistiske partier som er åpent antisemittiske og homofobe. I særdeleshet har rom-minoriteten blitt en syndebukk. I 2009 ble minst åtte roma drept av nazister.⁴⁰ Det har også vært en merkbarøkning av homofobien. I Slovakia ble det første gay pride-arrangementet avlyst i mai 2010 da det ble angrepet av nynazistgruppa Slovenska Pospolitost.⁴¹

I Ungarn har medlemmer av det nyfascistiske partiet Jobbik hatt fremgang i valg. De fikk 17 prosent av stemmene i første runde av det ungarske parlamentsvalget i april 2010, noe som førte dem til tredje- plass med 842 306 stemmer – rett bak det fremste sosialistpartiet. Etter annen runde av valget hadde de fått 47 av 386 mandater. Tidligere i april 2010 avholdt de en markering med 50 000 deltakere. Walter Mayr skrev i Der Spiegel:

Medlemmer av innbyggermilitser og nynazistiske grupper har overtatt patruljeringen av gatene i dag. Kledd i militærstøvler, kamuflasje eller sorte militæruniformer danner de menneskelenker, og deler folkemassene.⁴²

De har bygget seg opp på vanlige folks desperasjon, og står sterkest i de fattige delene av landet der arbeidsløsheten er høyest.

Konklusjon

Graden av støtte til markedsreformene etter 1990 har variert mellom postkommunistiske land, avhengig av fagforeningene og den organiserte arbeiderklassens styrke, samt hva herskerklassen har vært i stand til å levere. Likevel har støtten til nyliberalismen ofte vært overdrevet, og den støtten som eksisterte i transformasjonens første tid, forsvant raskt etter hvert som små grupper, ofte fra det gamle regimet, beriket seg selv gjennom privatisering. Det er nå åpenbart at krisen har avslørt transformasjonens klassekarakter. For de utenlandske bankene, som har generert store profitter i regionen, går ting som vanlig. Den indignasjonen de viste mot avgiften de ungarske myndighetene utsatte dem for, får en nesten til å miste pusten.

Mye sinne har vist seg i de største demonstrasjonene siden 1990 i hele regionen, styrket av en mye klarere klassekarakter i politikken enn det som var synlig før. Disse første protestene har imidlertid ikke ført til mer målrettede steg, og har på ingen måte hatt noe gresk omfang. Den mørke siden av den nøden og fortvilelsen krisen har brakt med seg, er fremveksten av nynazisme og nasjonalisme. Men det er også spirer til håp i fagbevegelsenes respons – politikk med en klassekarakter, støtte til protestene og nærværet av nye radikale partier og bevegelser.

(Artikkelen trykkes med tidsskriftet International Socialism sin tillatelse, og er oversatt av Mathias Bismo.)

Noter

1. I 2004 ble Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slivakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn med i EU. Bulgaria og Romania i 2006.
2. Sitert i Andor, 2009, s. 294-295.
3. Mellom 1990 og 2001 var USAID involvert i 400 aktiviteter og pumpet en milliard dollar inn i Polen. Se USAID 2000 og 2002.
4. Hardy, 2009.
5. Holbrooke, 1995, s. 42.
6. Grahl, 2005.
7. HSBC, 2006.
8. Woolfson, 2010.
9. Holman, 2004; Smith, 2002; Shields, 2004.
10. Gill, 2001.
11. Cardechi, 2001.
12. Doherty og Hoedeman, 1994.
13. Bornschier, 2000; van Apeldoorn, 2000 og 2003.
14. Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010.
15. Pomerleano, 2010.
16. Data hentet fra Eurostat. Se http.//ec.europa.eu/eurostat
17. Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010, s. 109.
18. Mitra, Selowsky and Zalduendo, 2010, s. 50.
19. Hudson, 2008, pp75-76.
20. Hudson, 2008.
21. Bryant, 2010a.
22. Myant and Drahkoupil, 2011 (forthcoming).
23. Gazeta Wyborcza, 2009.
24. Most notably the Baltic States and Slovakia.
25. www.solidarnosc.org.pl/en/main-page/polish-labour-2010-html
26. Woolfson, 2010.
27. Slovak Spectator, 2010b.
28. Matthews, 2010.
29. Buckley, 2010.
30. Bryant, 2010c.
31. Bryant, 2010c.
32. Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
33. Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
34. Woolfson, 2010.
35. Woolfson, 2010.
36. Woolfson, 2010, s 11.
37. EIROnline, 2009.
38. BBC News, 2010.
39. Polish Press Office, 2010.
40. Fabry, 2010.
41. Slovak Spectator, 2010a.
42. Mayr, 2010.

av Kurt Ben Nilsen

En viktig oppgave for det tyske SA – Sturm-Abteilung – var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden
I Norge var viljen i de borgelige miljøene sterk, men de manglet redskapet. NS sin vaktstyrke, Hirden, prøvde å bli det norske SA. Manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var hindre for å bygge opp en slik «privat hær».

Lars Borgersruds bok, Vi er jo et militært parti! ble utgitt av Spartacus forlag senhøstes 2010. Den er første bind av tobindsverket: Den norske militærfacismen.

Det første bindet tar for seg en mye beskrevet periode i norsk historie. Perioden fra 1920 tallet til utbruddet av den annen verdenskrig. Og kanskje fordi litteraturen som omhandler denne tida er så rikholdig, er det nærliggende å tro at bortsett fra nærgående utdypning av helt spesielle forhold, kan det være vanskelig å bringe fram noe av nytt av vesentlig interesse fra denne perioden.

Men man skal ikke lese mange sider i Borgersruds bok før man skjønner at denne boka faktisk frambringer nye momenter og synspunkter ikke minst i den omstridte diskusjonen rundt spørsmålet om fascismen.

Det Borgersrud skriver på de nesten 450 tettskrevne sidene, handler om fremveksten av fascismen i Norge sentrert rundt personen Vidkun Quisling, og kretsen av offiserer sentralt plassert i det norske forsvaret. Dette var kjernen i det som etter hvert ble til partiet Nasjonal Samling NS.

Viten om organiseringen av den norske fascismen på 1920–30 burde ikke være ukjent, for kildemateriellet er rikholdig. Det er derfor neppe en helt grunnløs påstand å hevde at årsaken til at denne kunnskapen allikevel er lite kjent og påaktet, snarere er den at dette omhandler forhold som både før og etter krigen vekker mye ubehag i innflytelses-rike kretser. Særlig har det store antallet offiserer med tilknytning til NS vært et ømtålig tema innefor forsvaret. Men ikke bare der. Også i de øverste sjikt av samfunnet, der hvor stor politisk og økonomisk makt er samlet, har mye blitt gjort for å dysse dette ned, eller forvrenge de faktiske forhold slik at de blir ufarliggjort. Letter man på «sløret» slik Borgersrud gjør, får man en litt annen forklaring en den gjengse av det norske førkrigsforsvaret og ikke minst den rollen Vidkun Quisling spilte i tida forut for den annen verdenskrig.

Vidkun Quisling – borgerskapets redningsmann?

Mer enn noen annen står personen Vidkun Quisling som selve symbolet på landsforræderi, svik og skam. Ja, selve navnet Quisling bærer internasjonalt den tvilsomme status å være selve begrepet på forræderi. Derfor er da og litteraturen om denne vår nasjonale judasfigur svært rikholdig. Det er også forståelig at det som fenger mest, er omtaler av Quisling og partiet NS sine roller under utbruddet, og i forløpet av annen verdens-krig. Mindre rikholdig, men allikevel allment kjent, er beskrivelsene av Quislings førkrigshistorie og omstendighetene rundt dannelsen av partiet Nasjonal Samling. De fleste med litt historisk viten om norske forhold på 1920–30 tallet vet nok at Quisling samarbeidet med Fridtjof Nansen under hjelpeaksjonen for den nødstedte russiske befolkningen i årene 1924–26, og at han en tid etter hjemkomsten fra Sovjet ble medlem av Bondepartiet, samt at han i 1931 ble forsvarminister i Bondepartiets mindretallsregjering.

Kjent er også at han som forsvarsminister grep inn med militære midler i Menstadkonflikten i 1931 der soldater fra Garden og Telemark bataljon ble satt inn mot de streikende arbeiderne på Hydros anlegg.

Mindre kjent derimot er den anerkjennelse Quisling nøt innefor store deler av borgerskapet og deres presse etter denne «resolutte» handlingen. Og at Quisling og hans nærmeste ble sett som samfunnets og nasjonens redningsmenn i en svært vanskelig tid da store deler av borgerskapet i Norge følte at revolusjonen sto like for døren, og faren for en marxistisk maktover-tagelse var overhengende. Det var derfor ingen liten eller isolert gruppe, som mer eller mindre åpnenlyst hevdet at det nå var på høy tid at man grep inn og kastet Storting og regjering på dør. For så å erstatte disse demokratiske organer med et regime under ledelse av en person, som med resolutt handlekraft kunne bringe den uro og de arbeidskonflikter som skyllet over landet til opphør.

Forbildet var jo nettopp de fascistiske bevegelsenes suksess som førte til maktovertakelse i Italia og i Tyskland.

Borgersrud beskriver detaljert og med rikholdige kildehenvisninger hvordan opptakten og planleggingen av en lignende maktovertakelse foregikk her til lands.

Med Quisling sentralt plassert som forsvarsminister, lå muligheten til rette for å plassere de militære medløpere i nøkkelposisjoner innen forsvaret. I denne posisjonen samt med kontroll over paramilitære organisasjoner som Samfunnsvernet. En organisasjon som blant annet ble satt inn som streikebrytere, skulle sørge for ro og orden og for å konsolidere det nye regimet.

Frykten for revolusjonen

Det er interessant og ikke minst skremmende å lese det som bringes frem i denne boka, om hvor langt de faktiske planene for en maktovertakelse var kommet i 1932. Og ikke minst river boka i filler synet som har blitt skapt av Quisling og hans nærmeste som en samling av verdensfjerne politiske svermere med liten støtte utover et begrenset antall av politiske likesinnede. Quislings fremtredende rolle som frontfigur har for ettertiden skygget for, og dermed vært et behagelig skjul, som flere av hans mest fortrolige fra denne tida kunne gjemme seg bak. Disse menneskene i Quislings bakgrunn, slike som forretningsmannen, kapteinen og etter hvert godseier Frederik Prytz samt Ragnvald Hvoslef, sjef for Garden og Samfunnsvernet, og major Adolf Munthe med sete i Generalstaben som vel var hoved-arkitekten bak den minutiøse kupplanen og den ansvarlige for å ta hånd om detaljene i gjennomføringen av kuppet. I tillegg til de mest sentrale i miljøet nær Quisling får flere personer i en mer perifer posisjon, sin rolle belyst i denne boka. Når man ser mangfoldet og hvilke betydningsfulle poster i samfunnet personene i kretsen rundt Quisling besatte, skjønner man alvoret i kupplanene.

Det forelå en reell mulighet i 1932 til at vi i Norge ved hjelp av et militærkupp ville ha fått innført et regime ganske likt med Mussolinis Italia og etter hvert Hitlers Tyskland. Og det var heller ikke usannsynlig, snarere tvert imot, at et slikt styresett ville blitt ønsket velkommen av mektige krefter som følte at deres politiske og økonomiske makt ikke kunne reddes på annet vis.

Hvilken pris i tap av menneskeliv og lidelse de gode borgere og samfunnstøtter mente det var verdt å betale for å beholde sine «rettigheter», er kanskje ikke så vanskelig å forestilles seg.

Her sto landet i en situasjon der langt på vei flertallet av befolkningen støttet opp om de partier som ønsket et sosialistisk samfunn. Ser man for eksempel på hva som skjedde i vårt naboland Finland under borgerkrigen i 1918, som medførte flere titusentalls drepte, får man en viss anelse.

Kuppet ble som vi vet aldri gjennomført selv om utarbeidelsen av planene for dette var så godt som klare utover året 1932. En del av årsaken til at kuppet ikke kom i gang, mens omstendighetene var gunstigst for å gjennomføre dette, skyldes alt fra en for nølende og klumpsete adferd fra Quislings side, til noe så prosaisk som at sommerferien startet og med den dro borgerskapet ut til sine landsteder. Men den viktigste grunnen til at ting ikke gikk som planlagt var nok den at man her i landet i motsetning til sine italienske og tyske forbilder manglet et svært viktig element, «stormtroppene» i gatene.

Hirden og SA

Det tyske SA – Sturm-Abteilungen – var en organisert uniformert «bøllekommando» som skapte uro og fikk i stand gatekamper rettet især mot kommunister og sosialister. Deres adferd var åpen rasisme overfor landets jødiske befolkning. En viktig oppgave for denne gruppen som på sitt meste talte opp fire hundre tusen medlemmer i Tyskland, var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden.

Her i landet var forholdene annerledes. For selv om viljen i de borgelige miljøene nok var sterkt til stede, hadde de ikke det nødvendige redskapet som kunne slå til mot sosialister og kommunister med samme «kraft og styrke» som det tyske SA. Hirden, partiet NS sin vaktstyrke prøvde å bli lik sitt tyske forbilde. Men manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var et hinder for å bygge opp en slik «privat hær».

Hva var så årsaken til denne engstelsen i borgerskapet? Svaret er enkelt: redselen for kommunismen! Denne redselen var, særlig etter opprettelsen av Sovjetunionen, mildt sagt stor. Den ble i Norge symbolisert ved Norges Kommunistiske Parti. Men først og fremst var frykten drevet fram av at den stadig økende oppslutningen om Det Norske Arbeiderparti snart ville gi dette partiet regjeringsmakt. Det var derfor ingen grenser for hvilke skrekkscenario borgerpressen så for seg i den forbindelse. At Norge ville bli en del av Sovjetunionen var bare ett av disse. Videre prøvde man frenetisk ved hjelp av provokasjoner og andre tvilsomme påfunn å finne belegg for at sosialister og kommunister drev militær trening og oppbygging av skjulte våpenlagre. Den intense jakten på denne «Indre Fiende» var forsvarets hovedoppgave fram mot krigsutbruddet.

Påstanden om at historien aldri gjentar seg, er nok riktig. Men bare for å påpeke en litt besnærende digresjon i forbindelse med hva man kan lese i denne boka. Folk med politisk hukommelse som strekker seg over noen år, vil straks kjenne igjen den samme retorikk fra 1970 tallets opphetete debatt om væpna revolusjon. Et tema som forøvrig pleier å dukke opp med jevne mellomrom. Gjerne i forbindelse med diverse bots og angerdebatter.

Uten å videreføre denne sammenligningen, og heller vende tilbake til hva boka inneholder, så er det ut fra dens innhold enklere blant annet å forstå hvorfor landssvikoppgjøret etter krigen også innebar en kjærkommen anledning for mange til å få renset sin egen forhistorie for «sorte pletter».

Avstandstaken til Quisling og partiet NS på grunn av forræderiet og samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten var derfor en selvfølge, og helt påkrevd for «gode nordmenn». Men rettsoppgjøret ga og en mulighet til å gjemme unna sporene etter egen adferd i førkrigsårene. Som Borgersrud anfører fikk Quisling under landssvikoppgjøret rollen som en slags «Jesusfigur» som all skyld kunne lesses over på.

Flere så alt ved krigsutbruddet hvor galt det bar, som for eksempel etterkrigstidens profilerte høyrepolitiker Håkon Kyllingmark. Han var en av dem som rakk å hoppe av NS-skuta, for så å delta i motstandskampen ved krigsutbruddet og under av okkupasjonen.

Manglende oppslutning omkring partiet NS, særlig i forbindelse med det såkalte «katastrofevalget» i 1936, har blitt brukt som bevis for at dette facistpartiet ikke hadde støtte verken allment eller av borger-skapet i Norge. Denne mangelen på støtte til en slik ekstrem politisk retning er på samme måte blitt anført som bevis på at det norske borgerskapets demokratiske sinnelag.

Arbeiderpartiet

Den viktigste årsaken til at fascismen ikke fikk særlig fotfeste her til lands, er nok det faktum at da Arbeiderpartiet fikk den forventede regjeringsmakten i 1935, viste de seg å ikke være en så farlig trussel mot eiendomsbesitterne som de lenge hadde fryktet. Disse fikk fortsatt beholde sin økonomiske makt under Arbeiderpartiets ledelse, og partiet overtok kampanjehetsen mot Sovjet. Utbruddet av Finnlandskrigen førte til at engstelsen for en sovjetisk invasjon av Norge antok ekstreme proporsjoner. Krav om mobilisering og utplassering av norske styrker i Finnmark samt internering av kommunister var sterkt framme. I månedene forut for den tyske okkupasjonen var store deler av det norske forsvaret «kampklare» i Nord Norge. Og det verserte ville rykter om at det var dannet en «folkeregjering» med senter i Finnmark. Ja, det var kun var dager om å gjøre ble det sagt, før denne «regjering» ville få støtte av sovjetiske invasjonstyrker. Dette var rykter uten rot i virkeligheten iscenesatt av NS-folk både i og utenfor den militære ledelsen. Men disse ble regnet som troverdige også innenfor Arbeiderpartiregjeringen, som rettet kanonene østover. Noe som selvsagt fikk følger for landets evne til å øve motstand mot invasjonen da den kom fra helt motsatt kant. For samtidig som dette narrespillet forgikk, drev Quisling direkte forhandlinger med Hitler om tysk støtte til å gjennomføre sitt neste forsøk på statskupp.

Selvsagt skal man være forsiktig når man sammenligner Arbeiderpartiets enorme suksess med fascismens tilsvarende tilbakegang i Norge. Men det er allikevel mulig å tenke seg at en av årsakene ligger i at sosialdemokratiet på sitt vis klarte å «punktere» et av kjernespørsmålene i fascismen som også var inkorporert i NS ideologien: avviklingen av klassekampen.

Hovedavtalen

Hovedavtalen av 1935 er således det mest synlige beviset på at det sosialdemokratiske prosjekt, om man kan bruke en slik betegnelse, hadde bilagt den evige konflikt mellom arbeid og kapital og lagt denne «reguleringen » av klassekampen inn under sitt domene. Den sosialdemokratiske løsning er et stykke på vei også en korporativ løsning. Dog ikke av sammen omfang som fascismens tenkte opprettelse av næringsråd, hvis hensikt var et overordnet samfunnsmessig organ som for alltid skulle fjerne interessekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap.

Vel dette er kanskje et sidesprang fra Borgersruds tekst. Men for å forstå intensjonen bak fascismen, også den norske utgaven av denne, må man ikke unnlate å ta i betraktning de samfunnsmessige forhold som lå til grunne for dens framvekst.

De fleste europeiske samfunn var på 1920–30-tallet sterkt preget av krise og klassekamp. Og opprettelsen av Sovjetunionen var en viktig drivkraft for alle som ønsket å endre de nåværende samfunnsforholdene. Det var derfor ikke uten grunn at borgerskapet i Europa fryktet for BØKERsannheten i Marx ord om at «klokken er slagen og ekspropriatørene vil bli ekspropriert ». Den samme frykt ser vi gjenspeile seg hos grunnleggerne av den fascistiske bevegelsen i Norge når man leser de utdrag Borgersrud har tatt fra brev og referater som disse hadde seg i mellom. Disse utsagnene ble gjerne koplet sammen med et unisont rop om et handlekraftig, gjerne militært styre til å rette opp de samfunnsmessige missforholdene. Problemene som den store arbeidsledigheten skapte sees og løst på sammen vis. Pliktig samfunnstjeneste for de arbeidsledige (lenge før Bjarne Håkon Hansen gjenopptok ideen, riktignok uten at denne skulle være i militær regi, slik som i de opprinnelige forslagene) var bare et av løsningsforslagene.

Boka til Lars Borgersrud er et viktig innlegg i debatten om den norske fascismen og derfor et svært nyttig element i den historiske forståelsen av denne politiske retningen i Norge. Mer enn det! For selv om man alltid skal være forsiktig med å trekke linjer ut fra forgagne samfunnsforhold, er denne boka også viktig for å gi en generell kunnskap i forståelsen av hva som ligger til grunn for at nettopp fascismens løsninger under gitte omstendigheter blir nærliggende å ty til.

I dag ser vi en ny krise av ukjent omfang seile opp i mange av de store europeiske land. Og selv om mye har endret seg siden 1930-tallet, ligger den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital fortsatt uløst. Det er derfor all grunn til å være forberedt på at politiske retninger lik de mange trodde hadde fått sitt nådestøt ved enden av den annen verdenskrig, på nytt kan få en renessanse.

av Kurt Ben Nilsen

En viktig oppgave for det tyske SA – Sturm-Abteilung – var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden.
I Norge var viljen i de borgelige miljøene sterk, men de manglet redskapet. NS sin vaktstyrke, Hirden, prøvde å bli det norske SA. Manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var hindre for å bygge opp en slik «privat hær».

Lars Borgersruds bok, Vi er jo et militært parti! ble utgitt av Spartacus forlag senhøstes 2010. Den er første bind av tobindsverket: Den norske militærfacismen.

Det første bindet tar for seg en mye beskrevet periode i norsk historie. Perioden fra 1920 tallet til utbruddet av den annen verdenskrig. Og kanskje fordi litteraturen som omhandler denne tida er så rikholdig, er det nærliggende å tro at bortsett fra nærgående utdypning av helt spesielle forhold, kan det være vanskelig å bringe fram noe av nytt av vesentlig interesse fra denne perioden.

Men man skal ikke lese mange sider i Borgersruds bok før man skjønner at denne boka faktisk frambringer nye momenter og synspunkter ikke minst i den omstridte diskusjonen rundt spørsmålet om fascismen.

Det Borgersrud skriver på de nesten 450 tettskrevne sidene, handler om fremveksten av fascismen i Norge sentrert rundt personen Vidkun Quisling, og kretsen av offiserer sentralt plassert i det norske forsvaret. Dette var kjernen i det som etter hvert ble til partiet Nasjonal Samling NS.

Viten om organiseringen av den norske fascismen på 1920–30 burde ikke være ukjent, for kildemateriellet er rikholdig. Det er derfor neppe en helt grunnløs påstand å hevde at årsaken til at denne kunnskapen allikevel er lite kjent og påaktet, snarere er den at dette omhandler forhold som både før og etter krigen vekker mye ubehag i innflytelses-rike kretser. Særlig har det store antallet offiserer med tilknytning til NS vært et ømtålig tema innefor forsvaret. Men ikke bare der. Også i de øverste sjikt av samfunnet, der hvor stor politisk og økonomisk makt er samlet, har mye blitt gjort for å dysse dette ned, eller forvrenge de faktiske forhold slik at de blir ufarliggjort. Letter man på «sløret» slik Borgersrud gjør, får man en litt annen forklaring en den gjengse av det norske førkrigsforsvaret og ikke minst den rollen Vidkun Quisling spilte i tida forut for den annen verdenskrig.

Vidkun Quisling – borgerskapets redningsmann?

Mer enn noen annen står personen Vidkun Quisling som selve symbolet på landsforræderi, svik og skam. Ja, selve navnet Quisling bærer internasjonalt den tvilsomme status å være selve begrepet på forræderi. Derfor er da og litteraturen om denne vår nasjonale judasfigur svært rikholdig. Det er også forståelig at det som fenger mest, er omtaler av Quisling og partiet NS sine roller under utbruddet, og i forløpet av annen verdens-krig. Mindre rikholdig, men allikevel allment kjent, er beskrivelsene av Quislings førkrigshistorie og omstendighetene rundt dannelsen av partiet Nasjonal Samling. De fleste med litt historisk viten om norske forhold på 1920–30 tallet vet nok at Quisling samarbeidet med Fridtjof Nansen under hjelpeaksjonen for den nødstedte russiske befolkningen i årene 1924–26, og at han en tid etter hjemkomsten fra Sovjet ble medlem av Bondepartiet, samt at han i 1931 ble forsvarminister i Bondepartiets mindretallsregjering.

Kjent er også at han som forsvarsminister grep inn med militære midler i Menstadkonflikten i 1931 der soldater fra Garden og Telemark bataljon ble satt inn mot de streikende arbeiderne på Hydros anlegg.

Mindre kjent derimot er den anerkjennelse Quisling nøt innefor store deler av borgerskapet og deres presse etter denne «resolutte» handlingen. Og at Quisling og hans nærmeste ble sett som samfunnets og nasjonens redningsmenn i en svært vanskelig tid da store deler av borgerskapet i Norge følte at revolusjonen sto like for døren, og faren for en marxistisk maktover-tagelse var overhengende. Det var derfor ingen liten eller isolert gruppe, som mer eller mindre åpnenlyst hevdet at det nå var på høy tid at man grep inn og kastet Storting og regjering på dør. For så å erstatte disse demokratiske organer med et regime under ledelse av en person, som med resolutt handlekraft kunne bringe den uro og de arbeidskonflikter som skyllet over landet til opphør.

Forbildet var jo nettopp de fascistiske bevegelsenes suksess som førte til maktovertakelse i Italia og i Tyskland.

Borgersrud beskriver detaljert og med rikholdige kildehenvisninger hvordan opptakten og planleggingen av en lignende maktovertakelse foregikk her til lands.

Med Quisling sentralt plassert som forsvarsminister, lå muligheten til rette for å plassere de militære medløpere i nøkkelposisjoner innen forsvaret. I denne posisjonen samt med kontroll over paramilitære organisasjoner som Samfunnsvernet. En organisasjon som blant annet ble satt inn som streikebrytere, skulle sørge for ro og orden og for å konsolidere det nye regimet.

Frykten for revolusjonen

Det er interessant og ikke minst skremmende å lese det som bringes frem i denne boka, om hvor langt de faktiske planene for en maktovertakelse var kommet i 1932. Og ikke minst river boka i filler synet som har blitt skapt av Quisling og hans nærmeste som en samling av verdensfjerne politiske svermere med liten støtte utover et begrenset antall av politiske likesinnede. Quislings fremtredende rolle som frontfigur har for ettertiden skygget for, og dermed vært et behagelig skjul, som flere av hans mest fortrolige fra denne tida kunne gjemme seg bak. Disse menneskene i Quislings bakgrunn, slike som forretningsmannen, kapteinen og etter hvert godseier Frederik Prytz samt Ragnvald Hvoslef, sjef for Garden og Samfunnsvernet, og major Adolf Munthe med sete i Generalstaben som vel var hoved-arkitekten bak den minutiøse kupplanen og den ansvarlige for å ta hånd om detaljene i gjennomføringen av kuppet. I tillegg til de mest sentrale i miljøet nær Quisling får flere personer i en mer perifer posisjon, sin rolle belyst i denne boka. Når man ser mangfoldet og hvilke betydningsfulle poster i samfunnet personene i kretsen rundt Quisling besatte, skjønner man alvoret i kupplanene.

Det forelå en reell mulighet i 1932 til at vi i Norge ved hjelp av et militærkupp ville ha fått innført et regime ganske likt med Mussolinis Italia og etter hvert Hitlers Tyskland. Og det var heller ikke usannsynlig, snarere tvert imot, at et slikt styresett ville blitt ønsket velkommen av mektige krefter som følte at deres politiske og økonomiske makt ikke kunne reddes på annet vis.

Hvilken pris i tap av menneskeliv og lidelse de gode borgere og samfunnstøtter mente det var verdt å betale for å beholde sine «rettigheter», er kanskje ikke så vanskelig å forestilles seg.

Her sto landet i en situasjon der langt på vei flertallet av befolkningen støttet opp om de partier som ønsket et sosialistisk samfunn. Ser man for eksempel på hva som skjedde i vårt naboland Finland under borgerkrigen i 1918, som medførte flere titusentalls drepte, får man en viss anelse.

Kuppet ble som vi vet aldri gjennomført selv om utarbeidelsen av planene for dette var så godt som klare utover året 1932. En del av årsaken til at kuppet ikke kom i gang, mens omstendighetene var gunstigst for å gjennomføre dette, skyldes alt fra en for nølende og klumpsete adferd fra Quislings side, til noe så prosaisk som at sommerferien startet og med den dro borgerskapet ut til sine landsteder. Men den viktigste grunnen til at ting ikke gikk som planlagt var nok den at man her i landet i motsetning til sine italienske og tyske forbilder manglet et svært viktig element, «stormtroppene» i gatene.

Hirden og SA

Det tyske SA – Sturm-Abteilungen – var en organisert uniformert «bøllekommando» som skapte uro og fikk i stand gatekamper rettet især mot kommunister og sosialister. Deres adferd var åpen rasisme overfor landets jødiske befolkning. En viktig oppgave for denne gruppen som på sitt meste talte opp fire hundre tusen medlemmer i Tyskland, var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden.

Her i landet var forholdene annerledes. For selv om viljen i de borgelige miljøene nok var sterkt til stede, hadde de ikke det nødvendige redskapet som kunne slå til mot sosialister og kommunister med samme «kraft og styrke» som det tyske SA. Hirden, partiet NS sin vaktstyrke prøvde å bli lik sitt tyske forbilde. Men manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var et hinder for å bygge opp en slik «privat hær».

Hva var så årsaken til denne engstelsen i borgerskapet? Svaret er enkelt: redselen for kommunismen! Denne redselen var, særlig etter opprettelsen av Sovjetunionen, mildt sagt stor. Den ble i Norge symbolisert ved Norges Kommunistiske Parti. Men først og fremst var frykten drevet fram av at den stadig økende oppslutningen om Det Norske Arbeiderparti snart ville gi dette partiet regjeringsmakt. Det var derfor ingen grenser for hvilke skrekkscenario borgerpressen så for seg i den forbindelse. At Norge ville bli en del av Sovjetunionen var bare ett av disse. Videre prøvde man frenetisk ved hjelp av provokasjoner og andre tvilsomme påfunn å finne belegg for at sosialister og kommunister drev militær trening og oppbygging av skjulte våpenlagre. Den intense jakten på denne «Indre Fiende» var forsvarets hovedoppgave fram mot krigsutbruddet.

Påstanden om at historien aldri gjentar seg, er nok riktig. Men bare for å påpeke en litt besnærende digresjon i forbindelse med hva man kan lese i denne boka. Folk med politisk hukommelse som strekker seg over noen år, vil straks kjenne igjen den samme retorikk fra 1970 tallets opphetete debatt om væpna revolusjon. Et tema som forøvrig pleier å dukke opp med jevne mellomrom. Gjerne i forbindelse med diverse bots og angerdebatter.

Uten å videreføre denne sammenligningen, og heller vende tilbake til hva boka inneholder, så er det ut fra dens innhold enklere blant annet å forstå hvorfor landssvikoppgjøret etter krigen også innebar en kjærkommen anledning for mange til å få renset sin egen forhistorie for «sorte pletter».

Avstandstaken til Quisling og partiet NS på grunn av forræderiet og samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten var derfor en selvfølge, og helt påkrevd for «gode nordmenn». Men rettsoppgjøret ga og en mulighet til å gjemme unna sporene etter egen adferd i førkrigsårene. Som Borgersrud anfører fikk Quisling under landssvikoppgjøret rollen som en slags «Jesusfigur» som all skyld kunne lesses over på.

Flere så alt ved krigsutbruddet hvor galt det bar, som for eksempel etterkrigstidens profilerte høyrepolitiker Håkon Kyllingmark. Han var en av dem som rakk å hoppe av NS-skuta, for så å delta i motstandskampen ved krigsutbruddet og under av okkupasjonen.

Manglende oppslutning omkring partiet NS, særlig i forbindelse med det såkalte «katastrofevalget» i 1936, har blitt brukt som bevis for at dette facistpartiet ikke hadde støtte verken allment eller av borger-skapet i Norge. Denne mangelen på støtte til en slik ekstrem politisk retning er på samme måte blitt anført som bevis på at det norske borgerskapets demokratiske sinnelag.

Arbeiderpartiet

Den viktigste årsaken til at fascismen ikke fikk særlig fotfeste her til lands, er nok det faktum at da Arbeiderpartiet fikk den forventede regjeringsmakten i 1935, viste de seg å ikke være en så farlig trussel mot eiendomsbesitterne som de lenge hadde fryktet. Disse fikk fortsatt beholde sin økonomiske makt under Arbeiderpartiets ledelse, og partiet overtok kampanjehetsen mot Sovjet. Utbruddet av Finnlandskrigen førte til at engstelsen for en sovjetisk invasjon av Norge antok ekstreme proporsjoner. Krav om mobilisering og utplassering av norske styrker i Finnmark samt internering av kommunister var sterkt framme. I månedene forut for den tyske okkupasjonen var store deler av det norske forsvaret «kampklare» i Nord Norge. Og det verserte ville rykter om at det var dannet en «folkeregjering» med senter i Finnmark. Ja, det var kun var dager om å gjøre ble det sagt, før denne «regjering» ville få støtte av sovjetiske invasjonstyrker. Dette var rykter uten rot i virkeligheten iscenesatt av NS-folk både i og utenfor den militære ledelsen. Men disse ble regnet som troverdige også innenfor Arbeiderpartiregjeringen, som rettet kanonene østover. Noe som selvsagt fikk følger for landets evne til å øve motstand mot invasjonen da den kom fra helt motsatt kant. For samtidig som dette narrespillet forgikk, drev Quisling direkte forhandlinger med Hitler om tysk støtte til å gjennomføre sitt neste forsøk på statskupp.

Selvsagt skal man være forsiktig når man sammenligner Arbeiderpartiets enorme suksess med fascismens tilsvarende tilbakegang i Norge. Men det er allikevel mulig å tenke seg at en av årsakene ligger i at sosialdemokratiet på sitt vis klarte å «punktere» et av kjernespørsmålene i fascismen som også var inkorporert i NS ideologien: avviklingen av klassekampen.

Hovedavtalen

Hovedavtalen av 1935 er således det mest synlige beviset på at det sosialdemokratiske prosjekt, om man kan bruke en slik betegnelse, hadde bilagt den evige konflikt mellom arbeid og kapital og lagt denne «reguleringen » av klassekampen inn under sitt domene. Den sosialdemokratiske løsning er et stykke på vei også en korporativ løsning. Dog ikke av sammen omfang som fascismens tenkte opprettelse av næringsråd, hvis hensikt var et overordnet samfunnsmessig organ som for alltid skulle fjerne interessekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap.

Vel dette er kanskje et sidesprang fra Borgersruds tekst. Men for å forstå intensjonen bak fascismen, også den norske utgaven av denne, må man ikke unnlate å ta i betraktning de samfunnsmessige forhold som lå til grunne for dens framvekst.

De fleste europeiske samfunn var på 1920–30-tallet sterkt preget av krise og klassekamp. Og opprettelsen av Sovjetunionen var en viktig drivkraft for alle som ønsket å endre de nåværende samfunnsforholdene. Det var derfor ikke uten grunn at borgerskapet i Europa fryktet for BØKERsannheten i Marx ord om at «klokken er slagen og ekspropriatørene vil bli ekspropriert ». Den samme frykt ser vi gjenspeile seg hos grunnleggerne av den fascistiske bevegelsen i Norge når man leser de utdrag Borgersrud har tatt fra brev og referater som disse hadde seg i mellom. Disse utsagnene ble gjerne koplet sammen med et unisont rop om et handlekraftig, gjerne militært styre til å rette opp de samfunnsmessige missforholdene. Problemene som den store arbeidsledigheten skapte sees og løst på sammen vis. Pliktig samfunnstjeneste for de arbeidsledige (lenge før Bjarne Håkon Hansen gjenopptok ideen, riktignok uten at denne skulle være i militær regi, slik som i de opprinnelige forslagene) var bare et av løsningsforslagene.

Boka til Lars Borgersrud er et viktig innlegg i debatten om den norske fascismen og derfor et svært nyttig element i den historiske forståelsen av denne politiske retningen i Norge. Mer enn det! For selv om man alltid skal være forsiktig med å trekke linjer ut fra forgagne samfunnsforhold, er denne boka også viktig for å gi en generell kunnskap i forståelsen av hva som ligger til grunn for at nettopp fascismens løsninger under gitte omstendigheter blir nærliggende å ty til.

I dag ser vi en ny krise av ukjent omfang seile opp i mange av de store europeiske land. Og selv om mye har endret seg siden 1930-tallet, ligger den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital fortsatt uløst. Det er derfor all grunn til å være forberedt på at politiske retninger lik de mange trodde hadde fått sitt nådestøt ved enden av den annen verdenskrig, på nytt kan få en renessanse.

Anne Robberstad er professor dr. juris ved Universitetet i Oslo.

Forslaget til helhetlig diskrimineringslov kan ende opp med å svekke kvinners stilling.

Et regjeringsoppnevnt utvalg ledet av Hans Petter Graver la i fjor frem forslag til en ny felles lov om forbud mot diskriminering (NOU 2009:14). Tanken er å samle alle diskrimineringsgrunnlag i en lov. Den nye loven vil derfor oppheve de diskrimi-neringslovene som gjelder i dag, blant annet lov om likestilling mellom kjønnene. Forslaget ligger nå i departementet.

Jeg var medforfatter av boka Juss & juks i 1975, som var et frontalangrep på regjeringens forslag til lov om likestilling mellom kjønnene. De fire forfatterne hadde først sendt en høringsuttalelse, som ledd i vårt arbeid i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). Den senere boka het Juss & juks, fordi vi mente kvinner ble lurt, at loven kunne skade dem.

Et hovedankepunkt var selve valget av modell, en lov om likestilling i stedet for en lov mot kvinnediskriminering. Problemet – for oss og for kvinnebevegelsen – var at kvinner ble diskriminert, ikke at menn ble det. En lov mot både kvinne- og manns-diskriminering ville forby positiv særbehandling av kvinner. Som svar på denne typen kritikk fikk loven (nr. 45/1978) en passus om at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling». Den står i likestillingsloven den dag i dag, i § 1. Og vi fikk en passus i generalklausulen om å tillate ulik behandling som i samsvar med lovens formål fremmer likestilling (nå § 3 a).

Det er tillatt å favorisere menn ut fra denne regelen, og det gjøres. Men gjennom henvisningen til formålet om å bedre kvinners stilling, skulle det ut fra loven være lettere å favorisere kvinner enn menn.

I Sverige vet vi at det har gått motsatt: menn er i stor grad blitt favorisert ved opptak til studier, for eksempel medisin, psykologi og veterinærstudiet. En rettssak i 2009 har slått ned på dette: 44 kvinner som ble forbigått av menn (med dårligere karakterer) ved opptak på veterinærutdanningen, gikk til gruppesøksmål mot staten. Staten ble felt for ulovlig kjønnsdiskriminering og kvinnene fikk erstatning. Beregninger som organisasjonen Centrum for rättvisa (som bisto kvinnene) har gjort på materiale fra utdanningsmyndigheten, viser at det bare i 2009 forekom over 5 000 lignende tilfeller av kjønnsdiskriminering i universitets- og høyskolesystemet – og i 95 prosent av tilfellene var det kvinner som ble rammet. Som følge av dette har den svenske regjeringen bestemt at det fra 1. august i år ikke lenger skal benyttes kjønnskvotering ved opptak til høyere utdanning i Sverige.

EU-jus

Likestilling i arbeidsliv og utdanning er nå blitt EU-jus, det vil si at det er EU som bestemmer over feltet. Derfor tapte den svenske staten denne rettssaken. På Universitetet i Oslo er det nok å minne om Efta-domstolens forbud, i 2003, mot regjeringens øremerkede kvinneprofessorater. Gjennom EØS-medlemskapet har Norge gitt fra seg friheten til å favorisere kvinner på en måte som virkelig monner.

Etter mitt syn er diskrimineringsjusen ikke viktig i kampen for å bedre kvinners stilling i samfunnet. Hva er da viktig fra en jurists synsvinkel? For eksempel kvinners økonomiske stilling ved skilsmisse, kvinner som ofre for vold og seksualforbrytelser og reguleringen av deltidsarbeid. De viktige tiltakene oppnås gjennom politisk kamp og fagforeningskamp. Det er andre typer lovtiltak enn likestillingslovgivning som er viktigst for kvinner. Et glitrende eksempel fra senere år er forbudet mot kjøp av sex, som ble innført i straffeloven.

Betydningen av diskrimineringsregler gjelder uansett hvordan loven utformes. Et åpent møte arrangert av JURK og Norsk Kvinnesaksforening stilte spørsmålet: «Er en helhetlig diskrimineringslov egnet til effektiv bekjempelse av kvinnediskriminering?» Mitt svar er nei, men det finnes gradsforskjeller. Noen slags lover er enda dårligere egnet enn andre. På min skala over diskrimineringslover står en lov mot kvinnediskriminering som det beste, og en generell diskrimineringslov som det verste alternativet. Det er dette vi vil få, hvis Graverutvalgets forslag vedtas. Etter at FNs kvinnekonvensjon ble inntatt i den norske menneskerettsloven, med forrang fremfor andre lover, er den rettslige situasjonen blitt mer usikker. Den finske professoren, Niklas Bruun, medlem av FNs kvinnekomite, har pekt på at det norske forslaget står i et problematisk forhold til FNs kvinnekonvensjon. Forslaget kan utvanne beskyttelsen for kvinner, som i dag har det sterkeste vernet, det kan bli mindre vekt på positiv forskjellsbehandling av kvinner og på de faktiske samfunnsforholdene.

To linjer

En kan spore to utviklingslinjer på likestillingslovområdet: Den første handler om at tiltak som igangsettes til fordel for en diskriminert gruppe (kvinner) brukes til fordel for den andre gruppen (menn). Dette advarte vi mot i 1975, men det ble nok verre enn vi forutså. Jeg kjenner den norske utviklingen bare fra avisoppslag om det norske ombudets saker om diskriminering av menn. Det svenske eksemplet med favorisering av menn i utdanning har sikkert paralleller i Norge, jeg har ikke tall herfra. Vi får den paradoksale situasjonen at EU-lovgivningen kommer inn som den reddende engel for kvinnene. Samtidig gjør altså EU-lovgivningen det umulig eller svært vanskelig å gi effektiv positiv særbehandling av kvinner.

Den andre linjen handler om at diskrimineringsbegrepet blir allmenngjort, gjort helhetlig. «All diskriminering er like ille, uansett hvem den rammer». Allerede likestillingsloven fra 1978 hadde dette elementet: det er ikke bare forbudt å diskriminere kvinner, det er også forbudt å diskriminere menn. Kjønn er kriteriet, ikke kvinnekjønn.

Det neste skritt langs denne stien ble tatt i 2005 ved opprettelsen av et felles håndhevingsorgan for kjønns- og annen slags diskriminering: Likestillings- og diskrimineringsombudet og tilhørende klagenemnd (lov nr. 40/2005).

Det er bare en logisk fortsettelse av denne linjen når vi nå har fått forslag til Lov om forbud mot diskriminering, som omfatter alle de formene for diskriminering som ombudet i dag ivaretar (og flere til). Samme håndhevingsorgan tilsier samme lov.

Hovedbestemmelsen er slik, i lovutkastets § 4 første setning:

Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn eller alder er forbudt.

Kjønn likestilles her med andre kjennetegn på folk som utgjør minoritetsgrupper. I de fleste land er kvinner faktisk i majoritet, i lovens øyne er de en minoritet, på linje med for eksempel transseksuelle. (I debatten om øremerking av stillinger på universitetet ble det faktisk hevdet at problemet ikke er kvinnediskriminering, men diskriminering på grunn av etnisitet og seksuell legning.)

Hvem er det den nye loven egentlig skal beskytte? Bortsett fra graviditet som er en kvinnespesifikk egenskap, er alle diskrimineringsgrunnlagene kjønnsnøytrale. Hvert grunnlag (bortsett fra kjønn) kan deles inn i undergrupper, med minoriteten som diskrimineres og majoriteten som tilgodeses i samfunnet. For å ta «funksjonsnedsettelse»: vi har gruppen «blinde og svaksynte» kontra de «seende». Det er neppe lovens mening at de seende blir diskriminert. Ordet «nedsettelse » viser klart at det er de med redusert syn som skal beskyttes, ikke de med normalsyn.

Det er verre med kategorien «seksuell orientering». Det er ikke lovgivers mening at de heterofile blir diskriminert. Men ordlyden beskytter også dem.

Nina Karin Monsen har gått til rettssak fordi hun mener at heterofile blir diskriminert gjennom den nye ekteskapsloven. Denne rettssaken er nokså dumt konstruert, og er allerede avvist fra tingretten og lagmannsretten. Når den blir avvist også i Høyesterett, kan Monsen vente på den nye diskrimineringsloven, og deretter klage til Ombudet over at heterofile blir diskriminert.

Adresser problemet!

Det samme gjelder lovens forhold til «alder». Problemet med aldersdiskriminering består i dag i at de eldre blir diskriminert, ikke de yngre. Slik kunne en fortsette med alle kategoriene i loven. Det blir veldig tydelig at diskrimineringsloven ikke adresserer de faktiske problemene i samfunnet, den bygger på et abstrakt begrep om «diskriminering » som anses like ille uansett samfunnsmessig kontekst og uansett hvem som rammes, medlemmer av den sterke eller den svake gruppen. Den logiske fortsettelsen langs denne linjen vil være å vedta en «lov mot diskriminering» som ikke spesifiserer hva det diskrimineres på grunnlag av: All diskriminering er forbudt.

Jeg leste nylig at: «Liberalismens credo er likebehandling av individer. Rettigheter tilkjennes individer, ikke grupper ( … )» (Cathrine Holst i Aftenposten 14. mai i år). Dermed har vi fått klarlagt det ideologiske opphavet til denne type lovgivning.

Jeg nevnte at vi i dagens likestillingslov, i hvert fall på papiret, har en hjemmel for positiv forskjellsbehandling særlig av kvinner. Og formålet om å bedre kvinners stilling står i loven. Dette formålet forsvinner med den nye loven. Adgangen til positiv særbehandling er tatt med (§ 13), men fordi formålet forsvinner, blir dette likt for kvinner og for menn. For så vidt stadfestes den favoriseringen av menn som er blitt brukt en del. Typisk nok har lovforslaget en egen passus nettopp om favorisering av menn, i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn. Men det har ingen bestemmelse om favorisering av kvinner.

For kvinner er lovforslaget et klart tilbakeskritt. Politisk er det irrelevant, for enkeltindivider kan det virke direkte skadelig. Dagens likestillingslov er, med alle sine mangler, tross alt bedre. Innfør gjerne en felles diskrimineringslov for andre svake grupper, men behold lov om likestilling mellom kjønnene. Eller bedre: skriv den om den til en lov mot diskriminering av kvinner, i tråd med FNs kvinnekonvensjon.

(Artikkelen sto i Klassekampen 10.06.2010, og trykkes i Rødt! med avisas tillatelse.)

Anne Robberstad er professor dr. juris ved Universitetet i Oslo.

Forslaget til helhetlig diskrimineringslov kan ende opp med å svekke kvinners stilling.

Et regjeringsoppnevnt utvalg ledet av Hans Petter Graver la i fjor frem forslag til en ny felles lov om forbud mot diskriminering (NOU 2009:14). Tanken er å samle alle diskrimineringsgrunnlag i en lov. Den nye loven vil derfor oppheve de diskrimi-neringslovene som gjelder i dag, blant annet lov om likestilling mellom kjønnene. Forslaget ligger nå i departementet.

Jeg var medforfatter av boka Juss & juks i 1975, som var et frontalangrep på regjeringens forslag til lov om likestilling mellom kjønnene. De fire forfatterne hadde først sendt en høringsuttalelse, som ledd i vårt arbeid i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). Den senere boka het Juss & juks, fordi vi mente kvinner ble lurt, at loven kunne skade dem.

Et hovedankepunkt var selve valget av modell, en lov om likestilling i stedet for en lov mot kvinnediskriminering. Problemet – for oss og for kvinnebevegelsen – var at kvinner ble diskriminert, ikke at menn ble det. En lov mot både kvinne- og manns-diskriminering ville forby positiv særbehandling av kvinner. Som svar på denne typen kritikk fikk loven (nr. 45/1978) en passus om at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling». Den står i likestillingsloven den dag i dag, i § 1. Og vi fikk en passus i generalklausulen om å tillate ulik behandling som i samsvar med lovens formål fremmer likestilling (nå § 3 a).

Det er tillatt å favorisere menn ut fra denne regelen, og det gjøres. Men gjennom henvisningen til formålet om å bedre kvinners stilling, skulle det ut fra loven være lettere å favorisere kvinner enn menn.

I Sverige vet vi at det har gått motsatt: menn er i stor grad blitt favorisert ved opptak til studier, for eksempel medisin, psykologi og veterinærstudiet. En rettssak i 2009 har slått ned på dette: 44 kvinner som ble forbigått av menn (med dårligere karakterer) ved opptak på veterinærutdanningen, gikk til gruppesøksmål mot staten. Staten ble felt for ulovlig kjønnsdiskriminering og kvinnene fikk erstatning. Beregninger som organisasjonen Centrum for rättvisa (som bisto kvinnene) har gjort på materiale fra utdanningsmyndigheten, viser at det bare i 2009 forekom over 5 000 lignende tilfeller av kjønnsdiskriminering i universitets- og høyskolesystemet – og i 95 prosent av tilfellene var det kvinner som ble rammet. Som følge av dette har den svenske regjeringen bestemt at det fra 1. august i år ikke lenger skal benyttes kjønnskvotering ved opptak til høyere utdanning i Sverige.

EU-jus

Likestilling i arbeidsliv og utdanning er nå blitt EU-jus, det vil si at det er EU som bestemmer over feltet. Derfor tapte den svenske staten denne rettssaken. På Universitetet i Oslo er det nok å minne om Efta-domstolens forbud, i 2003, mot regjeringens øremerkede kvinneprofessorater. Gjennom EØS-medlemskapet har Norge gitt fra seg friheten til å favorisere kvinner på en måte som virkelig monner.

Etter mitt syn er diskrimineringsjusen ikke viktig i kampen for å bedre kvinners stilling i samfunnet. Hva er da viktig fra en jurists synsvinkel? For eksempel kvinners økonomiske stilling ved skilsmisse, kvinner som ofre for vold og seksualforbrytelser og reguleringen av deltidsarbeid. De viktige tiltakene oppnås gjennom politisk kamp og fagforeningskamp. Det er andre typer lovtiltak enn likestillingslovgivning som er viktigst for kvinner. Et glitrende eksempel fra senere år er forbudet mot kjøp av sex, som ble innført i straffeloven.

Betydningen av diskrimineringsregler gjelder uansett hvordan loven utformes. Et åpent møte arrangert av JURK og Norsk Kvinnesaksforening stilte spørsmålet: «Er en helhetlig diskrimineringslov egnet til effektiv bekjempelse av kvinnediskriminering?» Mitt svar er nei, men det finnes gradsforskjeller. Noen slags lover er enda dårligere egnet enn andre. På min skala over diskrimineringslover står en lov mot kvinnediskriminering som det beste, og en generell diskrimineringslov som det verste alternativet. Det er dette vi vil få, hvis Graverutvalgets forslag vedtas. Etter at FNs kvinnekonvensjon ble inntatt i den norske menneskerettsloven, med forrang fremfor andre lover, er den rettslige situasjonen blitt mer usikker. Den finske professoren, Niklas Bruun, medlem av FNs kvinnekomite, har pekt på at det norske forslaget står i et problematisk forhold til FNs kvinnekonvensjon. Forslaget kan utvanne beskyttelsen for kvinner, som i dag har det sterkeste vernet, det kan bli mindre vekt på positiv forskjellsbehandling av kvinner og på de faktiske samfunnsforholdene.

To linjer

En kan spore to utviklingslinjer på likestillingslovområdet: Den første handler om at tiltak som igangsettes til fordel for en diskriminert gruppe (kvinner) brukes til fordel for den andre gruppen (menn). Dette advarte vi mot i 1975, men det ble nok verre enn vi forutså. Jeg kjenner den norske utviklingen bare fra avisoppslag om det norske ombudets saker om diskriminering av menn. Det svenske eksemplet med favorisering av menn i utdanning har sikkert paralleller i Norge, jeg har ikke tall herfra. Vi får den paradoksale situasjonen at EU-lovgivningen kommer inn som den reddende engel for kvinnene. Samtidig gjør altså EU-lovgivningen det umulig eller svært vanskelig å gi effektiv positiv særbehandling av kvinner.

Den andre linjen handler om at diskrimineringsbegrepet blir allmenngjort, gjort helhetlig. «All diskriminering er like ille, uansett hvem den rammer». Allerede likestillingsloven fra 1978 hadde dette elementet: det er ikke bare forbudt å diskriminere kvinner, det er også forbudt å diskriminere menn. Kjønn er kriteriet, ikke kvinnekjønn.

Det neste skritt langs denne stien ble tatt i 2005 ved opprettelsen av et felles håndhevingsorgan for kjønns- og annen slags diskriminering: Likestillings- og diskrimineringsombudet og tilhørende klagenemnd (lov nr. 40/2005).

Det er bare en logisk fortsettelse av denne linjen når vi nå har fått forslag til Lov om forbud mot diskriminering, som omfatter alle de formene for diskriminering som ombudet i dag ivaretar (og flere til). Samme håndhevingsorgan tilsier samme lov.

Hovedbestemmelsen er slik, i lovutkastets § 4 første setning:

Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn eller alder er forbudt.

Kjønn likestilles her med andre kjennetegn på folk som utgjør minoritetsgrupper. I de fleste land er kvinner faktisk i majoritet, i lovens øyne er de en minoritet, på linje med for eksempel transseksuelle. (I debatten om øremerking av stillinger på universitetet ble det faktisk hevdet at problemet ikke er kvinnediskriminering, men diskriminering på grunn av etnisitet og seksuell legning.)

Hvem er det den nye loven egentlig skal beskytte? Bortsett fra graviditet som er en kvinnespesifikk egenskap, er alle diskrimineringsgrunnlagene kjønnsnøytrale. Hvert grunnlag (bortsett fra kjønn) kan deles inn i undergrupper, med minoriteten som diskrimineres og majoriteten som tilgodeses i samfunnet. For å ta «funksjonsnedsettelse»: vi har gruppen «blinde og svaksynte» kontra de «seende». Det er neppe lovens mening at de seende blir diskriminert. Ordet «nedsettelse » viser klart at det er de med redusert syn som skal beskyttes, ikke de med normalsyn.

Det er verre med kategorien «seksuell orientering». Det er ikke lovgivers mening at de heterofile blir diskriminert. Men ordlyden beskytter også dem.

Nina Karin Monsen har gått til rettssak fordi hun mener at heterofile blir diskriminert gjennom den nye ekteskapsloven. Denne rettssaken er nokså dumt konstruert, og er allerede avvist fra tingretten og lagmannsretten. Når den blir avvist også i Høyesterett, kan Monsen vente på den nye diskrimineringsloven, og deretter klage til Ombudet over at heterofile blir diskriminert.

Adresser problemet!

Det samme gjelder lovens forhold til «alder». Problemet med aldersdiskriminering består i dag i at de eldre blir diskriminert, ikke de yngre. Slik kunne en fortsette med alle kategoriene i loven. Det blir veldig tydelig at diskrimineringsloven ikke adresserer de faktiske problemene i samfunnet, den bygger på et abstrakt begrep om «diskriminering » som anses like ille uansett samfunnsmessig kontekst og uansett hvem som rammes, medlemmer av den sterke eller den svake gruppen. Den logiske fortsettelsen langs denne linjen vil være å vedta en «lov mot diskriminering» som ikke spesifiserer hva det diskrimineres på grunnlag av: All diskriminering er forbudt.

Jeg leste nylig at: «Liberalismens credo er likebehandling av individer. Rettigheter tilkjennes individer, ikke grupper ( … )» (Cathrine Holst i Aftenposten 14. mai i år). Dermed har vi fått klarlagt det ideologiske opphavet til denne type lovgivning.

Jeg nevnte at vi i dagens likestillingslov, i hvert fall på papiret, har en hjemmel for positiv forskjellsbehandling særlig av kvinner. Og formålet om å bedre kvinners stilling står i loven. Dette formålet forsvinner med den nye loven. Adgangen til positiv særbehandling er tatt med (§ 13), men fordi formålet forsvinner, blir dette likt for kvinner og for menn. For så vidt stadfestes den favoriseringen av menn som er blitt brukt en del. Typisk nok har lovforslaget en egen passus nettopp om favorisering av menn, i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn. Men det har ingen bestemmelse om favorisering av kvinner.

For kvinner er lovforslaget et klart tilbakeskritt. Politisk er det irrelevant, for enkeltindivider kan det virke direkte skadelig. Dagens likestillingslov er, med alle sine mangler, tross alt bedre. Innfør gjerne en felles diskrimineringslov for andre svake grupper, men behold lov om likestilling mellom kjønnene. Eller bedre: skriv den om den til en lov mot diskriminering av kvinner, i tråd med FNs kvinnekonvensjon.

(Artikkelen sto i Klassekampen 10.06.2010, og trykkes i Rødt! med avisas tillatelse.)

I boka «Varat och varan» skriv den svenske feministen Kajsa Ekis Ekman med postmoderne feministar som adresse:

– Når det kjennest uoverkomeleg å stilla spørsmål ved urettferda, vert det freistande å i staden omfortolka henne – kanskje urettferda ikkje er urettferdig om me ser nærare på henne, men heller opprørske handlingar? Og med eitt vert pornografi, prostitusjon, slør, hushjelp og narkotikamisbruk forklart som marginaliserte fenomen, kvinners rettar eller individuelle val med subversivt potensiale.

Oppgåva på kvinnedagen og andre dagar er nettopp å stilla spørsmål ved urettferda som gjer kvinnekroppen til ei vare, og så gå til åtak.

Til lukke med dagen!

I boka «Varat och varan» skriv den svenske feministen Kajsa Ekis Ekman med postmoderne feministar som adresse:

– Når det kjennest uoverkomeleg å stilla spørsmål ved urettferda, vert det freistande å i staden omfortolka henne – kanskje urettferda ikkje er urettferdig om me ser nærare på henne, men heller opprørske handlingar? Og med eitt vert pornografi, prostitusjon, slør, hushjelp og narkotikamisbruk forklart som marginaliserte fenomen, kvinners rettar eller individuelle val med subversivt potensiale.

Oppgåva på kvinnedagen og andre dagar er nettopp å stilla spørsmål ved urettferda som gjer kvinnekroppen til ei vare, og så gå til åtak.

Til lukke med dagen!

Innhold

Leder: Pornokampen

Inger Nordal: Er darwinisme en fruktbar teori for å forstå ”kvinnens natur”? side 4

Palestina

Intervju med Eldbjørg Holte: Det blir fred i Palestina! side 12
Kjersti Nordby: Histadruts vekst og fall side 18
Guro Røed: Slavearbeid i Jordandalen side 30
Gaza-ungdommens opprop side 34

Mette Løkeland: Abort – eit internasjonalt minefelt side 38
Anne Robberstad: Svekket likestillingsvern side 46
Hanne Helth: Tag stilling, mand! side 50
Bjørgulf Claussen: Den nye uførepensjonen side 64
Inger Ljøstad: Streik for uføretrygda! side 68
Erna Hagensen: Renholdstreiken 2010 side 71
Kjerstin Aukrust: Den franske antivekstbevegelsen – en inspirasjon for den norske miljøbevegelsen side 74

Økonomi og sosialisme

Torill Nustad: Sosialisme og kvinnefrigjøring side 79
Marta Harnecker: Sosialisme er å skape et fullt og helt demokratisk samfunn side 83
Jane Hardy: Krise og økonomisk nedtur i Øst- og Sentral-Europa side 90

Bøker:

James Godbolt: Den norske vietnambevegelsen side 104
Kvinnegruppa Ottar: Nei til kjøp av sex og kropp side 112
Lars Borgersrud: Vi er jo et militært parti! Den norske militærfascismens historie 1 side 117
Anders Sømme Hammer: Drømmekrigen side 123
Kai Eide: Høyt spill om Afghanistan side 123
Siba Shakib: Der gud gråter side 125
Hannah Helseth: Generasjon sex side 127
Malalai Joyla: Kvinne blant krigsherrer side 129

Pris: 75 kr

Innhold

Leder: Pornokampen

Inger Nordal: Er darwinisme en fruktbar teori for å forstå ”kvinnens natur”? side 4

Palestina

Intervju med Eldbjørg Holte: Det blir fred i Palestina! side 12
Kjersti Nordby: Histadruts vekst og fall side 18
Guro Røed: Slavearbeid i Jordandalen side 30
Gaza-ungdommens opprop side 34

Mette Løkeland: Abort – eit internasjonalt minefelt side 38
Anne Robberstad: Svekket likestillingsvern side 46
Hanne Helth: Tag stilling, mand! side 50
Bjørgulf Claussen: Den nye uførepensjonen side 64
Inger Ljøstad: Streik for uføretrygda! side 68
Erna Hagensen: Renholdstreiken 2010 side 71
Kjerstin Aukrust: Den franske antivekstbevegelsen – en inspirasjon for den norske miljøbevegelsen side 74

Økonomi og sosialisme

Torill Nustad: Sosialisme og kvinnefrigjøring side 79
Marta Harnecker: Sosialisme er å skape et fullt og helt demokratisk samfunn side 83
Jane Hardy: Krise og økonomisk nedtur i Øst- og Sentral-Europa side 90

Bøker:

James Godbolt: Den norske vietnambevegelsen side 104
Kvinnegruppa Ottar: Nei til kjøp av sex og kropp side 112
Lars Borgersrud: Vi er jo et militært parti! Den norske militærfascismens historie 1 side 117
Anders Sømme Hammer: Drømmekrigen side 123
Kai Eide: Høyt spill om Afghanistan side 123
Siba Shakib: Der gud gråter side 125
Hannah Helseth: Generasjon sex side 127
Malalai Joyla: Kvinne blant krigsherrer side 129

Pris: 75 kr