Med militær støtte til det av CIA oppretta Lon Nol-regimet i Kambodsja har de sovjetiske sosialimperialistene nå helt kasta masken, og ingenting kan skjule deres forræderi mot folkene i Sørøst-Asia.

Mens de før har forsynt USA-imperialistene med livsviktig materiell til krigsindustrien (titan), har de nå gått over til direkte støtte til USA-marionettene i Indo-Kina. Dette skjer gjennom en tsjekkisk våpenfabrikk i Kambodsja, som til fascistregimet i Phnom Penh leverer sovjetiske AK-47-geværer og ammunisjon til maskingeværer.

. . . Etter at den sosialistiske revolusjon i alt vesentlig har seiret i landet vårt, fins det fremdeles en rekke folk som forgjeves håper på å kunne gjenopprette detkapitalistiske system, og som bekjemper arbeiderklassen på alle fronter, også den ideologiske front. Og revisjonistene er deres beste medhjelpere i denne kampen.

Disse ordene av Mao Tsetung om klassekampens fortsatte eksistens etter revolusjonen, har allmenn gyldighet. Sovjetunionens forfall, slik det gjenspeiler seg også på kunstens og kulturens område etter at revisjonistene rev til seg makta, er et skrekkens eksempel. I alle år siden Oktoberrevolusjonen har klassekampen pågått innafor kunsten, og mange slags borgerlige opportunister har prøvd å stikke hodet fram. Noen drev det ganske langt (forfatteren Sjolokov klarte jo å få utgitt den kontra-revolusjonære romanen «Stille flyter Don» allerede i 30-årene), mens andre motstrebende hang med på arbeiderklassens frammarsj i påvente av «bedre tider»(regissøren Romm^l og utallige andre).

Etter det revisjonistiske statskuppet ble slusene åpna for en foss av hets motrevolusjonens sak, mot proletariatets diktatur, mot Stalin – og fornærmelser mot Lenin mangler såvisst heller ikke. I takt med gjeninnføringa av kapitalismen i Sovjet har reaksjonære forfattere som Ehrenburg og Sjolokov, og regissører som Tsjukrai, Bondartsjuk og Gerasimov fått boltre seg fritt — og naturlig nok har de og deres disipler mottatt applaus, priser og takksigelser fra det vestlige borgerskap som har fulgt denne utviklinga med stor glede, og støtter opp om den av alle krefter. (Norsk Film A/S holder som kjent på med filmatiseringen av Solsjenitsyns giftige roman «En dag i Ivan Denisovitsj' liv» sammen med et britisk selskap.)

Foran 100-årsjubileet for Lenins fødsel har revisjonistene ikke kvidd seg for å framstille Oktoberrevolusjonens leder på en så forvrengt måte at det vestlige borgerskap knapt kan gjøre dem det etter. For å få Lenin til å passe inn i deres teorier om «fredelig overgang til sosialismen» og avskaffelsen av proletariatets diktatur, blir han i en rekke filmer som spres verden over, skildra som en borgerlig humanist som var glad i barn, blomster og sin mor – en godmodig drømmer hvis tanker overhodet ikke har noen aktualitet lenger. (F. eks. »En mors hjerte», «Lenin i Polen» og «Fortellinger om Lenin».) Disse filmene er mottatt med åpne' armer i Vesten fordi de egner seg utmerket til å ufarliggjøre leninismen.

Men revisjonistene nøyer seg ikke med å lage nye filmer hvor historien forvrenges. De har heller ikke nølt med å forfalske gamle, kjente ting av forholdsvisstor verdi – filmtitler som ikke så lett lar seg stryke fra registrene. Et avslørende eksempel har vi kunnet gjøre oss kjent med her i forbindelse med Lenin-jubileet og Oslo Kinematografers «Lenin-uke»:

Til Oktoberrevolusjonens 20-årsdag fikk regissøren Mihail Romm i oppdrag å lage to filmer om Lenins rolle under og etter maktovertakelsen. Romm var en dyktig filmhåndverker, men mottok en del kritikk av innholdet fra partiet. Filmene ble omsider ferdige i 1937 og 1939, og fikk titlene «Lenin i oktober» og «Lenin i 1918» Ingen av dem ble vist utenfor Sovjetunionen før etter krigen, og i det minste en av dem ble satt opp i Oslo i 1947. Fra Oslo-avisenes anmeldelser og andre skriftlige kilder² veit vi at også Stalin ble skildra på rettmessig vis i de opprinnelige versjonene, og dessuten har kineserne offentliggjort en rekke scenebilder³ som gjør det klart at de kopiene som ble vist i Oslo i april 1970, er dyktig omredigerte utgaver hvor Stalin er omhyggelig klippet vekk hele veien.

Lenins berømte åpningsreplikk på toget i «Lenin i oktober» («Jeg må se å få tak i Stalin») er vekk. Vi veit fra beskrivelsene av den opprinnelige versjonen at den første personen Lenin treffer etter ankomsten til Petrograd, er Stalin, da de drøfter forberedelsene til oppstanden. Men hele denne sekvensen er vekk i den nyklippedeversjonen som Sovexportfilm lanserer (her i Norge gjennom utleiebyrået Action Film). Bare en eneste gang blir Stalins navn nevnt, idet man ikke våget å underslå at han faktisk var medlem av sentralkomiteen. Men han viser seg aldri i filmruta i1970-versjonen — skjønt China Reconstructs gjengir en rekke bilder fra scener i begge filmene hvor han er høyst nærværende. Hans navn er også fjerna fra fortekstene, mens vi veit at hans rolle ble spilt av skuespilleren S. Goldschtab.

I noen sekvenser kan det se ut som om framgangsmåten har vært å «blåse opp» filmformatet for deretter å maske av ubeleilige personer som befinner seg i bildets ytterkanter. Dette er en grei metode å ty til når en sekvens ikke kan klippes helt bort av hensyn til sammenhengen i filmen (f.eks. avslutningsscenen i «Lenin i oktober» der Lenin (og Stalin) i spissen for sentralkomiteen trer fram for Petrograds arbeidersovjet etter seieren).

I «Lenin i 1918» er borgerkrigen og intervensjonene hovedtemaet. Historien tegnes i store, faste strøk med hovedvekta på det representative ved utviklinga. Forsvaret av Tsaritsyn (det seinere Stalingrad) er et viktig element i filmen. Men her begynte tilskuerne å stusse over den usammenhengende og tildels uklare måten dette temaet var behandla på, i forhold til den gode sammenhengen forøvrig i filmene.

Nå begynner vi å begripe hvorfor. Stalin hadde en viktig, ledende rolle på dette frontavsnittet, hvor blodige kamper av så livsviktig betydning for verdens første arbeiderstat utspilte seg. Ved forsvaret av Tsaritsyn påpekte han for første gang alvorlige feil hos Trotski. Dette er tungt å svelge for Kreml-revisjonistene, og alle Tsaritsyn-scener (med unntak av noen massescener mot slutten, da det rødekavaleriet og armeen stormer mot seieren) er brutalt kuttet ut. Originalversjonen inneholder en scene hvor Stalin diskuterer strategiske og taktiske spørsmål med politiske og militære kadre på demokratisk vis – men dette passer sjølsagt ikke inni Kremls krav, og scenen er følgelig forsvunnet. Ved en annen anledning ser vi Lenin ta seg av ei foreldreløs småjente — men sjølsagt ikke Stalins møte med den samme ungen! Jo, filmklipperne i Kreml stemmer sannelig i Vestens hylekor mot Stalin på sitt vis. At de har satt opp en minne byste over ham ved den Røde Plass nylig, er bare et forsøk på å villede folk – for i Norge såvel som i Sovjet – fins det mange som med respekt minnes Stalins navn og som veit å verdsette hans innsats, enten det nå gjelder kampen mot agenter og bursjoasi eller ledelsen av de avgjørende slag mot den tyske fascismen.

Ved å amputere Tsaritsyn-temaet, har revisjonistene også oppnådd å svekkefilmens røde tråd: Lenins understreking av hvor livsviktig det er å konsolidereproletariatets diktatur, samt det faktum at klassekampen fortsatt eksisterer også under denne statsform. Dette var også Stalins overbevisning. I filmen skildres denne motsigelsen gjennom kampen mot agentene som samarbeidet med de kontrarevolusjonære og provoserte fram ei hard krise i matvareforsyningene. Men ved å maltraktere filmene på klippebordet er både deres politiske slagkraft og deres kunstneriske nivå sterkt redusert.

Med disse skurkestrekene, som ikke bare forvrenger historien , men også setter den sosialistiske filmkunsten i miskreditt og dermed objektivt sett tjener til å støtte borgerskapet, har de russiske revisjonistene nådd nærmere forråtnelsen og nok en gang avslørt seg i all verdens øyne. Vi har fått en grundig dokumentasjon av hva slike folk egentlig mener når de prøver å kvele den revolusjonære Lenin i omfavnelser.

P.S. Vi har grunn til å tro at den norske importøren ikke har vært kjent med den redigering som er foretatt, da filmen ble tatt hit via Sovexportfilm. Det ville derfor være en prisverdig ting om selskapet gjorde oppmerksom på forholdet med en «svartsladd» på kopiene.

Merknader:

1.Filmregissør, f. 1901. Har etter krigen og Stalins død dukket opp igjen som sjefsrevisjonistisk dokumentarspesialist som gjorde internasjonalt come-back i 1964 med den borgerlig-liberale og passiviserende krigsdokumentarfilmen «Dette er fascisme» (også vist i Norge, særlig 9. april o. 1. dager).

2.Avisklipp fra Norsk Filminstitutts arkiv, Furhammar/Isaksson: «Politik och film», Sthlm.1969, og Det Danske Filmmuseums småskrift «Lenin v oktjabrje – Vosstanje».

3. «China Reconstructs», nr.4/1970.

KFML i valget

20. september er det riksdagsvalg i Sverige, og for første gang på mange, mange år har den svenske arbeiderklassen et sosialistisk alternativ ved valget. Kommunistiska Förbundet, marxist-leninisterna stiller kandidater til riksdagsvalget – kandidater som vil kunne nyttiggjøre det borgerlige parlament i kampen for det arbeidendefolket, som helhjerta vil kjempe for det arbeidende folkets krav, og som vil forene den parlamentariske kampen med folkets egenutenomparlamentariske kamp: streiker, demonstrasjoner osv. Røde Fanes redaksjon ønsker kameratene i KFML all framgang både i valgkampen og i den øvrige kamp for sosialismens seier.

I det følgende bringer vi to små artikler, henta fra KFML's valgopprop «VARFØR KFML», som bl. a. er gitt ut som bilag til MARXISTISK FORUM nr. 3/1970.

HAR FOLKET MAKTEN I RIKSDAGEN?

Felles for alle de fem riksdagspartiene er at de påstår at den borgerlige parlamentarismen er et genuint uttrykk for folkeviljen. Hvordan stiller da KFML seg til den borgerlige parlamentarismen?

Vi mener at alle viktige spørsmål skal avgjøres av folket, at folkets representanter skal pekes ut i frie valg og kontrolleres, og når som helst kunne avsettes av folket, og at beslutninger skal fattes etter flertallsprinsippet. Vi er altså for demokrati.

Men nettopp derfor er vi imot den herskende borgerlige parlamentarismen, for den er ikke demokratisk. De viktige spørsmålene avgjøres ikke i de valgte forsamlingene, men i bankenes direksjonsværelser, på Harpsundsmøtene mellomregjering og storfinans og i departementene.

Det borgerlige demokrati er derfor i bunn og grunn bare en fasade for monopolkapitalens diktatur. Det bevises også av de historiske erfaringer. Da de franske arbeiderne i 1946 valgte inn 182 kommunister i parlamentet, endra de franske kapitalister valglovene, slik at mandatene i 1951 ble redusert til 103. Da kommunistene ved valget i 1956 vant 150 mandater, endra de franske kapitalistene på nytt valglovene, slik at kommunistenes mandat ble redusert til 10! Og når slike tricks ikke lenger hjelper, opphever kapitalistene og deres politiske og militære verktøy sjølve det borgerlige demokrati, og innfører sitt åpne terroristiske diktatur, slik tilfellet nå er i Hellas. Kapitalistene beholder bare det borgerlige demokrati og parlamentarismen så lenge de kan nyttiggjøre seg det for å opprettholde sitt klassevelde og si utsuging.

Folket blir også klar over dette gjennom sine egne erfaringer, og når deres virkelige representanter deltar i den parlamentariske kampen og utnytter den borgerlige parlamentarismen til å slåss for folkets interesser, og når de avslører kapitalistenes klassevelde og mobiliserer arbeiderklassen til kamp mot utbyttingssystemet.

Den parlamentariske kampen kan muliggjøre visse forbedringer for det arbeidende folket. Men det forutsetter at det i riksdagen, i landsting og kommunalfullmäktige finnes representanter som helhjerta kjemper for det arbeidende folkets krav. Det forutsetter også at den parlamentariske kampen forenes med og bygger på folkets egen, utenomparlamentariske kamp: streiker, demonstrasjoner osv. Arbeiderklassen og dens forbundsfeller kan ikke i parlamentet vinne noe som de ikke har vunnet i klassekampen utafor parlamentet.

Så lenge kapitalistene eier produksjonsmidlene, kan de også i praksis oppheve og gå utenom riksdagsbeslutninger. Dersom riksdagen beslutter kortere arbeidstid, setter kapitalistene opp arbeidstempoet, og tar på denne måten igjen med den enehanda det de ble tvunget til å gi med den andre.

Den parlamentariske kampen må derfor forenes med og underordnes folkets egen kamp, og kampen for en sosialistisk revolusjon som fratar monopolkapitalen dens makt og gjør arbeiderklassen og dens forbundsfeller til den herskende klasse.

RIKSDAGSVALGET 20. SEPTEMBER.

Kommunistiska Førbundet står aleine som sosialistisk alternativ i årets valg. Forbundets representanter går helhjerta inn for å kjempe for arbeiderklassens og folkets krav. De av våre kandidater som velges inn i de parlamentariske forsamlingene, kommer i alle spørsmål til å ta stilling for arbeiderklassen mot kapitalismen.

Vi kommer av all kraft til å støtte arbeiderklassens utenomparlamentariske så vel som dens parlamentariske aksjoner. Vi kommer til å avsløre det kapitalistiske klassesamfunnet og de partier som forsvarer det. Vi kommer på alle vis til å kjempefor sosialismen, klargjøre dens nødvendighet og organisere arbeiderklassens kampfor den sosialistiske revolusjonen.

Vi kjemper for at arbeiderklassen skal bli den herskende klasse. Vårt mål er en sosialistisk samfunnsordning grunna på hele folkets eiendomsrett til produksjonsmidlene. Vi vil skape et samfunn der utbyttinga, krigen og undertrykkinga en gangfor alle er avskaffa. Vårt endelige mål er et klasseløst kommunistisk samfunn i Sverige og i hele verden.

Om du vil kjempe for de samme mål, stem da 20. september på Kommunistiska Førbundet! En stemme på Kommunistiska Førbundet er en stemme på sosialismen!

Ned med imperialismen – leve den proletariske internasjonalismen!

Ned med klassesamarbeidspolitikken – leve arbeiderbevegelsens revolusjonære enhet!

Ned med monopolkapitalen – leve sosialismen!

«Er det den demokratiske sentralisme som nå er utøvd i og med at eksklusjonsparagrafen er tatt i bruk mot meningsmotstandere innen partiet?»

«Vi ekskluderer ikke meningsmotstandere. Man kan utmerket godt være maoist f. eks. og samtidig være medlem av NKP, og endog arbeide for tilslutning til sitt syn, men man må respektere at de lover og programposter som flertallet i partiet har vedtatt, skal være gjeldende. Det er den enkle lære om flertall og mindretall i demokratiske avgjørelser vi har med å gjøre. Jeg vil ellers si at vi har forlatt den harde linje med strikt håndheving av den demokratiske sentralisme som tidligere ofte ble benyttet mot menings motstandere. En slik linje ville være ødeleggende for vårt miljø.»

(Reidar T. Larsen i intervju med Dagbladet 13. august. Uthevelsene i sitatet er våre.)

Råd og vink til ideologisk handicapped

På siste sentralstyremøte stilte Løvlien spørsmål om hva revisjonisme egentlig var for noe. Han undret seg om det kunne sies å være revisjonisme å stille valglister, delta i kommunestyrer etc., etc  Løvliens manglende kunnskap om revisjonisme gjør partiets sterke tilbakegang under hans mangeårige ledelse mer forklarlig, men den skaden lar seg neppe reparere. Imidlertid vil vi gjerne hjelpe ham, og vil anbefale Lenins bok: Om revisjonisme. Videre anbefaler vi å studere Kautsky og Bernstein. En artikkel i Røde Fane nr. kan også være til god hjelp. Videre vil MLF arrangere et kurs om revisjonisme og sosialimperialisme, og vi ser gjerne Løvlien som deltaker. Men det vil han vel neppe, Løvlien er ingen beundrer av marxist-leninister. Vi håper imidlertid at disse råd kan være Løvlien til noe hjelp, slik at han iallefall vedslutten av sin politiske karriere kan få et lite innblikk i hva han har holdt på med i alle år – i likhet med mannen som i alle år hadde gått og banket på tog hjulene. Da han gikk av for aldersgrensen, spurte han: «Kan noen si meg hvorfor jeg i alle år har gått rundt og banket på disse toghjulene?»

Vi ønsker Løvlien lykke til i studiet av revisjonismen.

Reidar Larsen for fall?

Reidar Larsens stjerne er sterkt dalende i partiet, og det er heller tvilsomt om han greier å gjenerobre formannsvervet ved kommende landsmøte. Reidar Larsens diktatoriske metoder har redusert sentralstyret til et sandpåstrøingsorgan for hans mer eller mindre ville påfunn.

I viktige prinsipielle saker har Reidar Larsen gang på gang på partiets vegne tatt stilling offentlig, fortrinnsvis i den borgerlige presse. Det gjelder saker som: Avvisning av samarbeid med SUF(m-l) og andre ML-organisasjoner. Nedleggelse av arbeidet i Kampanjen Norge ut av NATO.
Nedleggelse av arbeidet i Solidaritetskomiteen for Vietnam.
Omdannelse av NKP til et venstresosialistisk parti.
Tilslutning til det europeiske sikkerhetssystem.
RTL's versjon av proletariatets diktatur, som går ut på at sosialismen gjennomføres ved et flertall i Stortinget, og at borgerskapets demokratiske spilleregler skal følges.

I alle disse saker har sentralstyret blitt stilt overfor et «fait accompli» med bare to alternativer: Enten å godkjenne det eller å desavuere partiformannen.

Selv for det evneløse og ineffektive sentralstyret i NKP må begeret til slutt bli for fullt, og med full rett kan de spørre: Hvem er det som egentlig legger partiets linje? Sentralstyret eller Reidar Larsen?

Reidar Larsens påtenkte etterfølger, Rolf Nettum, har da også allerede tatt på seg «jeg vil gjerne bli formann-holdningen», den samme holdningen som Reidar Larsen inntok før han ble formann, og som går ut på ikke å ta ordet eller å engasjere seg i vanskelige saker og å prøve a holde seg inne med alle parter. Noe som kan være vanskelig nok i et parti med så mange forskjellige slags revisjonistiske grupperinger. Først den organiserte sosialdemokratiske fraksjon gruppert rundt Marxistisk Forum, så den borgerlig-liberalistiske fraksjonen rundt Reidar Larsen, videre grupperingen med Sovjet-ambassaden som sentrum, og sist men ikke minst gruppen med Furubotn-folk som nå forsterker sin stilling i partiet ved å ta inn ekskluderte medlemmer uten at de behøver å skrive under på de fire punktene. Tilstedeværelsen i ledelsen av alle disse grupperinger er årsaken til den evige og uavlatelige indre krangel som har pågått i flere ti-år, og som medlemmene merker i form av stagnasjon og tilbakegang for partiet.

Innkallelse til nytt landsmøte vil – erfaringsmessig – intensivere kivingen mellom de rivaliserende fraksjoner i kampen om å nå fram til de høyeste tillitsposter. Mangel på evne og vilje til å ta et politisk oppgjør med revisjonismen forfølger partiets sentralstyre som en ond ånd og gjør det totalt ubrukelig somledelse for arbeiderklassen i dagens situasjon. Det er da heller ikke mange som tar dem alvorlig lenger, og aller minst arbeiderklassen.

Heller ikke den borgerlige klassestat tar dem alvorlig, den yter sogar store summer i pengestøtte i trygg forvissning om at den nåværende partiledelsen aldri vil finne på å foreta seg noe som kan være farlig for den borgerlige klassestat.

Borgerskapet vet nok hvem det kan stole på, og hvem det ikke kan stole på. Og det har funnet ut at ledelsen i NKP kan det stole på.

Det som RØDE FANE i forrige nummer antok ville komme som den naturlige videreutvikling av revisjonistledelsens desperasjon, er nå skjedd: Østkantlaget av NKP i Oslo er ekskludert. Da nyheten nådde borgerpressa etter at den marxist-leninistiske arbeideravisa KLASSEKAMPEN hadde brakt et intervju med kamerat Esther Bergerud, det eneste sentralstyremedlem som konsekvent har forsvart den politiske linje som flertallet i Østkantlaget (og tidsskriftet RØDE FANE) har representert, forsøkte Reidar T. Larsen seg med et ynkelig forsvar. Han framholdt at de 27 partikameratene slett ikke var ekskludert, men hadde satt seg sjøl utafor partiet. Dessuten, framholdt han, hadde SUF(m-1) forsøkt på infiltrasjon i NKP via Østkantlaget, og det var dette det nå var satt en stopper for i og med at de 27 medlemmene var satt utafor.

For å ta det siste først så kan det være på sin plass å slå fast at medlemmer av SUF(m-1) aldri har gjort det minste forsøk på å «trenge inn» i Østkantlaget. De 27 partikameratene som er ekskludert, har gjennom mange år ført kamp mot den revisjonistiske utartinga i partiet, og vi skal skyte inn at det bl. a. er snakk om medlemmer som har nedlagt et stort arbeid i NKP siden før krigen, og som også deltok aktivt i motstandskampen under krigen. At Reidar T. Larsen forsøker å bruke SUF(m-l) som skremmebilde overfor partimedlemmer, er ikke nytt.

Skremselspropagandaen fra revisjonistene kan imidlertid umulig gi den for dem ønskede virkning, ettersom både ekskluderte og ikke-ekskluderte kommunister åpent innrømmer og nettopp framholder nødvendigheten av et godt samarbeid med revolusjonære organisasjoner som SUF(m-1) og ML-gruppene. Og marxist-leninistene i NKP, som nå har organisert kampen mot revisjonistledelsen gjennomen ML-front i partiet, har i sin politiske plattform slått fast nødvendigheten av et slikt samarbeid.

Så til RTL's ynkelige påstand om at det ikke dreier seg om eksklusjon av de 27. Heller ikke borgerpressa kunne denne gangen fri seg fra å slå noen morsomheter på ynkeligheten. Arbeiderbladet traff for øvrig godt med en kommenterende tegning13. august. Under overskriften «hårfin definisjon» bringer avisa en tegning av RTL som overfor en intervjuende journalist sier: «Nei, de 27 er ikke ekskludert av NKP, de har bare satt seg selv utenfor.»

Det er forståelig at mange undrer seg over denne RTL-ske redsel for å innrømme den uomtvistelige sannhet at de 27 i Østkantlaget er ekskludert fra partiet av distriktsledelsen. Tenker en seg imidlertid litt om, forstår en årsaken til redselen.

Den gjelder ikke bare frykt for medlemmenes reaksjon på at det største laget i Oslo kastes ut av partiet, men inneholder også småborgerens engstelse for at eksklusjoner skal smake for meget av kommunistisk parti i borgerskapets ører — og et slikt stempel på NKP er jo nettopp hva RTL gjennom så mange år har arbeidet for å få fjernet.

Vi skal ellers kort redegjøre for det faktiske hendelsesforløp i Østkantlaget fram til eksklusjonen.

Laget har gjennom mange år påpekt den revisjonistiske utartinga i partiledelsen, ei utarting som naturlig nok også har fått sine groteske utslag i partiets prinsipp- og arbeidsprogram. Det avgjørende slag mellom lagets revolusjonære medlemsflertall og revisjonistledelsen begynte imidlertid da distriktsledelsen underkjente Østkantlagets siste årsmøte og nekta laget rettmessig representasjon på siste årsmøte i Oslo/Akershus distrikt.

Østkantlagets årsmøte ble innkalt på ordinær måte, og laget hørte ingen protester. Valgene og de øvrige vedtak på møtet (bl. a. fortsatt støtte til tidsskriftet RØDE FANE) ble foretatt på ordinær måte og i overensstemmelse med partiets lover. Men etter at valgene var foretatt, ble det av KU-eren Arvid Løkkeberg, som tilhørte lagets mindretall, sagt at de (les: både revisjonistledelsen og mindretallet) «ikke var ferdig med dette møtet». Kort etter fikk da også Østkantlaget beskjed om at distriktsstyret innkalte til nytt årsmøte for laget. Dette ble leda av distriktsstyrets formann, Leif K. Hammerstad. Resultatet ble imidlertid at flertallet av Østkantlagets medlemmer vedtok å opprettholde det ordinære årsmøtet – med de valg og beslutninger som der var foretatt. Men da oppfordra Hammerstad lagets mindretall til å bli igjen på et fraksjonsmøte, og på dette fraksjonsmøtet valgte mindretallet ny formann, sekretær, kasserer – og dessuten nye representanter til distriktårsmøte i Oslo/Akershus.

På distriktårsmøtet møtte følgelig representanter for to grupperinger i Østkantlaget, noe som selvsagt skapte en del forviklinger, men som revisjonistledelsen var frekk nok til å ville «løse» ved å nekte Østkantlaget forslags- og stemmerett på årsmøtet. Østkantlagets lovlig valgte representanter kunne sjølsagt ikke godta dette, og forlot årsmøtet. Men nå hadde revisjonistledelsen beslutta å forsøke en slags «skremmetaktikk» overfor laget ved ikke å sende skriv og partihenvendelser til Østkanten. Østkantlaget hadde imidlertid møte, hvor laget beslutta å utelukke mindretallet, altså de 12 fraksjonsmøtedeltakerne, og i skriv ble distriktsstyret gjort oppmerksom på dette. Det ble også opplyst at laget deltok i økonomikampanjen som partiet hadde gående, men de bidrag som kom inn, samt partikontingenten, ble oppbevart av kassereren inntil lagets forhold til distriktet var avklart.

Etter dette sendte distriktsledelsen den 15. mai brev til lagsmedlemmene, som inneholdt spørsmålet om en lojalitetserklæring overfor revisjonistledelsen, samt en opplysning om at lagsmedlemmene inntil videre kunne løse kontingentmerker ved et partimedlem som distriktsstyret utnevnte til denne jobben. Sjølsagt ville ikke Østkantlaget finne seg i en slik behandling, og gjorde i skriv av 25. mai distriktsledelsen oppmerksom på dette. Det henstilte også til distriktsstyret å ta den politiske kurs som flertallet i partiledelsen fører, opp til kritisk vurdering.

Den 8. juli fikk Østkantlagets medlemmer svar fra distriktsledelsen. De var ekskludert fra partiet! Men så lett vil ikke revisjonistledelsen få anledning til å kvitte seg med revolusjonære kamerater, så lett går det ikke å rydde av vegen den politiske debatt som de frykter og på alle måter har forsøkt å kneble i partiet. Kameratene i Østkantlaget er innstilt på å appellere distriktsstyrets beslutning til sentralstyret, og om nødvendig til landsmøtet.

Kampen mot revisjonistledelsen vil fortsette, og den stikker langt dypere enn at revisjonistledelsen kan sikre sin videre politikk ved å fjerne 27 partikamerater. Marxist-leninistene i NKP har nå organisert kampen mot revisjonismen gjennom en ML-front i partiet, og med en politisk plattform, bygget på marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning, som rettesnor for kampen vinner ML-fronten stadig større oppslutning fra partikamerater.

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Partimedlemmer i Oslo/Akershus laget som protest mot distriktsledelsens eksklusjon av Østkantlaget et opprop hvor eksklusjonen ble krevd tilbaketrukket inntil det var avholdt et felles medlemsmøte for Oslo/Akershus, hvor den politiske bakgrunn for distriktsledelsens handling ble grundig belyst. Dette oppropet samlet på en uke hele 60 underskrifter av partimedlemmer i Oslo/Akershus – noe som i seg selv forteller nokså meget om den økende misnøye med revisjonistledelsen i Grønlandsleiret 39.

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Rælingen lag av NKP sendte protest til sentralstyret angående eksklusjonen av Østkantlaget, og laget krevde også et fellesmøte for Oslo/Akershus for å diskutere den politiske bakgrunn for den situasjon som er oppstått. Vedtaket ble på et fulltallig medlemsmøte fattet mot 1 stemme.

Rett før sommeren mottok alle partilaga et skriv fra revisjonistklikken i NKP-sekretariatet, undertegna og tydeligvis forfatta av sjølve lederen for den ideologiske og politiske «nyordning som partiet har gjennomgått den seinere tid», Reidar T. Larsen. «Informasjon om fraksjonen virksomhet» var titlen, og formålet med alle de usle løgner og forvrengninger som her presenteres, var tydelig; de skulle bygge opp til eksklusjonen av Østkantlaget som kom seinere på sommeren.

For å hindre at partilaga gjør anstrengelser for å sette seg inn i hendelsesforløpet og utviklinga fram til revisjonistklikkens totale forråtnelse og desperasjon som vi har vært vitne til i den seinere tida, fastslås allerede innledningsvis: «Vi finner ingen grunn til å ta opp deres («fraksjonsgruppas») angrep på partiet til noen diskusjon overfor lagene.» Videre forsøkes det å lulle laga inn i en likegyldighetsholdning overfor den ideologiske og politiske kamp som eksklusjonene er et konkretuttrykk for. «Sentralstyret ser det ikke som noe problem at det er medlemmer i partiet som er uenig i partiets hovedlinje», heter det bl. a. «Problemer» har revisjonistklikken altså ikke, og «diskusjoner» vil den ikke føre, men eksklusjoner må til for å løse motsigelsene! Snakk om å slå seg sjøl på kjeften!

La oss så se hvordan RTL prøver å bruke det ene demagogiske knepet etter det andre for å rettferdiggjøre sin egen og de øvrige revisjonistledernes degenerasjon. «Både i politisk og organisatorisk holdning representerer de (marxist-leninistene)en nærmest ytterliggående sekterisme som krever ikke noe mindre enn hele partiets underordning for seg!»

For det første: Hvem er sekterister? Er det ikke revisjonistflertallet i ledelsen som er ansvarlig for den politiske utartinga som har gjort partiet ubrukelig som avantgarde for arbeiderklassens revolusjonære kamp? Er det ikke revisjonistledelsen som totalt har isolert seg fra de store grupper av revolusjonær ungdom, og som har direkte motarbeidet deres anti-imperialistiske kamp gjennom Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO? Og var det ikke RTL-klikken som på partiets siste landskonferanse argumenterte for å vedta det forræderiske forslag til ny tariffavtale? Dette er sekterisme i handling, såvel som i ord!

For det andre: Hvem er det som krever «hele partiets underordning for seg»? Er det ikke RTL-gruppa som krever «underordning» for sin revisjonistiske linje? Marxist-leninistenes krav har vært frihet til kommunistisk propaganda i partiet, revisjonistflertallet har svart med eksklusjoner, og prøver dermed åpent å tvinge alle som ikke vil underordne seg deres linje, ut av partiet. Og endelig: Det er ikke marxist-leninistene i partiet, men revisjonistene, som konsekvent har splitta og oppløst de lag der flertallet ikke ville underordne seg deres linje, slik som Østkantlaget, Kristiansand KUL og Kommunistisk Studentlag i Bergen.

Videre anklages marxist-leninistene fordi de ikke finner «noen viktigere oppgave enn å splitte ytterligere opp og så langt de kan komme til, vanskeliggjøre partiets arbeid». Denne, som alle de andre «anklagene», er retta til feil adresse. Det er de revisjonistiske topplederne som politisk splitter partiet i dag — revisjonistene lanserer en «retta» og «tilpassa» utgave av marxismen-leninismen. Og sannheten er at marxist-leninistene vanskeliggjør revisjonistenes borgerliggjøring av partiet. Vi krever at arbeidernes klasseinteresser skal legges til grunn for partiets politikk, og ikke borgerlige parlamentarisk-opportunistiske hensyn.

Revisjonistene befinner seg på særlig tynn is når de beveger seg ut på den internasjonale arena. Angivelig står de «nøytrale» i forholdet mellom sosial-imperialistene i Moskva og den riktige linje som Kinas Kommunistiske Parti konsekvent har kjempa for. Sjølsagt er det umulig å få RTL-klikken til å forstå hvor tosket en slik påstand er. Viktigere i denne forbindelse er det at det RTL-klikken hevder, er løgn. Helt fra Løvlien etter SUKP's 20. kongress støtta oppom Krustsjov-gruppas skamløse fordømmelse av Stalin til dagens vennskapelige forbindelser med Quisling-regimet i Tsjekkoslovakia, har revisjonistlederne støtta opp om makthaverne i Kreml. La oss ta ytterligere to eksempler som viser dette:

Da SUKP-lederne i 1969 endelig virkeliggjorde Krustsjovs gamle drøm om en internasjonal revisjonistkonferanse, ga deres norske haleheng etter for presset, og beslutta full representasjon. Ikke engang da Bresjnev slengte ut en rekke løgnaktige anklager mot Kinas Kommunistiske Parti, reagerte de norske delegatene, trass i at dette tilmed stred mot det uttalte grunnlag for konferansen.

Etterat Sovjet-lederne i 1968 lot sine væpna styrker rykke inn over grensa til Kina og drepe flere sivile kinesere, ba revisjonistlederne «partene» slutte med «stridighetene». Dvs. i praksis likestilte man angriper og den angrepne. Overført til f. eks. Vietnamkrigen, ville dette med rette kalles forræderi mot Vietnams folk. Slik er realitetene bak frasen om »kameratslige forbindelser med alle partier».

Men så svakt står revisjonistene at de i sin redegjøring tilmed må snu opp ned på rekkefølgen i det faktiske hendingsforløpet, f. eks. når det gjelder utgivelsen av Røde Fane og utviklinga i Østkantlaget.

Våren 1969 sendte gruppen ut et skrift som den kalte gruppen hadde mistet muligheten til å utnytte Frihetens redaksjon, tok den høsten1969 opp igjen utgivelsen … .

Revisjonistene forsøker å skjule det faktum at Røde Fane helt fra begynnelsen kom ut fordi marxist-leninister allerede vinteren 1969 ble nekta spalteplass i Friheten. Således inneholder det første nummeret av Røde Fane et innlegg som ble nekta inntatt i Friheten. Dessuten underslår RTL i «redegjørelsen» om utviklinga i Østkantlaget det faktum at laget i det siste ti-år har ført en offensiv og konsekvent kamp mot revisjonister fra Vogt til Larsen, og at laget takket være sin aktivitet og politiske årvåkenhet alltid har vært en torn i øyet på flertallet i ledelsen. Det er nok å minne om kampen for Sundes medlemsskap. Således starta ikke Østkant-lagets opposisjon etter oppsigelsene i Friheten, som RTL påstår.

Det var visstnok dr. Goebbels som uttalte at en løgn blir sannhet bare den gjentas tilstrekkelig mange ganger. Denne taktikken prøver nå revisjonistene overfor de oppsagte journalistene i Friheten, riktignok uten særlig talent. «Fraksjonen konsentrerte seg først om å få størst mulig kontroll over 'Friheten'.» Nok en gang er det altså nødvendig å påpeke hva som virkelig var tilfellet med «fraksjonen» i Friheten. Det som skjedde var at samtlige journalister tok seg den frihet å føre ut en konsekvent klassekamplinje i spørsmål som da var oppe til debatt. Dette førte til at de kom i motsetning til RTL's private planer i f. eks. spørsmål som monopolsammenslutninga Nordøk, «all-europeisk sikkerhets-konferanse» osv. Men ingen har kunnet vise at journalistenes linje i disse spørsmål var i strid med marxismen-leninismen, derimot var den opplagt ikke i overensstemmelse med RTL-klikkens likvidasjonsplaner henimot et venstre-sosialdemokratisk samlingsparti.

Slik kunne en fortsette å plukke RTL's fantasterier med hensyn til tid, sted og sak fra hverandre inntil han og hans sleng står der ribbet for sine røde fjær, og står fram som sjølve symbolet på klasseforræderi.»

«’Å løfte en stor stein for å slippe den på sine egne føtter', sier man i et kinesisk ordtak, når man vil beskrive hvordan visse tosker oppfører seg.» RTL og revisjonistflertallet i NKP-ledelsen er slike tosker som bare bidrar til å framskynde sin egen undergang.

ML-Front i NKP uttaler:

Distriktstyret i Oslo og Akershus distrikt av NKP har som kjent ekskludert 27 partikamerater i Østkantlaget i Oslo. Dette er det overveiende flertall i laget. I realiteten står nå tilbake bare de som allerede i vår, på oppfordring av distrikts-formann Leif Hammerstad, organiserte en fraksjon på 12 «lojale» revisjonister med eget styre med kasserer, formann osv. (Ut fra et mindretall på lagets årsmøte.) Som belønning for sin vedtektsstridige innsats har nå disse fått «status» som «Østkantlaget» av revisjonistledelsen. Laget forøvrig med styre og det hele er uten videre eliminert ved byråkratisk forordning av distriktsstyret, med applaus fra partiformann Reidar T. Larsen.

Reidar T. Larsen har tydelig søkt å få ros hos borgerskapet ved sine «forklar-inger» i borgerpressa om «årsakene» til eksklusjonene. Han framstilte det somo m de 27 representerte en «SUF-infiltrasjon» i et ellers harmonisk parti. Dess-uten var eksklusjonene et genialt trekk for å hindre en «maktovertakelse» i NKP. (Noe sikkert borgerskapet ville se med bekymring på, skulle vi tro.)

Reidar T. Larsens påstander om infiltrasjon utenfra tjener to hensikter. For det første å framstille SUF(m-l) som styggen sjøl, og dernest å bortforklare at det dreier seg om gamle og særlig aktive og trofaste kommunister med opptil 40 års medlemsskap i partiet (flesteparten har mellom 15 og 30 års partimedlemsskap og med 4–5 unntak i samme lag).

Østkantlaget er kjent for å ha vært det mest aktive laget i distriktet – og aktivitet i klassekampen og partiarbeid gir ikke så store muligheter for revisjonistisk degenerering. Derfor er det ingen tilfeldighet at nettopp Østkantlagets medlemmer har vært blant de fremste i kampen for å forsvare det marxist-leninistiske grunnlaget i NKP.

De måtte derfor bli Reidar T. Larsens og revisjonistledelsens svorne fiender.

Men Østkantlagets kommunister står ikke aleine. Ærlige kommunister i partiet rundt i landet vil øke sin aktivitet og kamp mot likvidatorene — for å knuse revisjonismen – slik at den norskearbeiderklassen skal få sitt reine kommunistiske parti.

Marxist-leninistisk Front i NKP ble dannet som et direkte resultat av den åpne kamp i partiet som ble utløst ved revisjonistklikkens fullstendig byråkratiske og vedtektsstridige framferd den siste tida.

50 partimedlemmer var med på de første to konferansene i Oslo, hvor fronten ble konstituert og dens politiske plattform ble utarbeidet og vedtatt. Fronten utvides daglig også i andre landsdeler.

Marxist-leninistisk Front i NKP som fullt ut støtter den linje som er blitt forsvart og praktisert både av Østkant-laget og tidsskriftet Røde Fane, protesterer på det skarpeste mot eksklusjonene av kameratene i Østkantlaget. Vi går innfor den samme revolusjonære linja som det ekskluderte laget, ei linje som nå også er fastslått i Politisk Plattform for Marxist-leninistisk Front i NKP.

Følgelig vil vi som kommunister og NKP-medlemmer fortsette kampen i partiet for marxismen-leninismens seier.

Vi ber partikameratene om å stå solidarisk med de 27 og kreve overfor partiledelsen at eksklusjonene blir annullert.

Samtidig ber vi om oppslutning om Marxist-leninistisk Front i NKP for aktivt å delta i kampen for gjenreising ava rbeiderklassens kommunistiske parti.

Bekjemp revisjonismen!

Levemarxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning!

ArbeidsutvalgetiMarxist-leninistiskFront i NKP.

Den nye grunnsirkelen i marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning som ble annonsert i forrige nummer av Røde Fane, er nå ferdig. Denne grunnsirkelen er ei forbedra utgave av de studieopplegga som nå i lengre tid har vært benytta i KFMLi Sverige og SUF(m-1). Alle erfaringene fra disse studiene er meget gode og viser at grunnsirkelen er et mektig våpen i kampen mot klassefienden og spesielt mot alle former for revisjonisme som har trengt seg inn i arbeiderklassen. Gjennom at alle marxist-leninister i NKP studerer denne grunnsirkelen, vil vi sikkert og visst bli sveisa enda bedre sammen, «snakke et felles språk» og bli stålsatte i kampen mot den moderne revisjonismen i og utafor partiet. Studiet av den forbedra utgava av grunnsirkelen vil også sveise alle marxist-leninistene i landet sammen i kampen forgjenskapinga av det revolusjonære kommunistiske partiet.

Studiesirkelen er på 11 møter innkludert et oppsummeringsmøte. Studiesirkelen starter med møter som skal klargjøre det viktigste for oss kommunister, nemlig klassestandpunktet. Dernest tar den i flere møter grundig opp den dialektiske materialismen for å avslutte med to møter om strategien og taktikken. De 11møtene er:

1.møte: Det kommunistiske partiet. (Det kommunistiske manifest og sitatboka.)

2.møte: De tre mest leste. (Tre artikler av Mao Tsetung.)

3.møte: Studiemetoden. (To artikler av Mao Tsetung.)

4. og 5. møte: Dialektikken. (Om motsigelsen av Mao Tsetung.)

6.møte: Den historiske materialismen. (Den historiske og dialektiske materialismen av Stalin.)

7.møte: Marxismen-leninismens politiske økonomi. (Hefte fra SOR.)

8.møte: Staten. (Lenin og Bo Gustafsson.)

9. og 10 møte: Taktikk og strategi. (Bo Gustafsson og statuttene til de tre ML-organisasjonene, Forslag til generallinje, Lin Piaos beretning.)

11. møte: Oppsummering.

Studiesirkelen er altså på 11 møter og til hvert møte er det laga spørsmål. Spørsmåla er forsøkt gjort så klare og målretta som mulig, slik at studiesirkelen hele tida kan holde seg på jorda, og slik at debattene kan bruke teorien til å forstå verden og til vegledning i den daglige kampen vi fører. Det er derfor ingen som bør være redde for å sette igang med en studiesirkel straks. En trenger ikke være professor i marxismen for å få noe ut av denne sirkelen. Saml sammen en gruppe, 2–10 personer. Vi arbeider med et opplegg for å rettleie de som ønsker å studere grunnsirkelen. Ta derfor kontakt med oss og bestill studiemateriellet så hurtig sortmulig. Et komplett sett med studieplan og all grunnlitteratur koster kr. 30,-.

Bestillinger og andre spørsmål kan sendes til: RØDE FANE, boks 2863, Kampen Oslo 5.

Studieutvalget

Arbeidsutvalget i Marxist-leninistisk Front i NKP vil i anledning den såkalte «ikke-voldsavtalen» som er inngått mellom regjeringene i Sovjetunionen og Vest-Tyskland, uttale:

De herskende klasser i Sovjetunionen og Vest-Tyskland har inngått en såkalt «ikke-voldsavtale». Ifølge teksten som er offentliggjort, innebærer avtalen «en utvidelse av samarbeidet mellom dem, innbefattet økonomiske forbindelser, så vel som vitenskapelige, tekniske og kulturelle bånd». Både de vestlige imperialist-statene, med USA-imperialismen i spissen, og de revisjonistiske herskerklikker i endel øst-europeiske land har rost «ikke-voldsavtalen» i høye ordelag.

Ved å inngå slike avtaler med den vest-tyske overklassen om «normalisering» og «avspenning» har den revisjonistiske herskerklikken i Sovjetunionen i praksis fraveket de tidligere berettigete krav om et avmilitarisert, fredelig og demokratisk Tyskland på grunnlag av Potsdam-erklæringen. Nok en gang har de begått forræderi mot folket i Den Tyske Demokratiske Republikk og oppmuntret de vest-tyske revansjister, som slett ikke har oppgitt drømmen om å restaurere Hitler-Tysklands grenser og «gjenforene» Tyskland under USA-imperialismens kontroll.

Derfor er den såkalte «ikke-voldsavtalen» ikke noe «framskritt», men en trusel mot Europas folk. Ingen vil alvorlig tro at de herskende klasser i Sovjet og Vest-Tyskland kan «garantere freden i Europa» eller «reservasjonsløst respektere integriteten til alle stater i Europa», som det heter i avtalen.

Er det ikke nettopp de sosial-imperialistiske herskerne i Sovjetunionen som på brutalt vis intervenerte Tsjekkoslovakia og med bajonetters makt har befestet sitt økonomiske og politiske grep på landet. Har ikke NATO-staten Vest-Tyskland, som er USA-imperialismens fremste vasall i Vest-Europa, gjennom hele etterkrigstida drevet systematisk sabotasje, undergravingsvirksomhet og aggresjon mot DDR. Fra Bonn-regjeringas side er godkjennelsen av «ikke-voldsavtalen» bare et uttrykkf or en ny kontra-revolusjonær dobbelt-taktikk, som tar sikte på å gi revansjist-politikken et nytt skinn.

I siste rekke er «ikke-voldsavtalen» et uttrykk for det økte globale kontra-revolusjonære samarbeidet mellom Sovjet-revisjonistene og USA-imperialismen, et nytt skritt for å opprettholde status quo og befeste imperialistenes og sosial-imperialistenes grep på verdens folk.

Et annet aktuelt eksempel på det kontra-revolusjonære fellesskap mellom herskerklassene i Sovjetunionen og USA er Sovjet-ledernes godkjennelse av den såkalte «Rodgers-planen» for Midt-Østen, som tar sikte på å undergrave de arabiske og palestinske folks rettferdige kamp mot imperialismen og dens redskap, sionismen. Dermed får USA-imperialistene og de russiske sosial-imperialister begge «ryggen fri» i Midt-Østen og Europa for å fortsette sin aggresjonspolitikk: USA i Vietnam, Kambodsja og andre land i Sørøst-Asia, mens Sovjet-lederne forbereder krigerske framstøt mot deres felles fiende, Folkerepublikken Kina, som er verdensrevolusjonens sikreste base.

Men, som Mao Tsetung påpeker:

Alle reaksjonære er papirtigre. I sin framtoning er de reaksjonære fryktinngytende, men i virkeligheten er de ikke så mektige. Sett over lang sikt er det ikke de reaksjonære, men folket som er virkelig maktfulle.

For Den Tyske Demokratiske Republikk innebærer Sovjet-ledernes kapitulasjon overfor de vest-tyske revansjister en alvorlig situasjon. Kampen for folkedemokrati som folket i DDR innledet etter seiren over Hitler-fascismen, ble forrådt av Sovjet-lederne og Ulbricht-ledelsen. Stilt overfor samarbeidet mellom Sovjet-revisjonistene og Bonn-regjeringen sviktes også DDR's nasjonale interesser, i det de blir gjenstand for imperialistenes og sosial-imperialistenes hestehandel. Derfor er det en viktig erfaring for verdens folk at de aldri må legge sin sikkerhet i Sovjet-ledernes hender, men konsekvent mobilisere sine egne, uovervinnelige krefter til forsvar for nasjonal suverenitet.

Oslo, 31. august 1970.

Ifølge «Le Monde» for 12. august skal det bygget som kommisjonen for Det Europeiske Fellesskap har installert seg i i Brussel, lide av en rekke kjedelige skavanker, trass i – eller kanskje nettopp på grunn av – det hypermoderne, for ikke å si det futuristiske utstyr det er blitt velsignet med, elektrisk oppvarming, luftkondisjonering, etc. Så de 4000 funksjonærene som arbeider i byggets 1600 kontorer, burde hatt all grunn til å være fornøyd. Men det er de langtfra.

Når det regner — litt kraftig — blir det elektriske anlegget oversvømmet fra bassengene i bygningen, og all virksomhet må opphøre til det er blitt tørt igjen. Dette har hendt flere ganger, og nå sist erklærte funksjonærene meget a propos at nå var begeret fullt. Luftkondisjoneringa er et annet problem. Det tekniske apparatet mestrer nemlig ikke rytmen i varm- og kaldluft-impulsene som var ment å skulle sikre en jevn middeltemperatur.

Bygget – som er i betong, glass og aluminium som alle moderne bygg – er konstruert på en slags «blomsterbunn» som første etasje løfter sine kronblader opp fra, som en blomst. Flott, selvfølgelig, sett utenfra. Men de som arbeider i denne første etasjen, har det ikke så flott, de har nemlig en golvtemperatur på 3-4gradere ) og hjelper seg med tepper, tykke strømper og støvletter, formodentlig. Det heter nemlig at skulle man få temperaturen her opp i de normale 22 grader,ville etasjene over bli den rene «sauna» med temperaturer på 35–40 grader. Et annet, eller tredje, alvorlig problem er luftforurensinga. Analyser utført i Brussel – men som kommisjonen ikke godtar – viser at innholdet av kolstoffgasser overalt er over sikkerhetsgrensa. I den andre under(kjeller)etasjen der det er mange forsamlingssaler, skal innholdet av kolstoffgasser være 5 ganger så høyt som det er tillatt i gruvene … .

Dertil kommer så endelig ustanselige strømbrudd på heiser og i mekanisk lukkende utgangsdører, hvorav de fleste er konstant kondemnerte. Da dette ble skrevet, var det en eneste utgangsdør som var i orden for 4000 mennesker. Skap som ikke lukker, vinduer som ikke kan åpnes hører også med. På de sistnevnte står det utallige oppslag som skriker på «Hjelp!», «Luft!». Funksjonærene protesterer og streiker, men like lite hjelper det, ser det ut til. Slik dette bygget ter seg: «Uta blank, inna krank», forekommer det meg å være et meget passende symbol for hele «Europa»-foretagendet. Det bygges jo også opp på en slags «blomsterbunn» … .

Reaksjonære krefter, både i og utafor Norge, har lenge ført en propaganda som tar sikte på å overbevise folk om at nasjonal sjølstendighet er forelda. Bakgrunnen for propagandaens utvikling finner vi i USA-imperialismens økonomiske ekspansjon etter 2. verdenskrig. Den amerikanske imperialismen hadde en veldig kapitaloverflod etter krigen, mens de europeiske landa var sterkt svekka – enkelte også på grunn av sitt militære nederlag.

USA-imperialismens plan var å bringe de vest-europeiske statene under sin kontroll. Men de kapitalistiske statenes nasjonale suverenitet sto til å begynne med i vegen for den amerikanske monopolkapitalens ekspansjonsplaner. Dette hinder måtte først løses, og det ble da også gjort. Marshall-hjelpa ble satt i gang, og ved å utnytte de europeiske statenes mangel på råstoffer, brensel og levnetsmiddel, klarte USA å underordne dem sin kontroll.

Betingelsene for de lån som ble gitt gjennom Marshall-hjelpa, var at mottakerlanda måtte gi avkall på sin økonomiske, og følgelig også politiske, sjølstendighet. Hensikten fra USA's side var å få danna en blokk av stater, fullstendig underlagt USA-imperialismen gjennom forpliktelser for de lån som ble gitt gjennom Marshall-hjelpa – og hensikten lyktes overmåte godt. Vare- og kapitaleksporten gjennom Marshall-hjelpa i åra 1948–1952 ble fulgt av framstøt på den militære sektor, bygging av baser etc., og da Marshall-hjelpa utløp, var den videre kontrollsikra både økonomisk og politisk – bl. a. gjennom militæralliansen NATO.

USA-imperialismens bestrebelser på å skaffe seg kontrollen over i første rekke de kapitalistiske statene i Europa kom som en naturlig følge av imperialismens utvikling – eller for å si det mer presist: en naturlig følge av produksjonsmåtens utvikling under imperialistiske forhold, og statenes stadig nærmere sammensmelting med monopolene. EEC er også en naturlig videreutvikling av interesse-fellesskapet mellom de imperialistiske land, og ledende imperialistiske krefter innen EEC legger da heller ikke skjul på at målet er en politisk føderasjon, et slags «Europas forente stater», hvor såvel den økonomiske som forsvars- og utenrikspolitikken skal ledes fra et sentralt hold.

Med et eventuelt EEC-medlemskap vil altså den siste lille rest av det som måtte være igjen av norsk sjølråderett i økonomiske og politiske saker, forsvinne. Det som USA-imperialismen tok sikte på å oppnå med Marshall-hjelpa og NATO, vil altså være fullført ved EEC-medlemskap. Ved et utvida EEC vil USA for alvor ha bundet til seg en blokk av stater, en blokk hvor nasjonale særhensyn er utviska – noe som virkelig kan skape gode muligheter for USA-imperialismen og de sterkeste imperialistkreftene innen EEC til å foreta framstøt som på kortere sikt vil tjene ei videre utvikling av imperialismen.

EEC og det «all-europeiske sikkerhetssystem»

Gjennom lengre tid har USA-imperialismens nå så åpenlyst allierte, Sovjetunionen, som på sin side har tilrana seg det økonomiske og politiske herrredømmet over Øst-Europa gjennom Commecon og Warszawapakten, vært den som har ivret sterkest for danninga av et såkalt «all-europeisk sikkerhetssystem». Hensikten er da også høgst forståelig. Skal sosialimperialistene i Kreml og monopolkapitalistene i Wall Street makte det mål de, både på grunn av USA-imperialismens også sialimperialismens videre utvikling, er tvunget til og stadig mer åpenlyst går innfor – en territorial deling av verden i interessesfærer – må de såvel økonomisk som militært samarbeide for å trygge sin politikk. For å si det enkelt — så enkelt som det vel egentlig er: USA's behov for å sikre og utbygge utbyttinga og kontrollenover Vest-Europa, hvis hensikt det er å få samla til en blokk av stater gjennom EEC, og Sovjetunionens behov for økt utbytting av og fastere kontroll over Øst-Europa, møtes i planene om et såkalt «all-europeisk sikkerhetssystem» – en sammensmelting av NATO og Warszawapakten for å styrke og sikre den videre utbytting og undertrykking av Vest- og Øst-Europas arbeidende folk.

Hva EEC-medlemskap innebærer

EEC's jordbrukspolitikk vil resultere i at de norske, i hovedsak små jordbruk –som under kapitalistiske forhold både er og vil være avhengige av subsidier og beskyttelsestoll – vil være henvist til på like fot å konkurrere med bønder i Europa. Noen særordning for Norge, som enkelte grupperinger innen borgerskapet har funnet det hensiktsmessig å forsøke å innbille folk muligheten av, blir det overhodet ikke tale om, og norske bønder som sliter med tildels karrig jord og barskt klima, blir altså satt på samme vilkår som de store europeiske jordbruk.

For fiskeriene, som er en av landets viktigste næringer, betyr EEC-medlemskap rett og slett katastrofe. Den krise vi i de seinere år har opplevd innen fiskerinæringa, har sin bakgrunn både i de store (og hovedsakelig utenlandske) monopolkonserners rovdrift på fiskebestanden, og i deres kamp om markeder og priser. Resultatet har vært begrensing for ilandføring av fisk, hvilket har medført direkte økonomisk nød både for sjarkefiskerne og de mindre fiskebrukene langs kysten. I lang tid har fiskerne slåss for å få alle trålerne utafor 12-milsgrensa, som idag bare gjelder for utenlandske trålere. Men kampen har ikke vært krona med hell— og ved EEC-medlemskap vil alt være tapt. Da vil ikke bare de «norskeide» trålerne ha anledning til å fiske like oppe i fjæresteinene og riktig reinskrape yngleplassene langs kysten, men samtlige båter innen EEC-landenes fiskeflåte får anledning til dette.

Alle de tildels sparsomme lovbestemmelser som i dag eksisterer når det gjelder å begrense og regulere utenlandske foretaks muligheter til økonomisk virksomhet i landet, vil bli fjernet. Det gjelder loven som begrenser utenlandske forsikrings-selskapers adgang til å drive skades- og livsforsikringsvirksomhet i Norge, det gjelder loven om at håndverksbrev bare kan gis innvånere av riket (altså den som har oppholdt seg her i landet i minst ett år, og fremdeles er bosatt her), videre gjelder det loven som setter bestemte vilkår for luftfart innen norsk område, det gjelder loven om aksjebanker som begrenser utlendingers muligheter til å eie aksjer– det gjelder også ervervelse av fast eiendom og det gjelder fjellstrekninger(herunder vann, elver og bekker), vannfall og bergverk.

Dersom Roma-traktatens bestemmelser blir gjeldende for Norge, vil altså alle slike bestemmelser raderes vekk. EEC betyr fri etableringsrett for monopolkapitalistene. Kapitalsterke sentral-europeiske konserner (som på sin side igjen oftest er kontrollert av amerikanske truster) vil fritt kunne nedlegge og starte «norske» bedrifter, kjøpe opp selskaper og utnytte norske naturrikdommer i enda større grad.

EEC-medlemskap betyr også «fri bevegelse av arbeidskraften mellom landene», hvilket vil si at arbeiderne hele tida kan dirigeres dit hvor det er nødvendig for monopolene – en nomadetilværelse som millioner av vest-europeiske arbeidere frister i dag. EEC blir nemlig markedsplassen for de store europeiske og amerikanske monopolene og konkurransen og samarbeidet dem imellom. For Europas folk er det skrittet inn mot en slavetilværelse, en tilværelse under økt utbytting og undertrykking. Det vil begynne med at de svakere landas økonomi forverres, at utbyttinga av folket og naturrikdommene forsterkes, at arbeids-løsheten øker.

Arbeiderklassens kamp mot EEC– og kommunistenes holdning i kampen

EEC-medlemskap betyr altså fullstendig utsletting av den nasjonale sjølbestemmelsesrett – med de følger dette vil få for folkeflertallet under imperialismens rovgriskhet. Følgelig vil også arbeiderklassens kamp mot imperialismen og dens monopolforbund EEC bli en kamp for nasjonal sjølbestemmelsesrett – men det må for enhver pris unngås at det blir en kamp for nasjonal sjølbestemmelsesrett på det mer liberale småborgerskaps premisser, slik tilfellet var med den kampanjesom i begynnelsen av 60-åra reiste motstanden mot EEC.

I Det kommunistiske manifest skriver Marx og Engels følgende så ofte siterte, misforståtte og mer eller mindre bevisst feiltolke avsnitt om proletariatets stillingtil nasjonen:

Arbeiderne har intet fedreland. En kan ikke ta fra dem noe de ikke har. Ved at proletariatet først må erobre det politiske herredømme, heve seg opp til nasjonalklasse, konstituere seg som nasjon, er det selv fremdeles nasjonalt, men slett ikke i borgerlig forstand.

Marx og Engels slår altså fast at et kapitalistisk samfunn aldri kan bli noe fedreland for arbeiderklassen. Dette skulle da også være en enkel og lettfattelig kjennsgjerning, for i det kapitalistiske samfunn er arbeiderklassen en undertrykt og utbytta klasse som er avskåret fra å bestemme over nasjonens skjebne. Men når arbeiderklassen erobrer den politiske makt, det vil si når den med vold knuser borgerskapets statsmakt og oppretter sin egen: proletariatets revolusjonære diktatur, konstituerer den også seg sjøl som nasjon. Arbeiderklassens stilling inasjonen blir da, som Marx og Engels også påpeker, en helt annen, fordi »nasjonen»virkelig blir fedreland for arbeiderklassen — i den forstand at arbeiderklassendermed virkelig blir i stand til å bestemme sin egen framtid.

Hva blir så marxismens lærdom for arbeiderklassen i kampen mot EEC og forkommunistenes holdning i denne kampen?

Først kan vi slå fast at kommunistene (og det kommunistiske parti, når dette finnes) ikke underordner arbeiderklassens interesser det som så smukt heter nasjonens sak. Arbeiderklassens interesser underordnes bare dens egen sak, dens strategiske mål: sosialismens seier over kapitalismen – og denne seier er bare mulig gjennom harde og bitre klassekamper.

Under og etter krigen (og en merker de samme anfektelser når det gjelder kampen mot EEC i dag) begikk NKP et grovt forræderi mot arbeiderklassen nettopp ved sin feilaktige borgerlig-nasjonalistiske politikk, hvis hovedeksponent var Peder Furubotn. Denne feilaktige og forræderiske politikk, som fikk de hardeste følger for arbeiderklassen, og som også sterkt bidro til NKP's revisjonistiske utarting, tok sikte på – for direkte å sitere Peder Furubotn i brosjyren «Kampen for Norges suverenitet» — «å gjøre suvereniteten til det spørsmål som danner selve utgangspunktet for all politikk i Norge».

Altså: alle interessespørsmål, både for arbeiderklassen og borgerskapet, skulle underordnes spørsmålet om Norges sjølstendighet. Det vil med andre ord si at både undertrykkernes og de undertryktes handlemåte, deres politikk, skulle være underlagt spørsmålet om den nasjonale sjølstendighet. Hva resultatet ble –dessverre også etter at Peder Furubotn var kasta ut av NKP — veit vi: NKP makta aldri å innta en førende rolle i klassekampen, tvert imot ble det fra partiets side etterhvert rein oppgiving av klassekampen.

I boka Marx-Engels-Marxisme (s. 204) slår Lenin fast ved gjennomgåing av et brev der Marx kommer inn på det nasjonale spørsmål:

Marx var ikke i tvil om at det nasjonale spørsmål er av underordnet betydning sammenlignet med 'arbeider-spørsmålet'.

For kommunister finnes det da heller ikke tvil: spørsmålet om nasjonal sjølbestemmelsesrett må underordnes arbeiderklassens kamp for å knuse kapitalismen, kort og godt, underordnes klassekampen. Den norske arbeiderklassen kan bare sikre sine interesser og realisere sitt mål ved at de bekjemper den gruppe av den eksisterende nasjon som utgjøres av de norske monopolkapitalister. Først når det har lyktes arbeiderklassen å styrte de norske monopolkapitalister og knuse deres utbyttersystem, kan de – som Marx og Engels påpeker – konstituere seg som nasjon. Derfor er enhver som kjemper for en revolusjonær samfunnsomveltning, for sosialismen, også en kjemper for den nasjonale sjølbestemmelsesrett.

Konklusjonen blir derfor at kampen for nasjonal sjølstendighet aldri må stilles opp som det middel, den linje, som skal føre arbeiderklassen fram til den revolusjonære samfunnsomvelting. Arbeiderklassens frigjøring fra utbytting og undertrykking kan som sagt bare skje gjennom harde og bitre klassekamper, hvor imperialistenes forskjellige framstøt bl. a. gjennom planene for et utvida EEC, blir slått tilbake — og ved at arbeiderklassen beholder initiativet i kampen for de vilkår og perspektiver som er i dens interesse.

Denne kampen, som føres av arbeiderklassen i samtlige kapitalistiske land, vil –på grunn av imperialismens utvikling – medføre at arbeiderklassen kjemper mot en internasjonal forent kapitalmakt, det vil med andre ord si mot nøyaktig de samme fiender. Dette vil da etterhvert også styrke den sanne proletariske internasjonalisme og virkeliggjøre den gamle arbeiderparole:

Proletarer i alle land foren dere!

1 juni 1967, et par uker etter kampene hadde stilnet av i 6 dagers krigen, møttes president Johnson og statsminister Kosygin i den lille amerikanske byen Glassboro til en privat konferanse om Midt-Østen. Det er all grunn til å tro at samtalene foregikk i en god og tillitsfull atmosfære, i hvert fall kunne Johnson minst av alle ha noe å beklage seg over. Amerikanerne var klar over, allerede i god tid før krigen brøt ut, at Sovjetrevisjonistene aldri hadde ment alvor med sine løfter til Egypt og de andre araberstatene. Dertil hadde kontakten over den direkte linjen Moskva–Washington under sjølve krigen vært særdeles nyttig for den amerikanske regjering. Dayan var, som man vil huske, krigens store triumfator, og i disse dager var beretninger om hans veldige bragder å finne i alle vestlige aviser.

Men i den koselige rektorboligen i Glassboro satt de virkelige seierherrer, USA-imperialisten og den sovjetiske sosialimperialisten, og snakket seg sammen fram til forståelse og deling av byttet. De to supermakter hadde jo alt lenge hatt en allianse om deling av kloden mellom seg. Hva var da naturligere enn å dele det arabiske Midt–Østen, et av verdens aller rikeste områder, i to «innflytelses-sfærer», og på den måten skape ro og orden og gunstige utbyttingsforhold for begge parter? Av dette fulgte straks enighet om følgende spørsmål: De arabiske land måtte ikke tillates å utvikle en for sterk sjølstendig økonomi, men holdes i tilstrekkelig avhengighet, og de okkuperte områder skulle utnyttes som press for ei godkjenning av staten Israel, samtidig som man imøtekom Israels ønske om «Lebensraum». Videre måtte den arabiske nasjonalisme holdes i sjakk, og det viktigste her var å sette den palestinske frigjøringsbevegelse ut av verden og overbevise de arabiske regjeringer om at ei fortsatt støtte til de palestinske folks sak var nytteløs, og skadet deres egne interesser.

Sånn omtrent må summen av de hemmelige Glassboro-forhandlingene ha vært, for disse trekk går igjen, mer eller mindre åpent, i alle supermaktenes seinere forslag og aksjoner for «politisk løsning» i Midt-Østen. Allerede i resolusjonen de dreiv igjennom i Sikkerhetsrådet 22. november samme året, kom det klart fram. Den angripende part, Israel, ble der stilt likt med de arabiske ofre for den israelske aggresjon. Tilbaketrekkinga fra de okkuperte områdene ble gjort avhengig av ei fullstendig arabisk godkjenning av Israel. Endelig var alt som ble levnet det palestinske folks sak i dette dokument, noen vage ord om «rettferdig løsning av flyktningproblemet». Det samme gikk igjen i de forslag som i de følgende par år skiftevis ble framsatt av Washington og Moskva, de russiske 4- og 5-punkts forslag og det amerikanske 7-punkts forslag, som det ikke er noen grunn til å komme nærmere inn på i denne sammenheng.

Over tre år er gått siden Glassboro-møtet, og alt Johnson og Kosygin tenkte ut og planla, er fremdeles i det blå. Men nå vil superpartnerne tydeligvis ikke lenger finne seg i den arabiske halstarrighet. Den veldige geskjeftighet de har utfoldet i sommer for en «fredsavtale» i Midt-Østen, viser at de er grepet av en utålmodighet som grenser til panikk. Nå vil nok mange tro at «panikken» skyldes hendingene ved Suez-kanalen de siste månedene. Særlig etter at den israelske bombing tok slik overhånd at den tvang sovjetrevisjonistene til å demonstrere si støtte til Egypt med å sende raketter og militæreksperter, skrudde den borgerlige presse på den store dramatikk og de feite overskrifter om «truende verdenskonflikt» ved Suez. Noen slik konflikt var det neppe noensinne fare for – siden det er ganske andre veier de to «superstore» akter å rette våpnene i dag, enn mot hverandre. På den andre sida var det sikkert ikke uvelkomment at en oppskremt «verdensopinion» kunne tjene til å legge press på araberstatene – nettopp som de to store dreiv som hardest med møter og konferanser, for åpen scene og bak kulissene, med forberedelsene til den nye «fredsoffensiven».

Den 19. juni kom så planen for «fredsavtale» mellom Israel og araberstatene, framlagt av den amerikanske utenriksminister William Rodgers og pyntet med hans navn. USA-imperialismen riktig solte seg i æren, og i amerikansk presse kunne en se en smilende Rodgers presentert som «peacemaker» (fredsskaper), kledelig flankert av drabantene U Thant og Gunnar Jarring. Planen var altså amerikansk, men, som det snart skulle vise seg, på det beste anbefalt og garantert av Bresjnev og Kosygin. Det ble også snart klargjort at, i tillegg til alt det gamle kram fra Sikkerhetsrådsresolusjonen og tidligere supermaktsforslag, inneholdt Rodgers-planen et nytt skamløst krav til araberstatene. Den 3. juli røpet New York Times at sovjetregjeringen, i et tilleggsforslag, hadde akseptert at det ble stilt krav til de arabiske stater om at de skulle knuse den palestinske geriljaen på sine territorier etter at fredsavtalen var inngått. Dette var sjølve kjernepunktet i den nye «fredsoffensiven», og i den arabiske verden ble da også fra første stund spørsmålet om å godta eller forkaste planen et spørsmål om forræderi eller solidaritet overfor den palestinske frigjøringsbevegelse.

USA-imperialismen og dens sovjetiske sosialimperialistiske partner var fullt klar over den forandring som var skjedd i den arabiske verden i løpet av de siste par år. At den palestinske gerilja, med sin heltemodige kamp mot Israel og de utallige knusende slag mot Dayans mektige militærapparat, var omfatta med begeistring og solidaritet av folka i alle land, fra Irak til Mauretania, fra Syria til Sør-Jemen. Frigjøringsbevegelsen var med andre ord blitt en dominerende politisk faktor som hadde reist de store masser til kampbevissthet, og den betrakta seg som avantgarden for den store arabiske frigjøringskamp og revolusjon som ville sette den endelige sluttstrek for all utenlandsk dominans i Midt-Østen. For denne «farlige» utvikling var det nå de to stormakter, med Rodgers-planen, akta å settebom over veien. Siden deres maktinteresser og de arabiske folks interesser var uforenlige som ild og vann.

Den palestinske frigjøringsbevegelsen svarte straks med en flengende avsløring og fordømmelse av Rodgers-planen. Samtidig gjorde den det klart at den med full kraft ville fortsette den væpna kampen, og oppfordra alle arabiske folk til å slutte solidarisk opp om den palestinske sak. Under tittelen «Enda en gang nei» skrev frigjøringsbevegelsens hovedorgan, «Fateh», 26. juli:

Hvis disse stormakter tror at de fremdeles har kraft til å kontrollere verden, påtvinge betingelser og tegne karter, sier vi nei til dem. Vi skal tegne vårt lands kart med egne hender. For det er når alt kommer til alt vårt eget palestinske fedreland, og vi, folket i dette landet, skal sjøl bestemme over vår skjebne.

I mellomtida hadde Bresjnev-revisjonistene påtatt seg den sure jobb å prakke Rodgers-planen på de arabiske regjeringer. Med det sterke avhengighetsforhold han lenge hadde vært i til Moskva, var det ikke så overraskende at de fikk Nasser den vei de ville. Men det følge han fikk i denne forræderiske linja var mer enn ynkelig. Syria og Irak forkasta planen blankt, og om sovjet-revisjonistene hadde betrakta Nasser som lederen i den arabiske verden, måtte de bli like skuffa over det som hendte på Tripolis-konferansen. Denne konferansen, som var sammenkalt av Nasser nettopp for å drøfte Rodgers-planen, ble boikotta av Irak og Algerie. Bare fire land deltok foruten Egypt, og det som skjedde var at konferansen overhodet ikke drøfta Rodgers-planen.

Den eneste som diltet i Nassers fotspor var lille Hussein. Noe som heller ikke var uventa, da han i alle år hadde vært en åpenlys USA-lakei og tjent alle amerikanske intriger, også med flere væpna angrep mot den palestinske frigjøringsbevegelsen i Jordan. Det siste blodige angrepet, direkte inspirert av den amerikanske ambassadei Amman, fant sted i juni, og hadde kosta over 300 mennesker livet, da det til sluttble slått ned av geriljaen. Det var nettopp i de dagene Rodgers-planen var på trappene, og det palestinske folk fikk straks slående bevis for hva som skjulte seg bak USA-imperialismens «fredsvennlighet».

Da det gikk så rent bakvendt med a få araberstatene til å godta planen, ytret sovjetpressen, med Pravda i spissen, sin misnøye ved å øse skjellsord over den palestinske frigjøringsbevegelsen. Samtidig ble også Irak kritisert for «negativholdning». Frigjøringsbevegelsens avis «Fateh» brakte i den anledning, 4. august, følgende replikk til Pravda:

Sovjetavisen Pravda er meget hårsår for kritikk. Den blir forarget fordi våre standpunkter ikke faller sammen med Pravdas egne, når det gjelder det palestinske folks sak.

Likevel tillater Pravda seg å kritisere dem som forkaster Rodgers-planen, og beskylder dem for å innta en negativ holdning. Vi akter ikke å ta opp noen diskusjon med Pravda, men vil bare gjøre oppmerksom på en ting:

Det palestinske folks sak er vår sak. Ingen andre har rett til å blande seg inn her. De som vil ta et internasjonalt standpunkt, må enten stille seg på vår side, eller holde seg tause.

Til slutt vil vi si at det å forkaste USA-imperialismens planer ikke kan karakteriseres som negativt. Det burde Pravda vite.

Nå er det så at sovjetrevisjonistene i dag helst snakker minst mulig direkte om Rodgers-planen, men desto mer om det de kaller «Nassers fredsinitiativ», dvs. hans godkjennelse av planen. Det låter penere. Ellers er byrdene åpenbart nokså ujevnt fordelt mellom de to superpartnere, Hvor mye det enn til å begynne med ble skreket opp og protestert i Tel Aviv, er det klart at Washington har hatt det mye lettere med Israel enn Moskva med araberne. Fra det øyeblikk Nixon hadde gitt løfte om 125 nye supersoniske Phantom-bombefly, var det ikke nei i Golda Meirs munn. Den veldige ballade som fra israelsk side deretter ble reist om raketter i «den nøytrale sone» ved kanalen, var en ren politisk showbusiness – som bestilt for USA. Når Washington stilte seg avvisende til Israels klager mot Egypt for å ha flytta rakettene, kunne da ingen tvile på at USA-imperialismen var alvorlig innstilt på fred og oppriktig besjelet av ønsket om å tilgodese begge parter i konflikten.

Men sannheten ser nok annerledes ut, og det hender den kommer fram, tilmed i amerikansk presse. Avisen International Herald Tribune skrev 10. august at Israel hadde antyda at det hadde fått fire ekstragarantier fra USA i forbindelse med Rodgers-planen. En av disse garantier gikk ut på ei forsikring om at den tilbaketrekking av israelske tropper som nevnt i planen, var slik å forstå at «Israel behøver ikke trekke tilbake sine styrker fra de arabiske områder det nå okkupererfør en fredsavtale er undertegna, og sjøl da behøver det ikke å trekke dem tilbake fra hver fot av disse områder».

Araberne kunne nok ha grunn til å få vite hva det menes med en slik «fot».

En annen amerikansk garanti til Israel, helt på linje med Rodgers-planen, er at  «USA ikke vil trekke seg tilbake fra Midt-Osten etter en fredsavtale er oppnådd, men bli stående der og sammen med Sovjet-Unionen opprettholde en maktbalanse i dette område».

Så det var det altså den fine nye «fredsplanen» kokte ned til, fred med den gamle, gode terrorbalansen om igjen. Det vil si terror og overmakt for de arabiske folk og balanse mellom supermaktenes innflytelsessfærer og profittinteresser.

I stormaktenes spor i Midt-Østen har det alltid fulgt blod og brann, og meget tyder på at det samme vil skje denne gang. Til USA's «fredsbestrebelser» hører også den ting at det, under hele forberedelsen av Rodgers-planen, fortsatte å øse våpen inn i Israel og gjøre det klart for krig. Den lille lakeien kong Hussein har også sine ordrer å utføre i samme retning.

I ei erklæring fra sentralkomiteen i den palestinske frigjøringsorganisasjonen 9. august heter det at den reaksjonære regjering i Amman har trukket mange militæravdelinger tilbake fra Jordan-dalen og lagt dem i en ring rundt hovedstaden. Planen er å utslette den palestinske gerilja i et fryktelig blodbad, satt i verk med angrep samtidig fra jordansk og israelsk side.

Opprettinga av staten Israel på det palestinske folks to tusen år gamle jord var en stormaktsforbrytelse, velsigna av FN med det groveste brudd på verdensorganisasjonens eget charter. Følgene av denne forbrytelse har fra 1948 til i dag vært tre blodige kriger, et helt folk drevet i landflyktighet og en uendelighet av nød og lidelser påført befolkningen i tre arabiske land. Burde det ikke da være soleklart at ingen forslag fra stormakter og ingen FN-mekling noensinne kan føre til fred i Midt-Østen? Hele det kompaniet har tapt de arabiske folks tillit en gang for alle.

I 22 år har de arabiske land holdt sammen som en mur mot anerkjenning av staten Israel. Å slå sprekker i denne muren har derfor hele tiden vært stormaktenes mål, og med den amerikanske Rodgers-planen, støtta av sovjetrevisjonismen, kan det synes som det til en viss grad har lykkes. Men i virkeligheten er det ikke mer enn en rift på overflata, for Nasser er ikke det egyptiske folk og Hussein heller ikke det jordanske. Av meldingene om deres representanters samtaler med Jarring i FN aner man at det allerede er noen som begynner å få kalde føtter. Det er ingen småsak for arabiske ledere å tuske bort det palestinske folks sak og anerkjenne Israel, og dette beinharde kravet er det alt dreier seg om.

Under den nye krigstrussel som har fulgt i Rodgers-planens kjølvann, har Al Fatah, den største av frigjøringsorganisasjonene som i dag er samla under en kampledelse, beslutta å åpne sine rekker for frivillige fra andre arabiske land. Den første «arabiske bataljon» er alt oppretta og under trening. Flere slike bataljoner vil også komme i tida framover, for det er ingen hemmelighet at arabisk ungdom fra mange land lenge har brent etter å komme med i frigjøringskampen.

«Frigjøringen av Palestina er veien til enhet» er parolen som er sendt ut i forbindelse med de frivillige. Det palestinske folk er et lite folk på knapt to millioner, men de arabiske folk tilsammen teller hundre. Av det kampfellesskap som nå vokser fram i Al Fatahs rekker, kan den enheten spire som sveiser sammen disse millioner i en kompakt anti-imperialistisk front. Den dagen det skjer, og det tvil skje, for ingen «supermakter» kan lenger skru klokka tilbake i den arabiske verden — vil også årsakene til spenning, uro og ustanselig krig og blodsutgytelser forsvinne i dette området. For like sikkert som frigjøring av Palestina er veien til arabisk enhet — er det også eneste vei til fred i Midt-Østen.

Det blir stadig vanskeligere, og vil i framtida bli enda vanskeligere, for borgerskapet og deres forlengede arm i LO og de reformistiske og revisjonistiske partiene å tilsløre motsetningene mellom arbeid og kapital – mellom de som produserer og skaper verdiene og de som tilraner seg utbyttet. Arbeidsfolk har bitterlig fått erfare på hvilken side LO-byråkratene og ledelsen i de tre partiene som sier seg å stå på arbeidsfolks side, i virkeligheten står – og hvem de tjener.

«Det beste lønnsoppgjør etter krigen», het det i DNA-pressa etter lønnsoppgjøret i vår, noe som også Reidar T. Larsen var enig i, og som han på NKP's landskonferanse var innstilt på å benytte som eksempel på den samfunnsbejaende politikk, som det etter hans mening var på tide at NKP begynte å føre.

I dag vet arbeidsfolk hva som ble resultatet av vårens lønnsoppgjør: lønnstillegget er allerede nå oppspist av prisstiginga, og levevilkårene utover vinteren vil bli verre.

Går vi tilbake og ser på lønnsoppgjøret i 1968, ser vi at det ble unnlatt å kreve kompensasjon for at konsumprisindeksen overskred den røde strek en halv måned før tariffperioden utløp. Kravet om forbundsvise forhandlinger ble selvsagt også sabotert, og i samarbeid med kapitaleierne og riksmeklingsmannen klarte LO-byråkratene å påtvinge lønnstakerne et elendig lønnsoppgjør.

Resultatet av lønnsoppgjøret i 1968 var da også at levevilkårene for store lønnstakergrupper ble forverra i perioden fram til vårens lønnsoppgjør. Stadig flere ble nødt til å arbeide overtid for å klare seg økonomisk. Arbeidstidsforkortelsen ved 1968-oppgjøret betydde i realiteten ingen særlig bedring. I tillegg fikk kapitaleierne utvida adgang til å pålegge overtidsarbeid. Resultatet ble igjen at mange arbeidere fikk lengre arbeidsuke enn tidligere.

Et krav om ei generell lønnsøking på litt over 15 prosent hadde vært rimelig ved lønnsoppgjøret i 1968 — dersom ikke arbeidernes relative andel av produksjonen skulle bli mindre enn tidligere. Hva økinga ble både husker og følte vi – fattige 1,7 prosent. Arbeidsfolk ble derfor ved 1968-oppgjøret regelrett snytt for ei øking på bortimot 14 prosent.

Etter dette forstår vi at kravet om ei generell lønnsøking på 25prosent, som fra ei rekke arbeidsplasser ble reist foran vårens tariffoppgjør, var absolutt det minste arbeiderne hadde krav på. I dette kravet lå det som ikke ble dekket ved lønnsoppgjøret i 1968, plussprisstiging og produktivitetsøking i perioden fram til det sistetariffoppgjøret, pluss ekstra prisstiging på grunn av MOMSEN.

Bare marxist-leninistene støtta kravet om ei øking på 25 prosent, et krav som arbeiderne mange steder markerte gjennom streikekamper. Ledelsen i SF og NKP kom som vanlig subbende etter kampen, som vanlig opptrådte de som et haleheng og et hinder for arbeidsfolksframmarsj. Et haleheng og et hinder som bare kan bidra til å svekke arbeidsfolks kamp, hvilket igjen bare er tjenlig for borgerskapet.

Resultatet av lønnsoppgjøret i vår skulle egentlig tilsi et generelt lønnstillegg på 80 øre timen. Men arbeidsfolks timelønn er ikke 80 øre mer verdt i dag. Tillegget kan ikke sees løsrevet fra prisstiginga i oppgjørsperioden, og når vi så ser lønnstillegget i sammenheng med prisøkinga, oppdager vi følgende:

Det generelle tillegget etter oppgjøret var 80 øre. Det innebygde tillegget fra 1. januar 1969 var 20 øre hvilket til sammen gir 1 krone.

Prisstiginga i oppgjørsperioden har vært 79 øre, og når dette trekkes fra krona, blir det usle 21 øre tilbake.

Fattige 21 øre i timen var altså hva LO's oppgjør ga. Og med disse 21 ørene skal arbeidsfolk greie prisstiginga som er varsla framover.

Fra april til juni gikk prisene opp med 0,9 prosent. Fra 1. juli steg melkeprisene med 14,7 prosent og billettprisene på offentlige transportmidler med 10 prosent. Koks og fyringsolje vil øke – de to første «røde strekene» på prisindeksen er alt passert.

Arbeidsfolk fikk ved vårens lønnsoppgjør så langt fra kompensasjon for den prisstiging som til da hadde skjedd, langt mindre kompensasjon for prisstiginga som ville komme, og som nå begynner å gjøre seg gjeldende. Arbeidsfolks lønnskrav er derfor langt fra innfridd hva kompensasjon for prisstiginga angår, og i tillegg gjenstår et annet viktig krav: å få del i den produksjonsveksten som de selv har skapt – og som i siste avtaleperiode vokste med hele 8,5 prosent.

Vi veit at den kapitalistiske produksjon krever stadig mer kapital, investeringene må økes, og utsuginga av arbeidsfolk blir som følge av dette hardere. Gjennom høgere priser lar kapitaleierne arbeiderne betale både det stakkars lille lønnstillegget og en god del mer, samt at arbeiderne skaper enorm merverdi for kapitaleierne.

Men de streiker som vi har vært vitne til rundt om på arbeidsplassene i den seinere tid, har også bekrefta at arbeidsfolk kan tvinge fram viktige lønnskrav, og bedre sin økonomiske situasjon. Arbeiderne i Odda, på Norgas og i Sauda fikk bedra sin økonomiske situasjon. Gjennom hard kamp tvang de fram viktige lønnskrav, og erfaringene som gis hele arbeiderklassen, bekrefta: det nytter å streike!

Norsk Jern og Metallarbeiderforbund har tatt initiativet til et såkalt «forsknings-prosjekt». 1 Jern og Metallarbeideren nr. 6/7-1970 presenteres siktemålet slik:

«Det tar sikte på å skaffe våre tillitsmenn og medlemmer et grunnlag for å vurdere og stille krav til de bedriftsanalyser med moderne planleggingsmetodikk som arbeidsgiverne i stigende grad tar i bruk.»

Videre skal prosjektet gi «En vurdering av hvilke kunnskaper som vil kreves om planlegging og styring i bedriftene: hos det enkelte medlem, i klubbstyret, i avdelingene, i forbundsledelsen, i forskningsinstitusjoner og konsulentfirmaer. En konkret plan for hvordan disse kunnskapene skal formidles til de ulike ledd i forbundet, og delvis utarbeiding av materiale til kursvirksomhet.»

Rent umiddelbart kan det se ut som om Jern- og Met.-ledelsen planlegger «å slå til» for å overføre styringsretten i jernbedriftene til arbeiderne, men en nærmere undersøkelse viser at dette nok langt fra er tilfellet. Snarere tvert om. Hensikten er heller å gjøre arbeiderne mer «ansvarlige» ved, som det heter i bladets leder i tilknytning til «forskningsprosjektet», «at vi forstår alle bedriftens problemer likegodt — og helst bedre — enn ledelsen».

Av dette vil det framgå at pampene i Jern og Met. heretter tar sikte på å gjøre arbeiderne delaktig i kapitalistenes problemer med å øke profitten og få dem til å «forstå» hvorfor det er «nødvendig» med ytterligere rasjonaliseringstiltak og mer effektive tidsstudier.

Spørsmålet kommer automatisk: er det fagbevegelsens viktigste oppgave i dag å lage studiesirkler om «langtidsplanlegging, styringssystemer, informasjonssystemer, operasjonsanalyse, simuleringsmetoder, strukturrasjonaliseringer og omlegginger», for å sitere lederen i fagbladet? Såvisst ikke! Arbeidsfolk, som er gått fattigere utav det ene lønnsoppgjøret etter det andre, vil sikkert prioritere fagbevegelsens oppgaver langt annerledes enn «Jern- og Metallarbeideren». Det ligger nærmere å anta at dette såkalte «forskningsprosjektet» ikke er ment som annet enn en kjempemessig (og kostbar) avledningsmanøver for å vende de fagorganisertes oppmerksomhet bort fra det som er hovedoppgaven, nemlig å gjenreise fagbevegelsens kampkraft med henblikk på å stanse den økte utbyttinga. Men klassesamarbeidsledelsen i Jern- og Met.-ledelsen nekter å høre dette og andre krav som de fagorganiserte reiser mot dem.

I samme »Jern- og Met.»-lederen sytes det over utviklinga:

Mennesket i produksjonen er ingen mekanisk dukke som uten skadevirkninger kan programmeres til å gjøre nær sagt hva som helst bare det fremmer bedriftens økonomiske interesser.

Så sant, så sant, men er det ikke nettopp det motsatte som er tilfellet, og som hele avtaleverket er en garantist for?

Men den som setter sin lit til at Jern- og Met.'s «forskningsprosjekt» vil kunne stanse denne arbeiderfiendtlige utviklinga, vil få vente lenge. Bare ei konsekvent klassekamplinje, som innebærer støtte til arbeidernes rettferdige kamp slik den er blitt demonstrert i Odda, Sauda og på Norgas, vil på kort sikt kunne verne arbeidernes interesser. I siste rekke er det bare den sosialistiske revolusjon som kan befeste dem endelig.

Redaksjonen beklager en nokså stygg trykkfeil i forrige nummer av RØDE FANE. I lederartikkelen (s. 4) sto det å lese følgende: « … når distriktsledelsen, etter eget forgodtbefinnende, nekter å akseptere lovlig fattete vedtak i Østkant-lagets årsmøte — og deretter innkaller et nytt årsmøte for så til slutt å danne et nytt «Østkantlag» av joviale revisjonister …»

Selvsagt kan også revisjonister være joviale, men det riktige i denne forbindelse var lojale — altså: lojale revisjonister.

Den 28. september kommer topplederne i LO-forbundene sammen til et møte for å drøfte den, fra deres synspunkt, meget foruroligende kampaktivitet som har vist seg i arbeidernes rekker. Møtet, som er innkalt av LO-sekretariatet, har tydelig som mål å legge opp til en strategi for å bekjempe «ulovlige streiker». Hva de nå konkret tar sikte på for å gjenopprette de nederlag de har lidd i prestisje og autoritet, skal vi ikke undervurdere deres muligheter til undergravingsarbeid og til å hindre arbeiderklassens framstøt for å styrke kampen for sine interesser.

I lange tider har LO-ledelsen holdt sitt byråkratiske grep over fagbevegelsen og lammet organisasjonenes handlekraft. Men i løpet av det siste halvåret er det skjedd en forandring som er av den største betydning for hele den norske arbeiderklassen. På en rekke arbeidsplasser har arbeiderne klart å manøvrere seg fram til posisjoner der de har kunnet føre effektiv kamp og med oppsiktsvekkende gode resultater. Vi kan bare nevne eksempler som Oslo Sporveier, Odda, Norgas og Sauda — men det har vært mange fler. Aksjonene har vært gjennomført på forskjellig vis, men de har alle det til felles at arbeiderne på grunnplanet har kunnet skape sine kamporganer, på tvers av den korrupte LO-ledelsens byråkratiske bestemmelser og «organisasjonspraksis».

De «ulovlige streikene» er bare et utslag av den akselerasjonen av klassekampen som må og skal øke når klassemotsetningene skjerpes. Men når nå LO-ledelsen sammen med forbundsstyrene skal drøfte årsaken til de samme streikene, har vi ikke det fjerneste håp om at de vil erkjenne dette soleklare faktum. LO-ledelsen og LO's sentrale organer er i den grad trukket inn i klassestatens struktur at de bare kan spille rollen som redskap for borgerskapets statsmakt.

Nå vil noen hevde at LO er politisk tilknyttet DNA, og når DNA er i opposisjon, må også LO endre holdning. Som det sto nylig med feite typer på revisjonistorganets forside «LO må bruke makt overfor regjeringen!». Kjenner vi redaktøren rett, var han nok mektig stolt over denne «dristige» appell. Men det er lite sannsynlig at de blir særlig skremt i regjeringskontorene og enda mindre i Arbeidsgiverforeningen. Det er riktig at LO-ledelsen og DNA-ledelsen er politisk som hånd i hanske. Men nå da DNA igjen vil i regjeringsposisjon er jo argumentasjonen som brukes, det at de er bedre administratorer for systemet enn den sittende regjering.

I tråd med denne målsetting, for å bevise at sosialdemokratiet er særs dyktig til å virke for kapitalen og «samfunnets beste», skal nå LO-ledelsen organisere offensiven mot arbeidernes nye kampaktivitet. Denne aktivitet som tar sikte på å begrense utbyttinga, mobilisere de brede masser av det arbeidende folk for sin egensak, og klargjøre situasjonen for dem ut fra klassestandpunkt.

Sjølsagt dilter revisjonistledelsen i NKP også her i hælene på DNA og har funnet atskillige «positive trekk» ved LO-ledelsens initiativ. At Leif Andresen, formannen i NKIF, vil «studere» på om ikke en annen oppgjørsform kunne rette på uroen (! )blant arbeiderne, hilser de som meget gledelig. «Friheten» har da også erklært seg enig i at det må være den rette vei.

Vi vil bare si at den sentraliserte oppgjørsform er et lovmessig resultat av klassestatens struktur og en bestanddel av denne. Da vi marxist-leninister brukte parolen (og vil fortsatt bruke den) om frie forbundsvise oppgjør, visste vi og framholdt det klart at dette kunne bare gjennomføres med organisering av konkret kampaktivitet på grunnplanet, for arbeidernes krav på hver enkelt arbeidsplass.

Ved hjelp av marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning maktet kommunistene å analysere både massenes objektive og subjektive krav og handlet deretter i tråd med sin teori. De krav de stilte i vårens tariffoppgjør var 25 prosents lønnsøking og dertil sosiale forbedringer, spesielt vedrørende skiftarbeid og rasjonaliseringspress (UMS, lønnssystemer osv.). Dette ble behandlet av arbeiderne, og resultatet av diskusjonen førte til de krav som ble reist. Denne prosessen med diskusjon om krava og analyse av de tiltak som var nødvendig for å drive dem igjennom var metoden for den kamp som ble reist. For hver ny aksjon ble metoden forbedret, samtidig som arbeidernes klassebevissthet vokste.

Det er riktig at marxist-leninister var med i ledelsen av de viktigste aksjoner. Men når Leif Andresen ut fra dette mener å kunne avsløre et «komplott» bestående av trekanten Norgas, Odda, Sauda, gjør han bare seg sjøl til latter. Saken var at metoden med valg av aksjonsutvalg (streikekomite) ut fra den konkrete situasjon i hvert tilfelle, trakk fram den ledelse som kunne omsette erfaringene fra tidligere streikekamper i praksis. Husk på at det var mange andre aksjonsforsøk enn de som her er nevnt, som ble splittet i starten. At Leif Andresen helst vil glemme dem, forstår vi godt.

Oppsvinget i arbeidernes kamp det siste halvåret er, som alt påpekt, et resultat av skjerpinga av klassemotsetningene i sin alminnelighet. Kiruna-streiken var en viktig utløser av arbeiderklassens nye kampaktivitet også i vårt land. At marxist-leninistene her har stått i forreste linje er riktig nok. Med sin kamperfaring og sitt arsenal av ideologisk viten vil de alltid tjene arbeiderklassen og være dens avantgarde. Både i dagens kamper og i den store kampen som en gang kommer for å knuse den borgerlige stat og erstatte den med arbeiderklassens egen statsmakt – proletariatets diktatur.

Norges Kommunistiske Partis (NKP ledelse har lenge ført en politikk som selv fra det mest innbitt revisjonistiske synspunkt etterhvert må fortone seg som en ond sirkel. Siktepunktet for denne politikken har vært å snu tendensen i den månedlige galluprapporten, slik at det kunne komme mer politisk virkelighet bak den optimistisk oppadvendte tommelfinger på Frihetens førsteside. Med andre ord: øke partiets muligheter for plass på Stortinget, så det igjen kunne øve sin rettmessige innflytelse på norsk politikk i en grad som monnet.

Resultatet har vært det motsatte. I sin iver etter å tilpasse seg det de mener er norsk virkelighet, har partiets ledelse i stadig større grad neglisjert de mest grunnleggende lærdommene fra marxismen-leninismen og erfaringene fra tidligere klassekamp. Dermed har partiet også vært ute av stand til å nøre opp under og utvikle den eksisterende misnøye og mistillit mot det borgerlige samfunn, vært ute av stand til å føre klassekamp, ute av stand til å betrakte og belyse dagens politiske virkelighet slik den er for flertallet i et kapitalistisk samfunn. Dermed har det også gjort seg ufortjent og uskikket til den tilslutning og innflytelse det så sterkt ønsker.

I dag er NKP et parti som de for tiden radikaliserte deler av borgerskapet—som det så gjerne vil samle om seg—bare trekker på smilet av, og arbeidsfolk forståelig nok ikke fester tiltro til, kort sagt: et parti som de fleste finner formålsløst å gi sin tilslutning. Og etter hvert som tiden går desimeres partiet ytterligere; gjennomsnittsalderen er høy, noen dør, noen faller fra, få nye kommer til.

Årsakene til denne utviklinga er mange. Den mest iøynefallende er vel den at NKP med all tydelighet har avslørt seg selv som ute av stand til å mobilisere tilstrekkelig makt bak de mange ønsker og «krav» som det så ofte har lagt fram for staten og dens tilhørende utenomparlamentariske organisasjoner, at det i sin praksis—og dermed heller ikke i sin målsetting—ikke har avveket prinsipielt fra de to andre sosialdemokratiske partiene. Derfor har det også i stadig mindre grad blitt oppfattet som noe brukbart alternativ til dem. I tillegg kommer så all politisk evneløshet og naivitet som så ofte er blitt lagt for dagen—i prinsipp- og arbeidsprogram, i uttalelser og i Frihetens lederartikler. Dette igjen skyldes lang tids mer eller mindre bevisst opportunistisk avvik fra marxismen-leninismen—ofte tilsynelatende i den tro at folk kan skremmes bort hvis det blir tatt for hardt i og for revolusjonære målsettinger blir presentert.

Altså småborgerlig engstelse for folks antatte småborgerlighet.
Det kan brukes både som trøst og rettesnor.
Samtidig går samfunnsutviklingen sin skjeve gang, og nødvendigheten av et revolusjonært parti som ubestikkelig og kompromissløst står på arbeiderklassens side vokser med den. Men dette vil selvsagt ikke føre til noen endring i partiledelsens politikk—bortsett fra i en mulig enda større grad å være haleheng til de skiftende «strømninger» innen sosialdemokratiet. I dag er det kommet så langt at all virksomhet skal innriktes på parlamentarisk representasjon. Alt er underordnet dette ene—også partiets være eller ikke være. Og en noenlunde sikker parlamentarisk plass i en for de utvalgte representanter overskuelig framtid må i dag nødvendigvis bety partiets ikke-være. De innledende skritt til et fastere samarbeid med de øvrige «venstrekreftene», som igjen kan danne grunnlaget for et nytt og større «venstresosialistisk» parti, er som kjent allerede tatt.

Karakteristisk for denne sørgelige utviklingen er partiledelsens likegyldige og til dels avvisende holdning til teorien, til nødvendigheten av politisk skolering i videste forstand: studier i marxismen-leninismen-Mao Tse-tungs tenkning. Denne holdningen er for så vidt helt naturlig. Opportunistisk praksis er i sitt vesen uforenlig med marxismen-leninismen som setter ganske bestemte krav for den praktiske virksomhet, både når det gjelder kampmidler og selve kampmåten.

Dermed er vi ved hovedårsaken til NKPs forfall:
I og med at hovedsaken har vært å strebe mot parlamentarisk innflytelse, og partiet følgelig ikke har fylt sin rolle i klassekampen, har det fra ledelsens synspunkt heller ikke vært behov for særlig skoleringsvirksomhet. Medlemmenes viktigste politiske oppgave har ved pengeinnsamlinger og ombæring av valgmateriell vært å holde liv i partiledelsen, både figurlig og bokstavelig talt. Skulle denne virksomheten—hvor medlemmene av hengivenhet og tiltro til partiet virkelig har gjort en innsats—fortsatt kunne utnyttes i revisjonsmens tjeneste, ville skolering bare bety en svekkelse—ja, den ville ha vært uforenlig med den ønskede linje, ville ha vært et usikkerhetsmoment for ledelsen. Men også derfor er skolering et av de viktigste våpen i kampen, ikke bare for å få tatt et skikkelig oppgjør med den omfattende revisjonismen i partiet, og dermed muligens gjenreise NKP som et revolusjonært klassekampparti—men også for til fulle å kunne forstå og forklare revisjonismen og best mulig bli i stand til å bekjempe dens fortsatte eksistens og videre utvikling, og dermed svekke verdien av dens virksomhet for borgerskapets herredømme.

Bare gjennom omfattende politisk skolering og den derav følgende forståelsen av samfunnsutviklinga vil man være i stand til å lede og videreutvikle klassekampen—og ikke som partiets praksis hittil har gått ut på: å ligge i kjølvannet til utviklingen, underlagt de skiftende sosialdemokratiske «venstrestrømninger» og dermed bevisst eller ubevisst forsøke å sinke den revolusjonære kampen.

Men nødvendigheten av et marxist-leninistisk parti vil tvinge seg fram. Et typisk og aktuelt eksempel er streiken i Kiruna. Tilsvarende situasjoner vil etter hvert oppstå også her, innstillingen vil endres fra ettergivenhet og passiv underkastelse til forbitrelse og aktivitet, folk vil bli revolusjonære av nødvendighet. Det er i de situasjonene det marxist-leninistiske partiet skal være støtte og drivkraft, det er da det skal gjøre seg fortjent og vise seg skikket til tilslutning. Uten et revolusjonært klassekampparti vil selv de revolusjonært gunstigste situasjonene falle i fisk og bli vendt til fordel for reaksjonær strategi, som så mange ganger tidligere. Bare et marxist-leninistisk parti vil kunne hindre dette, bare det kan møte de situasjonene som vil oppstå på en for arbeiderklassen forsvarlig måte. Og det marxist-leninistiske partiet kan bare skapes ved at skolering og praksis smelter sammen og utvikler og herder medlemmenes politiske bevissthet, ved at teori og handling blir et hele.

Tross motstanden fra majoriteten i det norske folk, vil myndighetene gå til innføring av moms fra 1970. Den borgerlige koalisjonsregjering fikk et lett spill fordi «opposisjonen» i Stortinget heller ikke baserte seg på flertallets (det arbeidende folket) interesser. Arbeiderpartiet la fram sitt eget alternative moms-forslag med lavere avgift (15 % mot B-momsens 20 %). Sjølsagt er A-momsens lavere avgift «bedre» fordi den ikke slår så hardt til—men de fleste forstår at når prinsippet om overgang til indirekte beskatning er fattet prinsipielt vil spørsmålet om hvor stor avgiften skal være alltid stå åpent, slik at Stortinget til enhver tid kan øke/korrigere denne prosentsats. Myndighetene har også stort sett bare denne mulighet til å regulere skatteinntektene om de måtte øke inntektene,—altså opp med avgiftsprosenten!

At kapitalmakta i landet vil sørge for å presse statens utgifter til egen subsidiering og kanalisere statens økonomiske politikk etter sine profittbehov er klart. At ikke Arbeiderparti-opposisjonen vil reise folket til kamp mot det kapitalistiske system vet vi, men når de ikke vil støtte folkeflertallet mot prinsippet i det nye skattesystem moms, kan en ikke vente at deres opptreden på Stortinget skal kunne utløse den store kampen i folket, slik at det borgerlige skatteforslag virkelig kunne vært veltet!

En folkereising i dette spørsmålet er det fullt grunnlag for, men den ønsker sjølsagt ikke å bli bondefanget allerede i starten. Målsettinga for ei folkereising i skattespørsmålet kunne bare være mot omlegging av skattesystemet til økt indirekte beskatning—altså mot all moms! Dette må være det grunnleggende! Forslaget om A-moms er reaksjonært fordi forslagets eneste virkning er bare den at det splitter opp fronten mot Regjeringas skatteforslag!

Ei folkereising i dette spørsmålet er det fullt grunnlag for, men den ønsker sjølsagt ikke å bli bondefanget allerede i starten. Målsettinga for ei folkereising i reformer om bedring av lønnstakernes forhold og skjerping av skatten for arbeidsfrie inntekter—og den ville også kunne få gjennomført slike krav tross den parlamentariske situasjonen i dag.

Hva kan så gjøres i dag for å «reparere» skadene av sosialdemokratiets forræderi i denne sak?

Først og fremst må arbeiderklassen oppmuntres til å stole på sine egne krefter, det vil si skape kampenhet på grunnplanet som ikke kan splittes av sosialdemokratiet. Det politiske innhold i kampen mot all moms og dens virkninger må fastholdes.

I dag må imidlertid strategien i kampen legges mot virkningen av momsen og de andre reaksjonære økonomiske tiltak som undergraver lønnstakernes og smånæringsdrivendes kår. Dette betyr ikke at kampen mot moms-forslaget er tapt. Det eneste som nå kan slå tilbake kapitalistenes framstøt er at arbeiderne demonstrerer sin vilje til å kjempe mot dens virkninger. La borgerskapet forstå at deres framstøt er fåfengt—fordi det betyr blant annet streikeaksjoner og kompromissløs kamp inntil arbeiderne og småfolkas økonomiske krav er innfridd om full dekning for det de tenkes å bli fraranet—og mer til!

Bare en slik organisert kamplinje kan stagge den borgerlige koalisjonen og dermed skape grunnlag for at moms-forslaget blir knust. Det er derfor all grunn til å legge hovedtyngden av aksjonen til opplegget for vårens tariffoppgjør.

Momsen er dessuten et ledd i en serie av tiltak borgerstaten og kapitalistene har iverksatt for å undergrave lønnstakernes rettmessige andel av sine produksjonsverdier,—med det formål å øke profitten. Vi kan i fleng nevne takstheving på offentlige tjenester som telefon, post og jernbane—noe som vi vet alltid er et kjærkomment signal til alminnelig prisstigning på alle varer—og rentehevinga med forhøyelse av diskontoen (rentestigning på Husbanklån og renteøkning på private boliglån vil øke husleiene kraftig).

Ved siden av en alminnelig forbrukerfiendtlig pris og investeringspolitikk, søker de å kneble fagbevegelsen under sine rasjonaliseringstiltak i industrien ved hjelp av sine «arbeidstvistloven» med streikeforbud, slik at de ustraffet kan presse arbeidsintensiteten opp uten synderlig vederlag—og de har snurpet sammen «regler» for lønnsoppgjørene med riksmeglingsmannens rett til å legge fram ikke anbefalte forslag til «koblede avstemninger»—og ikke minst adgangen til når som helst å anvende «lov» om tvungen lønnsnemd med streikeforbud—kort og godt lønnsdiktat.

Et viktig ledd i deres knebling av arbeiderklassens mulighet til å reise sine rettferdige krav på en slik måte at de kan gjennomføres, er også deres direkte korrumperende infiltrasjon i LOs ledelse av norsk fagbevegelse.

Et resultat av dette er at de har vunnet LO-pampene for sitt opplegg ved at disse på tross av arbeidernes uttrykte krav om frie forbundsvise oppgjør har søkt å presse igjennom et samordnet oppgjør som tydeligvis skal underlegges en velkjent «realøkonomisk ramme». Seinere er det jo da duket for et lønnsnemd-diktat om opposisjonen skulle bli for brysom.

De fagorganiserte må kleve av sine forbund at denne ramma blir brutt. De har gang på gang uttrykt sin forbitrelse over LOs tidligere torpedering av endog LO representantskapets vedtak om frie forbundsvise oppgjør i 1968, og over hele landet har klubber, foreninger og distriktvise forbundskonferanser gjort resolusjonsvedtak med krav om frie forbundsoppgjør i 1970.

Dette må nå munne ut i organisert motstand for å knuse LOs linje om samordnede oppgjør og styrke foreninger og forbund slik at de kan ta direkte opp kampen for sine formulerte krav overfor arbeidsgiver motparten.

Hvilke krav skal reises? For det første må arbeiderne reise krav om full kompensasjon for prisstigninga i perioden og for andel av produksjonsøkninga. Dessuten må de forbund som fikk påtvunget et urettferdig oppgjør i 1968 nå reise krav om dekning for sine reelle tap dengang. Kravet som blei fastholdt av fleire forbund (særlig av omsyn til grupper på normallønn uten lønnsglidning i perioden) var full dekning av prisstigning som ikke var kompensert med indekstillegg i perioden og rettferdig andel av produksjonsøkninga samt arbeidstidsforkorting med kompensasjon.

Arbeidstidsforkortinga blei innført, riktignok med kun 2/3 kompensasjon for akkordarbeiderne. Men det sto igjen en udekket post nemlig en prisstigning i perioden på 8,5% som kun var kompensert med 27 øre i perioden—det vil si 2,7 %. Udekket prisstigning: 5,8%.

Andel av produktivitetsøkninga på 9,5% blei «dekket» med et gjennomsnittstillegg på 12 pluss 4,7 øre, det vil si 1,6%.

Arbeidstidsforkortinga ville «koste så mye» i form av produksjonstap at arbeiderne (særlig var det ille for slike som stod på fastlåste satser) måtte finne seg i å stå igjen med et reelt tap på 13,7%—og for ytterligere å fullbyrde galskapen fikk Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) igjennom med LOs velsignelse at arbeiderne sto igjen uten skikkelig indeksbestemmelse fram til 15. januar 1969—da skulle vi få 20 øre pr time i «innebygd» tillegg.

Hva arbeidstidsforkortinga (til 42,5 time pr uke) har «kostet» beskrives best ved at NAF gjennom sine fullmakter til tidsstudie- og rasjonaliseringstiltak har oppnådd—nemlig at produktiviteten (det vil si produksjonen pr mann) har fortsatt å stige i siste periode!

Siste periode har igjen vist seg å markere prisstigning og produksjonsstigning. Hittil har konsumprisindeksen steget med 4,3 poeng (til juli 1969) og sjøl om vi bare stipulerer en liknende utvikling i resten av perioden vil dette tilsvare ca. 7,5% (da er det ikke beregnet det eksplosjonsartede prissjokk vi vil få på nyåret når momsen og renteøkinga virkelig vil få fart på prisene).

På bakgrunn av utviklinga vi kan lese av Statistisk sentralbyrås opplysninger om produksjonsindeksen hittil i perioden, kan det uten videre stipuleres en beregnet produktivitetsøkning på ca. 9% i perioden fram til april 1970.

Dette betyr: (7,5% pluss 9% =) 16,5% burde kompenseres for denne periode. Av dette har vi altså fått 20 øre (15. januar 1969) som tilsvarer 1,7%.

Det vil si kravet om 14,8% er reelt for å dekke krav om priskompensasjon og andel av produktivitetsutviklinga siste periode (bortsett fra momsen og renteøkinga). Etter tapet ved oppgjøret i 1968 på 13,7% og den rettferdige vurdering av utviklinga siste periode sier det seg sjøl at et generelt krav om 25% heving av lønningene er et beskjedent og defensivt krav om ikke arbeiderne skal få direkte tilbakeslag. For visse grupper er det berettiget å heve kravet.

I tillegg må det reises ytterligere krav om full dekning for momsens virkninger og virkningene av de andre arbeider- og forbrukerfiendtlige tiltak regjeringa måtte iverksette.

Statistisk sentralbyrå og «Aukrust-utvalget» har beregnet at moms-systemet vil gi en ekstra prisstigning på ca. 5,8%. Alle er innforstått med at dette ikke vil holde fordi utvalget bare har kunnet beregne satsen pågrunn av det helt utilstrekkelige materiale de har hatt til rådighet (dette har de også sjøl bemerket). Erfaringene fra andre land; Danmark, Sverige og Nederland viser nettopp at avgiftssystemet har ført til noen ganger fordobling av de «beregnede» prisstigninger. Således viste 12% merverdiavgiften i Nederland til 10-12% stigning i en rekke bransjer utenom avgiften,—og sjøl Norges Utenrikshandel forklarer stigningas årsak til innføring av moms-systemet og i «feil i priskalkuleringa».

Næringslivets menn har også her sjøl antydet at de vil klemme i veg med prisstigning på nyåret «såsnart den urettferdige prisstoppen er opphevet». Representanter for handelsstanden ga helt utvetydig bud om dette i et intervju i Morgenbladet 4. september 1969—vi skulle få en prisstigning som ingen hadde sett maken til!

Fagorganiserte! Vis kapitalmaktens framstøt tilbake—reis kampen for frie forbundsvise oppgjør—reis kampen for full kompensasjon for reallønnstap ved prisstigninga og tap ved urettferdige lønnsoppgjør. Krev full andel av produksjonsstigninga. Avvis kapitaleiernes «reformer»—krev en rettferdigere skattefordeling. Om arbeiderklassen med full tyngde reiser kampen—demonstrer sin vilje til kompromissløs kamp—vil seieren være klar.

Som en liten illustrasjon på den politikk som ble framelsket under Alexander Dubček-periodens «liberalisering» i Tsjekkoslovakia, tar vi med følgende vitsetegning fra et tsjekkoslovakisk magasin. Arbeideren latterliggjøres og framstilles som den håpløse idiot som alltid skaper problemer for systemets effektivitet. Om vitsetegningene kanskje er forsvunnet under de nye lederne, er dette ikke tilfelle med den inngrodde revisjonisme og kontrarevolusjonære innstilling—den er bare mer tilpasset forhold som bedre og mer effektivt tjener sosialimperialistene i Kreml.

«Den som mener at det er revolusjonen og proletariatets diktatur som må være det sentrale for partiet i dag har ikke begrepet det mest elementære.»
— Reidar T. Larsen på møtet i Folkets Hus, Oslo, fredag 12. desember 1969.

Kort etter at det nå så kjente brev av 8. oktober 1969 fra Norges Kommunistiske Parti (NKP) sekretariat, inneholdende blant annet pålegg til distriktsstyrer og lag om å ta initiativ til rådslagninger og drøftinger med andre «sosialistiske venstrekrefter», var sendt ut, ble det tatt opp til diskusjon på et fellesmøte for partilagene i Akershus.

Etter forslag som ble fremmet av Rælingen lag av NKP, ble det vedtatt å avvise hele den problemstilling som skisseres opp i brevet, og det ble skarpt tatt avstand fra eventuell dannelse av et «venstresosialistisk» parti.

På samme møte, hvor for øvrig samtlige av Frihetens nå oppsagte journalister var til stede, ble det—også etter initiativ fra Rælingen lag—anledning for journalistene til å komme med en kort redegjørelse for den situasjon som oppsto i Friheten, og som blant annet medførte at journalistene gikk til streik (hvilket som kjent senere igjen medførte at de fikk sparken). Møtet besluttet at situasjonen i Friheten skulle tas opp til ny drøfting på et møte hvor både Frihetens redaktør Arne Jørgensen og partiets formann Reidar T. Larsen også fikk anledning til å redegjøre for situasjonen.

Et slikt møte ble arrangert den 19. november 1969 i Lillestrøm. På grunn av sykdom møtte bare to av de tidligere journalister i Friheten. For Friheten møtte redaktør Arne Jørgensen.

Det kan neppe sies at møtet gikk i partiledelsens favør. Hverken Arne Jørgensen eller de frammøtte representanter fra sekretariatet var i stand til konkret å påvise at journalistene på noen måte hadde forbrudt seg mot «partiets linje» i sitt arbeid i avisen. Illustrerende for argumentasjonen fra samme hold er det at da redaktøren—som til stadighet tillot seg å komme med tilrop når andre partimedlemmer hadde ordet—ble klubbet ned av møtelederen, mistet han helt og fullt hodet og begynte å rope ut følgende visdomsrekke: BLA, BLA, BLA, BLA. Selvsagt i håp om fortsatt å kunne forstyrre møtet.

Enden på møtet ble imidlertid at man skulle henstille til alle partilag å ta opp situasjonen i Friheten.

Fredag 12. desember 1969 ble det i Oslo arrangert et felles medlemsmøte hvor «samlingen av venstrekreftene» også sto på programmet. Innledningen ble holdt av Reidar T. Larsen, som foruten å bruke talerstolen til angrep på partimedlemmer i møtesalen også repeterte innholdet i den tale han hadde holdt på siste sentralstyremøte (og som har vært gjengitt i Friheten). Det store gullkorn som falt fra hans munn, har vi funnet det riktig å gi egen og framtredende plass i dette nummer av Røde Fane—til skrekk og advarsel. Han fikk da også grundig svar på talen fra partimedlemmer i salen, og det må sies at møtet ble et stort nederlag for tilhengerne av den revisjonistiske linje i partiet.

Enden på dette møtet ble et vedtak om at nytt møte om situasjonen i partiet blir arrangert så snart som mulig, og det ble også framsatt krav om at situasjonen i Friheten må tas opp til gjennomgripende debatt.

«For en idyllisk plan: å ville virkeliggjøre sosialismen gjennom den parlamentarisk vei, ved et enkelt flertallsvedtak! Det er bare synd at denne lyseblå fantasi fra innbildningens verden ilske engang regner med de historiske erfaringer fra den borgerlige revolusjon, for ikke å snakke om den proletariske revolusjons egenart.»
— Rosa Luxemburg i Die Rote Fahne, 17. desember 1918.

Den 8. oktober 1969, dagen etter at Norges Kommunistiske Partis (NKP) formann Reidar T. Larsen (RTL) hadde gitt Morgenbladets lesere beskjed om at det foregikk forhandlinger mellom NKP og andre «venstrekrefter» med sikte på samarbeid ved valg og—på lengre sikt—dannelse av et nytt parti, ble det fra Grønlandsleiret 39 sendt ut et brev til alle distriktsstyrer og lag, undertegnet av RTL på vegne av NKPs sekretariat.

Brevet, som pålegger distriktsstyrer og lag å ta initiativ til «rådslagninger med andre sosialistiske venstrekrefter» over hele landet med det siktepunkt å få klarlagt muligheter for et såkalt valgforbund under et eget navn (med andre ord: få kartlagt terrenget for et venstreradikalt parti), er naturlig nok blitt avvist med forskrekkelse og forbitrelse av mange partilag, ikke minst etter at medlemmene kort tid etter å ha mottatt brevet i klare og utilslørte ordelag gjennom Verdens Gang (VG) fikk presentert partiformannens bekreftelse på den mistanke de måtte nære: Reidar T. Larsen bekrefter overfor VG at de første skritt er tatt og at man i løpet av forholdsvis nær framtid regner med å komme igang med drøftinger om et nytt venstre-radikalt parti med basis i Sosialistisk folkeoparti (SF) og NKP.

Når revisjonismen i NKP, som i dette tilfellet, står fram i sin nakne, utilslørte form, skjer det altså at den vekker enkelte partimedlemmer til mottiltak, til avstandtaken. Men egentlig er det ikke noen grunn til å forbauses hverken over brevet fra RTL, hans uttalelser i borgerpressen, eller hans såkalte dementi i Friheten nr. 46/1969, der han som ventet går utenom sakens fakta og retter angrep mot et av sekretariatsmedlemmene som forer «partimedlemmene med usaklige spekulasjoner». Men det er både godt og riktig at partimedlemmer reagerer, og selv om man kanskje synes at reaksjonen kommer noe sent, kan man bare glede seg over at den kommer, Imidlertid er det viktig å ha klart for seg hvor sent det i virkeligheten er, og hvor uhyggelig meget mer enn RTLs fabuleringer om et nytt parti (som skal kunne samle tilstrekkelig stemmer til å realisere hans drøm som tingmann) det ikke bare er å ta avstand fra, men også å bekjempe og rense ut innen NKP.

For lenge siden pekte Lenin på at «å begrense klassekampen til parlamentarisk kamp, eller betrakte den siste som den høyeste og avgjørende form som alle andre kampformer er underlagt, er i virkeligheten å gå over på borgerskapets side mot proletariatet».

Et grunnleggende skille mellom marxismen-leninismen og revisjonismen kommer da også tydelig fram i spørsmålet om overgangen til sosialismen—om denne skal skje ved væpnet kamp eller ad den «parlamentariske vei». De historiske erfaringer viser at alle revisjonister, store som små, har vært tilhengere av den såkalte parlamentarismen. Og den situasjon som i dag eksisterer innen vårt parti, mangelen på revolusjonær handlekraft og partiledelsens krampaktige framstøt for å skaffe seg en plass i solen, det vil si i Stortinget, er en naturlig følge av den utvikling våre hjemlige revisjonister har framelsket gjennom år.

«Før krigen» … «under krigen» … «da» … innledes det iblant når NKPs revolusjonære kampvilje skal understrekes. Men hva med årene etter krigen? Jo, svares det, da var NKP bant annet det eneste parti som kjempet imot NATO! Men denne og liknende kamper dekker ikke over den framvoksende revisjonistiske tendens innen partiet, en revisjonisme som stadig, uansett «oppgjør» festet seg i og ble båret fram av partiets ledende organer.

På NKPs 8. ordinære landsmøte i 1953 ble det vedtatt en programerklæring som «formulerer de oppgaver og mål Norges Kommunistiske Parti kjemper for, slik de stilles av hele den økonomiske og politiske utvikling i våre dager». Programerklæringen ble utgitt i brosjyreform og fikk tittelen: NORGES VEI til fred, demokrati, nasjonal selvstendighet — TIL SOSIALISMEN. Og dette oppskisserte mål skulle realiseres på følgende måte: «Det norske folks vei fram til sosialismen går gjennom opprettelsen av en folkeregjering på grunnlag av et Storting som virkelig representerer folket.»

Den revisjonistiske tendens gjorde seg allerede gjeldende. Frykten for proletariatets diktatur—begrepet såvel som innholdet—skapte en formulering som senere så utmerket kunne tolkes på fullblods revisjonistisk vis: parlamentarisk overgang til sosialismen. Og i NKPs prinsipprogram av 1963 slås det da også fast at parlamentarisk overgang til sosialismen er mulig. Altså enkelt og smertefritt, ved et enkelt flertallsvedtak!

Så kan en kanskje undre seg over at så relativt få partimedlemmer gjennom årene har kjempet mot den stadig tiltakende revisjonismen som i dag er i ferd med å gjennomsyre hele partiet. Men selvsagt skal det tilføyes at meget av den sløvende passivitet som har synt seg innen partiet nettopp skyldes den revisjonistiske linje som alltid har vært diktert fra toppledelsen. Kampen har derfor for mange syntes nytteløs, som å stange hodet mot en massiv mur av middelmådighet. Debatt og skolering på grunnplanet har nærmest ikke eksistert innen partiet. Meninger, standpunkter, handlinger, kort sagt hele aktiviteten har vært diktert fra partiledelsen—og direktivene har hovedsakelig dreid seg om pengeinnsamlinger for å styrke partiet, eller rettere: for å styrke revisjonismen i partiet og skaffe lederne—som ble partipamper alt i 20-års alderen—økonomisk grunnlag for seg og sine handlinger.

Det lille gløtt som her er trukket fram av det smertelige politiske forræderi overfor arbeiderklassen—i og utenfor partiet—som er programfestet og som kjøres fram av revisjonistledelsen, skulle tydelig fortelle hva det har vært lagt—og hva det legges opp til—og at den politiske linje som i dag framstår som NKPs offisielle, mindre og mindre har tjent den norske arbeiderklassens interesser og langt mindre bygger på den påståtte norske virkelighetsgrunn.

I en artikkel om «Nasjonalforsamling eller rådsregjering», som også det innledende sitat er hentet fra, skriver Rosa Luxemburg noe som er meget illustrerende for den situasjon revisjonistene i NKP både har vært i og befinner seg i: «(…) enten gir man avkall på sosialismen eller man velger den skarpeste klassekamp mot borgerskapet med alle de våpen proletariatet rår over: det er dilemmaet».

Det skulle være tydelig for alle hva revisjonistene i NKP har valgt. I den kamp hvor det gjelder utbyttingens være eller ikke være, hvor det ikke gis rom for utflukter, ikke kompromiss og ingen nåde, legges det fra revisjonistenes side opp til et gigantisk bedrageri og forræderi overfor arbeiderklassen. Det lanseres og forlanges at arbeiderklassen med lyseblå godtroenhet skal avfinne seg med den blankeste løgn, at de med et revisjonist ledet NKP som fortropp skal kunne makte det som ingen klassekamp, ingen revolusjon noen gang har maktet, nemlig—for igjen å si det med Rosa Luxemburg: «å oppløse dødskampen mellom to verdener i et mildt vindpust av parlamentariske ordstrider og flertallsbeslutninger!».

En gang var det sosialdemokratene som ble hengende etter i den revolusjonære kampen, og etterhvert gikk deres utvikling fullstendig i retning borgerskapet. Nå er det tydelig for enhver at revisjonistene på samme måte henger etter i den revolusjonære kampen, forsøker å bremse den—og det skulle heller ikke være uklart i hvilken retning deres utvikling går.

En forutsetning for et kommunistisk parti er at det kan ta opp arbeidernes krav, formulere, forklare og påvise arbeidernes situasjon i det kapitalistiske samfunn og stå i spissen for det anti-imperialistiske arbeidet. Partiet som en enhetlig kraft, skal bygges opp av medlemmenes politiske bevissthet, ikke ved at ledelsen proklamerer «en linje» for partiet: ferdig med diskusjonen! Partiet skal fornyes og renses ved at opportunistiske og revisjonistiske elementer fjernes—men det holder ikke med utrensinger dersom en ikke undersøker årsakene til opportunismen og den feilaktige politikken. Dette har da også NKP så smertelig fått erfare. Peder Furubotn ble en gang fjernet, men opportunismen i partiet forsvant ikke med ham og hans tilhengere. Jørgen Vogt og hans gruppe ble fjernet fra ledelsen, men opportunismen forsvant ikke med dem—og Reidar T. Larsen og hans tilhengere sitter for tiden som partiets ledelse. Men i det oppgjør som nodvendigvis må komme med RTL og hans tilhengere—det må alle innen partiet være klar over—dreier det seg ikke alene om den ene eller andre kampmåte, ikke alene om den ene eller andre taktikk, men om hele partiets eksistens!

Nødvendigheten av et kommunistisk parti som arbeiderklassens organiserte fortropp blir stadig tydeligere. Men virkeligheten tilsier også at NKP aldri kan fylle sin egentlige rolle som revolusjonært klassekampparti ved borger fred mellom marxist-leninister og revisjonister i partiet. Derfor hviler det et stort ansvar og en forpliktelse på alle dem som gikk inn i Norges Kommunistiske Parti fordi de oppriktig ønsker å kjempe for og styrke den revolusjonære arbeiderklassen—en forpliktelse til å ta opp kampen mot revisjonismen innen NKP og kjempe for at partiet skal framstå som et revolusjonært klassekampparti—et parti som kan vinne og har gjort seg fortjent til arbeiderklassens tillit og tilslutning. Men en slik tillit og tilslutning hverken fortjenes eller kan vinnes av et parti hvis bestrebelser på representasjon i det borgerlige parlament blir rettesnor for all handling.

Etterhvert som klassekampen flammer opp i sin nakne, utilslørte form, vil utviklingen ikke bare avsløre revisjonistene, men også styrke marxist-leninistene og den revolusjonære arbeiderklassen. Men skal NKP som parti bestå, må revisjonistene knekkes, og blant all selvkritikk som må føres til protokoll, kan vi ta med sluttavsnittet i Rosa Luxemburgs for nevnte artikkel: «Det som hittil har vært kalt for likeberettigelse og demokrati: parlament, nasjonalforsamling, like stemmesedler, har vært løgn og bedrag! Hele makten i den arbeidende masses hånd, som et revolusjonært våpen for å knuse kapitalismen—bare det er sann likeberettigelse, bare det er sant demokrati.»

Det sjokket Sovjet-troppenes innmarsj i Tsjekkoslovakia ga kommunister hele verden over, tror jeg bare kan sammenliknes med sjokket fra den 20. kongress i 1956, og kan vel sies å være en logisk følge av det ettersom det klart viste at den sovjetiske kommunismen nå har utviklet seg til rein sosialimperialisme.

Jahn Otto Johansen skildrer Sovjetunionens nye utenrikspolitikk på en utmerket måte, etter min mening. Han hevder, med rette, ifølge Dagbladet at Sovjetunionens utenriks- og sikkerhetspolitikk likner mer på andre stormakters (de imperialistiske) enn den atskiller seg fra den. Videre at det ikke er noe mer mystisk ved Sovjetunionens rolle på verdensmarkedet enn ved USAs politikk. Rene ord for penga, får'n si. Han hevder også at kineserne har nokså meget rett i at det foreligger et «amerikansk-sovjetisk supermaktsamarbeid på bekostning av andre nasjoners interesser». Ikke bare kineserne hevder det, står det videre i artikkelen, men «til og med ledende statsmenn i Vest-Europa har gitt uttrykk for liknende tanker».

Uroen i de vesteuropeiske kommunistpartier som også starta med den 20. kongress, er da heller ikke blitt mindre siden Tsjekkoslovakia-krisa. Frankrikes kommunistiske parti (FKP) valgte å «protestere for all verden», men fulgte ellers med på ferden. I disse dager har det endelig fått sitt inderligste ønske oppfylt og har kunnet innlede forhandlinger med sosialistpartiet og de øvrige venstrepartier (til høyre) om sammen å innføre et «videreutvikla» demokrati som en overgang til sosialismen. Målet er en «demokratisk union» av alle «anti-monopolistiske krefter i det franske samfunn», unntatt «smågruppene til venstre» og i sær da maoistene, som de fikk myndighetene til å forby etter mai-juni-urolighetene. Det blei den gangen tydelig ymtet om at det var som takk for hjelpa til å holde arbeiderklassen så godt i tømme, da omkring 9 millioner demonstrerte, og at Arbeidernes landsorganisasjon klarte å holde kravene innenfor den økonomiske sektor.

Et «bevis» på forståelsen mellom myndighetene og FKP er det fristende å se i det faktum at da demonstrasjonene mot krigen i Vietnam den 15. november 1969 blei forbudt og arrangørene likevel beslutta at de skulle holdes, gikk politiet løs på alle grupper og spredte dem,—unntatt dem som blei leda av kommunister—i følge Le Monde. Dagen i forvegen gikk politiet til preventive arrestasjoner av medlemmer av venstregruppene for å konstatere om disse ulovlig var blitt gjenoppretta, het det. Blant dem som blei arresterte, var frua til Gilbert Mury, tidligere sentralstyremedlem av partiet og foreleser ved partiskolen som blei ekskludert fordi han nekta å gi opp sin formannstilling i «Kina-Frankrikes vennskapsforening». Han var selv ikke i Paris, så tok de kona som var helt sakesløs. Kona til Krivine, han som var kandidat under presidentvalget for trotskistene, blei også tatt. Men ingen kommunister. I alt blei noe slikt som 500 personer sikra på forhånd og ca. 1500 undersøkt og sluppet igjen.

Ingen tvil om at innenriksminister Raymond Marcellin lider av et mai-juni kompleks. Regjeringa og FKP fører en slags skyggeboksing og skjeller hverandre voldsomt ut, men det skal man visst ikke ta så alvorlig. De har i hvert fall en felles fiende å samles om på venstre fløy.

I Østerrike protesterte først femti partimedlemmer mot eksklusjonen av den kjente marxistiske filosof og kunstkritiker Ernst Fischer, og seinere nekta 27 «progressive» medlemmer av sentralstyret til Østerrikes kommunistiske parti å delta lenger i komiteens arbeid, en beslutning som visstnok er enestående i historien. Fischer er en motstander av «Panserkommunisme».

I Italia er det ikke så mye Tsjekkoslovakia det gjelder—selv om partiet protesterte mot innmarsjen. Det gjelder indre stridigheter. Den venstrefløyen som står bak tidsskriftet Il Manifesto opponerer mot en etter deres mening altfor «sosialdemokratisk» holdning i partiet og mener at «[Palmiro]Togliatti-linja» ikke lenger høver for dagens problemer. Denne opposisjonen som ilske kom til orde under forberedelsene til den 12. kongress i fjor (vi veit jo hvordan slikt kan ordnes) har ikke falt til fote, trass i streng påtale. I høst beslutta lederne å sammenkalle sentralkomiteen for å diskutere tidsskriftet. Italias kommunistiske partis (IKP) viseformann Enrico Berlinguer, annonserte at det skulle bli en «massedebatt, både omfattende og demokratisk, rolig i formen og politisk klar på grunnplanet». Det var klart at han tok forsiktig på opponentene. Han ville gjerne tro at de ønsket å opptre som gode kommunister og innenfor partiet, og at Il Manifesto ville nøye seg med det resultatet de allerede hadde oppnådd, nemlig at ukebladet Rinascita hadde tatt opp brennaktuelle spørsmål til teoretisk diskusjon, som forholdet mellom partienes sjølstyre og den internasjonale, proletariske bevegelsen o a. Berlinguer fortsatte med andre ord Togliatti-linja. Ikke før var det slått fast, og ikke før hadde diskusjonen starta, før den antok slike dimensjoner at den trua partiets enhet. Det er i hvert fall et faktum at partiets ledelse ikke beholdt kontrollen over alt, når de da ikke kort og godt blei kasta ut fra møtet, slik det hendte på et lagsmøte i Roma.

Byråkratiet i partiet som hele tida hadde vært imot diskusjon, så sin holdning rettferdiggjort ved denne utviklinga og Berlinguer som ennå ikke satt så fast i sadelen, hadde ikke annet å gjøre enn å stanse diskusjonen, og suspenderte redaksjonsmedlemmene av Il Manifesto, for å prøve å stanse utgivelsen.

Den 9. november 1969 kom imidlertid tidsskriftets 5. nummer ut og lederen bekreftet alle de tesene som sentralkomiteen hadde fordømt. Den avskar alt snakk om kompromiss og konstaterte kort og godt: «Vi fortsetter». Til overflod hadde ikke redaktørene spart på kruttet. Blant annet var det en artikkel av Jorge Semprum som analyserte forholdet mellom FKP og «smågruppene til venstre» og anklaga begge parter for å mangle det nødvendige alvor. Nå er IKPs forhold til FKP på forhånd vanskelig nok til at det ikke ønsket å la uttrykk som «ikke hadde noe politisk grunnlag» og var «utilstedelige» passere upåtalt.

De tre medlemmer av Il Manifestos redaksjon som var medlemmer av IKP sentralkomiteen er altså blitt suspendert, og blir ventelig ekskludert, kanskje er de blitt det. Det fjerde medlem, den ansvarlige redaktøren, som ikke var medlem av sentralkomiteen, blei suspendert av en enstemmig kontrollkomite. Hans lag støtter ham og hadde nekta og suspendere ham. Vedtaket i sentralkomiteen var et flertallsvedtak. 6 stemte mot: de tre utstøtte, Rosana Rossanda, Aldo Natoli og Luigi Pintor, og de som hadde forsvart dem og tidsskriftet under debatten, professorene Lombardo, Radice og Luporini. Tre avholdt seg fra å stemme. Før den endelige avstemning leste Aldo Natoli opp en lang utredning fra redaksjonen, der han spesielt protesterte mot at tidsskriftet skulle «true partiets enhet». Tvert imot: ved å konfrontere leserne med de motsetningene som faktisk fantes innenfor partiet, kunne det bidra til å redusere uoverenstemmlesene. De som sto bak Il Manifesto hadde aldeles ikke til hensikt å danne noen fraksjonsgruppe utenfor partiet og skape splittelse, og de ville holdt fram med debatten på rent intellektuelt nivå. Det var ledelsen, mente han, som ønsket å føre debatten utenfor partiet for på den måten å nå fram til det kristelig-demokratiske og sosialdemokratiske venstre som den anså som sitt viktigste publikum. Parallellen med Røde Fane er slående.

Lillehammer 1. november 1969.

RØDE FANE
 boks 3644,
Gamlebyen, Oslo 1.

Lillehammer Kommunistiske Ungdomslag har på medlemsmøte 3. november enstemmig vedtatt følgende uttalelse:

Lillehammer Kommunistiske Ungdomslag vil på det sterkeste understreke behovet for et teoretisk tidsskrift for den kommunistiske bevegelse i Norge. Dette tidsskriftet må gå ut fra en konsekvent marxist-leninistisk linje og ta stilling til grunnleggende ideologiske spørsmål. Bare gjennom ideologisk debatt kan man komme fram til en enhetlig politisk hovedlinje, og dermed befeste et konsekvent marxist-leninistisk grunnlag.

Lillehammer Kommunistiske Ungdomslag gir derfor sin støtte til utgivelsen av tidsskriftet Røde Fane. Vi anser tidsskriftet for å være av stor betydning for den videre utvikling av den kommunistiske bevegelse.

På vegne av Lillehammer KUL.

Gunnar Grue Jr. (sign)
Kollung Selvåg (sign)

Dette innlegget er nektet inntatt i Friheten.

I Friheten nr. 46/69 lanserer Reidar T. Larsen et helt nytt prinsipp, han offentliggjør enkeltmedlemmers holdning i interne partimøter.

Jeg går da ut fra at jeg har samme rett.

I oppsettet sier Reidar T. Larsen at hans uttalelser til Morgenbladet 7. oktober og Verdens Gang den 16. oktober 1969, er blitt omskrevet.

Videre henviser han til sin tale på sentralstyretmøtet den 4. og 5. oktober.

Det er riktig at Reidar T. Larsen ikke sa noe om dannelsen av et venstresosialistisk parti på sentralstyremøtet, i desto merkeligere lys kommer uttalelsen i Morgenbladet bare to dager etter.

På sekretariatmøtet den 16. oktober la jeg fram Morgenbladets intervju og spurte hva som lå bak. Reidar T. Larsen svarte at han var blitt misforstått av avisen. Etter det la jeg fram Verdens Gang for samme dag, 16. oktober, og repliserte at da måtte han være blitt misforstått to ganger, av to forskjellige aviser med en ukes mellomrom. Noe konkret svar kom ikke på det, men i slutten av sitt innlegg sa Reidar T. Larsen: «Et marxistisk parti er foreløpig et fjernt perspektiv.»

Det er Reidar T. Larsens kongstanke å samle alt til høyre for Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninstene) i et stort og bredt parti.

Det er ingen ny tanke hos ham. Allerede på sentralstyremøte (okt. 1967) foreslo Reidar T. Larsen at vi skulle skifte navn på partiet, sløyfe «kommunistiske» og erstatte det med «venstresosialistiske» eller liknende. Forslaget vant ingen respons i sentralstyret.

Sentralstyret tidde forslaget ihjel.

Programkomiteen som framla forslag til arbeidsprogram,—Reidar T. Larsen er med i komiteen—hadde utelatt leninismen. Landskonferansen i 1969 kritiserte dette og krevde at leninismen skulle være med i programmet, som ble oversendt til sentralstyret med disse merknader. Sentralstyret så seg imidlertid ikke tid til å behandle det og oversendte det til programkomiteen. I det ferdige utkast som nå foreligger er leninismen fremdeles borte.

Dermed er det prinsipielle grunnlaget for å forvandle NKP til et venstresosialistisk parti lagt.

I denne sammenheng må også det faktum at landsmøtets vedtak om revidering av prinsipp-programmet ikke blitt effektuert sees.

Alle disse ting er ledd i en plan for å skape en plattform for dannelsen av et bredt venstresosialistisk parti som kan oppta konkurransen med Det norske Arbeiderparti (DNA) om valgmandater.

Den største hindringen for denne planen ligger i partimedlemmenes egen reaksjon.

Det er derfor vi blir så hardt angrepet, vi som har avslørt denne planen og som åpent har erklært at vi vil bekjempe denne skumle planen som i sin konsekvens vil bety at Norges Kommunistiske Parti (NKP) likvideres som revolusjonært klassekampparti.

Det er derfor journalistene er blitt sparket fra Friheten for at ingen mislyd skal trenge inn i Frihetens spalter og forpurre planene om likvidering av NKP.

Suverent ekskluderer Reidar Larsen SUF(m-1) fra venstrebevegelsen i Norge, til tross for at de i en årrekke har drevet systematiske studier i vårt partis grunnsyn, marxismen-leninismen.

De som ikke forkaster leninismen hører øyensynlig ikke med til venstrekreftene, etter Reidar Larsens oppfatning.

Både på sentralstyremøtet den 4.–5. oktober og sekretariatsmøtet den 16. oktober, framkom forslag om at i forhandlinger om venstresamarbeid måtte både Jørgen Vogt-gruppen og Peder Furubotn-folka være med.

Reidar T. Larsen hadde ingen innvendinger i den anledning.

Og det er på grunn av disse planene om et venstresosialistisk parti at Reidar T. Larsen ikke ville svare på hvordan han stilte seg til proletariatets diktatur. På vårparten fikk han gjentagne ganger spørsmål om det både fra meg og andre, men han gled behendig unna ved å overlate pennen til andre. Han kan nok svare, men han vil ikke.

Hvis han sier at han er for proletariatets diktatur, så vil han støte fra seg de småborgerlige elementene han vil under samme hatt med. Og hvis han sier at han er imot, så vil partimedlemmene ta avstand.

Og dermed blir Reidar T. Larsen stående like ubesluttsom som det berømte eselet mellom to høydotter, og som til slutt sultet ihjel fordi det ikke kunne bestemme seg for hvem det skulle velge.

Vårt partis linje og grunnsyn er marxismen-leninismen.
Men er det Reidar Larsens linje?
Ja, se det er det skjellig grunn til å lure på.

Hovedoppgaven for vårt parti er å skape en enhetlig front på et klassekampgrunnlag, rettet mot monopolkapitalens framstøt i Norge, med det perspektiv å styrte den borgerlige klassestat og å opprette arbeiderklassens egen stat—det vil si proletariatets diktatur.

Det er bare et parti av Lenins type og som har marxismen-leninismen som rettesnor for sine handlinger som kan greie denne oppgaven. Og fronten må ledes av dette partiet.

Det er Reidar T. Larsens tragedie at han ikke ser forskjell på front og parti, og at han ikke innser det revolusjonære partiets ledende rolle. I stedet så blander han alt, både front og parti, i en mølje og tror at et slikt venstresosialistisk lapskausparti kan erstatte arbeiderklassens kampparti.

Det ville sikkert glede borgerskapet om han greide å få NKP med på en slik linje. Men i dagens situasjon ville arbeiderklassen da ha mistet sitt redskap.

Umiddelbart etter at Kampanjen Norge ut av NATO hadde avholdt landsmøte i Oslo, hvor det blant annet ble vedtatt en politisk plattform som klart og greit trekker opp linjene for kampanjens videre arbeid mot NATO, og hvor det også tas avstand fra en all-europeisk sikkerhetspakt som vil være et nytt og verre NATO, et undertrykkingsapparat samordnet av NATOs og Warzawapaktens styrker og midler, sendes det fra Norges Kommunistiske Partis (NKP) sekretariat ut et brev (undertagnet av Georg Ovesen), hvor partimedlemmene frarådes å «delta i anti-NATO arbeidet på dette grunnlag».

Brevet forteller ikke så rent lite om den situasjon revisjonistledelsen i partiet er kommet opp i, og det er videre en så tydelig illustrasjon av den byråkratiske sentralisme som så lenge har fått råde. Anti-NATO arbeidet og støtte eller ikke til kampanjen, skal overhodet ikke diskuteres i lagene. Partiledelsen har bestemt at Kampanjens arbeid ikke lenger skal støttes! Den politiske plattforma som kampanjen har vedtatt som rettsnor for sitt arbeid passer ikke inn i det revisjonistiske opplegg. Ergo har revisjonistene forlatt kampanjen og er ikke snauere enn at de forlanger at partilagene også avskriver den.

Landsmøtet i Kampanjen Norge ut av NATO vedtok for øvrig å gi ut en fast publikasjon, avisa Fritt Norge, og i det første nummer i år vil både den politiske plattforma og øvrige vedtak fra landsmøtet bli offentliggjort. Ellers bør det kanskje også nevnes at to medlemmer av NKP sitter i kampanjens nyvalgte hovedstyre, samt at et NKP-medlem sitter i styret for kampanjens Oslo/Akershusutvalg.

Bakgrunnen for den sørgerlige utviklinga i Europa etter siste verdenskrig er jo at nazismen, denne monopolkapitalismens giftblomst, selvfølgelig langt fra var heilt rykka opp med rota. Etter noen halvhjerta forsøk i USA på å legge om krigsproduksjonen, som hadde vært så uhyggelig lukrativ, til fredsproduksjon, ble slagordet «heller krig enn krise»—som henspiller på den store krisa i 1929 og de par følgende år—allment godtatt av de ledende stats- og industrimenn. Dermed blei roret også lagt om i det okkuperte Vest-Tyskland, fra denazifisering til favorisering av nazister og først og fremst av den største krigsforbryteren som var blitt dumt i Nürnberg: rustningskapitalen. Og for igjen å få fart på den blei det gamle spøkelse kommunismen, igjen manet fram. I et telegram til de amerikanske ambassadorer i Vest-Europa gjengitt i The New York Times den 7. januar 1951, heter det: «Den antikommunistiske propaganda-offensiven må settes i gang snarest mulig (…) For at opinionen skal bli overbevist om at det er nødvendig å gjenoppruste, må denne opinionen bli skremt. Det er følgelig nødvendig å skremme den hurtigst mulig.»[ref]Denne skremselsagitasjonen førte blant annet til justismordet på Ethel og Julius Rusenberg, et justismord som blei begått på nytt i norsk radio i desember måned. Jeg har hittil ikke sett at noen har protestert mot dette flagrante tegn på amerikansk fjernstyring av norsk radio.[/ref] Det som ga denne giftspredning den beste grobunn i Europa, var marshallhjelpa som framstillte USA som den rike og snille onkel Sam som hjalp sine fattige slektninger, men bare i vest. De som hadde vært godtroende nok til å vente at USA ville rekke den mest medtatte av sine allierte, Sovjetunionen, en hjelpende hånd, blei dypt skuffa. I stedet kom jo Trumannplanen, med «hjelp» til Grekenland og Tyrkia. Når Sovjetunionen avslo Marshallhjelpa, sammen med de øvrige sosialistiske land, var det jo på grunn av de jævlige betingelsene som var knytta til den og som da også har gjort mottakerlanda fullstendig avhengig av «giveren».

Så fulgte NATO, så å si «av seg selv», som Hallvard Lange sa, det var jo også hensikten, og Sovjetunionen blei nærmest stempla som «krigsforbryter», slik Kina blei det etter Koreakrigen. I 1955 blei så Forbundsrepublikken, som var blitt oppretta i 1949, med i NATO, og skulle bli gjenopprusta—det var blitt nødvendig etter Koreakrigen, het det. Den hadde nemlig vist hvor farlig kommunismen var som ide, ca. 2500 amerikanske soldater var blitt «smitta» under fangenskap!

Først da Vest-Tyskland var blitt medlem av NATO i 1955, blei Warsawapakta oppretta, og kløyvinga av Europa i to blokker med hver sitt forsvarssystem, var et faktum. Som svar på opprettelsen av Forbundsrepublikken, var Den Tyske Demokratiske Republikk (DDR) blitt etablert, og grensa mellom de to antagonistiske deler av Europa gikk altså tvers igjennom Tyskland. Men den gikk også tvers gjennom Berlin, som ligger langt inne i DDR, og det har i høy grad bidratt til å komplisere forholdet mellom øst og vest. Berlin er jo hovedstaden i DDR, men Forbundsrepublikken gjør krav på Vest-Berlin som en del av republikken og har utnytta den etter beste evne—og den har ikke vært liten—til å organisere spionasje og sabotasje, undergravingsvirksomhet, i øst. Og ikke minst til økonomisk utbytting av Øst-Berlin og DDR ved hjelp av valutasvindel. Dette blei det først satt en stopper for med «Muren» i 1964, et høyst nødvendig tiltak som vakte enorm moralsk forargelse i vest som en uhørt krenkelse av «friheten»

CIAs filial i Vest-Berlin, Gehlens spionasje- og sabotasjesentral har vært utgangspunktet for de såkalte «nasjonale opprør» mot «Diktaturet» i øst. Først i Vest-Berlin i 1954, så i Poznan i Polen og i Ungarn i 1956, som nær hadde lyktes. Vest-Tyskland har nok også en god del av «æren» for den utglidninga som fant sted under Alexander Dubček i Tsjekkoslovakia og som Sovjetunionen, ut fra sine nye sosial-imperialistiske interesser satte en stopper for.

Men hvordan hadde nå Sovjetunionen i mellomtida utvikla seg? Sovjetunionen hadde hele tida kjempa iherdig, men mer og mer forgjeves mot den farlige utviklinga i vest og hadde blant annet foreslått en sikkerhetsavtale, men da mellom de allierte mot deres felles fiende som igjen lot til å ta sikte på en—tredje—verdenskrig. Men jo mer Sovjetunionen forsøkte å snakke fornuft, jo mer økte ufornufta i vest, der monopolkapitalen stadig mer konsoliderte sine stillinger. Som en kuriositet kan nevnes at så seint som året før vi fikk NATO, hadde England, Benelux-landa og Frankrike inngått en «sikkerhetsavtale» med henblikk på eventuell ny aggresjon fra Tysklands side, men altså uten Sovjetunionen. Så var det også slutt med motstanden, og vi fikk Det europeiske økonomiske fellesskap (EØS), Romatraktaten og hele «kostebinderiet» som mer og mer lenka Vest-Europa til imperialismens og monopolkapitalismens stridsvogn.

Etter Stalins død, i 1953, satte det tøværet inn i Sovjetunionen som man i vest venta på og samtidig økte naturligvis vestmaktene sin undergravingsvirksomhet. Det «funksjonalistiske» borgerskapet som hadde vokst fram under Stalin, var meget mottakelig for korrupsjon og smiger, samt ideer, fra vest. Stalin hadde forgjeves forsøkt å bruke byråkratiet mot byråkratiet. Nå etter hans død, kunne det i ro og mak utbygge sine stillinger. Men det var først Khrusjtsjov som tok skrittet fullt ut og beslutta å ta «ondet» ved rota og fjerne sjølve grunnlaget for all mistillit fra vest: kommunismen sjøl. Som Liu Shao-shi i Kina, var han kommet fram til at kapitalismen nok var den beste samfunnsforma, dersom man ville ha framgang i næringslivet og konkurrere med USA i makt og velde. På den 20. partikongress i 1956 velta som kjent Khrusjtsjov både Stalin og kommunismen på historiens skraphaug—trodde han. Men der tok han skammelig feil. Både Stalin og kommunismen, marxismen-leninismen—lever i dag i beste velgående i folkets hjerter først og fremst i Kina og Albania, men også i Sovjetunionen sjøl og i de mange marxist-leninistiske grupper og partier som finnes hele verden over, og vel i samtlige europeiske land. Mens lederne i Sovjetunionen driver maskepi med USA og de øvrige monopolkapitalistiske land over hodene på det sovjetiske folk som de har fratatt all makt. Det er lenge siden nå at det het «all makt til sovjetene»!

Lederne og den nye overklassen i Sovjetunionen har nå de samme interessene som borgerskapet og monopolkapitalistene i vest: å bevare makta og holde folket nede i mest mulig uvitenhet og lydighet. Det er nok dette den europeiske Sikkerhetspakta skal hjelpe dem med. De vil ha grensene i Europa sikra, for de stoler ikke lenger helt på sine partnere i østblokka, og dessuten—det aller viktigste—de vil ha ryggen fri når de eventuelt vender seg mot Kina, som «truer» Sovjetunionen for så vidt som det har overtatt rollen som den ledende kraft i bevegelsen for verdensrevolusjonen. Det var en gang at Sovjetunionen—i sin glanstid—«trua» monopolkapitalismen ved sin blotte eksistens, på grunn av den tiltrekkingskraft kommunismen, marxismen-leninismen, utøvde på verdens folk. Den er det i dag Kina som utøver. Men dersom Sovjetunionen tror at det skal bli «en rask liten krig» mot Kina, som USA innbilte seg da de starta krigen i Korea, så vil de snart merke at de har forregna seg. For dersom det ledende skikt i Sovjetunionen skulle ta et så vanvittig skritt som å angripe Kina, ville de lide let mest forsmedelige nederlag, både på den ytre og indre front. Mao Tse-tung har ;agt om krigen at enten kan en revolusjon forhindre en krig, eller krigen vil føre til evolusjon. Det sovjetiske folk vil sikkert sørge for at det første blir tilfelle.

Men så var det denne sikkerhetspakta da, som Sovjetunionen har foreslått inngått. Først i dag er forholda lagt slik til rette at det kan se ut som øst og vest i hvert fall kan komme sammen til drøftinger. Og den diplomatiske virksomhet er livlig. I første uke av desember var det tre møter som mer eller mindre sto i forbindelse med denne sikkerhetspakta. Det var for det første møte i Moskva mellom de østeuropeiske lederne, og så møtet i Haag mellom EØS-landa og endelig motet i Brussel i Atlanterhavsrådet. For å ta det første først: Det strategiske ømme punkt er jo forholdet mellom Øst- og Vest-Tyskland. DDRs Walter Ulbricht var da også kommet 48 timer i forvegen til Moskva. Han mener, og vel med rette, at han som har «den store stygge ulven» like utafor og til og med inne i sitt eget land, er den som best vet hvor farlig den—fremdeles?—er, og at de øvrige øst-stater derfor må høre på han. På den annen side gjelder det å få Vest-Tyskland til å gå med på å sitte ved samme bord og delta på like fot med Øst-Tyskland, og det later til at Sovjetunionen har fått Walter Ulbricht med på at dette får greie seg i første omgang, for i mangel av en «de jure» anerkjennelse av DDR, blir det jo en slags «de facto» anerkjennelse.

Første punkt på dagsorden for møtet i Helsinki? Det er ikke fritt for at vestmaktene mildest talt stusser når de hører Sovjetunionen, og det til og med i Praha, uten å blunke, foreslå som første punkt: «Avkall på bruk av makt eller trussel om bruk av makt i forholdet mellom europeiske stater, anerkjenning av hvert lands likeverd, nasjonale suverenitet og territoriale integritet.» Et av formålene med sikkerhetspakta, mener de, må være at det som hendte i Tsjekkoslovakia ikke kan gjenta seg.

Men de har mulig grunn til å feie for sin egen dør. For på et reint militært møte under forhandlingene i Haag, der Frankrike ikke var med, blei den defensive bruk av taktiske kjernefysiske våpen godkjent. Fra amerikansk kilde blei det presisert at første trinn i opptrappinga, i tilfelle av angrep, ville være å sette i gang beskyting med kjernefysisk artilleri av flyplasser, tilførselsveger og ansamlinger av troppestyrker, og deres materialdepoi.er. Samtidig ville de «allierte» kunne bli (for)ledet til å avskyte «kjernefysiske varselskudd» i østersjøen, svartehavet og til og med i lufta over Øst-Europa. Den som førte ordet, NATOS generalsekretær Manlio Brosio het han, syntes noe betenkt i følge Le Monde da han blei spurt om ikke de opprinnelige mål for et slikt motangrep var DDR, og om ikke Forbundsrepublikken hadde gitt uttrykk for sterke betenkeligheter. Men—fremdeles i følge Le Monde—de fleste eksperter skal være enige om at målene uten tvil befinner seg på områder beliggende umiddelbart over skillelinja mellom øst- og vest-troppene. Så blei man enige om at det skulle være minst tre fingre som skulle trykke på knappene, en fra det landet der utskytinga fant sted, en fra landet som eide rakettene, og en fra det som eide atomladningene. Ettersom det pro tempore er bare USA som har de siste, er det klart at anvendelsen av taktiske atomvåpen som svar på et eventuelt angrep (eller en provokasjon?) utelukkende avhenger av USA. USAs og Kanadas deltagelse i forhandlingene om en europeisk sikkerhetspakt, er en forutsetning for at vestmaktene skal delta. Det er tale om en «gjensidig og balansert reduksjon av styrkene i Europa», men hva med Amerika? Og hva med rustningskapitalen som fremdeles utvilsomt er selve grunnlaget for hele næringslivet i USA, som president Dwight Eisenhower sa under en valgtale. Og i Vest-Tyskland? Og endelig, hva med Sovjetunionen?

Punkt 2 på dagsordenen, også foreslått av øst, på det samme møte i Prahs; en utvidelse av de kommerrsielle, økonomiske og teknisk-vitenskapelige forbindelsene mellom de europeiske land. Man kan her legge merke til at de kulturelle forbindelsene ikke blir nevnt, formodentlig av frykt for deres «undergravende» innflytelse, mens de tvert imot figurerer i første rekke fra vestlig hold, der det så uskyldsblått hevdes at kultur og politikk er to helt forskjellige ting. Praksis viser jo noe annet, både i vest og øst, for ikke å snakke om Kina og Albania der de har gjort det eneste riktige: tatt konsekvensen av den sosial-politiske omveltning og gjennomført en kulturrevolusjon.

De fleste observatører later til å være enige om at det vil ta år og dag før øst og vest vil møtes, selv om det ikke behøver å bety aldri, som Rudyard Kipling spådde i de berømte linjer: «East is east and west is west and never the twain shall meet». Det er jo nemlig ikke spørsmål om øst eller vest, men om forskjellige sosiale og økonomiske systemer. Tidligere, ja faktisk inntil den 20. kongress, var interessene i øst og vest like motsatte som dem mellom arbeidskjøpere og arbeidstakere. Deres felles interesse under krigen i å bekjempe nazismen, viste seg jo å ha vært en sørgelig misforståelse.

Når nå en europeisk sikkerhetspakt skal sikre interessene såvel i øst som i vest, er de da blitt felles for alle folk i alle landa? Selvfølgelig ikke. I vest vet vi jo viss interesser som skal sikres: det er monopolenes, det er kapitalismens, imperialismens interesser, mot folkenes, arbeidernes interesser. Det er ikke noe nytt. Men at Sovjetunionen søker den samme beskyttelse, for de samme interessene og mot de samme, det er sørgelig nytt, spesielt for alle arbeidere av den gamle skole som er blitt flaska opp i troen på Sovjetunionen som det første og førende sosialistiske land. For dem lyder det meget plausibelt at Sovjetunionen vil sikre freden i Europa. Sosialismen har ingen bruk for krig, slik kapitalismen har det, som «bærer krigen i seg som tordenskyen lynet». Alle mennesker ønsker fred. Selv etter okkupasjonen i Tsjekkoslovakia, nekter de å tro at Sovjetunionen skal være blitt sosial-imperialistisk. Mange europeiske arbeidere, blant dem de norske, nærer også andre illusjoner. I fjor sommer var jeg tolk for en fransk fagforeningspamp. Det var like etter mai/juni «revolusjonen» i Frankrike. Da kom det fram i løpet av samtalen at vedkommende norske fagforeningspamper så fram til Romatraktaten med de storste forventninger, og det var den alminnelige holdning, mente de. Da skulle alle arbeidere i Europa stå sammen og da skulle de ta knekken på arbeidskjøpera! Romatraktaten tar blant annet som kjent, sikte på å la arbeidskrafta sirkulere like fritt som penga, så den kan settes inn der det trengs og for eksempel trykke lønningene. Det er klart at det er i arbeidskjøpernes interesse at arbeiderne blir rotløse, at de «ikke har noe fedreland» som Marx skal ha sagt. Men det er en sitatforfalskning. Marx la nemlig til: «de må erobre det». I dag kan det ikke tenkes noen revolusjon som ikke samtidig er en kamp for nasjonal frigjøring og uavhengighet—enhver revolusjon må i dag være anti-imperialistisk, rettet mot såvel sosial-imperialismen som mot kapital-imperialismen. Når disse to går i spann for å opprette en europeisk sikkerhetspakt, må man spørre: sikkerhet for hvem, mot hvem? Og da kan svaret på det siste bare være: mot arbeidera, såvel i vest som i øst. En slik pakt blir enda mye farligere enn både NATO og Romatraktaten tilsammen.