Seventeen contradictions and the end of capitalism
London: Profile Books, 2014, 336 s.
Form for motsetning:
Motsetning:
De grunnleggende
motsetningene
#1: Bruksverdi og bytteverdi
#2: Arbeidets sosiale verdi, og dens monetære representasjon
#3: Privat eiendom og den kapitalistiske staten
#4: Privat tilegnelse og felles rikdom
#5: Kapital og arbeid
#6: Kapital som prosess eller ting?
#7: Den motsetningsfulle enheten av produksjon og realisering
De bevegelige
motsetningene
#8: Teknologi, arbeid og bruk og kast av mennesket
#9: Arbeidsdelinger
#10: Monopol og konkurranse: sentralisering og desentralisering
#11: Ujevn geografisk utvikling og produksjon av rom
#12: Ulikhet i inntekt og formue
#13: Sosial reproduksjon
#14: Frihet og dominans
De farlige
motsetningene
#15: Endeløs eksponentiell vekst
#16: Kapitalens relasjon til naturen
#17: Opprør hos den menneskelige natur: Universell fremmedgjøring
Seventeen contradictions er som et røntgen-bilde som gjennomlyser spenninger, trender og tendenser i kapitalen og kapitalisme, og som hjelper oss å se fremover.
Den engelske geografen David Harvey har gjennom de siste 40 årene publisert rundt 20 bøker om kapitalisme, marxisme, geografi og urbanisme, og har ubestridelig blitt en av vår tids mest profilerte og viktigste marxister. Hvor Harvey tidligere ofte har gått i dybden på enkelte temaer (som urbanisme eller nyliberalisme), maler han i sin siste bok med bred pensel. Her undersøkes hvilke motsetninger kapitalismen hviler på, og Harvey har funnet fram til 17 motsetninger som utgjør bokas 17 kapitler.
Noen av motsetningene er kategorisert som ’grunnleggende’ («foundational») og utgjør bokas første del, mens andre anses som ’bevegelige’ («moving»), og behandles i andre del. Hvor motsetningene i den første delen er grunnleggende trekk ved kapitalismen uansett tid og rom, er det eneste konstante i den andre delen at motsetningene her er ustabile og alltid i endring. Den tredje og siste delen består av hva Harvey kaller ’farlige’ motsetninger, og her krasjer blant annet kapitalismens endeløse eksponentielle vekst med naturen. Tabellen viser Harveys sytten motsetninger. Alle oversettinger fra engelsk er gjort av anmelderen.
Harveys forskjellige motsetninger er innbyrdes forbundet, og må forstås dialektisk, som «tilsynelatende motsatte krefter … [som er] samtidig tilstede innenfor en bestemt situasjon, enhet, prosess eller hendelse» (side 1). Men motsetningene er ikke i utgangspunktet negativt ladede. Snarer inneholder boken en overraskende positiv undertone, og motsetningene er steder hvor vi finner muligheter for progressiv forandring.
Boka er mer original i sin form enn i sitt innhold. Diskusjonene rundt motsetningene vil ikke være nytt for lesere som allerede er kjent med Harvey. Her finner vi ’akkumulasjon gjennom frarøving’ i motsetning #4 og #10, at klassekamp er viktig også utenfor arbeidsplassen (som i relasjon til urbanisering og boligspørsmålet) i #5, tid–rom komprimering i #6 og #15, samt ’romlige fikser’ og produksjon og ødeleggelse av kapitalistiske geografiske landskap i #11. Og samfunnsgeografen Harvey bruker også i denne boka ofte bolig og urbanisering som eksempler, som i motsetning #1 og #3, og vi finner også referanser til Harveys tidligere studier av det andre franske keiserdømmet (1852–1870) i #13. I tråd med hans syn fra tidligere arbeider om økonomiske kriser løses heller ikke motsetninger innenfor kapitalismen – de flyttes bare rundt i tid og rom. Karakteristisk for Harveys bøker er også at den kapitalistiske staten diskuteres til en viss grad (se #3), men deretter forlates, ettersom Harvey selv understreker at han ikke er ute etter å lansere en generell teori om hva den kapitalistiske staten handler om.
Lesere som er kjente med marxistisk krise-teori, kan bli overrasket over at en av de mest kjente motsetningen ikke diskuteres: nemlig loven om profittratens fallende tendens (dvs. motsetningen mellom teknologisk endring og økonomisk profitt). Men lesere mer kjent med Harveys syn på økonomiske kriser vil være mindre overrasket, ettersom dette er en teori han verken foretrekker eller støtter.
Men ikke alt i boka kan spores like enkelt til Harveys tidligere arbeider. I det avsluttende kapittelet understreker Harvey behovet for en revolusjonær humanisme (se også #17). Med dette mener han at sosial endring ikke kan reduseres til verken økonomiske eller teknologiske lover som er hogd i stein: det er «gjennom bevisste tanker og handlinger [vi kan] forbedre både den verden vi lever i og oss selv» (side 282). Innenfor en humanistisk tradisjon, og inspirert av André Gorz, Frantz Fanon og Antonio Gramsci, diskuterer Harvey derfor også fremmedgjøring i forhold til produksjon, forbruk, hverdagsliv og natur.
Bokas styrke og dens skjønnhet ligger primært i dens presentasjonsform. For selv om den er relativt enkelt skrevet, blir det aldri overfladisk eller upresist. Kombinert med bokas mange up to date-eksempler og bruken av den pågående økonomiske krisen som utgangspunkt, bør den derfor kunne være tilgjengelig også for personer uten inngående kjennskap til Harvey eller marxismen. Det brede nedslagsfeltet, eller en ’x-ray gjennom kapitales motsetninger’ som Harvey selv kaller det, gjør det umulig å gå veldig dypt inn i hver enkelt motsetning, og boka kan derfor kritiseres for sine forenklinger og for å være overfladisk (en begrenset bruk av referanser kan styrke dette argumentet). Men en slik kritikk mister både hovedpoenget og de mer nyskapende aspektene av boken. Måten Harvey avslører kapitalens motsetninger, skaper en svært interessant innføringsbok i feltet, samt også en veiledning for politisk handling.
Boka er en skarp, smart og god guide for sosial endring, eller kanskje snarere en guide for hvor vi skal begynne å lete etter muligheter. Ettersom «fremtiden i stor grad allerede er tilstede i verden rundt oss» (side 219), serverer Harvey sytten steder hvor vi kan finne politiske kamper og muligheter for endring. Boka gir oss derfor håp – ikke primært fordi sosiale bevegelser eller fagforeninger er så sterke, men fordi det økonomiske systemet har iboende tendenser til kriser som igjen skaper muligheter.
Et aspekt som kunne vært videreutviklet, eller i det minste håndtert noe annerledes, er Harveys vektlegging av skillet mellom kapitalisme og kapital. Kapitalismen defineres som «enhver sosial formasjonen hvor kapitalsirkulasjon og kapitalakkumulasjon er hegemonisk og dominerende i utformeringen». (side 7). Her inkluderes også spørsmål knyttet til etnisitet og kjønn. Formålet med boka er imidlertid ikke å undersøke kapitalismen, men kapitalen – den «økonomiske motoren» – gjennom å isolere og analysere kapitalens indre motsetninger (side 10, kursiv i original). Harvey anvender blant annet en metafor om et skip på havet:
Men jeg skal ikke her komme inn på alt dette [som f.eks. kjønn, etnisitet, etc.]. Men inni
skipet finnes en økonomisk motor som går dag og natt og som forsyner skipet med energi og driver det over havet. (side 9)
Men skillet mellom kapitalen og kapitalisme blir noe uklart når Harvey kommer til de faktiske motsetningene, som til tider handler langt mer om kapitalisme enn om kapitalen (se #3, #13, #14 og #17).
Bruken av båtens motor som metafor gir (i det minste meg) en viss følelse av økonomisk determinisme, som dermed blir stående i sterk kontrast til den humanistiske tradisjonen Harvey assosierer seg med. I tillegg blir det noe uklart hvorfor naturen er en intern del av kapitalen, mens kjønn og etnisitet er eksterne – og dermed en del av kapitalismen. Siden Harvey først anvender denne distinksjonen så eksplisitt, hadde en ytterligere avklaring vært på sin plass.
Boka avsluttes med en kort fire-siders epilog som heter ’idéer for politisk praksis’, hvor hver av de sytten motsetningene får hver sin konklusjon eller idé for politisk handling. Dette gjør boka meget interessant å lese mot Thomas Pikettys Capital (2014), hvis ideer synes perfekt for sosialdemokrater (forfatteren foreslår en bedre regulert og skattlagt kapitalisme), samt Carmen Reinhart og Kenneth Rogoffs mye omtalte This time is different (2009), hvis idéer synes perfekte for dagens elite (forfatterne argumenterer for redusert offentlig gjeld i forhold til BNP). Harvey viser oss kapitalismens kompleksiteter på måter som langt overgår både Piketty og Reinhart og Rogoff. Hos Harvey er forskjellige men dialektisk relaterte motsetninger deler av et system basert på endeløs eksponentiell vekst, hvor spenninger – mellom bruks- og bytteverdi, arbeid og kapital, monopol og konkurranse, frihet og dominans, for å nevne eksempler, utspiller seg ujevnt i tid og rom, og alltid i relasjon til naturen – skaper og ødelegger hva enn som kreves for å produsere profitt. Og alt dette henger sammen. Å fatte eller forstå denne kompleksiteten, og deretter gjøre den til en politisk agenda, er absolutt ingen enkel oppgave. Men hvor Piketty treffer en sosialdemokratisk streng, og Reinhart og Rogoff er hyllet av tilhengere av innstrammingspolitikk og finanspolitisk konsolidering, er Harvey en marxist som agiterer for et samfunn bortenfor kapitalismen. Dette får meg til å huske Joseph Schumpeters kommentar om Ricardo og Keynes: at folk omfavnet deres teorier, ikke først og fremst på grunn av teoriene i seg men på grunn av deres (politisk-økonomiske) anbefalinger. Ingen av Harveys idéer for praksis treffer noen strenger blant dagens eliter.
De sytten idéene som avslutter boka, er ganske generelle, og med tanke på at Harvey virker sterkt inspirert av André Gorz kunne man kanskje forvente at han gikk lengre i retningen av å foreslå noen «ikke-reformistiske reformer». Men Harveys ’idéer for politisk praksis’ er nettopp det, ideer som resten av oss kan ta videre. Gjennom de siste årene har vi gjentatte ganger hørt frasen (ofte stammer den fra Fredric Jameson, noen ganger fra Slavoj Zizek og andre ganger Donna Haraway) at det nå er blitt enklere å forestille seg verdens slutt enn slutten på kapitalismen. Etter å ha lest Seventeen contradictions blir det definitivt lettere å forestille seg slutten på kapitalismen enn slutten av verden. Harvey tilbyr oss en god plattform fra hvor vi kan begynne å skape revolusjonerende krav og reformer.
Ståle Holgersen
Referanser:
Piketty Thomas. Capital in the twenty-first century. Cambridge, MA/London: Harvard University Press, 2014. (Norsk utgave under utgivelse på CappelenDamm forlag i samarbeid med Agenda.)
Reinhart, Carmen M. og Kenneth S. Rogoff K. This time is different: Eight centuries of financial folly. Princeton: Princeton University Press, 2009.
(Bokomtalen ble opprinnelig publisert på engelsk i – Society and Space – Environment and Planning D, på http://societyandspace.com/reviews/reviews-archive/harvey/)