I Mexico har det politiske alternativet, Den andre kampanjen, åpnet for allianser og solidaritet mellom to av verdenshistoriens mest marginaliserte grupper: kvinner som selger sex, og urfolkskvinner.

Susanne Normann er med i LAGs kvinneutvalg.

 

---

Siden 2005 har en sosial bevegelse, som kaller seg Den andre kampanjen, vært under utvikling i Mexico. Kampanjen begynte da EZLN i dokumentet Den sjette erklæring fra Lacandona-jungelen inviterte venstresidens undertrykte sektorer, de som «kjemper nedenfra» og «uten tro på politiske endringer gjennom valgsystemet», til å danne et politisk anti-kapitalistisk alternativ som skal konstrueres «nedenfra og til venstre».

I dag er flere hundretalls organisasjoner og kollektiver fra hele Mexico tilsluttet kampanjen. Deltakerne tilhører mange sosiale lag. De er lærere, bønder, urfolk, studenter, feminister, prostituerte, og arbeidere. Et av kampanjens mål var å la de undertrykte fra Mexicos perifere hjørner «møte hverandre, lytte til hverandre og bli kjent med hverandre».

Siden kampanjens start den 1. januar 2006, har EZLN arrangert en rekke internasjonale møter i zapatist-territorium sør i Mexico. Under møtene debatterer venstresidens intellektuelle; internasjonale personligheter som Immanuel Wallerstein, Arundhati Roy, Noam Chomsky, John Berger, Buenaventura de Sousa, Walter Mignolo og Naomi Klein med kommandantene fra EZLN, med brasilianske MST, og andre bonde- og urfolksbevegelser fra Latin-Amerika og verden, og ikke minst med kvinnebevegelsene. Debatten dreier seg om «nye måter å drive politikk på». Felles for de inviterte debattantene er at i deres forståelse av sosial endring ligger det en bekreftelse av innbyrdes forskjeller.

Revolusjonær kvinnelov

Toleransen for forskjeller som den andre kampanjen har trolig vært en nøkkel for alliansene mellom tidligere atskilte sektorer. Dette gjelder ikke minst kvinnebevegelsene. I Chiapas, etter EZLNs opprør i 1994, nærmet mange feminister seg zapatistkvinnene. De hadde et ønske om å bli kjent med zapatistene, deres kamp og den «Revolusjonære kvinneloven» som zapatistkvinnene kjempet gjennom i 1993. Noen år senere har flere av disse feministene vendt interessen for zapatistkvinnenes kamp om til kritikk mot mannsjåvinistiske trekk i zapatistenes rekker.

I et latinamerikansk perspektiv er ikke konflikten mellom feminister og urfolkskvinner ny. Møtene mellom de to gruppene har ofte tatt form av kollisjon og mistillit. Urfolkskvinner har beskyldt feministene for å pålegge dem tvangstrøyer, mens feministene på sin side kritiserer urfolkskvinnene for å velge kollektive verdier foran kvinnesak. Kampen for jord, eller for territorium, er et av de betente områdene. Mens mange feminister har kjempet for å endre lovgivningene for at urfolkskvinner skal få tilgang til jordtitler, har urfolkskvinner valgt å fremme kollektive krav for rett til territoriet; ikke som kvinner, men som medlemmer av sine urfolkslandsbyer.

Anti-hegemonisk feminisme

Sylvia Marcos er forfatter av boken Dialog og Forskjeller – feminismer utfordrer globaliseringen, og er en forkjemper for en antihegemonisk feministisk teori og praksis.

Hun er blant feministene som fortsatt er knyttet til zapatistkvinnene. Sylvia sier at zapatistkvinnenes kamp tvinger frem en reformulering av feminismen. Hun minner oss om bestemødrene i Lacandona-jungelen som i 2007 under det som ble kalt «Det første møtet mellom zapatistkvinnene og verdens kvinner», fortalte tilhørerne om tiden før og etter zapatismen. Avina og Eva er blant zapatistbevegelsens eldste kvinner, og beskrev hvordan de for knappe 16 år siden levde i servilitet på godsene i Chiapas. «Siden dukket EZLN opp», fortalte en av dem på urfolkspråket tseltal. «De kjempet og falt for jorda, og nå er vi fri».

«Når en teori vakler ved et vindpust av virkeligheten, så bør den omformuleres», sier Sylvia Marcos retorisk. Hun henviser til urfolkskvinnene i Guatemala, Mexico og Ecuador og sier: «Disse kvinnene har muligheten til å kreve sine rettigheter som kvinner. Men samtidig er de del av den samme virvelvinden som deres menn. De kan ikke foreslå ting uten dem. De er kvinner. Men de er også del av sine folk». Zapatistkvinnene har flere ganger uttalt at de ønsker å bevare de av de kollektivistiske og tradisjonelle verdiene som er positive for dem, men rive ned tradisjonene som er kvinnefiendtlige.

Prostituerte eller sexarbeidere?

Brigada Callejera, Gatebrigaden, er en av deltakerne i den andre kampanjen. Gatebrigaden har de siste 15 årene jobbet for å etablere et nasjonalt nettverk for sosialarbeid med transvestitter og prostituerte, eller sexarbeidere som kvinnene nå krever å bli anerkjent som. Nettverket inkluderer 29 grupper, NGO-er, kollektiver og kooperativer, og er spredt i 28 av landets delstater. «Vi ble til da vi i en gruppe av kollektiver ble bevisste om at det fantes mye vold i arbeidet med salg av sex. Kvinnene turte ikke å fortelle om problemene sine, fordi arbeidet deres blir rakket ned på», forteller Rosa Isela Madrid fra Gatebrigaden under Verdig Raseri-festivalen til EZLN i 2009. «I 1997 gjennomførte vi det første nasjonale treffet for kvinner som jobber i sexindustrien. Kvinnene diskuterte sine problemer, og viktigere: de kunne lete etter løsninger på problemene sine, uten behov for at andre personer eller myndighetene skal blandes inn», fortsetter hun.

Sexarbeiderne ønsker å overvinne offerstempelet, og vil bli behandlet som subjekter og anerkjent som arbeidere, i stedet for å bli stemplet som kvinner som har falt i «verdens eldste yrke» på grunn av fattigdom eller uvitenhet. Jairo Guarneros Sosa fra feministkollektivet Cihuatlahtolli forklarer: «Da vi begynte å jobbe med kvinnene, ble vi kritisert av dem som hittil hadde delt vår kamp for revolusjon og for rettferdighet. De sa til oss at å jobbe med prostituerte, som de nektet å kalle for sexarbeidere, var å styrke kapitalismen». Jairo fortsetter: «Vi måtte jobbe alene, helt til vi møtte Gatebrigaden. Da skjønte vi at vi ikke hadde tatt feil. Disse kvinnene blir utpresset, utnyttet, diskriminert og usynliggjort akkurat som arbeidere, bønder og urfolk blir det. Vi ser ikke på sexarbeiderne som ofre, men som compañeras, som vi skal kjempe sammen med, for å rive ned de elementene som tvinger kvinner til å jobbe med sex», oppklarer han.

Gatebrigaden har snudd på slagordet fra den mexicanske revolusjonen i 1910, «Jorda tilhører den som arbeider med den», som fortsatt er helt sentralt i mexicanske frigjøringskamper. For sexarbeiderne lyder slagordet «Hjørnet tilhører dem som jobber der, og ikke løver, horemammaer, NGOer eller funksjonærer med hallik-kall».

På gata i Mexico har Gatebrigaden lenge jobbet for å styrke kvinnenes rettigheter. Kvinnene har etablert kooperativer for å være mer selvforsynte. Noen av kooperativene driver hoteller for «ta kontrollen over egen arbeidsplass». Her kan kvinnene selv leie rom, og dermed øke sikkerheten i arbeidet sitt, og tjene ekstra penger som blir delt mellom de kooperativets assosierte medlemmer.

Kamp for helse

Transvestitten Krishna er en av deltakerne på Verdig Raseri-festivalen. Krishna fremhever helseklinikkene som noe av det viktigste Gatebrigaden har oppnådd, og forteller om to av klinikkene i Mexico City. Klinikkene er selvfinansierte og gratis for dem som oppsøker hjelp. På klinikkene kan sexarbeiderne ta frivillige og konfidensielle sykdomsprøver. Her slipper de unna fordommene som de ofte møter på offentlige klinikker. Helsearbeidet følges opp med utdanning i helsespørsmål, og et skoletilbud til de prostituerte selv og deres mindreårige barn. «Nettverket lærer opp helsepromotører, som jobber på gata og gir opplysning i helsespørsmål til kvinnene. Andre sexarbeidere får opplæring som menneskerettighetspromotører. Deres oppgave er å kjempe mot overgrep mot sexarbeiderne og deres rettigheter, og anmelde tilfeller av tvang eller prostitusjon av mindreårige», forteller Krishna. Mange av jentene som selger sex i sentrum av Mexico City, har ikke valgt det frivillig. Flertallet av dem kommer fra urfolksområder som er preget av ekstrem fattigdom. Barneprostitusjon er en voksende realitet.

Prosjektene som nettverket driver, finansieres ved salg av kondomer. Kondomene selges til differensierte priser, avhengig av kjøpers økonomiske kapasitet eller sosiale forpliktelse. I begynnelsen var det myndighetene som donerte 60 000 kondomer årlig til nettverket. «Men da vi begynte å anmelde korrupsjonssaker, sank donasjonen til 3600 stykker årlig», fortalte Elvira fra nettverket til Raul Zibechi i 2007. Det var sånn kvinnene fikk ideen om å begynne å distribuere kondomene selv. I dag selger de 3 millioner årlig. For kvinnene som ønsker alternativer til salg av sex, har nettverket promotert ulike produksjons prosjekter: håndarbeid, klesbutikker, og kondomerier.

De undertryktes røst

Gjennom EZLN og Den andre kampanjen har dermed to av den globale historiens mest marginaliserte grupper fått ansikt og røst. Urfolkskvinnene og sexarbeiderne har de siste årene samlet seg om et av hovedtemaene i begges kamp, nemlig retten til helse. Kvinners seksuelle og reproduktive helse har lenge vært et vanskelig tema i Chiapas. Urfolkskvinner har mistillit til statens helsetilbud, og denne har blitt forverret av tilfeller av sterilisering av urfolkskvinner ved de offentlige klinikkene, uten at kvinnene selv har blitt opplyst om det. Samtidig kommer enkelte av statens hjelpeprogrammer med krav om at kvinnene blir med på programmene for familieplanlegging. Politikken har mottatt kritikk for å være en del av delstatsmyndighetenes planer for å tiltrekke seg utenlandsk kapital ved å kunne vise til arbeid med FNs tusenårsmål. Subcomandante Marcos, militær leder i EZLN, har påpekt hvordan urfolks helse forvandles til en vare med markedsverdi, uten at de selv blir konsultert. Eller som en kvinne uttalte ovenfor Mercedes Olivera ved kvinnerettighetssenteret i Chiapas: «Jeg er en hore for staten. Jeg bytter min vagina mot penger til å kjøpe mat til mine barn».

Kontroll over egen kropp

Gatebrigaden har bistått urfolkskvinnene i zapatistområdene i å utvikle et helsesystem som fremmer seksuelle og reproduktive rettigheter. Basert på erfaringer fra et tre år langt samarbeid lanserte de læreboken Den andre kampanjen og Seksuell og Reproduktiv helse for Urfolks og Bønders motstand i Mexico. Boken har kapitler som handler om førstehjelp, tidlig oppdaging av cervix kreft, prevensjon og oppdagelse av seksuelt overførbare sykdommer som HIV.

Boka har som mål å gi kvinnene bestemmelsesretten over egen kropp, og motvirke tre tendenser i latinamerikansk historie. På den ene siden staten og familieplanleggingsprogrammene som bokens skribenter hevder at inneholder et element av «sosial kontroll ved å begrense antall fattige». På den andre siden står den katolske kirken og andre konservative grupper, som har forsøkt å nekte kvinner tilgang på prevensjonsmidler. «Til slutt må vi overvinne gamle holdinger som har dominert blant geriljaene i Latin- Amerika, om at mødrenes oppgave var å føde mange geriljakrigere», skriver Gatebrigaden i forordet.

Kan finanskrisa gi nye sjansar til å prøva sekstimarsdagen? Kva må i så fall til for at slike forsøk skal bli vellykka?
Kan sekstimarsdagen brukast til å dempa noko av skadeverknadene av den arbeidsløysa som følgjer av finanskrisa?

Ebba Wergeland er lege og spesialist i arbeidsmedisin.
Magnhild Folkvord er journalist i Klassekampen

Ideen om å dela på arbeid i krisetider er på ingen måte ny. På 1920- og 1930-talet vart krav om sekstimarsdag reist i fagrørsla. LO stod for full lønnskompensasjon, men somme stader oppmoda arbeidslause til at det ikkje skulle stillast krav om full lønnskompensasjon – ut frå ein tanke om at det ville gjera det lettare å få gjennomført arbeidsdelinga.

Aukande arbeidsløyse

Det er spådd ei arbeidsløyse i 2010 på 3,5 til 3,75 prosent. I oktober 2009 var den registrerte arbeidsløysa 3,2 prosent.

I desember 2009 var det registrert 20 000 fleire heilt arbeidslause hos NAV enn på same tid i 2008. I 2010 kan det i følgje spådommane bli 10–13 000 fleire heilt arbeidslause enn i 2009.

NAV opererer med tre kategoriar av arbeidslause: «heilt ledige», «delvis ledige» og «ordinære tiltaksdeltakarar». I desember 2009 var om lag 70 000 «heilt ledige» og vel 31 000 «delvis ledige», 11 000 fleire enn på same tid året før. («Delvis ledig» kan vera alt frå ein deltidsarbeidar som ønskjer meir arbeid, til ein som er «heilt ledig», men har registrert nokre timars arbeid på meldekortet til NAV for dei siste to vekene.) Vel 20 000 var «ordinære tiltaksdeltakarar», nesten 9000 fleire enn året før. Det er folk som går på kurs i NAV-regi eller som har ein jobb med ei eller anna form for lønnstilskott. Noko av dette kan føra vidare til ordinær jobb, men så lenge folk er «på tiltak» har dei ikkje ein ordinær jobb.

Legg vi saman desse tre gruppene, blir talet på arbeidslause i desember 2009 om lag 120 000 – vesentleg meir enn dei om lag 70 000 som var registrert som «heilt ledige». Og om dette talet aukar i same takt som talet på heilt arbeidslause, kan vi vera oppe i 140 000 i 2010.

Sprikande tendensar

Førebels har den internasjonale finanskrisa som vart synleg hausten 2008, hatt direkte konsekvensar for ein relativt liten del av arbeidsstyrken i Noreg, med bygg og anlegg og finans og eigedomsforvalting som dei viktigaste. Offentleg sektor, den største arbeidsplassen for kvinner, er mykje mindre konjunkturavhengig. Men for den som mistar jobben, er konsekvensane like alvorlege anten det er to eller ti eller tjue prosent som opplever det same.

Korleis arbeidsmarknaden kjem til å sjå ut i dei næraste åra er avhengig av mange sider ved utviklinga. På somme område kan det bli «overskott» av arbeidskraft, på andre område «underskott».

Internasjonal finanskrise påverkar etterspurnaden etter vissevarer, og kan raskt føra til nedtrapping i delar av norsk industri, oppseiingar og permitteringar. Produksjon av bildelar er eitt eksempel.

Redusert etterspurnad eller skjerpa internasjonal konkurranse kan føra til større vekt på automatisering og effektivisering, slik at det blir bruk for færre folk i produksjonen.

Konkurranseutsetjing av offentleg verksemd kan føra til meir utstøyting – eldre og ikkje hundre prosent friske arbeidstakarar blir utkonkurrerte.

Det at folk lever lenger, vil gjera at det trengst fleire folk i delar av offentleg sektor som driv tenesteyting til eldre. Dette vil krevja at arbeidskraft går frå privat til offentleg sektor eller import av arbeidskraft.

Klimakrisa må få følgjer for det overforbruket som pregar dei rikaste landa i verda, og produksjonen må leggjast om. Det kan vera rett å redusera noko produksjon, til dømes av bilar og fly, og auka anna produksjon, som til dømes sykkeldrosjar.

Frå krisetiltak til velferdsreform

Vårt utgangspunkt er ikkje at sekstimarsdagen i seg sjølv kan hindra kriser, men vi ønskjer å sjå om krisa kan gi eit ekstra pådriv til å gjera nye erfaringar med sekstimarsdagen. Motiveringa er at vi meiner seks timars normalarbeidsdag bør bli den neste store velferdsreforma, heilt i tråd med kva forbundsleiar Jan Davidsen i Fagforbundet har uttalt ved fleire høve (mellom anna i VG 29.6.2009).

For å styrkja det politiske kravet om seks timars normalarbeidsdag er det viktig å skaffa fram mest mogeleg erfaringsmateriale. Sekstimarsdag som kriseløysing kan gjera livet lettare for den som elles ville bli arbeidslaus. Og di fleire som får sjå at sekstimarsdag er mogeleg, di større trur vi sjansane er for at det blir reist som eit velferdskrav.

Vi vil sjå på tre døme der vi meiner mellombels innføring av sekstimarsdagen kunne ha gjort ein vesentleg skilnad.

Omstilling med utstøyting

I løpet av 90-talet og dei første åra etter 2000 førte omstilling og privatisering til at fleire tusen tidlegare statleg tilsette vart arbeidslause.

Fafo-forskarar har mellom anna sett på kva omstillingane i Posten, Statens vegvesen/ Mesta, Skatteetaten og politiet førte med seg av utstøyting frå arbeidslivet.

Det tidlegare Postverket gjennomførte den mest omfattande nedbemanninga – frå om lag 32 400 tilsette ved inngangen til 1990-åra til om lag 24 400 i konsernet Posten i 2004. Mesta gjennomførte ei omfattande nedbemanning i 2003. I Skatteetaten og politiet førte omstillingane ikkje til mykje nedbemanning.

Fafo-rapporten viser at tilsette i Posten hadde større risiko for å bli arbeidslause enn andre, og større risiko for å komma på attføring enn gjennomsnittet av arbeidstakarane. I Posten ser forskarane ein direkte samanheng mellom omstillingsprosessane og omfanget av uføretrygding, men også i Mesta er det mykje som tyder på ein slik samanheng.

I 2003 var det 33 prosent større sjanse for at ein posttilsett ville bli ufør enn ein tilsett med tilsvarande utdanning og arbeidsoppgåver elles i arbeidslivet.

I 2004 hadde nesten 1400 tidlegare tilsette i Posten rett til ventelønn. (Ventelønn er eit tryggingsnett for tenestemenn som blir oppsagde fordi arbeidet fell bort, som ved nedbemanning og omorganisering.) Kvinner og tilsette med låg utdanning vart hardast ramma av dei ulike formene for utstøyting.

Ikkje noko tyder på at helsetilstanden i Posten og Vegvesenet i utgangspunktet var dårlegare enn elles i arbeidslivet. Men når du held på å mista jobben, kan ein helsesvikt som tidlegare var til å leva og arbeida med, gjera deg arbeidsufør i høve til nye jobbar, slik at du ender på uføretrygd etter arbeidsløyse, sjukmeldingar og attføringsperiodar. Det går også fram av Fafo-rapporten at både tilsette og tillitsvalde oppfatta at produksjonspresset auka etter omstillingane. Dei som heldt fram i jobben kunne bli funksjonshemma i høve til strengare jobbkrav og havna på uføretrygd i neste runde.

Kva om Posten og/eller Vegvesenet/Mesta hadde nytta sjansen til å prøva sekstimarsdag? Det ville gitt jobb til ein heil del av dei som vart overtalige og seinare støytte ut av arbeidslivet. Sannsynlegvis kunne fleire stått lenger i arbeid, noko som i andre samanhengar blir sett på som ei høgverdig målsetting.

Ei innvending frå arbeidsgivarsida ville vera at sekstimarsdag ville kosta så mykje at det ville eta opp mykje av innsparingsgevinsten ved omstillinga. For private arbeidsgivarar er kostnader med uføretrygding og auka arbeidsløyse ikkje eit problem, dei må det offentlege bera. Desse tidlegare statlege verksemdene tenkjer som ein privat arbeidsgivar.

Kva om nokre av dei millionane som gjekk til ventelønn og utbetalingar til arbeidslause og uføretrygda, var brukt til å subsidiera ei utprøving av sekstimarsdagen?

Om dette vart gjort med grundige førebuingar i samarbeid med dei tilsette, ville det høgst sannsynleg gitt positive resultat: mindre utstøtying, fleire i arbeid, færre på trygd.

Noko av dette kunne ein måla i kroner, som lågare utbetalingar på trygdebudsjettet. I tillegg kjem den mindre målbare, men ikkje mindre viktige verdien i at folk får høve til å delta i arbeidslivet istadenfor å bli støytte ut.

Ikkje alle ville lika smitteeffekten. Hundrevis av menneske ville gå omkring og snakka til venner og kjente om kor fint det var med seks timars arbeidsdag, kor fint det var å ikkje vera utsliten når ein kom frå jobben, å ha tid til å vera meir i lag med barn, barnebarn og andre viktige personar, meir tid til å vera ute, til å trena, og kva dei no elles måtte ha lyst til å bruka meir fri tid til.

Frå industri til barnehage

Krisa kan føra til at tusenvis blir arbeidslause på same tid som det trengst nye tilsette i tusental i kommunane, særleg i barnehagar og i pleie- og omsorgssektoren.

Vi har høyrt at det er meiningslaust å snakka om sekstimarsdag, problemet er mangel på arbeidskraft. «Da må folk jobba meir, ikkje mindre!» Vi trur tvert om at sekstimarsdagen kan løysa noko av dette. Ser vi privat og offentleg sektor under eitt, er ikkje det største problemet mangel på arbeidskraft, men fordelinga av arbeidskrafta. Det er «overskott» av arbeidskraft somme stader og «underskott» andre stader.

Ein del av dei som blir arbeidslause i privat sektor, finn sjølve fram til ledige jobbar i offentleg sektor, slik som ein industriarbeidar Aftenposten fortalde om 4. januar i år. 33-åringen som akkurat hadde mista jobben på Follum bruk ved Hønefoss på grunn av oppseiingar, sa han godt kunne tenkja seg å arbeida i barnehage. Men slike eksempel er sjeldne.

Skal folk skifta beite, må ein ikkje gløyma at dei fleste vil ha bruk for å læra seg eit nytt fag. For somme kan det vera ei alvorleg hindring, for andre ein spennande sjanse til å prøva noko nytt. For det store fleirtalet er det rimeleg å tru at det trengst motivering på fleire vis. Der kan sekstimarsdagen vera ein nøkkel.

Dersom ein innfører seks timars normalarbeidsdag i dei delane av offentleg sektor som mest treng arbeidskraft, vil det for svært mange vera eit godt argument for å søkja seg akkurat dit.

Men kostnadene vil auka. Kommunane som treng meir arbeidskraft til eldreomsorg og barnehagar vil seia at dette har dei ikkje pengar til.

Statlege tilskott må til. Også her er det eit spørsmål om å sjå ting i samanheng. Det som etter bedriftsøkonomisk tenking blir for dyrt, kan bli lønnsamt i ein samfunnsøkonomisk samanheng.

For å få fart på slike tiltak, kan ein tenkja seg ein spesiell krise-pakke frå staten til dei kommunane som ønskjer å gå nye vegar: Eit tilskott må dekkja ein vesentleg del av kostnadene med å redusera arbeidsdagen. Vilkåret må vera at kommunen legg til rette for at folk som har blitt arbeidslause i andre sektorar, får høve til ny jobb. NAV har ordningar med både tilskott til opplæring (arbeidsmarknadsopplæring) og lønnstilskott der det trengst for å hjelpa til med å skaffa arbeidslause ny jobb. Slike ordningar kan både utvidast og gjerast meir skreddarsydde, dersom det politisk er ønskjeleg. Samansettinga av arbeidsmarknadsopplæringa varierer «ut i fra behov i arbeidsmarkedet », heiter det på NAV sine heimesider.

Er det politisk vilje til det, kan ein tenkja seg at det blir lyst ut nokre få slike krisepakkar, og dei fem eller ti kommunane som leverer dei beste søknadene, får vera med på eit nyskapande forsøk. Gode røynsler ein stad vil gi andre mot på det same.

Sekstimarsdag eller firedagarsveke?

Det siste eksemplet handlar om dei verksemdene som på grunn av krisa vel å redusera produksjonen i ein periode, til dømes ved å gå ned til fire dagars veke, eller ved å permittera ein del av arbeidsstokken.

Desse kriseløysingane kostar minst for arbeidsgivaren, men det kostar mykje for arbeidstakarane. Slik reglane for dagpengar er no, må arbeidstida vera redusert med minst 50 prosent for at du skal få dagpengar for dei dagane du ikkje er på jobb.

Men kva må til for at ein i staden skal nytta høvet til å prøva ut sekstimarsdagen? I arbeidstimar er det det same som fire dagars veke. Kven vel sekstimarsdag framfor firedagers veke? I hovudsak har permitteringar og oppseiingar som følgje av krisa til no komme på mannsdominerte arbeidsplassar der sekstimarsdagen tradisjonelt ikkje har stått øvst på ønskelista. Dersom arbeidstida først skal kuttast ned, er det i slike miljø tradisjon for å tenkja at lengre helg er eit gode. Det gjeld enno meir dersom arbeidstakarane har lange arbeidsreiser. Men det burde ikkje hindra at nokre kan ha ei anna fordeling av arbeidstimane.

Anten det er firedagarsveke eller sekstimarsdag, vil arbeidsgivar i utgangspunktet betala same timelønn som før.

Også her kan ein tenkja seg statlege krisepakkar som oppmodar til å gå nye vegar.

Fagorganiserte har ved fleire høve stilt krav om at dagpengereglane blir endra til slik det var tidlegare. Da vart det utbetalt dagpengar når arbeidstida var redusert med minst 20 prosent. Det vil opna for sekstimarsdag med delvis lønnskompensasjon. Er arbeidsgivar villig til å betala mellomlegget (den siste tredelen) mellom dagpenger og full lønn, blir det sekstimarsdag eller firedagarsveke med full lønnskompensasjon. Sekstimarsdag som alternativ til kortare veke vil uansett krevja ein aktiv innsats frå fagrørsla.

LO stadfesta på kongressen i 2009 målsettinga om å skaffa meir kunnskap om og erfaring med sekstimarsdagen, og har alt laga eit rettleiingshefte om forsøk med sekstimarsdag (Seks timars arbeidsdag 30 timars arbeidsveke. Ei rettleiing. Oslo 2009).

Kva med ei spesialgruppe frå LO (sentralt eller lokalt) som kan rykkja ut der det finst vilje til å prøva sekstimarsdagen? Spesialgruppa kan i første omgang bidra med innspel i ein diskusjon om dagleg arbeidstidsforkorting. Det er gjort gode erfaringar med sekstimarsdag også på mannsdominerte arbeidsplassar, noko mellom andre skiferarbeidarane hos Minera på Oppdal og Otta kan fortelja om.

Skal eit forsøk med sekstimarsdag lykkast, må det vera noko arbeidstakarane verkeleg har lyst til å prøva, iallfall for ein periode. Sekstimarsdagen som eit pålegg ovanfrå har langt mindre sjanse til å bli vellykka. Går ein først inn for å prøva, er det viktig å finna ut korleis arbeidstida skal plasserast i døgnet. Er det bra å starta tidleg? Er det nokon som treng eigne ordningar på grunn av levering og henting av barn i barnehage? Må det vera lik start og slutt for alle, eller er det rom for litt fleksibilitet?

Erfaringane må samlast – og nå ut til andre

Kven skal ta ansvar for ei systematisk registrering av erfaringane? Verksemdene kan gjera det sjølve eller få hjelp utanfrå, til dømes frå forskingsinstitusjonar. For fagrørsla må det vera viktig å vera med i utforminga av slike oppdrag.

Dess fleire vellykka forsøk, dess større smittefare. I Trondheim parkering vart eit vellykka forsøk med sekstimarsdag for parkeringsbetentane avslutta i 2008. Ordninga vart ikkje vidareført, sjølv om det ikkje hadde kosta arbeidsgivar ei krone ekstra. Dei tilsette var godt nøgde med sekstimarsdagen. Tilsette i andre delar av bedrifta, som også gjerne ville ha sekstimarsdag, hadde forståing for at det kunne ta tid før ein kunne gjennomføra ordninga for alle. Kanskje var det smittefaren som gjorde at korkje bedriftsleiinga eller styret for bedrifta gjekk inn for å vidareføra ordninga?

Kjelder:

 

Vi snakker om deltakende demokrati i Porto Alegre. Deltar de brede lag av folk, eller er det noen få?

Porto Alegre Er hovedstad og en kommune i distriktet Rio Grande do Sul, sør i Brasil. Siden 1989 har såkalt deltakende budsjettering vært en viktig del av måten kommunen drives på. Kort fortalt går det ut på at budsjettforslagene debatteres i plenum på åpne folkemøter, før de konkretiseres og sendes videre til et råd bestående av valgte delegater som representerer de forskjellige bydelene og nabolagene. Debattmøtene følger standardiserte regler, og beslutningene som tas på møtene går videre til Rådet for deltakende budsjettering som organiserer kravene og gir dem en endelig form.

Det er omtrent 15 000 personer i Porto Alegre som er som representanter for sine nabolag. Men det er viktig å huske at den reelle deltakelsen er mye bredere. Den er langt større enn bare den fysiske tilstedeværelsen på allmøter og delegatvalg. Hver og en av de 15 000 representerer sine nabolag og nærområder, og representerer sånn sett rundt 10 personer til som har deltatt i diskusjoner i tilknytning de deltakende strukturene. Når folk ser reelle muligheter for å påvirke og skape forandring, deltar de. De siste årene har Porto Alegre vært styrt av et høyreparti som har redusert midlene som er underlagt det deltakende demokratiet. Dette har ført til at færre prosjekter har blitt realisert, og færre personer deltar. Den reelle muligheten for forandring avgjør hvor bred deltakelsen blir. Jo mer makt, jo mer deltakelse.

Har bevegelsen for deltakende demokrati hatt noe å si for valgresultatene? Har Partido dos Trabalhadores (PT) styrket oppslutningen i sammenheng med fremgangen for det deltakende demokratiet i Porto Alegre?

PT hadde borgermesteren i Porto Alegre i 15 år på rad, og vant lokalvalgene med store marginer fram til de tapte i 2004. Jeg tror deltakende demokrati var en sterkt medvirkende årsak til framgangen for PT i lokalvalgene. I dag ser vi at andre partier tar over retorikken rundt deltakende demokrati, selv om de i praksis står for noe helt annet. De roser prosjekter med deltakende budsjettering fordi de vet at de er populære, ikke fordi de selv nødvendigvis er for. Valgnederlaget til PT i 2004 henger sammen med flere ting, men splittelser innad i partiet spilte en viktig rolle.

Men partiet greide heller ikke å utnytte energien og dynamikken som ble utløst fra grasrota gjennom prosessene med deltakende demokrati. PT greide ikke å utvikle seg i takt med dynamikken i disse prosessene, og etter 15 år på rad i posisjon i Porto Alegre har de etterhvert blitt veldig like de andre partiene. Samtidig gikk PT på nasjonalt nivå i Brasil også til høyre, noe som selvsagt påvirker PT lokalt. Men Porto Alegre-delen av PT tilhører fortsatt den radikale fløyen av PT i Brasil.

Hvem deltar egentlig? Vil ikke de samme folkene ende opp på toppen i en deltakende struktur som i de vanlige politiske partiene? Folk med ressurser med forbindelser i eliten?

Hvis vi fortsatt holder oss i Porto Alegre så viser det seg at det er de lavere inntektsgruppene som deltar mest aktivt i den deltakende budsjetteringen. Det er de fattige som har mest å vinne gjennom å delta siden det er de som er mest avhengige av offentlige velferdstiltak og boligprosjekter. Heller enn manglende deltakelse har det vært et problem at PT som var viktig i innføringen av deltakende demokrati, ikke har vært i stand til å fornye seg i takt med den økende deltakelsen fra folket i politiske beslutninger. Kanskje gjorde presset med å styre Porto Alegre at man ikke fikk tid eller kapasitet til å analysere og lære skikkelig fra de deltakende prosessene.

Det var interessant å høre at andelen kvinner som er delegater har økt, til de i dag er flertallet av delegatene.

Faktisk har kvinneandelen i selve deltakelsen alltid vært høy. Det som har skjedd i Porto Alegre, er at man i starten hadde et stort flertall av menn blant de valgte delegatene. Siden da har kvinneandelen økt hvert eneste år. I dag er majoriteten av de valgte delegatene kvinner. Jeg tror en mulig forklaring på dette, er at spørsmålene som tas opp gjennom deltakende budsjettering, først og fremst angår kvinner og deres hverdag. Mulighetene for barnepass, kvaliteten på skoler, ting som fins i nærmiljøet. Siden kvinnene ofte har ansvaret for husholdningen ser de veldig klart hva som er utfordringene i lokalsamfunnet, og hvordan man kan gjøre forandringer til det bedre. Mangel på velferdstilbud og utdanning fører til frustrasjon og sinne, men gir også motivasjon til å delta i beslutningsprosesser hvor det er snakk om reell makt til å forandre.

Er det spesielle vilkår og omstendigheter i Latin-Amerika som er gunstige for fremveksten av deltakende demokrati?

Det er vanskelig å trekke bastante konklusjoner på disse spørsmålene. Men i Latin- Amerika er det flere likheter mellom forskjellige forsøk med deltakende demokrati. I Brasil oppstod ideene om deltakende demokrati i bevegelsen som kjempet mot militærdiktaturet. Folk hadde en radikal oppfatning av demokrati, og så det som noe mer enn representativt demokrati. Paolo Freire er en av de som har bidratt med tanker rundt det å betrakte folket som aktivt handlende subjekter heller enn objekter som det handles på vegne av. Partiet PT var også en viktig del av dette, og langt mer radikale enn de sosialdemokratiske partiene i Europa. Tanker om deltakelse vokser altså fram fra en kontekst med diktatur og undertrykkelse.

Når folk ser muligheter for å påvirke beslutninger, kan de finne ut hvordan de kan gjøre en forskjell. Hvor mye makt man har og hvordan man skal bruke den, er grunnleggende spørsmål som folk må diskutere.

Kamp mot undertrykkelse ser ut til å ha vært en fellesnevner for mange av stedene hvor folk har skapt deltakende demokratiske strukturer. Betyr det at arbeiderklassen i Norge, som ikke nødvendigvis ser seg selv som undertrykte ikke er interesserte i deltakelse, at de ikke har noen vilje til makt?

Man trenger ikke se lenger enn til Fremskrittspartiets vekst i Norge for å skjønne at det eksisterer misnøye og frustrasjon blant arbeiderklassen i Norge. Å stemme fram FrP er åpenbart feilslått, men jeg tror høyrepopulismens fremvekst i Europa er et tegn på bred misnøye med elitismen og høyrepolitikken som føres av de europeiske sosialdemokratiske partiene.

Vil du si at deltakende demokrati er sosialistisk demokrati?

Det kan være en start, et frø for sosialistisk demokrati, men jeg tror ikke vi kan ha en modell. Vi trenger flere modeller. Deltakende demokrati i dag er først og fremst en måte å komme på offensiven ovenfor kapitalkrefter som ønsker privatisering av offentlig sektor. Deltakelse er ikke sosialistisk i seg selv, men kan lede i en sosialistisk retning. I tillegg trenger vi komplementerende prosjekter innenfor økonomi og produksjon. Dette er en stor utfordring for venstresida.

1. Tariffoppgjøret 2010 – Likelønnspott nå

I 2010 har vi en historisk mulighet til å få kvinnelønn som en like naturlig del av tariffopp¬gjøret som lavtlønn. Etter at likelønnskommisjonen foreslo en statlig likelønnspott på 3 milliarder har regjeringen nå lovt sitt bidrag dersom partene i tariffoppgjøret gjør sin del av jobben. Det ligger nå et stort ansvar på ledelsen i LO, Unio og YS. Vi mener prinsippene må være slik:

I privat sektor er det store problemet at de store kvinnegruppene er i yrker/bransjer med lav lønn og mye deltid. Mange års kamp for lavtlønte har ikke forandret dette. Tida er nå inne for individuell lavtlønnsgaranti på 90 % av industriarbeiderlønn.

Likelønnskampen handler også om reell likestilling av skift og turnus, samt å innføre lovfestet rett til heltidsstilling.

Regjeringen forsøker å underminere videreføringa av offentlig pensjon avtalt ved tariffoppgjøret 2010. For fagbevegelsen er det et ufravikelig prinsipp at avtaler bare kan fravikes ved enighet mellom partene, og kan ikke tolkes ensidig av den ene parten. Resultatet av oppgjøret 2009, mht. offentlig tjenestepensjon må være klart før oppgjøret 2010 starter.

2. Forsvar sykelønnsordning og uføretrygd

Det pågår et angrep både på sykelønnsordning og uføretrygd. I følge SSB er sykefraværet ikke høyere i dag enn for 30 år siden. Norge har forholdsvis få arbeids¬løse, flere eldre og flere kvinner i arbeid enn andre land. Dersom målet er å få flere funksjonshemmede, sosialklienter og uføretrygdede i arbeid vil sykefraværet med nødvendighet øke.

Alle tiltak som nå diskuteres, som økt egenandel for arbeidsgiverne, overprøving av legene, sjablongmessige sykemeldingsperioder vil presse flere arbeidstakere ut av arbeidsmarkedet. En innstramming av sykelønssordningen vil medføre økte utgifter til arbeidsløshet og sosialhjelp. De syke som ikke får sykepenger forsvinner ikke, de vil bare havne i en annen statistikk. Vi har råd til å finansiere sykelønn og uføretrygd i dag.

Vi deler statsministerens syn om at det er hverandres arbeid vi lever av nå og skal leve av i framtida. Skal vi lykkes med å få flere i arbeid så må det gjøres noe med selve de grunn-leggende trekk ved arbeidslivet. Tilrettelegging og medbestemmelse på arbeidsplassen vil gi lavere fravær. Effektivisering må vike for inkludering, grunnbemanning må økes, deltid erstattes med heltid, midlertidig ansettelse og bemanningsselskap erstattes med faste stillinger, utskilling og konkurranseutsetting stanses. Det enkelttiltak som kan gjøre mest for inkludering er en arbeidstidsreform på veien mot 6-timersdagen.

Istedenfor å gjøre noe med årsakene angripes den enkelte. Vi godtar ingen svekkelse av sykelønnsordningen, heller ikke tiltak som rammer arbeidsgiverne. Vi godtar ikke at uføre-pensjon erstattes med uførestønad, varig pensjon med midlertidighet, og pensjonistskatt med lønnstakerskatt. Vi godtar ikke at uførepensjonen rammes av levealdersjustering og mindre opptjening. Vi godtar ikke at uføretrygdede fratas kr. 20.000,- pr. barn i barnetillegg

3. Oppgjør med New Public Management

Skal velferdsstaten overleve er det helt nødvendig med et oppgjør med de ledelses-, styrings- og regnskapssystem som er blitt dominerende i offentlig sektor. Hensikten med offentlige tjenester er ikke å skape overskudd eller avkastning på innskutt kapital. Markedsbaserte prinsipper er derfor uegnet i offentlig forvaltning. Utskilling, privatisering, anbuds- og konkurranseutsetting og kommersialisering av offentlige tjenester, fører til mindre muligheter til demokratisk styring og kontroll over velferdstjenestene. «Bestiller – utførermodellen » må avvikles, enten det gjelder innen kollektivtransporten, jernbanen, pleie- og omsorgstjenester, barnevern eller sosiale tjenester. Sykehusene må tilbake til folkevalgt styring. Regnskapssystem der nybygg og rehabilitering skal betales ved kutt i drift må bort. Synet på oppvekst- og utdanningssektoren som virkemiddel for å styrke konkurranseevnen og å gi økt økonomisk vekst må snus. Oppvekst- og utdanningspolitikk må bygge på et helhetlig syn på menneske og samfunn. Barns beste må være styrende for organisering og tilbud innen barnevernet – ikke økonomien i stat og kommune.

All bruk av anbud i kollektivtrafikken må stanses. Staten må tilrettelegge for fylkeskommunal drift av all busstrafikk i egenregi.

All privatisering og utskilling i kommuner, fylker og stat må stanses. Privatiserte offentlige tjenester må rekommunaliseres.

4. Veto mot Postdirektiv og Vikarbyrådirektiv

Over hele Europa kjemper fagbevegelsen i motvind. En vind som er skapt av EUs frie arbeidsmarked, frie flyt av tjenester og fri etableringsrett. EF-domstolen har i 4 dommer brukt disse «friheter» til å sette rammer for fagbevegelsen som gjør det vanskelig å opprette og håndheve tariffavtaler, selve grunnlaget for fagbevegelsen. Fra 1. mai 2009 er det fritt fram for underbetaling i alle bransjer der tariffavtalene ikke er allmenngjort. Allmenngjøringsinstituttet er under sterkt press med et NHO som, oppmuntret av dommene, vil innføre lovbestemt minstelønn. ESA går til angrep på ILO 94, kravet om at det skal være tarifflønn ved alle offentlige oppdrag og anbud. Innføring av EUs postdirektiv betyr lavere lønn, dårligere arbeidsforhold og forverret tilbud i distriktene. Trondheimskonferansen støtter Norsk Arbeidsmandsforbund sitt krav om å allmenngjøre tariffavtalen i Renholdsbransjen.

Trondheimskonferansen krever:

Trondheimskonferansen beklager at regjeringen har valgt å innføre EUs tjenestedirektiv i Norge.

5. En industripolitikk for framtida.

Norsk industri har laveste CO2-utslipp i verdensmålestokk og leverer klimavennlige produkter som aluminium og silisium. Norsk industri har en høyteknologisk kompetanse nødvendig for en miljøvennlig framtid. Regjeringen må snarest bidra med midler til videre utvikling av denne kompetansen. Det må også gis midler til forskning og utvikling, slik at nye arbeidsplasser kan skapes i omstillingen til en grønn framtid.

Norsk industri leverer produkter som er helt nødvendige for omstilling til ei grønn framtid. En slik omstilling kan ikke gjennomføres med en næringsnøytral industripolitikk der det bare gis småpenger til de framtidsretta prosjektene. Det trengs en samlet kraftig satsing på sektorer der Norge har et naturlig fortrinn. Eksempler er solarenergi, vindmøller til havs og utnyttelse av de norske skogressursene som industrielt råstoff.

I mellomtida må vi ikke la industrien dø. Selv om regjeringen sier de har levert i industrikraftspørsmålet, har det så langt ikke skjedd noe. Dette har gjort det vanskeligere å komme gjennom finanskrisa. Store deler av industrien sliter. Det er stor fare for flere nedleggelser og utflagging. I en slik situasjon blir det helt feil av regjeringen å avblåse alle krisepakker og varsle innstramming. Krisa er slett ikke over. På kort sikt trenger Norge ei ny krisepakke for å holde på kompetanse og sysselsetting, framskynde offentlige anskaffelser og styrke kommuneøkonomien i 2010 og 2011. Vi trenger en langsiktig politisk styrt industripolitikk for ei grønn framtid med vilje til nasjonal satsing.

6. Ungdom og organisering

Et sterkt LO er det beste forsvaret mot en svekkelse av velferdsstaten og opparbeidede rettigheter. Skal LO bevare sin slagkraft og påvirkningskraft i fremtiden er vi avhengige av en fortsatt positiv medlemsvekst. For å få til det er det nødvendig med en stor satsning på rekruttering av ungdom, lærlinger og studenter. Å fagorganisere seg skal være det naturlige valget for unge arbeidstagere og folk under utdanning.

Vi oppfordrer samtlige av LOs forbund og LO Sentralt til å sette av midler til flere stillinger som skal ha som oppgave å organisere ungdom, lærlinger og studenter. Vi oppfordrer også om at man setter av midler til å starte opp igjen LOs sentrale ungdomskonferanse fra 2011. Det er viktig at unge tillitsvalgte har en konferanse hvor de kan møtes på tvers av forbund.

En mur av piggtråd og betong

Øst-Berlin august 1961. En soldat, bredbent og med høye lærstøvler. Hendene hviler på ryggen. Pistolhylsen buler frem på høyre side. Magen strutter under beltespennen, som har fått plass midtveis opp mot brystkassen. Et oppsperret blikk under en stiv soldatlue. Soldaten står foran en mur som er under bygging. Han uttrykker en blanding av olmhet og usikkerhet. Bak ham to andre soldater, oppe på muren som akkurat er påbegynt. Muren er på dette tidspunktet ikke høy. Hodene til enda en soldat og fire arbeidere stikker opp. Til høyre lener muren seg mot en annen mur. Det er gavlen på et hus. Huset har ennå store skader fra bombingen av Berlin i dagene da 2. verdenskrig endte.

Huset ser ut som en ruin. Det holder akkurat på å bli delt i to av muren som bygges. Huset er bebodd. Forskrekkede mennesker gløtter frem bak gardinene.

20 meter foran den bredbente soldaten står en kvinne og en mann. De er begge solbrente. Hun har fregner. Rundt dem flokker ti barn i alderen 10–15 år seg. Jeg er ett av disse barna. Jeg er 11 år. Alle har lysblå skjorter og blå skjerf knyttet om halsen, som speiderskjerf. Som mange andre små grupper står vi og ser på Muren, som reiser seg.

Muren i Berlin ble bygget i august 1961. Den var fra starten 45,1 km lang og besto av betong og elektriske gjerder. Den var 2,4 meter høy med piggtråd på toppen. Den delte Berlin, som lå 200 kilometer inne i DDR (Øst-Tyskland). Berlin var «mulighetens port» for østtyskere som ønsket å flykte til Vesten. I sommermånedene 1961 rømte ca 30 000 mennesker månedlig. Hver 7. østtysker emigrerte.

I Vest mente mange at dette var årsaken til at Muren ble etablert. Den offisielle forklaringen fra DDRs (Øst-Tysklands) myndigheter var at Muren representerte kampen mot fascismen og kapitalistisk innflytelse. Muren ble symbolet på en politisk oppdeling av Europa. Vest mot Øst. Kapitalisme mot sosialisme.

Sommeren 1961 var jeg på pionerleir i DDR (Øst-Tyskland). Pioneruniformen besto av lysblå skjorter og de blå skjerfene. Pionerene var barneorganisasjonen til den Moskva-tro kommunistbevegelsen. Den tilhørte de som støttet Øst og trodde på sosialismen. For oss barna ble det tegnet et bilde av Øst som bra og Vest som dårlig. I min dagbok skriver jeg 1. august 1961:

Noe blir ødelagt

Jeg trodde jeg var i et land som representerer glede, fred, frihet og internasjonalt vennskap. I en måned hadde vi sunget «Verdens ungdom fylker seg for varig fred». Plutselig rullet piggtråd i baller, store biler lastet med sementsekker, virvlende støv og rop fra aggressive soldater frem foran øynene mine.

Vantroen satte seg fast i kroppen.

Mange forferdelige skjebner flimret forbi i årene fra 1961 til 1989. Bilder av mennesker som bodde side om side i hus som var filtret sammen. De prøvde å rope til hverandre. Muren og truende soldater med geværløpet rettet mot dem, gjorde det vanskelig. Jeg ser et bildet av en eldre kvinne. Hun prøver å strekke armene mot den andre siden. Hennes bevegelse stoppes av et gjerde med sju lag piggtråd. Hun har en svart håndveske hengende over armen. Svarte hansker. Svart kåpe. A Berlin Lady. I A-moll.

Mot Muren

Sigurd Hoel skrev i 1930 skuespillet «Mot Muren». Her tematiserer han konfliktstoff fra sine unge år. I skuespillet tar han et oppgjør med Erling Falk, som etablerte bevegelsen Mot Dag i 1918. En bevegelse som hadde sterk tilknytning til Komintern, Moskva-kommunismens hovedorganisasjon. Komintern var en ideologisk og organisatorisk mur som hegnet om de som sverget til sosialismen og Øst. «Mot Muren» viser hvordan en rettferdig revolusjonsbevegelse kan stivne i et totalitært byråkrati.

Jeg tok aldri et slikt oppgjør med Muren.

Jeg ble voksen, fra 11 til 39 år, i den perioden Muren sto.

Jeg var et engasjert, tenkende menneske.

Mellom 160 og 1000 mennesker døde i fluktforsøk.

Jeg tok det ikke inn.

Jeg var lammet.

Muren rives

Fra november 1989 slo Muren i Berlin sprekker. «Murens fall» var på alles lepper. «Murens fall» er et begrep som viser til at grensene mellom DDR (Øst-Tyskland) og Vest-Tyskland, deriblant Berlinmuren, ble åpnet i slutten av 1989. Berlinmuren ble revet.

Begrepet brukes også om hele prosessen som førte til Tysklands gjenforening og det såkalte «Jernteppets» sammenbrudd. Begrepet «Jernteppet» ble brukt som en metafor på delingen mellom Øst og Vest, mellom den demokratiske verden og den såkalte kommunistiske eller sosialistiske. Det ble første gang brukt av Joseph Goebbels i en anti-sovjetisk tale mot slutten av 2. verdenskrig. Joseph Goebbels. Hitlers propagandaminister. Ghosty! Så ghosty at jeg nesten ikke tør å tenke tanken – tanken på at nazipropaganda kan ha levd videre i et ønske om å skape et klart fiendebilde, en oppsplitting mellom Øst og Vest, mellom kapitalismen og sosialismen. En oppsplitting som gjorde en mulig sameksistens, forening og dialog umulig.

Muren fikk stadig nye hull fra november 1989. Mange brukte hakke og spett. Bit for bit ble muren plukket ned. På et bilde ser Muren ut som munnen til et barn med tannfelling. En rekke med betong, overmalt med grafitti og så en betongplate som akkurat er brukket ned. Dette lager et hull. Foran hullet er glade mennesker. I hullet er fire soldater uten hodeplagg. Unge, forvirrete, uskyldige og trygge.

En stor glede

Hjertet dunket. Lammelsen ble borte. Jeg ønsket å være en del av dette. Derfor reiste jeg til Berlin i nyttårshelgen 1989–1990.

Berlin 30. desember 1989. Tusener av mennesker koker på begge sider av Muren i en forventningsfull glede over den foreningen som ligger i lufta. Fortsatt vokter soldater grenseovergangen ved Checkpoint Charlie. Den var forbeholdt ikke-tyskere og diplomater. Dagen var kommet for at også den skulle kunne krysses fritt.

Mange klatret opp på toppen av muren. Nærmere himmelen. Stjerneklart. En enorm glede ble uttrykt. Alle hjalp hverandre opp. Smilende, lykkelige soldater, som etter fire timer med livsbejaende manifestasjoner åpnet Checkpoint Charlie. Drømmen om blomster i geværmunningene var i ferd med å realiseres. Alle møttes på midten, i en kollektiv omfavnelse. På grensa mellom Øst og Vest, dagen før nyttårsaften 1990.

Midt i dette, befant jeg meg.

Feiringen denne dagen dreide seg ikke om at Vest hadde seiret over Øst, at kapitalismen hadde seiret over sosialismen. Det var folkets glede over gjenforeningen jeg var en del av. Kommunikasjonen foregikk ved hjelp av rytmer. Trommer, nøkkelknipper, klapping og rop. En stor, felles, pulserende kropp.

Min rytme ble skapt av et speil med «diamanter » og en blå kork fra en vannkaraffel. Jeg slo som i transe. Speilet ble knust.

Ikke alle var glade

Noen av de som sto på muren, ble aldri avbildet i VG. De holdt et banner mellom seg. Jeg tok bilder, som da de ble fremkalt, viste seg å være utydelige og dårlige, men leselige. På banneret sto det: «Deutschland: 1. Weltkrieg, 2. Weltkrieg, 3. Weltkrieg?»

Ordene var ekko av de ordene scenekunstneren brukte. Han var en venn av en tysk venn. Han bodde i Vest-Berlin, i en stor leilighet med gipsroser i taket. Han var venstreradikal og alternativt tenkende. Kunstneren og de med banneret på Muren var redd for at et samlet Tyskland igjen skulle forårsake en krig.

I Norge ble denne redselen uttrykt i SVs partiorgan. I en leder i Ny Tid nr. 2 1990, kalt «Etter gleden», skriver avisa at jubelen ville bli kort. Avisa hevdet at de ultrakonservative i DDR våknet til live». Kravet om en gjenforening ble beskrevet som den vesttyske kansleren Kohls våte drøm om et nytt Stor-Tyskland.

Hadde denne redselen noe for seg? Var de redde for at nazitiden skulle vende tilbake? Var det en krampaktig måte å forsvare sosialismen på, gjennom å spille på redselen for et spøkelse som alle fryktet; nazismen?

Spøkelser ser ut til å tåkelegge

Spøkelsene hindrer en i å se det som virkelig skjer. I frykt for spøkelsene kan grove brudd på menneskerettighetene forsvares. Kanskje murer bygges av frykt for spøkelser? Det gir meg assosiasjoner til Israels bruk av jødenes lidelser under 2. verdenskrig, som et argument for å forklare sitt ståsted og handlinger ovenfor det palestinske folket. I ly av Holocaust bukter en mur seg, langt inn på palestinsk område. Den er mellom 400 og 700 km lang, 16 ganger lengre enn Berlinmuren!

Banneret

Folk hadde festet. Jeg hadde hvilt ut etter opplevelsene ved Checkpoint Charlie dagen før. Et stort banner duvet, litt stivfrosset, over Brandenburger Tor. Det hadde gitt anslag til nyttårsfesten. «Öffne Grenzen – Öffne Hertzen – kaufen Mercedes Benz!» sto det på banneret. Det var ikke den visjonen jeg hadde danset for i gatene 30. desember 1989.

For meg signaliserte dette banneret at kapitalismen, representert av Mercedes Benz, hadde vunnet den endelige seieren. Banneret vaiet i glede over at det nå var fritt frem for friheten eller snarere de fire friheter som er nedfelt i Romatraktaten, og som gjenfinnes i EØS-avtalens artikkel 1 nr. 2. Fri flyt for varer, tjenester, personer og kapital. Fri flyt av kapital er et grunnelement i realiseringen av det indre marked. Private og selskaper skal fritt kunne investere, opprette konti mv. over landegrensene. Banneret var profesjonelt, og dominerte effektivt det visuelle bildet over Brandenburger Tor. Jeg har senere lurt på hvorfor jeg aldri så dette banneret avbildet i media. Kanskje gleden over friheten overdøvet den vulgære appellen som banneret sto for? Kapitalismens rovgriske jakt på profitt passet ikke inn i bildet.

Øst-Berlinerne får sølvpenger

Alle øst-tyskere som krysset grensen fra Øst til Vest, fikk noen Mark (datiden tyske penger) utdelt, slik at de kunne handle litt i det forgjettede land, Vesten.

2. januar 1990 skrev jeg i dagboka:

Hvordan opplevde de som hadde bodd i Øst, at de ikke eide noe? At alt de hadde hatt, var til salgs?

Audun Johannes Mørch presenterer Mikhail Bakhtins dialogismebegrep og tegner et relativt presist bilde av det som upåaktet skjedde.

Hva uttrykker ostalgien?

Filmen «Goodbye, Lenin» ble satt opp på kino tidlig 2003.

Året er 1989, og Berlinmuren står for fall. I Filmen «Goodbye Lenin» møter vi den tyske familien Kerner, med Daniel Brühl i hovedrollen som Alexander. Kort før muren faller, får fru Kerner et alvorlig hjerteslag. Hun faller i dyp koma, og sover seg gjennom kapitalismens triumf. Når hun så våkner opp igjen sommeren 1990, åtte måneder senere, har Øst-Berlin forandret seg dramatisk.

På en ironiserende måte blir det som er forsvunnet med Berlinmurens fall, presentert i filmen.

For første gang siden 1. nyttårsdag 1990 begynte jeg å forholde meg til dette fallet.

Fallet som visket visjonene om et alternativ til Vest og kapitalismen ut av alles sinn. Som visket ut alle spor av et forfeilet forsøk. Noe reiser seg, når noe annet faller. I filmen blir en gedigen Coca Cola-reklame reist, som det prangende, sprakende tegn på at Vestens verdien nå dominerer Berlin. Gjennom å iscenesette det som var, det som falt, sier filmen noe om hva dette var. I det grepet filmen bruker, får det som falt, noe gammelmodig og patetisk over seg. Men samtidig gir filmen rom til en kvinne (fru Kerner) som hadde en drøm, visjon eller illusjon, om noe annet enn kapitalismen.

I «Murens to sider» Aftenposten 9. mai 1992 bærer Kai Ove Evensen frem de samme ordene som fru Kerner uttrykker. Han har gitt mikrofonen til Angelika Leppin fra tidligere DDR:

I intervju med mennesker fra det tidligere Øst- Tyskland, har dette blitt gjentatt i 20 år.

Ostalgien bunner i en nostalgi, som er et begrep med gresk opphav. Ordet er satt sammen av nostos (hjem) og algos (smerte/ lengsel). Hjem og lengsel mot «Ost», dvs «Øst».

Ikke mange vil tilbake.

Men kanskje ostalgien er et forsøk på å trenge gjennom den monologiserte diskursen? Trenge gjennom nye murer som skygger for dialogen?

Den nye muren

I Europa heter den nye muren Schengen. Den første Schengenavtalen ble undertegnet 19. juni 1990 av 5 land. I dag omfatter den 26 land i Europa. Formålet med Schengen var å erstatte grensepostene og grensemukontrollene mellom landene med eksterne grensekontroller. 42 millioner mennesker er på flukt i verden. Inn til Europa møter de Schengen, den nye muren. Ikke stein, betong og piggtråd. Store militærkryssere, som er tung bevæpnet. Helikopter. Mengder med politi og soldater. Interneringsleirer. Den nye muren, ved alle innganger til Schengen. Den nye muren – Frontex. Opprettet etter rådsforordning (EF) nr. 2007/2004 av 26. oktober 2004 av et europeisk byrå for forvaltning av det operative samarbeidet ved de ytre grensene til medlemsstatene i Den europeiske union. Frontex. Beskytter frihet, demokrati og alt godt, mot en flodbølge av flyktninger. Hvert år dør tusener av flyktninger i forsøket på å nå Europa og resten av Vesten. Mange drukner før de når «fredens havn». Når vil kommende jubileum om nye murer som rives, bli feiret?

Gigantene kommer

I år er det 20 års-jubileum for Murens fall. Jubileet feires. Som en del av denne feiringen gjorde Theatre Spectacle fra Frankrike forestillingen The Giants arrive – A Fairy Tale for Berlin ved Brandenburger Tor. Historien som er rammen for iscenesettelsen, lyder:

Gigantdukkene i forestillingen er 15 meter høye. Seks ganger høyere enn Berlinmuren.

Drømmen våkner

To millioner mennesker feiret Murens fall sammen med Gigantdukkene til Theatre Spectacle.

80 millioner så iscenesettelsen på TV-skjermer. Det absolutte høydepunktet var da Den lille kjempen og hennes onkel, Den store kjempen, møttes foran Brandenburger Tor, leser jeg på nettsiden til Berlin Festspiele. Og videre:

Den store Berlin-reunionen er historie, men alle som opplevde dagene for 20 år siden, vil bære det drømmeliknende underet i sitt hjertet.

Jeg var ikke i Berlin da Theatre Spectacle iscenesatte denne magiske hendelsen i oktober 2009.

Men bare ved å lese om The Giants arrive – A Fairy Tale for Berlin ved Brandenburger Tor, bobler gleden frem i meg. Ja, jeg opplevde et under i overgangen fra 1989 til 1990. Siden da har jeg latt den opplevelsen drukne. Men Theatre Spectacle sin iscenesettelse er som et nytt eventyr eller en drøm. En drøm om at alt som ikke enda er formet av ord, alt som innbyggerne i Berlin (og andre steder) ikke har fått sagt hverandre, skal bringes til dem og oss.

Berit Rusten

Litteratur:

• Egen dagbok fra 1961
• Egen dagbok fra 1989–90
• Quiz-spørsmål om Berlinmuren fra Tysklands ambassade
• Theatre Spectacles hjemmeside
• Hanto Tarjei(2001) «Tyskland og Berlin under den kalde krigen», særoppgave
• Slevigen Henrik, temaoppgave, «Den kalde krigen»
• Dahl Martinsen Kåre, Institutt for Forsvarsstudier og Veiden Pål, Høgskolen i Oslo og Civita, (7/12 2007) «Da muren falt, ble SV og Ny Tid slått i svime» (basert på Ny Tid fra 1975–1989), kronikk, Ny Tid
• Brøymer Bjørn (12/8 2001) «Det begynte med vannkanoner …», Aftenposten
• Evensen Kai Ove (9/5 1992) «Murens to sider», Aftenposten
• Becker Wolfgang (2003), «Goodbye Lenin», en film
• Diverse bilder fra Muren, fra nettet
• Wikipedia, den frie encyklopedi
• Bjørneboe Therese (24/1 2006) «Palasset rives, tvilen består», Klassekampen
• Lear Amanda (1981) Incognito, «Berlin Lady»
• Ingdal Nora /Simonsen Anne Hege (2005) Mur-Delt landskap i Israel og Palestina, J.W. Cappelens Forlag a.s
• Aftenposten (24/8 1961)
• Hoel Sigurd (1930), skuespill Mot Muren
• Mørch Audun Johannes(2003) Mikhail Bahtin Latter og Dialog Utvalgte Skrifter, Cappelen akademiske forlag

Anne Grosvold:
Jens og Thorvald Stoltenberg
Samtaler
Aschehoug forlag, 2009

Norge har likt å framstille seg som en pådriver for en mer miljøvennlig politikk. Men statistikken viser at dersom alle på kloden skulle ha hatt samme forbruk og utslipp som oss, måtte menneskeheten hatt et par planeter til å rutte med.

Klimaforskerne tror nå at dersom det ikke gjøres noe dramatisk, vil vi kunne risikere en gjennomsnitlig temperaturøkning på fire grader i vårt århundre. «Fire graders økning i global gjennomsnittstemperatur vil være uforenlig med menneskesamfunn på jorden slik vi som lever nå kjenner dem», skriver professor Arne Johan Vetlesen i Aftenposten 30. november 2009.

Men har politikerne skjønt alvoret?

Rett før valget ga Aschehoug forlag ut boka Samtaler der Anne Grosvold fikk Thorvald og Jens Stoltenberg til å «formidle noen verdier og holdninger», som statsministeren sier i boka.

Det kan vanskelig sies at boka er god. Anne Grosvold har riktignok vært flink til å få far og sønn til å prate. Men det finnes jo ikke antydning til kritisk journalistikk. Det antydes noen motforestillinger her og der, men det mer bekrefter inntrykket av et valgkampskrift enn å svekke det.

Dermed vil jeg ikke ha sagt at boka er uviktig eller dårlig. Dersom man orker så store doser Stoltenberg, så får man her en del klare utsagn om hva han egentlig mener og tenker. Her er hans prinsippløse forsvar for monarkiet som statsform. Her er entusiastisk argumentasjon for høyt tempo i oljeutvinninga. Og her får vi ikke minst høyttenkninga hans om miljø. Den var den eneste grunnen til at jeg leste boka, og det var vel verdt det, sjøl om innholdet var dypt nedslående.

For vi får i kortform vite hva Jens Stoltenberg mener om klimaproblemet.

Hans budskap er at «..når det gjelder miljø, har vi løst de fleste av de problemene vi tidligere mente var nærmest uløselige. Så da må vi også kunne løse klimaproblemet.» (Her kommer Grosvolds kritiske stemme til så vidt, i det hun skyter inn: «En del miljøproblemer har vi riktignok eksportert. Vi hogger opp skipene våre i India …» Mer får ikke hun sagt, og noe svar får hun heller ikke.)

Og hvilke miljøproblemer er det statsministeren mener at vi har løst?

Sur nedbør: «… på 70-tallet var det store problemer i Europa med sur nedbør; det er så godt som løst». Det statsministeren glemmer å nevne er, at den industrien som produserte denne sure nedbøren, særlig i Mellom- og Øst-Europa nå er nedlagt, og produksjonen tatt over av Kina. Og der har de til gjengjeld gigantiske problemer med luftforurensing og sur nedbør. Skal det kalles en løsning, Stoltenberg?

Utslipp av gifter fra industrien. Stoltenberg nevner Frierfjorden, Sørfjorden og Iddefjorden. «I den grad det fortsatt er noen problemer der, er det ting som er igjen fra gamle dager». Men statsminsiter, den industrien som slapp ut giftene i disse fjordene, finnes jo ikke lenger. Hydros magnesiumfrabrikk på Herøya var verdens største punktkilde for utslipp av dioksiner. Den er nedlagt, og Hydro har flyttet sin produksjon til Kina, som nå (2007) står for 77 % av verdensproduksjonen. Smelteverket i Odda (Sørfjorden) er nedlagt, og det samme er Saugbruksfabrikken i Halden (Iddefjorden). For statsministeren ser det kanskje ut som om problemet er løst, fordi skitten ikke lenger slippes ut i våre fjorder. Men kan det kalles en løsning når skitten slippes ut i Kina i stedet? Kina har i dag 200 000 kvadratkilometer land som er sterkt forurenset av kvikksølv, kadmium, krom, bly, nikkel, thallium og andre tungmetaller. Det er et areal på nesten så stort som to tredeler av Norge. Og det er stort sett for oss i Vesten at de produserer.

De seinere åra har det dukket opp nye avfallsproblemer, som Vesten behendig eksporterer til den fattige delen av verden. De gjelder særlig de giftige stoffene som finnes i batterier, datautstyr, mobiltelefoner osv. De rike landa selger avfallet sitt til mellommenn, som selger det videre. Roberto Saviano har dokumentert hvordan den italienske gangsterorganisasjonen Camorraen har bygd opp en hel næringsvei basert på vanvittig behandling av giftig avfall. Hele daler i Sør-Italia fylles igjen med gift, og stoffene er så farlig at ingen voksne mennesker vil gjøre jobben. Den overlates til barn. Afrika er blitt dumpingplass for elektronisk avfall. Og på avfallshaugen går barn og andre fattige mennesker rundt og bruker de mest primitive metoder for å gjenvinne noen metaller som de kan selge for å tjene en skilling. Resultatet er at de får i seg store konsentrasjoner av livsfarlige stoffer. Løsning, Stoltenberg?

«Ozonhullet – det store problemet var ozonhullet! De gassene er så godt som borte», sier Jens Stoltenberg, nærmest nedlatende. Nåja. Det har skjedd en del positivt. Norge bruker ikke lenger disse gassene. Men det amerikanske NASA som har i oppgave å følge utviklinga av ozonhullet kontinuerlig, forteller en annen historie. På 1980-tallet var det største årlige ozonhullet i snitt på 13,5 millioner kvadratkilometer, på 90-tallet var snittet økt til 25 millioner kvadratkilometer og på 00-tallet til 26,3. De største ozonhullene ble registrert i 2000 og 2006, mens 2008 var nesten like ille. Dette rammer i første rekke land på den sørlige halvkula. Og problemet vil være med oss en generasjon eller to. Med all mulig respekt herr statsminister: Du prater tull.

Ut fra disse eksemplene, som alle viser seg å være grovt feilaktige, trekker Jens Stoltenberg følgende konklusjon: «Det er fortellingen om de fleste miljøproblemer. Da må det også være mulig å løse klimaproblemet. »

Jeg er dypt bekymret over at Norges statsminister demonstrerer et så lavt kunnskapsnivå om miljøproblemer i verden, og spesielt bekymret er jeg fordi Norge har et stort ansvar å gjøre noe grunnleggende med klimaproblemene. Vi har ikke klart å leve opp til de forpliktelsene vi tok på oss i Kyoto. Våre utslipp ligger minst 8 % over hva vi hadde lovt (i en altfor dårlig avtale). Det er bare ved å bruke de såkalte klimakvotene at regjeringa får det til å se ut som om Norge er et foregangsland.

Men ingen kan dokumentere at klimakvoter fører til reduserte utslipp av klimagasser. Miljøorganisasjonen «Friends of the Earth» har nylig utgitt en rapport der de stempler hele kvotesystemet som en farlig avsporing.

Men Norge er også en klimaversting fordi vi jo gjør kjempeprofitt på nettopp klimagasser. Oljefondet er jo bygd på ødeleggelse av klimaet. Dersom vi tar Norges eksport av olje og gass med i regnskapet, slipper Norge ut over seks ganger så mye klimagass per innbygger som USA, sier Bellona. Dette gir Norge et stort moralsk ansvar, og da er første skritt at landets ledelse må begynne å forstå hva slags problemer verden står overfor. Stoltenbergboka Samtaler tyder på at statsministeren har en tung voksenopplæringsjobb foran seg.

For statsministeren later det til at et miljøproblem ikke eksisterer dersom vi har overført det til andre. La kineserne gjør drittjobbene, la afrikanerne vasse i avfallet. Her fra Frogner ser alt rent og pent ut.

Og på klimaproblemet har han to sett med løsninger. Den ene løsninga praktiserer han allerede, og det er å trekke inn disse berømmelige kvotene, der Norge med noen enkle grep og til svært lave kostnader (0,7 milliarder kroner) kan trylle vekk hele vårt brudd på Kyotoavtalen med kjøp av kvoter som vi ikke kjenner virkningen av. Dette er egentlig samme løsning om igjen: La kineserne løse problemet.

Men han har en til, og det er den han kaller «månelanding», nemlig å pumpe CO2 tilbake igjen i olje- og gassfeltene. Nå har det riktignok ikke skjedd ennå i en målestokk å snakke om. Men det kan jo tenkes at man får det til, og at oljeselskapene vil finne det lønnsomt. Men er det en løsning? Hva om reservoarene begynner å lekke? Hva om et jordskjelv fører til at mange års CO2-deponi plutselig kommer tilbake i atmosfæren? Som løsning betraktet minner dette mistenkelig om å feie problemet under teppet.

For det er en ting Stoltenberg aldri snakker om, og aldri vil snakke om, og det er å gjøre noe med sjølve problemet, nemlig at den vestlige verden lever over evne. Stoltenberg vil ikke gripe ondet ved rota, han vil bare gjemme det bort, eksportere det til noen andre eller pumpe det ned i bakken. Han gjør sitt ytterste for at norsk petroøkonomi skal kunne fortsette akkurat som før, og at Norge på den måten kan være med blant dem som forsyner seg aller grovest av verdenskaka, samtidig som han og regjeringa kjøper seg goodwill gjennom kvoter, uhjelp og vakre talemåter.

Pål Steigan

 

Lene E. Westerås og Jens Harald Eilertsen (red.):
Med håpet som våpen
Margbok, 2009

Utgangspunktet for boka var Palestinakomiteen i Tromsø sin solidaritetsutstilling i 2008 som var en fortelling om palestinernes historie i 60 år som flyktninger og okkuperte. 90 solidaritetsarbeidere fra Tromsø har siden 1978 og fram til i dag gjort en innsats i Palestina, Libanon og Egypt. Boka feirer således Palestinakomiteens 40 årige innsats for palestinerne.

En delegasjon på fem personer med blant annet redaktørene, reiste rundt på Vestbredden og Palestina og i palestinske flyktningeleire i Libanon for å observere hvilken situasjon palestinerne lever under, og for å høre deres historier direkte. Boka har mange fortellinger, satt sammen av opplevelser og historier fortalt både av palestinere, norske solidaritetsarbeidere og av deltakerne i delegasjonen, historier som spenner over et tidsrom på 40 år.

Boka innledes av et kapittel skrevet av Peder Martin Lysestøl og et av Jens Harald Eilertsen, to kapitler som gir et innblikk i den sammensatte historien og årsakene til den over 60 år gamle konflikten. Kartene foran i boka fra Palestina fra 1948 og fram til i dag, gir et oversiktlig bilde av hvordan grensene har endret seg på grunn av Israels okkupasjon, og seinere bygging av settlements på okkupert jord og en 720 km lang mur som etterlater palestinerne med et oppdelt landområde der de er innestengt, under israelsk kontroll, og med få muligheter til å bevege seg fritt.

Det som gjør mest inntrykk på meg av historier som beskriver tida med borgerkrig i Libanon, er Olfat Mahmoud sine opplevelser som sykepleier ved Akka sykehus under massakren i 1982 i flyktningeleirene Sabra og Shatila. Hennes fortellinger om virkningen på folks og særlig barns psykiske tilstand etter opplevelser i gjentatte kriger gjør et sterkt inntrykk. Hun poengterer hvor viktig solidaritetsarbeidernes nærvær under kriser har vært. Hun beskriver også hvordan situasjonen i Palestina påvirker palestinerne i Libanon, det er håpet om å komme tilbake sitt hjemland, til Palestina, som holder liv i de palestinske flyktningene. Slik uttrykker hun det: «Håpet er frosset – håpet er der, men det er frosset i tid».

Olfat er et symbol på alle de sterke palestinske kvinnene som trass i alle påkjenninger og brutale krigsopplevelser, i dag arbeider gjennom forskjellige organisasjoner for å gjøre tilværelsen for den oppvoksende slekt bedre. Et sitat fra den libanesiske poeten Gibran er betegnende for deres situasjon:

Mange av fortellingene tar for seg forholdene for de palestinske flyktningene i Libanon. Ikke bare under borgerkrigen og leirkrigene, men også i seinere tid. Det store flertall av flyktningene bor i flyktningeleire fortsatt, de fleste svært tettbodd med få muligheter for privatliv. Økonomiske, psykososiale og helseproblemer er økende. Det er få muligheter for palestinerne å få jobb ettersom Libanon bare åpner et begrenset antall jobber for palestinerne. Flyktningene er avhengig av FNs hjelpeorganisasjon UNWRA, for skolegang og en del grunnleggende helsestell. Palestinerne har opprettet sine egne samfunn innenfor leirgrensene med butikker, verksteder, barnehager, bibliotek, skoler og andre tiltak for foreldreløse barn, sykehus og klinikker drevet av Palestinsk Røde Halvmåne er noen som er nevnt. Oppe i dette konglomeratet har de norske solidaritetsarbeiderne funnet sin plass, knyttet vennskapsbånd og brakt fortellingene videre til den norske befolkning.

Den siste tredjedelen av boka er viet Palestina med Vestbredden og Gaza. Kapittelet «Grenser» fortalt av Lene E. Westerås gir en sterkt beskrivelse av hvordan det er å komme over grensen fra nabolandene eller fra flyplassen med sterk israelsk kontroll. Opplevelsene ved passering av «checkpointene» inne på Vestbredden er sterke for nordmenn som lever i et fritt land. Mon tro om disse beretningene får nordmenn som ikke har opplevd det på egen kropp, til å forstå hva det vil si for palestinerne å leve daglig med slike sperringer? Ofte blir palestinerne trakassert av soldater når de er på vei til jobb, skole, sykehus; når de skal besøke slektninger eller helligdommene i Jerusalem. De bruker to timer til jobben, en strekning som kunne tatt 20 minutter? De kan ikke reise fritt til andre land.

Det er mange sterke historier av norske helsearbeidere som i kapittelet «Brev hjem» fra norske sykepleieres arbeid i Nablus under den første intifadaen som startet i 1987. Fortellingen til ambulansesjåførene i Ramallah viser også hvor vanskelig arbeidsforhold det er for helsepersonell, og uttrykker deres angst for å miste livet i jobben. Deres klager til myndighetene om angrep på ambulanser blir ikke tatt hensyn til. Syke mennesker må stå i køer for å slippe gjennom sperringene, og på ett år måtte 40 kvinner føde i privatbiler på checkpoint.

Noen kapitler er viet Gaza og konfliktene der, velkjent for norske lesere som følger med på nyheter. Nytt er fortellingen om bloggene som fungerte som en møteplass, en synliggjøring av hverandre og hverdagslivet.

Boka inneholder også et kapittel, «Beit Arabiya», av Jens Harald Eilertsen som omhandler det positive fredsarbeidet mellom palestinere og jøder, og oppbygging av et fredssenter. Gjennom en samtale med en jøde, får vi kjennskap til en israelsk organisasjon, ICAHD, som arbeider mot riving av palestinske hus i samarbeid med PLDC (Palestinian Land Defense Committee). Palestinerne får sjelden tillatelse til å bygge nye hus eller på eksisterende hus, og for å få tillatelse kreves en prosess som kan ta mange år. Dersom de allikevel bygger, blir husene revet av israelske myndigheter. I sterk kontrast kommer fortellingene om nye settlements som bygges på okkupert land, og eksisterende settlements som bygges ut med stadig flere hus «… Freden kan aldri bygges på urettferdighet, det er sakens kjerne», skriver forfatteren.

Det er også nevnt en annen israelsk organisasjon, New Profile, som arbeider mot husødeleggelser og for å støtte israelsk ungdom som ikke vil inn i militæret. Boka har dessverre ikke flere beretninger om fredssamarbeid mellom palestinere og jøder. Det hadde vært en styrke for boka om det hadde blitt omtalt i dette kapittelet, en synliggjøring av at det finnes jøder som også er med på å holde oppe håpet om et bedre liv for palestinerne. Fredsaktivistenes stemme i dag er svak, det israelske statsapparatet dominerer inntrykkene våre.

Grete Thunold

 

Malalai Joya:
Kvinne blant krigsherrer. Afghanistans modigste stemme
Spartacus forlag, 2009.

Forfatteren signerte boka i februar i år, og går rett på sak i innledningen: «Kaste blår i verdens øyne». På seks sider beskriver Malalai Joya tilstanden i «tragedielandet» Afghanistan. Hun sier at det afghanske folket nok en gang er sveket av dem som hevder å ville hjelpe dem. Folket er fanget mellom to fiender: «Taliban på den ene siden og amerikanerne, NATO-styrkene og deres venner krigsherrene på den andre». Joya håper at boka og hennes historie vil inspirere leseren til å arbeide for fred, rettferdighet og demokrati. Ingen vil etter denne innledningen være i tvil om hennes ståsted fordi de påfølgende 14 kapitlene kronologisk følger hennes eget liv satt i sammenheng med utviklingen i hjemlandet i de 30 årene hun har levd.

Sovjet invaderte Afghanistan da Joya var spedbarn, og i likhet med hennes jevnaldrende, har hun alltid opplevd «blodsutgytelser, flukt og okkupasjon». Malalai er nest eldst av ti søsken, med en far som var mye borte fordi han var politisk aktiv. Familien ble flyktninger i Iran da Malalai var 4 år, og i Quetta i Pakistan fire år senere. Der begynte hun på internatskole. Bare 14 år gammel begynte hun å undervise voksne analfabetkvinner for en frivillig organisasjon. Da hun var 19, ville Joya tilbake til hjemlandet sitt for å drive undergrunnsarbeid under Talibans styre for den samme organisasjonen. Familien ble med tilbake til Afghanistan. Hun underviste jenter i hemmelige hjemmeskoler, startet et barnehjem og en gratis klinikk, og fortsatte dette arbeidet også etter at Taliban ble styrtet. Hennes engasjement mot urettferdighet og etter hvert sterke omdømme blant vanlige folk i hjemprovinsen Farah, førte til at hun ble oppfordret til å være kandidat til storforsamlingen (Loya Jirga) i Kabul, og ble valgt. Bokas tittel Kvinne blant krigsherrer refererer til perioden senere da Malalai Joya var valgt inn som det yngste medlemmet i den afghanske nasjonalforsamlingen. Hun ble ekskludert derfra etter å ha anklaget andre medlemmer for å være krigsforbrytere, og sammenliknet forsamlingen med en dyrehage. I de tre årene som har gått etter dette skjedde, har Joya blitt kjent verden rundt, men må leve i dekning i sitt eget land under skjult identitet.

Boka gir innføring i historiske og politiske epoker i Afghanistan, krydret med enkelthistorier, opplevelser og møte med mennesker som presenteres og settes i en kontekst. Noen avsnitt er nesten poetiske, og hun deler sine tanker. For eksempel da hun av sikkerhetsgrunner måtte ta fly fra Kabul og hjem:

Hele veien merkes den harmdirrende indignasjonen Malalai Joya føler over at afghanerne nå skal styres av en gjeng krigsforbrytere. Hun bruker karakteristikker, som «marionetter», «krigsherrer» og «kriminelle» om mange av landets politikere. Hun er dypt skuffet over Vestens dobbeltmoral når de sier de bringer fred og demokrati, men kommer med korrupsjon, vold og tortur. NATOs militæraksjoner er som drivstoff for Taliban og annen opposisjon. Om Karzai skriver hun:

Joya framstiller seg kompromissløs når det gjelder sannhet, demokratiske verdier og kvinners likestilling. Man kan få inntrykk av at forfatteren så på navnet sitt som en forutanelse, eller forpliktelse til å gjøre noe for folket sitt, som en arv fra Malalai fra Maiwand, en sagnomsust frihetskjemper fra uavhengighetskampen mot det britiske imperiet.

I boka forteller hun om sine forbilder, eksempelvis Meena, grunnlegger av den afghanske kvinneorganisasjonen RAWA, som Malalai møtte en gang i barneskolen. Meena ble drept, offer i sin kamp for kvinners rettigheter. Sin egen far setter hun meget høyt, han har vært en støtte for hennes rett til å ta egne valg. I flere situasjoner oppfordret han henne til å følge sin trang til å ta ansvar til tross for risiko og belastning for familien forøvrig. Da Joya som barn i flyktningeleiren fulgte med på nyhetene, ble hun imponert over palestinske barn som ytte motstand mot Israels aggresjon. Da hun spurte faren hvorfor de ikke var fra Palestina, der selv barna er så tapre, hadde han oppfordret henne til å «bli en palestiner for sitt eget land». Opplevelser i flyktningeleiren, ikke minst kvinnenes situasjon, opprørte henne og manet henne til å bidra til forandring. Hun satte seg inn i persisk poesi, delte dikt av Brecht med sine elever, og leste biografier om kjente personer. At Nelson Mandela levde så lenge i fengsel uten å la seg kue i kampen mot apartheid, har inspirert henne til aldri å gi opp.

Joya er opptatt av å samle folk og mobilisere felles krefter i kampen for demokrati. Hun ønsker ikke å oppgi sin etniske tilhørighet fordi hun betrakter seg som «afghaner », og ikke ønsker å «spille opp til dem som vil benytte religiøse og stammemessige forskjeller til å splitte oss. Et splittet land er lettere å beherske for utenforstående, og det er noe jeg har kjempet imot gjennom hele mitt liv». Det virker som om Malalai Joya er ukuelig, men boka gir også innblikk i svake øyeblikk, og redselen hun har overkommet fra hun var undergrunnslærer i frykt for taliban, til hun med hamrende hjerte konfronterte de eldre mennene i nasjonalforsamlingen.

Som kvinne i et mannsdominert samfunn, viser Joya mange eksempler på de vanskelige forholdene kvinner lever under. Heller ikke på dette feltet ser hun gevinst av Vestens militære innsats: «Ikke nok med at kvinnene fortsatt blir nektet sine rettigheter i Afghanistan, men som en grusom ironi er kvinnesaken blitt brukt til å rettferdiggjøre og videreføre den brutale okkupasjonen av landet mitt». Joya bruker kapittelet «En fugl med én vinge» på å beskrive kvinnenes stilling og presiserer at samfunnet ikke kan bevege seg framover uten kvinnenes fulle delaktighet.

Denne boka har mange fasetter, og kan leses med flere innfallsvinkler – blant annet som portrett av et engasjert menneske, et blikk inn i en historisk og politisk prosess, eller som et kampskrift eller appell. Malalai Joyas siste kapittel er nemlig en oppfordring til leseren om personlig engasjement – uansett hvor leseren befinner seg – til å bidra til å «bryte den taushetspropagandaen som gjennomføres av de største mediene i dag», og å hjelpe Afghanistan. Hun kommer med mange forslag til hvordan dette kan gjøres. Om seg selv sier hun:

Det er vanskelig å vurdere boka uten å vurdere Malalai Joya. Hun står klippefast på sine prinsipper. Spørsmålet man ikke kommer unna, er hvor realistisk det er å oppnå en positiv forandring i Afghanistan hvis ingen er villig til å inngå kompromisser. Med tanke på den hjemlige debatten om Norges styrkebidrag til Afghanistan og fordeling av oppgaver mellom militæret og bistandsaktører og lokale myndigheter, kan mange ha nytte av å få med seg Joyas perspektiver. Det som kan sees som en svakhet ved boka, er terpende bruk av slagordmessige karakteristikker. Spartacus forlag burde ha nedlagt mer arbeid i språkvasken og unngått formuleringer som ser ut som de er oversatt av et dataprogram.

Malalai Joyas Kvinne blant krigsherrer en viktig, engasjerende og lesverdig bok – en selvbiografi om en bemerkelsesverdig kvinne vi neppe har hørt det siste fra.

Merete Taksdal

 

Dilek Baladiz:
I hederns skugga. De unga männens perspektiv
Gothia Förlag,
Stockholm, 2009

Dette er en interessant og tankevekkende liten bok. Den består i alt vesentlig av intervjuer med unge menn som har sine røtter i samfunn med hedersnormer, eller æresbegreper. De er mellom 15 og 23 år, og kommer fra land som Finland, Iran, Bosnia, Uganda, Irak, Tyrkia og Afghanistan. Forfatteren, Dilek Baladiz har sine røtter i Tyrkia. Hun er sosionom, og fikk idéen til boka gjennom et samarbeide med skoler om spørsmål som æresrelatert undertrykkelse, makt, likestilling, kjønnsroller og rasisme. Til bakgrunnen hører også de mye omtalte æresdrapene på unge kvinner, som skjedde i Sverige for en del år tilbake. Etter intervjuene følger hennes oppsummerende tanker og kommentarer.

Boka gir et klart inntrykk av at disse unge mennene lever under trykk, på et vis under dobbelt trykk. Presset fra familien og gruppen er sterkt, for å opprettholde tradisjoner og æresbegreper, samtidig som de kan kollidere med det svenske samfunnets normer, uten dermed å ha sagt at det ikke finnes paralleller i det svenske samfunnet når det gjelder kontrollen av, og synet på kvinner. Presset går gjennom flere ledd. Liberale foreldre er i sin tur redd for ryktet, for mulig fordømmelse fra gruppen, de andre fra samme kultur. De eldste guttene kan vel sies å være mest reflektert i synet på kvinner, og tar klarere avstand fra vold mot kvinner, og fysisk avstraffelse av søstre, men hos alle går det igjen en sterk trang til beskyttelse og kontroll av søstre. Synet på jenters seksualitet varierer en del. Horestemplet kan sitte løst, hun skal helst være «ren» før ekteskapet. Men en av de eldste sier, på den andre siden, at han synes jenter selv skal kunne bestemme hvem, og hvor mange de har sex med. Og mange mener at jentene selv skal kunne bestemme hvem de vil gifte seg med.

En spesiell historie bør nevnes, en 18-åring som er homoseksuell. Det aksepteres absolutt ikke, og han må leve et hemmelig liv, livredd for at familien skal få vite noe. Straffen vil høyst sannsynlig være at han blir frosset ut og utestengt fra familien. Det er svært vanskelig for ham å snakke om det i intervjuet.

Nå skal det også nevnes at skam og ære slett ikke bare knytter seg til forholdet mellom menn og kvinner, og hva kvinnene blir utsatt for. Det betyr å bringe skam over familien å gjøre noe kriminelt, eller på en eller annen måte å ha oppført seg dårlig, eller respektløst. Selv om de framhever det sterke presset fra familien, skinner kjærligheten til den, og respekten, klart gjennom. En annen side er at konflikter skal løses innen familien, en blanding av tradisjon og uttrykt mistillit til politi, sosialkontorer og annen øvrighet. De mener rett og slett at problemene deres bare ville bli verre om de søkte hjelp utenfra, eller ovenfra. Den skepsisen kan nok i noen grad også handle om at de fleste av dem også har blitt utsatt for forskjellige grader av rasisme.

I sluttkommentarene berører hun en del temaer, blant annet familie- og gruppenormene, kjønn og likestilling, tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, vold, mistilliten til politi og myndigheter. Et sentralt poeng som det er vel verdt å ta med seg, dreier seg om å unngå stigmatisering og fordømmelse på grunnlag av etnisk tilhørighet, religion, eller kjønn. Forfatteren viser at det er forskjeller de unge mennene i mellom. Hun påpeker motsetninger i deres uttalelser, forskjeller blant de som kan bekjenne seg til samme religion, forskjeller innenfor samme land og etniske bakgrunn, og forskjeller mellom by og land. Hun spør, i utgangspunktet, med tanke på at de unge mennene er morgendagens ektemenn og fedre, om de er undertrykkere eller ofre. Ja, hun formidler at de er begge deler. Boken er et slags forskningsprosjekt, men ikke minst et bidrag til diskusjon, først og fremst myntet på arbeid med ungdom, i skolen og andre steder. Hun har, for eksempel laget spørsmål og arbeidsoppgaver. Hennes tanke er at samtaler og diskusjon, åpenhet, er avgjørende for å kunne fremme økt forståelse og likestilling.

Birger Thurn-Paulsen

 

Cory Doctorow:
Veslebror ser deg
Samlaget, 2009

For drøyt seksti år sia ga George Orwell ut boka 1984, en dyster framtidsroman om et totalitært samfunn praktisk talt uten individuelle rettigheter, hvor alle blir overvåket døgnet rundt. I staten Oceania er det ett sentralisert system, styrt av diktatoren «Storebror», som står for overvåkinga. Storebror følger med på hva du gjør heile tida, også inne på soverommet, og denne totale overvåkinga er et perfekt verktøy for å kontrollere og undertrykke borgerne i den totalitære staten.

I Cory Doctorows Veslebror ser deg finnes det ingen diktator og myndighetene har ikke installert mikrofoner og kameraer på alle soverom – jobben til Storebror er overtatt av mange «veslebrødre», offentlige og private, som alle følger eller overvåker deg på et begrensa område. Det virker i utgangspunktet ikke fullt så skummelt som Orwells «Big Brother», men det viser seg å være deprimerende lett for representanter for myndighetene å få kontroll over alle veslebrødrene når terrorspøkelset viser seg.

Veslebror ser deg handler om 17 år gamle Marcus som bor i San Fransisco. Sammen med tre venner skulker han skolen en dag, og er tilfeldigvis utafor skolens område og kontroll da et større terrorangrep finner sted. I kaoset som oppstår i etterkant, blir de fire plukka opp og internert av Trygghetsdepartementet («Department of Homeland Security») som prøver å få dem til å tilstå at de har samarbeida med terroristene. Marcus og to av vennene hans blir sluppet fri etter noen dager, men med en advarsel om at de vil bli bura inn på ny viss de forteller noen at de har vært arrestert og forhørt. Kanskje vil de forsvinne heilt. Sjøl ikke foreldrene sine kan de fortelle det til, Trygghetsdepartementet får nemlig med seg alt de gjør. Alt de gjør.

Og Trygghetsdepartementet følger opp trusselen. Marcus og vennene er allerede vant med å bli overvåka på skolen. Skolens datamaskiner er strengt kontrollert, overvåkingsutstyr med ganglagsgjenkjenning overvåker alle ganger og korridorer, og skolebibliotekbøkene er utstyrt med databrikker som til enhver tid forteller hvor boka befinner seg, og dessuten varsler viss boka tas med utafor skolens område i skoletida. Det skal ikke være lett å skulke.

Men etter terrorangrepet brer overvåkinga om seg. Det innføres obligatoriske elektroniske billetter i kollektivtrafikken, som logger reisevanene til folk slik at de kan analyseres og Trygghetsdepartementet varsles viss noen tar en busstur som ikke faller inn i deres vanlige reisemønster. På internett overvåkes både trafikkmønsteret ditt og hva du sier og ser på eller laster ned. Biler flest er allerede utstyrt med elektroniske autopass for bomringen, og de samme passene gjør det enkelt for Trygghetsdepartementet å følge med på kjøremønstret til folk. Og det er like lett for departementet å få oversikt over hva borgerne bruker kredittkortene sine til.

Mange, inkludert Marcus’ far, synes det er heilt på sin plass at myndighetene overvåker alt de gjør. De har jo ikke gjort noe galt, så da gjør det ingenting om de blir overvåka. Og at overvåkingsregimet, som i utgangspunktet er meint å bekjempe terror, innen kort tid også tas i bruk for å knipe små og store alminnelige kriminelle, er jo bare bra, meiner mange. I alle fall i starten. Men jo breiere overvåkinga blir, jo oftere skjer det at totalt uskyldige mennesker blir plukka opp av Trygghetsdepartementet for lange forhør. Du skal nemlig ikke oppføre deg så veldig annerledes enn «normalt» før du blir flagga som en potensiell terrorist.

Men Marcus bestemmer seg ganske tidlig for å stikke kjepper i hjulene på departementet der han kan. Han nekter å akseptere begrensningene de vil legge på hans og andres frihet til å reise og ytre seg fritt. Marcus starter opp et trådløst nettverk myndighetene ikke kan overvåke og er snart den uoffisielle lederen for en undergrunnsbevegelse som slår tilbake, et ungdomsopprør. Etter hvert som motstanden begynner å bli merkbar og irriterende for Trygghetsdepartementet, begynner det å bli utrygt å være Marcus, eller «M1k3y», som han kaller seg på nettverket Xnet.

Resten av handlinga får du lese deg til sjøl, tida vil være vel anvendt, på tross av noen mindre svakheter ved boka.

Språket virker vagt ubehjelpelig, men jeg har ikke lest den engelske originalboka ennå, så jeg veit ikke om det er i oversettelsen eller originalen det ligger. Noen underlig direkte oversettelser her og der kan tyde på at det er i oversettelsen det ligger – hvorfor oversette «hide and seek» med «gøyme-ogleite » når man har ordet «gøymeleik» på nynorsk? Og «kle deg for å imponere» er slett ingen god oversettelse av det engelske uttrykket «dress to impress».

Det kan være at språket er meint å reflektere hovedpersonens alder, heile boka er nemlig fortalt i førsteperson, men Marcus framstår som en uvanlig reflektert og oppegående tenåring ellers. Det samme gjelder kjæresten han får seg etter hvert. Men verken språket eller de noen litt vel direkte oversettelsene er ille nok til at det burde være avskrekkende. Det er også et par eksempler i boka på veldig fine løsninger på ord og uttrykk som er vanskelig å oversette fra engelsk til norsk.

Orwells 1984 var science fiction, om enn tydelig inspirert av Sovjetunionen og nasjonalsosialistiske Tyskland. Men Doctorows Veslebror ser deg ligger ukomfortabelt tett opp til virkeligheten. Praktisk talt all teknologien som omtales i boka, finnes og brukes i dag, og argumentasjonen for overvåking og kontroll ligner argumenterer vi ofte hører for EUs datalagringsdirektiv eller overvåkingskameraer på alle hjørner.

Og det er ikke bare myndighetene som vil passe på oss. Hvor mange som leser dette bruker aldri søketjenesten Google? Som følger med på hvert eneste søk du gjør. De fleste av oss bruker betalingskort, mange har elektronisk månedskort, og vel de fleste som kjører bil har etter hvert skaffa seg autopass for bomring. Det er som regel strengt begrensa hva de har lov til å gjøre med informasjonen de samler inn om deg og dine bevegelser, men det er for eksempel lett for en utru tjener å selge informasjon om brukere til en konkurrent. Og skjer det et terrorangrep på norsk jord, trur du ikke sikkerhetstjenesten gjerne vil ha tak i så mye informasjon de bare kan få tak i?

Veslebror ser deg tar opp viktige og høyst aktuelle spørsmål. Alle som bryr seg om eget og andres personvern og rettssikkerhet bør lese denne. Hvor mye frihet er vi villige til å gi slipp på for å føle oss trygge?

Marit Halse

P.S: Cory Doctorow gir ut bøkene sine med en lisens som tillater fri deling og kopiering. Du kan laste ned den engelske originalen her: craphound.com/littlebrother/download/ Den norske utgaven av denne boka er utgitt av Samlaget, som etter en del fram og tilbake og negative tilbakemeldinger da boka blei gitt ut i fjor høst, endelig la ut heile boka fritt til nedlasting. Det ser ut som om de har fjerna den fra nettsidene sine igjen, for viss du vil ha den norske oversettelsen gratis, må du ironisk nok sende e-post til Samlaget fra: veslebrorserdeg.com.

Aravind Adiga:
The White Tiger
Atlantic Books, 2008

Det mest sjeldne dyret i den indiske jungelen, det som bare dukker opp en gang per generasjon, er den hvite tigeren. En tilsvarende sjeldenhet er at en av landets utallige fattige skaffer seg rikdom og status.

Balram Halwrai blir sammenligna med en hvit tiger, da han i skolealder skiller seg ut fra resten av klassen som verken kan lese eller skrive. Seinere skal han vise seg kallenavnet verdig da han går fra å være en dårlig behandla rikmannssjåfør, til å bli en veletablert gründer i Bangalore. Vi får Balrams historie fortalt via sju brev, som han i løpet av noen netter skriver til den kinesiske statsministeren Wen Jiabao.

Aravind Adiga gav ut sin første roman, The White Tiger, i 2008 og mottok strålende kritikk. Adiga bruker boka til å fortelle om dagens India. Og Balram skriver sine brev til Jiabao fordi han ønsker å vise statsministeren det sanne India anno 2008.

Balram er i breva veldig tydelig på at de indiske politikerne, som skal ta i mot Jiabao, vil pynte på sannheten, slik at han får et feil bilde av landet. Derfor skriver Balram ned sin fortelling, ettersom den tydelig viser situasjonen i India og det store gapet mellom fattige og rike.

Balram blir ansatt som sjåfør hos en landeier som går under kallenavnet Storken. Det kommer kjapt fram at tittelen sjåfør innebærer mye mer enn kjøring. Han blir mer eller mindre en undertrykt og dårlig behandla, dog betalt, slave. Er Storken misfornøyd med ham, blir han slått og ydmyket. Dette er derimot ingen uvanlig behandling av sjåfører og tjenere i India. Innimellom kan man feilaktig undre på om handlinga ikke egenlig foregår på 50-, 60-tallet, eller tidligere. Tjenerfolket har null rettigheter.

Seinere blir Balram mer eller mindre fast sjåfør for Storkens yngste sønn, Ashok og hans kone Pinky. Ashok virker mer rettferdig, og mindre grisk og brutal enn sin far, men Balram forstår at også han har sine brølere. Og det er som Ashoks sjåfør at Balram i sitt stille sin begynner å gjøre opprør mot situasjonen. Siden Ashok gir ham større frihet får Balram anledning til å utforske sine omgivelser og sin egen natur. Han finner ut at, dersom han skal komme ut av urettferdigheten han har vasset i hele livet, han må gå langt. Over lik om nødvendig.

Balrams brev skildrer overgangen fra fattig landsbyboer til rik gründer på en glimrende måte. Flere år formulert over sju brev kunne fort blitt uinteressant, men Adiga veit å holde på spenninga han skaper mellom skildringene. Vi får servert skildringer av miljøet og omgivelsene i de indiske landsbyene og storbyene. Møter med viktige embetsmenn. Elskere fra fortiden. Intriger og desperasjon. Disse beskrivelsene utgjør en stor og viktig del av boka; spenningskurvene dukker relativt sjeldent opp, men skildringene er såpass velformulert at det alltid er spenning. Et annet moment som må nevnes, er Balram Halwrai og hans personlighet.

Fortellinga er skrevet i en skarp tone. Balram viser at han er respektfull og ydmyk, men svinger mellom humoristiske og overraskende formuleringer, til preg av sinne, hevnlyst og iskald ironi. Adiga har skapt en høyst levende, og troverdig hovedperson, og at han brukes relativt lang tid på å skildre Balrams forandring styrker det hele. Vi veit hele tiden at Balram kommer til å gjøre en form for opprør, boktittelen i seg selv sier sitt, men den gradvise oppbygginga mot det tidspunktet øker vår forståelse for det han gjør.

The White Tiger er en drivende og spennende fortelling som gir et troverdig bilde av miljø og mennesker. Kontrastene mellom fattige og rike, slummen og de moderne storbyene. India i dag. Et India de færreste kjenner til og et land av en helt annen verden enn hva vi er vandt med her i Vesten.

Uansett hva man mener om India eller boka, er det liten tvil om at landet rommer store urettferdigheter. For å bruke en setning Balram benytter seg av flere ganger i løpet av handlinga: What a fucking joke!

Jonas A. Larsen

 

Magnus E. Marsdal:
Sykelønn ABC
Fakta og argumenter om arbeidsliv og helse
Manifest, 2010

Manifest er ute med en «pamflett» som griper inn i den pågående og heite debatten om sykelønnsordninga. Som den tidligere «AFP på 1–2–3» bidrar den med fakta og argumenter som både tillitsvalgte og andre nå trenger og kan bruke opp mot den ideologiske offensiven fra arbeidslinjas ulike støttespillere.

Boka starter med å drøfte påstanden om at sykefraværet i Norge ved utgangen av 2009 har økt dramatisk. Som ventet kommer den ganske godt ut av dette. Det brukes statistiske data, som viser at fraværet faktisk har vært høyere flere ganger tidligere i perioden siden 2001. Dessuten har Norge en av de høyeste sysselsettingene i verden, med svært mange eldre og de fleste kvinnene i arbeid. Det betyr at en større andel av befolkningen bidrar til fellesskapet med sin arbeidsinnsats enn andre land som noen gjerne vil sammenligne oss med, men samtidig at sykefraværet nødvendigvis må være høyere også da.

Her ligger også noe av den innebygde umuligheten i IA-avtalen: Virksomheten skal legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan stå i arbeid samt å sette i verk tiltak for å beholde de eldste arbeidstakerne lenger, samtidig som sykefraværet skal minke med 20%. Samtidig som det ikke ligger noe reelt press på arbeidsgiverne om å legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan fortsette i jobben sin helt eller delvis, er riset bak speilet for fagbevegelsen at sykelønnsordninga kan stå i fare hvis ikke sykefraværet går ned de foreskrevne prosent. Dette dilemmaet kommer godt fram. Dette er også grunnen til at deler av fagbevegelsen mangler begeistring over IA-avtalen slik den er i dag.

Påstandene om sviktende og synkende arbeidsmoral i det norske arbeidslivet blir behandlet i det neste kapitlet. Boka viser tydelig at høyresida er på tynn is med påstander om at økt sykefravær er et uttrykk for at folk (les arbeidsfolk, ikke politikerne eller makteliten) mangler arbeidsmoral sammenlignet med tidligere. Slike påstander mangler belegg i fakta. Et av de gode kortene her er at kortidsfraværet ikke har øket til tross for at IA-avtalene gir anledning til flere og lengre egenmeldinger. Undersøkelser fra 2005 tyder dessuten på at lite har skjedd med folks holdning til arbeidet siden 1989, og at det faktisk er de yngste som har høyest arbeidsmotivasjon.

Hvis det ikke er slik at vi er mer syke eller latere enn før, hvor finner vi da årsaken til at langstidssykefraværet utgjør det vesentligste av fraværet og at tallet på uførepensjonister har økt siden 80-tallet? Kan det ha sammenheng med de endringene som har skjedd i arbeidslivet, når det nedbemannes, når offentlig virksomhet konkurranseutsettes, og når pleie- og omsorgssektoren lider av kronisk underbemanning? Boka viser til at i Statistisk Sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 2006 oppga 39 % av de spurte at sykefraværet deres helt eller delvis skyldtes jobben. I uførestatistikken (NAV) utgjør muskel- og skjelettsykdom og psykiske lidelser 65 % av alle tilfellene. Det er altså mye som tyder på at det er hold i påstanden om at arbeidslivet er blitt brutalisert.

Bokas gjennomgangsperson, Gørill, sier dette om situasjonen på sykehjemmet: «Hvis en er borte blir det gjerne ikke leid inn vikar, og da øker belastningen på de som er på jobb.» – «Det gjør at mange gjør sitt ytterste for å komme på jobb, også når de har syke barn eller kanskje selv burde holdt seg hjemme». Det er snakk om «sykenærvær» heller enn sykefravær, der man presser seg på jobb for å unngå ekstra belastninger på kollegaer, og av hensyn til de man har omsorg for. Undersøkelser viser at ansatte med sykenærvær har høyere risiko enn andre for å bli langtidssykemeldt og senere uføretrygdet.

Boka drøfter videre ulike tiltak for å få ned sykelønnskostnadene som har vært debattert den siste tida, slik som økt andel over på arbeidsgiverne, standardisert sykemelding i tråd med den svenske modellen og innføring av karensdager eller kutt i sykelønna. Alle vil til slutt ramme de som blir syke, og er derfor helt uakseptable.

Sluttkapitlet drøfter ulike politisk virkemidler som kan brukes hvis man skal lage en strategi for et mer inkluderende arbeidsliv. Det nevnes forsiktig noen eksempler på virksomheter som har tatt de ansatte med på å tilrettelegge arbeidet og arbeidsdagen slik at de ansatte påføres mindre slitasje. Da har også sykefraværet gått dramatisk ned, ett eksempel er Rica Hell Hotell som gikk fra 13% fravær ned til et svært lavt nivå for bransjen. Hva som er årsaken til nedgangen i sykefraværet i de enkelte tilfellene kan ikke påvises. Denne edrueligheten i forhold til de gode eksemplene liker jeg.

Boka er lettlest, og går direkte og ideologisk til verks når høyresida sine moralske argumenter i forhold til sykefraværet plukkes fra hverandre. Verktøyet som brukes er målbare fakta, noe høyresida mangler bak sine påstander.

Jeg synes ikke at bruken av eksemplet Gørill fungerer like godt som eksemplene gjorde i «AFP på 1–2–3». Det har kanskje sammenheng med at eksemplet ikke er like nødvendig for forståelsen av innholdet, som eksemplene var i «AFP på 1–2–3», hvor folkeopplysning om vanskelige skillelinjer mellom gammel og ny ordning var en av hovedhensiktene. Men det er likevel riktig og nødvendig å gi stemme og ansikt til de som vil rammes hardest av kutt i sykelønna.

Av Kari Celius

Jon Rognlien og Nikolai Brandal:
Den store ml-boka Norsk maoisme sett nedenfra
Kagge forlag, 2009

 

Det skal innrømmes at det er med en viss motvilje vi skriver denne omtalen. Ikke først og fremst fordi vi har hatt, og fremdeles har, tilknytning til bevegelsen og perioden som omtales. Heller ikke fordi vi har hatt skiftende syn i den interne debatten og ofte selv vært i opposisjon. Det vanskelige er forfatternes utgangspunkt og posisjon i forhold til sitt eget prosjekt.

På omslagets bakside står overskriften: «Ingen var enige om at det hadde vært en fin tur». Dermed slår forfatterne an tonen, og resten av boka går – stort sett – i samme melodi. På mange måter er dette utsagnet bokas underliggende motto. Unntaket framkommer når mottoet faktisk blir motsagt av intervjuobjektene. Noe av det mest påfallende i alle disse fortellingene er nemlig mangfoldet og engasjementet i de retrospektive betraktningene.

Boka er strukturert i en slags temakapitler. Disse er ikke lagt opp kronologisk, men tar for seg forskjellige emner knytta til, tja, forfatternes assosiasjoner? Overskriftene er slik: «De riktige tankene», «Sjølproletariatets diktatur», «Væpna til hva?» også videre.

Noen kapitler er leseverdige som frittstående innlegg. «Maoismens steder» tar blant annet for seg maoismens mange utrykk i andre land, særlig de europeiske retningene. Her blir det tydelig hvilken innflytelse Mao og Kina hadde på den europeiske venstresida ved overgangen mellom 60- og 70-tall. Det overlates mer til leseren og selv reflektere over hvordan den norske bevegelsen skilte seg kvalitativt fra andre «maoister». Tendenser som førte ut i rein terrorisme eller bygerlija-teorier fikk aldri fotfeste i det norske miljøet. Gjennom intervjuene blir vi kjent med enkeltmennesker som har deltatt i «rørsla» i kortere eller lengre perioder. Dette er faktisk spennende lesning. Der kommer også de etter hvert voksne barna til de gamle raddisene til orde. Det er tankevekkende å lese hvordan barna minnes oppveksten med foreldre som var politiske aktivister, om sommerleire, den politiske vennekretsen, de teoretiske diskusjonene, og ikke minst oppdragelsen. Men noen av intervjuene skjemmes av at spørsmålene som stilles er svært ledende. Noen steder blir det pinlig når intervjueren liksom løper av sted med sin konspirasjonsfølelse. Når en kommer til slutten av boka, sier forfatterne (side 302): «En forsker kan ikke tvinge sine kilder i kne.» Sant nok, men har disse forskerne lest sin egen tekst?

Det harseleres ganske friskt over de samme tingene vi gamle m-l-ere selv har moret oss over i årevis, som de mest absurde utslagene av praksisen med dekknavn, den «arbeideristiske» kulturforståelsen som tillot marsjer og folkemusikk men ikke rock og pop, og mer av sånne lattervekkende historier. Dette kan vi allerede ut og inn, men det tåler godt repetisjon. Til glede for nye lesere, som det heter.

Boka tematiserer hemmeligholdet, den underdanige disiplinen, styringen ovenfra og den autoritære organisasjonen. Her er ledelsens forhold til Albania, Kina og Pol Pot i Kambodsja, litteratur og musikk, sommerleir og dekknavn, «blinde snuoperasjoner » blant områdene som behandles. Boka begynner og slutter med forfatternes betraktninger over hvordan boka kan eller bør leses. Teksten utrykker langt på vei sympati for mange av dem som slutta seg til m-l. Forfatterne ber oss raust om å huske at m-l-erne var mennesker.

Men denne rausheten gjelder ikke de som satt i ledelsen i det som kalles «kvalitetstiden », det første tiåret etter at SUF brøt med moderpartiet SF. Sympatien motsies av en repeterende og forstyrrende tendens til å latterliggjøre og demonisere, særlig går det hardt ut over folk som Pål Steigan, Jorun Gulbrandsen og – tro det eller ei – Dag Solstad. Noen ganger er det vanskelig å forstå hvilken relevans kommentarene har. Som her, i en hale til et sitat av Pål Steigan fra hans bok Den himmelske freds plass fra 1980, hvor Steigan beskriver klassesammensetningen på Bryn i Oslo. Først Steigan:

«I 1970 gjorde jeg en undersøkelse som viste at det var større arbeiderandel i villa-bebyggelsen på Hellerud enn det var i blokkene på Tveita. … Det er altså ingen frase når jeg sier at Bryn og Hellerud var arbeiderbydeler. Det er en strengt nøktern sosiologisk beskrivelse».

Forfatternes kommentar:

«… Ikke noe gæernt i å være lokalpatriot, heller ikke om man skal være arbeidernes fortropp og delta i verdensrevolusjonen. Da Steigan foretok denne undersøkelsen, må han ha vært 21–22 år gammel. Det kunne vært interessant å vite hva slags metodologi han benyttet for å komme fram til en slik «strengt nøktern sosiologisk analyse».

Ingen grunn til å ta Pål Steigan på alvor, altså, selv om han bare har noen enkle fakta å bidra med.

I kapittelet «For alltid ung» har de satt opp noen kategorier over medlemmer etter fødselsår. Utfra nedenfra-perspektivet virker dette litt søkt. Er det ikke alltid sånn at nye medlemmer kommer inn i organisasjoner ettersom de vokser til og kan velge om de vil være med i en organisasjon? Dyrking av ungdommen er et allment trekk ved kapitalismen etter annen verdenskrig og fikk virkelig fart i 50–60-åra. Denne dyrkinga har nok helt andre årsaker enn overmodige unge menn i den gryende ml-bevegelsen. Dessverre skjemmes boka av mange slike «tolkninger».

Mot slutten har forfatterne en boks over flere sider hvor de diskuterer nærhistorie som del av den store fortellingen, som skal belyse den store sammenhengen. Her tar ikke forfatterne konsekvensene av sin egen intensjon. Sammenhengene i denne perioden blir brukt som kulisser, eller «drops» for å poengtere den indre logikken forfatterne skriver fram. Et eksempel på dette er disse linjene om daghjemskampen:

«Utover 70-tallet ble det flere barn. Mange jenter fikk navnet Jenny etter Toril Brekkes heltinne fra Jenny har fått sparken. Etter hvert som ungeflokkene vokste, ble kravet om gratis daghjem og barnehage for alle barn mer aktualisert. Dette skyldtes nok ikke bare solidaritet overfor dobbeltarbeidende arbeiderkvinner, men også et ønske om å ha tid til seg selv og til alle de viktige, uomgjengelige gjøremålene rørsla bød på».

Kampen for barnehager og daghjem var en sak som angikk hele samfunnet på denne tida. De store barnekullene fra etterkrigstida var blitt voksne, mange hadde tatt den utdannelsen den nye velferdsstaten gjorde mulig. Samfunnet trengte kvinners deltakelse i yrkesliver, og da måtte mange omsorgsoppgaver overtas av det offentlige. Aldershjem, sykehjem, barnehager, skole-fritidsordninger, med mer. At de unge kommunistene tok del i denne kampen og stilte parolene om at det skulle være gratis er jo bare helt i tråd med analysen om at det var en samfunnsoppgave som skulle gjelde alle og derfor betales av det offentlige. Å gjøre dette til en sær sak som var styrt av medlemmenes behov for tid til å gjøre partioppgaver, sier vel mer om forfatternes personlige oppfatninger enn om deres forskerkompetanse.

Denne «boka om m-l» mangler helt en analyse av hva som fikk så mange unge mennesker til å slutte opp om bevegelsen. For forfatterne framstår dette som mystisk og ugjennomtrengelig, omgitt av mytologi og hemmelighold. Vi tillater oss å gi dem et gratis tips: Overgrepet mot Palestina, krigen i Vietnam, EEC-kampen, abortkampen og streikebevegelsen var virkelige nok og engasjerte ungdom uansett bakgrunn. Selv om motivene kan ha vært mange, vil de fleste av oss fortsatt peke på at m-l-bevegelsen rett og slett hadde klare svar og en effektiv organisasjon å tilby opprørsk ungdom, til rette tid. Kanskje er det ikke vanskeligere.

Dersom noen uten annen kunnskap om denne perioden skulle spørre oss om anbefalt lesning om m-l-bevegelsen, vil nok denne boka komme langt ned på lista. Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land er fortsatt både morsommere og – faktisk – mer informativ.

 

Tor Otto Tollefsen og Taran Anne Sæther