Vindkraft – natur, folk og EØS

Av Dordi Hammer

Nr 4 2019

Vindkraftutbygging har blitt en omfattende industri i Norge den siste tiden. Hvilke konsekvenser vil dette ha for mennesker, dyreliv, natur, klima og miljø? Kapitalistene ser en mulighet til å tjene lette penger og samtidig sørge for økt vekst og forbruk. Er det dette den vanlige nordmann ønsker, og hva vil Norge få ut av å ødelegge norsk natur? EU utøver et sterkt påtrykk for å få disse utbyggingene gjennomført, og regjeringen logrer med halen og gjør som EU ønsker.

Foto: Vlad Kutepov
Av Dordi Hammer,
utdannet førskolelærer og representant for Rødt i kommunestyret på Frøya. Hun er motstander av vindkraft, en av aksjonistene på øya si, mamma til fem og bestemor til ti.

Den første ordinære drift av vindindustri i Norge startet i 1991 med en turbin på Andøya. På 2000 tallet tok utbyggingene av, og ved utgangen av 2017 var, i følge NVE, 468 turbiner i drift i Norge. Etter 2017 har flere områder i landet blitt utpekt som egnede områder for utbygging av vindindustri. I mange områder er konsesjoner gitt og de er allerede i ferd med å bli nedbygd, blant annet Frøya hvor jeg bor. Det høyeste punktet på øya er 76 meter over havet, og her er det bestemt at det skal settes opp 14 vindturbiner med en høyde på 180 meter. Øya hvor turbinene er planlagt oppsatt er 147 km2, og konsesjonsområdet er 6,6 km2. Det høres kanskje ikke mye ut, men dette er et Landbruks, natur og friluftsområde (LNF) som i all tid har vært brukt av innbyggerne til fiske, jakt og rekreasjon. Nå blir området overtatt av støyende, fugledrepende turbiner, og det blir ikke lenger egnet til det opprinnelige formålet. Det sier seg selv at denne utbyggingen vil ha en svært negativ innvirkning på øya, naturen, dyrelivet og alle innbyggerne. 

Utbyggingen på Frøya settes i gang med Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet (OED) sin velsignelse på tross av at det finnes CO2-bindende myr, steinalderboplasser og vernede og rødlistede arter i området. Det kom inn uttalelser om at området var uegnet for utbygging av vindkraft fra flere hold, blant annet fra Klima- og miljødepartementet. Allikevel valgte NVE å gi konsesjon, for energiloven topper alle andre lover i Norge, selv Grunnloven. I nasjonal rammeplan for vindkraft som ble lagt frem 1. april 2019 sier NVE at Frøya er uegnet for videre vindkraftutbygging. Denne avgjørelsen tar de etter uttalelser som også var kjent da de ga konsesjon til utbyggingen av Frøya 28.06 2012, og enda mer opplyst da konsesjonen ble overført til nytt selskap 11.01.19. I oktober 2019 valgte regjeringen å droppe den nasjonale rammeplanen for vindkraft, fordi det kom mange negative innspill til den. Det vi da kan frykte er at det nå blir fritt frem for utbyggere å gjøre avtaler med grunneiere og kommuner om utbygging av vindkraftverk rundt om i landet.

Hvorfor skjer dette?

At dette kan få lov til å fortsette landet rundt har to hovedårsaker. Den første og største er pengemaktas ønske om enda mer penger og et stadig økende forbruk, og den andre er Erna og hennes regjerings kjærlighetsforhold til EU og i særdeleshet Tyskland og Angela Merkel. Er det ikke underlig at det ikke er vårt behov for elektrisk kraft som er den viktigste drivkraften? Men det påstår jeg altså at det ikke er. Norge er selvforsynt med stabil elektrisk kraft fra våre vannkraftverk. Det er endatil i perioder overskudd av kraft som selges ut av landet. Dagens vindkraft er sterkt subsidiert gjennom grønne sertifikater og fritak fra grunnrenteskatt til stat, fylker og kommuner. Det er ikke vannkraft, og det fører til at et potensiale på 20–30 TWh gjennom oppgradering av våre vannkraftverk ikke blir realisert. Denne oppgraderingen kunne vært gjort uten stor skade på naturen. 

Med dette i tankene er spørsmålet hvorfor det ivres slik etter å nedbygge norsk natur med vindturbiner. Ett av argumentene som brukes er at vi trenger mer ren kraft slik at produksjonen av fossil energi, som er svært skadelig for klima og miljø, kan reduseres. Fakta er at selv om hele Norge bygges ned med vind­turbiner, så vil dette bare være en dråpe i havet med tanke på kraftbehovet i Europa og verden for øvrig. Verdens 200 000 vindturbiner bidrar til 0,7 prosent av verdens kraftproduksjon. Produksjon av fossil energi vil altså allikevel måtte bestå. Et annet argument er at biler og båter i verden skal elektrifiseres. Det som ikke er tatt med i dette regnestykket, er at naturens ressurser ikke er utømmelige. Hele klodens produksjon, og litt til, av flere sjeldne jordarter/metaller må til for å erstatte fossile biler bare i Storbritannia. Ergo kan, etter min mening, ikke disse to argumentene være årsaken til at land og natur nedbygges med vindturbiner. 

Grunnen til en slik storstilt utbygging er ønske fra utbygger om lettjente penger. Når kraftprodusenter får tildelt el-sertifikater for å bygge ut vindkraftanlegg, er det vi forbrukerne som betaler dette. Strømkundene finansierer ordningen over strømregningen gjennom at kraftleverandørene legger el-sertifikatkostnaden inn i strømprisen. Kraftprodusenter kan selge disse el-sertifikatene, som vi har betalt for, og dermed skaffe seg inntekt gjennom salg av el-sertifikater i tillegg til den inntekten de får gjennom salg av strøm. Det er altså vi som forbrukere som betaler for raseringen av naturen, og gir kraftprodusenter penger i pungen. Når vi i tillegg ser at gjennomsnittlig 90 prosent av vindkraftverkene er solgt til utenlandske interesser, som drar nytte av de subsidiene norske husholdninger må betale inn i form av tillegg i strømprisen, blir dette en enda større tragedie for den norske forbruker.

Norge har to ganger hatt folkeavstemning om medlemskap i EU. To ganger har flertallet av det norske folk sagt NEI til EU. Allikevel ser vi i dag at regjeringen på stadig flere områder omgår og endrer på lover for å få Norge inn under EU-makten. Dette er også grunnen til at det ivres sånn etter å produsere vindkraft i Norge. Målet er at Europa skal forsynes med vår stabile vannkraft, mens vi sitter igjen med rasert natur og ustabil vindkraft. Jeg vil forsøke å synliggjøre hva som skjer.

Norge og EU

Norge har siden 1960 vært medlem i EFTA, en internasjonal frihandelsorganisasjon. EFTA er et mellomstatlig samarbeid mellom de involverte landene. Fra 1994 trådte EØS-avtalen i kraft. Dette er et økonomisk samarbeid mellom EU og EFTA-statene. En forutsetning for EØS/EFTA-landenes rettigheter i det indre marked er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen. 

Ved et eventuelt nytt EU-direktiv, kan Norge som EFTA-stat uttale seg, men har ingen innvirkning på om direktivet vedtas. Dette vil si at Norge som EFTA-stat og tilknyttet EØS-avtalen i realiteten er en passiv mottaker av direktiver fra EU, uten mulighet til å påvirke hverken utforming eller om direktivene blir vedtatt. Tilslutningen til samarbeidet med EU gjennom EØS-avtalen medfører dermed store konsekvenser for Norge, da vi blir pålagt en plikt til å innta EU-retten i statens nasjonale rett. Norges suverene lovgivningsrett blir dermed redusert på flere områder, og demokratiet står i fare. Siden beslutningsmakt ikke kan overføres direkte til EU uten å gå veien om en endring av Grunnloven, har en stadig oftere tydd til å overføre beslutningsmakt til overvåkningsorganet ESA, som er EFTAs overvåkningsorgan, som kontrollerer at EFTA-landene overholder reglene i EØS-avtalen. Siden Norge er medlem av EFTA, er det formelle i orden. Men når norsk suverenitet overføres til ESA, er alle på Stortinget klar over at ESA hver gang må fatte vedtakene sine akkurat slik som EU vil ha dem. I realiteten er det derfor EU vi har gitt beslutningsmakt til. 

EUs energibyrå (Acer)

Hva har så dette med vindkraft å gjøre? ALT! Uten påtrykk fra EU, og uten Norges tilslutning til ACER, hadde ikke presset om utbygging av norsk natur for energiproduksjon vært like stort. 

EUs tredje energimarkedspakke ble vedtatt i 2009, og trådte i kraft i EU i 2011. I 2017 besluttet EØS-komiteen at pakken skal innlemmes i EØS-avtalen. Den tredje energimarkedspakken førte også til opprettelse av EUs byrå for samarbeid mellom nasjonale reguleringsmyndigheter på energiområdet, og EUs energibyrå, ACER så dagens lys. ACER skal sikre et integrert energimarked i EU ved å samordne medlemslandenes regelverk på dette området. Da Stortinget i 2018 sa ja til ACER, sa de samtidig ja til en reguleringsmyndighet for energi fra EU. ACER jobber for et felles strømnett og lik pris på strømmen i EU, og nå er også Norge en del av denne planen. Norges tilslutning til ACER vil føre til at Norge mister den reelle råderetten over egne kraftressurser. EU ser nå den stabile norske vannkraften som en mulighet for dem til å få stabil kraftforsyning fra Norge, samtidig som de kan smykke seg med at de bruker grønn energi. I følge et forslag til vedtak i EØS-komiteen skal Norge delta fullt ut i arbeidet i ACER, men uten stemmerett. Problemet her er at ACER kan fatte bindende vedtak. Det skjer dersom de nasjonale regulatorene, som i Norge er NVE, er uenige om spørsmål knyttet til grensekryssende infrastruktur. Hvordan noen da kan si at Norge ikke gir fra seg råderetten er for meg uforståelig. Den som ikke vil, den skal. 

At flere utenlandskabler vil gi dyrere strøm i Norge er fakta. Dette er grunnen til at kraftbransjen ivret etter at Norge skulle bli del av EUs tredje energimarkedspakke. De vil jo tjene på økte strømpriser. Tilhengerne av den tredje energimarkedspakken til EU vil bygge flere kabler fra Norge og tilby norsk elektrisk kraft til Europa. Målet er at det skal få europeiske land til å stenge kullkraftverk. Den norske overføringen av energi til Europa vil være en så liten del av det kraftbehov de har, at dette er et helt urealistisk mål. Det EU ønsker, er kontroll over norske kraftressurser.

Naturvern og menneskevern

Naturvern har vel alle hørt om, men hva med menneskevern? I denne delen vil jeg se på hva utbygging av vindkraft gjør med natur og mennesker.

Norge har en unik natur med vassdrag, fjell, skog og kyst. Dessverre har vi også mye vind i Norge, i noen områder mer enn andre steder. Dessverre, fordi dette har fått kraftprodusenter til å se disse områdene som sin mulighet for å tjene penger på vår felles ressurs. NVE og OED deler med rund hånd ut tillatelser slik at kraftprodusentene får muligheter til å gjøre dette, uten å ta vare på natur og mennesker. Når mennesker begynner å se naturen som en arena for egen vinning, da har naturen tapt. Det er derfor ditt og mitt ansvar å stå opp for naturen. Vi må være den stemmen som naturen selv ikke har. Norge planlegges å bli «Europas batteri» på grunn av sin natur som i deres øyne er perfekt for vindkraftutbygging. Norge burde heller blitt en av «Europas grønne lunger», da ren, urørt natur blir en stadig større mangelvare.

Rapporten fra FNs naturkommisjon i år, sier klart at situasjonen for naturen og menneskenes framtid på jorda er verre enn noen hadde trodd. Noen av punktene den peker på, er endringer i areal- og sjøbruk og menneskelig rovdrift på natur, dyre- og planteliv. Her kommer de store inngrepene i naturen ved vindkraftutbygging inn. Natur bygges ned, fredet vegetasjon ødelegges, fredede fugler drepes og rødlistede planter og dyr tas overhodet ikke hensyn til. Når utbyggere velger å starte sitt arbeid midt i hekketida, og sprenger fugler og reir i lufta, sier det mye om hvilke verdier de har og hva som er viktig for dem. At en million arter ifølge FN trues med utryddelse på grunn av tapte leveområder, må vindkraftutbyggere være med å ta en stor del av ansvaret for. At flere tusen år gammel myr som binder karbon og dermed kan sies å være CO2 lagrende blir gravd opp og flere tonn med CO2 frigjøres, er ikke akkurat miljøvennlig. Når dette gjøres for å få opp turbiner som skal gi grønn energi, så synes jeg at vinninga går opp i spinninga. Når vi i tillegg tar med at vindturbinbladene lages av karbon og glassfiber blir det ikke bedre. Ved slitasje vil plastpartikler slynges ut og forurense naturen.

Vindkraftutbygging fortrenger dyr fra sine naturlige leveområder. Vindkraftverk plasseres i reinens beite- og kalvingsområde. Det samme skjer med ruter for fugletrekk, noe som fører til at et stort antall fugler blir drept i møtet med vindturbiner. Norge har ansvar for den europeiske havørnbestanden. Det skulle man ikke tro når man ser at vindkraft på Smøla har drept over 100 havørn.

Altså blir dyr og planter skadelidende for menneskers jakt på penger. Vi lever med og av naturen, uten den har vi ikke liv, og trenger heller ikke penger.

Mennesker blir heller ikke tatt hensyn til ved vindkraftutbygging. I Bayern i Tyskland er anbefalt avstand fra turbiner til beboelse 10 ganger turbinhøyde. I Norge er det anbefalt en avstand på 4 ganger turbinhøyde, men samtidig gjelder 500 m grensen, dvs. at ingen skal bo nærmere en vindturbin enn 500 meter. Skulle Norge fulgt direktivet fra EU som omhandler støy og miljø, som ble innlemmet i EØS-avtalen i 2017, så ville hverken Frøya eller Skardsøya blitt bygd ut. Siden det er 70 prosent tyske eierinteresser ved utbyggingen på Frøya, er det lett å se at de vil utsette norske borgere for det som de beskytter sine egne borgere mot. Virkelig uetiske handlinger synes jeg, og som OED og NVE godtar.

Infralyd som har en dokumentert skadelig virkning på dyr og mennesker er ikke i det hele tatt med som en vurdering av norske myndigheter i forhold til vindturbiner. De utsetter altså sine innbyggere for en risiko som kan vise seg å gi skadelige effekter over tid. Hvem skal da stå ansvarlig for påført skade? Den enkelte innbygger vil være den skadelidende, og mest sannsynlig får de ta regningen selv også.

Vindkraftanleggenes inngripen i vår helhetlige oppfattelse av landskapet vil gi en stor samfunnsøkonomisk kostnad. Vindkraft påvirker landskap og opplevelsen av natur. Den vil påvirke livskvaliteten ved kontinuerlig eller langvarig påvirkning av sansene. Forstyrrelser fra vindkraft er et reelt helseproblem. 

Oppsummering

De som tjener på dette er norske og utenlandske vindkraftutbyggere og kraftbransjen i Norge og EU. De står igjen som vinnere av jakten på vinden og våre kraftressurser. De tjener seg rike på norske naturressurser og nordmenns penger, mens de ikke har tanke for hverken dyr, natur eller mennesker.

Taperne er dyr, fugler, planter og mennesker i Norge. 

Norske forbrukere betaler regninga, både økonomisk og ved tap av natur og helse. 

Naturen ødelegges, og dyrelivet blir skadelidende.

Norsk kraftkrevende industri får store problemer med å holde virksomheten i gang når strømprisene øker. Det skal ikke mange ører i økning til før det er kroken på døra for dem. Dette vil ramme mange arbeidstakere innenfor denne industrien.

Vi redder ikke verden ved å rasere naturen. 

Kilder:

www.pwc.no

www.vindportalen.no 

www.nve.no

www.regjeringen.no

www.europalov.no