Verden har gått inn i en depresjon, som enda ikke har slått inn for fullt (i løpet av de neste fem årene).
USA er på vei inn i en alvorlig svekkelse av geopolitisk makt, som enda ikke har slått til for fullt (i løpet av de neste fem årene).
Miljøet i verden er på vei inn i en alvorlig krise (og det vil ikke bli gjort stort med det) (i løpet av de neste fem årene).

Hvor vi er:

Raslingen fra venstreorienterte sosiale bevegelser finnes overalt, men de er dårlig samordnet og mangler et klart taktisk blikk (fordi de mangler strategisk overblikk ut over det nærmeste).

Ytterste høyre har et klarere taktisk blikk for det kortsiktige enn venstresiden (en kombinasjon av å forberede seg på vold, og avvisning av alle sentristiske kompromisser), men de mangler også det mer langsiktige strategiske blikket.

Framtiden (både på kort og litt lenger sikt) er svært, svært usikker.

Mest sannsynlige utvikling, de neste fem årene:

Den siste boblen eksploderer – (først og fremst, men ikke bare) nasjonal gjeld, særlig USA. Konsekvensene av dette:

b1) Betydelig svekket verdi for US dollar, og dermed forflytning mot virkelig valutamangfold i verdensøkonomien.

b2) Betydelig økning av arbeidsløsheten, verden over.

b3) Fravær av trygge soner fører til ukontrollerte svingninger i valutaverdier, og dermed liten vilje til å investere.

Voldsom (sterk økning) turbulens i Midt-Østen, og særlig:

c1) Sannsynlig militært regime i Pakistan, med mer eller mindre åpen støtte til Taliban i Afghanistan.

c2) De facto Taliban-kontroll i Afghanistan.

c3) USA gjør full tilbaketrekning fra Irak, kanskje til og med fra Afghanistan.

c4) 50 % sjanse for israelsk bombing av Iran, etterfulgt av sterke internasjonale reaksjoner mot Israel.

c5) Svakt regime i Saudi Arabia, og mulig militært kupp.

Konsekvenser i USA:

d1) Kraftig demonisering av Obama (og Demokratene), anklager om forræderi.

d2) I beste fall gjenvalg av Obama i 2012, med minimal margin.

d3) Framstøt fra ultra høyre for militær maktovertakelse, i alle fall utbredt organisering av væpnede militære grupper som trosser makta.

Det dannes geopolitiske blokker utenfor USAs maktsentrum:

e1) Styrking av geopolitiske bånd mellom Vest-Europa og Russland.

e2) Styrking av geopolitiske bånd mellom Kina, Japan og Sør-Korea.

e3) Styrking av geopolitiske bånd i Sør- Amerika, anført av Brasil, samt flere forsøk på kupp fra høyre (utfall uvisst).

Miljø:

Ingen betydelig bedring i forhold til forverringen av miljøet, og ingen framgang når det gjelder virkningsfulle mottiltak.

Sannsynlig utvikling i de neste 15–25 årene:

Åpen erkjennelse fra de mektigste kapitaleierne, av at vesentlig kapitalakkumulasjon vil være umulig, som dermed fører til aktivt søk etter alternative systemmodeller som vil sette dem i stand til å bevare tre nøkkeltrekk ved det nåværende systemet (hierarkiet, utbytting og polarisering).

Sendrektighet fra verdens «venstre» når det gjelder å se at spørsmålet ikke står om hvorvidt det er mulig å gjøre slutt på kapitalismen, men om organiseringen av et påfølgende, alternativt system, som kan være i en utviklende prosess.

Hva slags politikk for Verdens Venstre?

Verken «venstre» regjeringer, eller «venstre» sosiale bevegelser kan gjøre stort på kort sikt (de nærmeste fem år)ut over å foreta defensive mottrekk, som burde ha karakteren av å «minimalisere smerten» generelt for de arbeidende massene, og særlig for de mest undertrykte og fattigste. Alle «venstre» regjeringer er fortsatt bundet av den kapitalistiske verdensøkonomien.

En politikk som faktisk vil «minimalisere smerten» vil variere, ut fra den politiske strukturen innen staten, og statens økonomiske posisjon i verdensøkonomien. Det finnes ingen stat hvor ikke de arbeidende massene vil lide i de nærmeste fem årene (også i Nord) og det er heller ikke noe program som kan gjelde overalt. Organiserte venstrebevegelser må respektere folkelig trykk nedenfra.

Det avgjørende slaget vil stå på litt lenger sikt (de neste 15–25 år). Det er et slag som ikke handler om kapitalismen, men om hva som kan erstatte den som et historisk nytt sosialt system. Det eksisterer både høyre- og venstrestyrker overalt i verden. Slaget vil ikke stå mellom stater, men mellom sosiale bevegelser.

Verken venstrekreftene eller høyrekreftene i verden er så langt noen enhet, og i begge leire er det alvorlige interne kamper om den korrekte strategien framover.

Utfallet, både av de interne kampene i hver leir, og utfallet av kampen mellom de to leirene, er høyst usikkert på det nåværende tidspunkt. Historien tilhører ingen av sidene. Det endelige utfallet kan bli bedre, eller verre enn det nåværende kapitalistiske verdenssystemet.

Nøkkelen til veien videre

1. oppnå analytisk klarhet,
2. etterfulgt av fundamentale moralske valg,
3. fulgt av intelligent politisk handling. Ikke på noen måte enkelt.

(Immanuel Wallerstein er Seniorforsker ved Yale University. Han grunnla og ledet Fernand Braudel Center ved Binghamton Univerity fra 1976–2005. Denne artikkelen ble først publisert i Seminário dez anos depois den 4. desember 2009.

Artikkelen står på nettsiden til Monthly Review, MRzine, http://mrzine.monthlyreview. org, og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet. Den er oversatt av Birger Thurn- Paulsen.)

Hilary Wainwright:
Reclaim the State
Experiments in popular democracy
Seagull Books, 2009

Hilary Wainwright er en britisk feminist og sosialist, kanskje mest kjent som redaktør for det engelske tidsskriftet Red Pepper. Hun har lenge deltatt i debatten om venstresida og hva som skal være veien framover.

Reclaim the State tar for seg forskjellige forsøk på å fornye offentlig sektor, gjennom økt innflytelse og makt til ansatte og brukere av offentlige tjenester. Såkalt deltakende demokrati.

Det mest omtalte av eksperimentene Wainwright ser nærmere på, er fra byen Porto Allegre i Brasil. I ordskiftet rundt deltakende demokrati trekkes ofte den deltakende budsjetteringen som ble innført på 90-tallet fram som et eksempel til etterfølgelse. Den som vil ha en grundig redegjørelse for hva som skjedde i Porto Allegre vil finne det i Wainwrights bok. I tillegg skriver hun om hvordan offentlig ansatte tok tilbake kontrollen over offentlige tjenester i Newcastle, om hvordan husokkupanter og nabolagsforeninger i Luton krever demokratisk kontroll over offentlige midler, i tillegg til flere andre eksempler fra Storbritannia, Italia og Spania.

Wainwright har også besøkt Trondheim og snakket med noen av drivkreftene bak fagforeningenes krav til de politiske partiene som la grunnlaget for valgseieren i 2003, den såkalte Trondheimsmodellen (artig å lese at Rødts Arne Byrkjeflot er sitert en rekke ganger).

Fokuset er med andre ord på offentlig sektor, og hvordan arbeidere og brukere av offentlige tjenester (innbyggerne) er de som er best rustet til å fornye den. Altså modernisering og effektivitet, men i skarp motsetning til høyresidens mantra om at privat eierskap og profitt er nødvendig for en god offentlig sektor.

De første kapitlene i boka setter tankene om deltakende demokrati inn i en bredere kontekst, og trekker tråder tilbake til 60- og 70-tallets USA og ungdomsopprøret. Deltakende demokrati ble av organisasjoner som Students for a Democratic Society holdt opp som et alternativ til et system hvor elitene byttet på å administrere kapitalismen. Diskusjoner om deltakelse og folkemakt spredte seg i deler av kvinnebevegelsen, blant radikale fagforeningsaktivister og blant studenter.

Ett av stedene disse ideene fikk politisk gjennomslag, var byen Porto Allegre i Brasil, hvor venstrepartiet Partido dos Trabalhadores (PT) vant valget i 1989. PT var sterkt inspirert av tankene til pedagogen og frigjøringsteologen Paolo Freire. Sentralt i Freires tanker om pedagogikk var et syn på utdanning som et verktøy for å forandre samfunnet. Mennesker som observerer et maktforhold, vil ofte reprodusere det samme maktforholdet når de selv får makt. Målet med utdanning var i følge Freire å bryte denne stadige reproduksjonen av de eksisterende maktforholdene. Disse tankene er synlige i PTs politikk i Porto Allegre etter valgseieren i 1989. I stedet for å begrense seg til å føre en mer sosial politikk på vegne av de fattige, åpnet PT opp det byråkratiske maskineriet i byen.

Wainwright redegjør i boka grundig for hva som fungerte bra i Porto Allegre, men diskuterer også utfordringene og hvorfor prosjektet mistet noe av dynamikken etter hvert som PT ikke greide å respondere på folkelige krav om å gjøre demokratiseringen enda dypere.

Wainwright er opptatt av å understreke at det ikke finnes noen oppskrift på deltakende demokrati, men at prosessen vil være forskjellig basert på hvilke lokale motsetninger og initiativer som finnes. Hun kommer allikevel med noen generelle betraktninger mot slutten av boka, basert på erfaringene hun skildrer fra Brasil, Storbritannia, Italia, Spania og Norge. Det første hun trekker fram, er fremveksten av demokratisk offentlig makt (public power) uavhengig av staten. Fagbevegelse, nabolagsforeninger og andre organisasjoner som forsvarer eller utvikler offentlige goder mot kapitalistiske eller byråkratiske interesser, er en forutsetning for deltakende demokrati. En motmakt som kan skape et politisk rom eller kreve forandring, er nødvendig for å få i stand reelt demokratiske prosesser. Motstykket til dette er i følge Wainwright toppstyrt «deltakelse» hvor målet er å skape enighet om beslutninger som allerede er tatt på vegne av folk på grasrota. Uten motmakt kan det ikke bli noen reell demokratisering.

Potensialet for forandring kommer ofte når tradisjonelle organisasjoner som fagforeninger eller andre går utover sin vanlige rolle, å forhandle om lønn og arbeiderrettigheter. Nettopp LO i Trondheim trekkes fram som et eksempel på hva som er mulig når fagbevegelsen tar på seg en ledende rolle i å forsvare, men også utvikle, offentlige tjenester.

Reclaim the state er lettlest, selv om den er på engelsk og over 400 sider. Om noe kunne den kanskje vært litt kortere. Tidvis føles det som det er de samme poengene som gjentas i konklusjonen som i introduksjonen. Men for alle som leter etter ideer til hvordan venstresida kan komme på offensiven ovenfor høyresida og New Public Management, så er Reclaim the State glimrende lesning. I tillegg gir den nyttig mat for tanken i spørsmålet om hvordan folket kan bestemme og ikke bare velge mellom hvem som skal bestemme for dem.

Stian Bragtvedt

Rohinton Mistry:
Balansekunst
Aschehoug, 2004

Den indiskfødte forfatteren Rohinton Mistry har skrevet en roman fra sitt hjemland. Boka heter Balansekunst og har et tema som tilsynelatende syns å være hentet fra det velkjente refrenget i Bob Dylans sang Like a Rolling Stone.

Tilsynelatende! For man skal ikke lese mange sider av denne omfangsrike romanen som skildrer tilværelsen for de som lever nederst på rangstigen i det indiske samfunnet, før man skjønner at det er noen avgjørende forskjeller mellom Rohinton Mistrys bok og Dylans sangtekst. Denne sangen som handler om de som har falt på utenfor, og derfor er henvist til et liv på samfunnets skyggeside.

Menneskene Mistry skriver om i boka, er riktig nok også «with no direction home», og de lever etter vår målestokk i den største elendighet. Forskjellen er at dette er folk som så langt det er mulig prøver å skape seg det man gjerne forbinder med et vanlig liv preget av arbeid og faste rutiner. Med andre ord et liv vi i misforstått dagligtale gjerne betegner som uspennende.

For de «heldigste», de som har et sted å bo, om så i falleferdige skur i tett i tett med tusener av andre, er det spenning nok å håpe på at vannet ikke forsvinner fra kranen før man rekker fram. Det skjer ofte når man ved daggry samles i trengselen rundt en av de få vannpostene som fins i området. Og kanskje er ikke tanken på å realisere seg selv som opptar en mest på veien til «toalettet » bak jernbaneskinnene og buskaset der omkring.

Tidsepoken som romanen beskriver, er tida fra selvstendigheten i 1947 og åra fram mot Indira Gandhis 70-tall. Mye av handlingen foregår etter de kuppartete tiltakene som hennes regime gjennomførte i 1975. Den påfølgende rasering av slumområder, politiets inntauing av tiggere og annet fattigfolk. Og tvangssteriliseringen som ble iverksatt av myndighetene.

De fire hovedpersonene som Mistry lar oss bli kjent med i boka, får føle den brutale virkeligheten på kroppen. Vi følger hver-dagen til de to skredderne, opprinnelig lappe-skomakere, som har trådt ut av sin kaste og må flykte fra landsbygda inn til byen Bombay, hvor de desperat prøver å skaffe seg et utkomme ved å ta underbetalte syjobber. Arbeidsgiveren deres er ei enslig dame som befinner seg litt, men bare litt, høyere oppe på den sosiale rangstigen. Hennes rolle er å stille leiligheten til rådighet som produksjonslokale, og å være forbindelses- ledd mellom skredderne og representanten for det vestlige motehuset som skredderne syr klær for. En virksomhet som må skje i det skjulte, for oppdager eieren av leiegården hva som foregår, er betyr det utkastelse.

I denne leiligheten bor også bokas fjerde hovedperson, studenten fra fjellandsbyen. Han er tilsynelatende litt bedre stilt enn de andre.

Romanen gir levende beskrivelser av et gjennomført korrupt samfunn, der alt har sin pris. Selv ikke det å sove i et portrom eller på gata under ei markise er gratis. Noen skal alltid ha betalt, og de som krever betaling, betaler seg fri videre oppover i systemet. Til og med de som er henvist til den forsmedelige tiggertilværelsen, betaler avgift av sin ervervelse til «Tiggermesteren» for å kunne drive sin geskjeft.

Balansekunst er en stor bok både i omfang og innhold. Men den er en dyster bok uten mye optimisme. Ikke minst derfor er det krevende og utfordrende å lese en historie som denne.

Kurt Ben Nilsen

Tor Espen Simonsen (redaktør), Anders Granås Kjøstvedt (redaktør), Katrine Randin (redaktør):
Høyrepopulisme i Vest-Europa
Unipub forlag, 2009

Høyrepopulistenes store valgfremganger i Vest-Europa de siste 20 årene er et tema som har inspirert mange til å studere fenomenet. Ett eksempel på dette er boka Høyrepopulisme i Vest-Europa med bidrag fra en gruppe masterstudenter i kretsen rundt historieprofessor Einhart Lorenz. Artiklene i boka er, med unntak av innledningen og Lorenz’ to bidrag, basert på masteroppgaver med denne tematikken som er skrevet de senere årene.

Bidragsyterne gir hver for seg en grundig innføring i den politiske historien til de høyrepopulistiske partier i Norge, Danmark, Sverige, Italia, Nederland, Belgia, Frankrike og Østerrike. De viser på en overbevisende måte hvordan den politiske kulturen i disse landene har gitt rom for enkle løsninger basert på en mer eller mindre rettferdiggjort politikerforakt og antiestablishment-holdninger, og de viser også hvordan høyrepopulismen har utviklet seg som en særegen retning i motsetning til både sosialliberalisme og sosialdemokrati slik disse retningene utviklet seg i tiårene etter annen verdenskrig.

Men der stopper det i all hovedsak også. Boka avsluttes riktignok av to kapitler, ett som omhandler henholdsvis Vlaams Belang og Front National sine ideologiske røtter og ett det EU-standpunktet til østerrikske FPÖ og tyske Die Republikaner settes under lupen, men utover dette fremstår boka som en håndfull uavhengige utviklingsprosesser. Oppløsningen av de samfunnssøylene det nederlandske samfunnet var basert på, og den danske grundtvigske bonderomantikken kan sikkert forklare mye av utviklingen der og da, men når man ser den samme typen utvikling i land etter land, skriker det hele etter felles momenter og et sammenlignende perspektiv. Riktignok innledes boka med en gjennomgang av sentrale momenter i hva høyrepopulismen er og utgjør på tvers av landegrensene, men heller ikke her gjøres det noe forsøk på å forklare hvorfor det nettopp er de siste 20–25 årene høyrepopulismen. Riktignok er det noen kortvarige unntak som Mogens Glistrups danske Fremskridtsparti i 1973 og Pierre Poujades franske UFF i 1956, har gått fra å være en marginal bevegelse på ytre høyre fløy til å bli partier med reell mulighet for å bli statsbærende i nærmeste fremtid, om de ikke allerede har vært det, som i Østerrike, og, selv om dette er land som ikke behandles i boka, også i Sveits og Portugal.

Det er riktignok momenter som går igjen i flere av bidragene. Terrorangrepene mot New York og Washington, senere også London og Madrid, trekkes frem som ett moment. Selv om dette kanskje kan ha vært en katalysator, forklarer ikke dette veksten disse partiene hadde gjennom hele 90-tallet. Det faktum at Spania, et av landene som faktisk har opplevd denne terrorismen, er et av de landene i Vest-Europa der høyre-populismen står svakest, rimer heller ikke godt med dette som en forklaringsmodell. Et annet moment er at det er en generell protest mot et establishment som blir mer og mer fjernt fra folk flest. Men dette er på ingen måte noe høyrepopulismen har hatt eller har monopol på, og når høyrepopulistene, som FrP i Norge, har vist seg å bli en del av det de opprinnelig protesterte mot – Carl I. Hagens ungdommelige forakt for yrkes-politikere er et ganske så ironisk eksempel her – så har heller ikke det gått utover oppslutningen.

Nå er det kanskje ikke historikerens oppgave å drøfte slike spørsmål, og som grunnlag for faktakunnskap er dette en nyttig bok. Og i rettferdighetens navn bør Anders Granås Kjøstvedts bidrag om Vlaams Belang og Front National trekkes frem som et eksempel på noe som absolutt bidrar til en bredere forståelse, blant annet gjennom fremstillingen av høyrepopulismen som en salongvariant av «en høyreekstrem grunntradisjon som til syvende og sist skriver seg fra en reaksjon mot ideene fra den franske revolusjon». Are Vogt Moums bidrag om FPÖ, Die Republikaner og EU kan også trekkes frem i denne sammenhengen, da den viser hvordan særlig FPÖ har snudd kappa etter vinden i dette spørsmålet – noe som også er relevant for Norge der store deler av FrPs velgermasse faktisk innbiller seg at partiets fremmedhat gjør det til et nei-parti, en vrangforestilling de gjør lite eller ingenting for å endre på.

De som står bak boka, skal ha skryt for å ha hevet dette til et mer teoretisk nivå også i Norge, men det gjenstår mye før dette er kunnskap som kan benyttes aktivt i politisk kamp mot den hurtige høyredreiningen vi opplever i Norge og resten av Vest-Europa i dag.

Mathias Bismo