Norsk fagbevegelse skal ikke styre Palestina
Av Ebba Wergeland
Siste nummer av Rødt! (2A/2015) inneholdt en analyse av situasjonen i Palestina. Forfatteren bygger på erfaringene fra et tre måneders opphold på Vestbredden som solidaritetsarbeider. Alle som har prøvd å gjøre noe liknende, vet at det er vanskelig. Språkvansker og femti års brutal okkupasjon står i veien for oversikten. Derfor blir inntrykkene ganske avhengig av hvem man snakker med. I dette tilfellet ser det ut som om det er PFLP-tilhengernes vurderinger vi får. De er interessante nok, men sjelden de eneste riktige.
Artikkelen åpner med den dramatiske nyheten at Vestbredden nå er tapt, i motsetning til Gaza. Her gis det lite rom for framtidshåpet som både palestinerne og deres støttespillere trenger. Men er det nødvendig å dramatisere? Hele det historiske Palestina gikk vel tapt allerede med opprettelsen av Israel, om ikke nødvendigvis for godt. Siden 1967 har Israel hatt kontrollen over det gamle mandatområdet fra havet til Jordan-elva, men problemene med å beholde kontrollen er heldigvis blitt flere og større for sionistene etterhvert.
Det ser ut som om artikkelforfatteren mener at de eneste som står for riktig politikk og aktiv motstand, var grupper som fikk 5 % oppslutning i siste valg – som PFLP boikottet. Han forteller om en paraply organisasjon som står for aktiv sivil motstand, og en uavhengig palestinsk fagbevegelse som den palestinske administrasjonen ser som en trussel. Det ser ut som om han mener at norske solidaritetsarbeidere bør støtte denne opposisjonen. Jeg leser at norsk fagbevegelse har en nøkkelrolle når det gjelder å støtte opposisjonen i palestinsk fagbevegelse praktisk og økonomisk. Det står også at de må presse styresmaktene til å støtte frigjøringskampen, men det er uklart om han mener palestinske eller norske styresmakter. Det er en ganske viktig forskjell. Det første er ny-imperialisme, det siste er nokså urealistisk, men en god tanke.
Utenlandske venner fra ikke-statlige hjelpeorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner, med mye penger og sterke meninger, har i alle år vært et problem for palestinerne. I gamle dager kalte man slike aktivister for «tredjeverdenister» (fra fransk «tiersmondistes»). De forsøkte å lage revolusjon i andre land fordi de ikke fikk det til i sitt eget. Ofte var de helt eller delvis finansiert av sitt hjemlige utenriksdepartement. Det er et tankekors at Israel som har bortimot full kontroll på Vestbredden, stort sett lar disse vestlige vennene og pengene deres passere, mens de forsøker å stanse vestlig økonomisk støtte til israelske menneskerettsorganisjoner.
Norsk fagbevegelse bør ikke gi «praktisk og økonomisk støtte» til bestemte fløyer av den palestinske fagbevegelsen. Palestinerne har full rett og ofte lett forståelige grunner til å være uenige med Mahmoud Abbas og med den offisielle fagbevegelsen, PGFTU. Men vi har ingen rett til å blande oss inn i palestinsk politikk ved å støtte våre favoritter i opposisjonen. Da blir de ikke uavhengige lenger, men avhengige av utenlandske penger. Palestinernes hovedproblem i kampen mot okkupasjonen er splittelse. Splittelsen holdes ved like av støtte utenfra, selv når hensikten med støtten er god.
Palestinakomiteen har ført denne diskusjonen i alle år, fordi vi stadig fristes til å støtte dem vi liker best: opposisjonen, de «uavhengige», «den politisk og militærstrategisk mest avanserte organisasjonen» eller ganske enkelt dem som mener som oss. Men vi må ikke bli palestinernes europeiske formyndere. Siden 1993 gjør den norske regjeringen den jobben i god ny-imperialistisk tradisjon. Solidaritetsbevegelsen og fagbevegelsen må ikke bli Røed Larsen og Børge Brende i rød frakk. Vår jobb er å svekke okkupanten med de midlene vi har. Som det står i artikkelen er det allerede mange fagforbund som støtter det palestinske folket. Flere bør gjøre det, men uten å blande seg i palestinsk politikk.
Solidaritetsbevegelsens oppgave er først og fremst opinionsarbeid hjemme, press mot norske myndigheter, ikke mot palestinske myndigheter. Den langvarige kampanjen for norsk brudd med Histadrut har vært og er en god mulighet til å øke kunnskapen om sioniststaten blant de fagorganiserte i Norge. Den norske fagbevegelsen har nøkkelrollen sin i Norge, og som artikkelforfatteren er inne på: norsk Israel-boikott av alt fra militært samarbeid til fruktimport og kulturavtaler står øverst på lista.
Jeg deler ikke artikkelforfatterens tro på at den norske regjeringen kan presses til å støtte palestinernes frigjøringskamp (hvis det altså er den norske og ikke den palestinske regjeringen han mener). Når støttet en norsk regjering en frigjøringskamp mot koloniherrene før den var vunnet? Men vi kan gjøre den norske militærhjelpen til Israel og de norske investeringene i sionistkolonien politisk vanskeligere for regjeringer av alle farger. Der er vi enige.