Kvinnekampen i USA: Fem steg frem og fire og et halvt tilbake

Av Judith Mirkinson

Nr 1 2012

I USA truer republikanerne med å kriminalisere abort og bruk av prevensjon. Det er flere kvinner enn menn både på universitetet og i grunnskolen. Unge kvinner blir fortalt (og de fleste mener) at de er likestilte med menn. Likevel er de underrepresentert både i regjeringen og på arbeidsplassen, men også som ledere i progressive bevegelser. Det finnes kvinner i ledende posisjoner, men hvilken side av politikken disse tilhører, er hipp som happ og/eller de tjener kun interessene til de som sitter med makta.

Judith Mirkinson har vært anti-imperialist, anti-rasist og feminist i over 40 år. Aktiv deltaker i Occupy Oakland.

For første gang blir vold mot kvinner ikke bare avfeid som normal atferd, men det finner like fullt sted hele tiden. Vi lever i et høymilitarisert samfunn som fremdeles er involvert i én «offisiell» og flere «uoffisielle » kriger. Vi vet at vold mot kvinner går hånd i hånd med militarisme. (Faktisk kom det nylig fra forsvarsdepartementet at mengden seksuell vold begått av militært personell øker kraftig) Likevel ser vi busser som på den ene siden reklamerer for krisesenter for kvinner og fordømmelse av vold, mens rekrutteringsplakater for militæret er klistret på den andre siden.

Occupy-bevegelser kunne ikke eksistert hadde det ikke vært for kvinners arbeid, men likevel er det de mannlige røstene som høres mest. Bevegelsen for å okkupere patriarkatet er på gang, men det foregår en intens debatt rundt deltagelsen fra fargede kvinner. Kvinner i USA ser dessuten hva deres medsøstre gjør på steder som Egypt og Hellas, og inspireres av deres mot og besluttsomhet.

Så hvordan skal vi forholde oss til dette, vi som anser oss selv som en del av en progressiv bevegelse? Hvordan ER kvinner stilt for tiden?

Når vi ser på kvinners tilstand i USA ved begynnelsen av det 21. århundret, ser vi et komplisert og sammensatt bilde. Vi har gjort fremgang. Og vi har stått på stedet hvil. Situasjonen for kvinner som gruppe har bedret seg, men som alltid i Amerika – det handler om rase og klasse. For oss feminister – og det sier ikke lite nå om dagen – har utviklingen gått fem steg frem og fire og et halv tilbake.

Etter titusener av år blir ikke kvinner lenger ansett som en underlegen gruppe i samfunnet: vi er ikke noens eiendom. Dette er en forandring av stor betydning som verken har kommet av seg selv eller uten konsekvenser. På grunn av denne forandringen slår institusjoner nå tilbake og fremmer mannlige overlegenthetsideologier via deres representanter i politikken, forretningslivet og media. De vil tilbake til status quo. Det er en krig mot kvinner både internasjonalt og innad i USA, og den utkjempes på mange fronter.

Kulturelt sett beordrer den politiske høyresiden kvinnene tilbake til ekteskapet. Kvinnene skal føde barn, dekke seg til og gjøre som de blir fortalt. Men kravene er motstridende. Vi skal også til enhver tid være sexy enten vi er 5 eller 65 år, vi skal være karismatiske og sterke, feminine og være uavhengige, så lenge vi lar mennene dominere til slutt. Vi ser dette i filmer – som gjerne har seks eller sju menn mot én kvinne på rollelistene – samt i musikkvideoer, TV, blader og så videre.

Og venstresiden, eller de progressive, er også med og gjør nøyaktig det samme. Over flere år har jeg gjennomført en uformell undersøkelse. Hva fant jeg? Venstreorienterte litterære utgivelser og magasiner: 80 % menn representert. Venstreorienterte tidsskrifter: menn er overveldende representert. I venstreside analyser/programmer/paneldeltakere/arrangement og demonstrasjoner er majoriteten mannlig (les: hvite menn)

Dette betyr ikke at kvinner ikke slår tilbake eller yter motstand. Det gjør vi, men veien er lang, vanskelig og uoversiktlig.

Hva med økonomien?

Den store økningen i arbeidsløshet blant menn er kun en myte.

Under resesjonen nå ser vi en fortsatt feminisert fattigdom. Det er altså lang mer sannsynlig at kvinner ender i fattigdom enn menn. Og det er fargede kvinner som er hardest rammet. Omtrent 1/3 av arbeidende sorte og latinamerikanske kvinner, samt deres barn lever under fattigdomsgrensa. Til sammenligning er tallet 13 % blant hvite kvinner. En av sju kvinner har ikke helseforsikring. Programmer som før var finansiert av regjeringa i Washington, er nå overlatt til stater der nedskjæringene i budsjettene har gått ut over barnehage, helse, rusavvenning og jobbsøkerkurs for kvinner og barn.

I løpet av de siste årene, når resesjonen bare har blitt verre i USA, er det skrevet mange artikler i pressen – både mainstream og alternativt – om at menn er de store taperne. Dette var basert på at produksjonsselskaper, byggbransjen og andre «tradisjonelt mannlige» yrker ble rammet hardere enn yrker som er «tradisjonelt kvinnelige», som for eksempel servicebransjen.

Dette er da også den første «kriseredningen» der menn vant, mens kvinner tapte. Ifølge en nylig studie gjennomført av Pew (forskningssenter) fikk mennene tildelt 800.000 nye jobber, mens kvinnene mistet 200.000 jobber. Av de 1,6 millioner nye jobbene som ble opprettet, tilfalt 70 % menn. Det er større sannsynlighet for at kvinner har deltidsarbeid og ha lave stillinger. Til tross for at kvinners lønn har steget, tjener de fremdeles bare 75 % av menns samlede inntekt.

En kan si at kvinners rolle ikke har endret seg, men heller ekspandert. Vi forventes fortsatt å være sexpartnere, venner, rengjørere, kokker, mødre og omsorgspersoner. Fremdeles står kvinner for mesteparten av husarbeidet, barneoppdragelsen og omsorgen for de eldre.

STILLE OPP FRA UNNFANGELSE TIL FØDSEL! GLEM VÅRE LIV ETTER DET!

Rick Santorum, presidentkandidat for republikanerne, sier:

Prevensjon er frihet til å gjøre ting i en seksuell virkelighet som strider mot hvordan ting er ment å være. Ekteskapet er nå truet fordi folk bare liker å henge med hverandre og more seg.»

Kontroll over kvinners reproduksjon og seksualitet har alltid vært en viktig del i patriarkatet, og det reproduseres den dag i dag.

I løpet av de 40 årene siden Roe VS. Wade legaliserte abort i 1973, har støtten til dette stadig avtatt. Majoriteten er fremdeles for fri abort, men pro-abort, eller rettere sagt pro-valgfrihetsaktivister, har tapt det moralske overtaket etter hvert som flere og flere sidestiller abort med drap.

Abort på TV er enten bannlyst eller fremstilt som tragedie. Kvinner vil ikke innrømme at de faktisk har tatt enten én eller flere aborter. Sex er overalt, men det er tydeligvis bare menn som skal få leve ut sin seksualitet helt fritt.

Fødselsraten er synkende blant alle kvinner, men spesielt hos hvite kvinner, og graviditet og fødsler blir fetisjert som aldri før. Hver gang du åpner en avis, er det snakk om en kvinnes «mage». Spedbarn, som alt annet, er en vare og «big business».

Men bildet er ikke entydig. Det er sprikende meninger blant folk om sex, ekteskap og ikke minst familie: Homofile ekteskap vinner stadig større støtte, og det er også tilsvarende aksept for at de skal få adoptere. Antallet kvinner som får barn senere eller utenfor ekteskap, øker gradvis. Virkeligheten er at en tredjedel av alle kvinner gjennomgår en adopsjon i løpet av livet uavhengig av klasse og etnisitet. Så krigen mot fri sex er en knyttneve i ansiktet til livene som kvinner lever hver dag.

I løpet av de siste årene har det kommet flere og flere lover mot abort og familieplanlegging enn siden Roe VS Wade legaliserte abort i 1973. 162 restriktive tiltak har fått lovstatus i stater over hele landet. Nylig ble det vedtatt en lov i Texas som krever at kvinner går gjennom en ultralydundersøkelse ved inngrep før de får ta abort.

Omsorgsstøtte for fattige kvinner er skåret ned på. I New Jersey og Montana ble det kuttet fullstendig vekk. Nasjonalt sett ser vi en vilje til å fullstendig fjerne Title X – det nasjonale forsørgerprogrammet som skal finansiere omsorgsstøtten til lavinntektskvinner med barn.

Obama-administrasjonen sluttet seg nylig til høyresida, og krever i dag legeresept for unge kvinner under 17 som ønsker angrepille.

Selv når abort er legalt, kan det være vanskelig å få det gjennomført fordi et slikt tilbud gjerne er fraværende utenfor de store byene. Når såkalte pro-livtilhengere blir spurt: «Vel, hvis du ikke støtter abort, hva mener du i så fall må gjøres for at familiene det gjelder, kan forsørges?», er svaret: «Gud vil ta seg av dem, og kvinner bør ikke ha sex utenfor ekteskapet.» Ironien ligger i at det er nettopp i samfunn hvor slike holdninger dominerer, vi finner høyst forekomst av utilsiktet graviditet i landet! Og mens helseforsikringsselskaper og lovgivere debatterer omsorgsstøtte, finnes ingen tilsvarende debatt om for eksempel Viagra, som i sin tur promoterer menns seksualitet.

En 10 år gammel jente spør sin mor: Er jeg sexy?

Bitch, fitte, hore. Sett deg på en hvilken som helst buss; lytt til tenåringers samtaler på kjøpesenteret. Se på TV. Delta på en demonstrasjon. Du kan høre disse ordene om og om igjen. Kvinner blir fornedret og fornedrer seg selv hver dag over alt. Vi presses til å ha sex og opptre seksuelt hvor enn vi snur oss. Kvinners kropper brukes ennå til å selge alt fra biler til fliser til byggeredskaper. Vi er objektifisert og redusert til salgsvarer som aldri før, og vi utgjør naturligvis et enormt marked.

Kvinner i alle aldre vet i grunnen ikke hvordan de skal tenke på seg selv. Feminismen har et dårlig rykte på seg overalt, og oppfattes som alt fra ukult til direkte galt enkelte steder. La oss innse det. Kvinnebevegelsens tidligere oppnåelser betyr ikke at kvinner nødvendigvis kan oppnå store resultater eller få overtaket ved bare hardt arbeid. Samtidig ser de fleste kvinner urettferdigheten som fremdeles råder, og de er både bekymret og forbanna over angrepene på deres frihet til kontroll med egen reproduksjon. Men, de føler seg usikre på hvordan man går frem for å løse problemene.

Her er det mye testosteron ute og går! Historien gjentar faktisk seg selv! Utdrag fra «Shit Manarchists Say»-video på Youtube:

– Rasisme og sexisme er et biprodukt av kapitalismen og kan nedkjempes ved å få bukt med kapitalismen
– Sexisme? Det er så splittende! Hva med klasse?
– Ja, jeg vet at han er trakasserende, men han er en flink organisator.

Forleden diskuterte jeg feminisme og sexisme og Occupy-bevegelsen med noen kvinner. Alle var tilknyttet Occupy Oakland!, og de har jevnlig kontakt med kvinner over hele landet.

De identifiserer seg som feminister til tross for at de ikke klarer å enes om hva det innebærer. Noen identifiserer seg som queer, noen som transer, andre som streite, og andre igjen som hvite kvinner eller fargede kvinner. De forklarte hvordan de en gang hadde ledet an i en demonstrasjon, men ble fratatt dette ansvaret av deres mannlige venner. De fortalte også om det faktum at selv om det var kvinner som hadde stått som hovedorganisatorer bak Block the Portaksjonen i Oakland, så hadde all æren gått til en mann. Det var dessuten kvinner som etter hver massearrestasjon tok seg av alt det juridiske arbeidet med å få folk ut av fengsel igjen. De beskrev møter der de var redde for å fremme egne meninger, og til og med møter der meningene deres ikke hadde noen verdi. De snakket om artikler sendt ut fra alle Occupy-avdelingene der spesielt kvinner ble diskriminert på bakgrunn av sex, klasse og etnisitet. Disse kvinnene er smarte, engasjerte og hengivne, og de var tydelig frustrerte over mangel på løsninger for hvordan de skulle gå frem.

– Problemet er at vi er de som får Occupy til å skje. Vi er alle hengivne og utfører tonnevis med arbeid, og så får vi plutselig ikke tid til våre egne jobber.
– Og når vi faktisk får tid, handler det om hva menn gjør med hvem og hva. Og vi blir aldri enige.
– Nettopp, vi klarer ikke engang å enes om hva vi skal gjøre med menn som mishandler. Og de er det mange av.

Alt dette hørtes både kjent og veldig trist ut. Behovet for en egen selvstyrt kvinneorganisasjon virker mer nødvendig enn noen gang, men dessverre taler også mange faktorer mot opprettelsen av dette.

Det er bokstavelig talt tusenvis av kvinnelige frivilligarbeidere i USA. De organiserer unge kvinner, de lobber for kvinnehelse, de knytter samarbeid og bånd til fargede kvinner, de diskuterer kvinner i fengsel, og de kjemper for rettigheter knyttet til reproduksjon og mot militarisme og krig. De snakker om vold mot kvinner og sextrafficking og kvinners situasjon i forbindelse med immigrasjon. Noen av dem er temmelig radikale i sine analyser; noen mener at reformering av regjerningens politikk er løsningen. Mange gjør godt arbeid, men også de, som de fleste frivillige, kan ikke erstatte en radikal kvinnebevegelse som faktisk utfordrer samfunnet og krever full kvinnefrigjøring. Og til tross for alle frivilligarbeidere og organisasjoner får feminisme-arbeid fremdeles liten sympati fra altfor mange deler av samfunnet.

Det er en utbredt myte at feminister kun finnes i den hvite middelklassen. Og fordi de dominerende delene av kvinnebevegelsen tilhører nettopp dette sjiktet, står fargede kvinner og kvinner fra arbeiderbevegelsen i fare for å bli eliminert fra kampen.

Kvinner er skrekkslagne for å bli ansett som mannefiendtlige. Hos alt fra mainstream kvinnegrupper til de mer radikale kan man se skiltet hvor «menn er alltid velkomne ». Priser blir utdelt til menn på den internasjonale kvinnedagen, og mannlige talere er gjerne overrepresentert i demonstrasjoner for kvinners rettigheter.

Dessverre er dette heller vanlig for tiden.

Og hva er så igjen? Venstresiden har alltid sett på kvinners frigjøring som et nødvendig onde på sitt beste og av null betydning på sitt verste. De sier at de støtter kvinners frigjøring, men stiller spørsmål ved hva dette egentlig innebærer. Nå som Occupy-bevegelsen innprenter kapitalismens skygge-sider i nasjonens samvittighet, blir Marx tanker om klasse og rase ivrig diskutert. Kvinner er en så integrert del av samfunnet at venstresiden bare ser oss som en del av alt mulig annet. Derfor ser man gjerne ikke kvinneundertrykkelsen som en grunnleggende side ved kapitalismen. Snarere blir den oppfattet som en følge av kapitalismen og altså ikke en del av dens opprinnelse. Spørsmålet om kvinners frigjøring blir ikke betraktet som essensielt i prosessen med å bygge et demokrati (og for å gjør det helt klart: det amerikanske demokratiet er ikke noe demokrati.). Det at land som tidligere var sosialistiske, ikke hadde suksess med sine revolusjoner, blir ikke satt i sammenheng med at kvinners rettigheter var underprioritert.

I det vi nærmer oss enda en internasjonal kvinnedag så må vi spørre, analyser og argumentere: Hvordan kan vi bygge en levende, mangfoldig, inkluderende og radikal kvinnebevegelse? Med tanke på den voksende høyresiden kan vi ikke la være å få dette på plass. Vi vet ikke hvordan bevegelsen vil arte seg, men sannsynligvis vil den bli nøyaktig den samme og fullstendig annerledes i forhold til de foregående.

Det flotte er at vi lever i interessante tider. Veldig mange kvinner er oppstemte og organiserer seg. Ved å kalle seg selv feminister stiller de kritiske spørsmål ved autoritet, hva det vil si å være på venstresiden, og de jobber med å forstå sin egen situasjon. De snakker om kapitalisme og rasisme. De snakker om patriarkatet og hvordan alt henger sammen. De staker ut en ny visjon.

Hvem vet? Det er på tide å gå seks steg frem uten så se seg tilbake.

(Oversettelse av Fritjhof Eide Fjeldstad)