Wisconsin-opprøret

Av

Nr 3 2012


Dennis O’Neill er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins.

Gjenvalget av den republikanske politikeren Scott Walker – fagforeningsknuser, Tea Party-yndling, skurk og generell kjeftesmelle – som guvernør i Wisconsin etter en massiv gjenvalgskampanje, har vært en av dette valgårets største politiske historier. Det har avgjort satt en støkk i millioner av fagbevegelsesmedlemmer, progressive og Demokrat-velgere, både i Wisconsin og i hele USA.

Jeg sier slett ikke at Walkers seier er uviktig, men det forandrer ikke det som er et grunnleggende faktum. Den kampen som brøt ut i Wisconsin, kan trygt sies å være det viktigste slaget den amerikanske arbeiderklassen har ført på mange ti-år.

Det kan være lett å overse betydningen av dette, for den siste og lengste delen av kampen foregikk i hovedsak som valgkamp, og fordi Wisconsin-opprøret sist høst var en del av en bredere utvikling av klassekampen i USA, som bidro til å legge grunnen for – Occupy!-bevegelsen. Poenget med denne artikkelen er at vi bør minnes på hvordan Wisconsin allerede har forandret dette landet.

Grunnelementene i historien kan fortelles ganske kort. Scott Walker var nettopp valgt som ny guvernør i Wisconsin, en industristat som tradisjonelt også har hatt en bred fagbevegelse (i alle fall etter US målestokk, om ikke etter norsk.). Fredag den 11. februar 2011 annonserte Walker at han hadde lagt fram forslag for den Republikanerdominerte parlamentariske forsamlingen i Wisconsin i den hensikt å gjøre noe med budsjettunderskuddet. Den viktigste delen av lovforslaget handlet om å gjøre det ulovlig med kollektive forhandlinger mellom de offentlig ansattes fagbevegelse og offentlige myndigheter på alle nivåer, både delstatsnivå og lokalt. I tillegg skulle det bli ulovlig for fagbevegelsen å trekke fagforeningskontingenten fra lønna. Til sammen var dette et klart forsøk på å knuse fagbevegelsen i offentlig sektor i delstaten Wisconsin.

Etter markeringer gjennom helgen startet protestene for alvor på mandag. I løpet av tirsdagen hadde over 10 000 mennesker samlet seg utenfor delstatsparlamentet i Madison for å protestere. Samme natt okkuperte tre tusen av dem bygningen. (Da jeg leste om det, utløste det personlige minner om å sove på det kalde marmorgulvet da studenter overtok Capitol under protestene seint på 70-tallet.) Okkupantene i Madison organiserte soveområder, en kantine for å dele ut mat som var gitt av lokale kjøpmenn, og et informasjonssenter. Og de dekket veggene med hjemmelagde plakater som på sitt vis ga varsel om det som seinere skulle skje samme år i Zucotti Park og over store deler av USA.

Dagen etter meldte tusenvis av lærere seg sjuke og sluttet seg til demonstrasjonen, som nå samlet over 20 000, noe som førte til at flere skoler måtte stenge. Torsdag den 14. februar forlot alle de fjorten representantene fra Demokratene Wisconsin for å forhindre at Walkers republikanske allierte kunne sikre seg det flertallet de trengte for å kunne behandle lovforslaget. De holdt seg vekk fra hjem og familier i tre uker slik at Walker ikke kunne sende delstatspolitiet etter dem for å tvinge dem inn til behandlingen i Senatet.

Fredag var 40 000 tilstede ved en demonstrasjon hvor lederen for USAs fagbevegelse, AFL-CIO presidenten Rick Trumka, holdt tale. Imens fant det sted en rekke protestmarsjer rundt om i staten på små og store steder langt unna Madison, som samlet hundrevis, til og med tusenvis, mange av dem de største demonstrasjonene noensinne på disse stedene. Lørdagens demonstrasjon i Madison samlet 70 000.

Protestene fortsatte å øke i styrke, særlig helgedemonstrasjonene i Madison som snart var oppe i 100 000 eller flere. Bevegelsen fikk til og med et slags varemerke. Da Bill O´Reilly, en kommentator på høyrefløyen, beskyldte det han kalte «fagforeningsbøller» for å gå løs på motdemonstranter, kjørte Fox News et kutt i bakgrunnen som viste noen som dyttet en pro-Walker type. Årvåkne seere fikk øye på noen palmetrær i bakgrunnen, og skjønte at det var fra en demonstrasjon i California. Store palmetrær, utskåret i papp begynte å dukke opp ved store og små markeringer i Wisconsin-vinteren for å gjøre narr av høyrefløyens mediaangrep på protestene.

Forbindelsen til Kairo

Noe av det mest bemerkelsesverdige i forbindelse med oppstanden i Wisconsin er at den til de grader ble inspirert av og ble styrket av den arabiske demokratiske revolusjonen, som da var under underveis. Her i dette landet blir det sjelden nevnt noe om det som skjer internt i landene i Midt-Østen eller Afrika. Men denne gangen var det folkelige opprøret, særlig i Egypt, så omfattende og kom så overraskende på de vestlige maktene at mediadekningen var bred, og manglet til og med det vanlige tåkepratet fra Utenriksdepartementet som stort sett gjør de internasjonale nyhetene dødsens kjedelige.

Selv om det bare er et drøyt år siden, er det lett å glemme hvor mange i USA som snakket om Tahrir-plassen, fulgte med hvordan kampen mot Mubarak bølget fram og tilbake, gikk til sengs med bekymringer for demonstrantene, og kastet seg over nyhetene når de stod opp. Mer enn noe annet var det besluttsomheten til det egyptiske folket, til å stå i mot morderiske angrep og fremme kravene sine dag etter dag, som vant dem den uventede sympatien og støtten hos så mange her. Etter flere ti-år hvor anti-arabisk og anti-muslim gift har blitt pumpet inn i kulturen i dette landet var det til å bli dypt rørt av.

Allerede den første dagen refererte plakatene stadig til Kairo, og sammenliknet Walker med Mubarak. Noen viftet med egyptiske flagg. Den brede dekningen av at egyptiske aktivister bestilte pizzaer på nettet, som skulle leveres til demonstranter som sov inne i Capitol-bygningen i Madison, viste hvordan solidaritet er noe som går begge veier.

(For å poengtere dette fra en litt annen vinkel, kan man jo for et øyeblikk tenke seg hvordan det ville vært hvis den første oppstanden i Tunis, som også hadde langt mindre mediadekning, hadde blitt etterfulgt av Libya, den brutale forvandlingen av en folkelig masseprotest til å bli en blodig borgerkrig gjennom Ghadaffis umenneskelige angrep på folket og den dødelige, både hemmelige og åpne intervensjonen til NATO.)

Forlenget kamp

Kraften i alt som skjedde i Wisconsin, bygger framfor alt på hvordan kampen ble ført. Den ble gjennomført som en lang streik, ikke som et protestarrangement eller en demonstrasjon. Det er det en grunn til. Allerede kort etter at det hele startet, kom det til dyktige folk fra Wisconsin AFL-CIO og andre rådgivere som stille og rolig hjalp til med å organisere protestene, mobilisering av støtte fra fagbevegelse, Det Demokratiske Partiet og blant folk, og med å skaffe ressurser så vel som kunnskap om media og logistikk slik at de store demonstrasjonene kunne gå knirkefritt.

Dette reduserer på ingen måte betydningen av den halvt spontane karakteren selve utbruddet hadde (det minnet om Tunis og Kairo), og mangelen på mediaoppnevnte «ledere». For eksempel var starten på okkupasjonen av Capitol-bygningen, og slik den artet seg, noe som absolutt kom nedenfra. Det faktum at dette ble ført som en kampanje, åpnet for en rekke muligheter. Standhaftigheten til aktivistene og målbevisstheten til de som okkuperte Capitolbygningen i februar og mars i fjor, skapte gunstige nye betingelser.

  • Tid til å mobilisere folkets styrker til handling.
  • Tid til å utvikle taktikken for å hindre at lovforslaget mot fagbevegelsen kom til behandling.
  • Tid til å avsløre fiendens løgner og latterliggjøre dem.
  • Tid til å sette lys på de som stod bak og trakk i de trådene, som satte Walker i gir, særlig de tilbaketrukne milliardærene, Koch-brødrene.
  • Tid til å undersøke og få fram Walkers råtne og korrupte historie fra tida som leder for Milwaukee County, statens mest folkerike.

(Sammenlign dette med fagbevegelsens svar på den nyvalgte president Ronald Reagans knusende angrep på PATCO, de streikende flygeledernes forbund. 1. mai samlet over en halv million fagforeningsmedlemmer seg i Washington DC til en gigantdemonstrasjon, hvorpå de satte seg på bussene de kom med, og dro hjem til sitt.)

En kilde til styrke i denne kampanjen var internett, særlig Facebook og liknende media som Twitter. Som i Tunis og Egypt, hadde det aldri vært nok å bare stole på lokale Wisconsin-nyheter og nasjonalt TV. Det ville ikke ha vært nok til å skape det trykket det fikk. Informasjon ble spredd raskt, mobilisering på nasjonalt plan ble mulig, og moralen steg.

En bred, enhetlig front

Medlemmene i fagforeningene for offentlig ansatte i Wisconsin utgjorde kjernen i kampen, men en brei og sterk enhetlig front dannet seg rundt dem, rekruttert fra mange sektorer.

I de aller første dagene utgjorde studenter den viktigste alliansen, særlig de fra den delen av University of Wisconsin som for tilfellet heldigvis var plassert i Madison, anerkjent som universitetets flaggskip. Med et rykte fra flere ti-år med kamp stilte de med stormtroppene ved okkupasjonen av Capitol-bygningen, og stod for mye av protestene og støtteaktiviteten på utsida. Og det handlet ikke bare om støtte til de universitetsansatte, de hadde selv en høne å plukke med Walker og budsjettet hans. Det inkluderte kutt i høyere utdanning, slutt på noen stipendordninger for studenter fra staten Wisconsin, og det la opp til å kutte forbindelsen mellom den delen som lå i Madison og den øvrige delen av universitetssystemet i delstaten. Det ville splitte opp og gjøre studentmotstanden svakere ved framtidige angrep.

I tillegg kastet elever og foreldre ved de offentlige skolene seg inn i kampen. Streiker blant lærere blir ofte betraktet som eller kalt angrep på elevene, men ikke denne gangen. Over hele delstaten forlot elever skolene til støtte for sine lærere – og foreldrene marsjerte ved siden av. I de aller første dagene hendte det at det var spontane elevprotester som fikk lærerne i gang.

En grunn var at det kom angrep langt under beltestedet fra Walker-tilhengere, som mente lærere bare var folk som skodde seg på en veldig lett jobb. Foreldre som kanskje har en eller to tenåringer, vet hvor latterlig det er å komme med sånne anklager mot folk som tilbringer dagen med tredve eller førti av dem på en gang. En annen gnist som førte til mobiliseringen, kom fra Walkers budsjettforslag. Ikke bare la det opp til kutt på nesten en milliard dollar i den statlige finansieringen av skolene, men endret også noen skatteregler tilsvarende en gjennomsnitt på 550 dollar per elev, og reduserte skoledistriktenes egen myndighet over skatteanslagene. Det ville betydd at lokalbefolkningen ikke en gang kunne stemme over hva det lokale skoledistriktet kunne gjøre for å erstatte tapet. Det ville ikke være noen annen vei å gå for å dekke opp disse kuttene enn å ta det ut på lærerne.

Medlemmer fra fagbevegelsen i privat sektor og fra føderale forbund som posten og AFGE kom til, og økte styrken og enheten i kampen. Borte var den skammelige knivingen og bakvaskingen mellom privat og offentlig sektor, og blant de forskjellige avdelingene innen offentlig sektor for å sikre særbehandling fra høyere hold. Det har preget fagorganiseringen i seinere tid, blant annet i staten New York.

Det var også viktig med støtten fra en rekke liberale og progressive, deriblant lojale partifolk fra Det Demokratiske Partiet og andre som hadde jobbet for og stemt på Obama, folk som åpent uttrykte skuffelse over hvor lite Håp og Forandring de faktisk så. Mens vi snakker om hvordan klassekreftene samlet seg, er det viktig å nevne denne tradisjonelle marxist-favoritten, bøndene, som også viste seg fram. Todd Pulvermaker, 33, som satt bak rattet på en av traktorene, Wisconsin-bønder kjørte i dusinvis til den enorme markeringen den 12. mars, sa det slik:

Bønder tilhører den amerikanske arbeiderklassen. Vi arbeider like hardt som noen for vårt utkomme, og dette handler om oss alle.

Alle som har vært på tur gjennom statene som barn, vet at bilskiltene i Wisconsin i lang tid har hatt denne teksten: «Amerikas meieri». (En strålende grasrotbevegelse i 1985 prøvde å få forandret det til: «Spis ost eller dø», men det ble stoppet av enøyde byråkrater som muligens var redd for å skremme bort turister fra New Hampshire, med sine skilt: «Lev fritt eller dø.» Bilskiltene er ikke tull. Jordbruk er den nest viktigste sektoren i delstatens økonomi, og 40 % av all amerikansk osteproduksjon kommer fra Wisconsin, så den organiserte og synlige støtten fra bøndene var betydningsfull.

Noen overraskende og avgjørende allierte

Politiets fagforening, som til en viss grad fulgte i hælene på brannmannskapets forening, tok et litt større overblikk over rollen som beskyttere av den eksisterende orden, og erklærte at Walkers plan var et angrep på nettopp dette. Dessuten deltok folk fra delstatspolitiet i okkupasjonen (teknisk sett lovlig) av Capitol-bygningen, og nektet dessuten å utføre ulovlige ordre om å stoppe demonstrasjonen. De gjorde det på tross av at Walker på hyklerisk vis hadde fritatt politiets og brannmannskapets foreninger fra lovforslaget om å bannlyse kollektive forhandlinger. For de av oss som ikke akkurat elsker politiet, er det lett å undervurdere betydningen av denne utviklingen i folks øyne. Opinionen svingte fram og tilbake, mens kampen utfoldet seg om hvor utålelige Walkers forslag var. De fjorten Demokratiske senatorene i Wisconsinparlamentet som tok veien ut av delstaten, spilte en nøkkelrolle i den lange kampen. Ved å gjøre det satte de en foreløpig stopp for kampanjen for å få vedtatt de fagforeningsfiendtlige lovene. Da manglet de Republikanske politikerne, som kontrollerte parlamentet, de nødvendige stemmene for å få fram Walkers budsjettforslag til behandling. Dette var en modig og strategisk handling. Som Mao Zedong, en kar som visste et par ting om taktikk, sa det: «Når fienden angriper, trekker vi oss tilbake.»

Legg merke til at alle de kreftene som hittil er nevnt i denne analysen, er Wisconsin-basert. Det var kamparenaen og samlingen av klassekreftene i delstaten som var den viktigste faktoren. Når det er sagt, så hjalp den massive støtten fra fagbevegelsen og andre i resten av landet – og fra verden – til å opprettholde søkelyset på Madison. Den 17. februar, mindre enn en uke etter at ting tok av, ble det holdt protestarrangementer i alle de femti statene til støtte for kampen i Wisconsin.

Slutten på det første stadiet

Den andre uka i mars kulminerte det første og mest intense stadiet i slaget om Wisconsin. Republikanerne hadde funnet ut at de kunne fjerne alle referanser til delstatens finansielle saker fra det fagforeningsfiendtlige forslaget. Dermed kunne det stemmes fram til å bli behandlet ved simpelt flertall. 9. og 10. mars gjennomførte Republikanerne behandlingen og avstemmingen – de brukte sytten sekunder på selve vedtaket – og den 11. kunne en fornøyd Walker undertegne det, og dermed var det en lov. Dagen etter returnerte Demokratene, som nå hadde fått navnet Wisconsin 14, og ble møtt av en demonstrasjon med 150 000 mennesker, den største hittil. Hvilken vei skulle kampen ta herfra? Bevegelsen stod nå foran tre mulige retninger:

  1. Opptrapping ved å erklære generalstreik. Det er en tanke som fryder enhver revolusjonærs hjerte (inkludert mitt), og de ivrigste advokatene for dette var anarkister og dogmatiske kommunister, hovedsaklig fra trotskistiske organisasjoner. Men idéen hadde også større appell. South Central Federation of Labor, «samorganisasjonen» for alle foreninger i Madison og omegn, gikk inn for å drøfte idéen om generalstreik med medlemmene. Det store problemet var at det ikke kom til å skje. Det koster ikke noe å være stor i kjeften. Det har bare blitt erklært generalstreik en håndfull ganger i USAs historie, hvorav få har lyktes i å blokkere det området hvor det skjedde, og enda færre lyktes i å få gjennomslag for de kravene som var grunnlaget for streiken. Den siste generalstreiken som faktisk førte til seier, var i Oakland, California i 1946. I Wisconsin er det ulovlig for offentlig ansatte å streike, og sympatistreiker av arbeidere som ikke er direkte involvert i en konflikt, er ulovlig i det føderale lovverket. Det var heller ingen som kunne by på en realistisk plan for mobilisering til en generalstreik, og hvordan den kunne vinnes.
  2. Fortsette protestene kombinert med juridiske framstøt i retten. Det skjedde faktisk. Juridiske utfordringer klarte å utsette at loven trådte i kraft til april. Demonstrasjonene fortsatte nesten ukentlig til og med juli, likedan en del heftigere protester som å forstyrre delstatsforsamlingens møter, men det nådde aldri nivået det hadde da kampen var på sitt hardeste. Loven var nå iverksatt, og det var klart at ingen demonstrasjoner eller noe annet kunne forandre det.
  3. Forandre fokus, og rette seg inn på den parlamentariske politikken. Dette minst attraktive valget, i alle fall for revolusjonære, ble det bevegelsen konsentrerte seg om. Tilfeldigvis er Wisconsin en av de nitten delstatene som har lover som åpner for å tilbakekalle valgte representanter gjennom avstemming. Derfor kunne dette arbeidet starte umiddelbart, og også gi et visst utløp for sinnet blant alle som hadde deltatt i fronten. I den første tilbakekallingsrunden ble det fremmet krav om tilbakekalling av seks Republikanske delstatssenatorer. Minimum tre Republikanere måtte erstattes for å bryte flertallet deres i Senatet og blokkere eventuelle nye lover. I august tapte to av dem for motkandidater fra Demokratene. Det var viktig nok, men ingen seier. Hvis laget ditt trenger å vinne tre kamper for å komme til sluttspillet, kjemper hardt og vinner to av dem, så sier du ikke at de har vunnet. Walker og delstatsparlamentet fortsatte å vedta reaksjonære lover ut året, som de brutale budsjettkuttene og en lov innrettet på å fjerne studenters og fattigfolks stemmerett. Det skulle liksom hindre «valgfusk».

Men dette var ikke slutten på den parlamentariske kampen. Guvernør Walker ble selv krevd tilbakekalt etter sitt første år i guvernørstolen, og den 17. januar i år ble det levert en liste til delstatsadministrasjonen undertegnet av mer enn en million stemmeberettigede. Samtidig ble det krevd tilbakekalling av viseguvernøren og fire nye Republikanske senatorer.

I mellomtiden trakk en av Republikanerne seg, en av de som hadde fått krav om tilbakekalling. Dermed ble det stemmelikhet i delstatssenatet, noe som gjorde slutt på Walker og kompanis mulighet til å få vedtatt hva de ville. Etter november 2011 gjorde Walker fint lite med affærene til staten Wisconsin, og reiste i stedet landet rundt og sanket store summer fra de rike, over 30 millioner dollar, for å kjempe for jobben sin.

Valgfasen av Kampen om Wisconsin fikk sin konklusjon 5. juni. Det endte med tap. Walker vant over en svak kandidat fra Demokratene med stor margin i et valg med uvanlig stor deltakelse til å være et lokalvalg. Det var en trøstegevinst – en av de Republikanske delstatssenatorene som også stod på tilbakekallingsvalg, gikk på et knepent nederlag. Dermed hadde Demokratene så vidt flertall i Senatet, nok til å blokkere nye framstøt fra Walker og hans mannskap.

Det må gjøres en rekke oppsummeringer i løpet av de kommende månedene. Var de store utgiftene og all energien og ressursene som ble brukt på tilbakekallingskampanjen, en feil? Var Walker i praksis uslåelig med sitt økonomiske forsprang tilsvarende ti mot én og et omfattende kjøp av mediareklame? Ikke minst trenger vi en dypere forståelse av de kreftene som stemte for Walker, og hvordan de kunne mobiliseres til å bli en forsvarsstyrke for de store konsernene, mot sine egne interesser.

I mellomtiden kan kampen om Wisconsin komme til å gå i større eller mindre bølger. Lekkasjer fra rettsapparatet kan tyde på at korrupsjonsetterforskning kan føre til at det blir fremmet siktelser mot Walker selv og noen av hans nærmeste, både fra myndigheter i Wisconsin og FBI i løpet av de kommende månedene.

Hva vi allerede har vunnet

Det er viktig å ikke glemme at Wisconsinopprøret allerede har vunnet sine største seire. Til det har venner fra Wisconsin sagt: «Det er lett for deg å si.» Sant nok, enorme pengesummer og tid – flere hundre tusen, kanskje over en million timer med innsats har gått med i forsøket på å fjerne Walker. Men det er nettopp slaget i ansiktet som valgtapet representerer, som fører til at mange tar inn over seg en mistrøstig og enkel oppsummering. Tvert i mot er det avgjørende at vi husker i hvilken sammenheng denne delen av slaget ble utkjempet, og omfanget av alt som er oppnådd siden starten i februar i fjor.

1. Kriseforståelse og Tea Party

Wisconsin har langt på vei tatt tilbake kriseforståelsen fra Tea Party, som i praksis bare forsvarer legitimiteten til det amerikanske kapitalistiske systemet. Vi lever i et land hvor folk flest kjenner seg maktesløse over sine liv, og frykter for framtida med en regjering som ikke representerer dem. Dette forholdet burde være det terrenget progressive tar organisasjonsmessig tak i. Det er den virkeligheten kritikken mot kapitalismen er basert på.

I stedet kapret Tea Party-bevegelsen grunnen – en delvis kjøpt og betalt kunstig grasrotbevegelse (kunstgress, sier vi) blåst opp av media, og delvis et uttrykk for nasjonal oppblåsthet, usikkerhet og såret narsissisme hos den eldre, hvite delen av middelklassen. Tea Party-bevegelsen kom som svar på sammenbruddet i amerikansk økonomi som startet med Bush-administrasjonen, og at en svart mann ble president.

Tea Party-bevegelsen hadde mer eller mindre blitt formet til å bli et uregjerlig og innflytelsesrikt underbruk av Det Republikanske Partiet innen valgene i 2010, som sendte Walker til guvernørstolen (og en del Republikanere til den nasjonale Kongressen.) Men de ble fortsatt framstilt i media som en sint stemme fra folkedypet. Wisconsin-opprøret gjorde slutt på det. Enkelte lokale Tea Party-folk støttet faktisk protestene. Flesteparten fikk litt for seint beskjed om å organisere motstand mot det, men holdt seg allikevel hjemme. Forsøkene deres på organisering var patetiske. Motdemonstrasjonene deres samlet noen hundre, et par ganger var de kanskje oppe på et firesifret tall – og det til tross for at de satte opp gratis busser fra andre stater.

Opp mot utbruddet av virkelige protester kunne ikke myten om Tea Party som opprørere mot et gjennom korrupt og egenrådig politisk og økonomisk system, opprettholdes. Bevegelsens forskjellige organisatoriske skikkelser smuldret opp enda raskere, og aktivistenes fokus på å få valgt Republikanere, jo galere jo bedre, ble enda mer intenst.

2. Forståelsen for storkapitalens rolle

Wisconsin bidro vesentlig til at folk fikk en dypere og breiere forståelse av rollen til storkapitalen i det amerikanske valgsystemet. Dette har vært et åpent sår i systemet, særlig etter at Høyesterett i USA avsa en dom i Citizens United saken i 2010, som sa at konserner kunne betraktes som «legale personer ». Dermed kunne de uhindret bruke ubegrensede beløp, i hovedsak i hemmelighet, for å påvirke utfallet av valgene i USA. Først kom avsløringen av brødrene Koch som de viktigste bidragsyterne bak Walker som kandidat, og deretter Walker som guvernør. Det gyldne øyeblikket kom da en blogger lurte Walker trill rundt med en telefonsamtale hvor han utga seg for å være en av Koch-brødrene. Samtalen ble tatt opp og lagt ut på internett, seinere også spredd i de store mediene. Innsynet i brødrene Kochs virksomhet betydde at lyset ble satt på noen av deres favorittprosjekter, særlig ALEC, American Legislative Exchange Council. Denne tenketanken på høyresiden spesialiserer seg på å utvikle lover, lover rettet mot miljøkampen, mot regulering, mot kvinner og mot fagbevegelsen som kan fremmes både på delstats- og nasjonalt nivå av tilknyttede politikere, for det meste Republikanere men ikke utelukkende. Organisasjonen var arkitekten bak angrepet på fagbevegelsen i offentlig sektor som Walker og hans kumpaner fremmet i Wisconsins lovgivende forsamling.

Avsløringen av ALEC la grunnlaget for kraftige mottiltak denne våren, da lovforslag forfattet av ALEC rettet mot kvinners svangerskapsrettigheter dukket opp i Arizona, Kansas og andre stater. Dette ble etterfulgt av mordet på den svarte tenåringen Trayvon Martin i Florida. Drapsmannen, en borgerverntype, erklærte sin uskyld med henvisning til en lov utformet av ALEC kalt «Stand Your Ground». Det førte til utbrudd av sinte protester. En hel rekke lovmakere har trukket seg fra gruppen, og mer enn et dusin selskaper, inkludert Coca Cola, Proctor & Gamble og Walmart har avsluttet både medlemskapet og de betydelige økonomiske bidragene til ALEC.

3. Fagbevegelsen styrket

Wisconsin stålsatte fagbevegelsen i USA som har vært i klar tilbakegang. I 2010 var snaue 7 % av arbeiderne i privat sektor organisert – det laveste siden 1932! Offentlig ansatte, som nå utgjør hovedstyrken blant de organiserte, har blitt målet til den herskende klassen. De er utsatt for arbeidsledighet i stor skala, etter hvert som regjeringen på statlig og lokalt plan innskrenker og privatiserer tjenestene.

Fagbevegelsen hadde satset alt på å få valgt Obama i 2008, men fikk lite igjen for innsatsen. Han unngikk den viktigste saken, Card Check, som ville gjort organisering av uorganiserte enklere. (Card Check – at hver enkelt på en arbeidsplass kan levere et undertegnet kort som gir forhandlingsrett til en fagforening. Hvis over 50 % leverer kort, skal bedriften tillate fagorganisering. Oversetters merknad.) Mens det ble sprøytet milliarder inn i bankene, var Obamas program for bruk av føderale midler til å stimulere økonomien i beste fall halvhjertet, med altfor få arbeidsplasser.

Fjorårets Wisconsin-utbrudd var det største og mest gjennomslagskraftige forsvaret for fagbevegelse, arbeidsplasser og offentlige tjenester på flere ti-år. Det stålsatte tillitsvalgte og medlemmer landet rundt. Liknende lover var blitt vedtatt av Republikanerne i Ohio. Fagbevegelsen mobiliserte tungt bak et initiativ for å reversere loven og gjenopprette den kollektive forhandlingsretten. Avstemmingen ga seier med 61 mot 39 stemmer. Andre undret seg over at de våget å utløse et slikt opprør, siden valgte representanter i andre stater, uansett hvor reaksjonære de var, nå plutselig virket særdeles engstelige for å foreta uoverveide angrep på offentlig ansatte, og dermed sette seg i klemma fra motstand av Wisconsin-typen.

4. Forberedte Occupy!

Wisconsin-opprøret la på mange tydelige måter grunnlaget for Occupy!-bevegelsen som feide over USA sist høst. Det inkluderer taktikken som ble et slags varemerke – okkupasjon (teknisk sett lovlig) av offentlig grunn over en periode. Det viktigste er allikevel, slik jeg ser det, hvordan det skapte betingelser for at fagbevegelsen og arbeidsfolk generelt kunne se seg selv som del av – eller i alle fall alliert med Occupy! på et tidlig stadium. Dette var en nøkkelfaktor i etableringen av Occupy! som ble en ny type styrke i politisk kamp, i bevisstgjøringen av folk og i hverdagen i dette landet. En sak er at det viste muligheten til å kunne danne en brei enhetlig front på tvers av klasser til forsvar for offentlige tjenester og levestandarden til arbeidsfolk. En annen sak er at det tydelig viste at fagbevegelsen har andre alternativer enn de tradisjonelle, og ikke særlig vellykkede måtene å jobbe på, som å opprettholde kraftløse allianser med NGOer, konstant lobbyvirksomhet i de politiske korridorene i Kongressen og på delstatsnivå og de pliktskyldige bevilgningene og bidraget med aktivister til Det Demokratiske Partiet i valgår.

Uten inspirasjonen fra den gjennomgripende erfaringen fra Wisconsin-opprøret er det tvilsomt om fagbevegelsen ville ha grepet og tatt tak i det OWS hadde å by på. Ikke minst betydde det en levende ny måte til å få fram krav og fremme saker, ved å identifisere seg som de 99 % mot den ene prosenten, framfor å stå som forsvar av «middelklassen» mot ondskapsfulle angrep fra konserner eller politikere fra ytre høyre. Enda viktigere er det at det ikke er nødvendig å vente på Wisconsin-typen angrep fra høyre for å få folk til å handle. Vi kan være på offensiven og tydelig utfordre Wall Street og dets eierskap av det politiske systemet.

At arbeidsfolk, menn og kvinner og fagbevegelsen omfavnet, om enn på forsiktig vis, Occupy Wall Street!, sikret i sin tur at scenen er klar for en helt ny type bevegelse og strategi i dette landet. Den har allerede rystet den ene prosenten grundig.

(Oversatt av Birger Thurn-Paulsen.)