Ukategorisert
Bokomtale
av Mathias Bismo
Sheldon Rampton og John Stauber har skrevet en interessant bok om slaget om Irak.
De har bakgrunn fra PR Watch, og de har i den forbindelse tidligere skrevet bøker om løgnene og propagandaen som omgir forståelsen av forurensningssituasjonen og matvaresikkerheten i USA. På samme måte som de i disse bøkene viste hva som lå bak og hvordan propagandaen slår gjennom på disse feltene, viser de her hvordan den nye amerikanske kolonialismen har fått full aksept hos flertallet i den amerikanske befolkningen.
Boka gir et godt innblikk i amerikansk massemedia, myndigheter, pressgrupper og pr-industri, samt sammenhengen mellom disse ulike. Et godt eksempel er Iraqi National Congress (INC), som i dag er den fremste partneren i den irakiske quisling-regjeringen. Dette var en gruppe som ble opprettet som en pressgruppe overfor amerikanske myndigheter i 1992 av John W. Rendon, en pr-ekspert som tidligere hadde jobbet for president Jimmy Carter og presidentkandidat Michael Dukakis. Ved hjelp av Rendon og Committee for the Liberation of Iraq, nok en pressgruppe bestående av både demokrater og republikanere, har imidlertid INC fått et ry som en mikstur av et irakisk ANC (derav navnet) og en eksilregjering av den typen som residerte i USA under andre verdenskrig.
Et annet sentralt moment er betydningen av ulike private og halvoffentlige press- og «forsknings»-institusjoner. Project for a New American Century var kanskje den mest kjente pressgruppen for angrepet på Irak. De var og er imidlertid ikke alene. Av andre grupper kan nevnes Committee for the Liberation of Iraq, Center for Strategic and International Studies og The Hudson Institute. Det som kjennetegner disse, er både deres nærhet til den politiske makta med flere senatorer og folk tilknyttet regjeringen blant de sentrale ideologene og til amerikansk corporate media.
Corporate media, på sin side, har sine egne mekanismer for å bringe opposisjonen til taushet. Ett eksempel er flere tv-kanalers konsekvente bruk av «The Liberation of Iraq» som vignett til innslag om krigen. Et annet eksempel er de mest krigshisserske kanalenes, i særdeleshet Fox News, neo-konservative allierte og deres pressgrupper som systematisk brukes mot andre medier som ikke opptrer like ekstremt som Fox News, blant annet CNN, som etter europeisk målestokk neppe kan regnes som en maktkritisk kanal. De senere årenes kraftige monopolisering av media har gjort dette enda enklere. Da radionettverket Clear Channel forbød sine ansatte å spille plater med Dixie Chicks, en countrygruppe som gikk mot krigen, og til og med sa opp folk som overså dette forbudet, var det et kraftig signal fra USAs største radioselskap, som eier omtrent halvparten av landets radiostasjoner, om at det å være mot krigen ikke er akseptabelt.
Flere amerikanske krigsmotstandere har blitt positivt overrasket når de har kommet til Europa og sett hvor åpen debatten er her, sammenlignet med i hjemlandet. I hele Europa var det et flertall mot angrepet i befolkningen. Det var ikke tilfellet i USA. Rampton og Staubers bok er fremfor alt en god forklaring på hvorfor det kunne bli så ulike resultater – svaret er en enormt kraftig og altomfattende maktkonstellasjon som (ennå) ikke finnes i Europa.