John Molyneux underviser i kunsthistorie ved Universitetet i Portsmouth, og er medlem av Socialist Workers’ Party i Storbritannia. http:johnmolyneux.blogspot.com

Det går knapt en dag uten at det kommer en nyhetsmelding som slår alarm om påstått «hatprekende» imamer, eller en moské som blir overtatt av «fundamentalister», eller et leserinnlegg om islams helt igjennom defekte natur, eller en radiodiskusjon om hvorvidt «moderate» muslimer gjør nok for å bekjempe «ekstremistene» og hindre at muslimsk ungdom blir «radikalisert», eller et TV-program om muslimske kvinners stilling, eller en skremselsrapport om en eller annen dumhet som blir begått i islams navn ett eller annet sted i verden. Idet jeg begynner å skrive denne artikkelen ser jeg følgende rapport i Independent on Sunday:

Uavhengig av hver enkelt histories innhold eller nøyaktighet, og dette er en spesielt absurd en, så har den ustanselige strømmen av denne typen kommentarer gjort islam til en religion under beleiring. Den uopphørlige problematiseringa av islam og demoniseringa av muslimer har skapt det fenomenet som nå i vide kretser kalles islamofobi.

For lesere av dette tidsskriftet bør det ikke være noe mysterium hvorfor det har blitt sånn. Det er ingen iboende kristen fiendtlighet mot islam som strekker seg tilbake til korstogene eller det ottomanske imperiet (selv om disse atavismene* noen ganger blir mobilisert ideologisk). Det skyldes at majoriteten av de folkene som sitter på verdens viktigste oljeog naturgassreserver tilfeldigvis er muslimer og dessuten, at siden den iranske revolusjonen i 1979 har mye av disse folkenes motstand mot imperialismen funnet uttrykk i islamistisk form. Hadde Midtøstens og Sentralasias folk vært overveiende buddhistiske, eller Tibet hatt oljefelter som dem i Saudi-Arabia eller Irak, ville vi nå hatt å gjøre med «buddhafobi“. Ut fra Det hvite hus, Pentagon, CIA og Downing Street, ville det sive en idé om at skjønt den utvilsomt var en stor religion, hadde buddhismen en vedvarende og underliggende feil. Den ville strømme gjennom kloakkene i Fox News, CNN, The Sun og Daily Mail. «Intellektuelle», som Samuel Huntington, Christopher Hitchens og Martin Amis ville stå til tjeneste med å forklare at selv om den ble omfavnet av naive hippier i 1960-åra, så var buddhismen vesentlig en reaksjonær tro som karakteriseres av sin dyptgående forkastning av moderniteten og vestlige demokratiske verdier, og sin fanatiske om-favnelse av føydalisme, teokrati, kvinneforakt og homofobi.

Men det faktum at det har hendt – det faktum at islamofobien er blitt utviklet nasjonalt og internasjonalt, som det vesentlige ideologiske dekke over og rettferdiggjøring av imperialisme og krig (slik åpenlys rasisme ble utviklet på 1800- og 1900-tallet) – har i enorm utstrekning økt betydning av en korrekt teoretisk forståelse av, og politisk orientering mot, religion i sine mange forskjellige former. Det kan faktisk sies at en mangelfull, mekanisk og ensidig forståelse av den marxistiske religionsanalysen har vært en vesentlig faktor i å bidra til at et antall venstreorienterte individer og grupperinger fullstendig har tapt sine tidligere politiske holdninger og endt som venstreapologeter for imperialismen.

 

Det mest notoriske eksemplet på dette er sjølsagt Christopher Hitchens, som har skrevet en bok om religion, God is not Great (mer om den seinere), og hvis bane fra venstreintellektuell og radikal systemkritiker til «kritisk» støttespiller for George Bush har vært stupbratt og ekstrem (skjønt i Hitchens tilfelle kan man ikke unngå mistanken om at materielle tillokkelser har spilt en større rolle i hans løp mot høyre enn noen reint teoretisk feil). Andre eksempler omfatter medlemmer av Euston-gruppa, som Norman Geras, og blant venstregrupperinger, den franske organisasjonen Lutte Ouvrière, som var så fiendtlig innstilt til hijab at det for en stund gjorde dem til allierte for den franske imperialiststaten mot dens mest undertrykte kvinnelige borgere¹, og det sørgelige tilfellet med den halv-sionistiske og islamofobe Alliance for Workers’ Liberty.

Samtidig, og ikke tilfeldig, har det oppstått en verbalt militant anti-religiøs, proateistisk kampanje, med biologen Richard Dawkins i spissen, i selskap med nevnte Hitchens, filosofen Daniel Dennett og andre. En kritisk undersøkelse av hvordan disse folkene presenterer sine argumenter mot religionen, vil få fram viktige trekk ved det marxistiske standpunktet. Men først vil jeg legge fram de grunnleggende prinsippene som ligger under den marxistiske religions-analysen, og begynne, ikke med Marx’ direkte kommentarer om religion, men med de grunnleggende påstandene i den marxistiske filosofien.

Materialisme og religion

 

Den marxistiske filosofien er materialistisk. Friedrich Engels sier i «Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien»:

 

Marxismen står ikke bare støtt i den materialistiske leiren, argumenterer Engels, men det er der «det materialistiske synet på verden for første gang ble tatt virkelig alvorlig og ble gjennomført konsekvent… på alle relevante kunnskapsområder.»³

 

Marxistisk materialisme innebærer, når den reduseres til kjernepunktene, at man inntar følgende standpunkter:

1. Den materielle verden eksisterer uavhengig av menneskets (eller noen annen) bevissthet.
2. Virkelig, om ikke total eller absolutt, kunnskap om verden er mulig, og er virkelig blitt oppnådd.
3. Menneskene er del av naturen, men en adskilt del.
4. Den materielle verden skriver seg ikke i første rekke fra menneskelig tenkning; menneskelig tenkning skriver seg fra den materielle verden.

 

 

Standpunkt 1 og 2 svarer til forutsetningene og resultatene innen moderne vitenskap, og har oppnådd status som sunn fornuft. Dette skyldes at de bekreftes millioner og milliarder ganger hver eneste dag, akkurat som de fleste av naturvitenskapens resultater. Standpunkt 3 svarer også til den moderne vitenskapens resultater, særlig Charles Darwins, og moderne paleontologi og paleoantropologi, men det har seg nå slik at den først ble uttrykt av Karl Marx før Darwin:

Standpunkt nummer fire er det mest tydelig marxistiske og det som deles av færrest mennesker. Mange folk som inntar en materialistisk holdning til forholdet mellom menneskene og naturen, inntar en idealistisk stilling til forholdet mellom idéer og materielle forhold, og til ideenes rolle i samfunn, historie og politikk. Nesten uten å tenke kan de godta sånt som at «Den kalde krigen var i grunnen et sammenstøt mellom ideologier,» eller at «Kapitalismen er basert på idéen om økonomisk vekst». Nettopp derfor er standpunkt fire det Marx og Engels insisterer sterkest og oftest på:

 

Slik er det klart at en bestemt holdning til religion er til stede, både implisitt og eksplisitt, i marxismens mest grunnleggende idéer. Videre skulle det også være klart at denne holdninga har en tosidig karakter. På den ene sida er enhver religiøs tro i sine mange former utelukket for den grundige og konsekvente marxisten, som for den grundige og konsekvente materialisten. Religiøse idéer er, som alle andre idéer, samfunnsmessige og historiske produkter. De produseres av mennesker, og dette utelukker religiøs tro, siden religiøse idéer hevder å overskride og ta prioritet over naturen, menneskene og historien. På samme vis er filosofisk idealisme og religion intimt knyttet til hverandre. Hvis ånden har prioritet over materien, hvis ånd kan det så være utenom Guds ånd? Hvis idéene er historiens ytterste drivkraft, hvor kommer da disse ideene fra om ikke fra Guds sinn? Og er ikke Gud, som i Georg Hegels terminologi, «den absolutte idé»? Som Bibelen sier det: «I begynnelsen var ordet, og ordet var Gud.» Dette er grunnen til at Leon Trotskij helt på slutten av livet skrev at han ville dø som «marxist, dialektisk materialist og følgelig en uforsonlig ateist.»⁹

På den andre sida forlanger den samme marxismen helt klart en materialistisk forklaring på religionen. Det er ikke nok å se verken religionen som helhet eller noen spesiell religion bare som en illusjon eller galskap som tilfeldigvis har grepet bevisstheten til millioner gjennom århundrer. En vanlig skikk hos mindre omtenksomme religiøst troende (særlig religiøst troende i imperialistiske land) er å gjøre narr av eller avvise som overtro andres religiøse tro (særlig såkalt «innfødtes» religiøse tro) på grunn av at den er åpenbart irrasjonell eller strider mot velkjente naturlover, uten å innse at nøyaktig det samme gjelder deres egen tro – på jomfrufødsel, oppstandelse, det å mette 5000 eller hva som helst.

Men marxismen generaliserer ikke denne feilen ved å peke på at avgudsdyrkere og katolikker, rastafarianere og anglikanere er like dumme. Den fordrer en analyse både av de sosiale røttene til religion generelt og til spesifikke religiøse overbevisninger, en forståelse av de menneskelige behov, både sosiale og psykologiske, og de virkelige historiske vilkåra som slike religiøse overbevisninger og doktriner svarer til. En marxist trenger å være i stand til å forstå hvorfor tro på Haile Selassies** guddommelighet og udødelighet kunne inspirere en musiker av Bob Marleys kaliber i Trenchtown på Jamaica på 1960-tallet, eller hvorfor tro på Jesu guddommelighet og udødelighet inspirerte en kunstner (og matematiker) av Piero della Francescas kaliber i Firenze på 1400-tallet.

Hvis vi nå går til Marx’ viktigste erklæring direkte om religion, de første par sidene i Innledning til et bidrag til kritikken av Hegels rettsfilosofi¹⁰, finner vi at den er et fortettet uttrykk for alle disse elementene. Den begynner med å slå fast at

 

Med dette mener Marx at den kombinerte virkninga av den vitenskapelige revolusjonen, opplysningstida (særlig de franske encyclopedistene) og bibelkritikken fra de tyske sekulære venstrehegelianerne, hadde knust kristendommens og Bibelens krav på å tilby en virkelig sann fortelling om naturen og historien, eller til og med en teologi med indre sammenheng. Dessuten var dette arbeidet nødvendig og progressivt, fordi en virkelig kritisk analyse av verden ikke var mulig før den menneskelige tanke var frigjort fra de religiøse dogmenes lenker. Men denne ene setninga er alt Marx sier om denne sida av spørsmålet. I det han tar den faktiske gjendrivinga av religionen for gitt, går han raskt videre til sitt hovedpunkt, analysen av det sosiale grunnlaget for religion:

 

Dette er utgangspunktet. Det som følger, er et avsnitt av eksepsjonell tetthet, typisk Marx, der han stuer innsikt nok for en doktoravhandling inn i noen få setninger:

 

Slik er religionen et svar på menneskelig fremmedgjøring – mennesket som har «mistet seg selv». Men dette er ikke en abstrakt eller ahistorisk tilstand, det er snarere produktet av visse spesifikke samfunnsforhold. Dette samfunnet skaper religionen, et omvendt verdenssyn der menneskene kneler for en innbilt gud de har lagd selv, fordi det er en omvendt verden der folk blir dominert av produktene av sitt eget arbeid. Men religionen er ikke bare en tilfeldig samling av overtro og falske overbevisninger. Den er den «generelle teorien» om denne fremmedgjorte verden, den måten fremmedgjorte mennesker prøver å forstå sine fremmedgjorte liv og dette fremmedgjorte samfunnet. Derfor utfører den det rike spektrum av ulike funksjoner som Marx lister opp: «encyklopedisk kompendium», «logikk i populær form», osv. Og derfor er det å kjempe mot religionen å kjempe mot den verden hvis åndelige aroma er religion – denne fremmedgjorte verden der folk trenger religion.

To poenger må framheves når det gjelder dette avsnittet. Det første er at det er nesten generelt ignorert av kommentatorer som gir seg ut for å oppsummere eller forklare Marx’ syn på religion. Dette kan skyldes at de ikke har lest det (usannsynlig) eller ikke har forstått det (mer sannsynlig), eller (mest sannsynlig) at det er drastisk uforenlig med forsøket på å redusere marxismens religionsteori til en enkel, endimensjonal analyse, som f. eks. «Marx hevder at religionen er et verktøy for den herskende klassen» eller «Ifølge Marx fungerer religionen til å passivisere de arbeidende massene». Marx sier selvsagt disse tingene om religionen, men han sier mye annet i tillegg. Å redusere den kompliserte totalsummen av teorien hans til bare ett av dens elementer, er i virkeligheten å forfalske den. Det andre poenget er at Marx legger så stor vekt på konklusjonen i det at han gjentar den igjen og igjen, i en sann storm av metaforer og aforismer.¹¹ Men før han konkluderer sin argumentasjon om religionen, føyer Marx til enda et høyst betydningsfullt avsnitt:

 

Dette avsnittet er mye bedre kjent enn det forrige, men det skyldes i stor grad den ofte siterte siste setningen (som ofte blir presentert som kjernen i eller totalsummen av Marx’ analyse). Faktisk er det den første setningen som er mest interessant, og viktigst for å forstå religionens politiske rolle. Marx’ insistering på at religionen både er uttrykk for lidelse og en protest mot lidelsen, er nøkkelleddet som avsanner enhver analyse som bare fokuserer på religionens narkotiske eller søvndyssende virkninger. Den peker også i retning av det viktige historiske faktum (som jeg kommer tilbake til) at det har vært mange progressive, radikale og til og med revolusjonære bevegelser som enten har antatt en religiøs form, har vært religiøst farget eller vært ledet av folk med en religiøs tro.

I løpet av sitt arbeid henviste Marx og Engels mange ganger til, og gjorde analyser av religion. Spesielt skrev den unge Marx «Om det jødiske spørsmål», en polemikk til støtte for jødisk frigjøring,¹³ Engels bidro med et antall interessante studier om kristendommens utvikling og rolle, særlig i «Bondekrigen i Tyskland», «Anti-Dühring», innledninga til den engelske utgaven av «Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap », «Bruno Bauer og den tidlige kristendommen », og «Den tidlige kristendommens historie».¹⁴ Men alle disse kommentarene har én ting felles: De tar aldri religiøse doktriner, sekter, kirkesamfunn, bevegelser og konflikter for det de utgir seg for, eller behandler dem som enkle galskaper eller bedragerier som prestene utøver. De blir alltid betraktet som forvridde speilbilder og uttrykk for virkelige sosiale behov og interesser. Noen få utdrag vil illustrere hva jeg mener:

Fra Bondekrigen i Tyskland:

 

Fra innledninga til Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap:

 

Fra Den tidlige kristendommens historie:

 

Og, tilfeldigvis, en fotnote om islam fra samme verk:

 

Poenget her er ikke om alle eller noen av disse spesifikke observasjonene er historisk sann eller usann, men den konsekvente metodologien som ligger under dem.

Dawkins, Hitchens og Eagleton

 

Richard Dawkins er en evolusjonsbiolog som først ble berømt med boka The Selfish Gene, og siden har bygget seg en betraktelig karrière som popularisator av naturvitenskap. I 2006 utga han The God Delusion, et fullt frontalangrep på religionen og et forsvar for ateismen, som ble en internasjonal bestselger, skapte store kontroverser, særlig i USA, og trakk til seg applaus fra kilder så forskjellige som Ian McEwan, Michael Frayn, The Spectator, Daily Mail og Stephen Pinker.

Jeg bør si med en gang at jeg slett ikke deler den åpenbart vidt utbredte beundringen for Dawkins’ stil og intellekt. Å lese Dawkins etter Marx er som å gå fra Tolstoy eller James Joyce til Kingsley Amis eller Agatha Christie. Der Marx stapper en bok inn i et avsnitt, drar Dawkins et kort essay ut til en stor bok. Alle de vel 460 sidene i The God Delusion bringer oss faktisk ikke intellektuelt lenger enn Marx summerte opp i den første setningen i sin analyse i 1843, nemlig at religionskritikken i det vesentlige er fullført. Det Dawkins serverer, er en «opplysningstids- », empiristisk, rasjonalistisk gjendriving av religionen – en «vitenskapelig», dvs. positivistisk demonstrasjon av at det er en total mangel på faktiske beviser som støtter det han kaller «gudshypotesen», og at bevisene tvert imot gjør det nesten (om ikke absolutt) sikkert at Gud ikke eksisterer. Dette suppleres av logiske gjendrivelser av ulike argumenter som er blitt framført for Guds eksistens, fra de erværdige «bevisene» til Thomas Aquinas og «Pascals veddemål» til de bisarre moderne spekulasjonene til en Stephen Unwin, og tallrike eksempler på dumheter og forbrytelser som er begått i religionens navn. Jeg antar at det finnes noen som vil synes dette er avslørende og andre som kan nyte det fordi det får dem til å føle seg smartere enn de uvitende massene som svelger slik overtro, men teoretisk er det ikke noe nytt her, faktisk svært lite som ikke er minst 200 år gammelt.

Det eneste virkelige unntaket ligger i Dawkins’ forsøk på å forklare hvorfor religion er så utbredt i menneskesamfunnet, men dette forsøket svikter heller miserabelt. Siden han er en dedikert evolusjonsbiolog føler han seg nødt til å framsette argumentasjonen sin i termer om genetiske fordeler i den naturlige utvalgsprosessen. Men hans allmenne fiendtlighet mot religionen tvinger ham også til å benekte at religion kan være fordelaktig for individuell eller samfunnsmessig overlevelse. Han prøver å vri seg ut av denne motsigelsen ved å foreslå at religion er en sideeffekt av en karakteristikk som han påstår er fordelaktig i kampen for å overleve, nemlig barns tilbøyelighet til å tro på det de blir fortalt av dem som er eldre. Dette tåler helt klart ikke kritikk. For det første, i hvor stor grad ungdommelig godtroenhet er større enn ungdommelig skepsis, særlig når det kommer til puberteten, kan diskuteres. For det annet er det like diskutabelt om slik godtroenhet alt i alt er fordelaktig. For det tredje, ser det høyst sannsynlig ut til at både utstrekninga og fordelaktigheten av godtroenhet er massivt sosialt betinget og svært ulik i ulike samfunn. Og endelig: som alle andre teorier som forklarer adferden eller troen hos barn med adferden og troen hos deres foreldre, sitter den igjen med problemet med først å forklare foreldrenes oppførsel, hvis den skal unngå å bli fanget i en uendelig tilbakegang.

Som Marx pekte på: «Oppdragerne må selv oppdras».¹⁵ Med ande ord viser det seg at Dawkins’ forklaring ikke er noen forklaring i det hele tatt. Dessuten er det symptomatisk for hele tilnærmelsesmåten hans at verken i dette partiet i The God Delusion eller noe annet sted finner forfatteren tid til å betrakte den marxistiske religionsteorien seriøst.

Men intellektuell uoriginalitet og middelmådighet er på ingen måte hovedinnvendingen mot denne boka. (Det ville være ubehøvlet å kverulere så mye over en bok som var annenrangs, men forholdsvis bra.) Hovedinnvendinga er mot de reaksjonære politiske konklusjonene som strømmer fra den svake metodologien. Som Marx hevdet i forhold til den tyske filosofen Feuerbach, holder mekanisk materialisme uten unntak døra åpen for idealismen, og Dawkins er et spesielt tydelig eksempel på dette. Uten å merke det, vipper han fra en vulgærmaterialistisk genetisk determinisme i sitt syn på menneskenaturen og menneskelig adferd rent abstrakt, til en blomstrende idealisme i sitt syn på religionens rolle under konkrete historiske omstendigheter. Igjen og igjen gjør han den feilen å anta at når folk gjør noe i religionens navn, er det virkelig religionen som bestemmer adferden deres. Følgende avsnitt fra hans essay «The improbability of God» sammenfatter tilnærminga hans:

Dette er i virkeligheten ikke annet enn en oppspritet versjon av den velkjente patentløsninga at kriger skapes av religion. Det vil ikke kunne stå imot et øyeblikks kritisk granskning. La oss ta eksemplet med Irland. Det synet at konflikten i Irland vesentlig eller primært dreide seg om religion, er både umiskjennelig usant og klart reaksjonært. Det er usant til og med når det gjelder de viktigste protagonistenes erklærte utsagn og bevissthet. Hvis mange, om slett ikke alle, republikanere var katolikker, ville ingen republikaner ha sagt (eller trodd) at de kjempet for katolisismen; de ville ha kjempet for et uavhengig, forent Irland. Ting ville være mindre tydelige på unionistenes side, der religiøst bigotteri spilte en mye større rolle; ikke desto mindre var det erklærte hovedmålet «nasjonalt», nemlig å forbli «britiske». Videre er det overveldende tydelig at bak disse motstridende nasjonale aspirasjonene lå det ikke religiøse ulikheter i synet på transsubstantiasjonen eller pavens feilbarlighet, men virkelige, økonomiske, sosiale og politiske spørsmål om utbytting, fattigdom, diskriminering og undertrykking. Å betrakte konflikten som grunnleggende religiøs var reaksjonært fordi det stemte med den rasistiske stereotypien der irene var primitive og dumme (når det kommer til stykke sluttet «vi» å kjempe om religion for flere århundrer siden!) og hjalp til med å legitimere britisk herredømme som en nøytral megler mellom krigførende religiøse fraksjoner.

Dawkins skal ha kreditt for at han var imot krigen i Irak, og politisk er han ingen venn av George Bush, men i og med «krigen mot terror» blir hans holdning til religionen enda mer reaksjonær, om det er aldri så lite meningen. For det står sentralt i ideologien til de nykonservative, Bush, Cheney, Blair og Brown at muslimsk fiendskap mot «Vesten» er uprovosert og urettferdig. Det blir ikke sett på som et svar på vestlig imperialisme, utbytting og herredømme, men snarere en offensiv religionsbasert kampanje som tar sikte på å ødelegge, erobre eller kanskje omvende den ikke-muslimske verden.

Noen betrakter disse målene som iboende i vanlig islamisme, mens de for Bush, Blair & Co. skriver seg fra en mistolkning eller pervertering av islam. Men i begge fall er motivasjonen religiøs. Det er en tolkning som står og skriker mot de høytidelige erklæringene fra både Al Qaida, som stilte uttrykkelige politiske krav slik som at USAs tropper skulle fjernes fra Saudi-Arabia, og 77-bomberne i London, som sa at de var motivert av det som ble gjort mot Irak, og motsier enhver fornuft. Tanken at Amerika, Storbritannia eller noen stor vestlig nasjon kan bli ødelagt, erobret eller til og med omvendt ved å plante bomber i undergrunnen eller fly inn i bygninger med fly, er så tvers igjennom absurd at den ikke kan være det virkelige motivet for en kampanje av noen varighet. Idéen at USA kunne drives av en terroristkampanje til å slutte å støtte Israel eller trekke seg ut av Afghanistan, er også feil, men den er ikke komplett umulig. Men for Bush, Blair & Co. er den «religiøse » tolkningen obligatorisk, for uten den ville de bli nødt til å innrømme medskyld i imperialismen og i sin egen politikk – og Dawkins’ tilnærming føyer seg inn i dette og forsterker det:

Christopher Hitchens ligner på Dawkins, men er verre. Boka hans, Gud er ikke stor, er på et enda lavere intellektuelt nivå enn The God Delusion, med en mer vilkårlig kombinasjon av navlebeskuende personlige anekdoter og journalistisk polemikk i hytt og vær. Dens tilpasning av ateismens sak til islamofobien er uttrykt i tittelen (som er en hånende referanse til det muslimske utropet Gud er stor!) og er slående tvers igjennom. Jeg antar det er av aktelse for sin radikale fortid han faktisk anerkjennende siterer et par av Marx’ nøkkelavsnitt om religion. Så fortsetter han med å ignorere deres betydning fullstendig. I hoveddelen av boka, Religion kills, tar han oss med på en rundtur med korte stopp i seks byer som er revet opp av strid – Belfast, Beirut, Bombay, Beograd, Betlehem og Bagdad – og i hvert tilfelle serverer han en kjapp oppsummering av konflikten i reint religiøse hat-termer, uten å referere til historien, imperialismen, undertrykking eller klasse. Det er en travesti**** over samfunnspolitisk analyse. «Analysen» av Palestina er spesielt slående:

Dette er lattervekkende, men når Hitchens sier – og jeg siterer ham ordrett fra YouTube: «Jeg er absolutt overbevist om at hovedkilden til hat i verden er religionen »,¹⁹ sier han også at årsaken ikke er materielle fakta som kapitalismen, imperialismen, utbytting eller klassekonflikter, bare en feilaktig idé som folk har oppi hodet sitt.

Men å gå kraftig imot argumentene til Dawkins og Hitchens innebærer ikke på noen måte å vanne ut marxismens klassiske kritikk av religionen eller å åpne døra for noe slags teoretisk kompromiss med religiøse idéer. På dette punktet må vi forlate den avskyelige Hitchens til fordel for den mye mer sympatiske Terry Eagleton, som gir oss et eksempel på hva som bør unngås. Eagleton er en framragende kultur- og literaturteoretiker, vennlig innstilt til marxismen, som tidligere har angrepet rasismen og annet hykleri hos Philip Larkin. Han utmerket seg nylig ved å avvise islamofobien til sin akademiske kollega Martin Amis. I 2006 skrev han en svært kritisk anmeldelse av The God Delusion i The London Review of Books. Selv om Eagletons anmeldelse fremmer noen av de samme argumentene som denne artikkelen, for eksempel når det gjelder Irland, er den generelle tonen i kritikken hans ikke marxistisk. Hans hovedargument er at Dawkins har angrepet fundamentalistisk religion, kristen og islamittisk, som om den representer all religion, mens han ignorerer den mer sofistikerte «liberale» teologien, som Dawkins stort sett er uvitende om:

Som kritikk av Dawkins’ bok har dette en viss verdi, men det er også alvorlige problemer her. For det første er det ikke rimelig å hevde at det er nødvendig å beherske alle krokveier i kristen (eller buddhistisk eller zoroastrisk) teologi før man kan føre en sak for ateismen på en intellektuelt sunn måte og for å forkaste teologien som sådan. Idet han viser sin forståelse for de liberale teologenes begrep om en immateriell, upersonlig gud for kjærlighet og toleranse, i kontrast til det gamle testamentets gud for hevn, lar Eagleton for det annet avgjort muligheten stå åpen for at denne liberale guden virkelig kan finnes, eller fortjene å dyrkes. Han gjør det samme når han serverer sitt bilde av Jesus som proto-anti-imperialistisk revolusjonær:

For en marxist er den kjærlige, omtenksomme, upersonlige guden til Dietrich Bonhoeffer og Terry Eagletons radikale Jesus begge like mye menneskeskapte, illusoriske projeksjoner som de ubehagelige, hyklerske gudene til Ian Paisley eller Osama Bin Laden.

Religion og sosialistisk politikk

For å avslutte denne artikkelen skal jeg streke opp en kort og heller skjematisk oppsummering av de viktigste politiske konklusjonene som flyter og historisk har flytt fra den foregående analysen.

Først, og stikk i strid med den utbredte meningen (som næres av den utbredte feiltolkningen), er marxistiske sosialister absolutt motstandere av enhver idé om å forby religion. Dette er ikke noe nytt standpunkt, men ble uttrykkelig erklært av Engels for så lenge siden som i 1874, som svar på et forslag fra tilhengerne til den franske sosialisten Louis Blanqui. Engels’ begrunnelse er gyldig den dag i dag:

For å bevise at de er de mest radikale av alle, avskaffer de gud ved dekret, slik det ble gjort i 1793:

Langt fra å forby religion har marxister hevdet at religion bør være en privatsak i forhold til staten, og at fullstendig religionsfrihet bør herske både under kapitalismen og sosialismen. Lenin uttrykte dette klart i en artikkel fra 1905:

Den eneste måten marxister ser for seg avskaffelsen av religionen på, er ved at den gradvis visner bort som resultat av at dens underliggende sosiale årsaker forsvinner – fremmedgjøring, undertrykking, osv. Men marxistiske sosialister er imot alle former for statsprivilegier for religionen, og krever at enhver statskirke oppløses (som den engelske statskirken).

Det generelle inntrykket av den marxistiske holdninga til religion er uunngåelig betydelig påvirket av erfaringene med de stalinistiske regimene i Russland, Øst- Europa, Kina, Cuba, Nord-Korea osv. En systematisk undersøkelse av denne erfaringa er umulig i dene korte artikkelen, og forhåpentlig er lesere av dette tidsskriftet vel oppmerksomme på at politikken til disse regimene ikke på noen måte var representativ for virkelig sosialisme eller marxisme. Ikke desto mindre er det verdt å gjøre visse observasjoner. Stalinismens undertrykking av religionen blir ofte både overdrevet og misforstått. Den blir overdrevet idet de stalinistiske regimene generelt sett ikke undertrykte de viktigste religionene eller kirkene, men tolererte dem og inngikk allianser med dem, på betingelse av at disse kirkene var politisk samarbeidsvilllige (som de hovedsakelig var). Den blir misforstått, for når religiøse grupper eller individer ble forfulgt, var det hovedsakelig fordi de var politisk brysomme, snarere enn på grunn av sin tro som sådan. Men dette var samfunn der all politisk opposisjon ble undertrykt. En bred oversikt over de «kommunistiske» statenes behandling av de troende, finnes i siste kapittel i Paul Siegels The Meek and the Militant²⁴ og en spesielt nyttig studie av hvordan den russiske revolusjonen behandlet sin muslimske minoritet, er lagt fram av Dave Crouch i en tidligere utgave av dette tidsskriftet.²⁵ Crouch viser hvordan bolsjevikene i revolusjonens tidlige år holdt seg strikt til de leninistiske prinsippene som er streket opp ovenfor, og slik hadde betydelig suksess når det gjaldt å vinne over muslimene på sin side, mens da Stalin kom til makta førte det med seg at politikken ble stadig mer autoritær ovenfra og nedad, inkludert et angrep på sløret, som viste seg å bli katastrofalt.

Når de skal avgjøre sin holdning til folkelige bevegelser av religiøst tilsnitt, som er mange og varierte, tar ikke marxister utgangspunkt i den religiøse troen til bevegelsens ledere eller støttespillere, eller læren og teologien til den religionen det gjelder, men i bevegelsens politiske rolle, basert på de sosiale kreftene og interessene den representerer.

For å sette dette i perspektiv, kan vi se på katolisismens og protestantismens historiske roller. I middelalderen og den tidlige moderne perioden var katolisismen vesentlig det føydale aristokratiets religion og derfor nesten totalt reaksjonær. I motsetning hadde den radikale protestantismen en tendens til å representere enten det framstigende borgerskapet eller de plebeiiske elementene under og til venstre for det. De store opprørerne og revolusjonære den gang, Thomas Münzer’ne, John Lilburne’ne og Gerard Winstanley’ene******, var hengivne protestanter – ekstremister og fundamentalister i våre dagers språkbruk. Men det øyeblikk disse borgerlige opprørerne kom til makta, i Nederland og England, ble de deltakere i det Marx kalte «den primitive kapitalakkumulasjonen » og dermed ondsinnete kolonister og slavedrivere. Oliver Cromwell, den revolusjonære og kongemorderen i England, ble undertrykkeren Cromwell i Irland (der navnet hans fremdeles er beryktet), og særlig de katolske bøndenes undertrykker. De nederlandske protestantiske burgherne kunne bli Europas helter i det nederlandske opprøret, men skurker i Afrika med apartheid. Den katolske kirkens reaksjonære rolle fortsatte i Europa, særlig i Sør-Europa, der den ga Franco aktiv støtte i Spania og inngikk avtaler med Mussolini og Hitler. Den fortsetter stadig i svekket form i de viktigste konservative partiene i Italia, Spania og Sør-Tyskland i våre dager. Men de landene i Europa der katolisismen og religionen generelt forble sterkest, var Irland og Polen, hvor kirken greide, moderat men mektig, å identifisere seg med motstanden mot nasjonal undertrykkelse.

Enhver sosialist som ser bakover mot det 17. århundre vil umiddelbart identifisere seg med de protestantiske opprørerne mot de katolske monarkene og keiserne. Enhver sosialist som betrakter Irland i 1916 eller Belfast i 1970-åra, vil identifisere seg med de «katolske» nasjonalistene, ikke de «protestantiske » unionistene. Enhver sosialist som så Solidarnosc’s framvekst i Polen som en konflikt mellom de «tilbakestående» katolikkene i Gdansk og de «progressive» ateistiske kommunistene i Sovjet-staten endte på samme side som den imperialistiske undertrykkeren. Det samme gjelder i dag i konflikten mellom Tibet og Kina, og framfor alt, i «krigen mot terror» og kampene i Midt-Østen.

Mange andre tilfeller kan ramses opp for å forsterke denne argumentasjonen. Hvor ville en marxist være som bestemte sin politiske holdning til Malcolm X ut fra hans reaksjonære religiøse tro som medlem av The Nation of Islam? Til Bob Marley ut fra hans tro på at den gamle tyrannen Haile Selassie var guddommelig, eller til og med til Hugo Chavez ut fra hans selverklærte katolisisme og beundring for Paven? Uheldigvis finnes det noen såkalte sosialister som ikke har noen problemer med å ta dette poenget når det gjelder Chavez eller Marley, men som under presset fra intens borgerlig propaganda er ute av stand til å anvende samme syn når den religionen det gjelder er islam. For å stille spørsmålet så skarpt som mulig: Fra marxismens og den internasjonale sosialismens standpunkt er en analfabet, konservativ, overtroisk muslimsk palestinsk bonde som støtter Hamas, mer progressiv enn en utdannet liberal, ateistisk israeler som støtter sionismen, selv om han er kritisk.

Det følger også at marxistiske sosialister ikke kan godta tanken at noen av de store religionene i seg selv eller når det gjelder dens læresetninger, er mer eller mindre progressiv enn noen av de andre. For at en religion skal være «stor», det vil si overleve fra århundre til århundre på mange steder og ulike samfunnsordener, er det en forutsetning at dens lære er i stand til å foreta et nesten uendelig utvalg, fortolkning og tilpasninger. Igjen, det avgjørende er ikke læresetningene, men det samfunnsmessige grunnlaget i den spesifikke sosiale situasjonen. Slik finner vi i USA en rasistisk proimperialistisk kristen høyrefløy i det moralske flertallet (Moral Majority) eller mormonene, og en anti-rasistisk anti-krigs kristen venstretradisjon i Martin Luther King. I Sør-Afrika var det en pro-apartheid-kristendom og en anti-apartheidkristendom; i Latin-Amerika har det vært en katolisisme for høyrefløyen som har vært pro-oligarkisk, pro-diktatorisk og en «frigjøringsteologisk venstrekatolisisme. Og selvfølgelig finnes det et mangfold av ulike versjoner av islam, som ofte står i sterk strid med hverandre.

Hovedargumentet som blir brukt for å rettferdiggjøre bildet av islam som en spesielt tilbakestående religion, er de holdningene til kvinner og homoseksuelle som hersker i muslimske land. De som fremmer dette argumentet, bør minnes på at langt på vei de samme holdningene var fremherskende i vestlige samfunn helt til ganske nylig, og at de fremdeles er fremherskende i mange kristne kirkesamfunns læresetninger. Men den grunnleggende svikten i dette argumentet bringer oss tilbake til grunnlaget for den marxistiske materialismen – hemmeligheten med den muslimske hellige familien ligger i den verdslige muslimske familien. Det er ikke den muslimske religiøse bevisstheten som bestemmer kvinnenes stilling i det muslimske samfunnet, men kvinnenes virkelige stilling som skaper den religiøse muslimske troen. Islam oppsto på den arabiske halvøya, og spredte seg vestover Afrika og østover Sentralasia. I århundrer har dette beltet stort sett vært fattig, underutviklet og preget av jordbruk, og i stor utstrekning er det sånn den dag i dag. Andre samfunn, fra Irland til Kina, med tilsvarende utviklingsnivå og tilsvarende samfunnsstrukturer men ulike religioner, framviser en tilsvarende undertrykking av kvinner og homofile.

Endelig har vi spørsmålet om det revolusjonære partiets forhold til religiøse arbeidere. Ethvert slikt parti som arbeider i et land hvor religionen fortsatt står sterkt blant folkemassene, noe som gjelder store deler av verden, må regne med, ja til og med basere seg på, den kjensgjerning at revolusjonen vil bli skapt av arbeidere hvorav mange fortsatt vil være religiøse. Den store massen av arbeidere vil bli frigjort fra sine religiøse illusjoner, ikke av argumenter, brosjyrer eller bøker, men ved at de deltar i den revolusjonære kampen, og videre, i å bygge sosialismen. I en slik situasjon er det partiets plikt å sikre at religiøse uenigheter, eller uenigheter mellom religiøse og ikke-religiøse, ikke hindrer enheten i arbeiderklassens kamp. Dessuten, såfremt partiet blir et virkelig masseparti, som leder klassen på arbeidsplassene og der den bor, vil det uunngåelig finne et sjikt av arbeidere i sine rekker som forblir religiøse eller halvreligiøse. Å avvise disse arbeiderne på grunn av deres religiøse illusjoner, ville være sekterisk og umaterialistisk. Det ville være å gjenta den religiøseidealistiske feilen å betrakte religionen som det viktigste elementet i bevisstheten og bevisstheten, som viktigere enn praksis. Samtidig må partiet ikke bli et religiøst parti, eller et parti hvis politikk, strategi og taktikk skapes av religiøse hensyn. Seier i revolusjonen krever at partiet må ledes av den teorien som uttrykker arbeiderklassens kollektive interesser og kamp, nemlig marxismen. Derfor må partiet sikre at på dette området oppdrar det og øver innflytelse på sine medlemmer, snarere enn omvendt.

 

Et revolusjonært parti som arbeider i en sånn situasjon var Bolsjevikpartiet, og dets ledende teoretiker, Lenin, skrev om disse spørsmålene med innsikt og klarhet i sin artikkel fra 1909, «Arbeiderpartiets stilling til religionen». Her er noen få utdrag:

 

Det disse utdragene bekrefter er det hele denne artikkelen har argumentert for, nemlig at å behandle spørsmålet om religionen korrekt, som er så avgjørende i den nåværende situasjonen, ikke bare er et spørsmål om ad hoc bedømmelser eller taktikk, og enda mindre opportunisme, men om å forstå de mest grunnleggende tankene i marxismens dialektiske materialisme.

(Artikkelen sto i International Socialism nr. 119, trykkes med forfatterens tillatelse, og er oversatt av Morten Falck.)

 

Noter*******:

1. Boulangé, Antoine: «The Hijab, Racism and the State», International Socialism 110 (2004). www.isj. org.uk/index.php4?id=45
2. Engels, Friedrich: Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien. Oktober 1981, s. 27-29. www.marxist.org.archive/marx/works/1886/ ludwig-feuerbach
3. Engels, Frierich: samme sted, s. 54.
4. Marx og Engels, Den tyske ideologien. Collected Woks, vol 5. Lawrence and Wishart, London 1976, p. 19-539. www.marxist.org/archive/marx/works/1885-gi
5. Samme sted.
6. Marx og Engels: Det kommunistiske manifest. Utgitt av tidsskriftet Rødt!, Larvik, 2008. http:akp.no/ hefter/manifest/manifestet.htm
7. Karl Marx: Til kritikken av den politiske økonomien. Collected Works, vol. 29, London 1987, s. 263. www.marxist.org/archive/marx/works/1859critiquepol- economy/preface.htm
8. Engels, Friedrich; Speech at Marx’s graveside, Collected Works, vol. 24, London 1989. www. marxist.org.archive/marx/works/1883/death/dersoz1. htm
9. Trotskij, Leon, 1964: The Age of Permanent Revolution, New York 1964, p. 361 (min utheving).
10. Karl Marx: Til kritikken av Hegels rettsfilosofi, i: Karl Marx Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag, Oslo 1991, p. 66 f. www.marxist.org/archive/ marx/works/1843/critique-hpr/intro.htm
11. «Oppheving av religionen som folkets illusoriske lykke er kravet om at de skal bli lykkelige i virkeligheten.» «Kritikken av religionen … er kritikken av den tårenes dal hvor religionen er dens glorie.» «Kritikken har plukket de innbilte blomstene fra lenken ikke for at mennesket skal fortsette å bære den lenken uten fantasi eller trøst, men for at han skal kaste av seg lenken og plukke de levende blomstene.» «Kritikken av himmelen forvandler seg til kritikk av jorda.» og så videre.
12. Marx’ understrekning.
13. Denne temmelig obskure teksten har vært særlig omstridt fordi den har vært sitert som bevis på Marx’ antisemittisme. John Rose diskuterer dette i detalj i sin artikkel i dette nummeret av International Socialism. Se også Draper, Hal: «Marx and the Economic-Jew Stereotype» i Karl Marx’s Theory of Revolution, bind 1: State and Bureaucracy, Monthly Review, 1977; www.marxists.de/religion/draper/ marxjewq.htm, Bhattacharyya: Anindya: «Marx and Religion», Socialist Worker 4. mars 2006. www. socialistworker.co.ukart.php?id=8373
14. Alle er tilgjengelige i Karl Marx og Friedrich Engels: On Religion. Moskva, 1957. www.marxist. org/archive/marx/works/subjec/treligion
15. Karl Marx: Teser om Feuerbach. I Engels, 1981.
16. Richard Dawkins: The Improbability of God, Free Inquiry, volume 18, nr. 4. 1998. www. positiveatheism.org/writ/dawkins3.htm
17. Dawkins ser selv ut til å innta dette standpunktet, eller noe lignende. Se Dawkins: The God Delusion, London 2007, s. 346 f.
18. Richard Dawkins: «Religion’s Misguided Missiles», Guardian, 15. September 2001.
19. Det er ikke lett å forstå hvor langt Hitchens har gått. Jeg siterer ham igjen fra YouTube, der han debatterer med pastor Al Sharpton: «Du forstår, jeg elsker ikke våre fiender, og jeg elsker ikke folk som elsker dem. Jeg hater våre fiender, og synes de bør drepes. … Og jeg er helt sikker på at det ikke bør finnes noe annet land som har et budsjett som truer vårt, og jeg er ikke sentimental når det gjelder disse tingene.» Og med «våre fiender» og «vårt budsjett» mener han fiendene og budsjettet til USA-imperialismen.
20. Terry Eagleton: «Lunging, Flailing, Mispunching»; i London Review of Books, 19. oktober 2006. www. lrb.co.uk/v28/n20/eag101.html
21. Samme sted.
22. Marx og Engels: Om religion. Op. cit.
23. Vladimir Lenin: «Socialism and Religion», i Collected Works, bind 10, Moskva 1965. www. marxists.org/archive/lenin/works/1905dec03.htm
24. Paul Siegel: The Meek and the Militant, Religion and Power Across the World. Zed. 1986. www. marxists.de/religion/siegel-en
25. Dave Crouch: «The Bolsheviks and Islam, International Socialism 110, 2006. www.isj.org.uk/ index.php4?id=181
26. Vladimir Lenin: «The Attitude of the Worker’s Party to Religion», Collected Works bind 15, Moskva 1973. www.marxists.org/archive/lenin/ works/1909/may13.htm

* Atavisme: tilbakefall til en tidligere form eller tilstand. O.a.

** Haile Selassie (1892–1975): Keiser i Etiopia 1930–1974. (O.a.)

*** point d’honneur: æresbegrep. (O.a.)

**** Travesti: fordreining, komisk vrengebilde. (O.a.)

***** par ordre du mufti (fransk): På muftiens ordre, dvs. på ordre fra myndighetene. O.a.

****** Thomas Müntzer: Leder for bondekrigen i Tyskland, teolog og opprinnelig tilhenger av Martin Luther. Født i Stolberg i 1498, henrettet i 1525.John Lilburne (1614-57): Engelsk politisk agitator før, under og etter den engelske borgerkrigen. Opprinnelig puritaner, men ble etter hvert kveker.Gerard (eller Gerrard) Winstanley (1609-76) var politisk aktivist under den engelske borgerkrigen. Han var en av stifterne av den gruppa som er kjent som True Levellers, baser på kristen kommunisme. O.a.

******* Teksten i sitatene fra Marx og Engels, og fra Lenin, avviker i en viss grad fra den man finner i diverse norske oversettelser, eller i samlede verker. Her har jeg valgt å ta utgangspunkt i artikkelforfatterens gjengivelser, for ikke å havne i et tidsslukende detektivarbeid som likevel ikke ville ha noen stor betydning i denne sammenheng. O.a.

 

«Kampen mot religionen er altså indirekte kampen mot den verden hvis åndelige aroma er religionen. Den religiøse elendighet er både et uttrykk for den virkelige elendighet, og en protest mot denne virkelige elendighet. Religionen er den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet, og de sjelløse tilstanders sjel. Den er folkets opium.»

(Karl Marx fra Innledning til kritikk av den hegelske rettsfilosofi (1843))

Åse Brandvold er journalist i Klassekampen.

 

 

Karl Marx berømte frase «Sie (Die Religion) ist das opium des Volkes» oversettes ofte til «Religion er opium for folket», men «Religion er folkets opium» er mer korrekt. Meningsforskjellen er liten, men den er der. Religion er ikke nødvendigvis noe kapitaleiere og embedsmenn fôrer folk med for å sløve dem ned. Det er folkets eget dop. Den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet, og de sjelløse tilstanders sjel, som Marx så poetisk uttrykker det.

Beskrivelsen passer bra på karismatisk kristendom, eller pinsekristendom. Når pinsevenner samles til bønn, sukkes og mumles det, og tårene renner fra halvt lukkede øyne. Tilbedelsen kan også få villere utslag i høyrøstet tungetale, åndeutdrivelse og ekstase. Pinsebevegelsen feirer pinsehøytiden hvor Jesu displer mottok Den hellige ånd, og talte i tunger. Å bli fyllt av Den hellige ånd er fortsatt det sentrale i pinsevennenes religiøse praksis. Det er deres «opium», om du vil. Marx´ kritikk av religionen som en fattigmanns virkelighetsflukt, hvor man i stedet for å gjøre noe med de dårlige materielle vilkårene, søker trøst i religionens illusjoner, har fortsatt mye for seg. Pinsebevegelsen er størst, og vokser raskest blant fattigfolk i Afrika, Latin- Amerika, India og Kina. Siden bevegelsen ble dannet i Los Angeles i et afroamerikansk miljø på begynnelsen av 1900-tallet, er det blant marginaliserte grupper den har spredt seg raskest. Veldig ofte er pinsekristendom et uttrykk for den virkelige elendighet, slik Marx beskriver det. Samtidig er den også en protest mot denne virkelige elendighet. Hvor konstruktiv denne protesten er, kan selvsagt diskuteres. Samtidig skal man ikke underslå at nettopp i pinsebevegelsens praksis med tungetale og vektlegging av frimodighet, hvor hvem som helst kan reise seg og holde individuelle vitnesbyrd, ligger det potensielle motstandsstrategier. Pinsebevegelsen er også de fleste steder i opposisjon til tradisjonell religion, som ortodoks kristendom, katolisisme og konfusianisme. Der de etablerte religiøse institusjonene er koblet til pengemakt, fungerer pinsebevegelsen ofte som en motmakt, og bidrar i så måte til å demokratisere samfunnet de er en del av.

Pinsevekkelsen kom fra USA til Norge med predikanten Thomas Ball Barratt i 1906 da landet var midt i en rivende industriell utvikling. Kapitalismen var på frammarsj, og det var lønnsarbeid å få for småkårsfolk. Det var også blant den nye industriarbeidsklassen at pinsebevegelsen først slo rot. Landets første pinsemenighet ble etablert i Skien i 1908, hvor Union var den store industriarbeidsplassen. Nå er den industrielle revolusjonen flyttet til land som India og Kina. Mens pinsebevegelsen har stagnert her til lands, vokser den med voldsom kraft i disse nye industrisamfunnene. Den vokser også i flere land i Afrika og Latin-Amerika og tidligere Sovjetrepublikker. Pinsebevegelsen regnes nå som den raskest voksende religiøse bevegelsen i verden. Hver fjerde kristne er nå pinsevenn, og bevegelsen anslås å telle rundt 400–500 millioner på verdensbasis.¹ Ifølge journalist David Aikman vil så mye som 30 prosent av kineserne være kristne innen 2040. En viktig årsak til dette, er den ekstraordinære veksten i karismatisk kristendom, blant annet gjennom hemmelige nettverk av husmenigheter, men også en utbredt fascinasjon for kristendommen blant kinesiske intellektuelle. I Sør-Korea har andelen kristne økt fra 5 prosent etter Korea-krigen til 35 prosent i dag. Nesten all veksten kan tilskrives pinsebevegelsen. Pinsekirken Yoido Full Gospel Church i Seoul er den største kristne enkeltmenigheten i verden med 650 000 medlemmer.²

Sammenfallet mellom pinsebevegelsens vekst og økonomisk globalisering har fått enkelte religionsforskere til å gjøre en ny vri på Max Webers berømte tese i verket «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd». De hevder at pinsebevegelsen er for nyliberalismen hva Weber mente kalvinismen var for kapitalismen. Flere gjør også en direkte kobling mellom senkapitalismen og dagens pinsevekkelse, og hevder at pinsepredikanter forkynnner en markedsideologi.³ En av dem som går langt i å koble nyliberalisme med den nye pinsevekkelsen, er professor i kirkehistorie Berge Furre. Han har studert pinsebevegelsen IURD (Igreja Universal do Reino de Deus), som har spredt seg som ild i tørt gress blant fattige i 80 land i Afrika og Latin-Amerika, og i migrantmiljøer i Europa og USA. Han stiller spørsmål ved om denne religionen i det hele tatt kan kalles kristen. Den forkynnelsen han har hørt fra IURD, inneholder ikke ordene: «Elsk din neste», og i hvert fall ikke «elsk din fiende». Ei heller har han hørt ordet «nåde» annet enn i den formelle velsignelsen under gudstjenesten. IURDs søkelys er på penger. Hvor mye du er villig til å ofre til menigheten, viser hvor sterk du er i troen. Dersom du oppnår økonomisk suksess i livet, betyr det at du er velsignet av Gud.⁴ Furre kaller bevegelsen for New Pentecostalism (nypinsekristendom), og mener den skiller seg fra tradisjonell pinsekristendom på flere punkter. Her er noen av dem: Der tradisjonell pinsevenner bygde trossamfunn nedenfra, bygger IURD sterke hierarkier ovenfra. Der tradisjonelle pinsevenner bygger beskjedne forsamlingshus, bygger IURD skinnende troskatedraler. Der tradisjonelle pinsevenner har grasrotorganisering med eldsteråd, har IURD direktører, fond og subsidiære selskaper. Der tradisjonelle pinsevenner har uavhengige menigheter og løse nettverk, har IURD en sentralisert verdensorganisasjon.

Salg av åndelige opplevelser

Ifølge Furrre er IURD modellert som et transnasjonalt selskap med en offensiv strategi for å nå nye markeder. Varen de selger, er den sterke åndelige opplevelsen under gudstjenesten gjennom blant annet åndeutdrivelse og helbredelse ved bønn. De kommer med oppbyggelige taler om hvordan man kan få suksess i livet, og gjennom hjelpesentre tilbyr de assistanse for arbeidsløse og migranter som trenger hjelp med jobb og papirer. IURD tilbyr en overlevelsesstrategi i en nådeløs verden. De gir et individuelt svar på utfordringene og de ødeleggende effektene av den globale kapitalismen. Vi kan si med Marx at de er uttrykk for den virkelige elendighet, og en protest mot denne virkelige elendighet. Men protesten er høyst individuell, og retter seg ikke mot årsakene til elendigheten.

På vår rike kant av verden arter globaliseringen seg annerledes enn den gjør i fattige land i Sør. En trend vi ser, og som ofte tilskrives globaliseringen, er religionens inntog i politikken. Det som gjerne refereres til som verdikampen mellom islam og kristendom, gjør seg stadig mer gjeldende i politikken. En måte å forklare dette på, er en folkelig reaksjon på ustabilitet og økonomiske tilbakeslag som globaliseringen fører med seg. I protest tyr de til nasjonalistiske og religiøse bevegelser. Men globaliseringen skjer også på et erkjennelsesnivå. Det er blitt en økende bevissthet blant stadig flere mennesker om globale problemer og utfordringer, og en økende bevissthet om at ens eget samfunn kun er ett av mange. Denne bevisstheten fører til en stadig økende trang til både å forstå og definere på nytt sin egen rolle i verden. Når et gitt samfunn og dets kultur relativiseres i møte med andre kulturer, tvinges det til å stå fram og erklære sin identitet, vise for andre hva de er og hva de står for, erklære hvilken rolle de har i verdenssamfunnet. Politiske eliter i Norge ønsker for eksempel å skape en identitet for Norge i verden som en fornuftig og standhaftig forkjemper for menneskerettigheter og fred. Samtidig er det grupper i Norge som ønsker å svare på globalisering og kulturell relativisering ved å gjenoppbygge en sterk, norsk, kristen identitet.⁵ I disse gruppene spiller de karismatiske pinsekristne en viktig rolle. Debatten om islam, som bare ser ut til å fortsette å tilta i styrke, gjør at disse karismatiske miljøene vinner terreng og legitimitet, og blir også interessante som en politisk maktfaktor. For Fremskrittspartiet utgjør de en attraktiv grunne for velgerfiske, for Kristelig Folkeparti, som gjerne vil være i dialog med islam og være liberale i innvandringspolitikken, er de en hodepine. Men de burde være en hodepine også for FrP. De karismatiske kristne gjør nemlig det FrP beskylder muslimene for å gjøre: De skiller ikke mellom religion og politikk.

«Norge tilbake til Gud»

Ukeavisa Norge i Dag og den karismatiske TV-kanalen Visjon Norge, er viktige talerør for protestbevegelser som «Kristenfolket», «Bevar ekteskapet», «Kristen Koalisjon Norge» og «Norge tilbake til Gud». De jobber på ulike måter, men har det til felles at de vil «stanse avkristningen av Norge». Bak flere av disse koalisjonene står størrelser innen norsk pinsebevegelse som Stavangerpastoren Arnfinn Clemetsen, Oslokirkens Jan Aage Torp, Åge Ålekjær og nå avdøde Ludvig Karlsen. En viktig inspirasjonskilde er den amerikanske TV-predikanten Pat Robertson og hans bevegelse «Christian Coalition», som henter sitt fundament fra dominansteologien. Dominansteologien er en fellesbetegnelse for hva vi grovt sett kan kalle en type herlighetsteologi anvendt på samfunnet område. Slik de kristne «tar makten over det onde i sine liv», skal de også «fordrive det onde og ta makten i samfunnet».⁶ Disse pressgruppene jobber politisk i første rekke mot KrF og FrP. De aller rankeste og rene slutter opp om Kristent Samlingsparti, som har som klart uttalt politisk mål å snu sekulariseringen av Norge «gjennom å fundere alle politiske avgjørelser i deres tolkning av Bibelen og grunnloven.»⁷ Men også langt inn i KrF finner du representanter for et slikt syn. Her kommer vi ikke utenom Bjarte Ystebø, redaktør i Norge i Dag, leder for Kristenfolket og en av arkitektene bak «Bergensmodellen» (politisk samarbeid mellom Høyre, KrF og FrP i Bergen). I en politisk analyse på Kristenfolkets nettside 29. juni i år, argumenterer han for at den sekulære staten som venstresida drømmer om, ikke vil kunne realiseres. Ystebø hevder at i sin kamp for de homofiles rettigheter har venstresida avkristnet landet. Det har skapt et vakuum som venstresidas andre favorittgruppe muslimene vil fylle. Rettighetskampen venstresida fører for muslimer og homofile, vil føre til at kristendommen fordrives fra landet. Når det skjer, «blir den sekulære drømmestaten bare et kortvarig intermesso, før en ny religiøs kraft vil fylle det rommet som skapes. Om det skal bli islam eller kristendom, avgjøres i vår nåtid. Det er liten tvil om hvor venstresidens kurs fører.»⁸

Selv om mange pinsekristne i Norge er høyreradikale, tilsier mine personlige erfaringer noe annet. Mitt forhold til pinsebevegelsen fikk jeg som barn gjennom min nå avdøde mormor i den tidligere så stolte industribygda Lårdal i Telemark. Hun tok meg med på de religiøse møtene på Eben- Ezer. Der ble det hvisket og sukket «Jesus» gjentatt ganger i benkeradene når det var fri bønn. Tårene rant nedover kinnene til de menneskene jeg kjente som store, trygge voksne. Det var litt ekkelt å være barn og merke at de voksne forsvant i en slags transe jeg ikke hadde del i. Bortsett fra den frie bønnen var møtene helt greie. Jeg likte musikken. Mormor Haldis spilte gitar eller satt ved pianoet. Broren hennes Gjermund spilte som regel trekkspill

Ikke islamfrykt

Mamma gikk ut av pinsebevegelsen da hun flyttet derfra, men store deler av hennes familie er fortsatt aktive, både i Telemark og Østfold. Jeg har aldri noen gang møtt på fremmedfiendtlige holdninger i dette miljøet. Snarere tvert i mot, har de engasjert seg for asylsøkere med endelig avslag. At asylsøkerne har vært kristne og noen ganger forfulgt av muslimer, har ikke fått dem til å bli fiendtlig mot islam. Tvert i mot har jeg opplevd at mine slektninger har reagert negativt på trosfellers islamfrykt. Da Irakkrigen sto for dør, var de sterkt imot, og syntes det var naivt av andre pinsevenner å tro at Bush var til å stole på, fordi han arrangerte bønnemøter i Det hvite hus.

Siden jeg også kjenner denne siden av pinsebevegelsen, blir det galt av meg å si at pinsebevegelsen i Norge er som The New Religious Right i USA. At mormor og onkel Gjermund aldri ble høyreradikale, og deres barn og barnebarn innen pinsebevegelsen heller ikke har blitt det, tror jeg har å gjøre med holdningene i det miljøet de var en del av i Lårdal. Antikrigsarbeid (pinsevenner nekter militæret) og solidaritet med verdens fattige var sentrale verdier. Dette delte de med arbeiderbevegelsen i bygda. Eben-Ezer var også utsendermenighet for misjonær Anna Strømsrud som virket blant urfolk i Paraguay i 40 år. Hun kjempet en verdifull kamp overfor myndighetene der for å skaffe indianerne rett til eget land.

Pinsemenigheten i Lårdal ble etablert kort tid etter at landets første pinsemenighet ble stiftet i Skien i 1908. Arbeiderforeningen i bygda ble startet fire år tidligere. Dette var de store folkebevegelsenes tid, og arbeiderbevegelsen gikk fram samtidig med de religiøse vekkelsene. Noen steder side om side, andre steder i knivskarp konkurranse. I minneskriftet til Laardal arbeiderforenings 80-årsjubileum, er det ingenting som tyder på at det var et skarpt konkurranseforhold mellom pinsebevegelsen og arbeiderbevegelsen i Lårdal, snarere tvert i mot. Mange i Arbeiderforeninga sto også i organisasjonen Kristne Arbeideres Forbund. 1. mai-toget endte alltid opp med gudstjeneste i Kirka med ofring til denne organisasjonen. Men da presten ville at gaveofferet skulle gå til andre formål, boikottet Arbeiderforeningen Kirka, og hadde i stedet andakt på Folkets Hus. Den var det pinsevennene som holdt. Oldefar og onkel Gjermund var aktive både i Arbeiderforeningen og pinsemenigheten. Gjermund satt en periode i kommunestyret for Arbeiderpartiet og Gjermunds bror Aslak, som ikke var pinsevenn, var formann i Arbeiderforeningen i til sammen ti år.

Lårdal

Det er lenge siden industriarbeidsplassene i Lårdal ble lagt ned, og Arbeider-foreningen er neppe aktiv lenger. Eben-Ezer, som i sin storhetstid var Norges største pinsemenighet i forhold til innbyggertallet, er oppført i den nasjonal pinsebevegelsens register med 28 sjeler. Så vidt jeg vet var mormor den siste kassereren. Nypinsebevegelsen kom aldri til Lårdal. Eller det vil si: Mormor fikk de siste årene av sitt liv en parabolantenne hvor hun kunne ta inn TV Visjon Norge. Slik fikk hun et innblikk i den globale, kommersialiserte TV-predikantverdenen, og konkluderte med at det ikke helt var hennes stil.

Pinsebevegelsen var en konstruktiv motkultur i Lårdal, som trakk i samme retning som arbeiderbevegelsen i mange viktige spørsmål, i hvert fall fram til 1970-tallet, hvor særlig abortstriden kompliserte bildet. Men hvilken rolle spiller den voksende pinsebevegelsen for arbeidere i de nylig industrialiserte landene i dag? Dette vet vi for lite om. Det som i størst grad vekker min nysgjerrighet, er hvordan bevegelsen fungerer i Kina. Der har arbeiderne og de kristne en felles interesse i å arbeide for organisasjonsfriheten. Det kristne tankegodset med sin individorientering vil trolig også være med på å sette søkelys på menneskerettigheter i en kultur hvor kollektivismen står sterkt.

Hadde mormor sett de voldsomme palassene IURD bygger i slummen i Brasil, ville hun gremmes. Hvorfor kunne de ikke ha satt opp et enkelt bedehus på dugnad, slik de gjorde det i Lårdal? Denne religiøse elendigheten, for å si det med Marx, gir assosiasjoner til piken med fyrstikkene: Religionen lyser opp hverdagen for en liten stund, for så å bli like mørk igjen. Utfordringen for både kristne og ikke-kristne på venstresida blir dermed å styrke solidariteten med alle som er blitt ofre for den økonomiske globaliseringen, og som ikke får den velsignelsen nypinsebevegelsen har lovet dem. Også her til lands er det marginaliserte mennesker som trenger solidaritet og omtanke. De trenger et sivilsamfunn, men dette forvitrer i takt med motkulturenes tilbakegang. Dette skjer samtidig med at sentrum i politikken forsvinner⁹. Det vil også tvinge pinsebevegelsen til å velge side i en stadig mer polarisert verdikamp. KrF vil miste terreng til FrP, og det er grunn til å tro at pinsebevegelsen i større grad vil spille en liknende rolle som det kristne høyre i USA. For å motvirke en slik utvikling er det viktigere enn noen gang at venstresida bygger allianser med de kreftene innen lekmannskristendommen, som driver med grasrotarbeid og har nestekjærlighet, solidaritet og fredsarbeid som en del av sitt kall som kristne.

Litteraturliste:

Noter:

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen.

1. Er norsk økonomi en vampyrøkonomi?

Verdensøkonomien er alvorlig syk. Etter lengre tids foruroligende utvikling fikk den et dramatisk anfall høsten 2008. Det kunne stå om livet, skrev flere av verdens største finanstidsskrifter. Den internasjonale kapitalismen er fortsatt ikke friskmeldt. Tvert imot er det velbegrunnet frykt for nye alvorlige anfall. Den har fått en del kraftige doser medisin, i form av statlige pengeinnsprøytninger. Men medisinen har store likhetstrekk med amfetamin: Den mobiliserer krefter som egentlig ikke er der. Det er frykt for at pasienten vil framstå som enda mer utmattet og kraftløs når virkningen av medisinen begynner å avta. Dette er nemlig en medisin som ikke kan brukes over lengre tid.

Norge framstår som et av landene som er minst angrepet av sykdommen. Men hvor frisk er egentlig den norske økonomien? Min påstand er at hovedårsaken til at Norge så langt har klart seg relativt godt gjennom den internasjonale økonomiske krisa, er at ekstremt høye investeringer i leting og utvinning av petroleum fungerer som en svært kraftig stimulering av økonomisk aktivitet i Norge. Dette er helt særegent for Norge.

Krisepakkene som den norske staten har bidradd med i 2008 og 2009, har utvilsomt hatt betydning for den økonomiske utviklingen i Norge, men disse pakkene skiller seg ikke så markert fra andre lands krisepakker at det gir noen rimelig forklaring på at Norge skulle slippe så mye lettere fra krisa. Men en viktig forskjell er at den norske staten er enestående rik, og derfor ikke har hatt noen problemer med å finansiere krisepakkene sine – til stor forskjell fra de statsfinansielle problemene som mange andre lands stater har kommet opp i. Den norske staten har derfor ikke det samme behov for å kutte i velferdsordninger og i offentlig ansattes lønninger som mange andre lands stater nå er preget av.

Norge har en større offentlig sektor enn de fleste andre land. Den offentlige sektor driver stort sett ikke med markedsrettet virksomhet. Dermed er den vesentlig mindre påvirket av markedssvingninger enn den private sektor er. I stor grad er det politiske budsjettvedtak som avgjør hvor stor aktivitet den offentlige sektor skal ha. En stor offentlig sektor vil dermed virke stabiliserende i krisetider, hvis det ikke vedtas kutt av den typen som den greske og den spanske staten nylig har vedtatt. Men Sverige har også en stor offentlig sektor. Likevel er svenskene mye hardere rammet av den økonomiske krisa, blant annet i form av høy arbeidsløshet. Forskjellen mellom hvordan Norge og Sverige rammes, kan ikke forklares av størrelsen på den offentlige sektor.

Vi skal passe oss for å forenkle bildet for mye. Ved sammenligning mellom Norge og Sverige er for eksempel forskjellen i næringsstruktur utvilsomt en faktor av betydning. Ikke desto mindre står det fast: Det ekstremt høye investeringsnivået i petroleumssektoren er ganske avgjørende for at Norge er mindre rammet av krisa enn de fleste andre land.

Men er ikke det fint? Da må det vel være helt riktig og faktisk en velsignelse for Norge at vi nå kan satse på olje og gass og dermed klare oss bedre gjennom krisa? Det er et sentralt tema for denne artikkelen.

Hvorfor sier jeg at Norge anno 2010 er en vampyrøkonomi? Vampyren er en mytefigur som suger livsblodet ut av de levende menneskene. Når han har sugd blod, får han en frisk farge i ansiktet, og framtrer som levende og sunn. Forutsetningen for at han skal kunne framtre som levende, er at han suger livsgnisten ut av sine ofre. Jeg synes det er et treffende bilde.

Den ekstremt sterke satsingen på å få opp oljen og gassen så fort som mulig, innebærer en utsuging av livsgrunnlaget for senere generasjoner. Dette er ikke-fornybare naturressurser – organisk materiale som det har tatt 100–150 millioner år å skape. Vitenskapen gjør nå raske framskritt i å utforske egenskapene til stoffene i naturen, og om noen tiår vil man utvilsomt vite mye mer om de mulighetene som oljen rommer. Man vil oppdage egenskaper og anvendelsesområder som vi i dag bare kan drømme om. I løpet av et par generasjoner ødelegges nå det aller meste av lett tilgjengelige kilder til dette enestående råstoffet.

Den helt dominerende anvendelsen av olje og gass i dag er rett og slett å brenne den opp, slik at den omformes til klimagasser som raskt øker den skremmende klimautfordringen som menneskeheten med stor sannsynlighet står overfor. Motstykket til økonomisk aktivitet og store profitter i dag, er en livstruende klimaeffekt.

Den styrende økonomiske strategien for Norge er at oljen og gassen skal tas opp raskt for å «omdanne» denne naturkapitalen til finanskapital. Denne finanskapitalen skal investeres i andre land. Slik skal Norge suge ut store inntekter fra det arbeidet som arbeidsfolk i andre land utfører og fra de naturressursene som de måtte ha i landene sine. Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg har vært en av pådriverne for å utforme denne strategien. Som han sa i september 1996 da han åpnet et Statoil-kontor i Baku i Aserbajdsjan:

Allerede i dag eier det norske Oljefondet mer enn 1 prosent av verdens aksjer. Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men i virkeligheten er det en enorm aksjeformue. Ved utgangen av 2009 hadde Oljefondet aksjer i 7 209 selskaper fordelt på 46 land. Statens store finansformue og den tette sammenvevingen med verdens internasjonale oljekapital styrker Norges bånd til den ledende imperialiststaten i verden, USA, og de krigene som USA ser seg tjent med å føre.

Respekten for arbeidsfolks innsats rives ned, og i stedet blir forbildene aggressive, egoistiske og griske papirflyttere og spekulanter. Menneskenes forståelse for at vi i fellesskap må utvikle verden, suges ut av hodene våre og erstattes av jakten på individualistisk suksess og rikdom.

Annen produktiv virksomhet blir nedlagt eller hindres i å utvikle seg fordi petroleumssektoren og finansforvaltningen tiltrekker seg uforholdsmessig mye ressurser, både menneskelige og materielle ressurser. Den sterke innrettingen mot petroleumsvirksomhet og oljepenger river etter hvert vekk det som vi kan leve av varig i dette landet. Et eksempel: 18. mai avholdt Stortingets finanskomité en høring om forvaltningen av Oljefondet (som offisielt og høyst misvisende heter Statens Pensjonsfond Utland). Der deltok bl.a. sentralbanksjef Svein Gjedrem og finansminister Sigbjørn Johnsen. «Vi skal ha de beste folka» var overskriften på Dagbladets referat fra høringen. Sitatet var fra finansministeren, som understreket at «Vi må ha et konkurransedyktig lønnsnivå». Og Svein Gjedrem kunne berolige: «Vi betaler godt og rekrutterer de aller lyseste hodene fra høyskolene».

2. Ekstremt høye petroleumsinvesteringer dominerer norsk økonomi

10. juni offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå sine nyeste data for påløpte og antatte investeringskostnader til leting og utvinning av råolje og naturgass. I tabell 1 har jeg laget et sammendrag av disse dataene.

I tabell 2 har jeg til sammenligning satt opp absolutt alt som går til utdanning over offentlige budsjetter, f.o.m. barneskole t.o.m. universitet og høgskole. Vi ser at investeringene i leting og utvinning av olje og gass utgjør omtrent det samme som det som det offentlige totalt bruker til utdanning på alle nivåer. Petroleumsinvesteringene går selvsagt i stor grad over private budsjetter, men ikke desto mindre dreier det seg om bruk av samfunnets ressurser.

Det kan også være interessant å konstatere at de samlede investeringer i industri og kraftforsyning var på sitt høyeste i 2008, da de var på 49,4 milliarder kroner, mens investeringene i olje og gassutvinning samme år altså var på 124,2 milliarder kroner.

Det er en kolossal satsing som skjer for å tømme oss for uerstattelige naturressurser, som det har tatt 100–150 millioner år å skape. Dommen kommer til å være knallhard fra våre barnebarn, som vil vite mye mer enn oss om alt det fantastiske man kan gjøre med olje – som på det tidspunktet da er borte eller vanskelig og svært kostbar å få tak i.

Det er klart at når det i år brukes omkring 140 milliarder kroner på olje- og gassinvesteringer, så representerer det en kolossal stimulans for næringslivet i Norge. Riktignok skjer ikke alle leveransene fra Norge. En del av oppdragene går til utlandet. Statistisk Sentralbyrå innhenter dessverre ikke statistikk over hva som kjøpes fra Norge og hva som kjøpes fra utlandet. Men det er gjort flere seriøse forsøk på å finne ut omtrent hvordan fordelingen er. En av de mer grundige er Bjørn Harald Hansen og Erik W. Jakobsen i MENON-publikasjon nr 2-2010 (MENON Business Economics februar 2010), der de for utvalgte år i perioden 1998-2007 finner tall som indikerer at mellom 62 og 93 prosent leveres av norske leverandører. De antar at spesielt de høyeste tallene representerer en overvurdering av norske leveransers omfang.

Det er i alle fall på det rene at det er meget store beløp som det kjøpes for fra Fastlands-Norge til disse investeringene, og at de dermed utgjør en svært kraftig stimulans for den økonomiske aktiviteten i Norge. Det kan jo til sammenligning nevnes at den krisepakken som ble presentert for kommunesektoren 26. januar 2009, var på 4 milliarder øremerket til vedlikehold og rehabilitering, 1,2 milliarder i økte frie inntekter, og 0,8 milliarder i momskompensasjon, dvs. i alt ca 6 milliarder kroner. I tillegg hadde denne krisepakken også noen tiltak som skulle bedre sysselsettingen men som ikke gjaldt kommunesektoren, nemlig i alt 20 milliarder som primært gjaldt diverse påplusninger på statsbudsjettets utgiftsside.

Den virkelig store krisepakken var bankpakken som ble presentert 12. oktober 2008, på i alt 350 milliarder kroner. Men den var spesielt rettet inn mot DnB NORs pressede situasjon. Det store finanskonsernet holdt på å gå tom for penger. Det var altså et likviditetsproblem som skulle løses, og de 350 milliardene var rettet inn mot det og ikke mot arbeidsoppdrag for næringslivet. Hvis DnB NOR hadde gått tom for penger, hadde det selvsagt fått dramatiske konsekvenser også for arbeidsplasser i en rekke bransjer, men det dreide seg altså om å hindre at det ble bråstopp i økonomien, ikke om å sørge for oppdrag til vare- og tjenesteproduserende bedrifter.

Bankpakken på 350 milliarder var for øvrig et interessant lærestykke om de reelle maktforholdene i det kapitalistiske Norge. Det ble avslørt at det hadde vært en utstrakt kontakt bl.a. på sms mellom Rune Bjerke som leder for DnB NOR og statsministerens kontor. DnB NORkonsernet har en forvaltningskapital som nesten er på størrelse med Oljefondet. Da Rune Bjerke ropte «Hopp!», måtte Jens Stoltenberg hoppe. Han og finansminister Kristin Halvorsen hadde ikke noe valg. Styringen av norsk økonomisk politikk lå da hos Rune Bjerke, ikke hos den formelle politiske leder Jens Stoltenberg. Å la DnB NOR gå tom for penger, hadde blitt for katastrofalt. Det som burde ha vært gjort, var selvsagt at staten skulle ha overtatt hele banken, for å ha styringen på bruken av de 350 milliardene. Men nasjonalisering av banker er en helt fjern tanke for markedsliberalisten Jens Stoltenberg.

Den store økonomiske stimulansen som har holdt oppe aktiviteten bedre i Norge enn i de fleste andre land, har altså vært de kolossale olje- og gassinvesteringene. Jeg kom i første del av denne artikkelen med noen punkter som begrunnet hvorfor det likevel var store skår i gleden over den sysselsettingseffekten som disse investeringene har skapt. La oss se litt på et aktuelt eksempel for å illustrere dette mer konkret.

3. Et eksempel: Monstermastene i Hardanger

Sammen med Nordland er Hordaland det fremste vannkraftfylket i Norge. Her er det mye vær, mye regn, mye fjell som gir store fallhøyder. Her er det bygd et stort antall kraftverk som produserer strøm billigere enn de aller fleste. Derfor var det lønnsomt å bygge kraftintensive industribedrifter i tilknytning til flere av de største kraftverkene, og på det grunnlaget bygde man opp lokalsamfunn – små industribyer inne i dype vestlandsfjorder. Er det noen som har innsett at naturen kan brukes til produktive formål og at da må av og til estetikken vike, så er det hordalendingene. Hvorfor er det da blitt så mye ballade om noen luftspenn over tre fjorder i Hardanger? Har romantikken tatt overhånd?

Det hordalendingene har opplevd, er at de er blitt ranet Den billige kraften er blitt stjålet fra dem. Da overføringsteknikken ble bedre, var det plutselig noen profittmaksimerende økonomer som kom med påstander om at det var subsidiering av industrivirksomhet å bruke den billige kraften til industriproduksjon i Hordaland. Kraftverket lå fortsatt vegg-i-vegg med industribedriften, og kraften var akkurat like billig å produsere som før (til og med billigere, i mange tilfeller). Men fordi det plutselig var blitt teknisk mulig å sende den ut av distriktet til noen som ville betale mer for den, ble det kalt for «subsidiering» å bruke stedets billige kraft til stedets industri-bedrift.

Hva skjer når kraften i stedet sendes ut av distriktet? Er det noen som innbiller seg at kapitalistene og staten da står klare til å betale penger til lokalsamfunnet i kompensasjon for at noen har stukket av med vannkraften fra deres lokale fosser? Nei, på ingen måte. Etter hvert som staten overtok kraftverkene, og etter hvert som markedstenkning og profittmaksimering fikk stadig større makt i samfunnet, er subsidiepåstandene blitt kjørt med større og større tyngde. Nå er den vannkraftdrevne industrien under nedbygging i en rekke av de gamle industristedene, og verdens mest miljøvennlige produksjon av produkter som verden trenger, flyttes til land der man ikke behøver å ta miljøhensyn. Fortsatt er det potensial for miljøforbedringer av den norske produksjonen, men den er i alle fall vesentlig mer klimavennlig enn konkurrentene.

I en situasjon der man ikke lenger bygger landet og lokalsamfunnet med vannkraften, men den tvert imot rappes fra lokalsamfunnene uten kompensasjon, setter man i gang med gigantiske investeringer i olje- og gassfelt. Og de trenger strøm. Trollfeltet trenger strøm til å drive kompressorer for å få trykk på gassen. Ute på feltet trenger man strøm for å drive installasjonene, og det fikser man med lokale gasskraftverk der ute. Så skal man bli miljøvennlig og elektrifisere sokkelen. Oljeselskapene har ikke lyst til å betale for de store CO²-utslippene sine. Da kjøper de strøm fra et nett som ikke var beregnet på det, og de vil ikke betale noe for å bygge ut det nettet. Nei, regningen skal de la samtlige strømforbrukere dele.

Området omkring Bergen produserer strøm og klarer seg bra. Fra 1995 til 2010 har forbruket i området økt med gjennomsnittlig 1,6 prosent per år. Samlet forbruks-økning har vært 2000 GWh. Av denne økningen har gass/olje på Kollsnes og Troll A alene stått for 1900 GWh. Oljeselskapene vil ta den raske profitten, og de vanlige forbrukerne og bedriftene i området skal ta regningen. Og Hardangerregionen, som har satset på reiseliv til delvis kompensasjon for mistet industri, får bare masse ulempe og stygge master. Derfor blir folk rasende. De av oss som også er mot Hardangerbrua strever med å få det til å rime at bruentusiaster plutselig er blitt så engasjert i den uberørte natur, fordi vi ikke kan skjønne at brua er noe vakker. Men poenget for dem er at de mener de kan ha nytte av brua, mens monstermastene er bare ødeleggende.

Derfor er vannkrafthistoriker Lars Thue, som er en utmerket historiker og har stort engasjement for industriell bruk av strøm, på jordet når han refser kraftlinjemotstanderne. For situasjonen har endret seg: Før brukte man vannkraft og kraftlinjer til å bygge landet. Nå river man ned industrien, og lar kortsiktige profittmaksimerende oljeselskaper få herje fritt. Det er akkurat som med de gamle sildoljefabrikkene. De stinket, men folk sa at det luktet arbeid og penger. Når det verken er arbeid eller penger men bare stank, er selvsagt ingen villig til å tolerere det.

Og hvilken grenseløs frekkhet er det ikke å definere denne delen av landet som et underskuddsområde på kraft? Det er et av de områdene i landet som har mest vær og vind. Hvor ble det av viljen til å utvikle bølgekraftverk. I Øygarden er en ruin av et eksperimentelt bølgekraftverk fra 1985, som ikke tålte belastningen. Det skulle man tatt lærdom av og så jobbet videre med å utvikle en bølgekraft-teknologi som holdt mål. Hva er gjort fra de vekslende regjeringene? Ingen ting. Vi har bølger i stor stil, med masse energi. Vann i bevegelse er mye mer energirikt enn vind i bevegelse. 4. august ble det inngått kontrakt om de første delene av et større bølgekraftverk i Oregon i USA, med planer om utbygging til over 100 MW. Det ser ikke så galt ut heller, og det er uten vindmøllenes dominerende utseende ute i naturen. Norge kunne ha vært ledende på dette området, men det var ikke utsikt til store nok og kortsiktige nok profitter.

Vi har strømmer ute mellom øyene og ute i havet. De er fulle av energi. Vi har masse vind og regn. Dette området er et overskudsområde for strøm basert på fornybare ressurser.

 

Men selve nøkkelen er energiøkonomisering, der fint lite er gjort. Naturvernforbundet har dokumentert mulighetene i et omfang som tilsvarer like mye strøm som den kontroversielle Hardanger-linjen. Men det er de ikke interessert i, for Hardanger-linjen er et columbi egg for dem som ønsker høy og kortsktig profitt. Oljeindustriens formidable strømbehov kan dekkes for den tida den er i gang, og samtidig skapes det kapasitet for lønnsom krafteksport store deler av året. Og energiøkonomisering er jo ikke noe bra, for da blir det mindre salg av energi, og mindre inntekter til energiselgerne.

Problemet er at under en framskreden kapitalisme med sin offensive profittmaksimering, er at det ikke er vilje til å sette i verk den politikken som ethvert oppegående menneske kan se at vi burde gjennomføre. Det er rett og slett nødvendig at folk tar makta fra kapitalistene og innfører et sosialistisk samfunn, for at fornuften skal få bestemme energipolitikken i Hordaland og resten av landet.

Viktige naturvernhensyn er også et sentralt motiv for motstanden mot monstermastene. Men det er slett ikke snakk om noe ensidig eller livsfjernt romantisk naturvern. Det er snakk om sunn fornuft, i ett av Norges mest energirike områder.

Kampen om monstermastene i Hardanger rommer gode illustrasjoner på den vampyrøkonomien som brer om seg i Norge. De suger den billige vannkraften ut herfra, og selger den østpå eller til utlandet, med store profitter som lokalsamfunnene ser fint lite til. Og de suger ut olje- og gassforekomstene i rekordtempo, slik at det er tomt når våre barn og barnebarn skal overta samfunnet. Dessuten kjører de oss mot stupet når det gjelder klimautfordringen.

Under sluttarbeidet med denne artikkelen gikk 7–800 mennesker i timesvis for å komme inn i området der monstermastene skal ligge. Vi feiret at regjeringen ble tvunget til å godta utredning av sjøkabel. Men først og fremst protesterte vi kraftig mot det «lure» opplegget om å begynne å bygge luftlinjen i den andre enden slik at linjen og traseen låses fast. Det er ikke behov for denne linjen, energieffektivisering er svaret. Det var et privilegium å få være med på en slik mektig og framtidsrettet manifestasjon!

4. Kapitalens logikk: 80 dollar i dag er mer verd enn 2500 dollar om 20 år

Så godt som alle kapitalister er opptatt av å få kapitalen sin til å vokse. Hvis kapitalen til Kapitalist A vokser langsommere enn kapitalen til hans konkurrent Kapitalist B, vil Kapitalist A i det lange løp være dømt til å tape i konkurransen. Vekst i kapitalen betyr evne til å tilegne seg merverdi fra flere lønnsarbeideres arbeid, og dermed skaper det grunnlag for enda raskere vekst i kapitalen. Et av mine favoritt-sitater fra Marx er dette fra Kapitalens bind 1, kapittel 22:

og

Denne tvangsmessige veksten i kapitalen i verden er den avgjørende motoren i en like tvangsmessig rovdrift på naturressurser, på mennesker og miljø, og på de utslippsmulighetene som jordkloden kan tåle.

Kapitalistene forutsetter at kapitalakkumulasjonen skal fortsette mot himmelen. Men hvor kommer den verdien fra som får kapitalen til å vokse? Den må komme fra profitten, som reinvesteres og dermed blir til kapital. Og profitten kommer fra merverdien, som arbeidsfolk i bedriftene skaper gjennom det arbeidet de utfører.

For at kapitalen skal kunne vokse mot himmelen, må jo også profitten vokse i samme takt, ellers vil profittraten falle.

Men det er altså arbeidsfolks arbeid som skal skape denne profitten, delvis bare gjennom bruk av arbeidskraft (mye av tjenesteytingen), og delvis gjennom bearbeiding av naturressurser og bruk av produksjonsmidler som er skapt av tidligere tiders arbeid (den mer tradisjonelle vareproduksjonen). Å få den faktiske skapingen av profitt til å vokse i dette tempoet, byr på stadig større problemer. Den økonomiske krisen som slo ut for fullt høsten 2008, hadde sin grunnleggende årsak nettopp i at det ble blåst opp «bobler» av liksom-kapital, i form av oppblåste aksjekurser, oppblåste eiendomspriser, og i form av «lure» låneinnretninger som fikk folk til å påta seg lån som de ikke var i stand til å betjene. Bobla sprakk, den internasjonale finanskapitalen gikk rett i bakken, og nå har den fått hjelp av diverse lands stater til å spytte inn kolossale beløp som de ikke har, men som de må låne. Dermed er det en ny runde i karusellen med oppblåsing, denne gang i statlig regi.

I denne artikkelen skal jeg ikke forfølge dette resonnementet videre. Jeg skal gå inn på temaet fra en annen kant: Kapitalens veksttvang får nemlig den dramatiske konsekvens at det er rasjonelt for kapitalistene å gi blaffen i framtida. Det er bare de aller nærmeste årene som betyr noe.

Tenk deg at du diskuterer med en oljekapitalist. Du påpeker at det ikke er så mange år igjen før verden går tom for den oljen som er lett å få opp. Du trekker den helt korrekte slutningen at da vil prisen på olje bli veldig mye høyere. Så sier du til oljekapitalisten:

Da smiler oljekapitalisten lurt og sier:

Mannen er ikke gal. Han praktiserer bare kapitalismens logikk, som går ut på at framtida er nesten ingenting verd. Kapitalistens resonnement er slik: Han driver i en lønnsom bransje, der han regner med å ha en høy avkastning på kapitalen sin. Han regner med å kunne oppnå minst 20 prosent avkastning per år. Hvis han selger ett fat olje i dag til 80 dollar per fat, så kan han investere de 80 dollarene i enda mer oljevirksomhet og få 20 prosent avkastning. Da vil han få en profitt på 16 dollar neste år, slik at de 80 dollarene er steget til 96 dollar. Året deretter vil han få en profitt på 20 prosent av 96 = 19,2 dollar. Da er de opprinnelige 80 dollarene steget videre til 96 + 19,2 = 115,2 dollar. Og slik går det videre i 20 år, fortere og fortere. I år 3 vokser de 115,2 dollarene med 23,04 dollar. Etter i alt 20 år vil de 80 dollarene på denne måten ha steget i verdi til 3067 dollar.

3067 dollar er jo mye mer enn de 2500 dollarene som du sier at han kan få solgt oljefatet for om 20 år. Ut fra kapitalismens logikk har han helt rett. Han må oppnå en pris på 3067 dollar om 20 år for at det skal være likeverdig med 80 dollar i dag. Det vil si at en dollar om 20 år er likeverdig med 80/3067 dollar, dvs. 2,6 cent i dag. Det han måtte få om 20 år er altså omtrent verdiløst for ham i dag. Han legger ikke noe vekt på det i det hele tatt.

Slik tar kapitalistene sine beslutninger. Det er det som kan gi penger i kassa raskt, som betyr noe. Det som ligger et godt stykke ut i tid, er verdiløst for ham. Framtida utover de nærmeste 8–10 årene er omtrent verdiløs for en kapitalist som satser på å kunne oppnå relativt høy lønnsomhet. Å regne med 20 prosent «kalkulasjonsrente» er ganske normalt.

 

Kapitalens logikk bygger på to prinsipper:

Det ene er at alle trær vokser inn i himmelen.

Det andre er at etter oss kommer syndfloden, men det er så lenge til at det betyr ikke noe.

Faktisk er det sånn at de grunnleggende beslutningskriteriene under kapitalismen fører til at man legger liten vekt på framtidige virkninger. Ethvert grunnleggende bedriftsøkonomikurs som inneholder litt om investeringsteori, gir en innføring i dette. Riktignok uten å presentere konsekvensene som faktisk følger av slike beslutningsregler.

Hvis man vet at et prosjekt fører til store miljøskader om 30 år, vil det i beste fall bli tillagt en helt bagatellmessig vekt i en investeringskalkyle. Det betyr at man med entusiasme vil akseptere et prosjekt som f.eks. gir 10 millioner kroner i fortjeneste de nærmeste årene, selv om man vet at det fører til svære miljøskader som vil koste 100 millioner kroner å rette opp om 30 år, hvis de i det hele tatt lar seg rette opp. De 10 millionene som man får de nærmeste årene, kan investeres og gi avkastning i alle årene fram mot år 30. Da vil den årlige avkastningen føre til at kapitalen stadig vokser, slik at den om 30 år er blitt til mye mer enn 100 millioner. Dermed vil den kapitalisten som tar ansvar og avstår fra et slikt prosjekt, bli den tapende part og bli utkonkurrert av den offensive og uansvarlige kapitalisten som om 30 år kan betale for miljøskadene og sitte igjen med en pen netto.

Kapitalistiske beslutningstakere har en enestående evne til å prioritere den kortsiktige kapitalveksten framfor å se de langsiktige utfordringene i øynene. Poenget er jo at den som får sin kapital til å vokse mye på kort sikt, vinner. Hans kapitals overlegne størrelse kan brukes til å kjøpe opp den som tenker langsiktig. Mange gode og miljøvennlige oppfinnelser er blitt liggende brakk fordi de ble kjøpt opp og uskadeliggjort av store konserner som prioriterte å tjene godt på sine kortsiktige produkter. For eksempel er den miljøfiendtlige bensinbilens altfor langvarige dominans en historie brolagt med slik undertrykking av mer miljøvennlige alternativer.

Det er flere grunner til at det er viktig å bli kvitt kapitalismen. Den mest presserende er kapitalismens iboende krav om at kapitalen må vokse. Konkurransekampen mellom kapitalistene tvinger dem til å streve intenst for å få sin egen kapital til å vokse raskest mulig, slik at de kan hamle opp med konkurrentene. Det er selvsagt ingen tilfeldighet når det rundt omkring på kloden sitter millioner av dyktige mennesker med svært høy lønn i lederstillinger eller rådgiverstillinger, der de hver dag gjør sitt ytterste for å få kapitalen til «sin» kapitalist til å vokse mye. Stort sett har de også klart det – med visse tilbakeslag som den nåværende økonomiske krisen er et eksempel på.

Det er egentlig veldig lett å skjønne at kapitalistisk økonomisk vekst i det lange løp er uforenlig med det faktum at vi bor på en liten klode med begrensede ressurser og utslippsmuligheter. Det er en veksttvang av samme type som kreftcellenes vekst. For noen år siden framla jeg tilsvarende synspunkter for et forum av finansfolk fra ulike miljøer. Topplederen i et av Norges største pensjonsforsikringsselskaper deltok i panelet. Han sa det slik:

Han hadde selvsagt rett. Under kapitalismen er det ingen beslutningstaker som har ansvar for å ivareta helheten. Alle beslutningstakere kjemper for at deres kapital skal vokse raskest mulig. Helhetsvirkningen er at det går til helvete. Og millioner av verdens dyktigste mennesker strever intenst for at vi skal komme dit raskest mulig.

I et moderne samfunn krever det lite arbeid å produsere ting. I en høyt utviklet økonomi spiller produksjonen av ting en stadig mindre rolle, mens tjenesteyting utgjør en stadig større del av den økonomiske aktiviteten. Tjenesteyting er stort sett lite kapitalkrevende. Det er først og fremst den øvrige vareproduksjonen som er kapitalkrevende. Men maskinene blir billigere og billigere å lage. PC-ene blir billigere, TV-apparatene blir billigere. Det er fordi den økte produktiviteten gjør at produksjonen av ting inneholder stadig mindre arbeidstid. Under kapitalismen prøver man å kompensere for det ved å finne på nye, lure ting som man prøver å få oss til å tro at vi trenger. Men så kommer miljøaktivistene løpende og sier ganske riktig: Vi kan ikke fortsette å bruke knappe ressurser på unødvendige ting.

Så hva skal den voksende kapitalen investeres i? Det finnes store investeringsmuligheter i de mindre utviklete økonomiene, som Kina og India, men det tar tid å utvikle dem. Og når kapitalistene investerer der, lager de samtidig helt ødeleggende konkurranse til sine investeringer i tilsvarende produksjon i Europa og USA, slik at det blir tap og konkurser der.

Hvordan skal kapitalen kunne fortsette å vokse og finne investeringsmuligheter som får profitten til å vokse tilsvarende? Hvordan skal man klare å få slik vekst i profitten når det går mot slutten på den billige oljen i verden, og man blir henvist til mye mer kostbare og arbeidskrevende energikilder som uhyre forurensende olje fra tjæresand og andre former for kostbar energi?

 

Hva med alle de fantasifulle og kostbare vyene for teknologiske løsninger på klimakrisen? Hvordan skal stadig større kostnader la seg forene med det tvangs-messige behovet for å få profittmengden til å vokse og vokse?

Millioner av beslutningstakere jobber med å få «sin» kapitalists kapital til å vokse så fort som mulig. Menneskeheten kan ikke bygge sin framtid på et slikt system. Når vi får stadig tydeligere signaler om at vi er i ferd med å nå – og kanskje overskride – naturens tåleevne på flere viktige områder, og at konsekvensene kan bli katastrofale for menneskeheten, vil det være det glade vanvidd å ta de viktige bedriftsøkonomiske beslutningene ut fra prinsipper som ser helt bort fra konsekvenser som ligger mer enn 30 år fram i tid.

5. Er det på Aker Brygge at den store verdiskapingen skjer?

 

«Oslofolk skaper verdiene i Norge». Slik lød hovedoppslaget i NRKs morgennyheter mandag 9. august. Oppslaget var ganske åpenbart ment som et innspill i debatten om Vestlandsopprøret mot de planlagte «monstermastene» i Hardanger. Resultatet ble en svært interessant illustrasjon av hvordan de ikke-marxistiske samfunnsøkonomene måler verdiskaping.

De første setningene i NRK-innslaget lød:

 

NRK gjenga bare den venstre kolonnen, som viser tallene per innbygger i fylket. Jeg har også tatt med den kolonnen som SSB legger mest vekt på, nemlig tallene per sysselsatt person i fylket. Vi ser at da blir avstanden mellom Oslo og de andre fylkene vesentlig mindre. I den første kolonnen deles fylkets verdiskaping på dem som bor i fylket, og i den andre deles den på dem som jobber der. Mange av dem som jobber i Oslo, bor i de omkringliggende fylkene. Da blir deres verdiskaping registrert på Oslo i nasjonalregnskapet, siden det er der de er sysselsatt. Vi ser også at tallene i høyre kolonne er større for samtlige fylkes vedkommende, og det skyldes selvsagt at ikke hele befolkningen er i arbeid, f.eks. barna, og derfor blir det færre personer å dele fylkets verdiskaping på.

Men likevel: Også i den høyre kolonnen kommer Oslo klart bedre ut enn de øvrige fylkene. En nøkkel til å forstå det, ligger i det poenget som NRK refererte: Oslotallene trekkes opp av advokater, finansfolk og it- og konsulentfirmaer. Advokatfirmaer som med en timepris på flere tusen kroner rådgir rikfolk i Norge om hvordan de skal slippe unna skatt, ligger på topp i verdiskaping i de ikke-marxistiske økonomenes verden. Finansrådgivere som tilrettelegger hvordan et verdifullt produksjonsselskap skal slaktes, er også helt i spissen som verdi-skapere. Det avgjørende er at det ytes tjenester som kan selges i et marked. Dette verdsettes i nasjonalregnskapet som «produksjon » til markedspris. I oversikter som gjelder enkeltnæringer eller enkelte fylker, trekker man fra den delen av markedsprisen som er merverdiavgift og plusser på eventuelle subsidier, slik at man bruker det beløpet som produsenten faktisk mottar. Dette kalles «basisverdi» i nasjonalregnskapet. Advokatfirmaer og finansrådgivere behandles her helt på samme måte som entreprenørbedrifter og skipsverft.

 

 

De fleste av dem som er ansatt i stat og kommune, arbeider med noe som ikke selges i et marked og som altså ikke har noen markedspris. Det tas med i nasjonalregnskapet som «produksjon» til kostpris, dvs. summen av lønnskostnader, kapitalslit og bruk av varer og tjenester innkjøpt fra andre. NRK illustrerte sin nyhetsmelding med et bilde fra Aker Brygge. Det var i virkeligheten svært treffende, for den ekstremt høyt prissatte «produksjonen» til advokatfirmaene, finansrådgiverne og konsulentfirmaene som er lokalisert der, registreres som verdiskaping av høyeste klasse. Noen raske eksempler: • Når Jens Stoltenbergs økonomvenner lager konsulentfirmaer som leverer skyhøye regninger til offentlige etater for å gi dem råd og analyser som passer inn i et markedsliberalistisk verdensbilde, registreres det som stor verdiskaping.

Her snus verden på hodet: De største snylterne framtrer som store verdiskapere, mens de i virkeligheten tilegner seg verdier som andre har skapt eller som «skaper» papirverdier som fordufter når oppblåste aksjemarkeder raser sammen.

Kapitalismen i Norge har utviklet seg til en vampyrøkonomi. Norge styres inn i en posisjon der «norske» inntekter skal komme ved å snylte på arbeidsinnsats og naturressurser andre steder i verden. All den nyttige og viktige innsatsen som vanlige slitere i Oslo og utover i landet driver med, framstilles som mindreverdig. De som faktisk bygger landet, skvises ut av dem som suger livsblodet ut av de andre.

For at vi faktisk skal kunne bygge landet og bringe menneskeheten videre framover, må kapitalismen vekk, og vi må bygge et samfunn styrt av arbeidsfolk selv. Denne artikkelen har handlet om vampyrøkonomien, og den roper etter en oppfølger om det sosialistiske Norge.

Denne artikkelen har forhåpentligvis fått fram litt om beslutningskriterier som vi ikke må finne på å bruke under sosialismen. Jeg jobber med å skrive om det positive: Hvordan vi kan innrette oss under sosialismen, og hvordan vi skal komme dit?

Det er det som blir den virkelig spennende artikkelen!

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem av tidsskriftet Rødt! med ansvar for temaet religion i dette nummeret.

For om lag 300 år siden spådde den engelske teologen Thomas Woolston at kristendommen ville være historie innen det 20. århundre. Den franske forfatteren og filosofen Voltaire uttrykte, på sin side, en enda større pessimisme på religionens vegne da han på midten av 1700-tallet ga den 50 år igjen å leve. Om lag hundre år senere lanserte Voltaires landsmann, filosofen Auguste Comte, en tanke om at sosiologien, læren om mennesket, var i ferd med å erstatte teologien, læren om Gud. I 1905 erklærte den engelske sosialantropologen Alfred Ernest Crawley at religionen er en overlevning fra fortiden som det bare er et tidsspørsmål før vil forsvinne.¹

I følge The Economist-redaktørene John Mickelthwait og Adrian Wooldrige er dette ikke bare uttrykk for en naiv holdning til religionens overlevelsesevne, det er en holdning som ikke tar hensyn til hvordan religionen faktisk fungerer.

Det er ikke bare borgerlige skribenter som erkjenner at religionen verken er på dødsleiet eller på defensiven. Den marxistiske historikeren Alexander Saxton (se intervju i dette nummeret av Rødt!) er av den oppfatningen at det er sekularismen som i dag er på vikende front. Riktignok har sekularismens tidsalder bidratt til å omforme religionen, men den har ikke klart, og vil heller neppe klare, å ta knekken på religion og overtro.³

Religionen inntar en stadig mer prominent plass i offentligheten. Blant så vidt ulike folk som palestinere og burmesere er religionen helt sentral i motstanden mot henholdsvis sionistisk okkupasjon og en brutal militærjunta. I India bidrar hindu-nasjonalismen til både å sementere kastesystemet og å trigge konflikter med naboland og nasjonale minoriteter. I Nicaragua har sandinistene innført verdens strengeste abortlov for å tekkes kirken og dermed forsøke å unngå et nytt nederlag. I USA er det i dag en massebevegelse for å gjøre staten til et enda mer åpenlyst redskap for evangeliske kirker. I Norge og en rekke andre land i Europa benyttes religion der man tidligere brukte begrepet rase for å spre frykt og hat mot minoriteter. Ja, selv i Russland og Kina, land som i en menneskealder har hatt regjeringer som bevisst har gått inn for å minimalisere religionens betydning, ser vi i dag en kraftig religiøs oppvåkning.

Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hvorfor religionen, på tross av vitenskapelige og samfunnsmessige fremskritt, fortsatt er en høyst levende og retningsgivende kraft for det store flertallet av verdens befolkning, samt å vurdere hvordan en bør forholde seg til denne virkeligheten.

Religion som virkelighet

For mange av modernistene de siste 300 årene har religionens død ikke bare vært en spådom, det har også representert et ønske, og selv om religionens død har latt vente på seg, er ønsket like sterkt, noe som de senere årene har skapt en ny aktivt ateistisk bevegelse. De såkalte nyateistene, der amerikaneren Sam Harris, briten Richard Dawkins og britisk-amerikaneren Christopher Hitchens er de mest profilerte, har alle, dog på noe ulike måter og med noe varierende saklighet, markert seg i debatten om religion og religionens betydning. Dette har blant annet gitt dem den felles betegnelsen den uhellige treenighet i enkelte religiøse, først og fremst kristne, kretser. Felles for dem er at de med mer eller mindre saklige argumenter forsøker å forklare leseren hvorfor det er galt å tro og hvorfor man bør innta et ateistisk verdenssyn. Dawkins har endog, i samarbeid med det britiske motstykket til Human-Etisk Forbund, tatt initiativ til en reklamekampanje på britiske busser der slagordet er «Det finnes sannsynligvis ingen gud, så slutt å bekymre deg, nyt heller livet».

Felles for dem er også at de forsøker å basere religionskritikken sin på en ateistisk rasjonalisme og fornuft – uten helt å forstå at dette er en rasjonalisme og fornuft som er særegen for ateismen. Sett fra et ateistisk ståsted fremstår religionen som ulogisk, men sett fra en troendes ståsted er den fornuftig. Når en muslim vender seg mot Mekka og ber fem ganger daglig er det ikke bare et tomt ritual, det er et ritual som for ham bidrar til å skape en bedre eksistens for seg og sine – både i deres jordiske eksistens og i den hinsidige eksistensen religionen lover. Sett fra et ateistisk ståsted er dette en myte, en vrangforestilling, for å benytte den norske oversettelsen av tittelen på Dawkins’ bok. Men selv om religioner, som andre sosiale konstruksjoner, ikke er del av den materielle virkeligheten, «gir de», som den marxistisk inspirerte statsviteren Robert Cox påpeker,

Religion handler om tro, om det som skjer i en ikke-materiell sfære. Det fundamentale i religionen kan derfor heller ikke bevises. Ingen av de førkristne vikingene hadde møtt de norrøne gudene, men siden man ut fra datidens teknologi ikke kunne forklare hvordan lyn og torden oppsto, var det en plausibel forklaring at det var Tor som slo med hammeren. Moderne meteorologi har vist at lyn og torden oppstår av andre årsaker, akkurat som andre dogmer ved andre religioner har blitt motbevist. Og akkurat som det ikke var metrologien som tok knekken på åsatroen, er det heller ikke gitt at enkelte brutte dogmer vil knuse religionen som sådan. Munken Giordano Bruno ble i 1500 brent på bålet som kjetter fordi han sa at universet er uendelig og at jorda dermed ikke er universets sentrum. Brunos teorier er siden bekreftet, men den katolske kirken har fortsatt over en milliard tilhengere. Verken naturvitenskapelige, geologiske eller astronomiske oppdagelser, oppdagelser som har avkreftet religiøse dogmer en masse, har ført til frafall fra religionene som sådan.

Religionen er utrolig tilpasningsdyktig. Etter at Juri Gagarin hadde foretatt sin romreise skal Nikita Khrusjtsjov i en sammenheng der religionen ble diskutert, ha poengtert at Gagarin ikke så noen gud der. Dette er kanskje et argument mot enkelte manifestasjoner av enkelte religioner, men som argument mot for eksempel den russisk-ortodokse kristendommen som var den største religionen i Sovjetunionen, faller den på steingrunn. Tidlige kristne hadde kanskje forestilt seg en fysisk himmel med en fysisk gud, men astronomiens oppdagelser hadde lenge før Gagarins tid endret på denne forestillingen, om den noen gang hadde eksistert.

Dawkins er blant annet kritisk til hvordan barn blir oppdratt til å omfavne enkelte religioner, og skriver at

Hvis ikke er det, mener han, en form for overgrep. Her viser han for all verden at han ikke skjønner den religiøse virkelighet. For eksempel for en pinsevenn er det å oppdra barnet sitt i tråd med pinsemenighetens prinsipper, en forpliktelse man har som forelder ut fra sin egen virkelighet – alternativet er å risikere å dømme barnet til evig fortapelse. Ja, også når Jehovas Vitner nekter leger å gi barna deres livsreddende blodoverføring, er dette en handling ut fra kjærlighet, ikke ondskap. Det er basert på deres egen virkelighet, deres visshet om at å tillate det vil medføre en større fare for barnet enn det døden er. Til dette siste er det selvsagt klart at samfunnet må vurdere hvorvidt dette er foreldrenes rett, i Norge er det for eksempel ikke det. Svaret på dette vil, i neste omgang, basere seg på den virkeligheten som dominerer i samfunnet.

Når en ateist eller ikke-troende møter en ung og velkledd mormoner som med sitt smil og med sin klare amerikanske aksent skal overbevise den ikke-troende til å ta imot budskapet til Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, vil det for den ikketroende, eller i hvert fall den ikke-søkende, fortone seg helt absurd. Den virkeligheten mormoneren lever i, er en virkelighet det for vedkommende er umulig å forholde seg til. Men burde det ikke da være åpenbart at den ikke-troendes virkelighet, eller for den saks skyld buddhistens, muslimens eller sikhens virkelig, er like umulig å forholde seg til? Når nyateistene argumenterer mot religionen, preker de for menigheten. De har gjort sin virkelighet til alles virkelighet, uten å ofre én tanke på det faktum at de troende baserer seg på sin virkelighet.

Religion som samfunnsbygger …

Hittil har denne artikkelen kun behandlet religion på det individuelle planet. Som Alexander Saxton påpeker, er det imidlertid to nivåer. Som samfunnsmessig kraft er det ikke det individuelle som er det avgjørende i religionen, det er det kollektive, og dialektikken mellom det individuelle og det kollektive, som gjør religionen til hva den er.

For en kystfisker fremtrer havet på en todelt måte. På den ene siden er det en ressurs, et sted der fiskeren kan skaffe seg og familien både mat på bordet og fisk som kan selges videre. På den andre siden er det en dødsfelle – uvær og forlis kan medføre den sikre død. Ønsket om god fangst og godvær vil derfor normalt sett gå hånd i hånd for fiskeren, og ut fra en religiøs virkelighet vil han derfor be gudene om god fangst og godt vær. Samtidig gir uværet og faren for forlis religionen en ekstra dimensjon – for fiskeren som drar ut på havet, vil håpet om at en dødsstorm bare vil bety en overgang til et hinsidig liv, gjøre det lettere å dra ut, og for de etterlatte etter et forlis vil vissheten om det hinsidige innebære en viss lindring. Godvær og god fangst vil dermed bli en bekreftelse på religionen – det er dette man har bedt om, og gudene har hørt. Men også uvær og forlis vil på sin måte bekrefte religionen. På den ene siden vil det være en påminnelse om at godværet ikke er gitt, på den andre siden vil det kunne være et signal om at gudene ikke er fornøyde.

De religiøse forpliktelsene mennesker påtar seg for å tilfredsstille gudene, har ikke alltid vært like trivielle. Selv om hekseprosessene i bunn og grunn har et mer verdslig opphav, utgjorde de i den religiøse virkeligheten som dominerte i den vestlige kristenheten i denne perioden (ca. 1480–1700) et svar på Guds forventninger til menneskene. Hekseprosessene i Salem i nåværende Massachusetts i 1692 er blant de mest kjente eksemplene. Større familier skapte konflikter i randområdene der økonomien var basert på jordbruk, samtidig som jordbruket var særdeles utsatt for væromslag og sykdom. Den jorda som kunne brødfø én generasjon, kunne sjelden brødfø den neste, og dette tvang bøndene lenger ut i villmarka. I mangel av en annen forklaring ble dårlige avlinger, forsvunne barn og buskap, uvær og jordskjelv ble satt i sammenheng med Guds vrede. Kombinert med puritanismens ekstreme sexisme, gjorde dette at særlig enslige kvinner med egen jord ble gjort til syndebukker, men også deres allierte ble erklært som hekser. Over 150 mennesker ble arrestert og 19 henrettet – men sett ut fra det religiøse ståstedet til deltakerne er dette rent prinsipielt ikke noe annet enn kystfiskerens bønn.

Kombinasjonen av straff og frelse bidrar i høyeste grad til å gjøre religionene seiglivede, men i lengden kan en ensidig opplevelse av straff også bidra til at det settes spørsmålstegn ved religionen. Kristendommens fremvekst er et eksempel på dette. Etter at jødene hadde definert seg selv som Kanaans herskere hadde det utviklet seg et klarere klasseskille enn den gang de hadde vært under Faraos dominans, et klasseskille Romerriket hadde inkorporert i sin struktur. Fortellingen om hvordan Jesus jaget handelsmenn ut av tempelet og ikke minst Bergprekenen tyder på at Jesus selv assosierte seg med den jødiske underklassen som mer enn noen opplevde tyngden av det romerske imperiet. På denne tiden var det mange som hevdet profetiske evner, Monty Pythons film Life of Brian illustrerer dette på en fortreffelig måte, men kristendommen, eller Jesuskulten, tilfredsstilte behov den etablerte jødedommen ikke maktet å gjøre for den jødiske underklassen.⁷

Også islam var en religion som oppsto i spenningen mellom tradisjon og samtidens utfordringer. I motsetning til nord på den arabiske halvøya hadde det arabiske kjerneområdet lenger sør vært relativt upåvirket av den romerske ekspansjonen og stridighetene mellom Bysants og Persia. Innbyggerne, araberne, var hovedsakelig ulike klaner av nomader, delvis også bofaste, som ofte sto i strid med hverandre. Gjennom å forene tradisjonell arabisk religion med en jødisk monoteisme, kombinert med kløktig alliansebygging og strategisk kompetanse, maktet Muhammed ibn Abdullah, bedre kjent som profeten Muhammed, å forene de arabiske stammene og gjøre dem til en makt i regionen. Men der kristendommen hadde brukt over 300 år på å bli en statsbærende religion, spredte islam seg med utbredelsen av kalifatet, og mindre enn 30 år etter Muhammeds død strakk kalifatet, og dermed også islam, seg fra dagens Spania, Portugal og Marokko i vest til dagens India og Afghanistan i øst. Islam ble altså ikke bare et redskap for fremskritt i det arabiske kjerneområdet, det ble et redskap for en omfattende ekspansjon, ikke ulikt det kristendommen, dog med noe mindre hell, hadde blitt forsøkt gjort til 300 år tidligere da Keiser Konstantin hadde gjort den til en herskerreligion.

Som løsning på konkrete utfordringer i samtiden er ikke kristendommen og islam unike, også religioner som jødedom, buddhisme og sikhisme oppsto i tilsvarende spenningsfelter. Det samme kan også sies om brudd innenfor eksisterende religioner, som hasadisk jødedom, zen-buddhisme og ulike kristne protestantiske retninger, selv om de problemene de er bestemt å løse, varierer. Likevel, for hver vellykkede dissentersekt vil det være utallige mislykkede. Siden en etablert religion ikke bare representerer en gitt sannhet, men også bestemte maktforhold, vil en religiøs utfordring også representere en utfordring for denne makta. Denne strukturelle intoleransen i religionen vil derfor være et hinder for nye religioner⁸, men når denne en sjelden gang overvinnes vil den nye religionen kunne fungere som en drivkraft som har potensial i seg til å løse de utfordringene den gamle religionens rammer gjorde det så godt som umulig å løse.

Krisetider ikke bare skaper religion, det reproduserer også religion. Marx beskrev religionen som

Den religiøse høyresida i USA illustrerer dette godt. Selv om lederskapet er en del av det økonomiske og politiske etablissementet, er det arbeiderklassen, i all hovedsak den hvite, som utgjør massebasisen. Siden slutten av 1960-tallet har minstelønna i USA falt kraftig i reelle penger, og nyliberalisme og økonomiske omstillinger har gjort arbeidslivet mer usikkert. Borgerrettsbevegelsens gjennomslag og en aktiv kvoteringspolitikk har videre bidratt til usikkerhet. Som Samir Amin har påpekt, er det særlige forhold ved USA som gjør at dette ikke omsettes i politiske krav,¹⁰ i stedet hengir de seg til religionen – det er kun ved å bringe landet tilbake til Gud og Gud tilbake til landet at denne uretten kan utviskes. Svaret på problemene blir dermed blant annet blind støtte til Israel, siden Bibelen jo sier at jødene er Guds utvalgte folk, og knallhard kamp mot alt Obama står for, siden han jo, i følge en firedel av republikanernes velgere er den bibelske Antikrist.¹¹

Etter hvert som samfunnet utvikler seg og blir mer og mer komplekst, vil også sammenhengen mellom religionens løsning på bevissthetens krise og det faktiske uttrykket for religionen bli mer og mer uklart. Samtidig er det «uttrykk for visse materielle produksjonsforhold som trolig tilhører fortiden, som har mistet sin materielle virkelighet, men som ennå ikke har gitt slikk på sitt ’bevisste’ uttrykk»¹². Dermed blir det gjort til religiøse dogmer, en del av religionens virkelighet.

En stor del av religionens dogmer handler om makt. Ved siden av den rent verdslige makten, representert ved religiøse domstoler, tiende, kirkelig eiendom osv., ligger det i det å forvalte religionen også en makt i teologi og liturgi. Det å kunne dømme noen til evig fortapelse, eller for den saks skyld evig lykke – og bli trodd – gir en enorm makt. Det er en makt som frivillig får mødre og fedre til å fornekte sine barn, en makt som frivillig får enker til å la seg brenne på bålet. Da den katolske kirken i årene etter 2. verdenskrig lyste i bann alle medlemmer av kommunistiske partier og ungdomsorganisasjoner, da den fordømte organiserte kommunister til evig pine, var det klart at dette gjorde arbeidsforholdene for kommunister blant troende katolikker vanskeligere – noe som da også selvsagt var hensikten.

Som en del av det Marx og Engels kalte overbygningen utgjør religionen en særlig utfordring som de nok begge undervurderte noe. De var fullt ut bevisste at «de forskjellige momentene i overbygningen – klassekampens politiske former og dens resultater – forfatninger som blir satt av den seirende klasse etter at slaget er vunnet osv. – rettsformene og selv også refleksene av alle disse virkelige kampene i hjernene til dem som deltar, politiske, juridiske, filosofiske teorier, religiøse anskuelser og deres videre utvikling til dogmesystemer, øver også sin innvirkning på forløpet av de historiske kamper, og bestemmer ofte i overveiende grad deres form»¹³. De ulike momentene i overbygningen, derimot, var av mindre betydning for dem, dessverre. Men der politiske, juridiske og for så vidt også enkelte filosofiske dogmer kan etterprøves, er ikke det samme tilfellet for religiøse dogmer ut over det de vanligvis kan tilpasse seg. Eksistensen av guder, ånder, ondskap og evighet kan ikke prøves empirisk, og dermed kan det heller ikke gjøres motstand mot det på samme måte dogmer som har åpenbart synlige følger. Akkurat som politikken og jussen vil også endrede maktforhold påvirke religionen, men endringene vil vanligvis ikke bli like altomstyrtende, med mindre religionens krise blir så akutt at en ny religion beseirer den gamle.

Dette betyr ikke at det ikke oppstår religioner som er progressive i sin samtid. Kristendommens og buddhismens protest mot henholdsvis romersk og hinduistisk ekstravaganse og maktmisbruk er eksempler på dette. Det skulle imidlertid, verken i den kristne eller den buddhistiske verden, ta lang tid før det oppsto et presteskap som hadde til oppgave å forvalte religionen til beste for det eksisterende. Tilsvarende kan man gjerne si at Hans Nielsen Hauge og lekmannsbevegelsen representerte en progressiv protest mot kirkens prestevelde, men det tok ikke mange år før bevegelsen gikk over til det som er kjent som indremisjonen og ble representanter for de mørkeste, mest reaksjonære tendensene innenfor kirken. Ole Hallesbys frontalangrep på arbeiderbevegelsen for manglende moral, og i samme slengen også på psykoanalyse, samboerskap, onani, prevensjon, abort, liberal teologi og annen vederstyggelighet¹⁴ er bare ett av mange eksempler på hvordan denne bevegelsen med en nærmest hysterisk fanatisme motarbeidet arbeiderbevegelsen i tradisjonelt lavkirkelige miljøer. Dette er ikke bare propaganda, det er krav som ligger i religionen, i de troendes virkelighet.

Det er i dette lyset arbeiderbevegelsens dilemma med religionen må forstås. «Vi må kjempe mot religionen», slo Lenin fast. «Det er ABC for all materialisme, og følgelig også for marxismen»¹⁵. Riktignok understreket han at denne kampen måtte ta utgangspunkt i religionens materielle virkelighet, men det blir uunngåelig et dilemma når han samtidig slår fast at «staten bør ikke ha noe med religionen å gjøre. (…) Det må ikke forekomme noen som helst forskjell i statsborgerlige rettigheter på grunn av borgernes religiøse oppfatninger»¹⁶. For den religiøse er ikke religionen noe som bare omhandler individet, det omhandler samfunnet. Når den kristne høyresida slåss mot kjønnsnøytrale ekteskap, er det ikke fordi de selv vil slippe å inngå ekteskap med en av samme kjønn, men fordi de mener det beveger samfunnet vekk fra sin religiøse virkelighet. Dermed blir religionen like fullt noe man må forholde seg til også i den daglige kampen.

Som samfunnsmessig kraft er religionen også mer enn liturgi. Både Børre Knudsen og Rosemarie Køhn baserer seg på samme liturgi uten at de dermed er representanter for samme religiøse uttrykk. Dette er imidlertid ikke like åpenbart i den norske offentligheten i dag, der holdningen gjerne er at de muslimer som ikke aktivt går ut og tar avstand fra Taliban, en holdning som er like absurd som å avkreve alle kristne å gå aktivt ut og ta avstand fra Herrens Motstandsarmé i Uganda og Kongo. Religionen må forstås som uttrykk for den religiøse virkeligheten på ulike plan. I deler av Afrika legitimeres kjønnslemlestelse av jenter i religionen, både blant kristne og muslimer. At det ikke praktiseres blant kristne i Argentina eller muslimer i Pakistan gjør ikke, i den grad det er legitimert gjennom lokale religiøse dogmer, denne praksisen til en mindre del av den konkrete religiøse manifestasjonen der det faktisk skjer. Kjønnslemlestelse er ikke en del av islam eller kristendommen som sådan, men det er det i deler av Afrika – og som Kadra Yusuf har vist, også i enkelte muslimske miljøer i Norge. Bakgrunnen for de konkrete manifestasjonene av religion er selvsagt svært komplekse, langt mer komplekse enn det er rom for å diskutere mer enn helt overflatisk i en artikkel av dette omfanget. Når religiøse ledere i Somalia slår fast at musikk er syndig, er ikke dette et trekk ved islam som sådan, i det meste av den muslimske verden er ikke musikk bare lov, sang og musikk er ofte en sentral del av religionen og gudstilbedelsen, det er et særlig trekk ved den særegne somaliske manifestasjonen av islam, en manifestasjon som har sin bakgrunn i Somalias særegne og tragiske historie. Begrepet religion må forstås som manifestasjon på ulike plan – alt fra individ- og familieplan til verdensplan.

… og samfunnssplitter

Religionen er ikke bare en samfunnsbygger, den er også en samfunnssplitter, den sår splid mellom samfunn, mellom tilhengere av ulike guder.

Om vi ser på våre nærmeste slektninger i dyreriket, er det ikke vanskelig å se for seg at stridigheter om territorier og ressurstilgang er et like gammelt fenomen som menneskearten selv. Religionen gir imidlertid dette en ekstra dimensjon ved at tilhengerne av én religion kan rettferdiggjøre stridigheter og krig ved en henvisning til sine egne guder, sin egen virkelighet, en virkelighet som ikke deles av tilhengerne av en annen religion. Dette blir gjerne selv-forsterkende idet krigen i seg selv skaper en bevissthetens krise, og dermed bygger opp under religionen. Dermed får kriger og konflikter gjerne et sterkere religiøst skinn, som mellom katolske nasjonalister og protestantiske lojalister i Nord-Irland og mellom katolske kroater, ortodokse serbere og muslimske bosniaker i det tidligere Jugoslavia, og en vekkesleseffekt på de stridende parter.

I henhold til Bibelens fortelling om Adam og Evas sønner tok Kain livet av Abel.

Dette illustrerer godt den partikularismen som kjennetegnet tidligere tiders religioner – det var et fellesskap for de utvalgte. Gud skapte Adam og av hans ribbein skapte han Eva, men da deres sønn ble forvist, fantes det en annen stamme med en annen gud der han kunne slå seg ned. Denne tradisjonen med ulike guder er i dag fortsatt, om i noe endret form, til stede i hinduismen der kastesystemet mytologisk plasserer kastene under bestemte guder. I motsetning til partikularistiske religioner, dvs. religioner som er forbeholdt én enkelt folkegruppe og som i prinsippet ikke tillater at andre slutter seg til denne, står de universelle religionene, hvorav islam og kristendom er de klart største. Her kan enhver i prinsippet slutte seg til, ens plass overfor Gud er ikke bestemt av fødsel, men av tro. Følgelig vil også det å forlate religionen også føre til at man forlater fellesskapet, med de følgene det kan ha, i motsetning til de partikularistiske religionene der også de frafalne i prinsippet regnes som en del av fellesskapet. En kombinasjon av disse prinsippene finner man i jødedommen, som siden Moses’ tid kun har anerkjent eksistensen av én gud, Jahve, men som likevel gir den som er født jødisk en særlig rolle som et utvalgt folk. Også østlige religioner som buddhisme, jainisme og konfucianisme forholder seg til slike kategorier, selv om disses fravær av noen konkret guddom gjør at begrepsapparatet blir noe annerledes.

Skillet mellom partikularisme og universalisme gjør imidlertid ikke noe fra eller til når det gjelder religionens oppbygging under eksterne fiendebilder. Dette skillet har først og fremst følger for det interne fiendebildet, men under en universalistisk religion vil krigen også kunne få en misjonerende dimensjon. En av de mest profilerte representantene for den kristne høyresida i USA, Ann Coulter, uttalte for eksempel i kjølvannet av terrorangrepene mot New York og Washington D.C. 11. september 2001 at USA bør svare med å invadere muslimske land, drepe lederne deres og konvertere folket til kristendommen.¹⁹ Akkurat som ekspansjonen av kalifatet i den arabiske verden i tiden fra 622 til det nådde sin største utbredelse i 750 gikk hånd i hånd med utbredelse av islam, gikk den europeiske koloniseringen, hånd i hånd med omvendelse til kristendommen. Nå har riktignok heller ikke partikularistiske religioner gått av veien for å omvende folkegrupper. Khazarriket i Kaukasus opplevde for eksempel en masseomvendelse til jødedommen da dette ble landets statsreligion på 700-tallet, på tross av at disse ikke stammet fra Guds utvalgte den gang,²⁰ men for jødedommen spesielt er dette et unntak mer enn en regel. I den grad partikularistiske religioner blander misjonering og erobring er det gjerne for å gjenvinne «tapte sjeler», som den hinduistiske (gjen)erobringen av India fra buddhismen, etter hvert også med god hjelp fra både muslimer og sikher, etter at buddhismen hadde etablert seg som en dominerende religion i de siste århundrene før vår tidsregning.²¹

Skillet mellom universalisme og partikularisme kan også gi ulike utslag. De fleste jøder tar for eksempel rollen som Guds utvalgte folk på alvor, men mens det for ultraortodokse bosettere på Vestbredden betyr at de har plikt til å ta seg til rette på bekostning av de ikke-utvalgte, betyr det for de like ultraortodokse Neturei Karta at jødene er dømt til evig eksil inntil Messias kommer og dermed en ukuelig kamp mot sionismen i jødedommens navn. For tilhengere av religioner som ikke ser seg selv som et utvalgt folk, derimot, er dette en irrelevant problemstilling. Det er høyst relevant i den grad de ut fra den konkrete manifestasjonen av sin religion, hovedsakelig blant protestantiske kristne, ser det som sin religiøse plikt å støtte opp om jødenes strev for å realisere sin gudegitte rolle som et utvalgt folk.

For den troende er det ikke bare ens egen religions fortreffelighet som representerer den religiøse virkelighet, det er også andre religioners svakheter. Dette endrer seg selvsagt med tid og rom, akkurat som de muslimske ottomanske lederne aksepterte de andre abrahamittiske religionene (kristendom og jødedom), legger norske kirkeledere som Oslo-biskop Ole Christian Kvarme og tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett i dag vekt på at den kristne og den muslimske guden er den samme – til stor forargelse for den kristne høyresida. Graden av religiøs forankring vil selvsagt også skape variasjon, men sett ut fra et troende ståsted vil både dogmene generelt og gruppetenkingen spesielt skape bestemte preferanser rundt hvem som lever opp til den troendes virkelighet.

En av de anklagene nyateistene hyppigst anfører mot religionen, er at den skaper krig. Også fra religiøst hold hevdes de samme tankene – da med den forskjellen at det bare er de andre religionene som skaper krig. Og noen religioner er visstnok verre enn andre. Sam Harris fremstiller nærmest selvmordsbombere som en plikt innenfor islam:

Merkelig, da, at det første kjente selvmordsangrepet utført av en muslim i nyere tid fant sted så sent som i 1989. Og merkelig, da, at antallet selvmordsangrep i verden har mangedoblet seg bare i løpet av de siste årene. Det er åpenbart at dette har å gjøre med helt andre faktorer, faktorer der religionen blir gjort til en katalysator. Under 2. verdenskrig fungerte shintoismen som en katalysator for kamikaze-piloter, en slags form for offisielle selvmordsbombere, men det er få som den dag i dag anklager shintoismen for å være en mer krigersk eller voldelig religion enn for eksempel kristendommen eller buddhismen.

Religionen i seg selv skaper svært sjelden krig, den fungerer snarere som en katalysator. Religionen kan forsvare krig og eskalere krig, og religionens tilbakeskuende karakter kan gjøre religionen irrasjonell som motivator for krigen, men å gi religionen ansvaret for at mennesker kriger, blir i beste fall naivt. Selv religionskrigene i Europa rundt reformasjonen var kriger som først og fremst handlet om makt og ressurser, og om aktører som benyttet religionen til å fremme sine interesser. Men ideen om at motstanderen representerte Satan, at man selv representerte Gud og at en heltemodig innsats ville bli etterfulgt av en evig belønning i himmelen, bidro nok helt sikkert til å gjøre krigene mer blodige enn nødvendige. Det er ikke tvil om at det er lettere å få noen til å drepe andre og selv gå i døden, når det ligger et løfte om belønning bak det hele. Disse belønningene behøver heller ikke være religiøse. Når norske soldater dreper og blir drept i Afghanistan, er det ikke sikkert de tror dette vil gi dem en evig belønning i himmelen, men de innbiller seg i det minste at de gjør noe for Norges og/eller Afghanistans trygghet og fremtid. En religiøs overbygning over det hele, enten den kommer fra en selv eller gjennom påvirkning utenfra, vil nok imidlertid fort kunne styrke kampmoralen ytterligere.

Religion som samfunnsaktør

Sam Harris skriver:

At kontrafaktisk historieskriving er en øvelse der det ikke finnes noen fasit, er så sin sak, men her river Harris historien ut fra sin kontekst og ender opp i ren idealisme. Maktforholdene på korstogenes tid åpnet rett og slett ikke for dette «fornuftens kongerike». Når det eksisterer en bestemt religiøs virkerlighet i et samfunn, vil den som bestrider dette bli sett på som en avviker, en kjetter.

Det er i møtet mellom den materielle virkeligheten og virkeligheten slik den oppfattes, at samfunnsutviklingen bestemmes.

Ole Hallesbys tordentaler mot arbeiderbevegelsen var ikke bare taler, det var oppfordringer til handling, handlinger som fikk konkrete følger for arbeiderbevegelsen i områder der indremisjonen sto sterkt. Samir Amin har tilsvarende vist hvordan den særegne formen for protestantisme som ble ført inn til USA fra Europa, skapte grunnlag for en helt særegen amerikansk ideologi²⁵ – en ideologi som den dag i dag setter sitt tydelige stempel på amerikansk politikk – fra det fortsatte presset på abortretten til en aggressiv intervensjonspolitikk. Intervensjonspolitikken og den, til dels reelle, frykten som underbygger denne, bidrar rett nok til å styrke religionen som samfunnsmessig kraft. Men religionen, den hvite manns byrde, gitt til USA av en allmektig Gud, utgjør i sin tur en kraftfull legitimering av politikken. Eksempelvis er det vanskelig å se for seg at USA så ukritisk ville støtte Israel, selv der det går mot deres egne interesser, uten den sterke innflytelsen fra de jødiske og kristne, hovedsakelig protestantiske, bevegelsene som ser det som sin oppgave å virkeliggjøre Guds plan for Israels utvalgte folk.

Men denne religiøse påvirkningen er ikke nøytral, den er farget av den religiøse virkeligheten. Når de dominerende jødiske og protestantiske retningene baserer seg på en virkelighet der jødene er Guds utvalgte, vil undertrykkingen få en særlig eksklusiv karakter. Det er selvsagt ikke bare i stater som er styrt etter prinsipper basert på religiøs partikularisme at undertrykking av religiøs karakter er utbredt. Men der denne i stater basert på religiøs universalisme gjerne tar form av tiltak for å sikre at hele befolkningen blir eller forblir en del av denne religionen, tar den i stater basert på partikularisme gjerne form av en religiøs apartheid med begrenset, om noen, mulighet for mobilitet – dagens Israel er et svært illustrerende eksempel. Tilsvarende kan andre egenskaper ved en religion skape rammevilkår som ville vært annerledes med en annen religiøs virkelighet. Påvirkningen fra theravada-buddhismen på den politiske utviklingen i det sørøstlige Asia er ikke mye omtalt i norsk og vestlig offentlighet, men denne buddhismens særlige trekk har hatt og har fortsatt betydning for så vidt ulike politiske brennpunkter som Aung San Suu Kyis ikkevoldelige motstandskamp i Myanmar og Colombos aggressive politikk mot tamilene på Sri Lanka.²⁶

I et av forarbeidene til Kapitalen viste Marx til sammenhengen mellom «engelsk puritanisme, og også nederlandsk protestantisme, og opphopning av penger»²⁷. Nå dalte verken puritanismen eller kalvinismen ned fra himmelen. Rent skjematisk kan man si at religionen for så vidt har sitt opphav i klassene, dvs. produksjonsforholdene, men idet den har oppstått får den en autonom eksistens der den utvikles gjennom en dialektikk med samfunnsforholdene for øvrig – ikke bare produksjonsforholdene. Kort sagt, den lever sitt eget liv som en egen samfunnsmessig kraft og bidrar til å forme klasseforholdene. Det interessante spørsmålet er hvordan?

I og med at de religiøse dogmene er basert på produksjonsforhold eller maktforhold som trolig tilhører fortiden, vil religionen i utgangspunktet være tilbakeskuende. Ja, et religiøst dogme kan også fungere hemmende for interessene til dem som formidler det. Betingelseløs støtte til Israel hadde helt siden statens opprinnelse vært et krav fra organiserte jødiske og protestantiske krefter i USA, men det var først da Sovjetunionen styrket sine bånd med land i den arabiske verden, særlig Egypt og Syria, at dette, i tråd med den kalde krigens logikk, ble offisiell amerikansk politikk. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har imidlertid denne støtten blitt videreført, i stor grad ved hjelp av nettopp disse jødiske og protestantiske kreftenes påvirkning, på tross av de implikasjonene dette kan ha for USA og USAs oljeindustris forhold til de oljerike arabiske statene.

Dette gjelder selvsagt ikke bare religionen, også juridiske, politiske, filosofiske osv. er som sådan basert på allerede virkeliggjorte produksjonsforhold – noe vi ser i de juridiske, politiske og filosofiske begrunnelsene som viderefører USAs bidrag til en konstant krigssituasjon eller krigslignende situasjon i Midt-Østen, og for den saks skyld kvasireligiøse fortolkninger av marxistisk baserte strategier. Religionen har imidlertid en særlig egenskap i at den baserer seg på overnaturlighet, og er dermed ikke er etterprøvbar. Himmel og helvete, nirvana og karma – dette er kategorier som ikke lar seg bevise, de er basert på en tro som er videreformidlet av den organiserte religionen. Og som kystfiskerens skjebne, uansett utfall, vil bidra til å bekrefte religionens gyldighet, er Guds veier uransakelige. Nå er det riktignok ikke slik at alle andre komponenter i overbygningen er etterprøvbare, men der for eksempel bestemte politiske strategier gir konkrete resultater for den virkeligheten de forholder seg til, gir religionens overnaturlighet og tvetydighet langt mindre rom for revurderinger. Selv om det selvsagt er mange flere fasetter her, særlig i utvekslingen med andre samfunnsmessige krefter, vil religionen tendere til å bli en konservativ kraft.

Det betyr ikke at enhver kamp basert på religiøse dogmer vil være en reaksjonær kamp.

Historisk har også religiøse brudd, basert på den samfunnsmessige dialektikken, bidratt til fremskritt, men i det lange løp vil det være sentralt for ethvert regime som ønsker å sikre sin kontroll over samfunnet, å ta kontroll over religionen og gjøre den til sin, slik Keiser Konstantin gjorde kristendommen til sin. Polen er et illustrativt eksempel på dette. I motsetning til i resten av Sovjetblokken fikk den katolske kirken en viss kontroll over egen gjøren og laten, noe som i sin tur gjorde den i stand til å bli et senter for motstand mot systemet, særlig etter at opprørene i 1981 ble slått ned.²⁹

Sekularisme som strategi

som samfunnsmessig kraft. Det er kampen

for en reell sekularisme. I praksis vil dette imidlertid fort fortone seg som en kamp mot religionen. Noe av det Øystein Djupedal huskes for som kunnskapsminister er hans uttalelser mot bønn i den offentlige skolen. Dette avfødte en kraftig reaksjon fra kristenfolket og tvang til slutt Djupedal til retrett. Fra et sekulært synspunkt er fravær av bønn i skolen en selvsagthet, men for Linda Austnes, som samlet inn nærmere 60 000 underskrifter mot Djupedal, representerer det noe helt annet:

Sekulære strategier kan grovt sett deles inn i to: likebehandlingssekularisme og aktiv sekularisme. Finansieringsordningen for trossamfunn, den såkalte kirkeskatten, kan illustrere dette. I dag bevilger regjeringen et bestemt beløp til Den norske kirke i statsbudsjettet. Dette beløpet deles så på antallet medlemmer i kirken, og støtten til andre trossamfunn vil da bli dette beløpet multiplisert med antallet medlemmer. Med Den norske kirke har også andre fordeler, for eksempel er kirkebyggene et kommunalt ansvar, noe andre menigheters bygninger ikke er. I Oslo er resultatet av dette for eksempel at de fleste kirkene under statskirken står tomme under gudstjenesten, mens katolske kirker må ha både to og tre gudstjenester for at alle som vil delta skal få delta. Fra et likebehandlingssekulært synspunkt vil sekularismen bestå i at alle religioner behandles likt, dvs. at det blir et mer rettferdig finansieringssystem, og at det for eksempel også blir et kommunalt ansvar å stille menighetshus til disposisjon for religioner av en viss størrelse. Fra et aktivt sekulært synspunkt, derimot, vil målet være å gjøre religionen til en privatsak i den forstand at det skal være opp til medlemmene, ikke myndighetene, å finansiere religiøse organisasjoner akkurat på samme måte som andre organisasjoner.

Dette skillet kan også illustreres med blasfemilovgivning. Etter Jyllands-Postens karikaturer av Muhammed har det i enkelte muslimske miljøer oppstått et krav om en strengere blasfemilovgiving. Norge har i dag en blasfemiparagraf, § 142 i straffeloven, men siden ingen har vært dømt siden 1912 og tiltalt siden 1933, regnes den i dag for en sovende paragraf. Problemet med en slik paragraf er at det er de fornærmede som selv definerer hva som er fornærmende, eller blasfemi. Det som regnes som blasfemi for noen, er ikke nødvendigvis blasfemi for andre. Ja, i sin ytterste konsekvens kan blasfemilovgiving fort bli et hinder for reell religionskritikk. Fra et likebehandlingssekulært ståsted vil dette imidlertid ikke være problemet, problemet vil være at ulike religioner behandles ulikt. Ut fra et aktivt sekulært ståsted, derimot, kan ikke religionen gis en særlig beskyttelse andre ikke får. Hvorfor skal de som uttaler seg på den ene eller andre måten basert på en religion, ha en annen beskyttelse enn folk som uttaler seg fra et ikke-religiøst synspunkt?

Nå er dette riktig nok ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende strategier. I en del muslimske land er det for eksempel noen lover som gjelder for muslimer, men ikke for ikke-muslimer. Mange steder er det også forbundet med streng straff for muslimer å konvertere, samtidig som ikke-muslimer står fritt til å konvertere både til islam og til andre religioner. I slike tilfeller vil likestillingssekularismen og en aktiv sekularisme handle om det samme – fjerne det lovverket som diskriminerer på bakgrunn av religion. Den aktive sekularismen går imidlertid lenger. I flere katolske land er abort totalforbudt, også når den gravides liv står i fare. Ut fra et likestillingssekulært synspunkt vil dette som sådan være uproblematisk, siden det jo gjelder alle, katolikker og ikke-katolikker. Ut fra et aktivt sekulært synspunkt, derimot, vil lovgivningen i den grad den er grunnet på katolske dogmer, representere en allmenngjøring av disse dogmene. Det betyr selvsagt ikke at en likestillingssekularist ikke kan ta stilling mot loven, men det vil ikke ha med sekularisme å gjøre.

Når det gjelder religionens innflytelse, er Norge riktignok et unntak i verdensmålestokk. I følge en undersøkelse i 143 land i årene 2006–2008 var det kun i Estland, Sverige og Danmark at det var færre som oppga at religionen utgjorde en viktig del av livet deres enn i Norge, med våre 20 prosent. ³¹ Nå er det riktignok ikke noen direkte sammenheng mellom individuell oppfatning og den samfunnsmessige betydningen. Samme undersøkelse viser for eksempel at det selv i relativt sekulære og liberale amerikanske delstater som California, New York og New Jersey er godt over 50 prosent som svarer positivt på dette spørsmålet, og der det i islamistiske Iran «bare» er 83 prosent som svarer positivt på spørsmålet, gjelder dette hele 98 prosent i relativt sett liberale Indonesia. Hvor i sjiktet et land havner, har nok likevel noe å si. Dersom 80 prosent av innbyggerne i et land er sterkt troende, vil dette etter all sannsynlighet gi religionen en viktigere samfunnsmessig rolle enn dersom det kun gjelder 20 prosent av befolkningen. På tross av statskirke og statsreligion er Norge relativt sekulært, i hvert fall om man ser det i en verdensmålestokk.

For en aktiv sekularisme

En aktiv sekularisme er ikke bare en sekularisme som vil likestille religioner, det er en sekularisme som vil frata religionen makt over samfunnet. Det er en sekularisme som går inn for å begrense dagens Ole Hallesbyers mulighet til å spre eder og galle innenfor ytringsfrihetens grenser – Enevald Flåten og Jan-Aage Torp skal behandles på linje med alle andre som driver med trakasserier og hets av dem de ikke liker, og ikke ha mer krav på statsstøtte enn andre som frembringer tilsvarende motbydelige synspunkter uten å hevde å representere noen løsning på bevissthetens krise. Det er en sekularisme som går inn for å behandle overgrep innen den katolske kirken på samme måte som det skulle vært et overgrep som foregikk i en familie, på en fest eller på gata. Med andre ord – det er en sekularisme som går inn for å svekke religionens mulighet til å være et hinder for fremskritt. Utover det er religionen den aktive sekularismen uvedkommende.

I dagens Norge er det islam som vekker klart mest offentlig debatt. Mens et søk på «islam» på Dagbladet sine nettsider gir nesten 2000 treff, gir et tilsvarende søk på «kristendom» så vidt over 300 treff. På VG sine nettsider er forskjellen enda større – her er det 17 000 treff på «islam» og stakkarslige 138 på «kristendom». Etter den kalde krigens slutt og særlig etter terrorangrepene i USA i 2001 har hetsen av muslimer tiltatt i styrke. Det er i dag «lov» å si ting om islam og muslimer det ikke er «lov» å si om andre – dette på tross av at en større andel muslimer enn ikke-muslimer i London støtter opp om demokratiske valg,³² at et stort flertall av de spurte i Egypt, Iran og Indonesia mener ytringsfrihet bør være grunnlovsbeskyttet og at 98 prosent av de spurte i Egypt og Bangladesh, 96 prosent av de spurte i Marokko sier de støtter en demokratisk styreform – mot stakkarslige 78 prosent i Storbritannia.³³ Spørsmål om islam i Norge handler imidlertid ikke bare om fordommer og rasisme – de handler også om religion. Konspirasjonsteoriene og feberfantasiene til Siv Jensen og hennes meningsfeller om at muslimer i Norge har en mer eller mindre skjult strategi for islamisering av Norge, må avvises som det de er – rendyrket hatpropaganda – og møtes med en kraftfull og aktivistisk antirasistisk bevegelse. Likevel støter man i den offentlige debatten på spørsmål som også gjør den religiøse dimensjonen relevant.

Noe media har skrevet mye om, er det såkalte «moralpolitiet» på Grønland i Oslo. Hvor stort og omfattende dette er, strides man om, men vitnesbyrd om hvordan unge personer med flerkulturell bakgrunn følges blant annet av drosjesjåfører i Oslo, hvordan jenter føler seg truet til å kle seg mindre «utfordrende» og hvordan komikeren Zahid Ali ikke våger å bevege seg på Grønland viser at det er et reelt problem. Dette uavhengig av om Islamsk Råd tar avstand fra det. For dette moralpolitiet dreier det seg om kontroll, en form for kontroll som selvsagt ikke er utelukkende religiøs, men som likevel fort legitimeres i religionen. For å få bukt med dette må man også våge å konfrontere det idégrunnlaget som rettferdiggjør et slikt uakseptabelt handlingsmønster, et handlingsmønster som helt klart bryter med målet om et sekulært samfunn, enten man ser det fra et likebehandlings- eller aktivt sekulært ståsted. Man fjerner kanskje ikke kontrollen ved å konfrontere religionen, men man kan fjerne legitimeringsgrunnlaget, og dermed også bidra til å lette på kontrollen. Hvis en ung muslimsk jente blir passet på og kontrollert nærmest hvor enn hun beveger seg, vil det være vanskeligere for henne å ta et eget valg. Det vil bli enklere å videreformidle religionen og dens dogmer til henne og dermed også hennes etterkommere, og det er jo selvsagt også målet for moralpolitiet.

Diskusjonene som har oppstått om shariaråd i Norge, er også preget av denne propagandaen. Dette dreier seg ikke, slik blant andre FrP innbiller seg, eller i hvert fall gir inntrykk av at de tror, om et parallelt rettsvesen. Som i Storbritannia dreier det seg om et frivillig konfliktråd for muslimer der de kan løse tvister seg imellom etter muslimsk lov. Men sett ut fra et aktivt sekulært ståsted er det heller ikke uproblematisk. Om muslimer ønsker å løse tvister på denne måten, skal de selvsagt være fri til å gjøre det, men det må være på eget initiativ, ikke noe staten legger opp til. Når konflikter skal løses på basis av religion, vil dogmene spille sterkere inn, noe som er poenget med sharia, og jo mer et slikt råd legitimeres av offisielle myndigheter, jo større press vil det være på å benytte seg av disse. Vi ser mye av det samme i enkelte kristne menigheter – konflikter skal ikke løses av medlemmene, men av pastoren. Problemet er at det da vil være pastorens forståelse av religionen, ikke forutsigbare lover og regler, som avgjør. Om myndighetene oppfordrer til bruk av slike institusjoner, vil de utvilsomt blitt enda sterkere og i enda større grad legge menighetsmedlemmenes liv under menighetens kontroll. Også når det gjelder spørsmål som bruken av religiøse hodeplagg i skolen, kjønnsdelte svømmetimer, egen politihijab, muslimske kvinner i arbeidslivet osv., bør tilsvarende vurderinger være en del av grunnlaget.

Også i det internasjonale solidaritetsarbeidet utgjør religionen en utfordring. Ved det siste parlamentsvalget i Palestina ga velgerne et parti som åpent baserer store deler av sin politikk på religiøse dogmer, flertall. Nå har riktignok situasjonen etter at Fatah reelt foretok statskupp ved å tilsidesette parlamentet og dermed delte Palestina i to, også politisk komplisert forholdene ytterligere, men det kan unektelig stilles spørsmålstegn ved at RV, et parti som historisk har gått i bresjen mot religiøs fundamentalisme i Norge, hadde en representant fra dette partiet, et parti som ellers mener at sionismen, i tillegg til å være ansvarlig for det palestinske folkets lidelser, også er ansvarlig for «den franske revolusjon, den kommunistiske revolusjon og mesteparten av de revolusjonene vi hørte og hører om, her og der»,³⁴ på sitt landsmøte i 2006 – selv om han var demokratisk valgt. Det var neppe særlig mange andre deltakere på landsmøtet som ville likt å bo i et land styrt etter de prinsippene Hamas ønsker å forme samfunnet etter. Selv om det neppe er tvil om at Hamas er den bevegelsen som har størst folkelig støtte i Palestina etter at Fatah solgte prinsippene sine for retten til å bli Israels egne husnegre, ikke minst fordi Hamas, i motsetning til de palestinske «myndighetene » i Ramallah, faktisk gir inntrykk av å gjøre noe for palestinere flest; burde ikke responsen fra sekulære solidaritetsbevegelser heller være å bygge opp under bevegelser som faktisk vil bidra til å rive Palestina ut fra religionens grep? En kan selvsagt mene at det i dagens situasjon er umulig, at det eneste som betyr i dag er frihet fra sionismen, men det bør en i tilfelle være åpen på. Når solidaritetsdemonstrasjoner for Palestina, i Norge, avsluttes med en oppfordring om å bli med i moskeen for å be, er det i hvert fall noe som er galt.

Det som gjør islam særlig problematisk, er at det i Norge er en mindretallsreligion. Kamp mot for eksempel kristne formålsparagrafer i skoler og barnehager og for en kjønnsnøytral ekteskapslov er kamper som sjelden kommer i konflikt med andre kamper. Når det gjelder islam, derimot, vever det seg sammen med andre spørsmål som institusjonalisert rasisme, økende hatpropaganda, norsk Israel-støtte osv., noe som gjør at man på den ene siden vil kunne risikere å bli tatt til inntekt for islamofobien, og på den andre siden skyve fra seg de som faktisk rammes av dette som allierte. Behovet for en aktiv sekularisme må derfor også veies opp mot andre problemstillinger. Om noe blir et synspunkt ut fra religiøse dogmer, behøver det ikke bety at det er galt. Poenget er snarere at det at det utgjør et religiøst dogme, ikke må være noe argument, verken den ene eller den andre veien.

Hvilke problemer skaper det egentlig å dele en skoleklasse etter kjønn i svømmetimene all den tid klassene som regel er så store at de uansett må deles? Hva blir resultatet dersom de ikke deles? Og er det ikke også andre, langt mer sekulære, grunner til faktisk å dele svømmetimene etter kjønn, for eksempel på grunn av uønsket seksuell oppmerksomhet fra guttenes side? Mens kjønnsdelte svømmetimer neppe er noe problem fra et sekulært synspunkt, vil andre spørsmål, som for eksempel politihijab eller bruk av religiøs bekledning i skolen, være mer problematiske, uten at det er hensikten her å vurdere disse spørsmålene i detalj.

Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, og dette må man forholde seg til. Enten man tror på åndelige eksistenser eller ikke vil det at det eksisterer tro gjøre denne eksistensen reell for de som tror. Som samfunnsmessig faktor er derfor religionen like viktig, like aktuell og like virkelig også for ikke-troende – også som noe annet enn en vrangforestilling.

Noter:

 

Leder: Skatt side 3

Tema: Religion

Mathias Bismo: Aktiv sekularisme side 4

Åse Brandvold: Den undertrykte skapnings sukk – pinsebevegelsen, nyliberalismen og verdikampen side 22

Bjørn Olav Utvik: Islam er moderniserande og demokratiserane side 28

John Molyneux: Mer enn opium: marxisme og religion side 36

Frihet fra religion. Et intervju med Alexander Saxton side 54

Historie: kommunister og religion

Mathias Bismo: Kommunister og religion – en privatsak? side 66

Resolusjon fra Komintern om holdningen til religion side 68

Arne Ording: Det kommunistiske partis holdning til religion og kyrkje side 69

Sanger:

Mikael Wiehe: Gud, är det sant? side 72

Joe Hill: The preacher and the slave side 73

Artikler:

Torstein Dahle: Fra samfunnsbygging til vampyrøkonomi side 74

Richard Levins: Å besøke eit sosialistisk land side 94

Sigmund Espedal og Geir Christensen: Sosialismens fantastiske resultater side 116

Bokomtaler:

Karen Armstrong: Mohammad: Prophet for our time side 124

Tina Aamodt: Anleggsprosa side 126

Pushwagner: Pushwagner Soft City side 128

Dag Seierstad: Den nye kampen om arbeidslivet. EU-domstolen og europeisk fagbevegelse side 129

Dikt:

Tore Ness: Kolonnen i Kabul side 131