Storebror Tyskland

Av Jan Hårstad

1994-03

Denne artikkelen er opprinnelig en innledning Hårstad holdt på AKPs sommerleir i Sandefjord i sommer. Jorun Gulbrandsen har skrevet den av fra lydbånd og siden er den redaksjonelt blitt bearbeidet.
Artikkelen er lest og godkjent av J.H.


Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden og engelsk for 60 år siden.

Europas historie er den europeiske imperialismens historie. De ulike imperialistmaktene hadde delt opp verden i ulike interessesfærer fra 17-18-hundretallet. England hadde Det indiske hav, Middelhavet, Asia med India og Pakistan som sine imperialistiske ekspansjonsonmåder, hvor de hadde sine kolonier Frankrike kontrollerte blant annet det nordlige Afrika. Italia hadde Somalia og litt på Balkan, mens Tysklands ekspansjonsområder var knyttet til koloniene i Afrika og Øst-Europa helt fram til Ural.

Skandinavia – Tysklands område

Alle disse landene hair framlagt – gjennom de siste hundre årene – veldig klare definisjoner av sine imperialistiske målsettinger i konfliktsituasjoner og i kriger. Men i disse kalkylene er Norge og Skandinavia med bare fra Tysklands side.

Tyskland har ut fra kulturelle, økonomiske, etniske og språklige grunner betraktet Norge og Skandinavia som sitt hegemoniale område når det gjaldt å utvide sin sfære. Det gjøres gjeldende veldig skrullete oppfatninger om Hitler som en enestående foreteelse i tysk politikk, som en avvikelse. Faktum var at Hitler sto for en politikk som – når det gjelder innholdet av den, ekspansjonsmålene og orienteringen – allerede var definert i 1870-årene ved Tysklands samling. Der ble det bestemt hvor de tyske ekspansjonslinjene skulle gå: Et europeisk «Grosswirtschaftsraum» under tysk hegemoni, Midt-Afrika som et tilleggsareal, pluss opprustning som et middel i konjunkturpolitikken.

Da Tyskland var i krig i 1914, fastslo man ganske nøyaktig hva som var krigsmålsprogrammene. Der heter det blant annet i punkt 4 (september 1914): «Målsettingen er å oppnå dannelsen av et midt-europeisk økonomiforbund gjennorn felles tollavtaler under tysk likeverdighet, men i realiteten under tysk ledelse, med Tyskland som stabiliserer sitt økonomiske herredømme over Midt-Europa.» (Fra Deutsche Kriegziele 1914-18, Ullstein 1964.)

I disse samme dokumentene finnes også Norge nevnt som en helt naturlig ekspansjonssone for den tyske økonomien. Det er viktig å forstå at av alle de tre-fire klassiske imperialiststatene, er det bare Tyskland som har gjort hegemonialt krav på Norge.

Det norske borgerskapet og Tyskland

Etter at USA tapte sin dynamikk i verdensøkonomien, får man en omstilling av den norske økonomien. Det at den var en olje- og gassøkonomi, passet veldig godt til de tyske interessene. I vårt miljø på venstresida i Norge klarte vi ikke å oppfatte dette fordi vi var dårlig skolerte i politisk økonomi og marxisme.

Jørgen Sandemose gjorde noen gode analyser av hva slags strategi det norske borgerskapet har. I en førstemai-tale i 1979 sier han: -Staten satser på å stimulere kapitaleksport og utenlandske investeringer av teknologi i Norge … først og fremst fra vest-tyske selskaper. Det sentrale er at det norske borgerskapet underordner seg det tyske i stadig høyere grad. Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden, og engelsk for 60 år siden.»

Dette en korrekt beskrivelse av den økonomiske prosessen og den norske kapitalklassens målsettinger. I 1992 framstår Tyskland som den største handelspartner for Norge. Når man leser langtidsplanene for utviklingen av gass og olje, er det slik at dette hovedsaklig går til de tyske selskapene.

Olje og gass gjør Norge til en helt sentral strategisk makt i Europa. Det har vært hevdet i avisene i forbindelse med EU-kampen at Norge var i ferd med å gli ut av den sentraleuropeiske sikkerheten, og bli en randstat som ingen ville ha noe med eller som var militært overlatt til seg selv osv. Dette en ren dekkoperasjon. En ren forfalskning av de reelle forholdene. Det militære samarbeidet med den nye alliansepartneren til Norge – altså Tyskland – har skutt fart når det gjelder materielt utstyr. Om skulle føre krig, kan man nesten ikke gjøre det uten å ha fageksperter og militæreksperter fra tysk rustningsindustri, for eksempel når det gjelder panser, tanks, Leopard 11, etc.

Norsk-tysk militært samarbeid

Det politiske alliansepartnerskapet utvikler seg på det militære området svært fort. 23. februar 1988 sto det i Aftenposten: «Tysk kampstyrke klar for Norge. Vest-tyskerne stiller gjerne en bataljon på 800-1.000 mann til rådighet for en multinasjonal Nato-styrke, til erstatning for den kanadiske brigaden som har vært øremerket for innsats i Nord-Norge.»

3. mars 1988: «For første gang i etterkrigstid deltar en hel avdeling vest-tyske jagerbombere i Norge på øvelse. Seks Alfa jet jagerbombere fra Oldenburg.»

28. april 1988: «Tyske styrker øremerkes for Norge.»

Februar 1990: «1.400 mann fra fallskjermjegerbataljon 253, kampsoldater øver vinterkrig i Indre Troms. Første gang tyske soldater øver i Norge.»

Sommeren 1991: «Tyske alpejegere klar for Norge. Aktuelt med øvelser i Nord-Norge. Det blir en formidabel kamporganisasjon, den kraftigste og kanskje mest eliteorienterte som finnes i den tyske hær. En sterkt pansret og offensiv kampstyrke med den mest moderne tank i den tyske hær. Brigaden legger stor vekt på sine historiske tradisjoner. I luen bæres merke med blomsten Edelweiss-divisjonen

Denne Edelweiss-divisjonen er den samme divisjonen sont angrep Narvik 9. april 1940. I offisersmessa deres i Mittelwald henger bildet av Edward Dietl, generalen som ledet felttoget i Narvik, en av Hitlers favorittgeneraler. I 1991 undertegnet Tyskland og Norge en avtale hvor Norge får anledning til å modernisere hele panservåpenet ved kjøp av 92 brukte, men moderniserte tyske stridsvogner av typen Leopard. Overtakelsen skjer til en generøs pris.

General Stoltenberg som var den tidligere tyske forsvarsministeren, var med Johan Jørgen Holst på to dagers rundtur til forsvarsinstallasjonene i Nord-Norge i 1991. Pressekonferanse: «Begge forsvarsministrene var opptatt av å avdramatisere inntrykket av Norge som en isolert utpost i Nordishavet. Stoltenberg (den tyske) minnet om at den tyske marine har påtatt seg viktige oppgaver i Norskehavet, og Tyskland står ved sine forpliktelser i Natos mobile utrykningsstyrker. Dessuten har den tyske marines flyvåpen viktige oppgaver i området.»

Stormakt – uten olje

Tyskland, Japan og USA er rivaliserende stormakter. Uvitenheten er stor om Tysklands posisjon i verdensøkonomien, selv blant venstreorienterte.

Etter sammenslåingen raste Tyskland fram på verdensstatistikken over industrielle stormakter. Landet er nummer tre! Når det gjelder kapitalinnehav, kapitalakkumulasjon, rangerer Tyskland som nummer to! De lærde strides om Tyskland nå er nummer to eller tre som våpeneksportør i verden. Ifølge tallene fra SIPRI står nå Tyskland for 41 % av alt våpensalg fra EU. (Se Jürgen Grässlin: Den Tod bringen Waffen aus Deutschland.)

Tyskland og Japan har en fryktelig akilleshæl til felles: De har ikke olje og gass. Dette poenget er noe av nøkkelen til forståelsen av de krigene som både Japan og Tyskland har ført. Det er gjort analyser av militære faghistorikere på hva som foregikk i generalstaben i alle de krigene som Tyskland førte. Alle viktige beslutninger i alle kriger Tyskland har ført, ikke bare i 1. og 2. verdenskrig, men i alle andre småkriger, har vært diktert av følgende: Hvor befinner oljen seg? Det er typisk for situasjonen ved århundreskiftet at når Tyskland skal bygge seg opp, finne seg en alliansepartner, så bygger man opp Tyrkia som ligger strategisk plassert i området langs oljekildene. Tyrkia blir da Tysklands fremste allierte under 1. verdenskrig. Den helt klassiske ekspansjonslinja for den tyske imperialismen går i det som kalles Donaurommet, over Balkan, med ett øye til Ukraina, ett til Tyrkia i retning Bagdad. Det er hovedveien.

Clinton omfavner Tyskland

Da Tyskland og Japan var allierte og skulle dele opp verden under den 2. verdenskrig, var man enig om at Tysklands innflytelsesområde skulle gå fram til Ural. Japan skulle få Sibir. Situasjonen er nå at Clinton har utropt Tyskland til sin nærmeste venn og alliansepartner. Hvordan skal man forstå dette, og hvilke konsekvenser får det for Norge?

Første gang Tyskland i etterkrigstiden satte seg kraftig imot USAs hegemoniale innflytelse, var under Balkankrigen da de sommeren 1991 gikk inn for en anerkjennelse av Kroatia og Slovenia. Det var for å markere at de var på rett spor igjen på sin «autobahn» i retning sine klassiske ekspansjonsområder. De viste flagg på Balkan, og de ønsker å bygge opp et Stor-Kroatia under tysk hegemoni. Et Kroatia som for øvrig er fylt opp av tyske fascister, militære rådgivere og alle mulige tyske selskaper. I forhold til flertallet er Kroatia en militær supermakt. Sommeren 1991 framla Pentagon analyser hvor man sier ordrett at hovedtrusselen mot USAs framtidige sikkerhet var om Tyskland og Japan rev seg løs fra multilaterale sikkerhets- og økonomiske arrangementer, og la ut på en uavhengig kurs.

Det er enormt viktig å analysere og forstå hvordan Clinton og USA plutselig kan gå inn i en slik kjærlig omfavning av Tyskland.

Sommeren 1994 fikk dollaren en ytterligere smekk Det hadde vært panikk i dollarverdenen. I forhold til den japanske yen har USA sakket akterut. Tanken på to framtidige fiender, Japan og Tyskland, får USA større og større vanskeligheter med. Den mest kranglete situasjonen mellom de såkalt allierte har vært regelrette handelskriger mellom Japan og USA. USA har et handelsunderskudd på 115 milliarder dollar. Det er alvorlig. Handelsunderskuddet med Japan er på 60 milliarder dollar. USA er verdens største gjeldsland. Den økonomiske muskelen til USA er fryktelig svekket. Det andre som skjer, er at Japan er et av de land i verden som ruster mest. Det går på så provokative ting for USA som at Japan i sitt kjernefysiske anlegg Takemora nå driver og forbereder bygging av atombomber. De har allerede en fantastisk rakett, og ytterste høyre i Japan har tatt til orde for å oppheve de sikkerhetspolitiske relasjonene med USA. Det er i en slik situasjon man må forstå USAs kolossale romstering i Asia. Et uttrykk for USAs vilje til å ta en kamp med Japan om hvem som skal ha det vietnamesiske, det kinesiske markedet, etc. Jeg ser det sånn at USA har funnet ut at de ikke klarer å ta oppgjøret med Japan uten å ha Tysklands velvillige nøytralitet eller som en slags alliansepartner. Hovedfienden for USA ser for meg ut til å være Japan. Det slaget utkjempes nå først og fremst i Asia.

Utflagging og klassekrig

Der hvor Tyskland har investert mest kapital i de siste årene, har vært i Kina. En enorm utflagging av den tyske industrien. Den flyttes ut av Tyskland til Tsjekkoslovakia, Polen, hele Øst-Europa, hvor lønningene er en brøkdel av hva den er i Tyskland. Så får man en kolossal arbeidsledighet. Mange mener det er 6,5 eller 4,5 millioner arbeidsløse. Det pågår nå en åpen klassekrig fra det tyske borgerskapets side mot den tyske arbeiderklassen. For å knekke arbeiderklassen, får man også en politimessig og sikkerhetsmessig opprustning av den tyske staten som skjer med utspekulert taktikk. Under dekke av å skulle bekjempe høyreekstremismen, lages en rekke lover og tiltak. Disse lovene blir ikke anvendt til nytte mot høyreekstremismen. Men de brukes for å knuse PKK.

Krig mot PKK

Den krigen som nå pågår i Tyrkia, mot PKK, må etter min mening defineres som en tyrkisk-tysk krig. PKK, kurderne, hadde hele sin infrastruktur når det gjaldt informasjon, kultursenter, alle sine viktigste politiske organisasjoner og den økonomiske ryggraden sin i Tyskland. Minst en halv million kurdere. Disse institusjonene ble på en eller to netter razziaoverfalt over hele Tyskland, alt ble ødelagt, lederne ble satt i fengsel eller utvist, og kurdere satte fyr på seg på Autobahn i Tyskland i desperasjon. Når de gjorde det, ble undertrykkelsen ytterligere øket, for det var liksom en provokasjon å sette fyr på seg.

Politiet i EU

Under dekke av å bekjempe narkokriminalitet, er politiet i Europa under arbeid. Man har blåst opp en veldig affære om narkokriminalitet, som nå gir politiet følgende muligheter: – Man kan når som helst gå inn i et rom uten på forhånd å ha noen papirer. – Man kan avlytte en hvilken som helst telefon uten å ha noe som helst juridisk mandat til det.

Tyskland er ledende i det som kalles Trevi og Schengen-politisamarbeidet i Europa. Det ser ut til å bli kolossale computerstyrte systemer, hvor alle mennesker som har noen som helst farligheter ved seg, blir booket inn på kjempestore computere som er bygget av Siemens. Denne er nå stasjonert i Strasbourg og skal settes i funksjon fra november 1994. Det finnes andre i England, som igjen er bundet sammen i lenker slik at hvilket som helst menneske, hvor som helst i EU, kan tas inn og kontrolleres. Man kan si det sånn at Stasi i Øst-Tyskland er en slags middelalderovervåking.

Tysklands atomvåpen

En annen sentral myte man kan lese om i norsk presse er at Tyskland ikke har atomvåpen og ikke vil ha det, og heller ikke skal få det. Men det er faktisk veldig få stater som har arbeidet mye for å få skaffet seg atomvåpen som Tyskland. Situasjonen umiddelbart etter krigen var at Tyskland ble en frontstat for USA. De sørget for at Tyskland kom på fote igjen i et rasende tempo. Tyskland fikk det fineste utstyret som fantes når det gjaldt ny teknologi, masse penger, og de gamle nazistene kom inn i sine gamle stillinger utrolig fort. De ledende rakettfysikerne – Penemünde-fysikerne, Werner von Braun etc – fikk komme i gang med å produsere nye typer våpen. Richard Gehlen, sorn var Hitlers ledende etterretningssjef for Øst-Europa, ble umiddelbart satt inn til å bygge opp den tyske etterretningstjenesten i samarbeid med CIA. Innen militæret, politiet og etterretningen ble den nye tyske staten bygget på den gamle nazistiske stammen. Det var ikke et brudd med nazismen. De tyske selskapene hadde hatt en stor produksjonsøkning under krigen – slike som Siemens, Thyssen, Mannesmann og Daimler-Benz – fordi de hadde mellom fem og seks millioner slavearbeidere i arbeid. De tyske selskapene sto klare til å foreta en stor utvidelse allerede i 50-årene ved hjelp av amerikanerne. Da er det viktig å forstå hvorfor Tyskland idag er så mektig. Fordi den tyske industrien, de tyske industriarbeidsplassene ligger vel så mye utenfor Tyskland som i Tyskland. I dag har Tyskland omkring tre millioner industriarbeidsplasser utenfor Tyskland. Den største tyske industribyen er ikke i Tyskland, men Sao Paolo i Brasil.

Disse rakettfolkene, atomfysikerne osv lyktes faktisk å få den erkereaksjonære Franz Josef Strauss som atomminister i Tyskland. Hans oppdrag var på kortest mulig tid å ta igjen 10-15 års stillstand for å gjøre tysk atomteknologi internasjonalt konkurransedyktig. De brukte enorme summer på å bygge opp en kjernefysisk kompetanse. Man bygget universitet og akademier i Karlsruhe, Julich, München, og brukte fra 1955 til 1980 tjuefem milliarder D-mark på kjerneenergi og atomindustri. Den store krigsforbryteren Flick, dvs. firmaet Flick, fikk faktisk forskudd for å drive uranutvinning. Tyskland utvikler sin atomteknologi utenfor landet. Man inngår avtaler med Zaire i Afrika, kjøper enorme områder hvor man kan eksperimentere med mellomdistanseraketter, man inngår avtaler med Egypt, Libya og flere land for å utvikle sine raketter og sin atomteknologi. Tyskerne og israelerne bygget i fellesskap Sør-Afrikas atombombe. Atombombene i Pakistan, India, Brasil, Argentina og Nord-Korea er bygget ved hjelp av tysk teknologi. Hele denne oppbyggingen av en atomteknologisk supermakt som Tyskland faktisk er, gjorde at Tyskland kunne få veldig gunstige innpassvilkår i en rekke land i den tredje verden, og derved også bli en økonomisk supermakt. Det som nå står på den tyske dagsorden, er å kjøre Vestunionen foran sine egne imperialistiske ambisjoner. Det som er den aktuelle saken i EU nå, er hvordan Tyskland gjennom Vestunionen kan skaffe seg «legale» atomvåpen så fort som overhode mulig!

Alliansen vil sprekke

I avisene står det om en annen myte: USA trekker seg ut av Europa, hvilket er det rene vås. De beholder mange, mange baser. På de basene har de 1.400 amerikanske bomber, taktiske luft-til-bakke-raketter osv. Land som Israel, Italia og England betraktes som sentrale medspillere for USA. Så kan man stille spørsmålet: Hva er scenarioet? Hva vil skje med Norge? Hvem av stormaktene, USA eller Tyskland, skal ha makten over Norge? Nå har USA og Tyskland gått i en midlertidig allianse, og min prognose er at den alliansen, som nå feires av den norske borgerligheten som den endelige fredens store inntog, er av en høyst midlertidig karakter. Den vil sprekke fort. Fordi:

1) Iran. Tyskland har gjort mye for å holde Iran i live. Det er de tyske bankene som har reddet Iran fra det totale sammenbruddet. Det er store oljeressurser og geopolitiske interesser på spill her. USA har vært meget forbitret på den tyske politikken.

2) Russland. USA satset veldig på å få i stand en militær og økonomisk allianse med Russland. Denne alliansen halter. Kanskje ikke på det militære området hvor det i sommer var planlagt at Russland og USA skulle ha felles manøvrer. Dette har blitt forvansket, men det er tross alt et samarbeid. Men Jeltsin trodde at USA hadde økonomiske muskler til å hjelpe Russland. Det var en feilvurdering. De investeringene som USA har gjort i Russland, svarer overhode ikke til de målsettingene som Russland hadde. Da kommer Tyskland og Japan inn som motspillere. Situasjonen er den at Russland har en utenriksgjeld på 80 milliarder dollar. 50 milliarder dollar av den gjelda er til tyske banker. Det betyr at på det økonomiske området er det Tyskland som kan ekspandere og øve trykk på Russland på Balkan og i Sibir og mange andre steder. De setter inn det politiske trykket via bankene sine. USA kan sette inn trykk på militære områder. Da kommer et veldig interessant spørsmål: Tyskland er veldig interessert i å komme inn i Ukraina og bruker masse penger der. Hvorfor? Ukraina er verdens tredje største kjernefysiske supermakt. Det land – om det nå er USA eller Tyskland – som klarer å få en allianse med Ukraina, har skaffet seg en veldig sterk militær posisjon globalt.