Darfur – den humanitære innsatsens politikk og myten om det hjelpeløse Afrika
Av Manne Granqvist
Ropene om intervensjon i Darfur gjaller høyt. Venstresida står som vanlig sammen med høyresida i forhold til spørsmål om Afrika. Manne Granqvist analyserer her hvordan klassisk imperialisme kles ut som humanitær interesse.
Manne Granqvist er svensk frilansjournalist
Siden våren 2004 har Darfur-provinsen i det vestlige Sudan befunnet seg i verdens søkelys. Etter en midlertidig synkende interesse fikk spørsmålet et nytt oppsving på høsten, og ved siden av gjentatt indignasjon i lederspaltene og økt rapportering på nyhetssidene har vi de seneste månedene kunnet se helsides annonser fra amerikanske «Save Darfur» i svenske dagsaviser. En stund ble spørsmålet riktignok overskygget av Etiopias USA-støttede invasjon i Somalia, men det er ingen tvil om at Sudan igjen har fått internasjonal prioritet, noe som også ble markert gjennom Kofi Annans avskjedstale i desember. Mens det stort sett har vært stille rundt krigen som mellom 1996 og 2002 antas å ha krevd fire millioner menneskeliv i nabolandet Kongo, fikk krisen i Darfur umiddelbart stor oppmerksomhet. På tross av at budskapet fra diverse pressgrupper har vært at Darfur-krisen og med den et pågående folkemord, har blitt ignorert internasjonalt, har Darfur opplevd et i afrikansk sammenheng nesten unikt engasjement i vest. De aktørene som har krevd internasjonal inngripen i Sudan har ikke bare hatt støtte fra en enstemmig presse, men også alle slags regjeringer, internasjonale hjelpeorganisasjoner og en rekke kjendiser.
Det at en del kriser overses er selvsagt ikke et argument for å overse enda en krise. Det er imidlertid grunn til å spørre seg hvor den uforholdsmessige interessen for Sudan stammer fra og hvilke grupper som har vært pådrivere når krisen i Darfur settes høyest opp på det internasjonale samfunnets agenda.
Bakgrunnen for den krisen som nå utspiller seg i Darfur, er kompleks. Bare dette faktum står i motsetning til det enerådende bildet som formidles i vestlige medier, alternative medier inkludert, som på vanlig måte har trukket frem «etniske og religiøse motsetninger» som hovedforklaring. I bunn av konflikten ligger det riktignok for dårlig tilgang på vann og jord, forårsaket av tørke og ørkenspredning, noe som har stilt ulike lokale grupper, som tidligere har levd fredelig sammen, mot hverandre (i særdeleshet nomader kontra jordbrukere). Regjeringens periodevist manglende interesse for regionenes ve og vel har bidratt ytterligere til både de lokale motsetningene og spenningen mellom Darfur og hovedstaden Khartoum. En del viktigere faktorer har imidlertid havnet mer i skyggen av disse i nyhetsstrømmen. Det gjelder fremfor alt stormaktenes interesser i Sudan og i særdeleshet i landets råvareressurser.
Sudan – oljeprodusent
Sudan er ingen ny brikke på imperiemaktenes spillbrett. Bare i egenskap av å være Afrikas geografisk største stat er landet av strategisk interesse. I den senere tiden har imidlertid Sudan vokst til å bli en av kontinentets største oljeprodusenter. De kildene som ble oppdaget i sør på 1970-tallet av amerikanske Chevron, er en av forklaringene til at krig har hersket i landet nesten uavbrutt siden selvstendigheten fra England i 1956. Produksjonen er fortsatt forholdsvis lav, men det er nettopp de uutnyttede oljefeltene som gjør Sudan så attraktivt for de oljeavhengige supermaktene. Ved siden av oljen er det dessuten stor tilgang på kobber, uran og naturgass, samt verdens største xantangummi-reserver (som er av stor interesse for blant annet verdens leskedrikkgiganter). Sudans fremste handelspartner er Kina, som importerer to tredeler av oljen og som har investert opp mot ti milliarder dollar i pumper, raffinerier og rørledninger.
Borgerkrigen 1983–2005
Den ødeleggende borgerkrigen som raste mellom nord og sør fra 1983 til 2005 hadde, som krigen i Darfur, delvis opphav i den britiskskapte motsetningen mellom Khartoum og de neglisjerte distriktsområdene i landet. Det fantes også et religiøst aspekt, da det nordlige Sudan og regjeringen er muslimer, mens befolkningen i sør hovedsakelig er animister og til en viss utstrekning kristne. Krigen ville imidlertid aldri tatt de proporsjonene den gjorde om ikke USA og Sovjetunionen hadde utstyrt hver sin stridende part med finansiering, våpen og strategisk rådgivning. Washington støttet opp om en undertrykkende islamistisk regjering under president Nimeiri, mens Moskva støttet John Garangs opprørshær SPLA (Sudan People's Liberation Army) i det oljerike sør. De strukturtilpasningsprogrammene regjeringen gjennomførte i løpet av krigsårene etter ordre fra IMF og Verdensbanken, førte til en sultkatastrofe som skapte store oppslag i vesten på 1980-tallet. Penger fra de påfølgende veldedighetskampanjene garanterte fortsatt finansiering av den sudanske statens krig mot de sovjetstøttede opprørerne i sør. «Borgerkrigen» var i virkeligheten en del av den imperiekrigen som var synlig en rekke steder i det ressursrike Afrika på 70- og 80-tallet og som Vesten har døpt den kalde krigen.
I forbindelse med Sovjetunionens fall passet USA på å bytte side i flere av Afrikas krigsområder. Slik ble dollarflommen i for eksempel Kongo omdirigert fra diktatoren Seke Mobuto til Laurent Kabilas opprørsbevegelse, mens støtten til terroristgruppen RENAMO i Mosambik forsvant til fordel for en vestvennlig samlingsregjering med de tidligere marxist-leninistene i FRELIMO. Og så videre. I Sudan var det SPLA i sør som ble tatt under den amerikanske ørnens vinger etter at en ny og mindre USA-vennlig regjering hadde tatt makten i Khartoum gjennom et kupp. Anslagsvis to milliarder dollar kom deretter i støtte via USAs allierte i Etiopia og Uganda til SPLA, som gjorde seg beryktet blant annet for sin systematiske bruk av barnesoldater. Det finnes opplysninger om at en del av logistikken ble ivaretatt av den israelske etterretningstjenesten Mossad, som lenge hadde virket i en rekke afrikanske land. Også Storbritannia støttet i hemmelighet opp om SPLA og andre regjeringsfiendtlige grupper i landet.
På 1990-tallet beskrev amerikansk UD og internasjonale medier Sudan som en trussel mot USAs og Israels sikkerhet og som en frihavn for terrorister (ikke uten grunn – både Osama bin Laden og Carlos «Sjakalen» Sanchez skjulte seg på ulike tidspunkter i landet). Clinton-administrasjonen innførte sanksjoner, fortsatte støtten til SPLA og bidro til å ruste opp fiendtlige regimer i naboland som Tsjad og Uganda militært. Den nordamerikanske aggresjonen kulminerte i august 1998 da USAs militære selv bombet Al Shifa-fabrikken – Sudans eneste medisinprodusent og Afrikas største produsent av malariavaksine – begrunnet med at denne var et laboratorium for terrorister. Til tross for støtten fra USA og flere naboland lyktes likevel ikke SPLA med å styrte Khartoum-regimet som beholdt sin militære dominans og som var støttet av Egypt. Dessuten passet Kina på å bygge oljerørledninger og knytte til seg viktige oljeletningskontrakter samtidig med de amerikanske sanksjonene. Utviklingen førte til at Det hvite hus rundt millennilumsskiftet gradvis byttet strategi til fordel for mer diplomatiske anstrengelser. Den sudanske regjeringen var ikke sen med å samarbeide når muligheten til slutt bydde seg. Siden 1997 hadde man forgjeves foreslått fredssamtaler og gjentatte ganger strukket ut hånden, blant annet gjennom ensidig våpenhvile, for å oppnå fred. President Omar Al-Bashir gikk nå USA i møte blant annet gjennom å manøvrere den progressive og frittalende visepresidenten Hassan Al-Tourabi vekk fra regjeringen. Videre innledet Khartoum et samarbeid for bekjempelse av terrorisme med CIA (som fortsatt består). Sanksjonene som hadde blitt innført under Clinton, ble lettet på og fredsforhandlinger mellom nord og sør ble innledet under Washingtons overoppsyn.
Fredsavtalen
En fredsavtale mellom SPLA og regjeringen ble endelig sluttet i januar 2005 i Kenyas hovedstad Nairobi. Nairobi-avtalen representerte en klar fremgang for opprørerne. Det sørlige Sudan ble gitt en særskilt autonomi under SPLAs ledelse og ble garantert halvparten av oljeinntektene. John Garang overtok posten som visepresident i en ny samlingsregjering (men omkom en måned senere i en ennå ikke oppklart helikopterulykke). I avtalen inngikk også en enighet om en folkeavstemning om selvstendighet for det sørlige Sudan senest i 2011. Utviklingen minner om den «balkaniseringen» som har rammet flere ressursrike afrikanske land og som synes å tjene vestlige lands interesser. Akkurat som tidligere i Angola og Kongo foregikk oppdelingen av Sudan gjennom en borgerkrig med «etniske overtoner», men også med skjult amerikansk innblanding. For flere av de involverte kreftene var fredsavtalen ikke noe mer enn en midlertidig løsning på veien mot et regimeskifte i Sudan. Når freden mellom nord og sør begynte å nærme seg, hadde USA allerede vendt oppmerksomheten vestover, mot Darfur-provinsen. Et knapt år før Nairobi-avtalen ble inngått, ble Darfur-spørsmålet reist i FNs sikkerhetsråd i forbindelse med at USA overtok formannskapet. Det ble rapportert om hundretusener av fordrevne og bortimot 20.000 drepte siden begynnelsen av 2003. Ansvaret ble lagt på regjeringen, som det ble sagt sto bak den såkalte Janjaweed-militsens terror mot sivilbefolkningen i Darfur.
Janjaweed
Anklagene var ikke tatt ut av lufta. Khartoums undertrykkelse hadde imidlertid ikke oppstått ut av intet, men som et svar på en opptrapping i regjeringsfiendtlig aktivitet i Darfur. Motstandsgrupper i regionen var trolig inspirert av SPLAs suksess og så en anledning til å utytte regjeringens trengte posisjon til egen, og muligens Darfurs, vinning. Motstandshæren SLA (Sudan Liberation Army, opprinnelig Darfur Liberation Army) ble opprettet ved at ulike opprørsgrupper i Darfur gikk sammen. Det er ingen tvil om at USA ga sin velsignelse til opprørsprosjektet. Opprørshæren fikk til å begynne med rådgivning og militær utdannelse fra SPLA, samt av nabolandene Tsjad og Etiopia som er kjente for å gå Det hvite hus' ærend. Allerede i 2001 hadde NDA, en fellesorganisasjon for den sudanske opposisjonen der flere Darfur-baserte opprørsgrupper inngikk, fått ti millioner dollar i bistand fra USA, og SLA regnet åpenbart med fortsatt støtte utenfra da den i løpet av 2003 begynte å angripe regjeringsstillinger i Darfur. Mens SLAs diffuse politiske mål ble sagt å være et «forent, demokratisk Sudan», begynte også en mer ideologisk islamistisk opprørsgruppe, JEM (Justice and Equality Movement) – med færre tegn på amerikansk støtte – å gjøre seg bemerket på samme tid. Tross ulikheter har gruppene til og fra gjort felles sak i kampen mot det sudanske regimet.
Opprørernes angrep mot politistasjoner, militærgarnisoner og sivilbefolkning var til å begynne med velorganiserte og fremgangsrike. Sudans hær var trent for en helt annen type kamper i sør og behersket ikke ørkenterrenget i Darfur. Dessuten var opprørernes våpen – de fleste muligens med opphav i det massive arsenalet USA har forsynt Tsjads hær med – hærens våpen mange ganger overlegne. Som svar på opprørernes provokasjoner valgte regjeringen å benytte seg av en teknikk som var benyttet i krigen mot SPLA og begynte å støtte den lokale militsgruppen Janjaweed, en løs gruppering av arabisktalende nomader som hadde oppstått i Tsjad under konflikten med Libya i 1988 og delvis blitt drevet over grensen til det vestlige Sudan. Det eksisterte allerede en motsetning mellom disse nomadene og den bofaste befolkningen som SLA- og JEM-opprørerne hovedsakelig hadde rekruttert fra. I og med regjeringens spill blåste det nå opp til krig. Janjaweed begynte en hensynsløs jakt på opprørere, og slaktet alt som kom i sin vei. Kampene var snart utenfor Khartoums kontroll, hundretusener av mennesker ble drevet på flukt og mange tusen ble drept av en av sidene. Det tok ikke lang tid før hele verden hadde hørt om Darfur.
I motsetning til JEM – som har bånd til den av Khartoum avsatte Hassan Al-Tourabis progressive muslimske bevegelse – inntok SLA tidlig en «afrikansk» posisjon for å markere seg mot Janjaweed og (den «arabiske») hovedstaden. Det er ikke minst denne identitetsmarkeringen som har drevet frem forestillingen i USA og Europa om at krisen i Darfur er basert på etniske og religiøse motsetninger. Det hevdes at islamske «arabere» fører en krig mot svarte «afrikanere». I virkeligheten kan stort sett hele Darfurs befolkning betraktes som arabisktalende, muslimske, svarte afrikanere, og blant de gruppene som nå er i strid, er det langvarige tradisjoner for gjensidighet og inngifte. Ved siden av å skjule de økonomiske interessene bak konflikten, undergrave afrikansk enhet og ytterligere bidra til det allmenne mishaget mot arabere bidro også denne retorikken til å engasjere USAs afroamerikanske befolkning for en intervensjon i Sudan, selvsagt sammen med kristne og anti-islamistiske, inkludert sionistiske, grupper. Slike forenklinger av Darfurkonflikten utgjorde nemlig stammen i de amerikanske presserapportene fra Sudan, som økte kraftig i løpet av 2004 og ble akkompagnert av «Save Darfur»-bevegelsens fødsel og fremgang. På tross av mangel på pålitelige rapporter økte det utbasunerte antallet døde i Darfur raskt fra 20.000 til det tidobbelte og ble beskrevet som en «etnisk rensing» med velsignelse fra den sudanske regjeringen. «Progressive» kjendiser som George Clooney og Angelina Jolie ble engasjerte for å markedsføre bevegelsens krav om sanksjoner, stopp i oljehandelen og en militær inngripen for å stoppe det som nesten umiddelbart fikk betegnelsen «folkemord». Ekkoet av dette har siden latt seg høre i hele den vestlige verden.
Save Darfur-bevegelsen
En titt på organisasjonene bak «Save Darfur»-bevegelsen viser at den er initiert, drevet frem og finansiert dels av diverse evangelisk kristne grupper, hvorav mange står på ytre høyre fløy, dels av en rekke pro-israelske interessegrupper. Når det gjelder sistnevnte, er det sannsynlig at det sudanske regimets åpne støtte til den palestinske motstanden i det minste er en faktor bak oppslutningen. Fundamentalistiske kristne grupper i USA begynte allerede under nord-sør-krigen på 1990-tallet å engasjere seg i Sudan, og da, som sin regjering, til støtte for den «kristne» siden. Det humanistiske utgangspunktet for disse evangeliske og jødiske organisasjonene bør selvsagt ikke automatisk betviles, og i den brokete «Save Darfur»-koalisjonen finnes også andre grupper, inkludert moderate muslimske og afroamerikanske organisasjoner (selv om sudanske røster fortsatt glimrer med sitt fravær). Likevel er det verdt å legge merke til at ryggraden i denne bevegelsen består av grupperinger som ideologisk og interessemessig står Bush-regimet ganske nær. Det mest urovekkende er likevel kanskje hvordan disse gruppene har lyktes med å skape en bred og folkelig opinion – som inkluderer store deler av den nordamerikanske og europeiske venstresida – for en «humanitær» militær intervensjon i Sudan.
På tross av at Save Darfur-bevegelsen var og er marginal i forhold til for eksempel protestbevegelsen mot krigen i Irak, fikk den umiddelbart langt større plass i media og støtte fra Washington. I juli 2004 fikk den ett av sine fremste krav oppfylt da den amerikanske kongressen enstemmig besluttet at krisen i Darfur var å betrakte som et folkemord. USA har siden aktivt gått inn for en NATO- eller FN-innsats i Darfur. En måned før kongressens vedtak hadde FN etter en utredning trukket den konklusjonen at det som skjedde i Darfur ikke var å betrakte som et folkemord i henhold til organisasjonens definisjoner. Selv om det var en kobling mellom regjeringen og Janjaweed-militsen var denne ikke tydelig, og siden overgrep ble begått av alle parter var de dermed ikke rettet utelukkende mot én folkegruppe. Også Leger uten grenser, som tidlig hadde vært på plass i Darfur, støttet FNs bedømmelse av at det manglet belegg for en systematisk kampanje mot en bestemt gruppe. Det kan, med andre ord, fremstå som et kynisk spill, og ganske riktig fikk FN kritikk for å bry seg med ord når mennesker døde i hopetall. Det de fleste kritikerne imidlertid unnlot å spørre seg om, var hvorfor USA krevde at denne katastrofen skulle gis det sterke folkemordstempelet av FN, samtidig som Washington støttet enda mer brutale regimer i naboland som Tsjad, Uganda og Etiopia – og i særdeleshet samtidig som USA selv hadde startet folkerettsstridige kriger med enda flere dødsofre i Irak og Afghanistan. Jean-Hervé Bradol, president i Leger Uten Grenser, kalte senere USAs anvendelse av folkemordbegrepet for å beskrive situasjonen i Darfur for «åpenbar politisk opportunisme».
I november 2004 utlyste Kofi Annans rådgiver for folkerettsspørsmål, Juan Mendez, en briefing om Darfur for Sikkerhetsrådet. Denne briefingen ble ikke bare blokkert av Kina og Russland – som på grunn av sine egne bånd til Al-Bashir-regimet ikke er interesserte i en inngripen i Darfur – men også av USAs representant John Bolton, som altså gikk inn for en inngripen. USA hadde allerede tatt stilling, og ytterligere informasjon om emnet risikerte tydeligvis å sette de amerikanske planene i fare. I juni 2005 godkjente representantenes hus i USA «the Sudan Peace bill» som blant annet inneholder trusler om sanksjoner rettet mot Sudans oljeindustri.
Olje i Darfur
Omtrent samtidig bekreftet et sveitsisk oljeletingsselskap det man får tro USA har hatt en anelse om lenge: at det fantes olje i Darfur. I løpet av samme periode ble også en observasjonsstyrke på 300 mann fra Den afrikanske unionen (AU) kraftig økt gjennom en FN-resolusjon, til 7.000 soldater. Som en del av sine fremflyttede posisjoner på kontinentet har USA spilt en aktiv rolle i forbindelse med omorganiseringen av AU (tidligere OAU), ikke minst gjennom et langvarig militært samarbeid. AU-styrken, som derfor i det minste indirekte står under en viss kontroll og oppsyn fra Pentagon, var likevel ikke nok for Washington. I begynnelsen av 2006 gjorde George Bush gjentatte uttalelser til støtte for en NATO-innsats i Darfur og en fordobling av antallet AU-soldater. Omar Al-Bashir nektet imidlertid å akseptere en militær NATO- eller FN-styrke i landet og mente at konflikten krevde en dialogbasert sudansk, eller i hvert fall afrikansk, løsning [1].
I april 2006 arrangerte Den afrikanske unionen en fredssamtale mellom Khartoum og Darfur-opprørerne i Nigerias hovedstad Abuja. Parallelt med fredssamtalene mobiliserte «Save Darfur»-bevegelsen kraftig i USA, som for å forstyrre forhandlingene. En demonstrasjon i Washington 30. april klarte ikke å lokke med seg mer enn et par tusen deltakere, men den fikk langt større plass i media enn de 300.000 som dagen før hadde demonstrert mot krigen i Irak og de millionene som hadde demonstrert for immigrantenes rettigheter. Arrangørene av demonstrasjonen fikk også audiens hos Bush, som ga bevegelsen sin velsignelse. I samme omgang kom Condoleeza Rice med en uttalelse der hun gjentok Bush' synspunkter om at AU-styrken i Darfur ikke var nok og trengte støtte fra NATO. Det er sannsynlig at det som skjedde i Washington, sendte et signal til Darfur-opprørerne om at presset på Khartoum ville øke og at det derfor ikke var noen grunn til å komme til noe kompromiss med regjeringen. Fredssamtalene sluttet også med at bare en fraksjon av SLA skrev under på fredsavtalen. En annen fraksjon besluttet sammen med JEM å gå tilbake til kampene under samlingsnavnet NRF (National Redemption Front).
Plan B
I løpet av 2006 rapporterte AU at situasjonen på enkelte områder hadde bedret seg og at regjeringen Al-Bashir hadde vedtatt tiltak for å lindre krisen i Darfur, avvæpne Janjaweed og støtte hjelpeorganisasjonenes arbeid i regionen. Likevel har USA økt presset for en FN-inngripen og «Save Darfur»-bevegelsen, som synes å ha uendelige PR-ressurser, roper høyere enn noensinne om folkemord og at «noe må gjøres». Washington truer nå med en uspesifisert og hemmeligstemplet «Plan B», om Khartoum ikke umiddelbart aksepterer en felles FN-/AU-styrke. I følge Washington Post innebærer «Plan B» et trefrontsangrep mot den (i hovedsak dollarbaserte) sudanske økonomien, der den trolig mest ødeleggende komponenten er en aggressiv blokkering av alle banktransaksjoner knyttet til Sudans regjering. Å virkeliggjøre planen fører blant annet med seg at alle selskaper, amerikansk eller utenlands, som på en eller annen måte håndterer penger fra oljehandelen i Sudan, blir utsatt for amerikansk etterforskning. Enkelte røster i senatet anser til og med disse tiltakene som tannløse og har gått så langt som å kreve en unilateral amerikansk invasjon (noe Condoleeza Rice imidlertid så langt har motsatt seg med henvisning til de «tungtveiende ulempene» knyttet til å agere uten verdenssamfunnets støtte).
Det styrkede og ensidige presset på den sudanske regjeringen bidrar utvilsomt til de fortsatt stridende opprørsgruppenes motvilje mot å komme til forhandlingsbordet. Når den sudanske regjeringshæren nå forsvarer seg mot angrepene fra NRF, som det altså ikke er inngått noen fredsavtale med, anklages Khartoum for brudd på våpenhvilen av USA. NRFs uttalte mål om å bekjempe både SLA og regjeringen har derimot ikke møtt noen fordømmelse, verken fra Det hvite hus eller fra det internasjonale samfunnet ellers, som altså heller har skjerpet tonen mot Khartoum-regjeringen. Eritreas regjering, som i oktober sto bak en fremgangsrik mekling mellom Khartoum og opprørsgrupper i øst, har også tilbudt sine tjenester for å få en slutt på kampene i Darfur. Anstrengelsene har imidlertid så langt vært forgjeves, og president Isaisas Afwerki anklaget i desember USA for å sabotere meklingsforsøkene og forhindre fred i Darfur.
I skyggen av krigen i det vestlige Sudan fortsetter SPLM («Army» er byttet ut med «Movement») i sør sitt USA-velsignede arbeid for en uavhengig stat i det oljerike sørlige Sudan i forbindelse med den forestående folkeavstemningen. I februar 2006 besøkte Rebecca Garang, enke etter John og i dag minister i den autonome regjeringen i sør, Det hvite hus og diskuterte blant annet opprettelse av diplomatiske forbindelser mellom Washington og Sør-Sudan. Det er i det sørlige Sudan at de kinesiske oljeforekomstene befinner seg og det trengs ingen stor evne til å resonnere seg frem til at en selvstendig stat der ville være det samme som å stille spørsmålstegn ved Pekings kontrakter med Khartoum (regjeringen i sør har allerede på egenhånd opphevet franske Totals oljekontrakter fra 1980-tallet og mot protester fra Khartoum inngått avtaler med britiske White Nile for de samme konsesjonene).
USA importerer mer olje fra Afrika enn fra noe land utenfor kontinentet, og andelen antas å øke kraftig de neste ti årene. Kinas voksende økonomi gjør imidlertid krav på de samme ressursene og ikke minst derfor er den økende kinesiske tilstedeværelsen i Afrika en alvorlig trussel mot USA. Stadig flere afrikanske stater, med den demoniserte Robert Mugabes Zimbabwe i spissen, vender blikket østover. Angola, som er Kinas største afrikanske oljeleverandør, med Sudan som nummer to, mottok nylig et gigantisk rentefritt lån fra den kinesiske sentralbanken i bytte mot oljekontrakter i stedet for å stille opp på de strukturtilpasningskravene en pakke fra IMF ville medført. Selvsagt skaper denne utviklingen uro for den amerikanske økonomien. I forbindelse med et besøk i Sudan av den kinesiske presidenten Hu Jintao i begynnelsen av februar avskrev Kina sudansk gjeld på 70 millioner dollar. Det hvite hus sin «skuffelse» over dette uttrykket for den kinesiske uviljen mot å «medvirke til en løsning» på Darfur-krisen lot ikke vente på seg. Det virkelige motivet bak den amerikanske misnøyen er naturligvis den samme som ligger til grunn fro USAs agenda i stort. Så lenge Al-Bashirs regjering beholder makten over et forent Sudan, er det Kina som har overtaket i forhold til utnyttelsen av landets ressurser.
Det er forsiktig sagt ironisk at den samme staten som presset på Sudan ødeleggende strukturtilpasningsreformer, pumpet våpen inn i landet i 25 år og bombet i stykker landets største medisinprodusent, nå krever en «humanitær innsats» i form av ytterligere militær aktivitet. Mens regjeringene i Sudan og Kina er de som anklages av verdenssamfunnet for ikke å bidra til fred, er det i virkeligheten USA som bærer det største ansvaret for Sudans elendighet. De aller fleste som dør i Darfur, faller ikke som ofre for kuler fra noen av sidene, men for sult og sykdommer som malaria og tuberkulose. Bombingen av Al Shifa-fabrikken har utvilsomt skapt mer lidelse i regionen enn Janjaweed-militsens herjinger. Medisiner, vanningssystemer, gjeldsslette og, mer umiddelbart, afrikanske fredssamtaler uten nordamerikansk innblanding ville utvilsomt løst flere problemer i Darfur enn sanksjoner og militær intervensjon. Et fruktbart oljesamarbeid med Kina kan berede grunnen for en oppgang i den sudanske økonomien. At en slik oppgang ikke vil komme verken folket i Darfur eller andre steder i landet til gode under Al-Bashir kan så være, men det er liten grunn til å tro at Washingtons indignasjon har noe med dette å gjøre.
FN
Helt uavhengig av de bakenforliggende motivene er det i det hele tatt vanskelig å tenke seg at en NATO- eller FN-innsats støttet av det samme Washington som står bak angrepskrigen mot Afghanistan, okkupasjonen av Irak og statskuppet på Haiti skulle gjøre noe positivt for de marginaliserte innbyggerne i Darfur eller det sudanske folket i alminnelighet. Likevel har menneskeretts-, solidaritets- og venstresidegrupperinger av alle slag på bred front sluttet opp om kravet om en «humanitær» innsats i Darfur. Tiltroen til i særlighet FN er jevnt over stor innenfor den vestlige venstresida som nesten fullstendig har latt være å studere erfaringene fra organisasjonens virke på Haiti de siste tre årene. Gjennom sin brokete sammensetning kan FN i og for seg virke som en motvekt, om enn vanligvis en liten en, mot USAs unilaterale interesser, som for eksempel foran krigen i Irak. Ulikt Det hvite hus styres ikke FNs sikkerhetsråd av en, men av flere imperialistiske administrasjoner, som seg imellom har motstridende interesser og som derfor i blant kan fungere som en bremsekloss. På den andre siden har FN-innsats som på Haiti og i Jugoslavia tydelig vist hvordan organisasjonens «hjelpeinnsats» like gjerne kan tjene som et skjul for å fremme imperialistiske interesser heller enn å fremstå som en kraft for fred og forsoning. I Afrika har de blå hjelmene en mørk historie, med innblandingen i mordet på Patrice Lumumba i Kongo som kanskje den største skampletten. I dag får den franske hæren støtte fra 7.000 FN-soldater i Elfenbeinskysten etter at president Laurent Gbagbo har deklarert at landet akter å befri seg fra den gamle kolonimakten, denne gang «på ordentlig».
Men samtidig som en ny bølge av bevissthet og frihetsånd skyller innover Afrika, sitter progressive grupper i vest – når de i det hele tatt viser interesse – håpløst fast i en endimensjonal forståelse av konfliktene på kontinentet. Mens den svenske venstresida for eksempel er splittet i forhold til motstandskampens betydning i Irak, står den som regel forent med høyresida i spørsmål som omhandler Afrika. Det som hender der, er ille og «vi må gjøre noe» – så langt strekker som regel men felles (ikke-)analysen seg. Naiviteten kan ikke utelukkende skyldes på villedende manøvrer fra massemedia og ulike interessegrupper. Imperiebyggernes versjon av det som skjer, slår lett rot i det bildet av Afrika som finnes forutinntatt i den europeiske og nordamerikanske tenkemåten over hele det politiske spekteret. Kvasianalyser forankret i synet på Afrika som «det håpløse kontinentet», bebodd av mennesker det er synd på, opprettholder oppfatningen av Afrika som inkapabelt og trengende, uten i det hele tatt å synliggjøre de kreftene som kveler enhver mulighet for fred og uavhengighet. Blant humanister og filantroper i vest er den allmenne oppfatningen at vi gjør for lite for Afrika. I virkeligheten finnes det et massivt vestlig nærvær og aktivitet på kontinentet, et nærvær som er årsaken til flesteparten av de problemene vi bekymrer oss for. Bildet av et inkompetent, avhengig og hjelpeløst Afrika som preger forholdet vårt til kontinentet utgjør en takknemlig grobunn for alle ropene på «hjelpeinnsatser» og «humanitære intervensjoner» som opprinnelig ble utformet av evangeliske og nykonservative tankesmier og som i høyeste grad bygger opp under nykoloniale interesser. At store deler av venstresida har tatt til seg høyresidas falskklingende indignasjon over Darfur – og samtidig som man motsetter seg USAs okkupasjon av Irak støtter (om enn ubevisst) planene deres for Sudan – er symptomatisk for den grovt ensidige forestillingen om Afrika som preger det vestlige engasjementet.
Det finnes ingen enkel løsning på konfliktene i Sudan. Heller ikke noen svart-hvitt forklaring. En hissig vestlig imperialisme fungerer heller ikke alene som analysemodell. Men at den utgjør den største trusselen mot Sudans og Afrikas folk, burde være klart for den vestlige venstresida som må passe seg for ikke å bli en av dens verktøy gjennom nøye å granske sine egne forutsetninger og unngå en naiv tiltro til FN, eller endog USA, som potensielt gode krefter i den tredje verden. Som historie- og religionprofessoren Gary Leupp, en av få amerikanske intellektuelle som har stilt spørsmålstegn ved sin egen regjerings krokodilletårer for Darfur, skriver:
«imperialismen er ikke et enkelt verktøyskrin som kan brukes for å rette opp de problemene dens egne lakeier har notert på sin gjøremålsliste for 'fred og rettferdighet'. Den er selve problemet».
Krisen i Sudan er innvevd i et opptrappet imperiespill om hele det ressursrike sentrale Afrika, med langt mer komplekse geopolitiske dimensjoner enn det som kan gjøres rede for her. I denne situasjonen har de afrikanske folkene, uavhengig av nasjonalitet, religion og etnisitet, felles interesser mot stormaktene. Denne innsikten vokser i Afrika og den radikale panafrikanismen går mot en ny renessanse. Mens europeiske og nordamerikanske selskaper og regjeringer med de internasjonale hjelpeorganenes assistanse virker for en ytterligere oppdeling av kontinentet ligger håpet for Afrika i enhet.
En solidarisk venstreside i vest bør derfor gi sin støtte til å prioritere inter-afrikanske strategier og konfliktløsninger og behandle ethvert krav om «humanitære intervensjoner» med den største skepsis. Den bør velge å høre på afrikanske stemmer fremfor vestlige «eksperter» og uten de globale nyhetsbyråenes filtrering. Fremfor alt bør den ta et oppgjør med det koloniale, og i aller høyeste grad rasistiske, bildet av Afrika som offer og erstatte hjelperholdningen med en gjenopplivning av den anti-imperialistiske analysen som – innbiller jeg meg, selv om jeg ennå ikke var født – preget solidaritetsbevegelsen under frigjøringsperioden, da godt og ondt var noe enklere å skille fra hverandre. Kanskje kan vi da innse at verken utsugning eller frigjøringskamp døde ut bare fordi vi mistet interessen, mens kolonialismen ble erstattet av en nykolonialisme. En slik bevissthet kan utgjøre grunnlaget for et strategisk politisk engasjement for Afrika som ikke tangerer Bono-humanismens og stormaktsadministratorenes nøye sammenvevde agenda.
[1] Siden artikkelen ble skrevet har FNs sikkerhetsråd gjort et ikke-bindende vedtak om å erstatte den eksisterende styrken med en felles styrke fra FN og AU på 23.000 mann. Denne er blitt godtatt av Khartoum. (Overs. anm.) [Tilbake]