Om Mao Zedongs rolle (nettbonus)
Av William Hinton
I 1995 intervjuet en utenlandsk reporter meg om Mao. Hun oppsøkte meg i egenskap av en som hadde møtt mannen i levende live og åpenlyst hadde beundret ham gjennom mange år. Hun spurte: "Hva med alle de menneskene han drepte? Hva med alle som døde i hungersnød? Og hva med alle lidelsene og alle menneskene som ble ødelagt i kulturrevolusjonen?" Med disse spørsmålene stilte hun seg på linje med det rådende mediasynet på Mao, det gjengse synet, som er å beskrive ham som et monster – Monsteret Mao. Det vanligvis mer opplyste BBC nådde et nytt lavmål samme uke med sitt hundreårsjubileumsprogram. Det gjorde ham til ikke bare et monster, men også en uhyrlig blodsuger som hadde sunket dypt ned i orgier med tenåringsjenter. For et simpelt angrepsnivå! Det gjorde BBC billig, og burde ha slått tilbake på dem, men man vet aldri i disse tider.
William Hinton er en amerikansk marxist som har skrevet flere bøker om Kina.
Artikkelen er oversatt av Morten Falck
Se også William Hintons artikkel "Gjensyn med Maos landbrukspolitikk" i Røde Fane nr 2, 1994
Tesen om monsteret Mao hviler på to hovedanklager. Den første gjør ham ansvarlig for all euforien og overdrivelsene under Det store spranget framover og organiseringa av folkekommunene, som, ifølge anklagene, førte til sammenbrudd i produksjonen og til slutt til hungersnød i Kina. (Men er det ikke virkelig merkelig at denne hungersnøden ikke ble oppdaget den gang, men bare ekstrapolert baklengs ut fra folketellinger tatt opp 20 år seinere, for så å tøye tallene til det ekstreme i den hensikt å gjøre den verste tolkning av svært tvilsomme resultater?) Jeg mener ikke å si at det ikke ble gjort feil i politikken, at det ikke var noen avlingssvikt, og overhodet ingen sult, men prøvelsene i de årene blir framstilt som den største hungersnød i menneskenes historie, og det er en konklusjon jeg ikke godtar. Den andre anklagen gir Mao skylda for de verste utslagene av vold og alle de personlige tragediene som forekom under Kulturrevolusjonen. Må Mao bære skylda for alle disse fenomenene? Jeg mener det er galt å gi Mao all skyld på denne måten. De lidelsene som forekom under begge disse periodene oppsto som resultat av en langvarig politisk krigføring. Denne politiske krigføringa vokste i sin tur ut av sammenstøtet mellom to nylig oppståtte klasser – arbeiderne og borgerskapet – sammenstøt over Kinas framtidige retning etter seieren i 1949. Kampen mellom dem var uunngåelig og gjenspeilet den politiske og sosiale hovedmotsigelsen som oppsto i Kina etter frigjøringa. Inntil 1949 hadde hovedmotsigelsen gått mellom det kinesiske folket på den ene sida og på den andre sida de føydale godseierne, deres yngel byråkratkapitalistene, og de utenlandske imperialistene som støttet dem alle, spesielt (fra 1930-tallet av) de japanske, som forsøkte å erobre Kina med væpnet makt. Karakteren av den revolusjonen som denne motsigelsen førte til, var demokratisk, eller som Mao kalte den, nydemokratisk. Hva er så den nydemokratiske revolusjonen? Jeg har forklart dette spørsmålet i min bok The Great Reversal: The Privatization of China 1978-1989 (Monthly Review Press 1990.) Det kan oppsummeres som følger: På 1930-tallet erklærte formann Mao at den kapitalistiske veien ikke sto åpen for Kina i det 20. århundret. Han sa at den kinesiske revolusjonen mot indre føydalisme og ytre imperialisme ikke kunne være en demokratisk revolusjon av den gamle typen som den britiske eller den franske – en revolusjon som åpnet veien til kapitalismen. Den måtte være en demokratisk revolusjon av en ny type, en som ville åpne veien til sosialismen. Hvorfor? Først og fremst fordi imperialistmaktene ikke ville tillate Kina å gjennomføre en omdanning som tok sikte på selvstendig kapitalistisk utvikling. Hver gang ett eller annet skikt av det kinesiske folket reiste seg for å utfordre det tradisjonelle styresettet grep imperialistmaktene inn, enkeltvis eller i samlet flokk, for å slå ned forsøket med våpenmakt. Denne forutsigelige responsen fikk Sun Yat-sen til å spørre: "Hvorfor vil lærerne aldri tillate elevene å lære?" Han stilte dette spørsmålet fordi amerikanerne prekte for dem om kapitalismens vidundere og sa til dem: "Dere kinesere bør utvikle kapitalisme," men hver gang de prøvde å utvikle den, grep amerikanerne inn for å knuse den! Svaret var selvfølgelig at godseierklassen som helhet og kompradorene i forretningslivet og regjeringa tjente som hovedstøttespillere for imperialistmakta i Kina. Derfor brukte amerikanerne all sin finansielle og militære makt for å støtte, inspirere, fostre og bevare disse føydale overlevningene og deres kompradoryngel. For det annet, sa Mao, var kapitalismen ingen mulighet fordi "sosialismen ikke ville tillate det". Med det mente han at uten å alliere seg med og vinne støtte fra alle sosialistiske krefter i verden – først og fremst Sovjetunionen og dernest arbeiderklassene og arbeiderbevegelsene i Japan, Storbritannia, De forente stater, Frankrike, Tyskland, Italia og andre land, og den støtten disse ga gjennom sine egne kamper mot kapitalismen og imperialismen – kunne den kinesiske revolusjonen umulig lykkes. I den moderne tidsalder, som Mao definerte som en æra av kriger og revolusjoner, der kapitalismen utvilsomt var døende og sosialismen utvilsomt i framgang – ville en slik allianse og slik støtte bare komme som svar på en kinesisk revolusjon av en ny type – en kinesisk revolusjon som åpnet for arbeiderklasseherredømme og sosialisme – og ikke en kinesisk revolusjon som åpnet for borgerlig klasseherredømme og kapitalisme. Og til sist: Kinas uavhengige nasjonale borgerskap, den revolusjonære delen av borgerklassen, var svak og vaklende. Den kunne ikke på noen måte hamle opp med både de kinesiske godseierne og imperialistene pluss deres kinesiske kompradorpartnere uten å mobilisere både arbeiderklassen og bøndene fullt ut. Men å mobilisere arbeiderklassen betydde å legge visse begrensninger på styringsretten og imøtekomme visse arbeiderklassekrav – jobbsikkerhet, pensjoner, helsevesen – mens å mobilisere bøndene betydde å gjennomføre en jordreform. Dette kunne ikke gjøres uten å konfiskere rikdommen til godseierklassen, som borgerskapet i all hovedsak hadde vokst fram av og fremdeles opprettholdt myriader av bånd til. Hva mer er, det å konfiskere eiendom og jord truet grunnlaget for all privateiendom og fikk kapitalister til å vakle – hvor mye de enn ønsket frigjøring fra føydalisme og imperialisme. Igjen og igjen viste det nasjonale borgerskapet seg ute av stand til å yte en fast ledelse mot folkets fiender, utenlandske som hjemlige. Ledelsen i den demokratiske revolusjonen i Kina falt dermed automatisk på arbeiderklassen, som var langt mer tallrik og eldre og mer erfaren enn borgerskapet, og på kommunistpartiet, som hadde etablert seg som talsmann for alle undertrykte. Når kommunistpartiet tok ledelsen i revolusjonen og mobiliserte både arbeidere og bønder i millioner, og truet med å konfiskere ikke bare all jorda til godseierne men også all eiendommen til imperialistene og deres allierte kompradorer og byråkrater, kunne revolusjonens første mål vanskelig være kapitalisme. Mao forespeilet en ny nasjonal form, en blandingsøkonomi med hovedvekta på offentlig og kollektiv eiendom der felles statlige-private og de nasjonale kapitalistenes fullstendig private firmaer spilte en mindre, støttende rolle. Dermed førte dette til begrepet om en nydemokratisk revolusjon og en nydemokratisk overgangsperiode og den endelige etableringa av en nydemokratisk stat. Denne statens mandat ville være å fullføre jordreformen og nasjonalisere de rikdommene (industrielle, kommersielle og finansielle) som de fire store byråkratiske familiene i Kina hadde monopolisert, og, innen visse grenser, å hjelpe de nasjonale kapitalistene med å komme på fote. Den store seieren i 1949 førte til alt dette, som planlagt. På fastlandet løste den den gamle motsigelsen med føydalismen og byråkratkapitalismen støttet av imperialismen, og brakte en ny motsigelse i forgrunnen – det kinesiske folket mot borgerskapet. Fra det punktet av var revolusjonens karakter sosialistisk, selv om mange nydemokratiske oppgaver gjensto å løse – så som jordreform i de nylig frigjorte områdene. Så den politiske kampen hadde skiftet karakter. Nå var ikke Mao ansvarlig for dette. Det var innebygd i det kinesiske livets struktur og i strukturen til det kinesiske kommunistpartiet og i all kinesisk politikk ved eksistensen av klasser – særlig de framvoksende nye klassene, arbeidere og kapitalister – og av den eksisterende økonomien på dens utviklingstrinn. Stilt overfor disse motsigelsene hadde kommunistpartiet utviklet seg til to hovedstrømninger: Den ene var et åpent parti som styrte de frigjorte områdene, med Mao Zedong som øverste leder, og den andre var et undergrunnsparti som hovedsakelig vokste fram i de Guomindang-dominerte byene, der Liu Shaoqi var ansvarlig under Maos øverste ledelse. Partistrømningen under Mao utviklet seg til et proletarisk hovedkvarter og den strømningen som Liu ledet ble kjernen i et borgerlig hovedkvarter, alt innenfor selve partiets overordnede paraply. Det betyr ikke at alle på hver side var enten proletariske eller borgerlige. Det var mange grader av blanding og tilsetning. Men de to hovedkvarterene, med sine kontrasterende klassekarakterer, vokste fram av denne historien og disse omstendighetene, og fram av at de to strømningene var isolert fra hverandre. Shanghai-borgerskapet bidro tungt til Lius styrker gjennom studentbevegelsene i 1930-åra og 1940-åra. Etter at Dengs reformer begynte, spurte folk alltid når noen nådde en høy stilling: Hvilken grein av Ungdomsforbundet i Shanghai hørte han eller hun til? De store reformlederne som Deng Xiaoping brakte fram, først Hu Yaobang og så Zhao Ziyang, var begge produkter av ungdomsforbundet i Shanghai. Selvfølgelig var det mange maoister blant forbundets medlemmer og det var arbeidere og venstre-intellektuelle som identifiserte seg med arbeiderklassen i partiets underjordiske greiner. Men under Lius ledelse oppsto ikke desto mindre et borgerlig hovedkvarter. Etter seieren, etter frigjøringa av Kina i 1949, smeltet de to strømningene i partiet sammen til ett organisatorisk, men de smeltet aldri sammen ideologisk. Imens mottok den borgerlige strømninga hele tida forsterkninger av kadre som en gang hadde vært hengivne, men degenererte under det bombardementet av sølvkuler som hilste dem når de mottok et embete på ethvert nivå, der sølvkulene var de frynsegodene og privilegiene som samfunnet eller individuelle kapitalister kunne tilby en mann eller kvinne med makt. En rekke av korrigeringsbevegelser stanset denne lekkasjen, men kunne ikke stenge den helt. Det var heller ikke lett å skjelne de skjulte opportunistene blant de nye rekruttene til et parti som plutselig var ved makta og i posisjon til å fordele rikdommen til langt den største massen av arbeidende mennesker verden noen gang har sett. For å tjene arbeidernes og bøndenes langsiktige interesser, måtte Maos proletariske strømning kjempe for en sosialistisk framtid og den endelige avskaffelsen av klasseutbytting. At Mao virkelig hadde vanlige folks framtidige interesser i tankene når han kjempet for dette målet, demonstreres av den krisa og stagnasjonen som nå gjennomsyrer store deler av den kinesiske landsbygda. Dette fører til proletarisering av snesevis av millioner bønder som er kronisk undersysselsatt på de små nuddelstripene med jord som fins overalt og som familieansvarssystemet tildeler dem. For å bevare en framtidig rolle for seg sjøl og redde Kina som handlingssfære for borgerskapet som klasse, måtte borgerskapets representanter innen partiet i skarp kontrast til dette i det minste kjempe for en forlenget periode med blandingsøkonomi, der en stadig videre rolle for private entreprenører ledet til en kapitalistisk framtid. For å få vektskåla til å tippe i denne retninga innløste Dengs regjering obligasjoner for snesevis av millioner dollar. Obligasjonene ble en gang utstedt til Kinas uavhengige entreprenører for å kompensere for regjeringens ekspropriasjoner, og det var betalt rente på dem i ti år fram til de var blitt annullert i 1966. Innløsingen av obligasjoner begynte omkring 1980. Kan Mao klandres for kampen, for splittelsen over politikken? Nei. Denne splittelsen var innebygd og uunngåelig. Initiativer som oppsto på den ene av sidene måtte utfordres og nedkjempes eller i det minste nøytraliseres av den andre sida. Striden var bitter, langvarig, og hard. Tragediene og ofrene var mange på begge sider. Ekstreme gnisninger mellom de to klassefraksjonene bidro i høy grad til at politikken slo feil. Ingen politisk linje, fra noen av sidene, kunne settes ut i livet uten strid. Fra den borgerlige sida hadde bitterheten sin rot i en ubønnhørlig sannhet: Akkurat som bøndene i det gamle Kina kunne klare seg uten godseierne, men godseierne ikke kunne klare seg uten bøndene som arbeidet, kunne arbeiderne og bøndene i det revolusjonære Kina klare seg uten borgerskapet, men borgerskapet kunne i det lange løp ikke klare seg uten arbeiderne og bøndenes arbeid og den merverdien de skapte. Jeg snakker ikke nå om intellektuelle. Arbeiderklassen kan vinne støtte fra og trene opp intellektuelle som er lojale overfor sosialismen, akkurat som borgerskapet kan vinne støtte fra og trene opp intellektuelle som er lojale overfor kapitalismen. Å gi Mao skylda for den kampen som fulgte og for utfallet av den, er derfor uberettiget, urealistisk og uhistorisk. Mao gjorde det som måtte gjøres, gitt hans sosiale basis, mens Liu gjorde det som han måtte gjøre gitt hans sosiale basis. Etter et tiår med konflikt kom det til et oppgjør i Kulturrevolusjonen. Mao vant noen seire i begynnelsen, men uheldigvis kunne han ikke konsolidere dem under hammerslagene fra Liu-Deng-motoffensiven, som ble forsterket av dødvekta, tregheten, seiglivetheten i alle de gamle skikkene, gamle vanene, gamle forestillinger og all gammel overtro som gjorde enhver forandring vanskelig, for ikke å snakke om så radikale forandringer som sosialistiske produksjonsforhold og den tilsvarende sosialistiske overbygningen det krevde. Mao hadde overtaket politisk. Han kunne snakke direkte til og mobilisere hundrevis av millioner arbeidere og bønder. Men Liu hadde overtaket organisatorisk fordi hans gruppe kom fra undergrunnsapparatet, i kraft av sitt eksisterende nettverk i 1949 kontrollerte partiorganisasjonen på landsbasis og hadde makta til å utnevne, avsette, forfremme og utdanne mellomsjiktet av kadre landet over. Kjernen i Lius utdanningsprogram var hans brosjyre How to Be a Good Communist. Denne gikk inn for en selvutvikling som, hvis den ble utført etter hans direktiver, ikke ville sette en i stand til å tjene folket bedre, men til å bli et lydig redskap, og slik gjøre seg fortjent til å bli forfremmet til stadig høyere poster i partiet. Disse besteborgerlige lakeiene, med karrièrer som var avhengige av Liu, var borgerskapets stormtropper i partiet, og det var et konsistent mønster i måten de opptrådte på. I enhver ny situasjon, når Mao foreslo en sosialistisk løsning, ville de først forhale og forsøke å bremse forandringen eller forhindre den. En gang oppløste de for eksempel 30.000 landsby-jordbrukskooperativer med ett slag. Men når enhver bevegelse nådde høydepunktet og ikke kunne stoppes med uthaling, da slengte de seg på, så aktive som noen, og dreiv ting til det ytterste, noe som var like ødeleggende, om ikke mer. Fra Lius hovedkvarter kom det alltid, helt konsistent, i stadium etter stadium av revolusjonen, en bevegelse, et skifte fra høyre-obstruksjon til venstre-ødeleggelse. Enten det var bevisst eller ikke, så var dette mønsteret. Det kom til syne under jordreformen, slik det blir vist i min bok Fanshen (University of California Press, 1997). Det kom til syne så det forslo under anti-høyre-bevegelsen i 1958. Etter de sjokkerende hendelsene i Ungarn på slutten av 1950-tallet, foreslo Mao at det kunne være så mange som 4.000 høyreorienterte reaksjonære blant Kinas intellektuelle og akademikere. Deng Xiaoping, seinere Kinas ledende mann, påtok seg ansvaret for å håndtere høyreavvikerproblemet den gang, og gjorde enorm skade ved å angripe 500.000! Den samme høyre-til-venstre-svingen martret Den sosialistiske opplæringsbevegelsen i 1964. Kadre på bunnplanet befant seg plutselig under totalt angrep fra Lius hovedkvarter. Bare i ett eneste fylke, Xiyang i det sentrale Shanxi, begikk 40 ledere på landsbynivå selvmord. Før det viste en tilsvarende svingning seg under Det store spranget etter at de borgerlige kreftene mislyktes i å avverge det. Måten de svarte på besto i å drive ting til ytterpunktene, sånn som å blåse til "Den kommunistiske vinden", en vind av politiske overdrivelser som inneholdt en storm av gigantomani. Hvis et bydistrikt hadde vist seg egnet som en eneste produksjonsenhet, så var et helt fylke enda bedre. Den inneholdt en orkan av blinde direktiver – hvis det å grave en fot djupt er bra for jordsmonnet, er det bedre å grave tre fot djupt. Den omfattet en overdrivelsesvind – hvis du høstet 100 skjepper per acre (en acre = 4047 kvm, dvs. litt over fire mål. Overs. anm.), så høstet jeg 200 skjepper per acre. Og en utjevnings- og overføringsvind – hvis du har en traktor som kommunen trenger, så send den over, det er til det felles beste. På høyden av den euforien som den store avlingen i 1958 førte med seg allerede før den var høstet, blåste alle disse vindene, og pustet opp alvorlige ødeleggelser, som sammen med det svært dårlige været i 1959, -60 og -61 førte til avlingssvikt, sult, og til og med hungersnød. Maos initiativer led midlertidig nederlag, men de var vel gjennomtenkt. Inspirasjonen til Det store spranget, kommuneformen for kooperativ sammenslutning og industriprosjekter som bakgårdssmelting av jern kom fra den svært vellykte kooperative industribevegelsen Indusco under krigen. Etter passende nedskjæringer og reorganisering lyktes Kina i å gjenopplive mye av den opprinnelige visjonen. Det er en god beskrivelse av denne bakgrunnen for kooperativene og kommunebevegelsen i Jack Grays bok Rebellions and Revolutions: China from the 1800s to the 1980s (Oxford University Press, 1990). Under Kulturrevolusjonen oppsto det liknende ytterligheter. Etter at Mao oppfordret til makterobring nedenfra, dannet alle, og særlig kapitalistvandrerne, fraksjonistiske støttegrupper for å gripe makta. Det førte til prinsippløse og ofte voldelige "fritt-fram-tilstander" som ingen, verken Mao eller Liu, kunne kontrollere. Og slik gikk Kulturrevolusjonen, etter først å ha skapt en kjempemessig storm, i stå uten å konsolidere sine mål. Men bevegelsen som helhet var et stort, kreativt brudd i historien. Det var ikke noen sammensvergelse, ikke noen utrenskning, men en massemobilisering som inspirerte folk til å gripe inn, til å se over og holde oppsikt med kadrene sine og danne nye revolusjonære komiteer for å utøve kontroll på grasrotnivå og oppover. Hele tanken om at tidas hovedmotsigelse var klassekampen mellom arbeiderklassen og kapitalistklassen, ga seg uttrykk i partiets ledelse, og med mindre den ble løst i arbeiderklassens interesse, ville den sosialistiske revolusjonen grunnstøte. Og hele ideen om at metoden måtte være å mobilisere vanlige folk til å gripe makta nedenfra for å opprette nye representative ledende organer, demokratisk valgte maktorganer, var et gjennombrudd i historien som er oppsummert i uttrykket "bombarder hovedkvarteret". Etter min mening utgjør dette Maos største bidrag til revolusjonær teori og praksis, og kaster lys over veien til framskritt i vår tid. Hadde Mao lyktes, tror jeg ikke det er noen tvil om at vi i dag ville hatt en blomstrende sosialistisk økonomi og kultur i Kina, med enorm prestisje i folket. Den økonomiske framgangen hadde kanskje vært langsommere enn den nåværende, men den ville vært mye mer solid og mye mer nyttig som utviklingsmodell for alle tredje verden-land som nå lever i avgrunnsdyp fattigdom og utbytting. Hvor Mao var spesielt forutseende var i sin avsløring av tendensen til å ta kapitalismens vei og at han gjorde "partifolk ved makta som vandrer kapitalismens vei" til Kulturrevolusjonens skyteskive. I dag, etter tjue år med Dengs "reformer", kan vi tydelig se hvilken vei Kina går og hva resultatet vil bli. Det er sikkert at Maos diagnose står seg. Maos diagnose for hele Kinas revolusjon var at den kapitalistiske veien ikke var åpen for Kinas folk. I en verden som er dominert av mektige imperialister og multinasjonale sammenslutninger med enorm styrke og verdensomfattende rekkevidde, vil ethvert tredje verden-land som tar kapitalismens vei ta en vei som fører til nykolonisering. Med kapitalistiske metoder kan man i dag ikke bygge en økonomi og et land som er uavhengig og selvberget, men bare en avhengig økonomi og et land som lever på nåde fra disse enorme multinasjonale selskapene på toppen av haugen, som bestemmer reglene og dominerer spillet. Deng-regimet (nå Zhang-regimet) er i sitt vesen allerede et kompradorregime, klar til å selge ut til høystbydende Kinas mest dyrebare jord-, materielle og menneskelige ressurser. For umiddelbar fortjeneste vil de nåværende makthaverne gjøre hva som helst, ofre ethvert prinsipp, invitere enhver investor, gi bort store biter av hjemmemarkedet, selge alle og enhver ressurs inkludert langsiktige bruksrettigheter til den mest verdifulle urbane grunn, for ikke å snakke om reklameplass på veggene av Yangtze-kløftene, som kan stå som symbol for hele paradigmet. Nylig oppsto det en stor spekulativ boom i boligmarkedet omkring Beijing, og noe av den beste dyrkingsjorda i Nord-Kina ble lagt ut for å bygge eiendommer for rikfolk. Prisene for disse uferdige husene – de blir faktisk ikke kalt hus, de blir kalt villaer – gikk fra 450.000 til 1.500.000 amerikanske dollar. Så vidt jeg vet ble få om noen av dem solgt til noen som ville bo i dem. Spekulanter fra Hong Kong og andre deler av den kinesiske diasporaen i Sørøst-Asia kjøpte imidlertid noen av dem, i håp om å håve inn gevinst ved å selge dem igjen før hele bløffen brøt sammen. Vil Kinas økonomi komme ut av denne overgangsperioden som uavhengig, selvregulerende og ansvarlig overfor det kinesiske folket, eller vil den bukke under for internasjonalt markedspress, gi opp det ene initiativet etter det andre og ende i en passiv, nykolonial stilling, rystet av store finansielle stormer som Kina ikke har noen kontroll over? Jeg tror det siste alternativet er en alvorlig fare og bør konfronteres nå av dem som er ansvarlige for Kinas framtid. Dessverre ser jeg ingen tegn til at noen som er i posisjon til å gjøre noe med det tar problemet alvorlig. Korrupsjonen når helt til topps i regjeringen og alle har det for travelt med å bli rike fort til at de bryr seg om de langsiktige resultatene. Så jeg tror at Maos opprinnelige spådom, at i en verden dominert av mektige imperialistiske stater er ingen kapitalistisk vei åpen for Kina, vil vise seg å være like sann i dag som da han formulerte den i 1920-åra. Flere og flere fra alle livets områder vil komme til å verdsette og hedre Maos livsverk, hans kamp for nasjonal frigjøring og hans kamp for sosialisme. Hovedpoenget mitt, at alvorlig klassekamp var innebygd i Kinas moderne historie etter frigjøringa, så ingen person, ingen gruppe, ikke noe parti eller noen fraksjon hadde frie hender til å tillempe en sosialistisk politikk, og at tragediene og ulykkene på alle sider var et resultat av gnisningene i skjæringspunktet mellom de nye innenlandske klassene der de kjempet for herredømmet over samfunnet, først og fremst innafor kommunistpartiet, tror jeg også vil stå seg i det lange løp.