Biodrivstoff eller agrodrivstoff som det også blir kalla har blitt framstilt som ein måte å få transporten «klimanøytral». Det har samtidig fått skulda for auka klimagassutslepp gjennom øydelegging av regnskog. Det har positive konsekvensar for lokal og nasjonal energitryggleik, men har store negative konsekvensar for tilgang til jord, og matvareprisar.
Kan biodrivstoff løysa klimakrisa? Og vil det skje på bekostning av verdas fattige?

Ingrid Baltzersen er bystyremedlem i Oslo og nestleiar i Raudt.

Biobrensel, det vil seie brensel av biologisk materiale, har vore ei viktig energikjelde så lenge menneska har bruka eld. Framleis brukar 52 prosent av befolkninga i utviklingsland biobrensel for å varma opp husa sine, gjennom å brenna mellom anna tre, kumøkk eller avfall. Drivstoff av biologisk materiale har også blitt bruka til transport og jordbruksmaskineri. For to hundre år sidan gjekk tjue prosent av jordbrukslandet i USA til fôr til trekkdyr. Biodrivstoff direkte brukt i maskineri er heller ikkje nytt, den første dieselmotoren i 1892 gjekk på peanøttolje, og ein av dei første bilane Henry Ford designa gjekk på etanol. Men så tok billig råolje frå Midtausten over samtidig med masseproduksjonen av bilar begynte.

Klimaargumentet er det mest brukte argumentet for at regjeringer og internasjonale institusjonar støttar produksjon av biodrivstoff. Men det er andre, like viktige, argument som ligg bak. Energitryggleik er eit viktig mål for regjeringer. Det å vera avhengig av fossilt drivstoff gjer ein veldig sårbare, både i forhold til pris og råvaretilgang, men også i forhold til internasjonal politikk. Brasil har difor vore tidleg ute med å produsera etanol av sukker, og mesteparten av bensinen seld i landet inneheld ein fjerdedel etanol. Utvikling av landbrukssektoren og produksjon for eksport (såkalla cash-crop), er også eit viktig argument for å setta i gang biodrivstoffproduksjon. På grunn av låge prisar på matvarer går produksjonen mange stader ned, og landsbygda blir fråflytta. Produksjon av biodrivstoff er eit verke-middel for å motverka dette. Det er altså ikkje berre idealistiske miljøaktivistar som er for biodrivstoff, også sterke kapitalkrefter, internasjonale institusjonar og regjeringer kan vera for det av andre grunnar enn for å redda klimaet.

Klimanøytralt?

Klimaargumentet for å bruka biobrensel i staden for fossilt brensel, er at biobrensel er ein del av ein syklus. Produksjonen av drivstoffet skal i teorien binda opp tilsvarande mengde karbon som det bruken av drivstoffet frigjer. Mens fossilt brensel er laga av planter som bandt opp karbondioksid for millionar av år sidan, så bind plantane i biobrenselet opp karbondioksid som er i lufta i dag. Teorien er grei, problemet er at produksjonen av biodrivstoff ikkje nødvendigvis følger teorien.

Biogass basert på avfall er ein smart måte å bruka klimagassane som blir laga når avfall blir brutt ned til eit godt formål. Biodiesel og bioetanol kan vera både småskalaproduksjon til lokal bruk, og store plantasjer som produserer for sal i stor skala og eksport. Småskalaproduksjon til lokalt bruk er som regel positivt i forhold til klimagassutslepp, og kan føra til elektrifisering der andre ikkje vil investera fordi det ikkje er lønnsomt. Dei som er veldig for biodrivstoff trekk fram eksempel om at ein kan bygga aggregat som kan driva kjøleskap og maskinar, og gjera lokalsamfunna meir uavhengige. Men det er storskalaproduksjonen på plantasjer som vil ha noko å sei viss ein skal legga om bilparken til å gå på biodrivstoff. Det er storskalaproduksjonen som har hatt mange negative konsekvenser for klima, matvaretryggleik, biodiversitet, småbønder og urbefolkning sin tilgang til jord osb. Storskalaproduksjon på plantasjer blir også kalla agrodrivstoff, fordi det er drivstoff produsert i jordbruket, og det omgrepet eg vil bruka vidare i artikkelen.

Agrodrivstoff har i ein del tilfelle negative konsekvenser for klimaet. Det er eit viktig argument for at me bør stilla krav til det, og ikkje sjå på det som hovudløysinga på klimakrisa. Eit mykje bruka eksempel er produksjonen av palmeolje til biodiesel i Indonesia og Malaysia. Palmeoljeplantasjene har ført til omfattande nedhogging av regnskog. I tillegg til dei negative konsekvensane det har for biologisk mangfald og urfolk, så er det utruleg dårleg for klimaet. Regnskogen kan ikkje berre målast i flate men i kubikkmeter, plantene som bind CO2 veks oppå kvarandre tett i tett. Og å brenna den ned for å planta palmer, gjer eit dårleg klimaregnskap. Mesteparten av palmeolja som blir produsert no, blir bruka i kosmetikk og matvarer, og ikkje til agrodrivstoff. Men regjeringene i begge landa har i ei felles erklæring varsla ei storstilt satsing på agrodrivstoff, så utsiktene til å kunna ta ein del av denne marknaden er nok ein viktig grunn for at plantasjene blir utvida.

Nyrydning der ein ikkje brukar energien i biomassen, til dømes ved brannrydning av skog for å laga plantasjer, er generelt dårleg i eit klimaregnskap. Det same gjeld drenering av myrer som fører til kraftig nedbrytning av organisk materiale, og frigjer klimagassane som er lagra der. Nyrydning av mark må til viss ein ikkje skal bruka eksisterande jordbruksland, og dermed maten vår for å produsera agrodrivstoff.

Det er veldig ulikt utifrå råvaretype og produksjonsmåte om agrodrivstoffet faktisk er klimanøytralt, eller positivt for klimaet. Produksjonen av agroetanol basert på mais fører til dømes til meir klimagassutslepp enn det som blir bunde opp i dyrkinga. Det betyr at mesteparten av agrodrivstoffproduksjonen i USA er dårlig for klimaet.

Matvaretryggleik

Matvaretryggleik betyr sikker tilgang på sunn mat. Auka matvareprisar har skada fattige folk sin tilgang på mat. Når matvareprisane aukar raskt, eller at det er uforutsigbar tilgang på matvarer, så skader det dei fattigste. Mange av verdas fattige er også produsentar av mat, og vil ha godt av ei auke i matvareprisane. Men fleirtalet av dei fattige i utviklingsland er netto kjøparar av mat, sjølv om dei også produserer mat til eige bruk og sal. Og det dei spesielt er avhengige av å kjøpa, er korn som ris, mais og kveite, varer som også blir bruka i produksjon av biodrivstoff. Auka matvarepris kan altså på lengre sikt hjelpa ein del av verdas fattige nettoseljarar av matvarer, men på kort sikt vil mange fattige få store problem viss matvareprisane går opp. Det er usemje om kor stor rolle agrodrivstoffproduksjon har hatt i dei auka matvareprisene til no, men ein er samde i at det har hatt ein viss effekt.

Matvaretryggleik handlar også om tilgang på jord og vatn. Nyrydning og omlegging av jordbruket frå småbruk til plantasje og dyrking på areal som har lege brakk, har mange stader resultert i at folk som har brukt arealet tidlegare, no har blitt tvungne bort frå jorda si. Det er ikkje småbøndene som får nyta godt av at prisane på kornog oljevekster stig, jorda blir tatt frå dei og gjort om til plantasjer. Dette har alltid skjedd når nye typar landbruksmetoder eller avlinger har blitt populære, og er ikkje i seg sjølv eit argument mot dyrking av agrodrivstoff. Men omfanget kan bli mykje større enn ved tidlegare omleggingar. Og kapitalinteressene er i dette tilfellet ofte store oljeselskaper, ikkje berre tradisjonelle landeigarinteresser. Viss dei mest ambisiøse måla om fornybar del av drivstofforbruket skal gjennomførast, så vil det ha fatale konsekvensar for verdas fattige og småbønder. Trygg mat skal også vera sunn mat. Plantasjedriften fører til monokulturar. Dei store plantasjene som dyrkar korn- og oljevekster som skal brukast til drivstoff, er ein måte å pressa inn genmodifiserte planter. Det er lettare å selga inn produksjon av genmodifiserte planter som skal brukast til bilen enn til borna.

Energieffektivitet

Ei viktig problemstilling er om biodrivstoff er den mest energieffektive måten å bruka biomasse. Insentiva går no i retning av å legga om bilparken til å gå på biodrivstoff. Men forskarar, som Petter Heyerdahl ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), har hevda at utnyttingsgraden er fire gonger større viss ein brukar norsk biomasse som brensel for oppvarming, og heller brukar elektrisiteten til transport.

Energieffektivitet kan også sjåast i større skala, det er ikkje effektivt å transportera personar i byar med personbilar, det hadde vore mykje meir effektivt å legga til rette med gang- og sykkelvegar, og betra kollektivtrafikk, med hovudvekt på skinnegåande transportmiddel. Og det er meir effektivt å transportera varer på lange tog, i staden for på trailerar. Satsinga på biodrivstoff blir lett ei sovepute for å fortsetta den livsstilen me har i dag så lenge me kan kjøpa oss ut av problemet, i staden for å legga om.

Fata Morgana – andregenerasjons agrodrivstoff

Andregenerasjons agrodrivstoff er ofte gulrota som gjer at ein skal godta førstegenerasjons agrodrivstoff og dei negative konsekvensane det fører med seg. Den teknologien ein har kome lengst med, er å bruka stivelsesrike plantedelar, altså gras og trevirke, til å produsera etanol eller diesel. Dette er ikkje kome langt nok til at det er kommersielt drivverdig i dag. Og ein del av råvarene ein planlegg å bruka, vil ha dei same negative konsekvensane for miljø og folk som førstegenerasjons agrodrivstoff. Det er den same faren for øydelegging av biologisk mangfald gjennom monokultur når ein lagar treplantasjer, som når ein lagar maisplantasjer. Og det er same fare for øydelegging av regnskog og myrer for å laga plantasjer. Viss ein skal bruka halm og anna jordbruksavfall, vil det etter kvart utarma jorda ettersom dette avfallet no blir bruka som dekke og gjødsel for jorda. Og det er fare for auka bruk av genmodifiserte planter, som veks raskare eller er lettare å produsera drivstoff frå.

Det mest spanande andregenerasjonsdrivstoffet er algediesel, som i teorien kan dyrkast i ørkenområder og andre stader kor jorda ikkje kan brukast til matproduksjon. Dei algesortane ein snakkar om, produserer truleg mellom femten og åtti gonger så mykje planteolje per aeraleining som dei vanlege oljevekstene ein brukar til biodiesel i dag. Algene kan leva i ferskvatn, saltvatn og i forureina vatn, både i sjøen og i tankar på land. Det betyr at ein verken treng bruka store areal matjord eller mykje vatn for å produsera algediesel, viss teoriane viser seg å stemma.

Er biodrivstoff framtida?

Argumenta for at ein skal legga om til agrodrivstoff er at at førstegenerasjonsdrivsoff er miljøvennleg nok, og at infrastrukturen må ligga til rette for andregenerasjonsdrivstoff. Problemet er at i påvente av andregenerasjonsdrivstoff vil landbruksproduksjonen bli lagt om for å møta den nye drivstoffmarknaden. I følgje ECON (2007) vil ein bruka 43 % av dyrka mark i USA og 38 % av dyrka mark i EU for å nå målet om 10 % omsetning av biodrivstoff i 2020.

FNs spesialrapportør for retten til mat, Jean Ziegler, kravde i 2007 eit fem års moratorium for agrodrivstoff. Han kalla det eit brotsverk mot menneskja å bruka matjord til å produsera drivstoff. Miljøorganisasjonar, parlamentsmedlemmer og forskarar har også sagt stopp. Krava er at ein skal stoppa subsidiar og andre insentiv for utviding av agrodrivstoffproduksjonen til ein har fått sertifiseringsordningar, eller til andregenerasjonsdrivstoff er på marknaden. I Noreg har organisasjonen Zero vore den største forkjemparen for biodrivstoff. Dei meiner biodrivstoff er ein viktig del av klimaløysinga, dei synst problema i forhold til biologisk mangfald og matvaretryggleik er overdrivne, og ikkje kan skuldast på agrodrivstoff, men på strukturar og produksjonsmåter som finst frå før. Zero meiner sertifiseringsordningar vil hindra dei verste problema, som palmeoljediesel og andre miljøsynderar. Kirkens Nødhjelp er også positive til agrodrivstoff, dei legg vekt på at det kan skapa energitryggleik lokalt, og vera ei eksportvare for land i sør. Norges Naturvernforbund og Utviklingsfondet har vore meir skeptiske, Utviklingsfondet støttar eit moratorium på agrodrivstoff.

Biodrivstoff og biobrensel vil vera ein viktig del av løysinga for å dekka energibehovet vårt i framtida. Men me kan ikkje gå med på ideen om at marknaden skal løysa dette, og at me kan oppretthalda same forbruksmønster som no, berre med eit såkalla meir miljøvennleg drivstoff. Det vil ikkje løysa klimakrisa, det vil berre skapa ein marknad for eit nytt produkt. Agrodrivstoff er eit godt eksempel på korleis marknaden ikkje kan ta i bruk ny teknologi til beste for folk. I ein marknadsøkonomi vil dei største investeringane, den beste jorda og dei beste råvarene gå der kor profitten er høgast. Viss prisen på flytande drivstoff er høg, vil det bli produsert drivstoff, sjølv om folk svelt. Og når oljeprisane er låge, er interessen for å investera i agrodrivstoff heller laber. I ein planøkonomi ville ein kunna prioritert kva jorda skulle brukast til. Skrinn jord og avfallsprodukter kunne brukast til produksjon av brensel og drivstoff. I Noreg kunne ein prioritert å bruka strøm til transport, og biomasse til brensel. Krava miljø- og interesseorganisasjonar stiller om at agrodrivstoff skal produserast på ein forsvarleg måte, er eit ønske om meir plan. Men så lenge den kapitalistiske økonomien er basert på å skapa profitt, så vil det vera ei sterkare styring enn det lover og reglar kan laga.

Klimakrisa må løysast, gjennom mindre utslepp av klimagassar. Miljørørsla må halda fast på at hovudkravet er omlegging av persontransporten (frå biltransport til kollektivtransport), og varetransporten( frå hjul til skinner). Ein må ikkje la seg fanga av argumentet om at omlegging av levemåten vår er eit så radikalt krav, at ein må gå med på ei dårleg løysing for folk, miljøet og faktisk også klimaet. Me kan ikkje shoppa oss ut av klimakrisa.

Kjelder:

– ECON 2007, Biodrivstoff: status og utsikter, 2007, tilgjengelig her: http://www.regjeringen.no/Upload/ UD/Vedlegg/bio.pdf

– THE STATE OF FOOD AND AGRICULTURE 2008 BIOFUELS: prospects, risks and opportunities, tilgjengeleg her: http://www.fao.org/docrep/011/ i0100e/i0100e00.htm

– Forum for utvikling og miljø Biodrivstoff – et Nord-Sør-perspektiv, tilgjengeleg her: http://www.forumfor.no/noop/file.php?id=4738

En milliard mennesker sulter og hver dag dør ca 30 000 mennesker av sult og sultrelaterte årsaker.

Til tross for at retten til mat er en grunnleggende menneskerett, og til tross for vedtatte målsettinger og erklæringer om å bekjempe sulten, så har antallet mennesker som sulter økt siden midt på 1990-tallet.

Økningen var voldsom i 2007–2008. Da økte antallet som sulter med mer enn 100 millioner mennesker.

Aksel Nærstad er tidligere leder av Rød Valgallianse (1987–95). Han er nå utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet og koordinator av den internasjonale kampanjen More and Better www.moreandbetter.org.

Det er mange årsaker til sult, men det er først og fremst politiske grunner, og det er nødvendig med politiske endringer for å utrydde sulten. Mye av matproduksjonen er ikke bærekraftig. Klimaendringene øker sårbarheten for matproduksjonen ytterligere. Det er derfor nødvendig å sette inn tiltak for å stoppe klimaendringene, ta vare på naturressursene og legge om store deler av måten matproduksjonen skjer på for å sikre nok og sunn mat til alle på lang sikt. Den økonomiske krisa vil sannsynligvis øke sulten ytterligere, spesielt i byene, men den vil antagelig også føre til at mange utviklingsland legger større vekt på matproduksjon til sin egen befolkning.

Retten til nok og sunn mat er en grunnleggende menneskerett. Men en milliard mennesker sulter, og hver dag dør 25 000– 35 000 mennesker av sult og sultrelaterte årsaker. Det er uutholdelig og fullstendig uakseptabelt. Verdens regjeringer, både i fattige og rike land, og internasjonale institusjoner og organisasjoner har sviktet sine forpliktelser. I 1974 vedtok FNs mattoppmøte å utrydde sulten på ti år, men i 1984 var det mer enn 800 millioner mennesker som sultet. FNs mattoppmøte i 1996 vedtok å halvere antallet mennesker som sulter, fram til 2015. Men i stedet for at tallet reduseres til 400 millioner som sulter i 2015, vil det sannsynligvis øke til 1,2 milliarder. I 2007– 2008 økte antallet som sulter med mer enn 100 millioner mennesker, i hovedsak på grunn av høye matpriser.

Det er flere årsaker til at folk sulter, og vi skal være forsiktige med å forenkle problemene med å utrydde sulten. Til sjuende og sist er det likevel et spørsmål om politikk og maktforhold. Internasjonale institusjoner og de fleste regjeringer har ikke bare sviktet kampen mot sult, de har ført en politikk som har skapt og opprettholdt sulten. Det er behov for grunnleggende endringer i den rådende politikken for mat, landbruk og sosiale sikkerhetsnett, men også på enda breiere basis – politikken for hele samfunnsutviklingen og for forholdet mellom rike og fattige land, mellom ulike klasser og grupper, og mellom folk og selskaper.

Det er nødvendig å gå inn på følgende fem forhold når det legges opp politikk mot sult:

1. Det er nok mat i verden til at den grunnleggende menneskeretten til nok, sunn og kulturelt akseptabel mat kan oppfylles for alle, til å få slutt på sulten.

2. Ca. 60 prosent av dem som sulter, er matprodusenter og deres familier. Om de hadde produsert nok mat til å fø seg selv, hadde mesteparten av sulten blitt utryddet.

3. Det er behov for å øke matproduksjonen i årene framover for å fø en voksende befolkning, og på grunn av endret matforbruk som velstandsøkning i en del fattige land fører til, med 50–60 prosent mellom år 2000 og 2030.(1)

4. Det er behov for å legge om store deler av matproduksjonen, fordi den foregår på en måte som ikke er bærekraftig. Grunnlaget for mye av den framtidige matproduksjonen ødelegges.

5. Det er nødvendig å stoppe klimaendringene og sette i verk omfattende tiltak for at bønder og andre matprodusenter skal kunne tilpasse seg de klimaendringene som skjer.

Årsaker til den voldsomme økningen av sulten i 2007–2008

Det var en voldsom prisøkning på mat i 2007–2008. I følge prisindeksen til FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, økte matprisene med 9 prosent i 2006, 23 prosent i 2007 og med 54 prosent i 2008. Ris, som utgjør basismat for nesten halvparten av jordas befolkning, økte med ca 170 prosent fra oktober 2007 til mai 2008. For fattige i utviklingsland, som normalt bruker 60–70 prosent av inntektene til mat, betydde den voldsomme prisstigningen at de måtte kutte ned på det de spiste, kanskje fra to til ett måltid om dagen eller noe mat bare annenhver dag. Antallet som sultet, økte med ca 100 millioner i 2007–2008. Selv om prisene har sunket sterkt igjen på slutten av 2008 og begynnelsen av 2009, er de fortsatt høyere enn for halvannet år siden.

Det er flere årsaker til den voldsomme prisstigningen. FNs miljøorganisasjon, UNEP, sier at:

Det er stort sprik i ulike analyser om hvor viktig de enkelte faktorene var for prisutviklingen. I en analyse fra Verdensbanken ble det anslått at 75 prosent av prisstigningen skyltes økt produksjon av biodrivstoff som konkurrerte med matproduksjon, mens en analyse fra landbruksdepartementet i USA sa at det bare sto for ca 3 prosent av prisstigningen. De fleste analysene legger imidlertid størst vekt på stigningen i oljeprisene. Og når en sammenlikner prisutviklingen på olje og mat de siste to årene, ser en sammenfallende kurver. Det samme så en under olje- og matkrisa på begynnelse 1970- tallet. Oljeprisen spiller en så stor rolle på de internasjonale matprisene fordi det eksportrettede industrilandbruket bruker mye kunstgjødsel som produseres med olje og gass, og bruk av diesel til maskiner og transport. Den økte oljeprisen virket sammen med de andre faktorene. Og når vi ser på flere av dem, kommer et klarere politisk bilde fram, men først må noe sies om verdens matproduksjon.

Det produseres nok mat til at alle på jorda kunne fått nok og sunn mat, og det har aldri vært produsert så mye mat per innbygger på jorda som nå, ca 2800 kilokalorier pperson per dag. I 1969–71 var tallet ca 2410 kcal. Til tross for befolkningsøkningen, som nå er på ca 70 millioner i året, litt over 1 %, så har matproduksjonen økt mer enn befolkningsøkningen gjennom mange tiår. Matproduksjonen nå er mer enn to og en halv gang større enn i 1960. I 2005 og 2006 gikk imidlertid verdens kornproduksjon (inklusive ris) ned, med henholdsvis en 3,6 og 6,9 %. Tørken i Australia førte blant annet til at landet ikke eksporterte korn, mens det normalt står for 5–9 prosent av verdens korneksport. I 2007 gikk verdens kornproduksjon opp igjen med ca 4,6 % i forhold til året før, og i 2008 økte produksjonen med noe over to prosent. Verdens matlagre var lavere enn på 30 år da den sterke prisstigningen på olje begynte.

På 1998- og 90-tallet ble utviklingsland presset av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, IMF, og regjeringer i rike land til å redusere eller fjerne sine matlagre og slutte med oppkjøpsordninger, garanterte priser til bøndene og subsidier på basismat til forbrukere. Også i rike land, blant annet Norge, ble matlagre redusert. Kornsiloen på Grünerløkka er nå studentboliger. Fjerningen av matlagre har ført til at myndigheter som skal skaffe mat til befolkningen når egen produksjon ikke er nok, må kjøpe på verdensmarkedet. Nigeria kjøpte blant annet korn for 500 millioner USD. Med flere kjøpere på verdensmarkedet og begrensede lagre, presses prisene opp.

På toppen av det kom spekulasjonen. Den voksende boligkrisa i USA i 2007 førte til at mat ble et mer interessant spekulasjonsobjekt. I gjennomsnitt ble matpartier på Chicago-børsen solgt 40 ganger på veien fra produsent til forbruker, mesteparten av det var rein spekulasjon.

Den markedsliberalistiske politikken, bygd på den såkalte Washington konsensus, som har dominert politikken blant annet for landbruk og handel med mat, har redusert støtten til landbruket i utviklingsland og redusert eller fjernet de ordningene som skulle begrense skadevirkningene av produksjonsnedgang og internasjonale prissvigninger.

Økonomisk krise, matkrise, klima- og miljøkrise

Vi opplever nå flere kriser på samme tid. Selv om de har sine egne særegenheter og noe ulike årsaker, så er det også klare sammenhenger. Spekulasjonsøkonomien og markedsliberalismen som førte til den finansielle krisa, og som igjen har ført til on omfattende økonomisk krise, er også en grunnleggende årsak til matkrisa. Hvordan den nåværende økonomske krisa vil slå ut når det gjelder matsituasjonen framover, er det imidlertid vanskelig å si noe sikkert om. Mange utviklingsland vil bli hardt rammet økonomisk fordi etterspørselen etter mange av deres eksportvarer, både råvarer og industrivarer, vil bli mindre. Flertallet av både de fattigste utviklingslandene og utviklingslandene samlet, er netto matimportører, og med reduserte inntekter, får landene mindre økonomiske muligheter til å kjøpe mat på det internasjonale markedet. Det kan imidlertid også føre til at flere land satser på egen matproduksjon, noe som vil være svært positivt og viktig både på kort og lang sikt.

Klimakrisa har lengre røtter enn den aktuelle økonomiske krisa. Den har bygd seg opp gjennom hele den industrielle perioden, men etter at sammenhengene mellom menneskeskapte klimagassutslipp og klimaendringer ble allment erkjent på 1980-tallet, er det uten tvil slik at den profittdrevne kapitalistiske økonomien har vært hovedhinderet for å stoppe klimaendringene.

Klimaendringene fører til at hundrevis av millioner mennesker rammes i dag. Folk må flytte på grunn av økt flom og tørke, og avlinger blir ødelagt på grunn av mer ekstremt vær og på grunn av at regntidene ikke lenger er stabile i store områder av verden.

Risproduksjonen og kornproduksjon i tropiske strøk vil bli redusert med ca 10 % for hver grad gjennomsnittstemperaturen øker. UNEP anslår at mellom 5 og 25 % av verdens matproduksjon kan «gå tapt» i løpet av dette århundret på grunn av klimaendringer, mangel på vann, plantesjukdommer og jorddegradering.( 3)

Det er også andre voksende miljøkriser enn klimaendringene. Mer enn 20 land forbruker mer vann enn det naturlige tilfanger. I de rikeste kornområdene i Kina synker grunnvannstanden med mer enn 20 meter i året.

Store landbruksområder er blitt mindre fruktbare på grunn av overforbruk av kunstgjødsel, sprøytemidler, kunstig vanning og bruk av tunge maskiner. Det biologiske mangfoldet for matplanter er redusert med ca 75 % de siste hundre årene, og med 90 % for noen av de viktigste matsortene. Regnskogene reduseres fortsatt i et uhyggelig tempo, og med dem også det rikeste biologiske mangfoldet. Store deler av landbruksproduksjonen i verden må legges drastisk om. Den industrielle formen for matproduksjon er ikke bærekraftig, og den river hele grunnlaget vekk for mulighetene til å fø verdens befolkning i framtida.

Den viktigste konklusjonen vi kan trekke fra de ulike krisene som rammer verden i dag, er at det er behov for drastiske samfunnsmessige endringer. Et økonomisk system der jakten etter maksimal profitt er den viktigste drivkrafta, er hovedårsaken til krisene, og vil bare forsterke dem på lang sikt om det får best. Det er derfor nødvendig å «kaste kapitalismen på historiens skraphaug» som det så mange ganger er sagt. Det er nødvendig å skape samfunnssystemer der hensynet til mennesker og miljø ligger til grunn for utviklingen.

Mye positivt å bygge på

Sulten, klimaendringene og matproduksjon som ødelegger naturressursgrunnlaget for framtidig matproduksjon, danner et dystert og skremmende bilde. Det er likevel mye positivt å bygge på. Hundrevis av millioner småbønder over hele verden dyrker mat på miljømessig bærekraftige måter. Pastoralister (beitebrukere) utnytter og tar vare på marginale naturressurser og bidrar vesentlig til matforsyningen i store deler av verden. Kystfiskere høster av havets ressurser uten å svekke havets produksjonsevne eller fiske ned fiskeslag. Det er mulig å doble matproduksjonen i Afrika og for svært mange småbrukere i andre deler av verden gjennom enkle og billige økologiske metoder. Det er mulig å legge om det miljøskadelige, høyinnsatsbaserte industrilandbruket til et bærekraftig, mer mangsidig og produktivt landbruk som løser problemene vi har skissert tidligere i denne artikkelen. Og det er mulig å stoppe klimaendringene.

Program for å bekjempe sulten i Brasil gjennom sosiale sikkerhetssystemer og i deler av India gjennom garantert arbeidsinntekt har vært meget vellykket. Småbønder har vist en stor evne til å tilpasse seg klimaendringer. Det er utviklet et politisk rammeverk for en alternativ og bærekraftig mat- og landbrukspolitikk basert på grunntanken om matsuverenitet. Det er mange gode eksempler på hvordan lokal, nasjonal og regional handel kan bidra til å styrke matproduksjon og småbøndenes levekår. Og ikke minst: Det finnes store sosiale bevegelser, blant annet den globale bondebevegelsen la Via Campesina, som organiserer folk på grasrota og som slåss for en annen politikk enn den som dominerer dagens verden. Det er grunn til å være optimistisk!

Alternativer finnes og fremmes

Sosiale bevegelser over hele verden har slåss hardt for bedre liv, for å sikre miljøet og for å bekjempe sult og fattigdom, imot den markedsliberalistiske politikken, mot storselskaper, store jordeiere og regjeringer som bidrar til å øke sult, fattigdom og miljøproblemer. Disse bevegelsene har utviklet alternativ politikk og praksis som gir håp om at den langsiktige matkrisa kan unngås.

Parallelt med FNs mattoppmøte i 1996 ble det avholdt en stor konferanse for sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner. Det var første gangen matsuverenitet ble lansert internasjonalt som et alternativt rammeverk til den rådende politikken. Det var den globale bondebevegelsen, Via Campesina, som fremmet matsuverenitet. I årene etter har stadig flere organisasjoner og folkelige bevegelser sluttet opp om og utviklet hva matsuverenitet skal innebære. Matsuverenitet er utviklet til et helhetlig, alternativt rammeverk som det store flertallet av organisasjoner og bevegelser som arbeider med mat, landbruk og sult slutter opp om og aktivt fremmer.

I 2001 ble World Forum on Food Sovereignty avhold med deltakere fra store deler av verden. Parallelt med FN-toppmøtet i 2002 deltok ca 600 organisasjoner på Forum for Food Sovereignty.

Konferansen Nyéléni 2007 Forum for Food Sovereignty i Mali i 2007 videreutviklet politikken for matsuverenitet, bygde allianser mellom ulike grupper og la planer for kampen for matsuverenitet.(4) Samtidig med FN-toppmøtet i Roma i juni 2008 om matsikkerhet, biodrivstoff og klimaendringer ble det nok en gang gjennomført en parallell konferanse for sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner. Oppropet fra mer enn 600 organisasjoner i forkant av konferansen og dokumentene fra konferansen staker opp en helt annen kurs enn den som regjeringene samlet seg om under FN-toppmøtet.

Det er penger nok

Finanskrisa viser med all mulig tydelighet at det er penger nok til de tiltakene som regjeringene i de rike landene finner nødvendig å sette i verk. Til nå har regjeringene i de rikeste landene brukt eller stilt til rådighet rundt 10 000 milliarder kroner for å forhindre sammenbrudd i finansnæringene og for å begrense arbeidsløsheten som følge av finanskrisa. I programmet mot sult som FAO har utarbeidet(5), er det beregnet at det ville koste ca 170 milliarder kroner (24 milliarder USD) i ekstra støtte per år for å halvere sulten fra 1996 til 2015. En slik «investering» ville ifølge FAO gitt samfunnsmessige inntekter og besparelser på et fem ganger så stort beløp. Pengene er ikke bevilget av de rike landene. Det er tydeligvis viktigere å redde banker og finansinstitusjoner enn å avskaffe sulten.

Hva må til for å utrydde sult og sikre bærekraftig matproduksjon

Med bakgrunn i denne raske gjennomgangen vil jeg trekke ut tre viktige lærdommer og formulere noen hovedpunkter for å løse både den akutte og langsiktige matkrisa. a) Det er mulig å sette i verk umiddelbare tiltak som kan redusere sulten betydelig, og som kan redde millioner av mennesker fra å dø av sult eller sultrelaterte årsaker. Manglende politiske prioriteringer av kampen mot sult fra regjeringene både i utviklingsland og i rike land fører til at millioner av mennesker lider og dør. b) For å utrydde sulten og sikre en bærekraftig matproduksjon er det nødvendig med store politiske og samfunnsmessige endringer. Behovene til folk og samfunn innenfor en bærekraftig utvikling må danne grunnlaget for politikken. c) Sosiale bevegelser og allianser må styrkes for å skape det politiske presset som trengs for å få gjennomført de nødvendige endringene av samfunn og politikk.

1. En global mobilisering for mat til alle For å utrydde sulten er det nødvendig med en mobilisering kloden over for å presse fram politiske endringer. Uten et omfattende politisk press vil verken de nødvendige kortsiktige tiltakene for å bekjempe akutte sultkatastrofer eller de langsiktige tiltakene for å sikre en bærekraftig matproduksjon og utryddelse av sult, bli satt i verk.

2. Retten til mat må ligge til grunn for all politikk, og regjeringene må stilles til ansvar for brudd på menneskerettighetene Retten til mat er en grunnleggende menneskerett, og må danne grunnlaget for all politikk som har betydning for at denne retten skal oppfylles eller ikke. Regjeringer som ikke oppfyller sine forpliktelser om mat for sine innbyggere, må bli stilt ansvarlig for sine forbrytelser mot menneskeheten. Det gjelder også myndighetene i rike land der det ikke finnes sult, for land er også forpliktet til at deres handlinger utenfor egne territorier ikke bidrar til å forhindre at retten til mat blir oppfylt.

3. Nyliberal politikk og ideologi må bli erstattet med politikk som tjener interessene til folk og natur Sult er et politisk problem, ikke et teknisk eller et ressursproblem. Det er et akutt behov for å erstatte den dominerende nyliberale politikken og økonomien med politikk som tjener folk og miljøet. Den nyliberale politikken har begrenset mulighetene for land og samfunn til å utvikles på en bærekraftig måte og ivareta folks behov. Det største problemet i kampen mot sult er politikken til de internasjonale organisasjonene og institusjonene som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og regjeringer som tjener interessene til multinasjonale selskaper og elitene i stedet for flertallet av folket og dem som sulter. Alle land og samfunn, spesielt utviklingslandene, trenger politisk handlingsrom for å bestemme politikken som passer til deres spesielle situasjon.

Hensynet til mennesker og miljø må være styrende for samfunnsutviklingen, og folkevalgte institusjoner må lage det politiske, økonomiske og juridiske rammeverket som sikrer en samfunnsutvikling der menneskerettighetene, derunder retten til mat, oppfylles, og der naturressursene tas vare på slik at livsgrunnlaget ikke ødelegges. Det er behov for mer nasjonal støtte og regulering av matproduksjonen for å sikre levekårene til småbønder og småskala-fiskere, og for å sikre bærekraftig produksjon. Politikken som internasjonale institusjoner og regjeringer i rike land påtvang utviklingsland på 1980- og 90-tallet med fjerning av garanterte minstepriser til bøndene, statlige oppkjøpsordninger og matlagre, må endres. Slike tiltak må gjeninnføres raskt.

• Nasjonale og internasjonale reguleringer av produksjon og priser på landbruksvarer må gjennomføres.

Overproduksjon av enkelte produkter og lave priser til produsentene forårsaker store problemer i forhold til å bekjempe sult. Avtaler om og regulering av produksjonsmat omfanget, og priser som garanterer bøndene i utviklingsland anstendige inntekter, er viktige verktøy i kampen mot sult. Det er nødvendig med statlig overordnet styring av produksjon og prisutvikling. Norge har et velutviklet system for dette som mange andre land har mye å lære av. Internasjonalt er det nødvendig med avtaler for råvarer som regulerer produksjon og pris. En rekke slike avtaler ble fjernet i markedsliberalismens ånd på 1980-tallet. Det er på tide å utarbeide nye og bedre reguleringer for produksjon og handel av varer på det internasjonale markedet.

• Statlige matlagre må bygges opp igjen.

Slike lagre er viktige både for å sikre befolkningen i utviklingsland mat i krisesituasjoner og for å stabilisere prisene på verdensmarkedet.

• Statlige støtteordninger og veiledningstjenester for småbønder i utviklingsland må gjeninnføres eller styrkes, og støttes gjennom internasjonal bistand.

Nedleggelse og nedtrapping av slike ordninger på 1980- og -90-tallet, etter press fra internasjonale finansinstitusjoner og giverland, har svekket matproduksjonen og småbøndenes stilling i mange utviklingsland. Nødvendigheten for bønder til å tilpasse seg klimaendringene gjør det enda viktigere enn tidligere å ha statlige støtteordninger og veiledningstjenester.

• De multinasjonale selskapene innen mat og landbruk må fratas makt.

Disse selskapene har en enorm makt. De øker kontrollen over hele produksjonskjeden fra jord til bord. Prisene til produsentene, bønder og fiskere blir presset ned, mens prisene for forbrukere øker. Storselskapene fremmer et landbruk som ikke er bærekraftig verken miljømessig eller sosialt. De ødelegger leveforholdene og miljøet i stor skala og utøver en enorm og udemokratisk makt. Demokratisk, samfunnsmessig styring ut fra hensynet til mennesker og miljø forutsetter at makten over matproduksjonen tas fra de multinasjonale selskapene og gis tilbake til matprodusentene, forbrukerne og demokratiske folkevalgte organ.

4. Matsuverenitet må bli anerkjent og implementert. Det er av avgjørende betydning at folk og land har rett til å avgjøre sin egen bærekraftige politikk for å fø sin egen befolkning, så lenge de ikke hindrer andre i å kunne gjøre det samme. Bønder må ha tilgang til og kontroll over jord, frø, vann, kreditt og andre viktige forhold for å kunne produsere og selge produktene. Å implementere matsuverenitet er avgjørende for å lykkes i kampen mot sult og fattigdom. Dette er spesielt viktig fordi verdens matproduksjon er så mangfoldig. Ordninger som gjelder i ett land, vil ikke kunne fungere i et annet land.

5. Naturressursene må bli bevart og klimaendringene stoppes. Naturressursene er grunnlaget for all matproduksjon og er eksistensgrunnlaget for alt liv. Verdens naturressurser må bevares slik at de varer evig og kan fø menneskene i nye tusener eller millioner av år. Tiltak som settes i verk for å bekjempe sult og fattigdom, må ikke undergrave mulighetene for matproduksjon og velferd i framtida. Tapet av biologisk mangfold og overforbruket og forurensningen av vann må stoppes. Hensynet til miljøet må være et overordnet prinsipp i hele utviklingen av samfunnet, også når det gjelder matproduksjon. Klimaendringene kan komme til å forårsake mer sult enn verden noen gang har hatt. Klimaendringene må stoppes, og drastiske tiltak må settes inn nå for å unngå enorme katastrofer. Det holder ikke å skyve tiltakene foran oss med målsettinger om store kutt i klimagassutslippene innen 2050. De rike landene må redusere sine utslipp av klimagasser med 80-90 prosent innen 2020.og hjelpe utviklingsland til å skape en fossilfri framtid. Slike utslippsreduksjoner er nødvendig for å få de totale klimagassutslippene ned på et nivå som ikke fører til videre klimaendringer. Klimaendringene rammer fattige og matproduksjonen hardt allerede i dag. Det er derfor nødvendig å bevilge penger og sette i verk tiltak for at fattige land og folk, spesielt fattige småbønder, skal kunne tilpasse seg de klimaendringene som nå skjer.

6. Det må satses på bærekraftig småskala landbruk. Landbruk foregår og må foregå på svært ulike måter avhengig av natur og lands kultur. Men et hovedtrekk er at småskala, familiebasert landbruk er det mest produktive og bærekraftige. Det industrielle landbruket med monokulturer, bruk av store mengder sprøytemidler og kunstgjødsel, overforbruk av vann og bruk av tunge maskiner ødelegger miljøet, er sårbart og arealkrevende. Satsingen på en såkalt ny grønn revolusjon er å gå i helt gal retning. Livsgrunnlaget for framtidige generasjoner er i ferd med å ødelegges gjennom satsingen på denne typen landbruk. Derfor er det småskalalandbruket med bruk av agro-økologiske eller andre bærekraftige produksjonsmetoder som må være den dominerende landbruksmodellen i framtida, både i fattige og rike land.(6)

Det må legges spesiell vekt på kvinnenes rolle i landbruksutviklingen. Kvinnene står for hoveddelen av matproduksjonen i store deler av verden, men politikk og tiltak er som regel utformet ut i fra mennenes situasjon og interesser.

Utgangspunktet for modernisering og utvikling av landbruket må være småbøndenes nåværende drift. De må gis muligheter til å få del i og få hjelp fra forskning innenfor agronomi og andre naturvitenskaper, og forskningen må omformes dit at basisen blir å hjelpe verdens småbønder til bærekraftig og mer produksjon.

FAO mener det er behov for å øke matproduksjonen med 50–60 prosent i perioden 2000–2030. Alle land bør utnytte sine naturgitte betingelser til bærekraftig matproduksjon for å fø sin egen befolkning.

Det er nødvendig å satse på landbruket, og det er nødvendig å legge om mye av den industrielle matproduksjonen i verden fordi den ikke er bærekraftig. Satsingen på monokulturer, overforbruket av vann, kunstgjødsel og sprøytemidler kan ikke fortsette. Det må spesielt satses på bruk av miljømessige bærekraftige produksjonsmetoder.

I april 2008 ble den omfattende rapporten The International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development (IAASTD)(7) godkjent av de nærmere 60 landene som har deltatt i gjennomgangen av materialet som ca 400 forskere har utarbeidet. Rapporten tar til orde for at det er nødvendig med fundamentale endringer i verdens matproduksjon. Den slår fast at småskala agro-økologisk landbruk og andre former for bærekraftig landbruk vil være mer effektivt for å møte dagens utfordringer enn den gamle modellen med satsing på et landbruk som er avhengig av store mengder kunstgjødsel, kjemiske sprøytemidler og stort energiforbruk.

For å øke produktiviteten hos fattige småbønder i utviklingsland, og for å legge om fra et ikke bærekraftig landbruk der dyrkingen er basert på store eksterne innsatsfaktorer som kunstgjødsel, kjemiske sprøytemidler og genmodifiserte frø, er det nødvendig at bøndene lærer agroøkologiske og andre bærekraftige dyrkingsformer. Det finnes gode eksempler på programmer der bønder lærer opp bønder, og samarbeid mellom bønder og vitenskapelig personell i slike opplæringsprogram. Storstilt produksjonsøkning og bærekraftig drift er resultatet for det store flertallet av fattige småbønder som går over til slike metoder. Det må spesielt legges vekt på kvinnenes erfaringer i jordbruket, og på at veiledning i stor grad gis av kvinner og til kvinner.

7. Landbruksreformer må gjennomføres og landgrabbing og utvidelse av industriell produksjon av agrodrivstoff stoppes Tilgang til ressurser – land, vann, frø, utdanning og kreditt, er avgjørende for matprodusenter, men blir nektet millioner av mennesker i dag. Millioner av bønder i utviklingsland er jordløse eller har veldig lite jord og konkurrerer om ressurser med noen få store jordeiere. Landbruksreformer med fordeling av jord til jordløse bønder og småbønder, kombinert med tilgang til vann, frø, kreditt og utdanning er av de viktigste tiltakene for å utrydde sult i mange deler av verden. Landbruksreformer må ta spesielt hensyn til kvinnenes situasjon og interesser.

Det foregår nå en storstilt omfordeling av jord i Afrika og Asia, på mange måter kan det betegnes som en nykolonisering, ofte med nye koloniherrer.(8) Storselskaper og land som Sør Korea, Japan, Kina og Saudi Arabia kjøper og leier store jordbruksarealer i Afrika og Asia for matproduksjon beregnet for eksport til deres egne land. Kontraktsproduksjon øker også i stor skala med samme formål – å gjøre matimporterende land uavhengige av det internasjonale matmarkedet, og å øke storselskapenes kontroll over matproduksjonen for å sikre sin profitt. Regjeringer i utviklingsland må avvise denne overtakelsen av jord og beholde kontrollen med landbruksproduksjonen uavhengig av utenlandske interesser.

Multinasjonale selskaper står nå for en storstilt satsing i utviklingsland på produksjon av agrodrivstoff. Denne satsingen må stoppes. Produksjon av agrodrivstoff (biodrivstoff ) kan under bestemte forutsetninger bidra både til reduserte klimagassutslipp og til forbedring av levekårene for bønder, men den store satsingen på industriell produksjon av agrodrivstoff på matjord truer nå både matsikkerhet og det biologiske mangfoldet. Det er ikke mulig å løse klimaproblemene gjennom satsing på agrodrivstoff, slik en del regjeringer i rike land gir inntrykk av. Produksjonen medfører også store negative sosiale konsekvenser flere steder. Klimagevinsten er svært liten i mange av prosjektene, og i en del tilfeller øker klimagassutslippene, som for eksempel ved etablering av plantasjer for palmeolje i regnskogsområder i Asia.

FNs spesialrapportør for retten til mat har tatt til orde for et midlertidig forbud mot ny industriell produksjon av agrodrivstoff for å gi tid til utvikling av ny teknologi og regelverk for produksjon, for å forhindre at satsing nå skal føre til svekket matsikkerhet og sultkatastrofer. Et slikt forbud må innføres umiddelbart.

8. Nye internasjonale regler for landbruk og handel – WTO ut av landbruket Landbruksavtalen i Verdens handelsorganisasjon (WTO) er ikke i tråd med det som trengs for å oppfylle retten til mat for alle. Tvert imot forårsaker reglene mer sult ved at de svekker mulighetene for å beskytte og støtte lokal matproduksjon og øker storselskapenes makt gjennom patentbeskyttelser og fremming av eksport. Selv om 90 % av verdens matproduksjon aldri krysser landegrensene, så omfatter WTO-reglene all matog annen landbruksproduksjon.

Internasjonale handelsregler bør bare gjelde for den lille delen av landbruksproduksjonen som blir eksportert, og ikke betingelsene for produksjon for nasjonalt forbruk eller tollbarrierer for å beskytte produksjon for nasjonalt forbruk. Internasjonale handelsregler bør være basert på prinsippene for matsuverenitet. Hvert land må ha rett til å produsere mat til sin egen befolkning på en bærekraftig måte, og til å sette i verk de støtte- og beskyttelsestiltak som de finner nødvendige for å sikre det. Slike tiltak må ikke begrense andre lands rett eller muligheter til å gjøre det samme. Derfor må alle former for direkte og indirekte subsidier til eksport fra rike land opphøre og bli forbudt. WTO må ut av landbruket, og internasjonale handelsavtaler legges inn under FN. Det er behov for et fleksibelt system av handelsavtaler for mat og landbruk basert på prinsippene for matsuverenitet.

9. Bondeorganisasjonene må styrkes Bare ved at bønder, småskala fiskere, pastoralister og andre matprodusenter er organisert i sine egne, demokratiske organisasjoner vil det være mulig å sikre en tilstrekkelig og bærekraftig matproduksjon på lang sikt. Det er derfor av avgjørende betydning at disse organisasjonene får muligheter til å utvikle seg. Det er helt avgjørende at organisasjonene til bønder, pastoralister, fiskere og urfolk blir tatt med i alle prosesser og beslutninger som har med deres levekår å gjøre. Det må spesielt legges vekt på å få fram kvinnenes erfaringer, meninger og direkte deltakelse. Bare ved at de fattige og matprodusentene sjøl får innflytelse over utviklingen av deres levekår, kan sult og fattigdom utryddes. Disse organisasjonene må også få støtte til å utvikle seg, blant annet gjennom internasjonal bistand.

10. De rike landene må slette u-landsgjelda og betale sin historiske og økologiske gjeld Gjeldsbyrden er for svært mange utviklingsland en hovedhindring i kampen mot sult og fattigdom. Mye av denne gjelden må bli erklært som illegitim, fordi den skyldes avgjørelser tatt av diktatorer og korrupte regimer som aldri har brukt pengene til fordel for folket. Mesteparten av gjelden er også tilbakebetalt flere ganger gjennom betaling av høye renter. Andre rike land og de internasjonale finansinstitusjonene må følge Norges eksempel og slette gjelden.

Koloni- og imperialistmaktene har gjennom århundrer utbyttet og undertrykt land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Også andre rike land, som Norge, har tjent og tjener på undertrykkingen og utbyttingen av utviklingsland. I tillegg har de rike landene ødelagt livsgrunnlaget ved å forårsake klimaendringer og store naturødeleggelser. Nå er det på tide at de rike landene betaler sin gjeld til utiklingslandene, en gjeld som mange ganger overgår den gjelden som utviklingsland har til rike land og finansinstitusjoner. Dagens bistand bør sees på som et lite bidrag i nedbetalingen av denne gjelden, ikke som milde gaver fra det rike Nord.

11. Landbruk og landsbygdutvikling må bli gitt høy prioritet i utviklingsland og i utviklingshjelp. Flertallet av menneskene i utviklingsland og flertallet av de fattige og av dem som sulter, bor på landsbygda og er knyttet til landbruket. Det er derfor avgjørende at landbruk og landsbygdutvikling blir gitt høy prioritet av utviklingslandene selv og av donorland i deres utviklingshjelp. Landbruket i de fleste utviklingsland er lavt prioritert av deres regjeringer. Samtidig har internasjonal bistand til landbruket i utviklingsland gått dramatisk ned, og utgjør nå bare 3–4 % av den totale bistanden, til tross for at 60–70 % av befolkningen i utviklingsland og flertallet av de fattige og av dem som sulter, er knyttet til landbruket.

Utviklingshjelpen til landbruk og landsbygdutvikling bør økes vesentlig, og den må baseres på folks behov og fremme bærekraftig landbruk. Høynivågruppa som ble nedsatt av FNs generalsekretær i forbindelse med matkrisa i 2008, tar til orde for at rike land skal øke andelen av sin bistand som går til mat og landbruk i utviklingsland, fra dagens 3 % til 10 % i løpet av 5 år.(9) Støtten som er gitt til finansinstitusjoner og bedrifter i forbindelse med finanskrisa, viser at det finnes penger nok.

Land og institusjoner bør støtte og arbeide i tråd med prinsippene for god utviklingshjelp som er utviklet av More and Better kampanjen, www.moreandbetter.org.

12. Arbeid, sikkerhetsnett og matprogram. Matutdeling er nå nødvendig i noen områder og i enkelte nødsituasjoner, men strategien for å utrydde sult må være at folk enten kan produsere sin egen basismat eller ha inntekt til å kjøpe mat. Alle regjeringer bør utvikle program for arbeid og inntektsgaranti for arbeidsløse og undersysselsatte, så vel som sikkerhetssystemer for folk som ikke kan få inntekt fra eget arbeid. Program med en garantert minsteinntekt som er tilstrekkelig til å dekke grunnlagende behov, bør utvikles i alle land. En forutsetning for at utviklingsland skal få økonomiske mulig-heter til det, er at de globale økonomiske forholdene endres. Se andre punkter i denne artikkelen.

Et effektivt tiltak for å bedre ernæringen blant barn og for å redusere fattigdommen i utviklingsland har vært å innføre gratis skolemåltider basert på lokalprodusert mat. Slike program bør innføres i utviklingsland og aktivt støttes gjennom bistanden.

Om ikke gravide kvinner får tilstrekkelig ernæring, vil barna bli skadet for livet. Det må derfor settes inn spesielle programmer som sikrer gravide i utviklingsland nok, ernæringsriktig og sunn mat.

Selv med tiltakene som er nevnt ovenfor, vil det kunne oppstå akutte nødsituasjoner. De internasjonale institusjonene og de rike landene bør garantere nødvendig hjelp i slike nødsituasjoner for å unngå sultkatastrofer. Det er nok ressurser til å unngå sultkatastrofer, og det er ikke akseptabelt at de nødvendige økonomiske ressursene ikke stilles til rådighet av de rike landene.

Nødsituasjoner er ofte misbrukt til å dumpe overproduksjon fra rike land og til å presse land til å akseptere genmodifisert mat. Slik «nødhjelp» ødelegger også lokal produksjon og det lokale biologiske mangfoldet, og må stoppes. All nødhjelp må gis ut fra behovene til dem som er rammet, og må støtte opp om lokal produksjon og bevare det biologiske mangfoldet.

Støtte i form av penger i stedet for matutdeling bør vurderes i alle nødssituasjoner enten mat må bringes til områdene eller ikke.

13. Reform av FN-institusjonene for mat og landbruk. Oppsplittingen av FNs arbeid med mat og landbruk i flere institusjoner, FAO, IFAD,WFP og CGIAR, har ført til ineffektivitet, overlapping og unødvendige kostnader. Det er på tide å slå disse organisasjonene sammen under en felles paraply. Alle disse institusjonene har vært gjennom eller er i ferd med å gjennomføre prosesser for evaluering og reformer. Evalueringene har vist store svakheter i institusjonenes arbeid. Sivile samfunnsorganisasjoner har foreslått konkrete skritt for en prosess som bør ende med en sammenslåing: Først en rask, overordnet evaluering av de fire institusjonene basert på evalueringene av hver enkelt, dernest et felles møte av de styrende organene for institusjonene, og så at FAOs regionale konferanser i 2010 gjøres til felles konferanser for alle organene. Samtidig må den direkte deltakelsen av og innflytelsen til sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner styrkes og institusjonaliseres.

14. Helhetlig samfunnsutvikling For å bekjempe fattigdom og sult er det nødvendig å utvikle demokratiske og fredelige samfunn med en allsidig næringsutvikling, utbygd infrastruktur, utdannings- og helsevesen. Nedenfor er noen stikkord for disse områdene.

• Utvikling av industri og tjenester. Det er nødvendig å utvikle allsidig industriproduksjon og tjenestesektorer i alle samfunn og på landsbygda. Ikke noe land har kommet ut av fattigdom ved ensidig satsing på landbruk. Utvikling av industri- og tjenestesektorene vil også tjene matprodusentene, fordi det vil gi større markeder og høyere priser for deres produkter og også økt etterspørsel etter varer og tjenester av betydning for livet til bønder og fiskere.

• Infrastrukturen må utbygges. Manglende transport- og kommunikasjonsmuligheter er et stort problem for bønder i mange utviklingsland. Transport av deres produkter til markeder er kostbart og tidkrevende, og gjør det umulig for mange å få solgt sine produkter om de skulle ha overskudd, og varer de trenger, blir dyre. Manglende kommunikasjonsmuligheter gjør at mellommenn får ekstra stor makt, og at bøndene ikke sjøl kan holde seg informert om priser og markedsmuligheter.

• Demokratiske rettigheter og makt til de fattige. Demokratiske rettigheter, tale-, trykke- og organisasjonsfrihet, er grunnleggende menneskerettigheter og av avgjørende betydning for muligheten til å oppfylle retten til mat og for å utvikle bærekraftige og rettferdige samfunn. Sult kan ikke kobles fra maktstrukturer. Politisk makt til de fattige, og spesielt til kvinner, er nødvendig for å utrydde sult.

• Utdanning til de fattige. God og passende utdanning som omfatter alle, er av stor betydning for å utvikle samfunn og for å utrydde sult. Det handler om mer enn å ha et utdanningssystem. Det handler om å nå alle med en utdanning som er tilpasset deres liv, erfaringer og behov, og om tilstrekkelige ressurser for en god og virkelig utdanning.

• Bekjemp HIV/AIDS og andre sykdommer. HIV/AIDS og andre sykdommer ødelegger livet til millioner av mennesker, og er også ødeleggende for matproduksjonen i store områder. Tilstrekkelige menneskelige, vitenskaplige og økonomiske ressurser må brukes for å bekjempe HIV/AIDS og andre store sykdommer som rammer de fattige.

• Krig, okkupasjon og tvangsflytting må stoppes. Krig, okkupasjoner og tvangsflytting av folk forårsaker sult – i tillegg til alle andre tragedier som er knyttet til det. Kampen for fred og rettferdighet er avgjørende også i kampen mot sult.

Urealistisk?

Det vil med stor tyngde bli hevdet at mange av de tiltakene som er nevnt ovenfor for å bekjempe sult, er helt urealistiske. Men det som virker helt urealistisk, kan kort tid etter bli høyst realistisk. Hvor mange trodde for to år siden at myndighetene i USA skulle sette i verk statlige støttetiltak for næringslivet på 6–7000 milliarder kroner og at det skulle bli en afro-amerikansk president? Opphevelse av slaveriet i USA og Sør-Amerika var fullstendig urealistiske bare noen få år før det skjedde. Den som bare et par år før Sovjetunionen falt totalt sammen, hadde spådd at det ville skje, ville ha blitt sett på som fjern fra verdens realiteter. Den som står plantet med begge beina på jorda, klarer ikke å bevege seg.

Hva som er mulig å få til, avhenger i stor grad av hvor viktig det er for de breie lag av folket og for folk i maktposisjoner. Til nå har kampen mot sult ikke vært viktig nok for folk i maktposisjoner til at de har satt i verk de tiltakene som er nødvendig. Den forferdelige situasjonen som daglig gjør livet til et helvete for hundrevis av millioner mennesker, har ikke truet samfunnsutviklingen eller maktelitens posisjoner. Dessverre har heller ikke det presset fra befolkningen og de store sosiale bevegelsene for de politiske endringene som er nødvendige for å utrydde sult, vært sterkt nok.

Hva slags samfunn trengs?

For å få slutt på sulten, fattigdommen og de alvorligste miljøproblemene er det nødvendig med mer enn å skape et sterkere politisk press for å få gjennomført mange av enkelttiltakene som er nevnt ovenfor. Det er nødvendig å skape helt andre samfunssystem enn det som dominerer verden i dag. Noen av verdens alvorligste miljøproblemer er skapt i land som er betegnet som sosialistiske, og den største sultkatastrofen i moderne tid Skjedde i Kina ti år etter at revolusjonen var gjennomført. Det holder derfor ikke bare å si at kapitalismen må erstattes med sosialisme og kommunisme. Jeg er for både sosialisme og kommunisme, men vi må gå djupere inn i materien. Det har jeg forsøkt å gjøre i boka En annen verden – hvordan? som kom ut på Boksmia forlag høsten 2007. Det er fortsatt noen eksemplarer igjen, og den kan bestilles fra boksmia.no og anarstad.online.no.

(En annen – og lengre versjon – av denne artikkelen står i et hefte utgitt av Utviklingsfondet, mars 2009. Denne utgaven av artikkelen er imidlertid utvidet med synspunkter som går ut over Utviklingsfondets synspunkter, blant annet det som står om sosialisme og kapitalisme, og står derfor for fatterens egen mening.)

Noter:

1. FAO: World agriculture: towards 20/15/2030. Earthscan Publication ltd. 2003. FAO regner med en befolkningsøking på 37 % I perioden 2000–2030, og mener behovet for mat I same perioden vil øke med ca 56 % pga bedre ernæring og endrede kostvaner I en del utviklingsland, side 34 og 59.

2. The environmental food crisis. The environment’s role in averting future food crises. A UNEP rapid response assessment 2009. Side 6 www.grida.no

3. Ibid side 7

4.Se www.nyeleni.org

5. FAO Anti-hunger programme. ftp://ftp.fao.org/docrep/fao/006/j0563e/j0563e00.pdf

6. Se bl.a. Organic Agriculture and Food Security in Africa. UNEP-UNCTAD Capacity Building Task Force on Trade, Environment and Development (CBTF), United Nations 2008 www.unctad.org/Templates/Download.asp?docid=10693&lang=1&intItemID=1397, og The International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development (IAASTD) www.agassessment.org

7. www.agassessment.org

8. For mer informasjon om dette, se bl.a. www.grain.org.

9. Comprehensive framework for action, side 34 http://www.un.org/issues/food/taskforce/Documentation/CFA%20Web.pdf 

Connie Bygdnes er pensjonist og tidligere lærer.

Da jeg var elev ved Statens Lærerskole i Husstell i 1960, hadde vi en lærer som også fryktet konserveringsmidler. Det som var gift for bakterier, var gift for mennesker. Læreren var bakteriolog, og hevdet at det var en skandale at det var lovlig å selge oppmalt kjøtt. Når han skulle ha en bakteriekultur til å vokse hurtig, brukte han kjøttdeig.

For å hindre kjøttdeig i å bli skjemt, tilsettes nitritt (E 250), men også for å gi den en fin rød farge. Vi hørte foredrag i radioen i 1970 årene om hvor kreftfremkallende nitritt var på rotter, og det var enda mer kreftfremkallende på mennesker fordi vi har en surere magesyre. I et par år sloss man for å få forbud mot nitritt, og det lyktes en kort tid. Men så ble det til min store forskrekkelse tillatt igjen fordi kjøpmennene meldte om nedgang i salget fordi kundene syntes kjøttet var bleikt. Hvorfor gikk ikke myndighetene ut med opplysning om grunnen? Kreftsykdommer øker stadig. En frykter at 1/3 av disse skyldes kosten. Skavlan hadde en gang en forsker i sitt talkshow som trodde menneskene snart ville kunne leve til de ble 200 år. Forskeren sa ikke et ord om all forurensingen vi er utsatt for, blant annet gjennom maten vår. Da jeg var ung i 1960 årene, leste jeg i Forbrukerrapporten at en regnet med at hvert menneske i Norge årlig fikk i seg 2 kilo tilsetningsstoffer. I dag fryktes det at mengden kan være 6–7 kilo.

Hvordan er prosedyren for å få et tilsetningsstoff godkjent? Produsenten sjøl setter forskningen i gang, og allerede det er betenkelig. Er der tvil om et stoff er skadelig, går tvilen alltid i produsentens favør. Stadig opplever en at myndighetene står på produsentens side mot forbrukeren, sier matforsker Erik Millstone. Det samme hevder en leser i Bergens Tidende 13.01.09, Ole Overgaard. Han var forferdet over at bakerne kunne bruke så mye de lystet av det skadelige transfettet i sine brød og kaker, og spurte om myndighetene sto på bakernes side mot borgerne.

Jeg ble forferdet i 1975 da nyhetene i radioen kunngjorde at barnetimeposen inneholdt så mange kreftfremkallende stoffer at produksjonen skulle stoppes, men at handelsstanden samtidig skulle få selge ut lagrene sine. Dette har jeg siden erfart at er vanlig. I 1990 fant forskere at det gule fargestoffet Cantaxantin (E 161) var årsak til at der ble dannet krystaller på netthinnen så det skadet øynene. Først tre år senere ble det forbudt, men lageret kunne selges ut, og først i 1995, altså fem år etter at en hadde funnet ut at det var skadelig, var det fortsatt å finne i butikken.

Enda verre var det som kom fram når benzoat (E 211) og ascorbinsyre (E 300) ble blandet. Da ble det dannet det kreftfremkallende stoffet Benzen. FDA (det amerikanske mattilsynet) kalte da inn Schweppes, Cola og Pepsi for å gi en diskret redegjørelse, mens forbrukerne skulle holdes uvitende. Tretten år senere gikk en av rådgiverne i FDA, Glen Lawrence, ut og sa at det var en skandale at det fremdeles ble brukt benzoat og ascorbinsyre i brus. Det brukes fortsatt i dag i 2009.

Kort sagt: Barna får i seg mange farlige stoffer hvis de er glade i søtsaker. Som konserveringsmiddel brukes ofte benzosyre (E 210), og det finnes jo i tyttebær så det er helt uskyldig, har det vært sagt. Men en katt dør av ganske lite benzosyre, og et barn som spiser mye slikkeri, kan få i seg benzosyre tilsvarende 2 kilo tyttebær. Hvem vil spise 2 kilo tyttebær daglig?

I gamle dager la husmødrene et lag tyttebær øverst på syltetøy som hadde lett for å mugne. I dag finner vi at selv tyttebær får tilsatt benzosyre. Næringsmiddelindustrien sløser med konserveringsmidlene for at varene skal ha lang holdbarhet og for at rensligheten kan tas lettere. Brukes mer enn godkjent mengde, er det sjelden det kontrolleres. Blir det oppdaget, har jeg ikke hørt eller lest om straffereaksjoner.

På Lærerskolen i Husstell hadde vi i 1960 en lærebok hvor det sto at det ikke var tillatt å tillegge næringsmidler egenskaper de ikke har. En makaroniprodusent hadde tilsatt gult fargestoff for å gi inntrykk av egg i makaronien, og han fikk straff. I dag har vi 80 forskjellige fargestoffer (E100–E180), og de tillegger vel alle egenskaper varen ikke har.

E-numrene gjør det lettere å orientere seg i den jungel av tilsetningsstoffer vi har. Konserveringsstoffene utgjør 1 % og går fra E 200–290. Smaksforsterkerne går fra E 620–635. Folk flest går ut fra at smaksforsterker er et gode, men det forteller at råstoffet er av dårlig kvalitet eller at der er lite av det. Den mest brukte smaksforsterker, E 621 eller MSG, er mistenkt for å føre til mange plager, endog lammelse. I Kina hvor MSG har vært mye brukt, ber mange restaurantkunder om mat uten MSG.

Ikke alle tilsetningsstoffer har fått Enummer. Ca. 4 500 aromastoffer har det ikke fordi det skal så lite til av dem. Men er det en garanti for at de ikke er skadelige? Kjemikerne har kommet langt med aromastoffene, men den kunstige smaken er ikke helt som den ekte. For å lage jordbærsmak tilsettes 48 forskjellige kjemikalier. Ekte jordbær har 350 ulike stoffer.

Vin trenger ikke innholdsdeklarasjon. I 1985 var jeg med på en klassefest der det ble servert et glass vin til maten. Alle, unntatt en totalavholdsmann, fikk kraftig hodepine og noen måtte sogar holde senga. Dagen etter får vi høre at den vinen vi hadde drukket, var trukket tilbake fra markedet fordi den inneholdt mer metanol enn lovlig. Noe metanol var tillatt for å sprite opp vinen.

Er du blant dem som spiser light-mat for å slanke deg? På Carolinska Institutt i Stockholm er det i ti år blitt forsket på slik mat. 1 900 kvinner deltok. Halvparten spiste vanlig mat, og andre halvparten sukkerfri og fettfattig mat. Resultatet var overraskende. De som spiste light-mat la mest på seg. Produsentene tjener på light-mat. De bruker billigere råstoff og kan ta høyere pris fordi produktet er mer bearbeidet og fordi folk tror det er sunt. Et 3 dl beger med ekte rømme koster for eksempel 17 kroner, mens et beger med lett-rømme koster 18 kroner og har mindre smak.

Når forskerne skal undersøke om et stoff er skadelig for mennesker, bruker de som regel rotter, men de kan bare gi en ledetråd. Rottene tålte for eksempel thalidomid 100 ganger bedre enn mennesker. Rotter lever ca. 2 år, mennesker 80. Får et menneske kreft av en promille på grunn av et stoff, er det alvorlig. Men forskerne bruker sjelden så mange forsøksdyr. Føler rottene seg uvel, er det ikke så lett for forskerne å se det.

Når rottene testes, er det med kun ett stoff, men vi mennesker får daglig flere. I en engelsk julemiddag ble det funnet 107 forskjellige. I en barnetimepose er det 24.

Først i de senere år er det gjort forsøk med hvilke virkninger godkjente tilsetningsstoffer kan få når de kombineres. I Liverpool fant en at blåfargen (E 133) i kombinasjon med smaksforsterker (E 621) reduserte rottenes nerveceller fire ganger mer når de ble brukt sammen enn når de ble brukt hver for seg. Når gulfargen (E 104) ble kombinert med søtstoffet aspartam (E 951), ble virkningen syv ganger verre.

Da aspartam ble godkjent, kom det fram at en rotte som døde i 88. uke, var levende igjen i uke 108. uke. En advokat forlangte derfor ny forskning på aspartam. Men et par måneder senere fikk advokaten en ledende stilling i firmaet som produserte aspartam, og så ble det stilt.

Da E 621 ble godkjent, ble det hevdet at forskningen var styrt. Politikerne er etter hvert blitt klar over at den «coctailen» menneskene daglig får i seg av tilsetningsstoffer, representerer en fare. Så i 2003 uttalte EU-parlamentet at når et firma søkte om godkjenning av et nytt stoff, måtte de fjerne et tidligere godkjent. En slik regel er ennå ikke innført. EU-parlamentet er som vanlig bedre til å gi uttalelser enn til å komme med beslutninger.

Til alle tider har det vært fusket med mat. Derav kommer uttrykket: Han har ikke rent mel i posen. Men tidligere ble slikt straffet. Det har vært sagt at vi får den maten vi fortjener. Vi kan bremse på ferdigmaten vi kjøper. Vi bør studere ingrediensene, og holde oss borte fra de verste. Det er dumskap å kjøpe pannekake eller vaffelpulver. Det er jo stekingen som tar tid. Brød kan vi også bake sjøl. Tre store brød skulle ikke ta mer enn en time. Da slapp vi transfettet, emulgatorene og enzymene som skal holde brødet ferskt i opptil fire uker. Kjøtt kan vi lett male sjøl. Det er så gode husholdningsmaskiner så det skulle ikke være så tidkrevende. Maler vi sjøl, vet vi hva vi spiser og unngår nitritten (E 250). Det er en kjent sak at pølsemakere ikke spiser pølser.

Og ikke minst må vi få 6-timers arbeidsdag fordi maten vår er altfor viktig til å overlate til det pengegriske frie markedet.

Kilder:

– Tron Soot Ryen: E-nr guiden

– Mats-Eric Nilsson: Den hemmelige kokken  

Staten kan og må styre Innovasjon Norge – i dette tilfellet hindre at Innovasjon Norge sel patentet på ei teknologisk nyvinning ut av landet til høgastbydande.

Nyvinninga er ein revolusjonerande ny arbeidsmåte for å lage aluminiumshjul (den såkalla hybridfelgen). Denne nye arbeidsmåten er utvikla på Høyanger-bedrifta Fundo.

Einar Rysjedal arbeider på Hydro Aluminium Høyanger, og er leiar i Raudt Høyanger, sekr. i FLT-avd. 086 og i LO Ytre Sogn.

Staten kan og må sjølv, eller med tiltak overfor privatkapitalistar, opprette ei ny bedrift i Høyanger som kan setje hybridfelgen i produksjon.

Staten kan og må styre Statkraft til å selje ein større del av krafta si til kraftkrevjande industri og til ein pris som gjer at denne industrien kan konkurrere med slik industri i utlandet. Dette krev regulert/redusert krafteksport, og at Statkraft får redusert sin profitt.

Staten kan og må styre Hydro både til å byggje ny elektrolysehall i Høyanger som gjer at «vårt» aluminiumsverk, det eldste og minste i landet, kan produsere meir og konkurrere betre enn det i dag teknisk er i stand til.

Høyanger si historie, notid og framtid

Høyanger har ei interessant politisk historie som kommunistsenteret i Sogn og Fjordane. Det skal eg komme tilbake til ein annan gong – no er det produksjonshistoria det dreiar seg om. Aluminiumsproduksjonen i Høyanger starta i 1918. Årsproduksjonen frå hallane A og B nærma seg 10 000 tonn før andre verdskrigen. Al-verket var eigd og drive av det privateigde selskapet Norsk Aluminium Company (NACo). I 1965 vart hall C ferdig oppstarta, og produksjonen nærma seg 30 000 tonn. I 1967 vart Høyanger-verksemda overteken av statsbedrifta Årdal og Sunndal Verk (ÅSV) som var ein av dei statskapitalistiske verksemdene som Gerhardsen-sosialdemokratane hadde starta etter krigen – m.a. for å imøtegå kommunist-partiet sin propaganda for sosialisme.

I slutten av 60-åra vart Høyanger Verk sin eigenproduksjon av aluminiums-råvara oksid nedlagd – m.a. for å overføre kraft til ÅSV sin utvida aluminiumsproduksjon på Sunndalsøra. Krav om kompensasjon for nedlegginga førte til at Høyanger Verk tidleg på 70-talet starta avdelingar for vidareforedling av aluminium – både halvfabrikat og ferdigvare. Det økonomiske grunnlaget for framveksten av vidareforedling var at ÅSV rekna det for profittstrategisk å produsere både råvara aluminium og ferdigvarer av aluminium. På denne tida var det også frå venstresida eit press mot at Norge berre skulle produsere råvarer (i dette tilfellet aluminium).

Ferdigvare-bedrifta Fundo, som ÅSV etablerte i 1977, gjekk etter få år over til å verte rein felgprodusent. Fundo fekk statusbil- produsentar som SAAB, Volvo, BMW og Audi som kundar og vann kvalitetsprisar. Bilprodusentane si betaling for kvalitetsfelgane stod likevel aldri i vetig forhold til kor mange arbeidstimar Fundo brukte. Fundo gjekk difor stort sett med økonomisk underskot – bortsett frå dei to–tre første åra etter konkursar og gjeldssanering. I 2001 overtok Høyanger kommune som fleirtalseigar i kompaniskap med det kanadiske selskapet Timminco. Dette gjekk økonomisk bra i fleire år, og talet på tilsette auka til 350. Men våren 2008 snudde det for alvor, og økonomiske underskot melde seg med auka styrke. Det var likevel «finanskrisa» med det påfølgjande dramatiske fallet i bilproduksjonen som tok fullstendig knekken på Fundo som vart slått konkurs i januar.

Fundo hadde, parallelt med ein uttrøyttande kamp for å produsere nok tradisjonell felg til å halde skifteretten borte, utvikla ein heilt ny type felg den såkalla todelte felgen (hybrid-felgen). Innovasjon Norge har ved fleire høve støtta Fundo økonomisk for å hindre nedlegging. Innovasjon Norge, som har pant i hybridfelg-patentet og Fundo sin bygningsmasse, prøver no å selje patentet for å dekkje eit krav i konkursbuet på 63 millionar kroner.

Det første kravet frå Høyanger for å sikre framtida er difor at staten styrer Innovasjon Norge, og set ein stoppar for salet av patentet på hybridfelgen. Patentet er utvikla i Høyanger, og må brukast til å sikre arbeidsplassane og lokalsamfunnet!

Det andre kravet frå Høyanger er at statlege krisemidlar, som er lovde til pga. Fundo-nedlegginga, må brukast til å starte ei ny bedrift med naudsynt utrusting til å setje hybridfelgen i masseproduksjon. Det vil gjere at mange av oppsagte Fundoarbeidarar på nytt kan få selje arbeidskrafta si – og til ein pris som er høgare enn NAV sine dagpengar. Det vil dessutan vere meir meiningsfylt enn lediggangen og det usosiale tilværet arbeidsløyse inneber.

Det tredje kravet frå Høyanger er at kraftproduksjonen i Høyanger skal brukast til lokale arbeidsplassar og ikkje til Statkraft si profittmaksimering. Det var aluminiumsverket, først NACo og seinare ÅSV, som bygde ut all vasskraft frå Høyanger-fjella (over 1 milliard kilowattimar = 1 TWh). Etter at Hydro overtok ÅSV i 1986 vart kraftanlegga ein del av Hydro Energi. Pga. heimfall vart anlegga for få år sidan overført til Statkraft. Produksjonsprisen for slik utbygd kraft er kanskje ikkje meir enn 5 øre per kWh, men Statkraft tek stort sett ein pris som er i alle fall tre–fire gonger meir. Statkraft og borgarlege økonomar (inkl. sosialøkonomen Stoltenberg) reknar det for ein EØS-forbode subsidie dersom krafta ikkje vert selt til høgast betalande kunde. Det er tilsyne-latande sjølvmotseiande at det heimfallet som skulle sikre samfunnsinteressene, faktisk undergrev interessene til lokalsamfunna der krafta er produsert. Dette er eit godt døme på at monopolkapitalistane trakkar på interessene til ein annan kapitalist (Hydro), som i dette tilfellet har meir samanfallande interesse med lokalsamfunnet Høyanger enn Statkraft og staten har.

Det fjerde kravet frå Høyanger er at Hydro gjennomfører den eine urealiserte delen av statseigde ÅSV sin utbyggingsplan frå slutten av 70-talet, dvs. byggjer og set i drift hall B. Planen gjekk på at dei tre elektrolysehallane (hallane A, B og C) som eksisterte den gongen, skulle rivast for å gje plass til to nye moderne elektrolysehallar. Hall A og B skulle rivast for å gje plass til nye hall A. Seinare skulle hall C rivast for å gje plass til nye hall B. Da ÅSV i 1979 vedtok at hall A skulle byggjast, var det ueinigheit i ÅSV-styret: Utanlandske styremedlemar meinte hall A ville verte ulønsam, men at prosjektet berre blei gjennomført fordi

Hall A vart starta i oktober1981. ÅSV fekk dårlege økonomiske resultat tidleg i 80-åra, og selskapet måtte tilførast 650 mill. kr i ny eigenkapital frå staten i 1982. Høyanger vart ofra på profittalteret, og hall B vart ikkje bygd.

Hydro Aluminium Høyanger er med sin produksjon frå hall A på 60 000 årstonn landet sitt minste aluminiumsverk. Verket vil fort verte ulønsamt dersom ikkje produksjonen blir utvida slik at det vert høgare inntekter å dele faste kostnadar på. Hall C vart slått av i 2006, og tomten til hall B er dermed klar. Hydro er framleis nesten 40 % statseigd. Kva no med «hovedaksjonæren som et politisk organ»? Fagforeiningane og den lokale verksleiinga har i fleire år stått på for bygging av ny hall. Det som ligg nærmast livsteikn frå hovedaksjonæren, er sympatierklæringar frå sentrale personar som Kristin Halvorsen, Liv Signe Navarsete og Roar Flåthen.

Den internasjonale aluminiumsindustrien er no i ei djup økonomisk krise. Aluminiumsprisen har falle frå over 3 200 USD per tonn tidleg i 2008 til rundt 1 400 i dag. Det seiest at alle aluminiumsprodusentar taper pengar. Bergens Tidende skreiv for ein månads tid sidan at Hydro Aluminium taper 6 mill. kroner dagen. Det vil gje eit årleg tap på rundt 2 milliardar kroner. Lagera veks trass i at fleire/alle produsentar har redusert produksjonen. Produksjonen ved Sør-Norge Aluminium på Husnes er halvert. Hydro slår av i Tyskland og den eldste hallen på Karmøy. Det er visstnok ikkje teikn til at dette reduserer lagera og hevar prisane. Hydro planlegg likevel å starte gigantverket i Qatar i slutten av året og neste år.

Vi kan ikkje godta at «hovedaksjonæren» (staten) velsignar at Hydro startar ein slik trussel mot arbeidsplassane ved norske aluminiumsverk utan å investere i Norge. Vi kan ikkje godta at staten let Hydro Aluminium Høyanger verte ulønsamt pga. mangel på politisk styring og kraftavtalar. Hovudparolane 1. mai og til stortingsvalkampen er allereie klar: Statleg styring og statlege kraftavtalar! Bygg hall B!

Note:

1. Harald Rinde: Alcan tur-retur. I: Årdal. Verket og bygda 1947-97. Det norske samlaget, Oslo 1997

Slavoj Zizek skrev boka On Violence på forlaget Profile. Dette er ett kapittel fra denne boka.

Slavoj Zizek er en marxistisk sosiolog, filosof og kulturkritiker. Han er internasjonal direktør for «The Centre for Advanced Studies in the Humanities» ved Birckbeck College, University of London.

I 1922 organiserte den sovjetiske regjeringen utkastelsen av ledende anti-kommunistiske intellektuelle, fra filosofer og teologer til økonomer og historikere. Alle forlot Russland på en båt kjent som «Filosofidamperen ». Frem til utkastelsen hadde Nikolai Lossky og familien, som alle ble tvunget i eksil, levd et avslappet liv omgitt av en stab av tjenere, slik det sømmet seg en familie i det russiske borgerskapet. Han

Selv om Lossky utvilsomt var en ærlig og vennlig person som brød seg om de fattige, samtidig som han var opptatt av å sivilisere Russland, så uttrykker holdningen en total blindhet for den strukturelle volden som var nødvendig for at et slikt liv i det hele tatt skulle være mulig. Vi snakker her om vold som en del av et system: Ikke bare direkte fysisk vold, men også mer subtile former for tvang som opprettholder sosiale relasjoner karakterisert av dominans og utbytting, som for eksempel en indirekte trussel om vold. Losskyene og andre medlemmer av den russiske eliten gjorde ikke nødvendigvis noe galt. Det var ingen subjektiv ondskap i livene deres, bare den usynlige bakgrunnen av systemisk vold som gjorde det mulig å leve et privilgert liv omgitt av tjenere og luksus.

Sett fra Losskyenes velvillige og uskyldige ståsted kom disse hendelsene som varslet om den kommende katastrofen tilsynelatende ut av tomme luften. Det var som om de signaliserte at en uforståelig ond ånd hadde ankommet. Det de ikke forstod, var at forkledd som irrasjonell subjektiv vold fikk de nå tilbake beskjeden de selv hadde sendt ut i sin omvendte form. Er det vold som denne, som tilsynelatende oppstår «av ingenting», Walter Benjamin sikter til i sin bok Kritikk av volden(1) når han bruker begrepet; ren guddommelig vold.(2)

Å motsette seg alle former for vold, fra direkte fysisk vold (massemord, terror) til ideologisk vold (rasisme, sexisme) ser ut til å være det som opptar den tolerante og liberale holdningen som dominerer i dag. Et S.O.S. nødanrop opprettholder en slik diskurs, og ser ut til å drukne alle andre innfallsvinkler til emnet: Alt annet kan og er nødt til å vente … Er det ikke noe mistenkelig, rett og slett symptomatisk, med dette fokuset på subjektiv vold – den volden som er begått av definerbare sosiale agenter, onde individer, disiplinerte undertrykkelsesapparater og fanatiske folkemengder? Sørger ikke denne holdningen for å distrahere oppmerksomheten vår fra det virkelige problemet, å fjerne andre former for vold fra synsfeltet, og slik føre til at vi ved å ignorere dem indirekte deltar i dem?

I følge en velkjent anekdote besøkte en tysk offiser Picasso i Paris under andre verdenskrig. Der så offiseren Guernica(3), hvorpå han ble sjokkert at det modernistiske «kaoset» i bildet og utbrøt: Har du gjort dette? Picasso svarte rolig: «Nei, du gjorde dette!». I dag ville mang en liberaler, etter å ha sett de voldelige opptøyene i Paris, kanskje spørre de få gjenværende revolusjonære på venstresiden om det er dette de vil. «Er det ikke dette dere vil ha?». Som Picasso bør vi svare: «Nei, du gjorde dette! Dette er resultatet av din politikk.»

Det fins en vits om en mann som kommer hjem og finner sin kone i seng med en annen. Den overraskede kona utbryter: «Hvorfor er du hjemme så tidlig?» Mannen svarer rasende tilbake: «Hva gjør du i sengen med en annen mann?» Kona svarer rolig: «Jeg spurte deg først, ikke prøv å snik deg unna ved å skifte tema!» Dette gjelder også når vi diskuterer vold: oppgaven er nettopp det å skifte tema, vi må bevege oss fra da desperate humanitære S.O.S.-signalet om å stoppe vold til en analyse av det andre S.O.S.-signalet, nemlig den komplekse interaksjonen mellom subjektiv, objektiv (systemisk) og symbolsk vold. Lærdommen er dermed at man må motstå den fascinerende subjektive volden, vold utført av sosiale agenter, onde individer, displinerte undertrykkelsesapparater og fanatiske folkemengder: Subjektiv vold er bare den mest synlige av de tre typene.

Ideen om objektiv vold må grundig historiseres: den tok en ny form med kapitalismen. Marx beskrev den ville, selv-forsterkende sirkulasjonen av kapital, hvis solipsistiske( 4) og parthenogenesiske(5)ferd når sitt klimaks i dagens metarefleksive spekulasjon i futures. Det er altfor enkelt å hevde at spøkelset til dette selv-skapende monsteret som ignorerer alle menneskelige og økologiske hensyn i sin framferd, er en ideologisk abstraksjon og at det bak denne abstraksjonen finnes virkelige mennesker og ting med produktive kapasiteter som kapitalens sirkulasjon er basert på, og som den livnærer seg av som en gigantisk parasitt. Problemet er at denne «abstraksjonen» ikke bare finnes i finansspekulantens feiloppfatning av den sosiale virkeligheten, men at den er ’virkelig’ presis i den betydning at den fastsetter strukturen i de materielle sosiale prosessene: Skjebnen til hele befolkningslag og noen ganger hele land bestemmes av kapitalens solipsistiske og spekulative dans, som pågår uhemmet og i velsignet likegladhet over hvordan dens bevegelse vil påvirke den sosiale virkeligheten. Marx’ poeng er ikke primært å redusere denne andre dimensjonen til den første, altså å demonstrere hvordan varenes sinnsyke dans oppstår på grunn av motsetningene i det ’virkelige’ livet. I stedet er Marx’ poeng at man kan ikke fullt ut forstå den første dimensjonen(den sosiale virkelighet av materiell produksjon sosial interaksjon) uten den andre: det er kapitalens (metafysiske) dans som kjører showet, som holder nøkkelen til hendelsene og katastrofene som inntreffer i det virkelige livet.

Nettopp her ligger den grunnleggende systemiske volden i kapitalismen, langt mer skjult enn i alle før-kapitalistiske systemers sosio-ideologiske voldsbruk: Denne volden er ikke lenger mulig å tilskrive bestemte individer og deres «onde» intensjoner, men er helt og holdent «objektiv», systemisk og anonym. Her støter vi på Lacans forskjell mellom «virkeligheten» og Det Virkelige. «Virkeligheten» er den sosiale virkelighet til de faktiske menneskene involvert i interaksjon med hverandre og i produktive prosesser, mens Det Virkelige er den steinharde og ubøyelige, abstrakte og spøkelsesaktige logikken til kapitalen som bestemmer hva som skjer i den sosiale virkeligheten. Man kan oppleve dette gapet på en håndgripelig måte om man besøker et land i elendig forfatning … Hvor vi kan se økologisk ødeleggelse og menneskelig misere. Til tross for elendigheten vil kanskje en økonoms rapport beskrive tilstanden som «finansielt sett god» – virkeligheten er ikke viktig, det viktige er kapitalens tilstand …

Er ikke dette mer sant enn noen gang i dagens samfunn? Peker ikke fenomener tilskrevet den virtuelle kapitalismen (handel i «futures» og lignende abstrakte finansobjekter) mot herredømmet til «Den Virkelige abstraksjonen» på sitt reneste, langt mer radikalt enn på Marx tid? Kort fortalt, den høyeste formen for ideologi består ikke i å bli fanget i ideologiens abstrakthet og glemme dens basis i virkelige mennesker og deres relasjoner, men nettopp i å overse Det Virkelige i det abstrakte, samtidig som man påstår at man henvender seg til «virkelige mennesker med virkelige problemer»? Besøkende til børsen i London får en gratis brosjyre som forklarer at aksjemarkedet ikke handler om mystiske fluktasjoner, men om virkelige mennesker og deres produkter. Dette er virkelig ideologi i sin reneste form.

Hegels grunnleggende regel er at «objektiv overskridelse» – den abstrakte universialitets direkte herredømme som påtvinger sine lover «mekanisk og uten hensyn til subjektet som er fanget i dens nett» – er alltid akkompagniert av «subjektiv overskridelse » – irregulær og vilkårlig utførelse av innfall. Etienne Balibar gir et utmerket eksempel på denne gjensidige avhengigheten, når han skiller mellom to motstridende, men komplementære varianter av overskridende vold: den «ultra-objektive», eller systemiske, som er innebygd i de sosiale forholdene under den globale kapitalismen, og som «automatisk » skaper ekskluderte og overflødige individer, fra hjemløse til arbeidsledige. Den andre varianten er den «ultra-subjektive » volden som altså henger tett sammen med den førstnevnte, eksempelvis etniske eller religiøse «fundamentalismer ».

Vår blindhet ovenfor resultatene til den systemiske volden er kanskje lettest å få øye på i debatten om kommunismens forbrytelser. Ansvar for kommunismens forbrytelser er lett å fordele: Vi har å gjøre med subjektiv ondskap, med agenter som gjorde noe galt. Vi kan til og med identifisere forbrytelsenes ideologiske kilde – totalitær ideologi, Det kommunistiske manifest, Rousseau, til og med Platon. Men når man påpeker de millioner som har dødd som en følge av kapitalismens globalisering, fra Mexicos tragedie i det 16. århundre, til holocaustet i Belgisk Kongo for et århundre siden, benektes alt ansvar. Alt dette ser ut til å ha blitt forårsaket som et resultat av en «objektiv» prosess, som ingen planla eller iverksatte, og som det ikke fantes noe kapitalistisk manifest for (den som kom nærmest i å skrive det var Ayn Rand). Det faktum at den belgiske kongen Leopold II som ledet holocaustet i Kongo var en stor humanist og ble erklært en helgen av paven kan ikke avfeies som et utslag av ideologisk hykleri og kynisme. Subjektivt, kan han godt ha vært en god humanist, til og med gjort en beskjeden innsats for å lindre de katastrofale konsekvensene av det enorme økonomiske prosjektet det var å utnytte ressursene i Kongo som han regjerte over. Landet var hans personlige eiendom! Den ultimate ironien er at mesteparten av inntektene fra den brutale plyndringen av Kongo gikk til offentlige goder i Beliga, biblioteker, museer og så videre. Kong Leopold var i så måte forløperen til dagens «barmhjertige samaritaner» som gir av sine store formuer til veldedige formål som Bill Gates. Problemet er bare at for å kunne gi må du først ta, eller som samaritanene selv ville kalt det, skape.

(Artikkelen er oversatt av Stian Bragtvedt)

Noter:

Ivan Harsløf og Sissel Seim (red.) Fattigdommens dynamikk Perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet Universitetsforlaget 2008, 307 sider

Boka handler om fattigdom i det norske samfunnet. Den er satt sammen av bidrag fra forskere ved Avdeling for samfunnsfag ved Høgskolen i Oslo. Innledningsvis legger redaktørene vekt på at fattigdom kan forstås, måles og forklares på mange forskjellige måter. Det som nå kalles fattigdomsproblemer, ble for eksempel tidligere håndtert som fordelingsproblemer og mangel på utjamning. Dette skiftet i ordbruk kunne de gjerne brukt mere plass på. Hvorfor sluttet vi å se på materiell nød som fordelingsproblem, og gikk over til å se det som individuell vanskjebne?

Artiklene oppsummerer viktige erfaringer og tanker om det som er skjedd med økende sosial ulikhet i Norge og omlegging av sosialpolitikken i samsvar med den såkalte arbeidslinja. Teoriene bak arbeidslinja blir kritisert fra forskjellige vinkler. Arbeidslinja bygger på at folk må motiveres med økonomisk tvang til å søke arbeid i stedet for trygd. Ytelsene og varigheten for stønadene reduseres, og inngangskriteriene skjerpes etter prinsippet om lavere attraktivitet: ingen ytelse må være bedre enn de dårligste arbeidsvilkårene i markedet.

Arbeidslinja har en individuell tilnærming. Espen Dahl og Thomas Lorentzen kaller det treffende «mangelsykdomstilnærmingen ». Alle såkalte aktive tiltak ser bort fra at sosialhjelpmottakernes «mangler» ikke eksisterer i et vakuum, men først og fremst i forhold til arbeidsmarkedet. De kritiserer at det bare unntaksvis rettes søkelys mot arbeidslivet, hva arbeidsgiverne vil ha og kravene som stilles til arbeidskraften.

I andre artikler presenteres undersøkelser av hva som skjer med dem som skal praktisere arbeidslinja. Økt vekt på kontroll og økonomisk tvang, og en overordnet forestilling om at folk flest har «valgt» sin fattigdom og sin arbeidsløshet, virker også inn på forholdet mellom klienter/pasienter og det såkalte hjelpeapparatet. Det virker inn på tilliten mellom dem som arbeider der og dem som skal hjelpes/kontrolleres/tvinges/ motiveres. Slike effekter av arbeidslinja blir synlige når klientene sammenlikner med det de møter fra de frivillige organisasjonene.

Flere steder blir det pekt på at politikken med lavest mulig ytelse for å motivere folk til å ta arbeid, ikke bare er urealistisk, men dessuten har uhyggelige bivirkninger når det gjelder å forsterke marginaliseringen, øke risikoen for at barn vokser opp i fattigdom, og for at fattigdommen går videre til neste generasjon. I et interessant kapittel setter Mons Oppedal konsekvensene av arbeidslinja opp mot norske forpliktelser etter barnekonvensjonen. Fattige barn har rett til økonomisk støtte som kan bringe dem ut av fattigdommen, uansett om myndighetene mener at foreldrene må tynes økonomisk for å komme i jobb. Denne og andre advarsler om konsekvensene av arbeidslinja for barnefamiliene bør bli hørt i diskusjonen om ny uførestønad der forslaget er at barnetillegget skal reduseres kraftig for de få uføre som også forsørger barn. De er redde for alt som kan friste underbetalte fembarnsmødre i kassa på RIMI til å «velge» uføretrygd.

Jeg savner ofte et historisk perspektiv i denne boka. Det er ikke nytt at fattigdom blir forklart ut fra antatte egenskaper hos den fattige. Det var også det vanlige i ei tid med en svak og uorganisert arbeiderklasse for hundre år siden. Jeg savner også et klasseperspektiv. Fattigdom rammer de «eiendomsløse», ikke de «besittende» klasser. Dette er gammelmodige uttrykk. Dagens «eiendomsløse» har bil og hytte, men de er like avhengige som før av å selge arbeidskraften for å forsørge seg og sine. Ifølge redaktørene framstår ikke «det moderne Norge … som et samfunn der én samfunnsklasse benytter sin eierposisjon til å utbytte en annen samfunnsklasse». Samtidig «fremstår selve klassehierarkiet som relativt utvisket ». Boka er preget av dette synet, som kanskje snarere er regelen enn unntaket blant dagens samfunnsvitere.

Etter å ha lest boka undrer det meg at denne massive kritikken nesten ikke har vært hørbar i den offentlige debatten. Det har i ti-femten år vært tverrpolitisk begeistring for arbeidslinja, og partene i arbeidslivet har sluttet seg til. Selv etter at problemene begynte å hope seg opp for NAVreformen, har det vært uenighet om bemanning, organisering og ledelse, men aldri om den underliggende hensikten. Det har vært bortimot full støtte til hensikten med NAVreformen, som skal realisere arbeidslinja ved hjelp av en skreddersydd forvaltning.

I boka blir det nevnt at de ansatte i velferdsapparatet sjelden er hovedrøsten i den sosialpolitiske debatten, til tross for god kjennskap til fattigdommens realiteter og brukernes problemer. Bokas redaktører etterlyser avisinnlegg fra sosionomen, trygdefunksjonæren og barnevernsarbeideren. Jeg tror de har et helt urealistisk bilde av ytringsfriheten blant velferdstjenestens ansatte. Denne gruppen har i praksis ingen frihet til å informere om fattigdommens problemer dersom ikke arbeidsgiver er enig.

De frieste stemmene er faktisk forskerne, selv om vi vet at mange trenger oppdrag for å leve. De ansatte kan komme til orde gjennom fagforeningene, som også er den eneste reelle motmakten mot et enstemmig storting. Derfor bør denne boka leses med en baktanke om å invitere flere samfunnsforskere til fagforeningenes konferanser og politiske verksted. Ikke for enveis-informasjon, men for å diskutere sosialpolitiske krav og mottrekk mot arbeidslinja. De fleste tror de er trygge i velstands-Norge, men det er kort vei til fattigdom den dagen jobben blir borte eller helsa svikter.

Ebba Wergeland

Viktige samfunnsmessige oppgaver vil kreve økt innsats i årene som kommer. I krisetider burde det ha vært særlig vekt på å legge grunnlaget for å møte slike langsiktige utfordringer. Ikke minst gjelder det helse- og omsorgssektorene,

Torstein Dahle er leder av Rødt og siviløkonom.

1. Kommunene rammes av sammenbruddet i aksjemarkedene

«Jeg er glad jeg bor i Oslo der vi er så store at vi driver profesjonelt. Oslo er en stor kommune der kvaliteten på økonomistyringen er veldig god,» sa Oslo-ordfører Fabian Stang til NA24 da han 30. november 2007 ble intervjuet om Terra-skandalen, som blant annet rammet noen kommuner i Nordland hardt. «Å ta vare på skattebetalernes penger er en av våre viktigste oppgaver. Vi kan ikke gamble med en tiøring en gang,» fortsatte han. Og så la han til med et overbærende smil at «Det blir neppe en ny svømmehall i disse kommunene på en stund.» Men så kom han til å tenke på at det kanskje hørtes litt vel blærete ut, og at det kunne oppfattes som tilslutning til den populære sporten med å framstille kommunetoppene i «Terra-kommunene » som uvitende bygdetullinger. Så han skyndte seg å tilføye «De som bor på landet er ikke noe dummere enn de som bor i byen».

Knappe 11 måneder senere, 28. oktober 2008, hadde bølgene fra den store økonomiske krisen også slått inn over Oslo kommune, og skadene var store. Gjennom kommunens pensjonskasse er nemlig Oslo kommune også sterkt engasjert i et risikofylt aksjemarked. Pensjonskassen, som er organisert som et aksjeselskap, Oslo Pensjonsforsikring AS, har en forvaltningskapital på mer enn 40 milliarder kroner. Med en strategi som går ut på å ha 25 prosent av kapitalen plassert i aksjer, kan tapene bli ganske formidable. Denne høye aksjeandelen rammer hardt: Når aksjemarkedene faller med 50–60 prosent, er det ikke så greit å sitte med aksjer kjøpt for 10 milliarder kroner.

Utover i oktober 2008 ble det klart at det var nødvendig å rykke inn med store kommunale kapitalinnskudd raskt. Et ekstraordinært byrådsmøte 28. oktober 2008 innstilte på å overføre 1,24 milliarder i kommunale penger til pensjonsforsikringsselskapet. Nå var det finansbyråd Stian Berger Røsland som var kommunens ansikt utad. Ordfører Fabian Stang holdt seg denne gang mer i bakgrunnen. Smilet hans hadde kanskje stivnet noe siden sist.

Oslo kommune er i godt selskap. Bergen Kommunale Pensjonskasse har sannsynligvis tapt mer enn 500 millioner kroner på plasseringer i aksjer og fond. Med den svære pensjonssparingen som norske kommuner og fylkeskommuner driver i egne pensjonskasser eller i pensjonsforsikringsselskaper, blir de alle sammen rammet av høyere pensjonskostnader – uansett hvordan de har organisert pensjonssparingen sin. Dels har noe av den oppsparte pensjonsformuen gått tapt, og dels er det slutt på at lett-tjente penger fra et aksjemarked som bare steg og steg, reduserer pensjonsordningenes behov for premieinnbetaling fra kommunale arbeidsgivere.

Via pensjonskostnadene rammes altså alle landets kommuner av sammenbruddet i de internasjonale aksjemarkedene. Etter hvert vil fallende eiendomsverdier også kunne slå inn med større tyngde.

Aksjetapene slår ikke inn bare via pensjonsordningene. En rekke kommuner har også selv investert direkte i aksjer. Særlig gjelder det kommuner som har solgt ut store kommunale verdier, som for eksempel andeler i kraftselskaper, busselskaper og annen infrastruktur. Stort sett har dette vært samfunnsmessig skadelige salg, ved at kommunen gir fra seg innflytelsen over viktige samfunnsoppgaver. I en rekke tilfeller har det også vært økonomisk ukloke salg, ofte nærmest for ran å regne. Svære verdier i kraftselskaps- andeler ble solgt fordi sleipe meglere viftet med to- og tresifrete millionbeløp foran ansiktet på kommunepolitikere som slet med altfor trange økonomiske rammer. Et anslag gjort i 2003 viste at kommuner og fylkeskommuner hadde solgt for mer enn 18 milliarder kroner i kraftselskapsandeler. De fleste vannkraftverkene produserer vannkraft til svært lave kostnader. På inntektssiden er det åpenbart at strømprisene kommer til å stige i det lange løp, blant annet på grunn av sammenkopling med det europeiske kraftmarkedet som bare har dyrere alternativer. Det var blank løgn da meglere og diverse økonomiske «eksperter» påsto at det var helt fremmed for kommunenes virksomhet å skulle påta seg den forretningsmessige risiko som slike eierandeler representerte. Risikoen var i virkeligheten knapt nok til stede. I mange tilfeller har de som kjøpte kraftverksandeler fra kommuner og fylkeskommuner, tjent inn igjen kjøpesummene flere ganger. Det saken egentlig gjaldt, var at plyndring av kommunale verdier var et velegnet tiltak for å skaffe nye kilder til profitt for en finanskapital som vokste utover alle grenser.*

Blant annet på grunn av slike salg sitter mange kommuner med store fond. Tapene er enorme på sammenbruddet i aksjemarkedet. Det er imidlertid vanskelig å få oversikt over det totale omfanget, blant annet fordi verdiendringene ikke uten videre vises fullt ut i de kommunale regnskapene.

Det største enkelttapet er sannsynligvis Oslo kommunes tap på aksjene i Hafslund, der Oslo kommune eier 53,73 %. Markedsverdien av disse aksjene er redusert med mellom 5 og 6 milliarder kroner i løpet av denne krisen.

Kommunenes Sentralforbund (KS) har i slutten av februar 2009 innhentet opplysninger om regnskapsresultatene for 2008 i kommunene utenfor Oslo. Materialet er ikke fullstendig, men det antas likevel å gi et ganske pålitelig bilde av situasjonen. Ifølge dette materialet hadde kommunene utenfor Oslo et samlet tap på aksjer på omkring 1,5 milliarder kroner.

Ved utgangen av november 2008 gjorde VG en undersøkelse hos en del norske kommuner. Den viste at Trondheim kommunes kraftfond, som var forventet å bidra med omkring 400 millioner kroner til kommunebudsjettet, i stedet ble antatt å ville gi omkring 150 millioner i minus. Sandefjord kommunes kraftfond skulle etter budsjettet ha gitt 67 millioner i pluss, men lå i stedet an til å gi 57 millioner i minus. Stokke kommunes regnskap lå an til å bli belastet med 50 millioner kroner på grunn av tilsvarende tap.

Storting og regjering har et stort ansvar for at norske kommuner og fylkeskommuner har så store beløp i aksjemarkedene, at de lider store tap i den krisen som vi nå opplever. Under regjeringer med vekslende partifarge har det vært et sterkt privatiseringspress ovenfra. «Kapitalfrigjøring» har vært et moteord i den markedsorienterte ideologien som kalles New Public Management.

Ut fra den samme tenkningen var det viktig å oppnå god avkastning på de store beløpene som en del kommuner fikk gjennom slike salg. De sentrale myndighetene presterte å gi signaler som tilsa at det var mulig å oppnå høyere avkastning uten å ta noe høyere risiko – et standpunkt som har svært liten støtte i kapitalistisk investeringsteori.

Våren 2000 vedtok Stortinget en ny paragraf 52 i kommuneloven – om finansforvaltning. Den inneholder som punkt 3 en interessant formulering:

I paragrafens punkt 2 får departementet fullmakt til å fastsette forskrift som gir «nærmere regler om disposisjoner som innebærer finansiell risiko». Forskriften ble fastsatt 5. mars 2001. Den pålegger kommunestyret å avveie forhold som avkastning, risiko og likvid-itet i kommunens finansforvaltning. Kommunestyret skal fastsette et finansforvaltningsreglement, som blant annet skal inneholde krav til risikospredning. Forskriften redegjør for ulike typer av risiko: Kredittrisiko, markedsrisiko, renterisiko, likviditetsrisiko, valutarisiko, systematisk risiko i aksjemarkedet (generell markeds-risiko), og usystematisk risiko i aksjemarkedet (selskapsrisiko).

Kommunestyret skal fastsette rammer for tillatt risikonivå, og krav til avkastning. Det skal dessuten knytte til seg uavhengig kompetanse for å vurdere finansforvaltningsreglementet, og annen uavhengig kompetanse for å vurdere finansiell risiko og håndtering av slik risiko.

Erfaringene fra de siste par årene viser at det neppe finnes noe kommunestyremedlem som har forutsetninger for å foreta noe som ligner en velbegrunnet vurdering av disse forholdene. Selv de fleste profesjonelle internasjonale finansanalytikere har jo vist seg ute av stand til å gjøre riktige vurderinger på dette området.

Det er med grunnlag i disse reglene at Kommunal- og regionaldepartementet setter seg på sin høye hest og sier at man har gitt klare retningslinjer i forskrifts form. Det sa Norges politiske ledelse til politikere og rådmenn i Terra-kommunene, og det sier man til de kommunene som lider store tap på sine aksjebeholdninger nå. Begivenhetene de siste par årene fører sannsynligvis til den konklusjon at de kommunene som har slike finansforvaltnings-reglementer, har brutt dem, rett og slett fordi det er tilnærmet umulig å få slike vurderinger til å klaffe med virkelighetens verden. Departementets ansvarsfraskrivelse er derfor helt uberettiget.

Det riktige standpunktet er at kommuner ikke i det hele tatt bør operere i aksjemarkedet. De bør konsentrere seg om sine samfunnsmessige oppgaver. Det er noe helt annet enn det vekslende norske regjeringer og storting har stått for.

«Den moderne tids tenkning», markedsliberalismen og New Public Management, har spilt fallitt, bokstavelig talt. I stedet er det Marx sine verker som med god grunn nå blir trukket ut av bokhyllene.

2. Kommunesektoren var allerede på forhånd hardt presset

I Soria Moria-erklæringen lovet Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet at det skulle lages en forpliktende opptrappingsplan for å få kommuneøkonomien på fote igjen. Kommunesektoren hadde da sakket akterut i forhold til resten av Fastlands-Norges økonomi i alle år siden 1992. Dette løftet er blitt brutt. Kommunesektoren fikk glede av at året 2006 brakte uventet høye skatteinntekter, som kommunene fikk beholde. Det ga dem et løft som var viktig. Men deretter har det gått raskt den gale veien. I 2008 er regnskapsresultatene elendige allerede uten virkningene av den økonomiske krisen. Med tapene som den brakte, blir helheten veldig dårlig.

Utvalget med det lange navnet «Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi», lager hver vår og høst en rapport om den økonomiske situasjonen i kommunesektoren. I rapporten fra november 2008 har rapporten en figur 2.2 som illustrerer hvordan kommunesektoren sleper etter resten av Fastlands-Norge. Kommunesektorens samlede inntekter stiger langsommere enn verdiskapingen i Fastlands-Norge, dvs. at en stadig mindre del av «kaka» brukes i kommunene. Merk at vi her holder Norges oljeinntekter helt utenfor i sammenligningen, noe som selvsagt er høyst diskutabelt.

Figuren inneholder også en beregnet størrelse, som blir kalt «Aktivitetsutvikling i kommunesektoren ». Den skal vise hvordan både drifts- og investeringsaktivitetene utvikler seg. Å veie disse sammen kan aldri bli helt riktig. Figuren gir likevel et inntrykk av at kommunene i noen år prøvde å opprettholde et aktivitetsnivå som gikk utover det som inntektene tillot, men at de etter hvert ble nødt til å lukke det gapet. Nå er det i ferd med å åpne seg igjen, på grunn av den elendige økonomiske utviklingen i 2008.

Ofte gis det i debatten inntrykk av at kommunesektoren bare vokser og vokser, på bekostning av resten av landets økonomi. Men sannheten er at fra og med 1993 har kommunesektorens inntekter vokst langsommere enn Fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt hvert eneste år, med ett unntak: 2006. Det unntaksåret skal regjeringen ha ros for, selv om det slett ikke var ventet at skatteinntektene skulle øke så kraftig det året. Ofte har imidlertid Stortinget konfiskert slike «gledelige overraskelser» fra kommunene, men i 2006 fikk de altså beholde den.

Gleden over 2006-regnskapet har imidlertid blitt avløst av stor skuffelse og frustrasjon. Da Statistisk Sentralbyrå 18. februar brakte de første foreløpige regnskapstallene for 2008, var overskriften «Stort underskudd for kommunene». Og tallene er fryktelige. 2006 var det første året siden 1994 med overskudd før lånetransaksjoner. Men lykken varte altså ikke lenge. Allerede i 2007 var underskuddet formidabelt, og i 2008 er det helt katastrofalt med 20,7 milliarder kroner.

Overskudd før lånetransaksjoner er et begrep som brukes i nasjonalregnskapet. Det er definert som samlede inntekter fratrukket samlede utgifter, der utgifter til bruttoreal-investeringer er medregnet, mens lån og avdrag er holdt utenom. Når det er underskudd før lånetransaksjoner, slik som i 2007 og 2008, viser det at kommunesektoren synker ned i gjeld (eller reduserer sine fordringer).

I den enkelte kommunes regnskap er det et annet begrep som står sentralt. Det kalles for netto driftsresultat. Når vi skal lese et kommuneregnskap, må vi huske på at det skiller seg vesentlig fra et bedriftsregnskap. Resultatregnskapet i en bedrift skal vise om eierne av bedriften tjener eller taper på den, dvs. om kapitalen deres øker eller minker som følge av bedriftens virksomhet. Kommunene drives ikke for at eierne skal tjene penger på dem. Derfor brukes det ikke samme resultatbegrep i kommuneregnskapet som i bedriftsregnskapet. Kommunenes driftsresultat gir altså ikke uttrykk for vinning eller tap.

Netto driftsresultat forklares slik av Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi:

På 1990-tallet var netto driftsresultatet i kommunesektoren knapt 3 prosent av inntektene som årlig gjennomsnitt. Fra 2000 til 2003 lå netto driftsresultat på et relativt lavt nivå på nær 1 prosent i årlig gjennomsnitt. Nivået på driftsresultatet var lavest i fylkeskommunene. Netto driftsresultatet for kommuner og fylkeskommuner ble vesentlig økt fra 0,6 prosent i 2003 til 5,5 prosent av inntektene i 2006, som altså var det gode året i kommunesektorens økonomi.

KS kunngjorde 27. februar 2009 resultatene av en regnskapsundersøkelse der det var innhentet opplysninger fra omkring 200 kommuner som dekket nesten 70 prosent av befolkningen. Halvparten av disse kommunene hadde et negativt netto driftsresultat, og gjennomsnittet for alle var på -0,5 %. KS omtaler det som «det svakeste resultatet i kommunesektoren på 20 år». Det betyr likevel ikke at aktiviteten har vært svak. Tvert imot har det vært sterk aktivitetsvekst, spesielt på barnehagesektoren. Det har også vært en kraftig økning i investeringene. Virkningene av den økonomiske krisen har også gitt et visst utslag. Likevel: Når kommunesektorens inntekter i 2008 har stått i et så skarpt misforhold til utgiftene, er situasjonen til dels dramatisk foran 2009-budsjettene.

Ett av løftene fra Soria Moria var:

Med begrepet «frie inntekter» menes de inntektene som ikke er låst til bestemte, øremerkete formål. Det dreier seg om omkring 70 prosent av kommunesektorens samlede inntekter. At inntektene er «frie» betyr ikke at kommunene har så stor frihet i bruken av dem. Det meste av kommunenes lovpålagte oppgaver, som for eksempel skole og eldreomsorg, må dekkes av de frie inntektene. Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi har i rapporten fra november 2008 en beregning av hvordan kjøpekraften av de frie inntektene har utviklet seg, dvs. etter at de er korrigert for pris- og lønnsstigning. Nivået fra 2002 er brukt som utgangspunkt, og så regnes de senere årene i prosent av 2002-nivået. (Se tabellen under)

Det er den siste av linjene i tabellen som er den viktigste, fordi den viser utviklingen når det korrigeres for at befolkningsvekst og endret alderssammensetning medfører endret behov for kommunale og fylkeskommunale tjenester. Enda en gang ser vi hvordan 2006 innebar et reelt løft for kommunesektoren. Men tabellen viser også tydelig at årene 2007 og 2008 har vært dårlige, og at man nå er på full fart nedover mot det nivået som kommunesektoren lå på under Erna Solberg, Det var et nivå der kommunene ikke hadde budsjetter til å utføre sine oppgaver tilfredsstillende.

En virkning av for trange budsjetter, er at oppgaver som kan utsettes, blir skjøvet og skjøvet. Særlig kritisk har dette vært for vedlikeholdet av kommunale bygninger, der det er beregnet et kolossalt etterslep. I september 2008 offentliggjorde KS resultatet av flere utredninger som tilstanden til kommunale bygninger. Beregninger over behovet for oppgradering og vedlikehold konkluderte med tall på mellom 94 og 142 milliarder kroner, avhengig av ambisjonsnivået. Vedlikeholdet har vært «trekkspillet», som er klemt stadig hardere sammen for å gi rom for å dekke de løpende utgiftene.

3. Kommunesektorens 2009-budsjetter bidrar til å gjøre krisen unødvendig stor i Norge

Med et hardt presset utgangspunkt ville det ha vært viktig for kommuner og fylkeskommuner at statsbudsjettet for 2009 ga romslige rammer for satsing. Det ville også ha vært riktig samfunnsøkonomisk sett: Flere kommunale oppdrag ville bidra til å dempe utslagene av krisen for private bedrifter, og flere kommunalt ansatte ville bety at veksten i arbeidsløsheten ble dempet. Da er det oppsiktsvekkende at både regjeringen og Stortinget la opp rammene for kommunesektoren slik at budsjettvedtakene i november og desember 2008 til dels var vedtak om å kutte ned.

KS foretar hvert år en budsjettundersøkelse i januar. Resultatene som ble publisert i januar 2009 var alarmerende. 22. januar kunne mediene fortelle: «Kommunene kutter i skolen». Starten på NTBs melding lød slik: «Kommunene legger opp til trange budsjetter med kutt i skolen, svake driftsresultater og kutt i tjenestetilbudet. »

45 prosent av kommunene med 49 % av folketallet svarte at de ville kutte i skolebudsjettet for 2009.

Også på andre viktige punkter viste det seg at budsjettene var helt ute av takt med de utfordringene som en stor økonomisk krise reiser. Bare 16 prosent av kommunene med 25 prosent av folketallet hadde lagt inn økte midler til økonomisk sosialhjelp. 25 prosent av kommunene med 26 prosent av folketallet har budsjettert med reduserte budsjetter til sosialhjelp i 2009!

Da undersøkelsen ble framlagt, uttalte KS-leder Halvard Skard til NTB at

KS-lederen fikk helt rett. Regjeringens krisepakke var med flid innrettet slik at den ikke skulle styrke kommunenes driftsøkonomi. Det var en økning i frie inntekter på 1,2 milliarder kroner i den pakken som ble framlagt 26. januar 2009. Det dreier som om promiller av kommunesektorens budsjetter.

Skatteinntektene kommer selvsagt til å bli kraftig påvirket av krisen. Regjeringen har lovet å dekke det tapet. Det gjenstår å se om det løftet blir holdt, når det viser seg at virkningen kan bli sterkere enn regjeringen nå antar. Men det vil være så hardt trykk på akkurat det at det er grunn til å tro at løftet vil bli holdt.

Det at Norge har en større offentlig sektor enn mange andre land, er en viktig krisedempende faktor. Private bedrifter mister oppdrag, må si opp folk og går konkurs. Kommuner og fylkeskommuner gjør ikke det. De fungerer tvert imot som stabiliserende elementer i en kriserammet økonomi. Dessuten arbeider de med viktige oppgaver som betyr mye for folks daglige liv.

I krisetider vil vi få se skadelige virkninger av konkurranseutsetting og privatisering. Vi vil få se at private bedrifter som har påtatt seg oppdrag for kommuner og fylkeskommuner, ikke vil klare å fullføre dem fordi de går konkurs. Virkningene kan bli svært uoversiktlige og problematiske. Når hjemmehjelpsbedriften plutselig har fått kroken på døra av banken sin, er det mildt sagt trist for den som er avhengig av akkurat den hjemmehjelps-leverandøren.

Det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har utviklet en politikk der kommuner og fylkeskommuner aktivt brukes som krisedempende faktorer, med påfyll i budsjettene til å øke sin aktivitet så det monner. Nå er det først og fremst på byggvedlikehold at det er bevilget midler. Det holder ikke i det hele tatt.

Viktige samfunnsmessige oppgaver vil kreve økt innsats i årene som kommer. I krisetider burde det ha vært særlig vekt på å legge grunnlaget for å møte slike langsiktige utfordringer. Ikke minst gjelder det helseog omsorgssektorene, der en eldrebølge i anmarsj vil stille store krav.

Det kan passe å slutte med å kaste et blikk på den siste prognosen fra Statistisk Sentralbyrå over det framtidige behovet.  Den sier noe om at det burde ha vært satset mye på å gjøre det attraktivt å jobbe i denne delen av arbeidslivet. Likestilling skommisjonens forslag om likelønnspott på 3 milliarder kunne ha gitt et høyst tiltrengt lønnsløft, som ville ha gjort det mer attraktivt å utdanne seg for de kvinnedominerte om-rådene som vil ha behov for sterkt vekst i antall kvalifiserte søkere. Krisen setter søkelyset på mange felter der offentlig satsing er et nøkkelord. Det er ille at denne utfordringen ikke er grepet av regjeringen. Det kunne ha vært en fin anledning til å sette positive spor etter seg.

Sjøl om dei omstridde områda enno ikkje er permanent sikra ved statlig oppkjøp, kan vedtaket i Miljøverndepartementet om Saltstraumen bli eit straumvende for den tiltakande privatiseringa av strandsona på landsbasis.

Ka er vilkåra for å vinne – også der alt ser ut til å vere for seint?

Brigt Kristensen er medlem av Rødt og representerte i mange år RV i bystyret i Bodø. I 2007 med på å danne gruppa «Saltstraumen som verdensarv», som i 2008 blei til Folkeaksjonen Saltstraumen for alle.

Hadde ikkje varslaren Ole-Peer Gullhav slått alarm i april 2006, ville det i dag stått rundt 200 fritidshus, såkalla «sjøhus», fordelt på tre hyttebyar i fjæresteinane i den meir enn landskjente natur- og kulturperla Saltstraumen. For to av felta låg det føre godkjente reguleringsplanar. Fleire var på veg inn. No er alle desse planane på ulike måtar stoppa. Da miljøvernministeren 1. desember i fjor opphevde Bodø kommunes godkjenning av 80 ni meter høge «sjøhus», ein 400 meter lang molo, kai og lystbåthamn i Knaplundsbukta ved innseglinga til Saltstraumen, var det toppunktet i ein framgangsrik kamp for å reversere frisleppet i strandsona i området.

Den første, kritiske fasen starta med at Gullhav varsla ein tidligare arbeidskollega, som var medlem av bystyret for RV, rett før spaden gikk i jorda for 34 «sjøhus» i Jektvika, Ripnes.

Lærdommar frå kampen for Saltstraumen

Kampen om Saltstraumen gikk føre seg i trekanten mellom (den økonomiske, politiske og administrative) Makta, Folket og Media. I dette farvatnet agerte aksjonistane og den faktiske politiske opposisjonen i Bodø (og Nordland), i eit tett samspell som var ein viktig grunn til sigeren.

1. Grunnvilkåret er den politiske sprengkrafta.

I dette tilfellet er Saltstraumen vidgjeten for sine kvalitetar – og regjeringa hadde gjort sikring av strandsona for alle til ei viktig symbolsak. Folk mintes oppkjøpet på Bygdøy i 2005. Kontrasten mellom den politiske retorikken og utbyggingsplanane nettopp i Saltstraumen gjorde politiske inngrep ovafrå mulig, gjennom mobilisering nedafrå.

2. Så lenge spaden ikkje er gått i jorda, er ei utbyggingsak ikkje endelig tapt.

Det såg vi i Jektvika, der det kanskje stod om timar.

3. Eit godt samspell mellom arbeid i og utafor folkevalte forsamlingar er dynamitt.

I den første perioden av kampen om Saltstraumen var eit tett samarbeid mellom varslaren Gullhav og RV det viktigaste uttrykket for dette forholdet. For RV og no Rødt er dette «varemerket» for ein riktig arbeidsstil som ein gjerne vil leve opp til. Ei maktkritisk innstilling var heilt nødvendig da RV avslørte desinformasjonen frå administrativt hald i utbyggingssaka i Jektvika. Like viktig var vilje og evne til å grave fram ka som hadde skjedd da alle høringsinstansene, inkludert Fylkesmannen og Nordland Fylkeskommune, blei lurt til å tru at fordobling av prosjektet var ei «mindre reguleringsendring ». Uten at RV gjennom dette arbeidet hadde fått utbygginga i Jektvika til ny behandling i bystyret, hadde Gullhav vore sjanselaus. Folk frå Senterpartiet og SV hadde posisjonar i Planutvalet i kommunen og i Lokalutvalet for Saltstraumen, som blei viktige da desse kom med i aksjonsgruppa.

4. Eit revolusjonært parti må lære av folket.

Slike innspell utafrå som da Gullhav slo alarm, må tas alvorlig. Han kunne blitt avvist med at det var for seint. Eller det kunne gått prestisje i at RV, som alle parti, hadde vore med og godkjent dei første planane for utbygging. Responsen frå «folk flest» var avgjørande for å heve blikket frå ei utbyggingssak, reise parolen «Saltstraumen for alle» – og snu om på alle utbyggingsplanar i strandsona. Støtten frå folk var basert på varme kjensler for Saltstraumen, men nokså mange identifiserte seg med kampen fordi dei stod oppe i liknande forhold på sin heimplass. Og den tredje gruppa var alle dei som vil å ha slutt på at kapitalinteressene får ta seg til rette mot allmenne interesser på mange felt. Allemannsretten står sterkt i folket!

5. Ei allsidig samansett aksjonsgruppe er gull verdt.

I dette tilfellet var gruppa alt anna enn variert i kjønn og alder, sjøl om det skilte 25 år mellom eldste og yngste. Men samla sat aksjonsgruppa på store kunnskapar om natur, historie og næringsliv i Saltstraumen og hadde betydelige erfaringar i lokalpolitisk og aksjonsretta politisk arbeid.

Intiativtakaren og leiaren, Ole-Peer Gullhav, oppvaksen i Jektvika, er ein yrkesskadd og uføretrygda mekanikar, uten erfaring om møteleiing og formell dagsorden. Men han visste å sette dagsorden! Det hefta ikkje at to i gruppa er professorar. Han reiste viktige diskusjonar, tok initiativ for å drive arbeidet framover og kontakta folk i nord og sør. Så fikk andre ta seg av det som elles var nødvendig.

6. Mobilisering av mange er nøkkelen.

Underskriftskampanjen blei kontinuerlig drive vidare på nettet, med initiativ for å nå nye miljø. Underskrivarane blei bedt om å hjelpe til med å nå 6000 underskrifter til ordføraren før den viktigaste avgjerda i bystyret, og med å skaffe 7000 i ryggen ved overbringing av klagen på bystyrevedtaket til statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet. Appellantar frå Rød Ungdom på talarstolen 1.mai i Bodø og Rana instruerte møtelyden steg for steg i å skrive under oppropet på nett via SMS!

Med støtte frå 7300 pluss markante enkeltpersonar frå kulturliv, friluftsliv, natur og miljøvern, reiselivet og det politiske liv frå alle parti, velforening, lokalutval og 25 lag og foreningar blei det umulig for det politiske fleirtalet i Bodø å nå fram med at inngrep frå departementet ville overkjøre lokaldemokratiet. Varaordføraren frå SV, som hadde vore mot «overstyring av kommunen », gikk no i front i å klage saka inn til Departementet.

7. Alliansebygging må til.

Hovudmetoden var å smi alliansar rundt jobbinga med underskriftskampanjen og med ein appell til bystyret i heilsides annonsar. Naturvernforbundet i Nordland og paraplyorganisasjonen Forum for natur og friluftsliv i Nordland var viktig. Bodø og Omegns Turistforening, Jeger og Fisk, Salten Naturlag, Salten veteranbåtlag, dukkarklubben og sjølsagt Bodø ornitologiske forening uttrykker breidda i engasjementet for Saltstraumen. Valnesfjord nærmiljøutvalg bidrog økonomisk – dei strir mot forureining frå torskeoppdrett og for ein rein Skjerstadfjord rett innafor Saltstraumen. Og Latin-Amerikagruppene såg parallellen mellom kampen for alllemannsretten og kampen for folkelig kontroll med ressursane i Latin-Amerika!

Dei store miljøvernorgansiasjonane og landskjente enkeltpersonar frå naturvern, friluftsliv og kulturliv på laget gjorde at Departementet ikkje kunne avfeie dette som ei «lokal» sak.

Gullhav dreiv iherdig diplomati overfor nordlandsbenken på Stortinget. Det bidrog kanskje til at Erik Solheim kjente seg trygg på at hans overprøving av Bodø kommune i denne saka ikkje ville møte kritikk frå opposisjonen på Stortinget!

Tett kontakt hadde gruppa med turistverksemda Tuvsjyen AS. Det gav nødvendige innspell om framtidsretta reiseliv og næring basert på oppleving av natur og kultur – og var viktig da fleirtalet av næringsdrivande ved Saltstraumen kom ut med støtte for utbyggingsplanane.

8. Snakk rett ut, vent det verste, men ver alltid open for det beste.

Slik kan ein oppfatte Gulllhavs oppskrift i sin aktive kontakt med folk innafor byråkrati og politikk. Klar tale bidrog til at den avtroppande leiaren i Planutvalet (Odland, Sp) skifta posisjon, lanserte det viktige forslaget om å få Saltstraumen inn på Unescos verdsarvliste, og blei med i aksjonsgruppa. Eva Joly har advart kommunane mot korrupsjon i strandsona. Men noen i forvaltninga har også ei ekte interesse av å ta vare på allmenne behov. Dei er det viktig å samarbeide med.

9. Media er ikkje monolittisk – det går an å få innpass.

Media er sjølsagt verre enn sitt rykte, men må tas i bruk av politiske aktivistar og aksjonistar. I noen tilfelle er det faktisk slik at journalistar er interessert i grundig informasjon. Da må dei få det!

Kjendisfaktoren er vanskelig å komme rundt. Ei pressemelding om ein appell frå sentrale personar frå ulike delar av samfunnslivet for Saltstraumen vedlagt namneliste gav ingen reaksjon. Nytt forsøk med «Friluftsmannen Lars Monsen, maleren Vebjørn Sand, biskop Tor B. Jørgensen og Bodøs egen Halvdan Sivertsen er blant osv» gav oppslag og telefonar på rappen.

Den store bøygen er å få riksmedia opptatt av riksnyheiter – som dessverre ofte skjer i lokalsamfunn. Dagbladet hadde ei viktig rolle i 2006 da oppslaget «Voldtekt av Saltstraumen» over to sider låg på bordet i bystyret og det lyktes å få delar av utbygginga i Jektvika til ny vurdering. Det var det første avgjørande slaget for å komme vidare, men Dagbladet var etterpå stengt.

TV2 avviste WWF. Aftenposten og VG var umulig å få interessert. Lengst kom vi med NRK og NTB.

Lørdagsrevyen i etterkant av det avgjørande bystyremøtet brakte ein seks minutts reportasje om kampen om Saltstraumen med Ole-Peer Gullhav som sentralfigur. No var det ikkje lenger mulig å sjå vekk frå at dette var rikspolitikk. Hadde saka nådd Dagsrevyen før bystyremøtet, er det lite trulig at Ap, Frp og Høgre hadde stått mot trykket, slik dei no greidde. Så avgjørande kan media vere!

Pussig nok brakte Smaalenenes Avis og Jarlsbergposten (og små blad landet over) nyheita om Solheims avgjerd om Saltstraumen, mens fleire av «riksavisene» i Oslo, av dei Klassekampen, ikkje fann grunn til det.

10. Tenk eit trekk fram i tid.

Hadde ikkje det geografiske området for aksjonen vore så klart definert i underskriftskampanjen, ville det kanskje ikkje vore mulig å reise kampen mot bygging i Knaplundsbukta da dette spørsmålet blei det viktigaste. Ap-koryfe Eirik Sivertsen (på Stortinget frå kommande haust) sitt opplegg før det avgjørande møtet i bystyret inneheldt mange store ord om vern og eit til dels rigorøst bygge – og deleforbod i (delar av) strandsona. Men da var gruppa budd på at nettopp dette ville vere knepet for å sluse det store prosjektet i Knaplundsbukta gjennom – med mantraet at dette er «utafor straumløpet».

Spørsmålet om verdsarvstatus for Saltstraumen løfta kampen, men kunne blitt ein bumerang. Derfor hadde Verdsarvgruppa lenge valt å legge vekt på at Saltstraumen er ein del av verdsarven uansett formell status. Og kunne derfor offensivt framheve utsagnet frå Direktoratet for Naturforvaltning om «Et naturfenomen i verdensklasse» da konklusjonen i rapporten derifrå blei at plass på Unescos liste p.t. ikkje er realistisk.

I god tid før utbyggingsvedtaket i bystyret var Folkeaksjonen og samarbeidande organsisasjonar og parti klare på at eit slikt vedtak måtte ankes inn for Departementet. Saltstraumen er ein prøvestein for regjeringa i strandsona var den heilt riktige meldinga å henge over Miljøverndepartementet i denne fasen.

11. Kommunestyret som rottefelle for disiplinering.

Mange av dei 30 bystyremedlemmene frå Ap, Frp og Høgre som sikra fleirtal for utbygging i Knaplundsbukta, ville neppe ha vore for «sjøhusa» i Saltstraumen om dei ikkje hadde blitt folkevalt noen månadar før. Og blant dei som nyss var gått ut av bystyret frå desse partia, var det fleire markante motstandarar. Ka er det ved politiske systemet som gjør at vettet går ut når folk kjem inn, og kjem tilbake når dei går ut?

12. Betongkameratane Ap, Frp og Høgre er miljøverstingar.

Den såkalla politiske posisjonen i Bodø består av Ap, Sp, SV og Kr.F. Men i alle viktige miljøsaker er det trekløveret over som er posisjonen. Desse partia står på pinne for utbyggingsinteressene. I Saltstraum-saka var det patetisk å sjå korleis dei låg under også for den mest småskårne kremmarånd, frå dei som til og med frykta at verdsarvstatus ville svi på på pungen!

Ville Miljøverndepartementet med SVleiing uansett ha ordna opp, kan ein spørre

Neppe noen i Bodø SV trur departementet ville ha stoppa «sjøhus»-prosjekta uten folkekravet som Folkeaksjonen bygde opp. Og i første omgang var det intitativet frå ein person utafor dei politiske sirklane og hans samarbeid med RV som sikra at kampen mot privatisering av strandsona ved Saltstraumen i det heile blei mulig å føre.