TISA – en trussel mot velferd og demokrati
Av Rolv Rynning Hanssen
TISA – en trussel mot velferd og demokrati
TISA – Trade In Services Agreement –vil antakelig kunne forandre Norge i like stor grad, eller i større grad, enn det EØS-avtalen gjorde.
Derfor forhandles den fram i hemmelighet.
Rolv Rynning Hansen jobber med TISA-avtalen, og er ansatt Fagforbundet. Han er en av initiativtakerne til Trondheimskonferansen, og er regnskapsfører i Forlaget Rødt!.
Trade In Services Agreement er den siste av mange frihandelsavtaler initiert av USA. Det er 23 partnere i avtalen, Australia, Canada, Chile, Taiwan, Colombia, Costa Rica, Hong Kong, Island, Israel, Japan, Liechtenstein, Mexico, New Zealand, Norge, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Sør-Korea, Sveits, Tyrkia, USA og EU. I alt er 50 land involvert.
Forhandlingene om TISA ble innledet i 2012
TISA omfatter bare tjenester. Omkring 70 % av verdensøkonomien består av tjenester, og disse 50 landene står for omtrent 70 % av tjenestene i verden. Så dette er en betydelig del av verdensøkonomien.
Forhandlingene om TISA foregår i dypeste hemmelighet, og kjennskap til avtalene kommer først og fremst fra lekkasjene i WikiLeaks og andre mindre lekkasjer. I tillegg kjenner en forhandlingstilbudet fra en del land, bl.a. Norge (fra 2013).
TISA er én av de mange frihandelsavtalene som blir forhandlet fram nå. Andre er TTIP, TPP, NAFTA, SAFTA, CETA, GATS og WTO. Mer om alle disse mystiske forkortelsene kommer i nummer 1/2015 av Rødt!.
Hvem står bak TISA?
Hovedaktøren bak TISA og andre frihandels-avtaler er USA. Og der er regjeringen veldig styrt av lobbyister fra flernasjonale selskaper. Viktigst har The Coalition of Services Industries (CSI) vært. I følge deres hjemmeside representerer CSI bedrifter som omfatter 80 % av arbeidsstyrken og ¾ av USAs økonomi. Lista over medlemsselskap omfatter AIG, AT&T, IBM, Google, Microsoft, Walmart, Walt Disney, JPMorgan, CitiGroup mfl. Dette er den amerikanske storkapitalen. For full oversikt, se denne linken: https://servicescoalition.org/about-csi/csi-members
I en artikkel i Klassekampen i juni går det frem at NHO har jevnlige møter med regjeringen om frihandelsavtalene, deriblant TISA-avtalen. Samtidig har ikke arbeidstakerorganisasjonene tilsvarende informasjon/påvirkning. Så det er tydelig hvem som pusher på TISA – og hvem som har interesser av å gjøre dette.
Hvorfor TISA?
CSI skriver at de har virksomhet i mer enn 100 land, men beskriver sin politikk slik:
CSIs mål er å utvide det multilaterale handels-miljøet for å inkludere flere land og flere tjenester, styrke de bilaterale tjenestehandels-relasjonene, og sikre konkurransedyktige tjenester handel i det globale markedet. For å oppnå disse målene, har CSI lansert en rekke initiativer i internasjonal handel, investering, regulerende politikk, statistikk forbedring, elektronisk handel og andre. Koalisjonen av tjenesteytende næringer søker også å:
– Redusere barrierer for handel med tjenester.
– Sikre at USAs økonomisk politikk gjenspeiler betydningen av tjenestesektoren
– Gi data og analyser på virkningen av tjenester på den amerikanske økonomien.
CSI-leder, Samuel Di Piazza (Citigroup) slår fast at TISA-landene må «modifisere eller eliminere» innenlandske reguleringer. Han hevder videre at banker, forsikringsselskap, media og andre selskap som driver global business, skulle bli i stand til å operere i et miljø hvor de bestemmende faktorene er markedsbasert, ikke regjeringsbasert. Framtiden under TISA er en framtid uten offentlig leverte eller regulerte tjenester, og det frie markedets prinsipper kan styre investering i og levering av tjenester på en internasjonal arena.
Ett eksempel er Walmart, et CSI-medlem. De ser TISA som en måte å frigjøre seg på fra f.eks. lokale myndigheters regulering av deres lokalisering og begrensninger på størrelsen på butikkene. De ønsker også at TISA skal sette en stopper for restriksjonene på salg av alkohol og tobakk, som de fleste land har.
Målet med TISA er med andre ord å regulere det offentliges rett til å regulere!
Formålet med TISA
The Really Good Friends of Services, som initiativtakerne til TISA kaller seg, har en klar agenda om å liberalisere mer – åpne flere markeder for utenlandske investorer. Når man åpner sitt eget marked, er det klart at man også har offensive interesser, man ønsker innpass på utenlandske markeder for sine kjerneområder (les: innenlandsk storkapital).
Det er heller ikke slik som i en vanlig politisk diskusjon, hvor du diskuterer reguleringer og ønsker å regulere mer/mindre om din kandidat blir valgt. Her er det snakk om å bli fullstendig kvitt alle reguleringer (eller så mange som mulig), og gjøre det umulig å gå tilbake til et reguleringsregime. Ønskedrømmen til storselskapene er at valg blir uviktige – de grunnleggende reglene i et land kan ikke forandres.
Dette er en trussel mot demokrati og offentlig velferd, men i tillegg er det også en trussel mot bransjer i privat sektor hvor basisreguleringer som arbeidsmiljø, arbeidstid osv. kan bli sett på som handelshindringer og gjort umulig.
Norges situasjon nå
Sentralt i TISA står kravet om «nasjonal likebehandling». Det betyr at norske tjeneste-leverandører ikke får behandles på en bedre måte enn utenlandske. Internasjonale storkonsern ser helt klart på viktige samfunnstjenester som big business. Den sterke norske offentlige sektoren og de gode reglene for konkurranse gjør at det ikke er helt fritt fram for aggressive kommersielle interesser i Norge. TISA vil endre dette. Ved å vedta avtalen vil vi være forpliktet til å legge forholdene til rette for store selskap som tenker kun på penger. Vi er i ferd med å forplikte oss til mer konkurranseutsetting, out-sourcing og privatisering av samfunnets viktigste tjenester.
Norges ambisjoner med TISA
Mens NHO tydeligvis har god tilgang til regjeringen og informasjon om TISA, har fagbevegelsen blitt avspist med møter med forhandlingsdelegasjonen og informasjon om Norges mer enn ett år gamle åpningstilbud.
Men allikevel vet vi hvorfor Norge går med i TISA. Norge presenterer klare offensive handelsinteresser på vegne av en del store selskap. Det er potensiale i 100 milliardklassen her.
Områdene Norge satser på, er naturligvis oljesektoren, men også skipsfart/skipsfartsforsikringer, telekom (Telenor) og ingeniør-tjenester (Veritas). Forhandlingene er i skrivende stund i ferd med å stabiliseres, og det foregår bilaterale forhandlinger med andre land for å få de til å åpne markedene sine i disse sektorene. Hvilke motkrav som kommer mot Norge, er uklart. Slik sett er forhandlingene inne i en slags forberedende sluttfase, og kan kanskje bli endelig klare og undertegnet før neste Stortingsvalg, men tidsplanen er litt usikker.
Hvorfor TISA utenfor WTO?
WTO – Verdens Handelsorganisasjon – har vært mye kritisert pga. sin udemokratiske natur, sjølv om hvert medlemsland har en stemme, er det normale at saker blir kjørt fram til konsensus, ikke avstemming. Da er det de store som bruker press for å komme fram til en konsensus, forhandlinger føres i mer eller mindre hemmelighet med utvalgte partnere. Målet med WTO var å overvåke og liberalisere all internasjonal handel. GATS-avtalen (General Agreement of Trade in Services) var den delen av WTO som sto for forhandlinger og avtaler om tjenester. Avtalen har ofte blitt kritisert for å være snarveien til å privatisere offentlige tjenester. GATS ble etablert i 1995, men sees ikke på som et tjenlig virkemiddel for storkapitalen i dag.
Den amerikanske storkapitalen har organisert pressgruppen Teamtisa, http://teamtisa.org, som slår fast at TISA er den mest lovende muligheten på to tiår til å forbedre vilkårene for og til å utvide handel med tjenester. TISA har muligheten til å utfordre fundamentale barrierer når det gjelder handel med tjenester. Dette kan være barrierer som begrenser retten til å flytte data over grenser, urettferdig konkurranse fra offentlig eide selskap, ulike former for tvang når det gjelder krav til lokalt eierskap, og diskriminering når det gjelder å gi utenlandske selskap lisenser og tillatelser. TISA kan bli en de viktigste økonomiske bidragsyterne i dette århundret for USA.
Teamtisa – selv om det høres ut som et talentløst navn på en sportsklubb, består av de mest innflytelsesrike storkapitalistene basert i USA og av mengder av folk fra Senatet og Kongressen. Stiftelsesmøtet ble ledet av kongressmannen Michal Froman, som også er ansvarlig for handelspolitikken i USA.
Det «demokratiske» WTO
Problemet for kapitalen er altså det «demokratiske» WTO. Som sagt, hvert land har en stemme, men utviklingslandene har også gått sammen for å verne om sine rettigheter. Dette har gjort det vanskelig fra sak til sak å få liberaliseringen til å gå fort nok, og det har stoppet opp på en del områder. Dessuten omfatter WTO alle sektorer, så f.eks. uenighet om landbrukspolitikk kan føre til at noen blokkerer tjenesteforhandlingene. WTO gir en viss mulighet for små land til å gå sammen for å forsvare sine interesser, og koblingen mellom sektorer gir dette større kraft.
Derfor besluttet The Really Goood Friends of Services å bryte ut av WTO-forhandlingene. De etablerte en organisasjon på siden av WTO, med håndplukkede land som skulle kunne bli enig om videre liberalisering av tjenestehandel. Man forventet ingen rabiat motstand – her skulle forhandlingene gå rolig mot en løsning.
Etter at avtalen blir ratifisert blant de 23 partene – eller 50 om EU må føre saken til de nasjonale parlamentene – skal flere land bli invitert til å signere avtalen. Men da må de godkjenne avtalen slik den er – eller stå utenfor. Dette betyr at en gruppe på knapt en tredel av WTO-medlemmene «kupper» fram en tjenesteavtale, hvor flertallet nå kan velge å underskrive uten innflytelse eller forhandling. Deretter kan avtalen gjennom en komplisert prosess bli tatt inn i WTO som WTOs tjenesteavtale.
TISA og GATS – sammenhengen
TISA skal bygge på GATS, og særlig viktig er dette når det omhandler offentlige tjenester.
TISA følger artikkel 1:3 i GATS når det gjelder definisjonen av offentlige tjenester. Den lyder:
1-3-b
Tjenester inkluderer enhver tjeneste i enhver sektor unntatt tjenester levert i forbindelse med utøvelse av offentlig myndighet.
1-3-c
En tjeneste levert i forbindelse med offentlig myndighet betyr enhver tjeneste som er levert verken på kommersiell basis, eller i konkurranse med en eller flere tilbydere.
Punkt C her betyr fare for åpning av offentlig sektor. I Norge er det jo slik at i hovedsak alle offentlige tjenester leveres i en konkurranse med en eller flere tilbydere. Dette er en konsekvens av en lang periode med konkurranseutsetting hvor vi har fått en miks av offentlige og private tjenester på alle områder. Delvis har vi også hatt rein privatisering med nye privatskoler og privatklinikker. Dette betyr at å si at man vil skjerme offentlig sektor fra liberalisering, stort sett i dag er å skjerme politi, militære og den høyeste administrasjonen i departementene.
Alt annet har private innslag, og kan sies å være drevet i konkurranse med private tilbydere.
Hva er så særegent med tjenester?
Det spesielle med tjenester er at de oftest leveres direkte til folk, og særlig i land som Norge er det et stort innslag av offentlige tjenester. De offentlige tjenestene har som formål å utjamne forskjeller og sikre alle rett til spesielt prioriterte tjenester som helse, utdanning, vann, elektrisitet, omsorg og kultur. Tjenestene leveres uten krav til fortjeneste, og er levert av det offentlige. Disse tjenestene er allerede i dag under angrep fra private som ønsker å gjøre disse områdene om til arenaer for profittskaping.
Også private tjenester er under angrep. De med de laveste lønningene og de tøffeste arbeidsvilkårene jobber ofte i privat tjeneste-yting, f.eks. privat renhold og hotell/restaurant. De er svært avhengige av offentlige reguleringer, f.eks. arbeidsmiljølov og allmenngjøring av tariffavtaler.
Men i hovedsak er det de store områdene i offentlig sektor man ønsker å få tilgang til gjennom liberalisering. Altså kjernen i den nordiske velferdsmodellen. Profitten som skapes, ønsker man å ta ut av landet, ikke føre den tilbake til økt velferd.
I tillegg til å være velferdsbærende, er heller ikke tjenester tollbelagt hvilket betyr at de vanlige «kampmidlene» i handelsavtaler – økt toll – ikke kan brukes.
Det er tydelig at de internasjonale organisasjonene til tjenesteansatte både i offentlig og privat sektor er bekymret for tjenestene, og de begge redd for privatisering – og arbeidsvilkår.
Les:
PSI – Public Services International:
http://www.world-psi.org/en/psi-statement-9th-wto-ministerial-conference
UNI – Global Union:
http://www.uniglobalunion.org/news/tisa-backdoor-services-liberalisation-a-global-level
EI – Education International:
http://www.ei-ie.org/en/news/news_details/2659
Udemokratisk hemmelighold
TISA-avtalen forhandles under langt strengere hemmelighold enn vi tidligere har sett innen internasjonal markedsretting. Til og med avtaleutkastet skal være hemmelig i 5 – fem – år etter at avtalen har trådt i kraft eller forhandlingene er avsluttet.
Hva er man redd for? At kapitalens offensiv skal bli for åpenbar? Krav fra offentlige fagforbund om å få innblikk i avtaleteksten blir avvist. Det er regjeringa som tradisjonelt forhandler handelsavtaler, og legger dem direkte fram for godkjenning i Stortinget.
Vi har til nå fått sett Norges åpningstilbud. Det er 35 sider med kodenavn på tjenester, lister med hva som er offensive og defensive krav. De er i en totalt uleselig form for vanlige folk, de må dechiffreres, gjøres forståelig. En god måte å unngå offentlig interesse. For de som vil se det kryptiske, mer enn et år gamle tilbudet, ligger det her: http://www.regjeringen.no/upload/UD/Vedlegg/Handelspolitikk/tisa_131115.pdf
Skjerme offentlig sektor
Med dette tilbudet sier regjeringen at den vil skjerme offentlig sektor. Det vil vise seg, vi vet ikke hvilke motkrav som kommer, eller hvor langt en blir nødt til å strekke seg for å vinne fram med sine offensive interesser for å backe opp Statoil, Telenor, Veritas osv.
Dessuten – med en ultrahøyre regjering, vil mange spørre seg om dette virkelig er deres politikk. De arver nå en ultraliberal handelsavtale som vil oppfylle mange av målsettingene til Høyre og FrP om den blir brukt, antakelig de fleste målene. Kan vi da forvente at Børge Brende og regjeringskameratene vil bruke masse energi på å forsvare norsk offentlig sektor fra privatisering? Det er lite trolig, for å være forsiktig.
Spådommen er at de vil trå over denne røde streken og privatisere/out-source så mye som mulig. Men politisk er det greit i innledningen av diskusjonen å si at det er en rød strek som vi ikke trår over. Vi kjenner igjen dette fra før, for å få flertall for EØS og å tilfredsstille blant annet LO, ble det satt opp femten krav for å godta EØS-avtalen. Resultatet er at ett av de femten kravene ble innfridd. Og opp gjennom historia har regjeringene nekta å legge ned veto i tråd med disse kravene, så EØS-avtalen har endra hele det norske arbeidslivet. Dette viser hvor farlig det er å operere med en rød strek – hit, men ikke lenger – så lenge en ikke har kontroll over regjeringa og kan avvise de kravene som en helt sikker veit vil komme. Særlig om disse kravene er i tråd med regjeringas uttrykte politiske målsettinger.
Men de som trur at Børge Brende vil bli garantisten for å bevare offentlig sektor offentlig, kan jo ta det med ro. Men det er ikke mange som trur på en slik rolle for Brende, han er som resten av regjeringa ute etter å minimalisere offentlig sektor.
Å liste det norske samfunnet i detalj
Avtaleforhandlingene foregår ved å liste opp krav, offensive og defensive. I WTO opererer man også med lister, men bare såkalte positive lister, dvs over områder man tilbyr liberalisert. I TISA har man både negative og positive lister. De negative er hva man unntar fra liberaliseringen. Da må man i detalj liste alle områder som skal unntas. Man bruker det klassiske kodesystemet fra WTO tidlig på 90-tallet. Da var f.eks. ikke internettjenestene særlig utbygd, og de er vanskelig å finne tjenlige koder for. Det er et problem da det faktisk blir vanskelig å unnta slike tjenester fra liberalisering selv om man ønsker det. Et annet problem er at tjenester er sammensatte, og man må liste alle tjenester. Vannforsyning består f.eks. av produksjon av vann fra reservoar, rensing av vann, kjemisk behandling, filtrering, distribusjon, vedlikehold av rørledninger og produksjonsanlegg, lokal distribusjon, abonnementsbehandling osv. Sikkert mye mer. Men en må sørge for at alt dette er dekket i unntaket.
Det klassiske eksempelet er Venezuela, som før Chavez hadde åpnet software sektoren. Da Chavez seinere valgte å nasjonalisere olja, sørget det USA-baserte selskapet som leverte software til Venezuela, for å slå av hele softwaren. Dermed stoppet olje-produksjonen, og regjeringa kunne gjøre lite på grunn av den utilsikta virkningen av denne liberaliseringa.
Men hovedregelen her blir: list it or lose it. Det som ikke er skrevet på den negative lista, blir automatisk med på liberaliseringa.
Skralle og frys
Det er mange morsomme begreper i TISA, men det er det eneste morsomme med avtalen. På engelsk heter det standstill og ratchet clauses. På norsk frys og skralle klausuler.
Frys betyr at på det nivået du har ved undertegningen av TISA, vil være minimum av liberalisering. Du kan aldri gå tilbake og lukke tjenesteområder som allerede var liberalisert, ved inngåelsen av avtalen. Det betyr at undertegnelsesdatoens nivå for privatisering/liberalisering er det minste de liberalistiske politikerne i mange parti kan oppnå. Vi kan aldri gå tilbake på dette og regulere områdene.
Dette legger jo en kraftig demper på hva politiske partier kan markedsføre i framtidig valgkamp, og hvilke endringer som kan gjøres uten å komme i konflikt med TISA-regimet.
Men enda verre er skralle-bestemmelsen. Skralle er jo som kjent et håndtak for pipenøkler med frihjulskobling. Frihjulet gjør at brukerens fram og tilbake-bevegelse bare fører til at pipenøkkelen dreier én vei.
Så jo flere runder regjeringa dreier skralla, dvs. jo mer de liberaliserer, jo mer har de oppnådd. Skralla kan ikke dreies tilbake. Det som er liberalisert under ei regjering, kan ikke tas tilbake under den neste.
Det blir underlig å se en valgkamp for et parti som ønsker mer offentlige tjenester, mer regulering, etableringskontroll og strengere arbeidslivsregler etter dette. Hva kan man drive valgkamp på?
Skrallebestemmelsen gjør jo en regjerings politikk på ett område irreversibelt. Og politikk handler jo om å forandre, å reversere, å introdusere nye ting. Skralle-bestemmelsen betyr at svært mye av norsk politikk blir avviklet. Det blir ingenting å diskutere.
Konfliktløsningsmekanisme
Alle handelsavtaler må ha en konfliktløsningsmekanisme. Det har vi i WTO. Hvis et land mener at andre land bryter regler og avtaler for internasjonal handel, kan landet klage saken inn for WTO, der saken blir avgjort. Medlemslandene er forpliktet til å følge WTOs avgjørelse.
I WTO er det altså land som bringer andre land inn for «retten» i WTO.
Når det gjelder TISA, er konfliktløsnings-mekanismen enda ikke kjent. Mange ønsker å introdusere løsningen som er gjort gjeldende i CETA – nemlig ISDS (Investor State Disput Settlement).
Her kan en investor (selskap) saksøke et land for politiske vedtak som reduserer
profitt, eller framtidig profitt om du ikke allerede er etablert i. Saken avgjøres av et tribunal med forretningsadvokater. Typisk er da tobakksprodusentene saksøkte Australia og Uruguay for advarsler på tobakkpakkene. Endelig resultat av søksmålet er ikke kjent ennå. Egypt ønsket å øke minstelønna, men ble saksøkt (og tapte).
I samme stil som da Russland nasjonaliserte deler av Yokos oljeselskap, og minoritetsaksjonærene gikk til sak mot Russland.
I høst vant de en stor seier, og Russland ble dømt til å betale dem 50 milliarder USD – ca. halvparten av Russlands valutareserver. Dette ble avgjort av tre forretningsadvokater.
Slik sett gir ISDS storselskapene svært gode kort på hånda for å tvinge medlemsstatene i TISA til å være forsiktig med politiske vedtak som kan gagne folkehelsa, forbrukerne eller arbeiderne.
Men hvilken konfliktløsningsmekanisme er som sagt ikke avgjort, men det kan gå mot ISDS.
Politikerne uvitende
Jeg har jobbet med TISA her i Norge ei stund. Det som er skremmende, er at politikerne ikke kjenner til TISA. Ikke engang de jeg forventet skulle gjøre det: EU-motstanderne. Dette er deres banehalvdel. På grunn av pågang fra fagforbund, interesseorganisasjoner o.l. blir det mer og mer kjent.
Dette viktige spørsmålet ble nærmes kuppet igjennom i Stortingsproposisjon 1 i år (statsbudsjettet). I det 350 sider lange dokumentet er det denne passasjen på side 33 som gir informasjon:
Regjeringen har besluttet at Norge skal delta i forhandlinger om en ny avtale om handel med tjenester (TISA). Det er enighet om at en flernasjonal avtale skal knyttes tett opp til GATS og være et skritt på veien mot en multilateral avtale. En slik avtale vil derfor være i tråd med regjeringens hovedprinsipp om at et globalt handelsregime forankret i WTO, er fundamentet for regjeringens handelspolitikk.
Favner alle nivå av offentlig forvaltning
I motsetning til WTO som bare omfatter statsforvaltningen, vil TISA favne alle tre nivå i offentlig forvaltning, stat, fylke og kommune. Dette gjør den til en reell trussel mot kommunalt sjølvstyre, og det ville ikke være underlig om landets ordførere er skeptiske til en slik avtale. I alle fall er det noe å fremme i kommunestyrene for de som er skeptisek til avtalen.
Avtalen vil antakelig kunne forandre Norge i like stor grad, eller i større grad, enn det EØS-avtalen gjorde. Særlig når man ser avtalen sammen med andre frihandelsavtaler Norge tar del i.
Avtaleklausulene om frys og skralle vil i praksis si å gi bort sjølvråderett og alt politisk handlingsrom. Den går lenger enn et eventuelt EU-medlemskap, som det faktisk var folkeavstemming om. I tida framover vil et viktig krav være å faktisk ha en folkeavstemming om TISA, og ikke la seg forlede av ei regjering med Børge Brende i spissen som sier at de skal ta godt vare på offentlig sektor.
Det viktigste for å få til folkeavstemming og mer engasjement, er å bringe trollet ut i lyset. Greier vi det, vil nok trollet sprekke som i folkeeventyrene. Dette er nok hovedgrunnen til at avtalen er forhandlet i hemmelighet.
Jeg trur erfaringene fra EU-kampen må bringes fram igjen. Alliansene, kunnskapsoppbygging blant folk, organisering av motstanden og en vilje til å stoppe avtalen må til. Det er ikke nok å si «hit, men ikke lenger». Det fungerte ikke med EØS, og vil ikke fungere for en avtale som TISA med en slik innebygd liberaliseringsdynamikk.
De allierte her er stort sett de samme som i EU-kampen, pluss alle de som nå har sett hvordan EU-tilnærminga faktisk har fungert. Vi har alt å vinne på å starte tidlig, før alle detaljene er lagt på bordet. Sannsynligvis vil ikke avtalen bli undertegnet før neste stortingsvalg. Da er det en mulighet til å gjøre dette til en valgkampsak og til å påvirke politikere.
Men framfor alt – vi kan vinne denne kampen om vi greier å gjøre avtalen kjent.
Noen gode linker:
http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-really-good-friends-transnational-corporations-agreement (hefte, engelsk)
http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-tisa-versus-public-services (hefte, engelsk)
http://www.fagforbundet.no/tema/privatisering/?article_id=119982 (video Sanya Reid Smith, handelsekspert fra Third World Network i Fagforbundets landsstyre)